– VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013side 20
Kristine Hovda [email protected] Chuchun/Tambo,
Ecuador
hovedsaken migrasjon
Alene hjemme
VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 – side 21
Hampus Lundgren [email protected](foto)
De siste årene har strømmer av ecuadorianere
emigrert illegalt til USA. Prisen betaler barna, som
får store problemer når mor og far plutselig drar.
Bestemoren til Esteban Mishirum
bay har fortalt at han har forandret
oppførsel de siste ukene. Tiårin
gen sover dårlig, slår etter lillebror
Brayan og virker ukonsentrert på
skolen. For tre måneder siden
dro faren hans til USA for å finne
arbeid. To måneder senere dro og
så moren, hun sa hun skulle følge
den 16 år gamle niesen et stykke
på veien til USA. Fra Guatemala
ringte hun bestemor Luz Simbaina
hjemme i det enkle steinhuset i
fjellbygda Chuchun i Ecuador
og sa at også hun ville forsøke å
smugles over grensen. Hun ville
bli i USA i fem år og tjene penger
til et nytt, flott hus til dem.
– Jeg gråt og sa til bestemor at
hun måtte be mamma om å kom
me hjem igjen. Men hun sa at hun
måtte gjøre det for vår skyld, sier
Esteban.
Han kikker ned i gulvet. Like
etter ankomsten i Miami ble
moren tatt av politiet og fengslet.
– Det går greit med meg. Jeg
tenker mest på småsøsknene mine,
på Brayan og på Ingrid. Hun er
bare tre år.
Tusenvis. Mellom 1990 og 2000
økte antall barn i Ecuador med
foreldre i utlandet fra 17.000 til
150.000. I 2006 hadde 218.000
barn i Ecuador minst en av forel
drene i utlandet. De fleste av for
eldrene emigrerer ulovlig til USA,
viser tall fra Unicef. Bestemor
Luz Simbaina har selv vært illegal
immigrant. Hun måtte forlate
tre døtre fordi hennes ektemann,
som selv hadde emigrert, sluttet å
sende penger hjem.
– Jeg fikk tjent penger til å kjøpe
et jordstykke så vi kan overleve her.
Men døtrene mine måtte klare seg
selv, ingen satte grenser for dem.
De ble gravide altfor tidlig.
Hendene er ru og skitne etter
en formiddag ute på jordet.
Etter elleve år kjøpte Simbaina
et jordstykke og kom tilbake til
Ecuador i fjor, fordi datteren ville
ha henne hjemme hos barnebarna.
Nå er hun sint og fortvilet.
– Hun trengte ikke å dra, det var
ektemannen som lokket henne.
Hvordan skal jeg og mamma klare
å ta vare på tre små barn alene?
Oldemor Jesus på 97 år har 30
«Før visste ingen hva USA var. Nå reiser alle»Luz Simbaina, tidligere emigrant
Fortvilet: Oldemor Jesus (97), bestemor Luz, Esteban Mishirum (10, fra venstre) Brayan (8)
og Ingrid (3) har akkurat fått vite at barnas mor sitter fengslet i Guatemala. Hun ble tatt da hun
ville smugles inn i USA for å tjene penger til familien i fjellbygda Chuchun i Ecuador.
– VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013side 22
barnebarn i USA. Da bestemor
dro, måtte hun ta seg av de tre
jentene. Moren til Esteban var den
siste hun hadde igjen i Ecuador.
– Jeg gråter hele tiden. Hele
familien min er borte. Før visste
ingen hva USA var. Nå reiser alle.
Denne migrasjonen har vært en
eneste stor ulykke, sier hun.
Tidligere i dag ringte datteren
fra fengselet. Hun forteller at de
behandler henne dårlig, at hun må
gå med håndjern og fotlenker. Nå
angrer hun at hun dro til USA.
– Men det er for sent å angre nå,
sier bestemor Luz Simbaina.
Moren til Esteban betalte 12.000
dollar til coyotene, menneske
smuglerne. Nå risikerer hun en
bot på ytterligere 12.000 dollar for
å ha krysset grensen illegalt.
– Det tar minst tre år å tjene nok
penger til å betale coyotene. Vi har
ingen mulighet til å betale gjelden
herfra. Nå må hun bli i USA dob
belt så lenge.
Bestemoren reiser seg. Det er
på tide å gå tilbake til arbeidet på
jordet.
– Jeg angrer på at jeg kom hjem.
Det er nesten ingen penger å tjene
her. Hadde jeg blitt, hadde kanskje
ikke datteren min reist til USA.
Lykkejakt. En regner med at så
mange som 700.000 ecuadorianere
oppholder seg i USA. Siden
70tallet har ecuadorianere forlatt
landet i hopetall for å jobbe som
illegale arbeidsmigranter i USA.
De første som dro var fattige og
ufaglærte, men tjente gode penger
på å selge sandwicher eller jobbe
som anleggsarbeidere i New York
eller i Massachusetts. De kom
hjem med lommene fulle av dollar,
bygde hus og kjørte dyre biler
og ble mye rikere enn legene og
advokatene i deres gamle nabolag.
Det lokket flere til å prøve lykken,
særlig under den politiske krisen
og arbeidsløsheten som fulgte
i 1996 og 1997, så i år 2000, da
Ecuador opplevde nedgangstider
som følge av at landet forlot sin
egen valuta Sucre til fordel for
amerikanske dollar. Plutselig
var pengene mye mindre verdt.
Mange slet med å få mat på bordet.
I 2004 forlot hele 9 promille av
befolkningen landet, året etter 6,
i kriseåret 2008 dro 8 promille.
Svært mange av dem kom fra de
fattige fjellandsbyene på 3.000
meters høyde midt i Ecuador.
En bedre fremtid. 13årige Junior
Yunga bruker litt tid på å forklare
hvor han bor nå. Etter at store
søsteren på 18 nylig giftet seg, kan
han ikke lenger sove hos henne,
så nå er han delvis tilbake hos
Mama Luz, morens søster som tok
over omsorgen for ham og de fire
søsknene da foreldrene plutselig
emigrerte da han var syv måneder.
Men Mama Luz har åtte egne
barn, enda en niese og flere barne
barn som også gjør krav på hennes
oppmerksomhet. Junior vil vekk.
– Jeg håper å få dra til USA snart,
kanskje til neste år. Mamma og
pappa har sagt at de skal ordne
noe. Jeg har lyst til å gå på skole
og utdanne meg til lege.
Junior har ikke den tradisjonelle
lange fletten som de fleste andre
indianerguttene. Luggen er lang, i
beste emostil, han trekker hetten
på genseren over hodet og dekker
ansiktet med palestinaskjerf. Øy
nene er mørke. Men 13åringen
holder fast på at han ikke er sint på
foreldrene for å ha forlatt barna.
– Det var bra at mamma og
pappa dro fra Ecuador. Eller, ikke
bra, men nødvendig.
Foreldrene har forklart at de
dro til USA for å skape en bedre
fremtid for barna. De sender klær
og penger til mat. Først var planen
å komme hjem etter noen år. Men
planen drøyde. Junior kjenner
dem bare fra telefon og samtaler
over internett. Mama Luz forteller
senere at søsteren ringte henne fra
Guatemala og ba henne ta vare på
ungene, at de eldste barna på syv
og åtte var i sjokk da de fikk vite
hva som hadde skjedd. Junior ble
syk fordi han plutselig ikke fikk
mer morsmelk. De første årene
slåss og kranglet barna mye. Da
Junior var syv år og den eldste
broren 15, flyttet søskenflokken
ut fra tanten og for seg selv. En
etter en dro først den eldste, så
nestemann til USA, nå er de bare
to igjen. Storesøsteren vil også dra.
Junior stryker den lange luggen på
plass langs øret.
– På hvilken måte er det anner
ledes å vokse opp slik du har gjort?
Han blir stille et øyeblikk. Ser
ned i gulvet.
– Man får alt man trenger. Men
man får ikke den samme omsorgen
og kjærligheten.
Beste foreldre. Gabriel Guamain
er president på Tambos trespråk
lige skole Mushuk Kawsay, som
betyr Nytt Liv på stammespråket
kichwa. Her får indianerbarn
opplæring i deres eget språk,
kultur og tradisjon. Han ser daglig
utfordringene knyttet til emigra
sjonen. Nå vurderer de å opprette
et eget internat tilknyttet skolen,
der foreldreløse barn kan bo.
– Noen barn blir bare forlatt. Vi
oppdager det når de kommer på
skolen med skitne klær eller uten
1 Ukonsentrert: Esteban får ikke sove om nettene og får hjelp av skolepsykologen etter å ha bråket i timene. Selv er han mest bekymret for søsknene.2 Fellesskap: Mange barn i Tambo vokser opp uten foreldrene. Esteban er en av dem. 3 Jordbruk: For pengene bestemor Luz tjente i USA kjøpte hun en jordlapp. Nå livnærer familien seg på mais og kaninoppdrett. 4 Nybygg: Penger som sendes hjem finansierer nye hus. Mange står halvferdige i årevis.
1 2
3 4
«Det var bra at mamma og pappa dro fra Ecuador. Eller, ikke bra, men nødvendig»
Junior Yunga (13)
VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 – side 23
Opprør: De andre indianerbarna har lang hårflette og skoleuniform. Ikke Junior. Foreldrene sender ham dyre klær fra USA. Han savner noen å høre til.
Alene hjemme: Junior Yunga (13, helt til venstre på familiebildet) har den siste tiden bodd hos tante Mama Luz etter at storesøsteren på 18 år nylig giftet seg. Junior har vokst opp i dette huset sammen med søskenbarna og tre eldre søsken. Foreldrene kjenner han bare via telefon
og samtaler over internett. De dro til USA da han var bare syv måneder.
– VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013side 24
Forsvinningen: Søskenparet Pedro (17) og Karolina (16) Pomaquiza har ikke sett moren siden hun forlot dem alene hjemme, fem og fire år gamle. Hun sa hun skulle ut en tur, men forsvant sporløst på en smuglerbåt mellom Mexico og USA. Siden da har søskenparet bodd hos mormor og morfar.
Savn: Bildet på veggen viser Karolina som liten sammen med moren. Nå har ikke mor og datter sett eller snakket med hverandre på 13 år.
Rotfast: Pedro ønsker ikke å gjøre som sine foreldre og emigrere. – Jeg vil bli her og utdanne meg til elektriker. Livet mitt er her, sier han.
VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 – side 25
matpakke. Mange sliter veldig på
skolen, sier han.
– Mens andre har det godt mate
rielt sett, foreldrene sender penger
hjem til besteforeldre eller onkler
og tanter som de får bo hos. Men
de mangler den helt nære kontak
ten og omsorgen som bare forel
drene kan gi dem. Dette er noe av
årsaken til at vi stiftet skolen, for å
fange opp disse barna, sier han.
Guamain mener besteforeldre
generasjonen i Tambo gjør en
kjempejobb, men at de har mange
utfordringer. Det kjenner han også
selv på kroppen.
– Mange barn vokser opp med
besteforeldre som er veldig gamle.
De lever i forskjellige verdener,
og kjenner ikke hverandres
referanser. Besteforeldrene klarer
ikke følge opp ungdommene. De
unge jentene leter etter farsfigurer
i mennene de møter, og blir
ofte altfor tidlig gravide. Vi har
problemer med ungdomsgjenger
som stjeler og slåss, driver med
alkohol og narkotika.
Han rister på hodet.
– Det hender også at noen av
jentene blir misbrukt av de de
bor hos. Først da kommer en av
foreldrene hjem igjen, men da er
det ofte for sent. Barna vil ikke ha
noe mer med foreldrene å gjøre.
– Hvorfor er det så mange som
drar?
Guamain tenker seg om.
– I begynnelsen var det mange av
de aller fattigste og lavutdannede
som dro, da det var gode tider i
USA. De kom tilbake og bygde
seg flotte hus, og ble mye rikere
enn dem de tidligere hadde vært
ansatt hos. Det fikk mange til å
bli misunnelige. Og de som nå
har dratt, ringer hjem og forteller
historier om hvor flott de har det i
USA. Det har også hendt at lærere
på skolen sier til barn som sliter
på skolen at de bare må gi opp
utdanning, og heller komme seg til
USA, sier han, og fortsetter:
– Men det er et hardt liv, og
det er blitt vanskeligere. De siste
årene er det mange som sliter med
å finne arbeid. Mange har ikke
råd til å sende penger hjem til
barna. De historiene hører vi ikke
om. Det sitter langt inne for dem
å innrømme det, etter at de har
forlatt barna sine.
Hjerneflukt. De fleste migrantene
som drar til USA har høyere
utdanning enn gjennomsnitts
befolkningen. Det fører til alvorlig
tap av kunnskap og kvalifisert
arbeidskraft i Ecuador, ikke minst
blant leger, helsepersonell og
sosial arbeidere som kunne hjulpet
barna som er skadelidende under
migrasjonen. De senere årene har
det også vist seg at det ikke nød
vendigvis er de fattigste familiene
som emigrerer. En nyere under
søkelse fra Verdensbanken viser
at de fattigste 75 prosentene av
familiene i Ecuacor bare mottar 16
prosent av migrantpengene. Barna
som mottar penger, rapporterer
ofte om mobbing og utfrysing, da
klasse kamerater og lærere reagerer
på den økte levestandarden i
form av dyre klær, mobiltelefoner
og PCspill. For mange fører
migrasjonen imidlertid til økt
fattigdom, fordi foreldrene ikke
klarer å skaffe inntektsgivende
arbeid i USA, eller fordi barna blir
nødt til å ta seg arbeid istedenfor å
få seg en god utdanning.
Forsvunnet. Da Pedro (17) og
Karolina (16) Pomaquiza var fem
og fire år fortalte moren at hun
skulle ut en tur. Det var det siste
de så av henne. På vei til USA
forsvant hun og broren sporløst.
– Noen sier at hun druknet. Men
vi vet ikke, sier Karolina.
De står utenfor kirkedøren, det
er søndag formiddag og fest
samling etter dagens barnedåp.
Sammen med besteforeldrene
skal de på markedet og handle
etterpå. Faren sender hver måned
200 dollar hjem fra USA, penger
som skal dekke skolegang, mat
og klær. Det er altfor lite. Beste
foreldrene må jobbe mye for å få
få mat på bordet. Karolinas jobb er
å vaske familiens klær for hånd og
lage mat, Pedro bærer ved, mater
hønene og marsvinene og steller i
kjøkkenhagen.
– Pappa hadde allerede dratt til
USA. Det var han som fikk henne
til å dra fra oss. Nå har han fått seg
ny kone og nye barn.
Hun trekker på skuldrene.
– Hvert år sier han at han skal
komme hjem igjen. Men jeg var
vel ti, elleve år da jeg sluttet å tro
på det, sier Karolina.
Hverken hun eller broren tenker
å emigrere selv.
– Jeg vil bli her og utdanne meg
til elektriker. Livet mitt er her, sier
Pedro.
Søsknene er glade i bestefor
eldrene sine, men de har mange
konflikter. Karolina sier at de ikke
får gå ut og treffe venner, heller
ikke ha besøk. Besteforeldrene er
redde for at Pedro og Karolina
skal havne i bråk eller ruse seg.
Etter skolen drar Karolina hjem
og gjør husarbeid, deretter lekser.
Pedro spiller fotball en gang i
uken etter skoletid.
– Det er vanskelig å oppdra
Forlatt: Mange halvferdige byggeprosjekter blir aldri ferdige. Emigranter finner seg nye familier i USA og glemmer ektefelle og barn.
– Noen barn blir bare forlatt. Vi oppdager det når de kommer på skolen med skitne klær eller uten matpakke, sier Gabriel Guamain, president på
den trespråklige skolen i Tambo.
«Pappa fikk mamma til å dra fra oss. Nå har han fått seg ny kone og nye barn»
Karolina Pomaquiza (16)
– VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013side 26 Hovedsaken er presentert av Mads Størdal Vegstein
Ulykkelig rikdom: Christina Quinteros (29) forlot sønnen på to år i Tambo da hun dro til USA. Nå bor hun og døtrene Sherly (8) og Kayla (5) i et av Tambos fineste hus, men har
knapt penger til mat og klær. Sønnen vil ikke se henne.
barna. De er ikke våre egne, og vi
kan ikke være så strenge med dem
som vi ville vært med våre egne
barn, sier bestefaren senere, under
middagen som består av mais,
bønner og kokte egg.
– Barna hører ikke på oss, de gjør
som de vil, sier han.
På veggen henger et bilde
av datteren. Han hekter det av
kroken og stryker kjærlig over det,
og så gråter både han og kona.
– Datteren vår. Det var en ulykke
at hun skulle dra. Vi savner henne
sånn.
Støtte. Selv om de ikke kan inn
rømme det offisielt, støtter Ecua
dors myndigheter emigrasjonen
til USA. Etter oljen er pengene fra
ecuadorianere i USA landets stør
ste inntektskilde, og over ti ganger
så mye som Ecuador får i bistand.
En av tre ecuadorianske familier
mottar penger fra slektninger i
utlandet. Dobbeltheten viser seg
i samtalen med psykolog Diana
Guyara på Tambos migrasjons
kontor. Hun møter ukentlig barn
som sliter etter at foreldrene har
forlatt dem. Notatboken er deko
rert med prinsessemotiver, det får
ofte barna til å åpne opp, sier hun.
– Mange barn sliter med angst og
nervøsitet. Vi ser mange barn som
ser vanskjøttet ut. Foreldrene har
helt glemt dem. Mange får pro
blemer. Men vi forsvarer samtidig
foreldrenes rett til å emigrere.
– Hvorfor det?
– Migrasjon har funnet sted gjen
nom alle tider. Problemet er ikke
migrasjonen, men hvordan vi som
samfunn har taklet den. Vi i kom
munen var ikke forberedt på tiltak
for å hjelpe barna i den situasjonen
som har oppstått, sier hun.
– Mener du at det er statens ansvar
å ta vare på barna?
– Altså, nå skylder alle på migra
sjonen så fort det oppstår proble
mer med barn. Men jeg ble selv
forlatt av faren min da jeg var syv
måneder. Da jeg var 13 dro moren
min og jeg til USA i syv år. Jeg
klarte å takle situasjonen, fikk en
god utdanning, lærte engelsk og
gjør det godt i livet.
– Du forsvarer foreldrenes rett til å
emigrere illegalt til USA. Hva med
barnas rett til en trygg oppvekst?
Hun nøler.
– Vi vet at foreldrene gjør vondt
mot sine egne barn ved å reise. Vi
driver holdningsskapende arbeid
for å prøve å overtale dem til å bli.
Men de reiser likevel. Vi prøver å
gjøre det beste ut av situasjonen.
Anger og sinne. – Hver dag
angrer jeg på at jeg dro til USA.
Christina Quinteros (29) har
fortalt den lange historien om
hvordan hun fikk problemer i USA
da hennes daværende ektemann
brukte opp pengene hun tjente på
kaféjobben hun hadde i småbyen
utenfor New York, hvordan hun
møtte en ny mann som mishandlet
henne og truet med å drepe henne,
hvordan hun klarte å sende Sherly
(8) og Kayla (5), begge født i USA,
hjem til Ecuador og i sikkerhet før
hun selv kom hjem til Tambo for
tre år siden. Men Quinteros har
også en sønn, som ble værende
hos bestemoren da hun dro som
16åring. Øynene hennes fylles
brått av tårer.
– Han er 15 år nå. Jeg tror han er
sint på meg. Han vil ikke ha noe
med meg å gjøre.
Det var moren som overtalte
henne til å dra. 14 år gammel
ble Christina Quinteros gravid,
kjæresten hadde ingen jobb,
utgiftene ble store. De giftet seg,
og da ektemannen dro, mente mo
ren hun burde følge etter, det var
ikke bra å leve fra hverandre. Helst
ville hun blitt i Ecuador og fått en
utdanning. Moren mente jobbut
siktene var for små. Sønnen måtte
bli igjen i Tambo, det ville være for
farlig å smugle ham over grensen.
– Det var farlig. På overfarten
prøvde en av menneskesmuglerne
å voldta meg, forteller hun.
Nå bor Quinteros og døtrene
i et av Tambos fineste hus, alle
møblene er sendt fra USA. Men
den lille familien har knapt nok
penger til mat og klær. Hun har
ingen jobb, og barnas fedre nekter
å sende barnebidrag. Kun en onkel
husker på dem iblant, 300 dollar
hver tredje måned.
– Jeg har vært så sint på moren
min for at hun fikk meg til å dra.
Hun slår ut med armene.
– Jeg fikk det flotte huset jeg ville
ha, men jeg har ingen utdanning,
ingen jobb, ingen penger, ingen
venner. Jeg går rundt alene her
uten å vite hva jeg skal gjøre.
Hendene lander i fanget.
– Og jeg mistet sønnen min for
alltid.
Savn. Psykolog Diana Guayara
fra migrasjonskontoret står i dør
åpningen på toget som leder opp
til inkaruinene noen kilometer
nord for Tambo. Som et ledd i å
gjøre barna kjent med kommunens
tiltak, organiserer migrasjons
kontoret skoleutflukter for alle
barna. Denne dagen står klassen til
Esteban Mishirumbay for tur.
– Denne turen er arrangert av
migrasjonskontoret. Vi holder til i
sentrum, sier hun.
Så ønsker hun barna god tur,
snur i trappen og går.
Fremme ved ruinene får barna
en 15 minutters omvisning.
Esteban Mishirumbay går bakerst,
han følger ikke med. Bestemoren
har søkt om psykologhjelp til ham.
Det blir i så fall Diana Guayaras
oppgave å hjelpe gutten.
– Jeg savner mamma veldig mye,
sier Esteban.
– Vil du også dra til USA?
– Nei, jeg vil være her. Men
pappa har sagt han skal bygge et
stort og fint hus til oss i Tambo,
og ny bil. At alt skal bli bra.
«Mange barn ser vanskjøttet ut. Foreldrene har glemt dem. Men vi forsvarer samtidig foreldrenes rett til å emigrere»
Diana Guyara, psykolog
ECUADOR
Quito
Tambo
ecuadorRepublikk i den nordvestlige delen av Sør-Amerika, ved ekvator. Grenser til Colombia i nord, Peru i sør og øst, og til Stillehavet i vest.Ecuador er et utviklingsland med store lån i utlandet. Før oljeutvin-ningen startet i 1972 var økono-mien helt avhengig av jordbruket.Utgjorde på 1400-tallet den nord-ligste delen av det gamle inkariket. Tatt i besittelse av Spania tidlig på 1500-tallet. Fra 1819 del av Gran Colombia, «Stor-Colombia».Ble en selvstendig stat i 1830.
VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 – side 27
Gammel og ung: Når store deler av Tambos befolkning er samlet er det påfallende mange barn, unge og besteforeldre i menneskemengdene.
Ut på tur: Skoleklassen til Esteban Mishirumbay er på en utflukt arrangert av migrasjonskontoret i Tambo. Ifølge byens sosialtjeneste vokser så mange som halvparten av barna i landsbyen opp uten en eller flere av foreldrene.