TEMA: RELIGION – INTERVJU MED ULRICH BECK – TEORI FRA … · 2015-01-18 · tema: religion – intervju med ulrich beck – teori fra sØr – sosiologi som profesjonsfag utgitt

TEMA: RELIGION – INTERVJU MED ULRICH BECK – TEORI FRA SØR – SOSIOLOGI SOM PROFESJONSFAG

UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING 39. ÅRGANG #1/2014

Kunnskap og tro Det er ikke så ofte at sosiologer er religiøse, men det hender. Hvorfor er det en kløft mellom spesielt sosiolo-gisk kunnskap og religiøs tro? En grunn som ofte tilkjennegis er at sosiologiens handlingsteorier og meningssystemer er rike nok til at de langt på vei kan overta et grublende menneskes behov for mening og posisjon i en skiftende og til tider uoversiktlig moderne verden.

Peter Berger, mest kjent for «The Social Construction of Reality», skulle egentlig bli protes-tantisk prest da han emigrerte til USA i 1946. Han ga opp prestestudiet til fordel for New School of Social Research, hvor han også møtte Thomas Luckmann. Sammen skrev de boka som definerte sosialkonstruk-sjonisme. Berger, som ellers har viet mye av sin sosio-logiske karriere til religionssosiologi, beholdt imidler-tid troen innerst inne.

Berger forstår religion som menneskelig virksom-het som oppretter et «hellig kosmos» i sine tidlige reli-gionssosiologiske arbeider. Han hadde en overordnet positiv forståelse av det religiøse, i motsetning til mange av hans samtidige som så på religion som «opium» og produsent av «falsk bevissthet». Berger vurderte likevel religiøsitet som potensielt tilslørende og fremmedgjørende, akkurat som marxistene – de individuelle forutsetningene for å tro ble dermed behovet for trøst og tilhørighet, ikke rasjonalitet og fortolkning. I sine tidlige arbeider tenkte også Berger at sekularisering og modernisering hang sammen, både kulturelt og på det menneskelige bevissthetspla-net. Framveksten av moderniteten ville nødvendigvis føre til at religionen gradvis ble mindre utbredt. Begge posisjonene har han gått vekk fra i senere tid.

Hans Joas, hovedforedragsholder på vinterseminaret 2014, kombinerer også det å være historisk orientert sosiolog med å være en troende kristen. Utgangspunkt i Do We Need Religion? On the Experience of Self-Trans-cendence (2008) er at tro er en måte å artikulere og tolke egne over-sanselige (transcendente) erfaringer. Dermed blir ikke det å tro knyttet til verken funksjo-

nelle behov eller noen form for svakhet i den menneskelige naturen. Perspektivet åpner derimot for at moderniteten kan koeksistere med en oppblomstring av religi-øsitet i samfunnet.

Tro og klimaSom Vilde Blix Huseby skriver senere i dette nummeret, så er forholdet mellom tro og kunnskap også helt sentralt hvis du er kli-maskeptiker. Klimaskeptikere tror ikke på vitenskapen. Selv om vitenskapen har kom-met fram til at det er 97 % sikkert at klima-endringene er menneskeskapt, er det frem-deles mange som ikke har gjort seg noen erfaringer med, eller kjent på kroppen, at klimaet blir påvirket av menneskelige indus-trielle aktiviteter. Vitenskapen blir av over-raskende mange klimaskeptikere sett på som en mer eller mindre samlet menighet som tegner falske bilder.

Kunnskap og konkurranseSosiolognytt utlyser i dette nummeret en kronikk-konkurranse. I løpet av 2014 vil en uavhengig jury vurdere kronikker om sam-funnsvitenskapens rolle i dagens samfunn. Se baksiden for mer informasjon.

[email protected]

INNHOLD SOSIOLOGNYTT 1/14

NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG

MEDLEMSKAP NSF

2 Redaktørens spalte

4 Lederens spalte

6 Comaroff og Comaroff

8 Info og program, Vinterseminaret

10 Intervju med Ulrich Beck

14 Troen på klimaendringene

16 Sosiologi som profesjonsfag

18 Intervju med Magne Flemmen

24 Kronikk-konkurranse

Østlandet:Linn Westmark (leder),[email protected]:Janne Cecilie Johansen (leder),[email protected]:Lene Forgaard (leder),[email protected]:Joachim Vogt Isaksen (leder),[email protected]:Anne Ryen (leder),[email protected]ø: Inger Marie Holm (leder),[email protected]:Berit Skorstad (leder),[email protected] mer informasjon om lokallagene på:www.sosiologforeningen.no

Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening? Gå inn på http://www.sosiologforeningen.no/

UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF)Postadresse: Norsk sosiologforening v/ ISS, Universitetet i Oslo, PB 1096, Blindern, 0317 OsloTelefon: 22 85 97 26 (Inger Marie Hagen)Faks: 22 85 52 53E-post: [email protected]: www.sosiologforeningen.no

REDAKSJONENAnsvarlig redaktør: Jan Frode Haugseth(HiST/pappaperm)Redaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth, Sollia 14, 7033 Trondheim Redaksjonssekretær: Thomas Ueland Torp Redaksjonen: Arve Hjelseth, Anne Ryen, Vilde Blix Huseby, Alf Gunvald Nilsen, Ingvill Stuvøy, Mette Løvgren. Design: Cazawa DesignOpplag: 750 stk

EKSTERNE BIDRAGSYTEREArild Bryde. ARBEIDSUTVALGETInger Marie Hagen (leder)[email protected] Fredrik Engelstad (nestleder)[email protected] Hovland (kasserer)[email protected] Kaja Reegård (sekretær)[email protected] Dæhlen (1. styremedlem)[email protected] Helene Loe Colman (2. styremedlem)[email protected] Bård Ketil Engen (web) [email protected] Irene Prestøy [email protected] Blix Huseby [email protected] Skeie [email protected] Forsideillustrasjon: St. Nicholas-kirken, Bukarest, Romania. Foto: Fuzion-of-horizons. CC-BY-2.0 Frist neste nummer: 30.mars 2014 Bidrag til Sosiolognytt leveres elektronisk til: [email protected]

REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH

Sosiolognytt 1/14 3Sosiolognytt 1/14 2

4 Sosiolognytt 1/14 Sosiolognytt 1/14 5

LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN

I denne søte juletid kan man lett bli litt muggen. Og skal man bli kvitt muggenhet med tilhørende elendig humør er det visstnok lurt å dele. Altså – som arbeidstaker i sosiologibransjen sliter jeg med – i rangert rekkefølge – følgende hverdagsproblemer:

5. Nøkkelkort til internt brukSå står man der og blomstrer da – foran kaffemaskina på jobben en søndag formiddag og hører døra slå igjen. I sokkelesten og uten nøkler – så man kan jo ikke bare gå hjem, uten telefon og uten noen muligheter til å komme seg inn på kontoret – der hvor nøkkelkortet ligger. Eller når du er stressa og har vifta nøkkelkortet en million ganger forbi kopimaskinens sensor (eller hva det nå måtte hete) og ingenting skjer. Ingenting!

4. KoderEr prosjektsøknaden ferdig for å legges inn? Men hvilken brukerkode har jeg da? Eller enda verre – man er hyggelig og sier -joda, jeg kan sjekke opp den utlysningen – og finner ut at den befinner seg i en eller annen

elendig database man må bli bruker av og logge seg inn. Og vips – der hadde man vært før (sier det elendige systemet) så det er bare å taste inn passordet sitt. Særlig. Til og med konferansene har begynt med dette, vil du se programmet eller hvilke arbeidsgrupper som finnes, vær så god – registrer deg og husk koden frem til arbeidsgiver kanskje har gitt deg penger til å dra.

3. Nettbaserte forskernettverkSom noen inviterer en til og så tør man ikke si nei og så har man vips en uendelig mengde ikke-oppdatert informasjon om seg selv ett eller annet sted. Og snart får du masse invitasjoner til høyst ærede professor dr. dr. osv. til obskure konferanser på eksotiske steder. Slett, slett, slett. For ikke å snakke om alle de invitasjoner som generes av forrige punkt. Er det ingen som faktisk er ute etter meg når de sender mail til meg?

2. Mailsendte powerpoint-presentasjoner Og av og til skal man holde et – i hvert fall i en egen lille verden – ganske viktig foredrag

Foto: COLOURBOX4795194

og sikrer seg på alle kanter. Presentasjonen er gjennomtenkt, foiler, farger og illustrasjoner. Og du sender den pr. mail og får svar – joda, alt er i orden. Alt er i grunnen så på stell at du ikke engang irriterer deg over å ha fått dødens posisjon – foredraget rett etter lunsj. Til du ser hvordan presentasjonen din ser ut etter å ha tatt turen gjennom mailsystemet. Bokstaver, farger, linjeavstand – flaut, flaut, flaut.

1. Gule arkProblemstrukturen så langt er ganske klar. All den elendige teknologien som plager oss. Julesesongens ubestridte hatobjekt er så langt unna teknologi som man kommer. Nå er jeg blitt så gammel at alt på Blindern i grunnen er ganske nytt – nye rom, nye retter i kantina, ny kaffe, nye forelesere, nye (og mye

bedre) toaletter. Og definitivt nye studenter. Men eksamen? Vær så god – her er bunken med de gule kopiarkene, sensorfristen er om to uker. Say no more.

Riktig godt nyttår alle sammen. Fikk ikke poden en god penn (ikke tusj!) og ekstraundervisning i håndskrift til jul? Du har vel ikke korrekturlakk i huset? Om noen få – eller kanskje mange – år møter han og de gule arkenes hans en sånn som meg. Sannsynligvis.

[email protected]

Hverdagslivets iboende jævelskap


Av: Alf Gunvald Nilsen

I forrige bokspalte skrev jeg om Raewyn Connell’s bok South-ern Theory, hvor det argumenteres for at sosiologisk teori utformes innenfor en ramme av maktrelas-

joner som systematisk marginaliserer perspe-ktiver og analytiske tilnærminger som er utviklet i det globale Sør. Connell hevder også at det teoriarbeidet som har vært og fremdeles er dominerende innenfor sosiolo-gien, konsekvent unngår å ta høyde for særegenhetene som karakteriserer sosiale relasjon-er og institusjoner i koloniserte og postkoloniale samfunn. Resultatet av denne grunnleggende eurosentrismen er en kognitiv asymmetri mellom Nord og Sør der periferien blir en passiv datakilde for teorier utviklet i sentrum av verdenssystemet: ”The common logic is that a system of categories is created by metropolitan intellectuals and read out-wards to societies in the periphery, where the categories are filled in empirically” (s. 66).

Denne tematikken står også sen-tralt i et nylig bidrag til debatten om teori fra Sør skrevet av antropologene Jean og John Comaroff – Theory from the South: Or, How Euro-America is Evolving Towards Africa (Paradigm Publishers, 2012). Den vestlige Opplysningstiden, skriver Comaroff og Coma-roff, fremstilte seg selv som en kilde til univer-sell kunnskap og lærdom. Innenfor denne fore-stillingsverdenen kunne den ikke-vestlige ver-den ikke forstås som opphav til sofistikert kunnskap, men kun som et reservoar av ube-handlet datamateriale. Theory from the South er

COMAROFF OG COMAROFF utfordringene som vestlige samfunn nå står overfor knyttet til forholdet mellom migrasjon, statsborgerskap og andre politiske rettigheter, har lange aner i en afrikansk kontekst hvor ”polikulturalisme” – det vil si, politiseringen av forskjellighet og mangfold – er et veletablert faktum. Det ”forestilte felleskapet” som ligger til grunn for nasjonalstatens form har derfor også endret seg i retning av å i større grad aner-kjenne et større mangfold av kollektive identi-teter og politiske styringsformer. Forfatterne peker også på at protestbølgen som har feid over Europa i de senere år som en respons på de sosiale konsekvensene av finanskrisen i 2008 fortoner seg som et ekko av mer veletablerte motbevegelser i det globale Sør. I et besnæren-de kapittel som avslutter boken får vi innblikk i hvordan folkelig mobilisering rundt AIDS-kri-sen i Sør Afrika har bygget allianser til andre sosiale bevegelser som yter kjemper for en mer verdig tilværelse for landets mest marginaliserte grupper. Denne ”livspolitikken” utfordrer det formelle demokratiets prosedurale grenser, og kan dermed også fungere som veiviser for de nye bevegelsene som er i ferd med å utkrystalli-sere seg i det globale Nord.

Jean og John Comaroffs bok er usedvanlig rik på innsikter og vil kunne anspore viktige debatter langt utover antropologiens grenser som fagdisiplin. Om sosiologien skal ta alvorlig deres argument om at teori fra Sør også kan belyse den globale modernitetens konsekvenser i Vesten, mener jeg imidlertid at vi står overfor en stor og grunnleggende utfordring. For innenfor vår disiplin er det nem-lig slik at vårt mest grunnleggen-de kunnskapsobjekt – ”samfun-net” – vanligvis har blitt forstått som en avsondret og avgrenset enhet som har sin opprinnelse i og får sin utviklingsdynamikk fra mekanismer og relasjoner som eksisterer innenfor denne enhetens grenser. Relasjonene mellom forskjel-lige samfunn – de relasjonene som til syvende og sist legger grunnlaget for det rommet vi refererer til som det internasjonale og det glo-bale – har derimot ikke figurert sentralt innen-for sosiologisk teoridannelse.

Utfordringen vår ligger dermed i dette: Å tenke grunnleggende nytt om hvordan sam-funn konstitueres, og å gjøre denne nytenknin-gen med henblikk på å anerkjenne at et sam-funn aldri har sitt opphav i en nasjonal jomfru-fødsel. Forskjellige samfunn eksisterer alltid i relasjon med hverandre, og disse relasjonene er en del av et gitt samfunns ontologiske DNA. Måten et samfunn oppstår, organiseres, og utvi-

kler seg på er like mye drevet av relasjoner det har til andre sam-funn som det er av ”interne” mekanismer og relasjoner – om det i det hele tatt er mulig å ope-rere med slike skiller.

Og om vi knesetter en slik relasjonell til-nærming som et utgangspunkt for våre forsøk på å forstå de spesifikke manifestasjonene av en global modernitet har vi også tatt et viktig skritt i retning av å undergrave dypstrukturen i sosiologiens eurosentrisme.

et forsøk på å destabilisere denne mytologien med utgangspunkt i følgende påstand: ”What if we posit that, in the present moment, it is the global south that affords privileged insight into the workings of the world at large?” (s. 1).

Denne påstanden finner sitt fundament i to relaterte argumenter som utvikles i bokens inn-ledende essay.

For det første: Det er ikke slik, hevder for-fatterne, at moderniteten først vokste frem i Vesten, for så å gradvis omslutte Resten. I et resonnement som løper parallelt med Gurmin-

der Bhambras tilnærming i Ret-hinking Modernity: Postcolonialism and the Sociological Imagination (Palgrave, 2007) argumenterer Jean og John Comaroff for at moderniteten vokste frem gjen-nom en global prosess der Nord og Sør fra begynnelsen av har

vært uatskillelig innvevd i hverandre gjennom kolonialismens asymmetriske maktrelasjoner. Og dermed må også den sørlige moderniteten forstås på sine egne betingelser – og ikke som en avledning av et opprinnelig vestlig sam-funnsfenomen.

For det andre: Innenfor rammen av den glo-bale moderniteten er det ikke slik at Vesten lig-ger forut for Resten. Tvert i mot: nettopp på grunn av deres underordnede posisjon i ver-

denssystemet er det i samfunn og blant befolkninger i det glo-bale Sør at modernitetens kon-sekvenser i dag er lengst frems-kredet. Og som et resultat av dette er det også slik at den kunnskapen som er utviklet i disse samfunnene for å forstå

disse konsekvensene også er rike på innsikter om samtidige utviklingsprosesser i det globale Nord.

Theory from the South er tettpakket med ana-lyser av case studies fra det sørlige Afrika som underbygger denne argumentasjonen. For eksempel hevder Comaroff og Comaroff at de

Jean and John L. Comaroff: Theory from the South

TEORI FRA SØR

Resultatet av denne grunnleggende eurosentrismen

er en kognitiv asymmetri mellom Nord og Sør der periferien blir en passiv

datakilde for teorier utviklet i sentrum av verdenssystemet.

Nettopp på grunn av deres underordnede posisjon i verdenssystemet er det i

samfunn og blant befolkninger i det globale Sør at modernitetens

konsekvenser i dag er lengst fremskredet.

Utfordringen vår ligger dermed i dette: Å tenke grunnleggende nytt om

hvordan samfunn konstitueres.


En ny tilnærming til Europa – et intervju med Ulrich Beck

Risikosamfunnet er nok en «must-read» uansett.

I Sør-Korea f.eks., hvor jeg har vært en del av mange

konferanser og diskusjoner, ble jeg svært overrasket av

hvor sterkt den sør-koreanske befolkningen identifiserte seg

selv med ‘risikosamfunnet’

INTERVJU

Av: Pål Halvorsen Beck er verdenskjent for sin teori om risikosamfunnet og induvidualisering-sprosessene som kategoriseres som samtidsdiagnoser. I løpet av Norsk

sakprosafestival i oktober holdt han en fore-lesning basert på sin siste bok Det tyske Europa. Han er spesielt opptatt av at man må tilnærme seg samfunnsforskning med nye begrep som er hinsides grenser. Vi snakket med han etter forelesningen.

PH: Jeg vil starte med et spørsmål som knytter oss sammen: mange studenter i Norge har dine tekster på pensum i sosiologisk teori, og leser tek-ster spesielt fra Risikosamfunnet og Individualisering. Disse tekste-ne begynner å bli en del år, har du noen tanker om hvordan de burde leses i dag?

UB: Ja, det har jeg. Risikosamfunnet er nok en «must-read» uansett. Den tar opp risiko, individualisering, refleksiv modernise-ring og knytter dem delvis sammen. På tysk heter boka Weltrisikogesellschaft, som ikke blir det samme som Risk Soci-ety på engelsk. Dette har forår-saket mange misforståelser, blant annet slik jeg har inn-trykk av at Giddens forstår begrepet; som risiko og sam-funn separat. Dette åpner for å se at alle samfunn har en viss grad av risiko og at de må forholde seg til det. Det jeg bruker begrepet til er derimot å beskrive en tilstand. Ved å kombinere risiko og samfunn understrekes det at vi er i en til-stand som vi ikke kan bruke konvensjonelle

begrep til å beskrive. Risikosamfunnet er dermed et samfunn hinsides kontroll, og noe helt annet enn risiko i samfunnet, eller risiko som et emne for samfunnet.

Akkurat nå holder jeg på med forskning med noen yngre kolleger hvor vi forsøker å demonstrere mer systematisk det vi kaller en deskriptiv teori, eller diagnostisk teori, for å åpne opp samfunnsvitenskapene for en fun-damental forandring som vi ikke var åpne for med vårt gamle begrepsapparat. Hoved-poenget mitt er at konvensjonell teori ikke får med seg denne forandringen fordi den fremstår som universell, og vi trenger en deskriptiv teori som åpner for perspektivet til ‘de andre’ for å forstå virkeligheten.

I en del asiatiske land var det en stor dis-kusjon rundt individualisering, blant annet dokumentert i et spesialnummer av British Journal of Sociology . I løpet av den disku-

sjonen fant jeg ut at jeg har et europeisk perspektiv som ikke kan universaliseres. Det er inter-essant å se hvordan individuali-

seringsteorien må endres til forholdene i henholdsvis Kina, Japan og Sør-Korea. Dette er en del av erfaringen med den kosmopoli-tiske vendingen i samfunnsvitenskapene, og det samme skjer med risiko. I Sør-Korea f. eks, hvor jeg har vært en del av mange kon-

feranser og diskusjoner, ble jeg svært overrasket av hvor sterkt den sør-koreanske befolknin-gen identifiserte seg selv med ‘risikosamfunnet’. De ser seg selv som et risikosamfunn, så når jeg kommer dit er jeg på kveldsnytt og blir spurt om

risiko i Sør-Korea selv om jeg ikke har pei-ling på hva som skjer der. De identifiserer seg med ‘risikosamfunnet’ fordi de har opp-levd en komprimert modernitet. Det vil si at de i løpet av de siste 50 årene har opplevd

hva vi gjorde på 150 år, og de mener at denne komprimeringen har gjort dem åpne for risiko. Dette er deskriptiv teori på en kosmopolitisk måte som må justeres for hver nasjons kontekst.

PH: Jeg tenkte på dette når du snakket med Universitas og sa at nye studenter må benytte nye begrep for å bringe sosiologien vide-re med noe som er mer passende for vår virkelig-het, men på den andre siden er du eksplisitt i dine tekster på at institusjoner er mindre refleksi-ve og beveger seg saktere enn individer. Dette eksempelet viser jo både en stor endring i tid og over omfattende geografiske områder. Er dette et kompleks?

UB: Ja, og fra den japanske diskusjonen lærte jeg at jeg faktisk er en slags optimist. Selv om jeg har en ambivalent beskrivelse, så er den gjort med velferdsstaten som bak-grunn, noe japanerne ikke har. Der har familien og selskapene ansvaret for å ta vare på individene, men det fungerer ikke lenger. Deres individualiseringsprosess gjør at hele samfunnet er i krise, altså en helt annen pro-sess en det vi har i Europa og Tyskland

PH: Du har blitt beskrevet som en optimist av andre rundt omkring i verden før også. For eksempel av Richard Sennett i et intervju jeg leste i Die Zeit . Hva tenker du om dette?

UB: La meg sette det i sammenheng til Europa, siden jeg har fokusert på den euro-peiske krisen i det siste. Hvis man antar et historisk per-spektiv så må det sies at Euro-pa aldri har vært i en like god tilstand som i dag. Og hvis du sammenligner med andre steder i verden er det attpåtil det beste stedet å bo. Jeg beklager egentlig at jeg sier dette, men det hører med hvis vi skal ta denne kri-

sen på alvor. Spesielt som tysker må jeg si dette: Tyskland har aldri vært i en slik situa-

sjon noensinne, ikke fordi det er et tysk europa, men fordi vi endelig er et demokratisk land. Derfor er jeg litt lei av pessimis-men. Jeg er lei av pessimismen og jeg forstår den ikke helt hel-ler. Pessimisme er en svært enkel måte å relatere seg til vir-

keligheten på. Kanskje foregår det noe vir-kelig problematisk som vi må snakke om, men pessimisme vil ikke kunne løse det. Jeg mener at pessimisme er en manglende evne til å tenke utenfor de gamle begrepene fordi man sliter med å sette ord på hva som fore-går. Vi må heller se på virkeligheten og for-søke å finne ut av hva som skjer. Jeg vil ikke kalle meg optimist, men jeg mener det er latskap fra intellektuelle og sosiologer som bruker post-prefikset. Alt er post, post, post, men dette sier veldig lite. Post er faktisk idéen som demonstrerer at de ikke har pei-ling på hva som foregår.

PH: Apropos det du sier om Europa; den amerikanske sosiologen Jeffrey Alexander holdt Vilhelm Auberts minneforelesning på UiO i vår om tilbakeslaget mot multikulturalismen i Euro-pa. Han pekte på EUs politikk overfor immigra-sjon og integrering som et eksempel på diskrepan-

sen mellom folks holdninger og offisielle mål, og så på den diskre-pansen som en trussel for Europa. Og mens jeg leste Risikosamfun-net tenkte jeg at man kanskje kan kalle høyreekstremismen som man nå ser voksende i Europa, delvis som følge av finanskrisen,

som en reaksjon på detradisjonalisering? UB: Det er en reaksjon mot detradisjona-

lisering og en reaksjon mot kosmopolitise-ring. Det er en reaksjon fordi de føler på hvor mye vi er avhengige av «den andre», og

Hvis man antar et historisk perspektiv så må det sies at

Europa aldri har vært i en like god tilstand som i dag. Og hvis du sammenligner med andre steder i verden er det

att på til det beste stedet å bo

Jeg vil ikke kalle meg optimist, men jeg mener det er latskap fra intellektuelle og sosiologer som bruker post-prefikset. Alt er post, post, post, men dette sier veldig lite. Post er faktisk idéen som demonstrerer at de ikke har peiling på hva som foregår


Klimaendringene er positive i en forstand, siden de tvinger oss til å tenke gjennom poli-tikken på nytt og å samarbei-

de over grenser.

Det europeiske er tydeligere for folk i byer, det er en hver-dagspraksis, så vi må benytte

det som en ny tilnærming. Europa er helt annerledes

hvis man ser på det som en sammenslutning av byer, og

det er enklere for folk å iden-tifisere seg som europeere

hvis man ser på det slik

høyreekstremistene ønsker ikke å være det. De er ikke åpne for utviklingen, men har ingen tilfredsstillende alternativer selv. De er fiktive, men det er ikke enkelt å opplyse om i offentligheten. Narrativet om «den andre» er en del av vår egen eksistens, uansett om vi ønsker det eller ei, og det er mange som har vanskelig for å akseptere det. Som sosiologer må vi forstå at denne situasjonen er vanske-lig for mange, fordi de føler seg fremmed-gjort i sitt eget land. Som sosiolog må du ta dette på alvor, men den viktigste oppgaven

er fortsatt å fortelle at uansett hva vi gjør så vil «den andre» fortsette å være der. De religiøst andre, de kulturelle andre, de fattige: alle disse. Du kan forsøke å ekskludere dem, men det vil aldri kunne skje fordi man er avhengig av dem på mange for-skjellige måter. Det er viktig å si dette slik at det blir akseptert som en betingelse, for da kan man starte med å organisere og etablere ordninger. Kan vi forske på det, og hva slags ordninger trenger vi?

Alexander har rett, tror jeg, det er et av de største probleme-ne. Jeg vil ikke bruke begrepet multikulturalisme, siden det er et gammelt begrep igjen. Multikul-turalisme er å ha mange kulturer i en nasjon, og ikke det samme som kosmopolitisering. Kosmo-politisering er et begrep som åpner opp for avhengighet til andre mennesker enn de som er i vårt lokalsamfunn til og med, og vi har relasjoner til dem også. Det gjør at det er forskjellige begrep.

Med tanke på den massive mengden nasjonalisme så tror jeg

kosmopolitisering, eller multikul-turalisme som Alexander bruker, er den vik-tigste utfordringen for Europa. Økonomisk krise? Ja, men jeg tror vi kan løse det på en eller annen måte, men hvis det kommer en

ny eksluderingsbølge i Europa, hvis vi anser Europa som nasjon og ikke et møtepunkt, så tror jeg det blir vanskelig å holde sammen.

PH: Du nevnte noe interessant i tilknytning til dette i foredraget

ditt, nemlig tanken om byer som drivkrefter for «europeiskhet» («Europeaness»), i stedet for nasjonalstaten som vi ofte tenker på. Det har blitt fremsatt som et problem for EU i lang tid at de

ikke har en felles møteplass eller offentlighet, eller en felles avis. Ser du en mulig utvikling mot dette? Og, i så fall hvor vil den komme?

UB: Det tror jeg. For noen år siden started jeg et initiativ for Europa som het «Manifest Europa: We Are Europe». Vi forsøkte å si at vi måtte skape Europa nedenfra, og kanskje gjennom et initiativ hvor alle, hvem de enn er, måtte dra til et annet land og starte europeiske prosjekt. Når vi skrev det tenkte vi på det som en god idé, men den var ikke sterk nok. En idé er en ting, men man trenger folk også. Man trenger mange folk, og det var da jeg begynte å tenke at klimaendringene kan-skje ikke bare er en ulempe. Klimaendringe-ne er positive i en forstand, siden de tvinger oss til å tenke gjennom politikken på nytt og å samarbeide over grenser. Derfor er prosjek-tet vårt nå å se på byer. Vi ser på hvordan de tilpasser seg klimaendringene, hvordan de knytter seg til andre byer og hvordan de utvi-

kler ulike typer innovasjonssystemer. Dette er en måte å starte en ny tilnærming til Europa, fra byene. Hvis du ser på Europas historie så er ikke dette noe nytt. Vi har hatt en disku-sjon om byregioner, men den kom i bak-grunnen på grunn av krisen. Igjen ble nasjo-nalstatene hovedaktørene. Jeg tenker at vi må

komme oss forbi dette, og se på byer, siden de har så mye felles. De forholder seg ikke til grenser på samme måte. Folk har en slags byidentitet, og anser det som en europeisk identitet. Det europeiske er tydeligere for folk i byer, det er en hverdagspraksis, så vi må benytte det som en ny tilnærming. Europa er helt

annerledes hvis man ser på det som en sam-menslutning av byer, og det er enklere for folk å identifisere seg som europeere hvis man ser på det slik. Jeg har akkurat startet på dette, og det er faktisk den første gangen jeg snakker offentlig om det, men jeg håper at det blir plukket opp.

Forelesningen er dekket i en reportasje i student-tidsskriftet Socius 3/2013, hvor en engelsk utga-ve av intervjuet også finnes.

Ulrich Beck

Foto: Matthis Kleeb Solheim


FOREDRAGSHOLDEREVINTERSEMINARET

Religion og sosiologi.Litt om inviterte foredragsholdere på lørdagsseesjonen.

Hans Joas, professor i Freiburg og Chicago, er en av verdens fremste sosialteoretikere. En viktig del av hans arbeid dreier seg om fremvekst og endring i sosiale verdier, menneskerettigheter og religion. Disse studeres i et makro-historisk perspektiv. Teoretisk er han inspirert av amerikansk pragmatisme, som legger vekt på at handling ikke bare er rasjonell, men også har sterke innslag av kreativitet og inspirasjon. Dette blir særlig behandlet i boken The Creativity of Action (1996). Læreboken Social Theory (2004, m/Wolfgang Knöbl) gir en omfattende kritisk oversikt over sosiologisk teori fra Talcott Parsons til i dag,

Program VinterseminaretSted: Bardøla Høyfjellshotell, Geilo

Fredag 17. januar 2014 Lunsj og registering Sosiologforeningen ønsker velkommen og informerer om aktiviteten Tema – et religiøst blikk på Norge «Her står eg og kan ikkje anna» Andreas Hompland, skribent «Nasjonsbygging og minnepolitikk. Den norske kyrkja i 1814 og 2014» Olaf Aagedal, Kifo (Stiftelsen Kirkeforskning) Pause «Islam i Norge: Fromhet og identitetspolitikk» Cristine Jacobsen, Rokkansenteret Grupper (se liste) Ferskvare – 3 ferske sosiologimastere intervjues om sitt arbeid av Jon Rogstad, Fafo Middag

Lørdag 18. januar Tema – religion og sosiologi «The situation of Christianity in Contemporary Sociology» Hans Joas, Universitetet i Freiburg «Religionens plass i moderne sosiologisk teori: Habermas, Bourdieu og Focault» Inger Furseth, Universitetet i Oslo Lunsj, skitur, ledig tid for nettverksmøter Gruppene fortsetter Utdeling av Hedersprisen 2013 og pris for beste artikler 2013 Festmiddag

Søndag 19.januar Generalforsamling Norsk Sosiologforening (alle har møterett) Landsstyremøte (en representant for hver lokalavdeling skal møte) Lunsj og avmarsj

13:0014:00

14:15

15:00

15:4516:00

17:00-18:3019:0020:00

9:15

10:30

11:30 15:00-18:00

19:0020:00

9:3010:30 12:00

Inger Furseth, førsteamanuensis ved ISS/UiO er en av Norges fremst religionssosiologer. Hennes største arbeid er doktoravhandlingen som handler om parallellen mellom politiske og religiøse protestbevegelser i norsk historie fra midten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Hun har ledet flere store forskningsprosjekter innen religionssosiologi og skrevet om oppfatninger om religion i moderne sosiologisk teori (Habermas, Bourdieu, Foucault).

Foto: CC-BY-SA flickr@w

aiting_for_the_word


Troen på klimaendringene

Av: Vilde Blix Huseby - Sannheten, lille pige... Jeg sier deg bare – Sann-heten!

Jeg sto og ventet på nattbussen fra Køben-havn, og kortet ned ven-tetiden ved å slå av en prat med en danske. Sek-ken på ryggen hintet om

at jeg hadde vært borte en stund, og da dansken hørte jeg kom fra klimaforhandlingene i Polen, var responsen kjapp: «Aha, klima!... Jeg er skeptiker!». For han var det i grunn helt ok at det ble gjort forsøk på å redusere utslippene våre (å spare på energien hadde en egen-verdi selv), men Sannheten, den var han likevel hundre prosent sikker på at han selv forvaltet: Vi mennesker har null&nada å gjøre med endringene i klimaet – de kommer ovenifra – fra kosmos.

På den andre siden har vi meg – og majoriteten forøvrig – som er sikre på det omvendte. Jeg er hele 97 prosent sikker (det samme som FNs klimapanel) på at klimaendringene er menneskeskapte. Stort sikrere blir man ikke. Likevel brukes ord som tro og tvil fortsatt hyppig om klimafeltet. Til og med miljømagasinet jeg jobbet for tidligere, promoterte seg med - «Putsj - magasinet for deg som tror på klimaendringer». Å velge slike ord er betegnende for hvordan vi ser på klimaendringer; ikke som noe som er, det er noe man tror på eller ei. På samme måte som du ville trodd på en Gud.

Styrer vi været? Utfra alt vi nå vet skulle man trodd vi hadde klart å etablere sammenhengen mellom

Putsj - magasinet for deg som tror på klima-

endringer. Å velge slike ord er betegnende for

hvordan vi ser på klima-endringer; ikke som noe som er, det er noe man

tror på eller ei. På samme måte som du ville trodd på en Gud.

mennesker og klima som allmenne fakta. Men verdensbilder er harde å snu, og klimaendringene griper dypt inn i hele vår forståelse av fortid og framtid. For våre forfedre tok det lang tid å la det synke inn at jorda er rund. For oss tar det tid å innse at vi selv kan endre klimaet.

Veldig merkelig er det ikke. Tar vi en titt på menneskehetens historie ser vi at menneskene stort sett alltid har trodd at naturens luner er styrt av guder. Gud, Allah, Shiva. Kosmos.

Naturguder. Uansett om vi har vært protestanter, vikinger eller sjamaner, har vi vært opplært til å tenke at naturens vrede og gavmildhet er beskjeder fra noen høyere makter. Med fruktbare avlinger, kjærkomment vårregn og sol var han fornøyd, med stormer, tørke, flommer og uår er han vred. I Kina var for eksempel uår, tørke og flommer et tegn på at det var tid for

keiseren å tre av – han hadde mistet «Himmesens mandat».

Som Mike Hulme, professor og profilert klimahistoriker, sier; klimaspørsmålet er ikke bare et miljømessig og politisk fenomen, men også kulturelt: Klimaendringene i ferd med å endre vår tenkning om oss selv, samfunnet og menneskenes plass på jorda. Men (dessverre kan vi kanskje si i dette tilfellet) kulturelle og religiøse holdninger er seig materie å endre. Selv Mao klarte ikke det. Da naturkatastrofer startet å herje i Kina i 1976, lenge etter at «Kinas store formann» hadde rensket ut det meste av religiøsitet i befolkningen, begynte ryktene å spre seg om at et maktskifte var på vei. (Noen måneder senere døde faktisk Mao...).

VILDES MILJØSPALTE

Åndelig vern Der åndelige verdier står sterkt har naturen også tradisjonelt hatt et bedre vern – dog i varierende grad fra religion til religion, fra kultur til kultur. Noen steder er ikke naturvern en integrert del av religiøs praksis, som i India for eksempel. Her innebærer religiøse ritualer blant annet innebærer å sende sine dødes råtnende lik ned den hellige elva Ganges – en elv mange tusener bruker til drikkevann og til å ta sine daglige bad.

I andre kulturer, som hos nomadene i Mongolia, er naturen noe man har ærefrykt for og skatter som en verdi. Her fungerer det åndelige nærmest som en beskyttelse for naturen, der buddhismens inntog fra sent 1500-tall har vært førende. De mongolske nomadene ser naturen som noe som ikke kan temmes eller bli dominert, men helst bli latt urørt. De vet at gode avlinger er en forutsetning for at flokkene med dyr skal overleve.

Verdikamp Sett i dette lyset har Gud(ene) ikke bare vært ansvarlig for vær og vind, men i flere tilfeller også indirekte reddet naturressurser fra misbruk eller overforbruk. Vern av naturen har på mange måter vært et verdivalg, basert på fellesskap, rettferdighet og respekt for naturen. Med økende sekularisering blir det stadig mer usikkert hvor veien vil gå. Selv i Mongolia er det usikkert hvor lenge de åndelige verdier vil beskytte naturressursene. Gruveindustrien er på fremmarsj, og internasjonale selskaper står i kø for å få en bit av mongolenes nyoppdagede mineralressurser. I årene framover kan vi bli vitne til at tradisjonelle oppfatninger må vike for andre hensyn tatt av politikere og næringslivsfolk.

Verdikampen står på mange vis mellom vekst eller vern, to motsetninger som idag har ujevnt styrkeforhold. Verdien av økonomisk vekst er lett å måle, og verdien av å leve som en god troende på mange måter likeså. Men hvilke verdier kan vi orientere oss etter når så mange av oss har blitt «hedninger»? Og for de

religiøse blant oss – er troen på en Gud forenlig med «troen på» menneskeskapte klimaendringer?

Religiøs klimahandling Skal man bruke norske trossamfunn som målestokk for resten av verden, er svaret på det siste isåfall et klart ja. Det gir optimisme å se

hvordan et samlet religiøst Norge har markert seg som tydelige pådrivere for klimahandling, og gjort klima til selve omdreiningspunktet for sitt inter-religiøse samarbeid. Den norske kirke, frikirka, Islamsk råd og det Mosaiske trossamfunn – m. fl. har gjort klimaspørsmålet ser forvaltningen av Guds skaperverk

som sitt felles ansvar. I tillegg til initativ som Grønn Kirke, og felles interreligiøs deltakelse på klimaforhandlingene, har tros-samfunnene derfor vært pådrivere til kampanjer som Klimavalg2013 – en kampanje som, blant annet, lanserte en egen strategi for hundre tusen grønne arbeidsplasser i Norge.

Drømmescenarioet for ferden videre? At vi som tror på og ikke tror på menneskeskapte klimaendringer kan ta med oss lærdommen fra det interreligiøse samarbeidet: Hva vi tror på spiller liten rolle, det er viktigere at vi står sammen om å gjøre det beste vi kan ut av situasjonen vi uansett er i.

Der var både jeg og dansken enige.

Sett i dette lyset har Gud(ene) ikke bare vært ansvarlig for

vær og vind, men i flere tilfel-ler også indirekte reddet

naturressurser fra misbruk eller overforbruk. Vern av

naturen har på mange måter vært et verdivalg, basert på fellesskap, rettferdighet og

respekt for naturen.

Hva gjør vi når Gud ikke lenger kan redde oss fra naturkreftenes vrede?

Foto: Vinoth Chandar, Flickr, Creative Comm

ons

Klimendringer. mennesket og naturen.

Vilde Blix Huseby er sosiolog og skriver fast om miljøsosiologi i Sosiolognytt", [email protected]


Av: Arild Bryde Inger Marie Hagen og Ragnvald Kalleberg hadde begge interes-sante artikler i siste Sosiolognytt (4/2013). Ha-gen tok i Lederens spalte utgangspunkt i en tabel-

loversikt på utdanning.no som skal vise hva sosiologer jobber med. Selv om kategoriene og tallgrunnlaget i tabelloversikten har flere svakheter som Hagen viser, kan det fastslås at hovedvekten av sosiologer har sine yrkes-roller utenfor forskning og undervisning.

I sin artikkel: To utfordringer i norsk sosiologi: Faget som profesjon og normativ disiplin på-pekte Kalleberg at når det gjelder utfordringer i norsk sosiologi, er det viktig å tenke lenger enn faget som et forsknings – og undervisningsfag. Det betyr at sosiologi også må ses på som et profesjonsfag med kunnskaps-grunnlag for sosiologer i for-skjellige stillinger i arbeidslivet.

Det er positivt at det blir større oppmerksomhet rundt hva sosiologer jobber med utenfor forskning og undervis-ning. Det har i tidligere årgan-ger av Sosiolognytt vært arti-kler av nyutdannete sosiologer som stilte tankevekkende spørs-mål om hva sosiologiutdan-ningen inneholder sett i lys av mulighetene i arbeidsmarkedet .

I den ene artikkelen beskriver Strandskog Arnesen og Eikhaug omgivelsenes usikkerhet om hva en sosiolog er og kan, oppsummert som det de kaller ”hva- blir-du-da-spøkelset”. Og de ferske sosiologer stilte spørsmål som: • Hva er det med sosiologien som gjør den så van-skelig å forstå og forklare?• Hvordan kan man beskrive det å være sosiolog -

Sosiologi som profesjonsfagKOMMENTAR

utover ”en som har studert sosiologi”?• Hvilken nytte har sosiologer på jobbmarkedet?• Er det sammenheng mellom det å være sosiolog, og det å lure på hva det egentlig vil si å være sosiolog?

Dette var spørsmål fra nyutdannete sosiolo-ger som sikter seg inn på andre jobber enn for-skerstillinger. Men også mer erfarne sosiologer er på søk etter hva den sosiologiske ballasten betyr for faglig identitet og profilering i yrkes-utøvelsen utenfor forskning og undervisning.

Vi er en gruppe sosiologer, de aller fleste med faglig forankring i organisasjonssosiologi, som i den senere tid har drevet et skrivepro-sjekt hvor vi presenterer våre erfaringer fra forskjellige jobber som utviklere i privat og offentlig virksomhet. Våre fortellinger beskri-ver oppgaver og opplevelse av faglig identitet i praktisk endrings- og utviklingsarbeid med referanse til sosiologiske forståelsesrammer. Det er til ettertanke at spørsmålene fra de nyutdannete sosiologene også er relevante for oss som har skrevet disse praksisfortellingene

med gjennomsnittlig rundt 30 års jobberfaring og innsats i profesjo-nell yrkesutøvelse.

I artikkelsamlingen som har tittelen: Sosiologisk håndverk - Er-faringer og refleksjoner fra sosiolo-ger i endrings- og utviklingsarbeid forsøker vi å vise hvordan bruk av sosiologisk teori, begrepsapparat, metode og vitenskapelig innsikt har vært nyttig i utviklingsarbeidet. Og vi beskriver hvilke behov vi

har hatt for å supplere eget fag med andre fags metoder og teknikker i dette arbeidet.

Disse praksisfortellingene gir eksempler på en stor bredde i hva sosiologer er involvert i når det gjelder aktiviteter og metoder i en-drings - og utviklingsarbeid:• Prosjekt og prosjektledelse• Strategi og strategiutvikling• Ledelse og lederutvikling • Coaching

• Læring• Simulering • Samspill, kommunikasjon og samhandling• Omstilling/Organisasjonsut-vikling • Mobilisering av enkeltpersoner og grupper

Sett i et samlet perspektiv gjenspeiler praksisfortellingene grovt sett fire hovedområder av jobbroller for oss som sosiologer i endrings – og utviklings-arbeid: a) endringsagent, b) prosessledelse og prosessveiledning, c) underviser og kursleder, og d) faglig rådgiver, ekspert og utreder.

I arbeidet med skriveprosjektet har vi fått viktig støtte både fra Organisasjonssosiologene og Sosiologforeningen. Ragnvald Kalleberg har gitt oss mange gode innspill og vært en inspirerende faglig støttespiller i forbindelse med arbeidet.

En viktig side ved skriveprosjektet er å sti-mulere til et sterkere samarbeid mellom sosio-loger i akademia og sosiologer i endrings – og utviklingsarbeid. Ambisjonen har blant annet vært å lansere noen temaer og spørsmålsstil-linger som innspill til videre erfaringsutveksling og drøfting av mulighetene for et slikt samarbeid. Vi stiller videre spørsmålet om hvordan den om-fattende kunnskapsproduksjonen, metodeutviklingen og kunnskaps-delingen som skjer i virksomhe-tene og arbeidslivet kan formidles mer systematisk som et mulig grunnlag for forskning og under-visning i akademiske institusjoner.

Yrkesutøvelse som sosiolog kan preges av paradokser, dilem-maer, krysspress og muligheter – noe som gir gode vilkår for faglig dokumentasjon, læring, refleksjon og utvikling. Vi tror for eksempel det vil være fruktbart å få til en sterkere faglig utveksling mellom de som forsker på ledelse, de som driver med lederutvikling og de som utøver ledelse i praksis. Tilsvarende mener vi det vil

være interessant å få til økt fors-kning på sosiologers yrkesutøvelse i sin fulle bredde.

Ragnvald Kalleberg skrev i sin artikkel i siste Sosiolognytt at vi har sterke tradisjoner når det gjelder sosiologer innenfor utredning og evaluering som ligger relativt nær forskning. Men det har hittil vært sparsomt med dokumentasjon av

sosiologers arbeid som utviklere. Vårt skrive-prosjekt kan forhåpentligvis bidra til å få fram slik dokumentasjon. I den forbindelse kan det nevnes at en av oss fra skriveprosjektet er invi-tert som gjesteforeleser i emnet ”Arbeidsorga-nisasjoner og arbeidsmarked” i masterstudiet på sosiologi ved UiO våren 2014 med referanse til den aktuelle artikkel fra artikkelsamlingen.

Et nærmere samarbeid mellom utdannings-institusjoner og sosiologer utenfor akademia kan bidra til dokumentasjon og synliggjøring av roller, oppgaver og metoder for sosiologer i slik profesjonell yrkesutøvelse. Dette kan gi studenter et tydeligere bilde av disse rollene, oppgavene og metodene, og hvilke krav til kvalifisering og mestring som gjelder i slikt arbeid. Derved kan jobbmuligheter og karri-ereveier bli tydeligere.

Siden det ikke finnes tydelige etter- og videreutdanningstilbud for sosiologer i jobber utenfor fors-kning og undervisning, ville ut-vikling av slike tilbud også være et spennende samarbeidsområde.

En nærliggende mulighet for utveksling mellom sosiologer med erfaringsbakgrunn fra akademia og fra profesjonell yrkesutøvelse er gruppesesjonen Organisasjonssosio-logi på Vinterseminaret som ledes av en av deltakerne i skriveprosjektet, Per Magnus Mæhle. Her inviteres det til faglige bidrag knyttet til sam-

spillet mellom forskningsbasert kunnskap og praksisbasert innsikt

Skriveprosjektet, OrganisasjonssosiologeneArild Bryde

Det er positivt at det blir større oppmerksomhet rundt hva sosiologer jobber med utenfor forskning og under-visning. Det har i tidligere årganger av Sosiolognytt

vært artikler av nyutdannete sosiologer som stilte tanke-vekkende spørsmål om hva sosiologiutdanningen inne-holder sett i lys av mulighe-

tene i arbeidsmarkedet.

Ragnvald Kalleberg skrev i sin artikkel i siste Sosio-

lognytt at vi har sterke tra-disjoner når det gjelder

sosiologer innenfor utred-ning og evaluering som ligger relativt nær fors-

kning. Men det har hittil vært sparsomt med doku-mentasjon av sosiologers

arbeid som utviklere.

Et nærmere samarbeid mellom utdanningsinstitu-sjoner og sosiologer uten-for akademia kan bidra til dokumentasjon og synlig-gjøring av roller, oppgaver og metoder for sosiologer i slik profesjonell yrkesutø-

velse. Dette kan gi stu-denter et tydeligere bilde av disse rollene, oppgave-ne og metodene, og hvilke

krav til kvalifisering og mestring som gjelder i

slikt arbeid


Av: Thomas Ueland Torp

Magne Flemmen disputerte den 5. november 2013 med sin avhandling “Class Analysis and Social Differentation: An Approach to

Contemporary Class Divisions”. I sin doktorgradsavhandling prøver han å forene bourdieuske perspektiver på klasse med de klassiske europeiske synene på dette inspirert av Weber og Marx, idet han analyserer differensiering innad i både over-og middelklassen i Norge.

Hva er bakgrunnen din for at du valgte å skrive om akkurat dette temaet?

Temaet ble ærlig talt til litt til underveis. Opprinnelig skulle avhandlingen være om den økonomiske overklassen. Jeg hadde et slags weberiansk utgangspunkt, med fokus på makt, livssjanser og sosiale lukningsprosesser, mens jeg også ville gripe an dette i et slags "bourdiansk" perspektiv. Samtidig ante det meg at det i bakgrunnen lurte noen relevante teoretiske spørsmål om hvordan dette gikk i hop. De ble liggende og murre mens jeg jobbet med en slags bourdieusk analyse av overklassen. Avhandlingens teoretiske vinkling ble egentlig til mens jeg skrev på to bokanmeldelser for Agora (som redaktør Geir O. Rønning skal ha takk for at han insisterte på måtte gjøres stadig lengre og grundigere), av Tony Bennett og kollegaers Culture, Class,

Distinction og av Will Atkinsons Class, Individualization and Late Modernity. Jeg syns Bennet & co sin bok på mange måter var imponerende og spennende, men at den likevel var utilfredsstillende fordi den var for usystematisk i måten den ville "teste" Bourdieu på - spesielt i klasseforståelsen. Med Atkinsons bok var det på et vis omvendt: Hans bok er også på mange måter god - ikke minst fordi den er blant de overraskende få seriøse forsøkene på en grundig konfrontasjon av individualiseringsteoriene fra et klasseperspektiv - men han gikk for langt og lagde en -isme av Bourdieu mens han avfeide all annen klasseanalyse. Den teoretiske siden av min avhandling er på en måte en reaksjon på de tendensene de to bøkene representerer. Jeg mener det er veldig mye å hente på å forfølge en del av Bourdieus tilnærming mye tettere og mer systematisk enn det som er vanlig. Samtidig må denne tilnærmingen forenes med mer klassiske tilnærminger i klasseanalysen.

I avhandlingen din bruker du det du kaller "europeisk klasseteori" - en konseptualisering av klasse i skjæringspunktet mellom klassikerne

Marx og Weber. Kan du fortelle litt mer om hva denne teorien innebærer?

Det er ikke noen teori, egentlig. Jeg bruker det som en sekkebetegnelse for de klassiske tilnærmingene til klasse som har fulgt fra Marx og Weber, hvor klasse er forstått som forankret i kapitalismens

grunnleggende institusjoner (privateie av produksjonsmidler, markedsøkonomi). De weberianske og marxianske retningene i

En mann av klasse - Disputas-intervju med Magne Flemmen

INTERVJU

klasseanalyse er i seg selv veldig ulike, men de har til felles at de konseptualiserer og studerer klasse som en spesifikt kapitalistisk form for makt og lagdeling; det har å gjøre med produksjon for profitt, lønnsarbeid, konkurranse på åpne markeder. Jeg syns det gir mening å snakke om "europeisk klasseteori" når en kontrasterer det spesielt med den amerikanske tradisjonen for lagdelingsforskning, som istedenfor eiendom og markeder har vektlagt prestisje og status, men også om en sammenligner med nyere bourdieuske bidrag, som ser på klasse som skapt av fordelingen av ulike former for kapital.

Avhandlingen din består, om jeg har fått med meg rett, av to empiriske, kvantitative artikler og en mer teoretisk. Hvordan gikk du frem i arbeidet med innsamling av data til de to første artiklene, og møtte du på noen spesielle utfordringer på dette området?

Det stemmer. I den ene artikkelen, om overklassen, benyttet jeg registerdata som SSB administrerer, og som jeg fikk tilgang til via Educational careers-prosjektet på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, takket være min glimrende veileder Marianne Nordli Hansen. I den andre artikkelen, om middelklassen, analyserte jeg data fra den framifrå Valgundersøkelsen 2009, som gjennomføres av Valgforskningsprogrammet på Institutt for samfunnsforskning. De dataene fikk jeg gjennom Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD), som ytte førsteklasses service! NSD var både veldig raske med å skaffe meg dataene etter at jeg søkte og var også veldig behjelpelige når jeg hadde

spørsmål om koder og spesielle variabler.I den første av disse to empiriske artiklene

ser du på overklassen, som du har delt opp i to grupper: De som får sin inntekt gjennom en eller annen form for eierskap, og ansatte helt i toppen

av større bedrifter. Finner du at disse to gruppene skiller seg fra hverandre på noen spesielle måter?

Jeg blander på en måte de to gruppene sammen i konstruksjonen av kategorien, siden begge tenkes som å inngå i overklassen. Selv om det er en del overlapp mellom dem tyder analysene på at dette er en viktig skillelinje mellom klassiske eiere

eller rentenister (dataene gjør det ikke så lett å skille mellom disse to egentlig ulike posisjonene) på den ene siden, og ansatte toppdirektører og ledere på den andre siden. Det er interessant siden en kunne forvente flere ulike funn. Noen har argumentert for at skillet mellom eiere og ledere blir mindre og mindre relevant, ikke minst fordi ledere selv ofte er medeiere i selskapene de leder. Andre argumenterer for at skillet mellom eierskap og ledelse vil eller ville oppløse hele overklassen, mens atter andre mente de likevel var så tett forbundet at det ikke ville skje. Analysene mine kan ikke svare på disse spørsmålene direkte, men de viser at disse fraksjonene kan avgrenses empirisk ut fra hva som er kilden til deres økonomiske kapital – om den kommer fra lønnsinntekter eller fra kapitalinntekter, som også er knyttet til å ha store formuer. Disse ulike kildene til økonomisk kapital kan forventes å gi noe motstridende økonomiske interesser og spenninger innad i overklassen. Det har vært et gjennomgangstema i fagdiskusjonene

Jeg mener det er veldig mye å hente på å forfølge en del

av Bourdieus tilnærming mye tettere og mer systema-tisk enn det som er vanlig. Samtidig må denne tilnær-mingen forenes med mer klassiske tilnærminger i

klasseanalysen.

Dette er naturligvis et vel-kjent sosiologisk funn: de av høyere klassebakgrunn har oftere høyere utdanning enn deres motparter fra lavere

klassebakgrunn. Men det er interessant at det finnes

igjen også innad i overklas-sen, fordi det kan fortelle oss noe om utdanning og klasse-reproduksjon eller mobilitet.


om kapitalismen (eller, som andre sier, industrisamfunnet) gjennom 1900-tallet.

Et annet skille du finner innen overklassen går på i hvilken grad de sitter på "arvet kapital". Hvordan påvirker dette denne gruppen, og kan du si noe om styrkeforholdet mellom de to skillelinjene?

Mengden arvet kapital - ressursene som foreldrene hadde, målt som deres yrke, inntekt og utdanning – synes å være forbundet med eget utdanningsnivå innad i overklassen. Dette er naturligvis et velkjent sosiologisk funn: de av høyere klassebakgrunn har oftere høyere utdanning enn deres motparter fra lavere klassebakgrunn. Men det er interessant at det finnes igjen også innad i overklassen, fordi det kan fortelle oss noe om utdanning og klassereproduksjon eller mobilitet. Analysene tyder på at de gruppene i dagens overklasse som har bakgrunn i de høyere samfunnslag – enten foreldrene var bedriftsledere, akademikere, ledere i offentlig sektor osv. – oftere også har høyere utdannelse. Tilsvarende vil det si at de som ikke har slik høy bakgrunn sjeldnere selv har høy utdannelse. Med andre ord tyder det på at utdanning fungerer mer som et middel for å holde seg i en høy sosial posisjon enn som en kanal inn i overklassen. Som med de fleste sosiologiske mønstre er ikke dette noe absolutt: Det finnes naturligvis en god del folk med høy klassebakgrunn som ikke har høy utdannelse, slik det også finnes en del av lavere klassebakgrunn som har høy utdannelse.

I norske aviser dukker det innimellom opp saker om at prominente norske kapitalister fra lavere klassebakgrunn sier at en ikke trenger utdannelse for å bli suksessrik – de er selv «self-made men» som slo seg opp uten papirer fra for eksempel Handelshøyskolen. Dette har presumptivt nyhetsverdi fordi den offisielle versjonen er at det er utdanning som er veien til velstand.

John Fredriksen, Røkke, Rema-Reitan og Rimi-Hagen blir så forstått som et slags unntak. Men om analysene mine er riktige er ikke dette noe avvik: De er eksempler på kapitalister med lav arvet kapital som slo seg opp uten å gå via utdanningssystemet. Og i tråd med hva jeg finner om sammenhengen mellom utdanning og bakgrunn tar barna til Røkke, Fredriksen og Rimi-Hagen

høyere utdannelse i økonomi og ledelse. Det ser altså ut til at våre berømte kapitalister er kjent med hvordan dette virker: Du trenger ikke utdannelse for å bli rik, men om barna skal «arve» posisjonen er det enklere med utdanningspapirer i hånd.

Dette er i seg selv i tråd med flere bidrag i ulikhetsforskning fra de siste tiårene. Etter hvert som det ble mindre og mindre vanlig med personlig eide bedrifter, og mer og mer vanlig med aksjeselskap hvor individuelle eiere kanskje ikke

har mer enn 10%, minsker anledningen til å la neste generasjon arve bedriften i konvensjonell forstand. For å holde seg i samme klasse som sine foreldre må avkommet da kanskje delta i konkurransen om toppstillinger i næringslivet. Velstående familier kan da bruke sine ressurser på å gi barna størst mulig forsprang i denne konkurransen gjennom for eksempel å stille med pengene som trengs for å kunne skaffe seg velrenommerte og eksklusive utdannelser, eller mer indirekte økonomisk trygghet. Også for dem som går inn i styrene til pappas (i noen tilfeller også mammas) bedrift kan slike utdannelser være ansett som nødvendig

Den andre artikkelen omhandler middelklassen, opersjonalisert gjennom det Goldthorpe kaller serviceklassen. Her har du studert differensiering innad i klassen, og hvordan slike differensieringer påvirker politisk ståsted. Du konkluderer med at både mengde og type av kapital har innvirkning her. Kan du fortelle litt mer om disse resultatene?

Artikkelen tar utgangspunkt i den etter hvert langtrukne diskusjonen om middelklassens politikk. Mange tenker seg at før i tiden var alt veldig enkelt: De som var nederst i klassehierarkiet ville stemme til venstre fordi det ville forbedre deres lodd i livet, mens de som satt på toppen ville stemme til høyre for å beskytte privilegiene sine. Men ut fra denne litt enkle oppfatningen er det et problem med de etter hvert mange som er mer eller mindre i midten av dette hierarkiet. Hva vil de som er verken fattige eller rike stemme? Noen mente den nye middelklassen ville være overveiende liberal, mens andre så for seg at de ville være en ny kilde til radikal politikk. En av de mest innflytelsesrike svarene i sosiologien var John Goldthorpes tanke om at den nye middelklassen - som han kaller serviceklassen – ville være en «essentially conservative» kraft i moderne samfunn. Dette fordi de i likhet med den gamle middelklassen – det selvsysselsatte småborgerskapet – satt ganske godt i det og derfor ikke hadde noe insentiv for å støtte en slags egalitær omveltning av rådende fordelinger og maktforhold.

Artikkelen min følger opp en del internasjonal forskning som tyder på at denne diskusjonen kanskje ikke har ett enkelt og greit svar, fordi middelklassen ikke har én politisk orientering, men snarere er systematisk politisk splittet. Analysene mine støtter en tolkning av at holdninger

langs den økonomiske høyre/venstre-aksen – spørsmål om omfordeling, statlig styring med næringslivet, skattepolitikk osv. – følger skillet mellom økonomisk og kulturell kapital. Fraksjonene av middelklassen med relativt sett mest økonomisk kapital er mer høyreorienterte i økonomiske spørsmål, mens de med mest kulturell kapital er mer venstreorienterte. Jeg fant også at den totale mengden av kapital av alle slag – altså skillet mellom middelklassen øvre og nedre sjikt – hang sammen med holdninger til såkalt nypolitikk – kristne verdier,

En av de mest innflytelsesri-ke svarene i sosiologien var John Goldthorpes tanke om at den nye middelklassen - som han kaller serviceklas-sen – ville være en «essenti-

ally conservative» kraft i moderne samfunn. [...] Artik-kelen min følger opp en del internasjonal forskning som tyder på at denne diskusjo-

nen kanskje ikke har ett enkelt og greit svar, fordi

middelklassen ikke har én politisk orientering, men

snarere er systematisk poli-tisk splittet.

Magne Flemmen

Foto: Haakon Flemm

en


internasjonalisering, adopsjonsretter for homofile osv.

Du finner forskjeller i middelklassen når det kommer til type kapital - økonomisk vs kulturell. Når det kommer til overklassen, derimot, har ikke dette blitt satt som et viktig skille. Hvorfor? Om dette ikke er et viktig skille, hvorfor tror du det er slik?

Jeg studerer bare den økonomiske overklassen – kapitalister, rentenister, toppdirektører osv. Det er altså en kategori som jevnt over først og fremst er rike på økonomisk kapital. En kan riktignok se konturene av et slikt skille mellom kulturell og økonomisk kapital der også, men da knyttet til sosial bakgrunn – altså om ens foreldre var i næringslivsverden eller i akademiske yrker eller profesjonene. Det er knyttet til skillet mellom eiere og ansatte, som jeg nevnte over: Det ser ut til at det er en tendens til at de med bedriftslederforeldre oftere har kapitalinntekter og store formuer, mens de fra mer akademisk bakgrunn oftere finner seg i ansattposisjoner i for eksempel bank, finans eller konsulentbransjen. Dette er ikke noe jeg gikk inn på i noen detalj, men en kan se sporene av noe slikt i analysen.

I den siste artikkelen kritiserer du nyere bidrag til Bourdieusk klasseanalyse. Kort fortalt, hva er det du kritiserer, og hva går denne kritikken på?

Kritikken dreier seg om hvordan de omformer klassebegrepet til at det kun viser til individers beholdning av forskjellige former for kapital, slik det blir når en likestiller klasse med posisjon i det sosiale rommet. Jeg følger Bourdieu i at det sosiale rommet er en god modell for å fange inn ståa i maktkampene mellom ulike klasser og fraksjoner, men at klassebegrepet må innebære også et begrep om mer fundamentale maktforhold som bunner i hvordan kapitalismen er organisert. Det kan se ut som det finner sted en slags «bourdieuistisk» forveksling av en modell

med en teori om klasser. Men dette reiser i tur en del spørsmål om hvorvidt og hvordan et mer klassisk klassebegrep lar seg forene med slike Bourdieu-inspirerte perspektiver. Det ser ut for meg som at Bourdieu selv ikke så noe problem her: han skriver for

eksempel at klasse fundamentalt sett dreier seg om posisjon i eiendomsforholdene og alt som knytter seg til dette (som markedssituasjon, autoritet osv), mens det også dreier seg om ulik utrustning med flere typer ressurser som gir ulike posisjoner i et flerdimensjonalt sosialt rom – og i tillegg alt som i tur hefter seg ved plasseringene i det sosiale rommet, som de berømte livsstilsforskjellene, men også etnisk sammensetning, alder, kjønn osv. I avhandlingen

argumenterer jeg for at en nok burde jobbe mer med hvordan dette forholder seg.

Hva vil du si er de viktigste funnene dine, og hva slags betydning vil du si disse har, både for teoriutvikling og eventuelt også i praksis?

Vi har vel vært innom dem alt tror jeg. Sammenhengen mellom arvet kapital og egen utdanningskapital er kanskje det viktigste empiriske enkeltfunnet i overklassestudien. I artikkelen gjør jeg også et poeng ut av hvor viktig det er å anerkjenne at økonomisk kapital ikke er "én ting", men en slags samlebetegnelse for noe som egentlig fanger inn ulike sosiale relasjoner - å tjene penger på eiendom, aksjer, eget eller andres arbeid. Det er dette som dukker opp i overklassestudiens skille mellom eiere og ansatte. Relevansen av kapitalkomposisjon - skillet mellom kulturell og økonomisk kapital - synes jeg er veldig viktig, og er et tema jeg håper å få arbeidet mer med. På Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi har Marianne Nordli Hansen ledet arbeidet, som jeg er involvert i sammen med Patrick Lie Andersen, Jørn Ljungrren og flere, med å utvikle et klasseskjema som skal fange inn denne

Analysene som er gjort så langt tyder på at kapitalkom-posisjon har veldig mye å si for en rekke spørsmål, ikke minst reproduksjon av ulik-

het over generasjonene, men Andersen og Ljunggren viser i et kommende paper at det

gjør en stor forskjell i studiet av boligsegregering. Dette

er viktige ting, og det er snakk om mønstre som ikke fanges opp av de domineren-de redskapene for å studere

sosial ulikhet.

forskjellen. Analysene som er gjort så langt tyder på at kapitalkomposisjon har veldig mye å si for en rekke spørsmål, ikke minst reproduksjon av ulikhet over generasjonene, men Andersen og Ljunggren viser i et kommende paper at det gjør en stor forskjell i studiet av boligsegregering. Dette er viktige ting, og det er snakk om mønstre som ikke fanges opp av de dominerende redskapene for å studere sosial ulikhet.

Spørsmålet om hvordan de mer klassiske klassebegrepene kan forenes med inspirasjonen fra Bourdieu tror jeg er veldig vesentlig. Ikke minst siden dette er et spørsmål mange på feltet skyver unna. Min egen posisjon reiser imidlertid en hel haug spørsmål. Det jeg med en sekkebetegnelse kaller "europeisk klasseteori" er på ingen måte enig med seg selv: akkurat hvordan klasser er betinget av institusjonelle trekk ved kapitalismen, og hva dét i det hele tatt vil si, er det mye uenighet

om. I avhandlingen støtter jeg meg på Giddens´ begrep om klassesamfunnet som institusjonell orden. For meg er det mest grunnleggende teorispørsmålet i første omgang hvordan en kan konseptualisere forbindelsen mellom de fundamentale klasserelasjonene; det som foregår i ulike, mer eller mindre utdifferensierte felt; og formingen av strukturene i det sosiale rommet. For å nærme seg gode svar her tror jeg også vi trenger et omformulert begrep om sosial lukning, som i nyweberiansk sosiologi er gjort til et nøkkelspørsmål for ulikhetssosiologi, men samtidig teorien om sosial lukning underutviklet og til dels uholdbar. Dette er noe jeg samarbeider med min gode venn Vegard Jarness om å gripe tak i. I avhandlingen antyder jeg at en kanskje kan komme et stykke på vei med disse problemene ved å videreutvikle, og dels omarbeide, Giddens´ teori om klassestrukturasjon.

[email protected]

24 Sosiolognytt 1/14

KRONIKK-KONKURRANSESkriv den beste kronikken som viser eller omhandler samfunnsvitenskapens rolle.Vi lyser ut en kronikk-konkurranse, og kårer den beste kronikken om, eller som viser, samfunnsvitenskapens rolle i det moderne Norge/Europa.

Som sosiologer vet vi at samfunnsvitenskapen spiller en viktig rolle i det moderne samfunnet, men vet resten av samfunnet dette? Og klarer vi å kommunisere dette til resten av samfunnet?

Samfunnsvitenskapen marginaliseres. Den skvises av bevilgningsmyndigheter, av oppmerksomheten som gis til nevrovitenskapen, og den er hakkekylling i så og si samtlige kommentarfelt i moderne nettaviser – selv etter at norske redaktører begynte å moderere innleggene. Samfunnsvitenskapen får ingen penger fra Kavli-fondet, og heller ingenting fra Olav Thons kommende fond. PR-bransjen skreddersyr de dominerende diskursene i samfunnet, før journalister og forskere slipper til. Kunnskapsministeren snakker konsekvent om naturvitenskap eller humaniora på politisk kvarter på P2.

Er årsaken at samfunnsvitenskapen ikke lenger er viktig?

Med denne konkurransen oppfordrer vi sosiologer og samfunnsvitere til å reformulere og sette samfunnsvitenskapen på den politiske og vitenskapelige dagsorden igjen – på egne premisser.

Bidrag sendes til: [email protected] etter at de er publisert. Redaksjon i Sosiolognytt og uavhengig jury vil ha lov til å nominere egne bidrag.

Krav: Kronikken må stå på trykk i den norske/europeiske offentligheten i løpet av 2014. Redigerte nettsteder (som f.eks. NRK Ytring) godkjennes. Nettfora uten noe form for redaksjonell kontroll teller ikke. Men siden sosiologien opptar seg med fenomener som kan være viktige på både mikro-, meso- og makro-nivå, kan kronikken like godt stå på trykk i en lokalavis som i en europeisk regionavis. Kronikken kan være koblet til forskning/bøker/artikler, men dette er ikke et krav.

Alle typer samfunnsvitere oppfordres til å delta.

Vinneren kåres av en uavhengig jury (som blir kjent i Sosiolognytt #2/14). Vi kan ikke love en koffert med 100 000,-, men forfatter(e) av vinnerbidraget vil i hvert fall motta premie og heder og ære på vinterseminaret 2015.

Jan Frode Haugseth, Redaktør, Sosiolognytt

Foto: Orange Acid CC BY 2.0

Documents

TEMA: RELIGION – INTERVJU MED ULRICH BECK – TEORI FRA … · 2015-01-18 · tema: religion – intervju med ulrich beck – teori fra sØr – sosiologi som profesjonsfag utgitt