Før flommen

Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Før flommenEn reise i Talibans skygge

© CAPPELEN DAMM AS, 2011Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS 2012

Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- ogoversetterforening til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-39209-3

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Eivind Stoud PlatouSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: UAB Print-It, Litauen 2012

Satt Sabon og trykt på 55 g Norbook Cream 1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Elin

The terror of the unforseen is what the science ofhistory hides, turning a disaster into an epic.

Philip Roth

Grand changement! Qu‘ils racontent. Comment ça?Rien n’est changé en verité.

Louis-Ferdinand Céline

Denne boken er resultatet av en tre måneders reise fraKarachi til Kabul. Reisen ble påbegynt i november 2009og avsluttet i januar 2010. Den inneholder også et opp-hold i Oslo. Jeg har reist med Afghanistan-krigen for øye,men ikke vært entydig opptatt av den og langt mindreav dens generaler, soldater og politikere. Jeg ønsket åfinne ut hvordan krigen hører til i en sørasiatisk geografiog historie; hvordan Pakistan og Afghanistan er bun-det sammen. Boken er en journalistisk reiseberetning,en hybridform jeg håper kan få fram nyanser og nærhetsom forsvinner i den daglige omtalen av landene og kri-gen. Selv om boken ikke er tenkt som et oppslagsverk,bygger den også på sekundærlitteratur. Flere av referan-sene er eksplisitte i teksten, men ikke alle, og til sist iboken finnes et noteapparat og en litteraturliste.

Innhold

Ved havet 19

På slettelandet 101

I fjellene 187

Prolog

Telefonen ringer. Jeg kikker på det lysende displayet oglar den ringe, en gang og så enda en gang. Jeg står omgittav bokstabler. Rundt meg går travle og noen undrendebokkjøpere. Store berg av tykke bøker. Det er jul og tidfor bestselgere. Jeg ser at det er et nummer fra Pakistan.Det er Kamal. Han som slåss mot Taliban i Mardan.Jeg forklarer at jeg står i en bokhandel, at jeg ikke kanprate lenge. Han sier greit, ville bare fortelle at de pres-ser på, at Taliban presser på, at det blir farligere.

Jeg er i Oslo, det er jul, men jeg er også midt i en reisefra Karachi til Kabul, og reisen følger med meg hjem.Hvorfor la jeg ut på denne reisen? Jeg tror det finnes éngod og én sann forklaring, i hvert fall en sannere for-klaring. Den gode forklaringen er at jeg for en tid til-bake sto og så på det brennende Taj Mahal-hotellet iMumbai, og i den larmende storbyen var det så stille atjeg kunne høre kråkene skrike. I tre dager hadde væp-nede menn herjet med byen. Ni av angriperne ble drept,en overlevde, Ajmal Kasab, en pakistaner som var trentopp til hellig krig og som sammen med de andre haddeseilt ut fra Karachi og deretter bordet en fiskerbåt for åta seg inn til Mumbai.

Et nytt kapittel i terrorboken var skrevet, og det

13

kunne ha endt med krig mellom India og Pakistan. Detgjorde det ikke, på grunn av atomvåpnene og på grunnav Afghanistan, tror jeg, i hvert fall var det slik minoppmerksomhet ble henledet til Sør-Asia og krigen iAfghanistan igjen. USA trengte Pakistan til å slåss motal-Qaida og for å frakte varer og utstyr til Afghanistan.De kunne ikke risikere en krig mellom sine to allierte ri-valer, Pakistan truet med å flytte styrker fra sin grensemot Afghanistan over mot India og dermed gi friere spil-lerom til Taliban. Det ville USA for enhver pris hindre.Underhånden støttet jo Pakistan allerede de afghanskeopprørerne og var fristed for al-Qaida. En pakistanskkrig med India ville ikke bare være en katastrofe forregionen, den ville ødelegge de små mulighetene ameri-kanerne hadde i Afghanistan.

Jeg hadde fått et lite innblikk i store sammenhengerog var sulten på mer, på å se mer, på å forstå mer. Jegville komme på nært hold. Jeg ville til Karachi, og reisederfra til Kabul, og det passet godt med det politiskeskiftet i USA. Den nyvalgte presidenten, Barack Obama,hadde bestemt seg for å prioritere Afghanistan-krigenog gjøre det nettopp i et slikt lys. Uten Pakistan, ingenløsning i Afghanistan – og han kunne sagt det omvendt.På lengre sikt betyr Pakistan mer for verdensfreden ennAfghanistan.

Afpak døpte de området.Det er den gode forklaringen, den fornuftige. Den

sanne forklaringen er at jeg har hatt mitt eget, person-lige Afpak liggende og trykke i bakhodet i over ti år.En dag gikk jeg til Nasjonalbiblioteket i Henrik Ibsensgate 110 for å huske bedre, opp de tunge steintrappene,forbi freskene med norrøne motiver, forbi skinnstoleneog bordet med de ukegamle avisene, de som ingen har

14

brydd seg med å stjele, og inn i det store rommet hvormikrofilmene befinner seg. En bibliotekar viser meg tilden riktige hyllen, der Dagsavisens utgaver for juni 1999er.

Mikrofilmene ligger i runde aluminiumsbokser. Jegåpner boksen og fester filmen til maskinen, en Canon200 Microfilm scanner 300, og ser en nyhetsmåned fareforbi. Dagen jeg leter etter er 18. juni. Avisen preges avat det er Stortingets siste dag før sommeren. Journalis-tene gir karakterer til de forskjellige ministrene. Stats-minister Kjell Magne Bondevik har vært rammet av dep-resjon. Han får ros for åpenheten. Ingen spør hva detbetyr for oss, hva det sier om oss som folk, at vi haren depressiv statsminister. Det er bare en sykdom, somforkjølelse.

Det jeg egentlig leter etter er utenrikssidene. Kosovo-krigen er akkurat over. Redaktør Erik Sagflaat haddeselv reist til Kosovo for å dekke krigen, og han kanfortelle om serbiske torturkamre som NATO-soldatenehadde funnet. Det er en ganske detaljert beskrivelse ommotorsager og balltrær. Et blodig europeisk århundrerundes av der det braket løs, i en provins som er på veitil å bli et land på Balkan.

I en tospalters artikkel på side 13 finner jeg det jegleter etter. Jeg ser først bildet. Det er vanskelig å se de-taljene. Mikrofilmen gjengir sort-hvitt-kontrastene dår-lig. Det er et bilde av en afghaner som kikker rett framfor seg, gjennom kameraet som tok bildet og ut i rom-met, her i Nasjonalbiblioteket. Under armen har han enmappe, den ser ut til å være av papp, han har en penni brystlommen på sin hvite shalwar kameez, på hodethar han en rutete turban som også dekker begge skuld-rene. Jeg husker hvordan han la tøystykkene til slik at

15

de skulle ligge pent, hvordan han prøvende stilte segopp på Karl Johan med det norske storting i bakgrun-nen og hvordan pressefotografen dirigerte ham til å ståslik han ville ha ham, før han tok et par bilder og for-svant. Fotografen hadde en annen jobb å gjøre. Jeg hus-ker hvordan jeg selv spurte ham om det var greit å bli tattbilde av, om ikke det var imot hans religion, og hvordanhan gjennom sin tolk hadde svart at det ikke var noeproblem. Det er likevel noe stivt og poserende over må-ten han står på og måten han kikker på, nesten myserinn i kameraet. Den dagen, for over ti år siden, regnetdet. Bak ham går to mennesker med oppslått paraply.Under bildet står det: «Taliban-leder Mohammed Jawazi regn og vind på Karl Johan.»

Jeg traff Jawaz og drakk kaffe med ham på Grand Ho-tel. Afghanistan var den gang et land i krig blant mangeandre, og verden fulgte den islamistiske bevegelsen medet eksotiserende blikk. Jeg var ikke noe unntak. «Hvisdet er kreft i en finger, må den kuttes av for å unngå athele kroppen rammes. Slik er det også med kriminellei samfunnet», siterte jeg Jawaz på og fulgte opp lengernede i artikkelen, at han sa dette mens han «demonstrerteteatralsk på sin egen finger». Taliban ble da oppfattetførst og fremst som en trussel mot egen befolkning, motegne kvinner. Osama bin Laden var der, amerikanernehadde forsøkt å bombe treningsleiren hans etter terror-angrepene mot de amerikanske ambassadene i Nairobiog Dar-es-Salaam, men han betydde ennå ikke nok til åbli tatt helt på alvor.

Jawaz knytter straffemetoden til Koranen, han under-streker at Taliban ikke gjør noe de ikke også gjør i Sau-di-Arabia og han sier at de hører til afghansk historie, atde er et resultat av borgerkrigen, at de innførte rettssik-

16

kerhet i landet. På den tiden hadde de utryddet nestenalle indre fiender, kun Ahmed Shah Massoud sto imotfra sine områder i Pansjir-dalen. Taliban-lederen Jawazvar sendt ut som ambassadør og gjorde jobben sin. Jegvar journalist og gjorde min.

Bildet av Mohammed Jawaz er likevel bare en delav sannheten. Han reiste ikke alene, han var i Europafor å få pengestøtte til humanitære formål, han kom tilOslo for å delta på en konferanse i regi av FNs utvik-lingsprogram UNDP, og som reisekamerat hadde hanen pakistansk journalist som, om hukommelsen ikke be-drar meg, jobbet i avisen Dawn, den engelskspråkligeavisen som ble stiftet av Pakistans grunnlegger, Muham-med Ali Jinnah. Den gang var ikke Pakistans støtte tilTaliban noen offentlig hemmelighet, slik den er i dag. Devar allierte, Pakistan var et av tre land som anerkjenteTalibans Afghanistan.

Da vi rundet av samtalen, inviterte Taliban-lederenmeg til Afghanistan for at jeg skulle se at det ikke var såille som alle sa. Jeg takket høflig, og sa at jeg håpet åkomme. Det gjorde jeg ikke, jeg var opptatt med minestudier. To år senere gikk Tvillingtårnene i New York ibakken og amerikanerne invaderte Afghanistan.

Nå står Jawaz på FBIs liste over ettersøkte og har for-svunnet. Den pakistanske journalistens visittkort har jegmistet for lenge siden. Over ti år har gått, den politiskependelen har svingt langt, Taliban er ikke lenger opp-tatt av verdens anerkjennelse, de prøver å vinne en krigog pakistanerne er opptatt med å overleve. Jeg vil aldriklare å finne igjen de to.

Det jeg kan gjøre, det jeg har begynt på, er å reise ideres verden.

17

Ved havet

Ankomst • Politiarbeid • Old Truck stand • Spydspissen• Stranden • Karachi Fashion Week • Rovfugler • Ji-had • Koranstudier i Karachi • Jahiliyya • Møtestedet• Landsfaderen • På bunnen venter lærdom • Bhutto• De nyankomne • 9–0 • Chelonia Mydas • KarakaromExpress

Ankomst

Flyet er halvtomt. Det er en Boeing 737 fra Pakistan In-ternational Airlines. Ombord er overklassepakistanereog middelklassepakistanere, et ungt par, hun i trangejeans og håret fritt, han i Converse-sko, litt lenger borte,en heldekket kvinne og hennes skjeggete ektemann. TilKarachi de også, som jeg.

Det tomme slettelandet under meg glir over i betong,knust sand, formet til menneskehus. Firkanter med bøl-geblikk til tak. Først ligger de spredt, så tettere og tet-tere helt til det bare er det jeg ser, betongfirkanter tetti tett, så tett at jeg ikke kan se veiene, smugene som jegvet må finnes der nede. En by som oppstår og vokser,midt i ingenting ser det ut til, på den ene siden Det ara-biske hav, rundt et tørt steppelandskap. Lenger øst lig-ger elven som gir liv til byen, Indus.

Jeg finner min ene reiseveske på bagasjebåndet, jegreiser lett denne gangen, og går mot utgangen. Det erstille og tomt. Jeg hadde ventet meg kaos, men vår flyv-ning var en av få denne morgenen, og den var jo ikkeengang full. Utenfor tollen står en liten ansamling men-nesker: familie og venner av de reisende. Jeg finner lettSharyar, som skal plukke meg opp. Jeg har ordnet megslik, Karachi er urolig, Pakistan er urolig.

21

Vi hilser, og han spør om han skal hjelpe meg å bære,jeg svarer at det går bra, jeg klarer meg selv, men hanhjelper meg likevel. Da vi kommer til parkeringsplas-sen, har det blitt helt tomt. Ikke et menneske å se.

Han sier: «Hvorfor kommer du hit nå? Det er farligher for tiden?»

Jeg svarer: «Det er derfor jeg kommer.»Vi har ikke kjørt langt inn mot byen før han peker til

venstre.«Det var der Benazir Bhutto ble angrepet da hun kom

tilbake fra eksil», sier han.Det er ingenting bemerkelsesverdig med stedet, samme

reklameplakater, samme betonglandskap. Det var slikhennes hjemkomst begynte, med et selvmordsangrep ifolkemengden og tre måneder etter var den tidligere stats-ministeren og daværende opposisjonslederen drept. Enselvmordsbomber fikk til slutt has på henne lenger nordi landet.

Det er derfor jeg kommer. Et journalistsvar. Selvføl-gelig kommer jeg til dere nå som det er farlig, selvføl-gelig setter jeg mitt liv på spill for å finne ut hva somforegår, selvfølgelig fordi dette er viktig, fordi det er herverdenspolitikken utspiller seg og det må jeg fortelle om,det må jeg forstå. Jeg trenger ikke tenke. Jeg vet hvordanjeg skal gjøre dette, jeg er en mekaniker, en reisende me-kaniker, en virkelighetens mekaniker som vet hva hanskal lete etter og hvordan han skal gjøre det.

Denne gangen er det annerledes, denne gangen må detbli annerledes. Jeg reiser uten kamera, uten tidsfrister.Ingen artikler som skal leveres, ingen redaktører somskal overbevises. Jeg har bare meg selv, min tvil og vilje,og en notatblokk.

Sharyar er dramatiker. Ikke at han kan leve av det,

22

han driver forretninger også, selger klær, ingen i Kara-chi kan overleve uten å kjøpe og selge, men det er dra-matikken han brenner for, det er den som driver ham.

Han liker Ibsen.«Avgangsstykket mitt var en fortsettelse av Et dukke-

hjem, hvordan det ville gått med en kvinne som Nora iPakistan etter at hun gikk ut døren.»

«Og hvordan ender det?»«Det går ikke så godt, det er vanskelig for kvinner å

klare seg alene her til lands.»

Politiarbeid

Jeg har alltid likt å gå når jeg kommer til nye byer. Deter slik jeg gjør meg kjent, skaffer meg oversikt og blirkjent med byens rytme. Første gang jeg kom til Paris,en gang på 1990-tallet, snødde det en hel uke. Jeg gikkgatelangs, fra monument til kafé til monument til bok-handel. Jeg husker jeg så Napoleons grav, den var stor,klumpete og senket ned i en dom i Les Invalides, detgamle militærsykehuset som er gjort om til museum. Jegvar alene ved graven, kanskje var det været, eller bareat det er lenge siden Frankrike hadde grep om mas-sene.

Jeg kom hjem med bronkitt.Karachi er ingen gåby. Alle kjører, bare de aller fat-

tigste flytter seg til fots, de som ikke har noe mer å tape,de som er på bunnen. Det er store avstander, ikke noeordentlig sentrum. Karachi har vokst raskt og det er for-skjell på folk. Når mørket har senket seg, stopper derike ikke engang for rødt lys. De må være i bevegelse.Stillstand er fare.

23

Jeg blir kjørt rundt. En dag til kunstakademiet, enkveld til et sufi-tempel med etterfølgende besøk hos noenslektninger av Sharyar, og når jeg må ut av bilen, vil alleat det skal gå fort, som da jeg skulle kjøpe lokal draktpå markedet, en shalwar kameez, da løp sjåføren for åfå meg inn i butikken så raskt som mulig.

Vi kjører også nede i havnestrøket. Jeg har alliert megmed en lokal journalist, Arsalan Bakhtiar, en korpulentfyr med et godt kontaktnettverk. Bilen glir rundt contai-nerberg i rødt og blått. Hyundai, Maersk, China Ship-ping. Alle er her, hele verden er her. Containerne stablesoppå hverandre, avlange, anonyme, standardiserte for-mer, for å fraktes videre. Hapag-Lloyd, APL, K-Line.De kunne vært hvor som helst, i hvilken som helst havn,og her nede, i havna i Karachi, kan de skjule hva somhelst.

Vi kjører forbi en tømmerhaug, en kullhaug, krys-ser en jernbanelinje. Bilen stanser, det er hull i veien,foran oss svinger en liten lastebil rundt hullet, og enunge står på lasteplanet med en oransje drage i hån-den. En politimann på moped kjører forbi, han har enkalasjnikov på ryggen, på kolben står det et tall medhvit skrift. Han forsvinner, inn i bilkøen foran oss, inni slummen. Vi glir videre, forbi et forfallent Pirelli-skilt,et halvferdig bygg med en grillrestaurant, et portrett avBenazir Bhutto på grønn bakgrunn, røde flagg i en lyk-testolpe for partiet ANP, en mann i blå kjortel som tre-ner kampsport i sakte bevegelser, et Telenor-skilt. Deter trailere overalt, parkerte, i bevegelse, på bukker utenhjul, alle er malt i friske farger, intrikate mønstre, eninnsjø, et fjell, en sol som står opp over grønne fjell;friske farger i en by som preges av nyanser av brunt oggrått.

24

Vi stanser utenfor en politistasjon for å få hjelp til åfinne lastebilsjåfører som transporterer varer for USAog de andre NATO-landene til Afghanistan.

Det er i Karachi krigen når land.Politistasjonen er beskyttet av en yttermur, og inne

på plassen foran kontoret ligger deler av flere mopeder.Politiet har arrestert en bande som stjal mopeder. Påhovedkontoret snakker politisjefen med to lokale jour-nalister om den vellykkede arrestasjonen. Vi blir plas-sert på et sidekontor sammen med en politibetjent. Derstår et par skrivebord, det er trangt og overmøblert, litttilfeldig virker det som, i hyllene ligger tykke gulnededokumentmapper, bak skrivebordet står en seng. Politi-betjenten skriver rapport. Han har vært i politiet lenge,men kommer ikke til å bli værende. Han er på vei til Stor-britannia, forteller han, hvor han skal jobbe som bilme-kaniker. Det er bedre betalt. Uttrykket i ansiktet hansminner om Ellis Carver i den amerikanske tv-serien TheWire, en politimann som ser ut som om han er lei seg fordet han må utføre av ubehagelige plikter, men gjør detmed en blanding av undring og gutteaktig selvfølgelig-het.

Et helikopter fra luftforsvaret sirkler over stasjonen,tettere og tettere, det er oppvisning i anledning dagen.Det er offentlig fridag for å feire fødselsdagen til Paki-stans nasjonalpoet, Muhammed Iqbal. Idet helikopteretfjerner seg, hører jeg et smell, og så et rop, så et smelligjen og et skrik. Jeg reiser meg fra stolen nesten samti-dig med politibetjenten, er det latter? Det smeller igjen,og politibetjenten forsvinner ut.

Det er ikke latter. En politimann jager en eldre mannfram og tilbake ved siden av de stjålne mopeddelene.Mannen er ubarbert. Ansiktet er dratt. Smellene var bel-

25

teslag. Politiet slo ham på beina, og nå tvinger de hamtil å løpe. De må få i gang blodsirkulasjonen for at mis-handlingen ikke skal sette varig spor, tilståelsen vil ikkevære verdt noe i retten hvis den tiltalte har sår å visefram. Han løper fram og tilbake, haltende i møkkete,blå klær. Politimannen roper igjen. Mopedtyven løpervidere, fram og tilbake inn på den lille plassen.

Old Truck Stand

Frankrike og Napoleon har mistet sitt grep om massene,men ikke over offiserene. I Irak traff jeg en amerikanskoberst som hadde ansvaret for logistikken i Nord-Irak.Det var en enorm operasjon, og krigen pågikk med denstørste intensitet på den tiden. De fraktet alt hva en mo-derne hær trenger tvers gjennom landet: bensin, mat,våpen, ammunisjon, BaskinRobbins-iskrem og hummersom ble servert hver tirsdag. Han var opptatt av Napo-leon fordi han hadde skapt den første ordentlige mili-tære logistikkorganisasjonen, og obersten siterte Napo-leon og sa at amatører studerer strategi, de profesjonellestuderer logistikk.

Det går noen dager før jeg finner noen som frak-ter krigsutstyret til vestmaktene i Afghanistan. I tidensånd og vel tilpasset det lokale politiske klimaet er arbei-det outsourcet til lokale firmaer. Slik kan operasjoneneforegå uten for mye støy. Før avreise traff jeg en norskmilitær i Oslo, og jeg spurte ham om han visste noe omdette. «Vi har ikke så mye med det å gjøre, det er endodgy operasjon», sa han.

Syed Atiq Ahmed Khan tar imot meg i gaten hvorhan har kontor, i Hawksbay Road, i det gamle havne-

26