Metallica av Martin Popoff

Job No: 06-30766 Title: MBI-Metallica-The Complete Illustrated History#175 DTP: 216 Page: 1

Job No: 06-30766 Title: MBI-Metallica-The Complete Illustrated HistoryC69657_#175 DTP: 216 Page: 2

METALLICA

– HELE HISTORIEN I TEKST OG BILDER

MARTIN POPOFF

med

RICHARD BIENSTOCKDANIEL BUKSZPANNEIL DANIELSANDREW EARLESKEVIN ESTRADAGARY GRAFFWILLIAM HALEBOB LEAFEJAAN UHELSZKIMICK WALLFRANK WHITE



FORORD 6

1. PÅ MED LYSET 10

2. SLIPP HELVETE LØS 24

3. KLOKKENE RINGER 40

4. TUNG TID 56

5. RETTFERDIGHET FOR NOEN 74

6. SVART GULL 94

7. EN ENESTE DIGER SUPPE 114

8. LITT AV ET MONSTER 130

9. APOCALYPTICA 152

10. LAGE PLATE SAMMEN 170

DISKOGRAFI 180

FORFATTERENS INTERVJUER 186

ØVRIGE KILDER 186

OM FORFATTEREN 187

ANDRE SOM HAR BIDRATT 188

REGISTER 190

TAKK! 192

INNHOLD


Først av alt: Å fortelle Metallicas historie så fyllestgjørende som man gjerne vil, krever flere ord

enn det er plass til i denne boka. Her skal vi heller ta deg med på en hemningsløs headban-

ger-turné hvor visuelle godbiter – fra T-skjorter til konsertbilder – og grundige anmeldelser av

hele Metallica-katalogen får spille like sentrale roller som den biografiske teksten. Alt dette er

like viktig, i mine øyne, for å trenge inn i Metallica-universet.

Samtidig tror jeg at fans som for lengst er eksperter på bandet, vil føle at de i denne boka

får noe ekstra. Dere kommer til å le, gråte og brekke dere, ikke minst når vår lille armé av

kompromissløst subjektive skribenter både hyller og raljerer med Metallicas albumutgivelser

– som spenner fra banebrytende klassikere til middelmådigheter og det, mildt sagt, kontro-

versielle. Og jo da, mange fine bøker, DVD-er og dokumentarprogrammer har gitt innsikt i

bandets historie, men aldri før er fortellingen om Metallica blitt presentert som vi skal gjøre

det nå. Det er en satans spennende utfordring!

FORORD

«Gutta i bandet er noen genuint hyggelige karer,

om man tar galskapen i livene deres i betraktning.»


77

Den visuelle innpakningen som Dennis Pernu og Voya-

geur Press har perfeksjonert gjennom flere, unike bøker

allerede (sjekk dem ut!), er garantien din for at dette

møtet med Metallica-historien blir noe langt utenom det

vanlige. Bokas fantastiske mylder av konsertbilletter,

backstagepass og annen memorabilia bygger opp under

alle plateanmeldelsene og den biografiske teksten. Og

omvendt.

Så la meg forklare hvor sterkt Metallicas magi har truf-

fet meg personlig. For det første: Gutta i bandet er noen

genuint hyggelige karer, om man tar galskapen i livene

deres i betraktning. Dessuten er de på min egen alder

– og de ble hekta på metal av nøyaktig samme årsaker

som meg og mange av vennene mine. De var fans før de

ble stjerner selv, slik jeg også var det før jeg begynte å

skrive om musikken.

Mitt første møte med Metallica var i 1983. Jeg var 20

år gammel og kunne absolutt alt om The New Wave of

British Heavy Metal (NWOBHM). Altså følte jeg at jeg

visste alt som var verdt å vite om metal på hele planeten,

i hvert fall i albumformat.

Men så kom Kill ‘Em All. Jeg husker det som om det

var i går. Som sagt, disse gutta var omtrent som oss.

Den største forskjellen var at de nå hadde laget et album.

I likhet med oss hadde Metallica dratt store veksler på

sin kunnskap om hva som var nytt i metal den foregå-

ende uka, selv lånte vi ideer og riff når vi skrev låter til

vårt halvprofesjonelle barband Torque denne sommeren.

Nok om det. For oss insidere var Kill ‘Em All et album

som gikk rett på sak og traff spikeren på hodet, en sånn

plate som NWOBHM-fans kunne lage hvis de prøvde å

gjenskape energien, men på en mer infam måte, og lage

noen riff som var enda kulere enn det beste på Angel

Witch eller Holocaust-albumet The Nightcomers. Likevel

var ikke Kill ‘Em All min absolutte favorittplate. Den virket

rett og slett for skitten, gatenær og svinsk, det var for mye

bjeffing rett i mikken. Jeg følte musikken var så rigid og

riffbesatt at det gikk litt på bekostning av alt det andre.

Men selvsagt nådde den høyt opp på lista da vi satt

rundt kjøkkenbordet til kompisen min Fiver og prøvde å

kåre 1983s beste plater – mens Bose 901-høyttalerne i

stua freste på bånn pinne, ampet opp av Yamahas mon-

ster-receiver CR-3020 med 160 watt per kanal.

Spol fram til 1984. Datoen er 17. juni. Jeg har kommet

hjem fra Spokane, Washington med Savatage-albumet

Sirens ($7.99 hos Strawberry Jams) og Loose ‘n Lethal

av Savage ($8.99 hos Mirage), og er helt over meg av

begeistring for begge. Loose ‘n Lethal må jo være en av

tidenes beste plater, mener jeg. Likevel overgås den fak-

tisk av Sirens, som overtar førsteplassen på min metal-

liske kanon. (Noe av det morsomste jeg opplevde under

arbeidet med denne boka, var å høre Jonny Z fortelle at

Metallica var på nippet til å spille inn Ride The Lightning

i Par Studios i Florida, hvor Savatage hadde skapt sitt

massive sound. Digresjon slutt.)

Men sommeren ‘84 var ennå ikke over. 3. august hand-

let jeg Ride The Lightning – den britiske utgaven – for

$14.39 hos Lyle’s Place i Victoria, British Columbia. Og

Savatage ble detronisert på flekken, aldri har et «tidenes

album» ligget kortere tid som nummer én. Jeg husker

hvordan jeg senket stiften i retning av «Fight Fire With

Fire» og … dette var bare ikke menneskelig! Bandet som

Fra

forfa

ttere

ns s

amlin

g


hadde skapt denne musikken var åpenbart ingen vanlige dødelige, jeg hadde

aldri hørt noen bedre låt. Man kunne knapt begripe hvordan James og Kirk

klarte å spille som de gjorde. Og resten av albumet var tilnærmet like bra,

særlig tittelsporet og «For Whom The Bell Tolls» … Her satt jeg forbløffet på

sengekanten og nærmest mistet besinnelsen, var det virkelig mulig å starte et

album med tre så fantastiske låter? Bare to ganger tidligere hadde jeg opp-

levd noe i nærheten: Judas Priest-utgivelsene Sad Wings Of Destiny (1976)

og Stained Class (1978). Og jeg fikk et nesten like stort kick bare tre måne-

der etter Ride The Lightning, da jeg skaffet meg Melissa (1983) av danske

Mercyful Fate til $5.88, og samtidig sikret meg den ferske oppfølgeren Don’t

Break The Oath til $6.99.

Vel, nok om det. James, Lars, Kirk og Cliff klarte med sine første plater å

sabotere alle mine forestillinger om hva metal kunne være – og ennå har jeg

ikke nevnt at Master of Puppets (1986) havnet helt på toppen da jeg laget

boka The Top 500 Heavy Metal Albums of All Time! Det var først etter dette

albumet Metallicas fans begynte å krangle så heftig.

Den merkelige produksjonen på … And Justice For All (1988), som fikk pig-

gene ut hos så mange.

Mangelen på thrash på Metallica (1991). Og så videre.

Men historien slutter godt, siden Death Magnetic (2008) viste seg å være et

så ambisiøst kick-ass album.

Så bla i boka, les og lær. Jeg håper du kan få den samme store gleden

underveis som jeg hadde da jeg skrev den. Det føltes nesten som om jeg

satt rundt kjøkkenbordet med Lars, Fiver, Nalbandian, Metal Tim, Slagel og

James, og vi alle laget lister over verdens beste plater.

Martin Popoff

[email protected]

www.martinpopoff.com

8


www.WycoVintage.com .9

FORORD


The Old Waldorf, San Francisco, 18. oktober 1982. F.v.: Ron McGovney, James Hetfield, Lars Ulrich, Dave Mustaine. © Bill Hale


Et eller annet sted mellom Unleashed in the East og British Steel hadde Judas Priest flyttet

heavy metal fra et kerrang-matematisk gitarsound som hadde sluttet å overraske, til et nytt

språk, en totalpakke, et credo, en opplevelse som traff flere sanser samtidig. Nå gikk det et

lys opp for kidsa. Denne utskjelte musikkformen fikk brått en ny stolthet og selvtillit – som sig-

nalisert gjennom tusener av MC-jakker dekorert med buttons og tøymerker. The New Wave

of British Heavy Metal ble raskt en fryktinngytende armé som skrek etter revansj – overfor

punkrock, countryrock, disco og glam.

«De engelske banda drev og spilte akkurat det de ville – ‘fuck you, vi er ikke

opptatt av platekontrakter, vi gir heller ut musikken vår selv.’ Dette hadde

de åpenbart plukket fra punken. Det var heavy metal som fikk en ny vind

blåst inn fra gata. Det var der alle thrash- og speedbanda på 80-tallet hentet

holdningene sine. Det handlet ikke om hvordan man så ut, men hva man

signaliserte. Her er musikken. Her er attituden. Vi gir fullstendig faen i hva

andre måtte mene.» – Lars Ulrich, US Rocker, 1991.

PÅ MED LYSET

1.

1981–1982


Glam? Vel, den gamle britiske varianten, anført av Sweet, Slade

og Mott The Hoople, trengte ikke mye av et dødsstøt, men en halv

verden bortenfor, i det musikalsk forvirrede Los Angeles, fantes det

en metalvariant som var overdrevent neddynket i hårspray. Gode

gitarister, utvilsomt. Men hvorfor så pent?

De aller fleste i denne påfuglbevegelsen lot seg nok påvirke av de

kompromissløse, nye, britiske NWOBHM-banda. Men ingen i LA ble mer

slått i bakken av Motörhead, Saxon, Tygers of Pan Tang, Angel Witch,

Holocaust, Fist, Raven, Tank og Venom, enn en tennisspillende tenåring

av dansk opprinnelse, ved navn Lars Ulrich. Fortsatt var han ingen trom-

meslager, bare en diger fan. Likevel klarte Lars på mystisk vis å sikre seg

en platekontrakt – som gjorde det påkrevd å lære seg å tromme, og dess-

uten få med seg noen slyngler som kunne spille gitar og bass, og synge.

Selve platekontrakten var bare et luftslott – skapt av hans like virkelig-

hetsfjerne kompis Brian Slagel. Ganske snart skulle Slagel bli sjef for Metal

Blade Records, og tre tiår senere er han fortsatt er en toneangivende head-

banger. «Inntil jeg begynte å jobbe i platebutikk var det vanskelig for oss i

LA å følge med på The New Wave of British Heavy Metal,» minnes Brian.

«Men noen av greiene dukket opp. Og da jeg første gang møtte Lars på

en Michael Schenker-konsert i LA, hadde han på seg en europeisk Saxon-

T-skjorte. Jeg tenkte ‘Hva faen er det?’ Vi begynte å dra rundt sammen i plate-

butikkene. Det føltes som om Lars, jeg og vår felles kompis, John Kornarens,

var de eneste i LA som visste at NWOBHM eksisterte. Og det var ikke mange

butikker som hadde greiene. Vi tre kunne kjøre rundt i flere timer, bare for å

finne et par singler vi måtte ha tak i.»

«Det var kult å bli kjent med Lars, for han hadde masse bra ting som vi ikke

hadde, og omvendt. Den nye scenen foregikk tusen mil unna og vi var despe-

rate etter å få vite mer om den. Internett fantes jo ikke den gangen. Derfor var

det ekstra fantastisk å møte en fyr som var hekta på det samme som John og

meg. Minst annenhver uke dro vi rundt på jakt etter nye skiver. ‘OK, vi bare

må ha denne her. Og den der. Kan du klare å bestille?’ pleide vi å grille folk

i platesjappene. Lars var 16–17 år og fullstendig hyper. Når vi kjørte rundt til

platebutikkene, hadde han hoppet ut av bilen – og var på full fart inn i sjappa –

før jeg rakk å slå av tenningen på parkeringsplassen. Da fikk vi det travelt med

å bykse etter ham, sånn at han ikke skulle stikke av med alle de fete singlene.»

Brian Slagel fikk etter hvert jobb i en platebutikk kalt Oz Records. Der kunne

han begynne å importere de livsviktige platene selv. Iron Maidens debutalbum

Ron McGovney på The Stone, San Francisco, 18. september 1982. © Bill Hale

12


13.

13

Back

stag

e på

The

Sto

ne, S

an F

ranc

isco

, 18.

sep

tem

ber 1

982.

© B

ill H

ale

PÅ MED LYSET


14

The Old Waldorf, San Francisco, 18. oktober 1982. © Bill Hale (alle bilder)


gjorde massivt inntrykk, det samme gjorde en compila-

tion av ledende NWOBHM-band kalt Metal For Muthas.

Og inspirert av britiske metalfanziner startet Slagel sin

egen, kalt The New Heavy Metal Revue.

«Så begynte jeg å tenke det var på tide med en

LA-variant av Metal For Muthas. Jeg ringte alle de store

distributørene og platesjappene og sa: ‘Hvis jeg setter

sammen en compilation av alle metalbanda i LA, kan

jeg da få dere til å selge den?’ Og de var positive. Da

gikk jeg rundt til alle banda jeg visste om og sa: ‘Hei,

hvis dere har en bra demoinnspilling, kan dere få være

med på en samle-LP jeg skal gi ut i tilknytning til fan-

zina.’ Og alle svarte: ‘Så bra!’. Så fikk jeg en telefon fra

Lars, som spurte: ‘Kan jeg også få være med på plata,

hvis jeg klarer å sette sammen et band?’ Jeg smilte og

sa: ‘Selvsagt. Hvorfor ikke?’ Litt tidligere hadde jeg vært

hjemme hos ham og registrert at det slang et trommesett

i en av krokene, det var ikke satt opp en gang. ‘En dag

skal jeg starte band!’ sverget Lars. ‘Ja, særlig,’ humret

jeg. Like etterpå begynte han å jamme med James.»

Lars hadde flyttet fra Danmark til LA i 1980, sammen

med resten av den halvgærne, kreative post-hippie-fa-

milien sin. Men det var først etter en slags pilegrimsferd

til England han fikk fart på trommingen. «Der hadde han

«Kan jeg også få være med på plata, hvis jeg klarer å sette sammen et band?»

– Lars Ulrich til Brian Slagel, 1981

.15

PÅ MED LYSET


hengt rundt i metalmiljøene, møtt mange av banda og blitt

tent på å starte noe selv,» forteller Brian. I England hadde

Lars fått særlig god kontakt med bandet Diamond Head,

og han sugde inn alt han kunne få av impulser. Tilbake

i LA satte han inn en rubrikkannonse i The Recycler:

«Trommeslager på jakt etter musikere å jamme med –

Tygers of Pan Tang, Diamond Head og Iron Maiden.» De

tre eksotiske kodenavnene hadde til hensikt å luke bort

alle som ikke var i synk, eller som var for pene. «Så møtte

han Hetfield, de jammet litt sammen, men uten at det

førte til så mye,» sier Brian. «Men Lars har alltid vært

strategisk anlagt. Da jeg fortalte ham om samleplata, så

han det som en gyllen mulighet til å ringe James og si:

‘Nå kan vi få bli med på en compilation-LP, så la oss

kjøre på!’ Det var omtrent sånn Metallica kom i gang.»

«Jeg vokste opp i et LA hvor glam var konge,» forkla-

rer James Hetfield. Han var på denne tiden rytmegitarist

og vokalist i en duo som kjørte auditions for å få utvi-

det besetningen. «Hvis du ønsket å se et band i denne

byen, var det tyngste du kunne håpe på – med mindre

Motörhead eller noen andre utenlandske kom innom

– Ratt eller Mötley Crüe. Det fantes tusenvis av sånne

band. Vi hang ikke ute sammen med dem i det hele tatt.

Man hadde selvsagt Brian Slagel, som fulgte med på

de tyngre tingene som skjedde, men vi holdt oss mest

for oss selv, vi var jo dessuten så unge. Hvis vi en sjel-

den gang dro på konsert, og så et band av typen Ratt,

var vi mest opptatt av hvor mye fett utstyr de hadde, og

tenkte at noe sånt ville vi også ha! Hvis disse gruppene

inspirerte oss på noen måte, må det ha vært at vi ble så

bevisste på hvorfor vi ikke ville bli som dem. De trigget

noe i oss. Et raseri.»

Hetfield hadde også andre grunner til å være sinna.

Han kom fra et oppsplittet hjem, hvor hans strenge

Christian Scientist-foreldre hadde skilt seg da han var 13

år. Tre år senere døde moren av kreft, kanskje fordi hun

av religiøs overbevisning hadde nektet enhver behand-

ling. Lars Ulrich – til sammenlikning – hadde en trygg

og god oppvekst. Faren hans, Torben, var ikke bare en

berømt tennisproff, men også et renessansemenneske.

Til og med Lars hadde konkurrert seriøst på tennisba-

nen, inntil den dagen Torben tok ham med på Deep

Purple-konsert i København, og guttungen ble bitt av

musikkbasillen, momentant.

James Hetfield minnes hvordan han i skoledagene

oppdaget Ramones og AC/DC omtrent samtidig. «Det

man fikk høre om i skolegården var punk og heavy metal.

‘Hvordan kan du ha Ramones og AC/DC side om side i

platesamlingen?’ spurte noen kompiser fortørnet. Men

for meg var dette helt naturlig. Begge hadde den samme

rå energien. Motörhead, også. Det var normalt for pun-

kere å gå på Motörhead-konserter, mens headbangere

gjerne dro for å se punkband. Glam-greia fikk derimot

status som den stygge søstera i rocken, ha-ha. Enten var

du innvidd eller ikke.»

Metallica var en trio da de spilte inn sin første demo. I

tillegg til Hetfield og Ulrich var en svart jamaicaner, Lloyd

Grant, med på leadgitar. Grant forsvant rundt neste

sving, og inn kom Ron McGovney på bass, samt Dave

Mustaine på leadgitar og heavy attitude. Mustaine hadde

mye til felles med Hetfield, bare enda mer raseri, etter å

ha vokst opp i en Jehovas Vitner-familie hvor faren var

alkoholisert og voldelig. 17 år gammel hadde han frigjort

seg og flippa ut, brukte narko og solgte narko, og drømte

om å gjøre et levebrød av gitarspillingen, inspirert av

band som AC/DC, Judas Priest, Kiss og Black Sabbath.

16

«Noen kompiser spurte: ‘Hvordan kan du ha Ramones og AC/DC side om side i platesamlingen?’ Men for meg var dette helt naturlig.»

– James Hetfield


1717

The Old Waldorf, San Francisco, 29. november 1982. © Bill Hale

. PÅ M

ED LYSET


Documents

Metallica av Martin Popoff