Levi Henriksen

Lukten av propan ommorgenen

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2010

www.gyldendal.no

Printed in Slovakia

Trykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2010

Sats: Type-it AS, Trondheim 2010

Papir: 90 g Ensolux Cream 1,6

Boken er satt med 12,5/17 pkt. Minion

Omslagsfoto: Harri Nurminen, Paltamo, 1993

ISBN 978-82-05-40004-7

Boka er støttet av

Leser søker bok

1

Det var en varm dag. Sola brant mot ansiktet.

Trærne kastet nesten ikke skygge. Martin By

hadde håpet å få reist ved åttetiden, men da

de satte seg inn i bilen, var klokka over tolv.

Setet i Opelen sved mot huden nedenfor

shortsen. Et øyeblikk savnet han langbuksene.

Han hadde aldri likt synet av sine egne knær.

De var spisse og beinete som på

en gammel mann.

Faren til Martin hadde sett bra ut i shorts.

Lange dager med å legge asfalt hadde gjort

kroppen senete og full av muskler. Huden fikk

nesten samme farge som en indianer.

Faren virket sterk og usårlig, en mann med full

kontroll over eget liv. Det var ingen som gjorde

narr av ham om sommeren. Ingen som tvilte på

kreftene hans. Det var faren, barbeint og i shorts,

5

som lærte Martin å svømme, kaste langt med

fiskestang, lage pil og bue og skyte på blink.

Når høsten kom, ble faren en annen. Det var som

om de ekstra klærne hindret ham i å bevege seg

fritt. Buksene gnisset mot hverandre som om han

måtte gå med lenker rundt føttene. Samme hvor

store jakkene var, virket de alltid for stramme.

Om sommeren var faren sjef blant alle de

som la asfalt. Og når faren tok shortsen på om

morgenen, tenkte Martin at han var Supermann.

At den gamle shortsen var drakta som gjorde ham

til en superhelt. Når faren gikk for å søke arbeid

om høsten og vinteren, virket han liten.

Som om han alltid var på vei til første skoledag.

På slutten av den siste sommeren hadde faren

en kveld gått for å svømme.

De så ham aldri mer igjen.

Da Martin spurte moren hva som hadde skjedd,

svarte hun ikke med en gang.

Så sa hun at faren var et sted det aldri regnet.

6

2

Martin angret på at han hadde kjørt bilen

fram så tidlig. Han burde visst bedre nå.

Han burde latt bilen stå i garasjen, latt den stå

der til Liv låste døra. Han skjøv tanken bort.

Satte på en cd med Bruce Springsteen.

Martin husket første gang han hadde hørt plata.

Han hadde kjøpt den i Oslo da han var 16.

Musikken hadde vært som å åpne en dør,

som om han brått ble slik farenvar om sommeren.

Det var noe i sangene som fylte ham med styrke.

Nå dempet Liv lyden før musikken

rakk å starte.

Det var lukten av propan som drev Martin.

Lydene fra trikkene i New Orleans var ikke

det samme. Heller ikke lukten av krydder

på markedet i Istanbul. Ikke engang måten

sola sank ned over Rialto i Venezia.

7

Lukten av propan var alt han trengte for å huske

hvordan det var å være barn.

Som gutt om sommeren føltes det alltid

som om dagene ikke hadde noen ende.

Feriene var det Martin husket best.

Spesielt den første gangen de dro på camping.

Han var sju eller åtte år og lå i gresset.

Faren hans forsøkte å få teltet på plass.

Han minnet om et barn som dro en altfor stor

genser over hodet. Moren sto

bøyd over et spann og skrelte poteter.

Kjelen med vann begynte å koke på primusen.

Kofferten med utstyret deres lå åpen på bakken:

bestikk, kopper og tallerkener. Alt var i plast,

den nye tidens materiale.

Faren hadde vært stolt da han kom hjem med

kofferten. Han åpnet den med et glis som om han

var en magiker som dro en kanin opp av hatten.

Bare faren kunne skape følelsen av lørdag

midt i uka.

Den første gangen faren skulle bruke primusen,

hadde han ikke fått det helt til.

8

Apparatet var ikke skrudd riktig sammen,

og det hadde sivet ut propan.

Martin hadde likt hvordan det luktet.

Det minnet om eimen av eksos om høsten.

En lukt som var både spennende og farlig.

En lukt han forbandt med å være voksen.

En lukt av verden bortenfor Skogli.

3

Fra baksetet i bilen begynte David å klage.

– Det er varmt!

Martin sveivet ned vinduet.

– Ikke så mye. Han får all trekken på seg, sa Liv.

Martin sveivet vinduet halvveis opp igjen.

Det var vanskelig å finne en stilling som var

god å sitte i. Han festet blikket

langt fram på veien.

Martin ønsket han kunne gli ut

og på en måte bli ett med bilen.

At han kunne være like lett på rattet som Opelen.

At det var like enkelt å legge om kursen i sitt

eget liv. De siste månedene hadde føltes tunge,

eller kanskje lange var et bedre ord.

Det var ikke slik at han og Liv kranglet,

men de var blitt så vant til hverandre.

Hver ny dag kom som en kopi av den forrige.

10

På sentralen jobbet han sammen med

en som het Otto. De andre sjåførene

kalte ham bare for Rikstoto.

Alt han snakket om var å vinne på trav,

tipping eller lotto.

Otto skravlet om stedene han skulle dra til,

bilene han skulle kjøpe og husene han skulle eie.

Hva som kunne skje, ble en unnskyldning

for bare å la dagene passere.

Martin var redd for å bli en slik mann.

En som aldri var helt til stede i sitt eget liv.

Denne ferien skulle forandre på alt det.

Den gule stripa på veien fortsatte rett fram

foran det venstre forhjulet.

Han ble overveldet av lysten til bare å kjøre,

til å fortsette til verdens ende. Martin lurte på

om det var slik sjømenn følte det.

At den største gleden lå i det å være på vei,

ikke det å komme fram dit man skulle.

– Er vi framme snart? spurte David.

På cd-en nærmet sang nummer fire seg slutten.

– Om en stund. Vi har ikke kommet

til Sverige ennå.

11

– Bare slapp av, du.

Snart får vi det fint, sa Martin.

David svarte ikke.

Han hang med hodet som en vissen blomst.

Blikket var vendt mot Gameboyen i fanget.

Martin hadde bedt ham om å dra ned volumet.

Han klarte bare ikke å høre lyder

fra flere steder samtidig.

David hadde sunket enda mer sammen.

Som om han kunne krype inn i spillet.

Før de reiste, hadde han løpt

fram og tilbake på do. Til slutt hadde han stengt

seg inne på rommet sitt.

Martin måtte klatre inn gjennom vinduet

for å få ham ut.