Gråt uten tårer Om å vokse opp på sykehus etter krigen

av

Ingebrigt Dalseg

2

3

Gråt uten tårer

4

Forord

Dette er min historie.

Jeg skriver denne boken fordi jeg ønsker å gi omverdenen et blikk inn i

hvordan det var å vokse opp på sykehus i etterkrigstidens Norge uten å få

besøk av far og mor.

Den medisinske oppfatningen til legene på denne tiden var at det var skadelig

for barnet å få besøk av mor og far. Dette resulterte i at mange barn som var

langtidspasienter, mistet tilhørigheten til sin mor og far, deriblant jeg.

Dette gjorde meg fremmed for den kjærligheten som er det viktigste et barn har

i sitt liv.

Senere som voksen, har jeg kommet i kontakt med mange gutter som var

pasienter på samme tid som meg. Da jeg spurte dem hva de hadde opplevd

eller hva de husket fra den tiden, var svaret alltid det samme; at alt var et stort,

svart hull. De hadde vært så redde.

Det var jeg også - redd, men jeg husker.

De medisinske uttrykkene jeg bruker er tatt ut av min sykejournal.

Jeg retter en takk til førsteamanuensis Thorleif Eikeland som har hjulpet meg

med redigering og faglig hjelp.

En stor takk til familien Brinchmann–Hansen som med sin faglige dyktighet og

kompetanse gav meg noe som jeg aldri glemmer, nemlig sin varme måte å

være på i en tid da jeg var veldig syk.

Jeg må få nevne spesielt sykesøstrene Else og Ingrid som alltid gjorde sitt

ytterste for at vi skulle ha det bra.

Jeg trengte noen for å sette meg i gang med å skrive, og fikk stor hjelp fra

nettstedet Nettpoeten.com

Til slutt en stor takk til billedkunstneren Svein M. Håvarstein for den fine

omslagstegningen til boken og til min datter Borgny Karin som er psykolog.

Fagkommentar

Ingebrigt Dalseg har gjennom dette dokumentet gitt en høyst personlig og

lesverdig framstilling av sitt liv som tub-barn på Kysthospitalet i Hagavik.

Samtidig er det blitt medisinsk historie av en type som sjelden skrives.

De fleste av oss husker forholdsvis lite fra vår barndom, og dersom

barndommen har vært vanskelig og vond vil tendensen være at vi husker

mindre enn vanlig. Ingebrigt Dalseg har et uvanlig godt minne for det han

opplevde som barn og et minne for detaljer som nesten tar pusten fra en. Selv

om deler av stoffet delvis er formidlet i ettertid gjennom samtaler han har hatt

5

med familie og medpasienter så er det aller meste detaljer som ligger i hans

egen hukommelse. Teksten avdekker en sykehushverdag som få i dag kjenner

til. Dels handler det om den konkrete medisinske behandlingen, dels om den

sykepleiefaglige håndteringen av pasienter og dels det sosiale ”pasientlivet”

som ble skapt og levd på tross av all verdens fysiske barrierer. Sykdom, liv og

død går hånd i hånd og blir faste ingredienser også i et lite barns hverdag. Det

er kun 50-60 år siden Kysthospitalet i Hagavik var et moderne tuberkulose

sykehus. I dag vil vi si: Var det virkelig slik?

Bergen, november 2008

Thorleif Eikeland

Førsteamanuensis, dr. philos.

Høgskolen i Bergen

Gråt uten tårer – en kommentar fra overlege Eilert Eilertsen.

I tilknytning til ”Gråt uten tårer” er det nærliggende å omtale Tuberkulose

som en smittsom sykdom som angriper hele kroppen og fører sorg og ulykke

med seg – særlig hos barn og ungdom. Disse kan bli syke kort tid efter at de er

blitt smittet, men det kan også komme alvorlig forverrelse flere år senere.

Effektive medisiner mot denne sykdommen blev laget og tatt i bruk først vel 5

år efter den siste verdenskrig. Men de har kunnet gi god hjelp ved behandling,

spesielt om de ble innsatt tidlig etter smittetidspunktet.

I alle årene forut var det lite som kunne utrettes for dem som var smittet med

tuberkelbasillen, men behandling i sykehus i lang tid måtte forsøkes likevel.

Man håpet at frisk sjøluft, sund mat, lysbehandling og bandasjer, og først av

alt: hvile og god pleie kunne gjøre nytte. Men de lange sykehusoppholdene var

fulle av plager og skuffelser, og ofte var sluttresultatet diverse former for

bevegelseshemming.

Beretningen til Ingebrigt Dalseg beskriver på en gripende måte hvorledes

tuberkulose for vel 50 år siden var skyld i svært alvorlige sykdomsutslag hos en

ung gutt gjennom meget lang tids opphold i flere sykehus i landet vårt. Han

forteller inderlig om hvorledes tuberkulosen angrep mange steder i kroppen,

og at behandlingen ikke kunne forebygge store, varige skader.

Han omtaler detaljert sine lange perioder i Kysthospitalet i Hagevik. Dette

virker sterkt inn på meg, som var spesiallege i tuberkulose ved hospitalet, og

var formann i styret der i en årrekke efterpå. Da forsøkte jeg også å gjøre mitt

for å bedre trivsel og arbeidsforhold både for pasienter og personalet. Men

dette gavnet ikke forfatteren i hans tid.

Helt spesielt er det da for mig som i høy alder har fått eldres ”slitasjeskader” i

hoftene. Dette har ført til 4 store operasjoner og liggetid i de rummene som

forfatteren lå på. Jeg fikk også nyte de vakre naturomgivelsene og den

6

omsorgsfulle pleie og varme omsorg som personalet på Hagevik er i stand til

og bekjent for.

Ved 100 års jubileet for Kysthospitalet i Hagevik i 1993 nevnes med en viss

undring de sterke positive følelsene som er knyttet til dette sykehuset. Tidligere

pasienter, deres pårørende og mange andre omtaler det med varme og nesten-

hengivenhet – til tross for tuberkulosens herjinger. Jeg finner det samme igjen

hos Ingebrigt Dalseg, og jeg tar også del i det.

Hagevik blev etablert for alvorlig barnetuberkulose. Nu rykker eldrebølgen inn

og trenger orthopedisk kirurgi i moderniserte operasjonsstuer.

Hagevik har stadig oppgaver!

Bergen, 3. desember 2008

Eilert Eilertsen

Overlege Eilert Eilertsen var spesiallege på Kysthospitalet i perioden 1956- 1973, og

styreformann samme sted i perioden 1984-1987.

7

Innhold

Forord .................................................................................................................. 4

Fagkommentar ..................................................................................................... 4

Gråt uten tårer – en kommentar fra overlege Eilert Eilertsen. ............................ 5

Erindringer ........................................................................................................... 9

Hjemme ............................................................................................................. 11

Til Oslo .............................................................................................................. 13

Kakerlakker ....................................................................................................... 15

Pasientøkonomi – og nytt sykehus .................................................................... 18

Post C ................................................................................................................. 19

Jeg blir gutt ........................................................................................................ 30

En mor i fra intet ............................................................................................... 52

Skolegang .......................................................................................................... 59

Jeg takker livet ................................................................................................... 89

8

Jeg, i hagen fremfor C. avdelingens vinduer, liggende i sandkassen med sykehus klær på.

I andre etasje ligger G. avdelingen med voksne menn.

Anamnese

I 1947 ble det påvist hilus adenit, samme år spondylitis tuberculosis. De følgende år

sterk progresjon og utvikling av svær gibbus. Innlagt Orkdal sykehus i tiden:11.8.1947 til

9.3.1948. Martine Hansens hospital 23.3.1949 til 18.9.1950. Senere tre opphold på

Kysthospitalet Hagavik, fra 19.9.1950 til 27.1.1955, 18.8.1955 til 21.6.1957 og 6.3.1958 til

17.12.1958

I 1953 til 1956 var tilstanden komplisert med vekslende lammelser i begge ben, og i

tillegg nyretuberkulose.

9

Erindringer

Det at min mor døde i år 2000, ble et vendepunkt i sjela mi. Jeg sto lenge og

betraktet henne i den vakkert pyntete kisten i kapellet. Hun hadde en rød rose i

sine hender, og ansiktet lyste mot meg av fred. Da følte jeg morskjærligheten

hennes brenne i meg. Sperren av et barns mangeårige mistro til sitt opphav, var

borte. Nå var det for sent for varme klemmer i hennes favn. I den stund oppsto

et dikt i hjertet mitt.

Jeg reiste som liten fra deg mor. To år var jeg.

Ditt kinn var flammende rødt. Du forlot din sønn.

Jeg var så redd, så redd

Jeg mistet din ånd, din pust, dine varme bryst

Men da du døde, gråt jeg.

Da kom din morsånd inn i meg

Jeg kjører sakte innover den grusbelagte plassen foran Kysthospitalet i

Hagevik, mens jeg ruller ned vinduet. Varm luft strømmer inn i bilen. Den

vakre, velstelte hagen er full av busker og planter i de mest praktfulle farger.

Jeg parkerer, og blir sittende og se utover.

Jeg har kommet tilbake til den plassen som formet mitt liv, og mitt sinn.

Et sted der barnets tilhørighet til sitt opphav gradvis ble visket vekk. Der

angsten og smerten gikk hånd i hånd med streng disiplin. Det var min hverdag,

i mange, mange år.

En underlig følelse av angst og redsel trenger seg på. Gråten klumper seg

i halsen. Gråt uten tårer. Jeg svelger tårene, igjen. Som så mange ganger før. Så

altfor tidlig måtte jeg lære meg å skjule følelser.

Det er rart å være tilbake. Øynene stanser ved et firkantet hull i muren

nede ved sjøen. Rottehullet! Der fòr de ut og inn, digre, feite sjørotter, alltid på

jakt etter noe å spise. De freste til oss da vi kastet singel på dem.

Jeg lar blikket vandre, mot den vakre bygningen. Den har mange åpne

vinduer nå, i sommervarmen. Bak dem døser vel mange syke menn og kvinner.

Ingen barnelatter lenger. Ingen barnegråt.

10

Jeg ser at Kysthospitalet har fått en oppgradering fra det gamle

trebygget, der vi barn lå. Og kaianlegget nedenfor er nymalt. Der ligger det

store, røde båthuset som hadde så mange hemmeligheter. Utover slynger veien

seg mot badehuset og badebassenget, der barn og voksne måtte ligge om

sommeren. Sårene skulle visst gro raskere i tang, sol og sjø.

Det slår meg nå hvor pent hele området er, omkranset av en frodig,

eksotisk skog, med planter og trær fra hele verden. Innimellom er det anlagt

små oaser med steinbenker. Den ene kalte vi kjærlighetsbenken. Vi pleide å

luske oss innpå de voksne som satt der og kysset. Så tok de hverandre på

magen. Det var så spennende for oss barn. Bak sykehuset står den grønne

oljetanken. Før var det koks som varmet opp sykehuset sine kjeler. De gikk

over på oljeoppvarming og en tankbåt med olje la til ved kaien noen ganger. Vi

fikk komme om bord og høre på skipsradioen og se maskinrommet. Ved siden

av tanken var det et drivhus, der de dyrket tomater og tørket sild - før min tid.

Det hendte at sild og makrell rente rett på land, og da kom kjøkkenbetjeningen

med bøtter og spann løpende ned i fjæra.

Lenger oppe i bakken ligger den hvite kraftstasjonen med en tunnel

under. Den munnet ut i sjøen på andre siden. Den var sentral for

utforskertrangen.

Tankene vandrer videre til likhuset like bortenfor, eller laboratoriet, som

de voksne kalte det. Tenk, det står der enda. Det gamle bygget var eføykledd

og dystert, med hvitmalte vinduer. Nå er det modernisert og pent.

Jeg ser etter den store gården lengre oppe i bakken. Der var det kyr og

griser. Vi fikk lov til å titte på grisene og så vidt på kyrne, og vi var på låven.

Hesten på gården kom med melk til oss hver dag. Den gav vi av og til en avis

som den spiste med god appetitt, før den dro opp bakken igjen med

grisematspann.

Øynene mine dveler ved den praktfulle Rhododendronen ved hjørnet av

hovedbygningen, som vender mot sjøen. Der er altanen hvor overlegen sto hver

11

17. mai da han holdt tale for oss. Men tankene mine går til den unge damen

som ble knust mot den altanen da hun falt ut fra tredje etasje. Hun vasket

vinduene og gled ut. Tre dager i forveien hadde hun spilt trekkspill for oss

gutter. Skrikene fra henne i dødsangst, og smellet da hun traff singelen, sitter

enda i hodet mitt.

Jeg snur meg vekk, og ser ut over sjøen. Den er alltid så beroligende. Jeg

elsker sjøen. Jeg elsker vann. Det er så godt å se utover vann.

Hjemme

Det hvite trønderlånet ligger omkranset av flere driftsbygninger i denne

vakre dalen mellom to fjell der lakseelven Surna snor seg nedover mot sjøen.

Jeg ble født på loftet hjemme. Og mor rakk så vidt inn fra melkingen i fjøset.

Jordmora var på vei, hun måtte bruke sykkelen på lange grusete veier.

Den kvelden kom en gutt til verden, vi var fremdeles okkupert av Tyskland.

Det var den 12.oktober i 1944.

Jeg var frisk og sutrete som babyer flest, og livsveien var åpen og

fremtidsrettet for meg, i vakre Surnadal på Nordmøre. Men tub basillen var

allerede på plass. Den voktet på ett svakt punkt i min lille kropp. Jeg fikk

meslinger, og da fikk den næring til lidelse og deformering av en liten

guttekropp.

Mor fødte 6 barn. Et barn døde ved fødselen. Mor ble syk og fikk

problemer med lever og galle, og hadde en rekke opphold på sykehus. Slekten

tok seg av noen av oss. Min eldste søster og jeg var hos bestemor og bestefar.

Da mor endelig kom hjem så hun at det var sykdom i huset. Hun fikk konstatert

tuberkulose. Far, bestefar og jeg var rammet. Helsemyndighetene hadde vært

hjemme to ganger, blant annet for å brenne bøker og klær, og de verdifulleste

bøkene ble gått over med strykejern, side for side. Tub basillen overlevde i

bøker og klær i lang tid og røyken som steg opp fra tunet viste naboene at her

var dødelig sykdom. Odelsgutten skulle aldri få pløye en åker.

12

Jeg ble lagt inn på Orkdal sykehus den 11. august 1947, 2 år gammel, og

lå der til 9. mars 1948. Den tidens behandling av pasienter med tuberkulose

var, blant annet, å la pasienten ligge helt i ro. Det var heller ikke bra å bli

oppkavet, så mor fikk beskjed om ikke å besøke meg.

En av mine søsken har senere fortalt meg at det dukket opp en engel.

Hun var sykepleier og besøkte meg på frivillig basis. Hun ble møtt av et

sørgelig syn, og sørget for at mor fikk vite om min helsetilstand. En dag ringte

hun og ba mor komme og hente meg med makt. Hun orket ikke lenger å se på

at jeg rett og slett ble vanskjøtt.

Min mor skrev mange år senere dette brevet til meg;

Råa den 16/8-92.

Kjære Ingebrigt

”Eg skal forsøke å skrive om dine første leveår, det var nokre triste

leveår. For her i huset var det sykdom i 20 år kvar dag utan stopp. Da du var 8

månader gammal vart eg syk i galdenlever, og vart liggenes på sykehuset i 8

måneder, uten og kunde få se mine barn. Men da eg kom heim att, møtte eg eit

trist syn. Bestemor og bestefar skulde passe dere den tiden eg låg på sykehuset

Bestefar var syk og hadde smittet hele huset, men verst gjekk det over deg og

din far som var svert dårlig. Eg ringte til lægen her i Surnadal han kom, men

fant ingenting. So ringte eg Meldalslæge, han kom samme dag og fant ut att

her var det gale på ferde. Han fant bestefars hoste var stygg med en gang. og

sendte alle saman på røntgen og alle hadde blitt posetive. Men verst hadde det

godt utover deg. For du hadde fått meslinger og da spredde sygdomen seg i

kroppen. Og du vart lagt inn på Orkdals sykehus. Du låg der 1 år, med dårlig

stell

Eg fekk ikkje kåma inn å få se om deg den tiden, det var forbutt for

foreldre og se om sine barn på sykehus den tiden. Eg fekk ein dame i fra

Orkdal til å gå å besøke deg. Men ein dag ringte hun, att no måtte eg komme

med ein gong, eg skulle ikkje spørre om lov og gå inn. Eg reiste i veg og på

dette rom låg 6 små gutter vanstelt og lusåt alle saman. Eg plukka lus i min

hånd og gjekk på Ovelægens kontor og viste ham lusa. Eg sa bare disse ord:

"eg tek med min gutt heim i denne dag", Legen var ikkje særlig blid da eg drog

av gåre med deg. Samme dag eg kom heim, ringte eg til dåktor Svendsen. han

kom med ein gong, og lagde en ny gipsform til deg for den du hadde var utslitt

Du låg heime et år. Så søkte eg om plass på Martine-Hansen i Bærum, fikk

13

plass der. Nesten 2 år låg du der. der måtte eg betale 40 kr om dagen, men so

gjekk prisen opp til 60. Da sa Brinchman Hansen det blir for dyrt for deg.

Brinchman Hansen skulle flytte til Hagavik snart og da ville han att du skulle

bli med til Hagavik for der er det bare 9 kr dagen å betale selv. Eg fikk høre at

i Amerika hadde de en medisin som kunne helbrede denne sykdommen. Eg

skreiv etter 1 kg pass, heter den, og i Bærum var dei villig til og prøve den ny

medisin. Den kostet 800 kr, men siden kom den til Norge. Du var den første

som fikk den medisin her til lands. Siden den tiden du var på Hagavik husker

du sikkert beste selv. Inntektene var ikkje store den tiden, og nokon offentlig

hjelp var det lite og få den tiden. Det meste eg kunne få fra meieriet var 30 kr

om måneden og ofte vart det bare 14 og 12 kroner. Og for ei ku, stor, svær ku

som melket bra: 40 kr. Sau: 18 kr, kalv 14 kr, smågris 10 kr. Det tek 4 år og

fore opp ei ku til det blir melk og selge for. Min beste inntekt vart på fabrikken

når eg var ferdig i fjøset og inne og fått barna i seng og de gamle, syke. Var det

å gå til fabrikken, og pusse - lakke og pakke kleshengene so lenge du klarte og

se. Jeg fikk 1 øre pr henger i den tida, vi fikk av trygdekassen bare i 8 måneder,

og dette var det hele. 300 kr av Vinmonopolet ble bevilget. men so kom

barnetrygda: 30 kr måneden men ikkje for den fyrste barnet ikkje enketrygd

den tiden.”

Dette brevet må jeg takke min søster Oddrun for. Det var hun som fikk

min mor til å skrive dette til meg. Selv om min mor var svært tøff, så ville hun

trolig beskytte meg og hadde derfor ikke fortalt noe til meg. Hun ville vel ikke

rippe opp i gamle minner. Mor fortalte senere til min søster at da hun fikk se

gutten sin fikk hun sjokk og ble veldig sint. Jeg var full av utøy og lus og lå i

seler, med votter på hendene så jeg ikke skulle klø hull i hodebunnen. Men jeg

hadde dunket hodet i sengekantene og fått sår av det. Mor pakket meg inn i ett

ullteppe, og dro rett hjem. Tilbake på avdelingen lå fem andre barn, like ustelte

som meg.

Til Oslo

Jeg minnes at jeg står på kne på divanen hjemme og ser ut av vinduet.

Det er sol. Vinden tar tak i grana ute på gårdsplassen. En sort bil svinger inn

foran inngangen. Det er drosjen som skal frakte oss til Trondheim. Mor skal

følge meg. Det tas et raskt farvel, og der forsvinner pappa ut av mitt liv Han ble

lagt inn på ett sanatorium senere, og der døde han. Han etterlot seg et brev, der

14

han skriver om sine tanker om sine barn, og tar farvel. Hans søster har lest det

brevet mange ganger for meg, han var veldig opptatt av at jeg måtte få det bra

videre.

Fra Trondheim drar vi med tog til Oslo. Det blir en lang togreise. Jeg er

veldig syk, og sliten. I Oslo må mor be om hjelp av noen fra jernbanen til å

legge meg inn i en drosje. Jeg er på vei til mitt andre sykehus, Martine Hansens

hospital

To sterke og bestemte armer tar gutten fra moren, og går med raske skritt

gjennom korridorer, og inn på et rom. Barnet gis masse saft å drikke. Så legger

de ham på magen på en benk og trenete hender smører inn ryggen hans med

vaselin. Hvite forklær i solid etterkrigsbomull beveger seg frem og tilbake

foran de små barneøynene. De er like alle sammen, bortsett fra at noen har

hvite langbukser under, mens andre har tykke strømper. Stadig ser han to øyne

og en smilende munn som dukker ned foran ansiktet sitt. Munnen snakker, så

en annen;..har du det bra? ..vi er snart ferdige nå! ..du er våken? Men jeg er helt

lammet av de brennhete gipsbandasjer som legges langs ryggen min, og helt

opp på hodet.

Når gipsskålen er tørr og ferdig, snur de samme hendene gutten og

gipsskålen rundt, så han blir liggende og se i taket. ”Det var flink gutt”, sier et

ansikt. En hånd stryker ham over kinnet. Så blir all vaselinen vasket av

kroppen. Gutten har fått en tilpasset seng som gjorde at han bare kunne bevege

hodet for å se seg rundt på det som rørte seg i en sykesal. Gipsskålen skulle

gjøre at det syke i kroppen min fikk mest mulig ro.

Så legges han over i en jernseng og trilles av gårde, gjennom korridorer,

og etasjer, til den stanser ved en dør. Sengen skyves gjennom døren og inn på

et rom. Der ligger fem gutter allerede.

Ved siden av meg ligger en lyshåret gutt med mange krøller. Jeg ser at

han har en sele av tøy som dekker hele brystet. Reimene er knyttet under

15

sengen. To små gutter ligger side om side i hver sin gipsskål, fastspente.

Øynene deres kan bare se så langt de kan vri hodet. Jeg er fire år.

Natten senker seg. Jeg får ikke sove. Heldigvis er det tent et nattlys borte

ved døren. Jeg ligger og ser på lyset. Det gir litt trygghet i min ensomhet, bak

de hvite laken. For jeg er vettskremt etter oppholdet på Orkdal sykehus.

Plutselig ser jeg noe som beveger seg frem og tilbake i lyset. Jeg setter i

et skrik. Raske skritt høres ute i korridoren. Døren slåes opp og nattsøster

kommer i full fart. Jeg er ikke til å roe, så en søster må sitte hos meg til jeg

sovner.

Kakerlakker

Kakerlakkene kom med brødmaten og var vanlige dyr å se på sykehus og

institusjoner på den tiden. Mitt første møte med kakerlakkene er et faktum.

Så blir det dag. Alle guttene trilles ut på en stor altan. Der ligger vi i

mange timer. Sol og frisk luft er også medisin. Vi lå godt innpakket i tepper, og

jeg lekte mye med ei sykesøster fra Danmark som satt ved siden av sengen

min. Hun lærte meg mange artige ting, som jeg husket videre i livet mitt med;

fingerleker. Det var kun fingrene vi kunne leke med der vi lå i gipsskål og

seler. På en betongvegg ved siden av oss var det merker etter skudd. ”Fra

krigens dager,” fortalte ei søster til meg.

Hjemme i Surnadal har mor fått vite fra slekten i Amerika at de der har

en medisin som heter P.A.S. Den skal drepe tuberkelbasillene. Prisen er 800

kroner for en boks. Mor tar straks kontakt med overlegen på sykehuset, der jeg

ligger. Han godtar at medisinen prøves ut på meg, etter mors ønske. Jeg er den

første pasienten som får denne medisinen i Norge.

Medisinen P.A.S. blir senere mye brukt over hele landet. Den var brun

av farge og så ut som småhakket spagetti.

Mor tenker mye på meg, og organiserer hele familien til å lage pakker til

meg. Utenpå esken limer de på fine glansbilder. Oppi er det mye rart. Pappa

16

sender fine trehester og ansikter som han har skåret ut av vørkje som han har

funnet i skogen omkring. Det pakker han fint inn og legger i esken. Jeg var så

glad hver gang disse pakkene kom at jeg jublet og glemte at jeg var syk. I dag

ser jeg hvor verdifulle de var. De gav meg mot til å holde ut. Det var noen der

ute som var glade i meg. Men jeg visste ikke hvem.

Det er stille i salen. En stor gutt som heter Einar har fått

grammofonspiller, og noen ganger spiller han platene sine. Når han får lov.

Einar ligger på den andre siden av salen, rett overfor Ove og meg. Plutselig tar

Einar opp den ene platen sin og kaster den mot Ove og meg. Den lander i

veggen over Ove. Deler av platen står i veggen. Resten lander på puten hans.

En plate til kommer fykende. Den lander på meg. En til kommer, og en til.

Noen havner i veggen, andre i sengene, og på gulvet. Alle skriker, og det blir

stor oppstandelse. Flere sykesøstre kommer i full fart og stormer mot Einar.

Uten et ord triller de han ut. Einar kom aldri tilbake.

Nattsøster har gått runden sin og har slått nattlampen på. Det er stille i

salen. Veldig stille, lenge. Men så plutselig står en av guttene opp og går bort

og skrur på vannet i vaskeservanten. Så springer han tilbake til sengen sin.

Vasken fylles fort, og vannet renner ut over gulvet. Jeg hadde fått ny pakke fra

Surnadal. Nå ligger jeg og ser på at vannet langsomt stiger omkring pakken.

Pakken blir helt våt.

Vannet kryper sakte ut i gangen og da reageres det der ute. Heftige skritt

høres med det samme. Raskt blir vi alle trillet ut og vannet blir tørket opp med

vaskekluter. Når jeg blir trillet inn igjen ser jeg at den nye pakken er helt

ødelagt.

En ettermiddag kommer de inn og triller Ove ut. Han er borte i mange

timer. Han gråter mye når han kommer tilbake, og sovner omsider i selen sin i

sengen Den lyskrøllete gutten hadde fått smakt på sykehusets avstraffelses

metoder.

17

Jeg og Ove lå side ved side i hver vår gipsskål med en sele over brystet

vårt som holdt oss helt i ro. Den var knyttet fast under sengen. Ove klarer å lure

meg til å røre så mye på meg at jeg når en ende på knuten med en hånd, og jeg

drar. Selen løsner, og presset mot brystet forsvinner, og jeg får puste. Jeg er fri,

reiser meg opp i senga.

Da kommer en søster inn, og blir veldig sint på meg. Hun knyter selen på

meg, fast igjen, og triller meg ut på badet, og slår lyset av. Det var den straffen

Ove fikk. Jeg ropte på mamma og forgjeves om hjelp, og ble trillet inn igjen

om kvelden.

Denne avstraffelsen brant seg så dypt inn i meg at, jeg aldri glemte den.

Jeg skulle gjerne vært den foruten som liten gutt. Den satte en dagsorden i

sjelen min: at å rope om hjelp når du er redd på sykehus ikke hjelper noe, og at

tilhørigheten til mamma og pappa ble sakte visket bort for alltid. Kun gråt uten

tårer.

En sen kveld blir lyset plutselig slått på. Alle sover. Inn kommer noen

sykesøstre med tente stearinlys, kakao og skiver med godt pålegg, til meg. De

koser med meg, og forteller om himmelen, og engler, for der er pappaen min

kommet. Jeg forstår ingen ting, men synes det er god mat.

Far ligger på Mo kirkegård i Surnadal. Dette minnediktet er til han fra

meg.

Vannkannen, den grønne ved kranen mangler tut,

liten haug med visne kranser, et knust gravlys

graverens redskapsskjul er snekkerbod, og utedo

kirken kaster skygge i sol, på alle, ikke mulig å velge; vi er like

Døden ble feiret med kakao og fårepølse.

Mamma sa til meg: ”Du fikk ikke se ham, men stell hans grav”..

18

Pasientøkonomi – og nytt sykehus

Døgnprisen på sykehuset i Bærum har steget til 60 kroner. Mor kan ikke

klare det i lengden. En av legene der, Brinchmann-Hansen, skal tiltre ny

stilling ved Kysthospitalet i Hagavik. Han ønsker å ta med seg Ove og meg dit.

Der er døgnprisen 9 kroner. Legen mener dessuten at de kan gi oss en bedre

behandling der. Med på lasset har han sin kone, som også er lege. De to, og

barna deres, skal komme til å bety mye for meg i årene som kommer.

Mor og onkel, henter meg og følger meg på toget til Bergen. På

stasjonen venter en grå sykebil. Jeg får mye sjokolade av en av de som sitter

fremme og blir skikkelig bilsyk, for det er mer enn en times kjøring dit.

Det er regn og høstkaldt når vi ankommer Kysthospitalet i Hagavik, om

kvelden, den 19. August 1950. Kysthospitalet ligger ved sjøen i Os kommune,

3 mil sør for Bergen. Jeg er blitt 6 år. Dette skal bli mitt hjem, i mange år.

Igjen blir jeg tatt i mot av sterke hender, som legger meg i en seng, som

raskt trilles opp til røntgen, i tredje etasje. Der står to hvitkledde, høye damer

med rare hodeplagg og sølvkors rundt halsen, og tar i mot meg. De tar røntgen

av ryggen min. Det er jeg vant til, å holde pusten, og vente på ordene; ”pust

igjen”.

Jeg kan ikke huske hvor mor og onkel ble av. Det skal gå flere år før hun

dukker opp igjen.

19

Kysthospitalet i Hagavik. Alt til venstre for tårnet er nå borte og erstattet med en murblokk i stil med

den til høgre. Helt til venstre kan gutteverandaen sees som et utbygg midt på huset. I sjøkanten: den

omtalte kanalen.

Da røntgenkontrollen er ferdig, kjører de sengen min inn på en stor sal

med mange senger. Alle sover. Bare en gutt kastet hodet frem og tilbake, hele

tiden og har en hvit duk over ansiktet sitt.

Jeg undres veldig over det nye. Rett ved døren der jeg ligger står en kurv med

klær i, og på veggen er det ett stort rundt hull, det skremmer meg, hva er det

til!?

Jeg blir veldig redd det nye som dukker opp her og der, og trekker dyna

over hodet mitt, der er jeg trygg. Det hvite lakenet stenger ute det jeg er redd

for. Jeg kan ikke hoppe i fanget til ett voksent menneske og kjenne sterke

armer og varme. De hvite lakenene blir min borg i mange år.

Post C

Klokken seks om morgenen blir vi vekket. Temperaturen skal måles.

Samtidig triller de inn et trillebord med mange stålkopper. De er fylt med

20

lunken melk, og fløten har skilt seg på toppen. Jeg blir så kvalm når jeg drikker

det, men søster sier at vi må drikke det for å bli friske.

Min første dag på post C, har begynt. Jeg ligger og ser på den ene sengen

etter den andre, etter som barna våkner. Det er så stille. Jeg ser ingen som

ligger i seler, men alle er tause og rolige. Jeg ser ikke Ove, han skal være der,

men sover vel.

Så skjer det ting igjen. Temperaturmåleren med sin iskalde

kvikksølvspiss blir satt i rumpen, vi blir satt på potte og bekken og vasket i

ansiktet og på hender, det var ny dag på avdeling C, jente / dame avdelingen på

kysthospitalet, men som og hadde en del smågutter som gjester.

I sengen ved siden av meg ser jeg masse lyst hår, og en fot som stikker

litt ut i enden på sengen. Der er det en snor med noe tungt på, som henger ut av

sengen i et hjul.

Det er ei jente, hun har blå øyne og langt lyst hår. Hun heter Gerd, og

senere blir vi gode venner. Hun er blid og søt.

Flere sykesøstre kommer inn for å hilse på meg. Et smilende ansikt

bøyer seg ned og sier at hun heter søster Else. Når hun stryker meg over håret

dingler sølvkorset hennes ned i ansiktet mitt, og jeg tar tak i det. Jeg har

kontakt, og ro, hun gav meg kjærlighet fra første stund i min tomme sjel, der

ikke engang bildet av mamma og pappa fantes.

Klokken halv ti kommer legevisitten. Rett bak legen kommer alltid

oversøster, så avdelingssøster. Legen studerer kurven min som henger på

sengen. Den skal jeg bli godt kjent med, etter hvert. Den viser utviklingen av

sykdommen min.

Det er ikke de samme legene som går visitten hver dag, men den tynne,

lille, mørke oversøster er der alltid. Dette menneske er ubestridt sjefen. Hun

har en nifs aura rundt seg og hennes mørke skarpe øyne har sjelden et glimt av

kjærlighet. Jeg er redd henne fra første dag, veldig redd.

21

En blid overlege med briller, ser på meg og smiler, han heter Trapp

Meyer, og med ett tar han en hvit trestol på gulvet og setter på haken sin og

balanserer med den. På senere visitter balanserte han flagg og kosteskaft på

samme måten, og plystrer og får alle barna til å le. En dag kommer en liten,

tynn mann i mørk dress med hatt inn og ser på oss, og forsvinner. Han er den

berømte legen Hermann Gade, som har en byste av seg i parken på sykehuset.

Jeg klarer ikke å drikke melken om morgenen, så den tar de vekk. Men

klokken fem er det ny melk fra stålkruset. Da tømmer jeg den under puten min,

og håper at ingen merker det. Søster Else sier ingen ting, og skifter lakenet.

Etter det slipper jeg å drikke melk. Senere på en annen avdeling prøver de og gi

meg tørrmelk, det går en stund, men kvalmen fra PAS-medisinen setter en

stopper for det.

Nr. tre fra venstre er oversøster. Fra høgre: overlege Trapp Meyer og dernest overlege Brinchman

Hansen

22

Mellom barneavdelingen og voksenavdelingen, var badet. Der ble jeg

vasket og stelt oppå ett flislagt bord. Det var nokså høyt fra gulvet og søstrene

var redde for at vi kunne ramle på gulvet, og det hadde hendt en gang da ei

jente skubbet en pasient ned. Noen av pasientdamene kom av og til inn på

badet for å snakke med meg, og de ville absolutt se mine lange øyenvipper, og

ville at jeg skulle være med de inn på deres sykesal og spille Kinasjakk og Mil.

Dette gikk når søster Else hadde kveldsvakt, og jeg lå en stund i armkroken til

ei som hadde langt mørkt hår, hun var så lik mamma.

Sykesalen til de voksne er stor med senger langs veggene, og ett stort

hvitt bord i midten. Ett par damer er heist opp i sengen med belter rundt seg, så

de nesten står oppreist, de må trene til å komme opp på beina sine, for de har

lagt så lenge stille.

Ei dame ligger like ved det bordet der jeg fikk ligge en stund og spille.

Hun er veldig lang, og bena hennes stikker ut av senga, hun skriker til av og til,

og det kommer store lange grønne busemenn ut av nesen hennes. Søstrene

tørker henne med cellofanduker hele tiden. Uff, dette syntes jeg ikke var bra.,

og denne hendingen var sterk for ett guttesinn. Det var ingen som forklarte hva

som skjedde, så jeg lå som ett spørsmålstegn og prøvde å forstå.

Det skjer at jeg senere blir liggende to senger fra henne. Avdelingen for

damene blir flyttet opp i tredje etasje og barn blir flyttet inn, men hun blir

igjen, og en natt våkner jeg av at hun blir trillet ut.

Hun døde, og de fortalte om morgenen da de vasket sengen hennes på

badet, at hun hadde kommet til himmelen, og hadde ikke smerter mer. Det

syntes jeg var godt å høre.

Den lyshårede piken i sengen ved siden av meg, skravler og smiler, selv

om hun ligger i strekk. Det var ikke så lett for henne da hun skulle tisse i

bekkenet der hun lå med stiv fot i strekk lenket til sengen, forsto jeg. En dag

kommer det en mann med en liten blank ting som ble holdt over henne når hun

23

skulle på bekkenet og da traff hun så det klasket. Søstrene syntes dette var

svære greier.

Om dagen må jeg ligge helt i ro på magen, med en skråpute under

brystet. Fra sengen kan jeg se noe de kaller båter. Tre, fire kvelder kommer det

to store båter fra et fremmed land. De ligger helt stille ute på sjøen, og fyller

hele synsfeltet fra sengen min. Noen sier at de har kommet helt fra Amerika og

er krigsbåter. Jeg ser at det kommer mange båter til kaien, hver dag og jeg blir

helt fascinert av bølgene de lager, og jeg lager båter av alt papir jeg kommer

over. Dette får de vite hjemme, og jeg får en håndlaget båt med en kanon på i

pakken fra min onkel.

Senere i min tid på jenteavdelingen, kom en sykesøster og sa at vi hadde

blitt invitert på båttur med en stor skøyte. Jeg ble veldig spent på hva det var og

dagen nærmet seg. Jeg hadde stigende senkning, og fikk beskjed om at jeg

måtte bli litt mer frisk, så skulle jeg få en båttur senere. Det var en søndag. Da

la en stor skøyte til ved kaien, den var pyntet med mange flagg i mastene.

Båten ble fylt helt opp med pasienter fra alle avdelingene, og seilte ut med

fløyting og musikk, og sent på kvelden kom den tilbake. Lite visste jeg da, at

hele livet mitt senere skulle dreie seg om sjøen og båter. Men det var en lang

søndag i sengen den gang.

Noen dager senere kommer en søster inn med skrivesaker. De vil prøve å

lære meg å skrive etter en bok. Jeg blir lagt på magen på en pute, og får en bok

som er skrevet i fra før, og jeg skal etterligne skriften. Om og om igjen

kommer de og terper på bokstavene hver dag. En dag A, så siden hele alfabetet,

men jeg forsto lite av det, for jeg kunne ikke sette bokstavene sammen enda.

24

Bildet viser pasienter på c-posten en 17.mai. Forfatteren i sengen bakerst med hatt på. Det hvite store

bordet lå jeg på og spilte Mil og Kinasjakk med voksne pasientdamer før dette bildet ble tatt. Ove ligger

i sengen helt til høyre.

Ei lita jente heter Else og bruker briller. Hun ser ut som en skolefrøken.

Hun er så flink til å skrive, og søstrene leser opp hva hun skriver av dikt og

annet. Jeg vet hun ble lærerinne oppi Trøndelag senere i livet. Sykehuset har

egen skolestue, men for å komme dit, må jeg bli frisk nok først, for den ligger i

andre etasje. Barnesykdommene herjet, og vi fikk alle vannkoppene, og fikk

kun havresuppe og mosete fiskeboller til vi kunne svelge skikkelig igjen. I den

perioden kunne jeg ikke skrive, for det klødde sånn.

Pakkene kommer hver måned fra Surnadalen. Det er mine søstre som

fyller dem opp med hjemmelagede karameller og annet godt. Det får jeg vite

mange år etterpå. Pakken blir tatt vare på av avdelingssøster, som deler ut litt

og litt. Avdelingssøsteren på C- posten heter Asbjørg. Hun er diakonisse, og

har en skarp stemme som vi hører godt når, når hun kjefter på andre. Søster

Else tar seg mye av guttene på jenteavdelingen, mens søster Asbjørg

foretrekker sine jenter. Det legger jeg merke til med en gang, og jeg har like

mye frykt i sjelen min, som jeg har for oversøster. Mine lange øyenvipper og

25

sukkersøte ansikt, opptok søster Asbjørg. Stadig vekk kom hun med noen som

skulle få se den nye gutten på avdelingen, og jeg følte meg helt utenfor fremfor

de nye menneskene som ville se på meg.

Bildet viser jeg, liggende på kjerre en 17. mai. Søster Else holder i vogna, mens søster Asbjørg står i

midten. Jentene er Gerd, med gullhåret. Liggende ved siden av meg er Else som skrev gode dikt, og

bakerst med krans i håret - Torill og Sissel

Like før jeg ble flyttet til ren gutteavdeling, skulle vi få reise med buss til

Ole Bull sitt hus på Lysøen. Dagen før hadde jeg fått tilsendt fem kroner fra

Surnadal, og dem hadde jeg i lommen. Da vi kom ned på en liten kai, der lå en

båt som skulle frakte oss over til øyen. Båten måtte ta to turer for vi var så

mange. Jeg benyttet anledningen til å kjøpe karameller og drops for de pengene

i en kiosk på kaia. En sykesøster besørget dette for meg, og jeg følte meg i

himmelen en kort stund. ”Nei”, sa søster Asbjørg, da hun fikk se meg med

godteriposen, her skulle alle ha, eller ingen. Jeg ble dypt såret, og jeg husker

ingen ting videre fra turen. Søster Asbjørg delte senere ut min godteripose, til

26

alle pasientene på C-posten. Det var mange av pasientene som fikk besøk på

søndagene av foreldrene sine, og de fikk mye godt. Men vi måtte bare ligge der

og se på. Da kom ikke søster Asbjørg og tok noe fra dem.

Jeg kunne ikke stå lenge på beina mine, før det kom sterke smerter i

ryggen, så jeg lå rolig for det meste.

En dag kommer det tilsendt en trille til meg. Den har min onkel laget.

Den er stor nok til at jeg kan ligge flatt på den. Senere kommer han selv på

besøk noen dager, og da triller han meg rundt parken, og skogstien. Han blir

bare kort tid, og det går mange år før jeg får treffe ham igjen.

Bildet viser meg i den vogna som onkelen min laget til meg. Utbygget i bakgrunnen er gutteverandaen.

Tuberkulosen har spredd seg til nyrene mine og litt til lungene. Det gjør

at de ser en abscess på høyre side av magen og i ryggen min. Håpet er at

medisinen PAS vil ta den, uten at de må gå inn og tømme den fysisk. Det blir

gjort av legestudenter. Å tømme abscesser kalte de ”å punktere”.

27

To søstre kommer inn og triller med seg sengen til en gutt fra

barneavdelingen. Det er stille i rommet Alle vet hva det er. En time senere

triller de han inn igjen. Han hikster og gråter, og blør fryktelig fra nesen. Vi er

alle veldig redde.

Så kommer dagen til meg. Overlegen sier at nå er det min tur. Jeg gråter

ikke. Jeg spiser ikke. Søster Else forstår. Hun kommer hele tiden bort til

sengen min for å klappe meg, og snakke.

Jeg blir trillet inn på et stort rom. Der står det flere menn i hvite frakker.

De stiller seg rundt sengen min. En mann tar av meg klærne. Jeg er klar for

nålen. Jeg er helt apatisk av redsel. Men først må alle trykke på magen min, for

å finne materieansamlingen der. De snakker lenge. Ved siden av står det et

bord med sprøyter, pussbekken og glassflasker.

Lanolinhud mot sarkasme

de hvite medisinere

ser bare bokens lærdom

bak sultne øyne

jeg føler ingen kjærlighet

Men bare latin konkurranse.

I den hvite sengen gråt jeg i

åtte-8 år.

”Å mamma, hvor er du?” Jeg er vettskremt. En av legestudentene

klemmer og føler meg grundig på brystet. Så sier han: ”Her blir det ikke plass

til hjertet når han vokser opp, denne brystkassen er for trang”. ”Nei,” sier

overlegen, ”det vil tilpasse seg og blir ikke noe problem. Men lungene får det

trangt. Denne abscessen vil jeg først prøve å bli kvitt med medisin”. Hvert ord

brenner seg inn i meg. Jeg har sluppet punktering. Jeg er så glad. Den kvelden

sovner jeg før han som ligger og rugger hodet sitt frem og tilbake i

nabosengen.

En dag kommer søsteren som pleier å ta blodprøver av oss, inn, og vil ha

meg med til laboratoriet sitt. Laboratoriet ligger rett over for rommet mitt, og

rommet ved siden av er dagligstuen for legene. Der kommer det ofte sigarrøyk

28

ut, som dufter så godt. Men på labben som jeg er invitert til er det et stort bord

midt i lokalet. Der står urinprøver og ting som skal testes, ved vinduet ett langt

bord med mikroskopet i midten mellom masse pipetter og forkjellige glass. Litt

på siden er en ”vugge” som gynger blodprøver, og sentrifugen som hyler når

den kommer opp i fart. Like ved den står det en brun stol som de fleste hadde

sittet på en gang. Der satt de som skulle svelge slangen ned i magen. Under

mye brekninger og hyl, ble vann helt ned, og pumpet opp igjen i en

glassbeholder. Innholdet skulle dyrkes i varmeskapet for å se om det var

tuberkulose basiller der

Jeg slapp den torturen for min sykdom lå i ryggen og i nyrene. Det var de som

hadde fått smitte på lungene som en gang hver måned måtte gjøre dette. Jeg tok

blodprøver og urinprøver ofte, og en streng med bomull på ble dyttet ned i

halsen på meg til jeg brekte meg. De skulle ha tak i slim langt nede i svelget.

Jeg ble satt til å lage pipetter. Jeg lå på senga med en pute under magen,

og strekte hendene bort på bordet til jeg nådde en flamme som brente, og holdt

en glasstav over den, som jeg dro sakte ut når den smeltet. Ble det gjort riktig

ble det to pipetter av en stang. I mikroskopet fikk jeg se alle blodcellene i

farger, og mye annet av prøver, og fikk streng beskjed om og ikke røre på

innstillingene, Men alle de små rattene gjorde meg så nysgjerrig, at jeg en gang

bare måtte vri litt på ett. Det ble mye bal for dem og stille inn igjen. Videre

fikk jeg lære om syre og base med lakmuspapir, som de kalte det. De dyppet et

papir i urinen som fikk en viss farge dersom noe var galt. Videre så jeg på

senkningene som sto i rør, som etter en time viste om det var noe galt. Var det

lav verdi, var alt ok.

Overlegens eldste sønn, Knut var ofte inne på labben når jeg var der.

Han skulle bli lege som sin far, mor og søster. Jeg så hans søster en gang, en

høy mørk dame, veldig lik sin far, men Knut snakket mye med meg, og ble

derfor min helt. Han sto ofte på vannski ute på sjøen om sommerkveldene

29

sammen med sin bror, og vi reiste oss i sengene våre, det var noe nytt for oss,

så de var utrolig populære for oss den gang.

Men jeg ble for klåfingret på mikroskopet en dag da jeg ble alene en

kort stund. Jeg måtte røre de blanke små rattene som kunne beveges frem og

tilbake, og jeg fikk ikke være på labben mer.

Ei jente som triller meg på tur i parken, heter Torill, og har en stor

bandasje på ene siden av ansiktet sitt og hun går på lysbad sammen med meg.

Oppe på et stort rom tar søster Maria i mot oss. Først tar hun på oss store

mørke solbriller. Så legger hun oss på to benker, helt nakne. I taket henger det

tre store lykter som ser ut som parafinlamper, men midt i lampene går det en

kraftig lysbue. Det er lyset som skal erstatte sollyset.

Jeg syntes at tissen til jenta er så ulik min. Jeg spør søster om det flere ganger.

Det liker hun dårlig og ber meg tie stille. Det ble slutt på denne solingen etter

en stund, men jeg ble knall brun. Jeg så riktig frisk ut utenpå, men inne i

kroppen jobbet basillene med å spise opp ryggen min. Deformeringen av

overkroppen min gikk videre.

På søndagene får jenten med gullhåret, og gutten som bysset seg selv i

søvn, alltid besøk av mammaene sine. Da gir de meg noe godt å spise. En dag

kommer de med en frukt som de kaller banan, mitt livs første. Mammaen til

gullhårjenta kommer alltid sjøveien, det kan jeg se fra vinduet. Hun kommer i

en hvit motorbåt, og legger båten sin inn til kaien ved sykehuset. Hun har alltid

med seg boller og vafler. Hun er rund, stor og sterk, som jeg husket min

mamma, og kjempesnill.

Når søster Else er på vakt, er alt så godt. Jeg husker at søster Else tok

meg med opp på hybelen sin noen ganger, hun bodde på ett knøttlite rom med

koselige bilder på veggene. Hun skiftet klær og sang, så leiet hun meg ned

igjen til sengen. Søsterhyblene lå i tredje etasje på rekke og rad i den gamle

trebygningen, og hadde ett lite vindu ut mot sjøen og parken.

30

Jeg ble nysgjerrig på å gå opp trappene, og der var ei dør som var åpen.

Jeg gikk inn på ett rom, og ble ståendes på gulvet helt stille og undrende. På

venstre side lå tre menn helt stille i sengene sine, mens på høyre side lå en

mann, som var støttet opp med mange puter. Jeg sto der i mine hvite

sykehusklær, og viste ikke hva jeg skulle si.

De spurte meg hvor jeg kom fra, og hva jeg hette, men jeg var stum som

en østers, der og da, helt til en trakk frem en stor sjokolade plate og rakte frem.

Da kravlet jeg meg oppi senga til han, og spiste den opp med en gang. De ba

meg komme tilbake en annen gang, så skulle jeg få mer. Og det gjorde jeg

mange ganger for den sjokoladeplaten var som en magnet på meg, og den

spenningen ved å liste seg opp de trappetrinnene ved heisen, og gå inn til de

snille mennene. Han som spanderte sjokolade på meg kom fra Ålesund, og

hette Vinum. Han fortalte meg om så mye da jeg lå og gomlet i meg Firkløver

på teppet hans. Jeg ble senere flyttet til en annen avdeling og mistet kontakten

med han, men en dag, jeg lekte i sanden, ved hovedporten, åpner en mann ett

vindu i tredje etasje, og roper: ”Ingebrigt”! Det var han, med Firkløveren, og

der hiver han ut sjokolade til meg. Jeg hadde faktisk glemt ham, og jeg ble så

glad. Senere da jeg måtte holde senga igjen, kom avdelingssøster med en

beskjed til meg, fra ham. Han ville så gjerne se meg før han skulle reise sin vei,

så de trillet ham ned på gangen på gutteavdelingen. Der kunne jeg se at han

vinke til meg, og at han gråt. Han skulle flyttes på et annet sykehus, sa

sykesøster.

Jeg blir gutt

På c-posten forlater jeg jenter og damer, og flere søstre som jeg er så

glad i, også søster Else. Men hun kommer daglig inn til meg og klemmer meg,

og koser mye. Jeg blir så glad i henne, og ønsker at hun må ta meg med da hun

forteller meg at hun må reise. Jeg forstår ikke hvorfor hun må reise, og hun

forteller meg at hun har funnet en mann, som er glad i henne, og vil gifte seg.

31

Jeg slipper taket i hennes sølvkors rundt halsen, som jeg har lekt med så mange

ganger og sovner. Søster Else kom senere inn på den nye avdelingen min, med

fargestifter og mye godt i en pose, og forteller at hun har fått barn som er like

meg, så er hun borte fra meg, den vidunderlige Else. En kvinne jeg aldri

glemmer. Hun gav meg trygghet og kjærlighet.

En kveld det var halvmørkt, blir jeg trillet bortover gangen, gjennom en

stor lekesal med landskapsbilder på tapet på veggene, videre gjennom to

svingdører, og inn på en stor sykesal Jeg ser hodene på flere gutter som følger

meg med øynene. De som triller meg er veldig stille, og klapper meg på hodet

når de forlater meg. Det er natt. Stillheten henger i luften. Jeg ser meg rundt i

denne store salen, og ser med stor undring at alle har en blank potte på

nattbordet sitt. De store vinduene i taket, er forsterket med netting. De skulle

tåle å få snø og istapper ned på seg om vintrene. Det smalt skikkelig noen

ganger da de falt fra etasjene over. Veggene er brune nederst med plass for å

henge opp kurvene, og lysere oppe. Verandaen er delt i to med en vegg som

skiller de store guttene og de små guttene. Under glasstaket går ikke veggen

opp til taket, så en kan høre barna der når de snakker eller skriker. I den ene

enden av salen er der fire vasker med speil over og mange hyller. På gulvene er

det mørkebrun linoleum og i taket henger det store lampekupler. Det er høyt

under taket, med store vinduer som slipper inn mye sollys. En helt annerledes

sykesal enn den fra Martine Hansen og jente avdelingen. Det var plass til atten

- tjue sykesenger totalt der. I den del av fløyen på sykehuset lå to spisesaler, en

for pasientene og en for de ansatte. Der var og et tomannsrom for ekstra syke

pasienter og en dagligstue for sykesøstre. Der var et stort bad med tre badekar

og en dusj med mange dusjhoder i. Skyllerommet hadde to toaletter og en

klessjakt som gikk ned til kjelleren. Det var tusenvis av kakerlakker som

gjemte seg når vi åpnet luken. Ett lite kjøkken med matheis lå ved siden av vår

spisesal. Der smurte de skivene våre og vasket opp. Like ved var en utgang for

personalet som gikk ned til hovedkjøkkenet. Denne utgangen hadde en dør med

32

glass i og når det var vilter lek og løping, ble en gang to gutter sendt opp på

skiftestuen for å lappe sammen kuttskader og annet når de løpte på glasset. Den

ene kuttet pulsåren så blodet sprutet høyt opp på veggen.

Et "innblikk" fra den delen av verandaen der de minste lå. Bak søster Odlaug var en skillevegg inn til

de store guttene. Veggen gikk ikke helt opp og vi kunne følge med i alt som foregikk. De store vinduene

slapp inn mye lys. Her v ar det ikke lett og sove med foldede hender i lyse sommerkvelder.

Da, plutselig, slenger en gutt teppet av seg og reiser seg opp i sengen sin.

Rundt skuldrene har han et hvitt laken, i hånden et papirsverd. ”Jeg er

høvding!” skriker han ut. Alle guttene våkner og har pistoler og geværer av

papir. Jeg blir helt paff, og griper rundt den første som stikker meg med disse

våpnene. Jeg sier i fra om at nok er nok, dette må de bare slutte med denne

natten. Men jeg var kommet inn i gutteverdenen, en fantastisk verden av

tuberkuløse gutter, full av abscesser, smerter, med lengten etter mor og far, og

med en kraft av uendelig viljestyrke for å overleve hverdagen, fra tidlig om

morgenen til sent på kveld, hver dag, år etter år.

33

Vi blir vekket hver morgen med et kaldt kvikksølvtermometer i rumpa.

De som ikke får stå opp, blir vasket av nattvakten. Ved vaskene står stålbegre

med tannbørster og en stor bolle med kvikksølvtemperaturmålere i sprit.

Tannbørsting slutter de med siden, fordi de blir blandet sammen og er

smittefarlige. På brødet, fikk vi ofte kvitt sukker. Slik at vi som lå der i flere år

fikk hyppig bekjentskap med ”Karius og Baktus”. Min første ordentlige

tannlegetime i heimbygda noen år senere avslørerer at jeg har store skader på

tennene. På sykehuset dukket det opp en tannlege noen ganger. Kan huske ham

to ganger på den tiden jeg var pasient.

Tannlegekontoret lå i tredje etasje i det nye bygget bortenfor røntgen på

høyre side. Det var veldig trangt fordi det var så mye papirer lagret i hyller på

veggene. Jeg hadde tannlegeskrekk fra første dag, grunnet stygge historier om

denne ”pineren” fra mine sengekammerater. Dersom jeg satt stille og ikke gråt,

skulle jeg få en eske med borrer av tannlegen, og det fikk jeg. Alt var såre bra,

og jeg hadde noe å leke med.

Men tilbake til sengen min.

Sengen er av jern, den er hvit og malingavskallet etter lang tids bruk. På

sengen min henger en hvit tøypose med personlige eiendeler. Bak henger

kurven som viser den medisinske tilstanden. Dynen, oljelakenet, stikklakenet

og trekassen i bunnen av sengen skal bli min krybbe, i mange år.

To brune øyne i et smilende ansikt kommer mot meg, bøyer seg ned og

gir meg en klem. Hun skal passe godt på meg og alle guttene sine. Det er søster

Ingrid. Hun er avdelingssykesøster. Hun skal bli mitt holdepunkt i mange år.

Om kvelden i halv sjutiden er det høytlesning fra barnebibelen. Alle må

be tre bønner, og synge en sang. Den første bønnen begynner slik: Fader Vår,

så, Kjære Jesus la meg få være en av dine små, og tilslutt den tredje bønnen:

Velsign oss Gud fader, velsign oss Guds sønn. Til slutt må alle folde hendene,

lukke øynene og tenke på det de har hørt. Men når solen skinner så nådeløst

gjennom vinduene i taket, da nytter det ikke. Da går tankene ut i stedet.

34

Søster Ingrid er snill. Mange ganger, om kveldene, forteller hun historier

til oss til de fleste har sovnet. Det er ikke alltid jeg forstår hva hun snakker om.

En tid lærer hun seg engelsk språk av fru Hambro, den første lektoren i Norge

og søsteren til den kjente stortingsmann, Carl J. Hambro. Da leser hun på

gloser, kveld etter kveld, halvhøyt, før hun går opp på sitt rom.

Jeg blir flyttet til vindusplass hvor jeg kan se hele sykehuset og sjøen. De

som ligger og ikke får lov til å være oppe, får de beste plassene. Det er

fantastisk å ligge ved sånne vinduer når solen skinner, det er ikke mere en ca,

to meter til bakken nedenfor. En sommerdag kom en hel masse med leger på

besøk, de var tretti, førti menn. Det skal taes bilde av alle, så de stiller seg på

rekke og rad langs gjerdet ved sjøen. Jeg konstaterer at alle hadde fått måne

unntatt én, som var afrikaner. Søster Ingrid hadde sagt til meg en gang at de

som leser mye og er veldig kloke, mister håret sitt. Jeg hadde spurt henne om

hvorfor overlegen hadde måne.

En stor varebil kommer hver dag og lesser av brød og andre varer.

Hovedkjøkkenet ligger under gutteverandaen. Bileksosen kommer inn i

sykesalen dersom det tar lang tid å losse varene. Verre er det når gartneren

sprøyter alle rosebedende i hagen og noen trær med noe hvitt pulver som ligger

som en tåke over området.. Da ble jeg kvalm og måtte kaste opp noen ganger,

og de stengte alle vinduer til vi ble friske igjen.

Det er masse kakerlakker på verandaen når jeg kommer dit. De kryper i klærne

våre og i sengene. En dag har de voksne en skikkelig storaksjon. De sprøyter

hvitt pulver over alt. Men de dumme dyra, de kommer igjen, krypende over

gulvet. Vi guttene bryr oss ikke om det. Vi bygger et fengsel av Lego- klosser

og murer noen av dem inn. Der har vi i fluer og humler som vi fanger i vinduet.

Etterpå henretter vi kakerlakkene under en stor seremoni. En annen lek er å

slippe ned en bok fra sengen og treffe dem midt på ryggen. Dagene går sakte

og jeg ligger mye under dynen og leker at jeg ligger i telt. Jeg fabulerer om

mye i mitt frodige guttesinn. Jeg er veldig glad i å plystre og synge når jeg

35

ligger der under mitt hvite lakentelt, og det hører jo alle. Jeg får fysioterapi av

ei snill høy dame. Hun kommer og triller meg opp i tredje etasje der overlegen

har sitt kontor. I en bås ved siden av, løfter hun på beina mine gjentatte ganger.

Men så skjer det noe dramatisk.

Fysioterapeuten og overlegen kjefter på hverandre så jeg nesten blir redd. Jeg

får ikke mer fysioterapi. Senere treffer jeg henne på den lille butikken ved

småkaien og får være med henne på sin hybel i samme bygget, og jeg får brus

og kaker av henne. Men historien slutter ikke her. Mange år seinere sender jeg

inn et dikt i en avis under fullt navn, og hun leser det og tar kontakt med meg.

Da er hun gammel dame, men husker meg meget godt. Vi skriver en stund med

hverandre til hun blir tyst.

Selv om dagene som oftest er lange, så hender det at vi gjør natta

kortere. Da snakker vi mellom sengene om så mye, de nye guttene har alltid så

mye spennendes å fortelle oss.

Der får jeg høre, at de lengter så mye etter pappa og mammaen sin, eller

en kjæledegge som hund, bamse eller noe annet. Jeg lytter og får høre mye rart

fra barnemunn. Det gir en ro i mitt sinn. Jeg er redd, alltid redd om natten. Jeg

ser at det står noen ved sengen min som vil meg noe vondt. Jeg ser ingen, men

hjertet banker hardt for de demoner som ligger under senga eller lurer ved

sengegavlen. Jeg har en spesiell måte å dempe redselen på. Jeg legger hendene

rundt det ene øyet så det ikke ser. Da halverer jeg redselen og finner en viss ro.

En dag kommer oversøster og søster Ingrid og kjører meg inn på badet.

De vil at jeg skal synge en sang for overlege Trapp Meyer som skal gå av, og

da skal jeg få ny pyjamas og noe godt som gave. De øver og øver med meg.

Badet er et pent sted å øve. Det klinger så fint mellom de fliselagte veggene.

De lærer meg sangen; Alltid freidig når du går. Så må jeg bukke og synge om

igjen.

Så kommer den store kvelden. Jeg ligger i sengen min og sover i helt ny

pyjamas med teddybjørner på. Oversøster og søster Ingrid vekker meg og

36

legger en stor blomsterbukett i hendene mine. Så leier de meg inn i det store

besøksrommet. Jeg må myse med øynene når jeg kommer inn. Det er tjukt med

røyk der inne, og masse mennesker som sitter og spiser. Jeg synger og leverer

blomsten. Alle klapper og synes det er rørende. Etterpå får jeg pærer og epler

med meg i sengen min. Jeg legger de i den hvite tøyposen på og er et minne

rikere.

Men de gir seg ikke med det. Alle sier at jeg synger så pent. Og jeg må

øve inn en ny sang jeg skal synge på juletilstelningen på julaften. Da samler de

alle pasienter som ligger i senger og er oppegåendes av barna på en stor sal i

tredje etasje i den nye bygningen. Etter en stund hjelper de meg opp på en stol

så jeg ser utover på alle. Jeg synger to vers av salmen, Hans navn skal kalles

Jesus, jeg er kjempeglad når det er over, for like fremfor meg sitter noen jenter

og kniser. Men uansett; alle de julehøytider jeg fikk oppleve på Hagavik gjorde

et uutslettelig inntrykk på meg.. Da var det et kjempestort juletre som sto

pyntet i den store lekesalen. Det var høyt under taket, så det virket enormt på

meg.

Juletrefoten var bygget inn med mose og granbar og pyntet med

pappfigurer av de vise menn, krybben med Josef og Maria. Jeg krøp med

armene mine inn på lekesalen, lå på gulvet og kikket stum av begeistring på alt

som glitret.

En episode må jeg nevne som var dramatisk på selve julaften. En ung

mann spilte på ett trekkspill og skapte stor begeistring. Da vi skulle kjøres ned

igjen på avdelingen med heisen julaften, skulle en voksen mann følge oss. Han

hadde tydeligvis likt trekkspillmusikken og begynte å spille trekkspill på

heisknappene for å ”imponere” oss. Heisen datt med et brak ned forbi den

etasjen vi skulle av, og stoppet med ett kraftig smell. Flere hjul hoppet av senga

og vi hylte og skreik. Etter en tid ble vi heist opp til første etasje av

maskinisten som begynte og kjeftet på den mannen som var ”heisfører”.

37

Jeg fikk alltid mange julepakker fra familien min, men det var gutter som

ikke fikk en eneste pakke fra mor og far sin. Noen fikk bare en eller to pakker,

mens noen senger bugnet av gaver. I slike situasjoner kunne søstrene kjøpe og

lage julegaver til dem som ikke fikk og prøvde slik å gi dem masse kjærlighet i

julen.

Neste jul måtte jeg også synge, men da kom jeg til å synge første verset

to ganger, begynte jeg å gråte litt, og det gjorde det ikke bedre at de småjentene

som sto framfor stolen jeg sto på geipet til meg og gjorde grimaser Senere på

kvelden kommer oversøster og vil at jeg skal synge for de voksne. De skal ha

en fest, men jeg vil ikke. Jeg er så lei meg for at jeg har sunget feil. Da bøyer

hun seg ned og sier; ”Du må ikke nekte å synge om Jesus, for han skriver det

opp i den boken han har der oppe, at du ikke har vært snill.” Det skremte meg

til å synge. Heldigvis klappet alle begeistret.

Han sto på stolen, en pyjamas kledd gutt. Han sang med klokkeklar stemme

til de kvite senger med syke barn, og sykesøstre i kvitt

Julen skulle ringes inn, med budskapets røst, om Jesus, som ble født.

Hans navn skal kalles Jesus. Han er et frelsernavn

”Du kommer til himmelen du gutt, du synger så fint”

Hans navn skal kalles Jesus, han er et frelsernavn, sang han

Atter en gang.

Syng du, syng om himmelen. Der er gater av gull, og ingen

smerte.

Rød i kinn sov gutten, i en jernseng med fire jul

på sengen hang kurven for temp, urin og bæsj.

Loggen for livsstatus.

Hånden holdt rundt en appelsin med nellikkspiker i

Mens hans tre små søstre, langt der borte

sov trygt i et trønderlån, hos mammaen sin.

Noen ganger følte jeg meg ensom og forlatt, og syntes jeg hadde det

svært så dårlig. Da ba jeg til Gud og englene om hjelp. Det er jo det vi har lært

hver dag. Bønnene er enkle og naive. Jeg hadde ikke en mor og fars hånd å

holde i, og søstrene var gått for dagen, verandaguttene var alene om natten. Vi

38

hadde fått en overhaling av oversøster, da vi brukte ordet ”jøss”, og ”guuud så

pent”. Disse ordene lærte vi av nye pasienter. Oversøster mente at disse ordene

var forkortninger på Jesus og Gud, og var da banneord.

Du Gud og Jesus, jeg har ikke vært snill

har bannet i dag

Sa bare: ” jøss” !

Jeg visste ikke det var ett stygt ord om deg, Jesus

Du og Gud, tilgi meg, jeg misbrukte navnet ditt

jeg sa; å guuud så pent

Jeg forstår det er mye å lære for meg

Men kan du sende tusen engler til jorden

Og passe på meg i sengen. Jeg er så redd om natten.

Når alle sover.

Jeg har så vondt i ryggen

og liker ikke melk

Lover å ikke banne mer. Skal alltid folde hendene mine

og lukke øynene og sove

når søstrene sier det

Amen

En kveld kommer søster Ingrid bort til meg og spør om jeg vil synge

julesanger for en gammel dame som ligger for døden inne på dødsrommet ved

siden av gutteverandaen. Men jeg er livredd for dette rommet. Jeg vil ha med

meg en gutt, som støtte. Den gamle damen har hvitt hår. Hun ligger i sengen

med foldete hender, hun er mor til forvalteren til sykehuset. Vi synger den fine

sangen som hun spesielt har ønsket seg, ”Vi vandrer fra hver en verdens krok”,

den hadde vi lært så mange kvelder før jul. Den gamle damen dør senere denne

kvelden. Vi kan høre når sengen hennes blir trillet ut og svingdøren til storsalen

slamrer igjen. Hun skulle opp på likhuset med grønnkledd eføy på veggene, vi

hadde det i våre fantasier som skrekkens hus. Noen dager før hun dør, holder to

jagerfly en oppvisning i luften over sykehuset med bulder og brak. ”De er nær

slekt av den gamle damen,” fortalte søster Ingrid oss.

Etter det synger jeg ikke mer. Jeg blir sykere og mister førligheten i

begge bena mine. Jeg blir lam.

39

Bena mine blir iskalde og følelsesløse. En lang tid i gipsskål ligger

fremfor meg. Ser i det hvite taket. Om dagen får jeg ligge litt på magen med en

pute under magen, helt i ro. Men helst skal jeg ligge i gipsskålene Fotbladene

mine er presset mot en trekasse.

Hovedvisitten med overlegen kommer ikke hver dag. Han risper meg

under fotsålen og banker på knærne mine og registrerer om det er mer liv enn

ved forrige legevisitt. Sånn går ukene og månedene.

I sengen ved siden av meg ligger en gutt som har hoftetuberkulose og et

stort sår på hoften som de skifter på mange ganger om dagen. Han gråter hver

gang de tar av bandasjen. Særlig når bandasjen har grodd fast i kjøttet. Jeg ser

at såret er stort, rødt og djupt. Rundt såret har jodbensinen farget huden i en

slags oransje farge. De vasker såret forsiktig med små, hvite kompresser. Så

drysser de på et gult pulver. De trøster ham hver gang, for dette er svært så

vondt. En gang må de skrape for å få vekk daukjøtt, men da får han narkose.

Jeg fryser hver gang de kommer med stellebrettet, med sakser, plaster, flasker

og bandasjer og lukten av sprit. Den lukta har fulgt meg i livet.

Såret var betent av tuberkulose

Det var på en guttefot, han var alltid

blid

Han lå i sengen ved siden av min

Han var fra Etne

Når tiden for skifte av bandasjer kom

ble han kvit og skjelven

Det åpne sår inn på hoftebein,

rant av materie

Det skulle renses, med kjærlighet, tre ganger dagen

Men gråten fra han lammet min sjel

Jeg takket englene at jeg ikke var han fra Etne.

Mange av de som har en kort syk fot og en lang fot blir operert i den

friske foten. Legene setter inn kramper for å hindre den friske foten i å vokse,

så den syke foten ikke blir så mye kortere. Før operasjonen får de klyster om

kvelden og en tablett om morgenen som gjør dem søvnige. De blir trillet inn til

40

oss mens de sover dypt, og som regel stikker det opp en svart gummislange av

munnen deres. De lukter eter, og vi kaller det for sykehuslukt.

Søster som er med, klapper gutten på skinnet og roper om han er våken,

og tar ut slangen fra munnen. Da kaster de opp ett par ganger, og så er det over,

for denne gang. Mange av dem blir operert mange ganger.

Det kommer en gutt fra Grekenland med skade i hoften sin. Han har

rømt sammen med faren sin fordi det ikke er trygt å bo der. Sykesøstrene

klapper og ler for hvert norske ord han lærer. Han óg må opereres i den friske

foten sin mange ganger for å sette inn kramper. Det hindrer foten i å vokse fra

den syke. En dag kommer legevisitten og sier at de vil prøve å operere ham

enda en gang. Da gråter han fælt. Alle ligger stille og er lei seg. Han vil ikke ha

mer narkose. Han forteller at han føler at han blir kvalt hver gang Jeg synes så

synd på han, men det er ingen annen utvei.

Gutten fra Grekenland blir flyttet opp på voksen avdelingen fordi han er

litt eldre enn oss.

Torsdager er badedag og skifte på sengene. De som ikke kan gå, blir lagt

i et stort badekar noen ganger. De som ikke er lamme i beina, står i en felles

dusj. Der er det plass til fire, fem gutter. Vi blir vi smurt inn med grønnsåpe og

skrubbet med en håndkost.

Vi utforsker hverandres tissemenn og drar og sliter i dem som i

hestetømmer.

Jeg husker et år da vi oppdaget at en av guttene hadde fått små hår rundt

tissen sin og vi ropte på søster for å vise det fram. De kavet og ropte at nå

måtte vi være ferdige i dusjen, men jeg lurte fælt på hva dette var, for vi lekte

mye med denne tissefanten vår.

En lek var å holde forhuden tett og tisse til en måtte sleppe taket. Da var

kunsten å komme lengst ut på gulvet med spruten. Kanskje litt rart, men om

natta husker jeg en gang vi skulle ha en tevling om hvem som kunne drikke tiss

fra pottene uten å spy. En som heter Gunnar vant. Han klarte to munnfuller fra

41

sin egen potte før han ble hvit i ansiktet og blå på leppene. Han var da

verdensmester og hadde vår sympati den natta. I veggen mellom store og små

gutter er det ett hull for en kabel med strøm til juletrebelysningen inn på den

andre avdelingen. Jeg husker så godt en natt da vi bestemte oss for å binde en

hyssing fast på tre, fire pissepotter inne på smågutt avdelingen. Hyssingen dro

vi i og pottene skulle da ramlet i gulvet med sitt innhold med bulder og brak.

Vi ventet på nattevakten som kom mellom klokken ett og to. Vi var så spente

på hva oversøster og søster Ingrid ville si at vi småskalv i våre hvite senger.

Vakten kom inn, og vi drog i hyssingen. Hun skreik og hylte slo på lyset og

vekket alle guttene. Etter en stund, slo hun av lyset, og vi fikk ikke kjeft neste

dag. Hun hadde nok rapportert det, men så humoren i denne hendingen. For

meg var dette en utrolig spent og ny hendelse som jeg ikke ville ha vært

foruten.

Av og til kommer ”husfliden” som lærer oss mye rart. Jeg får strikke

hestetømmer og flette i peddig. Det blir mange skjeve kurver og annet. Før jul

får vi lage julekurver.

Jeg husker en jul spesielt godt. Vi ligger og strever med julekurver når

de triller inn en gutt som heter Ole. Han ligger på et tomannsrom, som heter

”O”. Der ligger de som er svært syke og må ha ro. Noen ganger er de sammen

med oss og Ole klipper og limer. Neste dag kommer søster Ingrid inn og

forteller oss at Ole er kommet til himmelen og har det så godt, for der er det

ingen som har vondt. Vi gutter fryktet dette rommet. Dit ville jeg aldri.

Søndager er den store besøksdagen, for de som har foreldrene sine i

rimelig nærhet. De heldige blir trillet ut på en stor lekesal. Der får de leke og

kose. Vi er alltid syv, åtte gutter som nesten aldri får besøk. Vi må ligge rolig

og lytte til musikken fra en stor høyttaler oppe på veggen.

Jeg har hørt på mange hundre timer med hardingfele og annet tøys den

tid jeg lå der og ventet på at guttene som hadde hatt besøk skulle komme inn

igjen med noe godt til oss. Enkelte delte broderlig. Noen av foreldrene fulgte

42

sine barn inn i på avdelingen når visittiden var over. Samtidig fikk de se de

barna som ikke fikk besøk. En av dem jeg husker best var mor til gutten som lå

med ett håndkle over ansiktet og kastet overkroppen sin frem og tilbake på

jenteavdelingen. Hun spanderte masse godt på oss og hadde alltid pene klær,

rødmalte, pene lepper. Henne snakket alltid søster Ingrid om fordi hun var så

snill mot alle.

En dag får alle hver sin pakke fra Amerika med ett rødt kors på. Den

lukter amerikansk, en deilig søt lukt. I pakken er det tyggegummi, blyanter av

alle slag, klinkekuler og masse annet. Blant annet er det kopiblyanter. De

spytter vi på og blir helt blå i munnen. Da tar de dem fra oss og alle må skylle

munnen med Stomatolvann. Vi synes gaven er så fin. Vi føler oss rike og kan

gomle på tyggegummi og trille klinkekuler på lakenet. Det var en

kjempeopplevelse og et minne fra Amerika

Så kommer natten. Hver natt er vaktene borte omkring tre timer. Det

sitter ei søster alltid på vaktrommet på C-posten, men mellom oss er det to

svingdører og en lang gang og dør inn til gutteverandaen. Vaktene kan derfor

ikke høre noen lyder Vi kunne ikke ringe på vakten dersom det skjedde noe

med en pasient, ingen snor å trekke i. Jeg husker det var en liten brun kasse

med noen gule skilter med nummer på ute i gangen ved jenteavdelingen, men

den virket vel ikke, for den bare hang der oppi taket ved vaktrommet uten at

noe skjedde.

Da natten kom, sklei vi ned på den brune linoleumen og krøp bortetter

gulvet og lekte mellom sengene, blant enslige kakerlakker på vandretur. Jeg

kryper snart raskt bare på armene med bena på slep. Siden ble radiusen utvidet

til gang og do. Gulvene i den gamle trebygningen knirker så kraftig når en vakt

kommer, så ingen kan komme brått på oss. Vi vet når brannvakta går runden.

Da smeller det i veggen når han vrir om nøkkelen i uret sitt, til samme tid,

presis, hver natt, i mange år. Jeg likte lyden. Det var noen der ute som passet på

meg. Det nye livet om natten utvikler seg og blir en del av livet vårt.

43

Noen ganger slipper vi dyna ned på den ene siden av sengen og

stikklakenet ned på andre siden. Da får vi hytte under sengen. En av guttene sa

at vi måtte ha mat. Han kan gå på bena sine og finner veien ut på kjøkkenet ved

siden av gutteverandaen. Han kommer tilbake med en hel brunost og

brødkniven. Osten blir delt og spist under sengene i spenning. Mørket og

angsten for at noen skal komme inn, gjør sitt til at spenningen er på topp.

Etterpå drar jeg meg opp i sengen igjen og legger meg ved siden av gipsskålen

og klemmer en pute inn til meg og sovner. Jeg er helt overbevist om at englene

med pil og bue står rundt sengen min. Jeg er bare lett våken når sykesøsteren

går rundt. Hun kjenner på pannen min og legger meg stille tilbake i gipsskålen.

Mine lamme ben sover videre og samler krefter.

Når nye gutter kommer bruker de natten til å fortelle nye historier fra

utsiden av sykehuset. Jeg sluker alt. Litt etter litt går det opp for meg at vi er

unormale i kroppsform. Jeg er lam i bena, og har pukkel på ryggen. Noen

halter av gårde. Sånn er ikke guttene utenfor, ikke jentene heller. Jeg er

misunnelig på de friske.

Helge ligger og venter på ny nyre og har tub i ene hofta si. ”Da kan de

sage av pukkelen på ryggen min og sette inn en ny flat rygg på meg”, tenker

jeg, og presser inn brystkassen, sånn at jeg ser lik ut som de andre. Disse

fantasiene gir meg trøst. Jeg tror helt og fast på dette. Fordi Helge skal få ny

nyre, kan de hjelpe meg også.

44

Et knippe verandagutter. De største bakerst, de minste foran. Bildet taler for seg hva gjelder

ansiktsuttrykk. Bildet ble tatt av min mor da hun besøkte meg første gangen. Bakerst ser en litt av

kraftverket som forsynte sykehuset med strøm.

Så kommer det atter en fin sommer. De fleste av guttene er ute og leker.

En dag kommer det to sykepleiere og bærer meg ut i hagen i et ullteppe og

legger meg ned i singelen, blant roser og busker. Jeg får sjokk av alle lydene,

luktene, solen, vinden og måkeskrik. Over meg er det himmel og skyer og ikke

sykehustak og lamper, som er det eneste jeg har sett til nå. Jeg glemmer aldri

denne dagen. Det har brent seg inn i mitt sinn som den absolutt største

hendelsen i mitt liv. Hjertet mitt jublet for første gang av ekte glede. Det var

45

helt vannvittig. Jeg lå i øyeblikkssjokk over at hagen gav meg juveler, den gav

min guttesjel en eksplosiv naturopplevelse. Jeg skriver her et fabeldikt i glede:

Markene

bugner av

Krysaliner

omgitt av bølgende

akser

i sommerstuen

på kvite duken

med flettede

Karisiner, står

vasen med

Flontaliner

Solskinnvarmen

luften dirrer

spontant

jeg lukter

på Tillifol Crysamtum

den åpner mine sanser.

Jeg så en stor svart tordivel krabbe sakte forbi ullteppet mitt og jeg fikk

så lyst til å krabbe med og, pynte meg med bladene fra rododendronen som

blåste ned sine blader på den varme singelen i hagen.

Like bortenfor der jeg lå, var det ett kumlokk De to vaktmestrer

Hausbakken og Askvik dreiv og staket med en lang stang lenge i kummen.

”Der slapp han,” sa de, og løpte ned til gjerdet ved sjøen for å se. Ut kom brunt

vann og masse dopapir i store mengder som satte farge på sjøen, helt ut til

Hovlandsneset. Kloakken kom rett ut av ett rør ved sjøkanten. Den gjorde at vi

lett kunne se flyndrer og annen fisk på svømmetur. Bunnen var nemlig helt hvit

av dopapir så langt øyet kunne se. Kloakken fra sykehuset ble senere lagt i rør

og ført ut på dypet.

Brått stiger feber og senkningen igjen Jeg får store smerter i lungene

mine. Årsaken er våt pleuritt i den venstre lungen. I all hast blir lungelegen

tilkalt. Han var krigshelt og het Eilert Eilertsen. Senere ble han ordfører i

Bergen. Han kommer med penicillin og stikker i låret mitt. Søster Ingrid tar

kontakt med min mor og forteller henne at jeg kan dø i løpet av natten.( Dette

46

fortalte de til meg, og min mor bekreftet det senere.) Rundt sengen min står det

mange sykesøstre i en ring. De ber til Jesus om at jeg må få lov å leve videre.

De ser ut som hvite engler som svømmer forbi. Jeg har høy senkning og ligger

i en døs.

Det må tappes vann ut av lungen min, det kaltes en pleurapunksjon. Jeg

skriker i redsel når jeg forstår det, og så triller meg opp på skiftestuen. Legen

som skal stikke, prøver og roe meg ned. En søster legger seg over bena mine,

og to andre holder armene mine, En tynn nål blir stukket inn i venstre lunge.

Den skal bedøve. Så kommer den store sprøyten. Den glir inn, langt inn, så

trekker de ut 15 ml, lett gulaktig exudat. Jeg ser de tømmer det ut i ett

pussbekken. Så stikker de ikke mer.

Den blanke stålspiss

på tuppen av en sprøyte

er klar for å hente død

Gutten er i dødsangst

brystbenet er blottet

reimene strammes til

øynene over kvite, munnbind er blanke

døden blir sugd ut

diakonissene lovpriser Gud

men gutten roper på

Mamma og pappa.

Jeg blir frisk i lungene igjen takket være penicillinet og dyktige leger.

Men jeg er veldig syk i ryggen fremdeles og ligger mye i en døs i sengen. Jeg

kommer meg sakte igjen og snart kan guttene fortelle meg at søstrene trodde

jeg skulle dø den kvelden. De lå musestille og lyttet etter pusten min. Jeg blir

flyttet inn på to mannsrommet ”O”, for legene synes jeg er for vilter og vil

prøve å roe meg ned. Det står i sykejournalen min. Jeg får senere inn en

romkamerat for selskapets skyld.

En dag får jeg en pakke fra mor med en klokke og et stort fotografi.

Bildet viser tre jenter og min mor. Jeg har søsken. Jeg syntes det er veldig rart.

47

Og dette med mor da, jeg synes hun er så pen. De leser i brevet for meg at jeg

har onkler og tanter også. Det er første gang noen forteller meg at det finnes

andre som er glade i meg enn søster Ingrid.

Jeg har ikke appetitt på mat, og søster Ingrid maser hver gang på at nå

må jeg spise, for da blir jeg frisk igjen.

Middagen min står urørt som vanlig. Denne dagen er min romkamerat

borte fra rommet. Søster Ingrid må løpe ut en tur og lar døra stå åpen. Da

kommer noen av verandaguttene bort til sengen min. De stiller seg på hver side

av sengen. Så setter de i gang å leke strenge sykesøstre. To stykker holder

armene mine fast og klemmer igjen nesen min. En tredje tvinger i meg maten.

Jeg prøver å svelge en stund, men holder på å bli kvalt. Jeg må nok ha besvimt

et øyeblikk, for når jeg kom til sans og samling ser jeg at alle lekene mine er

stjålet fra tøyposen på sengen min. Jeg er oppløst i tårer når personalet kommer

inn. De er sjokkert og har en skikkelig oppvask med alle på verandaen. Mange

av guttene har selv opplevd det samme, at de har blitt truet til og spise. De

videreførte sine opplevelser på meg. Men jeg kommer til hektene igjen omsider

og tar fatt i de som ikke har reist hjem, og krever min rett tilbake med sterke

hender. Slik er det blant guttene.

En gang i måneden må jeg på røntgen. Da kjører de meg ut på

skyllerommet og gir meg klyster Da har de masse såpe på en brun spiss som de

putter opp i endetarmen. I andre enden har de en hvit kanne som de holder opp

i været. I den er det vann. De fyller på og fyller på, til jeg er sikker på at jeg vil

sprenges i filler. ”Hold på vannet! Flink gutt,” maste de, men dritten kom ut

likevel før den skulle.

En dag sier de at jeg må ta røntgen av nyrene mine. Dette heter urografi.

Det betyr ingen mat kvelden før. Så må jeg ta avføringspiller. Søster Ingrid er

med og holder meg i hånden, for jeg skal få en sprøyte i armen med

kontrastveske. Den gjør meg varm i kroppen. Det blir et belte over magen min,

så stramt at jeg så vidt får puste. Hele kroppen min koker mens de tar bilder.

48

Jeg er ikke redd, for jeg kjenner alle som er i rommet. Bildene viser at jeg har

fått spredning av tuberkulose til en nyre.

Jeg må jeg begynne med en Streptomycin- kur. Det er en sprøytekur som

er over to måneder, et stikk hver dag. Jeg får godt kjennskap til hvem som er

god til å stikke, og ikke er flinke i det i det hele tatt. Streptomycinet gir en

kraftig eterånde ut av munnen i tillegg til døsighet, men den virker. Følelsene

kommer sakte, men sikkert tilbake i beina mine. De fortsetter senere med tretti

sprøyter.

Jeg kommer meg på beina igjen, så smått, men de er veldig svake. Jeg

må trene. De legger meg i et stort badekar. Jeg skal trene i vann sammen med

tre andre gutter. Vi ligger hvert vårt badekar i mange timer. Vi dukker under og

holder pusten og har det skikkelig morsomt. Leken er trening. Etter hvert som

de ser fremgang, får jeg offisielt krype litt på gulvet. I starten kun bare når de

skifter på sengen min. Etter hvert, litt mer. Jeg står og kryper om hverandre.

En dag ser jeg mitt snitt, når de voksne er travle, å stikke ut på gangen.

Jeg kommer meg inn på den store salen der foreldrene får møte barna sine. Der

i et hjørne i den store salen sitter det liten jente med mørkt hår og leker med

dukker. Jeg krabber bort til henne og vi sitter side om side og kler på dukker og

koser oss. Hun forteller meg at hun heter Jorunn. Neste dag krabber jeg dit inn

igjen for å treffe henne, men hun er borte.

Jeg ser henne aldri mer igjen, men jeg har henne så intens i minnet at jeg

aldri har kunnet glemme henne. Jeg ble sannsynlig vilt forelsket for første gang

i livet.

Vi som lå på verandaen hadde selvfølgelig ikke lov å ha dyr av noen art i

sykesengene, men vi lurte inn mange likevel. Kakerlakkene var en selvfølge.

De kom krypende sånn dann og vann over gulvet. De av guttene som hadde lov

å gå ute og leke, fant en kråkeunge som vi laget en eske til, og matet noen

dager. Søster Ingrid gav lov til det, helt hun fikk beskjed av oversøster, at dette

49

var ikke bra. Ellers fanget vi små krabber i fjæra, og hadde de i esker på

nattbordet.

En dag kom en schæfer hund rett inn til oss, den hadde hørt lydene av

barna. På tekjøkkenet vårt, sto det grisematspann, som hunden fikk spise av.

Hunden lå og sov ved sengene våre helt til søster Ingrid fikk vite at den var

farlig og hadde bitt voksne mennesker. Da hadde flere av guttene sittet på

ryggen hans uten at den knurret. Den ble hentet av eieren til slutt. Dette var

trist fordi vi ble alle så glade i den. En dag var det en katt som skapte bryderi

for sykehuset. Maskinisten tok den med seg og slo den i hodet. Så bandt han en

stein i bakføttene på den og dumpet den på sjøen ute på Hovlandsneset. Katten

sto opp ned fra bunnen og vi tittet daglig på den helt til den forsvant.

Ved siden av sengeposten vår er det to store spisesaler. Den ene er for

oss guttene, den andre er til betjeningen. Litt lenger borte i gangen ligger

dagligstuen for søstrene. Der har de sanger og bønn med jevne mellomrom for

de syke pasientene.

Alle guttene som kan gå må spise i den store spisesalen. Midt på veggen

henger det et stort bilde av dr. Gade, og på en vegg henger det ett stort maleri

av Jesus i Getsemane.

Det er tre lange spisebord i spisesalen vår. To er dekket med stålkrus,

ståltallerkener og bestikk. Hver morgen kommer en hest dragende med melk

fra bondegården, og tar grisemat med seg tilbake. Når vi åpner vinduet i

spisesalen hvor hesten står bundet fast i veggen utenfor, gir vi den Bergens

Tidende fra i går og brødskalker. Gårdsgutten lar noen gutter få lov til å sitte på

opp til bondegården av de som har lov til å være ute.

Vi hadde noen snørike vintre, og drengen på gården brøytet snø med en

treplog. De som var oppegåendes fikk binde kjelkene fast til hesten og ble dratt

opp til Hovland gård. Det var bratt ned igjen. Aking var og populært for

oversøster. Hun brukte den store kjelken som tok tre voksne personer, og

50

startet fra buss-stoppet før Hovland gård. Nede ved det røde huset som

maskinisten bodde i, var det en skarp sving til høyre og så en slak sving til

venstre. Oversøster var alltid den som styrte med en styrepinne av tre hentet fra

skogen, eller en langkost. Ferden kunne ende helt ut på Hovlandsneset dersom

en klarte begge svingene.

En vinter var det veldig kaldt en lang tid og sjøisen la seg på sjøen. De

oppegåendes guttene fikk streng beskjed om å ikke gå på isen, men midt på

dagen kommer det en voksen pasient i brun jakke og rødt skjerf om halsen.

Han går ut på isen ved kaien og helt ut til den store bøyen ett stykke ute som

båtene lå fortøyd til om sommeren. Da plutselig kommer oversøster og fru

Brinchmann Hansen løpende og jager ham i land. Senere på vinteren kommer

en liten skøyte med flagget på halv stang som sto akter på båten. Tre likkister

blir lastet på hestekjerren fra Hovland gård og fraktet til likhuset. Søster Ingrid

sa at det var to barn og en voksen som hadde druknet like ved. De hadde gått

igjennom sjøisen.

Først synger vi for maten. Så blir den store, brune tranflasken tatt frem. Vi må

svelge en illeluktende, grønn væske. Ikke alle klarer det og brekker seg, men

trusselen om at oversøster kan komme får alle til å svelge ned.

Når korken på tranflasken eller lokket på syltetøyglasset satt for fast for

søstrene, måtte jeg noen ganger hjelpe dem fordi jeg var sterk i hendene. Jeg

måtte bruke hendene mine til å flytte på meg da lammelsene kom i beina, så da

fikk de trimmet seg. Jeg elsket fisk, og spiste mange ganger porsjonen til

sidemannen som hadde problemer med å få den ned. Kjøttkaker var livretten,

men en ting tålte jeg ikke, og det var hvitt kokt flesk i suppen og i lapskausen

min.

Jeg liker all maten, bortsett fra hvitt flesk (og melk, som nevnt foran)

som alltid er i betasuppen. Jeg legger fleskebitene sirlig på tallerkenkanten,

noen ganger. Det blir kjeft å få, men det går.

51

Det er igjen betasuppe på menyen. Og jeg legger igjen flesket til side på

tallerkenkanten min. Akkurat da kommer oversøster inn for å inspisere alle

tallerkene. Vi sitter som tente lys. ”Spis opp maten din!” sier hun bestemt til

meg. Men jeg nekter. Da blir hun rasende. Hun drar meg med ut på

bekkenrommet. Der setter hun i gang med å tvangsmate meg. Hun holder meg

for nesen mens jeg hyler. Jeg brekker meg og spyr, men oversøster truer ned

mer suppe. Hun mater meg også med det som kommer opp igjen Til slutt gir

hun opp, og forsvinner. Denne hendelsen satte dype spor i meg. Jeg er

fremdeles fylt av hat. Mitt forhold til henne nådde sitt metningspunkt her etter

alle de krenkende opplevelsene jeg hadde hatt med dette mennesket. Også det

øvrige personalet hadde problemer med å omgås henne.

Vi så på søster Ingrid som vår mor og vi godtok ikke at hun hadde vondt,

så dette som jeg oppfattet som vonde ting mot henne, forklarer jeg her.

Vi hører ofte at søster Ingrid kaster opp på do. Lyden går rett inn på

avdelingen vår. Til oss sier hun at hun har så vondt i magen. En sykesøster

forteller oss at søster Ingrid blir syk hver gang hun må inn på kontoret til

oversøster. Hun sier at vi må være snille mot søster Ingrid. Det er hun som må

ta imot klagene, siden hun er avdelingssøster. I ettertid så jeg at vi ikke alltid

fulgte reglene for normal sykehusdrift, og det måtte få konsekvenser for

avdelingslederen noen ganger. Så mange gutter under samme tak og lite tilsyn

om natten, skapte mange utrolige situasjoner.

Legen mener en dag at jeg skal få lov til å stå opp noen timer, og tegner

en liten pil på sengekurven min. Oppepilen er tegnet med en grønn blyant.

Senere da jeg blir sterkere i kroppen får jeg en stor tykk grønn pil. Da kan jeg

være oppe hele dagen, og jeg er i lykkerus. Jeg nevner den røde sengepilen,

tegnet med spissen nedover, og fortalte i sitt symbol tragedien for pasienten.

52

En mor i fra intet

En dag får jeg beskjed om at jeg får besøk av en dame. Jeg må gå til

hovedinngangen, der er det et lite besøksrom. Mot meg kommer en dame i

mørk kåpe. Jeg undrer meg litt over henne, men går videre. ”Ingebrigt!” sier

hun, og tar meg i hånden. ”Jeg er din mor!”

Jeg synes det er veldig rart. Jeg ble stående å se på hennes mørke hår og

de brune øynene. Hun er veldig lik søster Ingrid.

Noe nytt er kommet inn i mitt liv. Noe som bryter den vanlige

hverdagen. Det er like fint som da pakkene kom i vakten fra pårørende, nesten

hver måned. Hun har med seg mange leker og mye godt, de få dagene hun er

på besøk. Vi fisker på kaien i de små hullene i betongen med ett-ørs angler som

vi hadde på sneglehus som vi fant i fjæren og tok flere småfisker. Jeg får mye

vørterøl. Vi slår hull i korken med en spiker så jeg kan suge inn det deilige ølet.

det var noe vi gjorde hjemme når jeg lå der noen år tilbake, og det var spesielt

populært når det var hull i korken. Vi spiser tomater med sukker på. En dag

kommer hun med en pølse i papir som hun deler mellom noen av guttene, og

kefirmelk på en flaske. Vi spiser og koser oss. Jeg synes hun er en veldig snill

dame. Nå har jeg også fått besøk av en mor som mange andre fikk hver uke.

Mor blir en uke på Hagavik. Jeg fikk vite av min søster at hun kunnet ha

kommet ett år før på besøk, men hadde ikke penger til det. De hadde satset på

at tre kviger som de skulle selge, ville skaffe penger, men de ble drept av ett

lyn på beite.

Sykehuset har en del robåter som de friskeste pasientene kan bruke om

sommeren. Vi guttene har en stor livbåt som seks gutter kan ro. Den fikk

sykehuset i gave fra en båt som gikk til Amerika i sin tid. Den lastes fullt opp

med gutter, i tillegg til to sykepleiere. De skal holde styr og kustus på oss så

båten ikke velter. Livvester fantes ikke, så vi satt helt i ro. Turene ble rodd

mange ganger over hele fjorden til en kanal der vi fikk lov til å vasse og plukke

53

krabber. Søstrene sprang rundt og telte oss opp rett som det var for å holde

kontrollen på de viltre krabatene i tangen og taren. På tilbaketuren, hendte det

at vinden var for sterk. Ei søster satte da åren opp i lufta med forkleet sitt

knyttet fast. Da kom det alltid en motorbåt og slepte oss inn til kaien.

Men jeg nektet å være med den første gangen. Jeg hadde fått den

oppfatningen at jeg ville synke ned på bunnen og aldri komme opp igjen Hver

gang jeg fisker småfisk kan jeg se sjøbunnen utenfor kaien. En sykesøster får

omsider lokket meg om bord i en båt. Hun ber meg holde meg for øynene,

lenge. ”Ikke se!” sier hun, mens hun ror utover et stykke. ”Nå kan du se!”

smiler hun. Jeg ser, og kan ikke se bunnen. Nå vil jeg bli sjømann.

Bildet er tatt fra Storholmen ved Hagavik. Jeg selv står på land. Båten kalte vi for storebåten. Den

hadde vært livbåt på en båt som seilte på Amerika. Søster Torill står midt i båten.

En pensjonert bussjåfør satt alltid og passet på med kikkert. Han het

Hagevik og bodde like ved landhandelen ved småkaien.. Søster Ingrid fortalte

at han hadde smuglet ut noen soldater som lå i skogen ved sykehuset i

54

begynnelsen av krigen. De ble lagt på gulvet i bussen hans, og ved en stopp

post ved Hovland, klarte han å bløffe seg igjennom ved at han pekte på

klokken sin gjennom vinduet til vaktene, og lot som han hadde dårlig tid. De

tyske soldatene vinket han derfor videre. Når jeg er inne på krigen så hadde vi

av og til bussturer forbi Ulven militæleir. Der så vi mange graver som tyskerne

hadde måtte grave opp igjen. De som tyskerene hadde skutt, skulle få en verdig

grav. Jeg elsket å høre fra krigen når søster Ingrid fortalte, og merket meg at

hun likte tyskerne svært dårlig. Hun sa også at fullemenn var like stygge. Det

var menn som drakk alkohol.

Småkaien lå på andre siden av sykehuset sin kai inne i en vik. Fra kaien

og oppover kom vi til et busstopp, men midt i bakken bodde Hagevik i et hvitt

hus. Han hadde et lite båthus nede på kaien der han bygget på en robåt. En

skøyte som vi kalte småbåten kom to ganger for dagen med melkespann og

varer fra en annen øy. Vi ble godt kjent med den motorlyden.

Kanskje hadde oversøster et snev av dårlig samvittighet, for jeg opplever

en sen ettermiddag på høsten at hun spør meg om jeg har lyst til å være med

henne ut på sjøen og sette line. Hun setter en stamp oppi robåten med line og

angler med agn på, og jeg skal sitte helt i ro bak i båten og se på. Det tar lengre

tid, enn hun beregner og mørket kommer. Der hører vi en skøyte komme, og

hun ror litt tilbake for å få slakk på linen sin, så den ikke kommer i propellen

på båten.

Det hele var en stor opplevelse for meg. Hun fikk visst fisk, men den

fikk jeg ikke se da hun var grytidlig ute og drog opp fiskeredskapen sin. En

kveld reiser oversøster og ei annen dame ut for å seile med søstrenes robåt.

Man kunne sette et lite seil midt i båten og de bar om bord noen steiner som

ballast. Noen timer etterpå kommer det en robåt rundt neset, og der sitter de to

damene og padler forsiktig mot kaien. Båten var helt fylt med vann, så vidt den

fløt. De hadde nesten kullseilt, og var glade for at det gikk så godt. De hadde

fått sjø inn over ripen og satt til knærne i vann. Søsteruniformskjolen var nokså

55

ulik den de brukte til dagen, der de vandret opp i parken etterpå. En senere

sommerkveld, kommer en motorbåt sakte tøffendes mot kaien. Den kjører rett i

kaistolpen med et smell og en av maskinistene løper til og vifter med armene til

ingen nytte. Sykepersonell kommer også løpende. Båtføreren hadde avgått med

døden like før. En hest med kjerre kom og fraktet han opp på likhuset.

Så er det ut på oppdagelsesferd og det fryktede laboratoriet som vi kaller

likhuset er målet. Vi er ute etter spenning, særlig jeg, som knapt har vært

utendørs på lang tid.

Likhuset er kledd med grønn eføy og har store, matte vinduer som vi

nesten ikke kan se gjennom. Jeg kan likevel oppdage at der er en benk midt i et

rom, dersom en klatrer litt opp på veggen. Benken er formet som et menneske i

midten. På baksiden av laboratoriet ser vi inn i ett lite kapell. Like ved, ligger

en liten kraftstasjon. Foran kraftstasjonen renner en liten elv som går inn i

stasjonen i en tunnel. Den munner ut ved havnen ved gjerdet rundt parken.

Under sykehuset tar den imot vaskevann fra vaskeriet og annet spillvann.

Dette er ett yndet tilholdssted for rotter. Oppe ved busstoppet ligger gården

Hovland som forsyner sykehuset med mat. Vi gikk ofte dit en periode til det

hendte for mye galt med guttene der. Bonden passet på oss så vi ikke gikk inn

til kyrne. Han var redd for at noen skulle komme til skade. Men grisene fikk vi

se ofte, de skreik og gryntet når de fikk mat. Rett utenfor fjøsveggen var det en

firkantet gjødselbinge full av grisemøkk, som var tynn som en suppe. Drengen

på gården var kjempesnill, og vi får gå litt opp på låven og hoppe i høyet. Han

blir senere stygt skadet i en maskin der oppe og blir borte over ett år. En dag

klatret en av oss opp på kanten av bingen for å tøffe seg, og glir. Han synker

ned til halsen. En av guttene får tak i armen hans og skriker etter hjelp. Bonden

kommer løpende når han hører skriket og får reddet han i siste liten. Etterpå går

vi nedover til sykehuset med Arne mellom oss. Han er helt dekket av

grisemøkk. Det lukter forferdelig av ham. Søster Ingrid og en annen

sykepleierske tar i mot oss nede på plassen. De brekker seg og spyr begge to.

56

Han blir kledd av ute og etterpå er det rett i dusjen med hann. Det lukta like ille

som når det er bekkensjau på manneavdelingen i andre etasje Gjennomtrekken

blåste drittlukten ned på gutteverandaen. Jeg syntes synd på de som vasket

bekken på skyllerommet. De sto i damp og drittlukt i mange timer hver dag.

Når jeg først er inne på bekken og skitt, så var det en gutt som slo meg i hodet

en dag med ett bekken ute på gangen. (da jeg passerte ham). Jeg seig i kne,

men jeg fikk reist meg, og slo igjen, og traff midt i mellomgulvet. Han svima

av en kort stund. Vakthavende assistentlege kom innom på avdelingen og lyttet

på han og konstaterte at alt var i orden, og gav meg skikkelig verbal

overhaling. Men han hadde slått først, så det roet seg ned. Gutten var nylig

innlagt og skulle vel markere seg i hierarkiet som rådde blant oss.

Jeg husker en gutt som foreldrene stakk av med. Han óg var nylig innlagt

for flekk på lungen. Han likte seg veldig dårlig og gråt mye. Han fikk besøk av

mor sin og søsteren en ettermiddag. De hadde med seg klær som de plutselig

kledde på han og stakk på dør. De ble stoppet av overlegen på bussen. Da var

de var på vei til Bergen. Gutten kom tilbake og ble lagt i sengen igjen. Søster

Ingrid passet på ham som en smed deretter når han fikk besøk.

Det kommer en mann fra Bergen og tar avstøpning av ryggen min, han

heter Steffensen. Han har tilholdsstedet sitt på gipsrommet i andre etasje der

føtter og rygger blir gipset. Jeg kaller korsettet mitt for jernkorsettet fordi det er

av tykt lær som er avstivet med flere kraftige stålspiler og med snøring

fremme. Dette holder overkroppen min helt i ro, og må på hver morgen dersom

jeg skal ha lov til å gå oppe. Magen blir da snørt sammen slik at jeg har

problemer med å puste. Korsettet er veldig varmt om sommeren. Jeg har

fremdeles mørke flekker på ryggen etter gnagsår selv om jeg kastet det for godt

i 1961 mot legens anbefaling. Jernkorsettet reddet senere ryggen min mot

slagskader i en trafikkulykke.

57

Rundt sykehuset er det en stor skog med flere utenlandske tresorter. Det

går en lang sti gjennom skogen, rundt hele sykehuset. (Den kalte vi skogstien).

Vi går dit så ofte vi kan, og kjenner hver et tre og hver en stein. For der skjer

det ting. Hvis vi er stille, kan vi se sykesøstre og voksne pasienter ta omkring

hverandre og kysse. Vi har ikke sett sånt før, og spør søster Ingrid, men hun

bare smiler under den stive uniformshatten. I den store skogen er jeg og guttene

lommekjent, for vi lekte der så sant det gikk an. Ute på Hovlandsneset lå et hus

som ble brukt til å oppbevare båter. Over huset var det et stort berg. Berget

hadde en sprekk på langs som vi kastet stein nedi. Det var et yndet utkikkssted

for oss når vi lekte indianer og hvit. En stund etter jeg hadde reist hjem, raste

det ned på båthuset og knuste blant annet den nye båten som overlegen hadde

bygget. Berget viste seg å være livsfarlig, og vi som hadde lekt der så mange

ganger!

En munter historie som kunne ha endt galt skjedde en søndags

ettermiddag i besøkstiden. Det hadde nesten blitt mørkt. Jeg og noen gutter sto

på baksiden av sykehuset ved vaskeriet og snakket. Der kommer det en

gammel dame i mot oss med en stor hatt på hodet med fjær i. Hun spør etter

hovedinngangen. Da den lå på andre siden av sykehuset, pekte vi på en snarvei

som var en liten dør personalet brukte. Ved siden av denne døren gikk en bratt

sleip tretrapp på utsiden, og som fungerte som branntrapp. Da damen gikk opp

trappen istedenfor å gå inn døra, ble vi stumme og da hun dukket opp på en

altan i andre etasje, ble det hyl og skrik fra betjeningen som var på vakt. Vi

løpte inn så vi ikke ble observert. Da vi var samlet til bønner og

barnebibellesing om kvelden, sier søster Ingrid at hun hadde fått i oppdrag av

oversøster og fortelle at dette måtte vi ikke gjøre mot gamle damer. Hun kunne

ha ramlet ned og slått seg i hjel. Damen med hatt hadde sagt at det var noen

gutter som hadde vist henne veien. Jeg pustet lettet ut, da hun ikke kunne

identifisere oss nærmere.

58

Søstrene hadde et fellesbad nede i kjelleren bak sykehuset. Der var

vinduene hvitkalket, så ingen kunne se inn. Hver gang de badet, skreik og lo de

på badet, så vi gutter ble rent så nysgjerrige på dette. Rett som det var hadde

de lukket opp vinduet litt for å slippe ut damp, og da var det mange spente

barneøyne som kikket inn. Vi så flere nakne rumper og mye annet. Dette var

utrolig spennende.

Noen ganger prøvde vi å fiske sjørotter. Det var en del sjørotter som

holdt til der kloakken gikk ut i sjøen. Jeg festet en fleskebit på den lille angelen

og firte ned til rottehullet. En dag tok den tak med en gang. Jeg rykket straks

til. Vi hørte den hyle for så å komme opp - springende mot oss. Vi løp av gårde

og prøvde ikke mer på det.

Av andre revestreker, var nok den verste den at en gutt lærte oss å lage

sprettert. Vi fikk kjøpt gummiringer til norgesglassene og klipte dem av. Selve

steinholderen var av kalveskinn, som en voksen mann på g-avdelingen gav oss.

Håndtaket var av tre som vi fant i skogen. Det begynte med at vi knuste de

fleste lampene i stolpene opp mot Hovland gård, og fikk en rasende mann etter

oss inn i skogen, men der lurte vi ham.

Senere på dagen står vi ved gjerdet i parken og skyter utover sjøen på

måker da en av oss sender en stein opp mot et vindu på manneavdelingen.

Vinduet får en stor sprekk. Da løper vi ut mot Hovlandneset hvor jeg ikke kan

dy meg og skyter en stein rett igjennom et vindu på båthuset. Det singler så

mye at voksne kommer løpende, og vi blir beordret inn på avdelingen vår. Der

står en sint oversøster med fler og kjefter og smeller.

Jeg og to andre får sengestraff i to dager. Overlegen og fru overlegen

kjefter på oss på visitten og jeg angrer dypt.

Vi nærmer oss middagstid, og om sommeren når guttene er ute, og

kanskje langt unna sykehuset, åpner de vinduet og ringer med en messingbjelle

for at vi skal komme og spise. Etter middag må vi legge oss og være helt

59

rolige. Helst sove i en time med foldete hender selv om solen skinner og vi

hører alle lydene utenfor. Jeg hadde det tungt mange ganger da.

Så får vi et kvikksølvtermometer i stompen, og kurven får sitt mønster i

grafisk fremstilling. Vi som har lang fartstid i sengen, dunker kvikksølvet opp

og ned så vi ikke alltid har feber, spesielt de av guttene som er oppegående. De

er redde for at de må holde sengen. På kurven står et kryss for at man har vært

på do, men kryss har vi alltid, vi vil ikke ut på skyllerommet å få klyster. Slik

blir informasjonen til legevisitten manipulert til det ytterste for at vi skal

fremstå som friske. Men feberblanke øyne lyver ikke. Sånn går dagene.

Skolegang

Noen timer hver uke må vi sitte i skolestuen og lære å skrive og lese.

Lærerinnen er en myndig dame som vi har stor respekt for. Hun heter fru

Brekke. Skolestuen ligger i andre etasje med vinduene mot kraftstasjonen oppi

bakken. Veggene er kledd med bøker da det også er et bibliotek. Midt i salen

står noen ekte skolepulter med blekkhus og en stor svart tavle bak ved

kateteret. Noen dager kommer det flere elever, og så blir noen syke igjen. Slik

gikk det med meg også av og til. Jeg fikk lekser når jeg lå i sengen. Dersom det

er plass i skolestuen, triller de inn noen senger. Det er Anton, vår portør, som

triller på sengene våre, en kjekk mann som alltid trøster oss når vi trenger det.

Jeg lærer å lese, og leser alt det jeg kan fra biblioteket og finner en hel verden

av helter og skurker. Jeg leser alt de har av guttebøker, og det er det mye av.

Det blir min psykiske avkobling. Og jeg drømmer.

Jeg lærte å skrive pent riksmål, men da jeg kom hjem og på skole i Surnadal,

var det ny skrift og nynorske ord. Det var som å begynne på nytt å lære og

skrive.

60

Jeg hadde lite skolegang og kunne ikke regne eller skrive rett. Jeg fikk derfor

hjelp av min onkel og søskenbarn på kveldstid for å nå igjen det tapte, og det

gikk fort.

Anton var ikke blid på oss gutter som fjernet stålkulene på hjula på

sengene. De virket som ett kulelager når han skulle svinge sengene. Anton fikk

selvfølgelig problemer når noen av hjulene sto bom fast. Maskinistene fikk noe

å holde fingrene i for en stund.

På den nye fløyen på sykehuset er det ett tårn med en sirene som varsler

brann. Hver fredag klokken tolv starter den opp og slåes av for kontroll. Jeg

spør Anton om vi kan få bli med opp i tårnet og se, og en dag da jeg var

oppegåendes, fikk jeg være med helt til topps i femte etasje. Der var det

ytterligere en trapp opp til dette mystiske tårnet. Og nifst var det å se, for i

snorer hang massevis av proteser og dinglet. Like ved trappen til tårnet, hadde

søster Torill et hybelrom. Hun hadde masse krøller på hodet og var veldig snill.

Hun ble alltid med båten vår ut på sjøen (når vi brukte livbåten på tur), fordi

hun var så god til å svømme. Hun ble seinere gift med en av pasientene.

Nede i porten i resepsjonen, sitter gamle søster Elisabet og styrer

telefonsentralen og sorterer posten. Mange ganger henger vi i luken for å se om

vi får pakker hjemmefra. De ligger på et bord helt bak i rommet. Vi vet av

papiret på pakkene hvem som har fått, så vi roper til den heldige når vi ser det

ligger en pakke fremme. Pakkene jeg fikk fra min mor, var det største jeg fikk i

mitt liv der på sykehuset. I den forbindelse opplevde jeg noe som jeg ikke kan

glemme. En fin ettermiddag like før vi ble ringt inn med messingbjellen, var

jeg og noen gutter i lek på Hovlandsneset. Så hørte jeg de guttene som ikke

fikk gå ute med meg rope at jeg hadde fått pakke fra mor. Jeg ble selvfølgelig

vill av glede og sprang så fort jeg kunne opp på verandaen. Da jeg kom inn så

jeg flere gutter og vakthavende sykesøster stå å le av meg. Jeg hadde blitt

narret og sinne og skuffelse veltet opp i meg. Sinnet mitt ble ikke rettet mot

guttene. Jeg ble kun sint på den sykesøsteren som lo av meg. Hun var i full

61

uniform, med hette på hodet. Jeg gikk ut igjen og gråt lenge nede ved

kjøkkenet av skuffelse. Denne episoden har jeg aldri kunne glemme. Min

oppdragelse sa meg at å lyge var en stor synd og at man kunne få en plass i

svarteboken dersom man syndet.

Søster Elisabet har fått tilsendt blader som hun ville gi oss, de bare lå

der og tok opp plass. Jeg husker godt at en av dem var Stjernerevyen, en tynn

avis som viste litt av brystene på damer. Vi diskuterte mellom sengene hva det

var for noe. Vi så at søstrene hadde daijer, men det kunne vi ikke spørre om.

Når jeg kom hjem den første gangen, lå jeg i sengen ved siden av min mor og

så hennes bryster når hun kom ut fra baderommet. Da jeg fremdeles ikke forsto

hva dette var, måtte jeg spørre Hun forklarte at jeg en gang hadde fått melk fra

disse to. Og jeg, som tross alt var ”litt opp i årene,” forsto ikke dette..

Så kommer dagen jeg kan få reise hjem for første gang. Datoen er den

27. januar 1955. Jeg er nesten 11 år gammel, men legene ville skrive meg ut før

jul. Jeg var en ekte verandagutt og ville ikke hjem. Jeg elsket mitt sykehus og

nektet og reise. Jeg ville heller oppleve kløvernissen og julepakkene med alt

det gode som var da, og reisen ble utsatt, står det i min sykejournal.

Mor kommer og henter meg, og vi har en lang reise foran oss. Først

nattoget til Oslo, videre dagtoget til Trondheim. Vi er framme i Trondheim om

kvelden. Etter en overnatting hos noen slektninger, reiser vi videre med

Mørelinjen til Surnadal.

Det er en kald vinter med masse snø som møter meg. Det er også et

utrolig miljøskifte med bare nye mennesker rundt meg. Jeg snubler litt i

løssnøen opp trappen med mor i hånden og kommer inn i en gang hvor det

henger en stor brun telefon med sveiv på siden. Videre kom jeg inn i en stor

stue med taket helt nede på hodet mitt, sånn føltes det, og en lysekrone midt i

taket.

Stuen er full av folk. Bestemor og bestefar, onkler og tanter. I en dør

over gulvet står det tre jenter og kikker nysgjerrig. Dette er søstrene mine. Jeg

62

er helt lamslått, og hvisker mamma i øret at jeg ikke vil være her. Jeg vil

tilbake til Hagavik kysthospital. Så begynner jeg å gråte. Da tar en onkel meg

på armen og bærer meg ut i kulden og fjøset. Han viser meg alle kyrne som

ligger og tygger drøv, og utedoen med masse rødrevskinn på veggene. Etterpå

viser han meg traktoren og snekkerverkstedet sitt.

Det går noen dager før jeg ble kvitt lengselen etter sykehuset, men mine

søsken steller så godt med meg at jeg blir ordentlig bortskjemt. Det første jeg

må lære er å kle på meg selv. For det andre må jeg lære meg å forstå

Nordmøre-dialekten. Det var en skikkelig nordmørsvinter med sprengkulde

slik at telefonstrengene på stolpene sang i vinternatten. Selv på 17.mai var det

snø.

Så kommer våren. Jeg er høyt og lavt på gården, men det tåler ikke

ryggen min. Smertene kommer igjen og det bærer mot en ny innleggelse på

Hagavik.

Da får mamma høre om en mann som helbreder med bønn og

håndspåleggelse i Bodø. Han heter Bratteng. Hun vil prøve dette som siste

utvei. En god nabo kjører oss dit i bil. Oppe på Saltfjellet må vi overnatte i telt.

Under hele den lange bilturen ligger jeg i en treseng bak i bilen. Vi kommer til

en stor gård med et stort hvitt bondehus, lik det jeg bor i på Surnadalen. Ei

tjenestepike med sort kjole og med hvitt forkle på magen viser oss inn i et stort

rom som har mange malerier og speil på veggene. På flere bord står flotte vaser

og mugger av sølv. Mor forteller at det er gaver fra folk som har blitt

helbredet. På venteværelset sitter noen damer og venter.

Den berømte helbrederen har langt hvitt hår og lange hvite barter. Hans

store øyne som ikke har glede i seg, ønsker oss velkommen.

Han tar imot mamma og meg på ett mørkegrønt kontor med en stor skrivepult

og en brun divan. Han hinker på en fot fordi den andre ligger i en merkelig

vinkel bakover på ryggen hans. Jeg blir redd, veldig redd og mamma blir

veldig rød i kinnene sine. Han forteller mamma om seg selv og hvorfor han har

63

disse evnene til å helbrede. Hun får vite at han vet alt om oss og min sykdom.

Det ser han uten at mamma har fortalt noe. Jeg blir lagt på divanen med naken

rygg, så begynner han å be høyt til Gud om at han skal få meg frisk igjen. Han

stryker med varme hender opp og ned på ryggen min. Jeg er vettskremt over

hele seansen. Jeg er like sjuk som før, men mamma måtte prøve dette siste.

Mange år senere hører jeg på Dagsnytt at Bratteng er død og at han var en

mann som hadde helbredet mange mennesker. Jeg skal være ærlig å si at jeg

tenkte mye på hvorfor ikke jeg ble helbredet, og det streifet meg helt alvorlig at

jeg hadde for mange anmerkninger i svarteboken i himmelen, eller noe sånt

som Gud ikke likte. Kanskje var det dette at jeg hadde den stygge

kroppsformen som tuberkulosen hadde vært skyld i!? Nei, vi var nok satans

barn og ferdig med det.

Høsten kommer til Surnadal. Den 18. august, 1955 må min mor igjen

pakke kofferten min. Jeg er 13 år gammel. Vi drar med buss til Molde og

videre med sjøfly. I Molde blir passasjerene fraktet ut til flyet med en

motorbåt. I Ålesund må det etterfylles bensin. I mens venter vi på en lang

flytebrygge mens flygerne står på vingene og fyller på drivstoff. Flyet flyr

veldig lavt for å komme under skyene. Det var masse turbulens og flyet rister

veldig. De fleste passasjerene kaster opp, det er en redselsfull lukt i kabinen. Vi

er begge to veldig slitne når vi endelig kommer til flyhavnen i Sandviken i

Bergen. Så blir det en lang busstur videre til sykehuset.

Bussen kjører ikke helt frem til sykehuset. Vi må gå av ved den

nærmeste holdeplassen og gå den siste biten. Mor tar et godt tak i hånden min.

I den andre hånden bærer hun kofferten. Jeg tusler med og kjenner hvor varm

hånden hennes er.

Vi kommer til en lang nedoverbakke. Mor stanser. Hun ser ned på meg;

”Klatre opp på ryggen min du, gutten min, så skal jeg bære deg resten av

veien,” sier hun, med sin gode stemme. Hun bøyer seg ned og jeg krabber opp

og tar et godt tak rundt halsen hennes. Jeg legger ansiktet mitt mot nakken

64

hennes og kjenner at hun er varm og myk. Jeg kjenner en god trygghet der jeg

klamrer meg til henne, den snille damen som er mammaen min, men som jeg

nesten ikke kjenner.

Det begynner å mørkne når vi omsider kommer inn i sykehusparken.

Plutselig åpner vinduene seg på verandaen og søster Ingrid roper og vinker;

”Velkommen tilbake, Ingebrigt!” Jeg blir så glad. Søster Ingrid klapper i

hendene sine, og smiler og vinker. Jeg vet at nå vil smertene i ryggen bli borte

igjen. Og nå vil jeg få fred fra alle de dumme, stirrende blikkene fra alle barna

og de voksne som var der hjemme. Overalt var de. I butikken, på bussen, ute på

veien, overalt der jeg gikk, stirret de. Men en ny verden hadde likevel åpenbart

seg for meg en kort stund, der oppe i Surnadal. Endelig er jeg kommet hjem.

Hjem til den hvite sengen min og til varmen fra sykesøstrene. Jeg ligger lenge

og ser på de brune veggene i rommet og vinduene i taket med netting i. Og jeg

tenker på mamma som har fulgt meg hit. Så sovner jeg. Mor får sove på

kontoret til oversøster, men før hun legger seg har hun nok vært inne på

avdelingen og kikket på meg. Neste dag reiser hun hjem med sjøflyet til

Molde.

De gir meg streptomycinsprøyter mot tubben hver dag i en periode. Jeg

blir døsig hver gang og synet blir dårlig av og til. Ut av munnen kommer det en

eim fra medisinen som nettopp er blitt sprøytet inn. P.A.S.- medisinen blir jeg

alltid kvalm av. Bare et korn som smeltet på tungen var fryktelig vond på

smak. Så snart jeg var i nærheten av en vask, tømte jeg den ut. Ellers gjemte

jeg den i en av mine tøyposer som hang ved senga og tømte den vekk om natta

da vi var konger på gulvet.

Hver måned er det blodprøver og urinprøver, mange må være sterile. Jeg

ble vasket med sprit der nede. De steller godt med ørene og klipper neglene,

men ikke tannstell. Søster Ingrid klipper håret på oss alle sammen. Jeg må

ligge på magen med hodet (nedover) i fanget hennes for at hun skal komme til

å klippe meg i nakken. Sykdommen har forandret skjelettet mitt slik at hodet

65

mitt er krøpet helt ned på skuldrene. Søster Ingrid brukte rundt en måned

mange ganger på å klippe alle guttene.

Så er det bare for meg å ligge i ro, bli vasket og stelt, se i taket igjen og

la fantasien ta over. Blant annet fløy jeg inn i tegneserieverdenen. For

tegneserier er det masse av på avdelingen. De små tegneserieheftene som heter

Vill Vest, med Kaptein Miki, Salasso og Windy, er mest populære. Og så er det

Seriemagasinet og Fantomet, med Sala Palmer og Ulv. Når julen kommer er

det Knoll og Tott, Ferdinand med Vangsgutane, og Haukepatruljen som er

herlig aperitiff for oss. Vi lagde papirfly og papirgevær av Bergens Tidende og

skjøt på hverandre mange timer fra sykesengene våre.

De månedene jeg har vært hjemme har det kommet noen nye

verandagutter, og andre har reist hjem. En av gamle guttene heter Svein. Han

hadde allerede ligget der i flere år før jeg kom. Så har han vært hjemme en

stund, men nå var han syk igjen. Han er rogalending. Jeg liker dialekten hans.

Svein er så flink til å tegne på blokken sin. Jeg ligger og ser på når søstrene

viser tegningene til legene. De smiler og liker det de ser. Jeg synes tegningene

er så godt tegnet at jeg er dypt imponert. En dag kommer overlegen og vil

spandere et NKS tegnekurs på Svein. Og det liker han. Svein tegner og sender

inn. Når tegningene kommer tilbake har Svein fått gode karakterer. Han har

kopiert maleriene som henger i spisesalen og brukt fargestifter. Etterpå får han

sprøyte lakk på. Det skal bevare bildet. Jeg får se på alle tegningene og jeg

kjenner lakken lukter så godt. En dag får jeg være med inn i spisesalen og se

på. Da ser jeg at Svein delvis ligger på et stort spisebord og tegner. Etterpå vil

sykesøstrene kjøpe bilder av ham, og da får Svein noen kroner i lommeboken

sin som han kan ta med seg hjem. Senere i livet blir Svein billedhugger. Han

legger igjen mange skulpturer opp langs kysten, og i bøker med sine tegninger.

Han får også spise ved kongens bord. Tenk at en verandagutt fikk smake på

konge adelens gjestfrihet.

66

Fremst til venstre står kunstneren Svein og jeg selv er nr 3. Dette bilde er også fra en 17. mai. Jeg fikk

aller nådigst være med på bildet selv om jeg skulle være sengeliggende. Vi var veldig stolte av

uniformene våre.

Det kommer en mann fra Bergen som vil starte en speiderbevegelse blant

oss. Han heter Arne og er veldig snill mot oss guttene. Det blir en spennende

tid for mange.

De deler oss inn i to patruljer; ekornpatruljen og ørnepatruljen. Alle blir

tatt i ed som gode speidere. Mor sender penger i brev til full uniform til meg,

og jeg er så stolt. En deilig avkopling fra sykehuslivet.

Svein tegner fanen. De voksne får tegningene over på geiteskinn. Når 17.

mai kommer står det en stolt gutteverandagjeng ute i sykehusparken med fanen

sin. Vi er krye som haner når sykesøster fotograferer. Og særlig jeg, for jeg er

egentlig for syk til å stå der, men får lov likevel, selv om det er fryktelig

smertefullt. Jeg vil ikke for alt i verden vise at jeg var svak. For Baden-Powells

ånd var kommet inn på gutteverandaen. Robert Baden-Powell med sin store

militære karriere og som reiste over hele verden, som dyrket sine hobbyer og

tegnet og malte, som laget et program for oppdragelse av unge gutter, og som

67

ble et speidersymbol for hele 1900-tallet. Han er med og gir oss mange gode

dager og mental styrke. Det kommer óg to damer som blir speiderledere for

jentene, men det husker jeg ikke hvorledes gikk. Disse to satt noen ganger i full

uniform på avdelingen når vi hadde lagt oss og fortalte historier til vi sovnet.

De kjente søster Ingrid fra før av. Men tilbake til han som vi ble så glade i.

Om julen hadde Arne med en kamerat som spilte på piano og som

klovnet til kjempebegeistring for oss barna. Når han var her på besøk, bodde

han i et rom i andre etasje. Om kvelden da søstrene hadde gått, kom han ned

snakket med oss på gutteavdelingen og han var oftest inne på

smågutteavdelingen. Der var det som regel noen som gråt litt, og han trøstet

dem. Siste gang jeg så ham var en sein kveld hvor han viste frem en stor bunke

med pengesedler som han skulle kjøpe seg en tobakksbutikk i Bergen for. Vi

stirret på disse pengene. Vi hadde aldri sett noe så fantastisk. Det var greit å ha

en voksen mann som gav trygghet når søstrene ikke var der, så jeg sovnet godt.

Søster Ingrid forteller om ei bro i Bergen som har blitt bygget; og at vi

guttene skulle få se broen og hjemstedet hennes. To grønne busser kommer en

dag til sykehuset. Jeg mener at de var eid av politiet og at speiderlederen kjørte

den ene bussen. Turen går til Bergen, over den nye Puddefjordsbroen og vi

stoppet utenfor stedet der Søster Ingrid hadde vokst opp. På tilbaketuren

stopper vi på Fanafjellet og raster. Søstrene koker kaffe og vi får mat alle

sammen. Vi får drikke så mye kaffe vi vil, og siden det er en ny drikk, så

drikker jeg mange kopper med fløte i. Bussene stopper på Os, og der kjøper de

is til oss. Det er min første is i livet, og jeg er i den syvende himmel. Men ikke

nok med det, det venter en stor og lang pakke til meg når jeg kommer tilbake.

Pakken inneholder et gevær av tre, helt lik de geværene vi hadde sett i bladene,

og mye godt. Den natten fikk jeg ikke sove av glede og den kaffen jeg hadde

drukket for mye av.

68

En gutt blir en dag kjørt inn på gutteverandaen. Søster Ingrid forteller at

han heter Samson og kommer fra en avdeling for voksne. Han hadde opplevd

at en pasient hadde dødd om natta. Det gikk ikke helt stille for seg.

Nattevakten oppdaget det ikke før om morgenen. Nå får Samson ligge på

gutteverandaen for å glemme denne hendelsen. Samson har tuberkulose i

lungene og får blåsebehandling. Jeg får vite at de blåser luft inn i den syke

delen av lungen så den kommer under trykk. Da får skadestedet ligge i ro, sier

de. Han kan besvime etter en slik behandling og må alltid legge seg litt på

sengen sin etterpå. Jeg husker jeg fikk banke litt på brystkassa hans og kjenne

at den var steinhard der det var blåst inn luft. Samson var en rolig stødig gutt

og hadde mer livserfaring enn oss andre, så han likte jeg veldig godt.

En gutt som ble innlagt for flekk på lungene sine hadde i tillegg

hjertefeil. Når en la øret inn til brystet hans, kunne en høre liksom en katt veste

når hjertet slo. I tillegg var han lilla på leppene sine. Lyden ble sterkere når en

ertet eller kilte ham. Søster Ingrid ba oss om å ikke være stygge med han, hun

tenkte på natta da så mange guttestreker kunne skje. Men han lå ikke der lenge

før de sendte ham bort, det var for risikabelt.

”BRAANN!, skriker noen av guttene. Så ser de lurt på hverandre. Da

hører de en liten gutt, Anders, som hylskriker inne på småverandaen. Anders

har opplevd brann hjemme og hyler hver gang noen roper brann.

Guttene mobber mye. De aner ikke hvilke konsekvenser det får for dem

som blir mobbet. Det er de sterkeste som bestemmer. De store er sjefene, de

setter dagsorden. Og det meste skjer om natten.

Ole er en annen liten pasient som ligger i sengen sin på småverandaen,

og skriker, som oftest om natten da han ser noe oppi lampen i taket. Vi tror han

plages med drømmer, og ber han tie stille. Senere skal det vise seg at det er noe

helt annet.

Jeg blir gradvis bedre og får oppepil. Da får jeg være ute med de andre

som er oppegående. Etter lang tid i sengen er utforskertrangen på topp.

69

Det er stille søndagsmorgen. Jeg går sammen med noen av guttene opp

til legeboligene. Plutselig kommer en lege ut og roper oss inn til seg, han er

reservelege og heter Madsen, Han har vært lege i Gaza, og kjøpte seg en gul

Opel da han kom tilbake til sykehuset og kunne konkurrere med overlegens

Mercedes, som var sort. Vi fikk ofte bilblader fra legene inn til oss, det var

amerikanske blader fulle av lekre bilder.

Kona hans har lyst gullhår og er meget vakker. Madsen og konen sitter

på kjøkkenet og spiser. De setter frem kaker og saft til oss som vi spiser med

god appetitt. Vi synes legen spør om mye rart. Jeg forteller om Ole som ser

syner oppe i taklampen. Da blir Ole flyttet til et annet sykehus. Noen måneder

senere når Madsen kommer inn på legevisitten, sier han; ”Dere har berget livet

til Ole! Dere fortalte meg om ham og da fikk vi undersøkt hodet hans. Vi fant

en hjernesvulst! Nå har han fått den fjernet på Rikshospitalet.”

Jeg må fortelle om en episode om høsten. Det var kommet rim på

marken og vi akte i den bratte skråningen ned fra likhuset. Der kommer dr.

Madsen med konen sin i armen og skal vise guttene at han kan ake på sine sko

like fort. Han faller på ansikt i bakken og begynner å blø mye fra munnen. Han

løper inn på sykehuset for å få hjelp.

Noen dager etter kommer han på legevisitten og viser oss en masse

strenger på tennene sine som han hadde slått løs. På overleppen måtte han sy

flere sting. Han var en liten helt for oss, denne legen.

Selv om vi lå i sengene våre kunne det hende at vi brakte sammen i

slåsskamp. De som hadde lov å gå på beina, skubbet sengene sammen og vi

delte ut noen slag og lugginger til de vi nådde fra madrassen vi lå på. En kveld

dette hendte, husker jeg ikke hva som var årsaken til at vi sloss, men en av

guttene var veldig snarsint og dette kan ha vært årsaken til episoden. Plutselig

hopper Kåre, en liten lyslugget gutt ut av senga og løper ut, han skreik av

sinne. Vi andre så ham komme inn igjen og at han kravlet opp i senga si igjen.

Han hadde med seg den kniven betjeningen har på tekjøkkenet for å skjære opp

70

brød med. Han vil stikke den i meg, men jeg får holdt armen hans og roper om

hjelp, og de kom raskt inn og tok ham. De kjørte ham inn på badet og gav han

mye ris på rumpen, for de blå flekkene satt lenge igjen.

Det er høysommer. Solen står høyt, og gir varme, håp, og nye krefter for

noen. Men jeg er igjen lenket til sengen. Jeg er veldig syk med høy senkning.

En eldre gutt som heter Harald, ligger i sengen ved siden av meg. Harald må

også ligge, fordi han har operert foten sin. Harald forteller meg at han har vært

på sykehuset her før, da han var spedbarn, og da ble han døpt her.

Dagen etter finner Lars og Per en tobakkspung med fyrstikker. Lars

gjemmer den i sengen sin. Det blir bestemt at vi skal røyke når kveldsvakten

har tatt runden. Solen er knapt gått ned, det er stille på gutteverandaen. Lars og

Per kikker seg omkring. Så begynner de å rulle sigaretter. De ruller til alle på

gutteverandaen. ”Tenk om vakta kommer!” sier Per, og er litt redd. ”Vi kan

bare si at det var noen soldater fra Ulven som har stått utenfor vinduet vårt og

røyka, når de ventet på kjærestene sine,” finner Arne på. De tenner på

sigarettene og røyker like fint som Hollywoodstjernene.

Plutselig hører vi skrittene til vakta. Skrittene stanser ved døren vår.

Hun kjenner røykelukt. Hun blir helt hysterisk. Hun river dyna av Lars, og der

ligger tobakken. Søster Ingrid og oversøster blir tilkalt fra hyblene sine.

Oversøster er helt rød i ansiktet. ”Legg den ene hånden på nattbordet, roper

hun ut. Så henter hun skrubbekosten fra badet. Hun begynner i den ene enden i

sykesalen. Hun denger løs på de små guttehendene med skrubben. Hun gir oss

skikkelig juling samtidig som hun skriker ut at vi kunne ha brent inne alle

sammen. Guttene hyler og skriker. Når turen komme til meg, roper Harald;

”Jeg og Ingebrigt har ikke vært med på det.” Vi slipper straff. Men gråten som

var der da, den glemmer jeg aldri.

Den delen av sykehuset hvor gutteverandaen lå, var laget av tre.

Brannfaren var ekstrem. Men livet går videre, og så smått, så smått, kommer

førligheten igjen tilbake i bena mine. Det nærmer seg ”oppepil”. Men først vil

71

søster Ingrid at jeg skal synge eventyrvisa for overlegen når han kommer på

legevisitten. Jeg synger og ler. Og overlegen ler. For dette liker han godt.

Legen setter på den grønne oppepilen på kurven min. Men jeg har fått laget et

nytt jernkorsett til meg. Det snører de på meg hver morgen før jeg kan gå ut av

sengen. Ryggraden min må være helt avstivet. En søndag får jeg og fem andre

gutter penger til buss for å reise til Os på gudstjeneste i kirken der. Jeg får

ansvaret for å betale på bussen dit. På busstoppet ved Hovland legger vi en

plan om at vi skal løpe inn på bussen og si til sjåføren at vi er fire stykker,

mens vi er egentlig seks i antall for å få enda mer penger til overs til is. Vi

hadde fått nitti øre per stykk til en ispinne denne søndagen. Alt gikk greit så

langt og vi dumpet fornøyde ned på buss-setet. To unge damer fra sykehuset

hadde hørt vår slagplan i busskuret, og en av dem sier til meg, ”Du, Jesus så

hva dere gjorde og vil føre dere opp i boken i himmelen som lygegutter. ”Vær

så snill og fortell bussjåføren at dere var seks gutter”. Og jeg ble så redd for å

komme i den boken til Gud, at jeg ved Os fortalte bussjåføren at vi var flere

enn fire. Han blunket og sa at det hadde han sett, så betalte vi. Jeg gikk ikke inn

i kirken for å høre på sogneprest Sakariassen. Jeg ble sittende på kirkemuren til

det var ferdig, et minne rikere. Det var bare så stort å få reise med buss og få en

ispinne på en søndag.

Verandagutter kommer og går. De som har rygg og hoftetuberkulose

ligger der i mange år. De som er smittet i lungene ligger bare halvåret.

Medisinen knekker raskt den sykdommen. Noen ganger kommer både bror og

søster samtidig. Da får vi guttene treffe jenter. Det er noe nytt for oss som har

ligget på sykehuset fra vi var små. Søster Ingrid har fortalt mye om det med

jenter og babyer. Babyene kommer ut av navlen på jentene, har søster Ingrid

fortalt. Og så blir de lagt i en eske med stor sløyfe på og gitt til mor og far av

englene.

72

De som har hoftetuberkulose blir gipset på den syke foten. Det er viktig

at foten er helt i ro. De får en forferdelig kløe under gipsbandasjen. Det er så

ille at gipsen må fjernes mange ganger. Det går historier blant guttene at når de

sager av gipsen, kan sagen ta ned i foten. Jeg ser at flere har røde striper på

bena sine. Alle vet hvem som kan sage og hvem som ikke kan sage. Alle vet

hvem som kan sette sprøyter og hvem som ikke kan sette sprøyter. En av de

som hadde stiv fot heter Rolf. Han har óg vært hjemme en tur, men har nå

kommet tilbake. Rolf og jeg står en sommerdag og ser utover sjøen da søster

Ingrid kommer løpende med en trist beskjed. Lillebror hans har druknet i elven

hjemme. Faren hans hadde dukket ned og hentet han opp med en gang, men

livet stod ikke til å redde.

Det blir en trist dag med mye gråting. Men Rolf er flink å spille

munnspill og spiller mye for alle. En kveld da vi holder på å sovne, hører vi at

noen kommer på besøk. I spissen for mange mennesker kommer oversøster og

søster Ingrid. Med seg har de Erling Stordahl og Gunnar Engedal. De var

blinde og sangere. Vi hørte de ofte på Ønskekonserten. De hadde hørt at det var

en gutt som var så god på munnspill og ville høre. Rolf måtte spille to ganger,

og fikk en masse ros fra de store artistene. Så gikk de rundt og hilste på noen

av oss, og gikk ut igjen. Vi sovnet sent den kvelden. For å nevne andre

kjendiser denne tiden, en søndag ettermiddag svinger det inn en hvit scooter

med et par på. Mannen blir sittende og røyke pipe på en av hagebenkene mens

ei pen, rødhåret dame vinker opp på gutteverandaen til søster Ingrid som hadde

kommet på vakt i halv femtiden. Jeg lå ved et stort åpent vindu og hørte at

søster Ingrid ropte til damen at hun måtte komme opp til henne. Der kommer

Marit Bolling, en kjent skuespillerinne fra Laksevåg. Hun var ofte i barnetimen

så henne visste vi godt hvem var alle sammen.

Søster Ingrid kjente henne fra før og viste henne rundt på syke

avdelingen sin. Når de kom til meg, så sier søster Ingrid: ”Her skal du få se en

gutt med de fineste øyenvipper i verden,” og jeg så rett inn i skuespillerinnen

73

store blåe øyne og ble helt i fra meg. Hun var dypt imponert. Disse

øyenvippene ble alltid kommentert, fra første dag jeg ble lagt inn - og var en

sann plage. Så gikk skuespillerinnen ned til skuespiller Jens Bolling og satte

seg på langs på scootersetet. Hun holdt seg godt fast til ham der de kjørte

videre i sommervarmen.

Noen av legene ved sykehuset er snille, og de blir lagt merke til av meg.

Overlegen og hans kone som er barnelege, har to sønner som ”oppepil”-

guttene” får leke med. Guttene beundrer sønnene som står på vannski om

sommerkveldene. Eldstesønnen, Knut, svømte ut til livbåten vår en dag da vi lå

ute på fjorden. Han svømte under båten og opp på andre siden. Vi ble stumme

av beundring.

Så er det assistentlegen Dr. Evenstad som alltid smiler. Han har litt gull

på fremtennene som blinker hver gang han spøker. En ung dame er

assistentlege. En kveld når lyset er slukket setter hun seg mellom Ove og meg

og forteller om hvordan man opererer i kneet. Hun prater til vi sovner. En av

legene heter Steffensen, har en stor hvit båt fortøyd til kaien. Familien hans

bodde noen måneder ombord helt til ett kraftig tordenvær skremte dem på land.

Søster Ingrid lot dem få sove på dødsrommet som var tomt. Steffensen selv var

på reise. Dr. Steffensen var reservelege og røykte sigar. Det hendte at han

glemte seg og røykte på avdelingen. Jeg må nevne en lege som vi kalte

nazisten, han var alltid olm og sa lite. Vi likte ham ikke. Senere fikk jeg vite av

søster Ingrid at det var han som opererte ryggen min. Nazisten var spesialist på

rygger.

Våre hvite tøyposer over sengen er gode og ha. En dag knuses et

kvikksølvtermometer og kvikksølv renner utover gulvet. Det er spennende. Vi

deler opp kvikksølvet i mange små sølvperler, og så sammen til ei stor perle.

Den store perlen går på en stor rundgang i sengene. Dette blir så populært at

oversøster trekker i lommepengene til dem som er med på dette for å stoppe

ødeleggingen av kvikksølvtermometre. Vi måtte betale fem kroner pr. stykk.

74

En dag kommer to av ”oppepilguttene” med noe de kaller skudd. Jeg ser

at de har noen små messingdingser som er veldig fine. Jeg bytter bort noen av

klinkekulene mine og får tre messingdingser. De putter jeg i den hvite posen.

Noen dager senere, kommer søster Ingrid inn og vil snakke med oss.

Hun forteller at noen har vært oppe på bondegården og tatt skytemasken til

gårdsbestyreren. Hun vil vite om noen av guttene hennes hadde gjort det. Men

nei, det er det ingen som har gjort. Noen dager senere må alle guttene inn i

spisesalen. Og der står gårdsbestyreren. Han vil betale 60 kroner til den som

har opplysninger om våpenet hans. Så begynner han å gråte og ber oss om å få

igjen skytemasken sin. Fremdeles er det ingen som sier noe.

Dagen etter kommer de to guttene tilbake og vil ha tilbake

messingdingsene. De sier det er kjempefarlige patroner. Fra storkaien blir

patronene kastet på sjøen. En stund etterpå kommer søster Ingrid inn og sier at

skytemasken er kommet til rette. To av verandaguttene hadde stjålet den, men

valgte og komme frem med den før noen kunne ha skadet seg.

Guttene hadde skutt på måser ved ”kjærlighetsbenken”som er skjermet

for lyd og innsyn. De var relativt nye på sykehuset, så de hadde sine erfaringer

fra det frie livet utenfor.

Jeg blir friskere og friskere i bena. En dag kommer søster Ingrid glad og

forteller at jeg skal få reise hjem. Hun har allerede snakket med mor. To dager

før mor kommer får jeg være med de friskeste barna og gå en lang tur helt opp

til den store demningen. Den ligger et stykke ovenfor Hovland gård. Like

ovenfor, og på veien opp til demningen, lå en søppelplass som sykehuset

hadde. Der var det mange rotter som sprang ut og inn i bakken, de hylte og

skreik når vi kastet stein på dem mellom bandasjer og annet avfall med aviser.

Vi satt der og leste mange ganger. Men denne gangen blir turen altfor lang for

meg. Jeg klarer nesten ikke å komme meg tilbake. Bena mine vil ikke bære

meg mer, og jeg snubler inn i spisesalen for å få meg mat, og sovner som en

stein i sengen min.

75

Neste morgen når jeg står opp, har jeg store smerter i ryggen. Jeg forstår

at jeg er blitt syk igjen og får fullstendig panikk. Jeg er livredd for at det skal

bli oppdaget før mor kommer.

Mor kommer tidlig den morgenen. Vi skal reise med hurtigruten fra

Bergen til Molde om kvelden. Mor og jeg går omkring. Mange kommer for å ta

farvel. Om ettermiddagen, like etter den pålagte hvilen, kommer søster Ingrid

og oversøster rolig bort til sengen min og spør stille om jeg føler meg frisk i

ryggen. Jeg forstår med en gang at de har sett noe. De spør meg hvorfor mor

bar meg så mye på armen ute i hagen. Så spør de om jeg har vondt. Jeg

begynner å gråte. Jeg blir helt stum og går inn i min egen verden igjen. Jeg

løper noen trappetrinn opp til andre etasje, roper, banner og skriker, og lar all

min frustrasjon runge utover gangen. Søster Ingrid og oversøster står stille, de

forstår at jeg er fullstendig ute av balanse. Jeg var frisk, så ble jeg syk igjen.

Alt er snudd på hodet på to dager, og den ulidelige spenningen jeg har hatt i

kroppen for å se mor igjen, reise her i fra, ut og vekk, alt ble knust brutalt.

De tar nye bilder av ryggen min og ser at tuberkulosen har blusset opp

igjen. Mor blir kontaktet og kommer inn til meg på sykesalen. Hun prøver å få

kontakt med meg, men for meg er hun bare en skygge. Jeg hører hva hun sier,

jeg hører at hun trøster, men klarer ikke å si noe. Jeg er knust. Jeg gråt i timevis

helt hysterisk mot glassvinduene i taket, de lot meg få fred, de kunne ikke gjøre

noe, jeg var psykisk helt slått ut. Mor må reise hjem igjen. Jeg gråt og gråt, og

forbannet hele himmelen og alle englene.

Jeg forstår at det vil gå mange måneder før jeg kan gå igjen, og få

oppleve friheten og stoltheten ved å ha ”oppepil”. Det var bare overlegen som

kunne gi ”oppepil”. Den var et slags sertifikat for alle som ble friske nok til å

nyte den gleden å få gå på egne friske ben i naturen. En lege skriver et

trøstebrev til min mor og forsikrer henne om at jeg ikke blir lam i bena, men at

jeg snart vil bli frisk igjen. (Dette brevet lå i sykejournalen min.)

76

Hverdagene fylles med sporadisk lekselesning. Husfliden kommer hver

uke med noe som vi kan lage. Vi fletter kurver i peddikk og til jul blir det

julepynt i lange baner. Påsken er en god tid. Det settes inn en stor kurv med

påskeegg, og det blir delt ut litt til alle guttene hver dag. Appelsiner får vi

også. Første påskedag blir vi vekket av en buldrende støy, og der står plutselig

en ti tolv sykesøstere i døråpningen og synger ”Påskemorgen slukker sorgen”,

og de har med seg et stort piano som de sleper rundt i alle etasjer. De synger og

holder en kort andakt. Når sykehuspresten har andakt, går det ut på sykehusets

høyttaler anlegg, og da må vi lytte. Presten er høy og tynn med svarte briller.

Han tolker bibelens lære om fortapelsen slik han vil. En søndag ettermiddag

holder presten andakt på G avdelingen som ligger i andre etasje hvor de voksne

mennene ligger. Ute på gangen står et piano og en mikrofon. Jeg og andre

gutter fikk lov til å gå opp trappene og sitte på en stol og høre på. Jeg ble

sittende på en stol rett utenfor en åpen dør. Innenfor lå en pasient som vi visste

var meget syk. Han skreik så høyt mange ganger, at vi kunne høre det ned på

gutteverandaen. Søster Ingrid sa han hadde store smerter, men han hadde

tidligere, da han var frisk, vært i barnetimen og spilt og sunget. Det husker jeg

gav meg en ro. Jeg likte ikke de skrikene, men forsto at noe var galt. Der satt vi

ved døren hans og ventet på ett hyl av smerte. Jeg var ikke fokusert på hva

presten sa, og merket en veldig ubehaglig lukt som kom fra rommet. Lukten

skremte meg, og jeg tok det opp med søster Ingrid. Hun sa han snart kom til

himmelen og fikk fred fra sine smerter. Jeg ble enda mer mørkeredd og fikk

mer angst etter dette. Ensomheten ble også sterkere selv med mange gutter

rundt meg.

De voksne hadde egen ønskekonsert midt i uken som de kringkastet ut på

sykehusets høyttaleranlegg. Der kunne vi alle ønske oss en melodi og sende en

hilsen med. Det var populært så lenge det sto på. Det var melodiene Blott en

dag og Blåveispiken med Radiofantomene som gikk igjen, husker jeg.

77

En gang i måneden er det høytidsstund for verandaguttene. Da kommer

noen de kaller brannmenn. Det er tøffe mannfolk, synes guttene.

Brannmennene viser film i lekesalen for barna, og deretter for de voksne. Da er

salen stappfull av senger.

På et stort glassvindu over svingdøren inn til avdelingene blir

kinolerretet festet. Da kan en faktisk stå på den andre siden og se filmen

speilvendt. Dette blir opptakten til mange spente stunder før oversøster får ett

nyss om at noen gutter har sett voksenfilm. Jeg så to voksenfilmer på denne.

måte. Jeg krøp forsiktig inn gjennom svingdøren og la meg under den første

senga som stod kloss opp til kinolerretet. Der så jeg det meste av filmene ”Ni

liv” og ”Shetlands-Larsen”. Filmene ble vist på kveldstid og da var som regel

søstrene gått, eller de så film selv. Men oversøster passet på som en smed at

svingdøren ble låst. Vi lurte henne med at vi kunne se filmene gjennom

kinolerretet, og vi sto ute på gangen så lenge beina holdt.

Etter mange lange måneder kjenner jeg at beina begynner å få kraften

tilbake. Jeg begynner å glede meg til å få grønn ”oppepil” igjen. Jeg lengter ut.

Så en dag blir vi alle smittet av gulsott. Noen blir helt gule i ansiktet. Alle er vi

slappe og syke. Mange får i tillegg små svuller på kroppen. Jeg får en på

albuen. Etter fjorten dager sprekker den. Heldigvis blir alle friske igjen av

dette. Søster Ingrid forteller guttene at det er en sykehusinfeksjon som har

rammet dem.

Hver dag får jeg ligge i karbad. Det er for å få mosjon. I over en time må

jeg bevege på armene og beina mine. Vi kravler rundt i det store karet med

øynene åpne for å finne leker på bunnen. Huden vår blir ruklete etter å ha ligget

lenge i vannet. Dette likte jeg svært godt.

En dag kommer søster Ingrid inn og forteller at sykehuset planlegger operasjon

av ryggen min, men først må jeg bli frisk igjen. Jeg må også være flink til å

samle krefter til denne dagen. Jeg øver og øver. Det har gått ett år og 10

måneder siden den dagen mor kom for å hente meg. Jeg kommer meg på beina

78

og skal få reise hjem, men det er strenge betingelser. Jeg må ikke anstrenge

meg på noe vis og må ikke ta av meg jernkorsettet.

Den 21. juni i 1957 reiser jeg hjem sammen med mor med hurtigruta

”Finnmarken”, i egen sykelugar. Det er noe helt annet å komme hjem denne

gangen. Jeg lengter ikke så mye tilbake nå, for jeg vet at jeg bare er hjemme

for en kort stund.

Hjemme ble det litt skolegang. Jeg var annerledes enn de andre elevene,

og følt at øynene deres brente seg inn i meg. Jeg lærer å sykle og går litt på ski.

Så har jeg lange samtaler med bestemor som er strengt religiøs. Hun har sett

Jesus på kjøkkenet sitt en gang hun var fortvilet. Hun forteller om alle de

syndige i verden. Så viser hun bilder og forteller om alle i slekta. Innsikten i

bondekulturen og alle opplevelsene jeg får på kort tid er formidabel.

En ting var det at jeg var vant til forkynnelse om Gud og Jesus på

sykehuset, men bestemor og bestefar hadde radioen på fullt ute på kåret sitt

med gudstjenesten hver søndag. De sang så det ljomet i huset. Kontakten med

mine tre søstre, som var meget ettertraktet av unge menn, er også store

øyeblikk. Alt er så totalt snudd på hodet fra min hverdag på sykehuset. Jeg

suger til meg alt jeg kan, og minnene sitter spikret i hodet mitt. Innimellom

måtte jeg dra til legekontroll på Hagavik, og mor fulgte meg dit. Så kommer

meldingen fra sykehuset at jeg må komme tilbake for å ta den planlagte

operasjonen. Den 6. mars i 1958 tar jeg hurtigruta til Bergen og til mitt kjære

hospital. Jeg skulle ha vært på sykehuset mange måneder før, men jeg var

uheldig på sykkel og fikk ett kraniebrudd som sendte meg til sengen i tre uker.

Jeg må regne med seks-syv måneder nå. Det skal gå nærmere ti. En av

grunnene er at de måtte ha en spesiell narkoselege, ble det meg fortalt, og en

komplisert operasjon ventet meg. Mange av guttene som var igjen da jeg reiste

hjem, var nå utskrevet fra hospitalet. De faste, de med pukkelrygg og stive

hofter, vandrer videre i sykehusmiljøet. Og en ny generasjon inntok de hvite

senger.

79

Heldigvis var det nå kommet medisin mot tub. Den var nå i ferd med å ta

knekken på ”svartedauden”. Den nye gruppen av pasienter som var kommet

inn var gutter og jenter som hadde fått et snev av tubben på lungene. De kaller

det for flekk på lungene. Søster og bror blir innlagt. Jeg får mange nye

kontakter.

Disse nye guttene som var kommet til verandaen, hadde hatt en helt

annen oppvekst enn oss som var veteraner. Livet ble annerledes på sykehuset.

Jeg var frisk og kunne bevege meg rundt om i sykehusmiljøet både høyt og

lavt, og fant på mye rakkerskap. Jeg forsto ikke hva som er galt før noen

fortalte det til meg. Jeg visste bare at det å snakke stygt om Jesus og Gud var et

formidabelt feilskjær. Jeg fikk sengestraff tre ganger, dvs. måtte sone i senga

for det gale som jeg og andre fant på. Så ble de friskeste og oppegående

Guttene flyttet en etasje opp i det gamle trebygget, inn på en stor sal som het

M-posten. (Der sto, forresten en gammel vedovn.) Under vinduet hang det en

anordning som skulle være en rømningsvei ved brann. Den bestod blant annet

av en seilduk som man kunne skli ned. I ettertid kan vi takke alle gode makter

for at det ikke ble brann. Lengre borti gangen lå det nemmelig tretti-førti

voksne lenket til sengen. En gang var det imidlertid nære på.

Noen av guttene hadde fått tak i stearinlys og fyrstikker, og lagt seg inn i et

skap som inneholdt laken og annet, og lå og leste på tegneserier. Alt ble dysset

ned, ellers hadde noen fått fysisk juling på baken.

En kveld fortalte en av guttene at dersom en skrev brev til jentene og

satte kryss i brevet, så betydde det kyss, og vi skrev brev og krysset av. Vi

spurte så nattevakta om hun kunne overlevere kjærlighetsbrevene til de jentene

vi hadde blitt forelsket i. Hun gjorde det en rekke ganger, men så ble det

rabalder. Oversøster kom inn på rommet vårt og var rasende sint for at vi hadde

vært så stygge og hatt kontakt med jentene. Den stakkers nattevakten fikk

nærmest sparken og nektet å være kurer for oss senere. Det var visst for farlig

for henne.

80

De nye guttene fortalte mye om jentene som gjorde at jeg ble veldig

nysgjerrig på hva som var under kjolen. Det var sagt at de gikk med lysende

underbukser og dette måtte vi finne ut av. Om torsdagene ble det byttet

sengetøy. Da kunne vi, mens de bøyde seg over senga, snike oss under den og

få en titt. Jaggu var de lyserøde de fleste, men noen var hvite.

Interessen for jenter smittet over på meg også, og jeg fattet interesse for

ei som lå på voksne avdelingen, ei dame som hette Ellen. Hun og venninnen

Turid vinket alltid til meg, og jeg ble stormende forelsket. Jeg sto i mange

timer utenfor vinduet deres og snakket så jeg ble skjelven i beina. Hun sang en

tysk melodi til meg som inneholdte ordet ”ich liebe dich”og sa at det betydde

”jeg elsker deg”. Jeg ble helt i fra meg, for sånt skulle en ikke si høyt til en gutt

i gryende pubertet. Og jeg så sykesøstrene sto i vinduet og blunket. Jeg husker

Ellen for alltid. Det har kanskje sammenheng med at en kveld, da alle hadde

lagt seg og sommervarmen gjorde at de fleste hadde vinduene oppe, var jeg ute

i hagen. Plutselig dukket et musikkorps opp og spilte framfor vinduet hennes.

Hun var visst blitt 18 år. De hadde kommet helt fra Bergen og gjorde ære på

henne. Hun spilte selv i korpset. Dette gjorde at hun ble min helt. Senere da jeg

ble operert og like før jeg ble skrevet ut, kom hun inn og tok meg i hånden for

og si adjø. Jeg ble så glad og fikk en utrolig hjemlengsel der og da. Hun gav på

denne måten et spark i baken for å møte fremtidens opplevelser. Selv om jeg

var en gutt og hun var en ung dame, så sitter dette i hodet mitt som en stor

opplevelse.

Jeg vil gjerne fortelle om to av guttene jeg ble kjent med. Den ene het

Arne og var fra Bergen og den andre fra Voss og het Kåre. Kåre hadde

forresten søstera si på jenteavdelingen. Vi tre fikk oss noen minneverdige

opplevelser ute på sykehusområdet. Det var sjelden kontroll etter klokken tolv

om natten på sykesalen vi lå. Vi var derfor nærmest helt frie til å finne på mye

rart. Jeg kunne ha fortalt mye om det som skjedde, men dere ville nok ikke tro

på det, så jeg nevner bare noe. En av langtidspasientene, Rolf, hadde et ønske

81

om å lære å svømme. Han hadde lært litt, men var så redd for å svømme ut på

dypet. På et tidspunkt om ettermiddagen, kunne vi liste oss ut og gjennom den

store parken og ned i en vike med båtbyggeriet. Det tok bare noen minutter.

Arne og Kåre tok Rolf med seg ut på dypet for så å slippe han og overlate han

til seg selv. Da ble han kvitt denne skrekken. Han var stolt der han sto med stiv

hofte og fortalte det til meg. Jeg var så misunnelig på han, for at han kunne

svømme – og ikke jeg..

Vår lek på kaiene medførte av og til klatring på sleipe, grønne påler, men

jeg husker bare to-tre som falt i sjøen. De det gjaldt fløt opp slik at vi fikk

grepet tak i håret. Etter litt oppkast og kjeft fra vakten var alt like greit igjen.

I den ene enden av skogstien, nede i en vik, lå badehuset. Det var et nedfallhus

som hadde vært et oppholdsrom for pasienter som likte å stupe og sole seg.

Stupebrettet stod der fremdeles. Her lekte vi mye. Der badet også noen av

søstrene om vinteren. En dag kom en gutt med kajakk som tilbød seg å låne

den bort. Jeg satte meg oppi og ble skubbet ut på dypet, men klarte å bruke

armene som årer og kom meg inn igjen. Det var et eldorado for oss gutter. Vi

lekte mye ved sjøen.

Sykehusets kraftstasjon lå bak sykehuset. Under kraftstasjonen gikk det

en tunnel videre under selve sykehuset med sluttpunkt i sjøen på fremsiden.

Denne kunne nåes på fjære sjø i nesten stummende mørke. Vi følte oss frem

med hendene på tunnelveggen. Ut fra tunnelen kunne det komme utslipp fra

vaskeriet med varmt vann og annet spillvann. Det kom brått på og uten

forvarsel. Rottene skrek når vi kom labbendes. En ettermiddag gikk jeg og

noen andre rett på overlegen som sto på kaien. Han ble meget sint og sa at vi

vasset i kloakk som vi dro med oss opp på avdelingen. vår. Dette var nå siste

advarsel.

Sånn var de, veranda guttene, fulle av uforsker- trang. Det berømte

likhuset, ikledd sin grønne eføy, ble diskutert hver kveld. Guttene måtte bare

inn i der for å bli kvitt spenningen og myten rundt døden i våre guttesinn. Arne

82

fra Bergen og Kåre fra Voss fikk knust et lite vindu i kjelleren, hektet opp

haspene, så var det klart for det nattlige raidet. Jeg ble utpekt som vakt ute, å gå

god for at alt var klart. Jeg ga klarsignalet klokken var 5 om morgenen. Det var

halvmørkt der jeg sto bak vaskeriet og speidet. De to skulle slå av og på lyset

som signal på at de hadde vært inne i det lille kapellet og laboratoriet med den

blanke likbenken midt i rommet. Lyset ble slått på og av, og der kommer en av

sykehusets sine maskinister gående ned bakken. Han skulle på arbeid. Han

bråstoppet og så på det som skjedde. Jeg ble lammet av redsel, hva skjer? Men

han fortsetter og går videre. Jeg lurer på hva han tenkte i denne stunden.

Oppdraget var gjort og vi kom oss opp i sengene våre i rasendes fart før

inspeksjonen. Vi var helt sikre på at vi hadde blitt ble oppdaget, og lyttet nå

etter skritt i gangene, men heldigvis kom det ingen.

Sommerminnene var så mange. En motorbåt gikk på et lite skjær mellom

noen holmer en St. Hans. Det var kjæresten til Susann, kjøkkenhjelpen som

hadde gått på grunn. ( For øvrig satte Susann seg alltid og solte seg i bikini, og

tok ett bad i sjøen om vinteren Hun var vår gudinne.) Søster Ingrid fortalte oss

at Susanns kjæreste hadde drukket alkohol da det skjedde. Vi følte det

forferdelig. Det var også to andre på kjøkkenet jeg husker godt. Vi kunne se

igjennom vinduene på hovedkjøkkenet, og maste på kokkene hver dag om

maten, og ble godt kjent med alle. En dag så vi en av dem tok seg en røyk. Vi

løpte opp på avdelingen og fortalte hva vi hadde sett, vi hadde lært at det var

forbudt å røyke. Erna, som hun hette fikk seg en skikkelig overhaling av

oversøster. Senere sa Erna sa til meg at hun var meget skuffet over oss som

sladret. Det forstår jeg meget godt i dag. Erna og venninnen fikk seg kjærester

på Askvik. Her ble det bygget viking skip som skulle være med i en viking film

hvor mange kjente skuespillere, blant andre Kirk Douglas, var med.

Jeg skulle opereres på selveste St. Hans. Jeg hadde uken før fått i

oppdrag å samle ved til St. Hans bål ute på slippen ved sykehuset. Vi fikk et

stort bål. Det var noe nytt med bål for jeg kan ikke huske at dette var brukt før

83

på hospitalet. Søster Ingrid, som alltid fulgte sine pasienter helt inn til døren til

operasjonsrommet, syntes at mitt gode humør var helt fantastisk denne dagen.”

Ett stikk i armen, og jeg fikk ”gasætherintubasjonsnarkose”, og de satt i gang

med ett snitt langs processus spinosi i det snittet svinges til siden over gibbus

toppunkt for å unngå å skjære i clavus. Ryggtaggene med buer blottlegges til

begge sider. Man meisler av processus spinosi, tilsvarendes til gibbusens

toppunkt for å minske denne. Man dekortikerer processuss spinosi og buene

godt ut til sidene, etter at man har skrapt vekk bløtdeler. I den dekortikerte seng

som dannes i vinkelen mellom processus spinosi og buene, plasseres det rikelig

med finhakket bonechips på begge sider. Fiksasjonen ser ut til å bli solid, osv.”

Dette er avskrift fra min sykejournal. Denne operasjonen ble brukt på flere

pasienter med stort hell og for meg var det nøkkelen til et bedre liv videre.

Skalpellen skar en revne i

huden

ryggsøylen

var blottet

der basseluskende

hadde herjet

og spist.

Kirurgen satt

friske bein inn

i møljehavets

suppe av tub.

Det var gaver fra

donorer

til en liten syk

gutt.

De stivet av

livsnervene fra hodet

til bein.

de ville så gjerne

se han

blant dere

som sykler, leker

og ler, i fremtiden.

84

Operasjonssalen lå i andre etasje på sykehuset, og var bygget ut i fra

fasaden med store vinduer for å gi mye dagslys. Guttene fant ut at om en klatret

opp i noen trær rett over den, kunne en følge operasjonene. Dette ble gjort da

jeg ble operert, men operasjonen varte i nesten fem timer, og en av legene så

dem. De fikk beskjed om at neste gang ville de bli sent hjem. I dag har de

bygget ny operasjonssal, forhåpentlig vis med liten innsyns mulighet.

Jeg våknet opp inne på rom ”O”, dødsrommet, å en stemme roper: ”Er

du våken, Ingebrigt? Se her, se i dette speilet”, og jeg registrerte St. Hans- bålet

der ute på pynten. Det brente med store ildtunger opp i lufta, og jeg kjente

samtidig at jeg lå skjevt i gipsskålen som skulle bli min krybbe atter en gang i

mange måneder.

Gipsskålen lå oppe på en stor trekasse som fylte store deler av hele sengen. Det

var utskjært et hull for tiss og bæsj. Under sto ett bekken. To sykesøstere tok

tak i lakenet jeg lå oppi og rykket til for å få meg på plass. Jeg kjente at ryggen

nesten ble revet opp, så besvimte jeg. Da jeg kom til sans og samling igjen fikk

jeg en stor hvit tablett mot smerten og som var den andre smertestillende

tabletten jeg hadde fått, i min sykehuskarriere. Den første fikk jeg da jeg holdt

på å dø av våt pleuritt på venstre lunge.

Jeg lå i en døs i to uker og kunne verken hoste eller le. Det var derfor

godt å være alene og se i taket og danne meg figurer og fantasier. Jeg ble en

ekspert på hvite sykehus tak.

Omsider ble jeg flyttet inn på verandaen. Jeg lå der helt hjelpeløs høyt på

strå. Plasseringen av gipsskålen gjorde at de kunne vaske meg i rumpa uten at

de snudde meg. Jeg kunne bare røre armene mine slik at jeg kunne lese. Det

klødde så forferdelig i såret, og jeg fikk trøst av søstrene som sa at det grodde i

ryggen min. Guttene kunne ligge og se på når jeg bæsjet, og kommenterte hver

gang det skjedde, og når jeg ble vasket og tørket.

Søster Ingrid hadde lovet meg en kasse appelsinbrus som hun betalte,

dersom jeg var snill gutt og lå i ro. Jeg hadde også fått penger fra mor til brus,

85

så alt var bare fryd og gammen. Jeg skulle tross alt ligge stille i mange måneder

og siden det var sommer, lå jeg også alene det meste av dagene.

Voksenavdelingen hadde fått høre at jeg var blitt operert og nå trengte

lesestoff Det ble og samlet inn haugevis med manneblader i alle fasonger og

fra biblioteket kom det flere guttebøker. Jeg ble en lesehest som leste alt jeg

kom over. Ofte var jeg i en annen verden, en herlig serieverden av helter og

skurker. Stingene ble så tatt og jeg kunne få lov til å ligge uten gipsskålen om

dagen. Det var en vidunderlig frihet-følelse.

Det ble laget et nytt jernkorsett til meg som jeg skulle bruke enda en lang

stund. Legene tok ingen sjanser selv om jeg var helt avstivet i ryggen. Tiden

kom og jeg fikk trene kroppen igjen. Da det nærmet seg jul, følte jeg et sug i

kroppen på nye eventyr i livet. Endelig ble det til virkelighet. Den 17.

desember 1958, ble jeg utskrevet for godt. Det siste oppholdet varte i ti

måneder. I flere år måtte jeg gå til kontroll. Den første tiden var det hver tredje

måned. Mor og søstre fulgte meg etter tur, og reisinga med hurtigruta ble

mange, og hver gang hadde mor vanskeligheter med trygdekassen. Jeg fulgte

med i hennes samtaler på telefonen og så hvor oppgitt hun var.

Jeg møtte selv motgang i kontakt med trygdevesenet. I sykejournalen står det at

overlegen på Hagavik søkte om attføringsplass i Bergen for utredning av et

yrke som sto i forhold til helsen min. Dette var nøkkelen for meg, og fikk

samtidig rett på en liten trygd. Trygden var den gang kroner 130 for måneden

til personlig pleie. Nei, sa de, min mor tjente for mye penger. Etter at jeg hadde

gått på Krokeide Yrkesskole en stund ble jeg kalt inn på et hyggelig møte med

en sosialsekretær som hadde fått nyss om avslaget Han tok et par telefoner, og

jeg fikk all hjelp og en unnskyldning fra trygdekassen. Jeg er fremdeles såret

over at friske mennesker som skulle kjenne meg, trakk meg i tvil. Det toppet

seg da jeg fikk avslag på grunnstønaden i 1970. Grunnstønaden skulle være til

hjelp for dem som måtte ha utgifter til å legge opp klær, osv. på grunn av

avvikende kroppsfasong. Jeg søkte da på denne stønaden med hjelp av min

86

lege som la ved et bilde av kroppen min for at fylkesnemden skulle se at jeg

hadde dette handikapp. Jeg var avhengig av omsying av nesten alle normale

klær jeg kjøpte. Det ble avslått av den grunn at mitt lyte, som de skrev, ikke var

av evigvarende art! Signert av nemnden.

Jeg tok kontakt med Trygdekassen, ansikt til ansikt på Laksevåg. De

kunne ikke annet enn beklage sin språkbruk i brevet. Slik fikk jeg

grunnstønaden jeg hadde krav på etter norsk lov. (Hvorfor skulle det alltid

være sånn med avslag og anker!) Siden var jeg i arbeidslivet i 38 år og betalte

min skatt. En dag måtte jeg søke hjelp da beina mine gradvis ble svekket

grunnet slitasje i ryggen. På Bergen Trygdekasse fikk jeg en kjempegrei

saksbehandler ved navn Mørner Tveit. Hun ordnet raskt opp og jeg fikk

nødvendig utstyr til å holde meg i arbeid noen år til.

En søndag, sommeren 1959, like etter middag med mors hjemmelagde

kjøttkaker, gikk jeg ut i den delen av huset hvor de eldre holdt til. Der hadde

jeg en onkel som hadde vært i Trondheim og kjøpt en militærjeep på auksjon.

Jeg var glad i å kjøre bil og håpet på å få en kjøretur. Jeg fikk kjøre med han på

håndballturnering nede i bygda denne dagen. På veien tilbake begynte det å

brenne mellom setene. Min onkel mista kontrollen og skar av veien og utfor et

høyt stup. Heldigvis var det ikke tak på bilen, så vi ble slynget ut i lufta og ned

mot elven.

Mor satt på trappa og drakk kaffe i sommervarmen, da naboen, som var

drosjesjåfør, kom inn på gårdsplassen og fortalte at vi var drept i en bilulykke.

En kunne ikke kjøre utfor på denne på den plassen, og overleve. Hun tok med

seg et ullteppe for å pakke meg inn i for å få meg hjem. Dette fortalte hun meg

senere. Men jeg var bare nesten død. Mor og legen måtte fires ned i tau der jeg

lå i en skrent med brukket lårbein og skader over hele kroppen. Min onkel,

knekket en del bein, men kom fra det med livet. Bilen hadde rullet helt ned til

Surnaelven der den forsvant i strømvirvlene. Hjelpemannskapene måtte pakke

meg inn i trefjøler og spjelke meg fast for oppheising til veien. Bygdekinoen

87

ble utsatt noen timer, for ulykken var bedre enn film for de fleste. Etter en lang

tur i baksetet på drosjen ankom jeg Orkdal sykehus. Ringen var sluttet, jeg var

kommet tilbake til det sykehuset hvor jeg ble innlagt som barn den 11.august

1947. Jeg fikk til og med samme overlegen som mor snakket med da hun

hentet meg ut med makt den gangen.

Da de klippet av meg klærne og olabuksen som jeg nettopp hadde fått

ville jeg bare dø. Nå ville jeg ikke mer, jeg gav opp, jeg tryglet englene om

dette i mine fortvilte bønner om og om igjen, natt etter natt. Etter sju dager

kunne jeg åpne øynene og se meg omkring. Øynene hadde vært gjenklistret.

Jeg lå på kirurgisk avdeling med strekk på den ene foten og ett lodd på 12

kilogram på den andre som nærmest var knust. En stålstang var boret i

gjennom skinnleggen min hvor det gikk en wire ned til et hjul. Jeg var sydd her

og der, og tenner var løse med skader i emaljen. Jeg hadde fått skikkelig juling.

Legene gav meg sprøyter mot smertene, og da medisinen begynte å virke, fikk

jeg sove. Jeg ble en morfin-petidine elsker så de måtte slutte å gi mer.

Hva hadde hendt! Jeg følte meg totalt forlatt. Jeg lå og så opp i lampa

over sengen. Ved siden av var det festet forkjellige innretninger som de aldri

hadde på Hagavik: leselys, en pute med radio, en snor som en kunne trekke i,

og det kom hjelp. Jeg var kommet på luksus sykehus. Orkdal sykehus lå like

ved siden av en svovel fabrikk. Lukta kjentes godt inne på avdelingen, og

gjorde meg kvalm under hele oppholdet. Vannet på sykehuset kunne knapt

drikkes da det lå brunt slam på botn av vannglasset. De sa det ikke var farlig,

men det var ille å se på. Utenfor vinduet tøffet lokaltoget mellom Thamshamn

og Løkken.

Jeg var ikke vant med å få besøk, men nå viste min familie at de var

glade i meg. Jeg fikk besøk nesten hver dag den første måneden. De hadde med

seg god mat som pølser, druer og sjokolade. De skjemte meg bort og

kjærligheten jeg fikk var fantastisk. Min onkel, som var organist, kom på

88

motorsykkel rett fra gudstjenesten, og besøkte meg flere ganger. Det var syv

mil å kjøre en vei. Det var ikke måte på oppmerksomhet.

Jeg tenkte ofte tilbake på de endeløse søndagene på sykehuset. Mange lå

ensomme og hørte på musikk- halvtimen på NRK. I lekesalen kunne barn være

sammen med sine kjære, og sengen full av godterier. Det jeg fikk oppleve der

på Orkdal sykehus, som pasient, var bare for meg så inderlig godt. Jeg visste

ikke om noe som kunne være bedre.

Jeg delte rom med fem andre pasienter, men disse var kun akutte

tilfeller. Det var bare jeg som var langtidspasient. De fleste var selvbyggere

som hadde kappet av seg fingrene og blindtarm pasienter. Jeg fikk stiftet

bekjentskap med mange mennesker som hadde det vondt. Det er også gode

minner. Jeg fortalte dem litt fra min ulykke og sykehusliv. Jeg holdt mange av

dem i godt humør da jeg hadde erfaring med syke mennesker og deres smerter

selv om jeg var mye yngre enn de fleste som lå der. Jeg var bare en vanlig gutt

som ikke var en tøffing på noen måte, men jeg hadde lært i den skolen jeg

hadde gått.

De måtte operere meg og skru foten sammen til slutt. Når

narkosemasken la seg over hodet mitt, føltes det som om lungene brant som

ild. Så sa stemmen over meg høyt på en himmel av lys, ”nå sover han.” Etter

11 uker, tre dager og fire timer ble jeg skrevet ut mot fysioterapeuten sin

anbefaling. Men jeg lovet å trimme den stive foten så den ble sterk igjen. Det

gikk raskt når jeg først fikk sette meg på sykkelen igjen.

Jernkorsettet tok jeg av meg for godt noen måneder senere. Da fikk jeg

for første gang på mange år puste normalt og spise godt, det var som å bli født

på ny. Etter at jeg hadde vært på en del kontroller på Hagavik, og alt var i

orden med min helse, kom en ny epoke i livet mitt. Jeg følte meg fri, ingen

med hvite frakker og uniform skulle komme inn i min hverdag mer.

Så kom skolegangen på en stor skole med mange hundre elever i

Surnadalen. Jeg var annerledes, og det som kom var jeg ikke forberedt på

89

skulle være så sterkt. Jeg var forlengst vant til kommentarer og stirrende blikk

fra barn og voksne, men den fysiske mobbingen var noe nytt. De slo ring rundt

meg noen elever, og til slutt ble jeg dyttet i bakken, gang på gang, under latter

og kommentarer om min kroppsfasong.

Da kom lengselen tilbake om den trygge, hvite sykesengen på Hagavik.

Jeg sa til min mor at jeg ikke ville gå mer på skole. Hun godtok det i en ukes

tid, men da jeg fortalte hva som hadde hendt, tok mitt søskenbarn Per, som

hadde vært min tidligere lærer, kontakt med skolen og ordnet opp. Jeg ble ikke

mobbet mer på Surnadal linjedelte ungdomskole fra da av. Jeg fikk etter hvert

mange gode venner der. Det sies at får du en nordmørs venn, så er han din for

alltid.

Dette var fortellingen om min oppvekst, en oppvekst som nok har formet meg

til den jeg er i dag. Jeg opplevde mye smerte på ulike måter, men også positive

hendelser og mennesker som kunne veie opp det vonde. Dessverre så er det

bare slik man kan tenke i ettertid.

Jeg takker livet

Livet er for noen et hav av motgang,

men jeg takker for at det gav meg styrke

til å stå imot fordømmelse

fra det friske mennesket i all sin prakt.

Jeg trodde det var slik det skulle være;

jeg visste ikke om noe annet.

Derfor ble gråten uten tårer.