Løp som en jente

Alexandra Heminsley

Løp som en jenteEn humoristisk og inspirerende bok

om å fullføre maraton

Oversatt av Vigdis Fretheim

Alexandra HeminsleyRunning like a girl

Oversatt av Vigdis Fretheim

© 2013 by Alexandra Heminsley

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-42918-8

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Ingrid SkjæraasenOmslagsfoto: Istockphoto.com

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2014

Trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til min far som lærte meg å sette den ene fotenforan den andre.

Til min bror, som har holdt meg i gang oftereenn han kan forestille seg.

Og til David, som ga meg solskinnet.

Prolog

Hemmeligheten alle løpere har felles, er at de ikke gjør det forkroppen, men for sinnet. Slanke ben kan bli kjedelig i lengden,men et klart hode blir aldri kjedelig. De stramme rumpemusk-lene, sixpack-magen, tilfredsstillelsen ved å kunne spise en ekstrabolle foran TV-en: Det er ikke dette som er poenget med løpin-gen, dette er bare biprodukter. Det ekte gullet i enden av regn-buen er å fatte at du kan gå hjemmefra og nærmest skjelve ved tan-ken på det som ligger foran deg, at hvis du bare holder det gåendeet par minutter, noen få lyktestolper, noen kilometer om gangen,forbedrer du ikke bare løpingen, men måten du lever på.

Øyeblikkene med sinne eller trøstesløshet som løpere oppleveri desperate øyeblikk på en lang løpetur, er grunnleggende fysio-logiske reaksjoner på situasjonen. Men når du først har akseptertdisse reaksjonene, har du lært å overvinne dem, og du begynner åtro at alt er mulig. En real løpetur når du slett ikke har lyst til å gåut av huset, har en magisk evne til å løse et problem som har pla-get deg i dagevis, uten at du egentlig skjønner hva som skjer. Ellerden kan fremkalle intense følelser du aldri ante du hadde i deg.

I slutten av september i fjor gikk jeg på kino for å se RyanGosling i Drive. Det er tøft for meg å bli distrahert når jeg befin-ner meg i stråleglansen fra selveste Gosling, så da telefonen min

7

ringte idet jeg gikk inn på kinoen, tok jeg den bare fordi min søs-ter hadde termin med sitt første barn den dagen, og jeg så at detvar mor som ringte. Men i stedet for å bli fortalt at min søster varlagt inn på sykehuset, fikk jeg høre at mannen hennes, en frisk ogaktiv man på 35, lå på en avdeling der. Han hadde faretruende høypuls, og ingen visste hvorfor. Mor sa at jeg bare skulle se filmensiden ingen av oss kunne gjøre noe, men ba meg ha mobilen slåttpå i tilfelle min søster hadde bruk for meg. Jeg gikk inn i kinosa-len halvveis i transe, blodet var som is i årene mine.

Jeg satt med telefonen i hånden, hypnotisert av Gosling, menkjente likevel på en vedvarende engstelse som surret og gikk i ho-det mitt. Hva var det som skjedde på sykehuset noe kilometerborte? Jeg kunne ikke forstå det. Jeg sendte sms-er til far gjennomhele filmen og sjekket om det kom inn noen oppdateringer: intetnytt ennå. Jeg gikk ut av kinoen og ringte sykehuset. Jeg skjønteat situasjonen var alvorlig da jeg ble satt direkte over til min søs-ter. Hun gråt og ba meg komme med det samme.

De neste førtiåtte timene var noen av de mest usedvanlige vialle noen gang har opplevd. Jeg traff søsteren min, dro hjem, la-get toast og te til henne, hjalp henne ned i og opp av badekaret ogfikk henne i seng. Det var ingen tegn til at babyen var underveis,og heller ingen tegn til mannen hennes, som lå koblet til myria-der av mystiske sykehusslanger. Neste morgen fulgte jeg henne tiljordmoren og deretter til sykehuset for å besøke mannen. Jeg såbort da han fortalte henne at han måtte hjerteopereres i løpet avfå timer. Jeg holdt pusten da jeg hørte at han spurte kirurgen hvaalternativet var. Jeg pustet ikke ut da svaret kom: «Det finnes ikkenoe alternativ. Tilstanden din er svært sjelden, og dødelig hvis denikke blir behandlet.»

Min søster ble rådet til å dra hjem og hvile mens han ble operert;inngrepet ville ta to–tre timer. Det var lettere sagt enn gjort å hvile;hun hulket av fortvilelse, og det tok oss ti minutter å få henne opp

8

trappen. Jeg gikk ned igjen, laget tre former med lasagne og øns-ket at jeg hadde hatt joggeskoene mine der. Jeg gikk fortsatt i desamme klærne jeg hadde hatt på meg på kino dagen før.

Fire timer senere hadde vi fortsatt ikke hørt noe. Søsteren minsatt ved kjøkkenbordet og trykket på «Ring igjen» i en halv time.Endelig fikk vi beskjed om at vi kunne dra og besøke ham. For-bløffende nok var mannen hennes i god form, han var helt friskigjen etter banebrytende kikkhullskirurgi. Neste morgen fikk minsøster veer og fødte en nydelig liten gutt: Louis.

En uke senere løp jeg Royal Parks Half Marathon i London. På etttidspunkt hadde jeg lurt på om jeg kom til å være i stand til å løpei det hele tatt, men til slutt virket det som det var det eneste for-nuftige å gjøre. Uken før hadde vært et eneste virvar av e-posterog telefonsamtaler, der historien om de uvanlige hendelsene blegjentatt om og om igjen. Jeg besøkte familien, jeg besøkte vennenemine, jeg besøkte alle jeg var glad i og kunne få tak i. Jeg haddelyst til å omfavne dem alle sammen. Og på hvert besøk fortalte jeghistorien igjen og igjen til den nærmest var blitt fillete, så slitt av åbli fortalt så mange ganger at den begynte å føles som en episodefra en såpeopera, som jeg ga et sammendrag av til en annen seer påTwitter. Det var nesten som om det ikke hadde skjedd med meg.

Jeg var nervøs den morgenen jeg skulle løpe, slik jeg alltid er nårjeg deltar på et stort offentlig arrangement alene. Hadde jeg glemtnoe? Hvem skulle få meg hjem til Brighton hvis jeg falt? Villedette omsider bli det løpet der jeg tisset på meg foran en mengdetilskuere? De vanlige bekymringene. Men bortsett fra løpet, føltejeg meg glad og avslappet etter en uke sammen med dem jeg varglad i, mens jeg fordøyde de dramatiske, men til slutt gledelige ny-hetene.

Da jeg krysset startstreken, ble jeg litt rørt fordi London varså vakker den dagen. Det hadde vært et merkelig vær dette året,

9

og selv om det hadde regnet om morgenen, var høsthimmelen nåstrålende klar og skarp, og løvet i Hyde Park var utsøkt. Jeg fikken liten klump i halsen da vi løp ut av parken og la i vei langsthe Mall og deretter bortover langs elven. Vi løp over WaterlooBridge og begynte å løpe tilbake. Da skjedde det. Tårene.

Til å begynne med trodde jeg at jeg bare ble litt fuktig i øynene,slik som man kan oppleve under en rørende politisk tale, når manleser en roman eller den siste halvtimen av TV-aksjonen. Hvisman har fått i seg akkurat riktig mengde whisky, ikke sant, og er igodt selskap. Et øyeblikk som går fort over. Men jeg tok feil. Tå-rene som i utgangspunktet kunne kamufleres som rennende øynei kulden, gikk snart over i skakende hulk.

Det første kom som en slags mellomting mellom et gulp og etbjeff. Det andre kunne identifiseres som et gisp. Og så, etter å hatilbakelagt 75 kilometer av en halvmaraton, brøt det løs – et realtgråteanfall. Først skjønte jeg ikke hva som var i veien med meg:Jeg var rett og slett ikke lei meg, jeg var faktisk kjempeglad. Jeghadde bare fått gode nyheter, ikke sant? Likevel så det ut til atetter å ha holdt meg oppe i nesten to uker, bestemte kroppen ogsinnet mitt seg for å lesse av i anonymiteten i folkemengden. Bort-sett fra at jeg ikke var anonym; jeg hadde på meg en topp medklengenavnet mitt, HEMMO, i tyve centimeter høye bokstaver.Men innen det gikk opp for meg, hadde tusen følelser i sekundetbegynt å strømme gjennom meg, som om jeg var et magisk fø-lelseskaleidoskop. Annethvert sekund kom en ny følelse som jegikke hadde tillatt meg å kjenne på foran søsteren min, kirurgeneeller noen andre på sykehuset. Det var en tidevannsbølge av tårer.

Før jeg visste ordet av det, hulket jeg nesten ukontrollert, ognå var det bare den jevne rytmen fra føttene mine på veidekketsom forhindret at jeg gikk helt i oppløsning. Jeg aner ikke hvor-dan jeg klarte å fortsette å løpe, men det var det eneste jeg kunnegjøre. Minnene om de ti foregående dagene lynte forbi: Hånden

10

min rundt mobilen i den mørke kinoen mens jeg ventet på ny in-formasjon, min søsters hånd da hun undertegnet skjemaet der hunga sitt samtykke til ektemannens operasjon, min svogers hånd dahan strøk over den bulende magen hennes. Lukten av antiseptiskemidler på sykehuset, lukten av den maten jeg laget mens søsterenmin sov, lukten av hodet til min nyfødte nevø. Glimt av de sam-talene jeg hadde hatt i dagevis til de mistet all mening for meg,strømmet inn i bevisstheten min igjen. «Hva er det du sier, kunnehan ha dødd?» «Hva er det du sier, ble babyen født dagen etter?»«Hva er det du sier, skal du løpe i helgen likevel?»

Selvsagt løp jeg likevel, for det var bare ved å løpe jeg klarte åbearbeide hvor traumatiske disse dagene hadde vært. Bortsett fraat tilskuerne langs løypa ikke visste hvorfor jeg gråt. De så bareen ulykkelig løper og heiet meg videre. Noe som bare gjorde altverre, hvis jeg skal være helt ærlig. For hvert skritt virket det nem-lig som om hjertet mitt utvidet seg – utvidet seg for å gi plasstil den nyoppdagede kjærligheten jeg følte for svogeren min, minnye nevø og vennene som hadde støttet oss alle sammen. Det varrett og slett ikke plass til å være glad i de søte barna som haddekommet for å støtte en far eller et søsken, og så heiet de også megvidere. Eller var det? Så vennligheten deres ble omgjort til fleresmilende tårer – jeg gulpet og prøvde å smile tilbake og forklare:«Nei da, det er ikke noe, jeg har det fint! Det er bare det at …» også var jeg forbi.

«BRA JOBBA, HEMMO», brølte de etter ryggen min. Og detfikk meg bare til å gråte enda mer.

Ro deg ned, du skjemmer deg ut nå, du må få ned hjertefre-kvensen hvis du skal fortsette, sa jeg til meg selv, noe som bareførte til flere tårer ved tanken på hjerter. Å, hjerter! Hjerter er såforbløffende! Nok en gang tok følelsene overhånd ved tanken påselve livets under.

Jeg husker ikke de siste par tre kilometerne før jeg kom til det

11

siste strekket. Jeg så mållinjen, og plutselig følte jeg en styrke jegikke visste jeg hadde. Riktignok hadde jeg ikke løpt uvanlig fortsiden jeg hadde hatt det så travelt med å gråte, men plutselig føltejeg meg sterkere enn noen gang før. Svogeren min hadde over-levd. Søsteren min hadde overlevd. Vi hadde overlevd alle sam-men. Derfor sprintet jeg. Jeg følte at jeg satte opp farten og såat jeg løp forbi folk rundt meg. Jeg la dem bak meg, jeg løp for-tere enn jeg noen gang hadde gjort. Litt etter litt følte jeg at detbegynte å prikke i ansiktet og deretter hendene. Da jeg bare varnoen meter fra mållinjen, lurte jeg på om jeg i det hele tatt komtil å klare det. Men det gjorde jeg, jeg løp rett i armene på en re-presentant for helsepersonellet, som hadde sett meg komme. Hanbøyde hodet mitt frem over knærne for å stabilisere pusten min,som nå var hysterisk. Jeg takket ham gjennom gulpende gisp ogtok lettet imot vannet han ga meg. Et par minutter senere dukketbroren min opp og kjøpte en pølse med brød til meg. Det var denbeste jeg noen gang har spist, og pølse med brød alltid godt. Påtoget hjem sendte jeg e-poster til venninnene mine og fortalte hvasom hadde skjedd. Jeg trodde de kom til å si at jeg var sprø. Mende forsto. De forsto alt sammen.

Det var denne dagen i oktober jeg virkelig skjønte hvorfor jegløper: Når du først har opplevd og erfart det herlige at du kanfortsette selv om du er helt sikker på at du er i ferd med å dø avtårer blant tusenvis av mennesker, har du tilegnet deg en ferdighetsom kan anvendes på alt i livet. Det viser seg at for å overleve, måman bare holde det gående.

12

DEL I

«Det er den naturligste ting av verden. Vi er født til å løpe.»«Man tar bare på seg joggeskoene og går ut gjennom døren, det

er det flotte ved det.»«Det er bare deg, veien og tankene dine.»Det er slike ting folk sier om det å løpe. Alt er løgn.Å løpe er forferdelig. Det føles unaturlig, unødvendig, smerte-

fullt. Du kan bli andpusten, plutselig lammet av panikk og over-veldet av sjenanse. Det er ikke et varmt bål eller en dyp sofa elleren kopp te og et smil. Det er kaldt og hardt og nådeløst. Du fårvondt i hodet og vondt i tærne.

Men det er også gleden ved å være ute en solskinnsdag, å kjennesolen prikke i huden. Det er fryden ved å føle at kroppstempe-raturen stiger til tross for den skarpe vinterbrisen mot ansiktet.Det er å kjenne blodet strømme rundt i alle deler av kroppen ogå komme hjem til et innbydende bad og en lekker karrirett, og athuden din fortsatt gløder en time senere.

Og, som jeg har lært, er det også en ære, et privilegium og engave.

Så denne delen av boken dreier seg ikke om å overtale deg til åløpe, men å overbevise deg om at du kan. Jeg var der, jeg avskyddeog følte meg truet av de lykksalige smilene og selvgodheten de

13

erklærte sporty typene utstrålte. I årevis virket det å løpe som enstraff for overflødige kilo – nok en metode til å holde vekten nede,føle at det sved, betale for det halve hvitvinsglasset og de fire ru-tene med sjokolade. Vi måtte for guds skyld ikke ha en kropp somikke var bikiniklar!

Jeg kunne huske hvordan alt alltid føltes morsommere når jegløp som barn, men jeg fant ikke mye som kunne overbevise meg,en kvinne i trettiårene, om at løping var noe for meg – jeg somi flere år hadde glemt kveldsmaten på fredager til fordel for enkveld på byen. Så dette er den boken jeg ikke hadde, men gjerneskulle ha lest før jeg tok min første (katastrofale) løpetur. Noe forde menneskene som av en eller annen grunn tror at de ikke kanløpe. For de kvinnene som tror at de ikke er slanke nok til å kleseg i løpeutstyr, eller at det ikke er verdt det hvis de ikke har lysttil å gjennomføre en hel maraton. For de kvinnene som synes atå løpe rundt og rundt er en idiotisk måte å bruke mesteparten aven time på. For de kvinnene som fortsatt ikke tror at det faktisker en kilde til umåtelig nytelse, selvtillit og uventet kameratskap,og ikke en nødvendig skjærsild, som ikke tror at de kanskje, barekanskje, kunne nyte selvtilliten, den fysiske lettheten eller denmentale klarheten som løping fører med seg.

Fordi det var via løping jeg oppdaget at omfanget av det vi kanprestere, ikke bestemmes av andre, men av oss selv.

14

KAPITTEL EN

Ikke født til å løpe

«Bare de som våger å mislykkes stort, kan oppnå noe stort.»

Robert F. Kennedy

Tiden var inne, jeg skulle løpe rundt kvartalet. Jeg hadde storeforhåpninger: håpet på rumpa til en idrettskvinne, midjen til ensupermodell og farten til en gasell. Etter å ha gitt opp trenings-sentre, kjedet meg sammen med skinnhellige yogalærere og føltmeg truet av elegante tennisklubber, fant jeg ut at det var på tideå avslutte et liv der jeg hadde trodd at jeg eksisterte på utsiden avidretten. Jeg ville vende sterk og stolt tilbake, hele byen ville væreslått ut ved synet av min ynde og fart på fortauene. Dette er his-torien om min første løpetur.

Jeg kunne ikke gjøre stort mer for å utsette den. Jeg hadde vas-ket opp, stryketøyet var paddeflatt, bokhyllene fri for støv. Deverst mulige scenarioer var blitt spilt av i hodet mitt en millionganger, og det var tydelig at det aldri kom til å regne. Jeg haddesluppet opp for unnskyldninger. Jeg satte håret opp i hestehale,grep en halvliters flaske med vann, la nøklene i lommen på tre-ningsbuksen og stilte meg opp foran utgangsdøren. Nå skulle detskje. Jeg skulle ut og løpe.

15

Jeg åpnet utgangsdøren og gikk de tre trappetrinnene ned tilfortauet. Hva skulle jeg gjøre nå? Kanskje tøye ut litt? Jeg holdtmeg fast i en lyktestolpe og trakk foten opp bak meg for å prøve åtøye forsiden av låret. Jeg gjorde det samme med det andre benetog så meg engstelig rundt. Hjertet mitt slo for raskt allerede. Tenkom noen kunne se på meg at det var min første løpetur? Kunne dese at jeg gjorde det feil?

Løping. Det var bare løping, sa jeg til meg selv. Jeg la i vei bort-over gaten, og i møte med lørdagens forbipasserende prøvde jeg åse ut som om dette var noe som var like normalt for meg som å gåut med søppel. Men dette var en lang gate. Den var forbindelsenmellom de urbane gledene i Kilburn High Road og de fikse ka-feene i Queen’s Park. Etter hvert som jeg nærmet meg parken, blehusene stadig mer glamorøse og velstelte. Det ble imidlertid ikkejeg.

Jeg var halvveis gjennom gaten da jeg måtte stanse. Det ska-ket voldsomt når hele verden beveget seg oppover og nedoverpå grunn av de klampende føttene mine: dunk, dunk, dunk nårde traff bakken og sendte sjokkbølger både gjennom kroppen ogfortauet. Etter noen sekunder – ikke engang minutter – var an-siktet mitt plommefarget av intens varme, og brystkassen bøl-get opp og ned. Jeg kunne se veikrysset, men ydmykende nokklarte jeg ikke å løpe så langt. Jeg var ikke bare andpusten, jegmåtte faktisk svelge panikken for i det hele tatt å bevege meg vi-dere.

Jeg gikk like lenge som den neste sangen på spillelisten minvarte. Det uverdige ved å innrømme at jeg ikke klarte å løpe len-ger, virket bare en anelse verre enn tanken på det vraket jeg villebli hvis jeg fortsatte å løpe. Til slutt nådde jeg parken og prøvdeå løpe like lenge som neste sang varte. Jeg klarte ikke det engang,og det endte med at jeg måtte gå forbi banen midt i parken derbarna spilte fotball. Hver eneste en av dem så ut til å sprette uan-

16

strengt rundt, i stadig bevegelse, mens hver eneste en av kropps-delene mine virket lammet.

Det virket som de stavrende lårene mine, den ristende rumpenog puppenes latterlige gynging gjorde narr av meg mens lørdags-pappaene stirret forferdet fra lekeplassen. Hver gang føttene traffasfalten, var jeg overbevist om at jeg kom til å vrikke ankelen, oghver gang jeg kikket ned for å sjekke, ble jeg konfrontert med tyk-kelsen på låret som reiste seg truende. Det føltes som om mitt fy-siske jeg var fullstendig frakoblet alt det mitt intellektuelle ellerfølelsesmessige jeg prøvde å formidle. Ro deg ned, det viktigste erå forsøke, ble bare møtt med: Ja, særlig, for å utsette deg selv for såmye smerte er en kjempegod idé. Noe som igjen gjorde det umu-lig å roe ned, og følgelig begynte hjertet å hamre fortere av fryktnok en gang.

Da jeg nådde den borterste enden av parken og snudde for åløpe tilbake, overbeviste det dunkende hjertet og den langsommeilden i lungene meg om et urokkelig faktum: Jeg kom aldri til ågreie å løpe hjem.

Til slutt, etter å ha startet og stoppet flere ganger og konsekventunngått enhver øyekontakt med hvert eneste menneske jeg møtte,kom jeg hjem. Jeg ga meg selv en rundhåndet belønning med fe-nomenalt mye mat og drikke på festen den kvelden, og jeg for-talte muntert om den enormt lange løpeturen jeg hadde tatt omformiddagen. Da jeg våknet neste morgen, føltes det som om jegvar blitt overkjørt av en lastebil. En stor lastebil med digre dekkmed grove riller. Å, det var uakseptabelt å utsette seg selv for noeslikt, erklærte jeg. Jeg måtte ha overtrent. Senere undersøkte jeghvor langt jeg hadde løpt: Det var halvannen kilometer.

Det gikk tre måneder før jeg prøvde å løpe igjen.

Jeg kan ikke huske at jeg tok avgjørelsen om at jeg ikke kunneløpe; det var rett og slett en av de tingene som gjorde meg til

17

meg, som at jeg elsket ost eller mislikte menn i høyhalsede gen-sere.

Men jeg var absolutt sikker på at jeg ikke kunne løpe. Jeg mis-unte intenst dem som kunne, og beundret grenseløst jenta jegdelte leilighet med. Hun bare dukket opp i inngangsdøren, glø-dende etter en av sine regelmessige runder rundt Regent’s Parkeller Hampstead Heath, og jeg pleide å ta entusiastisk imot henne.Så pratet vi om det hun hadde sett, mens hun lente seg mot kjøk-kenbenken og nippet til et glass vann, og jeg satt i sofaen medPC-en støttet mot knærne som en baby med kolikk.

«Jeg skulle ønske jeg kunne løpe.» Det ligger litt trøst i å si dethøyt. «Det ser så morsomt ut», sukket jeg mens hun tok av segjoggeskoene. Jeg kjente at jeg ble litt trist av å vite at det var forsent for meg å begynne. Jeg strakte meg resignert etter fjernkon-trollen til TV-en.

Når jeg så treningsantrekket hennes snurre hypnotisk rundti vaskemaskinen, satte jeg aldri spørsmålstegn ved den midlerti-dige galskapen som lå i min overbevisning om at jeg «ikke kunneløpe». Det virket som om den bare ble sterkere, noe jeg lot skjemed meg, en tingenes tilstand jeg bøyde meg for uten å stillespørsmål.

Jeg husker at da jeg var seks eller syv, var løping noe jeg gledetmeg veldig til å gjøre i friminuttene på skolen. Og jeg husker at dajeg var tretti, var jeg brennsikker på at løping lå langt utenfor minkompetanse.

I de årene som lå imellom, glemte jeg på en eller annen måtefølelsen av å lese eller bli lest for i småskolen og så begynne åmerke den velkjente kløen i bena. Jeg pleide først å kikke opp påklokken, bort på læreren og deretter ut av vinduet. Snart. Og så, isamme øyeblikk som klokken ringte, trev vi jakkene våre og styr-tet ut for å leke hva som helst som falt oss inn, bare det betydde åløpe rundt en stund. Vi kalte det ikke å løpe i den alderen, for vi

18

løp hele tiden, uansett hva vi gjorde, mens vottene hang ut av er-mene og flettene dasket mot kinnene. Vi var bare barn som drevmed vår greie, og vår greie var alltid morsommere når vi haddestor fart. Vi løp og vi lo. Det var samme sak.

Som tiåring sto jeg og dagdrømte ved startstreken for 400-metersrunden. Jeg så den varme sommersolen skinne gjennom deknappenålstore hullene i den marineblå Aertex-skjorten min ogla merke til hvordan den hadde gjort både armene mine og gres-set på banen brune. Jeg løp lystig rundt banen så lenge jeg kunne,iblant tvers over midten hvis jeg ville ha forandring, helt til vi bleropt tilbake til timene eller noen andre trengte banen.

Tyve år senere hadde jeg et fullstendig avslappet forhold til atjeg var en person som levde på utsiden av all idrett. Det var somom jeg aldri hadde løpt. Det falt meg aldri inn at jeg kunne, at deteneste jeg behøvde å gjøre, var å gå ut av huset. Jeg var ingen lø-per, og det var det. Av en eller annen grunn hadde jeg mistet avsyne at det å ikke være en løper og ikke klare å løpe, ikke var detsamme.

Jeg var ikke en sporty type, så enkelt var det. Jeg var en jentemed kvinnelige former og nesten blottet for konkurranseinstinkt.Jeg traff sjelden ballen med balltreet når vi spilte på skolen, ogneglisjerte kroppen min nesten totalt i de tre årene jeg gikk på uni-versitetet. Kanskje begynte jeg å løpe den gangen jeg dyttet minvenninne Clare nedover en bakke i en handlevogn, og jeg vet at jegdanset på et podium et par ganger, men dette var helt klart sum-men av min idrettslige innsats på college.

Deretter flyttet jeg til London og havnet i tredemøllen medevinnelige medlemskap på private treningssentre. Hver gang jegså meg rundt et nytt sted, sa jeg til meg selv at her kom jeg til å tri-ves. Men når den innsmigrende rusen ved å se fasilitetene, få tre-ningsprogrammet mitt og prøve badstuen for første gang var over,falmet magien ganske raskt, og det endte med flyktige, skyldbe-

19

visste gløtt på kontoutskriften når jeg innså at hvert besøk kostetmeg mer og mer.

Den gangen visste jeg ikke at treningssenteret bare var somklissete metadon sammenlignet med heroinrusen ved å løpe uten-dørs. Hvordan kunne det å trampe av sted på tredemøllen foranen vegg med flimrende nyhetsoppslag uten å komme av flekken,sammenlignes med friheten ved å løpe langs sjøen, se opp på enmåke som svever over en matbit og skjønne at et øyeblikk ligger viside om side? Likevel fortsatte jeg. Deretter kom (den Madonna-inspirerte) yogafasen. Time på time med å bøye og svette i et romfullt av frilans webdesignere og stressede motebladredaktører. Såkom pilates og til og med en liten flørt med meditasjon.

Til slutt, etter en sommer med hjertesorg etterfulgt av en nes-ten lammende depresjon, kom gå-fasen. Etter å ha ligget under sa-longbordet og grått mesteparten av tiden hadde jeg nådd et punktda jeg bare måtte komme meg ut og se dagslys. Jeg ville føle varmluft stryke mot huden, jeg lengtet etter å føle at blodet faktisk sir-kulerte i kroppen igjen, og jeg trengte å gjøre det med en utsiktsom ikke bare besto av en prefabrikkert takplate eller en yogisslitte tre uker gamle pedikyr. Halvgal etter uker med uregelmessigsøvn – netter fylt av utmattelse og panikk etterfulgt av sløve dagermed tunge lemmer – tok jeg en desperat beslutning om at nettenekanskje ville bli mer innbydende dersom jeg var fysisk utmattet.Jeg lengtet etter å lengte etter sengen istedenfor å se den som enslagmark der jeg utkjempet en endeløs krig mot mine egne demo-ner. Jeg lengtet etter å legge meg om kvelden med ben som verketetter å ha blitt brukt i stedet for bare å ha vippet frenetisk underskrivebordet mitt i timevis.

En dag bare reiste jeg meg og gikk ut, og jeg kom ikke tilbakefør det begynte å skumre. Slik begynte gå-fasen min. Jeg gikk i ti-mevis, alle rutene som min tidligere samboer hadde løpt året før.Hampstead Heath, Regent’s Park, Hyde Park. Jeg kunne gå ut en

20

søndag morgen og være ute i tre eller fire timer. Ofte kunne jegknapt huske den tiden jeg hadde vært ute, som om den meditativerepetisjonen av skrittene mine på en måte hadde hypnotisert meg.Jeg begynte alltid energisk, ivrig etter å komme bort fra de skitnebygatene, de daffe fotgjengerne, de lokale butikkinnehaverne somhadde sett meg forgrått og sjuskete denne sommeren da jeg spisteså dårlig. Og så, når parkene åpnet seg for meg, kjente jeg at hu-møret steg. Jeg tumlet rundt på The Heath og valgte med hensiktå gå meg vill når jeg kom inn i et skogkledd område jeg ikke kjenteigjen. Jeg ruslet gjennom rosehager og lurte på om jeg noen gangkom til å kjenne historiene bak blomsternavnene. En ørliten delav meg som jeg trodde jeg hadde mistet, begynte å bukte seg opptil overflaten.

Jeg kom alltid hjem utkjørt, men i merkbart bedre humør. Ho-det mitt føltes som om noen hadde tørket støv der inne. Jeg inn-gikk en våpenhvile med sengen og oppfattet den på nytt som etsted der jeg kunne hvile. Jeg nøt den tiden jeg tilbrakte «frakob-let», alene og utilgjengelig. Det virvaret som gjennom endeløsenetter hadde spredt seg i hodet mitt, minket litt; fantasien fikk entendens til å vandre mot det positive og ikke de selvfokuserte ka-tastrofescenarioene den hadde vært så opptatt av i det siste. Jeger fremdeles overbevist om at disse turene sommeren 2006 red-det meg. Ikke bare fordi de gjorde at jeg klarte å sove igjen, menfordi de ga meg den første lille spiren til fysisk selvtillit. Hvis jegkunne gå i fire timer, hva ville da skje hvis jeg satte opp farten …og så økte farten enda mer? I hjertet hadde jeg begynt å tro at altvar mulig, og i hodet hadde jeg begynt å planlegge det. Kanskje tilog med … en løpetur.

Så det var denne optimistiske tilstanden som inspirerte til denneførste turen bort til Queen’s Park et år senere. Hvis hjertet mittkunne overleve den julingen det hadde tatt imot, måtte vel benamine ha mer å gi. Jeg tenkte at hvis jeg hadde gått tretimers tu-

21

rer regelmessig i omtrent et år, kunne jeg kanskje være klar for åløpe. Jeg gjorde omfattende forberedelser: Først tenkte jeg på deti to uker. Hvordan ville det føles? Ville jeg ramle over ende? Hvor-dan skulle jeg komme meg hjem hvis det ble for mye for meg? Jegvar fylt av positivitet og entusiasme. Jeg brukte timer på å sjekkepotensielle nye treningsantrekk til mitt «nye jeg». Jeg fikk panikk,ble deretter opprømt, og utsatte det et par dager til. Slik fortsatterunddansen i to hele uker under oppkjøringen til den redselsfulledagen.

Da morgenen for Løpet opprant, våknet jeg og spiste umiddel-bart tre skiver med honning «for å få energi». Deretter brukte jegminst nitti minutter på å rote rundt på iTunes og komponere enspilleliste som var så sterk at den kunne drive meg gjennom par-ken, uansett hvor kraftløs jeg kom til å bli. Til tross for alle mineundersøkelser hadde jeg ikke våget å kjøpe noe nytt å ha på meg.I stedet gravde jeg frem noen gamle treningsbukser; den siste gan-gen jeg hadde hatt dem på, var da jeg fikk kusma i voksen alderog så to sesonger av Sopranos i løpet av en helg. Jeg gjennomsøkteskuffene til jeg fant en behå som dekket så mye som mulig av meg,i et slags håp om at jeg kunne unngå et dinglenivå som avslørtemeg som for mye av en amatør. Og jeg fant et par gamle joggeskobakerst i klesskapet under noen festlige reinsdyrhorn.

Og så gikk jeg ut på gaten – og mislyktes. Det var en lørdag iaugust, den måneden da søsteren min skulle gifte seg. Det var sol,men ikke for varmt, perfekt løpevær. Samme ettermiddag skullejeg til Norfolk med familien og delta på en fest for de bryllups-gjestene som ikke kunne være med på seremonien – den skullefinne sted i utlandet. Det var det perfekte tidspunktet til å kommei form, sa jeg til meg selv. For den store dagen var om et par uker,og jeg hadde brukt som lokkemiddel at jeg burde ta denne førsteløpeturen siden jeg da virkelig kunne gi meg i kast med selskaps-maten senere; at midt i det lykkelige kaoset rundt det forestående

22

familiebryllupet ville jeg vite at jeg hadde en sunn ny hobby åvende tilbake til. Skuffelsen kunne ikke ha vært bitrere.

Da jeg kom hjem igjen den lørdagen, var jeg nesten knekketbåde i kropp og sjel. Mens lungene og bena var ødelagt av smerte,jobbet hodet desto hardere med å påføre meg tusen små slag. Vardet virkelig slik løping kom til å føles nå? Ville hver løpetur bety åstå overfor denne grufulle kombinasjonen av skam, smerte og ra-seri? Hvorfor gjorde folk dette her? Hvorfor ville jeg gjøre det?Hvilken del av meg selv var det jeg håpet å få tilgang til? Var detslanking eller prestasjon? Refselsene regnet ned over tvilen der jegsatt som et vrak i badekaret. Etter dette katastrofale første forsø-ket kilte disse tankene seg fast bakerst i hodet mitt i månedsvis,som en penn bak en gammel radiator. De var alltid utenfor rekke-vidde slik at jeg ikke helt kunne bearbeide dem, men de var like-vel aldri helt tause.

Min søsters bryllup kom og gikk i noe som føltes som et eks-tatisk glimt. Min reaksjon på diverse fotografier av meg selv varimidlertid mindre lystig. I stedet for å være trygg på mine frodigeformer slik jeg alltid hadde vært, innså jeg at en del av den ska-kende lidelsen under den første løpeturen skyldtes at jeg unekte-lig hadde lagt på meg. Løpingen ville hjelpe på vekten, men vek-ten ville ikke hjelpe på løpingen.

Jeg begynte å forstå hva andre kvinner mente når de snakket omå være fanget i sin egen kropp. De magasinene jeg pleide å bla i påjernbanestasjoner og venterom, var fulle av dem. Men jeg haddetrodd at jeg aldri ville bli en av dem. Til jeg tok meg selv i å be-trakte løpere med økende lengsel. Jeg lurte på hva hemmelighe-ten deres var, hvordan de kunne vite hva de skulle gjøre, hva somholdt dem i gang. Og likevel virket løping fortsatt som en umulig-het. Alle har begrensninger, og jeg hadde nådd mine. Ikke tale omat jeg kunne takle endeløse gjentagelser av opplevelsen den lør-dagsmorgenen, så det var best å prøve å glemme hele greia.

23

Jeg gjorde så godt jeg kunne helt til søsknene mine og jeg dropå besøk til foreldrene mine en helg. Broren min nevnte i forbi-farten at han skulle melde seg på London Marathon.

«Oi!» gispet jeg. «Så fantastisk å kunne klare det! Jeg ble såoverrasket da jeg gikk for å heie på en venn, det er så mange følel-ser involvert i det arrangementet.»

«Du burde jo gjøre det, du også», sa far. Stemmen var fast. Hanså ikke opp fra kaffen han var i ferd med å lage. Hendene fortsattestødig med oppgaven. Vel og bra det når det kom fra en mann somhadde deltatt i flere maratonløp da vi var barn, men nå var det megvi snakket om.

«Ikke vær latterlig!» utbrøt jeg. «Jeg kan ikke løpe.»«Du løper ikke», korrigerte far. «Men du er mer enn egnet for

det.» Det fantes ingen tvil i stemmen hans, ikke en skygge av tvil.Plutselig, da jeg hørte det fra en annen, gikk det opp for meg: Detvar ingenting som sto i veien for at jeg kunne løpe, bortsett frajeg selv.

Og det var det. Frøet var sådd.Neste morgen erklærte jeg at jeg ikke skulle la meg knekke. Jeg

ville virkelig løpe igjen. På dette tidspunkt begynte jeg å lage såmye ståk at det virket som om jeg faktisk planla å løpe fra SouthWiltshire til North London. Jeg okkuperte fars PC i timevis oggooglet «lite løp i nordvest-London», «hvordan vite at man kanklare 5 km», «nødvendige forsyninger til et 5 km-løp» og diversevarianter av det samme. Jeg lastet ned kart, jeg diskuterte næringog løpestil med broren min, og jeg skravlet om joggesko og behåermed min søster. Til slutt forklarte far en smule oppgitt at jeg haddeto ben som fungerte, ingen medisinske problemer og en mengdelange fotturer bak meg. Han minnet meg på at det bare ville ta enhalvtime uansett, før han la til: «Hvis du blir sliten, kan du baregå. Du vet at du kan gjøre det.»

Det ble ettermiddag før jeg kom tilbake til London. Da jeg sto

24

ved Regent’s Park undergrunnsstasjon, hadde natten falt på, meni stedet for å bli redd, var jeg glad for mørket, lettet over at ingenkunne se frykten i ansiktet mitt. Jeg gikk inn i parken, forvissetmeg om at det ikke var noen der, og la i vei.

Til å begynne med var det akkurat som forrige gang: svien, gis-pingen etter luft, panikken. Men denne gangen var det to viktigeforskjeller: Jeg var ikke i nabolaget mitt, så det var liten sjanse for åstøte på noen jeg kjente, og jeg løp en runde slik at jeg var nødt tilå komme tilbake til utgangspunktet. Og så etter cirka tolv minut-ter, skjedde det et mirakel: Det ble lettere. Selv om hjertefrekven-sen fortsatt var høy, begynte den å jevne seg ut. I stedet for å fø-les som en uendelig himmelstrebende berg-og-dalbane som baregikk oppover, roet den seg. Taktslagene fra føttene mine begynteå matche taktslagene fra pusten – inn og så ut. Nå gjorde jeg det.Jo da, bena mine gjorde vondt. Jo da, jeg var fortsatt redd for at jegikke skulle klare hele runden rundt parken. Men jo da! Jeg løp.

Da jeg kom hjem fra min andre løpetur, var jeg dørgende full aven berusende cocktail av endorfiner og ufortynnet selvnytelse. Jeggjorde demonstrative tøyningsøvelser med gardinene fratrukket,tok et bad (med gardinene for) og spiste en bolle pasta av omtrentsamme størrelse som min søsters bryllupskake.

Det var som om jeg opplevde en omvendt fyllesyke. Den vid-underlige, magiske, berusende fasen etter å ha drukket varer såkort – en time, kanskje opptil tre i beste fall, før den siger overi ubehag, delirium eller direkte kjedsomhet. Men fyllesyken kanvare en dag eller to. Endelig kunne jeg se med forbløffende klar-het at den tiden jeg hadde brukt på å pine meg selv med løping, blemer enn oppveid av den tiden jeg følte meg vel etterpå. Jeg glø-det. Jeg var uovervinnelig. Jeg tenkte at jeg kunne klare å gjøre detigjen.

Ett av de få konkrete rådene far hadde gitt meg helgen før, varå skrive løpedagbok, slik at jeg kunne minne meg selv på hvordan

25

jeg følte meg etter hver løpetur. Når jeg ser på det jeg skrev førstegang, står det følgende:

18. oktober 20075 km rundt Regent’s Park5.45–6.20 om ettermiddagenHelt utkjørt etter 12 minutter, men så ble det ok. Hadde fått

igjen pusten ved RP-stasjonen, så løp hjem fra QP også. Føltes såmye lettere enn forventet. Gjør det kanskje igjen!

Neste dag meldte jeg meg på London Marathon.

26