Victoria Bø

Teresa Birnasbortgang

Copyright © Schibsted Forlag AS, 2013Repro: RenessanseMedia AS

Ombrekking: Type-it AS, TrondheimSatt med: Sabon 10,5

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-5797-6

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid mednorsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,

og kan straffes med bøter eller fengsel.

kaleidoskopet

Jeg kniper igjen det ene øyet og skimter Teresa. Hun er ikkelett å få øye på, vrir seg unna hvis jeg griper etter kåpeer-met hennes, stikker seg bort i en by jeg ikke kjenner, gjem-mer seg bak glasset på et fotografi på en kommode, springeri høye hæler, løper med himmelvendte hender. Noen gangervåkner jeg om natten med Teresas ansikt klebet over mitt,andre ganger tror jeg håret hennes vifter rundt Roars hode.I går ettermiddag forandret fingrene mine seg, plutselig fikkjeg et glimt av hennes hender, de satte blomster i vasen somjeg holdt. I morgen kan hun gå forbi meg på gaten, skoenehennes synger i stegene, hun ligner en som er lykkelig og jegser nynningen i kroppen hennes, men jeg hører ingen melodi.Det er sjelden lyder i bildene jeg ser av henne, bare tørr ras-ling fra noe som har falt fra hverandre, biter av knust glass.Men jeg griper etter alle påstandene jeg finner om TeresaBirna. De andre kommer til å lyve for deg, pynte på fortel-lingen om henne til den ligner noe pent. Men jeg skal for-telle deg det jeg vet. Du er langt unna, men jeg er her medblokken, noterer, lytter til det som fortsatt finnes av vitner,stemmene deres er svake, jeg må lete mellom halve setninger,pauser, megetsigende blikk og det lille som er av fotografier.Dessuten hører jeg et ekko av Teresa i meg selv, skimter gråkonturer, er det meg? Ja, men jeg skiller meg ikke ut, går iett med alt sammen, alle andre er individualister, vet hvor deskal, hvem de er, men jeg er overalt og ingen steder, jeg må ta

5

tak i det også, skrive alt nøyaktig ned, ikke la noe om Teresadrive forbi, ikke glemme ting som skjer, ikke overse det somkan være viktig, det du trenger å vite. Fortellingene, de flestefortellingene i min familie er lette, fine. De ligner et sett medbilder i et kaleidoskop, hvis jeg rister på kaleidoskopet, leg-ger glassbitene seg i forskjellige fargerike mønstre og vi kanse på dem sammen. Men med Teresa Birna er det annerledes.Hver gang jeg rører kaleidoskopet, rasler det i brukket glassog bitene er bare uforståelige brokker. Flukten hennes, denhar du ikke hørt om ennå, men det er der jeg må begynnefordi alt begynner der. Teresas flukt, hva var den, lignet denvingeslaget til en fugl eller utsikten fra et fjell, nei, den varet brak. Teresas flukt var et brak som brøt lydmuren i gatenhun bodde i.

Alt skjedde tidlig om morgenen allerede før bakeren i krys-set mellom Vltavská og Svornosti i Praha hadde fått brødeneav bakeplatene. Avisguttene hadde ikke begynt på rundenesine og mennene som rev gateskiltene av veggene med barenevene hadde så vidt kommet seg i skjul. Natten var fort-satt ladet med lyder, hele byen lå og lyttet etter kneppet frahanen på de fremmede våpnene. Men hendene som kjentebyen, hadde gjort gatene navnløse; skiltene med stedsnavnenei Praha var borte og tomme flekker sto igjen på veggene forå forvirre soldatene. Sånn var det med gaten Teresa haddebodd i de siste seks årene også, den var blitt navnløs omnatten, men hun ventet ikke lenge nok på lyset til at hun sådet. Hun stupte ut av den svarte natten i et sprang som eks-ploderte under åpen morgenhimmel. Helt uventet fylte vin-terkåpen hennes seg med luft og dempet fallet. Kneet hennesberørte så vidt bakken før hun fløy videre, nesten ikke etmerke i gaten ble det, hun sprang, styrtet over brosteineneog rundet muren minutter før soldatene nådde fram. Fluktenhennes var av det uvanlige slaget og vanligvis ville folkesnak-ket fulgt hakk i hæl, det ville stormet inn i stua og styr-

6

tet seg skrålende ut av vinduet med de sørgmodige haspene.Men denne morgenen ble folkesnakket i Praha kneblet. Forde gamle brosteinene brakk under tyngden fra brune strids-vogner og motorduren fra maskinene brummet som store,fremmede dyr i morgenstille gater. Da soldatene nådde husethun bodde i, sto husnummeret fremdeles i emalje over døra,men Teresa Birna var borte. Det lå bare et lite merke igjenetter henne i gaten, en blodflekk på noen brosteiner. Det varingen andre spor etter henne, og den røde skurven lå der såtilforlatelig som om det var steinene selv som blødde. Teresaflyktet i tide, flukten hennes forsvant i drønnet fra våpnenesom steg over hele landet da soldatene kom.

Det var sånn jeg forestilte meg Teresas flukt.Hun ble en blå fugl som fløy sin vei tidlig en augustmorgen.Men jeg kunne ikke ha hørt godt nok etter når Oddvar

snakket.Dessuten har min familie mange forskjellige fortellinger.Det kan være vanskelig å vite hvilke av dem som er sanne.

en lukket dør

Det er for Teresa Birnas skyld at Roar har reist hit. Selv omhan kom hit med Eva og selv om han nå står ved siden av megi sola med hendene på ryggen og stirrer utover elva Vltavamidt i Praha, så er det Teresa faren min tenker på.

Jeg vet ikke hvordan jeg vet det. Men det er sånn det er.Kanskje jeg ligner på ham. Roar har alltid hatt dette

instinktet, det må du vite om Roar, det var det som skilte hamfra de andre pappaene, det også, at han hadde en underligevne til å dukke opp når vi trengte ham, når vi hadde mis-tet en bøye på sjøen eller ikke fortøyd jolla skikkelig eller daKarianne datt av sykkelen og brakk armen og ble blek ogborte. Det var som om Roar kunne lukte forandringer, detdrev noe gjennom lufta som andre ikke forsto, men som hanstraks skjønte og fikk tak i et snev av.

Men jeg studerer jus. Jeg vil bli jurist. Jeg vil ikke ligneRoar.

Jeg prøver å smile, holder munnvikene oppe så Roar ikkeskal tro jeg kjeder meg, jeg er endelig her i Teresa Birnas by,men det er så varmt at svetten pipler under armene mine ogjeg kjenner juliklamheten på ryggen. Hodet mitt verker, bakøyelokkene mine er det svartoransje flekker som gjør megsvimmel. Jeg åpner øynene igjen, vil ikke klage, det er førstedagen jeg er alene med Roar i Praha. Jeg kan ikke huske sistdet var bare Roar og meg. I hodet mitt er det alltid andre tilstede, det er ingen sjanse til å si noe av betydning, småpra-

8

ten flyter, folk prater, Wencke snakker, Eva skravler, Oddvarmumler.

Kanskje det er bare meg som har det sånn, kanskje andreikke kaster det de har i hendene for å være sammen med enav foreldrene sine, kanskje du er av dem som synes det erlett å si ting til andre.

Roar har funnet fram blokken, tegner en benk eller begyn-nelsen på en bro.

Jeg svetter på ryggen, sola står rett over oss, skyggen lig-ger rundt beina mine. Jeg ser på skyggen, ser på skoene mine,ser på armene, tynne, nakne. Jeg griper rundt venstre hånd-ledd med høyre hånd, rekker rundt med tommel og tredjefin-ger. Håndleddet mitt er bløtt og hardt samtidig, jeg trykkertil, noe mykt og skålformet i hånden gir litt etter, skyver påseg.

Jeg tenker at jeg kan jo gå min vei.Jeg trenger ikke å vente på Roar.Han flytter seg litt bortover broa.Jeg går ingen steder.Jeg stiller meg bare i skyggen av en liten bod, venter.Roars hår er langt nok til at det løfter seg så vidt i som-

mervinden, han stryker det tilbake, vinden løfter luggen hansigjen, vind, hånd, vind, hånd, den automatiske bevegelsen,jeg gløtter bort på ham, skjønner at han grubler på noe.

– Ser du det? spør Roar.Jeg bøyer meg utover rekkverket på Karlsbroa, måkene

sitter på stolpene i elva.– Fuglene?– Nei, sier Roar. – Elvevannet. Det er brunt og ugjennom-

siktig. Ligner en lukket dør. Men Teresas blod renner somen svart åre gjennom det.

– Teresas blod?Elva forandrer seg ikke for meg. Jeg står i solsteiken og

ser bare en skittenbrun turistelv. Alt ved denne elva er anner-

9

ledes enn hjemme. Men mens jeg glor ned i Vltava, skvulpervannet rent og klart mot steinene på stranda på Nesodden ogkanskje alt forgreiner seg, vokser inn i hverandre sånn at denbrune floden her renner inn på den hvite stranda jeg voksteopp på og silhuetten min tangerer skyggen fra Teresa Birnasom faller over gresset i hagen hjemme. Jeg får et snev avhjemlengsel, en sommersnue, plutselig kjenner jeg lukten avplen, erteblomster som vokser på Wenckes hagestativ, myn-tete, jeg kunne sittet på terrassen hjemme nå og sett på seilenetil regattabåtene utenfor Middagsbukta. Men, jeg er heldig,jeg skal være glad for å være i Praha, stå på Karlsbroa, væresammen med Roar.

Ja vel, jeg er glad for å være i nærheten av Roar. Jeg er jodet.

Men Roar har sin egen agenda i Praha.Jeg vet ikke hva den er. Men den er der.Og som et kaldt lysglimt, noe hvitt som fjerner meg fra

heten her på broa, fremkaller jeg bildet av Teresa igjen. Høy,antagelig. Helt sikkert mørkhåret. Av en eller annen grunnforestiller jeg meg at hendene hennes var hvite, bløte. Menneglene hennes kan ha vært sprukne. Eller blankpolert fine,Teresa stelte sikkert hendene sine, fikk dem stelt i en litenfrisørsalong der det luktet neglelakk og de sopet gulvet forhår flere ganger uten å få med seg hårene som lå rett vedTeresas høyhælte sko. Kanskje hun bøyde seg ned ute pågaten etterpå og tørket vekk den lille kransen med hår somlå ytterst på skoen hennes og tilhørte en annen kvinne ellermann. Teresa kan ha vært rund, jeg stryker hånden overribbeina mine, jeg kjenner dem gjennom T-skjorta, harde,fremtredende.

– Ellen, sier Roar.Plutselig står han helt innpå meg. Han har tatt av seg sol-

brillene, men han kan ikke se tankene mine heller, han kanikke det.

10

– Ellen, sier Roar igjen. – Hvor er du hen?Jeg merker at jeg har vært langt borte, jeg vil vite hvor,

leter fort i hodet, tenker at jeg har tenkt på Teresa. Og påsko og på livet mitt. Og på svetten under armene og på atjeg må tisse og på at livet mitt akkurat nå ligner en gressplensom noen har frest opp med svarte hjulspor. Det er bare atdoningen som for forbi, har forsvunnet og jeg står igjen ogser på hjulsporene og vet ikke helt hvor jeg skal ta veien.

Roar peker på den oransje digitale kunstinstallasjonenmidt ute i elva, litt til høyre for måkene, helt borte ved denandre bredden.

– Se på dem, sier Roar.Jeg ser på kunstverket. Det er to digitale figurer. To skik-

kelser som går og går og går ved siden av hverandre, en jevn,rolig gange som om alt annet rundt dem er uviktig, som omverden rommer bare dem, en kvinne og en mann som går påvann.

– Det er Julian Opie som har lagd installasjonen, det er«Walking on Vltava» eller «Walk on the Vltava», et ellerannet sånt.

– Ja? sier jeg.– Jesus, sier Roar, – er den eneste som kunne gå på vann.

Å holde et forhold flytende er like jævlig vanskelig som ågå på vann. Og så stiller Julian Opie opp installasjonen sinsånn at hele byen må gå her og se på to stykker som går påvannet midt i elva.

Roar er rød i ansiktet.Jeg skakker på hodet.– De er turister, foreslår jeg. – To folk som går og ser på

byen.– Nei, sier Roar. – Det der er da ikke to turister. Det er

arketypen på en kvinne og en mann. Og han lar dem gå påvannet. Men et forhold som flyter. Herregud, alt havarererjo til slutt.

11

Jeg vil si noe, jeg begynner på en setning, stopper opp, jegvil si at jeg traff et ektepar på flyet ned hit, de hadde vært gift i53 år og holdt hverandre fremdeles i hendene, hun hadde penbluse med brosje, han hadde tversoversløyfe og nesten ikkenoe hår, men de hjalp hverandre med å bære bagasjen, holdthverandre i hendene. Men jeg kjenner vinddraget i stemmenhans, Roar snakker om Opie fordi han vil dra i gang en storsamtale om hensikten med å skape, om statlig disponeringav midler til kunstnerisk utsmykning, kunstpolitikk i Norge,kunstnernes stilling i Sovjet, sensuren i Kina, skattlegging avnorske kunstnere, inntakskriteriene til Biennalen i Venezia,alt sånt.

– Hva? spør Roar.– Ingenting, sier jeg. – Det var ingenting. Bare noe jeg kom

på.Roar ser på meg.– Du ser litt slapp ut? Skal vi gå videre til Kunstmuseet

på Kampa? Det er aircondition der. Jeg vil gjerne vise degKupkas og Mondrians verker.

Det har alltid vært sånn. De lørdagene jeg var hos Roarskulle vi bestandig se på kunst. Han trodde sikkert jeg haddedet i meg, at det lå en kunstbegavelse i den tynne tolvårigedatteren hans, hvis han bare viste meg nok billedkunst, villejeg få øye på mitt eget talent. Eller min egen trang til å skapenoe.

Men jeg ligner på Wencke.Jeg vil ikke skape noe.Jeg vil bare bli noe.Vi går ned på Kampa, går langs elva, Roar først, jeg ser

på ryggen hans, hvordan ser man det egentlig? Hvordan vetman at noe er galt? Jeg kan ikke ringe Wencke, jeg er 22år, jeg kan ikke ringe hjem til moren min hver gang, i hvertfall ikke om noe som angår Roar. Dette er noe annet enn åleie leilighet selv, betale skatt, egne regninger, ordne alt som

12

Wencke pleide å fikse før da jeg gikk på videregående, detteer noe som angår meg.

Jeg langer ut, kommer opp på siden av ham.– Liker du deg i Praha?– Ja, sier Roar. – Gjør jo det. Vært her fire måneder. Hadde

håpet å komme i gang. Ny utstilling. Fødselspermen til Evavarer ikke evig. Ikke pengene heller.

Han sier det fort, som en innlært lekse.Jeg tråkker bortover ved siden av ham i slitte tøysko, de

har svarte streker på tuppene, jeg burde kjøpe sandaler, noelettere, luftigere, lakke neglene, pynte på tærne, kjøpe enankellenke, noe fint, noe sommerlig, bli brun, bli kjent mednoen, bli kvitt disse tankene på hva er det med faren min oghvorfor skulle han ikke mene det han sier?

roar, eva og jeg

Det er sikkert ikke så lett for deg å se tvers gjennom tidenog forstå denne sommeren i Praha. Kanskje jeg ikke fortellerdeg de riktige tingene. Jeg skulle sikkert fortalt deg om Evamed en gang. Roars nye kone har brettet ned utringningen påkjolen og sitter med blottet pupp og ammer når vi kommerhjem til leiligheten i Janáckovo nábreží. Det er en fin tsjek-kisk leilighet, stor, styla. Roar synes leiligheten er for fin. Hanhar døpt den «Savoy» etter kafeen på hjørnet. Vinduene ernoe av det beste, de har store, brede vinduskarmer. Veggeneer hvitkalka og det henger nesten ikke noe på dem, bare etstort rundt speil og et gammelt ikon. Sofaen er plassert sånni rommet at den får sol fra begge de store stuevinduene ogjeg ser på Eva som sitter med Linde i armene og ammer medlys i ansiktet.

Første gang jeg møtte Eva hjemme i Oslo, skjønte jeg atRoar kom til å gifte seg med henne. Hun var så forskjelligfra de andre. Det ble vielse også. I fjor. Tinghuset, middagpå Bristol og øl på Håndverkeren. Men jeg skjønner fortsattikke riktig hva som holder dem sammen. Eva er stor og blus-sende, minner meg om en av Wenckes roser, en av dem somer nesten helt utsprunget og på nippet til å miste bladene,snart kommer de til å drysse ned på bakken.

Kanskje det er fordi hun er snart førti.Eller fordi kroppen hennes er store bølger, ingen rette

linjer, ikke sånn som meg, jeg er kantete, Eva er rund.

14

Dessuten er det parfymen hennes, søt blomst, hun skulleheller hatt en parfyme som gjorde henne kjøligere, fjernere.Hun er så tett på oss, Eva, hun ser på deg nå, smiler, slengerdet løse håret til siden, stirrer rett på deg med blå øyne, deer streket opp med pasteller og mørk maskara.

Eva er ikke som de damene Roar har hatt før, hun haringen kunstnerambisjoner, vil bare være en god mor, en hyg-gelig stemor, til vanlig er hun kundebehandler i en bank. Dethender de ringer henne, bankkunder, for å prate, spørre omnoe selv om hun har fødselsperm. Før hun fikk Linde, haddehun antagelig morsgener i overflod, kanskje det strømmetover i henne, flommet over disken, nådde kundene så de følteseg trygge, følte seg sett.

Eva vil gjerne se meg også.Hun hadde lagt et koselig postkort på rommet mitt.Redd opp senga med rosa og hvitt.Eva ser folk.Kanskje det er det Roar liker.Eva har disse varme klemmene og blikket sitt.Eva er ikke så verst.Men jeg hadde ikke sett for meg Linde.Jeg hadde trodd det alltid kom til å være Roar, Wencke og

meg.Jeg hadde ikke regnet med søsken.Og jeg hadde i hvert fall ikke regnet med å like lillesøsteren

min.Men straks Eva er ferdig med å amme så er jeg der, jeg sit-

ter på sofaen ved siden av Eva og vil holde Linde, jeg smiler,prater med Eva, pludrer med Linde.

Er det meg?Er det jeg som eier det smale ansiktet som bøyer seg over

Linde?Linde graver fingrene inn i det glatte håret som henger over

henne, det ligner ikke det løse lange håret til Eva, fingrene til

15

Linde tar godt grep for å holde på håret som bare glir unna,hun holder tak i håret mitt, holder hardt.

Jeg kjenner varmen fra henne, babylukten.Det lukter kaffe også.Eva lager espresso til oss, døra til kjøkkenet står åpen, hun

står ved gasskomfyren, har sommerkjole med mønster på,jeg skjønner at hun har pyntet seg før vi kom tilbake. Hunsmiler til Roar og sier noe om barnevakt.

Barnevakt?Det må være meg.– Ellen har jo nettopp kommet, prøver Roar.Det lukter av «pleie forholdet»-kveld. Roar lener seg

motvillig mot kjøkkenbenken.Men Eva er bestemt. Sier at Ellen kan passe søsteren sin.

Det er så lenge siden de har vært kjærester, bare de to, Evaog Roar.

Roar bøyer seg. Jeg sier ikke noe.

Det blir stille i leiligheten etter at de har gått. Det er førstegang jeg er her alene om kvelden. Eva har satt på babycallen.Med en usedvanlig robusthet påstår hun før de går at Lindehar det helt fint, at jeg ikke trenger å kikke inn til henne formye, at jeg hører det på babycallen, at jeg bare kan se på tv,drikke vin, kose meg, men de må benytte sjansen når jeg erder, for hun vil ikke overlate Linde til fremmede. Jeg lurerpå om hun legger opp til at oppholdet mitt skal være kort.Men jeg har bare vært her i tre dager, og Roar inviterte megtil å bli så lenge jeg ville, gjerne hele høsten om jeg har lysttil det, så jeg spør ikke.

Det var Wencke som ringte Roar tidligere i sommer.Wencke tror alltid at jeg ikke hører etter når hun snakkermed andre mennesker. Jeg skramlet med oppvasken, men jeghørte hvert ord om at nå var det på tide at han fylte denfarsrollen han hadde neglisjert i årevis, hun kunne ikke ta alt

16

ansvaret, dette var sannelig han bedre egnet til å takle, også videre. Da hun endelig rakte meg telefonrøret, hadde jegallerede bestemt meg for å si nei til invitasjonen hun haddetvunget ham til å komme med. Men Roar sa: – Herregud, dethøres ut som din mor er i ferd med å gå fra konseptene. Dukan ikke være der hele sommeren, hos henne. Kanskje hunhar kommet i overgangsalderen, ikke vet jeg. Bestill billetthit.

Nå er jeg her.Og «jeg» er sammensatt av strenger, tråder, bein, muskler,

molekyler, vann, blod, negler, tenner, hår. Det er meg. Det erfortsatt ting ved meg jeg kan forandre: jeg kan stå i trappa,vippe hælene opp og ned til leggene buer seg finere, jeg kangjøre rumpa strammere, håret kortere, krøllete, jeg kan fikseneglene, nesa, fortennene eller pumpe jern til hjertet vider segut i protest og slipper blodet oftere, fortere gjennom hjerte-kamrene mine. Men mesteparten av meg er ikke meg. Mes-teparten av «meg» er Roar og Wencke. Jeg har Roars hår.Wenckes tynne armer. De er meg. Og jeg er dem. Noen gan-ger når jeg pirker i meg selv, finner jeg ting som gjør at jegikke minner om foreldrene mine. Men jeg vet ikke sikkert,det kan være deres likevel. Og tankene mine er mørkegråav farge, mors lyse, Roars svarte kulører. Mix it up. Dishit up: mørkegrått til meg, ingen reklamasjon, ta det du får,gjør noe ut av det, bland inn dine egne nyanser, kjøp farge-hjelp, bruk bredere pensel, jobb med lyssetting, få tankene tilå ligne Roars malerier, et tsjekkisk sommerlandskap, innsi-den av et eggeskall, ytterpunktene i en regnbue, gresstrå omvåren, krokus i snø, O’boy.

Wencke er en bra mor. Noen ganger føler jeg at jeg er påinnsiden av livet til moren min. Dessuten er hun på innsidenav meg. Wencke og jeg, vi krangler ofte, men på gode dagerer vi et team, Wencke og jeg.

Det er ikke noe «Roar og jeg».

17

Roar flyttet ut da jeg var 11. Siden har det vært et tomromder, her.

Og jeg skulle gjerne, ja, jeg skulle gjerne møblert det rom-met, hatt et sted å treffe Roar av og til, sitte der, her, ogsnakke om livet, vite at han bryr seg, at ikke hele huseter tapetsert med ti år gamle minner fra før Roar flyttetut.

Jeg går inn på arbeidsrommet hans, den trange tarmen avet rom ved siden av mitt.

Roars skrivemaskin står ved vinduet.Den svarte rulla er tom. Men det ligger ark på bordet.Jeg har ikke hørt skrivemaskinen snatre særlig ofte.Men det er tydeligvis greia nå, en gammeldags skrivema-

skin.Roar har alltid hatt mange ideer. En gang var det biller

på bokser. Så var det fargeprøver fra malebutikker, jeg vissteikke at det fantes så mange farger, men en gang jeg kom hjemtil Roar, sto det en installasjon i stua. Små lapper fra farge-handlere festet i sirkel. Og midten av sirkelen var blå. Jegvet fortsatt ikke hvorfor. Men Roar var, er sånn, ideene hansbegynner i ytterkanten av en sirkel og sentrum er ikke synligfør man går rundt blant de ferdige bildene hans, da ser manglimt av prosessen. Men jeg har aldri skjønt nøyaktig hvordet starter hen og hvilken vei Roars inspirasjon går. En gangvar det engler. Den perioden varte lenge. Det hang engleroveralt i atelieret. De fleste av dem var lagd i papir, japanskpapirbrettekunst, et av prosjektene til studentene hans, menså ballet det på seg med ullengler fra Panduro og strikkaengler fra de katolske nonnenes julemarked på Grefsen ogglassengler fra en glassblåser.

Utstillingen hans solgte godt. Bybilder. Mengder av skitnefjær mellom store bygninger.

Arbeidsrommet hans er helt ryddig.Det er noe rart med det. Finn fem feil.

18

Første, andre, tredje og fjerde feil: Roars atelier har aldrivært ryddig.

Det pleier alltid å være hauger av ting overalt.Her er det bare to, tre kunstbøker i en hylle og en skrive-

maskin på et gammeldags skriveunderlag ved vinduet, enbunke billig kopipapir, ingen spesialark i papyrus, ingen far-gede kunstark, dette arbeidsrommet kunne tilhørt hvem somhelst.

Jeg kikker på arkene på skrivebordet.Femte feil: skjemaer.Roar liker ikke å fylle ut noe som helst, inkludert selvan-

givelsen, liker ikke tall, etater, offentlige «vesener».Jeg ser på skjemaene, noen er helt like. Flere av dem er

påbegynt, han har strevd med tsjekkisken, strøket ut, begyntpå nytt.

Jeg skjønner bare ordene ministerium og polis.Stolen står litt på skjeve, jeg setter meg i den, den knirker,

jeg blar forsiktig i arkene.Roar har undertegnet også.Ikke med kunstnersignaturen sin. Han har ganske enkelt

skrevet navnet sitt tydelig og pent sånn som folk flest gjør.Kanskje han har et skjemaprosjekt på gang, et kunstpro-

sjekt om innvandring, noe politisk, Norge og Schengen.Jeg liker ikke å gjette. Jeg liker å vite. Følelsen av forvir-

ring minner meg om hvordan det var å være ti år og ligge oglytte når Roar og Wencke kranglet som verst på Nesodden.

Jeg vet ikke hvordan de kunne innbille seg at jeg ikke hørtedet.

Stemmene deres steg som røyk gjennom huset og det luk-tet krangel overalt og jeg fikk nesten ikke puste om net-tene, men det var ingen jeg kunne be om hjelp, det varordene til foreldrene mine som røykla rommet mitt. Selv omde kranglet nede i stua. Selv om de skrek til hverandre påWenckes kontor som lå i den andre delen av huset. Selv om

19

de bitreste kranglene, de med lave stemmer, foregikk vedkjøkkenbenken.

Jeg lener meg over skrivebordsplaten og ser ut. Det er langtned, fem etasjer.

Man skal kanskje kunne spørre foreldrene sine om ting nårsom helst. Opp med telefonen. Trykke på adresseboktasten.Grønn ringeknapp. Ringetone. Hei, det er meg, du, jeg lurtebare på disse skjemaene …

Nei, jeg ringer ikke Roar.Hva skal jeg si?Jeg ringer Wencke.Hun tar den ikke.Jeg ringer mange ganger.Til slutt sender jeg en tekstmelding.«Er på møte» skriver Wencke.Vinduene står åpne i stua. Jeg sjekker babyen, Linde sover

fredelig, har sparket av seg teppet sitt. Jeg trekker det oppover de nakne beina, går ut i stua igjen.

En stund går jeg rastløst rundt i leiligheten. Roars skis-sebok ligger på stuebordet under et par aviser. Jeg huskerforbudet. Da jeg var liten, var det FORBUDT å røre Roarsskissebøker. Aldri lov å tegne i dem. Aldri lov å bla. Ikkerøre. Det var sikkert derfor jeg aller helst ville tegne i Roarsskissebøker. Noen ganger gjorde jeg det også. Jeg husker godten formiddag, jeg hadde begynt på skolen, så vidt, og førstesøndag etter skolestart prøvde jeg å fargelegge alle Roars fineskisser med mine brede blyanter. Det kan ha vært etter detat forbudet dukket opp.

Jeg fingrer med permen på skisseboken, har lyst til å stjelenoen gløtt på hva Roar jobber med nå.

Det skurrer litt i babycallen.Jeg skvetter.Jeg blir redd for at Linde ikke puster.Det lukter melk og promp på soveværelset. Jeg bøyer meg

20

over Linde, legger hånden mot den tynne bodyen som dekkerbarnekroppen. En tynn strime av pust stiger opp fra magentil barnet, gjennom hånden min, opp armen, skulderen, hal-sen, kjeven, ansiktet, når hjernen og siger ned mot hjertetmitt så pulsen min slutter å hamre så hardt.