Becky Albertalli: Simon og homo sapiens agendaen

Oversatt av Stian Omland, MNO

© 2015 by Becky Albertalli © Norsk utgave: 2016 Kagge Forlag AS

Originalens tittel: Simon vs. the Homo Sapiens AgendaOmslagsdesign: Alison KlapthorOmslagsillustrasjon: © 2015 Chris Bilheimer Norsk omslagsdesign: Gisle Lyng-VagsteinSats: Trygve Skogrand | Passion&ProsePapir: Holmen Book Cream 80 gBoka er satt i 12/16,2 Sabon Mt Pro med titler i TransatTrykk og innbinding: Livonia Print SIA

ISBN: 978-82-489-1841-7

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

Til Brian, Owen og Henry, som er årsaken til at jeg skriver kjærlighetshistorier.

7

1

DET ER EN UNDERLIG SAMTALE. Jeg legger nesten ikke merke til at jeg blir utsatt for utpressing.

Vi sitter på klappstoler av metall bak scenen, og Martin Addison sier: «Jeg leste e-posten din.»

«Hva?» Jeg løfter hodet.«Før i dag. På biblioteket. Ikke med vilje, så klart.»«Leste du e-posten min?»«Ja, jeg brukte dataen like etter deg», sier han, «og

da jeg skrev inn Gmail, kom kontoen din opp. Du burde sikkert ha logget deg ut.»

Jeg stirrer målløs på ham. Han sparker lett på stol-beinet med foten.

«Men du, hva er poenget med det falske navnet?» spør han.

Tja. Jeg vil vel si at poenget med det falske navnet er å sørge for at folk som Martin Addison ikke får vite om den hemmelige identiteten min. Det fungerte jo tydelig-vis glimrende.

8

Han har tydeligvis sett meg sitte foran dataen.Og jeg er tydeligvis en kjempedust.Han smiler, faktisk. «Jeg tenkte at det kanskje ville

interessere deg at broren min er homofil.»«Eh. Egentlig ikke.»Han ser på meg.«Hva er det du prøver å si?» spør jeg.«Ingenting. Jeg mener det, Spier, jeg har ingen proble-

mer med det. Det er ikke noen svær greie.»Bortsett fra at det faktisk er en aldri så liten kata strofe.

Eller muligens et episk megafuck av en katastrofe, avhen-gig av om Martin kan holde kjeft.

«Dette er veldig kleint», sier Martin.Jeg vet ikke engang hva jeg skal svare.«I hvert fall», sier han, «er det ganske opplagt at du

ikke vil at noen skal få vite om det.»Nei. Jeg vil vel ikke det. Bortsett fra at hele greia med

å komme ut av skapet egentlig ikke skremmer meg.Jeg tror ikke det skremmer meg.Det er en enorm forundringspakke av kleinhet, og jeg

skal ikke late som jeg gleder meg til den. Men det blir sannsynligvis ikke verdens undergang. Ikke for meg.

Problemet er at jeg ikke vet hva det vil bety for Blue. Hvis Martin skulle fortelle det til noen. Greia med Blue er at han er ganske privat av seg. Typen som aldri glemmer å logge seg ut av e-posten sin. Typen som kanskje aldri kommer til å tilgi meg for å være så van-vittig uforsiktig.

9

Så det jeg prøver å si, er vel at jeg ikke vet hva det ville bety for oss. For Blue og meg.

Men jeg nekter egentlig å tro at jeg sitter og snakker med Martin Addison om dette. Av alle som kunne ha logget seg inn i Gmail etter meg. Du skal vite at jeg aldri ville ha brukt dataen på biblioteket i det hele tatt, hadde det ikke vært for at de blokkerer det trådløse nettet her. Og det var en sånn dag da jeg ikke kunne vente til jeg kom hjem til laptopen. Nei, jeg kunne ikke engang vente til jeg fikk sjekket mobilen på parkeringsplassen. Jeg hadde nemlig skrevet til Blue fra den hemmelige kontoen i mor-ges. Og det var en ganske viktig e-post. Jeg ville bare se om han hadde svart.

«Jeg tror faktisk folk ville syntes det var helt kult», sa Martin. «Du burde være den du er.»

Litt av en kommentar. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. En streit gutt som nesten ikke kjenner meg, gir meg råd om å komme ut. Jeg må på en måte himle med øynene.

«Greit, ja vel, samme det. Jeg skal ikke vise det til noen», sier han.

Et øyeblikk er jeg latterlig lettet. Men så slår det meg.«Vise det til noen?» spør jeg.Han rødmer og fikler med ermet. Det er noe ved uttryk-

ket hans som får magen min til å knyte seg.«Har du – har du tatt et skjermbilde eller noe sånt?»«Vel», sier han, «det var det jeg ville snakke med deg om.»«Unnskyld – tok du et jævla skjermbilde?»

10

Han lager trutmunn og stirrer over skulderen min. «Men, du», sier han, «jeg vet at du er venn med Abby Suso, så jeg ville spørre –»

«Kødder du? Kanskje vi heller skulle snakke om hvor-for du tok et skjermbilde av e-postene mine?»

Han nøler. «Jo, jeg lurer vel på om du vil hjelpe meg med å prate med Abby.»

Jeg ler nesten. «Så da – vil du at jeg skal legge inn et godt ord for deg?»

«Eh, ja», sier han.«Og hvorfor i helvete skulle jeg gjøre det?»Han ser på meg, og plutselig sier det pling. Abby-greia.

Det er det han vil ha. Det, i bytte mot at han ikke sprer de jævlig private e-postene mine.

Og e-postene til Blue.Herregud. Altså, jeg hadde vel egentlig tenkt at Martin

var harmløs. En litt sånn tøysete nerd, kanskje, men det er jo ikke noe galt med det. Og jeg har alltid syntes han var en ganske morsom fyr.

Men nå ler jeg ikke.«Du kødder ikke, du har tenkt å tvinge meg til å gjøre

det», sier jeg.«Tvinge deg? Hold opp. Det er ikke sånn.»«Hvordan er det da?»«Det er ikke som noe som helst. Du, jeg liker henne.

Jeg tenkte bare at du kunne ha lyst til å hjelpe meg litt. Invitere meg med når hun er der. Jeg vet ikke.»

«Og hvis jeg ikke gjør det? Så legger du e-postene mine

11

på Facebook? Eller den jævla Tumblren?»Herregud. Creekhemmeligheter på Tumblr – Creek-

wood High Schools sladdersentral. Hele skolen ville fått vite det i løpet av en dag.

Ingen av oss sier noe.«Jeg tror vi har en mulighet til å hjelpe hverandre»,

sier Martin omsider.Jeg svelger, tungt.«Marty neste», sier Ms. Albright fra scenen. «Andre

akt, tredje scene.»«Så bare tenk på det.» Han reiser seg.«Å ja. For dette er jo så jævlig digg», sier jeg.Han ser på meg. Og så blir det på en måte stille.«Jeg vet da faen hva du vil at jeg skal si», legger jeg

til slutt til.«Vel, samme det.» Han trekker på skuldrene. Og jeg

tror ikke jeg noen gang har vært så klar for at noen skulle gå. Men idet fingrene hans stryker mot sceneteppet, snur han seg mot meg.

«Jeg er bare nysgjerrig», sier han. «Hvem er Blue?»«Ingen. Han bor i California.»Hvis Martin tror at jeg har tenkt å avsløre Blue, er

han faen meg helt ute.Blue bor ikke i California. Han bor i Shady Creek, og

han går på skolen vår. Han heter egentlig ikke Blue. Han er en eller annen. Han kan til og med være en jeg kjen-ner. Men jeg vet ikke hvem. Og jeg er ikke sikker på om jeg vil vite det.

12

Og jeg er definitivt ikke lysten på familien akkurat nå. Det er vel omtrent en time til middag, noe som betyr en time til å prøve å vri skoledagen til et knippe dødsmorsomme anekdoter. Foreldrene mine er sånn. Man kan ikke bare fortelle at fransklæreren helt tydelig hadde trusa langt oppi sprekken, eller at Garrett mistet matbrettet i kafe-teriaen. Man må spille det. Å snakke med dem er mer utmattende enn å skrive blogg.

Men det er rart. Før elsket jeg skravlingen og kaoset før middag. Nå er det som om jeg ikke kan komme meg fort nok ut igjen. Særlig i dag. Jeg er bare innom lenge nok til å hekte reimen på halsbåndet til Bieber og få ham ut av døra.

Jeg prøver å fortape meg i Tegan and Sara på iPod-en. Men jeg klarer ikke å slutte å tenke på Blue og Martin Addison og de gudsjammerlige greiene på dagens teater-prøve.

Martin har altså sansen for Abby, i likhet med alle de andre nerdete streite guttene som allerede tar college-fag på high school. Og egentlig vil han bare at jeg skal la ham henge på når jeg er sammen med henne. Når jeg tenker på det på den måten, er det vel egentlig ikke så mye å bry seg om.

Bortsett fra at han driver med utpressing. Og dermed presser han Blue også. Det er det som gir meg lyst til å sparke til noe.

Men Tegan and Sara hjelper. Det hjelper dessuten å gå bort til Nick. Lufta har det friske, tidlige høstdraget,

13

og folk har allerede begynt å sette ut gresskar på trappa. Jeg elsker det. Jeg har elsket det siden jeg var liten.

Bieber og jeg skjærer rundt til hagen bak huset til Nick og inn gjennom kjelleren. En enorm TV står vendt mot døra, og på skjermen blir tempelriddere brutalt lemlestet. Nick og Leah har flyttet inn et par dødskule TV-spillstoler. Det ser ut som de ikke har flyttet seg på flere timer.

Nick setter spillet på pause idet jeg kommer inn. Det kan man si om Nick: Han legger ikke fra seg gitaren for deg, men han setter spill på pause.

«Bieber!» sier Leah. Nesten med det samme sitter han ustøtt med rumpa i fanget hennes, tunga ut og dunken-de bein. Han er så jækla skamløs når det gjelder Leah.

«Nei da, for all del. Bare hils på bikkja. Lat som jeg ikke er her.»

«Åååh, vil du at jeg skal klø deg bak ørene også?»Jeg smiler så vidt. Dette er bra, helt normalt. «Fant

dere forræderen?» spurte jeg.«Har drept ham.» Nick klapper kontrollen.«Pent.»Seriøst, jeg finnes ikke interessert i hvordan det går

med snikmordere eller tempelriddere eller noen andre spillfigurer overhodet. Men jeg tror jeg trenger dette. Jeg trenger volden i spillene og lukta av denne kjelleren og det velkjente ved Nick og Leah. Rytmen i tale og taushet. Det formålsløse i ettermiddager midt i oktober.

«Simon, Nick har ikke hørt om le trusekryp.»«Oooh. Le trusekryp. C’est une histoire touchante.»

14

«På engelsk, er du snill», sier Nick.«Eller pantomime», sier Leah.Og det viser seg at jeg er ganske dritbra til å gjenska-

pe episke trusekryp.Så kanskje jeg liker å framføre ting. Litt.Jeg tror jeg begynner å få den Nick-og-Leah-på-

klassetur-i-sjette-følelsen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Men når det bare er oss tre, får vi noen ganger til helt perfekte, teite øyeblikk. Martin Addison eksisterer ikke i sånne øyeblikk. Hemmeligheter fin-nes ikke.

Teit. Perfekt.Leah river i stykker et sugerørpapir, og de har hver sin

enorme isoporkopp med søt te fra Chick-fil-A. Jeg har faktisk ikke vært på Chick-fil-A på en stund. Søsteren min hørte at de gir penger til å motarbeide homofile, og da begynte det vel å føles ganske rart å spise der. Selv om Oreo-milkshakene deres er enorme formidlere av skum-mende deilighet. Ikke at jeg kan nevne det for Nick og Leah. Jeg snakker egentlig ikke om homogreier med noen. Bortsett fra Blue.

Nick tar en slurk te og gjesper, og Leah prøver umid-delbart å skyte en papirkule inn i munnen hans. Men Nick smekker igjen kjeften og stenger for den.

Hun trekker på skuldrene. «Bare gjesp i vei, du, trøt-ting.»

«Hvorfor er du så trøtt?»«Fordi jeg fester hardt. Hele natta. Hver natt», sier Nick.

15

«Hvis du med ’fest’ mener matteleksene dine.»«SAMME DET, LEAH.» Han lener seg tilbake og gje-

sper igjen. Denne gangen treffer Leahs papirkule ham så vidt utenfor munnviken.

Han knipser den tilbake til henne.«Men jeg har noen skikkelig rare drømmer», legger

han til.Jeg hever øyebrynene. «Ai. Kommer det litt mye info

her nå?»Leah blir rød i hele ansiktet.«Nei», sier Nick, «egentlig bare skikkelig rare drøm-

mer. Jeg drømte at jeg var på badet og tok på linsene, og så skjønte jeg ikke hvilken linse som skulle i hvilket øye.»

«Nei vel. Og så, da?» Ansiktet til Leah er begravd i nakkepelsen til Bieber, og stemmen hennes er utydelig.

«Ingenting. Jeg våknet, jeg tok på meg linsene som vanlig, og alt var helt greit.»

«Verdens aller kjedeligste drøm, der, altså», sier hun. Og så, like etter: «Er det ikke derfor de merker etuiene med høyre og venstre?»

«Eller derfor folk bare burde gå med briller og slut-te å ta seg på øynene.» Jeg synker ned på teppet med beina i kors. Bieber glir ned fra fanget til Leah og rus-ler mot meg.

«For brillene dine får deg til å se ut som Harry Potter, ikke sant, Simon?»

Én gang. Jeg sa det én gang.«Vel, jeg tror underbevisstheten prøver å fortelle meg

16

noe.» Nick kan være ganske ensporet når han føler seg intellektuell. «Temaet i drømmen er åpenbart syn. Hva er det jeg ikke ser? Hva er blindsonen min?»

«Musikksamlingen din», foreslår jeg.Nick gynger bakover i spillstolen og tar en slurk te.

«Visste du at Freud tolket sine egne drømmer da han utviklet teorien sin? Og at han trodde at alle drømmer er en form for ubevisst ønsketenkning?»

Jeg har selvfølgelig en streng regel om ikke å falle for streite gutter. I hvert fall ikke gutter som er bekreftet strei-te. Jeg har i hvert fall en regel om ikke å falle for Nick. Men Leah har falt. Og det har skapt all verdens proble-mer, spesielt nå som Abby er inne i bildet.

I begynnelsen skjønte jeg ikke hvorfor Leah hatet Abby, og da jeg spurte henne rett ut, kom jeg ingen vei.

«Å, hun er helt super. Ja, hun er jo cheerleader. Og hun er så søt og tynn. Betyr ikke det at hun bare er helt utrolig?»

Her er det viktig å skjønne at ingen kan måle seg med Leah i den svarte humorens kunst.

Men etter hvert la jeg merke til at Nick byttet plass med Bram Greenfeld i lunsjen – bytting med overlegg, med det mål for øye å øke sjansen for å havne i nær heten av Abby. Og så var det øynene. Nick Eisners berømte, dvelende, lengselsfulle øyne. Vi hadde tilbakelagt den samme kvalmeframkallende distansen med Amy Everett på slutten av førsteåret. Selv om jeg må innrømme at det er noe fascinerende ved Nicks nervøse intensitet når han har sansen for noen.

Når Leah ser det uttrykket stryke over Nicks ansikt, skalker hun lukene fullstendig.

Som betyr at det faktisk finnes en god grunn til å være Martin Addisons sjekkeassistent-bitch. Hvis Martin og Abby blir sammen, blir Nick-problemet kanskje bare borte. Da kan Leah bare chille helt, og balansen er gjenopprettet.

Så det handler ikke bare om meg og hemmelighete-ne mine. Det handler nesten ikke om meg i det hele tatt.

18

2

FRA: [email protected]: [email protected]: 17. okt, 00.06EMNE: Sv: når du skjønte det

Det var en ganske sexy historie, Blue. Ja, mellomtrinnet er jo en endeløs skrekkhistorie. Eller, kanskje ikke endeløs, for det tok jo slutt, men det brenner seg inn i psyken. Uansett hvem man er. Puberteten er nådeløs.

Jeg er nysgjerrig – har du sett ham siden bryllupet til faren din?

Jeg er faktisk ikke sikker på når jeg skjønte det. Det var en masse småting. For eksempel en rar drøm jeg hadde om Daniel Radcliffe en gang. Eller hvor besatt jeg var av Passion Pit på mellomtrinnet, og at jeg etter hvert skjønte at det egentlig ikke var på grunn av musikken.

Og så, i åttende klasse, hadde jeg en jentekjæreste. Det var

19

en sånn greie hvor man «er sammen», men hvor man aldri gjør noe utenfor skolen. Og man gjør egentlig ikke noe på skolen heller. Jeg tror vi leide. Og så gikk vi på åttendeklasseballet som par, men hele kvelden drev jeg og vennene mine bare på med å spise Fritos og stå under tribunen og spionere på de andre. Og på et eller annet tidspunkt kommer en helt tilfeldig jente bort og sier at kjæresten min venter utenfor gymsalen. Jeg skulle liksom gå ut og finne henne, og så skulle vi vel kline. På mellomtrinnmåten med lukket munn.

Og her kommer det jeg er aller mest stolt av: Jeg løp og gjemte meg på do, som en jækla drittunge. Altså inni en bås med lukket dør, sittende med beina oppå dolokket så de ikke skulle synes. Som om jentene skulle bryte seg inn og ta meg på fersken. Det er helt sant, jeg satt der hele resten av kvelden. Og så snakket jeg aldri med kjæresten min igjen.

Det var til og med Valentinsdagen. For så mye stil har jeg. Så, ja, hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv, hadde jeg definitivt skjønt det da. Men jeg har hatt to jentekjærester til siden da. Er du klar over at dette offisielt er den lengste e-pos-ten jeg noen gang har skrevet? Jeg tuller ikke engang. Du kan faktisk være den eneste som får mer enn 140 tegn fra meg. Ganske utrolig, hva?

Men jeg tror jeg gir meg nå. Jeg tuller ikke. Det har vært en merkelig dag.

– Jacques

20


Er jeg den eneste? Det er utvilsomt ganske utrolig. Jeg er faktisk beæret, Jacques. Det er morsomt, for jeg skriver heller ikke noe særlig e-post. Og jeg snakker aldri med noen om dette. Bare deg.

Bare så det er sagt, så synes jeg det ville vært utrolig depri-merende hvis det du var aller mest stolt av, faktisk skjedde på mellomtrinnet. Du kan ikke forestille deg hvor intenst jeg hatet mellomtrinnet. Husker du hvordan folk kunne se tomt på deg etter at du var ferdig med å snakke og si: «Øh, okaaay»? Alle måtte gjøre det helt, helt klart at uansett hva du tenkte eller følte, så var du totalt alene. Det verste var selvfølgelig at jeg gjorde akkurat det samme mot andre. Bare det å huske på det gjør meg litt kvalm.

Egentlig prøver jeg vel å si at du ikke bør klandre deg selv for det. Alle var håpløse da.

For å svare på spørsmålet ditt, så har jeg truffet ham noen få ganger siden bryllupet – sannsynligvis to ganger i året eller noe sånt. Stemoren min har visst veldig sansen for familiegjenfore-ninger og sånt. Han er gift, og jeg tror at kona hans er gravid nå. Det er ikke egentlig kleint, fordi alt sammen skjedde i hodet mitt. Ganske utrolig, hva? At noen kan utløse den seksuelle krisa di uten å ha peiling på at de gjør det. Seriøst, han tenker sikkert fortsatt på meg som kusinas rare, tolv år gamle stesønn.

Dette er vel et helt opplagt spørsmål, men jeg spør likevel:

21

Hvis du visste at du var skeiv, hvordan ble det sånn at du hadde jentekjærester?

Synd med den merkelige dagen din.– Blue


Blue,jepp, det grufulle «okaaay». Alltid ledsaget av hevede øye-

bryn og en munn som ble snurpet sammen til et nedlatende lite rumpehull. Og ja, jeg sa det også. Vi var utrolig kjipe, alle sammen, på mellomtrinnet.

Den jentekjærestegreia er vel litt vanskelig å forklare. Alt bare skjedde, på en måte. Forholdet i åttende var jo helt kata-strofe, så klart, så det var noe annet. Men når det gjelder de to andre: De var mest venner, og så fant jeg ut at de likte meg, og så ble vi sammen. Og så gjorde vi det slutt, og begge dum-pet meg, og alt var ganske smertefritt. Jeg er fortsatt venn med jenta jeg var sammen med førsteåret.

Men hvis jeg skal være ærlig? Jeg tror den egentlige grun-nen til at jeg hadde kjærester var at jeg ikke var hundre pro-sent overbevist om at jeg var skeiv. Eller kanskje jeg ikke trod-de det var for alltid.

Jeg vet det, du tenker sikkert: «Okaaaaaaay.»– Jacques

FRA: [email protected]: [email protected]: 19. okt, 08.01EMNE: Det obligatoriske …

Okaaaaaaaaaaaaaaayyyyyyyyy. (Øyebryn, rumpehullmunn, osv.)

– Blue

Documents

Becky Albertalli: Simon og homo sapiens agendaen