Levi Henriksen

Like østenfor regnetRoman

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2008

www.gyldendal.no

Printed in SwedenTrykk/innbinding: ScandBook AB, Falun 2008

Sats: Type-it AS, Trondheim 2008Papir: Holmen Book Cream 80 g (1,8)

Boken er satt med 11/13 p. SabonOmslagsdesign: Bjørn Kulseth

ISBN 978-82-05-37613-7

En stor takk til Fred-Johnny Østbøl, min trofasteblodsbror og budbringer.

Takk også til Alf Storrud for «Den mørke jord», en gjendiktningav «Kapra Toprak» av Asik Veysel.

«Hvis du kaster hundre steinervet du ikke hvilken av dem som vil treffe fuglen.»

– Samuel Eto’o

«And the rain came downlike an angel come down from aboveAnd the rain came downit’ll wash you away and there ain’t never enough.»

– Steve Earle

INNHOLD

Sivløper 11Ginni Bang 28

Jesus i hjørnet 41Gå, bare gå 50

Doktor Sands mikstur 60Tilbake til Bedford Falls 76

Hvite italienere 91Fotsoldater 115

En andalusisk hund 135Veslestua 150To steiner 159

Kjærlighetens spiker 169En smoking for Andreas Hemingby 176

Bang bang 187Gjett hvem som kommer på middag 196

Hva er det som går og går og bare kommer til døra? 212Å snakke med en hedning om Gud 226Er helvete stort nok for dere begge? 245

Den dumme mannen bygde huset sitt på sand 260

KAPITTEL 1

Sivløper

Hva ville du gjort hvis du på din femte bryllupsdag komhjem litt for tidlig og fant en fremmed bil stående i opp-kjørselen? Ville du på en plutselig innskytelse ringt ditteget hjemmenummer, og så, da ingen svarte, reist stigenmot soveromsvinduet? Ville du lett etter noe tungt i gara-sjen, eller ville du tenkt at i ethvert nederlag ligger det enny begynnelse?

Simon Smidesang begynte med å rygge baklengs ut avlivet sitt. Da han haltet over grusen bort fra huset, var detmed en plutselig erkjennelse av at han var ferdig med althan hadde vært. Han hadde ikke flere steder han absoluttmåtte besøke. Han hadde løpt foran oksene i Pamplona,stått inne i leiligheten til Strindberg i Stockholm, fulgtJames Joyce sine fotspor gjennom Dublin, alt for å for-søke å føle noe av det samme andre hadde følt før ham.Da hageporten smalt igjen bak ham, visste Simon Smide-sang at han aldri mer kom til å jage forsidene for å væreførst ute med den store historien. Han ville aldri mer gåinn denne porten for noe annet enn å komme seg fortestmulig ut igjen.

Simon sa opp jobben sin som featureansvarlig, og for-søkte å livnære seg noen måneder som frilanser. Men itakt med at han våknet stadig tidligere og samtidig bruktelengre tid på å komme seg opp om morgenen, gikk detopp for ham at han hadde skrevet alle historiene før. Han

11

maktet ikke lenger å gjøre ordene til annet enn blekk, tilnoe annet enn trykksverte. Det var en lettelse å innse det.Det var som å løpe etter bussen til jobben hver dag, og såen morgen bare snu og gå hjem igjen.

Da søskenbarnet skulle selge huset etter besteforeldrenepå Skogli og flytte til USA, slo Simon til.

Han hadde prøvd. Virkelig prøvd. Den gamle klisjeen:Bedre å snuble enn aldri å ha forsøkt å gå. Det kunnenesten vært et minneskrift over årene han hadde vært giftmed Solvår også. Det var ikke dårlig, det var ikke veldigbra, det var akkurat passe hele tiden, og hadde han ikkekommet for tidlig hjem den dagen for et drøyt år siden,kunne det ha fortsatt slik, rett frem i et liv uten svinger.Simon hadde aldri konfrontert Solvår Erichsen med hvahan hadde sett, og da hun tryglet ham om å bli, lukkethan bare døra bak seg og gikk.

Den første måneden etter at han kom flyttende haddeSimon knapt vært utenfor huset på Skogli, men nå haddehan vært landpostbud i bygda i to uker, og det var envelsignelse å sove til klokka ringte. Slippe å ligge våken ihalvmørket og lytte til sekundviserens anklagende påmin-nelse. Han hørte til her i det langsomme. Dagene sombrukte tid på å gå seg til. Blikket som fikk fritt leideover de nysådde jordene som lå rullet ut nedover motbygda.

De første kveldene alene i huset satt han lenge med døraåpen. Himmelen hang som en klokkestreng med påbro-derte stjerner utenfor døra, og natta malte ham inne i etstort, svart ingenting. Simon følte seg fremme ved verdensende, han var tilbake der alt begynte. Han likte at dagenebare la seg over hverandre, som nye kalendersider somventet uten røde kryss eller rundinger.

I dag var det tirsdag, og det eneste som skilte denne

12

dagen fra den forrige, var at han ble tidligere ferdig ennhan pleide. Simon hadde arbeidstid til to, men kom segsjelden ut av postterminalen i Kongsvinger før nærmerehalv fire. I dag ble det kun én time over tida. De andrebudene sa han måtte skrive overtid, men Simon ville ventelitt. Følte seg fortsatt under opplæring, selv om han kjørteruta alene nå. Dessuten hadde han fått låne postbilenmed hjem i dag fordi han trengte hengerfeste. Budlederenhadde sagt at han ikke trengte å etterfylle bensin.

Materialene dunket mot hengeren da han svingte av vedSætermokrysset. Teleløsning hadde slitt hardt på asfalten,og rattet skalv i hendene før han klarte å legge hjuleneutenom de nedkjørte sporene etter tømmerbilene. Heltfra han var gutt hadde han likt den store, åpne følelsenhan fikk etter å ha passert furumoen i bunnen av Sæter-mosvingen. Landskapet videt seg ut, veien rettet seg oppog husene vokste i akkurat passe avstand oppover delutryggede åsene fra tettbebyggelsen i dalbunnen. Bestefa-ren hadde likt å snakke om at en gang var alt dette dek-ket av hav, og at Skogli var det siste stedet i distriktet dervannet trakk seg tilbake. Våren før månelandingen skullestasjonsmesteren i bygda bore brønn, men kom rett påsaltvann. Han hadde montert ei kran i hullet og latt detstå og renne i to uker, men vannet var like salt, og tilslutt måtte det bores på nytt. Simon hadde spurt bestefa-ren hvor havet var blitt av, om Gud bare hadde dratt utproppen? Han svarte at på en måte hadde Simon rett, også manet den gamle mannen vannet tilbake. Svetteperleneglinset over panna, og blåskjorta hadde ei diger rose underhver arm da han løftet hendene som Moses ved breddenav Rødehavet. «Slik,» sa bestefaren og dunket kjøtt motkjøtt. «Slik trøkte havet seg ut i hver ende av dalen.» Dendeformerte pekefingeren på høyrehånda levde sitt eget livmens de andre fingrene ble flodbølgen som gravde seg vei

13

gjennom åsene som en gang hadde omgitt Skogli på allekanter.

I dag var det lite ved bygda som fikk Simon til å tenkepå hav og vannmasser, kanskje bortsett fra at enkelte avde nybygde husene så ut som om de var kommet drivendepå en bølge og så bare blitt stående igjen da vannet trakkseg tilbake. Flere av jordene i dalbunnen var lagt ut somtomter, og nye og gamle hus sto om hverandre som bilderhulter til bulter i et album.

Materialene fortsatte å klappe takten bortover Storveien,og Simon senket farten. Tenkte han kanskje ikke haddesikret dem skikkelig, og skulle akkurat til å slå på nød-blinken da noe forstyrret blikket borte ved den gamleSkreddergården, det høyeste privathuset på Skogli. Førvar bygningen malt som et pepperkakehus som var blittstående litt for lenge i ovnen, men nå hadde veggene blittglasert med en ny farge, enten engelsk eller persisk rød,noe som ga gården et fyrtårnaktig preg. Men det var ikkedet som fanget oppmerksomheten hans. Det satt et men-neske på taket. Personen forholdt seg helt uvirksom, lentmot den høyeste pipa, og selv på avstand hadde skikkelsennoe merkelig forlatt over seg.

Simon hadde aldri levert noe annet enn reklame i huset,og da han var bortom tidligere på dagen, hadde han ikkelagt merke til noen stige lent mot taket. Han kunne hellerikke huske at det hadde kommet noen varsler fra feierende siste ukene. Simon girte ned og lot bilen rulle bortoveri første, nå så han tydelig at det var en mann. En mannsom satt urovekkende rolig. En feier ville stått over pipa,ikke sittet foran den. Og uansett hva slags håndverker detkunne være, burde han beveget seg.

Han tutet forsiktig. Ingen reaksjon. Han prøvde engang til. Holdt spaken på signalhornet inne lenge. Mannen

14

viste ingen tegn til å ense lyden. Simon svingte inn opp-kjørselen og parkerte bak en grønn varebil. I gresset langshusveggen glimtet det i ståltennene til en aluminiumsstige.

På adresselista var det bare oppført et kvinnenavn ihuset, men det var ikke alltid folk var like raske med åmelde adresseendring, så muligens kunne det også bo enmann der. Ginni Bang kunne uansett ikke ha bodd herlenge, for han husket ikke noe slikt navn fra den tida hanbesøkte bygda jevnlig. Det trengte forresten ikke å bety allverden. Etter at han begynte som postbud, hadde han vedflere anledninger lagt merke til at effektiviseringen haddenådd Skogli også, i hvert fall når det gjaldt hva folk het.Flere av dem han pleide å leke med i sommerferiene, haddeplutselig fått halvert navnene. Mellemstubråten var blitt tilBråten, Gjermshusrønningen til Gjermshus, Bergimellomtil Berg, og favoritten hans, Sætersæter, eller Tosæter, somde pleide å si, til bare Sæter.

Stigen var tung og vanskelig å håndtere. Da han rettetden opp, holdt den på å tippe over varebilen. Aluminiu-men skrapte mot takrenna og fikk ham til å grøsse. Simonventet at lyden skulle få mannen til å stikke hodet overkanten, men ingenting skjedde.

– Hallo? ropte han.Det var ingen som svarte.– Har det skjedd noe? skrek han litt høyere.Fortsatt ikke noe svar. Simon gikk bort til døra og

trykket inn knappen på ringeklokka. Tok et skritt ned avtrappa og ventet. Ringte på en gang til og kjente på klin-ken. Døra var låst. Mobilen lå som en glatt stein i jakke-lommen, og Simon lurte på om han burde ringe ambulanseeller politi, men hadde mannen virkelig fått et illebefin-nende, kunne han ikke ta seg tid til å vente på blålys ogsirener.

15

Det begynte å hamre i tinningen da han satte foten pådet nederste trinnet, og han passet på ikke å se ned. Stigenhan hadde reist opp mot soveromsvinduet sitt, hadde værtprimitiv og hjemmesnekret, men selv ikke en spiker somrev hånda til blods hadde klart å saktne bevegelsene hans.Han hadde tatt to trinn om gangen. Nå lirket Simon krop-pen langsomt oppover. Metalltrinnene var som et ekstrasett med ribbein som forsøkte å holde hjertet på plass,mens knirkingen fra stigen forplantet seg i hele krop-pen.

– Hallo, sa han igjen da han stakk hodet over kanten.Mannen satt med ansiktet vendt bortover mot Flyktning-sjøen, og reagerte fortsatt ikke.

– Går det bra, sa Simon med høyere stemme, og førstnå kom det litt liv over mannen.

– Å hei, sa han. – Jeg hørte deg ikke.– Stigen din hadde falt ned, sa Simon og ble stående

og klamre seg fast i det nederste trinnet av takstigen somgikk opp mot pipa. Hjertet hamret fortsatt, og ubehagetble forsterket av at han ikke ante hva mannen drev med,for alt Simon visste samlet han mot til å hoppe.

– Kom, det er noe jeg må vise deg, sa mannen og holdtut hånda.

Simon nølte. Vinden lekte med trekronene rundt husetog plantet en gyngende fornemmelse i ham.

– Jeg har aldri sett makan, sa mannen og pekte på noemellom beina sine. Det så ut som et glass.

Det var ikke noe Simon hadde tenkt han skulle gjøre,men plutselig var han på taket og begynte å krabbelangsomt oppover takstigen.

– Her, sa mannen, da han var oppe hos ham. – Jeg harjobbet på tak i tjue år, men aldri sett noe som ligner.

Han holdt opp et glass det hadde vært pulverkaffe på.I lokket var det stukket fullt av hull, og på bunnen satt

16

et insekt. Det så ut som en bille, men den var mye merfargerik, og lodden som en fiskeflue.

– Hva er det? sa Simon.– Gud aleine veit. Den ser ikke ut som noe som hører til

på Skogli. Du skal se jeg har oppdaget en ny art. Den baresatt der på kanten av pipa. Visste du forresten at omtrent80 prosent av skapningene på jorda har seks bein?

Simon ristet på hodet. Fortsatte å holde seg fast medbegge hendene så det gjorde vondt i knokene. Greinene fraden høyeste bjørka skrapte mot mønet og det stakk til imellomgolvet. Hjertet slo dotter i ørene, og Simon kunneikke forstå hva som hadde fått ham til å krabbe opp påtaket.

– Stigen din hadde falt ned. Jeg trodde det hadde skjeddnoe, og ropte flere ganger, sa han igjen.

– Å, omforladelse, tusen takk. Jeg blei så opptatt avinsektet. Det er du som er den nye postmannen, ikke sant?

Simon bare nikket for å understreke det åpenbare. Hanhadde fortsatt uniformen på seg.

– Du trur kanskje det har klikka for meg, men jeg erpå jobb, sa mannen.

Simon bare så på ham.– Jeg er taktekker. Er ute på befaring av nytt tak. Eyvind

Bjørkli, sa mannen og rakte frem hånda.– Simon Smidesang, sa Simon og spente hælene mot

takstigen da han måtte slippe grepet med den ene hånda.Et øyeblikk kjente han den gamle underlegenheten fra feri-ene hos besteforeldrene. De andre guttene hadde etternavnsom Furuberg, Granseth, Aspnes og Alm. Navn som hør-tes ut som om de sprang opp og ut fra bygda. Navnet hanslød som noe komponert med en kunstferdig fjærpenn.

– Er det du som har flyttet inn i Edenstam-huset? saBjørkli og kastet med hodet mot Overgrenda.

Simon nikket.

17

– Du skriver, du?– Hva?– Jeg leste om deg i lokalavisa for en del år sia. De

hadde vært hos bestefar din etter at du vant en pris ellernoe.

– Jeg har sluttet som journalist. Det er mer enn nok åvære postmann med eget hus.

– Det er en fin plass der oppe. Romslig kåk. Veit duhva far min pleide å si?

Simon ristet på hodet.– At huset ligger rett over klimabeltet som går gjennom

bygda, og derfor er plassen det tørreste stedet på heileSkogli. Det var grunnen til at bestefar din aldri fikk noeskikk på småbruket.

Simon forsøkte å tenke etter om han hadde rett. Dethadde ikke falt noe regn siden han kjøpte huset, men hanhusket potetplukkingen før, gresskarene til bestemoren ogblomstene som klatret rundt i sørhellinga.

– Der tror jeg du tar feil, sa han.– Du kan bare være glad det ikke regner, fortsatte

Bjørkli som om han ikke hørte hva Simon sa. – Folk sierdet blir så reint etter at det har regna. Det er noe storttull. Det blir møkkete på en annen måte. Du skulle baresett hva regnet gjør med taka mine.

– Gjør?– De blir seende ut som ei skjorte etter en hard dag

på jobb. Fulle av skjoldete svettestriper. Regnværskyenekommer drivende inn fra Kola-halvøya og slike steder medbukene fulle av fabrikkrøyk, sot, gass og jernpartikler somde drøsser over oss. Noen ganger er det så pukka ille atjeg er nødt til å ha maske på jobb.

– Ja vel, sa Simon og lurte på om alle taktekkere haddeet like sanselig forhold til jobben. Og om alle var likesnakkesalige.

18

– Trivs du? sa Bjørkli.Simon ante ikke om han mente huset eller jobben, så

han bare nikket.– Bra doning du kjører, sa Bjørkli. – Har tenkt å skaffe

maken. Egentlig heilt håpløst ikke å ha firehjulstrekker imin jobb.

– Japanerne kan bil, sa Simon.– Japanera? sa Bjørkli og skjøt øyenbrynene i været.

– Det er vel ikke japanera som lager Hyundai?– Nei, nei, jeg mener koreanerne, sa Simon og kjente

kinnene ta fyr. Selvfølgelig. Det var ikke emblemet til Toy-ota som satt i grillen på bilen han hadde kjørt de sisteukene.

– Og du? fortet han seg si, så de skulle slippe en langdiskusjon om turtall og hestekrefter. – Er du ikke redd?Jeg hadde aldri klart å slutte å tenke på hvor høyt deter.

Ansiktet til Bjørkli sprakk i et smil og Simon lurte påhvor gammel han kunne være. Håret sprengte grått vedtinningen, og rynkene rundt øynene brukte tid på å glatteseg ut etter smilet. Bjørkli var arbeidspen. Simon haddesett slike ansikter før. Kartfjes som var vant til vær og vindog så ut til å ha vært gjennom en motsatt ansiktsløftingder huden var gammel, men øynene unge.

– Jeg liker dyr. Har alltid likt dyr. Liker du dyr? saBjørkli uten å svare på spørsmålet.

– For så vidt, sa Simon, og tenkte på den siste redaktø-ren sin og alle gangene hun hadde påstått at han hadde entullingmagnet når det gjaldt å finne folk til reportasjenesine.

– Tenk så dårlig vi har behandlet og fortsatt behandlerdyra. De første passasjera om bord i en varmluftsballong,veit du hvem det var? Jo, det skal jeg si deg, en sau, ei andog en hane. Og Laika, hvor blei det egentlig av henne?

19

Trur du fortsatt ho svever rundt der oppe i verdensrommeti den kosmonautkuppelen til russera?

– Hun er nok død, sa Simon, og kunne ikke hjelpe forat blikket søkte opp mot himmelen.

– Veit du, jeg fikk nettopp ei bok om edderkopper.Noen eksperter meiner at målt i vekt er edderkopptråd likesterk som stål. Hvis det gikk an å veve en tråd av edder-koppsilke med tjukkelse som en blyant, ville det kunnestoppe en Boeing 747 i bevegelse.

– Jeg forstår, sa Simon og forsøkte å være kort såzoologitimen snart kunne være over.

– Nei, jeg er ikke redd, sa Bjørkli plutselig og så rett påham.

– Hva?– Redd for taka. Jeg har falt ned en gang, men aldri

vært redd, hverken før eller sia. Det er noe som sitter igenene.

– Ja, sikkert, sa Simon og lo, men Bjørkli smilte ikkelenger.

– Det er sant. Dalmatineren er det eneste pattedyretsom ikke er redd ild. Det er fordi de nærmest er avlet framrundt båla til sigøynera. Sjøl er jeg taktekker som far ogbestefar. Har du hørt om familien Bärugel fra Ungarn?

Simon tenkte at Bärugel ikke hørtes spesielt ungarskut, men han ristet på hodet.

– Jeg kan ikke si jeg har det, var de taktekkere, de også?– De er linedansere i sjuende generasjon og har under-

holdt fyrster, baroner, grever og prinser med å risikere livetsia 1800-tallet.

Simon klarte ikke å holde tilbake et grøss og slapp segned med ryggen inn mot pipa, som om den kunne bykroppen hans på litt varme.

– Er det noe? sa Bjørkli.Simon klarte å samle nok pust til et nei.

20

– Du er så bleik?– Høyden, sa han.– Det går seg til. Det jeg skulle si om de trapesartista,

er at den yngste av brødra er bare ti år, men har dansetline sia han kunne gå. Kvinnene i Bärugels er sjøl trapes-artister, og når de skal ha unger, forsøker de å fortsette sålenge som mulig fram til de skal føde. Familien trur detgjør at unga kommer til verden med et annet tyngdepunktenn andre.

Simon klemte seg hardere inn mot pipa. Mursteinenegnagde seg gjennom fleecejakka, men det gikk litt lettereå snakke når han hadde noe å lene seg mot.

– Klatret moren din rundt på takene mens hun vargravid med deg også? sa han.

– Ja, sa Bjørkli, og det gikk en liten stund før Simonforsto at denne gangen spøkte taktekkeren.

– Nei, men da jeg var yngre, drømte jeg om å bli sir-kusartist. Jeg bandt et tau mellom epletrærne heime oghadde ganske bra balanse.

– Kan du ikke prøve bortover telefonledningen der, såfår jeg se at du ikke har glemt gamle kunster, sa Simon ognikket mot mønet bare for å slippe å tenke på gener, påhva det var som styrte ham, på hva som gjorde en manntil en mann.

– Jo, det kunne jeg for så vidt. Men det der er ingentelefonledning. Ginni har ikke telefon. Ho har fått nok avtelefoner.

– Hva mener du?– Ikke noe annet enn det ho fortalte meg.– Hun har vel mobil, da.– Ikke det heller. Jeg har aldri sett ho ute.– Men hun er nok borte nå. Det var ingen som svarte

da jeg ringte på nettopp.– Ginni har ikke batteri i ringeklokka.

21

– Hvorfor ikke det?Bjørkli slo ut med hendene.– Er det en gammel dame?– Nei. Ho gjemmer seg i klærne, men må være litt yngre

enn meg. Som deg, kanskje, du er i midten av tredveåra,ikke sant?

Simon trakk på skuldrene.– 37 neste vår, sa han og satte seg litt bedre til rette. Han

spente ikke lenger hælene så hardt mot taket, og holdt segfast med bare én hånd. Det var nesten så han begynte åtrives. Han likte å sitte flere hoder over resten av verden.

– Neste vår? Har du akkurat hatt bursdag, da?Simon nikket. – Det må være en fin jobb du har, i hvert

fall når du mestrer høyden, sa han.– Iblant når kjerringa holder på å stri livet av meg,

pleier jeg å finne på at det er noe gæernt med taket barefor å slippe vekk. Kjerringa kaller det å gå seg vill medvilje. Men du har rett. Det er en fin jobb, den beste, sjølom jeg en gang bare var en hårsbredd unna å bli drept avfolkemøkk.

– Nettopp.– Det er sant. Jeg holdt på å bli drept sankthansaften

for to år sia. Plutselig kom det dalende en diger isklumpog slo høl i bølgeblikktaket der jeg nettopp hadde stått.Lokalavisa ringte rundt til fleire meterologer som meinteisklumpen måtte ha falt fra et fly. Mest sannsynlig komden fra vingene, men det kan også ha vært noe fra dassen.Jeg håper på det første, selvfølgelig. Det er ikke så stas åha vært en halv meter unna å bli drept av klaka dritt. Jegholdt meg nede fra alle tak i tre uker etterpå.

– Jeg har alltid hørt at de fleste ulykker skjer i hjemmet,men det var en ny variant, sa Simon.

– Ja, sa Bjørkli og lo. – Det er den eneste gangen jeghar vært på forsida av avisa, men jeg har vært fleire gan-

22

ger inni. Du aner ikke hvor mye rart man kan finne oppåtaka. Sko og paraplyer. Damehatter og tennisballer. Eplerog potteblomster. En gang traff ei lommebok taket rettved sida av verktøykassa mi.

– En lommebok? Var det noen som hadde kastet denopp?

– Aner ikke. Det var ingen å se. Det må ha vært eiskjære.

– Jeg trodde de bare gikk etter ting som var blanke?– Naturens veier er uransakelige.– Og nå det insektet, sa Simon.– Ja. Nå det insektet, sa Bjørkli og nikket.– Hva har du tenkt å gjøre med det?– Veit ikke, kanskje jeg ringer avisa igjen. Et slikt insekt

finnes egentlig ikke, i hvert fall ikke her. Men det er sålite vi veit. Enkelte musetyper bygger reir i trærne og kantilbringe heile livet uten noen gang å berøre bakken.

Simon så på klokka. Den var over fem. Han hadde håpetå være i gang med å snekre, og ennå hadde han ikke fåtti seg noen middag.

– Jeg må nesten dra. Hyggelig å møte deg, sa han.– Det samme, sa Bjørkli, trakk ei lommelerke frem fra

jakka og holdt den lenge for munnen. Så rakte han dentil Simon.

– Vil du ha?– Nei takk.– Drekker du ikke?Simon ristet på hodet. Kunne høre lyden av flasker som

veltet når han skulle legge seg til å sove som barn.– Har du slutta?– Jeg har ikke begynt.– Har du aldri vært brisen?– Nei.

23

– Flink gutt, sa Bjørkli. Smilet fikk rynkene rundtøynene til å sprekke igjen, og Simon tenkte på det finetrådverket som folder seg ut i et vissent lønneblad. Hanlette etter noe å si. Noe interessant, men nøt samtidigstillheten som ikke kjentes pinlig eller påtvunget. Selv omdagen hadde begynt å dale, hadde den fortsatt noe ny-krydret over seg. Den var sprinklet med vår, som lukta avfeit, nyoppkastet matjord som blandet seg med det førsteskikkelige regnet etter vinteren.

– Er Edenstam blitt for lite alt? sa Bjørkli, og Simonfryktet han hadde blitt oppslukt av egne tanker igjen ogikke hadde fått med seg begynnelsen av spørsmålet.

– Hva?Bjørkli gjorde et kast med hodet mot bilen og hengeren.– Nei, jeg skal ikke bygge på. Tenkte bare det er godt

å ha noen materialer liggende. Vi får se hva det blir.Bjørkli svarte ikke med en gang, men studerte ansiktet

til Simon.– Du har rett, sa han. – Materialer er noe man alltid

trenger.Simon bare nikket. Trakk pusten ned i lungene og holdt

en liten bit av dagen der, før han lot alt sive ut gjen-nom nesa. Rundt dem hadde det begynt å blåse opp, ogi retning Kongsvinger skyet det over. Det var godt å sitteslik og stange mot himmelen mens vinden mot ansiktetfylte ham med mer liv enn på lenge. Ingen gårsdag. Ingenmorgendag.

– Nå må jeg virkelig dra. Det er lenge siden lunsj, sahan.

– Hvordan er taket på Edenstam?– Bra, eller jeg tror det er bra.– Du må si fra hvis det er noe. Jeg tar en gratis sjekk.

Du aner ikke hvor mange dårlige tak det fins. Jeg ser detigjen og igjen. Folk tenker ikke på det de ikke kan se. De

24

bruker opp penga på grunnmur, vegger, golv, alt det inn-vendige, og så blir det viktigste noe man bare slenger påtil slutt, sa Bjørkli og stakk til ham et krøllete visittkort.

– Jeg skal si ifra, vi sees, sa Simon og stakk visittkorteti skjortelommen.

Han satte seg på takstigen som den skulle være et ake-brett og begynte å lirke seg nedover, et skritt av gangen.Med ansiktet vendt utover kjentes tyngden fra det storetomme som et lodd. Toppen av stigen grep etter ham somto jernklør og forsøkte å dra ham over kanten. Han lukketøynene, men inni seg hadde han alt begynt å falle. Stem-men som revnet, pipingen i ørene, mørket som åpnet segda pusten ble slått ut av ham. Hver sene, hvert muskel-feste sitret. Hele plassen hans i verden handlet om at hanklarte å holde seg fast.

Han kjente hånda til Bjørkli på skuldra, hørte ham sinoe, men forsto ikke hva.

– Smidesang.Simon kjente munnen rett ved øret sitt, håret til Bjørkli

kilte ham i ansiktet.– Gi meg høyrehanda di.Simon klarte ikke svare, klarte ikke å gjøre som han

ble bedt om.– Simon, det kommer til å gå bra. Du er ikke vant til

tak. Jeg skal hjelpe deg ned. Gi meg høyrehanda.I noen hjerteslag var han vektløs, i noen hjerteslag

kunne han kjenne bakken komme mot seg, så fant hanhånda til Bjørkli. Den føltes som inntørket fiskeskinn.

– Nå kan du åpne øya og se rett på meg.Simon gjorde som han sa. Bjørkli satt på huk ved siden

av stigen. Han smilte. Ansiktet og skuldrene så ut som devar tegnet på himmelen.

– Så gir du meg den andre handa og fortsetter å se påmeg.

25

– Jeg tror ikke jeg klarer, hvisket Simon.– Kom igjen! Jeg har deg nå.Simon rakte ham den andre hånda, og leppene til

Bjørkli viste enda mer av de hvite tennene. Hele ansiktetåpnet seg.

– Nå snur du deg langsomt rundt. Med ryggen til er duså godt som nede.

Bjørkli holdt ham så fingertuppene til Simon ble hvite.Det minnet ham om danseskolen moren tvang ham til ågå på. Den første kvelden, de første trinnene. Nå var dethan som ble snurret, opp, rundt, og så dro Bjørkli hamned på magen.

– Går det bra? sa han.Simon nikket ned mot taket. Det luktet gammel vas-

keklut. Skjelvingen slapp gradvis, kroppen ble lettere ognakken føltes sterk nok til å bære vekta av hodet.

– Takk, sa Simon og klarte å prestere et smil. Bjørklibare nikket. Glasset med billa sto støttet opp ved det enebeinet hans.

– Det er ikke skihopping du driver med. Du kan ikke gåned en stige som om du skulle setta utafor Holmenkollen,sa Bjørkli og blottet hele tanngarden i et smil.

– Jeg har lært det nå, sa Simon.– Det er ikke noe hokuspokus ved å være taktekker,

ryggen til, det er alt det handler om. Ryggen til.Simon nikket.– Vil du jeg skal gå foran deg, være ytterst som en

brannmann, mens vi klatrer ned?Simon rettet seg litt opp. Blodbruset var borte. Far-

gene fløt ikke over i hverandre da han fokuserte blikketpå himmelen og skyene.

– Jeg tror det går bra, sa han.– Det gjør som regel det, sa Bjørkli og rakte ham hånda.

– Hyggelig å hilse på deg.

26

– Takk det samme.Bjørkli løftet opp glasset, billa falt over på rygg og ble

liggende og sprelle et øyeblikk før den kom seg på beina.– Jeg er spent på hva dette er. Veit du, jeg har lest at de

fleste biller lever heile livet sitt uten å bli lagt merke til avfolk, sa han.

– Jeg forstår hva du mener, sa Simon, slapp seg nedmot kanten av taket, og uten å tenke noe mer, satte hanhøyrebeinet i det nest øverste trinnet på aluminiumsstigen.

– Smidesang! ropte Bjørkli.Simon nikket.– Gidder du å legge stigen ned igjen på bakken? Hvis

kjerringa mi meiner at jeg trenger å bli finni, kan ho barebegynne å leite, men ho veit vel som vanlig ikke hvor jeger.

Simon bare så på ham. Leppene virket merkelig blod-fattige da de forsøkte å stramme seg rundt et siste smil.