Romerbrevets budskab kap. 1 - 16

(qwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklegenskaberzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmrtyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmrtyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmrtyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmrtyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmrtyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmrtyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmrtyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnmqwertyuiopasdfghjklzxcvbnm)

Romerbrevets budskab kap. 1 - 16Carl Olof Rosenius udlgning af Paulus brev til RomerneOversat ved Hermod Hogganvik Februar 1995Arvens Forlag

IndholdRomerbrevets budskab kap. 1-1611Carl Olof Rosenius udlgning af Paulus brev til Romerne11Forord.12Paulus's brev til romerne. *13Innledning.13Rom 1.19Rom 1. 1:19Rom 1. 2:19Rom 1. 3:19Rom 1. 4:19Rom 1. 5:27Rom 1. 6:31Rom 1. 7:32Rom 1. 8:35Rom 1. 9-10:36Rom 1. 11-12:36Rom 1. 13:37Rom 1. 14:37Rom 1. 15:37Rom 1. 16:38Rom 1. 17:42Rom 1. 18:43Rom 1. 19-20:45Rom 1. 21:46Rom 1. 22:47Rom 1. 23:48Rom 1. 24-25:48Rom 1. 26-27:50Rom 1. 28-31:50Rom 1. 32:52Rom 2.52Rom 2. 1:53Rom 2. 2:53Rom 2. 3:54Rom 2. 4:54Rom 2. 5:55Rom 2. 6:57Rom 2. 7:59Rom 2. 8-9:60Rom 2. 10:60Rom 2. 11:61Rom 2. 12-16:61Rom 2. 17-20:65Rom 2. 21-24:67Rom 2. 25-27:69Rom 2. 28-29:71Rom 3.72Rom 3. 1:72Rom 3. 2:72Rom 3. 3:73Rom 3. 4:74Rom 3. 5:77Rom 3. 6:77Rom 3. 7-8:78Rom 3. 9:80Rom 3. 10:81Rom 3. 11-12:83Rom 3. 13-14:83Rom 3. 15-17:84Rom 3. 18:84Rom 3. 19:85Rom 3. 20:88Rom 3. 21:90Rom 3. 22:98Rom 3. 23-24:100Rom 3. 25-26:105Rom 3. 27:108Rom 3. 28:108Rom 3. 29-30:108Rom 3. 31:109Rom 4.111Rom 4. 1:112Rom 4. 2-3:113Rom 4. 4-5:117Rom 4. 6-8:121Rom 4. 9-10:125Rom 4. 11-12:125Rom 4. 13:128Rom 4. 14:130Rom 4. 15:130Rom 4. 16-17:131Rom 4. 18:134Rom 4. 19:135Rom 4. 20-21:136Rom 4. 22:138Rom 4. 23-24:139Rom 4. 25:139Rom 5.143Rom 5. 1-2:144Rom 5. 3:153Rom 5. 4:153Rom 5. 5:153Rom 5. 6:160Rom 5. 7:160Rom 5. 8:160Rom 5. 9:166Rom 5. 10:166Rom 5. 11:170Rom 5. 12:172Rom 5. 13-14:175Rom 5. 15:178Rom 5. 16:181Rom 5. 17:182Rom 5. 18-19:188Rom 5. 20:193Rom 5. 21:196Rom 6.198Rom 6. 1:198Rom 6. 2:199Rom 6. 3:201Rom 6. 4:206Rom 6. 5:208Rom 6. 6:211Rom 6. 7:214Rom 6. 8:214Rom 6. 9:216Rom 6. 10:217Rom 6. 11:217Rom 6. 12:218Rom 6. 13221Rom 6. 14:222Rom 6. 15:226Rom 6. 16:226Rom 6. 17:228Rom 6. 18:230Rom 6. 19:232Rom 6. 20:235Rom 6. 21:235Rom 6. 22:236Rom 6. 23:236Rom 7.241Rom 7. 1:241Rom 7. 2:242Rom 7. 3:242Rom 7. 4:243Rom 7. 5:248Rom 7. 6:250Rom 7. 7:255Rom 7. 8:259Rom 7. 9:263Rom 7. 10:266Rom 7. 11:266Rom 7. 12:269Rom 7. 13:270Rom 7. 14:277Rom 7. 15:280Rom 7. 16:283Rom 7. 17:283Rom 7. 18:285Rom 7. 19:288Rom 7. 20:289Rom 7. 21:290Rom 7. 22-23:291Rom 7. 24:295Rom 7. 25:296Rom 8.299Rom 8. 1:300Rom 8. 2:303Rom 8. 3:307Rom 8. 4:313Rom 8. 5:316Rom 8. 6:318Rom 8. 7:319Rom 8. 8:323Rom 8. 9:323Rom 8. 10:328Rom 8. 11:331Rom 8. 12-13:332Rom 8. 14:339Rom 8. 15:342Rom 8. 16:348Rom 8. 17:350Rom 8. 18:357Rom 8. 19-22:359Rom 8. 23:364Rom 8. 24:368Rom 8. 25:371Rom 8. 26:372Rom 8. 27:375Rom 8. 28:376Rom 8. 29:383Rom 8. 30:385Rom 8. 31:387Rom 8. 32:389Rom 8. 33:395Rom 8. 34:398Rom 8. 35:402Rom 8. 36:406Rom 8. 37:407Rom 8. 38-39:409Rom 9.418Rom 9. 1-2:420Rom 9. 3:421Rom 9. 4-5:422Rom 9. 6:426Rom 9. 7:427Rom 9. 8:428Rom 9. 9:430Rom 9. 10-12:430Rom 9. 13:431Rom 9. 14:434Rom 9. 15:434Rom 9. 16:439Rom 9. 17:441Rom 9. 18:442Rom 9. 19:443Rom 9. 20-21:444Rom 9. 22-23:446Rom 9. 24:449Rom 9. 25-26:449Rom 9. 27:451Rom 9. 28:452Rom 9. 29:452Rom 9. 30-32:453Rom 9. 33:460Rom 10.462Rom 10. 1:462Rom 10. 2:463Rom 10. 3:465Rom 10. 4:468Rom 10. 5:471Rom 10. 6-7:473Rom 10. 8:473Rom 10. 9:478Rom 10. 10:480Rom 10. 11:483Rom 10. 12:485Rom 10. 13:486Rom 10. 14-15:487Rom 10. 16:491Rom 10. 17:492Rom 10. 18:492Rom 10. 19:493Rom 10. 20:494Rom 10. 21:494Rom 11.497Rom 11. 1:497Rom 11. 2-4:498Rom 11. 5:500Rom 11. 6:501Rom 11. 7:505Rom 11. 8:507Rom 11. 9-10:510Rom 11. 11:513Rom 11. 12:515Rom 11. 13-14:516Rom 11. 15:517Rom 11. 16:517Rom 11. 17-18:520Rom 11. 19:521Rom 11. 20:521Rom 11. 21:521Rom 11. 22:523Rom 11. 23:527Rom 11. 24:527Rom 11. 25:528Rom 11. 26:529Rom 11. 27:529Rom 11. 28:532Rom 11. 29:533Rom 11. 30-31:535Rom 11. 32:535Rom 11. 33-36:538Rom 12.541Rom 12. 1:542Rom 12. 2:550Rom 12. 3:555Rom 12. 4-5:558Rom 12. 6-8:561Rom 12. 9:567Rom 12. 10:570Rom 12. 11:571Rom 12. 12:573Rom 12. 13:578Rom 12. 14:579Rom 12. 15:581Rom 12. 16:582Rom 12. 17:584Rom 12. 18:586Rom 12. 19:587Rom 12. 20:589Rom 12. 21:590Rom 13.591Rom 13. 1:592Rom 13. 2:594Rom 13. 3-4:595Rom 13. 5:599Rom 13. 6:599Rom 13. 7:600Rom 13. 8:601Rom 13. 9:604Rom 13. 10:605Rom 13. 11-12:608Rom 13. 13:611Rom 13. 14:613Rom 14.614Rom 14. 1:615Rom 14. 2:616Rom 14. 3:617Rom 14. 4:618Rom 14. 5:619Rom 14. 6:620Rom 14. 7-8:621Rom 14. 9:623Rom 14. 10:624Rom 14. 11:626Rom 14. 12:627Rom 14. 13:627Rom 14. 14:628Rom 14. 15:629Rom 14. 16:630Rom 14. 17:631Rom 14. 18:635Rom 14. 19:636Rom 14. 20:636Rom 14. 21:637Rom 14. 22:638Rom 14. 23:639Rom 15.640Rom 15. 1:640Rom 15. 2:643Rom 15. 3:644Rom 15. 4:647Rom 15. 5-6:649Rom 15. 7:651Rom 15. 8-9:654Rom 15. 10:656Rom 15. 11:656Rom 15. 12:656Rom 15. 13:660Rom 15. 14:662Rom 15. 15-16:663Rom 15. 17:664Rom 15. 18-19:665Rom 15. 20-21:666Rom 15. 22:667Rom 15. 23-24:667Rom 15. 25:668Rom 15. 26:669Rom 15. 27:670Rom 15. 28:671Rom 15. 29:672Rom 15. 30:672Rom 15. 31:674Rom 15. 32:675Rom 15. 33:676Rom 16.676Rom 16. 1-2:676Rom 16. 3-4:677Rom 16. 5:678Rom 16. 6:679Rom 16. 7:679Rom 16. 8-9:679Rom 16. 10:680Rom 16. 11:680Rom 16. 12:680Rom 16. 13:681Rom 16. 14-15:682Rom 16. 16:682Rom 16. 17:682Rom 16. 18:687Rom 16. 19:689Rom 16. 20:690Rom 16. 21:692Rom 16. 22:692Rom 16. 23:692Rom 16. 24-25:693Rom 16. 26-27:696

Romerbrevets budskab kap. 1-16

Carl Olof Rosenius udlgning af Paulus brev til Romerne

Oversat ved Hermod Hogganvik

Februar 1995

Arvens Forlag

Forord.

Carl Olof Rosenius ble fdt 3.februar 1816 i Vsterbotten i Sverige. Han dde 24/2-1868, bare 52 r gammel. En markert vekkelsesbevegelse ble skapt ved hans forkynnelse, bde i Sverige, Danmark og Norge, og budskapet hans har satt dype spor etter seg i vre land.

C.O.Rosenius gav ut oppbyggelsesbladet "Pietisten", som bemerkelsesverdig nok p 1850-tallet hadde et tingertall som nrmet seg det dobbelte av den tids strste avis i Sverige: Aftonbladet. Det understreker at "Guds ord hadde stor framgang og fikk makt" gjennom det budskap han fikk formidle.

Fra bladet "Pietisten" er s artiklene hans senere samlet og gitt ut i bker. Mest kjent er vel hans store "Husandaktsbok", og "Veiledning til fred", som begge fremdeles leses og blir til stor velsignelse. Boka "Fader vr" kom 1989 i ny oversettelse. Ogs sanger han skrev har vi enn i sangbkene vre.

----------

Da "Fader vr" kom ut p ny, ble det reist sprsml om f en ny oversettelse av C.O.Rosenius's tolkning av Romerbrevet. N foreligger de fem frste kapitlene i ny utgave. Volumet tilsier at en mtte begrense seg til de frste fem kapitlene i n bok. Men det passer ogs greit stoppe opp her. Rosenius sier selv at "i de fem frste kapitlene er den store lren om rettferdiggjrelsen ved tro omhandlet mer utfrlig enn noe annet sted i Den Hellige Skrift". Om Gud vil kan det ogs bli aktuelt oversette/utgi mer av hans Romerbrevs-tolkning. Derfor har vi i denne boka uavkortet tatt med Rosenius's forord som omtaler alle 16 kapitlene.Videre i Romerbrevet er jo ikke minst helliggjrelsen mer utfrlig behandlet, og det er av meget stor betydning. Men alle vil, nr de har lest denne boka, erkjenne at her har vi "alt vi trenger til liv og salighet". Her lrer synderen kjenne Stedfortrederen, Kristus Jesus, "han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjrelse og forlsning".

Nr dette n gis ut i ny oversettelse, er den helt vesentlige rsaken at det i vrt land i dag er en markert mangel p Bibelens rene og klare lre. Bibelen advarer mot "en annen Jesus", "en annen nd" og "et annet evangelium" (2 Cor 11:3-4). For apostlene betd "lre", og det " lre": forkynnelsen av evangeliets frelsesbudskap for menneskene. Jesus sa om Paulus at "han er et utvalgt redskap for meg". Om apostlene generelt sa Jesus at "den som hrer dere, hrer meg". Martin Luther sier om Romerbrevet, at "dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium".

Rosenius sier i et annet skrift, under emnet "Guds hellige lov: "Men s sier du kanskje: Gud er jo dog for Kristi skyld ndig, s han forlater syndene, nr jeg mislykkes i holde hans bud. Nei, Gud er aldeles ikke ndig mot noe menneske som ikke til fullkommenhet oppfyller alle budene - ! Noe helt annet er det med dem som ved troen har Kristi rettferdighet. Disse skylder ikke loven noe som helst, for (merk) ved Jesus Kristus har de akkurat den rettferdighet som loven krever (Rom 4). "For det som var umulig for loven, fordi den var maktesls p grunn av kjdet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Snn" (Rom 8:3). Kort sagt: De er ikke under loven, men under nden (Rom 6:14-15)".

Dette sitatet kunne sttt som et konsentrat av det hovedbudskapet som gr som en rd trd gjennom hele denne boka, svel som i Rosenius's skrifter generelt.

----------

Noen vil bemerke at Rosenius bruker svrt mye gjentakelser. Noe av dette kunne vrt kortet ned i en ny oversettelse, kunne noen mene. Vr da endelig klar over hvorfor det ikke er gjort. Vi skal nemlig ikke s snart tilskrive disse gjentakelsene hverken C.O.Rosenius's menneskelige, eller hans samtids mulige tendenser. F.eks. sier Luther at jo lenger han lever, jo mer erfarer han hvor vanskelig det er fatte, og holde fast ved, denne store hovedlren: Rettferdigheten i Jesus Kristus alene. Den samme erfaring gjr ethvert menneske som lever med Gud i Kristus Jesus. De m stadig ha dette budskapet gjentatt og gjentatt for sitt hjertes rer. Det er nettopp disse sjelene fienden setter inn mot, for ta skatten fra dem. De som sover, lar han vre i fred.

Vi skal ogs huske p at det ofte vil bli sltt opp i denne boka, for lese begrensede avsnitt. Rosenius understreker det store i hvordan Gud har inngitt profetene og disiplene selve ordvalget i Bibelen, og variert dette, selv nr samme emne gjentas. Han viser oss at det er gjort nettopp for imteg misoppfatninger som kunne oppst ut fra en enkelt uttrykksform. Da forstr vi at det ogs av den grunn kan vre av stor betydning at enkelte ting stadig gjentas, og i varierte former, slik at mulighetene for ensidige oppfatninger hindres. Derfor har vi hele tiden over alt i boka grundig "forankring" i Skriften. Men det medfrer gjentakelser.

Forvrig br en selvsagt generelt vre meget tilbakeholden med foreta beskjringer av et budskap Gud har gitt gjennom en av sine tjenere - ! Det som betyr noe for den som trster etter "den uforfalskede ndelige melk", er at budskapet ikke "forkynnes med ord som menneskelig visdom har lrt oss, men med ord vi har lrt av nden. At vi tolker ndelige ting med ndelige ord" (1 Cor 2:13).

bevare og videreformidle dette ndens budskap, har selvsagt vrt mlet ved oversettelsen, og som derfor mtte prioriteres framfor "lettere" og mer moderne norsk sprkbruk.

Dette budskapet er en bibelhyskole. Det er sjelesorg som setter mennesker i frihet, om Gud ved sin nd fr slippe til og penbare det. Men les endelig boka sammenhengende, fra frste til siste side! Frst da fr Bibelens budskap mte deg gjennom dette. Da blir det ogs en god oppslagsbok for deg senere. Les det i bnn om Guds penbarelse over ordene! Og du skal f oppleve Herren tale til deg om "Guds hemmelighet, som er Kristus".

Vi takker Gud for det han her har penbart gjennom denne tjeneren vi ikke har kjent - et budskap som er like aktuelt i dag som da det ble formidlet gjennom Carl Olof Rosenius.

Mandal, februar 1995.

Hermod Hogganvik

Paulus's brev til romerne. *

Innledning.

Luther sier: "Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium. Det vil vre av stor betydning for en kristen at han ikke bare kan dette ordrett utenat. Han br ogs hver dag vre opptatt med det, som sjelens daglige brd. Det kan aldri leses og granskes for grundig. Og jo mer det brukes, desto mer verdifullt blir det, og desto bedre smaker det."

Dette er dype sannheter. For dette brevet er som et kort sammendrag av alt det Gud har penbart for oss i sitt ord, om hans vilje, og om hva han har bestemt skal vre den eneste veien til frelse for menneskene. Med et veldig ndens budskap fr vi her alt det viktigste Skriften lrer: Om hvordan Gud taler gjennom sitt verk i naturen, og i menneskenes hjerter, og deretter: ndvendigheten av Guds strenge dom p den ytterste dag. Vi ser hele menneskeslektens helt igjennom fordervede natur og fortapte tilstand. Vi ser den rette bruken av loven, Guds egentlige hensikt med loven, og hvordan den virker i en sann omvendelse. Framfor alt ser vi hvorfor Guds Snn ble sendt til verden, den store gjerning han hadde utfre, og om rettferdiggjrelsen ved troen p ham.

*All den kunnskap vi trenger om den hellige forfatteren av dette brevet, apostelen Paulus, har vi i Apostlenes gjerninger. Der leser vi i det niende kapittel om hans gudgitte omvendelse. I alle kapitlene f.o.m. det trettende hrer vi om hans tid som apostel, hans reiser, forkynnelse, og de lidelsene han mtte igjennom. Dette brevet til romerne har apostelen skrevet i Korint, p et tidspunkt da han enn ikke hadde vrt i Rom, etter hva en antar i r 57, og helt sikkert fr sitt frste fangenskap i Rom. Dermed var der enn ingen forsamling i Rom, som han hadde stiftet. Den frste antydningen vi finner i Skriften om opprinnelsen til en forsamling i Rom, er den korte anmerkningen i Act 2:10, at p den store pinsehytiden, da Guds nd ble utgytt over apostlene, var der ogs "tilreisende fra Rom". Nr disse kom tilbake til Rom, var det uten tvil de som ble frstegrden til en Guds menighet i denne byen, som da var den hedenske verdens hovedstad. I de hilsener vi finner i dette brevets sekstende kapittel ser det likevel ut som om der var mange i Rom som Paulus kjente personlig. De var blitt omvendt ved hans forkynnelse i Hellas. Vi legger merke til at de fleste av disse hilsener gr til personer med greske navn. Mennesker fra alle jordens kanter reiste jo stadig til verdens hovedstad, og da var det jo heller ikke underlig at kristendommens skorn tidlig ble frt dit, og at man i slike forsamlinger fikk en blanding av jder og grekere. Til disse i Rom skrev n "hedningenes apostel" dette brevet, hvor han mer fullstendig enn i noe annet brev utlegger den kristne troens lre. Med tanke p det nske vi ser Paulus har, om at han p sin reise til Spania mtte f komme til Rom og oppholde seg der en tid, sier dr.Philippi "at han har med dette brevet villet gi de kristne i Rom en erstatning for et personlig besk og forkynnelse iblant dem. Det var dette som ogs var siktemlet med brevet hans, at de skulle f den forkynnelse de ville ftt ved et besk fra ham - konf. Rom 1:15 -. Derfor finner vi i dette brevet en mer fullkommen utlegging enn i noe annet apostelbrev, om alt det vesentligste Skriften lrer om den kristne tro."

Her finner vi Skriftens lre om de viktigste sprsmlene: om menneskenes forsoning og helliggjrelse, om nde og om gjerninger, om frelse og fordmmelse, om utvelgelse og forkastelse, om hvordan de troende kan st fast og ha visshet om evig liv under de strste trengsler. Vi undervises om hvordan motgang er nyttig, og om hvordan Gud p de herligste mter velsigner sitt folk nettopp i trengsler. Vi lrer om hvordan Gud har vendt seg til hedningene og kaller dem til sitt rike, om hvordan jdene ble forkastet, og om hvordan de til slutt p nytt skal "innpodes" i treet: Guds rike. Her finner vi grunnreglene for hvordan den sanne gudfryktighet skal leves ut i det daglige livet. Det omfatter alt det vi skylder Gud, oss selv, og vr neste, hele veien sterkt understreket av hva Guds ord sier m vre selve drivkraften i alt dette.

I likhet med de fleste brevene Paulus har skrevet, finner vi at ogs dette brevet etter sitt innhold har to hoveddeler: den frste delen utgjr selve lren om veien til salighet, om Kristus og rettferdigheten ved tro. Dette finner vi utlagt gjennom de frste elleve kapitlene. Den andre delen inneholder formaningene til et kristent liv, og dekker de fem vrige kapitlene. Gjennom den frste delen legges grunnvollen i hjertene, for evig liv og helliggjrelse. P denne grunnvollen bygges s kristenlivets gull, slv og edle stener, gjennom budskapet i den andre delen.

Nr apostelen i den frste delen forkynner troen p Guds Snn som eneste vei til frelse for alle mennesker, s mter han selvsagt frst de vanlige fornuftens motsigelser. Men ikke nok med det, den romerske forsamlingen bestod ogs tildels av omvendte jder. En slik forkynnelse passet derfor ikke inn i deres forhold til den gamle pakt, som Herren Gud hadde opprettet med dem, og som de enn hang fast ved.

Nr han n pner himmerikets dr bare ved troen p Kristus, ikke bare for jder, men ogs for hedningene, er det derfor helt ndvendig at han ogs kommer nrmere inn p jdenes situasjon. De mente jo Gud hadde anvist dem en annen vei til frelse. Dette er grunnen til at det i den frste hoveddelen tales svidt mye om jdene.

Nr vi ved Guds nde skal kunne utlegge budskapet i dette store og ndrike brevet, er det naturlig at vi begynner med ta for oss selve tankegangen gjennom hele brevet. Det vil samtidig gjre det mye lettere oppfatte budskapet i brevets forskjellige deler.*

*Dessuten henviser vi til Luthers utlegging om de mest betydningsfulle ordene, i hans sterke og lrerike "Forord til Romerbrevet".

I de fem frste kapitlene er den store lren om rettferdiggjrelse ved tro omhandlet mer utfrlig enn noe annet sted i Den Hellige Skrift.

I apostelens utlegging over dette emne gr det frst klart fram at menneskene bare har to veier velge mellom, til saligheten: enten den veien som loven forkynner: gjennom vre gjerninger. Eller den veien evangeliet forkynner: gjennom nde ved Jesus Kristus. Den frste er for all evighet stengt for menneskene. Paulus sier i Rom 3:20: "Derfor blir intet kjd rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger". For den som vil f evig liv hos Gud, gjenstr s bare den siste veien: gjennom troen p Jesus Kristus. Herren selv sier: "Jeg er veien...ingen kommer til Faderen uten gjennom meg" (Joh 14:6 svensk overs.). Dette er den ene hovedsannhet apostelen forkynner her.

Den andre store sannheten han innprenter, er at rettferdiggjrelsen av nde, ved troen p Jesus Kristus, er for alle mennesker uten forskjell, bde for jder og hedninger, og at det skille som loven har satt mellom dem er fullkomment opphevd i sprsmlet om frelsen. Men han slr kraftig fast at jdene, svel som hedningene, ligger under Guds dom, fordi alle er syndere og skyldige til dden. Ved egne gjerninger kan hverken den ene eller den andre unng fordmmelsen. Paulus blottstiller begge. Han stiller hedningene overfor den grove urettferdighet og blindhet som rdet hos dem og deres vise menn, som de var s stolte av. Og han snderknuser jdene ved vise at de var belastet med de samme syndene som hedningene. P den mten river han egenrettferdighetens trst vekk under ethvert menneske, og viser alle som n den samme redning: Kristus alene!

I det frste kapitlet begynner apostelen straks rette vr oppmerksomhet mot Guds Snn, hans komme som menneske til vr jord, og hans guddomsvesen fra evighet av. Dette var hovedinnholdet i det evangelium han var kalt til forkynne. Etter en kort innledning, som likevel har et mektig budskap, uttrykker han i [[v. 16 >> Rom 1:16]] summen av hans budskap: Kristi evangelium, Guds kraft til frelse for hver den som tror - for i det penbares Guds rettferdighet ([[v. 17 >> Rom 1:17]]). Hvis ikke en slik rettferdighet var tilveiebrakt for oss, s ville alle mennesker ha mtte lide straffen for hver eneste synd de hadde begtt, overensstemmende med hva den evige Gud har uttalt om hvordan hans vrede skulle komme over alle menneskers ugudelighet og urettferdighet. Dette er virkelighetens store sannheter, som apostelen s fortsetter utdype.

Det frste omrde apostelen omtaler er menneskenes fortapte tilstand. Han viser at alle mennesker totalt mangler enhver form for rettferdighet, og er av naturen fanget under syndens makt. Han overbeviser frst hedningene om denne hjertets "ugudelighet", og dermed ogs "urettferdighet". De tilba ikke lenger Gud, p tross av at de bare gjennom den synlige skapningens verk hadde nok kunnskap om hans makt og guddom, s de mtte vite at de stod til ansvar overfor Gud. De hadde trampet p den lov som var skrevet i deres hjerter, og syndet mot sitt klare kjennskap til det som er Guds vilje. Derfor faller de alle under dommen som forkynner fortapelse over alle dem som var lydige mot urettferdigheten. Denne tilstand skal penbares for dem "p den dag da Gud skal dmme det skjulte hos menneskene" (Rom 2:16).

Med samme tyngde holder han i andre kapittel fram for jdene deres overtredelser og skyld. Ja, faktisk med enn strre tyngde, fordi jdene hadde jo den fordel framfor hedningene at de hadde hatt Guds ord, slik det var gitt dem.

I de to frste kapitlene har Paulus ved ugjendrivelige bevis latt oss f se at bde hedningene og jdene, alle som n, str skyldige etter Guds rettferdige dom. I begynnelsen av tredje kapittel imtegr han noen innvendinger nr det gjelder forholdet med jdene. S tar han videre i dette kapitlet alle mennesker under ett, og mter oss med en forferdelig oppsummering av hele menneskeslektens skyld og syndeforderv. Han viser at det finnes ingen som er rettferdig, ikke en eneste. Alle er veket av, i sin natur totalt fordervet, ugudelige og skilt fra Gud. P denne mten fastholder han som udiskutabel sannhet at ethvert menneske i sin naturlige tilstand, etter Guds rettferdige dom er dmt til fortapelse. Mennesket er gjort kjent med Guds lover gjennom ett eller flere av de tre omrdene: skapningens verk, den lov som er skrevet i ethvert menneskes hjerte, eller det guddommelige ord. Men mennesket er opprrskt overfor alt som har med Gud og Guds lover gjre. Og han forklarer uttrykkelig at intet menneske kan bli rettferdig gjennom loven.

Gjennom denne forkynnelsen er s veien banet for det mektige budskapet om Kristus og hans fullbragte verk, som frelste menneskene s fullkomment at det holdt overfor lovens hellige krav, og slik at dens dommer fremdeles stod ved makt. Det loven ikke kunne utrette - ikke p grunn av noen mangel ved den, men p grunn av menneskenaturens udugelighet - det har Gud p alle omrder fullkomment oppfylt ved sin Snn. I seg selv har menneskene ingen som helst rettferdighet. Men Gud har tilveiebragt en rettferdighet for dem.

Denne rettferdigheten, som er uendelig hyere enn den mennesket opprinnelig eide fr fallet, ble skjenket menneskeheten av bare nde, og mottas bare ved tro. Den er tilveiebrakt og str fast for den troendes regning, uten noe som helst hensyn til hva han i fortid eller framtid kan oppvise av lydighet mot Gud. For Guds res skyld er den gitt av bare nde. For den samme Guds res skyld skal den alltid vre bare nde. Hos den troende blir den ogs derfor den frste kilde til takknemlighet og lydighet.

Denne rettferdiggjrelses-veien er ikke i strid med Guds rettferdighet. Den tvertimot p det sterkeste penbarer Guds rettferdighet. Den bygger jo ikke p at det er skjedd noen ettergivelse i forhold til lovens krav, men p at loven er fullbyrdet. S langt fra gjre loven til intet, stadfester den tvertimot loven med all dens re og hellighet.

Denne veien til frelse str like pen for alle, bde jder og hedninger, mennesker av alle folkeslag, p alle utviklingstrinn og med hver sine egenskaper. "Det er ingen forskjell". For alle, uten unntak, er syndere. Og alle, uten noe som helst unntak, er gjenlst. Dette er det apostelen forkynner i det tredje kapitlet.

Det fjerde kapitlet handler om troen, og hvordan en tar imot, og eier, Guds rettferdighet ved troen. Nr menneskene hrer at vi skal bli rettferdige bare ved troen, uten gjerninger, har de alle denne innvendingen: "Hva skal s gode gjerninger tjene til?" Dette imtegr Paulus ved vise at selv Abraham, jdenes stamfar, ikke ble rettferdiggjort ved gjerninger, men ved tro. Dette var hemmeligheten som gjorde ham til alle troendes far, og mnster og forbilde p hvordan alle mennesker, bde jder og hedninger, blir rettferdiggjort.

For at rettferdiggjrelsen ved tro skal bli enn mer opphyet, viser apostelen i begynnelsen av det femte kapitlet noen av dens salige frukter: fred med Gud, visshet om evig salighet, trst og frimodighet under alle slags prvelser o.s.v. Deretter frer han oss like opp p forklarelsens berg, og utsynet pner seg over Guds store plan om menneskenes frelse gjennom Kristus. Det gjr han ved vise oss de to stamfedrene, eller urkildene, til bde synd og rettferdighet, fordmmelse og salighet: Adam og Kristus. I begynnelsen, ved den frste prven Gud satte mennesket p, var det hele menneskehetens sak som sto og falt ved n stedfortreder: Adam. Ved hans fall kom dermed synden, dden og fordmmelsen over alle mennesker. Nr det er forkynt, ligger det pent for Paulus vise selve hovedbudskapet i brevet hans: Guds ndefulle plan med gi den falne verden en ny stedfortreder: Jesus Kristus. Gjennom ham skulle rettferdighet, liv og salighet bli gitt alle dem som ved troen blir forenet med ham.

Nr det s er gjort klart at det bare er i Kristus rettferdighet, liv og salighet rekkes oss, s er det ogs ndvendig for Paulus vise hvorfor da loven ble gitt oss. Det var Moses som kom med den pakt som ble gitt ved loven. N viser Paulus at Gud plasserte lovgiveren Moses mellom Adam og Kristus, for at syndens velde og makt skulle penbares gjennom den hellige loven. P den mten skulle frelsen som rekkes oss i Kristus, gjres stor og herlig. Dermed ser vi i disse fem kapitlene en bestemt plan i Guds rd og husholdning med menneskene. En plan som ingen menneskeforstand noen gang har kunnet tenke ut.

----------

Men lren om rettferdiggjrelsen av bare nde, fullstendig uavhengig av enhver gjerning, kan selvsagt misbrukes. Der vil vre mennesker som i lettsindighet misbruker den til kjdelig fordel, og der vil vre andre som beskylder selve lren for at den nettopp inviterer til den slags. Paulus mter bde misbruket og beskyldningen p den rette mten. Det gjr han i det sjette og dels i det sjuende kapitlet. Han viser at denne lren s langt fra frer til lettsindighet og forakt for Guds lov. Tvertimot er det nettopp rettferdiggjrelsen i Kristi blod som skaper den rette grunn for helliggjrelse. Gjennom den rettferdiggjrende troen forenes vi med Frelseren. Da fdes ikke bare det nye livet i oss, men ogs lengten og kraften til leve etter Guds lov.

Ved sine bud og forbud er det derimot loven som vekker all ondskapen som ligger i menneskehjertet, og hisser den til utbrudd. Samtidig fordmmer loven alle og enhver som fremdeles str under dens herredmme og dommersete. Men ved at de troende er forenet med Kristus, er disse fridd ut fra loven. Og ved at de str under nden, som virker kjrlighet, er de troende satt istand til bre frukt som behager Gud. Fremdeles str det fast at loven i seg selv er hellig, rettferdig og god. Slik er den gitt oss av Gud til overbevise oss om synd, og lrer oss dermed hvor uendelig stor den frelsen er, som gis oss i evangeliet. Ved at den lar oss kjenne vrt hjertes konstant fordervede tilstand, skal loven ogs virke at vi holder oss sterkt knyttet til Herren. Gjennom en talende beskrivelse av sin egen erfaring, viser apostelen hvordan "dette ddens legeme" (Rom 7:24) fortsetter utve sin makt i de troende, og kjemper mot nden, s lenge de er p denne jord.

Som en generell konklusjon p alt som er sagt hittil, forkynner Paulus i begynnelsen av det ttende kapitlet de troendes fullkomne frihet fra fordmmelsen, og hvordan nettopp dette frer til et hellig sinn og vandel. Ingen av disse fruktene ville kunne oppns gjennom loven, men tvertimot ved bli lst fra den. Som motsetning til det kjdelige sinn, som er fiendskap mot Gud, kommer han videre inn p virkningen av at Den Hellige nd bor i de som har ftt Guds nye sinn. Han taler om alle de rikdommene de dermed eier. Midt oppe i de prvelser og lidelser som rammer dem i dette livet, har de mang en stor og evig trst. Det har de i hpet om evig herlighet til slutt, den som hele skapningen sukker etter, i hvordan nden trster i deres skrpelighet, i hvor fast Guds evige utvelgelse str, og i den urokkelige Kristi kjrlighet. Alt sammen fder en triumferende trosvisshet, som dette kapitlet s slutter med.

Etter at Paulus har talt om disse store velsignelsene som de troende har del i, gr tankene hans til den srgelige tilstand hans egne landsmenn befinner seg i. Disse, som var bendet med alle mulige fordeler framfor alle andre folk, hadde likevel, ved sin vantro, mistet det aller strste: den saliggjrende nden. Dette er det apostelen tar opp i det niende kapitlet. Men gjennom en slik tanke og lre som han str for, kan det se ut som om han vil sette til side de lftene Gud hadde gitt jdefolket, og den pakt han jo hadde opprettet med dem. I dette kapitlet mter Paulus en slik innvending ved vise at Skriftens lfter om ndelige velsignelser gjaldt de troende, som er de sanne israelitter, den rette Abrahams tt.

Med flere eksempler fra Skriften viser han at allerede blant de frste slektleddene etter Abraham finner vi tilfeller av konkrete utvelgelser, grunnet p Guds eget frie valg. Disse utvelgelsene har samtidig betydd forkastelse av andre, hvor dermed alle menneskelige forutsetninger har vrt satt til side*. Med denne harde og besynderlige tale angriper han p det sterkeste den oppfatning som sitter dypest i alle mennesker, ikke minst blant jdene: det forventes at Gud skal dmme ut fra menneskelige verdier, at han m ta hensyn til vr innsats, at vi "er aktive kristne". Ja, Paulus slr til og med fast at "s beror det alts ikke p den som vil eller p den som lper, men p Gud som viser miskunn".

*Jakob framfor Esau, Josef framfor de andre og eldre brdrene, p samme mte David, o.s.v.

Endelig gir han s, i [[v. 30-33 >> Rom 9:30-33]] svaret p sin underlige framstilling, og forklarer at alt det han har villet si, var at Gud bare hadde utvalgt dem som hadde tatt sin tilflukt til hans Snn, hadde mottatt rettferdigheten ved troen p ham, og hadde forkastet dem som skte rettferdigheten gjennom gjerninger - og dermed sttte an mot snublesteinen. S fritt er Guds ndevalg. Slik forklarer apostelen sin tale om Guds frie utvelgelse. Dette er apostelens gudgitte budskap som bedre enn noe annet knuser enhver tanke p oppn noe etter kjdet, og forkynner Guds store nidkjrhet for sin Snn og troen p ham.

I det tiende kapitlet er apostelen fortsatt opptatt med forklare grunnen til utvelgelsen og forkastelsen. Han understreker sterkt at selv ikke de jdene som "hadde nidkjrhet for Gud", hadde del i rettferdigheten. Han sier: "Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men skte grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet". Igjen framstiller han de to veiene: rettferdigheten gjennom loven, og - ved tro. Og han gr videre til troens kilde og vesen: utelukkende holde seg til Guds ord. At Israel er forkastet beror ene og alene p deres egen vantro. De har jo, i motsetning til hedningene, hatt Guds ord.

I det ellevte kapitlet avslutter han dette emnet ved forklare enn mer utfrlig at ikke hele Israel,som folk, er forkastet. Herren hadde spart en "rest": de troende. Paulus nevner seg selv som eksempel. Men i sin tid skulle Israel p nytt f del i en stor nde: nr "hedningenes fylde er kommet inn". P grunn av vantroen hadde Gud latt Israel bli "avhogd", og dermed pnet vei for hedningenes frelse. Men for at ikke, p den andre siden, hedningene skulle opphye seg over det folk som n er forkastet, s understreker apostelen p nytt at den nde som var gitt dem, ikke hadde bakgrunn i deres fortjeneste, men var av bare nde. Hvis de n ikke voktet seg mot overmot, kunne ogs de bli forkastet p grunn av vantro - mens Gud i sin tid p nytt skulle "innpode" Israel i "treet", nr de omvender seg til Herren. Paulus viser at slik handler Gud med utvelgelse og forkastelse, og med den endelige "innpoding" av Israel, for at det skal bli bare hans guddommelige re som forherliges.

Her har vi derfor den mest trsterike utsikt over Guds vei til frelse for menneskene. Det gjelder oss som lever idag, og det gjelder lftene om hvordan hedningene som enn ikke har hrt budskapet, og til sist ogs Israel, skal bli omvendt. Paulus er grepet i beundring over Guds nde og hellighet, som gjennomstrler alt det Gud gjr. Han slutter denne hoveddelen av sitt brev i tilbedelse og lovprisning til ham som er, og som var, den frste og den siste, Den Allmektige.

---------

I den andre hoveddelen av sitt brev viser apostelen hvordan all denne Guds nde skal virke i mennesket, og penbare seg i hele dets vesen, sinnelag, ord og gjerninger. I de kapitlene som flger n, finner vi nemlig formaningene, og undervisning om den sanne gudsfrykt. I dette brevet har han jo henvendt seg "til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom", og n formaner han dem til, ved Guds barmhjertighet, hengi seg helt og holdent til den gode Gud, som et levende og hellig offer til Guds behag. Den store hovedtonen i alle de formaningene apostelen n gir oss, er at de som har ftt det evige liv, utelukkende p grunn av Guds barmhjertighet, ikke mer skal leve for seg selv, men for ham som har frelst dem fra dden. De skal n kunne kjenne "Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne".

Ikke noe annet kan vre en mer "ndelig gudstjeneste" enn gi seg helt til ham, og ofre alt for ham. Med dette for ye tar s apostelen for seg alle kristelige plikter. I tolvte kapittel lrer han hvordan den enkelte i sitt liv ikke bare skal ofre de grove lystene, men ogs den fine, skjulte innbilningen om hvor betydningsfulle vi er i oss selv, og i det vi kan utrette. Videre taler han om hvordan vi med omsorg skal utfre alt det vr jordiske stilling krever, - hvordan vi skal formane, forkynne, styre, tjene, gi, lide og virke.

I det trettende kapittel taler han om vrt forhold til myndighetene, og formaner oss til slutt til leve edruelige og vkne, bde ndelig og i menneskelig forstand. Det fjortende kapitlet taler om hvordan vi skal forholde oss overfor de svake og uforstandige brdre. Selv om vi har visdom, m vi ikke i utide misbruke vr frihet, s det frer til samvittighetskval for de som er svake i troen. Og i det femtende kapittel stiller han Kristus fram for oss som forbilde p denne kjrlighet og selvfornektelse.

Men over alt, flettet inn mellom formaningene, er det troen og kjrligheten Paulus framholder som hovedsak og drivkraften til alt sammen. Det blir klart for alle at det ikke er selve gjerningene som har betydning for Herren, men frst og fremst den villige nd. Samtidig blir det klart at troen og gjerningene hrer uopplselig sammen. Som kilden er, alts troen i hjertet, slik m ogs det som flyter ut fra hjertet bli, i ord og gjerninger. Bare s langt menneskene kjenner Gud, s langt rekker ogs deres tro, kjrlighet og gudsfrykt. Et sant og levende kjennskap til Gud er den eneste og rette kilde for et gudfryktig liv. Og nr s apostelen viser hvordan denne kilden forplikter Jesu disipler til et hellig liv og tjeneste, kan vi straks se hvor lykkelige vi ville ha det, over alt hvor kjennskapet til Kristus og hans kjrlighet fikk makt i menneskene. Da ville verden bli noe annet enn den er idag: en tumleplass for all mulig ondskap, urettferdighet, stolthet, gjerrighet, avguderi, svik og urenhet, - totalt blottet for kjrlighet. Vi ville oppleve den slik den var fr synden trdte inn i verden: et paradis som bde Gud og mennesker frydet seg i.

Det siste kapitlet inneholder hilsener med formaninger og nsker som apostelen til slutt m gi dem, og lovprisning til Gud, slik han vanligvis avslutter brevene sine.

Dermed har vi n tatt et overblikk over innholdet i brevet. S skal vi fordype oss i dette hellige budskapet. Da er det en forutsetning at vi mter budskapet med den bevisste innstillingen at det er hellige ord, hvert enkelt, som vi har foran oss. Vi m la ordene arbeide med oss - det er ikke vi som skal arbeide med ordene - ! Da har vi ogs grunn til vente oss all den oppbyggelse, og nring for troen og kjrligheten, som dette brevet har gitt s mange millioner Guds barn, bde av de som enn lever, og de som er gtt inn til herligheten. M Herren vre med oss i dette, og lede oss med sin nd!

Rom 1.

Dette kapitlet har tre deler. Frst en alminnelig innledning. Der forklarer apostelen sitt kall til forkynne evangeliet, og taler om Guds Snn. At det er ham som er selve evangeliet, og det er ham evangeliet taler om. Videre finner vi her hvem han skriver til, og hilsener til dem ([[v.1-15 >> Rom 1:1-15]]). Bare to vers, [[16-17 >> Rom 1:16-17]], utgjr andre del. Der forteller apostelen konsentrert hva som er summen av alt det han vil forkynne i dette brevet. I siste del tar apostelen straks opp det han vil forkynne i brevet. Han begynner med framstille menneskets fortapte tilstand, idet han viser til hedningenes liv i synden og under Guds dom, [[v. 18-21 >> Rom 1:18-21]].

Rom 1. 1:

Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til forkynne Guds evangelium,

Rom 1. 2:

det som han forut har gitt lfte om ved sine profeter i hellige skrifter,

Rom 1. 3:

om hans Snn, han som etter kjdet er kommet av Davids tt,

Rom 1. 4:

og som etter hellighets nd er godtgjort vre Guds veldige Snn ved oppstandelsen fra de dde, Jesus Kristus, vr Herre.

Med gjentatte bibelske sannheter begynner apostelen straks vekke vr oppmerksomhet for hvor stor, og hvor troverdig, det budskapet er som han forkynner. Den som skriver er ikke bare en Paulus, det er en Jesu Kristi tjener. Det er Herrens rend han gr. Det er Herrens budskap han gr med. Og han er en spesiell Kristi tjener. Han er nemlig "kalt til apostel". I et slikt kall ligger noe mer enn det andre Kristi tjenere har ftt. Det "Guds evangelium" han var kalt til forkynne, var ikke et yeblikks tanke. Nei, gjennom en hel, lang verdens-tidsalder var det bebudet av Guds profeter i de hellige skriftene. Alts er det et fast og urokkelig Guds ord.

Og det dette evangelium handler om, hovedemnet og selve kjernen i det, er selve Guds Snn, Jesus Kristus, vr Herre. Fr vi leser noe som helst mer, har vi alts allerede med dette opplysninger som m vekke store forventninger, og den strste oppmerksomhet hos oss. La oss n se nrmere p teksten.

Paulus. Som vanlig i brever p den tiden, nevner apostelen frst navnet sitt. Paulus betyr liten, og var det romerske navnet han stod fram med etter sin omvendelse, som "hedningenes apostel". Blant jdene het han tidligere Saulus.

Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, eller apostel etter et kall. Det er denne bakgrunnen som gjr at dette brevet m tillegges s stor vekt og betydning. Hvis Paulus er en Jesu Kristi apostel, da str vi her ikke bare overfor en hellig og opplyst manns tanker. Da er det hans store Herres beslutning om hvordan han vil frelse menneskene, vi leser om i dette brevet. Det er svrt viktig tenke nrmere over hva en apostel var. Ordet apostel betyr sendemann, delegat, eller utsending. Det ble ogs brukt i andre forhold enn nr det gjaldt Kristi apostler. Men n taler vi om den betydningen det hadde som Jesu Kristi utsending. Hvordan de hadde ftt Jesu eget oppdrag om g ut til alle folkeslag i hele verden, og forkynne evangeliet, og kunngjre de lover som gjaldt i Hans rike. Herren Kristus gav selv disse utsendingene navnet apostler (Luk 6:13). Alt det vi finner i Skriften om dette hye kall, viser at apostelembetet var for en bestemt tid, var kjennetegnet ved noen bestemte egenskaper, og grunnet p et oppdrag som var gitt dem direkte av Kristus selv. Derfor kunne det ikke tilsettes noen etterflger av en apostel.

For det frste mtte en apostel ha sett Jesus Kristus etter hans oppstandelse. Nr apostlene skulle vitne for hele verden om Jesus Kristus, var det ndvendig at de kunne vitne om hans oppstandelse, som en stadfestelse p hele deres vitnesbyrd. Nr Peter i Act 1:21-22 med f ord beskriver de egenskaper en apostel m ha, er det denne han ser som mest vesentlig i dette embetet. Mange andre steder i Skriften finner vi det samme, f. eks. Act 2:32, 3:15, 4:33, 5:30-32, 22:14-15, 26:13-14, 1 Cor 9:1, 15:7-8.

For det andre: En markert ndens kraft, og liknende spesielle tegn, kjennetegnet apostlene. Tegn en aldri senere s noe menneske utrustet med. Som nevnt hadde de da ogs sitt oppdrag direkte fra Jesus Kristus selv, ikke meddelt dem av, eller gjennom, noe menneske. De tjente med srlig kraft. Ved deres hndspleggelse fikk f.eks. ogs andre Den Hellige nds gaver, og bare ved et ord brakte de Guds rettferdige dom over mennesker. F.eks. Ananias og Safira (Act 5:1-11), blodskjenderen i Korint (1 Cor 5:1-5) m.fl. Og sluttelig var Kristi lre, hans vilje og mening, blitt penbart for dem ved en direkte guddommelig meddelelse. For at dette skulle skje, fikk de befaling om bli i Jerusalem, og "vente p det som Faderen hadde lovt" - om at den Hellige nd skulle bli utgytt over dem (Luk 24:48-49, Joh 14:26, 15:26-27, Act 1:4 og kap. [[2 >> Act 2]]).

For det tredje: Det embete som ble gitt apostlene, bestod i at de skulle utbre evangeliet over hele verden. Men de skulle ikke ta p seg omsorgen for noen bestemt forsamling. Fullmakten til deres embete hadde denne ordlyd: "G ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen" (Mark 16:15). De kunne nok vre "eldste" og "hyrder", men da i en spesiell betydning. Hele Guds kirke, ja hele verden, var gitt dem som arbeidsfelt. Nklene til himlenes rike var gitt dem (Mat 16:19 og Joh 20:20-23). De skulle forkynne det ord som skal dmme menneskene p den ytterste dag (Joh 12:48), og den lov som gjelder for himlenes rike. Slik at det de bandt p jorden, skulle vre bundet i himmelen, og det de lste p jorden, skulle vre lst i himmelen. Og nden som var i dem, veiledet dem til hele sannheten (Joh 16:13). Herren hadde uttrykkelig lovet om Talsmannen, Den Hellige nd, at "han skal lre dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere" (Joh 14:26). Men enn hadde de "denne skatt i lrkar, for at den rike kraft skal vre av Gud og ikke fra oss selv" (2 Cor 4:7). Det var slik Gud ville alt skulle vre innenfor hans ndepakt for vr jord. Ogs disse, hans fremste tjenere, skulle vre belastet med syndefallets fordervelse, s de ikke skulle bli nye guder. Men den nd som talte i dem, og den lre de forkynte, var fra Herren. Selv sa han jo: "det er ikke dere som taler, men deres Fars nd taler i dere" (Mat 10:20).

Alt dette viser at det kall apostlene hadde ftt var helt spesielt. Ogs nr det gjaldt deres helt spesielle utrustning, bl.a. den forutsetning at de mtte ha sett Kristus, s var det utelukket at noen kunne bli en konkret etterflger i samme slag apostel-tjeneste som dem. At Mattias ble valgt i stedet for Judas, ble ikke noe unntak fra regelen. Det skjedde jo ved begynnelsen av deres virksomhet, og Peters ord i den anledning bekreftet ogs at en apostel mtte vre et slikt vitne om Kristus, som hadde sett ham etter hans oppstandelse. Dette ville jo heller ikke kunne skje i senere tid. Det er ndvendig huske p dette, for at alle og enhver kan vite at all den kunnskap som er ndvendig til vr frelse, allerede er gitt oss gjennom apostlene. Om noen legger noe til dette, eller trekker noe fra det vi har gjennom disse, s forfalsker han Guds ord (Gal 1:8).

Like klart str det dermed ogs at intet menneske, ingen kirke, og heller ikke noen lovgivende myndighet, som vil ha navn av vre kristne, kan forandre eller oppheve noe av det apostlene har lrt eller foreskrevet for alle mennesker. Derfor formanes ogs alle kristne ".til stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige" (Jud 3). Navnene til Lammets apostler er innskrevet p grunnvollene til det nye Jerusalem (Rev 21:14), og hele Guds menighet er "bygd opp p apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjrnesteinen er Kristus Jesus selv" (Eph 2:20).

S har vi n sett hva en apostel er. Og alle de markerte kjennetegnene for dette hye kall finner vi spesielt fremtredende hos Paulus. Et vemodens sukk hrer vi kan hende idet han uttaler: "Men sist av alle ble han sett av meg da jeg var som et ufullbret foster" (1 Cor 15:8). Tross dette ser vi ham pberope seg ogs det tegnet nr han sier: "Er jeg ikke apostel? Har jeg ikke sett Jesus, vr Herre?" (1 Cor 9:1). Men desto mer markert finner vi de andre kjennetegnene hos apostelen Paulus: Den mten han fikk oppleve Kristi direkte kall til apostel, og de store tegn og under som fulgte ham i hans vidstrakte tjeneste. Om dette kunne han uttale: "..jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: Ikke jeg, men Guds nde som er med meg" (1 Cor 15:10). Den kunnskap som penbarer den guddommelige sannheten, hadde han ftt, "ikke av noe menneske, men ved Jesu Kristi penbaring" (Gal 1:12). Han hadde "en apostels tegn....ved tegn og under og kraftige gjerninger" (2 Cor 12:12). Men det som er det mest markerte av alt dette, er selve det kall og de ord han mottok av Herren Kristus. Det viktigste av alt vi br merke oss, er jo hva Kristus selv uttalte om ham.

Tenk igjennom det som skjedde da Paulus ble kalt til aposteltjenesten! Fr dette levde han i den oppfatning at loven ble tilintetgjort av "nasareernes sekt". De lrte jo en ny salighetsvei ved troen p Jesus. I blind jdisk nidkjrhet for loven, var Saulus den mest aktive av dem som "trodde det var deres plikt" drepe de hellige. Han var "en spotter og forflger og voldsmann" (Gal 1:13), og kjempet mot Jesu, nasareerens navn (Act 26:9).

Med denne holdning er han p vei til Damaskus for gripe Guds hellige der ogs, og drepe dem. N er timen kommet da Herren vil penbare sin nde og makt over ham, og gjre sin bitreste fiende til sin mest trofaste tjener - skape en Paulus ut av en Saulus. , som vi burde lovprise den Gud vi har! Plutselig strler et himmelsk lysskinn over den nidkjre fariseeren, og kaster ham til jorden. Han blir liggende ved Jesu ftter, og en rst hres som sier: "Saul, Saul, hvorfor forflger du meg? Det blir hrdt for deg stampe mot brodden". Forskrekket spr han: "Hvem er du, Herre?" Da sier Herren: "Jeg er Jesus, han som du forflger."

Tre dager senere penbarer Herren seg for Ananias, og befaler ham g til denne mannen som n sitter og sukker i et mrke. Ananias kjenner til Saulus's nidkjre hat, og har store betenkeligheter. Hva er det n Herren sier til ham? Jo, "G av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til bre mitt navn fram bde for hedningefolk og for konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han m lide for mitt navns skyld" (Act 9). Dette er alts Herrens eget vitnesbyrd om denne sin tjener.

En rst fra himmelen vitnet over Jesu hode: "Dette er min Snn, den elskede! I ham har jeg velbehag. Hr ham!" (Mat 17:5). Senere sa Herren til sine apostler: "Likesom Faderen har utsendt meg, sender ogs jeg dere." (Act 20:21). P samme mten taler alts n en himmelsk rst over Paulus, og utroper ham til et utvalgt redskap, som skal bringe Herrens navn til alle folkeslag. , for et under av Guds store, frie nde! Et annet sted i Bibelen hrer vi om en fisker fra Betsaida. Han ligger skjelvende for Jesu ftter og roper: "Herre, g fra meg, for jeg er en syndig mann!" Og i denne konkrete situasjonen er det han fr ikke bare nde, men ogs apostelkallet. Jesus sier: "Fra n av skal du fange mennesker" (Luk 5). Slik ligger alts n her den aller verste synder, en som myrder Jesu hellige. Han er sltt ned og ligger for Jesu ftter hvor han fr hre disse ordene: "..reis deg opp og st p dine ftter! For derfor penbarte jeg meg for deg: for utvelge deg til tjener og vitne.." (Act 26:16).

Vi har n ogs sett hvor mye som ligger i den korte betegnelsen: "Jesu Kristi tjener, kalt til apostel". Vi har sett Jesus selv uttrykkelig uttale at Paulus er hans utvalgte redskap. Ved mange store tegn og undergjerninger, og gjennom hans mange brever og misjonsreiser, gr det tydelig fram at denne apostelen er den mest fremtredende blant alle Kristi apostler. Nr vi s vet at det er gjennom sine apostler Kristus har gitt verden den fulle og hele kunnskap om sin lre, da m vi ta alvorlig inn over oss hvor stor betydning denne apostelens skrifter har for oss.

Kvelden fr han dde sa Herren til sine disipler: "Enn har jeg mye si dere, men dere kan ikke bre det n. Men nr han kommer, sannhetens nd, skal han veilede dere til hele sannheten.." (Joh 16:12-13). Med disse ordene har Herren Kristus uttrykkelig forklart at s lenge han enn ikke var dd og sttt opp igjen, kunne disiplene hans ikke fullt ut fatte en mer fullstendig utleggelse av hans lre om evangeliet, enn den han n hadde gitt dem. Men han fyer til at senere vil han gi dem fullt lys over det alt sammen, ved at nden skulle bli utgytt. Den jdiske forventningen til en frelser som skulle redde dem fra ytre fienders overmakt, l s dypt hos alle i Juda land, at ikke en gang Jesu nrmeste tolv disipler helt kunne fri seg fra denne oppfatningen s lenge han enn levde iblant dem. De forstod ikke fullt ut at det var en ndelig frelser han var, for deres sjel. Derfor har Jesus selv bare gitt dem selve hovedtrekkene i lren om evangeliet. Senere, nr de hadde sett hans dd, hans oppstandelse og himmelfart, ville han gjennom Den Hellige nd gi dem det fulle lys over hans store gjerning, og over alle Skriftens vitnesbyrd om dette.

Derfor sier han: "Det er til gagn for dere at jeg gr bort. For dersom jeg ikke gr bort, kommer ikke talsmannen til dere. ..nr han kommer, skal han lre dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere." "Han skal overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom". Det vil si at Den Hellige nd skal gi enn strre klarhet og kraft i forkynnelsen om synd og rettferdighet m.m. Derfor ser vi at denne veldige lren om vantroens synd, og rettferdigheten i Kristus, blir forkynt med flere ord, og mer utfrlig etter Kristi dd gjennom hans apostler, enn fra ham selv tidligere. "For nden var enn ikke gitt, fordi Jesus enn ikke var herliggjort" (Joh 7:39). Derfor kunne heller ikke Kristi forkynnelse gjennom tre r, vinne s mange mennesker som en eneste preken av Peter p pinsedagen. Da var Jesus sttt opp igjen, og det mtte skje fr han kunne forherliges.

Ganske visst finner vi ikke noe nytt i apostlenes skrifter, nr det gjelder lren. Der finnes ikke noe som Jesus ikke allerede hadde forkynt. nden minnet om og penbarte bare det Jesus allerede hadde talt til dem. Men denne lre som Herren i store trekk hadde gitt dem gjennom sin forkynnelse, sine liknelser og dommer, finner vi n mer tydelig utlagt. Nr Paulus skriver at menneskene "ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro p Jesus Kristus", s hadde jo Herren ogs selv tidligere vist at han fordmte de strengeste lovhelgener, mens han forkynte nde over alle syndere som kom til ham i tro. Fra hans munn hrer vi alltid slike ord: "Din tro har frelst deg" - "den som tror" - "dersom du tror", o.s.v. Paulus skriver at "den som har gjerninger (sv:som holder seg til gjerninger), fr ikke lnnen av nde, men som noe han har fortjent", men at "den derimot som ikke har gjerninger, men tror p ham som rettferdiggjr den ugudelige, han fr sin tro tilregnet som rettferdighet" (Rom 4:4-5).

Det samme hadde ogs Kristus forkynt, ved hans tale om arbeiderne i vingrden som vurderte ut fra sine gjerninger, som "hadde bret dagens byrde og hete". De fikk ingen ndegave, men bare hva de hadde fortjent, - mens de stakkars synderne, som hadde sttt hele dagen forgjeves p torget, og med denne bakgrunn bare var avhengig av sin herres godhet, hvor mye han ville gi dem for dette - de fikk som gave noe de ikke hadde fortjent. Kort sagt: Alt det apostlene utfrlig forkynner, det var noe Kristus hadde lrt, og som nden n forklarte for dem.*

*P dette grunnlag ser vi for en ynkelig drskap de er falt i, de som, p tross av den udiskutable klarhet i Paulus's skrifter, bare avviser disse, og gir inntrykk av at de nok vil tro og flge Kristus, men ikke Paulus - som om han skulle forkynne en annen lre. Kristi lre og Pauli lre er den samme. Problemet er bare at menneskene fr mye vanskeligere for bortforklare eller omtolke den, nr de str overfor en mer utfrlig utleggelse av den hos Paulus. Og det faktiske forholdet er at i hjertet sitt hater de selve lren. Mtte de i tide stoppe opp for at Herren Jesus, som de alts vil bekjenne seg til, har gitt Paulus dette vitnesbyrd: "et utvalgt redskap er han for meg", og har sagt om apostlene at de gjennom nden skulle motta og gi videre til hele verden, den fullstendige utleggelse av hans egen lre!

Derfor sier ogs apostelen Paulus: "S er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted.." (2 Cor 5:20). Og Kristus sier: "Den som tar imot dere, tar imot meg" (Mat 10:40). Fordi han var Kristi sendebud, skulle ogs en apostel tas imot "som en Guds engel, som Kristus Jesus selv" (Gal 4:14). Akkurat som en jordisk konges budskap, bret fram av hans tjenestemann, alltid m tas imot som kongens eget ord - som det jo ogs er. Derfor sier apostelen: "Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneske-ord, men som det i sannhet er, som Guds ord" (1 Thess 2:13).

Det er ikke uten grunn vi har brukt s mange ord p dette punktet, for s hyt som vi akter Guds ord, s sterkt virker det p oss. Den som sover, s han ikke gir akt p den store sannheten: at det er Guds ord han leser eller hrer fra de apostoliske skriftene, han vil heller ikke erfare noen saliggjrende virkning av budskapet. Apostelen sier videre om seg selv:

Utvalgt til forkynne Guds evangelium. Dette ordet "utvalgt" (sv: avskild), eller "utsett" kan henspeile p at apostelen skriver i Gal 1:15, at "han..utvalgte meg fra mors liv", til apostelembetet, p samme mte som Herren taler til profeten Jeremia: "Fr jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og fr du kom ut av mors skjd, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene" (Jer 1:5). Men det kan ogs ha sin bakgrunn i det som skjedde da Kristus penbarte seg for Paulus og kalte ham til apostel. Ellers kan det se ut som apostelen legger meningen "utskilt" i dette, og lar det henspeile litt p sitt gamle liv, da han var en fariseer som ogs betyr "utskilt". Ogs n var han en utskilt, men p en helt annen mte. Tidligere var han blant de "utskilte" i stolthet og innbilt selvrettferdighet. N utskilt gjennom Guds nde. Tidligere til stride for menneskebud. N til forkynne Guds evangelium.

, hvor mye som ligger i ordet "evangelium". Dette fr vi utdype nrmere nr vi kommer til [[v. 16 >> Rom 1:16]] og [[v. 17 >> Rom 1:17]]. Men nr apostelen her kaller det "Guds evangelium", s er det fordi han p nytt vil minne oss om hvem som er den hyhellige kilde for den forkynnelsen han skal bre fram. Mtte vi alltid vre vkne for at det er Guds evangelium vi skal motta her! Det er Guds evangelium, fordi det er Gud selv som er dets opphav, og den som frst forkynte det. Gud er dets opphav fordi han i sitt evige rd frst av alle ting besluttet frelse oss gjennom sin Snn - "For i ham har han utvalgt oss fr verdens grunnvoll ble lagt"(Eph 1:4).

Gud er ogs den frste som forkynte evangeliet. Det var Gud selv som p syndefallets dag for frste gang forkynte evangeliet. Derfor m det vre helt rett kalle det for "Guds evangelium". Ellers blir det ogs betegnet som "Kristi evangelium" (Rom 15:19), "Guds ndes evangelium" (Act 20:24), "fredens evangelium" (Eph 6:15), "evangeliet om deres frelse" (Eph 1:13) og "et evig evangelium" (Rev 14:6). Men i tillegg til at Paulus med uttrykket "Guds evangelium" vil understreke dets evige opprinnelse og uforanderlighet, s kommer han med enn en viktig tilfyelse med samme hensikt, og sier:

Det som han forut har gitt lfte om ved sine profeter i hellige skrifter. Med disse ordene imtegr apostelen den anklagen at evangeliet er en ny lre. Jdene var stolte av eie de hellige skriftene, Moses og profetene. I srdeleshet nr det gjaldt jdene, s var den eneste tenkelige holdning hos dem: forakte forkynnelsen til Kristus og apostlene hans. De ans det som noe nytt. Da er det apostelen her klart uttaler at just disse hellige skriftene og profetene som jdene trstet seg til, nettopp bar vitnesbyrd om Kristus og hans evangelium. Den forsoning som skjedde i Kristus, og som er evangeliets budskap, var bare oppfyllelsen av det lftet Gud gav Adam allerede p syndefallets dag.

, for en trst og styrke det er for vr svake tro, at Gud alt fra verdens begynnelse, og under lftenes og forbildenes lange tidsalder, med utallige forutsigelser gav lfter om den Frelseren som skulle komme. Hele Det gamle testamente er jo fullt av hemmelighetsfulle antydninger, eller ogs uttrykkelige ord, om en mann som skulle komme i tidens fylde - kvinnens sd, Abrahams velsignelse, Davids tt, Forlseren, Herren i Israel, Sions konge, den store profeten, et skudd, en kvist av Isais stubb, alle hedningers trst, folkenes fyrste og lovgiver, Herrens salvede, redningsmannen, o.s.v. Og han er beskrevet til den minste detalj. Ikke bare er det stedet han skal fdes forutsagt, men til og med at han skulle bli forrdt for tretti slvpenger, og at disse til slutt skulle bli gitt til en pottemaker (Zech 11:12-13).

Videre forkynte ogs profetene at en ny og salig tid med et ndefullt budskap, skulle bli gitt verden. En "ny pakt", ikke som den frste pakten, den som Gud stiftet med Israels folk ved Sinai (Jer 31:31ff), men en "fredspakt" (Ezek 34:25), nr "rettferdighetens sol", etter en lang, dunkel gryingstid "skulle g opp med legedom under sine vinger" (Mal 4:2) . En tid da forkynnelsen skulle vre denne: "Trst, trst mitt folk! Tal vennlig til Jerusalem" (Isa 40:1-2). Da skulle han komme, Den Salvede, som var sendt "til forkynne et godt budskap for de saktmodige, til forbinde dem som har et snderbrutt hjerte, til utrope frihet for de fangne og frigjrelse for de bundne, til utrope et ndens r fra Herren" (Isa 61:1-2).

Bare dette at slike lfter er gitt av Gud alt fra verdens begynnelse - burde det ikke f oss til tenke etter, om det ikke skulle vre Guds alvorlige mening at vi virkelig skal frelses ved hans Snn, av bare nde? En hel lang tidsalder full av guddommelige lfter og forbilder p en frelser - ! Jovisst veier dette litt mer enn alle vre tanker og meninger. S mye trsterikt ligger det alts i disse ordene om at Gud forut har gitt lfte om evangeliet ved sine profeter i hellige skrifter.

Apostelen kaller Skriften, eller skriftene, "hellige", fordi det er Gud som har inngitt profetene det de har skrevet. Det var Den Hellige Gud som talte i dem, slik apostelen uttrykker det: "For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige nd" (2 Pet 1:21). Og n forteller apostelen hva som var selve det hellige forml med Guds evangelium, hva som var kjernen og innholdet i det. Han sier at de lftene Gud har gitt, handler om et godt budskap:

om hans Snn.

Hele Guds evangelium handler om hans Snn. Han er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, i Guds rd til vr frelse. "For s har Gud elsket verden at han gav sin Snn, den enbrne". Det er denne store gaven som er midtpunkt, kjerne og hovedsak, i den himmelske Fars ndebudskap til de fortapte barna. "Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Snn. Den som har Snnen, har livet. Den som ikke har Guds Snn, har ikke livet" (1 John 5:11-12). "Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved" (Act 4:12). Derfor sa ogs Herren Kristus: "Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg" (Joh 14:6). Men Kristus er ikke bare gitt oss til vr bendning og rettferdighet, men ogs til vr helliggjrelse, til gjenopprettelse av Guds bilde i oss. Derfor ser vi ogs at dette er det andre store hovedpunkt hvor apostlene framholder Kristus som den som er alt sammen. Enten det er sprsml om hva som er kallet til et hellig liv og drivkraften i dette, eller det gjelder mten, formen og rettesnoren for helliggjrelsen, alltid er det Kristus som forkynnes.

Han er hodet, og fra ham gr kraften og ledelsen til alle lemmene. Han er rota, og fra ham strmmer all kraft og saft til grenene, og virker god frukt. Han er forbildet for vr lydighet, "for at Faderen skal bli herliggjort i Snnen". Hele Skriften vitner alts om at bde begynnelsen og fortsettelsen i det kristne livet, kommer til oss fra Kristus. De kristne skildres som "innpodet i ham", "begravet og oppsttt med ham", som de som "vandrer i ham", og "levende og dde med ham". Over alt i Bibelen framstilles Guds kjrlighet i Kristus som den kilden som kan bevege vre hjerter til elske ham og hele hans vilje. Ogs nr det gjelder elske vr neste. Nr Ordet formaner slik: "Ingen m ske sitt eget, men heller det som er til gagn for nesten", s er det for at vi skal ha samme sinn som Jesus Kristus selv, "han som da han var i Guds skikkelse...gav avkall p det og tok en tjeners skikkelse p seg" (Phil 2:6-7).

Formanes vi til gi til de fattige, s ser vi apostelen, som bakgrunn for dette, sier: "dere kjenner vr Herre Jesu Kristi nde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik" (2 Cor 8:9). Formanes vi, av hensyn til de som er svake i troen, avst fra en frihet som ellers kunne vre uskyldig, s sier apostelen: "Du m ikke med din mat fre den i fortapelse som Kristus er dd for" (Rom 14:15). Vi formanes til ikke bli treller for menneskene. Som grunn nok sier apostelen at vi er "dyrt kjpt" (1 Cor 7:23). Vi formanes til tilgi dem som har gjort oss urett. Som grunn sier apostelen: "likesom Gud har tilgitt dere i Kristus" (Eph 4:32). Vi formanes til et rent liv i vre legemer. Apostelen fortsetter: "Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer?" (1 Cor 6:15).

Kort sagt: I alle de formaninger hvor Guds Prov taler om hvordan vi skal leve som kristne, s er alltid mnsteret det samme: Grunnen, drivkraften er Kristus som ble gitt for vre overtredelser. Kristus, alt i alle! Dette er den rette forkynnelsen av evangeliet. Det handler om Guds Snn,

han som etter kjdet er kommet av Davids tt. Mange profetier hadde forutsagt at Kristus skulle fdes av Davids tt. Etter Guds visdom gjennom hele hans frelsesplan, skulle det p forhnd vre kjent: frst innen hvilket folk, og senere ogs innen hvilken stamme i dette folk, hans Snn skulle bli fdt som menneske. Frst fikk Abraham lftet om at "I deg (sv: i din sd) skal alle jordens slekter velsignes". Gud penbarte til og med hvem av de tolv snnene til Jakob som skulle bli stamfar og arving til lftet: "Juda, dine brdre skal prise deg!" (Gen 49:8-10). S kommer budskapet enn klarere: en bestemt slekt innen Juda utpekes. Her skal det skje, det lftene taler om. Herren talte til David og sa: "Nr dine dagers tall blir fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise en snn".

Og Gud sa han ville grunnfeste kongedmmet til denne snn til evig tid. "Jeg vil vre hans far, og han skal vre min snn" (2 Sam 7). Dette lftet om at Guds Snn skulle fdes av Davids hus, finner vi ogs gjentatt i profetisk billedsprk, f.eks. i ordene fra Isa 11:1-2: "En kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans rtter skal bre frukt. Og Herrens nd skal hvile over ham". Isai var Davids far. Videre heter det samme sted i [[v. 10 >> Isa 11:10]]: "P den tid skal hedningefolkene ske til Isais rotskudd, som str som et banner for folkeslag".

At Gud hadde bestemt at Kristus skulle fdes av Davids hus, var allment kjent blant jdene. Av den grunn var det ogs naturlig for dem kalle Kristus for Davids snn. Likevel ville de vantro ikke erkjenne at Jesus av Nasaret var denne de hadde ventet. Men Herren hadde igjen gitt nye kjennetegn p den rette Messias, til styrke for de troende, og til en ny dom over de vantro jdene, som forkastet ham og ville vente en annen Kristus. Denne holdningen satt de alts fast i, p tross av at de ikke lenger hadde sine egne slektsregistre i behold, s disse kunne bevist noen avstamming fra David. Og noen Davids slektslinje finnes heller ikke lenger p jorden. Men av dette kan vi ogs oppfatte hensikten med apostelens tilfyelse: "etter kjdet er kommet av Davids tt". Det var for styrke de troende, og til en advarsel for de vantro.

Og n ser vi hele grunnen til at det nettopp mtte "utg et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall" - nyaktig p den tid Jesus skulle fdes. Bare for at den fattige ukjente jomfruen i Nasaret skulle bli ndt til reise til "Davids by som heter Betlehem", s det kunne bli kjent og bekreftet at Jesus var fdt av Davids hus. , for en allmektig Gud! Og engelen som forkynte Kristi fdsel for hyrdene p marken: "I dag er det fdt dere en frelser, som er Messias, Herren", mtte ogs fye til: "i Davids by". S fortsetter aposten slik:

og som etter hellighets nd er godtgjort vre Guds veldige Snn ved oppstandelsen fra de dde, Jesus Kristus vr Herre. Det ordet som er oversatt med godtgjort, har betydningen av at det er bestemt, avgjort, bekreftet, eller fastsltt, at Jesus er Guds Snn. At han "etter hellighets nd", eller den guddommelige natur, er Guds Snn, det bekreftes ved hans oppstandelse fra de dde. Den samme som "etter kjdet er kommet av Davids tt", d.v.s. har ftt menneskelig natur, er alts samtidig "etter hellighets nd" Guds veldige Snn. Og denne sannhet er en klippe som alle vantroens blger bde fr og n bryter mot - men som de ogs til alle tider selv har knust seg p. Der var ting som ikke var helt klart, selv for dem som trodde p ham, s lenge Kristus gikk her i sin fornedrelse. Men det ble penbart for dem nr han stod opp fra de dde.

Fra da av ble ogs apostlenes hjerter fylt med en slik himmelsk kraft og frimodighet at de n lp med fryd, selv om de visste at det grusomste martyrium ventet dem. Og de lp med dette vitnesbyrdet, at "Gud har gjort ham bde til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet" (Act 2:36). P tross av Pilatus's segl, og bestikkelsen de forskremte vaktene ved graven fikk, ble nyheten om Kristi oppstandelse kjent for alle. Og dette var den store menneskelige rsak til at den ene prekenen av Peter gav det veldige stikket i s mange hjerter."La oss glede oss og fryde oss og gi ham ren", han som s overbevisende er godtgjort vre Guds Snn!

Egentlig tviler vi ikke p dette. Likevel innser vi at vr tro p denne store sannheten ofte er svak. Men ved hre Ordet fra de mange vitnene, kan troen vekkes og styrkes. La oss derfor hre noen av de mest markerte vitnesbyrdene, som Herrens apostler har gitt oss om dette at han var selv den evige og sanne Gud.

I vr tekst bygger Paulus alle de store og viktige sannhetene han vil forkynne i brevet sitt, p den store hovedsannheten at Gud har sendt sin egen, evige Snn til verden, fdt etter kjdet av Davids tt. P samme mte finner vi ogs andre steder i brevet at Paulus bruker denne dokumentasjonen, f.eks. i Rom 9:5: "Dem tilhrer fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjdet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen."

Matteus begynner sitt evangelium p samme mten. Frst gir han oss Kristi slektsregister som menneske. Umiddelbart etterp viser han til hans guddommelige vesen, ved minne om profetens ord om det tegn og under som skulle skje: "Se, jomfruen skal bli med barn og fde en snn, og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Med oss er Gud" (Mat 1:23). Markus evangelium innledes med disse ordene: "Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Snns evangelium", og fastslr dermed straks at denne er Guds Snn. Men umiddelbart etterp tilfyes: "Som det str skrevet hos profeten Jesaja: Se, jeg sender min budbrer foran deg, han skal rydde din vei. Det er en rst av en som roper i rkenen: Rydd Herrens vei, gjr hans stier rette". Og dette utlegger han p denne mten: "Slik stod dperen Johannes fram i rkenlandet og forkynte omvendelses dp til syndenes forlatelse". Legg merke til dette enkle, men sterke bevis p at Jesus var Jehova, eller Gud selv, den evige. Profetien om dperen Johannes var tydelig og udiskutabel. Men hvem var det han skulle berede vei for? Profeten sier "Herrens vei". Alts var Jesus Herren.

Det samme gjelder Lukas. I innledningen til evangeliet viser han straks til bde Jesu guddommelige og hans menneskelige natur, ved minne om engelens ord da dperen Johannes skulle bli fdt: "mange av Israels barn skal han omvende til Herren, deres Gud. Han (alts Johannes) skal g foran ham". Johannes skulle st fram fr Jesus, som alts er Herren, deres Gud (Luk 1:16-17 og Isa 40:3). Apostelen Johannes begynner sitt evangelium med sin mektige tolkning om Ordet som i begynnelsen var hos Gud, som var Gud, og ved hvem alt er blitt til. Dermed har han bde skildret de to personene (Faderen og Snnen), og deres enhet i guddommen. Da har han samtidig sagt at Messias i sin guddommelige natur var Herren selv. Og han som i begynnelsen skapte allting, og som var Gud, - det var han som ble kjd og tok bolig iblant oss, sier han her uttrykkelig. "Og", legger han til, "vi s hans herlighet, en herlighet som den en enbren Snn har fra sin far."

I Apostlenes gjerninger henvender Paulus seg til forstanderne for forsamlingen i Efesus, og formaner dem slik: "S gi da akt p dere selv og p hele hjorden, som Den Hellige nd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod" (Act 20:28). Her benyttes ikke Jesus-navnet, men "Guds menighet, som han (Gud) vant seg med sitt eget blod". Dermed sier apostelen at Gud vant den med sitt eget blod. Vi vet at lsepengen for vre sjeler er Jesu dyre blod. Her blir det alts kalt Guds blod. Ja, det er nettopp denne dype, hemmelighetsfulle forening mellom hans menneskelige og guddommelige natur, som gir dette blod dets evige verdi.

Alt det apostelen lrer i Hebreerbrevet om den nye pakts fullkommenhet - i forhold til den gamle - bygger han p Jesu guddommelige vesen, "han som er troens opphavsmann og fullender." Frst forklarer han at Jesus er Guds Snn. Deretter beviser han dette ved sitere et ord fra Skriften som sikter p Kristus, og som tilegner ham den evige Guds navn, hans trone, rike, makt og tilbedelse: "Men om Snnen sier han: Din trone, Gud, str i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav". Og: "Du, Herre la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk" (Heb 1:8,10). Like etterp imtegr han den innvendingen som n kunne ha sneket seg inn, at Jesus bare var et menneske, men kalte seg Menneskesnnen. Apostelen sier: "en kort tid stilte du ham lavere enn englene". Men hvorfor? "Da n barna har del i kjd og blod , fikk ogs han p samme vis del i det, for at han ved dden skulle gjre til intet den som hadde ddens velde. Derfor mtte han i alle ting bli sine brdre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til sone folkets synder" (Heb 2).

I sin yppersteprestlige bnn (Joh 17) sier Herren Jesus til sin himmelske Far: "Og n, herliggjr du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg fr verden ble til". S er det noen som pstr de tror p Jesus, men de er likevel ikke sikre p at han var den evige Gud - og det p tross av at han alts selv har uttalt at han er det. Hva skal vi si om en slik tro? I Rev 1 viser Jesus seg for sin disippel Johannes og sier: "Jeg er Alfa og Omega..han som er og som var og som kommer, Den Allmektige" ([[v.8 >> Rev 1:8]]). Det er den samme som i Rev 5:5 kalles "Lven av Juda stamme" og "Davids rotskudd". Igjen stadfestelse p hvordan guddommen og mennesket er forenet.

Men hvorfor er alt dette s underlig og vanskelig tro? Tenk, Den Allmektige, som har skapt alle verdener, vr jord, vr menneskehet, solen, mnen og stjernene - ! - hvis det behaget ham bli menneske, og se millioner menneskehjerter i tid og evighet smeltes ned overfor hans kjrlighet, og fylle himmelen i evighet med jubel og lovsang over hvordan han frelste dem. Hva var lettere for ham som skapte universet, enn la dette skje? Herrens nd har forklart ndeunderet for apostelen Paulus, som sier at Herren Gud har gjort alt dette "etter sin viljes frie rd, til pris for sin ndes herlighet". Og det har skjedd "etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes rd, for at vi skulle vre til pris for hans herlighet" (Eph 1).

Men han, som alts "etter kjdet er kommet av Davids tt, og "som etter hellighets nd er godtgjort vre Guds veldige Snn ved oppstandelsen fra de dde", han har ogs av Gud ftt det navn som er over alle navn (Phil 2:9). Apostelens skildring av Kristus som Guds Snn, slutter slik:

Jesus Kristus, vr Herre. Jesus er det greske uttrykket for det hebraiske "Josua", som betyr Jehova er frelser, eller Jehova som frelser. Allerede fra himmelen, "fr han ble unnfanget i mors liv", var det bestemt at dette skulle vre Guds Snns navn. Herren sendte sin engel og talte til Josef: "Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder" (Mat 1:21). , for en frelse og trst som dermed ligger i dette navnet! Det er noe for alle kristne hjerter vre opptatt med s lenge de lever, og deretter i all evighet. Bare tenk p den store omsorg Herren Gud hadde ved gi englebud til Josef om det rette navnet: Jesus, og selv forklarte: "for han skal frelse sitt folk fra deres synder"! Gr det ikke opp for oss alle hvor stor trst det ligger i dette?

Kristus er den greske oversettelsen av det hebraiske Messias (den salvede, et navn som Gud ogs selv bruker om Snnen. Se Heb 1:8-9, Psalm 2:2, 45:8). Det sier oss at han var av Faderen, utvalgt og innvidd til sitt trefoldige embete: vre den store profeten, ypperstepresten og kongen. Innvielse til disse tre embetene i Israel foregikk ved salvelse med den hellige oljen. Denne velluktende oljen var laget av skjnne krydderslag, og forestilte Den Hellige nd som Kristus var salvet med "framfor sine medbrdre" (Heb 1:9). Dette navnet (det som ligger i dette navnet) er, kort sagt, det segl Herren Gud har latt prege/gjennomsyre/kjennetegne alle hans elskede Snns gjerninger for oss. "Kristus gav ikke seg selv den re bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Snn, jeg har fdt deg i dag. Likes sier han ogs p et annet sted: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis" (Heb 5:5-6). Dette er det Kristus betyr. Og om nden fr penbare det, s vi fornemmer den himmelske vellukt i dette navnet, s vil vi nok sikkert si med Salomos Hysang: "ditt navn er en utgytt salve" (Song 1:3).

Apostelen bruker betegnelsen: Jesus, Kristus vr Herre. Han er vr herre. Det betyr at vi ikke er vre egne, men tilhrer Kristus. "Dyrt kjpt" (1 Cor 7:23), "ikke med slv eller gull, men med hans dyre blod" (1 Pet 1:18-19). Derfor skal vi ogs vre hans egne, og leve under ham som vr rette konge. Ordet for Herre (Kyrios) har en dyp betydning. De sytti oversetterne som oversatte Det gamle testamente fra hebraisk til gresk, oversatte alltid Jehova med dette ordet. Men da n Herren selv, Jehova, ble et menneske som oss selv, og ble vr frelse, s er det som trst for oss vi kan si "vr Herre". Han er vr - gitt oss som vr egen, og vr Herre, vr salighetshvding og salighetskonge, som skal forsvare oss mot alle vre fiender, lede oss, regjere over oss etter sine egne lover, og selv srge for oss i alle ting. Vr Herre er Jehova (den evige, uforanderlige) og dermed alltid den samme. Han er hos oss alle dager og tider. Hvor som helst og nr som helst kan vi tale med ham, rope til ham og motta hans hjelp i alle forhold. Mtte vi f nde til virkelig tro dette, og benytte oss av det!

Rom 1. 5:

Ved ham har vi ftt nde og apostelembete for virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til re for hans navn.

Av Jesus Kristus hadde Paulus frst ftt nde, og deretter apostelembete. Dette er to dyrebare gaver. S er da ogs dette den rekkeflgen Herren arbeider i: frst nde, og deretter embetet til forkynne denne nden.

Ordet nde, i den hellige Skrift, betyr frst og fremst Guds uforskyldte og evige barmhjertighet, kjrlighet, og hengivenhet overfor uverdige. Men med Guds nde tenker en ofte mer p dens virkning i menneskene, som kilden til ndelig liv og lys. Det er den Guds nde som virkes i oss gjennom nden.

Nde er et viktig og sentralt ord i lren om vr frelse. Derfor m vi ogs studere dette nye. S lenge vi bare tenker og taler om det, kan det synes svrt lett forst. Men s snart det blir tale om anvende det, - nr vr evige frelse eller fordmmelse avgjres av nde, - da er det ikke noe annet som er vanskeligere fatte og tro, enn dette korte ordet nde. Lren om nden er en viktig del av lren om Gud. Og det ha det rette kjennskap til Gud i hans nde, det er evig liv (Joh 17:3).

Vi str frst og fremst overfor det faktum at hele verden ligger i et tykt mrke nr det gjelder sprsmlet om Guds nde. Nde blir oppfattet som at "Gud skal ikke vre s nyeregnende med menneskene som jo er svake og ikke kan leve et fullkomment liv". "Men Gud er jo ndig", sier en, og s siterer en Skriftens ord: "for Jesu skyld forlater han oss syndene". Dette er den ndeforkynnelsen den gamle slangen bruker for bedra hele verden - s den fortsetter sove. P denne mten blir Guds nde en slags ettergivenhet, s en likesom bare kan se bort fra hans rettferdighetskrav og domsforkynnelse. Men det er noe ganske annet Skriften lrer om Guds nde. Du vil f lre noe annet gjennom budskapet om at Kristus svettet blod, at han ble hudflettet, og om hans hye rop p korset. Ogs nr du leser videre, og oppdager hvordan Jerusalem ble delagt, og alt det grusomme som dermed kom over Guds eiendomsfolk, mens ikke en fugl faller til jorden uten at deres Far vil det - .

Nei, Guds nde er ikke ettergivenhet. Guds hjerte kjennetegnes sikkert og visst av en ubegripelig stor kjrlighet og barmhjertighet for oss. Men dette praktiserer han ikke i strid med den like store og fullkomne rettferdigheten han krever. "Rettferd og rett er din trones grunnvoll. Nde og sannhet gr fram for ditt syn" (Psalm 89:15). Ingen kan f Guds nde, uten at det skjer i fullkommen overensstemmelse med hans rettferdighetskrav. Kristus kunne grte over Jerusalem, men han kunne ikke frelse dem, for de ville ikke hre p hans rst.

Taler vi om Guds tilgivende nde, i betydningen av at menneskene kommer inn i hans pakt og vennskap, s m vi holde klart for oss at denne nden aldri gis oss utenom Kristus. Det var utelukkende en fullkommen oppfyllelse av alt det loven krevde, som tilfredsstilte Den Hellige Gud. Og det er bare ett eneste forhold som gjr at et menneske fr komme inn under Guds nde, og fr leve der. Det er at mennesket gjennom en levende tro er forenet med Kristus, og dermed ved ham har ftt del i alt det han har gjort for oss. Ja, ftt del i det som om mennesket selv skulle ha gjort det.

Det er ikke noe menneske som har Guds nde,

hvis det ikke eier hele lovens fullbyrdelse i Kristus.

Men dersom du er i Ham med alt det han har gjort og er for oss, da eier du ogs en fullkommen nde, og har Guds salige vennskap og kjrlighet.

For likesom det utenfor Kristus ikke gis noen nde, men bare etter fortjeneste,

s gjelder tvertimot ingen gjerning, ingen synd eller uverdighet,

hos dem som er i Kristus Jesus (Rom 8:1).

Det er dette som er nde!

Nde er den totale motsetning til alt som har med gjerninger og fortjeneste gjre. Det er det helt grunnleggende en m vre klar over, om en vil komme til fatte hva nde er. Apostelen sier: "Er det av nde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nden ikke lenger nde. Men er det av gjerninger, s er det ikke lenger nde, ellers blir gjerningen ikke lenger gjerning" * (Rom 11:6). Og han sier videre: "Den som har gjerninger, fr ikke lnnen av nde, men som noe han har fortjent (Rom 4:4). Her blir nde og fortjeneste stilt opp mot hverandre som motsetninger. Og i Rom 4:16 leser vi: "Derfor fikk han lftet ved tro, for at det kunne vre av nde". Og i Eph 2:8-9 sier han: "Av nde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg". Av alle disse bibelstedene ser vi at nde og gjerninger, nde og fortjeneste, er totalt motsatte, slik at det ene ndvendigvis m utelukke det andre.

*Her sitert som i den gamle svenske bibelen. Dagens norske bibler har bare frste del av verset. Men i gamle skandinaviske, ogs norske, Bibler, og i King James, finner vi at budskapet forkynnes "fra begge sider". Frst: "Er det av nde, da..". Dernest: "Men er det av gjerninger, s er det ikke lenger nde..". Det kan vre ndvendig f se saken fra begge sidene. Hva er det vi lever p? Der er et enten - eller! (oversetters kommentar).

Nr Skriften lrer at det er bare ved nde et menneske blir rettferdig og salig, hva sier s det oss om de menneskene som lever under denne nden? Jo, det forteller oss at det er mennesker som ikke har noen som helst rett til denne gaven. Men ikke nok med det, de fortjener tvert imot bare Guds straff og vrede, og s lenge de lever p jorden vil de ikke fortjene noe som helst annet - hvis Gud skulle handle med oss etter fortjeneste - ! Fordi Guds fullkomne rettferdighet krever en fullkommen hellighet, mens det i oss bestandig er synd, ogs etter vi er frelst - !

---------

Ja, alt dette er lett forst, nr det bare gjelder selve lren. Men nr Gud besker et menneske, og vekker det opp fra svnen, da ser og kjenner det sitt dype, uendelige syndeforderv i sjelens innerste vesen, i tanker, begjr og alt som rrer seg der inne. Det innser at det gamle hjertet alltid vil i syndig retning, og at kjdet er fullt av syndige tilbyeligheter. Denne tilstanden blir bare mer og mer penbar og flbar, ved den nd som n har tatt bolig i oss. Da blir det i alle fall vanskelig fatte at ndens kjennetegn er dette: at all denne vr synd og vre lyster ikke hindrer eller rokker den noe som helst!

For nr loven er skrevet i menneskets hjerte, og den store nden som Gud har vist ham fr ham til se virkelig alvorlig p sin syndige natur, da vil han kjenne den indre anklagen over sin synd enn sterkere. I samme grad som vi erfarer Guds uforskyldte nde, vil vi erfare synden forferdelig. Og nr fienden ikke lenger kan holde menneskene fast under svn og sikkerhet, s vil han sette alt inn p gi dem motlshet og uro. Til dette bruker han alle midler. Frst og fremst vekker han stadig opp igjen synden som bor i deg. Deretter bruker han dette til forskrekke og pine din sjel, ved at han trekker fram alle mulige dmmende Guds ord. Dermed vil han samtidig fordunkle ditt syn p Guds nde, og stadig holde fram for deg Guds hellighet og vrede over all synd.

kunne beholde ordet nde i sin sanne og fulle betydning i denne situasjonen, det er en visdom som overgr all menneskelig forstand. Mtte Gud bevare alle kristne fra en slik drskap at de skulle komme til tro de er utlrt i dette emne - ! Til og med alle virkelig hellige mennesker har bare blitt spede lrlinger i dette emne s lenge de levde. Det ser vi i alle de sukk, den angst og nd, som vi leser om i Davids salmer og historiene om alle de hellige. Under [[v. 16 >> Rom 1:16]] vil vi tale mer om den nden som bor og virker i oss.

N vil vi se nrmere p hva mer apostelen har ftt gjennom Kristus. I tillegg til nden hadde han ogs ftt apostelembetet. Som tidligere nevnt, er dette den rette rekkeflgen for den som fr et forkynnerkall: frst f nden, deretter apostelembetet. Den evangeliske forkynners hovedoppdrag er: rett utleggelse av Guds nde, som den eneste vei for syndere, bde til rettferdighet og til helliggjrelse. Derfor omtaler ogs apostelen dette kall som "husholdningen med den Guds nde som er meg gitt" (Eph 3:2). Da kan enhver tenke seg hvor viktig det er at Kristi tjenere selv eier den saliggjrende ndens verk i sitt hjerte, s de kan si som Paulus: "Men jeg fikk miskunn" (1Tim 1:16), "av Guds nde er jeg det jeg er" (1 Cor 15:10), "Jeg trodde, derfor talte jeg!" (2 Cor 4:13).

Den som ikke selv lever som en fattig synder bare p nden, kan ikke tale rett om nden! Han vil aldri kunne tale om den med nidkjrhet og liv, hvis han ikke daglig selv lever i nden. Uten erfaringens lys vil han ikke kunne tale om Guds skjulte veier, og om den kampen som vi da ogs opplever. Lysets barn, som lever i nden og undervises av nden, kan ofte komme i fare for nesten fare vill, nr de opplever denne kampen. Hvordan skulle s disse kjempende sjelene kunne f hjelp, hvis ikke sjelesrgeren selv har erfart den kampen som oppstr.

Et Guds barn vet bde fra Ordet og erfaring, at det er bare nden som skaper en hellig iver og kraft i oss. Men nr de opplever utslagene fra den mektige syndenaturen som bor i oss, kan mang en levende sjel komme i tvil om dette stemmer. Da er det ikke s rart om de som ikke har noen erfaring i dette, tenker at p dette omrdet kan da ikke nden utrette noe. At tvertimot kan nden og evangeliet motvirke helliggjrelse og "oppheve loven" (Rom 3:31).

En forkynner uten denne erfaring i ndens liv og kamp, han preker s godt han kan, men de tilhrerne som har opplevd ndskampen, fr ikke den veiledning de trenger gjennom denne forkynnelsen. Da blir forkynneren lett frustrert over disse tilhrerne. Og hvis han ikke forstr at her er der hemmeligheter som bare det levende gudslivet kan lre oss, s konkluderer han med at det er tilhrernes manglende innsikt, eller drlige smak, som gjr frustrasjonen i mtene. P den mten kan han, helt mot sin vilje, fullstendig komme p kollisjonskurs med dem som nettopp konkret opplever det gudslivet han trodde han forkynte. Ja, hvem kjenner alle de ulykkelige resultatene av at den som skulle fremme ndens verk, selv totalt manglet erfaringen av dette livet? For den som str i Guds ndes embete, er det en uomtvistelig ndvendighet selv eie nden i sitt hjerte!

For virke troens lydighet.

Dette var mlet med hans apostelembete. I grunnteksten str det:"apostelembete til troens lydighet". Sammenholder vi dette med andre steder hvor samme talemte forekommer, vil vi se at uttrykket "troens lydighet" ikke taler om lydigheten til alt Guds ord, som er troens frukt, men om selve den lydigheten at en tror. Nr den levende troen er fdt i en sjel, virker den et lydig sinn i alt. Det er klart. Men apostelens kall var frst og fremst bringe mennesker til i lydighet motta (sv: anamma) evangeliet. Dette var hoved-lydigheten, og av denne fulgte s etter hvert all annen lydighet. Evangeliet omskaper dem som tror p det ! Men det ville p den andre siden vre en fullstendig feil utlegging, om en sa at evangeliet kom for omskape verden. Nei, det ble gitt for frelse sjeler fra den evige dden.

Den lydighet det her snakkes om, er alts at hjertets re hrer og tar til seg evangeliet. Det er evangeliet som mter hjertet og pner det, s det forenes med evangeliets budskap. Dette stemmer helt med de stedene samme uttrykk anvendes, som f.eks. Act 6:7: "en stor flokk av prestene ble lydige mot troen". Peter oppfordret dem til "la seg frelse" (Act 2:40). Rom 16:25-26: "den hemmelighet..som n er blitt kunngjort for alle folk for virke troens lydighet", og 2 Thess 1:8 der det str om Herren som skal hevne seg p "dem som ikke er lydige mot vr Herre Jesu evangelium". I Rom 10:3 gir apostelen uttrykk for sin bekymring over dem som "skte grunnlegge sin egen rettferdighet". Og der tilfyer han at "de gav