Anmelderne om La de små barn komme til meg:

«Kjetil Try leverer en av vårens beste norske krimhistorier i La de små barn komme til meg fordi han skrur sammen en spennende historie og forteller den godt.»TARALD AANO, STAVANGER AFTENBLAD

«… en tvers gjennom spennende og mangefasettert krim, skrevet av en forfatter hvis navn man skal merke seg.»GERHARD MOSER, ORF.AT

«… fascinerende blanding av religiøs fanatisme og groteske drap.» ØRJAN GREIFF JOHNSEN, ADRESSEAVISEN

«... drivende spenning, treffende personkarakteri- stikker og overbevisende miljøskildringer – særlig av politikollegiet. Kjetil Try har rett og slett skrevet en god, norsk krim. Anbefales!»KARI WÆRUM, FREDRIKSSTAD BLAD

«Makaber krim som holder helt til målstreken.» KURT HANSSEN, DAGBLADET

Hvem skjuler seg bak profilene på nettdatingstedene? Hvordan kan en kvinne på jakt etter kjærligheten vite om mannen i den andre enden er den han utgir seg for å være?

Den ti år gamle datteren til Nadija Hadzic kommer hjemomfor å hente en gjenglemt mattebok, og finner moren dreptpå gulvet. Et langt snitt går fra overleppen til underlivet,og kroppen er fylt av vaskepulver.I leiligheten mangler kvinnens PC.

Etterforskerne Rolf Lykke og Parisa Sadegh stilles overforflere tusen potensielle mistenkte, en jungel av mulige motiver,og en gjerningsmann som ikke nøler med å slå til igjen.

Kjetil Trys første krim om Lykke og Sadegh – La de små barn komme til meg – utkom i 2008 og er oversatt til fransk, tysk, nederlandsk og tyrkisk.

FRELS O

SS FRA D

ET OND

E

FORFATTERFOTO: MORTEN BRUNFOTO: ISTOCKPHOTO DESIGN: KULSETH & CO

Du treffer dem på nettet. Kjærester, venner, drapsmenn.

FRELS OSS FRA DET ONDE

9 7 8 8 2 0 5 4 1 0 8 4 8

Kjetil Dyrendahl Try er født i 1959 på Manglerud i Oslo. Han debuterte som forfatter i 1997 med kriminalromanen Stø kurs, og har siden utgitt Pavlovs hunder (2002)og La de små barn komme til meg (2008). Try er utgitt i Tyskland, Frankrike, Tyrkia og Nederland. Han er også kjent som reklamemann og eier av Try Reklamebyrå.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011

www.gyldendal.no

Printed in Germany

Trykk/innbinding: GGP Media GmbH

Sats: Type-it AS, Trondheim 2011

Papir: 80 g Supersnowbright (1,6)

Boken er satt med Minion 11/13.5 pkt.

Omslag: Bjørn Kulseth & Co.

ISBN 978-82-05-41084-8

ISBN 978-82-525-7732-7 (Bokklubben)

Kjetil Try

Frels oss fra det ondeKriminalroman

Prolog

Hun flyttet blikket fra den svarte skjermen til vekkerklokken ivinduskarmen. 19.01. Det var gått tjue minutter siden hun såham. Hun strøk noen mørke hårstrå vekk fra ansiktet. Hån-den hennes skalv fortsatt. Hun satt i den eneste gode stoleni den lille stuen og stirret tilbake mot flatskjermen som varfestet ørlite skjevt i de hvitmalte gipsplatene. En svak susingfra vannrørene på kjøkkenet blandet seg med trafikkduren fragaten tre etasjer nedenfor.

Hun reiste seg og kikket ut. Det var begynt å regne. En parke-ringsvakt hadde tatt oppstilling utenfor 7-Eleven, han skuttetseg i den tynne uniformen. Et øyeblikk tenkte Nadija på åløpe ned til ham, men i det samme stoppet en liten hvit bilfra Trafikksjefens etat, og mannen forsvant inn i passasjer-setet. Hun fulgte den med øynene til den svingte rundt hjørnetved Urtegata.

Hun festet blikket på klokken igjen. Tjuefire minutter. Huntok seg til halsen, kjente at det strammet. På stuebordet lå densvarte iPhonen. Den eneste gjenstanden hun eide som kunneminne om luksus. Den var fremdeles varm. Hun slo nummerettil opplysningen.

– Kan du sette meg over til politiet?– Oslo?– Eh, ja takk …

5

Sekundene kjentes uendelig lange. Tvilen kom snikendeigjen.

– Politivakta.– Jeg vil gjerne anmelde … jeg har sett … Stemmen skalv.

– Jeg har akkurat sett …I det samme åpnet soveromsdøren seg.– Er det pappa?– Nei, ingen.Hun prøvde å smile, trykket på «delete-symbolet», en vane

hun hadde lagt seg til det siste året, og fomlet mobiltelefonenned i lommen på den mørkeblå vindjakka.

Nora la hodet på skakke og betraktet henne. – Skal du utigjen?

Nadija rensket halsen. Svelget. – Nei, jeg har bare ikke tattav meg ennå.

Nora trakk på skuldrene. – Jeg drar til Erna. Vi skal lese tilmatteprøven i morgen.

– Til Erna, så fint.Hun kjente et lite stikk av glede. En følelse som ofte kom

når Nora var sammen med andre barn. Det hadde ikke all-tid vært sånn. De første årene på skolen hadde vært tøffe.Nora var ikke inkludert. Hun ble ikke bedt i bursdagsselska-per til klassevenninner, hun kom alltid alene hjem fra skolenog ble mer og mer innesluttet. Hun gråt aldri og klaget hel-ler ikke, men når Nadija spurte, vred hun seg unna og svartebare i halve setninger. Det toppet seg like etter skilsmissen.Nora hadde kommet hjem med opprevet vinterjakke og øde-lagt matboks. Nadija hadde kjempet med tårene da hun så desammenknyttede små hendene, men datteren ville ikke for-telle hva som hadde skjedd. Læreren visste heller ikke noe.I hennes øyne var Nora en grei og pliktoppfyllende elev.Litt stille kanskje, en som likte å være litt for seg selv, som

6

hun uttrykte det. Nadija hadde ingen tro på at Nora likte åvære for seg selv. I barnehagen hadde hun alltid lekt medde andre barna, full av liv. Hun hadde undersøkt på Møller-gata skole for om mulig å flytte henne, og alt var klart foromplassering da det plutselig snudde. Det vil si, Erna kominn i livet hennes. Erna som bodde i oppgangen bortenforog hadde kommet fra Island med to konkursherjede foreldre,var blitt Noras bestevenninne fra første dag. Takk og pris forErna.

Hun betraktet den ti år gamle datteren og måtte innrømme,med litt vemod, at hun lignet faren på alle måter. Bare dettykke, mørke håret og den brede, bestemte munnen hadde hunfra morssiden.

– Hjemme før åtte, sa hun.Nadija klemte den spinkle kroppen, boret nesen ned i nak-

kegropen og kjente varmen og lukten av huden hennes. – Passpå deg selv, mumlet hun.

Nora vred seg løs.– Jeg skal bare til Erna.Døren smalt igjen bak henne, og Nadija hørte de raske

trinnene nedover i trappeoppgangen. Hun vred om sikker-hetslåsen og satte seg på sofaen under vinduet. En flik av etlyseblått laken stakk frem ved armlenet. Hun dyttet det dis-tré ned i sprekken mellom putene og hentet frem mobilen. Idet samme hun slo nummeret til opplysningen, ringte det pådøren. Et øyeblikk ble hun sittende stiv med mobilen klemtmot øret, men så fikk hun øye på den åpne skolesekken medmatteboka halvveis stikkende opp, i døråpningen til Norasrom. Hun senket skuldrene.

– Kommer! Hun plukket opp sekken og vred om sikkerhets-låsen. – Vær så …

Nadija bråstoppet.

7

– Du? fikk hun stotret frem før hun kjente et kraftig støt ibrystet og falt bakover. Det siste øyeblikket før bakhodet traffgulvet, tenkte hun på hva Nora ville gjøre når hun oppdaget athun hadde glemt matteboka i skolesekken.

Kapittel 1

Parisa Sadegh sparket av seg trusen og senket kroppen i detglovarme vannet. Det hadde vært en slitsom høst. To drap påtre uker var ikke hverdagskost, selv i en mellomstor by somOslo. Dessuten var Darre sykmeldt på ubestemt tid, så det varblitt mange sene kvelder. Det var heller ikke annet å regne mednår hun jobbet for førstebetjent Rolf Lykke. Hun kunne medandre ord skylde seg selv. Da hun begynte som etterforsker foråtte år siden, hadde hun satt alt inn på å få jobbe med nettoppLykke. De største og vanskeligste sakene gikk nesten alltid tilham. Han var den mest erfarne og etter manges mening denbeste etterforskeren på Politihuset, og i tillegg sa han aldri nei.

Parisa la det ene benet på kanten av badekaret og grep flas-ken med barberskum mellom et utall varianter av såper ogoljer som lovet henne ferskenhud og ny fødselsdato. De varmebadene var noe hun hadde tatt med seg fra barndommen iTeheran. Etter at familien flyktet til Sverige midt på åttitallet,hadde hun måttet greie seg med dusjkabinett i noen år før hunsøkte lykken i Norge, tok politiskolen og kjøpte egen leilighetpå Bislett. 60 kvadratmeter og eget badekar.

Hun fisket barberhøvelen opp fra såpeskålen og lot den gliover slanke leggmuskler.

Hun var ikke hysterisk opptatt av kropp og utseende, menuønsket hårvekst var hun omhyggelig med å fjerne.

9

Parisa skrudde opp kranen, samlet rent vann i hendeneog slo det i ansiktet. Dro fingrene gjennom det korte, kull-svarte håret. Flere av venninnene hennes fra politiskolen sendteukentlige bekymringsmeldinger. «Du er 33, Parisa, hvorforgår du ikke mer ut?» Eller: «Utrolig mange kjekke menn påsukker.no.» Hun hadde surfet litt og sett på de forskjellige til-budene. De var mange, og strakte seg fra hyggelige nettbyer tilnettsider med navn som gangbang.no og fuck2night.com, forå fjerne all tvil om hva som var i vente. Parisa hadde med enviss skepsis lagt ut en anonym profil av seg selv på match.com.Og matchene skulle vise seg å være mange. De utrolig kjekkemennene så hun lite til, men det var helt klart en og annendet kunne vært spennende å teste litt videre. Foreløpig haddehun begrenset det til å lese meldinger fra kandidater som kan-skje, under tvil, kunne være interessante. Hun hadde drevetlitt høytlesning for en venninne i telefonen også. Ustyrteligmorsomt.

Hun reiste seg halvveis opp i karet og sjekket bikinilinjen ogarmhulene. Lot pekefingeren gli over et langt rosa arr på inn-siden av venstre overarm. Et minne fra tiden som marinejegeri det svenske forsvaret. 1307 Sadegh hadde vært en mønster-soldat og ble uten særlig konkurranse beste elev på kullet. Medtanke på hennes 165 centimeter og 51 kilo var det en ganskeunik prestasjon, og resultatene fra opptaksprøven hennes blefremdeles brukt som motivasjon for nye rekrutter, også demannlige.

Parisa lukket øynene og bøyde hodet bakover til hun kjentedet varme vannet i ørene. Hun prøvde å huske luktene frade store fiolette blomstene som omkranset svømmebassen-get på takterrassen i Teheran. Som liten hadde hun tenkt atdisse duftene aldri ville forlate henne, men nå, snart tre tiårsenere, greide hun ikke helt å fremkalle dem. Duften av hegg

10

i sene forsommerkvelder kunne ligne, men den manglet enubestemmelig syrlighet.

Tankene ble avbrutt av telefonen på badehyllen.Parisa reiste seg, skrittet ut på de varme flisene og strakte

seg etter et hvitt, loddent badehåndkle. Hun rakk et raskt kikkpå displayet før hun svarte. – Hei, Lasse.

Fremdeles hang det noe svensk igjen i tonefallet.– Det tok tid. Sov du?– Nei, jeg så på tv …Parisa ristet på hodet for å få vannet ut av ørene.– Lykke ringte fra hytta. Vi har et drap på Grønland. Nokså

jævlig visstnok. Sjefen kommer inn seint i kveld. Han vil at duog jeg skal se på det. Tøyengata 21.

Parisa var allerede i ferd med å fiske en ren bomullstruseopp fra skuffen under vasken.

– Ser deg der om tjue minutter, sa hun.

Kapittel 2

Rolf Gordon Lykke klemte den røde jerrykanna inn bak gress-klipperen, rettet ryggen og stanget hodet i det grove skråtaket.

– Svarte helvete …Den lille, røde sjøboden var satt opp på 1920-tallet og anta-

gelig bygd av en fisker som enten var usedvanlig kortvokst ellerekstrem selvpiner. Lykke var ingen av delene. Han gned seg idet grå, kortklipte håret, lukket døren og hjalp til med støvelenfor å få den ordentlig på plass i den skjeve rammen. Han skullereparert boden i sommerferien. Nye hengsler og materialer varinnkjøpt og lå pent stablet innunder taket på baksiden motfjellet. De fire små glassene i vinduet som vendte ut mot sjøen,var sprukket og truet med å sprette ut av karmene. Bare noenbøyde, rustne spiker der kittet skulle vært, holdt dem tilbake.Lykke pirket vekk råtne fliser rundt jernslåen. Uorden plagetham. Bare unødig bruk av penger var verre. Hans barnelær-dom var krystallklar: Man betaler ikke håndverkere for å gjøreen jobb man kan gjøre selv.

Han ble stående og betrakte den speilblanke sjøen i det svakelyset fra utelampen. Havblikk var et sjeldent syn på denne års-tiden. I november sto som regel nordvesten inn sundet og revog slet i fortøyninger og vaklevorne brygger. En ærfuglfamiliehadde lagt seg til på det lille skjæret bare noen meter bortenfor.Det hadde vært fem unger, nå var det tre igjen. Antagelig ingen

12

dårlig uttelling med tanke på alle måkene som sirklet over desmå dunballene i begynnelsen av mai. Han hadde selv stått påbrygga og veivet febrilsk med en båtshake mens han hjelpeløsså hvordan en svartbak snappet en av de ukegamle ungene ogsvelget den levende i løpet av sekunder. Selv ikke tretti år påvoldsavsnittet hjalp akkurat da. Nå var ungene blitt så store atLykke hadde vanskelig for å skille dem fra foreldrene.

– Ger du dig iväg redan?Rolf Lykke snudde seg mot den breie Bohuslän-dialekten.

Guy Gunnarsson gikk nesten i ett med de utallige garnene,plasttønnene og ikke minst skrotet som til enhver tid fylte dengrå betongbrygga hans.

– Jeg må innover nå. Vi har fått en sak …– Mord?– Ser sånn ut.Den gamle fiskeren ristet på hodet og spyttet snus i sjøen.– Det er for jævlig, mumlet han.

Lykke så opp mot det røde huset. Sommarstugan som hanyndet å kalle det. Et kupp. Han hadde kjøpt det på impuls ensen sommerdag i 89 for 540 000 kroner. I dag var det 103 årgamle bryggerhuset inklusiv en utedass, en vindskeiv sjøbu ogen enda skeivere brygge verdt det mangedobbelte. «Et kanon-läge,» hadde den svenske fastighetsmäklaren sagt. Og det varvanskelig å være uenig. Huset lå åtte meter fra sjøen, femkilometer sør for Strömstad. Lykke hadde to naboer på øya:Familien Alm som eide et stort, hvitt hus med steinbrygge, ogGuy Gunnarsson, som var pensjonert fisker og hadde bodd iet grått, lite hus ytterst på neset i hele sitt 78-årige liv.

Lykke likte å se på det som et lite samfunn, eller ort somsvenskene kalte det.

– Skal du ha noen hummer til uka?

13

Gunnarsson hadde reist seg fra den blå campingstolen hanalltid satt i, og tråkket forsiktig ned i den flate aluminiums-båten, spesialkonstruert for ålefiske på grunt vann.

– Tror ikke jeg kommer igjen før jul. Får ikke tid.– Jeg har fine krabber her?Lykke ristet beklagende på hodet, og kjente at sommer-

følelsen han alltid fikk her ute, selv i november, var i ferd medå forlate ham.

I den lille stuen var alt ferdig pakket. Det hadde gått fort,mest fordi han ikke hadde rukket å pakke ut det lille han haddemed seg før politiinspektør Breiby ringte. Men han hadde fåttopp båten og stengt vannet, og det var derfor han var her. Hankom plutselig på at han hadde lovet Sonja å spa opp noen geor-ginerøtter. Lykke sjekket klokken. Det fikk heller stå sin prøve.Han tok den slitte Bergans-sekken på ryggen og satte kursenmot utgangsdøren, stoppet et sekund ved et par rosa barne-sandaler. Hadde Sonja nevnt noe om å ta med Idas sandaler?Han nappet dem til seg for sikkerhets skyld. Her hadde i allefall ingen glede av dem på noen måneder.

Den lille brygga svaiet under vekten hans. Det sa mest ombryggas forfatning. Sist Lykke hadde vært på kontroll, haddebedriftslegen ristet oppgitt på hodet. Pilen hadde stoppet på76 kilo. Ifølge legen var det minst 10 kilo for lite for en mannpå 188 centimeter.

Han løsnet fortøyningen til den knøttlille jolla han skulle roover det smale sundet. Et kort øyeblikk følte han seg svimmel.Jeg er sliten, tenkte Lykke, jeg burde sagt nei nå. Han tenktepå hva Breiby hadde sagt i telefonen en halvtime tidligere. Vitrenger deg til denne, Rolf. Det er et eller annet her som vi ikkeengang ser konturene av.

Lykke dro inn jolla og plasserte de rosa sandalene forsiktigi baugen. Den dårlige samvittigheten kom som kastet på ham.

14

Hvor lenge var det siden han hadde tilbrakt en hel dag medIda? Han måtte helt tilbake til sommerferien, og også den varblitt avbrutt på grunn av et drap. Bare denne saken, tenkteLykke, så skulle han ta det roligere en stund. Akkurat der ogda trodde han på det selv, vel vitende om at han hadde tenktdet samme utallige ganger før. Han la årene til rette mellomde slitte tollepinnene. Åretakene hans var lange og seige. Nårhan først hadde funnet seg et siktemerke, trengte han sjeldenå justere underveis. Om noen timer ville han være tilbake påjobb. En ny drapssak. Han kjente et sug av forventning.

Anmelderne om La de små barn komme til meg:

«Kjetil Try leverer en av vårens beste norske krimhistorier i La de små barn komme til meg fordi han skrur sammen en spennende historie og forteller den godt.»TARALD AANO, STAVANGER AFTENBLAD

«… en tvers gjennom spennende og mangefasettert krim, skrevet av en forfatter hvis navn man skal merke seg.»GERHARD MOSER, ORF.AT

«… fascinerende blanding av religiøs fanatisme og groteske drap.» ØRJAN GREIFF JOHNSEN, ADRESSEAVISEN

«... drivende spenning, treffende personkarakteri- stikker og overbevisende miljøskildringer – særlig av politikollegiet. Kjetil Try har rett og slett skrevet en god, norsk krim. Anbefales!»KARI WÆRUM, FREDRIKSSTAD BLAD

«Makaber krim som holder helt til målstreken.» KURT HANSSEN, DAGBLADET

Hvem skjuler seg bak profilene på nettdatingstedene? Hvordan kan en kvinne på jakt etter kjærligheten vite om mannen i den andre enden er den han utgir seg for å være?

Den ti år gamle datteren til Nadija Hadzic kommer hjemomfor å hente en gjenglemt mattebok, og finner moren dreptpå gulvet. Et langt snitt går fra overleppen til underlivet,og kroppen er fylt av vaskepulver.I leiligheten mangler kvinnens PC.

Etterforskerne Rolf Lykke og Parisa Sadegh stilles overforflere tusen potensielle mistenkte, en jungel av mulige motiver,og en gjerningsmann som ikke nøler med å slå til igjen.

Kjetil Trys første krim om Lykke og Sadegh – La de små barn komme til meg – utkom i 2008 og er oversatt til fransk, tysk, nederlandsk og tyrkisk.

FRELS O

SS FRA D

ET OND

E

FORFATTERFOTO: MORTEN BRUNFOTO: ISTOCKPHOTO DESIGN: KULSETH & CO

Du treffer dem på nettet. Kjærester, venner, drapsmenn.

FRELS OSS FRA DET ONDE

9 7 8 8 2 0 5 4 1 0 8 4 8

Kjetil Dyrendahl Try er født i 1959 på Manglerud i Oslo. Han debuterte som forfatter i 1997 med kriminalromanen Stø kurs, og har siden utgitt Pavlovs hunder (2002)og La de små barn komme til meg (2008). Try er utgitt i Tyskland, Frankrike, Tyrkia og Nederland. Han er også kjent som reklamemann og eier av Try Reklamebyrå.