3BI FERSKVANSSEKSKURSJON

Simen Langseth Folkestad, Ingrid Nystuen & Lena Johansen

3BI FERSKVANNSEKSKURSJON

HALLATJERNET



INNLEDNING:

Tirsdag 31.08 og onsdag 01.09 klokken 0800, dro vi i klasse 3BI ved Lillehammer VGS av gårde til

Halla gårdspark på Brøttum i Ringsaker kommune.

Et stykke ovenfor gårdsparken, omkranset av skog, myr og kyr fant vi tjernet hvor vi i hovedsak

skulle holde til disse to dagene.

Formålet med ekskursjonen var å undersøke ferskvann som økosystem, ved å se på både de

abiotiske og biotiske faktorer og hvordan disse påvirker hverandre. Med bakgrunnskunnskap fra

tidligere undervisning skulle vi prøve å fastsette hva slags type innsjø vi besøkte, samt planter og

dyrs tilpasningsdyktighet. Prøvene ble utført både langs land og ute på vannet fra båt. Disse ble

grundig studert og analysert nede på gården.


ABIOTISKE FAKTORER MED BÅT

SIKTEDYP MED SECCISKIVE OG VANNFARGEBEDØMMELSE

Ved å studere siktedyp og vannkvalitet kan vi skaffe oss en god oversikt over kvaliteten på vannet.

Disse målingene ble tatt ute på vannet (omtrent på midten) fra båt. Vi benyttet oss av en «kritthvit»

sikteskive påmontert et lodd på undersiden samt en lang snor merket for hver meter. Vi senket

skiven først ned til den var helt ute av synet, løftet opp og noterte lengden. Deretter senket vi den

ned i vannet på nytt, men denne gangen skimtet vi skiven. For en mest nøyaktig måling av

siktedypet regnet vi gjennomsnittet av disse to målingene.

For måling av vannfargen senket vi sikteskiven ned til lengden lik det halve av siktedypet og noterte

hva vi så.

SIKTEDYP 187,5cm

VANNFARGE Rustrød

Siktedypet tilsvarer dypet hvor 99 % av lyset er silt fra. Under dette dypet er det umulig for

plantene å drive fotosyntese dette grunnet både planktonalger, men også humusstoffer fra land som

stenger for lys tilførselen. I helt rent vann er siktedypet opp mot 200 meter, mens i mer

næringsfattige innsjøer vil ca 10 meter være et vanlig resultat.

Vannfargen er også naturligvis forskjellig fra hvor undersøkelsene blir utført. Vannfargen ved helt

rent vann er blått, mens vannet ved næringsrike innsjøer og fjorder ofte er grønt. Ved Hallatjernet

var fargen rustrød noe som tyder på en sammenheng med fargen på myrvann/kloakkvann som ofte

er gulbrunt eller brun av farge.


TEMPERATURMÅLINGER:

Utstyr:

Ruthners vannhenter

Glass med kork

Fremgangsmåte:

Vi skulle finne temperaturen på forskjellig dybde i Hallatjernet. I tillegg til å måle

overflatetemperaturen, senket vi vannhenteren ned på hver meter til vi nådde bunn av innsjøen. Vi

lot vannhenteren være en stund på dybden vi skulle måle temperaturen fra, før vi tok den opp igjen,

og med det samme leste vi av temperaturen fra temperaturmåleren inne i vannhenteren.

Konklusjon:

Ut i fra resultatene fra temperaturmålingene i

Hallatjernet ser vi at temperaturen på overflaten er

forholdsvis mye høyere enn temperaturen i

bunnvannet. I resultatene kan vi se en termoklin på

mellom 3 og 4 meter. Det vil si at vi ser et skille der

temperaturen synker mer per meter enn tidligere.

Det kalde vannet på bunn, skyldes at det kalde

vannet er tyngre enn det varme. I tillegg når sola ikke ned til bunnvannet og får derfor heller ikke

varmet det opp. Skillet viser at høstomrøringen ikke er i full gang helt enda.

Om sommeren kan temperaturen i overflatevannet og bunnvannet ha en varians på over 15c°. Det

er varmt overflatevann med omrøring og fotosyntese, og det varme vannet gjør at planteveksten i

vannet avtar. I det kalde bunnvannet samles næringssaltene, og Co2 konsentrasjonen øker. Om

høsten faller temperaturen og hele vannet får en temperatur på 4c°. Vind skaper høstomrøringen og

oksygen, karbondioksid og næringssalter fordeles i vannet. Ut i fra resultatene vi fant er nok

Overflatevann 13,5 C˚

1m 13,5 C˚

2m 13,2 C˚

3m 12,9 C˚

4m 8,5 C˚

5m 6,5 C˚


høstomrøringen i gang, men det er ennå ingen full omrøring.

OKSYGENMENGDE I HALLATJERNET

Utstyr:

Vannprøver

Analysesett for oksygen

Etter vi hadde vært ved Hallatjernet og henta inn vannprøver fra null til fem meters dybde gikk vi

ned til laben for å måle blant annet pH, CO2, og O2 mengde.

For å måle O2 innholdet må man være nøye med å ikke tilføre prøvene oksygen, da dette vil påvirke

resultatet. Vi startet med overflatevannet, og tilsatte åtte dråper mangansulfat og deretter åtte dråper

alkalisk kaliumjodid. Etter til sammen seksten dråper var tilsatt, vendte vi flasken et par ganger og

lot den stå så vannet la seg øverst med et tjukkere lag under. Da det hadde fått stått litt tilsatte vi

enda åtte dråper, denne gangen var det svovelsyre. Så ristet vi flaska en gang til så væska ble

gulaktig.

Nå var det klart til å fylle titreringsglasset med tjue milliliter av væsken. Mens det ble gjort fylte vi

en byrette helt full med natriumtiosulfat. Da var det viktig å ikke ha luftbobler i byretten. Vi greide

å fylle byretten uten luftbobler, så da kunne vi begynne å tilsette litt og litt til titreringsglasset mens

vi snudde glasset rundt så det ble blandet ut. Dette gjorde vi til prøven var blitt svak gul. Da tilsatte

vi stivelse-indikatorløsning og prøven ble blå. Helt til slutt brukte vi litt mer av stivelse-

indikatorløsningen fra byretten til blåfargen på prøva var helt borte. For å se resultatet da var det

bare å lese av hvor mye stivelse-indikatorløsning det var igjen i byretten. Da dette var gjort med

overflatevannet, fortsatte vi med vannprøvene fra én til fem meters dybde.

Mengden oksygen i vann er avgjørende for livet i vannet. Dette er fordi for å få energi til sine

livsfunksjoner, må alle levende organismer ty til celleånding, som igjen krever oksygen.

Oksygenmengden vil alltid variere med årstidene og med dybden. Vi fikk i denne omgang bare målt

på høsten, men vi fikk målt seks forskjellige steder. Hva vi gjorde, som står forklart ovenfor, er en

jodometrisk titrering og metoden vi brukte, kalles Winklers metode. Her er det veldig viktig å hente

inn vannprøvene så de blir utsatt for så lite oksygen fra lufta som mulig, og det optimale ville vært å

ha med utstyr til vannet, så man kan få gjort prøvene så tidlig som mulig.


Resultat:

Overflatevann 9,3 mg oksygen per liter vann

1m 8,6 mg oksygen per liter vann






KARBONDIOKSIDANALYSE

Utstyr:

Vannprøver

Analysesett for Co2

Fremgangsmåte:

Først fylte vi 20 ml frisk vannprøve i titreringsrøret med en dråpeteller. Deretter tilsatte vi to dråper

fenolftalein-indikator. Det var ingen reaksjon, vi kunne fortsette med analysen. Hadde vi fått en

reaksjon allerede her, hadde det ikke vært noe karbondioksid i prøven. Vi fortsatte med å fylle

mikrobyretten med karbondioksidreagens B og leste av hvor langt vi fylte opp. Vi satte

mikrobyretten ned i hullet i lokket på titreringsrøret, og titrerte karbondioksidreagens dråpevis helt

til vi fikk en permanent rosa farge. Differansen vi da kunne lese av på byretten, viste resultatet –

antall mg Co2 per liter vann.

Resultater:

Vannoverflate 13 mg

1m 13 mg

2m 15 mg

3m 24 mg

4m 50 mg

5m 69 mg


Konklusjon, oksygen og karbondioksidanalyse:

På resultatene vi tok i Hallatjernet ser vi at co2-innholdet øker jo dypere i innsjøen man kommer,

dvs. At oksygenkonsentrasjonen minker. Vi kan se et tydelig skille på rundt 3 meter, der co2-

konsentrasjonen nesten fordobles, mens konsentrasjonen av oksygen nesten halveres. Her finner vi

sprangsjiktet. I ferskvann spiller mengden av co2 i vannet stor rolle for plantenes fotosyntese.

Oksygen derimot, har noe å si for de levende organismene. Co2 avgis ved celleånding og skaper en

kullsyredannelse. Dette fører til lav pH.

6CO2 + 6H2O -> C6H12O6 + 6O2

Mye CO2 kan ha en bedøvende effekt på ferskvannslevende dyr som for eksempel fisk. Dette kan

også forklare hvorfor det var såpass lite fisk i innsjøen.

Oksygentilførselen til vannet kommer fra fotosyntese, samtidig oksygeneres vannet ved vår- og

høstomrøring.


PH-MÅLINGER

Surheten i vann, er en økologisk faktor som både har betydning for mange biologiske prosesser og

som i stor grad påvirkes av dem. Surheten måler vi som pH. Er pH under 7 er vannet surt, og er det

over er det basisk. De fleste organismer i ferskvann trives best ved pH-verdier rundt

nøytralitetspunktet. Allerede ved pH-verdier under 6 blir det for surt for mange dyr. Likeledes er det

mange vannplanter som får problemer med pH verdier over 9, selv om det er først rundt pH på 10 at

de store problemene melder seg.

Resultater:

Overflatevann 6,86

1m 6,85

2m 6,73

3m 6,63

4m 6,56

5m 6,54


Før vi kunne måle pH måtte vi hent vannprøver. Dette gjorde vi fra båt, og vi fylte glass med vann

både fra overflatevannet og ned til fem meters dyp. Prøvene fraktet vi ned til «laboratoriet» hvor vi

foretok undersøkelsene. Før vi kunne måle de eksakte pH-verdiene måtte vi sterilisere pH-meteret

samt kalibrere det på nytt. Grunnen til at vi gjorde dette var fordi pH-meteret hadde ligget for lenge

i kontakt med luft. Kalibreringsvesken vi endte opp med å bruke hadde på pH på 4,1. Deretter holdt

vi pH-meteret ned overflatevannet, leste av verdi og rengjorde med steriliseringsvann før neste

prøve. Slik holdt vi på til og med glass fem.

Konklusjon:

Som vi ser av prøvene var det ikke store svingninger i pH-verdiene, dette kan komme av flere

årsaker. I utgangpunktet trodde vi at pH-verdien skulle være relativt lav, dette fordi innsjøen er en

blanding mellom næringsrik og myrvannssjø. I en myrvannssjø kan pH-verdiene være ned mot 3.

Dette forteller oss at vannet sannsynligvis inneholder en del kalk som nøytraliserer vannet, samt at

tjernet er i større grad eutrof enn dystrof.


BIOTISKE FAKTORER

Dette bildet viser plantefordelingen rundt på tjernet.


PLANKTON:

Vi rodde ut med båten på Hallatjernet, og brukte en håv som var laget slik at plankton samlet seg

ved lav hastighet. Etter å ha samlet inn plankton, dro vi ned på gården å så på det i mikroskop. Der

klarte vi og artsbestemme dyreplanktonene Daphnia (vannloppe) og Cyclops (hoppekreps). I tillegg

fant vi planteplanktonet Synura (Gulalge).

Dyreplankton er smådyr som lever i vannmassene. De er et viktig ledd i næringskjeden, siden de

blir spist av smådyr og fisk. Før trodde man at de bare fløyt med vannmassene, men senere har man

funnet ut at de kan svømme. Lys, mattilgang og risikoen for å bli spist avgjør hvor de svømmer.

Dyreplankton deles inn i tre grupper – hoppekreps, vannlopper og hjuldyr. Funn av plankton kan

fortelle mye om innsjøen. Finner man for eksempel mange store dyr, er det sannsynligvis lite eller

ingen planktonspisende dyr eller fisk i innsjøen. Finner man bare små plankton vil det være motsatt.

Vannloppe – Daphnia. Er små krepsdyr. Antennene er forgreinet,

og de bruker dem til å svømme med. Det store mørke øyet fanger

opp lys, og med de mange små børstene på bena fanger de opp

mat. De utvikler eggene sine i et rugekammer under skallet på

ryggen, og ved å studere den i mikroskop kan man se utviklingen.

Noen ganger ser man hvileegg på ryggen. Hvileeggene har en hard

kapsel rundt seg. Dette er for å sikre at avkommet overlever hvis

dammen de lever i fryser om vinteren. Hvileeggene er produsert ved kjønnet formering, men

vannloppene har for det meste ukjønnet formering – partenogenese. Daphnier er den mest typiske

vannloppen. Hvis loppene blir utsatt for beitepress fra andre dyr enn fisk, som ikke sluker dem så

lett, kan de utvikle hjelmer på hodet slik at de blir vanskeligere å sluke. Daphnia-arter trives ikke i

innsjøer med pH under 5,5.

Hoppekreps – Cyclops. Har fått navnet etter hvordan de svømmer.

De slår med antennene og hopper fremover – ofte flere ganger

lenger enn kroppslengden. De lever av små partikler i vannet, som

alger, hjuldyr eller andre mindre dyr. Cyclops har en eggsekk på

hver side av kroppen. De filtrerer ikke vannet, men tar i stede aktivt

opp maten. Noen kan til og med spise dyr som er større enn seg


selv.

PLANTER OG DYR I STRANDSONEN

HUNDEIGLE (Erpobdella octoculata)

Rike: Dyreriket

Rekke: Leddormer

Klasse: Igler

Familie: Svelgigler

Slekt: Erpobdella

Art: Hundeigle

Hundeiglen er en veldig vanlig art i de fleste ferskvannstyper, utenom de mest eutrofe dammer.

Den trives best i stillestående og/eller svakt rennende ferskvann. Iglen er spraglete gråsvart av

utseende er et rovdyr som lever av andre virvelløse dyr.


VANLIG FROSK (Rana temporaria)

Rike: Dyreriket

Rekke: Ryggstrengsdyr

Underrekke: Virveldyr

Klasse: Amfibier

Orden: Frosker

Familie: Ranidae

Slekt: Rana

Art: Buttsnute frosk

Vanlig frosk eller buttsnute frosk er den vanligste frosken vi har i Norge (derav navnet). Den blir

som regel 7-10 cm lang. Av farge, som varierer litt med temperatur, er den lysbrun med mørke

tegninger og med mørk strek langs øynene. Dette er en robust art med korte forbein og lange

bakbein. Frosken er å finne over hele landet opp til 1000 meter over havet. Når maimåned nærmer

seg samles både hunn- og hannfroskene til gyting. Buttsnute frosken foretrekker helst å gyte i

dammer med en relativt grunn soleksponert strand, men som vi erfarte er den også gytende i tjern

og gårdsdammer. Hunnen legger ca 400-2000 egg samlet i faste geléklumper, som vi alle kanskje

har erfart fra barndommen av utvikler disse seg til rumpetroll rundt juli-august. Rumpetrollene blir

ikke kjønnsmodne før etter 2 til 3 år. I vinterhalvåret befinner frosken seg i bunnen av dammer eller

bekker (den puster med huden).


VANNLØPER (Gerridae)

Rike: Dyreriket

Rekke: Leddyr

Klasse: Insekter

Orden: Nebbmunner

Familie: Vannløpere

Slekt: Gerris

Det er i Norge funnet ca 8 arter av vannløpere.

Vannløpere er av utseende slanke og har lange trådformede bein, dette gjør at dyret er godt tilpasset

et liv på vannoverflaten. Vannløperen er hårkledd over hele kroppen, noe som hinder den i å bli våt.

Av navnet «vannløper» ligger det at dyret løper på vannet. Denne løpingen det foretar seg består

egentlig av å ro seg framover med det midterste beinparet, mens det bakre henger etter som styring.

De fremre benene er til for å fange byttedyr da dette er en gruppe av nebbmunner. De lever som

rovdyr, der de suger ut kroppsvæske fra andre dyr.


VÅRFLUELARVE (M/HUS) (TRICHOPTERA)

Rike – dyreriket

Rekke – leddyr

Klasse – innsekter

Orden – vårfluer

Forvandlingen er fullstendig, og den tilhører middels store innsekter. Larvene lever i rennende eller

stillestående vann i hus de har bygget av småstein, planterester osv. De er utbredt i hele verden, og

det finnes 8000 arter. De har lite utviklet munndeler som kun egner seg til slikking av væske. Det

kan for eksempel være vann eller nektar, men mange arter tar ikke til seg noe næring i det hele tatt.

Lavene lever på bunn av vassdrag og lever av forskjellige mikroorganismer. Larvehuset gir kroppen

god beskyttelse, og det utvides i takt med at larven vokser og forpupper seg. Bladhusene er

artstypiske.


STOR VANNKALV

Rike - Dyreriket (Animalia)

Rekke – Leddyr(Arthropoda)

Klasse – Insekter (Insecta)

Orden – Biller (Coleoptera)

Familie – Vannkalver (Dytiscidae)

Slekt – Dytiscus

Art – Dytiscus marginalis

Trives i næringsrike dammer og innsjøer, mens larven oftest er å finne i mindre dammer. Finnes så

langt nord som Nordland.


LIBELLE LARVE




Orden – Øyenstikkere (Odonata)

Underorden – Anisoptera

Libelle-nymfene er kraftigere enn vann-nymfene. Libeller er spesielt konstruert på den måten at de

har gjellene helt/delvis trukket inn i bakkroppen. For at de skal ta opp oksygen trekker de derfor inn

vann via anus, så de får vann over gjellene.


VANNKJÆR :




Orden – Biller (Coleoptera)

Familie – Hydrophilidae

Er ikke særlig konstruert for et liv i vann, og kan ofte forlate vannet for kortere eller lengre perioder.

Alle artene i familien varierer fra 3-50 med mer. De kan ha med seg luftreserver i form av en tynn

hinne som legges rundt dekkvingene.


BUKSVØMMER :




Orden - Nebbmunner (Hemiptera)

Underorden - Teger (Heteroptera)

Familie – Buksvømmere (Corixidae)

Svømmer med buken ned, derav navnet Buksvømmer. Den kan i tillegg fly i varmt vær. I Norge er

det kjent 28 arter fordelt på 8 slekter.


LITEN VANNSALAMANDER (TRITURUS VULGARIS BOREALIS)

Rike – dyreriket

Rekke – ryggstrengsdyr

Underrekke – virveldyr

Klasse – amfibier

Orden – salamander (caudata)

Familie – salamander (salamandridae)

Slekt – salamander (triturus)

Liten vannsalamander er den salamanderen som er mest utbredt i Norge, men den er fortsatt veldig

sjelden. Den er påvist steder på Østlandet og langs kysten til Stavanger og noen steder i Trøndelag.

Arten står på den nasjonale rødlisten i Norge. Liten vannsalamander liker seg best i ganske dype

dammer, som er åpne og ikke tørker inn på sensommeren. På sør- og Østlandet finnes salamanderen

oftest i dammer som ligger i jordbrukslandskap. Den yngler i små solåpne dammer, helst uten fisk,

og lever av smådyr. Eggene legges enkeltvis på vannplanter.


ERTEMUSLING (PISIDIUM)

Rike – dyreriket

Rekke – bløtdyr

Klasse- muslinger

Underklasse - heterodonta

Familie - sphaeriidae

Slekt – pisidium

Ertemuslingene er vanskelige og artsbestemme. Mange av artene er tolerante når det kommer til

forsuring, og kan finnes steder man ikke finner vannsnegler. Den er vanlig i all slags ferskvann,

også uttørkede, næringsfattige og sure innsjøer. Eggene utvikles i rugesekker i gjellene, og ungene

støtes ut gjennom ånderøret. Det finnes 17 ertemuslingarter i Norge. Muslinger og snegler finnes

egentlig ikke i sure innsjøer, da det ikke er nok kalk i vannet til at dyrene kan bygge hus eller skall,

men ertemuslingene er det eneste unntaket. Muslingene lever av alger, bakterier og andre små

organiske materialer. Ertemusling føder små, ferdig utviklede muslinger.


FLASKESTARR (Carex rostrata)

Rike: Planteriket

Underrike: Landplanter

Divisjon: Frøplanter

Klasse: Dekkfrøinger

Underklasse: Enfrøblader

Familie: Storrfamilien

Slekt: Starr

Art: Flaskestarr

Stengelen er hos flaskestarr lik som hos alle de andre starrartene, den er trekantet. Flaskestarren har

30.80cm lange og 2-3,5mm brede blad, blågrønne blad. Hannaksen er øverst (2-3) mens hunnaksen

befinner seg lengre nede på starret (2-4). Planten finnes i myrer og innsjøer over hele landet, og kan

gå ut til 0,5 meters dyp.


ELVESNELLE (Equisetum fluviatile)

Rike: Planterike

Underrike: Landpanter

Divisjon: Snelleplanter

Slekt: Snelle

Art: Elvesnelle

Hvis du brekker en elvesnelle i to vil du finne ut av stengelen er hul med en tynn glatt vegg, dette

skiller den fra andre sneller. Den har som regel sidegreiner som er kransstilt, selve planten likner litt

på en kattehale. Sporehuset stikker i toppen av stengelen. Disse plantene finnes over hele landet, og

i alle typer vann.


VASSRØR-KVEIN (Calamagrostis canescens)

Rike: Planterike

Underrike: Landpanter

Divisjon: Frøplanter

Klasse: Dekkfrøinger

Underklasse: Enfrøblader

Familie: Grasfamilien

Slekt: Rørkvein

Art: Vassrørkvein

60–150 cm høyt toppgress som ofte er grenet, toppen er svakt hengende og ofte rødbrun. Arten som

vokser på fuktig skogbunn og i vann. Vassrørkvein en sørlig utbredelse i Norge, fra Vest-Agder til

Hedmark og Oppland.


HVIT NØKKEROSE (NYMPHAEA ALBA)

Rike – planteriket

Underrike – landplanter

Divisjon – frøblader

Klasse – dekkfrøinger

Underklasse – tofrøblader

Familie – nøkkerosefamilien

Slekt – nymphaea

Hvit nøkkerose er Norges største blomst, og kan bli opp til 20 cm i diameter. Den finnes for det

meste i stille tjern, og kan leve i både næringsrikt og næringsfattig vann. Det kommer hvert år et

nytt blad fra rotstokken. Bladet flyter fordi bladstilken har fire lange luftkanaler. De leder oksygen

ned til rota. Planten er giftig, og det finnes mye overtro knyttet til den. Blomsten blomstrer fra juni

til starten av september, og blir pollinert når humler og biller leter etter mat inne i blomsten. Etter

befruktning trekkes frukten under vann og modnes, før den råtner, og frøene flyter opp. Hvert frø er

dekket av slim, og innenfor slimet er det luft. Dette gjør at frøet kan flyte noen dager, før det synker

ned på bunn og kan spire der. Blomstene har tallrike begerblad, kronblad, pollenbærere og grifler.

Den lever i temperert klima.


TJØNNAKS:

Rike – Planteriket (Plantae)

Underrike – Landplanter (Embryophytes)

Divisjon – Frøplanter (Spermatopsida)

Klasse – Dekkfrøinger (Magnoliopsida)

Underklasse – Enfrøblader (Liliidae)

Familie – Tjønnaksfamilien (Potamogetonaceae)

Slekt – Tjønnaks (Potamogeton)

(Art – Vanlig tjønnaks (Potamogeton natans))

Avlange flyteblader som kan være alt fra brune, rødbrune, eller brungrønne. Disse går ut fra en lang,

grov og greinet stengel. Akset sitter like over vannflata. Finnes i alle typer vann over alt i landet.


MYRHATT:

Rike - Planteriket (Plantae)

Underrike - Landplanter (Embryophytes)

Divisjon - Frøplanter (Spermatopsida)

Klasse - Dekkfrøinger (Magnoliopsida)

Underklasse - Tofrøblader (Magnoliidae)

Familie- Rosefamilien (Rosaceae)

Slekt - Mure (Potentilla)

Art - Myrhatt (Potentilla palustris)

Trives i næringsrike strøk. Eksempelvis myr, sump, fuktige enger, langs bekker og innsjøer. Kan bli

50 cm høy. Vokser her til lands opp til 1350 moh, til tross for at den er truet i Norge.


BUKKEBLAD:

Rike – Planteriket (Plantae)

Underrike – Landplanter (Embrryophytes)

Divisjon – Frøplanter (Spermatopsida)

Klasse – Dekkfrøinger (Magnoliopsida)

Underklasse – Tofrøblader (Magnoliideae)

Familie – Bukkebladfamilien (Menyanthaceae)

Slekt – Menyanthes

Art – Menyanthes trifoliata

Finnes i vann, både oligotrof og eutrof langs vannkanten og litt lenger ut. Blomstene er hvite, fargen

på bladet er lik både over og under (lys grønn), og frukta er en kapsel.


SELSNEPE (CICUTA VIROSA)



Divisjon – frøplanter


Underklasse – tofrøblader

Familie – skjermplantefamilien

Slekt – cicuta

Selsnepe er en flerårig urt av skjermplantefamilien. Den vokser ved innsjøer, tjern og stilleflytende

bekker, for det meste på Østlandet. Den inneholder cicutoxin og cicutol og er en av våre aller

giftigste planter – den er dødelig for mennesker og de fleste husdyr.


GULLDUSK (LYSIMACHIA THYRSIFLORA)



Divisjon – frøplanter


Underklasse – tofrøinger

Familie – nøkleblomfamilien

Slekt – lysimachia

Gulldusk har enkel stengel med motsatte blad. Arten vokser ofte der det er dårlig vekstgrunn som

for eksempel innsjø- eller elvebredder. Vannet står ofte langt oppover stilken.


Bever (Castor fiber)

Det kan til slutt kort nevnes at vi så tegn til bever, som man ser på bildene vi tok ovenfor. Til høyre

ser du tydelige bitemerker på treet, og til venstre er et bilde med litt mer oversikt.

Ikke lenge etter ekskursjonen så publiserte GD denne artikkelen:

http://www.gd.no/nyheter/article5279177.ece hvor det står om en beverfamilie i nærheten av der vi

var.

Den eurasiske beveren er en av to bever arter, og er utryddet mange steder på grunn av sin fine pels.

I løpet av 1900-tallet har den etter hvert begynt å bygge opp bestanden i Europa igjen. I dag er

bestanden i Norge anslått til å være om lag 70 000 individer spredd utover Sør- og Østlandet,

Trønderlag og Helgeland, men den sprer seg til nye steder hele tiden.

Rike – Dyreriket (Animalia)

Rekke – Ryggstrengdyr (Chordata)

Underrekke – Virveldyr (Vertebrata)

Klasse – Pattedyr (Mammalia)

Orden – Gangere (Rodentia)

Familie – Beverfamilien (Castoridae)

Slekt – Bevere (Castor)

Art – Bever (Castor fiber)

http://www.gd.no/nyheter/article5279177.ece


KONKLUSJON

Hvis vi ser på pH-verdiene i vannet som ligger rundt 6,5 – 7,0 som er mer likt eutrofe vann enn

dystrofe hvor pH-verdiene kan være helt nede i 3. Det må derfor være kalk i vannet som

nøytraliserer myrvannet. Det kommer også en del tilsig som følge av jordbruk i nærheten. Det er

både rik vegetasjon langs land (gråor, siv, gress, og andre planter), men det er også torvdannelse

samt nøkkeroser langs kantene. Siktedypet var opp i mot to meter, og det er også et tegn på

dystrofiske innslag. Det er mye oksygen i overflatevannet, og oksygenkonsentrasjonen avtar på veg

ned i vannet.

Med så mange elementer fra begge typer, er det vanskelig å fastslå om vannet er et rent eutroft eller

dystroft vann. Til tross for dette, har vi valgt å konkludere med at Hallatjernet er et eutroft tjern med

dystrofe innslag, særlig på grunn av pH-verdiene.

Documents

3BI FERSKVANSSEKSKURSJON