Upload
forum-for-miljo-og-helse
View
225
Download
2
Embed Size (px)
DESCRIPTION
Â
Citation preview
4
Helsedirektoratet har mottatt meldinger fra
kommuner, som varsler om støyplager og
søvnforstyrrelser fra utendørs konserter
og arrangementer. Håndteringen av disse
sakene har variert mellom kommunene.
Disse forskjellene i håndtering av enkelt-
saker ser ut til å basere seg på ulike
helsebaserte tålegrenser og dermed ulik
belastning på omgivelsene. Det er også
rapportert om bekymring knyttet til høye
lydnivåer med risiko for hørselsskader,
selv om det som foreligger av målinger
og dokumentasjon tyder på at dette i dag
er en mindre utfordring.
Det ”formelle” grunnlaget for arbeidet
med denne veilederen ble gitt fra Stortingets
talerstol i april 2009. Da uttalte statsråden for
Helse- og omsorgsdepartementet følgende:
Musikkanlegg og helse – en veileder til arrangører og kommunerTekst: Finn Martinsen, Helsedirektoratet
”Høy lyd kan være en del av positive kulturopplevelser og dermed fremme trivsel for mange mennesker. Samtidig kan den samme lyden medføre helseplager og søvnforstyrrelser for andre. Ved svært høy lyd er det også risiko for hørselsskader.
5
”Konsertstøy har generelt blitt gjenstand for
ulik håndtering av lokale myndigheter og
har i enkelte kommuner skapt motsetninger.
På bakgrunn av dette vil Helsedirektoratet
med det første kontakte representanter
for konsertarrangører og lokale og regio-
nale helsemyndigheter med sikte på å
komme fram til felles retningslinjer som
arrangørene kan forholde seg til, og som
kommuner og fylkesmenn kan legge til
grunn for sin vurdering, både av nye og
etablerte arrangementer. Disse vil bli basert
på nasjonale og internasjonale erfaringer,
som kan bidra til mer enhetlig og forutsigbar
håndheving fra myndighetenes side og
redusere konflikter og støyproblemer for
omgivelsene.”
I forståelse med Helse- og omsorgs-
departementet har Helsedirektoratet det
siste året arbeidet med å utforme et forslag
til veileder for vurdering av lydnivå for
å forebygge helseskader når musikkan-
legg brukes. Det ble i juni 2009 etablert
en arbeidsgruppe med representanter
fra Helsedirektoratet, Fylkesmannen
i Telemark, Folkehelseinst i tut tet,
Arbeidstilsynet, Norsk musikkråd, Oslo
kommune og Miljøakustikk AS.
Veilederen skal bidra til å forebygge og
redusere helseskade og helseplager for
omgivelsene som følge av høyt lydnivå
og forebygge hørselsskader for publikum
og ansatte ved aktiviteter som konserter,
festivaler, treningssentre, diskoteker,
restauranter og lignende. Veilederen skal
kunne anvendes i kommunenes skjønns-
utøvelse i miljørettet helsevernsaker, og
bidra til ensartet vurdering av lydforholdene
ved bruk av musikkanlegg og annen type
forsterket lyd. Veilederen kan også legges
til grunn i kommunens arealplanlegging,
for eksempel i reguleringsbestemmelser.
Samarbeid på tvers av etater - i stat og
kommune - er en forutsetning for at veile-
deren skal bli et egnet verktøy.
Et utkast til veileder har nå vært ute til
høring to ganger hos aktuelle fagmiljøer
og myndigheter. I sluttfasen vil arbeids-
gruppa innhente ytterligere synspunkter
fra svenske og danske myndigheter og
deres erfaringer med håndheving av tilsva-
rende veiledning/retningslinjer, spesielt
når det gjelder lydnivåer for publikum på
konserter, m.v.
Det tas sikte på at arbeidet med veile-
deren fullføres våren 2011.”
Behandling av sak vedrørende støy fra utendørs konsertvirksomhet
Wrightegaarden – til glede for mange og til sjenanse for fåTekst: Terje Nygaard
Midt i Langesund sentrum ligger Wrightegaarden, et av landets mest kjente utendørs konsertscener. I sommermånedene juni, juli og august har aktiviteten ved Wrightegaarden vært til glede for et stort publikum fra nær sagt hele landet. Den samme aktiviteten har samtidig vært til stor sjenanse for de nærmeste naboene til utendørsscenen.Klager på konsertvirksomheten kan spores helt tilbake til 1994.
Det har vært gjentatte klager til kommunen,
med gjentatte politiske behandlinger,
og gjentatte klager til Fylkesmannen i
Telemark. Til tross for dette synes ikke
forholdene for naboskapet å ha blitt bedret.
Langesund er et lite tettsted på tele-
markskysten. I vinterhalvåret er aktivitets-
nivået meget beskjedent. Handelsstanden
i Langesund er avhengige av besøket av
turister og feriegjester i sommerhalvåret
for å overleve. Politikerne i Bamble har
derfor kommet i en skvis mellom nærings-
interesser og hensynet til de fastboende
naboene. De har prøvet å legge forholdene
til rette slik at både Wrightegaarden og
naboene skal få forhold til ”å leve med”.
Til tross for gode politiske intensjoner
har aktiviteten ved Wrightegaarden vokst
år for år. Det opprinnelige konsertområdet
har blitt utvidet. Det har blitt satt opp først
en stor midlertidig scene, og etter hvert en
stor permanent scene.
I 2006 ble Bamble kommune med i et
interkommunalt samarbeid om miljørettet
helsevern (Miljørettet helsevern i Grenland;
et samarbeid mellom kommunene Bamble,
Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan og
6
Skien). Miljørettet helsevern i Grenland fikk
konsertvirksomheten ved Wrightegaarden
til behandling som klagesak første gang i
2008. Da ble det fra 7. juni til 23. august
avholdt 44 utendørskonserter (5 i juni, 28
i juli og 11 i august). Med andre ord var
det kun 3 kvelder i juli hvor det ikke ble
avholdt konserter.
Mi l jørettet helsevern leide inn
Miljøakustikk AS med Eyolf Osmundsen
for å få en vurdering av støyforholdene
fra konsertvirksomheten. På bakgrunn av
denne vurderingen ble det fremmet sak til
politisk behandling i kommunestyret.
18.12.08 fattet kommunestyret vedtak
som blane annet sier at:
Bamble kommunestyre vurderer at
Wrightegaarden representerer et konsept
som er positivt for Langesund og for
markedsføring av kommunen, men at
man erkjenner at konsertvirksomheten
ved Wrightegaarden sommerstid kan være
til ulempe for flere beboere.
B a m b l e k o m m u n e s t y r e g i r
Wrightegaarden dispensasjon innenfor
følgende retningslinjer:
Veiledende grenseverdi kveldstid:
Antall konserter i tidsrommet (kl. 18.00
– 23.00) som fordeles som følgger:
Inntil 12 konserter med maks lydnivå
tilsvarende Lekv≤ 75 dBA ”F”
Inntil 12 konserter med maks lydnivå
tilsvarende Lekv≤ 70 dBA ”F”
Inntil 11 konserter med maks lydnivå
tilsvarende Lekv≤ 65 dBA ”F”
Totalt inntil 35 konserter.
Vedtaket ble påklaget av naboene
og saken ble nok en gang oversendt
Fylkesmannen i Telemark til endelig avgjø-
relse. Fylkesmannen fattet 11.05.09 vedtak
i saken gjeldende for konsertsesongen
2009, og sa blant annet:
Wrightegaarden tillates å arrangere inntil
20 konserter utendørs i Wrightehaven
sommeren 2009. Konsertene fordeler
seg slik på lydnivå i forhold til de mest
berørte naboer, målt 0,5 meter utenfor
fasaden på bolighusene:
Inntil 10 konserter med høyeste lydnivå
Lekv. 75 dBa ”F”.
Inntil 6 konserter med høyeste lydnivå
Lekv. 70 dBa ”F”.
Inntil 4 konserter med høyeste lydnivå
Lekv. 65 dBa ”F”.
Konserter med lavere støynivå enn
Lekv 60 dBa ”F” kan arrangeres i tillegg.
Wrightegaarden ble videre pålagt å
utarbeide internkontrollsystem med
måleprogram, godkjent av Bamble
kommune, for å dokumentere at vedtatte
støygrenser ble overholdt.
Vedtaket inneholdt også en bestem-
melse om at Wrightegaarden og Bamble
kommune i fellesskap skulle utarbeide
støysonekart for området.
Innen utgangen av 2009 skulle
Bamble kommune behandle vilkå-
rene for konsertvirksomheten ved
Wrightegaarden gjeldende fra og med
2010.
I brev av 17.06.09 godkjente administra-
sjonen i Bamble kommune ”Internkontroll
av lydmålinger for Kultur og Levende
Musikk Holding AS Wrightegaarden som
måleprogram for konsertsesongen 2009” .
Wrightegaarden foretok støymåling
av samtlige 20 konserter i 2009 basert
på prosedyre fastlagt i Fylkesmannen
i Telemark sitt vedtak av 11.05.09.
Resultatene av målingene viste følgende:
Det ble arrangert 19 konserter med støy-
nivå > Lekv 60 dBa ”F” som er innenfor
fylkesmannens vedtak.
Resultatene viste at det i løpet av
sesongen ikke var avvik fra fylkesman-
nens vedtak.
Resultatene sett i forhold til fylkesman-
nens vedtak:
Det var 8 konserter med støynivå > Lekv
70 dBa <75 dBa ”F”
Det var 7 konserter med støynivå > Lekv
65 dBa <70 dBa ”F”
Og det var 4 konserter med støynivå <
Lekv 65 dBa ”F”
2 konserter hadde et støynivå < Lekv
60dBa ”F”
I løpet av 2009 og våren 2010 ble det
oppført en sammenhengende bygnings-
rekke rundt store deler av konsertområdet
i Wrightehaven. Utbygger hadde som mål
å bygge en skjerm slik at konsertvirk-
somheten skulle kunne fortsette i samme
omfang som tidligere, uten sjenanse for
naboene. Bygningsrekken besto av ny
scene, nytt servicebygg for konsertvirksom-
heten, samt leiligheter både for utbygger,
men også for salg. Disse boligene har
til tross for de gode intensjonene skapt
problemer i forhold til spørsmålet ”Hvem
er nå nærmeste nabo”.
I tråd med fylkesmannens vedak fra
11.05.09 behandlet kommunestyret i
Bamble sak: ”Vilkår for støy fra konsertvirk-
somheten ved Wrightegaarden, inkludert all
utendørs konsertvirksomhet i Langesund
sentrum” 17.12.09. I vedtaket heter det
bl.a.:
Etter søknad til Rådmannen, kan det
avholdes inntil 30 utendørs konsertarran-
gementer i Langesund sentrum i perioden
01. juni – 31. august. 25 av arrangemen-
tene forbeholdes Wrightegaarden.
Lydnivået skal ikke overskride Lekv 75
dBA ”F” (som gjennomsnitt for høyeste 0,5
timer under konserten).
Alle konserter ved Wrightegaarden skal
måles, og overskridelser rapporteres til
Bamble kommune ved Miljørettet helsevern
i Grenland. Etter sesongen utarbeides det
rapport med resultater fra alle konsertene,
som oversendes Bamble kommune.
Også dette vedtaket ble påklaget av
naboene. Klagen ble nok en gang over-
sendt Fylkesmannen i Telemark til endelig
vedtak.
I sitt vedtak ga fylkesmannen klagerne
medhold, og antallet konserter ved
Wrightegaarden ble fastsatt til 20 i løpet
8
I 2007, 2008 og 2009 ble forurensningsfor-
skriftens grenseverdier for PM10 (sveve-
støv) oppfylt, etter flere år med overskri-
delser. Foreløpige målinger tyder på at
dette også vil være tilfelle i 2010.
Det er vanskelig å tallfeste hvor mye
hvert enkelt tiltak har bidratt til å redusere
veistøvkonsentrasjonene, siden flere av
tiltakene har blitt innført samtidig. I tillegg
er det mange andre faktorer som spiller
inn, som for eksempel meteorologi. Man
kan imidlertid med rimelig sikkerhet fastslå
at tiltakene mot veistøv samlet sett har
hatt god effekt.
Miljøfartsgrense, det vil si redusert skiltet
hastighet i vinterhalvåret, er kanskje det
mest omstridte innførte tiltaket. Mange
bilister irriterer seg over dette tiltaket,
og har liten tro på dets effekt. I Oslo
er det innført miljøfartsgrense mellom
Sinsen og Grorud, på Ring 3 fra Ryen
til Granfosstunnelen, og på E18 mellom
Lysaker og Festningstunnelen. På de to
førstnevnte strekningene er hastigheten i
vinterhalvåret permanent satt ned fra 80 til
60 km/t, mens det på sistnevnte strekning
brukes variabel skilting, det vil si 60 km/t
mellom 06.00 og 22.00, og 80 km/t mellom
22.00 og 06.00. Målinger viser at den reelle
hastighetsreduksjonen er mellom 4 og 10
km/t på de aktuelle strekningene.
Bakgrunnen for innføring av miljøfarts-
grense er at både produksjon og oppvirvling
av veistøv reduseres ved redusert hastighet.
Prøveprosjektet Miljøfartsgrense i Oslo1
vinteren 2004/2005 på RV 4, viste at en
gjennomsnittlig hastighetsreduksjon på
cirka 10-15 km/t ga en betydelig nedgang
i svevestøvkonsentrasjonene, sammen-
lignet med vinteren før. Blant annet ble
de høyeste timemiddelkonsentrasjonene
redusert med 25 – 30 prosent.
I et forsøk i Nederland2 ble hastigheten
satt ned fra 100 til 80 km/t. For sveve-
støv ble det beregnet at kildebidraget fra
trafikken ble redusert med cirka. 7 prosent
sammenlignet med året før. Dette resul-
1 Hagen, L.O., Larssen, S., og Schaug, J., Mi jøfartsgrense i Oslo - Effekt på luftkvaliteten av redusert hastighet på RV 4, NILU OR 41/2005
2 Dijkema et al., Air quality effects of an urban highway speed limit reduction, Atmospheric Environment 42 (September 2008)
tatet er interessant, siden det ikke kjøres
med piggdekk i Nederland. Reduksjonen i
svevestøv kan derfor i større grad relateres
direkte til hastighet.
Også laboratoriestudier støtter effekten
av miljøfartsgrense. Slitasjetesting av asfalt
i prosjektet Miljøvennlige vegdekker3 viser
at svevstøvkonsentrasjonen går ned med
32 – 49 prosent når hastigheten reduseres
fra 70 til 50 km/t.
Miljøfartsgrense har også andre posi-
tive effekter, blant annet mindre støy.
Foreløpige tall peker også i retning av
færre trafikkulykker.
3 Dijkema et al., Air quality effects of an urban highway speed limit reduction, Atmospheric Environment 42 (September 2008)
Effekt av innførte tiltak mot veistøv i OsloTekst: Christine Oppegaard, Helse- og velferdsetaten, Oslo kommune
Oslo bystyre vedtok i 2005 en handlingspakke for bedre luftkvalitet. Flere av de foreslåtte tiltakene rettet seg mot veistøv, herunder støvdemping og miljøfartsgrense. I tillegg har det siden 1999, mer eller mindre sammenhengende, vært piggdekkgebyr i Oslo. Dette har bidratt til at stadig flere bilister velger piggfrie dekk. I vintersesongen 2009/2010 hadde Oslo en piggfriandel på cirka 86 prosent, mot cirka 50 prosent i 1999.
Foto: Kristian Skjellum Aas
9
Svevestøvet som finnes i norske byer og
tettsteder består av en kompleks blanding
av partikler av ulik størrelse og sammen-
setning. På tørre veier høst, vinter og vår
vil veislitasjepartikler utgjøre en svært stor
del av det totale svevestøvet, og bidrar
da vesentlig til eksponering av dem som
ferdes og bor nær trafikkerte veier.
- De aller minste partiklene består
hovedsakelig av forbrenningspartikler (fine
partikler) som kommer fra eksos og vedfy-
ring. I tillegg fører trafikken til veislitasje og
knusing av strøsand og dannelse av noe
større partikler (grove partikler). Disse parti-
klene er imidlertid også så små at de kan
trenge ned i lungene og føre til forverring
av sykdom hos personer med lungelidelser.
Derfor er det viktig at myndighetene gjør
flere tiltak for å redusere nivåer av sveve-
støv, slik at lufta i norske byer blir bra for
alle, sier avdelingsdirektør Per Schwarze
og viser til flere internasjonale studier.
Mye forskning Grove partikler dannet ved piggdekkslitasje
av veidekke kan utløse helseskader, viser
forskningsresultater basert på befolknings-
studier og eksperimentelle studier. Blant
andre har en svensk gruppe nylig under-
søkt dannelsen av svevestøv ved piggdekk-
bruk og testet ulike veidekker og bildekk.
Analyser av størrelsesfordelingen viste
at det ble dannet partikler i en størrelse
som vil kunne trenge dypt ned i lungene
(”Roaddust Conference” i Stockholm,
oktober 2010).
I flere befolkningsstudier i ulike land,
har man funnet sammenheng mellom
økte nivåer av svevestøv og forverring
av allerede eksisterende lunge- eller
hjerte-karsykdom etter kort og lang tids
eksponering.
En sammenstilling av korttidsstudier
tyder på at både små partikler (hoved-
sakelig forbrenningspartikler) og større
partikler (hovedsakelig slitasjepartikler)
er forbundet med uønskede helseeffekter.
Når det gjelder kronisk obstruktiv lunge-
sykdom (KOLS) og astma og innleggelse på
sykehus for luftveisproblemer, er sammen-
hengen sterkere eller minst like sterk for
grove partikler som for finere partikler. Det
at alle typer partikler utløser helseeffekter,
støttes nå internasjonalt av forskere som
arbeider med slike problemstillinger samt
av Verdens helseorganisasjon (WHO).
I mange eksperimentelle studier i
celler og dyr er det vist at rene mineral-
partikler og grove støvpartikler gir vel så
høye betennelsesreaksjoner som mindre
forbrenningspartikler.
Studier fra Folkehelseinstituttet viser
også dette, men også at det er en betydelig
variasjon mellom ulike steintyper brukt i
veidekke. Videre har Folkehelseinstituttet
studert svevestøv samlet inn i Oslo og
andre europeiske byer. Resultatene viste
at grove bypartikler ga effekter som var
minst like store som for fine partikler.
For hvem er det farlig? Mange studier har vist sammenheng
mellom svevestøvkonsentrasjoner og
forverring og sykdom. Dette er spesielt
aktuelt hos dem som har en lungesykdom
som astma eller KOLS, og dem som har
en hjertekarsykdom. Dette betyr at sveve-
støv utløser helseskader ved langt lavere
konsentrasjoner hos disse risikogruppene
enn hos den friske del av befolkningen.
Hvor lave nivåer det må være for at
man ikke skal få helseeffekter, selv hos
de sykeste, har man foreløpig ikke god
nok kunnskap om.
Fakta om lover og reglerNår det gjelder luftkvalitet, finnes det
litt ulike mål og grenser for hva som er
akseptabelt.
Grenseverdier:Forurensningsloven inneholder gren-
severdier for luftkvalitet. Disse er delvis
basert på praktiske/økonomiske hensyn
– ikke bare på helse. Kommunene har
ansvar for å overholde forskriftene til
Forurensningsloven. I dag overskrides
disse grenseverdiene i enkelte norske
byer og tettsteder.
Luftkvalitetskriterier:Luftkvalitetskriteriene som Klima- og
forurensningsdirektoratet (Klif) og
Folkehelseinstituttet har utarbeidet, er
bare basert på helse. Disse er lavere enn
grenseverdiene. Å nå disse nivåene vil
være en stor utfordring i norske byer og
tettsteder, og ligger fram i tid.
Nasjonale mål:Nasjonale mål, fastsatt av norske myndig-
heter, er strengere enn de lovbestemte
grenseverdiene, men ikke så strenge som
luftkvalitetskriteriene.
Byluft, veistøv og helseTekst: Folkehelseinstituttet
I media har det i det siste framkommet en del ulike synspunkter rundt helseeffekter av svevestøv dannet ved veidekkeslitasje. Det har blitt reist tvil om det faglige grunnlaget for miljøfartsgrenser og tiltak mot piggdekk. Folkehelseinstituttet har god dokumentasjon for at disse svevestøvpartiklene kan trenge ned i lungene og gi helseskader.
10
Sakte fart mot bedre forebygging av støyTekst: Sigurd Solberg, Kilde Akustikk AS
Støyforebygging og boligbygging i områder belastet av vegtrafikkstøy Retningslinje T-1442 fra Miljøverndepartementet ble introdusert i 2005, men har ikke fått fullt gjennomslag enda. De viktigste aktørene i prosessen er kommunene, utbyggere og deres rådgivere.
Fra store mangler til litt bedre prosess I flere tiår har det vært et problem at støy-
hensyn kom alt for seint inn i planlegging og
prosjektering av boliger. Støy var ofte ikke
tema under planleggingen, og mange nye
boliger fikk støyfulle uteplasser og hadde
ingen rom mot en stille side. Bare innendørs
støynivå ble ivaretatt, men ofte uten tilfreds-
stillende ventilasjon. Planretningslinje for
behandling av støy i arealplanleggingen,
T-1442, Miljøverndepartementet 2005,
skulle være et kraft-tak for støyforebyg-
gingen i Norge. Retningslinjen tok for seg
alle typer støy, hele plan- og prosjekterings-
prosessen, ga anbefalte støygrenser og
viste prosedyrer og verktøy for å oppnå god
støykvalitet. Statens forurensningstilsyn ga
ut en stor veileder, TA-2115, som detaljerte
og utfylte retningslinjen. Fire år etter at
T-1442 ble introdusert går det an å si at
retningslinjen har brakt oss et viktig skritt
videre, men at støyforebyggingen fortsatt
har viktige mangler.
Den gode hensikten med T-1442 En stor del av boligbyggingen i byer og
tettsteder foregår på tomter som er belastet
med støy fra vegtrafikk. Støyretningslinjen
prøver å få disse boligene utformet slik at
de likevel får lite støy på uteplassene og
slik at alle beboere får en viss mulighet til
å leve med åpent vindu. Det store grepet
for å oppnå dette, er å gjøre boligene gjen-
nomgående, slik at de kan få en stille side.
Retningslinjen prøver også å gi verktøy
som gjør det mulig å ta de nødvendige
Bergen har angitt støybestemmelser i kommuneplansammenheng, som en av få byer. Foto: Fritz Hiersche / Istockphoto.com
11
støyfaglige grepene. Helt konkret setter
T-1442 en rekke gode tanker i system:
• Sikre at støy blir tidlig tema: -
støysonekart skal vise hvor støy kan
gi problem. Støysonekartene skal
gi signal til alle som kommer med
detaljplaner : Har prosjektet ditt areal
i støysonen må du sørge for å ha
støy som plantema.
• Sikre nødvendige
plangrep: - innføring av
kommuneplanbestemmelser om støy,
som med juridisk bindende kraft sier
hvilke kompromisser som er tillatt,
hva som må være på plass for å få
en plan godkjent og hvilke gamle
planer (uten skikkelig støyutredning)
som ikke gjelder lenger.
• Sikre gjennomføring av grep og
tiltak: - tidlig støyvurdering, som skal
gi kunnskap om at tomta kanskje
er helt uegnet for boligbygging eller
krever helt spesielle grep. - støyfaglig
dokumentasjon (av at alle forhold
i plan og byggesak er i orden), -
reguleringsbestemmelser (som
binder støykrav og tiltak juridisk),
- innsigelse fra fylkesmannen
(innsigelse hvis ikke reguleringsplan
følger intensjonen i T-1442).
• Vise eksempler på gode løsninger:
- Veileder med eksempler på
hvordan det i ulike situasjoner kan
planlegges for å oppnå stille side og
tilfredsstillende støyforhold.
Status og mangler i 2009 Fire år etter at T-1442 ble introdusert, kan
situasjonen oppsummeres slik:
Støysonekartene finnes for en del
kommuner. Om vi begrenser oss til vegtra-
fikkstøy har flere av de store kommunene,
for eksempel Oslo, Tromsø og Drammen
fått kart. Bøygen har vært at det er frivillig
for støykildeeierne å lage kartene, og at
Statens vegvesen ikke har hatt kapasitet
og ressurser til å lage kartene før nå i det
siste. Flere store kommuner har bekostet
kartene selv. Kartene er fine verktøy og
letter det forebyggende arbeidet både på
plan- og byggesaksnivå.
Kommuneplanbestemmelser er det
ytterst få kommuner som har laget. Bergen
kommune har angitt hvilke kompromisser
som gjelder i ulike områder i kommunen.
Et krav for alle boliger i støysonen er at
de skal være gjennomgående og minst
halvparten av soverommene skal ligge på
stille side. Støy opptil Lden=65 er godkjent
på støysiden i hele kommunen. I angitte
fortettingsområder er Lden =70 dB godkjent
på støysiden. I sentrum er støysider med
opptil Lden =73 dB godkjent. Drammen
kommune tillater opp til Lden =65 i sentrum,
men har etter krav fra Fylkesmannen ikke
tillatt noen kompromisser utenom sentrum.
Der må alle soverom og stuer i nye boliger
ha støynivå lavere enn Lden =55dB utenfor
vinduene. I de kommunene som har
konkrete bestemmelser er det mer forut-
sigbart for utbyggerne og enklere for utre-
derne å vurdere prosjektene. I kommuner
uten kommuneplanbestemmelser om støy
er det ofte ganske åpent, og hva som er
tillatt er mye overlatt til utredernes tolkning.
Konkrete reguleringsbestemmelser om støy finnes i flere saker, og sikrer at
ønskede støyhensyn blir ivaretatt, både i
plan- og byggesak. I mange plansaker er
reguleringsbestemmelsene om støy ikke
konkrete, men sier bare at støygrensene
i T-1442 skal tilfredsstilles. I disse tilfel-
lene er hva som er tillatt mye overlatt til
utredernes tolkning.
Støyfaglig utredning i plansak og
byggesak er blitt vanlig. Det kan være én
utredning felles for plan- og byggesak, eller
de kan være separate. Dokumentasjonene
kan være ganske forskjellige fra sted til
sted. Der hvor kommunen har kommu-
neplanbestemmelser eller plansaken har
konkrete reguleringsbestemmelser blir
vurderingene ganske konkret. Der hvor
kommuneplanbestemmelser mangler,
er saken mer åpen, og støysituasjonen
kan tolkes ganske fritt av den støyfaglige
rådgiver. Noen vil kunne si at alle støyøm-
fintlige rom må ha stille-side-kvalitet før
intensjonen i T-1442 er tilfredsstilt, mens
andre vil si det samme dersom bare ett
rom har slik kvalitet.
Eksempler på gode løsninger finnes
i veiledningsmaterialet til retningslinjen,
men har vist seg å være av begrenset
nytte. Det finnes eksempel på at den stille
siden i store prosjekter kan utvikles slik at
alle støyfølsomme rom blir liggende der.
For mindre prosjekter, og spesielt hvis det
er liten grad av kompromiss om hva som
er tillatt på støysiden, er det få praktiske
eksempler. Løsninger som er gode, både
støyfaglig, arkitektonisk og økonomisk for
nybygging i byer, mangler helt. Forfatteren
har det siste året spurt en rekke planfag-
lige kolleger rundt i landet om de har sett
en plan for boligbygging i støybelastet
område med så gode grep at det er verdt
å vise fram som eksempel. Ingen har sett
en slik plan.
Hvordan ivaretas støyhensyn på byggesaksnivå? Håndteringen kan være ganske åpen.
Forfatteren har vært i kontakt med bygge-
saksavdelingen i noen kommuner, og det
som refereres videre er egne inntrykk. Det
er vanlig å ta støy opp i forhåndskonferanse.
Reguleringsbestemmelser om støy ser ut til å
bli fulgt opp godt hvis de finnes. Det formelle,
faglige ansvaret i byggesaken har i flere år
vært privatisert, lagt til ansvarlig søker og
dennes eventuelle støyfaglige utreder. Det
kan være at kommunen ikke går inn i den
støyfaglige utredningen i det hele tatt, bare
registrerer at ansvarlig søker har krysset
av for at støyhensyn er ivaretatt. Det kan
12
også være at kommunen eller den støy-
faglige utreder eksplisitt påpeker mangler.
I noen tilfeller søkes det om dispensasjon
fra disse manglene. Slike mangler kan for
eksempel være for høyt støynivå på private
uteplasser (som i det konkrete prosjektet
har vist seg umulig å skjerme). Ellers vet
en lite om hvor godt støyhensyn faktisk blir
ivaretatt på byggesaksnivå. Det ser ut til at
de støyfaglige utrederne har stor frihet. Deres
skjønn og tolkninger blir svært avgjørende.
Begrensede utbyggingsmuligheter uten støykompromiss Der de anbefalte støygrensene prakti-
seres uten kompromisser, må alle soverom
og stuer vende mot en fasade med støy
Lden=55 dB eller lavere. Dette betyr at
langs middelstore gater/ veger (ÅDT=2000-
4000 kjt/døgn) i bymessige områder
(byggeavstand 10-15 m fra senterlinje),
må bebyggelsen utformes etter en av disse
tre løsningene:
• Fleretasjehus med 1-2 roms
leiligheter. Her kan stue og soverom
ligge på en stille side i gårdsrom eller
vekk fra vegen mens bad og kjøkken
ligger på støysiden. Det er vanskelig
å legge inn flere oppholdsrom uten at
noen av disse må ligge på støysiden.
• Fleretasjehus med hele fasaden mot
vegen skjermet av terrasseskjerm
(Terrassehus, se figur 4). Løsningen
gjør at alle rom kan ligge mot fasade
med stilleside kvalitet. Løsningen kan
ikke brukes med vanlige balkonger
fordi refleksjon via taket i etasjen
over vil ødelegge skjermvirkningen.
Terrassehus blir dype og krever store
arealer.
• En-etasjes hus bak skjerm mot vegen.
En eventuell 2.etasje vil vanligvis
bli uskjermet. Høyere skjermer enn
2-3 m kan vanskelig aksepteres i
bymessige strøk. Flere etasjer kan
eventuelt brukes der terrenget ligger
tydelig lavere enn vegen. Der det
tillates at noen soverom/stuer ligger
mot støysiden, er det mye lettere å lage
praktiske prosjekter. Argumentet mot å
tillate støyømfintlige rom på støysiden
er at innemiljøet blir dårligere med
mekaniske ventilasjonsløsninger enn
ved lufting gjennom åpent vindu. Den
siste løsningen er nok best, men om
man stiller krav til solbeskyttelse og
eventuelt forsert ventilasjon/kjøling der
det er ømfintlige rom på støysiden (slik
kommuneplanbestemmelsene i Bergen
gjør), behøver ikke forskjellen til åpent-
vindu-kvalitet bli stor.
Hva må gjøres? For å gi støyforebyg-
gingen bedre vilkår er det viktig å få på
plass:
• Kommuneplanbestemmelser om støy.
Bestemmelsene er enda viktigere enn
støysonekartene! Bestemmelsene
bør ha praktiske kompromisser for
hva som er tillatt i ulike områder.
Det er ikke bra nok å stille strenge
støykrav alene, det må være mulig å
bygge økonomisk og estetisk godt i
områdene.
• Gode eksempler på praktiske
planløsninger for boligbygging i
støybelastede områder. Engasjér
arkitekter og andre fagfolk til å utvikle
Toglinjen gjennom Gamlebyen i Oslo er en støykilde for mange boliger. Foto: Slurv/Flickr.com
14
Shared space-prinsippet benyttes stadig
oftere i forbindelse med utforming av torg,
plasser og gater, både i Norge og inter-
nasjonalt. Disse byområdene danner en
ramme for bylivet, for fotgjengere, hand-
lende, transport, sosiale aktiviteter, rekrea-
sjon osv.
Høy andel biltrafikk i gatene skaper
problemer med støy, luftforurensing og
økt fare for ulykker. Slike områder innbyr
ikke til opphold. Shared space-prinsippet
benyttes i offentlige byrom der man ønsker
å ta tilbake plassen for fotgjengere fremfor
bilister. Man kan si at målet med Shared
space er et sosialt sambruksareal på de
gåendes premisser. Et mangfoldig og
yrende byliv vil også gi bedre premisser
for handelsnæringen i området.
Shared space-prinsippetHovedprinsippet består i at området deles
uten fysiske skiller som gjerder og fortau,
skilt, trafikklys og lignende. Utydelige regler,
mangel på skilting og utflytende arealer vil
oppleves som utrygt og bidra til at hvert
enkelt individ forsøker å skaffe seg oversikt
og orientere seg i området. Øyekontakten
skal bidra til å få et overblikk over situa-
sjonen, og til at trafikantene tar hensyn til
hverandre. Dermed forhindres sammen-
støt. Ved å unngå at fotgjengeren har en
falsk trygghetsfølelse vil økt utrygghet bidra
til økt trygghet.
Diskusjoner og forutsetningerEn viktig forutsetning for at Shared space-
prinsippet skal fungere er at bilene redu-
serer farten. Erfaring viser at jo lavere
biltrafikken er, jo bedre blir kvaliteten på
opphold i byrommet. Undersøkelser har
vist at bruken av Shared space kan bidra
til mer folkeliv og færre trafikkulykker, men
Skvallertorget i Norrköping, Sverige er ett av de mest kjente eksemplene på Shared space-byrom i Norden. Foto: David Hall / Flickr.com
Deler på plassenAv Ann Kristin Ødegaard
Kan økt sambruk av arealer, der biler, fotgjengere, syklister og andre trafikantgrupper vrimler rundt uten hver sin tildelte plass, faktisk virke ulykkesforebyggende? Shared space-prinsippet prøves nå ut i flere europeiske byer.
15
også økt følelse av utrygghet blant noen
trafikantgrupper.
Planleggingen og utformingen av offent-
lige byrom er av stor betydning fordi, som
offentlige steder, skal byrommene være
tilgjengelig for allmennheten. Et viktig
spørsmål er derfor hvordan de offentlige
gaterommene i byene utformes, slik at
byen blir tilgjengelig og trygg også for
myke trafikanter og mennesker med ulike
funksjonsevner.
Diskusjonen om Shared space-prin-
sippet dreier seg i stor grad om ivareta-
kelsen av mennesker med ulike funksjons-
nedsettelser. Spesielt utsatt er blinde og
svaksynte, men også eldre og barn blir
trukket frem som sårbare grupper.
Et eksempel er mulighetsstudiet for
Shared space i Universitetsgata i Oslo,
laget på oppdrag av Samferdselsetaten i
Oslo kommune. Universitetsgata er en del
av prosjektet Levende Oslo, hvor universell
utforming er et av prosjektets premisser.
Inger Marie Lid, stipendiat, Høgskolen i
Oslo har i et debattinnlegg i Aftenposten
stilt spørsmålet ”Er det mulig å tenke seg
at et Shared space bygges slik at enkelt-
elementene er utformet i tråd med prin-
sipper for universell utforming, samtidig
som byrommet helhetlig sett gir så dårlig
tilgjengelighet at for eksempel synshem-
mede vil avstå fra å bruke stedet?
Hun argumenterer at dersom utrygghet
fører til at en del mennesker lar være å
bruke et sted, blir dette ofte ikke synlig på
noen statistikk. Det kan være at ulykkestal-
lene går ned, samtidig som ingen legger
merke til hvem som ikke er til stede i det
offentlige rom, hevder hun.
Videre hevder hun at Shared space-
løsninger kan synes å være planlegging for
det frie, fleksible individ som selv kan bruke
blikket til å få et overblikk over situasjonen
og kommunisere med andre. ”En person
som ikke kan bruke blikket til å få overblikk
og kommunisere med andre, blir dermed
ekskludert fra likeverdig deltagelse.” (Inger
Marie Lid, Aftenposten, 02.06.2010)
Det kan derfor synes som om det er
en fare for at de sterkeste blir prioritert
(bilisten), og en kan risikere at synshem-
mede, eldre og barn ekskluderes fra å
benytte offentlige byrom. Det vil være
uheldig dersom slike byrom i praksis blir
områder som ekskluderer enkeltmen-
nesker, fordi fotgjengere som opplever
for stor utrygghet vil unngå å bruke dem.
Rapporter laget for Statens vegvesen,
Vegdirektoratet og Samferdselsetaten
peker også på at eldre og synshem-
mede vil få problemer med å oppleve
tilstrekkelig trygghet i denne type byrom.
( Samferdselsetaten, mulighetsstudie –
Shared space i Universitetsgata)
Hvordan møte utfordringer for blinde og svaksynteOrganisasjonen Guide Dogs er kritiske til
bruk av Shared space-prinsippet. De har
Hele sentrum av den nederlandske byen Drachten er planlagt etter Shared space-prinsipper. Foto: Fietsberaad/Flickr.com
16
gjort undersøkelser blant blinde, svaksynte
og andre bevegelseshemmede personer.
Resultater fra undersøkelsen viser at disse
gruppene i stor grad unngår Shared space-
områdene. Guide Dogs konkluderer med at
det ikke tas tilstrekkelig hensyn til sikkerhet
for blinde og svaksynte.
Som et resultat av disse undersøkel-
sene har organisasjonen jobbet med å
utvikle og utforme en tilnærming som legger
til rette for blinde og svaksynte. Firmaet
Rambøll Nyvig utførte dette oppdraget.
I rapporten ”Shared space-safe space”
anbefales det å introdusere ”safe space” i
Shared space området. Dette er et sikkert
område, på samme måte som et fortau,
men det utelukker ikke at gjenstående
områder ikke kan deles. Erfaringer har
vist at det er mulig å gjøre tilpasninger
gjennom å innføre kontraster, ledelinjer,
og markering av sikre krysningspunkt.
Det er mange fordeler med å innføre
Shared space-prinsipper i byplanleggingen,
ved at løsningen bidrar til å begrense
bilbruken i byen og bedrer miljøet, som
igjen bidrar til mer liv i gatene, bedre vilkår
for næringslivet i området og reduksjon i
trafikkulykker. Shared space-løsninger kan
sannsynligvis fungere for mange trafikanter,
men det er viktig å være oppmerksom på
at løsningen også kan utgjøre en betydelig
utfordring og forverring for noen grupper
trafikanter. Dette gjelder spesielt for syns-
hemmede, som både vil ha problemer med
å kommunisere gjennom blikkontakt, og
med å orientere seg i et miljø uten orien-
teringspunkter. Også hørselshemmede vil
kunne oppleve økt utrygghet fordi de ikke
hører motoriserte trafikanter. Andre grupper
som eldre og barn kan også ha problemer
med å skaffe seg tilstrekkelig oversikt over
situasjonen. Det er viktig at Shared space,
eller sambruksarealer, i praksis ikke blir en
kamp mellom trafikantgruppene, der de
myke trafikantene vil komme dårligst ut.
Referanser www.guidedogs.org/uk
www.shared-space.org
Rambøll Nyvig report ”Shared space-safe
space”
Samferdselsetaten - mulighetsstudie –
Shared space i Universitetsgata
New Road i Brighton, England. Ombyggingen til Shared space reduserte biltrafikken i gata med 93 prosent. Foto: DeFacto / Wikimedia Commons
18
sikring og drift av eit kloreringsanlegg vil
den teknologiske tilnærminga [I] gjerne
høve godt, medan vi ved utarbeiding av ein
beredskapsplan i kommunen kan ha utbyte
ved å sjå på risiko i eit vidare perspektiv [II].
Litteratur1. Saracci, R. Epidemiology. A very
short introduction. Oxford: Oxford
University Press, 2010.
2. Rausand, M & Utne, I.B.
Risikoanalyse – teori og metoder.
Trondheim: Tapir akademisk forlag,
2009.
3. Veileder for kommunale risiko- og
sårbarhetsanalyser. Oslo: Direktoratet
for sivilt beredskap, 1994.
4. Veileder i miljørettet helsevern.
IS-1104. Oslo: Sosial- og
helsedirektoratet, 2003.
5. Rettleiar om helse- og
sosialberedskap i kommunane.
IS-1700. Oslo: Helsedirektoratet,
2009.
6. Risikostyring i staten - håndtering av risiko i mål- og resultatstyringen, metodedokument. Oslo: Senter for statlig økonomistyring, 2005.
7. Aven, T. Risikostyring. Oslo:
Universitetsforlaget, 2007.
8. Aven, T. & Renn, O. Risk
management and governance.
Heidelberg: Springer-Verlag, 2010.
Overvekt hos barn og ungeHer vil jeg belyse utfordringer og mulig-
heter i samfunnsplanleggingen ved å se
på overvekt hos barn og unge. En slik
konkretisering kan belyse tilnærmingen og
mulighetene som ligger i en systematisk
tilnærming til én helseutfordring, som helse-
sektoren ikke kan makte på egen hånd.
Adam Wildavskys 10/90 regel predikerer
at helsesektoren alene kan påvirke kun
10 prosent av de forholdene som påvirker
folks helse, mens det er andre sektorer og
arenaer som legger de viktigste rammene
for vår fysiske, psykiske og sosiale helse.
Forståelse av helseOfte er det vanskelig å skaffe et tilstrek-
kelig faktagrunnlag omkring risikofaktorer
for helseplager, sykdommer og ulykker,
ofte kombinert med utfordringer ved å
identifisere utsatte individer og grupper. På
toppen av dette virker en og samme risi-
kofaktor (stressfaktor) ulikt, eksemplifisert
gjennom at støy oppleves mer belastende
for lavere sosioøkonomiske grupper enn
for høystatusgruppene. Personer som
opplever stor grad av mestring av egen
hverdag (begripelighet, håndterbarhet
og mening) har overskudd til å håndtere
stressfaktorer bedre enn lavere sosiale
grupper som opplever hverdagen som styrt
av ytre faktorer. PBL legger stor vekt på
medvirkningsprosesser, med særlig vekt
på utsatte grupper. Medvirkning og opple-
velsen av å delta i samfunnsutformingen
bidrar til opplevelsen av mestring.
Overvekt er enkelt – men samtidig vanskeligOvervekt hos barn er på mange måter
faglig enkelt. På individnivå er det tilfør-
selen av energi gjennom maten som (over
tid) overgår kroppens energiomsetting (som
Den nye Plan- og bygningslovens folkehelsepotensial:Strukturelle plangrep for å motvirke overvekt hos barnTekst: Eyvin Bjørnstad, Høgskolen i Vestfold, fakultet for helsevitenskap
Plan- og bygningsloven (PBL) er et redskap for å strukturere folkehelsearbeidet på tvers av etater og profesjonsgrenser. Paragraf 3-1 har en tydelig føring i Oppgaver og hensyn i planlegging etter loven i punkt f); “fremme befolkningens helse og motvirke sosiale helseforskjeller, samt bidra til å forebygge kriminalitet”. Fra et folkehelseperspektiv kan vi glede oss over at menneskers livskvalitet nå har fått en posisjon i samfunnsplanleggingen på høyde med kulturminner, miljøvern og artsmangfold.
19
påvirkes av fysisk aktivitet). Vi registrerer
at nesten 15 prosent av 9-åringene er
overvektige, og alle ser hvem det gjelder.
Risikoen for å utvikle fedme er særlig høy
hvis begge foreldrene er overvektige.
Helsestasjonen, barnehagen, skolen og
lekfolk kan altså enkelt identifisere barn
med høy risiko for å utvikle livslang fedme.
Våre gener har ikke endret seg de siste
generasjonene, slik at mye av fedmebølgen
må forklares ut fra strukturelle forhold i
samfunnet. Helsedirektoratet konkluderer
med at “i dag er det en økende bevissthet
om hvordan kommune- og byplanlegging
kan påvirke kroppsvekten til beboerne.
I Norge stilles det etter hvert strengere
krav til helsehensyn i forbindelse med
samfunnsplanlegging”.
I det videre resonnementet forholder vi
oss kun til fysisk aktivitet, og at i 2006 var
det bare 45 prosent av norske skolebarn i
1.-4. klasse, og 65 prosent av barna i 5.-7.
klasse, som daglig gikk til og fra skole.
Norske gutter i alderen 11-16 år bruker
40 timer per uke til stillesittende aktiviteter
(PC, TV, lekser) etter skoletid. Noe av dette
handler om samfunnsplanlegging, og andre
forhold er knyttet til oppfølging fra foresatte
og kommersielle markedskrefter. Men plan-
leggere og politikere må forholde seg aktivt
til at det å bo i områder med blandet utnyt-
telse (både boliger og butikker), nærhet
til stoppesteder for offentlig transport og
bolig i tett befolkede områder øker fysisk
aktivitet i dagliglivet.
PBL hjemler bruk av helsekonsekvens-
utredninger i plansaker. Dette åpner for
at kommuner kan prioritere at aktuelle
utbyggingssaker skal utredes med tanke på
følger for barn og unges helse (her faktorer
som fremmer og hemmer fysisk aktivitet).
Helse- og omsorgsdepartementet er klar
på at det må være politisk forankring av
mål og strategier for folkehelsearbeidet.
Kommuneplanens samfunnsdel er viktig.
Folkehelsepolitikken skal forankres i plan-
prosessene etter plan- og bygningsloven.
Ny folkehelselovHøringsutkastet til ny folkehelselov (oktober
2010) er tydelig på at helse ikke primært
skapes i helsesektoren, men på en rekke
arenaer og livsområder som på ulike måter
har betydning for folks helse. Politiske valg
og beslutninger som i utgangspunktet ikke
adresserer helse, kan derfor ha store helse-
messige konsekvenser. Folkehelseloven
legger nå opp til et tydelig skille mellom
kurativt arbeid (behandle symptomer) og
folkehelsearbeidet (forebyggende og helse-
Våre gener har ikke endret seg de siste generasjonene, slik at mye av fedmebølgen må forklares ut fra strukturelle forhold i samfunnet, skriver Eyvin Bjørnstad i saken. Foto: Inger Anne Hulbækdal / Scanstockphoto.com
20
fremmende arbeid), og høringsutkastet
legger opp til at lovverket gir kommunene
et tydelig ansvar. Det blir da kommunesty-
rets ansvar å bygge opp et apparat både
administrativt og faglig tilpasset de lokale
utfordringene. Folkehelsearbeidet skal
forankres i kommuneplanens samfunnsdel,
synliggjøre alle sektorenes helseansvar, og
utvikle forpliktende modeller for samarbeid
og arbeidsdeling både internt og i forhold til
andre kommuner, helseforetak og frivillige
organisasjoner.
Gjør vanskelige ting håndterbareMange kommuner opplever at de mangler
kompetanse til å håndtere det nye ansvars-
området knyttet til folkehelsearbeidet.
En tilnærming kan være å prioritere ett
satsingsområde (f.eks. overvekt hos barn
og unge), og innarbeide forankring av dette
i samfunnsdelen. Oppfølgingen blir da å
utarbeide en samlet tverrfaglig strategi,
forankre denne på høyt nivå og ta grep
slik at ledere må rapportere på konkrete
resultatmål. En slik satsing kan dokumen-
teres gjennom systematisk kartlegging av
utvalgte parametre, som på sikt bidrar til
å etterprøve teoretiske helsekonsekvens-
utredninger og dokumentere effekten av
tiltak.
Brukermedvirkning er sentralt i PBL, både
som et bidrag til å styrke grunnlaget for
planarbeidet, og for å skape legitimitet og
eierforhold til utviklingen av lokalsamfunnet.
I tråd med dette kan barna selv bidra med
valg av måleparametre og registreringer.
Kunnskapsgrunnlaget om faktorer som
utløser overvekt er godt, og effektive tiltak
er kjent.
Lovgrunnlaget er på plass og det er lett
å identifisere målgruppen. Kommunenes
utfordring er nå å bygge kompetanse og
kultur for å håndtere nye oppgaver innen
folkehelsearbeidet.
Når man skal ivareta helsemessige hensyn
i plansammenheng er det viktig at helse-
tjenesten kan tilby oppdatert informasjon
om befolkningens helsetilstand. Denne
informasjonen har størst betydning og infor-
masjonsverdi når den beskriver lokalnivået.
Det gir planleggere og beslutningstakere en
annen forståelse for situasjonen enn bruk
av nasjonal statistikk. Samtidig ser vi at
hensynet til personvern gir klare begrens-
ninger i hva kommunene kan samle inn
og lagre av skadeopplysninger etc. Dette
motsetningsforholdet mellom nytten av
skadestatistikk og hensynet til personvern
er noe man må arbeide videre med. Det
ene må ikke utelukke det andre.
Den kartleggingen og evalueringen av
miljørettet helsevern som ble gjennomført
for noen år siden, viste at det ikke sto så
bra til, spesielt i de mindre kommunene.
FMH foretok i fjor en spørreundersøkelse
blant medlemmene om hvilke behov/tiltak
de mente var viktige innen dette feltet. Der
kom det fram klare ønsker om sterkere
statlig involvering innen miljørettet helse-
vern. Dette gjelder blant annet:
- Å definere standarder som
kommunene må forholde seg til (hva
er helsemessig ”godt nok”).
- Behov for bedre retningslinjer og
oppdatering av veiledere (om skoler /
barnehager og bassengbad)
- Standardisering av saksbehandling
innen miljørettet helsevern, for
eksempel prosessene rundt
godkjenning av skoler og barnehager.
I dag varierer dette mye fra kommune
til kommune.
- Enkelte har også tatt til orde for å
statliggjøre miljørettet helsevern
på linje med Arbeidstilsynet og
Mattilsynet.
Blant målsetningene med ny folkehelselov
er det beskrevet at fylkeskommuner og
kommuner skal ha nødvendig kapasitet
Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011-2015:
Miljørettet helsevern som en del av forebyggende helsetjenesterForum for Miljø og helses høringsuttalelse
Fagfeltet Miljørettet helsevern omfatter alt i omgivelsene som direkte eller indirekte kan ha innvirkning på folks helse. Dette gir behov for variert og tverrfaglig kompetanse i kommunene. Samtidig er det en kjent sak at de virkemidlene som har størst betydning for folks helse ligger utenfor helsetjenesten. I så måte er det et fornuftig grep å klart definere folkehelse som et ansvar for hele kommunen, og ikke bare for kommunehelsetjenesten.
21
Hovedtrekkene i lovforslaget:- Målsettingen med den nye loven er å
bidra til en samfunnsutvikling som fremmer
folkehelse og bidrar til å utjevne sosiale
helseforskjeller. Det fastslås i høringsdoku-
mentet at denne loven blir et viktig verktøy
for å forebygge mer og reparere mindre.
- Ansvaret flyttes fra kommunehelset-
jenesten til kommunen som ansvarlig
virksomhet, som skal ha oversikt over
helsetilstanden i befolkningen og drive
forebyggende tiltak. Tanken er å tyde-
Ny folkehelselovForum for miljø og helse (FMH) har levert høringsuttalelse til forslaget til ny folkehelselov. Her følger en redigert utgave av uttalelsen. Det er bra at folkehelse kommer inn som tema i kommuneplanarbeidet, mener forumet.
og kompetanse til å ivareta oppgaver som
følger av den nye folkehelseloven og at
kommunene skal oppleve at de får god
veiledning fra fylkeskommunen og stat-
lige aktører.
Vi opplever fylkeskommunene som et nytt
forvaltningsnivå i folkehelsearbeidet, og at
de har fått oppgaver som er likestilt med det
kommunene har innen miljørettet helsevern
(jf. kommunehelsetjenesteloven §§ 1-4 og
4a). Vi sitter ikke med noen total oversikt for
landet, men i det året som har gått siden Lov
om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsear-
beidet trådte i kraft har vi ikke registrert at fylker
har gått aktivt ut i forhold til kommunene og
invitert til gjensidig informasjonsutveksling og
dialog. Dette anser vi som et svært viktig tiltak.
Hvis fylkene skal kunne utføre sine oppgaver
må de nødvendigvis få lokal informasjon fra
de enkelte kommunene.
Vi vil også oppfordre til at det opprettes
nettverkssamarbeid og diskusjonsfora
mellom fylkene, kommunene og de stat-
lige etatene som skal ha oppgaver innen
folkehelsearbeidet.
22
liggjøre at de beste virkemidlene for å
fremme folkehelse ofte ligger til andre
sektorer enn kommunens helsetjeneste, for
eksempel NAV, Plan og bygningsetaten og
Utdanningsetaten for å nevne noen. Ved å
presisere at dette er kommunens ansvar
fremfor kommunehelsetjenesten får også
andre sektorer et tydeligere ansvar.
- Kommunens ansvar for å ha oversikt
over viktige påvirkningsfaktorer er konkre-
tisert. Oversikten skal danne grunnlag for
utforming av tiltak og skal være med som
grunnlag for kommunens planstrategi.
Dette skal bidra til å gi kommunen en
helhetlig oversikt over helsetilstanden og
påvirkningsfaktorer, som igjen skal danne
grunnlag for systematiske tiltak og priorite-
ring av innsatsen i hele kommunen.
- Kommunen skal deretter fastsette
mål og strategier for folkehelsearbeidet
som er egnet for å møte helseutfordringer
i kommunen. Mål og strategier skal foran-
kres i kommunens planprosesser etter
plan- og bygningsloven. Deretter skal
kommunen iverksette nødvendige tiltak
for å møte lokale utfordringer.
- Statlige helsemyndigheter og fylkes-
kommunene får i lovforslaget presisert sitt
ansvar for å bistå kommunene i folkehel-
searbeidet. Helsedirektoratet skal bidra til
utvikling av et kunnskapsbasert folkehel-
searbeid gjennom utvikling av nasjonale
normer og standarder. Folkehelseinstituttet
får ansvar for beredskapsstøtte, i tillegg til å
være bidragsyter til kunnskap og forskning.
Generelle kommentarer til lovforslagetForum for miljø og helse (FMH) oppfatter
hovedtrekkene i lovforslaget som positivt.
Vi mener at det er nødvendig med mer
målrettet, samordnet, kunnskapsbasert og
systematisk innsats i folkehelsearbeidet.
Det er positivt at folkehelsearbeidet
løftes frem gjennom en ny lov, som
ansvarliggjør alle sektorer i kommunen
og fylkeskommunen. Det er helt klart viktig
å styrke folkehelsearbeidet på kommunalt
og fylkeskommunalt nivå. Erfaring viser
at systematisk og langsiktig lokal innsats
kan gjøre en forskjell, men det er viktig å
påpeke at kommunens og fylkeskommu-
nens rolle i folkehelsearbeidet er begrenset.
Både nasjonale og globale aktører utgjør
drivkrefter i samfunnsutviklingen som i
stor grad påvirker befolkningens helse.
Strukturelle virkemidler innen for eksempel
samferdsel, sysselsetting, handel og utdan-
ning må styres gjennom nasjonal folke-
helseinnsats. Folkehelsearbeidet krever
systematisk, målrettet og tverretatlig
statlig innsats på alle forvaltningsnivå.
Både kommunale, fylkeskommunale og
statlige myndigheter må derfor forpliktes i
større grad enn i dag. Prinsippet ”helse i alt
vi gjør” bør også løftes frem på statlig nivå.
I forslaget til den omfattende lovregu-
leringen understrekes betydningen av å
påvirke drivkrefter i samfunnsutviklingen for
å bedre folkehelsen. En stor del av virke-
midlene for å påvirke samfunnsutvikling
ligger utenfor kommunenes påvirknings- og
ansvarsområder. Dette bør ikke være til
hinder for en folkehelselov, men statens
rolle i folkehelsearbeidet og samfunnsut-
viklingen bør presiseres tydeligere. Det
hjelper fint lite om kommunen satser alt
på sunt kosthold hvis usunn mat stadig blir
billigere, sammenlignet med frukt og grønt.
FMH anser miljørettet helsevern som
en naturlig del av folkehelsearbeidet
og mener at miljørettet helsevern bør
være en viktig del av folkehelsearbeidet
i kommunen. Dersom miljørettet helsevern
ikke lenger skal være en helsetjeneste vil
det bli svært viktig å sikre at den instans
som delegeres myndighet til å føre tilsyn
og pålegge retting besitter tilstrekkelig
helsefaglig kompetanse.
Om forholdet mellom folkehelselov og helse- og omsorgslovFolkehelseloven bør si noe om sammen-
heng mellom individretta og befolknings-
retta arbeid. Lokale intervensjoner vil gi
bedre effekt ved å satse på synergief-
fekter ved kombinasjon av individretta og
befolkningsbaserte tiltak. En kombinasjon
av en høyrisikostrategi og befolknings-
strategier vil kunne gi synergieffekter.
Helsetjenesten har en viktig oppgave,
ideelt sett for å gi enkeltindivider med
lav sosial status best mulig helsetjeneste
for så langt som mulig å kompensere for
gruppens dårligere leveutsikter.
Kommentarer til enkelte bestemmelser i lovforslaget:§4 Kommunens ansvar for folkehelsearbeidHovedtyngden av tiltak og virkemidler innen
folkehelse ligger utenfor helsetjenesten. Å
legge ansvaret til kommunen i sin helhet
virker derfor logisk. På en annen side er
det alltid en fare for at det som er alles
ansvar kan føre til at ingen tar ansvar. Det
er derfor svært viktig at det i veiledningen
til lovverket presiseres så konkret som
mulig hvordan regelverket skal følges opp.
Medisinskfaglig rådgivningDepartementet anser at det ikke lenger er
behov for en særskilt saksbehandlingsregel
jamfør kommunehelsetjenesteloven §3-5
med krav om at ”kommuneoverlegens
tilrådning og begrunnelse alltid skal følge
saken når kommunen behandler saker om
miljørettet helsevern”.
Denne lovparagrafen har fungert som
en sikringsbestemmelse frem til nå og
sikret at kommunelegen har kunnet få
frem sine råd uansett hvor vedkommende
sitter i organisasjonen, dessverre foreslås
den nå tatt bort.
Helsemyndighetene er i dag ofte ikke
naturlig høringspartner i saker som angår
miljørettet helsevern. FMH mener det vil
være uheldig at saker sendes til politisk
behandling uten at helsekonsekvenser er
tiltrekkelig belyst. Å gjøre prioriteringer som
kan ha konsekvenser for folks helse bør
23
være en politisk beslutning, ikke en avvei-
ning som foretas av lokal saksbehandler.
Å sikre at medisinskfaglig vurdering følger
saken, i det minste der det foreligger
avvikende råd fra det forvaltningen ellers
konkluderer med, bør videreføres.
At politikere velger å anlegge barne-
hager i områder med høy luftforurensing
for å nå tilstrekkelig høyt antall barneha-
geplasser, eller bygge skoler med så små
utearealer at det går på bekostning av
elevenes mulighet til fysisk utfoldelse er
en avgjørelse de står fritt til å ta, men de
bør ta den vel vitende om mulige konse-
kvenser. Vi mener derfor at den nye loven
må inneholde krav om at helsekonse-
kvenser skal belyses og følge saken frem
til beslutning tas.
§5 Oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorerSentrale myndigheter vil få et tydeligere
ansvar for å skaffe kommunene helsedata,
disse skal sammen med lokale data gjøre
at kommunen kan få en skikkelig oversikt
over lokale helseutfordringer. Oppgaven
er i dag tillagt helsetjenesten, men det
har til nå vært svært vanskelig for kommu-
nens helsetjeneste å få tilgang til lokal
statistikk. En del statistikk er gjort tilgjen-
gelig på kommunenivå, men det er også
behov for tall på bydelsnivå. I store byer
og kommuner skjules mange utfordringer
i forholdsvis bra gjennomsnittstall.
I Oslo blir dette meget tydelig, med en
sterk sosial gradient fra vest til øst. FMH
vil derfor presisere at sentrale myndigheter
også må forpliktes til å levere tall på bydels-
nivå i større byer og kommuner. For å ha
tilfredsstillende oversikt over befolkningens
helsetilstand vil det i tillegg til opplysninger
gitt fra sentrale helsemyndigheter, være
behov for gjennomføring av regelmessige
helseundersøkelser.
Vi er enig i at dagens miljøutfordringer
i større grad omhandler konsekvenser
storsamfunnet får for grupper av individer.
Det er imidlertid slik at fattigdom og høye
boligpriser gjør at bolighygiene fremdeles
er et problem. Tettboddhet er et økende
problem i større byer og borettslag ber om
råd for å begrense overbefolkning.
§6 Mål og tiltakDet er bra at folkehelse kommer inn som
tema i kommuneplaner. Kommunen skal
utifra god oversikt over den lokale helse-
tilstanden tydelig definere hva som er
kommunens helseutfordringer. Loven
understreker at plan og bygningsloven
skal bli det nye ”folkehelseverktøyet”.
Folkehelseplaner som lever sitt eget liv
på siden av det ordinære plansystemet
har vist seg å få lite gjennomslag.
Det har erfaringsmessig vært vanskelig å
få helsehensyn inn i plansaksbehandling.
En samordning og en tilknytning til plan-
og bygningsloven vil derfor være positivt.
Kapittel 3 Miljørettet helsevern Miljørettet helsevern-regelverket fungerer
som et viktig sikkerhetsnett. Det er imid-
lertid en utfordring at regelverket er lite
kjent, både internt i kommunen og ute i
virksomhetene som er omfattet av regel-
verket. Videre gjør manglende sentrale
føringer og få tilsyn med kommunene, at
regelverket følges opp i mindre grad enn
det som er ønskelig.
§8 Kommunens oppgaver og delegering av myndighetDet må sikres at den som blir delegert
myndighet har tilstrekkelig kompetanse
og er organisert på en slik måte at
man i størst mulig grad unngår bukk og
havresekk- problematikken.
§9 BeredskapVi mener det er positivt at kommunen vil bli
pliktige til å ha en helseberedskapsplan, og
at denne må samordnes med kommunens
øvrige beredskapsplaner.
§ 10 Meldeplikt og godkjenningVi mener at det er hensiktsmessig at det i
forskrift kan settes frem krav til akkreditert
inspeksjonsorgan. Det er i prinspippet et
viktig tiltak, spesielt i forhold til legionella
og kjøletårn.
Å sette ut tilsyn med skoler og barne-
hager til et akkreditert inspeksjonsorgan er
etter FMHs oppfatning ikke hensiktsmessig.
Vi kjenner til forslag om at tilsyn med inne-
klima skal tas fra kommunene og legges
til en statlig myndighet eller et akkreditert
inspeksjonsorgan. Det er utarbeidet et
forslag til kriterier for inneklimamålinger
som er tenkt gjennomført i alle skoler og
barnehager i landet. Dersom dette forslaget
får gjennomslag vil det medføre store kost-
nader for virksomhetene til gjennomføring
av målinger. Erfaring viser at problemet
ikke er mangel på kunnskap, men at dårlig
økonomi eller lav prioritering er årsaken til
at avvik ikke blir rettet. Gjennomføring av
en rekke nye målinger vil sannsynligvis ikke
medføre at flere avvik blir lukket. Dersom
et akkreditert inspeksjonsorgan skal føre
tilsyn etter forskriften må det gjelde hele
forskriften. Å ta ut enkeltparagrafer vil
føre til at deler av forskriften prioriteres
fremfor andre.
Konsekvensene ved å frata kommunen
en såpass vesentlig og synlig oppgave
som tilsyn med skoler og barnehager, vil
kunne føre til tap av kompetanse på miljø-
rettet helsevern i kommunen da det vil bli
vanskelig å argumentere for å opprettholde
stillinger samt skaffe miljørettet helsevern
kompetanse til kommunen.
Tilsyn bør også ses i sammenheng med
andre utfordringer kommunen har. Dersom
livsstilssykdommer er en stor utfordring
kan et tiltak være systematisk tilsyn med
§11 mat, eventuelt fokus på uteareal for
å tilrettelegge for fysisk aktivitet. Dersom
tilsynet settes ut til et akkreditert inspek-
sjonsorgan mister man denne muligheten
for samordning som kan gi synergieffekter.
25
Årskonferansen i Forum for miljø og helseÅlesund, mandag 23. og tirsdag 24. mai 2011.Konferansen vil foregå på Radisson Blu hotell Ålesund. Programmet er nå klart, og kan leses i sin helhet på nettsiden www.fmh.no
Blant temaene som vil bli presentert under
konferansen finner vi barnehager og
uteområder (støtdempende underlag, jord-
forurensing) og saker fra Ålesundsregionen
(blant annet forurensing av fjordbunn). I
tillegg vil det bli seksjoner om så forskjel-
lige emner som tatovering, luktproblemer
og ny folkehelselov.
I forbindelse med konferansen vil det
også bli avholdt årsmøte i Forum for miljø
og helse.
Påmelding til konferansen skjer via nett-
stedet www.tilgang.no
26
Med henvisning til bekymringsmeldinger fra bransjen og oppslag i media, finner Helsedirektoratet det nødvendig å oppfordre den instans i kommunen som er tillagt myndighet innen miljørettet helsevern til å skaffe seg oversikt over situasjonen ved tatoveringsvirksomhetene i sin kommune, og påse at disse drives i samsvar med regelverket.
Forskrift om hygienekrav for frisør-,
hudpleie-, tatoverings- og hulltakingsvirk-
somhet m.v. av 05.06.1998 stiller krav om
at tatoveringsvirksomheten skal foregå i
lokaler som oppfyller bestemmelsene i §5,
1. og 2. ledd, og som skal være godkjent av
kommunestyret før de tas i bruk, jf 3. ledd.
Det er videre et krav i forskriften at
virksomhet som omfattes av denne, skal
føre internkontroll og etablere et internkon-
trollsystem som skal dokumenteres overfor
tilsynsmyndigheten. Det er kommunestyret,
eller den som er delegert slik myndighet,
som skal føre tilsyn med at forskriften
overholdes (§8). Dersom vilkårene i §5 ikke
overholdes, kan godkjenningen trekkes
tilbake.
Det synes også å være behov for
bedre kontroll med omsetningen (på det
frie markedet) av utstyr som benyttes
i tatoveringen, men dette vil være en
oppgave for andre kontrollinstanser på
sentralt hold. Når det gjelder bl.a. innhold
og sammensetning på produkter som inji-
seres i huden, er Mattilsynet tillagt tilsyns-
myndighet etter forskrift om produksjon,
import og omsetning, mv av tatoverings-
produkter og andre produkter til injisering
i huden i kosmetisk hensikt (FOR 2008-
11-03-1189). Denne forskriften er hjemlet i
Kosmetikkloven av 21.12.2005. Mattilsynet
vil kunne gi nødvendig informasjon om krav
til produkter, som innhold, merking, m.v.
Det kan være aktuelt å etablere samar-
beid mellom Mattilsynet og kommunen om
tilsynet med tatoveringsvirksomhetene.
Direktoratet vil drøfte mulighetene for slikt
samarbeid med Mattilsynet.
Stadig flere lar seg pryde med tatove-
ringer av ulike slag og kvaliteter. Dette
innebærer også at det i tatoveringsbran-
sjen dukker opp aktører (tatovører) med
mangelfulle kunnskaper, både om selve
yrkesutøvelsen, men også om regelverkets
krav til lokaler, utstyr og renhold med mer.
Med henblikk på de mange useriøse
virksomhetene som har dukket opp i senere
tid, har NTU uttrykt sin bekymring overfor
helsemyndighetene. ”NTU er en forening
for tatovører i Norge, som har til hensikt
å arbeide for bransjens beste, så vel som
for kundens trygghet ”. Hjemmeside: http://
www.norsktattoounion.org/.
De aller fleste får ingen helseproblemer
av å tatovere seg, men det er viktig å
være klar over at det fins flere mulige
hudproblemer som kan oppstå. Det er
Behov for økt tilsyn med og oversikt over tatoveringsvirksomheter i kommuneneTekst: Helsedirektoratet
Helsedirektoratet oppfordrer til økt tilsyn med tatoveringsvirksomheter.Illustrasjonsfoto: Memphis CVB / Flickr.com
27
rapportert om allergiske reaksjoner, arrdan-
nelse (fortykkede arr, hypertrofiske arr/
keloider). Bruk av urent utstyr kan også føre
til infeksjoner og spredning av smittsomme
sykdommer. Mest vanlig er overfladiske
stafylokokk- eller streptokokkinfeksjoner,
men faren for infeksjon med virus som
Hepatitt B er også til stede. I tillegg kan
en dårlig utført tatovering, eller en tatove-
ring som er anskaffet uten grundig over-
veielse, medføre psykiske problemer for
innehaveren.
Det finnes per i dag ingen formelle krav
til utdannelse for dem som vil drive med
tatovering. NTU opplyser at det per i dag
ikke finnes noen formell utdannelse som
tatovør, men at de har lærlingordninger
ved sine studioer. Dette er en lærlingtid
som går over flere år, og hvor det første
året kun går på hygienekrav og lignende
for tatovøren.
Det ble også nevnt at enkelte etablerte
studioer holder kurs for å bli tatovør med
varighet 2-3 måneder. Det synes å være
enkelt å skaffe seg utstyr (tatoveringsap-
parat, blekk/tusj, m.v.) via nettet. Av den
grunn er det noen som ser muligheten
til lettjente penger ved å tilby tatovering
utenfor godkjente lokaler og uten offentlig
kontroll og tilsyn.
Det er i dag ingen nedre aldersgrense
for å kunne tatovere seg, men det sies
klart i §7, 2. ledd i ”hygieneforskriften” at
”utøveren skal forsikre seg om at tjeneste-
mottaker forstår hva tjenesten innebærer”.
Det påhviler altså her utøver en informa-
sjonsplikt som er tilpasset mottakeren, og
en plikt til å sørge for at kunden forstår hva
man gjør. Det kan her anføres at alder vil
være et av flere vurderingstema i forhold
til å oppfylle forskriftens krav om at kunden
skal forstå hva handlingen innebærer.
Direktoratet forventer at en eventuell
markedsføring av tatoveringstilbud skjer i
samråd med skole- og helsepersonell i den
aktuelle kommunen. Direktoratet er kjent
med at Norsk Tattoo Union (NTU) har utar-
beidet informasjonsmateriell som omtaler
ulike sider ved tatovering og hensyn som
kunden bør ivareta. Dette materiellet, bl.a.
en brosjyre som heter ”Think before you
ink!”, ønsker man å distribuere i ungdoms-
miljøer. Direktoratet kan ikke støtte en
generell distribuering til f. eks. ungdoms-
skoler, videregående skoler, fritidsklubber,
lag og foreninger. Markedsføring av tato-
vering overfor ungdom bør heller kunne
skje på steder hvor innholdet i brosjyrene
kan ledsages av en helsefaglig vurdering,
f. eks. ved en ungdomshelsestasjon.
Tatovering kan gi sykdomsrisiko. Mest vanlig er overfladiske stafylokokk- eller streptokokkinfeksjoner, men faren for infeksjon med virus som Hepatitt B er også til stede. Illustrasjonsfoto: Benjamin Fritz / Flickr.com