PREMISSNºº ∂ 2◊12HØYRE-EKSTREMISME

Tidsskrift for EU-debatt

REDAKTØRSigrid Z. Heiberg

REDAKSJONSMEDLEMMER Jens Kihl ogOda Sjøvoll

ABONNEMENT abonnement@premiss-tidsskrift.no, eller SMS: Premiss ‹navn og adresse› til 2444. Det neste nummeret blir gratis for nye abonnenter. Løssalg kroner 50. Premiss utkommer to ganger i året.

Ønsker du å bidra med en artikkel til nes-te utgave? Ta kontakt med redaksjonen på e-post: red@premiss-tidsskrift.no. Retningslinjer for artikler finner du på vår nettside www.premiss-tidsskrift.no.

OPPLAG 2000

OMBREKKFredrik V. Sand

FOTOGRAFI Maria Jordet Bruheim

KORREKTUR Sigrid Z. Heiberg, Jens Kihl og Oda Sjøvoll.

TYPOGRAFI Mercury Text og Akkurat

TRYKKNr 1 Arktrykk

PAPIRAmber Graphic og Cyclus Offset

Premiss er gitt ut av Ungdom mot EU og Nei til EU. Kom ut første gang fe-bruar 2009.

PREMISSN° 1 2012Tidsskrift for EU-debatt

ISSN 1891–0939LØSSALG KR 50,–

GI OSS BESKJED

ABONNÉRPÅ PREMISS!

2PREMISSNºº 2◊◊9

Tidsskrift for EU-debatt

SOLIDARITET2ºº 2◊◊9

Anders Ravik Jupskås (født 1983) er stipendiat ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Han arbeider med en doktorgrad om høyrepopulisme i Skan-dinavia. I høst kommer han ut med boken "Ekstreme Europa. Ideologi, årsaker og konsekvenser" (Cappelen Damm) og den redigerte boken "Akademiske perspekti-ver på 22.7" (Akademika forlag).

Aksel Hagen (født 1953) er utdannet 1.amanuensis i samfunnsplanlegging ved Høgskolen i Lillehammer, men har vært politiker på heltid siden 2003, først som fylkespolitiker i Oppland, deretter som stortingsrepresentant for SV fra 2009. Har fra april 2012 ledet kommunal- og forvaltningskomiteen. Styremedlem i Oppland Nei til EU.

Sigve Indregard (født 1983) er en norsk blogger og politisk kommentator. I perio-den 2003- 2004 var han leder av Elevorganisasjonen. Indregard er redaktør for antologien Motgift: Akademisk respons på den nye høyreekstremismen som ble utgitt av forlagene Flamme og Manifest i år. Til daglig jobber han som elev- og lærlingombud i Oslo.

Vigdis Hobøl (født 1978) begynte i august 2012 i stillingen som generalsekretær i Nei til EU. Hun er utdannet samfunnsgeograf, har bakgrunn blant annet fra miljø-bevegelsen, og har vært ansatt i Nei til EU siden 2003. Bor på Bøler i Oslo.

Alexander Eriksen (født 1987) studerer til master i statsvitenskap ved Universitet i Oslo. Han skrev sin bacheloroppgave i europastudier om høyrepopulisme og –ekstremisme i Ungarn. Bodde 8 måneder i Budapest i 2011, og har også god kjenn-skap til landet gjennom studier og flere kortere og lengre opphold.

Kirsti Methi (født 1960) er generalsekretær i Europabevegelsen. Hun har bred EU-erfaring etter blant annet å ha arbeidet på NHOs Brusselkontor og ledet kon-toret fra 1996 – 2004. Av utdanning har hun studert samfunnsvitenskap, masse-kommunikasjon, dokumentarfilm (Paris), fransk og strategisk ledelse (MBA).

Tale Marte Dæhlen (født 1984) var leder av Ungdom mot EU fra 2010 til 2011. Mastergrad I arkeologi fra Universitetet i Oslo. Har tidlegere hatt verv i Elevor-ganisasjonen og PRESS – Redd Barna Ungdom. Det siste året har hun vært ansatt som administrasjonskonsulent for prosjektet Alternativer til dagens EØS-avtale.

OM BIDRAGSYTERNE

∂2 ∂4∂82226303642

LEDERav Sigrid Z. Heiberg

FOR FOLKET OG FOR FEDRELANDET! HØYREEKSTREMISME OG HØYREPOPULISMEav Anders Ravik Jupskås

INNTRYKK FRA VALGHELGA I HELLAS av Aksel Hagen

GODVÆRSHUMANISMEav Sigve Indregard

NEI TIL EU OG ANTIRASISMEav Vigdis Hobøl

ARVEN FRA TRIANON – FORKLARINGER PÅ UNGARSK RADIKAL HØYREPOPULISMEav Alexander Eriksen

EUROPA STILLE NORGE av Kirsti Methi

EØS – EN AVTALE BYGGET PÅ FRYKT OG MYTERav Tale Marte Dæhlen

INNHOLD

PREMISSS 12

LEDER

DEMOKRATI I KRISE?Av Sigrid Z. Heiberg

SIDAN DEN FORRIGE UTGÅVA av Premiss kom ut har det blitt meir og meir tydeleg at den pågåande finanskrisa har store økonomiske, sosiale og menneskelege konsekvensar. For å halde økonomien stabil og unngå enorme tap har myndighei-ter verda over, også i EU, brukt tusenvis av milliardar kroner på å redde bankar og finansinstitusjonar. Redningspakkane har kosta statsbudsjetta dyrt, og for å unngå store underskot har styresmaktene i mange land fulgt same oppskrift: krafti-ge kutt i offentlege utgifter. Det vil dermed seie kutt i sosiale stønader og områder som utdanning, helse, pensjon og lønn. Tusenvis av arbeidsplassar har forsvunne.

Berre i dei 17 eurolanda er no om lag 16 millionar ar-beidsledige. Det er det høgste antall nokonsinne registert, i følge eurostat. I fleire land er nær ein fjerdedel av innbyggja-rane utan jobb, blant ungdommar er talet nokre stader over 50 prosent. I Spania står over ein halv million husholdningar fullstendig utan inntekt, og lev slik sett i ekstrem fattigdom.

I fjor byrja dei folkelege mobiliseringane verkeleg å ta av rundt om i verda. Los Indignados i Spania og grekarane på Syntagma-plassen inspirerte folk i alle land, til og med her i det kalde, økonomisk stabile nord tok folk til gatene. I USA fekk ein Occupy Wall Street, og på denne tida i fjor haust var det meir eller mindre samordna protestar og demonstrasjo-nar i over 1000 byar på alle kontinent.

I september i år demonstrerte over 150.000 i Portugal og Spania i protest mot økonomiske innstrammingar. «Me betalar ikkje for denne krisa» og «Generalstreik no» var nokon av parolane i Madrid, der både politifolk, lærarar og brannmenn deltok i demonstrasjonen som var organisert av to av Spania sine største fagforeiningar.

N°1 2012 S 13

I staden for å straffe verksemdene og spekulantane som skapte krisa, må vanlege arbeidsfolk og skattebetalarar be-tale rekninga. Men det mest skremmande med det heile er at når dei same arbeidsfolka protesterer, reagerer styresmakte-ne med stadig hardare angrep på politiske og demokratiske rettar. I fleire europeiske land diskuterast det lovforslag om å stramme inn på demonstrasjonsfridomen, og protestantar blir arresterte over ein lav sko. I Spania utredar ein no ei lov som i praksis vil forby ikkje-voldelege protester. Dette i eit land som har diktaturet friskt i minnet, under 40 år etter Franco sitt fall.

Samstundes ser me at oppslutnaden kring høgrepopu-listiske og høgreekstreme parti aukar i mange europeiske land. Mange av dei har klare autoritære og rasistiske trekk. Dei kanskje mest oppsiktsvekkande døma er Jobbik i Un-garn, og ikkje minst partiet ”Gyllent Daggry” i Hellas, som ved valet i vår fekk nær sju prosent av røystene.

I årets utgåve av studenttidskriftet for EU-debatt, Pre-miss, har me valgt å fokusere på desse partia og grupperin-gane: kven er dei? Kvar kjem de ifrå? Kva er grunnen til at så mange stør dei? Og har dette nokon samanheng med den pågåande økonomiske og sosiale krisa i Europa? Kan det vere at me også står framfor ei demokratisk krise?

Statsvitar Anders Ravik Jupskås har skrive ein artikkel som gir oss ein kort innføring i høgreekstremisme og –po-pulisme i Vest-Europa, og forklarar skilnader og fellestrekk ved dei ulike grupperingane. Bloggar Sigve Indregard stiller spørsmålet: skal dei siste åra med fred og demokrati i Europa syne seg å bli eit historisk unntak? Alexander Eriksen gir oss eit innblikk i ungarsk politikk og historie, og ser på kva feno-

menet Jobbik egentleg er, medan den nye generalsekretæren i Nei til EU, Vigdis Hobøl, ser på organisasjonen si historie, og kva som har gjort at neirørsla i Noreg har hatt ein så klar antirasistisk ståstad. Stortingsrepresentant Aksel Hagen gir oss sine tankar etter valet i Hellas, der han var på besøk hjå SV sitt søsterparti.

I tillegg har me sjølvsagt sett av plass til EØS-debatten, som endeleg har byrja å få merksemd, også utanfor dei har-daste nei- og ja-kretsar. Tale Marthe Dæhlen frå Alternativ-prosjektet oppsummerer noko av historia kring EØS-avtalen og av debatten. Til slutt har me fått Europabevegelsen sin nye generalsekretær, Kirsti Methi, til å dele sine tankar kring EU og sin eigen organisasjon. Kva er rolla til jarørsla når over 70 prosent av folk er mot at Noreg skal inn i EU, og medlem-skapsdebatten virkar så langt borte?

Me håpar du set pris på tidsskriftet vårt, og at den fjer-de utgåva av Premiss, som tidlegare utgåver, kan inspirere til diskusjon og debatt.

PREMISSS 14

FOR FOLKET OG FOR FEDRE-LANDET! HØYREEKSTREMISME OG HØYREPOPULISME I DAGENS VEST-EUROPAAv Anders Ravik Jupskås

N°1 2012 S 15

27. AUGUST 2011 SIGNERTE profilerte politikere fra det sveit-siske partiet Schweizerische Volkspartei (Det sveitsiske folke-partiet, SVP) en «Vertrag mit dem Volk» (en kontrakt med folket). Budskapet i kontrakten var ikke til å ta feil av. Punkt én: «Vi nekter å bli medlem av Den Europeiske Union». Punkt to: «Vi vil stoppe masseinnvandringen». Punkt tre: «Vi vil sende ut kriminelle innvandrere». Disse holdningene oppsummerer på mange måter kjernen i dagens høyrepopu-lisme og de ser ut til å appellere til stadig flere velgere. Mens partier til høyre for «mainstream» høyre hadde omkring 2 prosent oppslutning på begynnelsen av 1980-tallet, er støtten seksdoblet til omkring 12 prosent i dag. Men det er store for-skjeller mellom land. Det allerede omtalte partiet SVP i Sveits er blant de aller mest vellykkede. Med en historisk arv som et agrarparti uten veldig stor oppslutning, har partiet gjennom-gått en transformasjon i retning av høyrepopulismen sam-tidig som det også har fått stadig økt fotfeste i mer urbane strøk – byen Zürich er blitt et slags kraftsenter. Ved valgene i 2007 og 2011 fikk partiet henholdsvis 28,9 og 26,6 prosent av stemmene. Ingen andre land kan skilte med så store partier, men også i land som Østerrike, Nederland, Frankrike, Italia, Finland, Norge, Danmark og Belgia har slike partier betyde-lig oppslutning. I Storbritannia, Tyskland, Spania, Portugal, Irland, Luxembourg og Island derimot, har slike partier helt marginal støtte blant velgerne. Det finnes flere forklaringer på dette, men noen av de viktigste er et ufordelaktig valgsys-tem, svært begrenset rom for nye høyrepopulistisk partier og en begrenset medieoppmerksomhet.

HØYREEKSTREMISME ELLER HØYREPOPULISME?

Nye partiers gjennombrudd etterfølges ofte av en intens dis-kusjon om hva slags partier det egentlig dreier seg om? Både i faglitteraturen og i mediene har de nye høyrepartiene fått mange forskjellige merkelapper: «høyreekstreme», «høyre-populister», «rasistpartier» og «anti-innvandringspartier», for å nevne noen. Å betegne dem som anti-innvandringspar-tier gir en viss mening all den tid dette er partiene viktigste sak – deres raison d’être, som Christopher Husband en gang skrev. Det er denne saken som forener en ellers ganske sam-mensatt og variert partifamilie til høyre for høyre. Likevel kan en slik merkelapp også underkommunisere at partiene har flere bein å stå på og at det finnes andre kjennetegn på tvers av lande-grenser. Å kalle dem høyreekstreme er også uheldig da det gir inntrykk av at partiene direkte etterkommere av mel-lomkrigstidens udemokratiske og vol-delige bevegelser.

Denne klassiske og tradisjonelle høyreekstremismen – slik vi kjenner

den fra både nazistisk og fascistisk ideologi – er preget av følgende seks kjennetegn: (1) etnisk nasjonalisme, (2) antide-mokratiske holdninger (inkludert vilje til vold), (3) biologisk rasisme, (5) en dypt autoritær innstilling og (6) konspira-sjonstenkning (for eksempel om jødenes maktposisjoner). I dag er det imidlertid få grupper som vil bekjenne seg til disse ideene, og de arbeider stort sett utenfor det partipolitiske systemet. Oftere vil de markere tilstedeværelse enten gjen-nom gatedemonstrasjoner (slik som English Defence League) eller de kan ha mer sektpregede kjennetegn gjerne ispedd kvasireligiøse ritualer (for eksempel norske Vigrid). Felles for dem alle er at internett og sosiale medier bruker flittig i kampen for å rekruttere nye medlemmer, spre propaganda og annonsere arrangementer og konserter.

Svært sjelden blir slike grupper valgt inn i folkevalgte forsamlinger. Men det finnes unntak. Ved valget i 2010 – samme år som det høyrepopulistiske partiet Sverigedemo-kraterna (SD) brøt den svenske sperregrensen på fire prosent – ble nemlig partileder for Svenskarnas parti (SvP) innvalgt som kommunepolitiker i Grästorps, et lite tettsted ikke så veldig mange mil fra norskegrensen. SvP mener at storebror på ytre høyrefløy har ofret sin ideologiske renhet i jakten på større oppslutning og mer innflytelse. «Dessverre vil ikke SD skape et svenskt Sverige. Selv om det finnes mange genuine nasjonalister i i partiet på ulike nivåer, har partiledelsen an-dre ambisjoner – de vil for eksempelvis fortsatt ha innvand-ring og mener at hvem som helst kan bli svensk», skriver par-tiet på sine hjemmesider. Svenskarnas parti mener at kraftige virkemidler må tas i bruk for holde Sverige «rent». Det som trengs er «en ærlig og helhjertet nasjonalistisk politikk som alltid setter svenskenes interesser først», noe som innebærer at «ikke-svensker» ikke skal ha noen «maktposisjoner i det svenske samfunnet» og at kun personer med vestlig gene-tikk eller kultur skal kunne bli svenske statsborgere. Dette er klare eksempler på biologisk rasisme og et uttrykk for en politikk som ligger betydelig til høyre for Sverigedemokra-terna. Et annet eksempel på dagens høyreekstremisme fin-ner vi i Hellas. Partiet Gyllent Daggry har klare nynazistiske trekk. I tillegg til å selge Hitler Mein Kampf i partiets lokaler i Athen, preges partiets møter av uttalelser som: «Vi vil kaste innvandrere og barna deres gata for å gi plass til grekere»,

«Å betegne dem som anti-innvan-dringspartier gir en viss mening all den tid dette er partiene viktig-ste sak – deres raison d’être.»

PREMISSS 16

«Hellas for grekere!», «Rensk opp Hellas» og «Blod, ære, Gyl-lent daggry!».

Disse høyreekstreme holdningene har ingen stor folke-lig tilslutning i dagens Vest-Europa. Demokratiet har blitt mer eller mindre fullt ut akseptert som den eneste legitime styringsformen – det er blitt «the only game in town», for å parafrasere statsviteren Juan Linz. Forestillinger om rasehi-erarkier og høyreekstremismens herjinger i løpet av 2. ver-denskrig, med et industrielt folkemord som det aller mest grusomme, gjorde det nødvendig for ytre høyre å utvikle en alternativ ideologisk posisjon som kunne vinne større opp-slutning i befolkningen. I løpet av 1960- og 70-tallet stod det innflytelsesrike miljøet kalt Nouvelle Droite i Frankrike i spissen for dette arbeidet. Resultatet av denne nytenkningen og Front Nationals påfølgende valgsuksess på begynnelsen av 1980-tallet, var sterkt medvirkende til at en ny partifami-lie vokste frem i Vest-Europa. De nye partiene var preget av et brudd med fascistisk tenkning, en avvisning av biologisk rasisme og av en populistisk kritikk av de styrende elitene.

For det første hadde de fleste av dem veldig svake kob-linger, om noen i det hele tatt, til en fascistisk fortid eller til klassisk fascistisk ideologi. Her var ingen klare referanser til myter, symboler eller slagord fra mellomkrigstiden. Ideolo-gien var heller ikke preget av mistillit til demokratiet som sådan, selv om de etablerte partiene og politikerne ble utsatt for kraftig kritikk. De partier som holdt fast ved sin fascina-sjon for den fascistiske fortolkningsrammen opplevde svært sjeldent å bli representert i nasjonale parlamenter. Movi-mento Sociale Italiano som på 1990-tallet gikk over til å bli Alleanza Nationale og en del av Berlusconis regjeringer er nok det eneste unntaket.

For det andre hadde mange av partiene byttet ut den tradisjonelle rasismen med et større fokus på kultur – de be-veget seg fra biologisk rasisme til «kulturalisme». Argumen-tet for å redusere innvandringen dramatisk var ikke lenger at noen raser er bedre enn andre, men at ulike kulturer ikke kan leve side om side. «De» vil ikke la seg assimilere og da vil ikke «vi» ha «dem» her. Hvis det kommer for mange av «dem» vil «vår» nasjons kultur og verdier sakte men sikkert forvitre og forsvinne.

For det tredje ble innvandringskritikken og politiker-forakten ikledd en populistisk språkdrakt. Både Umberto Bossi, Jörg Haider og Jean-Marie Le Pen, daværende ledere for henholdsvis Lega Nord, FPÖ og Front National, var svært dyktige til å oversette folkelig misnøye med etablerte partier til bitre angrep mot den påståtte «arrogansen» til den nye klassen av profesjonelle politikere og deres korrupte hand-lingsmønstre. Bossi proklamerte med tyngde at Lega Nord ville innføre «ærlighet, anstendighet, gjennomsiktighet og fremfor alt et EKTE DEMOKRATI». Jean Marie Le Pen på

sin side erklærte bramfritt: «Le Front National c'est vous!» (Front National, det er dere!).

Disse tre elementene har brakt ytre høyre tilbake på den politiske scenen. Undertittelen til en av Paul Hainsworths bøker – «From the margins to the mainstream» – kan være en passende oppsummering av utviklingen.

ARBEIDERKLASSEMENN MED LAV UTDANNING – BÅDE ELDRE OG YNGRE

Hvilke velgere blir så tiltrukket av ytre høyres politiske bud-skap? Hvem stemmer på høyrepopulistiske partier? Selv om det finnes noen variasjoner mellom land, er det overrasken-de mye likt. Disse partiene er overrepresentert blant menn, blant de med lav utdanning, i arbeiderklassen og i de eldste og yngste alderskategoriene.

Blant de aller mest fremtredende kjennetegnene er at partienes domineres av menn. Høyrepopulistiske partier er Männerparteien. Riktignok har flere av partiene hatt eller ny-lig fått en kvinnelig partileder – slik som Pia Kjærsgaard og Siv Jensen i henholdsvis Danmark og Norge, og Marine Le Pen i Frankrike – men i partiene for øvrig og blant deres vel-gere er det mannfolka som dominerer. Cirka to av tre velgere er menn. Såledeles skiller de seg fra den andre nye partifami-lien som har vokst frem i Vest-Europa siden 2. verdenskrig. Hos grønne partier er nemlig kjønnssammensetningen mer eller mindre diametralt motsatt. Her er det kvinnene som er overrepresentert. Forklaringer på hvorfor kvinner ikke ser ut til å være tiltrukket av høyrepopulistiske propaganda, er mange. I sin masteroppgave om dette temaet – Høyrepopulis-ter uten kvinneappell (2011) – fant statsviter Ingvild Reymert ut at menn i større grad har høyrepopulistiske holdninger sammenlignet med kvinner. Selv om menn ikke preges av mer politikerskepsis enn kvinner, er de både mer autoritære, mer innvandringskritiske og mindre feministisk orienterte. Analysen viser også at kjønn påvirker tilbøyeligheten til å stemme på et høyrepopulistisk parti via sektortilhørighet. Fordi menn er svært overrepresentert i privat sektor og den konkurranseutsatte næringen er dette sannsynligvis en del-forklaring til høyrepopulisters manndominans.

Det andre kjennetegnet ved høyrepopulistiske partier er velgernes lave utdanningsnivå. Sammenlignet med andre partier appellerer disse partiene i svært liten grad til velger-ne med høyere utdanning. I likhet med grønne og verdilibe-rale partier kan man tolke disse partiene som et produkt av de siste tiårenes utdanningsrevolusjon i den postindustria-liserte delen av verden. I flere land ser vi fremveksten av en ny «utdanningsskillelinje», slik for eksempel Rune Stuba-ger grundig dokumenterer i sin doktorgradsavhandling om dansk politikk i perioden 1984-2005. Mens det sosialliberale partiet Radikale Venstre domineres av de med høy utdan-

N°1 2012 S 17

ning, er det motsatte tilfelle for Dansk Folkeparti. Med et litt forslitt bilde kan vi si at høyrepopulismens støttespillere er de som står igjen på perrongen når utdanningstoget har forlatt stasjonen. Hvorfor er det slik at lavere eller ingen utdanning øker sannsynligheten for å stemme på et populistisk parti? Her er det nok minst to forklaringer. For det første bidrar utdanning til mindre for-dommer og større forståelse for sam-funnets kompleksitet. Og for det andre fører utdanning til en tryggere posisjon på arbeidsmarkedet og man er dermed mindre utsatt for konkurransen fra andre lands billige, ufaglærte arbeids-kraft.

Det tredje kjennetegnet ved de høyrepopulistiske partiene er deres tydelige oppslutning i arbeiderklassen. Partiene har rett og slett blitt «proleta-risert», for å låne et uttrykk fra den ita-lienske forskeren Piero Ignazi. I både Danmark og Norge finnes det faktisk ingen partier med en klarere arbeiderklasseprofil enn henholdsvis Dansk Folke-parti og Fremskrittspartiet. Sett i et historisk perspektiv er dette litt overraskende. Opprinnelig kom nemlig støtten til ytre høyre fra småborgerskapet (håndverkere, små butikkei-ere og bønder) – de lavere delene av middelklassen. Denne gruppen var sterkt preget av både autoritære og antikommu-nistiske strømninger, og ytre høyre fremstod som et natur-lig valg. Arbeiderklassen var derimot tett koblet til fagbeve-gelsen og til de sosialdemokratiske og/eller kommunistiske partiene. Når dagens arbeidere søker til ytre høyre kan dette dels forstås i lys av såkalt konvergens blant de store partiene. Særlig blir det fremhevet at de sosialdemokratiske partienes overgang fra klassebaserte massepartier til sentrumsorien-terte «catch-all» partier har bidratt til en lojalitetsforvitring i arbeiderklassen. Dessuten har denne vendingen mot sen-trum sannsynligvis bidratt til å flytte verdipolitiske saker høyere opp på dagsorden. Mens bare 0,5 prosent av euro-peiske velgere anså innvandring som en de viktigste politiske sakene i 1989, hadde denne andelen steget til 3,3 prosent i 1994, 8,8 prosent i 1999 og hele 13,2 prosent i 2004.

Det fjerde og siste sosiologiske kjennetegnet til høyre-populistiske velgere er fraværet av de midterste aldersko-hortene og overrepresentasjonen av både yngre og eldre vel-gere. Mange av disse partiene har en tendens til å gjøre det veldig godt blant førstegangsvelgere. I Frankrike har Front National hatt stor suksess med å appellere til unge mannlige

arbeidsløse velgere med arbeiderklassebakgrunn og lav utdanning. En mer generell forklaring på hvorfor yngre aldersgrupper stemmer på høyrepopulistene er deres protestmotivasjon og/eller manglende tilknytning til noen av de etablerte partiene. At mange eldre stemmer på ytre høyre kan på sin side ha sammenheng med en økt frykt for kriminalitet og for raske samfunnsmessige end-ringer.

De ulike forklaringene og perspektivene som i kort-form er diskutert her, viser hvor komplisert det er for po-litiske motstandere som ønsker å demme opp for videre høyrepopulistisk vekst. Partiene har eksistert i lang tid og vil etter alt å dømme fortsette å utfordre de etablerte par-tiene i årene som kommer.

Flere aspekter ved og mer dyptgående analyse av de feno-mener som omtales i denne artikkelen kan leses i boken «Ekstreme Europa. Ideologi, årsaker og konsekvenser», som kommer på Cappelen Damm i oktober.

«Hvem stemmer på høyrepopulistiske partier? Selv om det finnes noen variasjo-ner mellom land, er det overraskende mye likt.»

PREMISSS 18

INNTRYKK FRA VALGHELGA I HELLASAv Aksel Hagen

N°1 2012 S 19

OLIVIA CORSO SALLES, INFORMASJONSRÅDGIVER for SV på Stortinget, og jeg var i Hellas under valget, den andre valg-helga 15. – 17. juni. Uforberedte og forventningsfulle dro vi nedover for å få med oss det som kunne bli en gedigen seier for vårt søsterparti Syriza. Det var ikke lett å legge inn gode forberedelser på tampen av en hektisk, nesten litt panisk avslutning av Stortingets vårsesjon. Stortinget er dessverre altfor opptatt av å avslutte vårsesongen tidlig, midt juni, og begynne møtesesongen igjen altfor sent, 1. oktober. Men det er en annen debatt.

Jeg hadde lenge vært både fascinert av og oppgitt over hvor ensidig media og brorparten av det politiske lederskapet i Norge og Europa for øvrig omtalte den greske krisa. Høyre-partiene og det sosialdemokratiske PASOK ble unisont fram-stilt å representere løsningen og ansvarligheten. Venstresida med i Syriza i spissen stod for kaos, krise og et gresk farvel til både euro og EU.

Som ”Nei til EU”ere var vi nysgjerrige mht. å finne ut mer om Syrizas forhold til EU og til euroen. Den domineren-de fortellinga her hjemme var jo at Syriza ville trekke Hellas ut av EU og forlate euroen. Det å skade EU og Tyskland var nærmest et mål i seg sjøl for Syriza, ble vi fortalt. Samtidig, hvis vi gikk inn på nettsidene til Syriza møtte vi et helt annet budskap. Dette måtte vi finne ut av.

Og så måtte vi ikke minst prøve å forstå noe mer om år-sakene til at venstresida hadde vokst så voldsomt det siste året. Var det noe mer enn en protest mot de etablerte politis-ke, kulturelle og økonomiske maktstrukturene i landet? Og ville de i det hele tatt ha tid til å ta i mot oss midt oppe i den hektiske valgkampinnspurten?

Ja, dette hadde de. Eller de tok seg i alle fall tid. Vi møtte mye gjestfrihet, vennlighet og takknemlighet for at vi kom, at vi deltok i valgarrangement og at vi i noen grad klarte å være døråpnere inn til norske media. Ikke minst ble det et poeng for oss å bidra til å gi ei alternativ fortelling om Syri-zas politiske prosjekt. Syrizafolkene hadde registrert og var kraftig irritert over hvor feilaktig de ble presentert i euro-peiske media. Ikke tilfeldig, men en strategi fra maktas side for å skremme folk vekk fra partiet. Det var nettopp dette Syrizafolkene pratet mye om og kjempet hardt i mot de siste døgnene fram mot valgdagen. De herskende partiene hadde brorparten av mediene på sin side, medier som nærmest teppebombet lesere, lyttere og seere med skrem-selspropaganda om Syriza. Syrizas mottrekk var folkemøter, mange fol-kemøter og husbesøk i by og bygd. Vi deltok på et par av dem. Det var en inspirerende opplevelse for et par litt desillusjonerte SVere fra det noe

mette, fornøyde, passive nord. Her ble det pratet både til og med folk, folk flest.

Vi fikk to dager og to kvelder før valgresultatet kom, først en valgdagsprognose og så rundt midnatt et tilnær-met endelig resultat:

NAVN PÅ PARTI LEDER VALGRESULTAT

Nytt Demokrati (New Democracy)

Antonis Samaras 29,66 %

Syriza (Coalition of the Radical Left)

Alexis Tsipras 26,89 %

PASOK (Pan-Hellenic Social-ist Movement)

Evangelos Venizelos

12,28 %

Independent Greeks

Panos Kamenos 7,51 %

Golden Dawn (Ultra-national-ists)

Nikolaos Michaloliakos

6,92 %

Demokratisk Venstre

Fotis Kouvelis 6,26 %

KKE (Communist Party of Greece)

Aleka Papariga 4,5 %

Og du verden så skuffet noen ble innen Syriza. Man-ge hadde virkelig trodd på seier, sammen med Demokra-tisk Venstre og KKE. Samtidig vokste det raskt fram en erkjennelse av at alt i alt var dette et fantastisk resultat gitt motkreftene, gitt de små ressursene som de sjøl had-de kunne sette inn i valgkampen: Lite penger, få folk, en organisasjon som var tilpasset en 5 % -oppslutning, ikke en 25 – 30 % -oppslutning.

«Det var en inspirerendeopplevelse for et par litt desillusjonerte SVere fra det noe mette, fornøyde, passive nord.»

PREMISSS 20

Kanskje de også var litt lettet over å ikke komme i re-gjeringsposisjon i ei slik krisetid med så mye tung motmakt på alle kanter? Kanskje var det best å ha litt is i magen; Syri-zas tid vil komme etter hvert. Vi fikk samtaler med folk høgt oppe i partiledelses, inkludert noen ord med Alexis Tsipras sjøl. Vi tror det var dette de formidlet oss, egentlig, disse få kaotiske timene vi var sammen med dem etter valget.

Vi hadde altså klare mistanker på forhånd om at kar-tet ikke stemte med terrenget, om at det var et ensporet vrangbilde som ble tegnet av den greske krisa. Dette ble klart bekreftet i vårt møte med lederskapet i Syriza, det at reson-nementet til både den europeiske og norske makteliten inne-holdt særlig to alvorlige feil. For det første oversolgte de EU-lederskapets krisepakker. For det andre feilinformerte de om venstresosialistenes alternative tilnærming.

Den tyske filosofen Karl Marx skrev blant annet at ”de herskende tanker i en epoke er herskernes tanker”. Det er de som sitter med makta, som definerer hva som er rett og galt. Det er nettopp dette som har preget, og fortsatt preger, finanskrisedebatten vår.

Det er for det første naivt å tro at EU-lederskapet med Merkel i spissen har knekt krisekoden. Hvis så er tilfelle hvorfor er da den interne uenigheten i EU større enn noen-sinne, både når det gjelder hva som er årsakene til krisa og hva som er de politiske og faglige løsningene? Daglig kom-mer nye deprimerende oppslag om hvor mye penger ban-kene trenger for ikke å klappe sammen. Den sosiale, økono-miske og demokratiske krisa sprer om seg i hele Europa. Få er klar over at sjøl i Tyskland lever over 20% på eller under fattigdomsgrensen. EUs ensidige krav, helt opp til de siste ukene, om budsjettkutt, nedbygging av velferdsordninger og lavere lønn vil bare forsterke disse krisene. Folks tillit til de demokratiske systemene svekkes raskt når en samtidig ser at de rike fortsatt glipper unna, både mht. skatt og skyld. Dette mente vi på forhånd, dette ble enda tydeligere for oss de tre dagene vi var der, dette er bare blitt forsterket nå i ettertid.

Det er for det andre tydeligvis få som har studert Sy-riza noe grundigere enn å lese om partiet i gresk dagspresse. Partiprogrammet er klassisk venstresosialistisk, og derfor også godt spiselig for mye av sosialdemokratiet, grønne og sosialliberale partier. Når det gjelder forholdet til euroen og EU har Syriza understreket det stikk motsatte av det som blir hevdet av mak-teliten her hjemme. Syriza vil holde på euroen, og de vil at Helles skal bli i EU.

Syrizas politiske prosjekt er nem-lig like mye europeisk som gresk, ak-kurat som krisa er europeisk og ikke bare gresk. Syriza har derfor i lengre tid samarbeidet tett med den europeiske

venstresiden. De understreker at de vil invitere inn i arbeidet ikke minst grønne og sosialdemokratiske partier, i tillegg til fagforeninger, miljøbevegelse og andre folkelige bevegelser. Det trengs nemlig ei brei mobilisering for å foredle fram en alternativ strategi til den dominerende Merkelstrategien. Dette betyr at om Hellas eventuelt skal ut av euroen på et senere tidspunkt, skal dette komme fram som en del av ei eu-ropeisk krisepakke, ikke bare ei gresk krisepakke.

Tsipras, leder i Syriza, prøver prisverdig både å gi det greske folket håp og samtidig som de plasserer ansvaret hos de som rettmessig fortjener det, nemlig regjeringspartiene, den rike overklassen i landet, globale kapitalister, bankmenn og aksjespekulanter. Han understreker, bl.a. i sin første hil-sen etter valget, at i demokratier må kriseløsninger ha folke-lig forståelse og aktiv deltakelse om en skal lykkes.

Det blir videre hevdet at Syriza ikke anerkjenner de for-pliktelser Hellas har ovenfor EU. Dette er også feil. Det er betingelsene de ikke vil akseptere. En redder ikke livet til en pasient ved å foreskrive dødelig medisin! Tsipras er samtidig påpasselig med å understreke at det finnes ingen smertefri, enkel og rask vei ut av den greske og europeiske krisen. Men det en i alle fall vet er at den rådende ensidige innstram-ningspolitikken og ei storstilt privatisering kombinert med en total manglende vilje til å utfordre storkapitalen er ei død-linje for den samfunnsmodellen som europeerne møysom-melig har bygd opp det siste hundreåret. For høyrepartiene er dette kanskje bra i seg sjøl i forhold til hva som er deres drømmesamfunn. For oss på venstresida er dette tragisk. Vi vet nemlig at det som vi omtaler som den nordiske samfunns-modellen er den beste forutsetningen for bærekraftig sam-funnsutvikling, ikke en trussel.

Få her hjemme har fått med seg at Syriza har utarbeidet en svært detaljert plan for å ta ned statsgjelda, bygge opp et effektivt skattesystem som også inkluderer de rike, regulere hele finanssektoren, skape betingelser for investeringer i den tilbakestående greske industrien m.m. Mye av det minner om den tiltakslista den franske presidenten Hollande har frem-met. Det viktigste for Hellas nå, er å få fart på økonomien. Satsing på kutt i velferd og sparing vil gi massearbeidsløs-het, en ondskapens spiral mot depresjon. Det vil også ramme mange norske eksportarbeidsplasser. Økonomene sier det

«Kanskje de også var litt lettet over å ikke komme i regjeringspo-sisjon i ei slik krisetid med så mye tung motmakt på alle kanter?»

N°1 2012 S 21

samme. Veien ut av krisen går gjennom investeringer og bærekraftig velferd, den resepten som Syriza anviser.

Men skjer det noe nå? Merkel mø-ter motstand, fra bl.a. Frankrike, Spania og Italia. I Hellas uttaler nå PASOK-leder Evangelos Venizelos at Hellas har en nærmest umulig oppgave foran seg når det gjelder å overholde spare-planen til EU og pengefondet IMF de to neste årene. Han viser til at landets bruttonasjonalprodukt kommer til å krympe med 6,7 prosent i 2012, ikke 4,5 prosent slik tidligere anslag viste. At økonomien krymper mer enn for-ventet, skyldes blant annet lønnskutt i staten og at mange offentlig ansatte er sagt opp i tråd med kravene fra de uten-landske kreditorene. Med høyere arbeidsledighet og færre sysselsatte, synker både den økonomiske aktiviteten og skat-teinntekter.

Det var nettopp dette Syriza har fortalt oss i lengre tid, for døve norske øver. Kunne vi fra nå av håpe på en noe mer etterrettelig og åpen debatt? Det hjelper at søsterpartier av Syriza har medvind i andre EU-land som Nederland og Ir-land. Men overmakta er overdøvende, og ett av de vellykkede hersketeknikkene er at disse partiene og bevegelsene ikke er konstruktive alternativer, men bare destruktive motkrefter. Det var ikke noe minst Syrizafolkene viset oss denne valg-helga.

I det lange løp, derimot, vil de vinne. Tror jeg, i optimis-tiske stunder. Hvis ikke, vil ultra-nasjonalistene da få enda større oppslutning?

«Satsing på kutt i vel-ferd og sparing vil gi massearbeidsløshet, en ondskapens spiral mot depresjon.»

PREMISSS 22

GODVÆRS-HUMANIS-MEAv Sigve Indregard

Det blåser et økonomisk ruskevær over Eu-ropa. Historiens til dels bitre erfaring viser oss at i slike perioder åpnes det for politiske valg «ingen» anså realistiske. Noen av disse «løsningene» har vært starten på de aller mørkeste kapitlene i vår historie. Hva skjer i dagens Europa?

N°1 2012 S 23

DEN EUROPEISKE TILSTANDEN ER dob-belt problematisk. For det første har den økonomiske veksten stagnert og gått inn i en langvarig og dyp resesjon som truer med å bli en depresjon. Ar-beidsledigheten er på et svært høyt nivå; ungdomsarbeidsledigheten enda verre. For mange land venter krevende omstruktureringer for å møte en vir-kelighet der gjeldsdrevet bygg- og an-leggsvirksomhet vil utgjøre en vesent-lig mindre andel av den økonomiske aktiviteten, med alle de ringvirkninger det medfører for ut-danningssystemer og leverandørindustrier.

På lengre sikt er imidlertid det andre problemet vikti-gere: ingen tør å anta at den reduserte veksten i Europa er et midlertidig fenomen. Mens teknologiske, militære, insti-tusjonelle og finansielle forhold over hundreår har gitt Ves-ten en åpenbart ledende posisjon i verdensøkonomien, er det ikke urimelig å se for seg at maktbalansen vi går ut av denne krisen med vil være dramatisk annerledes enn det vi gikk inn med. Vår – mer eller mindre fortjente – ledelse innenfor alle de fire nevnte sektorene er ingen selvfølge.

Det er selvsagt ingen grunn, per se, til at bedre forhold for den jevne mann i Kina skulle bety verre forhold for den jevne mann i Hellas. Snarere kan det forholde seg tvert imot. Men dersom det er riktig at Europa har utnyttet sin leder-posisjon til å skaffe seg en uforholdsmessig stor del av kaka, kan vi komme til å oppleve at vår del minsker når lederposi-sjonen forsvinner. Riktignok rettferdig, men likevel truende.

Og det bringer oss til det andre problematiske aspektet ved dagens tilstand: det er en utbredt opplevelse av at Euro-pas gylne år går mot slutten. Mens en midlertidig krise er noe ethvert land vil kunne styre greit gjennom, er en slik syste-misk og langvarig krise ikke av den samme karakteren. Opp-lever folk at krisen er av en slik art, vil politikere som hevder å kunne løse den ved hjelp av kriselån her og vekstprogram-mer der, åpenbart ikke bli trodd. Opplevelsen av en systemisk økonomisk og geopolitisk krise vil raskt forplante seg inn til å bli en tillitskrise for det politiske systemet.

Det aktuelle politiske systemet i krise er det liberale de-mokratiet. Og liberale, fremtidsrettede, europolitikere har i en årrekke stått for panegyrisk optimistiske spådommer om fremtiden. Et fredelig Europa, en geopolitisk maktbastion, en stabil økonomisk utvikling, fredelige forhold til grense-statene: alt dette har vært visjonen blant de regjerende og toneangivende politikere over hele Europa. Mange europe-ere opplever i dag disse lovnadene som løgner og tomme ord. Hvor vender de seg da?

Økonomen John Maynard Keynes kommenterte en gang økonomer som overså de kortsiktige svingningene i økonomien fordi de antok at økonomien ville gjenfinne det «riktige» nivået på lang sikt. Han mente de gjorde jobben for enkel for seg selv, fordi de lignet værmeldere som, midt i en storm, bare kunne fortelle at havet ble flatt når stormen var over.1

Den dominerende analysen av dagens situasjon i euro-peisk politikk bærer dessverre noen av de samme trekkene: uro i Hellas, Ungarn, Italia, Spania og Serbia kan forstås som en nærmest naturlig utvekst av nasjonalisme, som vil for-svinne igjen når havet flater ut. Fremveksten av voldelige antidemokrater tolkes i en slik modell som noe fremmed opp mot en underliggende europeisk humanisme – det flate havet vi venter vil returnere.

Men er det slik? En alternativ tolkning er også mulig. Vi kan se for oss at årene fra andre verdenskrig og frem til i dag har vært det abnorme, mot en bakgrunn av orkaner i det politiske landskapet. Har den siviliserte humanismen vært et ferniss over en underliggende villskap – det som kommer frem i verdenskrigene, i Balkan-krigene på nittitallet, i de tal-løse grusomheter regimene i Europas østlige randsoner be-gikk bak jernteppet?

Det lar seg ikke gjøre å teste disse hypotesene. Men det er viktig å få frem at den første modellen, der vi egentlig er siviliserte humanister som bare må rase fra oss når det blir krise, er akkurat like lite basert på empiri som den andre mo-dellen. Og det betyr at vi ikke kan slå oss til ro med at disse fenomenene er midlertidige og vil gå over. Vi må ta dem på alvor, og følge dem tett.

For mange nordmenn vokste erkjennelsen av at høy-reekstreme krefter etablerer seg med reell makt da Chrysi Avgi (Gylden Daggry) vokste seg store i årets valg i Hellas. En nasjonal oppslutning på nesten 7 %, som også ble gjentatt i omvalget måneden etter, ga partiet en posisjon ingen andre nynazistiske partier kan skilte med, noe sted. Partiet har også enda større oppslutning i enkelte kretser i storbyene, og i føl-ge troverdige kilder stor oppslutning blant politifolk. Partiet er knyttet til diverse paramilitære angrep på innvandrere.

«Det aktuelle politiske systemet i krise er det liberale demokratiet.»

PREMISSS 24

Partiets grunnlegger og generalsekretær, Nikolaos Mic-haloliakos, skrev i tidsskriftet med samme navn som partiet i 1987 artikkelen «Hitler i 1000 år», der han hyller Hitler og erklærer at partiet og tidsskriftet er nasjonalsosialismens disipler, før han avslutter med et «HEIL HITLER!».2

Chrysi Avgi hevder i dag at de ikke lenger er nazister, men nasjonalister. De benekter enhver befatning med de vol-delige gjengene som øver vold – i deres navn. Samtidig pas-ser de på å ikke gå særlig langt i fordømmelsene, men heller understreke hvor ille situasjonen er for grekere flest når folk ser seg nødt til å ty til vold. Det kan virke som om de bevisst bedriver et dobbeltspill: Alle vet hva denne bevegelsen står for og hva det vil bety for innvandrere dersom den får mer makt, samtidig som den rent formelt må møtes til parlamen-tarisk debatt om «ordinær» politikk. Denne glideflukten fra en formell pariaposisjon som nazister til å formelt måtte tas på alvor som parlamentarikere har, kanskje, kunnet skje uten at de underliggende målene for partiet har forandret seg.

Også i norske, høyreekstreme miljøer har man sett den-ne glideflukten. Den «tradisjonelle» nynazismen og uttalte biologiske rasismen ble mer eller mindre forlatt og gled over i miljøer som var såkalt innvandringskritiske, blant annet gjennom Folkebevegelsen mot innvandring. Etter hvert som også dette miljøet har blitt mindre stuerent har glideflukten fortsatt: i dag bekjemper de islam eller muslimsk innvand-ring. Det er ikke slik at det er en fullstendig overlapp mellom disse ulike gruppene. Det riktige er at de nyere fenomenene har trukket med seg folk fra de eldre, uten at det finnes noen særlig overgang motsatt vei. Det kan skyldes at den underlig-gende motivasjonen finner nye former etter hvert som ulike formuleringer diskrediteres.3

I det greske eksempelet kan det virke som om alle er innforstått med maskespillet. Er det ikke slik at folk vet at daggryistene egentlig er, om ikke nazister, så i det minste noe veldig likt? Vet ikke Chrysi Avgi selv, og andre politikere, også det? Det virker for dårlig skjult, der partiet marsjerer rundt med dyprøde flagg preget med partiets snirklete, hakekors-aktige logo. Men i så fall er jo situasjonen langt mer fortvilt: da er det jo ikke sju prosent som har latt seg lokke av lettvint populisme. Da har jo sju prosent med viten og vilje gått inn for nazisme, i valg, to ganger på en drøy måned.

Vi kan altså sette opp en ar-beidshypotese om at det foregår en retorisk glideflukt

uten substansiell politisk betydning på ytre høyre: fascismen og nazismen ligger under, men forkles – til dels tynt – bak kritikk av multikultur og «elitene». Hvis hypotesen har noe for seg, er det altså ikke nok å «se etter nazister og kommu-nister» for å forhindre en gjentakelse av Europas ekstremis-tiske eksesser. Det neste sivilisasjonssammenbruddet vil ikke ligne det forrige, fordi aktørene tilpasser seg det faktum at de tradisjonelle formuleringene vekker for tydelige motforestil-linger. I stedet kan vi anta at de høyreekstremes vei til innfly-telse vil følge etter «folkets» til en hver tid rådende paria: om det så er innvandrere, romfolk, muslimer eller homofile. Ser vi noe av dette i andre land?

Mitt svar er dessverre ja, men likevel et optimistisk «dog ikke så mye». Det verste eksempelet er definitivt Un-garn. Den parlamentariske delen, partiet Jobbik, er landets tredje største parti med 12 % av stemmene. Den paramilitære delen, den Ungarske Garde, utstyrt med et våpenskjold som ligner flagget til det ungarske nazipartiet, bedriver trakasse-ring og kanskje også vold mot romfolk. De har blitt beordret oppløst av retten i 2009 for å bryte minoriteters menneske-rettigheter, bare for å gjenoppstå som nye organisasjoner rett etterpå. Jobbiks øverste leder, Gábor Vona, grunnla i sin tid garden. Selv om Jobbik benekter forbindelsen, tror ingen på benektelsene, og det er heller ikke hensikten: Jobbik gres-ser på understrømmen av velgere som er godt fornøyde med at garden skremmer vekk romfolkene. Situasjonen i Ungarn er altså langt på vei kompatibel med vår arbeidshypotese, og også parallell med situasjonen i Hellas, selv om den Ungar-ske Garde er vesentlig mer organisert og offisiell enn mob-bene Chrysi Avgi beskyldes for å stå nær.

Et annet eksempel: Italias Lega Nord, et regionalt, høy-reradikalt (men ikke antidemokratisk eller fascistisk) parti har vokst kraftig i etterkant av krisen, med en oppslutning i regionale valg på 35 % i Veneto-regionen og 26 % i Lom-bardy. Også på landsbasis doblet partiet oppslutning i valget i 2008, til 8,3 %, og vokste videre på meningsmålinger etter dette. Lega Nord har en retorikk i innvandringsspørsmål som er til dels ekstrem: partiets ubestridte leder helt frem til april 2012, Umberto Bossi, uttalte i 2003 at man burde senke båter

med innvandrere fra Afrika, som han kalte «bingo-bongoer».4 Parti-ets borgermester i Treviso, Giancar-lo Gentilini, ut-talte at han ville kle innvandrere ut som harer og «gjøre bang-bang-

«Vi kan se for oss at årene fra an-dre verdenskrig og frem til i dag har vært det abnorme, mot en bakgrunn av orkaner i det politis-ke landskapet.»

N°1 2012 S 25

bang».5 Igjen: slike uttalelser – selv fra partiets leder – kom-bineres tilsynelatende uten problemer med å bli tatt alvorlig som parlamentarikere, og partiet forsikrer selvsagt at de ikke er fremmedfiendtlige og bare ønsker «en bedre modell for integrasjon». Dobbeltkommunikasjonen fungerer: folk flest tolker dem som anti-innvandrere, samtidig som den offisielle politikken sørger for å holde dem stuerene.

Er partier som Lega Nord en tikkende bombe, som i det folket tar til gatene for å kreve innvandrerblod vil gripe mu-ligheten og begå overgrep? Eller er de trykkventiler, som lar folkets ekstreme eksesser få utløp i stemmeurnen i stedet for knyttneven? Tiden vil gi oss svar.

Et tydelig fenomen er at partiene og bevegelsene på ytre høyre ser ut til, på tvers av hele Europa, å tilpasse seg diskur-sen der muslimen er en fiende. Lega Nord har for eksempel en klar idé om at målet er å verne om Italia og Europas krist-ne identitet, og at innvandringen derfor må begrenses for å besørge et Europa basert på en «judeo-kristen arv».6 Dette påvirker også den politiske situasjonen i vår del av Europa. De mest fremtredende nord- og vesteuropeiske partiene med en klar brodd mot islam og faren for «islamisering», er med få unntak voksende og i flere land svært store, slik tabellen viser.

Den økonomiske krisen i Europa ser ut til å ha bidratt til en styrking av ekstreme bevegelser med innvandrings- og is-lamfiendtlig retorikk på høyresida. Diskursen om muslimen som fiende nummer én ligger tett under overflaten av disse bevegelsenes retorikk og politikk. Over hele Europa ser vi konturene av at maktelitene er diskrediterte, og det er grunn

1 John Maynard Keynes, A Tract on Monetary Re-form (London: MacMillan, 1923), 80.

2

3 Shoaib Sultan, «Organisert islamhat i dag», i Motgift: akademisk respons på den nye høy-reekstremismen, red. Sigve Indregard (Oslo: Flamme og Manifest, 2012), 343–360.

4 http://online.wsj.com/article/SB10001424052748704156304576003663957197204.html

5 http://www.repubblica.it/online/cronaca/ immitreviso/ramadan/ramadan.html

6 Se f.eks. representantforslag i underhuset fra 31. juli 2008: http://banchedati.camera.it/ sindacatoispettivo_16/showXhtml.asp?high Light=0&idAtto=3250&stile=6

til å stille spørsmålet om også troen på deres universalistiske, europeiske prosjekter har fulgt med i badevannet. Det poli-tiske rommet som åpner seg, ser ut til å delvis fylles av xeno-fobisk nasjonalisme.

Det felleseuropeiske er mer enn euroen, EU og Maas-tricht. Fremveksten av en europeisk folkelig oppslutning rundt menneskerettigheter og en liberal humanisme etter andre verdenskrig har også vært et viktig narrativ. Men med den økonomiske krisen følger av diskreditering av mange europeiske prosjekter, og solidariteten mellom landene i Eu-ropa settes på en voldsom prøve. Spørsmålet er om også hu-manismen kan gå med i dragsuget; om etterkrigstiden faktisk endret europeerne, eller om alt vi ser bare er atter et prosjekt de politiske elitene flottet seg med i godværet – en humanis-me som ikke tåler ruskevær.

PARTI LAND ÅR VALG TIL OPPSLUTNING ENDRING

PVV Nederland 2010 Lovgivende 15,5 + 9,6

Sannfinnene Finland 2011 Lovgivende 19,1 + 15,0

Sverigedemokra-terna

Sverige 2010 Lovgivende 5,7 + 2,8

Vlaams Belang Belgia 2010 Lovgivende 7,8 - 4,1

Front National Frankrike 2012 President 17,9 + 7,5

Front National Frankrike 2012 Lovgivende 13,6 + 9,3

FPÖ Østerrike 2012 Meningsmålinger – lovgivende

Ca. 25 + 8,0

SVP Sveits 2011 Lovgivende 26,6 - 2,3

PREMISSS 26

N°1 2012 S 27

PREMISSS 28

NEI TIL EU OG ANTI- RASISMEAv Vigdis Hobøl

Nei-bevegelsen i Norge har ikke brukt rasistiske og fremmedfiendtlige argumenter. Hvorfor ble det slik? Vil nei-bevegelsen også i framtida stå støtt på en antirasistisk linje?

N°1 2012 S 29

I DENNE ARTIKKELEN VIL jeg innlede med å si noe om Nei til EU som motstandsbevegelse og hva man har definert seg mot. Deretter vil jeg si noe om de aktive valgene mot rasisme de styrende organene i organisasjonen har tatt. Til slutt vil jeg prøve å si noe om framtida. Vil antirasismen i nei-beve-gelsen stå like støtt framover? Hvordan bør Nei til EU som organisasjon forholde seg til spørsmålet?

Velgerundersøkelser etter avstemminga i 1994 viste at den gjennomsnittlige EU-motstander var mer venstreorien-tert, mer periferiorientert, mer restriktiv i moralske spørsmål og noe mer miljøvernorientert enn tilhengerne. Derimot ble det ikke funnet store forskjeller mellom tilhengerne og mot-standerne med hensyn til nasjonal identifikasjon og stolthet; både tilhengere og motstandere scorer høyt her (Jenssen og Valen 1995). Når folk blir spurt om sine viktigste grunner for å stemme nei, er det hensynet til demokratiet som veier klart tyngst.

MOTSTANDSBEVEGELSE

Nei-bevegelsen i Norge har definert seg som en motstands-bevegelse, men ikke en motstandsbevegelse mot innvandre-re, minoriteter eller andre som er utfordrere av tradisjonell norsk kultur. Tvert i mot har motstanden definert seg mot en elite. Det var regjeringa som søkte EU-medlemskap. Det var arbeidsgiverforeningene, ledelsen i fagbevegelsen, medi-ene og andre som ble definert som elite som ivret for dette medlemskapet.

20 år etter folkeavstemminga i 1972 karakteriserte Dag Seierstad motstanden i 1972 slik: «EF-motstanden forsto seg sjøl etter hvert som en grunnleggende motstandsbevegelse mot sentrale maktstrukturer i det norske samfunnet. EF-kampen ble sett som en kamp mellom periferi og sentrum, mellom grasrot og elite, mellom folkemakt og pengemakt.» (Seierstad 1992 i Seierstad 2008)

Line Esborg har i en doktoravhandling forsket på hva den norske EU-motstanden består av. Hun har studert både hvordan organisasjonen Nei til EU som helhet har stått fram, hvordan sentralleddet har styrt og hvordan aktivister på grasrotplan har oppfattet organisasjonen. Også Esborg finner at det er motstand mot elite, sentrum og pengemakt som er det samlende for nei-siden (Esborg 2006).

AKTIVT VALG

Nei til EUs vedtekter, som ble vedtatt på organisasjonens første landsmøte i 1990, slo fast at «Nei til EU er en lands-omfattende, tverrpolitisk og antirasis-tisk organisasjon». Det var fra starten av også en egen eksklusjonsparagraf med i vedtektene som lød: «Medlem-

skap er uforenelig med enhver rasistisk aktivitet eller argu-mentasjon. » Nei til EU som organisasjon forholdt seg aktivt til disse vedtakene i hele EF- og EU-kampen på 90-tallet. Et annet og viktig uttrykk for hvordan antirasisme var et aktivt valg var de såkalte bærebjelkene som Kristen Nygaard, Nei til EUs leder fra 1990 til 1995, var arkitekt for. Bærebjelkene beskriver hva i Norges samfunnsform vi ønsker å ta vare på og bygge videre på. En av disse bjelkene er antirasisme. Bæ-rebjelkene ble vedtatt på Nei til EUs stiftelsesmøte i 1990 og er gjengitt blant annet i publikasjonen Fakta og Meninger om Norge og EF utgitt oktober 1990 av forløperen til Nei til EU, Opplysningsutvalget om Norge og EF.

Hvorfor var antirasisme en del av Nei til EUs grunnlag? Et innlegg av daværende generalsekretær Guro Fjellanger i trykksaken Nei til EF informerer (Nei til EF informerer 25/3-93) utdypet dette slik: «Trygghet på egen kultur og identitet er det beste utgangspunkt for å møte mennesker fra andre kulturer, og for å møte dem uten fordommer. På samme måte som vi krever respekt for vår nasjonale kultur og identitet re-spekterer vi andres. Nei til EF mener at nær kontakt mellom ulike kulturer er viktig, både gjennom internasjonalt samar-beid og her i Norge.» (gjengitt i Esborg (2008))

Nei til EF/EU har hatt et aktivt forhold til rasismepara-grafene, både sentralt og lokalt. Nei til EUs styrende organer har ved to tilfeller brukt eksklusjonsparagrafen mot med-lemmer, i 1993 og i 2009. I Esborgs studie har en av informan-tene, «Kristoffer» i lokallaget «bygda», omtalt forholdene lo-kalt i Oppland slik:

«I Oppland hadde vi elementer, vi hadde jo de som dreiv sin kamp med de gamle symbolan brukt til fulle. De kunne ta i bruk klisjeer som Norge for nordmenn og skremme med at dersom vi gikk inn i EU så ville Norge strømmes over av borgere fra andre land og det er noe som vi , dem fekk rett og slett ingen plass i bevegelsen i det heile tatt. Og det var det slik enighet om at de itte klarte å nå opp. Vi hadde dem, de kunne stille opp på fylkesårsmøter for eksempel som var åpne for alle, men de nådde aldri fram med slikt.»

Solidaritet med verdens fattige var fra starten et viktig argument for nei-siden, og disse ble aktivt tatt i bruk for å tilbakevise ja-sidens påstander om at nei-siden var seg selv nok. Solidaritetsargument var også viktige i Nei til EUs mot-stand mot Schengen-avtalen. En annen side av dette var at samepolitisk utvalg ble satt ned av Nei til EU og var en

«Nei til EF/EU har hatt et aktivt forhold til rasismeparagrafene, både sentralt og lokalt.»

PREMISSS 30

aktiv del av en levende organisasjon hvor minoriteter skul-le ha plass. Men hvordan klarte man å mobilisere så bredt? Hvilke positive sider ved Norge som samfunn kunne man bruke i motstandsarbeidet og skape bredt engasjement? Det-te skal siste del av denne artikkelen handle om.

TING VI LIKER MED DETTE SAMFUNNET

I en mye sitert artikkel av Are Kalvø, som ble skrevet i dagene etter 22. juli, presenterer Kalvø hva vennene hans liker med dette samfunnet. Svarene er blant andre:- at engasjement er lovlig og blir verdsatt - at det er ok å være homo - velferdssamfunnet - frisk luft - at eg ein gong overhøyrde landets statsminister presentere seg slik på ein fest: «Hei, jeg heter Jens, jeg er broren til Camilla.»

På vårt beste har Nei til EU truffet disse allmenne be-traktningene om hvem vi er som folk og brukt det i vår mot-standskamp.

Fra 1972 kan vi sitere den essayistiske «det var en gang en folkeavstemning):Om hva det betydde for nei-bevegelsen at det var en nasjonal sak: «Om fordelene ved å bo i et lite land hvor det er mulig for vanlige mennesker å få en statsråd i tale, hvor nærings-grunnlaget er slik at folk utenfor pressområdene kan håpe på en enebolig selv om de befinner seg på den gale siden av gjen-nomsnittet på inntektsskalaen, hvor kriminaliteten er lav, hvor arbeids- og sosiale konflikter er små (…) hvor mangel på produksjon for bruttonasjonalproduktet oppveies av ren luft, frihet, mindre behov for kontanter, hvor folk kan gjøre mye ut av lite. Om å ta vare på likhetsideologier, menneskevenn-lige tradisjoner, politiske målsettinger i vårt samfunnsliv. Om å bestemme en utvikling som passer oss og ikke europeiske planleggere, om desentralisering og lokalt selvstyre. (Hans Normann Dahl og Bjørn Bjørnsen: det var en gang en folke-avstemning (1973)

Fra 1994 kan vi høre Kristoffer fra Bygda fra kampan-jeperioden:«Det er ingen tvil om at det er særnorske trekk i måten vi har organisert samfunnet vårt på, og vi er et samfunn som de siste 60-70 årene har hatt en utrulig likhet folk i mellom. Det er itte mange som har vore det jeg vil kalle fattig, vi har heller ikke hatt mange som har vore veldig rike. Og alle goder har vore fordelt, det har vore bevisst politikk at vi skulle være et nokså ensforma folk som drog i hop. Distrikt og by skulle itte være i opposisjon åt hverandre. Og detta er et særnorsk fenomen som vi er fullstendig klar over at ligg i historien vår og som kanskje gjør at vi kan samles og dra mer i flokk enn

mange andre land. Så i slike sammenhenger trekker vi fram det særnorske og det positive ved det.»

Eller Kristen Nygaard fra arbeidet med grunnlegginga av Nei til EU:«Opplysningsutvalget tar utgangspunkt i de holdningene som lå til grunn for utfallet av folkeavstemningen i 1972: Ver-dier som skal stå sentralt er: frihet, selvstendighet og folke-styre, antirasisme, spredning, og ikke konsentrasjon av makt og innflytelse, sosial rettferd og internasjonal solidaritet, vern om livsmiljøet og om den velferdsstaten vi har bygget.» (Fra Kristen Nygaards tale til Nei til EUs landsmøte 1995)

Styrken vår ligger i det at det er nærhet til makta, at vi har et likhetsideal, og en inkluderende raushet. Det er slik vi vil være som folk, og det er slik en nei-bevegelse med fram-tida foran seg bør være.

FRAMTIDA

På Nei til EUs rådsmøte 22. - 23. oktober 2011 holdt Tom Het-land, tidligere sjefsredaktør i Stavanger Aftenblad, et innlegg om EU-debatten i 1994 og om hvordan den ville bli framover. Hetland mente motstand mot innvandring kunne bli en vik-tigere beveggrunn for EU-motstand for flere framover og at dette måtte Nei til EU være på vakt overfor. Sommerens romfolk-debatt og den høye oppslutningen om en restriktiv innvandringspolitikk er tegn i tida på at det kan være noe i at spørsmål om innvandring og frykt for at norsk kultur skal forsvinne blir en viktigere del av samfunnsdebatten. Rasistis-ke og fremmedfiendtlige argumenter er også en del av denne debatten. Skal Nei til EU fortsette å vinne fram, må vi være den rause og mangfoldige folkebevegelsen vi har satt oss fore å være, men hvordan får vi dette til? Ett er sikkert, en beve-gelse som har definert sin egenart i motstand mot eliten tar ikke imot direktiver fra styret og ledelsen. En levende debatt om disse spørsmålene er avgjørende. Et opplagt argument er at folket i Norge i betydelig grad består av minoriteter og folk med innvandrerbakgrunn. Nei til EU har alltid kjempet «Med folk - Mot EU». Det blir ikke mulig å vinne kampen mot EU-tilpasning uten at folk betyr alle folk i Norge.

Kilder: Esborg, Line (2008): Det norske nei til EU. En studie av motstand som kulturell praksis. Dr.avh. Acta Humaniora nr. 341, 2008 Jenssen og Valen (1995): Brussel midt i mot. Folkeavstemningen om EU Nygaard, Kristen et. al. (1990) Fakta og Menin- ger om Norge og EF Seierstad, Dag (2006): Underveis. Artikler 1949-2005. Pax Forlag. Kalvø, Are (2012) Dagbladet 26. juli Hetland, Tom gjengitt i Standpunkt 2012:1 http://www.neitileu.no/kunnskapsbank/ publikasjoner/standpunkt/standpunkt_1_ 2012/oljen_disponerer_for_fortsatt_nei_fler tall

N°1 2012 S 31

PREMISSS 32

ARVEN FRA TRIANON– FORKLARINGER PÅ UNGARSK RADIKAL HØYREPOPULISMEAv Alexander Eriksen

På slottshøyden i Budapest ringer det endelig fra klokketårnet til Mattiaskirken igjen. Tak-ket være støtte fra EU har den gotiske kirken fått en fullstendig overhaling. Norske EØS-midler har restaurert de massive kirkeklok-kene. På den andre siden av elven står unge menn i like antrekk og brenner EU-flagget. På en plakat er et kart av Nagy-Magy-arország, Stor-Ungarn, og blant de oppmøtte diskuteres det løsninger på sigøynerproble-met. Dette er Jobbik - Bevegelsen for et bedre Ungarn, ved parlamentsvalget i 2010 fikk de en oppslutning på 16,7 prosent.

N°1 2012 S 33

JOBBIK OG GARDEN

Jobbik vokste ut av en ungdomsorganisasjon på den ytre høyresiden og ble stiftet som politisk parti i 2003. Partiet del-tok i en valgallianse med likesinnede i 2006, men nådde ikke parlamentet. Den karismatiske lederen Gábor Vona tok over ledelsen av partiet i 2007, og ved valg til Europaparlamentet i 2009 fikk Jobbik 14,77 prosent av stemmene og 3 MEP. Vona var i april 2008 med på å stifte en ubevæpnet paramilitær or-ganisasjon «Den Ungarske Garde» (Magyar Gárda). Gardens uniformering og symboler minnet sterkt om den ungarske nasjonalsosialistiske Pilkorsbevegelsen i perioden 1944-45. Gardens fremste oppgave skulle være å støtte politiet, og å vise samlet styrke ved å patruljere områder spesielt utsatt for kriminalitet, i hovedsak «sigøynerkriminalitet». De marsjer-te også ofte i gatene i sammenheng med Jobbiks folkemøter. Organisasjonen vokste raskt til rundt tusen medlemmer, før Budapest tingrett oppløste Garden sent i 2008. Den har siden reorganisert seg og gjenoppstått som en organisasjon rettet mer mot kulturelle aktiviteter. På tross av protester, har den foreløpig fått lov til å eksistere.

MERKELAPPER

Variasjonene i kategoriseringen av Jobbik, og lignende parti-er, er sprikende og inkonsekvent i faglitteraturen, så vel som i nyhetsbildet og hverdagsbruk. Typologiene endres fort-løpende og merkelapper byttes hyppig for å tilpasses både mottaker og senderens egen politiske forståelse og språk. Det er også svært uheldig at mange forsøker å overføre teorier om vesteuropeiske skatteprotestpartier til sentral- og østeu-ropeiske radikale nasjonalkonservative. Jobbik er ikke FRP. Der de fleste enes om at FRP kan falle innen-for en løs samletypologi som høyrepopulister, er Jobbik en klar radikalisering av denne par-tifamilien. Det finnes allikevel noen fellesbe-tegnelser som gjør det mulig å konstruere et rammeverk for å gjenkjenne Jobbik i europeisk sammenheng. Felles for de partiene vi referer til som «til høyre for høyre» er 3 særtrekk (na-tivisme, autoritarianisme og populisme) i sam-spill med en bestemt politisk metode (utstrakt bruk av fiendebilder)1.

Nativismen setter som førstepremiss at staten, med dens goder, eksklusivt burde be-stå av medlemmer fra den innfødte gruppen, nasjonen. Andre ikke-innfødte elementer, så vel som idéer, truer den homogene nasjonalstaten. Det andre særtrekket, autoritarianisme, er ofte årsaken til at partiene får betegnelsen «høyre» i det politiske rom, dette til tross for at økono-misk politikk i beste fall er av underordnet vik-

tighet for partiene. Her siktes til en tro på et strengt organi-sert samfunn, med klar struktur og strenge straffer, i en tenkt motbølge mot det partiet ser som en økende liberalisering av moralsamfunnet. Det tredje særtrekket, populisme, er både en politisk stil og metode, men refererer i hovedsak til en tanke om at samfunnet er delt inn i to homogene grupper i evig konflikt. På den ene siden står folket, med sin fornuft og sjel, og på den andre siden står den «korrupte eliten».

Hos Jobbik opptrer ikke de overnevnte særtrekkene som separate policy-områder, men er flettet sammen i et komplisert vev av fiendebilder, for på denne måten å tydelig-gjøre hvem som er inn- og utgruppen. Fiendene finnes både innenfor, og utenfor, nasjonens og statens grenser. Skal man forstå Jobbiks politiske mål må man med andre ord først fin-ne ut hvem fienden er.

ARVEN FRA TRIANON

Alle som ønsker å forstå ungarsk politikk i dag, må lese seg opp på Trianon-traktaten fra 1920. Fredsavtalen etter før-ste verdenskrig reduserte landets territorier med 2/3 og det bor derfor ca. 2,4 millioner ungarere utenfor landets grenser. Antikvitetsforhandlere i ungarske storbyer selger kopier av gamle kart i alle størrelser og prisklasser. Unge menn på landsbygda bærer omrisset av pre-1920 grensene i medaljonger rundt halsen. Ønsket om gjenvinning av tapt storhet førte til utbruddet av andre verdenskrig i hele Eu-ropa, men etterkrigstidens lærdommer og oppgjør kom aldri Ungarn tilstrekkelig til gode under kommunismen. På denne måten kunne revisjonistisk nasjonalisme over-leve på den anti-kommunistiske frigjøringsbevegelsen,

«Alle som ønsker å forstå ungarsk politikk i dag, må lese seg opp på Trianon-traktaten fra 1920.»

PREMISSS 34

og har på et vis blitt en del av de samme strømningene. Et Ungarn i fredstid før kommunismen, er det samme som et Ungarn før Trianontraktaten.

I ungarsk sammenheng blir det derfor misvisende å snakke om en plut-selig oppsving i denne typen ideologisk appell. Den har tvert imot vært høyst fremtredende de siste 20 årene, til den grad at den nesten kan betegnes som stueren. Dette inkluderer, også tildels, dagens enerådende regjeringsparti Fi-desz. Det er nemlig først når Jobbik har kombinert disse gamle strømninge-ne med nativisme og mer etnisk definerte utgrupper at vest-lige observatører virkelig har sperret opp øynene. Dog er de ikke de første til å oppnå suksess på denne måten i Ungarn.

DET UNGARSKE PARTIET FOR RETT OG LIV – MIÉP

MIÉP var det første radikale høyrepopulistiske partiet som var relevant på den ungarske nasjonale arena i den første tiårsperioden etter murens fall. Partiet bestod av radikale nasjonalister som enten forlot, eller ble sparket ut av, sam-lingspartiet MDF. Partiets leder, dramatikeren István Csur-ka, hadde tapt en intern maktkamp mot daværende stats-minister Jozsef Antall, og uenighetene hadde i hovedsak omhandlet en anerkjennelse av dagens grenser mot Ukraina, som Csurka motsatte seg. Partiet ble valgt inn i parlamentet i 98, med 5,5 prosent, men kom seg siden aldri over sperre-grensen på fem prosent igjen. Ethvert forsøk på å forstå Job-biks valgsuksess i 2010, bør altså sammenlignes og måles mot MIÉPs gjennomslag i 1998.

MISNØYE MED ETABLERTE ALTERNATIVER

En av de viktigste hendelsene i ungarsk politikk den siste tiårsperioden er utvilsomt skandalen på venstresiden et-ter valgseieren i 06. Et opptak av sosialistpartiets (MSzP) Statsminister Ferenc Gyurcsany som innrømmet at han og hans regjering bevisst hadde feilinformert folket om landets egentlige tilstand for å bli gjenvalgt, ble lekket til mediene. I etterkant av avsløringene var høsten 06 preget av voldsomme gatekamper, opptøyer og demonstrasjoner. Både Jobbik og det borgerligkonservative Fidesz forsøkte å ta kontroll over demonstrasjonene og krevde regjeringens avgang. Jobbiks evne til å mobilisere gjennom internett og Facebook viste seg spesielt effektivt.

En undersøkelse gjort blant visegradgruppen2 i 2009 viste at et flertall av ungarere anså innføringen av demokrati som mislykket, og rundt halvparten mente at det post-kom-munistiske regimet hadde færre fordeler enn det foregående.

Misnøyen med overgangen etter murens fall var minst dob-belt så høy i Ungarn som i de andre. En ungarsk menings-måling fra samme år viste at over halvparten (58 prosent) av de spurte ikke hadde tillit til hverken sittende regjering eller parlament. Blant de som sa de ville stemme Jobbik var tal-let 73 prosent. På spørsmål om de hadde tillit til politikere og politiske partier svarte 74 prosent negativt, blant Jobbiks velgere var tallet 85 prosent.

Før valget i 2010 var arbeidsløsheten i Ungarn på sitt høyeste på over ti år3, og sist gang den var i nærheten av like stor var valgåret 1998, da MIÉP gjorde sitt beste valg. Dette kan være med på å forklare både suksessen til MIÉP og Job-bik, samt fraværet av lignende partier i perioden i mellom. Arbeidsløsheten var spesielt høy i de nordøstlige regionene, hvor Jobbik fikk høyest oppslutning.

REPOSISJONERING AV FIDESZ

Et annet parti gjorde også sitt beste valg noensinne i 2010, det borgerligkonservative Fidesz, som nå regjerer alene med 2/3 flertall i parlamentet. Det er særlig med nåværende Statsminister Victor Orbáns strategi som et catch-all parti, i ettermælet av skandalen på venstresiden, at Jobbik kan ha fått politisk rom og relevans til å vokse. I tråd med ungarsk politisk tradisjon hadde også Fidesz tatt for seg verdispørs-mål knyttet til nasjonalkonservative velgere i det foregående valget. Etter opptøyene manøvrerte Orbán partiet sitt mot sentrum både i sosio-økonomiske så vel som verdispørsmål, og regelrett svelget de mindre sentrumspartiene, mens han lanserte seg som det eneste reelle alternativet til det nå for-hatte Sosialistpartiet. Dette kan ha skapt behov for et parti som både kunne appellere til den tradisjonelle arbeiderklas-sen og langs mer forsømte nasjonalistiske holdninger.

FIENDER INNENFOR OG UTENFOR

Ungarske velgere ville neppe ha gått til urnene for MIÉP og senere Jobbik om det ikke var noe i deres partiprogrammer

«I ungarsk sammenheng blir det misvisende å snakke om en plut-selig oppsving i denne typen ideo-logisk appell. Den har tvert imot vært høyst fremtredende de siste 20 årene.»

N°1 2012 S 35

de satte pris på. Som påpekt ovenfor spilte begge partier på strømninger og sympatier som allerede var en del av den ungarske hverdagen. Begge partiers bruk av fiendebilder er langt på vei sammenfallende. Den korrupte politiske- og økonomiske eliten fremstilles som forrædere som forsøker å tynne ut det ungarske folket til fordel for masseinnvandring, mens mediene er rene instrumenter for de førstnevnte. Nar-komane, homofile (likestilles med pedofile) og den kulturelle og intellektuelle eliten forsøker å pervertere folket innenfra. Emigrerte ungarere er landsforrædere, korrupte og ven-streliberalister. Gamle og nye nabostater samarbeider med stormakter og internasjonale organisasjoner, spesielt EU, i en rekke konspirasjoner for å undergrave den jevne menig-mann.

På tross av at Ungarn har den største roma-minoriteten blant visegradgruppen var MIÉP det eneste radikale høyre-populistiske partiet i regionen som bare tidvis refererte til roma-minoriteten. En av årsakene var trolig at anti-semit-tismen tok for mye plass i partiets fiendebilde. I Csurkas øyne var jø-dene knyttet til nesten samtlige av fiendetypene, innenfor og utenfor nasjonen og staten. Jødene styrte eliten, saboterte ungarsk identitet og skjebne, stod bak internasjonale konspirasjoner og hadde gjennom bolsjevismen forsøkt å undertrykke det ungarske folket. Jobbik på sin side har spredd fiendebildet sitt noe mer, og selv om jødene fremdeles er skyld i en del, har hovedfokuset flyt-tet seg over til roma-minoriteten. Anti-semittismen til MIÉP er også byttet ut med en anti-Israel og (overraskende) pro-muslimsk, pro-palestinsk holdning, som skiller Jobbik fra flere av de vesteuropeiske partiene man ofte sammenligner dem med. Om bakgrunnen for dette skillet skyldes mangel på islamske minoriteter i Ungarn, eller en dekket videreføring av anti-semittismen er vanskelig å si sikkert.

Jobbik har også vist at det finnes andre måter å ek-sponere ideologi på enn kun ved retorikk og partimanifester, nemlig symbolikk og handling. Referanser til Stor-Ungarn og «Trianontragedien» kombineres med nasjonalistisk sym-bolbruk og et krav om gradvis tilbakeføring av de områder i nabolandene hvor ungarere er i majoritet. Den politiske kontrollen over det paramilitære Magyar Gárda som var in-volvert i en rekke kontroverser rettet mot minoritetsbefolk-ningen i landet, og patruljerte områder med høy romabefolk-ning, har bevist at Jobbik er villige til å gjøre mer enn kun «talk the talk».

«Jobbik har utvist en vilje til å ka-pitalisere på ungareres ulykke, ved bruk av en særdeles radikal nasjo-nalistisk ideologi som spiller på de fiendene ungarere frykter mest.»

ANSVARLIGHET

Høyrepopulistiske partier har hatt en tendens til å slå gjennom i Vest-Europa dersom de har moderert seg i forhold til eldre partier av samme type. Jobbik har rik-tignok et noe mer striglet utseende på øverste partipoli-tiske nivå, og de går oftere rundt grøten retorisk enn sin forgjenger Csurka i MIÉP, men overføringsverdien om teorier fra de vesteuropeiske partiene slutter der. Kom-binasjonen av velgerflukt fra sosialistpartiet, Fidesz ori-entering mot sentrum, den enorme misnøyen med det politiske etablissementet og rekordhøy arbeidsløshet la forholdene til rette for fremveksten av politiske alterna-tiver. Men dette kan ikke være hele forklaringen. I Norge har vi dessverre for lett for å fokusere for mye på «hvor-for grunner», som om fremveksten av radikale høyrepo-pulister er et uunngåelig resultat av bakenforliggende år-saker, og vi derfor kan fraskrive velgere og politikere alt ansvar. Dette er høyst naivt, og tilsvarende høyst farlig.

Jobbik har utvist en vilje til å kapitalisere på unga-reres ulykke, ved bruk av en særdeles radikal nasjonalis-tisk ideologi som spiller på de fiendene ungarere frykter mest. En kommunistisk elite som styrer ovenfra, en in-ternasjonal konspirasjon som truer utenfra og en para-sittisk indre fiende, mer aktuell enn den noe avleggse anti-semittismen, nemlig romabefolkningen. Velgerne på sin side har vist en tilsvarende villighet til å kjøpe en forklaring som fraskriver dem enhver form for skyld for tilstanden. Roma-minoriteten er således blitt selve sym-bolet på alt som er galt i Ungarn, fra kriminalitet og syn-kende økonomi til moralsk forfall.

1 For en lengre diskusjon av begrepet radi-kal høyrepopulisme, se: Mudde, Cas (2007). Populist Radical Right Parties in Europe. Cambridge: Cambridge University Press

2 Tsjekkia, Polen, Slovakia, Ungarn3 Årlig gjennomsnitt, begge kjønn. Eurostat

2012

PREMISSS 36

EUROPA STILLE NORGEAv Kirsti Methi

N°1 2012 S 37

DEN STORE TYSTNADEN

Da jeg etter 22 år i utlandet flyttet til-bake til Norge, ble jeg slått av stillheten i norsk offentlighet vedrørende Norges forhold til EU. Godt kjent med hvor vanskelig EU er som tema i Norge var dette på en måte ikke overraskende, men dette var første gang jeg observerte fenomenet på nært hold.

Fra 1991 og helt til 2004 bodde jeg i Brussel, der jeg jobbet for en norsk organisasjon som arbeidet med å ivareta og å fremme norske næringslivsinteresser i EU. Jeg kjente svært godt til mange ulike fasetter av problemstillingen som omhandlet Norges forhold til EU. Etter noen år i Sør-Afrika, med god avstand til både Brussel og EU, var det likevel et sjokk å komme til Norge i 2007 og erfare det store fraværet av opplysning og debatt om dette viktige forholdet.

Norges tilknytning til EU er for meg et svært viktig po-litisk spørsmål og situasjonen trigget et ønske om å bidra til å sette Europasamarbeid på dagsorden i Norge. Det resulterte i at jeg meldte meg inn i Europabevegelsen. Her ble jeg aktiv både som medlem og tillitsvalgt frem til jeg tiltrådte som ge-neralsekretær i år

Som leser stusser du sikkert over overskriften på denne artikkelen. Den grammatiske setningskonstruksjonen er jo helt feil og utfordrer dermed også meningsinnholdet. Den avspeiler imidlertid mitt utgangspunkt for europapolitikk i Norge; vanskelig å forstå og alt for stille. Kan det i tillegg være tilfelle at vi ikke stiller de riktige spørsmålene knyttet til Europasaken? For meg handler det om at Europa er vår geografiske ramme, og dermed representerer vår regionale og globale identitet, mens EU er Europas politiske prosjekt. Vår organisasjon heter Europabevegelsen, ikke EU-bevegel-sen. Det er en stor forskjell.

EUROPABEVEGELSEN – STOLT AV VÅR HISTORIE

Europabevegelsen ble stiftet i 1949, året etter at den inter-nasjonale European Movement International (EMI) ble stif-tet. Grunnleggerne av den internasjonale Europabevegelsen var store, kjente politiske personligheter fra etterkrigstidens Europa, deriblant Winston Churchill og Harold Macmillan (Storbritannia), Konrad Adenauer (Vest-Tyskland), Léon Blum og Robert Schuman (Frankrike), Alcide De Gasperi, Altiero Spinelli (Italia) og Paul-Henri Spaak (Belgia). Felles for disse var at de var politiske ledere i etterkrigstidens Eu-ropa som alle kjempet for et tett og forpliktende samarbeid mellom de europeiske landene. Den viktigste drivkraften bak ideen om samarbeid og europeiske institusjoner var et sterkt politisk ønske om å skape fred, velstand og en samfunnsut-vikling i Europa.

Den Internasjonale Europabevegelsen (EMI) har siden 1948 vært en sentral aktør og en viktig pådriver for den euro-peiske integrasjonsprosessen. Det var etter forslag fra EMI at Europarådet ble opprettet i 1949. På 50-tallet var EMIs vik-tigste funksjon å være brobygger mellom øst og vest, samt en arena for kontakt og utveksling mellom demokratiske nasjo-ner og land som var underkastet totalitære regimer.

Europabevegelsen primære formål er, i likhet med alle våre søsterorganisasjoner fra 42 ulike land i Europa, ”å virke for samarbeid mellom folk og stater i Europa, for å fremme frihet, fred, demokrati, solidaritet og likeverd, samt utvikle kulturell forståelse og fremme en bærekraftig global utvik-ling” (utdrag fra Europabevegelsens formålsparagraf ). Euro-pabevegelsen i Norge mener at disse mål best fremmes gjen-nom at Norge blir fullverdig medlem av EU.

EUROPABEVEGELSE OG KAMPORGANISASJON

I forbindelse med folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994 ble Europabevegelsen jasidens fremste kamporganisa-sjon. Organisasjonen ble rustet opp til å kjempe for at Norge skulle få et ja-flertall. Slik gikk det ikke. Siden 1994 har det eksistert et sterkt håp i bevegelsen om at en ny medlemssøk-nad skulle reaktualiseres. Dette har så langt ikke vært mulig gitt de politiske konstellasjonene som enhver regjering har bestått av siden 1994, i tillegg til – i store trekk – en vedva-rende og voksende EU-motstand i den norske opinionen.

I dag er håpet om en ny folkeavstemning betraktelig svekket, og det kan synes som om det eksisterer en slags po-litisk konsensus om, og nasjonal forståelse for, at medlem-skapsdebatten nå er lagt død. For oss i Europabevegelsen er dette en pussig forestilling all den tid det stadig er et behov for å diskutere vårt forhold til Europa. Vi mener at medlem-skap ikke alltid må være premiss for denne debatten. Alle et-terlyser mer kunnskap og debatt om EU, EØS og Norge, men terrenget for debatt synes å være et minebelagt landskap fullt av ja- og nei-eksplosiver. Det kan virke som vi i Norge ikke klarer å slippe den polariserte ja/nei-debatten, en type de-batt som har vist seg å være særdeles lite konstruktiv. Det at vi ikke klarer å skille medlemskapsdebatt fra Europadebatt begrenser den løpende analysen og det offentlige ordskiftet om EUs utvikling, og de konsekvenser denne har for oss. At det har blitt slik har også Europabevegelsen et medansvar for.

«Vår organisasjon heter Europa-bevegelsen, ikke EU-bevegelsen. Det er en stor forskjell.»

PREMISSS 38

Europabevegelsen erkjenner at muligheten for en ny medlemskapssøknad ligger langt frem i tid, i alle fall slik situ-asjonen nå fremstår. Derfor har også organisasjonen i økende grad reorientert seg fra å være først og fremst en kampor-ganisasjon for jasiden i norsk politikk og opinion, til å søke tilbake til våre røtter som Europabevegelse. I dette ligger det at vi skal arbeide for å fremme europeisk samarbeid og inte-grasjon, blant annet gjennom å spre kunnskap om EU. Dette betyr ikke at Europabevegelsen har gått bort fra sin ambisjon om at Norge en dag skal bli EU-medlem, nyorienteringen innebærer først og fremst at vi har gått ut av kampanjemodus når det gjelder spørsmålet om medlemskap. Arbeidet fortset-ter imidlertid, og vi beveger oss inn på andre arenaer og med nytt fokus. Det grunnleggende for oss er at oppmerksom-heten rundt hva som skjer både i Europa og EU står på den norske dagsorden, at vi stadig øker vår kunnskap og innsikt i dette store sakskomplekset og at vi deler denne kunnskapen med andre. For Europabevegelsen er det sentrale at det for-pliktende samarbeidet i Europa stadig utvikles og at EU styr-kes som rammen for dette. På sikt er det vårt ønske at Norge finner sin fullverdige plass i dette samarbeidet, deltar aktivt i den europeiske dugnaden og tar sin del av det kollektive an-svaret for utviklingen på vårt eget kontinent.

EU – KUN FOR IDEALISTER?

Da jeg havnet i Brussel i desember 1989 hadde jeg begrenset kunnskap om EU. Jeg kom fra et treårig opphold i Vest-Afri-ka og hadde fokus på helt andre problemstillinger enn EU-relaterte spørsmål. Under den store EF-kampen i 1972 var jeg tolv år og for ung til å forstå hva det hele dreide seg om. Jeg, som mange andre i Norge, er vokst opp med paroler domi-nert av NEI til et eller annet, som i sum handlet om at alt med EF representerte en trussel mot alt nasjonen handlet om, in-klusive det norske eksistensgrunnlaget. På et personlig plan hadde jeg frem til 1990 aldri en-gasjert meg i EF-spørsmålet og føl-te vel at det ikke angikk meg.

Så begynte jeg å interessere meg for historien om EUs tilblivel-se. Jeg kom over deklarasjonen fra Haag-kongressen i 1948 og Schu-mann-erklærin-gen fra 1950. Jeg

ble ikke bare imponert, men direkte berørt, av fortellingen om disse ekstraordinære europeiske politikerne som klarte å tenke så visjonært, så konstruktivt og så innovativt om sam-arbeid i ruinene fra andre verdenskrig. Vi snakker her om et tidspunkt kun et par år etter at andre verdenskrig var av-sluttet, med alle grusomhetene sterkt i minne og hatet mel-lom naboland høyst levende. Ideen om at gamle erkefiender skulle samarbeide så tett at resultatet skulle bli en politisk og økonomisk union var for meg nesten ikke til å tro. Nå skulle det handle om samarbeide for å sikre freden og å bygge opp Europa. Nå skulle ord og fredelig samvirke være Europas vå-pen.

Berlinmuren hadde falt ett år før jeg ankom Brussel, og startskuddet for å avslutte den kalde krigen, som til de grader delte Europa inn i et A- og et B-lag, var med dette avfyrt. EU var inne i en rivende utvikling og preget av mye fremtidsopti-misme med den dynamiske kommisjonspresidenten Jacques Delors ved rattet. EFTA-landene kom på banen og ønsket å knytte seg nærmere EU. Jeg følte at jeg var midt i viktige begivenheters sentrum og at EU var svaret på Europas ut-fordringer. Felles løsninger på felles utfordringer. Fred og solidaritet var selve verdigrunnlaget for samarbeidet. Kunne noen virkelig være i mot dette? Eller er kanskje EU-prosjek-tet kun for urealistiske og naive idealister?

NORGE OG BRUSSEL

Da jeg var så heldig å få meg jobb på et av de få norske kon-torene i Brussel på den tiden, NHOs Brusselkontor, begynte et langt kapittel i mitt profesjonelle liv. Jeg skulle tilbringe mange år i Brussel og daglig arbeide med EU-tematikk, EU-institusjoner, EU-prosesser og representanter fra EU-land. Jeg fikk med meg EØS-forhandlingene, medlemskapssøkna-den med tilhørende forhandlinger, debatten knyttet til folke-avstemmingen og den påfølgende nedturen, som de fleste av

oss norske Brus-selarbeidere følte sterkt på etter fol-keavstemningen i 1994. Vi skulle fortsatt arbeide i Brussel, men ikke som insidere i et utvidet EU, men som outsidere og uten tre av våre E F T A - v e n n e r. Her er mine re-fleksjoner dagen etter folkeavstem-mingen:

«Jeg ble ikke bare imponert, mendirekte berørt, av fortellingen om disse ekstraordinære europeiske politikerne som klarte å tenke såvisjonært, så konstruktivt og så innovativt om samarbeid i ruine-ne fra andre verdenskrig.»

N°1 2012 S 39

DAGEN DERPÅ

Før oss ikke inn i unionenFor vi klarer oss godt med 200 - milssonenFolket har røstet, folket har taltEt skjebnevalg er alltid fatalt

Med Atlanterhavets velsignelseVår rikdoms opprinnelseSnur vi ryggen til en felles fremtidAnderledeslandet – vår nasjonale utopi

Idealismen ingen grenser kjennerDet er for den 3. verdens sakVi ga våre mange nei-stemmerSolidaritet fra Europas ytterflak

Vår internasjonale, politiske alibiEr vår særnorske sjølråderett og demokratiUavhengig, sterk og friInternasjonalt samarbeid – det gjør vi på si’

EØS-avtalen skiller økonomi og politikkEn ren markedsliberalistisk logikkO Nordsjø, fortsett å gi oss vår velferdsstatSå kan EU ha sin Maastricht-traktat

I vårt fedreland blir det ikke så illefor her står tiden stilleOg makta i Brussel den rårI går, som i dag, som ioverimorn…

Kirsti Methi, Brussel, 29. november 1994

Blåmandagen etter folkeavstemningen ble etterfulgt av en ny realitetsoriente-ring for oss som jobbet for norske inter-esser i Brussel. I den intense medlem-skapsdebatten som dominerte året 1994 hadde vi nesten glemt at EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar samme år. Med EØS-avtalen begynte et regime som Norge har brukt atten år på å skjønne rekkevidden av.

Når man sitter i Brussel, og har alle disse prosessene og beslutningene tett på, oppleves mangelen på norsk til-stedeværelse og oppmerksomhet rundt disse temaene som uforståelig, for ikke

å si uansvarlig. Hvordan kan Norge definere seg ut av de diskusjonene og prosessene som så til de grader berører oss gjennom EØS? Hvordan kan det forsvares rent politisk, og hvordan kan denne situasjonen vedvare etter hvert som vi har blitt mer oppmerksom på hva EØS-regimet innebærer?

Med Europautredningen har vi endelig fått en solid kunnskapsplattform som beskriver og analyserer våre mange avtaler med EU, og i særdeleshet EØS-avtalen. Utredningen bekrefter mange av Europabevegelsens antagelser både når det gjelder demokratisk underskudd og kunnskapsløshet. Europautredningen er noe av det viktigste som har hendt i vår nyere europapolitiske historie, nettopp fordi den synlig-gjør omfanget av vår EU-integrasjon og peker på at vi ikke forvalter Norges interesser på en optimal måte så lenge vi ikke engasjerer oss i EUs utvikling. Særlig gjelder det der EU-regelverk har direkte konsekvenser for oss.

Rapporten bør være et ”wake-up call” for alle norske politikere og bidra til at Norge styrker sitt EØS-arbeid for å kunne operere mest mulig synkront med prosessene i EU-systemet. Med EØS- avtalen har vi outsourcet mye av norsk politikk til Brussel. Da burde det også bli like naturlig å ope-rere i Brussel som i Oslo, både som norsk politiker og ansatt i statsforvaltningen, men også interesseorganisasjoner, be-drifter og frivillig sektor bør være interesserte i det. For å si det på en annen måte; er man en norsk politisk aktør, må man må man operere både i Brussel og i Oslo. Dette er den eneste mekanismen som kan kompensere for de politiske og demo-kratiske svakhetene ved EØS-avtalen.

KAN VI TRO PÅ EU – NÅ?

EU preges for øyeblikket av store utfordringer knyt-tet til enkelte lands finansielle situasjon. Situasjonen har store økonomiske og sosiale konsekvenser for de land dette gjelder, men også for hele EU-samarbeidet. Solidariteten og EUs politiske styrke settes på prøve.

«Er man en norsk politisk aktør, må man må man operere både i Brussel og i Oslo. Detteer den eneste mekanismen som kan kompensere for de politiske og demokratiske svakhetene vedEØS-avtalen.»

PREMISSS 40

At EU står overfor den vanskeligste utfordringen i sin histo-rie er hevet over enhver tvil. Det kan stilles spørsmål til om EU har gått for langt for fort.

Kanskje har man ikke underveis sørget for å definere, kvalitetssikre og kontrollere at forutsetningene for ulike tiltak og ekspansjoner i tilstrekkelig grad var til stede? I så fall er dette medlemslandenes ansvar da EU kun handler på marsjordre fra medlemmene sine og med hjemmel i EU-regelverk. Sagt på en annen måte: EUs væren og virke er lik summen av medlemslandenes kollektive politiske vilje.

Eurokrisen er sammensatt og det er mange medansvar-lige for den situasjonen som har oppstått. Det er likevel ingen tvil om at krisen har avdekket strukturelle og politiske svak-heter både ved valutaunionen og ved EU som politisk system. Det var mange advarsler da eurosonen ble etablert. Så lenge det var vekst og velstandsutvikling i EU, ikke minst i de euro-peiske landene med svak økonomi, var det lett å la politiske hensyn overstyre andre hensyn, som hvorvidt de økonomis-ke spillereglene for eurosamarbeidet ble overholdt.

Hele EU-samarbeidet er tuftet på logikken om at økt økonomisk samarbeid fører til økt politisk samarbeid, og at det igjen gir økt integrasjon som resultat. En valutaunion krever imidlertid en større budsjettdisiplin i hvert enkelt medlemsland og mer samordning av den økonomiske poli-tikken til eurolandene enn det som er tilfellet i dag. Det som har foregått i enkelte av eurosonens medlemsland tyder på at EU bør ha flere overnasjonale virkemidler til rådighet for å kunne overvåke og sanksjonere land som ikke overholder reglene.

Visjonen om et samlet og stadig mer politisk forent Eu-ropa har vært en sterk drivkraft i EU-samarbeidet helt siden de siste skuddene i andre verdenskrig stilnet. Har det visjo-nære i EU-prosjektet vært sterkere enn de realpolitiske for-hold i Europa tillater? Har EU møtt seg selv i døra?

Både ja og nei. Krisen og de svakheter som nå avdek-kes er likevel ingen grunn tilslutte å tro på EU som politisk prosjekt. Snarere tvert i mot. Europa skriker etter mer sam-arbeid over landegrensene i takt med stadig flere oppgaver som den enkelte stat ikke kan løse alene. De europeiske lan-

dene er så integrerte både politisk og økonomisk at det ikke er noen vei tilbake. De europeiske fellesløsningene må styr-kes. EU er langt fra perfekt, men like fullt den mest utviklede plattformen vi har i dag for et organisert og forpliktende eu-ropeiske samarbeid.

EU – EN KREVENDE ØVELSE

Det har blitt et mantra å si at EU utvikler seg gjennom kriser. Hvem gjør ikke det? Men kanskje har EU flere og andre typer kriser enn det som nasjonalstater har?

De politiske spenningene i EU er nødvendigvis av en helt annen karakter enn de vi finner i enkeltland. EU som politisk system er i en slags evig byggefase. Selve fellesska-pet (medlemslandene og EU-institusjonene til sammen) er en politisk innovasjon som ikke kan sammenlignes med na-sjonalstatenes modeller både når det gjelder maktfordeling og myndighetsstruktur. EU er en hybrid der man ønsker å skape noe helt nytt og selvstendig samtidig som man har suverene stater som medlemmer. Dette gir stadige politiske spenninger mellom det nasjonale, det mellomstatlige og det overnasjonale nivå. Det er derfor vanskelig å sammenligne EU-demokratiet med nasjonalstatens demokrati eller parla-mentarisme.

Om EU er mer eller mindre demokratisk i nettopp dette perspektivet er vanskelig å si. Demokratisk i forhold til hva? FN? Det man imidlertid kan påstå er at EU bør jobbe enda hardere for å øke sin folkelige legitimitet. Dette er et stort, kompleks og krevende felt og her er EU i første rekke avhen-gig av medlemslandenes bidrag. Å skylde på EU når ting ikke fungerer optimalt på hjemmebane har blitt en uvane blant mange medlemsland.

EU er i tillegg et multikulturelt fellesskap med alle de barrierer for samarbeid og enighet dette innebærer. Nasjo-nale og regionale kulturelle og sosioøkonomiske forskjeller er krevende materie å håndtere, selv innenfor nasjonalsta-ten. Med disse forholdene som bakteppe er det vanskelig å underkjenne de mange resultater EU har oppnådd i mer enn femti år. EU har transformert Europa til å bli et konti-nent som bygger ned barrierer og stimulerer samhandling

mellom folk og land – være seg varer, mennesker, tjenester eller kapital. Og for de som måtte forveksle prinsippet om den frie bevegelse som fullstendig liberalt tankegods à la mangel på stat-lig inngripen, så er dette en feilslutning. Alle regler og direktiver som produse-res i Brussel har nemlig det som formål å hindre markedsmakt, beskytte for-brukere og å hindre diskriminering. At noen politikkområder eller direktiver

«At EU står overfor denvanskeligste utfordringen i sin his-torie er hevet over enhver tvil. Det kan stilles spørsmål til om EUhar gått for langt for fort. »

N°1 2012 S 41

har uheldige og forbigående konsekvenser for enkelte land, regioner eller sektorer kan finne sted. For å hindre det er det viktig å delta aktivt i de politiske prosessene i EU – når de pågår.

Dette er ikke ensbetydende med at Eu-ropabevegelsen er enig i alt EU står for eller produserer av regelverk ei heller er det vår opp-gave.

Den viktigste forutsetningen for at EU skal klare å komme ut av nåværende krise er at økonomien for hele EU-området forbedres. EU som politisk prosjekt trenger mer enn visjoner om fredelig sameksistens. Den store øvelsen nå handler derfor om EU klarer å enes om den rik-tige miks av overnasjonale og nasjonale tiltak som kan bidra til komme ut av den økonomiske hengemyren som kontinentet preges av.

STILLE - BEVEGELSE?

Samtidig som EU har utviklet seg voldsomt, og Norge har gjennomgått en utrolig modernise-ring og endringstakt de siste 15-20 årene, kan det virke som om tiden siden 1994 har stått stil-le når det gjelder nordmenns mentale, politiske og muligens ideologiske forhold til EU-prosjektet. Mye av den utviklingen som har skjedd i Norge er et resultat av EØS, både på godt og på vondt. EØS-avtalen er i seg selv en slags stille revolusjon. For å holde den nasjonale husfreden beve-ger vi oss mer og mer inn i EU-samarbeidet for hver dag som går gjennom en politisk tvilsom kontrakt som heter EØS. Helt stille har vi blitt ¾ dels integrert i EU gjennom Norges ulike avtaler med EU. Men vi er fortsatt 100 % ikke-medlem.

Til tross for globalisering og europeisering er vårt po-litiske perspektiv fortsatt dominert av en klassisk forståelse av nasjonal selvråderett. De fleste andre europeiske land ser ut til å erkjenne at Europas skjebne er et felles anliggende og tar ansvar gjennom å bidra i EU-samarbeidets overnasjonale logikk. Kanskje er vår største nasjonale utfordring vår egen forestilling om at Norge står utenfor EU; Norge som anner-ledeslandet og utenforskapet som politisk visjon? Verden og vårt eget samfunn utvikler seg, men vårt selvbilde står stille? Et selvbilde som blant annet opprettholdes gjennom en refe-ranse til resultatet fra en folkeavstemning i 1994. Det er nes-ten en generasjon siden.

Europabevegelsen består av to sammensatte ord; Eu-ropa og bevegelsen. Kanskje blir vår viktigste oppgave i årene fremover å sette Europa på dagsorden på en måte som først og fremst kan skape bevegelse i vår europeiske identitetsforståelse. Den dagen vi nordmenn opplever at det ikke er motstridende å være både nordmann og europeer,

kanskje det først da blir naturlig å engasjere seg fullt ut i den europeiske dugnaden?

«Har det visjonære i EU-prosjektet vært sterkere enn de realpolitiske forhold i Europa til-later? Har EU møtt seg selv i døra?»

PREMISSS 42

EØS – EN AVTALE BYGGET PÅ FRYKT OG MYTER Av Tale M. Dæhlen

I 2012, etter snart 20 år med EØS, er debat-ten om avtalen endelig kommet skikkelig i gang. Uansett hva slags syn man har på EØS, burde man kunne være enige om at det er sunt med en åpen og faktabasert debatt. Det er på tide å gå gjennom EØS-argumentasjo-nen og se på hva som er reelt og hva som kun er myter. EØS i dag og EØS for 20 år siden er to ganske ulike ting, og argumentasjonen for og mot avtalen er også endret betydelig.

N°1 2012 S 43

HVORFOR EØS?

EØS-avtalen er en helt unik avtale som går langt utover det andre handelsavtaler i verden inneholder av forpliktelser. Den ble fremforhandlet på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, samtidig som det fra flere hold ble lagt planer om at Norge skulle levere en ny EU-søknad. I Høyre og ledelsen i Arbeiderpartiet ble EØS-avtalen sett på som et skritt i riktig retning, men med fullt EU-medlemskap som det egentlige målet. Da EØS-avtalen var oppe til behandling i Stortinget i 1992, stemte bare Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mot, men grunnene til å være for EØS var svært ulike. Mange mente tilslutning til EØS ville være den eneste måten å unn-gå EU-medlemskap på, deriblant tidligere handelsminister for Arbeiderpartiet, Hallvard Bakke. Han har ved flere an-ledninger påpekt at å si nei til EØS-avtalen ikke ville påvirke verken markedstilgang eller norske arbeidsplasser, men at avtalen likevel var og er viktig for å holde EU-motstanden oppe, og dermed Norge utenfor EU.

«Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunn-lag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjøren-de for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre han-delshindringer akkurat som før.»

Hallvard Bakke, tidligere handelsminister og leder for Sosialdemokrater mot EU i 1994,

i Dagsavisen 20. januar 2003.

En viktig grunn til at mange var tilhengere av EØS-avtalen, og senere EU, var at det på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet ble skapt myter om konsekvensene av å stå utenfor EU og EØS. Disse mytene kom fra flere aktører, men både NHO og Arbeiderpartiet var aktive når det gjaldt å fremstille skrekkscenarier. Hovedargumentet var at vi trengte EØS for å få adgang til EUs indre marked, og at utallige arbeidsplas-ser ville gå tapt om vi ble utestengt fra dette markedet. Det man unnlot å fortelle, var at vi allerede hadde en slik mar-kedsadgang, med full tollfrihet for industrivarer. Dette hadde vi hatt siden 70-tallet, gjennom frihandelsavtalen som trådte i kraft i 1972.

Både velgere og stortingsrepresentanter var på grunn av manglende informasjon eller feilinformering av den opp-fatning at EØS-avtalen måtte til for å sikre vår tilgang til det indre marked. Også AUF vedtok på landsmøtet i 1992 å gå inn for EØS-avtalen av hensyn til norsk næringsliv.

PREMISSS 44

«Gjennom vår deltagelse i EØS har vi knyttet oss til EU på en måte som gjør oss til en underlegen part i samarbeidet.»

Den allerede eksisterende markedsadgangen ble kjøpt på ny med å gi EU makt over en rekke norske samfunnsfor-hold som betaling.

20 ÅR ETTER - HVORFOR IKKE EØS?

Et av de største problemene med EØS-avtalen er den rollen den har hatt som kompromiss. Et kompromiss mellom jasi-den og neisiden i EU-spørsmålet, men også et kompromiss innad i neibevegelsen. Fordi det har vært en frykt for at en splittelse i EØS-spørsmålet ville føre til en svekket neibeve-gelse, som igjen ville kunne føre til EU-medlemskap, er de-batten om EØS-avtalen og dens konsekvenser blitt et tabu i norsk politikk. Først de siste par årene har man for alvor turt å ta tak i denne debatten igjen. I om lag 20 år har avta-len fått leve sitt eget liv, og det har ikke skjedd uten konse-kvenser. Viktige saker har ikke blitt avgjort ut fra ideologi, men ut fra standpunkt i EU-saken. Det er noe galt med norsk politikk når Arbeiderpartiet kjemper for å innføre direktiver som myker opp arbeidsmiljøloven, skaper et mer usikkert arbeidsmarked og fører til sosial dumping. Hovedspørsmål i norsk politikk, som arbeidslivs-, helse- og distriktspolitikk, blir redusert til spørsmålet om man er for eller mot EU. Ar-beiderpartiet går inn for lover som svekker norske arbeids-takernes rettigheter, og Høyre går inn for lover som svek-ker individets frihet, fordi det er lover som kommer fra EU. Dette vil fortsette å skje så lenge man opprettholder dagens bilde av forholdet mellom Norge og EU. I dag ser mange på Norge som en uviktig samarbeidspartner for EU, som ikke har mulighet til å bedre sine vilkår i samarbeidet. Bare ved å begynne å stille krav og vise at Norge er en viktig handels- og samarbeidspartner kan dette forholdet bedres. Da må man først jobbe for at dette synet skal få gjennomslag hos nor-ske politikere. Der det i dag blir hevdet at Norge ikke har et reelt forhandlingsgrunnlag, må man legge bort ydmykheten og trekke frem de fortrinn og forhand-lingsmuligheter vi har.

MER POLITIKK ENN MARKED

EØS-avtalen ble fremstilt som en inn-gangsport til EUs indre marked, men EØS handler slett ikke bare om mar-kedsadgang. Avtalen medfører også tilslutning til en traktatfestet politisk

retning; markedsliberalisme. For det første er det et demokratisk problem at den politiske retningen er traktatfestet og ikke kan endres uten enstemmighet blant medlemsstatene, for det andre er dette en politikk det ikke er flertall for i Norge i dag. EUs markedsliberalisme

har i tillegg vist seg å føre til økte forskjeller i samfunnet og dårligere levestandard for de fattigste, det er med andre ord en svært usosial politikk. Spesielt i denne type krisetid som vi er inne i nå, blir det klart at dette systemet ikke er egnet til å ta vare på de svakeste. I Norge har vi hatt en sterkere vel-ferdsstat enn i mange andre europeiske land, og det er fort-satt flertall blant velgerne om at vi vil ha det også i fremtiden.

Dette er likevel bare en liten del av det demokratiske underskuddet i EØS-samarbeidet. Da man i 1992 godtok EØS-avtalen, godtok man ikke bare EUs eksisterende lover for det indre markedet. Man godtok samtidig å slutte seg til EUs fremtidige lovverk på dette området, og i tillegg å sette deres rettsakter over norsk lov. Gjennom vår deltagelse i EØS har vi knyttet oss til EU på en måte som gjør oss til en under-legen part i samarbeidet, hvor vi mottar ferdig regelverk og målet er automatisk innføring av dette i norsk lov.

STØRRE ENN FORUTSATT

Etter hvert som årene har gått, har EØS vokst seg større og mer omfattende enn det som ble forutsatt av Stortinget da man valgte å tilslutte seg samarbeidet i 1992. Både EU-kom-misjonen, ESA og EFTA-domstolen har vært pådrivere for dette, og i Norge har det vært lite motstand å finne. Områder som man ble garantert at skulle holdes utenfor avtalen er un-der stadig press, og både distriktspolitikk, off-shorepolitikk og andre områder er blitt eller forsøkt blitt lagt under EØS, og dermed også under EUs suverenitet.

NØDVENDIGE ENDRINGER I EØS

Slik EØS-avtalen fungerer i dag, blir vår makt over egen po-litikk mer og mer begrenset jo lengre tid det går. Siden vi har tilsluttet oss EUs fremtidige politikk og avtalen stadig utvides til flere politikkområder, vil det være nødvendig å gjøre noen dyptgående endringer om vi vil fortsette å ha en

«I om lag 20 år har avtalen fått leve sitt eget liv, og det har ikke skjedd uten konsekvenser.»

N°1 2012 S 45

selvstendig politikk i Norge. Nå som også fagbevegelsen be-gynner å få øynene opp for manglene ved avtalen, de utallige bruddene på faglige rettigheter og den manglende troverdig-heten i argumentene om svekket markedsadgang, har EU- og EØS-motstanden fått enda bedre vilkår. Med fagbevegelsen på laget kan man få til store endringer, og kan hende vil man til sist vurdere å gå ut av EØS. Inntil videre bør man i alle fall jobbe for en del ting som kan bedre norske vilkår i sam-arbeidet med EU. Under nevnes noen tiltak som i større og mindre grad er selvsagte når det snakkes om mellomnasjo-nale avtaler.

RESERVASJONSRETT

Når man i utgangspunktet har forpliktet seg til å akseptere både eksisterende og fremtidige rettsakter fra EU gjennom EØS-avtalen, er reservasjonsretten enormt viktig. Det er vår eneste garanti mot uønskede rettsakter fra EU, og mange me-ner at den allerede burde vært tatt i bruk ved flere anlednin-ger. Under EØS-debatten i Stortinget i 1992 sa Gro Harlem Brundtland følgende om reservasjonsretten:

“[...] vi vil være rede til å bruke den retten avtalen gir oss, til å motsette oss at forslaget blir til felles EØS-regel, der-som vi finner det nødvendig”.

Stortingets referat fra EØS-debatten 15.-16.10.92, s. 216

Etter dette er bruk av reservasjonsretten blitt frarådet på mange ulike måter, og det er til og med blitt hevdet at den ikke er reell. Både fra EUs ambassadører til Norge og fra våre egne politikere er det blitt fremsatt trusler om hva som kan komme til å skje dersom reservasjonsretten tas i bruk. Først i 2011 ble det for første gang flertall i Stortinget for å bruke re-servasjonsretten mot et EU-direktiv. Det gjaldt EUs 3. post-direktiv, og saken er fortsatt ikke avgjort. Om det viser seg at reservasjonsretten fungerer og kan brukes mot uønskede rettsakter fra EU, vil dette være en styrke for EØS-samarbei-det.

ANGRERETT

Et graverende demokratisk problem med EØS-avtalen er at det ikke finnes noen angrerett på innførte rettsakter. Når nye rettsakter vedtas i Stortinget har man all mulig rett til å endre eller fjerne disse lovene om de viser seg å ikke fungere, eller fungerer mot sin hensikt. Med rettsakter fra EU går man inn i en prosess hvor man har mulighet til å hevde at rettsakten ikke er EØS-relevant, om dette ikke fører frem; reservere seg mot rettsakten. I ettertid må det være mulighet for å rever-

sere innførte rettsakter, slik at man kan hindre utilsiktede konsekvenser.

Dette burde kreves for flere allerede innførte direktiver og forordninger. Blant annet har kjæledyrforordningen vist seg å ha mye større konsekvenser for norsk dyrehelse enn det man trodde da man gjennomførte den i Norge. Et mål om enklere forhold for de som ønsker å frakte kjæledyr mellom land innenfor EØS-området førte til krav om avskaffelse av veterinær grensekontroll som Norge tidligere hadde. I dag bringes parasitter og sykdommer, som vi tidligere har vært så heldige å unngå i Norge, inn i landet med importerte kjæ-ledyr. Dette gjelder for eksempel rabies og dvergbendelorm, som begge kan smitte til mennesker.

I dag finnes ikke tilstrekkelige lovlige midler for å få bukt med problemet, men dersom man opphever forordnin-gen fra 2005, kan man igjen få en strengere veterinær gren-sekontroll. Nå som man har fått øynene opp for konsekven-sene av kjæledyrforordningen, bør dette i aller høyeste grad vurderes.

Et annet eksempel hvor man bør vurdere å trekke tilba-ke en allerede innført rettsakt, er i forbindelse med det mye omtalte utstasjoneringsdirektivet. I denne saken er proble-met at direktivet er blitt tolket på ny etter at Norge innførte det. Fra å være et minimumsdirektiv som skulle sikre utsta-sjonerte arbeidstakere et minstemål av rettigheter, er direkti-vet gjennom avgjørelser i EU-domstolen omtolket til å være et maksimumsdirektiv som hindrer land og fagbevegelser i å sette inn nødvendige tiltak mot sosial dumping.

Når rettsakter som de to ovenfor viser seg å ikke funge-re etter hensikten må det være mulighet for å bruke en slags reservasjonsrett i etterkant. Dette ville man gjort dersom det var våre egne rettsakter, og det bør i aller høyeste grad gjelde for rettsakter som ikke er utarbeidet her hjemme.

ET SLANKERE EØS

Et av områdene som kan tenkes å være aktuelt å ta ut av EØS er arbeidslivet. Det er på dette området mange av de alvorligste og mest kontroversielle sakene er kommet opp de siste 20 årene. Tjenestedirektivet, Utstasjoneringsdirektivet, Postdirektivet og Vikarbyrådirektivet er alle eksempler på saker hvor det har vært stor uenighet innad i fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Dels har det vært uenighet mellom gras-rota og ledelsen innad i organisasjonene, dels mellom organi-sasjonene. Da Arbeiderpartiet i år trumfet gjennom Vikarby-rådirektivet, på tross av advarsler fra fagbevegelsen, fikk flere forbund nok. Fagbevegelsens vilje til å støtte opp om Arbei-derpartiet blir mindre jo mer arbeidslivsfiendtlig politikk de innfører, og dette er en støtte Arbeiderpartiet er avhengig av, kanskje spesielt i valgkampen i 2013.

PREMISSS 46

Kilder: Alternativer til dagens EØS-avtale 2012 Alternativrapporten Bakke, Hallvard 2003 Sett foten ned overfor EU! Dagsavisen 20.01.03 2011 La EØS i fred! i Alternativer til EØS-avtalen. Nei til EUs årbok 2012 Kallset, Kjell-Erik Nordenson 2009 Makta midt imot : Kampen om EU og Arbeidarpartiets sjel. Forlaget Manifest AS Seierstad, Dag 2012 EØS - en kritisk vurdering. Rapport 2: 2012. De Facto Kunnskaps- senter for fagorganiserte 2012 Alternativene til EØS. Klassekampen 17.03.12 2012 Angrefrist i EØS? Arbeideravisa 25.05.12 Stortingets referat fra EØS-debatten 15.-16.10.92

I disse dager, da størstedelen av norsk fagbevegelse forbereder seg til LO-kongressen neste vår, er EØS blitt et hett tema. El&IT Forbundet krever at arbeidslivet skal tas ut av EØS og arbeidstakernes rettigheter sikres, eller at av-talen må revurderes. Også Handel og Kontor gjorde et svært EØS-kritisk vedtak på sitt landsmøte nylig, hvor de krever at handlingsrommet innenfor EØS må utvides. Her nevner de spesielt at man må bruke reservasjonsretten aktivt, refor-handle deler av avtalen, og se på alternativer til EØS. Handel og Kontor skal jobbe med disse spørsmålene opp mot LO-kongressen 2013. Flere av delegatene påpekte at det er den arbeiderfiendtlige politikken fra EU som er årsak til at flere nå vil ha EØS opp til vurdering på LO-kongressen.

Et krav fra norsk fagbevegelse om å ta ut viktige poli-tikkområder som arbeidsliv fra EØS-avtalen vil sette debat-ten skikkelig i sving. Til nå har fagbevegelsen fungert som en slags EØS-garantist, og et eventuelt endret standpunkt vil ha mye å si for den fremtidige EØS-debatten.

VEIEN VIDERE

Uansett hvordan EØS-avtalen skal håndteres i fremtiden, om man bestemmer seg for å beholde avtalen eller si den opp, er det et stadig sterkere krav om at vi selv må ta mer grep om egen politikk.

Vi har også avtaler med EU som er rent bilaterale avta-ler uten rammeverket EØS utgjør og de overnasjonale insti-tusjonene som ESA og EFTA-domstolen. Et samarbeid med EU innenfor slike avtaler vil være mye mer demokratisk enn dagens EØS-avtale.

For en fullstendig gjennomgang av de ovenfor omtalte punk-tene, se Alternativrapporten. Der beskrives også åtte ulike al-ternativer til dagens EØS-avtale.

«Et krav fra norsk fagbevegelse om å ta ut viktige politikkområder som arbeidsliv fra EØS-avtalen vil sette debatten skikkelig i sving.»

N°1 2012 S 47

PREMISSS 50