Embed Size (px)
Citation preview
Fra fred til krig
− en fortolkende fenomenologisk studie av norske fredsbevarende
soldaters motivasjon og risikopersepsjon
Sindre Mikal Oterhals
Masteroppgave i psykologi
Norges teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU)
Psykologisk institutt
2008
Forord
Det er en vemodig, men samtidig god følelse jeg sitter med i det disse ord blir skrevet. Jeg har brukt
mye tid og ressurser på denne oppgaven, men tross mye slit har det vært en spennende og lærerik
prosess. Temaet jeg har valgt å studere har vist seg å være skremmende aktuelt. I løpet av året 2007,
har debatten om norsk tilstedeværelse i Afghanistan rast i media. Samtidig har også forholdene i
Nord-Afghanistan forandret seg og norske styrker har vært involvert i flere harde og offensive
kamper. To norske soldater ble drept i fjor, og like mange ganger måtte jeg inn i dokumentet for å
redigere oversikten over antall drepte i internasjonal tjeneste. Mine tanker går i den sammenheng til
respondentene - måtte det gå dem godt.
Jeg vil først og fremst takke Torgeir og respondentene som sa seg villig til å delta. En stor
takk rettes også til John-Arne Skolbekken som har gjennom en sokratisk veiledende metode stilt
meg konstruktive spørsmål og gitt utfyllende tilbakemeldinger. Dernest vil jeg også rette en stor
takk til familie og venner for all den hjelpen de har gitt meg i mine to siste år som student. Mest av
alt vil jeg takke min samboer Ane Linn og vår datter Nora for deres betingelsesløse og kjærlige
støtte.
Trondheim, januar 2008
Sindre Mikal Oterhals
II
Sammendrag
Norge har helt siden 2. Verdenskrig vært en aktiv bidragsyter i internasjonale operasjoner.
I dag virker en internasjonal deltagelse og tilstedeværelse å være mer aktuelt enn noen sinne. I
forbindelse med årtusenskifte, ble Telemark bataljonen omgjort til å være en profesjonell
hæravdeling bestående av omlag 550 soldater som kunne sendes ut til et konfliktområde på kort
varsel. Telemark bataljonen er i dag aktiv blant annet i de nordlige deler av Afghanistan som del av
ISAF-styrken. Denne oppgaven omfatter en fortolkende fenomenologisk analyse av motivasjonen
og risikopersepsjonen hos ti soldater ved Telemark bataljonen.
Essensen av respondentenes motivasjon bar preg av en eventyrlyst - det vil si et ønske om å
oppsøke det ukjente og utfordrende. Eventyrlysten besto igjen av ulike fasetter som ønsker om å yte
et bidrag, oppleve spenning, selvutvikling, og utvide sin horisont. Selv om respondentene var
bevisst på at internasjonale operasjoner assosieres med en høy risiko, ga de likevel uttrykk for at de
vurderte den personlige risikoen som lav. I den sammenheng ble det lagt vekt på at det er en
kalkulert risiko de eksponeres for, og at den kan reduseres ved å ta forholdsregler. En
sammenfatning og konkluderende tanker vedrørende respondentenes motivasjon og vurdering av
den personlige risikoen, presenteres under punkt 5.1.
III
INNHOLDSFORTEGNELSE
Forord...................................................................................................................................... II
Sammendrag...........................................................................................................................III
1 INNLEDNING.......................................................................................................................2
1.1 Norsk deltagelse i internasjonale operasjoner...................................................................2 1.1.1 Endring i Norsk utenrikspolitikk..............................................................................3 1.1.2 Om Telemark bataljonen..........................................................................................4 1.1.3 Risikoen ved å tjenestegjøre i internasjonale operasjoner........................................5
1.2 Studier av soldater.............................................................................................................7 1.2.1 Motivasjon blant fredsbevarende soldater................................................................7 1.2.2 Risiko........................................................................................................................8
1.3 Forforståelse....................................................................................................................10 1.3.1 Selvrefleksjon.........................................................................................................10 1.3.2 Militær retorikk i media..........................................................................................11 1.3.3 Forventninger til funn.............................................................................................12
1.4 Avgrensning av studien....................................................................................................13
2 TEORI...................................................................................................................................14
2.1 Motivasjon.......................................................................................................................14 2.1.1 Altruistisk motivasjon eller prososial handling?....................................................14 2.1.2 Spenningssøkeren...................................................................................................15 2.1.3 Selvutvikling og -realisering..................................................................................17 2.1.4 Tilhørighet..............................................................................................................18 2.1.5 Identitetskonstruksjon.............................................................................................19
2.2Risiko................................................................................................................................20 2.2.1 Risikobegrepet........................................................................................................20 2.2.2 Risikotakeren..........................................................................................................21 2.2.3 Positive illusjoner og risikopersepsjon...................................................................23 2.2.4 Illusjon av kontroll.................................................................................................24 2.2.5 Locus of control......................................................................................................25 2.2.6 Negative utfall........................................................................................................26 2.2.7 Totale institusjoner og sosial nettverk....................................................................27
3 METODE..............................................................................................................................28
3.1 Valg av metode................................................................................................................28 3.1.1 Forskningsmetode..................................................................................................29
3.2 Fremgangsmåte...............................................................................................................29 3.2.1 Intervjuguiden........................................................................................................29 3.2.2 Utvalget..................................................................................................................30 3.2.3 Gjennomføringen...................................................................................................30 3.2.4 IPA og gjennomføring av analyse...........................................................................31
IV
3.2.5 Presentasjon av funn...............................................................................................32
3.3 Forskningsetiske betraktninger........................................................................................33
4 PRESENTASJON AV FUNN OG DISKUSJON................................................................34
4.1 Motivasjon.......................................................................................................................34 4.1.1 Ønsket om å bidra...................................................................................................34 4.1.2 Eventyreren.............................................................................................................37 4.1.3 Tilhørighet..............................................................................................................41 4.1.4 Oppsummering og diskusjon..................................................................................45
4.2 Respondentenes risikopersepsjon....................................................................................50 4.2.1 Risikoen ved tjenesten i Telemark bataljonen.......................................................50 4.2.2 Risikopersepsjon....................................................................................................52 4.2.3 Kontroll og mestringsfølelse..................................................................................56 4.2.4 Grunnlag for respondentenes risikovurdering........................................................58 4.2.5 Oppsummering og diskusjon.................................................................................61
4.3 Psykologiske aspekter ved risikoen...............................................................................65 4.3.1 Refleksjoner over negative opplevelser.................................................................65 4.3.2 Afghanistan-modus.................................................................................................67 4.3.3 Anerkjennelse.........................................................................................................69 4.3.4 Risikopersepsjon og psykisk helse.........................................................................71 4.3.5 Troen på systemet...................................................................................................72 4.3.6 Familierelasjoner....................................................................................................75 4.3.7 Oppsummering og diskusjon..................................................................................76
5 SAMMENFATNING............................................................................................................82
5.1 Konkluderende tanker vedrørende funnene.....................................................................82
5.2 Kritikk av studien............................................................................................................84 5.2.1 Datainnsamling.......................................................................................................84 5.2.2 Diskurssive ressurser i intervjukonteksten.............................................................84
5.3 Oppfordring til videre forskning.....................................................................................85
Litteraturliste..........................................................................................................................86
Vedlegg...................................................................................................................................93
V
«Når faren nærmer seg, er det i menneskets indre alltid
to stemmer som taler like høyt i menneskets sjel. Den
ene sier meget fornuftig at man må tenke over hva
faren fører med seg og finne midler til å unngå den,
den andre sier enda mer fornuftig at det er altfor tungt
og pinefullt å tenke på faren når det likevel ikke står i
menneskets makt å forutse alt og redde seg unna det
som nødvendigvis må skje.»
- Lev Nikolajevitsj Tolstoj (Krig og fred, s.681, 2005)
1.0 InnledningDenne oppgaven omhandler ansatte ved Telemark bataljonens (TMBN) motivasjon for å
tjenestegjøre i internasjonale operasjoner og hvordan de reflekterer over risikoen ved sitt yrke.
Temaet for oppgaven har til hensikt å gi en bedre forståelse av hvem TMBN-soldaten er. Økt
kunnskap om TMBN-soldaten kan være verdifullt for å gi bedre innsikt både i fredsbevarende
operasjoner og hvilke forventninger soldatene har til sitt yrke.
I kapittel 1 vil det videre bli redegjort for Norges internasjonale operasjoner etter andre
verdenskrig og økte engasjement i NATO (North Atlantic Treaty Organization) operasjoner de siste
årene. Et innblikk i endringene av det norske Forsvaret og Norges militære utenrikspolitikk er
sentralt for å forstå utgangspunktet til omorganiseringen og arbeidsoppgavene til TMBN.
Opprettelsen av TMBN kan sies å være et resultat av disse endringene, noe som igjen er med på å
belyse TMBN-soldatens rolle og arbeidsoppgave.
1.1 NORSK DELTAGELSE I INTERNASJONALE OPERASJONER
Norge har over lang tid deltatt i internasjonale militære operasjoner. I denne oppgaven vil det
imidlertid fokuseres på perioden etter 2. Verdenskrig og frem til i dag – da med hovedvekt på
aktuelle konflikter etter årtusenskiftet. Med utgangspunkt i denne perioden, kan det sies at Norges
første bidrag var i 1947, da Norge hadde én FN-observatør utstasjonert i Hellas. Tysklandsbrigaden,
som skulle ivareta stabiliteten i etterkant av de alliertes okkupasjon av Tyskland, blir i denne
sammenheng ikke medregnet da den kan sees på som en del av 2. Verdenskrig.
Først i 1951 bidro Norge med et større antall personell i forbindelse med Koreakrigen
(Forsvarets fellesoperativt hovedkvarter, 2002). Hele 623 nordmenn tjenestegjorde da ved mobile
feltsykehus (NORMASH) og siden den tid har Norge deltatt i over 46 internasjonale engasjement.
Midtøstenregionen er det området hvor Norge har vært over lengst tid og med størst antall soldater.
I perioden 1956 og frem til i dag, har Norge hatt anslagsvis 50 000 utstasjonerte i området, fordelt
over flere kontingenter. Det er også i forbindelse med operasjoner i Midt-Østenregionen at Norge
har mistet flest soldater i kamphandlinger (John Inge Øgland, personlig kommunikasjon juli 2007).
Norge deltar i dag i et bredt spekter av operasjoner, fra mindre intensive operasjonsområder
som på Balkan til atskillig mer intensive områder i Afghanistan. Forsvaret har personell i
operasjoner i Afghanistan, Midt-Østen, Balkan og Sudan samt noen enkeltoffiserer i andre
afrikanske og asiatiske land. Samlet deltakelse i internasjonale operasjoner for hele Forsvaret har i
de senere år ligget på mellom 500 – 700 stillinger årlig. Forsvaret anslår at det årlig er ca 1200-1500
personer som tjenestegjør i internasjonale operasjoner (Vikanes et. al., 2007). Typen internasjonale
operasjoner Norge har deltatt i siden 90-tallet, har imidlertid endret seg. Blant annet skyldes disse
endringene en omdefinering av NATOs oppgaver.
2
1.1.1 Endring i Norsk utenrikspolitikk.
De norske bidragene i perioden etter den 2.Verdenskrig har, med noen få unntak, hovedsakelig vært
gjennom FN (Forsvarets fellesoperativt hovedkvarter, 2002). Denne tendensen kan virke og ha
endret seg i den senere tid. Etter at Warszawa-pakten og Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble
NATOs oppgaver omdefinert av medlemslandene. Under den kalde krigen var alliansens
hovedoppgave å være en forsvarsallianse mot Sovjetunionen. Etter Berlinmurens fall i 1989, valgte
medlemslandene å omgjøre oppgavene i stedet for å oppløse alliansen. NATO gikk fra å være
defensiv til å bli en mer internasjonalt aktiv og offensiv allianse. I 1994 ble Partnerskap for fred
introdusert som er et initiativ utarbeidet for å gi deltakerlandene hjelp til å restrukturere sine
væpnede styrker for å gjøre dem i bedre stand til å delta i fredsbevarende operasjoner under
alliansens ledelse (NATO, 2004).
Endringene er kontroversielle fordi de blant annet åpner for militære intervensjoner uten
FN-mandat. I tillegg har alliansen påberopt seg et ansvar om å være en verdensomspennende aktør
for ivaretakelse av fred og demokratiske verdier. Med andre ord har alliansen påtatt seg en
"konkurrerende rolle" i forhold til FN. I 1995 intervenerte NATO krigen i Bosnia med bakgrunn i et
FN-vedtak. I 1999 gikk imidlertid alliansen inn i Kosovo uten at det forelå et FN-mandat. FN valgte
å gi alliansen et mandat først 11 uker etter at den hadde startet luftoperasjonene (Nikitin, 2004).
Norge var involvert i begge intervensjonene og i sistnevnte bidro Norge mer offensivt.
Noe av det som har skilt seg mest ut blant NATOs operasjoner, er aksjonene som ble
gjennomført i etterkant av 11. september 2001. For første gang benyttet et medlemsland seg av
artikkel 5. Artikkel 5 er hovedkjernen for alliansen og brukes for å påkalle medlemslandene til å
hjelpe et annet medlemsland som har blitt angrepet (Gorka, 2006). Som et resultat av
terrorhandlingene mot USA, gikk USA og allierte styrker inn i Afghanistan. Det ble vist til at Al-
Qaida, som tok på seg ansvaret for 9/11-terrorhandlingene, hadde tilhold i Afghanistan med støtte
fra Taliban-styret, og av den grunn ble det erklært krig mot Afghanistan. Etter invasjonen av
Afghanistan, kom den offisielle NATO-ledet fredsbevarende styrken, International Security
Assistance Force (ISAF). Invasjonen av Afghanistan hadde i utgangspunktet ikke et FN-mandat,
men NATO fikk etter hvert et begrenset mandat for de fredsbevarende styrkene. Først i oktober
2006, fikk de fredsbevarende styrkene et FN-mandat som dekket hele Afghanistan (Snyder, 2006).
Norge deltok både i de offensive operasjonene og deltar fremdeles i ISAF-styrken.
I 2003 forsøkte USA å få med seg NATO til å invadere Irak, nok en gang uten FN-mandat.
Som ved invasjonen av Afghanistan, argumenterte USA for at denne invasjonen også var del av
"krigen mot terror" og dermed del av offensiven i Afghanistan. Selv om koalisjonstyrken som gikk
inn i Irak også bestod av NATO-land, fikk ikke USA den samme støtten som ved invasjonen av
Afghanistan (van Ham, 2005). Norge bidro likevel med et ingeniørkompani som skulle drive med
3
fredsbevarende oppgaver.
Norge er fremdeles aktiv i FN, men NATO-styrte operasjoner i utlandet legger likevel størst
beslag på de norske bidragene, noe som er nytt for norsk deltagelse i internasjonale operasjoner.
Hvorvidt dette er en utvikling som vil vedvare eller om det er noe som er spesielt i forbindelse med
11.september 2001, er usikkert. Tendensen kan også skyldes den politiske situasjonen i Norge. I
forbindelse med regjeringsskiftet fra borgerlig til rød-grønn regjering i 2004, ble det erklært at
Norge igjen skulle bruke mer ressurser på FN (Soria Moria erklæringen, 2005). Uavhengig av
hvordan Norge spiller sin rolle i forhold til NATO og FN fremover, har Norge utvilsomt vært med
på å bidra til den nye tendensen innen vestens utenrikspolitikk. Dette kan blant annet sees i
forbindelse med opprettelsen av Telemark bataljonen.
1.1.2 Om Telemark bataljonen.
TMBN ble opprinnelig opprettet på Heistadmoen i 1993 og hadde sitt første innrykk med soldater i
1994. Bataljonen bestod da av vernepliktige soldater som videre ble rekruttert til aktuelle
utenlandskontingenter. Selv om vernepliktige avtjente sin førstegangstjeneste ved TMBN, var de
ikke forpliktet til å reise ut på en utenlandskontingent. Bataljonen opptrådte første gang sammen på
en øvelse i 1995 og hadde sin første utenlandskontingent i 1997. I 2001 ble TMBN omorganisert,
og flyttet fra Heistadmoen til Rena (Telemark bataljonen, 2005a). Bataljonen sluttet å ta inn
vernepliktige og konsentrerte seg heller om å bygge opp en profesjonell hæravdeling.
Omorganiseringen av TMBN kan sies å ha stått i stil med NATOs initiativ partnerskap for fred.
Slik bataljonen fremstår i dag, er det en profesjonell hæravdeling med omlag 550 ansatte.
Bataljonen blir betegnet som profesjonell i den forstand at den består av yrkesmilitære fremfor
vernepliktige soldater. Dette innebærer at soldatene, omtalt som grenaderer, skriver en treårig
arbeidskontrakt med Forsvaret (Telemark bataljonen, 2005b). I motsetning til en vernepliktig, kan
de ansatte grenaderene i TMBN si opp kontrakten med tre måneders oppsigelse. Befal har også den
samme oppsigelsesretten, men har til forskjell lengre arbeidskontrakter enn soldatene.
På grunn av arbeidskontraktene med oppsigelsesrett, skiller TMBNs nye ordning seg fra den
gamle og andre Forsvarsavdelingers praksis. Ved den gamle ordningen ble de rekrutterte soldatene
tatt inn til en kort treningsperiode før kontingenten og dimittert rett etter. Den nye ordningen gjør at
soldatene som regel jobber sammen i en lengre periode både før og etter en utenlandskontingent,
samt at de får oppfølging fra fagpersonell så lenge de er ansatt. Ved at soldatene fortsetter å jobbe
sammen slik det gjøres i den nye ordningen, oppstår det et tettere arbeidsmiljø som strekker seg
over flere år i stedet for en kontingent. Selv om det her snakkes om "den gamle ordningen"
praktiseres den fremdeles andre steder i Forsvaret. Forsvaret rekrutterer fremdeles, og da spesielt
utenfor Hæren, soldater og befal til spesifikke utenlandskontingenter. Blant annet rekrutteres det
4
aktivt vernepliktige i fra hæravdelingen på Skjold. Dette er vernepliktige som skriver kontrakt og
reiser ut etter endt førstegangstjeneste (Thomassen, 2007)
Bataljonen står til rådighet for regjeringen til bruk ved oppdrag både innenlands og
utenlands. Selv om TMBN er aktivt engasjert i ISAF-styrken, er de ansatte stasjonert i Norge
mesteparten av tiden. Hvor ofte de blir sendt ut og kontingentenes varighet varierer noe. En
utenlandskontingent kan vare alt fra en måned til et år, men en tendens i forbindelse med
Afghanistan har vært at kontingentene har vært seks måneder eller mindre (Vikanes et. al., 2007).
1.1.3 Risikoen ved å tjenestegjøre i internasjonale operasjoner.
Som ansatt i TMBN er det en stor sannsynlighet for at du blir sendt ut på en operasjon i utlandet
som enten er fredsbevarende eller fredsopprettende soldat. Å bli sendt ut på slike operasjoner
medfølger også en varierende grad av risiko, en risiko som generelt sett kan sies å være relativt
høyere enn hva den er for den gjennomsnittlige nordmann eksponeres for her hjemme. Et argument
for at risikoen er relativt høyere, er at soldatene i tillegg til den yrkesrelaterte risikoen også er
eksponert for mye av de samme hverdagslige risikoen vi har her hjemme i Norge. I tillegg er den
yrkesrelaterte risikoen som soldat annerledes fordi en stor del av kilden til risikoen stammer fra
andre menneskers intensjon om å skade eller "bekjempe" deg som fiende.
Selv om Norge har styrker i flere ulike land, er sannsynligheten størst for at soldatene i
TMBN blir sendt til Afghanistan. Tidligere i oppgaven ble det opplyst om at Forsvaret har om lag
500-700 stillinger i internasjonale operasjoner (Vikanes et. al., 2007), i følge informasjonen fra
hjemmesiden til Forsvaret (Forsvarets fellesoperative hovedkvarter, 2007) er det i overkant av 500
stillinger i bare Afghanistan. Det vil si at nesten hele det norske bidraget i internasjonale
operasjoner befinner seg i dette landet.
Ut i fra Forsvarets fellesoperative hovedkvarters oversikt, har Forsvaret mistet totalt 49
soldater i internasjonale operasjoner siden 1952, og av disse døde 13 i stridsrelaterte hendelser
(John Inge Øgland, personlig kommunikasjon juli 2007). De resterende 36 døde av naturlige årsaker
eller ulykker. I Afghanistan er tre soldater blitt drept og minst 16 norske soldater blitt såret i
stridsrelaterte hendelser. Med tanke på at over 50 000 norske soldater har deltatt i fredsbevarende
operasjoner siden 1947, er tallet over antall drepte veldig lavt. Med andre ord tilsier dette at
sannsynligheten er lav for at norske soldater blir drept i tjeneste. Selv om sannsynligheten i
utgangspunktet er lav, er det verdt å nevne at de norske styrkenes oppgaver har endret seg. ISAF
styrkene har et annet og mer offensivt mandat enn for eksempel hva den tradisjonelle FN-soldaten
hadde i UNIFIL (United Nations Interim Force in Lebanon) - det vil si et mandat som omfatter en
økt sannsynlighet for at norske soldater må i kamphandlinger. Med tanke på hvordan situasjonen
har utviklet seg i Afghanistan i løpet av 2007, er sannsynligheten betraktelig større for at norske
5
styrker vil bli involvert i flere kamphandlinger enn hva de har vært før. Senest 27. november 2007,
varslet Forsvarssjef Sverre Diesen i Dagsavisen at norske styrker kommer til å være involvert i flere
kamper i de kommende månedene (Skjeseth, 2007).
Over de seks siste årene Norge har hatt styrker i Afghanistan, har det vært flere alvorlige
hendelser. I en artikkel hos ABC-nyhetene, oppsummerer Torgersen (2007) noen av hendelsene som
har vært i Afghanistan. En av de første hendelsene var i 2003 da to norske offiserer ble skutt i
Kabul. Begge overlevde hendelsen, men skadene som ble påført den ene offiseren var livstruende. I
2004 døde Tommy Rødningsby da patruljen hans ble beskutt med propelldrevne granater (RPG).
Ved inngangen til 2006 oppstod en spent situasjon i Meymaneh hvor opprørere angrep en ISAF-leir.
Seks nordmenn ble skadet og i følge uoffisielle kilder ble minst fire opprørere skutt og drept av
norske eller allierte soldater. I løpet av tre måneder i 2007 ble norske soldater utsatt for to
improviserte sprengstoffladninger (IED) hvorav den ene hendelsen ikke skadet noen, mens den
andre drepte én finsk soldat og skadet tre norske soldater. I samme periode ble en norsk soldat skutt
i armen og en opprører ble skutt. I juli 2007 ble offiser Tor Arne Lau-Henriksen skutt og drept i
forbindelse med et oppdrag utenfor Kabul (Johnsen, 2007). November 2007 ble Kristoffer Sørli
Jørgensen drept og en medsoldat livstruende skadet da en IED sprengte bilen de satt i (Foss, 2007).
I tillegg til at soldater i internasjonale operasjoner står i fare for å bli skadet fysisk eller
drept, står de også overfor en risiko for å oppleve psykiske problemer i etterkant av tjenesten. I den
forbindelse er mest vanlig å snakke om posttraumatiske stressymptomer og psykiske senskader
(Vikanes et. al., 2007). Selv om det har blitt gjort en del studier på dette feltet, poengterer Vikanes
et. al. at dokumentasjonen av psykiske lidelser, og da spesielt psykiske senskader blant veteraner fra
internasjonale operasjoner, er begrenset. Det finnes imidlertid en rekke studier som blant annet tar
for seg forekomsten av PTSD (Post Traumatic Stress Disorder) blant veteraner. I følge Sosial- og
helsedirektoratet (2006) varierer den innrapporterte forekomsten av PTSD blant veteranene i fra tre
til 16 prosent. Til sammenligning er den vanlige forekomsten av PTSD blant den norske befolkning
på tre prosent (Vikanes et. al., 2007). Siden Forsvarets veteranadministrasjon (FVA) ble opprettet i
2006, har de i løpet av ett og et halvt år hatt mellom 500 til 800 henvendelser fra soldater som søker
hjelp. Administrativ leder for FVA, oberstløytnant Jan Arnfinn Molberg, sier i tillegg at det er
mange som er så syke at de ikke forstår at de trenger hjelp (VG Nett, 25.07.2007).
De av soldatene som opplever negative konsekvenser, enten psykisk eller fysisk, i
forbindelse med internasjonale operasjoner får i tillegg vanskeligheter med å søke økonomisk
kompensasjon. I tilfeller hvor soldatene får problemer i etterkant av tjenesten på grunn av
tjenesterelatert skade, har de begrenset rett til krav om yrkesskadeerstatning. Blant annet regnes
ikke PTSD og psykiske senskader per i dag som yrkessykdom. I tillegg sier Folketrygdloven § 13-3
annet ledd at "som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har
6
vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som
medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i
vedkommende arbeid". Vikanes et.al (2007) som har utarbeidet en rapport om veteraners
økonomiske rettigheter, sier at loven tolkes strengt. Dermed blir det problematisk for veteraner å
kreve yrkesskadeerstatning da opplevde traumatiske hendelsene eller fysisk skade er forventet i
forbindelse ved tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. Vikanes et. al. sier videre at den lidende
kan søke om erstatning gjennom et ulovfestet objektiv grunnlag, men da må den fornærmede vise til
at han/hun har vært utsatt for ekstraordinær risiko. Rapporten er imidlertid sterkt kritisk til denne
ordningen da det ofte fører til konflikter mellom den lidende part og tidligere arbeidsgiver.
1.2 STUDIER AV SOLDATER
På tross av at Norge har deltatt i internasjonale operasjoner i årrekker, er det likevel et begrenset
antall publiserte studier som omfatter norske veteraner. Selv om det er relativt få studier som har
blitt publisert, er det likevel noen aktuelle studier som kan knyttes til soldatene som arbeider i
TMBN. I den sammenheng har det blitt lagt vekt på skandinaviske studier framfor internasjonale.
Dette blant annet på grunn av at det er en relativ forskjell mellom typen militærtjeneste norske
soldater eksponeres og den for eksempel amerikanske soldater eksponeres for.
1.2.1 Motivasjon blant fredsbevarende soldater
I utgangspunktet har fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner til hensikt å skape fred og
stabilitet i verden. Selv om enkelte nasjoners intensjoner betviles, da spesielt i forbindelse med
NATO-operasjoner, er det fred som skal være hovedintensjonen. I og med at operasjonene har en
slik hensikt, er det å forvente at enkelte soldater har grader av altruistisk motivasjon når de verver
seg som fredsbevarende soldat. Johansson (2007) har til dels funnet støtte for dette i forbindelse
med svensk deltakelse i fredsoperasjoner, men har også poengtert et skifte i soldatenes motivasjon.
Studiene til Johansson tok utgangspunkt i svenske soldaters motivasjon for å delta i FN-
kontingentene i Bosnia og de senere IFOR/SFOR kontingentene (Johansson, 2007). Motivene til
soldatene i FN-perioden var blant annet; å gi et personlig bidrag; å erfare noe spennende; å tilhøre
en sterkt sammenknyttet gruppe; forbedre sine kvalifikasjoner for fremtiden; få en forandring i
livet; og utvikle seg som person. Selv om de nevnte motivasjonene ikke er direkte altruistiske,
markerte de et skille til trendene i IFOR/SFOR kontingentene. Under IFOR/SFOR kontingentene
var det en tendens til at motivasjonen dreide over til å være pragmatiske og spenningssøkende.
Mens FN-soldaten hadde en visjon om at kontingenten kunne være med på å skape fred, er den nye
tendensen at soldatene ser på sitt bidrag som begrenset. Det vil si at det er pragmatisk i den forstand
at de kan gjøre noe godt gjennom sitt engasjement, men engasjementet vil ikke direkte føre til fred.
7
Johansson argumenterer for at denne trenden til dels kan forklares av to faktorer. Den første
er at soldatene har blitt mer oppmerksom på kompleksiteten ved en konflikt. Den løses ikke i løpet
av en standard seks måneders utenlandskontingent. Det andre punktet er at selve bildet på hva en
fredsbevarende soldat er har forandret seg. De fredsbevarende soldatene slik de fremstilles i dag har
en mer aggressiv profil en den tradisjonelle FN-soldaten. De er tungt bevæpnet og velutstyrt
"fredskrigere", noe som står i kontrast til den tradisjonelle "blåhjelm-soldaten". Fordi profilen til
fredsbevarende soldater har blitt forandret, vil dette kunne medføre at personer tiltrekkes
utenlandskontingentene på et mer actionfylt og annerledes motivasjonsgrunnlag.
På tross av tendensen til en endring i motivasjonen blant fredsbevarende soldater i Sverige i
dag, konkluderer Johansson likevel med at den gamle "motivasjonspakken" fremdeles er
representert. Hun deler soldatene inn i to grupper hvorav den ene har de mer tradisjonelle
motivasjonene for å delta, mens den andre gruppen har en mer pragmatisk og militaristisk
motivasjon for å delta.
Funnene i Johanssons studier er interessante å se på i forbindelse med norske soldater. Dette
både på grunn av en kulturell nærhet og fordi Sveriges deltakelse internasjonalt har vært relativt lik
Norges. Et skille mellom de to landene er imidlertid viktig å poengtere, er at Sverige står utenfor
NATO. Johansson (2007) viser likevel til en utvikling innen svensk deltagelse i fredsbevarende
operasjoner som ligner den norske. I likhet med Norge, bidrar også Sverige med styrker til den
NATO-styrte ISAF-styrken i Afghanistan.
1.2.2 Risiko
For en utenforstående kan det virke uforståelig å reise av egen vilje til et konfliktområde som
soldat, da det å tjenestegjøre som soldat innebærer en høy risiko. Soldatens persepsjon av risikoen
trenger imidlertid ikke å være like høy som for den utenforstående. En studie gjennomført av
Kobbeltvedt, Brun & Laberg (2004) viste blant annet at selv om soldatene vurderte den generelle
risikoen som høy, vurderte de den personlige risikoen som lavere. Det vil si at de individuelt så
sjansen for at det skulle tilstøte dem selv noe som lavere. Dette samsvarer blant annet med
Weinsteins (1980) konsept om urealistisk optimisme. Prinsippene ved urealistisk optimisme vil bli
redegjort for senere i oppgaven under punkt 2.2.
I en studie av urealistisk optimisme blant fallskjermhoppere, brannmenn og norske soldater,
fant Moen & Rundmo (2005) motsatt tendens blant soldat-respondentene. Det var kun
fallskjermhopperne som fremviste en sterk urealistisk optimisme. Brannmennene viste en mindre
grad av urealistisk optimisme, mens soldatene i studien hadde nærmest pessimistisk syn på risikoen.
Moen & Rundmo forklarte tendensen blant soldatene med at de tilhørte en særegen høyrisikogruppe
hvor skader var relativt vanlig. Hyppigheten av skader blant soldatene forhindret med andre ord
8
muligheten for å ha en urealistisk optimisme.
Det har også i de senere årene vært et økt fokus rettet mot veteraners psykiske helsetilstand
etter et engasjement i internasjonale operasjoner. Som nevnt tidligere, er det i den sammenheng
mest vanlig å snakke om PTSD og psykiske senskader. PTSD er den psykiske lidelsen som
personell i Forsvaret først og fremst risikerer å pådra seg (Vikanes et. al., 2007), eller det vil si at
det er den lidelsen som er hyppigst innrapportert. Symptomene på PTSD opptrer gjerne i løpet av de
første månedene etter hendelsen, men kan i enkelte tilfeller ikke melde seg før etter et år. I følge
APAs Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders:DSM-IV-TR (2000) må seks kriterier
oppfylles før diagnosen PTSD kan stilles. Først og fremst sier kriteriene at personen må ha vært
eksponert for en ekstrem traumatisk stressfaktor hvor personens respons preges av en intens frykt,
hjelpeløshet eller redsel. Videre må de karakteristiske symptomene som oppstår etter eksponeringen
av det traumatiske være en vedholdende gjenopplevelse av traumet; iherdig forsøk på å unngå
stimuli assosiert med traumet; en generell redusert reaksjonsevne (numbing of general
responsiveness), og vedvarende symptomer på økt opprømthet. Vikanes et. al. (2007) sier også at
PTSD ofte omfatter en høy forekomst av komorbid depresjon, og i tillegg andre komorbide
tilstander som rusmiddelmisbruk, angstlidelser, spesifikke fobier, panikklidelse,
somatiseringstilstander og personlighetsforstyrrelser. Til forskjell fra PTSD, kan psykiske senskader
forekomme etter en lang symptomfri periode, men når senskaden bryter fram, vil den oftest ha preg
av posttraumatiske stressymptomer.
I Norge, er det i den senere tid hovedsakelig veteraner fra fredsbevarende operasjoner i
Midtøsten som har ført til en oppmerksomhet rundt psykiske lidelser i forbindelse med
internasjonale operasjoner. I en studie av 1,624 norske UNIFIL veteraner hadde fem prosent av
veteranene symptomer av post traumatisk stress, mens forekomsten var hele 15 prosent blant
veteraner som var repatriert av medisinske eller disiplinære årsaker før avsluttet tjeneste (Mehlum
& Weisæth, 2002). Andre studier viser at selvmordsraten blant norske veteraner er høyere enn i den
generelle populasjonen (Thoresen, Mehlum, & Moller, 2003; Thoresen, Mehlum, Røysamb, &
Tønnessen, 2006).
Selv om det har vært en økt fokus rundt psykiske problemer blant veteraner, er det ikke
enighet om hvorvidt veteranene får den oppfølgingen de fortjener. Mens informasjonssjefen for FN-
veteranenes landsforbund (Dag Rydmark, personlig kommunikasjon desember 2007) sier at
vilkårene for veteraner har blitt bedre, forteller en representant fra SIOPS (Jan Bediktsen, personlig
kommunikasjon januar 2008) og styreleder i WARFOG, Ronny Jahr (personlig kommunikasjon,
desember, 2008) en helt annen historie. I følge Bendiktsen har den medisinske kompetansen i
støtteapparatet og veteranenes juridiske rettigheter blitt betraktelig dårligere. Forskjellen mellom de
to organisasjonenes syn på vilkårene for norske veteraner gjenspeiler konflikten som er mellom
9
mange veteraner og Staten/Forsvaret.
1.3 FORFORSTÅELSE
Selvrefleksjon har etablert seg som begrep innenfor kvalitativ forskning. Det er et begrep som
uttrykker viktigheten av selvbevissthet, politisk/kulturell bevissthet og eierskap til sitt perspektiv
(Patton, 2002). Selvrefleksjon er med andre ord en prosess hvor forskeren stiller kritiske spørsmål
om hvordan jeg som forsker er med på å subjektivt påvirke mine studier. Av den grunn vil det her
bli viet plass til min forforståelse av temaet for denne studien. Dette omfatter en bevisstgjøring av
min egeninteresse for å utføre studien; min kritiske tilnærming til internasjonale operasjoner, og
hvilke forventninger jeg har til funnene.
1.3.1 Selvrefleksjon
Mitt utgangspunkt for forståelse av studiens tema, er at fredsbevarende og -opprettende operasjoner
i utlandet er assosiert med en høy risiko. Hovedgrunnen til at jeg betrakter operasjoner av denne
typen som risikofulle skyldes at det er militære operasjoner. Dette innebærer at de aktuelle
soldatene må utøve makt, samt at de risikerer å bli utsatt for fiendtlig maktbruk. Dette tilsier at det
er en risiko for at soldatene kan bli skadet/drept; at de vil skade/drepe andre mennesker; være vitne
til at andre blir skadet/drept; og risikoen for å pådra seg psykiske lidelser som resultat av dette. På
tross av at min risikovurdering av tjenesten er høy, har jeg en forventning om at respondentenes
risikovurdering er lavere. En årsak til denne antagelsen skyldes min forforståelse om at
risikoaktøren ikke vurderer risikoen like høyt som en utenforstående vil gjøre.
Et faremoment ved at jeg har et slikt utgangspunkt er at jeg "svartmaler" det å tjenestegjøre i
internasjonale operasjoner. For selv om det er en risiko, kan likevel majoriteten av de som har
tjenestegjort i utlandet vise til positive erfaringer. Lars Weisæth (2007) forteller at hele 90 prosent er
svært fornøyd med tjenesten; har fått utvidet sin horisont; har styrket sin militære kompetanse, og
kommet fra det uten helseproblemer.
Ønsket om å oppsøke en konflikt som soldat er også noe som fascinerer meg. Jeg har i de
siste årene fått en økt interesse av å tilegne meg mer kunnskap om hvorfor mennesker havner i
konflikter og hvorfor disse konfliktene eskalerer til et punkt hvor de blir destruktive. Det eksisterer
en rekke psykologiske teorier på hvorfor mennesket kriger, som for eksempel realistisk konfliktteori
og sosial identitetsteori, men det er ingen teorier som klarer å gi et fullstendig bilde av alle
mekanismene som er tilstede i en konflikt. Som del av en prosess for å oppnå mer kunnskap om
dette feltet, har jeg derfor valgt å studere norske soldater som ønsker å tjenestegjøre i internasjonale
operasjoner. Ved å studere de norske soldatene, ønsker jeg å få et innsyn i hvorfor noen frivillig
velger å oppsøke en krig. Soldatene som skal eller har tjenestegjøre i Afghanistan er interessante i
10
den sammenheng. Dette fordi den fredsbevarende styrken tradisjonelt er en "uavhengig" tredjepart i
en konflikt, mens de i dette tilfellet er de en okkupasjonsmakt og en hovedpart i konflikten.
Den vedvarende og tildels økte satsingen på internasjonale militæroperasjoner fra norsk
side, er i seg selv interessant. Tanken på bruk av makt for å skape fred gir en bismak, men er
tilsynelatende nødvendig i enkelte sammenhenger. Folkemordet i Rwanda står som eksempel på hva
som kan skje om det ikke blir iverksatt fredsbevarende eller -opprettende operasjoner. Den gang
forholdt verdenssamfunnet seg passivt og lot konflikten gå sin gang – noe som endte i et av de mest
brutale og effektive folkemordene i nyere historie. Hendelser som i Rwanda kan forhindres eller
begrenses dersom en tredjepart skiller konfliktpartene eller beskytter sivilbefolkningen. Likevel er
det verdt å fremvise en skepsis til utviklingen i norsk utenrikspolitikk, og sette spørsmålstegn ved
praksisen. Når er det berettiget å blande seg i en konflikt og på hvilket grunnlag?
1.3.2 Militær retorikk i media
Selv om Norges deltakelse i Afghanistan fra dag én har blitt framstilt som en fredsopprettende og
fredsbevarende operasjon, har jeg selv hele tiden tenkt på det som en krig. En mulig forklaring til
dette er at da jeg var inne i førstegangstjenesten 2001/2002, ble vi på oppstillingsplassen informert
om at Norge var i krig – det vil si at NATO hadde blitt angrepet og Norge hadde tilsluttet seg
koalisjonsstyrken som gikk inn i Afghanistan. Selv om kritiske røster har forsøkt å få
regjeringspolitikerne til å innrømme at det er en krig, avstår de fra å bruke dette ordet. En kan i den
sammenheng spørre seg hvorfor regjeringspolitikerne ønsker å unngå betegnelsen krig?
En bevisst retorikk kan gjøre mye med opinionen i et land om den brukes rett. Det kan
brukes for å både engasjere mennesker eller for å "avlede" dem fra en saks kjerne. En måte å gjøre
dette på er blant annet å være bevisst på ord og begrepers ulike konnotasjoner – positive og
negative. Et ganske tydelig eksempel på en slik bevisst militær retorikk er bruken av begrepet
operasjon fremfor begrepet krig. Begrepet operasjon har tilnærmet erstattet begrepet krig i media,
og da spesielt når inngruppen, eller de alliertes, militære aksjoner omtales. Et eksempel på dette var
da Norge deltok i invasjonen av Afghanistan med spesialstyrker. Selv om Norge her faktisk deltok i
en krig, ble det omtalt som en operasjon. Ved at Norges militære deltakelse omtales som
operasjoner i stedet for krigshandlinger vekkes ikke de samme negative assosiasjoner som om det
hadde blitt omtalt som en krig. Tilsynelatende fungerer denne retorikken, da det virker fjernt at
Norge har vært i krig minst to ganger siden 90-tallet – ved invasjonen av Kosovo og Afghanistan.
Retorikken brukes ikke bare for å unngå negative konnotasjoner, men også for å tilføye
positive konnotasjoner. Begrepet fredsopprettende operasjon er et godt eksempel på dette. Begrepet
fredsopprettende operasjon refererer til militærintervensjon hvor det er nødvendig å bruke makt for
å deeskalere en konflikt, med andre ord en invasjon og en militær maktovertagelse. Ved at fred
11
tilføyes som et del-ord, tilføyes begrepet positive konnotasjoner. Den militære handlingen blir noe
godt og nødvendig - for hvem vil vel at det skal eksistere krig og elendighet? Douglas Kellner
(1992) omtaler denne retorikken som en militarisering av språket. I følge Kellner har denne
militariseringen til hensikt å fremstille krigføring som et slags nøytralt håndverk som er frakoblet
død og lidelse. Han retter kritisk søkelys mot en rekke begreper som brukes, blant annet samtidig
skade, kirurgisk presisjon, eliminering, taktisk bombing og så videre. Et eksempel på en uttalelse fra
Forsvaret som illustrerer dette er "Forsvaret bekrefter at de regner med at norske soldater har "tatt
ut" 50 taliban-soldater" (Staveland & Lepperød, 2007).
Bruken av denne retorikken kan i tillegg til å påvirke opinionen også påvirke soldatene og
de potensielle soldatenes persepsjon av sitt engasjement. Både ved at det kan virke som mindre
etisk problematisk å verve seg til tjeneste og/eller påvirke deres risikopersepsjon. Det å
tjenestegjøre i en internasjonal operasjon som fredsbevarende eller -opprettende soldat kan framstå
som mindre risikofylt enn det å bli sendt til en krig som stridsmann. I tillegg framstilles
engasjementet som et prososialt tiltak for the greater good og ikke som en etnosentrisk handling.
Selv om det er den militære retorikken som dominerer den offentlige diskursen i Norge, har
utgangspunktet for denne studien vært at Norge er en del av krigen i Afghanistan. Med andre ord er
det ikke bare en fredsbevarende operasjon soldatene reiser til, men også en krig. Selv om de norske
soldatene mest sannsynlig ikke vil være involvert i daglige harde kamper med motstandere, er de
likefullt en part som er i væpnet konflikt med en annen part – noe som er en generell definisjon av
ordet krig. På tross av at studien tar utgangspunkt i at Norges engasjement i Afghanistan er del av
en krig, vil jeg likevel benytte de retoriske operasjonsbegrepene. Dette blir gjort for at studien ikke
skal skille seg fra respondentenes fortellinger og tilnærming til sitt eget engasjement i TMBN.
Samtidig vil jeg påpeke at min bruk av begrepene fredsbevarende og -opprettende operasjoner ikke
ekskluderer faktumet at Norge er i krig.
1.3.3 Forventninger til funn
I forkant av studien, har jeg ikke hatt noen personlig erfaring med TMBN. Det vil si at jeg verken
har hatt noe med avdelingen å gjøre eller kjent til noen som har tjenestegjort der. Den kunnskapen
jeg hadde om TMBN, var basert på tilgjengelig informasjon i diverse media og min egen bakgrunn
som soldat i førstegangstjenesten. På grunn av den begrensede kjennskapen til TMBN, hadde jeg et
noe forenklet bilde på hvem de var og hvorfor de var der. Min forforståelse av hvem TMBN-
soldaten var at respondentene stort sett var i begynnelsen av 20-årene; den mest vanlige
motivasjonen for å jobbe der var spenning, selvutvikling, god lønn og at det er en viss status knyttet
til det å ha tjenestegjort i utlandet; risikoen undervurderes; få av respondentene er drevet av
politiske eller ideologiske motiver; respondentenes motivasjon påvirker deres vurdering av risiko.
12
1.4 AVGRENSNING AV STUDIEN
Sluttproduktet for denne studien er ikke en generalisering om norske soldater som søker seg til
internasjonale operasjoner. Målet med studien er heller å utforske de aktuelle respondentenes
tilnærming til fenomenet å være fredsbevarende/-opprettende soldat i internasjonale operasjoner.
For å oppnå en forståelse av respondentenes tilnærming til dette fenomenet, er det ønskelig å se
nærmere på deres refleksjoner over sin motivasjon og risikoen de eksponeres for. Hovedårsaken til
at motivasjon og risiko framstår som relevante temaer for en bedre forståelse av respondentenes
tilnærming til fenomenet, skyldes min tanke om at risikoen ved denne typen tjeneste er høy.
Motivasjonsteoretikere tar utgangspunkt i at all atferd har en hensikt eller et mål, og det er
hensikten eller målet ved atferden som de prøver å identifisere (Franken, 2002). Med andre ord er
det hensikten eller målet som motiverer aktøren til å handle. Ved å prøve å oppnå en bedre
forståelse av respondentenes motivasjon for å jobbe i TMBN, vil det kunne gi en bedre forståelse av
deres risikoatferd. Årsaken til at motivasjon brukes for å forstå risikoatferd, i tillegg til
motivasjonsteoretikernes utgangspunkt, bygger på en tanke om at det må være en balanse mellom
en aktørs persiperte risiko og fordeler assosiert med handlingen (Adams, 2001). Med andre ord må
det være verdt det. For å oppnå en innsikt i hva som motiverer respondentene, vil det bli sett på
deres innledende motivasjon for å skrive kontrakt med TMBN, og deres eventuelle motivasjon for å
senere fornye denne kontrakten.
Da mitt utgangspunkt er at internasjonale operasjoner er risikofylte, er det essensielt å få en
bedre forståelse av hvordan respondentene reflekterer rundt risikoen. Det vil her kunne forventes at
det er et avvik mellom min forståelse av risikoen ved tjenesten og hvordan respondentene oppfatter
den. For risikotakeren trenger ikke risikohandlingen å framstå som like risikabel slik den oppfattes
av en utenforstående. Blant annet er det ikke sikkert at risikoaktøren på forhånd har vurdert risikoen
for den aktuelle handlingen – om så vil det kanskje være riktigere å si at aktøren utsetter seg for
risiko i stedet for at han tar risiko (Wagenaar, 1992).
Oppgaven vil bli strukturert etter temaene motivasjon og risiko. Det vil si at det blir to deler
hvorav hver enkelt del tar for seg et spørsmåls teori og funn med diskusjon. Spørsmålene blir
oppsummert i en generell diskusjon til slutt. Forskningsspørsmålene for studien er:
1. Hva er soldatenes motivasjon for å tjenestegjøre i Telemark bataljonen?
2. Hvordan de ser på risikoen ved tjenesten?
− risikoen for at noe skal hende en selv.
− Både fysisk og psykisk.
− risikoen for at det skal hende noe med kolleger de kjenner.
− Både fysisk og psykisk.
13
2.0 TeoriI dette kapittelet vil det bli redegjort for det teoretiske rammeverket for forståelse av resultatene
som blir presentert. Kapittelet er inndelt i to hovedbolker hvorav den ene omhandler motivasjon
(punkt 2.1) og den andre risiko (punkt 2.2). Det er viktig her å understreke at teoriene som
presenteres kun er ment som et rammeverk for forståelse av funnene da dette er en utforskende
studie. Dette vil det bli kommet tilbake til under kapittelet for metode (punkt 3.0)
2.1 MOTIVASJON
Motivasjonsteoretikere tar utgangspunkt i at all atferd har en hensikt eller et mål, og det er
hensikten eller målet ved atferden som de prøver å identifisere (Franken, 2002). Ved å identifisere
individets intensjon eller hensikten det med har med sin atferd, vil også individets motivasjon være
tilgjengelig. Spesielt innen risikoforskningen forklares risikoatferd ut i fra at det foreligger en
belønning som motiverer individets atferd (Starr, 1969; Finucane, Alhakami, Slovic, & Johnson,
2000; Adams, 2001). Det argumenteres i den sammenheng for at det ved risikoatferd forekommer
en vekting mellom persipert risiko og fordeler hvor fordelene må veie opp for den risikoen. Med
dette menes at individet må se en nytte av bestemte typer handlinger, spesielt handlinger som krever
omfattende ressurser av individet.
2.1.1 Altruistisk motivasjon eller prososial handling?
Begrepet altruisme refererer til prososial atferd som omfatter en selvoppofrelse ved at det ikke
forventes noen belønning. Motsatsen til begrepet altruisme er egoisme, det vil si handlinger som er
motivert av gevinst for egoet. Hvorvidt det finnes "sann" altruisme eller om det foreligger
egoistiske motiver bak slike handlinger, diskuteres (Frohlich, 1974; Batson & Shaw, 1991; Unger,
1991; Holmes, Miller & Lerner, 2001). Mennesker kan engasjere seg i prososial atferd som virker
altruistisk, men hvor de likevel forventer en form for belønning, noe som igjen gjør at atferden ikke
lengre sees på som ren altruisme. I denne studien blir den altruistiske motivasjonen videre
problematisk ved at det argumenteres for en motivasjonspakke. Det vil si at soldatene kan ha et
ønske om å tjenestegjøre som fredsbevarende soldat både fordi de ønsker å tjene penger (egoistisk)
og for å hjelpe andre mennesker (altruistisk). Fordi handlingen da også omfatter egoistiske motiver
er det problematisk å klassifisere soldatenes motivasjon som altruistisk. Likevel kan det
argumenteres for at deres motivasjon er delvis influert av en altruistisk atferd, spesielt i tilfeller hvor
soldaten legger stor vekt på at de er motivert av et ønske om å bidra.
Siden altruisme er en prososial atferd, vil også altruistisk atferd vurderes mer positivt enn
egoistisk atferd i et samhold. I og med at selvpresentasjon kan uttrykkes gjennom konkrete
handlinger (Baumeister, 1982; Vallacher, Wegner, & Frederick, 1987) er dermed prososiale
14
handlinger gunstige for presentasjonen. Blant annet argumenteres det for at tilsynelatende altruistisk
atferd kan ha selv-presentasjon som bakenforliggende agenda (Baumeister, 1982). Baumeister
definerer selv-presentasjon som atferden i å kommunisere informasjon om seg selv til andre, og at
hovedmotivene for selv-presentasjon er å tilfredsstille tilskuerne og for å konstruere ens offentlige
selv som samsvarer med sitt ideal av selvet. En måte for individet å nå sine mål er å engasjere seg i
aktiviteter som tar seg bra ut i selv-presentasjonen. Det vil si at individet deltar i for eksempel
humanitært arbeid for å presentere seg selv positivt. I tillegg til at individet her kan være motivert til
å framstå som altruistisk for å oppnå en positiv sosial tilbakemelding, kan det også være at individet
frykter negative sanksjoner om det framstår som egoistisk.
På tross av at flere studier argumenterer for at det ikke finnes noe som heter ren altruistisk
atferd, er det igjen andre studier som til dels viser det motsatte. Paulhus, Shaffer & Downing (1976)
fant at blodgivere fikk en økt motivasjon for å gi blod når altruisme ble synliggjort. Også Unger
(1991) hevder å ha funnet støtte for altruistisk atferd i forbindelse med en studie av
frivillighetsarbeid. I stedet for å følge potensielt personlige gevinster, virket det som om
respondentene ble motivert av andres behov i fellesskapet. Selv om enkelte studier hevder å ha
funnet støtte for altruistisk atferd, kan det likevel ikke utelukkes at respondentene i de to studiene
var ute etter en positiv selvpresentasjon.
2.1.2 Spenningssøkeren
Som nevnt innledningsvis i dette kapittelet, kan det risikable i seg selv fungere som motivator for
enkelte risikotakere. Risikable aktiviteter er for spenningssøkeren en måte å tilfredsstille både
biologisk og/eller mentalt drevne ønsker. Tilfredsstillelse av biologisk drevne ønsker refererer til
ønsket om å oppleve et adrenalin-kick i forbindelse med det risikable. Dette kicket kan oppleves
som en "naturlig" rus og innen risikosporter har slike spenningssøkerne fått det kledelige tilnavnet
"adrenalin junkies". De mentalt drevne ønskene refererer derimot til et ønske om å mestre sine
omgivelser ved å oppsøke utfordringer og på den måten å opparbeide nye evner til å mestre sitt
miljø (Franken, 2002).
Marvin Zuckermann (1979) argumenterer for at det finnes et eget karaktertrekk hos
spenningssøkende mennesker. Zuckerman definerer trekket som et behov for variert, uvanlig,
kompleks spenning og erfaring; samt en villighet til søke denne typen opplevelser på tross av
fysiske og sosiale risikoer. I forbindelse med sin forskning, utviklet Zuckermann et spørreskjema
som han kalte sensation seeking scale (SSC), og som er basert på fire relaterte, men uavhengige
faktorer som er utledet av en faktor analyse. De fire faktorene er: 1) Spennings- og eventyrsøkere
oppsøker risikoaktiviteter, men som likevel er sosialt akseptert, som for eksempel ulike
ekstremsporter. 2) Erfaringssøkere: søker spenning ved å engasjere seg i aktiviteter som er utenfor
15
den konvensjonelle livsstilen. 3) Personer som i utgangspunktet lever et konvensjonelt liv, men som
"flykter" i perioder fra det konvensjonelle gjennom hemningsløs atferd, for eksempel under
alkoholpåvirkning "gå på fylla". 4) Personer med følsomhet for det kjedsommelige har en lav
toleranse for repetisjon og ensformighet, og har derfor en tendens til å søke hedonistisk stimulering
og forandring for å unngå det monotone hverdagslivet.
For at spenningssøkerne skal kunne oppsøke det risikable, er de avhengig av å ha en følelse
av kontroll og evne til å mestre utfordringer. Bandura (1991) argumenterer for at primærgrunnen til
at individet unngår potensielt truende situasjoner ikke er selve angsten, men heller at det har lav
selvtilstrekkelighet (Self-efficacy). I følge Banduras begrep om selvtilstrekkelighet, er individets
valg om å engasjere seg i en "truende" aktivitet avhengig av hvorvidt individet mener det har
egenskapene som skal til for å kontrollere og mestre aktiviteten. Personer med høy
selvtilstrekkelighet mener at de har de rette egenskapene til å mestre utfordringer, mens de med lav
mener at de ikke har disse egenskapene. For de mennesker med lav selvtilstrekkelighet som føler at
de ikke har det som skal til for å mestre en aktuell situasjon, framprovoseres angst i en tilstrekkelig
mengde til at de velger å unngå det risikable. Mennesker med høy selvtilstrekkelighet føler også
grader av angst, men angsten har ikke en avskrekkende eller handlingslammende innvirkning.
Selv om det framprovoseres mindre angst/frykt hos spenningssøkere med høy
selvtilstrekkelighet, har de likevel et ønske om å framprovosere angst i små mengder. Om
spenningssøkeren ikke oppfatter en aktivitet som utfordrende lengre, vil han/hun i følge Franken
(2002) forsøke å øke utfordringen eller risikoen for å på den måten vedlikeholde spenningen ved
aktiviteten. Med andre ord vil det si at spenningssøkere engasjerer seg i aktiviteter som er på
"kanten" av hva de klarer å mestre. Spenningssøkerne vet om risikoen, men har akseptert risikoen
som en nødvendighet for at de skal bli tilfredsstilt (Rowland, Franken, & Harrison, 1986).
Celsi, Rose & Leigh (1993) argumenterer for at hedonistiske motiver, som spenning, ofte er
en del av den innledende motivasjonen for fallskjermhoppere. I tillegg ble respondentene i studien
motivert gjennom normativ innflytelse, det vil si venner, bekjente og media, til å oppsøke
risikosporten. Celsi, Rose & Leigh argumenterer for at den innledende motivasjonen, som har den
normative og hedonistiske karakteren, er første stadiet av en motivasjonsutvikling i forbindelse med
risikoakkulturering og erfaring (se Figur I ). De personene som velger å fortsette med en
risikoaktivitet, endrer også sin motivasjon til å omfatte andre verdier som selvutvikling/efficacy,
identitetskonstruksjon, kameratskap, og økt erfaring. Celsi, Rose & Leighs neste stadier vil bli
gjennomgått i forbindelse med de tre neste undertitlene.
16
Figur 1.The Evolution of Motives for High-Risk Consumption on Relation to Risk
Acculturation and Experience.
Celsi, Rose & Leigh (1993)
2.1.3 Selvutvikling og -realisering
Ved å oppsøke og engasjere seg i aktiviteter som ligger utenfor den konvensjonelle livsstilen, får
individet en mulighet for å selvutvikle seg på en særegen måte. Det får da erfare og oppleve ting
som står i kontrast til hva det ellers opplever – da spesielt om det engasjerer seg i utfordrende
aktiviteter. For soldatene som velger å tjenestegjøre som fredsbevarende soldat vil det å oppleve et
konfliktområde på nært hold gi dem en erfaring av denne typen. Soldatene får da muligheten til å
sette sin tilværelse i perspektiv og lære seg til å mestre nye utfordringer. Selv om aktiviteten kan
omfatte stressende erfaringer som kan lede til negative konsekvenser, kan prosessen rundt det å
konfrontere dem være med på å gi aktøren et bredere perspektiv; nye mestringsstrategier; dypere
vennskapsforhold; og utvikling av personlige ressurser (Park & Fenster, 2004).
Personer som er ute etter å lære nye og bedre måter for å kontrollere sine omgivelser, kan
velge å oppsøke stressende erfaringer for å oppnå de fordelene Park & Fenster omtaler. Med
utgangspunkt i Maslows (1968) behovspyramide, argumenterer Shapiro, Schwartz & Astin (1996)
at følelse av kontroll er et fundamentalt behov hos mennesket. Selv om spenningssøkerne ønsker å
operere i grenselandet av hva de kan kontrollere eller mestre, har de likevel et ønske om å bli bedre
og dermed oppnå kontroll (Celsi, Rose & Leigh, 1993). Ved å søke nye utfordringer opparbeider
individet nye erfaringer som er med på å gi det en følelse av å mestre og kontrollere sine
omgivelser. Individets søken etter selvutvikling og kontroll kan imidlertid få en negativ konsekvens
dersom individet overvurderer sine evner til å ha kontroll eller at risikoen undervurderes.
Celsi, Rose & Leigh (1993) argumenterer for at selvutvikling, eller det å opparbeide høyere
selvtilstrekkelighet, blir del av hovedmotivasjonen for at fallskjermhoppere velger å fortsette med
17
aktiviteten. Etter at risikoaktøren har gjennomgått sitt innledende møte med det risikable, blir han
oppmerksom på utviklingsmulighetene og streber derfor etter å utvikle sine aktivitetsrelevante
ferdigheter – både for egen tilfredsstillelse og for å opparbeide status i gruppen. Celsi, Rose &
Leigh argumenterer for at fallskjermhopperne, på grunn av motivasjonen for å utvikle sine
ferdigheter, også motiveres til å forsette med høyrisikoaktiviteten over tid. Denne motivasjonen
forsterkes ytterligere gjennom risikoaktørens vurdering av sin utvikling og tilbakemeldinger fra
andre i gruppen.
Celsi, Rose & Leigh beskriver også en tilstand blant fallskjermhopperne som de kaller
flytetilstand. Csikszentmihalyis (1985) definerte sitt begrep om flow, eller flytetilstand, som en
tilstand av fokusert oppmerksomhet eller dyp konsentrasjon rettet mot en begrenset mengde stimuli.
Flytetilstanden forvrenger følelsen av tidsbegrep; gir en følelse av personlig transcendens og en
sammensmelting av individet og det som fokus rettes mot. Flytetilstand oppstår i det risikoaktørens
ferdigheter og de forventningene som stilles til han/hun samsvarer og det oppnås en tilstand hvor
aktøren er dypt involvert i det han/hun gjør (Celsi, Rose & Leigh, 1993). Tilstanden har en
tilfredsstillende og berusende effekt på individet som gir det en følelse av selvbekreftelse.
2.1.4 Tilhørighet
På samme stadium der Celsi, Rose & Leigh sier at flytetilstand er til stede, bli også risikoaktøren
del av et communitas – det vil si et unikt felleskap. Slike fellesskap preges av at det oppstår et
kameraderi mellom personer som deler en erfaring, hvor erfaringen betraktes som spesiell eller
unik. Fellesskap av denne typen dannes på et grunnlag som er uavhengig av medlemmenes tidligere
sosiokulturelle status. Med andre ord er det deres opparbeidede erfaring og posisjon innad i gruppen
som er relevant. Fellesskapet styrkes ytterligere av gruppens språklige sjargong. Ved at individet
har kjennskap til sjargongen som brukes, fungerer det som en bekreftelse på sitt gruppemedlemskap
og tilhørighet til den kulturen som omslutter aktiviteten.
Baumeister & Leary (1995) argumenterer for at tilhørighet er et grunnleggende behov hos
oss mennesker. Baumeister & Leary begrunner sitt argument med at mangel på tilknytning
assosieres med forskjellige negative konsekvenser for helsen, tilpasningsdyktigheten og individets
velvære. Videre argumenterer de med at dette behovet er så sterkt at individet vil ilegge store
ressurser for å vedlikeholde sosiale bånd selv om de ikke har noen form for pragmatisk nytte. I de
tilfellene hvor individet gir slipp på sosiale bånd, skjer det vanligvis i sammenheng med at de
erstattes med nye.
I likhet med at mennesket har behov for å være knyttet til andre enkeltmennesker, har de
også et behov for å tilhøre en gruppe. Gruppen eller gruppene trenger ikke å være tydelig definert
og kan oppstå på et minimalt grunnlag (Billig & Tajfel, 1973). Billig & Tajfel viste i sin studie at
18
det var nok å plassere forsøkspersonene i tilfeldige grupper for at de skulle favorisere inngruppen.
Hvor sterk tilknytning vil være til gruppen varierer imidlertid, men en sentral påvirkning for
gruppetilknytning er gruppens narrativ (Baumeister & Leary, 1995). Blant annet har det blitt vist at
grupper som er utsatt for negative hendelser, gjerne traumatiske, har en tendens til å danne sterkere
sosiale bånd enn andre sosiale grupper (Latane, Eckman, & Joy, 1966; Elder & Clipp, 1988). I et
eksperiment av Latane, Eckman & Joy (1966) hadde de forsøkspersonene som ble utsatt for
elektrosjokk en tendens å knytte sterkere bånd til hverandre enn kontrollgruppen. Et annet eksempel
er en studie utført av Elder & Clipp (1988) hvor de fant ut at blant militærveteraner var det de som
hadde opplevd harde kamper, kamper hvor venner og kolleger hadde dødd, som var mest knyttet til
hverandre. Baumeister & Leary (1995) argumenterer for at i enkelte tilfeller kan negative erfaringer
som deles av en gruppe mennesker, øke deres sosiale tilknytning til hverandre. Dette skyldes blant
annet av at erfaringen framstår som noe unikt og hvor det er bare de som har opplevd den som kan
forstå og relatere seg til den. Dermed blir den negative erfaringen en sterk drivkraft for en styrking
og vedlikehold av de sosiale båndene mellom de berørte.
2.1.5 Identitetskonstruksjon
Ved å oppsøke høyrisiko subkulturer, får individet muligheten til å konstruere en "ny" personlig
identitet. Celsi, Rose & Leigh (1993) argumenterer for at utviklingen eller konstruksjonen av den
personlige identiteten i hverdagslivet kan virke diffus og at den er basert like mye på tilfeldigheter
som klart definerte valg individet gjør. I kontrast til dette gir høyrisiko aktiviteter en veldefinert
kontekst for personlig forandring samt føringer for organiseringen av en ny, og noen ganger sentral
identitet. Bare det å hoppe i fallskjerm én gang er nok til at individet kan skille seg ut ifra sine
likemenn i hverdagen. Schouten (1991) bruker i den sammenheng Genneps (1999) begrep om rites
de passage for å vise hvordan deltakere av en risikosubkultur kan konstruere en ny identitet som en
form for overgangsrituale. Det vil si, individet konstruerer sin identitet gjennom en risikoaktivitet,
eller overgangsfase.
I den sosiale kontekst har individet behov for å vise til likheter mellom seg selv og andre,
samtidig som det ønsker å skille seg ut. Brewer (1991) argumenterer for at sosial identitet kan sees
på som et forlik mellom motstridende behov for assimilering og differensiering for å oppnå et
optimalt særpreg. I følge Brewers teori om optimalt særpreg, unngår individer selvkonstruksjoner
som enten er for personlige eller inkluderende. I stedet definerer individet seg selv ut i fra et
distinktivt gruppemedlemskap. Styrken av lojalitet og sosial identifisering er sterkest i de gruppene
som gir en følelse av tilhørighet samtidig som de også gir en følelse av å være særegen eller unik.
Turner (1993) argumenterer for at assimilering og differensiering skjer gjennom
inntrykkshåndtering og selv-presentasjon. Ved at individet manipulerer presentasjonen av seg selv
19
overfor andre, ønsker det å maksimere belønning og minimere sin kostnad i en situasjon slik at det
oppnår sosialt bifall og unngår sosial motvilje. Om flere medlemmer i en gruppe bedriver eller har
bedrevet en aktivitet, kan individet da engasjere seg i samme aktivitet for på den måten å assimilere.
På samme måte kan individet differensiere seg fra gruppen om en bestemt aktivitet er ukjent for
gruppen, og på den måten framstå som noe særegent i gruppen. Effekten av aktiviteten i forbindelse
med selv-presentasjonen kan antas å være høyere om aktiviteten oppfattes som eksklusive.
2.2 RISIKO
2.2.1 Risikobegrepet
Selv om det er en generell forståelse av hva risiko betyr, finnes det likevel ingen entydig definisjon
av risikobegrepet. Yates & Stone (1992) har tilnærmet seg risikobegrepet som en sosial
konstruksjon, og påpeker at det ikke finnes noen konsensus rundt én definisjon av risiko. Yates &
Stone har likevel trukket ut tre elementer som de mener har vært og vil være sentrale for en
dekkende definisjon. De tre elementene omfatter; potensialet for tap; betydningen av tapet eller
tapene; og usikkerheten knyttet til tapet eller tapene. I følge Brun (1994), inkluderer de fleste
definisjonene av risiko et estimat av usikkerheten rundt eller sannsynligheten for at et negativt utfall
skal forekomme.
En generell forståelse av risiko tilsier at det foreligger en sannsynlighet for et negativt utfall
av en hendelse. Når det er snakk om risikovurdering er det vanlig skille mellom to vurderinger,
objektiv og subjektiv. Mens den objektive vurderingen refererer til "ekspertens" vurdering, refererer
den subjektive til lekmannens intuitive vurdering (Teigen, 2001). I tilfellet av ekspertens objektive
vurdering opereres det med "kjente" sannsynligheter som er basert på statistiske sannsynlighets-
utregninger. For lekmannen derimot, er sannsynligheten ofte ikke kjent og det er en tendens til at
konsekvensen av noe risikabelt vektlegges mer. Fordi sannsynligheten er mindre kjent for
lekmannen og konsekvensen vektlegges i større grad, oppstår det ofte et avvik mellom den
subjektive og objektive risikovurdering – noe som er grunnen til at enkelte argumenterer for et
skille mellom de to. Blant andre har Paul Slovic (1987) viet mye oppmerksomhet til avviket mellom
ekspertenes og lekmannens persepsjon av risiko. Selv om det i mange tilfeller er et avvik mellom
ekspertenes og lekmannens risikopersepsjon eller vurdering, argumenterer Teigen (2001) med at det
ikke alltid er et avvik. Teigen eksemplifiserer dette gjennom et tankeeksperiment hvor det skal
avgjøres hvilken av to handlinger som er mest risikabel. I dette tankeeksperimentet er
risikofaktorene for handlingene tydeliggjort, noe som gjør at det i utgangspunktet ikke vil være noe
skille mellom den subjektive og den objektive risikovurderingen av handlingene. Selv om
risikovurderinger i virkeligheten ofte er mer komplekse, illustrerer likevel tankeeksperiment at et
skille mellom de to ikke er absolutt.
20
Som nevnt i forrige avsnitt, argumenterer Teigen (2001) for at lekmannen har en tendens til
å legge mer vekt på konsekvensen av en risikohandling enn sannsynligheten for negativt utfall.
Gigerenzer (2004) utførte en analyse som viste til denne tendensen. Analysen tok utgangspunkt i en
hypotese om at mennesker frykter dread-risk, det vil si risiko som har lav sannsynlighet og høy
alvorlighetsgrad/konsekvens, som for eksempel terroristangrepene i USA 11.september 2001. I
følge Gigerenzer, valgte flere amerikanere å kjøre bil framfor å fly i etterkant av angrepene på
grunn av deres frykt for å bli utsatt for nye terrorhandlinger. Dette ble gjort på tross av at den
objektive risikovurderingen tilsa at det var tryggere å fly. Med andre ord viser Gigerenzers analyse
at lekmannens risikovurdering i dette tilfellet vektla dread-risk, eller konsekvensen av, i sin
risikovurdering, noe som igjen gjorde at de oppfattet biltransport som tryggere enn å fly.
For soldater som skal tjenestegjøre i utlandet som enten fredsbevarende eller
fredsopprettende soldater, ligger risikoen i sjansen for negative konsekvenser fysisk og/eller
psykisk. Den fysiske risikoen omfatter skader eller i verste konsekvens, død. Den psykiske refererer
til muligheten for å oppleve traumatiske hendelser som igjen får ettervirkninger. Eksempler på
psykiske lidelser som resultat av denne typen tjeneste er PSTD og psykiske senskader. I tilfeller
hvor soldater får negative reaksjoner psykisk, kan det igjen medføre konsekvenser for det fysiske
blant annet gjennom selvskade (Thoresen, Mehlum, & Moller, 2003; Thoresen, Mehlum, Røysamb,
& Tønnessen, 2006). De eventuelle skadelidende soldatene, enten det er fysisk eller psykisk,
risikerer i tillegg å ikke få den kompensasjonen og oppfølgingen de føler at de har behov for når
deres tjeneste i Forsvaret er avsluttet (Vikanes et. al., 2007).
Et annet punkt som også utgjør en risiko for soldatene, er deres sosiale nettverk utenfor
militæret. Siden soldatene i enkelte perioder befinner seg i utlandet over en lengre periode, kan det
sosiale nettverket utenfor arbeidsplassen svekkes. Blant annet fordi "livet går videre" for de andre i
den perioden soldatene befinner seg i utlandet. Som det har blitt argumentert for tidligere i
oppgaven, kan et svekket sosialt nettverk utgjøre en trussel for menneskers mentale helse
(Baumeister & Leary, 1995). Veteraner har vist seg å mestre perioden etter tjenesten bedre i de
tilfellene hvor de har hatt et godt sosialt nettverk (Dirkzwager, Bramsen & Van der Ploeg, 2003).
Brevik (2002), viser til at deltakere i fredsbevarende operasjoner generelt hadde færre personer i sitt
sosiale nettverk enn kontrollpersonene. I tillegg var det relativt flere som hadde sivilstatus som
enslig; dette gjaldt da både ugifte og skilte/separerte.
2.2.2 Risikotakeren
Alle mennesker er i og for seg risikotakere. Hverdagslivet består av en rekke med trivielle, men
likefullt risikable handlinger. Noen risikoer reflekteres det ikke så mye over, men de er der
(Wagenaar, 1992). Handlinger som å kjøre bil eller å ta seg en røyk assosieres ikke umiddelbart med
21
død og lidelse, men står for en stor andel av dødsstatistikken. Selv om alle mennesker i en eller
annen sammenheng er utsatt for en viss risiko i hverdagslivet, er det likevel noen som tar større
risiko enn andre. Eksempelvis velger enkelte å tøye grensene i trafikken. Hvorfor velger enkelte å
øke risikoen ved en handling eller oppsøke risikofulle aktiviteter? Belønningsmotivasjon har vært
en mye brukt forklaring på risikoatferd (Starr, 1969; Adams, 2001). Det vil si at det er en eller
annen form for belønning eller fordel motiverer individet til å foreta risikofylte handlinger.
Belønningen eller fordelen er relativ i den forstand at det er avhengig av individets vurdering av hva
som ansees å være lukrativt. For den som råkjører bil, kan det være en belønning at han/hun sparer
tid eller simpelthen får et "kick" av å kjøre fort. Rundmo & Iversen (2002) fant at sjåfører som
skåret høyt på sensation seeking rapporterte en høyere frekvens av risikoatferd i trafikken enn de
som skåret lavere. Med andre ord kan "for spenningens skyld" ha vært en av motivatorene for
sjåfører med høy risikoatferd i trafikken.
Belønningsmotivasjon som forklaring på risikoatferd tar utgangspunkt i at det ligger en
avveiing av risiko-belønning til grunn for atferden. Fordelen må være i samsvar med risikoen ved
handlingen – det vil si, jo høyere risiko dess bedre må fordelen/belønningen være (Starr, 1969;
Finucane et. al., 2000). Starrs risiko-belønning avveiing har fått støtte av andre studier, men
kommer til kort i enkelte tilfeller (Slovic, 2000). Risikohandlinger som tilsynelatende har høy risiko
og lav fordel, som for eksempel røyking, blir problematisk å forklare (Finucane et. al., 2000).
Finucane et. al. argumenterer for at risikoaktøren ofte belager seg på affekt heuristikk i forbindelse
med risiko-belønning avveiingen - det vil si at positive eller negative emosjoner påvirker
risikoaktørens avveiing. Dette kan relateres til Ziva Kundas (1990) prinsipp om motivert
argumentasjon ved at risikoaktøren kommer fram til den konklusjon han/hun ønsker. Ved positiv
affekt mot det risikable, vil aktøren vurdere risikoen som lavere enn fordelene og omvendt han/hun
har negativ affekt mot det risikable. Også annen forskning har påvist en kobling mellom affekt og
risikopersepsjon (Sjöberg, 2007; Slovic, Finucane, Peters, & MacGregor, 2007). I tillegg poengterer
Wagenaar (1992) at "risikotakeren" ikke alltid vurderer risikoen før han/hun foretar en handling
assosiert med risiko. Med andre ord vurderer eksempelvis en røyker ikke risikoen for å pådra seg
kreft, kols eller hjerte og karsykdommer når hun/han tar seg en røyk.
Videre kritiseres Starrs konklusjon om at det er villigheten til å eksponeres for som er
hovednøkkelen til hvorvidt om individet aksepterer risikoen eller ikke. Slovic, Fischhoff &
Lichtenstein (1980) argumenterer for at en mer kompleks forklaring på hvorfor risikoaktører
aksepterer risiko. I sin studie fant de blant annet at faktorer som velkjenthet, kontroll, potensiale for
katastrofe, rettsfølelse og graden av kunnskap også vil virke inn på forholdet mellom
risikopersepsjon, persipert belønning og aksept av risiko.
22
2.2.3 Positive illusjoner og risikopersepsjon
Positive illusjoner er i følge Taylor & Brown (1988) kritiske for at mennesker skal kunne ha en god
mental helse. En av illusjonene de viser til er at mennesker har en tendens til å vurdere seg selv mer
positivt enn negativt. På spørsmål om hvordan de vurderer seg selv, oppgir personer vanligvis
lettere positive egenskaper enn negative. Denne illusjonen blir forsterket i tilfeller hvor individet
skal vurdere andre hvor det er lettere å bruke negative beskrivelser om andre enn ved vurderingen
av seg selv. Dette medfører at individet har en tendens til å vurdere seg selv som bedre enn
gjennomsnittet i en sammenligningsgruppe, noe som logisk sett ikke er mulig. Ved at individet viser
denne tendensen, kan det også medføre at det vurderer den personlige risikoen som lavere.
Urealistisk optimisme er en annen variant av illusjonen beskrevet i forrige avsnitt. Begrepet
urealistisk optimisme refererer til tendensen folk har til å estimere sannsynligheten for at de vil
oppleve positive hendelser i fremtiden som større enn hva sannsynligheten er for deres likemenn
(Weinstein, 1980; Weinstein, 1989a). Forskning viser også at folk flest ser på nåtiden som bedre enn
fortiden, og at fremtiden vil bli enda bedre (Brickman, Coates, & Janoff-Bulman, 1978). I kontrast
til det urealistiske positive synet folk har på fremtiden, fremviser mildt deprimerte og de med lav
selvtillit en mer balansert og realistisk vurdering av fremtiden (Ruehlman, West, & Pasahow, 1985).
Weinstein (1980) argumenterer som forklaring på dette at personer er urealistisk optimistiske om
fremtiden fordi de fokuserer på faktorer som øker deres sjanser for å oppnå de ønskede utfallene,
men feiler i å se at andre har like mange faktorer som spiller inn i deres favør. Ved at individet
vurderer fremtiden med en urealistisk optimisme, vil det også påvirke deres persepsjon av risiko.
Med andre ord kan individet redusere den persiperte risikoen ved å legge til positive elementer som
virker inn i dets favør.
Likeledes har det blitt vist gjennom en annen studie at positive illusjoner også eksisterer i
forbindelse med personer som står individet nært (Martz, Verette, Arriaga, Slovik, Cox & Rusbult,
1998). Studien av Martz et. al. viste at individet vurderte nære bekjente mer positivt enn mer
perifere personer. Overført i en inngruppe/ -utgruppe relasjon, vil da risikoen for inngruppen
vurderes som lavere enn for utgruppen. En slik antagelse kan finne støtte i sosial identitetsteori
(Tajfel & Turner, 1986). Inngruppefavorisering blir sett på som en måte å differensiere inngruppen
fra utgruppen(e). Dette gjøres blant annet ved å vurdere inngruppen mer positivt enn utgruppen. I så
måte kan det antas at en risikovurdering for inngruppen vil være lavere enn for utgruppen, da
inngruppens vurdering vil vektlegge flere positive aspekter enn ved en vurdering av utgruppen.
Gruppens størrelse kan også være med på å påvirke individets vurdering eller persepsjon av
risiko. Ho & Leung (1998) fant en positiv korrelasjon mellom gruppestørrelse og lavere
risikovurdering. Jo større gruppen ble, desto lavere vurderte respondentene både sin personlige
risiko og de andre i gruppens risiko. Dette på tross av at den objektive risikoen var konstant,
23
uavhengig av gruppens størrelse. I tillegg ble det påvist at respondentene så på sjansen for alvorlige
eller høyrisiko hendelser som lav siden de forekom sjeldent. Også flere andre studier argumenterer
for at gruppens størrelse kan påvirke individets risikopersepsjon (Houghton, Simon, Aquino, &
Goldberg, 2000; Park & Hinz, 2006). I følge Park & Hinz (2006) kan et gruppemedlemskap virke
betryggende for individet på grunn av en innbilt safety in numbers og gruppens strength in
numbers. Det vil si at individet vurderer gruppens sjanse for positive hendelser som større på grunn
av gruppens styrke, og at individet føler trygghet i være flere.
På bakgrunn av at Taylor & Brown (1988) argumenterer for at positive illusjoner er en del
av god mental helse, antas at også respondentene i denne studien, så fremt til at de har en god
mental helse, også er influert av positive illusjoner. Ved at respondentene har positive illusjoner, vil
det kunne prege deres vurdering av risiko.
2.2.4 Illusjon av kontroll
Følelsen individet har av kontroll kan være kunstig – det vil si at det føler mer kontroll enn hva det i
realiteten har. Denne tendensen som kalles illusjon om kontroll, har vist seg å være gjeldende for
blant annet gamblere (Langer, 1975; Langer & Roth, 1975). I en serie av seks studier så Langer
(1975) nærmere på respondenters følelse av kontroll i forbindelse med sjansespill – kortspill og
lotteri. Respondentene oppga en høyere følelse av kontroll enn hva den objektive vurderingen tilsa
at de kunne ha. De følte med andre ord at de hadde kontroll i en situasjon som teoretisk sett var
tilnærmet ukontrollerbar. Langers begrep om illusjon av kontroll har blitt møtt med kritikk fra andre
studier. Kohler, Gibbs, & Hoghart (1994) viste at illusjon om kontroll bare var til stede blant såkalte
single-shot gambling. I det respondentene opplevde å tape flere ganger – det vil si i multi-shot
gambling – ble ikke illusjonen av kontroll opprettholdt. Likeledes har illusjon av kontrollbegrepet
blitt kritisert for å være best egnet til å forklare sjansespill og ikke risikable handlinger som er
livstruende (Celsi, Rose, & Leigh, 1993). Videre har flere studier avkreftet linken mellom illusjon
om kontroll og optimistisk bias (McKenna, 1993; Rudski, 2004).
I en meta-analyse av Klein & Helweg-Larsen (2002) ble imidlertid kontroll assosiert med
optimistisk bias. Her ble kontroll videre delt opp i primær og sekundær kontroll. I følge Klein &
Helweg-Larsen varierer korrelasjonen mellom optimistiske bias og de to formene for kontroll. Mens
primærkontroll omfatter direkte handlinger tatt av aktøren for å forandre en situasjons utfall (atferd
kontroll), mens sekundærkontroll omfatter en passiv/indirekte måte for å påvirke situasjonen
(kognitiv kontroll). Klein & Helweg-Larsens oppdeling av kontroll likner den av intern og ekstern
locus of control (Rotter, 1989. se punkt 2.2.5). I sin analyse, fant Klein & Helweg-Larsen at primær
kontroll er korrelerer sterkere med optimistisk bias enn sekundær kontroll, og at primær kontroll er
sterkest korrelert med optimistisk bias i forbindelse med lavrisiko fremfor høyrisiko. En mulig
24
forklaring til dette er at folk velger å benytte seg av sekundærkontrollstrategier i situasjoner hvor de
er bevisst på at de ikke kan kontrollere utfallet.
Med utgangspunkt i blant annet studiene til Langer, argumenterer Taylor & Brown (1988)
for at illusjon om kontroll er en av de illusjonene som vedlikeholder menneskers mentale helse.
Taylor & Brown begrunnet dette ved å vise til en rekke studier av mildt eller alvorlig deprimerte
personer. Mennesker som led av depresjoner, ga uttrykk for å ha en mindre illusjon om kontroll enn
mennesker uten depresjoner. Dette samsvarer til dels med Banduras (1988) tanker om
selvtilstrekkelighet og angst siden manglende følelse av kontroll kan være handlingslammende og
passiviserende, noe som igjen kan lede til depresjoner.
I tillegg til individets personlige egenskaper og selvtilstrekkelighet, bruker gjerne risikoyrker
mye tid på sikkerhet. Et sikkerhetstiltak innen risikoyrker som Forsvaret er trening eller drill. En
drill er en grundig innøvd motreaksjon til en hypotetisk trussel/trusler. Intensjonen med drill er at
soldatene skal beholde kontrollen i kaotiske situasjoner – da like mye gjennom innøvde "reflekser"
som bevisst handling. I tillegg til at drill-trening lærer soldater å håndtere ulike scenarioer, er det
også med på å bygge opp mestringsfølelse og selvtillit. Ved at soldatene trener grundig på ulike
scenarioer, økes også deres tro om at de vil kunne mestre de potensielle situasjonene. Ozer &
Bandura (1990) viste at målrettet trening opp i mot en potensielt truende situasjon, gjorde at
deltakerne følte en høyere mestringsfølelse og selvtilstrekkelighet. Med andre ord kan målrettet
trening av denne typen være angstdempende i forbindelse med forestående risikoaktiviteter.
I tillegg er mye av treningen TMBN-soldatene gjennomfører lagt opp på en mest mulig naturtro
måte i forhold til tilstanden i aktuelle konfliktområder. Det vil si at soldatene trener på hvordan det
vil være i for eksempel Afghanistan. På den måten gjøres risikoen ved tjenesten i Afghanistan
familiær noe som blant andre Slovic, Fischhoff & Lichtenstein (1980) argumenterer for vil påvirke
soldatenes akseptering av risikoen.
2.2.5 Locus of Control
Rotters (1989) Locus of Control deler kontroll inn i to former – intern og ekstern. Todelingen av
kontroll vil si at individet enten kan tilskrive seg selv kontrollen av en situasjon/handling (intern)
eller at individet oppfatter situasjonen/handlingen som kontrollert av eksterne elementer som
skjebne, hell eller tilfeldigheter. Hvorvidt individet føler intern eller ekstern kontroll, virker inn på
motivasjonen for å gjennomføre en risikohandling. En rekke studier har vist at personer som har en
høy grad av intern locus er mer tilbøyelig for risikoatferd enn de med ekstern locus (Klonowicz &
Sokolowska, 1993; Higbee, 1972; Horswill & McKenna, 1999). Imidlertid viser andre studier igjen
det motsatte – det vil si at de med ekstern kontroll er mer tilbøyelig for risikoatferd (DuCette &
Wolk,1972; Salminen & Klen, 1994; Terry, Galligan & Conway, 1993).
25
En mulig forklaring på de motstridende funnene i studier av risikoatferd og locus of control,
er typen risiko. Enkelte typer handlinger eller situasjoner kan virke forskjellig inn på individer med
enten intern eller ekstern locus of control. Miller & Mulligan (2002) argumenterer for at følt
dødsangst kan være en forklaring på forskjellen. De viser til at personer med intern locus i
utgangspunktet er mer tilbøyelige til å foreta risikohandlinger enn de med ekstern locus, men
motsatt i det faren for å dø ble tydeliggjort. Miller & Mulligan konkluderer med at personer med
intern eller ekstern locus of control håndterer dødsangst på to forskjellige måter. Når personer med
intern locus opplever dødsangst modererer de sin risikoatferd for å dempe angsten. Siden det er de
som kontrollerer sin situasjon er det også de som kontrollerer kilden for dødsangsten. For personer
med ekstern locus trosses dødsangsten fordi de uansett ikke har kontroll over utfallet. Det er
eksterne faktorer som kontrollerer utfallet og av den grunn har det ingen hensikt for individet å
bekymre seg like mye fordi det er "skjebnen" som avgjør.
2.2.6 Negative utfall
Selv om et individ føler kontroll ved en risikohandling, er det ikke alltid det går godt – derav
risikoen. I tilfeller hvor personer føler de har kontroll, men likevel feiler er det logisk å anta at
illusjonen blir brutt. Om illusjonen hadde blitt brutt ville den aktuelle personen forholdt seg
annerledes til liknende framtidige situasjoner. I følge Weinstein (1989b) er ikke dette tilfellet. I sin
studie tok Weinstein for seg menneskers erfaringer med og tiltak de gjorde i forbindelse med
negative utfall. Dette omfattet personer som var voldsofre, hadde vært i en trafikkulykke, pådratt
seg hjerte-karsykdommer som resultat av røyking og mennesker som hadde opplevd
naturkatastrofer. Weinstein kom frem til fem tendenser blant utvalget. Blant annet var det tendenser
til at de med personlig erfaring så trusler oftere; de så seg selv som et potensielt offer i fremtiden,
og en økt motivasjon til å forebygge fremtidige negative utfall. På tross av en økt bevissthet rundt
risiko og ønske om å forebygge eller minske risiko, fant Weinstein at disse tendensene var
kortvarig. Personer som for eksempel hadde vært i en trafikkulykke, var påpasselig med å bruke
bilbelte bare i en begrenset tidsperiode etter ulykken. Weinstein mener at dette kan forklares ut i fra
tre mulige faktorer; alvoret av erfart hendelse; manglende tro på anbefalte tiltak for forebygging; og
at erfaringer bare har en begrenset innvirkning. I tillegg kan urealistisk optimisme være med på å
begrense endringene hos individet etter et negativt utfall.
Selv om individet har en tilbøyelighet til å tolke negative utfall på en måte som ivaretar
eventuelle positive illusjoner det har, kan likevel alvorlige hendelser forhindre dette (Weinstein,
1989b). Eksempler på dette kan være personer som har blitt utsatt for grov vold. I slike tilfeller kan
voldsofferet få problemer med å ivareta denne illusjonen av kontroll i situasjoner som assosieres
med den negative hendelsen. Frykten for å bli utsatt for nye overgrep fremprovoserer angst, noe
26
som igjen reduserer individets fleksibilitet og livsutfoldelse. Dette er i samsvar med Taylor &
Browns (1988) argumentasjon for god mental helse og Banduras selvtilstrekkelighet (1988). For
soldater vil for eksempel det å bli hardt skadet, bli tatt til fange eller at medsoldater dør kunne være
med på å bryte ned positive illusjoner de har.
I forbindelse med negative hendelser som er en psykisk påkjenning, viser forskning at sosial
støtte er viktig for evnen til å mestre og motstå PTSD (Shay, 2002; Dirkzwager, Bramsen & Van der
Ploeg, 2003; Agaibi & Wilson, 2005). At personer som er betydningsfulle for den berørte gir en
anerkjennelse og/eller bekreftelse av det traumatisk opplevde, kan gjøre at den berørte mestrer
opplevelsen bedre (Agaibi & Wilson, 2005). I forbindelse med militært personell, argumenterer
Shay (2002) for at den mest preventive faktoren for å unngå psykiske skader å holde soldatene
sammen. Det vil si, trene dem sammen; sende de ut på oppdrag sammen, hente de hjem sammen.
Det Shay legger til grunn for sin argumentasjon er at sosial tilknytning, gjenkjennelse og støtte, gir
soldatene en trygghetsfølelse. Han argumenterer videre med at en slik trygghetsfølelse gjør
soldatene i bedre stand til å overvinne og redusere frykt.
2.2.7 Totale institusjoner
Enhver institusjon krever av sine medlemmer en del av deres tid og interesse, og enkelte kan ha en
altomfattende og total karakter. Karakteriseringen av totale institusjoner kjennetegnes ved at det er
en barriere som hindrer individet i fri sosial interaksjon med omverdenen samt friheten til å forlate
når det ønsker det (Goffman, 1983) Selv om TMBN i utgangspunktet ikke kan defineres som en
total institusjon, har den likhetstrekk i forbindelse med utenlandskontingentene. I den perioden
soldatene befinner seg i utlandet, oppstår det en betraktelig barriere mot sosial interaksjon ved at de
skilles fra geografisk og ved at arbeidsplassen legger beslag på tilnærmet alt av deres tid.
Segal (1986) beskriver familien og militæret som to "grådige" institusjoner. Dette begrunner
han med at begge institusjonene krever mye av individet i form av forpliktelse, lojalitet, tid og
energi. Fordi begge institusjonene er "grådige" oppstår det en interessekonflikt mellom de to
institusjonene hvor soldaten befinner seg i midten. Soldaten må tilfredsstille begge parter eller velge
å ta avstand fra den ene, noe som kan oppleves som en stor psykisk påkjenning. Selv om Segal har
tatt utgangspunkt i det amerikanske forsvaret, fins de samme kjennetegnene for en "grådig"
institusjon hos blant annet TMBN. Kjennetegnene er risikoen for å bli skadet eller drept; geografisk
mobilitet, fravær fra familie, opphold i utlandet og normative begrensninger av familiens
handlinger. En konflikt av denne typen kan virke negativt inn på soldatens relasjon og tilknytning
både til familien og arbeidsplassen (Segal, 1986; Burrell, Adams, Durand, & Castro, 2006).
Skilsmisseraten i Forsvaret bevitner konflikten som ofte oppstår i det den ene eller begge av
partene i et parforhold jobber i Forsvaret. Brevik & Skjeret (2004) viser at det er 80 prosent flere
27
skilsmisser blant ansatte i Forsvaret som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner enn hva det er
i samfunnet forøvrig. Av 649 soldater og befal som var gift ved starten av 2000, var 77 (11,9 %) av
dem skilt ved utgangen av 2004. For referansegruppen var tallet 6,5 prosent.
Også soldatens generelle sosiale nettverk kan svekkes når en "grådig institusjon" legger
beslag på soldaten. Siden soldaten tilbringer mye tid borte fra for eksempel en vennekrets, kan de
sosiale båndene bli svekket. Levine & Morelands (1994) tilnærming til gruppesosialisering tilsier at
et medlemskap i en gruppe er under konstant reforhandling. Det vil si at når et medlemskap er
inngått, må det vedlikeholdes og pleies av begge parter. Om det blir en skjevhet i forholdet mellom
gruppen og individet kan medlemskapet i verste fall opphøre. I overført betydning vil det si at
individet må være aktiv i å vedlikeholde eget sosialt nettverk. Gitt at soldatene ikke klarer dette på
grunn av sitt yrke, risikerer de at det sosiale nettverk reduseres noe som igjen kan være en trussel
for deres mentale helse (Baumeister & Leary, 1995)
De to teoribolkene som nå har blitt presentert, gir et rammeverk for videre forståelse av
funnene som skal presenteres i kapittel 4. Selv om teoriene for motivasjon og risiko har blitt
presentert uavhengig av hverandre, vil presentasjonen og de respektive del-diskusjonene i kapittel
fire gå over i hverandre. Det vil si, funnene vil bli presentert under temaene motivasjon,
risikopersepsjon og psykologiske aspekter ved risikoen, men som det vil komme frem, er de relatert
til hverandre. Dette vil komme frem i en felles og konkluderende diskusjon under punkt 5.1. Før
funnene blir presentert, vil det nå bli gjort rede for studiens metode.
3.0 MetodeI dette kapittelet vil det bli gjort rede for studiens metode. Dette vil bli gjort ved å redegjøre for mål
med studien, forskningsmetode, fremgangsmåte og forskningsetiske betraktninger. Under tittelen
fremgangsmåte vil det også bli gjort rede for intervjuguide, valg av respondenter, samt
gjennomføringen av intervju, transkripsjonen og analysen.
3.1 VALG AV METODE
Som tidligere nevnt under punkt 1.4, har jeg ikke som mål i å lage en generalisering av norske
soldater som søker seg til internasjonale operasjoner. I stedet ønsker jeg å oppnå en bedre forståelse
og kunnskap om hvordan respondentene tilnærmer seg det å være fredsbevarende soldat. Da dette
innebærer en fortolkning av respondentenes personlige erfaringer, har jeg valgt en fenomenologisk
tilnærming. Siden en fenomenologisk tilnærming er valgt, rettes fokus mot respondentenes erfaring
og tolkning av sin motivasjon og vurdering av risikoen ved yrket – det vil si deres tilnærming til
fenomenet. For å oppnå denne innsikten har jeg valgt å gjennomføre en utforskende studie med
utgangspunkt i Interpretative Phenomenological Analysis (IPA; Smith, 1996).
28
3.1.1 Forskningsmetode
Da denne studien omfatter et fenomen, har jeg valgt Interpretative Phenomenological Analysis som
forskningsmetode. IPA assosieres med fenomenologien ved at den tar for seg individets personlige
persepsjon av et objekt, tema eller hendelse i stedet for at de prøver å fremskaffe en objektiv
uttalelse om objektet eller hendelsen i seg selv (Smith & Osborn, 1997). Tilgang til respondentens
personlige livsverden er både avhengig av og blir forvansket av forskerens begrepsoppfatning.
Likevel er forskerens begrepsoppfatning en forutsetning for å kunne forstå den andres personlige
livsverden gjennom en fortolkningsprosess – derav navnet Interpretative Phenomenological
Analysis (Smith, 1996). IPA omfatter med andre ord en dobbel-hermeneutikk ved at forskeren er
interessert i å tolke de tolkninger som respondenten allerede har gjort.
Fordi IPA-forskeren ønsker å analysere i detalj hvordan respondenter persiperer og gir
mening til ting som de opplever, er det behov for et fleksibelt instrument for datainnsamling. Av den
grunn, har jeg valgt å bruke semistrukturerte intervju som i datainnsamlingen. Semistrukturerte
intervju har den egenskapen at det i tillegg til å være fleksibelt, gir et datamateriale som muliggjør
en sammenligning av respondentenes tilnærming til fenomenet. En sammenligning er ønskelig for å
kunne finne den kollektive essensen av fenomenet (Smith, 1996). Dette bygger på den symbolske
interaksjonismens tilnærming til meningskonstruksjon som tilsier at mennesker skaper kollektive
meninger gjennom interaksjoner som igjen etablerer seg som virkeligheter (Patton, 2002).
Ved utførelse av et semistrukturert intervju, taes det utgangspunkt i en intervjuguide som er
klargjort på forhånd. Som navnet tilsier, fungerer intervjuguiden som en guide og påminner fremfor
å være et rigid skjema som intervjueren er forpliktet å forholde seg til. På den måten vil intervjuer
kunne forholde seg fleksibel overfor intervjusituasjonen og respondenten. Ved å ha en fleksibel
intervjuguide, gir det muligheten til å følge opp interessante tema som dukker opp under intervjuet
(Smith & Dunworth, 2003), og på den måten ivaretas det utforskende ved datainnsamlingen. Ved å
bruke semistrukturerte intervju gir det også respondenten mulighet til å fortelle sin historie med
egne ord - det er respondenten som er "eksperten" på fenomenet og intervjuer må derfor ha
muligheten til å justere seg etter respondentens fortelling, noe som er en av de sentrale premissene i
IPA. Det vil nå bli vist til hvordan denne forskningsmetoden ble satt ut i praksis.
3.2 FREMGANGSMÅTE
3.2.1 Intervjuguiden
I forkant av intervjuene ble det utviklet en intervjuguide (Vedlegg 1). Første utkast av
intervjuguiden ble diskutert og justert for å best mulig kunne fange opp fenomenet innenfor
studiens avgrensning. Deretter ble det gjennomført et pilotintervju for å kontrollere tydeligheten av
spørsmålene; få et estimat av hvor lenge intervjuene ville vare; tilføye probespørsmål; og for å
29
endre, fjerne og legge til nye spørsmål. Intervjuene ble estimert til å vare ca 45-60 minutter, og
intervjuguiden bestod av fem tema: spørsmål om TMBN; motivasjonen for å jobbe i TMBN;
respondentenes refleksjoner rundt risiko; refleksjoner rundt utenlandstjeneste; og hva de tenkte om
framtiden. Fordelt over de fem temaene var det i alt 19 spørsmål og 14 probespørsmål.
3.2.2 Utvalget
I denne studien er TMBN valgt ut som et formålsbestemt gruppeutvalg. Et formålsbestemt utvalg
tilsier at det velges ut individer eller grupper som kan gi formålsrelevant informasjon om fenomenet
som studeres (Creswell, 2007). TMBN ble valgt på grunn av at; de har ansatte som har skrevet
kontrakt for minimum tre år; det er stor sannsynlighet for at soldatene skal ut på fredsbevarende
oppdrag i utlandet; avdelingen har soldater som har vært ute på en eller flere utenlandskontingenter,
og soldater som aldri har vært ute. Hærens Jegerkommando var også aktuell, men hadde ikke
kapasitet til å delta i studien.
Den videre subrekrutteringen ut i fra TMBN-gruppen ble gjort ved hjelp av min
kontaktperson ved TMBN. Rekruttering foregikk ved at kontaktpersonen informerte avdelingen om
studien og delte ut et informasjonsskriv (vedlegg 2). De av soldatene som var interessert, varslet
kontaktpersonen som videreformidlet "påmeldte" til meg. I forbindelse med rekrutteringen ble det
understreket at deltakelsen var frivillig. To respondenter trakk seg før intervjuet, og det endelige
utvalget bestod av 10 ansatt. Det var kun mannlige respondenter som meldte interesse av å delta.
Utvalget varierte i forhold til respondentenes erfaring og alder. Variasjon utartet seg som følger:
Seks grenaderer og fire befal
Alderen varierte fra 20 til 34 år med en gjennomsnittsalder på 25 år
Tre av respondentene var nye og hadde aldri deltatt i internasjonale operasjoner
Av de som hadde deltatt i internasjonale operasjoner, varierte det fra to til 10 kontingenter.
Respondentene har fått tildelt pseudonymene: Roar, Tore, Viktor, Jan, Nils, Lars, Ole, Simen, Atle,
Petter, John, Karl og Mads. Enkelte av respondentene har blitt tildelt to pseudonymer da noen av
sitatene i funnkapittelet refererer spesifikke hendelser som igjen kan være avslørende for
respondentenes identitet. Av den grunn benyttes to pseudonymer, slik at de aktuelle respondentenes
de andre sitatene også skal spores tilbake til samme kilde.
3.2.3 Gjennomføring
Da den aktuelle respondentgruppen var ansatt i Forsvaret, ble det søkt om tillatelse for å
gjennomføre studien hos arbeidsgiver. Søknaden ble godkjent av Hærens kommunikasjonsavdeling
og TMBN-ledelsen. Deretter satte TMBN-ledelsen meg i kontakt med en av avdelingens
30
troppssjefer som videre hadde funksjonen som kontaktperson og koordinator for mitt opphold på
Rena leir. Oppholdet på Rena leir var begrenset i den forstand at tiden hovedsaklig ble viet til
gjennomføringen av intervjuene. Under oppholdet, var det min kontaktperson som ga meg adgang
til leieren; en omvisning i avdelingen; et møterom som jeg kunne disponere, og praktisk
informasjon. Før datainnsamlingen, ble det også søkt om godkjenning av studien hos
Personvernombudet for forskning (Vedlegg 3).
Intervjuene ble gjort ved Rena leir i mars 2007. Grunnet lang avstand til respondentene og et
stramt tidsskjema for soldatene, ble det brukt kun to dager på intervjuene. Ideelt sett skulle
intervjuene strakt seg over flere runder eller dager, men på grunn av begrensninger hos begge parter
lot det seg ikke gjøre i den aktuelle perioden. Denne begrensningen vil bli diskutert under punkt 5.0.
Intervjuene ble gjennomført i et møterom, som jeg fikk disponere de to aktuelle dagene. Da
respondentene befant seg på jobb under intervjuseansene, ble intervjuene gjort fortløpende kun
avbrutt av små pauser. Det ble tatt én lengre pause etter første intervju slik at jeg hadde muligheten
til å eventuelt justere intervjuguiden. Det ble ikke gjort noen endringer av guiden da den syntes å
være tilfredsstillende. I begynnelsen av hvert enkelt intervju, ble respondenten informert om sine
rettigheter; at intervjuet ble tatt opp på bånd; hvordan datamaterialet skulle håndteres, samt at de
fikk anledning til å lese gjennom informasjonsskrivet på nytt og stille spørsmål.
Intervjuenes lengde varierte fra en halvtime til en halvannen time avhengig hvor mye
respondentene hadde å meddele. Den store variasjonen i lengden på intervjuene var knyttet til hvor
lenge respondentene hadde vært i TMBN. Fire av respondentene var relativt nye og hadde av den
grunn ikke like mye å fortelle om de aktuelle temaene fra intervjuguiden. Dette avviket og de
potensielle begrensningene det måtte omfatte, vil bli diskutert under punkt 5.0. Etter
intervjuprosessen, ble samtlige intervjuer transkribert, anonymisert og analysert. Transkripsjonen
ble gjort så direkte som mulig og non-verbal kommunikasjon ble notert i teksten. Transkripsjonene
utgjorde til slutt 177 sider med datamateriale (Times New Roman, 12, 1 ½ linjeavstand)
3.2.4 IPA og gjennomføring av analyse
I forbindelse med analysen av transkripsjonene, er det tatt utgangspunkt i Smith & Dunworth
(2003) beskrivelse av de fire analysestadiene i IPA. De fire stadiene omfatter innledende
kommentarer; omgjøring av kommentarene til temaer; en oppsamling av temaene til
mellomrelaterte grupper, og til slutt stadiet hvor gruppene plasseres inn i hovedkategorier. De fire
stadiene vil nå bli nærmere beskrevet i forbindelse med redegjørelsen av min analyse.
Smith & Dunworth (2003) anbefaler at analytikeren kun tar for seg ett intervju i detalj før de
andre intervjuene analyseres. Denne idiografiske tilnærminger ble adoptert ved analysen. I tillegg
valgte jeg å analysere datamaterialet to ganger da jeg ikke oppnådde den ønskede innsikten ved
31
første gjennomføring. Ett av intervjuene ble også analysert av min veileder for at jeg på den måten
kunne kvalitetssikre analysen. I den sammenheng var det innledende kommentarer (første stadium)
og potensielle temaer (andre stadium) som ble sammenlignet og diskutert.
I det første stadiet av analysen leses de transkriberte intervjuene flere ganger mens forskeren
noterer seg viktige punkter. De innledende notatene omfatter et sammendrag og tolkninger av
materialet. Tolkningene er basert på assosiasjoner, eller forsøk på å gjøre koblinger, mellom flere
aspekter hos respondentenes fortellinger. I denne studien ble de innledende notatene gjort i margen
av transkripsjonsutskriftene.
I det andre stadiet anbefales det at forskeren leser gjennom transkripsjonene på nytt, og
omformer notatene til temaer – det vil si ord eller fraser som ser ut til å fange opp kjernen eller
essensen av hva respondentene forteller (Smith & Dunworth, 2003). Temaene trenger ikke å være
konkluderende eller veldig generelle, men de skal være så nærliggende teksten som mulig. Denne
prosessen er selektiv og tolkende da forskeren prøver å gi mening til det respondenten sier, samt at
analysen blir brakt til et mer abstrakt nivå (Smith & Dunworth, 2003). På grunn av mengden data,
benyttet jeg, fra og med dette stadiet, analyseprogrammet QSR NVivo 7 som hjelpemiddel.
Gjennom tematiseringen ble det funnet 144 temaer.
I tredje stadiet av analysen, tok jeg utgangspunkt i de 144 temaene for å se etter koblinger og
likheter mellom temaene. Temaene som passet sammen, ble samlet i 12 grupper. Det ble reflektert
over hva som koblet de forskjellige temaene sammen, og hvilket bredere aspekt de var del av. Hver
gruppe ble gitt et navn som fanget opp essensen av gruppene. Intensjonen her er å skape
overordnede temaer/kategorier som er lettere å håndtere som mengde (Smith & Dunworth, 2003). I
det fjerde og siste stadiet, samlet jeg de tolv gruppene i fire hovedkategorier, eller master themes.
De fire hovedkategoriene var: relasjon til konflikt; refleksjoner rundt risiko; psykisk helse, og
refleksjoner rundt motivasjon. Hovedkategoriene gjenspeiler forskningsspørsmålene for studien.
3.2.5 Presentasjon av funn
Presentasjonen av studiens funn er delt inn i tre deler, henholdsvis motivasjon, risiko og mental
helse. I presentasjonen blir det i størst mulig grad gjengitt hele fortellinger og ikke nedkortet sitater.
På grunn av dette preges funnkapittelet av lange sitater. Årsaken til at jeg ønsker å gjengi lange
sitater skyldes de tre funksjonene sitatene har. For det første gir sitatene forskeren muligheten til å
kontrollere analysen opp i mot råmaterialet. For det andre viser sitatene fortellingen både fra
forskerens og respondentens side, noe som igjen belyser det rasjonelle aspektet ved kvalitative
studier. Til slutt gir det også leseren muligheten til å etterprøve påstandene som blir gjort av
forskeren ved å se på "bevisene" som blir presentert (Smith & Dunworth, 2003). For å best mulig
ivareta sitatenes tre funksjoner, ble det derfor valgt å presentere lengre sitater fremfor mange korte.
32
Dette spesielt med tanke på å gi leseren muligheten til å etterprøve mine påstander, og for at sitatene
i minst mulig grad skulle trekkes ut i fra sin kontekst.
Hovedandelen av sitatene blir presentert stående utenfor hovedteksten. Det vil si at de er
atskilt fra hovedteksten med en skillelinje. Sitatene står også i kursiv og i de tilfellene hvor sitater
blir presentert i hovedteksten, starter og avsluttes de i tillegg med anførselstegn. Der hvor deler av
sitatet har blitt kortet ned, markeres dette med [....]. Non-verbal kommunikasjon skrives i parentes
uten kursiv for å på den måten skille det ut fra det som er kommunisert verbalt. I tillegg har enkelte
sitater blitt redigert for å gjøre dem mer lesbare. For å ivareta respondentenes budskap, har jeg valgt
å kun gjøre enkle grammatiske korreksjoner. I de tilfellene hvor jeg har vært usikker på hvorvidt
korrigering av teksten vil endre sitatets budskap, har jeg valgt å la sitat stå i sin originale form.
Som det er nevnt tidligere, er kapittelet for studiens funn delt inn i tre deler. Hver av de tre
delene har sin egen del-diskusjon som oppsummerer og belyser funnene ut i fra relevante teorier.
Det vil si at det vil være en diskusjon for motivasjon, en for risiko, og en for mental helse. Grunnen
til at jeg har valgt å presentere mine funn på denne måten skyldes funnkapittelets lengde. Ved å ha
tre del-diskusjoner, unngår jeg at det oppstår en "avstand" eller et kunstig skille mellom diskusjonen
og de funnene som diskuteres. Under punkt 5.1, vil de tre del-diskusjonen bli sammenfattet ved at
det vises til de mest framtredende funnene som er gjort og konkluderende tanker om de. I samme
kapittel vil det videre bli gjort rede for kritiske punkter ved min studie og gitt en oppfordring til
videre forskning innenfor temaet.
3.3 FORSKNINGSETISKE BETRAKTNINGER
På bakgrunn av at respondentene er ansatt i Forsvaret, var det en bekymring knyttet til frivilligheten
av å delta i studien. Rekrutteringen av respondenter gikk tjenestevei – det vil si fra høyere hold i
maktstrukturen og nedover – og av den grunn er det en fare for at noen respondenter kan ha følt seg
presset til å delta. Dette både på grunn av kontaktpersonens autoritære posisjon som løytnant
og/eller ved at respondentene ikke ville stille seg selv i dårlig lys ved å ikke delta. For å forsikre
meg om at respondentene deltok etter eget ønske, ble det i forkant av intervjuene understreket, både
muntlig og skriftlig, at deltagelse var frivillig. I tillegg ble hver enkelt informant informert om sine
rettigheter i forkant av intervjuene og fikk tilbud om å trekke seg fra intervjuet. I den sammenheng
ble det understreket at det ikke ville bli rapportert videre om de valgte å trekke seg fra intervjuet.
Selv om jeg var kjent med det potensielle problemet, hadde jeg ikke inntrykk av at det var noen
respondenter som følte at de ble presset til å delta.
Som det ble nevnt i innledningskapittelet, har veteraner en relativt høy forekomst av PTSD
og andre psykiske negative konsekvenser etter at de har tjenestegjort i internasjonale operasjoner.
Fordi utvalget av respondenter i min studie omfattet flere soldater som hadde tjenestegjort en eller
33
flere ganger i utlandet, var den en bekymring for at intervjuet kunne utløse posttraumatiske
reaksjoner. Dette ble reflektert over i forbindelse med i forberedelsen av datainnsamlingen og
utarbeidelsen av intervjuguiden. For å kunne henvise eventuelle respondenter med negative
reaksjoner til helsepersonell, ble helsetilbudet til soldatene kartlagt på forhånd.
4.0 Funn og diskusjonI dette kapittelet vil studiens funn bli presentert. Som nevnt i metodekapittelet, er dette kapittelet
delt inn i tre deler hvorav de tre delene har sin egen diskusjon. De tre delene omhandler henholdsvis
motivasjon (punkt 4.1), risiko (punkt 4.2) og mental helse (4.3). Mine funn, det vil si mine
tolkninger av og refleksjoner over datamaterialet, vil bli satt i kontekst med sitater hentet fra
respondentenes fortellinger. Diskusjonen av relevante teorier i forhold til mine tolkninger, vil først
bli omtalt i de respektive del-diskusjonene.
4.1 MOTIVASJON
Samtlige av respondentene uttrykte et sterkt ønske om å tjenestegjøre i utlandet, og fremla dette
som grunnen til at de var ansatt ved TMBN. I denne presentasjonen vil jeg forsøke å vise til hvorfor
respondentene har et så sterkt ønske. Hva er det som motiverer soldatene eller hvilke fordeler ser de
at de kan oppnå ved tjenesten?
Gjennom min analyse, fant jeg fram til flere enheter som utgjorde essensen av det
respondentenes fortalte om sin motivasjon. Dette er lønn, tilhørighet, kameratskap,
selvutvikling/selvrealisering, spenning og et ønske om å bidra eller hjelpe. Det vil også bli vist til at
respondentenes motivasjon ikke er statisk, men at den utvikler og endrer seg i løpet av den tiden de
er ansatt. Hensikten ved å først presentere respondentenes motivasjon er for at det skal kunne belyse
deres refleksjoner over risikoen ved yrket (punkt 4.2).
4.1.1 Ønsket om å bidra
Blant respondentene var det ingen som uttrykte at de var der for å tjene penger, men heller for å
bidra. Dette på tross av et en grenader kan tjene nært på en halv million i året. Selv om ingen av
respondentene uttrykte at de var der for pengenes skyld, sier Simen at det likevel er mange som blir
lokket av lett-tjente penger og spenning.
Simen:[....] det er mange her som, altså det er ikke noe feil i det egentlig (ler), men på samme
grunnlag som gjorde at jeg dro til Kosovo, eventyrlyst og lett-tjente penger, ikke sant?Da jeg dro til
Kosovo så var det ganske seint og det var trygt og rolig der nede. Så det var ikke noe fare for meg å
reise ned med eventyrlyst og det viste seg jo i ettertid at det skjedde jo ingenting. Men her så får du
34
jo, eventyrlyst i den forstand at du får jo være soldat og drive med de tingene der og tjene mye
penger, men det som er med den avdelingen her, er jo at den er spisset mot en helt annen ting enn
søndagsturer i parken. Og det gjør at de som er her på feil grunnlag kan få seg en ganske stor
smell den dagen det skjer noe[....]
Simen uttrykker en bekymring for de personene som har en motivasjon basert på spenning
og penger. Grunnen til dette er at Simen mener at det ikke er verdt å utsette seg selv for risikoen
ved yrket på et slikt grunnlag. Implisitt, tilsier dette at Simen vurderer kvaliteten ved sin egen og
andres motivasjon, og at de personene som har en motivasjon som "veier tyngre" vil være i bedre
stand til å takle negative erfaringer som potensielt kan oppstå. For Simen, er det å bidra en form for
motivasjon som har nok tyngde og mening til at tjenesten er "verdt det".
Respondentenes ønske om å bidra, virker å være knyttet til det å være aktiv fremfor passiv
tilskuer til det som skjer ute i verden. Flere av respondentene uttrykker sitt engasjement som en
motsats til det "å sitte på ræva og se på TV'en". Respondentene snakker imidlertid om det å bidra på
to forskjellige måter. Noen vektlegger de humanitære aspektene ved bidraget, mens andre igjen er
mer opptatt av å ivareta verdenssamfunnets sikkerhet. Blant andre uttrykker Petter en bekymring
for hvordan utviklingen i samfunnet er med tanke på terrortrusselen.
Intervjuer: Enn sånn for din egen del? Har du noe ideologi som ligger til grunn for at du er i
Telemarksbataljonen?
Petter: Ja, jeg tenker jo sånn at det den jobben som vi gjør, jeg mener jo at det er en viktig jobb
sånn som samfunnet har blitt i dag. Noen må gjøre jobben, og jeg kan tenke meg det [....]
Intervjuer: Hva legger du i at slik samfunnet har blitt i dag?
Petter: Det er jo helt klart behov for både fredsopprettende og fredsbevarende styrker. Både med
tanke på terrortrusselen og sånn som det generelt er i hele verden. Og det viser seg jo gang på
gang at landegrensene ikke stopper terroren. Jeg mener jo det at det ikke går an å sitte hjemme i
sofaen og håpe på at det skal gå bra, eller vente på at noen skal komme hit å gjøre noe. Da får vi
heller dra ned å hjelpe til med det som er og den jobben som blir gjort [....]
Selv om respondentene ikke er direkte kritisk til "krigen mot terror", er de likevel
tilbakeholden med å glorifisere den. De respondentene som snakket om krigen, så på det som en
nødvendig onde hvor det ikke vil være noen parter som går ut av det seirende. Petter argumenterer
for at det er en kamp vi må ta del i, for om vi ikke gjør det, vil den også ramme oss her i Norge. Vi
kan ikke bare sitte i ro og håpe på at det skal gå bra, men være aktiv i å begrense den. Også Roar er
35
motivert i å bidra i krigen mot terror. Han framviser imidlertid et mer pessimistisk syn enn hva for
eksempel Petter gjør.
Intervjuer: Hva tenker du om krigen mot terror?
Roar: Det vet du jo at er en sånn evighetsmaskin. Du vil aldri kunne bli kvitt terrorisme. Det er
alltids noen som ikke liker det som skjer rundt om kring i verden, og ikke klarer å gjøre noe annet
enn å ta opp et våpen. Det er jo stort sett feighet, men noen rettferdiggjør deres maktbruk ved å si
at de ikke har noen annen mulighet [....] Men fortsatt, om man skal ha som fortjent så må man jo
hjelpe til å skape. Som jeg sa tidligere, man kan ikke bare sitte på ræva og se på TV og forvente at
ting skal holde seg rolig eller bli roligere. Så det vil vel bare fortsette å fortsette med å eskalere, roe
seg ned, eskalere og roe seg ned. Så sånn sett så vil det bare være en evighetsmaskin.
Ved at respondentene viser til at de er aktive og faktisk bidrar med noe, legitimerer de
samtidig sitt engasjement som soldat i internasjonale operasjoner. Argumentet her blir at,
uavhengig av hva folk måtte føle og mene om deres deltagelse, gjør de faktisk noe i motsetning fra
mange andre. De har tatt et aktivt standpunkt ved å delta.
Selv om enkelte respondenter var opptatt av det å bidra i krigen mot terror, valgte de
hovedsaklig å distansere seg fra den. I den sammenheng valgte de å trekke fram de humanitære
aspektene fremfor de militære ved sitt bidrag som fredsbevarende soldat. Blant andre Lars
argumenterer for at CIMIC-bidragene (Civilian-Military Cooperation) er like viktig som bruk av
militær makt, også i forbindelse med krigen mot terror.
Lars: Krigen mot terror er vel egentlig nødvendig, men det er også viktig å bidra slik norske
styrker har gjort i nord-Afghanistan, med det sivile. Det tror jeg også er veldig viktig. Hvis du
hjelper dem å bygge landet opp igjen, det er da du "win hearts and minds", er det ikke det dem
sier? Det er jo viktig. Hjelpe til å få bygd opp skoler og sånne ting. Da ser dem at de får noe igjen.
Om respondentene argumenterer for at det humanitære bidraget de gjør er viktigst, kan en spørre
seg hvorfor de valgte Forsvaret fremfor sivile hjelpeorganisasjoner? To av respondentene hadde
reflektert over dette da de i utgangspunktet hadde tenkt å melde seg til en sivil hjelpeorganisasjon,
men valgte til slutt TMBN.
Intervjuer: Hva var det som var motivasjonen din for å bli med i Telemarksbataljonen?
Karl: Fra tidligere så har jeg alltid hatt lyst til å bidra med noe utenfor Norge hvor vi har det trygt,
godt og egentlig ikke så store bekymringer. Det er jo litt av grunnen til at jeg tenkte på
36
hjelpeorganisasjoner til å begynne med. Etter hvert fant jeg ut at det å dra med forsvaret er kanskje
en vel så grei måte å gjøre det på. For at hjelpeorganisasjoner skal kunne gjøre sin jobb eller være
til stede i en del land, må de ha sånn noen lunde stabile forhold. Og de stabile forholdene kan
nettopp komme av vår tilstedeværelse. Og det vi gjør, det fant jeg ut etter hvert som jeg bestemte
meg for det, at det er kanskje vel så mye hjelp i det vi kan få til ved å være der, også gjennom de
CIMIC-prosjektene. Prosjekter som går på å lette hverdagen til de lokale der da. Alt i fra å bore
etter vann, lage nye veier til hverdagslige ting. Ting som kan få hverdagslivet til å bli lettere for
dem. Det kan jo være vel så viktig det som annet hjelpearbeid, og det var jo litt av motivasjonen
min, at jeg hadde lyst til å bidra med noe og gi litt tilbake til samfunnet. Spesielt med tanke på det
at jeg har vært heldig å bli født i Norge. Det er ikke alle som har det like greit, og kan jeg bedre
noen sin hverdag med å gjøre den jobben jeg gjør, så er jeg godt fornøyd med det.
Som det kommer fram i fortellingen til Karl, valgt han Forsvaret framfor en
hjelpeorganisasjon blant annet fordi han oppfattet Forsvarets jobb som like viktig. Både ved at
Forsvaret kan være med på å skape relativt stabile forhold for hjelpearbeiderne, og ved at ISAF-
styrkene tar del i CIMIC-prosjekter. Han legger også til at ønsket om å bidra til dels kan forklares
med at han har lyst til å gi noe tilbake siden han har vært så heldig å bli født her i Norge.
Selv om nesten alle respondentene uttrykte dette ønsket om å bidra med noe, var det likevel
én respondent som eksplisitt uttrykte at ikke hadde noen spesielle prososiale motiver, men at han
heller var drevet av egoistiske ønsker.
Ole: Næhh, det er ikke for å dra og hjelpe så mange føler jeg. Med sånn korstog for å hjelpe de
som ikke kan hjelpe seg selv og sånn. Det er egentlig ikke helt min greie (ler), Nei, det er vel av
mest egoistiske grunner tenker jeg. Synes det er gøy.
Det Ole forteller skiller seg sterkt ut i fra hva de andres ønske om å bidra. Han bryter med andre ord
med den normen som er satt av de andre respondentene. Selv om Oles utsagn skiller seg ut i fra hva
de andre har blitt sitert på til nå, representerer likevel han en stor del av de andres motivasjon. Ole
representerer den "rene" eventyreren ved at han poengterer at han er der for opplevelsen, og ikke
for å hjelpe andre. Det kan diskuteres hvorvidt dette er en god holdning med tanke på de
arbeidsoppgavene han skal utføre, men likefullt representerer han deler av de andres motivasjon.
Det vil nå bli vist til hvordan eventyrlysten er representert i de andre respondentenes motivasjon.
4.1.2 Eventyreren
På tross av at blant annet Simen er kritisk til personer som er ute etter spenning, gir samtlige av
37
respondentene uttrykk for at det er knyttet mye spenning til å jobbe i dette yrket. Dette kommer
spesielt fram av det de respondentene som har vært ute en eller flere ganger forteller. I deres
retrospektive refleksjoner, forteller de at den første gang de reiste ut, var det mye på grunn av
spenningen og eventyrlysten. Den følte spenningen skyldes nok både det at de oppsøker noe ukjent
og at det er assosiert en risiko ved tjenesten.
Karl: [....] skal ikke si at det ikke har noen ting med spenning og eventyrlyst å gjøre, det har det
absolutt. Å si noe annet til familien er i alle fall løgn. Spesielt den første gangen er det knyttet mye
spenning opp i mot, og man vet ikke helt hva man går til. Og eventyrlysten med det å gjøre noe nytt
og totalt ukjent som man, man kan godt få det beskrevet for seg og man kan høre med andre som
har vært ute, men så fremt til at du ikke har vært der selv så vet man ikke helt hva det innebærer.
Det er nå spennende. Å kunne kombinere det der med, om du ikke får utrettet mirakler så får du
gjort noe. Kanskje du får gjort hverdagen til noen enklere eller tryggere og det er en fin tanke.
Karl fortalte tidligere at han hadde et ønske om å bidra, og hvorfor han valgte Forsvaret fremfor en
sivil hjelpeorganisasjon. Det Karl ikke fortalte i den sammenheng, var at hans ønske om å jobbe i
TMBN også har mye med spenning og eventyrlyst. Selv om de sivile hjelpearbeiderne sikkert
opplever mye spenning i forbindelse med sitt arbeid, framstår det å jobbe som fredsbevarende
soldat som en mer action-fylt spenning. Av den grunn er det like sannsynlig å anta at Karls valg var
like mye styrt av ønsket om spenning som at det var et ut hvem han valgte å bidra gjennom.
Selv om respondentene sier at spenningen er størst den første gangen de reiser ut, fortsetter
de å være spent når de skal reise ut. Blant andre Tore sier at "det er alltid spennende å komme til
nye plasser", dette på tross av at han har vært ute på ti utenlandskontingenter. Ut i fra det Karl sier
om spenningen ved å oppsøke det ukjente, virker det som om utfordringer er relevant for
spenningsfølelsen. Ved å oppsøke utfordringer, får respondentene muligheten til å "teste" seg selv. I
enkelte tilfeller kan det å oppsøke utfordringer kobles til det å se på risiko som noe ønskelig eller
motiverende. Dette er noe jeg kommer tilbake til under punkt 4.2. Flere av respondentene fortalte at
de var motivert av utfordringene i yrket. I den sammenheng snakket de om utfordringen ved å lære
nye militære egenskaper; å tjenestegjøre som fredsbevarende soldat, og oppleve noe ukjent.
Intervjuer: Hva var det som motiverte deg til å skrive kontrakt?
Roar: Det er jo det at det er utfordringen. Det er jo til tider en utfordrende tjeneste. Lærer mye og
så har du det der med å få reise ut og få sett ting, som jeg sa, få sett ting fra et litt annet perspektiv
enn å bare sitte og se det, som at alt det en får vite er det man leser i avisen. Og det er jo ikke alltid
at all sannheten kommer frem der. Så ja, lærer mye og får sett ting fra et litt annet perspektiv og ja,
38
som sagt gjør en innsats da. Og hjelpe til rundt omkring selv om det ikke er like populært alle
steder å gjøre det beste man kan.
Noe som virker å gå igjen blant "eventyreren" hos TMBN, er det å oppleve verdenen utenfor
TV-skjermen og på den måten tilegne seg et nytt perspektiv. Det vil si, i stedet for å erfare for
eksempel konflikten i Afghanistan gjennom media slik folk flest gjør, ønsker disse soldatene å
erfare konflikten personlig. Det blir på en måte erfaringssøkerens svar på en ekstremsport. Blant
annet sier Lars at "du får jo bli med på ting du ikke hadde fått blitt med på i det sivile". Ved å
tjenestegjøre som fredsbevarende soldat, dannes det et distinkt skille til folk flest. Det er et yrke og
en erfaring som ligger utenfor den konvensjonelle livsstilen og tilegnelsen av livserfaring.
Fordi livssituasjonen i Afghanistan står i en så sterk kontrast til hvordan det er her hjemme i
Norge, gir det soldatene muligheten til å sette sin egen tilværelse i et nytt perspektiv.
Respondentene illustrerer dette ved at de forteller om hvor mye vi tar for gitt her hjemme og hvor
bra vi egentlig har det. Land som Afghanistan har vært preget av konflikt og krig i flere ti år, noe
som har medført store negative konsekvenser for landet både materielt og humanitært. Ved å
oppsøke et slikt land får de fredsbevarende soldatene erfare kontrasten det er mellom et
velferdssamfunn og et krigsherjet land.
Simen: [....]du får litt innsikt i at verden ikke er idyllisk, men likevel så er det ikke rett ned til det
siste nivå i helvete liksom. Du klarer å få det vide synet som trenges for å skjønne at vi har det
egentlig veldig fint i Norge og at noen steder i verden så er det kanskje behov for hjelp. Og det gjør
at du får et litt større, jeg kan jo kalle det et større verdensbilde, uten at du går på en kremsmell og
aldri vil mer tilbake. [....]
Simen påpeker her at det å omfatter en risiko i å søke erfaring av denne typen. Implisitt sier han at
det må være en balansegang mellom hvor sterk de negative inntrykkene og hvor mye du "tåler"
eller er forberedt på. I det den negative erfaringen blir overveldende, at du "går på en kremsmell",
risikerer soldatene å få negative konsekvenser psykisk. Med andre ord snakker Simen en risiko som
refererer til selve opplevelsen – den kan virke positivt, men det er en sannsynlighet for at det kan
medføre negative konsekvenser psykisk. Dette vil jeg komme nærmere inn på under punkt 4.3.
Simens sitat henviser til tanken om at en kan "vokse" på de erfaringene du gjør som
fredsbevarende soldat. Det å vokse henviser i den sammenheng til noe positivt, at du blir mer
moden eller sterkere. Flere av respondentene forteller at erfaringen de har opparbeidet som
fredsbevarende soldat har gjort, eller vil forhåpentligvis gjøre dem til et bedre menneske.
39
Nils: Jeg sitter igjen med en god del mer livserfaring i hvert fall. Og jeg har nok også forandret
meg som menneske. Jeg liker i hvert fall å tro at det er til det bedre. Jeg har nok fått, hva skal en si,
fått litt annet perspektiv på noen ting. Etter de årene her, så tror jeg i hvert fall at jeg er bedre
rustet enn om jeg ikke hadde gått inn her, det tror jeg faktisk. Også med tanke på at vi, jeg tror det
er en plass hvor du lærer å ta hensyn til folk og du lærer å kjenne folk på en helt annen måte og det
er en ganske god erfaring å ta med seg. Det har jo vært veldig opplevelsesrikt på mange måter, på
både godt og vondt selvsagt. Jeg sitter i hvert fall igjen med veldig gode minner og erfaringer som
jeg ikke tror at jeg ville hatt om jeg hadde fortsatt i den jobben jeg hadde før jeg begynte her. Så
jeg har nok forandret meg ganske mye, det har jeg nok gjort. Det sier jo dem som har kjent meg i
mange år at jeg på mange måter har vokst som person i løpet av de årene jeg har jobbet her, og det
er ikke kun på grunn av at jeg har blitt eldre. Så tror at det har hatt en positiv innvirkning på meg.
På tross av at Nils har opplevd det å miste vennen og kollegaen i tjeneste, sier Nils her at han
likevel sitter igjen med gode minner og erfaringer. Han mener at det han har opplevd både på godt
og vondt i sin helhet har hatt en positiv innvirkning på han. Også Bjørn opplevde dette, men også
han sier at hans erfaring forhåpentligvis har gjort han til et bedre menneske.
Bjørn: [....] Nå har jo jeg vært heldig med valgene jeg har tatt da, for jeg valgte å dra. Og det er
bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort. Det er også en ting, som mange
kanskje som runder tredve og sitter der med unge, Volvo, bikkje, hus og gjeld og spør seg "hvorfor
gjorde jeg ikke det?". Jeg tar med meg alt som jeg har vært med på, og jeg glad for at jeg har fått
være med på og opplevd det. Det er ikke bra alt jeg har opplevd, men det er en opplevelse ingen
kan ta fra meg. Det har gjort meg forhåpentligvis til et bedre menneske.
Blant de nyansatte, var det en bevissthet rundt det å vokse, få nytt perspektiv eller
livserfaring gjennom tjenesten. Blant andre Viktor forteller om hvordan han forventer at han vil
vokse på sitt fremtidige engasjement i utlandet.
Viktor: Jeg tror en får litt mer perspektiv på ting ved å reise ut. Det tror jeg er den største
forskjellen. Så fremt at jeg ikke blir skadet fysisk. Ellers så tror jeg det er en av de raskeste
modningsprosessene du kan gå gjennom. For det første så tett innpå personer som på grunn av mye
erfaring er sannsynligvis litt mer voksen i hodet. Og så gjør du jo mye selv, som da er ytterste
konsekvens av maktbruk. Det er noe du må reflektere over, men det hjelper modningsprosessen.
Viktor forteller her at han tror oppholdet vil gi en raskere modningsprosess, at han blir mer voksen.
40
I tillegg til at Viktor mener at han kan lære mye av andre mer erfarne som jobber, sier han også at
det med å være soldat og reflektere over sin autoritære posisjon vil gjøre han moden. Det vil si, en
autoritær posisjon hvor sannsynligheten er der for at han må ty til makt overfor andre mennesker.
Alle de opplevelsene og erfaringene soldatene gjør, gjør de sammen med sine kolleger.
Sammen erfarer det ukjente og usikre, noe som igjen virker å føre til at de får en spesiell tilknytning
til hverandre. For enkelte av respondentene, har denne tilknytningen og tilhørigheten, både til
avdelingen i seg selv og kollegene blitt den største drivkraften til at de ønsker å fortsatt jobbe i
TMBN. I tillegg assosieres det en viss status ved det å tilhøre TMBN-gruppen. Jeg vil nå vise til
hvordan respondentene reflekterer over deres tilknytning til TMBN.
4.1.3 Tilhørighet
Et punkt som gjør at TMBN har et spesielt arbeidsmiljø er at de ansatte jobber tett innpå hverandre
over lengre perioder. Dette gjelder spesielt når de befinner seg på operasjoner i utlandet. I
forbindelse med utenlandskontingentene bor, sover og spiser de ansatte sammen. For mange av
respondentene, kan det virke som om det spesielle miljøet er motiverende for at de ønsker å
fortsette i TMBN eller at de ønsker å fortsette i Forsvaret etter førstegangstjenesten. I følge
respondentene medfører slike arbeidsforhold at de får et spesielt forhold til hverandre. Tore er en av
respondentene som framhever miljøet og kameratskapet som hans største drivkraft.
Tore: Nei, bare kjempegodt kameratskap og bra miljø, lik en stor familie. Det at du møter hele
tiden igjen folk du har vært ute sammen med tidligere, det blir bare et bra miljø ut av det. Det er
det som teller mest[....]
Tore er den av respondentene i utvalget som har vært ute flest ganger. På spørsmål om
hvorfor han har reist ut på så mange kontingenter svarte Tore at det skyldtes kameratskapet. Når
han for eksempel var ferdig med en kontingent og fikk høre at folk han kjente skulle søke seg ut
igjen, motiverte det han til å gjøre det samme. Også Nils har mye av den samme oppfatning som
Tore når det gjelder kameratskap.
Nils: Motivasjonen min var og er fremdeles det unike fellesskapet og kameratskapet du har her. Det
vil si det kollegiale du har her og måten du blir kjent med folk på. Arbeidsmiljøet er jo egentlig den
største motivasjonsfaktoren fordi at jeg er her fortsatt. Og det var jo vel egentlig grunnlaget for at
jeg begynte her også. Fordi, jeg hadde en bra tid i førstegangstjenesten og det var vel det som var
hovedgrunnen til at jeg ville inn i Forsvaret igjen. Når det gjelder motivasjonen min, bortsett fra
det, så er det vel egentlig ikke så mye. Det er jo arbeidsmiljøet og den gjengen du jobber sammen
41
med som er den største motivasjonsfaktoren. Ja, tror det er riktig å si.
Nils nevner her at han trivdes i førstegangstjenesten og at det var en av grunnene til at han
hadde lyst til å fortsette i Forsvaret. I den sammenheng vektlegger han kameratskapet og det gode
arbeidsmiljøet som den største motivasjonsfaktoren. Forsvaret gir et ganske spesielt og unikt
utgangspunkt for sosialisering. Som nevnt tidligere, jobber og lever soldatene tett innpå hverandre.
Dette medfører at de også deler en felles historie som er med på å knytte de sammen. I tillegg tones
deres sosiokulturelle bakgrunn ned gjennom for eksempel bruken av uniform. I utgangspunktet er
det din militære bakgrunn og ferdigheter som danner grunnlaget for sosial sammenligning. Dette
kom blant annet fram ved at de "gamle" var kritisk til de nyansattes militærbakgrunn.
Ole: Nei, jeg gjorde jo ikke det da frem til det ene opptaket egentlig. Da kom det inn mye rart. Folk
som ikke hadde hatt operativ tjeneste i førstegangstjenesten, eller lite operativ tjeneste da.
Intervjuer: Hva legger du i operativ tjeneste?
Ole: Nei altså, vite hvordan du skal håndtere våpen; hvordan du skal ta ut et mål (angripe og
ødelegge et fiendtlig mål), eller vite hvordan du skal trekke deg tilbake. En må vite en del sånn
grunnleggende ting for at du skal jobbe her. Ting som du burde ha lært i førstegangstjenesten. Og
det er det jo ikke alle som har lært det, og som har kommet inn her. Og da tilsier det at vi andre må
gå ned på deres nivå da for lære de opp i stedet for å trene på litt mer avansert krigføring, noe som
vi egentlig burde kunne.
Det å være operativ tilsier å være militærfaglig dyktig og ha "kontroll" over de krav som
stilles. Det vil si at du er operativ når dine ferdigheter matcher eller overgår de kravene som stilles
til deg. Oles kritikk av de nye er ikke rettet mot dem som personer, men deres faglige kompetanse.
De er med andre ord ikke operative i hans øyne. Selv om de nye kritiseres for å mangle de
ferdighetene som gjør dem operative, sier likevel Ole i en annen sammenheng at de nye vil lære og
at mange av dem vil sannsynligvis imponere. Med andre ord er de ikke utstøtt selv om de skulle
mangle noe kunnskap. Det Ole er negativ til er at han selv ikke får videreutvikle sine ferdigheter. I
tillegg sier han at "det er et par som en kanskje hadde kviet seg for å ha til å dekke ryggen din der
ute". Dette kan relateres til hans risikopersepsjon og vil bli sett nærmere på under punkt 4.2.
At det legges vekt på den faglige kunnskapen, eller det å være operativ, gjenspeiles i
hvordan respondentene betraktet TMBN før de begynte å jobbe der. Samtlige forteller at de hadde
en høy aktelse for TMBN. I form av at de framstod som profesjonelle, dyktige, tøffe og så videre.
En av de nyansatte forteller om at han betraktet TMBN-soldatene nesten som overmennesker.
42
John: Jeg visste jo lite om bataljonen. Klart alle som har vært i førstegangstjenesten har nok hørt
eller vet noe om Telemark bataljonen. De fleste ser jo Telemark bataljonen som en profesjonell
avdeling, og har respekt for dem. Men det er jo bare vanlige dødelige som er her også. Det er jo
(ler) det er vanlige folk her også. Merket jo det at det var kanskje ikke så tøft som alle, som ikke har
vært på innsiden, ser det da. Men klart, vi forholder jo oss profesjonelt til det vi gjør så det har jo
kanskje litt med det å gjøre også.
John forteller her hvordan han så på TMBN før han begynte og litt om hvordan dette synet
endret seg da han selv ble ansatt. Han beskriver avdelingen som høyt respektert og noe som er tøft.
Samtidig forteller han at da han selv ble ansatt, fant han ut at det var jo bare "vanlige dødelige" som
jobbet der. Fordi John hadde en såpass positiv aktelse av TMBN, kan dette ha vært motiverende for
et ønske om å høre til denne gruppen. Dette både på grunn av et ønske om å være "en av de beste"
og for at det ligger litt status i å være det. Mads sier blant annet at han syntes TMBN virket som en
av de tøffeste avdelingene.
Intervjuer: Hva slags syn hadde du på Telemark bataljonen før du skrev kontrakt med dem?
Mads: Nei da var det jo den tøffeste (ler) avdelingen. Jeg så jo på dem som en profesjonell
avdeling. At de hadde god peiling på det dem drev med. Så jeg hadde litt prestasjonsangst med en
gang en begynte da, litt sånn om man var dugende og slikt.
I tillegg forteller Mads om at "kamerater og sånt, synes det er litt tøft da (ler)". Med andre ord
virker det som om at Mads får en positiv status i vennegjengen fordi han jobber i TMBN.
Den sosiale omgangskretsens syn på yrket og generelt normativ innflytelse, kan også være
det som skal til for at soldater bestemmer seg for å tjenestegjøre i utlandet. Blant respondentene var
det flere som fortalte om venner som allerede hadde vært ute, eller at venner av dem delvis hadde
"rekruttert" dem. Blant annet Nils og Petter forteller at de ble tipset om eller oppfordret til å søke
jobb av personer de kjente.
Petter:[....] Jeg var sivil noen år og gikk på høgskolen. Etter høgskolen visste jeg ikke helt hva jeg
skulle. Så var den en kamerat av meg som lurte på om jeg ikke skulle søke her, så gjorde jeg det [....]
Simen forteller om en annen form for normativ innflytelse. I hans tilfelle, var det at han bestemte
seg for å reise ut sammen med en kamerat. Det vil si at de påvirket hverandre til "å ta steget".
Selv om det kan virke som om det å være soldat i TMBN assosieres med status, kan det
43
virke som om den er tidsbegrenset. Det vil si at det er status, men bare om arbeidsforhold varer i en
kort periode. Dette bygger på et syn om at et engasjement som fredsbevarende soldat bare er en
overgangsfase, noe har sjansen til å oppleve før du "vokser opp". Blant respondentene var det flere
som påpekte at deres engasjement i TMBN og Forsvaret bare var midlertidig fordi en gang i
framtiden ville de etablere seg og "finne noe skikkelig å gjøre". Ole uttrykker en slik innstilling.
Ole: [....] har bare lyst til å være med på litt moro. Få noen historier før jeg beveger meg videre i
livet. Det er jo for så vidt grunnen til at jeg er grenader her også, fordi jeg ikke har tenkt til å være
i forsvaret resten av livet. Være her noen år så er jeg ferdig.
På tross av at blant andre Ole har en slik innstilling, er det flere som uttrykker at de ønsker
et lengre engasjement i TMBN fordi de trives godt og har en eierskapsfølelse overfor sin
arbeidsplass og sine arbeidsoppgaver.
Simen: [....]Det er jo det samme som jeg, når jeg reiser her i fra, hvem er det som erstatter meg?
For når jeg er på plass så vet jo jeg hva jeg står for og hvilken jobb jeg gjør, han som kommer etter
meg er kanskje ikke den rette personen.
Intervjuer: Har du fått mer som et eierskap til bataljonen?
Simen: Vi som kom i starten og har vært her hele tiden, vi har nok et litt spesielt forhold til
bataljonen fordi vi har vært med på å bygge opp hele saken, og så har vi vært med på litt av hvert.
Historien fra 2002 til nå, er jo historien min og det er litt vanskelig å gi slipp på det. Det blir
liksom litt en familie da. Jeg har jo tilbrakt mer tid med dem jeg jobber sammen med her enn hva
jeg har gjort med familien min de siste fem årene. Det blir litt spesielt fordi at jeg får et veldig tett
bånd til dem. Samtidig som det er et veldig spesielt bånd, jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det,
men det er jo ikke på samme måte som familie for det.
Måten Simen reflekterer over sin tilknytning til TMBN tilsier at han har en relativt sterk
eierskapsfølelse. I tillegg til at han har jobbet der i flere år, uttrykte han i en senere anledning at han
ønsket å fortsette å jobbe i TMBN. Med andre ord anser ikke Simen sitt engasjement som bare en
overgangsfase.
Nils, som i likhet med Simen har jobbet i TMBN i flere år, har opplevd å få negativ
tilbakemelding fra sitt sivile sosiale nettverk på grunn av at han har jobbet der "for lenge"
Nils: [....] Det som jeg har følt som ei utfordring noen ganger, altså jeg ser jo på dette her som et
44
yrke, men det er mange rundt meg på min egen alder som ser på det som bare, jeg vet ikke, en sånn
halv dustete ting å gjøre mens en venter på at en skal bli voksen. Før en finner på noe "bedre" å
gjøre.
Intervjuer: Som en utvidet førstegangstjeneste?
Nils: Ja omtrent. Det har jeg jo egentlig følt litt urettferdig mange ganger. Det med at det når du
treffer igjen folk som du kanskje ikke har pratet med på et par år og så lurer dem på hva jeg driver
med, og når du svarer "nei jeg jobber i forsvaret enda" så får du spørsmålet om når du skal finne
deg noe skikkelig å gjøre. Da blir du litt slik paff (ler).[....]
Nils beskriver her sitt møte med andres fordommer om denne typen yrke, at det er bare noe yngre
mennesker gjør for å sprelle av seg før de blir voksen. Nils sitt engasjement har ingen positiv status
blant de personene som har en slik holdning overfor yrket. Tvert om virker statusen å snu seg til det
negative. Selv om blant andre Nils og Simen ikke har en slik innstilling til sitt yrke, kan det virke
som flere av de andre har det. Blant annet kommer det fram i det som ble presentert under punkt
4.1.3. Det at flere av respondentene var der for oppleve spenning og ta utfordringer for å vokse på
de erfaringene de har gjort og vil gjøre.
Presentasjonen av funn så langt har tatt for seg noen av respondentenes refleksjoner rundt
sin motivasjon. I den sammenheng har det blitt vist til de kvalitative sidene ved motivasjon;
respondentenes ønske om å bidra; ønsket om å oppleve det ukjent; deres tilhørighet, og statusen
som er tilknyttet engasjementet. Selv om hver enkelt soldats motivasjon for å tjenestegjøre i TMBN
mest sannsynlig er mer kompleks enn det som presenteres her, kan det likevel trekkes ut en essens
av det utvalget har fortalt. Denne essensen av vil nå bli diskutert.
4.1.4 Oppsummering og diskusjon
I forbindelse med at respondentene fortalte om sin motivasjon, la de mest vekt på ønsket om å yte
et bidrag eller gi noe tilbake. På tross av dette, virker det som om det er eventyrlysten som utgjør
den kollektive essensen av deres motivasjon. Det vil ikke si at respondentenes ønske om å bidra
betviles, men heller at det er en del av eventyrlysten. At mange tiltrekkes av denne typen tjeneste på
grunn av eventyrlyst, er også noe Forsvaret har bitt seg merke i. På hjemmesiden til TMBN
opplyses det om at tjenesten er for dem som ønsker å prøve noe nytt; oppsøke det tildels ukjente; ta
en utfordring; tøye sine grenser, og så videre (Telemark bataljonen, 2005c). Respondentenes
eventyrlyst omfatter ikke bare et ønske om å bidra og oppleve det ukjente, men også ønsker om
selvutvikling, tilhørighet, identitetskonstruksjon og spenning. Den videre diskusjonen vil bli knyttet
opp til eventyrlyst for å vise til de ulike aspektene ved respondentenes motivasjon.
45
Altruistisk motivasjon eller prososial handling?
Som nevnt, var ønsket om å bidra det respondentene la mest vekt på i forbindelse med sin
motivasjon for å tjenestegjøre som fredsbevarende soldat. Respondentenes ønske om å bidra
refererte både til sikkerhetspolitiske og humanitære aspekter ved Forsvarets internasjonale
operasjoner. Respondentene uttrykte i den sammenheng at norsk tilstedeværelse i blant annet
Afghanistan er viktig, både med tanke på det sikkerhetspolitiske og humanitære – med andre ord
gir yrket en mening for respondentene. Det som imidlertid var mest framtredende blant
respondentene var deres ønske om å hjelpe andre mennesker. I likhet med funnene til Johansson
(2007), var respondentenes ønske om å bidra, pragmatisk. Det vil si at de var bevisst på at deres
bidrag ikke ville "redde verden", men at det er en liten brikke i et stort spill og at deres personlige
bidrag ville bedre hverdagen litt for noen.
I utgangspunktet virker respondentenes ønske om å bidra være en prososial eller altruistisk
motivasjon. Dette er likevel noe som kan diskuteres. Flere har stilt seg kritisk til hvorvidt det finnes
noe som kan kalles sann altruisme – det vil si prososial atferd fri for egoistiske motiver (Frohlich,
1974; Batson & Shaw, 1991; Unger, 1991; Holmes, Miller & Lerner, 2001). I den sammenheng har
blant annet selvpresentasjon blitt trekt fram som eksempel på hvordan egoistiske motiver kan bli
skjult av prososial atferd (Baumeister, 1982; Vallacher, Wegner, & Frederick, 1987). Det
interessante i den sammenheng er avviket mellom observasjonene Simen har gjort sett i forhold til
motivasjonen respondentene gir uttrykk for at de har. For selv om Simen sier det er mange som
jobber i TMBN på grunn av lett-tjente penger og spenningens skyld, er det likevel bare en av
respondentene som gir uttrykk for at han har en motivasjon tilnærmet lik den Simen beskriver.
Gitt at Simens observasjoner er korrekte, er det en sannsynlighet for at flere respondenter var
bevisst på sin selvpresentasjon under intervjuet. Ved da å legge vekt på prososiale motiver, nedtoner
respondentene sine egoistiske motiver for å gi et mer positivt inntrykk. En bevissthet rundt sin
selvpresentasjon er kanskje ekstra gjeldende i og med at deres yrke kan oppfattes som
kontroversielt, og at det ikke bare er seg selv de presenterer, men Forsvaret. Denne
uniformseffekten vil bli nærmere diskutert under punkt 5.0
En skal imidlertid være forsiktig med å betvile opprinneligheten ved respondentenes ønske
om å bidra. For, uten å virke naiv, kan det påståes at ethvert menneske som har empatiske evner, vil
oppleve det som positivt å hjelpe et annet menneske. Denne positive opplevelsen vil igjen kunne
være motiverende for respondentene. Dette tilsier at selv om ønsket om å bidra ikke var en sentral
del av respondentenes motivasjon i begynnelsen, kan det ha utviklet seg til å bli det. Simen framstår
som et eksempel på dette. I følge han selv, utviklet han en genuin prososial motivasjon da han så
hvordan hans bidrag var med på å hjelpe andre mennesker.
Om respondentene virkelig har et genuint ønske om å hjelpe andre mennesker, kan en
46
likevel stille seg kritisk til hvorfor de har valgt å bidra gjennom Forsvaret og ikke en sivil
hjelpeorganisasjon. Karl reflekterte over dette og argumenterte i den sammenheng med at de norske
styrkene bidrar humanitært, og at tilstedeværelsen av fredsbevarende styrker ofte er avgjørende for
at sivile hjelpeorganisasjoner skal få "arbeidsro". Selv om Karl legitimerte tilstedeværelsen av
fredsbevarende styrker, gir han likevel ikke noe godt svar på hvorfor han valgte Forsvaret fremfor
en sivil organisasjon.
Et svar til dette spørsmålet kan ligge i den "opplevelsespakken" Forsvaret tilbyr. På
hjemmesiden til TMBN blir det opplyst om at tjenesten blant annet tilbyr moderne utstyr; det er en
profesjonell hæravdeling; de kan bli sendt ut i en konfliktsone på kort varsel; de er en viktig brikke
for den nasjonale sikkerheten, og så videre. I det hele, virker tjenesten å være preget av action og
spenning, noe som kan ha virket forlokkende på respondentene. Uavhengig av hvorvidt
respondentenes ønske om å bidra skyldes en reell indre motivasjon, kan deres engasjement i TMBN
sees på som prososialt. Valget om å jobbe i TMBN kan sees på som en prososial handling, da
TMBNs eksistens er noe den norske stat ønsker.
Selvutvikling
Som det har blitt vist til, er spenningen ved å oppsøke det ukjent en del av respondentenes
motivasjon for å tjenestegjøre som fredsbevarende soldat. Denne formen for motivasjon er noe som
kan relateres til en av faktorene i Zuckermans (1979) Sensation Seeking Scale. Dette omfatter
personer som søker spenning og erfaring ved å engasjere seg i aktiviteter som ligger utenfor den
konvensjonelle livsstilen, noe tjenestegjøring i en konfliktsone kan sies å være.
Å tjenestegjøre som fredsbevarende soldat er i seg selv utfordrende både fysisk og psykisk.
Utfordringene medfører også at soldatene vil gjøre seg både positive og negative erfaringer. Dette
er noe jeg også kommer tilbake til under punkt 4.3. Erfaringer som oppfattes som stressende, ved at
de enten er utfordrende eller negative, kan være med på å gi respondentene er bredere perspektiv;
nye mestringsstrategier; dypere vennskapsforhold, og en utvikling av personlige ressurser (Park &
Fenster, 2004). Respondentene selv uttrykte at de hadde en forventning om å utvikle seg som
person på bakgrunn av sitt engasjement i TMBN. I den sammenheng uttrykte de en forventning om
at de skulle vokse på erfaringene og få et nytt perspektiv, eller utvide sin horisont. Ved å oppsøke en
verden som ligger utenfor den konvensjonelle livsstilen i Norge, ga respondentene uttrykk for at det
ga dem muligheten til å sette sitt eget liv i kontrast – hvor godt vi egentlig har det i Norge. I tillegg
uttrykte de også et ønske om å ikke bare oppleve kontrastene ved å være en passiv tilskuer, men å
heller delta aktivt og være med på å bidra i det som skjer ute i verden.
Respondentenes ønske om å oppsøke det utfordrende kan også sees i lys av menneskets
ønske om kontroll. I følge Saphiro, Schwartz & Astin (1996) er følelse av kontroll et fundamentalt
47
behov hos mennesket. En måte å opparbeide seg følelse av kontroll er å oppsøke utfordringer for å
på den måten utvikle nye mestringsstrategier (Park & Fenster, 2004). Franken (2002) argumenterer
for at spenningssøkere vil søke nye utfordringer i det de føler at de mestrer noe tilstrekkelig. Dette
er noe som gjøres for å opprettholde spenningen ved aktiviteten. Med andre ord kan risikoen i seg
selv var motiverende da det er en del av utfordringen. Gitt at dette er tilfellet for respondentene, vil
de begynne å se etter andre utfordringer når de føler seg trygg på de oppgavene de skal løse i
TMBN og spenningen forsvinner. Mads gir uttrykk for nettopp dette ved å si at han ønsker å søke
seg til Hærens jegerkommando (Forsvarets spesialstyrke) for å få nye utfordringer.
Selv om respondentene gir uttrykk for å være sterk motivert for å tjenestegjøre i
internasjonale operasjoner, ser de likevel på sitt engasjement som midlertidig. En relativt lav
gjennomsnittsalder - Nils antok at den var ca 21år - gir en indikasjon på at de fleste
ansettelsesforholdene er relativt korte. Dette kan tyde på at soldatene ved TMBN ser på sitt
engasjement som midlertidig, og kanskje noe de ønsker å gjøre før de går videre i livet. Tjenesten
kan i den sammenheng sees på som et verktøy eller middel for å opparbeide seg en ønsket
livserfaring og mulighet for selvutvikling, en form for overgangsfase til det voksne liv.
I vente på å bli voksen
I vårt samfunn har vi ulike former av formelle og uformelle overgangsfaser som kan belyses av
Arnold van Genneps (1999) begrep om rites de passage, eller overgangsritualer. Gennep deler
overgangsritualet inn i tre faser. I første fase atskilles deltakeren fra samfunnet før deretter å gå over
i andre fase, som er selve overgangsfasen. I siste fase, taes deltakeren opp i eller returnerer til
samfunnet på et annet nivå. De mest kjente overgangsritualene vi har, er de formelle vi har blant
annet i kirken, for eksempel dåp og konfirmasjon. De uformelle og mindre kjente ritualene, finner
vi i vårt dagligliv. En ungdoms opposisjon mot sine foreldre, eller fars midtlivskrise, kan sees på
som eksempler på uformelle overgangsritualer. Respondentenes valg om å tjenestegjøre som
fredsbevarende soldat en kort periode av sitt liv, kan også relateres til dette.
Før i tiden søkte mange yngre mennesker sin eventyrlyst ved å reise til sjøs og tjenestegjøre
i skipsfarten. I den forbindelse, reiste eventyreren ut som ungdom og kom tilbake som sjømann. I
dag er det kanskje mer vanlig at eventyrtørste "ungdom" - ungdomsbegrepet har blitt relativt vidt da
det tilsynelatende også omfatter mennesker i begynnelse av tredveårene – sluker sin tørst gjennom
backpacker turer. I den sammenheng snakkes det gjerne om å utvide sin horisont, eller å få et nytt
perspektiv. For respondentenes del, er det tjenestegjøring i internasjonale operasjoner som er
gjeldende. Som nevnt, uttrykte respondentene forventninger om at de ville utvikle seg som person
og opparbeide seg livserfaringer, noe som tilsier at de også har forventninger om å "returnere" på et
nytt nivå.
48
Hva som "velges" som overgangsfase, vil også være med på å påvirke hvordan deltakeren
konstruerer sin identitet. Schouten (1991) argumenterer for at risiko-subkulturer gir individet
muligheten til å konstruere en ny personlig identitet gjennom personlige overgangsriter.
Respondentenes identitetskonstruksjon skjer på et grunnlag som gjør at de kan differensiere seg ut i
fra majoriteten. I følge Celsi, Rose & Leigh kan ett fallskjermhopp være nok til at individet kan
skape en identitet som skiller seg ut. I følge Brewer (1991) har individet et ønske om å både
assimilere og differensiere for å på den måten konstruere en identitet med et optimalt særpreg.
Om et engasjement i TMBN sees på som et overgangsrituale, er det interessant å se på hva
som skjer når deltakeren forblir i overgangsfasen. Det vil si de respondentene som velger å jobbe
der over en lengre periode. I følge Turner (1969) preges deltakere som befinner seg i
overgangsfasen av blant annet en statusløshet. Dette er noe Nils ga uttrykk for å ha opplevd ved at
han fikk negative tilbakemeldinger fordi han fremdeles jobbet som grenader. Med andre ord kan det
virke som om disse personene vurderer yrkesvalget til Nils negativt fordi han er fremdeles er i
overgangsfasen og ikke har beveget seg videre i livet.
Communitas
De respondentene som hadde tjenestegjort i TMBN lengst ga uttrykk for å legge mye vekt på det
sosiale og tilhørigheten de hadde til tjenesten. Slik de, og da spesielt Tore og Simen, presenterte sitt
engasjement, ga de uttrykk for at det var mer en livsstil enn et midlertidig engasjement. De mindre
erfarne respondentene ga også uttrykk for at de følte en viss tilhørighet til tjenesten og sin
arbeidsplass, men den virket å være noe svakere.
Den sterke tilhørigheten som blant annet Tore, Simen og Nils framviste kan være en
forklaring på hvorfor de har valgt å jobbe i innen yrket over en lengre periode enn det som virker å
være vanlig. Tore fortalte i den sammenheng at det sosiale ved tjenesten, var hans store drivkraft. I
sin studie av fallskjermhoppere, trekker Celsi, Rose & Leigh inn communitas begrepet som et
sentralt argument for at noen velger å fortsette med en risikoaktivitet over lang tid. Et communitas-
miljø preges blant annet av at medlemmene deler en felles historie og rekke livserfaring som ansees
å være spesiell, og som utenforstående ikke kan relatere seg til. Med dette medfølger også en
tilknytning til hverandre som er spesiell. Blant annet forteller respondentene om en tilknytning og
tilhørighetsfølelse de ikke klarer helt "å sette fingeren på".
Den delte historien gruppemedlemmene har, er i følge Baumeister & Leary (1995)
avgjørende for hvor sterke de sosiale båndene mellom medlemmene er. Baumeister & Leary
argumenterer videre med at spesielt negative erfaringer kan være en sterk drivkraft for styrking og
vedlikehold av de sosiale båndene mellom de berørte. Med tanke på at de respondentene som hadde
jobbet der lengst også hadde opplevd negative hendelser som at en venn ble drept i tjeneste, vil det
49
kunne være med på å styrke tilknytning de har til hverandre. En communitas av denne formen er
også viktig for veteraners mestring av negative hendelser etter tjenesten er avsluttet. Dette vil bli
nærmere diskutert under punkt 4.3. Som det blir antydet, er risikoen for å oppleve negative
erfaringer og utfall er en realitet ved denne typen yrke. Hvordan respondentene relaterer seg til
denne risikoen vil bli presentert under punkt 4.2.
4.2 RESPONDENTENES RISIKOPERSEPSJON
4.2.1 Risikoen ved tjenesten i Telemark bataljonen
Som nevnt i innledningskapittelet, har norske soldater vært eksponert for en rekke livstruende og
dødelige hendelser i løpet av de årene de har vært til stede i Afghanistan. I tillegg til de "militære"
hendelsene, det vil si hendelser hvor vold inngår, er soldatene også eksponert for mer hverdagslige
former for risiko – eksempelvis trafikkulykker, rusmiddel, vanlige arbeidsulykker, sykdom, og så
videre. Det vil nå bli vist til hvordan respondentene reflekterer over risikoen ved yrket. I denne
delen refererer risiko hovedsaklig til faren for å bli skadet fysisk. Risikoen for å få psykiske
problemer på grunn av opplevelsen under utenlandstjenesten, blir først omtalt under punkt 4.3.
Respondentene beskrev forskjellige hendelser hvor de følte at deres liv stod i fare. Dette var
situasjoner som omfattet IED'er, skuddvekslinger og det å bli truet med våpen på nært hold. I
fortellingen jeg nå skal vise til, har patruljen til Leif nettopp blitt utsatt for en bilbombe. Like etter
at bilbomben hadde gått av, kom en ny bil kjørende mot patruljen. Bilføreren ville ikke stoppe eller
snu, noe som gjorde at Leif til slutt valgte å skyte mot bilisten.
Intervjuer: Har du tenkt mye på det i ettertid eller?
Leif: Ja, det er jo noe som henger med, men jeg angrer ikke på noe av det jeg gjorde. Det var en
sjanse for at, han kom kjørende i en bil hvor sannsynligheten var stor for at det var en bombe i den.
Etter at vi hadde blitt sprengt av en annen bil. Så kom det en til og toppcover på bilen min skjøt
opp i lufta for å få han vekk. Han stakk vekk, men vi måtte vente på grunn av at det var noe feil med
kjøretøyet foran og så kommer han tilbake. Da skjøt han ved siden av meg med MP5en
(maskinpistol) noen meter foran han for å få han vekk. Og så fortsatte han å kjøre og da jeg skjøt
på han og da kjørte han ut i grøfta. Og kom seg vel av gårde ut i andre siden av grøfta. Han kom
seg vel sånn mer eller mindre av gårde tror jeg. Om han strøk med i ettertid, det vet jeg ikke.
Selv om respondentene understreker at det ikke er en fullskalakrig de deltar i, oppstår det likevel
situasjoner som er særdeles truende både for soldatene i ISAF-styrken, sivilbefolkningen og andre
parter i konflikten. I tillegg til at soldaten selv står i fare for å bli skadet fysisk, risikerer de også å
måtte skyte mennesker for å beskytte seg selv eller andre. Av respondentene var det kun én som
50
fortalte at han hadde skutt på et annet menneske.
Blant respondentene var det imidlertid flere som hadde opplevd det å miste en kollega. For
noen år siden ble en kollega skutt og drept mens han var i tjeneste. Respondentene som kjente
denne kollegaen, fortalte i den sammenheng om tapet av en god venn. En av respondentene, Bjørn,
var med i den patruljen som ble angrepet. I de påfølgende sitat, forteller Bjørn om hvordan
hendelsen utspant seg.
Bjørn:[....]Nei, det som skjer er jo at du gjør det du er trent til å gjøre. Det som skjedde var at vi
ble beskutt av 3 RPG'er, og hvorav den ene traff en av kollegene mine og de to andre bommet. Og
når det skjedde, så var vi, vi skjønte jo ikke helt hva som skjedde. Jeg som kjørte i det bakerste
kjøretøyet ser jo bare en sånn stjerne av lys. Vi trodde jo først at det var en IED, altså en bombe
som hadde gått av på veien foran patruljen og stoppet patruljen på fire kjøretøy. Da det skjedde,
gjorde vi bare det som vi hadde trent på og det var å få kontroll. Vi i bakerste bilen stoppet, mens
de andre kjørte et stykke fram før vi fulgte etter. Og så fikk vi kontroll på det at, altså det tok jo ikke
lang tid før de meldte i fra om at de hadde blitt truffet i den første bilen. Vi kjørte frem til noe
bebyggelse og satt sikring rundt oss der. Og da stod vi bare og sikret til vi fikk støtte mens, jeg tror
det var tre stykker som hjalp til og ga førstehjelp, men det var ikke så mye de kunne gjøre men. Ut
over det så er det jo, gikk jo alt egentlig på skinner der da.
De to sitatene fra Leif og Bjørn gir et innblikk i den reelle risikoen som er ved å
tjenestegjøre som fredsbevarende soldat. I tillegg omfatter yrket deres også en risiko når de er
stasjonert hjemme i Norge. To år etter at kollegaen ble drept, omkom to soldater i en ulykke under
en NATO-øvelse i Norge. De to omkomne var fra samme tropp som kollegaen Bjørn omtaler. Det
vil si at en tropp på seksten mann, mistet i alt tre personer i løpet av knappe to år. Dette er hendelser
som har skjedd og mest sannsynlig kommer til å skje igjen så lenge Norge deltar i denne typen
operasjoner. Petter poengterer dette i forbindelse med spørsmål om hvordan han har reflektert over
risikoen ved å tjenestegjøre i TMBN.
Petter:[....] visst det ikke hadde vært noen trussel eller farlig i det hele tatt, da hadde jo ikke vi
trengt å vært der. Da kunne vi jo heller ha sittet her hele tiden, men det har jo skjedd før og det har
skjedd med norske styrker før og det kommer sikkert til å skje igjen. Det er vel bare spørsmål om
tid. Men en må ta alle forholdsregler en kan[....]
Risikoen ved å tjenestegjøre som soldat i internasjonale operasjoner er ikke til å unngå. Hadde det
ikke vært noen risiko, hadde det heller ikke vært behov for å ha fredsbevarende styrker tilstede. Ved
51
å si dette viser Petter at han tildels har aksepterer risikoen, det er bare noe som kommer med yrket.
Likevel mener han at de kan redusere risikoen noe ved å "ta alle forholdsregler" de kan. Med dette
henviser Petter til det å ta "kontroll" over situasjonen. Kontroll virker å være sentralt for
respondentenes risikopersepsjon og er noe jeg vil komme tilbake til under punkt 4.2.3. Før det, vil
jeg først presentere hva respondentene fortalte om sin vurdering av risikoen ved yrket.
4.2.2 Risikopersepsjon
Samtlige av respondentene sier det er et risikabelt yrke de har valgt, og da spesielt med tanke på
operasjoner i utlandet, men likevel var det ingen av respondentene som uttrykte bekymring for at de
selv skulle bli skadet eller drept. Ut i fra hvordan de uttrykker sin risikovurdering, virker det som
om det er et avvik mellom den generelle risikoen de ser ved yrket, og deres personlige sikkerhet. I
det neste sitatet som blir presentert, viser Lars til dette avviket.
Intervjuer: Hva tenker du om risikoen om å være i Telemark bataljonen?
Lars: Ja, jeg vet at det er en risiko, og en stor risiko. Så jeg er inneforstått med at det ikke er
sikkert at en kommer tilbake i live. Det får du egentlig ganske klart for deg når du er her på opptak.
Da blir du, når du går igjennom verdigrunnlaget så skjønner du jo at det er alvor her, det er ikke
noe, du vet ikke hvilken vei det ender i. Så jeg vet at det er stor risiko.
Intervjuer: Enn sånn for en egen del, tror du at det er noen er en reell sjanse for at det skal skje
noe med deg?
Lars: Nei, du tror jo selvfølgelig at det ikke skjer noe med deg (ler), men det er jo naivt å tro det
også for en vet jo ikke hvem det skjer med eller når det skjer. Så innerst inne så vet du jo at det kan
skje deg også, men sjansen anser du jo som å være liten alt i alt, men du vet at den er der.
En mulig forklaring til avviket, kan være at respondentene prøver å skyve vekk eventuelle
bekymringer de har for sin egen helse og sikkerhet.
Roar: [....] man har jo tanken i bakhodet og som man begynner å høre på når man skal reise ut, at
sjansen er der jo for at man kan bli skadd eller i verste fall ikke kommer hjem, men jeg har prøvd å
dytte det ut av hodet og ikke prøve å tenke på det rett og slett. Hvis man går og tenker på det hele
tiden så blir man rett og slett paranoid og ender da kanskje opp med at man bare blir livredd for å
reise ut og ikke tør. Og da har man liksom ikke noe her å gjøre, mener jeg da.
Roar forteller at han prøver å ikke tenke på risikoen for mye. Dette begrunner han med at om han
52
tenker for mye på det, vil det gjøre at han blir for engstelig til at han klarer å reise ut.
Det kan virke som om respondentene vurderer risikoen for sine kolleger på samme måte
som de gjør for seg selv. Det vil si at på tross av at de ser risikoen som høy, vurderer de
sannsynligheten for at noe skal skje med kollegene som lav.
Intervjuer:Enn hva med kollegene dine, hvordan vurderer du deres risiko?
Lars:Nei, der kommer vel alle under samme kam. Det er vel bevist det. Jeg har jo vært ute med folk
som har mistet livet. Jeg var hjemme da det skjedde. Du trodde jo ikke at det kunne skje noe med
når det var så mange andre der. Sjansen for at det var han var meget liten siden han var en av få du
kjente som var ute akkurat da, men du vet det kan skje.
Ut i fra det Lars sier, kan det virke som om han har en kalkulerende tilnærming til risikoen ved
yrket. Dette kommer fram ved at han sier det var liten sannsynlighet for at akkurat den kollegaen
han kjente skulle være den som ble drept. Med andre ord virker det som om Lars ser risikoen ved at
det er en sannsynlighet for at det vil skje noe med noen, men liten sannsynlighet for at det skal skje
han selv eller noen han kjenner. Det virker som om Lars følte en trygghet i å være mange fordi det
"fordelte" den kalkulerte risikoen.
Nils trodde også, i likhet med Lars, at det var en liten sannsynlighet for at noen han kjente
skulle blir drept, men til forskjell fra Lars sier Nils at han endret sin risikovurdering etter han
opplevde at en kollega ble drept. Hendelsen medførte at Nils tenkte mer over risikoen og at han
oppfattet risikoen som mer reell.
Nils:[....]Det med Kabul så var det nok, jeg hadde nok ikke sånn innerst inne, jeg var nok ikke, klart
at du gjorde jo selvsagt deg tanker om det. Du visste jo det at det ikke var ufarlig og være i Kabul
eller Afghanistan, men sånn innerst inne så trodde jeg nok ikke at det var noen av oss som ikke
skulle komme hjem igjen. Har i hvert fall fått, hva skal en si, en vekker. De to andre gangene jeg
har vært der nede så hadde, klart at det har vært ting som jeg har tenkt på ganske ofte.
Nils gir her uttrykk for at konsekvensene av risiko, er noe som kan være vanskelig å relatere seg til
før du har opplevd de personlig. Han visste at noe kunne skje, men innerst inne hadde han ikke
tenkt så mye over det, og fikk dermed "en vekker" da en kollega ble drept.
Nils endret sitt syn på risikoen ved at han tok den mer på alvor eller tenkte mer over det.
Han er likevel den eneste som gir uttrykk for å ha blitt mer "bekymret" eller bevisst på risikoen. For
eksempel Bjørn, viser til en helt annen form for endring i sin tilnærming til risikoen.
53
Bjørn: jeg har fått, kanskje ikke en sånn fandenivoldsk ting, men at ting kan skje og det nytter ikke
å gå og være redd hele tiden, man må bare nyte livet som det vi har. For det er litt det der at du vet
hva du har, men ikke hva du får. [....]
I likhet med Roar som "dytter bekymringene ut av hodet", gir Bjørn uttrykk for at han prøver å
unngå å bekymre seg for mye. Han ser med andre ord på det som irrasjonelt fordi han kan ikke
forutse framtiden. Han vet ikke hva som vil skje og av den grunn vil han ikke bruke ressurser på å
bekymre seg. Bjørn var kanskje den av respondentene som uttrykte mest entusiasme og motivasjon
for det å jobbe i TMBN, noe som kan ha påvirket endringen av hans refleksjoner over det risikable.
Dette på tross av at han var vitne til at en kollega ble drept.
I likhet med Lars, har flere av de andre respondentene en kalkulerende tilnærming til
risikoen. Blant andre sier Petter eksplisitt at det er en kalkulert risiko.
Petter: [....] Med tanke på sikkerheten utenlands, så er det jo en risiko, men det er en kalkulert
risiko. Vi vet jo hva, og de forholdsregler som kan tas, de taes hver gang før vi kjører ut av leiren.
Vi forbereder jo oss før et oppdrag. Selv om oppdraget bare tar en time, så bruker vi en time på å
forberede oss før vi drar ut. Vi hopper ikke bare i bilen og kjører ut og uten å vite helt hva vi skal og
hvor vi skal. Alt er planlagt helt til minste detalj og vi har gått gjennom hva og hvis under alle
punkter.[....]
Ved at Petter snakker om at de tar alle forholdsregler og at det er en kalkulert risiko, gis det inntrykk
av at risikoen er kjent. De vet hva som kan skje og det er det de har forberedt seg mot. I tillegg til å
planlegge oppdragene i detalj, legger respondentene vekt på det å være godt trent. Respondentene
gir uttrykk for at ved å ha gode militære ferdigheter, økes også sjansen deres for at de vil klare å
unngå negative utfall – det er en måte å få bedre "kontroll" over risikoen.
Fordi respondentene legger mye vekt på de militære ferdighetene i forbindelse med
risikotrusselen, kan det være en forklaring til at flere er kritiske til nye soldater. I forrige del av dette
kapittelet ble det nevnt at de "gamle" respondentene var kritiske til mange av de nyansatte. Grunnen
til dette var blant annet at de var unge og at flere manglet operativ bakgrunn. Interessant i den
sammenheng er at de tre "nye" jeg intervjuet, følte at de var kompetente nok.
John: [...] jeg ikke har vært i en sånn operativ tjeneste før. Selvfølgelig har jeg lært veldig mye og
jeg føler det at jeg er på et mye høyere nivå nå en hva jeg var for en stund siden. Jeg føler selv at
jeg har kontroll.
54
Intervjuer: Føler du at du mestrer de oppgavene du skal utføre?
John: Ja, gjør det. Det er jo også et visst fokus på at vi skal ha en mestringsfølelse når vi gjør
forskjellige ting. At vi skal lære å ha mestringsfølelse.
John sier at han ikke har noen operativ erfaring, men at han på bakgrunn av noen måneder med
trening føler seg kompetent nok til å reise ut. I den forbindelse sier Karl at sannsynligheten vil være
større for at andre opplever negative utfall dersom de er dårligere trent enn han, og at gjennom
trening kan risikoen snevres inn noe.
Karl: Det eneste som kan gjøre sjansen større for at det skal skje noe med noen andre enn meg er å
bli, er å hele tiden strebe etter å bli best på det vi gjør. Det er selvfølgelig ingen garanti. Du kan
være best på alt, men det kan fortsatt like så godt skje deg. Men om du tilstreber å være best på, å
være best mulig på dine arbeidsoppgaver, så snevrer du inn risikoen noe, i form av at du håndterer
situasjonene bedre. Men utilsiktede situasjoner kan oppstå når som helst, som blant annet med
ulykken i fjor (ulykken i 2006). Hadde ikke vært noen større sjanse for at jeg skulle overlevd det
enn de som omkom. Så utilsiktede hendelser det får man ikke gjort noe med, annet enn å øve og
trene. Skjer det et bakhold når du er i utenlandstjeneste og du går ned så (ler) så er det du som går
ned. Det er ikke noen mindre eller større sjanse for at det skulle ha vært noen andre. Sånne ting blir
utenfor våre hender å styre, men det å trene og øve på å bli best mulig i enhver situasjon kan være
noe til hjelp, men du styrer ikke alt for det.
Samtidig påpeker Karl her at det også finnes ukjente aspekter ved risikoen. Det vil si at ikke alt er
kjent slik som Petter til dels ga uttrykk for. Karl mener at de i slike tilfeller stiller på lik linje. Selv
om han er godt trent og forsøker å bli enda bedre, kan han likevel omkomme i en ulykke eller bli
skutt i et bakholdsangrep.
Som Petter nevnte tidligere er ikke risikoen ved tjeneste til å unngå. Dette er noe
respondentene gir uttrykk for at de har akseptert. Blant annet Ole sier i en sammenheng at " det er
en risiko. Det er jo klart, men litt fare må man jo ha". Om respondentene ser risikoen ved tjenesten
og likevel velger å jobbe der, har de vist at de aksepterer risikoen. Dette er noe Karl understreker
ved å si "Hvis jeg ikke hadde vært villig til å ta den risikoen så ville jeg ikke ha vært her og da ville
jeg ikke dra."
En oppsummering av respondentenes refleksjoner så langt tilsier at det er risikabelt, men at
sjansen for at de selv vil bli skadet eller drept, er liten. Begrunnelsen for at den personlige risikoen
vurderes som liten, virker å være knyttet til en tanke om at risikoen er kalkulert. Fordi risikoen
ansees som kalkulert, kan de ta forholdsregler og forberede seg gjennom blant annet trening. Dette
55
henleder til en tanke om at respondentene ønsker å ha kontroll over sin situasjon. Det vil nå bli sett
nærmere på respondentenes behov for kontroll og mestringsfølelse.
4.2.3 Kontroll og mestringsfølelse
En måte å tilegne seg "bedre" kontroll i utfordrende situasjoner er å trene opp situasjonsspesifikke
ferdigheter. I respondentenes tilfelle, gjelder dette militære ferdigheter. Ved å være faglig dyktig,
taes det høyde for den kalkulerte risikoen ved yrket. Som det ble nevnt under punkt 4.1, er
respondentene sterkt motivert for å trene seg opp til å bli bedre. Ut i fra blant annet det Karl sier,
virker denne motivasjonen å ha etablert seg som en norm i avdelingen.
Karl: Man kan alltid bli bedre på ting. Og når jeg drar ut så føler jeg meg sikker på det jeg skal
kunne og det jeg skal gjøre. For så vidt i hverdagen her også, men jeg sier meg aldri fornøyd med
at nå kan jeg det. Du kan alltid bli bedre, men jeg føler meg trygg på det jeg skal kunne og trygg på
det jeg skal kunne gjøre, mine arbeidsoppgaver. Men den dagen du føler at "nå kan jeg ikke bli
bedre", da burde du finne deg et annet sted å jobbe.
De av soldatene som bryter med denne normen er, i følge Karl, ikke passende til å forsette innen
yrket fordi "man alltid kan bli bedre". I den sammenheng er det verdt å nevne at to av
respondentene vurderer å slutte fordi de føler at deres progresjon har stagnert i TMBN. En grunn til
at Mads følte hans progresjon stagnerte på grunn av sikkerhetsreguleringen.
Mads: Nei, sikkerheten er jo ivaretatt bra. Det er jo nesten litt for mye sikkerhet. Man får ikke
trenet godt nok på enkelte ting fordi at man blir lammet av enkelte sikkerhetstiltak.[....]
Ironien ved dette er at på grunn av sikkerhetsreguleringer, eller kontrolltiltak, forhindrer
respondentene i å trene på mer avanserte øvelser som kunne gitt dem bedre ferdigheter. Fordi om
Mads ser på sikkerhetsreguleringen som et lite hinder, erkjenner han samtidig at det er nødvendig
fordi alle ikke er på samme nivå.
Selv om både Karl og Mads påpeker at de kan bli bedre, vil ikke det si at respondentene har
en dårlig mestringsfølelse, tvert om. Ut i fra det respondentene forteller om TMBN, virker det som
om de betrakter seg selv og sine kolleger som særdeles dyktige. Det kan med andre ord virke som
om de har en høy mestringsfølelse og tillit til de ferdighetene de innehar.
John: [....] jeg har et veldig bra lag og laget mitt passer jo på meg og jeg passer jo på dem, og jeg
vil si at det fungerer. Så jeg tror ikke det kommer til å hende noe, men man vet jo aldri. Så, men
56
klart det er jo som du sier en risiko.
John demonstrerer her denne tilliten. Han tror ikke det kommer til å hende noe fordi han er i et
veldig godt lag hvor de passer på han og han passer på dem.
Det John sier om det å passe på hverandre er annet interessant punkt som går igjen blant
respondentene.
Simen:[....]Men det går litt på det med at vi må gjøre det beste ut av det vi er. Min jobb er å sørge
for at jeg er best mulig rustet og at de rundt meg er best mulig rustet. Sånn som jeg ser det, er det
ikke, jeg håper det at de andre har den samme innstillingen, om jeg er godt nok rustet så vil jeg
redde skinnet deres. Og det er egentlig det som er min jobb å sørge for at de kommer seg hjem. Og
da så klart (ler) gjøre en god jobb der vi reiser og, men uansett da, det er liksom ikke det at jeg skal
redde skinnet mitt, men å redde skinnet deres og det gjør at du får et litt annet syn på ting. Da har
du et ansvar, for hvis du bare skal redde deg selv så kan du bare si at ja, ja, men greit. Og da sørger
må også sørge for at han som skal redde deg er godt nok rustet. Det gjør at vi sannsynligvis har
kontroll over vår egen situasjon i den forstand at dette blir bedre og bedre.
Ved at respondentene har en slik innstilling, blir litt av motivasjonen for å trene seg bedre fordi de
har et ansvar overfor dem de skal passe på. Samtidig er det viktig at de hjelper andre med å være
godt nok skikket siden det er de andre som skal beskytte dem selv. I tillegg kan en slik innstilling
virke betryggende i møte med det usikre eller risikable. Det blir på en måte en "ansvarsfraskrivelse"
fra sin egen sikkerhet ved at de konsentrerer seg om sin nestemanns sikkerhet. På den måten
dempes kanskje de personlige bekymringene for sin egen sikkerhet, spesielt om de har stor tro på
sine kollegers egenskaper.
Et punkt som gjøre den risikoen respondentene er eksponert for spesiell, er at kilden tildels
kan spores tilbake til andre menneskers intensjoner. Til forskjell fra for eksempel trafikken, hvor
risikoen hovedsaklig skyldes ulykker, er det i dette tilfellet andre mennesker bevisste mål i å påføre
skade eller drepe som er kilden til mye av den risikoen som omtales her. Dermed kan en stor tro på
sine egne evner; sine kollegers militære evner, og eventuelt en undervurdering av motstanderens
være med på å "redusere" risikoen. Blant andre Ole uttrykte at "Kommer dem, så tar vi dem". Også
Bjørn framviser en sterk selvtillit.
Bjørn:[....]At det er vi som er soldater som er det utpekte målet, men de er jo ikke dumme de som
skal ta oss. Du har jo da vi ble tatt i 2004 (en norsk soldat ble drept), da var det snakk om et veldig
planlagt bakhold, som bare forsvinner. Det er ikke sånn at du blir skutt på høylys dag.
57
Troen Bjørn har på sine kollegers slagkraftighet kommer fram ved at han antyder at motstandere er
en underlegen makt. Dette er noe han mener motstanderne også er bevisst på og at de av den grunn
velger å ikke angripe ISAF-styrken sånn uten videre. Hendelsen i 2004 presenterer han i den
sammenheng som et unntak. På den måten ivaretar Bjørn sitt syn om at de er militært overlegen og
av den grunn er utsatt for en mindre risiko.
Det virker med andre ord som om respondentene har en sterk selvtillit og føler at de har
kontroll over de militære variablene ved risikoen. Likevel sier de at det er ikke alt de kan
kontrollere. Som blant andre Karl tidligere har sagt, kan det oppstå uforutsette ting og da er det ikke
mye en kan gjøre fra eller til. Det kan virke som om Karl har en fatalisme tilnærming til kontroll.
Det kan virke som om respondentene tilnærmer seg yrkets risiko på to måter, det de kan kontrollere
og ikke kontrollere. De kan kontrollere noe gjennom å trene og ta forholdsregler, men de kan ikke
kontrollere når treningen må settes ut i praksis.
4.2.4 Grunnlag for respondentenes risikovurdering
I forbindelse med at respondentene fortalte om sine refleksjoner over risikoen ved yrket, refererte
de ofte til situasjonen i Afghanistan. Dette skyldes både at sjansene er størst for at det er dit de vil
bli sendt neste gang, og fordi at det er der respondentene har vært flest ganger før. I og med at
situasjonen for de norske soldatene var relativt rolig i den perioden jeg intervjuet respondentene, var
risikovurderingen deres mest sannsynligvis påvirket av det. Dette kom fram ved at de påpekte at
deres risikovurdering var annerledes for andre steder i Afghanistan eller andre land.
Intervjuer: Hvis du blir sendt til Afghanistan, tror du det er noen sjanse for at du vil bli skadd på
en eller annen måte?
Roar: Sjansen er jo der alltid. Det har, det så man jo, husker ikke når det var jeg, men det er ikke
lenge siden en nordmann døde. Nei, det er vel en god stund siden (Intervjuer informerer om at det
var i 2004). I 2004 ja. Så sjansen er jo der alltid. Det er den, men det kommer jo an på hvor en blir
sendt også. Uansett i sør så er sjansen betydelig større for at det skjer noe enn hva det er i nord.
For i nord, som det sies, så er det mer uflaks at man tilfeldigvis møter noen som ikke har rent mel i
posen. I nord så er det vel relativt rolig [....]
Som det kommer frem av det Roar sier, varierer risikoen ut i fra hvilket land eller område de blir
sendt til. Å bli sendt til Sør-Afghanistan innebærer en høyere risiko enn for eksempel i Nord-
Afghanistan der de norske styrkene holder til. Roar sier at risikoen er såpass lav i Nord-Afghanistan
at der er mer uflaks enn én sannsynlighet om det skjer noe der. Med andre ord vurderer han risikoen
58
som veldig liten. Roars utsagn gjenspeiler også det som har blitt nevnt tidligere om respondentenes
behov for kontroll. Situasjonen i Nord-Afghanistan er rolig; de har kontroll, og om det skulle skje
noe er det uflaks, skjebnen eller andre faktorer de ikke kan kontrollere.
Da respondentene ble intervjuet, stod de i beredskap for å bli sendt ut som første kontingent
til en nytt konfliktområde. Det ville si at de ikke ville bli sendt til Nord-Afghanistan, men at det var
en sjanse for å bli sendt til for eksempel Sudan. Selv om ingen av respondentene hadde noen tro på
at det ville skje, hadde de reflektert over den høye risikoen om de hadde blitt sendt dit. Blant annet
John reflekterte over det etiske problemene og konsekvensene det kunne ha om han ble sendt til et
område hvor det er barnesoldater.
John: Ja, jeg vet jo at vi kan møte soldater der, som ikke er fullt (ler) fullt så gammel som vi. Det er
jo barnesoldater der, og det er jo litt spesielt da. Nå vet jo man aldri hva man kan komme over, men
tanken streifer deg jo, at du kan jo faktisk bli nødt til å. Hvis det står mellom deg å en unge da og
han har våpen og sikter på deg, ikke sant? Du må forsvare deg selv. Og det er kanskje vanskelig å
forstille seg hvordan det er, før du har vært i det, men klart, jeg har tenkt på det ja.
Det kom tydelig frem at John var ubekvem med den hypotetiske tanken om å havne i en
konfrontasjon med barnesoldater. Blant annet lo han nervøst i det han fortalte at han kunne risikere
å treffe på soldater som ikke var fullt så gamle.
I forbindelse med at respondentene reflekterte over risikoen ved yrket, refererte de også til
andre yrker og aktiviteter for å sammenligne. Sammenligningene ble hovedsaklig brukt for å tone
ned risikoen ved eget yrke. Blant annet Roar påpekte at vi alltid er eksponert for risiko. Vi kan for
eksempel plutselig bli utsatt for en bilulykke.
Intervjuer: Hvordan ser du på risikoen ved å tjenestegjøre i Telemarks bataljonen?
Roar: Jeg har jo tenkt over det. Jeg blir jo påminnet om det hver gang jeg er hjemme, men så klart
det er jo en risiko, det er det jo. Men som sagt så er det jo en høyere risiko om vi blir sendt ut på
NRF'en enn hva det vil være å for eksempel bli sendt til Meymaneh på et vanlig oppdrag vi har
vært på tidligere. Men risikoen er jo alltid der, men risiko har man jo uansett hva man driver med
egentlig, du kan jo bli påkjørt ved å tusle her på Rena for eksempel, man kan jo sette seg i en bil og
krasje. Risiko finner man jo overalt i hverdagen. Så klart det er en helt annen type risiko, men, jeg
vet ikke, men skal man være her så er det en viss risiko så det er bare noe som kommer med
territoriet da.
Selv om Roar argumenterer for at vi er eksponert for risikable ting uansett, erkjenner han likevel at
59
det er en annen type risiko knyttet til sitt yrke. Dette er en risiko i følge Roar du bare må akseptere
om du ønsker å jobbe i TMBN. Som jeg nevnte tidligere er risikoen ganske spesiell med tanke på at
deler av den skyldes motstanderes ønske om å påføre soldatene fysisk skade. Også Viktor trekker en
parallell til trafikken i sin vurdering av risikoen, men han mener derimot at han ikke tar noen høyere
risiko i TMBN fordi "Nei, egentlig ikke. Jeg kjører så fort så risikoen er vel like stor her hjemme
(ler)".
Respondentene har som sagt tro på sine egne ferdigheter, og at det å være godt trent er med
på å øke sjansen deres for å ikke bli skadet eller drept. Simen bruker denne tanken til å sette sitt
yrke i kontrast med journalister som reiser til Afghanistan.
Simen:[....]Men når vi reiser ut, så er det jo, der er det jo risiko. Men på en annen side da, så er
det jo få som er så til grader trent som vi er når vi reiser ut. Sånn sett så hadde jeg vært mer
skeptisk hvis jeg var journalist og reist til Kabul enn å ha reist dit som soldat.
Ved å sammenligne seg med journalister, mener Simen å vise til et yrke som er enda "farligere" enn
sitt eget. Implisitt sier Simen her at "ok, vi tar kanskje en risiko, men journalistene tar en høyere
risiko enn oss". Dette begrunner han med at de selv er "så til grader trent". Utsagnet til Simen kan
ha vært ment som et argument overfor meg, seg selv eller begge om at tjenesten ikke er så risikabel
– det finnes verre.
Petter bruker seg også av en sammenligning til et annet yrke, men til forskjell fra de andre,
gjør han det for å påpeke Forsvarets forbedringsevne når det gjelder å ivareta sikkerheten til de
ansatte. For Petter framstår Offshore industriens sikkerhetsvisjon som et ideal.
Petter: Ja, det største risikoproblemet som jeg har sett er jo HMS-kulturen. I Nordsjøen vet jeg at
de jobber mot en nullvisjon, med null skader og null nesten-skader i løpet av året. Det har ikke jeg
hørt noen snakk om her for å si det sånn. Og fokus på det, jeg vet ikke grunnen til det i Nordsjøen,
men det er vel på grunn av mye store skader og en liten feil der kan jo gjøre til at det blir
katastrofale følger, men det kan det jo ha her også. Og det er jo stor forskjell både på, sånn gjelder
det jo for snekkeryrket og her på land i forhold til om du er ute på Nordsjøen. En snekker kan opp i
stigen uten hjelm, mens på Nordsjøen så blir du sendt hjem på dagen om du finner på noe som er i
nærheten av det der. Jeg tror ikke det er så dumt på grunn av at de har vel ikke hatt noen store, ja
noen store skader med tap av menneskeliv på flere år, som jeg vet om i alle fall
Som Petter selv har sagt tidligere vil alltid risikoen ved tjenesten være der. Likevel mener Petter at
det kan jobbes mot en nullvisjon når det gjelder skader. Det kanskje ikke er mulig å oppnå, men
60
Petter mener det er noe TMBN burde strebe etter. I dette sitatet uttrykker Petter at han savner en
slik innstilling fra Forsvarets side.
4.2.5. Oppsummering og diskusjon
Tendensen blant respondentenes risikovurdering er at de vurderer den generelle risikoen ved
tjenesten som høy, men at den personlige risikoen, sannsynligheten for at noe skal skje dem selv, er
liten. Denne tendensen virker å samsvare med de funnene Kobbeltvedt, Brun & Laberg (2004)
gjorde. Som også Kobbeltvedt, Brun & Laberg påpekte, kan urealistisk optimisme være en
forklaring til dette avviket. Respondentene gir imidlertid ingen indikasjon på at de vurderer sine
sjanser bedre enn sine likemenn, noe som problematiserer en slik kobling. Lars fortalte at han
vurderte sannsynligheten for at hans avdøde kollega skulle bli drept, som liten. Samtidig kan dette
være en nærhetseffekt av den typen Martz et al. (1998) beskriver. Siden den avdøde kollegaen også
var en venn av Lars, kan det antas at positive illusjoner påvirket hans vurdering av kollegaens
personlige risiko.
I den grad respondentene vurderte sine egne sjanser som bedre enn andres, var dette knyttet
til de aktuelle personenes manglende operative egenskaper. I tillegg preges deler av respondentenes
risikopersepsjon av en fatalisme. Det vil si en tanke om at enkelte ting råder de ikke over uansett
hvor operative de er, og om det er du som blir drept, er det ikke så mye du kan gjøre med det. Med
andre ord, virker ikke denne differensieringen å samsvare med Weinsteins begrep. Det som er litt
interessant i forbindelse med at risikopersepsjonen til en viss grad preges av fatalisme, er at de
respondentene som har denne tilnærmingen, velger å ikke tenke for mye på risikoen. Blant annet
Karl forteller at han prøver å dytte tanken ut av hodet. Implisitt tilsier dette at risikovurderingen like
godt kan være et resultat av selektiv persepsjon som det er av illusjoner.
Det kan imidlertid ikke utelukkes at respondentenes risikopersepsjon preges av andre
former for illusjoner. Fordi at respondentene legger vekt på personlige egenskaper og ferdigheter i
forbindelse med sin risikovurdering, kan en overvurderinger av egne ferdigheter (Taylor & Brown,
1988) og illusjon av kontroll (Langer, 1975) være gjeldende. Dette er noe jeg vil komme tilbake til.
En kalkulert og yrkesspesifikk risiko
Risikoen respondentene er eksponert for skiller seg fra andre aktiviteters risiko på et punkt, kilden
til risikoen. En stor del av risikoen som knyttes til tjenestegjøring i internasjonale operasjoner
omfatter sannsynligheten for at styrken blir involvert i kamphandlinger med fare for tap av liv eller
legeme. På grunn av dette, vil et trusselbilde av området respondentene skal operere i, være
avgjørende for hvordan de vurderer både sin personlige og generelle risiko.
Selv om respondentene vurderte sin personlige risiko som lav, var denne vurderingen
61
begrenset til en bestemt kontekst, Nord-Afghanistan. På det tidspunktet intervjuene ble
gjennomført, ga respondentene uttrykk for at situasjonen i nord var relativt rolig. I tillegg kan det
sies at situasjonen har vært "relativt" rolig helt siden norske styrker gikk inn i landet. Roar
argumenterte blant annet med at det er mer snakk om uflaks enn en sannsynlighet dersom en soldat
blir skadet eller drept i dette området. Respondentene vurderte imidlertid den personlige risikoen
som høy dersom de ble sendt til Sør-Afghanistan eller Sudan. Selv om de så på den personlige
risikoen som høyere, var det ingen som ga uttrykk for at de ikke ville reise om det skulle bli aktuelt.
Sett ut i fra hvilket grunnlag respondentene vurderer risikoen ved tjenesten, kan en
forklaring på avviket mellom den generelle og personlige risikovurdering være at de representerer
to ulike egenskaper ved risikoen. Tanken her er at mens den personlige risikoen refererer til
sannsynligheten for et negativt utfall, representerer den generelle risikoen konsekvensen av dette
utfallet. Siden situasjonen i Nord-Afghanistan er rolig og det gjennom tiden har vært få drepte
norske soldater, vurderes den personlige risikoen som lav. Samtidig erkjenner de at de kan bli drept
og derfor vurderes den generelle risikoen som høy. Med andre ord har respondentene en kalkulert
vurdering av sin personlige risiko dersom de fokuserer på sannsynligheten. Om dette er tilfellet,
strider dette i mot Teigen (2001) argumentasjon om at lekmannen fokuserer på konsekvensen av og
ikke sannsynligheten for. Tendensen kan likevel finne støtte i blant annet funn gjort av Ho & Leung
(1998). I sin studie fant Ho & Leung at deltakerne vurderte sannsynligheten for at alvorlige
hendelser skulle inntreffe som liten fordi slike hendelser sjeldent forekom.
Det kan imidlertid virke som om situasjonen i Nord-Afghanistan har tilspisset seg relativt
siden intervjuene ble gjennomført i mars 2007. Media har rapportert om stadig flere angrep mot
ISAF-styrkene; to norske soldater har blitt drept, og i løpet av høsten 2007 ble det rapportert at
norske styrker deltok i flere offensive kamphandlinger. I den sammenheng uttalte også Forsvarssjef
Sverre Diesen at de norske soldatene ville komme til å måtte delta i flere lignende kamphandlinger
framover i tiden (Skjeseth, 2007).
Selvtilstrekkelighet og en konkretisering av risikoen
Som nevnt tidligere, legger respondentene vekt på å være operativ i forbindelse med at de
reflekterer rundt den yrkesspesifikke risikoen. Ved å være tilstrekkelig trent, reduseres risikoen noe
ved at respondentene blant annet får en økt evne til å forsvare seg mot den yrkesspesifikke risikoen.
Bandura (1991) argumenterer for at en høy følelse av selvtilstrekkelighet vil dempe angsten eller
frykten aktøren kan føle i det han/hun står overfor en utfordring.
En høy følelse av selvtilstrekkelighet kan også trenes opp gjennom målrettet trening (Ozer
& Bandura, 1990). Mye av den treningen soldatene ved TMBN gjennomgår er målrettet med tanke
på internasjonale operasjoner. Petter forteller blant annet om at de gjennomgår samme rutinene og
62
forberedelsene når de skal en tur på skytebanene hjemme i Norge som når de skal ut på patrulje i
Afghanistan. I forbindelse med målrettet trening, gjøres også den yrkesspesifikke risikoen mer
gjenkjennelig. Dette er i følge Slovic, Fischhoff & Lichtenstein (1980) en medvirkende faktor til
hvorvidt aktøren aksepterer risikoen eller ikke.
Som et resultat av at respondentene legger mye vekt på å være operativ i forbindelse med
tjenesten, har de også en høy motivasjon for å trene seg til å bli bedre. I den sammenheng kan det
virke som om det har etablert seg en norm at "du kan alltid bli bedre". Selv om respondentene
framviser en høy motivasjon for å bli bedre, vil ikke det si at de har en dårlig mestringsfølelse, tvert
om. Samtlige av respondentene uttrykte at de følte kontroll og var godt nok forberedt til å reise ut
på internasjonale operasjoner. Dette inkluderte også de nye respondentene som de mer erfarne
uttrykte en relativ skepsis mot. Med andre ord kan det virke som om det er et avvik mellom
hvordan de nye vurderer seg selv og hvordan de vurderes av de mer erfarne. Et slikt avvik kan tyde
på en tendens av illusjon av kontroll (Langer, 1975) blant de nyansatte.
Hvorvidt de mer erfarne respondentene også er påvirket av en illusjon av kontroll er
usikkert, men mye tyder på at en slik påvirkning i tilfelle er svak. Blant annet argumenterer Celsi,
Rose & Leigh (1993) at personer som har et høyt ferdighetsnivå innenfor en risikoaktivitet har en
kalkulert tilnærming til risikoen, mer enn at de er påvirket av illusjon av kontroll. I tillegg retter de
kritikk mot bruken av illusjon av kontroll i forbindelse med risikoaktiviteter hvor det er en fare for
å dø. Kritikken er at det er forskjell på å være influert av en illusjon om kontroll i forbindelse med
pengespill og når det er livet som er innsatsen. Som jeg har argumentert for tidligere, kan det virke
som om respondentene har en kalkulert tilnærming til risiko. Respondentene kan imidlertid være
influert av tendensen til å vurdere seg selv som bedre enn hva de faktisk er (Taylor & Brown, 1988)
You scratch my back and I'll scratch yours
Nært knyttet til at respondentene ønsker å trene seg til å bli bedre, er hvordan ansvarsfordelingen er
i henhold til lagets sikkerhet. I enhver militær avdeling, er det et høyt fokus på lagarbeid. Oppgaver
og oppdrag løses ikke på egenhånd, men må gjøres sammen som et lag. Med dette følger også et
ansvar om å ivareta sine lagkameraters sikkerhet. En bevissthet rundt dette virket å være gjeldende
blant respondentene. Simen uttrykte blant annet at hans oppgave ikke var å redde sitt eget skinn,
men å sørge for at de andre kom helskinnet hjem. Også John ga uttrykk for dette ved at han sa at
laget passet på han og han passet på laget.
Siden dette virker å være en gjeldende norm blant respondentene, er det med på å forklare
hvorfor ikke respondentene ser på sine sjanser som bedre enn kollegenes. Respondentenes
personlige sikkerhet er med andre ord avhengig av nestemanns evne og ferdigheter til å beskytte
dem, og vice versa. Interessant i den sammenheng er at respondentene belager seg på at andre
63
ivaretar den personlige sikkerheten. Med andre ord kan det sies at respondentene har en ekstern
locus of control (Rotter, 1979). Som det har blitt vist til, er respondentene bevisst på at
sannsynligheten er der for at de kan bli drept. Miller & Muligan (2002) argumenterer for at
personer som har ekstern locus of control, håndterer dødsangst bedre enn personer med intern.
Siden da ansvar eller kontroll over egensikkerhet tilskrives det eksterne, kan det være med på å
dempe eventuelle bekymringer respondentene har overfor den personlige risikoen, men hvorvidt
dette er utslagsgivende for hvordan respondentene vurderer risikoen, er usikkert.
Det som imidlertid kan påvirke respondentenes risikopersepsjon, er størrelsen på gruppen de
er del av (Ho & Leung, 1998; Houghton, Simon, Aquino, & Goldberg, 2000; Park & Hinz, 2006).
Jo større gruppen er, dess mindre blir den vurderte risikoen. I og med at respondentene aldri operer
som individer, men som del av en gruppe vil dette påvirke deres risikopersepsjon. Dette blant annet
på grunn av at et gruppemedlemskap virke betryggende for individet ved at det gir en innbilt safety
in numbers og strength in numbers (Park & Hinz, 2006). Denne tendens kan ytterligere styrkes
dersom medlemmene av gruppen vurderer gruppen som sterk, noe respondentene gjorde.
Da det er snakk om en yrkesspesifikk risiko, vil respondentenes risikopersepsjon også
kunne påvirkes av inngruppe- og mellomgruppepersepsjonen. Et av prinsippene i sosial
identitetsteori er at inngruppen har en tendens til å overvurdere sine egne egenskaper og
undervurdere utgruppens (Tajfel & Turner, 1986). Overvurderingen av inngruppens egenskaper vil
da også omfatte tro om egen slagkraft i en konflikt. Respondentene demonstrert tildels at de
vurderte seg selv som overlegen i forhold til motstandere gjennom blant annet sitat som "Kommer
dem, så tar vi dem". En slik oppfatning forsterkes ytterligere når Forsvarssjefen er ute og
sammenligner ISAF-soldatenes kamp mot opprører som "den enøydes kamp mot den blind" på
grunn av inngruppens teknologiske overtak (Skjeseth, 2007). På tross av et teknologisk overtak,
viser dødstallene (Wikipedia, 2008) at "den blinde" viser gode evner til å sloss i Nord-Afghanistan,
og spesielt i Sør-Afghanistan.
Motivasjon og affekt
Overraskende er det kanskje ikke at samtlige av respondentene har en sterk motivasjon for å få
tjenestegjøre i internasjonale operasjoner – det er derfor de jobber der. Fordi respondentene
framviser en slik sterk motivasjon, kan det forventes at respondentene også har et positivt syn på
tjenesten.
Ziva Kunda (1990) argumenterer for at aktører har en tilbøyelighet til å bruke en motivert
argumentasjon når de skal ta en beslutning. Det vil si at aktørene har en tilbøyelighet til å belage
seg på biased tro og strategier for å komme frem til en ønskelig konklusjon eller vurdering som
passer deres agenda. Om da respondentene har et såpass sterkt ønske om å tjenestegjøre i utlandet,
64
vil en slik motivert argumentasjon kunne påvirke deres tilnærming til risikoen ved at det vil legges
vekt på fordelaktige aspekter ved den. Eksempel på dette kan være at i forbindelse med
risikovurderingen, legges det vekt på sannsynligheten for i stedet for konsekvensene av. Mest
sannsynlig, går det med andre ord godt. Respondentene brukte også paralleller til andre yrker og
aktiviteter for å kontrastere risikoen, og da til fordel for risikoen ved sin egen tjeneste.
Dette er en tanke som støttes av blant annet Finucane et. al. (2000). Finucane et. al.
argumenterer for at risikoaktører ofte belager seg på affekt heuristikk i forbindelse med risiko-
fordel avveiinger. Det vil si at aktører som har en positiv innstilling til noe risikabelt, vil vektlegge
positive argumentasjoner i sin avveiing. Dette er også noe Forsvaret legger vekt på i debatten rundt
risikoen ved tjenesten. Blant annet utsagn som at "Krig er farlig og deltakelse i internasjonale
operasjoner kan være en belastning, men det går bra med de fleste" (Ellingsen, 2006), og sitat
militærpsykolog Arnold Myrvang "Hele 80-90 prosent av alle som har deltatt i operasjoner i
utlandet sier at de har opplevd en personlig vekst, og at de anbefaler tjenesten til andre. De aller
fleste ser altså på tjenesten som en positiv opplevelse" sitat slutt (kursiv lagt til, Okkenhaug &
Opland, 2008).
4.3 PSYKOLOGISKE ASPEKTER VED RISIKOEN
På spørsmål om hvordan de reflekterte over risikoen ved å tjenestegjøre i TMBN, var det ingen av
soldatene som sa noe om faren for å få psykiske problemer. Først når jeg spurte om de hadde tenkt
på over de psykiske aspektene ved risikoen, fortalte de om sine refleksjoner. Med andre ord la de
mer vekt på de fysiske aspektene ved risikoen enn de psykiske. En mulig forklaring til dette er at de
psykiske aspektene ved risikoen virker mer diffuse og ukjente. Blant annet Petter sier at for han,
virker det fjernt og at han av den grunn ikke har tenkt så mye over det.
4.3.1 Refleksjoner over negative opplevelser
I forbindelse med at soldatene er på utenlandstjeneste, vil de kunne oppleve en rekke ting som
potensielt sett er traumatiske og kan få negative konsekvenser for deres mentale helse. De to
hendelsene Bjørn og Leif fortalte om innledningsvis under punkt 4.2, er relativt sterke negative
opplevelser. Leif avfyrte skudd mot en bilist, mens Bjørn var vitne til at en kollega ble drept. Det er
kanskje hendelser som Bjørn og Leif fortalte om som virker å være mest truende for soldatenes
mentale helse. Ut i fra hva respondentene fortalte, virker det som om det er kamprelaterte hendelser
de tror vil kunne påvirke dem psykisk. Blant annet var det ingen av respondentene som visste helt
hvordan de ville reagere om de havnet i en situasjon hvor de måtte skyte en annen person.
Karl: Jeg tror nok det at det er vanskelig å forestille hvordan det er å skyte et annet menneske, men
65
i den situasjonen man er i, når man er ute, så... skjer det en situasjon hvor du må gjøre det, så må
man gjøre det. Vi er såpass drillet og trent på worst case-scenarioer, og der og da tror jeg nok det
vil gå greit. Man har apparatet rundt seg, som er veldig til hjelp, men det er klart det at det er
umulig å si helt hvordan en vil reagere.
Karl sier her at han tror ikke det vil være noe problem å skyte noen, men han er ikke sikker på
hvordan han vil takle det psykisk i ettertid. Likevel mener han at apparatet rundt vil hjelpe. Troen
om at de vil få den støtten de trenger, vil bli omtalt nærmere under punkt 4.3.2. I den sammenheng
vil også Leifs erfaring med dette omtales.
Selv om det kanskje er kamphandlinger som assosieres mest med risikoen for å negative
konsekvenser for det psykisk, er det også andre hendelser som kan virke negativt inn på det
psykiske. Som det nå vil bli vist til, kan også hendelser som ikke er direkte relatert til konflikten
oppleves som traumatisk. Blant annet Mads forteller om at han var vitne til et overgrep blant den
sivile befolkningen.
Mads:[....]hvis du hadde skjønt at folk kunne bli forbannet og du hadde lyst til å hoppe ut og gi
dem juling og så, det er jo sånn hvis du ser en som står og banker opp ei jente mitt på gaten og sånt
liksom. Det var slikt jeg tenkte på da. Så du ser jo mange sånne ting. Som sikkert kan brenne seg
inn på netthinna til folk.
Intervjuer: Får dere lov til å gripe inn i en slik situasjon?
Mads: Nei, vi kom jo til en liten fjell-landsbygd eller en liten plass utenfor Kabul. Og da kom det jo
fullt av unger springende bort og skulle vinke og fikk aviser og sånn da. Så var det jo ei jente som
dukket opp der som ikke fikk lov til det da, og hun ble regelrett steinet av faren sin da. Vi måtte jo
bare sitte og se på. Men i sånne situasjoner så kunne jo du ha tenkt deg og gitt han en høyre.
Intervjuer: Er den situasjonen noe som du tenker på ofte eller er det...?
Mads: Nei, det er jo en situasjon som er brent inn som du husker på da. Som jeg syntes var litt
voldsom ja....
Intervjuer: Hvordan følte du det at du ble hindret i å gripe inn?
Mads: Nei, det var ganske tidlig i den første turen min. Jeg spurte jo om jeg ikke kunne ut å få
prøve å stoppe det, men jeg hadde jo ikke lov til det. Men ja, jeg vart litt......(mumler)
I denne hendelsen fikk ikke Mads lov til å forhindre overgrepet fordi det var utenfor deres mandat.
66
Grunnen til at Mads ble hindret i å gripe inni situasjonen er at ISAF-styrkene minst mulig skal
blande seg inn hverdagslivet eller "normalsituasjonen" blant lokalbefolkningen. Hendelsen gjorde
tydeligvis et inntrykk på Mads, og opplevdes kanskje som ekstra voldsom fordi han ikke fikk lov til
å gjøre noe for å forhindre det. I denne hendelsen ble han begrenset til å være en passiv tilskuer,
noe som strider med respondentenes ønske om å hjelpe folk. Historien er et eksempel på at
hendelser som ikke omfatter kamphandlinger, også kan oppleves som traumatiske.
4.3.2 Afghanistan-modus
I tillegg til at soldatene vil oppleve sterke sanseinntrykk, er det også andre elementer som kan være
en belastning for dere psyke. I det soldatene setter sin fot i en konfliktsone som fredsbevarende
soldater, blir de samtidig også utpekt som et militært mål av de som er motstandere av deres
tilstedeværelse. Som det ble nevnt under punkt 4.2, er dette en del av den yrkesspesifikke risikoen.
Når soldatene er ute på "skarpe" oppdrag, er det kritisk for dem at de er i beredskap slik at de kan
avverge eventuelle truende situasjoner som måtte oppstå. De kan aldri vite om de snart vil bli utsatt
for et bakhold eller en veibombe. Mads forteller om hvordan han følte denne overgangen første
gang han reiste ut.
Intervjuer: Var du noe nervøs eller noe sånt den første gangen?
Mads: Ja, første gangen så, jeg ble jo kastet inn i første kjøretøy som vognfører første turen. To
dager etter vi hadde landet så. Klart en var jo litt skeptisk og nervøs da ja. Du trodde jo alle var
fiender og kald krig holdt jeg på å si (ler) men det gikk ganske fort over det.
Mads forteller at skepsisen, nervøsiteten og tankene om at han var i en krigssone gikk over ganske
fort. Selv om spenningen roet seg noe fortsatte han å være på vakt. Mads sier i en annen
sammenheng at han er i en modus når han er ute med en utenlandskontingent.
Respondentene beskriver den psykologiske tilstanden de er i ute på utenlandsoppdrag som å
være i Afghanistan-modus; være på; og være operativ. Ut i fra hva blant annet Petter sier, kan det
virke som om denne tilstanden er psykisk trettene og at den er en automatisert ubevisst modus.
Petter:[....] Det finnes to måter å være fokusert på. Når jeg er her hjemme i Norge, er jeg aldri så
fokusert som når jeg er ute i utenlandsmisjon og ute på oppdrag. Når jeg sitter i kjøretøyet der
nede, da ser jeg nesten 360 grader rundt meg hele tiden. Og du kikker jo på alle mulige folk; alle
bevegelser; alle kjøretøy som kommer mot deg; på alt som ligger i grøftene. Du tenker jo ikke over
det selv. Du merker det ikke selv heller, men du merker det ikke før du kommer hjem, hvor sliten du
egentlig var etter fire måneder der for eksempel. Når en har holdt på sånn hver dag. Da ligger du
67
rett ut en uke og lurer på hva som hvorfor i all verden en er så sliten, men det er nok det som er
grunnen. Så det er ikke fysisk, men det er psykisk da.
Interessant her er at Petter ikke merker hvor sliten han er før han kommer tilbake til Norge. Ut i fra
det han forteller, kan det tyde på at han er relativt "spent" når han er ute selv om han ikke merker
det før han kommer hjem. Det vil kunne antas her at en slik belastning kan virke negativt inn på
den mentale helsen om soldatene er i en slik "modus" over en lengre periode.
Modusen respondentene beskriver omfatter ikke bare at de må være på vakt hele tiden, men
også at den omfatter en høyt og intenst arbeidstempo. Blant annet Simen forteller at han mistet litt
tidsbegrep den første gangen han reiste ut.
Simen:[....]Det å være på jobb hele tiden. Dagene går over i hverandre. Når det er natt skal en
sove ikke sant, men du har jo både nattevakter og dagvakter. Altså du jobber to netter på rad og så
sover en natt (ler) Du blir helt, du blir ikke sprø, det er ikke det, men du får en helt sånn litt sånn
"hvilken dag er det i dag?"[....]
Flere av respondentene bruker metaforen om at de slår av og på bryteren i forbindelse med
at de går inn og ut av denne modusen. Likevel kan det virke som om det ikke alltid er like enkelt å
slå av bryteren når de kommer hjem. Blant andre Leif forteller om den første gangen han kom
hjem.
Leif: Tja, det var nå ikke. Kikket veldig mye rundt seg, og i hvert fall etter jeg hadde vært i de to
sakene da. Så jeg kikket litt over skulderen og fulgte litt mer med da jeg var på utesteder eller stod i
kø. Så jeg fulgte litt mer med da, men det er jo sånne ting som går over etter hvert. Det var egentlig
ikke noe problem å omstille seg. Det gikk bra det.
Leif sier at det gikk bra etter hvert, men likevel illustrerer fortellingen at det ikke alltid er like lett å
slå av bryteren. Leif opplevde to ganske alvorlige situasjoner da han var ute første gang. I den ene
hendelsen skjøt han mot en bilist og i det andre ble han hindret i å skyte mot en kidnapper. De to
hendelsene kan ha vært med på gjøre overgangen tilbake til Norge litt vanskeligere enn hva den
ellers ville ha vært.
Opplevelsene soldatene har hatt, kan også være en belastning når de skal forholde seg til den
sivile hverdagen. Under punkt 4.1, ble det vist til respondentenes ønske om å tilegne seg et nytt
perspektiv ved å oppleve en tilværelse som står i sterk kontrast til hvordan det er hjemme i Norge. I
og for seg er det en positiv endring, men det kan også skape en spenning mellom soldatene og det
68
sivile livet de har hjemme. Simen forteller blant annet at han blir frustrert over alle bagatellene folk
hjemme bryr seg om.
Simen:[....]men det blir litt til tider, det du blir mest, ikke provosert, men frustrert over er alle
bagateller som finnes hjemme. Ikke for det, eller det vil si at du ser på det som bagateller. Altså at
folk legger så mye energi i det. Det er det jeg merket med meg selv mest da det at, regninger
kommer og går og sånne ting, men det som største forandringen er jo det at jeg tar litt lettere på
livet eller jeg lar ikke bagateller ta så mye tid og energi av meg. Men alle andre gjør jo det (ler) og
da er litt sånn der "Off! Nei, slapp av" Det er den største tingen jeg kan ta tak i da, altså den første
gangen jeg reiste ut så var det den der døgnrytmen som var helt merkelig, men du kom veldig fort
inn i det at det er en god ting. Og så når jeg kom hjem igjen så var det at livet hadde gått videre og
mens jeg, jeg hadde jo forandret meg, at jeg da bare holdt opp å bruke energi på det. Det er første
gangen jeg kommer hjem igjen[....]
Simen sier at det ikke har vært noe stort problem for han, men at han blir frustrert over alle
bagatellene folk henger seg opp i. Det kan virke som om Simens frustrasjon skyldes de andres
perspektivløshet – det finnes større problemer her i verden. Et faremoment her er om Simen
distanserer seg fra "de perspektivløse". At han ikke klarer å relatere seg til eller engasjere seg i de
hverdagstrivialiteter andre har, og dermed "faller utenfor".
4.3.3 Anerkjennelse
En annen fare som kan gjøre at veteraner faller utenfor når de kommer hjem, er at andre
menneskers syn på det å jobbe som fredsbevarende soldat. Norsk deltagelse i internasjonale
operasjoner er et kontroversielt tema, kanskje spesielt vår deltagelse i Afghanistan. I den
sammenheng er det en potensiell konflikt som kan oppstå mellom veteranene og motstandere av
norsk deltagelse i denne konflikten. Måten respondentene uttrykte seg om de spørsmålene som gikk
på politikk og ideologi, virket å være forsiktig. Om de sa noe, var dette relativt distansert.
Intervjuer: Har du tenkt noe på det politiske som ligger til grunn for Telemarks bataljonen?
Simen: Heller lite egentlig. Jeg ser på som at det her er jo en jobb som jeg har valgt fordi jeg
trives med jobben. Fordi, grunnen til at jeg fortsatte var
at jeg så at vi gjorde noe godt da vi var i Kosovo. Og så tenker jeg sånn at det dukker jo opp, når
man er ute blant de sivile da "hvordan kan dere legitimere det dere driver med?". Sånn som jeg ser
det så er egentlig ikke det min jobb. Jeg er her bare og gjør jobben min som jeg kan. Jeg vet jo hva
jeg står for i den situasjonen, så er det egentlig noen fra Oslo som må stå til ansvar for valgene
69
som blir tatt og bruken av oss. Sånn som jeg ser det har jeg egentlig ikke noe jeg skulle ha sagt.
Altså, vi skal jo ikke uttale oss politisk fordi vi er et verktøy. Det må vi bare akseptere, enten så må
man bare akseptere eller så må man slutte.
Simen har merket motstand blant sivile i Norge, men har i den sammenheng valgt å koke det ned til
at han gjør bare jobben sin. Det er politikerne som må stå til ansvar for det politiske og etiske ved
norske operasjoner i utlandet. Uavhengig av dette, kan det føles som tungt for soldatene når de
møter kritikk i Norge. Spesielt om de har opplevd en del ting.
Ingen av respondentene ga uttrykk for at de hadde opplevd møte med de sivile i Norge som
tungt, men blant den afghanske befolkningen derimot, hadde de møtt motstand.
Intervjuer: Hva tenker du om den rollen du utfører som fredsbevarende soldat når du er i
utlandet?
Mads: Det er jo et veldig utakknemlig folk. Du er jo der for å, du risikerer jo livet ditt og prøver så
godt du kan å hjelpe, men likevel så skal de skyte deg eller skal ha mer og, så det er jo, ja. Det er
en ganske utakknemlig jobb det vi driver med.
Mads beskriver det som en utakknemlig jobb siden han risikerer så mye, men blir likevel møtt av en
motvilje. Afghanerne er ikke uforbeholdent glade for ISAF-styrkenes tilstedeværelse. Blant annet
Nils fortalte om hvordan han opplevde dette da han var i Kabul.
Intervjuer: har du merket noen forskjell på de ulike plassene du har vært på?
Nils: Ja, for all del. Stor forskjell. Det er jo stor forskjell på bare de forskjellige politidistriktene i
Kabul. I det ene politidistriktet så er det omtrent som om det er rene hyllingsferden gjennom
politidistriktet. Folk står og vinker til deg; klapper, smiler, og er helt i hundre bare fordi du kjører
gjennom bydelen deres (ler). Og så kommer du til nabopolitidistriktet hvor folk viser fingeren til
deg; spytter etter deg; kaster stein etter deg og sånne ting da. Det er rart, men slik er det.[....]
For soldatene, både i forbindelse med opinionen her hjemme og lokalbefolkningen de treffer i
Afghanistan, kan dette oppleves som stigmatiserende. Det å bli møtt med sterke uttrykk som å bli
spyttet på eller kastet stein etter, kan være vanskelig å fordøye. Nils prøver å forklare denne
motstanden med at det går på uvitenhet.
Intervjuer: Hva slags innvirkning hadde dette på deg?
Nils: Nei du kan rett og slett ikke la slike ting gå inn på deg. Du vet jo at det ikke er personlig. Det
70
er jo bare kanskje den innstillingen dem har og det går jo også muligens på, fra deres side, litt på
uvitenhet og en del slike ting så det er ikke, det er ikke noe jeg bryr meg noe særlig om. Men det er
jo klart at det er jo triveligere å bli smila og vinket til enn å bli spyttet på det for å si det sånn (ler)
4.3.4 Risikopersepsjon og psykisk helse
Tilsynelatende er det mange faktorer som kan spille inn på soldatenes psyke i forbindelse med
tjenesten. Likevel er det ingen som tror de vil få psykiske problemer. Enkelte av respondentene var
også ganske bastante i sine uttalelser om at de ikke vil oppleve noen psykiske negative
ettervirkninger. Som jeg nevnte tidligere, var det altså ingen av respondentene som snakket om den
psykiske risikoen uoppfordret. Da jeg imidlertid spurte om det, kom respondentene med ulike
refleksjoner.
Intervjuer: Enn om du, visst vi går litt frem i tid, du skal jo være litt over to år til nå, du skal
sikkert noen runder i utlandet, hvordan tror du det vil han en innvirkning på deg?
John: Nei, ikke noen store innvirkninger. Jeg tror kanskje det utlandet gjør, jeg vil nok få et litt
annet syn på enkelte ting fordi at jeg får se verden fra en helt annen side. Så, men jeg tror ikke det
vil ha noen negativ innvirkning i det hele tatt.
John er ganske bastant i sin uttalelse om at hans engasjement i TMBN ikke vil ha noen negative
innvirkninger på hans psyke i det hele tatt. Med andre ord, virker det som om John er av den
oppfatning av at han er såpass psykisk sterk at han vil klare å bearbeide eventuelle negative
erfaringer.
Også Viktor mener at det ikke er noe fare for at han vil få psykiske problemer etter å ha
tjenestegjort i utlandet.
Viktor: Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror egentlig nå tar jeg det, når jeg nevner de fleste så mener jeg
ikke alle. For det er alltids noen, men jeg tror de fleste har en sterk nok psyke til å klare sånne ting.
Det er først hvis det smeller en eller annen plass, jeg tror det er da kanskje konsekvensene kan
begynne å synes. Nå har jeg en av nærmeste vennene fra barndommen av som kom hjem nå etter
jul. Og jeg pratet mye med han og sånne ting da og da blir det at du får et perspektiv på ting. Man
distanserer seg også litt fra det stedet man er i, selv om det kan være vanskelig noen ganger så
prøver man vel å distansere seg litt fra fienden eller de du skal hjelpe.
Viktor går litt lengre i uttalelsene sine enn John ved å si at "det alltids er noen" som ikke har sterk
nok psyke. Han mener selv at han har sterk nok psyke og argumenterer for at han vet hva han går
71
til. Dette begrunner han med at han har pratet med bestekameraten om hans opphold i utlandet.
Viktor sier med andre ord her at det er litt forutbestemt hvem som vil få psykiske problemer, noen
er rett og slett ikke sterke nok psykisk.
Viktor sier også at "det er først hvis det smeller en eller annen plass" at det vil oppstå
psykiske problemer. Det antas her at Viktor refererer til en mer tilspisset krigskonflikt. Som
tidligere nevnt, er det hovedsaklig situasjonen i Afghanistan som utgjør grunnlaget for
respondentenes risikovurderinger. Selv om soldatene i Nord-Afghanistan i perioden intervjuene ble
gjennomført ikke hadde vært i så mange kamphandlinger, kan de likevel oppleve traumatiske
hendelser som fester seg. Dette er noe blant annet fortellingen til Mads illustrerer.
Selv om ingen av respondentene ga uttrykk for at de var bekymret for sin mentale helse, var
ikke alle like bastante i sine uttalelser som John og Viktor. De fleste valgte heller å si at de trodde
ikke de ville få problemer. Med andre var de mer usikker i sin argumentasjon. Et argument som ble
brukt i den sammenheng var at de hadde tro på slik systemet er i dag. Det vil si en tro om at de er
bedre forberedt og får bedre oppfølging enn veteranene fra blant annet Libanon som har blitt omtalt
i media. Av den grunn vil det nå bli sett nærmere på respondentenes tillit til systemet slik de
oppfatter det i dag.
4.3.5 Troen på systemet
Et poeng som gikk igjen i respondentenes refleksjoner over den psykiske risikoen, var en tillit til
"systemet". Et innledende eksempel på dette er ved ansettelsesprosessen. Soldatene som arbeider
hos TMBN er personer som har blitt vurdert som skikket for utenlandstjeneste. Det å bli klassifisert
som skikket innebærer blant annet at de skal være i god form både fysisk og psykisk.
Intervjuer: Har du tenkt noe på psykiske langtidsvirkninger etter at man har vært på
utenlandsoppdrag?
Roar: Ja, jeg har vel tenkt på det, men har vært gjennom, når jeg var i førstegangstjenesten så har
jeg vært gjennom en hel del, for jeg skulle egentlig ut da også, og da var det en masse slike
psykologiske intervjuer og ut i fra hva dem mente da så var jeg godt skikket til det da, men som sagt
så er det vanskelig å si.[....]
Roar refererer her til at han har blitt vurdert som psykisk skikket til å tjenestegjøre i utlandet. Han
er ikke skråsikker på at han ikke vil kunne få psykisk problemer, men poengterer likevel at han har
vært gjennom flere psykologiske intervjuer. Ved at en "ekspert" gir han en bekreftelse om at han er
psykisk skikket, kan det føre til at han ikke ser tjenesten som en trussel mot hans mentale helse.
Respondentene har også en stor tillit til at TMBNs støtteapparat vil gi oppfølging om de
72
skulle trenge det så lenge de er ansatt. Slik respondentene beskriver støtteapparatet består det av
fagpersonell som hjelper dem med stressmestring; muligheter for å prate med foresatte i TMBN; og
kollegene. De av respondentene som har opplevd negative hendelser har i den sammenheng skrytt
av den gode oppfølgingen de har fått. Det respondentene trekker fram som viktigst i den
sammenheng, er kollegene. Kollegene har opplevd mye av det samme og kan av den grunn relatere
seg til saken på en annen måte enn en utenforstående. Bjørn fortalte om hvordan han opplevde
støtteapparatet etter angrepet i 2004.
Intervjuer: Oppfølging etterpå, hvordan var den?
Bjørn: Ja, altså nå er jo vi i særstilling da. [...] men det som er med oss da, når det skjedde, så,
med tanke på hendelsen etterpå, vi ble eskortert inn i leieren. Når vi kom inn så begynte vi vel med
vedlikehold av utstyret vårt, akkurat som når vi kommer tilbake fra en vanlig patrulje slik at vi ikke
skulle begynne å tenke på ting med en gang. Og så tok det ikke så lang tid før vi samlet oss i et telt
og begynte å gå gjennom hendelsen. Bare den tekniske biten, hva var det egentlig som skjedde?
Etterpå satt vi bare sånn i troppen, vi er jo en sekstenmannstropp og da var vi bare femten igjen så
det er ganske enkelt å samle oss. Det var veldig få som var med på akkurat der. Så begynte vi å
bearbeide det, det som hadde skjedd, både personlig og sånne ting. Etter to dager tror jeg, så kom
jo det gamle stressmestringsteamet og begynte å prate med oss. [....] de inntok en rolle som "ekspert
kommentatorer" for å svare på spørsmål vi hadde. Deretter fortsatte, altså kontingenten forsetter
jo, oppdraget forsvant jo ikke så vi fortsatte å jobbe. Først hadde vi nesten en uke fri hvor vi gikk
gjennom ting og så fortsatte vi. Da vi kom hjem, hadde vi en samling igjen her. Og det er da
særstillingen til TMBN kommer fram, ikke sant? Vi fortsetter å jobbe sammen. Hele greia er, altså
angrepet har jo preget meg, så klart det preger en person når en opplever noe sånt, men på en
positiv måte. Fordi vi har jo fortsatt en god arbeidsplass her. Vi prater sammen hvis det har vært en
tung dag, og det er jo noe folk har en full forståelse for.[....]
I dette sitatet kommer det fram at Bjørn ser på TMBN som særstilt i forhold oppfølgingen av den
ansattes mentale helse. Det han trekker fram som viktigst her, er som sagt kollegene. Det at de
fortsetter å jobbe sammen etter at de har kommet hjem er i følge Bjørn viktig. De får da muligheten
til å forsette med å bearbeide hendelsen. Også de andre respondentene gir uttrykk for dette, noe som
kan tyde på at det er en etablert norm på arbeidsplassen. Har de en tung dag, er det alltids noen
rundt han som kan relatere seg og har forståelse. Bjørn fortsetter å fortelle om hvordan dette skiller
seg fra tidligere ordninger.
Bjørn:[....] Nå er jo hele den saken (mumler) et minne som påvirker meg i ting jeg gjør. Det gjør
73
det helt sikkert, men det er ikke noe som jeg tror, nå skal ikke jeg være veldig bastant og si det, men
jeg tror nok at det er mindre sjanse for at folk får post traumatisk stress syndrom her. Enn for
eksempel den klassiske Libanon-soldaten som reiser ned; opplever masse fælt; kommer hjem;
levere utstyret og så rett ut i det sivile og ikke ha noen å prate med. Det er ingen der ute som kan
forstå eller relatere seg til hva du har vært med på. Og det er jo en fin ting med TMBN. Her er man
jo mer likesinnede som du kan prate med. De fleste mennesker klarer jo å komme seg gjennom en
traumatisk hendelse så fremt til at de kan prate om det da.
Fordi de fortsetter å jobbe sammen etter de er ferdige med en kontingent i utlandet, mener Bjørn at
de er mindre utsatt for PTSD enn hva "den klassiske Libanon-soldaten var. Med andre ord virker det
som om Bjørn har stor tro på den omorganiseringen av TMBN som er gjort - det at de ansetter
personer på treårskontrakter i stedet for at ansettelsesforholdet begrenses til selv kontingenten.
I tillegg til at respondentene vektlegger støtten fra kollegene, utfører også arbeidsgiveren en
viktig rolle. Både Bjørn og Leif fortalte de i etterkant av de to nevnte hendelsene fikk en
tilbakemelding om at de hadde handlet riktig.
Leif: Nei, Vi snakka veldig mye om det sammen. Vi hadde vel to møter alle sammen tror jeg. En
gang rett etter det skjedde og en gang når vi kom hjem. Andre gangen var det rett inn til presten
som hadde psykologi utdannelse. Der snakket vi først om hendelsesforløpet slavisk. Etterpå snakket
vi om hva vi følte når ting skjedde. Så ble vi enige om å ta en sånn andre runde et par uker senere.
Alle var enige om at vi løste det på en eksemplarisk bra måte. Rett og slett. [....]
Ved å få en slik tilbakemelding, fikk Leif muligheten til å bearbeide hendelsen med utgangspunkt i
at han hadde handlet rett. Han sier blant annet at "det er jo noe som er som henger med, men ehm
angrer ikke på noe av det jeg gjorde". Hadde han derimot fått negative tilbakemeldinger på at han
skjøt, ville det mest sannsynligvis vært tyngre for Leif å bearbeide hendelsen. Det samme gjelder
for Bjørn. Om patruljen han var med hadde blitt klandret for noe i forbindelse med at kollegaen ble
drept, ville det kanskje ha vært tyngre å komme seg over hendelsen.
De respondentene som ikke avviste tanken om at de kunne få psykiske problemer, ga uttrykk
for at de hadde tillit til at Forsvaret også ville følge dem opp etter ansettelsesforholdet var over.
Blant annet Leif fortalte at hendelsen hvor ha skjøt mot en bilist var blitt dokumentert i hans
medisinske rulleblad.
Leif:[....] Men det var jo bare en av de saken som jeg var med på som de skrev ned på om det
medisinske rullebladet mitt. Det at jeg hadde vært med på noe sånt. Sånn psykologisk sett, men de
74
skrev ikke ned den andre. De har loggført det da, sånn at hvis det plutselig kommer etter noen år.
Det har jo vært mye om det på TV. Om veteraner som har slitt ganske hardt og ikke får noen støtte i
det hele tatt. Så må jo det være kjedelig.
Det kan virke som om Leif føler en trygghet i at den ene hendelsen har blitt loggført om han en
gang i framtid skulle få psykiske problemer. I sammenheng med at han sier dette, viser han til at det
finnes veteraner som ikke har fått noe hjelp. Ved at han selv har fått dokumentert en av hendelsene,
virker det som om Leif er trygg på at det samme ikke vil skje han.
Selv om respondentene ga uttrykk for at de verdsatte sine kolleger, er det til syvende og sist
familien som er viktigst. Relasjonene soldatene har til familie og venner kan bli satt på prøve i den
perioden de er ansatt ved TMBN. Dette fordi yrket opptar mye av tiden til soldatene, spesielt i
forbindelse med utenlandskontingenter, og fordi familien er bekymret på grunn av risikoen. I den
sammenheng kan familien sees på som både en viktig støttespiller og som en begrensning for
respondentenes livsførsel.
4.3.6 Familierelasjoner
Et engasjementet i TMBN kan også være vanskelig å takle for foreldrene til soldatene. Selv om
foreldrene, og da spesielt mødrene, har vært skeptiske sier respondentene at de likevel har akseptert
valget deres. I det noe skjer, settes denne aksepten på prøve. Bjørn forteller om forholdet til sin far.
Faren var i utgangspunktet skeptisk til at Bjørn skulle være i TMBN, men at han aksepterte det etter
hvert. Dette var helt frem til angrepet hvor Bjørn var vitne til at en kollega ble drept. Aksepten for
Bjørn valg ble da svekket betraktelig, men bygde seg på nytt opp igjen. To år senere omkom to til
fra troppen til Bjørn i en ulykke, noe som førte til at Bjørns far ikke klarte tanken på at sønnen var i
TMBN lengre. Selv om de ansatte i TMBN er myndige personer som står for sine egne valg, er
støtte fra nær familie sentralt for dem.
Bjørn: Ja, jeg tror nok det at faktisk at for oss som jobber her så er det ikke den største
belastningen det å jobbe her og det å jobbe for å gjør jobben, men jeg tror det er det forholdet en
faktisk skal ha til de hjemme. Jeg tror faktisk at det er den største belastningen vi har her. Det er
det som sliter mest hos folk. Det at vi jobber mye, særlig da hos de som har familie og unger. Du
har da sånn som en av dem som har vært ute en del ganger, begge ungene hans har blitt født mens
han har vært ute. Han har jo ikke fått med seg fødselen, det tror jeg tar litt på altså. Over lengre
tid. Og det er sånn som meg, jeg har jo kun meg selv, jeg har kun venner og liksom mor, far og
søsken å tenke på. Og når jeg også begynner å kjenne den belastningen så tenk på faktisk de som
har stiftet familie. Jeg tror nok det er den største belastningen for folk som jobber på en slik plass.
75
Det blir på det at med det er vanskelig å slutte her da, men fra den andre siden. Det med at det er
egentlig et litt vanskelig liv å føre.
Bjørn sier her at den største påkjenningen ved å være i TMBN er ikke tjenesten de gjør, men
forholdet de har til de hjemme. Både forsvaret og familien krever sitt fra en person og en
interessekonflikt mellom de to institusjonene kan være en stor belastning både for soldaten og
familien. Blir belastningen for stor, risikerer soldaten å skade sitt forhold til familien eller at
han/hun blir presset til å si opp jobben. Videre sier Bjørn at folk til slutt må ta et valg og at de da
velger familien.
Både Atle og Lars forteller at de har valgte sin familie fremfor å fortsette i TMBN. Atle
forteller at etter han ble far, ble det vanskelig å kombinere jobb med familie.
Intervjuer: Er det noen spesiell grunn til at du slutter?
Atle: Det er familien som krever sitt. Det er det. Jeg ble far for en liten stund siden og da synes jeg
at det var ikke så enkelt lengre, spesielt å reise ut. Da ble det annerledes (ler). Jeg gjorde nok litt
andre refleksjoner for å si det slik. Det merket jeg enn de første gangene jeg var ute. Så det er rart
med det, hvordan det forandrer seg.
Av de respondentene som ble intervjuet, var det kun noen få som uttrykte at de ønsket å jobbe i
Forsvaret i en lengre periode. De andre så på sitt engasjement i TMBN og Forsvaret som
midlertidig. Noe de ønsket å gjøre eller oppleve før de bevegde seg videre i livet.
Petter:[....]Det er jo for en begrensa periode jeg jobber, det er det ikke tvil om. For en gang i
fremtiden så antar jeg at jeg kommer til å få meg familie og barn forhåpentligvis, og da er ikke det
her et blivende sted. For arbeidsnivået er alt for høyt til at, ja jeg tror prosentandelen på befalet i
Norge som skiller seg i løpet av 20 år, den tror jeg er relativt høy uten at jeg skal si det helt sikkert,
men jeg har jo lest en gang i et offisielt blad eller noe sånt.
Petter forteller her at det bare er i en begrensa periode han har tenkt til å jobbe i TMBN. En gang i
framtiden ønsker han å stifte egen familie og da er arbeidsnivået for høyt til at det kan kombineres
med familieliv. Petter argumenterer for dette ved å vise til at skilsmisseraten blant befal i Forsvaret.
4.3.5 Oppsummering og diskusjon
Under punkt 4.3 har det nå blitt vist til ulike faktorer som kan påvirke respondentenes mentale helse
negativt, og hvordan de reflekterer over dette. Selv om flere av respondentene kunne fortelle om
76
hendelser som hadde "brent seg fast" eller ga sterke inntrykk, var det ingen som trodde det var noen
særlig sjanse for at de ville få psykiske problemer i etterkant av tjenesten. Det var imidlertid en
usikkerhet rundt denne antagelsen. Det vil si at de valgte å tro det, men kunne ikke si for sikkert at
de ikke ville oppleve noe negativt. Ut i fra det som ble sagt, kan det virke som om den personlige
risikoen vurderes som lav i dette tilfellet også.
Sett ut i fra hvor mange norske soldater som har blitt drept i tjeneste, framstår faren for å få
psykiske problemer som mye høyere enn hva sannsynligheten er for å bli drept. Sosial- og
helsedirektoratet (2006) viste til at det er en forekomst PTSD blant veteraner fra tre til 16 prosent.
Sett at forekomsten er på tre prosent og at det har tjenestegjort ca 100 000 norske soldater i utlandet
siden andre verdenskrig, da kan det antas å være minst 3000 veteraner som sliter eller har slitt med
PTSD. I tillegg kommer de som har psykiske senskader og dermed ikke regnes under diagnosen
PTSD. Sammenlignet, er det registrert 13 norske soldater som er drept i tjeneste i samme periode
(John Inge Øgland, personlig kommunikasjon juli 2007).
Dette tilsier at sannsynligheten er størst for at noen i utvalget vil oppleve psykiske
problemer, fremfor å bli drept. Likevel virket det ikke som om respondentene hadde reflektert like
mye over de psykiske aspektene som de fysiske. Dette kom fram ved at respondentene først og
fremst valgte å prate om fysiske elementer ved risikoen, og snakket først om det psykiske ved at jeg
stilte probespørsmål. Av den grunn kan det stilles spørsmål ved validiteten av de svarene som ble
gitt. Dette vil bli nærmere diskutert under punkt 5.0.
Forskjellen mellom fysisk og psykisk risikovurdering
I motsetning til det å skade seg fysisk, kan den psykiske risikoen framstå som diffus. Flere av
respondentene hadde problemer med å se for seg hvorvidt de ville får psykiske problemer eller ikke.
Når det gjelder de fysiske aspektene ved risikoen, framstår de som konkrete - enten blir du
skadd/drept eller så blir du det ikke. Hvordan du vil reagere i det du blir truet på livet, skadet eller
opplever andre negative erfaringer er i motsetning et vanskelig og hypotetisk spørsmål.
En stor skilnad mellom den fysiske og psykisk risikoen, er at det psykiske er noe som
tilsynelatende knyttes til individets egen interne kontroll og mestring – det vil si, individets
psykiske styrke (Taylor & Brown, 1988). Flere studier har argumentert for at mennesker føler en
personlig usårlighet (Janoff-Bullman, 1985). I den sammenheng er kanskje denne troen sterkest i
forbindelse med vurdering av egen psykisk styrke. For, de kan ikke kontrollere om de blir truffet av
en kule eller ikke, men deres indre sjelsliv, føler de kontroll over. Til forskjell fra respondentenes
tilnærming til den fysiske risikoen, er det åpent for at deres tilnærming til det psykiske preges av
Langers (1975) begrep om illusjon av kontroll. For, et individet kan ikke kjenne sin sanne psykiske
styrke før den har blitt, eller har vært på kanten av å bli, "knekt".
77
Samtidig som at potensielle psykiske problemer framstår som diffus, gir respondentene
uttrykk for at de har en sterk nok psyke til å takle traumatiske opplevelser. Sett i forhold til
soldatenes mestringsfølelse og selvtilstrekkelighet, er det kanskje ikke rart at de føler seg sterke
nok. I tillegg får en respondentene en bekreftelse i fra "eksperter" om at de er skikket for
tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. Blant annet Karl fortalte at han hadde vært gjennom en
rekke tester og intervjuer som tilsa at han var skikket. En slik bekreftelse kan påvirke respondentene
til å vurdere den psykiske risikoen som lav. I tillegg til dette, har vi mennesker i følge Taylor &
Brown (1988) en tendens til å vurdere oss selv bedre enn hva vi faktisk er, også i forbindelse med
vurderingen av vår psykiske styrke (Agaibi & Wilson, 2005).
På tross av at det ikke virket som om respondentene var påvirket av urealistisk optimisme
(Weinstein, 1980) i forbindelse med deres tilnærming til de fysiske aspektene ved risikoen, kan det
virke som om har en slik bias påvirker deres vurdering av den psykiske risikoen. Viktor sier blant
annet at enkelte ikke har en sterk nok psyke til å reise ut i utgangspunktet. Med andre ord kan det
virke som om respondentene vurderer sine egne forutsetninger for å takle psykisk påkjenninger som
bedre enn for de veteranene som sliter med psykiske problemer. I tillegg viser respondentene til
flere andre forhold som er med på å redusere sannsynligheten for at de selv vil utvikle PTSD.
Eksempler på forhold de viser til er omorganiseringen av TMBN sett i forhold til praksisen ved
UNIFIL-kontingentene; andres svake psykiske styrke som årsaksforklaring til forekomsten av
PTSD blant veteraner; tro om at de ikke vil oppleve hendelser som er traumatisk nok til at det vil få
psykiske konsekvenser, og tiltroen til det psykiske støtteapparatet.
Afghanistan -modus
I forbindelse med at respondentene fortalte om hvordan det er å være i konfliktområde, skildret de
en psykologisk tilstand som kan minne om Csikszentmihalyis (1985) begrep om flytetilstand. Som
nevnt, er respondentene i forbindelse med utenlandstjeneste utsatt for et relativt høyt arbeidstempo
og en tilværelse hvor de må være "på vakt" hele tiden. Dette medfører at respondentene må være
skjerpet på de oppgavene de skal utføre og løse. Simen forteller blant annet at han mistet
tidsbegrepet litt da han reiste ut første gang. Han sier likevel at det ikke var en negativ ting, tvert
om. Han beskriver det som en god opplevelse og kunne vie hele sin oppmerksomhet mot en
oppgave, noe som i følge Celsi, Rose & Leigh (1993) er en positiv opplevelse aktører kan føle i en
flytetilstand
Petter beskrev Afghanistan-modusen ved å vise til at det finnes to typer å være fokusert på,
og han aldri har vært så fokusert som når han er i utenlandstjeneste. I den sammenheng forteller han
at hans fokus er rettet mot å oppdage farer som for eksempel veibomber og lignende. Han beskriver
denne modusen videre med at den er trettende, men at han ikke merker det før han kommer hjem og
78
kan slå av modusen. Modusen kan være trettende både fordi den krever mye fokus, og fordi den
preges av den overhengende risikoen. Fordi tilstanden eller modusen er trettende, også uten at
respondentene er bevisste på det, kan det ha negative konsekvenser for deres psyke (Svendsen,
2007). Spesielt med tanke på at det kan gå ut over den psykiske motstandsdyktigheten og
mestringsevnen om respondentene er for slitne til å håndtere de inntrykkene de blir eksponert for.
Et annet faremoment ved Afghanistan-modusen er at de forblir i denne modusen når de
kommer hjem. Veteraner som sliter med PTSD, beskriver blant annet sin tilstand som om de
fremdeles er i konfliktsonen (Polden, 2005). I forbindelse med at respondentene snakket om
modusen, ble metaforen om å slå av og på en bryter brukt. Likevel fortalte Leif at han fortsatte å
være "på vakt" da han kom hjem første gang. Med andre ord er det ikke alltid at "bryteren" fungerer
like godt.
Selv om Afghanistan-modusen kan ha negative innvirkninger på psyken, har den flere
positive innvirkninger på respondentene også. I følge begrepet om flytetilstand, kan en slik tilstand
være tilfredsstillende, berusende og selvbekreftende. Blant annet kan det gi en sterk motivasjon i
forbindelse med den forestående arbeidsoppgaven. Denne positive siden av modusen er noe blant
annet Simen fortalte om.
Omorganiseringen av Telemark bataljonen
Det har flere ganger vært rettet et kritisk søkelys mot psykiske problemer blant norske veteraner og
den oppfølgingen de har fått av Forsvaret. I den sammenheng er kanskje den klassiske UNIFIL-
veteranen som har gitt et ansikt til PTSD-veteranen. Som det ble fortalt i innledningskapittelet, har
TMBN gjennomgått en endring i sin struktur og organisering. Omorganiseringen og satsingen på en
profesjonell hæravdeling har medført at soldatene tilbringer mer tid sammen før de reiser ut; at de
jobber sammen under hele kontingenten, og at fortsetter å jobbe sammen etter kontingenten er
avsluttet. Denne nye ordningen i TMBN skiller seg ut i fra hvordan praksisen var hos UNIFIL-
kontingentene og slik andre avdelinger i Forsvaret gjør det i dag.
Blant annet Simen viste stor tiltro til det nye TMBN. I følge han, vil en slik praksis være
med på å redusere sjansen for at han og medsoldatene utvikler lidelser som PTSD. Simen får støtte
for denne antagelsen av Shay (2002) og Agaibi & Wilson (2005). I følge Shay er den mest
preventive faktoren for å unngå psykiske skader å holde soldatene sammen. Det vil si, trene dem
sammen; sende de ut på oppdrag sammen, hente de hjem sammen. Det Shay legger til grunn for sin
argumentasjon er at sosial tilknytning, gjenkjennelse og støtte, gir soldatene en trygghetsfølelse.
Han argumenterer videre med at en slik trygghetsfølelse gjør soldatene i bedre stand til å overvinne
og redusere frykt. Det er vanskelig å argumentere mot dette da ordningen er relativt ny i Norge og
av den grunn har jeg ikke kommet over noen rapporter eller studier som evaluerer virkningen av
79
omorganiseringen av TMBN har hatt.
Selv om en profesjonell hæravdeling slik TMBN er, gir et mer sammenknyttet arbeidsmiljø
og kan av den grunn virke positivt inn på soldatenes mentale helse, er det likevel faremoment ved
en slik ordning; gjenbruk. I løpet av en treårs periode, vil en ansatte kunne bli sendt ut flere ganger.
Mads fortalte for eksempel at han ble sendt ut på kort varsel rett etter at han hadde avsluttet en
kontingent. Han sa i den sammenheng at det gikk greit fordi han fremdeles var i "Afghanistan-
modus", men det er kanskje der faren ligger ved at soldatene forblir i modusen for lenge (Svendsen,
2007).
I tillegg til at respondentene så på det som positivt med et godt arbeidsmiljø, vurderte de
også det psykiske støtteapparatet som bra. Både ved at de fikk den oppfølgingen de følte at de
trengte og ved at kollegene fungerte som en del av dette støtteapparatet. På spørsmål om hvordan de
oppfattet oppfølgingen etter å ha opplevd traumatiske hendelser, hadde respondentene lite å utsette
på den støtten de fikk. I den sammenheng trakk respondentene frem sine kolleger som de viktigste
støttespillerne, dette samsvarer med Shays (2002) argumentasjon om å bygge opp et godt miljø
rundt soldatene. En viktig grunn til at kollegene er viktige støttespillere, er at de kan relatere seg til
det respondentene har opplevd. Bjørn opplevde det som et lite irritasjonsmoment da "ekspertene"
kom for å fortelle hvordan han følte det etter hendelsen hvor han var vitne til at en kollega ble drept.
Han argumenterte i den sammenheng med at ekspertene burde spille en mer passiv rolle, og la
soldatene selv bearbeide hendelsen sammen med sine kolleger.
Anerkjennelse og bekreftelse
I forbindelse med traumatiske hendelser, er en anerkjennelse og bekreftelse fra overordnede et
viktig bidrag til at soldatene mestrer hendelsen psykologisk (Agaibi & Wilson, 2005; Svendsen,
2007). Det kan være en anerkjennelse av hva soldatene har opplevd, eller en bekreftelse på at de
handlet rett. Både Bjørn og Leif fortalte at de fikk en bekreftelse om at de hadde handlet rett i
forbindelse med hendelsen der Leif skjøt mot en bilist og Bjørns patrulje ble angrepet (hendelsene
blir beskrevet under punkt 4.2). Ved å få en bekreftelse på at de handlet rett, kan kanskje soldatene
slippe å gruble på hva de kunne ha gjort annerledes. For eksempel sier Leif at hendelsen henger
med, men at han ikke angrer på at han skjøt. En åpen redegjørelse av det traumatisk opplevde
sammen med andre betydningsfulle personer, kan i følge Agaibi & Wilson (2005) være en faktor til
at den/de berørte unngår PTSD.
I tillegg til at han fikk en bekreftelse på at han handlet riktig, fikk Leif også dokumentert at
han hadde vært eksponert for en traumatisk hendelse. Dette ble nedtegnet i hans medisinske
rulleblad. Leif ga i den sammenheng uttrykk for at han følte en trygghet ved dette. For om han
skulle oppleve å få psykiske problemer i etterkant av tjenesten, har han noe å vise tilbake til.
80
Likevel er ikke dette en garanti for at han får den oppfølgingen han føler at har krav på. Slik
praksisen er i dag, tilbyr ikke Forsvaret noen særegne helseordninger for veteraner etter at
ansettelsesforholdet er ferdig. Dette medfører at veteraner som får psykiske problemer blir overlatt
til det sivile hjelpapparatet noe som tidligere nevnt, kan være problematisk.
Agaibi & Wilson (2005) argumenterer blant annet for at personer som har vært utsatt for en
traumatisk hendelse, vil kunne mestre dette bedre om de klarer å se en mening ved hendelsen. De
argumenterer også for at en slik mening kan skapes ved at personene hadde en prososial motivasjon
i forbindelse med det traumatiske. Dette kan relateres til det Simen sier under punkt 4.1 om at
soldater burde ha en motivasjon som strekker seg ut over spenningslyst og lett-tjente penger.
Respondentenes syn på sin tjeneste som meningsfylt, kan imidlertid brytes ned i forbindelse med at
de operasjonene de har deltatt i blir kritisert av opinionen hjemme. Ved at for eksempel
engasjementet i Afghanistan fremstilles som meningsløst og at de norske soldatene ikke har noe der
å gjøre, kan dette oppfattes som et ”slag i tryne” for de respondentene som opplevde at en kollega
ble drept da han tjenestegjorde der. Kritikken vil da implisere at han døde forgjeves. Dette kan være
en forklaring til hvorfor respondentene framviste en ansvarsfraskrivelse i det jeg spurte om de
politiske aspektene ved tjenesten. I den sammenheng ble det for eksempel sagt at politikerne får stå
til ansvar for at vi tjenestegjør i utlandet fordi jeg gjør bare jobben min.
Respondentene fortalte også om hendelser hvor lokalbefolkningen de skulle hjelpe uttrykte
negative følelser. I den sammenheng fortalte de at de hadde blitt spyttet på; folk ga de fingeren; blitt
kastet stein etter, og så videre. Hendelser av denne typen kan gjøre det vanskelig å se meningen ved
jobben de skal gjøre. Mads sier det er en utakknemlig jobb i og med at de risikerer livet sitt for å
hjelpe og får stein kastet etter seg som takk. Respondentene forklarte motviljen fra
lokalbefolkningen blant annet med at det skyldes dårlig kommunikasjon eller at de rett og slett ikke
visste bedre. På den måten tilla de negative tilbakemeldingene fra lokalbefolkningen en ny mening.
Sosialt nettverk og familierelasjoner
Respondentenes sosiale nettverk er viktig for deres mentale helse (Baumeister & Leary, 1995), men
kan også være en stor belastning. Segal (1986) beskriver familien og militæret som to "grådige"
institusjoner fordi begge institusjonene krever mye av individet i form av forpliktelse, lojalitet, tid
og energi. Både Bjørn, Atle og Lars hadde merket belastningen av de to institusjonenes krav, og
valgt derfor å ta en pause i fra sitt engasjement i TMBN.
Selv om familierelasjonene kan oppfattes som en belastning på grunn av interessekonflikten
mellom de to institusjonene, er de først og fremst en resurs for ivaretakelse av en god mental helse.
Mens tilknytningen til vennekretsen kan svekkes i løpet av den perioden respondentene tjenestegjør
i TMBN, vil de fremdeles ha en tilknytning til familien. Brevik (2002), viser til at deltakere i
81
fredsbevarende operasjoner generelt hadde færre personer i sitt sosiale nettverk enn
kontrollpersonene. Baumeister & Leary (1995) argumenterer for at mangel på sosial tilknytning kan
knyttes til forskjellige negative konsekvenser for helsen, tilpasningsdyktigheten og individets
velvære. Det har også vist seg at veteraner mestrer perioden etter tjenesten bedre i de tilfellene hvor
de har hatt et godt sosialt nettverk (Dirkzwager, Bramsen & Van der Ploeg, 2003).
Respondentenes bevissthet rundt konsekvensene sitt engasjement i TMBN kan ha for
relasjonene til sin sosiale omgangskrets, nær familie og en framtidig familie, kan være med på å
forklare hvorfor mange kun velger å jobb innen dette yrket i en begrenset tidsperiode. Petter fortalte
at han en gang i framtiden ville stifte egen familie og da var ikke TMBN en blivende plass for han.
Dette begrunnet han med at arbeidstempoet var for høyt til og viste i den sammenheng til
skilsmisseraten blant ansatte i Forsvaret var relativt høyt. Brevik & Skjeret (2004) viser at det er 80
prosent flere skilsmisser blant ansatte i Forsvaret som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner
enn hva det er i samfunnet forøvrig.
5.0 SammenfatningI dette femte og siste kapittelet av oppgaven vil jeg komme med mine avsluttende kommentarer til
min studie. Dette omfatter en oppsummering av de funn jeg mener skiller seg ut; kritikk av egen
studie, og en oppfordring til videre forskning innen temaet.
5.1 KONKLUDERENDE TANKER VEDRØRENDE FUNNENE
De soldatene som valgte å bli intervjuet, viste seg å være personer som hadde et sterkt ønske om å
få tjenestegjøre som fredsbevarende soldat. Som det har blitt vist til, forteller respondentene om
flere grunner til at de ønsker dette, men essensen av det de forteller kan relateres til en eventyrlyst.
Denne eventyrlysten omfatter et ønske om å gi et bidrag; oppleve spenning; utvikle seg som person
og få en utvidet horisont. Selv om denne eventyrlysten forsetter å være hos de respondentene med
lengst fartstid, virker den likevel å være mindre viktig. I stedet ga disse respondentene uttrykk for at
tilhørigheten og eierskapet til tjenesten var viktigst. Dette demonstrerer de dynamiske sidene ved
motivasjon, ved at motivasjonen utvikler seg og ikke er statisk. Dette samsvarer med Celsi, Rose &
Leigh (1993).
I og med at respondentene har en sterk motivasjon for å tjenestegjøre som fredsbevarende
soldat, vil en nærliggende tanke være at de også har et positivt syn på tjenesten. Dette vil igjen
kunne påvirke deres vurdering av den aktuelle risikoen (Kunda, 1990; Finucane et. at., 2000).
Respondentene demonstrerte denne tendensen ved å legge vekt på den lave sannsynligheten for
negative utfall; trekke paralleller til andre yrker og aktiviteter, og vise til at det går bra med de
fleste. Det vil si at det kan virke som om respondentene legger vekt på de argumentasjonene som
82
best passer deres motivasjon for å tjenestegjøre i utlandet.
Selv om respondentene har en positiv innstilling til tjenesten og vurderer den personlige
risikoen som lav, vurderer de likevel en tanke om at den generelle risikoen er høy. Avviket mellom
den personlige og den generelle risikopersepsjonen kan skyldes ulike illusjoners påvirkning av
respondentenes vurdering, men kan hovedsaklig forklares ut i fra en kalkulert tilnærming. Det vil si
at de to vurderingene referer til to forskjellige aspekter ved risikoen; sannsynlighet for og
konsekvens av. Respondentene var bevisste på at det er en sannsynlighet for at de kan dø, bli skadet
eller oppleve alvorlige hendelser, men de vurder den som lav. Med andre ord kan det virke som om
respondentene legger vekt på sannsynligheten for og ikke konsekvensen av, slik blant annet Teigen
(2001) argumenterer for.
I forbindelse med sin risikovurdering, legger respondentene vekt på militære ferdigheter
som et sentralt element for deres personlige og kollektive sikkerhet. På grunn av den
yrkesspesifikke risikoen og vektleggingen av militære ferdigheter, blir også den fysiske risikoen
konkretisert. Det vil si at den blir noe "kjent" og konkret de kan jobbe mot for å redusere den
personlige risikoen. På grunn av dette, åpnes det for at deres personlige risikopersepsjon er influert
av blant annet positive illusjoner (Taylor & Brown, 1988), og en biased
inngruppe-/mellomgruppepersepsjon (Tajfel & Turner, 1986). Respondentenes uttrykk for at de har
"overtaket", kan skyldes en overvurdering av inngruppens ferdigheter, og en undervurdering av
utgruppens. Respondentenes følelse av selvtilstrekkelighet (Bandura, 1991) og tryggheten ved å
være medlem av en gruppe (Park & Hinz, 2006) vil være med på å styrke en slik overvurdering.
Stor tro på egne og gruppens ferdigheter vil dermed kunne føre til en redusert persepsjon av
personlig risiko.
I forbindelse med respondentenes refleksjoner rundt risikoen de var eksponert for, skilte
deres tanker om den psykiske risikoen seg ut. Det vil si, de fortalte ikke om disse aspektene før det
ble stilt probespørsmål. I den sammenheng ble det gitt uttrykk for at den psykiske risikoen var
lavere enn den fysiske. Dette på tross av at forekomsten av PTSD blant norske veteraner tilsier at
sannsynligheten er større for at de pådrar seg psykiske lidelser enn at de for eksempel blir drept. En
sannsynlig forklaring til dette avviket, er at respondentene demonstrerer en urealistisk optimisme
(Weinstein, 1980). Grunnlaget for en slik konklusjon støttes av respondentenes tro på egen psykisk
styrke; vektlegging av omorganiseringen av TMBN sett i forhold til praksisen ved UNIFIL-
kontingentene; andres svake psykiske styrke som årsaksforklaring til forekomsten av PTSD blant
veteraner; tro om at de ikke vil oppleve hendelser som er traumatisk nok til at det vil få psykiske
konsekvenser, og tiltroen til det psykiske støtteapparatet.
En faktor som virker å være gjeldende for både respondentenes motivasjon og
risikovurdering er hvorvidt konflikten i Afghanistan kan defineres som en krig eller ikke.
83
Respondentene selv, ga uttrykk for at de ikke deltok i noen krig, men en fredsbevarende operasjon. I
tillegg fortalte blant annet Viktor at "Det er først hvis det smeller en eller annen plass, jeg tror det
er da kanskje konsekvensene kan begynne å synes". Tankene om at det må "smelle" før faren for liv
og helse blir stor, kan være et resultat av retorikken som blir brukt i forbindelse med norsk
deltagelse i Afghanistan. Med andre ord kan respondentenes lave risikovurdering være påvirket av
den offentlige diskursen vedrørende internasjonale operasjoner.
5.2 KRITIKK AV STUDIEN
5.2.1 Datainnsamlingen
Datainnsamlingen for studien var, som nevnt under punkt 3.2.3, intensiv og strakte seg over bare to
dager. Grunnen til at det kun ble satt av to dager til intervjuene skyldtes lang avstand til
respondentene og at respondentene hadde et stramt tidsskjema. Ideelt sett ville det ha vært ønskelig
å ha gjennomført analysen av intervjuene fortløpende ettersom de ble samlet inn. Dette for å kunne
justere intervjuguiden slik at jeg hadde fått et mest mulig rikt datamateriale.
Selv om innsamlingen ikke ble gjennomført under ideelle forutsetninger, bærer
datamaterialet preg av å være fyldig og rikt på informasjon. Dette skyldes både respondentenes
evne til å gi gode og fyldig svar på de spørsmålene som ble gitt, og en intervjuguide som fungerte
godt. Jeg vil likevel påpeke at det i analyseprosessen dukket opp tema som kunne ha vært
interessant å ha fulgt opp. Om da analysen hadde blitt gjennomført fortløpende, kunne de temaene
blitt fanget opp i neste intervju. En annen løsning hadde vært om jeg tok kontakt med
respondentene på ny for å få de til å utdype de punktene jeg hadde bemerket meg, men valgte
likevel å avstå fra dette da det ville krevd både mer tid og resurser enn det som er tilrettelagt for i en
masteroppgave. I stedet tar jeg det med som lærdom til en senere anledning.
5.2.2 Diskurssive ressurser i intervjukonteksten
Willig (2003) argumenterer for at det i konteksten av et intervju vil være diskurssive ressurser
tilstede som kan påvirke respondentens selvpresentasjon. Willig eksemplifiserer dette ved å vise til
en intervjusetting med en mann og en kvinne. Hvis en kvinne intervjuer en mann om kjønnsroller i
hjemmet, vil da svarene til mannen representere hans faktiske syn på saken, eller vil han pynte på
svarene for å ikke fremstå som en mannssjåvinist?
Det kan ikke utelukkes at slike diskurssive ressurser også var tilstede i forbindelse med min
datainnsamling. I den sammenheng er respondentenes bevissthet rundt en uniformseffekt grunn til
bekymring. Baumeister (1982) argumenterer for at individet er bevisst på sin selvpresentasjon i
sosiale settinger. Fordi respondentene er ansatt i Forsvaret og at de ble intervjuet i arbeidstiden
mens de var i uniform, kan selvpresentasjonen ha vært utvidet til å også omfatte Forsvaret eller
84
TMBN. Det vil si at respondentene var bevisste på at de var representanter for Forsvaret overfor det
offentlige. Dette kan ha medført at respondentene har gitt svar som stemmer overens med TMBNs
verdigrunnlag og profil (se Telemark bataljonene, 2005d). Uniformseffekten omfatter også
respondentenes bevissthet om selvpresentasjon i forhold til sine kolleger. Det vil si at de ønsker å
framstille seg selv og sine kolleger positivt. Dette vil kanskje være spesielt gjeldende hos de
respondentene som har lengst fartstid da de er mer utsatt for å ha blitt "institusjonalisert".
En bevissthet om hvordan de representerer Forsvaret kan ha vært en forklaring på hvorfor
ingen av respondentene valgte å snakke om de psykiske aspektene ved risiko før det ble stilt
probespørsmål. Posttraumatiske stresslidelser blant veteraner er et kontroversielt tema i media og et
betent tema for Forsvaret. Da min studie vil være tilgjengelig for offentligheten, kan respondentene
ha vært bevisst på presentasjonen av seg selv, sine kolleger og yrket for å unngå et negativt søkelys.
5.3 OPPFORDRING TIL FREMTIDIG FORSKNING
Vikanes et. al. (2007) påpeker at det ikke er gjennomført grundige, systematiske kliniske
undersøkelser med tilstrekkelig lang observasjonstid av personell som har deltatt i risikofylte
internasjonale fredsoperasjoner. En oppfordring vil i den sammenheng være at det blir gjennomført
studier som kan gi et klarer bilde på hvor mange veteraner som får psykiske lidelser etter
tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. En slik kartlegging burde også veteraner som sliter
psykisk, men som ikke oppfyller APAs DSM-IV-TR (2000) seks kriterier for PTSD.
Videre studier av risikopersepsjonen hos soldater som skal tjenestegjøre i internasjonale
operasjoner er også av interesse. Som nevnt i innledningskapittelet, har veteraner begrensede
økonomiske rettigheter dersom blir skadet fysisk eller psykisk i løpet av tjenesten. Dette blant annet
fordi enkelte typer negative hendelser er forventet, og oppfyller dermed ikke Folketrygdloven §
13-3 annet ledd. En slik konklusjon kan imidlertid være problematisk dersom den lidende ikke har
sett på den negative hendelsen som en reell risiko. Respondentene i min studie framviste en lav
personlig risikovurdering og om de da kommer utfor en negativ hendelse med negative
konsekvenser for deres helse, vil de kunne oppfatte hendelsen som plutselig, uventet, eller
usedvanlig i forhold til de forventningen de har. Det er med andre ord kanskje riktigere å si at
aktøren utsetter seg for risiko i stedet for at han tar risiko (Wagenaar, 1992)
Et annet interessant tema som kan forskes videre på, er hvordan soldatene relaterer seg til
konflikten de skal ta eller tar del i. I utgangspunktet skulle min studie omfatte både respondentenes
motivasjon, risikopersepsjon og relasjon til aktuelle konflikter, men på grunn av omfanget ble
studien avgrenset til deres motivasjon og risikopersepsjon. Hvordan soldatene relaterer seg til en
konflikt vil kunne påvirke deres motivasjon, risikopersepsjon og meningsskapning i forbindelse
med yrket. En videre forskning på dette feltet vil kunne kaste nytt lys over min studies tema.
85
Litteraturliste
Adams, J. (2001). Risk. London: Routledge
Agaibi, C. E., Wilson, J. P. (2005). Trauma, PTSD, and Resilience: A Review of the Literature.
Trauma, Violence, and Abuse, 6, 195-216.
American Psychiatric Association. (2000). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders:
DSM-IV-TR. Washington, DC: American Psychiatric Association.
Bandura, A. (1988). Self-Efficacy Conception of Anxiety. Anxiety, Stress & Coping, 1, 77-98.
Bandura, A. (1991). Self-Regulation of Motivation Through Anticipatory and Self Reactive
Mechanisms. In: Dienstbier, R. A. (Ed.), Perspectives on Motivation: Nebraska Symposium
on Motivation. Lincoln: University of Nebraska Press
Batson, C. D., & Shaw, L. L. (1991). Encouraging Words Concerning the Evidence for Altruism.
Psychological Inquiry, 2, 159-168.
Baumeister, R. F. (1982). Self-Presentational View of Social Phenomena. Psychological Bulletin,
91, 3-26.
Baumeister, R. F. & Leary, M. R. (1995). The Need to Belong: Desire for Interpersonal Attachments
as a Fundamental Human Motivation. Psychological Bulletin, 117, 497-529.
Billig, M. & Tajfel, H. (1973) Social Categorization and Similarity in Intergroup Behavior.
European Journal of Social Psychology, 3, 27-52.
Brevik, J. A. (2002). Helseforhold blant deltakere i fredsoperasjoner 1990-2001. Rapport.
Forsvarets overkommando/Sanitetsstaben
Brevik, J. A. & Skjeret, G. A. (2004). Forekomst av skilsmisse etter fredsbevarende tjeneste i
utlandet. Rapport. Forsvarets sanitet: Militærmedisinsk epidemiologi/ Forsvarets
helseregister
Brewer, M. B. (1991) The Social Self: On Being the Same and Different at the Same Time.
Personality and Social Psychology Bulletin, 17, 475-482.
Brickman, P., Coates, D., & Janoff-Bulman, R. (1978) Lottery Winners and Accident Victims: is
Happiness Relative? Journal of Personality and Social Psychology, 36, 197-927.
Brun, W. (1994). Risk Perception: Main Issues, Approaches and Findings. In: Wright, G. & Ayton,
P. (eds.) Subjective Probability. Chichester: John Wiley & Sons Ltd.
Burrell, L. M., Adams, G. A., Durand, D. B., & Castro, C. A. (2006). The Impact of Military
Lifestyle Demands on Well-Being, Army, and Family Outcomes. Armed Forces & Society,
33, 43-58.
Celsi, R. L., Rose, R. L., & Leigh, T. W. (1993). An Exploration of High-Risk Leisure Consumption
Trough Skydiving. The Journal of Consumer Research, 20, 1-23.
86
Creswell, J. W. (2007). Qualitative Inquiry & Research Design: Choosing Among Five Approaches.
Thousand Oaks, California: Sage Publications, Inc.
Csikszentmihalyi, M. (1985). "Reflections on Enjoyment." Perspectives in Biology and Medicine
28, 489-97.
Dirkzwager, A. J. E, Bramsen, I., & Van der Ploeg, H. M. (2003). Social Support, Coping, Life
Events, and Posttraumatic Stress Symptoms among Former Peace Keepers: a Prospective
Study. Personality and Individual Differences, 34, 1545–1559
DuCette, J., & Wolk, S. (1972). Locus of Control and Extreme Behavior. Journal of Consulting and
Clinical Psychology, 39, 253–258.
Elder, G. H. & Clipp, E. C. (1988). Wartime Losses and Social Bonding: Influences Across 40 Years
in Men's Lives. Psychiatry, 51, 177-198.
Ellingsen, R. (2006). Hvordan ivaretas veteranene? Forsvarsnett. 28.08.2006
http://www.mil.no/start/article.jhtml?articleID=125701. Lest 09.01.2008
Finucane, M. L., Alhakami, A., Slovic, P., & Johnson, S. M. (2000). The Affect Heuristic in
Judgement of Risks and Benefits. Journal of Behavioral Decision Making, 13, 1-17
Forsvarets fellesoperative hovedkvarter. (2002). Norsk deltagelse i internasjonale fredsoperasjoner.
26.04.2002 http://www.mil.no/intops/start/historie/ Lest 23.11.2007
Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (2007). Om styrkene: Norske styrker i Afghanistan.
02.10.2007 http://www.mil.no/fol/afg/start/styrken/ Lest 27.11.2007
Foss, A. B. (2007). Reddet livet til kamerat i Afghanistan. 20.12.2007. Aftenposten.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2161255.ece Lest 20.12.2007.
Franken, R. E. (2002) Human Motivation. Belmont: Wadsworth/Thomson Learning.
Frohlich, N. (1974). Self-Interest or Altruism, What Difference? The Journal of Conflict Resolution,
18, 55-73.
Gennep, A. van (1999[1909]). Overgangsriter. Oversetter Ringen, E. Oslo: Pax
Gigerenzer, G. (2004) Dread Risk, September 11, and Fatal Traffic Accidents. Psychological
Science, 15, 286–287.
Goffmann, E. (1983). Anstalt og menneske. I: Erring, B. B. (red.) Interaksjons Analyse. Norsk
Selskap for Humanistisk Antropologi.
Gorka, S. L. V. (2006). Bruk av Artikkel 5: fem år etter. Bruk i den sammenheng.
http://www.nato.int/docu/review/2006/issue2/norwegian/art1.html Lest 23.11.2007.
Ham van, P. (2005). Combating Terrorism. Analysis: Growing Pain. NATO Review.
http://www.nato.int/docu/review/2005/issue3/english/analysis.html Lest 23.11. 2007.
Higbee, K. L. (1972). Perceived Control and Military Riskiness. Perceptual and Motor Skills, 34,
87
95–100.
Ho, A. S. Y. & Leung, L. (1998). Group Size Effect on Risk Perception: A Test of Several
Hypotheses. Asian Journal of Social Psychology, 1, 133-145.
Holmes, J. G., Miller, D. T., & Lerner, M. J. (2001). Committing Altruism under the Cloak of Self-
Interest: The Exchange Fiction. Journal of Experimental Social Psychology, 38, 144-151.
Horswill, M. S., & McKenna, F. P. (1999). The Effect of Perceived Control on Risk-Taking.
Journal of Applied Social Psychology, 29, 377–391.
Houghton, S. M., Simon, M., Aquino, K., & Goldberg, C. B. (2000). No Safety in Numbers:
Persistence of Biases and Their Effects on Team Risk Perception and Team Decision
Making. Group Organization Management, 25, 325-353.
Janoff-Bulman, R. (1985). The Aftermath of Victimization: Rebuilding shattered Assumptions. In:
Figley, C. R. (ed.) Trauma and It's Wake. New York : Brunner/Mazel
Johansson, E. (2007). Peacekeeping in a Turbulent World: Experiences of Recent Peace Operations
from a Swedish Perspective. International Review of Sociology, 17, 55 – 71
Johnsen, N. (2007). Falt i kamp for fred i Afghanistan. 27.07.2007 VG Nett
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=153987 Lest 27.11.2007.
Kellner, D. (1992). The Persian Gulf TV War. Boulder, Colorado: West-View Press.
Klein, C. T. F., & Helweg-Larsen, M. (2002). Perceived Control and the Optimistic Bias: a Meta-
Analytic Review. Psychology and Health, 17, 437–446.
Klonowicz, T., & Sokolowska, J. (1993). Everyday Danger: Individual Differences, Accident
Perception, and Safety Behavior. Polish Psychological Bulletin, 24, 51–61.
Kobbeltvedt, T., Brun, W., & Laberg, J. C. (2004). Measuring and Modelling Risk in a Naturalistic
Setting. Journal of Risk Research, 7, 789-810.
Kohler, J. J., Gibbs, B. J., & Hoghart, R. M. (1994) Shattering the Illusion of Control: Multi-Shot
versus Single-Shot Gambles. Journal of Behavioral Decision making, 7, 183-191.
Kunda, Z. (1990). The Case for Motivated Reasoning. Psychological Bulletin, 108, 480-498.
Langer, E. L. (1975). The Illusion of Control. Journal of Personality and Social Psychology, 32,
311-328.
Langer, E. L. & Roth, J. (1975). Heads I Win, Tails It's Chance: The Illusion of Control as a
Function of the Sequence of Outcomes in a Purely Chance Task. Journal of Personality and
Social Psychology, 32, 951-955.
Latane, B., Eckman, J., & Joy, V. (1966). Shared Stress and Interpersonal Attraction. Journal of
Experimental Social Psychology, 1(supplement 1), 80-94.
Levine, J. M. & Moreland, R. L.(1994). Group Socialization: Theory and Research. European
Review of Social Psychology. 5, 305-336.
88
Martz, J. M., Verette, J., Arriaga, X. B., Slovik, L. F., Cox, C. L., & Rusbult, C. E. (1998). Positive
Illusion in Close Relationship. Personal Relationships, 5, 159-181.
Maslow, A. (1968). Toward a Psychology of Being. Princeton, NJ: VanNostrand.
McKenna, F. P. (1993). It won’t happen to me: Unrealistic optimism or illusion of control? British
Journal of Psychology, 84, 39-50.
Mehlum, L. & Weisæth, L. (2002). Predictors of Posttraumatic Stress Reactions in Norwegian U.N.
Peacekeepers 7 Years after Service. Journal of Traumatic Stress, 15, 17–26.
Miller, R. l., & Mulligan, R. D. (2002). Terror Management: The Effects of Mortality Salience and
Locus of Control on Risk-Taking Behaviors. Personality and Individual Differences, 33,
1203–1214
Moen, B. & Rundmo, T. (2005). Predictors of Unrealistic Optimism: a Study of Norwegian Risk
Takers. Journal of Risk Research , 8, 363-382.
NATO. (2004). Et omskapt NATO. Public Diplomacy Division
http://www.nato.int/docu/nato- trans/nato-trans-nor.pdf Lest 15.09.2007.
Nikitin, A. (2004). Historiske endringer på Balkan: Partnere i fredsbevaring. NATO review.
http://www.nato.int/docu/review/2004/issue4/norwegian/special.html Lest 23.11.2007.
Polden, G. I. (2005). Minnenes terror. NRK. 13.12.2005
http://www.nrk.no/pluss/nettmote/5312784.html Lest 09.01.2008
Okkenhaug, K. & Opland, E. (2008). Barbro (33) ut av striden. Adressa. 11.01.2008.
http://www.adressa.no/nyheter/dokument/article1008578.ece Lest 13.01.2008.
Ozer, E. & Bandura, A. (1990). Mechanisms Governing Empowerment Effects: A Self- Efficacy
Analysis. Journal of Personality and Social Psychology, 58, 472-486.
Park, C. L. & Fenster, J. R. (2004). Stress-Related Growth: Predictors of Occurrence and
Correlates with Psychological Adjustment. Journal of Social and Clinical Psychology, 23,
195-215.
Park, E. S. & Hinz, V. B. (2006). “Strength and Safety in Numbers”: A Theoretical Perspective
on Group Influences on Approach and Avoidance Motivation. Motivation and Emotion, 30,
135-142.
Patton, M. Q. (2002). Qualitative Research & Evaluation Methodes (3rd ed.). Thousand Oaks,
California: Sage Publications, Inc.
Paulhus, D. L, Shaffer, D. R., & Downing, L. L. (1976). Effects of Making Blood Donor Motives
Salient Upon Donor Retention: A Field Experiment. Personality and Social Psychology
Bulletin, 3, 99-102.
Ruehlman, L. S., West, S. G., & Pasahow, R. J. (1985). Depression and Evaluative Schemata.
Journal of Personality, 53, 46-92.
89
Rotter, J. B. (1989). Internal Versus External Control of Reinforcement. American Psychologist, 45,
489-493.
Rowland, G. L., Franken, R. E. & Harrison, K. (1986). Sensation Seeking and Participation in
Sporting Activities. Journal of Sport Psychology, 8, 212-220.
Rudski, J. (2004). The Illusion of Control, Superstitious Belief, and Optimism. Current Psychology:
Developmental, Learning, Personality, Social, 22, 306-315.
Rundmo, T. & Iversen, H. (2002). Personality, risky driving and accident involvement among
Norwegian drivers. Personality and Individual Difference, 33, 1251-1263.
Salminen, S., & Klen, T. (1994). Accident Locus of Control and Risk Taking among Forestry and
Construction Workers. Perceptual and Motor Skills, 78, 852–854.
Schouten, J. W. (1991). Selves in Transition: Symbolic Consumption in Personal Rites of Passage
and Identity Reconstruction. The Journal of Consumer Research, 17, 412-425.
Segal, M. W. (1986). The Military and the Family as Greedy Institutions. Armed Forces & Society,
13, 9-38.
Shapiro, D. H., Schwartz, C. E, & Astin, J. A. (1996). Controlling Ourselves, Controlling the World:
Psychology's Role in Understanding Positive and Negative Consequences of Seeking and
Gaining Control. American Psychologist. 51, 1213-1230.
Shay, J. (2002). Odysseus in America – Combat Trauma and the Trials of Homecoming. New York:
Scribner
Sjöberg, L. (2007). Emotions and Risk Perception. Risk Management, 9, 223-237.
Skjeseth, H. T. (2007). Varsler nye kamper for norske soldater. 27.11.2007 Dagsavisen.
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article322873.ece Lest 27.11.2007.
Slovic, P. (1987). Perception of Risk. Science, New Series, 236, 280-285.
Slovic, P. (2000). Perception of Risk. In: Slovic, P. (ed.) The Perception of Risk. London: Earthscan
Publications Ltd.
Slovic, P., Finucane, M. L., Peters, E., & MacGregor, D. G. (2007). The Affect Heuristikk.
European Journal of Operational Research, 177, 1333–1352.
Slovic, P., Fischhoff, B., & Lichtenstein, S. (1980). Facts and Fears: Understanding Perceived Risk.
In: Schwing, R. C. & Albers Jr, W. A. (eds.) Societal Risk Assessment: How Safe is Safe
Enough?. New York: Plenum.
Smith, J. A. (1996). Beyond the divide Between Cognition and Discourse: Using Interpretative
Phenomenological Analysis in Health Psychology. Psychology and Health, 11, 261-271.
Smith, J. A. & Dunworth, F. (2003). Qualitative Methodology. I: Valsiner, J. & Connolly, K. J.
(red.). Handbook of Developmental Psychology. London: Sage Publications Ltd.
Smith, J. A. & Osborn, M. (1997) Interpretative Phenomenological Analysis and the Psychology of
90
Health and Illness. I: Yardley, L. (red.) Material Discourses of Health and Illness.
Routledge, London.
Snyder, J. T. (2006). Veien til Riga. NATO-rapport: Kabul. NATO Review.
http://www.nato.int/docu/review/2006/issue4/norwegian/special.html Lest 23.11.2007.
Soria Moria erklæringen. (2005). Plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet 2005-09.
http://www.regjeringen.no/upload/kilde/smk/rap/2005/0001/ddd/pdfv/260512-
regjeringsplatform.pdf Lest 23.11.2007.
Sosial- og helsedirektoratet (2006) “Prosjekt Traumatisk Stress”: Organisering av Kompetanse og
Helsetjenester til Psyksik Traumatiserte. Delrapport IV: Organisering av Helsetjenester til
FN/NATO-Veteraner. Helse- og omsorgsdepartementet
Starr, C. (1969). Social Benefit versus Technological Risk. Science, 165, 1232-1238.
Staveland. L. I. & Lepperød, T. (2007). Norske soldater har drept 25. Nettavisen.
http://www.nettavisen.no/verden/article1431456.ece Lest 10.01.2008
Svendsen, G. S. (2007). “Krig er farlig...”: Oppfølging av veteraner etter internasjonale operasjoner.
PACEM, 10, 63-80.
Tajfel, H. & Turner, J. C. (1986). The social identity theory of inter-group behavior. In: Worchel S.
& Austin, L. W. (eds.), Psychology of Intergroup Relations. Chigago: Nelson-Hall
Taylor, S. E. & Brown, J. D. (1988). Illusion and Well-Being: A Social Psychological Perspective
on Mental Health. Psychological Bulletin, 103, 193-210.
Teigen, K. H. (2001). Hvordan bedømmes risiko og sjanser i hverdagen? I: Thelle, D. S. (red.) På
den usikre siden: Risiko som forestilling, atferd og rettesnor. Oslo: J. W. Cappelens forlag.
Telemark bataljonen (2005a). Historie. http://www.tmbn.no/hva/historie.html Lest 23.11.2007.
Telemark bataljonen (2005b). FAQ. http://www.tmbn.no/faq/ Lest 23.11.2007.
Telemark bataljonen (2005c). Rekruttering. http://www.tmbn.no/rekruttering/ Lest 05.01.2008.
Telemark bataljonen (2005d). Verdigrunnlag Telemark bataljonen.
http://www.tmbn.no/pdf/verdibrosjny3.pdf Lest 12.01.2008
Terry, D. J., Galligan, R. F., & Conway, V. J. (1993). The Prediction of Safe Sex Behavior: The Role
of Intentions, Attitudes, Norms and Control Beliefs. Psychology and Health, 8, 355–368.
Thomassen, J. T. (2007). Inntar Skjold i spenning.
http://www.mil.no/haren/start/article.jhtml Lest 23.11.2007
Thoresen, S., Mehlum, L., & Moller, B. (2003). Suicide in Peacekeepers: A cohort Study of
Mortality from suicide in 22,275 Norwegian Veterans from International Peacekeeping
Operations. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 38, 605–610.
Thoresen, S., Mehlum, L., Røysamb, E., & Tønnessen, A. (2006). Risk Factors for Completed
91
Suicide in Veterans of Peacekeeping: Repatriation, Negative Life Events, and Marital Status.
Archives of Suicide Research, 10, 353 – 363.
Tolstoj, L. N. (2005). Krig og fred. Oversetter: Kjetsaa, G. Oslo: Solum forlag A.S s. 681.
Torgersen. H. H. (2007). Tre år siden Tommy ble drept. 23.05.2007 ABC-Nyheter.
http://www.abcnyheter.no/node/46536 Lest 27.11.2007.
Turner, J. F. (1993). Social Influence. Maidenhead: Open University Press.
Turner, V. W. (1969). The Ritual Process: Structure and Anti-Structure. Chicago: Aldine.
Unger, L. S. (1991). Altruism as a Motivation to Volunteer. Journal of Economic Psychology, 12,
71-100
Vallacher, R. R., Wegner, D. M., & Frederick, J. (1987). The Presentation of Self Through Action
Identification. Social Cognition, 5, 301-322.
VG Nett (2007) 800 soldatveteraner har bedt om hjelp. 25. september 2007.
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=153744. Lest 23/10-07.
Vikanes, S., Jensseter, B., Samuelsen, T. M., Hagnes, G., Torkildsen, V., Østlyngen, H. L., Nilsen,
T. M., & Andersen, H. J. (2007). Tjeneste i Internasjonale Operasjoner: Rapport om
Økonomiske Rettigheter ved Personskade. Forsvarsdepartementet.
Wagenaar, W. A. (1992). Risk Taking and Accident Causation. In: Yates, J. F. (eds.) Risk-taking
Behavior. Chichester: John Wiley & Sons Ltd.
Weinstein, N. D. (1980). Unrealistic Optimism About Future Life Events. Journal of Personality
and Social Psychology, 39, 806-820.
Weinstein, N. D. (1989a). Optimistic Biases about Personal Risks. Science, New Series, 246, 1232-
1233.
Weinstein, N. D. (1989b). Effects of Personal Experience on Self-Protective Behavior.
Psychological Bulletin, 105, 31-50
Weisæth, L. (2007). Veteraners psykiske helse. Sjekkposten, 1, 6-7.
http://www.fnvlf.no/dok/attach/sjekkposten.pdf Lest 20.12.2007.
Wikipedia (2008). Coalition casualties in Afghanistan. 08.01.2008.
http://en.wikipedia.org/wiki/Coalition_casualties_in_Afghanistan Lest 10.02.2008.
Willig, C. (2003). Discourse Analysis. I: Smith, J. A. (ed.) Qualitative Psychology; A Practical
Guide to Research Methods. London, Sage Publications.
Yates, J. F. & Stone, E. R. (1992). The Risk Construct. In: Yates, J. F. (eds.) Risk-taking Behavior.
Chichester: John Wiley & Sons Ltd.
Zuckerman, M. (1979). Sensation Seeking: Beyond the Optimal Level of Arousal. Hillsdale, NJ:
Erlbaum
92
Vedlegg I
IntervjuguideOm Telemarksbataljonen:
Hvor lenge har du vært i TMBN og hvor lang kontrakt har du skrevet? Hvordan kom du i kontakt med TMBN? Hvilken tanker gjør du deg om TMBN?
− Oppgavene til TMBN.− Typen tjeneste
Hva tenker du om politikken som ligger til grunn TMBN? Hvilken ideologi ligger til grunn for TMBN?
Motivasjon: Hva motiverte deg til å skrive kontrakt med TMBN? Hvordan ser du på TMBN nå i forhold til før du skrev under kontrakten? Hva tenker du om sjansen for å bli sendt til utlandet?
○ Hvor innstilt er du på å eventuelt reise til utlandet? Om du blir sendt til utlandet, hvor viktig føler du at det er å ha kunnskap om den aktuelle
konflikten?
Risiko:● Hva tenker du om faren ved å tjenestegjøre i TMBN?
○ Hva om du blir sendt til utlandet?○ Hva med dine medsoldater? Hvordan vurderer du risikoen for at det skal skje dem noe?○ Hva med psykiske langtidsvirkninger?
■ Med tanke på det fokus som har vært rettet mot tidligere veteraner.● Hvordan reagerte dine nærmeste på at du skrev kontrakt med TMBN?● Har du gjort deg noen tanker om at du kan havne i en skarp situasjon/fiendtlig
konfrontasjon?○ Hva tenker du om bruk av makt i den sammenheng?○ Hva med utfallet fra en slik situasjon?
● Hvordan føler du at du kontrollerer din situasjon i TMBN?○ Enn hva om du blir sendt til utlandet?
Utenlandstjeneste Hva vet du om TMBN ulike oppdrag i utlandet? Hva tenker du om den potensielle rollen/oppgaven du skal utspille som soldat i utlandet?
○ Daglige rutiner○ kontakt med lokalbefolkning○ forhold til motstandere
Om du blir sendt utenlands, hvordan tror du overgangen fra den tilværelsen du er i nå blir i forhold til et konfliktrammet land?
Er du kjent med det som kom frem hos NRKs nyhetssending 25/2 hvor man kom med påstand om overgrep utført av norske soldater? I så fall hva tenker du om dette i forhold til Telemarksbataljonen i dag?○ Hva slags tanker har du gjort deg om dette med tanke på deg selv i utenlandstjeneste?
Fremtiden: Hva tenker du å gjøre etter du har gått ut kontrakten med Telemarksbataljonen? Hvordan tror du Telemarksbataljonen kan forandre livet ditt i ettertid?
93
Vedlegg II
Informasjon vedrørende deltagelse i forskningsprosjekt:Internasjonale fredsbevarendestyrker har i den morderne tid stadig blitt mer aktuelt. I NATO-land
som Norge har det også vært en økt satsing og etterspørsel etter norske soldater. På tross av et økt
internasjonalt engasjement i det norske Forsvaret, deltar norske soldater fremdeles på frivillig basis.
I den forbindelse er det interessant å se nærmere på hvorfor soldater ønsker å tjenestegjøre i en
fredsbevarende styrke. Hvordan motiveres soldaten til å velge denne tjeneste?, hvordan vurderes
faren ved å delta?, og hvordan reflekterer en rundt sin rolle i eventuelle internasjonale bidrag?
Telemarksbataljonen (TMBN) er aktuell i den sammenheng ved å utgjøre en stor del av Norges
bidrag til fredsbevarende styrker i utlandet. Ved å gjennomføre et forskningsprosjekt med soldater
fra TMBN vil dette kunne gi et generelt innblikk i hvordan frivillige tenker rundt det å oppsøke et
land rammet av konflikt som soldat. Prosjektet er innrapportert til personvernombudet for forskning,
Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.
Data til forskningsprosjektet vil bli samlet inn gjennom intervjuer som blir tatt opp på lydbånd.
Lydopptakene og skriftlige notater vedrørende intervjuet vil bli slettet/makulert ved utgangen av
2007. Dette gjøres for at opplysninger ikke skal kunne føres tilbake til enkeltpersoner. Funnene i
prosjektet vil bli publisert i form av en masteroppgave ved utgangen av 2007 og vil være
tilgjengelig ved universitetsbiblioteket. Prosjektmedarbeiderne (student og veileder) har
taushetsplikt i henhold til Forvaltningsloven §13. Alle persondata behandles konfidensielt og lagres
i en database slik at soldatene kun er registrert med et løpenummer. Undersøkelsesresultater samt
navneliste, hvor slike eksisterer, oppbevares forskriftsmessig. Ved prosjektets sluttfase vil
eventuelle navnelister og løpenummer bli slettet.
Intervjuene vil ta ca en time og vil finne sted ved Rena leir. Intervjuene vil finne sted i uke 12,
2007. Deltagelsen er helt frivillig, og du kan når som helst trekke deg uten å måtte forklare hvorfor
du gjør det. Det vil ikke bli registrert noen sted om du ikke velger å delta
94
Vedlegg III
95
