Upload
norsk-egyptologisk-selskap
View
254
Download
9
Embed Size (px)
DESCRIPTION
Norsk egyptologisk selskaps bulletin, Ostrakon, volum 3, høst 2011
Citation preview
OstrakonOstrakonOstrakon Norsk Egyptologisk Selskaps Bulletin Norsk Egyptologisk Selskaps Bulletin Norsk Egyptologisk Selskaps Bulletin
www.egyptologi.no
Volum 3, høst 2011
Romerne på Rødehavet - Arv i Deir el Medina - Nilen i det 21. århundre
2
Volum 3, høst 2011
Innhold
3 Fra leder og redaksjon
4 Romerne og Rødehavet Eivind Heldaas Seland
10 Londontur, våren 2012
Publikasjoner av medlemmer 2011
11 Det skjer våren 2012
12 Nilen i det 21. århundre: Skjebnen til elven, folkene, landskapet og kulturminnene Henriette Hafsaas Tsakos
23 Horus’ Eye and Osiris’ Efflux Ny bok om Nilen av Terje Østigård
25 Adopsjon, arv og testamente
i Deir el-Medina Reinert Skumsnes
31 Selskapets sjette årlige samling
Forsidebilde: Båtmodell fra Mellomriket i Rhode Is-land School of Design Museum. Foto av meechmunchie på Flickr, gjengitt med tillatelse.
3
innlegg ved seminaret. Referat frå dette arrangemen-tet kan lesast i dette nummeret av Bulletin.
På den internasjonale arenaen er det verdt å nem-ne at Mostafa Amin Mostafa er ny minister for antikk-rådet i Egypt. Han er byrja ta fatt på dei mange prob-lemstillingane som har tårna seg opp, og vonleg fører dette til normalisering og enda til forbetring. Skulle det vera medlemmar av NES med interesse for å følgje den politiske utviklinga, så vel som den faglige, kan eg råde dykk til å verta medlem av ”The Egyptological Electronic Forum” (EEF), som publiserer det meste av nyhender frå Egypt og Egyptologiens verd.
Med dette vil eg ynskja alle ei riktig fin julehøgtid og eit godt nytt egyptologisk år!
Reinert Skumsnes
Velkommen til dette tredje nummeret av NES’ bulle-tin, som nå går under navnet Osrakon! Vi håper at det nye navnet representer tidsskriftets profil og plasse-ring i fagfeltet.
I dette nummeret får vi høre mer om sosiale for-hold rund arv i Deir el-Medina, handel på Rødehavet og om etiske utfordringer knyttet til utbyggingen av demninger dagens Sudan.
Som lesere vil se så er Ostrakon mer artikkelbasert enn tidligere utgaver av Bulletin. Dette kommer av at vi gjennom året har invitert bidragsytere på klubb-kvelder i Bergen til å skrive en kort artikkel slik at også andre kan få del i de interessante temaene som er blitt presentert. Heretter vil også bidragsytere til årsmøtesymposiet bli invitert til å skrive for Ostrakon. Vi håper dette vil inspirere medlemmer og venner av NES til å publisere sine tekster hos oss.
Med dette nummeret takker Synnøve Thue for seg som redaktør. Fra og med vårnummeret vil Jane Skjoldli gå inn i denne rollen.
Redaksjonen takker for alle bidrag.
God lesning,
Synnøve Thue & Pål Steiner
Fra Lederen
Fra Redaksjonen
Volum 3, høst 2011
Kjære alle.
Det 6. år i Norsk egyptologisk selskap sin historie går mot slutten. Dette året har vert svært begiven-hetsrikt for NES, og spesielt gjeld dette Bergen som har hatt ei mengd arrangement. Ei spesiell takk til føredragsholdarar som har vore villig til å bidra og sette sitt preg på NES-programmet.
Programmet for våren 2012 i Bergen tyder på at entusiasmen held stand. Nytt for året er med-lemstur til London med diverse museumsbesøk og føredrag av fagfolk på agendaen. Gledelig er det at entusiasmen i Oslo er tilbake, og diverse arrange-ment vil verta tilgjengelige for medlemmar og andre interesserte.
Det var knytt stor spenning til årets årsmøte og seminar i Oslo, helga 19.-20. November. Spesi-elt hyggelig var det at professor Saphinaz-Amal Naguib frå Universitetet i Oslo, og 1. Amenuensis Fredrik Hagen frå Universitetet i København haldt
Stand på universitetsbiblioteket i Bergen. Fra venstre: Jane Skjoldli, Synnøve Thue, Pål Steiner, Reinert Skumsnes.
4
Romerne og Rødehavet Eivind Heldaas Seland
Rødehavet er havområdet som skiller Afrika fra Ara-
bia. Fra bunnen av Suez-bukta til Bab al-Mandeb,
stredet som leder ut til Det indiske hav, er det 2250
kilometer, eller litt mindre enn avstanden fra Nord-
kapp til Lindesnes, mens bredden er 350 kilometer på
det største. Vårt navn, Rødehavet, kommer fra romer-
nes Mare Rubrum og grekernes Erythra Thalassa.
Navnet har blitt forsøkt forklart med fargen på de ara-
biske kystfjellene og algeoppblomstringer, men egent-
lig vet vi ikke hvorfor havområdet fikk dette navnet.
Rødehavskystene er blant de varmeste områdene i
verden og samtidig blant dem som mottar minst ned-
bør. Det betyr at nesten all permanent bosetning i
dette området har vært avhengig av interesse og in-
vesteringer utenfra.
Sporene etter denne typen interesse finner vi for ek-
sempel nær dagens grense mellom Egypt og Sudan,
hvor ruinene av byen Berenike ligger (se kart). Den
ble grunnlagt av Ptolemaios II rundt 275 før vår tids-
regning og ble oppkalt etter kongens mor. Hensikten
Romerske skip ca. 400 evt. Fra en kopi av en sarkofag i Ny Karlsberg Glyp-totek, København. Museum für Antike Schiffahrt / Wikimedia Commons.
Volum 3, høst 2011
I nesten 700 år ble Egypt styrt fra Ro-
ma og Konstantinopel. Behovet for
kornforsyninger til hæren og storby-
ene gjorde Egypt til en av de viktigs-
te provinsene, men Egypt åpnet også
et nytt havområde for romerne. Rø-
dehavet ga romerne tilgang på rike
ressurser og handelsforbindelser
med India, Arabia og Afrika, men
krevde politisk og økonomisk inn-
sats på en helt annen måte enn man
var vant til fra Middelhavsområdet.
5
med bygrunnleggelsen var blant annet å legge til
rette for elefantfangst i dagens Sudan, Eritrea og
Etiopia, for å kunne hevde seg mot Seleukidekonge-
ne i Syria og Mesopotamia, som hadde tilgang på
indiske elefanter. Ptolemaierkongenes elefanteven-
tyr ble etter hvert oppgitt, men Rødehavshavnene
fikk nytt liv med det romerske styret, og ble brukt
som utgangspunkt for handel og utvinning av edel-
steiner.
På slutten av første århundre etter vår tidsregning
satt en kvinne med navn Hikane i Berenike og skrev
brev. Brevet er stilet til sønnen Isodoros, som er
omtalt som havnebetjent, kanskje i en av de andre
romerske Rødehavshavnene. Redaktørene av papy-
rusteksten skriver at Hikane har hatt dårlig kontroll
med pennen, og det er tydelig at hun ikke har vært
i fullstendig følelsesmessig balanse. Hun minner
sønnen om svangerskap og tre års amming, fortel-
ler at hun har reist fra hans søsken i Arabia uteluk-
kende for å se ham igjen, og klager over at han ikke
har skrevet til henne.
Berenike ble forlatt omkring år 600. Ettersom ste-
det var avhengig av forsyninger utenfra ble det aldri
dekket med ny bebyggelse og er gravd ut av ameri-
kanske, egyptiske, nederlandske og polske arkeolo-
ger siden 1990-tallet. Disse fant brevet fra Hikane
på en søppelfylling i samme by som det ble skrevet.
Det er vanskelig å vite om det betyr at det var en
kladd, om det aldri ble sendt, eller om sønnen fikk
brevet og tok det med tilbake til Berenike da han
kom sin ensomme mor til unnsetning. Uansett gir
det et lite vindu inn i hverdagsliv og hverdagsskjeb-
ner for nesten to tusen år siden, da Berenike og
andre kystsamfunn fungerte som brohoder for han-
del, reiser og militær og økonomisk aktivitet lengst
sør og øst i Romerriket.
Romerne og handelen på Det indiske hav
En viktig årsak til den romerske interessen i Røde-
havskysten var handelen på Rødehavet og Det in-
diske hav. Disse områdene ga tilgang på edelstener,
elfenben, skilpaddeskall, krydder, tekstiler, røkelse
Rødehavet og det Indiske hav med markering av monsunvind. Kart fra Sidebotham (2011), Berenike and the ancient maritime spice route, fig. 4.2.
Volum 3, høst 2011
6
og myrra. For en del var dette luksusvarer som ga
mulighet for den romerske eliten til å skille seg ut,
men mange av varene var også i bruk til helt daglig-
dagse formål. Krydder var en viktig bestanddel i
medisin og kosmetikk, og ble brukt som smakstil-
setning og konserveringsmiddel i matvarer. Røkelse
og myrra var også viktig i gudsdyrkelsen, og skil-
paddeskall og elfenben var viktige råvarer for
kunsthåndverkere. Geografen Strabon forteller at
rundt starten av vår tidsregning var det mer enn
100 skip som satte ut fra Egypt på vei mot India
hvert år. Selv om tallet neppe er nøyaktig er det in-
teressant at dette er et langt større antall enn de
samlede ostindiaflåtene til de europeiske handels-
kompaniene på 1600- og 1700 tallet. Rødehavshan-
delen ble skattlagt med 25%, så for staten ga dette
store muligheter for inntekter.
Også i antikken fantes det en kanal som munnet ut
ved Suez. Den gamle kanalen gikk ikke fra Middel-
havet, men fra byen Babylon som lå ved Nilen in-
nenfor området som dekkes av dagens Kairo. Kana-
len ble påbegynt allerede under kong Nekho (610-
595 før vår tidsregning), og ble videreført av persis-
ke og ptolemaiske herskere før romerne tok over.
Siste gang den ble gjenåpnet var i tidlig islamsk tid.
Kanalen var bare åpen noen måneder under nil-
flommen. Den var grunn og smal og egnet seg ikke
for handelsskip, men kunne brukes til å frakte mat-
forsyninger, handelsvarer og treverk til skipsbyg-
ging ut til Rødehavskysten
Vindene på Rødehavet blåser stort sett fra nord
mot sør (se kart). Bare i noen måneder på ettervin-
teren når monsunvindene fra Det indiske hav opp i
Rødehavet, omtrent til den breddegraden der Bere-
nike ble anlagt. Dette er grunnen til at ptolemaier-
ne plasserte byen så langt mot sør. Reisen til Sør-
arabia, Afrikas Horn eller ut på Det indiske hav var
relativt ukomplisert, men returen nordover kunne
bli vanskelig. Ved å returnere til Berenike og krysse
ørkenen til Nilen derfra slapp man en tidkrevende
og komplisert seilas mot vinden.
Seilingssesongen til India startet midt på somme-
ren. Det var viktig å ikke komme ut på Det indiske
hav mens monsunstormene var på sitt sterkeste,
men heller ikke for sent til å nyte godt av stabile
sørvestlige vinder som gjorde det mulig å krysse
over til India uten landkjenning underveis. Returen
fant sted i desember til januar, for å nyte godt av de
sørlige vindene nederst i Rødehavet fra februar til
mars.
Seilingsmønstrene gjorde at folk måtte være lenge
borte når de reiste på handelsferd. Ofte måtte de
vente i månedsvis i indiske, arabiske eller afrikans-
ke havner på riktig vind til å vende hjem. Skipsfor-
lis, piratangrep og slavehandel gjorde dessuten at
mange endte opp på steder langt hjemmefra, med
små muligheter til å komme seg tilbake. Dette satte
også preg på de romerske rødehavshavnene. Ut-Skip på Rødehavet. Fra forsidebildet på Steven E. Sidebotham’s nye bok Berenike and the Ancient Maritime Spice Route.
Volum 3, høst 2011
7
gravningene i Berenike har til nå gitt funn av skrift-
lig materiale på 11 språk, og det er liten grunn til å
tro at andre havner rundt Rødehavet og Det indiske
hav var mindre kosmopolitiske. På denne måten
utviklet det seg små samfunn av bofaste utenlands-
ke kjøpmenn, såkalte handelsdiaspora. Slike grup-
per gjorde det lettere å drive handel på tvers av
språk- og kulturbarrierer, og gjorde at kjøpmenne-
ne som seilte ut med handelsskipene om sommeren
kunne føle seg trygge på at de ville få tak i varene
de var ute etter i havnene de besøkte. Familien til
Hikane, som var greskspråklige, men som ser ut til
å ha bodd delvis i Egypt og delvis i Arabia kan godt
ha vært en del av den egyptiske handelsdiasporaen
i Rødehavet.
Et farlig hav
Rødehavet er hjem for hvalhaien, verdens største
fisk, og får fra tid til annen besøk av store hvalarter
fra Det indiske hav. Dugongen, en art sjøku er også
utbredt. Den liker å beite på grunt vann, hvor den
har vært godt synlig fra skip. Disse artene er helt
harmløse, men store og uvante dyrene bidro anta-
gelig til at Rødehavet fikk rykte i antikk litteratur
som hjemsted for havmonstre. Ikke overraskende
blir beskrivelsene mer og mer forferdelige jo mind-
re førstehåndserfaring forfatterne hadde med hav-
området. Historien om magnetfjellet som suger
naglene ut av skip, som mange kjenner fra 1001-natt
eventyrene om Sinbad Sjøfareren har også en an-
tikk forløper hos den bysantinske historikeren Pro-
kopios, som forteller skipene på Rødehavet ble sydd
sammen med tau for å unngå magnetiske klipper.
Magnetfjellene finnes naturligvis ikke, og funn fra
Rødehavshavnen Myos Hormos, som ble utgravd av
britiske og Egyptiske arkeologer på 1990-tallet, viser
at de romerske skipene var av samme type som de
som ble brukt på Middelhavet. Det virker likevel
sannsynlig at Prokopios har kjent til arabiske eller
indiske skip, som har blitt bygd på denne måten
helt fram til i dag.
Rødehavet er et populært turistmål i dag, ikke
Bysantinsk kart over Middelhavet og andre hav omsluttet av verdenshavet. I nord er det Kaspiske hav. Mot syd ses Rødehavet og Persiabukten (slått sammen med det Arabiske hav) med Eufrat, Tigris og Indus. Nilen (og Indus(?)) leder forbi verdenshavet mot Paradis lengst øst. Kartet er tegnet av Kosmas Indicopleustes, lit. Kosmas Indiafarer, og er del av hans verk Kristen Topografi fra ca. 550. Tegning fra M. Mango (2009), Byzantine Trade 4th-12th centuries, (forsidebilde).
Volum 3, høst 2011
8
minst på grunn av sine vakre korallrev. Disse gjorde
det imidlertid svært farlig å seile der. Flatbunnede
krigsskip klarte seg fint, men store handelsskip
kunne fort få problemer. I ptolemaisk tid seilte man
helst bare om dagen og la til om natten, men i sterk
vind var ikke alltid de enkle ankrene, som ofte rett
og slett bestod av gjennomhullede steinblokker,
tunge nok til å holde skipet på plass, og skarpe ko-
raller kunne kutte ankertau. Romerne begynte å
seile i rom sjø for å unngå kystrevene og piratang-
rep fra den arabiske siden. Mange funn av romerske
amforaer (transportkrukker) fra Rødehavskysten
viser at heller ikke det alltid gikk bra. Foreløpig er
det ikke funnet antikke skipsvrak i Rødehavet. Det
kommer antagelig av at den sterke korallveksten
har fjernet alle spor, slik at bare keramikken ligger
igjen. Overlevende etter skipsforlis var heller ikke
utenfor fare. Lokalbefolkningen langs den arabiske
kysten var kjent som vrakplyndrere og slavehandle-
re, og de som ikke ble "reddet" på denne måten
ville få store problemer med å finne vann langs den
regnfattige kysten.
Militært nærvær
Tidlig i den romerske perioden forsøkte Augustus å
bruke Egypt som utgangspunkt for en militær eks-
pedisjon til "Det lykkelige Arabia", dagens Jemen.
Dette var områdene som produserte røkelse og
myrra, og rundt Middelhavet var de berømte for sin
rikdom. Oppdraget gikk til Aelius Gallus, som var
romersk guvernør i Egypt. Han bygde først en flåte
med krigsskip, før han fant ut at det ikke var noen
fiende å sloss mot til sjøs. Romerne og deres ptole-
maiske og persiske forløpere i Egypt hadde i det
hele tatt aldri behov for større flåtestyrker i Røde-
havet, selv om det finnes noen referanser som for-
teller at de rustet ut ekspedisjoner for å få slutt på
den arabiske piratvirksomheten. Gallus måtte byg-
ge om skipene sine til transportskip og fikk fraktet
folkene sine over til den arabiske kysten, men ikke
uten store tap som følge av forlis. Mange av de som
kom trygt i land omkom senere som følge av tørst,
sykdom og bakholdsangrep under den lange mar-
sjen som fulgte. Gallus skal ha gitt opp da han var
bare to dager fra områdene hvor røkelsen vokser,
og alt i alt var ekspedisjonen en katastrofe. Lenge
mente man at romerne lærte av dette, og at Gallus'
ekspedisjon var det eneste alvorlige militære fram-
støtet romerne gjorde i Rødehavsområdet, men på
1990-tallet fotograferte to besøkende en latinsk inn-
skrift på et museum på Farasan-øyene lengst sør i
Saudi-Arabia. Innskriften viste seg å stamme fra
romerske soldater som var stasjonert på øyene midt
i det andre århundret etter vår tidsregning. Soldate-
ne tilhørte en avdeling som normalt var forlagt i
Egypt, og må ha blitt sendt ut for å trygge området
fra piratangrep eller for å kreve inn skatter fra sjø-
handelen. Går vi fram til 500-tallet, ser vi at den
østromerske keiseren kunne rekvirere skip fra Fara-
san-øyene til troppetransport. Det betyr ikke at det
har vært kontinuerlig romersk tilstedeværelse her,
men det viser at romerne har hatt evne til å opp-
rettholde militært nærvær dersom de ønsket det.
Fra Jemen kjenner vi til en udatert gravstein fra en
romersk ryttersoldat, og en kilde fra det første år-
hundre forteller om et romersk angrep på byen
Aden. I forskningslitteraturen har det første vært
tolket som en tilfeldighet og det andre som en mis-
forståelse. Inskripsjonen fra Farasan setter den ro-
merske interessen for Rødehavet i et nytt lys, og
kanskje må dette revurderes? Mest interessant er
det kanskje likevel sett i sammenheng med brevet
Glassvare funnet under utgravninger i Berenike. Fra PCMA expedition newsletter 2010 (http://www.pcma.uw.edu.pl ). ©PCMA
Volum 3, høst 2011
9
fra den skuffede moren Hikane, som ble funnet i
Berenike, siden det viser at den romerske Røde-
havsgrensen var ganske flytende, og at det sør og
øst for Egypt fantes et ganske stort område med
folk som orienterte seg mot Romerriket, både øko-
nomisk, kulturelt og kanskje også politisk.
Det kristne Rødehavet
Det siste blir særlig tydelig i senantikken. På tre-
hundretallet er Egypt et av områdene der kristen-
dommen raskest vinner støtte. Dette vises også i
rødehavshavnene, hvor det tidlig bygges kirker og
utnevnes biskoper. Kristne kilder forteller om mi-
sjonsreiser fra Egypt til India, noe som i senantikk
terminologi kan bety hva som helst sør og øst for
Berenike. Aksum, et kongedømme som lå i dagens
Etiopia og Eritrea, blir kristent rundt år 330, og også
i kongeriket Himyar, som ligger i dagens Jemen, og
på øya Sokotra utenfor Somalia fantes det betydeli-
ge grupper av kristne. På noen måter gjør dette at
Rødehavet får ny relevans sett fra Egypt. Store funn
av senatikke vinamforaer med kors på kan tyde på
at kirkene ved Rødehavet importerer nattverdsvin
fra middelhavsområdet. Kirkelig kommunikasjon
foregikk ved hjelp av handelsskip, og kirkene fikk
utnevnt sine biskoper i Aleksandria. Under lærestri-
dighetene på 300-tallet ble det viktig for erkebisko-
pen der å passe på at ikke Rødehavsområdet ble til-
fluktssted for kjettere, og det kristne Etiopia ble en
viktig alliert for keiserne i Konstantinopel. Siste run-
de i denne prosessen kommer på 500-tallet, da de
bysantinske keiserne forsøker å mobilisere etiopisk
støtte for å vinne kontroll med Sørarabia, antagelig
for å demme opp for nypersisk innflytelse. Dette lyk-
kes i første omgang, men i 570 okkuperer sassanide-
ne Sørarabia og stenger det sørlige Rødehavet for
romerne. Etter den islamske erobringen av Egypt
dreier det økonomiske tyngdepunktet seg fra Alek-
sandria til Mekka og havnebyen Jeddah i Saudiara-
bia. Fra Egypts ståsted blir kornforsyninger og frakt
av pilegrimer til de hellige byene viktigere enn han-
del med India.
Bibliografi Costa, P. M. (1977). "A Latin-Greek Inscription from the Jawf of Jemen." Proceedings of the Seminar for Arabian Studies 7: 69-72. Peacock, D. and L. Blue, red. (2006). Myos Hormos – Quseir al-Qadim. Roman and Islamic Ports on the Red Sea. Volume 1: Survey and Excavations 1999–2003. Oxford, Oxbow. Phillips, C., F. Villeneuve, et al. (2004). "A Latin inscription from South Arabia." Proceedings of the Seminar for Arabian Studies 34: 239-250. Seland, E.H. (2009). “Ptolemaiere på elefantjakt”. Klassisk Forum 2-2009: 95-106 2009: “Shipwrecks, Maroons and Monsters – the Hazards of Ancient Red Sea Navigation”. I L. Blue, et al. (red.) Connected Hinterlands, Pro-ceedings of the Red Sea Project IV. Oxford: Archaeopress: 179-185 Sidebotham, S. E. (1986). Roman economic policy in the Erythra Thalassa : 30 B.C.-A.D.217. Leiden, Brill. 2004. "Reflections of ethnicity in the Red Sea commerce in antiquity: evidence of trade goods, languages and religions from the excavations at Berenike". I P. Lunde og A. Porter, Trade and Travel in the Red Sea Region. Oxford, Archaeopress: 105-115. Sidebotham, S. E., et al. (2008). The Red land : the illustrated archaeology of Egypt's eastern desert. Cairo, The AUCairo Press. Tomber, R. (2007). "Bishops and Traders: The Role of Christianity in The Indian Ocean During the Roman Period". J. Starkey, et al., Natu-ral Resources and Cultural Connections of the Red Sea. Oxford, Archaeo-press: 219-226. 2008. Indo-Roman Trade, From Pots to Pepper. London, Duckworth. Whitewright, J. (2007). “How Fast is Fast? Technology, Trade and Speed under Sail in the Roman Red Sea.” I J. Starkey, et al., Natural Resources and Cultural Connections of the Red Sea. Oxford, Archaeopress: 77-87.
Eivind Heldaas Seland er post doktor ved AHKR UiB. Han forsker på antikkens historie, handelsruter, det Indiske hav og Global historie.
Volum 3, høst 2011
Romersk handelsskip, ca 200 evt. Fra en relieff ved Porto, Tiber. Tegning fra C. Meyer, Glass from Quseir al-Qadim, and the Indian ocean trade, fig. 3b.
10
Londontur våren 2012
Egyptologi Bettum, Anders, ”Dismutenibtes and Aaiu; two 25th dynasty coffins in Oslo”. Studien zur Altägyptischen Kultur 39, 51-65, pl. 5-10. Artikkelen kan lastes ned gratis på: http://academia.edu/Papers/in/Dismutenibtes Oestigaard, Terje, Horus’ Eye and Osiris’ Efflux: The Egyptian Civilisation of Inundation c. 3000 -2000 BCE. BAR International Series 2228. Archaeopress. Oxford. Tre religionsvitenskaplige artikler kan leses i DIN, tidskrift for religion og kultur, nr. 1-2, temanummer om fødsel og skapelse, festskrift for Ingvild Gilhus i anledning hennes 60-årsdag. Bull, Kristian, ”Gjenfødelse som Hermes’ vei” (s. 7-21). Steiner, Pål, ”Natur myte kropp og arkitektur. Om virkemidler for gjenfødelse i Det gamle Egypt” (s. 22-26). Thomassen, Einar, ”Jakten på gnostiske egg” (s. 108-119). Resepsjonshistorie Edland, Vidar, ”Utviklingen av vitenskapsdisiplinen egyptologi og dens betydning for fremveksten av moderne nyreligiøsitet” Koptologi / Gnostisisme Thomassen, Einar, Manikeiske skrifter. Utvalg og innledende essay av Einar Thomassen; oversatt av Prods Oktor Skjærvø og Einar Thomassen. Oslo: Bokklubben. Inneholder bl.a. oversettelser fra den koptiske manikeiske salmeboken og en innledning om ma-nikeismen. - “Baptism among the Valentinians.” I D. Hellholm et al., Ablution, Initiation, and Baptism: Late Antiquity, Early Judaism, and Early Christianity (Beihefte ZNW 176; Berlin: De Gruyter), vol. 2, 895–915. - “Authoritative Teaching (NHC VI,3).” The Encyclopedia of the Bible and Its Reception (Berlin) Walter de Gruyter), vol. 3, 114. - “Barbelo-Gnostics.” The Encyclopedia of the Bible and Its Reception (Berlin: Walter de Gruyter), vol. 3, 509-510.
Publikasjoner av medlemmer og venner 2011
NES inviter medlemmer til å bli med på eventyr i Londons egyptologiske verden.
Vi samles i London for spennende besøk i me-tropolens museer. Bak kulissene i Britisk Mu-seum skal vi få se de utallige gjenstandene som ellers er skjult for publikum. I Petrie-museet vil vi oppdage arkeologiske skatter, og i det ukjente John Soane museet får vi studere Seti I’s sarkofag. Vi vil også bli ønsket velkommen av Egypt Exploration Society og få lære om de-res arbeid i Egypt gjennom 125 år.
Reisen planlegges søn. 25—tirs. 27 mars, med forbehold om endringer. For de som har anledning går også EES-seminaret ”Unwrapping Ancient Egypt” med Christina Riggs, lørdag 24. Reise og opphold ordnes individuelt, men NES vil komme med anbefalinger av flytid og ho-tell. Meld gjerne din interesse på turens nettside.
Volum 3, høst 2011
11
13. mars – Filmkveld, Belzoni
Vi forbereder turen til London med det spennende doku-dramaet om eventyrereren Giovanni Belzoni.
Tid og sted kommer.
Det skjer i Bergen våren 2012
Volum 3, høst 2011
17. januar – Filmkveld,
Mummifying Allan (2011)
Rørende dokumentar om taxisjåføren Allan som donerte sitt legeme til mumieforskning. Vi mø-ter Allan selv som fortellerstemme, og forskerne som på denne måten prøvde ut nye teorier om balsameringsprosessen.
Sydneshaugen skole, auditorium B, kl. 18.00.
21. februar – Klubbkveld med foredrag
Kvelden er under planlegging, men vil være av arkeologisk art. Følg med på nettsidene for oppdateringer.
14. april
Egyptisk lørdag på Bergen museum
En rekke tilstelninger på BMU, med NES i førersetet. Tid kommer.
8. mai – Filmkveld. Følg med for tema og tid.
6. desember: Filmkveld, Kleopatra (1962)
Storslått historisk drama med Elisabeth Taylor og Richard Burton. Sydneshaugen skole, auditorium B, kl. 18.00.
12
Nilen er et unikt vassdrag: Den er verdens lengste elv der den strekker seg over 6650 kilo-
meter fra ekvator til Middelhavet, og den er den eneste elven som krysser verdens største
ørken Sahara. Nilen var dessuten grunnlaget for Afrikas tidligste sivilisasjoner, det gamle
Egypt og Kush i dagens Sudan, og elven er fortsatt den viktigste vannkilden for 300 millio-
ner mennesker der den renner gjennom ti afrikanske land. Til slutt, men ikke desto mind-
re viktig, elven er også et viktig økosystem for fugler, fisker og amfibier, som de fryktede, og
derfor utrydningstruede, krokodillene.
Nilen i det 21. århundre: skjebnen til elven, folkene, landskapet og kulturminnene
Henriette Hafsaas-Tsakos
Fig. 1. Nilen ved Soleb.
Volum 3, høst 2011
13
Nilen er nå alvorlig truet av demningsutbygging-
er!
Statsledere i det postkoloniale Afrika knytter stor pre-
stisje til byggingen av monumentale demninger. Må-
let er modernisering ettersom demningene kan pro-
dusere elektrisitet for industrien, øke produktiviteten
i landbruket gjennom irrigasjon og beskytte mot na-
turlige svingninger som følge av flom og tørke. Dem-
ningene har dessuten stor symbolverdi ettersom de
markerer statsledernes suksess. Først ute var Egypt,
og nå bygges det demninger i Sudan, Etiopia og Ugan-
da.
Det er imidlertid demningene som allerede er bygget
eller som det planlegges å bygge på Midt-Nilen som er
de mest kontroversielle. Midt-Nilen er den delen av
elven som starter med foreningen av Den blå og
Den hvite Nilen på de vide slettene i det sentrale
Sudan. Herfra renner Nilen som en sammenheng-
ende oase gjennom Sahara. På ferden forserer elven
seks partier med kraftige stryk som gjør det vanske-
lig å reise på elven i båt – disse partiene kalles kata-
rakter. Den siste av disse kataraktene, eller den
første om man kommer fra nord, ligger ved Aswan i
Sør-Egypt, og det er slutten på Midt-Nilen (Figur 3).
Det er kataraktene på Midt-Nilen som er objekter
for demningsbyggingen siden det er her elven har
det størst fallet pr. tilbakelagte kilometer (Kart).
Egypt
Den første demningen på Nilen sto ferdig like sør
for Aswan allerede i 1902. Den ble bygget av eng-
elskmennene da Egypt var britisk koloni, og formå-
let var å holde tilbake flomvann om sommeren og
utvide jordbrukssyklusen fra én innhøsting i året til
to eller tre. Det ekstra vannet ble særlig brukt til
dyrking av bomull for det europeiske markedet.
Behovet for mer vann til jordbruket økte i takt med
befolkningen i Egypt, og Aswandemningen ble for-
høyet i 1912 og 1933. Fig. 2: Vannet fra Nilen er viktig for 300 millioner mennesker.
Volum 3, høst 2011
Fig. 3: Første katarakten ved Aswan.
14
Det nasjonale symbolet, Aswan Høydemningen ble
bygget på 1960-tallet etter den endelige frigjøringen
fra engelskmennene i 1952. President Nasser var
initiativtaker og den viktigste støttespilleren var
Sovjetunionen. Demningen ble offisielt åpnet i 1971.
Vannmagasinet bak demningen – eller Nassersjøen
som det kalles i Egypt og Nubiasjøen som det kalles
i Sudan – oversvømte hele 500 kilometer av Nilda-
len.
Formålet med demningen var flere:
Produksjon av 2100 MW elektrisk kraft årlig
som førte til at de fleste egyptiske byer og
landsbyer fikk tilgang på strøm og de fordele-
ne det gir.
Lagring av flomvann for bruk i irrigasjon
senere på året som førte til en ’grønn revolu-
sjon’ der 273,000 hektar ble lagt under plo-
gen.
Kommersielt fiske ble opprettet i Nasser-
sjøen.
De positive følgene kan imidlertid ikke oppheve
de negative konsekvensene:
Det akvatiske livet i den nedre delen av
Nilen ble genetisk isolert fra resten av vass-
draget.
Nassersjøen befinner seg i et av verdens
varmeste områder, så fordampningsraten er
ekstremt høy. Så mye som 10 % av vannet
som kommer inn i innsjøen forsvinner i for-
dampning, og det er merkbart i en vannhung-
rig region.
Det stillestående vannet i innsjøen har
ført til omfattende sedimentering som allere-
de har redusert lagringskapasiteten i magasi-
net. Dette vil på sikt gi lavere strømproduk-
sjon.
Til forskjell fra det brune, slamholdige vannet
i Nilen sør for Nassersjøen er vannet som ren-
ner ut fra Aswan Høydemningen krystallklart
med stor evne til å frakte sedimenter. Dette
har forårsaket massiv jorderosjon langs elven
nedenfor demningen. Nildeltaet med sin
fruktbare jord mister 50 kvadratkilometer
årlig. I tillegg må egyptiske bønder bruke
store mengder kunstgjødsel, fordi det næ-
ringsrike slammet som tidligere ble avsatt av
flommen uteblir. Jordkvaliteten i Egypt har
dermed blitt kraftig redusert.
Volum 3, høst 2011
Kart over Midt-Nilen med steder og lokaliteter nevnt i teksten.
15
Egypt som en gang var Romerrikets kornkammer
kan ikke lenger brødfø sin egen befolkning som har
vokst fra 7 millioner før byggingen av den første
Aswandemningen til dagens 80 millioner. Det er
selvsagt at jordbruksekspansjonen som var mulig
på grunn av den stadige demningsutbyggingen har
medvirket til befolkningsveksten, men nå er det
ikke mulig med en videre ekspansjon langs Nilen.
Egypterne har derfor startet desperate og kostbare
forsøk på å dyrke ørkenen med bruk av ikke-
fornybart fossilt vann. Det er klart at en av de vik-
tigste utfordringene for de nye styresmaktene i
Volum 3, høst 2011
16
Egypt er å komme i økologisk balanse mellom be-
folkningen sin og elven som de lever av.
Folkene som bodde sør for Aswan i Egypt tilhører
den etniske minoriteten nubiere, og de ble i forrige
århundre tvangsflyttet fire ganger som følge av
demningsutbyggingene ved Aswan. Dette kalles ’det
nubiske eksodus’ ettersom mer enn 120,000 men-
nesker ble rammet. De fleste nubierne i Egypt ble
flyttet til et irrigasjonsprosjekt for sukker- og mais-
produksjon i Kom Ombo 50 kilometer nord for
Aswan. Nubierne i Sudan ble tvangsflyttet hele 900
kilometer vekk fra deres opprinnelige land, til et
feilslått irrigasjonsprosjekt i Khashm el-Girba i Øst-
Sudan. Der lever de nå i ytterste fattigdom. Noen
tusen sudanske nubiere motsatte seg imidlertid
tvangsflyttingen og gjenbygget sin oversvømte by
Wadi Halfa ved den kunstige innsjøens bredder
(Figur 4).
Både landskapet og kulturminnene mellom Den
første og Den andre katarakten ble oversvømt av
Nassersjøen. UNESCO startet derfor verdens største
internasjonale redningsoperasjon av kulturminnene
med både registreringer, utgravninger og flytting av
monumenter. Likevel er det mange spørsmål om
områdets fortid som man aldri vil få svar på (Figur
5).
Volum 3, høst 2011
Fig. 6: Nilen i Den fjerde katarakten før oversvømmelsen. Legg merke til hvordan elven har delt seg opp i mange forgreininger med øyer i mellom.
Bilder på foregående side: Venstre: Fig. 4. Wadi Halfa – de sudanske nubiernes gjenoppbygde by med litt av Nubiasjøen i bakgrunnen. Fig. 5: Den sørligste delen av reservoaret bak Aswanhøydemningen som ligger i Sudan og kalles Nubiasjøen. Øverst: Fig. 7: Jordbruk var en viktig næring i Den fjerde katarakten.
17
Sudan
I 2009 sto Merowedemningen i Sudan ferdig, og
den ble åpnet av presidenten, Omar al-Bashir, da-
gen før den Internasjonale straffedomstolen siktet
ham for krigsforbrytelser og forbrytelser mot men-
neskeheten på bakgrunn av overgrepene i Darfur.
Byggingen av Merowedemningen startet i 2003. Ki-
na var den viktigste bidragsyteren når det gjaldt
både kapital og anleggsarbeidet, men en rekke eu-
ropeiske selskaper var også involverte i det tekniske
arbeidet. Demningen har enorme proporsjoner: en
høyde på 67 meter og en lengde på 9,280 meter!
Slusene på demningen har vært stengte siden juli
2008, og 173 kilometer av Nildalen i Den fjerde ka-
tarakten er oversvømt. Merowedemningen huser et
vannkraftverk som produserer 1250 MW, og dette
har doblet Sudans kraftproduksjon. Likevel har
demningen vært svært kontroversiell ettersom både
menneskerettigheter og miljøvern har blitt igno-
rert.
Den fjerde katarakten ligger der hvor Nilens ferd
mot nord blir avbrutt av en stor sving mot sørvest.
Det nå oversvømte landskapet i dette området var
preget av fjellknauser som var svartbrente av solen,
og elven var oppstykket av små og store øyer. Langs
elvebreddene snodde det seg et grønt belte av pal-
melunder og oppdyrkede åkerlapper, og i ørkenen
utenfor den fruktbare elvesletten lå de brune leir-
steinshusene (Figur 6). Dette var blant de mest iso-
lerte områdene i Sudan ettersom de kraftige stryke-
ne gjorde det umulig å ferdes oppover og nedover
med båt, og svingen på elven og det kuperte ter-
Volum 3, høst 2011
Fig. 8: En av manasirenes provisoriske leirer langs bredden på den nye innsjøen bak Merowedemningen.
18
renget gjorde det raskere å reise gjennom ørkenen
for de som kom landeveien.
Til tross for at Den fjerde katarakten var forholdsvis
tynt befolket, ble nærmere 70,000 mennesker ofre
for demningen og tvangsflyttet fra sitt land og sine
hjem. Avgjørelsen om å bygge demningen ble tatt
over hodene på dem som ble berørt, selv om de
hadde dannet demokratiske komiteer som kunne
representere dem overfor myndighetene. Folkene
som ble rammet tilhører tre etniske grupper: hama-
dab, amri og manasir. De er muslimer og livnærte
seg ved å dyrke hvete, hirse og grønnsaker med
vann fra Nilen (Figur 7). Husdyr og daddelpalmer
representerte de største verdiene ettersom salg av
dadler og slaktedyr var en viktig kilde til kontanter.
Regjeringen bygget nye bosetninger i ørkenen for
hver av de tre rammete gruppene. Folkene ble
tvangsflyttet i henhold til deres lands nærhet til
demningen: hamadab til Al-Multaga i 2003, amri til
Wadi Mugadam i 2007 og manasir til Al-Mokabrab
og Al-Fidah i 2008 (se kart). Til hver av de nye
bosetningene ble det bygget en stor kanal fra Nilen
som del av irrigasjonsprosjekter. Så langt har imid-
lertid ørkenen vært uvillig til å bli omgjort til oaser
i tre av de fire nye bosetningene. Manasirene var
Volum 3, høst 2011
Fig. 9: Kajbar i Den tredje katarakten hvor en av de nye demningene kan bli bygget.
19
Volum 3, høst 2011
20
den gruppen som ble hardest rammet ettersom
hele deres landområde nå er oversvømt. Mange av
dem nektet å la seg tvangsflytte. De mistet nesten
alt de eide og bor nå i provisoriske leirer på bred-
den av den nye innsjøen (Fig. 8). Både de som ble
tvangsflyttet til bosetningene i ørkenen og de som
nå lever langs innsjøen har mistet næringsgrunnla-
get sitt.
De som jobbet for rettighetene til folkene som
skulle tvangsflyttes ble ofre for trakassering,
vilkårlig fengsling, tortur og drap. Dette fikk blant
annet FN og Amnesty International til å uttrykke
stor bekymring for skjebnen til folkene som ble
berørt av demningen. Det har imidlertid vært lite
fokus på Merowedemningen i media, ettersom det
var nok av andre alvorlige saker å rapportere om fra
Sudan: den voldelige konflikten i Darfur og fred-
sprosessen mellom nord og sør. Likevel var det
noen som tok standpunkt og ansvar. Kommunal
Landspensjonskasse (KLP) er et av Norges største
livsforsikringsselskap med store beløp plassert i
utenlandske selskaper. De valgte i 2007 å selge seg
ut av det franske selskapet Alstrom, som hadde
kontrakt med Merowedemningen, på grunn av at
selskapet gjennom sitt arbeid med demningen del-
tok i gjentatte brudd på menneskerettighetene til
de lokale folkene. I år har Tyskland åpnet for en
rettssak mot et tysk selskap, Lahmeyer, som også
var involvert i Merowedemningen. Dette selskapet
er siktet for brudd på retten til eiendom, retten til
mat og retten til en tilstrekkelig bolig – fordi disse
fundamentale rettighetene ble fratatt de berørte
folkene under byggingen av Merowedemningen.
I tillegg til den dårlige behandlingen av lokalbefolk-
ningen er Merowedemningen belastet med de sam-
me negative konsekvensene for elven, landskapet
og kulturminnene som Aswan Høydemningen. Til-
tross for dette planlegger Sudan å bygge ytterligere
seks demninger på Nilen og én demning på øvre
Atbara (bielv til Nilen) (se kart), samt at forhøy-
ningen av Roseiresdemningen på Den blå Nilen
med 10 meter er nesten ferdigstilt. Myndigheten i
Sudan ga i fjor kinesiske selskaper kontrakter på å
bygge demningene på Øvre Atbara, Kajbar og She-
reik, mens demningen ved Dal ikke har kommet så
langt i gjennomføringen ennå (Figur 9). Hvis dem-
ningen på Dal-katarakten blir bygget kommer vikti-
ge arkeologiske monumenter til å drukne: For ek-
sempel flere lokaliteter fra det egyptiske Nyrikets
okkupasjon av det nordlige Sudan som festningen
på øyen Sai, den egyptiske byen Amara og tempelet
til Amenhotep den III ved Soleb (Figur 10), samt
andre viktige lokaliteter som den middelalderske
katedralen på Sai som blir gravd ut av Greek-
Norwegian Archaeological Mission (Figur 11).
Motstanden mot disse demningene er stor (Fig. 12),
og flere lokale demonstranter mot Kajbardemning-
en ble skutt og drept av den sudanske hæren i 2007.
Det har allerede vært jobbutlysninger for dette
demningsprosjektet i Pakistan, og det er rapportert
at anleggsarbeidet har startet selv om det ennå ikke
er skaffet finansiering til byggingen.
Volum 3, høst 2011
Bilder på foregående side: Øverst: Fig. 10: Amenhotep III’s tempel ved Soleb som kan bli oversvømt hvis det høyeste alternativet for Daldemningen bygges. Nederst: Fig. 11: Den middelalderske katedralen på Sai som uansett blir oversvømt hvis Daldemningen bygges.
21
Alle demningene som planlegges på Nilen i Sudan
er kontroversielle blant den lokale befolkningen og
internasjonale menneskerettighets- og miljøvernak-
tivister. Få arkeologer talte i mot Merowedemning-
en til tross for at lokalbefolkningen uttrykte sterk
motstand mot prosjektet og mange spor fra forti-
den gikk tapt. Stemningen blant arkeologene som
jobber i Sudan er nå i ferd med å snu – både fordi
erfaringene fra nødutgravningene i Den fjerde kata-
rakten viser hvor ødeleggende demningene på Ni-
len er og fordi så mye kunnskap om fortiden går
tapt. En kollega i USA, Bruce Williams, har i høst
tatt initiativet til å danne American Committee for
Nubian Heritage som blir ledet av egyptologene
James Allen og John Darnell. En tilsvarende komité
er nå under etablering i Europa. Det er derfor klart
at arkeologene ikke vil forholde seg verken nøytrale
eller tause ved de nye demningsprosjektene, men
heller prøve å påvirke de involverte selskapene til å
trekke seg og engasjere miljøvern- og menneskeret-
tighetsorganisasjoner, myndigheter og den generel-
le opinionen mot demningene. En annen viktig
oppgave for komiteene er å vise at vannkraft ikke er
den eneste måten Sudan kan produsere elektrisitet.
Sudan har stor kapasitet til å utnytte både sol- og
vindenergi, og kraften til vannet kan dessuten nyt-
tiggjøres på en mer miljøvennlig måte gjennom å
bygge vannhjul i strykene med sterk strøm og pro-
dusere elektrisitet uten å demme opp vannet.
Volum 3, høst 2011
Fig. 12: Husveggene i områdene som er truet av demningsbygging er fulle av slagord mot demningene – både på engelsk og arabisk.
22
Etter å ha presentert disse demningsprosjektene på
Midt-Nilen og diskutert noen av konsekvensene for
elven, folkene, landskapet og kulturminnene, kan
det passe å avslutte med et sitat som er tilskrevet
Winston Churchill på begynnelsen av 1900-tallet da
engelskmennene kontrollerte hele Nil-vassdraget
og hadde mange planer om kontroll av elven på
tegnebrettet:
”These gigantic enterprises may in turn prove
but the preliminaries of even mightier schemes,
until at last nearly every drop of water which
drains into the whole valley of the Nile… shall
be equally and amicably divided among the riv-
er people, and the Nile itself, flowing for three
thousand miles through smiling countries,
shall perish gloriously and never reach the sea”.
La oss håpe at ikke denne spådommen går i
oppfyllelse.
Videre lesning:
Informasjonen i denne artikkelen kommer i hoved-
sak fra artikkelen min ‘Ethical implications of salva-
ge archaeology and dam building: The clash
between archaeologists and local people in Dar al-
Manasir, Sudan’ i Journal of Social Archaeology
(2011:11/1, s. 49-76) hvor det finnes en fyldig biblio-
grafi, samt fra innlegg som jeg har skrevet om dem-
ningsproblematikken på bloggen
http://medievalsaiproject.wordpress.com/.
For lokale perspektiv se
http://www.rescuenubia.org og
http://www.manasir.org.
Underskriftskampanje:
Det finnes en underskriftskampanje på internett
mot flere demninger på Midt-Nilen i Sudan:
http://www.gopetition.com/petitions/stop-the-dams-in-
sudan.html
Artikkelens fotografier tilhører forfatteren.
Volum 3, høst 2011
Henriette Hafsaas Tsakos er doktorgradsstipendiat i arkeologi ved UiB, AHKR. Hun forsker på bronsealderen i den sudane-siske Nildalen. Hun har skrevet om etikk og arkeologi ved ut-bygging av Merowedemningen, og driver sammen med A. Tsakos utgravninger på øyen Sai i Sudan.
23
Ny Bok av Terje Østigård
Horus’ Eye and Osiris’ Efflux: The Egyptian Civilisation of Inundation c. 3000-2000 BCE
Det gamle Egypt var totalt avhengig
av Nilen for sin eksistens, men det
var ingen vanngud i den egyptiske
kosmologien. Dette fremstår som et
tilsynelatende paradoks: hvorfor dyr-
ke solen i en ørken hvor temperatu-
ren kan overstige 50 grader på det
varmeste? Hvorfor var ikke Nilen den
viktigste guddommen?
Gjennom et vannperspektiv har dette
blitt analysert. Den egyptiske sivili-
sasjonen oppsto i en tid med kli-
maendringer hvor det ble stadig
tørrere og mindre regn. Nilens
årlige flom var livsnerven for alt liv
i Egypt og ble fundamentet for
sivilisasjonen som oppsto ca. 3000
f.Kr.
Mytologisk argumenteres det for at
det skjedde en endring fra en reli-
gion med fokus på regn til en elve-
religion. Myten om Seth og Horus
den Eldre kan tolkes inn i et slikt
perspektiv. I mange tradisjonelle
afrikanske religioner har det vik-
tigste gudeparet vært en regngud
og en solgud. Seth var en regn- og
stormgud mens Horus den Eldre
var en solgud.
Da regnet ble sjeldnere og Nilen
viktigere skjedde det en endring i
maktforholdet mellom Seth og
Horus den Eldre. I følge mytene
tok Seth ett av Horus’ øyne og ska-
det det. Horus tok deretter en eller
begge av Seth’s testikler og gjorde
han impotent. Horus tok så tilbake
sitt skadde øye som var fylt med
vann. Den gamle regnguden Seth
mistet sin livgivende kraft mens
Horus tok over kontrollen av det
livgivende vannet, og i Pyramideteks-
tene er det referert til at Nilen had-
de sitt utgangspunkt i Horus’ øye.
Klimaendringer kan derfor tolkes
inn i det gamle gudebildet og for-
holdet mellom Seth og Horus.
Det var ingen elvegud som i andre
elvesivilisasjoner, men Nilen hadde
sitt opphav i himmelguden og dermed
solen. De gamle gudene og gudebilde-
ne ble tilskrevet nye roller og funksjo-
ner hvor kontrollen over det livgiven-
de vannet var fundamentalt i en tid da
klimaet endret seg.
Horus kontrollerte det livgivende van-
net i form av Nilen og den årlige flom-
men. Seth som gammel regngud ble
etter hvert sett på som en ond gud og
til slutt som djevelen selv. En regngud
som ikke frembringer regn tjener ikke
sitt folk. Det er også indisier på at so-
lens brennende, varme solstråler var
kvaliteter tilknyttet Seth og forbundet
med den død-bringende ørkenen. Det-
te var ikke solguden Horus’ kvaliteter.
Den egyptiske solkulten kan derfor
forstås på andre premisser ved å inklu-
dere Nilen. Over tid utvikles forholdet
mellom Seth og Horus. I senere myter
blir Osiris drept i Nilen av Seth, men
Horus den Yngre, Osiris’ sønn, gjen-
skaper farens liv som den årlige flom-
men. Igjen er det øyet som gir den
døde nytt liv. Gjennom hele den egyp-
tiske sivilisasjonen har dette vært en
sentral og fundamental del av religio-
nen og kosmologien. Dette har blitt
Volum 3, høst 2011
Denne boken er en tverrvitenska-
pelig analyse av Nilens rolle i
oppkomsten av den egyptiske
sivilisasjonen. Pyramidene har
blitt forstått og tolket som del av
en solkult. I forhold til andre
tidlige sivilisasjoner setter dette
den egyptiske sivilisasjonen i et
spesielt lys fordi det livgivende
vannet i form av elv eller regn
har andre steder blitt dyrket og
tilskrevet guddommelig status.
BAR International Series 2228. Archaeopress. Oxford.
24
tolket mytologisk, men det er mulig å
argumentere for en nær kopling mel-
lom økologi og mytologi.
Ved å inkludere Nilens årlige varia-
sjoner og fysiske kvaliteter kan man
tilføre nye perspektiver. Etter at
Aswan-dammen ble bygd har man
ikke kunne se flommens egenskaper
og kvaliteter, men ved å se på Nilens
fluktuasjoner i Sudan og Etiopia kan
man få et bilde av hvordan flommen
endret karakter i den gamle Egypt.
Den Blå-og Hvite Nilen møtes i
Khartoum og former selve Nilen,
men begge beskrivelsene av Nilen
som ‘blå’ eller ‘hvit’ er feilaktige. Da
flommen startet i begynnelsen av
juni i Kairo var ikke Hvite Nilen
hvit, men grønn. Det skyldes alge-
oppblomstring i Sudd og elven har
en giftig lukt og illeluktende smak.
Når flommen i Etiopia starter for
fullt så presser enorme vannmasser i
Blå Nilen vannet tilbake i Hvite Ni-
len og således dominerer totalt flom-
men slik den tidligere oversvømte
Egypt og Deltaet. Men vannet i Blå
Nilen var ikke blått slik vi tenker oss
elven som den renner ved Elephanti-
ne i dag. Elven var blodrød eller rød-
brun på grunn av sedimenter som
blir vasket ut i det etiopiske høylan-
det. Etter at den røde Nilen trakk seg
tilbake i september-oktober, var det
en siste flom. I desember-januar er
det en flom i sideelver til Blå Nilen i
Etiopia. Denne flommen er full av
hvite sedimenter og ville nå Kairo i
slutten av januar eller begynnelsen av
februar.
Ved å se endringen i Nilen i sam-
menheng med mytologien kan det
argumenteres for at Nilens flom
var utgangspunktet for deler av
kosmologien. Isis gråt en grønn
tåre som falt som en stjerne fra
himmelen da hun hørte at Osiris
var drept av Seth, og det er referan-
ser til at Nilen er grønn. I Unas
gravkammer er det også grønne
stjerner. Når Nilen endret karakter
og ble rød, er det en rekke referan-
ser til at Nilen er den døde Osiris’
blod. Osiris har blitt den årlige
flommen som fysisk er hans eget
blod, og det er fra døden at livet
oppstår. Til slutt er det den siste
flommen som er hvit. Det er refe-
ranser til at Nilen er hvit og Isis’
brystmelk hvor hun ammer den
unge Osiris. Og fra den årlige flom-
men startet som grønn i begynnel-
sen av juni via Osiris’ blod som
rød og til sist som hvit brystmelk i
februar, er det omtrent ni måneder
eller et svangerskap.
Alle faraoene var Horus og hadde det kosmologiske ansvaret for å
kontrollere den livgivende flom-men. Hele Egypt var avhengig av
flommen for å overleve og hvis flommen var liten, ble avlingene
små eller feilet og det ble sultka-tastrofe.
Når en farao døde ble han Osiris
og den årlige flommen og dermed
kilden til nytt liv. Kroningen av en ny
farao fant kun sted i relasjon til flom-
men – enten når den startet eller be-
gynte å trekke seg tilbake. Pyramidene
var derfor sentrale i transformasjonen
av den døde faraoen til den livgiven-
de flommen som var den døde farao-
ens eget blod.
Ved å inkludere et vannperspektiv og
Nilens endrete karakter kan man sø-
ke å forstå den egyptiske religionen
og viktigheten av den faraoiske døde-
kulten ut fra litt andre premisser.
Boken har derfor fokusert på hvor-
dan et integrert vannperspektiv kan
bidra til ny kunnskap om solkulten i
Egypts brennende ørken og hvorfor
det ikke var en overordnet vanngud
når alt liv var avhenging av Nilen og
den årlige flommen.
Konklusjonen er at Nilens rolle i den
egyptiske religionen og kosmologien
var absolutt og fundamental, men
som vanlig er også den egyptiske sivili-
sasjonen unik og måten Nilen ble
integrert i gudeverdenen har ingen
paralleller til andre elvesivilisasjoner
hvor spesifikke elveguder ble tilbedt. I
Egypt var det livgivende vannet og
den årlige flommen for viktig til kun
å være en gud. Nilen og flommen
inkorporerte hele Osiris-kulten og
flommen var den døde faraoens eget
blod. Livet hadde utgangspunkt i dø-
den og vannet.
Terje Østigård
Volum 3, høst 2011
25
Dei unike forholda opnar for ulike innfallsvinklar til kvardagsliv og sosiale strukturar. Tema for denne artik-
kelen er adopsjon, arv og testamente i Deir el-Medina, og tar utgangspunkt i faglig konsensus og kjelder som
kastar lys over kva for rolle kjønn spela ved overføring av eigedom.
Adopsjon, arv og testamente i Deir el-Medina
Volum 3, høst 2011
Reinert Skumsnes
Deir el-Medina er ikkje berre unikt i talet på skriftlege kjelder, men også det faktum at
ein framleis kan vandre gatelangs i landsbyen slik den var for 3200 år sidan. Store
mengder skriftlege kjelder gjer det mogleg å knytte tekst til hus, gravkammer og person.
Ein får innblikk i forhold i familie og blant naboar. Fleire millenium vert fort ein (farlig)
bagatell når landsbyen vaknar til liv gjennom kvardagslege problemstillingar i familie,
blant naboar og kollegaer.
26
Arv og testamente
Testamente vart kalla imyt-pr, og tyder husstanden
sine eigedomar. Frå dette kan ein argumentere for
at eigedomane ikkje nødvendigvis tilhøyrde eit indi-
vid, men snarare heile hushaldet. Likevel var det
oftast eit av medlemmane (som oftast mannen) i
hushaldet som skreiv ned imyt-pr, noko som gjev
inntrykk av at det er han (eller ho) som disponerte
eigedomane.
Eigedom vart overført mellom menn, kvinner og
born i Deir el-Medina, og arv var ei av formene eige-
dom kunne overførast på. Det er inga overrasking at
færre testament tilhøyrande kvinner har overlevd
samanlikna med testament tilhøyrande menn. Dess-
utan hevdar konsensus at kvinner ikkje administrer-
te eigedom (Millard 1976, 366; Robins 1993, 92;
Allam 2001, 160).
I testamentet til Pa-Sjedo (pA-Sdw) vert hans eige-
domar delt mellom hans seks born: tre søner og tre
døtre. Delinga viser at arv i mange tilfeller kan ha
vore personlige og knytt til yrke til den avdøde (O.
DM 108 - Toivari-Viitala 2001, 98-99). I dette tilfel-
let, kan reiskapane tyde på at sønene skulle følgje i
sin fars fotspor som arbeidsmenn i Kongenes Dal.
I eit liknande testamente er det eigedomane til
mannen Neb-Imentet (nb-imntt) som vert delt mel-
lom hans seks born; fire kvinner og to menn (O.
Louvre E. 2425. Toivari-Viitala 2001, 99-100, 110-111).
Interessant i dette testamentet er det at fire arvar
far, medan to arvar mor. Forklaringa på denne for-
delinga kan vera fleire: Dei to som arva mor kan ha
falle i unåde hjå far, og er såleis ekskludert frå hans
testamentet; Dei kan også ha vore born av eit tidli-
gare ekteskap, og såleis berre ha rett på mor sin ei-
gedom; Dette kan også vera bevis for at felles eige-
dom var tredelt: 2/3 var mannen sin eigedom, og 1/3
var kvinna sin eigedom. Såleis kan forklaringa vera
utelukkande praktisk.
Denne tredelinga går også igjen i testamentet til
kvinna Nau-Nakht (nAw-naxt). Interessant ved dette
testamentet er at kvinna ved sida av felles eigedom
også har separate eigedomar frå eit tidligare ekteskap,
som ho fordeler blant borna sine (P. Ashmolean Muse-
um 1945.97. Allam & Černý 1973, No.262; McDowell
2001, No.14; Toivari-Viitala 2001, 102, 106). At kvinner
hadde lovmessig rett til eigedom er det fleire døme på:
I eit rettsdokument vinn kvinna Aset (Ast) fram om
eigedomane etter sin avdøde ektemann, mot tre menn
i retten (O. DM 235. Wente & Meltzer 1990, No.82;
Toivari-Viitala 2001, 106); Dessutan eksisterte det i føl-
gje papyrus Turin 2021 ei lov som sa at alle kvinner
hadde rett på sin del av felles eigedom (P. Turin 2021).
I eit anna tilfelle, som er eit brev frå arbeidsmannen
Mes (ms) til kona til den avdøde Amun-nakht (imn-
nAxt), går det enda til fram at kvinner kunne arve gjeld,
og såleis stå ansvarlig for å betale denne tilbake (O.
Berlin 12630. Allam & Černý 1973, No.14; Wente &
Meltzer 1990, No.256; Toivari-Viitala 2001, 114-115).
Tvistar ved skilmisse
Millard og Wilfong hevdar at omgifte etter skilsmis-
se var svært vanlig, og at det ikkje var uvanlig at
både menn og kvinner gjennomgjekk opp til fleire
slike prosessar gjennom eit livsløp (Millard 1976,
397; Wilfong 2001, 342). Dette tyder at det var viktig
å halde reie på kva eigedom som tilhøyrde kven, og
tvistar mellom familiemedlemar var ikkje uvanlige.
Av inskripsjonar i gravkammeret til Mes, som
ikkje er frå Deir el-Medina, kan ein følgje tvistane
Volum 3, høst 2011
27
knytt til eigedomane i hans familie over mange ge-
nerasjonar. Tvistane har sitt utgangspunkt i ei retts-
kjenning som gjer kvinna Veren-ro (wrn-rw) til ad-
ministrator av eigedom på vegne av seg sjølv og fem
ander yngre søsken, gutar og jenter. Seinare vert
denne kjenninga prøvd for retten av ei yngre søster.
Den nye rettskjenninga fordelte administrasjonen
av familieeigedomane likt mellom dei seks arvinga-
ne (Inscription of Mes. Gaballa 1977). Trass i at ein
kan hevde at dette er unntaka, snarare enn regelen,
viser dei at kvinner i einskilde tilfeller administrerte
eigedom, prøvde saker for retten, og fungerte som
verje. Skumsnes (2009, 120) hevdar det var individu-
elle faktorar som tid, stad, sosialt tilhøyre, resursar,
ambisjonane og kontakt nettverket til den einskilde
kvinna som var avgjerande, snarare enn kjønn. Teo-
Volum 3, høst 2011
Hus i Deir el-Medina. Foto R. Skumsnes
Deir el-Medina
Arbeidarlandsbyen Deir el-Medina er i kjeldene
kjent som st-maAt, eller på norsk ”sanninga sin stad”.
Landsbyen vart grunnlagt tidleg i Dynasti 18 (1550-
1295 fvt.), moglegvis så tidleg som under Amenho-
tep I (1525-1504 fvt), og hadde sin glansperiode mel-
lom Dynasti 19 (1195-1186 fvt.) og 20 (1186-1069 fvt.),
då innbyggjartalet kan ha nådd 400.
Den mannlege delen av innbyggjarane var med
få unntak knytt til utsmykkinga av gravkammera i
”Konganes dal” og ”Dronninganes dal”. Konsensus
av egyptologar hevdar arbeidarane sitt yrke kan for-
klare grunnen til at landsbyen hadde så høg prosent
av skrivekyndige, og at eit så stort tal skriftlege kjel-
der har overlevd frå landsbyen.
28
retisk kunne altså ei kvinne ha dei same oppgåvene
som menn, og det er såleis ingen grunn til å hevde
at administrasjon var mannen sitt domene.
Forutan dødsfall, ser utroskap ut til å ha vore den
største trusselen til ekteskap, og det vert hevda at
kvinner, i motsetnad til menn, vart fråteken sin del
av felles eigedom dersom dei vart teken i utroskap
(Millard 1976, 398). Kva då med kvinner som ikkje
hadde separat eigedom? Svar på dette er kanskje å
finne i rettskjenninga som stadfestar at mannen
Hesy-su-nebef (hsy-sw-nb.f) skil seg frå kvinna Hel
(hl), kor kvinna vert tildelt månadlege rasjonar av
korn over ein periode på tre år (O. University Col-
lege 19614. Allam & Černý 1973, No.256; McDowell
2001, No.18). Rasjonen er ikkje stor, og gjer det klårt
at skjebna til kvinner som Hel ikkje var tiltalande.
Det er også døme på fedre som kom til unnset-
nad når eksmann nekta å forsørgje kvinna. I eit brev
frå far til dotter står det “If the workman Baki (bAk.i)
throws you out of his house, I will take action! …you
may dwell in the anteroom to my storehouse…” (O.
Petrie 61. Allam & Černý 1973, No.243; Wente &
Meltzer 1990, No.199). I tråd med dette, kan ein
hevde at kvinner utan eigedom hadde to alternativ:
Det eine ekteskap, og det andre å leggje sin lit til at
familie eller andre godhjerta menneske tok hand
om ein (Meskell 2002, 101).
Adopsjon
Fleire hevdar at det var born som gav eit ekteskap
legitimitet og gjorde dei økonomiske krava bindan-
de (Möller i Millard 1976, 385; Wilfong 2001, 341;
Eyre 2007, 223). Tydinga av born er bekrefta av Ani
(Ani) som oppfordrar til å gifte seg tidlig og få mange
born. Vidare slår Ani fast at det står stor respekt til
ein mann med mange born (Lichtheim 2006, 136).
Vektlegginga av fruktbarheit gjorde ufruktbarheit til
ein av dei viktigaste grunnane til skilsmisse, det vil
sei dersom ein ikkje valte å adoptere (Wilfong 2001,
341-343).
Sjefs arbeidsmann Nefer-hotep (nfr-htp) var
bornlaus, og adopterte Paneb (pA-nb) og Hesy-su-
nebef (P. Salt 124; TT 216). Trass i at me ikkje kjen-
ner omstendene kring adopsjonane har både Paneb
og Hesy-su-nebef Nefer-hotep å takke for at det
gjekk dei så vel i livet.
To testament antyder sjølve hensikta med adop-
sjon. I det første adopterer ein mann kona si, og i
Volum 3, høst 2011
Brønn der ostraka frå Deir el-Medina er funne. Foto R. Skumsnes.
Dei skriflige kjeldene
I Deir el-Medina er dei fleste ostraka funne i ein tørrlagd
brønn, som ein reknar med har vore dumpestad for ostra-
ka som ikkje lenger hadde noko funksjon. I motsetnad til
papyrus, som i dei fleste tilfella er funne i gravkammer,
tyder material og funnstad på at ostraka var meir kvar-
dagsleg nytta og gjerne mindre viktig. Val av materiale
kan dessutan vera ein indikasjon på kor store midlar ein
person rådde over, og såleis kan ein sjå ostraka som eit
billigare alternativ samanlikna med papyrus.
29
det neste adopterer enka etter mannen ein bror og
fire slaver. Kvinna uttrykker eksplisitt at det er deira
omsorg for ho som er grunnen til adopsjon og at
desse får arve eigedomane hennar (P. Ashmolean
Museum 1945.96. Gardiner 1941; Allam & Černý
1973, No.261). Av dette forstår ein at adopsjon var ei
formell handling som likestilte den/dei adopterte
med ektefødde born, og resulterte i at desse hadde
rettslege krav på eigedom, så vel som stilling etter
den avdøde.
Grunnen til at born var så viktige var behovet for
omsorg ved alderdom eller andre uheldige omsten-
de som kunne oppstå (Sweeney 2006, 137; Janssen
2006, 7). Alan Walker (i Janssen 2006, 7) har kalla
systemet for “generational contracts”, som tyder at
familien var velferdssystemet i det gamle Egypt, og
sjølve grunnen til utvida familiehushald. Jo større
familie var, jo sikrare var du når ulukka råka. Ani
seier:
“Double the food your mother gave you. Support
her as she supported you; She had a heavy load
in you, but she did not abandon you… Do not
give her cause to blame you, lest she raises her
arms to the god, and he hears her
cries.” (Lichtheim 2006, 141)
Det tidligare nemnte testamentet til kvinna Nau-
Nakht levnar liten tvil om korleis dette systemet
fungerte: Kvinna skuldar fire av borna for ikkje ha
brydd seg når ho trengte det som mest. Konsekven-
sen var at desse vart gjort arvelause, medan dei fire
andre fekk dele arva for eksplisitte gjerningar. Eit
tilhøyrande rettsdokument gjer det dessutan klart
at kvinne si avgjersle vart prøvd for retten, med den
konklusjon at testamentet var kvinna sin vilje og
såleis bindande (P. Ashmolean Museum 1945.95, 97.
Toivari-Viitala 2001, 103; Cerny 1945; Allam & Černý
1973, No.262; McDowell 2001, No.14; Toivari-Viitala
2001, 102, 106; Allam 2001, 160). Av dette forstår ein
at alle partar i familien hadde i utgangspunktet krav
på arv, men den døyande kunne gjennom bruk av
testamente omgå norma, og overføre eigedomane
sine til kven han ville.
Konklusjon
Trass i at det eksisterer langt færre testament som
tilhøyrer kvinner, er det tydelig av dei tilgjengelige
kjeldene at både menn og kvinner lagde testamente
og fordelte eigedomane sine slik dei sjølv fann best.
Born var foreldra sine rettmessige arvingar, og for-
Volum 3, høst 2011
Ostrakon fra Deir el Medina med juridisk tekst.
© The Trustees of the British Museum
30
delinga av eigedom vart gjort likt, så vel som indivi-
duelt. Person og individuelle behov kan ha vore
med å avgjere kva kvar einskild skulle arve. Kjønn
ser ikkje ut til å ha spela ei viktig rolle.
Det er enda til kjelder som tyder på at slektskap
ikkje var avgjerande for kor vidt ein kunne arve eller
ikkje. Som nemnt var det var det utføringa av gjevne
forpliktingar som var avgjerande, og i tilfeller der eit
par ikkje hadde born var adopsjon eit fullverdig al-
ternativ. Forskjellen mellom ektefødte born og alle
andre var at eventuell arv måtte bli formalisert gjen-
nom eit testamente, men så snart dette var gjort
hadde dei like krav som kven som helst.
Det er eit omstridt tema kor vidt kvinner var av-
hengige av sin far og ektemann, eller var i stand til å
forsørgje seg sjølv. På same måte er det omstridt kor
vidt ei kvinne kunne administrere eigedom. Kjelde-
ne er ikkje samstemte, og tyder såleis på at indivi-
duelle faktorar var avgjerande for kvinner si rolle i
heim og samfunn. Likevel er det viktig å poengtere
at det under gjevne omstende kunne, eller var for-
venta av kvinna, at ho kunne utføre dei same rolle-
ne som menn.
Litteratur
Allam, Schafik. 2001. ”Inheritance”. I D. B. Redford (red.) The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt. Cairo: AUC Press. Allam, Schafik, og Jaroslav Černý. 1973. Urkunden zum Rechtsleben im alten Ägypten: Hieratische Ostraka und Papyri aus der Ramessidenzeit. Tybingen. Allen, James P. 2002. The Heqanakht papyri. New York:, MMA. Bierbrier, M. L. 2000. ”Paneb rehabilitated?”, I R. J. Demarée og A. Egberts (red.). Deir el-Medina in the third millenium AD : a tribute to Jac. J. Janssen Leiden, Nederlands Inst. voor het Nabije Oosten. Bierbrier, Morris. 1982. The tomb-builders of the Pharaohs. London, British Museum Publication Ltd. Cerny, Jaroslav. 1945. ”The Will of Naunakhte and the Related Documents”. The Journal of Egyptian Archaeology Vol. 31:29-53 Eyre, Christopher J. 2007. ”The evil stepmother and the rights of a second wife”. The Journal of Egyptian Archaeology 93:223-243. Gaballa, G. A. 1977. The Memphite tomb-chapel of Mose. Warminster, Aris & Phillips. Gardiner, Alan H. 1941. ”Adoption Extraordinary” The Journal of
Egyptian Archaeology Vol. 26:23-29. Janssen, Jac. J. 1982. ”Two personalities”. I R. J. Demarée og J. J. Janssen, Gleaning from Deir el-Medina, Leiden: Nederlands Inst. voor het Nabije Oosten. Janssen, Rosalind. 2006. ”The Old Women of Deir el-Medina”, Buried History 42:3-10. Kemp, Barry J. 2006. Ancient Egypt: Anatomy of a Civilization. 2 ed. London: Routledge. Lichtheim, Miriam. 2006. The New Kingdom. 2 ed. 3 vols. Vol. 2, Ancient Egyptian Literature. Los Angeles: Uni. of California Press. Lippert, Sandra. 2008. Einführung in die Altägyptische Rechtsgeschichte. (Einführungen und Quellentexte zur Ägyptologie Vol. 5). Berlin: LIT Verlag. McDowell, Andrea G. 1990. Jurisdiction in the workmen's community of Deir el-Medîna. Leiden: Nederlands Inst. voor het Nabije Oosten. 2001. Village life in Ancient Egypt. 2 utg. New York: Oxford University Press Inc. Meskell, Lynn. 2002. Private life in New Kingdom Egypt. Princeton, N.J.: Princeton University Press. Millard, Anne. 1976. ”The Position of Women in the Family and in Society in Ancient Egypt, with special referance to the Middle Kingdom”. London: Department of Egyptology, UCL. Molseth, Maiken H. 2007. ”Women in ancient Egypt”. Nicolay Nr. 101 (1):20-26 - Pestman, P. W. 1961. Marriage and matrimonial property in ancient Egypt: a contribution to establishing the legal position of the woman, Brill, Leiden. Robins, Gay. 1993. Women in ancient Egypt. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Roth, Ann Macy. 2001. ”Funerary ritual”. I D. B. Redford (red.) The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt. Cairo: AUC Press. Skumsnes, Reinert. 2009. Kvinner i det gamle Egypt - Ein komparativ studie. Materoppgåve, AHKR, UiB, Bergen. Sweeney, Deborah. 2006. Women growing older in Deir el-Medina. (A. Dorn and T. Hofmann, red. , Living and Writing in Deir el- Medine. Socio-historical Embodiment of Deir el-Medine Texts Vol. 19) Basel: Aegyptiaca Helvetica Szpakowska, Kasia. 2008. Daily Life in Ancient Egypt: Recreating Lahun. Oxford: Blackwell Publishing. Toivari-Viitala, Jaana. 2001. Women at Deir el-Medina. Leiden: Nederlands Inst. voor het Nabije Oosten. Wente, Edward Frank, & Edmund S. Meltzer. 1990. Letters from Ancient Egypt. Atlanta, Ga.: Scholars Press. Wilfong, Terry G. 2001. ”Marriage and Divorce”. I D. B. Redford (red.), The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt.
Volum 3, høst 2011
Reinert Skumsnes har mastergrad i historie fra UiB og har stu-dert egyptologi ved AUC, hvor han også er engasjert som forsk-ningsassistent. Skumsnes forskningsfelt er kjønn, administrative titler og slektskap.
31
Volum 3, høst 2011
Norsk egyptologisk selskaps 6. årlige samling Seminaret
Norsk egyptologisk selskap arrangerte sin 6.
årlige samling i Oslo, helgen den 19. – 20. no-
vember, med seminar på Kulturhistorisk Mu-
seum på lørdag og generalforsamling på Uni-
versitetet Blindern på søndag.
Seminaret ble en vellykket dag med en god
bredde på foredragene og spennende diskusjo-
ner. Det var i alt 23 deltagere på det meste. Vi
fikk god hjelp av Kulturhistorisk Museum til
den praktiske gjennomføringen av seminaret,
spesielt ved Mari S. Mathiesen, og en stor takk
rettes til dem.
Anne Håbu fra Kulturhistorisk Museum
åpnet dagen med å informere om ”IMPACT”,
et internasjonalt prosjekt for å samle inn ra-
diologisk bildemateriale fra egyptiske mumier,
og som Kulturhistorisk Museum deltar i. Der-
etter holdt Saphinaz-Amal Naguib fra Univer-
sitetet i Oslo innlegget ”Egyptology today” og
åpnet for en diskusjon rundt egyptologers rolle
og egyptologiens fremtidige situasjon. Reinert
Skumsnes analyserte kongelige kvinners rolle
ved maktoverføring under Det gamle riket, og
det siste foredraget før lunsj,
”Landskapskonsepter i ’the Late Egyptian
Miscellanies’”, ble holdt av undertegnede.
Etter en trivelig lunsjpause gjenstod to fore-
drag. Det ene var ved Fredrik Hagen fra Kø-
benhavns Universitet som ga en introduksjon
til en unik samling av administrative papyri fra
Gurob fra det Nye Riket. Pål Steiner avsluttet
seminaret med presentasjonen ”Sørgekoners
magi og poesi”.
Henrik Torkveen
Årsmøtet
Årsmøtet fant sted i E. Munchs hus ved Universitetet i
Oslo på søndagen. Her ble det blant annet bestemt at
NES skal forsøke å få et tettere samarbeid med museene
i Oslo og Bergen, og at NES skal arrangere en reise til
London i løpet av våren. Som ved årsmøtet i år vil sel-
skapet også gå inn for å invitere profilerte gjester til å
holde innlegg ved kommende årsmøter.
Selskapets økonomi har balanse mellom inntekter og
utgifter, og medlemstallet er stabilt på 20-tallet. For å
spe på inntektene tar NES nå sikte på å bli en mottaker
av Grasrotandelen. Reinert Skumsnes ble gjenvalgt som
leder. Henrik Torkveen ble valgt inn som nestleder, og
Anders Bettum som vara. Jane Skjoldli blir ny redaktør i
Ostrakon. Vi takker alle som tropper av for innsatsen for
denne gang.
Øverst: Fredrik Hagen viser en oversikt over tekster fra palassarkivet i Gurob.
Under: Henrik Torkveen spør om ikke arkeologisk teori om land-skap kan belyse vår forståelse av egyptiske byer.
32
Ostrakon Volum 3, høst 2011
Norsk egyptologisk selskap er en ideell forening med formål å fremme kunnskap om det gamle
Egypt og de tilgrensende oldtidssivilisasjoner. Selskapet er landsdekkende, men er særlig til-
knyttet fagmiljøene og de egyptiske samlingene i Norge. Norsk egyptologisk selskap har som
særlig formål å bygge opp allmenn interesse og faglig virksomhet innen egyptologi, samt å knytte
kontakter mellom studenter, profesjonelle og andre med det gamle Egypt som interesseområde.
Vil du bli medlem?
Logg inn på nettside www. Norskegyptologiskselskap.weebly.com
Der finner du påmeldingsskjema og annen informasjon.
NES-Styret 2011
Leder, Reinert Skumsnes
Nestleder, Vidar Edland
Sekretær og informasjonsansvarlig, Synnøve Thue
Kasserer, Pål Steiner
1. Vara, Lisa Vanvikaas
2. Vara, Olav Magne Voll
Kontakt: [email protected]
Redaktører for dette nummeret av Ostrakon er Synnøve Thue og Pål Steiner
Kontakt / bidrag: [email protected]
Deadline for neste nummer av Ostrakon er 1. april
www.norskegyptologiskselskap.weebly.com
www.egyptologi.no