kapitteltittel l 1

DOKTOR

PROKTORDET STORE

GULLRØVERIETOG

2 l doktor proktor og det store gullrøveriet

kapitteltittel l 3

TEGnInGER aV PER DybVIG

DOKTOR

PROKTORDET STORE

GULLRØVERIETOG

Den nye naboen

Kapittel 1.

kapitteltittel l 5

det er natt i oslo, og det regner på den stille, sov­ende byen. Eller er den nå så sovende? En av regn­dråpene treffer urskiven på tårnet til Oslo rådhus, klamrer seg en stund fast ytterst på langviseren før den slipper taket og faller tjue etasjer ned. Der treffer den asfalten med et bløtt klask og begyn­ner å renne langs trikkeskinnene sammen med de andre regndråpene. Hvis vi nå hadde fulgt denne regndråpen på vei mot kumlokket i Oslonatten, ville vi hørt en svak lyd gjennom stillheten. Den svake lyden ville steget litt når vanndråpen faller gjennom hullet i kumlokket og ned i Oslos kloakk­system hvor mørket er stappet enda tettere. Og sammen med regndråpen ville vi begynt å seile på det skitne, stinkende kloakkvannet gjennom rø­rene – noen små og trange, noen så store at du kan stå oppreist – som går på kryss og tvers, langt under

Det ikke fullt så

store gullrøveriet

Kapittel 1.

6 l doktor proktor og det store gullrøveriet

jorden i denne nokså beskjedne, lille storbyen som er Norges hovedstad. Og etter hvert som dette tarmsystemet bringer oss dypere i Oslos innvoller, stiger lyden.

Det er ingen hyggelig lyd. Det høres nemlig ut som lyden av tannlege.

Lyden av bor som knuser seg gjennom tann­emalje, kjøtt og følsomme nervetråder. Som noen ganger brummer dypt og noen ganger hyler høyt, alt etter hva det har fått rundt sitt spinnende, dia­mantharde hode.

Men greit nok; det er i hvert fall ikke lyden av en anakondaslanges hvislende, meterlange tunge, knirkingen av et halvt tonn kvelermuskler som strammes, eller det øredøvende smellet av en kjeft på størrelse med en badering idet den klap­per sammen rundt offeret sitt. Jeg nevner det bare, siden det går rykter om at det finnes en slik slan­ge her nede, og fordi et par skinnende gule kryp­øyne kan skimtes der inne i mørket til venstre. Så hvis du allerede angrer på at du ble med, får du nå tilbudet om å stikke av. Bare lukk boka stille, list deg ut av rommet eller kryp under dyna, og glem at du noensinne har hørt om Oslos kloakk, lyden av tann­ legebor og slanger som spiser svære vann­rotter, middels store barn og av og til små, voks­ne mennesker – hvis de ikke har for mye hår og skjegg.

det ikke fullt så store gullrøveriet l 7

Så adjø og lev vel. Og lukk døra etter deg.

Sånn. Da var det oss.

Og vi fortsetter innover på denne skitne elven mot byens mørke hjerte. Og nå har lyden steget til et brøl og vi ser lys, men skjønner at dette verken er paradis eller tannlegen fra helvete, men noe helt annet.

Foran oss står det en bråkende maskin med hjul på. Opp fra den stikker en stålarm opp i et hull som den tydeligvis har boret i taket på kloakkrøret.

«We are almost there, lads!» roper den største av de tre mennene som står rundt maskinen og lyser opp i hullet med lommelykter. De er likt kledt i svarte lærstøvler, oppbrettede olabukser med bukse­seler og hvite T­skjorter. Den største av dem har dessuten en bowlerhatt på hodet. Men akkurat nå har han tatt den av seg og tørker svetten slik at vi kan se at de alle har glattrakete hoder med hver sin bokstav tatovert i panna, over kraftige, sammen­vokste øyebryn.

Det høres et lite smell, og plutselig hyler boret som en bortskjemt drittunge.

«We are in,» brummer han med B tatovert i panna og skrur på en bryter. Borelyden dør sakte ut, og kranarmen senkes. Borehodet kommer til syne, og det er litt av et syn: I lyset fra lommelyktene

glitrer det som verdens største diamant. Vel, det er nok fordi det er verdens største diamant som nylig ble stjålet fra en diamantgruve i Sør­Afrika.

Fyren med C tatovert i panna setter en stige opp i hullet og løper opp trinnene.

De to andre ser spent etter ham. I fem sekunder er det helt stille. «Charlie? » roper han med bowlerhatten.Det er stille i tre sekunder til.Så kommer Charlie til syne igjen. Han sliter med

10 l doktor proktor og det store gullrøveriet

å bære noe som ligner på en murstein, bortsett fra at den er gyllen og tydeligvis mye tyngre. På siden er det preget noen bokstaver: NORGES BANK.

Og under – med litt mindre bokstaver: GULL­BARRE NUMMER 101.

«Help me, Betty,» sier Charlie, og B­tatoverin­gen styrter til og overtar gullbarren.

«And the rest?» spør den største og blåser støv av bowlerhatten sin. Han har en A tatovert i panna, men akkurat nå er den er litt vanskelig å lese, siden en diger rynke krøller hele bokstaven.

«That’s all there is, Alfie.»«What?» Som de mest språkkyndige av dere vil ha oppda­

get, snakker de tre engelsk, men hvis vi nå later som vi har tatt en av doktor Proktors multilingvis­tiske språkpiller, vil resten av samtalen høres slik ut:

«Det er bare denna ene, Alfie. Resten av bankvælvet er snus tomt.»

«Er detta hele gullbeholdninga til denna for­dømte nasjonalbanken?» Den mellomste, Betty, freser og slipper gullbarren, som lander med et dunk i bagasjerommet på maskinen.

«Rolig, Betty,» sier Alfie. «Denna der ser fin ut, den da. Reint gull hele veien gjennom. Vi får komma oss hjem, gutter.»

«Hysj!» utbryter Charlie. «Hørte dere den lyden?»

det ikke fullt så store gullrøveriet l 11

«Hva da?»«Vislelyden.»Alfie stønner. «Æ’kke visling i kloakken, Char­

lie. Rottepip og froskekvekk, kanskje, men visling måru lenger inn i jonger’n med.»

«Se!»«Hva da?»«Så dere det ikke? Gule auer! De blunka og blei

borte.» «Røde rottehaler og grønne froskelår, kanskje,»

sier Alfie. «Men gule auer, den måru lenger inn i jong…»

Han blir avbrutt av et øredøvende smell. «Hm,» sier Alfie og stryker seg over haken. «Kan­

skje vi er i jonger’n, gutter, for det der hørtes unek­telig ut som slangekjever, spør dere meg. Og det synes jeg dere ska’ gjørra. Nå.»

«Som du vi’, Alfie,» sier Charlie. «Var’e slange­kjever?»

«Jepp. Og mamma sa hu ønska seg no’ pent fra Oslo. Så hva med en boa?»

«Jippi!» sier Betty og drar opp et tungt utyske av jern fra bagasjerommet. Han lader utysket, som slett ikke er utysk, men tysk, og fyrer løs. Mun­ningsflammen fra maskingeværet lyser opp i klo­akken mens kulene smeller og piper mellom rør­veggene.

De to andre retter lysene mot der Charlie så de

gule øynene. Men ingenting er å se, bare en skjelv­ende rotte som står på to med ryggen presset opp mot veggen.

«Skitt,» hvisker Betty.«Vi har det vi kom for,» sier Alfie og setter på seg

bowlerhatten. «Pakk sammen, så drar vi.»Og mens vi følger vanndråpen videre gjennom

kloakkrøret mot renseanlegget og Oslofjorden, hører vi de tre hive utstyret opp i maskinen og star­te den opp.

Men det siste vi hører, er …? Riktig. Ssslangevisling.

kapitteltittel l 13

Kapittel 2.

Secret Garden tar saken

nøyaktig klokka åtte gjorde sjefen for Norges na­sjonalbank det han pleide å gjøre hver morgen når han kom på jobb. Han gikk ned trappene til Norges dypeste kjeller. Han gikk forbi myntstøperiet der de lager kronestykker med bilder av kongen på, vi­dere ned forbi seddeltrykkeriet hvor de lager sedler med bilder av døde norske berømtheter, de fleste av dem med bart, forbi røykerommet hvor de lager røykringer, og videre helt ned dit hvor folk har bankboksene sine. Derfra låste han og nestbank­sjefen seg inn gjennom alle de tre ståldørene, før de endelig stod foran hvelvet med Norges samlede gullbeholdning.

«Lås opp!» kommanderte banksjefen som vanlig.«Det er du som har nøkkelen, Tor,» sa nestbank­

sjefen som vanlig og gjespet. «Å, ja, det stemmer,» sa banksjefen som vanlig

og låste opp. Så gikk de inn i hvelvet.