SAMLEDE DIKT

Kolbein Falkeid

SAMLEDE DIKT

© J.W. Cappelens Forlag a·s, 2003

Omslagsfoto: Morten Krogvold

Satt med Scala hos Heien A.s, Oslo

Papir: 90 g Munken Pure (1,3)

Trykt og bundet hos AIT Gjøvik AS, 2003

ISBN 82-02-23157-4

www.cappelen.no

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven

eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale

kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes

med bøter eller fengsel.

forord � 5

livets havkant

Å dere oppbruddsbrennende,

som spydodder rammer dere vår søvn

og får oss til å løpe ned til

vårt livs havkant

hvor kjølstripen etter dere

lyser som aldri lukkede sår

fremover i oss selv

(fra Dissonans, 1968)

To ord faller meg straks inn når jeg leser Kolbein Falkeid:

autentisitet og sang. Disse diktene er ekte, de er erfaring, dyrekjøpt

erfaring, vekslet inn i poesiens valuta. Og det slynger seg en

melodi, i mørke og lyse toner, i hele skalaens farger, fra debuten i

1962 til årets samling, Vind, eple.

Gjennom mer enn fire tiår og snart et halvt århundre har altså

Kolbein Falkeid holdt stø kurs. I denne svært omskiftelige

perioden, hvor litterære snuoperasjoner og andre påfunn stadig

har stått på dagsordenen, har han i stedet navigert etter en stødig

stjerne på hjertets urolige firmament.

Kolbein Falkeid er med andre ord en konsekvent dikter, men

aldri forutsigbar. Det finnes et stort landskap og en lang kyst i

hans poesi og noen vil kanskje komme på tanken å kalle ham

naturlyriker. En slik etikett er misvisende. Jeg vil heller kalle

Kolbein Falkeid en menneskelyriker. Han har sagt at verden allerede

er kartlagt og det er i oss det ukjente finnes. Det er også en

poetikk. Og det menneskelige, i alle sine former og uttrykk, i det

6

komiske og det tragiske, i det lave og det høye, er til stede i hvert

ord han skriver.

Han har, som det heter på norsk, bakkekontakt.

Men som Jimi Hendrix synger: Excuse me while I kiss the sky.

Det er god utsikt i Kolbein Falkeids poesi. Han vet at for å se

langt må man vite hvor man står.

Og det finnes en like stor bevegelse og uro i hans diktning.

En vakker strofe i diktet Havn, fra samlingen Dissonans (1968),

lyder slik:

Men nettopp her

hvor ordet havn synger og synger i meg

legger ensomheten sitt hode mot min skulder

og tett ved

slår skipsklokken for avgang

Og her er man ved et sentralt motiv i Falkeids forfatterskap: Han

er også oppbruddets dikter. Han skriver: To skikkelser kjemper om

overtaket i meg: nomaden og bonden. Han finner i seg selv både

seileren og landkrabben, kanskje man kan kalle poeten Falkeid

for en stedbunden flyktning, og det er i denne spenningen, i

lengselens og tvilens kraftfelt, bildene og diktene oppstår. Og

med alderens perspektiv har dette motivet fått en ny betydning,

når han i det storartete diktet Venteværelset skriver dette

verset:

Jeg sto i venteværelset

hvor alt var tomt og stille

og stirret inn i speilet

mot en annen mann enn meg.

Jeg spurte full av redsel

hvem han var og hva han ville.

forord � 7

Vi pekte på hverandre

og han hvisket sakte: «Deg».

Kolbein Falkeid er på mange måter en folkekjær poet og det er en

triumf. Man kan rett og slett hygge seg med et dikt av ham, enten

det er Do-diktet eller generøse poetiske hilsener til kolleger og

kunstnere. Men Falkeid er ikke og har aldri vært hyggens dikter. I

det store diktet Robinson, fra 1981, skriver han, nærmest

anekdotisk: «Tegn noe trist, sa læreren. Piken tegnet seg selv mens hun

smilte. Det er ikke trist, sa læreren, Jo, sa piken, smilet er falskt.» Dette

«falske smilet» dukker også opp i andre dikt og får dermed en

større og dypere betydning enn det anekdotiske. I Falkeids språk

er falsk det samme som overflatisk, det som alltid snur sin tynne

kappe etter vinden, som altså ikke er til å stole på, i motsetning til

det sannferdige, det autentiske. En grimase kan være mer ekte enn

det mest strålende smil.

Derfor er veien til diktet, ifølge Falkeid, belagt med snuble-

steiner og smerte.

Og på den veien kommer man ikke utenom En annen sol, fra

1989, en av de mest kraftfulle og bevegende norske diktsamlinger

overhodet. Her henter Falkeid stoff fra erfaringens ytterpunkter.

Og han vet at for å beskrive mørket må ordene også være mettet av

lys.

Hvis ingenting er eller var

annet enn skygger, hvorfor hører jeg

latteren din bak første sving på en sommervei?

Jeg lager en ropert av hendene,

Hauker og håper du hører meg:

Nå kommer jeg!

Det er en slags vektløs og umulig tyngde, som bare en mester kan

løfte, i disse linjene som smyger seg inn i hverandre i klanger,

rytmer, rim. Og det er denne musikaliteten hans musikalske

kolleger i Vamp løftet fram og fortolket på sitt glimrende vis, uten

å gi slipp på Falkeids stemme og signatur i et eneste ord.

Kolbein Falkeid har i mer enn en mannsalder bevart

autentisiteten og sangen, en poetisk kjemi som skaper en tredje og

fornem egenskap: dialogen. Hans poesi står i den slitesterke

dialogens tegn. Falkeid er enestående, men han er ingen enetaler.

Og når hans samlede dikt, til og med kronet med en ny samling,

nå foreligger, er det en nødvendig begivenhet: Et stort dikt vi kan

gå inn i, et dikt som snakker med deg, og ikke minst, taler for deg.

Lars Saabye Christensen

gjennom et glass-skår

gjennom et glass-skår � 11

jeg misunner

Jeg misunner alle unger

som tegner streker i sanden

og ler og hyler – –

alle flåsete jyplinger

som påkaller Fanden uten frykt

og tatoverer brystet!

Jeg misunner mannen med kuffert

som ikke tar drosje

hvis han kan gå –

og oldingen

som ennå ikke har vært hos legen

og målt blodtrykket!

Jeg misunner småbrukeren vestpå

som smører sirup på brødet

og ror halvmila til krambua

etter kaffe – –

Og jeg misunner den slitte kjerring

som leser vår mest lovende lyriker

og med jord i øynene spør:

– Går han løs?

12

morgen

Enda før vekkeruret

har revet morgenens drøm i fleng,

vil jeg liste meg varsomt

inn til den lilles seng

og se – først se i hans blikk

forventningens klimaks kave

lik bølger som kappes mot land

fra havet –

Så vil jeg trekke gardinet

vips – fra vinduet. Lyset inn!

Og oppleve morgenen sammen

med et storøyd måpende,

mykt og sultent

barnesinn –

jydsk landskap

Sønnenvind

vimser om hvite bindingsverkshus,

løper langs hegnene,

løfter lerker på ryggen

og leker seg vårkåt.

Myke marker

buer seg blide som ungpikebryst.

Luftens lyse hender

skjelver og stryker

kjærtegnende.

gjennom et glass-skår � 13

Dav-Dav, hilser vinden.

Dav-dav, plystrer pilen

ved Sottrup kro.

Dav, nikker Claus fisker

i Sottrup kro.

Bakover i meg

knuses karrige fjell og knauser.

En engle-ingeniør

planerer mitt sinn.

Bakover i meg

oversvømmer lys luft alle diker,

og sønnenvind

løfter lerker på ryggen.

Dav!

– –

Som barn

la jeg kinnet mot bakken,

og jorden ble vid

som i Jylland.

når du sover

Når du sover,

våker natten som en trofast

negertjener ved ditt leie.

Hvor ditt sinn er trygt og bofast

når du sover!

14

Menn’sker strir i

åndedrettets blide dagblest.

Alle er på veien hjem.

Når du sover, er du alltid

en av dem.

Tiden rygger

i ditt ansikt. Barnesmil i

drømmen om i morgen tidlig

streifer mykt din ene munnvik,

når du sover.

Når du sover,

synker hardt et skamsting i meg.

Og jeg stryker lett ditt kinn.

Fine menneske, tilgi meg

når du sover.

studie fra lesesalen

Slik vil jeg huske deg! Sittende nederst i rommet

med blikket yndig buet ned mot bøkene –

de tause, tålmodige bøkene på bordet

med armeer bokstaver som bød deg lese.

Slik vil jeg huske deg. Først slik –

Og ditt hår som alltid syntes nyvasket

og pikelig pjusket over nakken, der

dine hvite fingre forgjeves søkte

en eneste ensom

antydning til krøll!

gjennom et glass-skår � 15

Først slik.

Og siden –

med blikket boret inn i en uutgrunnelig

blå oktoberhimmel bak rommets eneste rute –

Slik vil jeg huske deg!

Og meg selv vil jeg huske –

nær deg i rommet

og i bøkene –

men fjern og fremmed overfor

det eventyret du leste

i oktoberhimmelens blå bok.

kafé 1962

Kom kelner, fyll mitt glass.

Skjenk i så det høres.

Skjenk i.

Kjør flasken mot glasset,

for larm må her til,

og menyen – rams opp er De snill.

Rams så det durer, jeg forstår ikke fransk –

Men ORDENE, mann.

De fine, intetsigende

silkeknitrende ORDENE.

De bedøver de!

Kom karer, mitt bord har plass nok.

Skål kamerat.

Prat kamerat.

Pøs på med pjatt og tøv, kamerat.

16

Spill musikk.

Slå på tromme.

Drum-drum.

Skjenk i.

Døyv.

Drønn.

Dur.

OVERDØV

STILLHETEN I MEG!

GJØR MEG SLØV,

HELVETESLARM!

gresset gror

Der er et dikt om gresset: «La meg gro!

Dyng kroppene høyt ved Gettysburg og la meg gro!»

Og gresset gror

på størknet menneskeblod.

Bestandig var der en ung Johannes, en Pierre –

en Frank, en Gösta, en Chang, fra gaten, fra gården

som gikk på dans og elsket om våren.

Det var så mange av de der –

Et sted i verden ligger en vott de etterlot.

Et slips. En bok.

De er ikke mere her!

Bak bordene sier de gamle menn at verden

er alle de unges. Alle de unges er den!

De mener det godt de gamle menn.

gjennom et glass-skår � 17

De venter ingen morgendag.

De pusser brillene

og drøfter kommende slag:

– HER ER MENNESKER NOK!

– HER ER FOR LITE FØDEJORD!

Gresset gror.

årsskifte

Nå gløtter tiden

på timeglasset:

– Et sandkorn faller.

– Et år forsvinner.

Vi står tilbake

og raker sammen

en liten gravhaug

av gamle minner.

Vi raker sammen

og ser tilbake.

Tilbakeblikket –

hvor tungt det veier!

Så kaller tiden

fra svingen forut,

og vi må vandre

med hva vi eier.

18

skvulp mot svaberg

Det vifter sakte

i cumulusskyers hvite seil

dovent i drift

over dirrende middagstimer –

Mot bryggen

skvulper fjorden små gjesp

og slukner –

En måke slår

over gule svaberg.

I ospekrattet

dør en liten luftning

midt i en monoton mumling

uten innhold.

Og selv

padler jeg mine tanker og sanser

inn i en solmett siesta.

nihilist

Kjenner du løgnen?

En liten bydende fyr.

Han sitter inni meg et sted

diktatorisk og byr.

gjennom et glass-skår � 19

Hans røst er lav,

men kvass og kjølig klar.

Han gjennomskuer alt

hva mennesker foretar.

Kjenner du løgnen?

Hans sinn er dødt og kaldt.

Han er en gud som byr:

– SE MEG I ALT!

etterpå

Et sting av ungt sekund: å dø –

Et sus av beslutning fra rød, gapende smerte.

Blå sjø. Skum – Synke. Synke.

Og fred.

I en eneste ren tåre bryter dagen og parkens trær

og stripen av slitt fortau sammen

i lilla lys –

Er det så meget verd?

Et sting av ungt sekund: å dø –

Et sting – Og så forbi.

Å herregud, du overlever!

Du er født til å meisles inn i kolonnen

av døgn og slitte fortau. Smerten

skal kommende dager fordampe fra deg –

Allerede nå

har vinden drukket din tåre.

småting

Ingenting luktet godt som fars jakke

da man liten var –

Søndagstur-jakken!

Den hang over stolen og luktet

usvikelig trygt av svette og granbar

og FAR.

En ganske egen trist og lykkelig lukt.

Den beste man visste!

– lyngkvast i jakkeslaget –

Man kunne bore seg inn i den

glad og gråtferdig redd

for å miste – –