– Alt er mye verre, men tilbudet er likevel dårligere....KORONARAPPORT 28.05.2020 NASJONALT SENTER FOR ERFARINGSKOMPETANSE INNEN PSYKISK HELSE 1 – Alt er mye verre, men tilbudet

KORONARAPPORT 28.05.2020 NASJONALT SENTER FOR ERFARINGSKOMPETANSE INNEN PSYKISK HELSE 1

– Alt er mye verre, men tilbudet er likevel dårligere.

Hvordan har mennesker med psykiske vansker og/eller rus

opplevd pandemien våren 2020?

Arnhild Lauveng, seniorrådgiver/forsker

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse

Eskil Skjeldal, fungerende leder

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse


1. Sammendrag Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse gjennomførte i begynnelsen av

mai 2020 en nettbasert spørreundersøkelse blant mennesker som har egenerfaring med

psykiske helseplager og/eller rus. Vi fikk 340 svar.

72 % av informantene sier de har det litt eller mye verre enn tidligere. Flere forteller om flere

symptomer, mer rus, selvmordstanker og trigging av traumeerfaringer. 38 % sier de er i en

risikogruppe for å bli alvorlig syke av viruset. Flere forteller om dårlig fysisk og psykisk

oppfølging, og at isolasjonen gir nedsatt evne til egenomsorg.

95 % av informantene som sier at de til vanlig benytter dagsenter og andre lavterskeltilbud,

opplever at disse er stengt nå. 66 % av de som til vanlig benytter slike tilbud, sier de har det

litt eller mye verre nå. Flere nevner at det oppleves urettferdig at disse tilbudene fortsatt ikke

er åpnet, nå når mye annet åpnes.

Av praktiske vansker, peker flere på manglende muligheter for trygg transport, og at det

begrenser deres mulighet både for behandling og sosial kontakt.

2. Innledning 12. mars 2020 satte regjeringen i verk de mest inngripende tiltakene som noen gang har blitt

brukt i fredstid, for å begrense spredningen av Covid-19-viruset. Skoler og barnehager ble

stengt, arbeidslivet opplevde drastiske endringer og helse- og omsorgstilbud, både i første- og

andrelinjetjenesten, ble omorganisert, stengt eller endret. Større ansamlinger av mennesker ble

forbudt, og vi ble oppfordret til å holde oss mest mulig hjemme.

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har som en av våre viktigste

oppgaver å formidle erfaringene fra mennesker som har egenerfaring innen psykisk helse og

rus, og fra deres pårørende. Det var derfor naturlig for oss å spørre mennesker med

egenerfaring om hvordan de har opplevd denne perioden.

Mennesker med egenerfaring er selvsagt like forskjellige som alle andre, og dette gjenspeiles i

undersøkelsen. Et flertall beskriver at dette har vært en svært vanskelig periode, mens andre

sier at de har hatt det bedre enn tidligere. Informantene er også ulike i sine beskrivelser av

hvor omfattende vansker de har, og dette vil naturlig påvirke hvordan de har opplevd

situasjonen.


3. Metode Det aktuelle i situasjonen gjorde at det var viktig å handle raskt, og det var dermed ikke

praktisk mulig å gjennomføre et mer omfattende forskningsprosjekt. Vi valgte derfor å

gjennomføre en uformell undersøkelse basert på et nettskjema.

Vi ble inspirert av en dansk undersøkelse, utført av Tidsskriftet Outsideren, og fikk tillatelse

til å ta utgangspunkt i deres spørreskjema. Spørsmålene ble oversatt og tilpasset norske

forhold. De ble også endret noe, delvis på bakgrunn av erfaringene fra den danske

undersøkelsen, og delvis på grunnlag av egne erfaringer fra norske forhold.

Spørreskjemaet hadde syv flervalgspørsmål, i tillegg til at det var mulig å komme med egne

kommentarer til slutt i skjemaet, for de som ønsket dette. Spørsmål seks handlet om hvordan

det opplevdes at ulike typer tilbud var avlyst, og dette spørsmålet hadde åtte underspørsmål,

hvor vi spurte om konsekvensen av endret eller avlyste tilbud i NAV, spesialistsamtaler,

lavterskeltilbud, døgnavdelinger, bemannede boliger, kontaktpersoner i kommunen, praktisk

bistand, samt endringer i generelle tilbud som møtesteder, fritidstilbud, kafeer, treningssentra

osv.

3.1 Datainnsamling og etikk

Spørreskjemaet ble spredd via Facebook, nettsidene til Erfaringskompetanse og nyhetsbrevet

fra Erfaringskompetanse og Mental Helse. Undersøkelsen ble offentliggjort torsdag 30.04.20,

og det var mulig å svare ut dagen 18.05.20.

All deltagelse var frivillig, og ingen enkeltpersoner ble spesifikt bedt om å delta. Alle svar var

helt anonyme, uten kobling til personidentifiserbare data, og undersøkelsen var derfor ikke

meldepliktig til NSD.

3.2 Hvem var informantene?

For å sikre fullstendig anonymitet, ble det ikke spurt om noen demografiske data, som kjønn,

alder, bosted eller annet. Det ble heller ikke spurt om diagnoser, hvilke plager folk hadde eller

hvor lenge de hadde hatt disse plagene. I spørsmål seks spør vi imidlertid om hvordan folk

opplever at ulike tilbud blir stengt eller endret, og der spør vi også om de har dette tilbudet til

vanlig. Dette gir oss indirekte noe informasjon om hvilke grupper som har svart på skjemaet. I


snitt oppgir informantene at de til vanlig benytter tre tilbud hver. Flest benytter selvsagt

allmenne tilbud i samfunnet, men 62 % sier de til vanlig har samtaler i

spesialisthelsetjenesten, 44 % benytter kommunale lavterskeltilbud, 34 % ulike typer

kommunale tjenester (som psykisk helse-team, FACT, ACT, rusteam mm.), og nesten en

fjerdedel benytter døgnavdelinger innen psykisk helsevern (PHV) og/eller tverrfaglig

spesialisert rusbehandling (TSB) (se tabell 1).

Antall: Prosent*:

Allmenne fritidstilbud, treffsteder 280 82

Samtaler i spesialisthelsetjenesten 210 62

Lavterskeltilbud 148 44

NAV 121 36

Kontaktperson i kommunen 115 34

Døgntilbud 80 24

Praktisk bistand 43 13

Bemannet bolig 24 7

Sum: 1021

Tabell 1: Oversikt over hvor mange som til vanlig benytter ulike typer tilbud. Flere av

respondentene benytter flere ulike tilbud, i snitt 3 tilbud per person. Prosentsatsen er prosent

av totalt antall respondenter, 340.

Denne fordelingen indikerer at informantene representerer et godt utvalg av mennesker med

ulike typer psykiske helseplager, både de som har lettere plager og de som har mer alvorlige

og varige plager. Dette inntrykket støttes ytterligere av utsagn fra det åpne spørsmålet på

slutten av undersøkelsen. Noen oppgir å være i jobb, helt eller fullt, ha familie og kun lettere

plager1:

• Har vært i jobb hele tida og det har vært positivt. Har møtt kollegaer så har hatt en del

sosial kontakt på jobben.

1 Sitatene er fra ulike personer. Nytt kulepunkt indikerer ny informant.


Andre forteller om omfattende og langvarige vansker:

• Føler helsetjenesten har gitt meg opp pga alder og sykdomsforløp. Er ung ufør i dag pga

psykiske problemer.

Noen forteller også at de ikke har hatt psykiske helseplager på lenge, men at disse har kommet

tilbake under pandemien, og at det nå er vanskelig å få hjelp:

• Jeg har ikke hatt behandling på et år. Føler jeg trenger det nå, men terskelen for å be om

hjelp føles enda høyere enn før koronautbruddet.

Noen informanter oppgir også at de har omfattende plager og trenger hjelp, men at de ikke får

det, heller ikke til vanlig:

• Skulle ønske det var tilbud om samtale, tilbud om praktisk hjelp. For meg ingen forskjell

fra før pandemi.

3.3 Begrensninger

Informantene valgte selv å delta i undersøkelsen, de ble ikke forespurt og det er ikke plukket

ut noe representativt utvalg. Det er vanlig at mennesker med bestemte erfaringer (for

eksempel sterkt negative eller positive) er mer tilbøyelige til å svare på denne typen

undersøkelser, og det er derfor mulig at utvalget er skjevt.

Vi har 340 svar. Siden informantene meldte seg selv, er det umulig å regne svarprosent. Dette

er et godt utvalg, selv om det hadde vært en fordel med enda flere svar.

Selv om vi totalt mener vi har en god fordeling av informanter, er det mulig at det er litt for få

personer inkludert med de mest alvorlige plagene. Det er for eksempel bare 24 personer som

oppgir at de bor i samlokalisert bolig. Dette er naturlig, gitt formen på studien, men videre

forskning bør være oppmerksom på behovet for å få informasjon også fra personer med

egenerfaring med alvorlige og langvarige lidelser, inkludert kombinert psykisk helse og rus.

Resultatene må anses som tentative. De gir gode indikasjoner på sentrale problemer, men må

selvsagt understøttes av annen forskning.


4 Resultater:

4.1 De fleste har det verre, noen har det bedre enn før

72 % av informantene oppgav at de nå hadde det litt eller mye verre enn før pandemien, mens

13 % sa de hadde det litt eller mye bedre. 15 % opplevede ikke egentlig noen forskjell2.

I de åpne kommentarene sier de som har det bedre at det er godt med mindre press og stress i

samfunnet, at de føler seg mer like andre nå som alle er hjemme og ingen kan reise eller være

veldig aktive, og at det er viktig med den felles dugnaden og det felles fokuset:

• Plutselig var alle i samme båt, hadde de samme problemene, det var godt.

Jeg har kronisk utmattelse. Derfor var det godt å få samtaler, venninnesamtaler,

konserter, kunstutstillinger, foredrag m.v. digitalt hjem i stua mi. Det gjorde at jeg fikk

vært med på mye mer enn vanlig. Tilbud fra dagsenter for psykisk helse (skrivegruppe,

mindfulness) var også på Zoom. Det var fint :)

• Opplever større ro i samfunnet tross omstendighetene.

• Følte meg utenfor og dårligere stilt før, men når alle har måttet være hjemme, ikke fått

reist på ferie, treningssenter osv, føler jeg meg mer som del av et fellesskap, det er likt for

alle.

• Det er litt godt at andre heller ikke er så sosiale og det er lettere å være på offentlige

steder når folk holder seg på behagelig avstand.

Det er imidlertid langt flere, også i de åpne svarene, som forteller at de har det vanskeligere

nå, av flere grunner:

Forverring av symptomer. Mange forteller om forverring av symptomer, mer angst, mer

depresjon og trigging av traumer. Vansker med å holde døgnrytme, passivitet og dårligere

evne til å ta vare på seg selv nevnes også av flere.

2 Alle spørsmålene, med tabeller som oppgir nøyaktig antall informanter og svarprosent, samt grafer som viser fordelingen av svarene for hvert spørsmål, er vedlagt bakerst i denne rapporten.


• Alle daglige rutiner er blitt brutt og jeg sitter stort sett inne.

Dørstokkmila har blitt lang og jeg har sluttet med trening og terapien går dårligere.

Jeg gjorde gode fremskritt i min tilfriskning før corona, men nå har jeg falt langt tilbake.

Depresjonen har kommet tilbake og selvmordstankene blitt sterkere.

• Den generelle mangelen på normalitet forsterker depressive symptomer.

• Jeg har fått vesentlig forverret panikkangst.

• Jeg har kompleks PTSD og rusproblemer, og jeg er i tillegg i en høyrisikogruppe ift

coronaviruset (en relativt vanlig kombinasjon). (…) Hjemmeisolasjonen har vært en

ekstrem trigger ift tidligere og relativt nylige traumer. Jeg har for første gang på flere år

opplevd flashbacks (ofte mange ganger i døgnet, og verst på nattestid), jeg sover nesten

ikke, er nærmest konstant redd (evt bare utmattet og har bare lyst å gi opp. Eller ruset).

(…) Samtidig er nesten alt av hjelpetilbud stengt ned på ubestemt tid. Jeg har flere ganger

ønsket å dø etter at alt gikk i lockdown. Før denne krisen hadde jeg ikke vært suicidal på

veldig lenge. Jeg er fortsatt veldig usikker på om jeg blir å overleve denne krisen.

• Fornuftsmessig har jeg ingen problemer med å takle situasjonen, men med PTSD er

forsvars/overlevelsesmekanismene trigget så til ytterpunktene at det skaper problemer.

Rus. Personer som strever med rus, beskriver ulike problemer. De som er avhengige av

illegale stoffer opplever at prisene øker og at det er vanskeligere tilgang.

De som er avhengige av alkohol beskriver et motsatt problem – hjelpetiltak er stengt, mens

pol og pub er åpent. For begge grupper gjør isolasjon og stengt samfunn situasjonen verre.

• Behandlingsrettigheter er fjernet, og i min kommune er det umulig å få avrusning.

Samtidig er polet åpent som vanlig. (…) Etter koronakaoset startet har jeg falt tilbake til

rus igjen, fordi det er den eneste måten jeg har klart å overleve på.

• Pandemiens effekt på tilgang på rusmidler, særlig cannabis, påvirker meg negativt både

psykisk og økonomisk.

Isolasjon og ensomhet. Mange beskriver store problemer med isolasjon og ensomhet, og at

dette gjør vanskene deres større. Noen beskriver at de har en trang til selvisolering, som de til

vanlig arbeider hardt med å overvinne. Når de nå må isolere seg, blir de bekymret for om de

vil klare å bryte isolasjonen når samfunnet åpner opp igjen.


• Trenger å være sosial, finne på aktiviteter for å holde depresjonen min vekk. Dette

merkes.

• Det er ekstra tungt å forholde seg til corona-tiltak når man pga angst i utgangspunktet

tenker at isolasjon er det beste... Da blir man nødt til å gjøre det man blir utfordret på å

ikke gjøre... Det er legitimt å isolere seg, men ingen utfordrer deg, og depresjon og angst

blir bare sterkere. Hvor lenge skal det vare?

• Jeg er bekymret for at jeg ikke klarer å komme meg ut av isolasjonen, selv når den er

opphevet.

• Døgnrytmen er helt borte. Man finner ikke motivasjon til å legge seg da det ikke har noen

hensikt når alt er stengt.

• Har telefonsamtale med kontaktperson en gang i uka som jeg har hatt før pandemien og

jeg har også hjemmehjelp og hjemmesykepleie Bor i mitt eget hus. Er aktivt med i to

frivillige foreninger men begge lagene er stengt til høsten. Det finnes ikke lavterskeltilbud

i kommunen. Kjenner at jeg psykisk har blitt dårligere under denne pandemien. Er i

risikogruppen og har vært inne/hjemme siden mars. Bor alene.

Somatisk helse. Vi vet at mange med psykisk helse også har dårligere somatisk helse enn

gjennomsnittet i befolkningen. Det er derfor ikke overraskende at flere beskriver store

negative konsekvenser av at fysioterapi, tannlege og treningssentra er stengt eller har svært

begrenset tilbud. For noen er det en ekstra belastning at pårørende ikke kan være med til

behandling, da dette er nødvendig for at de skal klare å gjennomføre denne.

• 6 uker uten psykomotorisk fysioterapi hadde store konsekvenser.

• Stenging av fysioterapeuter gjorde at jeg gikk 1 måned uten trening som jeg driver

forebyggende 2 ganger per uke for både fysiske og psykiske symptomer. Dette var svært

ugunstig for min helsetilstand og jeg opplevde at det var en konsekvens ingen hadde tenkt

over.

• Stenging av behandling for somatiske plager har også fått store konsekvenser for funksjon

og øvrige psykisk sykdom.

• Pårørende (noe som er veldig viktig for meg) kan ikke bli med som følge ved legetimer og

innleggelse på sykehus. Veldig utrygt.


Media. Flere nevner at den voldsomme mediedekningen fører til mer angst og utrygghet. Når

man er mye isolert, kan media, sosiale media og nett være en avkobling, men det fungerer

dårligere når man blir minnet på pandemien hele tiden.

• Blir veldig forvirret av hva som er riktig eller ikke, fake news og sannhet, tror snart ikke

på noe.

• Det er tungt at alle medieplattformer kun dreier seg om en ting. Jeg personlig synes det er

slitsomt å ta innover meg alle meninger, synsinger og vurderinger av situasjonen, men da

dette deles/diskuteres hyppig på både Facebook og Instagram begrenser det min aktivitet

på sosiale medier. Som jo kunne vært ett fint sted å ha kontakt med folk, men jeg orker

ikke alt fokuset på Covid-19. Av samme grunn orker jeg heller ikke lese aviser eller høre

på radio, noe som fratar meg ganske mye av ting jeg pleier å fylle hverdagen med.

Familie, barn og arbeidsliv. Noen beskriver at de i denne situasjonen er blitt presset til å

arbeide mer enn de egentlig har helse til, andre at overgang til hjemmekontor og videomøter

har vært vanskelig og gitt mer angst. Flere beskriver at det har vært belastende å skulle ha

hjemmeskole, og de i denne situasjonen egentlig ikke har hatt god nok helse til å selv

undervise barna.

• At barna mine har hjemmeskole, som jeg ikke klarer å følge godt nok opp, har gjort den

psykiske helsen min mye dårligere. Jeg har bedt om hjelp fra skolen, men får ikke dette,

fordi vi klarte oss fint, før krisen. Dette går ut over barna mine, og jeg er bekymret for

fremtiden deres på grunn av dette.

• Bruken av videomøter i arbeidslivet skaper store problemer da dette er angstutløsende for

meg. (Jeg jobber 50 %)

• Pålagt hjemmekontor gjør at jeg har færre å snakke med. Kroppen er liksom i beredskap

hele døgnet.

Urettferdighet. Svært mange beskriver at det oppleves urettferdig at noen deler av samfunnet,

som kjøpesentra, puber og treningssentra enten ikke stengte, eller nå er åpnet, samtidig som

nødvendige møtesteder fortsatt er stengt. Flere opplever også at det har vært urimelig mye

fokus på faren for smitte, og at nødvendig behandling for psykiske plager har blitt

nedprioritert.


• Synes at det er dumt at unødvendige butikker blir holdt åpen mens personer som trenger

hjelp ikke blir prioritert i denne tiden. Jeg tror det er mange som står uten mulighet for

hjelp som tar livet sitt i denne perioden.

• Oss med psykisk lidelse ble veldig glemt i starten av pandemien- noe som gir inntrykk på

hele meg og som får meg til å føle meg mindre viktig. Alt i alt har hele situasjonen satt

meg tilbake i behandlingen pga at jeg stenger av for å rett og slett overleve.

• Til vanlig får jeg mye støtte og hjelperne vet hverdagen er tøff for meg. I denne

situasjonen er alt mye verre, men tilbudet er likevel dårligere.

• At de er villige til å ofre nærmest alt (økonomisk) for dette, mens det er store mangler i f

eks mulighet for akutt krisehjelp, mental helse sin svartelefon, og med f eks mental helses

arbeidslivstelefon på laaang påskeferie oppi det hele gjør meg utrolig frustrert og lei meg.

Tenk om de hadde gjort det samme for å forebygge selvmord? Og har de virkelig ikke sett

hvilke andre lidelser og ubalanser dette setter i gang?

4.2 Egenerfaringer kan gjøre det både lettere og vanskeligere å håndtere pandemien

Det å ha egenerfaring med psykiske vansker og/eller rus, kan tenkes å påvirke evnen til å tåle

kriser, både positivt og negativt. På den ene siden kan det å ha erfaring med kriser være en

ressurs, på den andre siden kan det gi en økt sårbarhet.

Omtrent halvparten av våre informanter, 49 %, sa at egenerfaringen deres gjorde det litt eller

mye lettere for dem å håndtere krisen. Flere nevnte som begrunnelse for dette at de var vant til

å håndtere kriser og/eller isolasjon, eller at de kom inn i en «overlevelsesmodus».

Dette er viktig informasjon. Psykiske lidelser omtales fortsatt ofte som en «sårbarhet», mens

omtrent halvparten av våre informanter var tydelige på at egenerfaringen deres også har gitt

dem viktig kompetanse i møte med kriser.

39 % sa at egenerfaringene gjorde det vanskeligere å håndtere krisen. I åpne kommentarer ble

dette utdypet blant annet med forverring av symptomer, trigging av traumer, isolasjon og at de

nå var forhindret fra å bruke nødvendige mestringsstrategier som trening eller aktivitet. Noen

beskrev også smitteverntiltak som spesifikt triggende.


• Jeg tror jeg har det verre fordi jeg ikke takler usikkerheten så godt. Jeg kan tilpasse meg

til konkrete forandringer, men det å ikke vite om ting blir avlyst eller ei, eller å ikke vite

hva konsekvensene blir for meg er veldig ekkelt. Jeg er ikke god på å "ha is i magen" sånn

som de rundt meg. Da blir jeg mer bekymret og sensitiv.

• Egenerfaring gjennom livet har gjort det ganske greit for meg personlig å stå i denne

situasjonen så langt.

• Opplever å føle meg bedre og mer stabil psykisk, som om jeg har kommet i en slags

overlevelsesmodus.

• Pandemien har satt meg i en god overlevelsesmodus, eg tenker at nå er vi alle sammen om

dette. Det har gjort det slik at eg ikkje fokuserer så mye på min eigen sjukdom, nå e det

likt for alle.

• Mange som sliter er vant til å gå inn i selvopprettholdelsesmodus i det krise inntreffer;

tiden etterpå skal helsepersonell også være svært obs på. Når overlevelsesmodus brenner

ut kan mange sterke reaksjoner komme til overflaten.

4.3 Flere er redde for å bli syke

I en undersøkelse som ble utført av Respons Analyse for VG i begynnelsen av mars, svarer

bare åtte prosent av de spurte at de i svært stor grad eller ganske stor grad er engstelig for å bli

syke av coronaviruset. 75 % sier at de i ganske liten eller svært liten grad er redde for å bli

smittet, mens 16 % sier at i hverken stor eller liten grad er redde for å bli smittet.

Informantene her var et tilfeldig utvalg av befolkningen.

I vår undersøkelse, to måneder senere, og med et utvalg bare bestående av mennesker med

egenerfaring innen psykisk helse og rus, svarer 17 % at de er veldig redde, 36 % er ikke så

redde, mens 47 % er litt redde.

Det kan altså se ut som om personer med egenerfaring innen psykisk helse og/eller rus er noe

mer engstelige enn resten av befolkningen, ut fra disse to undersøkelsene. En mulig forklaring

på dette er tidspunktet for undersøkelsen, VGs undersøkelse ble gjort tidlig, før Norge stengte

ned, og engstelsen var nok mindre da enn den ble senere. Det er også mulig at flere av våre

informanter er i en risikogruppe, og derfor har en reelt høyere grunn til bekymring. Samtidig

kan det ikke utelukkes at flere i denne gruppen har et generelt høyere nivå av engstelse og

bekymring.


• Er redd for smitte når jeg skal på apotek og butikk. Føler kvalme.

• Dødsangst for meg selv er stor, og også at noen jeg er glad i skal dø.

4.4 Flere er i risikogrupper

38 % av informantene i vår studie sier at de er i en risikogruppe (alder, fysisk sykdom,

svekket immunforsvar, eller annet). Under halvparten av informantene sier at de ikke er i en

risikogruppe, mens 16 % ikke vet.

Dette er ikke overraskende. Vi vet at det er sammenhenger mellom fysisk og psykisk sykdom,

at mennesker med alvorlig psykisk sykdom har mange år kortere levealder enn gjennomsnittet

i befolkningen, og at relasjonstraumer i barndommen kan føre til økt forekomst av både

fysiske og psykiske lidelser.

Derfor er det særlig bekymringsfullt når flere forteller om mindre oppfølging i denne

perioden, både fysisk og psykisk, og at flere sier at isolasjonen gjør det vanskelig for dem å

opprettholde god egenomsorg.

• Har en overhengende frykt for å bli smittet da jeg har bare 21 %lungekapasitet (kols)

• Jeg har blitt initiativløs, likegyldig med stort forfall av alt.

4.5 Vansker med transport og bekymringer for fremtiden

Over halvparten av informantene, 56 %, sier de har det litt eller mye verre enn før, på grunn

av praktiske konsekvenser av pandemien.

Noen mennesker med omfattende psykiske vansker kan ikke kjøre bil på grunn av medisiner,

rus eller forsvarlighet, og er til vanlig avhengig av kollektivtransport. Når dette blir vanskelig,

eller føles utrygt, kanskje fordi man også er i en risikogruppe, kan det forsterke isolasjonen,

og også gjøre det vanskelig å følge opp nødvendig behandling.

Problemer med transport, isolasjon og vansker med å komme til behandling beskrives av flere

i de de åpne kommentarene. Enkelte sier at selv om det er bra at de nå kan møte behandleren

fysisk igjen, er dette også krevende, fordi de ikke har tilgang til trygg transport. Dette er et


viktig poeng, og det bør vurderes om det er behov for økt bruk av individuelle

transportløsninger i denne perioden.

Noen, som er avhengig av mye hjelp, beskriver også bekymring for at de selv eller hjelperne

skal bli syke eller måtte i karantene, og at de da ikke skal få nødvendig helsehjelp. Også

bekymring for økonomi, arbeidsledighet og annet nevnes som faktorer som gjør situasjonen

ekstra belastende.

• Det verste er å ikke skulle bruke kollektivtransport, da jeg bor langt unna alle jeg kjenner.

• Det gjør hverdagen utrygg at mange helsetilbud er kansellert, men det byr også på store

psykiske utfordringer å komme seg til de tilbudene som etter hvert åpner. Før var det

rimelig trygt å reise kollektivt, men nå er dette verken trygt eller anbefalt. Da kommer

man seg ikke til og fra helsehjelpen, og opplevelsen av isolering forverres.

• Jeg er kronisk bekymret for at jeg eller assistentene mine skal havne i karantene slik at jeg

ikke kan få hjelpen jeg trenger.

• Jeg bekymrer meg sterkt for fremtiden og konsekvensene for økonomien, boligpriser og

daglige utgifter. osv... Det påvirker meg negativt hver dag.

36 % sier at praktiske konsekvenser av pandemien ikke gjør noen forskjell for dem. I de åpne

kommentarene nevnes det blant annet at de lever et begrenset liv også til vanlig, og ikke

opplever store endringer nå.

8 % sier de har det bedre nå, og i de åpne kommentarene beskrives det at nå er situasjonen

mer lik for alle, og det er for eksempel bedre tilgang til konserter og annet på nett.

Noen beskriver også en sammensatt situasjon, hvor det kan føles godt med mindre stress,

samtidig som mindre praktisk hjelp gjør det vanskeligere:

• Coronakrisen bidrar til mindre følelse av ensomhet mtp at alle er hjemme og ikke kan

gjøre ting. Mindre stress i hverdagen, da det ikke er noe man skal rekke.

Men all praktisk hjelp, oppfølging og støtte er revet bort og etterlater seg et stort tomt

mørke som bidrar til at situasjonen blir verre.

Uvissheten over stasjonen og varigheten på krisa påvirker også til forverring.


4.6 Endring eller avlysning av ulike typer avtaler

Under dette punktet spurte vi konkret om erfaringer med at ulike typer tilbud ble endret eller

avlyst. For hvert tilbud er det oppgitt hvor mange prosent av det totale antall informanter dette

punktet er aktuelt for. All videre prosentberegning innen hvert tilbud er beregnet ut fra de

informantene som faktisk benyttet tilbudet.

4.6.1 Endring i polikliniske samtaler

62 % av informantene oppgav at de til vanlig hadde tilbud om polikliniske samtaler i

spesialisthelsetjenesten, som psykolog eller psykiater. Av disse hadde 71 % opplevd endring

eller avlysning av samtaler. Dette er et lavere tall enn for en del andre tilbud, men samtidig

forholdsvis høyt, gitt at mange terapeuter raskt fikk opp alternative tilbud for å gjennomføre

samtaler.

Av de som opplevde endringer sier over halvparten, 53 %, at de har fått det litt eller mye verre

på grunn av endringer i, eller avlysning av, samtaler. 15 % sier at dette ikke gjør noen

forskjell for dem, mens 3 % har fått det litt eller mye bedre når samtalene er avlyst. I de åpne

kommentarene beskrives samtaler som viktig, at det er vanskelig når de blir avlyst, og at

særlig uforutsigbarheten er vanskelig å forholde seg til.

• Har vært mye avlysninger av samtaler uten beskjed om dette. Det gjør alt veldig

uforutsigbart og tungt.

• Først ble poliklinisk kontakt avlyst, men litt tilfeldig ble det tatt opp igjen, først som en

nevnt mulighet i en mail samme dag som tilbud om tlf samtale var (men som jeg ikke så

før tiden var over). (…) Så det var ikke noen plan fra starten. Jeg har vært heldig, men

opplever likevel ikke at det var nok hjelp i forhold til omfanget av problemene.

• Telefonsamtale med min psykolog hjalp veldig. Jeg var veldig redd for å smitte andre,

også redd for å bli syk og dø selv. Fikk støtte på at det er naturlig å bli redd i en alvorlig

pandemi.

4.6.2 Stengte dagsentra og andre lavterskeltilbud

44 % av informantene oppgir at de benytter dagsentra, brukerstyrte senter og andre

lavterskeltilbud. Av disse oppgir 95 % at tilbudet er stengt eller endret. Dette er dermed det

tilbudet som i størst grad er stengt eller endret, ifølge våre informanter.


To tredjedeler av de som brukte disse tilbudene, 66 %, sier at de har det litt eller mye

vanskeligere når lavterskeltilbudene er stengt. 25 % sier stengningen ikke gjør så stor

forskjell, og 4 % at de har det bedre.

I de åpne kommentarene beskriver mange at de opplever store problemer når dagsentrene er

stengt. Mangel på aktivitet og organisering av dagen, passivitet, isolasjon og ensomhet er de

vanligste beskrivelsene. Flere sier også at de har ingen annen familie, dagsenteret er deres

«familie» og nettverk, og når dette stenges blir de helt alene.

• Det aller verste er at lavterskeltilbudene /samlingstedene i psykisk helse er stengt. De

skapte en hverdag og et liv. Og det oppleves urettferdig at alt annet virker viktigere å få

åpnet enn våre tilbud.

• Ønsket om å leve forsvinner, man føler seg sviktet.

• Ensomheten er det aller verste med dette. Er til vanlig bruker av et støttesenter og ved å

miste den muligheten mister jeg nesten all sosial omgang. De er min erstatning for

familie, venner, kjæreste og jobb.

4.6.3 Endringer i tilbud fra NAV

Av våre informanter oppgir 36 % at de har tilbud fra NAV i form av arbeidsmarkedstiltak,

praksisplass, eller lignende. 10 % oppgir at det ikke er noen endringer i disse tilbudene. Av de

som til vanlig har tilbud, sier 39 % at de har det litt eller mye verre enn tidligere. Nesten like

mange, 35 %, sier at det ikke gjør noen forskjell, mens 16 % sier de har det bedre enn

tidligere.

I de åpne kommentarene nevnes mangel på arbeid og sosialt tiltak som en ekstra belastning:

• Ble dypt deprimert pga isolasjon og stans i mulighet til å søke/komme ut i jobb eller annet

tiltak. Mistet livsgnist og troen på meg selv og framtiden.

4.6.4 Endringer i samtaler med psykisk helseteam, FACT, ACT, rusteam, ruskonsulent

eller andre kontaktpersoner

Drøyt en tredjedel av informantene, 34 %, opplyser at de til vanlig har samtaler med psykisk

helseteam i kommunen, FACT, ACT, rusteam eller andre kontaktpersonen i kommunen.


Omtrent en fjerdedel av de som til vanlig har tilbud, 24 %, sier at de fortsatt har tilbud, og at

det ikke er noen endringer.

Tre fjerdedeler har imidlertid opplevd stenging eller endringer, og 62 % sier at disse

endringene gjør at de har det litt eller mye verre. Bare 12 % sier at det ikke gjør noen

forskjell, ingen sier at de har det litt bedre, og 2% sier de har det mye bedre.

De åpne kommentarene tyder på at det er store forskjeller i hvordan kommunene har

organisert tilbudet sitt, og hvilke tilbud folk har fått i denne perioden. Noen beskriver gode og

fleksible tilbud, andre at de har fått det svært vanskelig når tilbud stenger ned. Felles for

beskrivelsene er imidlertid hvor viktig dette tilbudet er, og hvor avgjørende det er at det

fungerer.

• Psykisk helse team var alt jeg hadde. Det er tungt å være helt alene i verden.

• Jeg har en rus-mentor med bruker-erfaring, og kunne ikke treffe henne den første stunden

etter korona, det påvirket livet negativt. Nå treffes vi, og ting er bedre.

• Kommunens psykiske helsetjenester synes jeg har vært veldig dårlige på å omstille seg.

De har ikke greid å få opp et tilbud om videosamtaler. De virker også veldig stressa.

• Istedenfor å sitte på kontoret med psykiatrisk sykepleier, går vi tur sammen. Med

boveilederen, som vanligvis hjelper meg med det huslige arbeidet, går jeg også tur. Å

treffe disse, og gå og snakke sammen, er gull verdt nå. De er de eneste jeg treffer og kan

snakke ordentlig med, som er sammen med meg fysisk. All kontakt med andre foregår på

telefonen. Jeg er veldig glad for dette tilbudet.

• I kommunen jeg bor i har mange av oss med psykiske og/eller ruslidelser blitt fullstendig

bortglemt. Det gikk nesten 5 uker innen jeg selv ble kontaktet av psykiatriteamet. (…) Når

man blir så fullstendig overveldet av økt symptomtrykk og eventuelt konsekvensene av det,

så er det vanskelig å huske på/ klare av å ringe selv til eksempelvis psykiatriteamet.

4.6.5 Endret tilbud ved døgnavdelinger

Omtrent en fjerdedel av informantene våre, 24 %, opplyser at de til vanlig av og til er innlagt

på døgnavdelinger, at de ventet på en planlagt innleggelse, eller at de var innlagt da

pandemien oppstod. Av disse dette gjelder, sier 10 % at de ikke har opplevd noen endringer i

tilbudet. I underkant av to tredjedeler, 62 %, sier at endringer i tilbudet har gjort at de har det


litt eller mye verre. Omtrent en fjerdedel, 25 % sier det ikke har gjort noen forskjell. Ingen

sier at de har fått det litt eller mye bedre på grunn av endringer i døgntilbud.

I de åpne kommentarene beskrives det at det er vanskeligere å få innleggelse når man trenger

det, og at planlagte innleggelser er satt på vent.

• Utredningsopphold på traumeavdeling blir satt på vent. Et opphold som jeg har ventet på

i flere år. Dette er kritisk for meg.

• Kjenner til avslag på innleggelser grunnet reduksjon i sengeplasser i coronatid. Urimelig

reduksjon. Usikkerhet gjør meg generelt urolig. Og når psyk helsetjenestene stenger ned

samtaler, dagsentra etc. da er det ingen å snakke med om utfordringene en lever med fra

før av. (…)

• Fokus har vært somatikk lite på psykiatri - selv i psykiatrien!

• I en lang periode i tiden med pandemien så slet jeg så fælt med panikkanfall/angstanfall

og hysterisk redd for å dø selv om jeg siden jeg var tenåring har ønsket å dø. (…). Hadde

virkelig trengt en innleggelse på DPS men visste jeg ikke kom inn (…).

4.6.6 Praktisk hjelp

Av våre informanter oppgir 13 % at de til vanlig får praktisk hjelp, til å handle, vaske, mm.

En fjerdedel av disse, 26 %, sier at det ikke er noen endring i den hjelpen de får. Av de som

opplever endringer, sier omtrent halvparten, 46 %, at de har det litt eller mye verre. 28 % sier

det ikke gjør så stor forskjell. Ingen sier de har det litt eller mye bedre på grunn av

endringene.

Det er ingen åpne kommentarer som direkte beskriver konsekvenser av endringer i dette

tilbudet, derimot er det flere som sier at de har behov for et slikt tilbud, men ikke har det,

heller ikke til vanlig.

4.6.7 Samlokaliserte boliger

7 % av informantene (24 personer) oppgir at de bor i bemannet bolig/samlokalisert bolig. 8 %

(2 personer) av disse sier at de ikke opplever noen endringer i tilbudet. 25 % (6 personer) sier

at endringene gjør at de har det litt eller mye verre, mens 63 % (15 personer) sier at

endringene ikke gjør noen forskjell. 4 % (1 person) sier endringene gjør at de har det bedre.


Det kan være vanskelig å tolke hva tallene betyr, særlig siden det ikke er noen åpne

kommentarer om dette temaet. Det er også snakk om få personer i vårt utvalg som oppgir at

de bor i slike boliger, og det er dermed vanskelig å trekke sikre konklusjoner.

4.6.8 Generelle tilbud i samfunnet

De fleste informantene våre, 82 %, sier at de til vanlig benytter generelle tilbud i samfunnet,

som fritidsaktiviteter, bibliotek, kino, treningssentre, kafeer, frivillige lag og foreninger. Selv

om dette er et klart flertall, er det sannsynligvis lavere enn i befolkningen ellers, noe som

støttes av utsagn fra noen informanter om at man til vanlig er mindre aktiv enn andre, og at

denne endringen gjør at det oppleves mer «likt».

Av de som benytter disse tilbudene til vanlig, opplyser 80 % at de har det litt eller mye verre

nå. 12 % sier det ikke er noen forskjell, mens 7 % har det litt eller mye bedre.

De åpne kommentarene som omhandler dette temaet, beskriver delvis at det er godt med mer

ro, men også problemer med isolasjon, og at både depresjon og angst kan bli verre av å være

innestengt og alene. En del beskriver også mangel på trygge alternativ, de har ikke bil, de har

ikke nær familie og de blir dermed mer isolert enn de som lettere kan benytte seg av tryggere

muligheter for transport, trening i marka eller samvær med familie.

• For meg som har behov for å trene hver dag, så har dette vært en utfordring. Jeg har

heller ikke kunnet gå på jobb. Min angst har blitt verre og jeg har ikke kunne fungere

sånn som jeg ønsket.

• Ellers savner jeg å kan gå ut å spise, gå på kafé, kino, festivaler osv. Jeg kjører ikke bil,

og tørr ikke ta buss. Selv om samfunnet åpner opp nå kommer jeg nok til å vente med å

gjøre alle tingene jeg savner, til jeg ser at det er trygt/ikke blomstrer opp igjen...

Lite stimulerende omgivelser og lite å gjøre.

Det går opp helt til det går plutselig ned og man får panikkfølelse og redsel.

• Jeg opplever det negativt på den psykiske helsa mi at gode rutiner er brutt, tilbud er stengt

ned og nærkontakt er ikke tillatt. Ingen å snakke fortrolig med.


4.7 Krevende overgang til videosamtaler

På spørsmålet om de hadde opplevd at fysiske møter, enten med kontaktpersoner i kommunen

eller med terapeuter i kommunen, var blitt erstattet med video eller telefonsamtaler, oppgav

64 % at dette var aktuelt for dem.

66 % av de som oppgav at dette var aktuelt for dem hadde opplevd at overgangen til telefon

eller videosamtaler gjorde at de fikk det litt eller mye verre. 17 % sa at overgangen ikke

gjorde noen forskjell, og 10 % sa at dette gjorde at de hadde det litt (8 %) eller mye (2 %)

bedre. 7 % sa at ikke hadde opplevd endringer.

Selv om vi ikke kan være sikre på at disse tallene er representative for alle som har opplevd

overgang til videosamtaler, bør dette likevel utforskes nærmere, siden det er viktig å vite

hvordan pasienter opplever denne overgangen. I det offentlige ordskiftet har det vært mye

oppmerksomhet på at overgangen til nettbasert terapi har gått overraskende bra, og at dette

bør bestå også etter pandemien. Svarene fra vår undersøkelse indikerer at overgangen slett

ikke har vært uproblematisk for et flertall av pasienter, selv om noen helt klart har også

profitert på det. Det er derfor behov for mer kunnskap om hvilke pasienter nettbaserte tilbud

egner seg for, hvilke som trenger andre tilbud og hvordan differensiere mellom ulike grupper.

• Telefon og nettsamtaler med kontaktpersoner oppleves ikke som en trygg behandling, og

blir umulig.

• Vil bare si at videokonsultasjoner med terapeut fungerer mye bedre enn forventet. I visse

tilfeller fungerer det bedre enn fysisk oppmøte. Det kan være lettere å snakke om de mest

skambelagte temaer, og man kan i større grad trekke seg tilbake dersom man ønsker det.

• Det er vanskelig når det som holder deg på rett vei er å treffe mennesker. Når til og med

fastlegeavtaler blir omgjort til e-post har det blitt mørkt Og vanskelig

5. Avslutning og anbefalinger Dette var en spontan og uformell undersøkelse, i en spesiell situasjon, og vi har ingen

garantier for at svarene fra denne undersøkelsen er representative for den sammensatte

gruppen av mennesker med psykiske vansker og/eller rus. Det er derfor behov for omfattende

forskning på hvordan mennesker med egenerfaring har opplevd pandemisituasjonen.


Samtidig er det indikasjoner på at informantene våre har varierte erfaringer og gjenspeiler

mangfoldet av brukererfaringer, selv om vi muligens har litt for få informanter med de mest

alvorlige og langvarige plagene.

At mange har det vanskeligere i denne situasjonen, er ikke overraskende, dette har vært en

krevende tid for mange. Undersøkelsen peker imidlertid på noen spesifikke områder, som

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse mener bør følges opp videre:

• 95 % av de som til vanlig benytter dagsentra og andre lavterskeltilbud rapporter om at

disse er stengt, og at dette har store konsekvenser for dem. For mange er

lavterskeltilbudene erstatning for venner, familie og nettverk. Vi er svært bekymret for at

noen kommuner av økonomiske og praktiske grunner kan komme til å vente med å åpne

slike tilbud til etter sommeren, med de negative konsekvensene det vil ha for mange. På

bakgrunn av denne undersøkelsen, og vår generelle kunnskap om feltet, mener vi at det er

nødvendig at kommunene settes praktisk og økonomisk i stand til rask og forsvarlig

gjenåpning av slike tilbud.

• Flere informanter nevnte spesifikt at transport var vanskelig i denne perioden. Mange

kjører ikke bil, og kollektivtilbud oppleves utrygt, også fordi mange er i risikogrupper.

Det gjør det vanskelig å komme seg til behandling, og å møte andre i trygge

sammenhenger, og forsterker isolasjonen. Dette stemmer med kunnskap vi i Nasjonalt

senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har fra tidligere. Vi mener derfor at

når deler av samfunnet gradvis åpnes igjen, er det nødvendig å sikre trygg transport for

personer i risikogrupper, slik at de som ikke kan benytte kollektivtilbud kan komme seg til

nødvendig behandling og oppfølging, inkludert lavterskeltilbud.

• I offentlig ordskifte har det vært fremhevet at overgang til nettbasert behandling har gått

veldig bra. Av de av våre informanter som oppgav at dette var aktuelt for dem, sa 66 % at

overgang til telefon eller videosamtaler hadde gjort at de har det litt eller mye verre. Vi

mener derfor at det er nødvendig med mer forskning på brukernes opplevelse av nettbasert

behandling, hvem dette egner seg for, og hvem som ikke har nytte av det. Det kan også se

ut til at mange kommuner har dårlige rutiner og strategier for nettbasert behandling og

veiledning, og trenger å utvikle dette.


• Mange av informantene våre forteller om utsatt behandling, forverring av eksisterende

plager, økt symptomnivå og dårligere fysisk og psykisk helse. I etterkant av denne krisen

vil det være nødvendig med økte ressurser innen psykisk helse og rusbehandling for å gi

god og nødvendig helsehjelp til de som har behov for dette.

• Det bør utvikles rutiner, både i første- og andre-linjetjenesten for å sikre oppfølging av de

som har behov for det ved kriser. Mange forteller at de i stor grad ble overlatt til seg selv,

at de, når de hadde det verre enn vanlig fikk mindre hjelp, og at det i stor grad var opp til

dem selv å be om hjelp.

• Selv om informantene våre hadde ulike erfaringer, er det mulig at vi hadde litt for få

informanter med erfaring med alvorlige og sammensatte lidelser, inkludert personer med

kombinert rus og psykisk lidelse. Bare 7 % oppgav for eksempel at de bodde i

samlokalisert bolig. Videre forskning bør ha særlig oppmerksomhet på hvordan

mennesker med alvorlige plager erfarer denne situasjonen, og på hvordan sikre at disse

personene ikke mister viktige tilbud når nå mange flere opplever psykiske vansker i lett til

moderat grad.


Spørsmålene fra spørreskjemaet, tabeller og grafer med resultater:

1. Hvordan opplever du at pandemien totalt sett påvirker deg?

Antall: Prosent:

Jeg har det mye verre enn før pandemien 110 32

Jeg har det litt verre enn før pandemien 136 40

Jeg merker egentlig ingen forskjell 50 15

Jeg har det litt bedre enn før pandemien 31 9

Jeg har det mye bedre enn før pandemien 13 4

Sum: 340

32 %

40 %

15 %

9 %

4 %

Hvordan opplever du at pandemien totalt sett påvirker deg?

Jeg har det mye verre

Jeg har det litt verre

Ingen forskjell

Litt bedre

Mye bedre


2. Opplever du at det at du har egenerfaring med psykiske lidelser og/eller rus påvirker

situasjonen din under pandemien?

Antall: Prosent*:

Egenerfaringen min gjør det mye vanskeligere for meg å takle denne

situasjonen

48 14

Egenerfaringen min gjør det litt vanskeligere for meg å takle denne

situasjonen

85 25

Egenerfaringen min påvirker ikke hvordan jeg takler denne

situasjonen

40 12

Egenerfaringen min gjør det litt lettere for meg å takle denne

situasjonen

114 33

Egenerfaringen min gjør det mye lettere for meg å takle denne

situasjonen

53 16

Sum: 340

14 %

25 %

12 %

33 %

16 %

Opplever du at det at du har egenerfaring med psykiske lidelser og/eller rus påvirker

situasjonen din under pandemien?

Mye vanskeligere

Litt vanskeligere

Påvirker ikke

Litt lettere

Mye lettere


3. Hvor redd er du for at du eller andre skal bli syke?

Antall: Prosent:

Jeg er ikke så redd, og redselen påvirker hverdagen min lite 123 36

Jeg er litt redd, og redselen påvirker hverdagen min i noen grad 160 47

Jeg er veldig redd, og redselen påvirker hverdagen min mye 57 17

Sum: 340

36 %

47 %

17 %

Hvor redd er du for at du eller andre skal bli syke?

Ikke så redd

Litt redd

Veldig redd


4. Er du i en risikogruppe?

Antall: Prosent:

Ja 130 38

Nei 157 46

Vet ikke 53 16

Sum: 340

38 %

46 %

16 %

Jeg er i en risikogruppe

Ja

Nei

Vet ikke


5. Hvordan påvirkes du av praktiske konsekvenser av pandemien, som f.eks. endret

økonomi, endrede handlerutiner, økt fokus på vask og hygiene og/eller andre

endringer i praktiske gjøremål?

Antall: Prosent:

Jeg har det mye verre enn før pga. praktiske konsekvenser av

pandemien

65 19

Jeg har det litt verre enn før pga. praktiske konsekvenser av

pandemien

126 37

Jeg opplever ikke praktiske vansker, eller dette påvirker meg lite 122 36

Jeg har det litt bedre enn før pga. praktiske konsekvenser av

pandemien

18 5

Jeg har det mye bedre enn før pga. praktiske konsekvenser av

pandemien

9 3

Sum: 340

19 %

37 %

36 %

5 %

3 %

Hvordan påvirkes du av praktiske konsekvenser?

Mye verre

Litt verre

Ingen endring

Litt bedre

Mye bedre


6a. Polikliniske samtaler med spesialist – psykolog, psykiater, andre terapeuter i

spesialisthelsetjenesten. At polikliniske samtaler er avlyst gjør at:

Antall: Prosent:

Jeg har det mye verre 60 28

Jeg har det litt verre 52 25

Gjør ingen forskjell 31 15

Jeg har det litt bedre 2 1

Jeg har det mye bedre 4 2

Det er ingen endringer i disse avtalene 60 29

Sum: 210

* Prosent av de som har svart at de har tilbud om slike samtaler.

28 %

25 %15 %

1 %2 %

29 %

At polikliniske samtaler er avlyst gjør at jeg har det

Mye verre

Litt verre

Ingen forskjell

Litt bedre

Litt verre

Ingen endringer i samtaler


6b. Dagsenter, brukerstyrt senter, andre lavterskeltilbud i kommunen. At

lavterskeltilbudene er stengt gjør at:

Antall: Prosent:






Det er ingen endringer i dette tilbudet 7 5

Sum: 148

* Prosent av de som har svart at de benytter lavterskeltilbud

32 %

34 %

25 %

1 %

3 %5…

At lavterskeltilbud er stengt, gjør at jeg har det

Mye verre

Litt verre

Ingen forskjell

Litt bedre

Mye bedre

Ingen endring i tilbudet


6c. At avtalene mine med NAV, arbeidsmarkedstiltak, praksisplass og andre tiltak

gjennom NAV er avlyst gjør at:

Antall: Prosent:







Sum: 121

* Prosent av de som har svart at de har tilbud fra NAV

17 %

22 %

35 %

9 %

7 %10 %

At avtaler med NAV er avlyst, gjør at jeg har det

Mye verre

Litt verre

Ingen forskjell

Litt bedre

Mye bedre

Ingen endring i avtaler


6d. Samtaler med psykisk helseteam, FACT, ACT, rusteam, ruskonsulent eller andre

kontaktpersoner. At samtaler med kontaktperson er avlyst eller endret gjør at

Antall: Prosent:




Jeg har det litt bedre 0



Sum: 115


31 %

31 %

12 %

0 %2 %

24 %

At samtaler med kontaktperson er endret har gjort at jeg har det

Mye verre

Litt verre

Ingen forskjell

Litt bedre

Mye bedre

Ingen endring


6e. Innleggelser på døgnavdelinger i psykisk helsevern og/eller TSB. At det er

vanskeligere å bli lagt inn på døgnavdelinger, at planlagt innleggelse ble avlyst eller at

jeg ble utskrevet før tiden, gjør at:

Antall: Prosent:





Jeg har det mye bedre 0


Sum: 80

* Prosent av de som har svart at dette er aktuelt for dem

36 %

26 %

25 %

0 %0 %13 %

At det er vanskeligere å bli lagt inn på døgnavdelinger, gjør at jeg har det

Mye verre

Litt verre

Ingen forskjell

Litt bedre

Mye bedre

Ingen endring


6f. Praktisk hjelp, som hjemmetjenester fra kommunen, hjelp til å handle, vaske, osv.

At jeg får mindre eller endret praktisk hjelp gjør at

Antall: Prosent:





Jeg har det mye bedre 0


Sum: 43

* Prosent av de som har svart at de har tilbud om praktisk hjelp.

25 %

21 %28 %

26 %

At jeg får mindre eller endret praktisk hjelp, har gjort at jeg har det

Mye verre

Litt verre

Ingen forskjell

Litt bedre

Mye bedre

Ingen endring


6g. Endret tilbud i samlokaliserte boliger. At tilbudet er endret i den bemannede

boligen jeg bor i gjør at

Antall: Prosent:







Sum: 24

* Prosent av de som har svart at de bor i samlokalisert bolig

12 %

13 %

63 %

0 %

4 %8 %

At det har vært endringer i bemannet bolig, har gjort at jeg har det

Mye verre

Litt verre

Ingen forskjell

Litt bedre

Mye bedre

Ingen endring


6h. Fritidsaktiviteter, bibliotek, kino, treningssentre, kafeer, frivillige lag og foreninger,

osv. At fritidsaktiviteter og samlingspunkt er stengt eller må brukes på andre måter

gjør at

Antall: Prosent:






Det er ingen endringer i de tilbudene jeg pleier å benytte 4 1

Sum: 280

* Prosent av de som har svart at de vanligvis benytter slike tilbud

32 %

48 %

12 %3 %

4 %

1 %

At fritidsaktiviteter og samlingspunkt er stengt eller må brukes på andre måter gjør at

jeg har det

Mye verre

Litt verre

Ingen forskjell

Litt bedre

Mye bedre

Ingen endringer


7. En del avtaler, for eksempel med terapeuter og kontaktpersoner innen psykisk

helseteam, er blitt erstattet med videosamtaler eller telefonsamtaler. At fysiske møter

er erstattet med video eller telefon gjør at

Antall: Prosent*:







Sum: 218


23 %

43 %

17 %

8 %

2 %

7 %

At fysiske møter er erstattet med video eller telefon gjør at jeg får det

Mye verre

Litt verre

Ingen forskjell

Litt bedre

Mye bedre

Ingen endring

Hvordan har mennesker med psykiske vansker og/eller rusopplevd pandemien våren 2020?1. Sammendrag2. Innledning3. Metode3.1 Datainnsamling og etikk3.2 Hvem var informantene?3.3 Begrensninger

4 Resultater:4.1 De fleste har det verre, noen har det bedre enn før4.2 Egenerfaringer kan gjøre det både lettere og vanskeligere å håndtere pandemien4.3 Flere er redde for å bli syke4.4 Flere er i risikogrupper4.5 Vansker med transport og bekymringer for fremtiden4.6 Endring eller avlysning av ulike typer avtaler4.6.1 Endring i polikliniske samtaler4.6.2 Stengte dagsentra og andre lavterskeltilbud4.6.3 Endringer i tilbud fra NAV4.6.4 Endringer i samtaler med psykisk helseteam, FACT, ACT, rusteam, ruskonsulent eller andre kontaktpersoner4.6.5 Endret tilbud ved døgnavdelinger4.6.6 Praktisk hjelp4.6.7 Samlokaliserte boliger4.6.8 Generelle tilbud i samfunnet

4.7 Krevende overgang til videosamtaler

5. Avslutning og anbefalingerSpørsmålene fra spørreskjemaet, tabeller og grafer med resultater:1. Hvordan opplever du at pandemien totalt sett påvirker deg?3. Hvor redd er du for at du eller andre skal bli syke?4. Er du i en risikogruppe?5. Hvordan påvirkes du av praktiske konsekvenser av pandemien, som f.eks. endret økonomi, endrede handlerutiner, økt fokus på vask og hygiene og/eller andre endringer i praktiske gjøremål?6a. Polikliniske samtaler med spesialist – psykolog, psykiater, andre terapeuter i spesialisthelsetjenesten. At polikliniske samtaler er avlyst gjør at:6b. Dagsenter, brukerstyrt senter, andre lavterskeltilbud i kommunen. At lavterskeltilbudene er stengt gjør at:6c. At avtalene mine med NAV, arbeidsmarkedstiltak, praksisplass og andre tiltak gjennom NAV er avlyst gjør at:6d. Samtaler med psykisk helseteam, FACT, ACT, rusteam, ruskonsulent eller andre kontaktpersoner. At samtaler med kontaktperson er avlyst eller endret gjør at6e. Innleggelser på døgnavdelinger i psykisk helsevern og/eller TSB. At det er vanskeligere å bli lagt inn på døgnavdelinger, at planlagt innleggelse ble avlyst eller at jeg ble utskrevet før tiden, gjør at:6f. Praktisk hjelp, som hjemmetjenester fra kommunen, hjelp til å handle, vaske, osv. At jeg får mindre eller endret praktisk hjelp gjør at6g. Endret tilbud i samlokaliserte boliger. At tilbudet er endret i den bemannede boligen jeg bor i gjør at6h. Fritidsaktiviteter, bibliotek, kino, treningssentre, kafeer, frivillige lag og foreninger, osv. At fritidsaktiviteter og samlingspunkt er stengt eller må brukes på andre måter gjør at7. En del avtaler, for eksempel med terapeuter og kontaktpersoner innen psykisk helseteam, er blitt erstattet med videosamtaler eller telefonsamtaler. At fysiske møter er erstattet med video eller telefon gjør at

Documents

– Alt er mye verre, men tilbudet er likevel dårligere....KORONARAPPORT 28.05.2020 NASJONALT SENTER FOR ERFARINGSKOMPETANSE INNEN PSYKISK HELSE 1 – Alt er mye verre, men tilbudet