Talentet ble aldri sådd tvil om. Filmen vant filmkriti-kerprisen i Norge samme år. Året etter ble dennominert til Gullbjørnen i Berlin og vant Sølvbjør-nen for beste fotografering. Love isWor var særdelesoriginal sett i forhold ti l øvrig norsk film, sterktmodernistisk og eksperimentell. Den er også omtaltsom norsk filmhistories eneste surrealistiske lang-film. Over tretti år senere treffer jeg Henriksen påGrand Hotel l i Oslo.Anledningen er et nasjonaltIbsen-seminar. Fremdeles har han et brennendeønske om å lage film, denne gangen med manusbasert på stykkene til vårt nasjonale teaterikon Hen-rik Ibsen. Så hvorfor har det foreløpig blitt med enspillefilm fra Henriksens side, og hva er hans tankerrundt det å lage film? Historien om Ragnar LasseHenriksen er en historie om outsideren, om over-mot, svik, personlig omvendelse og en ufravikelig tropå filmmediets utviklingspotensial som et redskap tilerkjennelse. Ikke ti l å undres over at nylig avgåttespillefilmkonsulent for Filmfondet, Harry Guttorm-sen, ville ha Henriksen til å lage dokumentarfilm omlivet sitt.

— Du holder fortsatt på med film. I de siste årene hardu konsentrert deg om et prosjekt kalt The IbsenFactor. Du skal lage filmer basert på Ibsen-stykker.Hvordan skal de formmessig se ut?

Ø YST EI N S T E I NE L ARS E N I D e n h e l l i g e v e i

En samtale med Ragnar Lasse Henriksen

I 1970 spillefilmdebuterte den 23 år gamle Ragnar Lasse Henriksen med Love isWar. Han fylte selv rollene som regissør, fotograf og produsent. Fremdeles erdette den eneste langfilrnen vi har fått se fra Henriksens hånd. Det som skillerHenriksens historie fra å bli en i mengden er mottagelsen filmen hans fikk.

— Stil skal sees, ikke beskrives med ord. Men du erinteressert i at jeg snakker om det jeg kaller ensakral stil.Å sette navn på noe som i utgangspunktetkunne være transcendentalt eller hete Bresson-sti-len. Men jeg vil videre fra Bresson. Det finnes i dagmange historier som er fortalt i det hemmelige.Visnakket på møtet her i dag om Ibsens hemmelighet.Hva var det som gjorde han i stand til når han lesteskriften å se symbolene så klart som han gjorde oguttrykke seg på en sånn dramatisk motsatt måte?Han brukte dramatikken i motsetningsforhold. Detbehersket Ibsen til de grader. Han lærte noe grunn-leggende i disse symbolene som han hentet ut fraskriftene. Det er noe som er godt, og det er noesom er vondt. Det er noe som er sykt, og det er noesom er helbredende eller sunt. Å det må være sånnfor å gi oss erfaring. Det er jo derfor vi lever. Hvisen ikke har forstått disse motsetningene så kan enheller ikke lage film. Film kan være arkitektur ogmusikk. Men en god film er alt dette som vi ennåikke har sett.Våre indre visjoner som vi glemmer nårvi våkner om morgenen. Det har jeg sagt siden jegbegynte:Jeg respekterer drømmere, de som tar varepå drømmene sine. Fordi de begynner å skjønne noeav det som foregår i det indre.Ved å forstå det såforbedrer du deg selv.

43

— Hvordan skal du lage disse filmene annerledes enndet som er laget før?

— Folk vil oppleve noe nytt. Å unnslippe alle feilgrepenekan være en stor filmatisk opplevelse. Hvis de opp-lever noe nytt så ser de noe som de ikke har settfør, og da kommer de ut av forestillingen og ser altrundt seg på en ny måte.

— Det er gjerne det en går inn i kinosalen for å se,men så utrolig sjelden ser.

—Jeg vil gjerne at kino tilbyr edlere opplevelser. Der-for skulle en kanskje ikke lage film før en hadde erfa-ring på linje med en sekstiåring.Vi burde lage ekspe-rimenter og skisser til vi er modne. Det har jeg gjort.Kanskje, om vi hadde et rikere miljø for det, da haddejeg vist dem som BiliViola gjør.Verkene våre skulle vifå lov til å polere og uttrykke i forhold til den vekstman har, slik at vi kunne overføre erfaring. Det bestei oss. Men du får ikke til det beste uten at du har opp-levd skyggesiden. Da gjelder det rett og slett å få oggi mer lys i livet. For meg er film lysopplevelser — ellererkjennelser. Et enkelt blikk kan forårsake en hel krig.Når du snur deg i salen så ser du dette lyset i mør-ket, enten det eller så glemmer du at vi ikke er i kampmot kjøtt og blod, men mot ondskapens åndehær.

— Men hvordan vil du overføre dette på lerretet?Hva skal vises på lerretet? For eksempel, når du nåskal filmatisere Ibsen. Du vil vel legge til grunn kon-krete handlinger fra stykkene hans. Eller vi l dustokke rundt på Ibsen?

— Det flotte ved Henrik Ibsen er nettopp den kon-krete i handlingen. jeg er en trofast sjel, men inn-rømmer at jeg har gått videre med de visjonene somjeg leser i tekstene. jeg stopper ikke der hvor Ibsenstopper. For vi er inne i en ny tid, som kreverendringer.Vi baler med et oppkomme av bilder somvi sjelden forstår, samtidig som effekten av de indrebildene blir undervurdert.

— Er det fordi dagens samfunn er billedbasert i kom-munikasjonen?

—Vi har fremdeles en språklig, verbal kommunika-sjon. Som vi alltid må ha. Men etter hvert begynnervi å forstå at i det språket ligger det også innbaktvisuelle måter å formidle på. jeg kan si noe til degsom plutselig formidler bilder inne i hodet ditt. Duvil inspireres til egne visjoner. Derfor kreves det såutrolig mye av en filmskaper, å kunne legge faget sitti liknelser. Ikke bare peke kameraet mot ett ellerannet og så tro at han har funnet sin fokus. Når visnakker om Ibsen så må vi bare erkjenne at denmannen visste hva han gjorde. Han hadde total kon-troll over faget. Og det kreves av en filmskaper også.Og hvis det er slik at jeg måtte vandre i tretti år førjeg fikk kontroll på meg selv så la det være slik. Jegvet ikke helt hva galt jeg har gjort, men det er en delkniver der som ikke er dradd ut ennå. jeg skulleønske at det ble rom for en forandring.At vi rett ogslett viser hverandre at vi gir hverandre rom for for-andring. jeg ser på meg selv som en veldig ufullkom-men person, som fremdeles har så utrol ig mye ålære. Men du kommer til et tidspunkt hvor du harnoe å si om det du har erfart og må si det med enenkel sekvens.

— Hvordan ser du Love isWor i dag?

—Jeg var heldig som kunne bruke den ene millionenpå å lage en CinemaScope-film. Da var det interes-sant for meg å finne et formspråk som tar oss medfra det fragmentariske til helheten. Og det er denhelhetsvisjonen som er interessant. Fordi de flestemennesker, som ungdommer, har ikke følelsen avdenne helheten i livet. De ser fragmentene og ikkedet fine i motgangen. Med fragmenter alene kan duikke få greie på hvor du kommer i fra, hva livet dreierseg om, og hva godt du kan gjøre her i livet før duforlater det. De fleste har aldri tenkt på, når de eris år, at de kommer til å dø en gang.Allerede, når jeglaget Love is Wor så fastet jegleg tenkte, nå skal jeg ha

meg en Johannes-prosess. Jeg hadde forstått at jegmåtte bevege meg i en visjonær retning. Og så spistejeg ren honning, som Johannes gjorde, etter å ha fas-tet i tre dager, og fikk et insulinsjokk som var utro-lig. Den som faster og gir av sin overflod behøverikke drugs. (Ler.) Så når vi snakker om Love is War, såmå vi snakke om et eksperiment. En sitron var kjer-nen i filmen. For å vise at når vi ser på vågale ting, forå bruke det ordet, det var godt norsk på den tiden,for det som har snev av erotikk, setter i gang kje-miske prosesser i kroppen som vi må kunne takle.Etter Love isWar var laget så satt jeg i kinosalen og såpå folk når hun spiste sitronen på lerretet. Så at defikk kjerteltendenser i halsen, det strammet seg, sali-vaen strømmet. Noe av det samme skjedde på et visnår det var et nakent legeme på lerretet. Da ble detfaktisk slåsskamp inne i salen. Det tok jeg alvorlig ogbestemte meg for aldri å eksperimentere mer medkjønn og nakenhet. Det kan volde triste skjebner.Som filmfolk må vi være mer bevisste vårt mediumskraft. Da jeg så begynte å lage en ny film om et litemongoloid barn, fikk jeg full brems fra alle kanter oghold, og kniver i ryggen som jeg har gått med helt tili dag.

— Det virker veldig merkelig. Jeg vet at Speilet, somden andre filmen din skulle hete, den ble halvferdig.

— Det ligger 45 minutter på Filminstituttet. Kan jeg fåpenger til å gjøre den ferdig? Ja og nei, det er trene-ringer, en misforstått filmpolitisk bevissthet snor segrundt dette, en kan bli syk av det.

— Men tenker du fremdeles på å gjøre den ferdig?Den ble jo påbegynt på tidlig syttitall. Har du råfil-men slik at du bare har å klippe den ferdig?

— Ja. Men jeg må utvide begrepet. Formen på Speiletvar roligere enn Love is War. Den handler om enmor som fikk fremskyndet barnet sitt fordi hun vistebarnet kjærlighet, mens alle andre sa at det ikke villegå bra. Legg merke til det med den mongoloide situ-

asjonen. På det tidspunktet så var ikke det forstått atkjærligheten virker utviklende på oss mennesker.Man satte fremdeles mongoloide barn på institusjo-ner. Mens etterpå så har det jeg ønsket å lage filmom bl i tt realitet. Filmfolk behandles fremdeles avmyndighetene som mongoloide den gangen.

— Hva var det egentlig som skjedde med Speilet? Detble brukt mye penger. Det er det som er versjonenjeg har hørt?

- Rita Tushingham tilsa at vi måtte arbeide på eng-elsk. Det ble sagt at jeg gikk over budsjettet. Det ertull. Derimot så beskyldte de meg for å ha stukketav med 600 000 kroner. Et svik, disse pengene sto ibanken, og da departementet fant ut at jeg ikkehadde stukket av, så dementere de det. Dagbladetdementerte aldri. Og slik har de gjort med mangemennesker som de har prøvd å ødelegge livet til.Det er livsviktig å forstå, at vi har en slik prosess iNorge.At det ikke blir tatt hensyn til konsekvenseneav det som noen finner på å si.

—Arild Krist° opplevde vel mye av det samme somdu, på samme tidspunkt.

—Vi kjente hverandre. Jeg finansierte l i tt av det før-ste som Arild ville gjøre i sin ticlieg så aldri de peng-ene igjen, men jeg hadde ingen dårlig følelse. Det varjo et forsøk på å få film videre. Det var sterke og nyeting som skjedde filmatisk den gangen., men vi gåralle vår vei.

— Har du laget film etter Speilet?

— Hele tiden. Hver eneste natt og hver eneste gangjeg hadde et kamera som jeg kunne gjøre noe med.Dessuten har jeg laget reklamefilmer, oppdragsfilmog musikkvideoer, men nå har jeg så mye å fortelle atjeg kun kan forholde meg til langfilmer).— Men det er disse andre oppdragene du har livnærtdeg av?

45

— Så godt jeg kunne. Det har vært en tøff prosessmed åtte barn, opp og ned som det er for alle film-folk. Men det gjelder ikke å la seg lure til å gjøre filmslik folk tror det skal gjøres. Stå på, finn din egenvisjon, hold ut, til vi kan gjøre det som virkelig harvokst inni oss. Harry Guttormsen ville at jeg skullelage et selvportrett. Det var en klok ting, for damåtte jeg konfrontere alt som jeg ikke synes er såmoro å lage film om. Jeg tror ikke det er en enesteide som jeg har fremlagt som ikke har blitt laget, menselv har jeg ofte måttet bli stående og se på at andrehar gjort dårlig arbeid. Det må jeg si at jeg har lærtmye av. Jeg har mange grunner til å bli bitter, men jeger ikke detleg tror du kan lese min situasjon i Jesaja35: 3-1o. Da skjønner du hva jeg snakker om, at jeghar vært gjennom min ørken. Kanskje måtte jeg ha30-40 år på meg før jeg var virkelig ydmyk nok til åfatte hva livet krever av meg, og dette er det somLove is Wor var en uvøren opptakt til, en famlendebegynnelse for å skjønne at vi må gjennom en for-andring — en katharsis. Men la oss snakke mer ompotensialet som ligger i film. D et er en ny genera-sjon som kommer opp nå som ikke er preget av detpolitisk sekteriske, som har valgmuligheter, og sombør lære at valg har konsekvenser.

— Med sekterisk, mener du at de tilhører forskjelligereligioner, og at dette løses opp som følge av globa-liseringen?

— Det betyr jo ikke noe hvilken religion du er til-henger av hvis du ikke har et personlig forhold ti lden guddommen eller det som du tror på. Det erdette som skjer når du har et presteskap som vilfortelle deg hva du skal gjøre med pekefingeren. Nei,det må oppstå vilje i hver t enkelt menneske ti l åvelge hva som er riktig, til å finne hva som er godtog skjønt og sant. Så er vi på neste trinn. Slik utvik-ler vi oss steg for steg. Og slik er film. Hvis du gården analoge vegen. Mens jeg var ute før den digitaleprosessen kom, og arbeidet med tidløshet. Og deter vi inni oss når det kommer til stykket, det evige

rommer mer enn analoge tankerekker-Ni blir inspi-rert av opplevelser, syn blir fremkalt inni hodet vart,og så gjelder det å se mål og mening ved det. Jeg stårvel mellom en norske fritenker-tanke, tenk selv tan-ken, og den mer dypreligiøse, åpenbaringsreligions-tanken. En sann filmskaper bør fatte disse urgamleseer-tradisjonene. Der finner vi de familiebegrepenesom er dynamiske i forhold til vår tid.

— Når jeg tenker familieverdier så tenker jeg Hall-mark-filmer.

— Nei, kjære vene.

—Jeg vet at du ikke har tenkt å lage slikt, det er der-for jeg nevner det.

— Nei, det går for sakte for meg.

— De er erke-Hollywood i formen, ikke sant?

— Det hender at det er noe godt der, da. Noe du vir-kelig får tårer i øynene av, og føler at her har jegopplevd et menneskes forandringsprosess — omven-delsen.

— På Hallmark? Det kan jeg aldri huske å ha sett.

— Det er historier der som absolutt har hatt noe iseg. I forhold til alt det andre som går på TV, Så må viinnrømme det.

Da går det på rent innhold.

— Det går på story.

— Men det blir veldig kjedelig.

— Fortellerteknikken kan være kjedelig. Talkingsheads. Men de viste nettopp Strictly Bollroom. Og jegkunne identifisere meg med den dansende faren. Jeger jo også en raring i andres øyne.

— Du har vel i alle fall blitt sett på som en raring.

— Ikke sant? Er ikke det trist?

— Du er i alle fall en outsider.

— Ja, det tror jeg absolutt bestemt at en kan si. (Lergodt.)

— Jeg har søkt l i tt på nettet om deg, og da kom jegover et intervju du hadde gjort, der det sto at du ennatt hadde fått en visjon i forhold til at det var dinlivsoppgave å lage film, en åpenbaring. Stemmer det?

—

Så det er grunnvisjon for de visjonene du har i for-hold til det du vil projisere ut gjennom filmmediet?

— Det finnes heldigvis fremdeles hellige fiell.Vi pile-grimer lar oss ikke stanse fra å klatre i dem.

— Filmene du skal lage krever konsentrasjon fra sittpublikum. Klarer du å kommunisere med publikumgjennom filmene dine uten å miste dem?

— Hvis jeg mister dem så har jeg ikke lagd god film.Men hvis jeg klarer å få folk til å inspireres. Det erdet verdt å gjøre i filmbransjen, særlig i et kultur-landskap som vårt.Vi tror japanere imponeres av fjellog fjord og alt det der. Men så sier de:«Du verden såfælt det er her, så underutviklede dere er.» Japa-nerne har forståelse av hvor viktig det er for sjelenå ha forhold til alt det vakre som er rundt dem.Vinordmenn bare kutter kvist og lar det ligge.Vi måakseptere det faktum som Ibsen sier, at vi trenger åutvikle oss mye mer enn det vi gjør. Vi må ha etønske om å utvikle oss videre i film også.

—Jeg skjønner det med ønsket. Ibsen bar nok i seg etønske om utvikling. Det er jeg enig

— Han forsto at renselsen måtte komme først. Deter filmen ett steg i retning av. Bevisstgjøringen.

—Jeg vil ha frem visjonene til filmskaperne. De skal fåsnakke ut om hva de mener er viktig med film, hvor-dan film bør se ut. Jeg vil vite hvordan ambisiøs filmblir til, hva som kreves. I motsetning til en mengdehelt greie filmer som blir laget.

— Det kreves at vi lar liverfaringene videreutvikle seer-evnene i oss. Men du bør ikke snakke så nedsettendeom det spontane. Det er veldig viktig at vi bruker filmpå en spontan måte. Hvis alt skal være konstruert såblir det helt vilt. I de siste fire-fem årene har jo flerefilmskapere begynt å erkjenne noe om hvem vi er ogat vi kan bli bedre enn det vi har sett.

— Men dine filmer vil bli av en helt annen art.

— Slik som du tenker nå så har du rett i det. Jeg erikke interessert i reality-streamen på det viset.Overhodet ikke.

— Men tenker du lineære handlingsforløp i Ibsen?

— ja. Jeg gjør vel det. Men når vi snakker om Ibsen såsnakker vi sikkert helt forbi hverandre. For jeg haren visjon som jeg er nødt til å lage og som jeg ikkekan snakke om. Den er så pass dyr å få til, men dener epokegjørende, jeg har brukt en del år på åkomme frem til at den vil rokke ved en mye ved vårtforhold til det visuelle som det er nødvendig å rokkeved i folks indre liv.

— Du skal bruke en lineær stil, men når du tenker påat formen skal gjenspeile innholdet, at den skal fåfolk til å løfte seg opp. Hvordan vil du gjøre det?

—Vi begynner å nærme oss et behov for å kommelengre i forhold til formspråk, vi kan si at her har vien palett. Her har vi muligheter med f. eks. AppleShake og Maya, billedmessig. Det er ingen begrens-

47

ning på hva vi kan lage filmatisk. Enestående. Likeveler det begrensende å svare klart og konkret på detdu spør om. De filmene som vi snakker om har kon-krete handlingsforløp. Det er en enkel handling somalle kan få et forhold til, uten for store sprang. Mensamtidig er det muligheter for å strekke seg. Det erikke vanskelig. Men det er jo lag av tankesprang uan-sett, i en hver fortelling bør det være det. Det erlineære handlingsforløp, ja, det kan du godt si, mensamtidig så er det rom for ekstra dimensjoner. Ogdet er dette som er det fine ved film, at du plutseligkan bevege deg inn i et rom som blir noe mye merenn det du først trodde.

— Men er det slik at det visuelle vil dra seg vekk fravirkeligheten?

—jeg tror jo det at vi kommer til å bli bevisst et visu-elt språk etter hvert. Jeg hadde samtaler med Bingog Bringsværd i sin tid om dette, og gikk inn i detsom jeg i all beskjedenhet kunne få ut av det kine-siske språket. Jeg reiste også til Tikal for å finne hvajeg kunne få ut av mayaspråketleg fikk en forståelseav at her har vi et symbol, et skrifttegn, som bærer iseg et enormt kulturbegrep i en sekk. Med mangefortolkningsplan. Når du snakker kinesisk kan duutrykke tre forskjellige ting med tre forskjellige fre-kvenser på samme tegnet. Det er jo mange kombi-nasjonsmuligheter. Det er dette som er film, å kunnekombinere slik at du skaper rike assosiasioner.Vi kanaltså ikke snakke om lineære fortellerteknikker i vårtid når vi preges av så mange assosiative innspill.

— En prosess som har hatt sterk innflytelse også pådine tanker rundt film, er din personlige omven-delse. Du vegrer deg likevel mot å bli omtalt somreligiøs. Hvorfor?

— Oppdagelsen av min svakhet har ført meg til tr opå hvor fanatisk verdifull en menneskesjel er. Derforhar jeg fattet interesse for det helliggiorte mennes-ketleg baserer min tro på erfaringer, jeg er ikke kir-

kereligiøs, men opptatt av reformasjonen og beho-vet for forfedrens velsignelser og disse kreftenesgjenopprettelse i familien. Jeg er interessert i HansNielsen Hauges skjebne. For USA er det noe medmordet på Joseph Smith som fokuserer religionshis-torien. Det er derfor jeg sier at skal en snakke omreligion så må det enten være som et skjellsord, ellerså må det være at man forstår ordets betydning, ogat vi har direkte personlig forhold til det vi tror.Uansett hva man velger eller ikke, så har jo alle men-nesker tanker om hvorfor de lever. Det er ikke noemer enn det. For meg så var det en oppstandelse,ellers så var det ikke en oppstandelse med Kristus.Om det ikke var en oppstandelse så må ingenkomme med en kristen religion, men det finnes enforedlingsprosess for oss mennesker uansett. Hvorvi kan finne fred med hverandre. Hvis det var enoppstandelse, da er vi kørka om vi ikke prøver åfinne ut hva som ligger bakom. Da begynner du å seat her har vi en som kan hjelpe oss å bli fri, noe somdet går an å identifisere seg med. Har du et eksem-pel for en som du kan si du kunne tenke deg å bli lik.Da er vi en utviklingsprosess. Og det er ikke så galt.Det som gikk galt er at religion ble som et maktbe-grep. De grusomme kreftene i dette har holdt ver-den nede i uvitenhet.

— Du snakket om dokumentarfilmen om deg selvsom Harry Guttormsen hadde fått deg til å lage.

— Som han fikk meg til å begynne på. Men han gikk avved nyttårsskiftet, så jeg må igjennom en ny prosessnå. Da må jeg enten velge en av de to resterendekonsulentene eller vente på en tredje.At vi skal gårundt å være avhengig av synsing på det viset, det erhelt vilt. I en tid hvor det visuelle mediet er et såsterkt begrep.At man ikke er helt sikker på om detskal være pluralitet i norsk film eller ikke. Det er fal-litt å ikke vite hva målsettingen er annet enn å få kva-litet på norsk film. Når folk snakker om kvalitetssik-ring så bare smiler jeg, for kvalitetssikring må jo liggeinni enhver person som befatter seg med vårt yrke.

— Kvalitetssikring blir kanskje lett det samme som ågi støtte til filmer med trygge rammer. Det vil lettkunne utelukke filmskapere med mer ambisiøseprosjekter.

— Det jeg snakker om er for så vidt ikke ambisiøst,det er bare en måte å nærme seg film på som jegmener blir fremtidens måte å se film på. Fordi da vilvi kunne fortelle film direkte fra hodet.Vi vil kunneoverføre visjoner til hverandre. For meg er fremti-den å kunne se med hele kroppen.leg ønsker virke-lig å videreutvikle meg som en seer. En virkelig seer.

— Det kan vi vel kalle ambisiøst.

— Det jeg holder på med på dette planet er ikkeambisiøst i forhold til de utviklingsmulighetene vi allehar som mennesker, når vi settes på sporet av detbeste i oss.

— Det du snakker om nå minner en del om SergeiEisenstein sine former for montasje. Da særlighovedmålet hans, den intellektuelle montasjen. Hardu noen tanker om det?

—Alt har vært gjennom en utviklingsprosess. Og hanvar viktig i den sammenhengen. Men Eisenstein utenTolstoi hadde ikke vært noen ting. Du må lese Tol-stois What is Art. Den burde vært grunnleggende iden norske skolen.

— Men de mest ambisiøse teoriene til Eisenstein blemislykkede i praksis. Folk responderte ikke på denintellektuelle montasjen slik han hadde forventet. Deforsto den ikke.

— Hvis de hadde vært laget i dag så hadde de ikkevært mislykket, tror jeg. Det er større bevissthet nå.

— Riktig.

— Se på musikken, hva som skjer der.Vi er i ferd medå få et crescendo som går parallelt med en åndeligkjempekrise rundt om i verden. Hvis du studerermusikkens historie, for filmen vil det bli på sammevis, vi ser at musikken arbeider seg opp gjennomepoker og stilarter, det går fortere og fortere. Oghar en profetisk tone i seg. Det er dette crescen-doet som alle underbevisst er klar over og frykter.Den første opplevelsen av visuelle dimensjoner somvar virkelig stor var da jeg var på Royal College ofAr t og fikk lov til å være med å arbeide med det før-ste Pink Floyd showet. Da skjedde det noe med meg.Akkurat som hos en liten guttunge som får sin før-ste laks. Og det er det vi må nærme oss verden med,det er nettopp det barnslige, der vi undrer oss overhva som er rundt oss. Har vi mistet den evnen sålever vi ikke, da kan vi ikke regnes blant de levende.

— Når jeg tenker på spirituelle filmer så tenker jegpå New-age, avant-garde filmer som er utformetsom reint abstrakte animasjoner med musikk til.Eksemplifisert gjennom Kinetica programmet somble vist under Grimstad-festivalen i fjor. Jeg tenkerspesifikt på filmene til Jordan Belson, om du har settnoen av disse. Han prøver gjennom filmene sine åvise sjelebilder som ikke kan uttrykkes gjennom ord,spirituelle tilstander som i tibetansk buddhisme. Hardu tenkt på dine sakrale filmer i lignende lei?

—Jeg så en av disse filmene. Men de ble for abstraktefor megleg reiste meg faktisk og gikk, vi må videre.Men hver sin veg, vil han gjøre det slik så la han fålov til det.

Han prøver som sagt å uttrykke en sjeletilstand pådenne måten. Men det er ikke der du er med film-prosjektene dine.

— Jeg har vært der. Men det blir så kunstig, det erikke der jeg er nå.

— Det ble kanskje mer slik Love is Wor var for deg.49

— Det er milevis mellom Love is War og det jeg holderpå med nå. Den må bare sees på som et eksperi-ment. På et vis har det vært vellykket for meg, menogså litt ødeleggende og fremfor alt altfor provose-rende for dem som så det da.

— Den vant jo filmkritikerprisen i Norge.

— Så? Hva er det for noe?

— Du fikk en viss anerkjennelse i Norge.

— Jeg fikk anerkjennelse i Berlin. Hva så? Det dum-meste du kan gjøre er å gi noen en pris når de erunge.

— Ble egoet for stort?

— ja. jeg hadde et ganske stort ego i forhold til minnorske samtid. Men nå ville jeg vært helt på bølge-lengde med alle de som virkelig elsker film og serdens muligheterieg ble bare født tretti år før tida.

— Men jeg tenker på finansieringen av filmene dine.Du har søkt mye om statlig støtte. Du gir deg ikkepå det?

— Nei. Hvordan kan vi det her i Norge? Nå fikk jegavslag fordi jeg ikke dokumenterte at vi har egen-kapital. Ikke på grunn av innholdet. Det er fordi jeghar vært igjennom en mager prosess hvor jeg harbrukt penger på å prøve å få til det digitale, som åbygge opp et CinemaScope filmstudio. Noen eldrebyråkarter sier at jeg har suveren forakt for det for-melle. Det er forferdelig tr ist at de setter sånnebegreper på folk, fordi jeg var glad i filmfaget, og vilvidere med det, og så lar de det stå i tretti år.At duskal ha en formalitet i filmproduksjon er viktig, fordidet dreier seg om penger. Det er jeg hundre prosentmed på. Men når formalitet blir viktigere enn å lagefilmen. Du må kunne følge din egen visjon. Ellers blirdet ikke sant.

— Men klarer du ikke å hoste opp en egenkapital. Duklarer det på neste forsøk?

— Nå vil jeg vente med å forkynne hva jeg skal lagefør jeg har egenkapitalen i orden. Men det er ikketvil om at jeg har tenkt mange ganger at jeg burdegå ut og annonsere i avisene, å be om folkets støttetil et verdig prosjekt. jeg tror det må skje en forandringi det norske, vi må forskyve den smålige kulturbevisst-heten. Men det er bedre, enn det falske og destruk-tive.Vi er nå er inne i en tid, hvor det å lage god kulturbetyr noe for industrien og økonomien i Norge.Utenriksdepartementet har forstått dette. Jeg stårmed store øyne og er takknemlig fordi man endeligbegynner å be folk om å strekke seg. Å profilereNorge i utlandet betyr for meg å åpne dører for atvi kan få en skapende kultur og anspore en kreati-vitet som gir muligheter til å få økonomien til å gårundt.Vi må forstå at vi har en bransje her som kre-ver at vi får pengene våre tilbake. Det må være enøkonomi i det vi driver med. Det er en selvfølge.

— Det er derfor de må ha en bakgrunn i at de sikrerpengene sine på et vis.

— Og her har det skjedd noe genialt i norsk film.Vihar fått en sterk filmbevissthet i Norge nå. Mennes-ker skjønner mer. Derfor lever jeg i håpet om at manskal ønske seg noe av det jeg har lyst å lage.

— Det er tendenser til endring nå. Og lederen forregissør-forbundet, Nina GrOnfeldt, sier at de andrenordiske landene ikke er så interessert i norsk filmfordi våre filmer er så trygge, vi har ikke så vidt spek-ter.Vi blir oppfattet å ha trygge, koselige filmer. Jegvet ikke om du har sett noen av disse feelgood-fil-mene.

— Jeg har sett en del av dem. De har jo fått folk tilkinoene, det er veldig fint. Men alle føler at det ernoe som mangler.

—Jeg tror det er i emning i bransjen. Og det blir all-tid forandringer uansett. Man blir lei av en type filmog vil ha nye ting.

— Hvis jeg ikke får lov til å lage film så behøver dereikke å komme i begravelsen min. For hvis vi ikke harklart å uttrykke noe, og folk skal stå der og tenke,«ja,du verden, han hadde stor t talent», slik du sier blirsagt om meg. Men det ble ikke brukt. Det er tragisk.Ja, jeg er visst en kjempetragedie som person, jeg.Men jeg er jo ikke alene om å være så filmatisk.

— Nei, det er flere i Norge som bare har laget en filmenn det er av de som har laget flere, men det er ikkeså mange som ble regnet som et så stort talent somdu ble.

— Jeg fikk en veldig god mottagelse, jeg må si det.

— Du,Arild Kristo og Pål Løkkeberg, på den tiden.

—Jeg synes synd på Pål. Han hadde mye å gi, som hanikke fikk gjort. Men han satt også og dømte mineprosjekter ned. Pål dømte Speilet ned. Merkverdig,egentlig, jeg prøvde å få en dialog med han, men detgikk ikke. Så Pål og jeg var totalt forskjellig. Men detmorsomme både for Anja Breien og meg var å fåvære med på Henning Carlsens Sult. Der skjedde detnoe viktig. Det jeg ser på som Ibsen-filmenes opp-gave, er rett og slett å gi de unge, nye talentene enklassisk bakgrunn. Det er der jeg snakker om mes-terstilen, og det er den som er sakral. Hvordan ermesterstilen? Jo, vi vet jo at Rembrandt hadde enmesterstil, en del av komponistene, som jeg ikkebehøver å gi navn på nå, hadde en mesterstil. Fordide kjente og elsket faget sitt og kunne bruke sinintuisjon. Grieg var en sann mester som kunne si detstore så enkelt.

— Men du kan jo også si atAristoteles var en mester,og det er hans prinsipper som Hollywood bygger på.Og det er i det minste en stil som kommuniserer.

— Ja, men la oss få variasjoner da og hjelp oss ti l åoppdage det inderlige.

— Men Ibsens mesterstil, tilnærmer du deg en for-mell stil lik den Ibsen selv produserte? Eller endrerdu stilen på stykkene til Ibsen?

— Ikke glem at det er visjonene bakom som vi snak-ker om nå. Helge Rønning fortalte hvaTancred Ibsenopplevde i Hollywood. Han ble spur t om navnethans var riktig, hvorpå han svarte ja, Henrik Ibsenvar min farfar. Men da bør du dra tilbake og prakti-sere det Ibsen har lært oss, svarte de. Da skjeddedet noe viktig for Tancred. Dette med arnestedetvårt. Jeg reiste ut, men måtte komme tilbake, for jegtilhørte dette landet. Røttene mine er her, det er herjeg kjenner folkelynnet. At vi er så magre kulturelt,det kan jeg ikke forstå. Det er ikke protestantisk, deter noe politisk absurd som ligger kvelende over kul-turbegrepet. Særlig innen Ibsen-forskningen. Allesom får åpnet øynene for hva kunst er, blir jo stå-ende og ta avstand fra det meste av det som skjerinnen norsk kultur. Men så er det jo noe utrolig fintsom kommer i musikken innimellom. D et somrepresenterer vår kulturelle egenart.

— Hva med popmusikken og den norske elektronika-musikken som gjør det bra internasjonalt?

— Nei, la oss ta Nordheim, for eksempel, han fikk lovtil å eksperimentere. Er det ikke noe rart i situasjo-nen her? Og han satte pris på hva jeg prøvde å gjøre.Vi hadde en fin dialog. Men nå skal dere få det somdet var: fordi jeg nektet å meldte meg inn i Sosialis-tiske Kulturarbeideres Forening så fikk jeg ikke lov tilå lage film i Norge. Men slikt er nok forbi for lengesiden, og hvis jeg ikke glemmer, hva skjer med megda? Det jeg prøver å si til deg er at jeg har en over-sikt over hva som har skjedd i norsk kultur i de sistezto årene.leg vet hva jeg snakker om, når jeg påpekerkameraderi og manglende vilje til å utvikle individetutover det.. Det er dette de unge må tilegne seg, slik

at de bygger videre. Så vi ikke behøver å bli tvungettil å gjenoppfinne hjulet. Det er derfor vi har detteintervjuet, er det ikke?

— Jo. Det er det. Men når vi snakker om norsk filmetter deres periode, den modernistiske eksperi-mentelle perioden, hvilke positive trekk har du settannet at enn det har blitt laget film som kommuni-serer med folk?

— Lite annet enn en inviterende bevegelse.Ta KnutErik Jensen, som begynte i Love is Wor-stilen etterpå,synes jeg. Det var synd at han ikke klarte å bringedette videre. Det stoppet et sted. Det stoppet ikkepå penger når det gjaldt han, det stoppet på fantasi.Det stoppet på kreativitet, det stoppet fordi hanstoppet seg selv. Nå trenger han også en pustepause,så får vi se hva som kommer etterhvert.

— Men du har ikke sett eksperimentene ennå. Ellerhar du det?

— Det er mye fint talent i norsk film nå. Men det erklart at det er et erkjennelsesbehov i forhold til tan-kevekt. Og det er ennå et stykke igjen til det inter-nasjonale. Jeg kan kose meg over Kaurismaki. Jegkoser meg over minimalisme, over dybdene som lig-ger i den fortellerteknikken. Og det er jo morsomtå lage sånn film. Fordi den gir deg muligheten til åtolke, du må finne det ut selv,for han sier det jo ikke.

— Han er jo en ekspert på det.

— Det overtydelige må vi være forsiktig med.

— Men du tenker ikke å nærme deg et så sakte film-språk som Kaurismaki?

— Mellom Kaurismaki og Bresson er det klare for-greininger.Vi bygger alle på det samme treet.Vi eralle en stor familie med en felles opprinnelse i drøm-men om å utvikle våre beste egenskaper.

son.— Han sier også at han er sterkt inspirert av Bres-

- Og hos Bresson er det et tydelig begrep som kom-mer inn, det er lidelsen. Og det hadde Dreyer i JeanD'Arc også, ikke sant? Og Dreyer har jeg et ønskeom å bli assosiert med. Han tur te å si ting på detviset i Ordet. Jeg leste Dreyer fra jeg var l i ten,bøkene, artiklene hans i Danmark. Filmens Språkpåvirket meg som ung guttleg laget jo film på gym-nasetleg var mer interessert i å lage film enn skolen.Men i dag så er det fag. Den gangen var det ikkemulig å utdanne seg på film i Norge. Jeg måtte tilutlandet. Vi måtte gå gjennom en del grinder,TonyScott og AlbertWatson og jeg.Vi måtte sparke neden del skigarder etter hvert, og det har skjedd. Dervi står nå, er det rom for så mye mel- e n n d e t s o mgjøres. Hvis du går tilbake til Jesaja 35. kapittel, så for-teller det om den situasjonen vi er i, den norske film-bransjen nå. Det har begynt å regne litt, det er håpom bedre tider. Som du ser, har jeg et sterkt kjær-lighetsforhold til faget mitt. Så har det utviklet seg tilat jeg tr or på den rene kjærligheten, en hyper-romantisk situasjon som et ideal. Men vi er nødt tilå ha idealet-Ni m å i k k e f o rd ø mm e h ve ra nd re fordi vi

har varme idealer, da er vi på feil spor. Kjærlighetener det som elsker frem til forandring. Det er det filmskal gjøre. Olin for eksempel. Jeg så Kroppen min. Jegsynes hun har en deilig følsomhet. Og hun bør opp-muntres mer. Hun har fått veldig fin oppmuntring også.

— Ja. Den ble jevnt over hyllet. Det er den enestenorske kortfilmen som har fått egen kino-oppset-ting på lenge.

— Det er likevel ikke der oppmuntringen ligger. Opp-muntring ligger ikke bare i å si at her har du øko-nomi, gå videre. Men la oss arbeide sammen på åkomme ut av dette filmatiske fattigslige. Her må detvære produsenter som kan gi inviterende oppdrag,som skaper trygge rom for større kreativitetleg hartegnet et slikt refugium og vil gjerne se det etablert

i Kristiansand. Men også i det helnorske fjordland-skapet. Det kan skapes en filmby der, så vel som iBergen og i Stavanger osv. I dag er det bare tull å troat vi ikke kan få en filmbransje som er økonomiskselvstendig. Det er forkastelig at vi styres på denknørne måten som vi gjør. En må huske på at allemillionene som har gått til kommunene fra kinoenerundt om i landet, egentlig skulle vært til filmforma'.Vi skulle ha bygd opp et filmatisk Vigeland, for detvar der filmpengene gikk i Oslo kommune. Det ertverrpolitisk enighet om at en skal støtte filmen iNorge. Hvorfor kan man ikke ta skrittet helt ut ogskjønne at det er en industri vi holder på med. Medglobale muligheter.

— Men du kunne lagd filmer hvis du ville.

— Det er mange filmer jeg kunne lagd hvis jeg haddegått på akkord, men det ville jeg ikke. Harry Saltz-man, han som har lagd alle James Bond-filmene villeat jeg skulle lage en yoga-inspirert spillefilm for han.Men tro det eller ikke, jeg takket nei — og valgte å blipappa for alle barna mine.

—Tilbake til Ibsen. Liv Ulmann skal jo gjøre en filma-tisering av Et Dukkehjem. Har du tro på det?

— Robert Redford skal også lage Et Dukkehjem, meden ung filmskaper. De kommer nok begge til å gjøredet tradisjonelt. Jeg har ingen som helst negativefølelser ovenfor det, det er bare synd hvis hun ikkegår videre. Det er flere dimensjoner, og de skulle jegønske Liv kunne vise i Nora. Og det er derfor jegsier at vi ikke skulle ha prester i det norske samfun-net.Vi skulle ha fedre og mødre som er prester ogprestinner for sine egne barn, som har forstand påhva de holder på med.A ha et presteskap som heletiden for tel ler deg hva du skal gjøre, blir tungt ogfordømmende og dystert. Det er ikke demokrati ogdet har ingenting med fri vilje å gjøre. Den preste-skapstanken er både på skolen og i arbeidslivet og ifengslene. Mye som er byråkrati er vår tids preste-

skap. Og de korsfester ikke lenger, de bare berøverfolk deres evne ti l å betale for seg og kunne retteseg opp i ryggen.Tar fra oss vårt levebrød. Mens jegfremdeles gikk på skolen fikk jeg et intervju medArnulf Øverland.Vi satt foran peisen og snakket. Også skjer dette at jeg skjønner at her sitter det endypt religiøs mann som er ikke-religiøs i forhold tildet norske samfunnet. Men inni ham var det tro påforholdet til en skaper, det kommer en ikke utenom.Da jeg spurte ham om han hadde det, bare så han påmeg, sa ingenting. Det er enkelte ting som er nødttil å forbli usagte. jeg har vært overmodig nå og krys-set streken ved å bevege meg inn på områder hvorvi fremdeles helst burde holde kjeft og heller frem-vise bildene våre. Og du vet hva som skjer når manblir overmodig, da er det hybris som kommer.

— Da brenner du av deg vingene.

— jeg ligger her og kaver uti min egen skjebne? Oghar erklært meg som likeverdig. Dette intervjuet blejo et bære eller briste. Stolthet er en forferdelig ogofte typisk norsk svakhet.

— Men jeg tenker på Ibsen. På et stykke som skullepasse å filmatisere, og som passer til deg å lage. Hvamed Brand?

— (Lenge stille. Smiler.) Det var dine ord, ikke mine.jeg takker for den respekten du har vist meg.

53