jul2011

MENIGHETSBLADFor søndre land JUlen 2011

NR.4, ÅRG. 71

«Kling no klokka! Ring og lokka, ring og lokka frå tusen tårn!

Tona om frelsa! Kalla og helsa, kalla og helsa med fred Guds born!»

(Elias Blix)

2 Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011

Levende juLekrybbe

«En okse der og asen sto», synger vi i julesalmen. Det luktet av dyr og høy der Jesus ble født. Himlens store stjerne lyste inn gjennom sprinkelvegger, mens «gjeter-gutta der omkring dom kute tel og frå»

Under en reise i høst i fotsporene til Frans av Assisi, fikk jeg oppleve å se stedet i Italia hvor han julenatten i 1223 laget den første julekrybbe med levende dyr. Alt ble plassert ute i en grotte. Der var en fórkrybbe full av høy, en okse og et esel. Så lot Frans kirkeklokkene ringe, og alle strømmet til grotten, der det ble holdt messe. Han forkynte juleevangeliet, og tradisjonen sier at mens han gjorde det, syntes en av dem som stod og hørte på ham at det lå et barn i Frans’ armer. Etter denne hendelsen, ble Jesu fødsel fremstilt med statuer eller figurer mange andre steder. I dag er vi fortrolige med julekrybber i alle former og størrelser.

Det var en stor opplevelse å være på dette stedet og ikke minst høre om Frans som på denne måten levendegjorde juleevangeliet og gjennom dette også synliggjorde noe viktig som vi ikke alltid tenker på: Gud kom julenatten og ble forent med mennesker, men også med alle skapninger og hele jorden. Jesusbarnet og vi er laget av stoff som uopphørlig strømmer gjennom oss og gir oss livet sekund for sekund. Ved å bli men-neske påtar Gud seg livets sårbarhet, lidelse og døden.

Mon tro om det ikke er vår forståelse av livets sårbarhet og menneskets totale avhengighet av å bli gitt livet, som er avgjørende for den verdighet vi kan gi både til hverandre og

selve livet? Dette gjelder i forhold til naturen. Og hvor sterkt vi er avhengig og berørt av andre mennesker, kjenner vi når vi mister våre kjære. «Jesus gråt» – det korteste verset i Det nye testamentet – forteller om hans sårbarhet.

Kristus skapte et livsrom for oss så vi kan leve med og i både livets sårbarhet og styrke, og som gjør at vi ved våre julekryb-ber kan synge i håp: «Du skal beseire mørket med kjærlighe-tens makt».

Velsignet julehøytid!Biskop Solveig Fiske

Menighetskontoret Oppistua, 2860 HovTlf: 61 12 66 70 - Fax 61 12 66 71Kontortid: Man.-fre. kl 10–14. Sogneprest(vikar) Anne-Hilde W. Helland tlf: 61 12 66 62 E-post: [email protected]

Sogneprest Øystein Wang, tlf: 61 12 66 73, E-post: [email protected]

Kirkeverge Gerd Margot Michaelsen, tlf: 61 12 66 74. [email protected]: Hver dag 10.00-14.00

Menighetssekretær Arnhild Hagenborg tlf: 61 12 66 70 E-post: [email protected]

Organist Gudbrand Tandberg, tlf: 61 12 66 75 E-post:[email protected] 980 13 117

Organist/korleder (deltidsstilling):Gerd Myklebust Wang, tlf: 61 12 66 76

Kirketjener i Fluberg og Landåsbygda:Øistein Sveum, tlf: 920 28 711

Kirketjener i Hov og Enger:Steinar Hagen, tlf: 922 57 734

Kirketjener i Skute:Ole Andreas Bredviken,tlf: 92257008 Fellesrådet: Kari Marie Hammerstad, leder2860 Hov, tlf: 61 12 24 68Fluberg menighetsrådElsa Karin Brenden, leder.Søndre Land menighetsrådMikal Myrland, leder. Skute menighetsrådAnn Jorunn Odden, leder.

Priser for utleie av Hovland:inkl. vask kr. 700,- Uten vask kr. 500,For kjøkken og peisestuene inkl.vask kr. 500, -Uten vask kr. 300,For kjøkken og kaffestue inkl. vask kr. 250, -Uten vask kr. 200,-Kontakt Bjørg Solum, tlf: 61 12 23 74.Menighetsbladet er trykket hosMerkur Trykkeri, OsloRedaksjonskomité:Thor Johannes Wang (layout)Øyvind SporildMorten NerengØystein WangRuna Bjone (fra 2012)Harald Fremstad (fra 2012)

Stoff til neste nummer må være levert innen 15. februar

3Julen 2011 | Menighetsbladet for Søndre Land

Les menighetsbladet på nett!www.menighetsblad.no. Klikk deg frem til Menighetsblad for Søndre Land. Her finner du også tidligere utgivelser.

Julen er tiden for kirkebesøk. Fra den 11. desember til 1. januar arrangerer vi 23 gudstjenester i våre 5 kirker i Søndre Land, inkludert lysmesser og skolegudstjenester. Vi håper du benytter muligheten til ett eller flere besøk! (Se oversikten på baksiden av menighetsbladet).

Vi er glade for at vi kan feire julaften-gudstjeneste i alle fem kirker også i år. (Fluberg kl.13, Enger kl.14, Skute kl. 1415, Landåsbygda og Hov begge kl 16.) Juledagen er det bedre plass i kirken, og vi anbefaler herved et kirkebesøk på 1. juledag! I år starter gudstjenestene i Fluberg og Hov kl 13, slik at det er mulig å roe litt ned etter feiringen på Julaften. Nyttårsaften kl. 16 i Hov er også blitt en fin gudstjenestetradisjon, der kirkekoret medvirker. 1. Nyttårsdag starter vi det nye året i Fluberg kirke kl 13.

Unn deg en eller flere gode juleopplevelse i de vakre kirkene våre denne julen!

Vennlig hilsen fra Øystein, Christina og Anne-Hilde

veL møtt tiL juLens gudstjenester

I august ble Christina Grevbo ansatt som prostiprest i Hadeland og Land prosti. Hun er ansatt i ett års vikariat for Anne-Hilde Helland som er her i Søndre Land dette året og vikarierer for Gitte.

Nå har menighetene i Søndre Land fått anledning til å bli ekstra godt kjent med den nye prostipresten denne høsten. Anne-Hilde har beklageligvis vært en del sykmeldt og har slitt med muskel-plager. Da har det vært godt å ha Chris-tina som har trådt til ved begravelser og gudstjenester. Vi ønsker Anne-Hilde god bedring og håper hun kommer snart tilbake. Samtidig gir denne situasjonen muligheten til at mange i Søndre Land - og særlig Fluberg og Skute - får møte nok

en nyutdannet og dyktig kvinnelig prest. Christina Grevbo ble nylig ordinert til prest - i Gjøvik Kirke søndag 14 august. Hun har arbeidet som kateket i Gjø-vik og Engehaugen menigheter siden 2003, er to-barnsmor og gift med Filip. I Gjøvik menighetsblad skriver presten Gregers Lundh: «Christina har gjen-nom sin sprudlende varme vært med på å vitalisere kirkens kontakt med barn og unge. Hun har vært med på utallige barnehagebesøk, blomstergudstjenester, konfirmantsamlinger og leirer. Hele tiden har hun vært opptatt av å for-midle evangeliet til alle generasjoner, og kreativiteten hennes har banet nye veier for forkynnelse og undervisning.» Vi ønsker Christina velkommen til Søn-dre Land og lykke til med oppgavene!

Fluberg kirke - desember 2010 - Foto: Beate Johansen

Prosti-Prest Christina


Lys våken innLedet advent

Det ble en vellykket ad-ventsnatt for de 26 11-årin-gene som deltok ved LysVåken i Hov kirke 26.-27. november. 10 ungdoms-ledere var med og gjorde en stor innsats.Til sammen overnattet 36 mennesker i kirken på denne kirkens nyttårsnatt. Et variert program ble det,: bli-kjent-aktiviteter, lysløype med poster, pizzakveld og lysde-

korasjoner, bibelstund og gudstjenesteplanlegging, tårnsafari, soveposesamling med aftenbønn. Ledere delte nattevaktene mellom seg, og en fantastisk ad-ventsgudstjeneste med 280 deltagere på søndag, ble en kraftfull avslutning på en vellykket adventsfeiring. Menigheten kan være stolte av sine hyggelige og flotte 11-åringer.


Lys våken innLedet advent

1: I hvilket evangelium leser vi om Jesu fødsel og gjeterne på marken?

a) Matteusb) Markusc) LukasCd) Johannes

2: Hvilken keiser sendte ut be-faling om at hele verden skulle innskrives i mantall?

a) Caesarb) Augustusc) Tiberiusd) Nero

3: Hvilken by dro Josef og Maria fra da de skulle innskrives i mantallet?

a) Nasaretb) Betlehemc) Jerusalemd) Betania

4: Hvem var landshøvding i Syria?

a) Pilatus b) Kvirinius c) Herodes d) Kaifas

5: Hvem var i følge Lukas de første som fikk vite at Jesus var blitt født?

a) Vismennene fra Østen b) Gjeterne på marken c) Kong Herodes d) Fariseerne

6: Hvor mange gjetere var til stede som fikk høre at Jesus skulle bli født?

a) Det kan ha vært én eller to b) Det var 3 c) Det var 5 d) Det oppgis ikke noe eksakt tall

7: Hvem forkynte budskapet om Jesu fødsel for gjeterne på marken?

a) De fikk vite det i en drøm b) En representant fra Herodes c) En himmelsk hærskare d) En Herrens engel

8: I hvilken by ble Jesus født?

a) Nasaretb) Betlehemc) Jerusalemd) Roma

9: Hvor mange dager etter fød-selen får gutten navnet Jesus?

a) 3b) 5 c) 8d) 12

10: Hvor flyktet Josef og Maria etter fødselen?

a) Til Galileab) til Syriac) til Samariad) til Egypt

Jule-quiz for barn i alle aldere(finnes også på www.bibelen.no – under ressurser).

Rik

tig

e sv

ar: 1

:c, 2

:b, 3

:a, 4

:b,

5:b

, 6:d

, 7:d

, 8:a

, 9:c

, 10:

d


Det er få nordmenn som har betydd mer for det internasjonale helse-arbeidet i nyere tid enn professor emeritus, dr. med. Per Knut M. Lunde.

I 1998 flyttet han, sammen med sin kone Helene, tilbake til sitt barndoms-hjem. I den trivelige Villa Rudvang i Hov finner vi en omfattende dokumentasjon av et langt og innholdsrikt liv som lege, forsker, professor og veileder for dokto-rander, konferansearrangør og undervis-ningsansvarlig ved helseinstitusjoner og universiteter i Norge og utenlands. I mer enn 30 år ble han benyttet som rådgiver og ressursperson for Verdens helseorga-nisasjon (WHO). I bokhylla som rager til værs i en av stuene, består nærmere tre hyllemeter av bøker og artikler som Per Knut har skrevet, har vært redaktør for eller medforfatter av. Det meste er publisert på engelsk, men mange artikler er oversatt til et titalls andre språk. Han var den første kliniske farmakologen her i landet og var leder for «Seksjon for klinisk farmakologi og toksikologi» ved Sentral laboratoriet, Ullevål sykehus fra 1972 til 1982. I 36 år av sin yrkesaktive periode var Per Knut knyttet til Univer-sitetet i Oslo, først som forskningsstipen-diat i fysiologi, senere førsteamanuensis, dosent og professor i farmakologi/klinisk farmakologi. Fra 1982 til 1998 var han faglig hovedansvarlig ved Institutt for Farmakoterapi.

Etter å ha spurt Per Knut om et intervju til menighetsbladet i vår, sendte han nylig

et brev med følgende innhold: «Jeg tror ikke vi bør vente for lenge med intervjuet. Jeg har nemlig fått tungekreft og har fore-løpig fått kirurgisk behandling. Nå venter stråling og den kan gå utover min taleevne – i hvert fall på kort sikt.» Det var leit å få høre. Ingen av oss unngår å bli rammet av sykdom, heller ikke de med stor faglig innsikt i kroppens funksjoner, var min første tanke. Jeg forsto at intervjuet til me-nighetsbladets julenummer måtte fram-skyndes. En søndag i oktober ringer jeg på hjemme hos Per Knut og Helene Lunde. «Hadde det vært bedre vær hadde jeg tatt deg med en tur rundt i hagen, men i dag er det for surt og kaldt», sier Per Knut, etter å ha tatt meg vel i mot. Vi går inn i den trive-lige stua og blir stående foran bordet med flere oppslåtte bøker foran den enorme bokhylla. En blanding av lokalhistoriske bøker og tykke fagmedisinske leksika møter oss. Jeg vet fra tidligere at Per Knut har arbeidet mye med lokalhistorie de senere årene, særlig i forhold til Årboken for Land, der han har levert mange gode bidrag, og også har vært med i styret. Men han har også bidratt til første del av Ed-vard Hoems bok «Faderen», historien om Peder Bjørnson Skje.

Røtter i Nordre LandNå forteller han om sin slektshistorie og viser bildet av Lunde kirke. «Det er i Nor-dre Land jeg har mine røtter. Lunde kirke ble bygget i 1769–1770 av min tipp-tipp-oldefar på morssiden, Hovel Kolsrud fra Østsinni», forteller han. «Og kirken ble bygget på Lunde gårds grunn, der Stener

Gudbrandsen Lunde bodde, som var min tipp-tipp-oldefar på farssiden.» En solid kirkelig tilknytning må Per Knut sies å ha og forteller også at hans oldefar Ole Røberg var kirkesanger og lærer på Østsinni. Så var det Per Knuts morfar, Knut Kolsrud som krysset grensen til Søndre Land og kom hit i 1899 som fogd-fullmektig og hadde mange funksjoner her i kommunen. Fra 1919 ble han leder av Lands Sparebanks nye filial i Hov. Per Knuts farfar, Peder C. Lunde, var bank-sjef for hele banken fram til 1920-tallet. Hans far Michael ble ansatt i banken da farfar sluttet og var tiltenkt stillingen som banksjef. I 1929 ble han kasserer i Hovfi-lialen, og ble i 1932 gift med Aud Kols-rud. «Men min far var alvorlig kreftsyk da jeg ble født, og døde før jeg fylte tre år. Jeg husker likevel både hyggelige og triste episoder fra fars siste levemåneder. Hans bortgang var en tragedie for hele familien. Min mor arvet hans stilling i banken allerede tre – fire uker etter hans død. Selv fikk jeg nok en spesielt sterk familietilknytning til banken, dertil en stor porsjon nøysomhet», sier Per Knut. «Vi hadde ingen slektninger her i Søndre Land, men min mor, Aud, ofret seg full-stendig for meg.» De første to årene var Ingeborg Lindal Endrerud fra Ligarda Per Knuts barnepike, hans gode fe. «Da jeg begynte på skolen var vi bare seks i klassen. Vi hadde et fint samhold. Men jeg husker også at jeg noen ganger følte meg mobbet og litt utenfor fordi jeg ikke hadde noen far som levde.

heLsemisjonæren fra hovEt intervju med Per Knut M. Lunde


Skolegang og utdannelseMen etter hvert gikk det riktig bra på folkeskolen og realskolen. Det var ingen selvfølge at jeg skulle få videre utdannel-se. Etter nøye økonomiske vurderinger fikk jeg begynne på Gjøvik gymnas. Vi fra Hov måtte leie hybel og kosthold. Jeg hadde en fin tid hos bankkasserer Nords. På skolen hadde jeg flere tillitsverv, blant annet som elevrådsformann, sekretær i Gymnasiesamfunnet og nestformann i skoleidrettslaget. Via Gymnasiesamfun-net fikk jeg invitasjon til en internasjonal studentleir i Stockholm i 1952. Det så spennende ut, jeg søkte og kom med. Ved ankomsten oppdaget jeg at jeg var den eneste gymnasiasten som deltok sammen med studenter fra 15 – 16 eu-ropeiske land. Det ble mitt første møte med en stor spennende verden.. I etter-tid kom dette til å spille en stor rolle for min yrkeskarriere, spesielt mitt interna-sjonale engasjement,» avslutter han.

En god artium ga plass i medisiner-studiet i Oslo. Etter 2 ½ år til førsteavde-lingseksamen fortsatte Per Knut de siste 3 ½ årene ved Haukeland Universitetssyke-hus i Bergen. Denne perioden bestemte han å forsørge seg selv. Som bestemann på Bergenskullet fikk han Meltzers høy-skolestipendium i tre år. Men like viktig var 60 nattevakter for alvorlig syke pasi-enter og åtte måneders legevikariat ved Haukeland. Helene og jeg var dessuten gift de to siste studieårene, og hennes inntekt som fysioterapeut kom godt med. Følgelig var jeg gjeldfri som ferdig lege i 1959, og sto derfor ganske fritt til videre karrierevalg. Som studentrepresentant i Det Medisinske Fakultetsrådet var jeg blitt godt orientert om hvilke forsknings-muligheter som forelå. I 1956 arbeidet jeg en måned ved et tuberkolosesykehus i Kroatia. Sykehuset var opprinnelig ho-

vedkaserne for marskalk Tito i etterkrigs-tiden. Under mitt opphold kom faktisk Tito på besøk, sammen med statslederne Nasser og Nehru. Alle var på vei til Titos sommersted på øya Brioni.»

Medisinsk forskningEn spennende forskningsperiode fort-satte i Oslo hos professor Bjarne Waaler ved Fysiologisk Institutt. Han hadde fire års studieopphold i Oxford. «Fysiolo-gien og farmakologien ved Universitetet i Oslo hadde lenge ligget nede», forteller Per Knut. «Forskningen måtte bygges opp på nytt utover på 60-tallet.» Ved siden av sitt doktorgradsarbeid var Per Knut timelærer ved Diakonhjemmet og bedriftslege ved Norgas. Etter to års studier over lungesirkulasjonen ble Per Knut tatt ut til å holde foredrag i «Physiological Society» i Oxford. Til møtet kom det vel 200 deltagere og det ble holdt ca. 35 foredrag. «Med fire Nobelprisvinnere i salen, og et kritisk publikum, ble selv et ti-minutters fore-drag og fem minutter diskusjon en solid påkjenning.» Per Knut reiste tilbake et par ganger på studieopphold i London og Cambridge. Han ble blant annet med på et eksperiment, ved RAFs flystasjon i Farnborough, med hunders blodomløp under kraftig tyngdekraftpåvirkning. Dette var viktig for plasseringen av rom-farere under utskytning.

DoktorgradPer Knut forsvarte sin doktorgradsav-handling i 1968. Hva handler den om? «Jeg var opptatt av kondisjonering for å holde organer i live, først og fremst iso-lerte lunger. Kort sagt handler den om blodlegemenes rolle for å holde vevet intakt og vitalt. Vi testet også virkningen av en rekke fysiologiske og farmakolo-giske stoffer på lungesirkulasjonen. I 1963/-64 påviste vi at såkalte prostag-landiner kunne holde lungeårene åpne. Dette funnet er senere brukt til livred-dende behandling av nyfødte barn født med en spesiell type hjertefeil før de kan bli operert.»

Etter doktorgraden var han seks måneder som gjesteforsker i klinisk farmakologi ved Karolinska Institutet i Stockholm. Der etablerte han også et unikt kontaktnett med forskere fra hele verden.

Klinisk farmakologiSå var det Ullevål sykehus som skulle

bli Per Knuts arbeidssted i de 12 -14 neste årene. Han var kommunal fagsjef i klinisk farmakologi med tilleggsansvar for Aker Sykehus, Diakonhjemmet og Lovisenberg sykehus. «Forgiftnings-medisinen ble på denne tiden et viktig fagfelt på grunn av narkobølgen. Ellers drev vi forskningsarbeid tilknyttet 12 av 18 avdelinger ved Ullevål, innen så forskjellige områder som kardiologi, epilepsi, pediatri og psykiatri . Klinisk farmakologi og toksikologi er et tverr-faglig område som angår alle medisinske spesialiteter», sier Per Knut. «Student-undervisning, videre- og etterutdanning av leger og annet helsepersonell står derfor sentralt.» I løpet av sine 36 år ved Universitetet i Oslo har Per Knut deltatt i undervisningen av nær 6 000 norske medisinerstudenter og et nesten like stort antall leger, ofte distriktsvis. Dertil kommer flere hundre gjesteforedrag rundt om i verden. Et viktig ledd i dette arbeidet var Per Knuts innsats ved eta-bleringen av Norsk Legemiddelhåndbok i 1980 og videreføringen fram til 1998.

Lunde har ellers sittet i Bivirknings-nemnda i en lang periode fra 1968 – 1991, flere år som leder. Han var også formann i det første norske utvalget som utredet egenandeler i helsevesenet (1980 – 1981) og medlem i den nasjonale sty-ringsgruppen for metadonbehandling av narkomane (1993 – 1996).

Lunde kirke i Nordre Land

En reiseillustrasjon tegnet av en av Per Knuts mange internasjonale kol-legaer.


Verdens helseorganisasjon (WHO)

Hvordan ble du engasjert i WHOs arbeid? – Jeg fikk en henvendelse fra WHO allerede i 1969. Hva er det et land trenger av legemidler og vaksiner var en viktig problemstilling. Gradvis utover 1970-tallet klarte vi å vi-dereutvikle en metodikk som gjorde at vi kunne måle hva de forskjellige land gjorde – og estimere hva de trengte.En del av erfaringsgrunnlaget ble utviklet ved Ullevål, men med viktige partnere fra Storbritannia, Sverige og WHO-organer. Norsk Medisinaldepot var en veldig god base i dette arbeidet. Det gjaldt å finne frem til det et land trenger av døgndoser pr befolkningsenhet pr tidsenhet. Det er det så-kalte DDD-konseptet (Defined daily doses). «Sammen med kollega Gianni Tognoni fra Mario Negri-instituttet i Milano har jeg siden starten i 1976 stått sentralt i arbeidet omkring programmet som kalles «Essential Drugs». Essensielle eller basale legemidler som forutsettes å omfatte de legemidler og vaksiner som trengs for å dekke opp størstedelen av det medikamentelle terapibehov for en befolkning. «Det har vært et fantastisk spennende arbeid som har ført meg rundt fra WHOs hovedkontor i Geneve, Regionkontorene i Europa, Afrika, Asia og Amerika til et 50-talls land i alle regioner. Vanskelige land som Iran, Libya, Sudan, Nigeria og Nord- og Sør-Yemen, Burma, India og Indonesia inngår blant disse.» I løpet av 30 år dreier det seg om ca 70 oppdrag for WHO som rådgiver for helsemyndigheter og helseinstitusjoner på alle nivåer. I tillegg til alle dyktige og hyggelige kollegaer og fagfolk har han truffet statsledere som Gadaffi og hans venn Fidel Castro. Han var på besøk hos Sadat i Kairo i 1979 og hos president Saleh i Nord-Yemen i 1987.

Oppdragene for WHO har variert fra én til fire – seks ukers opphold, i alt en samlet varighet på nærmere to år. Eneste godtgjørelse gjelder reisedekning, kost- og oppholds-utgifter. Oftest beholdt han lønn hjemme som en del av sine sabbatsrettigheter.

Politikk eller fag?«I løpet av 1960, -70 og -80-tallet ble det i regi av våre fagmiljøer utarbeidet informasjonsbrosjyrer for over 60 behandlingsområder. Dette gjaldt i første rekke som et nært samarbeid mellom Sverige og Norge. Vi hadde også et godt forhold til legemiddelindustrien de første årene.» Men utover på 80-tallet begynte industrien å intensivere sin lob-byvirksomhet overfor rikspolitikerne. Informasjonspresset overfor legestanden og andre helseprofesjoner økte og reiste følsomme spørsmål om helsearbeidernes integritet. Per Knut Lunde blir engasjert og tilkjennegir at han har stått fram med en klar kritikk av utviklingen innen legemiddelindustrien. Han har ikke vært lite kontroversiell i de mange pressede-batter, radio- og TV-intervjuer han har deltatt i, nærmere 2 000 i tallet, og 100 av dem i helse- og debattprogrammer i radio. Selv om vi holder oss til det legale legemiddelmarkedet dreier det seg om omsetningsverdier for enorme milliard-beløp. Dermed ligger legemiddelområdet så nær politikk som overhodet mulig. Faktisk har dimensjonene likhet med våpenmarkedet, hvis vi ser bort fra fly og atomvåpen.

Den store innsatsen og engasjementet må ha tatt mye tid og krefter?

«Ja, jeg jobbet ofte 80 timer i uken og dekket først og fremst arbeidet tilknyttet sykehuset og universitetet. I tillegg kom det administrative og faglige arbeidet for WHO og som internasjonal tillitsmann.»

Andre internasjonale tillitsverv og oppdrag.I perioden 1981 – 1994 var Per Knut i ledelsen i verdensfo-reningen i klinisk farmakologi innen International Union of Pharmacology. Han var først generalsekretær i seks år, senere visepresident i tre år og president i to. I denne perioden var han blant annet medansvarlig for programopplegget ved i alt fem verdenskongresser innen fagområdet. Dertil satt han i ledelsen for et stort internasjonalt forskningsprosjekt om

Et unikt bilde fra åpningen av Lundes etterutdannelses-kurs for legestanden i daværende Nord-Yemen. ( Sanaa 1987)

WHOs Ekspertkonferanse i Geneve 1979Sammen med dr. Gianni Tognoni fra Milano ble Per Knut i juni 1976 valgt til lage det aller første arbeidsdokumen-tet for et av WHOs største satsningsområder. I løpet av få år, ble aksjonsprogrammet for Essensielle legemidler tiltrådt av mer enn 130 av medlemslandene. Størstedelen av Per Knuts 70 oppdrag for WHO hadde direkte eller indirekte tilknytning til aksjonsprogrammet.


benmargsskader av legemidler fra 1979 – 1991. Stu-dien foregikk i seks land i Europa, foruten i Israel, og dekket en befolkning på ca 30 millioner.

Vi snakker videre om familien hans – om hans kjære Helene som har vært en viktig støttespiller i 54 år. Han forteller om de tre døtrene, Astrid, Anne Berit og Solveig Helene som han er tydelig stolt av, om svigersønnene og barnebarna. Han forteller om barnebarna Magnus, Peter og Simon som alle er idrettsinteresserte og spiller basketball på toppnivå i «Asker Aliens» og internasjonalt.

Et innholdsrikt og spennende liv har han fått oppleve, Per Knut Lunde. På mange måter er han et forbilde og et eksempel for den oppvoksende gene-rasjon her i Søndre Land, om alle mulighetene som ligger der. Med mye hardt arbeid og pågangsmot er det mulig å nå langt i livet og å utrette noe som kan få betydning for mange mennesker. Mellom linjene i alt det Per Knut forteller, merker jeg hans engasjement og glød for å gjøre verden til et bedre sted å leve – for millioner av mennesker rundt i forskjellige deler av verden, med de samme behov og drømmer. Så er det en imponerende «misjonsarbeid» han har utført, vår sambygding Per Knut M. Lunde. En helsebringende innsats som vi kan være stolte av. Og i det store per-spektivet går det kanskje også viktige tråder tilbake til hans kirkebyggende tipp-tipp-oldeforeldre ved Lunde kirke, der de ønsket å skape noe nytt og fint, til beste for menneskene de hadde rundt seg.

Øystein Wang

Per Knut M. Lunde , født 11. Juli 1934 i Hov. Utdanning og yrkeskarriere

▶ Folkeskole og realskole i Hov 1940 1950

▶ Realartium ved Gjøvik gymnas 1953

▶ Medisinsk embedseksamen,

▶ Universitetet i Bergen 1959

▶ Legepraksis 1959 1962

▶ Forskningsstipendiat i fysiologi,

▶ Universitetet i Oslo (UiO) 1962 1967

▶ Doktorgrad i medisin 1968

▶ Førsteamanuensis i farmakologi, UiO 1967 1972

▶ Dosent/spesiallege ved Ullevål sykehus/

▶ UiO 1972 1982 (fagets første stilling i Norge)

▶ Professor i farmakoterapi, UiO 1982 1998

Ulike verv og oppdrag ▶ Diverse oppdrag for UNICEF og Verdensbanken

▶ Bedømmelse av søkere til akademiske toppstillinger ved universiteter i Norden, USA, Australia og diverse land i Afrika og Asia.

▶ Faglig medarbeider for et titalls internasjonale vitenskaplige tidsskrifter.

▶ Opponent ved et trettitalls doktordisputaser i Norden.

▶ Styreleder ved Nord-Sør-avdelinger, UiO, for forsknings-samarbeid med universiteter i utviklingsland.

▶ Første styreleder i «Norsk Forening for Internasjonale Helsespørsmål» 1977 1980.

▶ Ansvarlig for medisinsk assistanse til Lysekilaksjonen (Vietnamflyktninger) og til det borgerkrigsherjede Nicaragua.

▶ Styreleder for Senter for Utvikling og Miljø (SUM), UiO

▶ Tilknyttet den rettsmedisinske kommisjon,1974-98

▶ Formann i Bivirkningsnemnda og flere nasjonale utvalg for legemiddelinformasjon til helsepersonell og publikum.

▶ Medlem av styret for Lands Museum og av bokutvalget for årboka «Landingen»

Fra landskonferansen om Essensielle legemid-ler i Jakarta, Indonesia. Helseministeren sitter i salen og Per Knut holder innledningsforedra-get, som starter med et lysbilde fra Geiranger

Helene og Per Knut ved Villa Rudvang i Hov


en sPinningtime På treninga i hov

Gjennom de siste 6 årene har Treninga i Hov utviklet seg til å bli ett av de viktigste arenaer for folkehelsen i Søndre Land. Rundt 350 betalende medlemmer har treningssenteret i Hov som sitt møtested, riktignok med noe vekslende frekvens og innsats-styrke. Den trivelige kaffekroken ved inngangen mot resepsjonen har også medvirket til at Treninga er blitt et sosialt samlingspunkt for mange. En stopp på vei inn, eller kanskje helst for å roe ned etter en anstrengende treningsøkt. Kaf-femaskinens innhold er dessuten gratis for medlemmene. Eier og daglig leder, Haavard Holstad går for å sjekke hvor mange kopper han har servert. – Ja, per i dag har vi servert 59176 kaffekopper, smiler han. Et tall som nettopp er med på å understreke den sosiale funksjo-nen som stedet har, i seg selv et helsebringende tiltak?

Vi er på vei ned mot en saltime med spinning som ledes av Haavard.- «Men vi har jo også landets eldste spinning-instruktør her på Treninga, Øyvind

Bekkhus», legger Haavard stolt til, etter at jeg har skiftet, funnet skoene mine, justert setet og satt meg på sykkelen. Mandag kveld arrangeres den eneste dobbelt-timen i spinning, mens uken ellers byr på mange muligheter både på dagtid og kveld for den som vil sykle, delta i de andre saltimene sammen med en gruppe, eller trene individuelt med apparater eller vekter.

«Velkommen til timen i dag», sier Haavard og orienterer om dagens tur. –Vi skal starte ganske pent og øke motstanden etter hvert og kjøre en del tunge bakker. Jeg vil at dere skal ligge på ca 75% av max-puls, så da må dere justere motstanden selv. Noen av de 10 deltagende har pulsklokker og kan følge med.

Vi er i gang – musikken settes på og vi kjører «sittende flatt». (se symbol til venstre) En fen-gende melodi gjør det enklere å komme i gang med denne

lille styrkeprøven der vi skal sitte og tråkke i 80 minutter på sykkelen.

Hvordan kom idéen til trenings-senteret, Haavard?. – Det var etter en ganske lang prosess. «Expert» la ned virksomheten og vi drøftet mulighe-tene for ny aktivitet i bygget som vi eier og hadde leid ut i mange år. Jeg hadde et ønske om å få andre til å starte et

treningssenter, men innså at jeg måtte sette i gang selv. De to første årene var veldig usikre, med et for lite, men øken-de medlemsantall. Etter å ha overlevd i 3 år forsto vi at det hadde livets rett, og vi gikk inn i en ny fase.

«Så skrur vi på motstand og skal ta fatt på den første sittende bakken». Musikken skifter og de ni andre rundt

meg skifter også rytme over til tyngre tråkk. Haavard tar en runde og snak-ker med hver enkelt. Hvordan går det, er det greit, hvordan vil du jobbe i dag?

- Jeg er opptatt av å ha den enkelte i fokus, forteller Haavard senere. In-struktøren kommer raskt i sentrum og kan lett bli den som skal «underholde» og få alle til å ta ut mye. Det enkleste er å jage på og kjøre harde timer. Men den beste instruktøren er ikke den som presser gruppen til å yte maksimalt, men som legger til rette for at den

Sittende bakke

Sittende flatt

Haavard ønsker velkommen til kveldens spinning-time


en sPinningtime På treninga i hov

enkelte kan utvikle seg i forhold til sitt eget potensiale. Den enkeltes trenings-situasjon er det viktigste for instruktø-ren. Derfor understreker jeg også alltid, at enhver må finne sitt eget tempo og selv bestemme hvor hardt hun/han vil trene.

Det begynner likevel å bli tungt, noen svettedråper pipler fram ved tin-ningen, og det er godt når vi får beskjed om å «skru opp». Motstanden skal bort og vi tråkker igjen lett og i et raskere tempo. «Tre minutter flatt nå, men vi må likevel ikke miste intensiteten, oppmuntrer Haavard. Forsøk å holde

trykket oppe.» Vi skal over i såkalte «jumps». Vi reiser oss med jevne mellomrom og sykler stående i 10-sekunders sekvenser.

Så inn i roligere farvann igjen, med sittende flatt. -Husk å drikke og å få i dere nok væske, sier instruktøren i mikrofonen, mens Gipsy

Kings spiller Bamboleo. De fleste av oss griper til flaska og frykter at det er

hardere utfordringer i vente. Nå skal vi øke motstanden for å gå inn i stående bakke, sier Haavard. «Skru på nå,

men juster ned om du føler det blir for hardt.» Vi reiser oss mens Judas Priest drar i gang med «You‘ve got another thing comin‘» En tung rytme nå og jeg merker at jeg trekker meg inn i meg selv, i et indre mentalt rom der rytmen og kroppens slit er det som teller. Samtidig holdes jeg oppe ved de andre rundt meg er med i de samme bevegelsene.

Jeg tenker på det Haavard fortalte om driften av senteret og også det inter-nasjonale miljøet : Irina fra Kahsakstan som leder timene i «Zumba» og Gina fra Mexico som også har saltimer bl. annet i Pilates. Synnøve Ingebrigtsen er også spinning-instruktør,( hun også «internasjonal» ved at hun kommer fra Bergen…), og Synnøve deler funksjo-nen som daglig leder med Haavard i ca en halv stilling. Kvinnedominansen blir ytterligere styrket gjennom Anita Rønningen som har en deltidsstilling som resepsjonist og instruktør. For tiden leder hun saltimer i noe de har kalt «X-press», et populært tilbud. Og apropos kjønnsbalansen: «Jeg har lagt opp tilbudet spesielt med tanke på menn,» sier Anita og forteller at flere menn også er med, men de tror enda flere vil kunne ha glede av tilbudet.

Det begynner å røyne på, jeg kjen-ner jeg er sliten i beina, og Haavard ber oss å kjøre med runde sirkelbe-vegelser, bidra til å trekke pedalene opp, ikke bare skyve ned. Vi kjører «flatt» igjen og tar «bølgen». Vi reiser oss og setter oss i en bølgebevelgelse og gjentar det med sekvenser på 10. «Godt jobbet», sier instruktøren, og det hjelper med litt ros. Tekno-musikk nå og en ny indre reise begynner når vi skrur på ny motstand i en sittende bakke, denne gang med jumps.

Før timen fortalte Haavard om slankeprogrammet «Easy life» som mange har vært igjennom de siste årene. «Egentlig er det snakk om en utdanningsserie om livsstilsendring der vi ser det med vektreduksjon i

et helhetsperspektiv. Vi kjører kurset to ganger i året og starter de første ukene med kost-erstatter, nærmest for å nullstille tenkningen omkring det vi

spiser. Så gjen-introduserer vi mat og er opptatt av et variert kosthold, der den enkelte forhåpentligvis tilegner seg økt kunnskap og selv-innsikt.» Kurset går over ett år, men Haavard mener det hadde vært behov for en langtidskon-trakt. «Vektreduksjon er ingen enkel prosess og det tar lang tid». Er dette også en form for den lav-karbo-tenk-ningen vi opplever for tiden? «Nei, den er jeg nok ganske skeptisk til. Jeg er mer opptatt av å se det med karbohydrater i en større sammenheng. Jeg frykter nok resultatet av lav-karbo-dietten. Jeg er redd for at koblingen med mye fett vil kunne få store negative konsekvenser, med usunne avleiringer i blodårene. Norge er det landet i OECD som har størst vektøkning i befolkningen,» for-teller Håvard. «På 10 år har vi fått 66% flere overvektige nordmenn. Dette er en alvorlig situasjon som vi må gjøre noe med».

Aretha Franklin kommer plutselig inn i spinningssalen og drar i gang med melodien «Who´s zooming who?»,

mens de som ønsker det kan legge inn et «spurt i bakke» Personlig er jeg snarere i ferd med helt

å miste fokus i den siste motbakken. Noen minutter senere tar jeg med glede

Hopp

Sittende flatt

Stående bakke

Arild Megrund i godt tråkk under tre-ningsøkta. Han stter pris på tilbudet i Hov og forteller at han trener kun på mandagskveldene. Men med et ønske om å øke treningsfrekvensen-

Spurt i bakke

Anita Rønningen er resepsjonist og instruktør på Treninga i Hov


imot beskjeden om at turen nå snart er over. Vi skrur opp og triller bedagelig framover. Instruktøren roser oss igjen og ber oss roe ned det siste stykket. Jeg går med ustøe skritt ned av sykkelen. De kan bli stående, etter at vi har tørket av dem. Øyvind Bekkhus skal nemlig lede spinning-time tirsdag formiddag. En følelse av velvære og tilfredshet brer seg i kroppen på vei inn mot dusjen. «Vi har klart det igjen. Og på en mirakuløs måte kom jeg i mål samtidig med de andre denne kvelden også!»

Haavard blir værende igjen for å gi gode råd og rettledning til de som øn-sker det.

Det er ingen tvil om at Haavard Holstad har skapt et nytt og verdifullt helseforetak i Søndre Land. Hans hel-hetssyn og dyktighet, kombinert med hans vennlighet og unike evne til «å se» den enkelte, er noe som setter sitt preg på hele stemningen på senteret. Så er han en utrolig allsidig person denne to-barnsfaren fra Gjøvik, gift med Anja som er lege ved Gjøvik sykehus. Et bredt spekter av engasjement innen idrett, i tillegg til et utall andre interessefelter, er et kjennetegn på Haavard. Når han ikke er på treningssenteret, underviser han bl. annet elever ved Vardal ungdoms-skole i naturfag. Sitt hovedfag i biologi bruker han i en utvidet sammenheng, der han på ulike måter ønsker å gi

videre «en lære om livet». Og mange i Søndre Land føler takknemlighet for alt han har lært oss. Men Haavard avslut-ter med å si: «Det er jo et privilegium å gjøre noe som gleder folk – noe de har utbytte av og som kan bety noe for livskvalitet og helse»

Øystein Wang

Apoteket og Treninga ligger side ved side i Hov som to gode nabo-er. Konkurrenter kan vi vel neppe kalle dem, selv om de har en noe ulik vei mot et felles mål: fysisk og psykisk velvære. Apoteket er en helt nødvendig vei for mange som sliter med helsa, et livsnødvendig sted for mange med så vel akutte som mer kroniske sykdommer. Men det er vel en kjensgjerning at forebyggende helsearbeid i mange sammenhenger kan være med å minske behovet for tabletter og medisiner. Det kan altså være både privatøkonomiske og samfunnsø-konomiske gevinster ved fysisk aktivitet.

Det er ca 6 år siden apoteket i Hov gikk inn i Apotek 1, gruppen, som i dag er landets største apotek-kjede med ca 260 utsalg rundt i landet. Tidligere var apoteket delvis privat-eid.

«I dag er det helt nødvendig for den som skal drive apotek å være del av en større kjede», sier bestyrer Gerd Ådnegard, som også forteller at Hov-apoteket er en filial under Dokka, med eget budsjettansvar, men der Marit Korpberget på Dokka også er fag-ansvarlig apoteker. «Er det sikkert at vi får beholde apoteket i Hov framover?» «Ja, det tror jeg», svarer Gerd. «Vi har et tilfredsstillende kundegrunnlag her i Hov, og vi har økt ometningen hver år, til tross for at en del legemidler også

Camilla Bohlin er i uforskammet god form etter en lang treningsøkt. Hun forteller at hun er på Treninga 4–5 ganger hver uke


er blitt rimeligere». Nylig fikk også apoteket det kommunale anbudet, som gjør at de leverer apotekvarer til kommunens hel-setjeneste.

«Merker dere et press fra legemiddelindustrien om å markeds-føre forskjellige produkter», spør jeg, og tenker på noen av pro-blemstillingene som Per Knut Lunde gjorde meg oppmerksom på. «Dette er områder som kjeden sentralt tar seg av, og vi har ingen innvirkning på avgjørelsene som tas der», svarer hun.

«Men har du inntrykk av at folk generelt benytter for mye ta-bletter og medisiner?» «Det er et spørsmål som det er vanskelig

for meg å svare på, men jeg er nok litt bekymret over det økende forbruket som er kommet ved at dagligvarebutikker og bensinsta-sjoner også har medikamenter tilgjengelig.»

«I en del sammenhenger snakkes det om den såkalte «placebo-effekten», dvs. at det ikke er medikamentet i seg selv, men snarere forventningen om at det virker, som gir utslaget. Hva er dine tanker om dette?» «Vi kan ikke se bort fra at det psykologiske as-pektet også er inne i bildet. Noen ganger kan bare det å få noe, en tablett eller medisin, ha en positiv effekt. Men det endrer likevel ikke det grunnleggende og ofte livsnødvendige behovet mange har for adekvat medisin som hjelp mot sykdom. Og her har vi en viktig oppgave som lokalt apotek, i møte med det enkelte men-nesket. Men vi ønsker samtidig å oppfordre til at mennesker er med og bidrar til egen helse gjennom egenbehandling.»

Apoteket i Hov har en god og vennlig atmosfære. Noen kom-mer inn med en resept og må vente litt, mens andre forsyner seg fra de selvbetjente hyllene.

«Vareutvalget vårt har økt betraktelig de siste årene», fortset-ter Gerd, «særlig etter vi gikk over fra bare å selge legemidler til vi begynte å selge et stort utvalg helseprodukter og gaveartikler. Som du ser er lokalene våre i minste laget…»

Apoteket i Hov har fire ansatte: Foruten bestyrer Gerd Ådne-gard er Mette Løken og Anna Bore Orderdalen også ansatt i full stilling, med Kari Engelund i en deltidsstilling.

De ansatte møter hele tiden mennesker med helt forskjellig behov. Fra de som bare går tilfeldig innom for å se etter en gave, til mennesker i en sårbar livssituasjon. Da er det ekstra viktig å møte omtanke og omsorg.

De ansatte i Hov har en god og behagelig måte å møte kundene på. De skaper trygghet og ro hos den som kommer. Jeg veksler noen ord med Torhild Maanum Ruud som er innom en tur. «Jeg føler alltid at jeg får god behandling når jeg er innom apoteket», smiler hun og stiller velvillig opp til et bilde sammen med tre av de ansatte.

Øystein Wang

aPoteket i hov

Torhild Maanum Ruud blir ekspedert av (f.v) Mette Løken, Anna Bore Orderdalen og Gerd Ådnegard

Et stort vareutvalg på Apotek 1 i Hov


«kom tiLbe ham, guds under…»

Julefeiringen gir oss mulighet til en liten pause fra den billedvrimmelen som strømmer mot oss ellers i året. Vi trenger å roe oss ned foran bil-det av Jesus-barnet, Maria og Jo-sef i en enkel stall. Det kan være et indre bilde vi bærer med oss, skapt av de bibelske jule-fortellingene, eller det kan være et ytre bilde, slik vi finner det enkelt og stilisert i julekrybbene som flere og flere av oss har hjemme og i kirkene våre.

Vi kan også sette oss ned foran de mange kunstverk som opp gjennom århundrene har uttrykt dette religiøse motivet på forskjellige måter: Det store under at Gud blir menneske, født inn i verden som en av oss !

Rembrandts maleri «Hyrdenes tilbedelse» fra 1649 fortjener vår opp-merksomhet. Det forteller evangeliet på en uttrykksfull måte. Han står i en kunst-tradisjon fra Poussin og Cara-vaggio som er opptatt av lys og mørke. I Caravaggios malerier kan en spørre seg hvor lyset kommer fra ? Han var en religiøs maler som betraktet lyset som noe sakralt. Det er derfor uforklarlig, et mysterium. Det samme mysterium ved lyset finner vi i Rembrandts maleri: «Scenen er lagt til en høyloftet stallbyg-ning med sadeltak og store takbjelker. Helt til venstre skimter vi -inne i skyg-gene -et esel skjult bak en ruvende okse. Så følger et Jesus-barn som lyser så sterkt at Maria nesten forsvinner i lysbadet. De som kretser rundt henne, Josef og de tilbedende hyrdene med kvinner og barn, er også fanget inn av gjenskinnet fra barnet Til høyre for denne første kretsen står en stor mann med hatt og lykt i hånden – han er antagelig også hyrde. Han fører over til den siste gruppen av mennesker til høyre i stallen… For å understreke at barnet selv er lyskilden, har Rembrandt plassert en hyrde med ryggen mot oss, like til høyre for Jesus-barnet. Og denne ryggen ligger nesten fullstendig i mørke, fordi den er vendt bort fra lyskilden.

Det er også påfallende hvor svakt lyktens skinn er i forhold til barnets.»

(Sitatet og tolkningen er hentet fra boken «Bildet og beretningen» av Gunnar Danbolt og Henning Laugerud s. 172-174)

Rembrandts bilde er som en parafra-se over prologen i Johannes-evangeliet:

«I ham var liv og livet var menneske-nes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det… Det sanne lys som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. « ( Joh. 1, 2 - 9 )

Bildet uttrykker det store mysterium at Gud er blitt menneske og de som står rundt barnet undrer seg over dette bar-net som lyser så sterkt.

Jesus sier senere om seg selv : « Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal ikke vandre i mørke, men ha livets lys.» ( Joh. 8,12 )

Hvordan er det mulig å «male lyset» inn i et bilde slik som kunstneren her har gjort ? Bildet uttrykker julemyste-riet på en bedre måte enn hva vi kan gjøre med mange ord. Lyset fra barnet fanger oss inn.

Etter en sommer og høst med mye mørke rundt i verden, trenger vi Lyset.

Denne lyskilden gir oss håp for fram-tiden.

En ting er å betrakte dette bildet med en viss distanse. Noe annet er det å knele ned og tilbe barnet, slik hyrdene gjorde. Det å feire jul er å se seg selv som delaktig i jule- hendelsen. Bildet drar oss med inn og vi ser selv dette lyset. Vi er med som deltagere i denne store begivenheten og den angår våre liv. Vi inviteres også med til å knele ned og tilbe barnet. Det gjør vi gjennom sang og bønn og gjennom fellesskap i hjem og kirke, når vi gleder oss over at Frelseren er født. Han som kaller seg verdens lys.

Kom tilbe ham, Guds under !Kom tilbe ham, Guds under !Kom tilbe ham Guds under: Vår Herre Krist.


SLEKTERS GANG

Synnøve Riste fra Leira i Valdres, født i 1915, var oppvaksen på gard, vart sjukepleiar og husmor, menighetssøster i Nord-Aurdal og hadde lasarett-tjeneste våren 1940. Dette diktet er frå den første diktsamlinga hennar, som ho gav ut i 1993, då ho var 78 år gammal.

Den siste mil

Der i det skume romer stilt som før.

Her har ein framandstansa ved vår dør.

Det er som æva er flytt inn.Her er ikkje lenger tid.

Ei sjel har att sin lidingsgang, den siste strid.Med auga sløkt,

med panna kvit og klam –Og han, den framande,

tek alt hans hand.

Så einsleg er eit menneskemed strid i eige sinn

som auga søkjer svimlandei stjernerømda inn.

Einsam er ein sjelnår ho får det siste bud.Åleine tek ho ut på ferdnår ho skal møte Gud.

Utan tryggeom ein ikkje visst

der menneske står attder følger Jesus Krist.

Det smertedregne andletlysnar som i smil.

No har han stridt seg framden siste mil.

Synnøve Riste.

Frå boka I bronse og gull, utgitt på Valdres forlag, Fagernes 1993.

HOV OG ENGERDøpte:Adelina KvernlienEline HaldenJohannes Sandsengen RognerudJulie Marie Hagen-NyvoldSarah Angen MichaelsenNathalie Stuve SundheimPernille Skog LundsholtLucas Andreas Løvbrøtte HerlandWilliam, Amelie og Leonora Sedlak

Døde:Olaf Erling Andreas MyrbakkGerd Homb JohansenTherese VelandGeir-Arne OdnæssveenElse HalmrastPetter Torgeir HagenWinnie Eva Mihle

FLUBERGDøpte:Eskil Meinich Nygård

Døde:Hans MyrstuenAstrid LundTorfinn MinabergAnne Karin Gudbrandsen

SKUTEDøpte:Emil Vangsjordet Stensvold(døpt i Haugner kirke i N. Land)

Døde:Kari SvendsenKnut Knutsen


skrankefoss

Menighetsbladet har spurt Bjørn Erik Edvardsen om å få trykke et tidligere leserinnlegg i OA (vinter 2010) om Skrankefoss. Bruken av stedet er igjen oppe til debatt. Nå er ikke problemstillingen lenger ungdommens hus, men artikkelens hovedanliggende er fortsatt like brennaktuelt. Hva kan vi som lokal-samfunn skape ut av dette stedet?

Ved Fallselva, like sør for tidligere Fall stasjon, ligger en staselig gulhvit murbygning og hviler på en fredfull og naturskjønn plass. Det er som den puster ut etter en hard arbeidsdag. Den har en elegant og majestetisk form der den har sin rot under suset av bjørketrær og «Krokfossen» like ved. Som en liten fordums katedral. Under er den mur-steinsrød. På nordveggen mot fløyta er den utsmykka med et stilig sirkelrundt vindu, hvor man under, i gamle dager, kunne lese årstallet 1910. Det er i år hundre år siden – og det er Skrankefoss Træsliperi vi her snakker om, nærmere bestemt produksjonshallen. Det eneste og mest dominerende bygget som står igjen her, som et minnesmerke over et industriområde og en industriperiode fra 1910 til 1962. For de av oss som har røtter her oppe, var Skrankefoss og fabrikkmiljøet en vesentlig del av opp-veksten. Noe stort og trygt. Et «vesen» som omga seg med lyder av maskiner og mennesker. I mørke høst- og vinter-kvelder var bygningen dominant med lyset, lydene og lukten av rå tremasse som strømmet ut. Arbeidere i tre skift, til og fra. Et hjerte som slo i et lite bygde-samfunn. Skapende krefter og liv.

Ny tidSå endret tidene seg. Nye eiere og tidlig nedleggelse. Arbeiderne sa med sterkt vemod takk og farvel på en avskjedsfest i kvilerommet mot elva, 30. desember 1961. Skrankefoss var ikke lenger et tresliperi, og litt etter litt forsvant alle de andre bygningene tilknyttet driften. Bygning, eiendom og fallrettigheter ble overdradd fra A/S Union til Vokks i 1966.

Sistnevnte har ivaretatt og vedlike-holdt fabrikkbygningen på en utmerket måte, slik at den i dag framstår som

nevnt i innledningen. Vokks har flyttet virksomheten – og igjen ligger Skran-kefoss der forlatt og nedlagt. Men selv om livet atter er borte, framstår denne karakteristiske murbygningen – for dem som ser det – fortsatt like prektig og majestetisk med sin kultur i veg-gene. Og beliggenheten er den samme naturskjønne. I sin ensomhet er den omkranset av noe av det fineste vår bygd har å by på; skog, elv, vann, bergknauser og åser, stier og kultur. Verdier som er benyttet av mange, etter at Søndre Land kommune så fint oppjusterte uteområ-det ved fløyta.

Nye muligheterFor undertegnede har Skrankefoss alltid vært der i bevisstheten – i ny og «gam-mel drakt». Jeg har tidligere i politiske sammenhenger gjort oppmerksom på dette «kulturhuset» i bygda. Utvendig er den som nevnt lite forandret, mens inne har det skjedd endringer. 18. august i fjor fikk jeg anledning til å ta dette i øyesyn og ble slått av potensialet og mulighe-tene som lå der. Flott inngangsparti. Garderober, dusj, toalett, kontorer/kon-feranserom i to etasjer. Blikk ut gjennom buete, historiske fabrikkvinduer. Bare det var kilde til kulturell inspirasjon.

Deretter den store fabrikkhallen med rikelig takhøyde til en symfoni. Langs vestveggen et langsgående platå, som ei stor teaterscene. På østsiden en stor

gulvflate, som skapt for publikum – eller kanskje orkestergrava.

Umiddelbare tanker i mitt første møte med nåtida der inne, samtidig som jeg kunne «se» den gamle kjære fabrikkhal-len med slipesteinene, pappmaskinene, pressa og virksomheten der før. Et rom fullt av muligheter for kultur og opple-velse i nåtid og fra fortid, innen mange områder.

Kulturhus?Akustikken der inne. Sang, musikk. Ver-bal framføring. Oppsetninger. Utstillin-ger. Gallerier. Kunstaktiviteter. Littera-tur. Bare fantasien begrenser. Den gamle kraftstasjonen i sørenden ga minner og ideer om prosjekt tilknyttet skolen, kom-binert med mulighetene i uteområdet. Det samme gjaldt de før nevnte rom-mene og fabrikkhallen. Så stor var min opplevelse og begeistring at jeg få dager etter, 3. september, kontaktet ordfører, varaordfører og kultursjef for å formidle og synliggjøre dette. Her møtte jeg stor velvilje, og befaring ble holdt samme dag med tilsynelatende felles forståelse for mulighetene og potensialet. Jeg synes derfor det var positivt at Skrankefoss ble lansert som et mulig Ungdommens Hus, i møte mellom ungdomsrådet og fungerende ordfører. Dette kan være et godt alternativ for bruken av ærverdige Skrankefoss. Ungdommens kreativitet, livsglede og pågangsmot er verdifull


her. De er framtida og forhåpentligvis bærere av fortida. Ei fortid som blant annet industri og vassdragshistoria med Skrankefoss er en del av. Ei historie som kunne fått en museal plass her, og tjene museet som er lite lokalisert i Søndre Land.

Et Ungdommens Hus, ville igjen fylle bygget med liv, lys og varme og mange av de bruksmulig-heter jeg har fantasert om ovenfor, kunne vel bli utnyttet og realisert sammen med ungdommen, i tillegg til deres egne ideer og planer (samarbeid til felles beste). Byggets potensial sammen med det varierte uteområde tilsier et mangfold i akti-viteter og brukere. Skrankefoss har vært til salgs en stund til en pris som kan være en grei «inn-gangsbillett» for flere interessenter. Prisverdig at Vokks fronter industrihistorien og vil prioritere kjøper med kulturformål. Og offentlig eie, enten kommunal eller ved en interesseforening er vel å foretrekke.

Holmen mølle, en staselig bygning fra samme tid og med samme sjel, er nå tapt selv om tidligere eier drev den på en prisverdig måte til glede for allmennheten. I bygda har vi flere både innfødte og innflytta kulturformidlere som jeg tror ville ha sett potensialet i Skrankefoss. Bygda og kom-munen er god på kultur. Store opplevelser i kirke, rådhus og ombygde gårdslokaliteter. Dette skulle tilsi at en ser mulighetene i Skrankefoss.

I mine tanker og drømmer ser jeg for meg

stemningen ved et på nytt, lyssatt Skrankefoss – ute og inne – og folk som strømmer til. Kanskje blir det bare drømmer i min tid, men en ting er sikkert: Det er ikke mange bygder som har en slik prektig kulturbygning stående – i nåtida og med slike røtter i fortida! Og kanskje vil igjen Skran-kefossfløyta sommer som vinter, bli møteplass for folk fra bygda, som i gamle dager.

Bjørn Erik Edvardsen

skrankefoss

Stiftelsen Rettferd for taperne har gjennom 18 år job-bet til beste for taperne i Norge, og ikke minst her i Oppland. Vi har jobbet mye med billighetserstatnings-saker fra tidligere Grimebakken- beboere, og mange er innvilget, andre ikke. Slik er livet!

Det var journalist Ola Ødegaard på Dokka som var stiftel-sens grunnlegger, og han jobber der fortsatt.

Taperforeningen har to dyktige kvinnelige styremedlemmer fra Søndre Land, nemlig Birgit Singstad og Anna Jorun Hoel Hansen. De har begge vært med i 12 år, og er det fortsatt. Det er generalsekretæren meget glad for. – Disse kvinnene har tilført taperforeningen mye nytt og viktige ting til beste for alle de vi hjelper.

Og hvem er taperne? Jo, kort fortalt er det disse: Ødelagt barndomTapt skolegangBarnehjemsbarnSkolehjemsbarnFosterhjemsbarnTaterneKrigsbarnaFattigdomsprosjektetSkoleungdom faller ut

Vi er så heldige også at vi har en Søndrelending som kon-tor- og økonomisjef, nemlig Aud Maliberg fra Odnes. Stiftelsen har et ønske om å komme ut i bygde-Norge for å informere og fortelle om den jobben vi gjør, og hvordan det har seg at folk blir tapere. Vi reiser mer enn gjerne rundt, til menigheter, kristne organisasjoner, frivillige organisasjoner og til kommunale eta-ter og utvalg som har et ønske om å sette taperne i fokus.

Bare ring kontoret vårt, tlf: 61.11.89.90 eller til generalsekre-tær Ola Ødegaard, tlf: 90.57.18.87.

Vi håper foreningslivet i Søndre Land vil ta opp denne situa-sjonen, og jeg tror folk egentlig ville blitt forferdet hvis de får høre hva det er vi steller med i det daglig for å gjøre livet bedre, tryggere og for å ta en oppreisning og beklage hva taperne har vært utsatt for. Dere er velkommen til taperforeningen!

rettferd for taPerne - i søndre Land

Flyfoto av Skrankefoss, tatt 9. juli 1950


Canadas beste LangrennsLøPer i 1950-årene hadde «Landske gener»

Like før OL i Vancouver i februar 2010 hadde Oppland Arbeiderblad en interes-sant artikkel om 4 norskættede kanadi-ere som hadde ansvaret for avviklinga av hoppkonkurransene i Whistler Olympic Park utenfor Vancouver. Bestemor til disse 4 mennene hette Anne Marie Går-der og kom fra Torpa i Nordre Land. Hun reiste over til Canada, traff der en nordmann fra Bergens-området, Hans Servold. De giftet seg i 1924, og slo seg ned i Camrose ikke langt fra Edminton. I dag har byen ca 12000 innbyggere hvorav 90% av befolkningen er av norsk avstamning.

Ski-legendeUnder et slektsbesøk i Camrose forrige sommer støtte jeg på én av Canadas mest legendariske skilegender, Clarence Ser-vold. Han er far til én av de fire mennene som hadde ansvaret for hoppkonkurran-sene i Whistler Olympic Park, de andre tre var sønner av hans brødre. Da han fikk vite at jeg kom fra nabokommunen til hans mor, var han så «pratesjuk» og meddelsom at jeg avtalte å få gjøre et intervju med han. Clarence var da 83 år gammel og fremdeles «klar i toppen». Her er hva den høyreiste og sterkbygde mannen fortalte:

«Etter at min mor, Anne Marie Gårder, traff min far, Hans Jakob Servold, giftet de seg og slo seg ned her i Camrose. I rask rekkefølge kom da fire gutter til verden, det var Harald i 1926, Clarence i 1927, Jens i 1928 og Ervin i 1930. Mor var en utmerket skiløper, og hun oppmuntret alle oss guttene til å gå på ski. Det var da også naturlig, fordi terrengforholdene i området var svært like de hun kom fra, små åser og daler som utfordret oss gut-ter til skiaktiviteter. Værforholdene om vintrene her i Camrose er også svært like dem dere har i Østlandsområdet i Norge. Vi gikk derfor hver dag til skolen i løyper vi pløyde opp sjøl.

Pappa var ikke vant til å gå på ski, for han kom fra et svært brattlendt terreng på Vestlandet. Men fordi mamma var en så ivrig skiløper, som inspirerte oss til å gå på ski, laget han etter tur utstyr til alle oss fire guttene.»

Skimiljø på CollegeClarence fortalte videre at College i Camrose ble åpnet i 1911, samtidig som den lokale skiklubben ble startet. Da ble også den første hoppbakken bygd med tilløp av tre. Mange ungdommer av norsk avstamning tok sin utdanning ved dette college, og det utviklet seg gradvis et svært godt skimiljø i den lille byen. En trønder, Pål Godås, kom over og drev som klubbtrener. Han gjorde en formidabel oppgave og ble en populær klubb-bygger. Det ble etter hvert trent og konkurrert både i langrenn og hopp. Det kunne være hele 65 barn og ungdommer som deltok i treningsløpene da.

Familien Servold hadde huset sitt oppe på en høyde, fortalte Clarence. Når han og hans tre brødre skulle til skolen og senere college brukte de om vintrene alltid skiene. De laget seg løyper langs med vegene. Etter skoletid kjørte de opp løyper fra hjemmet og ned mot elva i dalbotnen. Det ble mange turer opp og ned per dag, og kondisjonen ble derfor

god. Alle de fire brødrene var høyreiste og kraftig bygd, og etter hvert utviklet de god skiteknikk.

Langrenn og hoppClarence var best i langrenn, den yngste, Ervin, hadde sin styrke i hoppbakken. Disse to var svært gode forbilder for andre konkurranseivrige ungdommer i Camrose skiklubb. Og det var disse to brødrene som i 1950-årene fikk æren av å representere Canada i World Cup og OL arrangert i Europa. Fra New Norway kom en annen norskkanadier, Gunnar Olsen. Han sluttet seg til skiklubben og konkurrerte både i langrenn og hopp; han tok to kanadiske mesterskap i kom-binert. I helgene dro de ivrigste opp til Banff og Calgary for å trene og konkur-rere; der var snøforholdene stabile og terrenget nokså kupert og utfordrende.

Mitt intervjuobjekt, Clarence Ser-vold, forteller at han trente jevnt godt i 1940-årene og særlig hardt i 1950-årene. Han konkurrerte både i langrenn og

- et intervju med Clarence Servold.


kombinert, men siden han ikke var spe-sielt god i hoppbakken, måtte han gjøre det godt i løypa for å kunne hevde seg i kombinert. Og det var som langrennslø-per han ble kjent i Canada. Han vant ofte de løp han deltok i, og det ble i skimiljøet der borte sagt: « I wonder who is going to be number two today?» Hans plas-sering anså de som sikker!

Idretts-stipendPå grunn av sine gode langrennsresul-tater i flere øvelser under OL i Cortina d`Ampezzo, Italia i 1956 ble han adop-tert av Denver University, Colorado og gitt et «scolarship» (idrettsstipend) over 4 år. Det ga han da mulighet til å studere, trene og konkurrere. Clarence fant tidlig ut at det ga god effekt å trene opp i fjellpartiene i Banff; da gikk det så ualminnelig lett når han konkur-rerte i lavlandet. (Høydeeffekten med flere røde blodlegemer og derved større surstoffopptak, var Clarence allerede da klar over). I 1950-årene var han den beste nordamerikanske langrennsløper.

Før Olympiaden i Oslo i 1952 hadde Clarence trent svært godt, og han hadde vunnet alle langrennskonkurransene i Vest-Canada. Den kanadiske idrettsad-ministrasjon var da plassert i Montreal, Quebec i Øst-Canada. På den tida på-gikk det imidlertid en stadig konflikt mellom idrettslederne i den franskta-lende delen i øst og den engelsktalende delen i vest om hvor hegemoniet skulle ligge. I Quebec ble det sagt: « The west

wants in!»(De i vest vil ha styringa). Og det var etter Clarence‘s utsagn naturlig, fordi det var større aktivitet i klub-bene og bedre nivå på løperne i vest. OL-uttak med forviklinger

Idrettslederne var enige om at de en-kelte klubbene i øst og vest skulle arran-gere trenings-og uttakingsløp for sine løpere. Så skulle de beste samles til et ka-nadisk mesterskap for å kunne plukke ut de som skulle representere Canada i de enkelte øvelser under Oslo-olympiaden. Imidlertid, kontakten mellom idrettsle-derne i øst og vest var dårlig, og det ble aldri noe av uttakingsrenn for de beste fra begge sider.

Administrasjonen i Montreal meldte da på to collegestudenter fra øst til å re-presentere landet. Disse to var ikke gode løpere og oppnådde heller ikke særlig gode resultater i Oslo.

Om dette uttrykte Clarence med harme i stemmen: «That was a terrible shame for Canada! I would definitely have done better than them!»

Fra da av flyttet idrettshegemo-niet seg over til Vest-Canada. Klubbene rundt om i delstatene Saskatchewan, Alberta og British Coloumbia hadde god aktivitet og gode vinterforhold. Lø-perne derfra representerte Canada i flere worldcup renn i Europa i 1950-årene.

Og Clarence var en ener i dette mil-jøet. Sjøl ønsket han å komme over til Scandinavia for å lære hvordan nord-menn og svensker forberedte seg og preparerte sine ski før konkurranser.

Besøk i Norge og SverigeI 1954 fikk han sjansen ved at noen Rotaryklubber sponset reise og opphold slik at han kunne reise over til Sverige og Norge. Han var da den første nordame-rikaner som deltok i et world-cuprenn i Europa.

Clarence forteller levende om sin første langrennskonkurranse i Falun, en 15 km. På grunn av et tannlegebesøk fikk han dårlig tid til å preparere skiene særlig godt. Men han la merke til at nordmenn og svensker var omhyggelig i valg av smurning og hvordan de glattet den ut under skiene. Det var et vanske-lig føre den dagen, og glien for Clarence var ikke noe å skryte av. Vel uti løpet ble han nødt til å stoppe opp og vokse med noe skismurning han hadde i lomma. Imidlertid fikk han da så bakglatte ski at han måtte streve hardt for å holde oppe farta gjennom løypa; særlig sleit han i motbakkene. Han ble nr 13 i den konkurransen, ca 3 minutter etter vin-neren. Det var den beste plassering en nordamerikaner til da hadde oppnådd internasjonalt. Sjøl mente han at med bedre kunnskap om skismurning og tid til preparering, vil han ha klart å oppnå atskillig bedre plassering.

Etter spesialtrening i Falun kom han til Hamar/Vang-området og konkur-rerte i flere renn der.

Spesielt setter han pris på en flott lysestake han mottok som premie etter et renn der.

«Jeg husker at jeg slo mange av de beste nordmennene og svenskene i flere løp i Norge og ellers i Europa i perioden 1954 – 56,» humret han lurt.

«Det var tydelig at både nordmenn, svensker og finner hadde et støtteappa-rat rundt seg. De hadde smørehjelp og noen til å teste ski og løyper. Dette var helt annerledes enn det vi kanadiere var vant til. Vi var helt alene, og den enkelte løper måtte klare seg sjøl.

Men gradvis plukket vi opp tips fra våre konkurrenter, som også ble våre venner.»

Før OL i Cortina d`Ampezzo, Italia i 1956 hadde det kanadiske skilandslaget engasjert en sveitsisk trener. Som tre-ning og oppkjøring mot OL, tok han løperne, blant dem Clarence og broren Ervin, samt en hopper fra øst, med til flere renn i Østerrike, Tyskland og Sveits. I disse rennene deltok både nordmenn, svensker, finner og russere. Clarence


forteller med glød hvordan han og broren følte stor tilfredsstillelse ved å slå dem. Som eksempel nevner han at i Andermatt i Sveits slo han 3 av 4 nordmenn i kombi-nert, og i spesiallangrenn ble han nr 3 på 15 km. Han husker spesielt at han slo vår gode kombinertløper Simon Slåttvik da.

Ellers gikk det ofte best i de lengste lø-pene; dette fordi han var godt trent. Ervin var en god hopper, som plasserte seg høyt på resultatlista i flere renn.

Clarence skildrer levende hvordan flere kjente løpere hadde sin spesielle stil og måte å gå på:

« Sixten Jarnberg må ha trent i høyden, for han var råtøff i motbakkene. Jeg hadde også min styrke der, men han kom som et uvær, gikk stygt, og var umulig å følge. Jeg husker også finnen Hakulinen som en tøff løper på de lange distansene. Hans landsmann Mentyranta hadde en veldig flytende stil. Han brukte svært lange sta-ver, staket hardt og gled bortover. Martin Stokken gikk som meg de lengste løpene. Han hadde et kraftfylt ganglag. De to små nordmennene, som utmerket seg på 15 km under OL i Cortina, Halgeir Brenden og Håkon Brusveen, hadde stor frekvens i sin måte å gå på. Men på føret i Cortina lønte det seg, og de ble henholdsvis num-mer 1 og nummer 5.»

Sjøl ble Clarence nummer 19 på 15 km under det olympiske rennet, og han hadde også en god plassering også på 30 km. Det var de beste plasseringene noen nordamerikaner hadde oppnådd under olympiske leker til da. Det var disse resul-

tatene som førte til at han fikk det 4-årige idrettsstipendet fra Denver University, Colorado, USA. På grunn av hans gode resultater fattet amerikanerne interesse for hvordan kanadierne trente, og et par av de beste løperne kom til Denver og del-tok på universitetslaget. Også noen norske gutter kom over og ble med i teamet. Det idrettsmiljøet som etter hvert utviklet seg der, inspirerte mange flere kanadiere og amerikanere til aktiv skitrening.

Hver vinter ble det i Canada arrangert «Alberta winter games» og «Alberta Bir-kebeiner race» i nærheten av Edminton eller Calgary. Deltakelsen var meget stor.

OL i Squaw ValleyClarence drev på som aktiv skiløper i kombinasjon med studier til olympiaden i Squaw Valley, USA. Der representerte han Canada både i spesiallangrenn ( 15 km og 30 km) og i kombinert. Til tross for gode plasseringer også der, bestemte han seg for å satse på universitetsstudier. Han utdannet seg til bygningsingeniør. Et klart bygningsmessig monument etter han er den hoppbakken han fikk Camrose by til å forbedre etter at han hadde gjort sine internasjonale bragder. Han tegnet den nye bakken og de stålkonstruksjoner som nå utgjør tilløpet i bakken.

Imidlertid, den status han hadde opparbeidet seg som skiambasadør for Canada, førte til at han ble valgt inn som landets representant i FIS (Federation Internationale de Ski = Det internasjonale skiforbundet).

Canadas medlem i FISDet medførte at han fikk reise rundt til en rekke land i Europa, Asia og Amerika for å planlegge løypetraséer for Worldcup renn og Olympiske leker. Som offisiell FIS-re-presentant har han hatt mange gledesstun-der sammen med idrettsadministra-torer rundt om i verden. Som aktiv idrettsutø-ver og administrator på lokalt, provinsi-alt, nasjonalt og internasjonalt plan drev Clarence Servold på i 35 år. Han fikk da også muligheten til å promotere De 15. Olympiske Vinterleker som ble arrangert i Calgary, Alberta, Canada i 1988.

Som honør for sin innsats ble han av arrangementskomitéen invitert til å tenne den olympiske ild på arenaen for nordiske skidisipliner i Canmore Nordic Centre.

Besøk i TorpaPå slutten av intevjuet spurte jeg han: «Har du vært i Torpa og sett den gården mor di kom fra? «Ja, selvfølgelig! Jeg har vært der flere ganger, et par ganger sammen med min mor.»

«Det var onkel Guttorm som drev går-den i Torpa da. Mor hadde også ei søster bosatt i Vest-Torpa. En tid var det noen i slekta som drev Synnfjell Hotell, som ligger i et flott skiterreng opp mot Synn-fjellet.»

«Som 83-åring ser du sprek ut, hvordan klarer du å holde deg i form nå?» spurte jeg.

«Jeg går mye både sommer og vinter. Sist vinter gikk jeg 1000 km på ski. Det er den beste måte å holde seg mjuk på. Det er fantastisk fremdeles å kunne gli rundt i skiterrenget her i Camrose. Ellers sliter jeg litt med stivhet i rygg og bein.»

Etter en herlig lunch servert av Clarence´s kone fikk jeg i peisestua se og ta bilder av alle de utmerkelser og premier han hadde samlet seg. Det var en impone-rende samling!

Spesielt la jeg merke til innrammede utmerkelser som viste at han i flere byer var utnevnt til «Member of The Hall of Fame.» Dette er små muséer hvor det hen-ges opp æresbevisninger gitt til personer som har representert sitt område eller by på en særdeles fordelaktig måte. Medlem-mene blir jevnlig innbudt til festlige sam-menkomster på slike steder. Det hang flere slike i utmerkelser i hans peisestue.

Med gode følelser forlot jeg den spreke og positive mannen, som i 1950-årene var en banebryter for de nordiske skidisipli-ner i Canada og USA.

Mikal Myrland


Alle foto: Elin Einarsrud

stemningsbiLder fra Land


basar På hovLi

Torsdag den 10. november arrangerte Søndre Land menighet basar på Hovli. Det ble et vellykket arrangement med «stinn brakke» i foajeen på Hovli med beboere, barnegospelfamilien og andre interesserte. Arne O. Walbye har laget en billedcol-lage av basaren- Hans niese, Åsne Walbye Søhagen synger i Søndre Land barnegospel, og Åsne har laget billed-tekstene, med litt hjelp fra onkel Arne.

Ingvild som rekker opp hånda har tegnet genseren vår. Den er veldig fin.

Lise Margrete og Mina synger solo.

Ingvild, Cecilie og Mina sitter spente med loddene sine. Vilde følger med

Det var mega megagodt med boller og saft etter vi hadde sunget

Ingeborg og Hedda slapper av sammen med bestemor til Hedda

Når vi synger «liten, men ikke et null- stor nok til å holde i Jesu hånd», gjør vi mange ting med hendene våre.

Disse damene satt og hørte på konserten vår


Jeg (Åsne) har funnet meg saft og bolleVi i Søndre Land barnegospel sang på basaren. Det var gøy å synge for så mange gjester

Øystein syntes det var flott at så mange av de gamle hadde kommet for å høre på brna. Han spurte dem om de var litt barn inni seg. Da svarte de ja. Øystein sa det var viktig å være barn. Han minnet om at Jesus ville at barna skulle komme til ham. Etterpå ba vi Fadervår

Kari Marie var opproper og visste hvem som hadde gitt alle gavene

Gjett om mange barn i koret hadde lyst til å vinne den fine dukke-senga. Det som var rart var at hun som ga den til basaren vant den. Hun ga den bort en gang til- og så vant ei anna dame

Mikal hadde ansvar for all trekkingen. Han måtte rope opp mange tall


Det er allerede mørkt da jeg ankommer Hov brann-stasjon noen minutter over 17 den 25. november. Jeg kommer inn i oppholdsrommet og hilser på de fem som sitter der. Ikke mange sekundene etter jeg er blitt tilbudt kaffe og har satt meg ned ved bordet, kommer et sterkt signal. Jeg er klar for å trekke meg tilbake før intervjuet i det hele tatt er begynt og ser for meg et brennende hus i nærheten. Men heldig-vis: det var «falsk alarm», eller retter sagt: Testalarm. Brannsentralen på Gjøvik kalte opp mannskapene for å sjekke at vaktlag 2 er på plass.

Det kan jeg konstatere med selvsyn: I tillegg til utryk-ningsleder Roger Lyseng, sitter de to røykdykkerne Erik Nilsestuen og Tore Venås der, sammen med sjåfør Svein Steinsli. Lars Raaum er også innom en tur på besøk, men han tilhører ett av de andre tre vaktlagene.

Deltids-brannvesenHvert av de 4 vaktlagene har helgevakt i en 4-ukersturnus, fra fredag ettermiddag kl 16 til mandag morgen kl 0700, i tillegg til andre helligdager. Vaktplanen er satt opp for et helt år, men det er selvfølgelig mulig å bytte vakt om helt spesi-elle ting skulle dukke opp i familiesammenheng e.l. Ellers i uken er alle vaktlag i en form for beredskap og statistisk regner en med at det til enhver tid er nok folk i nærheten til å kunne bidra ved en utrykning. «Slik er det organisert i det deltidsbrannvesenet som vi har i Søndre Land», forteller Roger. Men er det godt nok til at kommunes innbyggere kan føle seg trygge? « Ja, det er det absolutt», kommer det resolutt fra alle rundt bordet. -Et «kassernert brannvesen,» som det heter, har jo flere mann på vakt hele tiden, mens vi bare har en mann på vakt fra mandag-fredag. Vi har likevel et større potensiale. Ved «full alarm» kan vi stille en stor styrke, større en de andre. Dessuten er det en stor fordel at vi alle arbeider i forskjellige sammenhenger og har god lokalkunnskap om bygningsmassen i kommunen. Vår yrkeserfaring gjør at vi til sammen har stor kompetanse. Så er det også et nært, godt og helt avgjørende samarbeid med brannvesenet i nabokommunene.»

Det er Helge Giil som er overbrannmester og øverste leder, mens Bjørn Runar Eriksen er brannsjef. Hans Martin Søfferud og Helge Giil deler for øvrig beredskapsvakt en uke hver.

Hvor raskt må dere være her? «Det heter seg at vi bør

«vaktLag 2 – kLar tiL heLgevakt»

Vaktlag 2 består av Erik Nilsestuen, Svein Steinsli, Tore Venås og utrykningsleder Roger Lyseng


være på brannstasjonen i løpet av 3-5 minutter og i arbeid etter 10 minutter. Da er det bare å kaste seg i bilen når alarmen går. Vi tar på oss brannutsty-ret mens vi sitter i brannbilen ut fra stasjonen og er underveis. Er brannen i et hus i nærheten, har vi opplevd å være så raskt på stedet at vi ikke har rukket å utruste oss skikkelig. Det er utrykningslederen som må gi klarsig-nal i en slik situasjon.

Sover dere godt om natten når dere har vakt? «Ja, det går veldig bra, svarer flere. «Personsøkeren ligger klar på nattbordet, og jeg er jo bevisst hvor klærne mine ligger før jeg legger meg,» sier Erik. Det nikkes av de andre. En av dem påstår at han legger klærne i riktig rekkefølge fra soverommet – ut i stua- og mot yttergangen.

Hvor mange utrykninger får dere i året? «Det ligger mellom 80 og 90» svarer Roger. Men mange av dem er såkalte «unødige utløst». Vi bruker ikke lenger uttrykket «falsk alarm». Det kan være feil ved et varslingsan-legg som det er viktig å få rettet opp. Over 90 % av alarmene er unødig utløst, men vi må jo ta alt på alvor».

KompetanseHvor sitter kompetansen dere har? «Vi har nok en del samhandlings-kompetanse ved at vi kjenner hveran-dre godt gjennom mange års erfaring, sier Tore. Både Svein, Erik og Tore har alle vært med i rundt 20 år hver og har i sum 60 års erfaring. «Jeg tror kompetansen sitter mer i hjernen enn i kroppen,» understreker Roger. «Ingen situasjoner er like, og vi er hele tiden opptatt av å komme til stedet så raskt som over hodet mulig. Dette krever mye øvelse, og på hver vakt leg-gerhvert lag opp til en 3-timers øvelse. Det kan dreie seg om en «kaldrøyk-dykking», dvs en øvelse med røyk, men uten ild. «Nå neste lørdag skal vi ha en «varm øvelse», forteller de. Et hus langs den nye veitrasséen i Enger skal tennes på som øvelse. I dag er de snart på vei til et «objektsyn» til insti-tusjonen Engen i Fluberg. Vi har også tørrdrakter og øver også på såkalt «overflateredning», ved å hjelpe folk i en nødsituasjon i vann. Det å øve er

en vesentlig del av jobben, forteller de. Repetere og gå igjennom rutinene.

Samarbeid«Vi må også understreke det gode samarbeidet med brannvesen i de andre kommunene», sier Tore. «Og det er også blitt et nærere samarbeid med de forskjellige redningsavdelin-gene. Vi fikk hjertestarter for en 8-9 år siden, vi har sertifisering på bruk av hjertestartere, og vi har økt vår kom-petanse innen førsthjelp, slik at vi kan støtte ambulansen. Bare i år har vi hatt to hendelser der det er reddet perso-ner med hjertestans, i samarbeid med ambulansen. Da ser vi nytteverdien av samarbeidet, som fører til at befolknin-gen kan føle seg tryggere», sier Tore. Ved større hendelser er det dessu-ten felles utvarsling for Nordre og Søndre Land og samarbeidet er kjempegodt. Ved hendelser i Odnes, er det naturlig nok brannvesenet i Nordre Land som blir varslet. De forteller om brannen på Lia i Enger i 2007, der brannvesen fra 6 kommuner var involvert. Det er ofte spørsmål om nok vann, og tankbiler kom fra alle kommunene rundt oss

Gode råd for juletidenJeg får høre at brannvesenet har gjen-nomført «Aksjon boligbrann» denne høsten, med mange uanmeldte hus-

besøk der brannsikkerheten har vært satt i fokus. «Har dere noen gode råd for juletiden?»

«Det gjelder særlig å være forsiktig i bruken av levende lys, oppfordrer vaktlaget. Sjekke at røykvarslere og brannslokkingsapparater er på plass og i orden. Sikre varmekilder og skru av elektriske apparater. Kanskje ta en ekstra sjekk av huset før en går til ro på kvelden, oppfordrer våre brannvakt-menn. Også denne julen er det alltid et vaktlag klar til uttrykning om uhel-let skulle være ute. Godt å vite det. Men samtidig: La oss alle være med og bidra til at mulighetene for brann reduseres denne desembermåneden!

Øystein Wang

Brannvesenet samlet etter brannen på Lia i 2007


En venn av oss, Øyvind Landgraff fra Skollenborg, hadde kommet over noe helt spesielt, nemlig et «ringle-bissel»! Og hvis du trodde dagens brylluper ble grundig feiret, kan du lese her…

Ved første øyekast så det ut, - og hørtes, som om han kom med en raslende kjetting. Men de dekorerte leddene viste deg å danne nakke- og sidestykker, munnbitt og delvis tøyler til et hodelag.

- Jeg hadde kun sett et slikt hos en samler jeg kjenner, for-talte Øyvind, - men han ville ikke selge. Nylig ringte han meg og hadde kommet over dette, og da slo jeg straks til. Det mor-somme er at ringlebisselet er omtalt i boka «Skikker og sagn i Telemark». Den består av etterlatte opptegnelser av den kjente salmedikteren Magnus Brostrup Landstad (1802 – 1880). I kapittelet om bryllupsskikker beskriver han hva som skjer:

«… Nå blir det inntatt et måltid der ølbollen og bren-nevisstaupet går flittig omkring. Dette foreløpige bryllupet kalles bedleveitsle. Deretter stiger brudgommen med sitt følge til hest. Den står oppsalet og er forsynt med ringlebis-sel (Det er et bissel der tømmen består av en snodd jernlenke som er behengt med små bjeller og ringer. Av dem kommer det en sterk rasling som synes velklingende i telebondens ører). Videre er den forsynt med en utstaffert grime, en liten bjelle med jernklave som også er besatt med løse, raslende blokker. I et vilt ritt setter man nå av sted til festemøens gård. Når ferden farer av sted løfter den opp et stort gledes-skrik. Dersom det hadde vært et hurra, ville vi ikke finne det besynderlig. Meningen er den samme, men det lyder ofte som et vilt hyl: «Hei gjestebod!».

Desto mer støyende og larmende denne ferden farer frem, desto gildere er det. Jo galere man rir over stokk og stein, jo bedre er det, det går alt det hesten kan orke, enten det nå er i trav eller tvisprang. Tamburen rir foran mens han banker på trommen det læret kan tåle og det ville rit-tet tillater. Ved å legge seg bakover i salen og spenne beina frem til hesteørene, ved å henge kroppen til ymse sider og ved å tøyle hesten frem og tilbake, viser man sin ferdighet i

ridekunsten. En løs hest med damesal løper med uten ryt-ter; den er bestemt for bruden og er vanligvis en gave fra brudgommen. For hver gård man kommer til, setter man i et gledesskrik, men særlig når man får brudehuset i sikte. Derfra hilses man med geværskudd, og da besvares hvert skudd med et forferdelig «Hei gjestebod!»»

Så kommer en beskrivelse av hvordan to sendebud framfø-rer sitt ærend for kjøgemesten, blir skjenket og tar med ølbol-len tilbake til følget. Etterpå starter spetakkelet igjen:

«Mens de ennå sitter til hest, lar de ølskålen gå rundt. Så løfter de på nytt opp gledesskrik, tumler hestene rundt så de steiler og knegger, og det er en skrekkelig larm. Nå drar ferden til gårds, rir tre ganger tunet rundt, skriker Hei gjes-tebod av full hals, og de viser sitt mot ved å tumle de stakkars hestene, de rider opp trapper og inn dører som gale men-nesker. Omsider står ferden av hestene, hilser og trer inn.»

(Her sammenligner Landstad telebonden med en engelsk adelsmann, som hadde ridd hesten sin inn i spisesalen i andre eller tredje etasje, for så å la den hoppe flere ganger over det dekkede bordet. Dette for å vise hvor dyktig hesten var…)

Bruden ble ikledd en vanvittig mengde tøy. Fire stakker med hvert sitt belte, pluss et forkle på hver stakk, og endatil to staselig dekorerte «turkarkluter» nedover hoftene, dessuten to til tre sølvbeslåtte belter ytterst. For telemarkingene satte pris på store, føre kvinner, og bruden skulle se «drustelig» ut…

Ringlebisselet, med munnbitt, sidestykker og fremre del av tøylen, alt i jern.

Ringene i munnbittet er dekorert som skjellene på en orm. Sagaen sier at guden Odin hadde munnbittrin-ger av hoggormer som bet seg selv i halen, og det er vel dette som er videreført fra hedensk tid her, mente Landgraff.

ringLebisseLet — en bryLLuPshistorie fra teLemark


Det lange håret var utslått nedover ryggen, og på hodet bar hun brude-krone, eller vanligere, et hodesølv. Landstad skriver:

«Det er en høy brem som er over-trukket med rødt klede. Den omslut-ter forhodet i form av et uhyre dia-dem. Denne bremmen er besatt med en masse forgylt sølvstas, dinglende blader og blokker, slik at den nok veier mellom halvannet og to kilo. Det skal sterke nakkesener til å bære en slik vekt, og mange lider forferdelig under den. Det har ofte hendt meg at bruden har segnet om og besvimt foran alteret under vielsen, og årsaken er naturlig-vis denne overlessingen av klær. Og likevel må hun danse, utstyrt med hele denne garderoben. For bruden må i sannhet hennes bryllupsdag være en av de ubehageligste i livet.»

Når bruden var ferdig påkledd, førtes hun ned til de ventende gjestene og alle inntok et måltid, før hele kvelden og natten gikk med i dans og lystighet. Noen steder varte denne festingen i to dager! Så kommer selve vielsesdagen. Brud og brudgom kles, og alle følger gammelt ritual med trommer, spill og dans, bordbønn og måltid med gjeste-budskost. Deretter følger rene skuespil-let med akkedering og benkegaver, fulgt av mer skåling.

Før bruden står reiseklar til kirke, tar hun gråtkvalt avskjed med sine foreldre, og avkles hodepryden og en del av sølvstasen som bringes med i en kasse til kirken. Den røde stakken blir styt-tet (bundet) opp, og på hodet får hun et hvitt tørkle med heklede strimler… Landstad fortsetter:

«Hestene står oppsalet og enkelte begynner å ri rundt i gården med skrik og skrål for å manne opp (up-pama) hestene sine, og omsider tar hele ferden avgårde idet de oppløfter det store gledesskriket: Hei gjestebod!

Brudeparets foreldre følger ikke med til kirken, de skal ta imot dem når de kommer tilbake. Heller ingen andre kvinner følger med bortsett fra de to brudekonene, men de har mer enn nok med å følge den ville ferden som anført av trommeslageren stormer avsted alt det hesten orker, slik som vi har beskrevet det tidligere. De to bru-desvennene rir nærmest bruden og skal passe på henne, blant annet for at

hun ikke skal bli tatt inn i berget eller bli dradd ned i elven av nøkken når en bro passeres. For å forebygge noe slikt, har både hun og brudgommen noen sølvskillinger liggende i skoene sine. Og det er heller ingen spøk, trol-lene er meget begjærlige etter å fange brudene, og i gamle dager hendte det jo ofte at bruden var borte og ingen sted å finne når ferden kom til kirke.

Det er forunderlig at det samme ikke skjer nå for tiden også, for det går nesten på livet løs. For hver gård de passerer, oppløftes et gledesskrik, og fra prestegården i Vinje kunne man høre brudeferdene på en halv mils avstand. En stor skare glåmere betrak-ter dette som et morsomt skuespill og står på haugene rundt omkring i spent forventning. Man setter særlig pris på grahester som er modige og spennes og slåss mens de knegger og vrinsker dyktig. Den hesten som kan løpe forbi alle andre i ferden, bærer prisen.»

Disse brudevielsene hører til de mest ubehagelige forretninger presten utfø-rer i Guds hus, sier Landstad, for etter de forberedelser vi nå har beskrevet, kan intet sinn være mindre stemt til andakt enn dem man finner hos dem han nå skal tale Guds hellige ord til.

Etter at brudefølget atter har kommet til gårds med de foreskrevne hyl, skudd og seremonier, løfter brudgommen henne ned av salen. Så blir den besteget av en av brudesvennene og ridd rundt i gården helt til den skal settes på stal-len. Ellers ville den nemlig komme til å vantrives og få mèn av bruderittet, og særlig hvis fbruden ikke var jomfru.

Tekst og foto: Runa Bjone.

På Harald Kihles litografi «Guro rid til ottesong», er ringlebisselet avbildet, med alle de små ringlende bjellene langs tøylen.

Detalj av sidestykket med små ris-lende bjeller

ringLebisseLet — en bryLLuPshistorie fra teLemark


aLLehegensdag i fLubergSøndag 6. nov, var det Allehelgenssøndag. Og gudstjenesten i Fluberg kirke samlet rundt 80 per-soner. De som hadde mistet noen det siste året, var spesielt invitert.

Lykter med levende lys møtte oss på hver side av inn-gangsporten, og på kirketrappa. Innenfor var det blom-ster og lys, vakkert!

Prostiprest Christina Grevbo, ledet gudstjenesten med «sikker hånd». S.Land kirkekor, med sin dirigent Gerd M. Wang sørget for vakker og ekstra fyldig sang. Hun hadde mye å gjøre denne kvelden, da hun skulle fylle rollene som dirigent, pianist, og ikke minst organist! Hørtes ut som alt gikk veldig bra.

Ekstra gledelig var det at så mange fra årets konfir-mantkull møtte opp, sju i tallet! De deltok aktivt i tekst-lesning, og under opplesning av navnene på de som har gått bort siste året. Konfirmantene stod også for tenning av lys for å minnes hver enkelt, en fin gjeng!

Ordningen med prosesjon er også veldig bra!Etter gudstjenesten, var det «kirkekaffe og kaker», et sosialt tiltak som gjerne kunne bli obligatorisk! Morten Nereng


en historie om to juLesanger

«Det er noe rart med desember,så mørk og så kald som den er,sender den stråler av glede……»

Og mer var jeg ikke i stand til å huske av sangen som Reidun Walbye skrev for mange år siden. Jeg husket at vi sang den på flere av de koselige juleavslutningene vi hadde på lærer-værelset på Søndre Land ungdomsskole. De første ordene i sangen kom stadig til meg utover i oktober og november, og jeg nynnet den ofte stille for meg selv. Jeg lette i gamle papirer men klarte ikke å finne igjen teksten.

Så kom jeg på at jeg kunne jo prøve å lage min egen fortsettelse! Tanken ved å kombinere noen verselinjer fra en tidligere god kollega og venn gjorde meg glad, og fylt av en god følelse gjorde jeg et forsøk:

Det er noe rart med desember,så mørk og så kald som den er,sender den stråler av lykke:Vi kjenner at du er nær.

Midt i det mørkeste mørkenår verden kan virke kald,skinner et lys i det fjerne,blinker en blank krystall.

Du sender til oss din glede,hit til vår lille planet.Du minner oss om å deleog gi av vår kjærlighet.

Det er noe rart med desember.Du er som en kjær, gammel venn.Du åpner på nytt våre hjerter.Velkommen tilbake igjen.

Betraktninger fra butråppa

Visst er det noe rart med desember…God jul!

Det falt seg slik at jeg tilfeldigvis traff Arne Olav Walbye, sønn til Reidun, på et kurs på Øyer i november. Vi kom i prat om den originale versjonen av sangen. Han husket den men visste ikke om han hadde den, men mente at Liv Viik Wasenden, vår kontordame gjennom mange år ved ungdomsskolen, sikkert hadde orden i papirene, og at hun kunne ha tatt vare på julesangen. Etter en hyggelig telefonsamtale med Liv fikk jeg Reiduns tekst tilsendt:

av Hans Ludvig Fredheim

30 Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 201122 Menighetsbladet for Søndre Land | Høst 2011

Joker LandåsbygdaTlf: 61 12 68 22Gjør handelen lokalt!

Malia HovTlf: 61 12 22 90Åpent: Man–Fre 9–17 Lør 9–14

Gjølberg– Bøker– PaPir – Leker – Musikk – FiLM

Bondlitorget – 2870 DOKKA Tlf: 61 11 19 52 – Fax: 61 11 06 69

Bergfossenteret har over 19 butikker du kan handle i.

Møteplassen på Dokka!

El-forsyning og El- instal lasjonTlf: 61 11 27 00 Dokka w w w . v o k k s . n o

Søndre LandTlf: 03 000

Åpningstid: 9 – 15.30 (9 - 15)

Hunnsveien 5 2821 Gjøvik

Tlf: 61 18 04 16 Faks:61 18 05 84

AromAterApeut ritA NerAker

Sentrumsveien 2, 2860 HovTimebestilling:Mobilnr: 957 99 321Mandager kl. 09–10 treffes jeg på tlf: 61 12 27 33

2829 ODNES – Norway

Tlf. 61 12 97 00 – Fax 61 12 97 01Din lokale tømmerkjøper

Vi utfører leieskur – kort ventetid

www.treninga.no tlf:61123077

-TRENINGAGjør som Pastor Wang, - ta vare på legemet hos:

AdvokatkNut erliNg Nyheim

Medlem av den norske advokatforening

aVsPennInG – TrIVselMassasje – samtale

Snekkerhaugen i Landåsbygda

Telefon: 61 12 68 55 – 950 65 838

sigrun Balavoine2861 landå[email protected]

www.snekkerhaugen.no

Landåsvegen 7472861 LandåsbygdaSentralbord: 61 12 40 00

Landaasen Rehabiliteringssenter

23Høst 2011 | Menighetsbladet for Søndre Land


DokkA BilsAlgJevnakerveien 4, 2870 DokkaTlf: 61 11 17 00E-post:[email protected]

Din Suzuki-forhandler!Vi forhandler også BK-hengeren!

Land BegravelsesbyråInnehaver Norvald Åbø

Ordner alt ved begravelser og kremasjoner– Gravmonumenter, skrifthugging,– Blomster og kranser, båredekorasjonerOgså utenfor distriktet Døgnvakt: 61 12 60 17Vi ønsker å bidra til en verdig gravferd 2864 Fall

†

SØNES A/SGull – Sølv – Gaver

BONDLIDTORGET – TLF: 61 11 22 16 2870 DOKKa

DØGNVaKT 2870 DOKKa

Nordre Land, Søndre Land og Etnedal – eller hvor det måtte være bruk for oss.Ordner alt vedrørende begravelser og kremasjoner.Kranser, blomster og båredekorasjoner (eget blomsterbinderi). Gravmonumenter Skrifthugging

D o k k a B e g r a v e l s e s b y r å A / S

Elin, Endre og Grethe Rudstaden 952 36 954 - 992 92 696 - 992 25 239

61 11 20 00

ReMA 1000 HOvHovsbakken 2, 2860 Hov

Tlf: 61 12 20 12bare lave priser på varer du kjennerHOV

Hos oss finner du alt du trenger av bo- og byggevarer til hjemmet ditt!

Sentrumsveien 18,2860 Hov, 61 12 72 70

6. – 28. oktober: «HØSTUTSTILLINGEN 2011» – fotoutstilling . Tema: Hverdagsliv i Land etter 1940 – «Det var den gang det og itte nå».Åpning og kåseri ved Hans Olav Brenner.Arrangør: Lands Museum i samarbeid med Land Kunstforening.Tid : Torsdag 6.oktober kl. 19 Sted: Administrasjonsbygget , Lands Museum.

3.november – «Et muntert blikk på norsk skihistorie.»Foreleser : Thor GotaasTid : Torsdag 3.november kl. 11.00 – 13.00Sted: Kommunestyresalen i Hov.

5.novemberDagstur til Oslo med balletten SVANESJØEN i Operaen. Pris pr person kr. 1690,–Påmelding tf.: 61 11 62 10. Her er det venteliste.

24.november – Årets bøker.Foreleser: Bokhandler Kai Gjølberg og bibliotekar Lena NæsmoTid: Torsdag 24.november kl 11.00 – 13.00Sted: Nordre Land folkebibliotek, Dokka.

folkeuNiversitetet – program for HØsteN 2011


Velkommen til spennende konsert i Hov kirke søndag 29.januar.Vi får besøk av Oslo-koret CHORIOLIS som også har hatt

konserter i Hov kirke tidligere. Det har vært populære konserter med mange tilhørere . Korets dirigent er Gry Sagmo Aglen som også er fløytist. De har hatt to kirkekonserter i Oslo og ønsker å framføre deler av programmet i Hov kirke.

I tillegg kommer pianisten Ellisiv Tandberg (17 år) som nettopp har vunnet Toneprisen 2011, en musikkonkurranse for ungdom mellom 16 og 23 år i Oppland og Hedmark.

Ellisiv vant også første plass i Ungdommens Musikkmester-skap i sin klasse nå i november. Hun vil spille fra programmet hun hadde fra disse konkurransene. Søndre Land kirkekor deltar også på konserten.Velkommen til konsert i Hov kirke 29.januar kl 18.30

konsert i hov kirke søndag 29. januar

22 Menighetsbladet for Søndre Land | Høst 2011

Joker LandåsbygdaTlf: 61 12 68 22Gjør handelen lokalt!

Malia HovTlf: 61 12 22 90Åpent: Man–Fre 9–17 Lør 9–14

Gjølberg– Bøker– PaPir – Leker – Musikk – FiLM

Bondlitorget – 2870 DOKKA Tlf: 61 11 19 52 – Fax: 61 11 06 69

Bergfossenteret har over 19 butikker du kan handle i.


El-forsyning og El- instal lasjonTlf: 61 11 27 00 Dokka w w w . v o k k s . n o

Søndre LandTlf: 03 000

Åpningstid: 9 – 15.30 (9 - 15)

Hunnsveien 5 2821 Gjøvik

Tlf: 61 18 04 16 Faks:61 18 05 84

AromAterApeut ritA NerAker

Sentrumsveien 2, 2860 HovTimebestilling:Mobilnr: 957 99 321Mandager kl. 09–10 treffes jeg på tlf: 61 12 27 33

2829 ODNES – Norway

Tlf. 61 12 97 00 – Fax 61 12 97 01Din lokale tømmerkjøper

Vi utfører leieskur – kort ventetid

www.treninga.no tlf:61123077

-TRENINGAGjør som Pastor Wang, - ta vare på legemet hos:

AdvokatkNut erliNg Nyheim

Medlem av den norske advokatforening

aVsPennInG – TrIVselMassasje – samtale

Snekkerhaugen i Landåsbygda

Telefon: 61 12 68 55 – 950 65 838

sigrun Balavoine2861 landå[email protected]

www.snekkerhaugen.no

Landåsvegen 7472861 LandåsbygdaSentralbord: 61 12 40 00

Landaasen Rehabiliteringssenter

23Høst 2011 | Menighetsbladet for Søndre Land


DokkA BilsAlgJevnakerveien 4, 2870 DokkaTlf: 61 11 17 00E-post:[email protected]

Din Suzuki-forhandler!Vi forhandler også BK-hengeren!

Land BegravelsesbyråInnehaver Norvald Åbø

Ordner alt ved begravelser og kremasjoner– Gravmonumenter, skrifthugging,– Blomster og kranser, båredekorasjonerOgså utenfor distriktet Døgnvakt: 61 12 60 17Vi ønsker å bidra til en verdig gravferd 2864 Fall

†

SØNES A/SGull – Sølv – Gaver

BONDLIDTORGET – TLF: 61 11 22 16 2870 DOKKa

DØGNVaKT 2870 DOKKa

Nordre Land, Søndre Land og Etnedal – eller hvor det måtte være bruk for oss.Ordner alt vedrørende begravelser og kremasjoner.Kranser, blomster og båredekorasjoner (eget blomsterbinderi). Gravmonumenter Skrifthugging

D o k k a B e g r a v e l s e s b y r å A / S

Elin, Endre og Grethe Rudstaden 952 36 954 - 992 92 696 - 992 25 239

61 11 20 00

ReMA 1000 HOvHovsbakken 2, 2860 Hov

Tlf: 61 12 20 12bare lave priser på varer du kjennerHOV

Hos oss finner du alt du trenger av bo- og byggevarer til hjemmet ditt!

Sentrumsveien 18,2860 Hov, 61 12 72 70

6. – 28. oktober: «HØSTUTSTILLINGEN 2011» – fotoutstilling . Tema: Hverdagsliv i Land etter 1940 – «Det var den gang det og itte nå».Åpning og kåseri ved Hans Olav Brenner.Arrangør: Lands Museum i samarbeid med Land Kunstforening.Tid : Torsdag 6.oktober kl. 19 Sted: Administrasjonsbygget , Lands Museum.

3.november – «Et muntert blikk på norsk skihistorie.»Foreleser : Thor GotaasTid : Torsdag 3.november kl. 11.00 – 13.00Sted: Kommunestyresalen i Hov.

5.novemberDagstur til Oslo med balletten SVANESJØEN i Operaen. Pris pr person kr. 1690,–Påmelding tf.: 61 11 62 10. Her er det venteliste.

24.november – Årets bøker.Foreleser: Bokhandler Kai Gjølberg og bibliotekar Lena NæsmoTid: Torsdag 24.november kl 11.00 – 13.00Sted: Nordre Land folkebibliotek, Dokka.

folkeuNiversitetet – program for HØsteN 2011

32 Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011Menighetsbladet for Søndre Land - Sommer 2009

GUDSTJENESTER

Menighetsbladet for Søndre Land - Sommer 2009

KronerKundeidentifikasjon (KID) remmuntteknalBotnok liT

Underskrift ved girering

Øre

Betalt av

Belast konto

Betalt til

>< ><H

Betalings-frist

BetalingsinformasjonGIRO

Kvittering tilbake

BlankettnummerBetalerens kontonummerBeløp

Kvittering Innbetalt til konto 2075 08 21163

000250 2075 08 21163

Menighetsbladet for Søndre LandOppistua2860 Hov

Frivillig kontingent for 2011, kr. 100,-Gi gjerne en gave i tillegg.(bruker du nettbank, kan du gjerne skrive «Abonnenment 2011» i meldingsfeltet)

Klipp her

6256051370

For eventuelle endringer, se fredagens OA.

Lysmesser: Landåsbygda kirke: Tors 15.des.kl 19 Ø. WangSkute kirke: Fre 16. desember kl 19 Christina Grevbo

Søndag 18. desember -Ingen gudstjenester.

Lørdag 24. desember - Julaften Fluberg kirke kl. 13. Ole KirsebomEnger kirke kl. 14. Øystein WangSkute kirke kl. 1415. Ole KirsebomHov kirke kl. 16. Ø Wang, BarnegospelLandåsbygda kirke kl.16.Ole Kirsebom

Juledag 25. desember – HøytidsgudstjenesteFluberg kirke kl. 13. Christina GrevboHov kirke kl 13. Øystein Wang

Lørdag 31. desember -NyttårsaftenHov kirke kl.16 Øystein Wang

Søndag 1. januar 2012 Nyttårsdag, Fluberg kirke kl. 13 Hans Erik Raustøl

Tirsdag 3. januarJuletrefest på Hovland kl.17.00 Barnegospel Ø. Wang

Torsdag 5 januarPeisestua på Hovli kl. 17 Nattverdgudstjeneste Helland/Wang

Søndag 8. januar - Ingen gudstjeneste

Søndag 15. januarHov kirke kl. 16. Wang og Helland, konf m.fl

Søndag 22. januar Vingårdssøndagen, Fluberg kirke kl. 11.

Søndag 29. januar Såmannssøndagen Landåsbygda kapell kl. 11.Hov kirke kl 13

Søndag 5. februar - Kristi forklarelsesdag Skute kirke kl. 11Enger kirke kl.13

Søndag 12. februarHov kirke kl 11 Øystein Wang

Søndag 19. februar. Fastelavnssøndag,Fluberg kirke kl. 1100.

Søndag 26. februar - 1. s. i fasteLandåsbygda kapell kl.11.Hov kirke kl 13

Søndag 4. mars. 2. s. i faste,Fluberg kirke kl 1100

Søndag 11. mars 3. s. i faste (Midtfaste)Skute kirke kl. 11 (årsmøte) Hov kirke kl 13.

Søndag 18. marsEnger kl.13.00

Søndag 25. mars – Maria BudskapsdagHov kirke kl. 11 ( Årsmøte ) Fluberg kirke kl. 11.

Søndag 1. april - PalmesøndagBrennodden Landåsbygda kl. 11

Documents

jul2011