SØR AFRIKA

Sør Afrika er en republikk. I 1994 ble Nelson Mandela landets første

demokratiske president. Sør Afrika grenser mot Atlanterhavet og Det indiske

hav. Sør Afrika grenser mot Namibia, Botswana,

Zimbabwe, Mosambik og Swaziland. Sør Afrika er dobbelt så stort som Frankrike.

FAKTA

Styreform: Republikk Flateinnhold: 1 219 912 km² Hovedstad: Tshwane Folketall: ca. 42,8 mill. innb. (2003)Folketetthet: 35,1 pr. km² Middellevealder: 46,6 år Spedbarnsdødelighet: 60,8 pr. 1000 Religion: Kristendom (68 %), trad. religionerSpråk: Afrikaans, engelsk (11 off. språk)

GEOGRAFI

Sør-Afrika ligger lengst sør i Afrika, mellom Atlanterhavet og Indiahavet.

Fra et smalt belte av lavland langs kysten hever landet seg i terrasser til et stort platåland (velden) med savanner og stepper på mellom 800 og 1800 moh.

Den høyeste topp (ca. 3400 moh.) finnes i Drakensberge i øst Sør Afrika.

Klimaet varierer etter beliggenheten: de indre strøkene er tørre, til dels ørkenpreget, mens østkysten er fuktig og Kapp-provinsen har et meget behagelig middelhavsklima.

NÆRINGSLIV

Landet har i verdensmålestokk store mineralforekomster: gull, kull, jernmalm, diamanter, kobber, mangan, asbest og krom.

Produksjonen skjer ved billig afrikansk arbeidskraft. Jordbruket er viktig både for eksporten (vin, frukt,

ull) og for afrikanernes selvforsyning (mais).

Industrien er ganske allsidig, og utenlandske investeringer har hatt stor betydning.

Mangel på oljeressurser har ført til oljefremstilling fra kull.

Mineraler utgjør den helt dominerende del av eksporten.

HISTORIE

Urinnvånerne (khoi-khoi og san) ble tidlig fordrevet til områder i vest, både av bantufolk fra nordøst og senere av europeiske innvandrere.

Nederlenderen Jaan van Riebeeck grunnla Kapp-kolonien i 1652, britene erobret den i 1806.

Nederlenderne (boerne) dro nordover og grunnla Oranjefristaten og Transvaal.

Etter boerkrigens avslutning i 1902 ble Den sørafrikanske union dannet i 1910 og gikk som dominion inn i Samveldet.

1961 forlot landet Samveldet og ble republikk. Det tidligere SV-Afrika, Namibia, ble sørafrikansk

mandatområde i 1920, og var helt til 1990 kontrollert av Sør Afrika til tross for FNs protester.

Da nasjonalistpartiet seiret ved valget i 1948, ble det innført en stadig strengere raseskillepolitikk, apartheid.

Undertrykkelsen og diskrimineringen av ikke-hvite kom klart til uttrykk i opprettelsen av bantustans el. homelands, egne områder for afrikanerne.

2/3 av befolkningen bodde formelt i disse områdene, som bare dekket 13 % av arealet.

Mange yrkesaktive svarte bodde "midlertidig" innenfor de hvites områder.

Da Sør-Afrika fikk ny grunnlov 27.4.1994, ble homelands avskaffet.

Siden Sharpeville-massakren i 1960, da en oppstand ble slått brutalt ned, var det i økende grad uro og protestaksjoner, og den internasjonale opinion tok avstand fra raseskillepolitikken, bl.a. ved boikottaksjoner mot Sør Afrika på ulike områder.

President de Klerk (1989—94) viste større vilje til reformer enn sine forgjengere.

I februar 1990 ble ANC og PAC tillatt og Nelson Mandela og andre politiske fanger løslatt.

Et stadig sterkere motsetningsforhold utviklet seg mellom den zulu-dominerte Inkatha-bevegelsen under ledelse av høvding Mangosuthu Buthelezi og ANC under ledelse av Mandela.

Dette førte til blodige sammenstøt med mange drepte. Det ble avslørt at Inkatha hadde mottatt store

pengebeløp fra regjeringen. Apartheid-lovene ble opphevet i 1991.

Det ble i 1992 holdt folkeavstemning blant de hvite om ny grunnlov.

Høsten 1993 kom regjeringen og ANC til enighet om frie valg i april 1994 med deltakelse av alle sørafrikanere, uavhengig av rase.

Mandela og de Klerk ble tildelt Nobels fredspris i 1993. 27.4.1994 holdt republikken sitt første frie valg, og landet fikk ny, midlertidig grunnlov.

ANC vant valget, og Mandela ble president. Han ble i juni 1999 etterfulgt av Thabo Mbeki (ANC).

Presidenten er også regjeringssjef.