Hviskende skygger

Jan-Philipp Sendker

Hviskende skyggerOversatt av Kurt Hanssen

Jan-Philipp SendkerOriginalens tittel: Whispering Shadows

Oversatt av Kurt Hanssen

Copyright © 2007 by Jan-Philipp Sendker

Romanen ble første gang utgitt på tysk med tittelenDas Flüstern der Schatten

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-48831-4

1. utgave, 1. opplag 2015

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhvereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning

det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Anna, Florentine og Jonathan

Prolog

Han var et lite barn. Også da han ble født. To komma nikilo, ikke så mye mer enn en prematur baby selv om hanhadde holdt seg inne i morens kropp i en uke over termin.Ingen grunn til bekymring, hadde legene forsikret dem.Han kom til å ta det igjen.

Huden hans var blek, nesten gjennomsiktig, og endamer delikat enn huden til andre nyfødte. Bittesmå blåblodårer skimret på tinningene, på haken og på hendene,selv etter de aller første ukene når ammende spedbarnvanligvis har blitt til velfødde babyer.

Han gråt ikke så skjærende eller gjennomtrengendeeller langvarig som andre spedbarn. Han ble lett sliten,også som tre- og fireåring. Mens de andre barna på leke-plassen i Bowen Road, eller senere, på stranden i RepulseBay, knapt visste hva de skulle bruke all energien sin tilmens de klatret og stormet omkring og løp ut i vannet medhyl og skrik, satt han på sanden og så på. Eller han klat-ret opp i fanget til faren, la hodet på skulderen hans ogsovnet. Bevegelsene hans var forsiktige, som om han følteat han måtte spare på kreftene, at tiden hans var tilmålt.Ingen grunn til bekymring, mente legene. Alle barn er for-skjellige.

Han forble et sart barn. Tynne bein og armer uten an-tydning til muskler, som pinner var de, så da han var seksår gammel var han fortsatt så lett at faren kunne løfte hammed én arm og kaste ham opp i luften. På skolen var hanen av de stille i klassen. Hvis den energiske Mrs. Fu stilte

7

ham et spørsmål, kunne han nesten alltid det korrekte sva-ret, men han sa aldri noe før han ble spurt. I friminutteneforetrakk han å leke med jentene eller så satt han alenei skolegården og leste. Om ettermiddagene, når de andreguttene spilte basketball eller fotball, hadde han ballettun-dervisning. Foreldrene hadde protestert. Var han ikke alle-rede sær nok som han var? En raring uten noen nære ven-ner. Han trengte ikke be dem lenge. Den tause skuffelseni ansiktet hans hadde vært som en intens bønn som farenikke klarte å si nei til.

Noen uker senere klaget han for første gang på smer-ter. Han hadde vondt i lemmene, spesielt i beina. Detvar helt normalt, sa ballettinstruktøren trøstende. Mangebarn følte det samme når de begynte å danse, spesielt nårde kastet seg ut i det med en entusiasme som fikk hamtil å skille seg ut fra de andre. Faren hadde mistanke omat det skyldtes muskelkramper fordi han gjorde bevegel-ser han ikke var vant til. En ortoped foreldrene kjente be-roliget dem. Gutten vokste antagelig, og da var det ikkeuvanlig at man fikk voksesmerter i beina. Det ville gi seg.Ingenting å bekymre seg for. Så begynte den uforklarligeutmattelsen. Han sovnet i skoletiden, hadde vanskelig forå konsentrere seg, og tilbrakte de fleste ettermiddagene påsofaen i stuen.

Ville de oppsøkt lege raskere hvis de ikke kunne gitt bal-letten skylden for smertene? Hvis han hadde vært en sunnog frisk gutt, hvor lange perioder med utmattelse og umid-delbart vekttap ville vært merkelig? Burde de tatt klagenehans mer på alvor? Hadde de vært uoppmerksomme elleruforsiktige? Til syvende og sist ville det ikke gjort noenforskjell. Onkologene benyttet enhver anledning til å un-derstreke det. Paul var ikke sikker på om de sa det for åroe ham ned – så han skulle slippe å bli plaget av sin egensamvittighet på toppen av den panikkartede frykten hanhadde for sin sønns liv – eller om de snakket sant. Legeneforklarte ham om og om igjen at en tidlig diagnose ikkegjorde noen forskjell når det gjaldt leukemi, i motsetning

8

til andre kreftformer. Som om de gikk ut fra at han haddeskyldfølelse. Som om følelsen var berettiget. Men selv omde hadde rett, selv om et raskere besøk hos legen ikkeville hatt noe å si for sykdommen, behandlingen, progno-sen eller sjansen for å overleve, hva var poenget? Skulledet liksom trøste ham? Paul og Meredith Leibovitz haddesviktet som foreldre, det var han ikke i tvil om. De haddefått en sønn for å ta seg av ham, de hadde ansvar for athan hadde det bra, for helsen hans, og de, Paul og Mere-dith Leibovitz, hadde ikke klart å beskytte ham mot dennesykdommen. Hvis en far og en mor ikke kunne beskyttebarnet sitt mot den, hvorfor hadde man dem da?

«Dere må ikke klandre dere selv for dette. Da er detbedre å klandre Gud. Det er bedre å klandre skjebnen ellerlivet, ikke dere selv. Dere kan ikke noe for det,» hadde dr.Li, den ansvarlige onkologen, sagt til dem under en sam-tale like etter diagnosen. Meredith hadde tatt det rådetpå alvor, og i løpet av de neste månedene klarte hun å friseg fra skyldfølelsen hun hadde hatt i begynnelsen. Detklarte ikke Paul. Han trodde ikke på Gud, han trodde ikkepå karma, det var ingenting og ingen som kunne holdesansvarlig for sykdommen, ingenting og ingen han kunneklandre for sykdommen. Ingenting og ingen bortsett frahans egen totale utilstrekkelighet.

Paul sto ved vinduet og så ut. Det var tidlig om morge-nen. Rett foran sykehuset lå det flere tennisbaner og fot-ballbaner. Et par joggere utnyttet den fortsatt utholdeligetemperaturen på denne tiden av dagen, og løp rundenesine. De mørkegrå skyene som hadde hengt lavt over demde siste dagene var borte, og hadde etterlatt seg en sky-fri, blå himmel. Monsunregnet hadde vasket smogen ut avluften, og sikten var klar, noe som var sjelden kost i HongKong. Han kunne se Victoria Peak helt tydelig, med detsmale IFC-tårnet og Bank of China foran. Mellom sky-skraperne i East Kowloon og Hung Hom glitret det sølv-grå vannet i havnen, hvor ferger og taubåter og lekteregikk på kryss og tvers. Trafikken sto allerede stille på mo-

9

torveibroene Gascoigne Road og Chatham Road South.Han tenkte på stranden i Repulse Bay og på havet og påhvor ofte han hadde dratt dit med Justin for å bygge sand-slott omtrent på denne tiden i helgene, mens Meredithfortsatt sov. Bare de to, far og sønn, mens den varme ogfuktige tropiske sommerluften blåste rundt dem, med enfelles forståelse av at ingen av dem trengte å si noe. AtJustin hadde fått lov til å grise ham til med søle, og at delo da de kom hjem. At Meredith, tung og døsig, alltid blelitt satt ut av det gode humøret deres og trengte litt tid ogto kopper kaffe før hun kunne ta del i det.

Han snudde seg. Rommet var knøttlite, knapt størreenn et kott. Han kunne krysse det med to eller tre storesteg. Justins seng sto inn mot den rosa veggen. Ved sidenav den sto dryppstativet, en stol, et nattbord og en sam-menleggbar lenestol som Paul tilbrakte natten i. På natt-bordet lå to bøker som Paul ofte leste høyt fra, og en haugmed kassetter som Justin fortsatt hadde likt å høre på foret par dager siden. Nå hadde han ikke engang krefter tildet. Paul så på sin sovende sønn. Huden var like hvit somsengetøyet, ansiktet hadde mistet all farge. Øynene lå dyptinne i øyehulene, og mykt, lysblondt dun dekket hodethans. Pusten var svak, men stille.

Paul satte seg ned og lukket øynene. Jeg er lei for at jegmå si det … Det var ni måneder siden barnelegen, medlav stemme og sørgmodig ansikt, fortalte dem resultateneav den første blodprøven. Siden den gangen hadde ordenegitt gjenlyd i ørene hans. De hadde grepet tak i ham, og nimåneder senere var de fortsatt et ekko i hodet hans. Villehan noensinne bli kvitt dem? Ville han noensinne høre noeannet? Jeg er lei for at jeg må si det …

Hvorfor min sønn? hadde han hatt lyst til å brøle, menhan hadde holdt seg taus og lyttet mens legen snakket ommyelogen leukemi, hemoglobintall, beinmargsprøver ogprosedyrer. Hvorfor Justin? Hvorfor stilte ikke Meredithseg selv det spørsmålet lenger?

Lindringen kom bare de korte øyeblikkene om natten,

10

når Paul bråvåknet og trodde han hadde drømt alt sam-men. Han ble sittende i sengen noen sekunder med følel-sen av at han hadde våknet fra et mareritt. Det var ikkesant. Blodprøven var normal. Justin hadde fortsatt rød-blonde krøller, håret hadde ikke falt av. Han lå og sov isengen sin i rommet ved siden av. Da følte Paul en sånnlettelse, en så ubeskrivelig glede, en nesten latterlig lykke,som aldri før i livet. Det gjorde det enda verre å krasje til-bake til virkeligheten etter noen sekunder.

Hvor var Meredith? Hvorfor var hun ikke hos dem?Hun satt på et fly. Antagelig tolv tusen meter over Paki-stan eller India akkurat nå. Eller over Kasakhstan ogUsbekistan, det kom an på om flyet hadde valgt den nord-lige eller sørlige ruten fra London. En veldig viktig kon-feranse, hadde hun sagt. Om bankens nye strategi i Kina.Om investeringer og aksjeposter verdt milliarder. Somøverste sjef for Hong Kong-kontoret var det umulig forhenne ikke å være der. Hun måtte i høyden være to ellertre dager i Europa. De ville klare å holde Justins tilstandstabil til neste uke. Det hadde legene forsikret henne om.Og morfinen hadde slått ut Justin, han sov praktisk taltdøgnet rundt, så han ville uansett ikke legge merke til ommoren var der eller ikke, tenkte hun. Hun hadde sett påPaul, og de hadde sett hverandre inn i øynene et øyeblikk,for første gang på lenge. Burde han være uenig? Burde hanforklare henne at han var nesten sikker på at Justin vissteutmerket godt om det var faren eller moren hans som varpå rommet, om de satt ved siden av ham, holdt håndenhans, strøk ham på hodet eller snakket til ham, selv omkroppen hans ikke lenger viste noen utvendig reaksjon?Derfor hadde han omtrent ikke forlatt det knøttlille rom-met på nesten en uke. Derfor satt han der, kamperte påden lille feltsengen som var minst ti centimeter for kort forham, og som det var umulig å få sove i. Derfor leste hanhøyt fra bøker, sang vuggeviser, vandrerviser og julesan-ger, alt som falt ham inn, helt til stemmen ikke orket mer.Han visste at Meredith hadde vært tilfreds med avgjørel-

11

sen sin og at hun ikke ville la seg overtale, at hun ikke en-gang forventet at han ville forstå henne lenger.

Merediths arbeidsbyrde hadde økt proporsjonalt medat Justins tilstand forverret seg. Han hadde lest et ellerannet sted at det ikke var uvanlig hos foreldre som haddebarn som var dødssyke av kreft. Det uvanlige i deres til-felle var derimot at det var kvinnen som søkte tilflukt i ar-beid. To dager etter diagnosen fløy hun uventet til Tokyo.Fra da av reiste hun stadig oftere mellom Beijing, Shang-hai og Hong Kong, og de lange arbeidsdagene ble fulgt avkundemiddager som ofte varte til sent på kveld.

Paul hadde merket seg at det fantes to sorter foreldreparpå barnekreftavdelingen. Den ene sorten så fortsatt hver-andre inn i øynene, barnets sykdom sveiste dem sammen.De delte frykten, tvilen og skyldfølelsen. De støttet hver-andre, ga hverandre styrke eller viste samhold. Den andresorten snek seg gjennom korridorene med bøyd hode ogstirret ned i gulvet. De var redde for å se inn i ektefellensøyne fordi de kom til å se alt de ikke orket å se i dem: etspeilbilde av sin egen frykt, sitt eget raseri og den ufatte-lige sorgen. De ble stumme av tanken på døden, de vendteseg bort fra hverandre, de trakk seg inn i seg selv, mer ogmer fortvilet, mens de lette etter et sted de håpet ville værefritt for smerte. Paul og Meredith Leibovitz var et av disseparene.

Da de tok den aller vanskeligste avgjørelsen for bare tredager siden, var de ikke lenger i stand til å se hverandreinn i øynene. De hadde sittet side om side, som to frem-mede, ingen av dem klarte å finne styrke eller støtte hosden andre. Legene fortalte at det ikke fantes håp. Tilba-kefallet for seks uker siden var like uventet som det varalvorlig. Kreftcellene formerte seg i et eksplosivt tempo.De hadde ikke respondert på to runder med kjemoterapi.Alle medisinske utveier var prøvd. Nå var det bare snakkom å holde Justin så smertefri som mulig. Og det var etspørsmål om hvorvidt livet hans skulle forlenges for en-hver pris. Det var valgmuligheter. De snakket om intensiv-

12

avdelingen og ventilatorer. De kunne sikkert vinne litt tidpå den måten, kanskje en uke, kanskje to. Medisinsk settvar det ikke et problem.

Vi antar at dere vil gjøre dette, Mr. og Mrs. Leibovitz?Meredith sa ingenting. Hun hadde lukket øynene og var

taus.Legene så på ham. De ventet. De ventet på en avgjø-

relse. Har dere flere spørsmål? Skal vi gå igjennom detigjen? Meredith var taus. Paul ristet på hodet.

Skal vi flytte Justin inn på intensivavdelingen?Paul ristet på hodet igjen.«Nei?» spurte legene.«Nei!» hørte han seg selv si. «Nei.» Han hadde bestemt

seg. Meredith var ikke uenig.

*

Klokken måtte ha vært litt over to om ettermiddagen dahjertet hans sluttet å slå. Dr. Li kunne bare gjette seg til detnøyaktige dødstidspunktet etterpå.

En sykepleier var den siste som var på rommet klok-ken 13. Hun skulle hente brettet med suppe og te somhun hadde kommet med en time tidligere, det sto kaldt ogurørt på et lite bord. Hun hadde tatt pulsen på gutten, denvar svak, men jevn. Hun hadde sjekket dryppet og katete-ret og om Justin fikk nok morfin. Paul Leibovitz hadde sit-tet stille ved siden av sengen, holdt sønnen i hånden. Hanhadde bedt om at EKG-maskinen ble slått av, så det varuvanlig stille i rommet, i motsetning til resten av avdelin-gen.

Dr. Li kom inn på rommet klokken fem minutter påtre om ettermiddagen, og trodde først at far og sønn sovsammen. Paul Leibovitz hadde vippet framover, overkrop-pen lå på sengen med høyre arm utstrakt, venstrehåndenklemte rundt sønnens skjøre fingre. Justins hode haddesunket dypt ned i puten og var vendt til den ene siden.Først da dr. Li så nøyere etter, gikk det opp for ham atgutten ikke lenger pustet, at øynene var vidåpne med et

13

stirrende blikk, og at faren ikke sov, men gråt. Ikke høyt,ikke klagende. Det var ikke smerten han gråt av seg, somså ofte var tilfelle her. Hulkene var fryktelig stille, nestenlydløse, det fikk dem til å høres enda mer fortvilte ut.

Til tross for den medisinske utviklingen hadde dr. Li settmange barn dø i løpet av de siste tretti årene. Et barnsdød var en traumatisk opplevelse for alle foreldre, men ide fleste tilfeller hadde man brødre eller søstre som trengteoppmerksomhet, besteforeldre man måtte ta seg av, job-ber som måtte gjøres og banklån som måtte tilbakebetalesi månedlige avdrag. Livet gikk videre, selv om familieneikke kunne forestille seg det de første ukene og månedene.Noen få, noen ytterst få, ble knust av tapet. De lot segovervelde av skyldfølelse eller sank ned i selvmedliden-het. De orket ikke tomheten eller nektet ganske enkelt åla barna sine dø. De fant aldri veien tilbake til livet. Dr.Li tenkte på de foreldrene mens han hørte Paul Leibovitzhulke.

Kapittel 1

Paul lå fortsatt i sengen sin, holdt pusten og lyttet. Deneneste lyden han oppfattet, var den lave, monotone durenfra viftene. Han løftet hodet litt fra puten. Lyttet. Var ikkedet den første fuglesangen? Den kom fra den andre sidenav den lille dalen, en fjern, ensom kvitring, så forsiktigat Paul var forbløffet over at den ikke hadde blitt visketut på veien til ham. Det var et godt tegn. Det betydde atdet snart var daggry, at den første hanen snart ville gale ilandsbyen, for å bli fulgt av andre med noen sekunders in-tervaller. Det betydde at om noen få minutter begynte ogsåfuglene i hagen hans å synge, at det begynte å skranglemed kopper og kar hos naboen. At natten var over. At hanikke lenger måtte holde ut stemmene i mørket.

Livet går videre, Paul!Merediths barske stemme. Om og om igjen. Paul ventet

til de første strålene av dagslys trengte inn gjennom tre-skoddene og stemmen hennes hadde blitt helt taus. Hanskjøv bort moskitonettet og sto opp.

Han redde sengen, rullet sammen teltet som beskyttetham mot moskitoene, slo av viftene, gikk ned til kjøk-kenet, satte vann på kok med varmekolben, gikk opp påbadet igjen og skrudde på dusjen. Vannet var for varmt tilat det egentlig var oppkvikkende. Det hadde vært en ty-pisk sommernatt i tropene, hett og fuktig, han svettet myetil tross for de to viftene som sto ved fotenden av sengen.Naboene trodde han var gal fordi han nektet å installereaircondition, selv ikke på soverommet. Bortsett fra gamle

15

Teng var han den eneste i åsen som frivillig avsto fra denneluksusen.

Livet går videre.Han hatet de ordene. De uttrykte dødens usigelige

urettferdighet og fullstendig fryktelige, uhyrlige banalitet.Hele Paul strittet imot. Enkelte dager følte han at han for-rådte sønnen sin hver gang han trakk pusten. Dager daden overlevendes skyldfølelse truet med å overvelde ham,hvor han ikke var i stand til å gjøre annet enn å ligge ihengekøyen på terrassen.

Frykten for å glemme. Justins søvnige fjes om morge-nen. De store, blå øynene som kunne skinne så klart. Smi-let hans. Stemmen hans.

Han ville gjøre alt som sto i hans makt for å forhindreat støyen fra verden utenfor skulle dekke til minnene hans.De var det eneste han hadde igjen etter sønnen. Han måtteholde fast i dem så lenge han levde, de var ikke bareuvurderlig dyrebare for ham, men også ekstremt skjøre.De var ikke til å stole på. Minner var illusoriske. Minnersvant bort. Minner fordampet. Nye inntrykk, nye ansik-ter, lukter og lyder la seg lagvis over de gamle, som grad-vis mistet sin kraft og intensitet, helt til de ble glemt. Paulhadde kjent dette tapet selv mens Justin hadde vært i live:En smerte han følte nesten hver eneste dag. Når sa søn-nen hans sine første ord? Hvor tok han sine første skritt?Var det i påsken på plenen i klubben eller to dager senere,på turen til Macau, på torget foran katedralen? Da detskjedde, trodde han at han aldri ville glemme det, men toår senere var han allerede usikker på detaljene. Det tapetvar til å holde ut, fordi nye minner med Justin formet seghver eneste dag mens de gamle forsvant. Men nå? Hanmåtte stole på de minnene han hadde. Av og til tok han segselv i å lete etter noen øyeblikk med Justins stemme, hanlukket øynene og måtte konsentrere seg til Justin dukketopp foran ham.

For å forhindre at minnene ble visket ut, ville han sålangt det var mulig beskytte seg mot alt nytt. Å glemme

16

ville være forræderi. Det var derfor han flyttet til Lammalike etter skilsmissen, og det var derfor han sjelden forlotøya, og da bare høyst motvillig. Lamma var fredelig. Detvar ingen biler der, færre mennesker enn noe annet stedi Hong Kong, og knapt noen han kjente. Huset hans lå iTai Peng, en bosetting i en ås over Yung Shue Wan, ti mi-nutter fra fergeterminalen. Den lå skjult bak en formida-bel vegg av grønne busker og et tykt bambusholt i endenav en smal sti.

Han hadde laget seg daglige rutiner. Han våknet veddaggry, drakk nøyaktig en kanne jasminte – aldri mer,aldri mindre – trente tai chi på taket i en time, gikk nedi landsbyen og handlet, og spiste på den samme havne-restauranten – alltid den samme blandingen av dim summed grønnsaker og reker og to dampede kinesiske bol-ler fylt med svinekjøtt. Deretter bar han hjem innkjøpene,og etter det gikk han en tur som varte mellom tre og firetimer. Hver dag førte den ham forbi de små åkerlappenehvor gamle menn og kvinner satt og luket, smuldret oppjordklumper eller sprayet grønnsakene og tomatplantenemed insektmidler. De hilste på ham med et nikk og hansvarte med et nikk. Han var trygg på dem. De ville aldrifinne på å snakke til ham, langt mindre prøve å slå aven prat. Han fortsatte å gå til Pak Kok ved havet, tok enstor bue tilbake til Yung Shue Wan, og gikk deretter overhalve øya til Lo So Shing-stranden, som nesten alltid varfolketom, bortsett fra noen få helger om sommeren. Dersvømte Paul i nøyaktig tjue minutter. Så satt han i skyg-gen i en halv time, av og til lenger i godt vær, og så utpå havet, nesten alltid lettet over det velkjente synet. Ellerhan lukket øynene og mediterte. Det var ingenting uven-tet å frykte her.

Gåturen tilbake førte ham over den lange åskammenhvor han kunne se den trange East Lamma Channel, somskilte øya fra Hong Kong. Han ble sjelden værende lengepå denne stien, han stirret på de fullastede konteinerski-pene og spurte seg selv hva slags last de førte og hvor

17

de skulle. Hans eneste selskap var løshunder eller en ogannen hjemløs katt. Resten av dagen tilbrakte han i hageneller på takterrassen, hvor han stelte med plantene sine oglaget mat eller vasket huset.

Han leste ikke aviser og hadde ikke tv, han hørte barepå BBC World Service på radioen fra sju til halv åtte omkvelden. En dag hvor han ikke vekslet et eneste ord mednoen, var en god dag. En uke lik alle andre hvor det ikkeskjedde noe som etterlot seg spor i hukommelsen hans,var en god uke.

Han visste at denne dagen ville bli vanskeligere. Det vartreårsdagen for Justins død, og Paul hadde planlagt å dratil Hong Kong Island, som han gjorde hvert år, for å gåopp på Victoria Peak.

Det var ikke en bra dag å gå tur på. Andre september iHong Kong var aldri en bra dag å gå tur på. Termomete-ret ved døren viste en temperatur på trettiseks grader ogen luftfuktighet på 98 prosent. Byen svettet. Den stønnet iheten. Alle som kunne, gjemte seg i rom med airconditionpå denne tiden.

Paul hentet for sikkerhets skyld en tredje vannflaske frakjøleskapet, og stakk den i ryggsekken. Han hadde på seggrå shorts og en tynn, kortermet skjorte. For å hindre atsvetten rant ned i ansiktet og sved i øynene hadde hanbundet et tørkle rundt pannen. De lange, muskuløse beinaviste tydelig at han gikk lange turer hver dag, og hanhadde de flate, definerte magemusklene til en ung mann.Likevel ville klatreturen kreve alt han hadde av krefter iet vær som dette. Han tok vandrestaven og gikk nedoveråsen til landsbyen i et rolig tempo. Han svettet allerede førhan hadde kommet til fergen.

Det var minnet om en løgn han hadde fortalt av be-kvemmelighetsgrunner som drev ham til å besøke byen oggå opp Victoria Peak to ganger i året: på sønnens fødsels-dag og dødsdag. Det var et ritual han ikke engang kunneforklare for seg selv, det hadde blitt en slags tvangstankeå gjennomføre det. Som om han måtte gjøre opp for noe.

18

Ikke lenge før han døde, hadde Justin spurt om hantrodde de ville gå opp Victoria Peak igjen en dag. Det høy-este fjellet på Hong Kong Island hadde vært en av favo-ritturene deres, turen rundt toppen som hadde utsikt overbyen, havnen og Sørkinahavet, hadde gjort stort inntrykkpå Justin allerede da han bare var to år. For Paul virketdet som om Victoria Peak var et sted der sønnen følte segtrygg. Det var et slags utkikkspunkt over verden som Jus-tin insisterte på at de skulle besøke hver årstid: om som-meren, når toppen på grunn av sin høyde ga litt beskyt-telse mot den tyngende heten og fuktigheten i byen, omvinteren, når det blåste en vind så kald at Justin gikk medullue og hansker og de var nesten de eneste som gikktur der oppe, ja, selv om våren, når skyene mange dagerskjulte toppen og man ikke så annet enn skodde foranseg. De hadde ofte sittet på en benk der oppe og spist ogPaul hadde forklart for sønnen hvordan fly fløy og båterfløt, hvorfor store dobbeltdekkerbusser plutselig ikke varstørre enn en lekebil, og hvorfor stjerner het stjerner ogikke soler, selv om de også strålte ut lys.

Ville de komme seg dit sammen igjen?«Ja, selvsagt,» hadde Paul svart, og sønnen hadde løf-

tet hodet litt, smilt til ham, sett ham inn i øynene og spurt:«Tror du det?» Paul hadde stirret inn i de slitne øynenetil sønnen uten å vite hva han skulle si. Ville Justin høresannheten? Ville han høre nei, Justin, nei, jeg tror ikke det,du er for svak til det og jeg kan ikke bære deg sju hundreog nitti meter oppoverbakke. Det er ikke noe håp lenger.Vi vil aldri mer stå sammen på Victoria Peak og telle fly,og drømme om å gli gjennom luften som fugler og gjørefra oss på hodene til folk. Selvsagt ville han ikke høre det.Selvsagt vil ingen med vettet i behold få seg til å si noe sånttil en åtteåring. Hvorfor skulle man det? Men hva skullehan gjøre?

«Ikke noe lureri nå, pappa. Si sannheten,» hadde Justinsagt i en advarende tone like etter diagnosen, da en hjel-peløs Paul hadde prøvd å ufarliggjøre sønnens tilstand og

19

bablet i vei om en kraftig influensa. Ikke fortell løgner.Sannheten. Han og Meredith og legen hadde holdt fast pådet, i den grad et barn kan forstå den formen for destruk-tive krefter som herjet i kroppen hans. Men dette? Skalvi klatre opp Victoria Peak igjen? Dette handlet ikke omleukocytter og plastocytter, ikke om hemoglobinantall ogneste blodoverføring. Det var et enkelt spørsmål som for-ventet et enkelt svar: ja eller nei? Justin så på faren sin,blikket forlangte å få vite sannheten.

«Ja, selvsagt,» sa Paul for andre gang og nikket beroli-gende. Justin smilte kort og sank ned på puten. Det var enliten, hvit løgn, det rette svaret – hvem ville vel bekymreseg for det? Men Paul kunne ikke tilgi seg selv for det.Selv i dag, nøyaktig tre år etter at Justin døde, kjente hanat det stakk i ham. Han hadde forrådt sønnen sin. Hanhadde latt ham leve i en illusjon, et dumt, latterlig, full-stendig tåpelig håp, istedenfor å si sannheten, dele den ogpå den måten gjøre den mer utholdelig. En skamfølelsekom krypende over ham, og den hadde ikke minsket, uan-sett hvor ofte han hadde gått gjennom den i hodet og rett-ferdiggjort den for seg selv. Følelsen av fortvilelse ble væ-rende, og sammen med den følelsen av at han hadde værten kujon i et kritisk øyeblikk.