HJH infoavis juni 2012

w w w . h j h o m e . o r g • I N F O R M A S J O N S A V I S J u N I 2 0 1 2

Liv på grensenI Sha’ar HaNegev er innbyggerne i konstant alarmberedskap. Siden 2005 er det skutt mer enn 8000 raketter fra naboområdet Gaza. Det preger innbyggerne, mange av dem immigranter, som aldri er mer enn noen sekunder unna et tilfluktsrom. Rektor ved barneskolen, Anat Regev, merker at barna er preget, men hun drives av en sterk optimisme. Se s. 6–8

sOMMerDAgerå se FrAM TiLI aktivitetsparken Ein Yael rett utenfor Jerusalem gir Jerusalem Foundation vanskeligstilte barn en leiropplevelse de aldri vil glemme. Se s. 9.

FOreLDreLØse,Men HAr HverAnDreFar var død, men mor og sju barn kom til Israel. Så døde mor, og fem tenåringsgutter skulle klare seg selv. Med hjelp fra Selah ser det ut til å gå bra. Se s. 4-5.

2 | HJH Informasjonsavis • Juni 2011

Hver krone tellerKjære giver!Av og til får jeg spørsmål fra gi-vere som kanskje ikke har for mye å avse, om gaven deres kan gjøre noen forskjell, og svaret mitt er alltid det samme; JA. Ja, hver krone vi får inn, er viktig. Hver krone vi får inn, er med på å gjøre en forskjell for noen i el-ler på vei til Israel.

Også når det gjelder størrelsen på gavene er Hjelp Jødene Hjem unik i forhold til mange andre innsamlingsaksjoner. Vi har ikke mange rike givere som står for brorparten av gaveinngan-gen, nei, det er heller omvendt. Vi har mange tusen vanlige lønnsmottagere og pensjonis-

ter som jevnlig gir bidrag etter evne, og selv om svært mange av disse bidragene ikke er store, så utgjør de samlet den vesent-ligste delen av vår gaveinngang.

Vi er da også nøye med å holde de løpende faste utgiftene nede, slik at mest mulig av de innsam-lede midlene går til våre formål. Vi er svært nøye med å kontrol-lere at pengene brukes på riktig måte av de som vi gir støtte til, og at de driver på en måte som kommer mange til gode, og vi er også åpne med våre regnskap og våre støtter. Alt kan du finne på våre nettsider.På denne måten er vi alle med på å gjøre en stor forskjell for de

som nyter godt av vår hjelp, og det er det svært mange mennes-ker hvert år som gjør, enten de er i Israel som nyinnvandrede, eller sitter og venter på å kom-me til Israel i Etiopia eller i en av de tidligere Sovjetstatene.

Man sier at Israel er miraklenes land, og Israel er et stort mira-kel, hva enn man velger å legge i det ordet. Hjelp Jødene Hjem er i mine øyne også et mirakel. Her sitter vi med svært forskjellig ståsted i livet rundt felles bord og arbeider for en felles god sak. Det er unikt. Hvert år får vi inn ca ti millioner kroner i gaver fra svært mange givere, og selv om givere faller fra av naturlige år-

saker, kommer det jevnlig nye givere til; det er også fantastisk, særlig i tider hvor andre sliter med å opprettholde støtten de får, og i tider hvor det norske mediebildet er alt annet enn vennligsinnet mot Israel.

Innvandringen til Israel vil fort-sette i mange år fremover, og jeg vet at vår hjelp vil være like nyttig i årene som kommer, som det den har vært til nå. Derfor trekker vi ikke inn årene, eller hviler på våre resultater, men bretter opp ermene, forsøker å tenke noe nytt samtidig som vi er tro mot vårt konsept, og vi håper og tror at dere fortsatt vil være del av dette fantastiske prosjektet, med deres små og store gaver.

Nå når sommeren nærmer seg oppfordrer jeg dere også til å komme sammen med venner og familie og fortelle om vårt ar-beid. Hvis bare hver giver hadde kunnet skaffe en ny giver hver, ingen umulig tanke, kunne vi ha hjulpet svært mange flere. Behovet er der, og mange gode prosjekter finnes, som vi i dag ikke har mulighet til å hjelpe. Når sommeren er over hos oss, finnes det en unik mulighet å forlenge den ved å delta på vår givertur senere i år. Dette er et helt unikt konsept, og dere vil møte Israel og dets folk på en måte som svært få andre har mulighet for. Det er en reise som vi vet vil sette dype og gode spor hos dem som blir med.

Takk for de sjenerøse gavene dere gir, små som store, takk for solidariteten med Israel og det jødiske folk!

Av ØyvinD BernATek, StyReledeR I HJH

Vi har ikke mange rike givere som står for brorparten av ga-veinngangen, nei, det er heller omvendt”

leDeR

inFOrMAsjOnsAvis juni 2012

Holbergs plass 4, 0166 Oslo

Telefon: 22 36 21 70

Telefax: 22 36 33 74

E-Post: [email protected]

Internett: www.hjhome.org

Post- og bankgiro:3000 21 42828

I redaksjonen:

Øyvind Bernatek, Eli Finsveen

og Torbjørn Ekroll

Trykk: Media Trykk, Bergen

Har du flyttet? Skal du flytte?Husk å melde fra til oss om adresseforandring!

Gaver til HJH gir rett til skattefradragHvis du ønsker skattefradrag for dine gaver, må du sende oss ditt

fulle personnummer eller ringe det inn. Du behøver bare å gjøre

det en gang. Vi kjører ikke vårt register mot offentlig myndighet

av hensyn til personvernet.

Bak HjH står:Det norske Baptistsamfunn, Det Norske Misjonsforbund, Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Fellesinn sam lingen for Israel/Magbit, Den Norske Israelsmisjon, Norge-Israelforeningene, Med Israel For Fred, Ordet og Israel, Det Mosaiske Trossamfund, De Frie Evangeliske Forsamlinger, Komiteen for jødene i ex-Sovjet

❝ØyvInd Bernatek

Juni 2011 • HJH Informasjonsavis | 3

TeksT Og FOTO MONA Ø. Beck,MeVASSeRet

De ankom Israel 9. mars 2011 der vi møtte dem på flyplassen en grytidlig morgen sammen med foreldre og tre søstre, samt et tan-tebarn. Etter noen måneder med hebraiskundervisning ble de tes-tet for å finne ut på hvilke skoler de passet inn. Eldstejenta bor nå i Arad, mens 14-åringen endte opp i Kedomim nær Kfar Saba. Begge skolene er religiøse og rene pi-keskoler. De kommer hjem hver 14. dag. De kan komme hver uke, men det er et økonomisk spørs-mål. Skolen har mange andre elever som bor i nærområdene og som reiser hjem hver dag. Sko-lene har rundt 145 elever.

— Hvorfor internatskoler? — Vi ønsket at døtrene våre skulle

gå på gode, religiøse skoler. Det er veldig stor konkurranse for å komme inn, og skolene har en prøvemåned hvor de ser på alt fra kunnskapsnivå til oppførsel, svarer de stolte foreldrene Golete og Malkam. Mor Malkam innrøm-mer at det ikke er enkelt å ha to av døtrene borte hjemmefra. I Kedomim har hun hørt at det skal være mange farer og utrygt. –Men vi snakker helst ikke om det, sier hun med engstelige øyne.

— Hvordan ser en typisk skoledag ut?— Vi spiser frokost fra syv til halv åtte. Deretter er det tid for bønn før studiene som starter kl åtte, forteller Yeshimare. — Så går det slag i slag med fag som engelsk, matte, historie, jø-diske regler og lover samt religi-onsstudier. To dager i uken lærer

vi hebraisk, sier hun.

All undervisning går på hebraisk, og selv om de begge forstår he-braisk ganske godt, synes de det er litt vanskelig å snakke språket.Yitanyits skoledag i Arad ser nes-ten lik ut, bortsett fra at hennes dag starter en halvtime før. Begge deler rom med tre andre jenter og etter skolen er det tid for lekser og lek. Leken for yng-stejenta er bl.a. pc-spill, mens den eldste er opptatt av venninner og politikk.

De to håper å fullføre opptil fire år på internatskolene og så er det ut i militæret eller siviltjeneste. – Der-som jeg velger militæret, må det bli med skjørt, skyter Yeshimare inn. Yitnayit vil bli journalist med politikk som fagområde, mens lil-lesøster vil bli lege. Hun vil spe-

sialisere seg på skader som følge av forurensning som hun hevder mange bl.a. i Etiopia dør av i dag.

Begge jentene savner Etiopia: — Ja, vi savner vennene våre der.

— Hva med Israel? — Her er det kjempegøy! Svarer de to i kor.

I snart ett år har søstrene Yitnayit (16) og Yeshimare (14) Wollde fra etiopia pendlet mellom internatskoler og absorbsjonssenteret i Ashkelon hvor resten av familien deres bor.

INTeRNATSKOleR

½ Kos med yngstejenta på morfars arm. Golete, Malkam, Yeshimare og Yitnayit på senteret i Ashkelon.

— Mens vi tidligere oppfordret foreldrene til å sende sine barn til internatskoler, er vi nå i ferd med å endre vår politikk på dette området, forteller Kathia Shavit (bildet) i avdelingen for ressurs-utvikling og informasjon i Jewish Agency (JA).

— Å begynne på en internat-skole for immigranter er et alter-nativ for barn mellom 12 og 18 år. I tillegg til ordinære studier tilbys de unge blant annet veiledning, sosiale aktiviteter, måltider og ikke minst; husly. Elevene reiser hjem gjennomsnittelig annen-

hver helg, samt på helligdager og i skolens ferier, forteller hun.

— Vi oppfordrer nå familiene til heller å holde barna sine hjemme og å være sammen med dem på absorpsjonssenteret i all fall det første året i Israel. Dette for å få til en raskere integrering for hele familien og styrke forholdet mel-lom barna og deres foreldre. Vi mener at det vil sette dem bedre i stand til å fatte egne beslutninger etter at de er mer akklimatisert til livet i Israel, hevder Shavit.

Hun tilføyer at det er likevel

er tilfeller hvor de anbefaler at et barn begynner på internatskole. I spesielle tilfeller vil sosialarbei-deren vurdere om den unge vil få mere ut av å bo på en internatsko-le fremfor å bo på et absorbsjons-senter. Det samme kan være tilfel-le for ungdom i 17-18 årsalderen. Å flytte til en internatskole vil gi dem en betydelig fordel fremfor å bo på absorbsjonssenteret. In-ternatskolen tillater dem å bo der for tre års studier, mens de i kom-munene får gratis skole kun til de er 18 år.

— Familier som er interessert

i at barna deres skal begynne på internatskoler søker via sosiono-men på absorpsjonssenteret. Ved-kommende setter da opp et møte med representanter for ”ung-domslandsbyen” - som det også kalles - for å intervjue foreldrene og barna, forteller Kathia Shavit. JA har ansvaret for fire slike ung-domslandsbyer med internatsko-ler i dag. – Men, legger hun til; - det finnes internatskoler over hele Israel som drives av mange forskjellige organisasjoner, så jeg kan dessverre ikke gi deg noe an-tall.

jewish Agency er i ferd med å endre sin politikk i forhold til internatskoler for immigrantungdom til israel.

TeksT Og FOTO: MONA Ø. Beck, JeRuSAleM

ja til internatskoler, men ikke første året

Jobber hardt og trives godt

½ Yitnayit og Yeshimare går på to forskjellige internatskoler og nyter å være sammen annenhver helg.

½ Kathia Shavit, Jewish Agency


Hjelp Jødene Hjem – et vedvarende mirakel Den 4. april 1990 så et helt unikt konsept, Hjelp Jødene Hjem, dagens lys. Først var det kun ment som en gruppe som skulle jobbe kort og intenst, og det var et unikt samarbeid mellom kristne og jødiske or-ganisasjoner og enkeltpersoner.

Arbeidet med å samle inn pen-ger startet umiddelbart og med stor suksess. Blant de opprin-nelige initiativtakerne var over-rabbiner Michael Melchior, Det Mosaiske Trossamfund (DMT), Jackie og Kai Feinberg, tidligere forstander i DMT, Helge Aarflot, tidligere generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon samt Anne-Marie Gravdahl, professor Kristof-fer Gjøtterud og tidligere minister og Stortingsrepresentant Kaare Kristiansen. 13 trossamfunn og organisasjoner sluttet seg til ko-miteen fra oppstarten.

Utreise var ikke tillattI mange år hadde sovjetjødene kjempet for sin rett til å vende hjem til sitt fedreland Israel. Den-ne kampen ble støttet av jødiske og kristne organisasjoner og en-keltindivider over hele den vestli-ge verden i samarbeid med Israel. Kampen konsentrerte seg om ut-reise, og Sovjetunionen insisterte på at utreise fra landet ikke var til-latt. Jødene opplevde landet som et fengsel hvor de verken hadde samme sivile rettigheter som den øvrige befolkningen og heller ikke hadde noen som helst mulighet for å praktisere sin religion. Ikke var de ønsket som fullverdige

medborgere og ikke fikk de lov til å forlate landet.

Behov for å handle rasktPå 1980-tallet, da Gorbatsjov opp-rettet den såkalte "glasnost", ble han etter hvert presset til en åpne-re utreisepolitikk. For å overbevi-se verden om at han mente alvor, gikk han til slutt med på å tillate en viss emigrasjon av jøder. Da dørene endelig ble åpnet bestem-te tusener av jøder seg for å reise ut. Noen dro til USA, mange dro til Israel. Ingen visste hvor lenge dørene ville stå åpne, og det var derfor et behov for å handle raskt.Behovet for å hjelpe dem ut av

Sovjetunionen og til Israel meldte seg da enorme mengder immi-granter stod særlig på dørstok-ken. Komiteen for jødene i Sovjet hadde i mange år vært kilde til informasjon om situasjonen for Jødene i Sovjet. Det forelå mye informasjon om de mange pro-sjektene som ble etablert i Israel for å ta i mot immigrantene, og de trengte vår hjelp. Den fikk de!

100 millioner i støtteDette unike prosjektet, som kan-skje bare skulle vare et år, fortsat-te å bestå. Sammen med mange svært gode hjelpere, både enkelt-personer og de tilknyttede organi-

sasjonene, har vi i mer enn 22 år nå vært i stand til å kanalisere mer enn 100 millioner norske kroner i direkte støtte – til jøder fra det tidligere Sovjetunionen og andre utsatte områder, med hjelpe til å reise til Israel, lette overgangen til et nytt liv og bistå i tilpasning til et nytt hjemland. HJH har også til oppgave å informere om antise-mittismen og dens følger.

Hundretusenvis av immigranter til Israel har fått hjelp av dere gjennom HJH, det er de evig takk-nemlig for.

½ I 1990 strømmet 200 000 jøder ut av Sovjetunionen. Hjelp jødene hjem ble dannet som en norsk respons på utfordringene dette innebar.

HISTORISK TIlBAKeBlIKK

ØyvInd Bernatek, StyretS leder

Hundretusenvis av im-migranter til Israel har fått hjelp av dere gjen-nom HJH, det er de evig takknemlig for.

❝

Her møttes rundt 100 gamle og nye venner. Det ble mange taler og mye å mimre over. President for Jewish Agency, Natan Sharansky måtte melde avbud da han var på reise i USA. Informasjons- og diasporaminister, Yuli Edelstein ble sterkt forsinket, men rabbiner Joseph Mendelevitch (bildet) var presis. Sistnevnte satt 11 år av en dom på 14 for å ha forsøkt å kapre et fly sammen med et tyvetalls venner som brukte som

unnskyldning at de skulle være med på et bryllup i Sverige på 70-tallet. De kom aldri til Sverige.

Machanaim – ”To leire” – har et stort nettverk innen opplæring av russiskspråklige jøder i Israel og på verdensbasis. Den ble dannet i Moskva på slutten av 1970-tallet som en liten undergrunns-gruppe startet av Dr. Zeev Dashevsky, Dr. Pinchas Polonsky og Dr. Michael Kara-Ivanov.

Machanaim – 25 årsjubilantMidt i hjertet av jerusalem var det nylig en fin markering i anledning 25-årsjubileet til den HjH-støttede organisasjonen som ble opprettet i 1987.

½ Jubileumsfeiring i Machanaim. Til venstre leder Miriam Ktrossky, til høyre rabbiner Joseph

Mendelevitch. (Foto: Mona Ø. Bech).

Av ØyVINd BeRNAtek, StyReledeR I HJH


Etter tre år i absorbsjonssenteret Bet Alfa sør for Afula var det på tide å finne et permanent sted å bo. Et stort tilskudd fra Staten og et lite lån rakk til en fire-romslei-lighet i Holon sør for Tel Aviv. Fa-milien frydet seg. Men gleden varte ikke lenge. Mor Zeube følte seg ikke i form. Midt under flyttingen oppsøkte hun lege. Etter tre dager i den nye lei-ligheten kom hun på sykehuset hvor hun to uker senere døde av kreft.

Micha Feldman stiller oppDet er ikke enkelt å snakke om dette selv om det er en lettelse også. De fem sønnene sitter med lett bøyde hoder i den lille stuen. Men med Micha Feldman fra Se-

lah ved deres side, to familiepiz-zaer og en stor cola på bordet, klapp og stryk på skuldre og hode fra ”far” Micha, blir atmosfæren lettere. Snart er magene mette og humøret på topp.

Mens den eldste søsteren Wodito, seksbarnsmor på 37, fremdeles venter på å komme til Israel, bor storesøster Mawaysh (28) like i nærheten med mann og tre barn. Med et barn med Downs syndrom klarte hun ikke påta seg ansvaret for brødrene. Med rettens kjen-nelse, hjelp og støtte fra Selah, fikk storebror Yekoye(22) dette ansvaret. Han har en støttekon-takt som hjelper med alt fra å kjøpe inn møbler til å tilpasse skap og senger i hjemmet. Han tar

dem ut på middag og gir dem råd og veiledning. Guttene har også ”adoptert” Selah som sin nære fa-milie. Spesielt Micha. – Vi har in-gen mor å rådføre oss med. Selah kom til oss da vi sørget. De viser oss så mye kjærlighet, sier Demas med et kritthvitt smil.

Jobber på supermarkedDeyebe(19) og Demas(18) går på samme religiøse internatskole for gutter utenfor Hadera. Den er gratis for dem. De trives godt og reiser hjem i helgene. Til daglig er det Metalm (16,5) og Mekata (13) som er hjemme. Yekoye står for husholdningen; klesvask, rengjø-ring, matlaging og alt som skal til for å få et hjem til å fungere. Han jobber hardt som lagerarbeider på

et stort supermarked. – Snart må han få litt utdannelse, sier Micha mens han hele tiden vi-ser til hvilken enorm hjelp HJH’s støtte bidrar til: Penger til mat og litt nye klær foran høytider, spesi-altilpasset skap i stuen, rørlegger, elektriker, senger, sengetøy, andre helt nødvendige effekter når sto-rebrors beskjedne lønn og barne-trygd for de to yngste ikke strek-ker til. I sommerferien vil Deyebe (tenkeren, som vil bli dataingeni-ør) studere engelsk. Kurset bekos-tes av norske venner i HJH!

Drømmer? Joda, Yekoye drømmer om å åpne en business, f.eks. en 24-timers åpen kiosk. 18-åringen Demash vil bli fotballproff, men legger

til at harde studier må til om han ikke lykkes med fotballen. 19-åringen Deyebe vil jobbe med data, 16-åringen Metalm vet ikke ennå, mens yngstemann Mekata samvittighetsfullt har stukket til barnehagen for å hente sin lille niese.

De har et par tanter og onkler fra begge foreldrenes sider i Holon, dermed også kusiner og fettere. Brødrene elsker Israel og er veldig glade for sitt nye hjemland.

-Hvis vi jobber hardt, går det vir-kelig an å lykkes her!, sier de nær-mest i kor.

Storebror yekoye tar ansvar for fire brødre

Da selah fikk høre om de fem foreldreløse guttene i Holon, tok de øyeblikkelig kontakt, hjalp dem gjennom den første tunge tiden og organiserte det slik at guttene kunne fortsette å bo sammen. I halvannet år har de fulgt dem opp med penger til livsnødvendigheter, gode råd og kjærlighet. Takket være viktige bidrag via HJH og hjertegode nordmenn er dette mulig.

– når ulykken er ute, har vi et profesjonelt hjelpeapparat som øyeblikkelig settes inn. Vi reiser ut til ulykkessteder der immigranter eller turister er involvert. Vi har kunnskap om sorg og traumer, og vi har medarbeidere som snakker deres eget språk og kjenner deres mentalitet. Her om dagen ble to damer påkjørt i Haifa. Vi følger opp på sykehuset og stiller opp med alt

fra tannbørster til tøfler. En liten gutt druknet sist uke. Familien trengte den hjelpen vi kunne gi.

– immigranter har ofte ikke noe støtteapparat rundt seg slik som innfødte, understreker Ruth. Språket er ofte en stor barriere. Og når krisen rammer er det viktig å få uttrykke seg på eget morsmål. Men vi er ikke der bare når krisen er et faktum. Vi følger opp i årevis eller så lenge vi ser at det er viktig for de pårørende eller de som har vært utsatt for ulykker og andre traumatiske opplevelser, sier hun.

ruth Bar-On stiftet Selah (som betyr klippe el. fjell) i 1993 og har siden hjulpet rundt 24 000 enkeltpersoner i krise, men det reelle tallet er langt høyere ettersom svært mange får hjelp på vegne av hele familien. Selah har

et fast team på åtte profesjonelle samt 140 frivillige på landsbasis. Disse er sosialarbeidere, psykologer, psykiatere og leger. 40 av dem er traumespesialister.

årsbudjettet er på rundt åtte millioner kroner som kun er basert på innsamlede midler.

selahs visjon er å hjelpe immigranter på alle måter. Typiske aktiviteter inkluderer å bidra med penger i akutte krisesituasjoner; som til en begravelse og gravstøtte, sørge for mat i sørgedagene og finne noen til å ta vare på barna eller de eldre i denne tiden. Aktivitetene og menneskeskjebnene i Selahs historie burde bli en rørende bok med tittelen: Ruths bok...

ruth Bar-On har et hjerte av gull. Hun er krise-håndteringsenteret selah’s hovedpulsåre og har et hjerte som banker for alle immigranter i krise 24 timer i døgnet.

Selvom far Fikodie døde i etiopia for vel syv år siden, kom mor Zebue seg til Israel tre år senere med en av sine to voksne døtre og fem sønner. Nå var de hjemme.

TeksT Og FOTO: MONA Ø. Beck, NORd tel-AVIV

½ Micha Feldman fra Selah snakker amharisk og de fem brødrene

elsker ham. Fra v. Metalm (16,5), Yekoye(22), Micha, Mekata (13),

Deyebe(19) og Demas(18).

ruths bok - ikke helt som andre bøker

FORelDRelØSe IMMIGRANTBARN

½ Ruth Bar-On er grunnlegger og leder av krisehåndteringssenteret Selah.

TeksT Og FOTO MONA Ø. Beck, HOlON


TeksT Og FOTO MONA Ø. Beck, SHA’AR HANeGeV

– Blir det bedre? – Ja, det MÅ det bli! Vi er optimister – og fortsetter vi ikke å være det holder vi ikke ut å bo her lenger. Kibbutsleder Adi Freibach og velferdsansvarlig Dov Hartov svarer nærmest i kor. De velger å spøke og le, for det er terapi.

Rakett traff bussDe har ansvar for 115 familier, inkludert 100 barn og i tillegg 60 studenter – tilsammen 350 inn-byggere i den 59-år gamle kibbut-zen Nahal Oz – 800 korte meter fra grensen til Gaza. Det var på veien her raketten traff den gule skolebussen som drepte en ung jødisk gutt på besøk hos sin beste-mor fra en annen kibbutz for vel et år siden. Bussjåføren, en venn av bestemorens familie, hadde in-vitert ham med på turen. Alle de andre barna hadde nettopp forlatt bussen da den drepende raketten falt.

I løpet av noen få uker var ny kjø-revei lagt om. –Militæret gjorde en fantastisk jobb på rekordtid. På veien hit er det nå intet innsyn fra Gaza på offentlig atkomstvei, sier Adi. Hun understreker at alle som har vokst opp her ser tilbake på barndommen og føler at de har hatt en utrolig god oppvekst. –Vi ønsker flere velkommen hit, sier hun. –Men vi har ikke ledige boli-ger, så de må starte byggeproses-sen selv. Og de må være klar over farene fra nabolaget og vite hva de går til. – Sist natt falt to raketter på jordet utenfor oss, fortsetter Dov, - de er ikke nevnt på nyhetene en-gang.

Et vidunderlig sted å vokse oppDe to anser Nahal Oz som et vid-underlig sted å vokse opp og sel-ger inn frisk luft, natur, mulighe-ter for god utdannelse, absolutt ingen vold; ergo kan barna være ute å leke om kveldene. - Alle vet hvor de skal søke ly når alarmen går. Ja, det dreier seg om sek-under, men takket være hjelp fra blant andre dere i HJH i Norge,

har vi fått bombesikre tilflukts-rom overalt her. I tillegg har hvert hjem innen en radius på fire ki-lometer fra grensen til Gaza fått tilskudd til bombesikkert tilbygg på hjemmet sitt fra myndighe-tene. Så vi føler oss ganske trygge til tross for nabolagets terrorvirk-somhet, sier Adi. Hun legger til at flere og flere av de som vokste opp her, som nå har fått egen fa-milie med barn, faktisk vurderer å komme tilbake og slå seg ned.

Barnehagen – som overlevde trus-selen om nedleggelse - takket være inntak av russiske immigrantbarn fra en absorbsjonssenter i nabola-get – fortsetter suksessen. Stadig nye grupper med barn kommer inn, de lærer seg hebraisk på en-to-tre, de lærer kulturen og men-neskene samt de innfødte barna å kjenne. Det er blitt en vinn-vinn-situasjon for alle.

Rakettene tærer– Hva gjør dere når rakettene flyr over hodene deres? – Vi sender SMS til venner i

Netivot og andre steder. Man blir faktisk vant til denne faren. Barna sitter i bomberommet og synger. Alle er drillet og vet hva de skal gjøre og finner ly i en fart, svarer Dov.– Men det er klart det tærer. Vi har etablert traumegrupper gjen-nom årene, og spesialister og so-sionomer kommer hit og snakker med oss hver uke. Folk fra Hæren er også utrolige: de informerer oss om alt nytt. Alle passer på hveran-dre og er veldig oppmerksomme på endringer i oppførsel både blant barn og voksne. Når noen trenger hjelp står hjelpeapparatet klart, bedyrer han. Varda Goldstein med ansvar for ressursutvikling i kommunesen-teret i Sha’ar HaNegev, bor selv i kibbutz Kfar Aza, som ligger 1,5 km fra Gazagrensen. Hun kan ikke få fullrost nordmenn som stiller opp med økonomisk hjelp via HJH og som hvert eneste år kommer på besøk. – Dere er vir-kelig venner som tenker på oss. Det gjør at vi ikke føler oss alene, hilser hun.

Optimister langs Gaza-gre nsen

et hjelpeapparat uten like stiller opp for innbyggerne i kibbutzene langs grensen til Gaza. Menneskene her vil heller spøke og smile optimistisk enn gråte.

½ Varda Goldstein, Adi Freibach og Dov Hartov foran en palme som er plantet i hullet etter at en rakett fra Gaza traff kibbutzen Nahal Oz.

Alle passer på hverandre og er veldig oppmerk-somme på endringer i oppførsel både blant barn og voksne

❝

eT lIV PÅ GReNSeN

½ Varda Goldstein viser oss hvor nær Gazagrensen også hennes kibbutz Kfar Aza ligger.

DOv HArTOv


Optimister langs Gaza-gre nseneT lIV PÅ GReNSeN

½ Til høyre ser man det nye bombesikre rommet som alle boliger inntil 4 km fra Gazagrensen nå har fått bygget på husene sine.

Optimismen råder og smilet sitter løst hos rektor Anat. Hun viser oss rundt på barneskolen som nå er 98 prosent beskyttet mot rakettregn fra fiender i Gaza. Kun en liten del av skolen mangler bombesikkert tak, men alle elevene vet nøyaktig hvor de skal søke ly når alarmen går. De drilles i sikkerhetsrutiner med jevne mellomrom.

– Har folk flyttet herfra eller har de blitt i området?

– noen har flyttet. For noen år siden var elevtallet 734. Etter 2005 og tilbaketrekningen fra Gaza var det en stund 510. Situasjonen hadde en dårlig innflytelse på arbeidslivet og budsjetter - så folk flyttet. Etter ”Operasjon Støpt Bly” – og oppgjøret mot Gazas rakettregn som startet i desember 2010 ble det roligere, en del familier kom tilbake. Og takket være hjelp fra HJH i Norge har vi

bl.a. fått flere bomberom og hjelp til å holde sikkerhetsfolk på alle skolebussene. Regjeringen har også hjulpet oss mye. Ikke minst til at vårt skoleanlegg nå anses som bombesikkert. Vi har blant annet elektroniske tavler. Alt som skrives der kan lagres og sendes hjem til hver enkelt elevs epost. Lekser og beskjeder også, slik at foreldrene kan bidra. Bra at vi kan ha kontakt i tider der elevene må holde seg hjemme p.g.a. terrortrusselen. Rett før påske uteble 35 prosent av elevene i en periode pga rakettregnet fra Gaza.

– Har alle pc og internet hjemme?

– nei, men hele 98 prosent har. De resterende ringer vi til eller holder kontakt med på annen måte.

skolen ble bygget for 20 klasser. I dag er det 23 og neste år vil det bli 25. Så enten må skolen utbygges

betraktelig eller man må planlegge en ny skole et annet sted, sier hun.

– Hva er forskjellen i barnas oppførsel fra tidligere og nå?

– Dårligere konsentrasjon, redsel, utålmodighet, dårlig søvn, tretthet. Noen går ikke på toalettet alene. Men de har fortsatt gode karakterer til tross for posttraumatisk oppførsel – som skolen også forsøker å hele så godt vi kan i samarbeid med eksperter fra kommunen.

– Det er noe som forundrer meg, fortsetter rektor: En hel gruppe med 7-åringer her hos oss oppfører seg i dag utrolig barnslig. Jeg har ikke sett noe lignende før. Selv om foreldrene er overbeskyttende på ulike måter, så undrer det meg likevel, sier hun. Ingen har til nå funnet svar på rektor Anat Regevs spørsmål.

en stoltere rektor skal man lete lenge etter. Anat regev viser rundt på bar-neskolen i sha’ar Hanegev hvor det i dag går 600 elever fra 1. til 6. klasse.

TeksT Og FOTO: MONA Ø. Beck, SHA’AR HANeGeV

rakettbeskyttet barneskole

½ Anat Regev ved barneskolen i Sha’ar Hanegev i foajeen foran kontorene med bilder av barna i forskjellige prosjekter.

Over en million israelske innbyggere bor innenfor nedslagsfeltet av rakettene fra Gaza. Nye typer har stadig større rekkevidde og lander nå dypere inn i landet. En hel generasjon av barn har blitt traumatisert av terror fra stadige rakettangrep etter at den første raketten falt den 16. april 2001. Avsender:

Terrororganisasjonen Hamas.

De sivile som lever i faresonen har lært seg å kjenne plasseringen av nærmeste tilfluktsrom til enhver tid, fordi de aldri vet når sirenen vil gå av neste gang.

Bare i mars i år ble det skutt opp vel 300 raketter fra Gaza.

israel har utviklet en rekke forsvarstiltak som spenner fra å identifisere helt presist hvor utskytingen skjer – helt ned til noen sekunder før det skjer - til avanserte rakettforsvarsystemer. Et av dem er Iron Dome-systemet som fanger opp og skyter istykker raketter på vei til befolkningssentra.

Til tross for konstant trussel rettet mot sivile, arbeider IDF hardt for å beskytte Israel og dets innbyggere. Instruktører i IDF’s Hjemmefrontkommando besøker også skoler og lærer barn hvordan de skal opptre når sirenene uler ”Rød Alarm!”

Mer enn 12 700 kassam- og andre typer raketter er blitt avfyrt fra gaza og ut over det sørlige israel de siste 11 årene. Alle skutt opp med et bevisst mål: sivile israelere. De skaper kaos, frykt, ødeleggelse og død.

Tre raketter fra gaza hver dag i 11 år

½ Rakettene fra Gaza har en stadig større rekkevidde. Kilde: IDF (www.idfblog.com)


Ved Sapir College i Sha’ar HaNe-gev møter vi fire kvinner. Vi sam-menligner dem med fire sterke røt-ter på et gigantisk tre. For de bidrar til at barn og voksne finner styrke til å holde seg oppreist.

Hana Tal, Ornit Rosenblat, Tami Goren og Mirta Snir arbeider på et av de fem styrkesentrene i re-gionen. De har rundt 40 medar-beidere og hundrevis av frivillige hjelpere blant regionens 6000 inn-byggere. De holder kurs for å lære flest mulig hvordan de skal hånd-tere ulike situasjoner.

Hana, sosionom og leder ved senteret som ble etablert i 2008: – Vi fokuserer på tre områder, sier hun. – Vi legger til rette for alt innen krisehåndtering. Vi lærer opp team innen alle institusjoner, regionale skoler og barnehager - overalt der mennesker bor og arbeider. Dernest har vi opprettet grupper for psykologisk håndtering av barn, unge, eldre, ulike yrkesgrupper som lærere m.fl. slik at de bedre skal kunne

snakke ut når noe skjer. Det tredje området er et kommunalt sosialt prosjekt som handler om å finne styrke til å se fremover og å gjennomføre sine drømmer. Vi kaller det ”Dolphins”. Vi har nå 20 slike prosjekter i gang.

Ornit, klinisk psykolog: – Etter 11 år med rakettangrep møter jeg barn og foreldre i veldig dårlig forfatning. Foreldrene er ut-slitt av alltid å være redde. De er bekymret for sine barn og føler at de ikke strekker til som foreldre når de ikke kan beskytte dem hver time i døgnet. I februar og mars i år var det ekstra mange som ba om hjelp for barn mellom fire og åtte år. En seks år gammel jente tør ikke gå fra rom til rom alene. Hun har mareritt om natten, sover med foreldrene, er sengevæter og nek-ter å ta buss til skolen. På skolen må hun ha følge inn på toalettet. Hvert barn på denne alderen har opplevd tusenvis av ”rød-alarm”-sirener, og det påvirker dem på ulike måter. De fleste lider av post-traumatisk stresssyndrom.

Gjennom lek prøver vi å snakke med dem om deres følelser på godt og vondt. De uttrykker seg om alt det vonde, og så kommer vi inn med det som kanskje er litt godt også. F.eks. det å være sammen. Vi har utviklet et spill hvor barna lærer hva som skjer og hvordan de skal forholde seg i ulike situasjo-ner. Slik skal de kjenne igjen situa-sjoner og føle en trygghet. Så langt ser vi gode resultater både blant voksne og barn, smiler hun.

Tami, sosionom og leder for barnas velferd: – Vi lager arrangementer med den terapeutiske grunntanken: Å hjelpe andre er å hjelpe seg selv. Vi organiserer matfestivaler, der vi har hatt retter fra land der immi-grantene har kommet fra. En het ”Sør-Afrika-festival”. Vi har hatt et spesielt dekorasjonsprosjekt i Kfar Aza hvor familier har vært sammen om å dekorere hver sin store keramikk-krukke. Disse står nå med blomster i rundkjøringer og overalt i lokalmiljøet. Viktig å gjøre noe sammen som er fylt med

glede. Frivillige er en del av livet her. Det er kanskje mer naturlig her enn i byene. Men situasjonen her er helt spesiell. Likevel blir folk boende. Vi føler samhold og solidaritet.

Mirta, pedagogisk psykologisk rådgiver: – Vi lærer innbyggerne å håndtere sin angst. Når man hver dag kjen-ner redselen for å dø og man ikke kan gi barna den tryggheten de trenger, da føler man seg som en dårlig mor og far. Vi forsøker å gi alle ulike verktøy for å mestre sin angst. Foreldre undrer; kan jeg ta barnet mitt ut i dag? Det er viktig at alle føler seg sterke slik at de kan fortsette å leve et godt liv. Vi trener bl.a. grupper til å hjelpe til i akutte situasjoner. En viktig øvelse er å lære å puste. Vi gir dem øvel-ser innen mange felter inntil de blir eksperter og føler seg trygge, understreker Mirta Snir.

Siden oppstarten av Styrkesentrene i Sha’ar HaNegev i 2008 frem til i dag har 550 perso-ner søkt og fått hjelp for posttraumatiske lidelser. 60 prosent barn og 40 prosent voksne. Flest mennesker – ca 200 - oppsøkte senteret i 2011.

eksperter på styrke og trygghet

½ Hana Tal, Ornit Rosenblat, Mirta Snir og Tami Goren organiserer og gir styrke og kraft til liten og stor i Sha’ar HaNegev.

eT lIV PÅ GReNSeN

Foreldrene er utslitt av alltid å være redde❝

TeksT Og FOTO: MONA Ø. Beck, SHA’AR HANeGeV

OrnIt rOSenBlat


SOMMeRleIR

❝

½ En sommerleir på Ein Yael er et av sommerens høydepunkter for deltakerne.

I utkanten av dagens Jerusalem ligger restene av en romersk villa, utgravet for noen år siden og utviklet til en aktivitetspark for barn. Fra tidlig vår til sent på høsten er parken åpen for publikum. Pro-grammet varierer med årstiden og den jødiske kalenderen. Mange foreldre og besteforeldre bruker Ein Yael som utfluktsmål.Her blir barna kjent med mange sider av livet i antikken. Det gror planter som også ble dyrket her for 2000 år siden. Barna får klippe sauer, karde og spinne, plante-farge garn. En annen dag er det pottemaker-kunsten som står i fo-kus, eller kanskje kler de seg ut og spiller rollespill som foregår den gang villaen sto.

Opplevelsesrike dagerJerusalem Foundation organise-rer hver sommer leir for vanske-ligstilte barn i skoleferien. Som of-test går tilbudet til immigrantbarn eller barn fra store barneflokker. Familier med dårlig råd reiser ikke bort i ferien - i mange tilfeller kan ikke foreldrene ta seg fri engang. Barna blir gående hjemme i var-men uten så mye å holde på med.

Da er tilbudet om to ukers leir vidunderlig. Og for foreldrene er det en lettelse å oppleve glade og slitne barn som kommer hjem et-ter en opplevelsesrik dag i trygge omgivelser.Barna blir hentet hver morgen med buss og kjørt hjem igjen på ettermiddagen. Ti spennende da-ger med variert program knyttet til landet, historien og kulturen. Her lærer de gamle håndverk, får nærkontakt med dyr og er mye ute i landlige omgivelser. Det blir nok anledning til en tur til et ba-debasseng utenfor Ein Yael også.

Bedre språk, nye vennerIkke minst viktig; de blir kjent med andre barn og får nye venner. Immigrantbarna får bedret sine språkkunnskaper og blir nærmere knyttet til landet og folket. Gjen-nom aktiviteter som ikke krever skoleferdigheter styrkes selvtilli-ten. Det trengs, for den kommer under press i en hverdag med 40 elever i klassen og kamp om res-sursene. En liten immigrantgutt fra Etiopia var med på leir. Han hadde ikke rukket å få venner og snakket dår-

lig hebraisk, var litt utenfor og ale-ne. En dag skulle de lage krukker. Barna startet med å ta ut leire, kna den og forme den til slutt. Her var gutten plutselig helt med. Han vis-ste hvordan leiren måtte se ut for å gi gode krukker, han eltet den raskt og fint, han formet den til en elegant krukke…… alt sammen hadde han lært av bestefar i Etio-pia! Nå så de andre barna ham. Gutten kunne noe som de andre hadde oppdaget var vanskelig, han fikk oppmerksomhet og ble en del av gruppen. Slik ble dagen i Ein Yael et godt sommerminne.

Må immigrantbarna gå hjemme i gaten hele sommerferien? nei, heldigvis har jerusalem Foundation et spennende tilbud for to av ukene.

Av elI FINSVeeN, dAGlIG ledeR I HJH

ein yael – sommerleir i byen

I kap. 31 formidler Jeremia det profetiske budskapet fra Herren til sitt folk og til oss alle som vil høre:

Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor lar jeg min miskunnhet mot deg vare.

Enda en gang vil jeg bygge deg, ja, du skal bygges opp igjen,Israel, du unge jomfru. Jer. 31 3-4

Og senere i samme kapittel:

Jeg fører dem tilbake fra landet i nord, jeg samler dem fra jordens ytterste ende.

Blant dem er det blinde og halte, ja, svangre og fødende kvinner med; de vender tilbake i store flokker. Jer. 31.8

Lydig mot kallet han har og synene han får bringer profeten budskapet han har fått videre! Les hele kapitlet; det er både interessant og trosstyrkende!

Som en fjellklatrer som står på en fjelltopp og ser andre topper og blåner så langt øyet kan se foran seg, uten å kunne beregne avstanden fram til alle, slik ser profeten synene fra Gud om det som en dag skal skje framover i historien, uten å kunne se når det vil hende.

Det siste er heller ikke profetens oppgave, hans kall er bringe synene fra Gud fram!

Dette er bare et par av flere titalls klare og sterke løfter i GT om at Gud vil lede og føre sitt folk hjem til det landet han selv har gitt dem.

Helt fra vi leser om hvordan Gud kaller og velsigner Abraham i 1.

Mos. 12.1 finner vi fortellingene om hvordan Gud leder sitt folk - og løftene til dem, også løftene om hvordan de skal få sitt land igjen, delvis under dramatiske omstendigheter!

Og det er jo nettopp dette vi har sett også de siste vel tjue årene i historien, og som vi i Hjelp Jødene Hjem har fått være med å støtte!

Vi må ta tid til å lese i Guds ord, både GT og NT for å bli befestet og styrket i vår personlige tro på Guds evige kjærlighet og omsorg for både jøder og alle mennesker!

Det vil også styrke og befeste vår tro på Guds utvelgelse og kjærlighet til sitt folk!

Gjør vi det, er det veldig vanskelig ikke å akseptere og forstå Guds uttalte oppgave og ønske og hans helt unike ledelse gjennom historien med dette folket.

Og det vil igjen gi oss fortsatt styrke og utholdenhet i arbeidet med å hjelpe flere jøder hjem!

Vi skal sannelig få være Guds medarbeidere også i denne historiske oppgaven som han selv vil ta hovedansvaret for og se til blir gjennomført i tiden som ligger foran!

La oss fortsette frimodig og med iver; vi er på rett vei .

Det hviler en spesiell velsignelse over et slikt arbeid som Hjelp Jødene Hjem er, og det følger en sterk velsignelse for den enkelte og familien som er med.

½ Foto: Jewish Agency, Brien Hendler

Med evig kjærlighet har jeg elsket degAv tORBJØRN ekROll

Immigrantbarna får bedret sine språk-kunnskaper og blir nærmere knyttet til landet og folket.elI FInSveen


Fugl Føniks reiser seg fra asken Hver uke kommer mer enn 1000 turister på besøk til Nozyk-synagogen i Warsza-wa, den eneste synagogen som fortsatt sto etter tyskernes bombing av Warszawa-ghettoen i 1943. De tilbringer noen mi-nutter i synagogen før de haster videre til ghetto-minnesmerket, den jødiske grav-lunden, og så videre til Treblinka, Ausch-witz og andre dødsleirer.

De tror de er på besøk i dødens dal. Det de aller færreste av dem er klar over er at Warszawa har daglige synagoge-gudstjenester, jødisk barnehage og skole, sosi-altjenester, og aktive og voksende jødiske menigheter.

Usikkert hvor mange jøderIngen vet med sikkerhet hvor mange jøder som finnes i Polen i dag. Noen sier det kan være så mange som 100 000, andre kom-mer med mer forsiktige tall mel-lom 20 og 50 000. Som resultat av Holocaust, jødisk utvandring etter krigen og senere på 60-tallet og kommunismens motstand mot religiøse aktiviteter, kommer de aller fleste jøder i Polen fra hjem der jødedom aldri ble diskutert. Mange er fortsatt redde for å for-telle offentlig at de er jøder.

Siden kommunismens fall har det foregått et enormt løft innen jø-disk informasjonsarbeid og infra-struktur. Warszawa har gått fra å ha en synagoge i 1989, til å ha fem synagoger i dag - tre ortodokse og to reform.

Stor interesseInteressen for jødedom er stor, forteller Tyson Herberger som er rabbiner i Nozyk-synagogen:- Nesten hver uke kommer det mennesker til meg som er interes-

sert i jødedom. Mange av dem har jødiske røtter, en av foreldrene, besteforeldrene eller oldeforel-drene var jøde. Vi hjelper de som ønsker det til å få dypere kjenn-skap til jødedom gjennom un-dervisning, våre daglige gudstje-nester og kulturelle opplevelser. Det er også meget stor pågang fra media, både fra Polen og ellers. De ønsker å dokumentere den jødedommen nazismen prøvde å utrydde - både den som en gang fantes, og den som vokser frem i dag, forteller han.

Hver fredag kveld og lørdag lunch arrangerer menigheten shabbats-måltid til alle som ønsker å delta.- Gjennom shabbatsmåltidene ønsker vi å skape fellesskap og også praktisk vise hvordan shab-batsmåltider foregår, forklarer Ty-son Herberger. Vi gjør velsignelse over brød og vin, spiser sammen og synger sammen. Alle som øn-sker å komme er velkomne, un-derstreker han.

Stor aktivitet blant de ungeEn rekke organisasjoner jobber for å vedlikeholde og forbedre det jødiske livet i byen. The Joint Dis-tribution Committee har en egen Warszawa-avdeling som jobber utrettelig med prosjekter for unge, gamle og familier. I løpet av som-mermånedene driver de sommer-

leirer for barn og også for familier. I løpet av året trener de ungdom og unge voksne til å bli ledere i det blomstrende jødiske miljøet i Warszawa.

Blant de unge er det en aktivitet og begeistring for jødisk identitet som er smittende. De er sikre på sin jødiske identitet og ønsker jø-disk samhold og aktiviteter. De jø-diske studentene møtes i ZOOM, den jødiske studentorganisasjo-nen her i Warszawa. De møtes til fester, utflukter og debatter, på lik linje med andre studentorganisa-sjoner, men også til jødiske hel-ligdager. Warszawa har også fått sitt eget Moishe-hus - et jødisk studenthus, som er ledet frivillig av de som bor der. Beboerne i hu-set forplikter seg til å drive jødiske aktiviteter for unge, så lenge de bor i huset.

Suppekjøkken og sosialtjenester for de eldreVed siden av den restaurerte No-zyk-synagogen finner man «Den Hvite Bygningen.» På mirakuløst vis ble også denne bygningen spart under tyskernes ihjelbom-bing av Warszawa-ghettoen i

1943. I dag finner man et stort an-tall av de jødiske organisasjonene her. I første etasje er det senior-senter som har aktiviteter for de eldre. Her samles de til uformell trim, synging og samhold. I annen etasje er suppekjøkkenet - Kuch-nia Koscherna (Kosher-kjøkke-net.) Her serveres over 100 målti-der til meget subsidiert pris til de eldre jødene i menigheten hver dag til lunch. De som ikke har råd får måltidene gratis, og de som er i så dårlig form at de ikke klarer å komme til senteret, får maten hjemkjørt av frivillige.

Den frivillige sosialtjenesten i menigheten er en meget viktig bestanddel i de eldres hverdag. Her får de tilskudd av mat, pen-ger, helsetjenester, gymnastikk og ikke minst et vennlig ansikt. Man-ge av de eldre overlever hovedsa-kelig på den lille pensjon som de tjente opp under kommunismen. For mange av disse eldre er det daglige måltidet ved suppekjøk-kenet, og den andre hjelpen me-nigheten gir dem, det som gjør at de overlever hverdagen.

Fra boksing til hebraisktimerPå kveldstid blir den hvite byg-ningen på nytt fylt, nå av unge og middelaldrende som kommer for å bokse, gjøre gymnastikk eller gå på foredrag om jødisk kultur - og hebraisk og jiddisch-kurs. I eta-sjen over utgis Midrash, det pol-ske, jødiske magasinet som blir solgt over hele Polen i bokhand-lere og kiosker.

Fra uinvolvert til religiøs og aktivSarah Malka og Yisroel Szpilman er i dag to av grunnpilarene i det jødiske miljøet i Warszawa. De to kom fra totalt ikke-involverte fa-milier, og er et eksempel på den jødiske revolusjonen Polen står midt oppe i. Hun gikk på hebraisk-kurset i menigheten og han bok-ser fortsatt aktivt i bokseklubben. De lever nå et religiøst, jødisk liv med sine tvillingdøtre på seks år midt i sentrum av Warszawa. De to er meget aktive i menigheten. Yisroel er gabbai, synagogetjener, i synagogen og holder oversikten ved de daglige gudstjenestene. Gudstjenesten kan først starte når det er 10 jødiske menn tilstede, og Yisroel har oversikten over hvem

AV ReBekke RØdNeR, WARSZAVA

½ Over: Purimfesten med flotte kostymer og lesning av Esters bok er populær blant både barn og voksne.

½ Venstre: Familielivet blomstrer. Her får bruden (i midten) gode råd og blir feiret av venninnene i forkant av bryllupet.

½ Høyre: Warsawa og Nozyk-synagogen var vertskap for den europeiske rabbinerkonferansen 2011. Over 200 europeiske rabbinere deltok i ettermiddagsgudstjeneste i synagogen.

JØDISK lIV I WARSAVA


Fugl Føniks reiser seg fra asken

JØDISK lIV I WARSAVA

som kan telles i henhold til jø-disk religiøs lov. Sarah Malka er ansvarlig for mikvaen, det rituelle badet, i menigheten.

Døtrene går i den jødiske bar-nehagen, som er en del av den jødiske Lauder-Morasha sko-len. Den jødiske skolen startet med en barnehagegruppe i et privat hjem for 20 år siden. Idag går mer enn 200 elever ved den private barnehage, barne- og ungdomsskolen, som er kjent for sitt høye un-dervisningsnivå. Rundt 50 prosent av elevene har jødisk bakgrunn. Skolen feirer de jødiske helligdagene, og jø-dedomsundervisning er obli-gatorisk for alle. Rektor ved skolen er Motti Pawlak - en av to polskfødte rabbinere i Po-len. Pawlak er også et resultat av den jødiske renessansen i Polen, og lever et aktivt jødisk liv i Warszawa sammen med sin familie.

Bevare eller bygge?Szpilman-familien ser konflik-ten mellom å bevare fortiden og bygge fremtiden daglig. Yisroel jobber til daglig ved den store jødiske gravlunden i Warszawa. Det er en av Eu-ropas største gravlund, med mer enn 200 000 graver. Det fantes ingen oversikt over gra-vene eller hvem som er grav-lagt her, inntil Yisroel startet arbeidet sitt. Han har til dags dato registrert og identifisert over 80 000 graver. I tillegg driver han det nødvendige

vedlikeholdsarbeidet ved den enorme gravlunden. Sammen driver de to også det jødiske begravelsesbyrået i Warszawa - frivillig.

- Noen ganger er hovedfoku-set for menigheten å bevare den jødiske fortiden i Polen ved å redde historiske åsteder. Jødiske turgrupper kommer til Polen for å se konsentra-sjonsleire og gravlunder, men ikke for å møte det levende jødiske samfunnet. De forven-ter å se en stor massegrav og et land fylt med antisemitter. Realiteten viser at antisemit-tisme ikke er et stort problem for jøder i Polen, forteller Sa-rah Malka. Hun lever et godt jødisk liv her, men forteller samtidig at hun ønsker seg flere jødiske aktiviteter for barna sine, og for seg selv og mannen.

Akkurat i disse dager feirer jødisk Warszawa og polsk jødedom sin styrke - hele to jødiske bryllup skal stå i mai måned. Jødiske bryllup er det få av, og disse to viser veksten blant de unge og deres jø-diske identitet. Bryllupene er et tegn på at Warszawa igjen er et sted der jøder gifter seg og får barn - sender barn til skolen, de vokser opp og gif-ter seg. Livets sirkel fortsetter. Gratulerer og Mazal Tov!

BeviLgeT 2012

iMMigrAsjOn - ArBeiDJeMeNIte cultuRAl ASSOcIAtION 70 000kH FlyBIllet teR 550 000MOVeMeNt WItHOut FRONtIeRS 50 000yAd VASHeM 80 000tAu, kANtOR PROGRAM 51 000lIVNOt u'leHIBANOt 20 000

FØrsTeHjeLp FOr nye iMMigrAnTer ISRAel ceNteR FOR cOMMuNIt y INVOlVeMeNt 350 000keReN klItA 300 000ISRAel cRISIS MANAGeMeNt - SelAH 350 000 inTegrering kH yOuNG cOMMuNItIeS 3 00 000SHOuldeR tO SHOuldeR 60 000kH SHA'AR HANeGeV 120 000PNIMAcAucASIAN + StIPeNd 175 000SHIluV-GANeI MOledet 150 000 unDervisning MAcHANAIM 300 000ulPAN HAlOM 380 000 HeLse deNtAl VOluNteeRS 120 000HAdASSAH eldeRly WOMeNS PROJect 120 000SHA'ARe Zedek 120 000SHIlO 90 000yAd SARAH 90 000 BArn Og unge eZRA 150 000JeRuSAleM FOuNdAtION 120 000ISRAel ASSOcIAtION FOR IMMIGRANt cHIldReN 240 000SuM 4 456 000

FOREløpigE BEvilgningER FOR 2012

spesifikasjonen viser hvilke prosjekter det er bevilget til og hvor mye. Hvis prosjektet har KH foran navnet betyr det Keren Hayesod, altså et av Jewish Agencys mange underprosjekter. Styrets prioriteringer har vært immigrasjon, hjelp til selvhjelp og prosjekter som hjelper barn og unge. Det dreier seg da om å motivere de unge til å immigrere til Israel eller leksehjelp og annen form for støtte til barna den første vanskelige tiden. Dette er Israels framtid. Mange av prosjektene drives med en stor grad av lokal frivillig innsats.

vi håper på fortsatt raus støtte fra våre givere, slik at vi kan bevilge ytterligere i løpet av høsten. Prosjektenes glade takkemeldinger stømmer inn. De ber oss hilse. Dette kommer godt med i en stram økonomisk situasjon, der mange givere er falt fra p.g.a. den økonomiske krisen i Europa og USA.

Hjertelig takk til hver enkelt for at dere støtter oss, slik at det er mulig å hjelpe mange jøder hjem til fedrenes land og støtte dem som ikke helt makter den vanskelige overgangen.

Av: elI FINSVeeN, dAGlIG ledeR I HJH

på styremøtet 26. mars 2012 ble det bevilget kr 4 456 000 som vil bli oversendt i løpet av året etterhvert som de kommer inn. kr 2 174 0000 er allerede sendt ved utgangen av april, i tillegg til støtten til fadderbarna, som overføres regelmessig.


Hvordan opplever immigrantene møtet med fedrenes land? Og hvordan påvirker immigrasjonen landet? Denne solidaritets-turen er en annerledes Israelstur: Den gir deg et møte med dagens Israel - immigranter, profesjonelle hjelpere, engasjerte frivillige og myndigheter. Og vi besøker selvsagt også mange kjente, bibelhistoriske steder.

Vi skal ha våre baser i Tel Aviv, Tiberias og Jerusalem. I løpet av turen vil du møte mennesker med lokalkunnskap og forskjellig utgangspunkt. Til sammen danner de mosaikken Israel. Turen går med rutefly, og vi skal bo på gode hoteller. Det blir rik anledning til shopping, bading og sightseeing på egenhånd. Turledere er Torbjørn Ekroll, Ida Husveg og Conrad Myrland, som vil sørge for et hyggelig, trygt og inkluderende miljø på turen. Be om program fra Sabra Fokus reiser, tlf. 38 12 56 60. Du kan også lese om turen og laste ned programmet på HJHs internettside: www.hjhome.org. Vi håper du blir med.

Møt Israels immigranter ansikt til ansikt!Bli med på solidaritetstur 23. oktober – 3. novemberi regi av Hjelp jødene hjem (HJH) og Med Israel For Fred (MIFF)

Holbergs plass 4, 0166 Oslo Tlf. 22 36 21 70 Fax: 22 36 33 74 E-post: [email protected] Internett: www.hjhome.org

et evig minne i Jerusalem Hjelp Jødene Hjem har lenge ønsket å finne en verdig måte å hedre dem som gir spesielt store gaver til vårt arbeid eller som testamenterer større beløp for vår virksom-het, og vi har ved dette også ønsket å kun-ne viderebringe en takk til dem fra Israel og det jødiske folk.

I mars i 2012 kunne vi derfor åpne et lite minnested, ”Eikestien” i Je-rusalems botaniske have. Her er det satt opp en minnesten med inskripsjon fra Salmenes bok 1:6.

"For Herren kjenner de rettferdi-ges vei”

På denne minnestenen vil vi også sette inn navn på de giverne som på denne måten ønsker et slikt evig minne i Jerusalem, enten det er for dem selv eller for noen de ønsker å minnes. Her finnes også en liten drikkefontene og en benk, og den står i skyggen av eiketrær; slike som også Abraham satt un-der da han mottok sine gjester i Mamre. Denne delen av den botaniske ha-ven er viet floraen slik den var i Is-rael i bibelsk tid, og vi mener det er en særskilt vakker, innholdsrik ramme rundt et slikt minnested.

Vi har vært nødt til å sette en ne-dre grense for beløp som gis som gave eller arv og hvor det kan set-tes opp et navneskilt på minnes-tenen, og denne er satt til 100 000 kroner.

Det å skrive testament kan være en vanskelig oppgave både følel-sesmessig og formelt, men det å ha tenkt igjennom og faktisk skre-vet ned hvordan en vil ha det og om det er spesielle formål en øn-sker å tilgodese, er noe alle uan-sett alder burde gjøre. Når dette først er gjort på en riktig måte, så opplever da også mange det som en berikelse å vite at alt vil bli tatt vare på på en verdig måte. For mange er det spesielt viktig å kunne bidra til at gode formål vil nyte godt av det en selv har samlet seg av jordisk gods. Testamentet må fylle de formkrav som er fastsatt i arveloven, ellers er det ugyldig, og det er viktig å passe på at teksten ikke etterlater uklarheter. Det kan derfor være fornuftig å søke juridisk hjelp. Hjelp Jødene Hjem kan tilby råd omkring formål som kan tilgode-ses gjennom oss, og vi kan hen-vise til advokat som kan sørge for at alt blir gjort på riktig måte.

Har du spørsmål, ring vårt kontor eller send brev eller e-post.

TeksT Og FOTO ØyVINd BeRNAtek, StyReledeR I HJH

½ Trygt inne i Jerusalems botaniske have, blant blomster og trær som fantes på bibelsk tid i Israel, ligger ”Eikestien”. Her sees

minnestenen, drikkefontenen og benken på vårt minnested.

MINNeSTeD

HjH på FacebookHJH er nå på egen side på Face-book, og vi håper på denne måten særlig å kunne nå yngre mennes-ker med informasjon om vår virk-somhet. Samtidig arbeider vi med å omlegge vår hjemmeside for å

gjøre den mer dynamisk. Face-book-siden og den nye hjemme-siden vil i stor grad vise til hver-andre for på den måten å bringe mest mulig informasjon ut. Begge sidene vil bli redigert av Rebekka

Rødner. Er du på Facebook selv eller har du venner eller slektninger som er det, fortell dem om at vi nå har en egen side der og oppfordr dem til å besøke oss der.

Documents

HJH infoavis juni 2012