Av Klaus Hagerup

Illustrasjoner av Lars Hegdal

Regnmakerne - Del 2Regnmakerne - Del 2

Første utgave 2005© 2005 Enova/RegnmakerneSatt med The Sans 10,5/16p hos Scanpartner TrondheimPapir: 150 gr. GalerieArt SilkTrykk: PDC Tangen a.sIllustrasjoner: Lars Hegdal, Klipp & LimISBN 82-92502-16-5

Reinert fløy som en pil mot himmelen. Han hadde trykket ned startstangen

på snurrebassen med enda større kraft enn sist.

Han kunne ikke se noen åpning i gasskjoldet som hang rett over ham, men nå var det for

seint å styre unna. Han lukket øynene og var sikker på at han kom til å kollidere.

I neste øyeblikk var han gjennom. Gasskjoldet var ikke noe ekte skjold. Det var bare gass.

Det hadde han ikke visst, men nå visste han det. Han så seg tilbake.

Himmelen var blå og tom, men han visste at et sted under ham satt fire Regnmakere

på planeten Jonia og ventet på den hjelpen han ikke visste om han kunne gi dem.

KAMPEN OM JONIA

Reinert fløy som en pil mot himmelen. Han hadde trykket ned startstangen

på snurrebassen med enda større kraft enn sist.

Han kunne ikke se noen åpning i gasskjoldet som hang rett over ham, men nå var det for

seint å styre unna. Han lukket øynene og var sikker på at han kom til å kollidere.

I neste øyeblikk var han gjennom. Gasskjoldet var ikke noe ekte skjold. Det var bare gass.

Det hadde han ikke visst, men nå visste han det. Han så seg tilbake.

Himmelen var blå og tom, men han visste at et sted under ham satt fire Regnmakere

på planeten Jonia og ventet på den hjelpen han ikke visste om han kunne gi dem.

KAMPEN OM JONIA

Reinert klamret seg til snurrebassen. Det hadde gått fort da han fløy opp til Jonia sammen

med Regina, men nå gikk det enda fortere. Han fløy som en pil. Nei, han fløy mye raskere

enn en pil. Han fløy like fort som lyset. Nei, enda fortere, for det var stummende mørkt

omkring ham, og det måtte bety at han hadde lagt lyset bak seg. Ikke dårlig for en gutt

som flyr på en snurrebass, tenkte han. Hvor lenge hadde han vært i lufta nå?

Han ante ikke. Klokka hans hadde stoppet, og det var som om tida sto stille her oppe i

verdensrommet. Alt han hørte, var et sus. Et sus fra vind over ukjente stjerner og planeter.

En av dem var Jorda. Det var dit han skulle. For å hente Regnmakere som kunne bli med

ham tilbake og hjelpe ham med å redde Jonia. Før Albert Rusten satte i gang den

forferdelige ”BRUK OG KAST” -konkurransen som kom til å ødelegge den skadete planeten

for bestandig.

Hvor var Jorda? Den kunne da ikke være langt unna nå, så fort som han fløy.

Eller kanskje han ikke fløy fort i det hele tatt. Kanskje det ikke var mer energi igjen i snurre–

bassen, sånn at den hadde stoppet. Kanskje det var verdensrommet som suste forbi ham,

mens han hang fast langt oppe i himmelen som en liten, levende planet som snart skulle dø.

Da måtte kanskje Regnmakerne på Jonia flykte ned til Jorda, og da var det ikke usann–

synlig at Regina fortalte alt sammen til mamma og pappa.

– Jeg er kjempe lei for det, herr og fru Fredriksen, ville hun si.

– Deres kjære sønn Reinert er nok blitt en liten død planet. Han henger der oppe et

sted, gravlagt på en snurrebass.

Reinert merket at han begynte å gråte. Hvordan ville begravelsen hans bli da? Ikke noe

”Av jord er du kommet, til jord skal du bli” der i gården. Neida, ”Av jord er du kommet.

Til luft skal du bli”. Og hva med blomstene som skulle legges på kista? De måtte vel sendes

opp mot himmelen i gassballonger. Det kom til å bli en trist begravelse, tenkte Reinert.

Det er jo de fleste begravelser, men min begravelse kommer til å bli enda tristere enn de

andre triste begravelsene.

7

RUSTIANIA

Reinert klamret seg til snurrebassen. Det hadde gått fort da han fløy opp til Jonia sammen

med Regina, men nå gikk det enda fortere. Han fløy som en pil. Nei, han fløy mye raskere

enn en pil. Han fløy like fort som lyset. Nei, enda fortere, for det var stummende mørkt

omkring ham, og det måtte bety at han hadde lagt lyset bak seg. Ikke dårlig for en gutt

som flyr på en snurrebass, tenkte han. Hvor lenge hadde han vært i lufta nå?

Han ante ikke. Klokka hans hadde stoppet, og det var som om tida sto stille her oppe i

verdensrommet. Alt han hørte, var et sus. Et sus fra vind over ukjente stjerner og planeter.

En av dem var Jorda. Det var dit han skulle. For å hente Regnmakere som kunne bli med

ham tilbake og hjelpe ham med å redde Jonia. Før Albert Rusten satte i gang den

forferdelige ”BRUK OG KAST” -konkurransen som kom til å ødelegge den skadete planeten

for bestandig.

Hvor var Jorda? Den kunne da ikke være langt unna nå, så fort som han fløy.

Eller kanskje han ikke fløy fort i det hele tatt. Kanskje det ikke var mer energi igjen i snurre–

bassen, sånn at den hadde stoppet. Kanskje det var verdensrommet som suste forbi ham,

mens han hang fast langt oppe i himmelen som en liten, levende planet som snart skulle dø.

Da måtte kanskje Regnmakerne på Jonia flykte ned til Jorda, og da var det ikke usann–

synlig at Regina fortalte alt sammen til mamma og pappa.

– Jeg er kjempe lei for det, herr og fru Fredriksen, ville hun si.

– Deres kjære sønn Reinert er nok blitt en liten død planet. Han henger der oppe et

sted, gravlagt på en snurrebass.

Reinert merket at han begynte å gråte. Hvordan ville begravelsen hans bli da? Ikke noe

”Av jord er du kommet, til jord skal du bli” der i gården. Neida, ”Av jord er du kommet.

Til luft skal du bli”. Og hva med blomstene som skulle legges på kista? De måtte vel sendes

opp mot himmelen i gassballonger. Det kom til å bli en trist begravelse, tenkte Reinert.

Det er jo de fleste begravelser, men min begravelse kommer til å bli enda tristere enn de

andre triste begravelsene.

7

RUSTIANIA

Nei, det kunne ikke stemme. Både han og snurrebassen måtte være stappfulle av energi

fremdeles, for den klemmen Regina hadde gitt ham før han dro, var den varmeste klemmen

han noen gang hadde fått, og han hadde aldri i sitt liv følt seg sterkere enn da han trykket

ned startstangen på snurrebassen og satte av gårde.

Det store spørsmålet var om han fløy riktig vei. Han var jo helt aleine. Opp til Jonia hadde

han fløyet sammen med Regina. Hun hadde sagt at han sikkert kom til å finne fram.

Hvordan kunne hun vite det? ”Ved å bruke snurrebassen på samme måte som da du kom

hit,” hadde hun sagt. Hva mente hun med det? At snurrebassen kom til å føre ham riktig

vei? Ja, det måtte det være, men det var ikke lett å stole på en snurrebass.

Han rykket til. Nå så han noe i det fjerne. Som om mørket åpnet seg som en tunnel, eller

en hule. Himmelens hule! Himmelens hule åpnet seg, og bak åpningen blinket det i rødt,

brunt og oransje.

Endelig! Det var Jorda. Nå måtte han bare komme seg gjennom åpningen, finne en regn-

sky, dytte skyen inn under sola, sånn at regnet ble til en regnbue, og så var det bare å skli

ned på buen. Bare han ikke havnet i Afrika eller i Stillehavet. En liten Regnmaker som fløt

omkring midt i Stillehavet på en snurrebass var det ikke mye hjelp i. Vel, vel, han fikk ta ett

problem av gangen.

Nå var han ute av mørket. Planeten under ham glitret rustrød i lyset fra den blodrøde sola.

Nå gjaldt det å finne en regnsky. Der var det visst en. Han styrte snurrebassen mot den.

Han hadde fått skikkelig taket på det nå, og kunne godt tenke seg å ta seg noen ferieturer

gjennom verdensrommet når han var ferdig med å redde Jonia. ”Nei, Nei, Reinert Fredriksen”,

tenkte han, ”ikke bli høy på pæra nå. Det er ikke sikkert du klarer å...”

I det samme gjorde snurrebassen et byks forover, og Reinert kjente at farten økte.

”Jeg rødma,” tenkte han. ”Jeg ble så flau over at jeg satt her og skrøt av meg selv til meg

selv, at jeg rødma og slapp ut mer energi. Jeg må passe på å kontrollere den, ellers flyr vel

snurrebassen til verdens ende.”

Reinert fikk kontroll over snurrebassen. Han satte kursen mot den svarte skyen og fløy inn

i den uten problemer.

Regnet strømmet ut av skyen, men inne i den var luften varm og fuktig.

Reinert begynte å svette på samme måte som han ofte gjorde før et tordenvær.

– Jeg håper ikke det er en tordensky jeg er inne i, tenkte han. – Jeg har ikke noe særlig

lyst til å komme hjem til Jorda som et lyn, men det er en sjanse jeg må ta, og jeg har

tross alt tatt noen som er mye verre.

Han snurret rundt og fikk flyttet skyen så solstrålene traff den i akkurat riktig vinkel. Han

fløy ut av skyen og speidet rundt seg. Nå skulle det jo være en regnbue her, men han så

ingen. Bare det mørke regnet, den blodrøde sola og den glitrende planeten under ham.

Men ikke noen ... jo, der, ikke mer enn femti meter fra ham, gikk det en stor bue ned mot

planeten. Det måtte være en regnbue, det var han helt sikker på, men det var noe merkelig

med denne regnbuen. Den var ikke gul, oransje, rød, grønn, blå og lilla. Den så ut som en

asfaltert gate. Den var grå.

Regnbuen var bred og glatt. Nesten som en motorvei. En regnbuemotorvei ned til Jorda.

Det var nokså utrolig, men akkurat nå syntes ikke Reinert lenger det var særlig utrolig å

oppleve noe utrolig. Han fløy bort til den grå regnbuen. Stanset, gikk av snurrebassen og

rutsjet nedover til han stanset med et plask.

Det var andre gang han havnet i vann etter å ha sklidd ned en regnbue, men denne

dammen var mye mindre enn den i parken på Jonia. Den var ikke mer enn litt over en

meter dyp og altfor liten til at han kunne svømme i den. Han reiste seg og oppdaget at

han sto i et badekar. Det måtte være svært gammelt og laget av et slags metall, for det

hadde alt begynt å ruste. Det vil si, det hadde ikke begynt, det var nesten ferdig.

Badekaret hadde begynt å gå i oppløsning, og vannet han sto i, var fylt av store rødbrune

rustflak som var skallet av. Snakk om flaks. Han så på vannet. Det hadde en farge som var

en blanding av brunt, rødt, giftig grønt og smørgult. Det måtte være det mest forurensete

98

Nei, det kunne ikke stemme. Både han og snurrebassen måtte være stappfulle av energi

fremdeles, for den klemmen Regina hadde gitt ham før han dro, var den varmeste klemmen

han noen gang hadde fått, og han hadde aldri i sitt liv følt seg sterkere enn da han trykket

ned startstangen på snurrebassen og satte av gårde.

Det store spørsmålet var om han fløy riktig vei. Han var jo helt aleine. Opp til Jonia hadde

han fløyet sammen med Regina. Hun hadde sagt at han sikkert kom til å finne fram.

Hvordan kunne hun vite det? ”Ved å bruke snurrebassen på samme måte som da du kom

hit,” hadde hun sagt. Hva mente hun med det? At snurrebassen kom til å føre ham riktig

vei? Ja, det måtte det være, men det var ikke lett å stole på en snurrebass.

Han rykket til. Nå så han noe i det fjerne. Som om mørket åpnet seg som en tunnel, eller

en hule. Himmelens hule! Himmelens hule åpnet seg, og bak åpningen blinket det i rødt,

brunt og oransje.

Endelig! Det var Jorda. Nå måtte han bare komme seg gjennom åpningen, finne en regn-

sky, dytte skyen inn under sola, sånn at regnet ble til en regnbue, og så var det bare å skli

ned på buen. Bare han ikke havnet i Afrika eller i Stillehavet. En liten Regnmaker som fløt

omkring midt i Stillehavet på en snurrebass var det ikke mye hjelp i. Vel, vel, han fikk ta ett

problem av gangen.

Nå var han ute av mørket. Planeten under ham glitret rustrød i lyset fra den blodrøde sola.

Nå gjaldt det å finne en regnsky. Der var det visst en. Han styrte snurrebassen mot den.

Han hadde fått skikkelig taket på det nå, og kunne godt tenke seg å ta seg noen ferieturer

gjennom verdensrommet når han var ferdig med å redde Jonia. ”Nei, Nei, Reinert Fredriksen”,

tenkte han, ”ikke bli høy på pæra nå. Det er ikke sikkert du klarer å...”

I det samme gjorde snurrebassen et byks forover, og Reinert kjente at farten økte.

”Jeg rødma,” tenkte han. ”Jeg ble så flau over at jeg satt her og skrøt av meg selv til meg

selv, at jeg rødma og slapp ut mer energi. Jeg må passe på å kontrollere den, ellers flyr vel

snurrebassen til verdens ende.”

Reinert fikk kontroll over snurrebassen. Han satte kursen mot den svarte skyen og fløy inn

i den uten problemer.

Regnet strømmet ut av skyen, men inne i den var luften varm og fuktig.

Reinert begynte å svette på samme måte som han ofte gjorde før et tordenvær.

– Jeg håper ikke det er en tordensky jeg er inne i, tenkte han. – Jeg har ikke noe særlig

lyst til å komme hjem til Jorda som et lyn, men det er en sjanse jeg må ta, og jeg har

tross alt tatt noen som er mye verre.

Han snurret rundt og fikk flyttet skyen så solstrålene traff den i akkurat riktig vinkel. Han

fløy ut av skyen og speidet rundt seg. Nå skulle det jo være en regnbue her, men han så

ingen. Bare det mørke regnet, den blodrøde sola og den glitrende planeten under ham.

Men ikke noen ... jo, der, ikke mer enn femti meter fra ham, gikk det en stor bue ned mot

planeten. Det måtte være en regnbue, det var han helt sikker på, men det var noe merkelig

med denne regnbuen. Den var ikke gul, oransje, rød, grønn, blå og lilla. Den så ut som en

asfaltert gate. Den var grå.

Regnbuen var bred og glatt. Nesten som en motorvei. En regnbuemotorvei ned til Jorda.

Det var nokså utrolig, men akkurat nå syntes ikke Reinert lenger det var særlig utrolig å

oppleve noe utrolig. Han fløy bort til den grå regnbuen. Stanset, gikk av snurrebassen og

rutsjet nedover til han stanset med et plask.

Det var andre gang han havnet i vann etter å ha sklidd ned en regnbue, men denne

dammen var mye mindre enn den i parken på Jonia. Den var ikke mer enn litt over en

meter dyp og altfor liten til at han kunne svømme i den. Han reiste seg og oppdaget at

han sto i et badekar. Det måtte være svært gammelt og laget av et slags metall, for det

hadde alt begynt å ruste. Det vil si, det hadde ikke begynt, det var nesten ferdig.

Badekaret hadde begynt å gå i oppløsning, og vannet han sto i, var fylt av store rødbrune

rustflak som var skallet av. Snakk om flaks. Han så på vannet. Det hadde en farge som var

en blanding av brunt, rødt, giftig grønt og smørgult. Det måtte være det mest forurensete

98

vannet i hele universet. Mye verre enn vannet i parken på Jonia. Og her lå han og...nei, det

gjorde han ikke!

Reinert kom seg ut av karet i rasende fart. Han så seg omkring. På alle kanter lå dynger

av noe som en gang hadde vært kaffekjeler, sykler, klokker, trompeter, biler, brødristere,

mikrobølgeovner, TV-apparater, DVD-spillere og trillebårer. Nå var det bare rustent, rød-

brunt skrap som noen hadde kastet. På dynga. Han var landet i en søppeldynge!

Men hvor? I hvilket land? Snakket de norsk her? Hvordan skulle han komme seg hjem?

Der lå heldigvis snurrebassen. Ved siden av karet. Tørr og uskadd. Det kunne han ikke

si om seg selv. Han var våt og skadd. Hele kroppen klødde, og klærne hans hadde fått

samme farge som vannet han hadde badet i.

– Jeg må vaske meg, sa han til seg selv. – Jeg må finne et sted jeg kan vaske meg.

– Bare jump uti da vel, sa en rusten stemme bak ham.

Reinert virvlet rundt.

Først var han ikke sikker på om det han så var et menneske eller en robot, men så fortsatte

den bitte lille skapningen å snakke til ham.

– Jeg kan godt vente med å bade, jeg.

Det var altså et menneske. Det merkeligste mennesket Reinert noen gang hadde sett.

Og det styggeste. Mannen som sto der og kikket på ham, var ikke mer enn halvparten

så stor som Reinert, men han så ikke ut som en dverg, han så ut som ... han så ut som en

rusten, gammel ... ovn. Beina var så små at det nesten ikke var noen avstand mellom

føttene og hoftene. Det var utrolig at han klarte å gå på dem. Kroppen var rund og liknet

på en gammel støpejernovn. Armene stakk ut på hver side. De hadde ikke noe albueledd,

og så ut som to greip som nettopp hadde spadd i møkka.

Halsen liknet på et ovnsrør og hodet på en pipe, ikke minst fordi det veltet svart røyk ut av

munnen på mannen når han pustet.

Et øyeblikk lurte Reinert på om han hadde fløyet så fort at han var havnet i fortida.

Klærne til den lille mannen så ut som en rustning. Kanskje han var en ridder, men hvis

han var det, måtte han være en skikkelig fattig ridder. Rustningen så ut til å kunne gå i

oppløsning når som helst, og mannen rev store rustflak av armene mens han snakket.

Det eneste som så naturlig ut på ham, var håret. Det var grått, men stort og tjukt selv om

mannen måtte være minst nitti år.

– Bare jump uti, da vel, gjentok han hest. – Det må vi når vi skal vaske på oss skitten.

– Vaske av oss skitten, mener du vel, sa Reinert.

Den gamle mannen lo. Det hørtes ut som når en bil med dårlige bremser forsøkte å

bråstoppe.

– Det er vel ingen som vasker av seg skitten, vel, hylte han. – Da blir vi jo friske, da!

– Han er gal, tenkte Reinert. – Kanskje han er farlig også. Jeg må komme meg vekk herfra.

– Unnskyld, sa han.

Den lille mannen svarte ikke. Han hadde satt seg opp på en rusten trehjulsykkel han ikke

klarte å sykle fordi beina var for korte.

– Brrrn, brrrn, gaulet han. – Brrrrrrn, brrrrn. Dytt meg, da vel!

Reinert våget ikke protestere. Han bøyde seg ned og dyttet den gamle mannen rundt på

den rustne trehjulsykkelen mens han lurte på hvordan han skulle komme seg vekk.

– Ærrrrn! Ærrrrn! skrek den gamle mannen. – Ærrn. Ærrn.

– Akkurat, sa Reinert forsiktig. – Ærn, ærn. Hvor er vi egentlig?

– Hjemme vel, sa den gamle mannen. – Ærrn, ærrn.

– Hjemme hvor? spurte Reinert som ble mer og mer engstelig.

– Hjemme hos oss vel, sa den lille mannen. – Ærn, ærn. Ånei, der kommer mamma!

Reinert snudde seg, og hoppet omtrent en meter opp i været. Noen hundre meter unna

kom et monster gående mot dem. Det liknet på den lille mannen, men var 20 ganger

større, bortsett fra beina, som heldigvis var like korte. Det gikk langsomt, med korte skritt

mens det store pipehodet speidet til høyre og venstre.

1110

vannet i hele universet. Mye verre enn vannet i parken på Jonia. Og her lå han og...nei, det

gjorde han ikke!

Reinert kom seg ut av karet i rasende fart. Han så seg omkring. På alle kanter lå dynger

av noe som en gang hadde vært kaffekjeler, sykler, klokker, trompeter, biler, brødristere,

mikrobølgeovner, TV-apparater, DVD-spillere og trillebårer. Nå var det bare rustent, rød-

brunt skrap som noen hadde kastet. På dynga. Han var landet i en søppeldynge!

Men hvor? I hvilket land? Snakket de norsk her? Hvordan skulle han komme seg hjem?

Der lå heldigvis snurrebassen. Ved siden av karet. Tørr og uskadd. Det kunne han ikke

si om seg selv. Han var våt og skadd. Hele kroppen klødde, og klærne hans hadde fått

samme farge som vannet han hadde badet i.

– Jeg må vaske meg, sa han til seg selv. – Jeg må finne et sted jeg kan vaske meg.

– Bare jump uti da vel, sa en rusten stemme bak ham.

Reinert virvlet rundt.

Først var han ikke sikker på om det han så var et menneske eller en robot, men så fortsatte

den bitte lille skapningen å snakke til ham.

– Jeg kan godt vente med å bade, jeg.

Det var altså et menneske. Det merkeligste mennesket Reinert noen gang hadde sett.

Og det styggeste. Mannen som sto der og kikket på ham, var ikke mer enn halvparten

så stor som Reinert, men han så ikke ut som en dverg, han så ut som ... han så ut som en

rusten, gammel ... ovn. Beina var så små at det nesten ikke var noen avstand mellom

føttene og hoftene. Det var utrolig at han klarte å gå på dem. Kroppen var rund og liknet

på en gammel støpejernovn. Armene stakk ut på hver side. De hadde ikke noe albueledd,

og så ut som to greip som nettopp hadde spadd i møkka.

Halsen liknet på et ovnsrør og hodet på en pipe, ikke minst fordi det veltet svart røyk ut av

munnen på mannen når han pustet.

Et øyeblikk lurte Reinert på om han hadde fløyet så fort at han var havnet i fortida.

Klærne til den lille mannen så ut som en rustning. Kanskje han var en ridder, men hvis

han var det, måtte han være en skikkelig fattig ridder. Rustningen så ut til å kunne gå i

oppløsning når som helst, og mannen rev store rustflak av armene mens han snakket.

Det eneste som så naturlig ut på ham, var håret. Det var grått, men stort og tjukt selv om

mannen måtte være minst nitti år.

– Bare jump uti, da vel, gjentok han hest. – Det må vi når vi skal vaske på oss skitten.

– Vaske av oss skitten, mener du vel, sa Reinert.

Den gamle mannen lo. Det hørtes ut som når en bil med dårlige bremser forsøkte å

bråstoppe.

– Det er vel ingen som vasker av seg skitten, vel, hylte han. – Da blir vi jo friske, da!

– Han er gal, tenkte Reinert. – Kanskje han er farlig også. Jeg må komme meg vekk herfra.

– Unnskyld, sa han.

Den lille mannen svarte ikke. Han hadde satt seg opp på en rusten trehjulsykkel han ikke

klarte å sykle fordi beina var for korte.

– Brrrn, brrrn, gaulet han. – Brrrrrrn, brrrrn. Dytt meg, da vel!

Reinert våget ikke protestere. Han bøyde seg ned og dyttet den gamle mannen rundt på

den rustne trehjulsykkelen mens han lurte på hvordan han skulle komme seg vekk.

– Ærrrrn! Ærrrrn! skrek den gamle mannen. – Ærrn. Ærrn.

– Akkurat, sa Reinert forsiktig. – Ærn, ærn. Hvor er vi egentlig?

– Hjemme vel, sa den gamle mannen. – Ærrn, ærrn.

– Hjemme hvor? spurte Reinert som ble mer og mer engstelig.

– Hjemme hos oss vel, sa den lille mannen. – Ærn, ærn. Ånei, der kommer mamma!

Reinert snudde seg, og hoppet omtrent en meter opp i været. Noen hundre meter unna

kom et monster gående mot dem. Det liknet på den lille mannen, men var 20 ganger

større, bortsett fra beina, som heldigvis var like korte. Det gikk langsomt, med korte skritt

mens det store pipehodet speidet til høyre og venstre.

1110

– Rusty! ropte monsteret med en stemme som en flyalarm. – Hvor er du, Rusty?

– Mamma vil at jeg skal bade, forklarte den lille mannen, som Reinert skjønte

måtte være Rusty. – Men det vil jeg ikke. Kan ikke du bade i stedet for meg?

Nei, ikke stopp. Kjør, ærn, ærn!

Reinert hadde sluttet å dytte trehjulsykkelen. Han stirret på Rusty. Det var noe som ikke

stemte.

– Hvor gammel er du? sa han langsomt.

– Fire år til høsten, svarte Rusty fornøyd. – Dytt da, din dumming.

– Hvor er vi, Rusty?

– Hjemme vel. Det har jeg jo sagt, sa Rusty surt. – Dytt da.

– Jeg skjønner det, sa Reinert. – Men er vi på Jorda?

– Det sier jeg ikke hvis du ikke dytter.

Reinert dyttet trehjulsykkelen et par meter. Rusty hylte av fryd.

– Er dette Jorda, Rusty.

– Dytt!

– Jeg dytter. Er dette Jorda!

– Det er det vel ikke.

– Hva er det da?

– Dytt!

– Jeg dytter hele tida.

– Ærn, ærn! Dette er Rustiania.

– Rustiania?

– Ja, jeg kan et kjempefint eventyr, jeg så.

Reinert så ut over søppelet. Moren til Rusty var fremdeles langt unna.

– Hva handler eventyret om?

– Det handler om Rustiana vel, sa Rusty skingrende.

13

– Rusty! ropte monsteret med en stemme som en flyalarm. – Hvor er du, Rusty?

– Mamma vil at jeg skal bade, forklarte den lille mannen, som Reinert skjønte

måtte være Rusty. – Men det vil jeg ikke. Kan ikke du bade i stedet for meg?

Nei, ikke stopp. Kjør, ærn, ærn!

Reinert hadde sluttet å dytte trehjulsykkelen. Han stirret på Rusty. Det var noe som ikke

stemte.

– Hvor gammel er du? sa han langsomt.

– Fire år til høsten, svarte Rusty fornøyd. – Dytt da, din dumming.

– Hvor er vi, Rusty?

– Hjemme vel. Det har jeg jo sagt, sa Rusty surt. – Dytt da.

– Jeg skjønner det, sa Reinert. – Men er vi på Jorda?

– Det sier jeg ikke hvis du ikke dytter.

Reinert dyttet trehjulsykkelen et par meter. Rusty hylte av fryd.

– Er dette Jorda, Rusty.

– Dytt!

– Jeg dytter. Er dette Jorda!

– Det er det vel ikke.

– Hva er det da?

– Dytt!

– Jeg dytter hele tida.

– Ærn, ærn! Dette er Rustiania.

– Rustiania?

– Ja, jeg kan et kjempefint eventyr, jeg så.

Reinert så ut over søppelet. Moren til Rusty var fremdeles langt unna.

– Hva handler eventyret om?

– Det handler om Rustiana vel, sa Rusty skingrende.

13

– Fortell, sa Reinert.

– Bare hvis du dytter! Ærn, ærn. Fortere!

Og mens Reinert dyttet Rusty fra Rustiania rundt på en eldgammel trehjulsykkel, fortalte

den lille gutten ham et eventyr om en planet som en gang hadde liknet på Jorda. Da het

den Gronia. De gamle Gronierne liknet på Jonierne og konkurrerte hvert år om å bruke så

mye energi de kunne. Etter hvert døde det gamle livet på Gronia ut, men samtidig grodde

det opp et nytt liv fra skoger med døde trær, hav med råttent vann og byer med giftig luft.

Det nye som grodde opp, ble til et nytt folk. De kalte planeten for Rustiania og seg selv for

Rustianere. De liknet litt på de gamle Gronierne, men samtidig var de helt annerledes. De

tålte verken ren luft eller friskt vann. Tvert imot, for å holde seg i live, måtte de forurense seg

selv så mye de kunne. De kunne bare spise mat som var råtten og bedervet, og når de vasket

seg, gjorde de det for ikke å bli rene. Etter hvert forandret de utseende og liknet mer og mer

på det søppelet de levde av. Det var bare én ting som minnet om den gamle gronietida.

Det var håret. Rustianerne hadde fremdeles hår på hodet.

Det var ekte hår, men samtidig var det spesielt. Og det

spesielle var at alle barna på Rustiania ble født med grått hår.

– Og når vi blir gamle, ruster håret også, sa Rusty.

– Og så faller det av, som resten av kroppen.

– Faller kroppen? spurte Reinert forskrekket.

– Ja, sa Rusty.

– I digre flak, men vi dør ikke. Vi bare ruster bort. Er det ikke flott?

Det syntes ikke Reinert. Han ville heller spise fersk mat enn råtten mat, heller vaske seg ren enn

skitten, og mye heller dø på vanlig måte enn å ruste bort i digre flak, men han sa ingenting.

Det virket som om Rusty likte tilværelsen på Rustiania. Det var vel fordi han ikke visste

hvordan livet kunne være. Plutselig kjente Reinert at han lengtet. Mer enn han noen gang

i sitt liv hadde lengtet. Han lengtet hjem. Hjem til Jorda. Han lengtet sånn at det var så vidt

han ikke begynte å gråte.

– Rusty! Nå er det badetid!

Reinert skvatt til. Han hadde glemt monstermammaen. Hun var ikke mer enn tretti meter

unna, og nå oppdaget hun Reinert.

– Hvem er du? ropte hun med skjærende stemme.

– Det er lekekameraten min! skrek Rusty. – Han er kjempegrei! Han dytter meg på sykkel´n.

Monstermammaen fortsatte å stabbe mot dem. Nå var hun ikke mer enn tjuefem meter unna.

– Stakkars barn, sa hun. – Du ser jo helt frisk ut. Hvor kommer du fra?

– Fra Jorda, hvisket Reinert.

– Hva sa du?

Nå var hun bare tjue meter unna.

– Jeg kommer fra Jorda, pep Reinert. – Men jeg har fløyet meg vill.

– Kan han ikke få bo her hos oss, mamma? ropte Rusty.

Nå var hun ikke mer enn ti meter unna. Stemmen hørtes ut som en motorsag.

– Det kan han godt, men da må han rustbehandles med en gang. Når noe ble rustbehandlet hjemme på Jorda, var det for at det ikke skulle ruste, men Reinert skjønte at når noe ble rustbehandlet her, var det for at det skulle ruste. Han ante ikke hvordan mammaen til Rusty hadde tenkt å rustbehandle ham, og han var helt sikker på at han ikke

15

– Fortell, sa Reinert.

– Bare hvis du dytter! Ærn, ærn. Fortere!

Og mens Reinert dyttet Rusty fra Rustiania rundt på en eldgammel trehjulsykkel, fortalte

den lille gutten ham et eventyr om en planet som en gang hadde liknet på Jorda. Da het

den Gronia. De gamle Gronierne liknet på Jonierne og konkurrerte hvert år om å bruke så

mye energi de kunne. Etter hvert døde det gamle livet på Gronia ut, men samtidig grodde

det opp et nytt liv fra skoger med døde trær, hav med råttent vann og byer med giftig luft.

Det nye som grodde opp, ble til et nytt folk. De kalte planeten for Rustiania og seg selv for

Rustianere. De liknet litt på de gamle Gronierne, men samtidig var de helt annerledes. De

tålte verken ren luft eller friskt vann. Tvert imot, for å holde seg i live, måtte de forurense seg

selv så mye de kunne. De kunne bare spise mat som var råtten og bedervet, og når de vasket

seg, gjorde de det for ikke å bli rene. Etter hvert forandret de utseende og liknet mer og mer

på det søppelet de levde av. Det var bare én ting som minnet om den gamle gronietida.

Det var håret. Rustianerne hadde fremdeles hår på hodet.

Det var ekte hår, men samtidig var det spesielt. Og det

spesielle var at alle barna på Rustiania ble født med grått hår.

– Og når vi blir gamle, ruster håret også, sa Rusty.

– Og så faller det av, som resten av kroppen.

– Faller kroppen? spurte Reinert forskrekket.

– Ja, sa Rusty.

– I digre flak, men vi dør ikke. Vi bare ruster bort. Er det ikke flott?

Det syntes ikke Reinert. Han ville heller spise fersk mat enn råtten mat, heller vaske seg ren enn

skitten, og mye heller dø på vanlig måte enn å ruste bort i digre flak, men han sa ingenting.

Det virket som om Rusty likte tilværelsen på Rustiania. Det var vel fordi han ikke visste

hvordan livet kunne være. Plutselig kjente Reinert at han lengtet. Mer enn han noen gang

i sitt liv hadde lengtet. Han lengtet hjem. Hjem til Jorda. Han lengtet sånn at det var så vidt

han ikke begynte å gråte.

– Rusty! Nå er det badetid!

Reinert skvatt til. Han hadde glemt monstermammaen. Hun var ikke mer enn tretti meter

unna, og nå oppdaget hun Reinert.

– Hvem er du? ropte hun med skjærende stemme.

– Det er lekekameraten min! skrek Rusty. – Han er kjempegrei! Han dytter meg på sykkel´n.

Monstermammaen fortsatte å stabbe mot dem. Nå var hun ikke mer enn tjuefem meter unna.

– Stakkars barn, sa hun. – Du ser jo helt frisk ut. Hvor kommer du fra?

– Fra Jorda, hvisket Reinert.

– Hva sa du?

Nå var hun bare tjue meter unna.

– Jeg kommer fra Jorda, pep Reinert. – Men jeg har fløyet meg vill.

– Kan han ikke få bo her hos oss, mamma? ropte Rusty.

Nå var hun ikke mer enn ti meter unna. Stemmen hørtes ut som en motorsag.

– Det kan han godt, men da må han rustbehandles med en gang. Når noe ble rustbehandlet hjemme på Jorda, var det for at det ikke skulle ruste, men Reinert skjønte at når noe ble rustbehandlet her, var det for at det skulle ruste. Han ante ikke hvordan mammaen til Rusty hadde tenkt å rustbehandle ham, og han var helt sikker på at han ikke

15

hadde lyst til å vite det.

Hun var bare fem meter unna da hun bøyde seg ned, strakte armene mot ham og smilte. Det

veltet svart røyk ut av munnen hennes.

– Kom hit gutten min, så skal vi nok få deg skikkelig skitten.

Reinert var ikke den sterkeste gutten i klassen, men han var nokså smidig og god til å løpe.

I det samme mammaen til Rusty skulle til å gripe tak i ham, vred han seg unna og stormet i

rasende fart bort til snurrebassen han hadde satt fra seg et lite stykke unna. Han trykket ned

startstangen, men den lettet ikke. Han hørte Rusty skrike et stykke unna.

– Ikke gå din vei. Bli her og dytt!

– Reinert kastet seg over startstangen.

Rusty brølte.

– Hent ham, mamma! Si at han skal bli her og leke med meg!

Reinert trykket og trykket. Snurrebassen gikk rundt og rundt, men den lettet ikke. Nå kom

mammaen til Rusty vraltende mot ham med badekaret under armen.

– Ikke vær redd! brølte hun. – Et lite bad har du ikke vondt av!

Reinert kjente noe strømme gjennom kroppen. Først ble han iskald, så ble han nummen,

og så ble han glovarm.

– Det er angsten, tenkte han. – Først gjorde den meg stiv av skrekk, så lammet den meg,

så ga den meg mer ... energi.

I det samme øyeblikket han tenkte ordet energi, trykket han ned startstangen en gang til.

Denne gangen virket den. Snurrebassen lettet og steg opp mot himmelen.

Da Reinert kikket ned, så han to merkelige skikkelser som sto på en haug av søppel og

stirret opp etter ham. Selv om Reinert var glad for å slippe unna, syntes han nesten synd på

dem. Han vinket til dem, og de vinket tilbake. De var ikke slemme. De visste bare ikke hvor fint

det kunne være å leve.

16

hadde lyst til å vite det.

Hun var bare fem meter unna da hun bøyde seg ned, strakte armene mot ham og smilte. Det

veltet svart røyk ut av munnen hennes.

– Kom hit gutten min, så skal vi nok få deg skikkelig skitten.

Reinert var ikke den sterkeste gutten i klassen, men han var nokså smidig og god til å løpe.

I det samme mammaen til Rusty skulle til å gripe tak i ham, vred han seg unna og stormet i

rasende fart bort til snurrebassen han hadde satt fra seg et lite stykke unna. Han trykket ned

startstangen, men den lettet ikke. Han hørte Rusty skrike et stykke unna.

– Ikke gå din vei. Bli her og dytt!

– Reinert kastet seg over startstangen.

Rusty brølte.

– Hent ham, mamma! Si at han skal bli her og leke med meg!

Reinert trykket og trykket. Snurrebassen gikk rundt og rundt, men den lettet ikke. Nå kom

mammaen til Rusty vraltende mot ham med badekaret under armen.

– Ikke vær redd! brølte hun. – Et lite bad har du ikke vondt av!

Reinert kjente noe strømme gjennom kroppen. Først ble han iskald, så ble han nummen,

og så ble han glovarm.

– Det er angsten, tenkte han. – Først gjorde den meg stiv av skrekk, så lammet den meg,

så ga den meg mer ... energi.

I det samme øyeblikket han tenkte ordet energi, trykket han ned startstangen en gang til.

Denne gangen virket den. Snurrebassen lettet og steg opp mot himmelen.

Da Reinert kikket ned, så han to merkelige skikkelser som sto på en haug av søppel og

stirret opp etter ham. Selv om Reinert var glad for å slippe unna, syntes han nesten synd på

dem. Han vinket til dem, og de vinket tilbake. De var ikke slemme. De visste bare ikke hvor fint

det kunne være å leve.

16

Reinert hadde brukt så mye energi da han reiste fra Jonia, at han hadde sust langt forbi Jor-

da, men denne gangen fant han fram. Han klarte til og med å manøvrere snurrebassen dit

han bodde, og fikk dyttet til en sky slik at regnbuen han skled ned på, endte i skolegården.

Landingen var perfekt, og Reinert følte seg nokså stolt. Han var jo ingen erfaren snurre-

bassflyver, men han lærte tydeligvis fort.

Skolegården var tom. Reinert gjemte snurrebassen i en søppelcontainer. Siden klokka

hans hadde stoppet, ante han ikke hvilken tid på dagen det var. Han visste heller ikke hvor

lenge han hadde vært borte. Kanskje det var over en uke hvis man regnet i jordisk tid.

Da var han sikkert etterlyst. Han kjente et stikk av dårlig samvittighet. Stakkars mamma

og pappa. Kanskje han skulle ringe hjem? Nei, det hadde han ikke tid til, for han hadde

ikke noen mobiltelefon. Han fikk forklare dem alt sammen når han kom hjem. Hvis han kom

hjem. Nei, nå måtte han slutte å tenke på seg selv. Han måtte tenke på de stakkars Jonierne

han skulle redde. Hvis det ikke var for sent. I lomma hadde han en liste med navn på alle

Regnmakerne på skolen. Nå måtte han finne dem. Han løp bort til døra. Den var låst.

Han banket på. Ingen svarte. Han rev i dørhåndtaket.

– Det er ingen der, sa en lav stemme bak ham.

Reinert skvatt rundt.

Den tynne jenta kikket på ham gjennom brilleglass som var så tjukke at de var nesten

umulige å se gjennom for dem som hadde normalt syn.

– Vibeke Holm!

Vibeke nikket.

– Du er Regnmaker!

Vibeke nikket igjen.

– Ja, hvis det ikke er for mye bry.

Reinert kjente en voldsom lettelse. Nå var de i hvert fall to. Så ga lettelsen seg. Selv om

Vibeke Holm var Regnmaker, var det ikke sikkert at det var noe særlig hjelp å få fra den

kanten. Hun var skolens absolutt største nerd, gikk med alpelue, fløyelsbukser og et skjerf

som var minst tre meter langt. Det spisse ansiktet var fullt av fregner.

Hun hadde bestandig med seg en liten svart koffert, som hun aldri åpnet. Hun mistet

skolebøkene sine på gulvet og skrev alle stilene sine på rim. Hun var klosset, glemsom,

sjenert og forvirret. Av alle Regnmakerne på lista var Vibeke Holm den han ventet seg

minst hjelp av, og nå var hun selvfølgelig den første han møtte.

– Det er over førti Regnmakere på skolen, sa Reinert.

– Førtitre.

– Hvordan vet du det?

– Jeg kjenner alle sammen, forklarte Vibeke. – Jeg har vært Regnmaker siden jeg

var fem år.

– Hvor er de andre?

Vibeke tok av seg brillene og begynte å pusse dem. Øynene hennes var store og lyseblå.

– De er gått hjem, sa hun. – Klokka er fem om ettermiddagen.

– Da må vi finne dem.

– Det nytter ikke. Jojoene er stjålet.

– Jojoene?

Vibeke rødmet.

– Jeg mener snurrebassene.

– Hvilke snurrebasser?

– Snurrebassene til Regnmakerne. Noen har stjålet dem, men jeg har en ekstra, for jeg

regnet med at noe sånt skulle skje.

Hun satte på seg brillene.

– Jeg skal bli med deg til Jonia.

Vibeke smilte forsiktig til Reinert som forsøkte å tenke så klart han kunne.

– Hva vet du om Jonia, Vibeke?

19

DEN SJETTE REGNMAKEREN

18

Reinert hadde brukt så mye energi da han reiste fra Jonia, at han hadde sust langt forbi Jor-

da, men denne gangen fant han fram. Han klarte til og med å manøvrere snurrebassen dit

han bodde, og fikk dyttet til en sky slik at regnbuen han skled ned på, endte i skolegården.

Landingen var perfekt, og Reinert følte seg nokså stolt. Han var jo ingen erfaren snurre-

bassflyver, men han lærte tydeligvis fort.

Skolegården var tom. Reinert gjemte snurrebassen i en søppelcontainer. Siden klokka

hans hadde stoppet, ante han ikke hvilken tid på dagen det var. Han visste heller ikke hvor

lenge han hadde vært borte. Kanskje det var over en uke hvis man regnet i jordisk tid.

Da var han sikkert etterlyst. Han kjente et stikk av dårlig samvittighet. Stakkars mamma

og pappa. Kanskje han skulle ringe hjem? Nei, det hadde han ikke tid til, for han hadde

ikke noen mobiltelefon. Han fikk forklare dem alt sammen når han kom hjem. Hvis han kom

hjem. Nei, nå måtte han slutte å tenke på seg selv. Han måtte tenke på de stakkars Jonierne

han skulle redde. Hvis det ikke var for sent. I lomma hadde han en liste med navn på alle

Regnmakerne på skolen. Nå måtte han finne dem. Han løp bort til døra. Den var låst.

Han banket på. Ingen svarte. Han rev i dørhåndtaket.

– Det er ingen der, sa en lav stemme bak ham.

Reinert skvatt rundt.

Den tynne jenta kikket på ham gjennom brilleglass som var så tjukke at de var nesten

umulige å se gjennom for dem som hadde normalt syn.

– Vibeke Holm!

Vibeke nikket.

– Du er Regnmaker!

Vibeke nikket igjen.

– Ja, hvis det ikke er for mye bry.

Reinert kjente en voldsom lettelse. Nå var de i hvert fall to. Så ga lettelsen seg. Selv om

Vibeke Holm var Regnmaker, var det ikke sikkert at det var noe særlig hjelp å få fra den

kanten. Hun var skolens absolutt største nerd, gikk med alpelue, fløyelsbukser og et skjerf

som var minst tre meter langt. Det spisse ansiktet var fullt av fregner.

Hun hadde bestandig med seg en liten svart koffert, som hun aldri åpnet. Hun mistet

skolebøkene sine på gulvet og skrev alle stilene sine på rim. Hun var klosset, glemsom,

sjenert og forvirret. Av alle Regnmakerne på lista var Vibeke Holm den han ventet seg

minst hjelp av, og nå var hun selvfølgelig den første han møtte.

– Det er over førti Regnmakere på skolen, sa Reinert.

– Førtitre.

– Hvordan vet du det?

– Jeg kjenner alle sammen, forklarte Vibeke. – Jeg har vært Regnmaker siden jeg

var fem år.

– Hvor er de andre?

Vibeke tok av seg brillene og begynte å pusse dem. Øynene hennes var store og lyseblå.

– De er gått hjem, sa hun. – Klokka er fem om ettermiddagen.

– Da må vi finne dem.

– Det nytter ikke. Jojoene er stjålet.

– Jojoene?

Vibeke rødmet.

– Jeg mener snurrebassene.

– Hvilke snurrebasser?

– Snurrebassene til Regnmakerne. Noen har stjålet dem, men jeg har en ekstra, for jeg

regnet med at noe sånt skulle skje.

Hun satte på seg brillene.

– Jeg skal bli med deg til Jonia.

Vibeke smilte forsiktig til Reinert som forsøkte å tenke så klart han kunne.

– Hva vet du om Jonia, Vibeke?

19

DEN SJETTE REGNMAKEREN

18

– Jeg vet alt, sa hun – men i virkeligheten heter jeg ikke Vibeke.

– Hva heter du da? spurte Reinert og holdt pusten.

– Jeg heter Reidun, sa hun og klødde seg på nesen.

Mindre enn en jordisk time seinere fløy de to Regnmakerne i full fart gjennom himmelen

på vei mot Jonia. Reinert kikket bort på Reidun, som fór avsted foran ham. Det lange skjerfet

hang etter henne som en hale. Av og til snudde hun seg og vinket til ham med alpelua.

Reinert hadde allerede fløyet feil én gang og stolte ikke helt på sin stedsans i verdensrommet,

men det så ikke ut til at Reidun var i tvil om hvor de skulle. Hun fløy rett fram og til høyre

og til venstre uten å nøle et sekund, og Reinert ble mer og mer sikker på at hun hadde

fløyet denne veien før.

Hvem var hun egentlig? Han visste jo at hun var en Regnmaker, men hun måtte være en

helt spesiell Regnmaker. Reinert var sikker på at hun ikke var så klossete og fomlete som

hun lot som. Da de klemte hverandre før de skulle starte snurrebassene, var det han som

hadde vært flauest, og hun som hadde bedt ham om å klemme hardere slik at hun også

klarte å rødme. Dessuten måtte han innrømme at hun var en ypperlig snurrebassflyver.

Selv lå han foroverbøyd og klamret seg fast mens hun satt oppreist. Med alpelua i den ene

hånden og den svarte kofferten i den andre. Hva var det i den forresten? Hun var nok ikke

den hun ga seg ut for. Vibeke Reidun Holm var en gåte, og Reinert ble mer og mer sikker

på at løsningen på gåten lå i den svarte kofferten.

– Du gjorde det igjen!

Ruben så imponert på Reinert.

– For andre gang! Midt i! Hvordan var vannet?

– Skittent, sa Reinert som nettopp hadde kravlet opp av dammen i Joniaparken der han

var havnet for andre gang etter å ha sklidd ned regnbuen.

– Jeg veit det, sa Ruben begeistret. – Men var det herlig?

Renate så strengt på ham.

– Det er ikke herlig å bade i forurenset vann, Ruben.

– Nei, det er klart, sa Ruben. – Men siden han bader i det hele tida, så...

– Han badet ikke i det, sa René. – Han falt i det.

– Jeg veit det også, sa Ruben. – Jeg bare spurte i tilfelle jeg også skulle falle uti en dag.

Da er det fint å vite om ...

– Hvor er de andre? spurte Regina.

Reinert pekte opp mot himmelen.

– Der.

Høyt der oppe kom Reidun seilende. Hun holdt alpelua og den lille svarte kofferten ut til

siden, så armene hennes så ut som to vinger. Rett før hun landet, hoppet hun av regnbuen

og landet med et fjellstøtt telemarknedslag midt i blant Regnmakerne.

– Hei, Regina? sa hun.

Regina ble stående et øyeblikk helt stille, så sa hun lavt.

– Reidun.

– Ja.

– Hva gjør du her?

– Jeg er kommet for å hjelpe dere.

– Hvor er de andre?

– Det er bare meg.

– Hvorfor det?

– Jojoene er stjålet.

– Jojoene?

– Jeg mener snurrebassene.

Det var bare Regina og Reidun som snakket. Reinert var fremdeles fortumlet etter å ha

2120

– Jeg vet alt, sa hun – men i virkeligheten heter jeg ikke Vibeke.

– Hva heter du da? spurte Reinert og holdt pusten.

– Jeg heter Reidun, sa hun og klødde seg på nesen.

Mindre enn en jordisk time seinere fløy de to Regnmakerne i full fart gjennom himmelen

på vei mot Jonia. Reinert kikket bort på Reidun, som fór avsted foran ham. Det lange skjerfet

hang etter henne som en hale. Av og til snudde hun seg og vinket til ham med alpelua.

Reinert hadde allerede fløyet feil én gang og stolte ikke helt på sin stedsans i verdensrommet,

men det så ikke ut til at Reidun var i tvil om hvor de skulle. Hun fløy rett fram og til høyre

og til venstre uten å nøle et sekund, og Reinert ble mer og mer sikker på at hun hadde

fløyet denne veien før.

Hvem var hun egentlig? Han visste jo at hun var en Regnmaker, men hun måtte være en

helt spesiell Regnmaker. Reinert var sikker på at hun ikke var så klossete og fomlete som

hun lot som. Da de klemte hverandre før de skulle starte snurrebassene, var det han som

hadde vært flauest, og hun som hadde bedt ham om å klemme hardere slik at hun også

klarte å rødme. Dessuten måtte han innrømme at hun var en ypperlig snurrebassflyver.

Selv lå han foroverbøyd og klamret seg fast mens hun satt oppreist. Med alpelua i den ene

hånden og den svarte kofferten i den andre. Hva var det i den forresten? Hun var nok ikke

den hun ga seg ut for. Vibeke Reidun Holm var en gåte, og Reinert ble mer og mer sikker

på at løsningen på gåten lå i den svarte kofferten.

– Du gjorde det igjen!

Ruben så imponert på Reinert.

– For andre gang! Midt i! Hvordan var vannet?

– Skittent, sa Reinert som nettopp hadde kravlet opp av dammen i Joniaparken der han

var havnet for andre gang etter å ha sklidd ned regnbuen.

– Jeg veit det, sa Ruben begeistret. – Men var det herlig?

Renate så strengt på ham.

– Det er ikke herlig å bade i forurenset vann, Ruben.

– Nei, det er klart, sa Ruben. – Men siden han bader i det hele tida, så...

– Han badet ikke i det, sa René. – Han falt i det.

– Jeg veit det også, sa Ruben. – Jeg bare spurte i tilfelle jeg også skulle falle uti en dag.

Da er det fint å vite om ...

– Hvor er de andre? spurte Regina.

Reinert pekte opp mot himmelen.

– Der.

Høyt der oppe kom Reidun seilende. Hun holdt alpelua og den lille svarte kofferten ut til

siden, så armene hennes så ut som to vinger. Rett før hun landet, hoppet hun av regnbuen

og landet med et fjellstøtt telemarknedslag midt i blant Regnmakerne.

– Hei, Regina? sa hun.

Regina ble stående et øyeblikk helt stille, så sa hun lavt.

– Reidun.

– Ja.

– Hva gjør du her?

– Jeg er kommet for å hjelpe dere.

– Hvor er de andre?

– Det er bare meg.

– Hvorfor det?

– Jojoene er stjålet.

– Jojoene?

– Jeg mener snurrebassene.

Det var bare Regina og Reidun som snakket. Reinert var fremdeles fortumlet etter å ha

2120

landet i dammen. De tre andre så ut som om de ikke visste hva de skulle si.

– Hvorfor ble ikke din snurrebass stjålet? sa Regina lavt.

– Fordi jeg hadde to.

Regina ristet på hodet.

– Du skulle ikke ha kommet.

– Nå er jeg her.

– Ja, hvisket Regina. – Nå er du her.

Hun sto helt stille som om hun var frosset fast i det brune gresset.

Reidun gikk tett inntil henne.

– Jeg er glad for at jeg er her, sa hun og rakte armene fram mot Regina.

Klemmen de to jentene ga hverandre, varte ikke mer enn et øyeblikk. Da de var ferdige

med å klemme, la Reinert merke til at Reidun var rød i ansiktet, mens Regina var likblek.

– Okey, sa René. – Nå må vi få opp dampen. Ellers rekker vi det ikke.

Reinert så på klokka, men den var visst stanset for godt.

– Hvor lenge har jeg vært borte?

– To fingerknips, sa Renate.

– Ikke mer!

Reinert hadde vært sikker på at han hadde vært borte i flere timer.

– To fingerknips er ganske lenge, sa René.

– Ikke på Jorda, sa Reinert.

– Vi er ikke på Jorda nå, sa Reidun. – Vi er på Jonia.

– Ja, sa Regina og sendte Reidun et merkelig, litt trist blikk. – Nå er dere

på Jonia.

– Ja, sa René. Det er vi alle sammen, og hvis vi skal fortsette å være her,

foreslår jeg at vi kommer oss opp i hovedkvarteret og planlegger hva vi

skal gjøre. Vi er bare seks Regnmakere og har ikke et fingerknips å miste.

Ruben så bekymret på Reinert.

– Kanskje vi bare er fem, sa han.

Regina stivnet til.

– Hva mener du?

– Jeg mener bare, sa Ruben fort, – at hvis ikke Reinert kommer seg opp i den sorte gryte

og får vaska av seg all dritten, kommer han til å klø hull på seg. Det holdt jeg på å gjøre

da jeg... jeg mener det holdt jeg ikke på i det hele tatt, men jeg kan tenke meg hvordan

det kjennes.

Da Reinert kravlet ut av Den Sorte Gryte, var han enda mer fortumlet enn han hadde vært

forrige gang han ble renset. Denne gangen var det ikke bare skitten fra dammen på Jonia

som måtte vekk, men også forurensingen fra badekaret på Rustiania, og det var mye verre.

Da han endelig var rein, føltes det som om han hadde vært i gryta i en evighet.

De andre var i full gang med å diskutere hva som måtte gjøres.

– Det viktigste er å sette en stopper for den forurensingen som allerede er her, sa René.

– Vi har allerede noen prosjekter på gang.

– Hva da? spurte Reinert, som nesten hadde sluttet å klø og følte seg mye bedre.

– Renate og jeg arbeider med å lage frisk luft, sa Regina. – Hvis vi får til det, kan vi

kanskje løse opp gassmuren.

Reidun ristet på hodet.

– Hvordan har dere tenkt å klare det?

– Jeg har et prosjekt, jeg også, sa Ruben.

– Vi forsøker å gjøre parken om til en ekte park, sa Renate. – Vi holder på å bygge et

drivhus. Når vi har utviklet nok planter og de er sterke nok, skal vi plante dem ute, så de

renser lufta.

Reidun ristet på hodet igjen.

2322

landet i dammen. De tre andre så ut som om de ikke visste hva de skulle si.

– Hvorfor ble ikke din snurrebass stjålet? sa Regina lavt.

– Fordi jeg hadde to.

Regina ristet på hodet.

– Du skulle ikke ha kommet.

– Nå er jeg her.

– Ja, hvisket Regina. – Nå er du her.

Hun sto helt stille som om hun var frosset fast i det brune gresset.

Reidun gikk tett inntil henne.

– Jeg er glad for at jeg er her, sa hun og rakte armene fram mot Regina.

Klemmen de to jentene ga hverandre, varte ikke mer enn et øyeblikk. Da de var ferdige

med å klemme, la Reinert merke til at Reidun var rød i ansiktet, mens Regina var likblek.

– Okey, sa René. – Nå må vi få opp dampen. Ellers rekker vi det ikke.

Reinert så på klokka, men den var visst stanset for godt.

– Hvor lenge har jeg vært borte?

– To fingerknips, sa Renate.

– Ikke mer!

Reinert hadde vært sikker på at han hadde vært borte i flere timer.

– To fingerknips er ganske lenge, sa René.

– Ikke på Jorda, sa Reinert.

– Vi er ikke på Jorda nå, sa Reidun. – Vi er på Jonia.

– Ja, sa Regina og sendte Reidun et merkelig, litt trist blikk. – Nå er dere

på Jonia.

– Ja, sa René. Det er vi alle sammen, og hvis vi skal fortsette å være her,

foreslår jeg at vi kommer oss opp i hovedkvarteret og planlegger hva vi

skal gjøre. Vi er bare seks Regnmakere og har ikke et fingerknips å miste.

Ruben så bekymret på Reinert.

– Kanskje vi bare er fem, sa han.

Regina stivnet til.

– Hva mener du?

– Jeg mener bare, sa Ruben fort, – at hvis ikke Reinert kommer seg opp i den sorte gryte

og får vaska av seg all dritten, kommer han til å klø hull på seg. Det holdt jeg på å gjøre

da jeg... jeg mener det holdt jeg ikke på i det hele tatt, men jeg kan tenke meg hvordan

det kjennes.

Da Reinert kravlet ut av Den Sorte Gryte, var han enda mer fortumlet enn han hadde vært

forrige gang han ble renset. Denne gangen var det ikke bare skitten fra dammen på Jonia

som måtte vekk, men også forurensingen fra badekaret på Rustiania, og det var mye verre.

Da han endelig var rein, føltes det som om han hadde vært i gryta i en evighet.

De andre var i full gang med å diskutere hva som måtte gjøres.

– Det viktigste er å sette en stopper for den forurensingen som allerede er her, sa René.

– Vi har allerede noen prosjekter på gang.

– Hva da? spurte Reinert, som nesten hadde sluttet å klø og følte seg mye bedre.

– Renate og jeg arbeider med å lage frisk luft, sa Regina. – Hvis vi får til det, kan vi

kanskje løse opp gassmuren.

Reidun ristet på hodet.

– Hvordan har dere tenkt å klare det?

– Jeg har et prosjekt, jeg også, sa Ruben.

– Vi forsøker å gjøre parken om til en ekte park, sa Renate. – Vi holder på å bygge et

drivhus. Når vi har utviklet nok planter og de er sterke nok, skal vi plante dem ute, så de

renser lufta.

Reidun ristet på hodet igjen.

2322

– Lufta her er så forurenset at plantene bare kommer til å dø, sa

hun.

– Ikke hvis jeg får til mitt prosjekt, sa René ivrig. – Pappa er

arkitekt, og jeg har fått ham til å tegne noen piper som

er så høye at de går helt opp til gasskjoldet, eller atmosfæren

som noen kaller det. Da forsvinner all forurensingen opp i

himmelen og gjør ikke noen skade.

– Og så har jeg et prosjekt, sa Ruben.

Reidun ristet på hodet for tredje gang.

– Jonia kommer til å gå under lenge før dere har fått plantet en

eneste blomst i parken. Det første vi må gjøre, er å kjøpe oss tid.

– Hvor mye koster det? spurte Ruben.

– Det koster ikke penger, sa Reidun langsomt, men det koster

krefter, energi og mot.

Regina sukket.

– Jeg veit det, sa hun.

Reidun så på Reinert.

– Og det gjør du også, ikke sant?

Reinert nikket. Uten at jentene hadde sagt det, visste han hva de tenkte på.

Renate så på René.

– Du også?

Han nikket.

– Ja, men det kan være farlig. Det er ikke engang sikkert at vi overlever,

dere er vel klare over det.

Alle nikket, bortsett fra Ruben.

– Hallo, sa han nervøst.

– Hallo, Ruben, sa René. – Hva er det?

– Atte jeg er ikke klar over noen ting, sa Ruben surt.

– Du skjønner vel at det er farlig, sa Renate.

– Du kan godt trekke deg, hvis du ikke tør, sa René.

– Det er klart jeg tør, sa Ruben hissig. – Jeg tør alt. Jeg vil bare vite hva det er jeg tør.

– Sabotasje, sa Regina.

– Vi må sabotere “Bruk og Kast”-konkurransen til Albert Rusten, sa Renate.

– Med fare for våre egne liv, sa René.

– Kan vi ikke forsøke å gjøre det uten fare for våre egne liv istedet? sa Ruben og puttet

tommelen i munnen.

Renate trakk den ut igjen og forklarte at faren sannsynligvis ikke var så stor, men at det

var viktig å være forberedt på det verste.

– Det er like viktig å være forberedt på det beste, sa Ruben og stakk hånden i lomma.

Før noen fikk stanset ham, hadde han tatt fram en sprayboks og sprayet seg i munnen.

René kastet seg over ham og fikk tatt fra ham boksen.

– Det er ikke lov! brølte han.

Ruben så ut som om han var på nippet til å begynne å gråte, men han tok seg sammen

og sa surt:

– Det er jo ingenting som er lov her lenger.

– Spray forurenser, sa René.

– Det er jo bare sukkerspray! Alle de andre bruker det! Au!

Renate hadde tatt tak i øreflippen hans. Nå vred hun den rundt.

– At alle de andre bruker det, gjør ikke saken bedre, sa hun strengt. – Ungene blir så

hypre av all sukkersprayen at de spretter omkring som gummiballer. Det er derfor

bilhusene blir stengt automatisk når de kjører. Folk er redde for at barna deres skal

sprette ut i fart.

2524

– Lufta her er så forurenset at plantene bare kommer til å dø, sa

hun.

– Ikke hvis jeg får til mitt prosjekt, sa René ivrig. – Pappa er

arkitekt, og jeg har fått ham til å tegne noen piper som

er så høye at de går helt opp til gasskjoldet, eller atmosfæren

som noen kaller det. Da forsvinner all forurensingen opp i

himmelen og gjør ikke noen skade.

– Og så har jeg et prosjekt, sa Ruben.

Reidun ristet på hodet for tredje gang.

– Jonia kommer til å gå under lenge før dere har fått plantet en

eneste blomst i parken. Det første vi må gjøre, er å kjøpe oss tid.

– Hvor mye koster det? spurte Ruben.

– Det koster ikke penger, sa Reidun langsomt, men det koster

krefter, energi og mot.

Regina sukket.

– Jeg veit det, sa hun.

Reidun så på Reinert.

– Og det gjør du også, ikke sant?

Reinert nikket. Uten at jentene hadde sagt det, visste han hva de tenkte på.

Renate så på René.

– Du også?

Han nikket.

– Ja, men det kan være farlig. Det er ikke engang sikkert at vi overlever,

dere er vel klare over det.

Alle nikket, bortsett fra Ruben.

– Hallo, sa han nervøst.

– Hallo, Ruben, sa René. – Hva er det?

– Atte jeg er ikke klar over noen ting, sa Ruben surt.

– Du skjønner vel at det er farlig, sa Renate.

– Du kan godt trekke deg, hvis du ikke tør, sa René.

– Det er klart jeg tør, sa Ruben hissig. – Jeg tør alt. Jeg vil bare vite hva det er jeg tør.

– Sabotasje, sa Regina.

– Vi må sabotere “Bruk og Kast”-konkurransen til Albert Rusten, sa Renate.

– Med fare for våre egne liv, sa René.

– Kan vi ikke forsøke å gjøre det uten fare for våre egne liv istedet? sa Ruben og puttet

tommelen i munnen.

Renate trakk den ut igjen og forklarte at faren sannsynligvis ikke var så stor, men at det

var viktig å være forberedt på det verste.

– Det er like viktig å være forberedt på det beste, sa Ruben og stakk hånden i lomma.

Før noen fikk stanset ham, hadde han tatt fram en sprayboks og sprayet seg i munnen.

René kastet seg over ham og fikk tatt fra ham boksen.

– Det er ikke lov! brølte han.

Ruben så ut som om han var på nippet til å begynne å gråte, men han tok seg sammen

og sa surt:

– Det er jo ingenting som er lov her lenger.

– Spray forurenser, sa René.

– Det er jo bare sukkerspray! Alle de andre bruker det! Au!

Renate hadde tatt tak i øreflippen hans. Nå vred hun den rundt.

– At alle de andre bruker det, gjør ikke saken bedre, sa hun strengt. – Ungene blir så

hypre av all sukkersprayen at de spretter omkring som gummiballer. Det er derfor

bilhusene blir stengt automatisk når de kjører. Folk er redde for at barna deres skal

sprette ut i fart.

2524

– Spray er noe svineri, sa René. – Folk begynner med sukkerspray. Når de er eldre, går

de over til å spraye seg i håret, under armene, i nesa og mellom tærne. Når de har

dusja, sprayer de seg over hele kroppen for å lukte bedre, og for hver gang de sprayer

seg, tar det kortere og kortere tid før den gode lukta forsvinner, og så må de spraye seg

enda oftere. Jeg kjenner en mann som sprayer seg ti ganger om dagen. Det hadde vært

mye bedre om han hadde dusja tjue ganger.

– Jeg vil ikke dusje tjue ganger om dagen, sa Ruben hissig. – En gang er mer enn nok.

– Det er greit, Ruben, sa Regina. – Men en liten munnspray sukker hver lørdag får holde.

Ellers blir du hyper.

– Han er hyper, sa Renate hissig.

– Det er jeg ikke, sa Ruben. – Jeg er bare en veldig ivrig gutt.

– Unnskyld, sa Reidun. – Har vi tid til dette?

Regina ristet på hodet.

– Nei, vi må sette i gang.

– Med sabotasjen, sa Renate.

– Med fare for våre egne liv, sa René.

Ruben svelget.

– Jeg er klar, sa han. – Hva skal jeg gjøre?

Alle hadde snudd seg mot Reinert. De stoler på meg, tenkte han. Men jeg aner ikke hva

jeg skal si. Jeg er jo en helt fersk Regnmaker. Jeg kan ikke hjelpe dem.

– Kanskje vi skulle ... begynte han.

De andre stirret på ham mens han lette etter ordene.

– Det er jo fem klasser i “Bruk og Kast” -konkurransen, sa han langsomt.

– Klassen for bruk av mest drivstoff og ...

– Klassen for mest oljesøl, sa Regina.

– Burde ikke den klassen egentlig hete ”Klassen for å bruke opp naturen”? spurte Reidun.

– Hvorfor det? spurte Renate.

– Fordi det er det dere gjør her, ikke sant? sa Reidun – Dere bruker opp olje og gass-

ressursene uten å forske på hva som skal overta.

– Det er vel ikke akkurat vi som gjør det, sa Regina hissig.

– Hva er det som skal overta? spurte Ruben. – Det skulle jeg gjerne like å vite.

– Det er ... begynte Reidun, men Rene avbrøt henne.

– Det er det vi jobber med å finne ut, sa han. – Dessverre tar det altfor lang tid.

Og så har vi klassen for høyest strømforbruk.

– Klassen for kasting av engangsemballasje, sa Renate. – Det er et kjempeproblem hos

oss. All maten vi kjøper, er nemlig pakket inn i plast.

– Av og til er innpakningene nokså kule, sa Ruben. – Men de kan jo ikke spises, bare kastes.

– Mat som er pakket inn i plast, er ikke særlig kul, sa Renate og så strengt på ham.

– Jeg veit det, mumlet Ruben. – Men det er jo lov til å synes at ...

– Jeg synes heller den klassen skal hete ”Klassen for å lage mest søppel” eller

”Klassen for å bruke mest mulig på kortest tid”, sa Reidun. – For det er det det handler

om, ikke sant?

– Det stemmer, sa Regina, – men det er ikke vi som bestemmer hva klassene skal hete.

Det er Albert Rusten. Du kan jo foreslå det for ham.

Reidun rødmet.

– Jeg vil ikke foreslå noe for Albert Rusten. Jeg vil ikke ha noe med ham å gjøre i det hele tatt.

– Det var godt å høre, sa Regina. – Da kan vi kanskje fortsette.

– Og så har vi klassen for gassutslipp, sa Ruben ivrig. – Det er den tøffeste!

Regina så på ham.

– Hva sa du?

– Jeg mener den verste, sa Ruben fort. – Klassen for gassutslipp er den verste klassen.

Den er skikkelig fæl.

2726

– Spray er noe svineri, sa René. – Folk begynner med sukkerspray. Når de er eldre, går

de over til å spraye seg i håret, under armene, i nesa og mellom tærne. Når de har

dusja, sprayer de seg over hele kroppen for å lukte bedre, og for hver gang de sprayer

seg, tar det kortere og kortere tid før den gode lukta forsvinner, og så må de spraye seg

enda oftere. Jeg kjenner en mann som sprayer seg ti ganger om dagen. Det hadde vært

mye bedre om han hadde dusja tjue ganger.

– Jeg vil ikke dusje tjue ganger om dagen, sa Ruben hissig. – En gang er mer enn nok.

– Det er greit, Ruben, sa Regina. – Men en liten munnspray sukker hver lørdag får holde.

Ellers blir du hyper.

– Han er hyper, sa Renate hissig.

– Det er jeg ikke, sa Ruben. – Jeg er bare en veldig ivrig gutt.

– Unnskyld, sa Reidun. – Har vi tid til dette?

Regina ristet på hodet.

– Nei, vi må sette i gang.

– Med sabotasjen, sa Renate.

– Med fare for våre egne liv, sa René.

Ruben svelget.

– Jeg er klar, sa han. – Hva skal jeg gjøre?

Alle hadde snudd seg mot Reinert. De stoler på meg, tenkte han. Men jeg aner ikke hva

jeg skal si. Jeg er jo en helt fersk Regnmaker. Jeg kan ikke hjelpe dem.

– Kanskje vi skulle ... begynte han.

De andre stirret på ham mens han lette etter ordene.

– Det er jo fem klasser i “Bruk og Kast” -konkurransen, sa han langsomt.

– Klassen for bruk av mest drivstoff og ...

– Klassen for mest oljesøl, sa Regina.

– Burde ikke den klassen egentlig hete ”Klassen for å bruke opp naturen”? spurte Reidun.

– Hvorfor det? spurte Renate.

– Fordi det er det dere gjør her, ikke sant? sa Reidun – Dere bruker opp olje og gass-

ressursene uten å forske på hva som skal overta.

– Det er vel ikke akkurat vi som gjør det, sa Regina hissig.

– Hva er det som skal overta? spurte Ruben. – Det skulle jeg gjerne like å vite.

– Det er ... begynte Reidun, men Rene avbrøt henne.

– Det er det vi jobber med å finne ut, sa han. – Dessverre tar det altfor lang tid.

Og så har vi klassen for høyest strømforbruk.

– Klassen for kasting av engangsemballasje, sa Renate. – Det er et kjempeproblem hos

oss. All maten vi kjøper, er nemlig pakket inn i plast.

– Av og til er innpakningene nokså kule, sa Ruben. – Men de kan jo ikke spises, bare kastes.

– Mat som er pakket inn i plast, er ikke særlig kul, sa Renate og så strengt på ham.

– Jeg veit det, mumlet Ruben. – Men det er jo lov til å synes at ...

– Jeg synes heller den klassen skal hete ”Klassen for å lage mest søppel” eller

”Klassen for å bruke mest mulig på kortest tid”, sa Reidun. – For det er det det handler

om, ikke sant?

– Det stemmer, sa Regina, – men det er ikke vi som bestemmer hva klassene skal hete.

Det er Albert Rusten. Du kan jo foreslå det for ham.

Reidun rødmet.

– Jeg vil ikke foreslå noe for Albert Rusten. Jeg vil ikke ha noe med ham å gjøre i det hele tatt.

– Det var godt å høre, sa Regina. – Da kan vi kanskje fortsette.

– Og så har vi klassen for gassutslipp, sa Ruben ivrig. – Det er den tøffeste!

Regina så på ham.

– Hva sa du?

– Jeg mener den verste, sa Ruben fort. – Klassen for gassutslipp er den verste klassen.

Den er skikkelig fæl.

2726

– Ja, sa Reinert, – Den er livsfarlig. Akkurat som på Jorda. Der skaper gassutslipp en

drivhuseffekt som kan ødelegge hele klimaet.

Reidun klødde seg på nesa.

– Det er vel ikke helt riktig, sa hun.

– Det er det vel, sa Reinert hissig.

Han var stolt av å kunne vise at han hadde litt peiling på miljøproblemer, han også, men

Reidun måtte selvfølgelig vise at hun kunne mer enn ham.

– Drivhuseffekten er effekten av at gasslaget i atmosfæren holder tilbake en del varme-

stråler som ellers ville gått ut i det iskalde verdensrommet, sa hun.

Hun hadde tatt av seg brillene og pusset dem. Nå satte hun dem på og både snakket og så

ut som en skikkelig nerd.

– Den er faktisk nokså viktig. Hadde det ikke vært for drivhuseffekten, ville temperaturen

på Jorda vært ca 33 grader lavere.

– Javel, sa Reinert. – Da er det en flott effekt da.

Reidun ristet på hodet.

– Ikke hvis det blir for mye av den. Da blir det en skikkelig miljøkatastrofe, og det er det

som kan komme til å skje hvis vi fortsetter å slippe ut så mye klimagass som vi gjør.

Hun smilte til Reinert.

– Det var det du mente, ikke sant.

– Ja, mumlet han. – Jeg tror det.

– Det er det med deg, Reidun, sa Regina langsomt. – At du veit alt. Da kan vi kanskje

fortsette. Reinert.

– Med hva da?

Reinert var verken sikker på hva det var hun mente, eller hva han mente selv.

– Du hadde en plan, ikke sant?

Han så forvirret på henne.

– Hvilken plan da?

– Det veit vel ikke jeg, sa hun utålmodig. – Det må du vel vite selv.

– Ja, stammet han. – Kanskje vi skulle...

Han stanset og stirret fortvilet på de andre.

De var helt stille et par sekunder, så sa Reidun lavt:

– Det synes jeg var en god idé.

Reinert så forbauset på henne.

– Hva da?

– Det du skulle til å si.

– Jeg skulle ikke ... begynte han, men hun avbrøt ham.

– Det du ville foreslå, var at vi fordelte oss på hver vår klasse, ikke sant?

– Nei, sa Reinert. – Men hadde jeg kommet på det, ville jeg nok ha gjort det.

Reidun blunket til ham.

– Da er vi enige, sa hun.

2928

– Ja, sa Reinert, – Den er livsfarlig. Akkurat som på Jorda. Der skaper gassutslipp en

drivhuseffekt som kan ødelegge hele klimaet.

Reidun klødde seg på nesa.

– Det er vel ikke helt riktig, sa hun.

– Det er det vel, sa Reinert hissig.

Han var stolt av å kunne vise at han hadde litt peiling på miljøproblemer, han også, men

Reidun måtte selvfølgelig vise at hun kunne mer enn ham.

– Drivhuseffekten er effekten av at gasslaget i atmosfæren holder tilbake en del varme-

stråler som ellers ville gått ut i det iskalde verdensrommet, sa hun.

Hun hadde tatt av seg brillene og pusset dem. Nå satte hun dem på og både snakket og så

ut som en skikkelig nerd.

– Den er faktisk nokså viktig. Hadde det ikke vært for drivhuseffekten, ville temperaturen

på Jorda vært ca 33 grader lavere.

– Javel, sa Reinert. – Da er det en flott effekt da.

Reidun ristet på hodet.

– Ikke hvis det blir for mye av den. Da blir det en skikkelig miljøkatastrofe, og det er det

som kan komme til å skje hvis vi fortsetter å slippe ut så mye klimagass som vi gjør.

Hun smilte til Reinert.

– Det var det du mente, ikke sant.

– Ja, mumlet han. – Jeg tror det.

– Det er det med deg, Reidun, sa Regina langsomt. – At du veit alt. Da kan vi kanskje

fortsette. Reinert.

– Med hva da?

Reinert var verken sikker på hva det var hun mente, eller hva han mente selv.

– Du hadde en plan, ikke sant?

Han så forvirret på henne.

– Hvilken plan da?

– Det veit vel ikke jeg, sa hun utålmodig. – Det må du vel vite selv.

– Ja, stammet han. – Kanskje vi skulle...

Han stanset og stirret fortvilet på de andre.

De var helt stille et par sekunder, så sa Reidun lavt:

– Det synes jeg var en god idé.

Reinert så forbauset på henne.

– Hva da?

– Det du skulle til å si.

– Jeg skulle ikke ... begynte han, men hun avbrøt ham.

– Det du ville foreslå, var at vi fordelte oss på hver vår klasse, ikke sant?

– Nei, sa Reinert. – Men hadde jeg kommet på det, ville jeg nok ha gjort det.

Reidun blunket til ham.

– Da er vi enige, sa hun.

2928

Regnmakerne hadde bestemt seg for å begynne kampen mot “Bruk og Kast” -konkurransen

med ett bilhus hver. Når de var ferdige, skulle de møtes i hovedkvarteret for å diskutere

hvordan det var gått, og om det var noen vits i å fortsette.

René skulle ta seg av klassen for høyest strømforbruk, Renate og Regine klassen for mest

drivstoff, og Reidun klassen for mest oljesøl. Ruben hadde mast seg til klassen for mest

gassutslipp, mens Reinert skulle gå løs på klassen for kasting av engangsemballasje.

Konkurransen skulle starte ved midnatt, og det hadde allerede begynt å mørkne da de

seks Regnmakerne forlot hovedkvarteret. Det var ikke vanskelig å finne fem tomme bilhus.

De fleste Jonierne var ferdige med forberedelsene og hadde samlet seg hos McRust, der de

stappet seg fulle med feite Jonieburgere og Rusti Cola. Alle hadde latt vinduene stå åpne

da de gikk. Jonierne hadde kanskje mange feil, men de var i det minste ærlige, og annen

kriminalitet enn lovlig miljøkriminalitet drev de ikke med.

Reinert følte seg som en innbruddstyv da han klatret inn gjennom vinduet i det bilhuset

der han skulle forhindre kastingen av engangsemballasje, men han trøstet seg med at

han gjorde det for å redde de som bodde der.

Selv om vinduet var åpent, var det glovarmt i stua da han kom inn. Varmekablene i gulvet,

taket og veggene sto selvfølgelig på maks. Det var som å komme inn i en badstue.

Temperaturen måtte være minst førti grader, dessuten var lufta tung og fuktig fordi døra

til badet var åpen, og dusjen sto på full guffe. Reinert løp inn og skrudde den av, men

varmen var like kvelende. Han ante ikke hvordan man skrudde av varmekablene.

Kanskje gikk det ikke an en gang. Uansett hadde han ikke tid til å finne det ut.

Han tørket svetten av pannen med skjorteermet uten at det hjalp noe særlig siden skjorta

også var dyvåt av svette. Det fikk ikke hjelpe. Nå måtte han finne søppelet. Han løp bort

til kjøkkendøra, åpnet den og ble et øyeblikk stående og stirre. Det var det absolutt verste

han hadde sett. Hele kjøkkengulvet var dekket av søppel, matrester, plastposer, plastflasker,

syltetøyglass, suppeposer, sølvpapir, kaffefiltre, tomme og halvtomme melkekartonger,

31

SABOTASJE

Regnmakerne hadde bestemt seg for å begynne kampen mot “Bruk og Kast” -konkurransen

med ett bilhus hver. Når de var ferdige, skulle de møtes i hovedkvarteret for å diskutere

hvordan det var gått, og om det var noen vits i å fortsette.

René skulle ta seg av klassen for høyest strømforbruk, Renate og Regine klassen for mest

drivstoff, og Reidun klassen for mest oljesøl. Ruben hadde mast seg til klassen for mest

gassutslipp, mens Reinert skulle gå løs på klassen for kasting av engangsemballasje.

Konkurransen skulle starte ved midnatt, og det hadde allerede begynt å mørkne da de

seks Regnmakerne forlot hovedkvarteret. Det var ikke vanskelig å finne fem tomme bilhus.

De fleste Jonierne var ferdige med forberedelsene og hadde samlet seg hos McRust, der de

stappet seg fulle med feite Jonieburgere og Rusti Cola. Alle hadde latt vinduene stå åpne

da de gikk. Jonierne hadde kanskje mange feil, men de var i det minste ærlige, og annen

kriminalitet enn lovlig miljøkriminalitet drev de ikke med.

Reinert følte seg som en innbruddstyv da han klatret inn gjennom vinduet i det bilhuset

der han skulle forhindre kastingen av engangsemballasje, men han trøstet seg med at

han gjorde det for å redde de som bodde der.

Selv om vinduet var åpent, var det glovarmt i stua da han kom inn. Varmekablene i gulvet,

taket og veggene sto selvfølgelig på maks. Det var som å komme inn i en badstue.

Temperaturen måtte være minst førti grader, dessuten var lufta tung og fuktig fordi døra

til badet var åpen, og dusjen sto på full guffe. Reinert løp inn og skrudde den av, men

varmen var like kvelende. Han ante ikke hvordan man skrudde av varmekablene.

Kanskje gikk det ikke an en gang. Uansett hadde han ikke tid til å finne det ut.

Han tørket svetten av pannen med skjorteermet uten at det hjalp noe særlig siden skjorta

også var dyvåt av svette. Det fikk ikke hjelpe. Nå måtte han finne søppelet. Han løp bort

til kjøkkendøra, åpnet den og ble et øyeblikk stående og stirre. Det var det absolutt verste

han hadde sett. Hele kjøkkengulvet var dekket av søppel, matrester, plastposer, plastflasker,

syltetøyglass, suppeposer, sølvpapir, kaffefiltre, tomme og halvtomme melkekartonger,

31

SABOTASJE

råtne tomater, mugne brødskiver, tomme Rusti Cola-flasker, halvtomme Rusti Cola-flasker,

pappfat og pappkrus, glass, kniver, skjeer og gafler av plast, tomme og halvtomme hermetikk-

bokser og masse andre ting Reinert ikke ante hva var, bortsett fra at det var søppel og

luktet like forferdelig som det så ut.

Selv om Regina hadde forberedt ham, gjorde synet og ikke minst stanken av alt søppelet

ham kvalm, men han hadde ikke tid til å kaste opp nå. Han hadde med seg over tjue

nedbrytbare papirposer. Det første han skulle gjøre, var å sortere søppelet og putte det i

posene. Han trakk pusten og gikk i gang. Hver gang han måtte puste, løp han bort til det

åpne vinduet. Det gikk bra helt til han skulle brette sammen en gammel melkekartong for

å legge den opp i en ny. Det var ennå litt melk i den gamle kartongen, og da han presset

den sammen, steg det opp en grønn stråle som traff ham i ansiktet.

Reinert løp gjennom stua og ut på badet mens han holdt seg for munnen. Han rakk akkurat

fram til doskålen før han begynte å kaste opp. Da han var ferdig, trakk han i snora og

tenkte at han var glad for at han ikke visste hvor det han trakk ned, havnet. Så løp han tilbake

til kjøkkenet, der han ble stående og stirre for annen gang.

Reinert var kommet så langt i sorteringsarbeidet at han hadde begynt å se slutten på det.

Det gjorde han ikke nå lenger. De nedbrytbare papirposene var revet i filler, og alt søppelet var

spredd utover igjen. Midt på gulvet lå en svart plastsekk der noen hadde skrevet med kritt:

DIN DUST!

MEG KAN DU ALDRI BRYTE NED!

SØPPULF.

Reinert var gjennomvåt av svette, munnen var fylt av sur smak etter at han hadde kastet

opp, og nå begynte han å skjelve. Han var avslørt. Noen hadde vært her. En som het

Søppulf. Kanskje han var her ennå. Alt var rotet til, og han hadde jo ikke vært lenge på badet.

Nå begynte tennene hans å klapre. Hva var det han trodde han var, en

universell miljøhelt? Jonias redningsmann? Superregnmakeren Reinert?

Nei, han var ikke det. Han var bare en livredd gutt, fra Jorda, som lengtet

hjem til mamma og pappa og ...

Han stivnet til. Hva var det? Skritt. Hvor da? I stua? Hjelp! Hva skal jeg ...?

Før han hadde tenkt ferdig, hoppet han ut kjøkkenvinduet og stormet

nedover gata mot hovedkvarteret. Fire av de andre var der allerede, og

de var like opphissete som han selv.

– Det er noen som ...begynte Reinert.

– ... Vi veit det, sa René.

– ... Saboterer ...sa Renate.

– ... sabotasjen, sa Reidun.

– Det er innmari dårlig gjort, sa Ruben.

– Har dere også ..?

Mer fikk han ikke sagt før de andre begynte å snakke i

munnen på hverandre.

– Da jeg listet meg bort til sikringskapet ... sa René.

– Da jeg snek meg inn i huset til Gassberg ... sa Ruben.

– Da jeg vasket ...sa Reidun.

– Da vi skulle helle ... sa Renate.

– Vent, sa Reinert. – Kan dere ikke snakke en av gangen.

– Det kan vi godt, sa Ruben. – Jeg først. Nei, forresten.

Reinert først. Så jeg. Så røkla.

– Hvem er røkla? sa Reidun.

– Dere, sa Ruben. – Fortell da, Reinert. Hvem saboterte

saboteringen din?

3332

råtne tomater, mugne brødskiver, tomme Rusti Cola-flasker, halvtomme Rusti Cola-flasker,

pappfat og pappkrus, glass, kniver, skjeer og gafler av plast, tomme og halvtomme hermetikk-

bokser og masse andre ting Reinert ikke ante hva var, bortsett fra at det var søppel og

luktet like forferdelig som det så ut.

Selv om Regina hadde forberedt ham, gjorde synet og ikke minst stanken av alt søppelet

ham kvalm, men han hadde ikke tid til å kaste opp nå. Han hadde med seg over tjue

nedbrytbare papirposer. Det første han skulle gjøre, var å sortere søppelet og putte det i

posene. Han trakk pusten og gikk i gang. Hver gang han måtte puste, løp han bort til det

åpne vinduet. Det gikk bra helt til han skulle brette sammen en gammel melkekartong for

å legge den opp i en ny. Det var ennå litt melk i den gamle kartongen, og da han presset

den sammen, steg det opp en grønn stråle som traff ham i ansiktet.

Reinert løp gjennom stua og ut på badet mens han holdt seg for munnen. Han rakk akkurat

fram til doskålen før han begynte å kaste opp. Da han var ferdig, trakk han i snora og

tenkte at han var glad for at han ikke visste hvor det han trakk ned, havnet. Så løp han tilbake

til kjøkkenet, der han ble stående og stirre for annen gang.

Reinert var kommet så langt i sorteringsarbeidet at han hadde begynt å se slutten på det.

Det gjorde han ikke nå lenger. De nedbrytbare papirposene var revet i filler, og alt søppelet var

spredd utover igjen. Midt på gulvet lå en svart plastsekk der noen hadde skrevet med kritt:

DIN DUST!

MEG KAN DU ALDRI BRYTE NED!

SØPPULF.

Reinert var gjennomvåt av svette, munnen var fylt av sur smak etter at han hadde kastet

opp, og nå begynte han å skjelve. Han var avslørt. Noen hadde vært her. En som het

Søppulf. Kanskje han var her ennå. Alt var rotet til, og han hadde jo ikke vært lenge på badet.

Nå begynte tennene hans å klapre. Hva var det han trodde han var, en

universell miljøhelt? Jonias redningsmann? Superregnmakeren Reinert?

Nei, han var ikke det. Han var bare en livredd gutt, fra Jorda, som lengtet

hjem til mamma og pappa og ...

Han stivnet til. Hva var det? Skritt. Hvor da? I stua? Hjelp! Hva skal jeg ...?

Før han hadde tenkt ferdig, hoppet han ut kjøkkenvinduet og stormet

nedover gata mot hovedkvarteret. Fire av de andre var der allerede, og

de var like opphissete som han selv.

– Det er noen som ...begynte Reinert.

– ... Vi veit det, sa René.

– ... Saboterer ...sa Renate.

– ... sabotasjen, sa Reidun.

– Det er innmari dårlig gjort, sa Ruben.

– Har dere også ..?

Mer fikk han ikke sagt før de andre begynte å snakke i

munnen på hverandre.

– Da jeg listet meg bort til sikringskapet ... sa René.

– Da jeg snek meg inn i huset til Gassberg ... sa Ruben.

– Da jeg vasket ...sa Reidun.

– Da vi skulle helle ... sa Renate.

– Vent, sa Reinert. – Kan dere ikke snakke en av gangen.

– Det kan vi godt, sa Ruben. – Jeg først. Nei, forresten.

Reinert først. Så jeg. Så røkla.

– Hvem er røkla? sa Reidun.

– Dere, sa Ruben. – Fortell da, Reinert. Hvem saboterte

saboteringen din?

3332

Da Reinert var ferdig, fortalte Ruben at da han hadde sneket seg inn til familien Gassberg

for å tømme huset for spraybokser, var bilhuset fullt av barn som sprayet seg fulle av

sukker. Ruben hadde selvfølgelig forsøkt å stanse dem, men ungene var så hypre at de

hoppet og spratt i alle retninger. Da han til slutt hadde fått tak i en av dem, var han blitt

overfalt bakfra og holdt fast mens fire unger sprayet munnen hans så full av sukker at det

var gått helt rundt for ham. Han hadde ikke sett ansiktet til den som holdt ham, men den

som gjorde det, var mye sterkere enn de små ungene, ellers hadde han selvfølgelig kommet

seg løs som ingen ting.

Det hadde ikke gått bedre for René. Da han skulle åpne sikringskapet i sitt hus, var det

plutselig utstyrt med kodelås. Det var som om noen visste på forhånd at han skulle komme.

Reidun hadde satt i gang med å vaske oljeflekker. Først hadde det sett ut til å gå bra, men

så måtte hun på do. Da hun kom tilbake og fortsatte å vaske, klistret vannet seg fast til

oljeflekkene som bare ble seigere og seigere. Noen hadde skiftet ut såpevannet med

sukkervann.

Renate fortalte at hun visste hvor sukkervannet kom fra. Hun og Regina hadde nemlig

tappet det på bensinkanner. Første gang de helte det på bilhustanken, gikk det bra, men

da hun gikk for å fylle kannene igjen, oppdaget hun at noen hadde byttet ut sukkervannet

med ekstra sterk bensin, og da hun kom tilbake til bilhuset, oppdaget hun noe enda verre.

– Regina var forsvunnet, sa Reidun.

Først nå oppdaget Reinert at Regina ikke var der.

– Det betyr at det må være hun som ... sa Renate.

– Saboterer saboteringa, sa Ruben.

– Nei, sa Reinert. – Det kan det ikke være.

– Jeg er redd for det, sa René. – Det er jo bare vi som kjenner til planene våre, sa Renate.

– Og det virker som om sabotørsabotøren er nokså lokalkjent, ikke sant? sa Ruben, og

sugde på tommelen som om det skulle vært en pipe.

Reinert ristet stumt på hodet. Det kunne ikke være sant. Det var jo Regina som hadde

kommet til Jorda og hentet ham for at han skulle hjelpe ... eller kanskje det var nettopp

derfor ... Det var jo tusenvis av Regnmakere på Jorda, og hvorfor skulle hun be nettopp ham

om hjelp. Han var sikkert verdens dårligste Regnmaker. Han visste jo ikke hva drivhus-

effekten var for noe en gang. Selvfølgelig! Det var derfor hun hadde hentet ham.

Ikke for at han skulle hjelpe dem, men for at han skulle ....

I det samme hørtes et motorbrøl et stykke unna. Alle sammen løp bort til vinduet.

René lente seg ut og bøyde greinene til side slik at de kunne se bilhuset som kom dundrende

mot dem i rasende fart.

– Se, ropte Reidun. – Det sitter ingen i førerhuset!

– Det kjører på autopilot, sa René. – Det betyr at det er på vei mot bilhuskirkegården.

– Bilhuskirkegården? sa Reinert.

– Ja, sa Renate. – Det er der de dumper bilhusene når de ikke kan brukes lenger.

Det er en diger bilsøppelplass på bunnen av et stup.

– Og nå er det bilhuset på vei mot stupet, sa Ruben. – Det kommer til å bli litt av en smell

når det ...

Lenger kom han ikke, for nå var bilhuset kommet helt fram til parken. Der gjorde det en

sving og fortsatte nedover veien. Et vindu på den bilhusveggen som vendte mot dem, var

åpent, og et livredd ansikt stirret opp på dem.

– Hjelp! ropte jenta i vinduet. – Hjelp meg ut! Jeg er fanget!

I neste øyeblikk var bilhuset forsvunnet.

– Ånei, ropte René fortvilet. – Det er Regina! Hun er innelåst i bilhuset!

– Hun kommer til å dø! ropte Renate.

– Hvis hun braser utfor stupet, sa Ruben.

– Det må da være noe vi kan gjøre! sa Reinert.

René ristet på hodet.

3534

Da Reinert var ferdig, fortalte Ruben at da han hadde sneket seg inn til familien Gassberg

for å tømme huset for spraybokser, var bilhuset fullt av barn som sprayet seg fulle av

sukker. Ruben hadde selvfølgelig forsøkt å stanse dem, men ungene var så hypre at de

hoppet og spratt i alle retninger. Da han til slutt hadde fått tak i en av dem, var han blitt

overfalt bakfra og holdt fast mens fire unger sprayet munnen hans så full av sukker at det

var gått helt rundt for ham. Han hadde ikke sett ansiktet til den som holdt ham, men den

som gjorde det, var mye sterkere enn de små ungene, ellers hadde han selvfølgelig kommet

seg løs som ingen ting.

Det hadde ikke gått bedre for René. Da han skulle åpne sikringskapet i sitt hus, var det

plutselig utstyrt med kodelås. Det var som om noen visste på forhånd at han skulle komme.

Reidun hadde satt i gang med å vaske oljeflekker. Først hadde det sett ut til å gå bra, men

så måtte hun på do. Da hun kom tilbake og fortsatte å vaske, klistret vannet seg fast til

oljeflekkene som bare ble seigere og seigere. Noen hadde skiftet ut såpevannet med

sukkervann.

Renate fortalte at hun visste hvor sukkervannet kom fra. Hun og Regina hadde nemlig

tappet det på bensinkanner. Første gang de helte det på bilhustanken, gikk det bra, men

da hun gikk for å fylle kannene igjen, oppdaget hun at noen hadde byttet ut sukkervannet

med ekstra sterk bensin, og da hun kom tilbake til bilhuset, oppdaget hun noe enda verre.

– Regina var forsvunnet, sa Reidun.

Først nå oppdaget Reinert at Regina ikke var der.

– Det betyr at det må være hun som ... sa Renate.

– Saboterer saboteringa, sa Ruben.

– Nei, sa Reinert. – Det kan det ikke være.

– Jeg er redd for det, sa René. – Det er jo bare vi som kjenner til planene våre, sa Renate.

– Og det virker som om sabotørsabotøren er nokså lokalkjent, ikke sant? sa Ruben, og

sugde på tommelen som om det skulle vært en pipe.

Reinert ristet stumt på hodet. Det kunne ikke være sant. Det var jo Regina som hadde

kommet til Jorda og hentet ham for at han skulle hjelpe ... eller kanskje det var nettopp

derfor ... Det var jo tusenvis av Regnmakere på Jorda, og hvorfor skulle hun be nettopp ham

om hjelp. Han var sikkert verdens dårligste Regnmaker. Han visste jo ikke hva drivhus-

effekten var for noe en gang. Selvfølgelig! Det var derfor hun hadde hentet ham.

Ikke for at han skulle hjelpe dem, men for at han skulle ....

I det samme hørtes et motorbrøl et stykke unna. Alle sammen løp bort til vinduet.

René lente seg ut og bøyde greinene til side slik at de kunne se bilhuset som kom dundrende

mot dem i rasende fart.

– Se, ropte Reidun. – Det sitter ingen i førerhuset!

– Det kjører på autopilot, sa René. – Det betyr at det er på vei mot bilhuskirkegården.

– Bilhuskirkegården? sa Reinert.

– Ja, sa Renate. – Det er der de dumper bilhusene når de ikke kan brukes lenger.

Det er en diger bilsøppelplass på bunnen av et stup.

– Og nå er det bilhuset på vei mot stupet, sa Ruben. – Det kommer til å bli litt av en smell

når det ...

Lenger kom han ikke, for nå var bilhuset kommet helt fram til parken. Der gjorde det en

sving og fortsatte nedover veien. Et vindu på den bilhusveggen som vendte mot dem, var

åpent, og et livredd ansikt stirret opp på dem.

– Hjelp! ropte jenta i vinduet. – Hjelp meg ut! Jeg er fanget!

I neste øyeblikk var bilhuset forsvunnet.

– Ånei, ropte René fortvilet. – Det er Regina! Hun er innelåst i bilhuset!

– Hun kommer til å dø! ropte Renate.

– Hvis hun braser utfor stupet, sa Ruben.

– Det må da være noe vi kan gjøre! sa Reinert.

René ristet på hodet.

3534

– Da må vi inn i bilhuset.

– Det er jeg ikke så sikker på, sa Reidun.

Stemmen hennes var lav, men det var noe i den som fikk alle de andre til å se på henne.

– Hva sa du? sa René.

– Det er ikke sikkert vi må inn i bilhuset for å redde henne, sa Reidun.

– Det kommer an på hvor lang tid vi har på oss.

– Det vet vi ikke, sa René.

– Men den kjører ikke utfor stupet før den har brukt opp all bensinen, sa Ruben.

– Og det er nok en god stund til, sa Renate. – For den kjører i motsatt retning

av kirkegården.

– Okey, sa Reidun. – Da tar vi det derfra.

Plutselig så hun ikke ut som noen nerd lenger. Huden rundt kinnbeina strammet seg.

Munnen ble smal, og øynene hennes glitret.

Hun la den svarte kofferten på bordet. Reinert kjente en frysning nedover ryggraden.

Da kofferten var lukket, hadde den ikke vært større enn en bærbar PC. Nå når hun åpnet

den, foldet den seg ut som et trekkspill eller et verktøyskrin med mange rom.

– Jøss! sa Ruben. – Hva er alle de greiene der?

– Det er et datasystem, sa Reidun mens hun tok en liten skjerm og et enda mindre

tastatur ut av boksen. –Med analysemodeller og egen billedleser. Den skanner et

hvilket som helst bilde og forteller deg alt du vil vite om det som blir avbildet.

– Hva kan den fortelle om et bilhus? spurte Renate.

– Alt, sa Reidun. – Når det ble laget, hvem som laget det, hvordan det virker og hvilke

svakheter det har.

– Sånn at vi kan stanse det? sa Renate.

– Nettopp, sa Reidun.

37

– Da må vi inn i bilhuset.

– Det er jeg ikke så sikker på, sa Reidun.

Stemmen hennes var lav, men det var noe i den som fikk alle de andre til å se på henne.

– Hva sa du? sa René.

– Det er ikke sikkert vi må inn i bilhuset for å redde henne, sa Reidun.

– Det kommer an på hvor lang tid vi har på oss.

– Det vet vi ikke, sa René.

– Men den kjører ikke utfor stupet før den har brukt opp all bensinen, sa Ruben.

– Og det er nok en god stund til, sa Renate. – For den kjører i motsatt retning

av kirkegården.

– Okey, sa Reidun. – Da tar vi det derfra.

Plutselig så hun ikke ut som noen nerd lenger. Huden rundt kinnbeina strammet seg.

Munnen ble smal, og øynene hennes glitret.

Hun la den svarte kofferten på bordet. Reinert kjente en frysning nedover ryggraden.

Da kofferten var lukket, hadde den ikke vært større enn en bærbar PC. Nå når hun åpnet

den, foldet den seg ut som et trekkspill eller et verktøyskrin med mange rom.

– Jøss! sa Ruben. – Hva er alle de greiene der?

– Det er et datasystem, sa Reidun mens hun tok en liten skjerm og et enda mindre

tastatur ut av boksen. –Med analysemodeller og egen billedleser. Den skanner et

hvilket som helst bilde og forteller deg alt du vil vite om det som blir avbildet.

– Hva kan den fortelle om et bilhus? spurte Renate.

– Alt, sa Reidun. – Når det ble laget, hvem som laget det, hvordan det virker og hvilke

svakheter det har.

– Sånn at vi kan stanse det? sa Renate.

– Nettopp, sa Reidun.

37

– Dobbeltjøss! sa Ruben. – Kan du det?

– Det kan jeg nok, sa Reidun og smilte svakt.

René pekte på et rom fylt av reagensrør med flytende væsker.

– Hva er det?

– Laboratoriet mitt, sa Reidun, – Men nå ...

– Og dette er en kulepenn, sa Ruben.

– Nei, sa Reidun, og tok den fra ham. – Det er et laserkamera med 1000 GB minne.

Det kan ta bilder med lysets hastighet og overføre dem til et dataprogram som skiller

ut det som er viktig.

– Og hva bruker du dette til? sa René og tok opp en liten kost og en boks med pulver fra

kofferten.

– ... Til å ta fingeravtrykk! sa Ruben.

– Riktig, sa Reidun. – Og nå ....

– Hvordan visste du det? sa René.

– Jeg har gått på detektivkurs, forklarte Ruben stolt. – Hvis du skulle treffe noen skurker,

så tar du bare fingeravtrykket deres, viser det til politiet, og vips så er den saken løst.

Hvis vi for eksempel klarer å få tatt fingeravtrykkene til Albert Rusten, så ...

– Dette har vi ikke tid til, sa Renate. – Nå må vi redde Regina. – Sett i gang anlegget ditt,

Reidun!

Reinert hadde ikke sagt noe. Han var imponert over det fantastiske utstyret til Reidun,

samtidig som han hadde en følelse av at det var noe som ikke stemte.

– Men ... sa han.

Reidun så på ham.

– Men hva?

– Bruker ikke alt det der ... jeg mener ... bruker det ikke ... utrolig mye strøm.

– Det får ikke hjelpe, sa Renate. – Regina er vel verdt et lite overforbruk.

38

– Dobbeltjøss! sa Ruben. – Kan du det?

– Det kan jeg nok, sa Reidun og smilte svakt.

René pekte på et rom fylt av reagensrør med flytende væsker.

– Hva er det?

– Laboratoriet mitt, sa Reidun, – Men nå ...

– Og dette er en kulepenn, sa Ruben.

– Nei, sa Reidun, og tok den fra ham. – Det er et laserkamera med 1000 GB minne.

Det kan ta bilder med lysets hastighet og overføre dem til et dataprogram som skiller

ut det som er viktig.

– Og hva bruker du dette til? sa René og tok opp en liten kost og en boks med pulver fra

kofferten.

– ... Til å ta fingeravtrykk! sa Ruben.

– Riktig, sa Reidun. – Og nå ....

– Hvordan visste du det? sa René.

– Jeg har gått på detektivkurs, forklarte Ruben stolt. – Hvis du skulle treffe noen skurker,

så tar du bare fingeravtrykket deres, viser det til politiet, og vips så er den saken løst.

Hvis vi for eksempel klarer å få tatt fingeravtrykkene til Albert Rusten, så ...

– Dette har vi ikke tid til, sa Renate. – Nå må vi redde Regina. – Sett i gang anlegget ditt,

Reidun!

Reinert hadde ikke sagt noe. Han var imponert over det fantastiske utstyret til Reidun,

samtidig som han hadde en følelse av at det var noe som ikke stemte.

– Men ... sa han.

Reidun så på ham.

– Men hva?

– Bruker ikke alt det der ... jeg mener ... bruker det ikke ... utrolig mye strøm.

– Det får ikke hjelpe, sa Renate. – Regina er vel verdt et lite overforbruk.

38

– Det går på alternativ energi, sa Reidun. – Jeg driver det ved hjelp av et solcellepanel.

– Da går det ikke, sa René. – Vi har nesten ikke sollys på Jonia.

– Jeg vet det, sa Reidun. – Derfor har jeg denne i reserve.

Hun tok en liten boks ut av kofferten og åpnet den.

– Denne lager nok strøm.

De fem Regnmakerne stirret på den lille vindmølla uten å tro sine egne øyne. Så begynte

de å snakke i munnen på hverandre.

– Den der?

– Noe sånt har vi ikke her!

– Det er det ingen som har tenkt på.

– Det må vi begynne å gjøre med en gang.

– Den kan vel ikke drive et datasystem?

– Den er alt for liten!

– Nei, sa Reidun. – Den er akkurat passe. Jeg har laget den selv.

– Da må du være et geni, sa René.

Reidun så sjenert ned i bakken og liknet et øyeblikk på den Reidun Reinert hadde trodd at

hun var.

– Et stort geni! sa Renate.

– Ja, sa Reidun lavt. – Jeg er visst det. Hvis det ikke er for mye bry.

– Det er ikke noe bry i det hele tatt, sa Ruben. – Det er gigakult. Betyr det at det eneste

du trenger er vind?

Reidun nikket.

– Mer enn i en storm? spurte Renate.

Reidun nikket igjen.

– Mer enn i en orkan? spurte Ruben.

– Mer enn i en syklon, sa Reidun.

– Da går det ikke, sa René. – Så mye vind har vi ikke på Jonia.

Reinert var ikke særlig stolt over hva han hadde bidratt med, men nå gikk det plutselig

et lys opp for ham. Det var ikke noe stort lys, og hadde det ikke gått opp for ham, ville det

sikkert gått opp for en annen, men det spilte ingen rolle. Det var hans første gode idé

etter at han var kommet tilbake til Jonia, og stemmen hans skalv av glede da han sa.

– Jo, det har dere.

Alle så på ham. Fire spørsmålstegn, tenkte han. Og jeg er utropstegnet.

– Så mye vind har dere.

– Hvor? sa Reidun. – Hvor på Jonia er det så mye vind?

Reinert trakk pusten.

– I Den Sorte Gryte, sa han.

4140

– Det går på alternativ energi, sa Reidun. – Jeg driver det ved hjelp av et solcellepanel.

– Da går det ikke, sa René. – Vi har nesten ikke sollys på Jonia.

– Jeg vet det, sa Reidun. – Derfor har jeg denne i reserve.

Hun tok en liten boks ut av kofferten og åpnet den.

– Denne lager nok strøm.

De fem Regnmakerne stirret på den lille vindmølla uten å tro sine egne øyne. Så begynte

de å snakke i munnen på hverandre.

– Den der?

– Noe sånt har vi ikke her!

– Det er det ingen som har tenkt på.

– Det må vi begynne å gjøre med en gang.

– Den kan vel ikke drive et datasystem?

– Den er alt for liten!

– Nei, sa Reidun. – Den er akkurat passe. Jeg har laget den selv.

– Da må du være et geni, sa René.

Reidun så sjenert ned i bakken og liknet et øyeblikk på den Reidun Reinert hadde trodd at

hun var.

– Et stort geni! sa Renate.

– Ja, sa Reidun lavt. – Jeg er visst det. Hvis det ikke er for mye bry.

– Det er ikke noe bry i det hele tatt, sa Ruben. – Det er gigakult. Betyr det at det eneste

du trenger er vind?

Reidun nikket.

– Mer enn i en storm? spurte Renate.

Reidun nikket igjen.

– Mer enn i en orkan? spurte Ruben.

– Mer enn i en syklon, sa Reidun.

– Da går det ikke, sa René. – Så mye vind har vi ikke på Jonia.

Reinert var ikke særlig stolt over hva han hadde bidratt med, men nå gikk det plutselig

et lys opp for ham. Det var ikke noe stort lys, og hadde det ikke gått opp for ham, ville det

sikkert gått opp for en annen, men det spilte ingen rolle. Det var hans første gode idé

etter at han var kommet tilbake til Jonia, og stemmen hans skalv av glede da han sa.

– Jo, det har dere.

Alle så på ham. Fire spørsmålstegn, tenkte han. Og jeg er utropstegnet.

– Så mye vind har dere.

– Hvor? sa Reidun. – Hvor på Jonia er det så mye vind?

Reinert trakk pusten.

– I Den Sorte Gryte, sa han.

4140

Uten at noen av de andre protesterte, hadde Reidun tatt over ledelsen nå når Regina var

borte. Hun ga de andre korte, presise ordrer som de fulgte så godt de kunne.

– Ruben, sett opp vindmølla i Den Sorte Gryte. Renate og Reinert, hjelp meg med å

installere datamaskinen. René, finn fram en tegning.

René så forvirret på henne.

– Hva slags tegning?

– En tegning av husbilkonstruksjonen. Særlig av autopilotsystemet.

– Jeg har ingen tegning.

Reidun ble blek.

– Jeg er nødt til å ha tegning hvis jeg skal få stanset bilen før den ... Det må da finnes en

tegning et eller annet sted.

– På biblioteket, sa Renate.

– Hvor langt er det dit.

– Ti Joniaminutter hvis vi løper, sa René.

– Da må vi forte oss, sa Reidun. – Ruben, ta vindmølla ut av Den Sorte Gryte.

– Det går ikke, sa René. – Det er ikke noe vind på biblioteket. Ikke en vifte i taket en gang.

– Da må noen løpe dit og hente en bok med en konstruksjonstegning av et bilhus.

– Det går ikke det heller, sa René trist. – De låner ikke ut bøker på Joniabiblioteket.

Hvis vi vil lese noe, går vi inn i en bibliobås som

fungerer som en PC. Der klikker vi oss inn på det vi vil

se, og så kommer det opp på en skjerm.

En følelse av tom håpløshet veltet opp i Reinert.

– Er det ingenting vi kan gjøre?

René ristet på hodet.

– Nei, sa han stille. – Vi kan bare håpe at

hun lander mykt når bilhuset kjører utfor stupet.

– Du lander ikke mykt på en bilkirkegård, sa Ruben. – Du lander knallhardt.

Reidun hadde hørt på dem med smale øyne og en dyp rynke i pannen. Nå åpnet hun

øynene helt opp, og rynken glattet seg ut.

– Hun skal ikke lande på en kirkegård i det hele tatt, sa hun. – Hvem av dere løper fortest?

– Jeg løper visst nokså fort, sa Reinert.

– Og jeg løper som en kule, sa Ruben. – Jeg er Joniamester i lilleputtklassen. Jeg løper

mye fortere enn René, enda han er mye eldre ...

– Greit, sa Reidun, – Reinert og Ruben løper til biblioteket og får fram et bilde av husbil–

konstruksjonen.

Hun ga Reinert den ”kulepennen”.

– Du fotograferer konstruksjonstegningen med denne og trykker på den lille knappen.

Da får jeg bildet opp på skjermen her og kan sette i gang analyseprogrammet.

Nei, Ruben, vi har ikke tid til flere spørsmål nå. Sett i gang.

Et halvt joniaminutt seinere stormet Reinert og

Ruben bortover gata mot biblioteket. Ruben hadde

ikke overdrevet da han sa at han var god til å løpe.

Selv om Reinert var nesten dobbelt så stor, var det

så vidt han klarte å holde følge. Den lille Regnmak-

eren fløy som en pil, og det så nesten ikke ut som

om beina hans berørte bakken. Da de kom inn i bib-

lioteket, kikket han på klokka og plystret fornøyd.

– Ny pers, sa han. – Bibliobåsene er i annen etasje.

Han trakk Reinert med seg innover en gang.

– Fort deg, sa han – Heisen er her borte.

– Du er vel ikke så sliten at du må ta heisen til

annen etasje, sa Reinert.

4342

EN FRYKTELIG MISTANKE

Uten at noen av de andre protesterte, hadde Reidun tatt over ledelsen nå når Regina var

borte. Hun ga de andre korte, presise ordrer som de fulgte så godt de kunne.

– Ruben, sett opp vindmølla i Den Sorte Gryte. Renate og Reinert, hjelp meg med å

installere datamaskinen. René, finn fram en tegning.

René så forvirret på henne.

– Hva slags tegning?

– En tegning av husbilkonstruksjonen. Særlig av autopilotsystemet.

– Jeg har ingen tegning.

Reidun ble blek.

– Jeg er nødt til å ha tegning hvis jeg skal få stanset bilen før den ... Det må da finnes en

tegning et eller annet sted.

– På biblioteket, sa Renate.

– Hvor langt er det dit.

– Ti Joniaminutter hvis vi løper, sa René.

– Da må vi forte oss, sa Reidun. – Ruben, ta vindmølla ut av Den Sorte Gryte.

– Det går ikke, sa René. – Det er ikke noe vind på biblioteket. Ikke en vifte i taket en gang.

– Da må noen løpe dit og hente en bok med en konstruksjonstegning av et bilhus.

– Det går ikke det heller, sa René trist. – De låner ikke ut bøker på Joniabiblioteket.

Hvis vi vil lese noe, går vi inn i en bibliobås som

fungerer som en PC. Der klikker vi oss inn på det vi vil

se, og så kommer det opp på en skjerm.

En følelse av tom håpløshet veltet opp i Reinert.

– Er det ingenting vi kan gjøre?

René ristet på hodet.

– Nei, sa han stille. – Vi kan bare håpe at

hun lander mykt når bilhuset kjører utfor stupet.

– Du lander ikke mykt på en bilkirkegård, sa Ruben. – Du lander knallhardt.

Reidun hadde hørt på dem med smale øyne og en dyp rynke i pannen. Nå åpnet hun

øynene helt opp, og rynken glattet seg ut.

– Hun skal ikke lande på en kirkegård i det hele tatt, sa hun. – Hvem av dere løper fortest?

– Jeg løper visst nokså fort, sa Reinert.

– Og jeg løper som en kule, sa Ruben. – Jeg er Joniamester i lilleputtklassen. Jeg løper

mye fortere enn René, enda han er mye eldre ...

– Greit, sa Reidun, – Reinert og Ruben løper til biblioteket og får fram et bilde av husbil–

konstruksjonen.

Hun ga Reinert den ”kulepennen”.

– Du fotograferer konstruksjonstegningen med denne og trykker på den lille knappen.

Da får jeg bildet opp på skjermen her og kan sette i gang analyseprogrammet.

Nei, Ruben, vi har ikke tid til flere spørsmål nå. Sett i gang.

Et halvt joniaminutt seinere stormet Reinert og

Ruben bortover gata mot biblioteket. Ruben hadde

ikke overdrevet da han sa at han var god til å løpe.

Selv om Reinert var nesten dobbelt så stor, var det

så vidt han klarte å holde følge. Den lille Regnmak-

eren fløy som en pil, og det så nesten ikke ut som

om beina hans berørte bakken. Da de kom inn i bib-

lioteket, kikket han på klokka og plystret fornøyd.

– Ny pers, sa han. – Bibliobåsene er i annen etasje.

Han trakk Reinert med seg innover en gang.

– Fort deg, sa han – Heisen er her borte.

– Du er vel ikke så sliten at du må ta heisen til

annen etasje, sa Reinert.

4342

EN FRYKTELIG MISTANKE

– Jeg er ikke sliten i det hele tatt, sa Ruben. – Men det er ikke trapper her.

– Hva?

– De fleste her hos oss har sluttet å gå trapper. Trapper bruker jo ikke strøm, så der må

Jonierne bruke sin egen energi. Det vil de ikke. De har vent seg til å gjøre det som er

lettest for dem selv. Det betyr at de må bruke masse energi som ikke er deres egen.

Her i biblioteket er det for eksempel fjorten heiser. Der kommer det en.

Han dyttet Reinert inn i en heis som var den minste han hadde sett i sitt liv.

– Det er bare enmannsheiser her, forklarte Ruben. – De går på gammel bensin og blåser ut

giftige gasser når vi bruker dem. Hvis du setter deg på huk, får jeg også plass. Da sparer vi

på bensinen.

Reinert krøket knærne så godt han kunne, og Ruben klatret opp på skuldrene hans.

– Da trykker jeg på knappen, sa han. – Hold deg for ørene hvis du kan. Nå blir det bråk.

Heisen var alt for trang til at Reinert klarte å løfte hendene. Dessuten dekket føttene til

Ruben litt av ørene hans og dempet lyden fra heismotoren. Likevel hørtes det ut som et fly

som dundret bortover rullebanen. Selv om de bare skulle en etasje opp, tok det flere minutter

før de veltet ut av heisen.

– Kom! sa Ruben, og stormet nedover en lang korridor. – Bibliobåsene er her borte.

Han fant fram til en ledig bås og dyttet Reinert inn foran seg.

På den ene veggen var det et panel med knapper til å trykke på og spaker til å dra i. På den

andre veggen var det en skjerm. Den tredje veggen var dekket av varmekabler. Den fjerde

veggen var ikke noen vegg, men døra de hadde kommet inn gjennom. Foran panelet sto

en stol som var laget av et slags metall. Reinert ség ned i den. Det var glovarmt i det lille

rommet. Han var utslitt og svimmel, og det suste i begge ørene, men Ruben så ut til å være

i toppform.

– Fort deg, sa han. – Finn fram laserkameraet, så skal jeg hente fram konstruksjonstegningen.

Reinert forsøkte å løfte hånden, men det var så vidt han klarte å bevege den. Han så på

Ruben. Ansiktet til den lille gutten oppløste seg til en tåke foran øynene hans.

– Reinert!

Reinert forsøkte å svare, men fikk ikke fram en lyd. Ruben bøyde seg fram mot ham.

– Reinert! Fort deg! Laserkameraet!

Ansiktet hans var ikke mer enn et par centimeter fra hans eget. Reinert lukket øynene.

Den forte pusten til Ruben trengte inn til suset i ørene hans. Og lukten. Hva var det det

luktet? En søtlig, kvalm lukt av spytt og ... sukker.

Så ble alt borte.

– Reinert! Du må våkne! Reinert!

Reinert åpnet øynene. Det verket i hodet som om noen hadde saget i det, men verden

var kommet tilbake. Han lå på ryggen og stirret opp i ansiktet til Ruben. Øynene hans var

røde, og det så ut som om han hadde grått, men nå smilte han til Reinert.

– Jeg trodde du ....

Han stanset midt i setningen og gned seg i øynene.

Reinert satte seg forsiktig opp. Hodet satt heldigvis fremdeles der det skulle.

– Ruben, sa han.

– Ja.

– Hvor er vi?

Ordene begynte å trille ut av munnen til den lille gutten.

– Utenfor biblioteket. Du skulle akkurat til å ta fram kameraet da du ... Jeg trodde at du

var ... Men det var du heldigvis ikke. Jeg fikk dratt deg ut av bibliobåsen, inn i heisen og ut

helt alene. Enda jeg er mye mindre enn deg. Jeg tror ikke jeg kjenner mine egne krefter.

Jeg var helt sikker på at du ...

Han stanset og gned seg i øynene igjen.

Reinert så opp. Himmelen var mørk.

44 45

– Jeg er ikke sliten i det hele tatt, sa Ruben. – Men det er ikke trapper her.

– Hva?

– De fleste her hos oss har sluttet å gå trapper. Trapper bruker jo ikke strøm, så der må

Jonierne bruke sin egen energi. Det vil de ikke. De har vent seg til å gjøre det som er

lettest for dem selv. Det betyr at de må bruke masse energi som ikke er deres egen.

Her i biblioteket er det for eksempel fjorten heiser. Der kommer det en.

Han dyttet Reinert inn i en heis som var den minste han hadde sett i sitt liv.

– Det er bare enmannsheiser her, forklarte Ruben. – De går på gammel bensin og blåser ut

giftige gasser når vi bruker dem. Hvis du setter deg på huk, får jeg også plass. Da sparer vi

på bensinen.

Reinert krøket knærne så godt han kunne, og Ruben klatret opp på skuldrene hans.

– Da trykker jeg på knappen, sa han. – Hold deg for ørene hvis du kan. Nå blir det bråk.

Heisen var alt for trang til at Reinert klarte å løfte hendene. Dessuten dekket føttene til

Ruben litt av ørene hans og dempet lyden fra heismotoren. Likevel hørtes det ut som et fly

som dundret bortover rullebanen. Selv om de bare skulle en etasje opp, tok det flere minutter

før de veltet ut av heisen.

– Kom! sa Ruben, og stormet nedover en lang korridor. – Bibliobåsene er her borte.

Han fant fram til en ledig bås og dyttet Reinert inn foran seg.

På den ene veggen var det et panel med knapper til å trykke på og spaker til å dra i. På den

andre veggen var det en skjerm. Den tredje veggen var dekket av varmekabler. Den fjerde

veggen var ikke noen vegg, men døra de hadde kommet inn gjennom. Foran panelet sto

en stol som var laget av et slags metall. Reinert ség ned i den. Det var glovarmt i det lille

rommet. Han var utslitt og svimmel, og det suste i begge ørene, men Ruben så ut til å være

i toppform.

– Fort deg, sa han. – Finn fram laserkameraet, så skal jeg hente fram konstruksjonstegningen.

Reinert forsøkte å løfte hånden, men det var så vidt han klarte å bevege den. Han så på

Ruben. Ansiktet til den lille gutten oppløste seg til en tåke foran øynene hans.

– Reinert!

Reinert forsøkte å svare, men fikk ikke fram en lyd. Ruben bøyde seg fram mot ham.

– Reinert! Fort deg! Laserkameraet!

Ansiktet hans var ikke mer enn et par centimeter fra hans eget. Reinert lukket øynene.

Den forte pusten til Ruben trengte inn til suset i ørene hans. Og lukten. Hva var det det

luktet? En søtlig, kvalm lukt av spytt og ... sukker.

Så ble alt borte.

– Reinert! Du må våkne! Reinert!

Reinert åpnet øynene. Det verket i hodet som om noen hadde saget i det, men verden

var kommet tilbake. Han lå på ryggen og stirret opp i ansiktet til Ruben. Øynene hans var

røde, og det så ut som om han hadde grått, men nå smilte han til Reinert.

– Jeg trodde du ....

Han stanset midt i setningen og gned seg i øynene.

Reinert satte seg forsiktig opp. Hodet satt heldigvis fremdeles der det skulle.

– Ruben, sa han.

– Ja.

– Hvor er vi?

Ordene begynte å trille ut av munnen til den lille gutten.

– Utenfor biblioteket. Du skulle akkurat til å ta fram kameraet da du ... Jeg trodde at du

var ... Men det var du heldigvis ikke. Jeg fikk dratt deg ut av bibliobåsen, inn i heisen og ut

helt alene. Enda jeg er mye mindre enn deg. Jeg tror ikke jeg kjenner mine egne krefter.

Jeg var helt sikker på at du ...

Han stanset og gned seg i øynene igjen.

Reinert så opp. Himmelen var mørk.

44 45

– Hvor lenge har jeg ligget her? sa han.

– I flere timer. Det er bare to timer til konkurransen begynner.

– Regina, sa Reinert. – Fikk du reddet Regina?

Reinert reiste seg og stirret på Ruben, som vek unna blikket hans og så ned i bakken.

– Nei, hvisket han. – Jeg fikk det ikke til.

Han tok det lille laserkameraet opp av lomma og ga det til Reinert, som hadde en følelse

av at han var blitt til is.

– Du skulle jo bare trykke på knappen, sa han lavt.

– Det ... Det hadde jeg ... glemt, hikstet Ruben.

– Det hjelper ikke å gråte, sa Reinert enda lavere.

– Jo, litt, hvisket Ruben.

Reinert pekte mot Ruben med ”kulepennen” og skrek:

– Du skulle jo bare gjort sånn!

Det lå en mørk skygge over ansiktet til Ruben. Da Reinert trykket på kamerautløseren,

lyste det opp, og teksten som kom tilsyne på pannen hans, var like tydelig som om det

skulle stått på en TV–skjerm.

Reinert stirret noen sekunder på Ruben uten å si noe. Så gikk han langsomt mot ham.

Ruben løftet hendene.

– Ikke slå meg, hikstet han. – Jeg kunne ikke noe for det.

Men Reinert slo ikke. Han strakte armene ut og ga ham en kjempeklem.

– Å Ruben, sa han. – Jeg er så glad!

Ruben trakk seg unna. Han så engstelig på Reinert, og stemmen skalv da han sa – Bare slapp

av, så skal onkel Ruben få tak i en lege.

47

ALT I ORDEN. REGINA TILBAKE. R.M.K.

– Hvor lenge har jeg ligget her? sa han.

– I flere timer. Det er bare to timer til konkurransen begynner.

– Regina, sa Reinert. – Fikk du reddet Regina?

Reinert reiste seg og stirret på Ruben, som vek unna blikket hans og så ned i bakken.

– Nei, hvisket han. – Jeg fikk det ikke til.

Han tok det lille laserkameraet opp av lomma og ga det til Reinert, som hadde en følelse

av at han var blitt til is.

– Du skulle jo bare trykke på knappen, sa han lavt.

– Det ... Det hadde jeg ... glemt, hikstet Ruben.

– Det hjelper ikke å gråte, sa Reinert enda lavere.

– Jo, litt, hvisket Ruben.

Reinert pekte mot Ruben med ”kulepennen” og skrek:

– Du skulle jo bare gjort sånn!

Det lå en mørk skygge over ansiktet til Ruben. Da Reinert trykket på kamerautløseren,

lyste det opp, og teksten som kom tilsyne på pannen hans, var like tydelig som om det

skulle stått på en TV–skjerm.

Reinert stirret noen sekunder på Ruben uten å si noe. Så gikk han langsomt mot ham.

Ruben løftet hendene.

– Ikke slå meg, hikstet han. – Jeg kunne ikke noe for det.

Men Reinert slo ikke. Han strakte armene ut og ga ham en kjempeklem.

– Å Ruben, sa han. – Jeg er så glad!

Ruben trakk seg unna. Han så engstelig på Reinert, og stemmen skalv da han sa – Bare slapp

av, så skal onkel Ruben få tak i en lege.

47

ALT I ORDEN. REGINA TILBAKE. R.M.K.

– Og da jeg var sikker på at min siste time var kommet, stanset husbilen med et rykk.

De automatiske dørlåsene ble koblet ut, og da jeg gikk ut, oppdaget jeg at jeg hadde

stanset bare et par meter fra stupet.

– Flaks! sa Ruben.

Da Ruben og Reinert kom tilbake til hovedkvarteret, var Regina i gang med å fortelle hva

som hadde skjedd.

– Nei, sa Regina. – Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke at den som tok meg til fange, hadde tenkt

å drepe meg.

– Ingen morder altså, sa Ruben. – Jeg skjønner. Unnskyld meg, jeg må bare ut og pusse

tennene. Den ekle sukkersmaken etter at de hypre ungene sprayet meg, sitter i ennå,

gitt. Jeg går ut på greinen så jeg ikke forstyrrer dere.

Han gikk ut av hytta og lukket døra etter seg.

– Hvis det ikke var meningen å drepe deg, hvorfor gjorde han det da, sa Renate.

– Eller hun, sa René.

– Eller hun, sa Renate og rødmet.

Jeg tror han eller hun gjorde det for å forsinke oss sånn at vi ikke skulle klare å stanse

”Bruk og Kast”–konkurransen, sa Regina.

René så på klokka.

– Og det har hun visst klart også, sa han.

– Eller han, sa Renate.

– Eller han, sa René og rødmet. – Nå er det bare en time til konkurransen skal begynne.

– Det må da være noe vi kan gjøre, sa Regina. – Det kan ikke være for seint.

– Hysj! sa René.

– Hva er det? sa Reinert.

– Hører du det ikke?

Alle fem holdt pusten. Nå hørte Reinert det også. En svak during. Utenfor hytta.

René holdt en finger foran munnen. Så listet han seg bort til døra og rev den opp.

– Avslørt! ropte han. – Din lille skurk!

Ruben slapp tannbørsten som om han hadde brent seg på den, men han tok den ikke ut

av munnen. Han så ut som om han var tatt på fersken i å røyke sigar. En stor lyserød sigar

som durte.

– Jaså, vi står her og børster tennene med vår hemmelige elektriske tannbørste,

sa René iskaldt.

– Jai ... jai ... sa Ruben.

Nå var de andre kommet ut til dem. Renate rev tannbørsten ut av munnen hans og

skrudde den av.

– Ruben! sa hun. – Hva er det du holder på med.

– Jeg bare pusset tennene, sa han så likegyldig han kunne.

– Med den børsten der? sa René.

– Ja, sa Ruben. – Det er vel ikke så farlig. Dessuten går den jo på batteri. Det kan da vel

ikke gjøre ...

– Det er ikke bare tannbørsten, sa René. – Det er alt sukkeret du sprayer i deg.

– Det er jo nesten ingenting, sa Ruben og slo hjelpeløst ut med armene.

Dessuten var det ungene som . . .

– Og dammen, sa Regina. – Du ville bade i dammen.

– En gang! sa Ruben. – Jeg bada bare en gang.

– Det er en gang for mye, sa René.

– Sannheten er at du gleder deg til konkurransen, sa René. – Det er du som er forræderen,

ikke sant?

– Nei! ropte Ruben. – Jeg er ikke noen forræder! Jeg er en Regnmaker! Jeg er en ekte

Regnmaker!

– Nei, sa Reinert langsomt. – Det tror jeg ikke du er.

4948

– Og da jeg var sikker på at min siste time var kommet, stanset husbilen med et rykk.

De automatiske dørlåsene ble koblet ut, og da jeg gikk ut, oppdaget jeg at jeg hadde

stanset bare et par meter fra stupet.

– Flaks! sa Ruben.

Da Ruben og Reinert kom tilbake til hovedkvarteret, var Regina i gang med å fortelle hva

som hadde skjedd.

– Nei, sa Regina. – Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke at den som tok meg til fange, hadde tenkt

å drepe meg.

– Ingen morder altså, sa Ruben. – Jeg skjønner. Unnskyld meg, jeg må bare ut og pusse

tennene. Den ekle sukkersmaken etter at de hypre ungene sprayet meg, sitter i ennå,

gitt. Jeg går ut på greinen så jeg ikke forstyrrer dere.

Han gikk ut av hytta og lukket døra etter seg.

– Hvis det ikke var meningen å drepe deg, hvorfor gjorde han det da, sa Renate.

– Eller hun, sa René.

– Eller hun, sa Renate og rødmet.

Jeg tror han eller hun gjorde det for å forsinke oss sånn at vi ikke skulle klare å stanse

”Bruk og Kast”–konkurransen, sa Regina.

René så på klokka.

– Og det har hun visst klart også, sa han.

– Eller han, sa Renate.

– Eller han, sa René og rødmet. – Nå er det bare en time til konkurransen skal begynne.

– Det må da være noe vi kan gjøre, sa Regina. – Det kan ikke være for seint.

– Hysj! sa René.

– Hva er det? sa Reinert.

– Hører du det ikke?

Alle fem holdt pusten. Nå hørte Reinert det også. En svak during. Utenfor hytta.

René holdt en finger foran munnen. Så listet han seg bort til døra og rev den opp.

– Avslørt! ropte han. – Din lille skurk!

Ruben slapp tannbørsten som om han hadde brent seg på den, men han tok den ikke ut

av munnen. Han så ut som om han var tatt på fersken i å røyke sigar. En stor lyserød sigar

som durte.

– Jaså, vi står her og børster tennene med vår hemmelige elektriske tannbørste,

sa René iskaldt.

– Jai ... jai ... sa Ruben.

Nå var de andre kommet ut til dem. Renate rev tannbørsten ut av munnen hans og

skrudde den av.

– Ruben! sa hun. – Hva er det du holder på med.

– Jeg bare pusset tennene, sa han så likegyldig han kunne.

– Med den børsten der? sa René.

– Ja, sa Ruben. – Det er vel ikke så farlig. Dessuten går den jo på batteri. Det kan da vel

ikke gjøre ...

– Det er ikke bare tannbørsten, sa René. – Det er alt sukkeret du sprayer i deg.

– Det er jo nesten ingenting, sa Ruben og slo hjelpeløst ut med armene.

Dessuten var det ungene som . . .

– Og dammen, sa Regina. – Du ville bade i dammen.

– En gang! sa Ruben. – Jeg bada bare en gang.

– Det er en gang for mye, sa René.

– Sannheten er at du gleder deg til konkurransen, sa René. – Det er du som er forræderen,

ikke sant?

– Nei! ropte Ruben. – Jeg er ikke noen forræder! Jeg er en Regnmaker! Jeg er en ekte

Regnmaker!

– Nei, sa Reinert langsomt. – Det tror jeg ikke du er.

4948

Alle så på ham. De hadde vært så opptatt av å høre på Reginas historie at ingen hadde

spurt hvorfor ikke Ruben og Reinert hadde utført oppdraget sitt. Nå fortalte Reinert alt,

om ansiktet til Ruben som var blitt til tåke, om den kvalme sukkerlukten, om at alt ble

svart og at Ruben hadde sagt at han ikke husket hvordan han skulle bruke laserkameraet.

– Men det er sant! ropte Ruben. – Og dessuten reddet jeg deg ut i frisk luft.

– I det som er igjen av den friske luften, mener du vel, sa Regina.

– Jeg reddet ham i hvertfall, sa Ruben – Hadde det ikke vært for meg, ville han ...

– Det er fordi du ikke er noen morder, sa René. – Du er bare en liten skurk.

Ruben så fortvilet på Renate.

– Du tror meg vel i hvert fall? Du er jo søsteren min!

Hun ristet på hodet.

– Jeg skulle ønske jeg kunne, sa hun trist, – men det kan jo ikke være noen annen enn deg.

– Jo, sa Ruben desperat. – Det kan for eksempel være ...

– Hva skal vi gjøre med ham? sa René.

– Vi låser ham inn i hytta vår, sa Renate.

– Dere må bevise at jeg er skyldig! Dere kan ikke arrestere meg bare på mistanke! sa

Ruben opphisset. – Det er ikke lov.

– Vi har ikke tid til å bevise noe nå, sa Regina. – Det får vi gjøre når dette er over.

Reinert visste ikke at det var flere hytter i treet, men det var det. Den hytta de var i, var

hovedkvarteret. To greiner over dem var hytta til Renate og Ruben, litt lenger oppe hytta

til René, og helt øverst den lille hytta til Regina. På den måten kunne medlemmene i

R.M.K. trekke seg tilbake når de ville være for seg selv.

Ruben hylte og skreik og sparket og klorte uten at det hjalp, Renate og René fikk dratt ham

videre opp i treet og låst ham inn.

Da de kom ned, la Reinert merke til at Renate hadde grått. Reidun la armen rundt henne

og sa mykt. – Ikke vær lei deg, Renate. Jeg er sikker på at han er god på bunnen.

– Og han er i hvert fall ingen morder! sa Regina. – Kanskje han kan bli en ordentlig

Regnmaker en dag, han også.

– Da må vi sørge for at den dagen kommer, sa Reidun. – Om en time er det midnatt.

5150

Alle så på ham. De hadde vært så opptatt av å høre på Reginas historie at ingen hadde

spurt hvorfor ikke Ruben og Reinert hadde utført oppdraget sitt. Nå fortalte Reinert alt,

om ansiktet til Ruben som var blitt til tåke, om den kvalme sukkerlukten, om at alt ble

svart og at Ruben hadde sagt at han ikke husket hvordan han skulle bruke laserkameraet.

– Men det er sant! ropte Ruben. – Og dessuten reddet jeg deg ut i frisk luft.

– I det som er igjen av den friske luften, mener du vel, sa Regina.

– Jeg reddet ham i hvertfall, sa Ruben – Hadde det ikke vært for meg, ville han ...

– Det er fordi du ikke er noen morder, sa René. – Du er bare en liten skurk.

Ruben så fortvilet på Renate.

– Du tror meg vel i hvert fall? Du er jo søsteren min!

Hun ristet på hodet.

– Jeg skulle ønske jeg kunne, sa hun trist, – men det kan jo ikke være noen annen enn deg.

– Jo, sa Ruben desperat. – Det kan for eksempel være ...

– Hva skal vi gjøre med ham? sa René.

– Vi låser ham inn i hytta vår, sa Renate.

– Dere må bevise at jeg er skyldig! Dere kan ikke arrestere meg bare på mistanke! sa

Ruben opphisset. – Det er ikke lov.

– Vi har ikke tid til å bevise noe nå, sa Regina. – Det får vi gjøre når dette er over.

Reinert visste ikke at det var flere hytter i treet, men det var det. Den hytta de var i, var

hovedkvarteret. To greiner over dem var hytta til Renate og Ruben, litt lenger oppe hytta

til René, og helt øverst den lille hytta til Regina. På den måten kunne medlemmene i

R.M.K. trekke seg tilbake når de ville være for seg selv.

Ruben hylte og skreik og sparket og klorte uten at det hjalp, Renate og René fikk dratt ham

videre opp i treet og låst ham inn.

Da de kom ned, la Reinert merke til at Renate hadde grått. Reidun la armen rundt henne

og sa mykt. – Ikke vær lei deg, Renate. Jeg er sikker på at han er god på bunnen.

– Og han er i hvert fall ingen morder! sa Regina. – Kanskje han kan bli en ordentlig

Regnmaker en dag, han også.

– Da må vi sørge for at den dagen kommer, sa Reidun. – Om en time er det midnatt.

5150

Det digre flyhuset til Albert Rusten sto parkert på den asfalterte plassen bak netting-

gjerdet. Motoren var slått av. Det var mørkt i alle vinduene, bortsett fra ett foran i flyet.

Der inne skulle Albert Rusten trykke på knappen som ga signalet om at ”Bruk og Kast”-

konkurransen kunne starte.

Bortsett fra lyset fra den digre flyboligen var det stummende mørkt og uhyggelig stille,

men Reinert visste at det ikke ville vare. Om tre kvarter ville Jonia eksplodere i et vanvittig

fyrverkeri av flammende lys og ville motorbrøl. Flyhuset til Rusten ville lette fra bakken og

stige mot himmelen i en sky av røyk og med en hale av ild.

Reinert følte seg fram langs nettinggjerdet. Regina hadde sagt at det var et svakt punkt i

det. Like ved porten. Han rev i gjerdet. Den tjukke nettingen var laget av stål. Gjerdet ga

etter, men det gikk ikke i stykker. Han listet seg videre. Ikke her heller. Et par skritt til. Her

var ikke nettingen så glatt. Den føltes mer som et slags sandpapir. Han dro i gjerdet. Det

hørtes en lav knasende lyd, men det holdt. Nettingen skar seg inn i hendene hans. Han

gned dem mot hverandre. Det var noe i dem. Små biter av et eller annet. Rust! Gjerdet

holdt på å ruste. For en gangs skyld fikk han hjelp av forfallet på denne planeten. Han

rykket til. Av alle krefter. En gang til! Plutselig sto han med litt av gjerdet i hånden. Hullet

var akkurat stort nok til at han kunne krype inn gjennom det.

Etter at de hadde låst Ruben inne, var Regnmakerne blitt enige om at nå var det bare én

ting de kunne gjøre for å forhindre katastrofen. Jonia var ikke stor, og ”Bruk og Kast”-

konkurransen startet ikke før Rusten hadde trykket på knappen som sendte startsignalet

ut over hele planeten. Hvis Regnmakerne klarte å hindre ham i det, kunne de fortsette

arbeidet med å få folk til å skjønne at de holdt på å ødelegge livet her. Ikke bare for seg

selv, men for barna sine, og barnebarna, og barna til barnebarna. Hvis det levde folk her så

lenge, men det gjorde det nok ikke hvis ikke Jonierne snart begynte å tenke og leve på en

annen måte enn de gjorde nå.

Men de fikk ta en ting av gangen. Nå gjaldt det å stanse Rusten, og for å gjøre det måtte

53

ALBERT RUSTENS HEMMELIGHET

Det digre flyhuset til Albert Rusten sto parkert på den asfalterte plassen bak netting-

gjerdet. Motoren var slått av. Det var mørkt i alle vinduene, bortsett fra ett foran i flyet.

Der inne skulle Albert Rusten trykke på knappen som ga signalet om at ”Bruk og Kast”-

konkurransen kunne starte.

Bortsett fra lyset fra den digre flyboligen var det stummende mørkt og uhyggelig stille,

men Reinert visste at det ikke ville vare. Om tre kvarter ville Jonia eksplodere i et vanvittig

fyrverkeri av flammende lys og ville motorbrøl. Flyhuset til Rusten ville lette fra bakken og

stige mot himmelen i en sky av røyk og med en hale av ild.

Reinert følte seg fram langs nettinggjerdet. Regina hadde sagt at det var et svakt punkt i

det. Like ved porten. Han rev i gjerdet. Den tjukke nettingen var laget av stål. Gjerdet ga

etter, men det gikk ikke i stykker. Han listet seg videre. Ikke her heller. Et par skritt til. Her

var ikke nettingen så glatt. Den føltes mer som et slags sandpapir. Han dro i gjerdet. Det

hørtes en lav knasende lyd, men det holdt. Nettingen skar seg inn i hendene hans. Han

gned dem mot hverandre. Det var noe i dem. Små biter av et eller annet. Rust! Gjerdet

holdt på å ruste. For en gangs skyld fikk han hjelp av forfallet på denne planeten. Han

rykket til. Av alle krefter. En gang til! Plutselig sto han med litt av gjerdet i hånden. Hullet

var akkurat stort nok til at han kunne krype inn gjennom det.

Etter at de hadde låst Ruben inne, var Regnmakerne blitt enige om at nå var det bare én

ting de kunne gjøre for å forhindre katastrofen. Jonia var ikke stor, og ”Bruk og Kast”-

konkurransen startet ikke før Rusten hadde trykket på knappen som sendte startsignalet

ut over hele planeten. Hvis Regnmakerne klarte å hindre ham i det, kunne de fortsette

arbeidet med å få folk til å skjønne at de holdt på å ødelegge livet her. Ikke bare for seg

selv, men for barna sine, og barnebarna, og barna til barnebarna. Hvis det levde folk her så

lenge, men det gjorde det nok ikke hvis ikke Jonierne snart begynte å tenke og leve på en

annen måte enn de gjorde nå.

Men de fikk ta en ting av gangen. Nå gjaldt det å stanse Rusten, og for å gjøre det måtte

53

ALBERT RUSTENS HEMMELIGHET

de komme seg inn i flyhuset hans og kortslutte startknappen som satt på kontrollpanelet

foran i styrerommet. Hvis de dro dit alle sammen, var sjansene store for å bli oppdaget.

Det beste var at bare en gikk. Reinert foreslo seg selv siden Rusten ikke kjente ham.

Han hadde sikkert en mistanke om at de andre var Regnmakere, og det var det verste han

visste. Reinert hadde han aldri møtt, og hvis han ble oppdaget, var det i alle fall en sjanse

for at han kunne komme med en unnskyldning som gjorde at han ble sluppet fri.

Da Reidun foreslo at hun skulle gå siden Rusten ikke kjente henne heller, forlangte Regina

å bli med. Reinert skjønte ikke hvorfor, men Regina ga seg ikke, og så ble det han som gikk.

Alene.

Reidun hadde utstyrt ham med en spesialklokke. Den fungerte også som en sender og var

ladet opp av vindmølla i Den Sorte Gryte sammen med resten av datautstyret. Dessuten

hadde René gitt ham en boks sukkerspray. Rusten hadde nemlig en vakthund, Rusken.

Rusken elsket sukkerspray, og når den ble sprayet i munnen, ble hunden rolig og la seg

til å sove. Men Reinert måtte huske å bare spraye én gang, for hvis Rusken fikk for mye

sukkerspray, ble den hyper og hoppet rundt mens den gjødde som besatt.

Reinert snek seg over plassen. En diger trapp førte opp til en inngang bak i flyhuset. Da

han var kommet fram til den, skrudde han på senderen.

– Jeg er kommet gjennom gjerdet. Jeg går inn i flyhuset nå, hvisket han og skrudde av

senderen uten å vente på svar.

Det var bekmørkt inne i flyhuset, men spesialklokka han hadde fått av Reidun, hadde også

en lommelyktfunksjon. Han hadde ikke våget å bruke den ute, men nå hadde han ikke noe

valg. Han skrudde den på, og en tynn, skarp lysstråle skar gjennom rommet. Han befant

seg i en stue med sofa, stoler, bord og skap. Stua så helt alminnelig ut, bortsett fra at alle

møblene var laget av rustent jern.

Det var ingen hund der, men på den borterste veggen var en dør. Reinert listet seg

gjennom stua, åpnet døra og rettet lystrålen nedover en lang korridor som endte i en

annen dør. En lysstripe trengte ut gjennom dørsprekken. Det hadde bare vært lys i ett

av rommene i flyhuset. Rommet helt foran. Der Albert Rusten snart skulle trykke på

startknappen. Reinert håpet bare at han ikke var der allerede.

Da han kom fram til døra, stanset han og ble stående og lytte. Noen merkelige, grøtete,

mumlende lyder trengte ut til ham fra rommet. Hjertet sank som en stein i brystet hans.

Rusten var der inne. Enten satt han og snakket med seg selv. Det var ille. Hvis ikke, var han

ikke alene der inne. Det var verre.

Når Reinert gruet seg til noe han måtte gjøre, var han ofte redd, men av en eller annen

grunn forsvant alltid redselen når han gjorde det han hadde vært redd for. Hvis han hadde

visst i går kveld at han skulle fly av gårde gjennom verdensrommet på en snurrebass

neste dag, hadde han sikkert ikke fått sove. Heldigvis ante han det ikke, og når han først

fløy av gårde, var han ikke redd i det hele tatt. Vi kan være glade for at vi ikke veit alt som

kommer til å skje, tenkte han. Ellers ville vi gått rundt og vært redde hele tida.

Nå var han redd. Han gruet seg til å gå inn til Rusten. Han ante ikke hvordan han skulle

få kortsluttet startknappen uten å bli oppdaget, men han visste han måtte gjøre det

uansett. Det var mindre enn et kvarter til konkurransen skulle begynne, og ingen vei

tilbake. Han var Regnmaker. Han var kommet fra Jorda for å redde denne planeten, og det

måtte han gjøre uansett hva som skjedde med ham selv. Han svelget og strakte hånden ut

mot dørklinken da han kjente at noen pustet ham i nakken.

Reinert skvatt rundt og så rett inn i den gapende kjeften til den største hunden han noen

gang hadde sett. Den så ut som en liten bjørn. Pelsen var rødbrun, og den lyserøde tunga

hang ut av kjeften mellom de spisse tennene. Før han rakk å tenke, hadde Reinert revet

boksen med sukkerspray opp av lomma og sendt en dusj inn i den åpne kjeften til Rusken.

Ikke mye, bare en liten dose spraysukker slik René hadde sagt.

Reinert hadde aldri sett en hund smile før, men det var det Rusken gjorde. Den trakk

54 55

de komme seg inn i flyhuset hans og kortslutte startknappen som satt på kontrollpanelet

foran i styrerommet. Hvis de dro dit alle sammen, var sjansene store for å bli oppdaget.

Det beste var at bare en gikk. Reinert foreslo seg selv siden Rusten ikke kjente ham.

Han hadde sikkert en mistanke om at de andre var Regnmakere, og det var det verste han

visste. Reinert hadde han aldri møtt, og hvis han ble oppdaget, var det i alle fall en sjanse

for at han kunne komme med en unnskyldning som gjorde at han ble sluppet fri.

Da Reidun foreslo at hun skulle gå siden Rusten ikke kjente henne heller, forlangte Regina

å bli med. Reinert skjønte ikke hvorfor, men Regina ga seg ikke, og så ble det han som gikk.

Alene.

Reidun hadde utstyrt ham med en spesialklokke. Den fungerte også som en sender og var

ladet opp av vindmølla i Den Sorte Gryte sammen med resten av datautstyret. Dessuten

hadde René gitt ham en boks sukkerspray. Rusten hadde nemlig en vakthund, Rusken.

Rusken elsket sukkerspray, og når den ble sprayet i munnen, ble hunden rolig og la seg

til å sove. Men Reinert måtte huske å bare spraye én gang, for hvis Rusken fikk for mye

sukkerspray, ble den hyper og hoppet rundt mens den gjødde som besatt.

Reinert snek seg over plassen. En diger trapp førte opp til en inngang bak i flyhuset. Da

han var kommet fram til den, skrudde han på senderen.

– Jeg er kommet gjennom gjerdet. Jeg går inn i flyhuset nå, hvisket han og skrudde av

senderen uten å vente på svar.

Det var bekmørkt inne i flyhuset, men spesialklokka han hadde fått av Reidun, hadde også

en lommelyktfunksjon. Han hadde ikke våget å bruke den ute, men nå hadde han ikke noe

valg. Han skrudde den på, og en tynn, skarp lysstråle skar gjennom rommet. Han befant

seg i en stue med sofa, stoler, bord og skap. Stua så helt alminnelig ut, bortsett fra at alle

møblene var laget av rustent jern.

Det var ingen hund der, men på den borterste veggen var en dør. Reinert listet seg

gjennom stua, åpnet døra og rettet lystrålen nedover en lang korridor som endte i en

annen dør. En lysstripe trengte ut gjennom dørsprekken. Det hadde bare vært lys i ett

av rommene i flyhuset. Rommet helt foran. Der Albert Rusten snart skulle trykke på

startknappen. Reinert håpet bare at han ikke var der allerede.

Da han kom fram til døra, stanset han og ble stående og lytte. Noen merkelige, grøtete,

mumlende lyder trengte ut til ham fra rommet. Hjertet sank som en stein i brystet hans.

Rusten var der inne. Enten satt han og snakket med seg selv. Det var ille. Hvis ikke, var han

ikke alene der inne. Det var verre.

Når Reinert gruet seg til noe han måtte gjøre, var han ofte redd, men av en eller annen

grunn forsvant alltid redselen når han gjorde det han hadde vært redd for. Hvis han hadde

visst i går kveld at han skulle fly av gårde gjennom verdensrommet på en snurrebass

neste dag, hadde han sikkert ikke fått sove. Heldigvis ante han det ikke, og når han først

fløy av gårde, var han ikke redd i det hele tatt. Vi kan være glade for at vi ikke veit alt som

kommer til å skje, tenkte han. Ellers ville vi gått rundt og vært redde hele tida.

Nå var han redd. Han gruet seg til å gå inn til Rusten. Han ante ikke hvordan han skulle

få kortsluttet startknappen uten å bli oppdaget, men han visste han måtte gjøre det

uansett. Det var mindre enn et kvarter til konkurransen skulle begynne, og ingen vei

tilbake. Han var Regnmaker. Han var kommet fra Jorda for å redde denne planeten, og det

måtte han gjøre uansett hva som skjedde med ham selv. Han svelget og strakte hånden ut

mot dørklinken da han kjente at noen pustet ham i nakken.

Reinert skvatt rundt og så rett inn i den gapende kjeften til den største hunden han noen

gang hadde sett. Den så ut som en liten bjørn. Pelsen var rødbrun, og den lyserøde tunga

hang ut av kjeften mellom de spisse tennene. Før han rakk å tenke, hadde Reinert revet

boksen med sukkerspray opp av lomma og sendt en dusj inn i den åpne kjeften til Rusken.

Ikke mye, bare en liten dose spraysukker slik René hadde sagt.

Reinert hadde aldri sett en hund smile før, men det var det Rusken gjorde. Den trakk

54 55

tunga inn i munnen, krøllet munnen oppover på

begge sider av snuten, blunket fornøyd, logret et

par ganger og la seg ned på gulvet mens den smilte

takknemlig opp til Reinert, som åpnet døra forsiktig

og kjente at han ikke var redd lenger. Han hadde

begynt å gjøre det han gruet seg til.

Albert Rusten var alene. Han satt med ryggen til

Reinert ved vinduet forrest i styrehuset. Utenfor var

det bekmørkt, men Rusten så ikke ut. Han stirret

ned i gulvet. Skuldrene hans ristet. Han mumlet ikke.

Albert Rusten gråt.

Han satt med hodet i hendene og hulket høyt uten å

legge merke til Reinert som listet seg bort til kon-

trollpanelet som hang på den ene veggen. Kanskje

det likevel var en mulighet til å slippe unna uten å bli

oppdaget. Nå var han framme ved panelet. Rusten

gråt som om hjertet hans skulle briste. Nå gjaldt det

bare å finne den riktige knappen. Det var hundrevis

av dem. Tenk om han trykket på en feil knapp så

hele flyhuset lettet. Hva skulle han gjøre? La-

serkameraet! Han tok fram kulepennen, tok bilde av

panelet, skrudde på spesialsenderen og sendte det

til Reidun.

– Hvor er startknappen? hvisket han.

Det tok mindre enn to sekunder før han fikk et

hviskende svar fra senderen.

– Tredje knapp til venstre i annen rekke.

Reinert skrudde av senderen og løftet armen. Nå skulle det skje. Nå skulle Reinert Fredriksen

utføre sitt livs heltegjerning. Fingeren var allerede på vei mot knappen da rommet ble fylt

av et voldsomt spetakkel. Reinert kjente at noe tungt traff ham i ryggen.

I neste øyeblikk lå han på gulvet med Rusken over seg. Heldigvis var ikke den digre hunden

sint. Tvert imot. Først rundslikket den ham. Så fór den av gårde rundt i rommet mens den

bjeffet som en gal. Så stormet den bort til Rusten, slikket ham i ansiktet, kastet hodet

tilbake og ga fra seg et ul som hørtes ut som et jubelskrik. Så kom den farende mot Reinert

igjen mens den bjeffet lykkelig og halen gikk som en propell. Etter å ha rundslikket ham

for annen gang, gjorde den et byks mot døra og forsvant nedover korridoren mens den

hylte begeistret.

Albert Rusten hadde reist seg. Nå gråt han ikke lenger. Ansiktet hans var uttrykksløst da

snudde seg mot Reinert og sa med en stemme som var lav og rusten.

– Sukker. Du har gitt ham sukker, ikke sant.

Reinert svarte ikke. Første gang han hadde sett Albert Rusten, hadde

ansiktet hans vært hvitt. Nå la han merke til to rustrøde striper som

gikk nedover kinnene.

– Jeg er redd du har feilberegnet dosen, sa Albert Rusten hest og

grep tak i armen hans. – Regnmakerne har tapt.

Så begynte han å le, men det var ingen glad latter. Den var høy,

skjærende og full av fortvilelse.

– Det er synd på ham, tenkte Reinert.

Han visste ikke hvorfor han tenkte det, men han visste at det var sant.

Det var noe han hadde kjent igjen i gråten til Albert Rusten. Han kom ikke på

hva det var, men han var helt sikker på at det var noe han selv hadde følt.

Det var synd på Albert Rusten, og Reinert var ikke redd ham.

56 57

tunga inn i munnen, krøllet munnen oppover på

begge sider av snuten, blunket fornøyd, logret et

par ganger og la seg ned på gulvet mens den smilte

takknemlig opp til Reinert, som åpnet døra forsiktig

og kjente at han ikke var redd lenger. Han hadde

begynt å gjøre det han gruet seg til.

Albert Rusten var alene. Han satt med ryggen til

Reinert ved vinduet forrest i styrehuset. Utenfor var

det bekmørkt, men Rusten så ikke ut. Han stirret

ned i gulvet. Skuldrene hans ristet. Han mumlet ikke.

Albert Rusten gråt.

Han satt med hodet i hendene og hulket høyt uten å

legge merke til Reinert som listet seg bort til kon-

trollpanelet som hang på den ene veggen. Kanskje

det likevel var en mulighet til å slippe unna uten å bli

oppdaget. Nå var han framme ved panelet. Rusten

gråt som om hjertet hans skulle briste. Nå gjaldt det

bare å finne den riktige knappen. Det var hundrevis

av dem. Tenk om han trykket på en feil knapp så

hele flyhuset lettet. Hva skulle han gjøre? La-

serkameraet! Han tok fram kulepennen, tok bilde av

panelet, skrudde på spesialsenderen og sendte det

til Reidun.

– Hvor er startknappen? hvisket han.

Det tok mindre enn to sekunder før han fikk et

hviskende svar fra senderen.

– Tredje knapp til venstre i annen rekke.

Reinert skrudde av senderen og løftet armen. Nå skulle det skje. Nå skulle Reinert Fredriksen

utføre sitt livs heltegjerning. Fingeren var allerede på vei mot knappen da rommet ble fylt

av et voldsomt spetakkel. Reinert kjente at noe tungt traff ham i ryggen.

I neste øyeblikk lå han på gulvet med Rusken over seg. Heldigvis var ikke den digre hunden

sint. Tvert imot. Først rundslikket den ham. Så fór den av gårde rundt i rommet mens den

bjeffet som en gal. Så stormet den bort til Rusten, slikket ham i ansiktet, kastet hodet

tilbake og ga fra seg et ul som hørtes ut som et jubelskrik. Så kom den farende mot Reinert

igjen mens den bjeffet lykkelig og halen gikk som en propell. Etter å ha rundslikket ham

for annen gang, gjorde den et byks mot døra og forsvant nedover korridoren mens den

hylte begeistret.

Albert Rusten hadde reist seg. Nå gråt han ikke lenger. Ansiktet hans var uttrykksløst da

snudde seg mot Reinert og sa med en stemme som var lav og rusten.

– Sukker. Du har gitt ham sukker, ikke sant.

Reinert svarte ikke. Første gang han hadde sett Albert Rusten, hadde

ansiktet hans vært hvitt. Nå la han merke til to rustrøde striper som

gikk nedover kinnene.

– Jeg er redd du har feilberegnet dosen, sa Albert Rusten hest og

grep tak i armen hans. – Regnmakerne har tapt.

Så begynte han å le, men det var ingen glad latter. Den var høy,

skjærende og full av fortvilelse.

– Det er synd på ham, tenkte Reinert.

Han visste ikke hvorfor han tenkte det, men han visste at det var sant.

Det var noe han hadde kjent igjen i gråten til Albert Rusten. Han kom ikke på

hva det var, men han var helt sikker på at det var noe han selv hadde følt.

Det var synd på Albert Rusten, og Reinert var ikke redd ham.

56 57

– Hvorfor er du så lei deg?

Latteren til Rusten stanset med et host.

– Hva?

– Hvorfor gråt du?

– Jeg gråt ikke. Jeg lo.

Reinert ristet på hodet.

– Nei. Du gråt. Du gråt ... fordi...

Plutselig visste han hva det var han hadde kjent igjen i gråten til Albert Rusten.

Reinert hadde hatt den samme følelsen selv to ganger etter at han forlot Jorda. Den ene gangen

var på Rustiania, da Rusty sa at ingen av de som bodde der døde, men bare rustet bort. Den

andre gangen var da han fant plastsekken fra Søppulf og tennene hans hadde begynt å klapre.

Det var lengsel, og Reinert visste nøyaktig hva det var Albert Rusten lengtet etter.

– Du gråter fordi du lengter hjem, sa han.

Rusten åpnet munnen for å si noe, men fikk ikke fram et ord. Han forsøkte å le, men

det ble bare en slags snøfting. Til slutt ga han opp og nikket mens tårene rant nedover

kinnene.

– Hvordan vet du det? hvisket han hest.

– Fordi jeg lengter hjem jeg også, sa Reinert. – Jeg kommer heller ikke fra Jonia. – Jeg

kommer fra Jorda. Hvor kommer du fra?

Selv om Reinert visste hva Rusten kom til å si, gikk det et gys gjennom ham da han sa det.

– Jeg kommer fra Rustiania, sa Rusten hest. – Og jeg kan aldri reise hjem igjen.

Et regnvær begynner alltid med én dråpe. Tårene som rant nedover kinnene til Albert

Rusten, ble til en foss, og all den lengselen han hadde båret på, veltet ut av ham.

Familien hans var kommet til Jonia for mange, mange år siden, før besteforeldrene hans

ble født. Ingen visste hvorfor de reiste, og nå var de første som gjorde det, borte.

Da Albert var liten, hadde bestemoren hans fortalt eventyret om den fantastiske planeten,

58

– Hvorfor er du så lei deg?

Latteren til Rusten stanset med et host.

– Hva?

– Hvorfor gråt du?

– Jeg gråt ikke. Jeg lo.

Reinert ristet på hodet.

– Nei. Du gråt. Du gråt ... fordi...

Plutselig visste han hva det var han hadde kjent igjen i gråten til Albert Rusten.

Reinert hadde hatt den samme følelsen selv to ganger etter at han forlot Jorda. Den ene gangen

var på Rustiania, da Rusty sa at ingen av de som bodde der døde, men bare rustet bort. Den

andre gangen var da han fant plastsekken fra Søppulf og tennene hans hadde begynt å klapre.

Det var lengsel, og Reinert visste nøyaktig hva det var Albert Rusten lengtet etter.

– Du gråter fordi du lengter hjem, sa han.

Rusten åpnet munnen for å si noe, men fikk ikke fram et ord. Han forsøkte å le, men

det ble bare en slags snøfting. Til slutt ga han opp og nikket mens tårene rant nedover

kinnene.

– Hvordan vet du det? hvisket han hest.

– Fordi jeg lengter hjem jeg også, sa Reinert. – Jeg kommer heller ikke fra Jonia. – Jeg

kommer fra Jorda. Hvor kommer du fra?

Selv om Reinert visste hva Rusten kom til å si, gikk det et gys gjennom ham da han sa det.

– Jeg kommer fra Rustiania, sa Rusten hest. – Og jeg kan aldri reise hjem igjen.

Et regnvær begynner alltid med én dråpe. Tårene som rant nedover kinnene til Albert

Rusten, ble til en foss, og all den lengselen han hadde båret på, veltet ut av ham.

Familien hans var kommet til Jonia for mange, mange år siden, før besteforeldrene hans

ble født. Ingen visste hvorfor de reiste, og nå var de første som gjorde det, borte.

Da Albert var liten, hadde bestemoren hans fortalt eventyret om den fantastiske planeten,

58

der barna ble født med grått hår, der man vasket seg for å bli skitten, og der ingen døde,

men bare rustet bort. Albert hadde aldri sluttet å lengte dit. Han var selv født med grått

hår, og da han ble eldre, skjedde det noe med kroppen hans. Den begynte å ruste.

Han forsøkte å dekke til ansiktet med sminke for å se ut som en vanlig Jonier, men av og

til, når han gråt eller det regnet, ble sminken vasket vekk, og rusten kom til syne.

Verken Albert eller familien hans fant seg til rette på Jonia. De tålte ikke klimaet. Selv om

den lille planeten ble mer og mer forurenset, var det ikke nok. Vannet var for rent, maten

for sunn, og lufta for klar. Alle i familien Rusten ble syke, og Albert hadde bare ett ønske

her i livet. Han ville ikke dø på Jonia, han ville ruste bort på Rustiania. Siden han ikke

kunne reise dit, bestemte han seg for det nestbeste. Han ville bruke den tida han hadde

igjen, på å gjøre Jonia mest mulig lik Rustiania.

Det foregikk allerede en kamp om den lille planeten.

På den ene siden sto de som brukte all den energien de kunne uten å bekymre seg om

framtida. På den andre siden sto Regnmakerne, som brukte alle krefter på å ta vare på det

rene vannet, den rene Jorda og den rene lufta som ennå fantes på Jonia. Ja, de ville ikke

bare ta vare på det som var, de arbeidet også for å få tilbake det som var ødelagt. Hvis de

klarte det, ville familien Rusten dø ut, men hvis de fikk satt skikkelig fart i forurensingen,

ville Jonia bli et paradis der Rustianerne kunne leve og ruste i tusener av år.

Reinert hadde ikke sagt noe mens Rusten snakket.

– Hva skjer med de andre? spurte han.

Rusten så forbauset på ham.

– Hva mener du?

– Jonierne, hva skjer med dem, hvis du får det som du vil?

Albert Rusten trakk på skuldrene.

– De blir vel borte.

– De dør ut, sa Reinert. – Synes du det er noe hyggelig å tenke på.

Rusten så ned i gulvet.

– Jeg tenker ikke på det i det hele tatt, sa han lavt. – Vi Rustianere klarer ikke å tenke på

andre enn oss selv.

Han så plutselig så trist ut at Reinert syntes synd på ham igjen. Det måtte være nokså

ensomt å bare tenke på seg selv.

Rusten så på klokka.

– Nei, det er vel på tide å starte konkurransen, sa han. – Om et halvt minutt er det midnatt.

– Vent!

Rusten snudde seg.

– Hva er det?

– Hvis jeg forteller deg hvordan du kan komme til Rustiania, avlyser du konkurransen da?

– Hvis du kunne si meg hvordan jeg kan komme til Rustiana, ville jeg avlyse alt og reise

dit, sa han og så på Reinert med et tomt blikk. – Men det kan du ikke. Du er bare en

guttunge.

– Jeg har vært der, sa Reinert.

– Du?

– Ja.

– Hvordan kom du dit?

– På en snurrebass.

– Ja vel, sa Rusten. – Da trykker jeg på knappen.

– Det er sant! ropte Reinert. – Det var sånn jeg kom hit også. Jeg ble hentet fra Jorda av

en Regnmaker. Jeg overførte min egen energi til en snurrebass, som lettet,

og så fløy jeg hit.

Rusten strakte armen ut mot startknappen.

– Vent! ropte Reinert. – Da jeg skulle fly tilbake til Jorda, fløy jeg feil og havnet på

Rustiana.

6160

der barna ble født med grått hår, der man vasket seg for å bli skitten, og der ingen døde,

men bare rustet bort. Albert hadde aldri sluttet å lengte dit. Han var selv født med grått

hår, og da han ble eldre, skjedde det noe med kroppen hans. Den begynte å ruste.

Han forsøkte å dekke til ansiktet med sminke for å se ut som en vanlig Jonier, men av og

til, når han gråt eller det regnet, ble sminken vasket vekk, og rusten kom til syne.

Verken Albert eller familien hans fant seg til rette på Jonia. De tålte ikke klimaet. Selv om

den lille planeten ble mer og mer forurenset, var det ikke nok. Vannet var for rent, maten

for sunn, og lufta for klar. Alle i familien Rusten ble syke, og Albert hadde bare ett ønske

her i livet. Han ville ikke dø på Jonia, han ville ruste bort på Rustiania. Siden han ikke

kunne reise dit, bestemte han seg for det nestbeste. Han ville bruke den tida han hadde

igjen, på å gjøre Jonia mest mulig lik Rustiania.

Det foregikk allerede en kamp om den lille planeten.

På den ene siden sto de som brukte all den energien de kunne uten å bekymre seg om

framtida. På den andre siden sto Regnmakerne, som brukte alle krefter på å ta vare på det

rene vannet, den rene Jorda og den rene lufta som ennå fantes på Jonia. Ja, de ville ikke

bare ta vare på det som var, de arbeidet også for å få tilbake det som var ødelagt. Hvis de

klarte det, ville familien Rusten dø ut, men hvis de fikk satt skikkelig fart i forurensingen,

ville Jonia bli et paradis der Rustianerne kunne leve og ruste i tusener av år.

Reinert hadde ikke sagt noe mens Rusten snakket.

– Hva skjer med de andre? spurte han.

Rusten så forbauset på ham.

– Hva mener du?

– Jonierne, hva skjer med dem, hvis du får det som du vil?

Albert Rusten trakk på skuldrene.

– De blir vel borte.

– De dør ut, sa Reinert. – Synes du det er noe hyggelig å tenke på.

Rusten så ned i gulvet.

– Jeg tenker ikke på det i det hele tatt, sa han lavt. – Vi Rustianere klarer ikke å tenke på

andre enn oss selv.

Han så plutselig så trist ut at Reinert syntes synd på ham igjen. Det måtte være nokså

ensomt å bare tenke på seg selv.

Rusten så på klokka.

– Nei, det er vel på tide å starte konkurransen, sa han. – Om et halvt minutt er det midnatt.

– Vent!

Rusten snudde seg.

– Hva er det?

– Hvis jeg forteller deg hvordan du kan komme til Rustiania, avlyser du konkurransen da?

– Hvis du kunne si meg hvordan jeg kan komme til Rustiana, ville jeg avlyse alt og reise

dit, sa han og så på Reinert med et tomt blikk. – Men det kan du ikke. Du er bare en

guttunge.

– Jeg har vært der, sa Reinert.

– Du?

– Ja.

– Hvordan kom du dit?

– På en snurrebass.

– Ja vel, sa Rusten. – Da trykker jeg på knappen.

– Det er sant! ropte Reinert. – Det var sånn jeg kom hit også. Jeg ble hentet fra Jorda av

en Regnmaker. Jeg overførte min egen energi til en snurrebass, som lettet,

og så fløy jeg hit.

Rusten strakte armen ut mot startknappen.

– Vent! ropte Reinert. – Da jeg skulle fly tilbake til Jorda, fløy jeg feil og havnet på

Rustiana.

6160

– Hvorfor fløy du feil? sa Rusten.

Den høyre pekefingeren var ikke mer enn ti centimeter fra knappen.

– På grunn av en klem.

– En klem?

– Ja, sa Reinert. – Jeg fikk en klem av en jeg er veldig glad i. Det var den hardeste klemmen

jeg noen gang har fått. Den ga meg så mye energi at jeg fløy helt til Rustiania.

Han hadde ikke forstått det før nå, men det var sånn det måtte være. Av og til kom tankene

når han trengte dem mest, og det var som regel når han ikke visste at han trengte dem.

– Hvis du får en kjempehard klem av noen du er glad i og starter en snurrebass, kan du

reise til Rustiania du også! Du må tro meg!

Rusten stirret noen sekunder på Reinert, så senket han armen og sukket.

– Jeg tror deg, sa han langsomt. – Historien din er altfor usannsynlig til å være løgn.

Så ristet han på hodet.

– Det går ikke.

– Jo! ropte Reinert – det kommer til å gå kjempefint!

Rusten tørket vekk en tåre som hadde laget en ny stripe på kinnet hans.

– Nei, sa han grøtet. – Jeg er dessverre ikke glad i andre enn meg selv,

Reinert smilte til ham.

– Det tror jeg ikke, sa han.

Albert Rusten rødmet.

Det var fullt av Joniere i parken. Albert Rusten hadde ikke bare trykket på avlysknappen,

han hadde også trykket på samlingsknappen som ga signal om at han skulle komme med

en viktig kunngjøring. Det bodde ikke mer enn litt over 20000 Joniere på hele planeten,

og det tok ikke lang tid før nesten alle hadde samlet seg utenfor gjerdet. Der ble de tatt i

mot av Reinert, Rusken og Rusten, som sa at de skulle møte opp i byparken i stedet. Klokka

var halv ett om natta, og Jonierne begynte å bli trøtte. Dessuten var de fleste av dem sure

fordi konkurransen var avlyst, men de sa ingen ting. Når Rusten befalte, var det bare å

adlyde. Reinert hadde kontaktet hovedkvarteret og fortalt alt, sånn at de kunne gjøre de

forberedelsene som var nødvendige.

Nå var klokka snart to. Verken Rusten eller Reinert var kommet ennå, Regnmakerne

forsøkte å underholde med Regnmakersangen, men fikk ikke en eneste Jonier med i

refrenget. Alle var nokså utålmodige, og flere av dem mumlet at det var på tide å komme

seg hjem og slippe ut noen klimagasser. De var så vant til å forurense at de var blitt helt

avhengige av det. Da kom Rusten og Reinert, men de kom ikke alene. Bak kom en lang

rekke medlemmer av familien Rusten. Han hadde mistet kona og begge foreldrene en

gang de var så uheldige å falle ut i et basseng med rent vann, men alle de andre kom

gående, bestemoren og bestefaren, onkelen og tanta, de to fetterne og til slutt de tre

barna med hver sin katt på armen. Rusken var der også. Han løp logrende og gjøende fram

og tilbake og slikket alle han kom i nærheten av.

Heldigvis var Regnmakerne forberedt på at det skulle komme så mange. Ti snurrebasser var

satt ut på gresset foran dammen ved siden av en liten kasse som skulle brukes til talerstol.

Reidun, Regina, Renate og René sto ved siden av kassa og tok imot de som kom.

Jonierne jublet og kastet hattene sine i været. De ante ikke hva de jublet for, men syntes

det var bedre å juble en gang for mye enn en gang for lite. Familien til Rusten vinket nådig

tilbake, kattene mjauet og Rusken fløy inn mellom Jonierne og slikket på et par stykker før

han løp tilbake og la seg ned ved siden av kassa Rusten hadde gått opp på.

63

MIRAKLET I PARKEN

62

– Hvorfor fløy du feil? sa Rusten.

Den høyre pekefingeren var ikke mer enn ti centimeter fra knappen.

– På grunn av en klem.

– En klem?

– Ja, sa Reinert. – Jeg fikk en klem av en jeg er veldig glad i. Det var den hardeste klemmen

jeg noen gang har fått. Den ga meg så mye energi at jeg fløy helt til Rustiania.

Han hadde ikke forstått det før nå, men det var sånn det måtte være. Av og til kom tankene

når han trengte dem mest, og det var som regel når han ikke visste at han trengte dem.

– Hvis du får en kjempehard klem av noen du er glad i og starter en snurrebass, kan du

reise til Rustiania du også! Du må tro meg!

Rusten stirret noen sekunder på Reinert, så senket han armen og sukket.

– Jeg tror deg, sa han langsomt. – Historien din er altfor usannsynlig til å være løgn.

Så ristet han på hodet.

– Det går ikke.

– Jo! ropte Reinert – det kommer til å gå kjempefint!

Rusten tørket vekk en tåre som hadde laget en ny stripe på kinnet hans.

– Nei, sa han grøtet. – Jeg er dessverre ikke glad i andre enn meg selv,

Reinert smilte til ham.

– Det tror jeg ikke, sa han.

Albert Rusten rødmet.

Det var fullt av Joniere i parken. Albert Rusten hadde ikke bare trykket på avlysknappen,

han hadde også trykket på samlingsknappen som ga signal om at han skulle komme med

en viktig kunngjøring. Det bodde ikke mer enn litt over 20000 Joniere på hele planeten,

og det tok ikke lang tid før nesten alle hadde samlet seg utenfor gjerdet. Der ble de tatt i

mot av Reinert, Rusken og Rusten, som sa at de skulle møte opp i byparken i stedet. Klokka

var halv ett om natta, og Jonierne begynte å bli trøtte. Dessuten var de fleste av dem sure

fordi konkurransen var avlyst, men de sa ingen ting. Når Rusten befalte, var det bare å

adlyde. Reinert hadde kontaktet hovedkvarteret og fortalt alt, sånn at de kunne gjøre de

forberedelsene som var nødvendige.

Nå var klokka snart to. Verken Rusten eller Reinert var kommet ennå, Regnmakerne

forsøkte å underholde med Regnmakersangen, men fikk ikke en eneste Jonier med i

refrenget. Alle var nokså utålmodige, og flere av dem mumlet at det var på tide å komme

seg hjem og slippe ut noen klimagasser. De var så vant til å forurense at de var blitt helt

avhengige av det. Da kom Rusten og Reinert, men de kom ikke alene. Bak kom en lang

rekke medlemmer av familien Rusten. Han hadde mistet kona og begge foreldrene en

gang de var så uheldige å falle ut i et basseng med rent vann, men alle de andre kom

gående, bestemoren og bestefaren, onkelen og tanta, de to fetterne og til slutt de tre

barna med hver sin katt på armen. Rusken var der også. Han løp logrende og gjøende fram

og tilbake og slikket alle han kom i nærheten av.

Heldigvis var Regnmakerne forberedt på at det skulle komme så mange. Ti snurrebasser var

satt ut på gresset foran dammen ved siden av en liten kasse som skulle brukes til talerstol.

Reidun, Regina, Renate og René sto ved siden av kassa og tok imot de som kom.

Jonierne jublet og kastet hattene sine i været. De ante ikke hva de jublet for, men syntes

det var bedre å juble en gang for mye enn en gang for lite. Familien til Rusten vinket nådig

tilbake, kattene mjauet og Rusken fløy inn mellom Jonierne og slikket på et par stykker før

han løp tilbake og la seg ned ved siden av kassa Rusten hadde gått opp på.

63

MIRAKLET I PARKEN

62

– – Hallo! sa Rusten.

– Hallo! svarte Jonierne.

– Er dere skuffet? ropte Rusten.

– Hvorfor det? ropte Jonierne.

– Fordi jeg ikke har startet ”Bruk og Kast”-konkurransen! ropte Rusten.

– Ja! ropte nesten alle Jonierne, og overdøvet stemmen til en liten jente som ropte at

hun ikke var så skuffet at det gjorde noe.

– Slapp av! ropte Rusten.

– Ja vel! ropte Jonierne.

– Jeg har bestemt meg for å gi Regnmakerne en sjanse! sa Rusten.

– Hurra! ropte jenta og ble hysjet på av sine foreldre.

– Vi skal foreta et lite eksperiment, fortsatte Rusten. – Hvis det ikke virker, lover jeg å

arrangere den største ”Bruk og Kast”-konkurransen Universet noen gang har sett!

– Hva gjør du hvis eksperimentet virker? spurte den lille Jonieren.

– Da forlater jeg dere for bestandig.

– Bravo! ropte den lille jenta, men tidde da moren la en hånd over munnen hennes.

Rusten snudde seg til besteforeldrene sine.

– Er dere klare?

– Ja, sa bestefar Rusten. – Vi gleder oss, ikke sant Rusthilde?

Bestemor Rusten smilte til ham.

– Det gjør vi, Rustmus. Vi gleder oss veldig.

Reinert hadde fortalt alle i Rustenfamilien hva de skulle gjøre. De var blitt enige om at

bestemoren og bestefaren skulle prøve først, for selv om de ikke tenkte så mye på andre

enn seg selv, var de svært glade i hverandre.

Regina fulgte dem bort til to av snurrebassene.

– Værsågod, sa hun.

65

– – Hallo! sa Rusten.

– Hallo! svarte Jonierne.

– Er dere skuffet? ropte Rusten.

– Hvorfor det? ropte Jonierne.

– Fordi jeg ikke har startet ”Bruk og Kast”-konkurransen! ropte Rusten.

– Ja! ropte nesten alle Jonierne, og overdøvet stemmen til en liten jente som ropte at

hun ikke var så skuffet at det gjorde noe.

– Slapp av! ropte Rusten.

– Ja vel! ropte Jonierne.

– Jeg har bestemt meg for å gi Regnmakerne en sjanse! sa Rusten.

– Hurra! ropte jenta og ble hysjet på av sine foreldre.

– Vi skal foreta et lite eksperiment, fortsatte Rusten. – Hvis det ikke virker, lover jeg å

arrangere den største ”Bruk og Kast”-konkurransen Universet noen gang har sett!

– Hva gjør du hvis eksperimentet virker? spurte den lille Jonieren.

– Da forlater jeg dere for bestandig.

– Bravo! ropte den lille jenta, men tidde da moren la en hånd over munnen hennes.

Rusten snudde seg til besteforeldrene sine.

– Er dere klare?

– Ja, sa bestefar Rusten. – Vi gleder oss, ikke sant Rusthilde?

Bestemor Rusten smilte til ham.

– Det gjør vi, Rustmus. Vi gleder oss veldig.

Reinert hadde fortalt alle i Rustenfamilien hva de skulle gjøre. De var blitt enige om at

bestemoren og bestefaren skulle prøve først, for selv om de ikke tenkte så mye på andre

enn seg selv, var de svært glade i hverandre.

Regina fulgte dem bort til to av snurrebassene.

– Værsågod, sa hun.

65

– Takk, sa bestemor Rusten og ga bestefar Rusten en kjempeklem.

Bestefar Rusten dyttet ned startstangen på den ene snurrebassen.

– Og adjø! sa han.

Svisj! Så var de borte.

Rusken la hodet bakover og hylte mot gasskjoldet som flammet rødt på den svarte himmelen.

Albert Rusten hadde fjernet sminken, og kinnene hans blusset rustrøde i skinnet fra faklene

René hadde plassert ved siden av talerstolen. Nå snudde han seg mot Reinert.

– De flyr, hvisket han.

– Ja, sa Reinert. – De er på vei hjem.

Resten av Rustenfamilien hadde allerede løpt bort og tatt hver sin snurrebass.

Nå klemte de hverandre så hardt de kunne, og en etter en fór de mot himmelen mens

Jonierne glodde forbauset etter dem, og kattene vasket seg og så ut til å ta alt sammen

med knusende ro.

Reinert fulgte Rusten bort til den siste snurrebassen.

– Dette er din, sa han.

Rusten nikket.

– Ja, sa han. – Men hvem skal jeg klemme?

– En du er glad i.

– Jeg er ikke glad i andre enn meg selv.

– Det er ikke sant.

– Dessuten er det bare meg igjen.

– Det er heller ikke sant.

– Jo, det er ...

Rusten stanset plutselig da en lang, lyserød tunge slikket ham i nakken.

– Rusken!

– Voff! sa Rusken og hoppet opp og ble stående med to poter på skuldrene til Rusten.

– Hvordan kunne jeg glemme deg? sa Rusten og ga hunden en klem.

– Voff! Voff, sa Rusken og klemte tilbake.

Reinert trodde nesten ikke sine egne øyne, men han så det han så. Både Albert Rusten og

Rusken rødmet, og da hånden til mannen og labben til hunden hadde trykket ned start-

stangen, satte begge seg opp på snurrebassen. Den ble stående stille i lufta et sekund.

Rusten vinket til Jonierne og ropte med en hes, men lykkelig stemme:

– Ha det bra! Bli aldri sånn som meg!

– Voff, voff, voff! sa Rusken.

Svisj. Så var de borte.

Det ble stille noen sekunder. Mengden begynte å røre urolig på seg.

– Vi må gjøre noe, hvisket Regina. – Ellers går de hjem.

– Og da kommer de til å fortsette som før, sa Renate.

– Hva skal vi gjøre da? sa René.

– Jeg veit ikke, sa Regina.

– Fortelle, sa Reidun.

– Om hva da? sa Reinert.

– Om livet på Jorda. Du må gjøre det.

– Jeg?

– Ja, sa Reidun. – Jeg tør ikke snakke i forsamlinger.

– Men jeg aner jo ikke hva jeg skal si!

– Fortell om trærne, sa Reidun.

– Og vannet, sa Renate.

– Og Jorda, sa René.

– Fortell dem om hvordan livet kan være, sa Regina.

Reinert gikk opp på talerstolen. Beina hans skalv så han sto omtrent like støtt som en

kokt spagetti.

6766

– Takk, sa bestemor Rusten og ga bestefar Rusten en kjempeklem.

Bestefar Rusten dyttet ned startstangen på den ene snurrebassen.

– Og adjø! sa han.

Svisj! Så var de borte.

Rusken la hodet bakover og hylte mot gasskjoldet som flammet rødt på den svarte himmelen.

Albert Rusten hadde fjernet sminken, og kinnene hans blusset rustrøde i skinnet fra faklene

René hadde plassert ved siden av talerstolen. Nå snudde han seg mot Reinert.

– De flyr, hvisket han.

– Ja, sa Reinert. – De er på vei hjem.

Resten av Rustenfamilien hadde allerede løpt bort og tatt hver sin snurrebass.

Nå klemte de hverandre så hardt de kunne, og en etter en fór de mot himmelen mens

Jonierne glodde forbauset etter dem, og kattene vasket seg og så ut til å ta alt sammen

med knusende ro.

Reinert fulgte Rusten bort til den siste snurrebassen.

– Dette er din, sa han.

Rusten nikket.

– Ja, sa han. – Men hvem skal jeg klemme?

– En du er glad i.

– Jeg er ikke glad i andre enn meg selv.

– Det er ikke sant.

– Dessuten er det bare meg igjen.

– Det er heller ikke sant.

– Jo, det er ...

Rusten stanset plutselig da en lang, lyserød tunge slikket ham i nakken.

– Rusken!

– Voff! sa Rusken og hoppet opp og ble stående med to poter på skuldrene til Rusten.

– Hvordan kunne jeg glemme deg? sa Rusten og ga hunden en klem.

– Voff! Voff, sa Rusken og klemte tilbake.

Reinert trodde nesten ikke sine egne øyne, men han så det han så. Både Albert Rusten og

Rusken rødmet, og da hånden til mannen og labben til hunden hadde trykket ned start-

stangen, satte begge seg opp på snurrebassen. Den ble stående stille i lufta et sekund.

Rusten vinket til Jonierne og ropte med en hes, men lykkelig stemme:

– Ha det bra! Bli aldri sånn som meg!

– Voff, voff, voff! sa Rusken.

Svisj. Så var de borte.

Det ble stille noen sekunder. Mengden begynte å røre urolig på seg.

– Vi må gjøre noe, hvisket Regina. – Ellers går de hjem.

– Og da kommer de til å fortsette som før, sa Renate.

– Hva skal vi gjøre da? sa René.

– Jeg veit ikke, sa Regina.

– Fortelle, sa Reidun.

– Om hva da? sa Reinert.

– Om livet på Jorda. Du må gjøre det.

– Jeg?

– Ja, sa Reidun. – Jeg tør ikke snakke i forsamlinger.

– Men jeg aner jo ikke hva jeg skal si!

– Fortell om trærne, sa Reidun.

– Og vannet, sa Renate.

– Og Jorda, sa René.

– Fortell dem om hvordan livet kan være, sa Regina.

Reinert gikk opp på talerstolen. Beina hans skalv så han sto omtrent like støtt som en

kokt spagetti.

6766

– Hallo! ropte han.

Noen av Jonierene hadde allerede begynt å gå hjemover. Nå snudde de seg.

– Jeg kommer fra Jorda! ropte Reinert.

Jonierne så nysgjerrig på ham.

– Der kan vi ennå puste inn frisk luft! fortsatte han. – Vi kan ennå bade i reint vann!

Det gror trær og blomster der!

Jonierne så fremdeles på ham, men ingen sa noe.

Reinert trakk pusten.

– Sånn kan dere få det på Jonia også, hvis dere ikke bare tenker en dag, men hundre år

framover, men dere må begynne nå. Dere må forandre vanene deres, dere må ikke bare

bruke for å kaste, men bruke for å ta vare på ...

En tjukk liten Jonier avbrøt ham.

– Hvorfor skal vi gjøre det?

– Fordi det er ... stammet Reinert ... fordi det gjør at ... det blir bedre å leve.

– Hvorfor det? ropte en annen Jonier.

– Fordi det er sunnere! ropte Reinert litt spakere.

– Det er vel ikke sikkert det er bedre fordi det er sunnere! ropte en tredje Jonier.

– Helt riktig! ropte en fjerde Jonier. – Usunt er best!

Reinert så fortvilet på de andre Regnmakerne. Reidun var der ikke lenger, og de tre andre

ristet på hodet.

– Hvis dere fortsetter å forurense, kommer Jonia til å dø! ropte Reinert desperat.

– Alt kommer til å dø! ropte en gammel Jonier. – Tidspunktet spiller ikke så stor rolle.

Gi oss en god grunn til at vi ikke skal fortsette å leve slik vi gjør det nå.

– Fordi da bli vi aldri lykkelige! ropte en tynn, ivrig stemme bak Reinert.

I neste øyeblikk sto Ruben ved siden av ham. Han løftet en krukke med jord over hodet.

– Dette er en kompost! ropte han. – Og det som vokser opp av komposten, er en

solsikke. Det er en blomst. Jeg har plantet den selv, og jeg har fått den til å gro! Og vet

dere hvorfor jeg har fått den til å gro? Han fortsatte uten å vente på svar. Jeg har fått

den til å gro fordi det er mulig. Det er ikke for seint ennå. Hvis vi vil, kan vi få det til å

gro over hele Jonia, men da må vi hjelpe hverandre.

– Hva er det han snakker om? ropte en stemme bak i flokken. – Jeg kan ikke se noen

blomst.

– Og jeg kan ikke lukte noe heller, ropte en annen stemme.

– Jo! ropte en jentestemme borte fra treet. Nå kan dere se! Nå kan dere lukte!

Ruben løftet blomsterkrukka så høyt han kunne. Det gikk et sus gjennom parken. Alle så

mot dammen. Reinert snudde seg, lukket øynene, åpnet dem og var absolutt sikker på at

han drømte.

I dammen bak ham sto en solsikke som måtte være minst fem meter høy. Duften fra

blomsten fikk stanken fra den sure Jonia–lufta til å forsvinne. Ingen sa noe, men alle så og

luktet, og stillheten i parken var finere enn noen annen stillhet de hadde opplevd.

Den første som sa noe, var den lille jenta. Det vil si, hun snakket ikke. Hun sang.

Nokså lavt, men høyt nok til at alle kunne høre henne:

Tenk om livet var en lek vi lekte alle sammen

på Jonia der det var fint å bo.

Noen begynte å synge sammen med henne.

Tenk om vi var blader på et tre og tenk om stammen

var et sted der alle våre drømmer kunne gro

6968

– Hallo! ropte han.

Noen av Jonierene hadde allerede begynt å gå hjemover. Nå snudde de seg.

– Jeg kommer fra Jorda! ropte Reinert.

Jonierne så nysgjerrig på ham.

– Der kan vi ennå puste inn frisk luft! fortsatte han. – Vi kan ennå bade i reint vann!

Det gror trær og blomster der!

Jonierne så fremdeles på ham, men ingen sa noe.

Reinert trakk pusten.

– Sånn kan dere få det på Jonia også, hvis dere ikke bare tenker en dag, men hundre år

framover, men dere må begynne nå. Dere må forandre vanene deres, dere må ikke bare

bruke for å kaste, men bruke for å ta vare på ...

En tjukk liten Jonier avbrøt ham.

– Hvorfor skal vi gjøre det?

– Fordi det er ... stammet Reinert ... fordi det gjør at ... det blir bedre å leve.

– Hvorfor det? ropte en annen Jonier.

– Fordi det er sunnere! ropte Reinert litt spakere.

– Det er vel ikke sikkert det er bedre fordi det er sunnere! ropte en tredje Jonier.

– Helt riktig! ropte en fjerde Jonier. – Usunt er best!

Reinert så fortvilet på de andre Regnmakerne. Reidun var der ikke lenger, og de tre andre

ristet på hodet.

– Hvis dere fortsetter å forurense, kommer Jonia til å dø! ropte Reinert desperat.

– Alt kommer til å dø! ropte en gammel Jonier. – Tidspunktet spiller ikke så stor rolle.

Gi oss en god grunn til at vi ikke skal fortsette å leve slik vi gjør det nå.

– Fordi da bli vi aldri lykkelige! ropte en tynn, ivrig stemme bak Reinert.

I neste øyeblikk sto Ruben ved siden av ham. Han løftet en krukke med jord over hodet.

– Dette er en kompost! ropte han. – Og det som vokser opp av komposten, er en

solsikke. Det er en blomst. Jeg har plantet den selv, og jeg har fått den til å gro! Og vet

dere hvorfor jeg har fått den til å gro? Han fortsatte uten å vente på svar. Jeg har fått

den til å gro fordi det er mulig. Det er ikke for seint ennå. Hvis vi vil, kan vi få det til å

gro over hele Jonia, men da må vi hjelpe hverandre.

– Hva er det han snakker om? ropte en stemme bak i flokken. – Jeg kan ikke se noen

blomst.

– Og jeg kan ikke lukte noe heller, ropte en annen stemme.

– Jo! ropte en jentestemme borte fra treet. Nå kan dere se! Nå kan dere lukte!

Ruben løftet blomsterkrukka så høyt han kunne. Det gikk et sus gjennom parken. Alle så

mot dammen. Reinert snudde seg, lukket øynene, åpnet dem og var absolutt sikker på at

han drømte.

I dammen bak ham sto en solsikke som måtte være minst fem meter høy. Duften fra

blomsten fikk stanken fra den sure Jonia–lufta til å forsvinne. Ingen sa noe, men alle så og

luktet, og stillheten i parken var finere enn noen annen stillhet de hadde opplevd.

Den første som sa noe, var den lille jenta. Det vil si, hun snakket ikke. Hun sang.

Nokså lavt, men høyt nok til at alle kunne høre henne:

Tenk om livet var en lek vi lekte alle sammen

på Jonia der det var fint å bo.

Noen begynte å synge sammen med henne.

Tenk om vi var blader på et tre og tenk om stammen

var et sted der alle våre drømmer kunne gro

6968

Nå sang over hundre Joniere:

Jonia vår skal leve

Den skal alltid sveve

som en liten snurrebass på himmelen et sted

Regndråper skal falle

Lufta er for alle

Snurrebassen snurrer rundt og vi skal snurre med

Det hadde så vidt begynt å lysne. De andre Jonierne var gått hjem, men Regnmakerne var

fremdeles i parken. De satt rundt et lite bål de hadde tent med gamle melkekartonger.

Selv om de var fornøyde med denne dagen, var de fullstendig klar over at problemene

på Jonia langt fra var løst. Det var slett ikke alle som var blitt overbevist av blomsten til

Ruben, men det var tross alt en del, og det ville være flere Regnmakere på Jonia neste dag

enn det hadde vært før.

Ruben hadde fortalt at det var et hemmelig rom i hytta, der han hadde arbeidet med å få

blomsten til å gro. Det var det som var prosjektet hans, og han hadde klart det.

Det hemmelige rommet hadde egen utgang, og da han hørte signalet om at konkurransen

var avlyst og at alle skulle samles, snek han seg ut og fikk tak i Reidun. Sammen planla de

det Reinert hadde trodd var en drøm, men som i virkeligheten var et stort, tredimensjonalt holo-

grafisk bilde i lufta bak blomsten. Det var ikke blomsten som var forstørret, men sansene

til dem som så den. Det var derfor Jonierne ikke bare kunne se, men også lukte solsikken.

Da René spurte om det ikke egentlig var litt juks, hadde Reidun svart at det ikke spilte

noen rolle, så lenge Jonierne hadde fått smaken, eller rettere sagt lukten, på blomster.

Renate var lykkelig over at broren hennes ikke var noen skurk og sa at det hadde hun aldri

70

Nå sang over hundre Joniere:

Jonia vår skal leve

Den skal alltid sveve

som en liten snurrebass på himmelen et sted

Regndråper skal falle

Lufta er for alle

Snurrebassen snurrer rundt og vi skal snurre med

Det hadde så vidt begynt å lysne. De andre Jonierne var gått hjem, men Regnmakerne var

fremdeles i parken. De satt rundt et lite bål de hadde tent med gamle melkekartonger.

Selv om de var fornøyde med denne dagen, var de fullstendig klar over at problemene

på Jonia langt fra var løst. Det var slett ikke alle som var blitt overbevist av blomsten til

Ruben, men det var tross alt en del, og det ville være flere Regnmakere på Jonia neste dag

enn det hadde vært før.

Ruben hadde fortalt at det var et hemmelig rom i hytta, der han hadde arbeidet med å få

blomsten til å gro. Det var det som var prosjektet hans, og han hadde klart det.

Det hemmelige rommet hadde egen utgang, og da han hørte signalet om at konkurransen

var avlyst og at alle skulle samles, snek han seg ut og fikk tak i Reidun. Sammen planla de

det Reinert hadde trodd var en drøm, men som i virkeligheten var et stort, tredimensjonalt holo-

grafisk bilde i lufta bak blomsten. Det var ikke blomsten som var forstørret, men sansene

til dem som så den. Det var derfor Jonierne ikke bare kunne se, men også lukte solsikken.

Da René spurte om det ikke egentlig var litt juks, hadde Reidun svart at det ikke spilte

noen rolle, så lenge Jonierne hadde fått smaken, eller rettere sagt lukten, på blomster.

Renate var lykkelig over at broren hennes ikke var noen skurk og sa at det hadde hun aldri

70

trodd heller. Da Ruben spurte hvorfor hun hadde sperret ham inne, hvis hun ikke trodde

han var en forræder, svarte hun at det var for å være på den sikre siden.

Ruben sa at han håpet at den siden var helt sikker nå, men når først galt skulle være, var

det kanskje ikke så dumt at han fikk være litt for seg selv. Da fikk han tid til å tenke, og det

var akkurat det han hadde gjort. Han hadde til og med laget et forslag til ti nye Jonia-bud.

Det var ikke noe dårlig forslag heller om han måtte si det selv, og det måtte han jo siden

det sikkert ikke var noen andre som kom til å si det.

Rubens forslag til ti nye Jonia-bud var sånn:

1. Du skal tenke på andre.

2. Du skal ikke bruke mer enn du trenger.

3. Du skal ikke ta alt du kan få. Du skal tenke på om du virkelig trenger det.

4. Du skal ikke la varmen stå på hele året, og du skal bare varme opp de rommene du bruker.

5 Du skal ikke mase om å bli kjørt til skolen.

6. Du skal gå eller sykle.

7. Du skal sortere søpla, da blir det mindre av den.

8. Du skal dele med andre.

9. Når du ikke må bruke strøm, skal du bruke andre energikilder.

10. Det er lov å bruke elektrisk tannbørste.

Da Renate spurte hvorfor han hadde tatt med det med elektrisk tannbørste, svarte han at

det var for å vise at han ikke var fanatiker. Fanatiske Regnmakere får nemlig ingen med seg.

Renate skulle til å si noe, men da Regina sa at hun var helt enig med Ruben, lot hun det være.

Reinert pirket i gresset uten å si noe. Han skottet bort på Regina, som møtte blikket hans

og så bort. Hun visste det samme som han. Han måtte dra hjem. Det var ikke mer han

kunne gjøre her. Nå var det bare Jonierne selv som kunne redde Jonia.

Han så opp. Gjennom et hull i gasskjoldet. Reidun hadde reist seg. Hun så også opp mot him-

melen.

– Hva er det? sa hun.

Nå reiste René og Renate seg også.

– Hva da? sa Renate.

– Det som blinker, sa Reidun.

Ruben reiste seg.

– Hvor da?

– Bak gasskjoldet, sa Reidun.

Regina tok hånden til Reinert.

– Det er Jorda, sa hun lavt.

Øynene til René skinte i lyset fra bålet.

– Den holder på å dø, hvisket han.

– Nei, sa Reinert. – Vi må redde den!

Fem Regnmakere fløy som piler mot himmelen. Ruben var blitt igjen på Jonia. Han var

kanskje liten, men han hadde hatt helt rett da han sa at det ikke var størrelsen det kom

an på. Han hadde store planer om hva som måtte til for å gjøre Jonia levelig. Han ville

fortsette arbeidet med å gjøre parken til en skikkelig park, arrangere en konkurranse der

premien var en skikkelig rensetur i Den Sorte Gryte og gikk til den som var flinkest til å

gjenbruke og bruke energi på en riktig måte. Dessuten ville han sette i gang en stor

diskusjonskampanje for å forbedre de nye Jonia-budene han hadde laget et utkast til.

For som han sa:

– Vi redder ikke denne planeten med sabotasje, mine kjære Regnmakere.

Det eneste som hjelper, er å forandre holdningene til Jonierne, og selv er jeg faktisk en

7372

trodd heller. Da Ruben spurte hvorfor hun hadde sperret ham inne, hvis hun ikke trodde

han var en forræder, svarte hun at det var for å være på den sikre siden.

Ruben sa at han håpet at den siden var helt sikker nå, men når først galt skulle være, var

det kanskje ikke så dumt at han fikk være litt for seg selv. Da fikk han tid til å tenke, og det

var akkurat det han hadde gjort. Han hadde til og med laget et forslag til ti nye Jonia-bud.

Det var ikke noe dårlig forslag heller om han måtte si det selv, og det måtte han jo siden

det sikkert ikke var noen andre som kom til å si det.

Rubens forslag til ti nye Jonia-bud var sånn:

1. Du skal tenke på andre.

2. Du skal ikke bruke mer enn du trenger.

3. Du skal ikke ta alt du kan få. Du skal tenke på om du virkelig trenger det.

4. Du skal ikke la varmen stå på hele året, og du skal bare varme opp de rommene du bruker.

5 Du skal ikke mase om å bli kjørt til skolen.

6. Du skal gå eller sykle.

7. Du skal sortere søpla, da blir det mindre av den.

8. Du skal dele med andre.

9. Når du ikke må bruke strøm, skal du bruke andre energikilder.

10. Det er lov å bruke elektrisk tannbørste.

Da Renate spurte hvorfor han hadde tatt med det med elektrisk tannbørste, svarte han at

det var for å vise at han ikke var fanatiker. Fanatiske Regnmakere får nemlig ingen med seg.

Renate skulle til å si noe, men da Regina sa at hun var helt enig med Ruben, lot hun det være.

Reinert pirket i gresset uten å si noe. Han skottet bort på Regina, som møtte blikket hans

og så bort. Hun visste det samme som han. Han måtte dra hjem. Det var ikke mer han

kunne gjøre her. Nå var det bare Jonierne selv som kunne redde Jonia.

Han så opp. Gjennom et hull i gasskjoldet. Reidun hadde reist seg. Hun så også opp mot him-

melen.

– Hva er det? sa hun.

Nå reiste René og Renate seg også.

– Hva da? sa Renate.

– Det som blinker, sa Reidun.

Ruben reiste seg.

– Hvor da?

– Bak gasskjoldet, sa Reidun.

Regina tok hånden til Reinert.

– Det er Jorda, sa hun lavt.

Øynene til René skinte i lyset fra bålet.

– Den holder på å dø, hvisket han.

– Nei, sa Reinert. – Vi må redde den!

Fem Regnmakere fløy som piler mot himmelen. Ruben var blitt igjen på Jonia. Han var

kanskje liten, men han hadde hatt helt rett da han sa at det ikke var størrelsen det kom

an på. Han hadde store planer om hva som måtte til for å gjøre Jonia levelig. Han ville

fortsette arbeidet med å gjøre parken til en skikkelig park, arrangere en konkurranse der

premien var en skikkelig rensetur i Den Sorte Gryte og gikk til den som var flinkest til å

gjenbruke og bruke energi på en riktig måte. Dessuten ville han sette i gang en stor

diskusjonskampanje for å forbedre de nye Jonia-budene han hadde laget et utkast til.

For som han sa:

– Vi redder ikke denne planeten med sabotasje, mine kjære Regnmakere.

Det eneste som hjelper, er å forandre holdningene til Jonierne, og selv er jeg faktisk en

7372

liten spesialist i holdningskapende arbeid.

Da han hadde sagt det, ønsket han dem lykke på reisen, og ga hver av dem en klem som ga

dem akkurat nok energi til å fly til Jorda. Selv hadde han gitt fem klemmer og var så proppfull

av futt og fart at han ikke trengte å klatre, men spratt helt opp i klubbhuset.

De fem Regnmakerne fløy ved siden av hverandre og holdt hverandre i hendene.

Reinert så bort på Regina, som fløy ved siden av ham. Hun smilte til ham.

– Vi kommer til å klare det, hvisket hun. – Helt sikkert. Det er masse Regnmakere på

Jorda, og vi er jo fem stykker.

Reinert nikket, men han var ikke like sikker som Regina. De var ikke fem Regnmakere.

De var fire. Ruben var ikke forræderen. Da måtte det være en av de andre. Men hvem? Regina?

Lot hun bare som om hun ble tatt til fange? Var det hun selv som stoppet bilhuset foran stupet.

Renate? Hadde hun virkelig trodd at lillebroren hennes var skurken, eller hadde hun bare latt

som for å dekke seg selv. René? Hvorfor hadde Rusken blitt hyper selv om den bare fikk en liten

spray sukker i ansiktet. Det var René som hadde gitt ham sprayboksen. Reidun? Kan en data–

ekspert være Regnmaker, og hvorfor ble Regina så blek da Reidun klemte henne. Visste hun noe

som han ikke visste.

Det var begynt å lysne. De første strålene fra Jordas sol gjorde himmelen lys. Reinert så ned.

Det var Jorda. Nå blinket den ikke. Den så helt vanlig ut, som om ingenting var i veien, men det

var det. Det var forferdelig mye i veien, og Reinert ante ikke hva han skulle gjøre med det.

Det eneste han visste, var at han skulle lage en regnbue.

liten spesialist i holdningskapende arbeid.

Da han hadde sagt det, ønsket han dem lykke på reisen, og ga hver av dem en klem som ga

dem akkurat nok energi til å fly til Jorda. Selv hadde han gitt fem klemmer og var så proppfull

av futt og fart at han ikke trengte å klatre, men spratt helt opp i klubbhuset.

De fem Regnmakerne fløy ved siden av hverandre og holdt hverandre i hendene.

Reinert så bort på Regina, som fløy ved siden av ham. Hun smilte til ham.

– Vi kommer til å klare det, hvisket hun. – Helt sikkert. Det er masse Regnmakere på

Jorda, og vi er jo fem stykker.

Reinert nikket, men han var ikke like sikker som Regina. De var ikke fem Regnmakere.

De var fire. Ruben var ikke forræderen. Da måtte det være en av de andre. Men hvem? Regina?

Lot hun bare som om hun ble tatt til fange? Var det hun selv som stoppet bilhuset foran stupet.

Renate? Hadde hun virkelig trodd at lillebroren hennes var skurken, eller hadde hun bare latt

som for å dekke seg selv. René? Hvorfor hadde Rusken blitt hyper selv om den bare fikk en liten

spray sukker i ansiktet. Det var René som hadde gitt ham sprayboksen. Reidun? Kan en data–

ekspert være Regnmaker, og hvorfor ble Regina så blek da Reidun klemte henne. Visste hun noe

som han ikke visste.

Det var begynt å lysne. De første strålene fra Jordas sol gjorde himmelen lys. Reinert så ned.

Det var Jorda. Nå blinket den ikke. Den så helt vanlig ut, som om ingenting var i veien, men det

var det. Det var forferdelig mye i veien, og Reinert ante ikke hva han skulle gjøre med det.

Det eneste han visste, var at han skulle lage en regnbue.

Spørsmål 1På Jonia er de i ferd med å bruke opp alle energikildene. Eller er de det? Hvilke energikilder kan overta når gass og olje er brukt opp?

Finn ut hvilke energikilder vi har, og hva forskjellen på ikke-fornybar og fornybar energi er for noe. Diskuter betydningen av å forske på og ta i bruk nye energikilder i god tid før ikke-fornybare energikilder tar slutt.

Spørsmål 2Hvorfor sorterer vi søppel og avfal,l og hva betyr det at noe er nedbrytbart? Hvordan kan søppel bli brukt til å lage nyttig energi?

Finn ut hvilke typer søppel vi har, hvilken skade søppel gjør dersom det havner ute i naturen, og hvilken type søppel som kan bearbeides og brukes om igjen. På hvilken måte kan skolen bli flinkere til å resirkulere/bearbeide søppel? Det går også an å finne frem til ulike måter å gjenvinne energi fra avfall.

Spørsmål 3På Jonia bruker de strøm til veldig mange ting. Finner du noen eksempler på at de bruker strøm til ting som er helt unødvendig, eller som de ikke har noen glede eller nytte av?

Hender det at vi bruker mer strøm enn nødvendig på skolen og hjemme? Finn eksempler på hvordan man kan redusere bruken av strøm – uten at det gjør noe.

Fnn frem til mange gode tiltak som på en enkel måte kan bidra til å redusere energibruken. Diskuter hvilke konsekvenser redusert energibruk kan få – finnes det både negative og positive konsekvenser?

Spørsmål 4Jonia og Jorda er veldig like på mange måter. Det er fjell og vann på begge steder, og menneskene som bor der ser akkurat ut som oss. Hva er de største forskjellene på Jonia og Jorda?

Lag gjerne modeller eller tegninger av de to planetene.

Spørsmål 5Ruben ble igjen på Jonia for å ta fatt på arbeidet med å gjøre planeten levelig. En av de tingene han vil gjøre, er å få Jonierne til å komme frem til 10 nye bud for energibruk. Han har laget et utkast. Se på dem og hjelp Jonierne med å finne frem til de beste budene. Har de kanskje glemt noe viktig? Kanskje de har tatt med noe som ikke er så viktig?

Regnmakerne er navnet på Enovas tre-årige konsept for barn og unge

Regnmakerne skal involvere og engasjere og skape interesse for energi hos barn og unge. Regnmakerne – Kampen om Jonia, skrevet av Klaus Hagerup, er andre del av en historie i tre deler. Du kan derfor glede deg til enda en bok! Del 1 kom i 2004, denne i 2005, og den siste kommer i 2006.

Boka sendes ut til alle landets grunnskoler i samarbeid med Utdanningsdirektoratet. Under finner du eksempler på tema som kan diskuteres i klassen, og tips og råd om hvordan innholdet i boka kan brukes i undervisningen.

Eksempler på tema som kan diskuteres i klassen

Skriv gjerne til oss og fortell om hvordan arbeidet med historien om Regnmakerne fungerte i din gruppe. Vi vil gjerne høre om spesielle opplevelser eller morsomme innspill fra leserne. Send gjerne inn tegninger som dere har laget, og bilder fra arbeidet i gruppa.For mer informasjon om Regnmakerne, se: www.regnmakerne.noBakgrunnsmateriale om energi finnes på www.miljolare.no/energi

Spørsmål 1På Jonia er de i ferd med å bruke opp alle energikildene. Eller er de det? Hvilke energikilder kan overta når gass og olje er brukt opp?

Finn ut hvilke energikilder vi har, og hva forskjellen på ikke-fornybar og fornybar energi er for noe. Diskuter betydningen av å forske på og ta i bruk nye energikilder i god tid før ikke-fornybare energikilder tar slutt.

Spørsmål 2Hvorfor sorterer vi søppel og avfal,l og hva betyr det at noe er nedbrytbart? Hvordan kan søppel bli brukt til å lage nyttig energi?

Finn ut hvilke typer søppel vi har, hvilken skade søppel gjør dersom det havner ute i naturen, og hvilken type søppel som kan bearbeides og brukes om igjen. På hvilken måte kan skolen bli flinkere til å resirkulere/bearbeide søppel? Det går også an å finne frem til ulike måter å gjenvinne energi fra avfall.

Spørsmål 3På Jonia bruker de strøm til veldig mange ting. Finner du noen eksempler på at de bruker strøm til ting som er helt unødvendig, eller som de ikke har noen glede eller nytte av?

Hender det at vi bruker mer strøm enn nødvendig på skolen og hjemme? Finn eksempler på hvordan man kan redusere bruken av strøm – uten at det gjør noe.

Fnn frem til mange gode tiltak som på en enkel måte kan bidra til å redusere energibruken. Diskuter hvilke konsekvenser redusert energibruk kan få – finnes det både negative og positive konsekvenser?

Spørsmål 4Jonia og Jorda er veldig like på mange måter. Det er fjell og vann på begge steder, og menneskene som bor der ser akkurat ut som oss. Hva er de største forskjellene på Jonia og Jorda?

Lag gjerne modeller eller tegninger av de to planetene.

Spørsmål 5Ruben ble igjen på Jonia for å ta fatt på arbeidet med å gjøre planeten levelig. En av de tingene han vil gjøre, er å få Jonierne til å komme frem til 10 nye bud for energibruk. Han har laget et utkast. Se på dem og hjelp Jonierne med å finne frem til de beste budene. Har de kanskje glemt noe viktig? Kanskje de har tatt med noe som ikke er så viktig?

Regnmakerne er navnet på Enovas tre-årige konsept for barn og unge

Regnmakerne skal involvere og engasjere og skape interesse for energi hos barn og unge. Regnmakerne – Kampen om Jonia, skrevet av Klaus Hagerup, er andre del av en historie i tre deler. Du kan derfor glede deg til enda en bok! Del 1 kom i 2004, denne i 2005, og den siste kommer i 2006.

Boka sendes ut til alle landets grunnskoler i samarbeid med Utdanningsdirektoratet. Under finner du eksempler på tema som kan diskuteres i klassen, og tips og råd om hvordan innholdet i boka kan brukes i undervisningen.

Eksempler på tema som kan diskuteres i klassen

Skriv gjerne til oss og fortell om hvordan arbeidet med historien om Regnmakerne fungerte i din gruppe. Vi vil gjerne høre om spesielle opplevelser eller morsomme innspill fra leserne. Send gjerne inn tegninger som dere har laget, og bilder fra arbeidet i gruppa.For mer informasjon om Regnmakerne, se: www.regnmakerne.noBakgrunnsmateriale om energi finnes på www.miljolare.no/energi

Av Klaus Hagerup

Illustrasjoner av Lars Hegdal

Regnmakerne - Del 2Regnmakerne - Del 2

Første utgave 2005© 2005 Enova/RegnmakerneSatt med The Sans 10,5/16p hos Scanpartner TrondheimPapir: 150 gr. GalerieArt SilkTrykk: PDC Tangen a.sIllustrasjoner: Lars Hegdal, Klipp & LimISBN 82-92502-16-5