Embed Size (px)
Citation preview
TOR’S HAMMER
1
TOR’S HAMMER
1 Et vanskelig valg2 Stevnemøter 3 Jubileumsfesten
2
ET VANSKELIG VALG
Monica Frang Øye
3
Åndsverkslovens bestemmelser
4
Persongalleri:
Monica Hammer, enslig mor, hovedperson, forfatter
Harald Hammer, 9 år, hennes sønn
Peder Hammer, 30 år, Monicas bror, It-konsulent
Hanne Martinsen Hammer, Peders hustru
Eilif, Grete, Tora, deres barn
Einar Hammer, 29 år, Monicas bror, journalist
Sjur Hammer, 28 år, Monicas tvillingbror, skuespiller
Tor og Marita Hammer - foreldrene
Martin Bakken, eksmann, eventyrer
Anita Fjeldås, venninne, journalist i VG
Roar Fjeldås, 9 år, hennes sønn
Inge Sæther, barndomsvenn, journalist i Dagbladet
Marianne Løken, forlovet med Inge, stylist
Robin Johansen, eks fra gymnaset, kjent skuespiller
Gabriella Suarès, Robins kjæreste, modell
Tomas Suarès, 11 år, hennes sønn fra tidligere ekteskap
Vidar Bekken – gammel venn av Monica, kjent sangstjerne
Liv Bekken – Vidars hustru
Gert Ramsfjell Lie, eks fra gymnaset, rik, politiker
5
Turid Ramsfjell Lie, Gerts hustru, advokat, Hannes søster
Morten Ramsfjell Lie, 9 år, deres sønn
Julia og Joanna Ramsfjell Lie, 7 år, tvillinger
Jostein Ramsfjell Lie – Gerts bror, far til Roar Fjeldås
Lisa Ramsfjell Lie, Gerts søster, savnet person
I VG
Terje Hille Moe – redaktør i kulturredaksjonen
Marie Dahl – praktikant
Trine Henriksen – kollega
Birgit Hansen – kollega
I Aftenposten
Johan Billund – redaktør i nyhetsredaksjonen
6
1
April, 2016
«Åh, vær så snill, da! Kan jeg ikke få sitte oppe en
times tid til?»
Monica så strengt på sin 9-årige sønn Harald som så
opp fra den spennende filmen han fulgte med på og
sendte henne det mest bønnfallende blikket. Som om
hun kunne si nei når han gjorde det! Da følte hun seg
som en lusen mor. Samtidig måtte hun jo være litt
streng, ellers ville hennes evne som oppdragende mor
lide en stygg skamplett.
«Vær så snill, mamma! Det er så spennende, akkurat
nå!»
Monica så på tv-skjermen der Marty McFly var i full
gang med å rulle brettet vekk fra mobbegjengen og nå
tok tak i støtfangeren til en bil for å få hjelp på veien.
Den filmen, ja! Hvor mange ganger hun hadde sett Back
to the Future hadde hun ikke antall på.
7
«Vel! Gi plass!» Hun satte seg ned i sofaen ved siden
av sønnen.
Harald smilte.
«Takk, mamma!»
«Bare for i kveld! Jeg vil ikke tøye sengetiden hele
tiden hver gang du vil se en film!» Monica så litt
skjennende på ham.
«Ok!» Harald smilte.
Rampeunge! Monica måtte smile tilbake.
Stort med ord ble det ikke, siden de fordypet seg inne
i filmen.
«Åh!» Harald lo. «Se!»
«Ja, der havnet de i møkka!»
«Det fortjente de!»
«Mobbere pleier å få karma mot seg i filmer,» nikket
Monica. Hun visste at det ikke var slik i virkeligheten.
Mobbing var et stort problem for alle barn som gikk på
skolen.
Det fikk henne til å huske lappen Harald var kommet
hjem med for et par dager siden.
8
De bodde i en blokk midt i hovedstaten. Bydelen var
Sinsen. Litt mye trafikk, kanskje, men akkurat her var
de litt vekk fra motorveien. Det var ikke langt til
turområder, og så hadde de alt i nærheten,
matvarebutikk, kjøpesenter og masse ting og tang. Og så
kunne en buss eller trikk få dem ned til sentrum.
Selvfølgelig hadde Monica også en bil. Hennes egen
familie bodde rundt omkring i Oslo-området. Men hun
kjørte lite innenfor selve byen. Det var når hun skulle
besøke sine foreldre eller broren og hans familie at hun
brukte bilen. Og så når de var på ferieturer, hun og
Harald. Han pleide å like besøkene hos broren hennes,
for da kunne han være sammen med Eilif som var rundt
hans egen alder.
Tilbake til lappen han hadde fått! Den, ja! Ifølge
Harald hadde noen av klassekameratene ertet ham rundt
det at han hadde bare en mor som forsørget ham, og de
kalte ham ofte for en lausunge. Det likte han ikke å
høre.
«Jeg har en pappa!» hadde han hylt ut.
«Hvor er han, da?» lød den spottende stemmen.
9
«Det sier jeg ikke!»
Det ene stygge ordet førte til et annet, og det neste
som skjedde var at det ble et stygt slagsmål mellom
Harald og den andre gutten. En lærer kom og hindret det
som kunne ha blitt mer fatalt, og så hadde begge guttene
blitt sendt til rektor.
Heldigvis var Harald blitt trodd og ikke fått noe
annet enn melding med hjem.
Monica hadde signert meldingen og lovde seg selv at
hun skulle ta en samtale med rektoren i neste uke.
Det skulle ikke mye til før hun fikk barnevernets
oppmerksomhet mot seg. Det visste hun. Så hun måtte
være flinkere med Harald.
Tross alt var Harald best tjent med å finne en som
kunne utfylle farsrollen. Han skulle bli en mann en dag.
Monica kunne lære ham en del ting, men ikke alt.
Hun hadde ikke akkurat tenkt videre på å finne seg
en ny mann.
Sviket til Martin hadde hun ikke glemt så fort.
10
Da han forsvant, hadde de hatt et kranglefylt oppgjør
bak seg. Det hadde ført til masse høyrøstet dramatikk.
Og så en gedigen overraskelse.
Æsj! Det ville hun ikke tenke på.
«Mamma! Hva er det?» spurte niåringen.
Monica smilte ømt til sønnen. Så glad hun var i ham!
Hun håpet at han aldri ville forsvinne for henne. Hun
kjente trangen å gripe tak i ham og kose med ham, men
Harald var i alderen da han ikke likte sånne intime
berøringer. Da ble han bare flau.
«Vet du hvor glad jeg er i deg?»
«Æsj! Gi deg!»
Hun lo og smilte til ham.
Da filmen var ferdig, var det bråstopp, og Harald
føyde seg denne gangen. Hun passet på at han tok
tannpussen før hun så lot ham være alene på badet for
mer nødvendige saker. Og så var det inn i soverommet
og pyjamas og sengen.
«Søndag i morgen! Da kan du sove lenge!» sa hun.
11
Det var en oppfordring til ham. Harald pleide å
våkne opp lengre før henne når det kom til helgene.
«Hva med eventyr?» prøvde han seg.
«Du fikk se hele filmen! Det skulle holde for i kveld!
I morgen kveld!»
«Lover du?»
«Det lover jeg!»
«Yes!»
Hun smilte og ga ham et slengkyss før hun slukket
bryteren til taklampen og lukket ikke døren helt igjen.
Flott! Da kunne hun vie seg for datamaskinen.
Det var når Harald var på skolen, og når han hadde
lagt seg, at hun kunne gå i gang med romanskrivingen
sin.
Monica hadde utgitt to bøker. Ikke spesielt populære.
Salgstallene var ikke akkurat de høyeste. Men hun
visste at det bare var et spørsmål om tid hvis hun bare
kunne skrive bedre bøker og få bedre publikumsmasse.
Men så måtte hun også tenke på Harald.
12
Hun hadde brukt sitt eget navn som forfatternavn og
ikke noe fiktivt slik som andre forfattere gjorde. Monica
Hammer! Det klinget jo bra.
Spesielt vakker var hun ikke. Hun så på seg selv i
garderobespeilet ute i gangen. Det lyse håret var uvasket
og hun trengte absolutt en dusj. Det var snart på tide å
komme seg til en frisør. Håret var i ferd med å bli
skikkelig langt. Det krøllet seg ikke, slik det var for
andre kvinner, på henne var det glatt og stri manke.
Vanskelig å kjemme. Kroppen var fast og litt rund, og
fine former var hun utrustet med. Den litt runde magen
skyldtes at hun hadde jobben sin ved datamaskinen og
snop i en skuff i nærheten, og så hadde det vært lite
trening.
Klærne var behagelige å ha på. Ikke høy mote!
Vanlige dongeribukser og så en rød topp.
Godt at vinteren var overstått! Ute var det mildt, og
om det ikke akkurat var beste vær, så var det intet mer
snø på gatene. Men hun visste at det var bare i Oslo.
Oppe i høyden rundt omkring på Østlandet var det
fremdeles snø.
13
Nå var iallfall vintersportsesongen ferdig. Så nå
kunne hun vie seg til skrivingen. Sportssendingene
hadde distrahert henne.
Monica gikk ut til sitt lille kontor som var
ekstrarommet i leiligheten. Leiligheten var ikke så stor.
En kjøkken- og stue del. To soverom og så et bad. Det
Monica hadde gjort da de flyttet inn, var å få Peder inn
til Oslo, og så hadde han hjulpet henne med å bygge en
vegg inne i det største soverommet. Slik kunne Harald
få sitt eget rom, og i tillegg ville hun få et eget kontor til
skrivingen sin.
Ah! Deilig! Hun så sjokoladeesken som lå på pulten.
Hun pleide å gjemme godsakene her, siden
arbeidsrommet var det eneste stedet Harald ikke fikk lov
til å gå inn i. Den gutten hennes var svak for søtsaker.
Den svakheten hadde hun også.
Kanskje på tide å endre litt rutiner!
Pytt, pytt! Vel, hun fikk skrive noen kapitler nå i
romanen hun var i full gang med på Pc-en.
Hun slo på Pc-en og ventet på å få tilgang til
hovedmenyen. Pc-en var en billigutgave, hun var ikke
14
den som gikk og kjøpte det beste og dyreste. Tross alt
måtte hun tenke på økonomien.
Heldigvis hadde de ikke gjeld! Men hun kunne ikke
akkurat handle impulsivt heller. Hver måned måtte hun
sette opp et budsjett, og så planlegge en handletur en
gang i uken.
Bokinntektene var ikke så store, så derfor hadde hun
en vikariatjobb i en av avisene her i Oslo. Mandag til
fredag. Monica kunne ikke be om større lønn siden hun
bare jobbet 50 %. I helgene måtte hun tenke på Harald,
så da ble det ikke så mye tid til skrivingen.
Det var da svært, da! Hvorfor kom ikke menyen?
Hun tastet irritert på tastaturet.
Helvete! Svarte!
Skjermen var fremdeles mørk.
Nå ble hun sinna.
«NEIIIIIII!» hylte hun.
15
2
Hammer familien var kjent for en ting. De var alle
utrustet med skikkelig kraftige temperamentsutbrudd
når noe ikke gikk deres vei. Som regel klarte de å styre
raserianfallene ved å telle til ti inni seg eller fant andre
måter å avkjøle seg på, spesielt når de var ute i
offentligheten. Monica stod ikke tilbake for sine brødre
som var mest kjent for å klikke. Hun kunne mange
banneord, mesteparten snappet opp fra
barndomshjemmet i sin tid, men noe var selv tillært. Så
ut av munnen hennes nå kom noen stygge kraftige
gloser.
Absolutt ikke å servere med barn i nærheten.
Fillern og! Hva skulle hun gjøre nå?
Da brått sprakk alt i tilværelsen for henne.
«Mamma!»
Å! Helvete!
Hun hadde vekket opp Harald.
16
Brått ble proppen som var gått ut av ballongen puttet
inn igjen og lot noe helium være igjen.
Hun smilte flaut da Harald åpnet døren og stirret litt
skremt inn.
Ja! Ikke noe rart at han var skremt!
«Mamma er litt sur på Pc-en,» forklarte hun.
«Åh!» Øynene hans ble trillrunde.
Harald smilte litt.
«Funker den ikke?»
«Den vil ikke slå seg på!» sa Monica. «Vel, ikke noe
annet å gjøre enn å ringe etter Pc-doktoren og få ham
hit!»
Og så håpet hun at Peder ville ta turen. Tross alt var
det ganske sent nå.
Det var mest sannsynlig at han ville vente til i
morgen før han tok turen.
Heldigvis var det bare en halvtime fra Asker inn til
hovedstaten.
«Åh! Vil han ta med Eilif?»
Eilif var Peders eldste sønn og jevnaldrende med
Harald. De to guttene var gode venner.
17
«Jeg regner med at Eilif nå sover i sin dypeste søvn!
Så det kan du glemme!»
«Ja, jeg bare spurte!» Harald smilte.
«Hypp! Tilbake til sengen!»
Hun passet på at han gjorde det før hun gikk ut til
stuen og fant mobiltelefonen sin. Med et sukk tok hun
telefonen, og vandret tilbake til arbeidsrommet mens
hun søkte opp brorens navn og trykket på
telefonnummeret på Smart-telefonen.
Æsj! Bare to streker igjen. Ja! Hun måtte lade
mobilen i natt.
Der ble det svart. En mørk stemme klang ut.
«Ja?»
«Hei!» Monica tok opp sin beste sjekkemetode. «Vet
du at du er verdens beste og supre og snille og min mest
lojale bror?»
Latter lød ut.
«Problemer med Pc-en igjen, skjønner jeg!» sa han.
Hun sukket.
«Ja! Den vil ikke slå seg på!»
«Hum!»
18
«Så kan du ta turen?»
«Tja!» Hun hørte at han nølte. «Kan du ikke vente til
i morgen?»
«Det er nå jeg hadde tenkt å skrive!» sa hun.
«Vel, orker du litt lyn opplæring over telefonen, da?»
Blæh! Mannfolk!
«Ja, bedre enn ingenting!» sukket hun.
Hun fikk først instruksjon å sjekke strømledningene.
Der mange hadde falt i en fallgruve ved å finne andre
muligheter, så var det enklest først og fremst sjekke om
strømkontakten var i uttaket. Enkelt! Ingen strøm! Da
var det ikke noe rart at Pc-en ikke ville slå seg på.
Hun ble glad da hun så at strømkontakten var i.
«Strøm!»
«Antenna?»
Et kort blikk til antenneledningen.
«Ja!»
«Vel, sjekk om ledningen står i klem!»
Klem?
«Hvordan gjør jeg det?»
Latter.
19
«Monica! Trekk ut pultbordet!»
Å! Hun tok det.
Hun la mobilen fra seg og brukte alle sine krefter.
Tross alt var pulten tung med den høye flatskjermen og
harddisken samt tastaturet og musa, og så var det en
skriver helt til høyre.
Hun fikk rykket ut pulten et par centimeter fra
veggen.
Nå så hun et grønt signal.
«Vel! Noe skjer her!» sa hun.
«Det skal det være,» kom Peders stemme fra mobilen
der hun hadde satt på høyttaler. «Slå nå på og kom deg
inn i hovedmenyen. Har du ingen problemer da, så er vi
ferdige her.»
Monica trykket på oppstartknappen igjen. Bra! Nå
begynte Pc-en å jobbe.
«Funker!» Hun smilte.
«Så bra, da!» lød brorens stemme.
«Tar sin tid, dette!»
Det gikk seks sekunder. Ti sekunder. Femten
sekunder.
20
«Kom an! Trege maskin!»
«Blir det når du kjøper en billigutgave!» kom det tørt
fra broren. «Kanskje en god ide å kjøpe en bedre etter
hvert!»
«Har ikke råd!»
Det var da et nytt bilde havnet på skjermen.
Hun måpte.
«Nei!» Hun bante høyt.
«Monica, da! Hvor har du fått det flotte ordbruket
ditt fra?» lød den ertende stemmen.
«Pøh!» Monica snøftet. «FRA DEG!»
«Hva har skjedd nå, da?»
«Datamaskinen laster opp oppgraderinger. Jeg får
ikke gjort NOE i kveld!»
«Og når var siste gang du har oppgradert?»
«Eh!»
Ja! Når var det hun hadde gjort det? Hun tenkte
tilbake. Som regel trengte hun ikke å gjøre det når hun
bare skulle skrive.
Og så hadde det vært mye med Harald de siste
månedene. Hans bursdag i januar. Dessuten hadde det
21
vært sportssendingene og da hadde de sittet ved Tv-en
begge to og sett på med en bolle potetgull på bordet,
hatt pølsefest, og gjort masse andre ting når de var ute.
«Jeg tror det var på nyåret!» sa hun.
Ny latter igjen.
«Fire måneder siden! Jada! Du ber om problemer!»
«Hold snavla!»
«Vel, du får ikke gjort noe i kveld, det er for
sikkert!» snakket broren videre, uten å bli anfektet av
hennes frekke fornærmelse. «Jeg kan godt ta en tur i
morgen hvis du vil. Det er iallfall mye bedre enn å ligge
og dovne her når Hanne tar med barna til foreldrene
hennes.»
«Ja, du er velkommen!» sa Monica lettet.
Som sagt var Peder hennes beste bror. Da utelot hun
de to andre brødrene som var greie på sitt vis, men som
også var veldig vanskelige å få tak i. Hvor Einar var nå
etter at han nå var ferdig med militæret, visste hun ikke.
Det eneste de hadde fått fra ham de siste årene var
julekort og noen telefoner når de hadde fylt bursdag.
22
Monica husket den dagen da det var kommet pakke
fra Kina i januar og kort med den gjenkjennelige
skriften til Einar der han skrev at pakken var til Harald.
Den beste gaven var at han selv dukket opp, synes nå
hun, Harald likte best å være sammen med familien. Og
der hadde hun også Peder og foreldrene på sin side.
Hva nå han hadde gjort i Kina, da! Hun skjønte ikke
hvordan han kunne ta seg råd til alle
utenlandsoppholdene.
Og så var det Sjur, da! Hennes tvillingbror. Monica
hadde hatt ham som sin yndlingsbror helt fra hun var
liten. Sjur var som gutter flest. De tenkte mest på harde
leketøy og i å gjøre rampestreker. Som eneste jente i
søskenflokken hadde Monica lært seg å være guttejente,
og der alle brødrene dro ville hun også være med. Det
førte til at hun ble skikkelig flink i sport, og god til å
fikse biler. Der alle jentene var i gang med å leke med
dukker og i å pynte seg, foretrakk Monica å hente fram
skistøvler og slalåmski eller skøyter, og utseendet blåste
hun en lang marsj i. Hun var noe for seg selv. Det visste
hun.
23
Tilbake til Sjur! Han hadde en egen form for humor.
Glimt i øyet. Som barn hadde han vært urolig, som
voksen mann hadde han vært vanskelig å slå tak i, og
han var den mest rastløse av alle. Alle hadde ventet at
han var den som ville forlate hjemmet først. Det til tross
for at han var yngst i søskenflokken. Monica var blitt
født to timer før ham.
Blæh! Noen ganger følte hun seg litt utilstrekkelig.
«Vet du hva jeg synes er verdens beste
bursdagsgave?» spurte hun.
Monica skulle fylle år i pinsen. I år ville bursdagen
falle på 2. pinsedag.
«Ny PC?» lo Peder.
«At hele familien er samlet!» sa Monica.
«Ja!»
Svaret var kort.
«Vet du i det hele tatt hvor Einar er nå?» spurte hun.
Det var ingen vits i å spørre om Sjur. Det visste hun.
Peder ville ikke høre noe snakk om ham.
Noe som tydet på at det var et iskaldt forhold mellom
de to. Det hadde hun undret seg på flere ganger.
24
«Si det! Han ringer noen ganger når han føler for det!
Skjønt jeg har ikke hørt fra ham siden januar!»
«Ikke jeg heller!» sa Monica.
Hun hørte en stemme i bakgrunnen. Hanne,
utvilsomt!
«Herligheten! Jeg snakker med søstera mi!» lød den
klagende stemmen.
«Legg på!» lød den iskalde stemmen til svigerinnen.
Monica rakk tunge mot mobiltelefonen. Hun hadde
ofte lurt på hva det var Peder så i Hanne.
«Det går bra!» sa hun. «Vi ses i morgen!»
Det lød et klikk.
25
3
«Rundstykker! Nam!» Harald så bort mot
stekeovnen.
Monica smilte til sønnen sin. Han var ikke vanskelig
å fore opp.
Det skyldes selvfølgelig alderen. Hun hadde ikke
antallet dager da han var yngre og nektet å spise den
rare maten på tallerkenen. Hun prøvde å lære ham sunne
matvaner og gi ham variert kost. Det gikk mest i fisk, og
litt kjøtt. Hun skulle ikke overfore ham heller. Da ble
han bare grinete og fikk vondt i magen.
Nå var han mer selvhjulpen og spiste alt han fikk på
tallerkenen. Harald vokste tross alt. Et halvt år pleide å
være grensen for klær, da måtte hun kjøpe nytt. Det gikk
mest i bukser og skjorter og ikke minst sko. Men takket
være i at det hadde vært jul, og Peder hadde gitt sin lille
nevø klær i julegaver, gjerne et par større størrelser, så
trengte Monica ikke å tenke på ny vinterjakke til Harald.
Var det noe rart at hun var veldig glad i broren sin?
26
«Jeg tror jeg kan ta ut rundstykkene nå,» sa hun.
To til henne og en til Harald. Og så hadde han fått
melk i vannglasset og juice til henne.
«Vi får jo snart besøk!» sa hun.
«Ja!» Harald strålte opp.
Når det ville bli, visste hun ikke. En gang i
formiddagstimene, tippet hun.
Man kunne ikke avtale klokkeslett med broren. Han
kom når han kom. Men det var typisk mannfolk!
Hun fikk ut rundstykkene fra stekeovnen og lot
brødet hvile litt mens hun hentet fram pålegg og smør.
Mobilen ringte like etterpå.
«Peder, kanskje,» sa Monica. «Da skal vi spørre om
han kan ta med Eilif!»
«Flott!»
Samtidig så hun at en tekstmelding var kommet.
Hun svarte.
«Hei? Skal du innom VG?» lød en forkavet
kvinnestemme.
«Det er søndag!»
«Ja, og så? Avisen går i trykken senere i kveld!»
27
«Jeg har ikke planer om det,» sa Monica. Hun hadde
håpet å unngå helgeskiftene. Hennes vanlige
arbeidspraksis var fra mandag til fredag. Hun visste at
redaktøren kunne omorganisere skiftene, når han følte
for det, men han måtte vel ta hensyn til enslige mødre.
Lørdagene var greie, da hadde alle fri. Det var søndagen
som var et mareritt.
Kvinnen i stemmen var hennes journalistkollega
Anita Fjeldås.
«Åh, bra!» Et lettet sukk.
«Anita, hva er i veien?»
«Jeg har en tufs til eksmann som allikevel ikke kan
komme og hente Roar!» lød Anitas stemme. «Han skal
ut med Kiel-båten med sin nye bimbo!» Det siste ordet
kom med en snert av snøft. «Det var meningen at han
skulle ha sin samværsrett i dag, mens jeg er i VG. Jeg
må jobbe! Nå er spørsmålet hva jeg skal gjøre med
ham.»
Monica smilte.
«Kom hit, da!» sa hun. «Vi kan ta hånd om Roar i de
timene du må jobbe!»
28
«Åh, kan du?»
«Ja, han er jo like gammel som Harald!» sa Monica.
«Den pysa?»
Harald hadde lekt et par ganger med Roar, og funnet
ut etter hvert at gutten var litt for stille og forsiktig av
seg. Forknytt, nærmest! I motsetning til ham som likte
bråk og leven.
«Monica, du er verdens beste venninne!»
«Jada!»
«Vi er der om få strakser!»
Hun brøt forbindelsen.
«Ikke fornærm Roar så mye,» skjente hun mens hun
drev med å skjære rundstykkene. «Gutten går gjennom
en tøff tid! Ikke alle er som deg! Han elsker pappaen
sin, vet du!»
«Så hvorfor gikk foreldrene hans fra hverandre?»
spurte Harald.
«Det er ikke av mangel av kjærlighet til ham!» sa
Monica. Hun smurte med smør med kniven. «Hva vil du
29
ha på? Leverpostei? Brunost? Pølsepålegg! Eller
syltetøy!»
«Syltetøy!»
Det fikk han.
Monica tok brunost til sine rundstykker og snart etter
spiste de ved kjøkkenbordet. Hun ville ikke forklare at
grunnen til separasjonen gjaldt en annen kvinne.
Hun sjekket tekstmeldingen som hun hadde fått.
Jepp! Broderen!
H-M
BK
KL. 10+-
B: EILIF
P
Typisk Peders datakoder. Ikke for det! Hun hadde
lært seg å lese ordene under bokstavene hans. H-M stod
for Hei Monica. BK er Besøk. Klokkeslettet forstod
hun. Det betydde at han ville være her om et kvarters
30
tid, selv om hun heller ville gi ham en halvtime. +- stod
nemlig for mer enn klokka 10, eller litt før 10. Skjønt
hun gikk for det siste. B stod for Bagasje.
«Ja, da blir det tre guttunger, da!» sa hun.
Harald lo.
«Da får vi se hvem som kommer først!»
Anita Fjeldås var først framme med sin ni-år sønn
Roar.
Roar lignet mest på moren sin. Han var liten av
vekst, til tross for sin alder, han så mer ut som han var
syv år gammel. Håret var lyst. Luggen hans var lang.
Han hadde på seg en blå jakke og blå dongeribukser.
Sorte skinnsko. Lue. Vel, Anita var flink til å kle ham.
Det skulle hun ha honnør for. Det var jo kaldt ute, selv
om det var blitt april.
Selv om det var sagt i TV at det ville bli milde vintre
utover. Men altså, nå var det vår.
«Vær snill gutt, nå, Roar!» sa moren. «Og du har da
lekt med Harald før!»
31
Harald hadde slått seg ned i sofaen med nettbrettet
sitt. En lønnsom investering for Monica slik at hun
slapp å underholde ham hele tiden. Men hun lot ham
kun få lov til å bruke nettbrettet til å spille spill, et par
timer om dagen.
«Han er bare sjenert!» sa Anita. Hun rusket i håret
hans etter at hun hadde tatt av ham luen.
Roar klarte selv å få av jakken.
«Pappa er borte!» sa han. «Han kunne ikke komme!»
«Nei, sånn er livet!» sa Monica. Hun visste den
virkelige historien. «Men snart får du to stykker å leke
med!»
«To?» Anita hev øyebrynene.
«Peder stikker innom med Eilif!»
«Det er bra!»
Anita smilte med skinnende øyne.
Jada! Monica visste at hun hadde et godt øye til
broren hennes.
Helt trofast var ikke hun heller. Tross alt hadde den
manglende kjærligheten til ektefellen vært toveis. Anita
hadde blitt gravid ved et uhell, og sagt til den uheldige
32
Jostein at han burde ta ansvar, for neimen om hun hadde
tenkt å bli alenemor. Abort var ikke på tale!
Anita var kanskje ikke den perfekte mor, siden hun
tenkte først og fremst på karrieren sin. Hun skulle fram i
journalistyrket. Så det hadde vært masse barnepass, og
innleid ekstrahjelp. Det til tross for at hun ikke hadde
spesielt god råd, men til gjengjeld så var ektemannen
velstående. Han skulle ut med lommeboken sin. Monica
regnet med at han hadde hatt innvendinger, men etter at
Anita ga ham en sønn hadde han sluttet å klage.
Bare synd at han valgte å spre sin sæd andre steder.
Og vakker var hun. Anita. Lyst langt hår, satt opp i
hestehale. Blå øyne. Hun var høyere enn Monica, raget
minst et hode over henne. Hun var alltid fiksert i å se
godt ut, og det gjorde hun nå også. Vinterjakken var en
grå kåpe med hette av skinn. Hun trengte ikke å skifte,
siden hun snart skulle gå. Støvlettene var selv av brunt
skinn. Fine lange bein.
Monica hadde møtt henne første dagen hun ble ansatt
i VG.
To år siden.
33
«Åh, hei! Du er her på vikariat?»
Monica så seg rundt. Hvor skulle hun gå?
«Eh! Ja!» Hun nikket. «Det er så stort her!»
Kvinnen smilte.
«Aftenposten er større!» lo hun.
«Ja, avisforlaget har jo flyttet nå!» sa Monica.
Hun visste at Aftenposten tidligere hadde hatt lokale
her i Akersgata. Nå derimot hadde Aftenposten nytt
lokale i Schweigaards gata.
«Tenker VG også å gjøre det?» spurte hun.
«Ikke etter oppussingen,» sa kvinnen. «Dessuten er
Akersgata sentral!»
«Terroristutsatt, vet du!»
Monica hadde ikke glemt bomben som hadde rammet
sentrum noen år før. Det hadde vært en grøsser av det
store. Og så de aspirerende AP-medlemmene ute på den
øya. Mange dødsfall der!
«Nå, hva heter du?»
«Monica. Monica Hammer!»
«Anita Fjeldås. Så hvor skal du sitte?»
34
«Kulturredaksjonen.»
Anita nikket.
«Så du liker de greiene?» spurte hun mens hun viste
hvor hun skulle gå.
«Vel, det er en begynnelse,» sa Monica, mens hun
studerte kvinnen.
Anita Fjeldås var nok jevnaldrende med henne. Men
ikke mer enn det. Vakker og elegant iført en mørkeblå
buksedress. Lyst oppsatt hår.
«Jeg har en sønn, så jeg kan ikke vie meg helt,» sa
Monica.
«Virkelig! Hva heter han?»
«Harald! Han er syv år!»
«Wow!» Anita lo. «Like gammel som Roar!»
Hun så litt usikkert på henne.
«Navnet ditt virker kjent, da!» sa hun. «Har vi sett
hverandre før?»
Monica stoppet opp og så på henne.
«Kommer du fra Asker?» spurte hun.
«Jepp, født og oppvokst der!»
«Er du åtte og tjue?»
35
«Ja!»
«Har du gått på Bleiker?»
Nå smilte Anita.
«Ja!»
«Jeg også!» lo Monica. «Men vi kan ikke ha gått i
samme klasse!»
«Kunstfag!»
«Handel og kontorfag for meg!» Hun fulgte med.
Det var slik de fant hverandre. Og fram til i dag
hadde vennskapet blitt sterkere.
Egentlig var de veldig forskjellige. Men det at de
begge var småbarnsmødre, gjorde til at isen smeltet. Og
så det at de hadde gått på samme skole.
Dørklokka ringte og fikk henne tilbake til nåtiden.
«Der har vi dem!» sa Monica.
«Flott!»
«Har du det ikke travelt?»
«Jeg trenger ikke å være der før 12!» sa Anita.
36
Roar var fri for uteklær og sko, så han nølte litt før
han gikk fram til sofaen. De hørte ham rope: «Åh!
Dataspill! Kult!»
Monica trykket på låsbryteren.
«Før han kommer opp, så vil jeg nevne et forslag,»
sa Anita.
«Hva da?»
«Du vet at det er ti år siden vi gikk ut fra skolen.»
«Jo takk!»
«Så jeg lurte på om vi skulle arrangere
jubileumstreff! Din klasse og min klasse!»
Monica isnet til.
«Hva synes du om det?»
«Vel, jeg vet ikke. Det vil jo være mye å forberede.
Og folk å lete opp!» Hun snøftet. «Jeg vet ikke hvor
Sjur er, altså!»
Ansiktet hennes ble mørkt.
«Og jeg vil ikke ha Martin der!»
Anita lo.
«Og så er det enkelte typer jeg ikke vil møte igjen.»
37
«Den sagnomsuste Robin!» Anita lo. «Ja, han var
noe for seg sjøl! Og så Gert!»
«Jeg tenkte på jentene også!» Monica geipet.
«Og du vil ikke møte Inge heller?»
Nå forandret ansiktsfargen fra mørk til virkelig
rødme.
«Eh! Kanskje!» Monica dro på det.
Det var ham hun hadde hatt vanskeligst for å
glemme.
Forelskelsen i ham hadde virkelig vært sterk og
rødglødende.
Hvem vet? Kanskje det ville ha blitt de to?
Hvis det ikke hadde vært for den dumme Marianne!
Gjett om hun hadde hatet henne!
Ja, og så var det Martin, da! Gode trygge Martin som
hun hadde valgt å satse på istedenfor. Selv om hun mest
så på ham som en venn.
Skjønt ikke nå lenger.
«Hei, her er vi!» lød en kjær stemme utenfor døren.
Monica låste opp.
Eilif kom rushende inn som en vind.
38
«Hei!» lo hun. «Brems opp!»
«Er Harald her?» ropte Eilif.
«Ja, han er inne i stuen! Men ta av deg først!»
Peder var inne i gangen.
«Åh! Anita!»
Anita kniste.
Var det noen hun hadde vært forelsket i på skolen, så
var det i den trygge og kjekke Peder Hammer.
Og helt over ham var hun ikke.
Så det hadde vært morsomt for henne å møte Monica
i VG.
«Ville han ikke bli med moren?» spurte Monica.
«Ut til Drammen? Nei! Da jeg fortalte at du gjerne
ville betro din datamaskin til meg denne morgenen, så
spurte Eilif om han kunne være med! Han liker jo best å
være sammen med Harald framfor søstrene sine.»
To svært så kjappe gutter tok til å løpe mellom
rommene og skrike ut i fryd og latter.
«Ja, der er de i gang!» sa Monica. «Jeg håper bare at
de får Roar med i leken!»
39
«Vel, da kan jeg dra!» sa Anita. «Tenk på mitt
forslag, du! Jeg forventer et svar til mandag.»
Hun smilte flørtende til Peder før hun dro.
40
4
«Hvilket forslag?» spurte Peder.
Han raget 190 cm over bakken. Håret var like lyst
som Monicas, og øynene like blå. De var blonde i
hennes slekt, og de spøkte ofte at de nedstammet fra
vikinger. Slik hadde hytta deres oppe i Hurdal fått
navnet Tor’s Hammer. Så var det dessuten mange Tor-
er i slekten deres, da først og fremst faren deres. Så
navnet var ikke tatt ut av vinden.
Den gode faren og moren deres var på en vellengtet
Spania-tur nå, en gave de hadde fått til jul, som de
hadde utløst, og valgt å reise i mars like før påske. De
ville ikke være tilbake før i mai. Det hadde de fortjent
også, siden de begge nå var i pensjonsalderen. Da slapp
de å tenke på jobb. Men sånn gikk det når folk tok først
til å tenke på barn når de var kommet i 30-årene.
«Jubileum!» Monica snøftet.
Broren smilte.
41
«Sant! Det ER ti år siden Bleiker!» Han lo. «For deg!
For meg er det snart tolv år siden.»
«Spørs bare om jeg har lyst til å møte de folka
igjen,» sa Monica. «Det er enkelte jeg vil unngå!»
«Nei, jeg skjønner Martin!»
«Og så vet jeg ikke hvor Sjur er!»
Sjur hadde valgt kunstfagene framfor det mer
kjedelige handels- og kontorfaget som Monica hadde
valgt. Det hadde også Einar gjort året før. Peder hadde
valgt samme fag som henne. Siden han ble uteksaminert
først av dem, hadde han så gått videre til Oslo
universitet og utdannet seg innenfor dataingeniørfaget
der han fikk sin Bachelor grad.
«Ja, det er vi to om!» Peder nikket, bekymret.
Han fulgte med henne inn i arbeidsrommet. Monica
gjorde først en liten avhopper til stuen der hun så Roar i
full gang med nettbrettet. Hun ristet på hodet.
«Nei, håpløst!» sa hun da hun kom tilbake til
arbeidsrommet. «De vil ikke ha ham med i leken.»
«Anita!» Peder snøftet. «Hva farer i henne når hun
gir ham fra seg til andre?»
42
«Hun må jobbe!»
«Og så? Hun kan ha tatt ham med seg til jobben. Jeg
har gjort det et par ganger, og Eilif har ikke klaget! Han
liker å se meg på jobben min.»
«Ja, men det er også viktig at han får seg venner,» sa
Monica. «Jeg vet ikke hvordan han har det på skolen!
Men noe sier meg at det foregår et eller annet! Han er så
sjenert og tilbaketrukket! Jeg tror det ikke bare skyldes
den manglende faren hans.»
Hun verket av omsorg for lille Roar.
«Er han ikke i samme skole som Harald?»
«Nei, de bor på Majorstua!»
Peder nikket. Ulike skoledistrikter.
«Vel, jeg får se hvordan din datamaskin er,» sa han.
Han slo på Pc-en.
«Jeg traff forresten en av dine gamle klassekamerater
for et par uker siden,» sa han.
«Åh! Hvem?» Monica var spørrende.
Hun visste at Peder jobbet som It-konsulent i Plan-
og bygningsetaten i Oslo kommune.
43
«Han var på Rådhuset for å sjekke kilder!» Peder lo.
«Og så å sanke inn stoff til en historie! Han har blitt
journalist! Trygg god kar, må jeg si! Og da snakket vi
om gamle minner. Og så spurte jeg om han hadde giftet
seg nå.»
«Hvem?»
«Tenk det, han brøt sin forlovelse med henne på
nettopp nyttårsaften i fjor! Det må ha vært virkelig
krangel! Ikke at jeg unner Marianne det, etter det hun
gjorde mot deg.»
«Åh!» Monica rødmet langt og lenge. «Inge? »
«The one and only! »
«Jeg trodde at de var gift nå, jeg!»
«Nei! De kom aldri så langt. Akkurat som de to der i
Friends, Rachel og Ross!»
«De ble da sammen til slutt, da!»
«Ok, dårlig analyse!» sa Peder. «Men godt for Inge
at han valgte å droppe henne! Jeg har alltid likt ham. Så
hva sier du til at jeg inviterer ham til middag en dag, og
så kan du og Harald komme over?»
Monica ble brennende rød i ansiktet igjen.
44
«Jeg – jeg vet ikke, jeg!» sa hun.
Pah! Peder, altså! Reneste Kirsten Giftekniv!
Han visste tross alt om hennes varme følelser til Inge
Sæther.
«La meg tenke på det!» sa hun.
Peder lo smilende før han fordypet seg i Pc-en.
«Jepp, her trenges det, virusvask!» sa han.
Monica følte for en vask selv. En dusj! Slik at hodet
kunne bli klar igjen.
Kutt ut! Mannen har gått videre i livet!
45
5
Peder tilbød en tur ut på byen etter arbeidet med Pc-
en. Det var Monica med på, hun satt alt for mye i
skrivejobben, og så fikk de guttene ut. Sola fikk
termometeret opp noen grader. Det var typisk april, i
morgentimene kunne det være sur kulde, men ut over
dagen ble det varmere i sola. Og da føltes alt herlig!
«Hvor skal vi gå, mamma?» spurte Harald.
«Ned til sentrum, tenker jeg!» sa Monica. «Vi
avslutter spaserturen på Jernbanetorget.»
«Åh, ikke trikk?»
«Nei, vi går! Fin mosjon!»
Peder smilte spøkefullt.
Han formet et turprogram da de kom ut av blokken
kort tid etterpå. Guttene i uteklær og gode sko.
«Og så er det morsomt å se på alle menneskene,» lo
Harald.
«Og biler!» sa Eilif.
«Ja!» Roar livnet til.
46
«Og så skal vi ikke gå fort! Mulig at vi finner en
lekeplass også.»
Det var guttene med på.
Monica smilte. Grei måte å få guttene til å bruke
energi. Harald kom ikke til å klage på sengetid senere i
kveld.
De holdt seg til fortauene ned mot Carl Berners
plass.
«Synd at det er søndag, ellers kunne vi ha gått til den
bruktbutikken,» sa hun.
«Ja, blås i det!» sa Peder. «Vi skal ikke bruke så mye
penger.» Han smilte. «Men en matbit kan vi ta nede på
Jernbanetorget.»
«Det er godt å gå, da!» sa Monica.
«Så hva synes du om jubileum?»
«Tja! Jeg vet ikke, jeg!»
Hun rørte urolig på seg.
«Er det noe lurt å møte de folka fra videregående?
Jeg har hatt masse mobbing på meg, og det glemmer jeg
ikke så lett!»
47
«Lærerne trodde på deg, vet du!» sa Peder. «Nå har
jeg ikke alle detaljer. Men var ikke du en av de
smarteste jentene i klassen?»
«Ja, strø salt på såret, du!»
«Mamma, var du det?» Harald så på henne.
Monica smilte.
«Vel, jeg dumpet ikke, iallfall! Ta lærdom fra meg,
du! Hvis du klarer å beherske fag, vil du komme langt i
livet ditt! Og se på meg! Hva er jeg kjent for?» Hun
trakk på skuldrene.
«Du har utgitt noen bøker!» sa sønnen.
«Ja, men jeg er ikke noe berømt!»
Eilif og Roar så mest på bilene rundt dem.
«Jeg KUNNE gått inn for å finne et annet yrke,» sa
Monica. «Og så gjøre et bedre yrkesvalg enn det jeg
gjorde. Vil du vite hvorfor jeg ikke gjorde det?»
Harald så litt forvirret tilbake på moren.
«Åh!» Da gikk det et lys opp for ham. «Var det på
grunn av meg?»
«Ja!» Monica lo. «Du var da blitt sådd inni meg!»
«Ville du ikke ha meg?»
48
«Vel! Man kan trygt si at hadde jeg valgt å bli
gravid, ville jeg ha vært noen år eldre.»
Peder lo ertende.
«Men en god mor er hun, ikke sant, Harald? Selv
om hun ble det i en alder av atten år!»
Harald smilte rampete.
«Åh! Der er lekeplass!» Han pekte.
«Da går vi dit!» sa Monica.
De hadde gått rolig og de var ennå ikke nede ved
Carl Berners plass.
«Jippi!» Guttene løp bort mot lekeplassen.
«Ikke vanskelig for dem å finne på noe,» sa Peder.
«Åh, der ringer den vederstyggeligheten!»
«Peder, da! Mobiler er praktiske!»
Selv om Monica skjønte hvorfor han ikke likte å bli
ringt opp på en søndag. IT-konsulenters verste mareritt
var å bli tilkalt i helgen. Men for dem var overtidsarbeid
et nødvendig onde.
«Ja?» Peder svarte mobilen sin. «Åh, bra! Jeg trodde
det var jobben!»
«Hanne?»
49
«Jeg er kone-fri for noen timer i dag, og er sammen
med søsteren min!»
Monica fniste.
«Sure, hvorfor ikke? Vi kan møtes på
Jernbanetorget! Når vi kommer dit?» Peder så bort mot
guttene. «I denne farten, er vi nok ikke der før om en
times tid.»
«Minst!»
Monica lurte på hvem han snakket med.
«Burger King? Ja, flott! Ja, guttene vil helt sikkert
spise lunsj der!»
«Gjett om!» lo Monica. Hun pleide å ha
hamburgerbesøkene til bare en gang i måneden. I så
tilfelle ville det bare bli et lett middagsmåltid senere i
dag.
«Ja, det kan du tro!» Peder smilte hemmelighetsfullt.
«Flott! Da ses vi!»
Han brøt forbindelsen.
«Hvem var det?»
«Det vil du finne ut av!»
«Åh, maken!» Hun snøftet.
50
«Du er da kjent for å være tålmodig!»
«IKKE SÅ TÅLMODIG!»
«Nei, det er jo en Tyr-trekk!» lo Peder. «Så har du
satt planer for pinsehelgen og 17. mai i år?»
«Tja! Bursdag 2. pinsedag. Bursdag 17. mai!»
Monica smekket med tungen. «Jeg kunne godt tenke at
vi drar til hytta, der er det plass til hele familien. Og da
kan vi grille! Og så kommer vi vekk fra kø-kaoset!»
Det hadde vært en standard vits for alle søsknene,
siden de hadde bursdag i mai, alle sammen. Peder som
kom til verden på selve nasjonaldagen. Einar som ble
født på selve frigjøringsdagen. Og så hun selv og Sjur
som ble født den 16. mai, dagen før 17. mai. Det var
derfor det var akkurat et helt år mellom de fire
søsknene. De hadde slått sammen hvert år til en stor
gedigen bursdagsfeiring for alle søsknene til nettopp
nasjonaldagen. Da hadde alle fri. Men Monica visste
ikke hvordan det ble nå, med både Einar og Sjur borte.
Og det var Einar som skulle fylle rundt år i år. Han
skulle bli 30.
«Åh!» Hun smilte. «Er det Einar vi skal møte?»
51
«Tenk! Kanskje det!» Peder brummet.
Slik han så ut i ansiktet, skjønte hun at det var et
skudd ut i natten.
De satte stopper for lekingen ti minutter senere, og
da gikk de videre ned til Carl Berners plass.
«Må vi gå hele veien ned?» klaget Harald. «Jeg
begynner å bli sliten, altså!»
«Dere skulle ikke ha drevet med løpekonkurranse!»
Guttene hadde kappet om hvem av dem som var best
til å løpe. Harald hadde vunnet, med kort margin til Eilif
som var like bak ham. Roar hadde tapt med stor margin,
han var ikke så flink til å spurte som de to andre. Men
han hadde taklet tapet med bare flir.
I det minste hadde han ikke fått spydige
kommentarer i tilbakemelding nå.
Roar var luta lei av å høre ordene «sinke»,
«skilpadde», og «kjedelig» og «barnerumpe».
Han ville heller være sammen med gutter som ikke
mobbet ham, men det var et fåtall av dem på skolen
52
hans. Alle ville kjekke seg. Og da så de ned på de som
ikke var så gode i sport og andre ting.
«Men vi kan godt ta T-banen!» sa Monica.
«Åh, takk, mamma!» Harald smilte.
«Får du det alltid som du vil?» spurte Eilif.
«Mamma er lett å overtale!» lo Harald. «Får ikke
du?»
«Nei, pappa setter grenser!»
«Som normalt er,» sa Peder foran. «Jeg vet ikke
hvordan det er for deg, Roar!»
«Mye frihet!» sa gutten med et smil på lur. «Spesielt
etter at mamma ble skilt!»
Samværet med guttene her i dag fikk ham til å føle
seg bedre. Ingen av dem hadde fornærmet ham.
Da visste han ikke at Harald hadde kalt ham for en
pyse, men det hadde han ikke sagt til ham direkte. Da
holdt han munnen lukket.
«Ja, alenemødre har det vanskelig!» sa Peder.
«Spesielt med gutter!»
Monica skjønte hva han mente. Guttene trengte en
mann å se opp til som farsrolle og som kunne være der
53
og hjelpe dem og fortelle ting som kvinner ikke kunne
gjøre. Det var tross alt vanskeligere for dem å fortelle
om guttesaker.
De kom ned til perrongen inni T-banestasjonen.
«Hva synes dere om Burger King?» spurte hun.
«Topp!» smilte Harald.
«Topp!» utbrøt Eilif.
«Topp!» ropte Roar.
«Eneste utskeielse i dag, altså!» sa Monica. «Og det
går for resten av måneden.»
«Neste måned, da?»
«Da blir det stor bursdagsfeiring oppe på hytta!»
«Kult!» Harald lo.
«Åh, får jeg være med?» spurte Roar.
Eilif trengte ikke å spørre.
«Det kommer an på Anita!» sa Monica.
Gutten nikket.
«Og der er sporvognen!»
Flere minutter senere ankom de Jernbanetorget.
54
Burger King var oppe på tredje plan. Monica følte
seg trygg her på togstasjonen, for selv om det var fare
for veskenaskere, var det mange vektere her som passet
på sikkerheten. Hun visste at der var et Tv-program om
Oslo S, der hun hadde sett et par episoder en gang. Så
hadde hun skrudd av. Hun ville ikke tenke på de
narkomane og så alle gjengene som pleide å vanke her
på kveldstider.
«Du får den beste hamburgeren her,» sa Eilif til
Roar. «De er gode!»
«Vet det!»
«Hei! Gå opp, og finn bord, dere!» sa Monica. «Så
kjøper vi maten imens!»
Guttene nikket og tok trappa opp til etasjen over der
det var masse bord og stoler.
«Er din gjest der oppe?»
Peder smilte hemmelighetsfullt.
«Kanskje, jeg vet ikke. Nå ble vi jo tidligere framme
enn beregnet. Å, der ble vi vinket til!»
De fikk bestilt tre barnemenyer og to menyer til dem
selv.
55
«Åh, se der!»
En foraktfull kvinnestemme.
Monica stivnet til. Den stemmen hadde hun hørt før.
Hun snudde seg og fikk se den mest forhatte
personen fra skoletiden.
Marianne!
56
6
«Så! De to mest gjevt omtalte Hammer-gjøkene!»
Marianne Løken var spydig.
Vakker var hun å se på. Mørkt langt bølgete hår som
alltid var frisert og pleid omhyggelig. Sorte øyevipper,
lillarøde lepper, en liten rett nese og bleke kinn. Etter ti
år, regnet Monica med at hun fremdeles var slank, og
det viste seg å stemme. Marianne var litt høyere enn
henne. Her i dag var hun iført en brun skinnjakke, blå
dongeribukser og høyhælte sorte sko. Et fargerikt tørkle
rundt halsen. En mørkeblå Gucci veske holdt hun i
høyre hånd.
Tydeligvis på reiseføttene, siden hun hadde trillende
koffert med seg også.
Og det forklarte at hun var på Jernbanetorget.
«Skal du noen steder?» spurte Monica.
«Tenk, det! Spania!» sa Marianne. Hun smilte.
«Misunnelig?»
«Nei!» Monica ristet på hodet.
57
«Kanskje du møter våre foreldre der nede?» lo Peder.
«Reiser du alene?»
«Pøh! Jeg alene! Hvorfor skulle jeg det?» Marianne
fnyste. «Nei, jeg har med min forlovede!» Hun smilte.
Så viste hun fram venstre hånden sin. En liten ring.
«Ekte diamant!»
Peder gryntet.
«Som du liker å vise fram, hva?»
Heldigvis ble de ropt opp nå, siden maten nå var lagt
på brettet, så de gikk fram.
«Så mange menyer, da!» lo Marianne. «Skal dere
spise alt det der? Ikke noe rart at du er tykk!»
Det siste var en giftig pil mot Monica.
«Åh, dra opp til loppehavet med deg!» smelte
Monica ut. «Har du ikke et flytog å ta?»
Dessuten visste hun noe annet siden Peder hadde
fortalt om bruddet, så selv om Marianne hadde beholdt
ringen, var det åpenbart at hun hadde løyet.
«Snart! Etter at jeg har funnet ham!» Marianne så
seg rundt. «Han må da være her et sted!»
Peder harket.
58
Takk! Nå skjønte han hvorfor hun var her.
«God tur til Spania!» sa han.
Monica rettet veien mot trappa.
«Hei, har hun gått?» lød en velkjent stemme da hun
kom opp til neste plan.
Monica tok et: «Blæh!» da hun så hvem det var.
Samtidig kjente hun at hjertet tok til å banke ganske
hardt.
Forrædersk hjerte!
«Inge!» fikk hun fram.
59
7
Inge Sæther smilte vennlig til henne.
Ti år hadde gått siden siste gang hun hadde sett ham,
like før de ble uteksaminert, og han så dro sammen med
flere andre gutter til militæret og førstegangstjenesten.
Han var like jevnaldrende med henne, men hadde
selvfølgelig gått i en av parallellklassene. Det var Sjur
som hadde introdusert ham for henne. Monica husket at
Anita også hadde gått i samme klasse med broren, så det
betydde at hun nok kjente Inge godt hun også.
Ikke noe å si på at han var utdannet journalist nå. Det
var jo Anita også. Kunstfagene på skolen innebar også
fordypning innenfor journalistikk og medier, selv om
hovedtemaene var kunstmaling, mote og design, film og
foto-skolen, drama, sanglinje og dans. Men det var ikke
alle som hadde talentet, og når det ble funnet ut, var det
like greit å finne en annen studieretning. Skjønt det var
ikke alle som tok til seg veiledningen. De fortsatte
ufortrødent videre. Marianne var en slik type.
60
Monica visste at hun var god til å synge, da. Den
rosen skulle hun ha.
Men nå var det å tenke på andre ting. Som hvordan
hun skulle klare å snakke med ham uten å røpe at han
gjorde henne ør og svimmel.
Forelskelsen i ham var ikke helt død. Hun hadde
håpet at avstanden og tiden ville hjelpe.
Og så samlivet med Martin.
Martin, ja! Det spørsmålet var det neste som ble stilt.
«Så – er det sant at du er skilt nå?»
Monica åpnet munnen og lukket igjen.
«Mamma, hva er det?»
Nysgjerrige Harald!
Peder klukket.
«Jeg tror hun ble helt stum, jeg!» lo han.
«Hvorfor det?»
Her var Eilif ute.
«Vel, dere har fine unger!» Inge kom bort til bordet
der de tre småguttene hadde satt seg ved.
61
«Eilif er min! Harald er Monicas!» forklarte Peder.
«Lille Roar her er sønnen til Anita!»
«Hun måtte på jobb!» Monica klarte endelig å
snakke.
Inge smilte.
«Jeg er ikke liten!» klaget Roar.
«Jo, det er du!» lo Harald. «Jeg er mye større enn
deg!»
«Bare noen centimeter!»
Hun så at Inge fremdeles hadde sitt lyse hår. Han var
blitt veldig høy, var vel rundt brorens høyde på 190 cm.
Fremdeles utrolig kjekk å se på! Og så trente han vel
mye. Det var ikke mye overflødig fett på kroppen hans.
Her i dag var han kledd i blå dongeribukser og mørkeblå
treningsjakke med ordet ADIDAS på øvre del av
jakken.
«Hørt noe fra Sjur?» spurte Inge.
«Nei!» Monica ristet på hodet.
«Einar?»
«Nei!»
Hun visste at de var gode venner, de også.
62
Da de gikk på videregående, hadde de hatt Sæthers i
et av nabohusene i boligfeltet. Som følge av det, hadde
Inge gått inn og ut av huset deres utallige ganger og slik
styrket vennskapsbåndet med guttene i huset. Og med
Monicas ustyrlige kjønnshormoner, var det ikke noe rart
at hun var blitt forelsket i ham.
Selv om det var nok av kjekke gutter i klassen
hennes også, og for øvrig ellers på skolen. Men det var
tross alt Inge hun hadde sett mest og hatt drømmende
svermerier rundt.
Da var det hardt å svelge at han også var i drømmene
til mange andre jenter på skolen også. Og spesielt
Marianne hadde vært forgapt i ham.
Ikke noe rart i så tilfelle at hun hadde gått etter
henne.
En kjærlighetssyk jente ville ikke ha rivaler!
Det visste Monica godt.
I så tilfelle kunne hun ikke klandre Marianne så mye,
faktisk ville hun ha syntes synd på henne hvis hun ikke
hadde gått inn for å ødelegge hennes rykte. For det var
63
når det var manglende interesse hos gutten, at det var
mest fornuftig bare å gå videre.
Men Marianne hadde ikke skjønt det!
Og så hadde faktisk Inge gått i sin egen grav da hun
hadde fortalt ham at hun var gravid. De hadde tross alt
hatt sex.
Det var det som var grunnen til at han hadde valgt å
gifte seg med henne.
Og så ble det forlovelse.
Bryllupet skulle ha tatt sted etter endt
førstegangstjeneste.
Det bryllupet, ja!
Hun spurte mellom munnfullene.
«Hva skjedde med det planlagte bryllupet?» spurte
hun.
«Avlyst!» Inge blunket.
«Hvorfor det?»
«Vel, mens jeg var på Haukeseter hadde hun hatt en
abort!» sa han. «Ifølge henne!»
Peder nikket.
«Mamma, hva er abort?» spurte Harald.
64
«Det jeg kunne ha gjort med deg hvis jeg ikke hadde
valgt å beholde deg,» sa Monica.
«Åh!» Harald smilte dumt.
«Det var iallfall forklaringen jeg fikk da jeg kom
tilbake og ventet å se henne med tykk mage!»
Inge smilte tørt.
«Men så var hun slank som alltid!»
«Åh, dere gutter!» Monica tente. «Dere kan stikke
av, mens vi blir sittende der med en unge og skammen!»
«Nå, nå, Monica!» Peder skjente litt på henne. «Ikke
snakk om deg selv! Martin steppet faktisk til, vet du!»
«Han …»
«Ja?»
«Åh! Ikke noe!» Monica stappet i seg potetremsene.
Best å holde snavla rundt det temaet.
«Overraskende at du involverte deg med Martin,
da!» sa Inge. «Jeg trodde dere bare var venner!»
«Vanskelig å opprettholde vennskap med gutter når
de kommer i tenåringene.»
«Nei! Sant!»
Peder lo.
65
«Ja, var det ikke det som ødela mellom deg og
Vidar?»
«Æsj! Ikke snakk!»
«Mamma, hvem er Vidar?» spurte den nysgjerrige
sønn.
«En jeg har på listen min!» mumlet Monica. Høyt sa
hun det ikke. «En god venn jeg har hatt helt siden
barnehagen.» Hun smilte til ungene. «Sånn blir det når
man har bare brødre! Da renner det flere gutter enn
jenter inn i barndomshjemmet.»
«Åh, ja!» Det forstod Harald.
«Og så var jeg ikke spesielt populær hos jentene i
klassen,» sa Monica.
Mer sa hun ikke. Det krevdes utdypende forklaring,
og det ville hun ikke gi til guttene som hadde lange ører.
Og da spesielt Harald.
«Så hvordan florerte av og på forholdet ditt til
Marianne?» Det ville hun vite mer om.
«Åh, jeg hadde hatt tid til å tenke meg mer om!» sa
Inge. «Og du vet, når det allikevel ikke er snakk om en
baby, da kan man vente!»
66
«Ja, Marianne likte tydeligvis ikke det!»
«Jeg sa til henne at jeg trengte mer tid før hun lenket
meg til et ekteskap. Tross alt er vi ikke i middelalder
tiden lenger.»
«Hæ?» Harald skjønte ikke.
Han hadde fulgt med på snakkingen med stor
interesse og fort fått et positivt inntrykk av den
fremmede mannen, selv om han kun snakket med moren
og onkelen hans. Men han hadde sett blikkene mannen
hadde gitt ham, så helt uinteressert var han ikke.
«I middelalder tiden pleide folk å bli gift og få barn
når de var tenåringer,» forklarte Peder. «Det er ikke slik
nå lenger.»
«Nei, gudskjelov!» gryntet Inge.
«Jeg har heldigvis noen år til på meg før han der
velger å gjøre livet til et mareritt for meg,» sa Monica.
Harald sperret opp øynene.
«Mamma, hva mener du?»
Alle voksne lo.
«Når du kommer hjem med jenter!» forklarte
Monica.
67
«Pøh! Jenter er dumme!» uttrykket sønnen seg.
«Enig!» nikket Eilif.
«Jeg liker dem, jeg!» smilte Roar.
«Åh, han der er tidlig ute!» bemerket Inge. «Hvem er
faren hans?»
«Jostein!»
«Ja, forklarer!»
Peder lo. Han kjente godt til rundbrennerryktet til
Jostein Ramsfjell Lie.
Ikke noe rart at Anita hadde svermet for ham i sin
tid.
Inntil hun fikk bakleksen like før jul. Da kom
elskerinner på rekke og rad fram i lyset.
Monica skjønte godt at hun hadde valgt å forlate
ham.
Heldigvis var de gift, så da kunne hun forlange et
sviende økonomisk oppgjør etter samlivsbruddet. Og
det hadde Anita ikke nølt med. Besøksrett måtte hun
unne Jostein, selvfølgelig, men det var også alt han
hadde krav på.
68
Det samme kunne ikke Monica gjøre da Martin
hadde gått fra henne. I motsetning til Jostein og hans
families velstående status i Oslo, var Martin en vanlig
arbeider som strevde med å beholde en jobb, og som var
litt for glad i alkoholen. Og så selvfølgelig damer.
Men Monica trengte en far til Harald, og det var
derfor hun hadde tviholdt på ham.
Egentlig skulle hun ha stolt på sitt eget instinkt.
Vidar var iallfall uaktuelt! Og da hadde hun ingen
andre å spørre.
Men her var Inge!
Skjønt – å konkurrere rundt ham med Marianne var
et slitsomt kappløp! Hun visste ikke om hun orket det
mer.
Marianne hadde tydeligvis ikke gitt opp.
Fremdeles like forelsket!
«Si meg! Når du har holdt henne stang så langt, betyr
det da at du ikke vil gifte deg med henne?»
«Nei!»
Inge ristet på hodet.
69
«I begynnelsen var det greit! Men når lidenskapen
brennes ut, da er det ingen flere følelser igjen,» sa han.
«Nå er jeg bare luta lei av henne!»
Han ristet på hodet.
«Men hun skjønner ikke at jeg vil videre!»
«Det er slitsomt, ja!» nikket Peder. «Krevde du ikke
å få diamantringen tilbake?»
«Nei, jeg vet ikke hvor hun har fått diamantringen
fra! Men den er ikke kjøpt med mine penger!»
Monica kniste.
«Men slik er Marianne!» sa Inge. «Hun er litt av en
intrigemaker.»
«Mamma! Hva er intrigemaker?»
Harald var ute med spørsmålene igjen.
«Vel!» Monica snudde seg. «Husker du dine
skrønehistorier når du kommer hjem fra skolen, og ikke
vil si hvorfor du ble sendt hjem?»
Harald flirte.
«Det var bare uskyldige rampestreker, da!» forsvarte
han seg.
Inge smilte.
70
«Du er en liten rampegutt, du!» humret han.
«Harald liker spøk og streker,» sa Monica. «Jeg
prøver å få ham til å skjønne at han ikke kan gå for
vidt!»
«Nei, der kjenner jeg jo meg selv!» lo Inge. «Jeg var
også en virkelig rampegutt da jeg var i hans alder!»
Jaså! Var han?
«Det var vi alle!» lo Peder.
«Tenk, det!» Monica så syrlig på ham. «Jeg vet ikke
ennå hvem av dere det var som klippet i stykker alle
dukkene mine som jeg fikk til jul og bursdagene mine.»
«Det kan jeg svare på! Det var meg!»
Inge lo godt.
Barna lo også.
Dette likte de å høre.
«Og jeg som anklaget Sjur og Einar, og sa til dem at
nettopp du ikke kunne være synderen!»
«Fare å se opp til meg som eldstebror, vet du!»
humret Peder. «De visste hvordan jeg var! Og vi ville
ikke ha deg som dukkejente!»
«Hah!»
71
«Dukker er teit!» snøftet Harald.
«Har du fylt år i år?»
Hvorfor stilte han det spørsmålet, da?
«Ja! Januar!»
«Bra, det!» bemerket Inge. «Ikke noe er som å være
blant de eldste!»
«Åh, hvordan det?» spurte Monica.
«Utvelgelsen skjer ved at man ser når på året man er
født! Og det er slik års-kullene velges. Mellom august
året før fram til juni året etter, blir et årskull.»
Guttene sugde vitenen til seg.
«Men har du en venn som fyller år på høsten mens
du har om vinteren samme år,» sa Inge. «Så havner dere
i hver sin klasse.»
«Ja, dårlig gjort!» Eilif nikket. «Jeg gledet meg til å
få Atle i klassen min! Men han sa at han måtte vente til
neste år!»
«Ja, han har jo bursdag i september!» bemerket faren
hans.
Monica smilte. Dette var bare trivielle ting å snakke
om. Koselig og ikke farlige saker.
72
«Har du noen venner i klassen?» spurte Inge.
Monica likte at han stilte barna spørsmål, og at han
ikke bare var opptatt av å snakke med henne og Peder.
Det var tydelig at han ikke ville snakke mer om
Marianne, og det gjorde egentlig ikke henne noe.
«Et par!» sa Roar. «Ikke så mange!»
Ja! Noe følelsesladet der!
Guttene hadde lettere for å få seg venner enn jentene.
Det visste Monica av dyrekjøpt erfaring. Ikke for det!
Hun hadde vært et lykkelig barn, og med gode råd fra
brødrene og en god selvtillit, var det ikke mye som
kunne ta knekken på henne, psykologisk. Det hjalp da
hun kom til ungdomsskolen og senere videregående, for
der begynte hetsingen. Mobbing kunne føre til mange
grusomme ting. Hun hadde vært en av de heldige som
hadde klart å holde hodet kaldt, og ikke la tingene gå
inn på henne. Men det var også derfor hun var veldig
glad i brødrene sine. De hadde vært der for henne, og så
måtte hun ikke glemme foreldrene. Men det var lettere
for henne å betro seg til brødrene framfor de voksne, for
de voksne skjønte jo ingenting!
73
Monica var sta og av fast karakter. En sterk type.
Hun var ikke redd for å synge ut sin mening om folk.
Men hun klarte stort sett å holde seg fra virkelig å
fornærme folk.
Skjønt når hun så urettferdighet var det vanskelig å
holde seg rolig. Da tente hun.
Noen ganger hadde det ført til problemer.
«Nei, det går seg til!» sa Inge. «Men vær ikke redd
for å bli kjent med nye. De er like usikre som deg!»
«Er de?» Roar var betenksom.
«Ja, det er de!»
«Hva hvis de kaller deg stygge ord, da?»
Åh! Nå tok Monica til å skjønne.
Mobbing! Huff! Stakkars!
Inge smilte samtidig som han ristet på hodet.
«Da slenger du bare dritt tilbake,» sa han.
«Og hvis de fortsetter å holde på?»
«Da sier du ifra!»
Roar ble stille.
«Jeg vet ikke, jeg!» sa han.
Ja, det var denne angiver rollen! Ingen barn likte det.
74
«Vel, jeg kan alltids gi dem en på tygga tilbake,» sa
Inge. «Da vil de skjønne at det ikke nytter å slenge dritt
ut mot deg! Men det vil jeg bare råde til hvis det går alt
for langt!»
«Ja, for da kan du risikere å bli tatt og så sendt til
rektor!» sa Peder.
«Vet jeg veldig godt!» smilte Monica.
Harald ble veldig rød i ansiktet.
«Han var stygg mot meg, altså!» forsvarte han seg.
«Og da du ble sendt til rektor?»
«Vi fikk da bare en skjennepreken!»
«Ja, godt at rektoren var mann,» sa Monica. «Jeg tror
ikke en kvinnelig ville ha vært så letthendt mot dere!
Hvordan er ditt forhold til den gutten nå?»
«Vel, han holder seg unna,» sa Harald.
«Da har han lært!» lo Peder.
Roar smilte. Dette var godt at han fikk høre.
Nå følte han seg mye bedre.
Han takket moren for at hun måtte jobbe i dag.
Det var et tema igjen som Inge tok opp, og som han
var opptatt av.
75
«Hva skal du gjøre nå som Martin er ute av bildet?»
spurte han.
«Si det!» sa Monica. «Vel, jeg har det ikke travelt å
finne en ny mann, da! Dessuten skal min gutt her like
ham.»
«Ja!» sa Harald kjapt.
Han var glad for at moren tenkte på ham.
«Hvorfor brøt dere forresten?»
Hun nølte. Det var et kurant spørsmål, men hun
visste ikke hva hun skulle svare.
Dette var en følelsesmessig sak hos henne. Og da
ville hun si minst mulig.
Monica vred urolig på seg der i stolen.
76
8
«Jeg tror ikke Monica vil snakke,» sa Peder. Han
hadde sett gjennomtrengende på henne.
«Ja, beklager!» sa Inge. «Jeg var kanskje litt for
plump!»
«Kanskje?»
Monica snøftet.
«En ting er å spørre om ting, men det er noe annet å
invadere folks personlige liv!» sa hun.
Hun geipet.
«MONICA!»
Småguttene lo og tok til å lage grimaser selv.
«Du burde ikke gjøre det der,» sa Peder. «Eilif liker å
imitere folks reaksjoner, og jeg skulle tro at de to andre
ikke er et hakk bedre!»
«Etter det jeg ser, nei!» flirte Inge. «Ja! Beklager!
Jeg skulle ikke ha vært ufin.»
«Ja, nok om Martin!» sa Monica. «Han er en
drittsekk!»
77
Hun gryntet.
På den måten var han egentlig verre enn Vidar. I det
minste hadde han gitt klar melding. Martin hadde visst
hva han gjorde da han giftet seg med henne.
Nok om det! Hun ville ikke tenke mer på det.
«Var han dårlig i sengen?» ertet Inge.
«Ærlig talt!»
«Ja, nå slutter du opp, Inge!» sa Peder. «Dessuten
bør vi ikke snakke om S temaet her!»
«Hva er S?» spurte Harald.
«Ting du ikke bør få høre om før du er minst fem år
eldre!» sa Monica.
«Hvorfor det?»
«Hvorfor – ååååå!» Hun freste.
Slapp av! Slapp av! Hun kunne ikke sprekke nå!
«Sånne ting er lettere for oss å snakke om til unger,
enn for deg!» sa Peder småalvorlig. «Det er derfor du
ikke bør vente alt for lenge. Så har du tenkt mer på
middagen?»
«Med ham? Jeg vet ikke!» sa Monica. «Jeg tror ikke
du blir kvitt Marianne så lett!»
78
«Nei! Jeg vet det!» Inge så seg rundt. «Men i det
minste bør hun være på flytoget nå!»
«Flyr toget?» Haralds øyne ble opphisset.
«Noen tog som er raskere enn vanlige tog,» forklarte
Peder. «Det er derfor det heter flytog! Ikke bokstavelig
ment!»
«Åh! Synd!»
«Hun finner vel snart en ny mann å plage!
Forhåpentligvis nede i Spania! Dessuten har jeg ikke tid
til å dra på turer med henne lenger, jeg som er fast
journalist i Dagbladet.»
«Hva driver du med?» spurte Monica.
«Nyheter, det går mest på innenriks og utenriks!»
«Ja, da skjønner jeg at du reiser mye!»
«Ja, mye som skjer for tiden,» sa Peder. «Spesielt i
USA. Så hva synes dere om Donald Trump som ny
president?»
«Trump? Heter han virkelig Trump?» lo Harald.
Inge smilte.
«Nei, jeg vet ikke!» sa han. Han trakk på skuldrene.
«Jeg tror jeg ikke skal utdype meg så mye i politiske
79
meninger her. Dessuten er det ikke vi som skal leve med
ham dersom han blir valgt.»
«Personlig håper jeg på Hilary!» sa Monica. «Så vidt
jeg vet, har USA aldri valgt en kvinne til den
posisjonen. Det hjelper på likestillingen.»
«Vi har ikke vansker med det, da!» sa Peder. «Med
Erna Solberg som statsminister nå. Og tidligere har vi jo
hatt Gro!»
«Æsj! Kjedelig!» klaget Harald.
Han var ferdig med å spise og sugde i seg resten av
Fanta-en fra begeret.
Monica så på guttene at de var i ferd med å bli
rastløse.
«Vel, noe sier meg at vi bør dra snart,» sa hun.
«Hyggelig å møte dere, da!» sa Inge. «Og så håper
jeg at vi møtes igjen.»
«Så du skal ikke til USA?»
«Nei, jeg dekker ikke valgkampanjen! Jeg avventer
inntil noe annet dramatisk skjer!»
«Det er bare spørsmål om tid!» nikket Monica.
Hun så på Peder at han ventet på et svar fra henne.
80
«Vel! En middag er grei!» sa Monica.
«Ypperlig! Skal vi si neste søndag?»
«Hvorfor ikke lørdag?» spurte Inge.
«Kinokveld!» sa Monica. «Helst skulle jeg vært der
torsdag, da er det premierer. Men jeg må ta hensyn til
Harald også. Derfor kan det ikke bli alt for sent, når han
skal på skole dagen etter.»
«Jeg pleier å være med!» Harald smilte. «Dritkult!
Og så ser jeg mange berømte kjendiser!»
«Det er mest barne- og familiefilmer med Harald,»
sa Monica. «Skal jeg se andre genrer, drar jeg til Asker
først med ham.»
«Ikke Science Fiction?»
«Jo, på den nye filmen til desember skal jeg ha med
Harald!»
«Jeg elsker Star Wars!» Harald jublet.
De andre guttene nikket enig.
«Og din proffe sportskarriere?» spurte Inge.
«Strandet!» Monica skjønte hva han mente.
«Mamma! Var du sportsutøver?» Det visste ikke
Harald.
81
«Det var før jeg fikk deg, gutten min!» Hun smilte
ømt. «Jeg drev med langrenn og freestyle vinterstid i
tenåringene.»
«Kult!»
«Dritkult!» nikket Eilif. Og Roar var også med.
«Hun der var spådd skyhøy fremtid etter flere seire i
juniorklassen!» fortalte Peder. «Bare så synd at du endte
opp gravid og så valgte å droppe helt ut!»
«Ja! Sånt kan skje!» Monica pustet dypt ut. «Jeg kan
jo alltids begynne igjen nå. Nå er jo Harald stor nok til å
bli med og se på.»
«Åh, ja!» brast det ut av Harald.
«Og så være med selv,» sa Inge. «Hva synes du om
det?»
«Vi har da vært mye på skitur!»
«Ja, og nå er jo vinteren over,» sa Monica. «Så! Vi
får se! Neste sesong, kanskje! Jeg må jo trene også.»
«Det synes jeg du har godt av!»
Monica smilte humoristisk bort til broren.
«Ja, jeg er egentlig ikke noen god skribent,» sa hun.
«Hvis så, ville bøkene mine ha solgt mer! Men alle
82
forlag vil ha gode barnebøker, så det var det jeg
bestemte meg for å lage.»
Inge nikket. Da slapp han å stille det spørsmålet.
«Ikke kjærlighetshistorier?» lo han.
«Nei! Jeg er ikke så spesielt god i å skrive om S-
temaet!» sa Monica. «Dårlige erfaringer, der!»
«Hvorfor det?»
«Ja, hvorfor det?» Harald kunne ikke dy seg.
«Det er noen som har lange ører her!» ertet moren.
«Så trenger du noen annen grunn?»
Inge fikk en mørk sky over ansiktet.
«Pokker og!»
«INGE!»
Monica snudde seg for å sjekke.
«Mens vi snakker om lange ører!» Hun sytet.
Jepp!
Marianne hadde ikke dratt. Og der hadde hun
oppdaget dem.
83
9
«Herligheten! Hva gjør du med de taperne der?»
Taper?
Det ordet hadde vært slynget bort mot Monica så
lenge hun kunne huske, og totalt urettferdig var det
også, for hun var slett ingen taper.
Takk, Marianne! Gjett om hun skulle tilbake til
sporten hun behersket best!
Og jobben som kulturjournalist skulle hun også
beholde. Forfatterambisjonene derimot rett i søplebøtta!
Inge hadde tross alt rett i en ting. Det var ingen vits i
å kaste bort en fremtid på gale valg i livet. Hun hadde
gjort det i flere år, og nå var det på tide å slette det bort.
Tømme papirkurven. Starte på nye ark.
«De taperne du kaller dem, er gode venner av meg,»
sa Inge.
Å, ja! Det var slik han følte for henne!
Nei! Greit nok. Da visste hun det. Selv om hun tok et
sukk av skuffelse.
84
Gi deg, nå! I det minste vet hun det nå.
Hvorfor måtte hjertet hoppe så raskt?
Konsentrer deg om å bli kvitt henne, du! Så hun ikke
står der over deg, og tror at hun er Beyonce.
«Jeg kan alltids spørre …!» Hun våget.
Modig hadde hun tross alt alltid vært.
«Hva du gjør nå!» sa Monica.
«Hva?»
Marianne stoppet opp. Hun så spydig på henne.
«Jeg er stylist!» sa hun.
«Hum!»
«Ser, det! Det visste du ikke!» lo Marianne hovent.
«Vet du i det hele tatt hva det betyr?»
«Åh! Du vanker med kjendiser!»
«Stemmer!»
«Tja, jeg vet ikke om det er så veldig fint, da! Du gir
dem manikyr. Friserer dem! Forteller hvordan de skal
kle seg!» sa Monica.
Peder og Inge lo. Småguttene gapskrattet.
85
«For meg høres det ut som du er en slags personlig
assistent,» sa Monica. «Ikke noen sjef!»
«Ja, du skjønner ingenting, du!» snøftet Marianne.
«Nei, jeg tror hun har skjønt essensen!» sa Peder.
«Var det ikke du som skulle lage deg en kometkarriere
innenfor popindustrien? Du kan synge!»
«Det var før hun tok mandlene!»
Marianne snøftet igjen.
«Kom an! Vi avtalte tur til Spania!»
«Marianne, jeg har sagt det, gang på gang! Vil du
virkelig høre det igjen, for offentlig scene? Det er
OVER mellom oss to!» utbrøt Inge.
Harald hvisket til de to andre guttene.
«Hun er skikkelig merr!»
«Ja!» Eilif nikket. «Heks!»
«Hespetre!» hvisket Roar.
Problemet var at Roar ikke hvisket så lavt som de to
andre. Marianne hørte ham.
«Hold styr på den guttungen din, du!» tordnet hun ut.
«Han er ikke min!»
86
«I så fall …!» Hun gikk bort og tok tak i luggen til
Roar.
Et hyl av smerte lød ut i den store jernbanehallen.
Dette førte til at vektere fort kom til Burger King, og
da ble Marianne satt uttrykkelig på plass.
«Herligheten! Gutten fornærmet meg!» brast det ut
av henne.
«Gutt?» Vekteren så bort mot den gråtende Roar.
«Herligheten! Han er bare et barn!»
Avskyen var lett å lese i ansiktet hans.
«Skal du gå frivillig ut herfra eller skal vi eskortere
deg til utgangen?»
«Jeg skal ha tog!» raste Marianne. «Jeg skal til
Gardermoen!»
«Så dra nå!»
«Inge!»
«NEI!»
De to andre vekterne skjønte fort at mannen var
hennes eks.
87
«Dra til Spania, du, og finn deg en spanjol! Se meg
bry meg! Du har vært en skikkelig plage helt siden
følelsene mine for deg døde.»
«Hah!» Marianne skjønte at hun måtte gi seg.
Hun hatet at det var andre folk til stede.
«Dere skal ikke få se meg grine!» sa hun. «Jeg kan
gå videre!»
«Så gjør det!» Inge ble litt mildere.
«Og tro ikke at du er den eneste kjekke mannen i
verden, Inge Sæther! Aldri så lite innbilsk du er!»
Inge valgte å forbli stum.
Der gikk hun endelig!
Han beklaget seg ovenfor vekterne.
«Det var ikke meningen å utlevere skittentøyvask
her,» sa han.
Vekterne lo.
«Nei, det går bra!» sa den ene.
«Hm! Er dere med på det programmet om Oslo S?»
spurte Monica.
88
«Det programmet, ja!» Vekteren lo. «Nei, NRK leier
inn skuespillere til å fronte, mens vi andre blir blanket
bort.»
Monica nikket.
«Og enkelte kriser lager NRK selv!»
Inge og Peder smilte.
«Ja, vi får begynne å tenke,» sa Peder. «Alle har jo
spist ferdig.»
Vekterne gikk til sitt, og de tok til å gå nedover mot
T-banen.
«Kanskje lurt ikke å si noe om dette til mammaen
din,» sa Monica til Roar.
Gutten var med.
«Men hun var fæl, altså!» sa han påstående.
«Ja, det er hun!» sa Peder. «Hun kunne holdt seg fra
å røske tak i luggen din! Det synes jeg var ekstremt!»
«Det var det jeg fant ut, at hun ikke ville ødelegge
kroppen sin med svangerskap,» sa Inge. «Synd at jeg
ikke fant det ut før jeg meldte meg til
førstegangstjenesten, for da ville jeg ha skjønt hvorfor
hun løy for meg. Hun ville binde meg fast! Nei!»
89
De kom ned fra rulletrappen.
«Vel, da går jeg ut her!» sa Inge. Han trengte ikke å
ta T-banen. «Jeg håper vi møtes igjen, Monica!»
«Til middagen igjen, iallfall!» sa Monica.
Han så på henne tross alt bare som en venn. Så ikke
innbill deg noe, tenkte hun.
Selv om han hadde sagt at han håpet å møte henne
igjen.
Ja, ikke lag illusjoner nå! Hun skjelte seg selv ut i
tankene. Ansiktet ble glorødt igjen.
Var det varmt her inne?
90
10
Da de kom inn i sporvognen som skulle oppover mot
Storo var Roar bedre til sinns.
«Jeg har hatt det fint!» sa han.
«Bra!» Monica smilte. «Rart at din mamma ikke har
spurt om barnepass tidligere!»
«Nei, stort sett har jeg vært hos onkel og tante!» sa
Roar. «Men i dag var Morten syk, så …»
«Og vi vil ikke ha unger med rennende neser!»
Peder lo.
Nei! Da skulle han ikke klage over Anita.
«Og du er mye bedre enn tante Turid!» sa Roar.
«Hun oppfører seg ikke bra en gang, når jeg er der og
leker med Morten! Sier bare – ja, gå ikke inn i stuen!
Ikke rør de tingene! Bli på soverommet!»
«Like sjefete som Hanne!» Monica snøftet.
Peder lo.
«Ja, de er tross alt søstre!»
91
«Jeg liker å leke med Morten, da!» sa Eiliv. «Men
Harald er best!»
«Takk!» Harald smilte.
«For når vi er oppe i Holmenkollen, så får vi ikke lov
til å bevege oss friere! Og heller ikke i Drammen, for da
må vi ta hensyn til bestemor og bestefar!» snøftet Eiliv.
«Ikke at det gjør noe for Grete og Tora. De sitter jo bare
der og leker med de dumme dukkene sine!»
«Ja, jeg innskrenker ikke noe!» sa Monica. «Barn
skal man ikke bindes fast, så lenge de er over fire år og
ikke er i nærheten av vann helt alene.»
Peder nikket.
«Og veier!» skjøt han inn.
«Og skinneganger!»
Guttene smilte spøkefullt. Ikke for det! De skjønte
hva hun mente.
«Vel, vi får komme oss hjem, Eiliv!» sa Peder da de
kom ut av t-banen oppe ved Carl Berners plass.
«Åh, kan vi ikke bli her litt til?» klaget Eiliv.
92
«Du får jo se Harald snart igjen, når vi skal ha
middag til neste søndag!» sa Peder. «Dessuten får tante
mer enn nok å holde styr på to guttunger til Anita
kommer tilbake.»
«Åh, det går bra!» sa Monica.
Selv om hun visste at Anita kunne bli sen.
De fant bilen til Peder parkert ikke så langt unna
blokken der leiligheten til Monica var, og skiltes etter
noen gode råd fra broren om å ha bedre vedlikehold
med Pc-en hennes.
Så kjørte han av gårde med Eilif i baksetet, godt
fastspent med bilbeltet.
Til stor lettelse for Monica var Harald mer snill oppe
i leiligheten nå som det bare var Roar igjen, og så
husket han ennå scenen i Burger King. Så derfor tok han
hensyn og lot ham få låne en av hans eventyrbøker mens
han selv tok en annen bok.
De var slitne, det skjønte Monica. Det passet henne
bra! Ikke for det, hun hadde ikke lyst til å skrive noe nå.
Vel, hun kunne bruke sitt eget nettbrett!
93
Hun tok et Google-søk da hun kom forbi koden sin
og fikk fram alle app-ene på skjermen. Like greit først å
sjekke kulturprogrammet i Oslo denne måneden og så
for mai.
Velvitende at Eurovisjon Song Contest i Stockholm
skulle være uken etter bursdagene oppe på hytta,
bestemte hun seg for å droppe det i år. Det ville bare bli
mye mas hvis hun skulle reise til Sverige. Dessuten likte
hun ikke den norske låten så veldig godt. Selv om
Agnete kan synge, da! Det viste hun til de grader.
Tja! Hun fikk se! Hun visste at billetter var blitt
kjøpt, men noen andre kunne reise denne gangen. Det
hadde vært andre boller i fjor. Da hadde hun dratt til
København. Og så var hun blitt litt sjarmert av Mons
Zelmerlöv. Kjekk var han. Så egentlig gjorde det ikke
noe at han vant, selv om det var surt at Sverige fikk nok
en seier.
Nå, ja! Svenskene kan lage musikk! Det visste hun.
Hun skulle gjerne vise at hun var best i noe, hun
også.
94
Så skulle Marianne ta tilbake ordet «taper» i hennes
munn.
Heldigvis hadde hun ikke kommet så langt til å
snakke om den korte idrettskarrieren hennes.
Skjønt rart at hun hadde omtalt Peder som en av de
mest omtalte Hammer-gjøkene. Han hadde ikke gjort
særlig vesen av seg da de gikk på skolen sammen. Og så
hadde han forsvunnet etter det ene skoleåret, som for
ham var det siste.
Marianne hadde sikkert siklet etter ham også!
Monica geipet igjen og denne gangen var det ingen der
som kunne imitere henne.
Hun blunket et øyeblikk da hun så hvem som var i
rampelyset inne på VGS nettavis.
Jaså! Ja, han var blitt en flott kar! Og den kvinnen
var veldig vakker.
GABRIELLA OG ROBIN! NYTT STJERNEPAR!
Monica leste gjennom artikkelen som beskrev
opptakten av et nytt kjærlighetsforhold mellom den
spanske modellen Gabriella Suarès og den hete
skuespilleren Robin Johansen fra Norge.
95
Ja, blås! Hun scrollet nedover skjermen med
fingeren. Hun var ferdig med ham. Selv om det hadde
vært et hett eventyr mens det varte.
Jepp! Der var Vidar og hans nye album. Hun skulle
sannelig kjøpe Cd-en hans på Platekompaniet. Han
hadde jo god sangstemme.
Flott! Der kunne hun skrive en anmeldelse. Noe å
legge fram for redaktøren i morgen.
Hm! Ikke bra!
Hun fikk ringe og advare Anita.
Tittelen var som følgende:
JOSTEIN RAMSFJELL LIE MED NY KJÆRESTE
PÅ KIEL-BÅTEN!
Ja, sånn var det å være rik millionær!
96
11
Anita ble ikke noe blid da hun fikk vite grunnen til
hvorfor Monica ringte henne opp på jobben.
Hun hadde først trodd det var noe med Roar. Monica
kunne roe henne ned der, før hun fortalte den virkelige
årsaken.
«Ikke jeg som driver med internettskrivingen! Pah!
Jeg skal ta den som offentliggjorde mine klager. Hva
mer stod det i den artikkelen?»
«Et gammelt bilde av Jostein,» sa Monica. «Og så et
stort spørsmålstegn. Har du noe navn til den bimboen du
antydet til meg tidligere i dag?»
«Ja, men det sa jeg ikke til noen!»
«Forklarer spørsmålstegnet! Husker du hvem som
pumpet deg mest for informasjon?»
Hun hørte et bekreftende rop: «JA!» Og så hørte hun
Anita frese. «Jeg skal ta den heksa!»
97
«Få henne sagt opp! Du vet hva redaktøren mener
når egne ansattes personlige liv blir utbrodert for
offentligheten.»
Det likte ikke den gode Terje Hille Moe. Det visste
Monica.
«Var jeg nevnt i artikkelen, da?»
«Eh! Nei, men det er din eksmann!» sa Monica.
«Ja, hjelper ikke! Da nytter det ikke å true med
avskjedigelse. Ingen har tross alt gått etter meg, selv om
alle vet at jeg har vært gift med ham. Det er Jostein som
er mest bredt kjent i sosietetsspaltene. Samt den dumme
broren hans.»
Monica smilte trist. Sant, det!
«Men hun skal ikke unngå en tordnende salve fra
meg, iallfall!» slo Anita tilbake. «Hva gjør Roar nå
forresten?»
«Leser!» sa Monica.
«Åh! Hva da?»
«Harald har flere eventyrbøker. Og så har vi vært
nede i sentrum en tur. Jeg håper du ikke er sint at jeg tok
ham med til Burger King!»
98
«Hva? Nei, da! Det er jo godt at du får ham med ut!
Som regel driver han kun med nettbrettet sitt når han er
hjemme.»
«Ja, så han trenger ikke stor middag når du kommer
hjem!»
Hun hørte en latter i mobilen.
«Nei, bra det!»
«Hvor lenge blir du forresten?» spurte Monica.
«Jeg er nok ferdig før 18!»
Monica så opp på veggklokka. Snart 14. Ja, det var
bare fire timer til.
«Greit, da skal jeg se hva mer jeg kan skrive om,» sa
hun. «Dessuten vurderer jeg å gå tilbake til sporten
igjen.»
«Hæ?»
«Langrenns-karrieren min!»
«Hadde du det?»
«Ja, jeg var med i Asker Skiklubb idrettslag fra jeg
var ti til nitten år,» sa Monica.
«Åh, det visste jeg ikke!»
«Nei, vi var ikke venninner på skolen.»
99
«Mye vi har gått glipp av!» lo Anita. «Vel, det betyr
at jeg skal ta en tur til arkivet!»
«Vær så snill! Ikke gjør det!»
«Bare for min egen nysgjerrighet! Slapp av! Jeg skal
ikke publisere noe.»
Monica resignerte.
«Ingen er interessert i gamle sportsstevner!» trøstet
venninnen.
Nei! Godt, det!
Siste spørsmål gjaldt om hun visste om langrenns-
løpet var blitt filmet.
«Vel, du kan alltids sjekke med skiklubben!» sa
Monica. «De har vel et arkiv der!»
«Takk!»
Klikk.
Maken!
Hun gikk tilbake til nettbrettet og sjekket om det var
andre ting hun kunne skrive om.
Ja! Den nye musikalen til høsten. Singing in the
Rain. Ikke at hun trodde det ville bli akkurat samme
som originalen. Spesielt når ordene skulle synges på
100
norsk. Men med gode sangere, ville musikalen mulig bli
god for det. Hun nikket. Billetter.
Og så var sommeren tiden for festivaler. Så det
kunne hun trekke Harald med på. Gjerne hele familien
også.
Grei måte å forske utelivet på! Men Monica hadde
ikke møtt noen nye menn på den måten.
En ny artikkel rundt Vidars album.
Ja, der var allerede skrevet anmeldelser. Ingen vits,
da!
Hun fant ikke noe intervju med ham. Skulle hun?
Vel, hun kunne kanskje møte ham igjen. Hadde hun
klart møtet med Inge Sæther, og overlevd uten større
hjertestans, så kunne hun klare å møte Vidar igjen også.
Og ham hadde hun ikke hatt eksploderende fyrverkeri
rundt inne i hjertet sitt.
Ja! Hun ville gjøre det!
Bra! Hun følte seg straks mye bedre.
Hun gikk ut av VG Nett og så inn i YouTube.
Kanskje hun fant hans siste single der?
101
Etter litt søk fikk hun opp Vidar Bekken og alle hans
låter. Mange var publisert, ja! Noen av ham selv, og så
hadde andre lastet opp til egne spillelister, og så lagt
låten til egen You Tube video. Med merknad: No
copyright! Ja, det måtte gjøres. Ellers ville folk bare bli
saksøkt og så få sin YouTube konto sagt opp.
Monica hadde sin egen YouTube konto også. Det var
et must for en kultur journalist. Og det var også VG
innforstått med.
Hun trykket på Play og hørte på hans siste singel.
Tittelen var: «You are my lover!» Bra tittel.
Hun hørte gjennom og nøt den fine balladen med litt
up-tempo.
Ikke noe rart at han er megastjerne, tenkte Monica.
Hun hadde lyst til å skrive kommentar.
Skulle hun skrive på norsk eller på engelsk? Nei,
norsk! Kommentaren ble oversatt til engelsk via en
oversettelses-knapp for andre som søkte.
Hun tastet i vei med tastaturet.
Vibratoren i hans sangstemme er sterk. På versene
er han lavt nede, mens han stiger opp i sine høyeste lyse
102
toner i refrenget. Balladen er en nytelse å høre på. Jeg
som er musikkjenner, vet at han har en stor karriere
innenfor popbransjen. Jeg ser at det er noen «hatere»,
men det skal han ikke bry seg om. Alle har sin egen
smak. Viktigst er at Vidar Bekken får sin anerkjennelse,
og jeg gir ham en sterk 6-er. En sterk karakter fra meg,
siden jeg er kulturjournalist for VG og har slaktet
mange artisters album.
Monica skrev ikke navnet sitt. Hun hadde sitt eget
dekknavn på YouTube.
Hun leste over det hun hadde skrevet. Ja, det trengtes
ikke mer enn det.
Brått ble en ny kommentar lagt ut.
FLOTT! MYE SKRYT FRA VG! HVEM ER DU? VB
Herregud! Hva hadde hun gjort?
103
12
Hva skulle hun gjøre? Monica slikket seg på leppen.
Hun kunne ikke slette kommentaren sin. Den var
blitt publisert og tilgjengelig for offentligheten.
Brått ble en annen kommentar vist på skjermen.
JA! DET VIL JEG OGSÅ VITE!
Blæh! Ja, nå hadde hun startet farsen.
En ny kommentar.
JA! KOM IGJEN!
Monica smilte da hun sendte av sted et gult fjes med
geip.
Bloggerne kastet seg inn.
HØRES UT SOM EN FREKK TØYTE!
Maken!
KANSKJE HUN FIKK ORGASME AV SANGEN!
JA! OG SÅ TRENGER HUN IKKE Å VÆRE FRA
VG!
^FNIS^
IKKE HØR PÅ DE DER, DU! VB
104
Monica la nettbrettet ned på stuebordet og tok fram
mobilen.
Hun måtte få klarering fra avisen først.
Det gikk ikke lang tid før hun fikk Terje Hille Moe i
tale.
«Hei, jeg gjorde en tabbe på YouTube!» sa Monica
etter å ha gitt ham hennes navn. «Jeg la ut en
anmeldelse på en hit singel!»
«Ja og så? Det er jo din jobb! Selv om jeg råder deg
mest til å bruke nettstedet i appen vår. Der er det ikke så
mange «hatere!».
«Jeg fikk tilbakemelding fra selve artisten!»
Nå ble redaktøren opphisset.
«Ja, bare du som kan klare det!» lo Moe. «Men det er
jo supert, Hammer!»
«Vil du at jeg tar kontakt med Vidar Bekken?»
«Du kan gi ham telefonnummeret til VG! Ikke gi ut
ditt navn!»
«Det har jeg ingen planer om!» sa Monica.
«Så vidt jeg vet, er det bare Se og Hør som han har
gitt intervju til. Du er mer seriøs enn tabloid
105
ukebladene. Nå skal jeg gå inn på YouTube. Hvilken
singel hørte du på?»
«You are my lover!»
Hun så ned på nettbrettet.
KOM AN! HVORFOR SVARER DU IKKE? VB
^LOL^
Monica sendte et nytt gult fjes med geip.
«Hans egen varemerke,» sa Monica.
«Bra! Artistens egne singler på YouTube er de som
blir kopiert til spillelister.»
Trodde Moe at hun var en idiot? Hun visste da det. I
likhet med nesten hele befolkningen i Norge.
HUN ER EN FEIGING!
JEPP! ET DUMT KVINNFOLK!
Nytt gult fjes med geip.
Så lenge hun ikke tok til å skrive, ville bloggerne
snart gå lei.
NÅ SKAL JEG SJEKKE OM DU HAR
YOUTUBEKONTO!
Vær så god! Monica lurte på hvem denne
BEKKEN1000 stod for.
106
Det gikk ikke lang tid før hun hørte klukking.
«Morer jeg deg?»
«Nei, ingen fare! Jeg ser jo bare dine geipefjes!»
«Man lærer av å se på YouTube og lese
kommentarene,» sa Monica. «Og så har jeg klart å kapre
noen til å sjekke min egen konto! Han venter på svar,
da!»
«Får jeg skrive?»
«Vær så god!»
Ikke lenge etter kom ny kommentar opp på
YouTube-siden.
TIL VB! HEI! KULTURREDAKSJONEN I VG
SKRIVER TIL DEG. SER AT DU HAR FÅTT ROS
FRA MIN UNDERSÅTT! THM.
Monica smilte.
TA KONTAKT MED VG FØRST! SÅ KAN JEG
SØRGE FOR AT DU FÅR HENNES
TELEFONNUMMER!
Bra! Anonymitet!
Det var mest viktigst å verne henne mot bloggerne.
Artisten kunne få hennes navn ved å ringe til VG.
107
«Vel, da får jeg håpe at han ringer,» sa redaktøren
hennes. «Og da skal vi sørge for om han vil stille opp til
intervju! Vidar Bekken, ja! Hum! Fortalte du ikke at han
og du var gamle venner?»
«Fra videregående, ja!» nikket Monica. «Så det er litt
personlig for meg!»
«Det er vel ingen andre sterke følelser?»
«Bare vennskap!»
«Ja, da er det ingen problemer!»
Monica håpet det. Hun visste tross alt ikke om Vidar
hadde kommet over henne.
Skjønt hun hadde hørt rykter om en kjæreste, selv om
han hadde dementert det til pressen. Det tilsvarte ikke at
ryktet ikke var sant. Bare at han holdt sin kvinne vernet.
Tross alt sang han til mange unge jenter der ute, og de
ville ha sin stjerne single.
Mens hun var på YouTube kunne hun søke opp
andre navn også. Hun takket redaktøren og brøt
forbindelsen.
Noen nye kommentarer var blitt skrevet.
IKKE TIL OSS? LOL!
108
BLÆH! DA VAR HUN SERIØS, DA!
TAKK, DA RINGER JEG! VB
Bra! Da kunne hun søke videre. Hun gikk opp til
søkefeltet og tok til å skrive ROBIN JOHANSEN.
Hun fikk opp mange treff på ham.
Ja! Trailere først og fremst. Ja, han var jo
skuespiller!
Hun spilte ikke noen av videoene. Hun kunne jo
prøve å søke fram flere fra klasselisten.
Men først hennes egne brødre.
SJUR HAMMER.
Både han og Einar hadde vært flittige YouTube
brukere, så det skulle ikke forundre henne om de selv
hadde lagt ut sine egne kanaler. Det hjalp jo ikke å
lokalisere dem, hvis ikke den siste videoen var ganske
fersk.
Å! Hun fikk opp noen treff.
Ivrig spilte hun av den nyeste videoen.
En programleder ble vist i videoen.
«Vi skal snakke med noen kjente folk fra showet,» sa
han i engelsk uttale.
109
Filmkameraet ble rettet bort mot en folkemengde, og
en manns ansikt ble synlig.
«Sjur Hammer!» smilte mannen.
«Å, hvilket land er du fra?»
«Norge!»
«Ah! Norway!» Mannen smilte. «Lyst til å gi noen
hilsninger til venner og familie på YouTube?»
«YouTube? Eh!»
Sjur vred på seg.
«Ja, du kan vri deg!» bemerket Monica med et snøft.
Hun smilte djevelsk.
Hun trykket på Pause og tok opp mobilen igjen. Så
sjekket hun datoen når videoen ble spilt.
Å, ja! Ikke mer enn to dager siden.
Utmerket!
Vel! Hun måtte vente til de var kommet hjem til
Asker. Men hun kunne sende Peder en tekstmelding.
SJEKK YOUTUBE NÅR DU KOMMER HJEM!
SJUR ER I EN VIDEO.
Hun sjekket hvilken kanal det var.
NBC.
110
«Jaha! Han er i USA!»
«Her er min gode venn!» Sjur snudde seg mot
vennen som kameramannen tok til å filme. «Jeg fikk
ham inn i showet for tre måneder siden! Ingen klager i
dag! Han er en god skuespiller!»
Da gispet Monica.
Med krigshumør fikk hun bort videoen.
Jaså! De to var sammen, ja! Vel! DET ga henne
forklaring hvor den stymperen var blitt av.
Da ringte mobilen.
Hun svarte.
«Eilif leste meldingen høyt for meg! Fy faen! Er det
sant?» lød Peders stemme.
«Ja! Han er i USA!»
«Hvilken kanal?»
«NBC! Men du kan bare søke opp navnet hans!»
«Jeg har gjort det noen ganger, da, i håp om å søke
ham opp! Men ikke funnet noe.»
«Serien har vel ikke vart lenge,» sa Monica.
«Å, ja! Tv-serie!» Peder gryntet. «Ja, Sjur har jo ytret
ønske om skuespillerplaner.»
111
«Serien må være ny, siden den ikke har kommet til
Norge ennå! Men jeg har alle kultur og
underholdningskanalene!» sa Monica.
«Ja, jeg abonnerer ikke på mange! Og slett ikke
kultur!»
Peder, nei! Han sjekket mest opp Vitenskap og Sport
og så selvfølgelig musikkvideoer.
«Jeg må bryte! Kan du søke opp Einar også?»
«Holder på!» sa Monica.
«Lykke til!»
Det ble dødt.
Bra! Nå følte hun seg mye bedre! Vel, Sjur var
lokalisert, så da var det bare å ringe opp NBC og
forklare at hun var søsteren hans.
Og at familien var dødsbekymret!
Hvis hun ble trodd, da!
Ja! Fare for at hun ikke ble trodd!
Vel, hun fikk finne på en måte. I verste scenario fikk
hun bestille flybillett og så komme seg til California.
Hørtes jo veldig fristende ut, da!
112
Ja! Absolutt! Kanskje ta med Harald også. Og så
besøke Disneyland.
Noe å gjøre i sommerferien!
Vel, i så tilfelle kunne de ikke arrangere jubileet før i
juli eller august.
Og da ville Monica få feriepengene sine.
Men en slik tur ville koste masse penger, da!
Ymte om det til redaktøren? Det ville jo gi henne
tilgang til Hollywood! Og da ville han iallfall bekoste
flyreisen og hotellregningen, når hun sa at det var en
arbeidstur.
En bedre løsning.
Nå, ja! Hun fikk se! Men godt at hun hadde sett
videoen nå og ikke før fristen var slutt for ferieønskene
å framlegge. Tross alt måtte turen være om sommeren
når Harald hadde fri fra skolen.
Ellers så kunne hun alltids sende ham til Asker og ta
et fly til California for seg selv.
Men da ville hun risikere at han ble sur på henne.
Tja! Hun snøftet. Så skrev hun nytt søkeord. EINAR
HAMMER.
113
Ja! Videoer her også. Hun sjekket første video som
var ferskest.
Ja! Det var Einar som hadde laget videoen.
Selve videoen sa ikke henne noe annet enn at det var
reportasje fra et krigsherjet land.
Var han blitt eventyrer nå? Hva i heiteste drev han på
med? Hvorfor var han i Sudan?
Hun husket postkortet fra Kina.
Hun spilte en ny video.
Å! Bomben i Paris.
Blæh!
Plutselig husket hun Inges ord. Jeg driver med
innenriks og utenriksstoff!
Var Einar blitt journalist?
Monica tok noen fingre over munnen.
Slett ikke umulig!
Vel! Hun kunne utelukke VG. Inge ville ha sagt ifra
dersom han var ansatt i Dagbladet.
Aftenposten eller Dagsavisen!
Monica nikket. En av de to avisene, tippet hun. De
dekket utenriksstoff godt.
114
De telefonnumrene kunne hun. Aftenposten var selv
god i kulturstoff. Dagsavisen dekket også kultur ganske
godt.
Hun tok mobilen igjen og ringte opp Aftenposten.
Der var alltid noen ved sentralbordet, så hun fikk fort
svar.
«Hei, Monica Hammer fra VG!» sa hun.
«Ja, hvem skal du til?» lød en kvinnestemme.
«Einar Hammer!»
Hun håpet ikke at hun fikk svaret: «Ingen her som
heter det!» Men da var det bare å ringe til Dagsavisen.
Ble det bomskudd, derimot, måtte hun prøve de
utenlandske avisene. Blæh! Det ville ikke bli noen
fornøyelse, og gi henne en stiv telefonregning.
«Nei, han er ikke her!» sa kvinnen.
Hum! Vel, det var et svar!
«I dag, altså?»
«Akkurat!»
«Vel, kan jeg få redaktøren?» spurte Monica. Hun
visste iallfall at Johan Billund ville være i Aftenposten i
dag. «Billund, altså!»
115
«Et øyeblikk!»
Snart etter ble hun videreført til redaktøren.
Han lo da han fikk høre navnet hennes.
«Jeg regnet med at en av dere ville ringe hit til slutt!»
sa han.
«Tenk, det!» snøftet Monica. «Hvor er Einar?»
«Han er i Tyrkia!»
«Det terroristutsatte landet? Er han gal?»
«Ikke verre enn andre steder! Dessuten gjør han bare
sin jobb!»
«Ja, jeg vil ha ham levende hjem! Dessuten skal han
bli 30 år i år, så er du snill mot familien, så skrur du av
pengekrana og får ham tilbake til Norge før 16. mai!»
raste Monica ut.
Hun visste at nyhetsjournalister som dro til utlandet
levde en farlig jobb. De kunne risikere å bli drept når de
dro til krigsherjede og terroristutsatte land, og for heller
ikke å glemme alle muslimske land. Inge var nok selv
klar over faren også.
Det var bare et taktisk knep å få journalister hjem til
Norge, når de var ute og reiste, for de styrte sitt eget liv,
116
og trengte kun å sende en e-post og vedlegge artikkelen
sin. Reisepenger til hotell og flybilletter dekket
avisforlagene. Aftenposten var intet unntak der. Så når
hotellrommet plutselig ble avbestilt, ga det klar melding
til journalisten at han måtte ringe til jobben og be om å
få betalt rommet.
«Jeg regner med at du vil plage meg dersom jeg ikke
gjør det,» sa Johan Billund.
«You bet! Og så skal jeg ringe Peder nå og fortelle
hvor Einar er, og da vil han også være på deg! Jeg får
med mamma og pappa også når de kommer hjem fra
Spania!»
Vel, i så tilfelle forstod hun alle postkortene nå.
Einar hadde tross alt ikke glemt noens bursdager og så
julen.
«Jaja! Han har vært i Tyrkia i to uker! Jeg får gå i
nettbanken, da!»
«Ja, gjør det, du!» sa Monica og priste det nye
påfunnet bankene hadde gjort med å ta i bruk
nettbanktjenester. Da kunne selv helgene brukes til å
117
overføre midler, selv om transaksjonene ikke ble
belastet før mandagen.
I så fall var hun glad for at det var mandag i morgen.
Så hun slapp å vente lenge!
Godt!
Hun takket redaktøren og kunne bryte.
NÅ var iallfall Peder hjemme! Så nå kunne hun ringe
ham.
Hun fikk ham fort på tråden.
«Søker du nå?»
«Vent, da! Vi har så vidt kommet inn i huset!»
«Ta det med ro! Jeg har lokalisert Einar!» sa Monica.
«Wow! Det er jo flott! Hvor er han?»
«I Tyrkia!»
«Hva i helvete gjør han der?»
«Slikker sol og farter sikkert rundt med en
motorsykkel og videokamera festet til hjelmen hans,» sa
Monica. «Og jobber i samme stil som Inge!»
«Å! Er han også blitt journalist?»
«Jepp! For Aftenposten!» Monica smilte.
Hun hørte broren ta en ed.
118
«Jeg skal ta Einar! Jeg trodde i det minste at han var
ansvarsbevisst!»
«Og at han fremdeles var i hæren, kanskje,» sa
Monica. «Vel, han er i så tilfelle godt fysisk trent. Og
kan nok ta vare på seg selv. Han kunne ha valgt et verre
yrke! I det minste profilerer de ikke seg selv!»
I motsetning til Sjur som hadde valgt å gå
skuespilleryrket i vold. Jepp! Snart var det han som ville
få rampelyset på seg. Han hadde jo allerede startet borte
i USA. Men når Tv-serien kom til Norge, da ville livet
hans bli helt annerledes. Norske medier profilerte best
sine egne nordmenn når de fikk innpass i Hollywoods
film- og Tv-verden. Det var fakta som Monica visste alt
for godt.
«Vel, jeg har fått redaktøren til å skru av
pengekrana!»
Hun hørte Peders latter.
«Ja, vi får håpe at det funker!»
«Jeg skjønner jo Einars jobb!» sa Monica. «Men jeg
vil jo gjerne se ham noen ganger.»
119
«Ja, jeg også! Vel, nå skal jeg gå inn på
datamaskinen.»
«Forbered deg på et sjokk til!»
«Hva da?»
«Jeg fant en annen snilefisk i videoen!»
«En kjent en?»
«Fra skolen, ja!»
«Hum! Hvem?»
«Jeg kan godt gi deg et hint til! Jeg hadde et
skikkelig oppgjør med ham like før jul, før han dro ut og
sa at han kunne finne seg et annet sted å bo! Selv om jeg
ikke hadde trodd at han ville reise til Statene.»
«Ah! Ja! Da skjønner jeg at du ble sur!»
Jepp! Den gode Martin Bakken!
Blæh!
Hun hørte Peder jobbe der borte, og snart etter kom
stemmen hans tilbake.
«Ja, nå er jeg inne på YouTube på Pc-en! Sa du
NBC?»
«Ja! Nå brukte jeg nettbrettet, da!»
«Fikk du kommentarer, da?»
120
«Jeg har oppgradert!»
Latter.
«Bra at du lærer!»
«På nettbrettet gjør jeg det,» sa Monica. «Ellers låser
alt seg!»
«Da skal vi sjå!» Hun hørte tastaturet klapre.
Sekunder tikket. «Ja! Jeg tar den ferskeste!»
«Les høyt, du!»
«Tv-serien heter LAST MAN STANDING!»
Bra tittel! Det tydet på masse vold, mye action, og
sikkert masse sex. Spesielt menn ville tiltrekkes til å se
på TV-showet. Ikke så mange kvinner, men noen likte
nok sjangeren.
«Ja, Sjur har nok som plommen i egget!» bemerket
hun spydig.
«Vi kan alltids håpe at han blir drept underveis!»
spøkte broren. Monica hørte lyder, så det tydet på at
videoen nå ble spilt. «Å, ja! Han har en av hovedrollene,
ja!»
121
«Programlederen snakket jo med ham!» sa Monica.
«Han ville ikke ha gjort det dessuten Sjur ikke spilte en
sentral karakter.»
«Mamma!»
Harald kom inn i stuen.
«Snakket jeg for høyt?»
«Roars mamma i telefonen,» sa Harald. «Hun hadde
prøvd å ringe deg!»
Roar hadde fått sin egen mobil i bursdagsgave fra
moren.
«Hun jager videobåndene fra Asker Skiklubb,» sa
Monica.
«Ha haha!»
Peder lo godt.
«Hun kunne bare ha spurt meg!» sa han.
«Ja, du våger ikke!» truet Monica.
«Redd for at jeg vil gi henne videofilmene vi alle har
filmet av deg i skiløpene? Det er jo en bra kolleksjon!»
Det var Peder som hadde arvet huset ute i Asker. Så
ergo overtok han også alt av møbler og ikke minst stor
bokkolleksjon og filmkolleksjon. Moren og faren hadde
122
funnet seg en mindre leilighet på Billingstad, og som de
ville komme tilbake til når de var tilbake fra Spania-
turen. Det var mest på grunn av Hanne som ikke ville ha
sine svigerforeldre rundt seg hele tiden.
«Ja, det inspirerte nok Einar videre til å video filme
andre mer seriøse ting,» sa Monica.
Hun nikket til Harald.
«Vi har lokalisert onkel Einar!» forklarte hun.
«Å!» Harald smilte. «Hvor er han?»
«Tyrkia!»
«Hvor er det?»
«Harald, du har hatt om Tyrkia på skolen.»
«Så langt har vi bare sett det store verdenskartet,» sa
Harald.
Monica tok seg inn igjen. Sant!
«Vel, dere får snart undervisning rundt alle landene
og ikke bare Skandinavia,» sa hun. «Og ikke se det som
kjedelig stoff! Historie og geografi kan være ganske
interessant!»
«Iallfall når det kommer til vold!» lød brorens
stemme.
123
«Vel, jeg må legge på!» sa Monica. «Anita vil
snakke med meg.»
«Ja, nå er jo snart Hanne hjemme også! Og da vil
hun ikke høre mer snakk om deg!»
«Hvorfor hater hun meg egentlig?»
«Hun liker bare ikke at du er best i alt, mens hun selv
føler seg utilstrekkelig!»
«Hun? Utilstrekkelig?»
«Ja, du terper på henne!»
«Gjør jeg det? Ja! Vel, si til henne at jeg skal skjerpe
meg!»
«Ja, vi får se hvor mye hun vil tro på det!» Klukking
fra broren.
«Kutt ut, da!»
124
13
Monica brøt forbindelsen og fikk Roars mobil i
hånden.
«Er det vanlig å gi 9-åringer mobil i bursdagsgave?»
spurte hun. «Jeg har ikke gitt Harald noen ennå!»
«Jeg kjøpte ikke! Jostein gjorde,» sa Anita.
«Ja, menn kan ikke tenke! Skal du snakke om
langrenn?»
«Nei, jeg har vært på YouTube!»
Ja! Selvfølgelig!
«Mange kommentarer på din nyeste video!» lo Anita.
«Ja, jeg har ikke sjekket,» sa Monica. Hun hadde
publisert sin siste video med hennes anmeldelse rundt ti
filmer, fra topp 10 og ned. Alle i science fiction genren.
125
«Skal jeg lese høyt noen kommentarer?» spurte
Anita.
«Å, må du?»
«FETT! DRITKULT! DAMA HAR VETT!»
«Tuller du?»
«Nei, de likte topp 10-listen din!»
«Jeg tok bare med alle mine favorittfilmer,» sa
Monica.
«ENDELIG NOEN SOM IKKE HAR STAR WARS
SOM NUMMER 1!»
«Den er nummer 2, da!»
«Mange Trekkere her i Norge, vet du!» lo Anita.
«Og denne likte jeg!»
«Hva da?»
«SUPRE SAKER! JEG SKAL SANNELIG SØKE
OPP ALLE LISTENE DINE!»
«Ingen hat kommentarer?»
«Ikke så langt!» sa Anita.
«Vel, jeg får lage ny video snart, da!» sa Monica.
«Da skal vi se om de snart skifter mening! Var det alt du
har å si?»
126
«Vel, jeg tok i minne at jeg kunne finne
klassekamerater her på YouTube!» sa Anita. «Så jeg har
søkt litt!»
«Vent litt! Var det derfor du ville til VG og ikke bare
jobbe på artikkelen din?»
«Det er derfor jeg er her ennå!»
«Takk for at du er ærlig, da!»
«Takk!» Fnis.
«Jeg har funnet noen selv, da!» sa Monica.
«Foruten Vidar?»
«Brødrene mine!»
«Å! Det skulle være pangbomben min!» sa Anita.
«Aftenposten eller Hollywood?»
«Hollywood! Hvem er i Aftenposten!»
«Einar,» sa Monica uten å blunke. «Han har skapt
seg journalistnavn han også!»
«Å, ja!»
«Og så er han mesteparten av tiden i utlandet.»
«Vel, det løste jo Kina-gåten din!» kniste Anita. «Så
hva synes du om Hollywood?»
«Sur! Og ikke bare på Sjur!»
127
«Men er du ikke glad, da?»
«Ja, det var ikke Sjur jeg likte minst å se!» sa
Monica. «Det var ham som stod ved siden av ham! Jeg
skal tippe på at Martin visste hvor han i virkeligheten
var! Og så SA HAN DET IKKE TIL MEG!» De siste
ordene hylte hun ut. «Men jeg vurderer å dra til
California og trekke ham med hjem, hvis jeg ikke får
napp hos NBC!»
«Overlat det til meg!» lo Anita.
«Hvordan har du tenkt å gå fram?»
«Min yrkeshemmelighet! Dessuten er det jeg som
klarer å overtale vriene producere!»
Ja! Det visste Monica.
Og nå visste jo hun!
Det var uvissheten som hadde gnaget henne. Det var
verst!
Synet av Sjur i videoen på YouTube hadde gjort godt
i hjertet hennes. Å se ham der, i live! Og egentlig var jo
hun litt stolt av ham.
Og at han snart ville lage seg sitt eget navn!
128
Martin derimot ville hun bare glemme. En irritabel
fotnote.
Blås i ham!
Han kunne bli i USA!
Sjur ville nok bo der også, hvis han hadde ordnet seg
med oppholdstillatelse, men tross alt kunne han ikke bli
der i mer enn maksimum seks måneder. Så strenge var
kravene til immigrasjonsetaten. Og med de nye
sikkerhetstiltakene som var blitt skjerpet, var det nå
vanskeligere for utlendinger å komme inn i landet.
Spesielt for muslimer.
Det var mange norske nå som var blitt filmstjerner
der borte i Hollywood, det hadde hun fulgt med på.
Mest takket være Tv-seriene Game of Thrones og
Vikings. Og så noen filmer.
«Du kan jo alltids prøve immigrasjons-
departementet.»
«Ja! Godt tips!»
«Eller politiet!»
«Du vil, virkelig la Sjur gjennomgå?»
«Ja!»
129
Monica tok seg inn igjen. Heldigvis hadde Harald
gått tilbake til rommet sitt.
«Jeg er jo egentlig stolt av ham!» sa hun. «Men når
han ikke har gitt lyd fra seg på flere år, så synes jeg at
jeg fortjener å være litt sur!»
«Og Einar?»
«Han har sendt oss postkort og pakker. Så han vet
når han må gi lyd fra seg! Sjur derimot er så håpløs!
Han vet at jeg er glad i ham. Jeg vil jo bare se ham!
Snakke med ham! Jeg trenger ikke mer enn det! Og det
vil være verdens beste bursdagsgave!»
«Ja, jeg skjønner hva du mener,» sa Anita.
«Er du ferdige med søkingen?»
«Gi meg en time, så drar jeg opp til Sinsen!»
«Flott, og så kan vi spise middag her,» sa Monica.
«Så slipper du å tenke på det når dere tar T-banen
hjem!»
«Monica! Du er en livredder!»
«Det er det minste jeg kan gjøre for deg,» sa Monica.
«Du har jo jobbet i dag, så du har ikke latet deg!»
«Nei, det har jeg ikke gjort!»
130
«Jeg har jo masse å fortelle selv! Og jeg vil ikke gi
det til deg i telefonen.»
«Nei, det går bra! Det er jo ikke din feil at Jostein er
en idiot!»
«Og at Morten var syk!» sa Monica.
Og nå skjønte hun hvorfor Hanne ikke hadde dratt til
søsteren sin som hun vanligvis pleide å gjøre i helgene.
«Vi kan jo sørge for at Morten også blir invitert til
noen sammenkomster!» sa Monica. «Han er jo også
Eilivs fetter.»
«Ja, det er jeg enig i!» sa Anita. «Hvis vi bare får
overtalt de to mødrene!»
«Ja! Det kan bli vanskelig!»
«Hvis vi kan få Turid og Hanne distrahert i noen
timer, så kan vi prøve på et treff ganske snart!» sa
Anita.
«Vi går for ærligheten først,» sa Monica. «Går ikke
det, da smir vi renker!»
«Avtale!»
«Tross alt så liker egentlig Hanne ikke meg!»
«Nei, ikke Turid heller!»
131
«Jeg skjønner ikke hvorfor de to misliker meg så
mye. Jeg har jo egentlig ikke gjort dem noe!»
«De er misunnelige!»
«På hva? Turid fikk sin Gert. Og Hanne fikk Peder.»
«Ikke glem firkløveren de var med i!»
Jo takk! Monica visste hva hun snakket om. Den
tredje i firkløveren hadde jo vært Marianne. Og den
siste …
Da isnet hun til.
Det hadde vært Lisa Ramsfjell Lie.
Hun som hadde forsvunnet en dag og siden hadde
vært savnet. Og alle fryktet at hun hadde gått bort og
dødd.
Noe som var veldig sannsynlig.
Kanskje også blitt tatt bort av en morder!
Hum! Trodde de at HUN var ansvarlig?
Nei! Det var for vanvittig.
Monica hadde jo likt Lisa. Selv om hun var mye
drama queen.
Men hun visste også at Lisa hadde egne fiender.
Blant dem var spesielt Marianne.
132
Ifølge Marianne hadde Lisa stjålet ALT fra henne!
Først hennes kjæreste. Så rollen som HUN skulle ha fått
i musikalstykket. Lisa glitret i alt. Det eneste hun ikke
hadde markert seg i, var på sportsområdet. Der hadde
Monica istedenfor markert seg.
Ja, jo! Litt misunnelse.
Og så hadde Lisa blitt elevrådsleder. Og så ble hun
russeprinsesse på Rockefeller. Stillings verv Monica var
glad for å slippe, siden hun hadde gått inn for sporten,
og skolen likte det, siden henne ute i løypene gjorde
henne kjent. Og det var god PR for Bleiker.
Ja! Det hadde vært mye drama på skolen.
Ikke bare i klasserommet!
Hun gikk tilbake til samtalen med Anita.
«Jeg tror heller det er noe annet mystisk her,» sa hun.
«Ja! Det tror jeg også!» sa Anita.
Hun spurte: «Skal du etterforske?»
«Jeg? Nei!» Monica ristet på hodet. «Det er
vanskelig å bevise når jeg ikke vet en gang om hun er
død!» Hun snøftet. «Kanskje hun har gjort det samme
som Sjur? Søkt lykken i USA?»
133
Fnising.
«Hun var tross alt en god sanger og ikke minst
skuespiller! Så det er slett ikke umulig! Og så ville hun
vel vekk fra mammas og pappas kvelende hender! Jeg
har tross alt ikke sett dem gå ut og fortelle pressen om
hennes forsvinning! Politiet vet det jo selvfølgelig, og
liker ikke at pressen ikke er blitt varslet.»
«Ja! Mørke hemmeligheter der!»
Monica kunne tenke seg at Anita ristet på hodet.
«Det var noe i gjære der! Det kan jeg føle! Når jeg
nevner hennes navn hver gang jeg er oppe i
Holmenkollen, så skifter de bestandig tema!»
«Kjemperart!»
«Ja, det er det!»
Monica trakk på skulderen.
«Vel, søk, du! Så ses vi snart!» sa hun.
Hun brøt forbindelsen.
Mystiske saker!
Ja! Det raket ikke henne.
134
14
Redaktøren i Aftenposten ringte kort tid etterpå og
fortalte at han nå hadde frosset kortene til broren
hennes.
Monica fniste.
«Det betyr at neste gang han bruker kredittkortet som
jeg har gitt ham, så blir det ikke belastet!» forklarte
Johan Billund. «Da vil han ringe umiddelbart. Skal jeg
si til ham at du etterlyser ham?»
«Ja takk! Hvis jeg ikke kan få mobilnummeret hans,
da!»
«Nei! Han skifter mobiler så ofte du går på do!»
Monica fniste. Litt av et ordtak.
135
«Det nytter ikke å ringe ham. Han kan være midt i et
farlig oppdrag og da kan det være livstruende å
distrahere ham.»
«Nei, jeg skjønner! Det er jo samme saga for soldater
også.»
«Akkurat!»
«Så når vil han reagere?»
«Si det! Det kan være i kveld, i morgen, eller om et
par dagers tid! Jeg vet ikke!»
«Nei, takk for hjelpen iallfall!» sa Monica. «Det var
tross alt uvitenheten som var verst! Nå føler jeg meg
mye bedre!»
«Glad for å høre det, frøken Hammer! Kan jeg spørre
hva du skriver om i VG?»
«Kulturstoff!»
«Hum! Ingen større ambisjoner?»
«Nei, jeg orker ikke nyheter!» sa Monica. Hun
skjønte hva han mente. «Det er stort sett bare
elendighet! Skulle jeg utvide mine horisonter, ville det
bli sportsjournalistikken.»
136
«Ja, da får du iallfall reist!» klukket Johan Billund.
«Vel! Ha det, da!»
Monica brøt med ham.
Ah! Deilig!
Da var det bare å vente på Anita.
Anita ankom tre kvarter senere.
«Hei, Roar! Du trenger ikke å stresse,» sa hun. «Vi
skal spise middag her!»
Hun ga Monica handleposen.
«Jeg var innom butikken!»
«Hva skal vi spise?» spurte Harald.
«Jeg hadde tenkt å åpne en spagetti boks,» sa
Monica. «Det er bare å varme opp!»
Hun smilte da hun hentet fram Pytt og Panne posene.
«Ja, det er bare å steke,» sa hun.
Så tok hun opp Solo flasken.
«Nam!» Harald klaget ikke.
«Dere kan begynne å dekke på,» sa Monica mens
hun hentet fram stekepannen. «Harald, vis Roar
bestikkskuffen så tar du glass.»
137
Smørolje i stekepannen og så termostaten opp til
seks.
Roar fant gafler i skuffen Harald pekte på.
«Det er morsomt her, mamma!» sa han. «Jeg har
ikke kjedet meg!»
«Godt å høre!» smilte Anita.
«Vi traff en hyggelig mann!»
«Å, hvem var det?»
Monicas ansikt ble rødt igjen mens hun brukte
saksen og drysset all innholdet i stekepannen.
«Inge Sæther!» sa hun. «Peder har truffet ham på
jobben sin.»
«Å!» Anita smilte. «Kult! Jeg har jo hatt ham i
klassen min!»
«Og så var han god og gammel venn av alle brødrene
min,» sa Monica. «Han bodde ikke så langt unna vårt
hus da vi bodde ute i Asker.»
«Og du var forelsket i ham?»
«Eh!»
«Ja, du trenger ikke å svare! Jeg ser det på deg!»
138
Monica tok steke spaden og rørte rundt og så på at
Harald tok en og en tallerken av gangen. Bra! Hun
trengte ikke å prente forsiktighetsregler.
«Jeg mente egentlig glass!» sa hun.
«Allerede på bordet!»
«Flink gutt!» roste Monica. «Gjør hva dere vil, mens
jeg steker. Så roper jeg når maten er klar!»
«Yes! Kom an, Roar!»
Anita så etter guttene.
«Jeg hadde ikke trodd at Roar ville akklimatisere seg
her så fort! Oppe i Holmenkollen er han stiv, ifølge
Turid.»
«Og du tror på alt Turid sier til deg?»
«Hun er en god mor!»
«Ja, til Morten, ja!» sa Monica. «Når det gjelder
fremmede gutter, er jeg ikke så sikker.»
Hun fortalte hva Roar hadde betrodd henne.
«Ja, jeg har ikke noe valg!» sa Anita. «Inntil Jostein
flytter til et annet sted, har han bosatt seg i
Holmenkollen.»
139
«Snylter på broren sin?» Monica ristet på hodet.
«Han har råd til å kjøpe sitt eget hus!»
«Du vet da hvordan boligmarkedet er!»
«Ja! Håpløst!»
«Dessuten har han ikke gitt opp å få tilbake
leiligheten vår,» sa Anita. «Det var jo han som hadde
stilt opp med salgssummen. Ifølge ham, er det JEG som
må flytte ut!»
Hun snøftet.
Monica øynet en praktisk mulighet mens hun passet
på stekingen.
«Så handle før han gjør det!» sa han.
«Hvordan da?»
«Jeg synes du bør snakke med Roar først! Har du
ikke merket deg at han er plaget for tiden?»
«Jo da! Men han vil ikke snakke med meg.»
«Det er kanskje lettere med andre,» sa Monica. «Men
jeg skal ikke være mor for ham! Det er din rolle!»
Hun fortalte om opplevelsen på Burger King uten å
nevne Mariannes straffemetode.
140
«Det går bedre med ham nå! Men hvis du tenker å
flytte, så har jeg en perfekt løsning for deg!»
«Hva da?»
«Flytt til Sinsen!» sa Monica. «Slik at Roar får et
annet skoledistrikt!»
Anita ristet på hodet.
«Det går ikke!» sa hun.
«Ja, jeg snakker ikke om nå! Jeg mener etter at
skoleåret hans er ferdig!» sa Monica. «Trives dere
egentlig godt på Majorstua? Har du ikke lyst til å kjøpe
deg noe eget, der du kan innrede så mye du vil etter din
egen smak? Og press Jostein for alt han har råd til å gi
deg. Vil han ha leiligheten sin tilbake, så skal han hjelpe
deg med å skaffe en ny leilighet!»
Anita lo.
«Jeg kunne alltids selge leiligheten selv!» fniste hun.
«Ja! God straff!»
Monica tok bryteren et par hakk ned og stekte litt til
før hun syntes maten virket ferdig.
«Ok, gutter!» ropte hun. «Nå kan dere komme!»
Guttene rushet inn.
141
Anita smilte. Hun var glad over at hun hadde fått
Monica Hammer som venninne.
Når hun kom hjem med sønnen, skulle hun sette seg
ned med Roar og snakke alvorlig med ham.
14
Ankara, Tyrkia
Hun fniste til ham.
«Kyss meg! Kyss meg der!» sa hun mykt.
«Nakken!»
Claudia kunne ikke se seg mett på den kjekke
mannen fra Europa. Selv om han ikke hadde sagt hvor
han kom fra, regnet hun med at han var fra et
tysktalende land. Hans engelsk var god, men hun kunne
142
ikke skjelne på målet hvor han kom fra. Så det utelukket
Storbritannia og Irland.
Han hadde kalt seg for Edward.
Åpenbart et falskt navn.
Claudia var etterretningsagent og hun regnet med at
mannen også var det. Hun hadde sett mannen ute på
torget ved siden av en flott motorsykkel, og spurt om
hun kunne få kjøre med ham.
Edward var ikke vanskelig å overtale. Han så ut som
en mann som lett falt for kvinner. Og kjekk var han.
Lyst hår med litt krøll og hakeskjegg. Fin rumpe. Rundt
190 cm høy. Atletisk kroppsbygning. Lett løst kledd i
hvit T-skjorte og blå dongeribukser.
Kjøreturen hadde vært flott. Og middagen etterpå i
en romantisk restaurant hadde satt spissen for en flott
kveld på hotellrommet hans.
Claudia visste at hun selv så godt ut med sitt svarte
lange hår og nydelige mørke øyne. Etter kjøreturen
hadde hun kjøpt seg ny rød kjole før de spiste middag,
og nå som de var på hotellrommet nølte hun ikke med å
åpne glidelåsen bak i kjoleryggen.
143
«Jeg håper du har kondom!» hvisket hun ømt.
«Ikke snakk!» hvisket Edward tilbake.
Kjærlighet var en talemåte i seg selv. Claudia smilte.
Som hun regnet med, var han god til å gi henne intime
berøringer.
Lysten ble tent. Begjæret ulmet.
Han kysset henne i nakken slik hun ønsket. Hun
kjente hans strykende hender nedover ryggen, mot
midjen, til baken hennes.
Fort fikk hun av seg kjolen og gled inn i omfavnelsen
hans igjen. Så kysset Claudia ham.
Han luktet godt. Smakte godt. Den lille
skjeggveksten på haken hans plaget henne ikke. Det
gjorde ham bare mandig.
Han var MANN helt gjennom!
Hun skulle finne ut av ham. Men hun hadde
evigheter av tid til å gjøre det. I kveld skulle de bare ha
sex.
Og sex ga hun ham da han fikk henne til sengen.
«Du er farlig for en manns libido!» bemerket han.
Hun fniste.
144
«Å, Claudia!»
Claudia var egentlig ikke hennes eget navn. Et like
falskt navn som hans. Men amerikansk var hun.
Han strøk henne igjen. Kjente med hendene rundt
omkring på kroppen hennes. Hun var vant til mer røffe
tak, så Edward var perfekt på alle måter. Han var en god
elsker.
Hun var så klar for et godt ligg.
«Et øyeblikk!» Han kom seg opp fra sengen.
«Hva?»
Han gikk bort til ryggsekken og hentet fram noe fra
en av lommene.
«Å, ja!» Claudia smilte.
Å, utstyret hans var flott!
Han fikk på seg kondom og kom tilbake til sengen.
«Nå er jeg klar!» hvisket han.
Hun fniste.
Fniset ble borte da han kysset henne igjen, og
beveget seg over underlivet hennes. Claudia egget ham
opp med litt biting på armen hans, før hun smakte hans
145
munn og tunge igjen, og åpnet opp for at han skulle gi
henne en sterk orgasme.
Dette var ikke hennes første samleie. Alt var riktig.
Hun gikk ikke til sengs med hvem som helst heller.
Bare de som tente henne skikkelig, og som gjorde henne
nysgjerrig.
«Å, Edward!» stønnet hun av ekstase da hun kjente
hans lem inni vaginaen hennes.
Hun gynget i takt med ham.
Slik elsket de fram til orgasmen smalt ut og gjorde
Claudia helt utslått med et fornøyd smil i ansiktet.
En banking vekket henne opp.
«Mister!» lød en stemme utenfor døren.
Claudia så på Edward som fremdeles sov i sengen.
Fort og elegant kom hun seg ut av sengen og åpnet
døren forsiktig.
«Hysj! Han sover,» hvisket hun.
Det var en av hotellets ansatte.
«Ja, jeg må snakke med ham,» sa portneren. «Vekk
ham opp!»
146
«Hva er det?»
Claudia bante. Edward var våken.
Hun snudde seg.
«En av de hotellansatte!» sa hun.
«Ah! Ja! Et øyeblikk!»
Edward fant buksen og fikk den på seg før han kom
fram til døren.
Claudia fniste og hørte på hva de snakket om.
Hun forstod alt siden ordstrømmen var på engelsk.
«Helvete!»
Edward bante.
«Ja, slapp av! Jeg får betalt!» sa han.
Han stønnet da han lukket igjen døren.
«Hva i heiteste gjorde han det der for, da?» klaget
Edward.
«Hva har skjedd?»
«Kortet mitt er sperret! Jeg får ikke betalt for ny uke
på hotellet!»
«Å, må du dra?» Det likte ikke Claudia å høre.
«Nei, jeg har frist til i morgen,» sa Edward. «Jeg kan
ordne med sakene, da!»
147
«Det er bra! Kom tilbake til sengen.»
«Snart! Jeg må bare ringe noen først!»
Edward undersøkte lommene i buksen.
«Å, den må ha ramla ut!» Han gryntet.
Han så rundt på teppegulvet og fant gjenstanden til
slutt.
«Mobilen min!»
Å! Den skulle Claudia gjerne sett nærmere på!
Synd at hun ikke hadde sett den selv.
Hun kom bort til ham.
«Vent med å ringe,» sa hun. «Kvelden er fremdeles
ung!»
«Kle på deg, du!» sa Edward. «Han må tro at du er
skjøge!»
Claudia fniste.
«Jeg har blitt kalt for verre ting!» sa hun.
Hun gikk bort til barskapet.
«Har du champagne her?» spurte hun.
«Ah! Jeg vet ikke, jeg har ikke sjekket barskapet!» sa
Edward, mens han tok opp mobildekselet.
«Hvorfor ikke?»
148
«Sjefen min liker ikke at jeg misbruker kortet til
alkoholforbruk!»
Å! Sjef! Claudia lurte på hvem det kunne være.
Hun hørte på tastingen at han ringte et langt
telefonnummer.
«Hei!» sa Edward. «Kan du gi meg Billund? Å!»
Han brummet. Til Claudia sa han: «Jeg går ut litt, jeg!»
Claudia skjønte hvorfor. Hun skulle ikke avlytte til
samtalen.
Billund? Hum! Danmark?
Ja! Mulig at Edward var dansk.
Nå var han ute, da! Så hun kunne undersøke i
ryggsekken hans.
Oi! Der var jo hans lommebok på gulvet. Mye bedre!
Claudia tok fort opp lommeboken og tok til å
undersøke.
Euro. Dollar. Kredittkort MasterCard. American
Express. Å, der så hun et visittkort.
EINAR HAMMER.
Bra! Der hadde hun navnet hans.
Å! Et bilde!
149
En smilende jente i langrenns utstyr. Hestehale.
«Kjæreste?» Claudia så på baksiden.
MONICA NR. 1.
«Åpenbart!» Claudia mislikte henne allerede.
Vel! Hun skulle få ham til å glemme henne!
Bare de ikke var gift, så! En hustru var vanskeligere
å forlate. Hvis hun ikke også var her i Ankara!
Der kom Edward inn igjen. Claudia slapp
lommeboken ned på gulvet igjen.
«Ja, han trodde at han var morsom!» fnyste Einar.
«Så du får betalt?»
«Nei, ikke før jeg ringer henne! Ja, jeg skal sannelig
vekke henne opp!» Einar snøftet.
«I Billund?»
Claudia var spiss i tonen.
«Du sa ikke at du hadde kjæreste!»
«Jeg har ikke en kjæreste,» sa Einar. «Bare en
bekymret søster! Å!»
Han så lommeboken og tok den opp.
«Du har vel ikke undersøkt den?»
«Hva tar du meg for?» løy Claudia.
150
Einar undersøkte lommeboken og så at ingenting
manglet.
«Nei! Beklager! Jeg er bare forsiktig!» sa han.
«Så du skal ikke dra hjem til Danmark?»
«Danmark? Jeg er ikke dansk!»
«Du sa jo Billund!» sa Claudia.
«Å!» Einar lo. «Nei, det er det han heter!» Han
smilte til henne. «Etternavnet hans!»
«Å, ja! Høres fremdeles dansk ut for meg!»
«Ja, han har sikkert danske aner,» sa Einar. «Nei! Jeg
er fra Norge!»
Claudia snøftet av skuffelse. En NORDMANN!
«Grunnen til at jeg ikke gir deg mitt virkelige navn,
er fordi jeg ikke vet om jeg kan stole på deg,» sa Einar.
«Derfor Edward!»
«Ja, jeg liker ikke å bli løyet for,» sa Claudia.
«Pøh! Hvem tar du meg for? En idiot? Du trodde nok
at jeg var noe annet enn hvem jeg egentlig var!» sa
Einar. «Jeg liker deg, Claudia, men når jeg drar fra
Ankara, så har jeg ikke tenkt å ha deg med! Jeg er en
151
hardt arbeidende reporter, og det er ikke noe spennende
med det.»
«Bare eventyret?»
«Ja, du kan trygt si det!»
«Vel, jeg kan iallfall si at du er en spennende mann
for det!» sa Claudia.
Hun kom bort til ham og kysset ham på nesetippen.
«Og hva vet jeg om hun virkelig er søsteren din? Jeg
kan alltids spørre hvorfor hun står som din nummer 1?»
«Jepp! Du undersøkte virkelig lommeboken min!»
«Straff meg!» sa hun mykt.
Einar smilte farlig.
«Jeg er imponert over frekkheten din!» sa han.
«Kyss meg!»
«Nei, jeg trenger nattesøvnen!» sa Einar. «Jeg skal jo
opp tidlig.»
«Klokka er ikke 22 en gang!»
«Claudia! Sexen var god, og jeg liker deg, og jeg
synes vi bør la være med det!» Einar åpnet døren. «Vi
har ingen fremtid sammen!»
152
«Å, hvem tror du at du er?» Claudia var
kranglevoren. «Jeg har hatt sex med mange andre menn,
som er mye viktigere enn deg. Du er bare en dum
journalist! Ikke terg meg opp, ellers er det mulig at jeg
vil plante narkotika på deg og så tipse politiet.»
«Ikke når jeg forteller at du er en skjøge!»
«HVA?!» Claudia ble blek. «Du våger ikke!»
Rasende forlot hun hotellrommet.
Ja! Hun der var en rasende furie! Einar var glad for at
han hadde gjennomskuet henne.
Han fant bildet i lommeboken og så bak.
Nummer 1, ja!
«Vet du hva, Monica?» snakket han til bildet. «Du
har den tendensen å hjelpe meg, enten du er her eller
ikke!» Han lo.
Og så skjønte han at hun var bekymret.
Men først en god natt søvn.
153
15
Det var 06 om morgenen mandag.
Monica pleide å ha vekkeklokken på rundt 07.30-
tiden. Harald skulle være på skolen litt før 09. Når han
var trygt plassert bak en skolepult, tok hun trikken ned
til Stortorget. Monica lot ikke ham gå alene til skolen
den trafikkerte veien, så inntil han ble stor nok, fulgte
154
hun med ham til han kom trygt fram. Men hun visste at
han snart ville protestere på den ordningen.
Til neste år skulle han tross alt bli 10 år.
Jøss! Tenk at tiden skulle fly så fort.
Skjønt hun tenkte ikke det nå som hun sov så godt og
drømte gode drømmer. Det var på morgenen at
drømmene var mest intenst.
Og som alltid var drømmen den samme, den som hun
husket mest av alt. Som om det egentlig var et gammelt
minne. Men det kunne jo ikke være!
Ikke når hun snakket så barnslig!
«Jeg er en prompejente!»
En mannlig latter.
«Skikkelig prompejente!»
Og så den deilige sexen. Hun som kysset ham så
godt. Deres kropper klynget mot hverandre.
Ansiktet pleide å skifte. Et øyeblikk så hun for seg
Martin. I det neste øyeblikk var det Vidar. Sekundet
etterpå var det Inge. Så var det Gert hun så over seg.
Jostein. Robin. Thomas.
«Du er så vakker!»
155
«Du og! Barsk!» sa hun mykt.
«Vi burde ikke!»
«Hysj!» Hun kysset ham igjen.
«Jeg vil ikke …»
«Jeg elsker deg!» Hun lo. «Elsker! Elsker! Elsker!»
Gjett om hjertet hoppet og danset!
«… utnytte deg!»
Hun fniste.
«En prompejente som elsker deg!»
Supermann melodien klang inn i drømmen.
«MAMMA!»
Monica ble vekket opp.
«Å! Klokka!»
Nei! Selvfølgelig ikke. Det var vanlig vekkeklokke.
Der fant hun fredsforstyrrelsen.
Mobilen, ja! Hun slo på Svar-knappen.
«Hei, vet du hva klokka er?» spurte hun i skarp tone.
Latter.
156
«Og det hjelper ikke å le!» Monica snudde seg mot
vekkeklokka. «Det er ikke mer enn litt over 06! Jeg
trenger ikke å stå opp før om en times tid!»
«Monica, vil du ikke vite hvem jeg er?» lød en kjær
stemme som allikevel virket langt borte.
«Hva! Du høres kjent!» Monica prøvde å gni
trettheten ut av øynene med et par av de ledige fingrene.
«Det er Einar!»
Hun hvinte.
«Eiiiiiiiinaaaaaaar!»
Nå spratt hun opp i sengen.
«Einar!»
«Jeg hørte at du etterlyste meg!»
«Ja, tenk det!» sa Monica. «Ser du noe rart i det?
Bortsett fra postkort og pakker til jul og bursdag, har du
ikke vært synlig for oss i familien i flere år! Synes du
ikke det er på tide å komme på besøk?»
«Vel, når du sier det på den måten!»
«Dessuten fyller du 30 år snart! Og vi skal ha
bursdagssamling!»
«Å! Ja!» Brumming. «Jeg hadde håpet å unngå det!»
157
«Ikke i år!»
«Man blir litt for voksen til å ha fest bare for å feire
bursdagen.»
«Det er ikke fest!» sa Monica. «Det blir jo bare
familien. Jeg tenkte at vi kunne dra til hytta i
pinsehelgen, og så feire oss alle sammen. Og Einar, jeg
skjønner at du jobber, men du må huske å ta deg
personlig fri også. Ellers vil du stupe før du blir førti!»
Det ble stille.
«Tro meg! Jeg vet hvor krevende journalistyrket er!
Og farlig! Jeg vil ha min superbror i live! Du vet at jeg
er glad i deg!»
«Jeg er glad i deg også, Monica!»
Døren var blitt åpnet opp. En forventningsfull Harald
kom inn i bare pyjamas.
Monica så ham.
«Jeg har en her også som gjerne vil snakke med
onkelen sin,» sa hun. «Hei, Harald! Lyst til å snakke
med onkel Einar i Ankara?»
«Ja!» Harald strålte opp.
Monica ga ham mobilen sin.
158
«Onkel?»
«Hei, Harald! Hvordan går det med yndlingsnevøen
min? Er du blitt stor nå?»
Harald lo.
«Veldig stor!» sa han.
«Større enn mamma?»
«Nei! Ikke ennå!»
«Å, det blir du!»
Monica lot ham snakke litt før hun fikk tilbake
mobilen.
«Gå og vask deg, du!» sa hun.
Det var ingen vits i å få ham tilbake til sengen nå
som Harald var våken.
«Så når kommer du?» spurte hun.
«Å, gi meg noen dager iallfall,» sa Einar. «Til jeg er
ferdig med jobben her i Tyrkia!»
«Det får du!» sa Monica. «Og så fikk jeg snakket
med deg, så nå kan jeg slappe av!»
Hun pustet lettet ut.
«Det blir verre med Sjur!»
159
«Ja, det rotehodet! Har han ennå ikke gitt tegn fra
seg?»
«You Tube!» sa Monica. «Hørt om LAST MAN
STANDING?»
«Er det et reality show?»
«Kan hende,» sa Monica. «Jeg har ikke sett på det,
men regner med at serien kommer til Norge i løpet av
året!»
«Blir vel vist på TV Norge, TV 3 eller TV 2!»
«Eller MAX!» sa Monica.
Det var alt for mange fjernsynskanaler, syntes hun.
Hun fortalte at da hun hadde søkt på navnet til Sjur
på You Tube, hadde hun funnet en trailer som viste et
intervju mellom en programleder og noen av
skuespillerne i et tv-show.
«Og jaggu så jeg Sjur, der!» sa Monica. «Og ikke
bare ham! Den drittsekken Martin også!»
«Og så?»
«Einar! Jeg er ikke gift lenger. Separert! Martin har
gått fra meg.»
«Jaha!»
160
«Sjokka?»
«Nei! Egentlig ikke!» Flir. «Jeg har aldri syntes noe
særlig om Martin!»
«Ja, du er ikke den eneste!» sa Monica.
Hun husket at Peder også hadde rynket på brynene
da hun hadde valgt Martin som sin ektemann. Sjur
derimot hadde skrytt sin gode venn høyt opp i skyene,
og sagt at Monica ikke kunne finne en bedre mann.
Men så var det også de to som var ekte venner.
«Hvorfor gikk han fra deg?»
«Å! Lang historie,» sa Monica. «Jeg vil ikke gå inn
på den.»
«Nei, du trenger bare å ta i korte trekk!»
«Kort og godt! Han forlangte et ultimatum!»
«Hva da?»
«Jeg skulle ikke hindre ham i å fremme sin karriere,
og så skulle jeg tie stille rundt hans utroskap!»
Nå hørte hun Einar banne.
«Den slyngelen!»
«Så skulle han tie stille med min hemmelighet,» sa
Monica.
161
«Din? Hva mener du?»
«Spiller ingen rolle!» Monica ville ikke gå inn på det
hete temaet. «Det var da jeg skjønte at Vidar iallfall
ville ha behandlet meg bedre.»
«Bekken? Du vet vel at han er popstjerne nå?»
«Ja! Jeg er da kulturjournalist!» sa Monica. «Og
berømmelse tåler jeg! Det har jeg jo alltid ettertraktet!»
«For dine egne kvaliteter! Ikke for å være sammen
med en kjendis!»
«Ja, jeg er ikke den eneste der i så tilfelle. Men godt
å høre din stemme! Nå kan du få tilbake kredittkortet
ditt.»
«Smart taktikk! Var det du som foreslo det for
Billund?»
«Ja!» lo Monica. «Var jeg ikke smart?»
«Altfor smart!» kom den tørre replikken tilbake.
«Og nå vet jeg at du jobber i Aftenposten, så neste
gang du går AWOL i flere måneder, så kommer jeg til å
gjøre samme gjerning!»
«Å, trøste og bære!»
Monica lo da hun brøt forbindelsen.
162
Det var godt å få snakket med Einar!
Utmerket! Da var det bare Sjur igjen.
Det ville bli verre å snakke med ham. Han hadde gått
sine egne veier. Det til tross for at han var hennes
tvillingbror. Sjur kunne finne på å stille ved Martins
side, uansett hvor mye hun svertet sin eks.
Ja! Best å ikke si noe om Martin.
Hun fikk finne en annen taktikk.
Brev, kanskje!
Ja! Det ville være bedre. Et brev hun kunne sende til
NBC som så skulle videresendes til Sjur.
Det kunne faktisk funke!
Problemet ville være om brevet kom fram i tide. Men
postforsendelsene til utlandet var ikke så tregt lenger
som det var før i tiden. Og hvis hun skrev
PRIORITAIRE. Ja! Hun nikket. Da ville det gå raskere.
De ekstra portokostnadene fikk hun bare tåle.
Så skulle hun skrive oppfordring til å ringe henne.
Da ville han ringe når han fikk brevet.
Hvis han gjorde det, da!
163
Best å gi ham gedigen skyldfølelse! Monica visste
hvordan hun skulle trykke på de knappene.
Kanskje litt dårlig gjort, men her var det bare å tenke
smidig. Og Sjur fortjente å få kjenne det litt!
Og så skulle hun skrive at hun var stolt av ham. Det
var hun jo. Det var ingen løgn.
Sjur hadde klart det! Å få et gjennombrudd i
Hollywood! Han var blitt sett!
Det var mange som endte opp med å bli en døgnflue,
så Monica håpet at det samme ikke ville skje med Sjur.
Men egentlig trodde hun ikke det. Han var av Hammer-
blod! De gjorde seg bemerket.
Egentlig var det bare Peder som ikke hadde gjort
mye vesen av seg. Men til gjengjeld så var han den mest
lojale. Hun kunne alltid regne med ham.
Ja! Hun kunne ringe ham snart!
Det gjorde hun da hun og Harald spiste frokost et
kvarter senere.
Harald pleide å ha cornflakes og melk hver morgen.
Hun selv valgte brødmat.
164
Hun hadde hørt at man egentlig ikke burde spise mye
brød, men det utsagnet tok hun med en klype salt. Hun
hadde aldri hatt problemer på matfronten. Og Harald
viste ingen allergier så langt.
«Så når kommer han hjem?» spurte Harald mellom
munnfullene.
«Lørdag eller søndag, tror jeg!» sa Monica. Hun
spiste ferdig før hun tok opp mobilen. «Nå skal jeg
vekke opp Peder!»
Det håpet ble til skamme da broren fort svarte.
«Å, jeg vekket deg ikke opp?»
«Nei! Jeg har jo lengre arbeidsvei enn deg!»
«Ja, det er sant!» sa Monica. Hun visste at han ikke
tok sin bil når han skulle til jobben inni Oslo. Da var det
greiere å ta toget.
«Så hva er grunnen til at du ringer så tidlig?»
«Du kan jo spørre hvem det var som vekket meg opp
for en halvtime siden?»
«Hum! En fortapt bror?»
«Ja, du har rett! Det var Einar!» sa Monica.
«Å! Det var bra! Einar!»
165
«Så synd, da!» lød en kvinnestemme i bakgrunnen.
Latter. Åpenbart Eilif.
«Fikk du telefonnummeret hans?»
«Han vil vel ringe deg også,» sa Monica. «Nei! Jeg
fikk ikke nummeret! Dæsken! Det skulle jeg ha spurt
om! Men redaktøren sa at han skiftet mobiler for hver
gang jeg gikk på do!»
Nå var det Harald som gliste med melkebart.
«Tørk deg!»
Hun hørte broren le selv.
«Vel, godt at han ringte deg! Så der er den
bekymringen over for deg og meg. Einar har tross alt
alltid vist at han kan ta vare på seg selv. I motsetning til
Sjur som ofte har hatt problemer med loven.»
Monica nikket. Det visste hun.
«Nå ordner det seg for begge, da! Jeg har tenkt å
skrive et brev som jeg sender til NBC, og så kan de
videresende det videre til Sjur! Tror du det funker?»
«Tja! Tvilsomt!»
«Hvorfor det?»
166
«NBC er en Tv-stasjon! De får inn mye post, fra
utrolige fanskarer, og ditt brev blir bare en av dem. Lett
å forkaste!»
«Å! Har du en bedre plan, da?»
«Du kan bruke YouTube! Ikke bruk ditt virkelige
navn, da! Men det finnes måter å tiltrekke hans
oppmerksomhet dersom han leser kommentarer til
opprettede videoer som handler om ham. Sjur har alltid
søkt etter andre folks anerkjennelse! Det burde jeg vite,
jeg som har vokst opp med ham!»
«Jeg også!» Monica pustet lettet ut.
Sant, det! Hun hadde jo kommentert under singlen til
Vidar i går, og brått hadde han kommet med svar til
hennes kommentar. YouTube hadde mye makt, og
nådde over hele verdenen.
«Vel, da vet jeg hva jeg skal gjøre når jeg kommer til
jobben! Takk, Peder!»
«Jepp! Og nå må jeg snart dra! I motsetning til deg
så må jeg være der klokka 08.00!»
«Håper at du får sete på toget, da!» Monica lo.
«Ja!» Grynt.
167
Hun brøt forbindelsen og konsentrerte seg om
Harald.
«Det ser ut til å bli en fin dag!» smilte hun. «Har du
hentet inn avisen?»
«Nei!» svarte Harald.
«Ja, jeg har jo tid til å lese avisen nå!» sa Monica.
«Og du får lov til å se litt på TV før vi drar!»
«Takk, mamma!» Harald smilte.
Det ville han.
Hun gikk for å finne avisen utenfor utgangsdøren.
16
To timer senere hadde hun fulgt Harald til skolen, og
så tatt trikken ned til Stortorget.
I dag var hun kledd i lyseblå kontordrakt, en blå
blazer og et blått skjørt, og hvit bluse under. I VG pleide
hun å være bevisst hvordan hun så ut. Dessuten var det
168
mulig at hun skulle til intervju i dag, så da ville hun se
best som mulig. Og hvis ikke, så var det mulig at hun
ville få nye oppdrag som gjorde til at hun måtte forholde
seg til andre intervjuobjekter. Hun hadde satt opp håret i
en høy knute.
Selv om hun ikke var så høy som brødrene, raget hun
1.80 cm, så hun var slett ingen liten kvinne. Hun likte å
bruke strømper og vise fram sine lange bein. Tidligere
hadde hun passet på vekten, og vært slank og vital, så
selv om hun nå hadde litt for mye kilo, så var hun slett
ikke overvektig. Monica var det folk kunne kalle, «litt
lubben». Til daglig hadde hun en brun skinnveske, og
på beina hadde hun blå sko med lave hæler.
Hun kom inn i VG bygget. Første plan var inndelt i
forskjellige deler – et galleri, selve vakt kontrollen, og
så en Narvesen kiosk, blant annet.
Hun hentet fram Id kortet sitt og viste til vakten som
kun tok et kort nikk til henne.
Så gikk hun gjennom sperringen og bort mot heisen.
Noen etasjer opp gikk hun ut av heisen og inn i
avdelingen der blant annet kulturredaksjonen var.
169
Ville Anita snakke med henne, kunne hun komme til
henne.
Monica husket å være her før 10, for da skulle det
være morgenmøte.
Den første timen pleide hun være ved arbeidspulten
og klargjøre hva hun skulle skrive. Så hun fant sin egen
pult som var i en bås, i likhet med mange andre båser
her i kontorlandskapet. Veldig åpent og veldig lite
privatliv, siden folk kunne høre all prating rundt seg.
Hun hørte allerede masse stemmesurr som tydet på at
alle som en hadde kommet denne mandagen, og som
normalt var.
«Ah! Jenta jeg så etter!»
Monica så opp.
«Å, hei!» Hun smilte.
Terje Hille Moe nikket til henne.
Som redaktør for kulturredaksjonen i Dagbladet, var
det å forvente at det enten var en kvinne eller en
homoseksuell mann, og da han ble ansatt tre år tilbake,
ble han møtt av mange reaksjoner som tilsvarte hva de
trodde han var. De fleste hadde akseptert, mens enkelte
170
hadde laget grimaser med sine sneversynte holdninger.
Monica var ikke en av dem. Hun kunne forholde seg til
redaktøren. Spesielt høy var han ikke. Moe var middels
høy med sine 170 cm. Håret var brunt og litt krøllete.
Han virket nerdete i utseendet, og hadde nok vært det på
skolen også. Hun hadde fått rede på at han var 36 år, og
var i et forhold med noen. Om det var en kvinne eller en
mann, det visste hun ikke, for han skjermet rundt sitt
privatliv. Ut fra klærne han hadde på seg, en hvit skjorte
med slips og svarte bukser, og så grå tynn jakke over, så
var det ikke noe feminint med det. Ja, folk tok vel feil,
da!
«Full score, Hammer!» sa redaktøren.
«Virkelig?»
«Ja, jeg forteller mer på møtet. Men ha lunsjtiden
åpent!»
«Greit!» Monica skjønte hva han mente. «Jeg har
ingen planer.»
Dersom ikke skolen ringte rundt Harald, da! Man
kunne aldri vite med den gutten. Heldigvis var de
telefonene sjeldne.
171
Fem minutter før 10 kunne hun gå inn i møterommet
der folk var i ferd med å samle seg. De var ikke så
mange som dekket kulturstoff. Foruten Monica, var det
tre andre kvinner. Marie som var praktikant, og under
fadderordning hos eldste kvinne i flokken, Trine
Henriksen. Og så Birgit Hansen.
Hun hadde satt seg ned ved siden av Trine.
«Hei, Monica!» hvisket Trine til henne. «Kan jeg få
billettene til Stockholm denne gangen? Marie vil gjerne
til Eurovisjon Song Contest!»
«Ingen problemer!»
«Å, takk! Jeg trodde du ville være kranglevoren!»
«Hadde du spurt i fjor, ville jeg nok ha nektet!» lo
Monica. «Jeg har tross alt aldri vært i Wien! Men
Stockholm har jeg vært i, mange ganger!»
«Flott!» Trine Henriksen smilte. Hun var en pen
kvinne i trettiårene. Kort mørkt hår. Hun var kledd i
lysebrun buksedrakt. «Marie! Det går i orden!»
«Topp!» Marie strålte opp. «Man må nyte
medieprofileringen, og ikke bare selve showet!»
«Det er klart,» sa Monica.
172
Hun visste at det var delte meninger hos folk i landet
rundt dette musikkshowet. Men det var alltid noen
hatere rundt alle kulturelle greier, og for ikke å nevne
andre ting. Som politikken.
Marie som var 19 år kom fra høgskolen som holdt til
i Pilestredet, der hun fordypet seg i journalistikkstudiet.
Så hun var nå blitt en av flere praktikanter i VG, og
skulle gjennom alle redaksjoner, det være seg nyheter,
sport, kultur, samfunnsdebatt.
«Så hva har du likt så langt?» spurte Monica vennlig.
Hun visste at det ikke var lenge til Marie skulle ha sin
eksamen.
«Alt sammen! Men min favoritt er kulturstoff!» sa
Marie.
Ja! Monica fulgte med henne der. En mann ville
definitivt ha valgt Nyheter eller Sport, men kvinner
pleide å være mer selektive.
«Jeg er ikke den typen som liker å skrive om folks
elendige liv, og sport!» Marie snøftet. «Nei! Sport ser
jeg ikke på!»
173
«Ja, ikke alle gjør det!» sa Monica. «Jeg gjør, men så
har jeg vært smittet av sportslidenskapen siden jeg var
liten!»
«Hvorfor det?»
«Det hjelper å ha brødre som får deg ut!»
Marie smilte.
«Er de kjekke?» spurte hun.
Alle kvinnene lo.
«Jeg skulle tro det,» lo Monica. «Men nå får vi være
stille!»
Terje Hille Moe var kommet inn.
Disse møtene var ikke så langvarige. Det var stort
sett for å fordele oppgaver for dagen. Og hvis de hadde
ting å legge fram, som personlige ærender de måtte
gjøre i løpet av dagen, så var dette tiden å fortelle om
det. Og så evaluering dersom de hadde gjort ting i
helgen og som trengtes å redegjøres om.
«Noe fra Internett i helgen, Birgit?»
«Alltid noe å følge opp!» sa Birgit Hansen.
Monica smilte ertende. Hun visste at det var Birgit
som hadde vært sladremakeren.
174
Anita skulle ikke være her, for hun tilhørte innenriks.
Men de så hverandre stadig vekk inni VG.
Birgit var den som gjerne fulgte med på
ryktemakeriet rundt omkring i bygget. Hva den jenta
klarte å snappe opp! Uansett kunne ikke Monica gå
rundt og hate henne. Tross alt hadde hun ikke skrevet
om Anita.
«Ja, jeg trenger ikke stoff rundt eks-en til Fjeldås!»
sa Moe.
«Nei, da! Jeg har en annen godbit!» sa Birgit. Hun
fortalte. «Jeg så en fyr på YouTube som laget en video
rundt en Guinness-rekord han ville gjøre. Den ble
mislykket, da!»
«Hva gjorde han?» spurte redaktøren.
«Hoppe med tau helt til rekorden ble brutt!»
Monica lo.
«Ja, da måtte han holde på i flere timer.» Hun kniste.
«Han var norsk, da, fra Moss!» sa Birgit. «Han vil
nok forsøke igjen. Kan jeg dra og snakke med ham?»
«Vær så god!» Terje Hille Moe flirte. «Dette er jo
morsomt! Leserne vil like det. Trine?»
175
«Science fiction film fredag, grøsserfilm lørdag!» sa
Trine. «Barnefilm søndag!»
Monica nikket. Denne uken var det hennes tur igjen.
De byttet på med kinopremierene.
De filmene som Trine hadde sett, var på
pressevisningspremiere, før filmene ville bli vist for
vanlige mennesker fra torsdag og utover. Så derfor ville
omtalene være rykende ferske.
«Utmerket! Da har du nok å skrive om,» sa Moe.
«Noe til oppfølgning?»
«Signering på Platekompaniet neste lørdag på Oslo
City!» sa Trine Henriksen.
«Hvilken artist?»
Hun nevnte en berømt en. Monica nikket. Berømte
artister pleide å signere sine CD-er til sin fanskare. Ikke
noe rart i det!
«Utmerket! Prøv å kapre et intervju med artisten!» sa
Terje Hille Moe, og var glad for at hun ikke nevnte
Vidar Bekken. «Noe mer for i dag?»
«Jeg har da lyst til å bli med til Moss!» sa Trine.
«Jeg også!» lo Marie.
176
«Greit!» Birgit nikket. «Da blir det full bil! Du også,
Monica?»
«Nei!»
«Hammer har allerede et oppdrag!» klukket Terje
Hille Moe.
Monica fortalte.
«Jeg sjekket YouTube i går!» sa hun. «Fant Vidar
Bekkens siste single, som jeg måtte gi kommentar til.»
«ÅÅÅÅÅÅÅ!» Marie hylte skuffet.
Hun skjønte hvor veien ville gå.
«Han svarte tilbake på kommentaren, og jeg henviste
ham til VG!» avsluttet Monica. «Og …?» Hun nikket til
redaktøren.
«Han ringte, og da jeg spurte om han ville bli
intervjuet, så tok det ikke lang tid før han sa ja.»
«Nei, han får jo en artikkel i VG!» sa Trine.
Sangartister traktet etter berømmelse. Det var noe alle
visste.
De eneste som ikke ønsket presse, var de som var
havnet i en stygg situasjon. Det være seg en kommende
rettssak for straffbare forbrytelser, bilulykker med
177
skadeomfang, et dødsfall i familien. Bare for å nevne
noen eksempler.
Det var derfor Monica holdt seg vekk fra
nyhetsseksjonen. Hun orket ikke menneskers lidelser.
Enten de var direkte ansvarlig selv, eller var utsatt for
andres misbruk, eller det var klimatiske værforhold.
«Blæh! Hadde jeg ikke vært opptatt av
kinopremierene, så ville jeg ha vært på YouTube, jeg
også!» stønnet Trine.
Birgit skulte.
Heldigvis hadde hun sett den andre YouTube
videoen. Men allikevel geipet hun mot Monica.
Her trodde hun at hun hadde fått sin store story, og så
måtte hele tiden Hammer få gullpott!
Et intervju med VIDAR BEKKEN!
Å! Det skulle ha vært henne!
«Så jeg kommer til å gi denne artikkelen en helside,»
sa Terje Hille Moe. «Og et bilde!»
«Ja, jeg skal ha med fotoapparatet,» sa Monica.
«Og få med om han har en kvinne i livet sitt!»
Marie gapte.
178
«Eh, kan jeg …»
«Han vil nok bare ha meg der,» sa Monica. «Han vil
ikke åpne seg så mye dersom jeg skulle ha med meg en
praktikant!»
Og som vil se på ham med stjerner i øynene. Men det
sa hun ikke høyt.
«Dessuten kjenner de hverandre fra før av,» sa Terje
Hille Moe.
«Gjør du?» Maries øyne ble trillrunde.
«Vi gikk på videregående sammen,» forklarte
Monica. «Så hvor skal vi møtes?»
«Jeg bestilte bord på Theatercafeen!» sa redaktøren.
«Kl. 12.»
«Greit!»
Selv om Monica kunne styre seg for Theatercafeen.
Men grunnen til at kjente sangartister valgte de berømte
og dyre restaurantene, var fordi de tilhørte hoteller, og
det var greiere å smugle seg inn ved å bestille et rom og
så gå fra rommet ned til restauranten. Det var ikke
mange som fikk tenåringer til å hyle og følge etter, da,
men det gjaldt spesielt hete popstjerner.
179
Monica ville ikke drepe helt gleden hos Marie.
«Jeg kan alltids ordne med at du får se ham en annen
dag,» sa hun.
«Kan du?»
«Ja! Det er opp til ham, da, men hvis han vil, så kan
vi lage en liten fest,» sa Monica. «Hjemme hos meg! Og
da er det mulig at jeg inviterer over noen kollegaer!»
Nå smilte alle kvinnene.
Selv om Birgit fremdeles var litt sur.
Blæh! Hun ville bare prøve å rense luften!
Nei! Henne der skal jeg bli kvitt! Det var HUN som
skulle være den beste kulturjournalisten. Hun som
skulle få Moes høyeste status.
Og etter hvert skulle hun selv sitte i redaktørstolen.
Birgit hadde store ambisjoner.
Få vekk den mannen! Han ville vel søke nye
horisonter.
Monica følte hennes sure mine.
Huff! Ja! Anita hadde rett rundt Birgit. Det var rent
misunnelse hun så skrevet i ansiktet hennes.
Ja! Hun kunne ikke tilfredsstille alle.
180
«Ok!» Terje Hille Moe gikk tilbake til agendaen.
«Da har vi dagens oppgaver utdelt. Noen personlige
saker?»
«Eksamen om to uker,» sa Marie.
«Det er underforstått!»
«Når skal jeg få evalueringen?»
«Den skal jeg skrive i løpet av uken,» sa Terje Hille
Moe.
«Takk!»
«Jeg tenkte å søke på YouTube fram til jeg skal til
Nationaltheatret,» sa Monica. «I tilfelle jeg snapper opp
noe mer.»
«Det er fint! Ingenting personlig?»
«Nei!»
Trine og Birgit ristet på hodet.
«Bra! Da hever vi møtet,» sa redaktøren.
Monica følte fremdeles Birgits iskulde da hun kom
tilbake til arbeidspulten sin.
«Den jenta er ikke noe god!» mumlet hun.
«Hva sa du?»
181
«Birgit!»
Anita snøftet foraktfullt der hun kom gående.
«Ja, jeg har sagt min mening til henne!» sa hun.
«Det var ren misunnelse jeg følte fra henne,» sa
Monica. «Da jeg fortalte om intervjuet jeg skal ha med
Vidar Bekken.»
«Ja, det kan jeg tenke meg.»
«Heldigvis skal hun ut til Moss!»
«Hva er i Moss?»
«En mann som skal prøve å komme i Guinness
Rekordbok!» svarte Monica. «På en eller annen måte!»
Anita lo.
«Høres morsomt ut!»
«Marie ble skuffet også, da!» sa Monica. «Det er
synd! Jeg vil ikke at hun skal få dårlig inntrykk av meg
nå som hun snart er borte.»
«Å, vil hun ikke søke seg til VG?»
«Nei, hun er opptatt av kjendisstoff, så for henne blir
det Se og Hør, regner jeg med!»
Anita nikket.
182
«Eller en av Tv-stasjonene!» Monica knipset med
fingrene. «YouTube!»
«Du har vel tid i noen minutter!»
«Sure! Snakk i vei mens jeg går inn på Pc-en!»
Anita tok gjestestolen.
«Jeg vil takke deg!» sa hun. «Du gjorde godt
forarbeid med Roar!»
«Å, snakket han?»
«Som en foss!» Anita smilte. «Jeg visste ikke at han
led under mobbing der på skolen. Det får meg til å føle
meg som en dårlig mor når jeg ikke tok tegnene.»
«Nei da!» sa Monica mens hun ventet på at
hovedmenyen skulle komme opp på skjermen. «Du var
bare distrahert av jobben og det å være alenemor!»
«Ja, det kan være ganske slitsomt!» sa Anita. «Å!»
Hun laget stygg grimase bort mot Birgit som nå var like
ved sin egen arbeids bås.
«Jeg så deg!» kom svaret. «Skal jeg få deg kastet
ut?»
Anita enset ikke henne.
«Noen er bare dumme!» sa hun.
183
Monica smilte.
«VAKT!» hylte Birgit ut.
17
«Det er du som lager bråk!» Monica snudde seg.
«Hva faen foregår her?»
Terje Hille Moe var kommet inn i kontorlandskapet.
«Inntrenger!» sa Birgit Hansen.
Hun pekte på Anita.
«Jeg?» Anita himlet med øynene.
«Hun fornærmet meg!»
«Vel, tatt i betraktning av at du skrev artikkelen
rundt hennes eks, kan jeg ikke klandre henne!» sa Terje.
«Jeg tror det er best at du drar nå!»
184
«Hun …»
Anita pustet dypt ut.
«Noen her tror de er noe!» sa hun skarpt. «Vel, jeg
går, jeg! Tross alt er jeg glad for at jeg ikke skal se på at
en fyr driter seg ut og skal legge videoen ut på
Internett!»
Monica fniste.
«I motsetning til gladreportasjene deres, skal jeg
snakke med en kvinne som er blitt mishandlet av
mannen sin,» sa Anita. «Og nå sitter i fengsel, etter å ha
stukket ham ned.»
Ja! Trist!
Birgit kneiste med nakken.
«Tispe!» freste hun.
Monica ignorerte henne og tok musa.
Ingen vits i å gå i gang med ordkløyveri med Birgit.
Hun gikk i gang med å sjekke sitt eget
videofilmlager på maskinen. Det var en bra kolleksjon
av videoer der som var nedlastet fra IMDb, ulike
videoarkiver fra avisen og fra de ulike tv-stasjonene.
185
NRK, blant annet. Vel, hva slags liste skulle hun lage
nå? Ja, sant!
LAST MAN STANDING.
Den ville Sjur definitivt sjekke opp.
Hun hentet ned traileren som var fersk fra IMDb og
lagret på videokatalogen. Så koplet hun til WEBCAM.
Først en introduksjonsvideo av henne, før utklippet av
hver trailer, som ikke var mer på femten sekunder, og
midt i utklippet skulle hennes egen stemme fortelle om
rangering og grunnen.
Det trengtes litt bakgrunnsundersøkelser hvis hun
skulle lage en ti på topp-liste, og det krevdes ekstra
arbeid. Så det gjorde hun ikke nå.
Så derfor valgte hun kun trailerutklippet fra LAST
MAN STANDING Og så hentet hun traileren fra
YouTube som hun hadde sett dagen før, og la den inn i
Movie Maker.
Da var det bare hennes egen presentasjon igjen.
Hun hentet fram walkman-en.
186
Først hennes eget innlegg som hun forkynte direkte
på WEBCAM. Det andre innlegget skulle spilles opp på
bånd og så legges til som lydfil til resten av utklippene.
«Ok!» Hun svettet litt.
Ja! Hun trengte litt bakgrunnsinformasjon, da!
Hun søkte opp showet igjen på Internett, og fikk opp
alle opplysninger som var å finne. Tv-kanalen.
Produksjonsselskapet. Skuespillere. Hun tok
notatblokken og skrev ned det som var mest av
interesse. Hva var handlingen? Var det noen kjente og
berømte skuespillere med? Og hvis det var det, måtte
hun hente litt informasjon rundt stjernene også.
Mobilen ringte mens hun holdt på
Å! Hvem var det nå? Ikke skolen, forhåpentligvis!
Monica tok mobilen og svarte.
«Hammer!» sa hun.
«Hei, jeg håper det ikke gjør noe at jeg ba din bror
om telefonnummeret ditt!» lød en kjent stemme.
«Inge?»
«Jepp! Så hva gjør du nå?»
187
«Skriver,» sa Monica. «Jeg kan gi deg gode nyheter,
da!»
«Hva da?»
«To oppdagelser. Einar er i Tyrkia og Sjur i
Hollywood!»
Latter.
«Det var godt arbeidet! Hvordan klarte du det?» lød
stemmen til Inge Sæther.
«YouTube!»
«Praktisk, det nettstedet! Jeg er der jeg også nå! Kan
du vise meg hvor du fant de kildene?»
«Sure, bare å søke på Einars navn,» sa Monica. «Og
ta den ferskeste videoen. Det fikk meg til å lure på om
han kunne være journalist, og siden du ville ha sagt fra
til meg hvis han jobbet i Dagbladet, og jeg kunne stryke
VG, så satt jeg igjen med to aviser. Og du kan gjette
hvilke!»
«Vent litt, så skal jeg søke!»
Hun skrev mens hun ventet.
«Ja, her ser jeg det! Å, miserabelt! Ja, han er
definitivt nyhetsjournalist!»
188
«Vært i Sudan, du også?»
«Ja, det er et par år siden jeg var der, da!»
«Å, ikke midt i borgerkrigen?»
«Det er jo nyheter! Vel, da sier jeg Aftenposten!»
«Godt tipp!»
«Ringte du redaktøren?»
«Det kan du stole på at jeg gjorde!» sa Monica. «Og
da fikk jeg vite at han var i Tyrkia. Vel, jeg ba Billund
om å stenge igjen pengekrana, slik at han måtte ringe
opp avisen. Var det ikke et godt knep?»
«Ja, jeg skal sannelig ikke undervurdere deg,
Monica! Veldig godt knep!»
«Det funket! Han ringte meg opp i dag tidlig. Så når
det gjelder Einar er jeg i lykkeland.»
«Og Sjur?»
«Det kan du finne ut på egen hånd! Jeg er fremdeles
sur! Bare å søke på hans navn og så det ferskeste
innslaget. NBC. Og når du ser videoen, så skjønner du
hvorfor jeg er forbannet!»
«Å, såpass! Vel, da skal jeg søke!»
189
Monica la mobilen til side mens hun ventet. Wow!
Tenk at han ringte henne.
Hun sjekket med armbåndsuret. Oi! Knapt en time til
lunsjen. Hun hadde tenkt å gå til Nationaltheatret.
Herfra var det bare ti minutter å gå.
Så var det viktig for henne å ikke være der helt
presis, men helst noen minutter i forveien. Slik at det ble
hun som ventet på Vidar Bekken, og ikke omvendt.
Vel! Hun fikk publisere videoen når hun kom tilbake
fra lunsjen.
Det gikk ikke mange sekunder før hun hørte bitre
eder.
«Nei, heiteste!»
Monica tok opp mobilen igjen.
«Der har du grunnen!» sa hun.
«Bakken, ja! Så det var dit han vandret!»
«Jeg skal vedde på at Sjur ringte ham, og det var
grunnen til at han dro over til USA! Og det uten å si ifra
til meg!» Monica var stygg i blikket.
«Monica, det der er direkte ondskap! Jeg er helt
målløs, jeg!»
190
«Du har ikke hele historien!»
«Hva mener du?»
«Ikke her! Og jeg er absolutt ikke klar for
redegjørelser!» Hun svelget.
Spesielt til ham!
«Vel, jeg kjenner en fyr i NBC, da!» sa Inge Sæther.
«Skal jeg ringe ham og be ham å lokalisere broren din?»
«Hva? Kan du?»
«Ja, det kan jeg!»
Monica fikk nesten hjertet i halsen. Å, gud! Da
trengte hun ikke å lage videoen.
«Jeg tenkte å lage en video rundt showet!» sa hun.
«Og komme med mitt eget budskap!»
«Å, ja! Ja, ideen er god! Men jeg kan ringe min fyr,
og så kan du legge ut din video! Så skulle en av oss få
sitt forsøk mislykket, så har du helgardering!»
Hun ble stum.
«Monica, er du der?»
«Å! Jeg … jeg nikker!» Hun måtte le. «Ja, sant! Du
kan ikke se meg nikke! Vil du virkelig gjøre det?»
«Ja, det kan du stole på at jeg vil!»
191
«Takk! Takk, Inge! Takk!» Monica var overlykkelig
Og så veldig godt at det er han som vil hjelpe henne!
Da brydde han seg kanskje om henne allikevel.
Nei, sant! Han så på henne bare som en venn. Og
venner var jo der for hjelp.
Brått så hun opp på veggklokka.
«Oi! Nei!»
«Nei?»
«Du må vente! Det er midt på natten der nå i USA!»
Hun hørte Inge le tilbake.
«Ja, det er sant! Jeg må vente noen timer!»
«Jeg kan jo legge ut min video først,» sa Monica.
«Skulle jeg ikke motta noen tilbakemelding i løpet av
kvelden, så går vi for din plan.»
«Jeg kan jo komme over, så kan vi ringe min fyr
sammen! Hvis du vil!»
Å! Hvis hun ville! Drømmescenario!
Alene med ham! Inge!
Ville hun klare å oppføre seg normal, da? Uten å
røpe at hun ennå ikke var over ham.
192
«Da trenger jeg ditt telefonnummer først!» sa
Monica. Tenk! Hun klarte å si det
Hun kjente seg varm over hele kroppen.
«Det skal du få! Både til jobben og min private
mobil!»
Det var da svært, da!
Hjertet hennes banket i utakt da hun fikk
telefonnumrene og hun skyndte seg å notere det ned på
en post – it- lapp.
«Og Monica, hvis du trenger noe hjelp, så er det bare
å ringe meg! Jeg er ikke akkurat noen IT-konsulent,
men jeg er flink til å fikse ting!»
Jaså, du! Hun måtte smile.
Kan du fikse meg?
Det sa hun ikke høyt.
«Det er da svært så du svetter!» lød en stemme over
henne. «Hvem snakker du med?»
Monica så opp.
Blæh! Birgit igjen.
Birgit med de lange ørene hennes!
193
18
«Stikk av!» sa hun kjølig.
«Hva?» lød det i mobilen.
«Nei, det var ikke deg jeg mente!» Monica var
mørkerød i ansiktet. «Jeg har en snushane over meg!»
Birgit skulte på henne.
«Snushane!» Hun snøftet.
Latter.
«Intriger der i VG?»
194
«Det er det vel alle steder,» sa Monica. «Takk for
telefonnumrene! Og så ringer jeg en gang i kveld!»
«Det ser jeg fram til! Ha det!»
«Ja, ha det!» Hun brøt forbindelsen. «Du, har du
overhodet ikke lært god takt og tone? Jeg satt i
telefonen, altså!»
«Det er du som kalte meg for snushane! Vel, jeg får
si ifra til redaktøren om det!» sa Birgit forurettet.
«Ja og så? Han vil ikke høre på deg!» Monica enset
ikke henne lenger.
«NÅ HOLDER DET!»
Monica slo fra seg blyanten på pulten.
«NEI, DU HOLDER OPP!» Hun sprakk. «Jeg er
ikke den som du skal mobbe med! Jeg har tatt imot
masse dritt i skoleårene, og lært å være rapp i munnen
tilbake. Jeg prøver å være rolig, være behersket, jeg kan
tåle noen vitser mot meg, men det jeg ikke liker er når
noen simpelthen bare kødder med meg!»
Birgit freste.
«Hah! Du skal ikke gå rundt og snakke dritt!»
195
«Det er DU som snakker dritt! Og se å ha deg vekk
herfra! Jeg prøver faktisk å jobbe her!»
«Birgit!»
Nå kom Trine til.
Egentlig var hun hjertens enig med Monica. Hun
hadde sett hele scenen.
Og å se sin kollega overvåke en annen bare for å snik
lytte til en telefon, det var for henne en gemen handling.
Sånt gjorde man bare ikke.
«Hvis du ikke skal ut til Moss, så drar Marie og jeg
alene,» sa hun.
«Hva? Nei, det våger du ikke!» Birgit tente.
«I så fall er jeg luta lei dine unnskyldninger. Først
skulle du bare på do! Og så skulle du bare hente vesken
din. Og nå ser jeg deg ved Monicas pult! Ikke tro at jeg
er noen idiot, jeg vet at du er sur på henne straks du
hørte om intervjuet hun skal ha med Vidar Bekken.»
Trine nikket til henne. «Var det ham som ringte deg?»
«Nei!» svarte Monica. «Han vil vente på meg på
Theatercafeen. Det var en venn som skal hjelpe meg
med noe i kveld.»
196
«Venner? Virkelig?» Birgit var spydig. «Det så ikke
slik ut for meg slik du strålte i ansiktet og hadde det
salige blikket.»
«I så fall så var det annen som jeg hadde det salige
blikket til,» sa Monica. «Og her er ny advarsel! Hold
deg unna min personlige sone!»
«Jaså! Hvem er du forelsket i, da?»
«Det sier jeg ikke!»
«Å, det skal jeg finne ut av!» Birgit hadde ikke gitt
seg.
Og så skal jeg finne en måte å bli kvitt henne på,
tenkte hun.
Hun var luta lei prektige Monica Hammer som alltid
fikk de flotte intervjuene, og som ellers var godt likt av
de andre i avisforlaget. Spesielt mennene. Det var også
en ting Birgit ikke tålte. Hun var vant til at det var hun
som ble svermet til.
Nå hadde hun endelig funnet et svakt punkt hos
henne. En ny mann, ja! Ja, ham skulle Birgit gå inn for å
sjarmere så fort hun fikk rede på hvem det var. Og så
stjele ham!
197
Det ville bli en søt hevn.
Hun hentet vesken sin.
«Vel, da drar vi!» sa hun.
«På tide!» mumlet Trine Henriksen, og likte ikke
ansiktsuttrykket hun hadde satt opp.
Birgit planla noe.
Monica var glad da hun forduftet ut med Trine og
Marie.
«Puff!»
Vel, nå ville iallfall Birgit være borte i flere timer.
Var hun ekstra heldig, så ville hun ikke være tilbake før
hennes arbeidsdag var over.
Tross alt, å lage en rekord, kunne være tidskrevende.
Det kom an på hva øvelsen var.
Det var iallfall ikke gjort på en-to-tre!
Hvis det ikke var snakk om øldrikking eller
spisekonkurranse, da!
Hun fniste bare ved tanken.
«Hver sin lyst!» bemerket hun.
198
Hun rakk å lage introduksjonsvideoen før hun måtte
gå ned til Nationaltheatret.
Ivrig etter å møte Vidar igjen og få høre om hans nye
album, tok hun på seg skinnjakken og glemte ikke
paraplyen siden hun så ut gjennom vinduet at det regnet
ute.
Aprilværet var som alltid uforutsigbart.
Hun fikk opp paraplyen da hun kom ut fra VG og tok
veien nedover mot Pilestredet. Det var en regnbyge, og
heldigvis ikke hagl, så hun klarte å holde paraplyen,
uten å bli våt. Vesken holdt hun godt inntil seg med den
andre hånden.
Snart etter var hun i Universitetsgata og kunne gå
forbi Norli. Et øyeblikk så hun i butikkvinduet og lurte
på om hennes barnebok var inni der.
Hadde hun tid?
Nei! Egentlig ikke!
Det kunne hun gjøre på tilbaketuren.
Hun gikk videre til hun så selve teaterbygningen og
gikk så over veien etter å ha ventet på en trikk som kom
bakfra og skulle kjøre forbi. Det var ingen trikker den
199
andre retningen, siden de var blitt omdirigert til over
Rådhusplassen. Det var fordi en del av veien var under
ombygging mellom Stortinget og Wessels plass og fram
mot Steen og Strøm senteret.
Broren Peder trengte heldigvis ikke å tenke på det,
siden han trengte bare å gå opp til togstasjonen på
Nationaltheatret. Men for andre pendlere som jobbet
enten på Rådhuset eller de andre arbeidsstedene i
nærheten, og som skulle bruke buss, og trikk, så fikk de
transportmiddelet rett utenfor døra.
Her i Stortingsgata var der også blitt enklere å gå nå.
Nesten ingen busser og biler lenger.
Og der så hun Theatercafeen.
Hun sjekket armbåndsuret like før inngangen
Ja, hun hadde ti minutter på seg!
Like greit å gå inn med det samme!
Hun fikk ordnet med paraplyen, og kom inn i
restaurantens entre der alle måtte stoppe og vente på at
en hovmester eller kelner skulle dukke opp.
En mann i mørk uniform så henne og kom bort.
200
«Hei, Monica Hammer fra VG!» presenterte hun seg.
«Redaktøren har bestilt bord for meg og en jeg skal
intervjue!» Hun åpnet vesken og fikk fram sitt visitt-
kort.
«Stemmer!» sa hovmesteren. Han husket
bestillingen. «Vel, da skal jeg si ifra at du har kommet!»
«Takk!»
Monica smilte takknemlig.
Hun tok i bruk garderobeskapet og la igjen sin
paraply der og så vårjakken. I et speil sjekket hun
hvordan hun så ut. Litt løse hårstrå. Hun dro hårstråene
bak ørene. Ingen vits i å løse oppsatsen for å ta en ny.
«Monica?»
Hun snudde. Allerede?
«Å!» En mann kom opp fra stolen. «Koselig å møte
deg! Du er da et sjeldent syn her på Theatercafeen!»
Monica geipet. Og så her!
«Gert!»
201
19
Gert Ramsfjell Lie hadde ikke forandret seg så mye
siden skoleårene på Bleiker. Siden han og tvillingbroren
var identiske, og hun visste at den gode Jostein var med
Kiel-båten, og sannsynligvis var i land her i Oslo nå, så
tvilte hun iallfall at han ville oppsøke Theatercafeen når
han hadde langet i seg en solid frokost på båten. Det var
jo lørdag han hadde reist. Hvis han ikke i tillegg hadde
202
bestilt hotellopphold i Tyskland, da! Det visste ikke
Monica. Anita hadde ikke fortalt det.
«Ut å spise lunsj?» spurte hun. Nå, ja! Han var jo
politiker. Arbeidsplassen var jo Stortinget.
Han var fremdeles ufordragelig kjekk å se på. Like
lysblond i håret som henne. Blå øyne. Høyden var på
185 cm. Veltrent kropp. Ikke noe pondus ennå. Men så
var han tross alt like gammel som henne.
I motsetning til tvillingbroren, hadde Gert valgt
samme studieretning som henne det første og andre året,
men da hun valgte det siste året hadde han gått inn for
samfunnskunnskap istedenfor. Etter Bleiker hadde han
fordypet seg i justisen på Universitetet, samtidig som
han gikk inn i Høyre.
Han så godt ut der han nå var iført sort fløyelsbukse,
hvit skjorte og slips, og sort jakke over.
«Jeg regner med at du ikke skal spise alene!» sa
Monica.
«Nei, noen venner,» sa Gert. «De kommer snart!»
«Ingen du er utro med Turid altså?»
Hun smilte.
203
«Nei, det var bare en spøk!»
«Jeg skjønte det!» Gert tok opp et stramt blikk. «Så
hva gjør du her?»
«Intervju med en fyr!» sa Monica. «Ikke deg!»
«Nei, det vet jeg!» lo Gert. «Kanskje han jeg venter
på!»
«Jaså! Er han berømt?»
«Det er han!»
«Jaha!» Monica lurte på hvem det kunne være.
Vidar hadde vel ikke lovd seg bort til to lunsjer!
Men høyst sannsynlig var det en annen berømthet.
Det vanket jo av berømtheter her på Theatercafeen og
oppe på Grand Hotell Cafe.
«Noen jeg kjenner?» spurte hun.
«Ja, det vil jeg tro!» lo Gert. «Å!»
Hun snudde seg.
«Bare en! Jeg ventet på to!»
En fyr med hette jakke var kommet inn i
restaurantlokalet.
«Hei, Monica!» Mannen så seg rundt før han følte
seg trygg, og da tok han av hetten.
204
«Wow!» Gert stivnet til. «Bekken!»
Vidar Bekken myste på ham.
«Hvem av tvillingene er du?» spurte han.
«Gert!» svarte Monica for ham. «Den idioten til
broren hans er vel enten fremdeles i Kiel eller på vei
opp til Holmenkollen.»
«Takk, jeg vet at du og Anita er venninner!»
Nå kom en mann og en kvinne inn i Theatercafeen.
«Der er de, ja!»
Monica snudde seg igjen.
Det var da hun svimlet og virkelig gispet. Mannen
var absolutt kjent!
«ROBIN!»
«Robin?»
Kvinnen som var med ham var utrolig vakker og
elegant å se på der hun var iført en sort skinnjakke, et
kort miniskjørt og en bluse under. Lange slanke fine
bein. Høyhælte sorte sko. Veske av ekte gull.
Hun var tross alt kjent i sosietetsspaltene, hun også.
Gabriella Suarès. Det lange svarte håret bølget nedover
205
den smale ryggen hennes. Det var lett å se at hun var
spansk.
«Who is she? »
Vidar glimtet til. Det var lattermildhet i øynene hans.
«A good old friend of mine!» lo Robin. «Relax,
Gaby!»
«Gabriella!»
Gaby! Monica holdt nesten på å geipe. Nei, hun
forstod kvinnen der.
«Nice to meet you!» Hun prøvde å redde seg. «I am
here to interview him! »
Vidar lo.
«Oh!» Gabriella smilte. «Good looking!»
«Thank you!»
Vidar fikk henne diskret til side.
«Jeg håper du ikke er så skuffet nå!» sa han. «Jeg vet
at du og Robin har hatt et intenst forhold da vi var på
skolen.»
«Nei, jeg har da gått videre!» sa Monica. «Det er
bare en jeg har hete følelser til nå.»
«Ikke meg, håper jeg!»
206
De fikk satt seg ned ved et bord og de fikk fort
menyer av en kelner.
«Siden det er lunsj, velger vi ikke alkohol!» sa Vidar.
«Nei, det trenges ikke,» sa Monica. «Jeg tar en
Farris!»
«Farris til meg også!»
«Og som svar på den bemerkningen din, så har jeg
bare vennskapelige følelser til deg. Det er snarere jeg
som vil spørre deg om du har klart å gå videre i livet!»
«Fullstendig!» smilte Vidar.
«Det er jeg VELDIG glad for!»
«Da redaktøren ga meg ditt navn, ble jeg faktisk
glad, jeg, for da kunne jeg faktisk snakke ut med deg!»
sa Vidar. «Vårt siste møte gikk ikke akkurat veldig
bra!»
«Nei, du var jo bare ærlig,» sa Monica. «Det var jeg
som ikke delte dine følelser.»
«Og slik svadaen da var, ville jeg ikke gå inn i et
ekteskap hvis vi ikke delte samme følelser,» sa Vidar.
«Det var kanskje litt feigt av meg, siden du oppklarte at
du var gravid. Men jeg var ikke helt sikker på om jeg
207
kunne være barnefaren. Du mistenkte tross alt flere
andre også.»
«Ja, det gjorde jeg!» sa Monica. «Vel, jeg skal gi deg
et godt råd! Neste gang du velger å sette i gang et
gedigent fyllekalas, og så plutselig finner deg selv i en
seng og du kjenner på kroppen at du har hatt sex, men
du vet ikke hvem du har hatt sex med …»
Vidar lo.
«Jeg måtte gå på instinktet mitt!» sa Monica. «Og så
måtte jeg vente til Harald ble født, før jeg kunne gå i
gang med å stryke folk.»
«Gjort det med noen?»
«Ja, han der borte. Og da mener jeg ikke
politikeren.»
Vidar nikket. Han så bort mot Robin som med sitt
mørke og spanske utseende ikke fravek spesielt fra
Gabriella. De var som skapt sammen.
«Ja, han der har spanske røtter!» nikket han. «Det til
tross for det norske navnet.»
«Dessuten har Harald blå øyne,» sa Monica.
208
Vidar var tross alt blond selv. Kroppen var atletisk
og han trente nok veldig mye, tippet hun. Han var
diskret kledd i blå dongeribukse, og hettejakke med
vanlig t-skjorte under. Spesielt høy var han ikke. Rundt
180 cm.
«Så hvem er kvinnen i ditt liv?» lo hun etter at de
hadde bestilt mat fra menyen. Club Sandwich til henne,
og det samme bestilte Vidar også.
«Hun heter Liv!» smilte Vidar. «Nå vil jeg ikke at du
skal utlevere alt rundt henne.»
«Nei! Jeg skjønner at du vil ha stemplet single til alle
i fanskaren din der ute,» sa Monica. «Det er du som må
bestemme deg for når du vil stå fram, for du kan ikke
skjerme Liv hele tiden. Før eller siden vil hun bli
avslørt!»
«Ja, det vet jeg,» sa Vidar.
De fikk hver sin Farris flaske.
«Dessuten har hun fortalt meg at jeg skal bli pappa i
september,» sa hun.
Monica hvinte.
«Å, Vidar! Så flott!»
209
«Og du er ikke overhodet sjalu?» lo Vidar.
«Nei, da! Jeg har jo en sønn selv! Så jeg skjønner at
du er i ekstase nå. Det er stort å bli far!»
«Ja, tenk! Det er jeg!»
Vidar hadde livnet helt opp.
Han trengte ikke å se gjennom henne at hun virkelig
mente det.
Og det var også det han likte med Monica. Hun spilte
ikke. Helt siden barnehagen hadde hun vist en stå-på-
vilje, var utrolig energisk, og den som skulle krangle
med henne måtte holde på lenge. Hun var vant til å
holde på sitt og i å få siste ord.
Så den skulle kapre henne måtte sannelig være
viljesterk.
«Så hva skjedde med Martin?» spurte Vidar.
«Vi snakker ikke om meg,» sa Monica.
«Ingen informasjon kommer gratis! For hvert
spørsmål du stiller meg, vil jeg stille deg et spørsmål.»
«Vel, ok, da! Jeg kan jo alltids slette båndopptaket
etterpå etter at jeg er ferdig med å skrive!» sa Monica.
210
Hun hadde tatt båndopptaket med seg i jakken, som
hun hadde tatt fram da hun la jakken i garderoben, og på
vei til bordet hadde hun trykket på Opptak. Så all
snakkingen med Gert og Robin og hans kjæreste hadde
hun ikke tatt opp.
Var jo litt pinlig også!
Hun fortalte om bruddet som hadde skjedd november
året før.
«Å! Hva skjedde?» spurte Vidar.
«Min tur igjen. Har du et album på gang, eller er din
nye single i et album allerede?»
«Vi driver med innspilling av album!»
«Når skal albumet bli utgitt?»
«Min tur igjen!» ertet Vidar. «Hva skjedde?»
«Vel!» Monica måtte formulere seg kort nå, siden
båndopptakeren surret. «Jeg trodde Martin kunne være
faren! Da vi hadde krangelen, kom det fram at han
IKKE kunne være barnefaren.»
«Hvordan da?»
«Nytt spørsmål. Min tur igjen.»
Vidar åpnet Farris flaskene først og helte i glassene.
211
«Når skal albumet bli utgitt?»
«Hvis alt går bra, blir det til sommeren,» sa Vidar.
«Juni eller juli!»
«Flott!» Monica nikket.
«Min tur.»
«Han nektet plent at vi hadde seksuelt samleie den
kvelden i hytta, og jeg kunne spørre ham som han
egentlig hadde vært sammen med.»
«Og hvem var det?»
«Min tur igjen,» smilte Monica.
Først tok hun noen slurker fra glasset.
«Skal dere ha bryllup? Eller har dere giftet dere?»
spurte hun.
«Skal!» sa Vidar. «Min tur!»
Å! Et spørsmål for et spørsmål! Vel! Hun fikk fram
to spørsmål denne gangen, da.
«Vel, jeg fikk ikke navnet,» sa Monica. «Men det var
en av de som hadde vært med på festen! Så ergo kan jeg
mistenke alle guttene fra klassen min.»
«Å, inkluderer det ham der borte også?»
«Min tur. Når?»
212
«Neste måned. Vi tenker på 17. mai!»
«Flott bryllupsdato!» smilte Monica. «Ja! Gert
også!»
«Meg hva da?»
«Vet du ikke at det er uhøflig å snik lytte?»
Gert var på vei bort mot dem.
«Jeg skulle bare stille Bekken noen spørsmål!» sa
han. «Nå vil jeg vite hva dere snakker om!»
«Hum!»
Monica geipet. Vel! Det fikk skorte på.
«Var det du som var sammen med Martin den
kvelden vi var på hytta i russetiden? Da vi var på Gol?»
«Nei! Det lille jeg husker var all kranglingen!» sa
Gert.
«Krangel?»
«Du kan jo spørre Robin også, da!» sa Gert. «Hei,
Robin! Kom bort hit, du!»
«Ikke så høyt!» hvisket Monica.
Vidar gliste.
Robin Johansen kom bort til bordet. Gabriella var
ikke så langt unna.
213
Men siden hun hadde snakket engelsk, betød det at
hun ikke kunne norsk. Så hun var ingen fare.
«Hva skjer?» spurte Robin.
«Vi bare snakket om gamle minner,» sa Vidar. «Som
russetida!»
Takk!
«Og så ville jeg vite grunnen til hvorfor hun og
Martin brøt ekteskapet,» sa Vidar. «Vel, vi skal ikke gå
helt inn i detaljer. Jeg husker egentlig også svært lite fra
russetiden. Husker du turen opp til Gol?»
«Å, yeah!» Robin lo. «Det var litt av en tur!»
Han oversatte til Gabriella.
«Jeg var ikke så full som flere andre, da!» sa Robin.
«Jeg tåler alkohol mye bedre enn flere av dere andre!
Som deg, for eksempel!» Han skottet bort mot Monica.
«Blæh! Jeg slukna!»
«Godt at du husker mer enn oss, da!» sa Vidar.
«Husker du om du så Martin sammen med noen den
kvelden?»
«Hvilket tidspunkt?»
«Hele natten!» svarte Monica.
214
«Ja da! Jeg var nemlig sammen med dem,» sa Robin.
«Dem?»
«To svært så festgærne typer som ikke ville bli
hjemme, og ville være med på festen!» sa Robin.
«Å, kjenner jeg dem?»
«Skulle jeg tro!» Robin lo. «Siden den ene av dem er
din tvillingbror!»
«Hva? SJUR?»
Pah! Ja, da skjønte Monica hvem Martin hadde vært
sammen med.
«Og hvem var den andre?»
Vidar lo.
«Einar!»
«Pah! Jeg skal lage hakkemat av dem!»
Nå skjønte med ett Monica hvorfor de to brødrene
hadde vært borte i mange år.
Vel! De var iallfall utenfor mistanke.
«Er litt morsomt, da!» lo Robin. «Ja, så var det all
kranglingen.»
«Hvem krangla?»
215
«Jeg tror det var Marianne. Turid. Hanne. Først og
fremst, dem!»
«Hvorfor det?»
«Vel, Hanne var sur over at Peder ikke var med!»
Takk! Der var det en bror som iallfall ikke hadde ført
henne bak lyset!
«Og var det ikke noe rundt søsteren din?»
Gert smalnet ansiktet.
«Ikke snakk om Lisa!» sa han.
«Å!» Monica så på ham. «Hvem kranglet rundt
henne?»
«Marianne og Turid!»
Ja! Klart!
«Med meg mellom barken og veden! Og så var det
Mariannes egne intriger, da!» sukket Gert.
«Ja, ikke nytt!»
Vidar gliste.
«Spesielt da HAN dukket opp sammen med brødrene
dine!»
Robin nikket.
Monica var et levende spørsmålstegn.
216
Men hun fikk navnet, og da tok hun et lettelsens pust.
I så fall var drømmen ikke vanskelig å tyde.
Og da skjønte hun også Mariannes motiv. Hvorfor
hun virkelig hatet henne.
Skjønt det var bare en teori, da!
Nå kunne hun iallfall putte hans navn på listen
hennes.
Normalt skulle han nemlig ikke ha vært der på
festen. Det hadde jo bare vært klassen.
Men tilsynekomsten til brødrene og eventuelle andre
de hadde tatt med seg, åpnet for flere mistenkte.
«Ja, jeg har dårlig hukommelse fra den tiden,» sa
Monica. «Vel, takk!»
«Skulle bare mangle!» lo Gert. «Hvorfor tok du
akkurat opp det emnet forresten?»
«Jeg ville ikke ha gjort det, dersom Vidar sa at han
ikke ville gi meg gratis informasjon dersom jeg ikke
snakket om meg selv også. Og han ville vite hvorfor
ekteskapet vårt havarerte!»
«Ja, skjønner ikke at du valgte Martin!»
217
«Spesielt når vi vet hvor han egentlig ligger i
skapet!» lo Robin.
Monica ble fylt av en kald følelse.
«Hva mener du med det?»
«Visste du det ikke?»
«Vet hva?»
«Oi!» Vidar gispet.
Han hadde hatt sine mistanker.
«Martin er homofil, Monica!» sa Robin.
20
«Blæh!»
Terje Hille Moe kom ut fra kontoret.
«Hvordan gikk intervjuet?» spurte han.
Hun skvatt til litt før hun tok seg sammen. Helt siden
avsløringen hadde hun ikke vært seg selv. Heldigvis
hadde hun klart å holde hodet kaldt og fullført intervjuet
218
før hun på hjemveien tilbake til VG hadde rast ut sine
følelser.
Hvorfor hadde hun ikke tatt signalene?
Betydde det også at Sjur selv var …!
Huff! Hun ville ikke tenke på det.
Broren hennes hadde jo ikke gjort noe straffbart. Og
nå skjønte hun grunnen til at han var i USA. Det hadde
virket som han hadde flyktet vekk fra Norge.
Visste Peder noe?
Hun skulle sannelig oppsøke ham på jobben etterpå.
Hvis hun ikke skulle vente til han var ferdig for dagen!
Eller bare ta en telefon!
Nei! Ikke denne samtalen over telefonen.
«Hei, er du i orden?»
«Eh! Ja!» Monica nikket. «Bare mye å tenke på!»
Hun lo litt anstrengt.
«Intervjuet gikk bra! Jeg kan ikke skrive alt, da! Noe
personvern vil han ha!»
«Kvinne?»
«Gjett om!»
219
«Ja, bra!» Terje Hille Moe nikket. «Navn skal vi jo
ikke røpe! Det er nok med en antydning!»
«Til stor skuffelse for hans fanskare der ute!» sa
Monica.
«Ja, spiller ingen rolle!»
Nei! Det visste hun. Fanskaren likte tross alt ikke å
bli ført bak lyset. Da var det egentlig bedre at de fikk en
advarsel at han så en kvinne. Til gjengjeld så ville Se og
Hør bli alarmert når hun offentliggjorde sin artikkel, så
snart var det Vidar Bekken de ville plage.
«Vel, da går jeg i gang med å skrive!» sa hun.
«Utmerket! Broren din kan du vente med!»
Hun smilte. Ja! Det var jo en personlig sak. Man bør
jo helst vente til fritida før hun gikk i gang med å drive
med personlige ting.
Hun gikk bort til pulten sin.
Først ringte hun opp Peder på jobben hans. Det
hendte at han var rundt i bygget, så hun regnet med at
han ikke var på kontoret sitt, men mobilen sin hadde
han alltid med seg.
Så det var derfor han svarte fort.
220
«Hei, Monica!» sa hun.
«Krise?»
«Jeg vil bare spørre om jeg kan møte deg når du er
ferdig på jobben?»
«Krise?»
Å, ja! Det var folk der.
«Liv og død!» løy hun.
Latter.
«Hvor hen?»
«Jeg kommer ned til Nationaltheatret!»
Der ville hun lett få T-banen opp til Sinsen.
«Ja, da går jeg 15 i dag, da!»
«Takk!»
Monica så på veggklokka da hun la røret på gaffelen.
Ja! Ikke mer enn tre timer til.
Akkurat tid til å skrive artikkelen hennes.
Tankene var andre steder, men hun klarte å fokusere
seg om skrivingen og utstyrt med hodesett slik at ingen
andre rundt kunne høre stemmene på kassettbåndet. Hun
221
skrev stikkordene først på notatblokk med penn, før hun
formet dokumentet på Word.
Ja! Bildet! Hun hadde husket det til slutt. Hun hentet
koplingsledningen og lastet bildet ned fra fotoapparatet
til Pc-en. Da bildet spratt opp på skjermen inni
fotoprogramvaren, måtte hun smile for seg selv. Selv på
Bleiker hadde Vidar vært kjekk, og nå i dag var han
fremdeles sjarmerende å se på. Men nå mer moden enn
han hadde vært på gymnaset.
Berømmelsen hadde tydeligvis ikke tatt skade. Og
det var bra.
Han hadde fortalt hvor han hadde møtt Liv. Det var
en solskinnshistorie. Hun hadde vært en fan som hadde
prøvd å få oppmerksomhet av ham, hun var oppover
ørene forelsket i ham. Litt skeptisk hadde hun vært, for
en slik forelskelse av et glansbilde pleide ikke å vare
lenge. Det pleide å ende med en ubehagelig kaldstyrt
når hun fant ut at sangstjernen slett ikke var interessert
tilbake.
«Hun var veldig innpåsliten!» hadde Vidar fortalt.
«Og hva gjorde du?»
222
«Vel! Hun var jo pen! Jeg falt jo ikke der og da, men
i det minste ville jeg gi henne en god opplevelse, så jeg
sa ja til en middag. Ja, så førte det ene til det andre og
…»
«Dere havnet i sengen?»
Han flirte flåset.
«Jeg tror jeg ikke skal si mer enn det!» hadde han
sagt.
Nei! Det skjønte hun.
Etter den seksuelle opplevelsen hadde han ikke sett
henne mer på noen uker. Monica nikket til det. Hun ante
hvor historien ville ende opp til slutt.
Det var ikke første gangen en jente var kommet i
ulykken.
«Hun var ingen tenåringsjente, da!» hadde Vidar
fortalt. «Rundt min alder!»
«Hum!»
«Og så har hun fortalt at hun selv har gått på Bleiker!
Så vi lo litt sammen der! Vel, jeg drev med litt
etterforskning, og så fant jeg faktisk Anita!»
«Å! Det har hun ikke fortalt meg!»
223
Hum! Liv! Monica husket ingen med det navnet.
Det kunne være et kjælenavn, da!
«En grunn til jubileumstreffet,» sa Vidar. «Jeg
foreslo det. Men så dukket hun opp selv, under en ny
konsert, og smuglet seg inn i garderoben min etterpå.
Da fortalte hun om graviditeten.»
Monica hadde fnist.
«Og der satt jeg! Hun kunne ødelegge mye for meg!»
«Ja, det forstår jeg! Hva gjorde du så?»
«Der og da ble jeg bare målløs!»
Vidar hadde brummet.
«Ikke for det! Jeg forstår jo nå hva du har vært
gjennom! Når en slik kveld kan ødelegge flere liv!»
«Ja, ikke snakk!»
«Jeg kastet henne ikke på dør, da! Bare at hun
trengte å gi meg tid til å finne ut hva jeg skulle gjøre.»
Han sukket.
«Fant du ut hvem hun var på skolen?» spurte
Monica.
«Eh! Nei! Anita søker fremdeles.»
Vidar gryntet.
224
«Jeg kunne ikke hate Liv, da! Jeg var jo med på
leken. Så jeg brukte ikke lang tid før jeg ringte henne
opp, hun hadde gitt meg mobilnummeret hennes. Og da
vi kom sammen, så sa jeg at vi kunne bli bedre kjent
med hverandre først før vi gikk til et mer evigvarende
valg.»
«Og så?»
«Det gjorde henne avslappet.»
«Ja, du gjorde det eneste rette!»
«Det jeg derimot ikke visste var at hun da gikk i
gang med gifteplaner.»
Monica måtte smile.
«Jeg synes det gikk litt for fort! Men etter hvert som
vi ble bedre kjent med hverandre …»
«Ja?»
«Så fant jeg ut at jeg faktisk trivdes å være sammen
med henne.»
Vidar hadde drukket resten av Farrisen.
«Og følelsene ble sterkere!»
Hun smilte.
225
«Det kommer med at dere blir bedre kjent!» sa
Monica. «Du fikk litt av en ilddåp, da! Som regel blir
dere først kjent før dere går til sengs!»
«Hei!»
Hun så opp fra notisblokken.
«Visste du om Liv?» spurte hun.
Anita slang ned på gjestestolen.
«Ja! Vidar har tatt seg vann over hodet der!» Hun
sukket.
«Anita! De klekker bryllupsplaner!»
«Kom an! Du vet hva Marianne er i stand til! Hun er
ikke den eneste som er flink til å klekke ut intriger.»
«Fant du ut hvem hun var forresten?»
«Vel, hun er ikke jevnaldrende med oss! Der har jeg
søkt gjennom alle klasser.»
«Året over?»
«Kanskje! Jeg vet ikke.»
«Vel, nå skal jeg snart snakke med Peder,» sa
Monica. «Han har bra oversikt over nesten alle fra sitt
årskull! Noe med Liv får meg til å stusse. Jeg vil ikke at
226
Vidar skal ødelegge hele sin karriere bare på grunn av
henne.»
Hun hadde sett for seg en helt annen
kjærlighetshistorie. Men det var ikke mange måter for
en popstjerne å finne seg en kvinne, hvis det enten ikke
var en fan, eller en stalker, eller det bare var et tilfeldig
møte. Som regel var det en kjent sangerinne selv.
Hum! Sangerinne?
Brått husket hun rollen i musikalen hun hadde håpet
å få, før hun ble henvist til rollen som Frenzie. Sandy
var jo bortbestilt, det skulle enten bli Marianne eller
Lisa. Lisa hadde trukket strået der. Så hadde Marianne
gått for Rizzo. Der hadde hun kjempet med henne og
bortskjemte Olivia fra seniorklassen.
Liv. Olivia.
«Hum! Vet du hva som hendte med Olivia?» spurte
Monica.
Anita fniste.
«Den marekatten!»
«Jo takk!»
«Vet ikke, hun var to år eldre enn oss!»
227
«Ja, jeg husker at hun helst ville ha Sandy!» kniste
Monica. «Vel, noe jeg skal ta opp med Peder!»
«Bare på grunn av det?»
«Nei, jeg fant ut noe annet!»
Det gikk ikke Monica inn på.
«Hvordan gikk det med kvinnen forresten?» spurte
hun.
«Å, hun brøt sammen i rettssalen! Så de gjenopptar
vitnesbyrdet hennes i morgen!» sa Anita. Hun ristet på
hodet. «Sørgesuppe!»
Det sa ikke Monica noe til.
Vel, hun skulle hjelpe Vidar, enten han ville eller
ikke! Før han ble lenket i ekteskapet.
Tross alt hadde han hjulpet henne.
Og så skulle Inge komme over i kveld.
Det gledet hun seg til.
Harald hadde likt ham også. Og det var bra!
Vel! Hun skulle ikke tylle seg i illusjoner.
«Jeg må skrive videre,» sa hun. «Var det noe du
hadde å fortelle meg?»
228
«Nei! Bare sladring!» Anita smilte da hun så på
dataskjermen. «Kjekk!»
«Det er han!»
«Da snakkes vi!»
21
Arbeidsdagen gikk fort over, og Monica var glad
over at Birgit ikke dukket opp da det var tide for henne
å gå. Haralds skoleundervisning var ferdig klokka 15,
men i dag hadde han gym de to siste timene, og det
betydde at han trengte litt ekstra tid etterpå til blant
annet dusjing. Så hun trengte ikke å være der før 15.30.
229
Fint med tid til å gå ned til Nationaltheatret og så T-
banen opp.
Artikkelen var ferdig og sendt til trykk med bildet.
Og så fikk hun laget siste videoklipp. Da var det bare å
legge ut på YouTube.
Noe gikk iallfall på skinnene!
Bare nå Peder ikke ble så veldig sur.
Kanskje litt impulsiv snakking! Blås! Det var saklig
informasjon også, da!
Pytt, pytt!
Hun tok vesken og kledde på seg utejakken. Et blikk
ut gjennom vinduet fikk henne til å puste lettet ut.
Regnværet hadde stoppet. Ja, da slapp hun paraplyen.
Så hun rullet den sammen og puttet i den store vesken.
Fem minutter senere var hun nede ved den store
fontenen. En bra møteplass.
Det gikk ikke lang tid før hun så broren komme
gående.
«Noe i veien? Du sa liv og død!» Peder smilte.
«Jeg skal gjøre det kort,» sa Monica. «Jeg må snart
hente Harald!»
230
«Stoler du ennå ikke på at han kommer hjem selv?»
«Den dagen han blir 10 år, gjør jeg det!»
Hun pratet som en foss på vei ned mot T-
banestasjonen.
Peder gryntet.
«Og du ser ikke så veldig overraskende!» knurret
hun.
«Nei! Sjur har vært sånn helt siden han var liten!» sa
han. «Hvorfor tror du han var så mye sammen med
deg?»
«Kanskje fordi han er min tvillingbror!»
«Ikke ta ham så hardt, Monica!» sa Peder. «Han
måtte jo tåle litt mobbing fra meg og Einar, men det var
bare barnemat i forhold til hetsen han fikk på skolen.»
«Men – jeg – visste ikke …»
«Nei, det var fordi vi ville skjerme deg! Du fikk jo
mobbing selv!»
Monica sukket.
«Ja, jeg trenger ikke å bli beskyttet!»
«Du er vel ikke sur på ham?»
231
«Nei! Bare på Martin! Han gikk inn i ekteskapet
medvitende at jeg hadde reddet ham fra militæret!»
Ikke noe å si på at Sjur selv ikke ville bli innkalt.
Homofile gutter led like mye under mobbing når de
kom til førstegangstjenesten.
«Uten å stå fram!»
«Ja, det er feighet!» Peder brummet. «Like greit at
du ikke har ham lenger! Jeg hadde håpet at du fant det
ut tidligere, da!»
«Jeg måtte jo tenke på Harald! Men intervjuet gjorde
meg klokere, da!» sa Monica. «Selv om jeg ikke liker
det jeg hørte om Liv!»
«Hvordan da?»
«Utad virker det som han er lykkelig med henne.
Men jeg har mine mistanker til at hun ikke er helt ærlig
mot ham.»
«Ja, ikke snok i hans privatliv, Monica!» sa Peder.
«Peder, husker du en som heter Olivia?»
«Hva? Å, gud! Er det henne?»
«Mulig!»
Peder lagde en grimase.
232
Han forble stum.
«Peder! Si noe!»
Han ristet på hodet.
«Nei! Monica, ikke snok! Det er ikke godt for noen
av oss! Jeg må hjem nå!» sa Peder. «Er jeg rask, får jeg
Spikkestadtoget!»
«Hva? Men …»
Borte ble han.
Hun gapte.
«Hva fanken skjer her?»
Monica skjønte ingenting.
22
Humøret ble ikke noe bedre da hun kom opp til
skolen på Sinsen og ingen Harald var å se i skolegården.
Hun ventet et kvarter til før hun skyndte seg hjemover.
Han hadde vel ikke gått alene! Å, umuliusen! Det var
233
gode grunner til at hun ikke ville at han skulle gå alene i
den hardt trafikkbelastede bydelen.
«Hei, mamma!»
Hjertet hadde nesten stoppet opp. Nå klarte hjertet å
banke i normal takt igjen.
«Hva sa jeg til deg å vente på meg?» raste Monica på
Harald der han skatet utenfor leilighetsblokken og
sendte henne et flaut smil.
«Jeg er ingen baby lenger!»
«Det spiller ingen rolle!»
«Og så gikk jeg IKKE alene!»
«Gjorde du ikke?»
«Nei, vi var flere som skulle oppover,» sa Harald.
«Det er flere gutta i klassen som ikke lenger vil at
foreldrene skal hente dem. Vi var fire stykker!»
«Å!»
«Og ta det med ro! Vi krysset ingen veier. Vi holdt
oss på fortauet hele tiden., og den ene gangen vi måtte,
så brukte vi fotovergangen da det lyste grønn mann.»
Monica følte seg litt beklemt. Her hadde hun gått og
engstet seg for hva Harald ville finne på. Og så hadde
234
han vært fornuftig og faktisk brukt trafikkvett. Hun
kunne da ikke skjelle ham ut.
«Hvilke gutter?» spurte hun etter at hun hadde låst
opp.
«Ivar. Bjørn. Johan. Karl Ove.» Harald fulgte med
inn med rullebrettet i hånden.
Monica nikket. Hun hadde møtt både Ivar og Johan
som var Haralds beste venner. De bodde i naboblokken.
Litt rampete gutter, men heldigvis ikke i overkanten.
«Vel, jeg får vel sitte meg ned med foreldrene deres,
da!» sa hun.
«Mamma!»
«Ta det med ro! Hvis dere kan gå i samlet flokk, så
betyr det ikke mer foreldrefølge! Vi må bare snakke
rundt den ordningen først.»
Harald pustet åndeløst inn. Endelig!
«Og så skal du få deg egen nøkkel!»
«Jippi!»
«Men det betyr ikke at du ennå får mobil!» sa
Monica da de tok heisen opp til sjette etasje.
235
Harald klaget ikke. Det var mest viktig at han slapp
foreldrefølge til skolen. Og så hadde han jo nettbrettet
sitt som han kunne spille mens han ventet på moren.
Det hadde vært bursdagsgave til hans fødselsdag et
år tilbake. Kjøpt av onkelen. Så slapp han å låne morens
nettbrett lenger.
«Akk, ja! Snart blir du voksen!» Monica så ømt på
ham.
«Hva skal vi ha til middag?» spurte Harald da de
kom inn i gangen.
«Fisk!»
«Å! Fiskeboller?» Harald slikket seg rundt munnen.
«Fiskegrateng!»
«Å! Ja!»
Nei! Harald likte fiskegrateng også, men fiskeboller
likte han best blant fiskematen.
«Du kan få lov til å spille litt,» sa Monica. «Mens jeg
lager middagen!»
For henne var det bare å gjøre klar ovnen og så
skrelle poteter. Agurksalaten lagde hun til slutt.
236
Ti minutter senere kunne hun synke ned i sofaen med
nettbrettet. Harald hadde tatt plass i lenestolen og drev
med å spille et av krigsspillene. Man kunne spille med
egne penger også, men det var bare hvis et
kontonummer var opprettet på nettbrettet, og det var
ikke lagt inn i Haralds nettbrett. En nyttig
foranstaltning. Så han måtte spørre henne hver gang om
han kunne kjøpe et av de betalte spillene.
«Æsj! Det går så tregt!» Harald sukket.
Monica så opp.
«Det tar så innmari lang tid, og så blir jeg oppfordret
til å kjøpe et av de fine tilbudene!»
«Det er for folk med store lommebøker!»
Hun likte ikke helt disse nettspillene som oppfordret
folk til å oppgi sitt kontonummer og betale i ekte
penger. Det førte til spillegambling og hvis man ikke
hadde kontroll, kunne det føre til totalruin. Det beste var
vel å sette av en avtalt sum hver måned, og så holde seg
til det. Men som sagt, var det et spørsmål om vilje
styring. Alle hadde ikke økonomisk vett.
237
Men best var det å ikke gjøre det i det hele tatt!
Monica hadde skrevet en artikkel rundt nettspillingen og
spilleavhengigheten.
Heldigvis holdt hun seg mest til YouTube. Og det
var gratis.
Nå skulle hun sjekke om hun hadde fått noen
reaksjoner på hennes siste video.
Hun regnet tilbake seks timer, kanskje mer, til når
folk stod opp i USA. Ja, i New York var de fleste i
arbeid og skole på denne tiden. Men i California var det
tidlig om morgenen.
Monica fant videoen sin. Oi!
Tre mislikes, allerede!
Ja, hun forventet reaksjoner.
Blæh! For noen spydige kommentarer.
Best å overse dem. Kanskje litt uortodokst måte å
spre ut en etterlysning, men i det minste hadde hun ikke
brutt noen regler.
Nei! Hun fikk vente i noen timer til.
Ingenting fra California, USA.
Ja! Alt for tidlig.
238
En ny kommentar ble offentlig og hun fanget opp de
engelske ordene.
Wow! You got guts, honey!
Monica smilte. Vel, det var iallfall en rosende
bemerkning.
Hun kunne tåle kritikk, men det verste var å bli
kastet inn i samfunnsdebatt. Da kom de store «ulvene»
fram med sine giftige salver.
Så hun skulle være forsiktig med hva hun skrev.
Men litt kunne hun forfatte.
THANK YOU!
Hun kniste da hun så flere kommentarer ble
offentliggjort. Alle skjønte at nå var hun på YouTube.
Flere og flere innlegg!
Hun valgte ut de mest seriøse og skrev svar. Resten
ignorerte hun.
Hun holdt på med dette i et kvarter før hun husket
ovnen og gikk ut til kjøkkenet.
Bra! Ovnen var klar.
Fiskegratengen inn på rist. Og så satte hun på
tidsuret. 48 min.
239
Dørklokka. Hva var det nå?
Inge kom da ikke så tidlig.
«Mamma, skal jeg åpne?» hørte hun Harald inne i
stuen.
«Nei, jeg gjør det!» sa Monica.
Hvem var det nå?
Hun kom ut i gangen og tok hustelefonen.
«Hos Hammer! Hvem er det?»
Snart etter ble hun roligere.
Ja, bra! Godt at hun ikke var den eneste som tenkte.
«Hvem var det, mamma?» spurte Harald. Han var
kommet ut i gangen.
«Moren til Ivar!» sa Monica.
«Å! Hva vil hun her?»
«Prate!»
Vel! Godt at hun ikke hadde satt på potetene ennå.
Ragna Johansen viste seg å være en hyggelig kvinne
selv om hun måtte være minst ti år eldre enn Monica.
Men så var hun blitt gravid i en alder av nitten år. Hun
kom trekkende inn med Ivar, som flirte flaut, og det var
240
lett å se at hans mørke hårfarge stammet fra moren
Ragna. Ellers stoppet likhetene.
«Hørt hva de småungene har drevet på med?» spurte
Ragna.
«Vi er ikke småunger!»
«Nei!» Harald fulgte opp.
«Jeg har snakket med Johans foreldre også. De er
enige i at noe må gjøres!» Ragna var myndig der hun
stod i gangen. Blå dongeribukse og en rød genser var
hun kledd i. Det lange mørke håret var satt opp i en
hestehale. Hun var litt lubben, men ikke direkte fet.
«Ja, det kan skje flere ganger,» nikket Monica. «De
er i ferd med å gjøre opprør!»
Harald og Ivar så opp på dem.
«Unger, gå inn i stuen, dere! La oss snakke ute på
kjøkkenet.»
Ragna nikket og fulgte med henne.
«Vel, godt at du ikke var helt håpløs!» Hun så seg
rundt.
241
Hun var vel bare nysgjerrig hvordan det så ut her.
Monica valgte å ikke si noe til det.
«Vanskelig å være single mor!» sa hun.
«Jo takk!»
Å, ja! Ragna var det også.
«Jeg forestilte meg deg helt annerledes,» sa Ranja.
«Vel! Guttene!»
«Gjorde du? Hva trodde du jeg var?»
«Slik Ivar skrøt deg opp i skyene, så var du kul og
ikke noe særlig streng. Han har tross alt vært mye hos
dere.»
Monica smilte.
«Jeg vet at barn trenger grenser, men de kan ikke få
alt for mye mas på seg heller,» sa hun. «Da blir det bare
mye skriking. Og det hjelper ikke noe.»
«Hva har du inni der?»
«Fiskegrateng!»
Ranja nikket anerkjennende.
«Og bra rengjort!» mumlet hun.
Nei! Hun hadde ikke noe å utsette på denne familien.
242
«Unnskyld at jeg spør, men jeg vil vite hvem Ivar
omgår, og så vil jeg vite mer om de ungene og deres
levevilkår.»
Nei! Det var en omsorgsfull mor. Monica skjønte
det.
«Jeg stoler på Johan. Men din sønn, Bjørn og Karl
Ove kjenner jeg ikke noe særlig!»
«Nei, jeg forstår!» sa Monica. «Nå skal vi spise
middag snart! Og jeg er opptatt av Haralds velferd selv.
Jeg hadde selv tenkt å oppsøke deg og de andre ungenes
foreldre. Man vil jo tro det beste om folks unger, men
det er ikke alltid en garanti.»
«Nei, spesielt hvis de blir vanskjøtt hjemmefra!»
Ragna skjønte straks at det ikke gjaldt her.
Utmerket!
Faktisk likte hun denne kvinnen.
«Så hva synes du?» spurte Monica.
«Vel! Jeg er ikke helt mot! Det er jo vår jobb å lære
barna å bli uavhengige. Og snart blir Ivar 9 år.»
«Ja, Harald har hatt bursdag!» sa Monica. «Jeg ville
helst vente til han ble ti år, da!»
243
Ragna klukket.
«De ungene har egen vilje!»
«Takk! Det vet jeg innmari godt!» Monica lo.
«Hør!» lød en lys stemme utenfor.
«De ungene sniklytter. Skal vi få dem inn?»
Ragna smilte.
«Mamma!» Ivar var først inn med Harald rett bak.
«Ja, da klager jeg ikke på to av guttene,» sa Ragna.
«Resten bor jo litt lengre vest!» sa Ivar.
«Er det egentlig ikke like greit at dere tre blir et
følge?» Monica tenkte mens hun snakket. «Det er dere
som bor nærmest til.»
«Hva med de andre, da?»
«Er de naboer?»
«Ja!» sa Harald.
«Så blir de selv et eget følge. De kjenner jo tross alt
hverandre best. Så skal vi la det være den ordningen?
En fast gruppe. Du, Ivar og Johan!»
Ragna nikket. Det likte hun best.
Da slapp hun å plage foreldrene til de to siste
guttene.
244
Dørklokka igjen.
«Å, der har vi flere!» Monica stønnet. «Skal vi vedde
på at det er et av de foreldreparene?»
«Kanskje!»
Harald og Ivar lo.
Men det var det ikke da Monica åpnet. Det viste seg
å være Anita og Roar.
«Nå har jeg gjort det!» lo Anita.
«Hva da?»
«Jeg ga klar melding til Jostein! Å! Har du besøk?»
«Ja, jeg skal gå!» sa Ragna. «Jeg har kjøttpudding i
ovnen. Kom an, Ivar!»
«Hei!» Roar presenterte seg.
Ivar nikket. Han likte å møte nye gutter.
«Vi snakkes!»
Anita så etter den lille familien.
«Jeg vet at jeg burde ha ringt!» sa hun. «Men jeg har
virkelig flotte nyheter!»
«Fortell, da!»
Monica kom tilbake etter å ha låst døren.
245
«Jostein kom med et tilbud! Nesten for godt til å
være sant, men han vil vel videre med livet sitt! Hvis vi
flyttet frivillig, skulle skilsmissebeløpet gå til ny
leilighet.»
«Hola! Ikke glem at en leilighet er svinedyrt!»
«Ja og så? Han betaler!» Anita lo. «Han vil bli kvitt
meg.»
Roar geipet.
«Og Roar?»
«Hei, han står her, altså!» sa Harald opprørt.
Roar sendte ham et takknemlig øyekast.
«Roar skal bo hos meg!» sa Anita. «Ikke sant, gutten
min?»
«Eh! Jo!»
Å, nei! Monica skjønte hvorfor Jostein hadde
kommet med det sjenerøse tilbudet.
Det var så Anita ikke skulle klage over
samværsordningen.
Jostein kom til å kreve full omsorgsrett.
Drittsekk, tenkte hun.
Anita kom til å få en ubehagelig overraskelse.
246
23
«Mamma, tror du det går i orden?» spurte Harald da
de spiste middag en halvtime senere.
«Jeg håper det!» sa Monica. «For Roars skyld!»
Hun sukket.
247
Jostein var kjent for sitt dårlige rykte på Bleiker. Han
var ikke bare rundbrenner. Han lovde masse, og klarte
aldri å oppfylle løftene. Ansvar var noe han hadde
vanskelig for å ta. Som regel handlet han uten å tenke.
Som eldste sønn av den velstående Ramsfjell Lie-klanen
oppe i Holmenkollen og som tidligere hadde bodd ute i
Asker, var han født med en gullskje og hadde aldri noen
gang opplevd fattigdom. Han øste ut penger til øst og
vest. Det hadde vært et par sexskandaler på skolen, og
familien hadde betalt jentene til å ikke saksøke ham. De
hadde direkte anklaget Jostein i å ha voldtatt dem. Men
de var ikke blitt trodd.
«De var da med på leken!» hadde Jostein ledd det
bort da han ble konfrontert.
Mon tro det! Monica gryntet. Men det var derfor
Jostein var på listen hennes. Hun kunne ikke glemme
Gert heller, for han hadde også hatt øynene på henne.
Hun så på gutten sin og lurte egentlig på hvem som
var faren til Harald.
248
Jævlig dumt at hun ikke husket noe! Enten det
skyldtes drukkenskapen, og så hadde hun fått blackout.
Det var det som skremte henne.
To alternativer til hvorfor hun var blitt gravid. Enten
hadde hun selv vært med på sexen, eller så var det, det
andre alternativet som hun helst ikke ville tenke på.
Men jo mer hun tenkte på det, virket det mer realistisk.
Det forklarte at hun hadde sluknet og ikke husket å ha
hatt sex.
Rohypnol i alkoholen, og som ble kaldt voldtekts
dop.
Var det noe rart at hun ikke ville tenke på det?
I så tilfelle måtte hun mistenke alle guttene der på
klassefesten.
Gert og Robin ville være stumme, da, etter turen på
Theatercafeen. De visste at hun med noen ord kunne
ødelegge deres fremtid. Gert kunne putte sin
politikeryrke rett i dass. Fikk han en voldtektsanklage
på seg, ville han ikke ha noen sjanse til å få høy
lederposisjon i Høyre. Og Robins skuespillerkarriere
ville få en negativ retning. Sexskandaler i filmverdenen
249
var ingen sjeldenhet. Skuespillerne kunne komme seg
opp igjen, men det ville ta veldig lang tid. Og når det
gjaldt Vidar, var det ikke noe rart at han mest tenkte på
seg selv. Å, nei! Han ville ikke innlede noe forhold til
henne.
Monica ville ikke saksøke noen. Hun ville bare være
i fred og ta hånd om Harald.
En dag trengte han å få vite sannheten, da! Men hun
ville vente.
Alt for tidlig!
«Hei, vennen!»
Hun kom på en ting hun kunne gjøre.
«Hva er det?» spurte Harald.
Monica smilte.
«Jeg har en god ide,» sa hun. «Jeg skal lage en
spillekonto til deg!»
«Å, får jeg?»
«Ikke mer enn 500 kroner i måneden. Men ut fra det,
kan du kjøpe noen betalingsspill og så kjøpe et av
tilbudene.»
«Takk, mamma!» Harald strålte opp.
250
Nå var han glad.
Alt for deg, vennen min, tenkte hun. Hun visste at
hun ikke kunne verne ham mot alt av stygge ting. Men
han skulle få være barn så lengst som mulig.
Bare nå det var en skikkelig mann som var hans
biologiske far! Det visste hun ikke.
Var det en voldtekts gris! Så …! Hun grøsset.
Nei! Nei!
Ikke tenk på det! Ikke tenk på det!
SPENNENDE FORTSETTELSE.
251
