Upload
henning-pettersen
View
233
Download
0
Embed Size (px)
DESCRIPTION
Vakker bok fra Jæren. Antall sider: 144 Format: 24 x30 cm Innbinding: stivbind Foto: Snorre Aske Tekst: Helge Torvund
Citation preview
Himmel og hav, ropar vindenSteingard og strå, seier lyset
Sandkorn og skyer, sukkar bølgjeneog brettar blonder over stranda
JÆRENHIMMEL OG HAV
Jorda sov under eit teppe av is
Morgonen opna eit vindauge av lys
og månen svevde overmed sitt rolege andlet
Kvar gong Gaia pusta ut og inngjekk det sommar og haust
Alle rørsler tok tusen år
På dei langstrekte strendenela lyset ut sitt smelta gullog kyste steinane runde
med små bølgjer
Myrene glippa med ei tjørn og gnei seg i augo
strauk bort nokre strå av myrull og strekte torva ut i sola
Den salte lukta av vindstrauk bort skodde og dis
Vipa kom og la eit eggog mennesket såg
utover vinden sitt rike:
Jæren
I byrjinga
Den åttande dagen
12
Ein sirkel av steinÅ ha ein stein som kan bera deg gjennom året. Ein stor gråbrun steinrygg du kan koma til og sitja på.
Eit stødig utgangspunkt der du kan la augo kvila på havet og jorda sine bølgjer. Kjenna at du vert jorda
og kjenna at du sit der du skal sitja. Følgja med augo dei slake kurvane i landskapet som elvane frå
isbreane ein gong skapte av grus og stein.
Eller å halda ein rullestein i nevane. Kjenna den tunge glatte fl ata i hendene. Eit steinhovud skapt av
havet. Av bølgjene sine bilethoggarhender. Sjå årer, korn og krystallar som gjev den liv og gneistrande
fargar. Komen av jorda og kasta ut i elementa; vatn, lys og vind.
Å lukka neven om eit lite steinegg og lukka augo og kjenna på den svimlande tanken at denne steinen
kan ha kome hit etter ei lang reise med eit enormt skip av is. For tusenvis av år sidan.
Å sitja på ein knaus i sollyset, ved bølgjeglimta, over sandkornrefl eksane. Det er å som å vera
heilt ny i verda. Overlaten til det alt spring ut av. Ein kan sitja i dette suset av verda på ein stein,
og kjenna at in vert vaska rein. At tida vert borte, og kloden og augo vert eitt i eit veldig nå.
I steinane er jorda si uendelege soge teikna inn som eit alfabet for stjernene å lesa i stille vinternetter.
Eg legg sju steinar i ein sirkel i sanden. Eg går bortover stranda og vert ein liten prikk under den veldige
himmelen medan bølgjene vaskar spora mine vekk med si låge kviskring.
13
Sandblesen stein. Vindbølgjande sandBårene fylte av algar som lever av lys
I sanden: fi ngrar av tare
Børaunen
14
Borestranda
15
16
Å skriva JærenÅ skriva Jæren inn i dikt handlar om lyset og steingardane, om strendene og dei slake bogane i land-skapet. Men samstundes handlar dikt alltid om å vera menneske. Og av og til prøver ein å fanga svære spenn av tid i menneskeslekta si historie, og fortetta det heile i eitt einaste dikt. Eit dikt som famnar store rom av tid og mange rom i ulike land og menneskemiljø. I eit dikt av den typen går jærbuen frå fl intdolkar til datamaskinar i løpet av nokre få linjer. I den bakken på Ogna der eg bur, var det ein steinalderbustad for 8000 år siden. Å vita om dette, har vore inspirerande og tankevekkande og det
har slått inn i mange av mine dikt.
Me kom frå havet og skoganeMe kom med váre augo
og hard hud under føteneMed fl intdolkar og skinn kom me
framover i små fl okkarMed forte smil og mørk redsle
drog me framovermot svære damanlegg
Med kontor og fjernskrivararog dei endelause rekkjene
av bitte små teiknsom punkt av tid
Undrande sette me osspå ein ustødig kasse av tre
under blikktakregnetStolte i stolar av stål og hud
Tankefullt såg me inn i eldenog ut av skyskraparane
høgare enn fjellikkje eit tre lenger
å lena seg til
Eg har farta litt kring i andre delar av verda. Den første ungdomstida var prega av ein veldig utfartstrong, og det å vera jærbu var noko ein helst ville verta ferdig med så fort som mogleg. Men etter nokre turar kringom i Norden, i Europa, i Mellom-Amerika, og Nord-Afrika, etter å ha budd både i Nord-Noreg, i Finland, på Austlandet og på Sørlandet, vendte eg til slutt
heim og slo meg til på Jæren att. Budde på Refsnes, Nærbø og Sirevåg før eg slo meg til på Ogna,
17
der eg fann mitt revir heilt sør på Jæren, mellom slettene nord for Brusand og det knudrete vakre månelandskapet sør for Sirevåg. I perioden då eg var jærbu i eksil, hendte det ofte at eg skreiv om vitjingane heime på Jæren:
Slik er det brått å vera heime:Jærnatta skoddetung
over den sovande havkroppen.Sanden sitt triste andlet
under våre steg. Me slepper orda ut
i vinden.Fulle av den urolege stilla
som er over alt nå.Bankande i vår puls,
bølgande inn frå horisonten.Brest og brest
lik den kvite sorga i våre unge liv.At me høyrer
kva havet og vinden vil oss.
Kvardagane la seg etter kvarandre og fanga oss inn. Jærnettene er verdt eit dikt, dei òg, med sitt mjuke lys og sin fl ytande jorddis. Eit alveland me kan halda kontakten med, bare me kjem oss ut på litt ukris-telege tider innimellom. Men her skal det først og fremst handla om det trygge som ligg i botnen av dette å ha ein heim i eit landskap. Det har vore godt å ha sett teltpluggane ned i dette landskapet, særleg når ein ny generasjon var på veg.
Og der i vindenvil eg tenkja
på barnet i vatnetDer eg syklar
over soltørka sandstøvvil eg helsa på aprilsola
på JærenEin fast gammal neve
18
Småskjera, Sirevåg
19
20
Steinskip som har segla gjennom eit hav av tid. Tidsseglarar som kjærteiknar steinen og augo med si
last av undring. Me stoggar opp ein augneblink og fell ut av kvardagens mas. Kven sendte desse båtane
over til oss frå ei strand på andre sida for åtte tusen år sidan? Visste dei noko me ikkje veit? Veit me
noko dei ikkje visste? Båtane duvar vidare på klodens rundgang i rommet og gjev ikkje slepp på si
undring. Seglar i stein under skiftande himlar.
21
Helleristing på Solbakk
22
Ei staseleg kvinne lagt varsamt ned for siste gong på ei fl etta stråpute fylt av hår. Pynta med gull og sølv
og hylla inn i bjørneskinn for den lange reisa. Og den som har auga for slikt, kan sjå fotspora hennar
i molda, i sanden, i lufta og vatnet, alle dagar. For ho er i alle kvinner og i alle gudinner som sørgjer
23
for at jorda gjev og gjev. Ho er ein lysberar av kronblad og ei kjærleiksraus rose som får eplene til å
mognast og bringebæra til å raudna.
Krosshaug, Kleppe
Dette var noen sider fra boka.Bestill på: www.naturkultur.no
Dette var noen sider fra boka.Bestill på: www.naturkultur.no