DYMAN AND ASSOCIATES PUBLISHING BOOK REVIEWS

Dårlig Gjennomgang (Av Min Egen Bok) Som Gjorde Meg Latter

Jeg drømt om å være en forfatter fra om andre klasse på, da jeg skrev min første novelle.

Det var veldig korte, om tre eller fire avsnitt som krøp arbeidskrevende, omhyggelig ut over

siden. Den lille epic er nå i The Lev Raphael papirer ved Michigan State University for

fremtidige forskere av mitt arbeid å fange opp uendelig betydningen av, eller bare si, "Å,

søt!" og gå videre.

Når jeg forestilte skrive livet, jeg ikke forvente mitt arbeid vil noensinne bli kjøpt av noen

universitet spesielle arkiver, og jeg absolutt ikke forventer et hav av strålende kritikker. Jeg

lærte tidlig fra forfatteren biografier og selv aviser - siden jeg var en ivrig leser av The New

York Times i grunnskole - at vurderinger kan være harde.

Jeg var heldig med min første trykte anmeldelse i 1988, fordi det var på en novelle i en

antologi med flere andre forfattere, og ikke alle har blitt nevnt. Jeg ble blinket ut for alvorlige

ros og innrammet jeg siden. Ikke en dårlig måte å få mitt navn der ute etter bare publisere

korte historier i magasiner; New York redaktører nå visste hvem jeg var.

Det var et villedende forspill. Når min første samling av korte fiction ble publisert, inkludert

dusinvis av vurderinger noen virkelige stinkers. Jeg husker ikke opplysninger, siden det var

over 20 år siden, men jeg husker en gal-klingende anmeldelse hvor jeg ble angrepet fordi

mange av mine karakterer ikke har mørke øyne - noen var selv blåøyet. Derfor, etter dette

maven av Yiddishkeit kunne de virkelige jøder, til tross for tunge jødiske innholdet i boken.

En bekymret venn ringte for å spørre meg om jeg hadde noen gang gjort noe å personlig

piss kontrolløren, fordi anmeldelsen var så på.

Gjennom årene, noen forfattere vet ville faktisk ta ferie å unngå høre om sine vurderinger,

eller de vil koble sine telefoner. Men det er ingen reell måte å koble lenger. Jeg har mine

vurderinger utvalgte av min ektefelle: Hvis det er noe i dem jeg trenger å lese eller kanskje å

lese anmeldelsen blir videre og jeg hører et utdrag. Noen ganger bryter dette systemet ned

når en venn eller bekjent lar meg vet om noe skjerpende de fant i en gjennomgang. Som når

en utgivere ukentlig korrekturleser ikke engang vet hvor mange mysterier hadde jeg

offentliggjort i min Nick Hoffman serien; sjekke webområdet kan ha vært nyttig.

En Booklist anmelder klart hadde ikke lest romanen The tyske penger nøye (eller kanskje

ikke alle?) fordi hun hevdet jeg jobbet med et tema som var ikke engang i boken. Det var

frustrerende. Men min nye spenningsroman overfall med et dødelig ligger akkurat en feil-

headed vurdering fra Kirkus anmeldelser som faktisk gjorde meg latter.

For de som ikke vet, i publisering verden er Kirkus beryktet for sin bitchy, selv

ondskapsfulle vurderinger. En Kirkus editor jeg var på en konferanse panel med fritt

innrømmet at. Når boken er publisert, kan Kirkus føler at den krigerske alkoholholdige

relative du vet er sannsynlig å dukke opp på familie gjenforeninger og ødelegge dagen ved

full, starte en kamp og Spy i potetsalat.

Så hva sprakk meg om denne anmeldelse av boken min 25? For å gjøre et poeng som

fullstendig overgår plot og logikken av Assault With a Deadly Lie, sa anonym kontrolløren

min roman med spenning motsagt meldingen til en av bøkene mine medforfatter, en bok om

Selvfølelse barnespill 8-12. Jeg tuller ikke. Denne nimrod sammenligne ikke meg voksen

thriller til andre bok i min Nick Hoffman mysterium serien, men helt upassende forhold til en

selvhjelpsbok. Og kommet en 100% på kant med hva som faktisk skjer i romanen og hva det

betyr.

En gjennomgang som det som er så bush-league og udugelig er et perfekt eksempel på PG

Wodehouses definisjon av korrekturlesere: "deaf menn tuning piano."

Flere bokanmeldelser @ Dyman and Associates Publishing Inc