Kula Kula 2011 #1

Smedal om feltarbeidFacebook og sosiale medier

Antropologer i offentlighetenPortrettintervju med Mary Bente Bringslid

KULA KULAAntropologisk tidsskrift, nr. 1, vår 2011

2

- Redaksjonen

Bak; Mads Solberg. Midten f.v. Jonatan Lohne Anabalon, Anne Lapin Gundersen, Silje Hjelmeland Olsen, Eva G. Stokke-Zahl, Mari Garaas Løchen, Henrik Jarholm. Foran f.v.: Maria Sørlie Berntsen, Hildur Thorarensen.

Forsidefoto: Maria Sørlie Berntsen, Foto av redaksjonen: Mona Maria Nyberg

Redaksjonelt

Mens vi venter på at våren skal gjøre sitt inntog i Bergen by, er vi på plass med vårsemesterets utgave av Kula Kula. Vi er i stadig vekst, og denne gangen har vi utvidet ikke bare antall redaksjonsmedlemmer, men vi har også økt antall sider i bladet.

I denne utgaven av Kula Kula kan du lese om noen dagsaktuelle problemstillinger knyttet til sosiale medier og feltarbeidet. Skal en antropolog på feltarbeid legge informanter til som venner på Facebook, eller bør en forsøke å unngå dette? Hvilke problemer og fordeler kan dette innebære? Vi har også en sak om hvordan sosiale medier relateres til revolusjoner – med utgangspunkt i den nylige konflikten i Egypt. I tillegg har vi sett på hvordan antropologer forholder seg til slike konflikter i media og offentlige rom.

Videre har vi vært så heldige at professor Olaf Smedal har sendt oss et underholdende og tankevekkende innlegg om feltarbeid. Du kan her lese om hvordan denne erfarne antropologen i sin tid hadde startprob-lemer når det kom til alt fra mat og helse til giftige øgler og skorpioner, i tillegg til hvilke råd han fikk at Fredrik Barth og Eduardo Archetti før han dro på feltarbeid.

Som vi alle vet behøver en ikke nødvendigvis å dra til andre siden av jordkloden for å få et utfordrende og spennende feltarbeid, og til denne utgavens portrettintervju har vi valgt noen som har gjort flere fel-tarbeid i Norge, nemlig førsteamanuensis Mary Bente Bringslid. I tillegg har stipendiat Marit Vaula Ras-mussen sendt oss et interessant innlegg om sine erfaringer med feltarbeid blant transseksuelle i Norge. Feltarbeidet er generelt en viktig erfaring å ha med seg videre i livet. Dette kan du blant annet lese om i vår utvidede utgave av Antropologer i arbeidslivet, hvor vi har fokusert på å få frem hvordan antropolo-gien kan brukes aktivt også utenfor akademia.

Samtidig med semesterets utgivelse lanserer vi vår ”nyoppussede” hjemmeside, www.kulakula.org, og Kula Kula vil gi en stor takk til Muhammad Saeed som har hjulpet oss masse med utformingen av denne.

3

Innhold

Innhold:Å hoppe fra skuldrene til kjemper

Antropologer i arbeidslivet

Revolusjon og sosiale medier

Antropologien og det offentlige

Portrettintervju: Mellom bygd og by

Foto fra felt

Fire i felt

Betwixt and Between - Det halvoffentlige rommet

Feltarbeid i Norge

Sosialantropologisk metode

Bokanmeldelser

4 på høyden

Atingtings tanker

4

6

8

10

13

16

18

20

23

25

30

31

32

På side 8 kan du lese om sosiale mediers rolle i revolusjoner. Foto: Nefissa Naguib

4

Livet etter antropologistudiene

Å hoppe fra skuldrene til kjemper

Hva slags fremtid går egentlig uteksa-minerte antropologistudenter i møte? Kula Kula har forhørt seg rundt på in-stituttet og vært på jobbsøkerkurs på Karrieresenteret for å finne noen svar.

Som antropologistudent må en tid-lig venne seg til spørsmålet “men hva kan du egentlig jobbe med når du er ferdig?” Enten det er familie-selskap eller på fest; hvor enn man forteller hva man studerer blir man stilt det samme spørsmålet. Som regel blir man svar skyldig; “tja, det får tiden vise” sier man kanskje, og skifter tema.

Mange av oss som studerer sosial-antropologi har ingen klar plan for hva vi skal gjøre etter endt utdan-ning. En del ble kanskje lokket mot faget nettopp fordi det kan brukes til så mangt. Dermed var det ikke så farlig at vi ikke visste akkurat hva vi skulle bruke antropolo-gien til etter studiene. Når dagen der vi må legge bak oss vår etter hvert nokså trygge studenttilvæ-relse nærmer seg, ser virkeligheten straks ganske annerledes ut.

Ferdig utdannet sosialantropo-log. Hva nå?

Et par raske søk på NAV og FINN sine hjemmesider gjør det åpen-bart at så godt som ingen stillings-annonser er rettet spesifikt mot sosialantropologer. – Unntaket er om det er snakk om en doktorgrad eller en administrativ stilling på et av landets universiteter, men slike stillinger vokser som kjent ikke på trær. Dette er de fleste av oss klar over når vi begynner på studiet. Likevel velger noen av oss å fort-sette på antropologifaget. Ifølge studiekonsulent Hilde Marie Rog-nås fullfører mellom 30 og 40 stu-denter sin bachelorgrad i sosialan-tropologi på UiB hvert år. På mas-ternivå uteksamineres det rundt 15 kandidater årlig. I tillegg kommer Antropology of Development-pro-grammet som har mellom 10 og 20 studenter annet hvert år.

Ved siden av et eksamensdiplom, et abonnement på Norsk Antro-pologisk Tidsskrift og et slips/sjal med UiB-logo, får de uteksami-

nerte masterstudentene med seg et ark der det står en emnebeskri-velse på hva sosialantropologi er. Dette er ganske talende for hvor ukjent faget vårt faktisk er for de fleste. For den noe nervøse og ny-utdannede antropologen som skal kaste seg ut i jobbsøkeprosessen blir neste oppgave da å presentere faget på best mulig måte for frem-tidige arbeidsgivere.

Viktig å promotere antropologi-utdannelsen

Overgangen fra studiehverdag til arbeidsliv er kanskje spesielt stor for oss universitetsstudenter som ikke har yrkesspesifikk utdan-ning, og så godt som ingen praksis i løpet av studiene. Likevel er det relevante aspekter vi kan trekke frem fra antropologistudiet som verdsettes i arbeidslivet. For mas-terstudenter er et av disse selvsagt det berømte feltarbeidet med en varighet på fem til seks måneder. Det at studentene på egen hånd planlegger og gjennomfører et eget prosjekt gir stor kompetanse i seg

5

Livet etter antropologistudiene

selv. Når man kaster seg ut i noe ukjent og fremmed får man en læ-rerik erfaring å ha med seg videre i livet. Dette påpeker også profes-sor i sosialantropologi, Anh Nga Longva; “kanskje det aller viktig-ste våre studenter lærer i løpet av et feltarbeid er å takle uventede situasjoner og ta ting på sparket.” Dette gjør at antropologer gjerne er bedre rustet enn noen med mas-ter i andre fag til å takle uforutsig-bare situasjoner på arbeidsplassen. “Man blir en slags Petter Smart” smiler Longva.

Andre ferdigheter man tilegner seg på universitetet er kanskje mindre innlysende, men ikke des-to mindre ettertraktet hos en po-tensiell arbeidsgiver. Vi har lært å behandle og sortere store mengder informasjon, tenke kritisk og arbei-de selvstendig. I tillegg utarbeider man gode analytiske ferdigheter og blir flink til å strukturere hver-dagen. Fra antropologifaget spesi-elt utvikler man evnen til å tenke krysskulturelt; å forstå mennesker ut fra deres liv, premisser og forut-setninger.

I tillegg kommer metodiske egen-skaper man opparbeider seg i lø-pet av et feltarbeid. Alt dette er ferdigheter som kan komme godt med i arbeidslivet, bare man får satt ord på dem og gjort dem re-levante for arbeidsgiver. Dette er noe Gro Dyrhaug, karriereveile-der på Karrieresenteret legger stor vekt på; “ha selvtillit på det du kan og vær stolt av faget ditt! Du kan garantert mer enn du tror selv, men du må bruke tid på å bevisst-gjøre deg dine egne styrker og lære å markedsføre deg selv”.

Hilde Ellefsen, førstekonsulent på Institutt for Sosialantropologi vektlegger likeledes at det er vik-tig å få frem egne ferdigheter. “Det er viktig å sette seg godt inn i hva den enkelte jobben innebærer, slik

at en kan gå inn på hvert enkelt punkt og se nøyaktig hva en har å bidra med som antropolog i akku-rat den stillingen. Les stillingsbe-skrivelsene nøye, og unngå å sen-de generelle søknader”, råder hun. Dessuten er det minst like viktig å selge seg selv som person og vise engasjement, legger hun til.

Spissing av kompetanse

Både Dyrhaug og Ellefsen under-streker altså viktigheten av den generelle kompetansen en tilegner seg i løpet av et antropologistu-dium. Samtidig kan også en opp-arbeidet spisskompetanse være relevant for mange. Dersom du al-lerede har en klar idé om hva du kunne tenke deg å jobbe med kan det være aktuelt å velge tema for masterprosjekt med drømmejob-ben som utgangspunkt.

Har du for eksempel lyst til å jobbe med spørsmål knyttet til innvand-ring kan du gjøre feltarbeid i en flyktningleir eller på asylmottak. Ser du for deg en jobb innen rus-problematikk kan du ta for deg spørsmål knyttet til dette temaet på feltarbeid. På samme måte kan man tenke strategisk ved å velge en region eller et land der man kan tenke seg å jobbe i fremtiden, eller der det utlyses mange stillin-ger. Kanskje klarer du å kombinere flere av dine interessefelt i ett og samme prosjekt?

Tverrfaglig kompetanse kan også være nyttig, og det å kombinere an-tropologistudiene med andre fag kan være lurt. Dette gjelder kan-skje spesielt for de som avslutter studiene etter bachelor, da mange stillinger krever mer utdanning enn dette. En undersøkelse utført av UiB fra 2008 viste at 56 % av stil-lingsannonsene hadde master som ansettelseskriterier, mens kun 17 % hadde stilt krav om bachelor.

Optimisme på veien

En undersøkelse om karrieremu-ligheter og -valg for sosialantropo-loger utført av Institutt for Sosial-antropologi i 2008 viser at hele 80

% av uteksaminerte master- og ho-vedfagsstudenter mellom 1998 og 2006 fikk jobb innen seks måneder etter endt studium. Halvparten av disse fikk relevant jobb på denne tiden, mens det etter to år var 72 % som anså jobben sin som relevant. Tre fjerdedeler av de som deltok hevdet at det var en fordel å ha ho-vedfag/master i deres nåværende stilling. Det å ha studert akkurat sosialantropologi syntes imidler-tid å ha vært mindre sentralt for de fleste av deres arbeidsgivere.

Dette er nok en følge av at mange arbeidsgivere som nevnt ikke helt vet hva sosialantropologi er. Vår oppgave blir da å promotere oss selv og selge det vi har lært av fa-get vårt. Dette var også en av kon-klusjonene fra undersøkelsen ut-ført i 2008; det finnes relevante og tilgjengelige jobber der ute, men nyutdannede antropologer må være flinke til å demonstrere egen kompetanse og kunnskap.

Kjekt å vite:

-Husk at kun 40 % av alle still-inger utlyses.

- Institutt for Sosialantropologi skal snart lage et alumniprosjekt der uteksaminerte kandidater skal få mulighet til å holde kontakten med fagmiljøet og medstudenter. Samtidig skal dette kunne gi kunnskap tilbake til instituttet og studentene om hvordan tidligere studenter klarer seg på jobbmarkedet.

Nyttige nettadresser:

www.global.nowww.jobbnorge.nowww.karrieresenteret.nowww.lnu.no

Man blir en slags Petter Smart

“

Vær stolt av faget ditt!“

Tekst: Maria Sørlie Berntsen og Hildur Thorarensen

Foto: Maria Sørlie Berntsen

6

Antropologer i arbeidslivet

Antropologer i Arbeidslivet

Mange antropologistudenter har pak-kelisten til feltarbeidet klar fra første ex.phil-forelesning, mens andre er usi-kre på en fremtid som antropolog. Hva slags jobb kan man få? Kula Kula har snakket med to tidligere studenter.

Bachelorstudenten: Marthe Halv-orsen

Marthe Halvorsen (26) ble ferdig med bachelor i sosialantropologi våren 2009. Høsten 2010 fikk hun en forespørsel fra Sund folkehøgskole om å være lærer på U-landslinja, med ansvar for en nesten to måneder lang studietur til Guatemala.

Marthe representerer på mange måter den typiske student, som ikke har gått i rett linje fra ex.phil til fer-dig bachelor. Hun startet på årsstudium i spansk, med utveksling i Peru. Der-etter tok hun et års permi-sjon, hvor hun bosatte seg i Peru for å bli bedre kjent med landet og jobbe med forskjellige kreative pro-sjekter. Da hun kom tilbake begynte hun på bachelor i antropologi.

Hvorfor tror du at du fikk jobben på Sund?

- Jeg har vært på brigade med Sund folkehøgskole tidligere, og da jeg hadde permisjon etter se-mesteret i Peru var jeg assistent på studieturen. I tillegg har jeg vært i Guatemala ved flere tidligere an-ledninger, dermed kjente jeg godt til både landet og folkehøgskolen. Jeg har i tillegg jobbet ganske mye med Latin-Amerika både gjennom radio, tidsskrift, og organisasjons-arbeid.

Var antropologistudiene relevante for deg i denne jobben?

- Veldig! U-landslinja på Sund har et antropologisk perspektiv. De legger opp til at studentene skal ha individuelt feltarbeid på studietu-ren. Det blir også lagt vekt på å

oppholde seg på ett sted over len-gre tid. Det blir sett på som viktig å gå i dybden på ett sted. I tilegg har linjen et kritisk blikk på bistand, noe som også blir belyst gjennom studieturen.

Var bacheloroppgaven din rele-vant på noen måte?

- Temaet for bacheloroppgaven

min var folklorifisering av musikk i Latin-Amerika, så regionalt var det jo absolutt relevant. Kanskje ikke direkte relevant i forhold til musikk-temaet, men folklorifise-ring av urfolkskulturer er i høyes-te grad relevant i et Guatemalansk perspektiv.

Lærerjobben på Sund var et vikariat, og Marthe job-ber nå i hjemmesykepleien i Bergen, mens hun driver med musikk på siden og tar kurs i blant annet mu-sikkterapi.

Hva er planen videre?

- Det var veldig inspire-rende å jobbe med ung-dom. Kanskje jeg skal bli lærer, for eksempel på en folkehøgskole? Jeg har også jobbet en del med radio, og det å lage radio med en sosialantropolo-gisk vri er noe jeg gjerne

skulle gjort mer av. En drømmejobb er vel en jobb hvor jeg kan jobbe med mennesker, på tvers av ulike kulturer, gjerne med fokus på kreative plattformer som brobyggere i samfunnet. Dette se-mesteret skal jeg jobbe og reise til Mexico, hvor jeg håper å få delta på flere kurs i musikkterapi. Kan-skje blir det pedagogikk til høsten?

U-landslinja på Sund har et antropologisk perspektiv. De legger opp til at studentene skal ha individuelt feltarbeid.

“

7

Antropologer i Arbeidslivet

I tillegg til intervjuteknikk må Anja også huske hva folk sier un-der møter, for så å notere det ned i etterkant og analysere informasjo-nen hun har fått. Ikke ulikt en an-tropolog på feltarbeid, med andre ord. Informasjonen bruker hun til å forstå hva slags løsning som kan være riktig for klienten, og moti-vere videre til dette.

- Jeg må også tenke på konteksten

og helheten i situasjonen jeg ana-lyserer. Hvilke årsaker er det til at klienten ikke møter opp til et av-talt tidspunkt? I forhold til frem-medspråklige går mange av utfor-dringene på å forstå hvordan det norske arbeidslivet fungerer, her er antropologien med for å forstå dobbeltheten.

Anja gjorde feltarbeid blant kon-servative kristne i en liten by på østkysten i USA, og studerte hvor-dan de håndterer å leve i et seku-

Masterstudenten: Anja Bere

Anja Bere (27) ble ferdig med mas-ter våren 2009, og har jobbet i den kommunale delen av NAV siden høsten 2010. Hva gjør du i jobben din?

- Jeg jobber med kartlegging og oppfølging av sosialklienter. Må-let er å finne løsninger som kan passe for klientene, for eksempel i forhold til utdanning og ar-beid.

Hvordan er en typisk ar-beidsdag?

- Det er mye forskjellig! Dagene består vanligvis av samtaler med klienter på kontoret, eller besøk hos bedrifter for å avtale praksis med klientene eller finne ut om denne arbeids-plassen kan være noe for dem. Det er også henvis-ninger videre, for eksem-pel til rusbehandling, også hjelper jeg til med skriving av jobbsøknader. Jeg job-ber mest med ungdom, og med mennesker med frem-medspråklig bakgrunn.

NAV er jo en organisasjon som har mange negative konnotasjoner knyttet til seg. Er det kjedelig å jobbe på NAV?

- Nei! Det er veldig kjekt å jobbe med folk, man får et unikt innblikk i folks liv. Noen er takknemlige for hjelpen de får, og det er veldig kjekt når man klarer å få en god relasjon. Gjennom å snakke med alt fra leger til arbeidsgivere får jeg også innsikt i hvordan arbeids-markedet og byråkratiet i Norge fungerer.

Hvordan får du bruk for din antro-pologiske kompetanse på jobben?

- Gjennom antropologien er jeg trent opp til å ha overblikket over situasjoner. Fra feltarbeidet har jeg fått erfaring med å stille annerle-des spørsmål.

lært samfunn. Mens temaet for Anjas oppgave ikke var direkte re-levant for jobben hun fikk, var det at hun hadde master i seg selv en viktig faktor. Og ikke minst feltar-beidet.

Har du et forslag til hva en mas-terstudent i antropologi kan fokusere på ovenfor en potensiell arbeidsgiver?

- Gjør feltarbeidet relevant! Få fram at det er et selvstendig prosjekt. På intervjuet med NAV ble jeg spurt mye om feltarbeidet, for eksempel om instituttet hadde ordnet kontakt med informanter for meg. Så det er viktig å få fram at man organiserer det på egenhånd.

Begynte du i jobb med en gang du var ferdig med mas-ter?

- Da jeg var ferdig jobbet jeg i et bofelleskap for psykisk ut-viklingshemmede i Bergen, før jeg dro til New York i tre måneder og jobbet som fri-villig. Før jeg begynte i NAV var jeg også frivilligkoordi-nator i Røde Kors.

Hadde dette noe å si for at du fikk jobben du har nå?

- Ja, alt gjorde en liten forskjell. Jeg ble spurt om alle jobberfaringe-ne på intervjuet. At jeg hadde job-bet i bofelleskap var også relevant i forhold til kommunikasjon med klientene.

Har du noen tips til antropologer som er på vei ut i arbeidslivet?

- Vær tålmodig i jobbsøkerpro-sessen! Kjeder du deg og synes at ting tar for lang tid, engasjer deg i frivillig arbeid så du får enda mer erfaring.

Gjør feltarbeidet

relevant!

Tekst: Mari Garaas Løchen og Anne Lapin Gundersen

Foto, M. Halvorsen: Maria Sørlie Berntsen

Foto, A. Bere: Svein Erik Pedersen

“

8

Vi undervurderer mennesket som «politisk dyr».


Under den siste tidens oppstand i Egypt og Tunisia har mye av fokuset ligget på internett og sosiale medier. Er denne vektleggingen overdrevet, eller kunne ikke revolusjonen skjedd foruten?

En revolusjon kan karakteriseres som en total samfunnsendring. Ikke bare ved å se på hvilke re-sultater man oppnår, men også ut fra å se på hele prosessen som en bevegelse. Den siste tidens revolu-sjoner i Egypt og Tunisia har blitt karakterisert som verdens første internettrevolusjoner. At kommu-nikasjonsteknologi spiller en aktiv rolle i å samle massene og formidle revolusjonens budskap, er ikke i seg selv et nytt fenomen. Fjernsyn spilte nok også en stor rolle i å spre bildene av massedemonstrasjoner i Øst-Europa i 1989. Bevegelser som omsider skulle føre til Sovjet-unionens fall. Internett og sosiale medier skiller seg fra tidligere for-mer for kommunikasjonsteknolo-gi, ved at de har en unik evne til å skape kollektiv samhandling. Det skriver professor i statsvitenskap ved UiO Øyvind Østerud i en kro-nikk i Morgenbladet 04.03.11.

Fra svake koblinger til sterke koblinger

Mange har spurt seg om hvilken

rolle internett og sosiale medier har hatt i det politiske bildet under den siste tidens oppstand i store deler av den arabiske verden. Mal-colm Gladwell, spaltist i The New Yorker, skriver den 02.02.11 at betydningen av sosiale media er kraftig overvurdert siden man har hatt revolusjoner før internettalde-ren. Han mener at organiseringen for å få i stand et opprør er basert på andre metoder enn hva man benytter seg av gjennom Internett. Sosiale medier er først og fremst svake bånd, mens høyrisikoaksjo-ner mot regimer er befestet i dype røtter og bånd mellom deltagerne påpeker Gladwell.

Professor i sosiologi, Zeynep Tu-fecki skriver i Technosociology 15.01.11, at koblingene over net-tet kan gå fra å være svake til å bli sterke. Det er ikke internett i seg selv som skaper revolusjon. Re-volusjon, det er folket flinke til å skape selv, men internettet skaper en effektiv base for å koble mange folk sammen. Internett kan være det nødvendige verktøyet som fører til «the tipping point», hvor mobiliseringsevnen gjør seg til syne slik vi har sett i den siste ti-den, ifølge Tufecki.

Sosiale medier avgjørende for re-gimets fall

Linda Kjosås, universitetslektor ved institutt for fremmedspråk ved UiB, hevder i På høyden 02.03.11 at Facebook og andre sosiale medier var avgjørende for at Hosni Muba-rak gikk av som president i Egypt tidligere i februar. Det hele begyn-te med Khaled Said, en av mange som har blitt utsatt for politivold. Khaled Said døde av skadene. De som var vitner til ugjerningen ble truet på livet. Den offisielle for-klaringen på Saids dødsfall var at han rømte fra politiet og ble funnet kvalt av en pose narkotika

nedi halsen. Forklaringen sprakk da bilder av den mishandlede Said lekket ut og ble delt på nett, deri-blant på Facebook-siden «We are all Khaled Said». Drapet på Said skulle vise seg å bli gnisten som antente harmen i det egyptiske fol-ket.

Lars Nyre, førsteamenuensis ved institutt for medievitenskap ved UiB, skriver i Journalisten 04.03.11 at vi undervurderer mennesket som «politisk dyr». Han mener


“

9

Aktører utenfor landene der revolusjonen pågikk, var minst like viktige for å holde liv i revolusjonene og gi dem gjennomslag.

peker at dette er noe opposisjonen har prøvd lenge, men som i stedet har gjort at de har blitt mer og mer marginaliserte. Fram til det gamle regimet falt.

«Twitter-revolusjonen» i Iran

Svein Ølnes som er forsker ved innen IT skriver på sin blogg i Vestlandsforskning 18.06.09 at sosiale medier, og særlig Twitter, fikk lignende oppmerksomhet un-der oppstanden i Iran for et par år tilbake.

I et totalitært land som Iran er sen-suren viktig for å holde makten konsentrert, og man forsøkte som i Egypt å blokkere nett-tilgangen. Heller ikke her lyktes myndighe-tene, sier Ølnes. I Iran gikk det al-dri så langt at regimet ble veltet, til tross for at sosiale medier spilte en viktig rolle og at den politiske vil-jen var stor.

Ved en alt for sterk vektlegging av sosiale media ser man seg kanskje blind på potensialet som ligger i menneskets vilje til forandring. Samtidig kan det virke som sosiale media har skapt en unik evne til å mobilisere massene, fragmentere en ellers så konsentrert maktstruk-tur og gjøre revolusjonen til et like så globalt fenomen som lokalt. Re-volusjoner er likevel bevegelser og krefter som kan ta mange ulike former og ulike utfall.

Tekst: Henrik Jarholm

Foto: Nefissa Naguib

den viktigste grunnen til revolu-sjonstilstandene er politisk vilje. Sosiale medier har vært viktige i revolusjonskampen, men vil fram-stå som tomme patronhylster

uten å ta hensyn til den risikoen mennesker tar ved sine politiske handlinger. Elektroniske medier kan være nye og viktige former for samkjøring, men energien i re-volusjonen ligger i den misnøyen folket har opparbeidet seg mot re-gimet, mener Nyre.

Revolusjonens internettagenter

Den folkelige mobiliteten trenger ikke nødvendigvis å være regionalt betinget lenger. Man skal likevel ikke undervurdere symbolkraften ved store massedemonstrasjoner. Det er også et utrolig viktig bilde å formidle videre til internasjonale media for å skape en følelse av le-gitimitet og solidaritet til oppstan-den. Aktører utenfor landene der revolusjonen pågikk, var minst like viktige for å holde liv i revo-lusjonene og gi dem gjennomslag.

Et verdensomspennende nettverk av hackere som kaller seg for Tele-comix hevder at revolusjonen ikke kunne fått det utfallet den fikk uten deres hjelp. Etter hvert som de egyptiske myndighetene ante

kraften i bruken av internett og sosiale medier, stengte de av nett-verket. Telecomix klarte likevel å gjenopprette forbindelsen ved å spore opp gamle telefonmodemer

som så ble tatt i bruk. Bevegelsen som ligger i en revolusjon har blitt mye vanskeligere å slå ned på, si-den den i mye større grad enn før har blitt en del av globaliseringens mekanisme.

Motiver og muligheter

Revolusjonen i Egypt har gjerne blitt beskrevet som en spontan oppstand. Drapet på Khaled Said ble en viktig symbolsk hendelse som var med på å samle massene. Sannheten er at revolusjonen lenge har vært planlagt, sier Kjosås. Ek-sperter har helt siden 1970-årene med matopprøret hevdet at Egypt stod på randen av sammenfall, uten at man har evnet å se noe reelt utfall, påpeker Østerud.

Hvorfor revolusjonen i Egypt ble en så stor suksess er ikke godt å si. Selvfølgelig er det mange forskjel-lige faktorer som har virket inn og påvirket resultatet. Man trenger motiver. Ønsket om å erstatte regi-met med et nytt og bedre samfunn. Like viktig er også muligheten og evnen til å mobilisere. Kjosås på-


“

10



Norske antropologer er ifølge Thomas Hylland Eriksen aktive i offentlige debatter. Likevel viser ordskiftet i media den siste tiden at antropologers deltagelse er problematisk.

I Engaging Anthropology: The Case for a Public Presence (2006) stiller Thomas Hylland Eriksen spørsmålet ”hva gikk galt?” i for-hold til antropologers rolle som kunnskapsformidlere i en global offentlighet. Hvorfor er antropolo-ger tilbakeholdne med å henvende seg til andre enn kollegaer som leser spesialiserte tidsskrifter og monografier? Hvorfor har de ikke ødslet av sin kunnskap til mas-sene? Hylland Eriksen mener antropologer faktisk har rele-vant kunnskap å tilby om hvor-dan verden henger sammen. Videre trekker han i sin engelsk-språklige publikasjon frem at Norge er et unntak i denne sam-menheng. En rask gjennomgang av kronikker og debattinnlegg i løpet av de siste år fra norske aviser indikerer at norske antro-pologer faktisk har vært ganske aktive. Samtidig er det klart at det er åpenbare gjengangere: Hylland Eriksen, deltar selv hyppig med sine perspektiver på alt fra søppel til kosmopoli-tiske visjoner for nasjonen. Disse presenteres i entusiastiske ord-lag via opptredener hos Skavlan og i debatter på Litteraturhuset. Runar Døving synser om mat-kultur og konsum og medforfat-ter kronikker under falskt navn i en av landets største aviser. Andre kan nevnes. Samtidig har fjorårets Hjernevaskdebatt skjerpet krav til presisjon fra forskere. Linjen mel-lom evidensbasert resonnement og personlige meninger er ikke alltid like klar. Og er det ikke i førstnevnte at forskerens autoritet ligger? Er prisen for offentlighet at kravet til rigid omgang med data

for å legitimere ens påstander må ofres? Et blikk på et knippe tilfel-ler av antropologi i offentlige fora den siste tiden kaster lys over noen interessante aspekter ved et slikt prosjekt.

Wikans Egypt

Unni Wikan er et kjent navn, særlig innenfor antropologien. Hun har studert aspekter ved innvandring og kommentert det flerkulturelle Norges tilstand i en rekke debatt-programmer og leserinnlegg. Se-nest har hun levert kommentarer til hendelsene i Egypt, hvor hun

tidligere har gjort lengre feltar-beid. Allikevel har Wikans uttalel-ser om Egypts pågående politiske forandring også høstet kritikk. En kommentator tillegger henne ”de-mokratiskeptiske holdninger” og en annen omtaler henne som ”ori-entalist” . Mot den nærmest uni-sone hyllest av demonstrantene i mediebildet, har hun påstått at deler av den egyptiske befolkning

slett ikke så på den nå avgåtte pre-sident Hosni Mubarak som noen diktatorisk tyrann . De fattige hun kjenner godt søkte snarere trygg-het og sikkerhet i hverdagen frem-for umiddelbar politisk endring. Situasjonen, til tross for å oppfylle våre egne demokratiske drømmer for Midtøsten, gjør fremtiden uviss for disse fattige hevder Wikan. Men til tross for mange interessan-te påstander får leseren tilgang til lite annet enn anekdoter fra enkelt-personer hun har stiftet bekjent-skap med. Riktignok snakker hun arabisk og kjenner Kairos bakgater godt, men hvordan kan hun fra

disse knappe utvalgene gjøre gyldige generaliseringer om deler av Egypts 80 millioner innbyggere? Går hun ikke da i samme felle som de som varmt forsvarer revolusjonen med noe som alle Egyptere ønsker? Det kan alltids hende hun har rett, men hun kan ikke forvente at publikum skal stole blindt på et slikt utspill i kraft av hennes autoritet og et par anekdoter.

Oppstyret rundt Frihet, Likhet og Brorskap

Wikans utspill om Egypt kom-mer i kjølvannet av et annet til-felle der antropologer opptrer som autoriteter i det offentlige rom. Forspillet til begivenhe-tene som følger, fant sted i mars 2010. I ”Kvifor så redd

for Ramadan?” kritiserer Sindre Bangstad statsstipendiat Walid al-Kubaisis ytringer. Bangstad er postdoktor og antropolog ved SAI (UiO). Al-Kubaisi har i flere sam-menhenger kritisert politisk islam og dem han ser på som deres ad-vokater blant europeiske intel-lektuelle. Sakens kjerne angår sta-tusen til den muslimske teologen Tariq Ramadan; som al-Kubaisi ser omfavnet av vestlige intellek-

Unni Wikan

11

tuelle som en potensiell reformator av islam, men som egentlig funge-rer som løpegutt for Det Muslim-ske Brorskap. Al-Kubaisi hevder Ramadans visjon ikke er forenelig med europeisk sosialfilosofi og det normative idealet om separasjon av religion og politikk.

Den 29. november 2010 ble Walid al-Kubaisis nye film Frihet, likhet og brorskap om det Muslimske Bror-skapet vist på TV2. Førpremieren hadde funnet sted på Vika kino uken før og reaksjo-nene lot ikke vente på seg. Filmen tar utgangspunkt i intervjuer med sentrale figurer i, samt kritikere av denne selverklærte isla-mistiske organisasjonen. Gjennom disse intervjuene og flittig kryssklipping av mediebilder, forsøker al-Kubaisi å overbevise om en forestående kon-spirasjon iverksatt av det Muslimske Brorskap for å tilegne seg politisk makt som truer fundamentet for europeiske samfunn. Fri-het, demokrati og like ret-tigheter uansett kjønn og religion står for fall. Da-gen etter TV2s visning var det duket for debatt mel-lom filmskaperen og Unni Wikan på TV2s Tabloid. I ettertid omtaler Hylland Eriksen sendingen som et møte mellom venner og meningsfeller med den konsekvens at det stilner debatt til fordel for et bestemt per-spektiv. Når al-Kubaisi så presen-terer konteksten for filmen sin i en kronikk 01.12 i Dagbladet trekkes ordskiftet fra mars frem. Bangstad beskrives av al-Kubasi som en av Ramadans våpendragere. Han fø-ler behov for nyansering, for han er slettes ikke noe ensidig støttespil-ler av Ramadan.

Fra offentlig debatt…

Lesere av Morgenbladet kunne så lese Sindre Bangstads tilsvar. På-standene er harde: postdoktoren ved UiO hevder al-Kubaisi er uten

”faglig tyngde”. Velkjente retoris-ke grep tas i bruk og filmen sam-menliknes med nazipropaganda. Al-Kubaisi svarer; han er ikke aka-demiker og har aldri ønsket å lage noe nyansert film, hans budskap er en advarsel. I en omfattende kronikk i Klassekampen dagen et-ter skriver Bangstad at al-Kubaisi reduserer en kompleks størrelse som islamisme til utelukkende å være drevet av ideologi upåvirket av historie, økonomi eller sosiopoli

tiske forhold (04.12). Avslutnings-vis beskrives al-Kubaisi (som kom til Norge som flyktning fra Sad-dams Irak i 1985), som en kultu-relt autentisk nyttig idiot for både kolonialisme og rasisme. Tidligere i samme artikkel påberoper Bang-stad seg analytisk distanse. Sak-lige argumenter med velbegrun-nede kilder og fakta blandes med tvilsomme personkarakteristikker. Det blir vanskelig for leseren å skil-le fakta fra fakter.

Mellom leserinnleggene og av-isuttalelsene har Bangstad sendt journalist Jon Hustad og en rekke andre mottakere e-post med klare

meninger om sin meningsmotstan-der. I Morgenbladet 03.12 kommer det frem at også al-Kubaisi har fått fatt i denne. Han mener karakte-ristikkene er urimelige og nekter å stille til debatt før ”fornuftige ar-gumenter” kommer på banen. Det stilles spørsmål om ikke det vitner om intellektuell uredelighet når man utgir en sterkt polemisk film som løst blander fakta, subjektive meninger og kilder for deretter å trekke seg fra offentligheten slik

al-Kubaisi gjør. Bangstad publiserer sitt tilsvar den 4. desember. Det blir stille. Sårene slikkes. Er det jule-freden som senker seg?

… til skittentøyvask

Så, 14. januar lyder in-gressen på lederplass i Morgenbladet: ”Internt oppgjør. […] full strid mellom antropologene Sindre Bangstad og Unni Wikan i islamdebatten”. En uke før jul sendte nem-lig førstnevnte ut e-post til blant annet et knippe av-isredaktører og to ansatte ved SAI (UiO). Wikan var ikke oppført som mot-taker. Bangstad mener hun har forsøkt å kneble hans ytringer to ganger. Han forteller eksklusivt til Morgenbladet at Wikan

i en personlig samtale hadde gjort det klart at al-Kubasi var en per-sonlig venn av henne. Han tol-ker det som en tynt tilslørt trussel med underteksten; pass deg for å kritisere mine venner! Fremstil-lingen i Morgenbladet presenterer altså en ulmende konflikt mellom de to siden Bangstads innlegg fra mars 2010. Den andre advarselen kom i forbindelse med Bangstads egne utspill i sammenheng med filmpremieren i slutten av novem-ber. E-posten fra Wikan er datert den 01.12. Ifølge Bangstad hevder Wikan at al-Kubaisi formidler et korrekt bilde av tingenes tilstand. Samtidig inneholder e-posten (som samtalen i mars) også et til-leggsbudskap. Ifølge intervjuet i


Sindre Bangstad

12

Morgenbladet dreier det seg om en ”forskrekkelse” over hans utta-lelser. Samme undertekst. Videre; Bangstad mener selv at hans sta-tus som postdoktor tilsier at en er-faren professor som Wikan burde reflektert over at en slik kontakt kan oppfattes som knebling.

Fra diskusjoner omkring faktiske forhold rundt politisk islam iblan-det enkelte personkarakteristikker, blir nå mediefokuset på en intern konflikt mellom to akademikere. Som et eksempel på offentlig an-tropologi er dette interessant. For hvor går grensen mellom det pri-vate, faglige, profesjonelle og of-fentlige når tilsynelatende person-lige e-poster trafikkerer mellom venner som samtidig represente-rer både akademia og riksmedia i et land med knappe 5 millioner innbyggere? Bangstad hevder hele saken handler om tolkning. Hans egen er at Wikan har forsøkt å kneble ham til ikke å uttale seg om Walid al-Kubaisi. Først gjennom en personlig samtale, deretter per e-post. Bangstad hevder at ”Wikan har forsøkt å begrense hans akade-miske selvstendighet og rett til å ytre sine meninger”. Han trekker videre fram sin sosialantropolo-giske plikt som ”å gi et nyansert og etisk forsvarlig bilde av den store bredden blant norske [og an-dre] muslimer”. Han påpeker også at han ikke ”bare er forsker, men også borger”. Bangstads uttalel-ser gjør det vanskelig å si hvilken

”hatt” han har på seg til enhver tid. Er han forsker med analytisk dis-tanse som formidler et fagbudskap, eller borger med politiske visjoner? Begge deler? Er sammenfall mel-lom disse rollene akseptable? Og Wikan? Har hun opptrådt uredelig i forhold til Bangstad? Ifølge Bang-stad bør vissheten om maktrelasjo-nen mellom de to legge føringer på hvilke ytringer som er passende fra en med professorstatus. Samtidig har kommentatorer stilt spørsmål ved et slikt argument siden det kan oppfordre til en usunn høflighets-kultur hvor gode argumenter spil-ler annenfiolin. Det er klart at både uformelle relasjoner og forskerhie-rarkier har spilt avgjørende roller i hvordan denne saken har tatt form. Trengs det en ”Vær Varsom”-pla-kat for akademikere, slik Kari Slot-næs etterspør? Wikan har ikke of-fentlig gått anklagene i møte, men Ingjerd Hoëm, instituttleder ved SAI har i Morgenbladet presentert modererende kommentarer. Hun mener saken er basert på tolknin-ger av en tvetydig kommunika-sjon. Videre er Hoëm forundret over Morgenbladets omtale av en splittelse. Denne såkalte splittelsen avvæpner hun som et berikende faglig mangfold, og understreker viktigheten av at et fagmiljø har et godt debattklima. Det mest uhel-dige utfallet av saken mener Hoëm er personfokuset og ikke diskusjon omkring samfunnsspørsmålene som blir tatt opp. Hun avslutter med observasjonen om at tenden-


ser til ”å mistenkeliggjøre enkelt-personers faglighet” neppe fostrer et godt ordskifte.

For Hoëm har personfokuset ne-gative konsekvenser hva angår sak og redelighet. Samtidig kan man spørre om ikke polarisering, det Hoëm kaller ”høy tempera-tur” (minus ad hominem) er en god ting nettopp fordi det krever at partene spisser sine argumente-rer og posisjoner. Provoserer ikke slikt frem kritisk tenkning? Om ikke annet gir det underholdende lesning. En offentlig antropologi, hva enn dette er, kan neppe påkos-te seg løsere krav med hensyn til evidens, presisjon og etterrettelig-het enn dem vi finner i fagfellevur-derte forum for forskning. For hva er eventuelle konsekvenser for et slikt løyve? Med Hylland Eriksens innledende spørsmål friskt i min-net er det derfor grunn til ikke bare å etterspørre mer, men så vel etter-lyse et oppgjør i det bredere fagfel-lesskapet om hva det innebærer å bedrive offentlig antropologi. Mange har meninger, få ytrer dem. Hvilke kriterier skal ligge til grunn for god utøvelse? Hvor redelig er det å uttrykke politiske sympatier eller personlige preferanser under dekke av forskervirksomhet? Lite tilsier foreløpig at publikum bør ta autoriteten i akademiske titler som besmykker navnene på spalteplass i landets aviser for gitt.

Tekst: Mads Solberg og Eva G. Stokke-Zahl

Kula Kula søker nye redaksjonsmedlemmer!Vil du være med i Bergens beste antrop-ologiavis? Kula Kula søker nye journal-ister og fotografer. Ingen erfaring nød-vendig, bare antropolgisk interesse og engasjement.

Vi ønsker også bidrag i form av essay, ar-tikler og bok-eller filmanmeldelser. Dette er en unik mulighet til å få publisert noe du er interessert i, og som du kanskje vil at andre skal få vite om.

Terskelen er lav og døren vid!

Send oss en mail: [email protected]

13

Portrettintervjuet

Til vår serie av portrettintervjuer av antropologer ønsket Kula Kula en med felterfaring fra Norge. Vi snakket med Mary Bente Bringslid for å lære mer om hennes bakgrunn og forskerhver-dag.

Bakgrunn

De ferskeste leserne av Kula Kula har kanskje ennå ikke stiftet bekjent-skap med førsteamanu-ensisen. Andre kjenner henne kanskje best fra introduksjonskurs til so-sialantropologi og inn-føring i antropologiske perspektiver på rom og materialitet. Master-gradsstudenter kjenner henne godt fra de nyt-tige litteraturseminarene etter endt feltarbeid.

Mary Bente Bringslid tilbrakte barndommen på et småbruk i Fræna, Ytre Romsdal (ikke langt fra Molde). Dette var en oppvekst i det hun med et smil omtaler som ”vel-dig lite akademisk om-land”. Familien hadde bakgrunn som fiskere, håndverkere og bønder og høyere utdanning var det lite av. Så hvordan endte hun opp som for-sker ved Universitetet i Bergen? Først litt krono-logiske kuriosa. Hun flyttet hjem-mefra i femtenårsalderen til Molde for å gå gymnas siden slikt ikke fantes i nærmiljøet. Etterpå fulgte studieforberedende fag. I mellom-tiden jobbet Bringslid på hotell oppe i Ål, hvor hennes rettferdig-hetssans skulle skape problemer for henne. Den unge hotellarbei-deren mente nemlig at de ansatte ved hotellet, stort sett sesongan-

satte ”kjerringer fra dalen”, burde fagorganisere seg for å skaffe seg bedre betingelser og betaling. Men noe fagforeningsvirksomhet ville ledelsen for bedriften på Ål slett ikke ha noe av. Enden på visa var at Bringslid fikk sparken for sitt slag for arbeidersolidaritet. Hva

skjedde så? Som mange andre med bakgrunn fra bygda fristet storby-en, og hun dro til Oslo for å studere historie. Bringslid kan fortelle at da hun begynte på Blinderen var his-torie et kjempefag med hundrevis av studenter. Med bakgrunn fra et lite bygdemiljø på Nordvestlandet fant hun denne erfaringen frem-medgjørende på mange måter. Bringslid må riktignok innrømme

at det fantes trøst i forelesninger i middelaldersk landbrukshistorie der utviklingen av ulike genera-sjoner med fasonger av plogfjøler ble nøye fremstilt og diskutert på metervis av tavle. Studentene fra byen likte dårlig dette stoffet og det ble mye sukking og stønning i

auditoriet. For henne var dette derimot velkjent terreng og alle tiders.

Bringslid var ikke odels-jente (født før 1965 had-de gutter odel foran jen-ter uansett alder) men drømte allikevel litt om kanskje å ta over går-den oppe i Ytre Romsdal på sikt. Etter grunnfag tok hun derfor turen til Stavanger for kortere studier ved vinterlands-bruksskolen på Jæren. Så til tross for interessante plogfjøler ved UiO, tror hun selv oppholdet på Jæren representerte en retur til noe som var litt mer kjent og trygt. Fa-ren var derimot skeptisk til at hun skulle ta over gårdsdrift og syntes det-te definitivt var noe tull og førsteamanuensisen kan bekrefte at han fikk sine spådommer oppfylt når hun returnerte til Oslo for mellomfag i his-torie på slutten av 70-tal-

let.

Det aktive politiske miljøet ved UiO på den tiden var påfallende, og Bringslid beretter at hun var medlem i blant annet Brød og Ro-ser. Dette var en sosialistisk kvin-neorganisasjon som jobbet for like-lønn i Norge. Disse markerte seg i kontrast til den mer radikale AKP (m-l)-affilierte Kvinnefronten med

Mellom bygd og byEt portrettintervju med Mary Bente Bringslid

14

Portrettintervjuet

radikal politikk som ikke var pas-sende for alle. Fra dette miljøet ble det så en brå overgang til arbeid som jordbruksavløser på Tingvoll.

Med et smil kan hun fortelle at ar-beidet viste seg å være litt kjede-ligere enn hun hadde forut-sett og det hele endte med at hun gikk over til å un-dervise som lærervikar ved en barneskole i Sogn. Dette likte hun godt og nevner som kuriosa at der: ”va sån-ne onga som sprang heim i langfri og mata sauan sine” på sin karakteristiske Roms-dalsdialekt. Men til tross for landsbyidyll; Mary Bente må innrømme at hun har et litt ambivalent forhold til bygdeliv og lei ble hun også av dette. Så fra Sogn gikk kursen mot Bergen.

I Bergen fant hun det som skulle definere den senere karrieren hennes. Ikke helt tilfreds med historie begyn-te hun på grunnfag i sosial-antropologi. Hun beretter at det var særlig forskjellene i materielle vilkår mellom ulike samfunn og levevis som pirret interessen. Rea-listen i henne ante dog uråd og et-ter fullført grunnfag hoppet hun over til sosialøkonomi. Da som nå var frykten stor for å sitte igjen uten arbeid når studentilværelsen var omme. Dødsfall i familien le-det så til et lite opphold i studiene, men hun kan fortelle at hun leng-tet inderlig tilbake til antropologi. Det bar derfor tilbake til Bergen.

Etnografi på norsk

I vestlandsbyen på 80-tallet var nestorer i norsk antropologi som

Georg Henriksen, Jan Petter Blom og Reidar Grønhaug sentrale for videreføringen av ”Bergenssko-len” (etter at Fredrik Barth hadde dratt tilbake til Oslo). På spørsmål om ”hvorfor nettopp Norge?” kan Mary Bente fortelle at Stillehavs-øyer og palmesus aldri fenget hen-ne helt. For det var nettopp norsk bygdeliv og de sosiale endrings-prosessene i forlengelsen av mo-derniteten og konsekvensene for livet på slike steder som interes-serte henne. Bringslid nevner klas-siske studier av Weber og Durk-heim som formative for hennes

interesse for samfunnsforandring i rurale strøk. På hovedfag endte hun opp med å analysere konse-kvenser for sosiale forhold ved utbyggingen av det petrokjemiske prosesseringsanlegget på Kårstø i Rogaland. Et forsøk som i ettertid kan sees på som tidlig ”anvendt antropologi”. Denne typen stu-dier var i beslutningskretser me-get populære og sett som av stor nytteverdi for samfunnet. Men det viste seg raskt at slike konsekven-ser ikke kunne utredes utenfor et mer omfattende historisk perspek-

tiv siden de var heller vanskelige å analysere innenfor det nokså korte tidsrommet av et feltarbeid. Siden historiske perspektiver i stor grad ble sett på som unyttige i analysen av kontemporære samfunn i arven fra Barth, falt det analytiske foku-set derfor på andre sosiale omstil-lingsprosesser som følge av at de sosiale rollene i lokalsamfunnet lot til å være i fluks.

Teknologi og modernisering med nyere maskiner ledet ifølge Brings-lid til en maskuliniseringsprosess der kvinner, som tidligere hadde

mange arbeidsoppgaver knyt-tet til jordbruket i fjøsstell og annet, mistet mange av sine tidligere sysler. Jordbruket ble til en viss grad redusert til ”en mann med en traktor” og kvinnene var på sett og vis på vei ut av jordbruket og inn i andre yrker. Samtidig var det begrenset med nye jobber. Mens noen forsøkte å skaffe seg annet arbeid, ble mange av de såkalte ”ungkonene” på gårdene stående uten. Med inntoget av nye jobber for kvinner ble det mer og mer uklart hva statusen til den tidligere klart definerte rollen som bondekone og husmor var og burde være. Samtidig, med få arenaer for uformell sosialisering og voksende ar-beidsledighet, ble identitet og moraldiskusjoner viktige for å definere hvem man var og ikke var. Bringslid ble derfor opptatt av de sosiale gruppene

som kvinnene dannet, og disse kollektivene varierte fra vennin-neklubber og misjonsforeninger til tupperwareparty. Ifølge Brings-lid var dette arenaer for uformell offentlig interaksjon som fylte et tomrom i hverdagen for mange av disse kvinnene. Dette ledet senere til boka Home Parties i Sommar-fjord (1990).

Som mange ferske etnografer er-farer kan også Bringslid fortelle at innpass blant dem man ønsker å studere ikke alltid er like lett. Noe

Stillehavsøyer og palmesus har aldri fenget meg helt

“

15

Portrettintervjuet

som også i høyeste grad gjelder her hjemme i Norge. Bygdene hun besøkte var nemlig tuftet på slekts-gårder med generasjonsboliger. Og selv om de var store og med ri-kelig plass var disse strukturert på en slik måte at det var i hovedsak familier som bodde sammen. Det-te gjorde det vanskelig for enslige innflyttere å få innpass. Så selv om folk ikke var avvisende og snarere var nysgjerrige på hva denne unge

damen drev med, var den mate-rielle strukturen rett og slett ikke lagt opp til fremmedelementer i den intime sfæren. I ettertid så hun altså at disse problemene med å skaffe seg et sted å bo også fortalte noe om hvilken type samfunn det dreide seg om. For bekymrede le-sere; erfaringen til tross, den unge feltarbeideren fikk heldigvis en kå-rende å bo i under arbeidet til slutt.

Ferdig med hovedfaget ble det arbeid ved Distriktshøgskolen i Sogndal for en periode. Først som vitenskapelig assistent ved Insti-tutt for Sosialantropologi og sene-re stipendiat gjennom Forsknings-rådet. I dette arbeidet tok hun opp igjen tråden om langtidsendringer i norske bygdesamfunn og så nær-mere på forholdene mellom inn-flyttere og ”innfødte” i distrikts-Norge. Men Bringslids interesser for spesifikt norske forhold skulle skape hodebry for hva angikk vei-ledning av hennes doktorgrad. Der hun under stødig veiledning av Tord Larsen fullførte sitt ho-vedfagsprosjekt, var det vanskeli-

gere å finne interesserte veiledere til doktorgraden. Inntrykket var at veilederne ikke akkurat sto i kø for prosjekter fra hjemlandet. Tenden-sen i Bergensmiljøet var på denne tiden hovedsakelig at studier fra utlandet hadde høyest prestisje til tross for faglig relevans og tyde-lig nytteverdi av forskningen. Et-ter mye frem og tilbake endte hun opp under veiledning av Georg Henriksen.

Studier av Norge i dag

Gjennom sam-talen reflekte-rer Bringslid litt over til-standen i den antropologiske forskningen på norske forhold. Der det tidli-gere har vært mangel på ko-ordinasjon av forskningsinn-

satsen på hjemlige forhold, ved at de ulike arbeidene har hatt svært ulik profil, later dette til å nå være i endring. Nyere forskningsgrupper som Norske Rom her i Bergen, Fo-rum for Nordisk Etnografi i Oslo og ikke minst en omfattende inn-sats på studier av forholdet mel-lom samer og majoritetskultur ved Universitet i Tromsø, tilsier at fors-kning på hjemlige forhold absolutt er et livskraftig studiefelt og repre-senterer aktuelle problemstillinger innenfor faget.

Sammen med ”Anka” (Anne Ka-ren Bjelland) og Eldar Bråten er Bringslid i gang med organise-ringen av nevnte Norske Rom, en forskergruppe som skal fylles opp med etnografiske studier av hjemlige forhold. Hun kan for-telle at flere masterstudenter som er opptatt av problemstillinger ”her hjemme” er tilknyttet denne gruppen. For tiden arbeides det mer spesifikt i denne sammen-hengen med en publikasjon basert på innlegg fra en konferanse i fjor med den spennende arbeidstitte-

len ”Utvikling”, når alternativet er avvikling med drøftinger omkring paradokser ved bygdeutviklings-prosjekter og eksempelvis spen-ningen mellom autensitet og kom-mersialisering.

Dragningen mellom bygd og by går igjen i Mary Bentes forsker-gjerning. Men avslutningsvis i det-te lille portrettet må vi også nevne at hun ved siden av akademia har utgitt hele tre barnebøker. Mary Bente forteller at rollen som lyriker ble til under lengre tids sykdom i 2002 og 2003. Barnebokskriving ble for henne en form for rekon-valesens. Det startet med at hun skrev små dikt som hun så sendte til daværende redaktør for barne-bokavdelingen i Samlaget, Guri Vesaaas, litt sånn for moro skyld. Beskjedent forteller hun: ”I venta me ikkje noko særli, men så ringte hu å sa at ’ta va bra!”. Det endte med skjønnlitterær debut med Dei blå revane i 2003, som ble premiert med Kirke- og Kulturdepartemen-tets debutantpris. Siden har det blitt tid til oppfølgeren Hunden Pa-rabol tenkjer på månen (2006) og se-nest Stankelbeinskrift (2009). Vi an-befaler våre lesere til å ta en titt på disse tekstene hvor hun kan friste med godbiter som:

Hunden min ser på meg og lograr

Han er stolt av meg

Han synest eg er ein flink jeger når eg

kjem ut av butikken og har skote ein

leverpostei

Tekst: Mads Solberg,

Foto: Maria Sørlie Berntsen

I venta me ikkje noko særli, men så ringte hu å sa at ’ta va bra!

“

16

Mona Nyberg har vært på feltarbeid i Tyrkia med tema kurdisk folkedans. I løpet av feltarbeidet observerte hun en del bryllup, og bildene hun deler med oss er fra et av disse. I Tyrkia feires ofte bryllup over to eller tre dager. Den første dagen, “Kına Gecesi”, får brud og brudgom hendene utsmykket med henna maling. På det første bildet blir hennaen bært rundt paret som sitter i midten av sirkelen.Hennaen blir deretter påført brudens hender (bilde 3). Det siste bildet er tatt under dag to av bryllupsfeiringen. Det var dansing hele kvelden, kun avbrutt av kakeservering og overrekkelse av gaver til de nygifte. Denne dansen har navnet çiftetelli.

Foto fra felt av Maria Sørlie Berntsen

Som i forrige utgave av Kula Kula viser vi et utvalg fotografier fra felt. Denne gangen er det Mona Nyberg ogMads Solberg som har kommet hjem fra sine feltarbeid, i henholdsvis Tyrkia og Libanon. Bilder og tekst er deres egne, i

Monas tilfelle ble bildene tatt av informantene selv.

Foto fra felt

17

Mads Solberg har vært på feltarbeid i Shouf; et fjellområde i Libanon. Her viser han et utvalg av bilder fra feltarbeidet.

Det første er fra en skogbrann i oktober 2010. Det hadde vært den varmeste og tørreste sommeren i manns minne og skogbrann er et kjempeproblem for lokalsamfunnene. Jordbruksterrasser og rester av skog trues i denne perioden. Unge menn haster til for å hjelpe i slukningsarbeidet fra omkringliggende landsbyer. Siden vann ikke var tilgjengelig måtte man bruke det utstyret man hadde for hånden.

Det andre bildet viser en drusisk sheikh, (en som er innviet i drusernes religiøse fellesskap). Han er kommet for å inspisere avlingen sin under et annet tilfelle av brann i selve landsbyen. Røyken velter opp fra terrassene nedenfor. Noen hadde sannsynligvis uforsiktig kastet fra seg en sneip i hageområdet og det tørre gresset tok fyr. Landsbyen har ingen brannbil og det tok nesten en time før sivilforsvaret kom. Da hadde brannen allerede gjort stor skade.

Det tredje bildet er fra et større bryllup hos en drusisk familie. Brudgom og brud akkompagneres av dansere som utfører dabke, tradisjonsrik levantinsk dans. Som seg hør og bør er et eget kamerateam leid inn for anledningen. Små gaver deles ut til alle gjestene. Her mottar sheikene, hierarkisk oppstilt etter rang, de mannlige gjestene. Kvinnene sitter på andre siden. I bakgrunn med stjerne: majlis (Drusisk forsamlingshus).

Det fjerde bildet. En husmor fra en kristen familie illustrerer fingerspissferdigheter i fremstilling av kibbeh. Det finnes utallige varianter og oppskrifter, men felles er en blanding av bulgurgryn (knust hvete) og kjøtt av okse og lam eller vegetarvarianter med gresskar. Disse friteres i motsetning til kibbeh nayyeh som serveres rå som tartar. Det er stor prestisje i å lage best kibbeh (som selvfølgelig er ens egen).

Foto fra felt

18

Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Jeg er på feltarbeid i Beijing, Kina. Her fokuserer jeg på hvordan ferdigutdannede universitetsstudenter fra rurale områder opplever sin situasjon når deres forventninger om jobb og suksess ikke matcher vir-keligheten de møter i storbyen. Denne gruppen ender ofte opp som undersysselsatte arbeidere med svært dårlige levevilkår på grunn av blant annet manglen-de nettverk og feil bakgrunn. Dermed greier de hver-ken å nå sine egne mål om selvrealisering eller møte familiens og statens forventninger til dem. Dette kan igjen skape situasjoner som det er interessant å se nærmere på.

Hva er de største utfordringene på feltarbeidet ditt?

En utfordring som jeg tror man alltid kommer borti ved et feltarbeid er å få tilgang til ”felten” og ”nøk-kelinformanter”. Dessuten oppstår det ofte andre problemstillinger ved et urbant feltarbeid enn ved et ruralt feltarbeid, blant annet kan det være mer utfor-drende å få oversikt i en urban setting. I tillegg har det for meg vært en balansegang å snakke med folk om hva jeg gjør uten å tråkke noen på tærne, siden temaet mitt av noen kan bli sett på som sensitivt.

Hva kommer du til å savne mest fra feltarbeidet?

Det jeg kommer til å savne mest er menneskene jeg har møtt, at man konstant blir utfordret til å tre ut av sin egen ”comfort zone” og ta valg man kanskje ikke ville ha gjort hjemme. Dette fører til at man oppdager nye sider ved seg selv og også blir noen erfaringer rikere.

Har du noen tips til andre som skal ut i felt?

Mitt tips til andre som skal ut i felt er å opparbeide seg et nettverk der du skal før du drar. Dette gjør det mye enklere å komme i gang med arbeidet, når du først er der. I tillegg gjelder det å være tålmodig, være åpen for de mulighetene som byr seg og tørre å feile.

Solveig Stornes, UiB

Fire i felt


Jeg gjør feltarbeid på Rarotonga, Cook øyene. Jeg forsker på ungdom og deres forhold til kulturarven; hvordan ungdom bevisst og ubevisst bruker og refe-rerer til kulturarven i ulike sosiale situasjoner.


Å være så utrolig langt borte hjemmefra er min aller største utfordring. Jeg synes ikke man skal undervur-dere de personlige utfordringene, selv om det også finnes rent praktiske og metodiske utfordringer i fel-ten. For meg har det ikke vært vanskelig å etablere kontakter, men det er derimot en utfordring for dem å ta seg tid til meg i sin travle hverdag.


De utrolig imøtekommende og flotte personlighetene jeg har møtt i feltet. Jeg bor sammen med to unge jen-ter, og vi er som søstre. Jeg kommer til å savne dem utrolig mye! Dessuten kommer jeg til å savne livet på Cook øyene; sol og varme som gjør at vi er mye ute, i stedet for innestengt i husene slik vi dessverre har en tendens til i kalde Norge. Mye tid ute blant hyggelige folk og det å kunne plukke sin egen mat fra hagen. Fantastisk.


Forsøk på forhånd å forestille deg ulike scenario, si-tuasjoner og samtaler; hva er det du vil spørre om, hvordan vil du spørre, hvem ser du for deg at du mø-ter og hvor. Ikke minst, hvordan ser du for deg at du skal få møte disse personene. Altså mentalt å gå igjen-nom ulike episoder du ser for deg kan finne sted. Det har i alle fall hjulpet meg.

Camilla Aasmundsen Jensen, UiB

19


Eg er i Nord-Uganda, i ein by som heiter Gulu. Eg speler fotball med eit jentelag for å lære meir om kor-leis dei forhandlar om sin sosiale person i nye sosiale rom som er skapt av mellom anna NGOar, staten (i form av ”universal primary education”) og flytting frå landsby til by. Eg bur no hos ein vertsfamilie der gutane på 7 og 9 år lærer meg språket, korleis eg skal bade og ete...


Mange! I begynnelsen var det vanskeleg å vete kvar eg skulle finne mat og gå på do. Etter primærbehova var stilt, var det fristande å gøyme seg vekk i gras-hytta fordi den kvite hudfargen tiltrekke seg mykje trykkande merksemd. Jentene på laget verka veldig tøffe i begynnelsen, så det var også litt demotiveran-de. No er det i stor grad det å skape sin eigen arbeids-dag som eg må jobbe med.


Å alltid bli invitert heim! Dei seier at det er ein ”bles-sing” å ha gjester. -Å delta på ”life-skills” trening der jentene opnar seg opp og fortel personlege ting. Å helse på lwo slik at alle ler.


Ver forberedt på å føle deg dum og malplassert og ikkje miss motet på grunn av det. Gå deg ein tur der-som du ikkje veit kva du skal gjer. Ikkje sit inne. Lag ein dags-/vekeplan med konkrete oppgåver. Lykke til!

Anne Nogva, UiB

Hvor var du på feltarbeid og hva gjorde du?

Jeg gjorde feltarbeidet mitt i Norge og studerte et fe-nomen som kalles polyamori. Polyamori kan beskri-ves som det å ha flere forhold der alle parter kjenner til hverandre og aksepterer hverandre. Det jeg ville prøve å finne ut av, var hvordan de lever polyamo-røst og hvorfor de ønsker å leve slik. Forskningen min baserte seg i stor grad på intervju, deltagelse på møter, og i den grad det var mulig; deltakende ob-servasjon.

Hva var de største utfordringene på feltarbeidet ditt?

En av utfordringene ved feltarbeidet mitt var å finne informanter. Siden dette er et lite fenomen er også utvalget begrenset. En annen utfordring var intervju-ene. Selv om man forbereder seg godt, vet man aldri på forhånd hvordan et intervju vil utarte seg og hvil-ken informasjon man sitter igjen med i etterkant.

Hva savner mest fra feltarbeidet?

Det jeg savner mest med feltarbeidet er informantene mine. De har vært veldig imøtekommende og åpne med meg. Det har vært veldig kjekt å bli kjent med dem. Det har også vært artig å forske på et så ukjent og spennende tema som polyamori.


Prøv å forberede deg så godt som mulig, selv om dette er en umulig oppgave. På feltarbeidet vet man aldri hva som kan skje, derfor er det viktig å være åpen for muligheter som dukker opp. Vær frempå og spør om alt!

Marie Mørch, UiB

Fire i felt

20

Betwixt and Between

Betwixt and Between

Sosiale medier og Facebook har opp-nådd en unik status som kommuni-kasjonsverktøy i dagens samfunn. Men er Facebook et lukket eller privat forum? Og hvordan bør vi som an-tropologer forholde oss til Facebook i forbindelse med feltarbeid?

Facebook har blitt utropt til Norges tredje største sosiale medium, kun NRK og TV 2 har større antall dag-lige brukere. Den siste tiden har det vært skrevet mye i media om hvor-dan universitetsansatte bruker Fa-cebook. Studentrepresentanter fra UiB-styret og Studentparlamentet mener kommentarer enkelte an-satte kommer med på Facebook har vært forkastelige. Ifølge Ber-gens Tidende (16.02.2011) er dette en av uttalelsene en ansatt ved UiB har kommet med på Facebook: ” Blir provosert av studentinnleve-ringer som er så dårlige at ingen-ting tilsier at vedkommende fak-tisk studerer det de skriver om”. Under statusen kommenterer så

en førstekonsulent ved UiB med Metallica-referansen ”Kill’em All”. Uttrykk som ”makkverkarbeid” og ”verdens dårligste besvarelse” har også versert på Facebook. Da lektoren som skrev sistnevnte kommentarer ble konfrontert med dette, svarte hun at hun ser på Facebook som et lukket og privat forum. På Twitter derimot, fortel-ler hun til Bergens Tidende at hun ikke ville kommet med samme ut-sagn, da hun ser på Twitter som en offentlig kanal. Rektor ved UiB, Sigmund Grønmo, sier til Bergens Tidene at han ikke mener at man kan se på Facebook som et lukket medium.

Jostein Gripsrud, professor i medi-evitenskap ved UiB, har i Dagens Næringsliv Morgen (04.09.2010) skrevet en artikkel som omhand-ler sosiale medier og offentlighe-ten. Han kaller dette ”rommet” for ”halvveisoffentligheten”. Grips-rud skriver at Facebook kan regnes

som en ny type kanal for publise-ring.

Hvordan skal vi antropologer for-holde oss til denne ”halvveisof-fentligheten”?

Facebook på feltarbeid

Hva gjør du når du får en venne-forespørsel fra en informant? For masterstudenter på feltarbeid er dette en høyst aktuell problemstil-ling. Selv om det kan være lett å tenke at det ikke er så farlig å være venn med informantene sine på sosiale media, reiser dette en rekke etiske spørsmål: Kan du bruke in-formasjon informantene dine leg-ger ut på Facebook i masteropp-gaven? Bør du innhente samtykke

Det halvoffentlige rommet

Er det lurt å ha den lokale imamen som Facebook-venn?

“

21

fra folk som poster interessante meninger på en Facebook-side, dersom du ønsker å benytte dem i avhandlingen? Og er det lurt å ha den lokale imamen som Facebook-venn, når profilbildet ditt er tatt på nachspiel etter den siste fagfesten?

Dette var bare noen av spørsmå-lene masterstudentene som kom hjem fra feltarbeid høsten 2010 stilte seg både før, under og etter feltarbeidet. På bakgrunn av utfor-dringene studentene møtte ble det dannet en arbeidsgruppe for å se på sosialantropologer og forhol-det til sosiale medier. Mary Bente Bringslid er leder av gruppen, og påpeker at problemstillingen ikke er ny: - De etiske utfordringene rundt Facebook har alltid vært til stede i antropologien. Hvordan skal vi innhente samtykke fra våre informanter, og håndtere informa-sjonen vi har tilgang på? Jobben vi må gjøre nå er å tilpasse de eksis-terende retningslinjene til denne relativt nye situasjonen. På bak-grunn av dette har arbeidskomi-teen utarbeidet et skriv, som skal brukes i undervisningen i forkant av framtidige feltarbeid.

Facebook er et utydelig og uover-siktelig rom. Det er vanskelig å vite hvem som tar imot informasjonen man legger ut, og hvordan folk be-nytter seg av den. Det er også ofte problematisk å få tak i de sosiale rammene rundt det som blir sagt, det som Clifford Geertz kaller en ”thick description” av situasjonen. Konteksten rundt et utsagn som ligger ute på Facebook kan ofte være uklar. Den andre siden av ut-fordringen er at de som legger ut informasjon på Facebook lett kan glemme at andre faktisk kan no-tere seg hva man skriver, og ikke minst bruke det i en vitenskapelig eller annen offentlig sammenheng.

Hvordan håndtere Facebook på feltarbeid?

Kula Kula hadde en prat med Dr. Christine Jacobsen som er senior-forsker ved Rokkansenteret. Som sosialantropolog har hun selv er-

fart problemstillinger som oppstår ved bruken av Facebook på feltar-beid.

-Gjennom mitt arbeid på et pro-sjekt som omhandlet ungdom, po-litikk og mobilisering i Oslo, ble Facebook et viktig redskap som jeg brukte i feltarbeidet. Informa-sjon om demonstrasjoner og andre aktiviteter var tilgjengelig på ulike grupper, og ved å være medlem i gruppene fikk jeg tilgang til infor-masjon jeg ellers ikke ville fått.

I likhet med Bringslid mener Ja-cobsen at vi må videreføre de ge-nerelle retningslinjene vi sosial-antropologer bruker i det daglige virket. Selv om dette høres enkelt ut, er det allikevel en utfordring for masterstudenter når dette skal praktiseres gjennom et feltarbeid. Vi spurte derfor Jacobsen om hun hadde noen tips om hvilke rutiner masterstudenter kan ha, og hvor-dan hun selv gjør det.

-Det er viktig å være restriktiv med å ta kontakt med informanter. Selv om informanter kontakter deg og vil være venner med deg på Fa-cebook, er det ikke sikkert at de tenker på at du er sosialantropo-log. Dersom informanter kontak-ter meg, så sender jeg dem gjerne en melding der jeg minner dem på at jeg er antropolog og forteller dem om eventuelle implikasjoner rundt det at de er venner med meg på Facebook. Dersom en ser noe på informantenes Facebook-side som man vil bruke, synes jeg det er en fin regel at man sender dem en melding der man spør om man kan bruke den informasjonen. Det er viktig å få informert samtykke, og gjerne å være selektiv i informa-sjonen man henter inn på vegne av informanten.

På en annen side er det kanskje ikke alt en selv ønsker å dele med sine informanter:

- En måte vi kan forhindre infor-manter i å få informasjon om oss som vi helst vil holde privat, er å ta i bruk sikkerhetsinnstillingene på Facebook. Man kan også lage en egen profil som man kun bruker i forhold til informanter på feltar-beid. Facebook er også positivt da vi kan få tak i informasjon vi ellers ikke ville ha fått. Uansett er det viktig å være tydelig din rolle og hva du driver med!

Fagkritisk dag

Hvert år arrangeres fagkritisk dag av fagutvalget for sosialan-tropologi. I år var temaet nettopp Facebook i forhold til antropolo-gisk feltarbeid. Målet med å ha en debatt rundt bruken av Facebook innenfor vår fagdisiplin, er ikke å fremme regler som alle skal følge. Hensikten er at den enkelte sosial-antropolog skal bli bevisst på pro-blemstillingene som oppstår ved bruken av Facebook på feltarbeid. Som en del av fagkritisk dag fikk vi også høre masterstudenters egne erfaringer med bruk av Facebook på feltarbeid. Mona Maria Nyberg brukte aktivt Facebook da hun ut-førte et feltarbeid i en tyrkisk by.

- Siden jeg utforsket feltet i forkant av selve feltarbeidet la jeg i star-ten til en del av dem jeg ble kjent med på min private profil. Ved å opprette en annen profil skilte jeg mellom felt og privat. Den nyopp-rettede profilen brukte jeg kun til informanter. Jeg tenkte også over hvilket inntrykk informantene kunne få av meg gjennom å se pro-filen min. Av informantene mine var det noen jeg kom i nærere rela-sjon med enn andre, de valgte jeg å legge til på den egentlige profilen min. Utfordringen ble da at felles bekjente også ville inn på den pro-filen. En del av informasjonen jeg fikk om aktiviteter som var viktige for meg, fikk jeg gjennom Face-book. Å være på Facebook under feltarbeidet hadde både positive

Betwixt and Between

De etiske utfordrin-gene rundt Facebook har alltid vært til stede i antropologien

“

22

og negative sider.

Mette Ommundsen forteller at hennes erfaring med Facebook var annerledes enn Mona Maria sin, da hun var på feltarbeid på lands-bygda i Malawi.

- Det var svært få som hadde til-gang til Internett. For mitt ved-kommende var det greit siden jeg ville fått en rollekonflikt dersom jeg skulle lagt til mine informan-ter som venner på Facebook. De jeg møtte i løpet av mitt feltarbeid

antok at jeg var en kristen jente som ikke drakk alkohol. Dersom de hadde vært venner med meg på Facebook hadde de sett en side av meg som ikke nødvendigvis ville stemt med det bilde de hadde av meg fra før.

Som vi ser kan man møte på ulike problemer knyttet til bruken av Facebook under et feltarbeid. På tross av dette er ikke Facebook ensbetydende negativt, det kan også være en god kilde til infor-masjon. Det gjelder å være bevisst

på hvordan man velger å bruke et halvoffentlig rom som Facebook, både når det gjelder informasjonen man gir ut om seg selv og hvordan man bruker informasjon en får fra informanter.

Tekst: Silje Hjelmeland Olsen, Anne Lapin Gundersen og Mari Garaas

Løchen

Illustrasjon: Nina Bergheim Dahl

Betwixt and Between

Fagutvalget har i vår arrangert flere spennende begivenheter. Vi har hatt åpne møter med tema som er viktige for studiehverdagen, som seminarer. Vi har vist til sammen fem filmer, arrangert fagfest og fagkritisk dag og mer kommer.

Fagkritisk dag i år handlet om sosialantropologi og sosiale media. Oppmøtet var godt, og alle vi snakket med synes det var interessant og tankevekkende. Flere studenter kommenterte at det spe-sielt var nyttig å reflektere over møtet mellom teori og praksis.

Fagutvalget arbeider hele tiden med å forbedre studenthverdagen. Vi behandler klager og spørs-mål fra studenter, fremmer saker og taler studentenes sak i flere råd og fora. For øyeblikket job-ber vi med forslag til bedre måter å avholde seminarene på. Enkelte lærer mest ved å jobbe med oppgaver mens andre får mest ut av å lese, presentere og diskutere artikler. Basert på diskusjonen vi hadde på det åpne møtet om seminarer håper vi å kunne fremme et konstruktivt og innovativt forslag til Undervisningsutvalget innen slutten av april. Vi vil gjerne ta innspill fra dere underveis.

Vi har også planer for neste semester, blant annet planlegger vi en spennende studietur og en filmfestival - men vi trenger hjelpere! Dersom du er interessert i å hjelpe til med enten faglige eller sosiale tiltak så ta kontakt med oss (epost: [email protected]). Vi er avhengige av mange medlemmer for å kunne sette sammen et godt tilbud.

Følg med på nyheter og oppdateringer fra Fagutvalget for Sosialan-tropologi:

- Følg oss på Facebook - ”Sosialantropologi ved UIB” - http://tinyurl.com/4hlpyb5

- Kontakt oss via post: [email protected]

Fagutvalget har møter annenhver tirsdag kl. 14.15 i seminarrom 105 i SV-bygget.

Vi har også en gruppe på Mi Side - dette er en undergruppe av Institutt for Sosialantropologi. Fagutvalgets gruppe krever manuell påmelding.

Vi anbefaler også at studenter bruker instituttets hjemmeside: http://www.uib.no/antro - der finnes informasjon om råd og utvalg, samt forskningsnyheter mm.

Annonse fra Fagutvalget for sosialantropologi

23

Feltarbeid i Norge – eksotisk og spennende!

”Sosialantropolog? Hvilket land har du vært i da?” – folk er typisk opp-tatt av det regionale aspektet når jeg forteller om jobben min. Og det er jo vi sosialantropologer også. Det regio-nale er en enkel måte å dele oss opp på, for det er lettere å si noe om enn det mer diffuse temaet for forskning. Folk som har studert samme land sø-ker sammen. Det gjør også til en viss grad vi som har Norge som vårt etno-grafiske objekt.

Høsten 2005 – rett etter master-graden - var jeg en av innlederne på et seminar om feltarbeid på det Akademiske Kvarter. Tanken var å gi bachelor- og ferske masterstu-denter tips om hva som etter det vi hadde erfart var mulig å gjøre og ikke gjøre, hva feltarbeid i praksis kan innebære.

Det slo meg både hvor like og hvor ulike våre erfaringer var; de som hadde vært utenlands på feltarbei-det og jeg som hadde vært innen-lands. Det handler mye om å lese seg opp på potensielle tema, om å planlegge reiser, knytte kontakter og å snu seg rundt raskest mulig når ting ikke blei helt sånn som en hadde sett det for seg.

Feltarbeid handler, uavhengig av sted, om å reise ut i verden med nysgjerrighet, pågangsmot og en

imaginær ryggsekk av sosialantro-pologiske teorier (og litt metode, om du er heldig!). Likevel er det enkelte ting som er ulike avhen-gig av hvor du reiser (og temaet for prosjektet ditt). Mens mine medstudenter måtte tenke på vak-siner, visum og søknader, lærte seg eller oppfriska språk og fant ut hvem som skulle ta seg av kat-ten, babyen og posten, hadde jeg andre utfordringer. Det kan være vanskelig å få økonomisk tilskudd til feltarbeid i Norge med mindre det aktuelle temaet klaffer akku-rat, og særlig når man som meg gjør kvalitative intervju. Jeg be-talte det meste av feltarbeidet mitt sjøl, hadde de mest bisarre reise-ruter på kryss og tvers av Norge og bodde gratis hos folk der jeg kunne. Fordi jeg aldri var på reise i mer enn 2 uker om gangen, slapp jeg imidlertid å tenke på hybel, og jeg hadde ikke vanskeligheter med å holde kontakt med det ”vanlige” livet i tillegg til forskninga. Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatje-neste var mer interessert i meg enn i mine kolleger som reiste uten-lands. De fulgte masterprosjektet nøye, fra prosjektstart til hver siste trevl av informantkontaktliste var makulert. Det var krevende, men gjorde meg samtidig hyperbevisst på den etiske sida av prosjektet og hva mitt ansvar som forsker var.

Den som forsker på andre sida av jordkloden kan tillate seg å slappe av ”hjemme” fordi dette er et anna sted enn på der du er på feltar-beid (sjøl om den kontrasten kan-skje minker i vår digitale, globale tidsalder). Den som gjør feltarbeid i Norge har ikke nødvendigvis samme mulighet til å lage et skille.

Jeg hadde hele tida mine potensi-elle informanter ganske nært meg, noe som til tider var utfordrende. Mora til en hjemmeboende infor-mant ringte og skjelte meg ut, etter at administrasjonen på instituttet hadde misforstått henvendelsen hennes og sagt at jeg ikke jobba der – ergo var jeg en svindler som ville utnytte hennes barn! Jeg fikk under og etter feltarbeidet tause anonyme telefonoppringninger (på et tidspunkt midt på natta) av noen jeg er sikker på var en av dem jeg hadde hatt kontakt med. En del av disse problemstillingene gjelder kanskje like mye temaet for forskninga mi som den fysiske nærheta – men hvis de unge infor-mantene mine hadde bodd i Kat-mandu ville jeg likevel følt at jeg kunne ”gjemme” meg hjemme hos meg sjøl. Folk i randsona av mitt nettverk har prøvd og ”oute” noen av mine (anonyme) informanter,

Marit Vaula RasmussenPhD-stipendiat ved Institutt for sosi-alantropologi/Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiB

Feltarbeid i Norge

Gjesteskribent Marit Vaula Rasmussen har gjort feltarbeid blant intersex-personer i Norge, til et prosjekt om forestillinger om biologi og den kjønnede kroppen i norske statlige diskurser

Fordelen med å ha Norge som etnografisk region er at ”alle” føler at de kan noe om om-rådet – det samme er også utfordringa

“

24

noe som gjorde meg redd og vel-dig sint. Jeg har ikke kontroll over alt som skjer med prosjektet mitt, blant anna fordi det er ute i mitt eget land og i min egen medievir-kelighet. Andre ganger synes jeg det er fint at prosjektet til en viss grad lever sitt eget liv etter at jeg gjorde ferdig med masteren – det har hendt lovendringer og andre ting som allerede gjør det til en type historisk dokument. ”Slik var det i Norge”, kan jeg tenke da, når jeg leser oppgava i det historiske presens.

Ofte når man drar på feltarbeid vil man bruke sitt eget nettverk eller en kontaktperson, en organisasjon eller lignende for å få innpass som en tillitsvekkende person. Fordi jeg rekrutterte informanter fra uli-ke fora framsto det nok som om de til en viss grad gikk god for meg (de lot meg i hvert fall annonsere gratis!). Til dels fant jeg informan-ter via ytterkantene i mitt eget nettverk. Noen ganger hadde folk hørt om meg og videreformidla kontakt til potensielle informanter – jeg foretrakk når de sjøl knytta kontakten, ettersom det ikke alltid slo heldig ut når jeg kontakta per-soner som på stående fot skulle ta stilling til om de ville være infor-manter. Balansen mellom henven-delse og invasjon kan være van-skelig – men jeg kom etter hvert til å betrakte det som en kvalitetssik-ring at folk henvendte seg til meg og ikke omvendt. Kanskje det var noe av grunnen til at ingen infor-manter trakk seg etter intervjuene?

Både i Oslo og Bergen finnes det egne nettverk for oss som driver med innenlands feltarbeid, hen-holdsvis ”Nordisk kultur” ved sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo og det tverr-faglige ”Norske Rom” ved institutt or sosialantropologi ved UiB. De fast ansatte i disse nettverkene har publisert mye interessant littera-tur om feltarbeiderrollen og Norge som etnografisk region. Også dan-ske Kirsten Hastrups publikasjo-ner kan være interessant å kikke på i denne sammenhengen.

Det er heldigvis ei økende bevisst-het omkring det at også Norge kan være eksotisk – enten det nå er fordi man forsker på minorite-ter eller bestemte steder, eller om målet er å forske på det nasjonale Norge. Jeg er en av dem som bru-ker et utgangspunkt i et smalt tema som kjønnlige mellomposisjoner (transkjønnethet, transvestittisme og intersex) til å analysere Norge når det gjelder temaer som jus, ad-ministrasjon og offentlig helseve-sen. Fordelen med å ha Norge som etnografisk region er at ”alle” føler at de kan noe om området – det samme er også utfordringa. Mens sosialantropologer som reiser til fjernere strøk kan bruke uvante lukter, lyder og stemninger for å engasjere leseren av monografien, blir målet for mange av oss hjem-lige antropologer tvert imot å gjøre det vante uvant; å stille spørsmåls-tegn ved det opplagte og velkjente. Det kan absolutt være eksotisk nok å dra til Valdres hvis det skjer noe

interessant der. Man kan forske på cricketspillende norsk-pakis-tanere, stølsliv i Hemsedal, filo-sofien bak spa-anlegg, graviditet og norsk skogbruk – for å nevne noen temaer på doktoroppgaver innen norsk etnografi. Sjøl synes jeg at det å forske på mellomkjønn i Norge er interessant nettopp for-di de økonomiske mulighetene vi har her gjør at nød ikke spiller inn i forhold til hvordan folk danner mening og identitet (likevel kan det være vanskelig!). Ideen om at det dagligdagse kan være fasci-nerende hjelper om du vurderer å forsøke deg på feltarbeid i Norge. Under masterfeltarbeidet blei jeg veldig glad i dette diktet, som jeg også brukte i avhandlinga (”Å gjøre kjønn”), og det er fortsatt til inspirasjon for meg:

I mange år

med store utgifter

reiste jeg gjennom mange land

så de høye fjellene

havene

men det jeg ikke så

var den glitrende duggdråpen

i gresset like foran døren min

Rabindranath Tagore 1984, sitert i Stefan Kleins bok ”Lykkeforme-len” (Gyldendal 1995:183)

Tekst: Marit Vaula Rasmussen

En stor takk til Kulturstyret for støtte til Kula Kula

Feltarbeid i Norge

25

Sosialantropologisk metode: en innføring

I sitt forord til 2010-utgaven av Bet-wixt and Between viser Kathinka Frøystad (2010) til Kirsten Hastrups begrep ”den antropologiske forbløf-felse” og peker på at antropologer gjerne erfarer den bare en gang i livet, i forbindelse med det første feltarbei-det. For dagens norske antropologistu-denter betyr det i mastergradsstudiets andre semester. Jeg tror generaliserin-gen stemmer – særlig hvis det første feltarbeidet finner sted ”langt unna”. Senere feltarbeid – om en får sjansen – legges gjerne til de samme traktene som sist, eller – som Frøystad nev-ner, til Norge. Samtidig kan det være grunn til å minne om noen av unnta-kene i for eksempel norsk antropologi: Fredrik Barths forskning på de fleste kontinenter – men altså etter sitt før-ste feltarbeid i Sollia i Norge i 1950 (Midt-Østen, Afrika, Asia, Oseania), Unni Wikans i Midt-Østen, på Bali og i Bhutan, Reidar Grønhaugs feltarbeid i Tyrkia og Afghanistan, Ingrid Rudi-es i Norge (først!) og Malaysia, Signe Howells i Malaysia og Indonesia (og nyligst i Norge), Anh Nga Longvas i (først!) Norge og Midt-Østen og Ør-nulf Gulbrandsens i Norge (først!), deretter i Botswana og Italia. Nå har slike påminnelser i beste fall marginal interesse for Kula Kulas primære leser-krets: enten planlegger de kanskje sitt første feltarbeid eller de har nylig av-sluttet det. Feltarbeid nummer to eller tre er en fjern drøm (eller mareritt?). Men forbløffelsen: Den har utvilsomt en tendens til å avta med tiden.

Kultursjokk og feltarbeidsråd

Standarduttrykket for den før-ste forbløffelsen er ”kultursjokk”. Hva den enkelte sjokkeres eller forbløffes over varierer naturligvis minst like mye med hvem en er som med hvor en er. For det første kultursjokket kommer gjerne før feltarbeidet har begynt. Det kom-mer på flyplassen, bussterminalen,

jernbanestasjonen, eller i landsby-en, bakgaten, foreningen eller al-dershjemmet en plutselig befinner seg. ”Er det her jeg skal bli antro-polog?” ”Er det her jeg skal bruke et halvt år av mitt liv?” ”Kan noen av disse menneskene bli informan-ter?” Og sjokket kommer ikke bare én gang. Det gjentar seg. For hver gang med en ny vri, for hver gang er det plutselig noe annet som en ikke lenger orker, ikke skjønner, eller blir så ensformig og kjede-lig at dagene og ukene glir over i hverandre mens en leser den ene elendige romanen etter den andre eller (mitt eget svake punkt) forta-per seg i BBC’s nesten 24-timer-i-døgnet kortbølgesendinger. Eller en kan bli så overveldet av stor-bykaos, stank og fattigdom at en flykter. Unni Wikan skriver åpent om hvordan hun reagerte på slikt i et fattigkvarter i Kairo. Hun flyttet inn hos en familie og fikset det rett og slett ikke (se Wikan 1976:14-15).

Ingen antropologer er like, ingen feltsituasjoner er like, og få av

våre felterfaringer kan uten store modifikasjoner overføres til dem som kommer etter. Om dette er en ”myte” tror jeg det er viktig å bevare den. Noen har påpekt at det bare er glupe folk som lærer av sine feil men selv ikke geniene lærer av andres. Når det gjelder antropologer og antropologer in spe stemmer nok dette godt. Det er bakgrunnen for de mange historier som verserer om hva berømte an-tropologer har fått høre, eventuelt hva de selv har sagt til sine studen-ter, i forbindelse med avreisen til felten. Felles for disse historiene er at de er svært korte, og at rådene en gis, med få unntak, er verdiløse. Beals nevner en antropolog som ble rådet til å ta med seg masse marmelade (Beals 1970:38 sitert i Crick 1982:18). I Oxford het det seg ganske enkelt at feltarbeid er ”sink or swim” (ibid.) Da Cushing sto foran sine fem år blant Zuñi-india-nerne fikk han denne veiledningen av sin professor: ”Velg selv områ-det du vil studere, bruk dine egne metoder, men for all del: get the

Professor Smedal bader i kulpen -- Bangka 1983


26

information. Skriv ofte. Jeg har det travelt i dag. Farvel.” (Gronewold 1972:38, sitert i Johansen 1981:13.) Laura Bohannan fikk dette rådet av sin: ”Bruk alltid billige turnsko; vannet renner raskere ut [og] du får bruk for flere bord enn du tror” (Bowen 1954:3-4). Signe Howell har fortalt (pers. komm.) at før hun reiste til chewongene i Malysia an-viste Kirk Endicott henne nøyaktig hvor hun kunne proviantere her-metikk (underforstått: chewonge-nes mat er uspiselig). Da jeg selv skulle av gårde til Indonesia første gang fikk jeg tre (for øvrig nyttige) råd. To av dem (av Fredrik Barth) var at en bør huske hva folk he-ter og at en bør telle så mye som mulig. Det tredje (av Eduardo Ar-chetti) var at en ikke knuller sine informanter. De to første rådene var langt vanskeligere å følge enn det tredje.

”Myten” slike historier oppretthol-der, er at det er så godt som umulig å forberede folk på hva et klassisk antropologisk feltarbeid innebæ-rer. En kan ikke kurse folk til levd erfaring. Dette er et kjernepunkt. En av grunnene til at feltarbeidene ofte er skjellsettende er at de inne-bærer menneskelige erfaringer som på én og samme tid er helt alminnelige og helt enestående (se Nielsen 1996 for noen eksempler på variasjonsbredden).

Det er derfor viktig å understreke at antropologiske feltarbeid alltid har to dimensjoner det i praksis er umulig å holde fra hverandre: Den ene er altså feltoppholdet som er-faring, som en i begrenset grad kan forberede seg direkte på. Nettopp derfor bør en forberede seg desto bedre på den andre dimensjonen: hvordan en skal gå frem for å sikre seg de opplysninger en trenger. Først og fremst gjelder det den nødvendige innsikten i politiske, historiske, sosiale, økonomiske og kulturelle forhold i verdensdelen/regionen/landet en skal til. Men det gjelder også å skaffe seg så god tematisk oversikt som mulig. Det er få tema som ikke har vært behandlet før, og så lenge sosial-

antropologi regnes som en kom-parativ disiplin hører det til hånd-verket å vite hvordan ens egne tema er behandlet av andre, andre steder, ut fra forskjellige teoretiske perspektiver og ved hjelp av ulike strategier for informasjonsinnhen-ting. Men uansett hvor godt en har forberedt seg må det improviseres fra første dag. Hvis ikke kan feltar-beidet gå i stå med det samme. Og det er ikke alltid ens teoretiske el-ler metodiske forkunnskaper det da kommer an på.

Mat

Jeg befant meg på forsommeren 1983 i en liten landsby på Bangka, en øy nord for sørspissen av Su-matra. Jeg hadde forberedt meg nokså godt – jeg hadde snakket fle-re ganger med en annen antropo-log (Øyvind Sandbukt) som hadde vært på et kort besøk i den samme landsbyen åtte år tidligere, jeg hadde forsøkt å lære indonesisk før jeg dro, jeg hadde lest hvert ord som var blitt skrevet om lom-folket, den relativt fattige og mar-ginale etniske gruppen på omtrent 750 personer jeg skulle til (totalt 17 sider), og jeg var meget klar til å sette i gang. Jeg hadde vært utrolig heldig, fordi jeg ved ankomsten til en liten by i nærheten noen dager tidligere hadde fått kontakt med en skoleinspektør som så det som sin oppgave å hjelpe meg. Nå kan ubedt hjelp være blant de tingene en må passe seg godt for, selvføl-gelig. Sunn skepsis blandet med en viss menneskekunnskap sikrer en forhåpentlig mot fra dag én å bli ufrivillig knyttet til en eller annen person som ikke vil gi slipp på en, som kommer med de mest bisarre forslag til hva en skal foreta seg, som arrangerer møter og fortel-ler en hva en skal spørre om, som andre potensielle samtalepartnere kanskje synes er en tulling og som raskt blir som en møllestein rundt halsen – men til gjengjeld kan slike selvbestaltede hjelpere være gull verdt. Noen ganger er det takket være dem at feltarbeidet blir frukt-bart.

”Min” mann var enestående hjelp-som. Indonesia er et land der nes-ten alle, og særlig i landlige strøk uten særlig turisttrafikk, er åpne, hjelpsomme og gjestfrie i en grad en sjelden opplever det på vår side av Alpene. Men Sulaiman var helt spesiell. Han lånte meg sin motorsykkel og sin reiseskri-vemaskin i 19 måneder. Han var også den som sørget for at jeg fikk et sted å bo i landsbyen; Han var som nevnt skoleinspektør og det fantes en skole der. Lærere var det derimot verre med; lærerboligene sto tomme og jeg fikk flytte inn i en av dem. (Først mye senere for-sto jeg hvorfor lærerboligene sto tomme, men det er en annen histo-rie.) Så jeg hadde et sted å bo, men hva med noe å spise? Jeg visste at skulle jeg selv ordne med all mat ville jeg enten bruke svært mye tid på det og altså ikke få gjort feltar-beid, i hvert fall ikke slik jeg hadde tenkt meg det. Det var ikke mat-oppskrifter jeg skulle komme hjem med. Eller jeg ville få mangelsyk-dommer.

Like før jeg kom til Indonesia hadde jeg myklandet i Sørøst-Asia ved å besøke en norsk kollega i Malaysia. Hun gjorde feltarbeid i en landsby, akkurat slik som jeg skulle, og hadde alliert seg med en familie som hun spiste hos mot en slags betaling. Det tok jeg sikte på også. Min plan var å spise med landsbysjefen, kepala kampung. Men mot hvilken sum? Jeg foreslo Rp 25.000 pr. måned (omtrent 25 USD den gangen) for to måltider. Frokost, i hvert fall kaffe, kjeks og røyk, skulle jeg klare selv. Bu-jang, som landsbysjefen het, syntes 45.000 var mer passende. Jeg visste allerede at gjennomsnittsinntek-ten for mange familier lå et sted omkring 30.000 eller 40.000, så jeg syntes han ba om for mye. Vi ble ikke enige på egenhånd, og en me-gler ble brakt inn. En ikke ubetyde-lig del av problemet var selvsagt at jeg ikke skjønte hva Bujang sa når han forsvarte sitt synspunkt.

Hans første argument var at kona hans hadde mange ting hun egent-


27

lig skulle ha gjort som hun ikke kunne gjøre når hun skulle varte opp meg. Jeg syntes ikke det var noe godt argument siden hun la-get mat til Bujang, seg selv og de fem barna deres uansett. Så sa han at maten til meg var mye dyrere enn maten de vanligvis spiste. Jeg svarte at jeg ikke ble synderlig pla-get av mangel verken på kjøtt eller fisk – det de spiste ville jeg spise. Dernest introduserte han som et problem at de ikke spiste til faste tider. Jeg sa at det ikke spilte noen rolle for meg – at jeg var svært fleksibel når det gjaldt spisetider. Så sa han at han måtte til byen på business fra tid til annen og at det var mot lokal sed og skikk at an-dre menn spiste i huset når han var borte. Selvfølgelig ville jeg re-spektere det, sa jeg (antropologen), men jeg forsto ikke helt hvordan det kunne være et argument for at jeg burde betale 45.000. Til slutt sa han at kona hans var flau over at hun ikke hadde noen utdanning.

På dette tidspunktet – etter over en times diskusjon – begynte det å demre for meg at Bujang helst ikke ville ha meg som spisegjest uansett. Jeg hadde trodd at disku-sjonens formål, sett fra hans syns-punkt, var å få meg til å betale så mye som mulig. Men jeg var ikke lenger så sikker. Det som derimot var helt klart var at det kunne han ikke si – for det første hadde han dikkedert i en time over betalin-gens størrelse, for det andre var han altså landsbysjef og han kunne ikke bare avvise meg, som hadde alle de brev og stempler han ba om å få se. For det kunne komme bor-germesteren for øre og da ville han få kraftig kjeft. I alle fall begynte jeg nå å få visjoner om meg selv på grønnsakmarkedet i den lille byen, lurt trill rundt av listige kinesere til å kjøpe alt for dyre grønnsaker jeg ikke ante hvordan jeg skulle tilberede, for så å komme hjem til våt ved og et bål jeg ikke ville få til å brenne. (Som en forstår: Det ville ende med at jeg kom hjem fra felten med oppskrifter – av typen ”corned beef på tusen måter”.)

Jeg husker ikke helt hva som skjedde, men vi ble omsider enige. Jeg skulle betale 30.000 i måneden, og etter bare noen dager var beg-ge meget fornøyde. Jeg fikk mine måltider og samtidig mine første samtaler: når jeg senere så tilbake var det utrolig hva jeg fikk ut av dem selv med et svært begrenset ordforråd. Jeg brukte mestepar-ten av tiden under måltidene til å lære meg flere ord og uttrykk, og Bujang fikk sitt livs første engelsk-timer. For meg ble det rimelig, og han fikk tilsvarende en nyutdan-net lærers månedslønn hvorav han brukte en brøkdel på hva jeg fak-tisk spiste. Det endte altså godt.

Men det var jo et risikabelt foreta-gende. Jeg var avhengig av at den-ne forhandlingsrunden gikk bra. Jeg var også prisgitt situasjonen; hva skulle jeg ha gjort om det hele skar seg? Hva om Bujang hadde surnet, eventuelt klaget seansen inn for borgermesteren, eller for-talt til de andre i landsbyen at jeg var en gjerrig utlending de måtte holde seg unna? Jeg kunne ha for-svart meg med de argumentene jeg hadde, men det kunne samtidig ha medført at feltarbeidet ville gått inn i en svært stillestående fase. Og hva om jeg simpelthen hadde betalt de Rp 45.000 som Bujang ba om? Tja, det er jo ikke godt å si – strengt tatt hadde jeg hatt råd til det, men det ville trolig betydd at jeg hadde vært mindre tilbøyelig til å betale hans forgasser-repara-sjoner, til å kjøpe nye motorsyk-kelbatterier, eller til i ny og ne å ta med meg en flaske genever til våre samtalemåltider. Det igjen ville kanskje ha medført at han – og an-dre, for etter hvert spiste jeg andre steder også – i mindre utstrekning ville ha invitert meg på skilpadde-biff og maurslukergryter. Litt pa-radoksalt, kanskje, men at jeg var litt påholden til å begynne med fikk meg til å bli mindre påholden etter hvert. Andre ble da sjenerøse overfor meg, og det som heter resi-prositet begynte å rulle og gå.

Dette var altså den aller første be-gynnelsen. Jeg ville løyet om jeg

lot som at det verste nå var over. Det var det ikke. Episoden jeg for-talte om fant sted i juni. I septem-ber samme år sendte jeg et brev til Instituttet, og da var jeg ikke i det optimistiske hjørnet:

Det er nå snart tre måneder siden jeg begynte å lure på hva feltarbeid er for noe. En bløff? En hyttetur? En eksistensiell krise? En person-lig katastrofe? Alt på en gang? – Til dem som eventuelt svever om-kring i den lykksalige tro at språk er noe man lærer seg på en-to-tre så la det være sagt med en gang at Babylon-effekten gjelder ennå og overalt. (...) For å si det i utvetydig klartekst: Jeg skjønner foreløpig ikke et kvidder av den lokale dia-lekten og er (i hvert fall litt) despe-rat. Ja dere kan le, dere, der oppi Blindernveien [der Oslo-instituttet holdt til], men gråten tar meg. Fol-ka her pludrer og pludrer og plu-drer og pludrer og jeg er like klok. De er vennlige og hjelpsomme og alt det der (heldigvis), men hva hjelper det når jeg ikke skjønner et ord av hva de sier? Om noen spør meg hvordan det går med mine storstilte planer om ideologianaly-se og disseksjon av kognitive mo-deller relatert til økologisk tilpas-ning og etnisitetsproblematikk (jo da, jeg husker fremdeles hvorfor jeg dro hit), kan jeg bare svare med en litt sjenert latter.

Etter at magens fortvilte protes-ter mot ris opp og nudler i mente effektivt ble brakt til taushet av voksne porsjoner med vestlige kjemikalier, var tiden kommet for en aldri så liten luftveisinfeksjon som holdt meg gispende til sengs, febervåt og svimmel, en ukes tid. Kjemien vant igjen. Nå er jeg frisk som en fisk, bortsett fra noen grøn-ne klyser rundt anklene som tyter opp som sopp etter tordenvær.

Slanger er det her, og skorpioner, og noen digre, fæle tusenbein og giftige øgler. Jeg har massive fo-bier mot alt sammen og pulsen sti-ger hver gang blikket faller på en skorpion som jeg klistret til veg-gen for uker siden – har med vilje


28

min erfaring er at det er lite som i den grad får folk til å åpne seg som når en selv gjør det.

På ett nivå er ”slektskap” et ordnet sett av abstrakte relasjoner mel-lom statuser. Men på et annet og mye mer tilgjengelig nivå – ja, på det eneste tilgjengelige nivået er slektskap først og sist personlige forhold mellom de kvinner, menn, jenter og gutter en møter i felten. En helt annen sak er at nøyaktig hva som ligger i uttrykket ”personlig” er et empirisk spørsmål. Mye av oppgaven ligger i å finne ut nett-opp det. En er kommet et stykke på veien allerede hvis en antar at det ikke omfatter det samme ”der” som det gjør ”her”. Men person-lige forhold innebærer alltid også rettigheter og plikter, regler for og forventninger om hva en kan og ikke kan si til, gjøre overfor og for-vente av bestemte andre. En kan ha andre plikter overfor sin morfar enn overfor sin farmor, en kan mu-ligens si hva en vil til sine yngre søsken og sine søstre uansett al-der, men ikke til sine eldre brødre. Hvordan en skal oppføre seg over-for sin svigermor, og hva som kan skje om en ikke gjør det, varierer enormt fra samfunn til samfunn. Slike regler kan dessuten tøyes – til en viss grad. Ethvert antropolo-gisk bibliotek har fyldig litteratur om slikt. Det en også vil finne ut i det biblioteket er at mellommen-neskelig atferd andre steder ofte er mer regulert enn vi er vant til, og at relasjoner mellom enkeltperso-ner på viktige måter er underlagt relasjonene mellom gruppene som personene er medlemmer av. Men tilbake til mine egne felterfarin-ger – denne gang på Flores i Øst-Indonesia, som jeg har reist til med ujevne mellomrom siden 1988.

Først etter at jeg hadde fortalt om min egen skilsmisse og om at jeg har barn fikk jeg greie på at min vert nylig hadde fått et barn med en av landsbyens ungpiker – og han var altså for lengst en gift mann. Gjennom samtaler, ofte over tid, om hvordan ”vi” og ”de” agerer når slikt skjer: overfor ekte-

slag til fruktbar forskning (Ellen 1984:157).

Uten at jeg skal påberope meg samtlige egenskaper har Ellen helt rett. Men det er mer. Et vellykket feltarbeid avhenger også av antro-pologens sensitivitet, taktfølelse, og evnen til å utvise diskresjon. Antropologen får nemlig alltid kjennskap til hendelser, handlin-ger og synspunkter som ikke er egnet som alminnelige samtale-tema med hvem som helst. Nå er det naturligvis en tillitssak om en får greie på slikt i det hele tatt. Brytes tilliten ved at antropologen plaprer i vei kan en være trygg på at det ikke blir lett å få greie på mer. Men i redselen for å gjøre overtramp kan en også bli for for-siktig. For eksempel har min egen pinlighetsfølelse sikkert medført at det er visse sider ved det sosiale livet der jeg har gjort feltarbeid jeg vet lite eller ingenting om. Og jeg husker godt da jeg kom hjem fra mitt første feltarbeid og Eduardo Archetti spurte hvordan det hadde gått. Jeg svarte at det ikke hadde gått så verst, men at jeg hadde kommet opp i et metodeproblem jeg aldri hadde sett diskutert i noen metodebok, nemlig antropologens blyghet: en blyghet blandet med frykt for at gode personlige rela-sjoner mellom en selv og andre vil opphøre hvis en presser folk på te-maer de ikke selv viser ivrige tegn på å forfølge. ”Det er da ikke noe rart”, sa Archetti. ”Du må huske på at alle metodebøker er skrevet av amerikanere”.

Ta slektskap. Dette emnet er langt mindre luftig og livsfjernt i felt enn på lesesalen. Slektskap ”består av” besteforeldre, snille tanter, slem-me onkler, felles måltider, solidari-tet, misunnelse, alliansedannelser, seksualitet, gjestfrihet, barneopp-dragelse, husholdningsregnskap, skilsmisser, begravelser, bygge-prosjekter, barn utenfor ekteskap, arvekrangler og så videre. Norske menn og kvinner kjenner til slike ting. Det er mye lettere å snakke om dem i felten hvis en er forbe-redt på å gjøre det ut fra seg selv;

ikke plukket den ned for å minne meg selv på å utvise den ytterste aktsomhet. Det finnes dyr her som ikke er farlige; hunder, for eksem-pel, og katter. Apekattene er jeg heller ikke redd for. De leker av og til i trærne mens jeg bader i en liten kulp i nærheten.

Ja, ja. Det blir da antydet en viss idyll her mot slutten. Men språk, mat og helse var altså ikke de mest lystelige temaene tre måneder ut i feltarbeidet.

Selvsagt bedret det seg. Hadde det ikke bedret seg hadde jeg ikke skrevet om det her. Etter vel hal-vannet år i felt kom jeg hjem med en håndfull notatbøker, et snes lydkassetter og halvannet tusen fotografier. Ett av sluttproduktene, monografien Order and difference, ligger for lengst ute på internett og er således lett tilgjengelig (se refe-ranseliste).

Informasjon

I en svært nyttig bok om antropo-logiske forskningsstrategier som legger vekt på disiplinens praktis-ke sider – en bok på nærmere 400 sider der leseren får råd og vink om hva hun skal gjøre for å få svar på de spørsmål hun har stilt seg (Ellen 1984) – skriver redaktøren slik:

Når vi presenterer denne informa-sjonen er vi fullstendig klar over at det ligger en iboende fare for at det vi har å si vil oppfattes som et sett instruksjoner som gir et illusorisk inntrykk av å være universelt gyl-dige. De må tvert imot modifiseres i henhold til de særegne forhold som gjelder det enkelte feltarbeid og prosjekt. Det finnes ingen ide-elle retningslinjer, intet klart regel-sett, men det vi kan bidra med er noen påminnelser, sjekklister og hint som kan være til hjelp. Med denne advarsel, og med forbehol-det om at spekulative evner, fanta-si, intuisjon, tilpasningsevne, flek-sibilitet, oppfinnsomhet og skarp-sindighet teller minst like mye i felten som den mest omhyggelige planlegging, er det som følger for-


29

mannen, kona, barnemoren, bar-net, barnemorens far (i dette til-fellet ektemannens gode venn og nabo) og eventuelt fremtidige ek-temann, får vi opplysninger som vi senere kaller ”data” og som det blir avhandlinger og artikler ut av.

Noen vil inn-vende at en ikke snakker med hvem som helst om hva som helst og at det jeg foreslår ikke er enkelt. Men det er nettopp det som er poenget. Det er ikke antal-let slike samtaler som bestemmer feltarbeidets kvalitet. Selv om en ikke kommer over flere tilfeller be-tyr ikke det at en ikke kan si noe om det ene en har. Over tid får en garantert en serie opplysnin-ger som på en eller annen måte passer inn, som på et vis henger i hop med det en har fått greie på i forbindelse med enkelttilfellet sitt, som en kan vurdere det ut fra. I til-legg vil folk kunne snakke om ”til-fellet” i generelle vendinger, de vet som regel hva en ”skal” eller ”bør” gjøre med f.eks. forfløyne menn. Dessuten vet vi meget godt at in-gen ”tilfeller” er like. Det er fordi alt som omgir tilfellene, kontek-sten, aldri kan være det.

Fordi antropologer (med noen unntak) er mer opptatt av hva et ”tilfelle” betyr enn av dets fre-kvens, må vi få grep om kontek-sten også. Det er en av grunnene til at antropologiske feltarbeid tar tid og at monografier ofte er tykke. Mye skal beskrives, mange sam-menhenger skal påpekes, atskil-lige tråder skal veves sammen før bildet blir tydelig.

For å være sikker på at jeg ikke blir

misforstått vil jeg gjenta at en snak-ker nettopp ikke med hvem som helst om hva som helst. Selv om en har klart å overvinne noen av sine-

pinlighetsgrenser er det uklokt å satse på at ens ”informanter” næ-rer et inderlig ønske om å klare det samme. Det er her ens sensitivitet forhåpentligvis kommer til hjelp.

En opplagt konklusjon er at sosi-alantropologi er en meget men-neskelig virksomhet. Vi tvinges sjelden til å formulere for oss selv hva ”meningen med livet” skulle være. Selv holder jeg med filosofen Jon Hellesnes som skriver at livs-mening er det som viser seg når vi opplever at livet er bryet verdt (1991:155). En av mine grunnan-tagelser er at det samme gjelder ”dem” – altså informantene våre, og det jeg forsøker å si er at antro-pologi er et fag der det som gjør livet bryet verdt tas alvorlig. Om det finnes metoder eller teknikker i så måte finner en dem neppe i me-todebøkene.

I denne forstand er antropologi et ”selvstudium”. I løpet av et år el-ler to eller fem, i løpet av studietid og feltarbeid blir en – forhåpentlig-vis – antropolog. Kanskje et bedre menneske også.

Til slutt: tilbake til forbløffelsen. I

2007 var jeg innvilget forsknings-termin og reiste tilbake til Bangka. Den relative fattigdommen jeg hadde opplevd blant lomene nes-

ten 25 år tid-ligere var om ikke en saga blott, så i hvert fall sterkt re-dusert. Det første som for-bløffet meg var altså at det var betydelig vel-stand å spore. I tillegg var den svært ujevnt fordelt. I Order and differen-ce hadde jeg riktignok tatt sjansen på å forutsi en viss

økonomisk u t v i k l i n g , men jeg had-

de også dristet meg til å spå blant hvilket segment av befolkningen den eventuelt ville finne sted. Det andre som forbløffet meg var at jeg på det punktet hadde bom-met fullstendig. Disse overraskel-sene – som brøt med mine egne observasjoner og antagelser i løpet av et langvarig feltarbeid – ble så utgangspunktet for de nye under-søkelsene. Akkurat dette har jeg gjort et lite poeng av i en artikkel i Norsk Antropologisk Tidsskrift (Smedal 2010) – den kan leses som en redegjørelse for hvordan nasjo-nale politiske omveltninger i en på ett tidspunkt fjern fremtid (og som den gang syntes utenkelige) kan få avgjørende betydning selv for små etniske gruppers livsvilkår i om-råder langt fra maktens sentrum. Den kan også leses som en påmin-nelse om at den antropologiske forbløffelsen – heldigvis – kan er-fares mer enn en gang.

Tekst og foto: Olaf Smedal

Til teksten følger en lang refer-anseliste. Denne finner du på våre nettsider (www.kulakula.org)

Smedal spiser truet dyreart (havskilpadde egg) sammen med to kompiser


30

Ever since the apparent success of the Grameen Bank in Bangladesh in the 1970’s the model of micro-finance has received world-wide acknowledgement as a means to assist people out of poverty. In

2006 the Grameen Bank and its founder Muhammed Yunus even received the Nobel Peace Price for the initiative. In recent years, ho-wever, the microfinance model has been critically re-examined and disputed. This book is an impor-tant contribution to this debate. As the title clearly suggests, Bateman does not consider microfinance to be a viable long-term alternative in fighting poverty. Rather, Bateman argues that Grameen-type microfi-nance models have led people into larger debts and increased pover-ty.

The book provides a comprehensi-ble history of microfinance, how it has gone from a small-scale initia-tive, towards a profit-generating establishment and high interest-rates. Bateman clearly has a pes-simistic view on microfinance, but he provides clear arguments and

examples of its unsuccessfulness from around the world. Whether the reader decides to agree with these views or not is another mat-ter. Some might criticise Bateman for giving a one-dimensional view on microfinance and for being too one-sidedly critical towards it. Ho-wever, contrary to many critics, Bateman actually provides what he takes to be alternative solutions to poverty-reduction. For exam-ple, he argues for conditional cash transfers, productive state inter-vention, and that cooperatively operated businesses may create jobs for more people in the local community, in opposition to the individually owned enterprises set up by microfinance loans.

Tekst: Hildur Thorarensen

Den amerikanske antropologen Scott Atran har det siste tiåret stu-dert livene til mennesker som er villige til å benytte ekstraordinære virkemidler for å forandre det de ser på som en urettferdig verden. Det dreier seg om de som er villige til å dø for å drepe. I Talking to the Enemy får knapt noe i samfunns-vitenskapens arsenal stå urørt; alt fra deltakende observasjon og

etnografi til mer formelle eksperi-mentelle sosialpsykologiske me-toder mobiliseres. Boken formid-ler den historiske bakgrunnen for martyrdom og drøfter inngående casestudier. Særlig interessante er skildringene av de sosiale nettver-kene som resulterte i Balibombene i 2002 og Madrid 11.04.04. Den tar leseren med fra forsteder i London, Hamburg og Marokko til Afghan-ske stepper, Sulawesiske jungler og tilbake til møterom i det ameri-kanske nasjonale sikkerhetsrådet. Resultatet; et dokument som skil-ler seg fra konvensjonell etnografi, men som beriker leseren. De so-siale prosesser som driver martyr-bevegelsene avdekkes systematisk og gir en bedre forståelse av feno-menet som har preget vårt sam-funn til det ekstreme de siste tiår. Budskapet er at frykten på langt nær er proporsjonal med trusselen det antas slike grupper represente-rer. Den virkelige trusselen kom-mer fra gjengjeldelse. Atrans ho-vedargument er at jihadister ikke bare dør for en høyere sak, men

like mye for ”kith and kin”. Radi-kalisering utfolder fra bunnen og opp. Vilje til å dø springer ut fra personlige relasjoner mellom unge mennesker som ser en mulighet til udødelighet gjennom å levere et slag mot de mektigste imperier verden har sett. Universelle for-klaringer på martyrdom kritiseres. Særlig teorier som postulerer at vilje til offer skjer ut fra politisk-økonomiske årsaker alene demon-teres og et alternativ skisseres i en inngående diskusjon om hellige, transcendente verdiers rolle i å drive politisk konflikt.

Som etnografi vil enkelte lesere finne boken underlig gitt meto-depluralisme, analyse og typer data. Den knallharde empirismen er uansett uklanderlig. Enig el-ler ikke hva angår premissene og konklusjonene til forfatteren; beri-kende lesning for alle interesserte i menneskelig konflikt.

Tekst: Mads Solberg

Milford Bateman (2010): Why Doesn’t Microfinance Work? - The Destructive Rise of Neoliberalism. Zed Books.

Bokanmeldelser

Scott Atran (2010): Talking to the Enemy: Faith, Brotherhood and the (Un)making of Terrorists. Ecco.

31

Navn: Dag Erik Berg Alder: 37 år.Stipendiat, adm.org.

1. Små steder og store spørsmål.2. Ja! Det er tema i vår kultur som undertrykkes av bestemte måter å tenke på og som man kan se belyst på en annen måte i andre kulturer.

Navn: Bjørnhild Vigerust Alder: 23 år.Student, geografi

1. Egentlig ikke så mye. Kanskje forholdet mellom mennesker og samfunn? 2. Ja. Respekt for alle mennesker og for det nye og ukjente. Jeg tenker særlig på religion og at man må sette seg inn i noe før man uttaler seg.

Navn: Mikael Johannesen Alder: 20 år.Student, Europastudier.

1. Kulturelle studier. 2. Ja, åpenhet og toleranse!

Navn: Kajee Watanabe Alder: 23 år.Student, social dynamics.

1. How people react to each other in the wake of globalization, how different cultures interact and clash. And how people deal with it.2. Yes of course! To respect each other. For example, in Japan we have a hierar-chy which makes calling your professor by the first name unthinkable. You are more relaxed towards each other. Sometimes too relaxed.

Fire på Høyden

1. Hva assosierer du med sosialantropologi?2. Tror du at vi kan lære noe av andre kulturer?

Tekst: Henrik Jarholm og Jonatan Lohne Anabalon Foto: Jonatan Lohne Anabalon

Fire på Høyden

Et utdrag fra forskningsrapporten til sosialantropologene Anne Birgitte Leseth og Aleksandra Bartoszko, utgitt i tegneserieformat, tegnet av Marcin Ponomarew. For mer, se: http://anthrocomics.wordpress.com/

32

Atingtings tanker

På mine reiser hørte jeg eventyr om det fantastiske landet i nord. Jeg hørte om Bergen, trommenes by! Men, mine damer og herrer, hva er vel en tromme om den ikke blir trommet på? Hva er vel en trom-meslager uten trommen? Dette siste skal jeg si dere; trommeslageren uten trommen er norsk! Buekorpse-ne virvler og marsjerer, de trommer ikke!

I Norge gjemmer man trommene frivillig bak bitte små dotter i ørene! Slik at ingen andre skal kunne høre dem! Slik at det komfortable – Norges viktigste dyd – beskjedent kan liste seg avslappet og likegyldig gjennom samtaler og væremåter som en umerkelig bris. Det isende Norge!

Har man glemt at det finnes vulkaner? Har man glemt havenes grusomme stormer? Hva med lyn og torden, orkaner og jordskjelv! Hva med sult og sykdom, gal-skap og krig! Jeg sverger på mine reiser at dette ikke bare er ord! Hvordan kan man la være å tromme i en verden som denne! Er ikke Norge også en del av det-te? Er ikke nordmenn også mennesker? Har Norge glemt sin opprinnelse i trommen? Er ”Norge” kun en unnskyldning for å slippe å tromme? For å slippe å stå til ansvar for seg selv? Da har man også mistet seg selv. Det er med hånden på trommen, at man krever sin menneskelighet.

I Vanuatu der jeg kommer fra, ble jeg trommet på til stadighet. Her i Norge er jeg pynt, og jeg har det veldig komfortabelt! For all del, jeg er lykkelig! Men hvilken beskjeden lykke den norske lykke er! Kula Kula ga meg et talerør så lenge jeg kunne være et ta-lerør for Kula Kula. Vet dere ikke at jeg er en tromme? Jeg må trommes på!

- Atingting

Documents

Kula Kula 2011 #1