« Nei,» sa Anton mens han gikk bort til døra og

« Nei,» sa Anton mens han gikk bort til døra og

anstrengte seg for å finne på en unnskyldning, «jeg er

ikke tørst.» Han åpnet døra på gløtt. «Og ludo? Hva

mener du om det?» «Boka mi er så spennende.»

«Du, Anton,» sa moren bekymret og prøvde å titte forbi

ham inn i rommet, «du er vel ikke syk? Er det noe i

veien?» «Hvordan da?» «Det lukter så rart hos deg.

Anton, du har vel ikke lekt med fyrstikker?»

«J-jeg?» sa Anton opprørt. «Nei!»

«Det er noe som ikke stemmer her,» erklærte moren,

og bestemt skjøv hun Anton til side og hinket inn i

rommet. Mistroisk så hun seg rundt, men kunne

tydeligvis ikke oppdage noe spesielt. Men så falt blikket

hennes på skapet, og hun ropte: «Aha, hva er det der?»

og grep tak i den mystiske fliken på et svart klede som

stakk ut under den lukkede skapdøra og trakk. «Au,»

ropte en hul stemme fra skapet, «kappen min!»

Anton var blitt voksblek. «Det er en kamerat,» sa han

fort og stilte seg beskyttende foran skapdøra.

«Og hvorfor står han i skapet?» spurte moren. «Fordi —

han er lyssky.» «Jaså, du, lyssky,» sa moren, «jeg vil

likevel gjerne se ham.» «Nei, det går ikke.» «Og hvorfor

ikke?» «Fordi — han har kommet i karnevalsklærne sine

i dag.» «I karnevalsklærne?» lo moren.

«Det er da enda en grunn til å se på ham!

Spør ham om han vil drikke te sammen med oss!»

Anton rystet på hodet. «Det vil han helt sikkert ikke. Han

drikker nemlig ikke te.» «Ikke det? Hva drikker han da?»

Fra skapet lød en hes skrikende latter. «Drikker han

kanskje saft?» spurte moren. «Hvis den er fin og rød!»

knurret vampyren fra skapet. Forskrekket rykket moren

til. «Jeg har ikke rød saft,» sa hun; «men brus.»

«Brus -- nei, fysj!» freste vampyren.

«Nei vel, noe annet har jeg ikke,» sa moren fornærmet,

«jeg går og lager te.» Så hinket hun bort til døra.

Ikke før var hun borte, så kom vampyren sjanglende ut av

skapet mens han snappet etter luft. Ansiktet hans var

enda blekere enn ellers, og tennene klirret skrekkelig

høyt mot hverandre. «Hva nå?» spurte Anton som løp

opphisset fram og tilbake. Jeg flyr min vei!» erklærte

vampyren med gravrøst.

«Du kan da ikke bare la meg i stikken,» ropte Anton.

«Hva skal jeg si til mor hvis hun spør hvor du er?»

«Si henne ...» begynte vampyren, men da hørte de begge

to skrittene hennes i gangen igjen. «Kommer dere?»

ropte hun. Uten et ord svingte vampyren seg opp i lufta

og fløy ut av vinduet. «Hvor er kameraten din?» spurte

moren overrasket i døråpningen.

«Han — æ,» sa Anton, «altså, han har gått på karneval.»

«På karneval?» sa moren forbauset. «Midt på

sommeren?» «Hvorfor ikke?» mumlet Anton.

Moren så tvilende på ham. «Det er noen merkelige

venner du har» sa hun. «Hva mener du med venner?» sa

Anton, «det var jo bare en.» «Men for en venn!» lo

moren. «Forhåpentligvis får jeg se ham utenfor skapet

neste gang! Men jeg hørte ikke at han gikk.»

Han er veldig hensynsfull,» sa Anton.

« Huff, tenkte han, nå spør hun hvorfor han ikke ringte på

da han kom. Og hva skal jeg svare da? Men heldigvis

ringte uret på komfyren akkurat da. «A,» sa moren, «teen

er ferdig. Kommer du med en gang?» Anton nikket.

«Fint,» sa hun, «og glem ikke å lukke vinduet. Ellers får

du rommet fullt av mygg.» «Eller vampyrer,» sa Anton,

men det hørte ikke moren. Trist gikk Anton bort til

vinduet. Og slik endte altså lørdagen hans som han

hadde gledet seg så voldsomt til. Kanskje det gikk bedre

neste uke! Han lukket vinduet og trakk gardinet for.

«Nå kommer jeg,» ropte han, «og jeg tar med ludospillet

også!» Mens de drakk te, spurte moren: «Hvordan hadde

kameraten din kledd seg ut?» «A, han, han hadde kledd

seg ut som...» mumlet Anton og kremtet lenge og vel,

«han hadde altså ...» Skulle han si sannheten? Moren

ville likevel ikke tro ham. Hun lo. «Er det så vanskelig å

forklare?». «På en måte så,» sa Anton. «Han var -

vampyr!» «Vampyr?» utbrøt moren og brast i en

hjertelig latter. «Så leit at jeg ikke fikk se ham!»

«Jeg er helt sikker på at han kommer til å ha på seg

kostymet flere ganger,» sa Anton for å trøste henne. Og

plutselig lettsindig tilføyde han: «egentlig har han det

alltid på seg.» «Ja,» mumlet Anton. Var det han som ville

krangle om vampyrer? Med et sukk la han fram brettet,

fordelte brikkene og skjøv terningen bort til moren. «Du

skal begynne.» «Hvorfor det?» «Den som taper, skal

begynne.» «Du, Anton,» sa moren lørdagen etter,

«kommer kameraten din i dag?» Foreldrene skulle på

teater om kvelden, og derfor hadde de pyntet seg ekstra

pent: moren hadde på seg glitrekjolen med dyp

utringning, og faren søndagsdressen og silkeslipset.

Anton som alt stod og ventet ved entrédøra for å vinke

etter dem, hostet forlegen og sa: «Æ, kanskje, det vil si,

hvis han ikke skal på karneval.» «Hva?» utbrøt faren.

«Hvem skal på karneval?» Leende svarte moren:

«Antons nye venn. Det virker som om han går på

karneval hele året.» Faren så ikke ut til å forstå noen ting.

«Og vet du i hvilket kostyme?» fniste moren. «Som

vampyr!» Nå så faren så tåpelig ut at Anton helst hadde

ledd høyt.