Psykiskhelse0314

BIPOLAR LIDELSE: – Unner ingen den depresjonen

MISUNNELSE:Som en tåke i

vennskapet

RUS:Akupunktur mot

avhengighet

ADOPSJON:Å gi fra seg

et barn

RUTH LILLEGRAVEN:

– Mye dramatikk i vanlige liv

NR

3/2014 LØ

SS

ALG

KR

89,–

INT

ER

PR

ES

S N

OR

GE

RE

TU

RU

KE

36

HIKIKOMORI:Hjelp ut av isolasjonen

ANGST:– Lytt til ditt indre

TEATER:Ser naturmed nye øyne

Leder

FASTE SPALTER Utspill 4 Spørsmålet 4 Prosa 9 Finn Skårderud 27 Boknotiser 28 Anmeldt 31 Leserbrev 34 Ytring 36

10TemaBipolar lidelse

INNHOLD

Urovekkende tall viser at samfunnsutviklin-gen går feil vei når det gjelder barn og unges psykiske helse. 70 000 barn og unge har psykiske problemer som krever behandling, viser tall fra Folkehelseinstituttet. Norge har Europas høyeste selvmordsrate for ungdom, ifølge forskere. I praksis drives det ikke nok selvmordsforebygging.

Andre prognoser viser at vi snart har en verden hvor halvparten av oss får en psykisk lidelse i løpet av livet. Tallene indikerer at det er noe med måten samfunnet møter den enkelte på, som må endres. For samfunnet, det er oss alle, som flere påpekte etter terroren 22. juli 2011.

I vårt land, som framstilles som et av verdens beste, føler stadig flere unge at de er mislykkede fordi de ikke klarer å bli enere. Arbeid, som alle land trenger, settes bort til innvandrere fra fattigere land. Vanlig arbeid regnes ikke lenger for å være bra nok i et land som ble bygd opp av folket og arbeiderbevegelsen.

Hva er det barn og unge lærer i vårt samfunn? Jo, at det er verdens beste land de lever i, og at de derfor må matche det med beste karakterer og en helt spesiell, topp karriere. Det holder ikke å være tilfreds med noe middelmådig. Er man vanlig, er man ikke bra nok. Alt skal være enestående og spesielt.

Følgen er at stadig flere unge trenger psykolog, som skoleelev Kaia Urdahl snakket om på en konferanse i mai, som omtales i dette nummeret. Ap-politiker Karin Yrvin skriver også om den vanskelige situasjonen mange unge står i.

Det er ikke nok å beskrive og å tallfeste ungdommens utfordringer. Foreldre må hjelpe sine barn til å godta og akseptere at man er bra nok som man er. Vi kan ikke ha et samfunn hvor annenhver person trenger psykolog. Så stort helsevesen har ikke noe land råd til.

Da må vi i stedet lette på kravene og la folk få være seg selv, med sine styrker og svakheter. Ikke se passivt på at unge går under i konkurranse og statusjag, og i verste fall trues av selvmord. Hjelp dem til å slappe av mer og nyte livet, og godta seg selv og tilværelsen som den er. Uten hele tiden å sammen-ligne seg med andre. •

SkrustikkenDet er ikke nok å beskrive og tall-feste ungdommens utfordringer.

5 – Tabu å gå til psykolog 6 Pappapermisjon: – Nav bestemmer når du er syk 7 – Vil ha ny opptrappingsplan 8 Kort sagt: – Mange veier ut av avhengighet 10 TEMA: Bipolar lidelse: – Unner ingen den nedturen

FOTO

: OLA

SÆ

TH

ER

5

– På den tiden kunne jeg sagt

ja til hva som helst for å bli bedre.

Jeg var så dypt deprimert, sier

Knut Strøm-Larsen. Han fikk

bipolar lidelse for femten år siden,

etter en intens periode med mye

jobb og stress.

BENTE THORESEN

2 PSYKISK HELSE 3/2014

FASTE SPALTER Utspill 4 Spørsmålet 4 Prosa 9 Finn Skårderud 27 Boknotiser 28 Anmeldt 31 Leserbrev 34 Ytring 36

10FO

TO: S

VEIN

UN

G U

DD

U Y

STA

D

FOTO

: MO

NIC

A LA

RS

EN

FOTO

: CH

RIS

TIN

A S

JÖG

REN

16 Hikikomori: Hjelp ut av isolasjonen 20 Portrettet: Indrestyrt 24 Misunnelse: Unngå at livet blir forgiftet 26 Bildet: Fjern front 28 Kultur: Sorgen og langsomheten

30 Teater: Lofoten med nye øyne 32 Bøker: – Angst en viktig veiviser 39 Sinnemestring med telefon-app 40 Behandling: Den store skjelven

– Ut av den lammende sorgen kan det også komme ro.

Anne Kyong Sook ØfstiSide 28

16 32

PSYKISK HELSE 3/2014 3

SPØRSMÅLET

RusJeg har en nær venn som har proble-

mer med rus. Jeg ønsker å hjelpe, men klarer ikke å finne fram i hjelpetilbudene. Hun har ikke så store problemer kanskje, men de er store nok. Det virker som om du må være helt utafor for å få hjelp av det offentlige.

NN

SVAR: Det er vanskelig å se at nære venner sliter med rusproblematikk, og når det gjelder behandling, er det to ting som er viktig. For det første må vedkommende være motivert for behandling. Dernest må fastlegen involveres, fordi det er instansen som søker vedkom-mende videre i behandlingssystemet.

Motivasjon handler om å erkjenne at en har et problem og ønsker å gjøre noe med det. Veldig ofte hjelper det ikke hva andre rundt ser og mener er riktig, men vedkommende bør ha en indre driv for å foreta en endring i livet. Da antas det at behandlingen har best effekt. Dessverre tar denne erkjennelsesprosessen ofte lang tid hos den enkelte.

Hvordan komme rundt i systemene? Fastlegen henviser til spesialisthelsetjenesten (gjerne det lokale distriktspsykiatriske sente-ret) for å utrede hvilke behov vedkommende har. Holder det med poliklinisk behandling? Er problemene best tatt hånd om hvis vennen reiser bort på et opphold ved en spesialisert institusjon, som har avtale med helseforeta-ket? Dette alternativet krever tålmodighet fordi det er få behandlingsplasser og stor pågang, med lang ventetid som resultat.

Det finnes også alternativer til den offent-lige behandlingen. Ved andre behandlingsste-der er det kort ventetid, men her dekkes ikke behandlingen av det offentlige. I selvhjelps-grupper som Anonyme Alkoholikere og Hvite Bånd møtes både personer som har og har hatt et rusproblem. Selvhjelpsgrupper kan være et alternativ før behandling kan begynne og etter endt behandling. Lykke til!

Ann-Mari Lofthus, stipendiat

For ikke lenge siden satt jeg på årsmøtet til Akershus Arbeiderparti og lyttet til den poli-tiske debatten. Jeg var på jobb, og oppgaven min var å observere og på den måten være en liten del av det som gjør at det er god kommunika-sjon mellom de ulike nivå og lag i Ap. Jeg satt på første rad og var stolt av alle innleggene. Det var et mangfold av mennesker på talerstolen, og temaene spente vidt. Jeg tenkte at jeg var på et årsmøte til et politisk parti i god form. Med selvtillit og debattglede.

Så reiste Hanne Beverli fra Nesodden AUF seg. Hun holdt et innlegg om psykisk helse som fikk meg til å gråte. Hun fortalte om ensomhet, om psykisk helse og skolefrafall og hvordan det henger sammen. Hun fortalte om tallene: At Folkehelseinstituttet regner med at 70 000 barn og unge har psykiske lidelser som krever behandling. Og at undersøkelser viser at mange unge sliter med depressive plager, selvskading og selvmordstanker.

Hun fortalte også at 65 prosent av dem som sliter, aldri har snakket med noen om sine pro-blemer. Selv hadde hun på en elevrådskonferanse møtt en ung jente som fortalte om sitt liv med utfordringer, som hadde uttalt: «Bli flinke til å se hverandre og les mellom linjene. Ta vare på deg selv og dem rundt deg.» Hun snakket om tapte år. Mine tårer var forårsaket av to ting: Stolthet over ungdom i et parti som virkelig snakket om en stor folkehelseutfordring der andre tier, og fordi jeg følte at hun forstod. Noen satt ord på deler av mitt eget liv.

Hanne tok opp åpningstidene til helsestasjon for ungdom i Akershus i sitt innlegg. At de var i snitt tre og en halv time i uken og ofte på tids-punkt der ungdommen ikke kunne gå dit, og at mange ikke har åpent i skoleferien.

Selv har jeg også vært i den privilegerte si-tuasjon at jeg har fått snakke med mange unge som sliter. I forbindelse med programarbeidet til Arbeiderpartiet, møtte Hadia Tajik og jeg blant annet en del unge kvinner som hadde skrevet anonymt i avisen. De fortalte om sine liv, sine utfordringer, sine bekymringer. Om hvordan de heller sa de skulle til tannlegen enn til psykolog, om den lange veien tilbake fra sykdom, om sko-letilbudet på institusjoner og muligheten til å ta utdanning. Og de fortalte om institusjoner som stenger i ferier.

Hanne fikk gjennomslag på årsmøtet. En uttalelse om psykisk helse ble vedtatt. Slik det har skjedd i flere fylker. Kanskje kan det være startskuddet til å få endret det faktum at det er så få helsesøstre per elev mange steder i landet? Jeg kan ikke snakke for andre politiske fora en dem jeg selv er en del av. Men er de unge i an-dre partier i nærheten av hva AUF er, så er det godt håp for framtidens psykiske helsevern, og for sårbare unge som trenger en stemme i den politiske debatten.

Karin Yrvinpolitisk rådgiver, Arbeiderpartiet

De taler der andre tier

Utspill

Hun holdt et innlegg om psykisk helse som fikk meg til å gråte.

FOTO

: SV

EINU

NG

UD

DU

YS

TAD

FOTO

: SH

UT

TER

STO

CK


Aktuelt

– Man vet ofte ikke hvilken hjelp man kan få. Terskelen for å oppsøke psykolog burde være lavere for skoleelever, sier Kaia Urdahl, som nettopp har gått ut av videre-gående skole.

TEKST CATHRINE TH PAULSENFOTO OLA SÆTHER

– Alle elever burde få en obliga-torisk samtale med psykolog på skolen, sier Kaia Urdahl (19). Hun var nylig innleder på et seminar om psykisk helse i skolen i regi av Diakonhjemmet sykehus og Oslo kommune.

Kaia Urdahl har god erfaring med hjelp fra psykolog, fordi sko-len hennes er med i et prosjekt med helsesøster og psykolog på skolen hele uken. Men da hun fikk kyssesyken og var borte fra skolen i tre måneder, var det godt å snakke med skolepsykologen for å få motivasjonen tilbake, fortel-ler hun.

– Uten et slikt lavterskeltilbud hadde jeg ikke oppsøkt psyko-log. Derfor er det viktig for elever generelt å ha et slikt tilbud, sier Urdahl.

Likevel var det vanskelig for henne å si til medelever at hun fikk hjelp av skolepsykologen, forteller hun.

– Det er tabu å gå til psykolog blant unge. Man skal generelt ha det veldig, veldig bra.

Borte fra skolen Kaia Urdahl hadde det også vel-dig bra. Hun var god på skolen og hun drev aktivt med padling. Hun hadde kvalifisert seg til norgesmesterskapet da hun fikk kyssesyken og ble innlagt på sy-kehus. Hun var borte fra skolen i tre måneder.

– Jeg sov 19 timer i døgnet og følte at jeg hadde mistet alt. Råd-giveren på skolen rådet meg til å snakke med skolepsykologen, helt uforpliktende. Først da klarte jeg å roe meg ned. Samtalene gjorde meg trygg, det er ikke noe galt å ha det vondt til tider.

Da hun fortalte venner om

samtalene, begynte de å fortelle at de ikke hadde det så bra de heller, forteller hun.

– Man vet ofte ikke hvilken hjelp man kan få. Hvis alle hadde en samtale med psykolog, ville man fanget opp personer som kan få psykiske lidelser, sier Urdahl.

Flest med psykiske proble-merHelsesøster Inger Puntervold er med i prosjektet blant oslosko-lene. Hun har ansvar for 1360 elever.

– Omtrent dobbelt så mange kommer med psykiske problemer som med fysiske, forteller Punter-vold.

Ifølge Puntervold oppsøker ungdommene helsesøster mest på grunn av ensomhet, rusproblemer, foreldre med rus- eller psykiske problemer, senskader av mobbing, selvskading og spiseforstyrrelser.

– Ungdom ønsker at helsesøster

skal være tilgjengelig hele tiden. Noen kommer av seg selv, noen

blir henvist av lærere. Men noen kommer nesten aldri, og det er gutter.

– Hvis gutter kommer, snakker de ikke om følelser. Det anses som lite mandig å gråte og kjenne på følelsene sine.

Noen ganger ringer foreldre og er bekymret for sønnene sine, for-teller Puntervold.

– Man kan ringe, og foreldre kan komme og få råd. Men vi kan ikke sette opp noen time for perso-ner som ikke vil det selv, sier hun.

Inger Puntervold henviser noen videre til barne- og ungdomspsy-kiatrien, noen til helsestasjon for ungdom.

– Det er viktig at unge får hjelp når det brenner, at det er kort ventetid for time hos psykolog, sier hun. •

– Tabu å gå til psykolog

PRESS: – Man skal generelt ha det veldig, veldig bra, sier Kaia Urdahl (til høyre), som sammen med helse-søster Inger Puntervold mener det bør være lettere å få psykologtime for unge.

– Omtrent dobbelt så mange kommer med psykiske prob-lemer som med fysiske.


Redaktør: Cathrine Th Paulsentlf 23 10 38 [email protected]

Journalist/red.sek: Bente Thoresentlf 23 10 38 [email protected]

Abonnement: Elin OlsenTelefon: 23 10 38 [email protected] 817 Sentrum0104 Oslo

Forsidefoto: Paal AudestadGrafisk formgivning: Millimeterpress as/Lise MyhreTrykk: AktietrykkerietOpplag: 10 000

AnnonserOle-Jørgen Strømberg, tlf 41 27 10 75Victoria Ibabao Edwards, tlf 48 11 66 03

AbonnementspriserEtt års abonnement: kr 445,–Student/honnør: kr 335,–Institusjonsabonnement: kr 510,–

Utgivelser 2014Nr 1 – Uke 7Nr 2 – Uke 15Nr 3 – Uke 26Nr 4 – Uke 38 Nr 5 – Uke 48

Utgiver: Rådet for psykisk helse

Psykisk helse redigeres etter Redaktør plakaten, Vær varsom- plakaten, Tekstreklameplakaten og lov om redaksjonell fridom i media. Synspunkter og holdninger er derfor ikke nødvendigvis i samsvar med Rådet for psykisk helses synspunkt og politikk.

Ring 23 10 38 80 eller send epost til [email protected] kan også skrive til Psykisk helse,powstboks 817 Sentrum, 0104 Oslowww.bladet.psykiskhelse.no

Tips oss!

TEKST CATHRINE TH PAULSEN

– Hvis man som pappa vil utsette permisjonen på grunn av jobben, er det bare å sende inn melding til Nav. Men om man er syk, må det vurderes om du er syk nok, sier Kai Tore Vik.

Kai Tore Vik fikk barn for ett år siden. Han har vært sykemeldt med depresjon og unipolar lidelse i lang tid. Derfor søkte han utsettelse på pappapermisjonen, slik at han fikk tid til å bli bedre og ha mulighet til å ta seg av barnet på en ordentlig måte. Det fikk han ikke. Nav overprøvde fastlegen hans og mente han ikke var syk nok.

I reglene for fedrepermi-sjon står det at du kan utsette stønadsperioden dersom du er syk og er helt avhengig av hjelp for å ta deg av barnet. Men det står ikke noe om hvordan dette avgjøres.

– Etter hva jeg kan se i Navs rundskriv om utsettel-se av permisjon, er de eneste sykdomsårsakene som gir rett til utsettelse, somatiske lidel-ser som brukne armer eller ben, sier Kai Tore Vik.

– I praksis betyr det at de som er friske, får anledning til å bestemme over sine egne liv og selv vurdere når det er best

for barnet at far tar ut permisjon. Friske får bestemme selv, men når du er syk, bestemmer Nav, sier Vik.

DagpasientI dag er Vik 50 prosent sykemeldt. Han går på flere ulike behandlingsopplegg og jobber 50 prosent. Siden han heller ikke jobber heltid, har han ikke rett til ut-satt permisjon på grunn av arbeid. Først da han sendte ny dokumentasjon fra psykiateren om at behandlin-

gen han får, kan sidestilles med innleggelse på sykehus som dagpasient, ga Nav etter og innvilget søknaden.

– Hvis jeg hadde vært frisk da jeg søkte utsettelse, hadde det ikke vært noe problem, så lenge permisjo-nen tas ut innen barnet fyller tre år. Men siden jeg var syk, vurderte Nav det dit hen at jeg ikke kunne få utsettelse, sier Vik. Han har brukt tre måneder på å argu-mentere med Nav.

– Jeg er heldig fordi jeg klarer å koble meg av syk-dommen og stå i utfordrin-gen. Men psykiske lidelser er så sammensatte problem-stillinger at Nav burde ta mer hensyn, sier Vik.

Kjent problemstilling hos Likestillingsombudet Sunniva Ørstavik, likestil-lings- og diskriminerings-ombud, er godt kjent med at personer med psykiske lidelser kan oppleve stigmatisering og urimelig for-skjellsbehandling.

– Personer med psykososiale funksjonsnedsettelser har rett til likeverdige tjenester og ytelser. Dette følger av FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne. Det er også utgangspunktet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Det er bra og nødvendig at det rettes fokus mot manglende kunnskap, dårlige holdninger og diskriminering som mennesker med psykiske lidelser opplever i møtet med offentlige tjenesteytere, sier Ørstavik.

Hun vil ikke uttale seg konkret om det som har skjedd i denne saken, fordi hun ikke kjenner fakta godt nok.

– Men den illustrerer et generelt problem med man-glende forståelse for og anerkjennelse av rettigheter til personer med psykososiale lidelser. •

Pappapermisjon:– Nav bestemmer når du er sykKai Tore Vik har depresjon og unipolar lidelse. Det er ikke nok til å få utsatt pappapermisjonen, sa Nav. Dokumentasjon fra fastlege og psykiater var ikke nok til å bli trodd.

BLE IKKE TRODD: – Psykiske lidelser er så sammensatte pro-blemstillinger at Nav burde ta mer hensyn, sier Kai Tore Vik.

FOTO

: CF-W

ES

ENB

ERG

/KO

LON

IHA

VEN

.NO

GENERELT PROBLEM: – Nav har et selv-stendig ansvar for å sikre likeverd, sier likestillingsombud Sunniva Ørstavik.


TEKST BENTE THORESENFOTO OLA SÆTHER

Senterpartiet har levert et såkalt representantforslag i Stortinget om en femårig opptrappingsplan for kommunal psykisk helse-tjeneste. Saken kommer opp i Stortinget før sommerferien.

– Regjeringen har lovet en opptrappingsplan for rusfeltet. Hvorfor ikke også en kommu-nal opptrappingsplan for psykisk helse? Det har vært stagnasjon i utbyggingen av kommunale psykisk helse-tilbud i en årrekke, sier Kjersti Toppe.

Opptrappingsplanen for psy-kisk helse, som først og fremst innebar en styrking av spesialist-helsetjenesten, var fra 1998 til 2008.

Den største bøygenI forslaget viser Senterpartiet til SINTEF-tall om at 25 prosent av alle innleggelser på psykiatriske sykehus kunne vært unngått hvis det var bedre kommunale tilbud.

– Det er overraskende høye tall, men en av årsakene kan være for dårlig akuttberedskap. Hvis du

får et angstanfall klokken 20.00 på kvelden og kommunens helse-tjeneste stengte kl. 16.00, så er det kanskje ikke noe alternativ til syke husinnleggelse. Akuttbered-skapen lokalt er ofte altfor dårlig.

– Kanskje den ville vært bedre med færre kommuner?

– Det er en fare for at mange tror at alt blir bedre med færre kommuner. Du skal uansett nå ut til folk der de bor. Lavterskeltilbud må være der folk bor, ikke milevis unna.

– I dag unnlater mange å søke hjelp for psykisk helse-problemer. Har det sammenheng med at det ikke finnes relevante lavterskel-tilbud?

– Den største bøygen er å få folk til å søke helsehjelp. I en slik situasjon er det provoserende at kommuner ikke bygger opp et godt kommunalt tilbud, det hind-rer også at folk kan bli utskrevet fra sykehus og få hjelp der de bor. I Hordaland, som jeg kjenner best, har pasienter som er ferdig-behandlet, blitt liggende i måneds-vis på Sandviken sykehus og på DPS i Bergen, fordi hjemkom-munen nekter å gi dem omsorg som de trenger der de bor. Dette er diskriminering. Hvem ville ha nektet en hjertepasient å komme hjem etter et sykehusopphold?

Sikre god kvalitet– Diskriminering ut fra diagnose

kan ikke tolereres lenger, sier Toppe.

Hun viser til at det trengs alle typer boliger for personer med psykisk helse-problemer.

– En ny opptrappingsplan må legge vekt på god kvalitet og brukermedvirkning. Det siste be-tyr at personene det gjelder, skal ha innflytelse over helsetilbudet.

Regjeringen sier mye om psykisk helse, men det blir uforpliktende så lenge det ikke følges av friske midler, og så lenge ikke kommu-nene pålegges å bygge opp psykisk helse-tilbudet.

Senterpartiet har ikke tallfestet hva en ny opptrappingsplan vil koste. •

– Vil ha ny opptrappingsplan

KOMMUNAL OPPTRAPPING: – Det har vært stagnasjon i utbyggingen av kommunale psykisk helse-tilbud i en årrekke, sier stortingsrepresentant Kjersti Toppe.

Aktuelt

– Kommunene er proppen i psykisk helse-tilbudet. Derfor trengs det øremerkede midler, sier stortingsrepresentant Kjersti Toppe (Sp).

– Lavterskeltilbud må være der folk bor, ikke milevis unna.


TEKST BENTE THORESENFOTO OLA SÆTHER

– Hvorfor har dere skrevet bok om Retretten?– Vi vil vise hvordan vi jobber. Vi driver likepersonsarbeid. Med unntak av én er alle medarbei-dere tidligere rusavhengige. Men det holder ikke bare med egne erfaringer, vi må også ha faglig kunnskap.

– Kan du fortelle kort om din egen bakgrunn?– Jeg var ti år gammel da jeg be-gynte med rus. Jeg vanket sammen med en gjeng mannfolk i strøket der jeg bodde. Jeg vokste opp hos besteforeldrene mine. Bestemor var en gammel dame som var for sliten til å ha ansvar for et barn. Alle har gjort så godt de kunne rundt meg. Jeg har fått billighets-erstatning for tapt barndom.

– Hvor gammel var du da du kom deg ut av avhengigheten?– Jeg var 34 år da jeg ble rusfri. Jeg hadde brukt alt mulig, men ikke sprøyter. Da jeg var 36, begynte jeg på en utdanning i medisinsk grunnfag og akupunktur. Det var en privatskole, og jeg hadde ikke så mye penger, så jeg spurte om jeg kunne betale litt etter hvert. En dag sa han som drev skolen: Hvis du blir rik en gang, skylder du meg pengene. Utdanningen ga meg en ny sjanse. Men jeg ville jo ikke jobbe med rus, det var det siste jeg ville.

– Hvordan klarte du å bli rusfri?– Petter, en fremmed mann med hus og familie og barn, ble min samtalepartner. Han var tørrlagt alkoholiker. Siden han visste hva dette dreier seg om, hørte jeg på ham. Det er det samme nå som jeg har fått brystkreft. Jeg ønsker ikke å snakke med dem som har det som meg, men med dem som har klart å komme seg gjennom det.

– Hva kan akupunktur bety hvis man er rusavhengig?– Her på Retretten må du være rusfri når du kommer. Derfor kommer ikke Plata-folket hit, men de har mange andre steder

å gå til. Akupunktur hjelper folk til å slappe av. Vi har ikke time-bestilling, ikke journaler, og alt er gratis. I fjor hadde vi 11 000 registrerte besøk. Vi driver også med kurs, både her og i Oslo fengsel.

– Det står på skiltet at Retretten gir hjelp til videre hjelp?– Når du er sliten og redd, er det ikke så lett å nyttiggjøre seg av hjelpeapparatet. Det er vanske-lig å ta inn all informasjon. Det samme gjelder for pårørende. Her kommer folk som er alko-holikere, pillemisbrukere eller avhengige av ulike narkotiske stoffer. Det er mange veier ut av avhengighet.

– Hvem finansierer virksomheten?– Blant annet Helsedirektoratet, Oslo kommune, Gjensidige-stiftel-sen og Scheibler-fondet. Vi ønsker oss en trygg finansiering og filialer andre steder i landet. Mottoet vårt er: «Det handler ikke om å slutte å ruse seg, men om å få en mulighet til å slippe.»

– Hva legger dere i det?– Det er bakenforliggende årsaker til at folk ruser seg. Noen er gene-tisk disponert. Det er veldig sam-mensatt. Vi prater ikke om rus, men om årsaken til at vedkom-mende ruser seg. Ofte skjer det når folk har det bra. For oss som er rusavhengige, er det ikke noe som slår rusen. Dette er noe jeg må for-holde meg til hele livet. Jeg tar for eksempel ikke smertestillende. Nå skal jeg gjennom en cellegiftkur. Mannen min og jeg skal være på hytta langt inne i skauen. Det er bare å klore seg fast. •

Kort sagt

– Mange veier ut av avhengighet

Rita Nilsen (52)• Daglig leder på Retretten,

et brukerstyrt sted for alkohol- og rusavhengige, som holder til i Oslo sentrum

• Grunnlegger av stiftelsen • Har mottatt flere priser,

blant annet Scheiblers hederspris

• Aktuell: Bok om Retretten

– Jeg begynte å gi gratis akupunktur i et bakrom i en klesbutikk på Grünerløkka, før jeg startet Retretten for tolv år siden. Akupunktur gir overskudd til å tenke nytt.


HollandaiseEn hollandaise har fine kurver Hun holder himmelen i Amsterdam Latteren til røvere og tolv kaninerTetter dikene når snøen er kram Hun plystrer på en liten Rembrandt Kaster tresko og sukkerskum På alle klovner som stjeler nattmat Slår en salto når månen er krum Hun er en svarttrost i engledansenPå broer gud ennå ikke har settSliper lengsel i åpne porterHvor naboens kjøter gjør retrett Hun synger djevelsk på kanalen Drikker blikk på et stille tog Prøver hansker, drar menn i halen Teller stjerner Spinoza så Hun kaster roser på gamle bruder Og tulipaner på byens takSykler søvnig med øl og honning Til en venninne som spiller sjakk Hun dikter lys inn i skjulte lengsler Reiser opp Jordaans geitebukkEn hollandaise ser ingen stengsler Hun er en kullkjører på nattens lokHun er en gangster, vil ut på dypet Glemmer tordenet, verdens kniv Tar en gitar og stemmer sjelen Til kapoen holder fast hennes liv Hennes applaus er en drøm på taket Dansen, skodd for en helt ny vennSom baker aprilsolens røde kake Stillhet nytes med glemte menn Hun har en muldvarp og en nøkkelMåler jorden med penn og blekkEn sorg i lommen og mammas tårerI tekoppen en humle som flyr vekkEn hollandaise går gjennom byenMed smykkestener og skøyteskoMister hun en, får hun snart en ny en Amsterdam kler seg i hennes blod

Øystein Wingaard Wolf

ILLUS

TR

AS

JON

: FINN

GR

AFF

Prosa


AKTIV: – Jeg er engasjert i frivillig arbeid, det er viktig å ikke bli sittende inne, sier Knut Strøm-Larsen. Han føl-ger ofte barnebarnet Magnus til skolen gjennom skogen rett ved der de bor.

Type I og IIIfølge internasjonale studier har én prosent av befolkningen bipolar lidelse type I, og to prosent type II. Ved bipolar type I har man minst én gang i livet hatt en manisk episode, i tillegg til depresjon. Ved bipolar type II har man depresjoner og hypomanier, men ingen maniske episoder. Det er depresjonene som er den store belastningen ved type II-lidelsenKILDE: NORSK HELSEINFORMATIKK

Tema Bipolar lidelse

>

– Jeg begynte nok å gjøre litt rare ting og ble anner-ledes på mange måter, sier Knut Strøm-Larsen. Han fikk bi polar lidelse da han var 57 år.

TEKST CATHRINE TH PAULSENFOTO SVEINUNG UDDU YSTAD

Knut Strøm-Larsen (72) er akkurat kommet hjem fra en demonstrasjon av spesialsykler med ekstrasete, som brukes for å hjelpe eldre eller pleietrengende ut på tur. Han er frivillig i Røde Kors og besøksvenn på Oppsalhjemmet, like ved der han bor i Oslo.

– Vi må nok ha yngre krefter til å sykle, for gjennomsnittsalderen til medlemmene i Opp-sal sykehjems venner er rundt 70, sier Knut Strøm-Larsen og smiler. Han er pensjonist, et-ter et innholdsrikt arbeidsliv som ble avbrutt av en kraftig sykeperiode da han var 57 år. Det var da han fikk bipolar lidelse.

– Egentlig er jeg siviløkonom og hadde job-bet med andre ting. Men ryggmargsfølelsen sa meg at jeg skulle drive butikk, en filial av mat-vareforretningen som familien min har drevet i fire generasjoner. Jeg prøvde meg, og jeg drev filialen i fem år.

Lange dagerStrøm-Larsen jobbet 12–14 timer om dagen, seks dager i uken i butikken, forteller han.

– Vi hadde noen interne konflikter, og jeg

– Unner ingen den nedturen


var veldig sliten. Det var nok mange ting som påvirket meg. På den tiden begynte jeg å gjøre litt rare ting og ble litt annerledes. Jeg fikk ideer og hadde andre tanker om butikkdrift enn de andre i familien. Jeg spiste mer enn før, la på meg mye og svevde nok litt.

Dette var i 1999.– Om høsten det året kom en periode hvor

jeg tenkte at det ikke var så fornuftig å drive butikk, så den ble solgt i februar 2000. Jeg var fortsatt høyt oppe, kanskje jeg var i den maniske perioden. Jeg tok fri og kona og jeg dro på en lang reise, blant annet til Singapore. Jeg tenkte ikke over at jeg var noe annerle-des, kanskje litt mer spandabel enn vanlig. Men da vi kom hjem, fikk min kone meg til bedriftslegen for å sjekke om det var svulst på hjernen.

Omslag på hyttaDet var ingen svulst. Strøm-Larsen hadde ikke noen jobb lenger. Han gikk på dagpenger og satte i gang nye prosjekter, blant annet med salg av håndplukket salt.

– Jeg fortsatte å reise og var på farten. I en periode på et halvt år hadde jeg vært i bare godt humør og hadde lagt på meg 20 kilo. I pinsen dro vi på hytta i Arendal, og da kom omslaget, forteller Strøm-Larsen.

– Jeg vippet rett ned i en depresjon, den kom over en helg. Jeg mistet selvtilliten fullstendig og kunne ikke gjøre noe på egenhånd. Vanligvis er det jeg som lager mat, nå klarte jeg ikke å få til noen ting. Jeg bare gikk etter kona mi. Vi var på besøk hos noen venner der som hadde erfaring med psykiske lidelser, og de skjønte at jeg trengte hjelp.

Lå en ukeKona hans kjørte ham til akuttpsykiatrisk avdeling på Arendal sykehus, men de ba ham heller dra til Oslo, til Ryen distriktspsykia-triske senter (DPS) i nærheten av der han bor, forteller Strøm-Larsen. Han forteller at han

ikke husker den turen. – Den bilturen husker jeg vagt som et

mareritt. Jeg hadde virkelighetsforstyrrelser og klarte ikke snakke – det var ikke meg som kjørte! skyter han inn.

På Ryen DPS ble han bedt om å dra til akutt-psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus.

– Men da vi kom dit, mente jeg at jeg var jo ikke syk. Heldigvis overtalte min kone meg til å gå inn. Der ble jeg stum igjen. Jeg kollapset på avdelingen og er blitt fortalt at jeg var i koma i 48 timer.

Strøm-Larsen vet ikke om det var før eller etter at han fikk legemidler.

– De hadde nok begynt å medisinere meg.

Jeg lå en uke. Siden jeg hadde vært ute og reist, ble jeg sendt til all verdens tester. Jeg husker ikke så mye, bare at jeg ble forflyttet i ambu-lanse. Etter en uke reiste jeg meg opp av sengen, tok med meg stativet med intravenøs væske og gikk på toalettet. Etter det begynte det å skje positive ting.

Støtte fra familienI sofaen hjemme på Godlia sitter barnebarnet Magnus (snart 7) og spiller data, mens beste-far Knut Strøm-Larsen serverer kaffe. Strøm-Larsen bor i en tomannsbolig, med datteren og familie i underetasjen. Magnus er ofte her, forteller han. Da Strøm-Larsen var syk, var familien god å ha.

– Både sønnen og datteren min og kona be-søkte meg på sykehuset. De oppmuntret meg og gikk turer med meg. Det var ikke mye til turer, for meg som egentlig var så glad i å gå, men de var viktige. «Reis deg opp!» sa sønnen min da jeg subbet sånn krokrygget bortover.

Han viser barnebarnet hvordan han gikk.


– Jeg mistet selvtilliten fullstendig og kunne ikke gjøre noe på egen-hånd.


Magnus ser opp og går ut på kjøkkenet for å tegne.

Elektrosjokk– Etter en tid ble jeg spurt om jeg ville ha elek-trosjokk, for legemidlene så ikke ut til å virke noe særlig, forteller Strøm-Larsen.

Både kona og barna var positive, men de ville at Knut skulle ta avgjørelsen selv. Han sa ja.

– På den tiden kunne jeg sagt ja til hva som helst for å bli bedre. Jeg var så dypt deprimert. En slik depresjon unner jeg ikke min verste fi-ende.

ECT – elektrokonvulsiv behandling som det heter på fagspråket – hjalp. Knut Strøm-Larsen fikk ni ECT-behandlinger over tre uker.

– Jeg fikk legemidler også, men det var nok ECT som gjorde forskjellen, sier han.

– Var du ikke redd for ECT? – Nei. Jeg var så hinsides at jeg ikke kunne

være redd. Jeg fikk forklart hva det kunne medføre, blant annet tap av korttidshukom-melsen. Men det har ikke vært noe problem

for meg. I ettertid har jeg vært glad for be-handlingen, ellers ville det tatt mye lenger tid før jeg ble bra.

Syk nokKnut Strøm-Larsen var på Ullevål som hel-tidspasient i to måneder, og da han begynte å bli bedre, ble han dagpasient på Ryen DPS.

– Jeg er glad for at jeg var så syk som jeg var, for da fikk jeg hjelp. Jeg har sett mange som ikke har vært så syke og ikke fått god hjelp, sier Strøm-Larsen.

Da han var på Ryen DPS, deltok han også i gruppeterapi.

– Vi prøvde å hjelpe hverandre med angsten, og jeg ble en ressurs for andre fordi jeg var så-pass gammel, forteller han.

Han fortsatte i terapien og i løpet av høsten følte Strøm-Larsen seg frisk nok til å komme seg tilbake i arbeid.

– På Ullevål sykehus sa de at jeg kunne bli uføretrygdet, men jeg følte meg for ung.

Han var 58 år da.– Jeg ville ha noen flere år i arbeidslivet, sier

han.

Sluttet med legemidlerKnut Strøm-Larsen hadde vært ute av arbeids-livet om lag ett år, og det var ikke bare lett å få en ny jobb.

– I halvparten av søknadene skrev jeg at jeg hadde vært syk, i den andre halvparten skrev jeg ikke om det, for å se om det gjorde noen forskjell. Det gjorde det ikke, smiler han.

Han kom seg i jobb igjen, først som vikar,

senere som fast ansatt, og han tok avtalefestet pensjon da han var 63 år. Det er ni år siden nå. Han har ikke vært syk siden, forteller han.

– Jeg tok legemidler og ble fortalt at jeg måtte regne med å ta dem resten av livet. Det gjorde jeg så gjerne, bare jeg kunne være frisk. Men etter to-tre år kunne jeg slutte med først det ene, så det andre, og jeg har ikke tatt legemidler etter det.

Han er ikke redd for å bli syk igjen.– Jeg er ikke garantert at jeg ikke blir syk

igjen. Men nå er jeg oppmerksom på hvor-dan sykdommen arter seg. Jeg er glad for at jeg kom meg ut av sykdommen, men den har lært meg mye om mennesker og menneskelige situasjoner.

– Har du et råd til andre i lignende situasjon? – For meg var det viktig å komme i arbeid

igjen da jeg frisknet til. Kom deg i aktivitet eller i arbeid, ikke bli sittende og gruble. •

– Jeg er glad for at jeg kom meg ut av sykdommen, men den har lært meg mye om mennesker og menneskelige situa sjoner.

>

SymptomerHar man mye energi, er man irritabel, sover lite og er veldig oppstemt i en periode på fire dager eller mer (manisk episode), og så har en periode hvor man er nedstemt, har lite energi, sitter mye for seg selv og kutter ut venner el-ler unngår selskap (depressiv episode), kan det være tegn på bipolar lidelse.KILDE: OLE A. ANDREASSEN, PROFESSOR

KJENNER TEGNENE: – Jeg er ikke garantert at jeg ikke blir syk igjen, men nå er jeg oppmerksom på hvordan sykdommen arter seg, sier Knut Strøm-Larsen.


– Da jeg fikk diagnosen, trodde jeg at bare jeg fikk riktig medisinering, ville jeg bli frisk igjen. Så enkelt er det ikke. Man må finne ut hva som gjelder for en selv, sier Marthe Løkken, leder i Bipolarforeningen Norge.

TEKST CATHRINE TH PAULSENFOTO GEIR OLSEN

– Det viktigste å få fram er at man kan ha et godt liv med bipolar lidelse, sier Marthe Løkken. Hun er leder for Bipolarforeningen Norge, og jobber til daglig med å koordinere og innarbeide brukererfaringer i psykisk helse-arbeid og rusomsorg i Lillehammer kommune.

– Da jeg fikk diagnosen, trodde jeg at bare jeg fikk riktig medisinering, ville jeg bli frisk igjen. Så enkelt er det ikke. Det er hardt arbeid. Man må gå gjennom en erkjennelsesprosess og forholde seg til sykdommen, og man må finne ut hva som gjelder for en selv. For min del kan jeg ikke jobbe skift eller om natten, da kan jeg bli manisk, sier Løkken.

Vil påvirke arbeidsgivereFor noen år siden fikk Marthe Løkken sparken fra en jobb da det ble kjent at hun hadde bipolar lidelse. Hun fikk den imidler-tid tilbake etter en runde med fagforeningen, og sjefen trakk seg i stedet. Marthe Løkken valgte å ikke fortsette å jobbe der, selv om hun fikk tilbudet tilbake.

– Vi jobber med å få arbeidsgivere til å se potensialet hos den enkelte, sier Løkken.

Det gjør lederen der Marthe Løkken jobber nå, forteller hun.

– I april i år ble jeg innlagt med blindtarmbe-tennelse. Narkosen gjorde at jeg fikk psykose,

og jeg gikk inn i et slags vakuum. Siden jeg hadde en avtale med helsepersonellet om hva som skulle gjøres, følte jeg meg likevel trygg, og tre uker senere var jeg tilbake på jobb, sier Løkken.

Som leder i Bipolarforeningen treffer Marthe Løkken mange som forteller om stigmatisering og utestenging, forteller hun.

– Kan det være at arbeidsgivere og andre er redde?

– Ja, og det kan være man ikke tør å snakke om sykdommen fordi man mangler språk for den.

Hun håper det etter hvert blir like enkelt å si på jobben at man har bipolar lidelse som at man har astma.

– Det gjelder å se på seg selv som et helt menneske, ikke en diagnose, og ta utgangs-punkt i de ressursene man har, eller finne til-bake til dem.

Ta med de andreMarthe Løkkens beste råd til andre er å involvere personer rundt seg tidligst mulig.

– Pårørende må også være modige nok til å snakke om lidelsen, sier hun.

– Mange ganger opplever pårørende det som vanskelig fordi det er så nært, og det er sterke følelser knyttet til bipolar lidelse. Noen opp lever skyld og skam, fordi den kan være genetisk betinget. Men det er ingens feil, det er bare en sykdom.

– Hva om man blir aggressiv under en periode?

– Aggresjon er ingen nødvendig del av bipolar lidelse, jeg tror det er litt hypet opp i media, selv om det kan det være en ut-fordring for noen. Hvis pårørende blir eng-stelige, er det greit å ringe helsepersonell med en gang. Og særlig er det fint om man har en avtale klar, for eksempel at man skal først si til den det gjelder hva man gjør, så ringer man behandleren, og så kommer behandle-ren eller sykehuset med tiltak. Man kan ha en avtale om å ringe direkte til behandler når det trengs.


– Ta utgangspunkt i ressursene dine

– Det er ingens feil, det er bare en sykdom.

STERKE FØLELSER: – Pårørende

må også være modige nok til å snakke om lidelsen, sier Marthe

Løkken.


Ekstra sårbartMarthe Løkken leder også mestringskurs i regi av Bipolarforeningen. Kurset er både for dem det gjelder og for pårørende.

– Mange av punktene i mestringskurset gjelder alle, men man er ekstra sårbar hvis man har bipolar lidelse. Vi snakker litt om medi-sin og bivirkninger, men mest om samarbeid og brobygging mellom bruker, pårørende og helsepersonell. Vi tar opp mestringsstrategier som kan dreie seg om søvn, venner og samtaler, forteller Løkken.

– Er det vanskelig for enkelte å akseptere diagnosen?

– For noen er det en lettelse, for andre er det svært vanskelig. Kanskje særlig hvis man får diagnosen i voksen alder, er det noen som sliter med å akseptere den. Noen tør ikke gå tilbake til jobb eller si fra om tilrettelegging på jobben. En del blir uføretrygdet.

Nøytral til elektrosjokkMange med bipolar lidelse må bestemme seg for om de vil behandles med elektrosjokk, eller elektrokonvulsiv behandling (ECT). Elektro-konvulsiv behandling brukes mot dype de-presjoner. ECT er omstridt fordi man kan få hukommelsessvikt etterpå. Bipolarforeningen har ikke noe standpunkt for eller imot, for-teller Marthe Løkken.

– Det er vanskelig å si hva som vil fungere for andre, man må gjøre et valg selv. Om man tar et reelt valg er jo usikkert, siden man er i en desperat situasjon. •

Legemidler:

– Pass på mengden Legemidler mot bipolar lidelse er trygt, ifølge professor Ole A. Andreassen. – Men man på passe på hele tiden. For høye doser kan være farlig, sier han.

TEKST CATHRINE TH PAULSEN

De fleste som bruker legemidler mot bipolar lidelse, bruker stemningsstabiliserende, som Lamictal eller Orfiril. En del bruker antipsy-kotiske midler og noen bruker grunnstoffet litium. Litium er det mest kjente, og det har vært brukt i mange år, helt siden 1950-tallet.

– Personer som bruker litium, har mindre tilbakefall. Det viser gjentatte studier, sier Ole A. Andreassen, professor ved Institutt for klinisk medisin på Universitetet i Oslo.

– Mange blir veldig syke av bipolar lidelse, og det kan gi ha store konsekvenser. Man må alltid veie fordelene av legemidler mot bivirk-ningene. Litium kan gi bivirkninger i form av vekt økning, mageproblemer, skjelvinger og for-styrret nyrefunksjon. Men faren ligger i for store doser, ikke kontrollert langtidsbehandling. Man må måle konsentrasjon i blodet hver tredje til sjette måned, sier Andreassen.

Behandler fremtiden– I friske faser kan du ikke kjenne på kroppen at du stabiliserer sykdommen. Legemidlene har ingen umiddelbar effekt, men senere ser du at det ble færre sykdomsepisoder, sier Andreas-sen. Han holder kurs i mestring av sykdommen.

– Bipolar lidelse har også positive sider. Man har mye energi i perioder, får mye gjort, får god selvtillit og blir ofte kreativ. Men det kan bli så mye at det går over i en sykdomsepisode, man fungerer dårlig på jobb og hjemme, sover lite og fester mye, eller handler ukritisk.

– Kan man holde den i sjakk med trening og riktig kosthold?

– Nei, ikke alene. Trening og kosthold er en viktig del av mestringen, men hovedelementet er oftest venner og familie, og forebyggende medisiner. I tillegg er det viktig at du kjenner deg selv og tegn på sykdommen, og setter i verk tiltak for å forebygge episoder. Man må justere medisineringen, unngå stress, få nok søvn, eventuelt skjerme seg selv og sykemelde seg noen dager hvis man merker tegn på en ny epi-sode av depresjon eller mani, sier Andreassen.

Arver sårbarhetBipolar lidelse er svært arvelig, det vil si man arver ikke sykdommen, men en ekstra sårbar-het for å få den.

Ole A. Andreassen mener det er for lite kunnskap om bipolar lidelse og for lite åpenhet.

– Men det er ikke den enkelte som skal ta den kampen. Se det litt an. Man kan fungere godt ved enkel tilrettelegging av arbeidsplassen. Om man er borte fra jobben en stund, kommer man tilbake og er like bra. •

Marthe Løkkens råd: – Lag en plan og avtal hva pårørende og helsepersonell skal gjøre, i en periode hvor du har det bra og er rolig i hodet. Bruk tid på å finne din løsning, og husk at du er mer enn en diagnose.

Ole A. Andreassens råd: • Bruk en fastlege du kjenner godt, krev

langsiktig oppfølging og at legen har god kontakt med spesialister. Hør eventuelt om mulighet for oppfølging av spesialist.

• Ta styring på sykdommen. Lær deg å kjenne igjen symptomene, ha en til-taksplan ved tegn på nye episoder, og finn en balanse mellom alltid å være på vakt og ikke å bry deg om den.

STABILITET: – Man skal slippe å fortelle historien sin gang på gang i helsevesenet, sier Ole A. Andreassen, professor i psykiatri.

FOTO

OLA

SÆ

THER


Japan

Hikikomori: Hjelp ut av

isolasjonenDe verken jobber eller studerer og står utenfor sam-funnet. I Japan fins det opp til en million hikikomorier

– ungdom som stenger seg inne på rommene sine. – Det er samfunnet det er noe feil med, ikke

motsatt, sier Tomohiro Fuse i organisasjonen New Start i Tokyo, som hjelper ungdommene

med å bryte isoleringen.


TEKST HANNA SISTEKFOTO CHRISTINA SJÖGREN

TOKYO: Luktene gir deg vann i munnen. Wokket biff med bambusskudd, japanske fylte pastaputer og fylt blekksprut. Det er lørdag kveld og tid for ukens fellesmiddag hos orga-nisasjonen New Start i en middelklassebydel i østre Tokyo. Et tjuetall unge menn, mange med unnvikende blikk, benker seg rundt et avlangt bord i underetasjen på New Starts senter, hvor håndlagde origamiballer frisker opp veggene og et par gitarer henger ved siden av bibliotekshjørnet.

New Start gir husrom til nærmere femti unge menn, som bor på hybler noen kvartaler unna. De jobber på kafeen ved siden av, restau-ranten eller på eldresentret.

Alle som bor der, har isolert seg i lang tid. Å være i en sosial situasjon med en strukturert ni til fem-tilværelse er en del av tilpasningen tilbake til et deltakende liv i samfunnet.

Ble bare hjemme– Jeg hoppet av uni-versitetet og hadde ikke noen tidligere arbeidserfaring, så jeg ble bare hjemme, sier 23-årige Takuro Kadoma, en sjenert og sjarmerende gutt med olajakke og bustete hår. Da han studerte, ble han mer og mer usikker på sitt yrkes-valg som kunstner. Til slutt bestemte han seg for å ta en pause for å samle tankene

og finne ut hva han ville gjøre med livet sitt. – Jeg ville bryte med fortiden og slutte å

flyte med strømmen, sier Kadoma, som kastet mobiltelefonen, sluttet å være på sosiale medier og for det meste satt inne på rommet sitt. Han

leste bøker og hørte på radio og musikk. – Av og til gikk jeg ut for å få nye inntrykk

og ideer. Jeg vet ikke riktig hva jeg lengtet etter, men en dag innså jeg at det hadde gått halv-annet år, forteller han.

Kadomas foreldre hadde blitt virkelig urolige for ham og tatt kontakt med New Start, en ikke-kommersiell organisasjon med et mer håndfast grep om problemet enn de statlige sentralene, som egentlig bare skal skaffe folk en ny jobb. Nå har Kadoma bodd på senteret, som foreldrene betaler tilsvarende 11 700 kroner for av egen lomme, i en måned. Det har hjulpet, synes han.

– Å tvinges til å ta stilling til de ansattes forslag har gjort meg mer fleksibel og mindre fastlåst i mine egne mønstre, sier Kadoma.

Eksploderte under finanskrisenAntall hikikomorier eksploderte under 1990-tallets finanskrise i Japan, forteller Tomohiro Fuse, som har vært ansatt på New Start i om lag ti år.

Tomohiro Fuse, (38), tidligere hikikomori, hjelper andre perso-ner med å komme ut av isolasjonen.

Lørdagsmiddag i organisasjonen New Start i Japan, som hjelper personer som lider av sosial isolering.

>

KJØKKENHJELP: Ryo Suemasa (25), bor på New Start.


Da ble mange nyutdannete ungdommer arbeidsledige. I begynnelsen ble de kalt Daigaku Futoko, eller avhoppere fra universitetet.

– Folk kunne ikke riktig se hva de skulle gjøre etter eksamen, så de mistet motivasjonen, forklarer Fuse, som selv la studiene på hyllen

og ble hikikomori i fem år.

Mannsdominert landBegrepet hikikomori innebærer at man har sittet hjemme i minst et halvt år uten jobb eller studier. I Japan, som er et manns-dominert land, er de aller fleste hikikomo-rier menn. Dette tror professor Tamaki

Saito ved Tskuba-universitetet i Tokyo kom-mer av at kvinner ikke er utsatt for like mye press. Saito har brukt hele sitt yrkesliv på å studere tilbaketrukkenhet. Kvinner forventes å bli hjemmeværende i stedet for å gjøre kar-riere. Så en kvinnelig hikikomori får ikke like mye fordømmelse av samfunnet.

– Det er kritikken som er veldig skadelig, og som leder til en ond sirkel, sier Saito.

For foreldrene føles ofte situasjonen som så beklemmende at de feier problemet under teppet, noe som gjør det enda vanskeligere å bryte isolasjonen.

Naboskap og samkvem– Det finnes en person bak hver hikikomori, sier Tomohiro Fuse.

Han mener at hele familiesituasjonen må tas fatt i for å komme problemet til livs. Miljøet i Japan – der man skulle tro det fremdeles er krig etter alle fortrukne gardiner og folketomme

hager å dømme – kan lede til at folk isolerer seg mer.

Fuse ønsker seg at barn vokser opp i stør-re sosiale sammen-henger enn kjerne-familiens lune krok. Han tror at mer nabo-skap og sosialt sam-kvem kan motvirke at så mange blir isolert.

I Japan kan det være opp til en million hikikomorier, ifølge professor Tamaki Saito. Saito mener hikikomori er vanligere i konfusianske land som Japan og Korea.

Kanskje er det fordi presset fra samfunnet blir for stort, rett og slett.

Slik var det for Hidehiko Nakamoto, en

Toshiuki Suzuki, (32) har vært hikikomori og får nå hjelp fra New Start.

Takuro Kadoma, (23) bor i hybelbygget til New Start, i Tokyo i Japan.

STUDERTE PSYKOLOGI: Hidehiko Nakamoto maktet ikke presset og ble bare hjemme. Nå jobber han på New Start.

Antall hikikomorier eksploderte under 1990-tallets finanskrise i Japan. Da ble mange nyutdannete ungdommer arbeidsledige.

Japan


energisk New Start-ansatt med olaskjorte og brune bukser.

– Mange sier at salary man-dressen (det for-melle japanske kontorantrekket) mest ligner begravelsesklær, ler Nakamoto.

Han studerte psykologi på universitetet og var ferdig i 2001, men følte at han ikke maktet presset.

– Alle mine studiekamerater fikk gode jobber i firmaer og banker, men jeg kunne ikke tenke meg å være i det konkurranseorienterte miljøet, sier han.

Da han skulle ha klinisk praksis, ble Nakamoto bare hjemme, og det tok lang tid før foreldrene, som bodde i en annen bydel, forsto at han ikke tok studiepoengene som han skulle.

Opprettholder situasjonenEttersom hikikomorier lever på sine foreldre, er foreldrene på sett og vis med på å opprett-holde situasjonen. Derfor er det viktig at det

symbiotiske forholdet mellom foreldre og barn brytes, ifølge New Start. De tillater bare ung-dommene å ha kontakt med mamma og pappa ved spesielle tilfeller.

– Jeg føler meg mye bedre nå som jeg har kommet vekk fra foreldrene mine. Da jeg bodde hjemme, maste de hele tiden om at jeg

skulle gjøre noe, hva som helst, men jeg visste jo ikke hva jeg ville, sier Ikuo Nakamura.

Han er en tynn og intellektuell 31-åring og har bodd på New Start i snart halvan-net år. Han er ut-dannet agronom og tok et halvt år fri etter eksamen for å forberede seg

til inntaksprøven på den statlige administrasjonen. Men poengene holdt ikke, og han hadde dermed mistet toget for nyut-eksaminerte. Så tynn kan tråden være for å falle igjennom. Etter syv års isolasjon kom Nakamura til New Start.

– Det føltes som om jeg ikke kunne ta noen egne initiativ, og det hadde vært bra om foreldrene mine hadde tvunget meg ut litt tidligere, medgir han.

Nå begynner Nakamura å bli ferdig med sin rehabilitering, og i sommer skal han søke jobb. Drømmen er å jobbe med natur. Og når Tomohiro Fuses lille ettåring, i dag har Fuse kone og barn, stolprer rundt oss, sier Ikuo Nakamura at familie også hadde vært fint en gang i framtiden. •

Ikuo Nakamura (31) på New Start.

SAMSPILL: Etter fellesmiddagen på New Start spiller noen av beboerne ofte sammen i allrommet som også er tv-stue.

Antall hikikomorier eksploderte under 1990-tallets finanskrise i Japan. Da ble mange nyutdannete ungdommer arbeidsledige.


Portrettet


TEKST BENTE THORESENFOTO PAAL AUDESTAD

Hun kommer skridende inn på kafeen, kledd i lyst skjørt og blomstrete bluse, med en svart frakk over. Hun er mørk og rak, mye høyere enn jeg ville trodd ut fra bilder.

– Jeg er om lag 1,74, det er ikke så høyt. Det er mange høye kvinner i min familie. Olde-mor var over 1,80, sier hun når hun har hengt fra seg frakken og satt seg ned.

Ruth Lillegraven, som kommer med sin tredje lyrikkbok, som inneholder lange, for-tellende dikt, begeistrer anmeldere og rører et stadig større publikum.

– Den siste boka, «Manilahallen», handler om livet til en 67-årig kvinne som du kjenner?

– Vi kom i kontakt etter at min roman, «Mellom oss», kom ut i 2011. Vi er blitt ven-ninner, hun bor også i Bærum. Jeg ønsket å utforske livet hennes gjennom å skrive om det. Hun åpnet seg og fortalte. «Manila-hallen» er en biografi over et livsløp. Vi er to om denne boka.

Det er en sterk historie, som Lillegraven har skapt om til en diktroman. Språket er nært og gjør historien veldig gripende.

– Kvinnen i boka ble voldtatt ved buss-

holdeplassen av to menn en ettermiddag da hun var 12 år gammel. Opplevelsen ble styrende for livet hennes, forteller Lillegraven.

– Hun fortalte ikke om det til noen?– Nei, og jeg tror det er veldig vanlig å

fortrenge en voldtekt. Kanskje var det enda vanligere før.

Anoreksi og behandling Etter å ha født tre barn får Birgit, som hun heter i boka, anoreksi. Hun blir tvangsbe-handlet med insulin på Blakstad sykehus, og sydd uten bedøvelse på Bærum sykehus etter selvskading. Først etter at hun kommer til Modum Bad, opplever hun et vendepunkt.

I starten er hun flink og blid, men behand-lingen gjør at hun kommer i kontakt med egne

vonde følelser. Etter et sammenbrudd må hun begynne å spise.

– To brødskiver, som hun tvinger i seg, dag etter dag?

– Hun trodde hun skulle sitte fast i dørkar-men og ikke komme seg gjennom en døråpning hvis hun spiste to brødskiver. Anoreksi er en vanvittig sjukdom, sier Lillegraven.

– Hun har hatt denne «skyggen i ryggen» siden hun var 12 år og ble voldtatt. Hun har levd et liv med uvanlig mye smerte. Samtidig har hun en sterk livsglede og mye humor. Jeg håper jeg har fått fram hennes styrke.

I boka beskrives det å ete to brødskiver slik:

«så et eg, balar det i megeser og eser, blir større og større for kvart tygg og kvartsvelg, kjenner kantar og konturar bli borte»

– Hvorfor foretrekker du å skrive en fortelling i form av lange dikt?

– De fleste forfattere har en form som kom-mer naturlig, akkurat som musikere har ett instrument de helst vil spille på. Nå er det ti år siden jeg begynte å skrive. Jeg hadde en

Indrestyrt– Jeg har en sterk fascinasjon for det vanlige livet. Det ser vanlig ut, men er fantastisk og inneholder mye dramatikk.

>

Ruth Lillegraven (35)Forfatter. Bor i Lommedalen i Bærum, gift, har tvillinger på to år og to bonus-barn. Aktuell med ny bok, «Manilahal-len», som utkommer i august. Vant Brageprisen i fjor for «Urd».


Portrettet

dragning mot lange dikt. «Urd» inneholder også kortere dikt, men har det samme preget.

Den enslige Seselja«Urd», som Lillegraven mottok Brageprisen for i høst, handler om to kvinner. Seselja, som levde for hundre år siden i et lite hus i Hardanger, og som aldri giftet seg, men som sydde for hele bygda. Og om Cecilie, som er en ung kvinne som kommer til huset Seselja har bodd i.

– Seselja har jeg funnet på. Cecilie derimot, opplever mye av det samme som jeg har gjort. Hun er gravid, og så får hun tvillinger. Selv om Seselja er oppdiktet, er jeg inspirert av fars for-tellinger om slekta. Hun kom veldig naturlig til meg. Jeg er oppvokst i et hjem med gamle bilder overalt.

Ruth er eldst av to søstre og vokst opp på en fruktdyrkergård i Granvin i Hardanger. Moren hennes er fra Nederland, og hun og faren traff hverandre på sommerferie i Athen.

– Men det dyrkes ikke lenger epler på heimgarden. Det er flere årsaker til det, først og fremst at det er for dårlig inntjening i land-bruket.

Ruth ser plutselig bestemt ut. Hun har mørkt, halvlangt hår. Øynene er forsiktig smin-ket. Hun har en bred trutmunn og en beslutt-som hake. Det er noe uutgrunnelig ved henne.

«seselja sydde seggjennom to verdskrigarsvartsaumen hennar finst påkistebotnar over heile bygdamen seselja planta ingen skogbygde ingen veg, reiste ingaløe, fødde ingen barn

likevelhøyrer viføtene hennarover golvet»

Kroppens smerterRuth Lillegraven bøyer seg over det svære fatet med kyllingsalat og spiser. Den nye boka var hun godt i gang med da hun fikk Brageprisen for «Urd».

– Kvinnen i «Manilahallen» får Sjøgrens syndrom når hun er rundt 60 år?

– Ja, det er i alle fall da hun får diagnosen. Sykdommen har nok ligget der en stund. Det går 25 år fra hun er pasient på Modum Bad til hun får revmatisme. Hun har smerter overalt i kroppen. Hun har jo opplevd både psykisk lidelse og fysisk sykdom, og sier at hun ikke vil bytte med den psykiske smerten hun hadde før. Den var mye verre.

Ruth tenker seg om.– Samtidig er det jo lett å bli deprimert av å

ha så sterke fysiske smerter hele tida, sier hun ettertenksomt.

– Har du hatt et ønske om å bli forfatter siden du var liten?

– Nei, jeg kan ikke huske å ha hatt noen drøm om det. Men jeg leste mye. Jeg husker jeg ville bli motedesigner da jeg var om lag 11 år.

– Savner du å bo i bygda du kommer fra?– Ja. Veldig. Særlig på denne tida når det

er så vakkert i Hardanger. Jeg savner naturen ekstremt mye, og familien min. Men vi blir her til bonusbarna er ute av redet, de bor hos oss halve tida. Og Oslo er min by også. Jeg har bodd her siden 1997 og er glad i Oslo. Det er en slags moden kjærlighet, sier hun og løfter hodet.

I debutboka er det et fint kjærlighetsdikt til byen, som uttrykker glede og forelskelse, og får fram frihetsfølelsen mange opplever i Oslo.

Annonse i avisenLillegraven kom hit da hun var 18 år, og be-gynte å studere informasjon.

– Hvorfor ville du ikke studere litteratur?– Ja, det kan du si. Det er ikke lett å skulle

velge yrke når du er 18 år gammel. Jeg jobbet i blomsterbutikk etter skoletid da jeg gikk på videregående, og så en annonse i en avis jeg skulle pakke blomster i. Norges Markedshøy-skole, sto det. I dag er den integrert i BI. Den lå nederst på Grünerløkka. Jeg jobbet i NSB ved siden av studiene, men skrev diplomoppgave om informasjon i forlagsbransjen.

Og dermed ble det informasjonsjobb i Det Norske Samlaget.

– Det var fantastiske år for meg. Formende år. Jeg har nære og gode venner som jeg ikke ville hatt hvis jeg ikke hadde vært i Samlaget i de årene.

Hun jobbet der fra hun var 22–23 til hun var 29 år.

– Du debuterte som lyriker, mens jobben din var å promotere bøker, det var kanskje ikke bare lett?

– «Store stygge dikt» fikk så gode anmeldel-ser, og oppmerksomheten kom rekende på ei fjøl. Etter hvert ble det litt kleint å jobbe med informasjon. Det var også en tidkrevende, opp-slukende jobb. Alt sausa seg sammen til slutt.

Ruth fikk jobb i Samferdselsdepartementet, som taleskriver. Nå har hun halv jobb der, siden hun også har arbeidsstipend som forfatter.

– Jeg skriver ikke så mange taler etter at det ble ny statsråd, han skriver talene sine sjøl. Men jeg jobber med bakgrunnsstoff og med språkvask, blant annet.

– Skulle du helst vært forfatter på heltid?Hun drar litt på det. Snur hodet vekk og

– Det er ikke lett å skulle velge yrke når du er 18 år gammel.

– Jeg tror det er veldig vanlig å fortrenge en voldtekt. Kanskje var det enda vanligere før.


mumler om gode kolleger. Men på Bærums Verk står det et kontor som hun leier i et kon-torfellesskap, og der har hun nesten aldri tid til å være.

– Jeg flakser rundt og sliter med tidsklemma. Tvillingene er to år nå. Jeg lager lister over alt jeg må huske. Jo mindre kontroll jeg har, jo flere lister lager jeg.

Hun tar i smarttelefonen og kikker på alle listene.

– En liste over hva jeg må oppnå, over alt jeg må gjøre. Mannen min rister på hodet av lis-tene mine. Men jeg har alltid drevet med lister.

– Hva handlet listene om da du bodde hjem-me i Hardanger?

– Da lagde jeg liste over hvilke gutter som var kjekkest i klassen, sier hun og smiler.

Skyldfølelsen som kommerI debutboka «Store stygge dikt» (2005) kom-mer det fram en historie om en jente som døde av anoreksi. Hun heter Sara, og forfatteren

gremmer seg over å ha bedt henne over på vafler, og at hun på Saras bursdag vil spandere på henne på kafé.

– Vi gikk i samme klasse i barne- og ung-domsskolen. Skyldfølelsen kommer når noen rundt deg dør. Kunne du gjort mer, kunne du gjort noe annerledes?

Hun setter seg langt inn på stolen og ser trist ut.

– Er det noe spesielt du ønsker å få fram gjen-nom diktningen din?

– Jeg har ingen formålsparagraf, hvis det er det du mener. Men det var noen som sa at alle bøkene mine handler om kvinneliv, om levd liv. Både empati og godt språk er viktig i skri-

vingen. Mange av diktene i den nye boka skrev jeg først fort ned, men så filer jeg og endrer på språket i evigheter etterpå. Jeg har et klinisk blikk på språket, og er nokså perfeksjonistisk.

– Ville du skrevet annerledes hvis du hadde bodd i Hardanger, og ikke i Bærum?

– Nei, ikke nå. Landskapet og folkene i Har-danger er i meg. Jeg sier som Jon Fosse: Ein treng ikkje sjå fjord og fjell for å skriva om fjord og fjell.

– Du har sagt at du skriver for din egen del, men ville ikke gjort det uten at noen ville lese?

– Ja, jeg er enormt takknemlig for all re-sponsen jeg får. Etter Brageprisen får jeg langt flere henvendelser om oppdrag. Jeg føler mer enn før at jeg har lesere. Men i utgangspunktet skriver jeg for meg sjøl fordi prosessen gir meg så mye. Jeg er mest indrestyrt.

Ruth Lillegraven ser opp.– Men det er vel de fleste? •

– Jeg flakser rundt og sliter med tids-klemma.


TEKST BENTE THORESENILLUSTRASJON ELISABETH MOSENG

Språket har ikke ord for nyansene i misun-nelse, skriver den svenske psykologen og forfatteren Marta Cullberg Weston i boken «Avund och konkurrens. Känslor i vardagen.»

Misunnelse er en allmenngyldig følelse. Ofte kan den skjule seg bak ord som konkurranse og maktkamp.

– Vi mennesker har en tendens til å sam-menlikne oss med hverandre i forhold til status, enten det gjelder utseende, familie, økonomi eller bostedsadresse. Noen ganger føler vi oss ovenpå, andre ganger underlegne, og det er da misunnelsen får sjanse til å gripe tak i oss, skri-ver Cullberg Weston.

En dødssyndHos noen får misunnelsen et destruktivt overtak. Selve følelsen kan være vanskelig å få ordentlig tak i. Men den framstår som far-lig, enten man blir utsatt for den, eller selv er utpreget misunnelig. Misunnelse er tabu, den regnes som én av de syv dødssyndene.

Følelsen handler mindre om hva man selv savner, men mer om hva andre har. Kanskje

hadde man egentlig ikke ønsket å ha det slik som den man misunner, likevel gnager misun-nelsen. Kanskje fører den til at man føler seg underlegen. Noen takler det rett og slett ikke.

Det kan oppstå et eget misunnelsesbånd mellom den som er fanget i misunnelsens garn, og den som er i misunnelsens søkelys. Den mis-unneliges tanker kretser stadig om den man har et agg til. Den misunnelige kan bli helt fiksert på den andre.

Det er først og fremst personer i vår nærhet, kolleger, venner eller slektninger, som rammes av vår misunnelse. Personer som be-finner seg langt borte, på et helt annet plan, som for eksempel president Obama eller en verdenskjent artist, blir idyllisert i stedet.

Det diskré hatetSkjulte former for misunnelse er ikke uvanlig på arbeidsplassen eller i vennekretsen. En per-son kan motta anerkjennelse, men i rosen kan det ligge et nålestikk, som i realiteten fratar vedkommende status.

– Den som rammes av skjult misunnelse, føler seg ofte forvirret. Man møtes av vennlig-het, likevel føler man seg dårlig etterpå. Hvor-dan henger det i hop? spør Cullberg Weston i boken «Avund och konkurrens».

Hun forteller at psykologen Patricia Tudor-Sandahl har kalt det for «det diskré hatet». Det finnes bak ironi, sarkasme og forakt. Det hatet er så godt gjemt inne i deg at du ikke er klar over at det er der.

Gjør seg mindreAlle søsken har en eller annen grad av søsken-

sjalusi, hevder Cullberg Weston. Men alvorlig søskensjalusi, som foreldre har oversett eller ikke har klart å takle, kan gi seg varige utslag hos småsøsken som er blitt utsatt for store-søskens hat.

For noen fører slike barndomsopplevelser til at de gjør seg mindre enn de er, for å unngå å møte andres misunnelse. Å bli misunt kan oppleves som en slags straff og utstøting fra fellesskapet.

Sissel hadde det slik. Helt siden hun var liten hadde storesøsteren gått løs på henne med sin sjalusi. Hver gang Sissel opplevde i voksen alder at andre kvinner misunte henne, ble hun redd. Det vekket følelsen av å være utsatt, av at det var rett før noen kom til å gå fysisk løs på henne.

Misunnelse

Unngå at livet blir forgiftetMisunnelse kan sprekke som troll i solskinn hvis man slutter å være redd for den. Enten du utsettes for andres, eller selv kjenner et stikk av misunnelse, kan du lære deg å dempe dens giftige makt.

«I møte med en annens lykke eller framgang blir ens egne svakheter mye bitrere.»

(Arthur Schopenhauer)


Emma mistet pappaen sin da hun var fem år, og husket ham nesten ikke, samtidig som hun idealiserte ham. Emma hadde to eldre brødre som syntes hun var i veien. Hun måtte stenge av sine egne følelser. I voksen alder ble Emma framgangsrik på mange måter, men syntes aldri selv at hun var bra nok. Hun misunte vennin-ner som hadde pappaen sin i live, og som hadde gode relasjoner til menn. Selv hadde hun kort-varige, stormfulle forhold, gjerne til gifte menn. Først idealiserte hun dem, men så fant hun feil og svakheter som hun foraktet.

Etter hvert fikk Emma hjelp i samtaleterapi, og har i dag mann og barn, og misunner ikke lenger sine venninner.

Rakke ned på – Misunnelse kan legge seg som en tåke i vennskapsforhold, påpeker Cullberg Weston. En slik tåke fører til distanse.

Ofte strever den som sliter med misunnelse, med en idealisering av hva andre har oppnådd, og hvordan andre har det. Samtidig rakker de ned på den de misunner, og ønsker å påføre vedkommende skam.

Ikke rart at janteloven forsøkte å lære folk hvordan de skulle unngå å stikke seg fram, slik at de unngikk andres misunnelse. Janteloven var en form for beskyttelse, hevder Cullberg Weston. Men den var for en annen tid, en tid hvor barn lærte å ikke skryte av seg selv. I dag skal alle tvert om være selvhevdende. Cullberg

Weston sier det fører til livstilsstress.– Konkurransen bidrar til at vi ikke blir for-

nøyd med det vi har oppnådd, vi blir i stedet fanget i en prestasjons- og forbrukerspiral. Det finnes alltid noen som er mer vellykket, og da kan jo ikke jeg være glad for det jeg har opp-nådd. Det blir ikke bare statusstress, men også prestasjonsstress, skriver hun.

TakknemlighetNøkkelen til å bryte med konkurransen og misunnelsen er å øve opp takknemlighet for det man har. Prøv å slutte å sammenlikne deg med andre, og lær deg heller å sammenlikne deg med deg selv. Tenk grundig gjennom hva du kan gjøre for å utvikle deg og gi livet ditt større innhold, slik at du lettere kan bli stolt av hva du får til.

Kanskje du ikke blir så lett misunnelig på andre når du bryter ut av konkurransespiralen? Og hvis du rammes av andres giftighet, prøv å se på litt avstand hvor ynkelig misunnelsen deres er. Hvilke behov er det som skjuler seg bak dette menneskets misunnelse? Behovet for å bli sett? Lengselen etter å få anerkjennelse?

– Sannheten er at andres framgang har ingenting med meg å gjøre. Det tar ingenting fra meg. Å kjenne seg verdifull handler ikke om ytre ting, men om at man kjenner seg god nok som man er, skriver forfatteren, som råder alle til å gi sitt eget spesielle vesen en sjanse til å komme til uttrykk. Og heller beundre andre, unne dem framgang og et godt liv. •

Unngå at livet blir forgiftet«Misunnelse er den skygge som fram-gangen kaster.»

(Robert Lembke)

(KILDE: AVUND OCH KONKURRENS. KÄNSLOR I VARDAGEN. AV MARTA

CULLBERG WESTON. FORLAGET NATUR OCH KULTUR, 2010)


Fjern frontBildekunstneren Christopher Rådlund var blant norske styrker i Maymaneh i Afghanistan høsten 2012, for å lage kunstprosjektet «Fjern front». Bildene, litografi og malerier, er nå på utstilling på Akershus festning. Blant dem er oljemaleriet «Helikoptervrak, sovjetisk Mil-Mi 8, ved Camp Maymaneh». Christopher Rådlund er blitt tildelt medalje for sin innsats som offisiell krigskunstner. Utstillingen vises på Forsvarsmuseet, Akershus festning ut august.

Bildet


Jeg har ikke lyst til å gå i selskapet. Jeg gruer meg til small talk og til å skulle smile det meste av tiden. Kanskje jeg er litt sær. Og helt klart familiært belastet. Min mor gikk stadig i dek-ning.

De kommende linjene er noen spede forsøk på å vri og vrenge og tulle alvorlig med ordet selskapssyk. Jeg har ovenfor antydet syk av sel-skap. Den vanlige betydningen av et slikt ord er jo det motsatte: At vi ikke tåler så godt å være alene, og altså blir syke etter selskap.

Selvfølgelig vet jeg at jeg er selskapssyk i ordets vanlige forstand, i behov av mye kontakt. Jeg fikk det en gang for meg at om jeg skulle få gjort en større jobb, så burde jeg isolere meg i et vakkert og ensomt rom på en skrint befol-ket italiensk øy. Jeg ville ikke bli forurenset av menneskene. Det tok ikke mange dagene før det gikk meget dårlig. Det var nærmest fascine-rende å merke hvordan jeg ble drenert, for lyst, kraft og vitalitet. Det krympet og døde. Mer og mer av tiden gikk med til å melde hjem, og etter ganske få dager avbrøt jeg hele prosjektet om splendid isolation. Jeg hadde tatt grundig feil av meg selv. Jeg var selvfølgelig meget takknemlig for at det var noen å dra hjem til.

Ved å velge vekk de andre, mistet jeg meg selv.

En slik ordlek om selskapspsyken er alvor-lig ment da den peker på en kjernekonflikt: Hvordan balanserer vi alene-sammen? Jeg er ikke sikker på om vi gjør dette så godt nå. Det er et voldsomt fokus på jeg, og mindre på vi. En sterk ideologisk representant i dag er populærpsykologien. Den selger selvrealise-ring og ferder innover. Det ligger faktisk mye ubrukt psykisk helse i å interessere seg mer for

andre. En av pop-psykologiens heteste varer er nå mindfulness. Det er helt sikkert ok i de fleste sammenhenger. Men hva med other- mindedness.

Jeg-følelsen er uløselig knyttet til vi-følelsen. Selvutvikling foregår i overveiende grad via andre. Min selvforståelse utvikles gjennom hvordan du forstår meg. Personligheten utvi-kles ved at noen tenker og føler om oss. Sped-barnskroppen beveger seg omkring i verden, den støter på mennesker og erfaringer, og slik kommer verden inn i sinnet. Barnet finner seg selv igjen i foreldrenes ansikter og omtanke, og gjennom det vokser det mentalt. Filosofen Descartes skrev at «jeg tenker, derfor er jeg». Men utviklingspsykologisk er vi nok nærmere realitetene om vi omformulerte til «jeg er, fordi du tenker på meg».

I boken Polarities of Experience fra 2008 skri-ver psykologen Sidney J. Blatt om hvordan den grunnleggende utviklingspsykologiske utfor-dringen for personligheten er å finne balansen nettopp mellom en sunn evne til alene – self-definition – og sammen – relatedness. Dette er like selvfølgelig som komplisert. Et modent selv utvikles best med nærende nok mellommen-neskelige forhold, slik modne og gjensidige forhold vanskelig utvikles ved fraværet av et sammenhengende selv. Hvordan dette spiller sammen, definerer personen gjennom livet.

En god amerikansk kollega, Jon G. Allen, har fulgt Blatts grunnleggende modell bakover i idéhistorien. Og han viser til at filosofen Imma-nuel Kants to grunnleggende moralske krefter, kjærlighet og respekt, kan leses som andre be-greper for samme balanse. Kjærligheten hand-ler om den modne fellesskapsfølelsen, sammen,

slik respekten viser til at vi kan se hverandre som atskilte, alene, og at jeg respekterer deg som en annen.

Og vi kan gjøre selvskapspsyken til et his-torisk faglig tema. Sigmund Freud er en av det moderne menneskets store biografer. Han skrev pioneraktig i en epoke hvor man var i ferd med å gjøre seg fri fra Gud. I denne Wie-nermoderniteten overdrev man kanskje det nye menneskets selvstendighet. Freud beskrev det lille barnet nærmest som om det var en selvtil-strekkelig driftsmaskin, med et rikt fantasiliv. Når fantasier kolliderte med realiteter, kunne det oppstå indre konflikter. Det freudske bar-net utvikles mest innenfra og ut. En slik for-ståelse er akterutseilt. Gjennom hundre år har det freudske enestående barnet modnet til å bli mer avhengig. Jo nærmere vi kommer vår egen tid, desto tydeligere er det at vel så mye utenfra og inn.

I psykologifaget skjer det altså en faglig modning fra en enpersonspsykologi til en to-personerspsykologi. Det som skjer i mennesker, speiler i stor grad hva som skjer mellom men-nesker. Er da store deler av pop-psykologien akterutseilt, i naiv tro på splendid isolation og i grandios benektelse av våre grunnleggende avhengigheter av andre? Faren ved å skulle reise innover i seg selv er at det raskt kan minne om min italienske utflukt. Man kan komme tom-hendt tilbake. •

Selskapssyk

FOTO

: BER

IT RO

ALD

/SC

AN

PIX

Finn Skårderud

Min selvforståelse ut-vikles gjennom hvordan du forstår meg.


Sørgelig perspektivSanne Mathiassen debu-terte med ungdomsromanen «Dagene før mai» for fire år siden og har gått på forfat-terutdanning. En ung jente er fortellerstemmen i denne triste romanen om å miste mor i selvmord. Den er tidvis godt skrevet, men kunne vært tet-

tere og kortere. Handlingen er lagt til Nord-Norge. Jenta er 16 år, storesøster og forsøker å takle morens død samtidig som hun tar ansvar. BT

Bare en time tilSanne MathiassenCappelen Damm 2014

Kunne vært verreDet er ikke mer merkelig å gå til en terapeut når en har «vondt i livet», enn å gå til tannlege med tannpine, slås det fast i denne boka, som handler om kunnskap om lykke, basert på forskning. Forfatteren er professor i

psykologi, og boka er lett tilgjengelig. Lykke oppnås gjennom å finne mening, ikke gjennom velstand, står det. Noen av øvelsene i boka har mange lest før, som å skrive ned tre ting man er takknemlig for. Men å øve på hva som kunne vært verre, er det flere som har hatt nytte av. BT

Bli lykkeligere, enkle øvelser for et bedre livEspen RøysambKagge forlag 2013

God hjelp for foreldreDet viktigste budskapet i denne boken burde være pensum på alle lærerut-danninger: Det er ikke noe galt med et høysensitivt barn. Foreldre som kanskje ikke vet hva høysensitivitet er, kan nok få mange aha-opplevelser og

bli mye bedre rustet til å hjelpe barna til å ta seg fram i hverdagen, med denne boken. Forfatteren og forskeren Elaine N. Aaron skriver lettfattelig om et komplisert, men svært viktig tema. CTP

Særlig sensitive barnElaine N. AaronCappelen Damm 2014

BØKER

TEKST CATHRINE TH PAULSENFOTO MONICA LARSEN

I likhet med hovedpersonen i «Si at vi har hele dagen», er forfatteren Anne Kyong Sook Øfsti adoptert fra Korea. Hovedpersonen Rebekka er psykolog, forfatteren er familie-terapeut. Etter søsterens død reiser Rebekka til Korea for å finne adoptivsøsterens mor og fortelle at hun er død. Hun gjør det ikke for å finne sin egen mor. Eller kanskje derfor også.

– Mange egne tanker og erfaringer er vevd inn i boken, men jeg har ikke foretatt den reisen, ikke på den måten, forteller Øfsti. Boken er hennes debut som romanforfatter.

To jeg-personerBoken er skrevet med to jeg-personer.

Hovedpersonen Rebekka bor i Norge og reiser til Korea. Den andre hovedpersonen I-Sook bor i Korea og treffer Rebekka. I-Sook måtte adoptere bort barnet sitt og gikk nær-mest under av det etterpå. Etter over tretti år kan hun fremdeles ikke snakke om det.

– Jeg ville ta opp den erfaringen. Hvordan er det å ha gitt fra seg et barn, hvordan er det å leve med den erfaringen? Dette skrives det lite om, sier Øfsti.

I-Sook har navnet delvis felles med forfat-teren.

– Kyong Sook, som jeg heter, betyr ren glede, så I-Sook betyr noe med glede, for-teller Øfsti.

– Jeg hadde lyst til å knytte denne per-sonen til meg, det var også en måte å gjøre henne levende på.

Kultur

Sorgen og langsomheten


Annenrangs borgerØfsti og hovedpersonen er blant mange hundre tusen barn som ble adoptert til andre land fra Korea fra 1960-årene og framover. Årsaken var først og fremst at å ha barn utenfor ekte-skap eller være enslig mor, var umulig i Korea, mener Øfsti.

– Korea har en autoritær kultur. Det var ikke nød og fattigdom som gjorde at så mange barn ble overlatt til barnehjem og adopsjon. Kvinnen som måtte legge fra seg barnet sitt på en trapp, hadde ikke noe valg, likevel var det stor skam. Det er fortsatt skamfullt å få barn utenfor ekte-skap, selv om man ser en utvikling nå mot mer velferdsgoder for enslige mødre.

Veldig mange reiser til Korea i dag for å se landet de kom fra.

– Man ble «eksportert» som en annenrangs

borger. Mange ble annenrangs borger i det lan-det de kom til også, sier Øfsti.

Komfortkvinnene«Si at vi har hele dagen» inneholder mange kvinneskjebner. Øfsti skriver også om jentene og kvinnene som ble bortført av japanerne under krigen og brukt som «komfortkvin-ner». Opptil 200 000 kvinner fra flere land ble

fanget og satt i bordeller for japanske solda-ter. Da de kom hjem etter krigen, ble de ikke tatt godt imot. Tvert imot, mange måtte som I-Sooks slektning leve resten av livet fattig og utstøtt. Japan har gitt kvinnene en formell unn-skyldning for sju år siden, men aldri gitt noen økonomisk kompensasjon. Nå hevder mange japanere også at bortføringene ikke fant sted.

– Snart er alle de kvinnene døde. Da de kom tilbake, var de «infisert» av japanerne, og de ble utstøtt av samfunnet. Men i de siste årene har det vært en bevegelse som har bygget hus til dem, sier Øfsti.

– Ligner historien litt på situasjonen for undertrykte kvinner i Asia i dag?

– Historien har en viss parallell med voldtekt og overgrep mot kvinner overalt. Å si at man har opplevd voldtekt, er fremdeles skamfullt. Iste-denfor å bygges opp og hjelpe marginaliseres kvinner etter slike opplevelser. Og i stedet for å reise seg opp og forsvare seg, lukker kvinner seg inne.

– Hva kan vi gjøre?– Jeg peker på hva som skjer. Lyter er gjerne

skamfullt i seg selv, men noen må bryte tabuet, så man ikke blir dobbelt traumatisert av slike opplevelser. Dette sitter dypt i kulturen, i alle kulturer, sier Øfsti.

Uviss sluttRomanen slutter med at Rebekka finner ut hvem som kanskje var søsterens mor, en kvinne som er borte nå. I-Sook klarer å fortelle datteren sin om barnet som ble adoptert bort. I epilogen får Rebekka tegninger i posten fra I-Sook, en epilog som man kan lese på ulike måter, og som i alle fall viser at I-Sook hadde et barn som hun tenker på. Den er litt uutgrunnelig.

– Jeg ville ikke bare lage en happy ending, og heller ikke etterlate et åpent hull, sier Øfsti.

– Det forløsende her er at I-Sook og Rebekka har tatt tak i tabuet og gått så langt de har kun-net. Hvis det ikke var en eneste lapp eller noe fra moren, er det ingenting å finne. Men å gå inn i historien og forske gir en type ro. Ut av den lammende sorgen kan det også komme ro. Boken er en påminnelse om sorgen og langsom-heten. Så vil jeg vise at man kan våkne opp til en relasjon igjen, at man kan orientere seg mot dem som lever. •

– Adopsjon av barn er å få et barn. Men noen har mistet det barnet også, sier Anne Kyong Sook Øfsti, som har skrevet roman om å finne tilbake på godt og ondt.

PARALLELLER: – Mine tanker og erfaringer er vevd inn i boken, men jeg har ikke foretatt den reisen, ikke på den måten, forteller Anne Kyong Sook Øfsti.

og langsomheten– Kvinnen som måtte legge fra seg barnet sitt på en trapp hadde ikke noe valg, likevel var det stor skam.


Kultur

TEKST BENTE BOLSTAD

Fiskeværet Stamsund i Lofoten, en mørklagt sal i et gammelt forsamlingshus: På sceneveg-gen flimrer bilder. Først ser vi et vindu med hvite karmer på en rød vegg. En fugl flyr ut

under mønet, og vips så skifter bildet, og vi er i et gatekryss, hvor biler kommer og går.

En mann og en kvinne går rundt på scenen og rører ved noen stokker. Det er de to som driver bildene framover, ved hjelp av et sinnrikt og innøvd system.

På neste bilde ser vi en grusvei, snøen smel-ter på veien. De tre filmsnuttene skifter fram og tilbake.

Hver forsommer arrangeres Stamsund Tea-terfestival, med besøkende fra hele verden. I år var stykket «Vassing i Vestfjorden» en av at-traksjonene. De tre som har utviklet stykket, er skuespillerne Runar Bruteig Olsen, Anita Bjørkli og Øystein Reksten Sanne. Psykisk helse besøkte Stamsund under prøvene til festivalen.

Uten flotte fjell og fjorderStykket baserer seg på bilder fra 37 tilfeldig valgte steder i Stamsund. De tre skuespil-lerne ønsker å la lofotværingene bli kjent med

Lofoten med nye øyne– Vi legger gjerne til rette for det uforutsette, overraskelser eller konflikter gjennom teaterstykkene våre, sier leder for Stamsund Teaterfestival Thorbjørn Gabrielsen. I opp setningen «Vassing i Vestfjorden» utfordres publikum til å se sine omgivelser på en ny måte.

FOTO

: ØY

ST

EIN R

EKS

TEN

SA

NN

E


Stamsund på en ny måte. – Jeg har bodd her siden 1999, likevel har jeg

nå fått se steder jeg ikke har sett før, sier Øystein Reksten Sanne.

Her er ingen flotte fjell og fjorder, men gjer-der, postkasser, byggeplasser og bakhager.

Runar Bruteig Olsen vil gi lokalsamfun-net tilbake det de har med et nytt blikk. Anita Bjørkli ønsker å bevisstgjøre folk på det de om-gir seg med.

Fra Chicago til StamsundLydene er like viktige i denne oppsetningen, som er basert på et stykke av den amerikanske komponisten John Cage. «A Dip in the Lake» er en musikkcollage om Chicago.

Fuglesangen endres etter at et boligområde ble regulert. Ei industrivifte suser i bakgrun-nen, en bil ruser motoren.

Runar Bruteig Olsen og Anita Bjørkli har satt opp stykket to ganger før, i Bergen og i Vilnius i Litauen. Hver gang har stykket vært tilpasset det stedet de spiller på. I Vilnius så de ingen turiststeder, men ble likevel kjent med byen. I Stamsund er det ikke et eneste rorbu-bilde, og lite postkortbilder.

– Men det er vakkert likevel, sier Runar Bru-teig Olsen.

– Og intimt, sier Øystein Reksten Sanne.

Ønsker ikke å tolkeDe tre opplever teatrets styrke som det å se ting på en ny måte.

John Cage utviklet en tilfeldighetsmetodikk, som benyttes også i dette stykket. De 37 stedene som er filmet, er valgt matematisk etter opp-

lysninger fra karttjenesten og andre opplysnin-ger fra Statistisk sentralbyrå. Skuespillerne har ikke påvirket valg av steder.

– Vi presenterer ingen moral, ingen på-stander, ingen løsninger, sier Øystein Reksten Sanne.

– Ting er som de er, sier Anita Bjørkli.– Eller i hvert fall arbeider vi for å nå dit. Vi

ønsker å påføre publikum minst mulig tolknin-ger, sier Runar Bruteig Olsen.

Han forteller at mange blir overrasket når de ser stykket, og deretter lytter og suger til seg inntrykk. Flere vil gjerne komme opp på sce-nen og trykke på stokkene som bringer fram bildene.

Gamle orgelpiperHvert sted Bruteig Olsen og Bjørkli kommer til med stykket, samarbeider de med lokale krefter. Øystein Reksten Sanne er skuespiller i Teater Nor. Han bor i Stamsund og er sam-arbeidspartner her.

Helt tilfeldig kom de over et gammelt orgel som skulle kastes. De fant at orgelpipene var godt egnet til sceneinstallasjonen.

Stykket er tilsynelatende abstrakt og basert på hva som skjer inni hodet på dem som ser stykket. Men sceneeffektene, for eksempel

orgelpipene med påmonterte knapper til å trykke fram bilder, er veldig konkrete. Styk-ket har heller ikke noe fast tema og kan dras i mange retninger.

14 år med moderne teaterStamsund har med sine 1400 innbyggere tre teatre: Teater Nor, Figurteateret i Nordland og Eilertsen & Granados Teaterkompani. Kunstnerisk leder for teaterfestivalen og leder for Teater Nor, Thorbjørn Gabrielsen, forteller om et miljø som har utviklet seg over mange år. Mennesker som ønsket å jobbe med teater og bo i Lofoten, samlet seg i Stamsund. Den første internasjonale festivalen kom i stand for 14 år siden.

Thorbjørn Gabrielsen forteller om det mo-derne samfunnsorienterte som møter det tra-disjonelle fiskeværet, om to ytterpunkter som kommer sammen.

– Jeg opplever at vi lykkes, festivalen er en av Norges største scenekunstfestivaler, og de som bor her, deltar og synes det er gøy, sier han. •

KJENTE OMGIVELSER: Fra bilder som brukes i oppsetningen av «Vassing i Vestfjorden».

ULIKE VERSJONER: Runar Bruteig Olsen (til venstre) og Anita Bjørkli fra Bergen har satt opp versjoner av dette stykket flere steder. I Stamsund samarbeider de med Øystein Reksten Sanne.

– Vi ønsker å påføre publikum minst mulig tolkninger.

Stamsund TeaterfestivalArrangeres i mai/juni hvert år. Årets festi-val var den 14. Festivalen ønsker å være en plattform for det utprøvende. Den trekker inn lokale krefter, og inviterer teaterfolk fra hele verden. I Stamsundsamtalen på Skjærbrygga kan publikum diskutere det de har sett. Festivalen har også et tilbud for barn.

FOTO

: AN

ITA B

JØR

KLI


Bøker

TEKST BENTE THORESENFOTO MONICA LARSEN

Grethe Nordhelle åpner døren til huset på Bygdøy, der hun har kontor i underetasjen. Utenfor huset er det en nydelig blomsterhage, der hun oppfordrer klienter til å gå og kikke.

Nordhelle var advokat før hun ble psykolog, og har skrevet sju fagbøker. Én av dem handler om manipulasjon, og er trykt opp i fem opplag.

– Jeg får ofte henvendelser fra personer som opplever å bli manipulert av andre, sier Nord-helle.

Nå har hun sammen med sin makker, indiske Ujagar S. Sakhi, skrevet «Angstens røtter. Eksistensiell forståelse og mestring.»

– Jeg skiller meg fra mange psykologer ved at jeg er opptatt av at mennesket også er et ånde-lig vesen. Jeg ønsker å ta imot hele mennesket. Åndelighet står over religioner, og betyr at vi erkjenner at det er en lovmessighet i naturen, og ser mennesket som en del av naturen, sier Nordhelle.

Grensesetting– Hvis du er en person som stadig kommer i kontakt med mennesker som manipulerer deg, bør du se på deg selv: Er du en som sliter med å sette grenser? Mangler du selvrespekt? Hvis vi lar oss forstyrre av andre som kan opp-leves som plagsomme, og mangler balanse i

livet, kjenner vi uro som er en eksistensiell angst, dersom vi lytter til vårt indre. Angsten er en veiviser, den forteller oss at noe er galt, sier hun.

– Hva er forskjell på angst og frykt?– Frykt er et instinkt, det er redsel for kon-

krete farer. Hvis du står på kanten av et stup, kjenner du frykt. Men hvis du sitter hjemme i sofaen og er fanget i skremmende tanker, da er det angst, når tankene er bekymringer og ikke virkelighet. Du må forstå forskjellen og prøve å finne ut hvorfor du plages med angst.

– Dere skriver at angst er normalt?– Ja, men det er plagsomt. For å kunne om-

gjøre angst til noe positivt må man forstå den og gå inn i en langsom prosess med selvrea-lisering.

Boka tar opp at mennesker trenger ro og harmoni for å komme i kontakt med seg selv, men at man i dag lever slik at man fjerner seg fra det «tomrom» som må til for å komme i kontakt med sitt innerste vesen.

– Stress er blitt en livsstil for mange. For å leve i harmoni må man kunne vende blikket innover, og for å få til det må man sette av tid.

Trygghet en forutsetningNordhelle understreker at tillit er grunnleg-gende for å unngå et liv preget av angst.

– Du må tro på noe. Et menneske, eller en skaperkraft, eller samfunnet. Tillit gir tro, og tro

gir beskyttelse og demper angst. Prøv å unngå å bekymre deg for framtida, og lev i nuet.

– Hva menes med selvrealisering?– Noen sier det er egoistisk, men den

virkelige selvrealiseringen er det motsatte. Ved å bruke tid til å bli kjent med deg selv, vil du forstå at din søken etter harmoni handler om å gjøre noe for fellesskapet.

Skap stillhet, vær nærværende i deg selv, bruk tid. Det tar tid å finne fram til essensen i seg selv, sier Nordhelle.

Når vi begynner å vende blikket innover, får vi først kontakt med det Nordhelle kaller «indre forstyrrelser».

– Det er ubehagelig. Det kan være vonde minner eller ting som ligger i ubevisstheten. Det er dette vi løper vekk fra, som vi ikke orker å bli konfrontert med. Det er skummelt å være i alt ubehaget, men etter hvert blir det mer og mer ro og stillhet. Det er da vi virkelig begynner å få kontakt med vårt innerste vesen.

Unik vei– Når du tør å bli deg selv, har du en unik

– Angst en viktig veiviser– Angsten kommer når man er ute av kurs. Hvis man prøver å kopiere andre framfor å finne fram til essensen i seg selv, kan man få angstproblemer, sier psykolog og forfatter Grethe Nordhelle (62).

– Skap stillhet, vær nærværende i deg selv, bruk tid.


vei å gå. Da opphører konkurransen med andre og misunnelsen mot andre. Angsten og depresjonen har kanskje vist deg at du mangler mening i tilværelsen. Du bør bruke dine unike talenter og ressurser slik at de blir til nytte for fellesskapet. Noen maler bilder, andre gjør frivillig arbeid. Jo mer du gir, jo mer får du tilbake. Men hvis du ikke har tydelige grenser, kan du møte mennes-ker som sluker deg. Da blir du utbrent. Det gjelder på jobben også. Du må sette grenser for den sjefen som bare tar og tar, ellers blir du syk. Ta i bruk deg selv på en bevisst måte, sier Nordhelle.

Selvkontakt gir ro, sier hun. Gjennom den indre stillheten får man gradvis mer kontakt med det åndelige.

– Noen får en dyp forståelse av det men-neskelige. Andre tror på en gud. Du trenger ikke sette ord på hva det er. Jo nærmere du kommer deg selv, jo større ro oppnår du. Mange bruker naturen for å oppnå ro, eller musikk, eller bildekunst. •

– Forstå deg selvGrethe Nordhelle har følgende råd:1 Forstå angsten: Tør å se på hva det er som er så skremmende. Se forskjell på frykt for konkrete ting, og angst som er skapt av tanker.2 Tren på å holde på med menings-fylte oppgaver. Hjelp deg selv ved å hjelpe andre.3 Fokuser innover: Konsentrer deg om en blomst eller et lys, og steng den materielle verden ute. Tør å ta imot indre bilder som kommer, ikke blokker dem.4 Skap beskyttelse. Ikke snakk om angst, men bli opptatt av noe du har tillit til. Angst skaper isolasjon, den må trosses.

OPPNÅ HARMONI: – Selvkontakt gir ro, sier Grethe Nordhelle, som nå har skrevet bok om angst.

ANMELDT

Bak selvhjelpenSelvhjelp er noe mer enn et trekk ved vår vestlige moderne kultur, skal vi tro Ole Jacob Madsen. Det er nå så institusjonalisert – Selvhjelp Norge står til og med på statsbudsjettet – at vi kanskje ikke stiller spørsmål ved det. Det gjør altså Ole Jacob Madsen, som nylig har utgitt «Det er innover vi må gå», en svært kritisk gjennomgang av selv-hjelp sett i et samfunnsmessig perspektiv. Tittelen er hentet fra en bok om mindfullness, én av de seks metodene Madsen undersøker systematisk. Mindfullness er ellers den metoden som får best skussmål i denne kritiske gjennomgangen av selv-hjelp og selvhjelpslitteratur.

Forfatteren underviser i kultur- og samfunns-psykologi, og det kan virke som om han egentlig ikke tror på selvhjelp i starten av boken. Selvhjelps-bøker er milliardindustri, som han påpeker, og den står ofte i veien for at vi gjør noe med det egentlige problemet, nemlig vårt samfunn som får oss til å føle at vi må forandre oss grunnleggende for å mestre livet.

Etter hvert kommer det fram at det er mangelen på dokumentert effekt som er hovedinnvendingen. Særlig nevrolingvistisk programmering (NLP) får gjennomgå, han kaller den pseudovitenskap og sammenligner med rent lureri.

Det mest fascinerende med gjennomgangen av selvhjelpsmetoder er ikke slaktet av NLP, men linjene Madsen trekker til samfunnet ellers, med ideologi, politikk og næringsliv som bakteppe. Noen former for selvhjelp virker faktisk for mange, Madsen underslår ikke det. Men selvhjelpskultu-ren fordrer at man mer eller mindre aksepterer at man selv er ansvarlig for å bedre sin psykiske helse, mener han, uansett hvor mye stress og frustrasjon samfunnet, jobben eller familien påfører deg. Den samlede lærdommen av selvhjelpskulturen lar seg oppsummere nettopp i bokens tittel, ifølge Mad-sen, at det er innover vi må gå, mens vårt samfunns problemer altså bedre kan løses hvis vi går utover og glemmer oss selv en stund.

Det er selvfølgelig betimelig å stille disse spørs-målene, og nyttig å se industrien som skapes av at tilstrekkelig mange sliter med dårlige selvbilder og manglende kontroll over følelsene. Men poenget er kanskje litt for tydelig litt for ofte her.

Cathrine Th Paulsen

Det er innover vi må gåEn kulturpsykologisk studie av selvhjelpOle Jacob MadsenUniversitetsforlaget 2014


Skriv kort, helst ikke mer enn 3000 tegn inkludert mellomrom. Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte innleggene. Send helst på epost til: [email protected] eller i posten til: Psykisk helse, postboks 817 Sentrum, 0104 Oslo

Personvern og menneske-rettigheter bør veie tyngst

LeserbrevILLU

ST

RA

SJO

N: S

HU

TT

ERS

TOC

K

Helsepolitikk bør ikke veie tyngre enn personvern, selv-

bestemmelse og menneskerettigheter. Hvis forslaget til ny pasientjournallov og ny helse-registerlov blir vedtatt, vil det svekke tilliten til helsetjenesten og den helsehjelp som ytes.

Jeg er som psykiater Finn Skårderud, lege Britt Lagerholdt Smith, Helsetilsynet, FFO, Men-tal Helse og mange flere bekymret for forslaget til ny pasientjournallov og ny helseregisterlov. – Vi skal ha streng styring, sier helseminister Bent Høie. Jeg tror ikke på ham. Datasystemene takler det ikke. Verken regjering eller storting tar grunnleggende personvernhensyn hvis nye helselover vedtas. Da tar de hensyn til forsker-nes, registrenes og ulike samfunnsmessige behov. Videre sier Høie: – Alle som får tilgang til opplysningene, har taushetsplikt! Det arbeider mange hundre tusen i helsesektoren, alle har taushetsplikt. – Og så?

Mange pasienter vil med stor sannsynlig-het kjenne på usikkerhet og lure på hva som registreres av ulike helseopplysninger, hvor disse registreres, og hvem som har tilgang til opplysningene. Dette kan medføre at pasien-ten som trenger helsehjelp, inklusiv psykiatrisk helsehjelp, ikke oppsøker slik hjelp fordi ved-kommende er redd for at sensitive helseopp-lysninger kommer i hende på personer man ikke ønsker skal ha disse.

Innen psykiatrien er diagnosene beskrivende for en tilstand. De er langt ifra eksakte, og det gjøres feildiagnostiseringer. Disse diagnosene kan fort bli vonde merkelapper, og spesielt hvis de i tillegg er feil.

Min psykiatriske del av pasientjournal (også

kalt behandlingsrettet helseregister) er sperret. Jeg velger nå å motta slik hjelp hos en privat-praktiserende psykiater. Det er fordi tilgangs-styring, tilgangskontroll, internkontroll (sjekk av loggene) er for dårlig. Allerede i dag har altfor mange tilgang til alt for mye. DIPS’ data-system ivaretar heller ikke pasientens rett til å få sperret notat fra den fortrolige terapeutiske samtalen på en tilfredsstillende måte. Selv om jeg fikk medhold hos Helsetilsynet og Helsedi-rektoratet i min rett til å få sperret nåværende og fremtidige journalnotater fra min psykiater, taklet DIPS-systemet det ikke, og IKT-senteret måtte ty til kreative tidkrevende løsninger.

EU skjerper kravene til samtykke. Derfor bør blant annet opprettelse av nye sentrale helse-registre, uten samtykke fra de registrerte, ikke kunne etableres ved forskrift fastsatt av Kon-gen i statsråd som foreslått, men bør videreføres som i dag, da det kreves lovhjemmel for å eta-blere hvert enkelt register. Dette sikrer demo-krati og best mulig ivaretakelse av personvernet, og er i tråd med forslag fra EU. At befolkningen ikke har engasjert seg i dette, forundrer meg.

Målfrid J Frahm JensenErfaringskonsulent Stavanger

universitetssjukehus Psykiatrisk divisjon

DEBATT


Personvern og menneske-rettigheter bør veie tyngst

Det er gitt meg en gave Dine tanker har holdt deg våken gjennom natten.Du sover nå, men drømmene vil ikke gi deg fred. Idet en lang natts ferd går mot dag,vil jeg vekke deg opp og vise deg morgenstjernen. Når du våkner, begynner en lang dags ferd mot natt.Du har en lang vei å gå, men jeg vil gå den sammen med deg. Jeg vil holde deg oppe og være din støttenår veien blir deg for lang. Jeg vil gå den andre mila med deg. Det er gitt meg en gave at jeg skal få bære ditt håp i mitt hjertenår du ikke lenger har noe håp for morgendagen.

Jarl Jostein Brosstad

You can be whoever you want – even yourselfJeg ønsker meg et kraniebrudd.For da ville jeg bli tatt på alvor.I stedet for er jeg mikrofonstativ for alle som forteller at de forstår og sier at jeg er fantastisk.Og at jeg burde forstå at jeg er fantastisk.Men jeg trenger at de forstår at jeg bare vil være meg.

Mai Britt Hausland

Psykososiale faktorerDet er faktisk ikke forbudt å drive et foretak i grøfta, kom det tørt fra advokaten. Han møtte blikkene til 11 ansatte som alle satt med hvert sitt oppsigelsesbrev i hendene. Avdelingen var bestemt avviklet, og alle var nå sagt opp.

Avdelingens omsetning hadde falt fra 70 millioner til like under 30 millioner på få år. Avdelingen hadde således ikke levert i samsvar med forventningene til eierne. Underskudd i millionklassen var år etter år blitt dekket med overføringer fra andre avdelinger.

Ledelsen forklarte den negative utviklingen med forhold i markedet. Ansatte innvendte og påpekte det faktum at noen konkurrenter hadde vist positiv utvikling i samme periode, i det samme markedet.

Det vanket ingen sluttpakker, og en av de eldste så nå at hennes AFP røyk med noen få ukers margin. Et humant trekk, fra et ellers kapital-sterkt foretak, kunne løst dette enkelt for damen som snart fylte 62 år.

Nok en gang satt vi med et inntrykk av at selve mennesket i orga-nisasjonen var av underordnet betydning. Et sentralt spørsmål meldte sin berettigelse: Var det manglende fokus på psykososiale faktorer som felte arbeidsplassen?

Avdelingen var på 11 personer. Forut for dette hadde vi over tid blitt nedbemannet fra 18 ansatte. Men gjennom bedriftens eksistens, på vel 14 år, hadde mer enn 50 ansatte sluttet. Konfliktnivået hadde vært høyt og sykefraværet likeså.

Folkehelseinstituttet sier at sykefravær knyttet til psykisk sykdom underrapporteres. Likevel antar man at hver 5. fraværsdag skyldes psykososiale forhold på arbeidsplassene. Legene har krav om å holde befolkningen frisk. De vil i størst mulig grad ha pasienten i arbeid, og statistikken forteller at langt sykefravær gjør mennesker enda sykere.

Men hva gjør man når selve arbeidsplassen er problemet? På lege-krakker rundt omkring sitter det doktorer og stiller diagnoser. Hver for seg. Hvilke muligheter har disse for å skaffe seg overblikk over et mulig farlig arbeidsmiljø? Brudd på armer og bein blir til statistikk med lett håndterlig konsekvens for arbeidslivet. Det samme gjelder ikke for skader påført av spisse albuer.

I det offentlige ringer det nemlig ingen varselklokke når en arbeids-plass, via et dårlig arbeidsmiljø, rekrutterer til sykefravær og uførhet. Det er kanskje på tide at arbeidslivet sertifiseres også ut fra psykososiale faktorer.

Bjarte Gjone

Du forventet det umulige av megog fikk detjeg ga merenn jeg har

Nå er det mine diktdet må handle om

Mine stjerner

Det trøster megat noen dør

yngre enn deg

Det er ikke skadefryddet er fordijeg øyneren sammenheng

De må skulle et steddet må være noede skal gjøre

Du er ikke alene

I Universet eren million årlite

På jorda ersekstisju året liv.

Jeg trenger bare ålytte tildet jeg selv sier.

Ha tillit til detsvarene er i megJeg må holde dette fokusetog ikke komme for nærde svarte hullenestyre unnaFør kraften blir for sterk.

Liselotte Steinwender


Ungdom trenger psyko-motorisk fysioterapi. Den er fraværende både i skolehelse-tjenesten og i barne- og ung-domspsykiatriske sentre.

I de fleste ungdomsblader vises og skrives det om «figurkroppen», den ytre kroppen med dets utseende og overflate. Den opplevende kroppen derimot viskes ut, den som er sen-trum for erfaring og informasjon om følelser, fantasier og tanker. Oppblåste ufunksjonelle biceps-muskler, en hard «six pack», spente lår og rumpe egner seg lite for å snakke om van-skelige situasjoner, tanker og følelser av en mer eksistensiell karakter.

Det er ikke nok å ha glede av være i aktivitet og bruke sin kropp, når fokuset blir å mime et stereotypt bilde av hvordan kroppen ønskes å bli sett på av de andre. Kroppen er ikke lenger et sentrum for å oppleve seg selv og omgivel-sene. Målet er blitt at de andre skal bli fornøyde. De unge står i fare for en «no-body-tilstand», kroppens signaler gis ikke følelsesmessig me-ning. Det oppstår en splitting mellom kropp og sjel og en fremmedgjøring hvor sykdom kan oppstå.

Nyere forskning viser at hjernen ikke skiller mellom kropp og sinn, og det er stor enighet blant vitenskapsfolk og filosofer om at de ikke

lenger anerkjenner et skil-le mellom kropp og sjel. Samtidig vet vi at unge med psykiske vansker oppsøker helsevesenet gjennom sine somatiske plager, og at det er stort sammenfall av psykiske og fysiske plager. Skole-vegring starter også gjerne med fravær på grunn av opplevde fysiske plager.

Psykomotorisk fysio-

terapi er en offentlig godkjent behandlings-form, som forener den gjensidige sammen-hengen mellom psykiske og fysiske symptomer. Pust og spenningstilstander i muskulaturen endrer seg i forhold til hvordan vi har det. Indre konflikter, stress, traumatiske opplevelser og vedvarende livsbelastninger virker inn på vår kropp og kan gi seg utslag i smertetilstander i muskler, skjelett, sener, mage, hode og plager i det autonome nervesystemet. Økt kontakt mellom kroppslige reaksjoner, følelser, tanker og forestillinger gir en god forutsetning for å fremme identitet, selvstendighet og god helse som ungdommer over mange tiår har kjent gode resultater av.

Fysioterapi i psykisk helsevern bør ved-tas som en «skal-tjeneste» på statlig nivå. Det er den ikke i dag, og alle omorganiseringer i psykisk helsevern og tilsvarende pålegg om å spare har resultert i at svært mange spesialiserte

fysioterapeuter i psykisk helsevern for barn og unge er blitt overtallige. I Oslo er det for ek-sempel ingen fysioterapeuter som jobber i BUP, barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker eller døgnavdelinger. På 90-tallet var det fire, men behovene er ikke blitt mindre. Det er i dag lange ventelister for ungdommer som henvises til privatpraktiserende psykomotoriske fysio-terapeuter i kommunen. Dette er pasienter, på-rørende og andre hjelpere fortvilet over, siden de ikke får virksom behandling når de trenger det.

Andre steder i Norge finnes det skolefysio-terapeuter som jobber flere dager i uken på ungdomsskolen. De gir tilbud på ungdoms-helsestasjon og tilbyr psykomotoriske fysio-terapigrupper i skoletiden i videregående skole og er et alternativ til teoretisk gym. Folkehelse blir formidlet gjennom å lære ungdommer hvordan de kan hjelpe seg selv til å få det bedre i sin kropp og sammen med andre. •

Følelser og tanker blir visket ut

UTSEENDE: «Figurkroppen», som ungdomsbladene viser og skriver om, egner seg lite for å snakke om vanskelige situasjoner og eksistensielle følelser.

FOTO

: SH

UT

TER

STO

CK

GRO CECILIE MEISINGSETH MONTAROUPSYKOMOTORISK FYSIOTERAPEUT

Ytring


Vil du ha en annerledes jobb innen psykisk helse?Fosterhjemstjenesten i Sandvika søker etter en omsorgsbase for Siri på snart 16 år.

«Siri» er en jente på snart 16 år som sliter psykisk. «Siri» har fått plass på en behandlings-institusjon. Omsorgsbasen som» Siri «trenger må være villig til å gå inn i et forpliktende samarbeid med institusjonen som skal behandle henne, og kunne være et forsterket fosterhjem frem til hun klarer seg selv eller har fått annet tilbud etter fylte 18 år.

«Siri» skal til å begynne med bo på behandlingsinstitusjonen i ukedagene, og hun kan være noe i omsorgsbasen eller hos familien i helgene. Behandlingstiden på institusjonen er satt til inntil et år med tanke om en «myk» overgang til omsorgsbasen etter endt behandlingsforløp. Det er derfor viktig at omsorgsbasen følger behandlingsforløpet fra første stund.

Fosterhjemstjenesten ønsker å komme i kontakt med deg eller dere som har erfaring fra arbeid innen psykiatri og/eller arbeid med ungdom med spesielle behov.

Du/dere må ønske å starte et forpliktende samarbeid med behandlingsinstitusjonen der jenta skal bo og samtidig jobbe for å opprette en god kontakt med jenta selv og hennes familie.

Du/dere er løsningsfokuserte, fleksible og gode til å samarbeide.

Du/dere bør bo inntil en times reisevei fra Asker/Bærum.

Vi tilbyr;• Arbeidsgodtgjøring etter avtale.• Månedlig utgiftsdekning på ca. kr, 7000,- etter innflytting• Tett oppfølging/veiledning og samarbeid med behandlingsinstitusjonen.• Oppfølging og samarbeid fra barneverntjenesten• Gruppeveiledning med andre ungdomsfosterhjem

Er dette et oppdrag du kunne tenke deg å høre mer om kontakt fosterhjemstjenesten i SandvikaTrine Myklebust tlf. 46617024 el. mail [email protected] fagteamområde Sandvika - tlf. 46616640 mail [email protected]

For barn og unge:www.behandlingssenteret.no [email protected] Tlf. 66 77 45 00

Store oppgaver i Små EnheterUtviklingsforstyrrelser som Aspergers syndrom og adferds- og følelsesmessige forstyrrelser som ADHD og reaktive tilknytningsforstyrrelser er store oppgaver i Små Enheter.

ADHD og Aspergers syndrom, gjerne med tilleggsproblematikk som angst, tvangslidelser og psykoser, krever en struktur med svært tydelige og naturlige grenser. Avgjørende for god behand-ling er også relasjonsbygging, kontinuitet og forutsigbarhet i miljøterapien. Høy grad av klarhet og tydelige avtaler er nødven-dig, der miljøterapeuter, behandler (BUP) og skole er samkjørte om felles mål og virkemidler. Lav expressed emotions er avgjø-rende for ro og for å sørge for færrest mulige distraksjoner.

Nødvendig utredning og medisinsk behandling skal sikres gjen-nom vår spesialist i psykiatri.

Trening i sosial samhandling må foregå der klienten får anled-ning til å delta på egne premisser.

Mads Bjørge

ANNONSER


ANNONSE

vI STÅR Begge og ser mot det store bygget

med alle vinduene, jeg har ennå ikke skjønt

hva det er. Store tegn på kinesisk lyser mot oss

i rød neon, men jeg kjenner dem ikke igjen.

Sikkert navnet på en bedrift. Det var hyggelig

å spise med deg, sier jeg til Ying. Ja, det var

det virkelig, sier hun. Hun er et menneske det

er behagelig å være rundt, rolig og tenksom.

Idet jeg skal sykle fra henne, roper hun at jeg

sykler feil vei. Du bor denne veien, sier hun og

peker i motsatt retning. Jeg ser bortover veien

hun peker, gatelyktene lyser opp i kveldsmør

ket. Nei du, sier jeg og smiler til henne, det er

nok denne retningen. Hun ser alvorlig på meg.

Ha det bra, sier jeg og tar pedalene fatt. Hun

svarer ikke, men jeg merker blikket hennes i

ryggen når jeg begynner å sykle. Jeg blir litt

irritert, hun har jo ikke vært hjemme hos meg

engang? Hvordan kan hun være så sikker?

Jeg ser rundt meg, trær, små restauranter

og butikker, noen mennesker som er ute og

spaserer. Jeg har på meg en tynn trøye, det er

ikke varmt, men ikke kaldt heller. Kveldsluften

er myk og behagelig, jeg trekker den inn i et

dypt drag. Jeg føler meg hjemme. Jeg føler at

omgivelsene vil meg vel. Jeg vil også gjøre gode

ting, tenker jeg. Jeg har noe å gi, jeg og. Jeg

sykler forbi et rødt bygg og en nuddelsjappe,

og etter hvert begynner det å gå opp for meg.

Det har skjedd igjen. Byen har endret seg. Den

er ikke den samme som i går. Jeg kan kanskje

si at ikke jeg heller er den samme som i går,

ikke helt. Men her har nord blitt sør og sør blitt

nord, og en sånn forandring har nok ikke jeg

noensinne vært igjennom. Jeg sykler nordover,

mens byen prøver å overbevise meg om at jeg

sykler sørover, mot byens kjerne.

Det er ikke første gangen dette har skjedd

meg. Her om dagen hadde jeg gått rundt i mar

kedet ved Wudaokou, jeg kom inn i det fra det

nordøstlige hjørnet. Jeg rotet rundt lenge uten

å finne det jeg lette etter, til slutt måtte jeg ut.

Alle snakket til meg og ville ha meg til å kjøpe

tingene deres, jeg lette bare etter et sted hvor

markedet tok slutt. Omsider slapp jeg ut, og da

var jeg ved det sørvestlige hjørnet. På den andre

siden av Chengfulu, den mest trafikkerte veien i

området. Der bilene suste forbi uten å ense fot

gjengere, der jeg alltid fryktet å bli påkjørt. Det

var umulig at jeg hadde krysset veien. Jeg hadde

falt ned i et slags kosmisk svart hull i markedet,

byen hadde svelget meg og spyttet meg ut der

den fant det for godt. Jeg så forvirret rundt meg,

følte meg svimmel, trengte å sette meg ned. Jeg

orket ikke noe annet enn å akseptere det. Dette

var sånn som skjedde i Beijing, tenkte jeg. Jeg

kunne ikke kjempe imot. Jeg var for sliten, for

svett, jeg var ikke sterk nok.

Skulle jeg gi opp nå også? Kanskje kommer

det en dag, tenkte jeg, hvor jeg ikke lenger har

noe valg. Kanskje jeg har barn å dra hjem til,

og det skremmer meg å plutselig være på ville

veier i byen. Jeg kommer til å være på gråten,

løpe til nærmeste menneske og be om hjelp.

Jeg er en omsorgsperson, kommer jeg til å si,

jeg må hjem! Hvem vet hvor redde de er uten

meg. Hvis det banker på døra en sein kveld, må

jeg gå og svare, da har jeg ikke noe valg. Det

er sånn man må gjøre når man er mor, ta de

vanskelige beslutningene. Kanskje man må dø

for barna, sånt skjer. Men barna mine kommer

til å være sterke, for det har jeg lært dem. Når

de forteller historien om meg, kommer de til å

si: Hun kjempet som en løve, og døde med et

brøl. For å beskytte oss. De kommer til å få sine

egne barn, og gi dem navn som er variasjoner

av mitt navn. I de små ansiktene deres kommer

de til å se at jeg lever videre.

Nå har jeg ingen barn, jeg har bare armer,

bein, hjul. Jeg kjenner et sinne vokse i meg,

sykler fortere. Jeg blir herset med. Prøver du å si

at dette ikke er nord? Jeg har syklet denne veien

hundrevis av ganger. Enda fortere. Kvelds

luften er hardere mot ansiktet mitt nå, den kjen

nes som en maske. En krigsmaske. Jeg kniper

øynene sammen, ser veien gjennom smale

gliper. Det må være grenser for hvor lenge byen

kan holde meg for narr, den er sikkert i sin

normale tilstand utenfor rekkevidden av det jeg

kan se. Jeg må vise at jeg ikke har planer om å

snu, aldri. Universet går i en kurve, en krum

vei fra evighet til evighet. Det betyr at hvis jeg

sykler fort nok, hardt nok, så må jeg til slutt

ende opp utenfor min egen leilighet. Da har jeg

vunnet, Beijing har gitt tapt. Hvis jeg treffer noe

nå, i denne hastigheten, kommer jeg til å fly rett

gjennom det? Eller pulveriseres mot det? Jeg

treffer ingenting, ingen hadde våget å komme

i veien for meg. Hvis du tviler på meg, skal du

få se når jeg treffer deg. Jeg er sannheten, jeg

Kveld i BeijingAv Bianca Bernhoft Løkkeberg


ph0413.indd 40

06.09.13 13:01

er fri. Det er jeg som er virkeligheten, i kjøtt,

blod, bein, metall. Du kommer til å få meg over

brystet ditt, henda dine, ansiktet ditt, håret. Du

kommer aldri til å klare å vaske meg av deg.

Fortere. Jeg beveger meg nordover i byen, og

nordover i meg selv. Mot det ville, nærmer

meg steder ingen har vært. Det er kaldere, det

stormer rundt meg. Det er greit. Jeg er stor

mens øye, her er det stille. En rasende stillhet.

Hjulene er ikke nær asfalten lenger, jeg flyr.

Smerten kommer krypende, i brystet, beina,

magen, den tette halsen. Snart brenner den i

hele meg, jeg får ikke luft. Sykkelen ruller

langsommere mellom beina mine, jeg henger

med hodet. Hiver etter pusten, hjertet mitt slår

som en slegge i brystet. Jeg blir stående stille en

stund, smerten avtar. Lydene kommer tilbake,

jeg tørker svetten av ansiktet med trøya mi. Tør

ikke snu meg, hva kommer til å vente meg der?

Jeg samler mot og snur meg langsomt. Jeg ser

tusen lys som glimrer mot meg. Bygninger,

biler og tusen lys. •

Bianca Bernhoft

Løkkeberg (27)– Jeg liker godt mystisk realisme, sier

Bianca Bernhoft Løkkeberg, som med

«Kveld i Beijing» vant skrivekonkurransen

til Psykisk helse og Mental Helse Ungdom

i år.Løkkeberg har bodd i Beijing i forbin-

delse med studiene i Kinas samfunn og

politikk, som hun tar en mastergrad i ved

Universitetet i oslo.

– Jeg skriver egentlig bare for min

egen del, men vi er tre venninner som

skriver sammen litt mer aktivt. temaet

frihet var fint å ta utgangspunkt i.

Da tenkte jeg på reise og et nytt sted

som ikke har de samme psykiske trygge

og stabile omgivelsene jeg er vant til.

Slik finner jeg ut hvem jeg er, og hvor

grensene mine går, sier Løkkeberg. Hun

forteller at hun har skrevet teksten i to

omganger.

– Jeg får en idé, og så faller ting mer

på plass når jeg skriver.

Kveld i Beijing

Skrivekonkurransen 2013

Foto

: CA

tH

RIN

E tH

PAU

LSEN

ILLUS

tR

AS

JoN

: M.M

. MA

LVIN


ph0413.indd 41

06.09.13 13:01

Mental Helse Ungdom og bladet Psykisk helse inviterer unge under 30 år til skrivekonkurranse. Skriv om «forandring»,

enten novelle, korttekst eller dikt. Max antall tegn 6000. Vinneren får en iPad og bidraget trykkes i Psykisk

helse. Send på epost til [email protected] eller i posten til Skrive-konkurranse, Psykisk helse, postboks

817 Sentrum, 0104 Oslo. Frist 1. august.

og vinn en iPad

Frist:1. august

2014

Bianca Bernhoft Løkkeberg vant skrivekonkurransen 2013

Skriv!

TEKST OG FOTO SVEIN MAGNE HARNES

På to år er registreringen av sinne-relaterte problemstillinger nær tredoblet ved familie-vernkontorene i Norge. Nesten hver tiende klient søker nå hjelp for sinnemestring. Mange foreldre mister kontroll over sinnet overfor barna, og dette skaper utrygghet hos barna og fortvilelse hos foreldrene. Temaet er skam-belagt og omfanget er stort.

– Sinnemestring kan læres, sier psykolog-spesialist og veileder i kognitiv terapi Steinar Sunde.

I samarbeid med et byrå utviklet han nett-stedet littsint.no, med gratis app for telefoner og e-boken «Foreldreveileder i sinnemestring».

– Vi har verktøykassa. Da bør så mange for-eldre som mulig få tilgang til den.

Veilederen viser på en konkret måte hvor-dan foreldre kan hjelpe seg selv til å skape en roligere og mer forutsigbar hverdag for barna. Hovedpoengene er illustrert med video-snutter.

Mer vanlig– Å leve med uforutsigbart sinne fra foreldre er mer skadelig og mer vanlig for barn og ungdom i Norge enn vi tidligere har vært klar over. Det er vanskelig å forutse hvilke foreldre

som har manglende sinnemestring, og hvilke barn som vil bli syke av å leve i beredskap og frykt. Målet med nettsatsingen er å nå ut med kunnskap og metode, slik at foreldre kan hjelpe seg selv til å skape en tryggere og mer forutsigbar hverdag for barna, sier Sunde.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har finansiert prosjektet.

Bryte tankemønstre– Å bryte negative tankemønstre skjer ikke av seg selv. Det må trenes på over tid i situasjoner sammen med barnet. En vellykket øvelse gir opplevelse av mestring i stedet for opplevelse av avmakt, som ofte er foranledningen til sinne og vold, forklarer Sunde.

– Foreldre ønsker det beste for barna. Kunn-skap om skadevirk-ninger knyttet til

sinne og vold, og kjennskap til effektive verktøy til selvhjelp, motiverer foreldre til å jobbe med seg selv.

Ved familievern-kontoret i Molde er det like mange mødre som fedre som søker hjelp til mestring av sinne.

– Halvparten av for-eldrene har selv opp-levd sinne og vold som barn og ønsker å bryte et generasjonsmønster. Den andre halvparten av foreldrene er ofte uforstående til hvorfor akkurat de har begynt å skremme barna, sier Sunde.

Flere ønsker hjelpSunde har siden 2004 hatt hovedansvaret for

arbeidet med sinnemestring for foreldre som kontakter familievernkontoret i

Molde. Han forteller at omkring 20 prosent av alle som tar kontakt, øn-sker hjelp til å mestre sinne overfor barna. De siste årene har han også kurset familievernkontor over hele landet i modellen som e-boken byg-ger på.

– Forskning viser at rundt 20 pro-sent av barn i Norge har opplevd å være redde for foreldrene i grense-situasjoner, og fem prosent har vært til legebehandling etter vold fra for-eldre. Sinne og vold er ikke noe nytt, men foreldre i dag opplever et større ubehag med dette. Mange som tar kontakt, sier de ønsker at barna skal få tilbake spontaniteten overfor dem og ikke bruke energi på å vurdere hvilke reaksjoner som er trygge, sier Sunde. •

Sinnemestring med app

ØNSKER HJELP: – Sinne og vold er ikke noe nytt, men foreldre i dag opplever et større ubehag med dette, sier Steinar Sunde.

Sinnemestring for foreldre• Terapitilbud ved 50 familievern-

kontorer i Norge• Nettstedet littsint.no tilbyr gratis

app, e-bok og video om metode for sinnemestring

• Prosjektet er finansiert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

Forebygging

Gjennom app, e-bok og nettside får sinte foreldre hjelp til sinnemestring for å skape en roligere og bedre hverdag for barna sine. Familievernkontor over hele Norge er kurset i metoden.

ILLUSTRASJON FRA LITTSINT.NO


TEKST OG FOTO KAI ELDØY NYGAARD

Armene er slått ut. Kroppen rister. De nakne fotsålene er vendt mot hverandre. Bena dan-ner sommerfuglvinger, som vibrerer vakkert over en blå treningsmatte. Midt i rommet står Katrine Lindenhoff-Bø, kiropraktor og in-struktør i Trauma Releasing Exercices (TRE).

– Kjenn at pusten er med, sier hun med dempet stemme.

På gulvet ligger tre kvinner som forteller at skjelveøvelsene har gitt dem et bedre liv. Mindre stress og mer innvendig ro har vært en kilde til flere gode opplevelser.

– Jeg tenker oftere at alt ordner seg, forteller Wenche Berg.

Det er ingen selvfølge for 46-åringen, som for tre år siden mistet sin funksjonshemmede datter. Livet har i mange år vært intenst og slitsomt. Hun hadde konstant bilnøkkelen og mobiltelefonen innen rekkevidde i tilfelle noe skulle skje.

– Jeg møtte veggen, hadde panikkangst og depresjon. Timene hos en psykiater hjalp mye, men jeg var fortsatt plaget av indre uro. Løs-ningen kom med skjelveøvelsene. Jeg er mye roligere og mer fornøyd med livet nå, forteller Berg, som har brukt metoden i tre måneder.

Den store skjelven

Behandling

– Jeg hadde panikkangst og depresjon. Timene hos en psykiater hjalp mye, men jeg var fortsatt plaget. Løsningen kom med skjelve øvelsene, sier Wenche Berg.

Trauma Releasing Exercices (TRE)• Aktivisering av en skjelvemekanisme

i kroppen, med hensikt å bearbeide stress og traumer.

• Er en udokumentert metode som blir undervist i nesten 40 land over hele verden.

• Grunnleggeren er David Berceli, professor fra USA. Han skapte metoden som et forsøk på å bearbeide egne krigstraumer. Mindre stress og reduksjon av muskulære plager, spesielt i korsryggen, er vanlige til-bakemeldinger fra brukerne. Metoden blir brukt på pasienter hos psykologer, men også av kiropraktorer og andre behandlere.

KILDE: DAVID BERCELI/TRAUMAPREVENTION.COM

OPPVARMING: Wenche Berg og Vigdis Arntsen står lent mot veggen og kjenner ristingen.


Stimulerer nervesystemetTaklyset er dimmet ned. To stearinlys blafrer rolig i takt med åndedragene til en brum-mende aircondition. Wenche ligger på ryg-gen. Leggene vibrerer raskt. Kurslederen Lindenhoff-Bø ber Wenche Berg løfte armene.

– Press opp, så forsøker vi å få vibrasjonen videre opp i kroppen, sier hun.

Etter en stund begynner også magen å riste.–TRE handler om å stimulere nervesyste-

met, forklarer Lindenhoff-Bø etterpå. Hun er kiropraktor ved klinikken Fokus på din helse i Rygge.

KrigsminnerSpenninger blir frigjort når muskulaturen vibrerer. For mange kjennes det ut som en innvendig massasje. Signaler går fra kroppen til hjernen, som roer seg ned.

– Gjennom skjelvingen lar vi kroppen gjøre jobben. Det er vår naturlige mekanisme for å håndtere traumer og stress, sa grunnleggeren David Berceli under et tidligere norgesbesøk.

Nordamerikaneren påpeker at fysisk skjel-ving ofte blir holdt igjen i dagliglivet, fordi det blir stemplet som en svakhet.

– Studier viser at skjelving er en naturlig re-aksjon. Det gjør oss mer avslappet og bedrer søvnen. Vi blir dermed bedre rustet til å møte en ny utfordring senere, understreker Berceli, som har en doktorgrad som sosionom.

De vanligste tilbakemeldingene fra bruker-ne er lavere stress-nivå og færre muskulære plager, spesielt i korsryggen. Berceli skapte TRE som et forsøk på å hele seg selv etter ni år i krigsområder, og trusler 24 timer i døgnet, forteller han.

– Å måtte løpe unna snikskyttere på vei til matbutikken ble nærmest en naturlig del av livet, sier Berceli.

Hjelpearbeideren ble sterkt preget av å bo i byer der bomber kunne gå av uten forvarsel.

– Jeg mistet troen på menneskeheten. Hjemme i USA holdt jeg meg unna folkemeng-der og steder der jeg ikke hadde kontroll. Å gå i matbutikker var veldig skremmende. Jeg ble isolert, var sårbar for alle slags sykdommer og hadde sterke fysiske spenninger.

Han forsøkte flere former for terapi uten å

bli helt bra. Som en del av sin egen friskgjøring skapte han TRE, inspirert av metoden bioener-getikk. Viktig var troen på at et nervesystem som kan skrus opp, også må kunne dempes. Berceli har formet TRE som en selvhjelps-metode. Han mener mange som går i sam-taleterapi, i større grad kan hjelpe seg selv.

– I dag er jeg helt fri fra krigstraumene, hovedsakelig på grunn av skjelvemetoden, hevder han.

SovesveisEn hel TRE-økt består av oppvarming og noen kroppsstillinger som hjelper skjelvingen i gang. Deltakerne på Rygge står med ryggen presset mot en hvit vegg, og med bøyde knær.

– Dersom dere blir slitne, kom gjerne litt

lenger opp på veggen. Kjenner dere risting? spør Lindenhoff-Bø.

– Mmm, svarer to i kor, med øynene lukket.Noen minutter senere får veggen stå alene.

Kvinnene bøyer seg fram, med slappe hender og hode.

– Jeg er mer avslappet og tålmodig nå. I tillegg har en spenningshodepine nesten blitt borte, forteller Vigdis Arntsen.

– Jeg lar meg ikke så lett stresse. Det kom-mer også mine barn og min mann til gode, sier Wenche Berg.

Elisabeth Reidarsen forteller at hun ikke går med skuldrene oppunder ørene lenger.

– Jeg synes jeg ser mer positivt på livet og kjenner på flere gode følelser. I tillegg har ver-kingen i kroppen blitt bedre, sier Reidarsen.

– Hvordan kan dere vite at alt dette henger sammen med TRE?

– Det kan vi ikke vite helt sikkert. Men hvor skulle roen ellers komme fra? Jeg lever for øv-rig som før, sier Wenche Berg.

Sterke følelserI rommet fins det plass også til vonde følelser og gråt.

Den store skjelven

– Gjennom skjelvingen lar vi kroppen gjøre jobben.

HELHET: – Fysiske og emosjonelle utfordringer henger ofte tett sammen, sier kiropraktor Katrine Lindenhoff-Bø. Her med Vigdis Arntsen.

>


Behandling

Sykehuset i Vestfold HF

Klinikk psykisk helse og rusbehandling

Sammen for mestring!







Videreutdanning i Menneskerettigheter og psykisk helsevern

15. august 2014

Se uia.no/videre

SØKNADSFRIST15 studiepoeng

AN

NO

NS

E

– For mange er sterke følelser en natur-lig del av skjelvemetoden. De som trenger det, får tett oppfølging. Ved behov har jeg både en traumepsykolog og en gestalt-terapeut å henvise til, sier kiropraktoren.

Hun forteller at fysiske og emosjonelle utfordringer ofte henger tett sammen.

– Skjelvingen er skånsom og gjør at jeg kan jobbe mer helhetlig. Å kombinere TRE med klassisk kiropraktikk gir ofte raskere resultater, sier Lindenhoff-Bø, som både gir kurs i metoden og bruker den under behandlinger.

Skjelverunden nærmer seg slutten. Del-takerne strekker ut bena for å hvile. Alt er stille. Alle pakkes inn i myke pledd.

– Ingenting kan vippe meg av pinnen når jeg går ut herfra, sier Wenche Berg etterpå.

– Jeg kunne ristet til evig tid. Det gir en følelse av å være fri, forteller Vigdis Arntsen.

Elisabeth Reidarsen reiser seg og henter en kopp varm te. Så begynner hun å le.

– Nå har vi sovesveis, jenter. •

TRE reduserer hverdagsstress, men kan også bearbeide sjokk og post-traumatisk stress, ifølge Barbro An-dersen, spesialist i klinisk psykologi.

– Overraskende mange finner igjen livs-gleden og vitaliteten etter skjelvingen. De får en ny oppvåkning, forteller Andersen, som er ansvarlig for opplæringen av TRE-terapeuter i Norge.

Hun benytter metoden på pasienter, men framhever at TRE også er effektiv selvhjelp. Noen forsiktighetsregler fins.

– Metoden fungerer på alle, men må i noen tilfeller tilpasses, for eksempel ved å gjøre øvel-sene sammen med en terapeut. Personer med alvorlige traumer kan bli overveldet av å gå ut av stillstand og få tilgang til egen vitalitet. Ved slike tilfeller anbefales vibrasjon i små doser i starten. Da får hjernen og nervesystemet tid til å integrere forandringen. Alle andre kan gjøre øvelsene dersom de er friske og i stand til å ut-føre annen type trening, sier hun.

Psykologen sammenligner ubearbeidede traumer med å holde inne gassen og bremsen samtidig. Det kan påvirke både nervesystemet og hormonbalansen.

– Mange opplever dermed å bli hyper aktiv, skvetten og nervøs, men også utslitt, trett og tung. Stress over lang tid kan gi alvorlige ut-brenthetssymptomer, som kan ligne på ME, sier Andersen. •

– Finner igjen vitaliteten

FOR ALLE: Noen øvelser må tilpasses med terapeut. Her kiropraktor Katrine Lindenhoff-

Bø og Vigdis Arntsen.


ANNONSER

For bestilling og mer informasjon: www.aldringoghelse.no tlf 33 34 19 50 – [email protected]

ISBN 978-82-8061-229-8

128 sider

kr 170,-

Tidstyven – hva det vil si å få demens i ung alderDenne boken omhandler yngre personer med demens og deres daglige utfordringer. Yngre personer med demens og deres pårørende har behov for skreddersydd behandling fra helseapparatet, siden det ikke bare er ung alder som skiller dem fra størsteparten av personer med demens. Boken er skrevet på en måte som forhåpentligvis er forståelig og stimulerende for alle med interesse for emnet.

Tor Atle Rosness

NKAH Annonse Psykisk Helse nr3.2014.indd 1 02.06.14 14.25

Bli abonnent!Les om hverdagspsykologi, ny forskning,

behandlingsformer og rehabilitering. Psykisk

helse er kjent for gode portrettintervjuer og

kulturstoff med mening. Leserbrev og debatt,

innspill fra politikere og ytringer om helse og

erfaringer – alt dette er med på å gjøre

Psykisk helse til et viktig magasin.

Slik bestiller du:Ring 23 10 38 80 eller gå inn på www.psykiskhelse.no

NR

5/2012 LØ

SS

ALG

KR

79,– IN

tE

RP

RE

SS

No

RG

E R

Et

UR

UK

E 0

5

ULRiK iMTiAZ RoLFSEN: – Arrangert er et sminket ord for tvang

BREDE BØE:- Trodde jeg hadde kontroll

HYPNoSE:Senket hjerneaktivitet TAUSE BARN:Mot snakke-presset

KJERSTi ANNESDATTER SKoMSVoLD:

– Ensomhet kan også være fi ntpsykiskhelse0512.indd 1

16.11.12 13:00

FiNN SKÅRDERUD: Prestens løgn

BJØRN WESTLiE:WESTLiE:

– Åpenhet ble min terapi

NR

2/2013 LØ

SS

ALG

KR

87,– IN

tE

rP

rE

SS

No

rG

E r

Et

Ur

UK

E 2

5

HALDENFENGSEL:Nesten vanlig hverdag

DANSE-TERAPi:Bevegelse mot angst

RELASJoNER:Forsøk å se deg selv utenfra

LiVS-GLEDE:

Finn igjengløden

SELVMoRD:Holder vakt

på broen

AUDUNMYSKJA:Opphev

skillet mellom frisk og

syk

ph0213.indd 1

22.03.13 12:14

NR

4/2012 LØ

SS

ALG

KR

79,–

INT

ER

PR

ES

S N

OR

GE

RE

TU

RU

KE

48

PRABLEEN KAUR: Seiret over mobbingen

SAMLIV:Oppskrift på en god krangel

ANGST:– Uro for livet

SCHIZOFRENI:

– Kall det hellerpsykoseutsatt

KNUT ARILD HAREIDE:

Snakk sammen!

Else Kåss Furuseth:

– Vil ikke dyrke sorgen

psykiskhelse0412.indd 1

07.09.12 11:59

Tove Nilsen: NR

5/2011 løs

sa

lg k

r 79,–

INT

ER

PR

ES

S N

OR

GE

RE

TU

R U

KE

05

12

– Terapi har gjort meg mer ydmyk

Finn Skårderud: Fortvilet av psykopati

kRoNiSk uTmaTTelSe: Flere unge rammes av meFoRSkNiNG:Deprimerte bruker ikke seniorsentreleGemiDleR:angst sombivirkning

PSykoloGi:Slutt

å være din egen dommer

BØkeR:Rabiate

fedre og redde

mødre

ph05_11.indd 1

21.11.11 11:42

Ett år kr 445,– student/honnør kr 335,– institusjon kr 510,–.

Alle haren psykisk

helse!

GRY STÅLSETT: – Kjenn igjen den usunne skamfølelsen

KRONSTAD:Psykiatri med tak-terrasse

ROY JACOBSEN:

– I dag skal alle være så frampå

NR

5/2013 LØ

SS

ALG

KR

87,–

INT

ER

PR

ES

S N

OR

GE

RE

TU

RU

KE

07

DISSOSIATIVLIDELSE:– Mangepersoner inni meg

PÅRØRENDE:Får ikke hjelp

B-BOY NAVID:– Hiphop skal løfte folk

ph0513.indd 1 15.11.13 13:51

Nyhet! Gratis

Last ned råd og tips om ungdom og psykisk helse: www.psykiskhelse.no/ung


ANNONSER

www.psykologforeningen.no

OPPVEKST OG LEVEKÅRPostboks 8001,4068 Stavanger kommuneTlf. servicetorget: 51 50 70 90Fax: 51 50 85 55www.stavanger.kommune.no

Stavangerkommune

Veiviseren - din oversikt over offentlige og private tjenestetilbud innen psykisk helse

innen barnevern, rusomsorg, psykisk helse, psykisk utviklingshemming og demens

Tilrettelagte tjenester

www.aleris.no

www.sykehuset-innlandet.no



* 74 09 86 00

Sykehuset Levanger

Sykehuset Namsos

DPS Stjørdal

DPS Kolvereid • Poliklinikk og sengeposter• Akuttpsykiatri• Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser• Utredning og behandling av psykoser• Alderspsykiatri• Rusbehandling

På lag med deg for din helse

Terapirom/grupperom rimelig til leie noen dager i uken + helger ved Oslo spektrum. Lokalene er nyoppussede og hyggelige. Egner seg for psykologer eller andre terapeuter.Tlf 91 83 97 10

Materiellfrister 2014 nr. 4 - 25. august nr. 5 - 3. november

Annonsér i Psykisk helse Ole-Jørgen Strømberg 412 72 075Victoria Ibabao Edwards 418 16 603

Fagforbundet jobber for en offentlig helse- og sosialsektor som preges av kreativitet, kvalitet og livsglede.

Sterkere med – enn uten!

omtankesolidaritet

samhold

Bli medlem: Send Fagforbundet medlem til 1980

Bli medlem!Sykepleiere med engasjement og interesse for psykisk helsearbeid og rus.

Kontakt medlemsansvarlig Torfrid Johansen, mobil 99291294,email [email protected]

Du kan også finne informasjon om faggruppen ved å gå inn påwww.sykepleierforbundet.no

HVA GJØR DU HVIS NOEN FORTELLER AT DE HAR VÆRT UTSATT FOR SEKSUELLE OVERGREP?Da kan du ta kontakt med oss. Vi er en selvhjelps-organisasjon for incestutsatte pårørende og fagfolk. Vårt tilbud er gratis og består av blant annet:

* Samtaler * Støttegrupper * Kurs * Temakvelder * Åpent hus * Gratis advokathjelp

Besøksadresse: Akersgata 1-5Telefon: 23 31 46 [email protected] | sentermotincest.no

SMI_90x112_original.indd 1 06.11.13 11:23

Handi Defy+- et hjelpemiddel i tiden!

Abilia AS | Tel 37 14 94 50 | [email protected] | www.abilia.no

Handi Defy+ er en aktivitetskalender med tids- og planleggingsstøtte samt telefon-funksjon. Kalenderen kan tilpasses ditt behov. Scan koden og se filmen om Handi.

Se vår hjemmeside for mer informasjonDu finner oss på Facebook


ANNONSER

www.psykologforeningen.no

OPPVEKST OG LEVEKÅRPostboks 8001,4068 Stavanger kommuneTlf. servicetorget: 51 50 70 90Fax: 51 50 85 55www.stavanger.kommune.no

Stavangerkommune

Veiviseren - din oversikt over offentlige og private tjenestetilbud innen psykisk helse

innen barnevern, rusomsorg, psykisk helse, psykisk utviklingshemming og demens

Tilrettelagte tjenester

www.aleris.no




* 74 09 86 00

Sykehuset Levanger

Sykehuset Namsos

DPS Stjørdal

DPS Kolvereid • Poliklinikk og sengeposter• Akuttpsykiatri• Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser• Utredning og behandling av psykoser• Alderspsykiatri• Rusbehandling

På lag med deg for din helse

Terapirom/grupperom rimelig til leie noen dager i uken + helger ved Oslo spektrum. Lokalene er nyoppussede og hyggelige. Egner seg for psykologer eller andre terapeuter.Tlf 91 83 97 10

Materiellfrister 2014 nr. 4 - 25. august nr. 5 - 3. november

Annonsér i Psykisk helse Ole-Jørgen Strømberg 412 72 075Victoria Ibabao Edwards 418 16 603

AA – Anonyme alkoholikereTlf. 911 77 770www.anonymealkoholikere.no

ADHD NorgeTlf. 67 12 85 85www.adhdnorge.no

AngstringenTlf. 22 22 35 30www.angstringen.no

ArbeidslivstelefonenTlf. 815 44 544www.arbeidslivstelefonen.no

AURORA-støtteforening for mennesker med psykiske helseproblemerTlf. 22 20 99 83, støttetelefon 913 35 198, man-ons 12-15

Bipolarforeningenwww.bipolarforeningen.noTlf. 456 60 714

FontenehusetOslo tlf. 22 99 34 80Oslo Øst tlf. 22 08 33 90Bergen tlf. 976 38 710Stavanger tlf. 51 33 53 93Hønefoss tlf. 32 12 66 19Kongsberg tlf. 903 69 400Tromsø tlf. 77 67 74 48Drammen tlf. 412 20 745

GatejuristenRådhusgt. 9, 0105 OsloTlf. 23 10 38 [email protected]

HjelpekildenFor mennesker i religiøse bruddprosesser. Tlf 69 28 58 34, mand – torsd kl 19–21.www.hjelpekilden.no

Hjelp til hjelpKurs og psykiske hjelpetilbudwww.hjelptilhjelp.no

Homofiles ungdomstelefonTlf. 810 00 277www.skeivungdom.no

Hvite ØrnInteresse- og bruker- organisasjon for psykisk helseTlf 69192919www.hviteorn.no

IHSG – Internasjonal helse- og sosialgruppeTlf. 22 17 42 77

Interessegruppa for kvinner med spise- forstyrrelserTlf. 22 42 22 22www.iks.no

Juss BussGratis rettshjelp i enkeltsakerTlf. 22 84 29 00

Jushjelpa i Midt-NorgeGratis juridisk rådgivning Tlf. 73 51 52 50www.jushjelpa.no

Kameratstøtte.noFor soldater i utenlands- tjeneste og pårørendeTlf. 800 48 500www.kameratstøtte.no

Kirkens SOSTlf. 815 33 300www.kirkens-sos.no

Landsforbundet mot stoffmisbrukRådgivning og støttetelefon for pårørendeTlf. 815 00 205www.motstoff.no

Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS)Tlf. 472 94 975www.selvskading.org

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP)Tlf: 21 07 54 33www.lpp.noRådgivningstelefon: 22 49 19 22

Landsforeningen We Shall OvercomeStøtteforening for mennesker i psykiatrienTlf. 22 41 35 90www.wso.no

LEVEForening for etterlatte etter selvmord, tlf. 22 50 25 70www.leve.no

LINK Oslo Senter for selvhjelp og mestringTlf. 22 96 15 41www.linkoslo.no

Mental Helse [email protected]

MorildNår mor eller far har psykiske problemerwww.morild.org

NA – Anonyme narkomaneTlf. 905 29 359

Nasjonalforeningens DemenslinjeTlf. 815 33 032 www.nasjonalforeningen.no

Norsk pasientforeningTlf. 22 00 74 00www.pasient.no

Pasient- og brukerombudenewww.pasientogbruker- ombudet.no

Rustelefonen 08588Driftes av Rusmiddeletaten og Helsedirektoratetwww.rustelefonen.noTlf. 08588

Røde Kors-telefonen for barn og ungdomTlf. 800 33 321

www.sidetmedord.noDu kan skrive en epost og få svar. Du kan være anonym. Driftes av Mental Helse.

Spør psykologenwww.spørpsykologen.no

Stiftelsen Rettferd for TaperneTlf. 61 11 89 [email protected]

Voksne for Barn/ BekymringstelefonenTlf. 810 03 940www.vfb.no

Mental Helses hjelpetelefonTlf. 116 123 (hele døgnet)www.mentalhelse.no

Nyttige adresser

Husk materiellfrist annonser i nr 4/2014: 25. august

Fag- bloggAktiv Facebook-side

Info om kurs og konferanser

Nettverks-informasjon

Gode tips og ideer

nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende

Elektronisk opplæringskursAktuelle

artikler

Informasjons-filmer

Mange grunner til å følge med på www.barnsbeste.no

AN

NO

NS

E


Ønsker du mer informasjon?Temaheftene og brosjyrene fra Rådet for psykisk helse er laget i samarbeid med fagfolk og dekker ulike sider ved psykisk helse.

Rådet for psykisk helse er en frittstående, humanitær paraplyorganisasjon som skal være en pådriver for god psykisk helse. Vi arbeider for et samfunn som bidrar til god psykisk helse for alle – og skal styrke, støtte og bidra til fore-bygging, forskning, opplysning, kvalitetsutvik-ling, medvirkning og inkludering innen psykisk helse. Vi tar tak i utfordringer i hjelpetilbud og hverdagsliv ved å • være pådriver overfor politikere• bidra til å utvikle ny kunnskap, og sørge for at

den tas i bruk• drive opplysningsarbeid og arbeide for like-

verd, inkludering og holdningsendring• bidra til nyskapende foregangsprosjekter over

hele landet

De 29 organisasjonene som er tilsluttet Rådet for psykisk helse er bruker- og på rørendeorganisasjoner, universiteter og høgskoler, humanitære organisasjoner og fag-, profesjons- og interesseorganisasjoner.

Slik kan du støtte arbeidetStøttemedlem Kr 290,– pr. år. Registrerer du deg med epostadresse, får du også nyhetsbrev hver uke.Fast giver Kr 150,– i måneden via AvtaleGiro, totalt kr 1800,– pr. år. Inkluderer abonnement på bladet Psykisk helse til redusert pris (kr 90,-)Firmamedlemskap Kr 9500,– pr. år. Inkluderer 5 abonnement på Psykisk helse og temahefter om psykisk helse på arbeidsplassen.Testamentariske gaver og minnegaver Les mer om de ulike ordningene på www.psykiskhelse.no

Bestill på tlf 23 10 38 80 eller www.psykiskhelse.no

AngstHeftet har brukerhistorier og informasjon om ulike behandlings-metoder og om å forebygge og lindre plager.• Angst

Brukermedvirkning/ pårørende• BrukermedvirkningHer får du eksempler på ulike tiltak og erfaringer med bruker-medvirkning i praksis.• Tvang i psykisk helsevernIntervjuer med fagfolk og personer med erfaringer. Oversikt over lover og forskrifter.• Lokalt psykisk helsearbeidHva ligger i begrepet «lokalbasert psykisk helsearbeid»? Eksempler på en ny type psykiatri.

Barn og unge• Ungdom og psykisk helseOm ungdoms egne opplevelser, om selvskading og rus. Tips om internettsider og hjelpetelefoner.• ADHDInformasjon om sykdommen, om ulike behandlingsmetoder oghvordan forebygge og lindre plager.• Homofili og psykisk helseHvordan akseptere seg selv, oglære av andres erfaringer. Også råd fra forskere og helsepersonell.

Andre hefter• Minoriteter og psykisk helse• Schizofreni (ny utgave)• Tvangslidelser og fobier• Graviditet og psykisk helse• Eldre og psykisk helse

• Vendepunkt... og livet etterpå• Heia meg – 11 råd om hverdagslykke, minifolder• Hverdagslykke – 63 råd om god psykisk helse

Arbeidsliv• Arbeidsmiljø og psykisk helse Her finner du en rekke eksempler på hvordan arbeidsmiljøet kan forbedres• Inn i arbeidslivet Det er mulig å komme i arbeid, selv om man i en fase av livet ikke mestrer arbeidslivets utfordringer.

Eldre og psykisk helseDEmEns LEgEmiDLEr Forskning PårørEnDE ALDErsPsykiAtri rEttighEtEr

eldrehefte_cover.indd 1 13.12.10 13.10

Minibrosjyrer• Fakta om psykose• Fakta om barn av psykisk syke• Fakta om lover og rettigheter

Rådet for psykisk helse, pb 817 Sentrum, 0104 Oslo, tlf. 23 10 38 80, e-post: [email protected], www.psykiskhelse.no

Husk materiellfrist annonser i nr 4/2014: 25. august

Bli firmamedlem!Les mer på

www.psykiskhelse.no

Vi støtter arbeidet for bedre psykisk helse


Returadresse: Psykisk helsePostboks 817 Sentrum0104 Oslo

SAN OMEGA-3 Mer enn en fiskeolje

www.sanhelse.noFølg oss på facebook og lær mer om fettsyrer.

Granittveien 18, 1555 Son ı [email protected] ı Tlf. 400 75 222

Forskning viser at høy-EPA fiskeolje kan:

• Dempeindreuro • Bedresøvnen • Styrkekonsentrasjonsevnen

• Bedredepresjon

Documents

Psykiskhelse0314