størst for menn!

bc 005 073

Ma

nn

liv

ss

til

1449

nr. 73 2014 www.vimenn.no

UKE 48 24. novEmbEr 2014 Kr 54,-

NASA på offensivenfester grepet i verdensrommet

20 år siden Stureplansmordenemassakren i nattklubben

Den siste pelsjegerhar bodd 46 år i alaskas villmark

Bombet IS i Syria ilddåpen for f-22

REDDET LIVET TILNORSKE WILFRED

tina Caroline

fra Falun

Grafikk: Jordkloden lag for lag reise: eksotisk biltur i Florida timeout: Fryktelig jul friluft: Vinterjakt på sjøørret

ubåtkapteinreinhard hardegen

krigsseilerwilFred larsen

26.01. 1942 Her blir Wilfred

torpedert av Reinhard

Ubåtkapteinen som hatet Hitler og ble beundret av sine fiender

2. verdenskrig

LETT BYTTE: Oljetankeren «Pan Norway» blir et lett bytte for torpedoene fra den tyske ubåten.

KRIGS- KAMERATENEUbåtkaptein Reinhard Hardegen var en av Hitlers fremste krigere. Men han var også et medmenneske, med omsorg for sjøfolk. Her er historien om det usannsynlige vennskapet mellom den norske krigsseileren Wilfred Larsen og den tyske ubåtkapteinen som reddet hans liv i krigens kaos.

8 Uke 48 2014

« Ordren var enkel: Senk alle båter.

tiden med den vonde angsten og uvissheten: Lever Reinhard – eller ligger ubåten med han og mannskapet på havets bunn?

– Hvorfor reddet du oss?Til tross for den ellers så tyske stivheten med bruk av «du» og «De» og «etternavn» insisterer Hardegen på at de to skal være på fornavn under hele møtet. Etter hvert kommer det viktige spørsmålet som er grunnen til at Wilfred er i Bremen: – Hvorfor reddet du oss?– Jeg reddet alltid skipsmannskap

såframt det lot seg gjøre, svarer den tidligere ubåtkapteinen. – Ble ubåten selv angrepet, og vi måtte komme oss vekk, underrettet jeg nøytrale skip i farvannet som da kunne gå til oppgitt posisjon og redde mannskapet som var i liv-båtene eller i havet. Før vi dro kastet vi ut noe mannskapet kunne holde seg flytende på i til-legg proviant slik at de kunne klare seg til redningen kom.Forholdet mellom nordmenn og tyskere blir også diskutert. Nor-gesvennen Hardegen – han har besøkt Norge flere ganger etter

krigen og er spesielt glad i Hurtig-ruta – har gjort seg mange tanker om dette. – Mange nordmenn synes å tro at alle tyskere er besti-alske mordere, begynner han. – Det er lite kjent i Norge at mange tyske sjøoffiserer reddet norske skipsmannskap. Derfor er det ille at krigshistorien, som blir stående, i en del tilfeller er skre-vet i den første tiden etter Norges frigjøring – mens hatet fremdeles glødet. Det er et faktum at enkel-te torpederinger er galt og ensidig fremstilt, farget av det generelle hatet mot tyskere. Men krigsinstruksen fra Wehr-macht til ubåtkaptein Reinhard Hardegen og kollegene hans under 2. verdenskrig gir likevel lite rom for nåde.

Senk alle båter!Den var nemlig ikke til å misfor-

Året er 1981. 39 år er gått siden den norske krigsseileren Wilfed Larsen 19 år ung ble reddet opp fra havet av en tysk ubåtkaptein. Krigsopplevelsen slip-

per ikke tak i ham. Redningsdå-den er fremdeles helt levende – både natt og dag.

Om nettene ligger han og kaver i havet og hører den tyske kom-mandørens stemme. Han sier at de skal være rolige, og at alle skal bli reddet. Hvor gammel var fyren? undrer Wilfred. Og hvorfor senket han skipet, men lot oss gutta leve?

Wilfred er nå blitt en voksen kar på 59 år og føler han må til Bremen og finne ut av saken. Der bor nemlig ubåtkaptein Reinhard Hardegen, i 1981 68 år gammel og en fremtredende politiker for kristeligdemokratene. Wilfred an-kommer Bremen med tog.

Det befinner seg mange men-nesker på perrongen, minnes han. En av dem må være hans tidligere fiende. Blikket farer over dem som står nærmest da han går ut av jernbanevognen. – Der er faen ta meg ubåtkapteinen! tenker han da han ser en høy, rakrygget, pent antrukket fyr.

Rent intuitivt føler han at det er selveste ubåtkapteinen. Wil-fred har etter krigen lest at red-ningsmannen hans var en av kri-gens mest beryktede ubåtkaptei-ner, en fyr som alene senket nær-mere tretti skip i Atlanteren og som gjorde Hitler så imponert at Føreren ville møte ham personlig.

Wilfred blir invitert på lunsj i Hardegens hjem utenfor byen. Men den tidligere norske krigs-seileren virker så oppskjørtet over hele seansen at kona til ubåtkapteinen, Barbara legger en hånd på armen hans og spør sym-patisk om det kanskje blir litt mye for ham. Wilfred føler den oppriktige varmen hun utstråler. – Jeg får sympati for henne og skjønner at hun også har vært gjennom mye og slett ikke er sterk, minnes han senere.

Han vet at hun var alene det meste av de fem krigsårene med ansvar for fire små barn. Hele

Tekst: Inge LunderengKilde: Boken BAK HITLERS RYGG

9Uke 48 2014

DEN TYSKE STEMMEN: Mannskap i livbåter og andre drivende i havet trodde ikke sine egne ører da de hørte stemmen til ubåtkaptein Reinhard Hardegen runge i mørket: – Vi firer nå ned et nett – kom dere opp i det!

39 ÅR ETTER: I 1981 møter Wilfred Larsen igjen sin red-ningsmann, ubåtkap-tein Reinhard Hardegen. Det blir et hjertevarmt gjensyn.

OVER- RUMPLET: Da den første skuddsalven tref-fer «Pan Norway sitter Wilfred Larsen (19) fra Norge i messa og ordner med frimerke- samlingen sin.

SKIPBRUDNE: En del av besetningen på «Pan Norway» berget seg i livbåter, andre havnet i det iskalde vannet.

stå: Senk alle engelske båter som seiler for den britiske marine. Om kvelden den 26 januar 1942 i At-lanterhavet ved Bermuda stikker den tyske ubåten U-123 opp over vann fordi kaptein Hardegen (28) må sende en viktig melding over radioen. Han har ikke før kommet opp før han ser en svær, mørk skygge rett forut. En stor, fullastet fraktebåt på vei til Eng-land.

I all hast klargjøres torpedoene og det optiske målsiktet. Torpe-doen forlater røret, tegner en fos-foriserende bane mot fienden og treffer målet med voldsom kraft. Målet er M/T «Pan Norway», til-hørende Per Holms rederi i Oslo, nå i tjeneste for Nortraship på vei til Aruba for oljefrakt til England. Det er isende kaldt ute og havet ruller iltert mot skipet.

I messa sitter Wilfred Larsen

(19), nypåmønstret fra Norge og ordner med frimerkene sine fordi han har frivakt. Akkurat da Wil-fred slår frimerkealbumet sammen og ser på klokken som viser halv ni, rister skipet så vold-somt at den nypåmønstrede 19-åringen holder på å falle av krakken. Gjennom koøyet ser han lysglimt utenfor. Smellene som følger er øredøvende. Han skim-ter også en tysk ubåt i det mørke havet.

Det høres høye rop om bord på «Pan Norway». Ordrer gis mens et skarpt, flammende lys fra ubå-ten plutselig blender ham. Tys-kerne sender skudd på skudd inn i skipet, som skaker og rister,

10 Uke 48 2014

IMPONERTE HITLER: Føreren var så imponert over alle skipene ubåtkaptein Hardegen sank at han ville møte ham personlig.

fORBLøffEDE SKIPBRUDNE: Sjøfolkene som var om bord i «Pan Norwa» trodde ikke sine egne ører da de fikk høre at de skulle reddes.

11Uke 48 2014

TYPISK KRIGS-SEILERSKJEBNE: Etter krigen gikk Wilfred Larsen for lut og kaldt vann hjemme i Norge. Her foran hønsehu-set han og kona Anny en stund bodde i.

U-123: Den tyske ubå-ten stakk opp over overflaten fordi kaptei-nen skulle sende en vik-tig melding. Da fikk han øye på oljetankeren «Pan Norway».

men den gamle kanonen på dekk skyter tappert fra seg og får inn en treffer. Oljetankeren blir like-vel et lett bytte for den tyske ulven.

Så kommer en person løpende oppe fra dekk og melder at kap-tein Bakke har gått fra borde i en livbåt etter først å ha signalisert til ubåten om å stoppe skytingen. Det norske skipet blir evakuert. Alle skal i livbåtene.

Alt brenner på dekk. I kaoset bommer Wilfred på livbåten og faller ned langs skipssiden og i det iskalde vannet. Som et fjell kommer ubåten mot ham mens han forsøker å holde seg flytende i bølgene. – Jeg er 19 år og tenker at det er altfor tidlig å dø, minnes han senere.

Wilfred vurderer å la havet ta seg da ubåten er rett fremfor ham i mørket. Hvorfor skyter ikke dje-velen? undrer han. Så skjer noe som kommer til å brenne seg fast i hukommelsen. En stemme på tysk og deretter på engelsk sier: – Dere som ligger i havet vil bli tatt opp på dekket til U-123. Vi firer nå ned et nett – kom dere opp i det. Hold ut, nettet kommer nå ... et nøytralt skip er i nærhe-ten, og dere vil bli tatt om bord der og satt i land i en nøytral havn.

Wilfred tror ikke sine egne

ører. Den tyske kommandørens stemme er rolig, nesten vennlig. Ordene er uvirkelige, for stem-men sier at han vil redde dem. «Pan Norway» står nå loddrett i havet for så å forsvinne i dypet. 19-åringen skimter ubåtnettet som flyter i havet og ser at skips-kameratene forsøker å komme seg opp. Wilfred mister bevisst-heten flere ganger, men noen fis-ker ham opp.

Begge overleverBåde ubåtkaptein Reinhard Hard-egen og krigsseiler Wilfred Larsen kommer fra de neste tre krigsåre-ne med livet i behold. Men begge er klart merket av krigens redsler. Hardegen tilbringer de første et-terkrigsårene som krigsfange i in-terneringsleiren Neuengamme etter å ha vært Tysklands fremste ubåtkaptein, en nasjonalhelt, de-korert av Hitler personlig for å

12 Uke 48 2014

Nå kommer bokeNboken «bAk HITLerS rYGG» av Eva Borgengaard og Odd Bækkevold, utgitt på NOVA forlag forteller den nær utrolige historien om den norske krigsseileren Wilfred Larsen og den tyske ubåtkap-teinen Reinhard Hardegen. To menn som kjemper innbitt og med dødsforakt for sine fe-dreland på hver sin side i kri-gen. Til tross for svært for-skjellig bakgrunn, Reinhard som bygutt fra et borgerlig hjem i Bremen, og Wilfred som lausunge og barnehjems-barn fra Vestlandet, møtes de i et skjebnefellesskap i Nord-Atlanteren en vinterdag i 1942. Wilfred Larsen som ma-tros på oljetankeren ”Pan Norway” og Reinhard Harde-gen som kaptein på en tysk ubåt. Det blir en ulik kamp på liv og død. Oljetankeren sprenges i luften av ubåtens torpedoer, og de av mannska-pet som greier seg havner i den brennende sjøen, tilsyne-latende uten sjanser til å over-leve.

ha skutt ned og senket minst 22 fiendtlige skip. Han førte til og med en ubåt inn i New Yorks havn. Der senket han blant annet den norske tankeren «Norness».Som krigsfange opplever Harde-gen etterkrigstidens harde lover. Det må også fortelles at Hardegen og hans ubåtmannskap allerede i 1942 var inne på tanken om å de-sertere. Hatet mot Hitler var så intenst, men de skjønte at dette kunne medføre dødsstraff og straff for deres familier. Wilfred Larsen derimot kan som-meren 1945 reise hjem til et fritt Norge, men opplever et fattig og krigsherjet land uten forståelse for krigsseilernes innsats. Som så mange andre krigsseilere går han for lut og kaldt vann. Etter en tid som uteligger frister han tilværel-sen i et lite hønsehus sammen med sin Anny som han etter hvert gifter seg med.

Tilbake i BremenMen tilbake i Bremen og møtet mellom de to krigskameratene forstår Wilfred Larsen at Rein-hard Hardegen virkelig har svingt seg opp og blitt en kjent mann. Han er kristeligdemokrat, står sentralt politisk i delstaten Bremen, med stort engasjement på flere områder. Han reiser ver-den rundt, holder foredrag, del-tar på kongresser, er med i freds-arbeid og humane organisasjoner.

Tyskeren forteller at han spe-

sielt får henvendelser fra unge mennesker i mange land. De vil vite mer om krigen og ha en dia-log om fremtiden og fredsarbeid. Brevene kommer fra Amerika, England, Canada og skandinavis-ke land. – Jeg er en av få overle-vende ubåtkommandører fra den annen verdenskrig og forteller gjerne de unge om det jeg har opplevd. sier han.

Før den norske krigsseileren Wilfred Larsen og ubåtkaptein Reinhard Hardegern skiller lag, spør ubåtkapteinen hva Wilfred

drev med da skipet ble beskutt. – Jo, det skal jeg fortelle deg, sva-rer Wilfred. – Jeg drev og puslet med hobbyen min – frimerkene. De mistet jeg takket være deg. Jeg har lurt på å kreve erstatning …

Wilfred blir forbauset over sin egen frimodighet. Hardegen ser på ham med glimt i øyet, tar fram en pakke, fjerner papiret og over-rekker ham en bok. På tittelarket står det: «Fiender i går – venner i dag. Et håp for fremtiden?» – Ta boken som en foreløpig erstat-

ning og vit at jeg er svært takk-nemlig for at du ville komme hit til Bremen.

Det hører med til historien at Wilfred Larsen døde i 1993, 70 år gammel. De siste årene av livet hadde jan æresbolig i den såkalte Konvoibyen for krigsseilere i Risør. Reinhard Hardegen deri-mot, har for lengst rundt 100 år og er i skrivende stund «still going strong». Så sent som i 2005 ble han gjenkjent på Hurtigruten, 93 år og ulastelig antrukket.

inge.lundereng@egmont.com

FOTO

: SAN

DRA

BEc

kEFE

LDT

/ BIL

D-Z

EITu

Ng

POLITIKE-REN: Etter kri-gen har den tid-ligere ubåtkap-teinen Reinhard Hardegen ut-merket seg som politiker for kristeligdemo-kratene og som fredsaktivist.

KRIGS- KaMERa-TENE: Det ble et hjertevarmt møte mellom den norske krigsseileren Wilfred Larsen t.v. og den tidli-gere ubåtkap-teinen Reinhard Hardegen. Bildet er tatt utenfor sist-nevntes hjem i Bremen.