Våre journalister Morten Fredheim Solberg og Paal Even Nygaard la ut på tur for å utforske livet i Sandefjords grenseland. Hele grensa mot nabokommunene er tilbakelagt til fots, i kajakk, på sykkel og litt i bil. Bli med å les om livet langs grensa. side 19-33

Vi har gåttgrensa på langs

Flyttet til grensa for å få plass til hobbyen.

● istrehågan

se side 22-23

Eivind og Bitta Thrana bor lengst vest i kommunen.

● Mørkebrekka

se side 26-27

Lengst nord har Jon Økter nærhet til natur og dyr.

● hørdalen

se side 28-29

Ved grensa mot Stokke er hesten nærmeste nabo.

● langø

se side 32-33

LØRdagsandefjords blad 11. oktober 2014

foto: per langeVei

side 20/21

Porten til sandefjord: Etter en halvtimes båttur har vi beveget oss fra Indre Havn til ytterst i Sandefjordsfjorden. Her ute råder vinden og havet. alle foto: Morten fredheiM solberg

Lengst sør i Sandefjord kommune ligger de tre holmene Leikerane. Her har du verden for deg selv. En cola red-det turen vår dit.

skal vi følge grensa hele veien rundt, er det fris-tende å starte ekspedisjo-nen så langt sør du kom-

mer. Står du på Tangenodden, lengst sør på Vesterøya, ser du Leikerane der ute. De er det første tegnet på at du nærmer deg Sandefjordsfjorden, og det nærmeste man kommer ut- landet, uten å måtte sjekke inn på Torp, da. De fleste sande-

fjordinger har aldri satt sine ben på disse holmene. Ikke andre mennesker heller, unntatt på helt stille, varme sommerdager. Men dem er det få av her ute.

reddet av en colaEn dag i september drar en trio fra Sandefjords Blad ut på tur for å utforske stedet. Da fikk vi merke hvorfor det kan være flere mennesker på Hvaltorvet en søn-dag (!) enn det er på Leikerane i løpet av et helt år. Dagen før vi legger ut på tokt hadde kulingen herjet. Men vinden hadde kom-met fra nord, noe som vanligvis ikke gir store dønninger. Vi kaster loss i Indre Havn, og det er bare små krusninger i vannflaten.

Planen er å gå i land med re-

porter og fotograf på en av Lei-kerane. I det vi passerer Tangen, halvveis ut på Vesterøya, begyn-ner vi å bli noe bekymret. Døn-ningene lover oss motstand der-som vi vil forsøke oss på land-gang. Og bedre blir det ikke når vi kommer ut til Leikerane. Å se over bølgetoppene er til tider ikke mulig.

– Har du en cola til fotografen, spør undertegnede til båtens kaptein. Fotografen hiver etter frisk luft, får seg en Pepsi Max (som kapteinen måtte under dørken for å finne), og ansikts-fargen kommer seg litt. Tenk på det når du ser videoen fra Leikerane på sb.no. Dette bildet ligger det oppholdelseskraft og innsats bak.

den ytterste øy ...

Måker, bølger og vindFra Leikerane er det en mil i luftlinje til Torvet. Reiser du enda én mil nordover, kommer du til Kodal.

Vi ser én annen fritidsbåt sør for Vester-øya denne dagen i slutten av september. Den er på vei østfra, runder Vesterøya tett inntil land og fortsetter inn Sandefjords-fjorden. Så er vi alene igjen. Det er egentlig litt fint. Vi har verden for oss selv. Der inne ligger byen. Trafikken, skolene og jobbene. Her ute hersker måkene, bølgene og vinden.

Vi gir opp å gå i land på holmene. I dag (også) vinner bølgene over menneske og maskin.

Nå er vi i gang med rundreisen vår langs Sandefjords ytterkanter. Da er det godt å vite at man ikke kan bli sjøsyk på neste etappe, som strekker seg fra Hemskilen og

inn i landet.

en hyllest til hjemstedet vårtEtter å ha vært der ute, er det fint å tenke på at der ute i havet ligger noen forblåste hol-mer.

De ytterste nakne øyene er også en del av Sandefjord. For et mangfoldig sted; i sko-gen tusler elgen, i byen er det revy, det spil-les toppfotball her og landets største nett-handelsmaskineri holder til her.

En reise langs ytterkanten er en hyllest til stedet vi kaller hjem. En fredelig plett på jorda.

● se video På sb.no

● se flere bilder På sb.no

I dag (også) vinner bølgene

over menneske og maskin.

! grensetall ◗ Sandefjords grense strekker seg rundt byen i en oval form. ◗ Fra lengst i sør til lengst i nord er det 20,8 kilometer i luftlinje. ◗ Fra lengst i vest til lengst i øst er avstanden noe kortere; 14,3 kilometer. ◗ Hele grensa er cirka 50 kilometer lang langs land. ◗ I vest er Himberg i Sandefjord omgitt av Larvik kommune på alle kanter. På fagspråket er Himberg en enklave inne i Larvik. Det finnes bare fire andre slike rare kommunegrenser her i landet. Himberg er den enklaven med flest innbyggere, rundt 40, og er omtrent 1,4 kvadratkilometer stor. ◗ Landets største enklave er 2,9 kvadratkilometer stor, men er ubebodd. Den tilhører Nome kommune i Telemark, og ligger inne i Skien kommune.

sPent steMning: På vei ut fjorden begynner kaptein og fotograf å bli betenkte. Dønningene er litt større enn vi hadde trodd.

heMskilen: Kilen er grense mellom Larvik og Sandefjord.

fugleliv: Tusen gjess har en stopp i Hemskilen før ferden går videre sørover.

fredet: Hemskilen er et fristed for fugler.

Har du noen gang hatt lyst til å ut-forske nye grenser? Du kan reise til India, Australia eller gå over Pyrene-ene. Eller du kan utforske ukjente steder her hjemme. Ikke eksotisk nok, sier du? Vel, bli med oss på en reise utenom det vanlige. Sandefjords grense er et ganske så uutforsket område for de fleste av oss. Våre reportere tok turen hele veien langs kommunegrensa. Underveis fikk de blant annet

høre historier om øya som ble spilt bort i kortspill, familien som har hagen sin i to kommu-ner og grenseboere som ønsker seg bredbånd. Kommunegrensa er funnet på av oss mennesker. Men menneskene som bor langs denne usynlige streken merker den i sine liv.

I grenseland har tiden på mange måter stått stille. Rastløsheten fra byen kommer fort på av-stand, og påvirker både de som

bor der og de som besøker det, grenselandet. Kanskje det nettopp er derfor møtene med folk der gir så dype inntrykk. Her ute i periferien er alt nært og ekte.

På hver side av kommunegrensa bor det folk som bor ved yttergrensa i kommunen sin. Bor du langs Åsrumveien, kan det hende du er det siste huset i Sandefjord. Og naboen litt lenger borti veien er det sis-te huset i Larvik kommune. De har altså noe til felles de som bor der ute langs grensa.

For det moderne, urolige mennesket i byen, kan det være godt å heve blikket innimellom. Få ting litt på av-stand. Akkurat det får man muligheten til langs gren-sa. Her ute i grenseland blir alt ubetydelig og klart på én gang.

At dagens sandefjordsgrense står i fare for å forsvinne, gjør bare turen enda mer spennende. Går alt etter poli-tikernes plan vil grensa mellom Sandefjord, Stokke og Andebu være historie om tre år. Ta turen før det er for seint! Vi tok oppfordringen bokstavelig, og kastet oss på sykkelen, båten, kajakken og ut til fots for å utfor-ske grenselandet. Bli med på tur!

Grensa på langs

Menneskene som bor langs denne usynlige streken merker den i sine liv.

sandefjordssørligste PunktMorten fredheim solbergJournalist

leikerane

heMskilen

langs sandefjords grenser

side 22/23

hobbymekaniker: – Jeg liker fysisk og praktisk arbeid, forteller Arnt Ole Ree når han viser oss bilsamlingen sin. Til daglig pendler han fra Jåberg til kontoret i Oslo. alle foto: morten f. solberg

Han er nærmeste nabo til Istrehågan. Her bor han for å få plass til alle hobbyene sine. Og de er det mange av.

etter 20 år inne i Sandefjord by, fant Arnt Ole Ree drømmestedet på Jå-berg. 10 års leting var over da han fant småbruket på Jåberg, bare 10

meter unna larviksgrensa. Målet var å få bedre plass, og her ute kan han boltre seg uten å være i veien for noen.

Ree viser oss et skjøte – en såkalt skyld-delingsforretning – fra 1876. Tomta ble da skilt ut fra nabogården, og siden har det bodd folk her. Eiendommen var hunde- og kattepensjonat da han kjøpte stedet i 2003. Nå er kjæledyr byttet ut med vete-ranbiler, bilverksted og ti tusen gamle minner.

– Ja, det baller fort på seg. Jeg tar vare på alt jeg liker, og da trenger man litt plass, forteller Ree, i det vi trer inn i lager- og verkstedsbygningen.

levende historisk laboratoriumÅ gå fra rom til rom i det store bygget, er som å befinne seg i et kjempedigert anti-kvariat. Her er det hyller, kasser og skap i alle kriker og kroker. Metervis med for ek-

sempel Elvis-videoer og Stompa-bøker. Vi går forbi en gammel komfyr.

– Dette var den første komfyren forel-drene mine kjøpte i barndomshjemmet mitt, forteller Ree. Alt er her av en grunn.

På veggen henger en gammel handlepo-se med «RIMI 500» og et reklameskilt fra amerikanske Pennzoil. I et rom står det en håndfull gamle Volvo-motorer. For det er bilinteressen som er hovedgrunnen til at han trengte mer plass.

– Det var en kar her i går for å hente en motor. Han kom fra Elverum ens ærend, sier Ree.

Han er selv hele Sør-Norge rundt for å få tak i deler og dra på veteranbiltreff. Den store lidenskapen er de gamle engelske produsentene Morris og Austin. De ligner visstnok såpass på hverandre at delene kan brukes litt om en annen.

I bilhallen står også en gammel tsjekko-slovakisk Jawa-motorsykkel, helt lik den første Ree kjøpte selv da han var 16 år.

Plassbehovet har gått i arvAlle som har besøkt steinsettingen på Is-trehågan med bil, har kjørt forbi huset til Ree. For tre år siden anla Kulturhistorisk Museum en liten parkeringsplass mellom huset hans og selve Istrehågan.

– Jeg har en liten vaktmesteroppgave på Istrehågan. Plukker opp søppel og får det

til å se pent ut der, sier han. Det kommer mest turister dit i helgene

om sommeren, og overraskende mange av dem er utlendinger, forteller Ree.

I tillegg til sine egne biler, har også søn-nen Kåre noen av sine mekkeprosjekter i verkstedet. Sønnen bodde selv i ti år her ute hos faren. Å bo på et sted med god plass har også vært hans ønske, så nå bor han med familien bare noen hundre meter inn i Larvik kommune, på Holt like ved Ås-rumveien.

– Jeg ville ha en landlig og usjenert belig-genhet, så sånn sett er det ikke tilfeldig at jeg bor der jeg bor, forteller Kåre.

blant motorer og sauer

Jeg tar vare på alt jeg liker, og da trenger man litt plass.

Arnt ole ree, nærmeste nabo til

larvik-grensa og Istrehågan på Jåberg

!

gresskliPPere: Sauene holder landskapet åpent på tomta til Arnt Ole Ree. Besøkende møtes med skiltet «Her vokter Ulla Brekar».

istrehågan: Norges svar på Stonehenge ligger beskjedent til på grensa mellom Sandefjord og Larvik. Steinringene har stått her i rundt 1.500 år.

PoPulær skog: Stier går på kryss og tvers gjennom Marum-skogen. Skogområdet på grensa mellom Sandefjord og Larvik er et mye brukt turområde.

neste Prosjekt: En gammel Morris står klar i et hjørne av Arnt Ole Rees verkstedhall. – Men det er min sønns, bedyrer han.

Vestfold oser av kulturminner. Over alt i Søndre Vestfold finner vi spor fra menneskene som har formet kultur-landskapet gjennom årtusener. På vår vei langs grensa er det ikke til å komme utenom at vi passerer historiske steder. På land begynner kommunegrensa ved Storøya og Hemskilen. Den gang birkebeinerne og baglerne kjempet om herredømmet i våre områder, lå jordene vi i dag ser på grensa mellom Hem og Åsane under vann.

Etter noen få kilometers vandring kommer vi til kanskje det mest spesielle av alle kulturminner. Istrehågan. På en liten voll i skogen står noen merkelige steinformasjoner, såkalte steinsettinger. Teller du, vil du se at stedet består av to skipssetninger, hvor steiner er satt opp i en skipsform, og fem mindre steinsirkler.

I dag ligger Istrehågan midt inni skogen, men for et par tusen år siden var det annerledes. Den gang befant stedet seg på ei øy,

sentralt plassert i skipsleia som gikk langs kysten her. På nordsiden av sundet, befant et annet viktig sted seg, nemlig helleristningene på Haugen. Begge steder befinner seg 32 meter over havet. Dette er ikke tilfeldig. I steinalderen antar man nemlig at havet sto 25 meter over dagens havnivå. Syv meter over dette var man altså på trygg grunn fra stormer og bølger.

Forskere mener det er en kulturell forbindelse mellom steinsettingene på Istrehågan og på Kontinentet. På mange måter kan man si at ringene med steiner her, er Norges svar på Stonehenge. Så hvorfor kommer ikke turistene i hopetall? Kan det ha med størrelse å gjøre? Steinene på Istrehågan er mindre enn ved Stonehenge. Eller trengs det bare litt skilting og bedre markedsfø-ring?

– Kommer du kjørende fra Larvik, forteller veiskilt at du er på vei til et fornminne. Men kommer du fra Sandefjord, er det ingen skilting, sier Kåre Ree, som har vært nærmeste nabo i ti år.

Slik er det også med mange andre av fortidsminnene i Sandefjord. Unntaket er vel Gokstadhaugen. Du må være lokalkjent for å vite om mange av stedene. På vandringen langs grensa kan man også besøke en lignende steinsetting ved Elgesem. Stedene minner oss om at vi har en arv, unik i norsk målestokk, å ta vare på.

Norsk Stonehenge

Kommer du fra Sande-fjord, er det ingen skilting. kåre ree

kulturminner På veienmorten fredheim solbergJournalist

istrehågan

langs sandefjords grenser

side 24/25

tråkker over grensa: Tore Lysebos hekk er grensa mellom Sandefjord og Larvik. alle foto: Morten fredheiM solberg

I et lite, rødt hus i skogkanten bor Tore Lysebo og Hege Som-merfelt. – Her kan vi gjøre som vi vil. Klip-pe gresset på sønda-ger, for eksempel, sier Tore.

sykling er livet for meg, forteller Tore i det vi blir invitert med inn i stua. Både det, og alle andre

aktiviteter, kan han drive ufor-styrret med hjemme på Furu-stad. Huset overtok han etter

bestefaren sin i 1999. I 2004 flyttet Hege inn.

Tore er godt over gjennom-snittet interessert i sykling. Og her er det bare å sykle rett ut på småveiene. En runde på fem mil mellom Sandefjord og Larvik er ikke noe problem. I kveld blir det ikke tid til sykkel, men han tar en fottur i skauen, mens Hege får venninnebesøk.

– Vi prøver å holde stier og veier i skauen her åpne, men det gror fort til. Det er jo ingen dyr på beite i områdene her len-ger, sier han.

Men det kan han leve godt med. Jordene rundt hagen og innkjørselen deres tilhører na-bogården nå. Huset ble bygd i

1916, og skilt ut fra gården ved siden av. Historien har gjort det til at kommunegrensa snirkler seg rundt eiendommen deres. Jordene ligger i Larvik kommu-ne, men den 330 meter lange innkjørselen (ypperlig til å løpe intervaller i, ifølge Lysebo) lig-ger i Sandefjord.

– Bestefar pleide å spøke med oss barna og si at vi skulle ta en tur til Larvik. Så gikk vi bare mellom hekken, forteller Lyse-bo.

rikt dyrelivPå stuegulvet står en stor kik-kert. Til å se på fugl, får vi vite.

– Forrige lørdag var det en di-ger flokk gjess utpå jordene der

over hekken for å gå til larviknede, sikkert flere hundre, for-teller Lysebo.

På jordene ser de nesten dag-lig rådyr, og en hare er ofte på besøk i hagen. For tre år siden så de til og med en gaupe fra vinduet.

– De som bor i byen skulle bare visst hvor rikt dyreliv det er her, sier Lysebo.

Det åpne landskapet gjør at det blåser mye her. Dette mer-ker de godt om vinteren. Alle-rede nå om høsten må Tore tenke på å rydde bort alle gresstuster langs innkjørselen.

– Ja, hvis jeg ikke rydder det bort nå, kan jeg være sikker på at det gresset får snøen til å samle seg i store fonner langs

veien. Fjerner jeg det nå, vil ikke snøen fonne seg opp langs veien før det har vært vinter i noen uker, forteller Lysebo.

egne løsninger Fra huset er det nøyaktig fem kilometer til Sandefjord sen-trum. Likevel krever beliggen-heten at Tore og samboeren ordner ting på egen hånd. Ting man ellers tar for gitt. Som vann og kloakk, bredbånd og TV-signaler. Kabel-TV finnes det ikke, så ute i hagen står en parabolantenne. Og bred-båndsdekning får de ikke. Der-for bruker de 4G-mobilnettet når de skal surfe på internett. Vann og kloakkløsninger har

de måttet ordne med selv. To ganger i året tømmes kloakk-tanken. Likevel sender Sande-fjord kommune regning for vann- og avløpstjenester. Ikke har de gatelys heller, noe de sy-nes er helt greit.

– Det blir søkk mørkt her om natta, så det er ingen som går forbi her når det er mørkt. Det er i det hele tatt veldig trygt å bo her, sier Lysebo.

● se flere bilder på sb.no

● larvik koMMune ◗ 43.200 innbyggere i 2013. ◗ 530 kvadratkilometer. ◗ Folkevekst siste år: 0,4 prosent. ◗ Andel av befokningen utenfor tettbygde strøk: 20 prosent.

● sandefjord koMMune

◗ 45.000 innbyggere. ◗ 121 kvadratkilometer. ◗ Folkevekst siste år: 1,1 prosent. ◗ Andel av befokningen utenfor tettbygde strøk: 7 prosent.

De skulle bare visst hvor rikt

dyreliv det er her.tore lysebo,

bodd på Furustad i 15 år

!

populær strekning: Furustadveien er hyppig brukt av syklister og - nå om høsten - rulleskiløpere. Her er det flatt, raskt og oversiktlig. - Veien her er akkurat som for hundre år siden, bare at nå har de lagt asfalt på toppen, forteller Furustad-boer Tore Lysebo. Manglende utbedringer på veien er også grunnen til at snøen

fuglekasseby: Sirlig dekorerte kasser tilbyr fuglene på Furustad et trivelig hjem.

strøM til byen: Trafostasjonen på Jåberg ligger på kommunegrensa, og sørger for riktig spenning i folks stikkontakter.

rikt dyreliv: Det er mye rådyr i jordbruksområdene rundt hele Sandefjord. Disse rådyrene beiter ved Marum.

Uten de landlige grenseområdene, hadde mange savnet et sted å dra på søndagstur og trene. Mens man går langs grensa, slår det en: det er jo glim-rende å gå tur her. Og mange andre tenker det samme. Hver søndag skal alle gode nordmenn ut på tur i frisk luft, med Kvikk Lunsj og termos i sekken.

Sandefjord har noe for alle, siden vi er så heldige og ha både saltvann, ferskvann og dype skoger. På vår vei har vi møtt syklister, rulleskiløpere og folk på rulle-skøyter. Joggere har passert oss og vi har sett folk i kano, kajakk, motorbåt og seilbåt. Vi har passert orien-

teringsposter, og sett gapahuker som innbyr til en natt ute.

Alle vi møter er i godt humør. Kanskje ikke så rart. De er ute og gjør noe som skiller seg fra de fleste andre timene i uka. Kan-skje de har hatt en lang dag på jobb. På sin tur ut i kvelden leg-ger de igjen stresset fra kontoret, eller glemmer oppvasken som stadig vokser på kjøkkenbenken. Det er utrolig så befriende en tur ut kan være for sjela. Tankene

får pause. Grenseområdene er sånn sett frihetens tum-leplass.

På tur trer den moderne nordmann inn i en rolle hun kjenner godt fra tidligere tider. Det er nemlig ikke vel-dig lenge siden vi flyttet inn til byene. For mens folk nede på Kontinentet hadde bodd i byer i tusen år, bod-de fortsatt den jevne nordmann på landet. Sett fra et evolusjonistisk ståsted har vi i Norge gått gjennom en relativt brå overgang til et urbant liv. Kan hende er det-te grunnen til at vi fortsatt har et stort behov for å opp-søke naturen. Og her kommer grenselandet inn som redningen for dem som bor i sentrale strøk.

Et av byens mest populære idrettsarrangementer – sykkelrittet Sandefjordsrittet – følger store deler av kommunegrensa. Fra Marum i sør til Kodal i nord. Løypa er variert og utfordrende. Grensa byr nemlig på nok av fysiske utfordringer, både for unge og gamle.

Grenselandet. Idrettens og friluftslivets tumleplass. Mulighetenes land for dem som vil gjøre noe annet enn å gå på kafé.

Langs idrettslinja

Mulighetenes land for dem som vil gjøre noe annet enn å gå på kafé.

livetlangs grensaMorten fredheim solbergJournalist

furustad

langs sandefjords grenser

side 26/27

kjenner hele bygda: Eivind og Bitta Thrana har slekt og venner i hele Sandefjord, og bruker mye av tiden til å være sosiale. alle foto: Morten fredheiM solberg

Forholdene har endret seg drastisk på den tiden Eivind og Bitta Thrana har bodd ved Mørke-brekka. Stort sett til det bedre. Men de skulle gjerne fortsatt sett Goksjø.

en sommerdag i 1967 flyttet ekteparet inn i et lite hus i Åsrumvei-en. Huset hadde de

nettopp overtatt fra broren til Bitta. Han ville egentlig ha et småbruk, men for ekteparet var det helt perfekt. Og det er det ennå, 47 år senere.

Huset har riktignok blitt bygd ut i alle retninger. Når Sandefjords Blad er på besøk vanker det både kake og kaffe i den nye «grillstua» øverst på tomta.

færre ulykker nåAt skogen rundt dem har blitt tettere har òg sine fordeler.

– Nå ser vi ikke like mye av trafikken på Åsrumveien. Den gang folk ikke hadde mobilte-lefoner, fulgte vi mer med på hva som skjedde på veien, for-teller Bitta.

Hun kunne rope ned til dem på veien, hvis noen trengte hjelp.

– Fortsatt er det veldig man-ge som kjører altfor fort her, men de har rettet den ut litt akkurat her, så det har blitt færre hendelser her, forteller hun.

en uglehistorieI alle år jobbet hun som kirke-tjener i Bugården kirke. Eivind var vaktmester på sam-me sted, og mange sande-fjordsspeidere har hatt han som leder.

Nå nyter de pensjonisttil-værelsen i sin landlige bolig. Det gir dem blant annet tid til å følge med på naturen og dyrelivet rundt huset.

– For et par uker siden så jeg tre ugleunger i et tre utenfor. Da jeg begynte å etterligne lyden deres, slo plutselig en av dem seg ned på taket rett over med. Det virket som den ble litt hissig da den skjønte at jeg ikke var en ekte ugle, hum-rer Eivind.

Det er mer enn nok å holde på med av vedlikehold og an-dre sysler på den store tomta.

– Vi blir her så lenge vi kan, og litt til. Selv om det er mye trapper og sånn her, så går det jo bra. Det hjelper oss jo til å holde oss friske, sier Bitta.

det gode liv ved goksjø

Vi blir her så lenge vi kan, og litt til.

bitta thrana, lokalkjent i Mørkebrekka

!Mørke-brekka

◗ Brekka er dialektord for «bratt bakke». ◗ Mørkebrekka betyr med andre ord den bratte bakken som går opp til Mørk. ◗ Mørk ligger akkurat på larvikssiden av kommunegrensa. ◗ Tidligere var det skole på Holt, som ligger rett ved Mørk. ◗ Nærmeste butikk for dem som bor på Mørk og Holt er på Haukerød. ◗ Bor du på larvikssiden av grensa, blir barna dine sendt med buss til Bommestad skole, som ligger 11 kilometer unna. ◗ På sandefjordssiden sendes skolebarna med buss til Haukerød skole, som bare ligger fem kilometer unna.

skreMte skarven: På vei over Goksjø skremte vi opp denne flokken med skarv.

krysset goksjø: I likhet med grensa, krysset også vår utsendte innsjøen.

gjennoM huset: Tidligere gikk kommunegrensa rett gjennom huset til Sara (t.v.) og Heidi Rismyhr. For noen år siden ble den justert, så nå går den rundt huset. De er nærmeste nabo rett vest for Goksjø.

gjerdet inne: Disse lamaene holder til like ved Goksjø, på Larvik-siden av kommunegrensa.

vårstørste innsjøMorten fredheim solbergJournalist

Mørkebrekka

natt over kodal: Etter at vi krysset Goksjø, senket mørket seg over Vestfolds skoger.

kveldssteMning: Jordene rett sør for Kodal, ligger langt nord i Sandefjord, men er ikke det nordligste punktet i kommunen. Det er det nemlig Hørdalen, like ved Tassebekk, som er.

jordbruksland: Sandefjord kommune er absolutt en jordbrukskommune. Det merker man når man går langs grensa.

langs sandefjords grenser

side 28/29

gård og tilleggsjord: Jon Økter (til venstre) tok over gården i Hørdalen etter foreldrene, men leier ut jorda til Thorbjørn Olsen. Da Økter vurderte å flytte veide nærhet til natur og dyreliv tyngst og han ble boende. Foto: Paal even nygaard

Den ene bor i Sande-fjord, den andre i Stokke. De deler både grense og jord.

du sier ikke H-ø-r-d-a-l-e-n når du kommer til Hørdalen – du sier Høddæln, der r-en

nærmest ikke er hørbar. Navnet kan komme fra elva Hørta, som den kalles lokalt. Andre kaller den Vesleelva og Bjørnumbek-ken.

Vi befinner oss lengst nord i Sandefjord, på grensa mot Stok-ke. For å komme til dalen tar man av fra Raveien noen hun-dre meter før krematoriet, kjø-rer gjennom et boligområde langs Hørdalsveien, og krysser E18 over ei bru. Da dukker snart

de første gårdene opp.Her, på en 265 mål stor gård,

holder ungkaren Jon Økter (61) til. Det har han gjort siden 1986, men det var først i 1991 at han tok over gården etter foreldre-ne, som i sin tur kjøpte gården i 1949. Den gang var det mange gårder til salgs i distriktet.

natur og dyreliv avg jorde Mange av kjøperne kom fra Jæ-ren, men Økters foreldre hører til unntaket. Faren kom fra Te-lemark, moren fra Hardanger. En av nabogårdene i dalen til-hører kusina hans.

– Det er en stille og rolig krok, med natur og dyreliv tett innpå. Jeg får besøk av alle de tre hjor-tedyra. Det er ikke mye urbant, men det er slik jeg liker det. Og det er også derfor jeg bestemte

meg for å bli, sier Økter.Mens faren drev tradisjonelt

landbruk, blant annet med gris, nøyde sønnen seg med korn. Et-ter seks år var det slutt. Nå er det naboen rett over grensa i Stokke, Thoralf Olsen, som leier jorda hans, med grasproduk-sjon på 65 mål.

– Jeg er født og oppvokst på gården, men har ikke det sam-me forholdet til den, som forel-drene mine hadde, sier han.

Det eneste Økter tar seg av selv er planting av trær i den 150 mål store produktive skogen – noe håndfast må han drive med ved siden av jobben som skog-brukssjef i Re kommune. Hug-sten har han satt bort.

Nå er han i gang med et om-fattende restaureringarbeid på huset. Det vil si; han har satt

Forbrødring På nordgrensenbort den jobben også.

sentralt – og utkantMens han forteller om de få na-bogårdene, om Bjerkely og Sol-li, om nabohuset som brant for ikke lenge siden, og om forgub-bing, kommer nabo Thorbjørn Olsen med traktor for å sprøyte jorda. Han hopper av traktoren for å slå av en prat.

– Jeg vil si vi har et godt na-boforhold, sier Olsen.

Og snart bor dere i samme kommune?

– Det er jo et bra samarbeid mellom de to kommunene i dag, som brann og politi. Det er greit med sammenslåing også, men jeg er litt redd for at vi blir en utkant i en bykommune og glemt.

– Men vi kommer jo til å bo

Det er en stille og rolig krok, med natur og dyreliv

tett innpå. jon økter

! veldig sentralt i en ny kommu-ne, skyter Økter inn.

vært med på det førSelv vet Økter mye om kom-munesammenslåinger og kom-munale oppgaver. Da han i 1984 fikk jobben som herreds-skogmester i Våle kommune var etaten underlagt staten. Nå er ikke etaten bare underlagt kommunen – kommunen har blitt til Re, etter at Våle og Ram-nes ble slått sammen i 2002.

– Det var en lang prosess. I Ramnes var det god margin ved folkeavstemningen, mens marginen var knapp i Våle. Men det ble en lykkelig løs-ning, og ingen kamp om at kommunesenteret skulle ligge i Revetal, sier Økter. hørdalen: Noen hundre meter fra E18, rett ved Tassebekk, ligger

Hørdalen og Sandefjords nordligste punkt.

Mens Vestfold fylke omfatter de gamle grevskapene Laurvig og Jarlsberg, for øvrig de eneste grevska-

pene i Norge, ble Sandefjord kommunes grenser trukket i 1837. Året er ikke sentralt bare for Sandefjord; samme år ble landet delt i 392 kommuner i forbindelse med formannskapslovene. Inndelingen bygde i hovedsak på prestegjeldene.

Én av disse var Sandar, som omsluttet Sandefjord, inntil kommunesammenslåingen i 1968. Bortsett fra noen mindre justeringer er grensene mot nabokom-munene Larvik (som innlemmet Tjølling i 1988), Andebu og Stokke de samme i dag. Flere steder følger

grensene vassdrag. Ved årtusen-skiftet besto de 122 kvadratkilo-meterne landareal med omtrent like deler skog, dyrka mark og bebygd eiendom. Andelen bebygd eiendom øker. Med få unntak ligger eiendommene i én og samme kommune. I tillegg til landarealet kommer cirka 200 kilometer sjø- og vannareal. En eventuell sammenslått kom-mune med Andebu og Stokke vil gi et areal på 425 kvadratkilome-ter. Ifølge geodata- og oppmå-

lingssjef Jan Erik Larsen og GIS-konsulent Per Erik Larsen, begge i Sandefjord kommune, er antall kilometer kjørbar vei i kommunen 650 kilometer. Av disse er 310 kilometer fylkes- og kommunale veier.

Hvis det er opp til avtroppende kommuneadvokat Ivar Otto Myhre bør en sammenslåing også føre til endrede kommunegrenser mot Larvik. Han vil ha hele Sandefjordsfjorden ut til Kjerringvik inn i kommunen, og ikke bare til Hemskilen nord for Vannøya, der grensen går i dag. Overfor Sandefjords Blad begrunner han det med miljø- og forurensningsovervåking og forvaltning, og at det er sandefjordsfolk som bruker fjorden. Samme argument mener han bør føre til at Larvik «mister» Goksjø. Det er aktualisert med planene om ei rundløype rundt innsjøen. Motsatt mener han at enklaven Himberg, som nå tilhører Sandefjord, bør overføres til Larvik. – Ulempen med Himberg er at det er lite praktisk med en liten del av kommunen belig-gende i en annen kommune. Disse grensejusteringene burde vært tatt da Tjølling ble innlemmet i Larvik i 1988. Nå bør justeringene komme samtidig med søknaden om å slå sammen Sandefjord, Stokke og Andebu, sier Myhre.

177 år lang historie

Han vil ha hele fjorden ut til Kjerringvik inn i kommunen.

Preste-gjeld og justeringerPaal even nygaardJournalist

langs sandeFjords grenser

hørdalen

side 30/31

nær torp: På stallen i Bøleveien, nær skogen mot Sandefjord Lufthavn, har Elise Olsen (14) og søsteren hver sin ponni. Men verken fly eller politiets øvinger inne blant trærne forstyrrer idyllen. Det gjør heller ikke togene som suser forbi, like nedenfor. Alle Foto: pAAl even nygAArd

Følger du bilens GPS kan du fort støte på bevæpnet politi, i stedet for Harald Olsen (47).

Bommen skal egentlig være stengt, men det hender den er oppe.

Vi er i Bøleveien, noen hundre meter sør for grensa til Stokke. Rett forbi den 250 mål store gården, gjen-nom åkrene, suser togene. Mot øst ligger skogen, før et mili-tært område, derfor bom. Nå er skogen og bygningene øvings-område for politiet. Enda len-

ger mot øst liger rullebanen og terminalbygget til Sandefjord Lufthavn.

Harald Olsen har bodd på gården siden han var to år gammel. For 17-18 år siden tok han over. Han driver «litt land-bruk», som han sier. Det betyr i hovedsak korn. I tillegg kom-mer transportkjøring om som-meren og snørydding for kom-munen om vinteren.

Verken politiets øvinger, lufthavnas fly eller togene pla-ger ham nevneverdig.

– Det er mye verre for dem lenger ned i Bøleveien. De heli-koptrene kan være irriterende, men slik er det. Jeg kan ikke flytte av den grunn, sier Olsen.

Han tror jernbanesporet blir lagt lenger øst, når det blir to-spors. Da havner sporet på den andre siden av gården.

Fått brev om samarbeidSamtidig vet han at gården kan bli påvirket av næringsutvik-ling, etter at Sandefjord og Stokke kjøpte området fra For-svaret.

Alle som eier noe inntil Torp fikk for noen år siden brev fra et utbyggerfirma. Firmaet øn-sker ifølge Olsen å ha kontakt for et framtidig samarbeid.

Er det interessant for deg?– Har vi noe valg da, hvis de

vil ha området. Men det er in-gen som sier nei til penger. Jeg

med torp som nærmeste nABo

tror ikke det blir så ille å bo her, selv om det blir næringsutvik-ling.

At han og familien bort rett ved kommunegrensa har han ikke tenkt mye på. Tidligere, da veien gikk over jernbane-sporet, hadde en mer kontakt med naboene over grensa. De siste 10 årene har han måttet kjøre via Råstad stasjon, en strekning på fem kilometer, for å krysse kommunegrensa.

Hva med kommunesam-menslåing?

– Jeg føler det er forhåndsbe-stemt, men tror ikke det har noe å si. Kanskje vi blir kvitt noen byråkrater.

Mens Sandefjords Blad står

på tunet, kommer datteren Eli-se (14) leiende ut av stallen med en ponni. Også den eldste datte-ren Anja (18) har en ponni på gården, men selv har Anja flyt-tet til Frankrike for å studere.

– Det er fint å bo her, sier Eli-se.

– Vi savner overhode ikke by-gater. Og det er blitt bedre for unger her, etter at vi ble koblet til Bøleveien. Det verste ved å bo her, er at folk kjører feil, selv om de bruker GPS. Da havner de inne på det gamle militærområ-det, sier Harald.

Andre uniformer Sandefjords Blad havnet også der, men det var med sykkel

nordfra, der det ikke er noen bom som på sørsiden. Inne i skogen dukker flere bygninger fram. De var tidligere i Forsva-rets eie, men ble i sommer leid ut til Vestfold Politidistrikt. Da hadde politioverbetjent Ernst Lynne, som er opplæringsan-svarlig, vært på utkikk etter øvingssteder i lengre tid. På Torp har de fått et ideelt sted, som som også ligger senrtalt i fylket.

– Valget skyldes en kombina-sjon av beliggenhet, bygg og praktisk tilrettelegging, sier Lynne.

Alle politibetjenter skal tre-nes på Torp. Treningsperiodene går over flere uker, høst og vår,

og omfatter alle tenkelige hen-delser politifolk kan komme opp i.

lagt i bakkenDa Sandefjords Blad var i områ-det gikk politibilene i skytteltra-fikk, mens de kommuniserte med hverandre via sambandet. Samtidig var en gruppe på rundt 15 i ferd med å håndtere «en voldshendelse i en bolig» der en mann måtte overmannes og en skadet person måtte be-handles på stedet.

Et rop som trolig høres på begge sider av kommunegrensa gjaller gjennom skogen.

– Legg fra deg granaten! LEGG FRA DEG GRANATEN!

Jeg tror ikke det blir så ille å bo her,

selv om det blir næringsutvikling.

!

øver: Politiet i Vestfold har tatt i bruk det gamle militære området på Torp som øvingsfelt. Her er en «voldsmann» lagt i bakken.

krysser rulleBAne: Et stykke til venstre for dette gjerdet krysser kommunegrensen mellom Stokke og Sandefjord rullebanen.

Er det noe som slår én syklist, er det de korte avstandene i Sandefjord. Etter 25 minutter og rundt

10 kilometer fra sentrum, i Hørdalen, ligger kommu-nens nordligste punkt. Og det er herfra turen nå går sørøstover, mot Torp, Råstad og til slutt Langøya mot Tønsbergfjorden. Hadde det ikke vært for noen stopp underveis, ville den tilsvarende lange strekningen ikke ha tatt særlig lenger tid.

Straks etter at vi har kommet fra Hørdalsveien og ut på Raveien, ligger Vestfold Krematorium. Bygget ble tegnet av PUSHAK Arkitekter AS og innviet i 2010. Krematoriet kostet 73 millioner kroner og er et samar-

beid mellom kommunene Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik. Men det kom ikke uten motstand fra naboer. Etter at det stod ferdig har det likevel vært stille.

I Tassebekk-krysset går turen videre østover langs Tassebekk-veien, som også danner kommu-negrensen i noen hundre meter, fram til Olsrødveien. Der går grensen sørover i rundt én kilometer, før den igjen svinger

øst og krysser rullebanen på Sandefjord Lufthavn Torp. Vi dropper Olsrødveien og fortsetter rett fram et lite stykke videre, til en avstengt traktorvei, der innflyv-ningslysene står på rekke. Veien er ingen hindring for en terrengsykkel, men det tar ikke mange sekundene før det er bom stopp, med port, høye gjerder og et skilt som forkynner: «Adgang strengt forbudt. Flyplassom-råde».

Neste mulige avsykling er Torpveien. Tilsynelatende er det en hvilken som helst vei, men plutselig går underlaget over til betong, og vi skjønner vi er på tidligere militær grunn. Flyplassen ble anlagt av forsvarsalliansen NATO og innviet i 1956. Én av hangarene fra den gang huser nå veteranflyet til Dakota Norway og andre eldre fly, mens hele arealet på Torp, totalt 4.200 mål, ble kjøpt av Stokke og Sande-fjord kommune i 2006. Av dette ble senere 1.800 mål overdratt til lufthavnseskapet.

Én eller annen gang i framtida ønsker de to kommu-nene, som da trolig vil være én, å utvikle et industri-område på Torp. I mellomtiden har Stokke kommune inngått en treårsavtale med politiet om utleie av tre tidligere forsvarsbygninger og bruk av området til trening.

Små avstander

Plutselig går underlaget over til betong, og vi skjønner vi er på tidligere militær grunn.

FrAmilitært til siviltpaal even nygaardJournalist

lAngs sAndeFjords grenser

torp

side 32/33

halve året: Med høy standard på hytta, kan Petra og Jonas Øglænd tilbringe halve året i Kjølhalveien. Hytta ligger i Sandefjord, men grensen til Stokke går midt i sundet i bakgrunnen. alle Foto: Paal even nygaard

– Vi føler vi har det beste av to verdener, sier Petra (64) og Jonas Øglænd (67).

Mandag 29. septem-ber. Ekteparet i Kjølhalveien har akkurat tatt seg et

bad i 11 graders vann, når San-defjords Blad tøffer inn sundet som deler Langøy fra fastlan-det. Innerst i sundet ligger det nordøstligste punktet i Sande-fjord. Ute på Langøy, der en tipp i sør tilhører Sandefjord, gresser hester. I sundet dupper et svanepar på den blikkstille vannflaten.

– Det er nesten farlig å rekla-mere for denne idyllen, sier Jo-nas Øglænd.

Fra april til oktoberHan og kona Petra kjøpte hytta i 2011. Da hadde de syklet rundt i Vestfold, på jakt etter det per-fekte landstedet. Det var like-vel en venn bosatt i Melsomvik som tipset dem om hytta i Kjøl-halveien. Nå kan de ikke få skrytt nok av stedet, av Sande-fjord og av Vestfold. Derfor for-later de hjemmet på Lilleham-mer allerede tidlig på våren og kommer ikke hjem før uti okto-ber. Med en sønn bosatt i Lon-don og ei datter i Oslo er det faktisk mer sentralt for dem å være på hytta.

– Om sommeren er det synd å være én dag borte fra hytta. Barnebarna har vært her i uke-vis i sommer, sier paret.

Sammen med barnebarna, som snart blir fire i tallet, drar de på oppdagelsesferder i nær-området og med båt. De sykler flittig, spiller tennis i Sande-fjord og golf i Stokke.

– Det er nok en trend, det at pensjonister tar i bruk hytta som sitt andre hjem, sier Jonas.

der hytta ble deltidsboligDen observante leser vil

kanskje ha stusset over nav-net. Jonas Øglænd, er ikke det...?

– Jo, det er nok røttene det ja, sier Øglænd.

Vi snakker om Norges mest kjente sykkelfabrikk, i Sand-nes og under navnet DBS (Den beste sykkel). Det var bestefa-ren som dro det hele igang, men nå er både fabrikken og eierskapet historie, selv om det fortsatt produseres sykler under merkenavnet.

Selv utdannet Jonas seg til siviløkonom i Sveits, der han også jobbet i 10 år. Så ble det 25 år i farens advokatfirma på Lil-lehammer. De siste årene har han jobbet for Norsk Folke-hjelp med minerydding i Mo-sambique, for Leger uten gren-ser og for Statkraft i Nepal og Uganda.

vM-sølv i parløpKona Petra har fortid som kunstløper. Med broren som makker tok hun VM-sølv i par-løp for Tyskland. Senere har hun jobbet som lærer, også i perioden utenlands.

– Her i Kjølhalveien er det en idyll også sosialt. Kom innom på et glass neste gang, sier de.

Om sommeren er det synd å være én dag borte fra

hytta.

!

lengst øst: Sandefjords Blads utsendte, Jarle Sør-Reime, prøvde fiskelykken ved Helgerødskjæret (til venstre), kommunens østligste punkt. Det ble med forsøket. Stauper i bakgrunnen.

Det er to dager igjen av september, og så varmt at det like gjerne kunne vært midt på sommeren. Forskjellen er ikke bare tiden på året; denne

dagen har familien på fire fra Oslo hele Stauper, den populære samlingen av holmer i Tønsbergfjorden, for seg selv.

Familien er Håkon Olsen (34), Thea Haakonsen (33), Mie (8) og Oscar (4). De har hytte på Årø, lenger inne i Tønsbergfjorden, og er på hytta så ofte de kan, vår, sommer og høst. Det er bare Mies fotballturneringer hjemme som hindrer dem. Nå er de på årets siste snekketur, før Sigurd Gogstad på Lahelle tar båten deres på land. De har medbrakt niste og drikke. Mie har lyst på et bad, men ombestemmer seg når hun kjenner på vannet.

De to utsendte fra Sandefjords Blad hadde lagt ut mot Stauper fra Langøy ved grensa til Stokke. Etter tips fra ekteparet Øgland tok vi en kikk på de rustne fortøyningboltene som en gang ble brukt da skutene skulle kjølhales (derav navnet Kjølhalveien). Sundet mellom fastlandet og Langøy er som de sa en idyll. Innerst går ei bru over til øya, så lav at den knapt er farbar for kajakker. Kommunegrensa går midt i det knappe kilometerlange sundet. Ytterst, der det vider seg ut mot fjorden, ligger Verkholmen. Og rett utenfor der igjen ligger skjæringspunktet mellom tre kommuner (Sandefjord, Stokke og Tønsberg). I motsetning til på travle sommerdager, er det denne manda-gen bare et helikopter å se. Det flyr i skytteltrafikk mellom Engø og Veierland. En hytteeier trenger materialer. I løpet av en knapp halvtime tar det syv-åtte turer. Ellers ligger rekken av hytter på Veierland folketomme.

Vi bruker vel et kvarter ut fjorden til Stauper, som tilhører Sandefjord. På turen passerer vi de østligste hyttene i kommunen, som ligger på Årø. Omtrent samme sted, rett utenfor Furuvikåsen, ligger et nytt skjæringspunkt mellom tre kommuner, denne gang mellom Sandefjord, Nøtterøy og Tjøme.

Men vi skal lenger mot øst enn Stauper. Vi skal til det østligste punktet i Sandefjord. Vi skal til Helgerødskjæret.

Den siste snekketuren stauPer: Denne familien på fire avsluttet båtsesongen med en tur til Stauper i strålende vær. Fra venstre Thea Haakonsen, Mie, Håkon Olsen og Oscar.

langs sandeFjords grenser

tålmodig må en fisker være– Det nytter ikke bare å sette et garn; du må holde på litt, sier fritidsfisker Tom Thøversen.På Natholmen, sør for Årø, mellom alle fritidsbåtene, har han sin fiskesjark. Thøversen (62) er spent på hva hummer-fisket, som starter halvannet døgn senere, kan gi av fangst.

I 40 år har han fisket i Tøns-bergfjorden. Gjennom egen er-faring, men også etter tips fra svigerfaren Reidar Iversen, kjenner han de beste fiskeplas-sene. Selv om fangstene har gått ned fra tidligere tider, er det fortsatt fisk i fjorden.

– Her om dagen fikk jeg en natholMen: Tom Thøversen har fisket i fjorden i 40 år. I disse dager er det hummerfisket som gjelder.

piggvar på fire kilo. Så det er da noe. Men du må være tålmodig. Du kan set-te garn tre-fire ganger uten å få noe, og så plutselig kan det bli bra, sier Thøver-sen.

Nå, rett før hummerfisket, har han sine betraktninger rundt andres moral om egne, kontra andres teiner. Min kol-lega og undertegnede skal imidlertid verken sette garn eller teiner.

Men vi vil også prøve fiskelykken. Andre kolleger har tatt opp bestillinger og nærmest satt over potetene. Vi dor-ger og vi pilker. Vi prøver oss øst, og sør og vest for Stauper.

Går vi tilstrekkelig langt tilbake i his-torien ga fisket i fjorden et viktig bidrag til husholdningene. Sølvi Sondbø skri-ver i en avhandling om at kombinasjo-

nen bonde og fisker var vanlig i genera-sjoner, og at fisket foregikk hele året, med snører, teiner (ruser) og garn. Noen hadde fiske som hovednæring, andre hadde det som biinntekt, eller byttet fisk mot jordbruksprodukter.

Fra 1890-årene og fram til første ver-denskrig var det et rikt sildefiske. Blant fiskerne var det alltid konkurranse om de største fangstene, og de fleste holdt sine beste fiskeplasser hemmelig.

For oss ble det med forsøket. Vi glemte å spørre Thøversen (men han ville vel ikke ha røpet noe han heller), og har ikke den samme tålmodigheten.

Dessuten kan vi skaffe det vi trenger over disk.

Fiske og FriluFtslivPaal even nygaardJournalist

natholMen

stauPer

langøy

helgerødskjÆr