Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) - Regjeringen.no · 2014-11-16 · Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) Særskilt vedlegg: NOU 2001:

Ot.prp. nr. 51

(2004–2005)

Om lov om mekling og rettergang

i sivile tvister (tvisteloven)

Særskilt vedlegg: NOU 2001: 32 bind A og B Rett på sak

Innhold

1 Proposisjonens hovedinnhold ... 13 5.3.3 Fleksible og skjønnsmessige 1.1 Hovedformålet med proposisjonen 13 regler ................................................. 49

1.2 Sammendrag ..................................... 14 5.4 Høringsinstansenes syn .................. 49

5.5 Departementets vurdering .............. 49

2 Bakgrunnen for lovforslaget ....... 23

2.1 Tvistemålsutvalget, oppnevning, 6 Kostnadsnivået .............................. 51

mandat og arbeid ............................. 23 6.1 Innledning ......................................... 51

2.2 Høringen ........................................... 25 6.2 Saksbehandlingsreglenes

betydning for kostnadsnivået ......... 51

3 Utviklingstrekk og 6.3 Sakskostnadsreglenes betydning

internasjonale rammer ................ 28 for kostnadsnivået – hva bør 3.1 Innledning ......................................... 28 sakskostnadsreglene regulere? ...... 52

3.2 Historisk oversikt over norsk 6.3.1 Innledning ......................................... 52

sivilprosess ....................................... 28 6.3.2 Forholdet mellom advokat og

3.3 Påvirkning fra andre land og fra klient .................................................. 52

folkeretten og internasjonalt 6.3.2.1 Gjeldende rett ................................... 52

samarbeid ......................................... 30 6.3.2.2 Generelt om forholdet mellom

3.3.1 Påvirkning fra andre land ............... 30 advokat og klient .............................. 52

3.3.2 Lovgrunnlag og lovrevisjon i 6.3.2.3 Bør domstolene kunne overprøve

Norden .............................................. 31 advokatens salærkrav til sin klient? 53

3.3.3 Menneskerettslige og 6.3.2.4 Bør domstolen ha adgang til å

folkerettslige rammer. overprøve sakskostnadsoppgaven Internasjonalt samarbeid ................. 31 til tross for motpartens

godkjenning? .................................... 53

4 Sivilprosessens funksjoner, 6.3.3 Bør tvisteloven regulere adgangen

reformbehov og hoved- til resultatavhengige salærer? ........ 54

prinsipper ........................................ 34 6.4 Et fast takstsystem i sivile saker?

4.1 Dagens hovedprinsipper ................. 34 En eller flere faste timepriser i

4.2 Tvistemålsutvalgets vurderinger .... 35 sivile saker? ...................................... 55

4.2.1 Domstolenes funksjoner og 6.4.1 Problemstillingen ............................. 55

oppgaver ............................................ 35 6.4.2 Gjeldende rett. Fremmed rett ........ 55

4.2.2 Reformbehov .................................... 35 6.4.3 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 56

4.2.3 Viktige prinsipper og føringer for 6.4.4 Høringsinstansenes syn .................. 56

ny tvistelov ........................................ 36 6.4.5 Departementets vurderinger .......... 56

4.3 Høringsinstansenes syn .................. 39 6.4.5.1 Spørsmålet om en eller flere faste

4.4 Departementets vurderinger .......... 41 timepriser i sivile saker ................... 56

4.4.1 Domstolenes viktigste funksjoner . 41 6.4.5.2 Spørsmålet om et fast takstsystem4.4.2 Virkemidler for at domstolenes i sivile saker ...................................... 57

funksjoner skal bli bedre ivaretatt . 42 6.5 Parters mulighet til å være

4.4.3 Prinsipper som bør føres videre .... 43 selvprosederende. Hvem kan være4.4.4 Tvisteløsning utenfor domstolene . 43 prosessfullmektig? ........................... 57

4.4.5 Formålsparagraf ............................... 44 6.6 Partenes muligheter til å få dekket

4.5 Instansenes funksjon ....................... 44

offentlige eller andre som ikke er5 Tilpasning av prosessen til

sakens betydning ........................... 47

sine sakskostnader av det

part i saken ....................................... 58

5.1 Innledning ......................................... 47 7 Når bør løsning av tvister styres

5.2 Gjeldende rett ................................... 47 utenom de alminnelige

5.3 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 48 domstolene? Plikter før sak

5.3.1 Generelle synspunkter .................... 48 reises ................................................ 60

5.3.2 Særskilte prosesspor ....................... 48 7.1 Innledning ......................................... 60

7.2 Ulike spor for tvisteløsning. 7.3 Plikter før sak reises ....................... 76 ............ 76

......................................... 76 Mekanismer som styrer saker 7.3.1 Tvistemålsutvalgets forslag utenom de alminnelige domstoler 7.3.1.1 Innledning (unntatt forliksrådet) ....................... 60 7.3.1.2 Plikt til å medvirke til at krav og

7.2.1 Alternativ tvisteløsning generelt .... 60 grunnlag avklares ............................ 76

7.2.2 Alternativ tvisteløsning i 7.3.1.3 Særlige og spesifiserte krav til

utenlandsk rett og i EU ................... 61 klarlegging mv. for avgrensede 7.2.2.1 Generelt – særlig om USA .............. 61 saksområder ..................................... 77

7.2.2.2 Utenrettslig håndheving av 7.3.1.4 Formalisert tilbud om minnelig

forbrukerrettigheter i EU ............... 61 løsning – plikt til å søke minnelig 7.2.3 Oversikt over utenrettslige løsning ............................................... 77

alternative tvisteløsningsordninger 7.3.2 Høringsinstansenes syn .................. 78

i Norge .............................................. 63 7.3.2.1 Generelle synspunkter –

7.2.3.1 Innledning ......................................... 63 virkeområdet .................................... 78

7.2.3.2 Organer for behandling av 7.3.2.2 Plikt til å medvirke til at krav og

forbrukertvister ................................ 64 grunnlag for krav avklares .............. 79

7.2.3.3 Husleietvistutvalget, takstnemnd ... 66 7.3.2.3 Særlige og spesifiserte krav til 7.2.3.4 Mekling i konfliktråd ....................... 67 klarlegging mv. for avgrensede

7.2.3.5 Lovbestemt mekling i familiesaker 67 saksområder ..................................... 80

7.2.3.6 Likestillingsombudet og 7.3.2.4 Plikt til å søke minnelig løsning ..... 80

Klagenemnda for likestilling .......... 67 7.3.3 Departementets vurderinger .......... 80

7.2.3.7 Tvister mellom private og 7.3.3.1 Generelt ............................................ 80

forvaltning ......................................... 68 7.3.3.2 Prosessforutsetninger eller negativ

7.2.3.8 Utenrettslig mekling mv. ................ 68 sanksjonering ................................... 81

7.2.3.9 Avtaleregulerte 7.3.3.3 Virkeområdet .................................... 81

oppmannsordninger ......................... 69 7.3.3.4 Plikt til å medvirke til at krav og

7.2.3.10 Voldgift .............................................. 69 grunnlag avklares ............................ 82

7.2.3.11 Forhandlinger i stillingsvernsaker . 69 7.3.3.5 Særlige og spesifiserte krav til 7.2.4 Ulike virkemidler som faktisk klarlegging mv. for avgrensede

styrer saker utenom de saksområder ..................................... 83

alminnelige domstoler ..................... 70 7.3.3.6 Plikt til å søke minnelig løsning ..... 83

7.2.4.1 Alternativ tvisteløsning .................... 70

7.2.4.2 Obligatorisk forliksrådsbehandling 70 8 Forliksrådenes kompetanse og 7.2.4.3 Prosessforutsetninger ..................... 70 saksbehandling .............................. 84

7.2.4.4 Rettsgebyr ......................................... 71 8.1 Innledning ......................................... 84

7.2.4.5 Kostnadsrisikoen generelt – 8.2 Forliksrådets kompetanse .............. 84

sakskostnadsreglene ....................... 71 8.2.1 Gjeldende rett ................................... 84

7.2.5 Tvistemålsutvalgets vurderinger 8.2.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 85

og forslag .......................................... 71 8.2.2.1 Organisatoriske spørsmål av

7.2.5.1 Alternativ tvisteløsning – vurdering betydning for vurderingen .............. 85

i forhold til domstolsbehandling .... 71 8.2.2.2 Når skal en sak behandles i7.2.5.2 Valgfri forliksrådsbehandling – forliksrådet? ...................................... 85

konsekvenser for domstolenes

87saksmengde ...................................... 72 kompetanse til å avsi dom? .............

8.2.2.3 Når skal forliksrådet ha

7.2.6 Høringsinstansenes syn .................. 73 8.2.3 Høringsinstansenes syn .................. 88

7.2.7 Departementets vurderinger .......... 73 8.2.3.1 Organisatoriske spørsmål ............... 88

7.2.7.1 Generelt ............................................ 73 8.2.3.2 Frivillig forliksrådsbehandling ....... 89

7.2.7.2 Alternativ tvisteløsning. Generelle 8.2.3.3 Forbrukersaker ................................ 90

............................ 90 .......... 93

... 93

krav til utenrettslige 8.2.3.4 Domskompetanse tvisteløsningsalternativ som skal 8.2.4 Departementets vurderinger tillegges rettsvirkninger i 8.2.4.1 Særlige fordeler ved forliksrådet tvisteloven ......................................... 74 8.2.4.2 Forutsetninger for vurderingen av

7.2.7.3 Obligatorisk forliksrådsbehandling forliksrådenes kompetanse ............. 93

– konsekvenser for domstolenes 8.2.4.3 Saker som ikke bør kunne

saksmengde ...................................... 75 behandles i forliksrådet ................... 94

8.2.4.4 For hvilke saker bør det stilles 10.4.3 En permanent rettsmeklings

krav om forliksrådsbehandling? ..... 94 ordning i ny tvistelov ....................... 118

8.2.4.5 Forliksrådets kompetanse til å avsi 10.4.3.1 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 118

dom .................................................... 97 10.4.3.2 Høringsinstansenes syn .................. 119

8.2.4.6 Skal forliksrådet betegnes som 10.4.3.3 Departementets vurdering .............. 119

domstol? ............................................ 98 10.4.4 Sakstyper egnet for rettsmekling ... 119

8.3 Saksbehandlingen i forliksrådet ..... 98 10.4.5 Hvilke domstoler skal tilby 8.3.1 Gjeldende rett ................................... 98 rettsmekling? .................................... 120

8.3.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 99 10.4.6 Hvem skal være rettsmekler?

8.3.2.1 Klage og tilsvar ................................ 99 Utvalg av rettsmeklere .................... 121

8.3.2.2 Hurtighet ........................................... 99 10.4.6.1 Gjeldende rett ................................... 121

8.3.2.3 Behandlingen i møte ....................... 99 10.4.6.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 121

8.3.3 Høringsinstansenes syn .................. 100 10.4.6.3 Høringsinstansenes syn .................. 121

8.3.3.1 Klage og tilsvar ................................ 100 10.4.6.4 Evalueringen ..................................... 122

8.3.3.2 Hurtighet ........................................... 101 10.4.6.5 Departementets vurdering .............. 122

8.3.3.3 Behandlingen i møte ....................... 101 10.4.7 Avgjørelsen om rettsmekling ......... 123

8.3.4 Departementets vurderinger .......... 101 10.4.7.1 Gjeldende rett ................................... 123

8.3.4.1 Klage og tilsvar ................................ 101 10.4.7.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 123

8.3.4.2 Hurtighet ........................................... 102 10.4.7.3 Høringsinstansenes syn .................. 123

8.3.4.3 Mekling og offentlighet ................... 103 10.4.7.4 Evalueringen ..................................... 123

8.4 Prosessfullmektiger og 10.4.7.5 Departementets vurdering .............. 123

medhjelpere ...................................... 103 10.4.8 Rettsmeklingens innhold –

8.4.1 Gjeldende rett ................................... 103 rettsmeklerens rolle ........................ 124

8.4.2 Tvistemålsutvalgets vurderinger .... 104 10.4.8.1 Gjeldende rett ................................... 124

8.4.2.1 Retten til å la seg representere ...... 104 10.4.8.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 124

8.4.2.2 Erstatning for sakskostnader ......... 105 10.4.8.3 Høringsinstansenes syn .................. 124

8.4.3 Høringsinstansenes syn .................. 105 10.4.8.4 Evalueringen ..................................... 125

8.4.3.1 Retten til å la seg representere ...... 105 10.4.8.5 Departementets vurdering .............. 125

8.4.3.2 Erstatning for sakskostnader ......... 106 10.4.9 Kan en rettsmekler pådømme

8.4.4 Departementets vurdering .............. 106 saken? ................................................ 126

8.5 Overprøving av forliksrådets 10.4.9.1 Gjeldende rett ................................... 126

avgjørelser ........................................ 107 10.4.9.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 126

10.4.9.3 Høringsinstansenes syn .................. 127

9 Utenrettslig mekling ..................... 110 10.4.9.4 Evalueringen ..................................... 127

9.1 Innledning ......................................... 110 10.4.9.5 Departementets vurdering .............. 12710.4.10 Utgiftene til rettsmeklingen ............ 1279.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 110 10.4.10.1 Gjeldende rett ................................... 1279.3 Høringsinstansenes syn .................. 111 10.4.10.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 127Departementets vurdering .............. 111 10.4.10.3 Høringsinstansenes syn .................. 1289.4

10.4.10.4 Departementets vurdering .............. 128

10 Ordinær mekling, rettsmekling 10.4.11 Rettsmekling og advokatbevilling .. 129

og rettsforlik ................................... 113 10.5 Andre former for alternativ

10.1 Innledning ......................................... 113 tvisteløsning innenfor domstolene . 129

10.2 Alternativ tvisteløsning i

domstolene – alminnelige reelle

hensyn ............................................... 113

10.5.1 Andre alternative tvisteløsningsmetoder i fremmed rett ..................................................... 129

10.3 Ordinær mekling ............................. 114 10.5.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 131

10.3.1 Gjeldende rett ................................... 114 10.5.3 Høringsinstansenes syn .................. 131

10.3.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 114 10.5.4 Departementets vurdering .............. 132

10.3.3 Høringsinstansenes syn .................. 114 10.6 Rettsforlik .......................................... 132

10.3.4 Departementets vurdering .............. 115 10.6.1 Gjeldende rett ................................... 132

10.4 Rettsmekling ..................................... 116 10.6.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 133

10.4.1 Gjeldende rett ................................... 116 10.6.2.1 Rettsvirkninger og overprøving ..... 133

10.4.2 Evaluering av forsøksordningen 10.6.2.2 Formkrav, kontroll og offentlighet 134

med rettsmekling ............................. 117

10.6.2.3 Rettsforlik når rettsmekling fører

fram ................................................... 134

10.6.3 Høringsinstansenes syn .................. 135

10.6.4 Departementets vurdering .............. 135

11 Gjenstand for søksmål og kravet

til søksmålsinteresse .................... 137

11.1 Innledning ......................................... 137

11.2 Oversikt over gjeldende rett ........... 137

11.3 Om ordningen med

søksmålsbetingelser som leder til

avvisning bør videreføres ................ 138

11.3.1 Gjeldende rett ................................... 138

11.3.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 138



11.4 Utformingen av reglene om

søksmålsbetingelsene ..................... 139

11.4.1 Innledning ......................................... 139




11.5 Om terskelen for saksanlegg bør

endres ................................................ 141

11.5.1 Innledning ......................................... 141




11.6 Om ordningen med ulike regler

for fullbyrdelses- og

fastsettelsessøksmål bør

videreføres ........................................ 143

11.6.1 Gjeldende rett ................................... 143




11.7 Rettslig prøving av forvaltningens

avgjørelser: Hvem skal søksmålet

rettes mot? ........................................ 145

11.7.1 Innledning ......................................... 145

11.7.2 Søksmålsgjenstanden ved rettslig

prøving av forvaltningens

avgjørelser ........................................ 145

11.7.3 Hva domstolene kan avsi dom for . 145

11.7.4 Hvem søksmålet skal rettes mot .... 146

11.7.4.1 Problemstillingen. Gjeldende rett .. 146

11.7.4.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 147



11.7.5 Om tvunget prosessfellesskap i

offentligrettslige trepartsforhold .... 149

11.7.5.1 Innledning ......................................... 149

11.7.5.2 Gjeldende rett ................................... 149



11.7.5.5 11.8

11.8.1 11.8.2 11.8.3 11.8.4 11.9 11.9.1 11.9.2 11.9.3 11.9.4

12

12.1 12.1.1 12.1.2

12.2

12.2.1 12.2.2 12.2.3 12.2.4 12.3

12.3.1 12.3.2 12.3.3 12.3.4 12.4

12.4.1 12.4.2 12.4.3 12.4.4 12.5 12.5.1 12.5.2 12.5.3 12.5.4 12.6

12.6.1 12.6.2 12.6.3 12.6.4

13

Departementets vurdering .............. 151

Bør det innføres en særregel for

krav om fastsettelsesdom for

brudd på

menneskerettskonvensjoner? ......... 151

Gjeldende rett ................................... 151

Tvistemålsutvalgets forslag ............ 152

Høringsinstansenes syn .................. 153


Organisasjoners søksmålsadgang .. 155

Problemstillingen. Gjeldende rett .. 155




Hvor søksmål skal reises ............ 157

Innledning ......................................... 157

Oversikt over gjeldende rett ........... 157

Hovedtrekk av utvalgets forslag og

departementets syn ......................... 157

Utvidet frihet til å velge verneting isaker om fast eiendoms

rettsforhold ....................................... 157

Gjeldende rett ................................... 157




Utvidet adgang til å reise sak mot

staten, fylkeskommuner og

forsikringsselskaper ved

saksøkerens alminnelige verneting 159

Gjeldende rett ................................... 159




Utvidet adgang for forbrukere til å

reise sak ved hjemtinget sitt ........... 161

Gjeldende rett ................................... 161




Internasjonalt verneting .................. 163

Gjeldende rett ................................... 163




Behandlingen av

vernetingsspørsmålet. Overføring . 164

Gjeldende rett ................................... 164




Rollefordelingen mellom sakens

aktører. Aktiv saksstyring ........... 166

13.1 Innledning ......................................... 166

13.2 Rettens forhold til partenes

prosesshandlinger ............................ 166

13.2.1 Rammene for saken: Krav,

påstander, påstandsgrunnlag og

bevis ................................................... 166

13.2.2 Kontradiksjon og rettsanvendelse . 167

13.3 Veiledning til partene fra retten ..... 169

13.3.1 Innledning ......................................... 169

13.3.2 Gjeldende rett ................................... 169



13.3.5 Departementets vurderinger .......... 172

13.3.5.1 Generelt om veiledning ................... 172

13.3.5.2 Prosessuell veiledning ..................... 173

13.3.5.3 Materiell veiledning ......................... 173

13.3.5.4 Rettens bistand til å sette opp

prosesskriv ........................................ 174

13.3.5.5 Vilkårene for å rette prosessuelle

feil ...................................................... 174

13.4 Avskjæring av nye

prosesshandlinger (preklusjon) ..... 175

13.5 Saker uten fri rådighet for partene 176

13.6 Aktiv saksstyring .............................. 177

13.6.1 Dagens regler om saksstyring ....... 177




14 Skriftlig og muntlig

saksbehandling. Konsentrasjon 183

14.1 Innledning ......................................... 183

14.2 Gjeldende rett ................................... 183

14.3 Tvistemålsutvalgets vurderinger

og forslag .......................................... 184

14.4 Høringsinstansenes syn .................. 186

14.5 Departementets vurderinger .......... 187

14.5.1 Saksforberedelsen for tingretten ... 187

14.5.2 Hovedforhandlingen og

ankeforhandlingen ........................... 188

14.5.2.1 Rammene for partenes første

innlegg ............................................... 189

14.5.2.2 Saker hvor dokumenter utgjør en

stor del av bevisene ......................... 190

14.5.2.3 Sluttinnlegg og rettens innledende

klargjøring ........................................ 190

14.5.2.4 Skriftlige redegjørelser om

faktiske forhold ................................ 191

14.5.2.5 Bevisføringen ................................... 191

14.5.3 Skriftlig behandling av sakens

realitet ............................................... 192

15 Småkravprosess ............................ 193

15.1 Behovet for domstolsbehandling

av tvister om små beløp .................. 193

15.2

15.3

15.3.1 15.3.2

15.3.3

15.4 15.5 15.5.1 15.5.2

15.5.3

15.5.4 15.5.5 15.5.6 15.5.7

15.5.8 15.5.9

16. 16.1. 16.1.1

16.1.2

16.2

16.3 16.4 16.4.1

16.4.2 16.5 16.5.1.

16.5.2.

17

17.1 17.2 17.3 17.4 17.5

18

18.1 18.2 18.3 18.3.1

Dagens regler om forenklet

rettergang ......................................... 193

Virkeområdet for

Hovedtrekkene i en

Virkeområdet for

Tvistemålsutvalgets vurderinger

og forslag .......................................... 194

Behovet for en småkravprosess ..... 194

Hovedelementer i en

småkravprosess ................................ 194

småkravprosessen ........................... 195


Departementets vurderinger .......... 197

Behovet for en småkravprosess ..... 197

småkravprosess ................................ 198

småkravprosessen ........................... 198

Behandlingsgebyret ......................... 199

Erstatning for rettshjelpskostnader 199

Saksforberedelsen ........................... 200

Gjennomføring av muntlig

sluttbehandling ................................. 201

Dommens innhold og avsigelse ..... 201

Lengden på saksbehandlingstiden 202

Bevisføring ...................................... 203

Innledning ......................................... 203

Oversikt over gjeldende rett om

bevis ................................................... 203

Oversikt over Tvistemålsutvalgets

forslag og departementets

vurdering ........................................... 203

Nærmere om gjeldende rett om

bevisføring ........................................ 203



Partenes sannhets- og

opplysningsplikt ............................... 205

Skriftlige forklaringer som bevis ... 206


Partenes sannhets- og

opplysningsplikt ............................... 207

Skriftlige forklaringer som bevis ... 208

Fagkyndighet .................................. 210

Innledning ......................................... 210

Gjeldende rett ................................... 210




Offentlighet og innsynsrett .......... 213

Innledning ......................................... 213

Gjeldende rett ................................... 213


Innledning ......................................... 214

18.3.2 Kildebeskyttelsesutvalgets og

Ytringsfrihetskommisjonens

utredninger ....................................... 214

18.3.3 Utvidet rett for allmennheten til

innsyn i sakens dokumenter .......... 215

18.4 Høringsinstansenes syn .................. 217

18.5 Departementets vurdering .............. 219

18.6 Anonymisering av rettens

avgjørelser ........................................ 222

19 Informasjons- og kommunikasjonsteknologi itvisteloven ....................................... 224

19.1 Innledning ......................................... 224

19.2 Bestemmelsene utformet for å

tillate bruk av IKT ............................ 224

19.3 Elektronisk samhandling med og i

domstolene ....................................... 225

19.3.1 Generelt om elektronisk

samhandling mv. .............................. 225

19.3.2 Rett og plikt til å sende

prosesskriv elektronisk etter

tvisteloven mv. .................................. 226

19.3.2.1 Gjeldende rett ................................... 226




19.4 Fjernmøter ........................................ 229

19.4.1 Generelt om fjernmøte .................... 229

19.4.2 Fjernmøte i saksforberedelsen ....... 229




19.4.3 Fjernmøte under hovedforhandling 230




19.5 Fjernavhør ......................................... 231

19.5.1 Gjeldende rett ................................... 231




19.6 Dokumentasjon av bevisførsel ....... 233

19.6.1 Bør det foretas opptak av parts- og

vitneforklaringer? ............................. 233

19.6.1.1 Gjeldende rett ................................... 233




19.6.2 Skal forklaringer protokolleres i

rettsboken når det ikke foretas

opptak? .............................................. 237

19.6.2.1 Gjeldende rett og Tvistemåls

utvalgets forslag ............................... 237


19.6.2.3

20

20.1 20.2

20.2.1 20.2.2 20.2.3 20.2.4 20.3

20.3.1 20.3.2 20.3.3 20.3.4 20.4 20.4.1 20.4.2 20.4.3 20.4.4 20.5

20.5.1 20.5.2 20.5.3 20.5.4 20.6

20.6.1 20.6.2

20.6.3 20.6.3.1 20.6.3.2 20.6.3.3 20.6.3.4 20.7

21

21.1 21.2 21.3 21.4

21.4.1 21.4.2 21.4.3 21.4.4 21.5 21.5.1 21.5.2


Spesielle tiltak for å sikre en

rasjonell saksavvikling.

Midlertidig sikring ........................ 239

Innledning ......................................... 239

Forening av flere krav og søksmål

og andre parters inntreden ............. 239

Gjeldende rett ................................... 239




Hjelpeintervensjon – partshjelp

m.m. ................................................... 242

Gjeldende rett ................................... 242




Oppdeling av saken ......................... 244

Gjeldende rett ................................... 244




Tingretten som hurtigdomstol ved

krav om midlertidig sikring ............ 246

Gjeldende rett ................................... 246




Styring av sakens framdrift –

spesielle tiltak ................................... 248

Innledning ......................................... 248

Omberammelse og utsettelse og

stansing ............................................. 248

Forsømmelser og fraværsdom ....... 248

Gjeldende rett ................................... 248




Innpassing av reglene om

midlertidig sikring i tvisteloven ..... 252

Rettskraft og gjenåpning .............. 254

Oversikt ............................................. 254

Rettskraft – utgangspunkter ........... 254

Formell rettskraft ............................. 255

Hvilke avgjørelser har materielle

rettskraftvirkninger? ........................ 256

Gjeldende rett ................................... 256




Positiv og negativ rettskraft ............ 257

Gjeldende rett ................................... 257


21.5.3 Høringsinstansenes syn .................. 257 22 Erstatning for sakskostnader ..... 276

21.5.4 Departementets vurdering .............. 257 22.1 Innledning ......................................... 276

21.6 Den objektive rettskraft – hva er 22.2 Grunnleggende hensyn ved valg

rettskraftig avgjort? .......................... 258 og utforming av 21.6.1 Gjeldende rett ................................... 258 sakskostnadsreglene ....................... 276

21.6.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 258 22.3 Når bør en part kunne kreve

21.6.3 Høringsinstansenes syn .................. 259 sakskostnader fra motparten? ........ 277

21.6.4 Departementets vurdering .............. 259 22.3.1 Gjeldende rett ................................... 277

21.7 Særlig om etterfølgende 22.3.2 Erstatning av sakskostnader til

forutsetningssvikt ............................ 259 den som vinner saken ..................... 277

21.7.1 Innledning ......................................... 259 22.3.2.1 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 277

21.7.2 Gjeldende rett ................................... 260 22.3.2.2 Høringsinstansenes syn .................. 278

21.7.3 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 261 22.3.2.3 Departementets vurdering .............. 278

21.7.4 Høringsinstansenes syn .................. 262 22.3.3 Om tilfellene hvor en part har fått

21.7.5 Departementets vurderinger .......... 262 medhold av betydning ..................... 278

21.7.5.1 Generelt om behovet for regler ..... 262 22.3.4 Sakskostnader uavhengig av 21.7.5.2 Revisjon av erstatning for sakens utfall ...................................... 279

personskader .................................... 263 22.4 Om hvilke sakskostnader som bør

21.7.5.3 Erstatning for skade og ulempe på kunne kreves .................................... 279

fast eiendom ..................................... 264 22.4.1 Gjeldende rett ................................... 279

21.7.5.4 Forutsetninger om offentlige 22.4.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 279

vedtak mv .......................................... 264 22.4.3 Høringsinstansenes syn .................. 280

21.7.5.5 Rettskraften for krav som blir 22.4.4 Departementets vurdering .............. 280

brukt til motregning ........................ 265 22.4.4.1 Generelt ............................................ 280

21.8 Subjektiv rettskraft – hvem er 22.4.4.2 Om kravene til

avgjørelsen bindende for? ............... 265 sakskostnadsoppgaven .................... 281

21.8.1 Gjeldende rett ................................... 265 22.5 Om enkelte særlige sakstyper eller

21.8.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 266 prosessituasjoner ............................. 282

21.8.3 Høringsinstansenes syn .................. 267 22.5.1 Innledning ......................................... 282

21.8.4 Departementets vurdering .............. 267 22.5.2 En særregel om sakskostnader i21.9 Gjenåpning. Innledning ................... 267 prinsipielle saker? ............................ 282

21.10 Ny betegnelse – »gjenåpning» ....... 268 22.5.3 En særregel om sakskostnader i21.11 Hvem skal behandle begjæringer visse forbrukertvister? ..................... 283

om gjenåpning? ................................ 268 22.5.4 En særregel om sakskostnader i21.11.1 Gjeldende rett ................................... 268 visse menneskerettssaker? ............. 284

21.11.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 269 22.6 Statens ansvar for partenes

21.11.3 Høringsinstansenes syn .................. 269 sakskostnader forårsaket av feil fra

21.11.4 Departementets vurdering .............. 270 rettens side ....................................... 284

21.12 Hvilke avgjørelser skal kunne 22.6.1 Innledning ......................................... 284

gjenåpnes? ......................................... 270 22.6.2 Gjeldende rett ................................... 285

21.13 Grunner for gjenåpning ................... 271 22.6.3 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 285

21.13.1 Gjeldende rett ................................... 271 22.6.4 Høringsinstansenes syn .................. 285

21.13.2 Alminnelige begrensninger i retten 22.6.5 Departementets vurdering .............. 286

til gjenåpning .................................... 271 22.7 Sikkerhetsstillelse ............................ 287

21.13.3 Gjenåpning på grunn av feil ved

rettergangen ..................................... 272 23 Overprøving .................................... 289

21.13.4 Gjenåpning på grunn av nye 23.1 Innledning. Grunnleggende

opplysninger om faktiske forhold .. 273 hensyn ............................................... 289

21.14 Fristene for gjenåpning ................... 273 23.2 Rettslige avgjørelser og rettsmidler 289

21.15 Behandlingsregler ved gjenåpning 274 23.2.1 Hovedtyper av rettslige avgjørelser 289

21.15.1 Gjeldende rett ................................... 274 23.2.2 Oversikt over rettsmidlene.

21.15.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 274 Gjeldende rett ................................... 290

21.15.3 Høringsinstansenes syn .................. 275 23.3 Begrensninger i adgangen til å

21.15.4 Departementets vurdering .............. 275 angripe avgjørelser om

saksbehandlingen ............................ 290

23.3.1 Gjeldende rett ................................... 290


23.3.2.1 Særskilt overprøving av

saksbehandlingsavgjørelser? .......... 290

23.3.2.2 Hvilke avgjørelser om

saksbehandlingen skal kunne

overprøves? ....................................... 291


23.3.3.1 Særskilt overprøving av

saksbehandlingsavgjørelser? .......... 292

23.3.3.2 Hvilke avgjørelser om

saksbehandlingen som skal kunne

overprøves? ....................................... 292


23.4 Ankesum og silingsordning ved

anke over dommer til

lagmannsretten ................................. 293

23.4.1 Gjeldende rett ................................... 293


23.4.2.1 Ankegjenstandens verdi .................. 294

23.4.2.2 Silingsordning ved anke til

lagmannsrett ..................................... 294




lagmannsrett ..................................... 295


23.4.4.1 Generelt ............................................ 296



lagmannsrett ..................................... 297

23.5 Ett ordinært rettsmiddel: anke ....... 297

23.5.1 Innledning, gjeldende rett ............... 297




23.6 Rettsmiddelfrister ............................ 299

23.6.1 Gjeldende rett ................................... 299




24 Høyesterett – organisering og

saksbehandling .............................. 301

24.1 Innledning ......................................... 301

24.2 Høyesteretts oppgaver og

funksjoner ......................................... 302

24.3 Organiseringen av Høyesteretts

virksomhet ........................................ 303

24.3.1 Forslag om Høyesteretts

ankeutvalg ......................................... 303

24.3.1.1 Gjeldende rett ................................... 303



24.3.1.4 Departementets vurderinger .......... 303

24.3.2

24.3.2.1 24.3.2.2 24.3.2.3 24.3.2.4 24.3.2.5 24.4 24.4.1 24.4.2 24.4.3 24.4.4 24.4.5 24.5

24.5.1 24.5.2 24.5.3 24.5.4 24.6

24.6.1

24.6.2

24.6.3

24.7

24.7.1 24.7.2 24.7.3 24.7.4

25

25.1 25.2

25.3 25.3.1 25.3.2 25.3.3 25.3.4

25.3.4.1

25.3.4.2

25.4

25.4.1 25.4.2

Høyesteretts sammensetning i den

enkelte ankesak ............................... 304

Innledning ......................................... 304

Gjeldende rett ................................... 304




Utvelging av ankesaker – dommer 306

Innledning ......................................... 306

Gjeldende rett ................................... 307




Anke over kjennelser og

beslutninger ...................................... 308

Gjeldende rett ................................... 308




Enkelte spørsmål i forbindelse

med Høyesteretts behandling av

anker .................................................. 309

Nye krav, påstandsutvidelse, nytt

faktisk grunnlag og nye bevis ........ 309

Omfanget av Høyesteretts

prøvingskompetanse ........................ 311

Bør det være direkte bevisføring

for Høyesterett? ................................ 312

Statens opptreden i saker om

grunnlovsspørsmål eller

internasjonale konvensjoner ........... 313

Innledning, gjeldende rett ............... 313




Kollektive og kollektivt pregede

søksmål. Gruppesøksmål ........... 316

Innledning ......................................... 316

Ivaretakelse av kollektive

søksmålsbehov etter gjeldende rett 316

Gruppesøksmål i utenlandsk rett ... 317

Innledning ......................................... 317

USA, Canada og Australia ............... 317

Europa ............................................... 320

De svenske reglene om

gruppesøksmål ................................. 321

Lag om grupprättegång – og

forarbeidene ..................................... 321

Erfaringer med gruppesøksmål iSverige ............................................... 322

Gruppesøksmål som prosessform itvisteloven ......................................... 322

Bakgrunn .......................................... 322

Sakstyper – eksempler .................... 322

25.4.3 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 323 26.3.1 Gjeldende rett ................................... 341

25.4.3.1 Generelt – sentrale hensyn ............. 323 26.3.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 341

25.4.3.2 Nærmere vurdering av behov ut 26.3.3 Høringsinstansenes syn .................. 342

fra søksmålskategori ....................... 324 26.3.4 Departementets vurdering .............. 343

25.4.3.3 Tvistemålsutvalgets konklusjon ..... 325 26.4 Rettslig prøving av administrative 25.4.4 Høringsinstansenes syn .................. 325 tvangsvedtak overfor personer ....... 345

25.4.4.1 Generelt om høringen ..................... 325 26.4.1 Innledning ......................................... 345

25.4.4.2 Nærmere om høringsuttalelser 26.4.2 Virkeområdet for særreglene ......... 346

som støtter utvalgets forslag .......... 326 26.4.3 Karensperiode .................................. 347

25.4.4.3 Nærmere om høringsuttalelser 26.4.4 Rettens sammensetning .................. 348

som går mot utvalgets forslag ........ 327 26.4.5 Foregrepet virkning ......................... 349


25.4.5.1 Om behovet for gruppesøksmål ..... 329 27 Lovteknisk utforming og 25.4.5.2 Nærmere om ikke individuelt harmonisering med andre lover 351

prosessbare krav .............................. 330 27.1 Kort om norsk prosesslovgivning .. 351

25.4.5.3 Nærmere om gruppesøksmål i 27.2 Tvistemålsutvalgets vurderinger .... 351

andre sakskategorier ....................... 331 27.2.1 Lovens tittel og oppbygging ........... 351

25.4.5.4 Ressurskrevende for domstolene? . 332 27.2.2 Harmonisering med den øvrige 25.4.5.5 Gruppesøksmål til urimelig lovgivning .......................................... 352

belastning for saksøkte? .................. 332 27.3 Høringen ........................................... 353

25.4.5.6 Betydningen for 27.4 Departementets vurderinger .......... 353

erstatningsrettslige 27.4.1 Lovens tittel og oppbygging ........... 353

grunnsetninger ................................. 333 27.4.2 Harmonisering med annen

25.4.5.7 Gruppesøksmål som arenabruk – lovgivning .......................................... 354

markering av politiske standpunkt 334

25.4.5.8 Konkurransevriding ......................... 334 28 Administrative og økonomiske

25.5 Gruppens sammensetning .............. 334 konsekvenser ................................. 356

25.5.1 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 334 28.1 Innledning ......................................... 356

25.5.1.1 Innledning ......................................... 334 28.2 Samfunns- og næringsøkonomiske

25.5.1.2 Nærmere om utvalgets konsekvenser ................................... 356

begrunnelse ...................................... 334 28.3 Forslag som endrer sakstilfanget

25.5.2 Høringsinstansenes syn .................. 335 til domstolene ................................... 357

25.5.3 Departementets vurdering .............. 336 28.4 Nye saksbehandlingsregler mv. ..... 358

25.6 Hvem skal kunne anlegge 28.5 Virkninger for de enkelte

gruppesøksmål? ............................... 336 instansene ......................................... 358

25.7 Ansvar for sakskostnader. 28.6 Rettsgebyr og erstatningsansvar .... 360

Finansiering av gruppesøksmål, fri

360sakførsel ............................................ 337 kommunikasjonsteknologi (IKT) ...

28.7 Informasjons- og

25.7.1 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 337 28.8 Opplæring og

25.7.2 Høringsinstansenes syn .................. 338 restansenedarbeiding ...................... 361

25.7.3 Departementets vurdering .............. 338 28.9 Forholdet til det løpende

25.8 Fullbyrdelse av dom i budsjettarbeid for domstolene ....... 362

gruppesøksmål ................................. 339

29 Spesialmerknader til

26 Særlige prosessformer. Prøving lovforslaget 363

av forvaltningsvedtak .................... 340

26.1 Innledning ......................................... 340 Forslag til lov om mekling og rettergang i26.2 Behovet for regler om særligeprosessformer i tvisteloven ............. 340 sivile tvister (tvisteloven) ............................. 516

26.2.1 Gjeldende rett ................................... 340

26.2.2 Tvistemålsutvalgets forslag ............ 340 Vedlegg

26.2.3 Høringsinstansenes syn .................. 340 1 Lovspeil (Tvistemålsutvalgets

26.2.4 Departementets vurdering .............. 341 lovutkast – departementets

26.3 Prøving av forvaltningsvedtak ........ 341 lovforslag) ......................................... 577

Ot.prp. nr. 51

(2004–2005)

Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)

Tilråding fra Justis- og politidepartementet av 4. mars 2005,

godkjent i statsråd samme dag.

(Regjeringen Bondevik II)

1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Hovedformålet med proposisjonen

Departementet legger i denne proposisjonen fram forslag til en helt ny lov med alminnelige saksbehandlingsregler for sivile rettstvister i domstolene, lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven).

Loven vil avløse tvistemålsloven fra 1915, som ikke har vært underkastet noen alminnelig revisjon tidligere. Lovforslaget bygger på Tvistemålsutvalgets utredning NOU 2001: 32 Rett på sak. Utredningen har vært på alminnelig høring, og hovedtrekkene i utvalgets forslag har fått bred oppslutning.

Lovforslaget skal legge til rette for tidsmessig behandling av sivile rettstvister. En effektiv rettspleie med høy kvalitet er en hjørnestein i en rettsstat. De vestlige samfunn er inne i en tid hvor domstolene synes å få større samfunnsmessig betydning, slik også Makt- og demokratiutredningen framhever. Det er viktig at reglene for domstolenes saksbehandling blir tilpasset denne virkeligheten og de tvistetyper og den teknologi som vil være aktuelle i det 21. århundre.

Hovedformålet med reformen er å gi en mer effektiv sivil rettspleie som gir raskere, billigere og

riktigere tvisteløsning for partene og bidrar til rettsavklaring. Det er et mål både at tvister om mulig kan bli løst utenfor domstolene, og å lette tilgangen til domstolene i saker der det er behov for det. I saker som føres for domstolene må reglene legge til rette for en effektiv og rettssikker behandling.

Lovforslaget legger grunnlaget for en kulturendring blant dommere, advokater og parter når det gjelder behandlingen av sivile tvister. Det legger opp til en aktiv saksstyring fra dommerens side, med større vekt på saksforberedelsen og kortere hovedforhandling enn i dag. Håndteringen av den enkelte sak skal gjennomsyres av et proporsjonalitetsprinsipp, slik at saksbehandlingens omfang står i forhold til tvistens betydning.

Lovforslaget bygger på den eksisterende domstolsorganisasjon. Forliksrådene vil fortsatt ha en viktig rolle i den sivile rettspleie, jf. Ot.prp. nr. 43 (2003–2004) og Innst. O. nr. 90 (2003–2004). Departementet foreslår å opprettholde en ordning med obligatorisk behandling i forliksrådet når det gjelder krav med tvistesum inntil kr 125 000. Lovforslaget tar sikte på å framheve klarere de forskjellige domstolsinstansers ulike funksjoner. Tingrettene skal være den alminnelige førsteinstans. Lagmannsrettene skal ha til hovedoppgave å overprøve

14 Ot.prp. nr. 51 2004–2005 Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)

tingrettenes avgjørelser så langt det er nødvendig for å sikre en riktig løsning av den enkelte tvist. Hovedoppgaven for Høyesterett skal være sikring av rettsenhet, rettsavklaring og i noen grad rettsutvikling i samspill med de lovgivende myndigheter.

Lovforslaget skal sikre en sivil rettspleie i samsvar med de krav som følger av menneskerettighetene og andre internasjonale forpliktelser. Både Europarådet og EU arbeider aktivt med å legge grunnlaget for reformer i den sivile rettspleie i medlemsstatene. Med lovforslaget gir Norge et bidrag til den internasjonale utvikling av modeller for lovgivning for en tidsmessig sivil rettspleie.

For å bedre tilgangen til domstolene og fremme rettsavklaring foreslår departementet regler om småkravprosess og om gruppesøksmål. Disse reglene vil blant annet ha betydning for krav som hver for seg er av mindre verdi, men som kan reise prinsipielle rettsspørsmål eller samlet komme opp i store beløp.

Departementet ser det som et viktig mål å begrense kostnadene ved domstolsbehandling av reelle rettstvister. En dyr rettspleie kan medføre rettsfornektelse. Regler som fremmer raskere saksbehandling og konsentrasjon om tvistens kjerne vil kunne gjøre tvisteløsningen billigere. Lovforslagets regler om avklaring av tvisten før søksmål blir reist, om mekling og rettsmekling vil bidra til at en tvist kan bli løst uten å bli belastet med utgifter til domstolsbehandling. Departementet foreslår forskjellige regler med sikte på å begrense nivået i sakskostnader i sivile saker. Dette må ses i sammenheng med departementets oppfølging av utredningen fra Advokatkonkurranseutvalget, NOU 2002: 18 Rett til rett, og reglene om fri rettshjelp. Disse spørsmålene faller i alt vesentlig utenfor rammen for denne proposisjonen.

1.2 Sammendrag

I kapittel 2 behandles bakgrunnen for lovforslaget. I 2.1 gjøres det rede for bakgrunnen for oppnevningen av Tvistemålsutvalget, dets mandat og arbeid. Regelverket for domstolenes behandling av sivile saker baserer seg i hovedsak på lov om rettergangsmåten for tvistemål fra 1915. Sentrale brukergrupper har bedt Justisdepartementet revidere tvistemålsloven. Stortinget har ved flere anledninger truffet vedtak der Regjeringen er anmodet om å utrede reformer i behandlingen av sivile tvister, blant annet om gruppesøksmål og gjenopptakelse.

Tvistemålsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 9. april 1999 med høyesterettsdommer,

nå høyesterettsjustitiarius, Tore Schei som leder og fem andre medlemmer. Utvalget fikk i oppdrag å foreta en fullstendig gjennomgåelse av tvistemålsloven og tilgrensende prosesslovgivning. Utvalget ble spesielt bedt om å se på hvilke krav som i framtiden bør stilles til dommerne og prosessregler som sikrer effektivitet, hurtig framdrift og hensynet til nye partskonstellasjoner. Tvistemålsutvalget avgav 20. desember 2001 en utredning med forslag til lov om tvisteløsning, NOU 2001: 32 Rett på sak.

I 2.2 redegjøres det for høringen av Tvistemålsutvalgets utredning. Det generelle inntrykk fra høringen er at høringsinstansene er positive til Tvistemålsutvalgets utredning og lovutkast. Det ble mottatt flest høringssvar om forslagene til regler om forliksråd og om gruppesøksmål.

I kapittel 3 gis det en kortfattet oversikt over utviklingen av norsk sivilprosess i et historisk perspektiv. Det gis også en oversikt over den påvirkning som har skjedd og skjer fra andre lands sivilprosess, fra folkeretten og fra utviklingen i EU.

I kapittel 4 tas det stilling til sivilprosessens funksjoner, reformbehov og videreføring av hovedprinsipper. I dette kapitlet drøftes de grunnleggende hensyn som bør være styrende for regelverket om behandlingen av sivile saker. Kapitlet innledes i 4.1 med påpekingen av at tvistemålsloven ikkeinneholder noen oppregning av de hovedprinsipper loven bygger på. Heller ikke angir loven hvilke formål eller funksjoner domstolene skal ivareta ved behandlingen av sivile saker. Like fullt er det klart at dagens sivilprosess bygger på flere sentrale prosessuelle prinsipper, og det gis en kort redegjørelse for disse.

I 4.2 gjennomgås Tvistemålsutvalgets vurderinger med hensyn til domstolenes funksjoner og oppgaver. Tvistemålsutvalget tar utgangspunkt i de hovedfunksjoner som en ny lov bør ha: Loven skal fremme rettssikkerhet, og den skal sikre at den materielle lovgivningen slår igjennom, jf. 4.2.1. Reell adgang til domstolsbehandling framheves som en sentral målsetting, slik at rettslige tvister det er rimelig å få løst av domstolene, faktisk blir løst. Det er særlig viktig at domstolenes tvisteløsning er forsvarlig med henblikk på riktige avgjørelser, at den kan gjennomføres innen rimelig tid, og at prosesskostnadene er akseptable for partene og samfunnet.

I 4.2.2 er utvalgets behandling av reformbehov utkrystallisert i 20 punkter, derunder at kostnadsnivået er for høyt, saksbehandlingen savner i betydelig grad proporsjonalitet mellom kostnader ved behandlingen og betydningen av tvisten, og det er be-hov for en styrket behandling av kompliserte og viktige saker, slik at en kombinasjon av skriftlig og

15 2004–2005 Ot.prp. nr. 51 Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)

muntlig saksbehandling kan medvirke til et sikrere avgjørelsesgrunnlag.

Oversikten over de grunnleggende funksjoner og reformbehov danner opptakten til gjennomgåelsen av utvalgets behandling av de styrende prinsippene for utarbeidelsen av ny tvistelov, se 4.2.3. De prinsipper som ligger til grunn for tvistemålsloven videreføres i stor grad. Utvalget framholder imidlertid særlig behovet for grunnleggende regler om alternativ tvisteløsning, proporsjonalitet mellom kostnader og tvistens betydning, konsentrasjon om sakens sentrale sider og dommerens aktive saksstyring.

Departementet slutter seg i det vesentlige til Tvistemålsutvalgets hovedsynspunkter, jf. 4.4. Departementet vektlegger domstolenes sentrale funksjon som tvisteløser, men framhever blant annet domstolenes rolle i rettsutviklingen ved at domstolene innenfor alle livs- og samfunnsområder får anledning til å foreta den ønskede utfylling og videreutvikling av lovreglene som ikke skjer gjennom endringer av lov- og forskriftsverk.

Virkemidler for at domstolens funksjoner skal bli ivaretatt, behandles i 4.4.2. Departementet legger størst vekt på de tiltak som vil føre til at domstolsbehandlingen i mange saker vil bli mindre kostbar. Det viktigste tiltaket for å oppnå denne målsettingen, er etter departementets oppfatning å gjennomføre et langt mer gjennomgripende proporsjonalitetsprinsipp, blant annet ved regler om småkravprosess, forenklet domsbehandling, og større adgang til å nekte bevis av liten betydning. Regler om aktiv saksstyring vil være et viktig virkemiddel for å oppnå større konsentrasjon av saksforberedelse og muntlige forhandlinger.

Grunnleggende prinsipper som videreføres, blant annet med grunnlag i internasjonale forpliktelser, kommenteres i 4.4.3. Departementet ser positivt på utenrettslige meklingsordninger, og mener videre at tvisteloven gjennomgående bør legge til rette for at det under domstolsbehandlingen skapes en kultur som vektlegger den positive betydningen av å oppnå minnelige løsninger, jf. 4.4.4. Departementet går inn for at loven bør ha en formålsparagraf, jf. 4.4.5.

I 4.5 behandles de enkelte domstolsinstansers funksjon. Departementet slutter seg til utvalgets syn om at tingretten skal være den alminnelige førsteinstans, lagmannsretten overprøvingsinstans for å sikre materielt riktige avgjørelser, og Høyesteretts hovedoppgave skal være å sikre rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling i samspill med de lovgivende myndigheter.

I kapittel 5 behandles spørsmål om tilpasning av prosessen til sakens betydning. Kapitlet bygger på

drøftelsen av proporsjonalitetsprinsippet i kapittel 4. Departementet understreker i 5.5 at proporsjona-litetsprinsippet sikter mot å få ned kostnadene ved å føre sak for domstolene. Dette gjelder for partene, men departementet framhever også proporsjonalitetsprinsippets betydning for de prioriteringer som må foretas i forhold til domstolenes ressursbruk.

I kapittel 6 gis en oversikt over hvilke tiltak departementet foreslår for å oppnå et mer forsvarlig kostnadsnivå. Saksbehandlingsreglenes betydning for sakskostnadsnivået, behandles i 6.2. Sentralt er her forslaget om en mer generell gjennomføring av proporsjonalitetsprinsippet i tvisteloven, jf. ovenfor. Departementet vurderer i 6.3 hvilken betydning sakskostnadsreglene har for kostnadsnivået. Et hovedpoeng er her at departementet legger opp til at domstolene i langt større grad enn i dag bør tildeles en viktig rolle i å styre nivået på kostnadene. I 6.4 behandles spørsmål om et fast takstsystem eller en eller flere faste timepriser. Departementet går inn for i hovedsak å videreføre dagens regler, men å utbygge og presisere disse slik at domstolene i sterkere grad kan være en pådriver i forhold til kostnadsnivået. Spørsmål om parters mulighet til å være selvprosederende og om hvem som kan være prosessfullmektig, behandles i 6.5. Departementet tar sikte på å videreføre gjeldende rett på området. Disse spørsmål vil imidlertid stå sentralt ved oppfølgningen av NOU 2002: 18 Rett til rett.

I kapittel 7 blir ulike virkemidler for å begrense sakstilgangen til tingretten behandlet. Det er et mål at domstolene skal være et reelt tvisteløsningstilbud for alle, og forslag til ny tvistelov skal legge til rette for det. En forutsetning for å nå målsettingen er at domstolene ikke oversvømmes av saker som kunne og burde vært løst på annen måte. I samspill med annen lovgivning må tvisteloven ha virkemidler som på en balansert måte gir partene oppfordring til å forsøke andre passende løsningsalternativer enn domstolene. I 7.2 blir alternativ tvisteløsning og alternative tvisteløsningsmodeller viet relativt stor plass, herunder utviklingen i EU på forbrukersektoren som har betydning for Norge gjennom EØS-avtalen. Det er et mål at flest mulig saker blir løst uten domstolenes medvirkning. Tvisteloven må legge til rette for dette. Departementet mener at tvisteloven bør bidra til utviklingen av utenrettslig mekling som partene kan slutte seg til ved avtale, og går inn for at tvisteloven skal ha egne regler om det (se også kapittel 9). Departementet framhever at de tvisteløsningsalternativer som skal gis rettsvirkninger i forhold til tvisteloven, må oppfylle visse minimumskrav til rettssikkerhet, se 7.2.7.2. I 7.3 vurderes nærmere om tvisteloven skal ha regler om partenes plikter før saken reises. Gjeldende lov


regulerer ikke dette stadiet. Departementets grunnholdning er at synliggjøring ved lovfesting av plikter til å varsle motparten og klarlegge krav og grunnlaget for kravet, og til å opplyse om viktige bevis, vil øke bevisstheten om utenrettslig løsning og bidra til at flere saker blir løst uten at saken bringes inn for domstolene. Slike regler vil også legge til rette for at saksforholdet er bedre avklart ved et senere saksanlegg for tingretten. Manglende oppfyllelse av pliktene bør sanksjoneres gjennom sakskostnadsreglene.

Forliksrådenes kompetanse og saksbehandling behandles i kapittel 8. Departementet ser særlig to trekk ved forliksrådenes funksjon i dag som gir grunn til fortsatt å kanalisere mange saker dit: For det første får en stor del av sakene sin endelige løsning gjennom behandlingen i forliksrådet. For det annet er løsning av saken i forliksrådet mye billigere enn i tingretten, både for partene og for samfunnet. I tillegg framhever departementet at forliksrådene mange steder i landet gir et langt mer desentralisert tvisteløsningstilbud enn tingrettene kan gi, jf. 8.2.4.1. På tross av fordelene ved forliksrådet, er deten del sakstyper som ikke bør kunne behandles i forliksrådet, jf. 8.2.4.3. Dette gjelder for det første saker der retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning. For det annet bør det gjøres unntak for saker som det etter loven fins særskilte meklingsordninger for, og der et annet organ har truffet avgjørelse som kan bli tvangskraftig på samme måte som dommer, slik det gjelder for vedtak i Forbrukertvistutvalget. Saker som har vært realitetsbehandlet i tvistenemnd, og hvor nemndas avgjørelse ikke har tvangskraft, bør også kunne unntas forliksrådsbehandling.

I 8.2.4.4 redegjøres det for hvilke saker forliksrådsbehandling bør være obligatorisk for. Departementets overordnede synspunkt er at dette må avgjøres ut fra en vurdering av i hvilke sakstyper og situasjoner det er utsikt til at behandlingen vil føre til en løsning av saken. Departementet anser det som unødvendig med forliksmegling når utenrettslig mekling er gjennomført. Videre bør det gjøres unntak når begge parter er representert ved advokat og tvistesummen er over kr 125 000.

Departementet går i 8.2.4.5 inn for at forliksrådet skal ha en begrenset domsmyndighet etter begjæring fra én part. Rettsikkerhetshensyn gjør seg imidlertid sterkere gjeldende ved høye tvistesummer, og departementet mener at begge parter bør samtykke til domskompetansen når tvistesummen er over kr 125 000.

Enkelte saksbehandlingsregler behandles i 8.3.4. Departementet går blant annet inn for at møtei saken skal holdes før det er gått tre måneder fra

forliksklagen ble forkynt, og at en part kan kreve at forliksbehandlingen innstilles etter at rettsmøtet har vart i mer enn tre timer.

Departementet går inn for at advokater tillates å møte som prosessfullmektig i forliksrådet, jf. 8.4.4. I denne sammenheng nevnes at det foreslås å begrense det beløp som kan kreves erstattet fra motparten for rettshjelp under saksforberedelsen. Beløpsgrensen foreslås å utgjøre fire ganger rettsgebyret, som i dag utgjør kr 3 380.

I 8.5 gjøres det rede for forslaget om at overprøving av forliksrådets fraværsdommer bare kan skje ved stevning til tingretten.

I kapittel 9 foreslår departementet at tvisteloven skal ha regler om avtale om utenrettslig mekling. Utenrettslig mekling er mekling mellom partene i en rettstvist som foregår utenfor domstolene. Lovregulering av utenrettslig mekling innebærer noe nytt og har sammenheng med forslaget om plikter før sak reises, jf. 7.3. Forslaget inneholder standardregler om mekling som partene kan avtale å legge til grunn, herunder regler om taushetsplikt og bevisforbud og bistand fra domstolene til å oppnevne mekler. Departementet mener forslaget vil gi utenrettslig mekling større legitimitet, og også bidra til å initiere nye organiserte meklingstilbud utover dem som allerede finnes i dag. Utenrettslig mekling etter forslaget vil være et godt egnet virkemiddel til å avlaste domstolene, jf. kapittel 7.

I kapittel 10 behandles mekling innenfor domstolene og reglene om rettsforlik. Departementet understreker at alternativ tvisteløsning har en viktig plass også innenfor domstolene. Departementet foreslår regler som legger til rette for at saker som rettslig og faktisk ligger an til det, kan bli løst ved forlik.

I 10.3. forslår departementet å videreføre gjeldende rett om at retten på ethvert trinn av saken skal vurdere muligheten for å få løst tvisten ved forlik samt reglene om ordinær mekling. Departementet foreslår å lovregulere innholdet i meklingen nærmere. Det sentrale er at retten skal søke å legge grunnlag for en minnelig løsning.

I 10.4 foreslår departementet at forsøksordningen med rettsmekling videreføres som en permanent ordning i tvisteloven, slik at rettsmekling blir et tilbud ved alle landets domstoler. Rettsmekling er et forsvarlig og godt tilrettelagt system for dyptgående forliksmekling på et tidlig tidspunkt i prosessen. Rettsmekling er et godt virkemiddel til å forlike tvister under domstolsbehandlingen, og kan bidra til raskere saksavvikling for både partene og domstolene. Departementet foreslår at domstolens dommere skal kunne være rettsmeklere, men også at det kan brukes eksterne meklere fra et utvalg av


rettsmeklere som ikke er dommere. Utvalget skal bestå av personer som har nødvendige personlige egenskaper til å kunne mekle i en rettstvist og innsikt og erfaring på forskjellige saksfelter. Rettsmeklingen skal gå ut på å tilrettelegge for kommunikasjon mellom partene og hjelpe dem til å finne en løsning ut fra deres interesser. Rettsmekleren skal gå dypere i meklingen enn ved ordinær mekling, og en konsekvens av dette er at en rettsmekler som er dommer, som den klare hovedregel ikke skal pådømme saken dersom meklingen ikke fører fram. Departementet har vurdert, men kommet til at det ikke er behov for flere alternative tvisteløsningsmetoder innenfor domstolene enn mekling og rettsmekling.

I 10.6 foreslår departementet at rettsforlik ikke lenger skal kunne angripes etter reglene om anke, men ved at det reises sak om rettsforlikets gyldighet med samme frister som gjelder for gjenåpning. Departementet foreslår at rettsforlik etter rettsmekling skal kunne inngås i rettsmeklingsmøte også når rettsmekleren ikke er en av domstolens dommere.

I kapittel 11 drøftes hvilke søksmålsbetingelser tvisteloven bør oppstille. I hovedsak videreføres gjeldende rett på området, herunder kravene til søksmålsgjenstanden, partstilknytningen og søksmålssituasjonen. Lovforslagets utforming av søksmålsbetingelsene innebærer at en holder fast ved det tradisjonelle virkeområdet for domstolene, men det legges til rette for å sikre tilgang til domstolene i samsvar med menneskerettslige krav. Det foreslås en uttrykkelig regel om søksmålsadgang for foreninger, stiftelser og visse offentlige organer som bygger videre på den rettspraksis som har utviklet seg (11.9). Gjeldende ordning med ulike regler for fullbyrdelses- og fastsettelsessøksmål foreslås opphevet (11.6). Departementet går ikke inn for å følge opp utvalgets forslag om tvungent prosessfellesskap i offentligrettslige trepartsforhold og viser til at det i tilfelle er en oppgave for retten å gi veiledning om konsekvensene av den partskonstellasjon som saksøkeren har lagt opp til (11.7). Departementet foreslår derimot lovfestet at søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak skal rettes mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans. Er dette et statlig organ, skal retten etter forslaget sørge for å gi varsel om søksmålet til en kommune eller fylkeskommune som har truffet avgjørelse i tidligere instans.

I kapittel 12 behandles reglene om hvor søksmål skal reises (vernetingsreglene). Gjeldende rett videreføres i stor grad, men det foreslås flere viktige endringer. Departementet går for det første inn for utvidet frihet til å velge verneting i saker om fast

eiendoms rettsforhold, se 12.2. Mange saker om fast eiendom behøver ikke å anlegges ved den faste eiendoms verneting. Samfunnsøkonomiske grunner tilsier i disse tilfellene at saken kan anlegges der en eller flere av partene bor. Hensynet til sa-kens opplysning tilsier like fullt at en rekke saker bør behandles ved den faste eiendommens verne-ting. Departementet foreslår derfor en generell ad-gang til å anlegge saker som gjelder fast eiendom ved den faste eiendommens verneting. Det vil både gi en klar forenkling av dagens regler og større fleksibilitet når det gjelder å sikre at saken kan bli behandlet i en egnet rettskrets. For det annet foreslås utvidet valgfrihet med hensyn til å velge hvor sak mot staten og fylkeskommuner og forsikringsselskaper skal reises (12.3), og om forbrukeres verneting (12.4). Forslagene er motivert av et ønske om i størst mulig grad å likestille sakens parter. For det tredje går departementet inn for å forenkle behandlingen av vernetingsspørsmålet, se 12.6. Er sa-ken anlagt ved feil verneting skal saken ikke avvises, slik tilfellet er i dag, men overføres til riktig verneting.

En ny lov for domstolenes behandling av sivile tvister forutsetter at det tas stilling til grunnleggende spørsmål om hvordan retten og partene kan forholde seg til hverandre. Dette er berørt i kapittel 4, men behandles mer utførlig i kapittel 13.

Rettens forhold til partenes prosesshandlinger behandles i 13.2. Departementet ønsker å opprettholde utgangspunktet om at partene trekker opp rammene for saken, men vil supplere det med en sterkere understreking av dommerens aktive saksstyring med sikte på fremdrift i saksbehandlingen. Videreført blir også den grunnleggende saksbehandlingsregelen om at partene skal få gjøre rede for sitt syn på de faktiske omstendigheter, og at de må få adgang til å uttale seg om hverandres anførsler (kontradiksjonsprinsippet). Departementet går inn for at kontradiksjonsprinsippet bør komme til uttrykk i en generell bestemmelse i loven.

I hvor stor grad retten skal eller kan veilede sakens parter, behandles i 13.3. Den viktigste begrunnelsen for veiledningsplikt er ønsket om å tref-fe riktige avgjørelser. Departementet går på denne bakgrunn inn for en generell plikt for retten til å veilede om regler og rutiner for saksbehandlingen (prosessuell veiledningsplikt). Departementet går også inn for en generell plikt for retten til å sørge for klargjøring av partenes påstander og standpunkter til faktiske og rettslige spørsmål (materiell veiledningsplikt). I tillegg foreslås lovfestet en re-gel om at retten kan gjøre partene oppmerksom på rettslige eller faktiske spørsmål som synes å ha betydning for saken. Selv om det altså ikke foreslås


noen generell plikt til materiell veiledning, antar departementet at lovforslaget vil medføre at rettens materielle veiledning vil få større omfang.

Den generelle adgangen til avskjære adgangen til å fremme nye krav i saken, utvidelse av påstanden, nye påstandsgrunnlag eller bevis, foreslås videreført og noe utvidet i tvisteloven, se 13.4. Forslaget medfører en oppfordring til partene og deres prosessfullmektiger til å utforme krav og påstander og påberope påstandsgrunnlag og bevis før saksforberedelsen avsluttes.

Det gjøres ingen reelle endringer i det tradisjonelle skillet mellom saker med og uten fri rådighet, se 13.5.

Tvistemålsutvalget har i sin utredning lagt stor vekt på at retten får plikt til langt mer aktiv saksstyring enn det gjennomgående er i rettspraksis i dag. Departementet slutter seg til dette i 13.6. En aktiv rolle for retten er nødvendig for at sentrale målsettinger med reformen skal nås, nemlig hurtighet, konsentrasjon om de sentrale og omtvistede spørsmål og tilpasning av saksbehandlingens om-fang til tvistens betydning. Departementet går inn for at rettens plikt til aktiv saksstyring knesettes i en generell regel. Videre bør viktige elementer i den aktive saksstyring nedfelles i lovbestemmelser som omhandler de aktuelle steg i saksbehandlingen.

For å oppnå målsettingene om en effektiv og konsentrert saksbehandling, vurderer departementet i kapittel 14 valget om de forskjellige deler av saksbehandlingen skal skje skriftlig eller muntlig. Departementet går inn for at saksforberedelsen fortsatt i hovedtrekk skal skje skriftlig, mens avgjørelser av sakens realitet som hovedregel skal skje etter muntlig forhandling. Departementet foreslår imidlertid at retten kan be partene utarbeide skriftlige redegjørelser, dels når de faktiske forhold er uoversiktlige, dels når saken reiser særlig kompliserte rettslige eller faktiske spørsmål. Slike redegjørelser vil danne del av avgjørelsesgrunnlaget i saken. Det bør videre være større adgang til å bruke skriftlige redegjørelser i ankeinstansene enn i tingretten, slik at ankeforhandlingene kan konsentreres om de omtvistede punkter.

Saksforberedelsen skal som hovedregel avsluttes med at partene oppsummerer saken i sluttinnlegg. Dommeren vil innlede hovedforhandlingen med en oppsummering av saken. Dommeren forutsettes i større grad enn i dag å ha gjort seg kjent med sakens dokumenter før hovedforhandlingen, derunder sluttinnlegget. Dette muliggjør en mer konsentrert hovedforhandling ved at partenes innledningsforedrag begrenses vesentlig, eventuelt sløyfes helt.

Departementet foreslår en viss utvidelse av unntakene fra bevisumiddelbarheten ved økt bruk av fjernavhør, og ved en utvidet adgang til å legge fram skriftlige forklaringer.

I kapittel 15 tas det stilling til om det trengs særlige regler om behandlingen av saker om små tvistebeløp. Etter departementets oppfatning bør flest mulig tvister om små beløp løses utenfor domstolene. På den annen side tilsier behovet for å få tvister løst, og særlig behovet for rettsavklaring og det generelle behov for at det i en rettsstat skal være mu-lig å få håndhevet alle typer krav, at det ikke bør være noen nedre grense for hvilke tvistebeløp som kan tas til behandling i domstolene. Kostnadene forbundet med domstolsbehandling medfører be-hov for en enklere prosessordning for småkrav. Departementet går på denne bakgrunn inn for en egen småkravsprosess for krav under kr 125 000, som ut-formes slik at det skal være praktisk mulig å føre saken uten bruk av prosessfullmektig. Behandlingsgebyret settes lavere i saker for småkravsprosessen enn for vanlige sivile saker. Det foreslås også satt et maksimum for erstatning for rettshjelpskostnader på 20 prosent av tvistebeløpet.

Noen sentrale spørsmål knyttet til bevisføring behandles i kapittel 16. Lovforslaget tar sikte på at bevisreglene skal være enklere tilgjengelige gjennom en mer logisk oppbygging. Lovens bevisdel innledes med et kapittel om alminnelige regler om bevis, hvor blant annet prinsippene om fri bevisførsel og fri bevisvurdering lovfestes. Deretter følger et kapittel om bevisforbud og -fritak, før de enkelte bevismidler vies sitt særskilte kapittel. Bevisdelen avsluttes med regler om bevisopptak under rettssak og bevissikring utenfor rettssak.

I kapitlet om alminnelige bevisregler foreslås lovfesting av en generell regel om partenes sann-hets- og opplysningsplikt. Plikten medfører at man også skal opplyse om bevis som kan tjene den annen parts side av saken. Regelen vil utgjøre en grunnleggende retningslinje for partenes prosessuelle plikter til å skape et objektivt sett riktig grunnlag for rettens avgjørelse. Videre foreslås en vesentlig utvidelse av adgangen til å legge fram skriftlige forklaringer innhentet i anledning saken, typisk rapporter utarbeidet av partsoppnevnte sakkyndige. Dette er i første rekke et middel til å styrke saksforberedelsen. Vilkåret for framlegging er at den som har forfattet erklæringen kan avhøres. Langt på vei blir derfor muntlighetsprinsippet videreført.

I kapittel 17 behandles overordnede spørsmål i tilknytning til rettens sammensetning og behovet for fagkyndighet. Gjeldende regler videreføres, blant annet om partenes rett til å be retten satt med


meddommere. Departementet går inn for en ad-gang til å oppnevne meddommere som utelukkende har fagkyndighet i de rettsspørsmål saken reiser. Dette kan medføre at domstolene blir tilført et bredere saksfelt, idet domstolene kan framstå som et godt og reelt alternativ til voldgift. Det foreslås videre at domstollederen gis myndighet til å beslutte at tingretten under hovedforhandlingen kan settes med mer enn én fagdommer. Dette gir grunnlag for en mer betryggende behandling av saker som reiser særlig kompliserte faktiske rettslige spørsmål, eller som er av prinsipiell betydning. En slik ad-gang foreslås også i saker hvor partene har avtalt en slik behandling og etter avtalen har frafalt retten til anke.

I kapittel 18 er det særlig spørsmålet om allmennhetens adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter som blir nærmere behandlet. Departementet foreslår en utvidet rett for allmennheten til innsyn i sakens dokumenter. Bakgrunnen for departementets forslag er blant annet at den nye tvisteloven åpner for at rettens avgjørelsesgrunnlag vil bestå av mer skriftlig materiale enn tidligere, jf. lovforslaget kapittel 9. De nye saksbehandlingsreglene vil lede til at offentligheten får innskrenket sin innsynsrett dersom retten til utskrift og innsyn bare knyttes til rettsmøter, rettsbøker og rettsavgjørelser, slik ordningen er i dag. Departementet har også tatt hensyn til at gjeldende regler for innsyn i straffesaker er noe annerledes enn for sivile saker.

Departementet går i kapittel 19 inn for at den nye tvisteloven skal være tilpasset moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Ved utformingen av loven har departementet søkt å gjøre den teknologinøytral, men noen lovbestemmelser er utformet slik at de forutsetter bruk av IKT.

Departementet forslår at et møte eller et avhør kan gjennomføres uten at alle aktørene er tilstede på samme sted. Fjernmøte kan avholdes under saksforberedelsen, i småkravprosessen og når partene samtykker til det. Under saksforberedelsen kan fjernmøteteknologi være nødvendig for rettens aktive saksstyring, for eksempel når retten på et tidlig stadium i saken raskt må sørge for å avklare spørsmål om sakens videre gang. Retten kan som hovedregel gjennomføre et avhør som fjernavhør, med mindre forklaringen kan være særlig viktig eller andre forhold gjør det betenkelig. Hensynet til solennitet (sakens alvorspreg) og rettens muligheter til å vurdere vitnets troverdighet tilsier en viss forsiktig bruk. Fjernavhørteknologi kan redusere reiseutgifter for vitner og dermed kostnader for partene og for staten i benefiserte saker.

Departementet foreslår at retten som et utgangspunkt skal foreta opptak av parts- og vitnefor

klaringer. Målet om en mer konsentrert ankebehandling kan lettere nås ved slike opptak i førsteinstansen, fordi det enkelt kan fastslås hva som ble forklart der. I tillegg styrker opptak rettssikkerheten ved at forklaringer sikres for ettertiden.

I proposisjonen drøfter departementet fordelene med å bruke elektronisk samhandling i rettergangen, for eksempel at partene sender prosesskriv elektronisk til retten. Særlig målet om hurtigere saksbehandling og proporsjonalitet mellom kostnadene og sakens betydning kan lettere nås ved elektronisk samhandling. Departementet foreslår, i motsetning til utvalget, nå ingen plikt for advokater til å sende prosesskriv med bilag elektronisk. Departementet vil i samråd med Domstoladministrasjonen vurdere om det bør igangsettes et prøveprosjekt med elektronisk samhandling.

I kapittel 20 behandles spesielle tiltak som skal sikre en rasjonell saksavvikling og også lette håndteringen av komplekse saksforhold. Dette er regler om kumulasjon, partshjelp, oppdeling av saken, samtidig behandling av hovedkrav i sak om midlertidig sikring og regler som styrer sakens framdrift ved en irregulær utvikling: omberammelse og ut-setting, stansing og forsømmelser i rettergang. Departementets forslag om å innpasse reglene om midlertidig sikring blir også behandlet her.

I 20.2 foreslår departementet å samle reglene om kumulasjon, forening av saker, partshjelp og prosessvarsel i ett kapittel, lovforslaget kapittel 15. Lovforslaget innebærer en forenkling av reglene og utvidelse av adgangen til kumulasjon og forening av saker. Det blir blant annet lettere å tre inn som part så lenge saken står for tingretten. Etter forslaget er det ikke lenger et vilkår at domstolene er stedlig kompetent for alle kravene. Forslaget lem-per også på vilkåret om samme prosessform. Reglene om kumulasjon og forening av saker suppleres av departementets forslag om regler om gruppesøksmål som blir behandlet i kapittel 25.

I 20.3 behandles ulike former for hjelpeintervensjon (partshjelp). Ordningen med sterk hjelpeintervensjon foreslås ikke videreført i ny tvistelov. Adgangen til å tre inn som part etter lovforslaget § 15-3 vil i hovedsak dekke det behovet for sterk hjelpeintervensjon etter gjeldende rett. Adgangen til partshjelp (hjelpeintervensjon) ut fra prejudikatsinteressen for organisasjoner, herunder foreninger og offentlige organer, foreslås lovfestet. Departementet foreslår en ny ordning med en videregående rett for disse til å gi skriftlige innlegg til belysing av allmenne interesser som en sak reiser. Forslaget er ment å kunne bidra til å belyse allmenne interesser som retten skal ta i betraktning ved anvendelsen av visse regler i en tvist mellom private parter.


I 20.4 foreslår departementet at adgangen til å dele forhandling og pådømmelse utvides. Forslaget gir en fleksibel regel, hvor adgangen til oppdeling av forhandling og pådømmelse knyttes til hva som er praktisk og hensiktsmessig med sikte på en effektiv avvikling av saken.

I 20.5 foreslår departementet at det skal være adgang til at hovedkravet kan pådømmes samtidig med sikringskravet i sak om midlertidig sikring, når det er praktisk mulig og forsvarlig.

I 20.6.2 behandles regler om omberammelse av rettsmøter som etter forslaget også omfatter utsettelse av behandlingen etter gjeldende rett.

I 20.6.3 behandles forsømmelser i rettergang. Tvistemålslovens regler om retting av mangelfulle prosesshandlinger foreslås i hovedsak videreført. For unnlatte prosesshandlinger foreslår departementet en lovteknisk forenkling når det gjelder regler om virkningene av fristoversittelse og møtefravær. Det foreslås ett felles rettsmiddel mot forsømmelser: oppfriskning. «Fravær» foreslås innført som fellesbetegnelse på de forsømmelser som etter loven skal ha som virkning at saken avvises, og de som leder til realitetsdom basert på saksøkerens påstandsgrunnlag; «fraværsdom» etter forslaget. Lovforslaget overlater til rettens skjønn å avgjøre om det skal gis oppfriskning når det vil være urimelig å nekte parten videre behandling av saken. Forslaget innebærer også en tilpasning mellom reglene om oppfriskning og gjenåpning, som etter gjeldende rett har et overlappende virkefelt. Departementet foreslår videre en helt ny ordning med «fristforelegg», som innebærer at retten i noen til-feller kan bestemme at forsømmelse av en enkelt prosesshandling, som er bindende avgjort, skal ha fraværsvirkning etter loven.

I 20.7 foreslås at bestemmelsene om midlertidig sikring i tvangsfullbyrdelsesloven flyttes til tvisteloven. Bestemmelsene foreslås inntatt som sjuende del i lovforslaget. Selv om reglene om midlertidig sikring i dag finnes i tvangsfullbyrdelsesloven, er midlertidig sikring noe annet enn tvangsfullbyrdelse. Sammenhengen mellom krav om midlertidig sikring og sivilt søksmål tilsier at reglene om midlertidig sikring bør plasseres i tvisteloven.

I kapittel 21 behandles spørsmål om rettskraft og gjenåpning (som er den nye betegnelsen på gjenopptakelse). I det vesentligste foreslås at gjeldende rett videreføres, men det foreslås også enkelte nyordninger og justeringer, blant annet at lengstefristen for gjenåpning skal være ti år.

Departementet behandler en rekke spørsmål i tilknytning til erstatning for sakskostnader i kapittel 22. Departementet tar utgangspunkt i at sakskostnadsreglene skal være rettferdige, enkle og

forutberegnelige. I stor grad innebærer de konkrete lovforslag en videreføring av gjeldende rett, men det foreslås også enkelte endringer. Proporsjonalitetsprinsippet gir seg et viktig utslag i en regel om at sakskostnadsansvaret skal ta hensyn til om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem.

Utf

Documents

Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) - Regjeringen.no · 2014-11-16 · Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) Særskilt vedlegg: NOU 2001: