MagasinetElevprodukt av 2. klasse på Medier og kommunikasjon ved BPG

Featureprosjekt 2014/15

Camera classicoi Bergen

Ingen hadde tro på Antonios drøm. Uansett arbeidet han hardt og blomstret som fotograf. I dag driver han sin

egen fotobutikk i Bergen.

Tekst og foto: Hanne Elise Clausen

personer han fotograferer. Fotografen forteller at han synes det er interessant å se hvordan personer forandrer seg. Blir eldre, endrer klesstil, humør, osv. Kontakten med mennesker gir han glede.

Fra ett til tusenSom 17åring startet Stasi å samle på kameraer. Da han flyttet fra Italia til Norge hadde han med seg 13 kubikk med fotoutstyr. I den perioden italie-neren kom til Norge var det populært med auto fokus og plastikk kameraer. – Ingen var interessert i å ta vare på de klassiske kameraene, så jeg fikk sjan-sen til å kjøpe opp mange av dem.Selv om Antonio hadde massevis av kameraer da han bosatte seg i Bergen,

Antonio Stasi er en italiensk fotograf som kom til Norge i 1992. Han bosat-te seg i Bergen for å starte sin egen butikk som skulle gi han mulighet for å jobbe med det han elsker. I 1998 åp-net ”Antonio Stasi Classic Camera” i Lille Øvregate ved Fløibanen.

Starten på en karriereAllerede i en alder av 14 begynte ita-lienerens interesse for foto å blom-stre. Likevel startet det hele med teg-ning og videre studerte han arkitektur. Kunst betyr mye for fotografen og i sin ungdom drev han med maling. Foto har likevel alltid vært hans stør-ste lidenskap. Antonio kommer ikke fra en spesielt kunstnerisk familie. Som liten fikk han noen ganger være

med å styre onkelens kamera. Den gang var det ikke mange som hadde råd til et speilreflekskamera, og der-med ble det ekstra spennende.

Antonio flyttet ikke til Norge før han var 35 år. Foto var allerede hans yrke, men for å kunne leve av dette måtte han starte egen butikk med blant an-net salg av kamera og utstyr. Det tok han fem år før butikken kom i drift. Her har han alt han trenger for å dyrke sin lidenskap.

Mennesker er Stasis inspirasjon til å fotografere. Han mener øynene er spennende, og hvordan han får kontakt med menneskene han tar bil-der av. Antonio ønsker å dokumentere det han ser og fange øyeblikket med

Antonio lever av å dokumentere mennesker igjennom polariodkameraet sitt.

fortsatte han å samle videre. I og med at de klassiske kameraene så å si var gratis på den tiden, var det lett for han å få fatt i flere. Tydeligvis var det kun Stasi som skjønte at disse kameraene kom til å bli populær igjen. Istedenfor at kameraene skulle gå i søppeldun-ken tok han vare på dem.

Business på egenhåndFor å starte en butikk alene trengs det

mye innsatsvilje. Til tross for at ingen hadde tro på konseptet hans, hadde Antonio selv stor tro på prosjektet, og mente det kunne bli en stor gevinst. Han legger også til at noen av kame-ratene som er økonom av yrke mente det var nærmest umulig å holde butik-ken oppe og leve av det.– Det er ikke umulig hvis du vil og kan ditt yrke.Fotografen sier at han ville nok star-tet opp butikken i Italia også. Der er

Etter å ha samlet på fotoutstyr i 40 år har Antonio virkelig mye å vise frem. Butikken er fylt opp av gamle fotoapparter, fotoutstyr og vinylplater.

konkurransen tøffere, og det er høyst usikkert om det ville gått like bra.

50-åringen viser til at han har travle dager i butikken. Han får ofte besøk av kompiser og vil gjerne at de skal ta en kaffe og spise noen boller sammen med han midt i arbeidstiden.Stasi legger til at han stiller opp til minst ett intervju i uken, og at det kommer folk fra hele verden for å be-søke butikken.

Teknologien utvikler segVi har drevet med fotografi i over 150 år. Det er fortsatt på mange må-ter et ganske nytt område, og vi vet ingenting om hvordan fotografering kommer til å utvikle seg. Det eneste vi er sikker på er at vi har analog film og det varer, forteller Stasi. I dag er det veldig stor forskjell på digital og

analog film. Fotografen bruker begge deler, men for tiden fotograferer han mest med polaroidkamera. Han mener selv at det ikke finnes noe fasit på hva som er best. Polaroidmesteren tror de komplimenterer hverandre på den må-ten at digital kan hjelpe analog film og motsatt. I 2013-2014 har polaroidkamera-er igjen kommet i bruk, spesielt for unge. Det er syv-åtte år siden italie-neren begynte å selge polaroidkame-ra. Den gang var det ikke mange som visste hva det var. Han hadde en ven-ninne fra Japan som brukte polaroid fuji, og tenkte at det kunne være en fin ting å selge her i Norge. Selv hevder fotografen at han var den første til å importere kameraene hit. Nå selger han mye av polaroid fuji ka-meraene. Han sier at flere i dagens ge-nerasjon ikke kjenner til analog film, kun digitalt. Det å ha et konkret fo-

tografi i hånden gjør det ekstra spen-nende.

Drømmen fortsetterNå driver Antonio å fotograferer for seg selv og gjør prosjekter nå og da. Tidligere har han fotografert mye for andre, men begynte for seg selv alle-rede på 80-tallet. Hvis du skal lykkes innen foto for må du være din egen sjef. Derfor startet Antonio egen bu-tikk slik at han klarer seg på egenhånd.Stasi har tidligere jobbet mye med pinhole prosjekt, men i de siste fi-re-fem årene har det vært polaroid. Senere i år skal Antonio til Japan for å jobbe med et fotoprosjekt sammen med andre fotografer. Det gleder jeg meg til avslutter den blide italieneren, før han igjen dukker ned i polariodkameraet.

Hele butikken har en gjennomført gammel stil.

Dina fra ingenmannsland

Dina Kleiven er 17 år og bor en halvtimes kjøretur på øde veier for å komme til nærmeste butikk.

Foto & tekst av Solveig Marie Hisdal

Dina smiler fra øre til øre der hun sitter på terrassen med en kopp te i hånden og bader i høstens solstråler. Gårdsjenten er på helgetur hos besteforeldrene i Bergen, en kontrast til livet på gården utenfor Florø, hvor hun er vokst opp. Med røtter både i byen og på landet har Dina blandede følelser om ingenmannslandet Klauvane.

Et eventyrland

–Mamma er fra Bergen, mens pappa er fra Svelgen som ligger en time unna Klauvane, forteller Dina. Begge søs-trene hennes, Eirin, 20, og Ane, 23, fikk så vidt oppleve ”storby” tilværelsen før Dina ble født, noe hun ikke er særlig misunnelig over.– Det var fantastisk å vokse opp på en gård! Vi hadde sauer, hest og høns. Det er heller nå jeg skulle ønske vi bodde litt mer sentralt, mener 17 åringen som selv har utallige historier fra hjemstedet.–Nede på kaien har vi et naust, og på toppen av fjellet

over huset vårt har vi bygd en støl. Det er så utrolig fint! Dina beskriver Klauvane som et smørøye med store, grønne marker som skiller havet fra fjellet.

–Favoritt årstiden er vinteren! Da er pappa vår private skiheis, mimrer Dina. Hele ansiktet hennes lyser opp da hun forteller om de gode minnene. Dina beskri-ver akebakken i Klauvane som helt utrolig. Bilveien ned til huset er mer enn bratt nok til å ake på, og hvis det ikke er nok snø der, aker hun ned marken til nabogår-dens fjøs.–Vi kan stå på slalåm eller snowboard også! Det er gan-ske langt å gå, så da Ane, Eirin og jeg var mindre pleide pappa å legge alt akeutstyret i bagasjerommet, så kjørte han oss opp bakken, før vi akte vi ned. Slik fortsatte han til vi var lei. Det hender vi klarer å overtale pappa til å være skiheis enda, det er skikkelig luksus!

Klauvane har ikke kun en himmelsk akebakke å by på. Like ved huset renner det også en stor elv, og da Dina var liten satt familien Kleiven opp en demning

// side 8 //

// side 9 //

// Foto: privat // Naboens sauer beiter fritt // // Foto: privat // Klauvanes idylliske utsikt og vinterens akebakke //

for å lage en badekulp midt i eleven. Hun forteller at bading i kulpen var en populær aktivitet når huset hadde gjester på besøk. –Det er elven vi får drikkevannet vårt fra, så jeg skjønner ikke at vi fikk lov til å bade i den. Små barn tisser slike ste-der, flirer badenymfen lurt.

Fra lite til stort

Solheim barne- og undomsskole, som Dina gikk på besto av 28 elever, hvor kun en av dem var like gammel som henne. På grunn av for få elever, ble ungdomsskolen lagt ned året før Dina skulle begynne i 8. klasse. Overgangen fra barne-skole til ungdomsskole ble derfor temmelig brå. Hun gikk fra en av de minste barneskolene til den største ungdoms-skolen skolen i Sogn og Fjordane.

–Det gikk veldig bra, siden jeg allerede kjente noen på sko-len fra før. Å begynne på ungdomsskole i Florø gjorde det også lettere da jeg skulle begynne på videregående. Da Dina begynte på ungdomsskolen var det også en gutt som fanget oppmerksomheten hennes. Hun møtte Knut da de gikk i samme klasse på ungdomsskolen, men det var først under en klassetur til Polen i 10.klasse at de virkelig fant tonen. –Han er min første kjæreste, det er jo ikke akkurat noen å sjekke opp i Klauvane, sier en forelsket Dina som snart fei-rer 2 år med sin kjære. Lengsel etter storbyen

–Det verste med å bo så langt fra sivilisasjonen er at alt kre-ver så mye planlegging. Det er stress når jeg skal være med

// Foto: privat // Familiens naust er et populært samlested // // Foto: privat // Kleivenhjemmet på toppen av haugen //

venner, da må vi avtale et par dager i forveien, sukker Dina. Hun retter seg opp i ryggen før hun fortsetter. –I tillegg er det dårlig busstilbud. Det går nesten bare skole-busser, så det blir mye kjøring på foreldrene mine når jeg skal noe.

Dina har ikke bare kjærlighetslivet og skolen i Florø, hun jobber også på Cubus, noe som gjerne byr på en ekstra hverdagsutfordring. Hun forklarer at transport blir problema-tisk om foreldrene hennes er bortreist. –Da må jeg ta bussen allerede i åttetiden eller overnatte hos venner i Florø.

Da veien til byen er lang, har tema hybel vært en snakkis. –Det hadde vært digg å kunne gå til skolen for en gangs skyld, men jeg har blitt vant til de lange bussturene. Det er jo noe jeg har gjort hele livet, ler Dina lett.

–En hybel koster jo penger, og det er dessuten ikke det store hybeltilbudet i Florø, klargjør 17 åringen med det samme varme smilet om munnen.

Bergen er byen

–Jeg har alltid elsket Bergen og kommer ofte på besøk til besteforeldrene mine, påstår halvblodsbergenseren. Hun er selv lommekjent i byen etter at søsteren hennes, Ane, tidlige-re studerte her.–Hun bodde like ved Grieg Hallen, nært alt, utrolig praktisk. Dina er takknemlig for en barndom på landet, men gleder seg nå til en framtid som student i byen. Kanskje til og med i Bergen?

// side 10 //

Utsikt fra

– Vi er en gjeng med lonely wolves, som går opp på fjellet og uler på Valentines Day.

Violet HillTekst og foto: Maria Bjørnsdatter Holand

Hvis du legger riktig ord til riktig tone, kan det gå rett inn i sjelen.Skrivingen tar mye tid, men den er både gøy og givende. – En får på en måte utforsket seg selv, mens man utforsker musikken. Bandet ønsker å levere variert og uforutsigbar musikk. Med bare to gitarer, en bass og ett sett med trommer, mener de å ha en helt egen sound. Instrumentene utforskes og blir utnyttet til det maksimale. – Musikken vi spiller er veldig tilgjengelig. Du kan danse og riste løs eller sitte med et glass vin og lytte, forklarer Kristian.De er veldig inspirert av hvordan musikere gjorde det før i tiden. De inspireres av det gamle – og gjør det moderne. – Musikken var mye bedre før, med vi skal få det til vi og.På øving Fire dager senere befinner vi oss i en lydtett garasje på Askøy. Utenfor skinner kveldssolen. Med vokalist og gitarist, Kristian, Mads Skram Lerø (19) på gitar, Truls Skram Lerø (16) på bass og Jorand Tangset (19) på trommer, lager de heidundrende lyd. Garasjen er dekorert med gamle tepper og bestemorlamper. På veggene henger det ingenting. Sånn forblir det ikke.

det ville fylt tomrommet. Tomrommet som får ham til å skrive låter. – Vi er en gjeng med lonely wolves, som går opp på fjellet og uler på Valentines Day.Nervøsiteten – Hvordan er det med nervene før konsert? – Det spørs helt hvor vi spiller, svarer Kristian. – Hvis vi spiller for noen vi virkelig kjenner, som familien, får prestasjonsangsten en helt annen betydning. Du bryr deg om hva de mener, og da merkes nervene. Videre forklarer han hvor god følelsen er å stå på scenen, og å spille med folk han har kjent hele livet. En får øyenkon-takt med hverandre, og trenger ikke si noe som helst – det føles riktig. – Presset blir på en måte fordelt på fire stykker. Noen ganger blir jeg mer nervøs for å stille et spørsmål i klassen, enn for å stå på scenen. Målet Kristian forteller hvor viktig det er å sette pris på de små tingene i livet. Livet skal ikke være en rutine. Legge merke til den fine solnedgangen og det som skjer her og nå.– Hvis en har en dårlig dag, og kan høre på musikken vår – og få et smil om munnen – da har vi gjort jobben vår. Violet Hill vil gjøre inntrykk, og det er de på god vei til å gjøre.

– På hver gig tar vi et polaroidbilde av publikum, eller backstage. Etter hvert skal vi henge opp alle bildene, samt et verdenskart. Da kan vi få med oss utviklingen. – Så dere satser på verdensherredømme? – Hehe, kanskje det. Motivasjonen har bare vokst seg stør-re med årene, så det skal ikke stå på innsats, sier Kristian. Helt innerst i garasjen står en gammel, brun skinnsofa. Den samme skinnsofaen som Tomboy brukte. I oppveksten omgikk de naturlig nok Tomboy-gjengen mye, men de har aldri hatt mye å gjøre med selve Tomboy-aspektet. – I begynnelsen kom de ofte med tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk, men det var det. Vi har alltid vært keen på å være selvstendig.Violet Hill sin suksess ligger ikke på Tomboy.Damefronten Når tema ”damer” kommer opp, ler Kristian. Da de spilte på sitt første 20-årssted, var Kristian og Truls bare 15 år. – Da vi sto på scenen, la vi merke til beundrende blikk fra jenter som var 5 år eldre. Men med en gang vi gikk av scenen – og folk forsto at vi var shitkids – var liksom gnisten borte, forteller han mens han ler. Mye tid går til musikk og skole, og da blir det lite til overs for damer. Kristian forklarer at det kan være en god ting. – Når du ikke har dame, har du et slags tomrom i deg. Det blir lettere å kjenne på den lengselen – og dermed lettere å skrive. Om det hadde kommet en jente inn i bildet, tror han

Hvis en levde i Norge på 80-tallet, kunne man ikke unngå å ha kjennskap til bandet Tomboy. Bandet som tok landet med storm. På midten av 90-tallet fikk medlemmene unger. Deriblant noen gutter, som senere skulle bli til de yngste som noen gang har spilt på Hulen. – Jeg husker den lørdagsmorgenen da jeg våknet til en mail fra utestedet – vi skulle spille på selveste Hulen, fortel-ler Kristian Leine Lerø (17), og tar en slurk av kaffen.Andre etasje på Cafe Opera er nesten tom denne formidda-gen, likevel full av inntrykk. – Bare det å komme inn der som 15 åringer, var helt sykt.Det var da Violet Hill innså at kanskje en dag, kunne de leve av musikken. Plateselskaper i dag satser mer enn noen gang på enkeltar-tister. Artister som får låter skrevet for seg, og en enkel beat lagd. Sånn er det ikke med Violet Hill. Med egenkomponerte låter mener de å ha noe nytt å by verden på. Vokalist Leine Lerø synes det er veldig synd hvordan musikkmiljøet har utviklet seg. – Musikken har på en måte mistet sin gnist. Tekstene nå til dags er bare svære klisjeer og har ingen dybde ved seg, sier Kristian.Selv er han glad i å skrive og det er han som komponerer det meste av bandets musikk.

2

En sterk mann som står frem med sin turbulente fortid.

3

–Du går fra å være på topp, alle rundt deg forventer at du skal prestere og alle vil ha noe av deg. Til å ikke være til nytte for noen, ingen forventinger lenger. Jeg hadde ingenting å fylle tiden min med. Derfor ble jeg surret inn i et miljø med mye festing, sex, kokain og andre rusmidler, sier 41-åringen. Han lener seg tilbake i den mørkegrå sofaen sin hjemme i leiligheten i Fana. En kaffekopp med bilde av seg selv står på bordet.

Den mangeårige fotballproffen legger ikke skjul på sitt tidlige-re rushelvete. En ærlig mann som vil hjelpe andre i samme situasjon ved å snakke fra egne erfaringer. Han vil bryte isen ved å snakke om det som er tabubelagt.

Det er tydelig å se at fortiden hans har preget han som person. Etter en ankelskade som påvirket

fotballkarrieren hans, endte han opp med å legge fotballen på hyllen. Sommeren 2008 fikk Claus en testimonial-kamp, som kun en nordmann tidligere har fått. Han tilføyer at han var mentalt forberedt til at fotballkarrie-ren skulle ende. Det var bare få måneder etter den store kampen at nedturen startet. – Jeg sa til meg selv at, nå Claus, nå skal du bare kose deg. Reise, feste og gjøre akkurat det du har lyst til. Man går fra å spille fremfor 20 000-40 000 mennesker hver helg, til å ikke ha noe å se frem til. Jeg var til ingen nytte lengre. Familien droDet gikk så langt at konen og døtrene reiste fra ham. Hun ville ikke se mannen sin ødelegge seg selv.

–Jeg ville jo dø. Jeg var sikker på at dette var skjebnen min, å ruse meg ihjel. Jeg kunne våkne om morgenen svett og skjelven. Abstinenser etter rus. Drakk en halv liter brennevin om morgenen, kun for å få kroppen til å fungere. Til slutt sa kroppen min ifra, og jeg hadde et hjerteinfarkt. Det å ligge i sykehussengen å kjenne hjertet begynne å svikte, det var helt grusomt. Allerede etter jeg hadde kommet meg etter hjerte-infarktet, planlagte jeg oppi ho-det mitt når jeg skulle ruse meg igjen, sier han å ser ut vinduet. Han tar av klokken sin. Sukker og tar et dypt åndedrag, i det han gjør det viser han frem et arr.

– Jeg kuttet over hovedpulsåren. Det er helt forferdelig å tenke på i dag. Rus skaper mye jævelskap og faenskap, sier fotballkjendisen, og er tydelig preget når han forteller om opplevelsen.

– Jeg kuttet over hovedpulsåren, det er helt forferdelig å tenke på i dag. Claus Lundekvam (41) var så langt nede at han forsøkte å ta sitt eget liv.

F

4

Fotballkarrieren startet for alvor i 1993 i Brann. Etter rundt tre år på Stadion ble han hentet til Southampton. Lundekvam levde guttedrømmen, et glamorøst liv preget av luksus. Det ligger mye hardt arbeid og masse trening for å oppnå noe så stort. En av de vil-leste opplevelsene han har hatt i sin tid som fotballproff, var når Southampton slo Manchester United 6-3, og vant mot Alex Fergusons mannskap tre år på rad. Samtidig nevner han FA-cup- finalen mot Arsenal, der de spilte foran 90 000 mennesker. Og han har møtt David Beckham, Cris-tiano Ronaldo og flere av de aller største stjernene. Ikke bare har han møtt mange kjente mennesker, men selveste Gareth Bale pusset skoene hans når han var unggutt - og hentet treningstøyet hans. Bale som i dag er verdens dyreste fotballspiller.

–Det var en ’greie’ at de yngste spillerene skulle passe på senior- spillerne. Det er jo helt tidig å tenke på i dag. Tenkte jo ikke da at han kom til å bli en så profilert og velutviklet fotballspiller som han er i dag, det blir sagt med et smil i det han klapper hunden Lucky.

Austevollingen tenker tilbake på tiden i Southampton som uvirkelig, og som en guttedrøm som gikk i oppfyllelse. Han er stolt over det han har gjort i klubben, og at han har fått utnyttet sitt potensial. Fortsatt holder han kontakt med de gamle lagkameratene.

Fra Tippeligaen til Premier leauge

Den selvportretterte koppen han drkk kaffefra

Den selvportretterte koppen han drakk kaffe fra.

5

Viser stolt frem sin første branndrakt.

Medalje for sine 40landskamper.

Testimonial kampdrakten hans.

6

Hunden Lucky har hjulpet han gjennomde tyngste tidene, og fått han til å smile på de gråeste dagene.

7

Partygutt Helt fra ungdommen har han vært den som gikk sist hjem fra festene. – Jeg var alltid på jakt etter noe nytt og bedre.Claus har vært gjennom 18 narkoser med operasjoner på grunn av skadene med fotballen. Han er overbevist om at det gjorde noe med ham. Med morfin og kodein fikk han den velvære-følelsen han hadde leitet etter. Kokainen brant seg i hjernen hans. Men samtidig tenkte han at han had-de full kontroll, at han hadde psyken til å takle rusen. Første eksponeringen hans med kokain var en wow-følelse. Men man får aldri et slikt endorfinrush igjen. Det visste han godt selv, men allikevel fortsatte han jakten. Rusen er sterkere enn alt, det er han og flere andre rus-misbrukere skuddsikre på.

Avhengig av mer enn rus- Jeg hadde en sexavhengig periode. Det er det ikke så mange som vet. Man får mange tilbud når man er en profi-lert fotballspiller. Det er en helt annen livsstil. Avhengigheten hang i hop med alkohol og rusmisbruket. Avhengighet er en stygg sykdom, jeg måtte få frem den djevelske innstillingen i meg for å komme ut av det.

41-åringen er i dag avhold fra alkohol og andre rusmidler, etter en stund i re-habilitering. I dag har han god kontakt med familien, og døtrene bor for tiden hos ham. Nå holder han foredrag for å hjelpe andre. Han trener også fotbal-laget Bønes, og mener han har verdens nest beste jobb som fotballekspert i TV2-sporten, rett bak jobben som fot-ballproff.

– På mange måter har jobben min i TV2 hjulpet meg. Å drive med noe givende hjalp meg på veien oppover. – Jeg ville gjort alt om igjen, for alle mine oppturer og nedturer har formet meg som person. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag, om det ikke var for fortiden min. Livet mitt har ikkeakkurat vært A4, det føles som om jeg har levd tre liv. Et som fotballproff, et som rusavhengig, og livet mitt i dag. Men jeg har klart å brukt de negative opplevelsene mine til noe positivt.

Tekst og foto Julie Anne Kråkenes

-Det føles som om jeg har levd tre liv

- Jeg tror det kommer til et skille der du må tenke med deg selv: skal jeg bli nedbrutt av dette, eller la det styrke meg å hjelpe meg videre, Konkluderer han. Foto: Silje Evensen Rasmussen

Et annet synTekst: Silje Evensen Rasmussen

- Jeg har hatt det ganske greit og de fleste taklet det veldig godt, sier Joakim Aad-land (24) med et stort smil. Men sånn har det ikke alltid vært her i verden.

et er vanskelig å vite hvem du selv er i ungdomstiden. Det kommer mye usik-kerhet og det er ikke alltid like lett å leve opp til forventningene. Tanker som: hva skal jeg bli? Eller; hvem er jeg? Surrer i hodet. På den tid klassifiserte Joakim seg som bifil, noe han med årene fant ut han ikke var, han var homofil. Joakim var veldig rask ute med og fortelle det til sine venner. Han gikk da på Fyllingsda-

len Videregående Skole og bergenseren forteller at han gikk på en veldig åpen linje hvor de godtok mye. – Det at jeg gikk der hjalp meg veldig, der hadde jeg mange støtten-de venner, leg-ger han til. Selv visste han hvem han var og at vennene kom til å akseptere han for det.

Hemmeligheter24- åringen brukte i midlertid lang tid

på å fortelle det til sine foreldre. På den tid levde han to separate liv; et med

venner og et med foreldre. Med andre ord kunne han ikke alltid fortelle hvor han hadde vært el-ler hvem han var sammen med. Dette førte til mange hem-

meligheter, når han i tillegg hadde en kjæreste på den tiden.– Etter hvert blir det veldig tungt å gå rundt og lyge om hvem man er, forklarer han. På tross av dette taklet foreldrene til Joakim nyheten veldig bra og de had-

S. 24

- Etter hvert blir det veldig tungt

å gå rundt og lyge om hvem man er

de ingen problemer med å akseptere han for dette.

Sterk karakterMen alt er ikke bare en dans på roser. Holdninger og kommentarer kan være nedlatende og vanskelig for mange. Selv er bergenseren en sterk karakter, som lett overser negative kommentarer. – Jeg stenger dem ute fordi jeg vet hvem jeg er og hvem jeg vil være, sier han. Når man finner ut at man er homofil, bygger man opp en mur. Man lager seg gjerne forventninger til hvordan andre skal re-agere å blir redd for det, men de fleste tilfeller viser seg i å ikke stemme, og at

man blir tatt i mot positivt. Verden er blitt mer tolerant og går i en åpen ret-ning.

ForandretVi har alle hørt historier om barn som har blitt forvist av foreldre og ven-ner som har trekt seg vekk. På 50- tallet trodde de fleste at homofili var en sykdom og at det kunne smitte. På den tid ble man også satt i fengsel og i enkelte land til og med halshugd for å stå frem med hvem man var. Men synet

på homofile har forandret seg betrakte-lig bare de siste ti-årene. Mye av grun-nen til det er at samfunnet har vært med å bryte ned heteronormaktiviteten. Før var det vanlig at jenter skulle leke med dukker å gå i rosa, mens gutter skul-

le bare gå i blå å leke med biler. Dette skap-te veldig store skil-ler på mennesker og kjønn, og samfunnet hadde bestemt at ”slik

skulle det være”. Nå er det ikke sånn len-gre og det har hjulpet veldig mange til å tørre å stå frem i det offentlige. – Når flere og flere kommer ut av skapet

S. 25

Paraden fra Regnbuedagene. Her går leder Joakim Aadland sammen med ordfører Trude Drevold i spissen. Foto: Utetrend.no

- Jeg vet hvem jeg er og hvem jeg vil være

blir aksepten også større, konkluderer han.

RegnbuedageneJoakim er en pådriver og vil hjelpe an-dre som er i samme situasjon som han. Derfor er han med å arrangere kultur-festivalen Regnbuedagene. Hensikten er å skape mer forståelse og åpenhet rundt LHBT (lesbiske, homofile, bifile og transseksuelle). Sakte men sikkert har festivalen økt med mennesker og i år var det absolutt ingen unntak. I Bergen hadde det samlet seg 3000-4000 men-nesker som støttet LHBT-personer. – Det var det største jeg har opplevd i

større. Homofile er som alle andre og samfunnet godtar det.

Mange opplever det å komme ut som lettere enn for 20 år siden og man har ikke lengre vanskelig for å forstå. Fle-re og flere støtter

Regnbuedagene og de har planer om å vokse seg enda større. Samfunnet og verden går i rett retning og det er lettere å være den man egentlig er. Sammen har vi nå fjernet frykten for det ukjente.

S. 26

Joakim var leder for Regnbuedagene i år, og skal også være det til neste år. Dermed er han den lengste sittenede lederen på mange år. Foto: Silje Evensen Rasmussen

mitt liv, og jeg var så rørt, forteller han engasjert. Smilet brer seg om munnen og du ser han opplever følelsene på nytt. – Det var god stemning, solen skinte og alle had-de det bra, legger han til. Regnbue-dagene har fått masse gode tilbakemel-dinger å støtte i ettertid.

GodtattVerden har et helt annet syn på homo-fili i dag, og aksepten blir bare større og

- Det var god stemning, solen skinte og alle hadde

det bra

Foto av: TV2 sporten

Jeg ville ikke på TV

SPORTSANKERET SOM IKKE VILLE PÅ TV

FØR TIDEN I TV2Davy jobbet som frilanser i Bt i 5 år der jobbet han ved siden av studien. Han job-bet innen sport med å fylle ut tabeller å skrive referat fra 4-3 div. Og etter hvert ble det mer å mer til han begynte å jobbe fulltid i 1975 til 92. Når han begynte å jobbe fulltid var det mye sport, men også en del musikk og tv anmeldelser.

1992 OG TV2Når Davy først fikk spørsmål om å be-gynne i TV2 var det noe han ikke ville. Han jobbet i BT og så for seg at han skul-le bli lærer, fra høyskolen har han Norsk, historie og latin mellomfag, men på en eller annen måte endte han opp TV2. Når han begynte i TV2 hadde en klar beskjed om at han ikke skulle på tv. Davy var ny-skilt å hadde en liten jente, så han fikk en rolle som vakt/redaksjonssjef der han skulle passe på at det sport og journalist-faglige var på plass. Davy kom inn som en erfaren journalist i TV2 sytemet der det nesten bare var yngre nyerfarne Jour-nalister. Det gjorde at Davy fikk et ansvar for å se at ting ble gjort skikkelig.

Foto Thomas Sand-

Davy her inne på TV2, han er fornøyd etter en vellykket direktesending Foto Thomas Sandstø

Etter mange år som journalist i BT, gikk Davy Wathne til TV2 hvor han ble kanalens store Sportsanker. Men det få vet er at han egentlig ikke ville på skjermen.

HVA ER FORSKJELLEN FRA BT TIL TV2Når Davy var i BT skrev han om alt innen idrett å det de ville skrive om, men når han kom over i TV2 ble det mer begren-set hva de skrev om grunnet rettigheter på hva de kunne sende, i Fjernsyn må man ha rettigheter for å vise bilder fra stevner å mesterskap, men i avis kan man skrive om alt, det er bare å stille opp. Spesielt i begynnelsen var det lite å skrive om på grunn av at TV2 hadde veldig få ting de hadde rettigheter på innen sport.

RETTIGHETER FRA 92 TIL IDAGRettigheter har endret seg enormt siden 92 til dags dato, når TV2 begynte i 92 hadde de bare rettigheter til Serie A, etter hvert kjøpte de rettigheten til kampene til de andre lagene i Norge sin gruppe, så i 92/93 sendte de Tyrkia – England og de kampene som ble spilt i Norge sin gruppe før USA VM. Dette ble gjort fordi Norge gjorde det så bra å var med om vm billett, derfor ble det veldig interessant ikke bare hvordan Nor-ge gjorde det, men også hvordan de an-dre lagene spilte. Dette ble et aldri så lite kupp sier davy, det var noe som aldri var blitt gjort i Norge før. NRK hadde fram til 92 sendt Norge sine kamper i redigert opptak etter kveldsnytt, det er jo ikke til å tro den dag i dag, hvor tilbakelent og likegyldig det var. Så det at TV2 begynte med direktesendt fotball i 92.

VILLE IKKE PÅ SKJERMDavy fikk et pålegg om at han måtte kom-me på skjerm selv om det var noe han hadde sagt fra starten av at han ikke ville. Han ga da beskjed til sjefen at hvis han skulle komme på skjerm måtte han være seg selv. Han sa at jeg er ikke en dannet, høflig eller behagelig person, jeg er den jeg er hvis jeg ikke kan være det, så kan jeg ikke gjøre det. Davy mente det at han måtte få være ærlig å være seg selv, hvis ikke hadde han slit seg selv ut med å være en han ikke var.

PASSE PÅ HVA MAN SIERPå direktesendt tv er det mye som kan gå galt, Davy sier det at etter over 1000 timer direktesendt tv uten manus, ikke være ufin mot forskjellige raser eller hvordan folk er, om det er homofil eller heterofil det er noe Davy føler at han skylder TV2 når de har hatt troen på han som et sportsanker at han ikke misbruker sinn rolle for å krenke eller være ufin mot andre. Etter 22år sier Davy at han er takknem-lig for å fått vært med på dette eventy-ret, når han i 92 begynte hadde han aldri trodd at ting kom til å utvikle seg så fort. Sportsankeret sier at TV2 har vært en le-vende byggplass i 22år.

ARBEIDSDAGER /ARBEIDSMETO-DEREn arbeidsdag er aldri lik, det er noe som er det gøye med å jobbe i TV2 det er akku-rat som å være drosjesjåfør du vet aldri hva du får inn i bilen. Arbeidsmetoder i dag er nettsurfing og veldig lite relasjonsbygging å kildepleie. Det kjente sportsankeret sier at han er en del av en generasjon journalister som had-de kontakter å følget nøye med i idrettsli-vet i klubber, lag, kretser og forbund rundt om, mens i dag er journalister utdannet fra Volda som tror at nyheter er noe so faller ned i hodet på de om de surfer på nettet. Nå er deadlines noe av det viktigste, det er deadlines hele dagen på nett å tv. før var de viktige deadlinene 18:30 og 21:25 nå er det hele dagen.

SPORT ER SNART DET ENESTE

SOM FANGER EN HEL NASJON

Davy og Mini under fotballekstra sendingpå TV2 Foto Thomas sandstø

-Ja, det er ganske vondt å tatovere seg

Damen,nålen og blekketFra en delfin i ny og ne, til blodig business og lidenskapelig smerte. Er du en av dem som vil legge deg under nålen, må du være tålmodig. For denne damen har det travelt.Tekst og foto av Emilie Aadland Skårnes

Det er ikke mye som skal til for å bli sjarmert av de to damene som sitter i ta-toveringsstudioet. Tatoveringene dekker hele kroppen og de hyggelige smilene ville gjort, at en hver person hadde følt seg velkommen. Heavy me-tal dundrer fra anlegget, og humøret er på topp. Veggene er dekket av bilder og illustrasjoner og innerst i rommet sitter tatovøren Jannicke Wiese-Hansen. Hun er en dame med bein i nesa. Det lange svarte håret med en grønn tykk stripe, krøller seg nedover ryggen.

Sprøyteskrekk- Jeg husker godt første gang jeg tato-verte, forteller hun med stor innlevelse. Videre fortsetter hun med å fortelle at hun satt i 15 minutter før hun i det hele tatt turte å stikke nålen. Hun har nemlig sprøyteskrekk selv.– Jeg måtte bare ta meg sammen og gjøre det, sier hun og ler. Helt siden den gang har hun elsket det. Hun kunne aldri tenkt seg å jobbe med noe annet. – Da kunne jeg like godt vært pølsema-ker.Mens Jannicke snakker i vei, tegner hun på overarmen til en ung dame som sitter foran henne i tatoveringsstolen med rød spritusj.– Jeg foretrekker å tegne rett på huden.

Da ser det gjerne mer naturlig ut når man kan følge kroppens konturer, enn om man bruker stensil. Men det er egentlig veldig forskjellig hva folk foretrekker, forklarer hun.

Tatoverte Kurt NilsenTatovøren har mange morsomme histo-rier å komme med etter 19 år som tato-vør. Hun forteller at hun en gang tato-verte Kurt Nilsen før han deltok på Idol. En annen venn av henne tatoverte også en som var med på Idol det samme året. – Da satt vi å ringte til hverandre for å høre om våres deltaker fortsatt var med. Hun trodde ikke min kunne vinne fordi han hadde så stort mellomrom mellom tenna. Bare se hvor-dan det endte, ler hun og legger armene i kors med et lurt og stolt smil om mun-nen. Tatoveringene hennes strekker seg opp over armene. – Det jeg elsker med denne jobben er at jeg kan se snodig og vill ut, og det er helt glimrende, ler hun. Videre forteller hun at hun har fleksible tider, og kan reise masse. Hun snakker om jobben sin med stor innlevelse og kjærlighet i blikket. – Hvis jeg ligger i sengen en dag og ikke vil stå opp, så er det ikke fordi jeg ikke vil på jobb. Da er det bare fordi jeg vil sove lenger.

Fullbooket frem til maiDet er ikke vanskelig å skjønne at Jan-nicke er en veldig opptatt dame. – Jeg åpner bookingen min to ganger i året, forklarer hun. Og nå er hun fullboo-ket frem til mai neste år. – Jeg kan ikke være syk, fordi folk reg-ner med meg. Dette er en ting som kan være ganske slitsomt med jobben.– Folk venter lenge på at jeg skal tato-vere dem, så jeg kan ikke svikte dem.

Fordommer rett ut vinduetI følge Jannicke har det populære TV-pro-grammet Miami Ink gjort tatoveringer mer populært. – Før detaljstyrte kundene tatoveringene deres mye mer. Men nå har de mer tillit til oss, så vi har større frihet til å gjøre ting vi synes blir bra. Videre forteller hun at det er mye som har forandret seg over årene. – Før i tiden var det faktisk flest jenter som tatoverte seg, mens gutter tatoverte større motiver, så de brukte mest blekk. Mens i dag forteller hun at det er mer like-stilt. Hun sier at det kan komme inn 40-50 år gamle streite og pripne damer uten en eneste flekk med blekk på kroppen. - Plutselig sier de at de skal ha hele ryg-gen dekket. Det er bare så kult at alle for-dommer går rett ut vinduet. Jeg tror ikke mange mennesker kunne sett for seg at slike damer har kroppen dekket, det synes jeg er kult da.

Let´s Buzz tatoveringsstudio Jannicke kunne ikke tenkt seg å jobbe med noe annet

Tatoveringsnålen og blekket

Jannicke er en dame med bein i nesa, et hyggelig smil og en varm personlighet

Brettspill hele vinterenFor tatovøren er det mye som er foran-dret. Å tatovere nå er helt annerledes enn da Jannicke begynte. Da hun begynte var studioet veldig lite, og de delte på en stol. For henne og resten av ta-tovørerne på Let´s Buzz tatoveringsstudio i Marken, var vinteren ofte lang og kjede-lig. – Vi satt hele vinteren på bakrommet og spilte brettspill, og tatoverte en delfin i ny og ne.Da hun får spørsmålet om hun fraråder folk å ta tatoveringer, begynner hun og le. – Ja det hender veldig ofte faktisk! Ler hun og hever øyebrynene. Hun tatoverer ikke fin-gertatoveringer, strekkoder og nazi-sym-boler. – Det er jo veldig populært nå å ta fin-gertatoveringer. De synes det er morsomt med en bart på fingeren, eller et navn, for-teller hun seriøst. Videre forklarer hun at de bildene man ser på nettet av slike tato-veringer er ferske, og derfor veldig fine, men i virkeligheten er den duset og skrapt bort etter noen uker. Strekkoder tatoverer hun heller ikke, fordi det vil ende opp som en svart klump.

- Det var det styggeste jeg har sett- Det kommer jo også selvfølgelig inn folk som vil dekke over tatoveringer. Det synes jeg er veldig gøy, fordi det er så utfordrende, sier hun. Hun forteller at det er vanskelig på grunn av arrene som er der, og at det må se ut som det ikke har vært noe under der fra før. – En gang kom det inn en fyr som hadde den styggeste dragen jeg noensinne har sett, dekket over leggen. Det var veldig utfordrende og vi satt fra klokken tolv på dagen til to om natten. Det er veldig kre-vende.

– En annen gang kom det inn en fyr som hadde tatovert seg for å gjøre faren sin sint. Men da faren ikke reagerte, kom han inn og ville at jeg skulle dekke over det med hudfarge. Da måtte jeg bare si til han; beklager men sånn fungerer det ikke, sier hun og ler oppgitt, før hun plukker opp nålen og går i gang igjen.

3. Det er ekstremt viktig med hygiene

1. -Det er lettest å tegne rett på huden2. - Jeg kan ikke være syk fordi folk regner med meg

1.

2.

3.

Bildetekster

2

Denne livlige damen har vært på

rugbylandslaget i 10 år!

3

Fra fotballdi l la t i l landslagrugby

– BAM, der er begge damene i bakken. Det er en fin høstdag i September. Trude Olsen og lagvenninnen hennes Trine gjør rugbytaklinger på Skanse-myren idrettspark. De trener også på pasninger og løper intervaller. Det er ikke tvil om at dette er to spre-ke damer.

– Noen ser en ekstra gang og sier ”men du har jo alle tennene dine”, forteller Trude Olsen. Rugby blir nemlig oppfattet som en ganske tøff sport. Mange forventer at spillerne skal være mer maskuline enn det lærerinnen fra Askøy er.

UNBREAKABLE På tross av at hun har drevet med sporten i 11 år, har Trude aldri bruk-

ket et ben i kroppen. – Jeg er unbre-akable, gliser hun. Mange ville påstått at rugby er en tøffere sport en fotball og håndball, men Trude har sydd i an-siktet en gang, og det var etter en fot-ballkamp. Rugby har kun påført henne småskader som overtråkk og strekk-

skader. Men du føler deg ganske død etter en rugbyturnering. – Det er

så mye adrenalin i kroppen at du kjenner ikke at du får vondt under kampen! Sier rugbyspil-

leren og påstår at det ikke er så tøft som det ser ut. Men mange

blåmerker, det får du. Hun innrømmer at du må tåle en trøkk. Om du er redd av deg, er ikke rugby sporten for deg.

ERFARINGRett før sommeren spilte 37–åringen Europa Mesterskap med landslaget, hvor de kom på 9ende plass. – Det

var egentlig litt skuffende, vi rykket jo opp en divisjon! forteller hun. Norge hadde nemlig rykket opp fra Divisjon B til Divisjon A, og de fleste på laget hadde forventinger om å nå topp 4 i denne divisjonen, men slik gikk det altså ikke. Trude og en medspiller er de eneste i Norge som har spilt EM ti år på rad. Derfor fikk de pokal av ordføreren, noe damene synes var stas. Trude mener at hovedårsaken til at hun fremdeles har plass på landslaget er erfaring. I rugby lærer du nye ting hele tiden, og det tar lang tid før du er utlært. –Hvert fall det første året går du rundt og føler deg som en forvirra veggalus! Rugbydamen demonstrerer med hendene hvor tykk en rugbyre-gelbok hadde vært i forhold til en fot-ballregelbok. Hvert fall dobbelt så stor! Hun forteller også at i rugby heter det ikke regler, det heter lover. – Dommer-

............................................................................................... TEKST OG FOTO: INGRID WOLLBERG...............................................................................................

”Men du har jo alle tennene

dine!”

Ikke alle vet at rugby eksisterer i Norge. Det er heller ikke alle som har lett for å tro på at lærerinnen fra Askøy er en tøff rugbyspiller. Men er egentlig rugby så tøft som mange skal ha det til?

FRA FOTBALLDILLA TIL LANDSLAGSRUGBY

Trude og lagvenninnen Trine trener på taklinger.

4

ne blir sint om du kaller det en regel!

DUBAINår man spiller på landslaget sier det seg selv at det blir en del reising. Alle motstandere er andre land, så da må man ut i verden. Trude har vært i de fleste land i Europa, og favorittplassen er Dubai. – Det var fantastisk! Midt ute i ørkenen hadde de bygd stadionene, sier hun entusiastisk. Videre forteller hun om alle banene, butikkene, spisestedene, til og med svømmebasseng for spillere. – Vi fikk være skikkelig tett innpå de beste spillerne både på dame og herre-siden! Vi fikk se dem spille, og det var

skikkelig liv på tribunene. Dette er en opplevelse hun ikke ville vært foruten.

FRA FOTBALL TIL RUGBY Rugby er ikke mye nevnt i norske medier. –Det er sånn med de fleste andre idretter. Hva leser vi om? Fotball, fotball, fotball. Men hun synes dette er helt greit. Trude er opprinnelig en fotballjente, og veldig glad i sporten. Hun spilte i Follese, men skadet en ankel ganske stygt. Dette gjor-de at hun ikke kunne spille fotball på en stund. Da dro en venninne henne med på rugbyturnering i København. –Jeg visste jo egentlig ikke hva det var,

jeg kunne ikke halvparten av reglene! Men hun gjorde bare som sine med-spillere og dommeren sa og syntes det var veldig gøy. Deretter drev hun med både fotball og rugby i 2 år, før det ble rugby på fulltid. Da rugbylandslaget for noen måneder siden spilte EM i Bergen, dro Trude med seg familien for å se på. Søsteren hennes, som nesten aldri hadde sett henne spille før kom med uttalelsen: ”Gud det var så gøy å se på, hvorti skal dere spille igjen?” – Jeg er snart ferdig å spille rugby, og først nå finner de ut at det er gøy! Ler Trude. Tantungene til 37–åringen er mer interessert. – Småttisen til min søster elsker å spille rugby. Hun

Her er damene i gang med noen pasninger.

5

er 3 år, og vi går rundt i huset og takler hverandre, sier hun med et smil om munnen.

SOSTrude spilte før på et klubblag i Bergen i tillegg til landslaget. Sammen med 4 andre på hennes alder, har hun nå startet et eget rugbylag. De kaller laget SOS, som står for Sandviken Old Stars. De opprettet laget fordi de ville la de yngre spillerne ta over. Det hadde vært et

hektisk år der Trude både var kaptein på klubblaget og landslaget. I tillegg sto de uten klubbtrener. Damene tenkte rett og slett at nå var det nok. – Nå har vi faktisk blitt så gammel at det kan vi gjøre.

I fjor gikk det over all forventing med Sandviken Old Stars, da de vant Norges-cupen. De fikk også sølv i NM. I tillegg vant det gamle klubblaget deres NM og fikk sølv i Norgescupen. De fikk altså to gull og to sølv til sammen. – Det er gan-ske bra når vi deler en klubb i to! Smiler Trude. Hun hadde også planlagt å gi seg på landslaget, men så ble hun et år til. Nå er hun usikker på hva hun skal gjøre til neste år. – Jeg er litt mettet, men må tenke litt til på det.

”Småttisen til min søster elsker å spille

rugby!”