Studentersamfunnet 75 år

Studentersamfunnet 75 år 1

StudenterSamfunnet 75 år Studentersamfunnet i Bergen

2 Studentersamfunnet 75 år

Redaktør: Eirik Løkke

Medredaktør: Stig Arild Pettersen

Publikasjonen er utgitt med støtte fra:

Takk til Maria Stokstad og Knut Tornes for korrektur. Takk til Per Finne og Øystein Kristiansen for teknisk assistanse.

Opplag: 3.000 Trykk: Grafisk Trykk ASDesign: Kenneth Austrått | Austrattmedia.no Font: Garamond og Gill Sans Forsidefoto: Erlend Røsjø

Foto: Studentersamfunnet i Bergen


Studentersamfunnet 75 år Utgitt av Studentersamfunnet i Bergen 2009


foto: Ken

neth

austrått

Forord:

Gratulerer med 75-årsdagen!Det var med stor grad av ydmykhet jeg, sammen med Stig Arild Pettersen, påtok meg ansvaret for å utgi festskrift i anledning Studentersamfunnet i Bergens 75-års jubileum. Til tross for at det har vært et krevende arbeid, har det mer enn noe annet vært en fornøyelse å arbeide med prominente personer tilknyttet jubilanten, som alle på sin måte har bidratt til organisasjonens ve og vel!

Vi som har vært aktive vil alltid ha et spesielt forhold til pinnsvinet. Personlig ser jeg tilbake på tiden i Studentersamfunnet som det definitive høydepunkt i min studietid. Riktignok var det mange lange dager, store utfordringer og harde prioriteringer. Men mest av alt var det utrolig lærerikt og fantastisk moro. Formålet har hele tiden vært å samle engasjerte til åndsvitenskapelig fellesskap, med fokus på meningsfylt ordskifte. Jeg tør påstå at i den grad begrepet dannelse fremdeles anses som viktig, så er det mye på grunn av fora som Samfunnet, hvor tverrfaglighet og kritisk refleksjon holder i hevd de idealer som høyere utdanning ble tuftet på.

Dette har vært vår livsgjerning helt siden oppstarten og som vi med få unntak har oppfylt etter intensjonen. Vi forsøker alltid å bringe med oss det beste av historien når vi planlegger for fremtiden. Men i likhet med resten av verden er Studentersamfunnet, dersom vi skal spille en konstruktiv rolle, helt avhengig av å forstå den tid vi lever i og tilpasse oss deretter. Vår tid kjennetegnes fremfor alt av kompleksitet og spesialisering. Den pågående globale datarevolusjonen er muligens like omfattende


som jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon i sin tid var, hvor mobiler, datamaskiner og internett radikalt har endret måten vi mennesker kommuniserer på, noe som er vanskelig fullt ut å forstå rekkevidden av. Likevel er det denne virkeligheten vi skal manøvrere i. Fremveksten av virtuelle rom, hvor informasjon og interaksjon ikke krever fysisk tilstedeværelse, vil kunne være en stor utfordring for Studentersamfunnet.

Men det kan like gjerne være en stor mulighet. Gjennom nettet generelt og sosiale medier (f. eks Facebook) spesielt, vil Samfunnet kommunisere med mange flere personer enn tidligere. Samtidig tror jeg mange deler min oppfattelse av at til tross for at den virtuelle verden tilbyr fantastiske muligheter, så vil internett aldri kunne erstatte opplevelsen av fysisk tilstedeværelse (og godt er det), slik Samfunnet forumet representerer. I så måte vil det alltid være Samfunnets aktive medlemmer som gjennom tematikken, innlederne og publikum vil utgjøre fundamentet for hvorvidt vi lykkes eller ikke. Utfordringen ligger i å kunne kombinere mulighetene i den digitale virkelighet med et levende ordskifte i god Studentersamfunntradisjon. All den tid organisasjonen er tro mot formålsparagrafen ”om å samle studerende og andre akademikere til foredrag og fritt ordskifte, samt andre tiltak som kan fremme samhold, åndsdannelse og interesse for allmennkulturelle og politiske spørsmål”, så er jeg på vegne av organisasjonen stor optimist!

Kjære alle sammen - gratulerer med 75-årsjubileum!

Med Jacob Skarsteins ord hilser jeg Samfunnet ærbødigst med det ønske som tradisjonen tilsa at avgående formann skulle hilse den påtroppende med: Quod bonum felix faustumqve sit (Måtte hell og lykke følge deg)!



Innhold

Fra Dovrehallen til Det Akademiske Kvarter av Kirsti Koch ChristensenRektor ved UiB 1999-2005

My kind of place av Kari HenriksenTidligere leder i Studentenes råd

Arve Johansen i samtale med Eirik Løkke av Eirik LøkkeFormann i Studentersamfunnet i 1955

Kvinner sto selv opp og strede av Wencke HjellumFormann i Studentersamfunnet i 1967

Ole Danbolt Mjøs i samtale med Stig Arild Pettersen av Stig Arild PettersenFormann i Studentersamfunnet i 1962

Er «we» generasjon «you»? av Helene Cecilie ChristiansenLeder i NSU ved Universitetet i Bergen

Studentersamfunnet på tidlig nittitall: - Akademisk selvplukk og ironi av Janne Kristiansen

– om jeg så må si av Jacob SkarsteinFormann i Studentersamfunnet i 1948

I samfunnstjeneste av Sveinung MelkildFormann i Studentersamfunnet i 1957

Med ønske om konstruktive debatter! av Olav Gran-OlssonFormann i Studentersamfunnet i 1967

Dagens deltakere av Rebekka KvellandLeder i Studentersamfunnet fra høsten 2008

Astrid Utne Sørensen til minne av Styret i Studentersamfunnet

side 6

side 10

side 14

side 20

side 26

side 32

side 40

side 48

side 56

side 70

side 76

side 82

8 Studentersamfunnet 75 år foto: MarK Yuill | dreaMstiMe.coM

Kirsti Koch Christe

nsen var rektor for Universitetet i Bergen

1999-2005, og var i perioden 2002-2005 leder i Universite

ts og

høyskolerådet (UHR). Hun ble i 2003 utnevnt til Ridder 1.klasse av

Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

Foto: Universitetet i Lund

Studentersamfunnet 75 år 9foto: MarK Yuill | dreaMstiMe.coM

Fra Dovrehallen til Det Akademiske Kvarter– Noen mimrende-frustrerte-anerkjennende betraktninger

Jeg begynte å studere ved Universitetet i Oslo i 1960, i den perioden da «[t]idens intellektuelle dannelsesarena var Det Norske Studentersamfund», som Rune Slagstad skrev i Aftenposten i anledning Francis Sejersteds 70-årsdag i 2006, og der han fortsetter med å konstatere at det på denne dannelsesarena «hvis talerstol inntil ml-destruksjonen på 70-tallet ble kalt «landets frieste», […] også var en atmosfære av vestkantidyll».

Det er en karakteristikk jeg kjenner meg igjen i.

Men, min vestkantidylliske bakgrunn til tross - det lå det meg særdeles fjernt å tilstrebe noen opptreden på denne arenaen, den gang lokalisert til Dovrehallen i Storgata. Jeg oppfattet Studentersamfundets talerstol som forbeholdt alvorlige og kunnskapsrike herrer, som uttrykte seg på et stammespråk hvis koder var meg fremmede.

Men jeg deltok på møter og arrangementer, ikke minst de festlige, som ved Samfundets 150-årsjubileum i 1963, og var i 1964/65 medlem av Studentersamfundets kulturutvalg, under stud. jur., senere rektor ved Teaterhøyskolen, Janken Vardens kompetente og myndige ledelse. Vi arrangerte flere godt besøkte kulturaftener i Universitetets aula, med påfølgende nachspiel i U(ranienborgveien) 11. Vår hovedinnsats var imidlertid utgivelsen av antologien Gruppe 47, med oversettelser av arbeider av en rekke sentrale tyske etterkrigsforfattere, hvis verker ikke tidligere hadde vært utgitt i Norge. For øvrig må det påpekes at mitt datidige politiske engasjement ikke var spesielt godt tilpasset Studentersamfundets politiske klima, som vi den gang oppfattet som sterkt polarisert mellom de konservative og de radikale (lite ante vi hva som snart vil komme av politisk polarisering). Hvorom allting var, jeg var engasjert

Foto: Universitetet i Lund


i en bevegelse ved navn Reform, som arbeidet for å få etablert en borgerlig samlingsregjering. Det hadde landet som kjent i noen korte uker etter den såkalte Kings Bay-saken i 1963, men det var først ved Stortingsvalget i 1965 vi i Reform tillot oss å feire skikkelig.

Deretter fulgte noen travle år som hjemmeværende husmor, i selskap med tre småbarn og, tidvis, deres far. Gode år, men preget av et stadig svinnende håp om barnehageplass for i hvert fall den eldste av de tre og med en stadig økende undring over nyhetsreportasjer som kunne fortelle at det internasjonale studentopprøret hadde spredd seg også til Blindern. (Visste ikke våre lokale aktører at norske universitetsstudenter hadde langt flere og bedre rettigheter enn dem deres kolleger på den andre siden av Atlanteren og lengre syd i Europa bare kunne drømme om?) Og Studentersamfundets talerstol var åpenbart redusert til å være noe helt annet enn landets frieste. Følgelig var Dovrehallen lite aktuell når knappe barnevaktressurser skulle prioriteres. Så ble jeg aktiv nyfeminist (og oppnådde i den sammenheng å bli stemplet som klassefiende), før familiære omstendigheter brakte meg til et langt og faglig utbytterikt utenlandsopphold.

Vel hjemme derfra i 1973 gjenopptok jeg mine studier og ble vant til daglig å motta løpesedler om heismontørenes og Jøtul-arbeidernes vanskelige kår. Fra vår lesesal hadde vi god utsikt til Blinderns SV-bygg, hvis veggavisdekkede fasade alltid bød på oppbyggelig lesning. Den av veggavistekstene som vakte mest interesse hos oss på Lingvistisk institutt, var utvilsomt den som bar teksten «Avvis inflasjonen!». Den gav opphav til mange og interessante utlegninger om forholdet mellom språkbruk og virkelighet.

Så kom jeg til Bergen. Og jeg skal ikke late som at jeg da øyeblikkelig forsto hvilken betydelig kraft Studentersamfunnet representerte. Det skjedde først da jeg kom inn i universitetsledelsen, ble kjent med det solide arbeidet som var gjort med


å etablere Det Akademiske Kvarter og etter hvert fikk kjennskap til Samfunnets mangeartede aktiviteter.

Aktiviteter, som selv om de vel fortsatt kan fortone seg som altfor godt bevarte hemmeligheter for altfor mange, er både kvalitativt og kvantitativt høyst imponerende.

Jeg gratulerer Studentersamfunnet i Bergen med 75-årsjubileet!


Kari Henriksen satt i styret for Studentersamfunnet og var senere

leder for Studentersamfunnets råd. Hun er utdannet med hovedfag

fra Det samfunnsvitenskaplige fakultet, UiB. Og jobber i dag som

medieanalytiker i Oslo.

Foto: Privat


My kind of place

Hvis Studentersamfunnet skulle hatt en jubileumssang, skulle det vært en croonerlåt. Ikke av det klissete slaget, men av det rølpete og svingete. Den kunne vært framført av en henslengt og selvsikker type som Frank Sinatra, og gjerne hatt form av en hyllest, som låta My Kind of Town:

now this could only happen to a guy like me,and only happen in a town like this …

Frank Sinatra synger om Chicago, men han burde mye heller sunget om Bergen, og særlig om Samfunnet i årene rundt tusenårsskiftet. Tre ting hadde vi til felles med Sinatra: 1) Vi var litt fulle av oss selv, 2) gikk en del på fest, og 3) følte oss veldig hjemme. Bergen var vår kind of town, og Samfunnet var i hvert fall vårt kind of place.

this is my kind of town, chicago isMy kind of town, chicago is …

At vi var fulle av oss selv, stemmer forresten ikke helt. Det er mer riktig å si at vi deltok i en vennligsinnet klassekamp med de andre studentorganisasjonene på Villaen, og at det var vi som var de snobbete. Vi arrangerte debatter og foredrag, mens de arrangerte konserter og fester. Da vi hang opp verveplakater i byen med påskriften «Vil du spise middag med Anthony Giddens?», hengte de opp plakater med påskriften «Vil du røyke hasj med Public Enemy?». Vi startet alle julebord med å synge Nystemten, og ryktene ville ha det til at besøkende på festene våre ble møtt med klassisk musikk og spørsmål av typen: «Skal jeg fortelle deg en historie om Adorno?». Og dette stemte selvfølgelig, men altså ikke helt. For vi ville gjerne være like dobbeltmoralske som Frank Sinatra. Vi smuglet for eksempel akevitt inn på julebord på Kvarteret, og ble (tøft nok) bøtelagt og utestengt da det ble oppdaget. Vi klinte i hvert fall like mye på fest som de andre gjorde. Vi likte ikke bare klassisk musikk, vi likte

Foto: Privat


Britney Spears og AC/DC også. Det var bare å ta turen innom, vi hadde kaffe på kannen, som det sto i programheftet.

My kind of people too,People who smile at you ...

Høsten 1998, da jeg ble medlem av debattkomiteen, arrangerte vi møter med titler som «Vitnemål, Volvo og Villa», «Grunnlova», «Mandighetens fall...», «Døden» og «...Kvinnelighetens kall?» Min oppgave var å bære stoler og selge øl. Semesteret etter skulle jeg debutere som debattleder. Jomfrumøtet handlet om politisk idealisme, og innlederne var Arild Haaland og Tron Øgrim. Øgrim åpnet debatten med å kaste den nyutgitte boka si i hodet mitt. (Løgnaktige spådommer om datarevolusjonen, verden, Norge og deg! Hilsen til en generasjon av kvikksølv!) Det skjedde omtrent to minutter ut i møtet, mens jeg var i ferd med å lese et utdrag fra Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, nærmere bestemt fra kapitlet Opp alle jordens bundne trelle! «Jævla bra, VÆRSÅGOD!» ropte han. Det utløste et latterbrøl som gjorde det klart at min rolle i debatten ville bli minimal. Publikum hadde kommet for å høre Tron Øgrim og Arild Haaland, og det var bare å la seg rive med. To timer senere var møtet over, og jeg hadde kun åpnet munnen for å si ting som «Takk til deg, da går vi videre til nestemann, som sitter i midten der nede». På første side i boka Øgrim hadde kastet, sto det: «STÅ PÅ KARI! Røros Rotary 32/2 1987. Beste hilsner, Tron Ø.» Alle var fornøyde, og vi gikk rett i Stjernesalen for å feire.

and each time i roam, chicago iscalling me home, chicago is …

Det er sånne episoder jeg husker best fra Samfunnet. Kanskje kunne jeg husket mer av hva Tron Øgrim og Arild Haaland snakket om den kvelden. Noen møter husker jeg selvsagt også på grunn av innholdet, for eksempel upopmøtet med Lorentz Irgens, der bare syv frammøtte fikk et gullkorn av et foredrag om Armauer Hansen, mannen som oppdaget leprabasillen – eller valgdebatten i 2001, der Frank Aarebrot og Johs. Hjellbrekke kranglet om statistisk signifikans. Men selv om møtene alltid var minneverdige, var det mest minneverdige å overleve stress og nervøsitet, og feire med


de andre etterpå. Eller å dra i land store lørdagsarrangementer sammen, for så å kunne klaske hverandre på ryggen. For ikke å snakke om nachspielene – som det var veldig mange av – og som bare få ganger tok slutt. Det beste var å komme så tidlig at man fikk plass i sofaen hvor man hadde utsikt til alle som kom og gikk i løpet av natten. Og det kunne være både Ingrid Espelid og Kjell Elvis med groupies.

… Why i just grin like a clown, it’s my kind of town.

Men selv om det jo var stas å være på fest med kjendiser, var det de andre i Samfunnet som var Greia. Mange av dem er fortsatt blant mine aller beste venner. Vi var 10 prosent uenige om det meste fra første gang vi traff hverandre. Kanskje var det derfor mellomfag halte ut i årevis, fordi vi heller ville sitte på kontoret, skvaldre og drikke kaffe og rom, omtrent som en av Sinatras mafiagjenger. Samfunnet var vår rat pack (som faktisk også besto av kvinner, f.eks. Lauren Bacall og Shirley MacLaine); det var vanskelig å komme seg ut dersom du først var innenfor. Som om noen hadde lyst til å komme seg ut.

and each time i leave, chicago istuggin' my sleeve, chicago is …

Men en dag måtte vi jo dra. Vi skulle også bli tredve en gang, og studielånet økte i takt med at kvalitetsreformen nærmet seg. Likevel var det ingen som sluttet brått og plutselig i Samfunnet. Vi gjorde det gradvis, og gikk på julebord og 17. mai-frokoster helt til hovedoppgaven var innlevert. Ti år etterpå liker vi fremdeles ikke tanken på å ha sluttet. Vi mimrer fortsatt om teite nachspiel og fjollete generalforsamlinger, og fremdeles reiser vi til Bergen for å delta på jubileer. For Studentersamfunnet kommer til å trekke oss i skjorteermet resten av livet.

… one town that won't let you downit's my kind of town!


Arve Johnsen var leder i Studentersamfunnet i Bergen i 1955.

Johnsen er utdannet befal, jurist (UiO) og siviløkonom (NHH). H

an

var statssekretær for industrim

inister Finn Lied, for deretter å bli

sjef for Statoil fra grunnleggelsen i 1972, en stilli

ng han beholdt helt

frem til 1988.

I 2008 gav Arve Johnsen ut boken norges evige r

ikdom, som

omhandler ulike aspekt ved norsk petroleumsutvikling.


Arve Johnsen – I samtale med Eirik Løkke

En av de absolutt mest innflytelsesrike nordmennene etter andre verdenskrig er uten tvil mangeårig administrerende direktør i Statoil, Arve Johnsen. Han ikledde vervet som formann i Studentersamfunnet i Bergen i 1955, hvor han blant annet hadde gleden av å være vert for den store europeeren Paul Henry Spaak, utenriksminister i Belgia og generalsekretær i NATO.

Arve Johnsen har gjennom sitt lange liv vært med å forme Norge som industrinasjon og gav i 2008 ut boken Norges Evige Rikdom, som særlig omhandler hans egne erfaringer i Statoil, men som også drøfter hvordan nasjonen har blitt påvirket politisk, sosialt og kulturelt av oljerikdommen. Jeg fikk anledning til å prate med Arve Johnsen om hans erfaringer fra tiden som leder av Studentersamfunnet, om sin rolle som norsk industrileder og hvilke spørsmål som burde opptatt det frie ordskifte i større grad enn hva tilfellet i dag er. Men først av alt spurte jeg Arve Johnsen om hvorfor han valgte å bli aktiv i Studentersamfunnet?

Johnsen: Det var først og fremst interessen for samfunnsspørsmål som gjorde at jeg ønsket å bli aktiv i Studentersamfunnet i Bergen, og mer kontakt med studenter på universitetene i Bergen og Oslo.

Løkke: Du fikk senere gleden av å bli leder for styret og Studentersamfunnet i Bergen. Hvordan var det å bli leder? Måtte du gjennom en hard valgkamp eller fremsto du som en naturlig arvtaker uten motkandidat?

Johnsen: Jeg synes det var meget spennende å bli leder for Studentersamfunnet i Bergen! Det var en motkandidat fra Universitetet i Bergen, men han nådde ikke opp i valgkampen.


Løkke: Mange ledere har opp gjennom årene fått merke at det er utfordrende å kombinere studier med lederverv i Studentersamfunnet. Gikk dette greit for deg, eller følte du at du måtte prioritere det ene på bekostning av det andre?

Johnsen: Det var fra min side ikke noen nedprioritering av studiene. Kombinasjonen av tillitsverv og studier gikk greit.

Løkke: Hvordan vil du beskrive Studentersamfunnet anno 1955? Hvilken rolle ønsket dere at Samfunnet skulle spille – og hvilken rolle spilte Studentersamfunnet i Bergen?

Johnsen: Studentersamfunnet i 1955 var et forum for politisk, økonomisk og kulturell debatt. I tillegg var selvfølgelig det sosiale svært viktig.

Løkke: Altså på mange måter det samme som Studentersamfunnet er i dag. Apropos forum. Du hadde selv gleden av å få Paul Henry Spaak, belgisk utenriksminister og generalsekretær i NATO – noe som til dags dato fremdeles må ha vært et av de største til å tale i Samfunnets forum. Hvordan fikk dere tak i Spaak og hvordan vil du beskrive møte?

Johnsen: Det var min forgjenger som leder av Studentersamfunnet, stud.real. Inge Bryhni, som hadde gjort avtale med Spaak. Møtet ble behørig referert i Ånd og Vilje nr 2 1955, hvor følgende kan leses: «Det var med både forventning og en viss spenning vi gikk til det første møte i Studentersamfunnet i vårsemesteret. Forventningsfulle fordi det hadde lykkes å få ‘Europas Statsmann nr. 2’ utenriksminister Spaak, som taler. Emnet var ‘Europa ved begynnelsen av 1955’. Utenriksministeren holdt en glødende og overbevisende tale om nødvendigheten av et forent Europa, en idé han har kjempet for mer enn noen annen. ‘Men det er ikke nok å sette seg et mål, man må ville midlene. Hvis ikke, går vi den vest- europeiske kulturs undergang i møte’.»

Etter talen ble han hjertelig hyllet av den fulltallige forsamling. En skulle nesten tro at han var Churchills tvillingbror p.g.a. hans veltalenhet – og utseende.


Den nye formannen, Arve Johnsen, besto ildprøven på en utmerket måte både med hensyn til opplegget og ledelse av møte. Men han må finne seg i å dele aftenens laurbær med andre: Først og fremst med magister Eide, tolken, som klarte å oversette den så velklingende fransk til en like velklingende norsk. La oss heller ikke glemme mannen bak det hele, Inge Bryhni, som sådde sæden; men ikke fikk høste grøden.

Løkke: Mange kjenner deg som en av Norges store industribyggere og forbinder deg særlig med rollen som øverste direktør for Statoil. Hvor mye vil du si du lærte av tiden i Samfunnet, som du senere fikk bruk for som toppleder?

Johnsen: Arbeidet som formann og derav styreleder i Studentersamfunnet ga viktig erfaring med drøftelser og beslutninger i styret. En rekke personlige kontakter i og utenfor Norge var også en interessant opplevelse. Begge deler var nyttig erfaring å ha med seg ved senere lederoppgaver, blant annet i Statoil.

Løkke: Hva vil du si var det viktigste du lærte i Samfunnet, som du tok med deg senere i livet?

Johnsen: Da vil jeg trekke frem fire ting. Samarbeidsholdninger, besluttsomhet, toleranse og god møteledelse.

Løkke: Du gav i 2008 ut boken Norges Evige Rikdom som handler om ulike aspekter ved den norske petroleumsutvikling. I innledningen skriver du at «I løpet av en liten menneskealder – de siste 50 årene – har petroleumsvirksomheten hatt en avgjørende betydning for utvikling av det norske samfunn teknisk, økonomisk, sosialt, og politisk. Vi er blitt en «nyrik» nasjon, og enda rikere kommer vi til å bli. Det er vanskelig å fatte med hvilken kraft og hvilket tempo endringene har funnet sted, selv for en som har stått midt opp i denne utviklingen».

Hvis du skal prøve å si noe om hvordan oljerikdommen har påvirket det norske samfunn generelt, hva vil du trekke frem da?

Johnsen: Da vil jeg særlig trekke frem tendensen til nasjonal isolasjon. Det faktum at vi er den eneste europeiske nasjon som to ganger har avvist å bli medlem i EU,


er i så henseende en klar indikasjon på folkeflertallets alenegang, selvgodhet og arroganse.

Løkke: For meg virker det som om oljerikdommen i særlig grad har påvirket oss i den forstand at alle løsninger innebærer at det bevilges mer penger (vi som er så rike), og at vi har fått en politisk klasse som i svært liten grad har behøvd å prioritere. Noe annet er kanskje ikke å vente når et lite land finner olje. Hvordan vil du si at oljerikdommen har påvirket norsk politisk kultur og det offentlige ordskifte?

Johnsen: Jeg skriver en del om disse spørsmålene i boken, og jeg vil særlig få nevne hvordan det i politikken er blitt mer og mer vanlig å tilpasse seg opinionen i stedet for å påvirke den. Oljerikdommen gjør det utfordrende for politikerne med tanke på å føre en politikk som skal posisjonere Norge i forhold til de store globale og nasjonale utfordringene de neste 50 årene. Da passer det dårlig at yrkespolitikerne blir stadig sterkere opptatt av å holde på sine posisjoner og bevare samfunnets struktur, heller enn å se på hvilke endringer som behøves for å lykkes.

Selv mener jeg en del endringer er helt nødvendige for å kunne posisjonere Norge 50 år frem i tid. Da tenker jeg særlig på at landbruksnæringen må legges om fra statlige støttetiltak til konkurranse nasjonalt og globalt. Forskning og utdanning må skje gjennom en reorganisering og reduksjon av antall læresteder, samt gjennom en oppgradering og globalisering av undervisnings- og forskningsinstitusjonene. Videre burde antall kommuner reduseres vesentlig og fylkeskommunen nedlegges.

Samtidig er det påkrevd endringer i måten vi finansierer infrastrukturen og helsevesenet, hvor sistnevnte bør utvikles både i regi av det offentlige og det private. Dette er de store politiske spørsmålene vi som nasjon burde adressere, og som oljerikdommen vanskeliggjør ettersom de politiske partiene i liten grad har turt å fatte vedtak som representerer omlegging og prioritering i forhold til det som har vært situasjonen frem til nå.

Løkke: Dagens studerende har økonomisk støtte og muligheter til selvrealisering som er langt større enn noen tidligere generasjon – like fullt klages det på mer penger. Riktignok har den eldre generasjon helt siden Platon og Aristoteles klaget

Studentersamfunnet 75 år 21foto: folYfleX | dreaMstiMe.coM

på den yngre generasjon. Du skriver i boken at du av din familie innprentet betydningen av hardt arbeid, og selv fikk du anledning til å fullføre studiene før Norges oljeeventyr og «nyrikdom». Hvordan vil du selv beskrive dagens studenter kontra din egen studiegenerasjon? Preges dagens studenter mer enn andre deler av befolkningen av at vi er en oljenasjon?

Johnsen: Mitt inntrykk er at dagens studenter i hovedsak er arbeidsomme og utadvendte. Studenter er ikke mer preget av petroleumsrikdommen enn andre grupper i samfunnet.

Løkke: Avslutningsvis vil jeg få spørre deg om du har noen gode råd, utfordringer eller anbefalinger for den kommende generasjon aktive i Studentersamfunnet, slik at de neste 75-årene blir like produktive som de første?

Johnsen: Mine anbefalinger er å være faglig, menneskelig, samt samfunnsmessig aktiv, nasjonalt så vel som globalt. På det internasjonale området er det særlig fem hovedutfordringer som verdens nasjoner må løse dette kommende århundre:

■ Begrensning av befolkningsveksten ■ Økning av matproduksjonen ■ Økning av energiproduksjonen, særlig fornybare varianter ■ Forbedring av miljøverntiltakene ■ Kontrollert og gradvis redusert våpenutvikling

Jeg ser det som svært naturlig at Studentersamfunnet på sin egen måte adresserer disse store utfordringene i årene som kommer.


Wencke Hjellum var leder av Studentersamfunnet i Bergen i 1967.

Hun har i mange år jobbet som lærer på St. Paul skole.


Kvinner selv sto opp og strede– Studentersamfunnet i Bergen høsten 1967 slik formannen opplevde det

«Fra åpen post til hverdagsdemokrati og kjønnsrolledebatt» var tittelen på et førstesideoppslag i Dagbladet 5. september 1967. Det var høstens program for Studentersamfunnet i Bergen som ble presentert. Og vel var det rikholdig, med 37 møter på tre måneder, som det fremheves i ingressen. Men vel så viktig for medieinteressen var nok at styret for samfunnet i Bergen utelukkende bestod av kvinner. Kvinner som prydet samme forside …

Kjønnskvotering, det ordet hadde ikke sett dagens lys i 1967. Likevel var det det vi gjorde: Vi kvoterte inn to gutter i kvinnestyret. Vi måtte jo ha en til å være sekretær og en til å gi foredragsholderne blomster! Selv var jeg formann, som det symptomatisk nok het den gang før kvinnene hadde reist seg for alvor!

Derimot var vi godt kjent med ordene radikal og konservativ. Mest radikal. Rykke opp med roten! Rokke ved gamle sannheter ved å ta samfunnsspørsmål opp til debatt. Vi stilte spørsmål, som vi nok ofte hadde svar på forhånd. Men motinnledere brukte vi, ofte representerte de the establishment – en minister var gefundenes fressen!

Vi var ikke så rent lite kulturradikale, fnøs av inngrodde tradisjoner, ja, vi gjorde åpenlyst narr av dem, som da vi 24. september hadde et arrangement vi kalte «Vi synger julen inn». Folkets Hus var pyntet til jul, og en kjær petitjournalist fra Dagbladet, Niels Werenskiold, kåserte om julefeiring fra 1457 før Kristus til 1951 etter Kristus.

Studentersamfunnet hadde sine møtetradisjoner. Kunstnerisk var et fast innslag på debattmøtene. En gang leste jeg rektors tale ved immatrikuleringen av nye studenter som kunstnerisk, med barnetimestemme. Talen var mildt sagt pompøs. Vi likte å banne i kjerka – og ble nok av våre motpoler, de konservative, svært ofte NHH-folk og like ofte gutter, oppfattet som respektløse.


Dessuten ble vi beskyldt for ikke å være objektive. Idealet om objektivitet stod sterkt, og de som representerte de urokkelige verdier var selv – ja, objektive. Spesielt ble jeg beskyldt for å holde partiske introduksjoner til debattene. Dette var en av de gode møtetradisjoner. Det skulle legges vekt på å introdusere, tema og foredragsholdere. Her var krav til vidd, til språklig spenst. En spennende arena for språklig utfoldelse. Men objektiv?

Jeg svarte på kritikken ved å introdusere et møte om Kina ved Erik Nord fra Norsk utenrikspolitisk Institutt med det vi i skolen kaller faktasetninger: Kina er et land som ligger langt, langt borte.landet har 800 millioner innbyggere.innbyggerne har skrå øyne og spiser ris. objektivt.

En annen beskyldning som lå i dagen var at det var min mann som skrev introduksjonene. Fremsatt litt mer indirekte av de samme NHH-folka. De kunne jo ikke vite, stakkars, at nettopp skrivingen var noe jeg var trygg på. Og de var jo rett og slett ikke vant til en dame, kvinne, jente på talerstolen! Heldigvis visste de heller ikke hvor utrolig fersk jeg var som møteleder. Jeg hadde aldri i mitt liv ledet et møte og hadde brukt deler av sommeren på å pugge Gerhardsens Tillitsmannen. Jeg gruet meg sterkt og inderlig til dagsordendebattene. I mine nattlige mareritt var Olav Gran-Olsson gjenganger, halvt oppreist fra stolen, med armen høyt hevet og sitt fintrønderske: «Til dagsorden, fru formann!»

Ja, det var kamp. Ikke minst valgkamp! For å stemme ved valget måtte du være medlem. Det sier mye at valgnummeret av Studvest våren før brakte disse opplysningene: «På generalforsamlingen blir det adgang til å løse nye medlemskort inntil voteringen av ny formann finner sted. ... Medlem kan alle bli med avlagt artium eller tilsvarende.»

Gamle medlemmer ble mobilisert, nye medlemmer tegnet, og begge parter beskyldte motparten for ufine metoder. Der tror jeg vi var like gode, det var kjøttvekta som telte. Vi vant altså, med 17 stemmers overvekt! Klart at kvinnestyret var et trumfkort


i forhold til jentene. Like klart at det av og til lå taktiske vurderinger til grunn for valg av foredragsholdere. Vi visste godt at mange handelshøyskolestudenter hadde lyst til å oppleve den kjente svenske økonomen Gunnar Myrdal. Vi fikk napp hos ham! For øvrig trakk han seg og ble erstattet av sin på langt nær så berømte, men langt mer radikale sønn, Jan Myrdal. De var ikke nådige da, de konservative. Det ble skumlet om fusk.

Som sagt, det gikk hardt for seg. Men stilen var ikke den bastante, knyttneveinspirerte som kom til å kjennetegne Studentersamfunnet noen år senere. Programmet vårt, en forseggjort trykksak, hadde et øye som forsideillustrasjon, et kritisk øye. Og minst en generasjon før ironien ble ungdommens varemerke var det nettopp dette stiltrekket som var fremtredende. I forordet til programmet advares det mot de som rakker ned på USA, mot de som undergraver samfunnet ved å kreve samme rett for menn og kvinner:«Med dette vil vi på det kraftigste advare lettpåvirkelige sjeler mot Studentersamfunnets virksomhet dette semester. Vær ikke redd for å møte opp og bli klar over hvor faren ligger – men vær på vakt mot nedbrytende og samfunnsødeleggende krefter».

Vi er altså i 1967, en klar brytningstid. Samfunnet er ikke lenger noen koseklubb, men heller ikke barbert for det studentikose – slik som det skulle bli på 70-tallet. Som sagt, gode introduksjoner og kunstnerisk hørte til. Og fremdeles var det styrets (ikke minst formannens!) kjærkomne plikt å bespise de prominente gjester på Grillen på Norge. Selvfølgelig var de også innlosjert på dette hotellet. To svarte borgerrettsforkjempere så seg misbilligende rundt da jeg viste dem hotellrommet og lot unnslippe en replikk: «bourgeois …»

Hvor vi holdt til? I det som den gang bare het Folkets Hus, fordi det nye ennå ikke var bygd. Det var heller ikke Studentsenteret. I Parkveien lå fremdeles den falleferdige villaen med Klubben i kjelleren der Aktive Studenters Forening holdt til. Men altså – Samfunnet var Folkets Hus. Og der ble også nachspielene holdt, på bakrommet – med snitter. Og med god plass for meningsfeller samt alle som hadde hevet sin


røst i debatten. Etter det offisielle nachspielet var det mer nachspiel. Uten snitter. Puritanisme hos venstreradikale? Ikke på 60-tallet, nei!

Men noen ganger var Folkets Hus for lite. Da måtte vi ty til Aulaen på Handelshøyskolen. Selvfølgelig dreide høstens virkelig store møte seg om kvinnens stilling. Kvinnekampen var gryende. Ved kommunevalget hadde vi opplevd det første kvinnekuppet i Modum kommune. Men begrepet kvinnekamp var ennå ikke introdusert. Møtet hadde tittelen «Kjønnsroller». Opplegget var gedigent. Det var det vi den gang kalte teach-in, her var tre avdelinger med i alt syv innledere og en times debatt etter hver avdeling. Hovedinnleder var Berit Ås. Jens Bjørneboe satte prikken over i-en med sitt innlegg: «Kjønn og mystikk.» Tusen mennesker fant veien til NHH og fikk valuta for pengene.

Vi var opptatt av hvordan husarbeid og familieforpliktelser var et hinder for kvinnenes deltakelse i samfunnslivet. Her var innledere fra Danmark og Sverige med erfaring i alternative, kollektive boformer. Dette ble hard kost for de unge konservative menn. Én sa klart fra i sitt innlegg. Han ville i fremtiden bo i sitt eget hus, ha sin egen komfyr og få sine egne poteter kokt av sin egen kone!

Hvor stor betydning hadde Studentersamfunnet? Vi var mange unge som fikk åpnet våre øyne for verden rundt oss nettopp via Studentersamfunnet. Husk at vi var barn av 50-åra, med ganske trange oppfatninger og perspektiver. At avisene viste stor interesse for møtene og arrangementene sier også sitt. Bergens Tidende dekket grundig debattmøtene. Dessuten var det ikke bare de unge studentene som søkte foredragene og debattene. Arild Haaland dukket stadig opp, det samme gjorde Arthur Berg, kraftfull redaktør av den kristne avisa Dagen.

Arild Haaland var ikke overraskende en av innlederne i løpet av høsten. Da vi kontaktet ham og ba ham stille en gang på vårparten, var jeg kjapp med å spørre om vi ikke kunne legge et av nachspielene til hans nydelige store villa i Sandviken. Han sa ja - et ja jeg tror han angret etter at horden av festglade, viltre studenter inntok den fredete villaen, med lite respekt for antikviteter …



Ole Danbolt Mjøs var leder for Studentersamfunnet i Bergen

høsten 1962. Han har senere ikledd vervene som rektor ved UiT

og leder av Den Norske Nobelkomite fra 2003-2008. Mjøs er også

kommandør av St. Olavs Orden.

Foto: Nobelkomiteen


Ole Danbolt Mjøs - i samtale med Stig Arild Pettersen

Få, om noen, tidligere ledere av Studentersamfunnet i Bergen er like godt kjent i utlandet som Ole Danbolt Mjøs. Som leder av Nobelkomiteen fra 2003-2008 har Danbolt-Mjøs hver oktober de siste fem årene hatt verdens oppmerksomhet i kraft av å offentliggjøre vinner av verdens mest prestisjetunge pris, Nobels fredspris. Tidligere har Danbolt Mjøs vært rektor ved Universitetet i Tromsø og ledet i sin tid Utvalget for høyere utdanning (Mjøs-utvalget), som la grunnlaget for den siste store reformen i norsk akademia gjennom omleggingen til gradene bachelor og master. Ole Danbolt Mjøs er ikke bare en av de mest prominente eksledere av Studentersamfunnet i Bergen, han er også glødende opptatt av internasjonale spørsmål. Danbolt Mjøs husker sin tid i Studentersamfunnet som svært hyggelig, og når man får muligheten til å samtale med Danbolt Mjøs i en slik setting, så er det en mulighet man ikke ønsker å gå glipp av!

Pettersen: Hvordan foregikk prosessen fra ditt første møte med Studentersamfunnet via kandidatur til vervet som formann? Hva var det som fascinerte deg med Samfunnet og som gjorde at du ønsket å lede organisasjonen?

Mjøs: Jeg har alltid vært interessert i politikk og debatt. I gymnastiden på Bergen katedralskole fra 1955-1958 var jeg ivrig med på debattmøtene i gymnasiesamfunnet Hugin. Jeg var også leder her i en periode. I 1958 startet jeg på medisinstudiet ved Universitetet i Oslo og tok 1. avdeling her våren 1961. I Oslo-tiden deltok jeg ofte på møtene i Det Norske Studentersamfunn som vanlig medlem. Dette syns jeg var meget interessant. Da jeg flyttet tilbake til Bergen våren 1961 for å gjøre ferdig medisinerstudiet på Haukeland sykehus, begynte jeg raskt å gå på Studentersamfunnets møter i Folkets Hus. Også her var møtene interessante og debattene givende. Jeg begynte å ta ordet i debattene, fikk mange venner i Studentersamfunnet og var ofte på møtene.

Foto: Nobelkomiteen


Etter et års tid ble jeg spurt om å stille som formannskandidat til Studentersamfunnet, hvilket jeg gjorde og ble valgt til formann for høstsemesteret 1962.

Pettersen: Samfunnet har til tider blitt dratt mellom ganske sterke og kompromissløse politiske krefter. Hvilken rolle spilte politikk i din tid i Studentersamfunnet, og stilte du selv til valg på noen form for politisk plattform?

Mjøs: Det var heller lite med sterke og kompromissløse debatter i Studentersamfunnet i min formannstid. Møtene var mer preget av temadiskusjoner og dialog-foredrag. Jeg hadde i Oslo-tiden vært styremedlem i Den konservative studenterforening, og da jeg kom tilbake til Bergen ble jeg styremedlem i Bergens konservative studenterforening. Så jeg hadde en konservativ basis for min politiske plattform. Men styret «mitt» var partipolitisk uavhengig. Partipolitikk ble aldri diskutert i styret.

Pettersen: Du skriver at du var aktiv i både kristelige organisasjoner og Studentersamfunnet. Hvordan skilte disse organisasjonene og deres medlemmer seg fra hverandre? Hvordan ble Studentersamfunnet og dets fokus på fest, dans og moro sett på av dine kristne medstudenter?

Mjøs: Jeg gikk både i det mer konservative Bergens kristelige studentlag og i det mer liberale Bergens kristelige studentforbund. Etter hvert gikk jeg mer og mer i Studenterforbundet som hadde en videre ramme, etter mitt syn. Her var jeg formann i vårsemestert 1962. Her var gudstjenester, spørsmål om kristen tro og liv, og religiøse temadiskusjoner i fokus. I Studentersamfunnet kunne det gjerne være debatter om religion og livssyn, men oftest var det mer allmenne politiske debatter her enn i de kristne organisasjonene.

Jeg syns Studenterforbundet og Studentersamfunnet utfylte hverandre. Begge var viktige til sitt bruk. Blant mine kristne venner var det nok ulike syn på fest, dans og moro, alt etter hvilken kulturbakgrunn man hadde. For eget vedkommende hadde jeg ingen problemer med dette. Det hørte med til studentlivet! Jeg fant meg til rette i alle miljøer!


Pettersen: Hvis vi ser på programmet fra høsten 1962, ser man fort at flere møter har religiøse og kristne tema: «Mennesket som forskningsobjekt og medmenneske», «Trenger moralen en religiøs begrunnelse» og «Kristendommens utfordring til vaar tids mennesker.» Hvordan gjenspeilet dette fokuset formannens, altså ditt, ønske, spesielt med tanke på din bakgrunn som prestesønn og kristen?

Mjøs: Det er klart at disse emnene hadde relasjon til mitt interessefelt. Dette var helt uproblematisk for styret. Vi ønsket at noen av foredragene i Studentersamfunnet skulle være relatert til spørsmål om religion, livssyn og etikk. Både disse og de andre møtene var meget godt besøkt, og debattene ble stort sett gode. Jeg hørte ingen kritikk av temavalget for disse møtene, heller tvertimot…

Pettersen: Anders Lange besøkte høsten 62 Studentersamfunnet (noe som vel beviser Studentersamfunnets evne til å være avantgarde ...). De siste par årene har Samfunnet blitt svært godt besøkt når Langes arvtakere Carl I. Hagen og Siv Jensen har deltatt i debatt. Disse to er svært omdiskuterte personer i studentmiljøet, og svært få studenter identifiserer seg med partiet de representerer. Hvordan var stemningen rundt Langes besøk og foredrag i 1962? Var det mange studenter som sympatiserte med hans politikk? Hvordan gikk debatten?

Mjøs: Anders Lange var et «fenomen». Han representerte noe nytt. Han personifiserte populismens inntog i norsk politikk. Han talte på vegne av mange mennesker som ikke tidligere hadde fått gjennomslag for sitt syn. Han talte for frihet for den enkelte. Han talte enkeltmenneskets sak. Han «fridde» til folk flest med forslag om kraftig nedsettelse av skatter og avgifter. Her fant han klangbunn hos mange.

Men Anders Lange hadde mindre syn for solidaritet og fellesskap, goder som ikke minst Arbeiderpartiet hadde stått for i alle år. Dermed var debatten i gang. Og denne debatten var mange interessert i. Derfor var det «stappfullt» i Folkets Hus på foredraget hans. Folk kom primært av nysgjerrighet, ikke fordi de sympatiserte med hans synspunkter. Han var en «fargeklatt» man gjerne ville høre på. Langes foredrag


var meget underholdende. Folk fikk valuta for pengene. Det ble en viss debatt etter foredraget. Men det ble ingen polarisert debatt. For styret var det viktig å slippe en kontroversiell politiker til på Studentersamfunnets talerstol. Det hadde med det frie ord og ytringsfrihet å gjøre. Anders Langes parti var forløperen til Fremskrittspartiet som skulle spille en svært viktig rolle i norsk politikk i tiåra som fulgte.

Pettersen: Hva har din tid i Studentersamfunnet betydd for deg gjennom resten av livet? Det mange vel lurer på er om det er en direkte link mellom vervene som formann i Studentersamfunnet og formann i Nobelkomiteen ...?

Mjøs: Jeg har alltid vært interessert i debatt om viktige samfunnsspørsmål. Derfor engasjerte jeg meg aktivt i Studentersamfunnet i Bergen og ble formann høstsemesteret 1962. Dette samfunnsengasjementet ligger også til grunn for mitt politiske engasjement i Kristelig folkeparti i Tromsø, min rektortid ved Universitetet i Tromsø (1989-95) og for arbeidet som leder av Nobelkomiteen (2003-2008).

Pettersen: Når vi først er inne på Nobelkomiteen. La oss sette Studentersamfunnet i et Nobel-/fredsperspektiv. Hvilken rolle spiller det frie ord og åpen debatt i arbeidet for fred? Hva sier et vitalt Studentersamfunn gjennom 75 år om det norske samfunnet, sammenlignet med det vi for eksempel ser i Iran, hjemlandet til nobelprisvinner Shirin Ebadi som gjestet Samfunnet i 2007? Kan Studentersamfunnet på noen måte potensielt spille en rolle i kampen for det frie ord nasjonalt og internasjonalt? Kan Studentersamfunnet bidra ved å slippe til stemmer som ikke får lov til å ytre seg fritt i sine egne hjemland?

Mjøs: Det frie ord og åpen debatt spiller en avgjørende rolle for fred i verden. All undertrykkelse fører til ufred og krig.

Ytringsfrihet, sikring av menneskerettigheter og demokrati er forutsetninger for fred i verden. Studentersamfunnet i Bergen og andre studentersamfunn har vært viktige aktører på disse områdene gjennom alle år. Ved 75-årsjubileet for Studentersamfunnet i Bergen bør denne forpliktelsen gjentas og forsterkes. Det er viktig at


Studentersamfunnet inviterer kritiske røster fra ulike land og regimer til sin talerstol. Derfor var besøket av Nobelprisvinner Shirin Ebadi i Studentersamfunnet i 2007 en viktig begivenhet. Jeg ønsker at disse spørsmåla blir satt høyt opp på dagsorden i åra som kommer.

Pettersen: Hvordan husker du det sosiale livet i Studentersamfunnet på tidlig sekstitall? Ble vennskapsbånd knyttet som er sterke den dag i dag? Hva tror du er det viktigste et aktivt medlem i Studentersamfunnet tar med seg videre i livet, før og nå?

Mjøs: Jeg fant meg veldig godt til rette i det sosiale miljøet i og rundt Studentersamfunnet. Jeg møtte mange hyggelige og interessante medstudenter fra ulike fakulteter. Studentersamfunnet brakte alle grupper av studenter sammen. Vennskapsbånd ble knyttet. Vennskapsbånd som er knyttet i unge år varer lenge og er lette å aktivere! Selv om vi ikke møtes så ofte, er det svært hyggelig å møte igjen venner og kjente fra tiden i Studentersamfunnet.

Pettersen: Hva er din oppfordring til 75-årsjubilanten? Er Studentersamfunnet blitt en prateklubb, eller kan den fremdeles spille en viktig rolle i en tid med TV- og internettdebatter?

Mjøs: Den sosiale funksjonen er viktig. Men Studentersamfunnet er i en unik posisjon til å spille en viktig rolle i samfunnsdebatten, nettopp i en tid med TV- og internettdebatter. Med min bakgrunn som leder av Nobelkomiteen oppfordrer jeg Studentersamfunnet til ytterligere satsing på dialog og debatt om menneskerettigheter og fred i verden. I et utvidet fredsbegrep bør også kamp mot global fattigdom og for bærekraftig utvikling/klima stå sentralt i debattene i Studentersamfunnet i åra som kommer.


Helene Cecilie Christiansen er leder av NSU Bergen 2009. Hun tar

mastegraden ved Det samfunnsvitenskapelig fakultet, UiB.

Foto: NSU Bergen


Er «we» generasjon «you»?

Året er 1934. Alcatraz blir statlig fengsel. Hitler blir Führer i Tyskland. Donald Duck debuterer på skjermen. Alle politiske partier blir forbudt i Bulgaria, og den lange marsjen begynner i Kina. Persia blir Iran og Marie Curie dør. Cleopatra kommer ut på film for første gang og Brigitte Bardot blir født. De lange knivers natt finner sted i Tyskland, mens Bonnie, Clyde og Dillinger herjer USA. Og blir skutt av FBI. 9. mars vedtar 150 fremmøtte enstemmig å opprette Studentersamfunnet i Bergen.

Det er nå 75 år siden og verden så ganske annerledes ut. I løpet av disse 75 årene har vi opplevd verdenskrig, kommunismens fremvekst og fall med Lenin, Stalin og Mao. Vi har sett klassekamp, likestillingskamp og borgerettsbevegelsen i USA. Denne jubilanten har vært med på alt. Og dens egen historie er ikke så rent lite dramatisk. Fra å være en dannet og upolitisk organisasjon i sin spede begynnelsen, utviklet samfunnet seg etter hvert til å bli en svært politisk organisasjon preget av politisk dragkamp og revolusjonære tanker. Formålet har hele tiden vært «å samle studerende og andre akademikere til foredrag, fritt ordskifte og andre tiltak som kan fremme kameratskap og åndsdannelse». Studentersamfunnet har vært en uvurderlig arena for bergensstudentene for å sette dagsorden og belyse viktige samfunnsspørsmål. Gjennom Studentersamfunnet spilte studentene en viktig rolle i det politiske livet i Bergen.

Nå skriver vi 2009 og Studentersamfunnet lever fortsatt. Heldigvis. Organisasjonen arrangerer fortsatt debatter og opptrer som aktør for offentlig ordskifte. Studentersamfunnet lever opp til sin formålsparagraf. Spørsmålet er bare om vi som studenter velger å delta og følge opp. Vår generasjon har blitt omtalt som «you-generasjonen» Det som kjennetegner oss er at vi er sentrum og det klart viktigste i vårt eget liv. Vi er så opptatt av å skape en identitet og realisere oss selv at det går på relasjonene løs. Vi interesserer oss ikke noe særlig for politikk og debatt rundt aktuelle samfunnsspørsmål. Dine forgjengere ville bygge landet. Du vil på TV. Visstnok. Jeg kjenner oss ikke helt igjen.

Foto: NSU Bergen


Etter å ha lest litt av Studentersamfunnets historie, kan det ikke fornektes at studentene ikke mobiliserer politisk på samme måte som tidligere. Kampen mellom høyre og venstre, rødt og blått er ikke lenger den samme. Engasjementet og standpunktet i store aktuelle problemstillinger kommer ikke til syne gjennom protester og aksjoner i like stor grad som før. Men om dette utelukkende skyldes vår generasjons mangel på engasjement og interesse, er vel kanskje tvilsomt. Det er nå en gang slik at det politiske bildet i Norge, og verden for øvrig, har endret seg. De klassiske politiske skillelinjene som by mot land og sosialisme versus kapitalisme er ikke lenger like aktuelle, skjønt debatten om kapitalisme og sosialisme kanskje er i ferd med å komme tilbake i kjølevannet av finanskrisen. Mye av det politiske engasjementet og samfunnsdebatten dreier seg mer om aktuelle enkeltsaker enn om ideologi. Det politiske bildet er ikke lenger like svart-hvitt. Da blir kanskje ikke vår generasjons ytringer og synspunkter det heller. Men det betyr ikke at synspunktene og engasjementet ikke er der.

Internett som medium kan utvilsomt brukes til publisering av en hel del ting man med hell kunne holdt for seg selv. Men Facebook, blogging og diskusjonsfora på internett tilbyr en arena for meningsytringer som er lett tilgjengelig for alle. Via Facebook foregår det daglig politisk mobilisering og informasjon om alt fra store internasjonale problemstillinger til mindre lokale forhold. I grupper som «Boikott OL i Kina 2008», «Våpnehvile NÅ! Fakkeltog for fred», «lets collect 1 million signatures to support the palestinians on Gaza», «La Lena bli!» og «Ikke kutt eksamenstiden vår til 4 timer» blir vi informert og gjort oppmerksomme. Vi oppfordres til å delta i underskriftskampanjer og aksjoner. Og vi deltar, om enn ikke like ofte som før. I blogger og diskusjonsfora foregår det livlige, om enn ikke alltid så saklige politiske diskusjoner. Mye av vår kommunikasjonsform foregår i dag pr. internett, og det er derfor ikke så rart at deler av den politiske diskusjonen og samfunnsdebatten også flyttes hit. Dette er ikke ment som en hyllest av internett og Facebook som nytt og bedre politisk verktøy og talerør. Jeg bare påpeker det.

Mye av kritikken av internett som arena for samfunnsdebatten, er at vi isolerer oss. I stedet for å engasjere oss i organisasjoner og partier, sitter vi hjemme foran PC-en.


I stedet for å bruke fora som for eksempel Studentersamfunnet som hovedarena for diskusjon, der man møter andre ansikt til ansikt for å utveksle meninger og synspunkter, velger vi å blogge. Hevdes det. Vel, som ny, eller gammel, student i Bergen har du et imponerende utvalg av organisasjoner du kan engasjere deg i. Amnestys studentgruppe, SAIH, Latin-Amerikagruppen, Studvest, ASF, Høyden Natur og Ungdom, Changemaker, Bergen Student TV, Hulen, Fremtiden i våre hender, Bergen Studentradio, SAIH, Bergen Studentidrett og ikke minst jubilanten selv; Studentersamfunnet. For å nevne noen. Alle disse organisasjonene drives av studenter. Av generasjon «you». Det ene utelukker altså ikke det andre.

Et slikt bredt engasjement kan også reise spørsmålet om hvorfor vi oppfattes som fraværende i samfunnsdebatten. Det er kanskje nettopp engasjementets bredde som kan besvare spørsmålet. Mens man tidligere hadde én stemme utad, er vi engasjert i forskjellige ting på ulike områder. Vi legger vekt på ulike problemstillinger, som kanskje alle er like viktige. Dermed virker vi kanskje mindre tydelige, og mindre engasjerte.

Når det gjelder engasjement og interesse, vil jeg ikke si at Universitet i Bergen har et livstruende problem. Organisasjoner vokser stadig frem på fakultetene og studentdemokratiet er velfungerende. Vi er det universitetet i Norge med høyest valgdeltakelse ved valg til det høyeste studentpolitiske organet, Studentparlamentet.

Jeg hevder ikke her at påstanden om at vi kan virke mindre tydelige og engasjerte enn våre forgjengere bare er oppspinn. For det ligger selvsagt noe i det. Jeg bare planter ideen om at teorien kan skyldes noe mer enn individualisme og mangel på entusiasme. Engasjementet og synspunktene er mer bredt fordelt, og kanalene for å delta i det offentlige ordskiftet er annerledes. Men vi er der. Og vi sitter ikke utelukkende helt alene foran skjermen med synspunktene våre. Vi er «we» og «you» på en gang.

Når det er sagt kan, må det presiseres at nettprat ikke kan erstatte verdien av det å møtes og diskutere aktuelle problemstillinger. Det er når man møtes at de virkelig gode diskusjonene finner sted. Bloggen kan ikke erstatte et godt foredrag, eller slippet


av en ny bok skrevet av en spennende forfatter med presentasjon av forfatteren selv. Facebook kan ikke erstatte applausen, jubelen og stemningen i en fullpakket sal når USA får sin første fargede president. Her står Studentersamfunnet i en særstilling. En slik arena for offentlig ordskifte som Studentersamfunent tilbyr studentene i Bergen er helt uvurderlig. Tusen takk!

2009. Året da Studentersamfunnet fylte 75 år. Måtte det bli 75 år til. Minst. Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen gratulerer så mye med dagen!


PLAKATTING NSU

Vi jobber

FOR DEG




Janne Kristiansen var leder i Studentersamfunnet i Bergen i 1993 og

har hovedfag i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen.

Hun arbeider i dag som rådgiver innen rekruttering ved

Haukeland Universitetssykehus.

Foto: Privat


Foto: Privat

Studentersamfunnet på tidlig nittitall:

– Akademisk selvplukk og ironi

Det var ingen selvfølge at jeg som relativt fersk student skulle begynne i Studentersamfunnet i Bergen i 1991. Faktisk hadde jeg knapt nok hørt om Studentersamfunnet da jeg en kveld hos nye bekjente traff tidligere leder William Hazell. Over sterk kaffe fortalte han oppglødd om oppstart av en ny kunst- og kulturkomité i «Samfunnet» som han kalte det, og i løpet av kvelden slo han frempå om ikke jeg kunne være aktuell kandidat. Jeg trodde han siktet til samfunnet som sådan, og det hele slo meg unektelig som litt oppblåst. Jeg fant imidlertid ikke noen god unnskyldning for å takke nei, og møtte pliktskyldigst opp til fellesmøte i Villaveien 10 uken etter.

Jeg skulle i ettertid like å si at det var et hjertelig møte med likesinnede. Det føltes imidlertid ikke slik. De mer etablerte medlemmene var vennlige nok, men de virket unektelig nok noe avskrekkende med sin «namedropping» av alle som var noe i norsk samfunnsliv, og deres tilsynelatende inngående oversikt over ethvert tema innen politikk, kunst, kultur og forskning. I løpet av det første semesteret tenkte jeg flere ganger at jeg nok burde slutte, og bare ansvaret for sesongens tre gallerimøter forhindret meg fra å gjøre kun en kort gjesteopptreden. Etter hvert, da jeg innså at de fleste bare hadde noen år eller måneder lengre erfaring, ble det moro.

I studentorganisasjoner er spranget mellom fersking og pamp meget kort. I løpet av et knapt år ble jeg komitéleder for Kunst- og kulturkomiteen, leder i 1993 og leder av Rådet i 1995. I dag sitter jeg i Det utvidede råd.

Det var nok en god del fordommer, både positive og negative, mot Samfunnet og de aktive medlemmene. Var vi ikke Universitetets kjæledegger? Den eneste studentorganisasjonen hvor rektor selv skrev attest til avtroppende ledere? Og var ikke medlemmene noen selvsikre flinkiser som hadde dugelig med vekttall i sekken?


Det kunne også skimtes et og annet fancy etternavn på medlemmene som sto oppført i programmet. Fordommene var både fortjent og ufortjent. Visst var vi en krevende organisasjon som samarbeidet godt med Universitetet. Vi bar på en lang tradisjon som på mange måter formet de nye medlemmene til å tenke stort og våge å strekke seg.

Medlemmene var en underlig blanding av sosiale dyr, ambisiøse CV-ryttere og ihuga nerder. Det var med andre ord en strålende anledning til å treffe mennesker som var både like og ulike en selv, og med annen fagbakgrunn. Unektelig var det også en viss slagside i forhold til SV-fagene, og kanskje i særlig grad sammenliknende politikk, samt en del intern rekruttering fra egen vennekrets. I en lang periode var det et relativt stort sammenfall mellom sentrale medlemmer i Studentersamfunnet og vennegjengen som i utvidet forstand soknet til bofellesskapet i Parkveien 14 («P14»). Andre møtte enslige og originale på Generalforsamlingen i Realfagbygget og forkynte med sikker stemme at «mitt navn er Gjert Vestrheim, og jeg vil gjerne bli medlem i Upop-komiteen».

Styret besto av leder, ledere for underkomiteene Upop, Kunst og kultur, Helhus og Debatt, PR-ansvarlig og økonomiansvarlig. Styret høsten 1992, stødig ledet av Kamilla Kolshus, besto av syv kvinner og én mann. Mine gode venner og studiekolleger Annette Frøyland og Ingunn Moholt ledet henholdsvis Debatt-komiteen og den nystartede Upop-komiteen. Vi bedrev ikke kvotering til vervene, og den store overvekten kvinner dette semesteret skyldtes nok en stor grad av tilfeldighet. Jacob Jervell, en kjent og kjær gjest i Studentersamfunnet, fant det imidlertid så iøyenfallende at han viet god tid på talerstolen til å reflektere over at verden tross alt gikk fremover.

De aller fleste medlemmene hadde noe de brant for, enten et tema, en forfatter eller en forsker. Det fabelaktige med Studentersamfunnet var at alle de spennende menneskene vi ellers kun så på TV eller leste kronikkene til, bare var et brev eller en telefonsamtale borte fra å delta på møtene våre. Vi hadde et godt rykte som organisasjon, så det var stort sett lett å få folk til å stille. For øvrig gjorde Samfunnet


noe med hvordan vi tenkte. Man kunne knapt plukke opp en avis eller et tidsskrift uten halvt å tenke «kunne dette vært et aktuelt tema for debatt?», eller «dette var da et oppsiktsvekkende funn, lurer på om de vil komme til oss og fortelle om det først?»

Kanskje i en viss kontrast til dagens system nøt studentene svært mange frihetsgrader på 90-tallet. Universitetet var i hovedsak åpent, og det eneste som var obligatorisk var å betale semesteravgiften og melde seg opp til eksamen. I Studentersamfunnet fikk vi utfolde oss fritt etter egne interesser og hjertesaker, som ikke nødvendigvis trengte å reflektere fagbakgrunnen. Vi var mange som la ned betydelig arbeid i å lage programmet og gjennomføre det. Det var likevel en uskreven regel at man holdt studieprogresjonen. Dårlige resultater på eksamen skulle ikke unnskyldes med verv i Studentersamfunnet. Vi var da tross alt ingen rølpeforening!

Målet var å bidra med et aktuelt, balansert og spennende program. Vi hadde få eller ingen ritualer, men møtene hadde en temmelig fastlagt form. De store diskusjonene om organisasjonens politiske forankring, som nok har preget andre epoker i Studentersamfunnet, var ikke tilstedeværende tidlig på nittitallet.

Studentersamfunnets lokaler i tredje etasje i Villaveien 10 var store og trekkfulle med balkong ut mot Nygårdsparken. Mang en kveld ble begynt og avsluttet i disse lokalene. Om somrene drakk vi øl og grillet på verandaen, om vinteren var det så kaldt at gruppemøter og styremøter ble kuttet ned til et minimum.

Det minnet som kanskje står sterkest er programplanleggingen i Villaveien - hvor nysgjerrige og energiske (om enn kanskje noe umodne?) studenter benket seg rundt langbordet med ideer i hodet og en øl i hånden. I realiteten bedrev vi akademisk selvplukk i et egendefinert univers. Bare fantasien (og til tider økonomien) satte begrensninger i forhold til tema for møtene. Det var svært viktig å både være originale og i forkant med å finne aktuelle tema til debatt. Hva var et godt balansepunkt? Hvilke paneldeltakere skulle inviteres?


Det tok kort tid å fylle drømmelista. Ville John Irving komme og snakke om sitt forhold til Amerika? (Han ønsket å komme til Norge for å stå på ski, men knakk armen og ville derfor ha det til gode). Ville Noam Chomsky komme og refse mediesamfunnet som omga oss? Ville Douglas Adams foredra om «The last chance to see?» Det var imidlertid ikke bare de store folkemøtene som fikk fokus. Spennvidden var stor. Alt fra Wergelands nasjonalsymbolikk via genforskning til kosmiske katastrofer. Idrettens kjønnsideologi, Goethes fargelære, Tolkiens verden, barnefordeling, Livets Ord og juryordningen i voldtektssaker.

Det var alltid debattene vi slet mest med. Det krevde større forarbeid og stødigere møteledelse. Det var betydelig lettere å booke en foredragsholder til et smalt Upop-foredrag i Møterom 2 på Realfagbygget enn å lage en balansert og spennende paneldebatt som ideelt sett skulle fylle Store auditorium på Studentsentret. Siden flere skulle delta og kanskje til og med flys inn, var den økonomiske fallhøyden også stor. Mang en gang ble det både humoristisk og alvorlig understreket at vi måtte invitere politikere – de betalte nemlig flybilletten selv! Det hendte at det kun kom en håndfull betalende gjester, med ditto økonomisk ruin. Vi valgte imidlertid stort sett å tolke det som kun bekreftelse på at vi ikke følte oss bundet av en kommersiell profil. Jo færre som dukket opp, jo sikrere var vi på at vi var på rett spor i programprofilen.

Ofte var det de smaleste temaene i Kultur og Upop som trakk folk. I en periode med lite besøkte torsdagsdebatter og stadig mer oppsøkte Upop-foredrag skrev den nystartede Upop-komiteen et brev til styret hvor man i elegante og humoristiske termer foreslo at Studentersamfunnet kanskje heller burde innlemmes som en underkomité i Upop-komiteen.

Vi hadde gjerne mye og intens hastverksjobbing opp mot deadline for programmet. Foredragsholdere kunne gjerne bli kontaktet kun dager før vi gikk i trykken. Det ble mye diskusjoner og intense kaffe- og røykepauser. Teknologisk befant vi oss i den før-www- /e-post- /mobiltelefoniske æra. Lesesalene var fremdeles rene lesesaler uten PC’er, og langt fra alle hadde tilgang til PC i det hele tatt. Studentersamfunnet hadde en vinglete datamaskin med blå skjerm WP 5.0, en skriver og to telefoner. Vi


syntes vi hadde det flott. Sommeren 1993 fikk vi ubudne gjester som forsynte seg med datamaskinen og det lille vi ellers hadde av verdi. På telefon fra Gran instruerte Upop-medlem og programredaktør Atle Tangen meg om hvilke typer egenskaper vi trengte i en ny maskin. Det var overmåte viktig at vi fikk en riktig, riktig kraftig en, spesielt fra et programfaglig ståsted. At maskinens kapasitet også var avgjørende for å kunne spille datidens voldeligste dataspill, «Doom», var han mindre meddelsom med. Flere kvelder kunne man observere lys fra toppetasjen i Villaveien 10 når Atle og hans Upop-kumpan Per Øivind Landemoen spilte iherdig under sine alias «Judge Dredd» og «Nightrider». Det var med andre ord ikke bare rom for høyverdige tanker – moro skulle det også være.

I ettertid målte vi våre møter ut ifra to kriterier: nemlig oppmøte og grad av faglig innhold og særhet. Et godt oppmøte sikret vår alltid vinglete økonomi, og var derfor et gode. Et møte som holdt en god faglig standard og kanskje ga en god meningsutveksling etterpå, ble også møtt med respektfulle nikk. Vi arrangerte også noen riktige mageplask av noen møter, og de historiene holdt vi liv i ved leirbålet. Stort sett kunne vi le av det meste i ettertid.

Vi arbeidet stadig med vår egen utvikling som møteledere, enten det var mer tradisjonell intern kursing med videokamera, eller en mer lettlivet debattkonkurranse. Under et studieopphold i Irland hadde jeg flere ganger besøkt det irske Debating Society på Universitetet i Dublin. Deres verbale tradisjon gikk langt utenpå vår, og det var særlig debattkonkurransene det svingte av. Vi arrangerte vår egen i Speilsalen på Kvarteret da jeg ledet Rådet i 1995. Lagene var inndelt på forhånd og man fikk utdelt et emne man enten skulle agitere for eller mot. Mange var godt forberedt og latteren satt løst. Replikker kunne tas på stedet og salen var aktiv med sin britisk-parlamentariske «hacling». Til slutt gikk finalistene til debatt på temaet «Er det virkelig verdt å vente på?»

Noen utvalgte møter bør nevnes. Et relativt nytt medlem hadde booket tidligere prest Carsten Isachsen til å snakke om eksamen på en torsdagskveld. Jeg husker at jeg hadde liten tro på at han ville trekke folk, så i god tid før møtet ruslet jeg ned for å vise


moralsk støtte og fylle en plass i lokalet. Stor var min forbauselse da jeg ble møtt av køen som sto langt ut på gaten. Store auditorium ble fylt til trengsel av hovedsakelig jusstudenter som trengte å høre noen salvelsens ord om eksamen. Som Studvest senere påpekte i sin anmeldelse, nevnte Isachsen eksamen kun én gang, men til gjengjeld skapte han en uforglemmelig stemning av humor og energi som vel ikke akkurat kan sies å prege hovedvekten av møtene vi avholdt i Studentersamfunnet.

Debatten om fenomenet Livets Ord med den karismatiske Enevald Flåten reddet oss økonomisk et semester. I god tid før møtet sto et hundretalls unge og vekkede fra menigheten i kø for kveldens «happening», og de fleste kjøpte medlemskort og billett for første og eneste gang i sitt liv. Da dørene åpnet i Auditorium A på Studentsentret, stormet mange frem for å få plass helt foran. Dette var et heller uvanlig syn i forhold til den vanlig blaserte debattgjengen som langsomt slentret seg til en plass i bakre del av lokalet akkurat i det debatten tok til. Debatten gikk friskt om de frie menighetenes tolkning av Bibelen, og man kunne mer enn ane en sterk og maktglad leder med meget lojal tilhengerskare. Da et medlem av «Guds løvetenner», dvs. de homofile studentenes interesseorganisasjon, entret podiet og tok ordet, husker jeg spesielt at flere Livets Ord-medlemmer i salen skuttet seg og leste halvhøyt ifra biblene de hadde med seg. Det var i sannhet et møte med en annen verden.

«Når staten slår i hjel – et rollespill om dødsstraff» må også nevnes. En fullstappet sal fikk se juridiske nestorer som Olav Hestenes og Oscar Ihlebekk, som med full polemikk og iført sorte kapper angrep temaet dødsstraff. En skuespiller fra DNS spilte fangen i midten uten forsonende personlige karakteristika.

En torsdagsdebatt som fikk stor oppmerksomhet, var «Sadomasochisme». Alltid fryktløse Anette Frøyland hadde invitert en sadomasochistisk, lesbisk, dansk prest med publikumstekke til paneldebatt sammen med en forsker som hadde skrevet om SM som fenomen. Publikum besto ikke bare av studenter, men også en god del etablerte borgere med spesiell interesse for temaet. Flere ble sittende og måpe da den danske SM-presten åpen den store kofferten sin og demonstrerte arbeidsredskapene til hva hun selv beskrev som «en meget hård sadist».


Studentersamfunnet holdt også møter forut for sin tid. Debatten «Barn - bare mødres eiendom» var et kontroversielt tema på midten av 90-tallet, mens det i dag er en vel ansett problemstilling. Medisiner Øyvind Ekeberg var hovedinnleder på Upop-møtet «Selvmord og sosiale relasjoner». På forhånd gjorde han møteleder oppmerksom på at han ikke kunne utelukke at møtet i seg selv, med sitt fokus på selvmord, faktisk kunne utløse at noen begikk selvmord. Verken møteleder eller leder sov helt godt de følgende nettene.

Å bli et aktivt medlem i Studentersamfunnet er trolig et av de beste valgene jeg har gjort i mitt liv. Det var en utmerket sjanse til å fungere i en organisasjon som forberedte betydelig mer på arbeidslivet enn studiene for øvrig gjorde. Minnene om store seire og temmelig pinlige møter, diskusjonene, energien og vennskapene som ble knyttet og forsterket er sterke den dag i dag.

Gratulerer med 75-årsdagen, studentersamfunnet i Bergen!


Jacob Skarstein var formann for Studentersamfunnet i Bergen i

1948. Skarstein arbeidet fra 1945 til 1991 i NRK. Skarstein har som

pensjonist utviklet og bygget opp senioruniversitetet i Bergen og har

stadig oppdrag som kåsør og foredragsholder.



Om jeg så må si

La meg like godt dechiffrere overskriften med det samme, et såkalt munnhell jeg umiddelbart tilskriver Albus, den legendariske krumtapp i alt akademisk sosialt liv i Bergen i årene før og efter annen verdenskrig. I alle fall hadde han minst én finger med i spillet når det gjaldt stiftelsen av både Studentersamfunnet og Studentersangforeningen og var aktiv pådriver når det gjaldt å få studentrevyene på bena fra og med 1946. For ikke å snakke om nachspielene!

Albus – alias Leif Albretsen – kom opprinnelig fra Brevik, var cand. real. fra Det Kongelige Frederiks i Oslo og var da jeg kom i kontakt med ham distriktssjef i Televerket samt timelærer ved den maritime høyskole i Bergen. Han var meget belest, kunnskapsrik og klok. Han opplevde (uten synderlig begeistring) å gjøre sin entré i den norske bokheimen, idet han ble identifisert som en av personene i Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle. «Mykke» beskrev ham der som «en innsmigrende, vennlig, eldre mann på henimot de femti (!) . . . og var den eneste i kretsen som hadde en vel avlønnet stilling . . . Hans holdning var alltid meget verdig, noe som kontrasterte på en høyst fornøyelig måte med hans tøvete vesen. Lavmælt og med uforstyrrelig ro slo han vitser og lot drysse blødmer fra han kom til han gikk. . . Det var en aura av gammel akademiker og levemann over ham, han gav alltid fra seg en duft av efterbarberingsvann og vin; . . . Han var ceremonimester i Studentersamfunnet og en utrettelig forfatter av festtaler.»

Og på nachspielene, som ikke så rent sjelden fant sted på hans eget rommelige kontor i Telegrafbygningen, «var han et oppkom av lavmælt munterhet, han vred og dreide på alt som ble sagt, bon mots og vitser og sitater fløt ut av ham uten noen form for vanskelighet, hele tiden så han på tilskueren med et uforstyrrelig smil i de grå, litt blasse øynene; han var gruppens muntrasjonsråd, dens onkel, et unikum, et fortryllende menneske.» Så langt Agnar Mykle.



Og her kommer poenget: Den stående og ustanselige tilføyelse Albus alltid hektet på disse sine bon mots og blødmer var: «- om jeg så må si.»

Når jeg har ofret så mange linjer på fenomenet Albus, så er det fordi han var et opplagt midtpunkt, en krumtapp, et element i så mange studentikose sammenhenger, og fordi han var den herværende eksponent for det som hans motstykke i Det Norske Studentersamfund i Oslo, ceremonimester Frederik Christian Wildthagen, omtalte som «det beåndede tøv». Albus var formidleren av gamle studentertradisjoner til det nyskapte miljøet i Bergen.

En annen nachspiel-entusiast var for øvrig den samme Agnar Mykle som sammen med sin mangfoldige Jane utfoldet gjestfrihet oppe i sin bolig i Fjellveien. En gang kunne vi der oppleve samvær med kveldens foredragsholder, den efter hvert verdensberømte Willy Brandt – senere borgermester i Berlin, forbundskansler og nobelprisvinner - og få anledning til å erfare hva dette med karisma innebærer.

Et annet minneverdig nachspiel fant sted hjemme hos Joppe, Rolf Valeur, og der var det den kveldens celebre foredragsholder, Sigurd Hoel, som var midtpunkt. Han hadde snakket om Mykle-saken, og samtalen dreide seg jo fortsatt om samme tema. Jeg kan ennå se for meg fjeset til Sigurd Hoel, der han satt sammen med vår lokale litterat, Eilif Eide, og det plutselig gikk opp for ham at han her befant seg i selskap med et pent utvalg av personene som forekommer i Sangen om den røde rubin. Jeg tror jeg tør si at han måpte, selv om han skjulte det godt.

Fra de samme tider husker jeg med et smil at «Mykke» summet som en bi fra gruppe til gruppe under nachspielet og rett som det var fisket frem små papirbiter og raskt noterte velformulerte replikker og interessante resonnementer hvorpå han stakk lappene inn på et «regningsspyd» han hadde hengende på veggen ved sitt skrivebord. Om vi kunne finne noe av dette igjen i hans senere litterære produksjon, har jeg aldri gitt meg i kast med å konstatere.


Noe av det første jeg opplevde av Studentersamfunnet i Bergen knytter seg til maidagene 1945 og hadde med mitt metier å gjøre. Som rykende fersk NRK-reporter skulle jeg stå for direkte radio-overføring av en seremoni til ære for Nordahl Grieg. Den fant sted på trappen utenfor Bergens Museum med Wergelandsfanen, duskeluer og litt av hvert. Hedersgjester var en liten skare forhutlete russiske akademikere, nettopp sluppet fri fra lokale fangeleirer, og den som sto for det hele var fungerende formann, journalist Egil Tresselt. En årsak til at jeg husker den seremonien var nok at det holdt på å gå skikkelig ille med hele overføringen. Jeg sto inne i bygningen ved et åpent vindu, og da hallodamen i Oslo sa «over til Bergen», hadde noe stokket seg på trappen utenfor så der rådet full forvirring. Seremonien ble forsinket. Jeg, som hadde fått alle detaljer i arrangementet på forhånd, tok sjansen på å lukke vinduet og skildre hele greien som om den foregikk der og da og bare håpe på at de utenfor ikke satte i gang før jeg var ferdig. Litt av en ilddåp for en «grønn» reporter! Heldigvis gikk det bra.

På et eller annet vis havnet jeg altså i dette Studentersamfunns-miljøet, og et tidlig minne jeg fremdeles gjemmer på med en viss skjelving i knærne skriver seg fra Den Nationale Scene og den første akademiske festforestillingen efter frigjøringen. Vi hadde jo tatt denne tradisjonen i arv med å gå i teater ved høstsemesteråpningen. Redaktør Jacob R. Kuhnle i Morgenavisen, som hadde tilknytning både til Samfunnet og til DNS, ba meg om å åpne festforestillingen med å lese Arnulf Øverlands prolog til det nordiske studentermøte juni 1939, «Våk over ilden». Jeg var ikke helt ukjent med de skrå bredder efter å ha medvirket som statist ved flere forestillinger, men det var verre å skulle stå midt på scenen mutters alene og «målbære» denne dikter, som Hans Heiberg nettopp hadde utropt til både «profet» og «vår herre» og dertil med dette som Kristian Elster beskrev som «et maktfullt dikt, et stjernedikt, billedrikt og i stor stil». Det er en forkynnelse for ungdommen gjennom de stolte ord:

«for oss er denne ene ting fornøden: rettsindighet og sannhetsmot til døden!»


Ikke rart at jeg pugget som besatt i de dager og netter som gjenstod. Hvordan jeg kom gjennom det vet jeg egentlig ikke, men responsen kunne jeg slett ikke klage på. Erfaringen kom meg faktisk til nytte 20 år senere. Da var jeg – som 1940-artianer - 25 års jubilant og fikk i oppdrag å skrive og fremføre prologen ved festforestillingen på Nationaltheatret i Oslo. Og det finnes nok et og annet øverlandsk ekko i min egen tekst som bar tittelen «Splittelsesgenerasjonen» om studentkullet ved krigsutbruddet våren 1940:

rent sproglig ville vi intet vove. og nødig synde. Men gjerne sove. for midt i stormtid og verdenssmerte var vi velsignet med sovehjerte. – «du må ikke sove!» ropte en seer. (Var det i jamber eller trokeer?) og var det nå egentlig oss det gjaldt? nei, freden skjermet vår trygge tralt.

Nok om det. Tilbake «til dagsordenen». Akkurat de to ordene var forresten de mest urovekkende for ferske formenn i Studentersamfunnet. Når gamle ringrever moret seg med å be om ordet for å komme med intrikate bemerkninger til dagsordenen, var det nok flere enn meg som kom i overhengende fare for å bli vippet av pinnen. Og jeg fikk altså prøvet meg. I de første frigjøringsårene dannet det seg grupperinger i Samfunnet og jeg ble lansert som formannskandidat av kretser som sognet til Handelshøyskolen (som den gang holdt til på Muséplass). Første gang tapte jeg mot min gode omgangsvenn, Edvard Beyer (senere Francis Bulls arvtaker som litteraturprofessor i Oslo). Andre gang vant jeg – mot en annen god omgangsvenn, Gunnar Garbo (senere stortingsmann og ambassadør). Det var høsten 1948. Efter valget måtte vi på byen og feire, og der traff vi på tidligere formann, Klaus Sunnanå og en av stifterne, Hjalmar Seim. Min viseformann, Kristen Hatlevik, introduserte dem for den nye formann, og Sunnanå, fiskeridirektør og nylig regjeringsoppnevnt leder for det viktige og mektige økonomiske samordningsråd, hilste meg straks med: «Eg skal halda foredrag hos deg!» Mens Hjalmar Seim begeistret utbrøt: «Eg skal komme


med bemerkninger til dagsordenen på kvert møte!» Den første gjorde alvor av sitt tilbud, den andre gjorde heldigvis aldri alvor av sin trussel.

Møtet med Sunnanå fant sted i vårt den gang faste lokale i Veiten (nå Ricks), der talerstolen var høy og steil som en bastion. Foredragsholderen, som var ganske kortvokst, hadde i mellomtiden pådratt seg et benbrudd og gikk med en diger gipsbandasje med en kraftig stålbøyle under. Da han inntok talerstolen, var det så vidt hodet var synlig over kanten. Men hver gang han kom til et vesentlig punkt i sitt sikkert ypperlige foredrag, byttet han fot – til den med bøylen på - og hodet steg som en oppgående sol inntil argumentet var avlevert og solen sank ned igjen til horisonten. Det ble en selsom forestilling. Heldigvis merket han efter alt å dømme ikke de tilbaketrengte latterbølger i salen, mens jeg hadde min fulle hyre med å fange opp tilstrekkelige momenter til takketalen, som jo hørte til de ufravikelige forventninger som påhvilte formannen.

Et stadig fryktet element i salen var den såkalte «kaldflirbenken» som med utsøkte og diskré virkemidler kunne gi uttrykk for, eller snarere inntrykk av, forakt for det som kom fra «bastionen». Ikke alltid uten grunn, og for egen del innrømmer jeg gjerne at de som befolket «kaldflirbenken» bidrog til å skape temperatur i salen og til å skjerpe kravene til dem som våget seg frampå.

Arild Haaland samlet mange av oss i en krets som møttes hjemme hos hverandre og - av mangel på nok stoler - leiret oss ved hans føtter og lyttet til hans entusiastiske gratis petitforelesninger om nær sagt allverdens emner. Da Arild fylte 75 i 1994 skrev jeg et «Arildarmål» til tonen på «Eg heiter Håvard Hedde». Her er to av de åtte versene:

ein frisk, forveten frikar ein ung entusiast, ein velvyrd vernevølar mest utan rist og rast. han eig ei mengd med hus som alle stod til nedfalls. han reiste dei av grus.

han heiter arild haalandog er so god ein venden gåverike, godhjartaog gavmilde mesén.Ja, han er den som gjev,og alle får me ærvadet likaste han hev.


Av dem som var med på å sette preg på Samfunnet-møtene husker jeg også – i likhet med «Ordet er fritt» - pastor Hans Bauge, redaktør Arthur Berg og lektor Trygve Bull (som også hører til dem som er portrettert i «Rubinen»). Trygve Bull satt ofte langt bak i salen, og jeg synes jeg ennå kan høre hans skarpe røst tordne mot talerstolen: «Det er ikke sant! Det er ikke sant!» Argumentasjonen kom som regel i oratoriske innlegg i debatten efter foredraget.

I det hele tatt var det flere eldre og etablerte akademikere som var med på å sette preg på Studentersamfunnet i de første årene efter krigen, og det var åpenbart at de unge studentene satte pris på å få bryne seg mot de gamle ringrever.

En annen kjent skikkelse fra disse fjerne år er Harald Sæverud som med sitt musikalske sinn umiddelbart fanget ånden og tonen i denne forsamlingen. Mange fant ham nok både pussig og selsom, men fra første anslag hadde han salen i sin hule hånd og trollbandt dem med sine fortellinger om hvordan hans musikk oppsto. Han var en ekspresjonistisk kåsør og vant seg nok mange nye «fans» den kvelden.

Ånden og tonen, ja. Jeg synes samfunn er et godt ord, innholdsrikt og bokstavelig talt omfattende, og jeg trivdes der, både som medlem og som formann i to semestre. Lærerike år var det også, og jeg fikk med meg mange artige opplevelser. Noen av dem er jo knyttet til mine oppgaver – først som præses og senere som ceremonimester - Pontifex Maximus - hos Hans Majestet Pindsvinet, Eurinaceus Europæus Minor. Som præses falt det i min lodd å føre H.K.H. Kronprins Olav frem for H.M. Pindsvinets åsyn da han ble tildelt storkors av Pindsvinordenen ved åpningen av Universitas Bergensis i 1948.

Seremonien er omtalt i «Ordet er fritt», men jeg har lyst til å supplere skildringen med mine helt personlige inntrykk, og da mener jeg inntrykk. Det var nemlig så trangt på podiet at jeg ble stående med kronprinsens rygg presset mot meg, og da daværende stormester, Finn Bjørn, den brilliante petit-skribent og -kåsør, åpnet sin tale med ordene: ”Denne orden er ikke arvelig!” begynte kronprinsen å le med sin karakteristiske stakkatolatter. Lyden som forplantet seg til meg ved denne


kroppskontakten var så uhyggelig at jeg trodde han hadde fått et illebefinnende. Det gjorde det ikke bedre at jeg, som er såpass høy, sto og så over hans hode og rett ned på adjutanten som så meget bekymret ut. Majestetsfornærmelse var nok det ord som svirret i mitt hode under hele seremonien. Men det endte altså med overstrømmende champagneskåling til lenge efter at H.K.H. skulle ha vært tilbake til regjeringsmiddagen på Grand. Vi måtte faktisk sende kurerer på byen efter flere flasker - til kassererens store fortvilelse.

I min «regjeringstid» fikk jeg som «gesandt» med meg ordenspromosjoner både hos H.M. Grisen i Oslo og hos Det Sorte Faars Ridderskap i Trondheim, hvilket ga meg anledning til å erfare det paradoksale at dette ordensvesenet som i sin tid oppsto som parodi på det offisielle efter hvert kom til å henge så høyt at det kunne skape behov for parodi på parodien.

Så ble det da også en ganske langvarig pause i promosjonene, mens grisen, fåret og pinnsvinet ble sendt på fjellbeite, og det hadde de sikkert ikke vondt av.Nå sitter jeg og tenker: Hvem var vi, vi som befolket Studentersamfunnet i disse fjerne år? Hjemvendte fra fangeleirer, krigstjeneste ute, til fjells eller «på skauen», passivister og pasifister – utstyrt med rasjoneringskort og blendbare lommelykter, uten anelse om fjernsyn og romfart. Rett ut i frigjøring, pionértid, gjenreisning.

Hva representerte Studentersamfunnet for oss? Tilfredsstillelse av flere av de behov som ligger mellom linjene ovenfor, kanskje. Men først og sist fellesskap, frigjort glede, utfoldelsesarena. Og alt i alt er det vel fremdeles spillerom for gjenkjennelse mellom oss fra nitten-hundre-og-den-tid og dere av dette århundre.

Jeg hilser ærbødigst med det ønske som tradisjonen tilsa at avgående formann skulle hilse den påtroppende med: Quod bonum felix faustumqve sit! (Måtte hell og lykke følge deg!)


Sveinung Melkild er tidligere leder av både Studentersamfunnet i

Bergen og Aktive Studenters Forening. Melkild ble slått til ridder av

Studentersamfunnet i Bergen i 2005.

Foto: Privat


I samfunnstjeneste

Det første møtes sødme med Studentersamfunnet i Bergen står ikke helt klart for meg. Da jeg høsten 1943 første gang satte mine bein i Parkveien 2, var imidlertid Aktive Studenters Forening (ASF) til stede i en slags skjult offentlighet blant pålitelige «Jøssinger». Studentersamfunnet hadde offisielt vært nødt til å legge med sin virksomhet. Det er mulig at jeg her tar feil, men jeg oppfattet det slik at ASF og Studentersamfunnet hadde inngått en slags påtvungen symbiose i dette «krypinn» i andre etasje i den ærverdige gamle villa. I så fall var dette mitt første møte med Studentersamfunnet i Bergen.

Debatten på møtene var forfriskende åpen sjøl om man uttale seg med dårlig skjult forsiktighet i visse sammenhenger. Jeg kom tidlig med blant dem som var i gang med å forberede en studentrevy.

Våre tyske okkupanter fryktet at universiteter og høgskoler var «motstandsreder». Den 30. november 1943 slo de til mot studentene i Oslo. 1200 studenter og universitetsansatte ble arrestert. 628 av disse ble deportert til konsentrasjonsleirer i Tyskland. 17 studenter døde.

Denne arrestasjonen gjorde naturligvis stort inntrykk på oss.

Det ble en intens diskusjon om hvordan studentene i Bergen skulle reagere. Det var til å begynne med mange meninger. Likevel ble de fleste enige om at en åpen demonstrasjon ville være hensiktsløs. Det var andre måter å ramme nazistene på som var mere effektive.

En av dem jeg drøftet de forskjellige forslagene meget nøye med hadde jeg det til felles med at vi begge hadde mistet våre fedre i løpet av krigen. Hans far. sammen med to lektorkolleger, skrev løpesedler på tysk som de la ut der tyske soldater ville finne dem. I disse sedlene la de bl.a. fram det norske synet på okkupasjonen. De tre ble arrestert,

Foto: Privat


dømt til døden og henrettet. Dette var den enkle brutale måten okkupasjonsmakten brukte til å kvitte seg med sine motstandere.

Min far var skoleinspektør i Fana. Han brukte alle tilgjengelige midler for å hindre nazistene i å slippe til med sin propaganda. Det førte til at han i lengre tid ble truet og trakassert av de norske nazistiske myndighetene som ville ha ham til å fremme deres formål. Dette nektet han. Til slutt ble han avsatt fra sin stilling, nektet pensjon, og det ble forbudt å gi noen med vårt etternavn arbeid. I denne situasjonen fikk han hjerteslag og døde. Dette var en mere diffus metode å ramme sine fiender på. Den sto da også til disposisjon for våre norske nazister. (Paradoksalt nok ble yrkesforbudet i praksis gjort uvirksomt ved et direktiv fra det tyske «Gebietskommisariat» til den nazistiske fylkesadministrasjonen).

Hendelser som dette var ikke enestående. De fleste hadde nære venner og familie som hadde opplevet arrestasjon og tortur eller satt i fengsler, fangeleirer og tyske dødsleirer eller i de norske avdelingene i de allierte styrkene og den norske handelsflåten. Noen var også sjøl med i sivile og militære motstandsgrupper. Vi ble alle preget av denne tiden, hver av oss på sin måte.

Dette gjalt sjølsagt også dem som var på den nazistiske siden. Den utadvendte virksomheten på studenthuset dabbet av. Revyplanene ble lagt på is. Min tid var opptatt med kontorjobben ved Hordaland fylkes forsyningsnemnd og i noen grad mine forberedelser for «De forberedende prøver». Etter som tiden gikk ble jeg stadig mer engasjert i en «bigesjeft» som krevde mye tid og stor påpasselighet. Men det var kjekt å ha studiekort, for da fikk man suppe i kjelleren på studenthuset. Generelt kan man vel si at et levende og sunt studentersamfunn vil være en del av sin tid. Møtene og gløden i debattene blir naturligvis preget av medlemmenes erfaringer og det samfunnsyn disse har gitt dem.

Når jeg her har nevnt dette om tiden under okkupasjonen er det fordi at det var denne ballasten vi medlemmer stilte med «da freden brøt løs» og Hans Thambs-Lyche fikk roret for å føre Studentersamfunnets gyngende skute mot nye horisonter.


Det var tydelig at SiB i sitt første decennium, til tross for de siste turbulente år, hadde opparbeidet seg en tradisjon som straks ble satt inn på plass igjen. «Veteranene» inntok sine plasser. Studentersamfunnet inntok sin plass som et av byens mest respekterte diskusjonsfora. Bergensavisene refererte både foredrag og utdrag av debattene. Foredragsholdere ville gjerne komme til orde på denne talerstolen. KaldflirbenkenDisse som jeg her har kalt «veteraner» var en viktig og umåtelig verdifull ressurs for Studentersamfunnet. De hadde sine plasser i passe kort avstand fra talerstolen. Dette området ble kalt «kaldflirbenken». Den kunne være en påkjenning særlig for urutinerte debattanter, men også for dem som hadde lagt uroen for talerstolen bak seg, Denne «benken» var et diffust fenomen. Ingen ville vedgå noe medlemskap, men tidligere formenn og andre rutinerte debattanter hadde en tendens til å falle inn under denne betegnelsen. Men den kunne være god å ha når vrøvlet tok overhånd. For min egen del husker jeg en gang jeg rotet meg bort i en formulering som mine venner hadde mye moro med i lang tid.

Dyrevennen Jakob Skarstein hadde bekymring for at man fra Norge solgte fjordhester til Polen. Han ville ha vedtatt en resolusjon om at SiB advarte mot dette. Jeg hadde da bak meg en jobb som gårdsdreng på en gård i Sønderjylland. Det medførte at jeg også opptrådte som «tyrtrekker» på dyreutstillinger rundt omkring på Jylland. Tyrtrekkerens rolle var å føre okser rundt på bedømmelsesarenaen. Jeg brukte ledig tid på utstillingene til å få med meg mest mulig kunnskap både om hester og andre utstilte dyregrupper. Da jeg tok ordet i denne resolusjonssaken, var det viktig for min argumentasjon å få fram at min erfaring fra dette miljøet gjorde at jeg visste litt om hvilke hesteraser som passet i kontinentalt landbruk. Jeg uttrykte meg så klosset at det hørtes ut som det var meg som var blitt stilt ut. Kaldflirbenken grep denne muligheten med stor fryd og gjorde maksimalt ut av den. I årevis senere dukket det opp, også fra talerstolen, henvisninger til da jeg var stilt ut på fesjå.


ÅrhusDa freden var kommet ble studentadministrasjonene ved de nordiske universitetene enige om å utveksle såkalte kontaktstipendiater med vennskapsbyene. Disse stipendiatene skulle opprette nye personlige kontakter til erstatning for de som hadde smuldret bort under fem års kontakløshet.

Kristian Ottosen og Ragnar Johannessen sendte meg til Århus. Det ble noen meget spesielle uker, og jeg fikk mange gode venner og gjorde også unna et kjemikurs.

Under mitt opphold kom også Universitetets Årsfest. Det var ingen liten begivenhet. Det var middager, festarrangement i aulaen, opera med festforestilling i teateret og nachspiel. Kong Frederik og dronning Ingrid var til stede i aulaen og teatret. Studenterforeningen i Århus inviterte Studentersamfunnet i Bergen. De sendte innbydelsen videre til meg. Studenterrådet ved Universitetet i Århus inviterte Studentenes Fellesråd i Bergen, som også viste til meg. Arrangementet i aulaen var stilig og pompøst med musikk, kantate og festforedrag med kongeparet til stede. Studenterforeningen inviterte videre til middag på universitetet, med gjestene fra studentersamfunnene i København, Gøteborg og Bergen. Dette bordsetet var ledet av formannen professor Carl Krebs, som var en viden kjent størrelse på sitt fagfelt. Men han kunne også finne på å gjøre mange overraskende ting.

La meg få gi et eksempel. På et møte i studentforeningen var det en av hans professorkolleger som holdt et debattinnlegg som varte og rakk. Krebs var møteleder. Han gikk bort til talerstolen og sa følgende: «Du er s´gu en sød dreng, men hvis du nu vil holde din kæft så skal du få 10 øre.» Og så la han en tiøre på talerstolen.Vi tre gjester hadde på forhånd blitt enige om ikke holde noen taler bortsett fra en hilsen og takk fra våre respektive foreninger. Likevel, under bordsetet gir Krebs ordet til gjesten fra Gøteborg som holder en morsom tale med henvisninger til et besøk de der nylig hadde hatt fra Studenterforeningen i Århus. Kort deretter fikk jeg ordet. Jeg fikk sagt fram min takk og hilsen, men stunden var ikke inne for å prøve på å være morsom. Derfor grep jeg til vår felles skjebne under okkupasjonen, danskehjelpen til Norge etc. Jeg var ikke kommet mange setningene avgårde på denne veien før Krebs


brøt meg av og sa: «Ja,ja det er godt nok, men dette har vi hørt før. Si meg heller, hvordan er det med Holberg, var han dansker eller normand?» Da fikk jeg anledning til å påpeke at Krebs her var helt på villstrå ettersom det måtte være alment kjent at Holberg tvert imot var bergenser. Den satt. Og etter en frisk ordveksling mellom Krebs og meg om både Tordenskjold og Johan Herman Wessel kunne jeg sette meg ned mens det ennå hang noen smil igjen rundt bordet. Takket være Krebs tror jeg Studentersamfunnet i Bergen faktisk kom fra dette bordet med æren i behold.Teateret var i grand galla. Kongeparet inntok sine plasser. I pausen sto jeg sammen med min meget hyggelige «kollega» fra Gøteborg da det plutselig ble litt oppstyr og vi hørte ropet: «Hvor er våre udenlandske gæster?» Det demret for oss at det kunne være oss, og fikk dette raskt bekreftet da en kongelig lakei dukket opp og spurte etter «de herrers navne». Det fikk han. Like etter kom der en til, og så enda en som jeg også stavet navnet mitt for. Svensken het lydrett Kyrill. Hvordan han skrev navnet sitt vet jeg ikke. Innenfor døren i det kongelige rom ble vi presentert på følgende måte: «Deres majesteter. herr Kyrill fra Gøteborg» og neste «Deres majesteter, herr Melchiorsen fra Bergen».

Jeg så med tilfredshet at Carl Krebs sto der sammen med kongen og tenkte at kan han være her, så kan også jeg. Vi håndhilste på Kong Frederik den 9. og Dronning Ingrid av Danmark. Det ble utvekslet noen vennlige høflighetsfraser mellom dronningen og meg før hun konsentrerte seg om representanten fra sitt hjemland. Hun snakket svensk med han og dansk med meg. Jeg ble tatt inn i en trio bestående av kongen, Krebs og meg. Det var en munter gruppe. Så ble det servert sjampanje. Man skulle skåle. Jeg løftet glasset mot kongen og det var allerede på vei mot munnen da jeg husket dronningen. Jeg vendte meg dit, og med et dikré bukk løftet jeg glasset mot henne. Den gangen var jeg ille plaget av skjelling. Skulle jeg se nøye på noe, lukket jeg det ene øyet. Det gjorde jeg nå også. Jeg oppdaget hva jeg gjorde og fikk øyet opp igjen i en fart uten at det gjorde saken bedre. Det var et uhell, men det skaffet meg en rekke hyggelige innbydelser i studentmiljøet fordi man ville ha med han som «skød»til dronningen. Alle spurte meg:«Skød hun tilbage?».


Slik gikk det til at Studentersamfunnet i Bergen blunket over glasset til Hennes Majestet Dronning Ingrid av Danmark.

På hjemmebaneMine venner i studenterrådet i Århus hadde sørget for at mitt opphold ved universitetet der ble betydelig forlenget, men jeg kom da hjem og avla rapport til SiB på et medlemsmøte.

Mine opplevelser med Studentersamfunnet har vært mange, interessante, morsomme og tankevekkende. Et møte som gjorde varig inntrykk på meg, var da Håkon Lie var kveldens foredragsholder.

I USA herjet Joseph McCarthy & co med sin heksejakt på kommunister. De skremte vettet av det amerikanske folket med påstander om kommunistiske kadre over alt. Dette var det grobunn for før «Joe & co» kom til makten. Til ASF kom en gang før dette en amerikansk guvernør som skulle orientere om USA. Han kom bl.a. med noen påstander som ikke stemte med virkeligheten. Jeg korrigerte han på dette og la fram fakta som viste at han tok feil. Da svarte han bare: «Are you a communist?» I ASF vakte dette bare overbærende latter og hoderystninger. Men i hans hjemstat kunne tydelig nok denne bemerkningen gjort slike fakta døde og maktesløse. Joe McCarthy ble til slutt avslørt som den korrupte kjeltringen han var, men skaden var gjort. Her hjemme hadde hans form for politisk virksomhet en entusiastisk tilhenger i en herre som skrev to bøker om «Kaderpartiet». Der mer enn antydet han at en rekke hederlige organisajoner hadde eller var kommunistiske kadre. Det gikk fram av pressen at både Røde Kors og Unge Venstre var nevnt. Jeg var gammelt medlem av begge. og kjente meg ikke igjen. Einar Gerhardsen stoppet Håkon Lies bok nummer to da innholdet lekket ut.

Da Harald Ofstad på møtet i SiB, med sin fenomenale hukommelse, påviste at Håkon Lie i sin flammende tale flere ganger motsa seg sjøl, skjelte Håkon Lie ut forsamlingen og gikk. For meg var dette et skremmende møte. I det norske forsvar og den sivile og militære motstandsbevegelsen hadde man nylig satt liv og velferd på spill for å bidra,


det lille man kunne gjøre, for å hindre at vi her i landet skulle måtte leve i et slikt angiversamfunn der man må vokte seg for hva man sier selv blant venner.La meg presisere at jeg aldri har hatt noe glansbilde av forholdene i kommuniststatene.Det var noen meget engasjerte kommunister som pleide å komme på møtene og delta i debattene. En dag var det et emne som tente dem. De dominerte debatten. Da kom møtelederen bort til meg og sa: «Dette går ikke. Du blir neste taler og så får du slutt på galskapen.» Etter mitt innlegg tok de ikke ordet og de sluttet å hilse på meg.Håkon Lie ville nok stoppe kommunismen, men han hadde glemt én viktig ting. Man stopper ikke et uønsket politisk system ved å kopiere det. Under pressMine tre første møter som formann åpnet med nekrolog. Først forrige års viseformann, deretter Helland Hansen og så kong Håkon. Norge gikk inn i landesorg. Det var valgår og landesorgen satte stopper for valgkampen. Bare dager før valgdagen ble sorgen opphevet. Studentersamfunnets styre hadde i tide sikret seg Turnhallen for et diskusjonsmøte med samtlige aktuelle stortingskandidater på podiet. Da dette var det eneste tilgjengelige møtelokale for et slikt formål, var partiene interessert i at det skulle være et åpent møte med gratis adgang. For vårt styre var dette greit, men da måtte partiene betale, for vi trengte inntekten til å betale leien av lokalet. Det gikk de med på. Dagen før møtet ringte partisekretær i Arbeiderpartiet og varaordfører Harry Hansen til meg og sa at partisekretærene hadde hatt møte og var blitt enige om at det ikke skulle være debattanter fra salen. Stortingskandidatene skulle debattere seg i mellom i et panel. Det var betingelsen for at kandidatene skulle komme til møtet. Da prøvde jeg å forklare Harry Hansen at det eneste styret kunne gjøre var å legge fram et forslag til dagsorden. Denne kunne forsamlingen vedta, endre på eller forkaste. Men styret ville ikke under noen omstendigheter legge fram Hansens dagsorden da denne var i strid med Studentersamfunnets lover. Hansen sa at da ble det opp til oss om det ble møte med kandidatene eller ikke.

Et par telefoner til andre partisekretærer avslørte at de først og fremst ønsket at møtet skulle finne sted, men de hadde gått inn på dette forslaget fordi de mente at det da ble lettere for partiene å få fram sine synspunkter. Så ringte jeg Hansen og


sa at de sekretærene som jeg hadde snakket med først og fremst var interessert i at møtet ble holdt. Da ble han meget forarget og karakteriserte de andre som noen knehøner. Dette informerte jeg de andre sekretærene om og bad dem ordne opp med «Harryen». Styret gav full støtte til min holdning i saken.

Vi møtte opp i god tid i Turnhallen. Det gjorde Harry Hansen også. Edvard Beyer (formann H46/V47) prøvde å overbevise Hansen om at det var meningsløst å komme med et slikt krav overfor Studentersamfunnet. Det var nytteløst. Stortingskandidatene kom også med i diskusjonen. Stortingspresident Nils Langhelle (Ap) støttet vårt syn. Gunnar Garbo (V) sa at han var mangeårig medlem av Samfunnet og at det var ingen sekretær som kunne nekte ham å møte, tale og debattere der. Møtet skulle vært begynt. Publikum hadde fylt salen og trampet utålmodig. Da sa jeg: «OK Harry. Publikum sitter her . Pressen er til stede. Når dere er gått er det meg som har ordet. Tør du gå, så bare gå!» Kandidatene gikk på podiet og styrets forslag til dagsorden ble vedtatt.

Det hører med til historien at Turnhallen hadde intet egnet lokale for nachspiel. Dette ble derfor holdt i Dokken Barnehage. Det var et artig skue å se, særlig de langbeinte karene Langhelle, Garbo, Knut Helle og Egil Gjessing m.fl., som satt ved de små bordene på de små stolene i munter og interessant ordveksling med ølflasken i hånden, rundstykket på bordet og knærne oppunder ørene.

Av en eller annen grunn kom Studentersamfunnets styre noen år senere igjen opp i tilsvarende press fra de politiske partiene. Til dette møtet kom jeg som medlem og har ingen informasjon om hva som kan ha hendt i forkant av møtet. Men situasjonen var kjent. Partiene hadde betalt leien for lokalet og ville bestemme dagsordenen. Jeg fikk ordet og begynte på den samme redegjørelsen som sist. Da reiste det seg en mann som jeg syntes å dra kjensel på som en litt ute på venstre ving i Arbeiderpartiet. Han mente at når de hadde betalt for møtet, så måtte de også få bestemme hva som skulle foregå på møtet. Da stilte jeg ham følgende spørsmål: «Når ble det et prinsipp i Det Norske Arbeiderparti at de som har pengene også skal ha makten?» Han satte seg. Flere av de som var til stede på dette møtet har senere minnet meg på denne episoden. De mener den var med å bidra til at møtet ble avviklet i samsvar med Studentersamfunnets prinsipper.


En utenriksminister på besøkUngarn har en omtumlet historie. I den andre verdenskrigen klarte Tyskland å manøvrere landet inn på sin side. Ungarn hadde til og med en hærstyrke som kjempet mot Sovjetunionen med katastrofalt resultat. Etter fredsslutningen ble det opprettet en sovjetisk militærregjering. Den gjorde ikke livet enkelt for ungarerne.Under mitt opphold i Århus kom det en gruppe ungarske studenter dit for å gjennomføre et kurs på et medisinsk fagområde der Ungarn hadde dårlig faglig dekning. Danmark hadde tilbudt ungarerne en hjelpende hånd. Studentene hadde med seg to GPU-agenter. De var grøssende lik de tyske torturistene som hadde sin virksomhet hos Gestapo i Veiten i Bergen. De snakket også tysk. En av studentene snakket engelsk meg meg. Det var praktisk, for han stolte ikke på sine medstudenter. Da GPU-ene oppdaget våre samtaler, fikk han totalt taleforbud.

Ti år etter dette kom den ungarske utenriksministeren i Imre Nagys regjering, Anna Kethly, til Bergen for å holde foredrag i Studentersamfunnet. Sovjet hadde etter hvert overlatt styringen i Ungarn til ungarske kommunister som de hadde god kontroll på. Det var ingen idyll. Kommunister utrensket sosialdemokrater, og kommunister utrensket andre kommunister. I 1956 gjorde ungarerne opprør, og en kort tid så det ut til at det skulle gå bra. Imre Nagy dannet en reformvennlig regjering der Anna Kethly ble utenriksminister. Så intervenerte Sovjet med panservogner og soldater. Statsminister


Nagys regjering ble arrestert og Nagy ble henrettet. Anna Kethly var i Wien da dette hendte.

Studentersamfunnet tok imot henne og søsteren på Flesland med formann og nestformann Trygve Solhaug. Samfunnet var verter for damene de dagene de oppholdt seg i Bergen. Dette innebar også at vi tok dem med på Fløyen, som denne dagen var dekket med tett tåke. Bergen kommune hadde invitert til middag og skulle møte oss med drosje der oppe og kjøre oss til Bellevue. Inne i tåken stod varaordfører Harry Hansen. Jeg fant det betimelig å hilse ham med: «Hallo Harry. Haleluja vår strid er endt!» Det ble en hyggelig kommunal middag. Anna Kethly foretrakk å snakke tysk, men forsto godt engelsk. Jeg foretrakk å snakke engelsk, men forsto tysk. Det problemet løste vi ved at jeg snakket engelsk til henne og hun tysk til meg.

Men på møtet måtte jeg introdusere henne på tysk. Jeg skrev en velkomsttale på norsk og overlot den til min tyske venn Hans Sandberg som skrev en velformet oversettelse som han leste inn på lydbånd. Kvelden før møtet satt jeg på "Huset"til langt på natt og pugget og trente på talen mens jeg la meg så tett som mulig opp til Hans sin uttale. Jeg husker ennå ordrett den første linjen av denne talen, på tysk.

Men, det var et annet problem. Noen måtte takke Anna Kethly etter foredraget hennes. Det måtte gjøres på tysk. Dette vervet var det ingen som ville ta på seg. Det var stor interesse for møtet, så salen var som ventet full i god tid før møtet skulle begynne. Thorolf Rafto kunne ikke komme så tidlig at han kunne sikre seg plass i salen og hadde bedt om å få slippe inn når han kom. Vi reserverte en plass for han. Dørvakten lovet å varsle meg, for Thorolf var mann for å holde takketalen. Jeg godtok ingen protester. Han fikk kort og godt vite at etter foredraget fikk han ordet for å takke foredragsholderen.


Anna Kethly holdt et engasjert og fengende foredrag, og Thorolf Rafto holdt naturligvis en utmerket takketale.

Ordet er frittDet er dette slagordet jeg har hatt i tankene under skrivingen her, på tross av artikkelens mange digresjoner. Kampen for det frie ordet og den åpne debatten har ingen begynnelse eller slutt, og den krever sine ofre. Det er naturlig for meg her å minne om at den gruppen i den norske motstandsbevegelsen (40-45), som prosentvis hadde de fleste ofrene, var den illegale pressen.

De som stiftet Studentersamfunnet i Bergen la i ord og handling en solid basis for det frie ord der. I min aktive tid i Samfunnet var lover og tradisjoner ting som ble tatt meget alvorlig. Tok man på seg å gå inn i et styre, var disse en sjølsagt rettesnor. Har man dårlige argumenter for sitt standpunkt, må man tåle å bli utfordret på det sjøl om det kan gå hardt for seg. Men en stigmatisering og mistenkeliggjøring à la mccarthyismen satt i system, har en tankedrepende og uniformerende virkning. Da den kvasiradikale røde tåken seg inn over Studentersamfunnet, følte jeg meg mer og mer hjemløs. Den var kvasiradikal fordi den hyllet undertrykkelsesmekanismer som har vært brukt så langt tilbake som samfunnshistorien går. De røde og de brune variantene, sammen med den religiøse fundamentalismen, har alle gitt det frie ord trange kår. Mine besøk i Samfunnet var i denne tiden sporadiske, men nok til å registrere hva som var ved å skje. Jeg kjente tendensen igjen fra Det Nordiske Sommeruniversitet der jeg var med i økologigruppen. Det var bare noen få slike «radikalere» i denne gruppen. Slik var det ikke i de fleste andre gruppene. Hos økologene bygget diskusjonen på fysiske data som ga lite rom for løst snakk. Når vi prøvde å få til en dialog med de «samfunnsgrupper» som var «radikaliserte» ble vi møtt med at først måtte man ha en «klasseanalyse». Dette resulterte hver gang i en masse prat som ikke førte fram til noe. Sjølsagt er det urettferdig å skjære alle over en kam. Men erfaringene fra mine besøk i Studentersamfunnet i denne perioden gjorde det naturlig for meg å trekke sammenligninger med det jeg opplevde i Nordisk Sommeruniversitet.


Det forbauser meg ikke at Studentersamfunnet nærmet seg en dvaletilstand. Større frihet for noen betyr mindre frihet for andre. Et velordnet samfunn må finne en balanse mellom rett til makt og rett til frihet. Dette gjelder også talefriheten og trykkefriheten. Når de som har den nødvendige ytringsmakt bruker denne til en argumentløs sjikane av anderledes tenkende mennesker, er det et misbruk av trykkefriheten som reiser krav om at denne formen for frihet må begrenses. Særlig ille er et slikt misbruk når det synes å være gjort for å skaffe seg sjøl oppmerksomhet og penger, enda om man må vite at denne mobbingen vil bli brukt som påskudd for undertrykking av ytringsfriheten i andre samfunn.

For å finne fram til en tjenlig balanse mellom frihet og makt i et velordnet samfunn trenger man våkne intellektuelle debattfora der hver argumenterer for sitt syn. Derfor er det med glede og tilfredshet jeg nå møter et gjenreist studentersamfunn i ny og forbedret skikkelse og, som i fordums dager, er i takt med sin tid. Alle som har bidratt til å reise Studentersamfunnet til ny verdighet fortjener honnør for dette. Og jeg vil uttrykke min respekt og takk til de prektige, humørfylte unge studentgenerasjoner som med alvor i innsatsen har bragt Studentersamfunnet dit det er kommet i dag og som også skal føre det videre.

Det var nok slike arvtakere de ønsket seg de som i 1934 stiftet Studentersamfunnet i Bergen



Olav Gran-Olsson var formann i Studentersamfunnet i Bergen

i 1967. Han er utdannet siviløkonom fra NHH. Han har jobbet

mange år i NRK, blant annet som utenrikskorrespondent i Tyskland.

Foto: NRK


Med ønske om konstruktive debatter!

Studentersamfunnet i Bergen var et fantastisk sted med gode møter og debatter – et sted for det pulserende liv. Man kunne føle man levde litt der. Med betydning ikke bare for studentene selv, men også litt for Bergen By. Innbilte vi oss i hvert fall.

Men så skjer det noe. Radikaliseringen tar stadig nye omdreininger. Det er en følge av studentopprøret ute i Europa og Vietnamkrigen. Som ungdom og student var det mer enn frustrerende å være klar over Sovjet-Samveldets og kommunismens maktutfoldelse. Møte med menneskene i Øst-Europa var ofte uhyggelige. Og terrorbalansen var noe en måtte leve med.

Men plutselig begynner det å skje noe i kjølvannet av Willy Brandts Ostpolitik på 70-tallet og Gorbasjovs inntreden på verdensarenaen i 1984. Den forhatte muren som i 28 år har delt den gamle tyske rikshovedstaden i to blir feid til side den 9. november 1989. Så går det slag i slag. Nesten alle komunistregimer i Øst-Europa faller. Selv Sovjet-Samveldet faller. Men det er her jeg må gå tilbake til Studentersamfunnet i Bergen vinteren 1970. Det er noen år etter at jeg selv har vært formann der. Men der skjer det et UTROLIG vedtak. Forsamlingen som kanskje består av et par hundre vedtar under stor begeistring at det konservative styre skal arrangere et hyldningsmøte til ære for Lenin på 100-årsdagen for hans fødsel den 22. april 1870. På den tiden var det altså et konservativt studentersamfunnsstyre og flertallets krav var absurd i forhold til det enkle faktum at styret nettopp var konservativt. Andre vil si at vedtaket var meget spesielt uansett. Men et seminar om Lenin og hans betydning kunne alltid vært interessant. Med kompetente innledere fra inn- og utland.

Styret nektet å etterkomme kravet om å arrangere et hyldningsmøte til ære for Lenin. Og den 22. April 1970 forløp uten noe slikt hyldningsmøte. Kort etter den historiske

Foto: NRK


dato ble det reist mistillit mot det konservative styret og etter en merkelig debatt hvor mange konservative ikke tok ordet fordi de syntes debatten var for vanvittig ble styret kastet. Det finnes ikke noe avisreferat fra denne historiske hendelse. Selv tidligere sjefredaktør Einar Hålien i Bergens Tidende klarte ikke å finne noe referat under et dypdykk i Bergens Tidendes arkiv.

Alle vet hva som skjedde. Alle kommunistregimer av betydning i Europa forsvant. Disse store hendelser gikk for seg uten Studentersamfunnet i Bergen sin hjelp. Uhyrlighetene i de kommunistiske landene interesserte ikke Studentersamfunnet i Bergen i særlig grad. I 2003 lages det en utrolig film som tar for seg en spesiell situasjon i Øst-Berlin i tiden rundt murens fall – en av de største hendelsene i det forrige århundre. Det er filmen Good Bye Lenin. En svoren tilhenger av regimet innser at regimet først har falt etter at et helikopter frakter Leninstatuen over hustakene. Når jeg nevner dette utrolige vedtaket fra mars 1970 om å arrangere et hyldningsmøte til ære for Lenin så er det bare for å fastslå at her katapulterte Studentersamfunnet seg ut av virkeligheten. I mange år ble Samfunnet en sekt som bare et fåtall brydde seg om.

I og med at Studentersamfunnet i Bergen kom lenger og lenger ut på venstresiden og endte helt til slutt på utsiden av konstruktiv debatt, opphørte det gamle Studentersamfunn å eksistere. Det var synd.

For i mange år var Studentersamfunnet i Bergen kjent som et interessant sted for gode foredrag og mange spennende debatter. Slik var det enten styrene var sosialistiske eller konservative. Nesten alle møter ble referert ikke bare av Bergens-avisene men også av Dagbladet. Dagbladets faste Bergens-korrespondent den alltid flittige Eirik Sundvor hadde fast plass ved pressebordet.

Debattene var ofte spesielle. Det var alltid en forventning når en ny taler nærmet seg talerstolen. Det kunne gå en forventningens brus gjennom salen. Av og til følte jeg det var mulig å ta bruset i hånden. De fleste var unge menn. Kvinnene våget vel dessverre ikke helt. Men Johanna Schwarz våget alltid. De sosialistiske talere var nesten alltid i flertall. De konservative kom på noe nær sjelden ut av startgropen.


Hovedårsaken til at møtene ble så bra skyldtes foredragsholderne. De var i det alt vesentlige meget kompetente og de syntes selv det var en ære å komme…Uten honorar selvsagt. Studentersamfunnene i Oslo, Bergen og Trondhjem var kjent ute som en kvalitativ plattform en kunne tale fra hvis en ikke var invitert av Regjeringen. Norges FN-ambassadør Edvard Hambro klarte å formulere studentersamfunnenes betydning på en elegant måte når han prøvde å få interessante foredragsholdere til Norge. Slik klarte man f.eks å lokke president John F. Kennedys tidligere statssekretær John Kenneth Galbraith til Bergen, mest kjent som en av verdens fremste økonomer. Egentlig helt utrolig. I parentes må jeg få bemerke at det bare var Bergens Arbeiderblad som interesserte seg for hans ankomst til Hansabyen, Men like fullt var Aulaen på Norges Handelshøyskolen helt full og det var et gedigent nachspiel på selveste Stupet på NHH (Norges Handelshøyskoles flotte representasjonslokale).

Den verdensberømte økonom fortalte meg senere, da jeg var hjemme hos ham i Gstaad i Sveits, at han syntes det hadde vært en stor begivenhet å komme til Bergen, Norges Handelshøyskole og Studentersamfunnet, men at debattantene ennå hadde mye å lære, så han utnevnte like godt alle debattanter til professorer. Kanskje var det enda mer utrolig at Det norske Studentersamfund i 1963 hadde besøk og foredrag av Storbritannias statsminister Harold MacMillan. I 1958 var Polens utenriksminister Adam Rapacki på besøk i Den norske Studentersamfundt og utviklet der en nedrustningsplan. I 1955 var Belgias utenriksminister og senere generalsekretær i NATO Paul Henri Spaak i Studentersamfunnet i Bergen og snakket om Europas muligheter og om utvidelse av EU.

Studentersamfunnene utvidet etter hvert sin måte å arrangere møter på. Teach-in med fordypende seminar ble forsøkt. Mens Det norske Studentersamfunn arrangerte et Teach-in om Norge arrangerte Studentersamfunnet i Bergen i mars 1967 et Teach-in om Nato med over tyve foredragsholdere som varte i ni timer med over 1000 tilhørere. Det var ikke verst når en tenker på at Bergen den gang bare hadde 3000 studenter. Men det var ikke bare politikk på fredagsmøtene. Spesielle gjester var de verdenskjente psykologene Erich Fromm og Victor Frankl.


Men det var heller ikke slik at det bare er de store navn som har mye på hjertet og mye å si. I 1966 svingte en skolelærer med stor erfaring pisken over skolen. Uten å ha kjendisstatus. Det var et foredrag som var omstridt, men det satt.

Nevnes må også de mange intimaftenene på søndager. Det var de som gav Studentersamfunnet sjel. Her var det rent menneskelige foredrag. Slike foredrag kunne ta opp alle de usynlige problemer vi i hverdagen ikke ser. Her presenterte menneskene seg slik de egentlig er. Her kunne foredragsholderne utstråle varme og ikke bare stå der som en rubrikk i en oppslagsbok. Studentersamfunnets intimaftener var en betydelig avkobling til pensum og kanskje tørre forelesninger hvor studentene ikke fikk kontakt med livet. Selv glemmer jeg aldri intimaftenene med menneskevennen og forleggeren Max Tau, visedikteren Olle Adolphson og komponisten Harald Sæverud. Sistnevnte feiret like godt sin 70-årsdag i Studentersamfunnet. Den ble delvis overført i radioen.

Uten å fortape seg i fortiden må det være tillatt å skrive at flere foredrag skulle jeg gjerne hørt i dag igjen. Men så vidt jeg vet er alt fra 6o-tallet strøket eller kommet bort. Dessverre. I mange år ble alt som ble sagt tatt opp på bånd. Også intimaftenene. Det ble et svært lager og alt i alt et utrolig historisk dokument.

Også foredragsaftene på fredager kunne gi store kunstneriske opplevelser. Våren 1967 opptrådde skuespillerne Inga Tidblad fra Dramaten i Stockholm, Aase Bye og Lillebil Ibsen på tre fredager etter hverandre. Da slapp en å gå på teatret eller Festspillene for en stund. Også de opptrådde uten honorar.

Det var en lærerik opplevelse å være formann i Studentersamfunnet i Bergen. Av og til ble utfordringene spesielle. Dessverre mistet restauranten i Folkets Hus hvor Studentersamfunnet holdt de fleste møtene skjenkeretten. Det betød at det plutselig ikke kunne selges og fortæres øl. Og et Studentersamfunn uten øl er som en hest uten høy og havre. Det verste av alt var at uteblivelsen av skjenkeretten skyldtes en voteringstabbe i formannskapet. Hva skulle vi gjøre? Det ble møte med den alltid sprudlende ordfører Harry Hansen. Her måtte den store koalisjon på plass. Vi fikk


med oss den kjente professor i skipsfartsøkonomi Arnljot Strømme Svendsen som satt i formannskapet for Høyre og nok et prominent medlem fra Arbeiderpartiet i Bergen.

Vi foreslo at det skulle innkalles til et nytt møte i formannskapet, men at de som hadde stemt for bevilgningsnekt forrige gang nå skulle melde forfall. Den politiske rev og avholdsmannen Harry Hansen godtok forslaget. Varamennene som ikke var avholdsfolk ble innkalt. Og så var det likevel plutselig flertall for servering av øl igjen.

Til slutt vil jeg ønske Studentersamfunnet i Bergen alt godt videre. Utfordringene står i kø. Jeg håper og ønsker at det blir konstruktive debatter uten en blindvei ut i ørkenen.


Rebekka Kvelland har vært aktiv i Studentersamfunnet siden

2007 og leder i Studentersamfunnet fra høsten 2008. Hun tar

mastergrad i sammenliknende politikk ved UiB.



Dagens deltakereMitt første møte med Studentersamfunnet som fersk og forvirret student var da tidligere NS-minister Finn Thrana (89) gav sitt vitnesbyrd en høstkveld i 2004. Det var et kontroversielt møte, der en fallen mann gjorde et siste forsøk på å redde sin ære og hevde at han hadde handlet i god tro for Norge. Jeg fikk umiddelbart respekt for Samfunnet som hadde gitt NS-medlemmene en stemme og sjansen til å forsvare seg offentlig på en verdig måte. Jeg tenkte – her vil jeg være.

Tre år senere hadde jeg tatt det store steget inn i Studentersamfunnet og skulle holde mitt første møte, med selveste Desmond Tutu på plakaten. Vi hadde invitert Tutu via en tidligere Afrika-korrespondent. Samtidig skulle rektor Sigmund Grønmo overrekke en felles invitasjon på besøk hos universitetet i Cape Town, der Tutu er beskytter. Vår gode hjelper i NRK ringte for å fortelle meg at Tutu hadde valgt å komme til Bergen, og at han ville snakke med studentene. Besøket var et eneste stort sirkus med 900 fremmøtte i Johanneskirken. Vi var to nervøse små, leder Camilla Søby og jeg, der vi stod i bunadsstasen og stotret frem et forsøk på å ønske Tutu velkommen i kor. Jeg klarte til min forargelse å skape latter i salen da jeg avsluttet seansen med å erklære fra talerstolen: «And now, Tutu has left us.» Etterpå var noen skuffet over at Tutus tale i all hovedsak hadde vært en messe om det kristne budskap, tom for politiske standpunkt. Jeg vet ikke hva vi hadde forventet da vi plasserte en erkebiskop i en kirke. Selv følte jeg meg rimelig betuttet og sliten av oppstyret. Jeg husker at jeg gledet meg til å komme tilbake til de mindre møtene med lav terskel for deltakelse og som gir rom for samtale – til det Samfunnet egentlig handler om. Tutu var nok litt for stor for meg.

Siden den gang har det blitt mange møter. Det heter seg at vårt formål er å samle studerende og andre til fritt ordskifte og åndsdannelse, for å fremme interesse for allmennkulturelle og politiske spørsmål. Møtet mellom norske og kinesiske akademikere om muligheten for et demokratisk Kina, og om det i hele tatt er ønskelig, har vært den mest brobyggende diskusjonen. Overgripermøtet med en



sedelighetsdømt i panelet var det vondeste, men kanskje viktigste. «Folk flest»-debatten med Carl I. Hagen og Frank Aarebrot var den artigste. Da statsråd Bjarne Håkon Hanssen fremskyndet en pressekonferanse for å uttale seg om hvorvidt psykologer bør kunne sykemelde, fordi vi tok debatten akkurat den dagen, da var vi toneangivende!

Foruten nostalgiske minner fra Samfunnets forum, kan en 75-årsdag få en til å undre seg over hva Samfunnet egentlig har bidratt med for å bedre den kritiske diskusjonen i offentligheten for øvrig. I selvironiske stunder hender det vi kaller programmet en ufarlig reproduksjon av mediebildet eller et upublisert vedlegg til Morgenbladet. Det hender Samfunnets folk knuges av egne begrensninger i forhold til ambisjonsnivå. Vår virksomhet drives i en by på den perifere siden av fjellet. Vi inviterer all verdens storheter, men får dusinvis av avslag fra alle kanter. Akademikerne vegrer seg fra å ta stilling til samfunnsspørsmål med mindre de har skrevet doktoravhandling om det spesielle temaet, politikerne gjemmer seg bak avvisende sekretærer i departementene, og forfatterne styres av salgsorienterte forlag. Vi konkurrerer med et hav av kulturarrangører, uten å gi et eneste honorar. Utfordringene hindrer oss likevel ikke i å tilby Bergen det levende ordskiftet som byen fortjener. Ikke minst takket være alle de innlederne som prioriterer å reise rundt for å dele av sin kunnskap, vederlagsfritt og uten forbehold. Vi er vel det eneste politisk uavhengige formidlingsforum som jobber aktivt for å gjøre kildene tilgjengelig i Bergen. Tre ganger i uken, blant 2000 deltakere i året, kan vårt engasjement bidra til en ny tanke, et oppgitt sukk, en dirrende følelse av at her må noe bli sagt, og det tales!

Den største utfordringen vi står overfor er å kommunisere utad hva Samfunnet er og hva som meddeles fra vår talerstol. Møtene er åpne for alle, men navnet inviterer kanskje helst studenter. Hensikten med vårt virke forvirres ofte med medias krav til overskrifter og aktualitet. Vi kommer ikke unna at PR betyr mye for hvordan vi fremstår. For å få mer oppmerksomhet har kommunikasjonsrådgivere fra Geelmuyden.Kiese anmodet oss om å være mer opprørere på linje med Amnesty når vi uttaler oss i media, anmodningen har blitt lunket mottatt fra medlemmene. Vi foretrekker nok å beholde den nøytrale og balanserte profilen som «formidler»


fremfor «agent». Men å utfordre på spalteplass er noe vi kunne gjort oftere.Når Samfunnet får en anmeldelse, er kravene umåtelig store: flere internasjonale kjendiser, flere regjeringspolitikere, flere kvinner, mer underholdning, mer populærkultur, mer kulturkritikk, proffere møteledelse. De høye forventningene bør tas imot som en kompliment. For å komme forventningene i møte kunne vi alltid gjort mer. Et kreativt forslag til hvordan man kan trylle frem de internasjonale storhetene man ønsker, er å stelle i stand et virtuelt, høyteknologisk Samfunn der verdens største tenkere kan samles i et tredimensjonalt hologram. Det diskuteres hvorvidt «streaming» på TV og nett kan være veien for å nå ut til flere. Argumentet synes imidlertid begrenset dersom konsekvensen er at Samfunnet får et hjemmesittende, taust publikum, samt færre deltakere. Men det kommer nok. Mitt håp er bare at kommende generasjoner ikke glemmer at verdien av vårt virke er direkte deltakelse.

Fremfor alt bidrar virksomheten til å påvirke den kritiske sansen og verdiene til et tverrfaglig miljø av studenter. Forhåpentligvis er dagens Studentersamfunn et springbrett for fremtidens offentlige debatt. Det er fristende å sitere en av mine forgjengere og medredaktør av dette festskrift, Stig Arild Pettersen, da han uttalte til sine medsammensvorne i en 17.-maitale: «Vi er hvem er hvem i norsk offentlighet om 15 år.» Vi i Studentersamfunnet liker nok å tenke at «Samfunnet-ånden» i studietiden alltid vil følge med oss videre og at vi er fremtiden. Vi bygger opp meningers mot, men konstruktiv kritikk krever kunnskap. Det er når meninger deles med andre at vi blir klokere. Skolen leier oss i hånda for at vi skal produsere studiepoeng. De aktive i Samfunnet lærer at vi ikke oppnår mer enn vi er villig til å skape selv. Flere og flere studentorganisasjoner fremmer karrierebygging fremfor dugnadsånd. Samfunnet er et fellesskapsprosjekt som krever én for alle. «De som sier vi og ikke bare jeg, dem har jeg tro på,”» sa Bente Milch, et rivjern av en kvinne på rektors forværelse (og særdeles god medhjelper for Samfunnet ved flere anledninger). Det er en treffende observasjon av hva vi savner i vår samtid, tror jeg. De verdiene vi har tilegnet oss vil forhåpentligvis bidra til å påvirke den offentlige diskurs med vår deltakelse fra sentrale posisjoner i styrerom, departementer, festivaler, laben, desken og lærerværelset. Måtte vi huske å være deltakere også om 15 år.


Min takk går til alle dem som med oppofrelse og uten forbehold har banet vei for dagens Studentersamfunn. Jeg håper og tror kontakt med egen historie vil være en styrke for fremtidens studenter som skal møte utfordringene og føre Samfunnet videre. Det er ingen grunn til bekymring, skal vi tro Eirik Løkke, ridder og redaktør for dette Festskriftet, som sier beroligende til meg: «Alt var så mye verre før!» Da er vi på riktig vei.

Med de beste ønsker på 75-årsdagen.




Astrid Utne Sørensen til minne. Astrid Utne Sørensen var en av initiativtagerne til opprettelsen av Studentersamfunnet i Bergen i 1934. Som en av Bergens få kvinnelige studenter i sin tid, satt hun også som eneste kvinne i dets første styre. Sammen med et farverikt persongalleri som Knut Fægri, Elias Steen-Olsen, Sverre Pettersen, Halvdan Schjelderup og Leif Albretsen var hun med på å gi Studentersamfunnet den kraftfulle, trygge og tradisjonsbærende start som har sikret at dets virke også videreføres idag.

Gjennom 1990- og 2000-tallet ble hennes deltagelse igjen Studentersamfunnet til stor glede ved flere anledninger. Med fortellerglede og historisk sans bidro hun med viktig informasjon fra etableringsfasen, blant annet intervjuer med Studentersamfunnets tidlige medlemmer og bidragsytere. Vi husker med glede hennes begeistring på studentenes vegne når hun møtte engasjement og kreativitet. Hun ble i 2004, på 70-årsdagen for initiativet, slått til ridder av Studentersamfunnets Pinnsvinorden.

Vi minnes Astrid Utne Sørensen bortgang i 2008 med takknemlighet for alt hun har betydd for Studentersamfunnet i Bergen.




Utgitt av: Studentersamfunnet i Bergen 2009

Documents

Studentersamfunnet 75 år