Hva gjorde en ca. 340 000 år gammel bjørn på Kvaløya i ...¸rn.pdf · beinmateriale og matriks er meget gamle. Beinsubstansen (ca. 1 ppm 238U) viste likevekt både mellom 230Th/234U

35

Hvagjordeenca.340000år gammelbjørnpåKvaløyaiTroms?

Det skjer at usedvanlige prøver blir funnet i museumssamlinger. Noen ganger er det vanskelig å finne ut hvor de stammer fra. Steinen som denne artikkel handler om,

er en slik prøve, og den ble funnet på Kvaløya. Preparering og moderne dateringsmetoder avslører at de knuste bein og tennene i steinen med stor sannsynlighet stammer fra en hulebjørn som har levd på langt sørligere breddegrader enn Kvaløya for om lag 340 000 år siden.

Elsebeth Thomsen, Jørn H. Hurum og Stein-Erik Lauritzen

I følge gaveprotokollen fikk Tromsø Museum en stein (katalognummer TSGF 12491) i løpet av

2. kvartal 1876 som gave fra Even Gregusen, Bakkejord, Tromsøsund (nå Kvaløya). Den ble da omtalt som «1 konglomeratartet sten». (Et konglomerat er en sedimentær bergart bestående av runde/avrundede stein i en mer finkornet grunnmasse). En gammel etikett avslører at det var Karl Pettersen (1826–1890) som kalte «benbreccien» konglomerat, og det står også at originaletiketten er tapt. År 1900 omtales prøven også som «benbrechie», det vil si en sedimentær bergart bestående av en finkornet grunnmasse og skarpkantete bruddstykker av knuste bein; den er altså ikke et konglomerat. Denne omtalen finnes i førstekonservator Jakob Sparre-Schneiders protokoll da han den 26. januar 1900 har fått et brev fra professor Lagerheim i Stockholm. I brevet står det at kandidat Nordenskjöld gjerne vil låne stykket med «benbreckie» fra Kvaløya.

Sparre-Schneider sender svarbrev (datert 1. februar) med beskjed om at han skal sende stykket. Litt senere ber også Nordenskiöld om å få tilsendt stykket. Sparre-Schneider svarer den 27. februar at det skal bli sendt snarest, men den 25. mars blir det imidlertid sendt beskjed om at stykket nå ikke kan finnes. Svenskene gir seg imidlertid ikke så lett, for i 1905 mottar Sparre-Schneider et brev datert 25. mai fra fil. kand. Percy Quensel i Uppsala som ønsker opplysninger om «benbreccien fra Bakkejord». Sparre-Schneider svarer på dette brevet 6. juni, men vi kjenner ikke svaret hans, og det har ikke lyktes å dokumentere at steinen har vært i Sverige til undersøkelse.

«et besyndeligt håndstykke av sammenkittet ben» (sitat fra Vogt 1916)

Neste opplysning om prøven finnes på en etikett hvor det står følgende «Forekomst av ben fra Bakkejord på

Kvaløen er omtalt av Th. Vogt i 1914 i N.G.T. bd. 3 h. 3 s.77» (N.G.T. er Norsk Geologiske Tidsskrift, bd. 3 var utgitt i 1916). Senere har en ukjent person føyd til at Vogt besøkte lokaliteten uten å finne noe. (Det har førsteforfatteren også gjort i 2010, med samme resultat.) Opplysninger som gårdbruker Gregusens sønnesønn Eivind Olsen i 1982 gav til konservator Per Bøe, forteller at svenske geologer i 1912–1914 gjorde undersøkelser i fjæra på Bakkejord og i fjellområdene nord for bygda, visstnok med negativt resultat. Utvidelsen av området skyltes at Olsen mente at det var en viss mulighet for at steinen, som han kalte «Evenstei-nen», ble funnet av hans bestefar i Raufjell-området rett nord for Greip-stad-Bakkejord-området. Etter 1982 er det ikke flere opplysninger om steinen før forfatterne til denne artikkel besluttet å granske den nærmere, blant annet ved hjelp av moderne dateringsmetoder.

Ottar 301 – 2014 (3): 35–40

Ottar nr.3/2014(rett).indd 35 26.05.14 09:28

36

Beskrivelse og datering av «Evensteinen»Steinen er helt korrekt et håndstykke, det vil si av en størrelse som kan rommes i en liten prøveeske. Den måler ca. 13,2 x 8,8 x 7 cm og består av bein- og tannbiter (kalsiumfosfat) i en rød, forsteinet matriks (dvs. grunnmasse) (som består av leire, sand og kalsiumkarbonat) og er således meget lik beinbreksjer som ofte finnes i forbindelse med hule-/grotteavleiringer i det midtre og sørlige Europa. Etter steinens beskaffenhet å dømme er den høyst sannsynlig mye eldre enn 14C-metodens rekkevidde (som er ca. 40 000 år tilbake i tid), og en må ty til andre dateringsmetoder. Prøven er ve-legnet til å prøve om uran-serie-datering fungerer.

Ved Laboratorium for uran-serie-date-ring, Institutt for geovitenskap, GEO,Universitetet i Bergen, tok vi ut ca. 0,2 gram, både av beinsubstans og av den røde matriksen, for analyse. Prøvene ble oppløst i syrer, og aktinidene (de «tunge», radioaktive elementene) ble renset ut, bl.a. igjennom ionebytting. De rensede løsningene ble så analysert i et såkalt ICP-MS-instrument. Dette er i prinsippet et meget følsomt

BeinbreksjenfraKvaløya. Øverstebilde:Steinenførpreparering.Nederste bilde: Den preparerte steinen med noen av tennene uthevet. (katalognummerTSGF.12491).Foto:Øverst:MariKarlstad.Nederst:JørnH.Hurum.

Illustrasjon:ErnstHøgtun.


37

Hulebjørn – Ursus spelaeus

Hulebjørnen var en bjørneart som døde ut for ca. 28 000 år siden. Den utmerket seg ved sin store størrelse sammenlignet med nålevende bjørnearter. En hann-hulebjørn som sto på bakbeina målte opp til 2,4 m og veide opp til 680 kilogram.

Navnet hulebjørn har den fått fordi man har funnet mange knokler og hele skjeletter i huler, især i det sørlige Mellom-Europa og Øst-Europa. I noen huler er det også funnet veggmalerier som viser hulebjørn.

Til tross for sitt fryktinngytende rovdyrutseende var hulebjørnene hovedsakelig vegetarianere, men de spiste nok også fisk, mindre pattedyr og åtsler. Dette fremgår av tennenes utseende og tilstand.

På veggene i huler har man funnet dype kloremerker etter klør som viser at hulebjørnen har hatt mye større labber (opp til ca. 18 cm i bredde) enn nålevende bjørner har (opp til ca. 10 cm i bredde).

På grunn av de store knoklene og kraniene er det flere myter forbundet med funn av hulebjørn. I middelalderen trodde man at de var rester av drager, derav for eksempel navnet Dragens hule (Drachenhöle) i Østerrike.

Hulebjørnene levde samtidig med mennesker, men de har trolig unngått hverandre. Det er likevel gjort funn som

tyder på at man i enkelte tilfeller har jaktet på hulebjørn.

KompletthulebjørnskjelettfraMellom- Europa, utlånt fra Naturhistorisk museum, Oslo, her utstilt på Tromsø Museum. Foto:AdnanIcagic.


38

massespektrometer som kan måle mengden av de ulike massene (isotopene) direkte.

De to prøvene ga litt forskjellig resultat, men begge bekrefter at både beinmateriale og matriks er meget gamle. Beinsubstansen (ca. 1 ppm 238U)

viste likevekt både mellom 230Th/234U og 234U/238U, noe som tilsier at den kan ha en hvilken som helst alder større enn ca. 1,25 million år, og det betyr at den ligger utenfor metodens rekkevidde. Dessverre lot ikke tannsubstansen seg datere, men matriksen hadde på sin side mye høyere uran-innhold (15 ppm 238U) og ga en

relativt presis alder på 339 000 ± 8 000 år. Sistnevnte datering kan vi regne som god og den mest pålitelige av de to, og det betyr at matriksen ble sementert på dette tidspunktet. Beinet kan teoretisk sett være eldre enn sedimentet, men ikke særlig mye da beinsubstans som er hundre tusen år gammelt vil være så porøst og sprøtt at det ikke ville tålt særlig transport.

Vår foreløpige konklusjon er da at prøvens alder tilsvarer sluttfasen av fjerde siste istid fra i dag. Denne geo-logiske tidsperioden kalles også «marint isotoptrinn (MIS) 10» (374 000 til 337 000 år siden). Dateringen tyder altså på at prøven var avsatt under en istid eller under en kort varmeperiode i den. Den etterfølgende mellomistiden, «MIS 9» (337 000 til 300 000 år siden), vet vi ikke særlig mye om i Norge. Vi har imidlertid bevart både dryppstein (stalagmitter) og sedimenter fra denne perioden i noen grotter i Rana i Nord-Norge, men de ser helt annerledes ut enn vår prøve. Matriksen i vår prøve er rød og oksidert, noe som er uhyre sjeldent å påtreffe på våre breddegrader, og den mangler synlige metamorfe mineralfragmenter, f. eks. glimmer. Glimmer er allesteds-nærværende i nordnorske grottesedi-menter. Verken dateringen eller prøvens beskaffenhet passer særlig godt med forholdene i Norge.

Uran-serie-datering Uran-serie-datering er en dateringsmetode som tar utgangspunkt i at det radioaktive grunnstoffet uran finnes nesten over alt i naturen, i små mengder. Ved nydannelse av mineraler fra vannløsning, slik det er tilfelle ved forsteiningsprosessen av matriksen, vil uran inkorporeres i de nydannede krystallene. I tilfelle med bein og tenner, som inneholder relativt lite uran i levende live, vil uran kunne tas opp fra omgivelsene (grunnvann) etter hvert som tiden går. Med knokler og tenner vil det

etter en tid oppstå en metningstilstand dersom det er nok uran i omgivelsene. I begge tilfelle blir uran inkorporert uten sin datternuklide, 230Th. (Th er grunnstoffet thorium). Etter hvert som tiden løper, vil uran spaltes til datternukliden 230Th. Mengden 230Th vil langsomt «gro inn» til det har dannet seg en likevekt. Dette tar omtrent 750 000– 800 000 år. Ved å måle hvor mye 230Th som er dannet i forhold til de opprinnelige uranisotopene 238U og 234U, kan vi regne ut hvor lang tid som er gått siden krystalliseringen eller uran-opptaket foregikk.

I1983bledetfunnet140skjeletteravhulebjørnienstorgrotteiNVRomania.Grotta,sompårumenskheterPeșteraUrșilor(bjørnhule)ernåenturistattraksjon.Foto: Wikipedia.


39

Detaljbildeavunderkjeventilenhulebjørn,øverstebilde:kjeven,nederstebilde:detaljavtenneneiunderkjevendertyggeknuteneer vist. Foto:AdnanIcagic.

Illustrasjon:ErnstHøgtun.

Identifikasjon av bein- og tannbiter

Steinen, som helt korrekt må kunne kalles en beinbreksje, er full av bein som er oppbrukket i små biter. Etter preparering ved Naturhistorisk Museum i Oslo kan også minst syv tenner identifiseres. En liten buet fortann og to store hjørnetenner er bevart i tverrsnitt. Disse tyder på et rovdyr, men er ikke så typiske for en art at vi kan gjøre en nærmere identifikasjon. Jekslene i beinbreksjen er spennende, en er bevart som et tverrsnitt av to røtter, en kun som avtrykk av litt av siden på tannen, mens to er lett å se da de har mer enn en rot og ligger med hele den ene siden bevart. Her er den ene jekselen tydelig større enn den andre og viser tre tygge-knuter. Dette ligner litt på menneske- og nedslitte grisetenner. Mennesketenner er mer kvadratiske i tverrsnitt og har ikke like mange tyggeknuter som gris eller de i denne breksjen. Grisetenner kan minne litt mer om disse jekslene, men tyggeknutene ville vært noe høyere og spissere. Den buede fortanna utelukker både gris og menneske som begge har rette fortenner.

Hvis vi sammenligner tennene i beinbreksjen med tennene til nålevende bjørner, har de siste en forjeksel og to jeksler i overkjevene og en forjeksel og tre jeksler i underkjeven. Forjekslene og jekslene i vår stein ser ganske like ut med store flate tyggeflater, men det er mulig å se at jeksel nummer to er litt større i underkjeven og har tre tyggeknuter. Bjørner er altetere og

har store tyggeflater på jekslene for å kunne knuse maten. I tillegg har de tre buete fortenner og en hjørnetann i hver kjevedel. Mellom hjørnetanna og jekslene er det også to veldig små tenner.

I denne beinbreksjen er det altså mest sannsynlig tenner og beinfragmenter etter en bjørn. I beinbreksjen tyder den


40

buede fortanna, store hjørnetenner og tre lave tyggeknuter på andre jeksel på at det dreier seg om en knust underkjeve. En mulighet er at det er en hulebjørn, Ursus spelaeus. Nålevende brunbjørn og hulebjørn skilte lag for 1,2 millioner år siden ifølge DNA analyser, og hulebjør-nen døde ut for omtrent 28 000 år siden. I begynnelsen av sin utviklingshistorie hadde hulebjørner flere forjeksler enn moderne bjørner. Dette reduserte antallet førte etter hvert til bare én forjeksel som så nesten ut som en ekte jeksel, slik som hos moderne bjørner. Ettersom vi ikke har sikre forjeksler i denne breksjen, er det vanskelig å være helt sikker på at det er en hulebjørn, men det er sannsynlig.

KonklusjonSteinen kom inn fra Bakkejord sørpå Kvaløya. Her har det vært registrert bosetning siden Lensregnskapet i 1567. Even Gregusen, som ga steinen til museet, var registret som gårdbruker i folketellingen fra 1865. Ved Bakkejord er det ikke funnet andre steiner som ligner på Evensteinen, verken i fjæra eller i fjellet. I nærheten finner man gården Greipstad som har hustufter og gravhauger fra jernalderen og kanskje har hatt kontinuerlig bosetning tilbake til yngre steinalder. Tromsø Museums arkeologiske samling fra utgravninger i området har prøver av dyrebein, men ikke stein med knuste bein som breksjen. Det er derfor mest sannsynlig at steinen ikke stammer fra nærområdet.

Steinens sørlige herkomst (den karak-teristiske rødfargete matriks, bein- og

Elsebeth Thomsen er førsteamanuensis i paleontologi ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet, UiT Norges arktiske universitetet. Hun har især forsket på everte-brater fra silur, jura og

kvartær, og har publisert flere artikler om objekter i museets paleontologiske samling og innen historisk geologi. E-post: [email protected]

Jørn Harald Hurum er førsteamanuensis i vertebratpaleontologi ved Naturhistorisk Museum, Universi-tetet i Oslo. Han har jobbet med primitive pattedyr og øgler fra jordas mellomalder

mesteparten av sitt liv. E-post: [email protected]

Stein-Erik Lauritzen er professor i speleologi (huleforskning) og kvartærgeologi ved Universitetet i Bergen. Han er leder for Uran-serie-laboratoriet ved GEO. Han har

de siste 40 år arbeidet med karsthuler og deres innhold, klimahistorie og oppløsningsprosesser på kalkstein og marmor, mye i Nord-Norge, men også i mange andre land. E-post: [email protected]

tannbiter som med stor sannsynlighet er fra en hulebjørn) indikerer også at den må ha vært transportert fra sørligere breddegrader; det kan være som «souvenir», men neppe som ballast da det jo opprinnelig er et grottesediment. På veien mellom Bakkejord og Greipstad er det på et kart avmerket Jektestøa vest for Engenesodden. Så vel Bakkejord som Greipstad var godt plassert for transport langs sjøveien. Konklusjonen må inntil videre bli at Norges eldste bjørn, og mest sannsynlig eneste hulebjørn – ikke er norsk.

TakkSverre Aksnes takkes for assistanse i uran-serie-dateringen.

Litteratur:Hehner, B. 2002: Istidens hulebjørn. Klematis/Madison Press (på dansk).

Huge Cave Bears: When and Why They Disappeared. http://www.livescience.com/7622-huge-cave-bears-disappeared.html

Lauritzen, S.E. 2010: Grotter – Norges ukjente underverden. Tun Forlag, 240 s. ISBN 978-82-529-3267-6.

The bear and cavebear in fact, myth and legend. http://donsmaps.com/bear.html

Foto: Irene Heggestad.

Foto:CharlotteBjorå.

Foto: June Åsheim.


Documents

Hva gjorde en ca. 340 000 år gammel bjørn på Kvaløya i ...¸rn.pdf · beinmateriale og matriks er meget gamle. Beinsubstansen (ca. 1 ppm 238U) viste likevekt både mellom 230Th/234U