Hvis ikke Angela Merkel holder Europa sammen, hvem skulle da gjøre det?

Joschka Fischer, mars 2016

INGRID BREKKE

ANGELA MERKEL

Et europeisk drama

© 2016 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe LeinerOmslagsfoto: forside: akg-images / NTB Scanpix; forsideklaff: Sturlason;

baksideklaff: Fabrizio Bensch / Reuters / NTB ScanpixSats: Dag Brekke / akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 bBoka er satt med Stempel Garamond 11,5/15Trykk og innbinding: Livonia Print

ISBN: 978-82-489-1842-4

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord.

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7

Kapittel 1Vi klarer det! Flyktninghøsten 2015 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10

Kapittel 2Oppvekst i et nedlagt land 1954–73 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34

Kapittel 3Hamsterårene 1973–1989 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60

Kapittel 4 Ut av buret 1989/90 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76

Kapittel 5 Fra Bonn til topps 1990–2005 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98

Kapittel 6Broen mellom øst og vest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122

Kapittel 7Systemet Merkel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152

Kapittel 8 Pakten med djevelen. Flyktningvåren 2016 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182

Et takknemlig etterordLitteraturliste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211

7

Innledning

Første gang jeg ble nysgjerrig på Angela Merkel, var under en pressekonferanse i Berlin i 2010. Som fersk utenrikskorrespon-

dent ventet jeg meg en alvorlig, saklig, tørr politisk redegjørelse. Al-voret og sakligheten var selvsagt der, men den lysende intelligensen og humoren som fulgte med som en bonus, overrasket og sjarmerte. Merkel har en klar personlighet og en subtil karisma som bare sjel-den når gjennom TV-skjermen. Hun var allerede inne i sin andre pe-riode som kansler, og hadde posisjonen som EUs mektigste politiker i perioden da tyngdepunktet i EU forskjøv seg fra Brussel til Berlin. Merkels makt og måten den viste seg på, fascinerte meg.

Jeg fikk raskt sans for den tyske kanslerens manglende interesse for all slags tant og fjas, enten det gjelder å omgås berømtheter eller eget utseende. Med sin bakgrunn fra DDR fridde hun også til min in-teresse for historien om det kommunistiske Europa. Angela Merkels første minne om en politisk hendelse er byggingen av Berlinmuren. Hennes politiske karriere startet først da Muren falt. Slik bærer hun i seg det største europeiske drama i etterkrigstiden: den kalde krigen og ettervirkningene vi fortsatt står midt oppe i.

Med sin bakgrunn fra det andre Tyskland, diktaturet bak jern-teppet, er hennes karriere en serie usannsynligheter. Hvordan kunne den klønete prestedatteren fra en småby i DDR havne på maktens tinde i det nye Europa?

Uansett hva man måtte mene om innholdet, er Merkel en usedvan-lig dyktig politiker. Hun behersker håndverket til fulle, med det re-sultat at hun er den lengstsittende regjeringssjefen i EU og har ledet et Tyskland som bare er blitt sterkere.

Offisielt reiser Angela Merkel verden rundt, hun omgås statsledere og deltar i slottsmiddager. Privat forsøker hun å leve som om hun fortsatt arbeidet som fysiker i DDR: handler selv på supermarkedet, lager potetsuppe til mannen sin og tilbringer helgene i et lite feriehus hun har eid i 30 år. Den første delen av livet hennes er fortsatt relativt ukjent, til tross for at tiden i diktaturet preger hennes personlighet. Hun har aldri gjort noe hjemme-hos-intervju, snakker sjelden om hva hun tenker og har et ansikt som er umulig å lese. Kombinasjonen av makt og mystikk gir henne en magnetisme hun knapt deler med andre. Hvilke personlige egenskaper ligger bak suksessen?

Det siste året har krigen i Syria og mennesker på flukt satt dags-ordenen i Europa. Merkel er kjent som EUs pragmatiske krisehånd-terer, gjennom finanskrisen, eurokrisen og Ukraina-krisen. Nå tok hun en tydeligere ledelse, en rolle som gjorde henne både mer sett opp til og mer forhatt. Aldri før har hun stått i en slik storm. Både i hennes eget parti og blant velgerne var det mange som ikke lenger kjente igjen kansleren sin. Så vi en ny Angela Merkel? Spørsmålet lar seg bare besvare hvis vi virkelig skjønner hvem hun er.

Denne boken handler om Merkels makt, om den harde veien til topps og hvordan hun bruker sin posisjon. Jeg har gått bakover i tid, til barndom og ungdom, og jeg har sett spesielt på hennes politikk opp mot Russland, kanskje det feltet der hennes avtrykk er klarest. Jeg har også fulgt henne på nært hold gjennom nok et europeisk dra-ma: flyktningkrisen.

Dagens tyske kansler er fascinerende som individ, politiker og le-der, men kanskje mest av alt som representant for en epoke. Angela Merkels historie er Europas historie.

Hvis vi nå skal begynne å måtte unnskylde oss for at vi i nødsituasjoner viser et vennlig ansikt, da er det ikke mitt land. 1

Kapittel 1

10

Vi klarer det! Flyktninghøsten 2015

«Tyskerne ligner elefanter. Ved første blikk virker de store og ville, men så snart man har klappet dem og smigret dem, blir

de snille. Da trenger man bare å legge hånden på snabelen deres, og de lar en villig klatre opp på ryggen.»

Slik beskrev den franske tenkeren og forfatteren Montesquieu tyskerne etter sin store tysklandsreise i 1728/29. Sitatet hadde jeg hengende over skrivebordet mitt til oppmuntring da jeg først begyn-te å arbeide i Tyskland. Nå ligger papirbiten i en eller annen bunke, men innholdet har levd sitt eget liv i bakhodet mitt. Jeg ser for meg Tyskland som en gigantisk elefant: tung, treig og truende på grunn av størrelsen. På elefantens hode sitter Angela Merkel og forsøker å sty-re: napper i et øre her, prikker den på pannen der. Forrest på ryggen sitter regjeringen, lenger bak representantene i Forbundsdagen med blikket rettet i ulike retninger. Rundt dyret står andre mektige kref-ter: forretningsfolk, banker, fagforeninger, interesseorganisasjoner – de trekker elefanten i halen og snabelen og prøver å dytte den hit og dit. Det er ikke lett å få den til å svinge, men i løpet av sensommeren 2015 ble verden forbløffet vitne til nettopp det.

Vi husker alle bildene: de slitne flyktningene fra krigen i Syria som kom vandrende gjennom Makedonia og Serbia; foreldrene som lirket

11

barna sine gjennom piggtrådgjerdet Ungarn nettopp hadde satt opp; folkemengden som endte opp på jernbanestasjonen Keleti i Buda-pest, uten å få lov til å ta tog videre; de mange hundre som til slutt la ut på motorveien til fots i retning Østerrike. Det siste var dråpen som fikk Tysklands kansler Angela Merkel til å ta en dristig avgjørel-se. Like før midnatt 4. september 2015 avtalte hun og den daværende østerrikske kansleren Werner Faymann å plukke flyktningene opp fra motorveien med busser og dele dem mellom seg.2 «Angela Mer-kel har åpnet grensen.» Slik lød formuleringen som raskt spredte seg i alle kanaler, men den fysiske grensen var selvsagt åpen fra før. Det Merkel gjorde, var å si at flyktningene som kom fra Ungarn, ikke ville bli returnert til det første Schengen-landet de hadde ankommet, slik den såkalte Dublin-avtalen foreskriver. De skulle i stedet få asyl-søknaden sin behandlet i Tyskland.

Og de kom, med busser og tog, de aller fleste først til München i Bayern. På jernbanestasjonen ble de møtt av smilende tyskere med skilt der det sto «Welcome refugees!», teddybjørner til barna og varm mat og drikke. Fra München ble transporten videre inn i Tyskland organisert, og på jernbane- og busstasjoner over hele landet skjedde det samme. Frivillige organiserte mat, toalettsaker og klær og hjalp så godt de kunne. En glødende «Willkommenskultur» fikk journalister fra hele verden til å skrive hjem om det nye Tyskland, slik også jeg skrev for Aftenposten.

Det var rørende å se det store engasjementet hos de frivillige og gleden hos de slitne flyktningene som ble møtt med slik varme. Men å se hvordan tyskerne selv reagerte på å bli betraktet så positivt uten-fra var like sterkt. Mange sammenlignet stemningen med «sommer-eventyret», som fotball-VM arrangert av Tyskland i 2006, gjerne kalles. Da kastet tyskerne noe av nasjonalismeangsten etter annen verdenskrig over bord, viftet med flagg og feiret seg selv med ren glede. «For første gang er jeg stolt av landet mitt», var en replikk jeg hørte og leste flere ganger. Det lå en følelse i luften av at dette var begynnelsen på noe nytt, og at jeg nå så et land og et folk bok-stavelig talt forandre seg foran øynene mine. Tyskland var på topp

12

økonomisk, med lavere arbeidsledighet enn noensinne siden gjen-foreningen. Nå var det tid for å bli det man ønsket å være: åpent, solidarisk og mektig, et land som er sitt ansvar bevisst i en globalisert verden, et land å være stolt av. Som en kollega tørt bemerket: «Fra de onde til de gode på 70 år, det må da være verdensrekord.»

For Merkel selv var overgangen i den internasjonale opinionen ad-skillig bråere. Fra beinhard forhandler med steinhjerte i Hellas-kri-sen til Europas humanitære håp på noen uker. Der desperate grekere gikk i tog med bilder av Merkel som Hitler, viftet takknemlige syrere med plakater der det sto «Mama Merkel». Avgjørelsen om å åpne grensen kan bare forstås ved å se nærmere på den europapolitisk in-tense sommeren 2015 og trekke noen linjer litt lenger bakover.

EurokrisenI løpet av årene med finans- og eurokrise var det blitt tydelig at der Sør-Europa hadde tapt på innføringen av fellesvalutaen euro, had-de Nord-Europa og ikke minst Tyskland klart seg adskillig bedre. Flere land hadde utviklet enorme problemer med stor statsgjeld og skyhøy arbeidsledighet. Hellas viste seg å være aller hardest rammet av gjeldskrisen, ikke minst fordi den tradisjonelle korrupsjonen aldri egentlig var blitt ryddet opp i. EU forsøkte å avhjelpe med stadig nye såkalte redningspakker, altså flere lån. I virkeligheten reddet dette bare bankene som hadde gitt lånene, og ikke grekerne generelt.

Den såkalte troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentral-banken og Det internasjonale pengefondet) tok i praksis den øko-nomiske makten i landet og kom med en rekke krav om hva den greske staten måtte gjøre for å kunne fortsette å være i eurosonen. Disse ofte svært spesifikke og harde kuttkravene ble oppfattet som å komme fra Tyskland. Tyske politikere understreket da også ofte at dette var oppskriften som hadde hatt suksess hjemme hos dem. Sam-tidig påpekte stadig flere økonomer og eksperter at troikaens poli-tikk egentlig gjorde ny vekst for Hellas så godt som umulig. Årsaken til elendigheten ligger også delvis i euroens konstruksjon. I stedet for

13

å jevne ut de økonomiske ulikhetene mellom landene, forsterket den felles valutaen dem. Eksportnasjonen Tyskland tjente på euroen, de søreuropeiske importlandene tapte. At Tyskland derfor kunne bi-dratt til å avhjelpe situasjonen ved for eksempel å øke egne lønninger, har det vært lite gehør for.

Slik jeg ser det, er det virkelig en blind flekk hos tyskerne at ikke alle kan gjøre som dem. Selv har de nemlig en forbløffende evne til å løfte i flokk og finne kollektive løsninger. Den tyske gjenforeningen kostet dyrt og bidro til at landet ble kalt «Europas syke mann» rundt årtusenskiftet. Deretter satte den daværende sosialdemokratiske kansleren, Gerhard Schröder, i gang sine omfattende reformer kalt «Agenda 2010» i 2003. Statlige pensjoner og andre sosiale ytelser ble kuttet, og systemet omorganisert. Belønningen har vært en sunne-re økonomi, en statsgjeld under kontroll og ikke minst: en arbeids-ledighet lavere enn noensinne siden gjenforeningen.

Samtidig økte reallønnen knapt på et par tiår, og reformene har bi-dratt til utviklingen av et deprimerende stort lavtlønnssjikt, der folk får for lite betalt til å leve av en fulltidslønn. Sosialdemokratene fikk omsider gjennomslag i koalisjonsregjeringen Merkel for å innføre en minstelønn på 8,5 euro timen fra 2015. Men tyskere flest har nettopp en følelse av å ha gjort en innsats for fellesskapet og ikke minst at de har betalt en pris for suksessen. At Tyskland skal kompensere øko-nomisk for andre lands elendighet, føles dermed dobbelt urimelig.

Men en forutsetning for at denne typen reformer kan gjennom-føres, er nettopp at individer og næringsliv har tillit til en velfunge-rende stat og betaler skatt. Slik har det ikke vært i Hellas, og tyske toppolitikere har bidratt til å spre holdninger om at det er indivi-duelle grekeres latskap og umoral som har ført dem inn i ulykken, i stedet for å se at det er den greske politiske eliten (og delvis EU selv) som har unnlatt å reformere et korrupt system. I Tyskland har dette også gjort det politisk umulig senere å skulle ettergi gjeld, selv om det ligger i kortene at når bare grekerne lenge nok har overholdt sine forpliktelser etter avtalen fra sommeren 2015, vil gjeld bli ettergitt. Ingenting annet vil egentlig kunne løfte Hellas.

14

Stengte bankerBunnen for grekerne ble nådd i juli 2015 med stengte banker og fol-keavstemning. Bare iskalde kynikere kunne unngå å føle medlidenhet med menneskene vi møtte i utallige reportasjer: folk som ikke fikk livsviktig kreftmedisin, som i løpet av et par år falt fra å være middel-klasse – som oss – til å måtte bo på gaten; en gråtende pensjonist for-an en stengt minibank. For millioner av søreuropeere i gjeldstyngede land var Angela Merkel direkte ansvarlig for elendigheten, en som frarøvet dem det sosiale sikkerhetsnettet. Antipatien mot Merkel og sympatien for Hellas økte betraktelig også lenger nord i Europa den-ne forsommeren. I det internasjonale mediebildet ble gjeldsforhand-lingene mellom Hellas og EU som David mot Goliat, det lille fattige landet mot det store rike, den greske radikale statsministeren Alexis Tsipras mot den tyske konservative kansleren Angela Merkel.

I virkeligheten var det tyske synet på Hellas representativt for et flertall av EU-landene. Merkels store mål var å holde EU samlet, også mot råd fra sin egen finansminister, Wolfgang Schäuble. Han ønsket «Grexit», altså at Hellas kontrollert skulle forlate eurosonen – en løsning mange mente ville være til det beste for Hellas selv. Men grekerne ville ikke ut. Til tross for alle kuttkrav og harde pålegg vur-derte de at fremtiden for dem kunne bli dårligere uten den delen av EU-medlemskapet euroen utgjør. Når et land har vært vanstyrt så lenge, føles det tross alt som en trygghet å være en del av Europa og ikke helt overlatt til seg selv. Å kaste dem ut mot deres vilje ville nett-opp være å la Europa gå i oppløsning, ifølge Merkels logikk.

I tyskernes øyne var det EUs demokratiske spilleregler som av-gjorde deres holdning. Men mange internasjonale analyser og kom-mentarer etter at Hellas-krisen hadde roet seg, handlet om hvordan Tyskland ikke tok det ansvaret de burde tatt og at Merkel nok en gang feilet som EUs ledende kraft. Og selv om Tyskland er store og mektige, er de også sårbare for hva andre tenker om dem. Den internasjonale kritikken gjorde inntrykk, men de følte seg også mis-forstått.

15

Jenta som gråtSå går det noen korte sommeruker. Hellas er ute av medienes euro-peiske dagsorden, flyktningkrisen er for alvor kommet inn, og alt er blitt annerledes. Angela Merkel får ros for sitt lederskap av den amerikanske presidenten Barack Obama. Magasinet Newsweek har førsteside med tittelen Mama Merkel. Europas samvittighet i flykt-ningkrisen. Senere på høsten skriver The Guardian at Merkel står alene mot katastrofen, mens Time kårer henne til årets person for å «tro at store sivilisasjoner bygger broer, ikke murer, og at kriger vinnes både på og utenfor slagmarken». Tyskland blir brått en for-bildenasjon for human flyktningpolitikk, og de som setter størst pris på den nye retningen, kommer ofte fra de samme miljøene som nylig hadde kritisert Merkel for å være kynisk og usolidarisk. Hva hadde skjedd? Forandret Merkel seg? Tok tysk politikk et langt skritt mot venstre? Kanskje kan et blikk på en hendelse i mellomtiden gi et inn-blikk i Merkels verden.

Like etter avtalen med Hellas var rodd i land, havner nemlig kansle-ren i usedvanlig hardt vær på hjemmebane. Anledningen er en ikke planlagt samtale med den palestinske flyktningjenta Reem Sahwil. Hun og familien har bodd fire år i Tyskland og står i fare for å bli utvist fra landet. Merkel arrangerer av og til såkalte borgerdialoger – treff med folket rundt i landet der ulike temaer luftes. Borgerdia-logene sendes også direkte på TV. Denne gangen er det Rostock, den vakre hansabyen ved Østersjøen, som er stedet. På benkene sitter skoleelever, mange med handikap. På veggen står det: «Å leve godt i Tyskland er det som er viktig for oss», flankert av det tyske flagget i ungdommelig sprelsk bannerform.

Den 14 år gamle jenta med langt svart hår og store øredobber sier med et sjenert smil at hun har et ønske og et mål om å studere, og at hun synes det er tøft å leve så usikkert, siden hun og familien når som helst kan sendes ut. «Det er vanskelig å se andre nyte livet når man selv ikke kan nyte det», sier hun på perfekt tysk. «Det forstår jeg», sier Merkel, og sier videre at politikk er hardt, og at Reem virker som

16

et svært sympatisk menneske, der hun står foran henne. «Men det er umulig å ta imot alle», forklarer hun.

Midt i en setning blir Merkel stille og ser mot Reem. Jenta gråter. «Å, kom», sier Merkel, skakker på hodet og går mot jenta og stry-ker henne. «Du gjorde det prima», sier hun. «Jeg tror ikke, fru for-bundskansler, at det handler om at hun gjorde det prima eller ikke, men om at hun er i en svært belastende situasjon», kommenterer møtelederen. Merkel snur seg mot ham og sier: «Jeg vet at det er en belastende situasjon, likevel vil jeg gjerne stryke henne.»3

Nyhetsinnslaget skapte voldsomme reaksjoner, i hovedsak fordi Merkel virket stiv og lite berørt av situasjonen. «Jeg vil adoptere søte Reem, dessuten krever jeg et strykekurs for fortsatt følelsesmessig begrensede tidligere kvantefysikere», heter det for eksempel i kom-mentarfeltet på YouTube. Under hashtagen #merkelstreichelt, #mer-kelstryker, flommet kommentarene om den kalde, klønete kans-leren. Andre benyttet anledningen til å kritisere den hardhjertede flyktning politikken som «ikke kan strykes vekk».4 Satirikerne kastet seg på, med bilder av Merkel som stryker alt mulig fra dyr til den greske statsministeren Tsipras.

Det innebærer alltid en viss risiko for en toppolitiker å stille i sam-menhenger der man ikke har kontroll over hva slags spørsmål som kommer. Jeg vil tro at det knapt finnes en vanskeligere situasjon enn at en sympatisk ungdom tar til tårene, og det er politisk umulig å gi en ekte trøst. Merkel brukte anledningen til å poengtere at i et de-mokrati som Tyskland, kan det ikke gis spesielle fordeler å være den som faktisk møter kansleren. Det var ingenting hun egentlig kunne gjøre for Reem.

Antagelig hadde det sett adskillig verre ut hvis hun ikke hadde gått bort og forsøkt å trøste. Samtidig er dette et av Merkels svake punkt: Ut over jubel på fotballkamper hører ikke det å vise følelser med til hennes naturlige offentlige opptreden, og det var så altfor tydelig at hun var ukomfortabel. For øvrig er jeg flere ganger blitt fortalt at hadde Merkels forgjenger, Gerhard Schröder, havnet i en slik situa-sjon, ville han bedt jenta gi ham sine personopplysninger og sagt at

17

han skulle se nærmere på saken. Det er altså rom for en kansler til å gjøre noe annet, men for Merkel ville det vært utenkelig å gå så spon-tant og lite prinsipielt til verks. Resultatet var at hun for andre gang i løpet av kort tid fremsto som hardhjertet i mediene.

Brann etter brannI løpet av sommeren er også en annen skremmende utvikling blitt overtydelig for offentligheten. Stadig oftere kommer det meldinger om angrep mot flyktningmottak. En skyteepisode her, en brann der. Ofte mobiliserer nazipartiet NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands) subtilt til protester. Nye dystre tall viser at antall an-grep på asylmottak og tilholdssteder for flyktninger er like høyt i første halvår av 2015 som i hele 2014. Dette igjen er en fordobling sammenlignet med året før.

En uforholdsmessig høy andel av angrepene skjer i det tidligere DDR. Det geografiske området rundt Dresden virker særlig utsatt, og det er også her den fremmedfiendtlige organisasjonen Pegida star-tet opp like før julen 2014, en bevegelse som fikk en sped avlegger i Norge. Pegida er en forkortelse for «patriotiske europeere mot isla-misering av aftenlandet», et nesten poetisk navn, hadde ikke innhol-det vært så råttent. Det tyske aftenland, «Abendland», er et gammelt begrep for den vestlige verden, i kontrast til «Morgenland», Orien-ten – altså den islamske og gresk-ortodokse verden. I dag brukes det for å avgrense den kristne verden fra den islamske.

Det er neppe tilfeldig at det er i dette området Pegida startet og står sterkest. Området rundt Dresden ble i DDR-tider kalt «de anelseslø-ses dal» fordi dette var det eneste strøket der ingen hadde tilgang på vesttysk TV. I kommunisttiden var det altså her man i Tyskland var aller mest isolert fra utenverdenen. Også det ferske høyrepopulistis-ke partiet Alternative für Deutschland (AfD) scorer langt høyere på meningsmålinger i de nye delstatene (eks-DDR) enn i de gamle.

Hovedgrunnene til at fremmedfiendtligheten fremstår sterkere i det tidligere DDR, er de samme som at land øst i Europa fremstår

18

som mer fremmedfiendtlige enn land i vest. Hvert enkelt land var i kommunisttiden forholdsvis isolert. Statens ideal var et homogent samfunn der alle skulle være like. Denne manglende erfaringen med utlendinger, og med ulikhet generelt, har skapt større engstelse for det fremmede. Samtidig er det mye bitterhet å spore, særlig hos de eldre generasjonene. Mange føler de mistet noe da kommunismen falt sammen, andre at Vesten ikke har hjulpet dem i etterkant.

Ikke minst i flyktningkrisen er kontrasten mellom øst og vest i synet på fremmede blitt synlig, helt opp på EU-topp-nivå. At blant andre Polen og Ungarn ikke vil ta imot flyktninger overhodet, og dermed ikke være med på EUs plan om flyktningkvoter, er virkelig en hodepine for Merkel og hennes støttespillere. Men det er verdt å poengtere at menneskene i øst neppe er mer rasistiske enn mennes-kene i vest, men fremmedfiendtligheten uttrykkes ulikt. I øst står fortsatt antisemittismen sterkt, slik også hatet mot romfolket gjør, mens det i vest er muslimene som er den største fienden. Dessuten ytrer folk seg mer direkte om temaet øst i Europa enn i vest, men hvordan man egentlig tenker og føler, kan være mer likt enn det ser ut til ved første øyekast.5 Man trenger bare å se på hvor mange stem-mer høyrepopulister og nasjonalister får ved valg i Frankrike, Sveits eller Nederland.

«Tröglitz er overalt»Da flyktningkrisen ble et faktum i Tyskland i september 2015, had-de desperate mennesker allerede druknet i Middelhavet i årevis, noe ikke minst Italia hadde forsøkt å få oppmerksomhet om på et euro-peisk politisk nivå. Også antallet som ankom Tyskland, hadde økt jevnt lenge før Angela Merkel åpnet grensen 4. september. Frivillige hadde i månedsvis stort sett forgjeves forsøkt å formidle hvor van-skelig situasjonen var, med overfylte mottak og manglende ressurser. I påsken 2015 fikk den økte høyreekstreme aktiviteten for alvor opp-merksomhet etter en brann i et flyktningmottak under oppbygging i landsbyen Tröglitz i delstaten Sachsen-Anhalt, også det i det tidligere

19

DDR. Det gikk opp for mange tyskere at det var en skremmende ut-vikling på gang, og slagordet «Tröglitz er overalt» bredte seg.

Verken flyktningkrisen eller den mer voldelige høyreekstremis-men kan altså på noe vis sies å ha begynt sommeren 2015. Men An-gela Merkel hadde likevel aldri i sin regjeringstid besøkt et asylmot-tak før hun reiste til Heidenau, en liten by mellom Dresden og den polske grensen.

Også her var et mottak blitt angrepet: I månedsvis hadde NPD-in-itierte protester mot mottaket, som ble etablert i et tidligere byggmar-ked, vokst seg sterkere og tøffere. I et TV-innslag fra «høydepunk-tet» 21. august sees først mange hundre sommerkledde mennesker i tog gjennom byen i finværet. De roper taktfaste slagord, noen få bærer flagg i svart-hvitt-rødt, fargene til riksflagget som var i bruk i 1871–1919 og i nazitiden. I dag signaliserer det NPD. Etter at mør-ket har senket seg, blir det blodig alvor: Flasker og steiner flyr gjen-nom luften, en TV-bil ødelegges, journalister angripes og 31 politi-folk skades. Bare én av tre busser med flyktninger på vei til mottaket kommer frem, de andre må snu.6

Etter denne voldelige episoden er den sosialdemokratiske vise-kansleren Sigmar Gabriel som første regjeringspolitiker på plass. I en glødende uttalelse til den oppmøtte pressen kaller han de frem-medfiendtlige og voldelige for «pakk».

26. august: Mørket og lyset Under sitt besøk et par dager etter møtes Angela Merkel med buing allerede før hun har sagt et ord. Hun stiger ut av den blanke svarte bi-len, håndhilser på velkomstkomiteen, snur seg mot demonstrantene og vinker. En av dem holder en plakat der det står «landsforræder». Deretter går hun og gruppen med gråhårede, dresskledde menn mot porten til mottaket og forsvinner inn. Livvakter observerer omgivel-sene gjennom mørke solbriller, politifolk sørger for at de ropende menneskene holder seg bak sperringen.

20

Demonstrantene gir seg ikke, de roper mens Merkel er inne, og fortsetter å rope etter at hun er kommet ut igjen. Merkel gir den ventende pressen en kort uttalelse: «Det finnes ingen toleranse over-for dem som stiller spørsmål ved andre menneskers verdighet. Det finnes ingen toleranse overfor dem som ikke er klare til å hjelpe der hvor rettslig og menneskelig hjelp kreves.»7

Sjelden har Merkel opplevd å bli møtt på denne måten, ikke bare med ord som «landsforræder», men også «fitte». I samlet flokk roper de oppmøtte demonstrantene: «Vi er pakket», en formulering som både viser til Gabriels skjellsord og til det berømte slagordet som ble brukt over hele DDR før Murens fall: «Vi er folket». Dette blir ofte gjentatt utover høsten: De fremmedfiendtlige er folket, overkjørt av den politiske eliten. Et annet vanlig rop under antiinnvandrings-demonstrasjoner er «Lügenpresse», altså løgnpresse, gjerne utløst av en henvendelse fra en reporter som dekker demonstrasjonen. Jour-nalister er på elitens side og ikke til å stole på.

Sett utenfra var det Angela Merkel som ledet an i å holde fast på humanitære verdier denne dramatiske høsten. Men det var slett ikke Merkel som brukte de største og sterkeste ordene fra begynnelsen. Visekansler Gabriel gikk adskillig lenger i Heidenau enn sjefen sin. Og ikke minst markerte den tyske presidenten Joachim Gauck seg.

I likhet med Merkel har også han bakgrunn fra DDR, og som Merkels far var også Gauck pastor. Presidenten har altså talegavene i orden, og samme dag som Merkel er i Heidenau, er Gauck i Berlin og besøker frivillige som hjelper flyktninger. Til pressen holder han en gripende, liten tale: «Det finnes et lyst Tyskland som stråler imot det mørke Tyskland», sier han.8 Begrepene om det lyse og det mørke Tyskland fenger, og snart lager nyhetsmagasinet Der Spiegel en utga-ve med to forsider: en mørk og en lys, begge med tittelen: «Hvordan vi vil leve, er avhengig av oss. Et manifest».

At det er presidenten og ikke kansleren som tar i bruk de virkelig store ordene, er ikke tilfeldig. Delvis handler det om rollefordeling mellom statsoverhodet og regjeringssjefen, delvis om at president Gauck er en virkelig god taler, mens Merkel treffende betegnes som

21

en «kommunikativ minimalist». Hun snakker så lite som mulig, og da gjerne vagt og generelt. Men i flyktningkrisen tar hun etter hvert i bruk sterkere ord enn hun pleier.

27. august: De mange dødeDagen etter besøket i Heidenau deltar Merkel på den såkalte Vest-Balkan-konferansen i Wien. Hele arrangementet er preget av flyktningspørsmål. Stadig flere mennesker – særlig fra Syria – går til fots fra Middelhavet, gjennom Makedonia og Serbia til Ungarn. Da er de innenfor Schengen-området og håper å komme seg videre nordvestover, ikke minst til Tyskland. Ungarn har bygget et gjerde på grensen mot Serbia, og det er uvisst hva det vil føre til. Midt un-der konferansen kommer nyheten om at det er funnet en trailer med døde flyktninger på en motorvei i Østerrike. Etter konferansen sier Merkel følgende til pressen:

«Vi er alle rystet over den grusomme nyheten om at opptil 50 mennesker9 mistet livet fordi de kom i en situasjon der smuglere ikke brydde seg om livene deres, selv om disse menneskene var på vei for å finne mer trygghet og større beskyttelse, og gjennom det altså måt-te lide en så tragisk død. Det maner oss til å ta tak i temaet migrasjon raskt og i europeisk ånd, altså i solidaritetens ånd, og å finne løsnin-ger. (…) Alle kjenner til situasjonen i Syria, alle vet hvilke belastnin-ger nabostatene bærer, og derfor er Europa som et rikt kontinent etter min faste overbevisning i stand til å mestre denne oppgaven.»10

31. august: Vi klarer det! Utsagnet over er en forsmak på den mer banebrytende talen hun holder under sin årlige sommerpressekonferanse i Berlin. Presse-konferansen var ironisk nok blitt utsatt i flere uker på grunn av kri-sen i Hellas, en krise som nå fremstår som liten i forhold til den nye utviklingen i Europa. Uansett er det her budskapet om hva som skal være den tyske linjen i flyktningpolitikken, for første gang fremstår

22

soleklart: «Jeg sier ganske enkelt: Tyskland er et sterkt land. Moti-vasjonen vi møter disse tingene med, må være: Vi har klart så mye – vi klarer det! Vi klarer det, og der hvor noe står i veien, må det bli overvunnet.»11

Veggen bak henne er himmelblå, og jakken hun har på seg er in-tenst rosa. Inntrykket er optimistisk, slik også budskapet «Wir schaffen das!» er tenkt, for øvrig det samme slagordet hun brukte da hun kunngjorde sitt kanslerkandidatur i 2005. Stedet der presse-konferansen holdes, heter «Haus der Bundespressekonferenz» og er journalistenes eget hus. Hit er representantene for makten forpliktet til å komme for å svare på spørsmål, i møter som danner en snarvei i kommunikasjonen mellom presse og regjering.

Bundespressekonferenz er et eksempel på hvordan Tyskland etter krigen skapte institusjonelle strukturer som fremfor alt skulle sikre åpenhet og demokrati, og hindre at en diktator igjen kunne komme til makten. Også denne dagen minner Merkel oss om historien:

«De universelle borgerrettighetene er hittil tett forbundet med Europa og Europas historie. (…) Svikter Europa i flyktningspørs-målet, ødelegges den tette forbindelsen til de universelle borger-rettighetene. Forbindelsen blir knust, og det vil ikke være det Europa vi ønsker oss. Det vil heller ikke samsvare med hvordan vi ser for oss Europas opprinnelse, en forestilling vi også i dag må videreutvikle.»

Allerede før Merkel besøkte Heidenau, hadde tyske innvandrings-myndigheter sendt ut nye retningslinjer om at syrere som kom til Tyskland, ikke skulle returneres til førsteland. Den såkalte Dub-lin-avtalen har vært essensiell for å opprettholde Schengen-avtalen – at EUs indre grenser kan være åpne fordi yttergrensen beskyttes: Landene ytterst, som Italia, Ungarn eller Hellas, skal registrere alle som kommer og behandle deres asylsøknader. Dukker asylsøkere opp i land nummer to, skal de sendes tilbake til førsteland. Formålet var å unngå at folk skulle «asylhoppe», altså reise fra land til land etter hvert som de fikk avslag.

Merkel ser sin midlertidige opphevelse av Dublin-avtalen som et nødvendig svar på en helt uholdbar tilstand, forklarer hun 31. august:

23

«Når den ene bygger et gjerde, den andre lar folk reise tvers igjennom og den tredje har andre vanskeligheter og ikke lenger registrerer folk, da må jeg si: Når en slik tilstand er realiten, da må jeg også forsøke å finne en måte der rett og praktisk handling er i overensstemmelse.»

I disse dager er det åpenbart for alle at flyktningkrisen ikke lenger er begrenset til Middelhavsområdet, og at utviklingen går rasende fort. Det finnes nå også et bilde av en tre år gammel druknet gutt i rød T-skjorte, som har fått Europa til å gråte. Han ble identifisert som Alan Kurdi, og han, en to år eldre bror og faren hadde flyktet fra Syria og prøvde å komme inn i EU via den greske øya Kos. Guttens korte liv endte på en tyrkisk strand.

Dette lille barnet, de mange andre døde i Middelhavet, tragedien i den lukkede traileren i Østerrike, bildene av fortvilte mennesker med barn på armen, Ungarns piggtrådgjerder – alle disse inntryk-kene treffer kanskje særlig hardt i Tyskland. Mange minnes egne og slektningers flukthistorier, den andre verdenskrigens gru, eller Mu-ren som en gang sperret DDR-borgerne inne. Medfølelsen og enga-sjementet i Tyskland er intenst disse dagene, en atmosfære som bare forsterkes av den høyreekstreme aktiviteten. Lite får tyskerne til å stå så samlet som høyreekstrem vold, og nå føler folk flest at det er viktig å stå på lysets side.

Slik er altså stemningen 4. september. Merkel har i hele sin kansler-tid vært flink til å følge med på politiske svingninger i folket. Konto-ret hennes gjør stadig egne meningsmålinger og undersøkelser. For Merkel var det nok klart hvor folkemeningen sto: Tyskerne ville ta imot flyktninger. Hun gjorde altså det hun pleier: Hun fulgte tids-ånden.

Motstanden vokserMen allerede etter noen få euforiske dager med «Willkommens-kultur» og tusener av nye innbyggere hver eneste dag begynte usik-kerheten å vokse også hos mennesker som i utgangspunktet hadde vært positive. Har dette noen ende? Finnes det en plan? Hvor skal

24

alle bo når vinteren kommer? Har vi råd til dette? Og hvem er de, egentlig, alle som kommer? Vil de integreres, lære tysk, passe inn?

11. september får Merkel spørsmål om hvor mange Tyskland kan klare å ta imot, og hun svarer at «asylretten er absolutt og dermed ikke kan ha noen øvre grense».12 Det samme gjelder også «flyktnin-gene som kommer til oss fra borgerkrigshelvete». Kritikken mot henne øker, fra egne rekker og ikke minst fra CSU, søsterpartiet til Merkels CDU (Den kristeligdemokratiske union). CSU (Den kris-teligsosiale union) finnes bare i Bayern, der CDU ikke stiller til valg. De to partiene kan i rolige tider fremstå som ett. Men i praksis er de to, med hver sine landsmøter og sine utporsjonerte plasser i koalis-jonsregjeringen. CSU er stort sett mer konservativt og katolsk enn CDU, og ofte krangler de så busta fyker – ikke minst fordi CSU har behov for stadig å markere sin eksistensberettigelse som de her-skende i den store og rike delstaten Bayern. Denne høsten preges flyktning debatten av partilederen Horst Seehofer, som først forlan-ger en unnskyldning for ikke å ha blitt informert om at grensen skul-le åpnes. Det er jo hans delstat som må stille spesielt opp. Forklarin-gen på den manglende informasjonen skal være at Merkel forsøkte å kontakte ham om kvelden, men at Seehofer hadde lagt seg tidlig.13

Jeg har også hørt hevdet at Seehofer var sur fordi Merkel ikke kom til markeringen av 100-årsdagen til Seehofers forgjenger, den kon-troversielle Franz Josef Strauss, en markering som fant sted nettopp 4. september – til tross for at hun faktisk var i München den dagen. Akkurat det er en interessant illustrasjon på forholdet mellom CSU og CDU, men neppe noen god forklaring. Jeg tror at årsaken til at Merkel ikke fikk tak i Seehofer, er at han ikke ville ha delansvar for beslutningen og dermed unngikk å være tilgjengelig. Slik kunne han – med stor suksess – spille rollen som regjeringskritiker og egen-mektig Bayern-sjef i de kommende månedene.

Han trengte også sårt et felt å markere seg på etter å ha tapt kamp-saker som innføring av avgift for utlendinger som kjører på tyske motorveier, og kontantstøtte for barn som ikke går i barnehage. Å synke hen i betydningsløshet i rikspolitikken er ikke en posisjon

25

CSU-sjefer føler seg vel med. Strauss hadde for øvrig ofte samme slags rolle i tysk politikk som Seehofer kan sies å ta i flyktningkrisen, nemlig å holde høyreopposisjonen unionsintern og sørge for at også velgerne langt ute på høyre fløy føler seg representert. Som Strauss sa det: «Til høyre for Union skal det bare være veggen.»

Men Seehofer har ikke nok å by på til å holde ytre høyre i sjakk. Det egentlig visnende anti-euro-partiet Alternative für Deutschland får nytt liv og blomstrer sterkere enn før med sin skjerpede fremmed-fiendtlige profil.

Som et svar til Seehofers kritikk om manglende informasjon, sier Merkel: «Hvis vi nå skal begynne å måtte unnskylde oss for at vi i nødsituasjoner viser et vennlig ansikt, da er det ikke mitt land»14 – en kommentar som tolkes som sjeldent følelsesladet. Men den kan like gjerne forstås mer saklig. Et slikt land føler ikke Merkel seg hjemme i, det er ikke slik Tyskland skal være. Hun refererer også ofte til den tyske grunnlovens paragraf 1: «Menneskenes verdighet er ukrenke-lig. All statsmakt er forpliktet til å respektere og beskytte den.»

Skip i nattenDebatten har altså for alvor begynt, og flyktningene fortsetter å kom-me, mange tusen hver dag. Idrettshaller fylles opp slik at lag ikke kan trene og skoleklasser ikke kan ha gym. Nye teltleirer etableres, men snart kommer vinteren, og da må man finne frem til andre løsninger. I Berlin huser hangarene til flyplassen Tempelhof telt for flyktninge-ne, hangarene selv er for store og kalde til å kunne være boliger. Det gamle hovedkvarteret til Stasi, der 7000 mennesker en gang arbeidet med å overvåke og forfølge egne landsmenn, blir midlertidig hjem for andre mennesker på flukt.

I gaten i bydelen Schöneberg, der jeg bodde denne høsten, kunne jeg under en festival en helg observere to kulturer passere hverandre som skip i natten. Berlins myndigheter leide noen rom til flyktninger som ventet på behandling av asylsøknaden i en lokal B&B. På trap-pen denne varme sensommerdagen satt noen kvinner i lange skjørt

26

med barn, de minste i vogner, de litt større puslet i nærheten. Forbi den storøyde lille gruppen strømmet alvorlige menn kledd i svart lær, halsbånd, solbriller eller hundemasker, mange med bare rumper, an-dre med pisker. Det offentlige har rom for alt i Berlin. De sørger for husrom til flyktninger, og de sponser Europas største fetisj festival. Bekymringer om det vil bli mindre slikt mangfold i en fremtid med flere muslimer i Tyskland, luftes også hyppigere denne høsten.

Kritikken mot Merkels linje øker, og hun inntar til å begynne med sin sedvanlige rolle: trekker seg tilbake, går ikke til motangrep og overlater det politiske rabalderet til partikolleger og opposisjonen. Men i oktober setter hun inn en offensiv. Først taler hun til det eu-ropeiske parlamentet sammen med den franske presidenten François Hollande. De to store nabolandene er tradisjonelt kjernen og makt-senteret i EU, og målet med opptredenen er å demonstrere at Europa står sammen i møte med krisen. Også her knyttes forbindelsen til gjenforeningen av Tyskland. Sist en slik fransk-tysk appell ble frem-ført, var da Kohl og Mitterrand talte til parlamentet i 1990.

Så gjør Angela Merkel noe hun ellers bare gjør i valgkamptider: opptrer i talkshow. I en hel time lar hun seg intervjue av Anne Will, en av landets mest profilerte journalister. Dette viser hvor stort pres-set er på henne. Kontroversene blir bare sterkere, høyrepopulistis-ke AfD vokser på meningsmålingene og når for første gang over ti prosent, CDU taper oppslutning, og Merkels personlige populari-tet synker betraktelig. Innenriksminister Thomas de Maizière de-monstrerer at han er uenig i Merkels linje, selv den alltid så lojale finansminister Wolfgang Schäuble kommer med et stikk. Analyti-kere spekulerer på om dette er begynnelsen på slutten for kansler-skapet. Folk stoler ikke lenger på at hun gjør det beste for landet, og menings målinger viser at bare omtrent halvparten av folket har tillit til henne. En journalist lager nyordet «Kanzlerinnendämmerung», kansler-skumring, et ord som spiller på Wagners berømte opera Göt-terdämmerung, den fjerde og siste i Niebelungen-syklusen. Mange

27

sier at de ikke kjenner kansleren sin igjen. En kommentar i anledning av Merkels ti år ved makten har tittelen «Det ukjente vesenet».15

Moro-området stengt I november kommer den dramatiske meldingen fra Sverige om at nå må asylsøkere som kommer finne seg bolig selv. Sverige har fulgt samme linje som Tyskland, men nå klarer de ikke lenger å håndtere tilstrømningen, og det innføres en form for grensekontroll. Også i Norge er bekymringen over den uoversiktlige situasjonen stor, sær-lig er utviklingen med ankomster fra Russland over Storskog van-skelig å håndtere, også politisk. Norge tar med lynets hastighet den i et menneskerettighetsperspektiv tvilsomme avgjørelsen å gjøre Russland til et trygt returland. Etter et såkalt flyktningkompromiss skryter Fremskrittspartiet av at nå har Norge fått Europas strengeste asylpolitikk.

Midt i alt dette rammes Paris av en serie terrorangrep som IS i Syria tar ansvar for. Europa sørger med Frankrike, og debatten hardner til med påstander om at terrorister skjuler seg i flyktningstrømmen. En fotballkamp i Hannover mellom Nederland og Tyskland avlyses på kort varsel på grunn av terrormistanke. Merkel var på vei og måtte snu.

På døren til min lokale svømmehall kan en kunngjøring leses uken etter: «Moro-området er inntil videre stengt av sikkerhetsgrunner. Takk for forståelsen.» Lappen viste til at vannskliene var lukket, men føltes som en presis beskrivelse av stemningen i Europa i ukene etter terroren. Og fortsatt kommer mange tusen flyktninger inn i Schen-gen hver eneste dag mens temperaturen synker både faktisk og sym-bolsk: Vinteren er i anmarsj, vilkommenskulturen visner, og ingen internasjonale løsninger er kommet noe nærmere.

Innenlands holder Angela Merkel stø kurs. Verken terrorangrepet eller AfDs vekst på meningsmålingene endrer på det. Et tall på hvor mange landet maksimalt kan ta imot, nekter hun å oppgi, til tross for

28

at det – slik tilfellet av og til er i politikken – er blitt det ene symbol-ske punktet alt ser ut til å dreie seg om. Selv under et besøk i løvens hule, CSUs landsmøte i Bayern 20. november, kommer ikke Merkel med den minste lille gavepakke i sin hilsningstale. Partileder Horst Seehofer benytter imidlertid hjemmebanen til å ydmyke kansleren. Han går til verbalt angrep for åpent kamera mens hun står ved siden av uten å kunne forlate scenen. Hun klarer knapt å holde masken. Bildet av den høyreiste Seehofer på talerstolen og lille Merkel med et forbitret uttrykk i ansiktet gjør runden i mediene. En avistegner tar scenen på kornet: Seehofer hoverer, og i Merkels tankeboble ser hun seg selv som en elefant. Venstre bakfot er i luften og under den befinner en flatklemt liten Seehofer seg. Teksten lyder: En gang …16

Samtidig som hun holder prinsippfanen høyt, kjører Merkel ellers sin sedvanlige strategi med å justere og tilpasse. Alt i asylpolitikken strammes inn denne høsten. Antall land som regnes som sikre retur-land, økes. Folk fra Balkan skal sendes hjem. Familiegjenforening skal bli adskillig vanskeligere. Kontantbeløp til asylsøkere erstattes med mat og klær.

LandsmøtetestenVerken folket eller partiet lar seg imidlertid berolige. Flyktningene fortsetter å komme. Lokalsamfunn sliter, noen med å skaffe plass, andre med høyreekstreme angrep. Følelsen av at Merkel verken har oversikt eller noen plan er sterk.

Da CDU åpner sitt eget landsmøte i Karlsruhe 14. desember, er det til burop både fra høyreorienterte innvandringsmotstandere og fra representanter for en venstreside som anser Merkels politikk som umenneskelig.

I det tyske politiske landskapet er nemlig Merkels linje denne høs-ten ikke på noen måte ytterliggående, selv om det er informasjonen om den sterke opposisjonen fra høyresiden som stort sett når medier i andre land. De sosialdemokratiske koalisjonspartnerne er i det sto-re og hele på linje med Merkel, mens representanter fra opposisjonen

29

i De grønne og venstrepartiet Die Linke ofte kritiserer henne for ikke å være tilstrekkelig liberal eller human. Det store spørsmålet har derfor vært: Hvor stor støtte har hun egentlig blant sine egne?

Under årets landsmøte står ingen på valg. Spenningen er knyttet til hva Merkel-kritikere vil si på talerstolen, og hvordan avstemningen om nettopp flyktningpolitikken går. Slik vil nivået på motstanden mot henne bli tydelig.

Landsmøtet holdes i en gigantisk messehall en trikketur fra sen-trum. Utenfor salen passerer den aldri hvilende strømmen av dele-gater stands som reklamerer for alt fra Volkswagen til kristne bøker. Mest eksotisk sett med mine norske øyne, er Philip Morris-standen, der det gis bort sigaretter. Øl kan man likeledes få gratis hos naboen Huawei, den kinesiske telegiganten. Jeg går for partiets egne vafler, nystekte i spesialjern formet som logoen CDU.

Inne i salen har pressen fått plass aller bakerst. Ansiktstrekkene til taleren ville vært umulig å se; hadde det ikke vært for storskjermene på begge sider av scenen. Teksten på veggen bak lyder: «For Tysk-land og Europa».

Strengt tatt er opposisjonsforslagene mot Merkels linje allerede lagt døde i et kompromiss inngått på bakrommet dagen i forveien. Likevel er jeg neppe den eneste som tenker «det er nå det gjelder» da partilederen entrer talerstolen i svart jakke med en gråblå hals-ringning så vidt synlig, og med matchende kjede. Så holder hun sitt livs tale, det føles i alle fall slik der og da. Litt stiv i starten, men hun finner flyten under gjennomgangen av det året som har vært: terror-angrepene i Paris, Minsk-forhandlingene om våpenhvile i Ukraina, krisen i Hellas, krigen i Syria og flyktningsituasjonen. Deretter set-ter hun seg selv i sammenheng med de store kanslerne Adenauer og Kohl ved å referere til debatten som hennes motto – «Vi klarer det!» – i flyktningkrisen har skapt. Hvordan kan hun si det, spør folk. «Jeg svarer dere: Jeg kan si det fordi det tilhører vårt lands identitet å yte det helt store, å bygge et økonomisk mirakel av ruiner, å skape et land – som er høyt respektert i verden – i fred og fordragelighet

30

etter delingen. Nettopp hos oss, i vårt vesen og vår kjerne som kris-teligdemokrater, ligger det at vi er beredt til å vise hva vi har i oss.»17

Folk klapper entusiastisk, og hun fortsetter med at Adenauer i 1952 ikke valgte «litt frihet» for DDR (den gang foreslo Stalin et gjenforent demokratisk Tyskland i bytte mot garantert nøytralitet). Adenauer ønsket ikke tysk gjenforening for enhver pris, da heller vente 37 år på friheten. Slik snakket heller ikke Helmut Kohl om «blomstrende landskap» i bare noen deler av det tidligere DDR, men overalt. Det tok sin tid. «Men i dag, etter 25 år med tysk enhet, kan vi si at vi har blomstrende landskaper i Mecklenburg-Vorpommern og Sachsen-Anhalt, Brandenburg, Sachsen og Thüringen. I dag kan vi til og med regne med Berlin her», spøker hun til latter og mer applaus. «I lys av vår historie og av eksemplene jeg har nevnt, er jeg overbe-vist: Hvis vi nå faktisk tviler på at vi klarer det, i lys av vårt europeis-ke ansvar, av vårt humanitære ansvar, av vårt ansvar for Tyskland, da ville vi ikke vært Tysklands kristeligdemokratiske union. Men det er vi, og derfor kommer vi til å klare det.»

Merkel har fått taket i rytmen og understreker poengene sine med håndbevegelser. Delegatene lar gratisvarene utenfor salen vente. I resten av talen gjennomgår hun sin plan for flyktningkrisen, punkt for punkt: returpolitikken, opprettelsen av nye stillinger for å hånd-tere det hele og et dataregister for å holde orden. Hun snakker om Tyrkias nøkkelrolle, om et felleseuropeisk grensepoliti, om at FN trenger mer hjelp, om giverlandskonferansen for Syria i samarbeid med Erna Solberg og David Cameron og om globalisering.

Med en patos jeg aldri før har hørt fra henne, snakker hun om at Tyskland har forandret seg enormt de siste 25 årene, ja de siste ti. Endringene vil fortsette, men likevel vil landet forbli Tyskland: «Et Tyskland med en betydningsfull kulturell tradisjon, verdensåpent og mangfoldig, helt umiskjennelig Tyskland, vårt Tyskland, det vakres-te og beste Tyskland vi har.»

Mot slutten av den drøyt timelange talen siterer hun Albert Ein-stein: «Livet er som en sykkel. Man må bevege seg fremover for ikke å miste likevekten. Det er ikke bare fordi jeg er fysiker at jeg tror

31

at denne setningen stemmer, men også på grunn av praktisk livs-erfaring», smiler hun fort. Punktum settes ved at hun ber om lands-møtets støtte.

Det får hun. Bare to av 1000 delegater stemmer mot forslaget til flyktningpolitikk, et forslag som i praksis innebærer en videreføring av partilederens linje. Angela Merkel kan gå inn i juleferien med viss-heten om at hun har sitt parti solid i ryggen, i alle fall i de nærmeste månedene.

Men egentlig gir støtten fra landsmøtet henne lite annet enn litt ek-stra tid til å få på plass de europeiske løsningene som er en forutset-ning for at hennes linje kan lykkes. I det lange løp er det folket sitt hun må overbevise, ikke partiet. Så lenge hun har folket i ryggen, finner partiet seg i det meste.

Imens fortsetter motstanderne håpefullt sitt arbeid. Horst See-hofer inviterte tidlig på høsten den store piggtrådgjerdebyggeren Viktor Orbán, Ungarns statsminister, til Bayern. Orbán er fra et lite land, og dessuten så politisk diskreditert at han knapt har noe han skulle ha sagt i EU. Men symbolverdien hans er blitt stor; med sitt grense gjerde representerer han Merkels motsatte ytterlighet i flykt-ningspørsmålet, og han har sterke krefter på sin side. Mange mener Orbán har rett i at flyktningkrisen er et tysk problem, ikke et euro-peisk. Enda flere mener at Merkel alene har tatt avgjørelser på vegne av hele Europa, slik også stemningen er i den norske regjeringen.

Før julen ringes inn rekker Seehofer dessuten å annonsere at han skal til Moskva for å diskutere EU-sanksjonene med Russlands pre-sident Vladimir Putin i februar, en markering mot Merkels steile linje i Ukraina-krisen. Gjennom Seehofers internasjonale møter blir dermed en stadig synligere splittelse i Europa også symbolsk repre-sentert i tysk innenrikspolitikk. Det autoritære mot det liberale: Re-gimene i Ungarn og Russland (og i Polen og Tyrkia) legger vekt på nasjonalisme, sterke ledere, tradisjonelle familieverdier, religion og historie. De ser seg som en motsetning til de slappe, liberale deka-dente landene, der globalisering betraktes som noe positivt, der en

mann med skjegg og kjole vinner «Eurovision Song Contest», ho-mofile er likestilte med heterofile og moralsk forfall og en naiv tro på mangfold hersker.

Putin spiller på denne motsetningen innad i Europa så langt det er mulig. Russland bidrar med finansiering til ekstreme fløypartier som Nasjonal Front i Frankrike og Gyllent daggry i Hellas. Eliten i Moskva møter mer enn gjerne folk som Seehofer, eller representanter fra Alternative für Deutschland, som også har en Russland-vennlig linje. Og under Pegida-demonstrasjoner er russiske flagg observert.

I dette politiske landskapet skal Angela Merkel forsøke å finne støtte for en felleseuropeisk politikk og en kvoteordning for flyktninger. Der eurokrisen delte EU i nord og sør, følger uenigheten i flyktning-krisen mer den kalde krigens gamle skillelinje mellom øst og vest. Kanskje forstår Angela Merkel disse motsetningene bedre enn man-ge. Som Viktor Orbán og Vladimir Putin, kommer nemlig også hun fra en helt annen verden.