Skinnende dager

solgården_21-12-2011.indd 1 03/01/12 11.03

Skinnende dager

fortellingen om solgården

eyvind skeie

solgården_21-12-2011.indd 3 03/01/12 11.03

solgården_21-12-2011.indd 4 03/01/12 11.03

Styreleders forordSolgården ble osielt åpnet 1. april 1972 og kan dermed feire sin førtiårsdag i 2012.

I jubileumsåret ser vi tilbake på disse årene med stor takknemlighet.

Vi takker pionerene som hadde dristighet og innsatsvilje nok til å bygge et slikt ferie- og helse-senter på Costa Blanca.

Det er i ydmykhet og med stor respekt for disse gründerne at vi som står i ledelsen i dag forsøker å drive stedet videre i deres ånd, men etter nåtidens krav og behov.

Vi takker også alle ansatte, både spanske og nor-ske, som har gjort sitt til at Solgården har levd opp til sitt krevende motto: „Trygghet, trivsel og glede“.

Vi sier ikke minst takk til våre gjester gjennom alle disse årene. Ganske mange av dem har kom-met igjen både to og �ere ganger. Takk for den tillit dere har vist oss!

Vi vil også uttrykke en stor takk til alle våre venner og frivillige, både i Spania og hjemme i Norge. Denne vennekretsen og alle disse frivillige medarbeiderne har gjort Solgården til det vi ønsker at den skal være, et åpent og gjestfritt sted, med hjerterom for alle.

Til trettiårsjubileet for Solgården, i 2002, ble det skrevet en bok av Gunnar Brekke, som kjente Solgården meget godt.

solgården_21-12-2011.indd 5 03/01/12 11.03

6

I dette tiåret frem til 2012 har det skjedd mye både på og omkring Solgården. Bygninger er oppgradert og utvidet i betydelig grad og tom-ten er utbygd med både nye casaer, fritidspark, sansehage, veier og tur-stier. Styret ønsket seg derfor en bok også ved dette jubileet, og den er ført i pennen av Eyvind Skeie.

Fra styrets side sier vi takk til Eyvind Skeie og håper at denne boken vil bli til glede og inspirasjon for alle dere som har et forhold til Solgården!

Vi håper at Solgården også i fremtiden vil gi trygghet, trivsel og glede til mange mennesker, og lover at vi i styret sammen med alle de dyktige ansatte skal gjøre vårt beste for at dette vil skje.

Costa Blanca i oktober 2012Finn Georg Birkeland, styreleder

solgården_21-12-2011.indd 6 03/01/12 11.03

7Innhold

Første delOpptakten, side 10Fremveksten av det norske velferdssamfunnet etter krigen er kanskje den viktigste forutsetningen for Solgården. I denne tiden blir rettighetene for psykisk utviklingshemmede et tema. Av mange grunner blir det etter hvert mulig for pionerene å se for seg et ferie- og helsesenter for psykisk utviklingshemmede i Spania.

Andre delEt sted i solen, side 26Det tar omkring fem år �a aksjonskomiteen er opprettet til Solgården kan åpnes i 1972. I løpet av disse fem årene legges det en plattform som Solgården senere har kunnet utvikle seg i forhold til.

Tredje delDe to første tiårene, side 46Gjennom disse årene går Solgården g jennom både gode og van-skelige perioder. Vekslingen av g jester mellom mennesker med psykisk utviklingshemming og eldre med funksjons nedsettelse viser seg å gi et godt grunnlag for dri­en. På 90-tallet skjer det et generasjonsski­e i ledelse og styre.

solgården_21-12-2011.indd 7 03/01/12 11.03

8

Fjerde delFornyelse og nybygg, side 72Ved slutten av 90-tallet blir det mer og mer klart at Solgården trenger en dyptgripende oppjustering og utvidelse av bygnings-massen. Den siste tiårsperioden �em til jubileet i 2012, blir en særdeles aktiv byggeperiode på Solgården. Samtidig kommer det nye utfordringer for daglig ledelse og styre.

Femte delLedelse og drift, side 104Det tette samarbeidet mellom styret og den daglige ledelsen er et kjennetegn ved Solgården. I dette kapitlet kommer noen av Solgårdens sentrale personer til orde, styrelederen, direktøren og avdelingslederne.

Sjette delMennesker og møter, side 160Solgården er en arena for møter mellom mange mennesker. Det er i disse møtene at Solgårdens verdier og innhold kommer aller best til syne. Her er et lite knippe av alle de mennesker som har vært og er til stede på Solgårdens mang-foldige arena.

Sjuende delEn søster og en bror, side 210Solgården har et spesielt ansvar for å gi mennesker med psykisk utviklingshemming muligheter til et positivt ferie opphold i Spania. Dette ansvar har Solgården forsøkt å ta på alvor under ski­ende forhold og tider.

solgården_21-12-2011.indd 8 03/01/12 11.03

9

Åttende delFjorten dager på Solgården, side 224Et �ertall av Solgårdens g jester blir der i �orten dager. Disse �or-ten dagene fylles så med innhold etter den enkeltes ønske og be-hov. Her �nnes en liten re�eksjon eller meditasjon for hver av disse �orten dagene. Dette er til bruk for den som vil, samtidig som dis-se tekstene gir et lite omriss av det oppholdet på Solgården kan gi.

Niende delRegistre over tillitsvalgte og bestyrere/direktører, side 282Mange mennesker har g jennom årenes løp g jort en innsats i Solgårdens styrende organer. De har fulgt dri�en og deltatt i utvikling og avg jørelser på mange områder. Solgårdens tillits-valgte har vært viktig ambassadører for Solgården og har også på den måten bidradd til å tegne Solgårdens pro�l.

solgården_21-12-2011.indd 9 03/01/12 11.03

første del

OpptaktenFremveksten av det norske velferdssamfunnet etter krigen er kanskje den viktigste forutset-

ningen for Solgården. I denne tiden blir rettig-hetene for psykisk utviklingshemmede et tema.

Av mange grunner blir det etter hvert mulig for pionerene å se for seg et ferie- og helsesenter for

psykisk utviklingshemmede i Spania.

solgården_21-12-2011.indd 10 03/01/12 11.03

11En lang bilturHarstad, sommeren 1967. � orbjørn Blom-Bakke og hans kone Liv har pakket sine barn og sin bagasje inn i bilen og har satt kursen sørover. Fra hans utgangspunkt i det nordlige Harstad og frem til endepunktet, Vil-lajoyosa på Costa Blanca i Spania, er det nærmere fem hundre mil eller fem tusen kilometer.

I Villajoyosa skal � orbjørn Blom-Bakke møte sin gamle venn Jon Rokk.Rokk er den norske forretningsmannen som dro til Spania straks

Franco hadde opphevet visumplikten. Nå opplever han et eldorado av muligheter og drømmer om at Costa Blanca skal bli det nye Florida for alle hutrende nordboere som lengter etter et liv i solen.

� orbjørn Blom-Bakke har en annen drøm. Den drømmen henger sammen med hans rolle som områdeoverlege for åndssvakeomsorgen i Nord-Norge. Kan det være mulig å fremska� e en tomt og bygge et ferie-senter for psykisk utviklingshemmede i Spania?

Villajoyosa var en � skerlandsby med innslag av industri, blant annet knyttet til produksjon av sjokolade. Etter hvert kom turismen til å spille større rolle.

solgården_21-12-2011.indd 11 03/01/12 11.03

12

For �orbjørn Blom-Bakke og hans kollega Gunnar Spansdahl, som er områdeoverlege for åndssvakeomsorgen på Østlandet, har drøm-men om dette feriestedet blitt en viktig merkesak, både i deres kollegiale vennskap og i utøvelsen av deres gjerning.

De har tenkt på det lenge, men nå er tiden moden. De psykisk utvi-klingshemmede fortjener et sted hvor de kan oppleve ferie og fellesskap i trygge omgivelser.

Det skal de få, så sant det i det hele tatt er mulig.

Det nye Norge blir tilDet er mange forskjellige tråder som fører frem til Blom-Bakkes lange biltur.

De �este av disse trådene kan føres tilbake til det nye Norge, den mo-derne velferdsstaten, som sakte stiger frem i årene etter krigen. Det er et stort og svimlende prosjekt som skal forandre levekår og livsbetingelser for hele den norske befolkningen.

I løpet av denne oppbyggingsperioden skal over halvparten av lan-dets brutto nasjonalprodukt bli anvendt i o�entlig sektor, i stat, fylke og kommune. På det sosialpolitiske området skal �ere og �ere oppgaver bli oppfattet som et felles ansvar og bli �nansiert ved o�entlige midler.

Slik transformeres det Norge som fantes før krigen og blir til den mo-derne velferdsstaten, med prinsipper om likhet og trygghet for alle.

Et av de grunnleggende prinsippene for denne velferdsstaten kan knyttes til ordet „universalitet“. Velferdsstaten har virkelig som mål å om-fatte alle. Det gjelder ikke minst i sosialpolitikken. Alle innbyggere har en selvfølgelig rett til den omsorg og trygghet som velferdsstaten skal gi.

Det er Arbeiderpartiet som står i føringen når denne nye velferdssta-ten utvikles, i et politisk regime hvor vekstpolitikk og sosialpolitikk er knyttet sammen. Men også de andre politiske partiene er med på dette store nasjonale og sosiale prosjektet.

Uten økonomisk vekst er det ikke mulig å nå de sosialpolitiske målene. Dette stiller store krav til politisk og samfunnsøkonomisk entrepre-

nørskap. Og entreprenørene �nnes, på mange felter av samfunnslivet.Uten disse entreprenørene var det mye som ikke ville ha skjedd. Hel-

ler ikke Solgården ville ha blitt bygget om ikke denne typen entreprenø-rer fantes.

Men de var der. De så og de handlet og de �kk det til.

solgården_21-12-2011.indd 12 03/01/12 11.03

13

solgården_21-12-2011.indd 13 03/01/12 11.03

14

Universalitet og rettigheterÅ legge prinsippet om universalitet til grunn for utvikling av den moder-ne velferdsstaten er krevende og får mange konsekvenser.

En av disse konsekvensene er at tenkningen beveger seg bort fra vel-dedighet og fattigforsorg og over til å legge vekt på den enkeltes rettig-heter. Dette er i virkeligheten noe av en revolusjon i sosialvesenet og so-sialomsorgen. Det er et helt nytt byggverk som skal reises.

To viktige elementer i dette byggverket er barnetrygden og folkepen-sjonen. Trygd og pensjon skal gis til alle, uansett om de er fattige eller rike. Det tar lang tid å sette alt dette i verk og få det opp på et aksepta-belt økonomisk nivå. Men visjonen �nnes der hele tiden og blir så satt ut i livet i forhold til den politiske vilje og landets økonomiske bæreevne.

Prinsippet om universalitet og like rettigheter blir utjevnet i den nor-ske velferdsmodellen. Det skjer gjennom den omfordeling som staten foretar, for eksempel gjennom skattepolitikken.

Men hovedsaken bak den moderne velferdsstaten er at alle har ret-tigheter. Det gjelder også de grupper som tidligere har vært henvist til

fattigforsorgen eller privat veldedighet. Nå skal de ikke lenger utelukkende være henvist til veldedig-het eller en ydmykende fattigforsorg. De har rettig-heter og kan fremme krav.

Ganske snart etter krigen får denne nye vel-ferdspolitikken stor betydning, ikke minst innenfor åndssvakeomsorgen, den som gjelder for de psy-kisk utviklingshemmede.

Dette er noe av det politiske og samfunnsøko-nomiske bakteppet som det er nødvendig å ha for seg, også når det gjelder Solgården i Spania.

Utbygging i åndssvakeomsorgenDen nye velferdsstaten blir ganske snart preget av organisasjoner og forhandlinger. Slik må det bli når mange forskjellige gruppers rettigheter skal bli for-mulert og fremmet og avveid mot hverandre i po-litiske prioriteringer og o�entlige budsjetter. Det

Gjennom sine 40 år har Solgården utviklet sitt tilbud til mange grupper, i takt med den sosialpolitiske utviklingen i Norge.

solgården_21-12-2011.indd 14 03/01/12 11.03

15

hele utvikler seg til et sinnrikt system hvor rettig-heter blir slått fast, krav fremmet og forhandlinger avviklet innenfor stat, fylke og kommune.

Det er et avansert spill hvor stadig nye aktører melder på sine rettigheter. Dette gjelder ikke minst sosiale grupper som i utgangspunktet selv er svake og ikke har noen naturlige talerør som kan fremme deres saker.

De psykisk utviklingshemmede er en slik grup-pe. Det ligger i sakens natur at denne gruppen, som tidligere har vært usynliggjort og glemt, ikke har så lett for å slå igjennom på egne vegne. Men de psy-kisk utviklingshemmede, eller „åndssvake“ som de heter med datidens språk, har ikke vært uten tals-personer.

Meget tidlig har Røde Kors tatt opp „åndssva-kesaken“. Det samme har andre interessenter gjort, blant annet noen diakonale sti�elser.

I mai 1955 går det ut et opprop til det norske folk, signert statsminister Einar Gerhardsen og høyesterettsjustitiarius Paal Berg.

„Vi har kommet til at de åndssvake barna har et særlig krav på vår o�ervilje, og vi retter en appell til alle nordmenn om å sette frigjøringen et verdig minne ved å yte et bi-drag til utbygging av den sosiale trygghet på dette område,“ skriver de to i dette oppropet.

Bakgrunnen for dette er å få fart på utbyggingen av de store sentral-institusjonene innenfor åndssvakeomsorgen og styrke velferdsstatens og de private aktørenes innsats for disse barna.

De to underskriverne fremhever at dette vil stå „i den menneskelige samfølelsens tegn“.

De store institusjoneneFra slutten av 1940-tallet blir det bygget en rekke sentralinstitusjoner for psykisk utviklingshemmede i Norge. Disse sentralinstitusjonene skal etter hvert forestå det aller meste av omsorgen for psykisk utvi-

Jonathan Qvist synger duett med Paola Delgado i Duo Intermezzo. Medvirkning er stikkord!

solgården_21-12-2011.indd 15 03/01/12 11.03

16

klingshemmede frem til året 1991. Det er i dette året den store HVPU-reformen, eller ansvars reformen, kommer.

Fortellingen om disse sentralinstitusjonene er et vanskelig stykke norsk sosialhistorie, fylt av et mangfold av fortellinger som ikke alltid er gode.

På nettstedet „Uhørte stemmer og glemte steder“ er det noen som prøver å holde disse fortellingene ved like.

I presentasjonen av dette nettstedet og prosjektet kan vi lese følgende: „Gjennom HVPU-reformen og nedbygging av sentralinstitusjonene

for utviklingshemmede �kk menneskene på og rundt disse institusjo-nene andre boformer og andre muligheter for livsutfoldelse. Mange som i dag lever i egen bolig etter mange år på institusjon, har vanskelig for å fortelle. Andre vegrer seg for å spørre. Er menneskene, institusjonene og fortellingene i ferd med å bli glemt?“

Fortellingen om Solgården er en liten del av den store fortellingen om åndssvakeomsorgen i etterkrigstidens Norge. Heller ikke fortellingen om Solgården er like behagelig når den blir sett fra denne synsvinkelen.

Det handler om hva vi, som samfunn og enkeltpersoner, gjør for og med de menneskene blant oss som har det vi kaller psykisk utviklings-hemming.

I løpet av de �re tiår som har gått �a Solgården ble åpnet,

har Villajoyosa g jennomgått en stor

forvandling.

solgården_21-12-2011.indd 16 03/01/12 11.03

17

Hvordan ser vi på deres rettigheter i samfunnet? Hvordan forholder vi oss til dem privat? Hvilken hjelp og støtte gir vi deres familier og pårørende? Hvilke muligheter har de til å leve med størst mulig grad av helhet og selvstendighet?

De som var med på å bygge Solgården hadde sine svar på dette. Deres svar er kanskje andre enn våre. Men spørsmålene er ikke blitt mindre bren-nende enn de den gang var.

Det handler om verdigheten til medmennesker som er her med et annet utgangspunkt enn de �es-te av oss andre.

Organiseringen av omsorg for utviklingshemmedeNyorganiseringen av omsorgen for utviklingshem-mede gjør at denne gruppen kommer til å fremstå mye klarere som en gruppe i tidsrommet fra 1952 og frem til HVPU–reformen i 1991.

Fiskelandsbyen Villajoyosa før turisme og reiseliv ble en viktig næringsvei.

Slik så stranden ut før moderniseringen av strandområdet.

solgården_21-12-2011.indd 17 03/01/12 11.03

18

I 1952 kommer Landsplanen for samfunnets tilbud til psykisk utvi-klingshemmede. Hovedtrekkene i denne planen er at landet deles inn i syv inntaksområder, og hvert av disse inntaksområdene skal ha en sen-tralinstitusjon med tilhørende mindre institusjoner.

Med denne planen er ansvaret for de psykisk utviklingshemmede �yt-tet over fra det private initiativ og til de store, o entlige institusjonene.

Allerede i 1951 er Samordningsrådet for Åndssvakesaken i Nor-ge (SOR) blitt opprettet som et nasjonalt råd. I dette rådet sitter re-presentanter for de syv landsdelene sammen med representanter for de fem hjelpeorganisasjonene som særlig deltar i arbeidet for denne gruppen, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Norske Kvinners Sanitetsfo-rening, Nasjonalforeningen for folkehelsen og De Norske Diakoners Broderforening.

Oppbyggingen av de store sentralinstitusjonene foregår i et samar-beid mellom det o entlige og de frivillige organisasjonene. Det er alt-så ikke slik at alt blir overlatt til statlig initiativ. Frivillig innsats er både nødvendig og velkommen, selv om det selvsagt �nnes dem som kritise-rer den frivillige innsatsen.

Ved sykehusloven i 1969 blir hovedansvaret for omsorgen for de psykisk utviklingshemmede �yttet over fra staten til fylkeskommunen. Ved ansvarsreformen i 1991 blir denne omsorgen så et kommunalt an-liggende.

Mennesker med psykisk utviklingshemming skal tilbakeføres fra in-stitusjonene. De skal leve mest mulig normalt i sine egne nærmiljøer. Dette spiller en viktig rolle i Solgårdens historie.

Underveis til SpaniaNår ¢orbjørn Blom-Bakke sitter i bilen underveis til Spania somme-ren 1967, lever han fremdeles i de store sentralinstitusjonenes tid. Det er fremdeles tale om oppbygging av institusjoner.

Sammen med sin kollega Gunnar Spansdahl hjemme i Norge repre-senterer han ikke bare et personlig engasjement eller en mer eller min-dre tilfeldig sammensatt gruppe med psykisk utviklingshemmede men-nesker, yngre og eldre.

Bak seg har de to et mangfold av institusjoner som i praksis har hånd om hele samfunnets omsorg for psykisk utviklingshemmede i Norge.

solgården_21-12-2011.indd 18 03/01/12 11.03

19

Det er et omfattende nettverk som disponerer sto-re ressurser i form av engasjement, o�entlige og private ressurser og kompetanse.

Så lenge som de psykisk utviklingshemmede be-�nner seg samlet på store institusjoner, kan det sy-nes som en mulig oppgave å gi dem et felles ferie-tilbud i Spania. Det er ikke snakk om å hente dem og �ytte dem en for en, men i grupper hvor også institusjonens ansatte følger med.

På denne måten kan et ferieopphold i Spania bli en mulighet for mange av beboerne. Og de ansatte som følger med, vil kunne utføre det samme arbeidet som de allerede utfører ved institusjonene i Norge.

Slik er det ikke urimelig å tenke at  orbjørn Blom-Bakke ser det hele for seg der han er på vei gjennom Europa i sin bil.

Når han nærmer seg det som kalles Costa Blanca, kjenner varmen og ser Middelhavet bre seg ut fra en kyst med klipper og strender, går det an å tenke at  orbjørn Blom-Bakke smiler.

„Hvorfor,“ tenker han kanskje, „skal ikke de psykisk utviklingshem-mede i Nord-Norge kunne oppleve dette?“

Han kjenner kanskje rattet dirre under hendene sine og merker den samme dirring i sitt eget hjerte. Nei, det �nnes ingen grunn. De utvi-klingshemmede må kunne dra hit, de som alle andre.

Den menneskelige faktorI 1953 får skuespillerinnen Wenche Foss Stang sitt første barn. Det viser seg at denne gutten, Tommeliten som han kalles, har Downs syndrom.

Tommeliten dør av leukemi omkring 5 år gammel. Men både for livs-løpet til Wenche Foss, for Solgården og for klimaet i hele det norske sam-funnet skal denne lille gutten med Downs syndrom bli av stor betydning.

Tilbake til 1953.Det er en tid hvor rettighetene til de psykisk utviklingshemmede er

i ferd med å bli satt på kartet. Men det er fremdeles mye som mangler. Det er for lite o�entlig åpenhet omkring Downs syndrom og andre for-mer for psykisk utviklingshemming.

Et gammelt kart over Villajoyosa.

solgården_21-12-2011.indd 19 03/01/12 11.03

20

Kulturen på 50-tallet er langt på vei preget av at de utviklingshemme-de skal gjemmes bort. For mange er det skambelagt å vise dem frem på det private plan, og nesten helt utenkelig at det kan skje i det o�entlige rom.

Med sin fortelling om livet med Tommeliten slår Wenche Foss hull på denne tykke muren av fordommer og taushet. Hun snakker om sitt barn, om Tommeliten, med kjærlighet og stolthet. Dermed gir hun en opp-muntring og et håndtrykk til tusenvis av andre i samme situasjon.

Og Wenche Foss er trofast mot sitt liv med Tommeliten. Hun slutter ikke å snakke om ham, men gjør dette barnet til et viktig kapittel av sin egen livsfortelling, en fortelling hun deler med alle som vil høre.

Dette er et handlingsmønster som kan synes å være stikk i strid med samfunnets oppbygging av store institusjoner, hvor utviklingshemmede lever sine liv isolert og bare i begrenset grad blir eksponert for samfunnet.

Wenche Foss eksponerer. Hun snakker både med varme og med har-me om Tommeliten. Slik bidrar hun til å lø�e frem dette barnets men-neskeverd, i kontrast til alle som vil frata de såkalt „mongoloide“ verdig-het og verdi.

Smaken av Spania kommer også til

Solgårdens g jester g jennom maten.

Den valencianske nasjonalretten paella

er alltid populær!

solgården_21-12-2011.indd 20 03/01/12 11.03

21

Gjennom ordene til Wenche Foss stiger det frem noe som ligner en sosialpolitisk plattform. Det handler ikke bare om et enkelt barneliv, men om barnets verdighet og rett.

Det Wenche Foss sier og gjør, får stor virkning. Hun vekker sympati med sin fremtreden og sin fortelling.

Når tiden er inne, viser Wenche Foss sitt store engasjement for Solgården i Spania. Det er hennes egen livshistorie som gir klangbunn for dette enga-sjementet. For ganske mange mennesker i Norge blir Wenche Foss og Solgården i en periode nær-mest synonyme begreper.

Rettferd og kravDet nye velferdssamfunnet som er under oppbyg-ging har �ere svakheter.

En av disse svakhetene er at grupper uten sterk organisasjon og kra�fulle talspersoner lett kan falle utenfor. En annen svakhet er knyttet til den mak-ten som ligger i systemene. Den kan gjøre svake mennesker til gjenstand for samfunnsmakten på en måte som kan føre til overgrep og uverdige liv.

Kan de utviklingshemmede være utsatt for dette?Historien om de utviklingshemmede i Norge svarer et klart ja på dette

spørsmålet. Ikke alt som foregikk på sentralinstitusjonene var av det gode.Journalist og forfatter Arne Skouen stiller dette spørsmålet med jour-

nalistens intelligens og samfunnsrefserens vrede, slik han også skal gjøre for spesialskolelevene og andre tapergrupper.

I 1965 starter han aksjonen „Rettferd for handikappede“. I talløse ar-tikler i Dagbladet og debatter i NRK og omkring i landet arbeider han utrettelig med å fremme sitt krav om rettferd for dem som samfunnet plasserer utenfor.

I denne debatten blir det også satt spørsmålstegn ved sentralinstitu-sjonene. Er det egentlig riktig å samle hele denne gruppen på store insti-tusjoner og dermed ta dem bort fra familie og lokalmiljø?

Wenche Foss gav psykisk utviklingshemmede verdighet og ansikt.

solgården_21-12-2011.indd 21 03/01/12 11.03

22

Det er mange som deler Arne Skouens engasjement, både i Norge og omkring i verden. Felles for noen av dem er også en samfunnskritisk holdning.

Er det samfunnets interesser eller de handikappedes interesser som blir ivaretatt ved at de plasseres på spesielle institusjoner eller spesial-skoler?

Og er det riktig at samfunnet overlater det meste av dri�en av disse institusjonene til private og veldedige organisasjoner? Kan man stole på at disse organisasjonene er i pakt med samfunnets etikk og interesser?

I 1968 vedtar den internasjonale liga for utviklingshemmede en er-klæring i Jerusalem, „From charity to right“, „fra veldedighet til rettfer-dighet“.

Her blir de alminnelige og særlige rettighetene til psykisk utviklings-hemmede slått fast.

Arne Skouen spiller ingen rolle i forbindelse med opprettelsen av Solgården i Spania, tvert imot er han til dels ganske kritisk til Sol-gården. Han betrakter Solgården som en institusjon, sprunget ut av sentralinstitusjonene. Dermed har han en i utgangspunktet negativ holdning.

Men Arne Skouen representerer et moralsk engasjement som bidrar til å synliggjøre de psykisk utviklingshemmede, både som gruppe og en-keltpersoner. Hans glødende engasjement hører til i fortellingen om Sol-gården fordi det handler om den verdighet og de rettigheter som psykisk utviklingshemmede også skal ha del i.

Det er også drivkra�en for dem som stod bak opprettelsen av Sol-gården.

Engasjementet til Arne Skouen og likesinnede fører over i sti�el-sen av NFPU, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, i 1967. I det-te forbundet slår enkeltforeldre og foreldrelag ved institusjonene sammen sine krav om at ansvaret for de psykisk utviklingshemmede først og fremst er et statlig ansvar. I 1990 blir NFPU splittet, og orga-nisasjonene LUPE (Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårø-rende) og NFU (Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede) blir dannet.

I disse kretsene �nnes det røster som er kritiske til private aktører på dette feltet, det gjelder også opprettelsen av et ferie- og fritidshjem i Spania.

solgården_21-12-2011.indd 22 03/01/12 11.03

23

Trivsel og velferdTrivsel og velferd blir på mange måter nøkkelord for oppbyggingen av velferdsstaten etter krigen.

Med velferdsøkningen kommer også reiselivet. Begrepet „å dra til Syden“ begynner å festne seg, ikke bare som et uttrykk for de velstå-endes ferievaner. I løpet av 60-tallet blir slike reiser en mulighet for mange.

Den danske tjæreborgpresten blir berømt over hele Norden for sine bussreiser til sydlige strøk og særlig Spania. Etter hvert begynner også � ytra� kken å øke. Europa er i ferd med å åpne seg, et nytt Europa, med velstand for alle. Retten til ferie utvides. Arbeidsdagen forkortes.

23

De fargeglade husene i gamlebyen i Villajoyosa � nnes i mange norske minnealbum.

solgården_21-12-2011.indd 23 03/01/12 11.03

24

Spørsmålet ligger åpent i dagen: Hvordan skal de psykisk utviklings-hemmede få del i denne velstandsutviklingen og dette nye reiselivet?

Heddy Astrup er en foregangskvinne i dette arbeidet. Under temaet „Også vi kan – Norske Helsereiser“, tar hun fra midten av 60-tallet men-nesker med ulike former for funksjonshemming med på reiser til Hellas og andre steder.

I det nye Norge er fysisk fostring viktig. Allerede i 1946 blir STUI, Statens ungdoms- og idrettskontor, opprettet. I 1949 blir det underlagt Kultur- og vitenskapsdepartementet. I sin stab har den mangeårige lede-ren for dette kontoret, Rolf Hofmo, en konsulent ved navn Gunnar Mat-hiesen.

Gunnar Mathiesen er en våken mann. Gjennom sin kontakt med sty-rer Leif Tveit på Bakkebø i Egersund ser han allerede i 1950 at fysisk fostring må bli en del av samfunnsansvaret for psykisk utviklingshem-mede på de store institusjonene.

Samordningsrådet for Åndssvakesaken i Norge gjør dette til en sak for hele landet. Fysisk fostring, ferie og fritid blir dermed nøkkelord for samfunnets omsorg for de psykisk utviklingshemmede. Det blir arran-gert idrettsleker i regi av Statens ungdoms- og idrettskontor. Mange in-

Felleskap og sam-handling har alltid

vært en viktig del av det tilbudet Solgården

ville gi sine g jester.

solgården_21-12-2011.indd 24 03/01/12 11.03

stitusjoner går til anska�else av eiendommer omkring i Norge, steder som brukes til fysisk fostring og ferieformål.

Alt dette er med på å gjøre tanken på et sted for ferie og fritid i det sydlige Europa ganske innlysende. Det må nesten gå an å si at ideen til Solgården ligger så snublende nær at det kan synes merkelig at den ikke har oppstått før. Men når den melder seg, kommer den med kra�.

solgården_21-12-2011.indd 25 03/01/12 11.03

Andre del

Et sted i solen

Det tar omkring fem år �a aksjons-komiteen er opprettet til Solgården kan åpnes i 1972. I løpet av disse fem årene legges det en plattform som Solgården

senere har kunnet utvikle seg i forhold til.

solgården_21-12-2011.indd 26 03/01/12 11.03

27Aksjonskomiteen blir opprettetHøsten 1966 er alle områdeoverlegene i åndssvakeomsorgen samlet på Utstein Kloster utenfor Stavanger. På forhånd har � orbjørn Blom-Bak-ke og Gunnar Spansdahl lagt opp sin lille slagplan:

Gunnar Spansdahl skal redegjøre for sine gode erfaringer med fe-riereiser til Benidorm i Spania for ulike pasientgrupper. Når denne in-

Pionerene forsamlet. Bak � a venstre: � orbjørn Blom-Bakke, Gunnar Hilde, Asbjørn Barlaup, Christopher Lohne-Knudsen. Foran � a venstre: Gunnar Spansdahl, Harald Bastiansen, Jacob Fr. Furøy, Wenche Foss Stang.

solgården_21-12-2011.indd 27 03/01/12 11.04

28

formasjonen er vel fordøyet av områdeoverlegene, skal Blom-Bakke og Spansdahl legge frem sitt forslag om et feriesenter på Costa Blanca.

Forslaget blir hilst med glede. �orbjørn Blom-Bakke og Gunnar Spansdahl får i oppdrag å opprette en aksjonskomite. De to legene snak-ker sammen og  nner ut at de trenger å styrke aksjonskomiteen med noen som har økonomisk og juridisk kompetanse og som samtidig har handlekra­ og forståelse for saken.

Mens �orbjørn Blom-Bakke tar kontakt med sin gamle venn Jon Rokk i Villajoyosa, har Gunnar Spansdahl en samtale med sin venn fra gymnastiden, Harald Bastiansen, administrerende direktør i KLP, Kom-munal Landspensjonskasse. Samtidig kommer han til å tenke på deres felles venn Gunnar Hilde, som er jurist og rådmann i Bærum. Gunnar Hilde kjenner han godt fra en felles fortid, de har sittet sammen i tyske konsentrasjonsleire fra 1943 til 1945.

�orbjørn Blom-Bakke melder seg hos sin venn Asbjørn Barlaup, tid-ligere medlem av kompani Linge og nå redaktør i avisen Verdens Gang. Han spør også Christofer Lohne-Knudsen, Statens overlege i psykiatri.

For alle handler det om dette: Det skal bygges et feriehjem for psy-kisk utviklingshemmede i Spania. Om de vil bidra med sine kontakter, sin kunnskap, sitt engasjement og noe av sin tid?

En mann for sin tidOppbyggingen av velferdsstaten skaper mange nye arbeidsplasser i of-fentlig sektor. Den gir også rom for store entrepriser mellom private og o£entlige aktører og for en helt ny type ledere og samfunnsaktører.

Dette er mennesker som sikkert kunne gjøre karriere både i det pri-vate næringslivet eller innen forskning og undervisning, men som bru-ker sine talenter på forskjellige poster i den o£entlige sektor eller i nær-heten av denne. På hver sine poster deltar de i det arbeiderpartistyrte Norges store prosjekt i etterkrigstiden, oppbyggingen av velferdsstaten med like rettigheter for alle.

En slik mann er Harald Bastiansen. Harald Bastiansen er prestesønn fra Kampen. Hans far, Alf B. Bas-

tiansen, ble kjent som „den røde presten fra Kampen“, og var en av de prester som forente sitt evangeliske oppdrag i menigheten med et sterk sosialt engasjement for samfunnets fattige.

solgården_21-12-2011.indd 28 03/01/12 11.04

29

I det første etterkrigsåret er Harald Bastiansen ferdig utdannet aktuar. I 1949 blir han ansatt i KLP, Kommunenes Landspensjonskasse, hvor han blir direktør allerede året etter.

Ved siden av å bygge opp Kommunenes Lands-pensjonskasse og utvikle fremtidens pensjons-ordninger, er Harald Bastiansen opptatt av sosiale hjelpetiltak for de svakest stilte i samfunnet. Disse hjelpetiltakene er viktige deler av velferdsstatens utforming.

I sin yrkesutøvelse i Kommunenes Landspen-sjonskasse og i sine øvrige verv gjør Harald Bastian-sen seg gjeldende som en resultatorientert og handle-kra� ig mann. Han har også en vid kulturell horisont. Hans morbror er jølstermaleren Nikolai Astrup.

Harald Bastiansen blir ikke særlig forbauset når han i 1967 får besøk av områdeoverlege i psykiatri for Østlandet, Gunnar Spansdahl. De er gamle ven-ner fra gymnaset.

Nå har Gunnar Spansdahl et spørsmål: „Om vennen Harald kan ten-ke seg å være med i aksjonskomiteen for bygging av et feriehjem for psy-kisk utviklingshemmede i Spania.“

Harald Bastiansen tenker ikke lenge. Svaret er ja.

En nordmann i VillajoyosaEtterkrigstidens Spania er preget av økonomisk stagnasjon, politisk un-dertrykkelse under general Franco og av at Spania holdes utenfor felles-skapet med de andre europeiske landene.

Utover på 60-tallet begynner det å skje en blomstring. General Fran-co innfører økonomiske reformer og åpner det fremdeles fattige landet for utenlandske investeringer. Utviklingen som kalles for det spanske mirakel skyter fart. I løpet av få år skal Spania også få del i velstandsøk-ningen i etterkrigstidens Europa.

Den nye åpenheten trekker mange forskjellige slags mennesker til Spania. Noen av dem ser for seg en enestående utvikling, ikke minst i ei-endom og turisme. En av disse er nordmannen Jon Rokk.

29

Harald Bastiansen var Solgårdens styreformann � a 1968 til 1996.

solgården_21-12-2011.indd 29 03/01/12 11.04

30

Det fortelles at han kommer til området rundt den lille byen Villajo-yosa allerede i 1959. Der overtar han, igjen ifølge fortellingen, hele åssi-den „El Paraiso“ ned mot stranden med samme navn i bytte mot en las-tebil. Det skjer allerede året etter at Franco har opphevet visumtvangen til Spania.

Jon Rokk har sjarm og visjoner. Nå inviterer han folk fra hele Skandina-via ned for å se på det han mener vil bli Europas „Florida“. Hit skal men-nesker komme fra det høye nord, kjøpe seg feriehus og slå seg ned for kor-tere eller lengre tid på Costa Blanca, en av Spanias solrike kyststriper.

Femti år etter har Jon Rokk fått nesten helt rett. Men på et ikke uve-sentlig punkt tok han feil.

Utbyggingen for de norske i dette området kom ikke i og rundt Villa-joyosa.

30

Forretningsmannen Jon Rokk på befaring på det som skulle bli

Solgårdens tomteland.

solgården_21-12-2011.indd 30 03/01/12 11.04

31

Villajoyosa �kk riktignok sin tilmålte andel av turismen, men forble i mange år likevel den samme vennlige landsby som før, med sin spe-sielle gamleby, sin lokalhavn med en aktiv �ske�åte og sine sjokolade-fabrikker.

Men noe nytt får Villajoyosa etter at de to barndomsvennene Jon Rokk og �orbjørn Blom-Bakke hadde vært på sine ekskursjoner: Oppe i åsen over byen begynner det å reise seg en hvitkalket bygningsmasse.

Snart vet alle i Villajoyosa hva det er. Hacienda del Sol er under bygging.

Blom-Bakke finner en tomtDet er fremdeles 1967.

�orbjørn Blom-Bakke har kjørt den lange veien tilbake til Norge. Om høsten møtes Aksjonskomiteen to ganger i Oslo.

�orbjørn Blom-Bakke forteller om sine møter med Jon Rokk og om mulighetene som nå åpner seg i det nye Spania som stiger frem. Han forteller om tomten som han og Jon Rokk har funnet frem til. Det er to tomteland det er snakk om, Damunt L’Orta og Tosal de la Huerta, på til sammen 390 mål land som kan bebygges.

Aksjonskomiteen lar ikke tiden gå fra seg. Snart er den i full gang med å undersøke �nansieringsmulighetene og utforme vedtektene til A/L Ferie- og helsesenter for psykisk utviklingshemmede.

I februar 1968 tar �orbjørn Blom-Bakke med seg Gunnar Spansdahl til Spania. Sammen er de to legene gjester hos Jon Rokk. Nå skal det handles tomt!

De er alle enige om at tomtelandet i åsen over byen egner seg ypper-lig til formålet, men eieren er vanskelig. Prisen blir for høy. Jon Rokk kommer med et annet forslag. Det blir skrevet kontrakt for eiendommen „El Charco“ på 90 mål byggeland, med angrefrist for denne handelen.

Solgårdens tomteland blir kjøptTilbake i Norge opplever Blom-Bakke og Spansdahl at Aksjonskomiteen er skuµet. Hvorfor ble ikke den største tomten kjøpt? Her skal det byg-ges stort og være muligheter for utvidelse!

solgården_21-12-2011.indd 31 03/01/12 11.04

32

Det blir tatt kontakt med Jon Rokk. Kan han forhandle en gang til? Nå er det jo inngått avtale om en annen tomt, og dermed er det ingen grunn for selgeren til å presse prisen til urimelige høyder.

Jon Rokk arbeider videre med saken, til tross for at det er han selv som eier eiendommen „El Charco“.

I forbindelse med en WHO-kongress i Madrid før påske i 1968 under-søker Christofer Lohne-Knudsen med spanske myndigheter om det er mulig å få godkjent et ferie- og helsesenter for psykisk utviklingshem-mede i Spania. Jon Rokk inviterer Lohne-Knudsen og hans kone som påskegjester til Villajoyosa.

I løpet av påsken gjør Lohne-Knudsen seg tre turer opp til den muli-ge tomten. Han rusler omkring over de 390 målene. Tomten ligger høyt, med fritt utsyn over Middelhavet fra de �este utkikkspunkter. Det får Christofer Lohne-Knudsen til å nikke fornøyd. Han ser for seg veier og hus, beplantning, svømmebasseng og glade mennesker fra Norge, psy-kisk utviklingshemmede med sine hjelpere og støtter. Det kjennes rett!

På vegne av Aksjonskomiteen fremforhandler overlegen Christofer Lohne-Knudsen en pris. Den er på tre millioner og fem hundre pese-tas. Det tilsvarer trehundreogfemti tusen kroner. Femti tusen må betales straks og resten innen 4. juli 1968.

10. april undertegner Christofer Lohne-Knudsen og Jon Rokk kjøpe-kontrakten.

Jon Rokk er sjenerøs og legger ut av sine egne midler for de femti tu-sen i håndpenger. Aksjonskomiteens medlemmer forskutterer senere dette med sine egne midler. Hjelperen Rokk er holdt skadesløs.

Men hvorfra skal komiteen så få de tre hundre og femti tusen krone-ne som trengs for å innløse tomten?

Svaret ligger hos en mann som mange av dem kjenner.

En handlekraftig kapellanI Kristiansand rusler det rundt en mann som smiler og hilser på alle dem han møter. Rett som det er kommer det mennesker bort for å snakke mer inngående med ham eller legge noe i mannens hånd. Han takker og tar imot.

Denne mannen er kapellan Olav Kristian Strømme. Om ikke så lenge skal han fylle 60 år.

Bildet t.h. Solgårdens pionerer hadde store drømmer og planer.

Men så de for seg hvordan Solgården

skulle �emstå omkring 40 år etter åpningen?

solgården_21-12-2011.indd 32 03/01/12 11.04

33

solgården_21-12-2011.indd 33 03/01/12 11.04

34

Olav Kristian Strømme kunne kanskje ha blitt en av etterkrigstidens store forretningsmenn og gründere, men det ble han ikke. Han ble prest, � lantrop og en nærmest genial pengeinnsamler.

Innsamlingsvirksomheten tok for alvor av på sekstitallet. I en pe-riode på tolv år samlet Olav Kristian Strømme inn nærmere tretti mil-lioner kroner til et hundretalls prosjekter i nært samarbeid med mis-jonsfolket hjemme og misjonærene ute. Mest kjent ble kanskje Agnar Espegren og Annie Skau Berntsen i Hong Kong, men Strømme samlet

Presten Olav Kr. Strømme hadde et sterkt engasjement

for psykisk utviklings-hemmede også før han

ble en av Solgårdens viktigste støttespillere.

solgården_21-12-2011.indd 34 03/01/12 11.04

35

inn til fengselsarbeid i Norge og til kirkebygging og sosialt arbeid både i Asia og Afrika.

Det var bruken av annonser som �kk kjøpmannssønnen Olav Kristian Strømme til å lykkes som pengeinnsamler.

Disse annonsene, med sine røde rammer, var å �nne i over tretti norske aviser, blant dem Dagbladet. „Hvorfor er ikke du misjonær?“ spurte Strømme i annonsene. Og svaret var enkelt: Ved å gi av dine midler kan du selv bli misjonær når du støtter misjonærenes viktige arbeid.

Olav Kristian Strømme drev sitt innsamlingsarbeid fra Domkirkens prestekontor. Der befant han seg allerede fra klokken seks om mor-genen. Når det pastorale kontoret åpnet, hadde pastor Strømme alle-rede arbeidet i mange timer med å planlegge annonser og adminis-trere innsamlingsvirksomheten ved å holde pinlig orden på gaver og takkebrev.

Men Olav Kristian Strømme hadde også noe annet som opptok ham mye. Tidlig på femtitallet hadde han blitt med i fylkeskomiteen i Vest-Agder som delegat i Samordningsrådet for Åndssvakesaken i Norge. I 1958 ble han viseformann i ledelsen, og fra 1962 var den handlekra�ige kapellanen blitt Samordningsrådets formann.

Mot slutten av april i 1968 blir Olav Kristian Strømme invitert til et møte med Christofer Lohne-Knudsen i Oslo. De kjenner hverandre fra Samordningsrådet. Møtet �nner sted på Indremisjonshotellet i Staf-feldtsgate i Oslo.

Spørsmålet fra Lohne-Knudsen er enkelt: Om pastor Strømme kan bidra med trehundreogfemti tusen kroner til kjøp av et tomteland i Vil-lajoyosa i Spania?

Olav Kristian Strømme stiller ikke mange spørsmål før han svarer ja til å låne Aksjonskomiteen disse pengene.

Om han så kan tenke seg å sitte i styret for AL Ferie- og Helsesenter for psykisk utviklingshemmede, som skal bli sti�et på konstituerende generalforsamling i mai samme år?

Olav Kristian Strømme svarer ja til dette også. Men han vil ikke sitte der på egne vegne. Han vil representere Samordningsrådet i dette styret. Dette blir senere stadfestet i andelslagets vedtekter. Dermed er en repre-sentant for de psykisk utviklingshemmedes interesseorganisasjon sikret en fast plass i Solgårdens styre.

solgården_21-12-2011.indd 35 03/01/12 11.04