Tidsskrift for · som har skrevet det fine innlegget, oppfordrer så mange som mulig til å ta kontakt! Som vi nevnte i forrige utrgave feirer Camphill bevegelsen sitt 70-års jubileum

Tidsskrift for antroposofisk omsorg i NorgeNr 24 • høsten 2010

Landsbyliv er et forum for mennesker som lever, arbeiderog er engasjert i antroposofisk omsorgsarbeid i Norge. Tidsskriftet vil være ”et vindu i verden”. Det skal berikemiljø, kommunikasjon og livskvalitet. Bladet kommer ut fireganger i året.

Redaksjonsgruppen består av:Dag Balavoine (ansv. red.), Jan Bang, Borgny Berglund og Svein Berglund.

Det Norske Forbund for Helsepedagogikk og Sosialterapibestår av selvstendige virksomheter som arbeider for ogmed barn, ungdommer og voksne mennesker med spesiellebehov. Til grunn for forbundets arbeid ligger det antropo-sofiske menneskesyn, slik det er utformet av Rudolf Steiner.

Medlemmer: • Helgeseter, Bergen• Rostadheimen, Bergen• Verdandi Stiftelse, Bergen• Granly, Toten• Grobunn, Hedemarken• Helsepedagogisk Steinerskole i Oslo• Helseped. Steinerskole på Skjold, Bergen• Helsepdagogisk Steinerskole på Hedemarken• Camphill Landsbystiftelsen i Norge

Camphill Landsbystiftelsens formål er å understøtte sosialesamarbeids- og livsformer utgått fra Rudolf Steiners tre-delte samfunnsbilde, slik disse er forsøkt virkeliggjort iandre Camphillsteder grunnlagt av legen Karl König, og der den sosiale grunnlov forsøkes gjennomført.

Landsbyer:• Vidaråsen Landsby, Vestfold• Jøssåsen Landsby, Sør-Trøndelag• Vallersund Gård og FRAMskolen, Sør-Trøndelag• Hogganvik Landsby, Rogaland• Solborg, Buskerud• Camphill Rotvoll, Trondheim

De holdninger og synspunkter som er trykket i artikler iLandsbyliv er uttrykk for forfatternes egne tanker og hold-ninger og ikke nødvendigvis redaksjonens synspunkter.

Frist for innlegg til neste utgave: 12. november 2010

Vennligst send innlegg til redaksjonen:

E-post: [email protected]

Org. Nr. 954 475 492Bankkonto nr. 1254 05 18562ISSN 1504-0720

Alle utgaver av Landsbyliv ligger på www.camphill.no

Abonnement kr. 350,-

Løssalg kr. 100,-

Distribusjonsadresse:Landsbyliv, Solborgveien 21, 3520 Jevnaker

FORSIDEN: Fra Helgeseter. Stig Rune Osdal og Konrad Poetschke hilser på grisene. Foto: Borgny Berglund.

Leder

2 landsbyliv nr 24 • høsten 2010

Tidsskrift for antroposofisk omsorg i NorgeNå mens vi sitter og skriver disse linjene driver det et kaldthøstdrag gjennom været, og her og der titter høstfarvene fremi skogkanten. Sommeren glir sakte fra oss. Vi håper dere harhatt en god og fruktbar sommer, og er beredt på den mørkeårstiden som gir oss anledningen til å gå litt dypere i oss selv.

Landsbyliv fortsetter på sin gang mot å bli tidsskriftet for antroposofisk omsorg i Norge. Det er i tråd med den synlig-gjøringen av arbeidet vårt som vi ser for tiden. Vi har i denneutgaven en reportasje fra Rostadheimen i nærheten avBergen, beretninger om utviklingen av arbeidet i utlandet, ogviktig nyheter, både om en ny bok om faget og om utviklingenav den antroposofibaserte bachelor utdannelsen i sosial-pedagogikk. I senere utgaver vil vi ha innlegg fra Grobunn,Granly, Helgeseter og de helsepedagogiske skolene. Det erviktig at vi legger vekt og oppmerksomhet på de helsepeda-gogiske stedene og det fine arbeidet de gjør.

I denne utgaven kan dere også lese om utstillingen ”Uhørtestemmer og glemte steder - fortellinger fra utviklingshem-medes historie”. Den skal flytte seg rundt i landet, og mangevil få anledning til å se den. I tillegg er det mulig å ta kontaktfor å invitere utstillingen til andre steder, og Grete Eilertsen,som har skrevet det fine innlegget, oppfordrer så mange sommulig til å ta kontakt!

Som vi nevnte i forrige utrgave feirer Camphill bevegelsen sitt70-års jubileum i år. Dette markeres på flere måter, blant annetmed en utgivelse av en bok om Camphill, dens historie og ut-vikling, med bilder og reportasje fra steder over hele verden.Boken er skrevet på engelsk. Den er en oppdatering av denkjente boken ”Candle on the Hill” som ble utgitt for 20 år sidenfor å markere Camphills 50 års jubileum.

I tråd med bevisstheten om årenes gang, fokuserer vi i denneutgaven på eldre omsorg og seniorpolitikk. Camphill Lands-bystiftelsen tok dette opp som tema på Representantskaps-møte sitt i sommer på Jøssåsen og det ble også behandlet påNorsk Forbund for Helsepedagogikks Fagdager noen uker tidligere. Vi har i denne utgaven innlegg fra begge møter.

Fokus-tema i neste utgaven av Landsbyliv, Julen 2010, blirteater, og vi oppfordrer alle som er opptatt av dette til å skrivetil oss om deres opplevelser.

”Peer For Alle – 2011”, er i gang med å organiseres og vifølger med i utviklingen. Dette blir den andre Allkunstverk-festivalen i Norge, den første var sommeren 2009 og fikk god dekning her i Landsbyliv nummer 21, julen 2009. Dere kan lese om samarbeidet mellom Nordisk Forbund forHelsepedagogikk og Dissimilis i denne utgaven og den førstereklame for 2011-festivalen trykker vi også her.

Dere vil kanskje legge merke til at vi har lite på Kalenderen idenne utgaven. Vi vet at det skjer mye på våre forskelligesteder, feiringer, åpne dager, og festivaler. Det er også mangemøter som blir arrangert og det er viktig at de ikke faller pådager hvor andre organiserer konkurrerende stevner. Vi beralle stedene å skrive til oss så vi kan holde kalenderen opp-datert. Vi tar også gjerne imot dikt fra de som føler seg in-spirert til å føre penn på papir og bilder av kunst produsert påstedene.

Vi ønsker alle lesere en god høst.

Red.

InnholdNYHETERNYtt fra stedene S 4

møteplassen s 15

glimt fra verden s 18

kronikkerbankkort for alle? s 23

camphillbevegelsen s 23

måneknuter s 25

fokus: seniorpolitikk

faste spalterskoleringsveien s 34

landbruksliv s 35

broder dyr s 37

bokanmeldelser s 38

om camphill landsbystiftelsen s 40

om norsk forbund for helsepedagogikk og sosialterapi s 41

opplysninger om våre steder s 42

annonser s 44

helsepedagogisk norgeskalender s 48

St Mikael, malt av Tore Janicki etter et ikonFoto: Hannes Weigert

MikkelsmessLivet i landsbyfellesskapene markeres av regelmessigehøytider og årstidsfeiringer. Livet får da tidsrytmer, ogrytme er et grunnleggende trekk ved alt som er i live. Vi setter oss inn i tidsprosessen, vi blir oss bevisst hvor vi står i tidens gang og utviklingen av mennesket går ioppfyllelse; vi, som enkeltindivider blir en del av historien.

I Karl Königs Mikkelsmess spill, som først ble fremført i 1942, står vi på terskelen til den åndelige verden, for-tidens mysterier ligger bak oss, vi vil fremover inn i evo-lusjonen. Dette er et eventyr for vår tid, hvor vi også stårpå terskelen til en ny bevissthet, nye samfunnsformer, et nytt forhold til naturen.

Utviklingen tvinger oss til å forlange at vokteren åpnerporten. Politikk i form av prinsen og makt i form avridderen hjelper ikke lenger. I dag er det bare det be-skjedne menneske i sin ydmykhet som kan vise ossveien. Det er de svakeste som har de største krefter.

Jan Bang

Den Sosiale GrunnlovEt samarbeidende menneskesamfunns velferd er større jo mindre den enkelte stiller krav om selv å få utbytte av sine ytelser.

Velferden øker jo mer den enkelte avgir til sine medarbeidere og jo mer hans egne behov tilfreds-stilles av de andres ytelser.

Alt som innenfor et menneskesamfunn motvirkerdenne lov, må i lengden på den ene eller annen måte avle ulykke og nød.

Rudolf Steiner

landsbyliv nr 24 • høsten 2010 3

Samarbeid på kjøkkenet, Helgeseter. Foto: Borgny Berglund


nyheter

Gerrit Overweg ble 60 år i år!

Gerrit tar en pust i bakken. Foto: Nils Langeland

Spør Gerrit!

Det var et standardsvar på uklarheterengang da Gerrit bodde på Vallersund. Selvfølgelig hadde ikke Gerrit svar

på alt, men det føltes slik. Ikke slikment at han briljerte med sine svar,nei slett ikke, men han var alltid be-redt til å forsøke å finne svar på demest ufattelige spørsmål. Han harevnen til å utføre det som vi andrekunne oppleve som umulig. Det var fint å bo og arbeide sammen

med Gerrit. Han var litt som en store-bror for oss alle.

Nå er han flyttet til Camphill Rotvoll. Gerrits engasjement og bekymring

for Camphill-bevegelsen i Norge erlike sterk som den var den gang hankom slentrende til Vidaråsen fra Hol-land for 35 år siden. Neste år er det snart 29 år siden

Gerrit startet landsby for menneskermed rusavhengighet på VallersundGård. Han kan fortelle at han gråt myeav fortvilelse den første tiden. Men idag står hans omsorg og gründer-arbeid som et strålende grunnlag fordet som i dag er Vallersund Gård.Gerrit har en evne til å leve med

spørsmål på en måte som jeg skatterså høyt. Spørsmål er for han enanledning til å forstå mer av verden.Det kan ta tid å forstå, det kan værevanskelig, ja, smertefullt, men stadiger spørsmålet en kraft som ikke skalavkreve ferdige svar, men skal åpnenye dører til det av verden som liggeri mørket og som higer etter lys. Det fi-neste i dette er at Gerrits søken er in-kluderende og lysspredende for ossandre som for lov å være med på”ferden” mot et større lys.

Takk, Gerrit for den aldri uttøm-mende samtalen!

Bror Dag

Maria Bjune 50 årLandsbylivgratulererMaria Bjune,daglig leder påGranly og lederav CamphillLandsbystift-elses Hoved-styre, med sin50 års feiring isommer. Visetter stor prispå hennes inn-sats for bådeLandsbystift-elsen og det sosialterapeutiskearbeidet i Norge.

Red.

Anders Bagerfeirer 60! Tekst av SIMONE WANTZ

Det er ingen som har fulgt med påVidaråsen som Anders. Han ble fødtpå nedre Bakke en god del år førVidaråsen ble til.

Han var ungdom da Vidaråsen begynte, og hele livet har han bodd inærheten og fulgt med i hva som skjerpå Vidaråsen. Ja noen ganger dukkerhan opp til en dansekveld og Anders,han kan danse! Han er til stor hjelpmed snømåking, han hugger juletrærfor alle hus på Vidaråsen og reparererveier og stier om sommeren. Selvjobber han i skogen og hugger ved.Det gjør inntrykk å se Anders byggeopp sin vedstabel – pent og nøyaktig.Også drar han en liten tur til Andebu –på traktoren.

Anders husker godt. Han kan fortellehistorier om hendelser i alle år, hanhusker mennesker som har vært inn-om Vidaråsen for kortere eller lengreperioder. Det er godt for Vidaråsen åha Anders Bager som nabo.

HURRA for deg Anders! Hjerteliglykke til med bursdagen og alt godtvidere!

Anders Bager feirer 60 år den 23. september.

Anders Bager. Foto: Will Browne

Maria BjuneFoto: Borgny Berglund

nyheter


Konsert på Solborg Tekst av HANNE KVELIFoto JAN BANG

Den 6. juni var det konsert på Solborgi Olavsalen. Der kom Bård Watn fraMolde som nå bor i Oslo og spiltegitar og sang. Han hadde med segegen mixbord som ga hammuligheten til å sette opp sine egnerytmer som han flettet sammen tilmusikk og sang. Det var utroligmorsomt, alle stedene i Norge burteinvitere ham til konsert!

Bård spiller og synger egne sanger

Tekst av HANNE KVELI ogNILS ERIK BONDESON

I sommer kom det en gruppe fra Eng-land som hjalp til i skogen, gartnerietog på gården. De var en god hjelp ognår det var pause tok de seg en røykeller spilte volleyball.

Lederen het Steve Craddock sombor i Bradford nær Leeds, men somer opprinnelig fra Wirral, ikke langt fraLiverpool. Dette er hans første besøki Norge. Han hadde god utbytte avarbeidet og likte seg godt på Solborgog håper han kan komme tilbake.

Engelsk gruppe på Solborg

Helena LemckeJeg har vært flere år på Grobunn. Dethar vært fint å være her. Jeg har gjortmasse her: pakking av ved og poteter,arbeidet i urte hagen og i butikken.Jeg har laget urtesalt og yoghurt. Jeg var med på svømming og jente-

kveld, disko og eurytmi, og norsk medBerit. Jeg har vært i Latvia og på Born-holm. Jeg kommer til å savne alle på

Grobunn. Jeg skal til Selbu til høsten,hvor jeg har fått plass på PederMorset Folkehøgskule.

Helena Lemcke (t.h.). Arkivfoto

Nyfødt!

Tekst av HANNE KVELI

Et under har skjedd her på Solborg.Den 28. juli ble Anja Franke ogReinhard Junghans foreldre til ei søtliten jente som heter Madita KristineRosemarie Junghans. Jonathan erblitt stolt storebror og Fiona ogSunniva er stolte søstre. Redaksjonen gratulerer!

Anja og Reinhard med MaditaFoto: Jan Bang

Besøk på Solborg av en engelsk gruppe. Foto Jan Bang

nyheter


ButikkarbeidTekst av NILS ERIK BONDESON

Jeg har arbeidet i butikkene påSolborg, Vidaråsen og Rotvoll. Minførste økt var på Vidaråsen. Det varforskjellige medarbeidere i butikkender, Colin Haldane fra Skottland, ogOlav Lampson som senere flyttet tilKanada, og mange flere. Oppgavene mine var å telle penger,

ta imot og sette inn Helios varer,

være imøtekommende mot kunder,vaske gulv, rydde og pusse vinduer.De samme oppgavene hadde jeg ibutikkene på Rotvoll og på Solborg.

Butikkarbeid er veldig krevende.Det er mye ansvar som kan værestressende. Man må tenke logisk,være høflig imot kundene, være ut-hvilt og ha pene og rene klær.

På Rotvoll arbeidet jeg med Birgittesom var en snill og koselig dame. PåSolborg jobbet jeg med Olaug,Gunnar, Mikaela og Waltraud. Førstvar butikken på Solborg, så flyttet viden til Jevnaker for å få flere kunder.

Jeg flyttet ifra Solborg til Jevnakerhuset (som var eiet av Solborg) for åkomme nærmere byen. Men det bleså få kunder så den ble flyttet tilbaketil Solborg. Der ble buttikken merpopulær, det kom flere kunder uten-ifra, men så sluttet Waltraud da hunfikk en annen jobb.

Gunnar ble pensjonist, Mikaela blesyk og jeg orket ikke ansvaret alenepå grunn av min schizofreni. Butikkenble nedlagt og sånn sluttet min butikktilværelse. Det er synd at butikkenstengte.

Eivind Granseth,Grobunn 2010Jeg har vært påGrobunn i flere år,og nå er jeg ferdigmed skolen. Det erlitt rart, men moro.Moro fordi jeg kanmøte andre folk ogbli kjent med demsenere. Det harvært fint og spen-nende å være påGrobunn. Nå er jegrødruss, det er Emilie, søstera mi også,og hele gjengen hennes. Jeg har rus-seklær, skal gå i tog og feste og finne på sprell. Jeg har lyst til å feire at jeg erferdig med skolen. På 17. mai var jeg med i russetoget.

Jeg gikk fordi russebilen streika. Alle irussebilen måtte gå. Vi gikk ganskelangt; forbi mamma sin jobb, ned i byenog opp kirkebakken.Det morsomste på Grobunn har vært

å jobbe på kjøkkenet og på gården. Dethar vært fint å bo sammen med mangeandre ungdommer. Jeg kommer tilbaketil juleverksted og slike ting på Grobunn.Det er litt sørgelig å slutte, da, men detbare må gjøres.Jeg har lyst til å søke en jobb jeg

klarer når jeg er ferdig med skolen, ogfå meg et bosted. En leilighet for megselv. Det kan bli litt ensomt, men jeghar familien i Hamar, og det er mangesom kan hjelpe meg. I sommer skal vireise til Spania med familien, helegjengen! Da skal vi bo på hotell. Detgleder jeg meg til.Til avslutningen på Grobunn vil jeg

holde en takketale. Da vil jeg si: ”Takkfor alt, tusen takk og lykke til i framtida”.

Nils Erik i Jevnakerbutikken. Foto: Jan Bang

Butikken på Solborg. Foto: Borgny Berglund

Eivind GransethGrobunn, arkivfoto


nyheter

Tekst er fra pressemeldingen til ut-stillingen bearbeidet av Jan Bang

I forrige utgave av Landsbyliv haddevi flere bilder tatt av Jason Havner-aas, og bladet ble brukt som infor-masjonsstoff på utstillingen hanhadde i Oslo som åpnet i juni. Utstil-lingen presenterte nye foto- og video-arbeider og er kunstnerens førsteseparatutstilling i Norge. Arbeidetsprang ut av Havneraas sin livslangeengasjement i Camphill-fellesskapet,hvor han selv er oppvokst og sidenhar arbeidet regelmessig.

Havneraas portretterer i sine foto-grafier beboere i de norske Camphill-landsbyene eller deltagere i begiven-heter i deres regi. Fotografiene

undersøker forholdet mellom likhet og forskjeller gjennom dokumenta-sjon av skuespillene og festivalenesom finner sted i Camphill-lands-byene i løpet av året. Gjennom sinoppvekst ble kunstneren dypt påvirketav den seremonielle pomp og prakthan observerte rundt seg ved disseanledningene.

Fotoserien fokuserer i hovedsak pådisse oppsetningene og deres ekstra-vagant kledde aktører, og er delvis inspirert av det visuelle språket i ulikeformer for europeisk religiøst maleri.Fotografiene er tatt med storformat-kamera, som gir svært skarp detalj-gjengivelse og et nøytralt uttrykk.Bildene kombinerer to tilsynelatendemotsatte tendenser innenfor nyerekunstfotografi: dokumentasjon ogiscenesettelse.

De to videoarbeidene i utstillingenportretterer Paul, en dagarbeider iCamphill Rotvoll. I motsetning til Hav-neraas sine fotografier, hvor virkeligemennesker trer inn i seremoniellerammer, snur videoarbeidene dettepå hodet ved å tillate subjektet selv åsnakke fritt. Også videoarbeidene erprodusert med et storformatkamera,ved at de er skutt gjennom kameraetsmattskive. Denne nyskapende tek-

nikken gir arbeidene et særegent uttrykk, som kombinerer elementerfra digital bildeproduksjon med før-fotografiske teknikker. Paul var av-bildet på omslaget til siste nummer av Landsbyliv.

Deltagende observasjon er sentralti Havneraas sin kunstneriske praksis.Havneraas deltar selv i Camphill-landsbyene som aktør i oppsetnin-gene og som betalt arbeider. Dette erminst like viktig for hans praksis somden fysiske produksjonen av kunst-verkene.

Camphill RotvollFoto: Jason Havneraas

Jason Havneraas på Fotogalleriet i Oslo

Nils Christie gratulerer JasonFoto: Jan Bang

They fairly pour warmth into himFoto: Jason Havneraas

Jason foran sitt bilde fra Peer for AlleFoto: Jan Bang


nyheter

Igjen er Landsbyliv på Gålå i Gud-brandsdalen. Denne gangen er detikke for å være med på ”Peer foralle-festival”, men for å overværeårets Peer Gynt-prisutdeling!

Tekst av AINA NAGELL-SVÆRK

Onsdag 28. juli var det duket for åp-ningsforestilling i ”årets Peer Gynt”,der Dissimilis ved Kai Zahl velfortjent

fikk overrakt Peer Gynt prisen. Lands-byliv og Peer for alle – 2011 varinvitert til å overvære begivenheten.Statssekretær Lubna Jaffery Fjell stofor den offisielle åpningen av PeerGynt-stemnet 2010.

Under åpningsforestillingen fikkDissmilis ved Kai Zahl overrekt PeerGynt-prisen av stortingsrepresentantKarin Andersen og Cato Zahl

Pedersen. I tillegg til prisutdelinga,hyllet artister som Andreas Ljones,Dennis Storhøi, Charlotte Frogner,Camilla Granlien, Terje Isungset ogPeer Gynt Kammerkor prisvinneren!Det vistes smakebiter på årets stevnemed innslag fra Tidar Å, Peer Gynt,Ved Rondane, og Morgenstemning.

Kai Zahl ytret i sin takketale atmedlemmene i Dissimlis uansettfunksjonsnivå, har et krav om å blisett på som fullverdige kulturelle yterepå lik linje med andre i samfunnet.Dissimilis-aktivitetene bidrar til økt livs-kvalitet for mennesker med utviklings-hemning, og de rydder plass for disseflotte menneskene i det kulturelle land-skapet. Dissimilis jobber mot fordom-mer og diskriminering, ikke sosialpolitikk. Det handler om kultur! sier KaiZahl. Musikk, sang, dans- kultur, gårpå tvers av alle verdens språk ogpersoners funksjonsnivå, og manfinner hele tiden personer med skjultetalenter som aldri har fått mulighetentil å vise hva de sitter inne med.

Både før og etter prisutdelingenhadde Dag Balavoine og Aina Nagell-Sværk, samtaler med Kai Zahl for åmuliggjøre et samarbeidsprosjekt omPeer for alle 2011.

Dissimilis fikk Peer Gynt-prisen for 2010

Peer Gynt 2010Kai Zahl grunnla Dissimilis for 30år siden, da han ville at hans sønn,som har utviklingshemning, skullefå realisere sin drøm om å spille irockeband. I dag har Dissimilis over80 medlemsgrupper i landet og dehar 10 000 medlemmer i 14 ulikeland. Dissimilis er den 40. PeerGynt vinneren som stortings-representantene har stemt frem.

Dissimilis har følgende ambisjonerog målsettinger for fremtiden:

• Gi økt livskvalitet og utvikle individuelle talenter hos mennesker med bistandsbehov

• Å endre folks og samfunnets holdning til målgruppen

• Å bryte ned fordommer og utviklespesielle metoder og instru-

menter som gjør det enklere for mennesker med bistandsbehov å delta i kreative aktiviteter

• Å jobbe aktivt for en integrering av disse metodene i utdanningeninnen kreative aktiviteter, helt fra småskolen og opp på høgskole- og universitetsnivå

• Å spre kunnskap og ekspertise som Dissimilis utvikler

• Å sikre kompetanse, inspirasjon og kontinuitet etter hvert som Dissimilis utvikler seg

Landsbyliv gratulerer med prisen!

Fra utdelingen av Peer Gynt Prisen 2010. Foto: Dag Balavoine

Kai Zahl med Peer Gynt Prisen 2010.Foto: Dag Balavoine


nyheter

Line medeggene! Det er onsdag. Line kommer tilarbeidshuset. Klokka er halv to ogdet er siste time på hennes hjem-medag – men er det noen mening idette da? For Line er det det.

Tekst av ANNE MARIE SÆTHER

Hun seiler rundt fra vevstua til syromog kjøkken. Ser hva de andre gjør,hilser på ”samboere” og medarbei-dere som hun ikke har sett på et pardager da hun i går, tirsdag, var påskolen på Lena. En blir litt nysgjerrigog må se hva de andre holder på mednår en ikke selv har full arbeidsdag.

Om litt kommer Anne Marie somhar spilt strykebass sammen medTone i orkesteret. Vi hilser påhverandre, Line og jeg, så finner vifrem den blå trillebaggen og beggetitter inn i kjøleskapet. Hvor mangeeggekartonger fulle av egg er det blitti løpet av uka tro? Alle taes ut ogtelles. Store og små egg, brune ogrosa og hvite. De er et sant under frahønene nede i det lyseblå huset.

Hanefar som går så stolt rundtsammen med hønene ble født her ihønehuset en gang. Rigmor ogVeronika var ”jordmødre” den gangfordi de andre hønemødrene var iSverige på Midtsommersstevne. Kyl-lingen vår ble døpt Bibbi, men tidengikk og det viste seg at det nok var en

Bobbo. Nå heter han bare hanefar oger riktig så staselig med sine flottehanefjær som ”blafrer” når han går.

Hønene på Granly har kommet oggått på forunderlig vis. ”Kan dere tavare på hønene mine når jeg reiser tilAfghanistan?” var en telefon. ”Kan vifå låne noen høner til å ha på setra påTotenåsen i sommer?” var en annen.Katarina og jeg har vært på Eina oghentet høner fra bosetninger somskulle opphøre, vi har vært i Løten,Furnes og på Kapp. De siste fem komfra Marthe. Så tynnkledde høner har vida aldri sett så vi vurderte nesten å syblomstrede sommerkjoler til dem, menhanefar tok imot dem med åpnevinger, og nå er de gromjentene hans.

Nei så lett tankene ”flakser” når ensitter slik og mimrer. Nå får vi finne til-bake til Line som står klar på trappa iarbeidshuset og peker på Bøketun.Her er vår første stopp på ”eggturen”.Vi drar trillebaggen opp den brattebakken under blodlønnen. Dettemajestetiske treet som vokter Morten,Torgrim, Per, Eirik og Anne Kristin sitthjem. Line finner eggekartongen,ringer på og går inn. Ofte er det Benteeller Åshild vi møter. Husfolket ønskervelkommen og prater, takker og sendermed tomme eggekartonger ut igjen.

Line kikker etter hvem som ellersmåtte være hjemme, lukter godmiddag og værer atmosfæren i huset.På trappa venter jeg som er følges-vennen og prøver å være usynlig men

det er vanskelig for det er reint triveligå gå med på denne eggturen hvergang. ”Hvor går vi nå?” spør jeg lett.”Dat” sier Line og peker på Gamle-huset. Her parkeres baggen vedtrappa, ut fiskes neste eggekartong,pling, pling på ringeklokka.

”Du får hilse”, sier jeg. Borte blir hun.Her i huset oser det vaskede gulv ognylaget mat. Line blir fulgt ut av Karieller en annen, her er så mange godehjelpere. Line nikker og hilser med etvink. Så tar hun bestemt grep omtrillebaggen og peker til Bjørkebakken.Vi går kanskje arm i arm, småpraterom vær, dagen, skolen, mamma. PåBjørkebakken går vi alltid inn veranda-veien. Line lurer fram eggene ogsmetter inn. Inne i stua sitter ofte helearbeidsgruppa i husmøte og planleg-ger. Hva de planlegger får vi ikke høreog slettes ikke jeg som står ute påverandaen, for nå blir Line midtpunktet.Det hilses og hun blir servert kake! Deter nesten så jeg blir misunnelig. Hunfår kjenne varmen på flere måter.Husets og medarbeidernes.

Vel ute igjen går hun knaskende påkjeks eller kake arm i arm med megsom må ta trillebaggen et stykke til-bake gjennom hagen og forbi krydder-urtene. Så pekes det igjen og fartaøker. Trillebaggen er tilbake i Lineshender og opp bakken til Solveigshusgår det. Her er jenta kjent og dethaster med å komme inn. Eggene blirnesten glemt og vi går inn begge tofor å hilse på dem som er oppe.

Fortsetter på side 10

Line WintherFoto: Birka Schmidt-Bäumler

Liv og LorentzFoto: Birka Schmidt-Bäumler Foto: Borgny Berglund

nyheter


Rønnaug, Knut Ivar og Lorentzsitter ved det store spisebordet. Her erdet gode ord og lun stemning. Line serover stua, hilser og gir og får kos avde blide jentene som arbeider her ogden kjekke gutten Moritz. Her virkerdet så trygt og godt og vi vandrervidere ned den bratte bakken til JonMagnus sin leilighet i underetasjen.Han sjøl har dratt på bading på Skreiaså vi lurer inn en halvfull eggekartongpå kjøkkenbenken for vi vet han likeregg godt. Alle må få en liten smak.

Nå er det bare en eggekartongigjen i baggen idet vi går forbi arbeids-huset. Line peker og nevner veving,men det blir det ikke tid til i dag. Imorgen blir det vevstua hos Katarinaog de andre vennene. Vi følges ad tilhønehuset. Her må vi kikke innom åse om de har lagt noen nye egg i løpetav dagen. Det ligger ofte ei høne i enav de tre verpekassene, men i deandre to kan vi plukke noen nylagte,lysebrune egg. Disse blir lagt for segselv og skal vaskes og deles ut nesteuke. Det er så fint med noen arbeids-oppgaver som stadig fortsetter.

Vi to, Line og jeg har gått her i sol ogregn, snø og vind. Lua på snei jakkaoppe, blide og litt urolige. Det har værtsom været, skiftende, men Line harvist meg at de dagene vi har gått medegg har vi gjort det. Aldri halvveis, aldriglemt noen. Mye prat er det ikke, menvi har hatt en oppgave og den har vigjort ferdig. Jeg følger til Birkely ellerkanskje til hønehuset noen ganger.Hun tar de siste, sine og Birkely sineegg fra baggen, vi takker for en triveligtur og ønsker god middag.

Innlegget sto i ”Granskudd”, nyhetsbrevet fra Granly. Red.

Anne og LorentzFoto: Birka Schmidt-Bäumler

Rostadheimen Bo- og arbeidsfelles-skap er et snart 50 år gammelt sam-arbeidsprosjekt hvor alle på stedeter viktige medspillere.

Tekst BORGNY og SVEIN BERGLUNDFoto BORGNY BERGLUND

“Det er i møtet, i samlivet med andre atvi lærer oss selv å kjenne”. Starten pådet hele begynte for snart 50 år sidenmed Åslaug og Edvin Nysæther somtok ansvaret for 3 utviklingshemmedegutter. De hadde tidligere erfaring fraJärna og fra Helgeseter. Noen årsenere kjøpte de Rostadheimen –navnet betyr: et rolig sted.

Vi har lenge hatt lyst til å besøke Ro-stadheimen og i mai ble det til virkelig-het. Etter en del feilkjøring kom viendelig frem en halv time etter avtalen.Vi ble møtt av en blid gruppe kvinnersom var glade for at vi kom for sent forda rakk de å bli ferdig med sitt møte.

Det var ledergruppen vi møtte: med Irén, Hilde, Mette og Camilla.Rostadheimen ligger i naturskjønneomgivelser på Garnes like utenforBergen. I et tett og fint samtun liggerde to boligfellesskapene “Kvarten” og“Kvinten” og gamlehuset “Primen”samt i tillegg er det et dagsenter medverkstedsaktiviteter.

Rostadheimen – enperle ved Sørfjorden

Idyll ved Sørfjorden

F.v: Kyrre Krossøy, Runar Johannessen, Line Camilla Breistein og Kenneth Wullf


nyheter

De to bolighusene er lyse og vakreog ble innviet at Kong Harald V i mai1997, her holder 8 beboere til, fire ihvert hus. Aktivitetene ved dag-senteret omfatter arbeid med ved-kløyving, svømming og arbeid medøkologisk hagebruk samt voksenopp-læring hvor dagsentret har hatt sam-arbeid med Steinerskolen på Nesttun,men det ble avsluttet i år. De håper åfå midler til voksenopplæringen frakommunen. I dagsenteret inntar manogså noen av måltidene felles. Helestedet bærer preg av orden og detlegges stor vekt på det kunstneriske.

Vi var så heldige å få se noen avIrén Kleivens vakre bilder som kansees på hennes hjemmeside:www.irenkleiven.no.

Under samtalen kom det frem atalle satte stor pris på fagdagene, menat de gjerne ville beholde mai-dagenepå Järna. Disse møtene gir fagligpåfyll, man knytter kontakter og er-faringer utveksles. Det gir en opplev-else av å arbeide sammen om noevesentlig.

I Rostadheimens lille brosjyrefinner vi disse linjene:

“Det er ikke målet på Rostadheimenå normalisere hverandre, men å skapeet miljø der individ, beboer og med-arbeider kan oppnå maksimal livs-kvalitet, utvikle seg og bruke sineferdigheter til det ytterste.

Vi streber mot å unngå et “enveis-kjørt” forhold der vi er hjelperne og deer de trengende. Liksom alle har rett tilå få den hjelpen man trenger, har visom mennesker et stort behov for å fåoppleve at vi kan hjelpe andre, at vibetyr noe i andres liv. Alle har vi behovfor både å yte og motta omsorg.”

Fra hjemmesiden til Rostadheimenhenter vi et grunnsyn for stedet:“Driften av Rostadheimen har heletiden vært forankret i et antroposofiskmenneskesyn. Denne livsanskuelse

setter hvert menneske i sentrum somnoe unikt i seg selv. Hvert enkelt in-divid har en sunn vesenskjerne. Der-for har Rostadheimen i alle år værtdrevet etter prinsippet om at både be-boere og medarbeidere er likeverdigepersonligheter. Medarbeideren måderfor bli en miljøfaktor som deltarmed hele seg og leve etter setningersom “vil du være med å forandreandre, må du være innstilt på å jobbemed deg selv først”.

Ledergruppen med Irén Kleiven øverst, Mette Brun og Hilde Stensvoll

Rostadheimen

Irén Kleiven med noen av sine bilder


nyheter

Utstillingen ”Uhørte stemmer ogglemte steder – fortellinger fra ut-viklingshemmedes historie” er endel av et større dokumentasjons-og formidlingsprosjekt som har utspring i et nasjonalt nettverk formuseer som arbeider innenforfeltet medisinsk historie.

Tekst av GRETE EILERTSENFoto MAJA ZAHL

I flere år har de fem museene Sør-Troms Museum avd. Trastad Sam-linger, Emma Hjorth Museum ogDokumentasjonssenter, Nasjonaltmedisinsk museum/Teknisk Museum,Sverresborg Trøndelag Folkemuseumog Bymuseet i Bergen arbeidet medå samle inn informasjon, og inovember 2008 åpnet nettstedetwww.institusjon.no.

I september 2009 åpnet utstillingenpå Emma Hjorth Museum i Bærum,og den har siden vært vist også hosNasjonalt Medisinsk Museum og hosSør-Troms Museum. I sommer visesutstillingen i Bergen, og senere skalden videre til Trondheim og Egersund. Utstillingen og nettstedet har som

utgangspunkt at fortellingene om om-

sorgen for mennesker med utviklings-hemming er en viktig og lite belyst del av norsk historie. I tiårene etter 2. verdenskrig bodde flere tusenmennesker på institusjoner rundt om i landet med samlediagnoser som”åndssvak” og ”psykisk utviklings-hemmet”. Mange bodde der i storedeler av livet, ofte langt borte fra

familie og venner. På 1990-tallet ble institusjonsomsorgen bygget ned, og beboerne skulle integreres inærmiljøet der de kom fra. Som enfølge av denne reformen fikk mangemennesker nye boformer og andremuligheter for livsutfoldelse, menogså nye utfordringer.

Dette er en del av vår nære historiesom har berørt mange mennesker,men som i liten grad har vært doku-mentert og formidlet. Utstillingen harsom mål å bringe frem steder ogstemmer som ikke før har vært synligeeller kommet til orde i offentligheten isærlig grad. I denne utstillingen vilderfor både utviklingshemmede selv,pårørende og tidligere institusjons-ansatte komme med sine personligefortellinger. Gjennom disse fortel-lingene, film, fotografier og tekst fårman møte enkeltpersoner og stedersom til sammen danner et bilde av tid-ligere tiders institusjonsliv og gir glimtfra hverdagen til mennesker med ut-viklingshemming i dag.

På utstillingen kan man blant annetmøte Harald, som ble sendt på spe-sialskole da han var 10 år, og somsenere bodde på mange ulike avdel-

Uhørte stemmer og glemte steder – fortellinger fra utviklingshemmedes historie

Alle bilder: Fra åpningsdagen hos Bymuseet i Bergen.

nyheter


inger på flere institusjoner og ikkebare har gode minner derfra. I dagforteller Harald at ham har fått denfriheten han ønsket seg, en jobb hantrives med og er gift med Bente. Rune har hatt et helt annerledes liv.Han bodde hjemme til han ble 53,men flyttet for to år siden til egenleilighet og er veldig fornøyd med åklare seg selv. Han spiller i band ogliker å være sammen med folk. Runeskriver også på en bok som handlerom at alle mennesker er normale påhver sin måte.

Også på nettstedet www.institu-sjon.no presenteres tidligere institu-sjoner og andre steder, samtidig somenkeltpersoner bidrar med personligefortellinger. Vi ønsker å gi en mestmulig mangfoldig og perspektivrikpresentasjon av historien til utviklings-hemmede, og nettstedet vil væreunder kontinuerlig oppdatering. Vi blirsvært glade for skriftlige beretninger,fotografier, filmer osv. fra menneskermed utviklingshemming, pårørende,ansatte, venner eller andre involverte.Vi trenger også hjelp til artikler om tid-ligere institusjoner og ulike nåvær-ende omsorgstilbud, og vil veldiggjerne få med beskrivelser av lands-byene og deres utvikling. Dersom duhar lyst til å bidra finner du kontakt-informasjon under ”Kontakt oss” imenyen øverst til venstre på nett-siden. Vi ser fram til å høre fra deg!

I 2008 ferdiggorde Bente Edlund sindoktoravhandling med tittelen ”For-pliktende idealisme under skiftendebetingelser – Antroposofiske tiltakfor utviklingshemmede 1924-1990.

Tekst og foto JAN BANG

Arbeidet blir nå utgitt i bok form av An-tropos Forlag. Tittelen er enda ikke be-stemt, men boken kommer ut i løpet avhøsten, med en lansering på Litteratur-huset arrangert av Forum Berle. Edlundhar beholdt det meste fra avhandlingen,men har forkortet noe, og fjernet blantannet metodestoffet. Et godt utvalg medbilder blir også lagt inn i de omtrent 400sider. Da Per Øverland anmeldte Ed-lunds doktoravhandlingen i Landsbyliv17, julen 2008, beskriver han arbeidetsom en gave: ”Denne gaven til Lands-bystiftelsen kan bli til stor glede og nyttefor de mange som er knyttet til de ulikelandsbyene.” Men arbeidet, og boken,behandler mye mer enn bare CamphillLandsbystiftelsens arbeid i Norge, ogdet er klart at alle som arbeider i an-troposofiske virksomheter med forskjel-lige typer omsorg vil ha glede av å læremer om hvordan dette er blitt utvikletover de siste 80 år. Ikke bare det, menden offentlige sektoren må vite mer omhva vi driver med, hvordan, og hvorvåre utgangspunkt kommer fra. Vi harmye å være stolt av, mye å vise frem tilandre, og en dialog vil sikkert vise at vihar fortsatt mye å lære.

Initiativet til å utgi doktoravhandlin-gen i bokform kom fra Cato Schiøtz, og arbeidet er blitt støttet av forskjelligeantroposofiske virksomheter. ”Timingenhar vært bra”, sier Edlund, ”doktor-graden som gir den nødvendige kom-petansen for å kunne starte opp en nyutdannelse, boken, og behov for fag-litteratur på studiet som forhåpentligviskan starte opp på Rudolf Steinerhøy-skolen høsten 2011.”

En av bakgrunnene for at Edlundvalgte dette tema for sin doktoravhand-ling var, at selv om det har vært drevetantroposofisk omsorgs og pedagogiskarbeid her i landet i over 80 år har dettealdri blitt vurdert av myndighetene ellervært forsket på. Det offentlige harstøttet arbeidet økonomisk, men de har

aldri vist interesse for hvilke resultaterdet gir. ”Overraskende” kommentererEdlund.

Det har eksistert en intern utdann-else i helsepedagogikk og sositalterapisiden 1990 tallet, organisert underNorsk Forbund for Helsepedagogikk ogSosialterapi. Dette treårige seminaret,ofte nevnt i landsbyliv som ’blokk-uke-seminaret’, har produsert flere kull medferdige opplærte studenter, men harikke hatt noen formell godkjennelse. Det er nå avviklet og blir erstattet av detnye bachelor-kurset i det man har valgtå kalle sosialpedagogikk. Petter Holmog Karen Nesheim gjorde noen frem-støt for å få det godkjent som ikke førtefram, og henvendte seg til slutt til RudolfSteinerhøyskolen med spørsmål omsamarbeid om en bachelorgrad. BenteEdlund og Petter Holm har samarbeidetom utviklingen av studieplan og søknadtil Nokut. Utdannelsen skal kvalifiserefor sosialfaglig arbeid både i sosialtera-pien og i steinerskolene. Derfor navnetsosialpedagogikk. De satser på et posi-tivt utfall av godkjenningsprosessensom de nå går inn i.

De neste månedene vil vise enspennende utvikling av vårt fagmiljø: ny akademisk fagbok, ny akademisk utdannelse og i tillegg planleggerLandsbyliv å bidra med et fagbilag. Den nye utdannelsen vil trenge godeforelesere med akademisk kompetanseog erfaring fra sosialt arbeid på an-troposofisk grunnlag. Edlund oppfordrersosialterapeuter å tenke på å ta mas-tergrad i ulike aspekter av vårt arbeidfor å kunne være med til å bidra til ut-dannelsen som nå er på trappene.

Sosial terapeutisk fagmiljøpå et ”høyere nivå”

Bente Edlund. Foto: Jan Bang

nyheter


I over 80 år har Steinerskolene ikkehatt sterk nok innflytelse på det of-fentlige skolesystemet til å utførede store forandringene.

Tekst av JAN BANG

To spørsmål oppstår: ”Hva slagsforskning er blitt utført om Steiner-pedagogikken?” og ”Hvor bevisst erSteinerskolelærere om forholdet mellom Steiners verk og nåtidens pedagogiske teorier?”

I 2008 bestilte det Australske Stei-nerskole Forbundet en oversikt avAustralsk akademisk forskning medutgangspunkt i Steiners filosofiske og pedagogiske skrifter. Rapporteninkluderte 25 sider med data, enbibliografi, og en vurdering hvor Stei-nerpedagogikken ble plassert innen-for nåtidens pedagogiske forskning.Mye av dette er ikke å finne i vanligeuniversitetsdatabaser.

For å lese rapporten gå til:www.steineroz.com/research

I 2009 ga Pädagogische Forsc-hungsstelle i Stuttgart støtte til å ut-vide dette pilotprosjektet, som vil nåfokusere på Europa, fortrinnsvis eng-elsk og skandinavisk, forskning. Dehåper å få støtte nok til å utvide dettetil Nord Amerika. Arbeidet er ledet avDr. Jennifer Gidley, forsker ved GlobalCities Research Institute, RMIT Uni-versity, Melbourne, Australia.

Vi som arbeider med antroposofiskomsorg er ikke skole-pedagoger, menmye av det vi driver med har en pe-dagogisk vinkel, og Steinerpeda-gogikken er vel en av de nærmestefagområder. For de helsepedagogiskeskolene er det jo helt sentralt. Denneforskningen kan sees i sammenhengmed etableringen av Karl König Ar-kivet (se utgave 21, Julen 2009 avLandsbyliv). Dette kommer på engunstig tid for oss, da det ser ut til atbatchelor utdannelsen i Sosialterapikan begynne til høsten 2011 påRudolf Steiner Høyskolen.

Steiner Forskningsdatabase

Tekst av Jan Bang, basert på et innlegg i Camphill Corres-pondence

I november i fjor var det et møte iRudolf Steiner House i London hvoren gruppe forskningsorienterte in-divider vurderte hvordan man kunnefremme forskning på antroposofiskhelse og omsorg i Storbritannia. Deble enige om at dette var viktig. Delvisvar formålet av intern interesse, slikat de som arbeider innenfor dette felt

får en dypere forståelse og profe-sjonalitet – og delvis eksternt, slik atandre kan også forstå, bli inspirert, og motivert av vårt arbeid. Faget haropplevd en stigende grad avreguleringer fra myndighetene i desiste årene og det er vesentlig atyrket kan sørge for at regulering blirgjort på en slik måte at det ikke for-styrrer arbeidet, men tilfredsstillermyndighetenes krav på samme tid.Dypere forskning på universitetsnivåvil bidra til å skape en slik situasjon.

For å etablere en universitetsavdel-ing med ansatt lektorstilling regnet deut at dette krever minst £250 000,-per år ( 2 447 000,- Nkr.). Siden detmå garanteres at dette kan bæresminst fem år inn i fremtiden, måtte dekunne garantere 1.5 million £.

Arbeidet er koordinert av StefanGeider, koordinator av den An-troposofiske Medisin Seksjonen iStorbritannia. Mer om dette påwww.ahasc.org.uk

Antroposofisk Helse og Omsorg avdeling på universitetsnivå i Storbritannia

LBL’s FagbilagLandsbylivs redaksjonsgruppehar lenge vært enig om at vi måha et fagbilag for at yrket vårtkan følge med i utviklingen.Denne avgjørelsen forsterkes av de to foregående innlegg. Det er allerede blitt holdt etmøte om dette, og det er ut-arbeidet en fremdriftsplan. Av forskjellige grunner, tekniske,organisatoriske og økonomiske,har vår ambisjon til å få dettebilaget ut denne høsten ikkevært mulig, men det arbeidesiherdig med å nå en deadline tilJuleutgaven. Red.


møteplassen

Simone Wantz snakket medRegula Knup fra Vidaråsen:

Regula Knup eret sommerbarn.Jeg vet hun likersol og varme og åkaste seg ut ivannet. Helst villehun ha feiretbursdagen sin påstranden somhun gjorde i fjor.Men i år ble deten festdag påVidaråsen: Den25. Juni feiret

Regula sin 50 års dag sammen medmange venner. I anledning til dennedagen traff jeg Regula på Tollboden iTønsberg til et intervju.

SIMONE: Regula, kan du fortellelitt om deg og om din tid før du kom tilVidaråsen?

REGULA: Jeg er vokst opp i Sveitsute på landet med tre søsken. Jegvokste opp i huset til kommune-administrasjonen med masse kon-torer og vanskelige telefoner. Da jegvar 12 år visste jeg at jeg skulle blisykepleier. Etter skolen jobbet jeg litt isør Sveits i klinikken Santa Klarasammen med nonner fra Parma. Deretter tok jeg sykepleier utdann-

ing og arbeidet som sykepleier. Jegvar interessert i alternative behand-lingsmetoder og møtte også an-troposofi. Da jeg hørte om Camphillsa jeg opp min sykehusjobb og reistei 1985 til The Mount i England. Detvar et Camphillsted for barn og ung-dommer fra 12 år og oppover. Derhadde jeg mange forskjellige opp-gaver. Etter et år reiste jeg tilbake tilSveits for å jobbe på Ita WegmanKlinikken i Arlesheim, der jeg ogsåtok del i et kurs om antroposofiskmedisin og sykepleie. Under en Idriart Festival i Budapest

møtte jeg Nina Brahm fra The Mount.Hun var på vei til å flytte med sinfamilie til Vidaråsen. Der besøkte jeghenne i 1988. Det ble 10 intensedager hvor det ble klart for meg at jegskulle flytte dit, og i oktober 1988flyttet jeg da til Vidaråsen.

S: Og der ble du? R: Der har jeg vært i snart 22 år,

og der fikk jeg min datter Monia.

S: Du har ved siden av å være morhatt mange forskjellige oppgaver ogverv på Vidaråsen?R: Landsbysykepleier var hoved-

oppgaven, så har jeg vært hus-ansvarlig, var med i økonomigruppenog i ledergruppen.

S: Du har satt inn mye kraft og tidpå at Ita Wegman Hus skulle bli til,huset og oppgavene ligger deg veldignær ikke sant?R: Ja, det er noe spesielt at jeg har

vært ansvarlig der i huset i de 6 åreneda Ita Wegman Hus var i oppbygnings-fasen. Til å begynne med hadde jegfortsatt landsbysykepleie i tillegg. Detvar viktig for meg å bygge opp trygghetfor de beboere som var der og etter de6 år kunne jeg slippe det og flytte ut.

S: Og under denne tiden som syke-pleier på aldershjemmet; Ita WegmanHus, har du vært nær mange som vardødende og du har vært sammenmed dem helt til de døde og gikk overterskelen til den åndelige verden ogdu har ordnet opp i alt som måttegjøres etterpå. Hva har dette betyddefor deg?R: Det var intense år, også i forhold

til alle som forlot livet der i huset pga.alder og sykdom. Etter 1998 begynteen tid hvor flere enn før ble gamle.Det har med alderen av Vidaråsen ågjøre og at vi hadde alderstilbudet påIta Wegman Hus. Nu kunne flere be-boere og medarbeidere tilbringe sinsiste livstid der og til og med få lov ådø der.Men jeg har også opplevd dødsfall

tidligere i mitt liv, min bror døde dajeg var 11.

S: Og hvordan var det å være nærmange som døde.?R: Ja, når noen blir født så hjelper

jordmoren til. Det å følge menneskerover terskelen til himmelen er ogsåen oppgave. Noen kalte det for ”himmelmoren”.

S: Og det har du gjort ofte, følgemennesker i den siste livstid.

R: Ja, hva skal jeg si? Det erspesielt når man har mange forskjel-lige roller i forhold til et menneske:som sykepleier, husansvarlig menogså som den nærmeste (fordifamilien ikke alltid er tilstedeværende)i den siste livstid.

S: Det går nær og berører?R: Ja det gjør det, og det er veldig

spesielt når man får lov å være medpå siste utpust.

S: Tidligere har du også hjulpetmange som var syke eller utslitte medå ordne et opphold på Vidarklinikken,det antroposofiske sykehuset i Järna iSverige eller et annet sted. Det ernoe mange av oss er veldig takknem-lig for. Men da du ble sykemeldt måttedu ordne opp i alt selv. Er det kanskjelitt av en sykepleiers skjebne: å hjelpede andre, men trenger hun selv hjelp,er det ikke så lett? R: Ja – jeg måtte lære meg å be

om hjelp.

S: For noen år siden har du ut-dannet deg i rytmisk massasje: Kandu fortelle litt om det? R: Det har vært veldig viktig for

meg å bruke mine hender, etter at jeghar hatt mange administrative opp-gaver. Samtidig har det også et kunst-nerisk element.


Et møte med Regula

Simone WantzArkivfoto

Regula Knup. Foto: Jan Bang


møteplassen

S: Også er du glad i musikk?R: Å ja! Jeg er glad i musikk og

dans! Jeg liker å synge og å spillepiano og lyre.

S: Og nå holder du på med en nyutdannelse, hva er det? R: Jeg utdanner meg i

Rosenmethoden. Det er en kropps-terapi som har berøring som grunn-lag.

S: Hvordan ser ditt liv på Vidaråsenut i dag?R: Jeg er ”landsbysykepleier” men

har ikke noen husansvar (for tiden harjeg ansvar for to Landsbyboereallikevel) og at jeg jobber litt medmassasje.

S: Hvordan står det til påVidaråsens for tiden?R: Det har kommet en ro over

landsbyen. Det er en god stemning påVidaråsen for tiden. Men det er alltiden utfordring å få nok kompetentemennesker til å ta på seg ansvar ogoppgaver i husene. Det er hovedopp-gaven.

S: Har du en drøm Regula?R: Ja, at den terapeutiske ak-

tiviteten får mer plass i livet mitt.

S: Er det noe som ligger deg påhjerte, som du enda gjerne skullesagt her?R: Det å leve i nuet har blitt viktig

for meg. At man ikke blir hengende idet som har vært, at man heller ikketenker for mye på hva man skal, hvasom skal skje, men det å være til-stede i nuet er viktig. Da oppstår detet frihetsmoment:

TidDet finnes bare en tid. Fordi hendelser i nåtidenkan forandre fortiden.Så blirFortiden tilFremtiden iNåtiden.Det finnes bare en tid:Nå

S: Takk, Regula, og lykke til videre.

Judith Ingram i samtale med Jan Bang

I år sluttet Judith Ingram som dagligleder på Vidaråsen Landsby. Lands-byliv var på besøk hos Judith ihennes leilighet i Gamlebyen i Oslo.

LANDSBYLIV: Hvor vokste du opp,med hva slags bakgrunn? JUDITH INGRAM: Jeg er født i

1952 i en forstad i Sør London,Bromley, middel middel klasse, vi varjo en privilegert generasjon, menhadde det nokså knapt økonomisk.Jeg gikk på en jenteskole, en aka-demisk skole som jeg ikke var be-geistret for. Men mine første tre år vari Afrika, i Nyasaland, i dag Malawi.Jeg har noen drømmelignendeminner og noen fotografier, men haraldri vært tilbake dit selv om jeg føleren lengsel etter mitt opprinnelig hjem-sted. Min far var konsulent for to-bakksdyrkingen der, og mine foreldrevar vel pionerer på noen måter.

LBL: Hvordan fant du frem tilCamphill, og til Norge? JI: Jeg husker godt en åpenbaring

da jeg var i 12 – 13 års alderen. Jegleste mye dikt på den tiden og varsærlig opptatt av engelske diktere fraførste verdenskrig. Jeg husker jegtenkte at det MÅTTE være mulig åskape en bedre verden enn dette! Ja, denne lengselen lever vel fortsatt imeg den dag i dag.

Den andre inspirasjonen var da minmor jobbet i et byfellesskap for vans-keligstilte ungdom drevet av en kvekerjeg beundret sterkt. Med han som for-bilde tenkte jeg at jeg kanskje ved åhjelpe andre kunne forandre verden,gjøre det til et bedre sted og sette mittpreg.

Den direkte tilknytningen var gjen-nom en nabo i Bromley, en hollendersom hadde 7 barn, den yngste medDowns Syndrom. Naboen var en godvenn av Annelise Bruhl, som var en”andre generasjon Camphiller”, ogdet var henne som foreslo at jegskulle prøve Camphill. Gjennomhenne havnet jeg i Camphill Schoolutenfor Aberdeen som 19-åring etter

å ha tatt det som tilsvarer artium. Dertraff jeg mange av de opprinneligeCamphill pionerene blant annetThomas Weihs, og ble helt betatt avbarna. Men jeg følte at jeg var for ungog umoden til å jobbe med barn, ogat landsbylivet ville være bedre formeg. Derfor dro jeg til Botton Villagehvor Kate Roth mottok meg medåpne armer, men foreslo at jeg skulleprøve et annet land og lære meg etnytt språk. Jeg valgte Norge fordi jegofte hadde drømt om et bestemt stedi Norge, men hadde aldri vært der.Det rare var at jeg ikke fant det stedetfør jeg tilslutt kom til Solborg, derligger det et lite småbruk oppe iskogen bak landsbyen. Det var detstedet jeg hadde drømt om!

LBL: Kan du fortelle litt om de for-skjellige landsbyene du har bodd i? JI: Åh, jeg har vært så mange

steder! Camphill School og BottonVillage, men bare noen uker, så harjeg vært på Vidaråsen, Solborg, Jøss-åsen. Og så 14 år i Nord-Irland hvorjeg var med på å stifte Clanabogan,og Holywood utenfor Glencraig. Jegvar også ett år i Kyle i Irland, og ett åri The Mount i Sør England.

LBL: Hva slags arbeid har du gjort ilandsbyene? JI: Hva har jeg ikke gjort, er bedre

å spørre! Med nesten 40 års erfaringhar jeg nok gjort det aller meste, værtansvarlig for både hus og verksteder,ja vært ansvarlig daglig leder både på

Veiene skilles

Judith Ingram. Foto: Borgny Berglund


møteplassen

Holywood og på Vidaråsen. Når jegtenker tilbake over min tid i Camphill,ser jeg at jeg har arbeidet med allelivsepokene, fra småbarn, ungdom,voksne, og på Ita Wegman Hus påVidaråsen også med mennesker i sinsiste livsfase. Jeg har vært med i flerepionérsituasjoner.

LBL: Hva opplevde du som detmest spennende oppdrag? JI: Hvert nytt oppdrag var alltid det

mest spennende, og dette fortsattehelt til mitt siste oppdrag som var åvære daglig leder på Vidaråsen. Dettevar samtidig det mest utfordrende og givende oppdrag jeg har hatt iCamphill.

Først og fremst måtte jeg samar-beide tett med en rekke menneskerutenfor landsbyen, med lokalbefolk-ningen, med styret, med kollegaer iSigno (tidligere kjent som Hjem forDøve) i Andebu, og med medarbei-dere fra de andre landsbyene. I tillegghadde jeg et berikende samarbeidmed Julia Wolfson, Torge Øverli ogLisbeth Aglen, noe som ga særpreg idenne oppgaven. Jeg har forsøkt åfornye et vesentlig aspekt av det jegregnet som det mest viktig i Camphillimpulsen. Nemlig det å skape et nett-verk av gode kontakter både med folk inabolaget og med fagmiljøet, som villeføre til en opplevelse av at vårt arbeidfaktisk er integrert i en stor og mang-foldig verden.

Jeg har vært involvert i pioner-arbeid i Clanabogan, Holywood,Solborg. De siste årene på Vidaråsensyntes jeg også kunne karakteriseressom et banebrytende pionerarbeid.Nå arbeider jeg på HelsepedagogiskSkole her i Oslo, og her er det ogsåønsker om utvikling av et tilbud i for-bindelse med elever som er ferdig påskolen.

LBL: Hvorfor bestemte du deg for åslutte som Camphill medarbeider? JI: Jeg følte tilslutt at jeg hadde

bidratt med det jeg kunne, jeg haddeikke mer å gi. Ja, kanskje det jeghadde å gi passet ikke inn i lands-byen lenger. Veiene skillet seg, menikke nødvendigvis som noe negativt.Vi er med i en strøm og så kommerdet et veiskille. Men dette var jo enprosess som hadde sine smertesider,og det er noe som hører til der hvor

det er organisk vekst og utvikling. I til-legg oppdaget jeg at jeg lengtet etteret hjem som for meg ikke var i lands-bylivet.

LBL: Hva med privatlivet? Hva medJudith, ikke bare som Camphill med-arbeider? JI: Jeg setter stor pris på min

familie, mine fire barn som nå alle erher i Norge. Ellers er jeg veldig glad iå gå på tur, høre på musikk, spesieltfra andre kulturer, lese, og ikke minst,engasjere meg i samfunnet.

LBL: Har du tatt med deg noe avlandsbyimpulsen videre?JI: Da må jeg spørre tilbake ”Hva er

landsbyimpulsen?” For meg er det åstøtte utviklingen av potensialet ihvert individ, og å tilretteleggemulighetene slik at hvert individ kangi sitt unike bidrag til verden. Etter 38 år i Camphill-sammenheng

har jeg en dyp takknemlighet for å hamøtt så mange fine mennesker, ogopplevelser av livets mangfold sombidrar til livets rike billedteppe.

Tekst og foto BORGNY BERGLUNDDa jeg var på representantskaps-møtet på Jøssåsen i juni, bodde jeg i samme hus som Bjørn Morten Øy-angen. Det var et hyggelig møte, hanble min guide som viste meg rundtomkring.Bjørn er 55 år og har vært på Jøss-

åsen i 32 år. Han liker å spille fotball,tar seg ofte en tur til Trondheim og ersupporter for Rosenborg (RBK) ogfrivillig hjelper på mange forskjelligearrangement som Olavsdager og Hellbluesfestival. Bjørn har jobbet trofastpå gården i alle år. Han er glad imusikk, og leser mye – gjerne krim,Agathe Christie og Henning Mankeler favoritter.Det var som sagt et kort, men

hyggelig bekjentskap. Jeg håper vitreffes igjen en annen gang medbedre tid.

Bjørn viser frem preparater

Et hyggelig møte med BjørnNærkontakt


glimt fra verden

Deltagere fra Camphill-landsbyenei Norge gir et bilde fra en dag hver

Tekst og foto DAG BALAVOINE

Her var vi samlet igjen; torsdags-kvelden, 1. juli 2010, i Delsbo, iSverige. Landsbyfolk fra Norge,Sverige, Finland, Russland, Estlandog Latvia, samt gjester fra Marjatta iDanmark. Denne gangen var detStaffansgården som innbød til Nord-isk landsbyfestival som Camphill-landsbyene i Norden arrangerer hvertandre år.

Forventningene var til å ta og følepå da vi møttes til kveldsmat i denvakre kafeen og til åpningsordene isalen fra Matti og Jens. Et forfriskendegladjassband spilte opp og vips, fikkden fortettede forventningen utløsningi dansen og det upretensiøse oggledefylte samværet som alltid pregerfestivalene våre. Det var som om vi,både kjente og ukjente, hadde værtborte fra hverandre en kort stund ognå kunne ta fatt på samværet igjen.Som vanlig fikk vi et kjede med etnavn på en ukjent venn som vi skullefinne i løpet av festivalen…hvemkunne det være, mon tro?

Jøssåsen forteller fra fredag ”De olympiske Camphill leker” var påprogrammet. Rett fra høyhustren-ingen i Mostadmarka dro 10 godttrente trøndere tidlig denne morgen tilsportsplassen. Vi trodde først ikkevåre øre og øyne men en fullsatt stadion tok oss imot. Og ikke baresvenske eller nordmenn, nei hele

Nord-Europa var til stede. Våre finskenaboer, estere, latviere og til og med”exotere” helt fra øst (Moskva) ognoen langt, langt sør (Danmark).Vi var godt forberedte og etter at vi

hadde hilst på en del av våre kon-kurrenter valgte vi å starte opp medsamme.

Vi startet med ”baderomsballkast”,et av de mer tradisjonelle grener i”Camphill games”. Så gikk vi over til”støvlekasting” hvor det trengs bådestyrke, teknikk og en del kunnskapom gård og fjøs. Ungdommene fravårt lag deltok i løping, en gren somikke var så godt likt av alle Mostinger,men som brakte oss vårt enesteedelmetal, i form av en sportsbag,

med hjem. Vi avsluttet den førstedelen ”gamesene” med såpeskålstabling; en nervepirrende ny sports-gren, absolutt til fordel for våresvenske venner.

Etter en kort pause med underhold-ningen; ”Menneske Bingo” og med godmat og drikke, startet hovedgrenen iårets ”Camphill games”; ”tautrekking”.Her var det ”Exotene” som virkeligvisste seg frem og våre venner langtøst fra vant vel fortjent. Vi håper atneste gang denne gren utføres blirmed ski på benene slik at vi nordmennkanskje også kan vinne en gang.

Å delta er viktigste… så godt for-nøyde, rene og velkledde reiste vi tilkveldsmaten i den ”olympiske lands-byen”, Staffansgården. Der det blemedaljeutdeling og disko senere påkvelden. Også introduserte vi fra Jøss-åsen, ”Kubb – spillet” denne kveldenog håper på at dette blir en ny gren ide neste olympiske sommerleker.

Vidaråsen forteller fra lørdag På lørdag var det utflukt. Etter frokostmøttes alle ved idrettsplassen. Detvar flere utflukts tilbud: Å reise tilHudiksvall eller å ro en spesiell typekirkebåt. Det var også mulig å gå påtur eller delta i kunstneriske ak-tiviteter. Vi fra Vidaråsen ble med enstor gruppe som dro til Jærvzoo, en

Nordisk Camphill Landsbyfestival i Sverige

Overalt sitter musikere og spiller sammen eller for hverandre.

Kveldsstemning på Staffansgården under Delsbofestivalen


glimt fra verden

spesiell dyrepark i et forholdsvis brattskogsområde. Der var det bygget innen vei laget av tre, som en slagskjempelang bro, som snodde seggjennom landskapet.

Langs veien kom vi til steder der de forskjellige dyrene levde. Vi komganske nær dem og kunne se demgodt. Vi kunne se på veldig mangevilldyr som fins i Norden og likevelføle oss helt trygge. Vi så ulv, rev, elg,reinsdyr, rådyr, jerv, gaupe, moskus,samt mange fugler som ørn, falk,duer og mange forskjellige slagsugler. Mange av oss ble nok ståendelengst hos bjørnene. En av bjørne-ungene hadde klatret opp i en tretoppog lekte der mens de andre tumletrundt på bakken. Binna lå rett ut ogkoste seg som bare bjørner kan det.

Underveis var det også mulig å taen rast og slappe av med en is. Dettok ca. 2 timer å gå hele runden, Vitok oss god tid og selv om det vartungt for noen å komme til topps, gikkalt mye lettere på nedturen. Vi fikk utlevert deilig lunsj fra Delsbo-folket.Alle satte seg i skyggen for å spisefor det var veldig varmt i solen.

Etterpå dro vi «hjem» hvor nestenalle tok en liten hvil før kveldspro-grammet. Kl.18.00 var det deilig mat åfå på Staffansgården før en hyggeligkveld med sang og dans ledet av folkfra forskjellige steder i Norden. Etterpå

var det diskotek inne, mens noen spilteKubbespill ute med folk fra Jøssåsen.

Solborg fortellerDet var 6 av oss fra Solborg påDelsbo-festivalen. Ikke alle haddevært i Sverige før, så det var spenn-ende å sammenligne Norge ogSverige. Vi var også spente på å opp-leve hvor mye svensk vi kunne forstå.Vi ble forelsket i Sverige allerede påflyplassen etter å har smakt påSvensk iskrem. Jordbær, nøtter, villbær iskrem- vi følte at tiden i Sverigemå bli spennende.Hver deltaker fikk sinn hemmelig

venn og det var spesielt for oss fra

Solborg å få venner fra Danmark.Etter å bli kjent med dem, heiet vi all-tid på dem i forskjellige aktiviteter,danset med dem og småpratet vedbordet.

Idrettsaktivitetene var en fin opplev-else for oss, fordi vi kom til finalen ogvant en gullmedalje. Spesielt likte vi ådra tau. Sammen med andre fra enNorsk Camphill-landsby, har vi prøvdå vinne over russiske og estlandskefolk, men klarte det ikke. Vi var over-asket og begeistret over deres kraft.Det var fint å finne ut at Norge har såkraftige, men snille naboene.

Spennende var det også at tomennesker, en fra Solborg og en fraStaffansgården, hadde fødselsdagsamme dag – 2 juli. Vi sang en Norskbursdag sang for en dame fraStaffansgården, og så fikk vi høre enfinsk bursdag sang igjen, så derhadde vi en liten kulturutveksling.

Vi likte alle aktiviteter, men beste foross var utflukten til Delsbo-festivalen,på søndagen der vi kunne høre lokalfolkemusikk og lære svensk folkedans.Vi må innrømme at vi aldri hadde settså mange fiolinspillere på en gang.Det var fint å se barn og eldremennesker som spiller sammen.

Alle deltakere fra Norge vil takkeStaffansgården folk for å ha organi-sert så fin festival, takk for å ha gittoss en fin opplevelse og en fin ferie.

Festivalhygge.

Folketoget startet fra Delsbo kirke.

glimt fra verden


Himmel og jordHimmel og Jord – ja det heterfaktisk dalen hvor Camphill Herma-nus ligger. Hardy, vår husvert fraCasa Anha Bed & Breakfast, kjørteoss flere kilometer gjennom etskogkledd landskap for å kommetil stedet som ble etablert i 1978.


På den store åpne eiendommenfinnes både en Steinerskole og engård. Disse drives som to selv-stendige enheter: Camphill Farm og Camphill School. Det var markedsdag både i byen og

over hele Hermanus-området dennedagen, derfor også på Camphill. Førstdro vi til Montessori-skolen. Til våroverraskelse hadde Camphill også enstand der hvor de solgte ost og grønn-saker. Det var mange hvite menneskerpå markedet, ikke en eneste farget åse. Til å være arrangement på enskole var det få barn å se.

Senere på dagen dro vi til CamphillHermanus, hvor markedet var påfellesområdet for skolen og gården.Det var en såkalt tilfeldighet at vi påen parkert bil i byen noen dager tid-ligere fant en løpeseddel om nettoppdette markedet. Her var det et yrendeliv med alle hudfarger, men ikke såmange salgsboder. Det skulle væresirkus med akrobater og spenningenlå i luften. Det var ingen trampoline åhoppe på for barna, men de haddehalmballer. Hvilken glede og aktivitet!Det ble hoppet og bygget og rullethalmballer i alle retninger. Senere blede brukt som benker under forestil-lingen. Sirkusartistene skapte stor begeist-

ring hos de flere hundre store og småsom var møtt frem. Det ble sjonglert,gjort akrobatiske kunster og hoppgjennom flammer. Spesielt varklovnene populære. Akrobatene av-sluttet med å danne en pyramide hvorfire av de små tilskuerbarna ble heistopp i pyramiden. Noen timer senerevar det barnas tur til å lage sirkus. Dehadde på forhånd fått noen dagersundervisning av ”proffene” og lånte

nå deres alt forstore kostymer tilfremførelsen. Degjorde ablegøyer,kunststykker ogklovnestreker ut frasine muligheter –stor begeistring!

Vi kom tilCamphill Schoolfor annen gang etpar dager senereog fikk nå en langprat med Katrinasom fortalte ossom skolen påstedet som har 45

barn med ulike hudfarger. 25 barn borpå internatet, og alle har forskjelligehandikap. De hvite er betalende – og

godt for skolen er det – for de svartekan ikke betale så mye for seg. Øko-nomien er stort sett basert på gaverog et lite tilskudd fra det offentlige.

Camphill FarmLitt senere ble vi vist rundt på gårdensstore område – ca 1250 mål – somomfatter biologisk-dynamisk grønn-saksdyrking, gartneri og verkstedersom: bakeri, lysverksted, krydder-produksjon og meieriprodukter.Gården ligger i naturskjønne omgiv-elser og har ca 50 beboere og noensom kommer på dagtid. Gården slitermed økonomien.

Vi ble invitert til lunsj i ett av husene,det var rørende å se hvordan Nancytok seg av Koos, som var ganskehjelpeløs og helt uten språk. Så gikk

Markedsdag på Camphill

Dorthe Andersen

Katrina Moore

Arbeid med stiklinger


glimt fra verden

turen innom Dorthe. Hun ville ogsåservere oss noe, men vi hadde nett-opp vært gjest i et av de andre huseneog fått både lunsj og kaffe, så vi takketnei til det. ”Ikke en gang en kaldTuborg?” Det kunne ikke Borgny ståfor i varmen! Det er første gang vi erbudt alkohol i Camphill. Vi forsto at dehadde et ganske liberalt syn på bådesex og alkohol. Spiritus i arbeidstidenforekom ikke. Medarbeiderne kunne taet glass vin med beboerne ved festligeanledninger. Forbud ville bare skapenysgjerrighet, mente Dorthe. Dehadde ikke opplevd noe negativt veddenne holdningen – tvert i mot.

En Camphill-avlegger: Hermanus Waldorf SchoolHermanus Waldorf School ligger nærved Zweihle Township utenfor byenHermanus. Township er betegnelsenfor områder som apartheid-regimettildelte den sorte befolkning. Der borde fleste av familiene i små skur medblikktak. Ofte flere generasjoner påett til to rom. Skolen har i dag ca 200elever fra 1. til 7. klasse pluss tobarnehageklasser.

Den første starten i 1994 var enbarnehage for sosialt vanskeligstiltebarn fra Township-området. Barne-hagen var et initiativ fra CamphillWaldorf School som arbeider medmentalt handicappede barn og harmange sorte barn fra fattige hjem.Barnehagen leide i denne tiden plasshos Camphill-skolen. Etter hvert sombarna i barnehagen ble skolemodne,ble det startet opp en første klasse i

tilknytning til barnehagen. Barnehagenog skolen lå langt fra der barna bodde.Det ble derfor et ønske om å flytte til etmer sentralt område.

Hermanus kommune støtter pro-sjekter som arbeider med sosialtvanskeligstilte barn og barn som erblitt foreldreløse på grunn av aids.Kommunen var derfor villig å tildelebarnehagen og den lille skolen et 1område på 200 mål nær ved Towns-hip Zweihle. Dit flyttet skolen ogbarnehagen i 2001. I dag er den enselvstendig enhet. Det ble til å be-gynne med bygget to hus ved midlerfra stiftelser i Mellom-Europa. Skolener avhengig av sponsorer og støttefra inn- og utland. Den statlige støttener liten.

Området er tatt godt vare på.Barnehagen har i dag venteliste. Deter mange sosialt vanskeligstilte barn iområdet. Mange foreldre er arbeids-løse, ofte er det bare en av foreldrenesom har en liten inntekt. Man regnermed at det i Townshipen er ca 1000barn som har svært dårlige skoletil-

bud og mange går ikke på skole i dethele tatt. Levevilkårene er tøffe for foreldrene. Skolen er voksende og for-eldrene i området har etterhvert fåtttiltro til skolen og sender sine barn tilHermanus Waldorf School for å gidem mulighet til en bedre fremtid. Detgjelder også for de som bor utenforselve townshipen.

TilbakeblikkMen for å gå tilbake i tid: Vår Camphill-historie begynte utrolig nok i husethvor vi bodde. Da vår husvert – Hardy– spurte oss om hva vi hadde forplaner for dagene fremover, komnavnet Camphill på tale. Vi så at noelangsomt begynte å demre for ham -minner som lå 55 år tilbake i tid, dukketnå opp. Hardy kunne fortelle at hanhusket fru May Redman og hennessønn som var noe annerledes og at dehadde startet en Rudolf Steinerskolelangt borte et sted, og at noen barn blekjørt til denne skolen hver dag. Dissebarna så han og kameratene også hosbarbereren og andre steder. De haddeikke reagert negativt på at de varannerledes. Noen dager senere tok vårvert oss med til huset hvor familienRedmann den gang bodde. Hanhusket eksakt hvor det lå. Noe var for-andret, f eks hadde huset hatt halmtak,men det meste var som den gang. Detvar ingen hjemme, men vi tillot oss ågå rundt for å se oss om ”på gamletomter”.

Omsorg

Fra markedsdagen


glimt fra verden

Friedwart Johannes Bock døde iAberdeen tidlig på pinsesøndagmorgen, 23. mai 2010, 81 årgammel. Han levde og arbeidet iCamphill i Scotland i over seksti år.

Tekst av JOHN BAUM

Denne våren ønsket Friedwart at de70 år Camphill har eksistert skullefeires; kvinnene hadde flyttet tilCamphill hus 1. juni 1940 mens ’TheBattle og Britain’ ble utkjempet ogmennene satt internert. Fredagen førpinse i år ble Kong Arthur spill fremførti salen i Camphill som en markering,med Friedwart og hans kone Nora tilstede. Det er ikke tilfeldig at Camphillutviklet seg først i Kong Arthurs rike;det Runde bord er et bilde på felles-skapet.Camphill var ni år gammel da

Friedwart kom dit som 20-åring i1949 fra krigsherjede Tyskland. Hansmor Grete døde i barsel rett førkrigen, hans far, Emil Bock var Erke-overlenker, øverste leder, av Kris-tensamfunnet i verden. Camphill varden gang kun ved Aberdeen. Flykt-ninger som grunnla Camphill åpnetdørene for flere hundre barn ogmange unge, søkende mennesker.Friedwart og 24 andre formet detførste Camphill Seminaret. Det var etvendepunkt for mange, og samtidig

også for Camphill. For når seminaretvar ferdig i 1951, var en ny genera-sjon klar til å starte nye steder, flere iandre land. Mange reiste, mensFriedwart var en av de som ble iCamphill på nordbredden av elvenDee resten av livet.

Friedwart arbeidet som lærer iover 50 år, og med lederoppgaver ien årrekke. Med årene ble han etlevende arkiv over Camphills historie.Fra ungdommen av hadde hanobservert nøye og i moden alderkunne han svare når folk henvendteseg. Friedwart fulgte de mange eleverhan hadde hatt i årenes løp, så velsom venner, med varm interessevidere på deres vei i livet: ”Å minneom kvelden de som har gått foranoss, og tenke om morgenen på desom er yngre eller jevnaldrende harblitt en dyrebar del av livet”, skrevFriedwart en gang. Friedwart besøkte Norge flere

ganger, og kjente mange her i landet.Han fulgte utviklingen av arbeidet iNorge, fra tiden da en gruppe ungeog uerfarne mennesker seilte tilBergen for å hjelpe og starteHelgeseter i 1954 og opp gjennomårene. Når mange i øyriket merketmest hvordan Vikinger herjet når dekom til Storbritannia, studerte

Friedwart nøye hvor Vikinger slo rotog bemerket at på flere av de stederble århundre senere Steinerskolergrunnlagt. De dypere historiskestrømmer opptok han.

På den motsatte bredden avelven Dee fra Camphill er historiskgrunn. Kong William den første avSkottland, William Lion, ga landet dertil Tempelridderne rundt året 1187.Camphill har blitt inspirert avTempelriddernes idealer, men haraldri villet eie landet på den andresiden av elven. Men livet har ordnetdet slik, at den nærmeste gravplasstil Camphill er der hvor de som varbeskyttet av troens rustning, levde ogarbeidet. Der er nå FriedwartJohannes Bocks grav.

Tekst og foto JAN BANG

Tidsskriftet ”New View” får vi tilsendtfra London regelmessig. Bladet be-gynte 14 år siden som det BritiskeAntroposofiske Selskaps tidsskrift.Tom Raine ble redaktør i 1997 og i2004 løsrev det seg fra selskapetmed et betydelig stipend for å bli heltselvstendig. Stipendet varte til 2007og i de siste tre årene har økonomienvært svak, og nå henger det et spørs-målstegn over bladets fremtid. Vi i Landsbyliv har hatt stor glede

av artikler som har stått i bladet, detsiste innlegget vi oversatte for vårenorske lesere sto i Landsbyliv 19, ifjor sommer. Tom Raines har nålansert en vennekrets av de som vil

støtte bladet – ”Friends of New View”men flere abonnenter er likeså viktig. Landsbyliv oppfordrer alle som er

opptatt av dokumentert antroposofiskvirksomhet og som leser engelsk å selitt nærmere på dette tidsskriftet. Les mer om ”New View” på

www.newview.org.uk

Friedwart Johannes Bock

New View, antroposofisketanker fra England

Friedwart i 1934 med sin far Emil og onkelFritz. Arkivfoto fra familien Bock.

FriedwartBock i 2009.Foto: Paul Bock

kronikker


Tekst av RIGMOR SKÅLHOLT

”Gjerdrem vil atkontanter skal svi på penge-pungen” er å lesei Haugesundsavis 21.5.10. Inn-skudd og uttak av kontanter ibankene børkoste langt merenn i dag, menersentralbanksjefSvein Gjerdrem i

Norges Bank. Utviklingen går bare envei. Han vil ha oss over på kort ogkutte kontantstrømmen så langt sommulig ved å øke gebyrene påhåndtering av kontanter.

Angela Rawcliffe fra Hogganviklandsby har sendt meg et varsko: Deter ikke alle som kan bruke eller læreå bruke kort. Flere trenger konkretepenger for å skjønne hva ting koster.Når Norges Bank vil øke gebyrer påkontantuttak og betaling, går det ut-over de som har lite penger fra før.

Jeg har spurt Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) hva detenker om dette. Tidligere nestlederAlf Anvedsen, som har holdt en delkurs om håndtering av IKT tek-nologien, bla. "IKT-mestring i dag-liglivet", skriver i en e-post:

"Det er lenge siden jeg første ganghørte om det kontantløse samfunnsom en visjon. Dette samfunnet erkanskje ikke så langt borte som vi tror.Vi drar kort som aldri før. Utviklingenvil utvilsomt gagne samfunnet gene-relt. Det er dyrt å håndtere kontanterog med risiko for ran. Dessuten kandet være vanskelig å avdekke skatte-unndragelse og annen kriminalitet vedkontanter… Det er ikke sikkert at detsom gagner samfunnet genereltgagner alle samfunnslag. Ved køer ikassene og høye transaksjons-kostnader for giro er store deler av detnorske folk etter hvert lært opp til åbruke nettbank. Jeg våger den på-stand at høye gebyrer og lange køer ikassene først og fremst rammersamfunnets ressurssvake. Ikke alle

har tilgang til nettbank eller kunnskapom å bruke den. Ikke alle kan få kort.Jeg er også oppgitt over prisingen avkredittkort. Mange får kredittkort somikke burde ha det. Du og jeg gjør oppkredittgjelden før det smeller til medrente. For oss er kostnadene vedkredittkort lav. For den som lar segfriste over evne er kostnaden skyhøy,renten er formidabel.

Jeg trekker frem disse eksemplenefor å vise at ikke alle samfunnslag fårnyte godt av gevinsten ved tek-nologiske og markedsmessige ny-vinninger når det gjelder bank ogbetalingstjenester. For noen svir dettemye. ....Veien til det kontantløsesamfunn vil gå gjennom utvikling avbedre og mer teknologi. Brukervenn-lighet vil være et viktig stikkord. Deminst ressurssvake brukerne blirneppe satt som standard.”

Så langt representanten av NFU.

Noen få av de som bor i landsbyenebehersker den teknologien somallerede finnes. Jeg vet at TorbjørnUllereng på Kristoffertunet har lærtmye, og han forteller med stor be-geistring hva han etter hvert mestrer.Vi kan sikkert gjøre mer for å lære ogbruke bankkort, nettbank og billett-bestilling og mye mer på nett. Men deter mange som ikke har muligheten tilå lære å beherske de nye teknikkeretter hvert som de dukker opp.

Det er i ferd med å bre seg en nyform for analfabetisme. Det er flere avoss som ikke klarer å følge med dentekniske utviklingen. Jeg må medskam å melde si at jeg begynner åtilhøre den nye ”underklassen”. Vi er iferd med å bli en ny gruppe funk-sjonshemmede. Det er barrierenesom samfunnet lager som skaperfunksjonshemninger.

Jeg tviler på at sentralbanksjefentenker på de som ikke behersker brukav kort, når han nå ønsker å fjernebruk av kontante penger. Dette vil gåutover de som har minst penger.

Er det noen av dere som vil væremed å skrive et protestbrev tilGjerdrem?

Rigmor SkålholtFoto: Borgny Berglund

Bankkort for alle?

Tekst av ANNE LANGELAND

Dette er det tredjeog siste innleggom Camphill be-vegelsens historiesom vi trykker heri Landsbyliv. Dener skrevet for detsvenske bladetLÄS, tidsskriftetfor den svenskehelsepedagogiskebevegelse. Red.

Del 3 Fremtiden Drømmen om den økonomisk selv-bærende landsbyen der inntekter fraverksteder og landbruk skulle dekkealle utgifter, var også en del av denopprinnelige landsbytanken, derfor blearbeidet sterkt vektlagt. Men ikke noeCamphill sted klarer seg i dag utenstatlig støtte (som i Norge) eller utendonasjoner(som i USA) eller utendriftsstøtte fra andre Camphillsteder(som i Russland og i Baltikum) Organisasjonsmessige har det aldri

vært noen internasjonal ledelse ellerstyre innen Camphillbevegelsen. Hvertsted har alltid stått økonomisk og retts-lig selvstendig ut i fra sitt lands beting-elser. Men det indre frie, spirituellefellesskapet, bygget på åndsvitenskapog indre skolering, har vært sterkt ogbundet medarbeiderne sammen bådenasjonalt og internasjonalt. Det øko-nomisk felleskap blant medarbeidernepå hvert sted, bibelaften og college-møte var gjenkjennelige former iCamphill landsbyene på alle kontinent. I år er det 70 år siden Karl Kønig

kom til Storbritannia og det er over 100Camphillsteder. Vi ser tydelig at Camp-hillsteder overalt i verden nå går gjen-nom sterke organisasjonsmessigeforandringer. Det skjer mye ut i fratidens krav og lovverk, (kontorene blirstørre og større,) men også fordi blir detstilt spørsmål til de gamle formene.Da jernteppet falt og nøden viste seg

i de gamle sovjetstatene, ble de førsteCamphillstedene grunnlagt i Estland,Russland, Polen og Latvia (Lettland)med mye begeistring, penger ogpersonlig arbeidsinnsats av med-arbeidere fra de norske Camphill lands-byene og etter hvert fra andre steder.


Anne LangelandFoto: Borgny Berglund

Camphill-bevegelsen


kronikker

De som har vært med i dette pioner-arbeidet har fått oppleve på nytt noeav de idealene som skapte Camphill.Nødvendigheten av å skape mennes-keverdige forhold for handikappedevar utvetydig og de gamle Camphillfor-mene ble grepet med begeistring slikat fikk sin betydning tilbake.

Er sjelen blitt borte?Camphillbevegelsen ikler seg tidensklær, men samtidig dyrkes og utviklessamvirket mellom beboere og med-arbeidere. Måltidene, arbeidssituasjo-nene, feiringene er fremdeles i storgrad noe som man gjør sammen medog ikke for beboerne. La meg kommemed ett eksempel:

Sommeren 2008 ble det invitert tilen sommerfestival i Botton Village (denførste Camhill-landsbyen for voksnesom ble startet i 1955 i England ogsom i dag har en befolkning på ca 300mennesker). Foruten landsbyens egnebeboere og medarbeidere (unge oggamle) ble tidligere medarbeidere ogbeboere invitert.Som ung, ny medarbeider fra 1972

fikk jeg også en invitasjon.

Festivalen varte i en hel uke. Hverdag hadde vi samtalegrupper der be-boere, medarbeidere og gjesterarbeidet sammen med temaer som:”Hva har møtet med Botton Villagegjort med deg?”, ”Hvilke utfordringerstår du overfor i livet ditt?”, ”Hva kunnedu gjøre annerledes?”, ”Hva burdeBotton gjøre annerledes i tiden somkommer?” Det var alle eksistensiellespørsmål og det ble en dyp og inderlig

samtale mellom mennesker somhadde det til felles at de bodde i ellerhadde bodd i Botton Village en gang.Ikke alle var like taleføre, men der detikke var ord, hjalp venner til ved å for-telle hva den som ikke kunne snakkearbeidet med, likte å gjøre på fritidenosv, neste dag hadde han selv med enbok som han ville vise fram. Slik fikklikevel alle en stemme.

En annen del av dagen var satt avtil kunstneriske øvelser i drama,eurytmi, musikk, maling. Dette var for-beredelser til en stor fellesoppføringav et Parsifalspill. Gjennom alle dissedagene som også ble fylt ut med mål-tider, dans og hyggelig samvær, kunnevi oppleve at vår egen eksistens ogParsifals veg smeltet sammen for etøyeblikk i det avgjørende spørsmåletfor all menneskelig sameksistens:”Hva feiler det deg?”

I slike øyeblikk, gjennom slike opp-levelser kommer noe av Camphillsvesen til syne og blir opplevbart. Derden andre blir utgangspunkt for mitt livog jeg kan erkjenne egen svakhetfinnes det et kimpunkt for fellesskap.Her trengs ingen merkelapp beboer,medarbeider, terapeut, verkstedsleder.Vi møtes gjennom vår mennes-kelighet. Her er vi ikke forskjellige,men like. Jeg tror at dette fortsatt erCamphills oppgave å skape formerhvor dette kan oppleves reelt. Men detskjer ikke av seg selv, det må øves ogvilles. Dette er kanskje grunnen til atCamphill har blitt kritisert for en vissinnadvendthet, men for å skape romfor at vi kan komme til ”Parsifal spørs-

målet”, trengs det en viss grad avavsondrethet fra den vanlige ”sam-funnsstøyen” i tiden. Vi må skapesituasjoner der en enkelte har enstemme og får mulighet til å si noe nyttog uventet fordi han blir inspirert. Detkan skje når det finnes stille stunder iløpet av uken, når vi kan skape og tadel i et levende kultur og åndsliv. Detskjer når medlemmene i et samfunnhar noen felles bilder, tanker, fortel-linger eller kunstneriske opplevelser.Hvis dette samtidig er menneskehets-bilder, -tanker og -fortellinger, blir viverdensborgere. Innadvendtheten kanbli til verdensforståelse.

Beboerne trenger ingen intellektuelltilnærmingsmåte, i tillegg trenger desom oftest også litt mer tid og gjentak-elser og langsomt går det opp formedarbeiderne at de også trenger detog at vi trenger hverandre. Det finnesen fare at noen Camphillsteder i dagblir mer som en institusjon. Det er nårdet bare blir en kategori menneskersom hjelper noen i en annen kategori.Dessuten når denne hjelpen blir helttvunget inn i tidsskjema. Beboerne blirtil de hjelpetrengende og medarbei-derne kommer og går og gir hjelp etterforutbestemte planer. Sammen medalle samfunnets krav til målbar stan-dard og til rapportering av avvik, kanvi komme til å tro at det gode livet mellom menneskene er det som kanmåles og veies og sikres gjennomflere og flere avviksbeskrivelser.

I Camphill som i alle andre antro-posofiske helsepedagogiske og sosial-terapeutiske sammenhenger tror jegutfordringen i dag ligger i den enkeltemedarbeiders indre erkjennelse avhva mennesket er. Mister vi mennes-kebildet gjennom alle ytre forord-ninger, har vi ikke noe mer å gi. Nødenvi står overfor er at vi ikke lengre kanse at mennesket er et åndelig vesen.For å vende denne nøden må vi ståsammen alle som vil arbeide ut i fraantroposofien.

Karl Kønig beskrev denne opp-gaven som vårt århundres nye ridder-skap:

”Det finnes et ridderskap i det 20.århundre. (dette ble skrevet i 1945)Dets medlemmer rir ikke som i tid-ligere tider gjennom fysiske skogersmørke. De rir gjennom skoger avsinnets mørke. De har en åndelig rust-

Urteplukking i Svetlana, Russland i 90-årene. Foto: Borgny Berglund

kronikker


ning og en indre sol gjør at de stråler.Ut fra disse lyser det helbredelse, hel-bredelse fordi de vet at mennesket eret åndelig vesen. Disse riddere måskape indre rettferdighet, indre fred ogsikkerhet i vår tids mørke.”

I det 21.århundre begynte noe stortog nytt for Camphillbevegelsen iNorden.

Det var det store felles Allkunst-verket, sommerfestivalen, som har be-geistret, berørt og skapt sterke båndav samarbeid og vennskap mellomCamphill og andre antroposofiskgrunnlagte sosialterapeutiske virk-somheter. I år ble også andre grupperav beboere og medarbeidere invitert tilå delta i ”Peer for alle” på Gålå. Mangesom ikke hadde opplevd mennesker

med utviklingshemning i en kunst-nerisk framførelse, ble meget berørtog noen sa at de først nå forsto Ibsensskuespill. Hvis dette er sant, har vi enverdensoppgave foran oss. Sammenmå vi fortsette å skape muligheter ogrom for at det som i utgangspunktetsynes å være svakt og mangelfullt, blirtil det som skaper mening.

Tekst av NINA BRUNFoto JAN BANG

Måneknuter opp-står når solens ogmånens banerkrysser hverandre,da er det også soleller månefor-mørkelser. Dissemåneknutenegjentar sin spesi-elle stilling påhimmelen etter

nøyaktig 18 år, 7 måneder og 9 dager.Når vi overfører denne perioden tilmenneskelivet kan vi spore viktige forandringer. Den andre måneknute ernår man blir 37 år, 2 måneder og 18dager gammel.

Måneknutene handler om fornyedeimpulser. Om renselse. Om noe somhender med mennesket som gir nyemuligheter. De kan også markere opp-brudd, flytting fra barndomsbyen, og åtape gamle vennskap av syne.

Vennskapet kan også holdes glø-dende varmt, en vennemetamorfose, at vennskapet fortsetter på en høyereoktav. Avskjeden fra foreldrene behøverikke bety avskjed fra dem sommennesker, men som foreldre.

Et eksempel: Frøken Y har gamle,strenge foreldre, som ikke liker henneseksotiske kunstnernatur. De er ukjær-lige mot henne, men hun VIL bli kunst-ner, og atten år gammel blir hun utstøttfra barndomshjemmet. Hun begynnerhelt fra null, uten stilling, uten penger,og bor her og der hos venner. Plutseligforelsker hun seg i en mann og de gifterseg, og han tar seg faderlig av henne.Men ved hennes annen måneknute, dahun er 37 år og 2 måneder, tar defarvel, det ble for mye far-datter forholdog kunne ikke fortsette.

Dette betyr ikke at man nødvendig-vis skal gifte seg og skille seg vedhver måneknute!

Den første måneknuten handler omå ta avskjed fra de som man ikke harnoen fremtid med utenom fødselen.Den annen måneknute har en forskjel-lig farge, men den handler også omfrigjøringer og avskjed.

Den avgjørende faktor er den be-visste vilje og den målrettede aktivitet.Resignerer vi overfor begivenhetene,så vil de avskjeder som ligger i måne-knutetiden faktisk være tvangsmessig.Vi har alle frihet til å foreta nye møtersom er oppfylt og avrundet.

Den annen måneknute gjelder om åkunne være/leve alene. Den som ikkeutholder ensomhet, og for eksempelklamrer seg til gamle vennskap, vil i alderdommen føle seg meget ensomog lide under det.

Disse måneknuteinnvirkninger i bio-grafien er lovmessigheter som ikke blirbemerket når de aktuelle livsforholdstemmer overens med livsimpulsensvidere gjennomførelse. Dessuten kandet være overskygget av andre faktorer

som former biografien. Det er ingenmening i å forberede seg på måne-knutene. Man kan ikke forebygge even-tuelle avskjedstagener eller adskillelser.Kjennskapene til måneknutene kan kunvære meningsfylt til bruk for en for-dypelse i forståelsen av livsløpet.

Måneknutene handler gjennom-gående om fornyede impulser (førstemåneknute) og renselse utenfra(annen og tredje måneknute). Dehandler om både avskjed, frigjøringer,og nye muligheter, både triste oggledelige tildragelser.

I min familie og vennekrets har detuansett hørt med til sjeldenhetene,slike markante, dramatiske omkalfat-ringer og tap ved nevnte måne-knutetider. For oss har det like mye,eller mer, vært snakk om forfriskendenye muligheter, nye menneskemøterog metamorfoser av gamle vennskapog sosiale sammenhenger på enhøyere oktav, forbundet mer medglede og undren enn tap og smerte.

De som vil fordype seg i tema kanlese mere i boken ”Biografiarbeide oglivsrådgivning” av Mathias Wais.

Nina Brun

Måneknuter



Vigs Ängar og arkitekt Lillemor Husberg

I denne utgaven fokuserer Landsbyliv på Senior Politikk. Dette bletatt opp på Camphill Landsbystiftelsens Representantskapsmøte på Jøssåsen i juni i år og ble også behandlet på Norsk Forbund forHelsepedagogikk sine fagdager på Ringerike i mai. Vi har innlegg fra begge treffene her. Med eldrebølgen skummende over oss erdette et veldig aktuelt tema, og vi håper at Landsbyliv kan bidra med å holde fokus på det. Vi setter stor pris på tilbakemeldinger.

Red.

Foto: Borgny Berglund

Teksten er basert på hjemmesidenwww.vigsangar.se og informasjongitt av Tone Kleive

Vigs Ängar ligger i Køpingebro, for-stad til Ystad i Skåne, den sydligsteby i Sverige. Vigs Ängar er byggetsom bokollektiv for eldre, - opp-egående, rullestolbrukere ellersengeliggende, og åpnet i 1995. I dag er mange beboere sterkt

hjelpetrengende og stedet er fullt be-mannet som på et sykehjem. Folkkjøpte først egen leilighet med andel ifellesarealene, men i dag betalerKommunen bemanningen og driften,og har etter hvert kjøpt huset. Stedeter internasjonalt kjent og får besøkfra hele verden. De har åpent hushver torsdag for besøksgrupper.

Arkitekt Lillemor Husberg fra Skånei Sverige er spesialist på å tegneboliger og bokollektiv for eldre, ogsåsykehus og sykehjem. Hun har ut-viklet en menneskelig arkitektur medglidende overganger mellom hjem,sykehjem og sykehus. Hun er in-spirert av antroposofisk arkitektur.

Lillemor Husberg fulgte sin egeneldre mor gjennom det offentlige systemet, og opplevde hva hun ikkesyntes fungerte bra eller manglet ogsom kunne gjøres annerledes eller itillegg. Hun har en sensitivitet for hvor-dan sansene forandrer seg medalderen, og bygger etter det. Hun ar-beidet flere år som ansvarlig leder forVigs Ängar og fikk da oppleve det sommange arkitekter aldri får; å kjenne påkroppen hvordan hennes egne byggfungerer i praksis. I dag arbeider hun idet svenske departementet med om-sorgspolitikk for eldre.

Utfordringen er å skape en arkitek-tur som muliggjør et variert sosialt liv.

Mange har behov for ensomhet. Herhar hver leilighet egen inngang, enmå ikke passere fellesarealer for åkomme hjem til seg selv. Hverleilighet har eget lite kjøkken ogmuligheter til å spise alene, ogsåegen uteplass.

De som har behov for tosomhet,kan bo i leiligheter for par.

Det sosiale ivaretas av felleskjøkken og oppholdsrom for hvergruppe av 8 leiligheter. Her kan du ogdine naboer skape et eget mindrefellesskap, og en stor forsamlingssalgir rom for store sammenkomster.Kafeen er også åpen for folk utenifra.Da kan man også treffe folk som ikkebor i huset. Terapiavdelingen, medeget mindre terapeutisk basseng, erogså åpen for folk utenifra, og bidrarytterligere til et variert bomiljø. Detfinnes felles hobbyrom og andre dis-ponible rom, og de 32 leilighetene gjørat bomiljøet får god sosial variasjon.

Mulighetene til bevegelse inne ihuset, er en spesiell fordel i vårtlange og glatte vinterhalvår. Huset erbygget i et 8 -tall, med et langt gangs-ystem som følger innsiden av 8-tallet.

Sunt innemiljø ivaretas av utstraktbruk av giftfrie materialer som virkerforebyggende på helsen både fysiskog psykisk. Kapasiteten på våreviktigste avgiftningsorganer, nyrer oglever, avtar med alderen. Det er derforviktig for eldre å redusere på den dag-lige belastningen fra gifter i omgiv-elsene. Kjøkkenet på Vigs Ängarvektlegger derfor av samme grunn åbruke mest mulig økologiske matvarer.Og det å ha tilgang på regelmessigemåltider når en selv ikke lenger orkerå lage egen mat vet vi er viktig.

Dårlig belysning og lysstoffrørtærer på kreftene over tid, det sammegjelder dårlig akustikk og forvirrendefargebruk. De fleste opplever hvorslitne de blir etter en dag på etkjøpesenter, for her er det nettoppikke tatt hensyn til disse tingene. Nåren blir eldre, og blir fortere sliten,spiller dette en enda viktigere rolle.Og skulle en få en demenstilstand såforsterkes det ytterligere. Bevisst brukav farger og former er viktig. På VigsÄngar er det en fin blanding av be-roligende og oppkvikkende stem-ninger, med utstrakt bruk av naturliglys. Her finnes det ild i peisen, enfontene med rennende vann, års-tidene alltid synbare fra gangene utmot hagene. Regnet som pisker,stormen som raser, snøen som daler,solen som varmer.

Vigs Ängar kan helt sikkert virke in-spirerende i den debatten som nå erpå full fart innen i Camphill lands-byene, og som forhåpentligvis ogsåkommer til å bli tatt opp av de andreantroposofiske virksomhetene her iNorge.




Det Norske Stortinget har pålagtkommunene å ta mer ansvar forsine egne innbyggere når detgjelder helse. Kommunene erpålagt å begynne et forebyggendearbeid for å redusere på livsstilsyk-dommer, depresjoner og andresykdommer som kan forebyggesog rehabiliteres i kommunen.

Tekst av TONE KLEIVE og JAN BANG

I tillegg har Eldrebølgen, (nå gått overtil å kalles Eldre-sunamien) begynt,og sammen skaper dette utfordringersom er kjempestore for kommunene.Nesodden kommune er en fattig kom-mune, allerede nå er det mange somfår avslag på søknader om kommunalhjelp. Innen 2020 var det meningen åbygge 120 sykehjemsplasser i tilleggtil masse omsorgsboliger. I følgekommunen selv skal det holde hardtom de skal klare dette.

Kommunen har nå blitt oppfordretav eksperter, og har selv innsett, atden må ta i mot hjelp fra private ini-tiativer. ”I nøden lærer naken kvinne å spinne”; - det kan komme noekreativt ut av at vi har så lite å ruttemed. De neste generasjonene aveldre vil garantert stille høyere kravenn det de eldre i dag krever tiløkologisk tilpassede hus, hus somikke er skadelige for helsen. La ossbygge hus hvor også disse genera-sjonene har lyst til å bo.

Vi er en gruppe som ønsker å:

1) bygge et bofellesskap for eldre hvor driften og tilbudet om pleie er antroposofisk inspirert

2) hvor hver eier egen leilighet

3) hvor kommunen betaler driften

4) og at våre ideer og kunnskaper kan bidra til at kommunen generelt får en god utvikling av eldreomsorgen.

Gruppen besto opprinnelig av 2sykepleiere og 1 lege, men flere harkommet til etter hvert, med forskjel-lige yrkes -og erfaringsbakgrunn ogaldre. Vi kaller oss en Initiativgruppe,teller 14 personer, men har mangeflere som støtter oss.

Et forslag til organisering av eldre-omsorgen i kommunen som vi ser foross er et sted som ligner Vigs Ängar.Derfor inviterte vi Lillemor Husberg tilNesodden i januar i år. Foredraget vargodt besøkt. Etter foredraget haddeInitiativgruppa fullført den jobben vible enige om i utgangspunktet: å fåarkitekten fra VÄ til Nesodden. De-retter ønsket vi å gi stafettpinnenvidere for å danne en inter-essegruppe og arbeidsgruppe. Menpå tross av den store interessen ogstøtten så er det vanskelig å få folk tilå bidra praktisk. Vi har derfor innledetet samarbeid med et eiendoms-utviklerfirma www.funksjonell.nosom vi har hatt dialog med over ettårs tid. De er svært interesserte i vårtprosjekt, de kom på foredraget, og ernå villige til å gjøre alt arbeidet fra Atil Å, inkludert å ta den økonomiskerisikoen. De har også den store for-delen at de har mulighet til å få kjøpeen stor nok og egnet tomt her ute,noe som ikke er lett i indre Oslofjord-området generelt, og nordre del avNesodden er ikke noe unntak. Fortiden er de travle med å byggebofellesskap for funksjonshemmetungdom her ute. Dette gir demverdifull erfaring i å bygge etter in-stitusjonelle krav. Kommunen har iden forbindelsen hatt utstrakt sam-arbeid med dette firmaet, og ønskeret videre samarbeid med dem, - noesom styrker vår tro på at de kan gjøreen god jobb for oss også.

Flere i kommunen er blitt så fasinertav våre planer at de vurderer å byggeet lignende bygg også på sydligedelen av Nesodden. I tillegg har deinne en søknad fra en tomteeier somønsker å bygge noe tilsvarende midtpå Nesodden. Denne tomteeierensamarbeider med Maj-Len Sundin, tidligere direktør på Vidarklinikken, og han kom på foredraget vårt og bleinspirert. De ser ut til også å tenkespesialisert rehabilitering for eldre, dadenne mannen har vært primus motorfor å bygge og drive Catosenteret iSon www.catosenteret.no

Med disse 3 bofellesskapene for-delt rundt i bygda vår vurderer kom-munen å droppe planene om å byggenytt sykehjem med 120 plasser, kunutvide det de har med 32 plasser.Dette vil spare kommunen for storeinvesteringer, penger som heller kangå til å styrke bemanningssiden.De har også forstått at ved å trekke

inn den alternative medisinske tilnær-mingsmåten, så vil det trekke til segpersonale som ellers ikke kunne tenkeseg å arbeide i kommunen. Og detteer et viktig kort vi har på hånden, fordipersonell blir den store bøygen i eldre-omsorgen fremover.

Videre oppgave til Interessegruppenblir nå å møte opp i de politiske par-tiene og utvalgene og overbevise demom at de må stemme frem vårt pro-sjekt i kommunestyret. Dette regner vi med å gjøre ferdig i høst. Vi vet atpartiet Rødt ikke ønsker private aktø-rer. Men ellers har vi fått mange sterkesignaler på at det er bredt ønske omat vi får bygge.

I tillegg må interessegruppenskaffe kompetente folk som kan være”vakthunder” for oss som er ”bestil-lere” og følger opp arbeidet som ei-endomsutviklerfirmaet utfører, blantannet på økonomi, byggteknikk, ar-kitektur og salg av leiligheter.

VET DERE I CAMPHILL ellerandre som leser dette OM NOEN ÅSPØRRE så er vi takknemlige for åhøre om dem.

Initiativgruppen på Nesodden




I samtale med Regula Knup påVidaråsen, med Olaug Hagerup på Solborg og Jan Bang kom detfrem at det ikke er nok plasser påIta Wegmannhuset til å dekkeCamphills eldrebølge. Noen opp-lever også at de som gamle ønskerå bo nærmere sitt nåværende hjem,ønsker ikke å flytte så langt.

Innlegg fra TONE KLEIVE

Tomt ved Tyrifjorden:Ole Hermann Hollerød, bonde og eierav store områder på vestsiden avTyrifjorden, har sittet i styret for Stei-nerskolen på Ringerike, ivrig byg-deutvikler, våken samfunnsmann, harbl.a. gitt tomt til kretsfengselet påRingerike, har tilbudt oss en av sinetomter på Tyristrand, pris er enda ikkediskutert, men den ligger langt underOslopris som han sa. Ole Hermann

kom på foredraget vårt sammen med sin datter og kone (på tross avsnøkaos!). De ble begeistret for VigsÄngar, og ønsker å se på mulighetentil å få til noe lignende, hvor eldre folkfra Solborg og Oslo spesielt kan tilbysleiligheter.

De ønsker i så fall å se på et muligsamarbeid med Camphill. Dette kanskape interesse for antroposofiskpleie og medisin i Norge som vi håperkan gi tilvekst på sykepleiersiden.Begge sykepleierne i initiativgruppener utdannet Camphillmedarbeidere itillegg til vanlige sykepleiere. Det erønsket å bruke det som en mal forkurs/utdannelse tilgjengelig for de an-satte i bofellesskapet og andre inter-esserte. Dette kan gjøre at eldre fraCamphill kan tenke seg å bo i et såntfellesskap, selv om det blir fysiskutenfor Camphill.

Utbyggerfirmaet vi bruker har vistinteresse for å utvikle området vedTyrifjorden også, hvis det skulle bliønskelig.

Arkitekt Øystein Thomassen harsagt seg villig til å være ansvarlig ar-kitekt, - enten for å følge opp tegn-ingene tilsvarende Vigs Ängar, ellerselv å tegne et eget utkast og følgeopp det. Han samarbeider til vanligmed Will Browne fra Vidaråsen, ogWill har jo erfaring med å tegnehelseinstitusjon i arbeidet med ItaWegmannhuset. Så her vil vi føle ossi trygge hender. Øystein kom også påforedraget vårt og lot seg begeistreav det.

Hvorfor kan dette være interessant for Camphill?

Dette er et tema som har blitt tyde-lig for meg gjennom mitt arbeid påSolveigs Hus på Granly i 7 år.

Tekst av LIV KJÆRNESFoto BORGNY BERGLUND

Granly Stiftelse er Norges eldstehelsepedago-giske hjem,startet av SolveigNagell i 1938. Idag bor det 26mennesker medpsykisk utviklings-hemming her.Noen av bebo-erne har boddher siden de var

3-4 år og er i dag mellom 60 og 70 årgamle.Derfor kom ønsket frem om at de

kunne få bli gamle og kanskje plei-etrengende her på Granly. I 2003 stohuset ferdig – en omsorgsbolig medplass til fem mennesker. Bygget bleoppkalt etter Solveig Nagell. Herskulle man få bli gammel og være tilsin død.

Det har vist seg at det å skulleflytte til en slik bolig på forhånd kanvære en krevende prosess for noen,ikke minst trenger familie og hjelpererundt den som skal flytte ofte tid til åvenne seg til tanken. Enkelte prøver åoverse eller fornekte at interesserendrer seg og behov blir annerledes.Og spørsmålet er: Er det mindre verdtå være gammel?

Uansett, det ble til slutt femmennesker som flyttet til Solveigs Hus.

Vi har forsøkt å tilpasse situasjonenfor den enkelte beboer slik at de dag-lige rutinene som måltider og arbeidfortsatt løper som en klar struktur.Men vi har sluppet opp, slik at det ikkelenger er så fast for den enkelte. Å bligammel innebærer at formen varierer.Det ”Hans” greide i går eller i morgeser det ikke sikkert han greier akkuratnå. Kanskje må frokosten for Hansvære senere i dag, selv om de andrespiser kl. 8.30. Kanskje orker ikkeHans mer enn halv arbeidsdag i dag,men i morgen greier han full dagigjen. Hos oss er det mulig å beholdearbeidsplassen sin, selv om man ikke

er produktiv og virksom, men ”bare”er tilstede. Hans’ glede over arbeidetmed krydderurter er like stor og viktigselv om han ikke lenger kan renskedem med egne fingre.

Da beboerne etter innflytting opp-levde denne fleksibiliteten, følte dedet som en lettelse. Det var tydelig atdet som før kunne se ut som dårlighumør skyldtes mye manglendekrefter og sviktende orienteringsevne.

Mange hos oss har Downs Syn-drom, og vi ser at de blir tidlig gamleog mange får demens. De har enveldig individuell vei i denne situa-sjonen, og jeg vil bringe noen eksempler.

Liv Kjærnes

Verdien av å være



”Trude” var i sitt voksne liv den ef-fektive husmoren, arbeidsom, menikke så glad i å innordne seg. Det blelett konflikt da. Da hun ble dement,mistet de sosiale strukturene sin be-tydning, og hun behøvde ikke op-ponere. Hun viste en grenseløs tillit tilmenneskene rundt seg, gav seg hen.Hun var den første som ble plei-etrengende på Solveigs Hus, ogdermed fikk vi bygge opp kom-petansen på dette i medarbeider-gruppen med den mest tålmodige ogtillitsfulle personen i sentrum. Hundøde hos oss, og en medarbeider ut-trykte: Trude lærte meg noe om å dø.Nå kan jeg møte det i min egenfamilie på en annen måte.

”Hans” har hele sitt liv syntes at dethar vært vanskelig å tolke hva somskjer mellom mennesker og hva deforventet av ham. Hans måte å for-svare seg på var å si nei ved enhverhenvendelse til ham, svært tydelig.Det gjorde at man måtte kjenne hamgodt for å kunne gjøre noe sammenmed ham. Hans ble også dement dahan var omkring 50 år. Han opplevdeogså at strukturen rundt ham mistetsin betydning. Hans lettelse varenorm. Omverdenen var ikke lengertruende. Han gledet seg over de somvar i nærheten og delte ut klemmerog smellkyss. Det er blitt en veldigviktig periode i hans liv.

”Tom” har vært den flinke, hankunne utføre mange arbeidsopp-gaver. Han reiste rundt og kjentemange. Også han utviklet demens ien alder av 50år. For ham var det ikkeså enkelt å miste ferdigheter og over-sikt. Han måtte kjempe for å bevarekontroll over seg selv og sine omgiv-elser og har ikke hatt den sammetilliten som de andre to.

Jeg forteller disse historiene for åvise at det mange ser på som noenegativt, også kan innebære viktigeerfaringer for den det gjelder.

Men gjennom disse årene har visett at veven er større enn som så.Solveigs Hus har fem menneskersom bor der. Fordi de finnes til, fordide er gamle og noen av demdemente, så kommer det menneskerfor å hjelpe dem. Vi er en fast med-arbeiderstab. Dessuten kommer detungdommer for å være praktikanter,

delvis fra utlandet, delvis fra forskjel-lige utdanninger i Norge. Til sammenhar vi blitt mange mennesker gjen-nom disse årene.

Hva gjør de gamle med oss?

Det å være utviklingshemmet,gammel og kanskje dement er ingenenkel livsoppgave. De har vanskeligfor å gi uttrykk for egne behov, egnegrenser. Dessuten varierer både til-stand og behov mer enn før fra øye-blikk til øyeblikk. Derfor må vi som errundt øve på å være i øyeblikket, semed nye øyne hele tiden. Vi må værevåkne for situasjonen, kroppsspråket,kjenne historien bak og forsiktig tolke,igjen og igjen. Her finnes ingenferdige løsninger. De må skapes iøyeblikket. Og blir det feil, må viprøve igjen. Det krever stor årvåk-enhet, fleksibilitet, og ikke minsttålmodighet.

Denne øvelsen gjør noe med osssom mennesker. Ingen blir eksperter,den ene dagen er det jeg som harnøkkelen, den andre er det du. Dettekrever åpenhet og tillit oss imellom,ellers greier vi det ikke. Vi får enmulighet til å utvikle oss sommennesker – hvis vi vil. Ungdom-mene som er innom oss får en viktiglivserfaring å ta med videre til andreoppgaver.

Vi vet at vi er i ferd med å få stadigflere eldre mennesker i blant oss.Men vi har stadig mindre tid til å gidem den hjelpen de trenger. Er detkanskje vi som ikke helt ser denhjelpen de tilbyr oss? Kunne det væreslik at mennesker som er heltavhengig av vår stell og pleie kanlære oss til å bli mer hele i oss selv?

Det er kanskje produktivt å (bare)være?

Liv Kjærnes er sykepleier og hus-ansvarlig på Granly.

Red.

Eurytmi med eldremenneskerBevegelseskunsten Eurytmi kanutføres av mennesker i alle aldere.Også eldre mennesker kan ha myeglede og hjelp av å gjøre eurytmi.

Tekst av SIMONE WANTZ

Der hukommelsen begynner å svikte,livskreftene trekker seg litt tilbake ogkroppen blir stiv og vond og da kandet være fint å få ”påfyll” gjennomeurytmi. Eldre mennesker er ofte ikkeså intellektuelle og rasjonelle som vier ”midt” i livet. Forholdet til lek, sang og rytmer blir

igjen sterkere i alderdommen. Eurytmimed eldre kan ofte gjennomføres påen mer lekende måte, litt som nårman gjør eurytmi med barn – uten atdet blir ”for barnslig” og da med littmindre fysisk bevegelse. Hos gamlemennesker kommer hukommelsenofte igjen gjennom sang og rytmer.

Spesielt med mennesker som harDemens kan det være til stor hjelp tilå bruke gamle kjente sanger og diktfor å hente dem tilbake i nuet. Underen eurytmitime med eldre gjøres detmeste sittende. Sammen sitter man ien krets og gjør øvelsene. Og mankan gjøre mye sittende med armene,hendene, fingrene og også medføttene. I eurytmi er det jo ikke bareden ytre bevegelse som teller, menogså sjelen skal ”beveges” i samklangmed de fysiske bevegelsene.

Kobberballer er fint å bruke. Mankan bevege sammen med et rytmiskværs: ”fra den ene til den andre, rundtog rundt så skal den vandre opp tilhimmelen ned til jord og så går denhjem til mor (eller bror).” Etter at enhver har beveget sin kobberball enstund – og blitt varm - kan man sendedem videre i kretsen. Og det er veldigmorsomt å kjenne hvor varme noenballer har blitt, mens andre enda erkjølige.




Eurytmi, og spesielt terapeutiskeurytmi, styrker livskreftene ogimmunforsvaret. Det er noe mangehar behov for og spesielt eldremennesker. En venn av meg i Sveitsgjør et forskningsarbeid om terapeu-tisk eurytmi med eldre mennesker.Han forsker på hvor vidt eldre men-nesker, som gjør eurytmi og terapeu-tisk eurytmi, faller like så ofte somandre eldre.

Eurytmi kan hjelpe til at gamlemennesker er mer tilstede i sjel ogkropp, i tillegg til at det kan gi glede.Da kan det også bli lettere å forlatedette jordliv når den tiden er inne.Eurytmi kan også være til hjelp for åledsage et menneske gjennom døds-prosessen. Da er det en annen somgjør eurytmi for den døende.

Et dikt som godt kan brukes tileurytmi med eldre er ”Sommerfugl” av Inger Hagerup:

”Så rart det er å tenke påat jeg er larve, stygg og grå,men se hva tiden bringer!Nå er jeg lett og nydeligog jeg kan føle tydelig:jeg er blitt blomst med vinger!”

Simone Wantz er frilans eurytmistog kan kontaktes:[email protected]

I neste utgave av Landsbyliv skriverSimone om eurytmi som kunst ogteaterforestilling. Et innlegg omterapeutisk eurytmi (helseeurytmi)følger i en senere utgave av Lands-byliv.

Red.

For noen år siden, på et dialogmøtei Føhrenbuel, sa Ursel Pietzner atman må begynne å forberede pen-sjonsalderen når man er 56, ellerser det for sent. Tull tenkte jeg. Nårman kommer dit er det jo bare å taimot pensjonen og leve som før.

Tekst av ARILD SMEBY

Det skulle viseseg at jeg tok feil.Jeg hadde aldriforestilt meg åleve et gammeltliv utenfor Camp-hill, men vi blesjuke begge to og hadde ikke for-beredt stedet påat vi skulle leve

der som gamle, udugelige og plag-somme medarbeidere.

Vi fortsatte som husforeldre i flereår etter at vi egentlig ikke haddekrefter til det mer, fordi vi trodde detvar så lite folk at vi var uunnværlige ogkanskje også fordi vi ikke så hvordanvi kunne hoppe ut i det ukjente.

Så endte vi opp med å kjøpe et hus6 km vekk fra Hogganvik opp i en dal.For meg som nordmann var det jo barefint å ikke ha naboer. For Annarøs vardet en katastrofe. Det at vi ikke kunnefortsette på Hogganvik var vel til detbeste, for alle parter. Vi slapp å bli sure,gamle medarbeidere som pleiet sinefikse ideer og så på alt det de yngreikke gjorde riktig, og de fikk frihet til ågjøre sine feil som vi hadde gjort uteneldres overoppsyn.

Da vi flyttet til huset utenfor Solborg,ville vi jo prøve å være en del avlandsbyen. Det var ikke lett. Det øko-nomiske var vel den største bekym-ringen. I den helsemessige tilstandenvi var da virket det helt ureelt å boutenfor og bli med i det økonomiskefellesskapet. Dette var medvirkende tilmisforståelser og en hard konfronta-sjon med beskyldninger som jegtrengte mer enn et år på å kommemeg over. Men i den prosessen ble jegklar over at jeg egentlig var helt fri. Jegbehøvde ikke å involvere meg og jegbestemte meg for ikke å gjøre noe jeg

ikke ble bedt om, også da var jeg fri tilå si nei uten å ha dårlig samvittighet!

Man kan spørre, ga vi oss forseint? Annarøs var sjuk, jeg var slitenog nedfor. På spørsmål om hvorlenge det ville ta før jeg kom til krefterigjen svarte legen: I din alder? Tja, 3til 4 år eller kanskje aldri.

Det var jo oppløftende!

Vi gikk fra sykepenger til AFP fraKLP og det ble smalhans. Etter noenbruduljer og litt hjelp fikk vi etter hverten økonomi til å leve med. Det hjalp.

Da Solborg skulle selge huset vibodde i, fikk jeg solgt hytta mi på Vest-landet som jeg hadde kjøpt for arve-penger, før krisa. Dermed hadde jegen egenandel som gjorde at jeg medhjelp av banksjefen i Vikedal kunne fået rimelig flexilån for folk over 60, slikat vi kunne kjøpe huset. Etter hvertsom jeg nedbetaler på det lånet, opp-arbeider jeg meg en kreditt hvor jegfritt kan ta ut og sette inn etter behov.Naturligvis begynner rentene å løpeved uttak, så jeg passer meg for å taut til forbruksutgifter! Men det er be-tryggende å ha i bakhånda.

Psykologisk gjør det en stor for-skjell, å spinke og spare for å ned-betale gjeld og derved øke kapitalenog selv være ansvarlig for vedlikeholdmot for, min følelse, å kaste en be-traktelig sum ut av vinduet hver månedi husleie og så være misfornøyd medvedlikeholdet. Det ble også mer inter-essant å gjøre vedlikehold sjøl.

Men med friheten kom også be-hovet for kontakt.

Jeg har tenkt en del på hvordan det var med spesielle folk i de ikke alltid så gode gamle dager i Camphill.Det var ikke så mange gamle i min tid i England og Skottland og de somvar, fikk noen oppgaver de kunneklare og det var jo også noen somfikk være de vriompeisene de alltidhadde vært, selv om det kanskje blemer fremtredende når de ble gamle.

Det man var mer fokusert på varkunstnerne, som jo var ønsket, særlig

Pensjonsalder - post Camphill


Arild SmebyFoto: Borgny Berglund



eurytmister og lignende, men bortsettfra Irmgard Lazarus ble de aldri lenge.

De ble lei av å bli sett skjevt påfordi de trengte tid til å holde detkunstneriske ved like istedenfor å tadel i det pesende livet vi andre førte.Leger var hevet over dette.Som jeg ser det var det først da

Hermann og Trude Gross kom at tingforandret seg. De kom først til NewtonDee. Det gikk ikke noe særlig. Men deble kjent med Thomas Weihs somogså hadde begynt å skrive bøker oglage skulpturer som ble plassert ut iterrenget, at ting ble mulig. Da deflyttet til Myrtle Lodge, kom de underThomas sine beskyttende vinger ogbeskyttelse. Med Thomas sin an-erkjennelse, kunne de begge leve iCamphill og med sin kunst sette fargepå livet der med drama og maling.Eurethmiskolen kom og ble tatt

under Anke Weihs’s beskyttelse påsamme måte. Da de flyttet til Ringwoodvar det Alex Baum som ble deres fad-der og gjorde at de kunne integreres.

Irmgard Lazarus hadde en spesiellforbindelse til Dr. Kønig og da hunkom til Norge som 70 åring var detMargit Engels vinger hun kom til.Margit tilrettela det slik at Irmgardhadde trygghet til å fungere til hundøde 94 år gammel. Jacoba Holla vari en lignende situasjon. Det gikk noenkuler varmt, men som Irmgard sa:Nettene er jo lange nok til å gråte ut i.

Da Johannes Hertzberg kom tilHogganvik tok jeg sånn litt etter litt påmeg å snakke med ham og informereham når han kom tilbake fra reisenesine. Fikk ham ansatt som lærer påkommunens bekostning for å bedreøkonomien og pensjonsutsiktenehans. Da jeg så ble sjuk og også littlei av staheten hans og ikke orketmer, ble han sur og negativ og reisteetter hvert til Kristoffertunet etter 20år i Hogganvik.

Det jeg prøver å si er at når folk blirgamle og ikke lenger klarer den dag-lige tredemølla og føler seg utenforog blir usikre på om de er ønsket ellerrett og slett uønsket, så går det somregel galt hvis ingen har tid og ork tilå ta dem på seg være deres tals-mann til overfor resten av samfunnet.Og – dette er mine tanker – sånn

som livet på Camphillstedene utvikler

seg med myndighetenes stigende kravangående lover og regler, men ogsåen annen innstilling hos de nye somkommer, det siste, delvis fordi vi eldreikke har klart å formidle community-idealene, men også en annen innstil-ling til livet i de som søker seg tilCamphill nå, så er det mitt inntrykk atstedene utvikler seg mer i retning av åvære arbeidsplasser. Det som før varfremtredende, nemlig å være en felles-skapsimpuls som skulle finne nyesosiale samlivsformer mellom men-nesker som ikke var blodsbeslektet,men hadde et felles åndelig ideal,(Av og til gikk det jo på helsa laus,men det gjør det andre steder i verdenogså!) En impuls som skulle være enforberedelse til den neste kulturepo-ken, slik som frimurere, rosenkreuzereog tempelriddere o.a. hadde arbeidet idypeste hemmelighet i tidligere år-hundrer. I en slik impuls ville gamlenødvendigvis også måtte ha sin plass.

Men tidene forandrer seg og livetmå gå sin gang.

For min part er jeg takknemlig for atjeg har kommet meg igjennom omstil-lingsfasen og føler meg sterkere igjen.Jeg så en annonse hvor Røde Korssøkte etter fengselsvisitorer og meldtemeg på. Hver mandag i par-tallsukerdrar jeg nå til high security fengseletpå Ringerike. Det er helt utrolig hvormange hyggelige mennesker somsitter der. Naturligvis sitter de for mord,ran og narkotikaforbrytelser, men ut-over det er det flotte folk som man kanha de fineste samtaler med og desetter pris på det. Samtidig blir jegogså kjent med de andre visitorene.

Så ble jeg ringevakt på et asyl-mottak. Ved sykdom, ferieavvikling og

lignende, kan de ringe meg og jeg erfri til å si, beklager jeg kan ikke i dag,men som regel går jeg og tar devaktene de ber meg om, både dag-og nattevakter og jeg får oppleve enmeget aktuell problematikk på nærthold, samtidig som det bidrar til ned-betaling av lånet og gjør meg i standtil å reise på en Sydentur, når jegtrenger det for helsas skyld.

Dette er ingen allmenn oppskrift påen pensjonisttilværelse i Camphill.Andre gamle Camphillere jeg kjennerhar også begynt som visitorer påpleiehjem eller tilbrakt sine siste år islummen i Detroit og lignende, ellerpasser barnebarn. En barnelege saat å pleie kontakt med barnebarn varnoe av det viktigste besteforeldrekunne gjøre i vår tid.

Nå som vi har fått pensjonsord-ninger i Camphill, tror jeg at detviktigste for folk som har tilbrakt størsteparten av sin arbeidsføre alder i lands-byer eller skoler, at de har frihet til åbruke de siste årene de har igjen til ågjøre det de mener er viktig og riktig fordem og andre, det være seg i ellerutenfor camphillstedene. Når pen-sjonene nå bare vil komme når manfyller 67 år, så er vel de fleste forgamle til å etablere seg på nytt uten etminimum av økonomisk dekning. Der-for bør det vel kunne sees på hvordandet kan gjøres mulig at folk som harvært i Camphill i 40 år eller mer, kanbruke sin erfaring der hvor det synesriktig også før oppnådd pensjonsalder.Det må jo også kunne gjelde de somikke har privat formue eller arvepenger.

Teksten er fra et innlegg ArildSmeby ga til Representantskapet iLandsbystiftelsen juni 2010. Red.

Foto: Dag Balavoine



Jeg får to tidsskrifter tilsendt fraUSA, den ene heter ”Communities– Life in Cooperative Culture” ogden andre er ”Lilipoh” et antropo-sofisk blad som vi av og til over-setter fra (utgave 21, Julen 2009,side 27, var den siste). Hver avbladene har fokusert på eldre i desiste årene.

Tekst av JAN BANG

I ”Communities”fant jeg i høst-utgaven 2006 enrekke artikler omog av eldre sombor i kollektiver,fellesskap ellerborettslag(cohousing). Her er noen korte sitater.

Fran Allison, 89, bosatt i EarthavenEcovillage, North Carolina: ”Jeg var strengt tatt en byjente. Jeghadde hørt om økolandsbyer av mindatter i mange år, men tenkte aldri atjeg skulle være med på det! Men jegmå si, jeg angrer ikke et øyeblikk, jeger så glad for at jeg bor her!”

Sara Pines, bosatt i IthacaEcovillage, to borettslag slåttsammen i Ithaca, New York: ”Å bo i et borettslag gir meg anled-ning til å bli eldre i et trofast og sikkertmiljø. Jeg elsker å feire høytider ogspesielle begivenheter med vennenemine. Å spise sammen med dem ernesten som å spise ute på restauranttre-fire ganger i uken! Jeg vil bli herså lenge jeg kan, men kommer nok tilå flytte til et mer spesialisert sted nårjeg trenger mer omsorg.”

Fred Lanphear, 70, SongaiaCohousing, Seattle: ” Vi vil helst bli her til våre dagersende. Vårt mål er å ha aktive ogkreative roller i fellesskapet helt til vidør. Og kanskje selv da, å bidra medmeningsfylte modeller for planleggingfor og deltagelse i den siste reise.”

I samme utgave var det en liste på14 bofelleskap for eldre i USA. Det

var også et innleggom to hjemmesiderfor eldre i bofelles-skap. Bøker har værtskrevet om dette, ogdet er flere rådgiveresom reiser rundt iUSA og gir work-shops for gruppersom tenker å startenye slike prosjekter.Dette var jo i 2006,og det har vel bareblitt flere eldre sidenden gang!

Lilipoh fokuserte på de eldre i sinvårutgave 2007.

Phillip Cloudpiler, Amerikanskindianer, healer og naturopat: ”Jeg hadde en veileder da jeg var 19år gammel, han virket som om han var300 år gammel, men var fortsatt spreknok til å ta fjellturer. Han må ha værtgodt over 90 da jeg spurte hanhvordan noen så gammel som han varfortsatt kan gjøre noe sånt. Han barelo og sa: ”Dette er nøkkelen. Lær ågjøre en ny ting hver dag. Hvis dulærer en ny ting, blir du aldri gammel.”Jeg har holdt dette i mitt hjerte, og nåsom jeg føler mine ben begynne å bligamle, husker jeg det. Jeg prøverogså å gjøre noe nytt hver dag.”

Stan Padilla, Yaqui Indianer: ”Det er på tide å lære fra fortiden,men på samme tid å la den gå, tilgi,helbred og husk: Ære det helligeRespekter de eldre Skoler de unge Del likt med alleBygg en verden som er bærekraftigfor kommende generasjoner Plant et visdommens frø

Disse er de røttene som visdom-mens tre vokser ut av dypt inne i oss.De eldre fra alle nasjoner er opprett-holdere av dette treet.”

Doris Haddock gikk over hele USA da hun var 86 for å fremme en finansreform:”Du må være en optimist. Du må talivet som det kommer, vite hva det erdu har, og vær fornøyd med det. Du

trenger humoristisk sans, -å se hvasom er morsomt med livet, at livet er eteventyr, at du ikke er her så veldiglenge, så du må nyte det. Nyt livet.Gjør ting for andre mennesker. De småtingene er ofte viktigere enn de store.”

Harvey Lisle, 68, en pioner i utvik-lingen av USAs biodynamisk jordbruk: ”De siste 68 årene har jeg vært

involvert i den biodynamiske beveg-else. Hvert år for seg viser bare littvekst, men hvis du teller alle samen,68 år, har det vokst betydelig. Det tokomtrent 100 år å modne og innen2040 vil biodynamisk jordbruk værelike viktig som konvensjonell jordbrukog det er det hele jeg vil. Å gi bio-dynamisk jordbruk likevekt.”

Miriam Karnow skriver om ”TheFellowship Community”, et eks-periment inspirert av Rudolf Steiner:”Tenk deg et sted hvor hver og en avde eldre har anledning til å gjøre detde kan for å støtte fellesskapet, ved åhjelpe hverandre og å skape enbedre verden. Hver og en er ikke enhelgen, men har valgt å leve sammenmed andre i et leve og arbeidsfelle-skap med flere generasjoner. Etfellesskap som heter ”The FellowshipCommunity” (Rudolf Steiner Fellows-hip Foundation) i Spring Valley, NewYork, hvor alle virkelig bidrar end-ringer som må gjøres.”

Finn ut mer om ”Communities” på:www.communities.ic.org Finn ut mer om ”Lilipoh” på:

www.lilipoh.com

Eldre i andre kollektive bosituasjoner

Felleshuset i Earthaven Ecovillage, USAFoto: Jan Bang

Jan BangFoto: Borgny Berglund



Seniorpolitikk var tema på siste representantskapsmøte for lands-bystiftelsen på Jøssåsen i juni i år.Landsbyimpulsen i Norge er nå 44år. Flere landsbyboere og med-arbeidere har nådd pensjonsalder.Så spørsmålet hvordan vi vil til-bringe livets høst er aktuelt.

Tekst av RIGMOR SKÅLHOLT

Vi som kom til Vidaråsen tidlig på 1970-tallet glødet for fellesskapet. Vi boddeflere på samme rom, delte bad. Ja, avog til delte vi tannbørste med mennes-ker som ikke så særlig nøye på hva somvar mitt og ditt. Nå søker vi mer indivi-duelle løsninger, helst i rammen avfellesskapet. Spørsmålet om de eldresplass i fellesskapet trenger seg på. Det siste halve året har jeg sunget

i Totens pensjonistkor. Vi reiser rundt ogsynger på sykehjem og omsorgsboliger ikommunen. Og jeg tenker: Slik kan daumulig eldreomsorgen i Norge fortsette.Slik vil vi ikke ha det. Vi har skapt etsamfunn hvor det ikke er plass for deeldre. De stues bort i sterile enerom ogsitter rundt og henger, og løfter litt påhodet og smiler når vi kommer ogsynger ”Minnenes melodi”. Etterkrigs-generasjonen vil noe annet. Landsbyene har en stor mulighet til

nytt pionerarbeid i forhold til inkluderingav de eldre. Noen av de ideene somkom fram på Jøssåsen var bl.a.: Lands-byen bygger x antall tjenesteboliger ogleier ut til en rimelig penge til pensjon-ister. (Det er ikke nødvendig å eie).Disse kan finans-ieres gjennom Hus-banken og landsbystiftelsens pensjons-fond. Gruppen pensjonister må værepassende stor slik at det er mulig åbygge fellesskap også dem i mellom. 1-2 pensjonister på et sted kan bli ensomt.Når vi blir syke, vil vi trenge faglig

medisinsk omsorg. Da må det finnesandre løsninger. Eventuelt utenforlandsbyen hvis det ikke er mulig å ginødvendig hjelp i landsbyen. Men mestsannsynlig blir de fleste av oss friskeog gamle, og har fortsatt noe å gi tilfelleskapet.Irmgard Lazarus, en av ur-eurytmis-

tene, kom til Vidaråsen fra Sør Afrika dahun var 70 år gammel. (Hvem ansetteren 70-åring i våre dager?). Irmgardbidro sterkt og aktivt med sin visdom ogkunstneriske kreativitet. Åndslivet ogkulturlivet på Vidaråsen ville ha værtfattigere uten henne. Slik opplevde jegdet som ung seminarist. Irmgard ble på

Vidaråsen til hundøde 94 årgammel.Det gjorde

inntrykk da NilsChristie holdt foredrag påVidaråsen. Hankom inn i salenmed en stor gren.Han ville beskrivesamfunnet for oss.Han brøt det enestykket etter det

andre av grenen mens han sa: ”barnaer det ikke plass for, - heller ikke ung-dommen, - og ikke de gamle.” Til sluttsatt han med en liten pistrete gren someksempel på at det var plass for barede voksne, effektive, funksjonsdyktige.Nils så på landsbyen som et sted somhadde plass for alle.Dette høres kanskje ut som ”Minne-

nes melodi”, men utfordringen står derfortsatt: Å bygge inspirerende samfunnhvor individ og fellesskap klingersammen.

Sosiotopene Tekst av Nils Christie, tatt fra boken’Små ord for store spørsmål’, an-meldt av Anne Langeland i Lands-byliv 21, Julen 2009.

I planteverdenensnakker vi ombiotoper. Jeg vet om en

plett et sted iskogen hvorblomsten linneavokser flittig. Altklaffer for denakkurat der; jords-monn, fuktighet ogpasse skygge. År

etter år dukker den opp, nettopp der.Og så is-soleien oppunder snebreen.Den har det fint der oppe. Gode bio-toper for dem, snakker botanikere om.Mennesker har det ikke annerledes.

Vi trenger passende sosiotoper. Menmennesker i mellom er det kanskje ikkeså stor variasjon som mellom blomster.Grunnforut¬setningen for å vokse oppsom menneske er at det er andremennesker omkring. For spedbarn erdette åpenbart, – uten de andre dør vi.Men vi klarer oss ikke stort bedre ihøyere alder. Det går lett galt om detblir ensomt rundt oss. Om det er noejeg skulle formulere som sosiologienshovedsetning, måtte det være denne:Uten tilhørighet til andre menneskergår det galt.

Rigmor SkålholtFoto: Borgny Berglund

Nils ChristieFoto: Jan Bang

Seniorpolitikk Godt å værei CamphillOlaug Hagerup i samtale medHanne Kveli og Nils Erik Bondesson

Landsbyliv: Hvordan er det å væreeldre i en Camphill-landsby? Olaug Hagerup: Da jeg var ung

tenkte jeg det må være helt ideelt. For mange eldre tror jeg det kan væregodt å være på et Camphill-landsby,

særlig hvisdet er flereeldre dersammen. Jeghar i hvert fallhatt det veldigbra på Sol-borg. Tidenhar gått veldigfort fordi jeghar klart åfølge med påhva som skjerpå stedet. Nåer jeg aleneom å være

gammel her og det kan av og til værelitt ensomt.

LBL: Hvordan syns familien din omat du har vært på Solborg i 10 år? OH: Jeg tror at de synes det er bra

for meg å bo på Solborg, særligbarnebarna syns det er stas ogkomme hit på besøk.

LBL: Hvordan syns du det er å bosammen med funksjonshemmedemennesker? OH: Det syns jeg er spennende,

Det er sjelden en kjedelig dag!

LBL: Når kan man bli pensjonist? OH: Noen kan pensjonere seg

allerede før de er 60 år, men for defleste er pensjonsalderen i Norge 67.

LBL: Når man blir pensjonist kanman da vel gjøre hva man vil? OH: Ja, man kan selv ofte velge

hvordan tiden og dagen skal bli brukt.De fleste er nok glad for å kunnevære litt til nytte.

LBL: Får dere såkalt pensjons-trygd? OH: Pensjonistene får trygd.

LBL: Vil du flytte fra Solborg? OH: Jeg har ingen planer om det,

nei!

Olaug HagerupFoto: Borgny Berglund

Tidens ÅndMenneske! Hva er din ånd – hva erditt sverd? Inn i tidens mangemoralske dilemmaer som vi allestår inne i, er dette kanskje etspørsmål som kan vekke oss.

Tekst SVEIN BERGLUND

André Bjerke har fanget det opp i sittdikt “Valgrett” (1.) med ordene:

Deg er det skjenket en rett til å bliDød eller levende, trell eller fri.Velg å bli narr eller velg å bli vis,Fugl eller giftslange, ild eller is.

Hva er din ånd? Er den sverd eller fjær?Vit at ditt valg har besvart hvem du er.Du er ansvarlig for den du er blitt.Du har vært velgeren. Valget var fritt!

Mellom himmel og jord utspillesmenneskehetens skjebne. Jorden viseross oppgavene og gir oss tyngde –himmelens gave er lyset og lettheten.Vi er alle aktører på denne arenaen.Jord og himmel – begge er nødven-dige for oss – ikke atskilt og hver forseg, men i et samvirke! Makter vi ikke ivår egen biografi å skape et vekslendesamspill mellom disse to kraftområder,føres vi på avveier; enten inn i tyng-dens og materialismens grep, eller visvever og drømmer oss bort fra virke-ligheten. Eller begge deler som en ekstrem, usunn pendling mellommotsetningene.

Hver enkelt av oss kan spørre:hvordan kan jeg i mitt liv fange opptidens åndelige budskap? Samtidenshendelser og strømninger synes å hahele spektret fra det som begraveross i materielle aktiviteter til det somgjerne fører oss bort fra jordens opp-gaver. Begge tendenser bærer vi medoss og få av oss kan si seg fri fradisse dragninger.

Hvor ligger den individuelle utford-ringen – det som er min oppgave?Dualiteten – som ligger i 2-tallet –frister oss til å legge ansvaret fra ossfor vanskelige og eksistensielle spørs-mål. Noen “utenfor oss” må ta seg avdet som må løses – enten høyeremakter eller de som har ansvar her påjorden: “Det ligger i Guds hånd”, “Detfår myndighetene ta seg av”, “Det erikke mitt ansvar”, “Det har ingen be-tydning hva jeg gjør” og så videre.

En hemmelighet ligger i å forstå, re-flektere eller meditere over kvaliteten i3-tallet som vekker ansvarsfølelsenog legger avgjørelsen inn i meg selv:Jeg – og kun jeg – er ansvarlig formine handlinger. Jeg kan ikke leggeansvaret for mitt bidrag til verden overpå Gud, politikere, bedriftens ledelseeller andre autoriteter utenfor meg.Jeg har også ansvaret for det jeg ikkegjør, det vil si der vi unnlater å handle.Det går enda videre: jeg er ansvarligogså for mine tanker, mine følelser –de er ikke likegyldige for verden, formenneskene omkring meg. Vi er allevevet inn i en større sammenhengenn den vår bevissthet kan omfatte. 3-tallet viser til det som skal utvikles“mellom himmel og jord” og kan in-spirere oss til å handle ut fra detbeste i oss, der vi lytter til spørsmålsom stilles oss i dypet av vårt vesen –der også samvittigheten bor.

Slik kan vi gjennom et indre arbeidnærme oss helheten, det alt-omfattende – symbolisert ved 1-talletog sirkelen. Kan vi ane her ensammenheng mellom skaperverketog menneskets bestemmelse?

Tidens ånd er ingen abstraksjon,den har et navn - MIKAEL. Dettehøyere vesen har fulgt mennes-keheten siden urtiden og har andrenavn i andre religioner. En gammelkristen tradisjon forteller at syverkeengler i perioder på ca 350 årveksler om å gi menneskeheten in-spirasjon og impulser (2): Mikael,Orifiel, Anael, Zakariel, Rafael,Samael og Gabriel. Mot slutten av1800-tallet overtok Mikael denåndelige ledelse. Hans gave er et nyttåndelig lys som menneskene – i frihet– har mulighet for å søke og gripe.

Bildet av Mikaels kamp med dragener et viktig bilde – en imaginasjon –også for den tid vi lever i. Bildet for-teller om høyere krefter, men også omat vi er omgitt av mørkets makter. Vifristes til å si at de nå er sluppet løsfor å stille oss på prøve: er vi sverdeller fjær?Pico della Mirandolla (3) har sin av-

handling “Hyllest til mennesketsverdighet” forut for sin tid, angitt tonenmed ordene fra skaperen: “Vi harskapt deg verken himmelsk ellerjordisk, verken dødelig eller udødelig,for at du som din egen, skapendebilledhugger i ærefull fri bestemmelseselv skal forme deg til den skikkelsedu foretrekker… Du kan utarte til detlavere; men også gjenfødes til dethøyere, til det guddommelige, hvis dinsjel beslutter seg til det”.

Det nye i denne Mikaelsperioden erat menneskenes erkjennelsesevner –utviklet og styrket gjennom den viten-skapelige tenkning i de siste 4-500 år

skoleringsveien

Mikaelsmotiv i Kinsarvik kirke (bygget 1160).Mikael med “sjelevekten” er ikke funnet iandre norske kirker. Foto: Borgny Berglund




landbruksliv

– nå har mulighet for å gripe åndeligeprosesser på en selvstendig måte. Vikan gjennom denne forsterkede tenk-ning oppleve at idéer og begreper eråndsbåret – har en forbindelse til denåndelige verden.

Hva er Mikaelsk tenkning? Å utvikleen tillit til tanker om det åndelige, likenaturlig som det vi tenker om fysiskeforhold. Og stå frem med dette krevermot og en evne vi først langsomt målære oss. Vi kan mislykkes gang pågang – hundrevis av ganger – detbetyr ingen ting for de tanker og denspirituelle holdning du står for. Detteer den innstilling dette vesen ønskerav oss.

I Draumkvedet fortelles det ommøtet mellom de mørke og de lysemakter: Fra nord rider Grutte Grå-skjegge på en svart hest. Men fra sydkommer Mikael (St såle Mikkjel)ridende foran Jesum Krist. Mikaelblåser i luren og syndesjelene skjelverfor dommen som nå skal stå. Mikaelkommer med sin skålvekt og veiersjelene og gir de over til Jesum Krist.

Omkring 12-1300 tallet fremsto enbilledmessig fremstilling av Mikael medsin vekt i flere nord-europeiske kirker.Han veier sjelene og ved hans blikk blirjordlivets handlinger og sjelenes egen-art “avveiet” og åpenbart. Men dom-men tilligger det vesen han tjener. Hanveier sjelene “burt til Jesum Krist”.

I tenkningens og erkjennelsens om-råde kan den mikaelske impulsen ledeoss inn i en helhetlig, kosmisksammenheng hvor dragen trekker segtilbake fordi den mister sitt fotfeste ivårt vesen. Veien videre til “JesumKrist” er imidlertid ingen selvfølge –den krever at vi utvikler andakt ogydmykhet i vårt vesen. Vi må kunnebøye kne foran vårt indre alter og for-binde oss med det vesen som bærerverden og oss alle.

1. Fra diktsamlingen “Prinsessenspinner i berget”. 2. Abbed Johannes Trithemius

(1462 – 1516). 3. Italiensk filosof (1463 – 1494).

Her sitert fra Karl-Martin Dietz artikkelom Tenkningen i den mikaelske tids-alder i tidsskriftet Antroposofi i Norgenr 1/2007.

Om du er på Hadelandstraktene,kjør innom Anne-Kristin og JohanSwärd på gården Aschim Vestre iBrandbu. Anne-Kristin og Johanarbeidet innenfor jordbruksforsk-ning i Sverige før de dro til Norge i1989 for å overta Anne-Kristinsfamiliegård på Brandbu.


De ble tidlig en lånekunde i CulturaBank og er opptatt av å bygge nettverkfor å støtte den økologiske og bio-dynamiske jordbruksimpulsen i Norge.Gården Aschim Vestre drivesøkologisk og det er tydelig at forskningog utvikling ligger dem i blodet, fordi de har spesialisert seg på gamle korn-sorter og andre spesielle produkter.Ikke mindre enn 46 kornsorter dyrkesover tid – ca 15 sorter årlig. På gården bor også deres 4 barn og

elghunden Trygg, noen hester og endel sauer.

Vi møtte en gjestfri familie som bød påhyllebærsaft, kaffe og hjemmebakst.Johan kan fortelle at de dyrker bl.a.

”Lanthvete”, en helt uforedlet hvetemed den beste smaken de har funnethos noen hvetesort. En annen sort eren gammel norsk hvete kalt ”Fram”som dannet grunnlaget for norsk frø-foredling for ca 100 år siden. Sjeldnehavre- og byggsorter dyrkes også.

Innenfor Rug forteller Johan erspesiell historie. Fra et funn av 9rugkorn i en gammel tømmerstue påFinnskogen i begynnelsen av 1970-tallet spirte 7 av kornene og ga opphavtil det som nå er Swärds beholdning avnorsk svedjerug. Finske innvandreretok med seg denne rugsorten på 15-1600 tallet til Norge. Sannsynligvis harsorten vært i bruk i Finland i 1000 år.Denne rugen ble sådd på svedjeland(brendt skogbunn) hvor andre korn-sorter ikke trives. Den er helt overlegenandre kornsorter når en lager surdeigs-brød og har god smak.

Vi ble tatt med og vist åkeren medsvedjerug hvor kornets høyde var 2meter og ofte vokser til 2,5 metershøyde! Kornet sto rakt og helt utenantydning til legde. En av intensjonenetil gårdbrukerne er å utvikle mikrolivet ijorden gjennom bl.a. de plantesorterde dyrker slik at gjødselsbehovet blirredusert. På gården males korn på egen

steinkvern og selges både i kilos og 5-kilos pakninger. Men der dyrkes ogsåandre spesielle produkter og de harbl.a. 9 potetsorter hvorav en kundyrkes på Aschim-gården.Anne-Kristin og Johan er engasjerte

mennesker og vi ble både imponert ogbegeistret over det vi opplevde. Velkommet hjem med mel og poteter, slovi opp på Google om svedjerug og bleledet til www.skogoglandskap.no hvorvi fant en interessant artikkel omsvedjerug skrevet av – ja, nettopp -Johan Swärd!

Kjør ikke forbi!

Ann-Kristin og Johan SwärdFoto: Borgny Berglund

Johan Swärd foran svedjeåkerenFoto: Borgny Berglund


Artikkelen er skrevet av BarbaraEnander (journalist i Mat og Helse),som har vært med en gruppe jour-nalister til Weledas produksjonsgård iSchwäbisch Gmünd. Artikkelen kanleses som en eneste lovsang tilWeledas produksjonsform med vektpå biodynamisk jordbruk, og jour-nalisten er nesten helt over seg nårhun får høre at dette omsetter for 240mill. Euro årlig. Stilen er enkel og for-ståelig for alle og en hver. Ikke noehokus pokus. Her et lite utdrag (i ori-ginalen illustrert med vakre bilder): "Weleda ble grunnlagt av Rudolf

Steiner i 1921, og det holistiske kon-septet bygger på filosofien om at detman tar fra naturen, skal gis tilbake tilnaturen, med bonus. Det virker enkeltog selvfølgelig, men det krever enfast disiplin å opprettholde det hårfinesamspillet mellom planter og dyr,varme og kulde, lys og mørke,sommer og vinter for dermed å følgenaturens egen rytme og på denmåten skape maksimale vekstbeting-elser. I biodynamisk gårdsdrift er detingenting som skjer ved tilfeldigheter -

her er det flere regler å overholde enninnen økologisk gårdsdrift. Hver urt,hvert innsekt har en oppgave og leveri pakt med resten av livet i Weledashage. Endene holder sneglene i sjakkog bjørken balanserer fuktigheten ijorden. Tønnen med kugjødsel fyllesmed regnvann og når tiden er inne ogmånen er riktig posisjonert røresvannet først motsols og så medsols.Det røres for hånd - en time avgangen - innen det helles ut for åmate jorden. (...) Weleda og an-troposofien har som hovedmål åverne om kloden slik at man dyrkerog utvinner med aller størstevarsomhet. Jordsmonnet måskjemmes bort og berikes."Ellers har artikkelen flott omtale

også av kulturen hos Weleda dermenneskene står i sentrum, det ermange fritidsaktiviteter for de som ertilknyttet, voksne som barn, ogarbeiderne har det bra. "Det merkespå roen, på stemningen, på den til-fredse atmosfæren. Hver og en syslermed sitt - det finnes ikke hierarki ellerprestasjonspress".

landbruksliv

«Weleda - kremen av RudolfSteiner» i Mat og Helse 4/2010

Om biodynamiskgårdsdrift Aftenpostens månedsmagasin InnsiktNr. 5/2010 handler denne gangen omhvordan spise miljøvennlig (i den graddet er mulig). Redaktør Tine Skarlandskriver på lederplass:"Kjært barn har mange navn. Bio-

dynamisk, økologisk, sesongbasert,lokal, kortreist. Selv i kalde, langstrakteNorge er vi blitt introdusert for demange nye begrepene som skal over-bevise miljøbevisste forbrukere om atdet lar seg gjøre å spise 'grønt'. Menuten en Helios-butikk på hjørnet, er detingen lett oppgave. (...) Biodynamiskjordbruk beskyldes av noen for å væreen luksus for 'de rike', og fremstilles avmange konvensjonelle bønder sommedvirkende til økt sult i verden ut fraen påstand om mindre avlinger. Menflere vitenskapelige undersøkelser til-bakeviser dette: Utbyttet fra bio-dynamisk jordbruk behøver ikke væredårligere enn fra konvensjonelt jord-bruk. Et kjemikaliefritt jordbruk vil i til-legg ha en enorm klimamessig gevinstved at det binder CO2 direkte i jorden.Dette vil i neste omgang gjøre jordenmer fruktbar. Fordi den også holderbedre på fuktigheten, vil den også klareseg bedre gjennom ekstreme vær-år.Når jorden skal fø stadig fleremennesker, er det nærliggende å tenkeat det avgjørende vil være at jorden for-valtes på en måte som sikrer bære-kraftig matproduksjon på lang sikt."Regine Andersen gjorde oss opp-

merksom på disse to innlegg. Redaksjonen takker!

Økologisk jordbruk i det småPoteter kan settes i bøtter! En verdifull erfaring for smårollinger – og et godt tips til barnehager. Her er det Mina som er i arbeid. Potetene ble satt i mai på “rotdag”.God høst i september og aldri har poter smakt bedre for Mina (5 år).

Tekst og foto: Borgny Berglund

Setting og innhøsting av poteter. Innhøsting. Mina (5) har fått verdifull erfaring.


broder dyr

Spurvene Fra Broder Dyr av Karl König. Fortsettelse fra utgave 23. Red.

Oversatt av SIGRUN BALAVOINEFoto BORGNY BERGLUND

Så fortalte de det de hadde sett til dehøye spurveåndene som igjen bardette opp i høydene. Slik kunne eng-lene erfare det som foregikk på jorden.Denne nyhet steg videre opp himmel-stigen og ble oppfattet av de mangehierarkiske skarer: ”Mennesket byggerog bor på jorden”. Slik lød det. ”Hansår og høster og tilbereder sitt brød.”Det ble en vakker sang som tonetgjennom himmelen.

Litt senere kom det et rop tilbake tilde høye spurveåndene; at de skullefå lov til å følge menneskene i deresarbeid; ”Legg av deres fargede kled-ninger, gi avkall på deres sang og blihos menneskebarna. Deres næringskal være korn og deres reder skalvære menneskehyttenes tak.” Slik varbudskapet.

Og spurvene på jorden hørte opp-draget og deres hjerter begynte å slåhurtigere, for de var klar over streng-heten i budskapet. ”Åh, hvilken nød”,kvitret de, ”åh, hvilken glede”. Andrekvitret: ”Ja, vi vil bære det og vi skalgjøre det.”

Siden den gang slår spurvehjertet tiganger så raskt som menneskenes,800 ganger i minuttet, 48.000 ganger itimen og over en million ganger omdagen. Også pusten deres er raskere,to hundre åndedrag er det i minuttetnår de hopper og flyr eller når det erveldig varmt ute. Og deres egenvarmeer meget høyere enn når mennes-kene har feber. Slik er de nå, dissesmå fuglene; uanselige, men varme,og deres hjerte slår så fort at vimennesker ikke engang kan skille deenkelte hjerteslagene fra hverandreog slett ikke telle dem. For oss er detsom en lett, engstelig skjelven.

Men for spurvene er det glede, forde tok imot oppdraget som de haddemottatt fra de høye spurveåndene,som igjen hadde hørt det fra dehimmelske hærskarers kor.

Skjult i ordene var det en hemmeligforkynnelse, som hverken spurveneeller de høye spurveåndene fikk tyde.Den klang omtrent slik: ” Når men-neskene maler korn til mel – når debaker brød av mel, vann, surdeig ogsalt, og tar det til næring, når jordenforvandles under byrden av denstadig voksende innhøstningen, daskal det fødes et barn, som vil værebærer av lysbringeren. Ham skal dinefugleskapninger tjene.

Selv om gudebudskapet ikke bleforstått, ble det likevel hørt. Og dehøye spurveåndene bar ordene tiljorden og preget dem i hjertene, nebbene og vingene til sine etter-kommere. Og siden den gang trekkerspurvene stadig dit hvor menneskenevandrer. Inn i jordens mørke og inn ide riker der stoffer og substanser gårtil grunne, inn i støvet og inn i skyg-genes rike.

Men med dem går en sart ogganske flortynn lysstråle, som barebarn noen ganger kan se på jule-kvelden. For spurvene er blitt fattige,deres drakt er blitt grå som fattig-dommen og brune som jordens enkle

brød. Men i denne nøysomhetensdrakt lever munterheten ved de smågleder og troskapens salighet.

”Hva kan vel mørket gjøre oss? Slikslår spurvehjertet. ”Budskapet er opp-fylt, barnet er født og lyset bryter inn ijordens mørke. Helt inn i støv og av-fall, helt inn i jordens dyp trenger detog ”vi”-, slik kvitrer fugletungene: – ”vi opplever hans lys”.

En Julebudskapets formidler erspurvene. De ledsager menneskene,men forblir ham likevel fremmed.

Men engang skal julens lys ogsåbegynne å skinne i mennesketshjerte og da blir spurvene tamme. Davil tiden være kommet at spurvenesitter på menneskets skuldre ognipper brødsmuler av hans hender.Men mange vil holde smulene inebbet, slå seg ned på menneskeneshake og kinn og legge gledenssmuler på menneskebarnas lepper.Og dette vil være det glade budskapfor mange av himmelens engler.


Anmeldt av DAG BALAVOINE

Det er Jan Martin Bang som harredigert boken. Den inneholder fa-scinerende og informative artikler fraCamphills historie, til dannelsen avfellesskap rundt om i verden, og denframtidssvangre utfordringen å deleCamphill budskapet med en størreverden. Jan Bangs store erfaring fra al-ternative fellesskapsbestrebelser, frakibbutz i Israel til Camphill fellesskapetSolborg i Norge, gir boken et perspektivsom bidrar til denne utfordringen. Boken er kalt ” et portrett av Camp-

hill” og ”protrettet” er blant annet ”malt”

av innhold som fremdeles påvirkerCamphill bevegelsen som helhet. Dette er blitt en vakker bok fylt med

over 200 bilder, minner og historier frafolk som har gjort Camphill til det deter i dag. Boken er en gledelig feiringav historien om Camphill, selv om jegser at det store bildemateriale kunnevært bedre redigert. For dere som ikkeleser så godt er det mange fine og be-skrivende bilder fra historien og framange av Camphill stedene i verden. I boken takker Jan Bang alle de

tusener av bidragsytere som på for-skjellige måter har bidratt, om det såvar med sitt hjelpebehov eller sommedarbeider, frivillig praktikant ellergjest og som derved gjennom 70 århar bygget opp denne mangfoldigeCamphill-bevegelsen. Han håper atboka vil reflektere dette bidraget til vårsamtid. Dette mener jeg den gjør. Jeg anbefaler boken på det varmeste.

Kjøp den som berikelse og til en fordy-pet forståelse av landsbylivet, eller somgave til noen dere vil fortelle om Lands-bylivet til, eller ved å feire Camphills 70-årige virksomhet med en ny bok.

Portrait of Camphill koster kr. 224,- og kan kjøpes hos: Antropos BokhandelJosefines Gate 12, 0351 OSLOTel: 22 46 03 74 www.antropos.no

bokanmeldelser

«Et portrett av Camphill» Grunntrekk av enErkjennelsesteoriav Rudolf Steiner

Anmeldt av JAN BANG

Dette er Rudolf Steiners første bok,utgitt i 1886 da han var 25 år gammel.Han hadde da allerede arbeidet i fireår med å redigere Goethes naturviten-skaplige verker, og boken er denførste frukt av denne oppgaven. Til sammen arbeidet han i 15 år medGoethes verker, og i denne tiden lahan fundamentet for sitt eget livsverk;doktorgraden i 1891, Sannhet ogVitenskap i 1892, Frihetens Filosofi i 1894, den store Goethes Verdens-anskuelse i 1897, og etter århundre-skiftet omkring 6000 foredrag somblev grunnlaget for den antroposofiskeåndsvitenskap.

Disse to menn, separert av fleregenerasjoner, delte et utgangspunkt idet filosofiske. De trodde begge at ’…mennesket er hjemme i verden, dvs. atverden er en og at den er tilgjengeligfor vår erkjennelse.’ (Side 150).

Steiner siterer Goethe i den førstedelen av boken: ’”Teorien i og for seger til ingen nytte, med mindre den fåross til å tro på sammenhengen mel-lom fenomenene.”’ (Side 25). I vår tider dette aktuelt stoff, siden vi sliter fortsatt med en vitenskap som deler

Berit Bertling. Aschehoug, 2009

Anmeldt av HANNE KVELI

Denne boken handler om jenter som erhestegale. Milla, Fredrikke og Elineleter etter venninnen Oda. Tilslutttreffes de i stallen og de finner ut atOda ikke vil være venner med dem,siden hun er nå sammen med Chris.Han er hestepasseren til hesten somheter Fleur. I en konkurranse taper hani klassen sin, og det er Milla medraggen som vinner. Så trener de tilkretsmesterskapet, men noen ordnersabotasje med hestene og trans-porthenger. Jentene finner ut hvemsom har gjort det. Menneskene i boken er uvenner med

hverandre men blir venner tilslutt. Dette er en spennende bok, nesten

som en krimroman, derfor vil jeg ikke

røpe mer om fortellingen. Dette er eninteressant bok som skildrer et miljø.Den er egentlig skrevet for ungdom,men kan leses av alle. Bokenanbefales.

Milla og stallkrigen


bokanmeldelser

verden opp i mindre og mindre bitersom studeres enkeltvis. Det er bare ide siste tiårer at økologi har vunnetinnpass i det akademiske, men såkalt’holistisk’ eller helhetlige studier er for-tsatt suspekte i visse sirkler. NårSteiner skriver at vitenskapens opp-gave er å bringe de adskilte fenomenersammen burde dette skrives i storelysende bokstaver. Det er bare ved åse verden og mennesket som enhelhet at vi kan løse de økonomiske,sosiale og miljømessige problemenesom vi sliter med i dag.

Videre hevder Steiner at det ertenkningen som kan hjelpe oss til åforstå den tilsynelatende kaotiske erfaringsverden vi befinner oss i. Såselv om allting virker forvirrende, harvi da et verktøy til å finne et mønster idet vi opplever. Ikke bare et verktøy,men senere viser Steiner til at dennetenkningen er selve høydepunktet avhele tilværelsen. ’Det er naturensoppgjør med seg selv, som utspilles imenneskets bevissthet. Tenkningener det siste ledd i den rekkefølgen avprosesser som danner naturen.’ (Side115). Dette setter mennesket i ensentral plass i verden. ’Mennesket harnå vist seg å være verdensordningensmidtpunkt. Det oppnår som ånd til-værelsens høyeste form og fullbyrderi tenkningen den mest fullkomneverdensprosess.’ (Side 129). Denneideen blir utviklet videre av Steiner iFrihetens Filosofi (se bokanmeldelseLandsbyliv 19, sommeren 2009. Red.)

Den siste delen av boken inne-holder en fin og klar oversikt avSteiner og Goethe, skrevet av over-setteren Trond Skaftnesmo. Her finner

vi et avsnitt som heter ’Å lese inaturens bok’, noe som fanget minoppmerksomhet. Jeg er aktiv lærer iPermakultur og økologisk planlegg-ing, som ofte er beskrevet som å lesenaturens bok! Her skriver da Skaft-nesmo; ’Goethes naturforskningdreier seg, svært enkelt sagt, om åkunne lese i naturens bok.’ (Side159). Han viser til hvordan Steiner ut-vikler dette tema i detalj, noe som girmeg et dypt filosofisk grunnlag for detsom jeg underviser i.

Jeg har alltid stor glede av å treffegamle venner på nye steder. Det vardette som skjedde med denne boken,og bringer meg tilbake til utgangs-punktet med en veldig personlig opp-levelse. Det er å finne sammenhengmellom fenomener!

Grunntrekk av en Erkjennelsesteorikan bestilles fra: Antropos BokhandelJosefines Gate 120351 OSLOTel: 22 46 03 74 www.antropos.no

Evangelietekster for de neste 3 månederI Camphill-landsbyene verden over markerer mange husfelleskap lørdagkveld ved å lese Evangelieteksten som også blir lest opp søndag morgeni gudstjenesten. Et forslag til passende tekster blir valgt ut og sirkulert. For å gi flere mennesker anledning til å knytte seg til denne praksisen, og for å hjelpe Camphill medarbeidere å finne frem til riktig tekst, er dettetekstene fra Mikkelsmess til Jul 2010.

OKTOBER 3. Åpenbaringen 12 7 – 1210. Lukas 10 25 – 3717. Åpenbaringen 13 1 – 1024. Åpenbaringen 13 11 – 1831. Matteas 7 15 – 27

NOVEMBER7. Åpenbaringen 22 1 – 714. Lukas 15 1 – 1021. Lukas 15 11 – 3228. Første Advent Johannes 10 1 – 10

DESEMBER5. Matteas 24 23 – 3112. Matteas 25 31 – 4619. Lukas 1 26 – 3824. Julaften Lukas 2 1 – 20

Samfunn for alleAnmeldt av HANNE KVELI

Jeg har et tidsskrift som heter”Samfunn for Alle” som utgis av NFU,Norsk Forbund for Utviklings-hemmede. Bladet inneholder nyheter,saker, småting og annonser. Der kandere lese om hva som skjer i landetog hva som har skjedd. Det er ogsåreklamer for forskjellige hjelpemidler.For å få tidsskriftet må du væremedlem av NFU, og det anbefales. Les mer på www.nfu.no

L E S E R B R E V

Kære redaktion!Det var medfornøjelse, jegfik bladet ihånden, sikkeet lækkert om-slag, og mindreblev min inter-esse ikke, dajeg så læste idet. Det varisær artiklerneaf beboereneselv, det varyderst inter-essant læse-stof, og gavmegen eftertanke… vi er alle Gudssmå skabninger, der hopper rundt, oggør vores bedste, for at være den jeger,så godt jeg formår det.Jo tak, det er et blad, der kan læses

mange gange, ikke mindst skolerings-veien, er læsestof, der må nærlæses. Jeg håber, I har kræfter til en ny

Peer Gynt, jeg kommer gerne, efter athave set de billeder. Jeg har fortaltom bladet til andre.

Hilsen og tak – Ea Randi Kaaris

Ea Randi KaarisFoto: Borgny Berglund

De fleste Camphill-landsbyene erbygget opp rundt en biodynamiskgård med dyr. Mange av arbeidsopp-gavene er knyttet til stellet av dyreneog dyrkingen av jorda. Dette er kon-krete gjøremål der den enkelte kanfinne sine oppgaver tilpasset evner ogbehov. Ved noen av landsbyene girfjorden eller havet muligheter for fiske.I tillegg til jordbruk har hver landsbyforskjellige håndverksaktiviteter, somfor eksempel snekkerverksted ogtekstil- og keramikk- eller matfor-edlingsverksteder. Husarbeidet er envesentlig del av virksomheten. Det eren målsetting at alle har oppgaver åutføre som dekker reelle behov ilandsbyen, og at alle utfører sittarbeid etter egne evner og muligheter. Kunst og kultur vever seg inn i alle

aspekter av landsbylivet og skaper in-spirasjon og glede i et større perspek-tiv. I skuespill, dans, musikk, sang,maling eller modellering lokkes dekreative evnene frem som finnes i allemennesker. Landsbyboerne og med-arbeiderne danner husfellesskap. Defleste måltider er felles og er viktigemøtepunkter for samtaler og samvær.Økologisk bevissthet kjennetegner alleaspekter av landsbylivet: matvarer,jordbruk, byggematerialer, energifor-valtning og resirkulering.

Det var fra starten av klart at lands-byene ikke ville vurdere lønn i forholdtil arbeidsinnsats. Konsekvensen avdette ble at de fleste av medarbei-

derne ikke får lønn i vanlig forstand,men forvalter lønnsinntektene i felles-skap. Landsbyboerne forvalter selvsin uførepensjon i samråd medhjelpevergen. Landsbystiftelsenmottar statsstøtte til driften i form avet rammetilskudd fra Sosial- ogHelsedirektoratet. Det er ment ådekke driften av stedene. Noen lands-byer tilbyr også dagplasser i verk-stedene.

Den som måtte ønske å vite merkan ta kontakt med:

Camphill landsbystiftelse, v/Bokverkstedet,Reidar Jensensgate 10, 7550 Hommelvik. Tel: 73 97 84 60Epost: [email protected] www.camphill.no

Camphill landsbyene mottarmennesker med psykisk utviklings-hemming og andre voksne med sær-lige omsorgsbehov. En søknad omplass i rettes til den aktuelle lands-byen. Dersom du ønsker å væremedarbeider i en av landsbyene forkortere eller lengre tid, ta direkte kon-takt med det aktuelle stedet.

Camphill-landsbyene tar også imotunge mennesker som ønsker etpraksisopphold før eller under stu-dietiden. Det er mulig å gjennomføre

et studium ved Landsbyseminaretmens man arbeider i en av Camphill-landsbyene. Det daglige arbeidet medmennesker med behov for særlig om-sorg og støtte, danner tyngdepunkteti læreprosessen.

Landsbyer:• Vidaråsen Landsby, Vestfold

• Jøssåsen Landsby, Sør-Trøndelag

• Vallersund Gård og FRAMskolen, Sør-Trøndelag

• Hogganvik Landsby, Rogaland

• Solborg, Buskerud

• Camphill Rotvoll, Trondheim


camphill landsbystiftelsen i norge

Opplysninger om Landsbystiftelsen

Foto: Jan Bang Foto: Borgny Berglund


norsk forbund for helsepedagogikk og sosialterapi

landsbyliv nr 23 • sommeren 2010 41

Tekst av GEIR LEGREID

NFHS ble formeltstiftet så sent somoktober 2000, menhadde i årene forutfungert som enløsere sammensattorganisasjon avengasjerte perso-ner. Vedtekter blesiste gang reviderti 2008, forbundet

har i dag 15 antroposofiske medlems-virksomheter (samtlige i Norge somarbeider med barn, unge og voksneutviklingshemmede). Forbundet har etstyre som består av fem medlemmersom er valgt av Årsmøtet. Tre av disseskal representere sosialterapeutiskehjem, landsbyer, og helsepedagogiskeskoler. De øvrige to er ”fristilte” og kanrekrutteres fra hvilken som helst an-troposofisk virksomhet. Styret har konstituert seg for å ivareta ulike funk-sjoner. For min egen del har jeg værtleder for styret siden 2007, og er ogsåNorges representant i styret for Nord-isk Forbund for Helsepedagogikk ogSosialterapi. Internasjonal kontakt iforhold til miljøet i Dornach er RigmorSkålholt.

En undersøkelse nylig viser at heledet norske miljøet består av ca 330elever/beboere, og ca 550-600 med-arbeidere fordelt på ca 400 årsverk.Det viser at utvikling i våre virksom-heter skjer best ved samarbeid hvorkompetanse og penger samordnes.På denne måten har vi maktet å holdei gang den norske seminarutdann-ingen, samt utvikle en kommende bachelorutdanning i AntroposofiskSosialpedagogikk fra 2011 i sam-arbeid med Rudolf Steiner Høyskoleni Oslo. Andre tiltak i regi av forbundethar vært Verdi-Mål-Handlingsgrunnlagetter Felleskapssmodellen, opp-rinnelig utviklet av Marjatta og EjvindNilsen Konsulting. Modellen er ut-gangspunktet for organisasjons-strukturen til blant annet Helgeseter,og prinsippene for vår interne sam-handling (personalpolitikk). Når bachelorutdanningen er etab-

lert, vil forbundet trolig reorganiserestil å bli et rent serviceapparat, menhvordan dette vil skje er ikke avklart.Per i dag står medlemsvirksomhetenei en mer og mer lik virkelighet, og be-hovet er stort for et felles sekretariatmed kompetanse på det viktigste lov-verket, kontaktpersoner mot embets-verk og politikere, mediehåndtering,organisasjonsutvikling, samt være

fødselshjelper ved etablering av nyehelsepedagogiske og sosialterapeu-tiske initiativ. Derfor har styret fokusertmye på informasjon til virksomhetenesiste årene for å enes om felles frem-tidsvisjoner, slik at disse kan reali-seres selv i et relativt lite norsk fag-miljø. Den kommende bachelor-utdanningen er et resultat av fellesmålsetting, og viser at miljøet klarer årealisere også store prosjekter.

Kontakt: Geir Legreid eller Petter Holm. Postadresse: Norsk Forbund forHelsepedagogikk og SosialterapiFosswinckelsgt 18, 5007 Bergen.Geir Legreid mobil: 40828444, e-post:[email protected] Petter Holm kontor: 55315010.

Medlemmer: • Helgeseter, Bergen• Rostadheimen, Bergen• Verdandi Stiftelse, Bergen• Granly, Toten• Grobunn, Hedemarken• Helsepedagogisk Steinerskole, Oslo• Helsepedagogisk Steinerskole på Skjold, Bergen

• Helsepedagogisk Steinerskole på Hedemarken

• Camphill Landsbystiftelsen i Norge

Opplysninger om Norsk Forbund for Helsepedagogikk


Foto: Borgny Berglund.

Foto: Borgny Berglund.


opplysninger om våre steder

Camphill Rotvoll ligger landlig til ved fjorden iTrondheim kommune og består av Kristoffer-tunet levefellesskap og Rotvoll verksteder oggartneri. Vi tar imot mennesker som trengerspesiell omsorg i levefelleskap og/eller de sombare trenger et vernet arbeid eller dagtilbud.

Hendvendelse: Hans Collins vei 5, 7053 RanheimTelefon: 73 82 68 50 Telefaks: 73 82 68 51 E-post: [email protected]@camphill-rotvoll.no (søknad)

Camphill Rotvoll

På Mjøsas vestside, 15 km sør for Gjøvik,ligger Granly Stiftelse i tettbebyggelsen Kapp.Her bor 26 voksne personer med utviklings-hemning i 5 boliger og en hybelleilighet spredtpå et parklignende område. Aktivitetene erhovedsaklig sentrert rundt håndverk og kunst.

Henvendelse:Granly Stiftelse, 2849 KappTelefon: 61 14 36 60Telefaks: 61 14 36 61E-post: [email protected]

Granly

Vi tilbyr i samarbeid med Helsepedagogisk Steinerskole på Hedemarken et tilrettelagtlandsdekkende v.g. opplæringstilbud på Frenn-ing Vestre i Stange. Grobunn tilbyr et ungdoms-bofellesskap i skoleuken og to helger i måneden,og et tilbud inntil tre år etter videregående skole.

Henvendelse:Grobunn StiftelseFrenningvn. 102, 2344 IlsengTelefon: 48 16 05 41 E-mail adr. [email protected] www.grobunn.no

Stiftelsen Grobunn

Stedet åpnet i 1954, og i dag bor det 29voksne med spesielle behov på Helgeseter,som tilbyr dem bolig, pleie, terapi, medisin,arbeid, kultur og fritid. Det er 6 bofelleskap,terapiavdeling, kulturgruppe og gårsdrift, men ingen fastboende medarbeidere.

Henvendelse: Øvre Sædalsvei, 5099 BERGENAdministrasjon: [email protected] Telefon: 55 27 38 99www.helgeseter.org

Helgeseter

Hogganvik Landsby ligger i et typisk Vest-landslandskap ved Vindafjorden i Ryfylke.Landsbyen har utsikt mot fjorder og fjell.Gården, gartneriet, ysteriet, skogsdriften og et lite snekkerverksted gir arbeid til de fleste.35-40 mennesker bor i Hogganvik Landsby.

Henvendelse:Hogganvik Landsby, 5583 VikedalTlf: 52 76 01 11 (Mandag-fredag 9-12) Faks: 52 76 04 08,E-post: [email protected]/Hogganvik/

Hogganvik – en Camphill Landsby

Skolen gir et tilbud for elever med spesiellebehov i grunn- og videregående skole. Høsten2009 flyttet skolen inn i nybygget hus på Lja-bru. Undervisningen bygger på Steinerskolenslæreplan, tilrettelagt i forhold til elevenesbehov og forutsetninger.

Hendvendelse: Ljabrubakken 50 , 1165 OSLOTelefon: 22 62 98 90 Telefaks: 22 62 98 91E-post: [email protected] www.hrso.steinerskolen.no

Helsepedagogisk Rudolf Steinerskole i Oslo

Ved Steinerskolen på Hedemarken har vi enhelsepedagogisk skole for psykisk funksjons-hemmede elever. En skole i skolen. Vi har ogsåen avdeling for noen av våre videregåendeelever på Stiftelsen Grobunn i Romedal, etskole- og botilbud for 8-10 elever.

Hendvendelse: Postboks 100, 2312 OttestadBesøksadr: Sandvikavegen 11, 2312 OttestadTelefon: 62 58 89 04 • Telefaks: 62 58 89 09 E- post: [email protected]

Helsepedagogisk Steinerskole på Hedemarken


Arkivfoto

Foto: Jan Bang

Foto: Frode Hølleland


Foto: Jan Bang


opplysninger om våre steder

Skolen ble etablert i 1989 og har i dag 53 elever i alderen 11 til 19 år.

Hendvendelse: Harald Skjoldsvei 32, 5236 RÅDAL Telefon: 55 11 23 80Telefaks: 55 11 23 81E-post: [email protected]

Helsepedagogisk Steinerskole på Skjold

Jøssåsen ligger i Malvik kommune i Sør-Trøndelag. Her bor det ca 50 mennesker, i tillegg kommer 10 - 12 stk på dagtid som tardel i arbeidet. Foruten gårdsdriften har lands-byen kulturhus, veveri, bokbinderi, keramikk-verksted, snekkerverksted og vedgruppe.

Henvendelse:Jøssåsen Landsby7550 HommelvikTelefon/faks: 73 97 12 22 (Man-fredag 9-13)E-post: [email protected] (kontoret)[email protected] (søknad)

Jøssåsen – en Camphill Landsby

Solborg ligger i Buskerud mellom Hønefoss ogJevnaker, med vakkert utsyn mot Norefjell vest-over og grensende mot Nordmarka østover.Med smått og stort bor det omtrent 50mennesker her. Landsbyen har gård, gartneri,urteverksted, veveri, bakeri og en skogsgruppe.

Henvendelse: Solborg, 3520 JevnakerTlf: (man-fre 9-12) +47 32 13 24 80Faks: +47 32 13 20 20E-post: [email protected]

Solborg – en Camphill Landsby

Rostadheimen ligger i vakre omgivelser påGarnes rett utenfor Bergen. Her bor det åttepersoner i forskjellig alder. Stedet har også etdagtilbud for seks av beboerne.

Hendvendelse: Rostadheimen BofellesskapGarnesveien 166, 5264 GARNES Telefon: 55 53 78 80 • Mobil: 93 87 49 49 E-post: [email protected] www.rostadheimen.no

Rostadheimen Bofellesskap

Vallersund Gård ligger på Fosenhalvøya. Her borca 50 mennesker og det drives gårdsbruk, ba-keri, veveri, gartneri, urteverksted og butikk. Vi tarimot voksne rusmiddelskadede. Framskolen er ettoårig lærested for unge voksne utviklingshem-mede mellom videregående skole og yrkeslivet.

Henvendelse:Vallersund Gård, 7167 VallersundTelefon: 72 52 70 80 (mandag-fredag 9-12) Telefaks: 72 52 70 99E-post: [email protected]

Vallersund Gård og Framskolen (Camphill)

Med utsikt til Sørfjorden i Arna ligger et liteNaboskap integrert i byggefeltet. Her bor det 8 mennesker som alle har sitt arbeid iBergensområdet. Naboskapet ble bygget i1985 og har en tilknytting til Rostadheimensom ligger 10 minutter unna.

Henvendelse:Stiftelsen VerdandiVestliveien 69, 5264 GarnesTelefon: 55 24 30 10 / 90 28 37 67E-post: [email protected]

Verdandi Naboskap

Vidaråsen, med ca 120 beboere, ligger i Andebui Vestfold. Det drives gård, gartneri, meieri, tove-verksted, snekkerverksted, veveri, urteverkstedog en butikk. Vi holder konserter, teaterforestil-linger, foredrag og allmøter, og har også et tera-pihus for mennesker som trenger ekstra pleie.

Henvendelse:Vidaråsen Landsby3158 AndebuTelefon: 33 44 41 00 (mandag-fredag 9-15)Telefaks: 33 44 40 01E-post: [email protected]

Vidaråsen – en Camphill Landsby




Foto: Dag Balavoine

Foto: Jan Bang


annonser

Rudolf Steinerhøyskolen

Det er 1000 steinerskoler i verden -

33 av dem ligger i Norge

Det er 1500 steinerbarnehageri verden -

46 av dem ligger i Norge

ALLE trenger flere gode, glade, velutdannete, inspirerende lærere

Det er MANGE høyskoler i Norge

- bare ÉN av dem utdanner steinerpedagoger:

Lærer- og førskolelærerutdanning

Studieår i Billedkunstfag Mastergrad i steinerpedagogikk

med bachelorgrad i steinerpedagogikk

i Oslo

www.rshoyskolen.no

ALLE

trenger glade, gode, flere

velutdannete, inspirerende lærere

Det er GEANM

glade, velutdannete, inspirerende

GE

høyskoler i Nor

- bare NÉ av dem utdanner steinerpedagoger:

gehøyskoler i Nor

av dem utdanner steinerpedagoger:

.rshoyskolen.nowww

.rshoyskolen.no

.rshoyskolen.no.rshoyskolen.no


TIDSSKRIFT FOR JORDBRUK OG ERNÆRING NATUR OG KULTURUtgis av Biologisk-dynamisk Forening

Veiledning innen biologisk-dynamisk jord- og hagebruk

Har du spørsmål om biologisk-dynamisk jord- og hagebruk kan du henvende deg til disse veilederne:

Driftsplanlegging, vekstskifteplaner, økonomiBonde og landbruksøkonom Jens Niebuhr

Vestbygdvegen 400, 2312 Ottestad Tlf. 62 58 61 11 / 977 20 238 E-post [email protected]

Framstilling og bruk av preparater, grønnsaksdyrking og husdyrbrukBonde og lærer Eric Brinkhof

Foldsæbakkane, Haugsgrend, 3870 Fyresdal Tlf. 35 04 13 55 / 911 15 519 E-post [email protected]

Kompostering, bruk av preparater, grønnsaks- og fruktdyrkingGartner og lærer Nathanael Mead

Sogn Jord og Hagebruksskule, 5741 Aurland Tlf. 57 63 26 50 / 995 59 981 E-post [email protected]

Frukt og epledyrkingBonde og fruktdyrker Olav Jønsi

Hjuksebø, Rute 20/23, 3683 Notodden Tlf. 35 95 73 08 / 480 77 919 E-post [email protected]

Korndyrking inkl. dyrking av spelt, svedjerug, enkorn, landhvetesorter osv.Bonde Johan Swärd

Aschimlinna 213, 2760 Brandbu Tlf. 61 35 55 43 / 902 09 891 E-post [email protected]

UrtedyrkingBonde Ola Aukrust

Nordigard Aukrust, 2686 Lom Tlf. 61 21 12 15 Faks 61 21 19 34 E-post [email protected]

Grønnsaks og hagebruksfrøBonde Kerstin Pålsson

Burholtveien, 1940 Bjørkelangen Tlf. 410 19 641 E-post [email protected]

HagebrukForsker Berit Swensen

Herumveien 33, 1430 Ås Tlf. 64 94 49 09 / 977 10 495 E-post [email protected]

HERBA c/o Biologisk-dynamisk Forening, Skonhovedveien 149, 2822 BybruaTELEFON 61 18 44 50 TELEFAKS 61 18 44 51 E-POST [email protected]

http://herba.biodynamisk.no

Årsabonnement 4 hefter i året

kr 250,–

Kan Camphill-landsbyene være noe for deg?

Camphill-landsbyene er integrerte levefellesskap der mennesker medulike behov for bistand lever side omside med gode hjelpere i en levende og aktiv landsby.

I arbeidstiden er alle sysselsatt medlandsbyens mange oppgaver; hånd-verk, jordbruk, matlaging og hushold.Det legges vekt på nærhet til natur og mennesker. Arbeidet gir livsnæreerfaringer og dekker reelle behov ilandsbyen. Livet i fellesskap, arbeid, hverdag og fest danner grunnlag for et spennende og utfordrende miljø.

I landsbyene pleies det et variert kulturliv med teateroppførelser, sang,musikk, høytidsfeiringer og utflukter.

For deg med spesielle behov gir lands-byen en trygg hverdag sammen medlikesinnede. Her får du utvikle dineevner og muligheter gjennom daglig

arbeidstrening og opplæring, og i detsosiale og kulturelle liv.

Nye medarbeidere tilbys introduksjons-kurs i landsbylivet og antroposofi, samten treårig yrkesveiledende utdannelse i helsepedagogikk og sosialterapi.

Camphill er landsdekkende og eies avCamphill landsbystiftelse som driver 6landsbyer i Norge; 3 i Trøndelag, 1 påVestlandet og 2 på Østlandet.

Er du interessert? Ta kontakt:

Camphill landsbystiftelsev/Bokverkstedet,Reidar Jensensgate 10, 7550 HommelvikTelefon 73 97 84 60Epost: [email protected]

www.camphill.no

45

Bestillinger sendes til:Axel BojerLillerudveien 1751454 [email protected]

90,– for nummer 20 (+ porto)50,– for eldre numre (+ porto)

180,– for ett års abonnement

Tidsskriftet Cogito vil være et møtested for spirituelt og skapende arbeide. Rudolf Steiners frihetsfilosofi og erkjen-nelsesvei er en inspirasjonskilde.

Temaene vi tar opp kommer til syne gjennom fordypende artikler, intervjuer, diktning og gjendiktning.

Utkommer to ganger i året

Cogito – Forum for kunst, filosofi, litteratur og samtidoaksgotleuttuiripsroffovotigoCtetfftirkssdiT

tigoC

f

.ediebrrbaednepdetsetømteerævliv

osolif,tsnukrofmuroF–o

BlexAAxdnesregnillitseB

ditmasgorutarettil,if

rejoB:litsed

egnagotremmoktU

kidnejggognintkiddnepydroffomonnejg

pporativeneameT

psninereievseslenhirffrsrenietSfloduR

teråire

.gnintk,reujvrrvetni,relkitraed

enyslitremmok

.edliksnojsari-nejkregoiffiosoliffisteh

offo–,081eroffo–,05nroffo–,09

f.wwwwwww@tsop

F4541urruelliL

tnemennobasråttero)otrop+(ermunerdle)otrop+(02remmun

on.otigocmurruoffoon.otigocmurruoffo@

dnartsregaF571neievdu

j

46

for alleNordisk festivalukeGålåvatnet i Gudbrandsdalen tirsdag 16. til søndag 21. august 2011

Vi inviterer alle som lever med sine egne eller andres funksjons-hindringer til festivaluka «Peer for alle» ved Gålåvatnet i Gudbrandsdalen fra tirsdag 16. til søndag 21. august 2011.

Vil du være med å spille scener fra Peer Gynt på friluftsscenen? Har du teater eller musikk du vil vise fram for andre? Liker du ålage kostymer? Er du glad i å synge? Festivaluka på Gålå gir allesom ønsker det muligheten til å uttrykke seg på sin måte.

Mennesker fra inn- og utland vil være samlet på Gålå denne uka som avsluttes med festivalforestillingen «Peer for alle» på friluftsscenen lørdag 20. august kl. 17.00.

Velkommen til festivaluka 2011

SOMMERFESTIVAL: For unge og voksne fra hele Norden som vilvære med på en annerledes og innholdsrik sommerfestival.

FESTIVAL MED PEER GYNT: Henrik Ibsens skuespill, Peer Gynt,deles opp til ulike aktører på forhånd som øver inn sin del førfestivalen. Under festivaluka blir stykkets deler satt sammen,og vi avslutter festivalens siste dag med en storslått forestilling!

SCENEN er åpen for deg og din gruppe. Festivalområdet tilbyr også en liten scene som du og din gruppe kan spille på.

FOR ALLE: Festivalen gir et bredt spekter av aktiviteter i og omkring drama, i tillegg til dans, musikk, sang og turer i den flotte fjellnaturen. De som ikke er tilknyttet noen gruppe, er velkommen til å være med som fri deltaker eller publikum.

BO & SPISE: Alle festivaldeltakere som vil være med på hele festivalen, innlosjeres i 4-8 manns hytter på Gålå. Frokost, middag og kveldsmat er inkludert i festivalprisen og spises ihyttene og i det store festivalteltet. For andre anbefales hotell og hytter i området.

PRIS: Kursavgift NOK 4.500,- pr. person inkl. kost og losji. NOK 450,- for Dagpass; aktiviteter, middag, kveldsmat.

DIREKTE PÅMELDING: www.nordisk.allkunstverk.com

PÅMELDING VANLIG POST: Nordisk Allkunstverk – Peer for alle 2011, Camphill Rotvoll, Hans Collinsv. 5, N-7053 Ranheim

«Hvor er jeg som meg selv, den hele, den sanne?» Fra Peer Gynt av Henrik Ibsen

Ulle

berg

Wol

d

INFORMASJON: Dag Balavoine, tlf 72 52 70 87 / 99 60 88 10eller skriv til [email protected]

INNBETALING: Cultura Bank, konto 1254.05.50148.

GAVER: Vi er takknemlig for pengegaver til prosjektet. Gaver overføres til konto 1254.05.50148.

PÅMELDINGS- OG BETALINGSFRIST: 15. mars 2011

Peer for alle 2011 arrangeres av Nordisk forbund for helse-pedaogikk og sosialterapi, i samarbeid med Dissimilis, Norsk forbund for utviklingshemmede, Peer Gynt AS, Norsk forbund for helsepedagogikk og sosialterapi og SOR.

Foto: Borgny Berglund47

Produksjon: Ulleberg Wold / Fosen Trykkeri, Brekstad • Produsert på Miljøvennlig papir i henhold til EMAS miljøstiftelse sertifikat nr. S-000061.

B – Økonomi

Returadresse: Landsbyliv,Solborgveien 21,3520 JEVNAKER

helsepedagogisk norgeskalender 2010/2011

OktOber

Tirsdag 12. – onsdag 13. Camphill Landsbystiftelse Lederforumom økonomi.

Fredag 15. – lørdag 16.Biologisk-dynamisk Forening Seminarom jordbrukets fremtid – Oslo.

Onsdag 20. – lørdag 23. Nordisk Forbund for Helsepedagogikkhøstmøte – Vidaråsen.

NOvember

Fredag 12. – søndag 14. Camphill Landsbystiftelse Re-presentantskapsmøte – Vidaråsen.

Torsdag 25. Camphill Landsbystiftelse Hoved-styremøte – Oslo.

2011

mai

Fredag 27. – søndag 29. Camphill Landsbystiftelse Representantskapsmøte – Solborg.

aUGUSt

Tirsdag 16. – søndag 21. Peer for alle. Internasjonal festivalukepå Gålå i Gudbrandsdalen.

For oppdatering og endringer ta kontakt med: JAN BANG: Epost: [email protected] • Tlf.: + 47 481 29 653

Documents

Tidsskrift for · som har skrevet det fine innlegget, oppfordrer så mange som mulig til å ta kontakt! Som vi nevnte i forrige utrgave feirer Camphill bevegelsen sitt 70-års jubileum