Broren til Hugo

Per Knutsen

Broren til Hugoroman

© CAPPELEN DAMM AS 2016ISBN 978-82-02-51130-2

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Jesper EgemarSats: Type-it AS, Trondheim 2016

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016Satt i 10,2/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80 g.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning deter hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1

Faren holdt med Hitler under krigen. Han og kameraten

hans brente ned huset til en av fyrene som ville gi Norge

bort til engelskmennene og kommunistene. Mannen var

ikke hjemme, men det var kona og ungene hans. De hoppet

ut fra et vindu i annen etasje. Motstandsmennene, som de

var frekke nok til å kalle seg, tok faren og kameraten hans

til fange og kastet dem ned i en kjeller. De ble bundet sam-

men med et tau og kunne ikke bevege seg mer enn en halv

meter fra hverandre. Motstandsmennene slo dem med bel-

ter og jernstenger, men de var noen ordentlige sveklinger og

greide ikke å skade dem. Hver gang faren eller kameraten

hans sovnet, stakk en kommunist hodet hans ned i ei bøtte

med isvann. Faren måtte skite, da gikk de ut, de som hadde

pint og plaget dem, mer til mannfolk var de ikke. «Dra

buksa ned og bli ferdig med det», sa kameraten. «Jeg har

sett alt, ingenting kan skremme meg». Faren dro buksa ned

og skeit rett foran ansiktet på ham. Det knyttet dem sam-

men for livet, men kameraten sitt liv ble kort. Faren gråter

når han forteller det. Mannfolk som kameraten hans fins

ikke lenger.

5

2

Moren setter seg for å hvile. Erkki vil opp på fanget, men

hun er trøtt og orker ikke. Han går ned på kne og holder

rundt henne, legger øret inn mot magen hennes og hører på

innvollene som arbeider der inne. Hjerteslagene, tunge og

seige, går inn i hjernen hans og ut gjennom det andre øret.

«Ei», sier hun. «Ei, ei». Hun vrir seg og vil tvinge ham vekk,

men rekker det ikke før faren kommer inn. «Du ødelegger

gutten», sier han. «Det blir ikke mannfolk av sånt». Han

legger hånda under morens hake, løfter hodet hennes opp

mot seg og sier: «Smil. Smil, for faen».

3

En gang fjorden frøs til, før krigen, gikk faren og kamera-

ten hans åtte kilometer på isen for å komme seg på dans. De

danset hele natta og glemte å sove, og da de gikk hjem neste

formiddag, brast isen. Erkki presser hendene over munnen

når faren forteller det. Kameraten hans satte fyr på vinter-

frakken som han hadde fått av en kaptein i Frelsesarmeen,

likevel gikk det fire timer før de ble plukket opp av ei frakte-

skute. Erkki tar hendene vekk fra munnen og spør: «Var du

redd?» Nei, faren var ikke redd, ikke kameraten hans heller.

Når faren og moren krangler, sier faren: «Det kan ikke du

vite, du kjente ikke kameraten min.» Moren sier: «Nei, det

slapp jeg, gudskjelov», og så begynner faren å gråte. Etter

krigen vant kameraten hans i Pengelotteriet, men faren fikk

6

ikke ei krone, selv om de hadde levd som brødre. De dro

aldri mer på dans sammen, men straks kameraten var død,

ble de bestevenner igjen.

Lukten av faren sin skit var så forferdelig at de som ville

gi Norge bort til engelskmennene og kommunistene, stakk

av, og han og kameraten kom seg ut. De kunne ikke bli i

bygda, der de kjente alle. Folk så stygt på dem, så de rømte

til Finland. Finnene holdt med Hitler, de også. «Ingen med

vettet i behold rømte til Finland under krigen», sier moren

når faren er ute. Hun er finsk og vet hva hun snakker om,

finnene er bra folk, ingen har lidd så mye som dem. Faren

og kameraten hans søkte ly i en gamme ved Enare sjø,

hos noen fattige bønder som delte av det lille de hadde.

Erkki vil vite hva det lille var, og moren svarer salt fisk, en

brødskalk i ny og ne og grøt. Erkki sier: «Men grøt er jo

godt», da rister moren på hodet og mumler: «Ikke i Fin-

land.» Faren sang «Det var en liten flicka, som en dag i

sena maj» til de finske jentene. De forsto ikke et ord, men

ble ømme om hjertene. Moren ble ømmest, faren møtte

henne på dans. Han så ikke to ganger på henne, det syns

Erkki er rart, selv ser han på moren hele tida og kan ikke

la være. Dagen etter dansen red hun på en okse, etter to

timer hadde hun temmet den. Selv om hun luktet svette,

tenkte faren at den jenta må jeg ha. Han jaget kamera-

ten ut av gammen og dro moren med seg inn. Da de kom

ut igjen, hadde hun fått en unge i magen, det var Hugo.

Han kom til verden dagen etter at krigen sluttet i Finland,

og tror han er bedre enn Erkki fordi han er født i utlan-

det.

«Erkki fjerter», sier Hugo til moren, og noen ganger er

7

det sant, fjerting er det verste hun vet. Hugo fryder seg når

hun setter øynene i Erkki og sier: «Hold opp, jeg vil ikke

være mor til en gris.»

4

Etter krigen ble det ikke værandes i Finland. Alle var fat-

tige, det krydde av kommunister, og myggen var ikke til

å holde ut. Faren flyttet tilbake til Nordland med moren

og onkel Tapio, broren hennes. Siden faren hadde vært på

parti med Hitler, fikk han ikke plass på båt hos noen av

fiskerne eller hvalfangerne. Onkel Tapio hadde sloss mot

russerne og fikk heller ikke arbeid. Det krydde av kommu-

nister i Nordland også. Faren og onkel Tapio lånte penger

til en gammel sjark. Siden har de rodd fiske med den, og

moren lager fiskekaker av fangsten etter en hemmelig opp-

skrift. Fiskekakene hennes er så gode at folk heller kjøper

dem enn å lage sine egne. Onkel Tapio og faren skjærer filet

av storseien og hysene, og moren maler fisken på ei kvern

som henger på en krok i gangen om søndagene. Hugo er

stor nok til å dra kverna, og gjør det med et skittviktig

uttrykk i fjeset. Han geiper til Erkki bak morens rygg og

stønner hver gang sveiva er på vei oppover. Så hender det at

moren får tulltak og forlanger å få arbeide i fred, og roper:

«Hut dere ut! Jeg tåler ikke å se dere.» Fiskekakene er fer-

dig stekt i god tid før middag, folk kommer og kjøper dem

i kjøkkenet. De bor i ei gammel rønne, men ei stor gam-

mel rønne. De har tretten mål jord og sauer og høns og ei

ku som heter Krona, de fikk henne billig. Hun er alltid sint,

8

Erkki er redd henne. Han er ikke redd for andre kyr eller

for hestene som løper rundt i marka, men Krona hater ham

og har bestemt seg for å stange ham i hjel. Hun har sett

sine beste dager, og det bekymrer moren. Hemmeligheten i

fiskekakene er fløte. Krona må snart på slakteriet, da blir

det slutt på fløten. Uten fløte, ingen fiskekaker. Uten fiske-

kaker, ingen penger.

5

En gang var de ett. Erkki lå inni moren, det er det nærmeste

han har kommet et annet menneske. Mellom dem var det ei

hinne, tynnere enn hud. Det var deilig, mye bedre enn å være

nær henne her ute. Han var ett med henne, men hun likte

det ikke. Hun spydde og var sint hele tida. Det ble en gru-

som fødsel, Erkki kom ut på tvers. «Aldri mer», sa moren og

jaget faren ut av dobbeltsenga. Han sover på et rom borterst i

gangen, Erkki sover i morens seng. Han er redd for rabies og

poliomyelitt, for at Salten-båten skal gå på et isfjell som Tita-

nic, og for å bli kidnappet som babyen til Charles Lindbergh.

Moren kysser ham aldri og gir ham heller ikke en klem når

han legger seg. «Det er ikke nødvendig», sier hun. Han snur

seg hver gang hun snur seg, og legger armene rundt henne

bakfra, rett nedenfor ribbena. Hvis hun er våken, skjenner

hun på ham og river hendene hans vekk. Hvis hun sover,

mumler hun: «Ei. Ei.» Hugos fødsel var lett, selv om han ble

født i en låve, alt er lett for Hugo.

9

6

Moren legger kveita på planken og løfter øksa. Hun hog-

ger til og treffer der hun skal, under hodet, men kveita er

slimete og glatt. Øksa glipper og fyker ned i gresset. Blo-

det renner ut av moren. Erkki skriker, kveita lever ennå og

slår med sporden. Moren holder rundt armen sin med den

andre hånda. Hun bøyer seg frem og stønner. Blodet dryp-

per ned på forkleet hennes. Hun roper: «Løp inn. Onkel

Tapio må sykle til doktoren.» Erkki springer mot huset og

hyler så han blir hes. Hvis moren dør, vil han kaste seg i

grava og begraves sammen med henne. Den største hunden,

Miriam, bykser ut av vedskjulet og bort til moren, lukter

oppetter armen hennes og slikker blodet i seg. Moren spar-

ker etter bikkja, som fyker bort til kveita og vil slåss med

den. Erkki løper inn og hyler: «Onkel Tapio, onkel Tapio.

Mamma dør, mamma dør. Hent doktoren.»

7

En time seinere har den kloke kona lappet såret på morens

arm og lagt en bandasje rundt. Skaden var ikke alvorlig nok

til at doktoren ville komme. Onkel Tapio er ute og sløyer

kveita, de skal ha den til middag. Den kloke kona sitter i

stua sammen med Erkki og moren og faren, Hugo er ute og

spiller fotball. Erkki er ennå våt i ansiktet. Faren hvisker til

ham: «Gå ned til frua og lån tre flasker øl. Jeg så at de bar

en kasse inn til henne. Si at jeg kommer med fiskekaker i

morgen.» Erkki søker morens blikk, men hun har ikke hørt

10

hva faren sa. Hun strever hele tida for at han ikke skal få

tak i øl og brennevin, men Erkki tør ikke si nei til ham.

Han løper ned til frua. Hun er enke etter handelsmannen

som døde under krigen, ikke krigen som sluttet to år før

Erkki ble født, men første verdenskrig. Frua drikker, faren

sier at hun ikke har fått seg noe siden freden i Versailles, og

da blir man litt grinete. Erkki spør hva noe er, og faren sva-

rer: «Har du ikke sett hva oksen gjør med kua?»

Frua spør Erkki om han har hørt siste nytt. Nei, det har

han ikke, og hun forteller at kona til doktoren har sneket

seg inn på kontoret under middagsluren hans, og forsynt

seg av morfinet, hun datt av kirkebenken forrige søndag.

Frua legger tre flasker i kurven, hun slafser når hun snak-

ker: «Mener faren din at jeg skal spise fiskekaker hver dag?»

«Jeg veit ikke, frua», svarer Erkki og tar imot kakestykket

hun skjærer opp. Det går ikke ned i noen av lommene hans,

han prøver å skjule det bak ryggen. Det er mugg på frua

sine kakestykker, og noen har sett henne tørke av kakespa-

den med lommetørkleet sitt. «Vil du ikke ha den gode fyrste-

kaka?» spør hun. Erkki lukker øynene og biter av et stykke.

De inntørkede nesebusene skraper i halsen når han svelger.

Idet han er på vei ut, roper frua etter ham: «Mora di er for

gjerrig med fløten.» Det kan han ikke fortelle når han kom-

mer hjem, moren tror at fløten er hemmelig. Kvalm etter å

ha spist nesebuser, snur han seg og roper, «mamma holdt på

å dø i dag», og kaster resten av kakestykket i grøfta. Frua

gneldrer med den stygge kjeften sin at han er like fæl til å

skryte som foreldrene, og han skriker tilbake: «Du veit ikke

hva oksen gjør med kua.»

11

8

Han smugler ølet inn bakdøra. Faren står i gangen og venter,

han er kortpustet og river flaskene til seg. Erkki blir stående

ei stund. Han gruer seg til å gå inn, moren har nektet ham å

hente øl og brennevin til faren. «Han får ikke lov til å drikke,

verken av meg eller av doktoren, det må du fortelle ham», sier

hun. «Jeg tør ikke», svarer Erkki, og hun spør: «Hva er du

redd for? Han kan ikke slå deg i hjel, heller.»

Jo, det kan han, og Erkki blir nødt til å gå inn. Faren sier:

«Nå skal det smake med en forfriskning.» Han heller øl i et

glass til den kloke kona, og drikker selv av flaska. Moren

drikker kaffe og skjenker i en kopp til Erkki, hun er ikke

sint på ham. Kjelen står på ei steinplate ved ovnen, Erkki

varmer hendene på den. Han har drukket kaffe siden han

var tre og må ha det jevnt ut over dagen, ellers får han vondt

i hodet. På besøk hos andre holder han øye med kaffekje-

len. Blir han aleine på kjøkkenet, løfter han den av ovnen

og drikker av tuten. Det får ikke hjelpe at han brenner seg,

han må ha det. Faren forbyr moren å oppbevare te i huset.

Te er for jomfruer og engelskmenn.

Moren går på kjøkkenet og kommer tilbake med en pen-

geseddel, den med Fridtjof Nansen på. Det er hardt for

henne, hun beundrer Fridtjof Nansen og er glad i penger,

selv om hun aldri har noen. Seddelen har vært gjemt under

voksduken på benken og er muggen i kanten. Den kloke

kona sier: «Ikke tale om, jeg gjør det ikke for penger.»

Faren snapper femkroningen fra moren og ber den kloke

kona for helvete ta pengene. Neste gang hun kommer, kan

kassen være tom. Han stikker pengeseddelen i brystlom-

12

men på blusen, rett over de digre geitene hennes. Den kloke

kona snapper femkroningen ut, reiser seg og gir moren pen-

gene tilbake. Moren knytter neven rundt seddelen. Faren

åpner den tredje ølflaska og drikker halvparten av den i

ett drag. Moren ser på ham med smale øyne, mens Erkki

får nupper oppover armene. Hugo kommer inn, andpusten

og svett, den kloke kona blir enda blidere og sier til ham:

«Kom hit, la meg få se på deg.» Hugo liker det ikke, men

moren jager ham bort til henne, den kloke kona er god å

ha, og gratis. Nå legger hun armen rundt Hugo og ser ut

som hun har tenkt å kysse ham, så sier hun, og det er lett å

høre at hun er pussa: «Du er dyp, det lyser av deg.» Moren

blir stram i ansiktet, og Hugo river seg løs, den kloke kona

har skrytt av ham før og sagt enda rarere ting enn dette.

Hun ber faren ta en trudelutt med den fyldige tenoren sin.

Faren blir glad og må gråte, han synger «Hør min sang,

du klare aftenstjerne, som funkler høyt på himlen blå», og

stirrer på den kloke kona. Øyelokkene hennes skjelver, klo-

kere er hun ikke, og moren later som om hun ikke ser det.

Erkki lener seg tilbake i stolen og betrakter det løse tapetet

øverst på veggene. Faren er litt full, men på den gode måten.

Erkki blir rolig og oppspilt på samme tid, kaffen brer seg

ut i armene og beina. Faren synger like fint som de gjør

i radioen om lørdagskveldene, det sier alle, stemmen hans

burde spilles inn på grammofon. Etter sangen og applausen

fra den kloke kona er han i overdådig humør, mens moren

er blitt sur. Det merker ikke faren, han forteller hvordan

liket av gammeldoktoren så ut da de fant ham under fjel-

let. Erkki ser at moren blir kvalm, særlig det om magesek-

ken går inn på henne. Andre ting som gjør henne kvalm,

13

er navlestrengen i egg, kvinnfolk som gir ungene bryst, og

altså fjerting. Erkki liker egg og fjerter en god del, noe Hugo

stadig sladrer om, men kvinnfolk som gir ungene bryst, er

ekkelt, det syns de alle.

9

Moren vasker hos tannlegen og kona hans. De har ikke barn.

Tannlegefrua gir moren små sjokolader som hun får fra slekt-

ningene sine i Belgia. Moren lover tannlegefrua at hun ikke

skal fortelle det til tannlegen, og tar sjokoladene med seg

hjem. Erkki og Hugo vil ha dem med det samme, men moren

gjemmer dem til pakkene på juletrefesten. Hun liker at de

andre ungene blir misunnelige på guttene hennes. Den uten-

landske sjokoladen smaker bedre enn noe annet Erkki har

spist. Tannlegefrua lager syltetøy av appelsiner og gir moren

et glass, det er ennå varmt når hun kommer hjem. Moren set-

ter glasset på benken slik at alle som kommer innom, skal

tro at hun og tannlegefrua er venninner. Syltetøyet et nyde-

lig å se på, små fisk av appelsinskall inni et hav av gele, men

det smaker surt. Tannlegefrua vil ikke gå opp i vekt og har i

for lite sukker. Hun legger på seg likevel, og er blitt så tykk

at hun ikke kommer seg inn mellom kirkebenkene. Det sies

at da hun ble innlagt på sykehuset, var alle vektene der for

små, de måtte på slakteriet for å få veid henne. Der hadde

de misforstått leveransen og sto klare til å plaffe henne ned.

Erkkis mor blir tynnere og tynnere og får noen av kjolene og

skjørtene og blusene som tannlegefrua vokser ut av. Hun syr

dem inn, men bruker dem aldri, hun er redd folk skal gjøre

14

narr av henne. Plaggene henger hun inn i det russiske skapet

sitt fra 1800-tallet, det eneste verdifulle møbelet hun har eid.

Hun har ikke nøkkel til skapet, men siden døra går opp med

ei øredøvende knirking, kan alle i huset høre at det blir åpnet.

Erkki er mest glad i den hvite silkeblusen med broderier,

som ser ut som en kjole når han har den på. Når bare han

og moren er inne, hender det at han åpner skapet og prøver

kjolene og skjørtene og blusene. Moren sier ikke noe om

det, men hvis hun får øye på faren, roper hun ut. Da river

Erkki dameklærne av seg og henger dem inn igjen. Faren

må ikke få vite at han liker å gå i skjørt. Han ikke bare

liker det, når Erkki kler på seg blusen og ser seg i speilet,

blir han myk og kilen innvendig, noen ganger begynner han

å skjelve. Hvis faren oppdager at moren har gjort kvinn-

folk av sønnen, dreper han henne. På dårlige dager kom-

mer hun løpende opp straks hun hører skapdøra knirke, og

roper: «Ikke rør klærne mine. Kan du ikke oppføre deg som

andre gutter?» Hun skriker at han skjemmer ut familien,

hele bygda ler av dem, kan han ikke slutte å vrikke på ræva

når han er ute blant folk? Hun orker ikke mer, en vakker

dag flytter hun tilbake til Finland. Etterpå får han kjeft av

Hugo også. «Du er ikke snill mot mamma, hun er fryktelig

skuffet over deg.» «Det er hun ikke», sier Erkki, på kanten

til å gråte, han vil så gjerne gjøre moren stolt. Men hvor-

dan kan hun være stolt av ham når han skiter i buksa på vei

hjem fra skolen. Han kniper igjen av alle krefter og løper

med stive skritt. Det hjelper ikke, skittvannet renner ned-

over lårene, og de andre ungene synger etter ham, «diaré,

diara, diara-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha». Moren blir rasende

og vrenger buksene av ham, stikker skittflekkene opp under

15

nesen hans og sier: «Nå må jeg vaske igjen. Er du klar over

hvor tungt det er?» Han nikker, ja, han vet det, alt er tungt

for henne.

10

Faren kommer hjem fra Svolvær, han har kjøpt en pose

drops til hver av guttene. Hugo forteller lillebroren at det

er dumt å åpne begge posene på en gang. De kan først spise

opp posen som Erkki eier, så tar de Hugos pose. «Blir ikke

det koselig?» sier han. Overveldet av at broren spør ham til

råds, svarer Erkki: «Jo. Jo.» Det Hugo sier, er så riktig og

klokt. De spiser drops, og er grådige. Siden de har så mye,

tygger de dem i stedet for å suge, og rett etter at de har lagt

seg, er Erkkis pose tom. Beruset av vennligheten storebro-

ren har vist ham, ber han Hugo åpne sin egen pose og gi

ham et drops, men Hugo ler. «Du får ikke mer, dette er mine

drops.» Han krøller seg under dyna og sier det rett ut: «Jeg

har lurt deg.» Med et flir fortærer han det ene dropset etter

det andre. Han spiser dem med åpen munn, for at knas-

kinga skal høres godt. Erkki gråter, det tåler ikke Hugo:

«Hold kjeften på deg, din lille skit.» «Men du lovet», tuter

Erkki. Etter ei stund slutter Hugo å tygge og ser alvorlig

på ham. «Du skal få de jeg har igjen», sier han, «men da

må du gjøre noe.» Erkki presser munnen igjen og setter seg

opp i senga. «Hva da?» «Drikke en slurk av potta», sier

Hugo og peker ut mot gangen. Det høres ikke så ille ut.

Erkki vet at skipbrudne drikker sitt eget piss for å overleve,

og har prøvd det selv. Det smakte ikke godt, men han har

16

også drukket sjøvann og spist et lommelyktbatteri, og det

var verre. De står opp og går ut på gangen. Potta er nesten

full, moren har ikke hatt tid til å tømme den. Oppå flyter ei

grønnaktig hinne, det lukter råttent. «Hold for nesen, da»,

sier Hugo og stikker ut tunga som det ligger et fristende,

rosa drops på. Det er like før sukkerglasuren brister og fyl-

ler munnen hans med deilig melkesjokolade. Erkki gråter

igjen, men løfter potta, lukker øynene, legger leppene inn

mot kanten og drikker en munnfull ramsalt, lunkent piss.

Kvalmen gjør ham veik i kroppen, han sjangler inn på rom-

met igjen og får kastet seg ned på senga. Noe så avskyelig

har han aldri før smakt. Det stikker i magen, kanskje Hugo

har hatt rottegift i potta, han har jo sagt at han skal drepe

ham. Erkki svelger og svelger for å slippe å kaste opp. Han

samler det han har igjen av krefter, rekker hånda frem mot

Hugo og sier: «Få posen.» Hugo ler igjen, han har ledd

hele tida, men ikke høyt. Nå kommer han bort og pirker

i Erkki med foten. «Du trodde vel ikke at jeg mente det?»

spør han. «Jo», hvisker Erkki. «Så dum du er», flirer Hugo.

«At det går an å være så dum.» Erkki gulper og gråter,

smaken av gjær limer seg fast inni munnen. «Jeg skal si det

til mamma», hulker han. «Ikke gjør det», sier Hugo og gir

ham et siste spark med foten. «Da skjønner hun hvor dum

du er, og sender deg på barnehjem.»

17