ÅRBOK 2001

LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyret:Asbjørn Tingstad

Kristin Fostad

TRYKT HOS LEVANGER TRYKKERI AS 2001

Forside: Detalj fra messehaglen i Alstadhaug kirke.

ISSN 0803-1975

FFoorroorrdd

Årboka for 2001 foreligger. De seinere årene har det blitt stadig tyngreå få inn stoff til årboka. Er det et uttrykk for at mange av de gamlebidragsyterne har gått tom for stoff, og at vi ikke har klart å rekrutterenye bidragsytere?

Vi har i år som tidligere år gått ut til ulike fagfolk vi vet sitter med stofffra kommunen og bedt om bidrag fra disse. Dette har resultert i gode oggrundige artikler. Håper dette ikke virker slik at «vanlige» ikke tør skrive.Fundamentet for årboka, og det som gjør at boka blir kjøpt og lest, er detmangfoldet vi har klart å få til. Grundige artikler som fordyper seg i ettema, sammen med mange og ofte noe kortere artikler fra den nære for-tid som forteller om enkeltmennesker eller spesielle hendelser. Det erdenne blandingen vi ønsker at årboka skal være, og skal vi fortsatt lyk-kes med dette, trenger vi flere som tar penna fatt.

I årets årbok har vi artikler skrevet av personer som er født rundt1910. Dette er personer som har opplevd mye gjennom livet og som hargreidd å ta vare på minnene. Vi i skriftstyret er glade for å få mulighe-ten til å publisere dette materialet, som vi tror vil være av stor allmenninteresse, og som nettopp viser hvilken verdi det ligger i at folk skriverned opplevelser fra sitt liv. Det gjør vår nære historie levende, det for-teller om hvilken rivende utvikling vi har hatt det siste hundreåret og detgir grunnlag for refleksjoner om vår egen tid.

Håper årets årbok faller i smak, at den bidrar til gode opplevelser ogstørre kunnskap om kommunens allsidige og rike kulturhistorie. Og atden gir nye medarbeidere inspirasjon til å ta penna fatt.

Skriftstyret

IInnnnhhoolldd

Frits Wahlstrøm: Barndom i etterkrigsåra . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 7Eli Lunnan: «Landskap med fanger, 1944» . . . . . . . . . . . . . . . .s. 21Oddlaug Ø. Sørmo: Julekveld på Falstad i 1944 . . . . . . . . . . . .s. 24Aud Beverfjord: Historien om en bautastein . . . . . . . . . . . . . . .s. 25Johannes Vongraven: Halvdan Jønsson . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 30Frol Musikkforening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 35Hallbjørg Guldbrandsen: Da vi laga potetmjøl . . . . . . . . . . . . .s. 36Helga Langaas: Barndom og oppvekst i Levanger . . . . . . . . . .s. 38Leif Alstadhaug: Det store sildeåret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 60Peter Grevskott: Folketalar frå Frol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 82Ola Indgaard: Avskrift av protokoll fra Levanger Herred Samtalelag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 87Knut Vodal: Småplukk fra gamle protokoller . . . . . . . . . . . . . .s. 93Karl Meinert Buchholdt: Strandsitterne i Levanger . . . . . . . . . .s. 95Marie Seppenen: Historien om Nikolai Reitan . . . . . . . . . . . . .s. 98Magnhild Okkenhaug: Haustarbeid på Buran, slik eg opplevde det i min barndom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 99Ragnvald Fossen: Lokomobilen i nybrotta fra Reistad til Haugli s. 103Bjørn O. Nygård: Fjellslått i Frolfjellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 104Arnfinn Husby: Tyske anlegg og innstallasjonar i Åsenunder krigen 1940-45 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 128Anders Gustad: Illegalt arbeid på Ekne . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 138Eli Lunnan: Olsokstemnet på Alstadhaug i 1935 . . . . . . . . . . .s. 143Trygve Flatås: Reitholdet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 148Wenche W. Hatling: Levanger sentrum; en presentasjon basertpå kulturmiljøanalyse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 151Jakob Aune: Historielaget og Foreningen Norden på tur . . . . .s. 168Turnemnda: Rapport frå turnemnda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 175Sveinung Havik: Samling av lokallitteratur . . . . . . . . . . . . . . . .s. 177Medarbeidere i årboka 2001 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .s. 178

Frits Wahlstrøm:

BBaarrnnddoomm ii eetttteerrkkrriiggssåårr

Jeg hører med blant de store kullene av barn som ble født under kri-gen. Da jeg begynte på Hegle skole i daværende Frol kommune i 1950,fikk skolen for første gang parallellklasser. Krigen fornemmet jeg merenn jeg opplevde den. Barndommen og oppveksten på slutten av 1940-årene og utover på 50-tallet sto for meg som gode og spennende, menogså på mange måter som vanskelige år.

I et lite hus nederst i Holsandlia i Skogn tråkket jeg mine barnesko.Naturligvis husker jeg ikke noe særlig fra krigen. Kanskje er noe av detjeg tror jeg husker i virkeligheten noe de voksne har fortalt meg.

Vi ungene holdt mye til i stranda ved Holsandbrygga. I fjæresteinenekunne vi finne mye spennede. Etter et uvær en høstdag hadde ei halvtønne med spekesild drevet i land et stykke bortenfor kaia. Innholdetvar delvis oppråtnet. En av naboguttene moret seg med å kaste de ille-luktende sildene etter oss smårollinger. Han sluttet ikke med leken førhan fikk kjeft av de voksne som kom løpende til.

Vi barna fornemmet tidlig at det skjedde uhyggelige ting i naboska-pet. Pappa kjente folk i bygda som hørte skuddsalver om natten. Da jegble større gikk det opp for meg at skuddene skyldes likvidering av nor-ske, russiske og serbiske fanger i skogen ved Falstad konsentrasjonsleir.Det skapte skrekk og uhygge for oss som bodde like ved hovedveien tilEkne.

Mamma fortalte at vi en gang fikk besøk av en tysk soldat. Han ban-ket på kjøkkendøren og ba om å få en skvett melk. Selv om det ikke varlang vei til meieriet oppe ved stasjonen, ble melka ofte sur om somme-ren. Dette var lenge før folk fikk kjøleskap.

Den melkhungrige tyskeren tok imot koppen som mamma ga ham.Han drakk, men ristet på hodet og gjorde grimaser da han senket kop-pen. Mamma syntes han oppførte seg ordentlig. Han takket pent da hangikk.

7

KongebesøkFredsvåren og sommeren var full av jubel og begeistring. Vi tok på oss

finstasen en dag, fant fram flaggene og gikk opp til riksveien. Vi stilteoss opp ved stasjonen, der mormora og morfaren min, Ingeborg og PetterRønning, bodde i andre etasje. I veikanten sto tett med folk. Stemningenvar god og forventningsfull - også for den som var ganske liten og såmellom beina på folk.

Så kom den - endelig - en svart, åpen bil hvor det satt en slank og smi-lende mann med verdens flotteste lue med brem. Haakon het han og var

8

Mor lot tyskeren få en kopp med sur melk. Tegning: Willy Injer

kongen vår, sa de voksne. Alle jublet og var så glade. Jeg er ikke sikkerpå om Kongen og hans følge stoppet, men like fullt opplevde jeg det helesom spennende og vakkert.

Flyttet til LevangerHøsten 1946 flyttet vi. Pappa jobbet hos Rieber & Sønn på havna i

Levanger, der han hadde virket siden fabrikken ble etablert i 1941.Bedriften produserte blant annet treullplater, som ble benyttet som iso-lasjon på innvendig mur i kjellere. Pappas arbeidsvei var lang og slitsom,og han tråkket seg fram på sykkel til alle årstider. Riksveien var slett ikkebrøytet hver morgen, så mange turer vinters tid var svært strabasiøse. Entid bodde pappa på hybel hos en slektning i Kirkegaten, men det passetdårlig i lengden for den som var familefar.

9

I bilen satt en slank og smilende mann med verdens flotteste lue med brem. Tegning: Willy Injer

Et nytt, lite hus ventet på oss i Brusvebakken på Bruborg, bygget avlemmer som morfar fikk skaffet fra en nedrevet tyskerbrakke påRinnleiret. Mange slike hus ble satt opp i årene etter krigen.Byggematerialer var mangelvare etter fem lange år med svært liten bolig-bygging.

Alle satte pris på å flytte til ny bolig med innlagt vann og utedo somtilbygg på huset. Selv satte jeg mest pris på sandhaugen som lå igjen etterbyggingen. Det hendte nok jeg gråt en skvett etter savnet av kameratenei Skogn. I sandhaugen fant jeg min egen verden, og i den lekte jeg medbiler av treklosser etter snekkerne.

Hos bestemor og bestefarEn gang besøkte jeg bestemor og bestefar oppe i bygda. De bodde på

Fossem ved Hegle mølle, i et eldgammelt, gissent hus med en hønses-tige av en trapp opp til andre etasje. Innlagt vann fantes ikke. Det måttehentes fra fossen i elva like ved.

Bestemor lot meg få bli med ned til fossen når hun hentet vann. Jegtok med den lille trebilen min, min eneste og uendelig kjære lekesak.Holdt den godt fast i en snor rundt hånden. Da jeg skulle hjelpe beste-mor med vannbøtta mistet jeg taket i snora. Kast i kast rullet bilen ned-over svaberget og ut i fossen. I løpet av noen sekunder ble den borte ielva. Bestemor var gammel og ikke så rask til bens, og hun rakk ikke åfå tak i den før den nådde vannet. Kast i kast forsvant den nedover i fos-sen. Hun så nok fortvilelsen hos meg, og det ble felt mange tårer akku-rat da. Faktisk tror jeg bestemor bidro med noen, hun også. Hånden hen-nes var i alle fall god å holde i da vi full av sorg vandret tilbake med vann-bøtta. Ny bil var det aldri snakk om å få.

Første bananBanan smakte jeg førte gang i 1948. Mormor kom på besøk, og hun

hadde alltid noe godt i veska si. Denne gangen trakk hun opp en gråpose. Tok ut to gule horn, ett til søstera mi og ett til meg. - Banan, sa hun.

Jeg hadde aldri hørt ordet, men syntes det lød forlokkende og godt.Tok imot, fikk hjelp til skrellingen og smakte forsiktig. Alldeles nyde-lig, syntes både storesøster og jeg. Vi opplevde rene andaktsstunden.Etterpå skrapte vi i oss belegget på innsiden av skallet. Litt banansmaksatt der også. I ettertid må jeg bare fastslå at aldri har banan tilnær-melsesvis smakt så godt som denne aller første. Lukker jeg øynene idag, kan jeg fortsatt kjenne smaken av mormors banan.

10

Klær kostet mye. Mamma var heldigvis en kløpper til å strikke, ogdette holdt klesbudsjettet i familien på et lavt nivå. Hun strikket sent ogtidlig. Hjemmestrikkede strømper varmet godt, men klødde! Det hendtevi rispet oss til blods på beina etter at vi hadde kledd av oss om kvelden.Til jul et år fikk vi barna kjøpestrømper i gave fra fabrikken der pappaarbeidet. De klødde ikke og representerte en ny tid for oss.

Juletrefestene som Rieber & Sønn arrangerte i Håndverkeren iJernbanegaten står forresten i en egen glans. Vi gledde oss til og snak-ket i ukevis på forhånd om denne festen. Her var god stemning, utsøktbevertning, fin underholdning og spennende pakker.

Badet i sinkbaljeVi barna lå to i hver seng. I en familie som etter hvert besto av sju per-

soner i en bolig med et lite soverom, kjøkken og stue, måtte vi finne ossi å ligge trangt. Vinters tid holdt vi varmen godt på denne måten. Vihadde bare vedfyring, og det kunne bli temmelig kaldt utpå natten. Somhovedmøbel i stua tronet mamma og pappas dobbeltseng.

Bøker og blader leste vi til vi ble stuptrøtte. Etter at foreldrene troddevi sov, fant vi fram lommelyktene og leste under dyna. Mye spennendestoff fant vi i Norsk Ukeblad, Illustrert og Hjemmet. Og tegneseriebla-dene slukte vi fra perm til perm: Spøk og Spenning, Texas, Wild West,Roy Rogers og andre.

Bad hadde vi ikke hjemme hos oss. Det skulle gå flere år før det blealminnelig. På lørdagene kom sinkbaljen fram på kjøkkengulvet. Vikrøllet oss sammen i den trange baljen og fikk av oss den verste møkka,en etter en. Dammer på gulvet og dogg på vindusrutene var resultatet avdisse forestillingene.

I kjøkkenkroken sto en utslagsvask som ble flittig brukt til så mangt.Populært var det ikke, men det ble likevel alminnelig akseptert at kar-folkene tisset på vasken. Man gikk så visst ikke på utedo mer enn høystnødvendig. Kravet om å skylle godt med vann etterpå ble aldri lempetpå.

Lærerinne med bilFolk på Bruborg bodde på en måte i et ingenmannsland. For da sko-

legangen startet, begynte flere av mine kamerater på byskolen. Vi blesplittet på uforståelig vis. To av mine kamerater som bodde i sammehus, begynte på hver sin skole: Den ene på byskolen og den andre påHegle skole. Dette forhindret ikke at vi var sammen på fritiden.

11

Folkeskolen varte i sju år. I løpet av disse årene hadde jeg bare tolærere. Gamle Hegle skole hadde stabil arbeidskraft utover på 50-tallet.Anna Øverland står i mitt minne som streng og myndig småskolefrøken.Hun var ugift, bodde i lærerinneleiligheten på kvisten på skolen, medskråtak og vindu med utsikt mot Tingstadbakken og Halsangrenda. Hunhadde noe så fantastisk som egen bil! Sort og lekker sto den parkert i engarasje nede i svingen før vi kom til skolen. På hjemvei hendte det vi gut-tene stoppet ved garasjen og tittet gjennom sprekken i døra for å skuevidunderet. Det hendte vi skrøt til kamaratene våre som gikk på bysko-len at frøkena vår hadde egen bil. Husk at dette var lenge før bilen bleallemannseie

To ganger fikk jeg sitte på med henne. De turene står for meg som noeav det største jeg hadde opplevd i mitt sju-åtte årige liv. Under kjøretu-ren passerte vi noen andre skoleunger, som vinket igjen da vi vinket. Jegvar så stolt at alle måtte se at jeg var verdens lykkeligste gutt!

Tran og skolefrokostI storskolen rådde parhestene Einar Nergård og Arne Strand med sist-

nevnte som min lærer. Jeg tror begge må ha hatt jernhelse. I alle fallregistrerte vi elevene fravær svært sjelden.

En gang måtte begge være borte fra skolen samtidig, men ikke pågrunn av sykdom. Jeg mener å erindre at det må ha vært på grunn av etlærermøte. Da tok Ellen Nergård, lærerens datter som gikk i min paral-lellklasse, over undervisningen. Faren hadde instruert henne godt, oghun holdt en interessant historietime for begge klassene samtidig. Jeg troralle beundret henne for dette. I alle fall oppførte vi oss pent og satt muse-stille hele tiden. Resten av skoledagen slo vi ball.

Kostholdet kunne være mangelfullt, og det tok skolemyndighetenekonsekvensen av. Sanitetsdamer med hvite forklær og hodeplagg, trop-pet av og til opp på skolen og lærte oss om sunt kosthold.

Oslo-frokosten var en nyvinning innenfor kostholdet. Den var sik-kert god for helsa med grovbrød og ost og gulrot, men jeg har vondeminner fra disse besøkene. Selv klarte jeg å få i meg skjea med tran somavsluttet måltidet, men jeg syntes synd på dem som nærmest fikk por-sjonen inn med makt. Jeg er forresten sikker på at smaken på tran var von-dere på 50-tallet enn i dag. Før kjøleskapenes tid tror jeg mange tran-flasker sto plassert i spiskammer og skap, og mang en stakkars folke-skoleelev fikk oppleve den typiske harske smaken som satt i munnenlenge etterpå.

12

13

Det

te e

r fr

a H

egle

sko

le m

ed m

ange

av

min

e m

edel

ever

som

bod

de p

å B

rubo

rg. V

i va

r de

t st

ore

1943

-kul

let,

som

gjo

rde

at s

kole

n fo

rfø

rste

gan

g fi

kk p

aral

lell

klas

ser.

Bil

det

ble

tatt

da

vi g

ikk

i 3.

kla

sse.

1.

rek

ke f

ra v

enst

re:

Åse

Eri

ksen

, B

erit

Mar

ie R

ønne

vig,

Han

nyJo

hans

en,

Ell

en N

ergå

rd,

Hil

dur

Innd

ahl,

Ingr

id N

ørho

lm,

Synø

ve S

veba

k, S

olve

ig I

ndgå

rd,

Kar

i E

kset

h, H

elga

Bjø

rgvi

k og

Bjø

rnB

uran

. 2

. rek

ke:

Solv

eig

Jens

en, H

allf

rid

Wei

e, A

nne

Gre

the

Mus

um, G

reta

Joh

anse

n, B

rit

Øst

eraa

s, O

ddru

n G

jerd

ing,

Atl

e B

arst

ad,

Fri

ts W

ahls

trøm

og

Knu

t Pe

tter

Røn

nevi

g.

3. r

ekke

: E

ldbj

ørn

Hag

erud

, Ida

r K

arev

old,

Kår

e E

ngel

in, A

sbjø

rn J

ørst

ad, B

jørn

Ive

rsen

,G

unna

r H

agen

og

Sver

re M

yrva

ng.

4. r

ekke

: L

ære

r Si

ri R

æde

r, M

arti

n E

rtså

s, E

rlin

g N

ardo

Dah

l, H

olge

r M

arti

n R

ønne

vig,

Hel

geR

ykkj

a, E

ilif

Næ

ssan

og

lære

r A

nna

Øve

rlan

d.B

ilde

t ble

tatt

av

Ingv

ald

Gro

ven,

som

i no

en å

r va

r vå

r na

bo i

Bru

sveb

akke

n, fø

r ha

n fl

ytte

t til

sit

t rød

mal

te h

us p

å N

esse

t. Je

g hu

sker

godt

han

kom

syk

lend

e in

n på

sko

lepl

asse

n m

ed f

otoa

ppar

at o

g st

ativ

på

baga

sjeb

ære

ren.

Sli

k fa

rtet

han

run

dt i

Lev

ange

r-di

stri

ktet

iår

evis

. Ori

gina

lbil

det

er m

eget

kla

rt o

g sk

arpt

!

På sykkel og skiSkoleveien kunne være slitsom. Om våren og høsten syklet vi, og

gikk på ski eller brukte sparkstøtting om vinteren. Margido Gotaas brøy-tet veiene med hest og treplog. Han bodde på Brusve gård og brøytet defleste veier på Bruborg og i områdene rundt. Skoleveien rakk han ikkealltid å brøyte før vi måtte av gårde. Over Ulveshøgda kunne været ståhardt på og veien føk ofte igjen. Derfor var skiene sikreste fremkomst-middel om vinteren.

Vedovnen i skolestua satte vi pris på. Den varmet så godt, og haddeet umettelig behov for bjørkeved. Vi guttene syntes det var stas når lære-ren ba oss gå ut i vedskjulet for å hente ved. Følte på en måte at vi varkamerat med ham da.

Klærne fikk vi også tørket og varmet ved den store rundovnen. Itimene hang ytterplagg, gensere, votter og luer på ovnsskjermen, ved-kassen og på stoler rundt ovnen. Det så nærmest ut som en klesbutikk.

Aking på kjelkeHester fantes på de fleste gårder i årene etter krigen. Om vinteren ble

melka kjørt med hest og slede til meieriet. Vi ungene rente på rattkjelke,

14

Snøfestning på Hevding-ekra som vi kalte det åpne jordet ved Ringveien overforBakken aldershjem. Den hvite boligen til venstre er Fostveit-huset. Det ble revet fornoen år siden. I den nye boligen bor sogneprest Egil Moen. Sittende: Rolf Johansen,Tore og Arne Wahlstrøm. Stående: Dora Johansen, Ragnhild Sæterhaug, GunnarFlack, slektning av Ragna Sundnes, og artikkelforfatteren.

og huket oss fast til sledene når melkekjørerne kom fra meieriet. Nestenalle bønder var greie og lot oss få hekte kjelken fast til sleden oppoverBrusvebakken.

Bonde Ola Sandstad har jeg spesielt gode minner om. Han var glad iunger. Tok seg tid til å stoppe så vi slapp å knytte kjelketauet fast menshesten var i fart. Det hendte vi fikk sitte opp i sleden også. Da følte vioss skikkelig priviligerte.

Noen bønder likte ikke denne trafikken vår. Utstyrt med pisk lot deoss få smake hvis vi prøvde å hekte oss på uten lov. Da knyttet vi neveneog ropte mange stygge ord etter dem.

Etter hvert begynte flere å skaffe seg biler, og kjelketrafikken ble far-lig fos oss og bilistene. I svingen inn på den gamle trebrua over

15

Stemningsbilde fra Bruborg en høstdag på 1950-tallet. Trekanten kalte vi det lillegrøntarealet mellom Gamle Kongevei, til høyre, og Brusvebakken. På krakken somBruborg Vel plasserte ut hver vår, satt ofte eldre å hvilte før de ga seg i kast med denlange og seige bakken. Brusve gård ses så vidt. Brannhydranten på stolpen har jeget minne om. En vinterkveld kastet en gutt fra Ner-Bruborg en snøball som knusteglasset og utløste alarmen. Vi andre løp av gårde for å slippe ubehageligheter. Mengutten imponerte oss alle ved å bli stående til politi og brannvesen kom. Han tilstosin ugjerning på stedet. Jeg tror det også gjorde inntrykk på lovens håndhevere, forhan slapp unna med noen formanende ord og lovnad om at det aldri skulle skje igjen!

Levangerelva, hadde bilførerne vansker med å se oss der vi kom i fullfart. Mang en bilist fikk seg et støkk da vi suste inn på den trange brua.En gang meldte en bilfører fra til politiet. Da kom politifullmektig JohnMyhr i full uniform og holdt en alvorspreken for oss. Han sto det respektav. Etter hans besøk og formaning avtok rattkjelketrafikken iBrusvebakken, og den forsvant helt da restriksjonene for kjøp av bil bleopphevet omkring 1960.

PotetferiePå mørke høstkvelder kunne vi drive ute til langt på kveld. Tro nå ende-

lig ikke at vi alltid la oss klokken åtte da vi var små! Det var stort settbare noe vi lærte på skolen. Vi utstyrte oss med lyskastere som vi haddefått til jul eller i fødselsdagsgave. Eller vi skaffet dem selv for penger vihadde tjent som avisbud, visergutter eller i potetferien.

Skolefri i potetonna tilsvarte nåtidens høstferie, bare med den for-skjell at vi måtte jobbe med potetopptaking på gårdene. Potetferien varteen hel uke og var noe vi satte pris på, selv om arbeidet kunne være slit-somt.

Vi likte å tjene egne penger. Dessuten vanket det god mat på gårdene.Det ble sagt at bøndene bød på ekstra gode måltider i potetonna.Standarden lå som oftest godt over det de fleste av oss var vant tilhjemme.

Vi ble beordret til potetopptaking på gårder som også kunne liggeganske langt hjemmefra. Grytidlig om morgenen la vi av gårde på syk-kel. Jeg har plukket poteter på de fleste gårdene mellom Bruborg oggamle Hegle skole, men fikk også noen lengre turer til Okkenhaug,Munkeby, Nordbygda og Halsan. På alle gårdene møtte vi til frokostklokken halv åtte.

Tilbake til høstkveldene. Lyskasterne var spennende å bruke, enten dehadde to eller fire batterier. Vi lærte oss morsealfabetet, signaliserte oglurte på hverandre.

Jeg skal ikke påstå at vi alltid oppførte oss slik de voksne ønsket. Enmorsom lek besto i å feste en snor til en gammel lommebok som vi lapå veien. Snora strødde vi sand over og gjemte oss bak buskene likeved. Mange voksne ble lurt og trodde noen hadde mistet lommeboken.I samme øyeblikk som de skulle ta opp lommeboka, trakk vi i snora. Vilo og hadde det moro, men måtte enkelte ganger kaste beina på nakkennår noen ble sinte og ville ta oss for skøyerstrekene.

16

Cowboy og indianerSomrene husker jeg som lange og varme. I minnet sitter de lange og

lyse godværsdagene. Vi lekte cowboy og indianer, og bygde barhytter iskogen langt hjemmefra. Tegnet våre egne penger, og hadde «papirdol-lar-sedler» stikkende opp fra baklommen, slik ekte cowboyer hadde. Påsedlene sto det «Texas bank», «Arizona bank» eller navnet på en annenav cowboystatene i Midt-vesten.

Ofte kom vi hjem langt utpå kvelden, sulte som ulver. En gang gnogsulten så sterkt at vi stjal kålrot i åkeren hos en bonde. Tok byttet medtil hyttene og holdt festmåltid. Jeg spiste så mye at magen ikke tålte det.Ble fryktelig kvalm og kastet opp. Smaken satt siden så sterkt i meg atdet var først i voksen alder jeg orket å spise kålrot igjen. Det var velstraffen for tyveriet!

Vi badet i Levanger-elva. Særlig i Laksberget eller Sautrøa. Sistnevntested lå like nedenfor Gjeitingsvollen, omtrent der gangbrua over tilHalsansida ligger i dag. Vi laget kanoer av materialer vi kjøpte på Løvås-

17

Vi leker indianer og cowboy i skogen overfor Laksberget. Fra venstre:Artikkelforfatteren, Ingrid Wahlstrøm, Jan Johnsen Aarvik, Ivar Iversen og søsken-paret Odd Bjørnar og Jan Gustav Edvartsen fra Lambertseter i Oslo. Edvardsen-familien representerte i flere år et eksotisk innslag for oss ungene på Bruborg. De vari slekt med og bodde hos Petter Gjermstad og hans kone i Gamle Kongevei. Det erderes bolig, Reinslyst, som senere ble flyttet til Brusve gård.

saga eller Tronstad-saga. Den siste het vel egentlig Kjerknesvågen Sagog Høvleri. Men vi kalte den Tronstad-saga, for der jobbet HalvorTronstad. Han var en kjekk kar som alle likte - og så var han en god fot-ballspiller.

Fotball i «Sverre»Gode fotballspillere beundret vi, den gang som nå. Idrettslaget

«Sverre» sto fram som et av de virkelig gode lagene i Landsdelsserieni 50-årene. Ingen hjemmekamp gikk oss hus forbi. I mål sto Eivind Berg,bonden på Ulve. Rolig og trygg. Han beundret vi. Det hendte vi snak-ket noen ord med han når han kom trillende med sykkelen oppoverBrusvebakken etter kamp eller trening. Skoleveien gikk like ved går-den hans, og ofte så vi han på tunet eller på jordet når vi fartet forbi.

Også enkelte av de andre «Sverre»-guttene ga oss gode minner.«Gutte» Johansen, indre venstre, driblekonge, en av Nord-Trøndelagsbeste angrepsspillere og en skikkelig måltyv. I midten vaket Helge Leine.Han ble regnet som litt lat, men var livsfarlig når han fikk en sjanse.«Smiles» Lund spilte ytre venstre. Både han og spilleren på andre siden,Kjell Willy Johansen, var raske og rundet mang en fortvilet sidebackog slo presise innlegg foran mål. Der tok «Gutte», Leine eller John Lundimot og videreførte mangt et innlegg i nota. Vi ropte og heiet på guttenevåre!

Av halfene husker jeg Kjell Auran og Per Granås, begge solide slitereog tilretteleggere med masse fotball både i beina og hodet. De overtokplassene etter Kristian «Kisse» Johansen og Johan Riseth, som beggestartet sin karriere før krigen. Riseth kom fra Trondheim og var også engod fotballdommer. Både han og «Kisse» må ha vært aktive til 40-årsalderen. Finn Kverkild og Claus Eggen husker jeg som solide sidebac-ker, som støttet opp om arbeidshestene Knut Leine og Halvor Tronstad.

Hjallis var idoletPå skolen fikk vi høre at Norge gjorde det så godt i vinterolympiaden

i 1952. At vi nordmenn nærmest var uslåelige. At han Hallgeir Brendenbeinfløy fra alle i langrennssporet, at Stein Eriksen var utilnærmelig i sla-låmløypa, og at vår egen trønderske «gud», han Hjallis, dominerte full-stendig på isflaten. Det var han som sa «Med alkohol i kroppen når dualdri toppen - vækk med tobakken, å». Ingen tvil om at han var idoletvårt.

Isen ja. Alle skulle være Hjallis når vi gikk på skøyter. Vi huket osssammen og tok lange skjær på langsidene, enten det var på selvlaget

18

bane på elva nedenfor Brusvebrua eller på stadion i byen. Der lå isen glattog fin hele vinteren, laget av ildsjelene i idrettslaget «Sverre».

Når Per Ødegård og senere Bjørn Johansen gjennomførte sine tre-ningsrunder i flomlyset om kvelden og kastet seg inn i svingene med råkraft, holdt vi oss forsiktig i ytre bane eller stilte oss opp på siden og beun-dret farten deres.

Mine første skøyter var krøllskøyter, som ble festet til beksømstøv-lene med reimer. Til jul et år fikk jeg «panserskøyter» eller lengdeløps-skøyter. Jeg var i lykkerus, og evig takknemlig overfor mormor og mor-far som hadde oppfylt mitt julegaveønske.

De flotte skøytene gjorde at jeg nesten daglig hele vinteren dro nedtil stadion. En gang skulle jeg få ei krone av en kamerat hvis jeg klarteå gå en runde på under minuttet. Jeg gikk over evne og ble klokket innpå 58 sekunder blank med nøytral tidtager. Men da fikk «kameraten» dettravelt. I alle fall så jeg aldri noe til kronestykket.

Kjøpmannen på BruborgPå kolonialen hos Ingrid og Alf Østerås på Ner-Bruborg luktet det all-

tid så godt. Særlig før jul når butikken fikk litt ekstra med varer. Fiken,

19

Gutteklubben Bruborg Ballklubb avbildet på Levanger stadion med telegrafbygning-en og Norsk Kunsthorn i bakgrunnen. Foran fra venstre: Bjørn Mathisen, RolfJohansen, Tore Haugan, Martin Granås og Asle Pettersen. Bak fra venstre: PaulRavlo, Arne Wahlstrøm, Ivar Iversen, Arthur Kristian Johansen, Bjørn Skjølberg ogGuttorm Jensen.

dadler, peanøtter med skall og blodappelsiner og andre eksotiske varerkunne vi kjøpe. Hjemme hos oss med to voksne og fem barn måtte videle på det meste, ellers ville det meste havnet i magen på noe få. En,kanskje to appelsiner til hver.

Sirupstønna i Østerås-butikken sto i et hjørne. Glassene vi hadde medhjemmefra ble fylt opp mens innehaveren pakket andre varer for kun-dene. Om vinteren kunne temperaturen i butikken være lav. Da tok dettid før glasset ble fylt opp. En gang pratet Østerås`n så lenge med enkunde at sirupsglasset rant over. Heit i toppen tørket han av glasset ogall sirupen som lå utover golvet. Det ble neppe særlig fortjeneste på denhandelen.

Alf Østerås var en populær mann blant oss ungene. Han var en habilfotballdommer, og litt stolte var vi når «vår» kjøpmann opptrådte sompipeblåser i sin sorte drakt på stadion eller på Elberg. Alf opptrådte sområdgiver for oss da gutteklubben Bruborg Ballklubb så dagens lys i et romnede i kjelleren hos oss en sommerdag på 50-tallet. Klubben fikk egne,gule drakter, og laget spilte kamper på grusbanen i Levanger mot klub-ber fra Nerby`n og Øverby`n.

Julen hjemmeUnder juletreet lå det mest myke pakker. Vi satte pris på dem, for

klær trengte vi. Å komme på skolen med nye plagg etter jul, likte vigodt. Harde gaver fantes også, heldigvis. Det var kanskje en karamell-pose eller en dropspakke fra en snill søster eller bror. Bøker var alltidpopulært å få, enten det var Frøken Detektiv, Hardy-guttene eller andre.

Julen var stemningsfull i all sin enkelhet. Særlig de gangene pappatente lysene på treet. Det skjedde ikke så ofte, for vi brukte levende lysi flere år etter krigen. Vi måtte spare på disse lysene, som ikke brant sålenge og som også var brannfarlige. Pappa imponerte oss med å tennemange lys med bare en fyrstikk. Når han etterpå satte i gang sveive-grammofonen på kommoden og la på 78-platen med Jens Book-Jensens«Å når lysene tennes der hjemme», da var det JUL i den vesle stua iBrusvebakken.

20

21

Eli Lunnan:

««LLaannddsskkaapp mmeedd ffaannggeerr,, 11994444»»Et maleri av Hans Ryggen

I mai 1944 ble maleren Hans Ryggen (1894-1956) brutalt tatt tilfange av tyske soldater i heimen sin på Ørlandet. Hans datter Mona varvitne til arrestasjonen, mens kona, billedveversken Hannah Ryggen,var i Oslo denne helga.

Sammen med flere fanger ble Ryggen samlet i bunnen av en laste-båt, og etter noen svært turbulente døgn ble gruppen ført til Falstad påEkne. Her ble fangene jaget på land under en forferdelig brølendekommando, og straffeeksersis fulgte til alle døgnets tider. I alt 21 mannvar stuet inn i et lite rom, og de var ikke ute av klærne sine på 6 uker.

Under lange forhør ble Hans Ryggen beskyldt for å ha snakket stygtom tyskerne og også drevet illegal virksomhet. Fangene på Falstad bleså inndelt i arbeidsgrupper. Hans kom til malerverkstedet og fikkbeskjed om å male for kommandanten. Det fantes nemlig noen olje-farger etter en fange som var sendt til Tyskland. Men Hans fant slettingen glede i å male for Hitlers menn.

Maling i smugEn av medfangene, Birger Evensen fra Trondheim, skjønte hvor fælt

dette tøffe leirmiljøet var for den beskjedne og sårbare maleren HansRyggen, og han hjalp han med å skaffe farger og plater så han kunnedyrke malingen sin. Men dette måtte skje i største hemmelighet, og altmåtte kunne ryddes unna i all hast når inspeksjonen kom.

Så da han arbeidet med det store bildet av kommandantboligen fortyskerne, kikket han ut gjennom nettinggjerdet og malte det landskapethan så. Dette festet han til en annen plate, og bildet viser en lettskyetdag med frisk vind. Bølgene slår innover fjorden forbi Hestøya i bak-grunnen, mens en rekke fanger ses i arbeid på åkeren i forgrunnen.

Fargene med de rosa skyene og den blå sjøen med hvite skumtopperog blåkledde fanger på åkeren må ha gitt maleren inspirasjon. Han fat-tet det estetiske midt i det tragiske.

En av de blåkledde fangene var jugoslaven Ljuban Vucovic, somhadde den meningsløse oppgaven å grave sine medfangers graver i

Falstadskogen. Vucovic havnet på Falstad sammen med 15 andre ser-biske fanger i juni 1942, og han var sannsynligvis den eneste av ser-berne som opplevde oppholdet i leiren på Falstad.

Da maleriet var ferdig fikk Birger Evensen bildet, og nå måtte detsmugles ut. Og ved god hjelp av Thomas Steinseth – som mangeeknesbygger vil huske som «n´Thomas på butikken» – ble bildet tattmed til handelsmann Dahlens forretning.

Birger Evensen var elektriker og hadde ansvaret for verkstedet. Herfikk han plassert Hans som sin «assistent», slik at kunstmaleren kunnemale i fred og ro så lenge døra var låst. Ved inspeksjon ble alt ryddabort og Hans Ryggen pusla plutselig med elektriske ledninger uten atvaktene så noe uvanlig i det.

GriniDa Hans Ryggen seinere havna på Grini ble han satt til å male var-

selskilt for minefelt. Med «privat» maling ble det enda vanskeligere ogfarligere. Men han tilpassa seg livet i leiren bedre enn før, og greiddeå holde motet oppe, noe som også kom hans medfanger til gode.

«Han var en mann som stadig stemte fargene opp og fikk dem til åblomstre der ute i det grå», Falstad og Grini!

22

Like før frigjøringen hadde gestaposjef Gerhard Flesh felt dødsdomover Ljuban Vucovic – graveren. Han visste for mye. En av de tyskevaktene skjønte at Ljubans liv nå hang i en tynn tråd, og hjalp ham åfinne et skjulested i fyrrommet på Falstad. Bak en vedstabel lå han imange dager mens tyskerne krampaktig prøvde å slette spor etter sineovergrep. Dagen etter fredsdagen dukka Ljuban opp, svært utsulta ogforkommen, men med livet i behold! Han kunne etter krigen påviseflere gravsteder etter både nordmenn og utlendinger.

Maleriet med Ljuban og hans ledelsesfeller i blå fangedrakt komogså fram fra sitt skjulested. Det ble grundig og forsiktig innpakka ogderetter sendt til Birger Evensen i Trondheim!

Mottakeren kunne registrere at den karakteristiske Ryggen-signatu-ren var på plass – kunstneren hadde nemlig for vane å speilvende nav-net sitt nede i billedhjørnet.

Kilder:Magni Moksnes Gjelsvik: Hannah og Hans RyggenArnt Tore Andersen: Krigstid og fangeliv på Ørland.

23

Oddlaug Ø. Sørmo:

JJuulleekkvveelldd ppåå FFaallssttaadd ii 11994444

Under krigen var det flere fanger fra Serbia på Falstad. En av dem hetLjuban. Det var en hyggelig kar, og han gjorde det beste ut av sin situ-asjon. Derfor ble han venner med de fleste. Ljuban ble brukt av tys-kerne til å grave graver i Falstadskogen, et arbeid han dårlig likte.

Da det lakket til jul, fikk de fleste fangene lov å ta mot pakker hjem-mefra, riktignok sensurerte, men de fleste kom i rette hender. Min farhadde forbud mot å motta både pakker og brev. Derfor måtte dette gå påen forsiktig og illegal måte. Med god hjelp, greide vi å få enkle budskapom hvordan det stod til. På en lappe like før jul, stod det: Send pakke tilLjuban til jul. Han kan motta post. Mor gjorde i stand en lekker mat-pakning, deriblant nordlandslefse, som var en av hennes spesialiteter,adresserte til Ljuban, Falstad, og sendte i posten.

Juleaften var ikke så hyggelig for de fleste, der tankene gikk til fami-lien hjemme. De som hadde fått pakker, hygget seg så godt som muligmed pakkens innhold. Da fikk far se at Ljuban satt og spiste lefse. Hangikk bort og spurte hvor han hadde fatt dette fra. Ljuban så opp og svarte:Vet ikke, pakke i post! Slik kunne far glede seg over at hans enkle jule-hilsen hjem, hadde nådd frem, men han måtte se på at hans medfangesatt der og spiste mors lefse, mens han ikke fikk noe fra sin kone. Sistekrigens døgn, gjemte Ljuban seg bort. Han var redd hans kunnskaper omgravene i skogen kunne bli til skade for ham, og at han også til sistkunne ende der. Han reddet seg, men var til stor nytte for myndigheteneda freden kom, ved å påvise hvor ugjerningene var skjult.

Ljuban var en av de heldige som kom hjem etter krigen.

24

Aud Beverfjord:

HHiissttoorriieenn oomm eenn bbaauuttaasstteeiinn

«At Ytterøen har, i gamle dage, havt anseelige eller fornemme Beboere,sees ogsaa af de Kiæmpe-Høie og Bautasteine, som endnu der findes.»Det er Gerhard Schønings konklusjon, etter at han har besiktiget Ytterøyai Trondheimsfjorden på sin reise hit i 1774. Han nevner i alt syv bau-tasteiner som står på gården Eines, på nordsiden av øya, - og en bauta-stein på prestegården Eide. Det er den vi skal høre om her.

Bautasteinen på Eide står i dag på en gravrøys, like ved veien. Delerav røysa er forsvunnet, sikkert ved bygging av veien. En del av haugensopprinnelig byggemateriale er nok også blitt en del av åkeren rundt.Men på dette høydedraget har det tidligere ligget flere gravanlegg - tildels store, om vi skal tro deskriftlige kildene. Om steinenpå Eide sier Schøning at denstår «på en liten Høi», og atsteinen var flyttet fra en annenhaug og til det sted den dahadde. Men det er nok mersannsynlig at steinen står påsin opprinnelige plass.

Lorentz D. Klüwer beskrevsamme område vel førti årsenere han nevner en kjempe-haug som folk lokalt kaller«Påssåhaugen». Ifølge Klüwerer den «nu næsten [...] aldelesudgravet», men ved siden avdenne stod en stein, en «3Alen lang, nedentil bred og iToppen spids, Bautasteen,som har samme navn».

25

Bautasteinen på Påssåhaugen står oppå engravrøys like ved veien. Foto: Kalle Sognnes.

Klüwer sier at steinen har samme navn som haugen, Påsså, oppkalt etteren mann som ble drept og begravd.

På denne steinen står det en runeinnskrift, men verken Schøning ellerKlüwer sier noe om runetegnene på steinen. I våre kilder er ingen inn-skrift omtalt før i 1866, da N. Nicolaysen omtaler den i årsberetningen.Han korrigerer Klüwer og presiserer at steinen står på en haug, og at denhar en innskrift «af omtr. 10 utydelige runer av yngre slags». Det sammeantall tegn synes Karl Rygh å ha sett. I hans beskrivelse av steinen fra1879, nevnes også 10 runetegn, skrevet med det yngre runealfabetet,«hvor kun nogle faa kunne læses med tydelighed». I dag kan vi lesetegnene på steinen slik; ?????? som konvertert til latinske bokstaver blir?ossæ et ord som ikke så lett lar seg tolke, men som har en viss likhetmed «påsså», og som altså er første ledd i stedsnavnet Påssåhaugen.

Dobbelskrivingen av s-runen, samt bruken av o- og æ-runene, tyder på at dette er ensen innskrift. Siden gravanleg-gene ikke er yngre enn fravikingtid, kan altså innskriftenvære ristet en god stund etter atbautaen var satt opp. Ryghantar at navnet «Påssåhaugen»er blitt til etter Schønings tid,som en følge av et forsøk på ålese første del av innskriften påsteinen. Om så var, må det altsåha vært noen som kunne leseruner på Ytterøya på 1700-tal-let. Det ikke uvanlig at bautas-teiner har navn, og ofte kan detvære et egennavn, som i nesteomgang gav navn til lokalite-ten. Imidlertid omtaler

Schøning steinen på Eide som «Klokke-steinen». Det skal vi kommetilbake til.

Helleristninger og runerMen bautasteinen på Påssåhaugen har også en annen eiendommelig-

het. I tillegg til runetegnene, finnes det syv skålgroper på steinen - små,

26

Det er både runer og skålgroper på«Klokkesteinen». Tegning: Kalle Sognnes.

runde, regelmessige groper som vi ofte finner på helleristningsfelt frabronsealderen. Noen forskere har tolket skålgropene på ulike måter,blant annet som offerskåler (når de er ristet på mer eller mindre vann-rette flater). Andre tar utgangspunkt i at det er abstrakte tegn/figurer, ogat dette muligens var en slags standardfigur som markerte at det stedetde ble hugget, var betydningsfullt i en bestemt, kanskje sakral sammen-heng. Når vi her finner skålgroper i et yngre jernalders miljø, kan det væreat steinen tidligere har vært benyttet i en annen sammenheng, før den blesatt opp på gravrøysa.

Å reise bautaBåde i Snorres Heimskringla og i sagaene fortelles det at det ble reist

bautasteiner over særlig gjeve menn. I Egils saga heter det at «de gjorde[...] slik det var sedvane å stelle med liket til gjeve menn, og reiste bau-tastein etter ham.» Og i Håvamål står det slik: «Sjelden bautasteiner nærveien står, uten at frende reiser dem etter frende.» Å reise bauta var gam-mel sedvane.

Skikken med å reise bautastein var alminnelig over hele Skandinavia.Ofte finner vi dem stående nær ved eller oppå gravrøysa eller -haugen,eller de kan stå i midten av en steinlegning. Slike bautasteiner finner vii Norge både fra romertid og vikingtid, mens i Danmark går skikkenhelt tilbake til bronsealderen.

I innlandet ble slike bautasteiner ofte reist langs de gamle ferdsels-veiene, og ute ved kysten stod de på godt synlige steder langs leden.

Å bygge gravhaug var et fysisk krevende arbeide, og å transportereen bautastein til bestemmelsesstedet og reise den der, var heller ikkeden enkleste oppgave. Når en bautastein har en runeinnskrift som kantolkes, angir den vanligvis at steinen er reist etter en viss person. Selvom disse steinene ikke nødvendigvis står ved eller på gravanlegg er deå regne som minnesteiner over en avdød. En bautastein uten innskrift giross ingen informasjon om hvorfor den er reist - eller over hvem. Likeveler det nokså klart at bautasteiner både med og uten runeinnskrift, oftester minnesteiner over avdøde.

I dag reiser vi bautasteiner til minne om spesielle begivenheter. Omdette var en skikk i forhistorisk tid, vet vi ikke. Det finnes innskrifter påenkelte runesteiner som forteller en «historie» om den avdøde, om at haneller hun var omkommet langt fra hjemstedet. Vedkommende har daikke kunnet bli begravd ved steinen, og i slike tilfelle må derfor bautaenoppfattes som en minnestein - uten tilknytning til et gravanlegg. Å hedre

27

en avdød med et slikt minnesmerke tyder på at de som har reist det, hargjort det fordi det var sedvane, - kanskje var det også en plikt.

Steiner og kultBåde graver og bautasteiner ved gravanlegg var knyttet til fedrekult,

og selve graven var åstedet for kultutøvelsen. I førkristen tid var denneform for kult dominerende. Fedrekult innebærer at man dyrker slektensdøde. Dette forutsetter at døden er en overgang til en annen form for til-værelse, der man forestiller seg at man kan oppnå kommunikasjon medden døde.

Vi har få kilder som sier noe om hvordan den private kulten vedfedrenes graver utspant seg, men vi må anta at det var seremonier medofring, bloting og inntaking av rusdrikk ved gravene. Det siste var nokførst og fremst knyttet til gravølet, men den rituelle øldrikkingen kangjerne ha vært del av seremonien. Når de etterlevende i ætten hedretden døde, ble minnet om ham holdt i hevd. Men det ble forventet at dendøde skulle bruke sin makt til å gjøre gjengjeld; de levende bad omfruktbarhet og godt år, som den døde hadde makt til å gi.

Kristenrettene retter forbud mot å «vekke draug eller haugbu», altsåden som bodde i graven. Ofring, galdring og annen trolldom for å manefrem den døde, ble også forbudt.

Der man ikke har kunnet knytte en bautastein til et gravanlegg, menbare til nedgravde gjenstander, kan den gjerne ha vært et rent fruktbar-

28

Klüvers tegning av bautasteinene på Eines på Ytterøya fra 1823.

hetssymbol. Gjenstandene kan vi betrakte som et offer til en fruktbar-hetsguddom, og gjennom nedleggingen i jorden symboliserer dette enslags rituell forening mellom bautaen og jorden den er satt ned i. Jordensymboliserer det kvinnelige uttrykk, mens bautaen symboliserer detmannlige.

Sagnet om steinenDet knytter seg et gammelt sagn til bautasteinen på Påssåhaugen -

ikke om hvem som reiste steinen eller over hvem den ble reist, men tra-disjonen sier at når det ringes med kirkeklokkene, snur steinen seg.Derav kommer navnet Klokkesteinen, som Schøning nevner. Ingen harvel ennå kunnet registrere dette fenomenet, og dette forklarer sagnetmed enkel, folkelig logikk: Steinen hører ikke og siden den aldri harhørt kirkeklokkene, har den heller ikke snudd seg.

Sagnet om steinen som snur seg, må vel betegnes som et vandresagn,for på gården Øvre Fenstad i Stadsbygd, også ifølge Schøning, hadde detstått en bautastein med den samme besynderlige egenskap; den snuddeseg når klokkene i kirken ringte. Det vites ikke om denne steinen haddebedre hørsel enn den ovennevnte.

Denne artikkelen har tidligere stått i SPOR nr2-2000. Gjengis med til-latelse fra redaksjonen i SPOR og artikkelforfatteren.

29

Johannes Vongraven:

HHaallvvddaann JJøønnssssoonn1891-1945, arbeiderleder og frihetskjemper

På Alstadhaug kirkegård står litt utenfor hovedinngangen en grav-stein med innskriften: «Her hviler Anders og Henrikke Jønsson. Dettetil minne om dem og deres sønn Halvdan Jønsson. Død i tysk konsen-trasjonsleir 7-5 1945». (I litteraturen opereres det med 7-2-1945 somdødsdag.)

Halfdan Jønsson er en av kjempene i Arbeiderbevegelsen i Norge,en sentral fagforeningsmann og politiker i over tyve for bevegelsenviktige kampår. Han var som medlem av Kretsen ogKoordinasjonskomiteen (KK) under den tyske okkupasjonen en sentralleder i Heimefrontens viktigste organer. Denne innsatsen skulle kostehan livet.

Halfdan Jønsson er viet mye omtale i Gunnar Ousland:Fagorganisasjonen i Norge, B.2. og i verketArbeiderbevegelsens Historie B.3 avPer Maurseth (Gjennom krise tilmakt. 1920-1935) og B.4. av TorePryser (Klassen og nasjonen.1935-1946).

Halfdan Jønsson var født15. mai 1891 i Halsan hvormora Henrikke Stubbebodde. Halfdan vokste opp iHalsan hos bestemoraKaroline Heierås Stubbe.Faren het Marius Pettersen,og var sannsynlig fraBuraunet i Skogn Markabygd.Mora ble senere gift medAnders Jønsson fra Kall iSverige. Han døde i 1921 menrakk å sette opp sin egen heim påNesset, g.nr. 1 b.nr. 46 på tomt kjøptav Nelius Hallan. Heimen ble kalt

30

Anjeheim (kanskje Anjanheim da Anders var fra Kall?) og Henrikkebodde der til hun døde i 1946. Anders Jønsson reiste sammen medkona og Halvdan til Sverige (Kall?) ved århundreskriftet, og bodde dernoen år. Halfdan ble konfirmert i Kall sokn.

De kom etter få år tilbake til Levanger. Både far og sønn arbeidet påVerdalsbruket på Levanger. Begge er med på et bilde av arbeidsstok-ken på bruket, bildet kan være fra omkring 1910-1912. På bildet somer gjengitt i Levanger Museums fotoalbum nr. 2, fra 1991, står Halvdansom nr. 49 og Anders (her kalt Algot) som nr. 87.

Halfdan Jønsson traff antakelig kona si i Levanger. Hun hette AnnaAnda og var fra Stavanger. Det var hun som bekostet minnesteinen påAlstadhaug etter Henrikkes død. Halfdans jordiske levninger er ikke iNorge. I konsentrasjonsleiren Dachau brydde en seg ikke om slikt.

I Arbeiderbevegelsens Historie B.3. står det: «Halvdan Jønsson1891-1945. Sekretær i Jern og Metall 1919-1924. Formann (den første)i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund 1924-1934. Nestformann ogkasserer i LO 1934. I tillegg kommer innsatsen i forskjellige organisa-sjoner under siste verdenskrig, FU, KK og Kretsen, en innsats som kos-tet han livet».

Halfdan og Anna flyttet til Stavanger i 1912 og Halvdan fikk jobbpå Rosenberg verft. Han kom snart med i politisk arbeide, som ekspe-

31

Foran: Halvdan, Audny og Anna Jønsson. Bak: Jon og Ida Nordahl, Torbjørn Dahl.

ditør for Jern og Metall i Stavanger. I 1917 ble han heltidsengasjert for-bundssekretær i Jern og Metall, og familien flyttet til Oslo. DatterenAudny (gift Brannsten) er født i Stavanger i 1916 og sønnen Bartholdfødt i Oslo.

I 1924 ble deler av fagbevegelsen i Norge organisert iIndustriforbund. I det nystartede Norsk kjemisk Industriarbeiderfor-bund ble Halvdan Jønsson valgt til forbundets første formann, og hanmåtte etter våre begreper nærmest bli headhuntet til denne lederjobben.

Gunnar Ousland skriver i verket Fagorganisasjonen i Norge B.2.: «Ikjemisk Industriarbeiderforbund var Halvdan Jønsson formann vedstarten i 1923. I dette forbund for storkonsernene passet han som ham-meren til ambolten. Han var grepet av storindustriens rytme og likte develdige anleggene med den bundne vannkraften og den elektriske høy-spenningen der hele fabrikasjonen på sett og vis er noe av et eventyrmed kjemiske prosesser og mystiske blandinger. Han så denne storin-dustrien som menneskenes ypperste triumf over naturkreftene medstore muligheter for høgre levestandard. Og dette følte også lederne forde store virksomhetene. Derfor sto han på god fot med dem trass i athan var pågående og stri nok både under forhandlinger og under kon-flikter. Jamvel om det ofte sto strid om han var han respektert ogavholdt av medlemmene. Han hadde en egen evne til å bli fortrolig medalle tillitsmenn.

I 1920 årene var det kolossal kamp om makten innenArbeiderbevegelsen. Halvdan Jønsson ble partiløs under splittelsen i1921. Han meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1926. Det er senere skre-vet (Pryser) at Halvdan Jønsson ikke var noen typisk partimann. Hanvar først og fremst fagforeningsmann. Han ble stemplet som syndika-list, d.v.s. han var for at makten skulle ligge i fagforeningene.Endringene i samfunnet skulle skje via fagorganisasjonenes kamper.

Jeg har ikke som mål å sette på papiret noen politisk biografi ommannen. Men at Halvdan Jønsson var en sentral person i de mange vik-tige avgjørelser som ble tatt i hans periode i maktens sentrum er sik-kert. En kan lese seg til at han var pragmatisk, en politiker med utpre-get sans for samarbeid og med stor arbeidskapasitet. Navnet hans stårsentralt under mange konflikter mellom organisasjonene i arbeidslivetog under storkonflikten i 1931 var han med i et sekretariatutvalg sam-men med Elias Volan, Halvdan Olsen, Konrad Nordahl og J.P.Ødegaard for å fortsette forhandlingene med arbeidsgiverne.

Han sto som formann i «Kjemisk» til han i 1934 ble valgt som sek-

32

retær i LO, og han fratrådte samme år (Mauseths Arbeiderbevegelsenshistorie opplyser at han var nestformann og kasserer i LO i 1934).

Han flyttet for noen år – 1935-1938 – til Bergen hvor han var for-retningsfører for Bergen Arbeiderblad. Tilbake i Oslo igjen i 1938 blehan forretningsfører for Folketeaterets store kompleks, Nytorget 2. Herble han avsatt av den nasistiske ledelse.

Krigen kom til Norge i 1940. Landet ble okkupert, politiske partierble forbudt og fagforbundene måtte organisere seg illegalt. I 1941 bledet dannet en illegal fagforeningsledelse i Oslo kalt Faglig Utvalg ellerFU. FU sto i kontakt med LO i Stockholm ledet av Lars Evensen. FUble utsatt for omfattende arrestasjoner, organisasjonen måtte rekon-strueres og Halvdan Jønsson ble formann, og dermed LO´s egentligeleder.

Signaturen «Odd» skriver i et minneord i Arbeiderbladet 16. mai1945: «Det er klart at Halvdan Jønsson med hele sitt frihetselskendetemperament tidlig måtte komme med i det illegale arbeid. Alleredehøsten 1941 var han i forgrunnen gjennom det faglige utvalg, og stosom dets formann i vel 2 år inntil han 6. januar 1944 ble arrestert ogsenere sendt til Tyskland».

Den sivile motstand begynte spontant (Pryser). To sentrale appara-ter kom etter hvert til å samordne motstandsbevegelsen. KK ellerKoordinasjonskomiteen for yrkesorganisasjonene, (KK-systemet) blemed sitt sekretariat det sentrale paroledistribuerende organ. I tilleggvar den såkalte Kretsen et ledende organ i motstandsarbeidet. Den bleet permanent organ fra 1943, og institusjonalisert samarbeid med KKfra høsten samme år. Halvdan Jønsson ble Arbeiderbevegelsens førsterepresentant i KK med permanent kontakt fra sommer 1942. Han komogså med i Kretsen, og en av årsakene til at vi finner han i disse sen-trale organisasjonene kan vi kanskje finne hos Pryser: «Politisk var hanikke noe typisk D.N.A.-mann. Fagforeningene var hans område». Ogvidere: «Grunnet dette hadde han også god kontakt til kommunistene.Han ble bedt om å lede et nytt Faglig Utvalg og sa ja bl.a. for å hindreat N.K.P. opptrådte med egne faglige paroler som kunne skape forvir-ring og vanskeligheter».

Det er også skrevet (Pryser) at Halvdan Jønsson og EugenJohannesen solidariserte seg med de borgerlige medlemmene avKretsen for å berolige regjeringen om Kretsens borgerlige hensikter.

En av teoriene til Einar Gerhardsens løslatelse fra tysk fangenskaper denne: Norske skipsredere betalte 160.000 kroner for å få løslatt

33

Georg van Erpecom fra tysk fángenskap. For å vise at de ikke tenktebare på sine egne fikk de også løslatt Gerhardsen. Det sies rederne råd-førte seg med Halvdan Jønsson om hvilken sosialistleder de skullevelge.

Tilbake til signaturen «Odd»: «Jønsson gikk med liv og sjel opp idet illegale arbeid. Det var nettopp etter hans sinn. Han utfoldet hel sinfortettede energi i arbeidet med å bygge opp et landsomfattende sys-tem av tillitsmenn, utvalg, kontaktpunkter og forbindelseslinjer. Å tastore risker og handle hurtig, det var etter Halvdan Jønssons hjerte».

Halvdan Jønsson arbeidet inntil arrestasjonen med økonomiskespørsmål og med lønnspørsmål ved overgangen til fred. HalvdanJønsson ble arrestert høsten 1944. Det kan være at han ble gjenkjent påen tur til Trondheim med illegalt formål, men der reisetillatelsen lød påat han skulle besøke sin mor på Levanger. Vi vet ikke sikkert, men detsies at han fikk et tips om arrestasjonen. Han ble i alle fall på sin post,kanskje av frykt for represaliser mot andre.

Sammen med andre arbeiderledere som Ludvig Buland og Per Liefikk Halvdan Jønsson fra Halsan og Levanger sin endelikt i den beryk-tede konsentrasjonsleiren Dachau 7. februar 1945.

I forbindelse med at Bærum kommune i 1970 ga en vei i bygda nav-net «Halvdan Jønssons vei», skriver Arbeiderbladet: «Arrestasjonen avHalvdan Jønsson var et hardt slag for Heimefronten i sin alminnelighetog den frie (underjordiske) fagbevegelse i sin særdeleshet. Jønssonhadde i den grad satt sitt personlige preg på virksomheten til den hem-melige faglige ledelse og Heimefronten at det nødvendigvis måtte tatid for nye folk kunne føre arbeidet videre».

Halvdan Jønsson er et lysende navn i landets historie i første delenav 1900-tallet.

Foruten stoff hentet fra Gunnar Ousland: Fagorganisasjonen i NorgeB.2., Arbeiderbevegelsens Historie, Maurseth B.3. og Pryser B.4. ogdiverse avisartikler har Annar Stubbe og Ivar Berre bidratt med opp-lysninger.

34

LLeevv

aannggee

rr llaa

nnddssoo

ggnnss

hhoorrnn

mmuuss

iikkkkff

oorree

nniinngg

35

Bak

: Pa

ul L

erfa

ld,

Verd

al,

Arn

e R

ein,

, Ve

rdal

, A

nton

P.

Gre

vsko

tt,

Fro

l. Fo

ran:

Joh

anne

s Se

gtna

n, G

usta

v Va

rdeh

aug,

Ber

tin

Kri

stia

nsen

, Nil

s O

. Rin

daun

et, a

lle

Fro

l. B

ilde

t er

tat

t 19

08.

Hallbjørg Gudbrandsen:

DDaa vvii llaaggaa ppootteettmmjjøøll

Ei som no er 86 år, fortel om dette:«Dette var i 1920-30 åra. Folk hadde lite pengar mellom hendene,

difor laga dei mest mogleg av mat og klede sjøl. Slik og med potetmjøl.Etter potetonna var ferdig, kunne dette arbeidet starte. Det var sein-haustes, ofte med snødrev i lufta.

Potetkverna vi brukte, gjekk på omgang i nabolaget; så når det vartvår tur, måtte vi ta den, same korleis veret var. Vi var 2 naboar somarbeidde ilag, og dette var «kvinnfolkarbeid». Mellom stuelånene rannein liten bekk, og ved den heldt vi til. Da vart det kort veg etter vatnet.Først vaska vi potetene i ein sinkbalje, i mange vatn. Til det var ein vel-brukt sopelime grei å bruke. Så tømte vi poteten oppi kverna. Metall-trommelen som raspa poteten, gjorde godt arbeid - men litt store skal-kar kunne det også bli. Ein måtte vera to om å dra kverna – ein på kvarside.

På førehand var det store trekaret rulla ned til bekken. Over det varspent fast ein sikt av strie, som vi tømte raspet oppi. Så helte vi på mykjevatn – mange bøtter – for å vaske ut mjølet. Da rørde vi med ein lang tre-spade. Raspet som låg att, klemte vi til små «snø ballar». Dei fekk kuog gris smaka på seinare. – Ein ny porsjon rasp, mykje vatn og godrøring måtte til. Slik heldt vi på til karet var fullt av vatn. Så var detreingjering av alt som var brukt, før økta var over. Det vart nok mykjebåde av sølvatn – og vass-søl – den dagen. Nokre heimar var så heldigeat dei hadde ei «am» (ame). Det var ei halv sirupstønne av eik. Det vargjæve tre-kar å bruke, men litt tunge å flytte på.

Neste dag, da mjølet hadde sokki ned på botnen, vart det svarte vat-net fjerna – med bøtter først. Tilslutt tok vi østra (øse) for å få opp sistevatnet. Så kom ein ny tung jobb: å røre opp potetmjølet frå botnen – fordet seig ned heile tida – og fylle på reint vatn til alt var oppløyst igjen.I dagane etter var det same sjauen, heilt til mjøl og vatn såg reint ut.Mjøllaget kunne vera ein 4-7 cm tjukt. Det kom litt an på kva potetsortvi hadde. Det kunne vera t.d. Kronje eller Magnum-Bonum.

36

Men før mjølet kunne brukast, måtte det tørkast godt. Da vart detlaga ei «grind» av lette tre-materialar, med netting over. Oppå der eitlaken, før mjølet vart spreidd utover best mogleg, og hengt på eit loft idagar og veker.

Så kom siste operasjonen. Kjøttkverna kom fram, og vi mol mjølet tilfin, jamn masse. Det kunne bli oppbevart i ein sekk, ein mjøl-laup, ellerein dall.

No hadde vi potetmjøl i fleire år, – så folk fekk løn for strevet!»

37

Helga Langaas:

BBaarrnnddoomm oogg ooppppvveekksstt ii LLeevvaannggeerr

Helga Langaas har gjort det som alle voksne og eldre burde gjøre, nem-lig skrevet ned sine barne- og ungdomsminner. Hun har gjort det for athennes barn, barnebarn og oldebarn skal få et innblikk i hvordan det varå vokse opp i en tøff tid på begynnelsen av 1900-tallet. BarnebarnetKnut har skrevet ut det opprinnelige manuskriptet hennes. Det som fore-ligger her er en redigert utgave av det opprinnelige skrivet.

Jeg er født 1. april i 1911. Naturligvis husker jeg svært lite fra den før-ste tida. Men jeg ble stadig minnet på av andre barn og omgivelsene atjeg var farløs. Jeg ble til og med kalt lausunge av dem som ikke visstebedre. Ja, det ble vi hele søskenflokken. Det var jo feil, for mor og farvar gift, men far døde da jeg var fem måneder gammel.

Far, Johan Martin Andersson, var gift to ganger. Da den første konadøde, ble han sittende igjen med flere små barn. Mor, Julie LassesdatterSagen, kom til heimen hans som husholder og de ble senere gift. Hungiftet seg altså til mange barn, og til sammen ble vi ni. Huset vi boddei lå ved militærforlegningen på Rinnleiret og mor fikk en del klesvaskoppe i leiren. Der fikk hun av og til litt mat, og masse kaffegrut, som hunkokte kaffe på hjemme.

Da far døde i 1911, måtte vi flytte ut av stua. Det var ingen nåde.Mor var da 39 år gammel og hadde en skokk på ni i alderen fra femmåneder til 16 år.

Far Far var linjearbeider; det var på den tiden at jernbanen kom til

Trøndelag. Rallar var vel den riktige tittelen. Jernbanearbeidet var egent-lig sommerarbeid, og vinterstid var han steinhogger. Hjørnesteinene ogtrappen i Levanger kirke var hans verk. Han utførte også steinarbeid påInnherred Sykehus. Dessuten noe som er så godt som borte nå, nemligtverr-rennene av stein på fortauene i Levanger. Det tenkte jeg alltid pånår jeg gikk over dem.

38

Om vinteren var han også skimaker, og da hadde han ikke annet verk-sted enn kjøkkenet. Han hadde ei stor jerngryte i grua med kokendevann som han puttet skituppene i for å bende dem i riktig bue foran.Kjøkkenet var da så overfylt at de andre nesten ikke kom frem. Så barnavar alltid i veien, fortalte mor. Skiene leverte han til forretninger. Vi fanten gang en kvittering fra tidlig på 1900-tallet: «Levert ski til 60-65 ørepr. par.»

Far var opprinnelig svensk, fra Østersund. Han hadde et kristent synpå livet og spilte fiolin og sang seriøse sanger. Ungene samlet seg oftefor å høre på. Men han var veldig streng og snakket bare svensk.

Han var syk en del år. Det ble fortalt at han hadde fått en stor stein overbrystet under steinhogging/sprengning. Dette skadet lungene og over årble det tuberkulose i tillegg.

FlyttingenMor hadde ikke mulighet til å holde ungeflokken samlet. Kommunen

kom inn i bildet, og bestemte at vi skulle bortsettes, som det het. Søsknenemine havnet på forskjellige gårder i Verdal og Levanger. De skullearbeide mot mat og klær, men maten var så som så, og klærne ofte barefiller. Ingen trivdes, så de rømte hjem i tur og omgang. Men bøndene komsnart og hentet dem tilbake. Det må ha vært fælt å være mor i den tiden,når hun tenkte på alle ungene som led ondt.

Søsteren min på fem var en sjukelig unge som ingen ville ha. Så morfikk ta hånd om henne og meg, som var fem måneder.

Da vi reiste fra Rinnan til Levanger, kjørte en bonde oss. Vi hadde ikkemer enn at vi og lasset fikk plass på høyvogna. To søsken prøvde å hengeseg på vogna, men bonden tok sveipa og slo dem over fingrene. Detsiste mor så av dem, var at de lå midt i veien og gråt.

Mor hadde ni sølvskjeer som hun pantsatte hos en storbonde for ni kro-ner. De var budeie-premier fra da hun var 16 til hun var 24. Søsteren minprøvde å løse ut skjeene i 1920, men fikk til svar at de var utslitt! Morsolgte også fiolinen til far for seks kroner. Startkapitalen var med andreord ikke så stor.

Hun søkte amtmannen om å få hjem de minste ungene, men han svartenei. Hun søkte også om å få de kronene som bøndene fikk fra det offent-lige for å ha ungene hos seg. Hun mente at hun kunne greie å brødfø segog ungene på det beløpet. Men det ble også avslag. Etter det fikk hun ner-vetrøbbel, men måtte bare bite tennene sammen og skaffe seg arbeidfor å holde nøden fra livet.

39

Mors bakgrunnMor var fra et lite sted i

Vuku. Det het Sagen fordidet lå ved en foss og det varet sagbruk der. Faren levdeav jakt og fiske; ellers varhan ansatt påSteinkjersannan i 13 år.Hjemme hadde han ei ku ognoen høns og griser.

Vi hadde ikke så mangeanledninger til å besøkedem, da avstanden var stor.25 kilometer i de dager varmye når man ikke hadde rådtil tog, buss eller bil. Ikkehadde vi hest eller sykkelheller.

Mormor døde i september 1913 etter mange års sykdom. Da morskulle reise i begravelsen, måtte hun ta med seg søsteren min og meg.Fremkomstmiddelet var våre egne ben. Vi gikk hjemmefra klokka åtteom morgenen og kom frem klokka fem om ettermiddagen. Mor måttedels bære meg, og vi to ungene sutra sikkert mye. Vi hadde med litt matog kvilte ofte, og jeg fikk sove i veikanten. Heldigvis var det en fin sep-temberdag. Og vi kom omsider frem, skitne og svette. Så mor tok oss medned til elva og vasket både oss og klærne. Den natta skal jeg ha sovet 10-11 timer i strekk.

Begravelsen var dagen etter. Til middag etterpå var det sodd. Det blefortalt at jeg spiste selv, og det gikk greit med kjøttet og grønnsakene.Men det var vanskelig å hanskes med det tynne søet, så jeg reiste megog skrek at jeg IKKE ville ha det vatnet på tallerkenen. Den gang var detuoppdragent; unger snakket ikke ved bordet.

Jeg var ikke på Sagen mer enn 3-4 ganger i oppveksten, så den gangvar det langt til et besteforeldrefang. Straks før jeg begynte på skolen varjeg på besøk; da var det onkel Ole som hadde tatt over. Jeg syntes det varsom et eventyr; det var både kyr og høns på gården. Hønene kom spring-ende inn på kjøkkenet, og med alle ungene og kyllinger i tillegg rundtpå kjøkkengulvet, ble det mye ståk. Jeg husker at onkel Ole brølte «Dyranog ungan forstyrrer hele mitt hus!»

40

Mor, Julie Andersen, født Sagen.

Morfar kom på besøk til ossen gang i året; han gikk alltidpå sine egne ben. Jeg fikk all-tid den ære å ligge i sammeseng, og han påsto at jegsparka og spente som en mili-tærhest. Alt ved ham varegentlig militært. Et klapp påskuldra så du sank sammen,det var hans måte å vise kjær-tegn på. Jeg kan huske desivile klærne, med gammel-dags plissert silkebryst utenpåskjorta, og den kvite skjorte-kragen vi kalte fadermorder.

I 80-årsalderen ble hansengeliggende ett par år. Hanble så avkreftet at han ikkekunne gå selv. Men hanspente opp et tau i stuaslengde, og så slet han seg framlangs tauet dag etter dag, ogtil slutt klarte han å gå igjen.Han kom til Levanger en gang til, helt uventet. Han var en hardhaus - hangikk nemlig den gangen også. Men med stokk.

Larsstua - Kvilstad - UlvesliVi bodde etterhvert på tre forskjellige plasser like sør for Levanger by.

Vi fikk først leie en liten, gammel stue, kalt Larsstua. En gammel mannhadde bodd der i 70 år, og mor vasket og vasket med lut for å kommetil bunns i skitten. I gangen og på kjøkkenet var det jordgolv.

Den gang var det bare 4-5 hus på Kvilstad, og langt mellom dem. Denærmeste naboene hadde heller ikke så mye å leve av. Mange unger vardet også. Men de eide da huset de bodde i. Kona arbeidet i vaskeriet pået hotell, og hun hadde med seg grisemat hjem hver kveld, bar det overskuldrene hengende på et bæretre. Med det fødde de både høns og gri-ser; kanskje spiste de litt av det selv også. Høner og griser tuppet ogvraltet rundt på kjøkkenet oppi kuttersponet som de fyrte med. Tenkdere hvordan gulvene så ut! Det var forresten mange som fyrte med kut-

41

Morfar, Lasse Sagen fra Vuku.

terspon og torv den gangen. Det var ikke mange som hadde råd til ved.Jeg husker vi gikk til handelsmannen og kjøpte parafin; 12 øre for enflaske astralolje, som skulle vare minst en uke. Vi hadde to oljelamper,og lampeglasset måtte pusses blankt hver kveld. Elektrisitet fikk vi rundt1920, og da bare til tre 15-watts lyspærer. Hos en av naboene kokte demat i jerngryte i grua. Alt var sotet og svart overalt, det var ikke så nøyesånn.

Men ikke langt unna lå idyllen; der rant det ei fin, rein elv. Mor tokoss med dit om søndagene og det hjemmekokte såpestykket var med -nå skulle vi bades og såpes godt inn. Noen badedrakt hadde vi ikke, dethadde vi knapt hørt snakk om. Vi badet i underbuksa, så ble også den rein.Og håret ble vasket og luskjemmet med finkam.

Jeg synes å huske at vi hadde lange og fine somre, men desto barskerevintre. Om vinteren ble det dårligere med rengjøringen. Det var langvei etter vann på alle de tre plassene vi bodde. Så ett fat med vann fikkgreie seg for oss to jentene, og da ble det bare etasjevask.

I Larsstua var vi alene om doen. Den sto mellom noen grantrær oghadde sterk slagside, og døra var på halv tolv. Lås fantes ikke, men detvar en taustump på innsiden, den hjalp oss å holde døra igjen. Det varvanskelig å holde balansen på setet, der det var et firkantet hull utenlokk. Dårlig var det med papir også, selv om hver liten papirbit, inn-pakningspapir og grove papirsekker ble lagt dit. Avis hadde vi ikke,ingen hadde vel råd til å holde aviser bare for å bruke som dopapir. Menom sommeren fantes det både mose og lauv utenfor.

Etter et par år flyttet vi til Kvilstad. Her delte vi hus med flere fami-lier. Oluf og Lina bodde i første, med ni unger på to rom og kjøkken.Oppe bodde vi tre sammen med to frøkner. Vi hadde ett rom hver og deltekjøkken. Vi var i alt 16 personer som skulle dele på doen, en en-seter.Oluf og Lina hadde ku og høns, og doen var plassert i nærheten av kua.Var det opptatt på do, satte vi oss bak kua. Den fikk skylda for alt.

Da jeg var seks år, var det en grossist som kjøpte Kvilstad. Det skullerestaureres og vi måtte ut. Familien som kom flyttende hadde tre barn,de så ut som prinser og prinsesser. Eiendommen ble gjerdet inn, og visto utenfor og glante; det var som å se inn i himmelen.

Vi flyttet til Ulveslia; det skulle være et nytt hus, men det var ikke mermoderne enn at det var jordgolv i gangen. Vi fikk to rom; de ved sidenav hadde ett rom. I andre etasje bodde en familie med mange unger påto rom og en stor gang, der de lå om natta.

Her skulle vi få en ny do, en to-seter til og med. Men doen var plas-

42

sert litt avsides, på en forhøyning, og dårlig «fortøyd». En tidlig morgen,da mor hadde gått avgårde på arbeid, kom hun styrtende inn igjen ogskrek: «Doen er blåst vekk!» Da sto den på hodet ved siden av stabbu-ret til Oluf. Det hadde vært storm om natta, og underbuksa til en nabohadde også blåst vekk. Det var en like stor sensasjon, kanskje haddehan bare en? Doen kom på plass igjen, men den ble litt skjev etter luf-teturen.

Ulveslia lå ved siden av ei trø, hvor hester og kyr beitet om somme-ren. Det var vårt Eldorado. Der samlet vi oss, alle ungene, når vi haddefri. Der var det store krater, svære maurtuer og trær til å klatre i. Vi stakkkvister inn i maurtuene og sugde på dem etterpå. Det kaltes for maur-piss og smakte litt sursøtt, men vi syntes det var godt. Mus og rotter varvi også vant med. Det var så dagligdags at vi ikke reagerte på at de varder.

Det var alltid trangt om plassen der vi bodde; vi hadde ett rom ogkjøkken. Stoler fikk vi låne av naboene når innrykket ble for stort. Dekom også inn til oss når noe skjedde, så sosialt samvær manglet ikke. Visnakket åpent om alt; sorgen og gleden vandret tilhopes.

Arbeidet til morMor var et arbeidsjern, og hvor mange yrker hun var innom, har jeg

ikke tall på. Skulle man overleve, måtte man arbeide og utnytte alt. Ogda hun ble alene, var gode råd dyre. Hun prøvde det meste. Først begyntehun å rundvaske hos folk. Senere ble det klesvask; skrubbe alt grovt ogmøkkete tøy på vaskebrett med dårlige vaskemidler. Lange dager, sjel-den betaling i penger; som oftest litt mel, melk eller flesk.

Så for hun rundt på gårdene og hjalp til i slaktetida. Hun laget blod-pølser, hakkpølser, sylte og leverpostei. Da fikk hun også med litt mattil oss hjemme. Hun begynte også å bake for folk; flatbrød, potetkakerog lefse. Etterhvert ble hun etterspurt overalt og kokte i store høytider.Men det ble lange dager.

De dagene hun var hjemme lå aldri hendene hennes i fanget. Utovernatta satt hun og reparerte de skoene og klesfillene vi hadde. Etterhvertgikk hun i gang med tøffelsøm. Tøflene sydde hun av gammelt tøy. Såble det til labber, som var populære i de kalde vintrene vi hadde. Hunholdt på med det helt til 1950, og labbene ble etterhvert kalt Julielabba.

De første tøflene kostet 40 øre paret, de store kostet fra 60-80 øre.Mannfolkene brukte dem i skogen. Men de var slitsomme å lage. Hunstikket sålene sammen av flere lag tykt stoff og måtte sy for hånd med

43

beket tråd og skjærnål. Derfor ble hun også en kløpper til å halvsåleskoene våre. Etterhvert skaffet hun seg skomakerutstyr og kunne pluggesåler med treplugger. På fine sko sydde hun sålene fast. «Randsydd»het det, og det var så fint utført at mange ville ha henne til å gjøre det.Noen lusører ble det jo.

På gårdene klippet hun sauer med sauesaks og kunne få litt ull forarbeidet. Hun kardet og spant ulla, og garnet var rene gullet for henne.Det ble sokker, strømper, vanter, gensere og slumretepper. Og så heklethun som en maskin.

Mens vi bodde i den gamle Larsstua var det så kaldt at potetene frøsi det lille kjellerhullet under golvet. Det lå fire gamle sauefeller oppå kjel-lerluka for å holde kulda ute. Disse fellene dro hun en gang ned til elva

og festet dem så de fikkligge i strømmen noen dager.Da ble ulla helt hvit. Morklippet dem opp og fikk tosekker ull. Det kardet ogspant hun, og så fikk hunlåne rokk og vevstol på engård. I ledige stunder vevdehun tøy, som hun farget,dampet og sydde klær til ossav. Snakk om å utnytte hverliten trevl!

Mor var ettertraktet pågårdene i høyonn, skuronnog potetonn. Alt gikk for seguten maskiner på den tiden.Hun var sterk, men haddemye trøbbel med magen, ogav og til var hun så sliten athun bare lå og kastet opp.

Mor reiste til skogs ogsørget for ved; hun fikk detbøndene kasserte av hogst.Hun leide hest (hun måttearbeide for hestelånetsenere) og kjørte vedenhjem. Dere skulle sett henne

44

Mor og noen av barna. Helga, 4 år, til høyre ihjemmesydd kjole og tøylabber.

når hun håndterte øksa så vedstykkene fløy rundt ørene på henne - daholdt vi oss på avstand. Da lo hun godt. Hun hadde humør til tusen,ellers hadde hun vel ikke holdt ut dette slitet.

Rundt Larsstua var det skog den gangen; småskog, løvskog og røss-lyng. Mor hentet store bører med storkvist som hun laget sopelimer av,og dørmatter av det groveste. De tynne, fine bjørkeskuddene laget hunvisper av, og røsslynget skrapte hun rent og gjorde om til gryteskrubber.Alt var sammenbundet av ståltråd; hun brukte tenger til det, og det bleskikkelig solid. Alt ble satt i en forretning og solgt til lusepris.

Skuffelser var det nok av. En gang hadde mor slitt seg til et par sko.Mens hun betalte var det to nabokjerringer som slengte ut av seg: «Fårman sko på fattigkassen og nå!» Det ble ikke tålt at en fattigmann fikknoe nytt, da måtte en tåle ondskapsfulle slengbemerkninger. Hun gikkellers for det meste i tresko, det var langt mellom hver gang hun fikk noenytt.

Det hanglet såvidt. Men mor sa ofte; «En får sette tæring etter næring.»Vi var nøysomme.

Mat og klærMaten var så ussel at jeg ikke skjønner at vi overlevde. Når mor sendte

oss til byen for å handle, fikk vi med oss akkurat med penger. Varene vikjøpte var smør, sild, sirup og litt kaffe. Det ble ofte den evindeligegrynmelsgrøten, som var kokt med vann. Bondemelet var så grovt atsøsteren min sa at vi fikk flis i tarmene. Verst var det at vi ikke hadde melktil. Vi drakk ofte vann med litt eddik i! Middag kunne forekomme, davar det stort sett potet og mager spekesild, eller klubb.

Mange ganger måtte vi legge oss tidlig for sulten; det fantes ikke mat.Da vi kom til krigsåra 1914-15 ble det fæle greier. Vi fikk rasjonerings-kort, men hadde lite penger å kjøpe for. Luksusen kunne være 1/2 markkaffe (125 gram) og strøsukker. Sukkeret kokte mor og laget sukkerbi-ter, som ble innlåst i et skap. Av og til når vi hadde sirup (svart sådan,som ble kalt melasse), surret hun sirup og havregryn i panna til en brunmasse. Når det ble kaldt og stivnet, klipte mor det i biter så vi skulle fånoe godt. Aldri hadde vi noe som kunne kalles frukt; av grønnsaker vardet litt kålrabi og nepe.

Ennå rundt 1924-25 brukte vi elektrisiteten bare til lys. Til matlaginghadde vi den gamle vedkomfyren; den hadde flere ringer som vi tokopp med en krok. Så og så mange ringer passet til de forskjellige koke-karene, som var svarte jerngryter. Ringene ble etterhvert temmelig for-

45

brente og slitte, så vi så glørne nede i ovnen mellom ringene. Vi haddeikke stekeovn, så brød, eller kak som vi sier, var en sjeldenhet. Det gikkmest i potetkaker, som ble laget av grovmel. Oppå ovnen ble det stektnoen tusen potetkaker gjennom årene!

Dersom vi hadde kaffe, kokte mor alltid opp kaffegruten, det gjordealle på den tida. Man pinte alt til det siste. Fleskesvor og kjøttben ble all-tid kokt opp flere ganger, krafta skulle brukes til sildesuppe eller sild-gryn, som det het.

Klær var også en sjeldenhet. Av og til kunne vi få noe avlagt tøy franoen familier som mor arbeidet for. Det ble sydd om, og så slet vi deten gang til. Så ble det kluter, eller vi klipte det opp og brukte det bestetil filleryer. Ingen ting gikk til spille. Det handlet om gjenbruk og attergjenbruk.

Sko var likevel det verste kapitlet. Vi gikk i tøylabber langt utovervåren, og ble ertet av de andre ungene. En gang maste jeg på mor om åfå nye sko; jeg ville ikke gå barfot lenger. Hvor skulle hun få penger fra,begynte vi å bli kravstore? Men lørdag dro vi til byen, det ble et par bil-lige tresko til en krone og 25 øre pr par. Men jeg ville helst hatt «sosia-lister», som vi kalte det; de var penere og så var de svarte. Men de kos-tet 2,50 pr par og det var for dyrt. En nabogutt gikk alltid med hyssingeller reimer rundt skoene for å holde dem sammen.

Jeg husker 16. mai i 1917. Brødrene mine hadde flyttet til Levangerog bodde på en hybel i nærheten. De kunne slenge til å få en jobb i nyog ne, oftest for kosten. Den dagen hadde den ene tjent noen kroner ogfått seg en dram. Full av overmot gikk han til Leins mote og kjøpte tofine stråhatter til oss to jentene. Han kom på besøk til oss med de finegavene, slik at vi for en gangs skyld skulle være fine til 17. mai. Men dess-verre, vi hadde hverken klær eller sko. Så da 17. mai opprant, gikk vi torundt i stua på Kvilstad med hattene på og med flagg og ropte hurra. Detvar nok ikke eneste gangen vi ble skuffet. Men hattene var vi glade for.

En gang ble mor så sjuk at vi trodde hun skulle dø; det trodde hun selvogså. Det var like før jul og hun sendte oss til fattigforstanderen med søk-nad om to kroner slik at vi kunne kjøpe mat til jul. Det var langt å gå,og da vi endelig kom fram, satte forstanderen gårdshunden på oss. Så vikom tomhendte og gråtende hjem.

Vi ungene var ofte sjuke, og mor kokte medisin selv. Men jeg kan ikkehuske at vi lå så mye til sengs. Det var forresten ikke så lett, det heller.I kjøkkenet hadde vi en sengbenk som måtte slås sammen om dagenfor å brukes som sitteplass. Vi hadde ett bord, det brukte mor til symas-

46

kinen og tøyet for tøffelsøm. Når vi skulle gjøre lekser, sto vi på knærnepå golvet og brukte en kjøkkenkrakk til leksebord, det fikk greie seg. Visatte opp ovnsdøra slik at vi fikk lys fra flammene.

Før påske en gang - jeg var vel rundt fire år - var brødrene minehjemme. Mor hadde kokt kaffe, jeg var både glad og vill og sprang motkomfyren samtidig som mor kom med kaffekjelen. Jeg traff den medpanna, dermed veltet kjelen og jeg fikk kokende kaffe over hele meg.Ingen lege, ikke noe apotek var åpent. De skiftet på å bære meg hele nat-ten og la på kalde omslag. Jeg lå i flere uker med sårfeber, hadde 3.grads forbrenning, som jeg ennå har merker etter. Vi brukte kaldt vann;den gang ble det holdt for å være en katastrofe, nå viser det seg å væreet bra middel.

Tidlig barndomDa jeg var to år, begynte søsteren min på skolen, og dermed måtte mor

ta meg med på arbeid. Vår og høst tok hun på seg akkordarbeid på går-dene. Om våren var det neper og gulrøtter som skulle settes ned, omhøsten skulle det kåles neper og tas opp poteter. Dessuten høyonn og sku-ronn. Jeg husker ikke så mye, men mor fortalte at jeg ofte satt og rota imøkka. Og så plukket jeg sleipmark, som jeg la i en blikkboks. Da jegble større, fikk jeg hjelpe til.

Kvelden før vi skulle avgårde, kokte mor suppe av melk og gryn. Vihadde med et 3-liters blikkspann, som vi forsynte oss av hele dagen.

Ellers var vi to søstrene mye henvist til oss selv når mor gikk tidligog kom sent hjem. Vi lekte med skjell som vi fant i sanddynene langsveien. Og så var det barkonglene, de var buskap. Vi tegnet vårt egetludospill og brukte gamle kjoleknapper som brikker. Ellers satte vi tynneog tykke tråder på ei fjøl; det ble et slags strengeinstrument. Og vi sangmye. Etter at jeg begynte på skolen, lærte jeg de fleste sangene, og alleversene.

Som unger flest fant vi på mye rart. En gang fant søsteren min og noenjenter på at de skulle klippe av meg alt håret. Hva kunne mor si når hunkom hjem og fant en hårløs, skitten unge i senga? En annen gang treddede på meg en stor genser, satte en staur mellom genseren og ryggen minog stappet så inn fullt av høy, slik at armene mine ble stående rett ut. Såsatte de meg i bærbuskene til fugleskremsel. Jeg skrek så jeg ble hes.

Jeg kan huske femårsdagen. Broren min hadde kjøpt munnspill tilmeg og jeg var overlykkelig. Munnspillet ble en god trøst når jeg varalene. Jeg glemte å være sulten og ble etterhvert god til å spille. Den

47

påsken jeg fylte seks var vi flyttet opp i Ulveslia. De største søsknenemine var hjemme og jeg debuterte med «Livet i Finnskogene». De sprattopp og danset. Jeg lærte etterhvert mange melodier og vi hadde moromange ganger. Broren min kom med trekkspillet; mor spilte forrestenogså trekkspill. Familien hennes i Vuku var svært musikalsk. I 10-års-alderen fikk jeg begynne å lære å spille gitar på lånt instrument. Førstpå 40-årsdagen min fikk jeg min egen.

JulJeg syntes det var spennende å være med og finne juletre. Men som

oftest hadde ikke mor tid før sent på kveld. Var det månelyst, kunne vivære så heldige at vi fant et fint tre, som vi dro hjem på en liten kjelke.Dagen etter fikk vi noen ører til å kjøpe kreppapir og julepapir, som vilaget kurver av. Vi syntes sjøl det var fint, selv om det ikke var raregreiene. Lysene dryppet vi selv. Vi laget dem små, og bandt dem på tre-grenene med snelletråd.

Mor skurte og vasket til jul. Alt var trekvitt og slitt; hun finhakket einerog strødde på ganggulvet og det luktet så godt. Nytt bar ble lagt foranutgangsdøra. Mor vasket også de gamle blondegardinene, som nok haddesett bedre dager. De måtte stoppes og sys sammen for å henge i hop. Nårde skulle stives, kokte hun meljevning. Strykingen foregikk med bolt-jern. Boltene ble varmet i glørne, tatt ut med glotang og puttet i jernet.Litt av en seremoni hver gang vi skulle stryke fillene våre.

Julenissen så vi aldri, men vi kalte baker Sigurd Nilsen for julemann.Han spanderte en natt til å bake mange store sirupskaker, som han delteut julaften til alle som hadde lite. Julegaver var det ikke snakk om. Ikkefør de eldste søstrene fikk arbeid og tjente litt. Da fikk jeg julebånd forå knytte sløyfe i håret. En annen gang glansbilder - fleskeengler, somnabojenta kalte dem.

Julematen var enkel, men vi holdt på gamle skikker. Risengrynsgrøtjulaften og lutefisk 1. juledag. Og kanskje kjøttkaker om vi hadde kjøtt-deig. Når mor laget kjøttkaker av 1/4 kilo kjøttdeig, klarte hun å få til 14stykker. Men da raspet hun et par råpoteter i deigen. Når vi fikk litt løki, ble det ekstra godt.

Julaften og 1. juledag var det ikke brukelig å gå ut eller på besøk.Det var skam. Så vi satt og så på papirpynten og sang julesanger.

SkolenJeg husker godt første skoledagen. Mor var i Halsan og bakte flatbrød

og lefse; hun kunne ikke skulke. Så jeg måtte gå alene. Nabojenta leide

48

meg, og i en svett neve hadde jeg en lapp med navn og dato. Sjenertsom jeg var, kjente jeg knapt navnet mitt da det ble ropt opp, men de fantmeg da til slutt under en benk. Skoleveien var 3-4 kilometer og regnetgjorde det, så noe fint syn var jeg nok ikke. Lærerinna hadde sort, krøl-lete hår, kvit silkebluse med høy hals og ei klokke som hang på brystet.Jeg forsto ikke riktig hva hun sa, for hun sang på nordlandsk. Jeg syn-tes ALLE stirret på meg, og det gjorde de nok. Det var så mange svart-kledde kjerringer. Men det var også flere som hadde samme bakgrunnsom meg.

Det gikk sånn opp og ned på skolen. Man hadde respekt for skolen,og var redd lærerne. De kunne bruke linjalen til å smekke oss på fing-rene og på kinnet med. Men bare på «fattigungene». Småkårsungan fikkogså stort sett dårlige karakterer. God oppførsel ble det satt pris på; dervar vi kanskje de beste. Men vi var uerfarne og uopplyste, og virket noktemmelig «trange i nøtta». Blad og aviser var en stor sjeldenhet. På Geitehadde de et blad som het «For fattig og rik», egentlig et blad for de rike.«Norsk Barneblad» fikk jeg også sett av og til, men da var det temme-lig utslitt. Jeg husker en gang da læreren spurte om noen av oss haddesett en fembøring. Jeg rakte opp handa og sa ja - jeg tenkte selvfølgeligpå en femøring (det var langt mellom dem). Den flausen glemmer jegikke. Jeg fikk meg mang en slåsskamp i skoleveien etter dette; man lærteseg å tåle litt av hvert.

Da jeg skulle begynne i 3. klasse i 1920, kom to av søstrene mine såhemmelighetsfulle med pakker. Den ene hadde kjøpt et langermet sko-leforkle til meg. De brukte slike forklær på skolen da, og jeg hadde sav-net et slikt de to første årene. Den andre hadde kjøpt sko med snøring;var de for små, måtte jeg bytte på mandag. Gjett om jeg ble glad, tok påmeg skoa med en gang. De var for små, men jeg sa nei til bytting. Jeggikk med dem på skolen så lenge det rakk, jeg fikk aldri bruke demhjemme. Det varte ikke lenge før stortærne kom ut, men heldigvis - morvar flink til å lappe.

Vi lekte mye, mange leker var med ball. I tredjeklasse hadde barenoen få av jentene gummiball. Vi andre kunne få være med på lekenhvis vi hadde en ting eller noe godt å «betale» med. Men det var da lovå stå og se på.

Som liten ønsket jeg meg en dukke, men det fikk jeg først da jeg var11. Dukken var hjemmelaget og utslitt. Jeg lekte ikke så mye med den,men jeg sydde dukkeklær av noen gamle filler jeg fikk tak i. En av halv-brødrene mine var flink med hendene. Han laget noe vi kalte vringel-

49

50

Heg

le s

kole

192

3. F

otog

raf

Bje

rkan

.

stikker til meg. Det var mitt spesialleketøy da jeg gikk på skolen. Hanlaget også flere fioliner, alle spillbare. Det var et under hva han fikk tilmed det dårlige verktøyet han hadde.

Skoleveien vår gikk opp Klivlebakken. I et gammelt hus midt i bak-ken bodde et eldre overtroisk søskenpar. For å gjøre det vanskelig for folksom gikk forbi, satte de to staurer midt over veien. Dem måtte vi kliveover, så derfor kaltes bakken for Klivlebakken. I fjøset hadde søsteren3-4 kyr, en gris og noen høner. Før hun gikk i fjøset, spyttet hun treganger. Var kurompene flokete, hadde det vært småkalla der, sa hun sint.

Når hun gikk ut av fjøset, la hun noen fliser i et mønster, slik at hunetterpå kunne se om noen hadde vært der. Det var mange som var over-troiske på den tida.

Skoleveien var ellers et kapittel for seg. Vintrene var veldig snørike,og ingen ploget for oss. Snøen var av og til så dyp at bena ikke nåddebunn. Så bukser, strømper og labber ble både bløte og tunge før vi komfram til Hegle. I en ende av skolestua sto det en stor ovn, som vi selvmåtte holde varme i. De som satt nærmest ble stekt, på motsatt side frøsman seg gjennom alle seks timene. Det var mange slags lærere. Denene ville bare sitte overskrevs på en stol og fortelle historier. En annenville bare spille fele - og synge SKULLE vi.

51

Klivlebakken ved Geite. Postkort fra ca 1910.

52

Jeg klarte meg noenlunde bra. Historie, geografi og regning var minebeste fag. Men så skulle vi lære brøk – det var uforståelig. Mor sendtemeg til naboen som het Oluf Ulvesli, han var vaktmester på Røstadskole. En stor kar med langt, langt skjegg. Kona hans, Lina, holdt på åsteke potetkaker da jeg kom dit for å få hjelp med brøkregninga. Oluf token glovarm potetkake og begynte å partere den fra en til åtte deler. Ogdet hjalp på forståelsen.

Vi skrev med penn og blekk. Blyantene slet vi fort ut, og vi måtte slitedem helt ned før vi fikk nye. Læreren noterte hver gang vi fikk noe nytt.Blekkhus til hjemmearbeidet måtte vi holde selv. Det var ikke alltid vihadde penger til det, men mor visste råd. Vi brukte å ha kopiblyanter, ogmor gjemte på stumpene, som hun løste opp til blekk. Det ble lilla farge.Mor underskrev karakterbøkene mine med det blekket, men lærerenville ikke godta det. Skrive- og kladdebøker måtte du nesten gå på knefor å få. Det måtte ikke være en ubrukt linje i den gamle boka; da fikkdu ikke ny.

Når du skulle på juletrefest, var det ikke bare å kjøre frem til døra. Dumåtte traske i djupsnøen, og var kanskje søkka blaut når du kom frem.Men hvem brydde seg vel om det da?

Juletrefesten på skolen var en begivenhet. Vi måtte ta med oss 2-3 brød-skiver, og så fikk vi en stor kopp kakao og en bolle hver. Jeg hadde disseevindelige potetkakene, og satt og prøvde å lure dem inn i munnen, bitfor bit, slik at ingen skulle se hva jeg spiste. Jeg forsto ikke at det var noegalt med dem før de andre ungene begynte å erte meg. Mange år etterskulle de samme potetkakene havne på de fineste kakefat!

I 1921 døde en skolevenninne i tuberkulose. Jeg og en annen skole-venninne skulle lage en krans. Vi gikk til Røstad for å kjøpe noen blom-ster; der hadde de et lite drivhus. Men det var dårlig med blomster på dentida, så det ble bare blodbøk og grønt. Så var det å gå til fru Sivertsenog få henne til å binde kransen. Det tok hun 25 øre for. Begravelsesdagengikk vi med kransen mellom oss. Den var veldig tung, for det var bruktmye blaut mose og ståltråd. Det var langt å gå, helt til Setersmyran, såvi måtte legge ned kransen flere ganger.

De hadde begravelsen hjemmefra den gangen, og da vi kom frem,ble vi vist opp på låven. Der lå hun i kista i en lyseblå kjole, hun haddehvite strømper og sorte lakksko og blå sløyfe i det lyse håret. Alt dettehadde hun på seg på skoleslutt om våren og vi ble litt paffe. Også fordihun var så pen der hun lå. Jeg tenkte på de fine klærne som de skulle gravened i jorda. Vi forsto ikke alvoret før lenge etterpå.

De sju skoleårene prøvde jeg å glemme i mange år. Kles- og mat-mangel og erting er det jeg husker best. Og alltid kom jeg hjem til tomthus; mor var jo alltid ute på arbeid. Og ingen far å gå til. Jeg misunte deungene som hadde begge foreldrene.

UngdomstidVintrene den gang - jeg husker dem som kaldere, og som om det var

is på elva hele vinteren. Vi gikk i «parløp» i måneskinnet, da kunne vise eventuelle råker. Skøytene hadde jeg fått på et spesielt vis. Jeg røk engang uklar med en gutt som gikk på Røstad skole, og kalte ham«Røstadtulling». Han ga meg en ordentlig blåveis, som jeg fortjente.Mor tok meg i øret og leide meg utenfor og sa jeg skulle be om unn-skyldning (ørene ble mye brukt til slikt). Senere kom den samme gut-ten og ga meg et par blanke, nye krokskøyter. Sånt skjedde ellers bare ieventyrene. Jeg fikk samla sammen noen ører og kjøpte to plater koke-sjokolade, som han fikk som betaling for skøytene. Jeg hadde dem bareto vintre, da forsvant de.

Vi bodde ved Fabritiusbakken, der de fleste skirenn for både barn ogvoksne gikk. Og hopprenn for gutter og menn. Damene måtte klare segmed unnarennet. Jeg hadde bare én brukbar ski, den trente jeg på. Jegsatte den ene foten bak den andre på skia. Da jeg var ni år, sto jeg helebakken ned, balansen i kroppen var det ingen ting å si på. På skoleski-renn fikk jeg førstepremie to ganger på lånte ski; en brodersaks og et fing-erbøl.

Om sommeren hoppet vi høyde og kappsprang uten noen form fordommere. Alt var uorganisert. Jeg hadde sisu til tusen og lå alltid i teten.Og premiene? Som oftest en ørefik, for mor likte ikke at vi for med sånttull.

Når jeg kom hjem fra skolen, gikk jeg ofte til nabogårdene for å hjelpetil og kanskje få en matbit. Det var så mye å gjøre, jeg måtte ikke stå oghenge. «Helga! Kom og ta i her og ta i der!» Det kunna vanke en røm-meklatt på flatbrød etter separeringen. Og så var det den evindelige gje-tinga, som vi var så lei av. Men var vi to, gikk tida litt fortere. Vi måktei fjøset og strødde etterpå og melket kyrne også. På gårdene hadde de dag-arbeidere i onnene. Ellers var det fast dreng, gårdsgutt og taus. På de min-dre plassene var det verre. Jeg minnes en av nabokonene. Hun hadde tresmåunger på under 2 1/2 år og mannen var på dagarbeid. De hadde gei-ter, sauer og ei ku, dessuten nepe og poteter som hun skulle ta seg av.De hadde gjerdet inn en firkant på 2 x 2 meter, der la de endel høy som

53

54

dyrene kunne gå og ete av. Oppå høyet satte hun alle tre ungene, menshun melket, flidde fjøset og fikk unna klesvask og matlaging. Det varnokså ufyselig for ungene med både regn og blåst, men alle ble herda avdet. Datidens form for barnehage, kan en si. Men de hadde i alle fall littmat; det var det ikke alle som hadde.

Sommeren 1923 og 24 var jeg barnepike hos en familie som hadde firebarn. Der var det ingen lønn i form av penger eller klær, men mat. Enannen sommer var jeg hushjelp hos en familie på Levanger; der varlønna 12 kroner måneden. Jeg jobbet fra halv åtte om morgenen til halvåtte om kvelden. Alt jeg fikk å spise var en brødskive til frokost, enkjøttkake og to poteter til middag og en brødskive til kvelds. Jeg varskrubbsulten når jeg kom hjem.

Klesvasken der foregikk på samme måte som i steinalderen. Jeg fikkikke lov til å skrubbe klærne på vaskebrettet, måtte gni dem med hen-dene så fingrene ble helt skinnløse.

Av underholdning var det ikke så mye vi kunne være med på; jule-trefesten på skolen og skoleavslutninga var det vi så fram til. Førstegang jeg gikk på kino, var jeg 15 år. Første gang jeg var på fest i Losjen,var jeg 16. Da var det en gutt som fulgte meg til døra, og vi sto der ogpratet, klokka var ennå ikke 11. Plutselig ble døra åpnet, ut kom brorenmin og slo meg i hodet så jeg stupte - og gutten bare flaksa avgårde. Dajeg kom til meg selv, fikk jeg beskjed om å holde meg inne hver kveldi en måned!

Jeg var 15 første gang jeg kom på sirkus. Det var jo sensasjonelt medsirkus, men hvem hadde 25 øre til billetten? Jeg stilte meg ved inn-gangen. Da bonden på Geite kom forbi med familien, stakk han til megen billett. Sånt glemmer man aldri.

Av og til kunne vi gå på møter i Indremisjonen. Møtene ble holdt pågårdene, og vi ungene fikk allernådigst komme inn. Men først ble vivannkjemmet, og så fikk vi sitte på gulvet ved døra. Vi forsto ikke så myeav det som foregikk, men ventet mest på det som kom etterpå. Da ble detservert kaffe, og når de voksne var forsynt, kom de og stakk til oss littogså. Da var det å takke pent. Vi var så underernært på noe godt.

Levangermartnan var en stor opplevelse; det hendte jo ikke så mye påLevanger ellers. Det fosset med svensker over grensa ved Sandvika, ogdu hørte svensk overalt. Det var også andre utlendinger på martnan, ogtatere og sigøynere. Det svensketaterne bød på, var klokker. Vi lærte ossutenat: «Ska ni inte køpa klokka? Tambur i ringen, och silver i lådan ogjækla god pikk-tikk.»

55

Kon

firm

ante

ne f

ra F

rol

1925

. Hel

ga e

r nr

. 3 f

ra v

enst

re i

før

ste

rekk

e. F

otog

raf

Bje

rkan

.

56

KonfirmasjonenSå endelig skulle jeg konfirmeres og bli voksen. Få meg arbeid, tjene

penger. Jeg begynte om våren, sparte hver liten slant som kom i hendene- fra 10-ører til kroner. Alt dreide seg om konfirmantklærne; hadde ikkepeiling på hva handlingen ellers gikk ut på. Mor kjøpte sko til meg, dekostet 32 kroner. Dessuten hvite bomullsstrømper. Selv tjente jeg til tokjolestoff. Søsteren min kjøpte kåpe og hatt. For hatt måtte det være.

På konfirmasjonsdagen sluddet det. Det skvettet skit på de hvite strøm-pene.

Men heldigvis kunne jeg stikke innom skolevenninna mi. Hun skullekjøre bil fra Bruborg til kirka, for onkelen hennes hadde byens eneste dro-sje. Så vi ankom kirka med standsmessig skyss. Men ingen av oss haddeforeldrene med; det var bare for de bedrestilte.

Etter høytideligheten var det å traske hjem i DEN søla. Mor, brorenmin og jeg spiste kjøttkaker og sviskegrøt. Det var hele selskapet. Menda jeg kom fra kirka hadde nabobarna vært der med gaver, 4-5 bukettermed ringblomster. Fra drengen på Geite fikk jeg bomullsvanter. Av enannen gutt fikk jeg et fingerbøl. Og så fikk jeg en stor kringle og to kro-ner og femti øre fra noen av slektningene. Det var det hele. Men jegsyntes det var fint.

VoksenlivEtter konfirmasjonen var det å skaffe seg jobb. Det var stor arbeids-

løshet i 20-åra, og mangel på alt. Vi var glade om vi fikk en liten jobb,av og til for ikke annen lønn enn maten.

Vi gikk på gårdene; nepekåling, potetplukking, høyonn. Men det varteofte bare 2-3 dager på hver gård, og kanskje tjente vi fem kroner uka for9-10 timer lange dager.

Da jeg var 16 var jeg en tid hushjelp hos en inspektør for Singersymaskiner. Han lurte på meg en symaskin, men det angrer jeg ikke på.Den kostet 285 kroner og jeg kjøpte den på avbetaling. Med mine små-jobber og inntekter på 12-15 kroner måneden, ble det ofte ikke betalt nedmer enn en krone i måneden. Jeg brukte vel tre år på nedbetalingen; davar jeg i mellomtiden blitt gift. Symaskinen er i bruk ennå.

Et par ganger hadde jeg sommerjobber på Melkfabrikken.Arbeidsdagen var fra halv åtte til seks, på lørdager fra halv åtte til to. Vihadde en times middagspause. Det ble en arbeidsdag på 9 timer; kanskjefikk vi gå på do to ganger i løpet av dagen. Maskiner måtte passes, ogvi var avhengige av hverandres innsats. Lønna var 16-18 kroner pr uke;

57

mannfolkene tjente det dobbelte. Vi måtte sy oss arbeidsforklær selv.Sommervikarer fikk ikke organisere seg, og en gang da jeg var bortenoen uker på grunn av sykdom, hadde en annen tatt plassen min da jegkom tilbake.

En vanskelig tidKlasseskillet var så stort at det ikke er til å tro. Klassekamp var det

over alt og det var mange strider som måtte løses. 1. mai var liksomhåpets dag; da møtte vi mannsterke. Det handlet jo egentlig om kampenmot fattigdom, sult og annen elendighet. Når jeg ser tilbake, var det ned-verdigende å bo og leve som oss. Men skammen får de jammen ta, desom levde på stor fot. Forandringen til det bedre kom ikke førArbeiderpartiet kom til makten. Med Nygaardsvold ble alt liksom littlysere.

Kvinner var det ikke særlig plass for i arbeidslivet - i alle fall ikke nårde ble gift. Da ble de skjøvet ut. Det lille arbeidet som fantes, skullemannfolkene ha. Mennene satt ofte og pattet på ei tom snadde som detsurkla tobakksolje i. Snus og skrå var det mest vanlige. Derfor var det

Melkefabrikken. Interiør fra 1920. Fotograf Bjerkan.

58

spyttbakker i alle hjem. Sigaretter husker jeg ikke før etter konfirma-sjonen. Da kjøpte konfirmantene en sigarett for to øre; de brukte den baretil å bravere med. Jeg husker en gutt som bodde i nærheten. Han haddevært i fruktbutikken sammen med to andre gutter. Der hadde han raskettil seg en sigarett. Han ble meldt og havnet på Bastøy. Der fikk han såmye juling at han aldri ble frisk igjen. Tenk fire års straff for en sigarett!Men han var en fattiggutt. De to andre var bedremanns barn; deres rolleble bare dysset ned.

Det var veldig mye sykdom i 1920-30-årene. Blant de verste var dif-teri, tyfus og tuberkulose. Av og til måtte det brennes klær, og hus oginnbo måtte røykes. Mye ble da ødelagt. Et ganske vanlig syn på den tidavar at mange gamle hadde trefot. Fra kneet og ned var det bare en svartrund stokk. Selv kjente jeg minst fire som hadde trefot. Mange haltet, ognår folk ble 40-50 år, var de gamle. Når de ble 60 var de oldinger.

Tatere og andre omstreifere var stadig på farten. De som var mestvelstående, hadde hest og vogn. Vogna var ofte full av unger. De min-dre velstående blant taterne hadde en handvogn, de fattigste bar sek-

Gitarkurs i Levanger ca 1922. 1. rekke: Åse Dahl, Laura Eggen, to instruktører fraFrelsesarmeen, Ester Nilsen. 2. rekke: Arna Aagaard, Gunvor Halstrøm, ukjent, EvaOlson, Margit Vist, Erna Løpen, Karen Johnsen, Gunvor Nilsen, Jorunn Jermstad,Gunvor Eggen, Tussa Gylland. 3. rekke: Per Furre, Tormod Jermstad, Dagny Sten,Helga Andersen, Maren Gran, Olaug Haugan, Peder Lund, Trygve Eriksen. FotografBjerkan.

59

kene på ryggen. De reiste rundt og tigget. Du måtte helst ikke slippeinn én, for da kom hele hopen. Senere ble det bestemt at omstreiferneskulle få en liten trygd hvis de slo seg ned og ble fastboende.

AvslutningNå når jeg er gammel selv, tenker jeg ofte på mor og hva slags liv hun

hadde. Alt slit og strev, alle tanker og bekymringer for den store barne-flokken som ble tatt fra henne og sendt ut i svarte mørke. Men samtidigpågangsmot og arbeidslyst. Selv etter at hun ble gammel, hadde hunalltid ett eller annet mellom fingrene. Hendene hennes var pene tross altgrovarbeidet gjennom alle år.

Når jeg ser tilbake på barndommen min, var den et trist kapittel. Ingendans på roser - vi slet oss gjennom den på et vis. Avstanden til det somer i dag, er så stor at det nesten virker latterlig. Vi måtte bruke all vår opp-finnsomhet til å finne utveier som ikke kostet penger. Kikket du i mat-skapet, var det alltid tomt; margarin og sirup var vel toppen.

Men mange ting var kanskje bedre den gang enn nå. Det var lite avden kjøp- og kast-mentaliteten som rår i dag. Ingen prøvde å bedra andre;folk flest var tvers gjennom ærlige. Tenker på døra hjemme, slitt og kvit-skurt, med en stor krok som bare ble hekta på når mor var borte. Hvemsom helst kunne komme inn. Vi hadde en krok på innsida også, menden ble sjelden brukt. Vi trodde godt om folk. Ikke hadde vi radio, ikkeTV, ingen bil. Det ble et fredelig familieliv. Ikke led vi av havesyke hel-ler; vi var fornøyd med lite. Vi trengte heller ikke garderobeplass ellerskohylle; vi hadde toppen ett par sko hver.

Men urettferdigheten og klasseforskjellen i samfunnet gikk inn påoss unger. Alt var så gjennomsiktig at vi alminnelig dødelige alltid lå littlavt slik at vi ikke ble lagt merke til. Vi sto med lua i handa. Var vi hel-dige, fikk vi kanskje være med inn, men så var det å bli stående nede veddøra. Der ble vi målt og saumfart av vurderende øyne. Som oftest komvi ikke lenger inn.

Nå har vi ikke det komplekset lenger. Vi har ingenting å skamme ossover. Alle har bedre dager.

Leif Alstadhaug:

DDeett ssttoorree ssiillddåårreettEt stykke historie fra Åsen- og Stjørdalsfjorden

De følgende sidene kan leses som et lite kapittel av småkårsfolkets his-torie ved Åsen- og Stjørdalsfjorden i mellomkrigstida, med særlig opp-merksomhet rettet mot ett bestemt år.

Siste delen av artikkelen omhandler imidlertid folk og forhold frahele første halvpart av 1900-åra.

Hovedrollen i denne historia har de såkalte heimefiskerne i de byg-delag som grenser til de to fjordene. Folketellinga i 1900 viser at i detteåret hadde bortimot 250 menn på Frosta fiske som hel- eller deltidsyrke- i Stjørdal, Skatval og Åsen mellom 30 og 40 i hvert av de tre sognene.Kildene indikerer at den gang var nærmere 1500 mennesker i det nevntegeografiske rom økonomisk avhengig av fisket, det vil i praksis for detmeste si heimefisket. Med noen få velbergede unntak - som oftest bøn-der - er fjordfiskeren også husmann - altså bygdeproletar. Slik haddedet vært tidligere, og disse forholdene endrer seg egentlig lite ut gjennommellomkrigsåra, skjønt det fra atskillige opprinnelige husmannsplasseretter hvert grodde fram småbruk (Jordloven av 1928 ga i prinsippetomsider husmennene deres frihet, men på grunn av dårlige tider skjeddeikke den hele og fulle husmannsfrigjøring straks). Særlig på Frostasvinger enkelte fiskere seg opp blant høyinntektsgruppene. Men dennereservasjonen gjør det likevel fortsatt berettiget å regne heimefiskerne tilsmåkårsfolket i «bondesamfunnet», med langt lavere inntekter og leve-standard enn bonden.

Tallet på heimefiskere holdt seg forbausende høyt de kommende tiåra.Flere kilder - fiskermanntall, offentlige uttalelser fra herredsstyrer ogutsagn fra sentrale fiskere - synes å godtgjøre at rundt 1000 menneskeri de aktuelle kommuner henter det meste av levebrødet sitt fra sjøen såseint som omkring 1935. Fisket som næring kom trolig til å få økt rela-tiv betydning i de trange og klassekamppregede 20- og 30-åra.Depresjonen og lavkonjunkturen skapte jo først og fremst arbeidsle-dighet i industrien - og derfor en slags tilbakevending til primærnæ-ringene.

Nettopp fordi kildene synes å avsløre at det lokale fisket var av størregenerell betydning lenger fram i tida enn tidligere antatt - og fordi lokal-

60

historiske framstillinger fra det aktuelle området er tause om heimefis-kernes livs- og levekår i første halvpart av 1900-åra, fortjener dennesida av bygdehistoria oppmerksomhet - om enn episodisk og fragmen-tarisk som her.

Fisket i fjordene har alltid vært lotteripreget. Det går nok historierom dem som i likhet med Hamsuns Benoni gjorde seg rike over natta pådet eventyrlige stenget, men de er som oftest fantasiprodukter og mang-ler kildemessig forankring. Fjordfiskerens hverdag er jamt over slitsomog prosaisk. Og fra gammelt av måtte innenbygdsboende i grendeneved Åsen- og Stjørdalsfjorden finne seg i meget sterk konkurranse frakysttrøndere og vestlendinger om særlig silda, men også annen fisk. Detvar solide tradisjoner for godt fiske etter gullflyndre(rødspette), torskog hyse. I regelen hadde de «fremmede» i alle år mer moderne båter ogeffektive fangstredskaper enn den gjennomsnittlige, gammeldagse ogkapitalfattige fjordfiskeren.

Tida rundt 1920 betegner et gjennombruddstidspunkt for motoren i fis-kebåten (Det opprettes et sentralt motorbåtregister fra 1921), men fler-tallet av fjordfiskere ror eller seiler fremdeles sine færinger til fiske-grunnene og sildpollene. For øvrig kan en merke seg at den organiserteførstehandsomsetningen av sild ikke kom i gang før ved tilblivelsen avNoregs Sildesalgslag i 1936, med nærmeste kontor i Trondheim. Detlokale marked er viktig, og heimefisket kan oppfattes som en reminisensav en utgammel sjølforsyningsstrategi.

Over lengre tid hadde nøter og landnøter - og sist de såkalte «stor-notbruk» - blitt stadig mer utbredt, særlig på Frosta og i Åsen. Det varen utvikling som fortsatte ut gjennom mellomkrigstida, men svakere iStjørdal, og bare så vidt det var i Skatval. Og om ikke så lenge gjørsnurpenota, snurrevaden og reketrålen sitt seiersinntog i Åsen- ogStjørdalsfjorden. Det skulle det bli bråk av. Skarpe konflikter om ressurserog fangstmetoder oppsto - og høyrøstede krav fra heimefiskerne omoffentlig beskyttelse i form av tråler- og snurrevadforbud i de innerstedelene av Stjørdals- og Åsenfjorden. Lokale kommunestyrer vedtok hen-stillinger til overordnede myndigheter om å ta initiativ til å forby detsom ble oppfattet som rovdrift på de tradisjonelle heimefiskerfeltene. Etslikt utspill ble for eksempel gjort av de folkevalgte i Åsen i 1929 - etterkrav fra lokale fiskere - med forslag om forbud mot snurpenotfiske inn-afor grensa Fløodden i Skatval - Nessodden på Frosta.

Den delen av den lokale fiskerihistoria som mer direkte og detaljerthandler om «retten» til sild og fisk i de nære fjordområdene - og som her

61

så vidt berøres - blir ikke nærmere behandlet i denne artikkelen.Garn og line er de vanligste redskapene som brukes av heimefiske-

ren. Notbrukene var særlig egnet i de gode kastevågene og i trange sundog viker, som for eksemnpel i Åsen. Men de krevde etter forholdenebetydelige investeringer og var av den grunn ikke hvermanns redskap.Oftest dannet flere fiskere notlag, med en av lottinnehaverne som bas.En kjøpekontrakt fra Leangen i Åsen fra 1916, hvor gardbrukere er sel-gere, gir et riktig inntrykk av hva som hører med til det som defineressom et notbruk - som også kunne omfatte landfaste installasjoner - sam-tidig som avtalen naturligvis er prisveiledende:

«Undertegnede Gabriel Leangen, Severin Leangen og KristofferLeangen og Enok Viken erklærer herved at ha indgaaet følgende kontrakt:

Vi Gabriel Leangen, Severin Leangen og Kristoffer Leangen sælgerog overdrager herved til Enok Viken vor andel(11/16) i det stornotbruk,som er stationert paa Viken for en kjøpesum av kr 6545,- seks tusindefem hundrede fem og firti kroner.

I handelen medfølger foruten to store nøter, tre mindre nøter, fire baa-ter, et nøst samt alle drægger og alt taugverk samt kagger og iøvrigt altsom ikke er undtat i nærværende kontrakt. Det bemærkes, at den saakaldte«notstue» ikke medfølger i handelen og likesaa 87 - otti syv «notkavl».

Kjøpesummen erlægges kontant senest inden 30 - tretti dage fra dato.»

Fisket i mellomkrigsåraI alle fall i fiskermiljøet på Skatval og i Åsen gikk 1923 over i histo-

ria som»det store sildåret». Betegnelsen er godt begrunnet. Fra fros-tingenes synspunkt kunne muligens det samme stempel settes på 1928.Begge var hjemlige storår - som ennå huskes av noen som trådte sine bar-nesko ved landet langs fjorden langt tilbake i den fjerne husmannstida.Både før, delvis mellom, og også etter de to unike åra, fant det sted etgodt fiske i de samme farvannene. Med vekt på «det store sildåret» skil-dres her kort enkelte sider ved fisket i hele perioden fra rundt 1920 til1940.

Det stedegne storfisket i Åsenfjorden og Stjørdalsfjorden startet i rea-liteten et par års tid før 1923. Både om vinteren og på ettersommeren i1921 mente lokale fiskere å ha registrert «store sildemasser» iStrindfjorden. Det var ingen falsk alarm. Mange tunge notsteng ble gjortinne i fjordarmene ut gjennom hele året, og det ble fisket ikke så lite torskog sei. De foreløpig meget få som kunne starte opp sin nymotensWichmann motor i fiskebåten, hadde forresten skaffet seg en veritabel

62

konkurransefordel. De kom så fort fram til stimen. Både sild og fisk bleåpenbart stående lenge i omtrent de samme biotopene, for fisket tok segbare ytterligere opp i 1922. Kanskje var det noe i det frostingene hev-det, at silda den gang søkte langs sørsida av fjorden.

Utbyttet var så pass bra for husmannsfiskere og andre som sognet tilarbeiderklassen, at det ble offentlig erkjent at «Det heldige fiske kom-mer godt med under den nuværende arbeidsledighet.» Noen samtidigerapporter fra lokalmiljøet vil stadfeste at det ble tatt fine fangster , for-delt på flere kjente lokaliteter. I september blir det sagt i Stjørdal at«Godt fiske foregaar for tiden i fjordarmen her. Ved Vikanlandet gjordeman forleden et godt notkast, idet man fik på land et par hundrede tøn-der sild. Det gjøres ogsaa daglig gode fangster av torsk og sild.» Et parmåneder seinere meldes det fra Åsen at man i løpet av fjorten dagers tidhar tatt mellom 2- og 3000 kasser småsild med not. Stengene er for detmeste gjort av bygdas folk, «baade i Aavikfjorden, paa Djupvika, iLofjorden, Sunndalsfjorden, Leangsfjorden og Hopla.» Omtrent samti-dig kan man fra Frosta fortelle at det fiskes «noget sild» både med garnog i not på sørsida av halvøya.

Så tok fiskerne og deres sambygdinger fram almanakken for 1923 -ennå uvitende om de riktig store varpa mange skulle komme til å gjøreetter som det nye året ble eldre. Det var nemlig noen som rett før gam-leåret svant, hadde spådd at silda ville holde seg «i fjordarmene her» vin-teren over. Det gikk troll i ord.

Med unntak for ei noe stillere tid i mai og juni foregikk et intensivtfiske etter sild hele året. Ganske snart trakk eldre og erfarne fiskeresammenligning med 1892. I manns minne var til da dette året det rikestesildåret noen kunne huske. Mengdene var etter lokal målestokk enorme,og i likhet med i 1892 besto sildestimene av alle slags kvaliteter, frastorsild til mussa. Og med silda fulgte torsken og seien. Mest sei bledet visst likevel tatt på Tautersvaet. Invasjonsflåten av «fremmedbruk»fra Stavanger i sør til Gildeskål i nord, lignet den for drøy 30 år siden,men tellet flere fartøyer. I den grad de lokale fiskerne kunne hevde segi kampen om de konsentrerte fjordressursene, betød det økte fortjenes-ter for den enkelte. Det var nok så at noen fremmede også bragte medseg sine egne hjelpetropper - «værkere». Men det ble også behov forlokale ganere og saltere og annen tilfeldig arbeidshjelp som den ekt-straordinære situasjonen tilsa. «Mange her fra bygda tjener gode pengermed verking og salting», kunne en velinformert frosting konstatere. Detble rett og slett skapt arbeidsplasser i ei tid og et rom som trengte det sårt.

63

Ikke så få leide ut naust og annet husvære til langveisfarende fiskere ogtjente noen kroner på det. Og her var arbeid som passet for kvinnehen-der. Også barn kunne plutselig få uvant mye penger mellom fingrene påsildarbeid. Alt ved årsskiftet 1922/23 skrev lokalbladet Frostingen at«Fiskeriet kommer nok godt med for mange i disse tider.» Da storåretvar til endes - og i virkeligheten fortsatte ut gjennom 1924 - gjordeStjørdalens Blad opp det generelle økonomiske regnskapet over sisteårs fiske som variasjoner over samme tema:

«Og godt er det at det gir rummeligere kaar for mange. Og ikke saaganske faa stør godt under sig, skulde vi tro». Kort tid seinere føyeravisa til: «For fiskerne kommer selvsagt fisket godt med, da arbeids-forholdene her inde er noksaa daarlige for øieblikket.»

Hvilke verdier som ble tatt opp av Åsen- og Stjørdalsfjorden, målt ipenger, samlet og for den enkelte, finnes det bare mer og mindre rea-listiske antakelser, gjetninger og rykter om.

På Frosta sies det i begynnelsen av januar 1923 at «I mands minde hardet ikke været saa mye sild og fisk i Aasenfjorden som i vinter. UtforVikaleiret har man nu i en maaneds tid fisket torsk paa garn. I fjordar-men længer indover mot Aasen drives sildfiske i stor stil med nøter». Detetterlates ikke tvil om at fiskerinntektene måtte bli høyere enn normalt.

Prisene til mannskapet varierte gjennom året. I august opplyses fraFrosta at prisen er «mindst 10 kroner kassen. Og det regnes for en brapris». Sild egnet for salting ble en måneds tid seinere betalt med 15 kro-ner kassen. I løpet av noen dager skulle det i april være stengt småsildved Skatvals-landet for 10-12 000 kroner. Mange båter har gjort det rik-tig godt, sies det i november/desember, og det vises til garnbåter som dahar ligget 15-16 uker i Åsenfjorden, hvor de individuelle fortjenesterskal ha kommet opp i 5000 kroner pr. mann. Stjørdals-ordføreren anslofor eksempel i månedsskiftet februar/mars 1924 at «nu var der kanskefisket for 100 0000 kroner herinde efter jul.»

Deltakelsen i fisket var rekordartet. Et trolig noenlunde eksakt tallforeligger fra 1. desember 1923, nemlig 25 notbruk og 200 garnbåter.Med smått og stort antyder flere kilder at mer enn 300 farkoster befantseg i Åsenfjorden da «slaget» om silda sto på som hardest.

Hvor mye av det samlede utbyttet som kom de hjemlige fjordfiskernetil gode, og hvor mye som falt på «de fremmede», er også uvisst. Myetyder på at Vestlands-fiskerne sikret seg den største lotten.

Fangstene gikk dels til konsum, fersk eller saltet, dels til hermetikk-fabrikkene og sildolje-og sildemelindustrien, for eksempel til Bjugn.

64

Firmaet Nikolai Dahl i Trondheim var av de store mottakerne av sild fralokale fiskere dette usedvanlige året. I et ellers lite begivenhetsrikt grende-og bygdeliv var storfisket i 1923 ei spektakulær hending, med mye frem-medfolk, ståk og styr av alle slag, også fest og moro - og mellom demange fartya lurte det seg inn en og annen båt som førte ulovlig last. Forved folkeavstemming i 1919 hadde jo nordmenn innført forbud motimport og salg av brennevin og hetvin. Det påførte politiet stort hode-bry og avholdsfolket uventede bekymringer. Som tida gikk ble det fun-net atskillige ilanddrevne 5-liters spritkanner av blikk med stort skrulokkpå i tangen mellom fjæresteinene. Mellom Stjørdal og Langstein fore-gikk lyssky nattrafikk med bil på daværende riksveg 50 gjennom denmørke Svemarka. Lokalavisene slo stort opp om et par arrestasjoner. Tofriskfyrer fra Skatval som nettopp hadde kastet aurenota i Paradisbukta,skrøt seinere av at de tok på seg oppdrag som «langere» under bratt-skrentene inne ved Langstein - mot hver si blanke spritkannne som beta-ling. Holywood-filmens fantastiske verden med sine laster og lidenska-per var forvandlet til virkelighet rett foran øynene på sindige bygdefolk.

Verst var det at engstelige foreldre ble så redde for sine døtres dyd.Mange «nothoinnna» fant seg kjærester i grendene rundt fjorden, og delokale autoritetene med lensmannnen - med utnavnet «Langen»- i spis-sen forsøkte etter evne å forhindre for intim omgang mellom fyrige fis-kere og flørtelystne bygdejenter. Slikt lokket fram fliren og folksnakkethos noen, mens andre gremmet seg over all den angivelige synda somnå florerte like utenfor stuedøra. Enkelte ble til og med inspirert til å skrivevers om levenet og løyene.

Fra den store sildetida i Åsenfjorden finnes et poetisk minne, skrevetvisstnok av Aksel Edler fra Djupvika, som er gjengitt slik av ReidarLian fra Aurtuva i Åsen, sjøl fisker i egen motorbåt straks før krigen, ogseinere inngiftet i fiskerfamilien Hammerhaug i Skatval:

1. I hausten -23 va det sild/falleraog kaillan frammed strainna vart vel vill/fallera

2. Og fremmedbrukja kom med snørpenot/falleraog oppmed lainnet vart det svart som sot/fallera

3. Og kvinnfolka i bøgd’n é på styr/fallerabåde natt og dag med nothoinnan dæm flyr/fallera

65

4. Dæm ror på skøytan om natta klokka tri/falleraog slekt e styggheit, fi og fi/fallera

5. Og «Langen» farte om fra sted til sted/falleraog stævne dæm som ijt va med/fallera

6. No ska du sjå det bli forhør og dom/falleraÅ, e ijt følkje over-jævlig dum/fallera!

Noen andre samtidskilder vil for øvrig kunne formidle et inntrykk avden pulserende virksomhet og den særegne stemning som i 1923 hersketi et ellers døsig miljø:

I august, mens kornåkrene gulnet på Frosta, skrev en bygdamann atdet var «et sjeldent syn for os frostinger at se saa mange fiskebaater utifjorden som nu nogen kvelder og nætter. Det var lys i lys saa langt enkunde se paa sørsida av Frosta.» Andre syntes fjorden mellom Muruvikaog Frosta- odden så ut som en by når alle små og store farkoster lå pådrevet med tente lanterner. En stjørdaling , som da karakteriserte Åsen-fjorden som et «fiskersentrum», skildret skuespillet han så for seg iromantiske vendinger:

«Det er et yrende liv i Stjørdalsfjorden nu om dagene. LangsSkatvalslandet forbi det gamle Stenviksholm slot og indoverFættenfjorden ligger hundreder av større og mindre baater for at ta sild...Tæt i tæt ligger de, og lyset fra lantærnerne faar en underlig blinkenderefleks fra vandflaten som i lange dønninger bevæger sig...

Om dagene ligger fiskerne stille, og det er et broget liv derute paa detellers fredelige Langstein. Gamle Søndmørs-og Nordmørsfiskere staari klynger og prater med sine trønderkolleger. Tobakspipen hænger tro-fast i mundviken og skraaen bides jevnt. Andre er travelt beskjæftiget medat salte sild...»

En som selv opplevde «det store sildåret», den seinere sorenskriver-fullmektigen Jon Stene, som var født på en av Hammerhaug-plassene vedÅsenfjorden i Skatval i 1910, mintes i 1999 en av sine guttedagers mestspennende erfaringer på denne måten:

En av de første hundedagene i 1923 fikk Arne(Stene) og jeg ca 100kg sild på 2-3 garn. Det var uhørt mye. Det var den første silda som blefisket. Ryktet om denne fangsten spredde seg. Og ikke mangedagene(etterpå) begynte notbruka å komme. Etter hvert kom det garn-

66

båter. Sild så det ut til å være nok av.Jeg var 12 år og ble med Andres «Kroen» (fra husmannsplassen

Steinvikkro ved Steinviksholm) som hjelpesmann. Jeg fikk betaling etterhvor mye sild vi fikk. Det kunne variere fra 3-4 til 20 kroner dagen, ogdet var mye penger for en guttunge den gangen. Vi var oppe ved 3-4tiden hver morgen. På Slottbukta var det svært mange båter. Det ble sagtca. 300-400. Det var flere kjøpefartøyer som saltet sild, så det var lett åbli kvitt det vi fikk. Det første kjøpefartyet var «Hjalmar», som kom frabyen. Han kjøpte bare fersk sild og leverte i byen. Alle disse fiskernemåtte ha mat, og det kom biler fra Stjørdal med brød og andre matva-rer. I og med at det ble kastet sild fra båtene, kom det makrelstørje opppå bukta. Såvidt jeg husker ble det fisket opp tre stykker. De brukte enstor krok og benyttet flere sild som agn. De hadde flere kagger på tauet.Så la de seg til å sove. Når størja beit, drog hun dette over dekket, såmannskapet våknet av rammelet. Den ene drog de på land, og da enmann gikk bort til den, så slo hun med halen så han trillet bortover. Jegkan ikke huske hvor lenge fisket varte, men det var til etter at jeg begyntepå skolen... Det var enkelte kjøpefartøy som behøvde saltere, og vi varmed på det. Far(Ole Stene) og Petter Magnus «Auni»(Steinvikaune) sal-tet og Arne (broren) og jeg «gånnå» silda. Vi skulle ikke ha tønnenefulle, for de tømte på sjøvann.

Senere på høsten - da var båtene reist - hadde vi ut garn igjen, og davar det sild helt oppi fjæra. Vi fikk 3 tønner, mens Andres Kroen fikk 6tønner, for han hadde garna ståender lenger. Far og Arne skulle tilSteinviik på tresking. Jeg måtte sløyfe skolen og sat i båten og «reppa»sild hele dagen.»

Som allerede antydet fortsatte det enestående fisket langt inn i 1924- både i Åsenfjorden og Stjørdalsfjorden. Det ble ved ett tilfelle fortaltat silda sto rygg i rygg langt opp i Stjørdalselva, og at den skvatt til sidesfor båter som rodde opp det stilleflytende elveløpet. En ungdom somstakk lua si nedi, fylte den straks med sild. Opplagt var det mye åte,mussa og brisling i fjordbunnene. Mye av det som ble fanget ble beteg-net som «hermetikkvare.»

Fisket dabbet imidlertid av utpå ettervinteren, og noe stort innsig komdet heller ikke om høsten. Et og annet notkast langt ute i fjorden - foreksempel av notlaget «Guldgruben» i Åsen- var rett nok vellykket. Detslo likevel langt bedre til lenger nord, ved Hylla og i Borgenfjorden.

1925 ble antakelig hva som kan kalles et gjennomsnitts sildeår i delokale fjordområdene, mens det en periode ble tatt uvanlig mye storsei

67

og ikke så lite torsk. Også utenbygds båter deltok i denne fangsten.Derimot ble 1926 både på Frosta og i Stjørdalen avfeid som et «svartår».Unntaket må da være at det i begynnelsen av året pågikk et ganske godtflyndrefiske med not på Vikaleiret, hvor 3-4 lag deltok. I sin lunefullhetholdt silda seg borte også store deler av 1927, selv om det meldes ommindre fangster i Åsen, ved Skatvalslandet og ved Sutterøya i Stjørdalpå tampen av året.

Når fjorden ikke innfridde forventningene, visste folk å trøste segmed fordums visdom. Gammelkarene sa nemlig at «Når det blev dårligår på land, så gav sjøen rikt igjen. Og blev det dårlig med fisket, så gavjorden rik grøde.»

Om avlingene i de fire bygdene led skade på grunn av tørke ellerbløyte i 1928 er ikke undersøkt, men fjorden livnet kraftig til igjen detteåret - på noen kjente fiskeplasser nesten som for 5 år siden - eller sågarvel så det.

Både frostinger og åsbygger tok atskillig med sild på nøter innovermot Åsen de to første vintermånedene. Helt fram til pinse ble det medjevne mellomrom gjort bra notsteng innover mot Langstein, enkelte påopptil 400 kasser. Blant dem som fisket best var Torstein Skogsets not-bruk fra Frosta. I Stjørdalen gjorde tre navngitte bruk det bra:«Tangmonotlaget», «Vigens lag» og «Ervigs notbruk». Stor sildesjauble det mange steder også om høsten - og nærmest en ustanselig dunkingav motorbåter. Nå strømmet vestlandsfiskerne til. En hel del notbruk låi perioder på vakt på Vågen på Frosta, ved Langstein, på Vikaleiret oginnerst i Stjørdalsfjorden. Det ble påstått at de fleste fartøyene var fraBjellands fabrikker i Stavanger. Til stadighet ble det meldt om rekord-fangster, for eksempel om et notlag som i løpet av ei natt skulle ha tatt1000 kasser utenfor Steinvik-landet i Skatval. Mer enn før forsynte nok«de fremmede» seg av trøndersilda på heimefiskernes bekostning. PåFrosta ble det uttrykt offentlig bitterhet over dette, et utvilsomt faktumsom skyldtes vestlendingenes mer effektive fangstmetoder. Her ble et pro-blemkompleks berørt som skulle sette sterke følelser i sving - altså blantannet spørsmålet om visse fredningstiltak.

En treffende karakteristikk av storåret 1928 gir antakelig bladetFrostingen i en liten notis da fisket sto på som friskest høsten det året.

«Fjorden innover her er blitt en ren sildefjord i det siste. Motortøff ogskrik og skraal fra sildfiskerne viser oss et liv som aldri før er sett herinnover fjorden. Det gir oss et litet inntrykk av hvad det vil si at «sildenkommer.»

68

Her ligger massevis av notbruk. De er alle fra kysten, helt sørfraStavanger. Det er gjort utallige steng og gode fangster. Til å begynne medblev det tatt mest brisling, den betales særlig godt. Senere er det alm-innelig sild som er tatt. Her er allerede fisket for mange penger.Storslumpen går frostingene forbi, bare litt landslott blir alt paa bygde-folket. Det fortelles at det er gjort steng av op til 20 000 kroners verdi.»

Børskrakket i New York 1929 fikk tilsynelatende sin ørlille parallellogså på de mer avsides plettene ved Trondheimsfjorden. Over alt snak-ket man i alle fall om sammenbrudd i fisket dette skjebnesvangre året.Vinteren 1930 ble det til gjengjeld drevet et ganske godt sild- og tor-skefiske i Stjørdalsfjorden. Notbruka ved Vikan-landet hadde hellet medseg. Fiskere fra kystdistriktet kom også til, og de frostinger som i mangelav sild utenfor egen stuedør krysset fjorden, gjorde bra fangster mellomVelvangs- og Skjervaursøra i Skatval og ved Billedholmene i Stjørdal.

Mens det vinteren 1931 foregikk et angivelig lønnsomt fiske mellomFrosta-Skatval og Malvik-landet - og i mai samme år ble tatt uvanlig myesmåsei på sørsida av Frosta, sviket både havets sølv og andre arter fjord-fiskerne om høsten. Det var så ille, ble det sagt på Frosta, at det var van-skelig å oppdrive kokfisk - en talemåte som ikke alltid er like etterret-telig. Det er ellers verdt å merke seg at fiskerne nå har fått nye kunder idistriktene rundt fjordene - reveoppdretterne. Denne næringa lanseres joi de aktuelle lokalmiljøene rundt 1930.

1932 ble etter tilgjengelige kilder å dømme et heller dårlig år på sjøenfor dem som sognet til Stjørdals- og Åsenfjorden. Noe bedre var fisketmellom Frosta og Leksvik. Så sjansebetont som fisket var, dukket det oppnye vinnermuligheter i 1933. Det ingen visste da, var at den mannensom 10 år seinere sendte verdens mest moderne krigsskip så å si rett isildemassene oppunder land i Åsenfjorden i stedet for fredelige, småfiskeskøyter, kom til makten i Tyskland det året. Fra en lokal synsvin-kel ved fjorden fortonte imidlertid året 1933 seg løfterikt alt fra det øye-blikk nyttårsklokkkene ringte. Om prisene lå på et minimum, ble detfanget ikke så lite både i not og på garn både vinter og høst, blant annetmye brisling i Lofjorden. Fiskerne på Vikaleiret tok gode torskefangster,og da den kjente Frosta-båten Lagatun en marsdag fraktet 80 brett medfisk til Trondheim, ble det hevdet at «det var den største fiskesending baa-ten har havt med». Isen la seg riktig nok tidlig i november innst i Åsen-fjorden, men til tross for denne hindringen, ble fortjenestene til fiskernevurdert som «bra». Det synes klart at landsbygdfolk utenom de profe-sjonelle fiskernes rekker nå prøvde å tjene noen ekstra slanter på fjor-

69

den i det kanskje vanskeligste av alle mellomkrigsår. En kilde på Frostasier at «Mange gårdskarer deltar i fisket». Drengene og landarbeiderne,for den del tauser og tjenestejenter, var vel ikke bedre stilt i Skatval ogStjørdal. En må gå ut fra at de mannfolkene som hadde anledning til det,prøvde seg både med pilk, tvihak og garn for å få fisken til å bite påkroken eller gå i nettmaskene.

De fire følgende åra (1934-37) synes ujevne, men kan samlet antakeligbeskrives som middels. Et ekstra godt mussafiske gikk for eksempel forseg i Lofjorden i begynnelsen av 1934 og seinhaustes 1935 mellomSkatval og Hommelvik - med fangster på oppptil 1000 skjepper, til sterktvarierende priser - fra 2 kroner til 50 øre skjeppa, alt etter kvalitet. Mangelangveisfarende snurpere var på pletten med det samme. Det var altså,som frostingene pleide å si, mange «utantkailla» på farten - fiskere utefra Hitra og Frøya. I det minste i Åsen var det folk i lokalmiljøet somkunne innkassere de største fortjenestene. Typisk nok var det i deler avdenne perioden med måtelig fiskerflaks i sør storfiske lenger nord - iInnherredsfjorden, mellom Inderøya, Ytterøya og Mosvik.

De to siste åra før verdenskrigen innhentet Norge var entydig ugun-stig for lokale fiskere på flere måter. I den vesle fjordarma inn motStjørdalen var det nok noe sild å hente, men opptil et dusin utenbygdssnurpere sikret seg nesten alt av det som ble tatt opp av sjøen. Mangepengelause fiskere i Stjørdal og Skatval fikk ødelagt sine båter og brukunder ei stormnatt på vårparten 1938. Det sier noe om deres kår at detble satt i gang lokal pengeinnsamling for å hjelpe dem. I mars 1939skjedde så det oppsiktsvekkende på Frosta at to båtlag med sju mann ihver båt, med henholdsvis Karl Aursand og Sigurd Viig som høvedsmenn,dro på Lofot-fiske. Sist slikt hadde hendt, skulle være i 1912. Grunnentil reisen nordover 36 år seinere var «det feilslåtte heimefiske».

Før denne enkle «fangst- og forekomstoversikten» for periodenmellom 1920 og 1940 avsluttes, må det understrekes at også andre øko-nomisk utnyttbare fiskeslag ble sporadisk eller mer jevnlig tatt i relativtmindre mengder. Det gjaldt framfor alt hyse. Når det en gang i blantgikk storkveite - på 130 kilo eller mer - i garna, vakte det alltid lokal beun-dring.

En fisk som gjorde mindre av seg, bokstavelig talt, var bleika - ellerhvittingen - som ble fisket sommers tid. Den var ikke gangbar salgs-vare, men likevel verdifull.

Det ble servert mye «småbleik» på fattigmannens middagsbord imagre mellomkrigsår, og det ble stelt til mye «heimlaga feskkak» av

70

dette billige råstoffet i fiskerheimene langs fjordene.Mellomkrigstida hadde nok sett under ett - skuffelsene inkludert -

vært ganske positiv for heime- eller fjordfiskerne ved Stjørdals- og Åsen-fjorden, men den endte i en noe pessimistisk tone, ikke bare på grunn avbrukstap og nærmest svart hav. De nasjonale politiske og faglige myn-digheter forholdt seg fortsatt passive til heimefiskernes stadig gjentattekrav om ulike fredningsforslag. Lokalpolitikerne derimot var opptatt avat fiskerne ikke skulle falle kommunen til byrde økonomisk i tider medtrange budsjetter og støttet dem stort sett.

Heimefisket i sin opprinnelige form, med kulturelle og økonomiskerøtter tilbake i et sjølforsyningssamfunn i historias mørke, kom til å fort-sette enda et par tiår. Av mange lett forståelige grunner sank rekrutteringatil yrket, og med unntak for en del «etternølere» på Frosta som fremde-les var «på linsjøa» eller satte sine torskegarn i Åsenfjorden om våren,døde denne delen av kulturen i bygdene ut i løpet av 1950-åra - de storestrukturforandringers tiår. I det kollektive minnet fortjener næringa ogheimefiskernes livs- og levekår imidlertid en rettmessig og varig plass.

Noen navn og minner fra «gammeltida» i ÅsenTil slutt i denne fragmentariske beretningen om en utgammel leveveg

og et nå nærmest glemt miljø, skal noen enkeltmennesker fra Åsen i dennåværende storkommunen Levanger få komme til syne på den lokal-historiske scenen. Folketellinga for Åsen i 1900, supplert med enkeltemuntlige opplysninger, gir grunnlag for å identifisere flertallet av heime-eller fjordfiskerne ved inngangen til det forrige århundret.

Med få unntak er de fleste noe tilårskomne, er familieforsørgere oghar en proletær bakgrunn. I det vesentlige er de konsentrert i de frodig- kronglete, fjordvendte, vestlige delene av bygda, som fra skapers håndsynes formet som en eneste stor samling av kiler og kjoser, bukter ogvåger og grunner. Kanskje kan tallet på særlig yngre fiskere i Åsen dengang synes lavt. Men nettopp da er Hell-Sunnan-banen under byggingi området, og mange menn fra småkårsfamiliene i sjøkanten foretrakkbra betalt jernbanearbeid framfor et usikkert liv i båten. Dessuten harindustrien holdt sitt inntog i Hopla, hvor Nydalen fabrikker kan tilbyarbeidsplasser ved ullspinneriet. Følgende er oppgitt å leve helt ellerdelvis av sjøen:Jon J. Undli(en)rønningen, gårdbruker og fisker (f.1858)Eleseus Tørøy («Tørøen»), husmann, fisker og skredder (f.1833)Kasper Jansen Vudubakken, sjømann, matros på seilfartøy (f.1853)

71

Petter Hyllen(Fætten), midlertidig jernbanearbeider, fisker (f.1875)Andreas Einarsen, øvre Lobakken, husmann med jord, fisker (f.1830)Mathias Sivertsen Elvskjæret(Elvsanden)(under Lo), husmann med jord,fisker (f.1832)Iver Johnsen Tindbuen, deltidsfisker (f.1824)Ole Andersen Langøy, jordarbeider og fisker (f.1842)Otte Olsen Langøy, husmannssønn, fisker (f.1885)Eleseus Aunås, gårdbruker og fisker (f.1851)John Rønning (Aunås), fisker, småbåtfrakter, småbruker (f.1858)Kasper Nordaunet, trolig fiskerOle Larsen Løvtangen, gårdbruker og fisker (f.1857)Ole Andreas Petersen (Løvtangen), «Føderaadsmand og Fisker», (f.1835)Johannes Edler (Djupvika), gårdbruker, deltidsfisker (f.1860)Johan K. Olsen Nordheim, jordbruker, skomaker og deltidsfisker (f.1873)Johan Johnsen Nordsveet, jordbruker, fisker (f.1861)Olaus Petter Næsshaugen, husmannn med jord og fisker (f.1849))Bernt Næssve, husmann med jord, fisker, jektskipper og sjømann (f.1854)Peder Pettersen Næsshaugen», Sjømand, fisker og skomager» (f.1883)Karl Berntsen Næssve, «Jordarbeider og sjømand» (f.1881)Johan Petter Aurtuen, husmann med jord, deltidsfisker (f.1835)Ole Hågensen Guldgruben (plass nr. 1), husmann, jordarbeider og fis-ker (f.1878)Johan Guldgruben (plass nr. 2), husmann med jord, skomaker, trolignoe fiskeri (f.1836)Bernt Eriksen Åvikstykket, husmann med jord, arbeider, fisker (f.1850)Elias Guttormsen «Saltbuen» under Åvik, husmann uten jord, fisker(f.1827)John Jonassen Åvikstuen, husmann med jord, fisker (f.1822)Ole Hesthagen, gårdbruker og fisker (f. 1829)Johan Hesthagen, fisker (f.1857)Einar Viken, husmann (under Leangen) og fisker (f.1822)Enok Viken, «Fisker og hustømmermand» (f.1858)Olaus Fåraaunet, husmann og fisker (f.1820)Lornts Fåraaunet, fisker og jordarbeider (f.1847)Petter Tangmyr, husmann og fisker (f.1834)

På de velbergede Leangen-gardene og i Olderet- og rimeligvis pågardene Sunndal og Lo - foruten på flere husmannsplasser i disse byg-delagene, for eksempel Leangsaunet, Kastviken og Fåravika, ble det

72

drevet i det minste et sesongpreget sildefiske et godt stykke inn på 1900-tallet. Det samme er trolig tilfellet på flere av plassene under eller i nær-heten av garden Åvik - i Åvikaunet, Åvikåsen og Åvikstykket.

På plassen Åvikbakken bodde i år 1900 Sigrid Iversdatter, født påBynesset i 1835. Hun er da «Husmoder og Husmandskone» der og tje-ner til livets opphold ved «forskjelligt arbeide». Blant annet må hun hatatt imot og stelt for farende folk. Her var det trolig en gammel fisker-heim, men ved folketellinga 3. desember det året er det ikke registrertnoen fast mannlig beboer på Åvikbakken. Derimot losjerer 15 frostingermidlertidig i husa, for det meste meget unge menn. Alle er fiskere.Ganske sikkert har de leid seg inn på Åvikbakken for ei tid seinhaustesfor å ta sild med not i Fættenfjorden, mellom Åsen-sida og Langstein -på grensa mellom de nåværende storkommunene Levanger og Stjørdal.Det er kjent at etter svartår på flere felter tar sildfisket seg godt opp inn-over i hele Trondheimsfjorden på nyåret 1901, et fiske som nettoppstartet i Fættenfjorden noe tidligere. En får forestille seg at statens«beskikkede» protokollførere til egen og andres overraskelse har kom-met over den mannsterke, sjøhyrte frostaflokken en morgen rundt fro-kostbordet under oljelampens skinn hos Sigrid på Åvikbakken straks førde skulle på fjorden og baske med sildetunge nøter - eller kanskje i detde i halvmørket tramper tungt inn over dørstokkene etter å ha satt bru-ket?

Den siste fiskeren fra Åsen som skal nevnes av dem som en vet varaktiv i 1900, holdt til på gardsbruket Sandvik sammen med sin ugifte mor- som leieboer. Mannen het Oluf Johansen, kvinnen PeternellaKristiansdatter. De to skilte seg på flere måter ut fra det øvrige bygde-folket.

Mora og hennes ungkarssønn var begge født langt sørpå i det norskeinnlandet - på Elverum - hun i 1842, han i 1866. De to var også på grunnav sin tro «avvikere». De tilhørte, i motsetning til den jamne åsbygg«Frimenigheden». Mora prøvde å ernære seg på en uvanlig måte, nem-lig som «Fille Handlerske», mens altså sønnen fra de tette skogene i detindre Østlandet hadde tydd til silda i buktene i Åsenfjorden for å finneføda. Denne fiskeren og hans mor må i et konformt lokalsamfunn havært sjeldne, ja eksotiske - for noen kanskje suspekte - mennesker. Blede tolerert og inkludert som likeverdige med bygdens egne ? - kan manspørre over 100 år senere. Ingen historisk kilde gir svar på det - ellerhvilke motiver de hadde for å dra nordover og gjøre en kortere ellerlengre stopp på sitt livs reise mellom knauser og koller på det bortgjemte

73

gardsbruket i Åsen.Nok en Åsen - kvinne fra det ellers mannsdominerte fisker- og sjø-

mannsmiljøet bør minnes. På den lille husmannplassen Saltbua underÅvika bodde Pauline Hagen, som var barnefødt der. Hun hadde værtgift med Andreas Hagen og døde selv som gammel kvinne.

Pauline fór noe rundt som kokke. Ellers tok hun seg av og stelte formange såkalte vanskeligstilte kvinner, helst fra Trondheim, som føddesine «uekte» barn på den avsidesliggende plassen. Slik gjorde hun enbetydelig humanitær gjerning, ikke bare ved å tilby alenemødre husromog stell, men seinere også som fostermor for flere av de barn som komtil verden hos henne. Paulines lille, grå tømrastuggu med et lavt lofts-rom, kjøken, kamers og ei lita umåla stue, ble etter hennes død visstnokflyttet til Vuddudalen.

I lokalmiljøet fortelles en sannferdig «heltehistorie» fra fjorden omPauline Hagen.

Pauline «sto å knåddå kakdeig» på bordet attmed vinduet da « hohørt kauk frå sjøn». I den sterke vinden holdt to menn i båt på å drukneved den såkalte «Bymannssteinen», som var overflødd på floa. Paulinestrauk på dør, rennte ned til sjøen, satte ut båt og redda de to. Det var fros-tingene O. K. Wahl fra Laberget og Peder Moksnes som hadde kollse-gla og ble berget av Åsen-kvinnen. Hendinga fant sted 7. desember 1909.Som takk fikk Pauline Hagen redningsmedalje for dyktig sjømannskap.

Flere av de noe yngre av dem som ble registrert som hel- eller del-tidsfiskere i Åsen år 1900, fortsatte som fjordfiskere de neste tiåra. Noennye kom til. Enkelte kombinerte heimefisket med drift ute på kysten. Ikkeså få i Åsen skaffet seg notbruk, slik det er fortalt om fra Leangen-gar-dene i begynnelsen av denne historiske oversikten. Gunnar Leangen påden vestre gården dreiv så vidt det var notfiske også etter 1945. Normaltbegynte jakta på silda etter at haustonna var ferdig. Etter jul var det van-skelig å holde på, for isen la seg vanligvis i fjordarmen. De gamle not-båtene var ofte så tunge at seks armsterke mannfolk måtte til for å ro dem.

I Hopla var Emil Holte bas for et 5-6 mann sterkt notlag, hvor bro-ren Magnus Holte var med. En mann som het Sigurd Olsen fra Hopla drevogså fiske med not fra motorbåt i kombinasjon med jordbruk i mellom-krigsåra.

I sterk vind og tung sjø, med dårlig lys om bord var arbeidet mednøtene ikke bare slitsomt, men kunne være direkte farefullt. Det hendteat notbåter kolliderte i kveldsmørket. Ja, det kom sågar til krangel og retts-saker om fangster, enten det nå skyldtes styggvær eller hissige gemyt-

74

ter.I Hesthagen - på Nebben - var det og notbruk, og det samme var til-

fellet i Løvtangen, hvor kanskje noen av de lengste fiskertradisjonene iÅsen finnes.

Ole Andreas Løvtangen (f.1835) og hans kone Jokumine fra Skjesolble de første eiere av nåværende slekt på bruket da de overtok omkring1870 og dreiv det fram til en velstandsheim. Fisket må ha bidratt avgjø-rende til eiernes solide kår. Det ble tidlig anskaffet notbruk og motorbåt.Andreas Løvtangen dreiv fiske opp i høy alder, lenge etter at han i 1900offisielt ble kategorisert som «Kaarmand og Fisker» - gjerne sammen medfamiliemedlemmer, for eksempel Alfred og Johannes. Hans sønnesønn,Ole Peder Løvtangen (1912-1999) var nærmest heltids fisker til midt i1950-åra. Sammen med sin kones slektninger fra Åfjorden deltok han tilog med flere sesonger i Lofoten. Ole Løvtangen benyttet ikke fast mannn-skap over lengre tid på sin relativt store såkalte gavelbåt - med rull fornota i akterenden. Anton Undlien og broren Arne Løvtangen var gjerneå finne om bord. I ny og ne leide han ungdommer fra grenda til å hjelpeseg.

I de romslige våningshusa i Løvtangen ble det gjennom åra naturlignok et stort antall fremmede som fikk tak over hodet i den travleste sil-desesongen, og den kunne år om annet vare lenge. Det var ikke alltid lettå holde orden og styr på ting når «nothoinnan lå på golvet i stua», slikde ofte gjorde i 1940-og 50-åra. Og det var mange utenfra som brukteden store, gamle brygga på gården, særlig folk fra Stjørna.

Marie Løvtangen - Oles kone - hadde årlig en stri tørn med silda førjul. Da skulle det nemlig ganes og saltes - noe som ble betraktet som kvin-nearbeid.

Fisket - og det aktive jordbruket - er en «saga blott» i Løvtangen.Hyttebygging og turisme har avløst de gamle primærnæringene (Denførste hytta på eiendommen ble oppført i 1936).

Litt sør for Løvtangen ligger det lille gardsbruket Nordheim. Menneneder var å regne som yrkesfiskere i flere generasjoner. En kortere periodefør 1940 hadde Johan Nordheim - med kone og 13 barn - motorbåt sam-men med andre. Størsteparten av tida ble likevel familiens fiskerbåt dre-vet med handmakt. Sønnen John hadde også fisket som hovednæring ogdreiv i alt vesentlig i Åsen -og på Leksvikfjorden. Blant de mange karenei heimen var Idolf Nordheim kjent i lokalmiljøet som en særdeles ivrigfisker. Han «bodd så å si i båten» innst i Lofjorden - ved anløpskaia forden gamle rutebåten. Nåværende eier, Jens Nordheim, stadfester at det

75

gammeldagse fjordfisket bledrevet der til ca. 1960. Han sierfor øvrig om heimefiskets øko-nomiske betydning for den tall-rike familien i 1930-åra:«Fisket var redningen i dentida».

Vest for Nordheim lå den formange år siden nedlagte fis-kerheimen Nordsvea, der tosøsken bokstavelig talt levde avfjorden.

I den nå fraflyttede Djupvikable det som tidligere nevnt dre-vet noe fjordfiske. På nabo-plassen Mevika holdt de opp-rinnelige frostingene Jon ogAstrid Moksnes til. Et gammeltord sier at «fråstengan træng ijtså stor flækk fer å låvvå». Slik

76

For Johan Nordheim (f. 1873), som forsørget15 mennesker, betydde heimefisket mye, (ung-domsbilde).

Kaarmand og Fisker Ole Andreas Pedersen Løvtangen (f. 1835) og kona Jokumine.Foto fra ca. 1900.

var det nok i Mevika og, menså hadde de sjøen attåt..

For enden av Fergemanns-bukta ligger småbruket Lille-nes. Ikke langt unna fantes i sintid den lille plassen «Færri-mainn». Også her var heimefis-ket tidligere en del av inntekts-grunnlaget.

I Åvika var man i sin tid godtrustet med både nøter, kai ognaustrom. Bonden EivindKristiansen eide for eksempelnotbruk i lag med oppsitterenpå det nærliggende Åvikaunet.

På det tidligere nevnte Åvik-stykket, hvor Anton var forrigeoppsitter, kom Ole Hernes fraFrosta til å bo sammen med sinkone Anna Undliendal fra Åsen.Mannen dreiv fiske og skal havært den første som kjøpte reke-trål for motorbåt i Åsenfjord-traktene.

Ikke langt unna boddeJonetta Åvikstuggu og hennessønn Johan Arnt (f.1900), som dreiv sjøen noe. Gamle folk husker også«Karen-stuggu» fra det samme miljøet. Ikke så langt fra Åvika liggerSandvik, en gang en stasgård. Eieren, John Sandvik (f.1869), som i sintid hadde vært i Amerika, hadde en periode et notbruk.

På det vesle bruket Gullgruva, opprinnelig to adskilte plasser, som lig-ger sørvendt og idyllisk til mot fjorden, nærmest i flomålet, var det basefor et lokalt notlag. De siste aktive driverne her var Ole og AnnaGullgruven. Det er kjent at foruten Ole Gullgruven var disse med somlotteiere i notbruket: Olaf Langås, Olaf Husby, Odd Westerlund fraSaltbua (f.1900) og Harald Røkke (f.1900)) fra Åvikaunet. Når det varmange utabygds notfarty i fjorden, brukte mange å ta inn hos ektepareti Gullgruva. Seinere overtok Helge Hammeren fra Frosta den vesle hei-men og fortsatte fisket ei tid. Det er vel kjent at bærplukking kunne

77

Ole Gullgruven (f. 1878) – En notfiskervete-ran fra Åsen.

danne noe av næringsgrunn-laget i de små bygdeheimer.I Gullgruva ble det helst høs-tet nyper - ett år hele 1000kilo, som ble solgt til han-delsmann Tvete i Vågen påFrosta, blir det fortalt. For åøke avlinga ble klungerengjødslet, noe som skal ha gittgode resultater.

En mann fra Åsen medstort forsørgeransvar somfisket mye både før og etter1940 - også ute på kysten,var John Esekiassen (1893-1972) fra småbruketFåraaunet ved Leangsfjord-arma. Han var en slagferdigog belest mann - spesieltgodt kjent i bibelen, som dethet seg han kunne baklengs- og som han gjerne sitertefra for sjøens folk både påhavet og under landligge. I

Åsen minnes man kanskje fjordfiskeren Esekiassen best når han kom påsin trehjuls motorsykkel for å selge fisk og sild fra kassen han hadde fes-tet bak på kjøredoningen sin. Neppe alle visste at mannen hadde seilt påstørre hav enn Trondheimsfjorden og at han hadde sett og erfart mer isitt liv enn mang en bygdamann. I en kort, men assosiasjonsskapende«levnetsbeskrivelse» av ham da han rundet de 50 år, sies det:

«Som ung gutt drog han til sjøs og var ute under første verdenskrig.Han kom så heim og arbeidet en tid på Dovrebanen, men hans lyst stotil sjøen. Han kjøpte seg båt og har siden drevet som fisker. Tross det slitsom fiskerlivet fører med seg, har Esekiassen humøret på topp».

De spredte glimtene fra heimefiskermiljøet i Åsen kan avsluttes påsmåbruket Aurtuva.

Richard Lian fra Stokksund (f.1884) og hans kone Gine (f.1886), dat-ter av husmannsparet Ellen og Gunnerius Undliendal ved Lofjorden,kjøpte denne tidligere husmannsplassen under Næss i 1913. Richard

78

Åsen-fiskeren Jon Esekiassen Fåraaunet (1893-1972). Naustet i Fåraaunet og Leangsfjorden ibakgrunnen.

Lian var på Lofoten etter at han gjorde åsbygg av seg, og han driftetseinere dessuten både lokalt og ute på Trøndelags-kysten. Flere sønnersatte sin lit til sjøen. Reidar Lian (1921-2001), i eldre år bosatt på Stjørdal,hentet inntekter fra fjorden alt fra konfirmasjonsalderen og var tidligsammen med broren Ragnvald på Frohavet på fiske. Hans Berntsen påVikaleiret på Frosta bygde en 28 fots båt for motor for ham et par år førkrigen. Med denne dreiv han forskjellig slags fiske - også reketråling -mest i Åsenfjorden, men og på «yttersida». Han holdt på til et stykke uti 1940, da tyskerne beslagla fartøyet hans og tvang ham til å transpor-tere proviant og drivstoff for seg mellom Langstein og Saltøya. I protestmot okkupantene senket Reidar Lian sin egen båt.

Ragnvald Lian (1909-1999), den eldste sønnen i Aurtuva, må regnessom yrkefisker alt fra unge år. Han fisket over alt i nærområdet, handriftet ute på Trøndelags-kysten sammen med broren Reidar i 1937, etannet år på Frohavet i lag med sambygdingen Jon Esekiassen, og hanhyrte seg en gang hos en fiskebåtreder i Stavanger og var med sommannskap på et notbruk som fisket storsild. Han kjøpte seg tidlig innen-bordsmotor og dreiv noen år det relativt lønnsomme reketrålfiske.

Etter at Ragnvald Lian giftet seg med Lilly Langås fra Åsen, ble fami-

79

Ole Løvtangens notbåt (i midten) på Lofjorden i 1950-åra.

liemann og sammen med kona overtok barndomsheimen, dreiv han et mersesongbetont lokalt fiske, etter fortrinnsvis sild og torsk. De gamle hamp-garna, som lett sank til botns, måtte trekkes svært tidlig - ofte i 3-tida.

Fisket var «betydningsfullt» for familiens økonomi. Lilly stelte tilfiskekaker og fiskeboller og hermetiserte til eget bruk. Da den elektriskestrømmen ble ført fram til Aurtuva i 1954, ble slikt arbeid og annet strevnoe lettere.

Helst på bestilling ble det også solgt fisk, som Lilly Lian porsjonerteut og pakket, før hun og mannen med hest - som de kjøpte i 1950 - kjørtesalgsvarene til bygdebussrutas endestasjon - på «Næsskorsen». Ikke såsjelden tok forresten Lilly Lian ut hesten og kjørte imot Ragnvald nedeved sjøen etter at han grytidlig, men likevel i seineste laget var kommettil lands med nattens fangst.

Småbruket Aurtuva ble noe utvidet slik at det til slutt tellet 24 mål. IAurtuva fødde de 2-3 kyr og noen sauer, og de avlet litt korn og poteter- og noe grønnsaker. Et par år jobbet Ragnvald på jernbanen.

Fjorden og jorda ga normalt fra seg så pass at de visstnok greiddeseg bra i denne Åsen-heimen. Men som Lilly Lian har uttrykt det på sinmegetsigende og underfundige måte:

«De træfft sæ at vi bære hadd nån kåpperøra i pojnna.»

Kilder:Folketellinger 1865 og 1900 for Frosta, Åsen, Skatval og StjørdalStjørdalens Tidende(mikrofilm), 1877-1890Stjørdalens Blad (mikrofilm),1892-1960Stjørdalens Avis (mikrofilm), 1914-1916Stjørdalingen (mikrofilm), 1920-1945 Frostingen (mikrofilm) 1919-1960Spredte numre av AdresseavisenLokale fiskermanntallLokale skattelikninger (gjengitt i lokalaviser)Johan Saltøy, SkatvalOle Stene, SkatvalJohn Stene, NotoddenJens Arnfinn Hammerhaug, SkatvalGunnar Leangen, ÅsenfjordIrene Løvtangen. ÅsenfjordNils Lillevik, Trondheim/Frosta

80

Åsmund Skjæran, FrostaReidar Lian, Stjørdal/ÅsenLeif Voldseth, SkatvalAnker Andersen, Stjørdal.Lilly Lian, Åsen

Forfatterens anmerkning: Første del av denne artikkelen har tidligerevært offentliggjort i Årbok for Nord-Trøndelag historielag.

81

Peter Grevskott:

FFoollkkeettaallaarr ffrråå FFrroollNoen frolingar har gjennom tida vorte landskjende. Peder Svendsen

er ein av dei, og han vart til og med verdskjend.Mora, Gurine Pedersdatter (f.1842), var dotter av Peder Olsen (f.1801

på Røros) og kona, Mali (f.1803 i Hegra). Dei budde i Nordmarka iHalsan. Faren, Faste, (f.1842 i Haltdalen) kom som lærar til 1. skole-distrikt i Levanger landsogn i 1867. Det svarer til Mule krins no. Foreldra

til Faste var Svend ogJohanna Olsen. Mora var avKroghslekta på Røros. Ho varei svært evnerik og tiltaksamkvinne. Peder kalla ho «slek-tens mor». Det er fortalt at hom.a. sette i gang ein aksjonmot heimebrenning i Halt-dalen.

Da Faste kom til krinsen,var det enno ikkje noko eigeskolehus. Det kom først i1876. Til så lenge måtte deileige rom på ein gard somhadde ei ledig stove, og derein fekk rimeleg leige. Detvar trongt budsjett dengongen og.

Faste budde i Borgsmoen,og her vart Peder fødd i 1868. Utanom skolearbeidet hadde Faste sterkereligiøse interesser, og i fritida reiste han rundt og selde biblar og heldt«oppbyggelse» eller samling som desse møta og vart kalla. Og til sist fannhan ut at han ville ofra seg heilt for dette i staden for å vere lærar. Hanflytta da først til Fosslandsosen, og seinare busette han seg på Fanestrandaved Molde. Han vart no fast reisetalar for både misjons- og avhaldssak.

82

Her fekk da Peder sin skolegang, med både barneskole og latinskole. Hanlika seg ikkje så godt på latinskolen, og det hende han skulka. Det vardenne skolen Bjørnstjerne Bjørnson skreiv om: «Vi måtte gå der til viblev store. Jeg gikk der også -og leste Snorre.»

Men naturen på Fanestranda vart Peder glad i. Han sa seinare i livet:«Jeg har fartet vide om, og verden har meget vakkert å oppvise, men formeg blir dog ingen plet på jorden slik som barndomsminnenes by.»

I Molde vart han i 1884 med i losje «Broderkjeden» av IOGT. Dettevar ein organisasjon som arbeidde for avhold frå rusdrikk og for freds-saka. Rørsla kom hit til landet i 1877, og fekk sterk vokster dei førstefemti åra. Peder sa seinare: «Min inntredelse i godtemplarordenen bleavgjørende for hele mitt senere liv».

Da Peder var ferdig med skolen, måtte han tenkje på eit yrke, og farensende han i smedlære hos smedmeister Håve i Trondheim. Etter 4 årfekk han svennebrev, og dessutan dottera til smedmeisteren til kone.Men han dreiv som smed berre to år.

Peder kom med i avhaldsarbeid i Trondheim og, først i DNT sia iIOGT. Han vart snart lagt merke til, han hadde så lett for å finne rette ordai rette augneblinken. Ein av leiarane i losjen sa: «Vi har ikkje råd til åha deg ståande ved avlen.» Han ville Peder skulle ta til som reisetalar,og det vart slik. Han starta i Bergen i 1892. Sia vart det nye stader, oghan var reisetalar i samanhangande 40 år.

I denne tida var det mange organisasjonar som sende ut reisetalararfor å nå fram til folket med sine idear. Enno var det lite med aviser ogingen radio og TV. Faste Svendsen var alt ein kjend talar i distrikta, ogi førstninga presenterte Peder seg som sonen til Faste Svendsen. Seinarevart det omsnutt, Faste fortalde han var far til Peder.

Peder vart nok ein av dei flittigaste talarane. I førstninga var det liteframmøte, men det auka fort og kunne vere opp i 800. Han kom lett i kon-takt med folk flest når han kom til ein ny stad: Han kontakta dei påarbeidsplassen, og inviterte dei til møte. Serleg hadde han lett for å vinneungdomen, og det hende ein ungdomsflokk følgde han frå ein plass tilein annan. Han var støtt på reisefot, og besøkte dei fleste delane av lan-det. Han meinte sjølv han hadde halde om lag 15000 foredrag for tilsaman 4 millionar menneske, og stifta om lag 300 losjar.

Det var ikkje greitt å ta seg fram her i landet enno. Det tok tid før detkom jarnbane. Bergensbanen vart opna i 1909 og Dovrebanen i 1921.Einaste hjelpa var hesteskyss når det vart for langt å gå.

Nattelosji måtte ein oftast få hos private. Men det kunne vere vans-

83

kar med det. Ofte måtte Peder gå i timevis frå gard til gard før noendrog på det: «Jau det måtte bli ei råd».

Men da dei fekk høre at han var avhaldstalar, og ville prøve stiftegodtemplarlosje, ba dei han spørje på nabogarden. Ein gong såg hanseg tilbake etter at han hadde fått avslag på ein gard. Da la han merketil at husmora sto og vaska dørhandtaket Svendsen hadde bruka.

Svendsen sitt arbeid fall saman med samlagsstriden her i landet, oghan vart kalla «samlagsstormaren.» Etter mønster frå Sverige vart sam-lagssystemet innført. Det vart skipa samlag eller bolag, og dei haddeeinerett til å selje brennevin innan sitt område.

Svendsen reiste ikkje berre her i landet. Ofte var han både i Sverigeog Danmark. Og i 1908-09 reiste han i dei skandinaviske miljøa i USA.Ikkje alle forstod norsk, men dei vart rivne med i stemninga og sto medtårer i auga. Han sette og stor pris på at han vart invitert av presidentRoosevelt til ein lang samtale. Elles var han med på dei fleste verdslo-sjemøta, som vart haldne i ymse land.

Når Svendsen kunne makta så mykje, var det sikkert fordi «det stokvinner bak». Kona, Jensine, ofra alt for heimen deira i Trondheim, derfem barn skulle vekse opp. Peder hadde ikkje så stor løn, så ho såg segnøydd til å ta seg arbeid utanom dei daglege gjeremåla. Ho sydde regal-jar for losjane. Elles var ho med i sosialt arbeid i byen. Peder var heimeberre som på gjesteroller. Kona fortel om ein gong ho hadde rekna medå ha han heime ei stund etter ei langreis. Han kom heim til middag ogsa: «Du må pakke kofferten min. Jeg reiser i kveld». «Hvor?» «TilAmerika». Ho pakka, og han for igjen.

Svendsen vart ein periode valt inn i Trondheim bystyre. Men det vartlite tid til å ta del i kommunalt arbeid. Politiske debattar låg heller ikkjefor han. Men når han tok ordet, kunne han påverke medlemene. Eingong såg det ut til å bli fleirtal for å hogge ned ein gammal poppel. Datok Svendsen ordet og heldt eit innlegg på 15 minutt, og treet berga ogfekk sia namnet «Peder Svendsens minne». Eit slikt medlem kunne velha vore ønskt fleire stader.

I 1900 vart han vald til stortingsmann for Trondheim og Levangerbykrets. Men han lika seg ikkje så godt der. Han rekna det som bortkastatid for sitt eigenlege yrke: reisetalar. Også i feriane tok han på seg opp-gåver i nærmiljøet. Somme meinte han dreiv for hardt. Ein dokter badhan ta det meir med ro. «Ellers finner vi Dem en vakker dag død på lan-deveien». «Det blir en død i harmoni,» svara Svendsen. «Hvor skulle denellers finne sted?» Ikkje alle var vel einige i syn og tankar han var tals-

84

mann for. Men dei fleste vart imponert over hans måte å bere det frampå. Ein tilhørar sa: «Han hadde alle veltalenhetens gudegaver». Einannan: «Han fann nøkkelen som gikk, så hjartedøra opna seg».

Svendsen hadde ei mjuk, velklingande røst, som bar godt ut. Hanbruka aldri manus, men fann alltid ord som la den rette farga over inn-haldet. Han kunne sprudle av humor og ironi, for så brått å skifte tilalvorsfylt patos. Saman med hans levande mimikk vart det som eit heiltskodespel framført av ein mann. Ein ting som måtte imponere alle varhans evne til å improvisere. Han kunne utan vidare halde det gåandelenge over eit emne han fekk i farten.

Ein journalist skulle intervjue han på eit møte, og sende han ei listeover det han tenkte å spørje om. Men på møtet kom Svendsen og levertetilbake konvolutten uopna. Han hadde ikkje hatt tid til å sjå på det somstod, men trudde journalisten kanskje kunne trenge det når han skulleeksaminere. Men Svendsen svara på alt i ein heil time.

På storlosjemøtet i Sandefjord i 1892 var han enno ein ukjend mannfor dei fleste da han vart beden om å oppløyse demonstrasjonstoget.Her fekk han syne si evne til å improvisere, og mange vart nok impo-nert. Utan førebuing gikk han på talarstolen og sa m.a.: «Gud bevare megfor noen sinne å oppløse et sådant tog. Et tog som dette av unge, begeis-trede, villende viljer i fast beslutning om å holde seg selv fri for alko-hol, og i kamp mot rusdrikken for å oppnå høyere folkelykke, det må aldrioppløses, men gå gjennom hele vårt folk, rundt vårt vidstrakte land, ogvidere danne ledd i den internasjonale kjede for menneskelykke.»

Også på storlosjemøtet i Ålesund i 1915 vart han beden om å avsluttemøtet i midnattstida. Da fall orda om lag slik: «Vi skylder en takk til demsom gav oss denne høytidsstunden, dette lysende minne. Og vi skylderen tanke på dem som sitter der hjemme i kveld. Alle som samlet seg tilfest her i kveld, de har noen små der hjemme. Er du her, Breivik? Langtoppi Nordland har han Breivik et par småkara han i kveld. Og de der bortefra Østlandet, og han sogningen som er blitt stril - er du der Synnesen ?Dem ha sovna småkaran din nu. Og vet du hva det var det siste de sa førde trakk teppet over hodet? Kor`n e hen han far? spurte de. Og så fikkde det svaret at han var her i Ålesund for å få bort brennvinet. Å, sa desmå, e`n det han far. Og de sovnet med denne tanke, og det vevde seget nett av lyse barnedrømmer om vår store ide, de så i drømmen det lysefremtidens land, hvor det ikke lenger var noe brennevin som skjemte».

Det harde reiselivet hadde nok røynt på meir enn han visste om. Detsynte seg i 1933. Losje «Fridtjof» i Frol bad inn til folkemøte på Hegle

85

forsamlingshus 18. februar. Der var det song av Frol songlag og musikkav Frol orkester, og 300 menneske hadde møtt fram. Talar var PederSvendsen. Han gikk på talarstolen, men det vara ikkje lenge før hankjende seg sjuk og måtte gå ned av stolen. Ein av medlemene, som haddebil, kjørte han til sjukehuset, og han vart seinare ført til Trondheim sju-kehus. Han kom ikkje til krefter meir, og han døde 6. juni.

Det var eit underleg treff at det vart her i Frol han måtte ta dei sistetunge stega ned frå ein offentleg talarstol, ikkje langt frå der han toksine første barnesteg.

Svendsen vart fanga av ein ide i unge år, og han ofra alle sine krefteri arbeid for den. Ein har sagt: «Den største livskunst er å sette idealet føreei arbeidsvogn». Peder Svendsen greidde det.

86

Ola Indgaard:

AAvvsskkrriifftt aavv pprroottookkoollll ffrraa LLeevvaannggeerr HHeerrrreedd SSaammttaalleellaagg

År 1893 – 1894

I siste del av 1800 tallet var det eit samtalelag i gang i LevangerHerred. Protokollen ligger i samlingen til Levanger lokalhistoriske arkivi Biblioteket. Noen av dei første sidene mangler, men fra møte den 23.juli i 1893 og fram til 6. november i 1897 er protokollen grei. På dettesiste møte vart Hegle Samtale og ungdomslag stiftet, med 29 medlem-mer. Protokollen brukes videre av det nystiftede laget.

Jeg har skrevet av referatene ordrett fram til møte den 18. februar1894.

Møtene vart holdt enten på skolene eller gårdene i kretsene i Frol, ogi kvart møte vart det valgt dirigent, sekretær og innleder til neste møte.

Her følger referatene:Aar 1893 den 23. juli holdes møte hos Lasse Kjønstad paa Okkenhaug.Da:1. Valgtes Lasse Kjønstad til dirigent og J. Floan til sekretær.2. Tager under behandling det af K. Holberg framsatte samtaleemne

«Vor beskatning»Da forslagstilleren var fraværende, innlededes emnet af J. Floan, der

paaviste, at kommunens behov i en række af aar har krævet det aarligebeløb a 11000 kr, dog er dette beløb øgt noget i de sidste 3 aar ved stig-ning af fattigbudsjettet.

At den af formue og indtegt betingede skat har været stigende harherved saglig sin grund deri, at man har benyttet sig af den adgang, skat-teloven gir, til aar om andet at omfatte eiendomskatten - selvfølgeligmå summen, kr. lignes paa formue og indtegt stige, saalenge vort bud-sjet ikke faar en betydelig nedsettelse.I 1893 var der udlignet pr.skyld kr.11.00. I 1893 er udlignet: Kr. 1.30 pr. mark, herfra gaar 75 øre pr. mark forveiarbeide, altsaa igjen til udligning pr ??? kr. 0.55, som uggjør kr. 1.43

87

pr. skylddaler. Efter disse indledende bemerkninger diskuderedes saagen.3. Bestemtes, at næste møde afholdes i Nordbygden. K. Okkenhaug

foreslog som samtaleemne «Vore bygdeskikke» J. FloanAar 1893, den 20. august havde Samtalelaget møde paa Muhle skoleHvor behandledes:1. Lærer Floan oplæste det i forige møde behandlede.2. Valgtes lærer Sivertsen til dirigent og Lasse Kjønstad til sekretær.3. Tages under behandling det af K. Okkenhaug fremsatte forslag: «Vore

bygdeskikke»

Forslagstilleren var tilstede og indledede emnet, hvor han da nevnteforskjelige skikke, - deriblandt den skik eller uskik, at rege i brydlupper,troede at denne uskik var i avtagende her i bygden. Derefter fremholdthan den skik at holde brydlupper og begravelser som kunde vare i fleredage, Hvilket var forbundet med baade tidspilde og økonomisk tab for-øvigt. Ligeledes fremholdt taleren den stygge skik natløberiet, samtogsaa de sakaldte dansemoroene, som holdes af ungdommene, helst ijulen, hvor man da kommer sammen nat efter nat, hvor da tures med drikog dans, paaviste baade det moralske og økonomisk fordærvelige i saa-dan trafik. Efter disse indledende bemerkninger diskuderedes emnet.

Samtalen var ganske livlig og man var enig idet som var fremholdt avindlederen, trodde at oplysningen var den magt, der skulde udryddeaflægse og tildels stygge skikke, særlig blev det henstillet til de ældre,at gjøre det saa at ungdommen kunne have noget at samle sig om, sombaade var belærende og opdragende.

4. Besluttede at næste møde - samt ogsaa en festlig sammenkomst meddet samme, skulde holdes i Nordbygden.

Lærer Sivertsen foreslog samme æmne til behandling paa næste møde,nemlig: «Vore bygdeskikke»

Lasse Kjønstad

NB! Det finnes ikkje noe referat fra møte og festen som vart bestemtpå møtet den 20. aug 1893.

Aar 1894 den 27. januar havde samtalelaget møde på vestre Okkenhaug.Da:1. Valgtes lærer Mollan til dirigent og Lasse Kjønstad til sekretær.

88

2. Da intet æmne var opstilt, fremsatte Ole Kløvjan «Husmandsagen» tilbehandling. Dette æmnet er engang før diskuteret i et samtalemøde,men da kun faa av de tilstedeværende var paa dette møde og intetandet forslag fremkom enedes man om at samtale om husmandsa-gen.

Dirigenten refererte det som var blevet diskuteret om dette æmne paaHalsan, og forslagsstilleren indledet med nogle korte bemerkninger, der-etter diskuteret sagen, i hvilken baade bønder og husmænd deltog, ogbegge parter vare enige om at husmandsvæsenet er en forældet indret-ning, som ikke passer for vor tid.

Resultatet af samtalen var omtrent det samme, som er referert framødet på Halsan.

3. Næste møde bestemtes, at blive afholdt paa Okkenhaug skole søn-dag den 18. februar kl. 5.00. K. Okkenhaug foreslog til samtaleæmne«Direkte og indirekte beskatning» samt spørsmaal om oprettelse af enarbeiderforening for bygden.

Lasse Kjønstad

Aar 1894 den 18de februar havde Samtalelaget møde paa Okkenhaugskole.Da:1. Valgtes A. Lothe til dirigent og lærer Mollan til sekretær.2. Tages under behandling det i forrige møde af K. Okkenhaug opstil-

lede samtaleemne «Om direkte og indirekte beskatning».Forslagsstilleren var tilstede og indlede emnet med et længere inter-essant foredrag, hvoraf hidsættes:

Det lille ord «skat» har en overmåde stor betydning baade for forindividet og for samfundet. I «primitive» samfund bruges ikke skatter,men kun naturalydelsere. I middelalderen opkom de saakaldte «skatga-ver», der vistnok er oprindelsen til vore skatter. Paa grund af de ene-vældige fyrsters ødselhet og sløseri øgedes skatterne i utrolig grad, ogskattebyrdene hvilede udelukkende paa samfundets «lavere» klasser;de «høyere» samfundsklasser gik næsten fri, hvilket havde sin gund ideres materielle og aandelige overlegenhed. Folkene sank ned i storarmod, og mange statsøkonomer «lagde sine hoveder i blødt» for atfinde botemidler imod den stedse stigende nød.

89

Statsøkonomen Adam Smith fremsatte følgende liberale grundsæt-ninger:a. Skatten erlægges af enhver efter hans evne,b. Den udlignes efter visse bestemte regler.c. Og den betales paa den for skatteyderen beleiligste tid.

«Indirekte skat» - f. eks. told - erlægges ved en frivillig handling afskatteyderen saaledes at han tilsynelatende faar vederlag for sine penger.«Direkte skat» - f.eks. matrikulskat - erlægges uden noget saadant veder-lag.

«Fiskal skat» er kun beregnet paa at skaffe staten indtægt.Kun staten ): folket har ret til at paalegge skat, derfor har ogsaa fol-

ket - i alle frie samfund den bevilgende myndighet og ret til at knyttebetingetser til sine bevilgninger. Denne store og vigtige ret udøver fol-ket ved sine representanter, (Se grl. §75) staten har givet fra sig noget afdenne sin ret til kommunerne.

I Norge betales aarlig ca. 30 millioner kr. i skat til staten. Heraf: told20 til 22 mill. kr., brændevinsafgift 3.5 mill., maltafgift 2.25 mill. og «die-rekte skat» 2.5 mill. kroner, samt arve- og stempelafgift. – Kommune-skatten udgjør aarlig ca. 20 millioner kr., deraf 11 mill. paa land- og 9mill. paa bykommunene. Hele landets skat bliver altsaa med en rundsum 50 millioner kroner.

Toldbeskatnigen inførtes ved midten av forrige aarhundrede. Da havdeman færre fornødenheder, og man nøiedes mere med landets egne pro-dukter, saalangt di rak.

Især var dette bra for Danmark, som kan «brødføde» sig selv.Nordmændene maatte indføre mere og maatte altsaa betale mere told.

Fredrik den Vs toldforordning var noksaa fri i sine principer. I 1778blev handel med korn og kvæg frigivet. I 1797 blev frihandelprincipetenda mere gjennomført, og forordningen fra det aar ligger fremdeles tilgrund for Danmarks toldlovgivning. Fra 1814 kom vor toldpolitik ind inye spor. I 1824 fik man istand en ny toldlov, som var gjældende til1845.

I begyndelsen av 70 aarene var der gode tider, pengene flød ind nok-saa rigelig, folket forbrugte mere, og toldindtektene steg, embedsmæn-denes løn forhøiedes («dyrtidstillæg»), og statsgjælden øgedes. Menhenimod slutningen af 70 aarene kom de «magre aar». For at balancerebudgetet tog man sin tilflugt til nye toldpaalæg - især paa kasseartikler.Det var især «smaafolk», som fik lide ved denne toldpolitik, thi kaffe og

90

tobak er baade for sjømanden og tømmerhuggeren en nødvendigheds-artikkel, men folkets repræsentanter beroliget sin samvittighed med, atdisse ting ikke er fornødenhedsartikler.

Nu begyndte folket at vaagne til mere selvbevisthed. Den demokra-tiske del af folket havde gilde førere i Johan Sverdrup, Steen m. fl.Blandt dem, som talte smaafolkets sag i stortinget, skal vi især næmnetoldinspektør Castberg. Hans varme, kraftige tale vil mindes længe. I 1877nedsattes den store rigsskattekommisjon og 1878 toldtarifkommissionen.Den daværende regjering foreslog indførelse af direkte skat, men forslagetblev ikke vedtaget, og atter balanceredes budgetet ved nye toldforhøielserpaa kaffe, tobak og brændevin. I 1880 vedtages lov om direkte skat,men den blev ikke iverksat. Man havde nok at gjøre med at hugge hoved-erne af veto-troldet. Desuden var de politiske forholde slig, at man ikkebehøved saa mange penge. I 1884 nyt politisk liv, penge trengtes, ogdisse skaffedes tilveie ved nye toldpaalæg paa kasseartikler.

I 1889 fik man flertal for direkte skat, kaffetolden nedsattes med 10øre pr. kg.

1890 ophævedes told paa sirup, i 1891 minkedes sukkertolden med10 øre pr. kg.

I 1892 ophævedes petrolemstolden og i 1893 ophævedes salt-og træ-lasttolden.

I 1892 vedtages loven om direkte skat, Steen gjorde cabinetsspørsmaalog drev den igjennom. Altsaa i de siste aar har vi faaet flere lettelserpaa kasseartikler, mens de «lette artikler» er delvis forhøiet. Silke f.eks.fra kr. 2.50 til kr. 8.00 pr kg.

Taleren nævnte en række eksempler paa, hvor forkjert vor toldtarif vir-ker: F.eks. ligemeget told paa almindeligt lerred og fin fløiel, og ligemegettold paa fin vin til 10 kr. pr flaske og simpelt «skabb» til 50 øre pr flaske- saafremt begge sorter er under 21 % alkoholstyrke.

Taleren var for told efter verdien. Nu har vi ogsaa en del artikler, somfortoldes med 10% af verdien, men kaffetolden udgjør nu 15% - og suk-kertolden 50 a 60% af verdien. Sukkeret burde være toldfrit, kaffe lige-saa. Dernest gav taleren en del oplysninger om «protektions systemet».

Men hvorledes skal staten faa de fornødne penge, naar toldindtægterneminkede i betydelig grad? Svar: Først mere direkte skat, for det andet:All arv tilfalder staten, naar børnene ved 18-20 aarsalderen har faaet enordentlig opdragelse.

Foredragsholderen foreslog, at Samtalelaget skulde indgaa til stor-tingets toldkomite med en henvendelse om nedsettelse af tolden paa

91

enkelte nødvendighedsartikler. Dette forslag blev vedtaget. Etter for-slag af lærer Floan skal denne sag behandles i Samtalelagets møde iapril d.a.3. Tages under behandling det i 2det i forrige møde opstillede emne:

«Om oprettelse af en arbeiderforening for bygden». Lærer Floan ind-ledede dette emne. Han begynte med at paapege, hvor meget godtslige foreninger havde udrettet i de byer og bygder hvor de havde vir-ket en stund. Med «arbeidere» menes ikke paa en enkelt «kaste» af fol-ket, derfor er der i slig forening rum for alle, som vil være med. Helesamfundet er et stort maskineri, hvert enkelt menneske en liden, mennødvendig del af samme. Oplysningen er den smørelse, som kan faaalt til at gaa godt i dette store, komplicerede maskineri, - staten. Indenen slig forening kan man optage mange spørgsmaal til behandling, der-ved kan den ene hjælpe den anden til forstaaelse af mangt og meget.

Men skal en slig forening virke efter sin hensigt, maa der penge til -medlemmerne maa ofre noget. Man maa have noget for at kunne støttehinanden, naar sygdom eller anden ulykke rammer. Det er godt at kunnehjælpe seg selv. Det er stor og god tanke, som kanskje ikke endnu erlevende nok hos os, men kommer den til at gjøre sig mere gjældende, vildet være godt baade for en selv og samfundet. Enhver ærekjær mand ogkvinde maa grue for at komme paa «Kassa».

Sagen sattes under diskution. Samtlige talere var enig i, at dette varen sag af stor betydning. K. Okkenhaug fremholdt, at det muligens kundegaa an at benytte de midler, som tilhørte «Den frivillige fattigpleie», tilet grundfond for en eventuel arbeiderforenings sygekasse. Sluttelig blevfremholdt, at ifald der bliver oprettet en arbeiderforening i bygden, børSamtalelaget ophøres.

4. Næste møde besluttedes afholdt paa Haugskot den 22de mars kl. 5 e.mid. Samtaleemner, fremsat av lærer Floan:

1. «Om oprettelse af en arbeiderforening»2. «Vor skoleordning»

Jul. Mollan

92

Knut Vodal:

SSmmååpplluukkkk ffrraa ggaammllee pprroottookkoolllleerr

Når man leter i gamle arkiver, finner man ofte ting som ikke har noemed saken en leter etter å gjøre, men som er interessante, og forteller myeom hva som opptar folk til skiftende tider. Under gjennomgang av kom-munestyre-, og skolestyreprotokoller for Skogn fra perioden 1920-1930,fant jeg noen saker som kanskje virker bagatellmessige på oss i dag,men som den gang var viktige for folk flest.

19. des.1921.Sak 46. Marie Stavrums «lærer» forslag at skulestyret henstiller til byg-

dens veivesen um at snøplogen maa kjøres saa tidlig paa dagen at sku-leborna kan faa nytte av den. Falt mot 3 stemmer.

29. mars 1922.Lærarinnene Marie Stavrum og Magda Augdal søker om aa faa kvar

sitt eks. av desse to bøker: Caroline Halvorsen: Strikkebok for skole oghjemmet, og Handbok i kvinnelig haandarbeide.

Beslutn. Saka utsettes for aa innhente nærmare opplysningar fraa eitmeir aalmeint synspunkt.

14. juli 1922.Sak 22. Grunda antegnelse fraa revisjonen henstilles til kretsformen-

nene aa søke renholdet paa skulane ordnat på mest mogeleg økonomiskmaate. Enst.

19. jan. 1923.Sak 4. Andragende fra Ekne Landmannslag om å få anskaffe Korsmos

ugrasplanter til Ekne skole. Enstemmig vedtatt på de vilkår som i andra-gende tilbud. Ekne Landmannslag betaler selv den del som faller påkommunen.

1926.Fredning av ekorn. Skogn herredstyre anbefaler fredning for 5 år.

93

Aar 1927 den 19. februar havde Ekne sognestyre møte på Nordby. Samtlige tilstede. Hvor da: Behandledes henstilling fra A. Sand, Nils Vestrum, T. Grav, Johs.

Finsvik, O. Markhus og Johan Furunes om at sognestyret medvirker tilat poststedet flyttes tilbake til Bakken. Som grund anføres at adkomstentil det nye posthus ansees å være uforsvarlig idet at broen og fyllingenover Byelven er for smal og ansees farlig å passere for unge og utryggeheste. Likeledes anføres at sognestyret bør være oppmerksom på den faresom skolebarna kan være utsatt for ved posthenting ved benyttelse av skieller kjelke i farefuldt føre i bakken mot elven. Angående denne hen-stilling blev avgit følgende uttalelse: Da ordningen nu er fastslåt finderman på det foreliggende grundlag ikke å kunne anbefale flytting av post-huset tilbake til Bakken, som dog må ansees å være det mest hensigts-messige sted for bygdens folk. Denne beslutning er fattet mod 1 st. A.Sand som fastholdt henstillingen.

2. I denne forbindelse vil sognestyret uttale:Det må ansees ganske naturlig at eieren av Brubakken som hidtil for

sit egetbruk har hatt vedligeholdet av broen over Byelven, ikke har nogenforpliktelse til å holde den istand for publikum. Sognestyret vil derforta forbehold om at mulige vedligeholdsutgifter av denne bru som ereneste adkomst til posthuset, er sognet eller kommunen uvedkommende.Mulig vedlikeholdsbidrag bør derfor utredes av postvesenet. Denne utta-lelse blev enst. vedtat.

Møte slut. Ragnv. Stavrum. N. Mjøsund. Jon Brataas. Aksel Sand.

94

Karl Meinert Buchholdt:

SSttrraannddssiitttteerrnnee ii LLeevvaannggeerr

Allerede i middelalderen hadde det oppstått et årlig marked i områ-det ved Levanger kirke. Det var flere årsaker til det. Stedet hadde ennaturlig havn, og her kom den gamle veien fra Jemtland ned til kysten.Gjennom århundrene vokste dette markedet, og det ble flere slike han-delstreff hvert år. Dette utviklet seg til det vi kjenner somLevangermartnan. Hit kom fjell-bønder fra Jemtland og fjordbønder fraTrøndelag for å bytte varer. En tredje gruppe som interesserte seg fordenne handelen var borgerne i Trondheim. På 1600-tallet dukket detopp en ny gruppe i denne handelen. De ble kalt strandsittere.

En strandsitter er en person som bor ved sjøen i et kystdistrikt, oftesti tilknytning til et strandsted eller et ladested. Han regnes for å stå uten-for borgerskapet og betegnelsen er ofte brukt om en person av under-klassen eller den lavere middelklasse. De livnærte seg på flere måter.Arbeider, fisker, bygdehåndverker og fraktemann var de mest vanligeyrkene. Bare de mest velstående av dem drev med handel, og da kun små-handel mellom seg selv og bøndene. Noen av disse varene solgte devidere til byborgerne, men handelen var for det meste til lokale formål.De eide sitt eget hus på en leid tomt, og eide heller ikke dyrkbar jord. Itillegg til strandsitterne dukker det også opp en annen gruppe, de ble kaltinnerster. Forskjellen på disse to gruppene er at innerstene verken eidehus eller jord. De måtte leie husrom til bonde eller husmann, men dehadde sin egen husholdning og ble ikke regnet som vanlige tjeneste-folk.

Det er vanskelig å fastslå når de første strandsitterne kom til Levanger.Den første bebyggelsen ved Levangersundet var husmenn som bodde iområdet ved kirken. Det var 7 familier i 1618 og 16 familier i 1645. Deter tvilsomt om noen av disse kan betegnes som strandsittere, selv om detikke er umulig at de skaffet seg inntekter på annen måte enn jordbruk.Det er også mulig at grensen mellom hva som ble regnet som husmennog strandsittere i begynnelsen var ganske flytende.

I 1661 var det 30 strandsittere i Levanger. Med koner og barn må

95

dette ha utgjort over 100 personer. Husene deres lå ved Levangersundetfra kirken og nordover. Jorden ble leid fra Levanger gård, og etter hvertble leieinntekter den viktigste inntektskilden til gården. De hadde etnøst eller en brygge ved sjøen, og et våningshus i skråningen like ved.Til myndighetene hevdet de at de levde av håndverk og fjordfiske.Antagelig har de også hatt visse inntekter av markedshandelen sidengrunnlaget for å brødfø så mange mennesker ikke er tilstede i de tonæringene. Det er også mulig at enkelte strandsittere bare oppholdt segi Levanger for en kortere periode. Flere av dem var også registrert somborgere i Trondheim og de drev også en omfattende handel der.

Fra 1680-årene var det en jevn stigning i handelen. Det kom flerenye varer som vin, brennevin, tobakk og krydder. Økning i handel for-utsetter større kjøpekraft, større produksjonsevne og større folketall iJemtland og Innhered. Dette er en landsomfattende trend da årene fra1680 til 1700 var en vekstperiode i Norge.

Strandsitterne begynte også å gi losji til handelsmenn i martnastiden,og de solgte øl og brennevin til de som kom på martna. Om sommerenvar det også en annen stor kundegruppe, nemlig alle soldatene som blesamlet til militærøvelser i området. Garnisonen på Skånes, fotfolk påRinnleiret og dragonene på Ridarmoen har antagelig vært gode kunder.I 1708 skrev handelsmann Jelstrup i Trondheim ( han var også eier avMo gård ) at det var 20 ølkroer som solgte øl, brennevin og tobakk iLevanger. I et brev til amtmannen bad han om at dette måtte bli stanset.Amtmannen gjorde ingenting.

Allerede i 1706 hadde amtmannen fått sitt første møte med de somdrev handel og håndverk på Levanger. Da ville amtmannen kreve kon-sumpsjon av strandsitterne. Dette var en skatt som ble pålagt alle somdrev en næring utenfor bondeyrket. Da dro 8 av de mest velståendelevangsbygg til amtmannen for å fortelle hvor fattige de var, og hvorhardt fogden opptrådte.

De fleste av menneskene som bodde på Levanger var nordmenn, menutenlandske innslag eksisterer. Vi finner tyske navn som Omejer ogLipsdorph, og også en skotte hadde et opphold i området over en lengreperiode.

Levanger tilhørte Trondheims handelsdistrikt, og borgerne i Trondheimhadde rett til all utenrikshandel i Trøndelag. All handel mellom Levangerog andre land ble foretatt av disse handelsmennene, de eide også flereav husene her. Flere storbønder i distriktet eide også hus på Levanger.Disse husene ble som oftest leid ut til innerster.

96

At Levanger som handelssted vokste i betydning er det ingen tvil om.Omkring 1750 åpnet Otto Sommer, som eide Løveapoteket i Trondheim,et lite utsalg i nærheten av kirken. Samtidig må folketallet ha økt bety-delig, for ved folketellingen i 1801 var det 345 personer som bodde påLevanger gård, av dem 7 husmenn, 46 strandsittere og 30 innerster, allemed sine familier.

I 1836 fikk Levanger rettigheter som egen kjøpstad. De fleste avstrandsitterne ble nok boende i Levanger, og fortsatte i sine tidligereyrker. Men, fra da av ble de regnet som en del av den nye byens bor-gerstand.

Kilder:Nils Hallan: Jemter på Levangermarknaden i 1680-åreneArne Westrum: Skogns historie, bind 2aFestskrift til Levangers 100-årsjubileum.

97

Marie Seppenen:

HHiissttoorriieenn oomm NNiikkoollaaii RReeiittaann

Karl Nikolai Reitan var virkelig en arbeidets adelsmann. Han kom fraFlora i Hegra til Skogn i 1925. Han arbeidet på forskjellige gårder.

Så kom han inn på E-verket og var med på reising av lysstolper, ogdette fortsatte han med i mange år sammen med Fridtjof Eriksen.

Karl ble også gift i Skogn med Gine Sesselie. De hadde ikke barn selv,men var veldig glad i barn. De siste årene ble Karl blind og lam så hanlå bare, og hans kone stelte ham. Han kom på St. Øystein, men Gine varog hentet han heim for han trivdes ikke der. Karl var bestandig i godthumør.

Sangen hans var: Min far har to nydelige griser, en grå, en blå, tonydelige griser.

Karl ble nittito år gammel.

98

99

Magnhild Okkenhaug:

HHaauussttaarrbbeeiidd ppåå BBuurraannsslliikk eegg oopppplleevvddee ddeett ii mmiinn bbaarrnnddoomm

TrøskingNår det lei utpå førjulsvinteren, skulle det bli trøsking. Trøska og

lokomobilen eller «bijll`n», som det vart sagt, gjekk frå gard til gard, ogsom oftast kom dei frå Venåsen til oss. Det var alltid 4 hestar som drogtrøska og 2 hestar som drog mobilen. Dei som sist hadde trøska og deisom henta den, var med på flyttinga. Ole Venåsen var alltid med ogkjørte «Blakka», men ho drog ei vogn med diverse som hørte med. JonStubmo var maskinist og hadde ansvaret for mobilen.

Mannskapet som trongst var: To mann til å kaste fram kornband,ein til å løyse opp kornbanda, ein til å legge for trøska, og det var vik-tig arbeid. Ein passa trøska så ingen ting la seg for, t.d. snarp og ruskav ymse slag. Ein sterk kar bar kornsekkene på buret og tømte dei der,og ein tok halmen og førte den over til nestemann som kjørte den vekk.Petter Jonassen var som oftast den som tok imot halmen. Så var detJon som passa mobilen og hadde ansvar for at alt gjekk som det skulle.Jon Duvsete var óg delvis med på dette.

Heile mannskapet arbeidde ein times tid før dei kom inn til frukost.All maten fekk dei attmed eit langbord i stua. Da var alle golvmattenefjerna og elles ting som ein kanskje var redd kunne bli i vegen når alleskulle ha mat. Frukosten var kaffe og melk og påsmurte brødskiver medgodt pålegg. Eg hugsar at praten gjekk kvikt og humørfylt ved bordet.Når alle hadde vore inne, så vart det ei spesiell lukt i stua. Det var ei blan-ding av støv, halmlukt, sveitte og røyk frå mobilen, men det var slik detskulle vera. For meg som var lita var dette ei artig tid.

Når dei så sette igang arbeidet, vart det ein kolossal dur og støy på gar-den. No arbeidde dei 4 timar i strekk før middagen. Eg hugsar at da deiskulle kome inn til middag, var det hosting og harking, nysing og spyt-ting utom trappa. Somme spytta ut skråa, andre putta den i vestlommaigjen, etter som dei hadde råd.

100

Middagen var alltid god. Det skifta mellom kjøttkaker med kålstu-ing, tyttebær og flatbrød, og kjøtt og rotgraut, eller det kunne veranysalta torsk med fleskebitar. Og det vart alltid brukt suppe, gjerne hav-regrynssuppe med saft i eller melkesuppe. Mamma hadde alltid ei eks-trahjelp desse dagane, og vi kvinnene og borna åt etterpå på kjøkkenetmedan karane kvila litt. Somme duppa av og sovna, andre prata litt stil-lare. Etter 1 times kvil var det kaffe med kveitekake eller formkakeeller vafler til.

Så vart maskineriet sett i gang igjen, og arbeidet tok til. Vi prøvde ålufte ut i stua, men lufta var som oftast den same. Etter 4 nye arbeids-timar var det kveldsmat, gjerne oppsmurt mat eller det kunne vera riseng-rynsgraut.

Slik gjekk dagane til alt var trøska, og det kunne ta frå 5 til 7 dagar.Så skulle trøska og alt det andre flyttast til neste gard, og det var tilSeverin Matberg på Gustad. Da var pappa med og køyrde trøska ditigjen. Men så stilt og trist det vart etter at trøska var flytta! Det syn-tes i alle fall eg, men eg var visst åleine om det. For dette var verkelegtungarbeid både for karane, og også for kvinnene som hadde alt mat-stellet. Karen Burmoen hadde alt fjøsstellet desse dagane.

RundvaskingEtter trøskinga måtte stua rundvaskast. Men først måtte to lange plan-

tar takast ned frå stuetaket. «Slynge» kalla vi dei, dei stod i kvar sitt vinduog voks opp til taket og fleire gonger att og fram frå vegg til vegg, slikat mest heile taket var dekt av grønne blad. Alt dette vart tatt ned og lagtutover golvet i eit anna rom. Der vart det dusja og låg der til det vart tørtigjen. Karen Burmoen og Olga Solberg var ofte med på rundvaskinga,og da sto dei oppe på eit utslått fallbord, som vart flytta etter kvart. Takog vegger og vindu vart vaska «fløtt for fløtt» med godt grønnsåpe-vatn. Bord og stolar og golv til slutt, og da lukta det så godt i rommet.Når vi snakka derinne, var det ein gjenklang i rommet, nesten som ekko.

Dagen etter måtte takslyngen settast opp igjen, og da hjelpte pappatil med å feste alt med tråd og spiker. Eit stort arbeid var det og -. Såvart det lagt på reine nyvaska golvmatter og opphengt reine gardiner. Davar det så triveleg i stua at det var ikkje til å tru!

Det var fleire gardar der dei hadde slike slyngplantar som dekte taket.Oline Okkenhaug hadde det, og kanskje var det der mamma fekk ideen,da ho budde der som ung lærarinne i bygda.

101

SlaktingHaustslaktinga hugsar eg som noko utriveleg. Det vart slakta 5 – 6

sauer og ein oksekalv eller ei kvige. Den første slaktaren eg så vidt kan«kåmmå i haug», var Sefanias Grøtting, og han stod og song «At far minkunne gjera det gilde han hev gjort» samtidig som han flådde dyra.Seinare vart det Jon Duvsete som slakta. Og naboen vår, Karen Burmoen,var alltid med på slikt grovarbeid, så flink som ho var.

Ein del av kjøttet skulle skjerast opp og malast mange gonger, og detvar tungarbeid. Da måtte det karfolkmakt til for å draga kjøttkverna. Såvart det laga kjøttpølser, spekepølser og kjøttkaker når det var salta ogkrydra ferdig. Kjøttet elles vart salta og lagt ned i kjøttbaunen, som stodreinvaska og lufta. Likeså flesket vart lagt i ein større fleskbaune og dekttil med salt. Og desse stod på buret.

Kjøttkakene vart steikt og kokt og lagt ned i krukker med eit feittlokkover, og slik kunne det halde seg lenge i eit kjøleg rom. Eg veit og atdet vart oppbevara kjøttlår innpakka og lagt langt inne i ein kornbinge.Men kjøtt som var salta måtte alltid leggast i kaldt vatn dagen før detskulle kokast. Og dette var svært godt til mange slags rettar, t.d. kjøtt-suppe, lapskaus, kjøtt og rotgraut og fleire.

Grisen vart slakta til jul. Vi borna fekk ikkje sjå på at dyra vart avliva,men vi syntes dette var utrivelege dagar.

LysstøypingÅ støype lys var også eit haustarbeid som gjekk for seg i masstua

Det måtte gjerast mykje forarbeid med å lage ferdig lysveiker på trepinnersom skulle brukast under lysstøypinga. Det vart smelta sauetalg i fleirestore koppar som vart brukt under arbeidet. Mamma og Karen hjelpteståt med dette. Det kunne vera opp til 8 lys på kvar tein. Og det vartstøypt ca 60 – 70 lys kvar haust. Til slutt støypte dei «Hellig-tre-kon-gers-lys», som var tredelt. Desse var vi svært forsiktige med.

Det var spennande å sjå på, men eg tykte det var så ekkel lukt avsauetalgen, så eg oppheldt meg ikkje i masstua lenge i gongen.

Dette var også eit tungt arbeid som vara heile dagen.

SåpekokingSåpekokinga var ei farleg «onn». Da brukte mamma ein stor kop-

parkjel og kokte på gruva i masstua. Det var vatn, feitt og talg som varsamla gjennom lang tid. Dette vart kokt lenge, heilt til ein fekk bort avfallog rask. Så vart det tømt ein full boks med «kaustisk soda» opp i kje-

len, og enda noko slags godlukt på ei flaske. Dette ville mamma veraheilt åleine med, vi ungane måtte halde oss langt unna. Det skullekokast svært forsiktig med svak varme, elles kunne det fosse over allebreidder, mest som ein vulkan og det var livsfarleg. (Eg tenker på «Dinasbok» av Herbjørg Wassmo!)

Mamma stod der og passa dette heile dagen til det vart avkjøla ogstivna. Eit par dagar etter vart det oppskore i passe såpestykke. Alltidvar det spenning om det vart botnfall, - det skulle det ikkje vera!

FlatbrødbakingNo kom atter Karen Burmoen og hjelpte til eit par dagar oppi mas-

stua. Dei nysteikte brødleivene vart lagt oppå kvarandre til det var ca einhalvmeter høgt, og dette vart kalla brødruver. To slike brødruver bakteho, og så ei ruve der det også var brukt poteter saman med mjølet, og denvart sprøare og betre. Dette var til søndags og festbruk og til jul.

Når ho var ferdig, så vart det heile bore på buret og lagt på eit slagsbord som hang ned frå taket. Dette var nok ei forsikring mot mus. Vitok inn flatbrød kvar dag og skjerpa det i omnen før bruk, og vi syntesdet var så godt.

Denne baksten var vel oppeten utpå forsommaren, og da måtte detbakast på nytt. Og Karen kom da óg, som så mange gonger før…

102

103

Ragnvald Fossen:

LLookkoommoobbiilleenn ii nnyybbrroottttaa,,ffrraa RReeiissttaadd ttiill HHaauuggllii

Saging av trematerialer til uthus i Haugli, hos Borgny og Arvid Kvam,våren 1942. Det vart brukt en lokomobil til kraft for saga. Den måtte fyresopp med ved ca 2 timer før start. Det gikk med omlag 1/4 famn tørr vedpr dag og mye vatn, for å holde dampen oppe. Lokomobilen og saga vartflytta mellom kvart nybrottsbruk etter behov.

Lokomobilen var tung, det måtte minst 2 hester for å flytte den. Detvar solide jarnhjul på den, 2 store bak og 2 mindre fram, hjula var breiefor det var mye dårlige veier. Svein Granås var læremester for nybrotts-folket. Før nybrottsfolket kjøpte lokomobilen vart den brukt til drivkrafti et treskelag fra Skjelstad til Okkenhaug, sist på tjuetallet. Det var JohnStubbmo som var maskinist. Johannes Duvsete og Leif Reistadmo kjøptelokomobilen av nybrottsfolket sist på 1940 tallet.Kilder: Sigrid og Einar Stubbmo, Johannes Duvsete.

Fra høyre på bildet: Arvid Kvam, Einar Stubbmo og Ragnvald Fossen som fyrbøter.Det er Borgny Kvam som har tatt bildet.

Bjørn Olav Nygård:

FFjjeellllssllååtttt ii FFrroollffjjeelllleett

Skikken med å dra til fjells for å slå gras på myrene er en gammel tra-disjon. Nede i bygda sto skogen tettere enn nå og beiteområdene varmindre. Alt som kunne slås med ljå ble slått og måtte følgelig spares forbeiting. Det var lite gjødsel så avlingene ble små. Dessuten ble det mesteav innmarka brukt til åker. Dermed måtte en dra til fjells med krøtteraom sommeren. På setra ble grasvollen inngjerdet og slått. Gjeterne måttepasse på at ikke husdyra kom inn på setervollen og slåttmyrene før devar slått. Hver eneste brukbar grasmyr og grasli ble slått. Skikken medfjellslått kan sikkert føres tilbake til tiden hvor ljåen ble utviklet.Arkeologiske funn i distriktet, bl.a. på Heglesvollen, sier oss at kunstenmed å lage jern av myrmalm var kjent i Trøndelag for ca. 2000 år siden.Jon Leirfall skriver i Stjørdalsboka at mange gårder «setra» på samme

104

vollen i to-tre tusen år. De fleste landnåm i bygda ble etterfulgt av et til-svarende i fjellet mener Leirfall.1 Svartedauen førte til at utkantgårdeneble avfolka og behovet for setring og fjellslått minka. Men fra 1600-tal-let og utover økte folketallet sterkt, gårddelinga tok til og husmannsve-senet vokste fram. Dette førte til krav om mer matproduksjon og setringog fjellslått ble mer nødvendig igjen.

LovverketDet ble tidlig behov for å regulere fjellslåtten. Opprinnelig var det

slik at den som først kom til stedet, hadde førsteretten. Dette ble ned-skrevet i lovene. Den eldste loven vi kjenner til for Trøndelagsområdeter Frostatingsloven. Den bygger trolig på Magnus den Godes (konge1035-1047) lovbok. Senere kom Magnus Lagabøters landslov av 1247som bygger på Frostatingsloven. Der står det i kap. 62, pkt. 2:

«Alle slaatter, som er i almenning, skal den, som først sæter ljaaen idem, ha i 12 maaneder.»

Dersom det er uenighet om hvem som var først, står det (pkt.6): «Men om 2 mænd samtidig gaar i en slaatte, da skal begge ha det de

slaar. Men er de uenig om, hvem som først arbeidet der, da skal denvidne, som sander (sin paastand) mede ensed, hvis ikke hin har flerevidner mot.»2

Det som kommer fram er at det var en allemannsrett i utmarka. Detsamme gjaldt for seterdrift og beite. Selv om allemannsretten ga allerett til fri slått, oppsto det snart et behov om beskyttelse av hevdvunnerettigheter. Bonden henvendte seg til fogden for å få bevilling på sinfjellslått. For dette måtte han betale noen skilling, men da hadde hansikret seg mot inntrengere. Først i 1661 kommer det krav om skatt på fjell-slætter.

Landkommisjonen la da på en avgift på 2 skilling per høylass.3

Kongen hadde behov for inntekter for å drive kriger og så en mulighetfor å få inntekter av virksomheten i utmarka i tillegg til det han tok fragården. Kongens fogd fikk i oppgave å kreve inn skattene. Det ser ut somom det har vært ulik praksis i de forskjellige bygdene med hensyn til omfjellslætteskatten ble innkrevd eller ikke. Etterhvert fløt disse to vidtforskjellige forhold, fjellslætteskatten og bevillingen, sammen. Midt på1800-tallet kom det en bestemmelse om at bevillingen måtte fornyesinnen 20 år. I takt med avviklinga av fjellslåttvirksomheten falt fjell-slætteskatten bort mer eller mindre av seg selv. Det siste året jeg harregistrert innbetaling av fjellslætteskatt, er i 1890.4

105

Muntlige kilderDet er i grunnen få synlige spor etter fjellslått i Frolfjellet.

Stakkstengene eller restene etter dem, er nesten uten unntak borte. Bareto stakkstenger har stått til i 1980-90 åra. To voller har hustomter somminner mer om høybu enn seterbu. Ellers finnes det noen beretninger iprivate brev og notater. Torvid Munkeby skriver i et privat brev om fjell-slått på Hundskinnet i 1889-1891. Julius Bye har nevnt fjellslått like før1900-tallet i et brev. Kristian Lian har i et notat beskrevet hvilke områ-der som ble slått i 1890-åra. Arne Vardehaug har i en avisartikkel beskre-vet hvordan fjellslåtten foregikk først på 1900-tallet. Guri og TrygveFlatås har skrevet og fortalt om den siste fjellslåtten i 1934. Det siste fin-nes både som artikkel og på video. Ola Indgaard har samlet noen munt-lige opplysninger om slått i begynnelsen av 1900-tallet. Botanikernesom laget vegetasjonskart i 1970-åra, hevder at landskapet bærer pregav å ha blitt slått. Noen lokaliteter har stedsnavn som henspeiler på fjell-slått. Ellers må man gå til skriftlige kilder for å finne belegg for fjell-slåttvirksomheten.

Skriftlige kilderDe viktigste skriftlige kildene har vært fogderegnskapene, matrik-

kelverket og allmennings-kommisjonen.

FogderegnskapeneFogderegnskapene inneholder opplysninger om skatt som fogden

krevde inn til staten. Opplysninger om denne finner en i lensregnskapeneog fra 1671 i amtsregnskapene. Denne skatten ble gjerne kalt leilen-dingsskatt (misvisende) eller kontribusjonsskatt.

Under mitt arbeid med å kartlegge fjellslåtten i Øvre Verdal varfjellslætteskatten den viktigste kilden fra 1661 og utover. Ved gjennom-gang av mange årganger av amtsregnsskapene for Stjør- og Verdal fog-deri finner jeg at det bare sporadisk er krevd inn fjellslætteskatt forGeite- og Volls tinglaug i Skogn. Geite tinglaug var gamle Frol kommuneog deler av Nesset. Volls tinglaug var Skogn. I siste halvdel av 1600-tal-let og første halvdel av 1700-tallet er det bare bønder i bygdene Verdal,Leksvik og Stranda i fogderiet som er skattelagt for fjellslått. Kvernskattog fjellslætteskatt ble ført i samme skjema. For Verdals vedkommendeer både fjellslætteskatt og kvernskatt innkrevd, mens for Skogns del erdet bare innkrevd kvernskatt.5 Nils Hallan har funnet ett spor etter fjell-slætteskatt i krigsjordeboka (amtsregnskapet) fra 1671. Der er det i

106

sammendraget til slutt oppført en post på «3 ort og 20 skilling iFjeldslætteskatt». Men det er ikke nevnt hvilke gårder det gjaldt.6 Vedhenvendelse til Riksarkivet får jeg opplyst at de ikke kan se at det forSkogn betales fjellslætteskatt i 1671, bare skatt for kvernsted og saltkjeler.Dessverre finnes det ingen fullstendig liste av fjellslætteskatt fra 1700-tallet da skattelistene som fogden førte for Stjør- og Verdal fogderi gikktapt ved brannen i Levanger 1897.7 I 1774 skriver Gerhard Schøning ati prestegjeldet er det «33 Querner eller Møller og 22 Fiældslætter».Hallan mener at disse opplysninger kommer fra futen Arnet på Gjemblesom satt med matrikkelen og skattebøkene. At det ble betalt fjellslætte-skatt tyder et funn i tingboka fra 1761 på. Der står det: «.. fremkom OleJacobsen Venås og tilbød fjellslætteskatt for et myrslætte i almenningenunder Tronåsen fra seterveien og ut til Skogen (Skongen?). 6 skilling.»8

MatrikkelenMatrikkelen er en viktig kilde. Matrikkelen var grunnlaget for skat-

telegging av eiendommene. De ga også opplysninger om husdyrhold,utsæd og/eller avling. I 1661 kom det en skattematrikkel som erstattetden gamle som kun inneholdt skattebeløpet. I 1661-matrikkelen finnerjeg bare en opplysning om fjellslætter under gårdene i Frol. Det er går-den Sæter som er oppført med «Engeslæt storøffn 1/2 øre»9.

I 1723 ble det utført et stort matrikkelforarbeid, men den ble avulike grunner ikke tatt i bruk. I matrikkelen av 1723 finnes den førsteregistreringa av høyavling. For Frol og Skogn er det nevnt «7026 lass voll-høy» og «254 lass ækerhøy», til sammen 7280 lass. Nils Hallan menerat alt er sommerlass, ikke vinterlass fra fjellet.10 Han begrunner det medat i skadetaksten for Armfelt-toget vinteren 1718-19 er det nevnt at sven-skene tok 7446 lass høy. Dersom krigsskadekommisjonens tall var forhøye og matrikkel- kommisjonen for lav, samsvarer tallene godt. Hallantror derfor at høyet til buskapen som ikke var nedslakta, nemlig høy frautmarka, ikke var tatt med. I tillegg kommer halm, bark, lauv mm. I1723-matrikkelen er setervollene til hver enkelt gård tatt med.

Matrikkelen fra 1838 gir svært mangelfulle opplysninger. I matrikkelforabeidet fra 1864 er imidlertid både setervoll og høy-

avling fra fjellet tatt med. Det er dermed en meget viktig kilde.Høyavlingen er oppgitt i lass á 15 vog.11

I 1907 ble det foretatt en jordbrukstelling for hele landet. Her er arealmed fjellslått tatt med for de gårder det gjelder. Disse opplysningene ergjengitt i Amund Hellands beskrivelse.12

107

AllmenningskommisjonenAllmenningsbeskrivelser ble laget flere ganger fra midt på 1700-tal-

let til midt på 1800-tallet. Disse var laget først og fremst med tanke påsalg av allmenningene. Her var grensene oppgitt. Etter hvert kunne detforeligge opplysninger om skyldsatte gårder, rydningsplasser og engs-lætter. Først i 1861 ble det nedsatt en kommisjon som utførte et grundigarbeid med kartlegging av allmenningene, beskrev dem, målte dem,merket grensene, samt avgjorde tvistemål. Arbeidet var slutt i 1865. Dethele resulterte i Beskrivelse over Statsallmenningene i Stør- og Værdalsfogderi.13-14 Denne finnes i en mappe i Statsarkivet i Trondheim. I dennemappa er det opplysninger om hvem som har betalt bygselsavgift forsetervoller med slåtter og/eller hamnegang fra 1864 til 1880-åra, samten del notater.15

Hvilke gårder som drev fjellslåttCa. 40 gårder i Frol er nevnt i skriftlige kilder som drivere av fjell-

slått i Frolfjellet. I tillegg forteller muntlige kilder om noen småbruksom overtok da gårdene hadde avviklet sin fjellslåttvirksomhet. Herkommer en oversikt over hvilke gårder som er nevnt med fjellslått iFrolfjellet. Da fjellslåtten henger nøye sammen med seterdrifta, kom-menterer jeg hvilke setrer de forskjellige gårdene har hatt tilhold på.Det var vanlig at setervollene ble inngjerdet og slått før de dro heim frasetra om høsten. Det er grunn til å tro at fjellslættene til gården lå innen-for grensene for beiteområdene. Dette er det få opplysninger om, mennoen eksempler tyder på at det var vanlig.

RinnanI 1783 fikk Øver-Rinnan innvilget bevilling for 1 fjellslætte i statens

allmenning. Fra 1814 til 1848 er gården oppført sammen med Rokne ikontribusjonsregnskapet til fogden. De betaler tilsammen 8 skilling årligi fjellslætteskatt. Det er oppgitt at fjellslættet ligger i «Rensjø almenning».Etter 1848 står Rinnan oppført alene. Siste året gården er nevn i kontri-busjonsregnskapet, er i 1890. I 1864 er «Rinnenslettet» nevnt underfjellslætter i Reinsjø statsalmenning.15 I 1864 er Øver-Rinnan oppført med7 lass fjellhøy á 15 vog.16 I 1907 er Øver-Rinnan oppført sammen medReitan med «6 maal fjeldslaater»17

Rinngårdene Øver-Rinnan, Ner-Rinnan og Øster-Rinnan hadde seter-voll på Rinnbustan som ligger utenfor statsalmenningen. RundtRinnbustan virker det som det er dårlig med fjellslætter, så det er trolig

108

de måtte til fjells for å slå. Om «Rinnslættet» lå i nærheten avRoknesvollen, hvor Rokne hadde rettigheter, vet en ingen ting om.

RindaunetRindaunet fikk fjellslåttbevilling i 1783. I 1839 finner en at de beta-

ler 8 skilling i fjellslætteskatt for 1 fjellslætte i Statens allmenning.4 I 1864er Øver-Rindaunet med jordstykket Roknesaunet oppført med 1 lassfjellhøy årlig og Ner-Rindaunet med jordstykket Søgstadaunet oppførtmed 2 lass.16 Rindaunet hadde seterrett på Rinnbustan sammen medRinngårdene. Om de tok graset herfra eller i statsallmenningen, vet eningen ting om. Matrikkelnumrene på Rinnan og Rinnaunet er brukt littom hverandre i 1840-åra så det er litt uklart hvem som har betalt fjell-slætteskatt.

ReitanReitan er nevnt i 1864 med 3 lass fjellhøy årlig.16 Reitan står i 1723

oppført med egen seter, «Reidseter» (Reitsetra?).18 Det er trolig påRinnbustan hvor Reitan holdt til i 1880-åra. Som for Rinnan og Rindaunetvet en ikke hvor fjellslættet lå.

SalthammerSalthammergårdene hadde seterrett med rett til fjellslått sammen med

Okkenhaug på Salthåmmårsvollen.15 Ner-Salthammer står oppført med3 lass fjellhøy årlig i 1864.16

Salthammer sluttet med seterhold i 1865, men brukte fortsatt slått-vollen slik at den ble vedlikeholdt.19 Det er gode fjellslætter rundt vol-len.

KleivaKleiva hadde seterrett med fjellslætte på Mulbustan.16 Det er gode

fjellslætter rundt vollen, men jeg har ikke funnet opplysninger om debrukte retten eller ikke. Kleiva sluttet med seterdrift i 1927.

GrevskottGrevskott hadde seterrett sammen med Heir med fjellslætte på

Heståsvollen.16 Om Grevskott drev fjellslått vet en ikke, men Brekken somleide setra 1892-1898, kjørte ned mye fjellhøy fra Heståstraktene.19

HaugskottHaugskott hadde seterrett med slætte på Roknesvollen. I 1865 beta-

109

ler Haugskott bygselsavgift for seter med rett til hamnegang og slåttersom fra gammel tid.15 I 1864 står det at Haugskott tar heim 2 lass fjell-høy årlig.16

MulaMula hadde seterett med slætter på Mulbustan. Bygselsavgift er betalt

av Mula både i 1866, 1876 og 1886.15 I 1864 blir det opplyst at Mula tarheim 3 lass fjellhøy årlig.16 Mula sluttet med seterhold i 1880-åra.

RokneRokne får fjellslåttbevilling i 1783. De holdt til på Roknesvollen. På

første halvdel av 1800-tallet betaler de fjellslætteskatt for ett fjellslættemed 8 skilling årlig. De står oppført sammen med enten Øver-Rinnan ellerRindaunet.4 I 1864 står Rokne oppført med 3 lass fjellhøy årlig.16 Slættelå til vollen.15 Det ble drevet myrslått i Hegles- og Roknesvola i 1880-åra.20

StorborgStorborggårdene øvre, nedre, søndre og østre hadde seterbevilling

med fjellslætter i 1865.15 De holdt til på Glonkvollen sammen medSkånes og Østborg. I 1864 er Øver-Bør oppført med 2 lass fjellhøy årligog Ner-Bør med 4 lass.16 Hans N. Storborg på Storborg søndre (drevgården fra 1861 - 1890-årene) slo Hølman ved Storelva sammen med slåttpå Glonkvollen.21 Nils Hallan skriver at Storborg slo på Hundskinnet.22

Storborg sluttet med seterdrift i 1880-åra.

Skånes Gården hadde seterrett sammen med Børsgårdene og Østborg med rett

til fjellslått på Glonkvollen.18 Gården er ikke nevnt med fjellslått i 1864.Seterdrifta sluttet i 1880-åra.

ØstborgØstborg hadde sammen med Børsgårdene og Skånes seterrett med

fjellslætte på Glonkvollen. Den er ikke nevnt med fjellslått i dokumen-tene fra 1864. Østborg sluttet med seterdrift før Skånes og Storborg.

TynesPå ryggen mellom Roknesvollen og Revollen ligger et slætte på ca.

200 mål som heter Tynesslættet. I 1774 fikk eierne av Tynesgårdene ogØver-Røstad tillatelse til å sette opp seterhus her.23 Om seterhusene ble

110

satt opp eller ikke, vet en ikke sikkert. Vollen finnes, men tomta lignermer på at det har stått ei høybu her enn seterhus. Nils Hallan skriver atmangt et høylass har blitt kjørt ned fra Tynesslættet til Markabygda iSkogn.24 Tingstadmoan slo her i 1920-åra.25

SøgstadSøgstad hadde seter på Storlivollen.18 I 1864 står Søgstad oppført med

4 lass fjellhøy årlig.16

SæterSæter hadde seter på Storlivollen sammen med Søgstad.18 Bare en

gang er Sæter nevnt i forbindelse med fjellslått. Det er i 1661. Da betalteSæter skatt til fogden for «Engeslæt storøffn 1/2 øre».26 Navnet«Storaunet» i Frolfjellet er ukjent. Trolig er det et annet navn for Storliasom blir brukt om Storlivollen.

RøstadRøstadgårdene har ikke hatt fast seter i Frolfjellet. I 1723 var de på

Lavøya. I 1774 fikk de tillatelse til å sette opp seterhus på ryggen mellomRoknesvollen og Revollen.23 Det er her Tynesslættet ligger. En avRøstadgårdene har også vært på Roknesvollen.27 I 1864 står Sør-Røstadoppført med 4 lass fjellhøy årlig.16 Kanskje slo de grasliene i Roknesvolaeller Tynesslættet?

UlveØster-Ulve hadde seter på Roknesvollen og Vester-Ulve på Mulbustan

i 1723. Til begge disse vollene har det tilhørt fjellslætter.15 Øster-Ulve eroppført med 2 lass fjellhøy i 1864.16 Da det ble begjært bygsel påRoknesvollen med slætte av Haugskott og Rokne i 1864, står det «-derogså forbeholdes Ulve (østre)».15

GeiteGeite har holdt til på Mulbustan. I 1864 er både Øster-Geite og Vester-

Geite oppført med 1 lass hver med fjellhøy.16 Brukeren av Geite begjæ-rer bygsel på Mulbustan med slætte i 1860-åra.15

Heir Heir hadde seter på Heståsvollen sammen med Grevskott. I 1811 får

Ellev og Halvor Heir tillatelse av fogden til å innhegne vollen.28 Jeg viltro at det var for å verne graset på vollen mot beiting. Det var vanlig å

111

slå vollgraset og kjøre det heim på vinterføre. I 1864 står det at Vester-Heir er oppført med 2 lass fjellhøy årlig og Øster-Heir med 3 lass.16 I 1864het det at slætte lå til Heståsvollen.15 Det var sikkert herfra de hentetfjellhøyet.

HegleHegle hadde seter på Heglesvollen. «Heglebustaden bruges af opsid-

derne paa Hegle, Slette tilligger.» heter det i 1864.15

«Heglesslættet»: Muntlige kilder forteller at det ble sporadisk slått pågrasmyrene sør for Heglesvollen først på 1900-tallet. Karen og JohannesLøvhaug slo her i 1917 eller 1918.73 Kølbergsfolket slo her i 1923.74 Densiste fjellslåtten foregikk i 1934. Da satte Anton Flatås opp 9-10 stakker.29

SegtnanDet er litt uklart hvor Segtnan hadde seter. I 1723 står de oppført på

«Moslien» sammen med Leverås. Det er ukjent hvor denne Moslia ellerMosetra lå. I 1811 står det at Leverås og Segtnan holdt til på Storlivollen.30

I 1864 står Segtnan oppført med 4 lass fjellhøy.16 Det trolig herfra de hen-tet fjellhøyet.

LianLiangårdene har hatt tilhold på Rinnbustan. Lian vestre er i 1864 opp-

ført med 2 lass fjellhøy årlig. Lian østre, som også står som eier avRolia, er oppført med 2 lass.16 Om Lian slo fjellgras vedRinnbustadtraktene eller på Rolislættet vet en ikke.

RoliaMellom Vulusjøen og Munkbybustan ligger et slætte som kalles

Rolislættet den dag i dag. I 1723 var Rolia på Kløvibustan. Det er ikkestort mer enn 1 km mellom Kløvibustan og Rolislættet. Jeg har hørt atRolislættet lå innenfor setergrensene for vollen. Navnet tyder på at Roliaslo dette slættet. Rolislættet lå ikke i statsallmenning slik at fogdenkunne ikke kreve inn skatt for fjellslåtten her. I 1864 står Lian østre ogRolien vestre oppført med 2 lass fjellhøy.16 Det var eieren av Lian somdrev Rolia i tillegg til sin egen gård.

OkkenhaugTo uavhengige kilder oppgir at Øver-Okkenhaug (Okkenhaug nor-

dre) henter 4 lass høy og 60 våg høy fra setra. Det er matrikkelen fra 186416 og folketellinga fra 1865.31 Ved jordbrukstellinga i 1907 heter det at

112

Okkenhaug hadde «15 maal fjeldslaatter».12 Okkenhaug hadde seterrettsammen med Salthammer på Salthåmmårsvollen . I 1864 står det atslætte ligger til vollen.15 Okkenhaug brukte sin del av vollen til i 1930-åra. Det fortelles at høylasset ble snudd i Jamtkneppet for at det skullebremse dersom det var isholke .32

KløvjanKløvjan hadde seter på Kløvibustan sammen med Rolia. Ingen annen

gård holdt på så lenge med tradisjonell seterdrift i Frolfjellet som Kløvjan.Siste året var i 1949. Det finnes ingen opplysninger om fjellslått påKløvibustan. Den lå ikke på statsallmenning så det kunne ikke krevesavgift på slåtten. Rolislættet lå innenfor beitegrensene til vollen.33

Kvilslættet er heller ikke langt unna.

MunkebyMunkeby står i 1723 oppført med «en seter, 2 mil fra gården»

(Husåsen)»18. Gregers Munkeby (på Øvregarden) og John PedersenHegle fikk tillatelse til å sette opp hus på Heståsvollen i 1777 da det varfor lite skog til seterhus ved «Munkebyseteren». Heståsen skal sann-synligvis være Heglesvollen.34 Det er grunn til å tro at Nergården fort-satte på Munkbybustan. At det har blitt slått her, tyder seterbevillingenfra 1864 på, hvor 7 Munkebygårder får seterbevilling på Munkbybustanmed anførsel om at «Slette tilligger».15 Seterdrifta tok slutt i 1930-åra,bortsett fra litt drift under krigen.

TingstadDet er to Tingstadvoller, en på Frol bygdeallmenning (nord for

Munkbybustan) og en på Reinsjø statsallmenning (sør for Reinsjøen). Deter hustomter på den som ligger i bygdeallmenningen, mens på den andrekan en se rester etter hjørnesteiner. Oppsitterne på Tingstadgårdene, for-beholdt seg retten til hamnegang på Reinsjø statsallmenning i henholdtil gammel bruks bygslet rett.15 Ved leting i fogderegnskapene finner enat Tingstad har betalt fjellslætteskatt på nesten hele 1800-tallet.4 Tingstadhar betalt et årlig beløp på 8 skilling for ett fjellslætte i perioden 1814-1890. Fra 1845 gjelder det Søndre Tingstad. I 1839 står det at slåtten fore-går i «Staten tilhørende Alminding som Grendser mot Stjørdal» (Reinsjøstatsalmenning). Fra 1845 står det anført Ramsås allmenning (Nå: Frolbygdeallmenning). Det virker litt rart når en vet at allmenningskommi-sjonene tok for seg forhold i statsallmenningene. Kanskje er det slik at

113

navnet på allmenningen angir hvor setra lå, mens fjellslættet, som varskattepliktig, lå på statens grunn? For slætter er det anført: «For søndreTingstad forbeholdtes Adgang til Bygsel på sin Slette efter nærmereOpgivede». I beskrivelsen over fjellslætter er Tingstadslættet oppført iReinsjø statsallmenning.15 Kan dette fjellslættet være Tingstadvollenved Reinsjøen, kalt Gamle Tingstadvoll? Hjørnesteinene kan godt væreetter ei høybu. Navnet Tingstadslættet har gått ut av bruk.

VenåsenI 1761 fikk Ole Venås på Venås østre tinglyst et myrslætte i allmen-

ningen. Avgifta var 6 skilling. Om beliggenheten står det: «i almen-ningen under Tronåsen (?) fra seterveien og ut til Skogen (Skongen?)».35

I kontribusjonsregnskapene er Venås tatt med under soldatlægder. Vedstikkprøver i regnskapene ser en at Venås betaler 6 skilling i fjellslætte-skatt til fogden i 1774, 1814 og 1821-1826.4 I 1723 står det at Venåshadde seter «Wenaassæter, straks ved gaarden». Navnet Tronåsen erukjent. Kan det være Tortåsen i statsallmenningen på grensa mot Skogn?En gård som var soldatlegd, hadde ansvar for å stille og utruste solda-ter. Kanskje de derfor hadde ekstra behov for høy til hestene?

HVOR LÅ FJELLSLÆTTENE?I tillegg til å finne ut hvilke gårder som drev fjellslått i Frolfjellet, har

jeg prøvd å finne ut på hvilke lokaliteter virksomheten foregikk utenomsetervollene. Her er det få sikre spor å gå etter så her blir det mangeantagelser. Det jeg har gått etter, i tillegg til skriftlige kilder og muntligtradisjon, er vegetasjonskart, stedsnavn og funn i terrenget.

(Kart sidene 120-121)

VegetasjonskartI forbindelse med planene om regulering av Forravassdraget til kraft-

utbygging, ble det foretatt en vegetasjonskartlegging av området. Det bleutarbeidet av Botanisk avdeling ved Museet, Det Kgl. NorskeVidenskabers Selskab, Universitetet i Trondheim. Feltarbeidet ble utførti 1971-1973.36 Kartet dekker ikke hele Frolfjellet, men sentrale deler avdet. Hvert plantesamfunn er klassifisert etter en skala fra fattig til rik vege-tasjonstype. F. eks. er myrserien inndelt i fattigmyrer, mediærmyrer ogrikmyrer i forskjellige graderinger. Det samme gjelder for eng og hei. Jeghar laget et forenklet kart hvor jeg har markert områder som domineresav de vegetasjonstypene som har vært vanlig brukt til fjellslåttvirksom-

114

het. Det er først og fremst mediær- og rikmyrer som ble brukt til slått,spesielt de rike bakkemyrene. Dag Ivar Øien sier at «til tross for at detvar rikmyrene som egnet seg best, har det meste av myrslått i Norgeforegått på fattigmyr».37

StedsnavnDet er ikke så mange stedsnavn i Frolfjellet som henspeiler på fjell-

slåttvirksomhet. Noen få navn ender på slættet og er et ganske sikkerttegn på at her har det vært drevet slått. Tynesslættet er et stort slætte påca. 200 mål mellom Roknesvollen og Revollen. Rolislættet er et mindreslætte mellom Vulusjøen og Tingstadvollen. Kaldslætthaugen har et fintslætte på sørøstsida av haugen. Falklislættet, på vestsida avHundskinnsryggen, er et navn som ikke lenger er i bruk. 38 Kvilslættetligger i Kvildalen. I gamle dokumenter finner en Rinnenslættet ogThingstadslættet.15 De to siste navnene har gått ut av bruk og kan ikkestedfestes.

StakkstengerDet er få spor etter stakkstenger i området. Ei stakkstang har stått på

«slåttmyra» sør for Heglesvollen helt til i 1990-åra. Den er borte nå.Det var her Anton Flatås slo i 1934. I forbindelse med en demonstra-sjonsslått i 1996 ble det satt opp to nye stenger på samme myra. IKvildalen sto det ei stakkstang så sent som i 1980-åra.75 I vegetasjons-rapporten fra Vitenskapselskapet i 1976 står det at «samtlige større eks-tremrikmyrer i dette området har preg av slåttemyr, de fleste har da ogsåsikre spor etter slått i form av forfalne stakkstenger». Det er ikke nær-mere angitt hvor de lå. Asbjørn Moen, som ledet undersøkelsene i 1971-73, mener å huske stakkstenger i Reinsjølia, ved Heglesvollen og vedRevollen.76 Dessuten har det stått stakkstenger i Kammarn.39

HøybuerDet er få opplysninger om bruk av høybuer i dette distriktet. Jeg tror

at det som ble slått på setervollen trolig ble oppbevart i fjøs eller høy-buer, mens det som ble slått på myrene ble stakket. Nils Hallan skriverat det var vanlig med ei høybu på hver setervoll. Dersom det var flere går-der på samme vollen, hadde de hver si høybu. På utslåttene var det aldribuer, men bare stakker.40 På Tingstadvollen ved Reinsjøen og påTynesvollen har jeg sett spor etter nåvsteiner, men ikke grue. Det kan tydepå at bare har vært ei høybu i forbindelse med fjellslått som har stått her. Andre lokaliteter med fjellslætter

115

Her kommer en oversikt over lokaliteter hvor jeg mener det har fore-gått fjellslått utenom setervollene. En må være klar over at kildegrunn-laget for områder utenfor statsallmenningen er dårlige enn innenfor.Dessuten er dekker ikke vegetasjonskartet hele området.

KvildalenHer har jeg sett ei stakkstong så sent som i 1980-åra. Stedsnavnet

Kvilslættet er nevnt i skriftlige kilder. Det er store områder med grasmyreri Kvildalen og langs Lauvbrøyta. Det er ingen opplysninger hvem somslo i dette området. Kanskje det var gårdene som holdt til på Kløvibustan?

Heglesvola og RoknesvolaKristian Lian skriver at i Hegles- og Roknesvola var det myrslått i

1880-åra.41 Det stemmer godt med vegetasjonskartet til Museet. Her erdet rike grasmyrer og grasrik granskog. De skriver også i sin rapport at«det er på de rike og ekstremrike myrene vest for Forra-Heståa vi i dagfinner flest spor etter slått».

Eggavola og RebustadvolaKristian Lian skriver om myrslått i «Eggen- og Rebustavola» i 1880-

åra.41 (Navnet Rebustadvola kan være det samme som Tynesvola.)Tynesslættet er i dette området.

I årene 1910-1914 slo Johan Flatås fra Tingstadmoan på Tynesslættet.25

TortåsenKristian Lian skriver om gode slåttslætter i Tortåsen opp mot

Hårskallen i 1880-åra.41 I følge Museets vegetasjonskart er det rike gras-myrer og grasrik bjørkeskog på østsida av Tortåsen. Hvem som slo hervet en ingen ting om.

HundskinnetTorvid Munkeby skriver at hans far, Knut Munkeby på Høgaunet,

hadde 40 høystakker i 1889-90-91 inne på Hundskinnet, Reinsjølia oggrasmyrene ned mot Grytesfossen. Ei tustergran i storsvingen iSvartbekken utgjorde overnattingsplassen for han og kona under slåtte-arbeidet.42 Høgaunet var en gård utskilt fra Munkeby. Kristian Lian skri-ver om et slåttslætte på 5 stakker på Hundskinnet ned til Storelva i «sjen-året» 1889.41 Arne Vardehaug skriver om fjellslått på slettene midt i motSillermoen.48 I en beskrivelse i 1907 av Skogn herred står det at «Myrerer det paa den flade Hundskindryg, og her er gode slaattemyrer.»43 Navnet

116

Falklislættet på Hundskinnet er også et spor som viser at det har fore-gått fjellslått her. Museets vegetasjonskart viser at det er rike grasmyrerrundt hele Hundskinnsryggen.

HølmanHemming Johnsen fra Meråker bodde her før 1840. En må regne med

at han slo gras i området.44 Hans N. Storborg slo denne holmen i Storelvasammen med slått på Glonka. 45 Han drev Storborg søndre fra 1861 tilut i 1890-åra. Av vegetasjonskartet framgår det at det er store gras- ogurterike engskoger langs Storelva i dette området. De egner seg godt tilslått.

LeirfallferaLeirfall i Verdal hadde setervollen Leifallfera i Frolfjellet på Reinsjø

statsallmenning. Johan P. Lerfald kjørte heim mange høylass på vinter-føret heim til gården. I boka Seterbruket i Verdal står det et bilde av hanmed høylass fra Leirfallfera i 1938. Leirfald holdt seter til i 1945.46 Nårfjellslåtten oppførte, vet jeg ikke, men Johan P. Lerfald var trolig den sistesom drev fjellslått i Frolfjellet. I følge Museets vegetasjonskart er det fat-tige myrer ved Leirfallfera, men den grasrike skogen langs Storelva ernæringsrik og egnet for slått.

KaldslætthaugenI østhallinga av Kaldslætthaugen er det et fint slætte, «Kaldslættet»,

hvor det sikkert ble slått. Navnet tyder på det. Kanskje var det de somsetret på Salthåmmårsvollen eller Glonkvollen som slo her?

KammarnKristian Lian skriver at det var god slått i Kammarn i 1880-åra.41

Anton Flatås slo i Kammarn i 1935 eller i 1937. De slo grasliene oppiKammarknoppen.47 Flere stakkstenger har vært synlige i Kammarn.39

I tillegg til disse setrene i Frolfjellet vil jeg nevne slått som foregikklike ved allmenningsgrensa.

SillermoenDet har vært fast bosetning på Sillermoen. Denne vollen ligger på

Stjørdalssida av Storelva. På Sillermoen ble det betalt fjellslætteskattså sent som i 1890.4 Torvid Munkeby skriver om sin far og Odin Myrvangsom hjalp Jo Storelva og kona med å berge høyet.42

Byavollen117

Seter til Verdalsgårdene By, Berg og Rindsem. I 1839 betaler NordreBy, Søndre By og Østre Berg fjellslætteskatt til fogden, til sammen 28skilling. Litt motstridene er anmerkninga etterpå: «Søndenfor Kamfjeldeti Hoaas Alminding eller paa grenserne av Skogns Alminding. I mannsminde vides ingen av disse Slætter at være benyttede under de anførtegaarde.»49

Omfanget av fjellslåttenI den første matrikkelen vi har, i 1661, er det bare Sæter av gårdene

i Frol som ble skattelagt for slått. Det er rart hvis det ikke var flere går-der som slo. I 1671 står det i krigsjordeboka at det ble innkrevd 3 ort og20 skilling i samla Fjeldslætteskatt for hele Skogn prestegjeld (bådeFrol og Skogn).50 Omgjort er det 92 skilling. Landskommisjonen av1661 hadde en takst på 2 skilling per høylass.51 Det skulle bli 184 lass,tilsvarende 51 tonn høy.52 Vanligvis ble ett fjellslætte skattelagt med 6 skil-ling. Dermed skulle det bli 15 slætter. Hvor mye av dette som kom fraFrolfjellet vet en ikke. Til sammenligning ble det i Verdal i 1661 opp-ført 18 gårder med fjellslætteskatt. Dette tallet økte til 43 i 1685, ett tallsom holdt seg noenlunde stabilt.53 Neste telling er matrikkelen av 1723,men da er ikke høyet fra utmarka tatt med.54 Men matrikkelen fortellerom virksomhet i fjellet fordi seterrettighetene var beskrevet. Hele 27gårder i Frol hadde seter i det området jeg har definert som Frolfjellet.Disse fordeler seg på 11 setrer, så det tyder på at det var trangt om plas-sen. I tillegg kommer både Skogn-, Verdals- og Stjørdalssetrer som lig-ger like inntil grensa. En må regne med at de slo både setervollen og fjell-slættene i nærheten som skikken var. I 1774 opplyser Schøning at det er22 fjellslætter i hele prestegjeldet (både Frol og Skogn). Da virker ikkeanslaget om 15 fjellslætter i 1671 så galt. Neste telling får vi i matrik-kelforarbeidet av 1864. De 20 gårdene som hadde seterrett i Frolfjellet,er oppført med 57 lass vinterfór. Det er 2,85 lass per gård. Lassene er opp-gitt i voger (1 lass = 15 voger). Hvert lass veier 278 kg. Til sammen blirdet ca.16 tonn. I forhold til den totale høymengden på de samme gårdeneer det veldig lite. Høyavlingene av vollhøy fra gården er oppgitt til 2361lass á 10 vog. Det blir 437 tonn. Fjellhøymengden er dermed bare 3,5% av gårdens samla produksjon av høy. En kan lure på om matrikkel-kommisjonens tall er pålitelige. Kjell Hårstad skriver om Selbu at etteren samlet vurdering må en anta at kommisjonens tall ble verdsatt så lavtsom mulig av hensyn til den framtidige skattlegging.55 Også Jon Leirfallantyder at matrikkeltallene for Stjørdal i denne perioden er altfor lave.56

118

Om dette gjelder for Frol er ikke godt å si. Det høres litt rart ut atHøgaunet stakket 40 stakker på Hundskinnet i årene 1889, 90 og 91 (13per år?), mens det 25 år tidligere bare var oppgitt 61 lass for heleFrolfjellet. Vanligvis gikk det en høystakk på hvert høylass. ForOkkenhaugs del er det samsvar mellom folketellingen i 1865 og matrik-kel- forarbeidet for 1864, nemlig 4 lass per år. Likevel vil jeg tro at denvirkelige produksjonen er høyere enn 57 lass. Sammenlignet med andrebygder er det allikevel veldig lite. I Hegra ble høymengden ved matri-kuleringa av 1869 oppgitt slik: Ekerhøy 5901 lass, naturlig eng 5999lass, seterhøy 424 lass og myrslått 749 lass. Andelen av seterhøy ogmyrslått blir 9 %. For fjellbygda Meråker er fjellhøyandelen 30%.57 ISelbu var årsproduksjonen av utmarksfor i samme periode 2880 tonn,mens innmarksforet var 2125 tonn.58 Det er altså en fjellhøyandel på58%. Tabell 1: Høyavling fra fjellet og gården, 1864

Antall lass Antall lassfjellhøy vollhøy

á 15 voger á 10 vogerRinden øvre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 . . . . . . . . . . . . 160Reitan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 . . . . . . . . . . . . 35Rindaunet med Roknesaunet . . . . . . . . . . . . 1 . . . . . . . . . . . . 40Rindaunet med Søgstadaunet . . . . . . . . . . . 1 . . . . . . . . . . . . 45Salthammer nedre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 . . . . . . . . . . . . 148Haugskott . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 . . . . . . . . . . . . 90Mule . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 . . . . . . . . . . . . 200Rokne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 . . . . . . . . . . . . 100Storborg øvre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 . . . . . . . . . . . . 120Storborg nedre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 . . . . . . . . . . . . 200Tynes øvre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 . . . . . . . . . . . . 100Søgstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 . . . . . . . . . . . . 168Røstad søndre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 . . . . . . . . . . . . 110Gjethe østre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 . . . . . . . . . . . . 100Gjethe vestre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 . . . . . . . . . . . . 100Ulve østre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 . . . . . . . . . . . . 130Heir vestre og nordre . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 . . . . . . . . . . . . 135Heir østre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 . . . . . . . . . . . . 60Segtnan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 . . . . . . . . . . . . 140Okkenhaug nordre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 . . . . . . . . . . . . 180

Antall lass . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 . . . . . . . . . . . .2361Antall voger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 855 . . . . . . . . . . .23610Antall tonn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 . . . . . . . . . . . . .437Prosent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 1/2 . . . . . . . . . . .96 1/2Kilde: Matrikkelforarbeidet 1864

119

120

121

Tabell 2: Fjellhøyandel, 1860-åra

Frol 1864 3,5%Hegra 1869 9 %Meråker 1869 30 %Selbu 1865 58 %

Hva kan da grunnen til at fjellhøyandelen i Frol og Skogn er så liteni forhold til den totale avlingen? Kapelan Helsinge, som beskriver jord-bruket i Skogn 1734-44, mener at i Skogn trong de fjellet til setrene, imotsetning til andre bygder hvor fjellviddene var større.59 Nils Hallankommer med samme konklusjon. Han sier at «i Skogn (Frol og Skogn)tok dei ikkje så mykje høy i utmark og fjell som i mange andre bygder,for fjellviddene her er ikkje så store.»60

Han sier at allmenningsvidda i Skogn er lita i forhold til den samla fla-tevidda (ca. 3/8). Grunnen til at fjellvidda er lite utnytta, kommer av atselve bygda var godt utnytta og at bøndene tok det meste av høyavling-ene der.61 Det er nok riktig at Frolfjellet er mindre i forhold til det totalearealet. I følge jordbrukstellinga fra 1907 er utmarka (med vann, snau-fjell og myrer) 54 % av samla areal. For nabobygdene er andelen slik:Skogn: 46 %, Verdal 68% og Stjørdal 67 %. Hvis vi ser på hvor stor ande-len åker og eng er, blir forskjellen tydeligere. Frol: 17%, Skogn: 12 %,Verdal: 4,2 % og Stjørdal: 10%.62

Når skjedde avviklinga?Vi vet lite om når de forskjellige brukene sluttet med fjellslåtten. Det

ser ut som om de fleste var aktive i 1864. Det er dessverre det siste åretvi har tall for den totale mengde høy som kom fra fjellet. Tegn tyder påat de fleste sluttet i årene fram mot 1890.

Kristian Lian skriver at i 1880-åra ble fjellet benyttet som levevei forfolket i Frol. 1889 var et «sjenår» og da var det bare å dra til fjells og slå«slåttsletter» som det var mange av.63 Vi vet at mange setervoller blenedlagt før 1900. Etter 1900 har vi få beretninger om fjellslåtten. Det serut som det bare var sporadisk at noen dro til fjells for å slå fjellslættene.Det var helst de mindre brukene som slo.

Vi vet om Høgaunet, Tingstadmoan, Kolberg og Flatåsen (iNordbygda). Gårdene Lerfald i Vinne og Okkenhaug var unntak. PåLeirfallfera foregikk det tradisjonell seterdrift til 1945 og de slo fjellslått

122

i hvert fall til 1938. Også Okkenhaug slo etter 1900 i følge muntligekilder. Nils Hallan skriver at i 1890-åra var det husmennene som slo.64

Det samme skriver Jon Leirfall om stjørdalsbygdene: «Det var bare varhusmenn og småbrukere som slo på slutten.»65

Fjellslåtten i Frol sluttet tidlig sammenlignet med nabobygdene. IØvre Verdal holdt mange på sammenhengende til 1945, og i Vera til ca.1950.

I Skjækerdalen er det muntlige opplysninger om minst 6 bruk som sloi mellomkrigstida og under siste verdenskrig. I tillegg ble flere setervollerslått.66 I Snåsa ble fjellslåtten avviklet i årene 1900-1930, fjellgårdeneholdt på enda lengre.67

Årsaker til avviklinga av fjellslåttenDet er sikkert flere faktorer som har påvirket avviklinga av fjellslåt-

ten i Frolfjellet. En av årsakene er bruken av grasfrø. På begynnelsen av1800-tallet ble kløver og timotei forsøkt her i landet, men hadde van-skeligheter med å slå igjennom.68 Først i 1870-åra kan en snakke om aten egentlig engkultur var innført for Stjørdal, hevder Jon Leirfall. Mendet var ikke før i 1890-åra det ble selvsagt å legge igjen med grasfrø.69

Kjell Hårstad har undersøkt bruken av grasfrø i Trøndelagsfylkene oghevder det var noen bygder som utmerket seg med å være tidlig ute. Detvar Strinda, Skogn og Egge.

Han forklarer det med at det var foregangsmenn i disse bygdene somgikk foran og viste vei.70 En sammenligning mellom Levanger, Verdal ogStjørdal 1875 viser at i Alstadhaug (Skogn) ble det sådd 3895 skålpundgrasfrø.71 Fordelt på 125 bruk blir det 31 sk.p. i gjennomsnitt. I Frol erutsæden 1184 sk.p. fordelt på 37 bruk, noe som gir 32 sk.p. i gjennom-snitt per bruk.

Tilsvarende utsæd for 233 bruk i Nedre Stjørdal er 3418 skålpundsom gir 15 sk.p. per bruk. For Stiklestad er tallene 1234 sk.p. utsæd for-delt på 60 bruk som gir 20 skålpund i gjennomsnitt. Øvre Verdal er i ensærstilling da det er bare ett bruk som sår ut grasfrø, nemlig Ner-Holmenmed 90 skålpund.72 Av disse tallene kan vi se at i Frol og Skogn var bru-ken av grasfrø mer utbredt enn i nabokommunene. Det er en av grunnenetil at fjellslåtten opphørte tidligere i Levanger enn i Stjørdal og Verdal.

Andre faktorer som har påvirket avviklingen av fjellslåtten er kunst-gjødsla. I 1890 begynte det å komme tomasfosfat og senere kali og tilsist kalksalpeteren.73

123

Tabell 3: Utsæd av grasfrø i 1875 Antall Antall sk.p. Antall sk.p.bruk grasfrø per bruk

Alstadhaug 125 3895 31Frol 37 1184 32Nedre Verdal 52 1204 23Øvre Verdal 153 90 0,6Nedre Stjørdal 233 3418 15

ØkonomiAv tallene som framkommer om fjellhøymengde i forhold til det

totale avlinga, ser det ut som om den ikke har hatt så stor betydning forFrol og Skogn som i nabobygdene. En fjellhøyandel på ca. 4 % er litesammenlignet med nabobygdene. Uten at det er tallfestet er det opp-lysninger som tyder på at fjellet var en reserve som ble tydd til i dårligeår, noe som oppsto rett som det var. Etter at storgårdene hadde gått overtil kunsteng, overtok de fattigere småbrukene ressursene som lå i fjell-slættene.

Utrykte kilder Arne Vardehaug fortel om fjellslått for 50 år sidan. Avisartikkel iLevanger-Avisa Avisartikler i Levanger-Avisa og Trønder-Avisa sommeren 1999 omskjøtselsplanen for fjellslått i Øvre-Forra naturreservat. Folketellinga fra 1865 og 1875. Datautskrift, Levanger bibliotekLandkommisjonen 1661. Jordebok for Stjørdal fogderi og Verdal fogderi.Skrifter utgitt av samnemnda for lokalhistorie i Nidaros bispedømme.Tr.h. 1980Lian, Kristian: Notat om fjellslått (lånt hos Arne Sivertsen)Matrikkelen 1723: Statsarkivet, fotokopi (Avskrift i Arne Westrum,Skogns historie bind 2, 1. halvbind er også brukt.)Matrikkelforarbeidet 1864: Fotokopi Riksarkivet.

Trykte kilder og litteraturBye, J.: Skogn Historie, bd VI, Frol I. Verdal 1973Bye, J.: Skogn Historie, bd. VI, Frol II, Verdal 1976Dillan. I.: Seterbruket i Verdal. Verdal 1973Fladby, R., Imsen, S. og Winge, H.: Norsk historisk leksikon. Oslo 1975 Forskrift om fredning av Øvre-Forra naturreservat i Levanger, Verdal,Stjørdal og Meråker kommuner, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. 1990Frolingen. Medlemsblad Frol idrettslag.

124

Hallan, N.: Skogn Historie, bd IV a. Allmenn bygdesoge. Verdal 1964. Hallan, N.: Skogn Historie, bd IV b. Allmenn bygdesoge. Verdal 1969.Helland, A.: Norges Land og Folk, topografisk-statistisk beskrevet, bd.XVII, 2.del. Nordre Trondhjems Amt, Kra.1909.Hårstad, K. Bondenæringen i støpeskjeen. Sarp.1976Leirfall, J.: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, bd. I del III. Steinkj. 1972Levanger historielags årbøker 1983, 1990 og 1998Moen, A. Kjelvik L., Bretten S., Sivertsen S. og Sæther B.: Vegetasjonog flora i Øvre Forradalsområdet i Nord-Trøndelag. K. norske Vidensk.Selsk. Mus. Tr.heim. Bot. serie 1976-9Munkeby, T.: «Minner om Frol og fjellet.» Brev til Arne Sivertsen 31/1-1975 (gjengitt i Levanger historielags årbok 1998) og 27/2-1975. Nilsen, L.S., Moen A. og Solberg B.: Botaniske undersøkelser i slåtte-myrer i den foreslåtte nasjonalparken i Snåsa og Verdal. NTNU. Vit.mus.Rapp.bot.serie 1997-3Nygård, B.O. Fjell- og myrslåtter i Verdal innen planomr. for nasjonal-park. Fylkesmannen i N.T. Rapp. nr.2 1998Tingstad, A.: Forra-området i kommunene Levanger, Stjørdal, Verdalog Meråker. Forslag til vern. Fylkesmannen i N-T, miljøvernavd. Rapp.nr.6. 1986.Vestrum, A.: Skogns historie, bd. II, 1.halvbd. Lev. 1932Walberg, Ø.: Verdalsboka, bd. VI a, Verdal 1982Walberg, Ø.: Verdalsboka, bd. VI b, Verdal 1983Øien, D.I., Nilsen, L.S. og Moen, A.: Skisse til skjøtselsplan for delerav Øvre-Forra naturreservat i Nord-Trøndelag. NTNU Vit.mus. Rapp.bot.serie 1997-2Åsvoll, O. Fjell- og myrslåtter i Snåsa innen planområdet for nasjonal-park. Fylkesmannen i N-T, Rapp. nr. 3. 1998

Fotnoter:1. Leirfall, J.: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene.2. Walberg, Ø.: Verdalsboka IVa. (s.20)3. Norsk historisk leksikon. (s.13)4. Fogdregnskapene, kontribusjonsskatten. Riksarkivet.5. Amtsregnskaper og fogdregnskaper på mikrofilm i Verdal bibliotek.6. Hallan, Nils: Skogns Historie IVa (s. 185)7. Walberg, Ø: VB VIa (s.27) (Oppl. Fra SA. Tr.heim)8. Tingboka for Stjør- og Verdal fogderi. Mikrofilm i Levanger biblio-

tek (Oppl. av J.K.Løveng).

125

9. Landkommisjonen 1661. Jordebok for Stjørdal fogderi og Verdalfogderi.

10. Hallan, N: SH IVa (s.185-186)11. Riksarkivet.12. Helland, A.: Top.stat.beskr. over N.Tr.amt. 1909.13. Walberg, Ø: VB VIa (s.66)14. Hallan, N: SH IVa (s.58-61)15. Allmenningskommisjonens mappe i Statsarkivet Tr.heim.16. Matrikkelforarbeidet av 1864. Riksarkivet.17. Helland, A: (s. 245)18. Matrikkelen 1723, Statarkivet Tr.h. Avskrift i Westrum, A.: Skogns

Historie bind 2, 1. Halvbind.19. Lian, Kristian: Skogns Historie, Frol II (s. 19)20. Lian, Kristian: Notat21. Bye, Julius: Privat brev til Jon Leirfall. (Fortalt av Johannes

Reistadmo). 22. Hallan, Nils: SH IVa (s.192)23. Westrum, Arne: Skogns Historie 2.b, 1.h.b. (s.74)24. Hallan, Nelius: SH, Frol II (s. 14)25. Torleif Hagen fortalt til Ola Indgaard.26. Jordebok for Stjør og Verdal fogderi 166127. Hallan, Nelius SH, Frol II (s. 13-14)28. Bye, Julius, SH, Frol II (s. 324)29. Guri og Trygve Flatås pers. med. (Se også LH årbok1990 s. 92) (I

et notat fra Trygve Flatås har jeg notert 1932 eller 1934.)30. Bye, Julius, SH, Frol II (s. 324)31. Folketellinga 1865 Datautskrift, Levanger bibliotek og Skogns

Historie Frol I (s. 444)32. Fredrik Okkenhaug d.e. fortalt til Arne Sivertsen i 1949 (Frol II s. 19)33. Nelius Matberg pers. med.34. Hallan, Nelius: SH, Frol II 2 (s.14).35. Pantebok 19/3 1761. Mikrofilm Levanger bibliotek.36. Moen m.fl: Rapport, bot serie 1976-937. Dag Ivar Øien, Bot. Museum Tr.h. i 199938. Alf Lian pers. med.39. Oddmund Musum fortalt til Asbjørn Moen. Kåre Grøtting har sett

stakkstang i Kammarsalen i sin ungdom (fortalt i 2000).40. Nils Hallan, SH IV a (s. 188)41. Lian, Kristian: Notat om fjellslått.

126

42. Torvid Munkeby i brev til Arne Sivertsen (LH årb. 1998, s.58)43. Helland, A.: Top.stat.beskr. N.Tr.amt. 1909. (s. 214)44. Trygve Flatås pers. med45. Julius Bye i brev til Jon Leirfall i 1971 (kopi til Arne Sivertsen)46. Dillan, Ingolf: Seterbruket i Verdal (s. 93-96)47. Flatås, Guri: LH årbok 1990 (s. 93)48. Vardehaug, Arne: Artikkel i Levanger-Avisa (årstall ukjent, kopi

utlånt av Arne Sivertsen) 49. Dillan, I: Seterbruket i Verdal (s.55)50. Hallan, Nils: SH IVa (s.67)51. Norsk historisk leksikon (s. 13)52. 1 vog = 18,52 kg, 1 lass (15 voger) 277,8 kg, 184 lass = 51115,2 kg53. Walberg, Øysten VB, VIa (s.27) og Vib (s.440)54. Hallan, Nils: SH IVa (s185-186)55. Hårstad, Kjell: (s. 225-226)56. Leirfall, J: SB bd.I del III (s.99)57. Leirfall, J: SB bd. I del III (s.99)58. Hårstad, K: (s. 106)59. Hallan, Nils: SH IVa (s. 184)60. Hallan, Nils: SH IVa (s.187)61. Hallan, Nils: SH IVa (s. 71)62. Helland, A: s. 56, 79, 92, 273, 119, 211, 239, 63. Kristian Lian, notat 64. Nils Hallan IVa s. 19365. Leirfall, SB bd I, del II, (s.100)66. Nygård, B.O.: Fjell- og myrslåtter i Verdal... (s.7 og 8)67. Åsvoll, O: s. 868. Hårstad, K: s.10969. Leirfall, J: SB bd I del III (s.100-102)70. Kjell Hårstad, forelesning ved NTNU 199971. 1 skålpund = ca. 1/2 kg (Før 1875: 498,112g , Etter 1875: 1/2 kg)72. Folketellinga av 1875. Datautskrift.73. Borghild Bye i Frolingen nr.1 1997 (s.15)74. Julius Myhr fortalt til Ola Indgaard.75. Obs. av Bjørn Olav Nygård76. Asbjørn Moen pers. med 1999

127

Arnfinn Husby:

TTyysskkee aannlleegggg oogg iinnnnssttaallllaassjjoonnaarr ii ÅÅsseennuunnddeerr kkrriiggeenn 11994400--4455

Dette er skrive ned i 1995 - 50 år etter at krigen var slutt. For å få greiepå dette, har eg tala med folk som hadde innstallasionane tett innpå seg,kanskje med kanonar like ved stueveggen.

Vi som budde i Åsen i krigsåra, fekk oppleve dei mektige kreftene somkan bli utløyste i ein krig.

Vi hugsar luftvernet som spela opp da allierte spionfly kom inn overbygda. Desse flya var så høgt oppe at dei stort sett berga seg. Sjøl hug-sar eg berre eit einaste spionfly som vart skote ned, og piloten mistalivet. Noka anna vart det da bombeflya kom innover. Heile Åsen vart someit inferno av eld og granatdetonasjonar. Lyskastarar lyste opp og spor-lysa var som lysande perlekjede over himmelen i jakta på desse tungeflya som kom durande innetter fjordarmane på leiting etter dei storekrigsskipa. Så spela kanonane opp og sikta seg inn der lyskastarane fannflya. Fly stupte i bakken som brennande faklar. Det var eit grufullt synsom aldri blir gløymt av dei som opplevde bombenettene. Tyskaranehadde god grunn til å vere på vakt når ein tenkjer på alle krigsskipa ogalle dei andre båtane som låg i skjul i fjordarmane i Åsen.

Luftvernkanonar av ymse storleik, frå 20 mm til 88 mm, var å finnepå alle strategiske plassar i Ytre Åsen.

Det står enno att merke etter kanonstillingar og forskansningar, menmye av dette går no i gløymeboka etter kvart. Steinane får mose, og gra-set gror, difor har eg prøvd å ta vare på desse minna.

50 år er lang tid, minnet har bleikna, svært mange av dei som opp-plevde krigstida er borte, og nye har tatt plassane.

Dei som no veks opp, veit knapt at Åsen var midt i krigssona, og deikan heller ikkje tenkje seg korleis det var å leve med kanonar kring husog heim. Størst aktivitet var det i fjordområda, og eg nemner innstalla-sjonane fra Fættenområdet og nordover til Sundalen før jeg tar medresten av bygda:

128

Fætten:3 luftskyts6 - 7 brakker3 viresperringar over Vududalen

129

Kart over Åsenfjorden. Tegnet av Jarle Kregnes.

2 holer i fjell for ammunisjonFættenneset: 1 lett luftskyts, ubåtnett

Åvikstykket:1 luftskyts, lyskastar1 brakke + beslaglagte hus

Åvikaune:3 kanonstillingar 38 mm3 brakker, 1 mindre kaie, landfeste for «Tirpitz»

Vuduåsen:3 luftskyts + 3 brakker

Åvik: 3 lette luftskyts

Lillenes: 3 lette luftskyts

Nes: 3 luftskyts3 brakker

Nessve: 1 offiserbrakke 1 lyskaster

Løvtangen: 1 lyskaster 3 luftskyts, lette + 1 38 mm brakker for mannskap kokkebrakke for mat

Nordheim: 1 brakke

Hoøya:3 lette luftskyts, lyskastar, brakker + våningshus okkupert, gravplass

Lofjord nord:Langøya:Luftskyts, lyskastar, brakker, lager

130

Framnes:Lager for torpedo og ubåtnett, kaieKommando for bruk av detteNettsperring av to nett mellom Langøya og Løvtangen

Tinbua:1 brakke for oppladning av røykapparat1 smie på Kobbskjæret - mekanisk verksted, lagerbrakker4 stk 8 romsbrakker, kjøkkenbrakke, bierstube, forsamlingssal 40 x 8 m.Nebelabteilung, storgarasje for transportbilar, lasarettbrakke, masking-eværtårn, stor lagerbrakke,radiosendar (10 kw?) + brakke, brakke for kjøkkenpersonell, ellers 7 –8 brakker, 5 stk beskyttelsesromMarineleir med kjøkkenbrakke og sal, 44 m langMannskapsbrakke, 30 x 12 m1 stk 8 roms brakke1 stk 12 roms brakkeSmie, mekanisk verkstedBoksepodiumStatue i tre av HitlerStort lager av vaskefat i aluminium og sink1 stk fangebrakke (kakebu)Lofjorden var stengt med ubåtnett og torpedonett

131

Brakker ved Tinbua i Lofjorden.

Lobakken:1 stabsbrakke + ei lita brakke1 forsamlingsbrakke3 mannskapsbrakker1 kontorbrakkel røykbrakke for utløysing av røykanlegg

Lo:Hovedkvarter for luftforsvaretLasarett 25 x 12 m1 svært lang brakke for mannskap,1 stor garasje (16 bilar)l kjøkkenl forrådsbrakke3 stk brannmannskapsbrakkerl stk kaiGarden Lo var okkupert og brann ned

Sagtun:1 bakeri, 2 brakker (restaurant?)

Farty plasert i Lofjorden i kortare eller lengre tid: «Admiral vonScheer», «Tirpitz», «Hipper», «Prins Eugen», «Lützow», «Scharnhorst»,

132

Frå Lofjorden.

«Gneisenau», «Bretagne», «Kønigsberg», «Stavangerfjord» (brukt tilverksted og rom for arbeidsfolk), «Blac Wateh», «Blac Prins», stortkvalkokeri, kvalbåtar, fiskeskøyter til servise og transport, tankbåtar forvatn og oljebåtar.

Her låg det óg ubåtar og 8 motortorpedobåtar. I alt var det ca 70 båtarav noko storleik i Lofjorden.

Hoplafjorden:Ubåtar, destroyarar, verkstadskip der dei utførde alle slags reparasjo-nar, Hitlers privare lystjakt frå 1944 «Aviso Grille», minesveiparar, mud-derskip, feste for slagskip, 6 utstikkarkaierSmåbruket Hestehagen vart okkupert, her var to store ammunisjonsla-ger i fjell3 oljetankar á 50 000 l, vire over fjorden høgd 100 m, luftvernskyts (20mm)1 stor brakke ( i «Paradiset») for festar med mer2 brakker nede ved elvaHovedlåna i Hopla okkupert1 vaskeribrakke lenger aust

133

«Stavangerfjord» i Lofjorden.

Tørøya:3 stk kanonskyts (20mm)1 kjøkkenbrakke3 mannskapsbrakker

Leangen:2 luftskyts - eit ved garden og eit lenger aust1 brakke ved vegkrysset1 brakke ved Ånstan + luftskyts

Sundal:Hanebosve:1 kommandosentral (kikkert, telefon)4 tunge luftvernkanonar med namn: Anton 1, Anton 2 og Tykke Berta -alle 88 mm1 lett luftvernkanon + geværstillingKasernerKollager1 kjøkkenbrakke/kinosalGarasjeStallTilfluktsrom i fjell, 1 tårnMaskinkanon

Skjesol:8 blokkhus for ammunisjon 1 kjøkkenbrakke med kantine

Undlien: Luftskyts, lyskaster, 1 stor matbrakke Brakke for sambandet + andre brakker Komandobrakke Øverplassen: 2luftskyts, 2 brakker

Reinås:4 stk 88 mm kanonar.2 stk maskinkanonar 20 mmStort anlegg for kikkert2 holer i fjell for ammunisjon

134

10 blokkhus for ammunisjonTildekte ammunisjonslager ved kanonane4 store brakker ca 140 mann

Berg:Luftskyts og brakker

Nesjø:5 kanonstillingar (38 mm)5 brakker + offisersbrakke2 ammunisjonslager i fjell100 mann

Aunan:Lytteapparat, stor kikkert, lyskastar1 brakke + brakke for oppbevaring.Okkuperte hovedbygning og matstu

Hellem:3 stk luftvernskyts, 1 tårnOkkuperte hovedbygning

Vordal:3 brakker + okkuperte bolighus1 lett luftskyts

Grenne:6 stk 88 mm kanonar med namn: Adolf, Cete, Berta, Dora. Seinare komto til: Fredrik og EmilKantine for festar og kinoVegbom mot Nerbygda og fjordenMannskapsbrakker for kvar kanon1 stk mindre kanonOkkuperte våningshus på GrennegardaneKommandopost. Radiosendar/mottakar, radar4 stk mannskapsbrakker 150 - 200 mannAmmunisjonslager i fjell

Maurveg:Lager av innsamla radioar (hos lensmannen)

135

Vedul:1 brakke ved kirka, okkuperte Heradshuset, skole og forsamlingshus

Hammer (Hammermarka):Mannskapsbrakker 1 stk fangebrakke for russerar 1 stk fangebrakke for norske og andre fangar 1 matbrakke, vaktrom l badebrakke Ammunisjonslager i hus på pålar, kvart hus var 2,5 x 3 x 2,5 m, og herer det antyda mange hus, ca 25 dekar var inngjerda Hammergardane var husrom for mange soldatar og hestar - 2-300 sol-datar i gongen. Det same var tilfellet for mange gardar langs riksvegen.

Husby østre:Vaktpost på Husbytrøa Brakke + okkupert sommarhus Ammunisjonslager i brakke ved gruva

136

Første allierte torpedojager. Bilete straks etter krigen

Okkuperte skolar og forsamlingshus: Gullberget skole Vedul skole Leangen skole Reinås bedehus Heimtun ungdomshus Breidablikk ungdomshus Gullberget bedehus

Tyskerane bygde eigen soldatheim - «Soldatenheim Lofjord» (Solhaugskole) med ein sal på 28 x 12 m + vaktmesterrom og andre naudsynterom. Soldatheimen vart berre så vidt ferdig til krigen slutta.

Alle viktige anlegg var inngjerda med 2 m høgt flettverk og 2 pigg-trådar på toppen.

Stokkvola (512 moh): Lytteapparat, radar, maskingeværpost, mann-skapsbrakke.

Røykanlegg kvar 2-300 m langs alle fjordbukter + Hammervatnet.

Olaf Sundal har gitt meg svært god hjelp når det gjeld Lofjordområdetog Martin Haabeth når det gjeld Hopla-området.

137

Anders Gustad:

IIlllleeggaalltt aarrbbeeiidd ppåå EEkknnee

Små episodar frå krigstidaNår det gjeld Ekne i krigstida er det helst Falstad fangeleir og det

som hende i og rundt den ein tenker på. Men det føregjekk også andreting som det kan vera verd å ta vare på. Fleire personar var på forskjel-lig vis med på illegalt arbeid. Det vart sagt etter krigen at det var 20radioar på Ekne som vart lura unna innleveringa. Alle var nok ikkje i bruk,men mange vart brukt nesten kvar dag. Mange som ikkje hadde radiosjølv, gjekk til naboen og lytta på London. Ein kunne nesten stille klokkaetter somme.

Illegal radiosendar var det og. Erling Bjørgum og Harald Haug var utepå Migen og henta ein radiosendar som visstnok var droppa frå fly. Kordei gøymde han er uvisst, men dei fekk høyre rykter om husundersøkingog torde ikkje ha han lenger. Da hadde dei han på sjøen ved Diskberga,innmaten for seg og dekslet for seg, eit godt stykke frå kvarandre. GeorgRundhaug fekk dekslet på fiskegarna og tok det med heim. Der haddehan det borti uthusa. Harald Haug kom og fekk sjå det og sa til han atdette måtte han gøyme.

Våpen var det og fleire som hadde gøymt unna på ymse stader. Detvar og somme som var med i grupper som dreiv med våpen. ErlingBjørgum fortalde at han og Harald Haug hadde fleire våpen ilag. HaraldHaug panelte inn våpen i veggen heime for å gøyme dei. Og det var bra,for tyskarane kom på husundersøking, utan å finne noko ulovleg. Erlingog Harald var visst med i ein gruppe i Skogn. Gunnar Vodal hadde einStengun som han hadde fått av Gunnar Karlgård på Levanger. Dettevåpenet hadde han med seg da han vart innkalla til vakt over NS-fang-ane den 9. mai 1945. Seinare vart våpenet gitt til Heimefrontmuseet iTrondheim. Diverre strauk det med da Erkebispegarden brann.

På Ekne var Jens By leiar for ein gruppe. Dei fekk ordre frå GunnarKarlgård, som hadde rekruttert Jens. Oppgåva til gruppa var å samla innvåpen som dei skulle bruke til opplæring. Det var snakk om enkle, lettehandvåpen. Det var eit nett av grupper, men dei skulle ikkje vite om

138

kvarandre. Jens ba han Inge Falsted om å henta ein koffert med våpenog ammunisjon som skulle vera under ein stor einerbusk ved eit bestemthushjørne ute på Migen. Martin Haabeth i Hopla hadde sørga for å få handit. Inge fekk med seg Erling Nordholmen, og ein kveld sparka deiutover isen på Byavatnet. Veret var klårt, og det vart ein fin tur utover vat-net. Frå Djupen gjekk dei almenningsvegen til Miga. Der venta dei littfør dei gjekk fram, og fann kofferten der han skulle vera. Han var fryk-teleg tung, så dei tok ein staur og tredde gjennom handtaket på koffer-ten og bar han mellom seg. Det gjekk bra eit stykke, men så rauk kof-ferthandtaket sundt, og dei måtte bera han under armen, kvar sitt stykke.Nede ved Djupen batt dei han på sparken og sparka framover vatnet. PåØra gjekk dei rett gjennom garden. Det var nok litt dristig, for der buddedet ein hirdmann. Men det gjekk bra. Dei vart ikkje oppdaga, og om littvar dei nede ved Sør-By. Inge arbeidde og budde der. Der hadde deikjørt inn nepe om dagen, så dei plasserte kofferten inni nepedungen,med halm framfor. Det var frose jord utanpå dungen, så når dei haddekjørt inn noko nepe vart det som eit lite hus under jordskorpa.

Neste kveld skulle gruppen samlast på skolen, hos Jens By. Han buddeheime hos mor si, Olaug By, som var pedell på skolen. Inge tok da medseg kofferten og sparka nedover. Det er litt usikkert kor mange som varder, og kven det var. Manns minne tar ikkje vare på alle detaljar. UframtJens, Inge og Erling, var Tomas Steinseth der og kanskje Einar Singstadog nokre til. Denne gruppen vart ikkje aktiv så lenge. For både Haabethog Karlgård vart arresterte, og da var det best å væra varsam. Haabethvart arrestert på nyåret i 1944, så dette hende truleg på førejulsvinteren1943.

Gunnar Karlgård dreiv også og trykte illegale aviser før han vart arres-tert. Han hadde fått støypt til eit lite rom under trappa heime der han haddetrykkeri. Ein del av avisene vart frakta til ein bestemt plass i Diskberga,uvisst av kven. Der vart dei henta av Jens By og Gunnar Vodal, annakvargong av kvar. Smedlærar Odd Karlgård (bror til Gunnar) på Falstad sko-leheim distribuerte avisene vidare til fangane.

Jens brukte å stikka ei avis inn i sykkelstyret der gummihandtaketvar borte, for å ta den med seg heim. Ein gong vart avisa liggjande isykkelstyret. Akkurat da rekvirerte tyskarane fleire syklar på bygda,deriblant Jens sin, for å fara rundt på bygda og sjekka om det var ille-gale besøk til fangar nokon stad. Ei tid etter vart eigarane kalla inn til lei-ren for å henta syklane. Da Jens kom og fekk sjå sykkelen sin, såg hani enden på avisa han hadde gløymt i sykkelstyret. Han vart litt heit, og

139

gjekk og gruva nokre dagar for at han skulle bli tatt. Det gjekk bra. Hanhøyrde ingen ting om det, så tyskarane hadde nok ikkje sett noko. I allefall har ein eller fleire tyskarar sykla rundt på Ekne med ei illegal avis isykkelstyret!

Funksjonærfruene Gunnhild Brattås og Aslaug Bakkheim budde ileiligheter i internatet på skoleheimen. Dei byrja tidleg å smøre brødskivertil fangane, 200 om dagen. Fange Ingebrigtsen frå Ranheim fekk smu-gla inn maten når han returnerte med tomme grismatstampar tilbake tilleiren, etter å ha levert avfall frå leirkjøkkenet i grisehuset på skolehei-men. Men dei kunne ikkje smøre mat av ingen ting. Einar Singstad, somarbeidde på skoleheimen frakta mykje mat på sykkel frå forretningar påLevanger og gardar på Nesset. Det hende og at han brukte hest. Han forom natta, og etter sidevegar for å unngå riksvegen og større risiko for kon-troll. Forretningane måtte sjølsagt ha rasjoneringsmerker for å kunnelevere ut så mykje matvarer. Det sørga folka på Skogn forsyningsnemndfor. Det same galdt også for butikkane på Ekne som og skaffa mat til fang-ane. Einar Singstad, med sykkelen, hjelpte og fangen Gunvald Dalanemed å rømme frå leiren i mars 1944.

Illegale besøk var det fleire av. Ei av dei første som var på slikt besøkhos oss var mor til Odd Hilt, han som seinare laga monumentet iFalstadskogen. Elles hadde både Kåre Stafsnes frå Odda og Ivar Iversenfrå Bodø illegale besøk av konene sine fleire gonger. Astrid Iversenmåtte ein gong gå til onkel Bernhard Vestrum, som budde like innomgrensa til Skogn, fordi det gjekk rykter om husundersøking. Heldigvisvart det ingen kontroll, og fru Iversen kunne kome tilbake etter ei tid. Detvar nemleg slik at alle som var over 16 år måtte ha opphaldsløyve fråfangeleiren dersom dei skulle vera på Ekne meir enn ein dag. Det stoddet store plakatar om både inni Diskberga, nedi Dalingsdalen og vedkaia. (Den som stod ved kaia er no på Falstad Museum). Ein gong haddeAstrid Iversen med ei dotter også. Kåre Stafsnes hadde også besøk avsøster si og ei venninne av henne ein sumar. Dei sykla frå Odda til Ekneog tilbake. Slike besøk var det sikkert mange av utover bygda utan at detvart kjent. Det seiest at ei fangekone fekk ein son i rett tid etter at ho varpå slikt illegalt besøk.

Det vart visst ingen eknesbygger arresterte under krigen, bortsett frådei som vart arresterte i samband med at dei var på dans på Smalholmenein laurdagskveld sumaren 1942. Det var nemleg ikkje lov å samlast tildans under krigen. Arne Floan budde på Strandholmen, like ved vollen.Han spela trekkspel der fleire laurdagskveldar denne sumaren og mange

140

ungdommar samlast der og dansa. Vaktpostane i tårnet på Falstad høyrdemusikken om laurdagskveldane. Og ein kveld slo dei til. Det var den 3.august, kong Håkon sin 70-årsdag. Dei parkerte bilane på Strandkorsenog gjekk ned til Smalholmen og byrja å samla karane. Kvinnene slappmed skrekken, men vel 20 mann vart tekne. Nokre av karane kom segunna. Per Dahlen og Ola By (bror til Jens) hadde hoppa opp i ein storbrennhottoskog og låg der, ca. 2 meter frå kvarandre. Ola vart arrestert,men Per berga. Årsaken var kanskje at Ola hadde lyse klede, medan Pervar mørkare kledd. Ein av karane klatra opp i eit tre. Ein av tyskarane(«Kaukasus»?) stod under treet og kauka. Han som var oppe i treet vartså redd at han datt ned. Karane vart samla i Strand og oppstilte veduthusveggen der. Kristian Gevik vart ståande framom ei dør. Han fekklura seg innom døra og gjekk opp på låven og la seg til å sova i høyet.Han vakna ikkje før ut på føremiddagen. Per kom seg usett heim. Hansåg visst ikkje ut i ansiktet og på hendene etter å ha legi i brennhotto sålenge. «Kva har du halde på med, gut?» spurde mor hans da ho fekk sjåhan. Karane som var tekne vart plasserte i dei to lastebilane som stod oppepå korsen. Ola By hadde ei illegal avis frå Gunnar Karlgård på inner-lomma. Etter at dei var komne under pressenningen på lastebilen, medtyske vakter med maskinpistolar bak i bilen, fekk han lura avisa ned i eineskoen Og det var bra, for på Falstad måtte dei tømma lommene og visekva dei hadde på seg. Ola spurde om å få gå på klosettet. Der fekk hantil å senda ned avisa. Det hadde nok vorte meir enn nokre timar innaforpiggtråden dersom tyskarane hadde funne denne avisa. Karane vart påFalstad til ut på ettermiddagen sundag. Dei vart sleppte fri etter å hahatt straffeeksersis og saga ved ei tid. Per Djupen fekk ein kraftig øre-fik fordi han sa han skulle vore heime og mjølka. Per Dahlen gjekk borttil gjerdet og vinka til dei da dei heldt på med vedsaginga. Alle som varttatt for dansinga fekk bot.

Ola By budde på Levanger. I påska 1941 hadde han vore på kino. Førfilmen vart det vist ei filmavis, der det m.a. hadde vore bilete av Hitler.Da vart det pipekonsert i salen og fleire av forsamlinga vart arresterte avtyskarane, mellom dei Ola. Han kom i forhør, der m.a. Henry Rinnan vartil stades. Ola fekk 6 veker i Fenka for pipinga mot Hitler. Saman medhan satt Ola Rivelsrud. Fleire var også til forhør, men dei slapp å sonafor det var ikkje plass i Fenka. Det var før Straffgefangenenlager Falstadvar etablert.

Bror til Ola og Jens, Sverre vart konfirmert i Ekne kyrkje hausten1942. Jorun, eldste søstera vart ikkje med i konfirmasjonen. Ein fange

141

frå Kristiansund hadde fått levert eit svært viktig brev til Jens. Det måttetil Kristiansund fortast muleg. Jens vikarierte som lærar på Ekne da, såhan kunne ikkje vera borte så lenge. Difor reiste Jorun til Kristiansundmed dette brevet, som ho sydde inn i kåpeforet sitt. Turen gjekk fint, medtog til Trondheim og buss derifrå og til Kristiansund. Etter krigen fekkho eit gullur med inskripsjon som takk for innsatsen.

Alfred Falstad var «kaimeister», d.v.s. kaieigar og dampskipekspeditørpå Falstadberget kai på Ekne. Ein dag kom det ein heilt gjennomblautFalstadfange heim til han. Han bad Alfred om å ringe på fangeleiren ogbe dei koma og henta han, for han hadde gjort noko forferdeleg. Så for-talde han at han hadde vore så fortvila av opphaldet på Falstad at han villeta sitt eige liv, og hadde hoppa på sjøen frå kaia. Men så hadde det komeei stor bølge og skylt han på land, og da hadde han ikkje hatt mot til åhoppa uti ein gong til. Alfred undrast på om han verkeleg ville at hanskulle melda han. Ja, det ville han. «Vil du eg skal seia at du har voreuheldig og falle på sjøen,» undrast Alfred. «Ja, det vil eg», svara fangen.Alfred ringde da på leiren, og det kom tyskarar med bil og henta han.Denne fangen heitte Erling Østerberg. Han vart politimeister i Trondheimetter krigen.

Odd Stavrum og Inge Falstad skulle ein sundag på skitur til Sønningen.Dei gjekk da gjennom Dalsmarka (Falstadskogen). Der hadde det net-topp vore avretting av nokre fangar. Karane såg blodspor i snøen deravrettingane hadde skjedd.

Helge Myhr fekk ein gong nyss i at det skulle gravast grav i Dalsmarka.Han tok da med seg ei grime og gjekk dit, skulle liksom leite etter ei kvigesom hadde «kome bort». Sumaren 1945 kunne han påvise den gravahan såg vart grave før ei avretting. Dette stod det eit lite stykke om i«Adressa» da opgravingane føregjekk i 1945. Det var og bilete av Helge.

Dette var noko av det som hende her under krigen. Det er sikkertmange som minnest mykje frå denne tida som det hadde vore interes-sant om nokon kunne skrive om.

Kjelder:Jens By, Ola By, Per Dahlen, Inge Falstad, Ole Hansen, ErlingNorholmen, Hans Rosenlund, Aagot Singstad, Kåre Vang, Mille Vodal.

142

Eli Lunnan:

OOllssookksstteemmnneett ppåå AAllssttaaddhhaauugg ii 11993355– og innviinga av ny messehagel

Sjølv om været slett ikkje var slik dei hadde ynskt seg det på olsok-dagen i 1935, så møtte om lag 600 menneske fram i Alstadhaug kyrkje.Før gudstenesta var det musikk frå tårnet ved Ekne hornmusikklag.Sokneprest Cathrinus Finsås sa i talen sin:

«Vi som lever i dag har teki imot dette huset som ein heilag arv. Vihar plikt på oss til å ta oss av denne arven på beste måte, og stella ossslik at vi kan gje han frå oss til komande ætter minst like god som vi tokimot han. Skal dette lukkast må kristendommen ha gjennomsyrd livet vårt,og skapt noko av det samhald og den offerhug som fedrane våre åtte.

Den vakre messehagelenEit prov på slik offerhug er den gåva som Alstadhaug kyrkje har fått,

den nye messehagelen, som vi skal ta i bruk i dag. Det er kvinnene iSkogn som har gjort opptakten og samla midlane til denne gåva. Eg skalmed dette, på kyrkja og kyrkjelyden sine vegner, få bera fram ein takkbåde til alle dei som gav pengane og til dei som gjekk frå hus til hus ogsamla dei.

Likeså ein takk til dei som med ånd og med hand forma gjenstandentil eit fullført og fagert verk.

Dette skrud ber bilete av den krossfeste Frelsaren. Måtte dette biletealltid vera i stand til å samla tankane om Han som ga seg sjølv til soningfor syndene våre! Måtte det også verta til glede og signing for dei Herrenstenarar som fram gjennom tidene kjem til å bera dette skrud.

Måtte deira hug og sinn vera fylt av den store kjærleiken, som bile-tet av pelikanen og ungane på framsida av messehagelen er eit symbolpå. Da vil ein og verta meir medvitande om det ansvar som prestetenestagjer krav på.

Så vil vi også ynskja at dette skrud måtte verta ein varig prydnad fordette gamle ærverdige gudshuset!»

Soknepresten sa at det var ei stor ære og glede å ha professor dr Anton

143

144

Messehagelen som vart innvia olsokdagen i 1935. (Foto: Asbjørn Andresen)

Fridrichsen tilstades i kyrkja denne dagen. Han var fødd i Meråker,dosent i Oslo og professor i Uppsala. Han hadde teki doktorgrad i 1925på ei avhandling om «underet». Så det var ein iderik og inspirerandeforskar som no skulle få æra å ta i bruk messehagelen for første gong.

Presten og professoren gjekk begge fram for alteret, og ei bøn vartlesen for messehagelen.

Deretter fylgde korsong ved «Heimklang», med lærar Sigmund Opdalsom dirigent.

No vart det ein pause på eit par timar. Det var høve til å kjøpa mat,anten i herredsstua eller i eit stort telt som var reist i tunet på prestegar-den. Triveleg var det for folk å møtast, folk som kanskje ikkje hadde settkvarandre på lenge. Mange utflytta skogningar møtte opp, så det vart eitfint høve til å møte gamle kjente. Dei fleste hadde nok streva litt med åkome til kyrkja, - ein må hugsa på at det var svært få heimar som haddebil den gongen. I herredsstua og i teltet var det dekt på langbord som varfint pynta, no når sommaren var på sitt vakraste.

Kyrkja si historieSkogn Mannskor innleidde siste del av stemnet, under leiing av lærar

Arne Moksnes. Deretter vart ordet gitt til arkitekt John Tverdal frå

145

Pelikanen og ungane symboliserer kjærleiken.

Trondheim, som hadde vori ansvarleg for eit større restaureringsarbeidi kyrkja. Han kunne fortelje forsamlinga mykje interessant om ymsestilartar som kyrkja har gjennomlevd i mange hundre år. Han hadde godrøynsle også som kunstnerisk leiar for Nidarosdomens restaureringsar-beid i 1925-30.

Etter eit sers interessant foredrag (som vart gjengitt i NordreTrondhjems Amtstidende) var det atter korsong. Sokneprest Finsås lysteHerrens velsignelse over den store kyrkjelyden, kyrkjesongar Slungaardlas utgangsbøna og folk gjekk ut av kyrkja under organist Harald Eggensvakre postludium på det nye, gode orgelet. Det var vanleg den gongenå gå ut under postludiet. Og eit svært vellukka olsokstemne var til ende.

Kvinnene i SkognDei som sette i gang innsamlinga har vi ikkje greidd å finne namna

på. Men kvinnene som laga det vakre klenodiet veit vi litt om.Messehagelen var teikna av arkitekt Kirsten Wlengel.

Brodering og montering var utført av Mathilde Evjen broderiforret-ning i Trondheim. Og sjølve vevnaden var det ei ung gjente frå Skogn

som laga. Ho heitte Olaug Myhr (1913-93) og var yngste dotter til Anne og

Paul Myhr. Biletvevteknikkenlærde ho ved søstrene Prestgards

biletvevskole iGudbrandsdalen. Olaug Myhrvart i 1942 gift Åslund ogflytta til Mattmar i Jämtlandder ho budde resten av livet.Dessverre vart ho tidlegplaga av leddgikt slik at hoikkje så lenge kunne fåutnytte sine givnader somhusflidskunstnar.

Men dei raude plantefar-gane i ull som ho vov inn i

messehagelen har halde segheilt fint gjennom 65 år utan å

146

Skogn-jenta Olaug Myhr var berre vel 20 årda ho vov det vakre stoffet i messehagelen.

falme det minste. Det gule stoffet med det broderte motivet vart etter kvartnedslitt, og det ville bli svært kostbart å sende messehagelen inn til repa-rasjon, opplyste sokneprest Oddvar Dahl i Alstadhaug kyrkje juledageni 1998. Da var det atter kvinner i Skogn som tok initiativ til å repareremessehagelen. Formingslærar Magnhild Skjesol utførte det store arbei-det frivillig i stor respekt og vyrdnad for det vakre kunstverket somandre Skogn-kvinner ein gong fekk i stand.

Så no er messehagelen restaurert, og kan nyttast mange høgtidsdagari åra framover.

147

Detalj frå biletveven.

148

Trygve Flatås:

RReeiitthhoollddeettVi var mange unger i Rinnan-grenda da eg vaks opp, og vi fant på å

skipa eit idrettslag. Vi skulle drive med all slags idrett, som fotball omsommeren og skirenn om vinteren. Det var ikke da som nu. Det skallegges til rette med penger og på alle vis, nei, vi måtte gjere det sjølv,og eg trur vi var like godt fornøgde som de er nu. Det var i allefall moro-samt og det var godt samhold. Det vart spørsmål om kva vi skulle kalledette laget, og vi fant på at det kunne høve med Reitholdet. Det var ettergården Reitan der vi holdt til mest, og der vi hadde fotballbane: Det varkutrøa til Øvre Rinnan. Det kunne nok vera litt kuskitt men vi var ikkeså nøye heller.

Men det var nu denne forballen vi måtte ha da. Den kosta penger ogdet var det smått med. Vi prøvde å lage den sjøl men det held ikke, menvi hadde spara så mange penger at det vart ei råd. Kan hende vi fikk litthjelp av foraldra og. Og vi var på Rinnleiret og sparka mot ungane iNordbygda, og vi var oppi Venåsen, der var det ein fin plass på Aasmoan.Der hadde vi ein kamp mot heile «Burhorva» som de sa. Eg minnes detså godt. Det var Hilmar Buran som stod i mål. Han var stor og lang såhan kunne berre strekke ut armane og springe lite grann, ja det var moro-samt. Men vinteren kom og snøen låg ganske jamt heile vinteren og vihadde konkurranse kvar helg når det var tid til det. Vi kom i fin form. Menvi hadde hoppbakke også. «Oldenkollen» låg ovafor Øvre Olden og vartopparbeida av Røstadgutane. Det kunne hoppas en 35 - 40 meter oguten overdrivelse kan æ sei at vi hoppa alle saman. Det kunne bli for-skjellig fart og stil men vi var nå med alle saman.

Ein vinter hadde vi langrenn og hopp med samling frå fleire bygderog fest etterpå i Breidablikk forsamlingshus. Kven som vann konkur-ransen hugsar eg ikke, det var nok ein av Lian brødrene. Dei var suve-rene i den tida. Olav Lian vann fleire kongepokalar, og av hoppararhadde vi Arnulf Vestrum som var den beste her i distriktet. Det var ei stortid for Frol idrettslag minnes eg. Og Reitholdet og alle som var med derer borte og berre eit minne.

Litt om dei som er på bildetEg skal freiste å minnast gutane i Reitholdet og litt om korleis det gikk

dei seinare i livet.Andreas Flatås: Han hadde gården Flatåsen i Nordbygda. Dreiv også

med snekkering og treskjæring.Paul Flatås: Han var ein bra kombinert skirennar, men døydde berre

20 år gammel.Trygve Flatås: Vart bureisar på Sætersmyrene, og hadde god hjelp av

dei fire sønnene sine i bureisinga.Arnfinn Hofstad: Hadde Holmen og dreiv den. Var og snekker og

hadde arbeid hos snekkermester Olsen Ørn.Marius Sundby: Budde på Bakken, nabogarden til Flatåsen. Han fikk

tæring og døydde 18 år gammel. Tæring tok mange ungdomar i dentida.

Einar Larsson: Hadde foreldre i Frol. Etter han vart vaksen kom hantil Verdal og fann seg arbeid og levde heile sitt liv der.

149

Fotballaget. «Reitholdet». Foran fra venstre: Bjarne Røstad, Andreas Flatås, PaulFlatås, Trygve Flatås - Arnfinn Hofstad - Asmund RøstadBak fra venstre: Marius Sundby, Erling Røstad, Einar Larsson, Ottar Gran, HelgeHofstad, Einar Stubbmo, Einar Røstad, Sverre Røstad. Bildet er tatt av Ottar Røstadpå Reitan, ca. 1920.

Ottar Gran: Var fødd på Reitlia, det var ein eiendom, nabo med Reitan.Foreldre var Nils og Grethe Gran. Han dreiv med forskjellig arbeid. I sei-nare åra var han rokkemakar og gjorde mange rokkar.

Helge Hofstad: Han budde på Holman ved Rinnelva. Kom til Verdalenog fikk seg arbeid der, og hadde ein fin heim.

Einar Stubbmo: Foreldra var Anna og Olaf, og budde i Barlia, neda-for Bakken. Han var kontrollassistent i mange år, men vart seinare burei-sar i kommuneskogane.

Bjarne -Asmund - Erling - Einar - Sverre og Ottar var alle søner avMarie og P.A. Røstad.

Bjarne: Han gikk i ungdommen underoffisersskolen, og dreiv seinaregården Salthammer øvre.

Asmund: Han eidde ein av Skånesgardane, den søndre, østre. Ein storgard som han dreiv godt. Han samla mykje som var brukt før i tida, ogtil slutt hadde han ei heil oldsaksamling oppe ved kårstuggu si.

Erling: Han dreiv Rinnan sag og høvleri som han bygde opp. Det gårennu godt, og det er sønnesønnen Stein Erik som driv i dag.

Einar: Han var heime på Øver Rinnan. Hadde svikt i hjartet og døyddeganske tidlig.

Sverre: Var i ungdomen saman med Helge Ingstad over Grønland.Ellers dreiv han garden Reitan, som var ein nedlagt gard som faren P.A.Røstad bygde opp.

Ottar Røstad, som tok dette bildet, var gamlest av Røstadkarane. Handreiv heimgarden Øvre Rinnan.

150

Wenche Wolff Hatling:

LLeevvaannggeerr sseennttrruumm;; eenn pprreesseennttaassjjoonn bbaasseerrttppåå kkuullttuurrmmiilljjøøaannaallyyssee

InnledningArtikkelen om Levanger er basert på utdrag fra en rapport skrevet i

forbindelse med prosjektet «Verneplan for kulturmiljø» i 1994. Levangersentrum var et av de stedene som ble vurdert som Nord-Trøndelagsrepresentative kulturmiljø.

Levangers byutviklingshistorie er interessant fordi den gjenspeilerbygningslovgivning og byggeskikk over tid. Byen er «Pionerby» nårdet gjelder bygningsloven av 1845 og 1896, og er samtidig en av de fåhelhetlige bebyggelsene i Norge fra den korte bygningsperioden mellombygningslovgivningen av 1896 og murtvangsloven av 1904. Byplan ogarkitektur gjenspeiler denne perioden og representerer både kulturhis-toriske og miljømessige verdier som det er nødvendig å forvalte slik atkvalitetene ikke går tapt.

Kort historisk oversikt over byens vekst og utviklingLevanger oppsto som sted først og fremst på grunn av stedskvalite-

tene; ei havn som ligger godt i ly for vær og vind, et flatt og fruktbartlandskap, og en beliggenhet sentralt i forhold til omlandet. «Lifanger»er kanskje det opprinnelig navnet på byen, «anger»; en lang fjord somligger lunt og beskyttet, «lif».

De første beretningene som omtaler Levanger er fra 1000-tallet.Gjennom middelalderen gror handels- og kirkestedet fram. Levangersom årlig markedsplass blir først nevnt i 1473. Levanger er knutepunk-tet for handelen mellom Trondheim, Nordland, Innherred og Sverige,blant annet fordi veien fra Jämtland kom inn over Levanger. Stedet haddei tillegg god havn og var enkelt å forsvare. I løpet av 1700-tallet dannesen bebyggelse langs veien; mot sjøen lå bryggene og sjøbodene og innmot gata lå forretninger med boliger og uthus på den andre siden.Eiendommene blir liggende på tvers av en uregelmessig og krokete

151

hovedgate. Levanger fikk status som kjøpstad i 1836, og fikk også egettollkammer året etter. Kjøpstadsrettighetene innebar atTrondheimsborgerne mistet sine handelsprivilegier slik at Levanger-borgerne fritt kunne drive handel året rundt i egen by. I 1846 brenner byenog hele byen ødelegges.

Det blir laget en ny byplan som ga rom for en ny bebyggelsesstruk-tur (måten bygningene er ordnet på) med utvidelsesmuligheter i merenn en retning. I tillegg kom andre krav til brannsikring og trafikkfor-hold. Løsningen ble en byplan i form av et rutenett med kvartaler og gater.Byplanen hadde en tversgående parkakse som brannskille, noe som varetter internasjonale og enerådende byplanidealer. Den første bygnings-loven av 1845 ga planformen og dimensjoneringen av gater og kvarta-ler. Levanger fulgte denne loven, og blir dermed spesielt interessantfordi stedet ble den første by oppbygd etter denne loven.

Byplanen var en ren gateplan med et regelmessig, ensartet gatenett ogen lukket kvartalsbebyggelse. Det var enkelt å stikke ut nye tomter oggjenreisningen gikk raskt. Det ble liten differensiering mellom gatene(alle gatene synes å være like viktige), og det var funksjonsblandingmellom boliger, forretninger og bygninger for husdyrhold. Bebyggelsenble holdt i empirepåvirkede laftede trehus i to etasjer, ofte innkjøpt ogflyttet inn til byen fra omlandet. Uthus og verksteder var i bakgården. Det

152

Etter Hagerup, 1980.

var store forskjeller i boligstandarden og enkelte store «trepaleer» domi-nerte den øvrige bebyggelsen. Byen brenner på nytt i 1877, men byggesopp igjen etter den samme planen. All bebyggelse lå innenfor bygrensa.

Etter hvert erverver kommunen bygrunnen fra Levanger gård og til-byr tomter til nyetableringer. Dette gir ny vekst fordi flere institusjonerflytter til Levanger og industri blir etablert. Sjøgata regnes som byenshovedgate så lenge det var nær tilknytning til sjøtransporten, men etterhvert som tyngden legges på landtransport blir Kirkegata byens hoved-gate. I 1864 får man bro over sundet. Meråkerbanen skapte en ny han-delssvei mellom Norge og Sverige. Levanger får sterkt merke ned-gangstidene på slutten av 1800-tallet.

I 1897 brenner byen nok en gang, og tidspress i en oppgangsperiodesetter fart i gjenreisningen. I løpet av et års tid er byen gjenreist etter densamme reguleringsplanen. Nytt var det imidlertid at man etter endredeplanidealer innførte akseelementer og la noe differensiering i gate-strukturen, det vil si at viktige gater fikk større bredde. I tillegg ble detetter de nye arkitekturidealene laget såkalte «arkitektoniske markeringer»av viktige gatehjørner (for eksempel tårn). Større bygninger i mursteinfikk en sentral og viktig plassering.

Da byen brant i 1897, var man redd for at en murtvang (krav om atalle bygninger skulle oppføres i murstein) ville hindre en rask gjenreis-ning av byen. Dette førte til at den nye bebyggelsen bare oppfylte mini-mumskravene til brannsikring i Bygningsloven av 1896 (brannmurmellom alle hus). I 1904 ble det innført murtvang for alle norske byer,mye på grunn av Norges Brannkasses store utbetalinger etter alle bybran-nene. Murtvangen bidro til at den senere bebyggelsen skiller seg klartut fra århundreskiftets bebyggelse; andre idealer og kostnadene ved brukav murstein gjorde at boligområdenes bebyggelse endret seg markant.

Bebyggelsen vokste utenfor bygrensa hvor det var rimelige tomterog ingen murtvang eller bygningslov som gjaldt. Forstedene ble lig-gende etter innfartsårene til byen. I 1964 gikk Levanger sammen med sinenabokommuner og dannet storkommunen Levanger. Etter krigen haddeLevanger opplevd nye vekstperioder, og den nye bebyggelsen kom iform av villabebyggelse med lav tetthet. Tettstedets utstrekning øktesterkt på grunn av økt bilbruk, og E6 ble lagt utenom sentrum i 1977-80 for å avlaste presset på bykjernen. Med vegomlegging og utfyllings-arealer har tettstedet blitt sterkt endret, og kjøpesenterproblematikken ermed på å trekke aktiviteter ut av det gamle sentrum. Endrede arkitektu-ridealer har både forflatet og beriket det gamle bygningsmiljøet i sen-

153

trumssonen, men det har i de senere år vært en voksende interesse for åta vare på og restaurere den gamle bygningstradisjonen gjennom å satsepå miljøtiltak og ny aktivitet i sentrumsområdet.

Topografiske og næringsmessige forutsetninger for vekstSentrumsområdet ligger på ei flat elveør, mens resten av bebyggelsen

ligger i et småkollet landskap omkring tettstedet. Berggrunnen består avsterkt omdannede kambrosiluriske bergarter. Levanger tilhører et av debeste jordbruksdistriktene i Nord-Trøndelag, og mesteparten av bebyg-gelsen ligger på tidligere dyrka mark. Sentrum ligger skjermet for vind,og klimaet kan beskrives som typisk trøndersk innenlandsklima. Landet

154

Målestokk 1:20.000

omkring sentrumsområdet er rikt på fornminner og kulturminner.Utviklingen av tettstedet må ses i sammenheng med den sentrale belig-genheten, handel og vekst i sammenheng med viktige ferdselsveier ogden naturlig lune havna.

Faktorer som fysisk har formet områdetKartlegging av de viktigste faktorer som har bidratt til eller dannet pre-

misser for Levangers fysiske form:

1. Klima og topografiLandområdet mellom Sundet (fjorden) og

Levangerelva ligger sentralt til og var egnet forbebyggelse. Området øst for elva var opprinne-lig nærmest en sump, og ble på grunn av detteikke bebygd før 1800. Elveøra med gode hav-neforhold, vindskjerming og forsvarsmulighe-ter ser ut til å ha vært betingelsene for den før-ste bosettingen. Beskjedne naturbarrierer harbidratt til en relativt konsentrisk form på tettstedet.

2. KommunikasjonslinjerDe gamle innfartsårene fra Trondheim og

Jämtland til Levanger strukturerte den førstebebyggelsen. På 1700-tallet oppsto det en ure-gelmessig, men lineær bystruktur beliggendemellom sjøen og landet. Jernbanen som kom i1900 ble anlagt på et sumpareal som var delvisuegnet for bebyggelse. Den opptok et stort arealog ble byens grense mot øst.

3. EiendomsforholdI dag virker eiendomsforholdene som mulige

grenser for byens vekst; Innherred sykehus, Mogård i sør og Røstad høgskoleområde i nord.Kommunen eier det meste av grunnen i sentrumDet synes ikke ønskelig med noen større tett-het enn det er i dag innenfor de nærmeste bolig-områdene.

155

4. Bygninger og institusjonerDet ble reist noen større murbygninger

ved århundreskiftet, og disse var ofte bevisstanlagt med tanke på akse- og fondvirkninger;for eksempel jernbanestasjonen og hoved-bygningen på Røstad. Andre institusjons-bygninger ble strukturert etter eiendomsfor-holdene; institusjonsområdet sør for byenmed sykehus og lærerskole. Enkelte ele-menter i bykjernen regnes å være svært vik-tige i en bevaringssammenheng (spesialregulering i sentrumsområdet)for eksempel Festiviteten.

Enkelte større gårdsanlegg har freda hovedbygninger; Mo, Brusveetog Røstad. Disse er også viktige elementer i byplanen.

5. Byplaner og andre viktige reguleringerKlassisistiske idealer var bestemmende for

sentrumsplanen av 1846. Hovedtrekkende ersterkt tilstede i dag, påvirket av hagebyprin-sippet og betoning av gateakser.

Murtvang innført i 1904 begrenser byg-gingen av lukkede kvartaler (min. 5 metermellom trehusene) og villabebyggelsen over-tar med sine åpne kvartaler. Sammenslåingmed andre kommuner i 1964 ga større vekst-muligheter på grunn av større omland.

6. HendelserBrannen i 1846 ødela den gamle byen og

en ny byplan ga grunnlaget for Levangersnåværende form.

Brann i 1897. Gjenreisningen går raskt pågrunn av tidspress og mulighetene for at detblir innført murtvang. Oppbygging etter1846-planen, men noe endret i forhold tildatidens planidealer.

156

7. ArealbrukUtvidede arealkrav for industri og insti-

tusjoner samt 1990-tallets kjøpesenterpro-blematikk har bidratt til at nyetableringer ogutvidelse foregår i utenfor sentrumsområdet.Servicefunksjonene innenfor sentrum harekspandert på bekostning av boligfunksjo-nen.

8. BebyggelsesstrukturBebyggelsen i sentrum er strukturert inne-

for et mønster av en streng rutenettsregule-ring, og kjennetegnes av lukkede kvartalermed avkuttede hjørner.

Bryggestrukturen er en rest av den eldstebebyggelsesstrukturen i Levanger, og er line-ært ordnet i forhold til sjøen.

Murtvangen av 1904 føret med seg en nybebyggelsesstruktur som var påvirket avandre arkitektur- og planidealer; med blant annet frittliggende villabe-byggelse med sveitser- eller klassisistiske detaljer. Denne strukturenfinner man eksempler på ved sykehusområdet. I bykjernen ble det idenne perioden oppført enkeltstående murbygg i stilkopierende byg-geskikk.

Kulturminner og kulturlandskapLevanger sentrum er interessant som kulturmiljø fordi det gjenspei-

ler bygningslovgivning og byggeskikk fra en markant tidsperiode i norskbyplanhistorie. Byen er et produkt av flere faktorer, med handel og kom-munikasjon som viktigste vekstårsak. Som nevnt før er Levanger pionerbynår det gjelder bygningslovgivning i Norge. I tillegg er den en av de fåbyene som kan vise fram en helhetlig bygningsmasse fra tiden mellombygningsloven av 1896 og murtvangsloven av 1904. Slik representererLevanger sentrum et viktig bidrag til norsk arkitekturhistorie.

Kulturlandskapet i byen er både det landskapet byen ligger i og detlandskapet som er blitt bygget. Gjennom byvekst har landskapet endretseg, og det er fremdeles i omdanning. Levangers bylandskap står i i kon-trast til jordbrukslandskapet omkring. Samspillet og bevegelsen gjennomlandskapet er av betydning for hvordan man oppfatter stedet.

157

Byplanen fra 1846 og lovverket som er blitt brukt for å bebygge ste-det, er både det sterkeste og det mest «usynlige» kulturminnet.Arkitekturen er det som først synes typisk og blir først lagt merke til avinnbyggere og besøkende. Byens «ansikt» består likevel av flere sam-spillende faktorer, både landskapsgrunnlag, byplan og byggeskikk ermed på å skape byens særpreg og identitet. Byplanen bygger på flere ele-menter; både kommunikasjon, bygninger og landskapsmessige særtrekkhar spilt en rolle for lokalisering og vekst.

Visuell analyseI en visuell analyse vil Levangers topografi bli framtredende. Sentrum

som ligger på ei flat elveør har to avgrensende kanter; Staupshaugennordvest for byen og Brusveområdet i sørøst. Nord og sør for bykjernenligger fjorden og innsjøen som fungerer som en forlengelse av det flatelandskapet. Også Levangerelva og Sundet er en slags kanter, likeledesjernbaneområdet, som ble sent utbygget på grunn av grunnforholdene ogsiden har fungert som en avslutning og grense for sentrumsbebyggelsen.

Landemerker i Levanger er først og fremt sykehuset og kirka, og kanhende kjøpesentrene og badet utenfor sentrumsområdet. Mo gård fun-gerer som en markering av «inngangen» til sentrumskjernen.

158

Hovedkommunikasjonslinjene er den gamle E6 gjennom sentrum;Kirkegata, og bruforbindelsene til Staup og Brusve. Sentrumsområdetmed den helhetlige bebyggelsen avgrenset av bryggerekka og jernbanener gjenkjennbart som et eget lite distrikt. Det er også industriområdet medutfylligne i havnebassenget nord for sentrum. Videre vil villabebyg-gelsen i åsene på Staup og på Brusve framstå som egne avgrensendeområder.

Landskapskarakteren i Levanger er «rolig» fordi det ikke er noensterke dramatiske sprang verken i topografi eller skala. Mellom flateneog veggene i landskapsrommet er det glidende overganger, og det sommest tydelig markerer en overgang fra et område til et annet er broene;over jernbane, elva og sundet. Viktig for oppfattelsen av den romligeorganiseringen er det utsynet man har mot Eidsbotn og fjorden og detflate landbrukslandskapet omkring; innrammet av de bebygde og skog-kledde åsene. Byrommet er ellers ikke så tydelig, og overgangene lig-ger i bevegelsene gjennom åpent – tett – åpent landskap. Levangerssentrumsområde kan oppleves som trangt der det ligger inneklemt mellomåsene, elva og sundet.

EstetikkI Levanger er kontrasten mellom tett by og et åpent vidstrakt landskap

som først framtrer i bevisstheten. Vegstrukturen og elva fungerer som etbindende element mellom åpent og tettbygd landskap. Bevegelsen styr-kes med åsdraget på begge sider av byen. Tilstedeværelsen av vann eret berikende element i bylandskapet og er med på å understreke den res-sursmessige tilhørigheten til fjorden. Åsene rundt, elva og sundet ska-per byens romlige avgrensning.

Byområdet framstår som meget helhetlig i arkitektur, skala og byplan-messig sammenheng. Bebyggelsen og byplanen er lett oppfattbar ogenkel å kjenne igjen og orientere seg i. Dessuten appellerer harmonieni bygningenes arkitektur til dagers noe romantiske småbyideal; små-skala og rik utsmykning bidrar til at Levanger oppfattes som en «pen»og koselig småby. Grøntinnslaget i form av parkdraget tvers gjennombykjernen gir et pusterom mellom de trange kvartalene og er med på åmarkere tyngdepunktet i sentrumsområdet.

Arkitektur og byplanPlanutkastet etter brannen i 1846 fulgte Norges første bygnings- og

byplanlov av 1845, og Levanger er spesielt interessant fordi den var den

159

første byen som ble oppbygd etter denne loven. Noe lignende skjeddeetter brannen i 1897, da byen ble gjenoppbygd etter en bygningslov fraåret før. Planen i 1846 er en ren gateplan med udifferensiert gatenettmed lukket kvartalsbebyggelse, helt i tråd med internasjonale planide-aler. Planformen og alle dimensjonen var gitt i den nye bygningsloven,og det var lett å stikke ut tomter slik at gjenreisningene gikk raskere.Dessuten ble tomtene omtrent like store, slik at befolkningen var megetfornøyd og betraktet planen som en god og framsynt plan. Så har den joogså vist seg å bli basis for gjeldende reguleringsplan for sentrum framtil i dag, på tross av brannene og endrede oppfatninger om byggeskikk.

Etter brannen i 1897 ble planen mer differensiert og gradert. Endredeplanidealer bidro til at byen etter gjenreisningen fikk et gatenett hvorenkelte gater sto fram som mer betydningsfulle enn andre. Dette ble mar-kert med aksevirkninger og beplantning. Akseelementene kom i form avfondmotiver (bygning for enden av ei gate); jernbanen i enden av Haakonden godes gate og Røstad skole i fond av Kirkegata. Byen fikk slik enklarere og mer ordnet struktur. Arkitektoniske markeringer av viktigegatehjørner og en tydelig plassering av enkelte viktige bygninger i at annetbyggematerial, nemlig murstein, understreket dette. Gateløpene skullevære åpne ned til sjøkanten, bryggene fikk ikke stenge utsikten mot sun-det. Klart avgrensede kvartaler med enhetlig, likevel variert trepanelbe-

160

byggelse bygget opp om de klare formene. Det ble uttrykt en bevisst ogkonsekvent holdning til byplanidealene, og presset på tomtene samtvariasjonen i byggeskikk var ikke større enn at man klarte i ivareta dati-dens arkitekturidealer. Det var i allmennborgerlig interesse å holde byenvakker. Planen hadde sin klareste og mest vellykkede form i begyn-nelsen av 1900-tallet, senere tiders behov har kanskje gjort at man harglemt de ordnende prinsipp som ligger bak. Utsynet til Røstad er bygdigjen, likeså utsikten til sjøen, og det er skalabrudd og huller i kvartals-strukturen. Likevel er det mye igjen å ta vare på, og store deler av byenframstår i dag i nyrestaurert stil. Parkaksen med torget holdes vakkert ihevd.

Arkitekturen i sentrumsområdet er hovedsakelig fra perioden 1897 tilca. 1945. Det er først og fremst den «trønderske» byarkitekturen somdominerer, med to etasjes lafta trepanelhus med innslag fra tysk jugend-og sveitserstil. Etter brannen var det vanlig å importere ferdige hus fradistriktene omkring, slik at den tradisjonelle gårdsbebyggelsen har hattsitt å si for bybebyggelsen. Funksjonsblandning var vanlig, og husenehadde uthus i bakgården, noe som framdeles er vanlig. Karakteristisk er

liggende høvla panel med kraftig profilert listverk. Vinduene har somoftest T-post og er delt i 2 eller 3 fag med profilerte omramminger.

Murtvangen i 1904 førte med seg en ny hustype; den frittliggende

161

villaen i sveitserstil med bindingsverksteknikk med tilhørende hage.Utenom murtvangsområdet vokste det fram en ny forstadsbebyggelsemed en åpen bebyggelsesstruktur, et eksempel er stadionområdet.Bolighusene ble bygget i to etasjer ofte horisontaldelt, og med sveitser-påvirkede eller klassisistiske detaljer. I denne perioden kommer det ogsåflere staselige stilkopierende murbygninger i sentrumsområdet; lærer-skolen i nyrennesanse, stasjon og kirke i en slags nyromansk stil. Enkeltebygninger ble oppført i av tidlig funksjonalistisk stil i årene før 2. ver-denskrig.

Etter 1960 er det oppført flere større forretningsbygninger inne i sen-trumskjernen. Disse bryter til dels kraftig med trebygningene i bådestørrelse, skala og utforming. Moderniseringen av den eldre bebyggelsenhar bidratt til at gamle fasader ble ribbet for detaljering og ornamen-tikk, men på slutten av 1990-tallet er mange bygninger blitt tilbakeførttil gammel stil, ofte hjulpet ved kommunale støtteordninger og kom-munens strenge holdning til byggetillatelser.

Karaktertrekk ved Levangers kulturmiljøDet typiske og det viktigste ved kulturmiljøet i Levanger sentrum kan

oppsummeres og sammenfattes i en kort presentasjon. For oversiktlig-hetens skyld deles presentasjonen inn i tre nivåer; landskap og omgivelser,byplan, og arkitektur og bygninger.

Landskap og omgivelserEt åpent jordbrukslandskap innrammet av skogkledde åser.

Levangersundet og Levangerelva avgrenser byens landområde; ei flatelveør. Bevegelsen gjennom byen veksler mellom det åpne – tette – åpnelandskapet. Byen har småbykarakter, med en menneskelig skala og lettfattbare rom å forholde seg til. Den visuelle kontakten mellom bykjer-nen og omgivelsene er sterk og gir orienteringsverdi og gjenkjennel-sesverdi.

Sammenhengen med områdene med kulturminner omkring Levanger,-gamle tiders sentra som har hatt betydning for plasseringen og utviklingenav Levanger som handelssted; det religiøse knutepunkt Alstadhaug sørfor bykjernen, og gården Geite i øst. Historisk forankring gir også denstore jernalderbygdeborgen Halstein.

ByplanDen lukkede kvartalsstrukturen: Planen i 1846 er en ren gateplan, et

162

udifferensiert gatenett med lukket kvartalsbebyggelse i tråd med inter-nasjonale planidealer. Etter brannen i 1896 ble planen mer differensiertog gradert. Endrede planidealer bidro til at byen etter gjenreisningenfikk et gatenett hvor enkelte gater sto fram som mer betydningsfulle ennandre. Dette ble markert med aksevirkninger og beplantning.Akseelementene kom i form av fondmotiver. Arkitektoniske marke-ringer av viktige gatehjørner og en bevisst plassering av enkelte viktige

163

bygninger i stein og mur understreket den klare strukturen. Gateløpeneskulle være åpne ned til sjøkanten og bryggene fikk ikke stenge utsik-ten. Kvartalsorganiseringen er den samme for bebyggelsen oppført bådeetter byplanene i 1846 og i 1896. Våningshusene og portrommet blebygget som en lukket vegg rundt kvartalet. Uthusene lå i bakgården,rygg mot rygg på eiendomsgrensen.

Grøntstrukturen: Parkaksen ble anlagt i 1897 og skulle bidra til å dif-ferensiere gatenettet. Kirkegata ble byens hovedgate. Utformingen avdeler av parkaksen er et godt eksempel på den romantiske stilen, som sjel-den ses så tydelig som nettopp i Levanger. Samtidig understreker par-kaksen et sentrumstyngdepunkt og gir i dag rom til aktiviteter som torg,plassrom, park og parkering. Det planlegges promenader langs elva ogsundet (Sjøgata).

Forstadsbebyggelsen utenom murtvangsområdet: Her er det åpnekvartaler med frittliggende villaer og hage. Bebyggelsen er preget avjugend- og sveitser stil med klassisistiske idealer. Bebyggelsesstrukturener likeverdige henvendte kvartaler, med bygningene plassert i hjørneneav kvartalet. Dette er et resultat av nye byggeforskrifter, nye byggetek-nikker samt endrede planidealer. Byggeformen representerer et skarptbrudd med den gamle byempirestilen.

Bryggerekka mot sundet: Et minne fra den gang sjøvegen var viktigebåde som ressursutnytting og som kommunikasjon. Bryggene er såledesen del av den eldste og mest opprinnelige bebyggelsesstrukturen iLevanger; en struktur oppført lineært i forhold til sjøen. Sjøgata ble fragammelt av regnet som byens hovedgate. Ved kvartalsreguleringen bledet skapt hull i den fra før sammenhengende bryggerekka, fordi man villeha fritt utsyn fra gatene ned til sjøen.

Arkitektur og bygningerTrearkitekturen fra perioden 1896-1904: Karakteriseres ved toetasjes

laftede trepanelhus med innslag fra tysk jugend- og sveitser stil.Funksjonsblanding og uthus i bakgården. Bygårdene var panelte med riktdekorert og profilert listverk, spesielt er det lille takutstikket. Fargene mar-kerte snekkergledene, og som regel var husfargen i en lys nyanse medmørkere fargevalg for vinduslister, ofte kraftige jordfarger. Uthuseneskiller seg fra den øvrige bebyggelsen, de er enklere i sin utforming oghar antagelig gjennomgått færre forandringer enn hovedhusene.

Fondvirkninger og arkitektoniske motiver; Akseelementene kom iform av fondmotiver (byplan 1896); jernbanen i fond av Haakon den

164

godes gate og Røstad skole i fond av Kirkegata, i dag gjenbygget.Brusveet Nedre lå fra før i fond av Brugata og det var planen om et byggpå Staup som skulle ligge som fondmotiv for Sundgata og brua oversundet.

Byen fikk gjennom disse arkitektoniske markeringene en klarere ogmer ordnet struktur. Klart avgrensete kvartaler med enhetlig, likevelvariert bebyggelse, bygget opp omkring planen. Flere bygårder var opp-ført som paléaktige bygninger, med forretninger i 1. etasjer og bolig i2.etasje. Disse bygningene er rikt dekorativt utstyrt, ofte med hjørnetårn.

Kulturmiljøet og den historiske utviklingenDen historiske utviklingen gjenspeiles gjennom de viktigste trekkene

i kulturmiljøet Levanger sentrum. I Levanger finnes det flere spor i kul-turmiljøet som synliggjør og forteller om den historiske utvikling, for-ankring og identitet.

Den gamle bryggestrukturen vitner om den eldste bebyggelsen ogressursgrunnlaget, og angir hvor byens gamle tyngdepunkt lå.Kvartalstrukturen er neste kapittel i Levangers byplanhistorie, preget avdatidens byplanidealer.

Levangers byarkitektur er typisk for perioden rundt århundreskiftet,men moderne arkitektur er også synlig og framtredende i bystrukturen.Ved at flere perioders arkitektur er representert i bybildet, kan man leseutviklingen og forankringen i det historiske.

Plasseringen av stedet forteller noe om gamle tiders tyngdepunkt medhensyn til ferdsel og handelssamkvem; Levanger har vært møtested forfolk nord- og sørfra, nordmann og svenske. Handel og service harbestandig vært grunnlaget for Levangers vekst og næringsmessige utvik-ling. Som nevnt før er Levanger pionerby når det gjelder bygningsloveneav 1845 og 1896, og er av den grunn sterkt historisk forankret i norskbyplanhistorie. Den helhetlige bebyggelsen fra perioden 1896 til 1904representerer et unikt arkitektonisk og byplanmessig kulturminne.

Vurdering av verneverdiKulturmiljøet Levanger slik det framstår i dag er en del av våre dag-

lige omgivelser og er således viktig for innbyggere og besøkende avbyen. Kulturmiljøet er i samspill med omgivelsene en viktig kilde tilkunnskap om fortida, og representerer både rene kunnskapsverdier ogopplevelsesverdier.

Levanger sentrum er først og fremst en kilde til vår nære bygnings-

165

historie og byplanhistorie slik det framstår i dag. Byen og bygningeneforteller blant annet om byggeteknikk, materialbruk, planløsninger,husenes innbyrdes forhold til hverandre, organisering av et bytun, arki-tektur og byggeskikk, stil og estetiske normer i tidsperioden 1896 til1904,bestemt ut ifra norsk bygglovgivning og planidealer. Levanger er pionerby- det første eksempel - av bygningsloven fra 1845 og 1896, og dermedmeget representativ i forhold til denne tidsperioden. Levanger sentrumframstår også som relativt homogen på grunn av bygningene ensartet-het.

I tillegg er Levanger et eksempel på hvordan sentrumsbebyggelsen blepåvirket av murtvangsloven fra 1904, da boligbebyggelsen fikk en heltannen bebyggelsesstruktur enn sentrumsbebyggelsen. Den øvrige for-stadsbebyggelsen i åssidene rundt bykjernen viser hvordan gammeltjordbruksareal ble bebygd i moderne tid og hvordan gamle gårder ble lig-gende inneklemt i ny bygningsstrukturer.

Bygningene i bykjernen er gode eksempler på stilidealene som her-sket i perioden, påvirket av trøndersk byggeskikk fra omlandet. De errepresentative for den trønderske empirepåvirkede trepanelarkitekturen,senere utført med detaljer inspirert av tysk jugend- og sveitserstil.Bygningene er gamle og i stor grad autentiske når det gjelder form, kon-struksjon, materialbruk og opprinnelig miljøsammenheng.

Det er svært sannsynlig at det er utført forandringer med hensyn tiloverflater og fargebruk senere. Sett i forhold til de forskjellige stilperi-odene og arkitekturtrendene som har vært, er imidlertid hovedtrekkenegodt bevart, og det er i dag stor interesse for videre arbeid med og tilbake-føring til opprinnelig utseende både fra privat og offentlig hold.

Arkitekturen i sentrumsområdet er også blitt et slags «skjønnhets-ideal» fordi den har estetiske kvaliteter som i vår tid blir verdsatt av folkflest. Fargene, utsmykking og dekor samsvarer med en noe romantisktrend på 80- og 90-tallet, og kvalitetene ved den håndverksmessige utfø-relsen glir inn i en tradisjonell oppfatning av hva som er pent. I tilleggkommer en kanskje ubevisst holdning til småskalaen, gode gaterom ogmaterialitet (trepanel assosieres for eksempel som «varmt»). De besø-kende blir ført inn i byen utenom skjemmende industriområder ellerområder uten en fattbar struktur. Rutenettsplanen er en lett oppfattbar ogorienteringsvennlig byplanorganisering. Kulturmiljøet i Levanger harstor bruksverdi, det er et levende kulturmiljø som fyller praktisk funk-sjoner og representerer økonomiske verdier.

Bakgårdsbygningene representerer et stykke næringshistorie; det var

166

vanlig å drive med forretningsdrift, håndverk og husdyrhold samtidig.Bryggerekka i Sjøgata forteller om endringene både i bebyggelses-struktur og i erverv/levevei. De sosiale forhold har også gjenspeilt seg ibygningsstrukturen. I den eldre bebyggelsen kan man se sporene til de«bedre strøkene» i søndre del av byen og i sentrum rundt parken, hvorde mer staselige bygningene og trepaléene dominerer. Nordre del avbyen hadde lavere status og til dels mer beskjeden bebyggelse.

For innbyggere og besøkende er arkitekturen i bykjernen blitt asso-siert med Levangers identitet. Bebyggelsen er da representativ for fysiskidentitet. Det visuelle bildet av Levanger, med landskapet og bebyg-gelsen, er betydningsfullt for følelsen av stedstilhørighet og stedsiden-tifikasjon. Foruten å være et tidsbilde fra perioden 1896-1904, harLevanger elementer i bykjernen som viser tidsdybden i kulturmiljøet, detvil si alle de endringene som har skjedd siden byen ble anlagt.Bebyggelsen spenner fra bryggene til bygninger oppført på 1990-tallet,og kulturminnene i Levangers omgivelser viser et grunnlag og en historisktilhørighet. Det er for den videre utviklingen i Levanger viktig å under-streke at bymiljøet ikke er et statisk miljø, men at det byr på utfordringerå sette ny byggeskikk og planendringer inn i så sterkt etablerte sammen-henger. For å fremme en god utvikling av bymiljøet bør hovedelemen-tene ivaretas i den videre fremvekst av byen.

Kildemateriale:«Noen norske byer og tettsteder, deres utvikling og planlegging, bilag3:Levanger 1846-1976», Hagerup 1980«Byggeskikk på Levanger», Reitan, Meland, Levangers bygningsråd1988«Levanger sentrum, utvikling bygd på tradisjoner», Levanger kommune1992«Hus og bygningsmiljø i Levanger», Fylkeskonservatoren i N-Tr.lag,Levanger kommune 1988

167

Jakob Aune:

HHiissttoorriieellaaggeett oogg ffoorreenniinnggeenn NNoorrddeenn ppåå ttuurr

Trur du ikkje dei la ut på tur saman i år og. Turen gjekk «som van-leg» til Jamtland. (Etter det Sven Schylberg sa var Jamtland det opp-rinnelege og rette namnet. Jämtland var forsvensking.)

I finveret kjørte vi over Skalstufjellet med Brustadbussen og kommed kvart til Krokom til ein god lunsh, som det heiter på nytt norsk. IKrokom skulle vi hatt ei heil veke, for der er inngangen til villmarka motnorskegrensa med både elg og bjørn og vakre blomster. Men for ossgjekk turen vidare til Brunflo, der vi feira Midtsommarkvelden samanmed svenske venner på Hembygdsgården. Det vart ein triveleg kveldmed leik og dans rundt Majstonga. Først for ungane med «Bjørnensover», «Persons lilla kråka skulle ut och åka» og «Tre små gummorskulle til marknaden i Mora» og fleire kjente barneleikar. Ei folkedans-gruppe synte kva dei kunne av folkedansar. Dansarane hadde bunader fråfleire landsdelar i Sverige. Tautrekkinga mellom Trøndelag og Jamtlandendte uavgjort.

168

Leiken gjekk lystig omkring maistonga.

169

Maistonga blir reist ved Hembygdsgården i Brunflo.

Sven Schylberg hadde ein lydhør tilhørarskare.

170

Svenske folkedrakter.

Hal i og dra! Tautrekking mellom Jämtland og Trøndelag.

Landbruksmuseet i Brunflo var verd eit besøk. Der kunne vi sjå land-bruksreiskap frå dei eldste tider og fram til i dag. Vi som har levd eistund, kjente att mye reiskap frå 20- og 30 åra.

Etter ein god middag, gjekk turen til Lockne Vandrarhem. Vi var hel-dige som fekk omvising i Lockne kyrka frå 1797 som viste seg å veraeit praktstykke både i arkitektur og utsmykking. Det var godt å finne køyaetter ein dag med så mange inntrykk. Trass i eit par hjarteskjærandeskrik frå ei usmurt dør, vart det sovi ein god del likevel.

Sven Schylberg var med oss til Gusta kalksteinbrot neste dag. Trivelegå finne eit kjent namn på ein framand plass. Eg har lenge undra meg påkva namnet Gustad kjem av, så eg slo opp i Skogns Historie og fann atVestrum meiner det kjem av personnamnet Gautulf - Gautulfstad er trektsaman til Gustad. Kanskje er det slik med Gusta og. Korsom er så hardette steinbrotet namn etter ein gard. Det vart teki ut kalkstein der frå førstpå 1900 til ut på 1950 talet. Schylberg var ein god omvisar med storlokalkunnskap. Han fortalte fleire hendingar frå bygdene i kringStorsjøen. Mellom anna at geologane meinte dei hadde funne prov forat ein stor meteor (asteroide) hadde falle ned der i traktene for 450 mil-lionar år sidan. Da var Skandinavia dekt av hav. Asteroiden hadde slegined i havbotnen og laga eit digert «traug» som no er fylt av Locknesjøen.Det må ha vore eit skikkeleg plask.

171

«Nordenturistane» i steinbrotet i Gusta.

Da Jamtland omsider vart tørt land, kom istida. Etter nokre tusen årsmelta isen så det litt etter kvart vart livsvilkår for folk. Desse menneskameiner dei kom frå Trøndelag. Dette meiner dei å kunne sjå av helle-ristningane i Gløsa ved Alsensjøen.

Schylberg fortalte vidare at kong Sverre var på «vennskapsbesøk»og sloss med jamtane på isen på Storsjøen i året 1178. Sidan var Jamtlandnorsk i lange periodar. Først i 385 år fram til Sjuårskrigen 1563 til 1570.Da tok svenskane att Jamtland, men ved fredsslutninga vart det norsk attog var da norsk i 41 år fram til Kalmarkrigen 1611 -13. Da måtte jam-tane sverge truskapseid til svenskekongen. Men også ved den fredenvart Jamtland igjen norsk i 32 år fram til freden i Brømsebro i 1645. Eirask summering viser at Jamtland har vori norsk i omlag 458 år. Detkosta jamtane noko å vera norsk, for under krigane straffa svenskanedei med eld og sverd fordi dei hadde vori norsk, og etter Kalmarkrigenstraffa kong Kristian den IV jamtane fordi dei hadde svori truskapseidtil svenskekongen.

Schylberg meinte og atStorsjøbygdene var koloni-serte av trønderar. Turengjekk vidare til Hackås derkjerka var bygd omkring1470 av Skankeslekta somenda er verksam på beggesider av grensa. Mange grav-haugar i traktene fortel omeldgamal busetnad. Hackåskyrka er den eldste kjerka iJamtland. Vidare kom vigjennom bygda Fåker. Detnamnet meinte Schylbergkom av namnet rev - fox somviste språksambandet medgammalgermansk. Ogsånamnet på ein gard somheitte Vie, meinte Schylbergmåtte ha vori ein offerplasseller tingstad. Tingstaden varinngjerda med vidjekvistar.Det var ein hellig plass.

172

Klokketårnet ved Heckås kyrka.

«Varg i veum» (ulv i helligdommen) vart den kalt som braut tingfreden.Neste stopp var Åsarna der vi kunne sjå skimuseet til Tomas Vassberg

og Torgny Mogren. I Funäsdalen fann vi Härjedalens Fjellmuseum. Deihadde fått til fine samlingar av ting som folk hadde brukt i dagleglivet,og fått dei montert og framstilt på ein interessant måte. Ei triveleg hen-ding der var å sjå og høre musikkprofessor Ola Ledang frå Trondheim.Han laga seljefløyter som han spela på.

Etter ein kort busstur såg vi igjen fedrelandet og bergstaden Røros, dervi jompa rett inn i ei byvandring og fekk høre mye interessant omBergstaden. Jamenn var det godt å finne køya etter middagen på turist-hotellet.

Siste turdagen vart skikkeleg triveleg. Den starta med omvising iRøroskjerka som hadde ei mykje skiftande historie, som den kvinnasom viste oss rundt fekk fram på ein kvikk og fengande måte. Sidankom vi til den gjenoppbygde smeltehytta, der instruktive modellast ogmontrar saman med den same flinke omvisaren ga eit fengslande bildeav kvardagen for dei gamle gruvefolka.

173

Ola Ledang viste oss korleis han laga seljefløyter.

Turen om Ratvollen vartei fin innføring i JohanFalkberget sitt liv og nokoom diktinga hans. Vi såg hanfor oss der han sat i det uiso-lerte, iskalde skrivarrommetmed føtene på ei oppvarmasteinhelle og skreiv om EliSjursdotter, eller kanskje omBenjamin Sigismund ogGunnhild.

Etter ein fin tur over vakrefjell frå Brekken til Stugudal,smakte det godt med middagpå Væktarstua. Ferdagjennom vakre Tydal var eiroleg avslutning på ein vel-lykka tur.

Takk til historielaget ogForeningen Norden somordna turen.

174

Minnestein over dei som rydda Ratvollen.

Det var enkel innredning i den gamle rørosstuggu.

Kolbjørn Nestgaard:

RRaappppoorrtt ffrråå ttuurrnneemmnnddaaTurnemnda har i år vori ansvarleg for 2 turer.Bussturen vart planlagt i samarbeid med foreningen Norden og gjekk

over 3 dagar. Den starta 22. juni og gjekk opp Verdalen til Sverige og tilBrunflo hembygdgård aust for Østersund. Der fekk vi med oss midtsu-marsfeiringa som svenskane gjer mykje ut av.

Turen gjekk vidare om Funesdalen og Røros. Dette er stader som erinteressant å besøke.

Heile turen baud på mange historiske og fine opplevingar. Det varog sume stader ein kunne tenkje seg å stoppa lenger. Takk for reisefølgeog takk for samarbeidet med foreningen Norden. Viser ellers til fyldigartikkel av Jacob Aune.

Andre turen var ein «blikjenttur». Denne gong i Ytre Skogn. Oppmøtetvar på gården Nes, og ruta gjekk langs gamle kongeveg fram til Gotås.Her vart gårder og heimer langs vegen omtala, likeså slekter og perso-ner som har vokse opp og levd her. Personar som enno sit i minne tilmange.

Neste stopp var Lynum nordre og gravhaugen nord om husa. Fagrareog vidare utsikt skal ein leita lenge etter. Snakk om panoramautsikt. FråLynumgårdane er det utskift fleire heimar, og kjente mennesker har levdsine første barneår her. Det vart og snakka ein del om terrengformasjo-ner og grensedragninger bygdene i mellom. T.d. mellom Åsen og Skognog mellom Skogn og Stjørdal.

Turen gjekk så opp til Lynhalla, ein tidlegare husmannsplass somligg høgt og fritt, men samtidig bortgøymt i Lynummarka. Det er veg dit,så enkelte køyrde og andre gjekk.

Bondekvinnelaget stod ferdig med kaffen, og den smakte godt. Kaffekokt på bål ute i naturen smaker litt ekstra.

Utsikten herfrå er fin mot Åsen, Øvre Skogn og Markabygda. I bak-grunnen låg fjellheimen mot Verdal og Meråker. Det fine veret gjorde atstunda vart rik og fin. Lynhalla hadde ein bratt og karrig jordveg. Likefulltvoks det opp store ungekull her. Mennesker som var rikt utrusta og som

175

utmerka seg i samfunnet. Mest kjent er troleg billedhuggar Oscar Lynumog broren prost Ole Lynum.

Ein interessert flokk var med på turen. Arrangementskollisjoner gjordeat besøket ikkje vart av dei største, men det vart ein minneverdig dag foross som var med. Vi fekk sjå og oppleve ein for mange ukjent stad ikommunen. Slike turar freistar til gjentaking.

Takk til Skogn bondekvinnelag for samarbeidet, til Ivar Berre forsakkyndig bistand og til grunneigar Morten Lynum som let oss ta turenopp til Lynhalla.

176

Sveinung Havik:

SSaammlliinngg aavv llookkaalllliitttteerraattuurr

Folketelling 1835: omfatter nåværende Frol, Levanger by og Skogn.Fra koral til barcarole: toner gjennom femti år. (Om P. Okkenhaugsmusikk)Grevskott, Peter: Frol symfoniorkester 1925-2000.Husby, Magne: Fuglene i Levanger.Kirkebok for Skogn (Omfatter Skogn, Levanger og Frol) 1783-1801.Kirkebok for Skogn (Omfatter Skogn, Levanger og Frol) Viede 1747-6/61800.Kirkebok for Skogn: Gravlagte 1747 - 25.12.1800.Kjønstad, Leif: Fugit Irreparabile Tempus (tiden flyr ugjenkallelig):Klokkemakere og utbredelsen av gulvklokker i to nord-trønderske kom-muner i 1980-årene. En undersøkelse gjort av historielagene i Levangerog Frosta i 1983-86.Melding med forslag til utredningsprogram av miljøkonsekvenser i for-bindelse med en ny papirmaskin - PM - ved Norske Skog Skogn.Nestgaard, Kolbjørn: Slekta mi frå Stjørdal: Utflytta Stjørdalslekter;Etterslekt frå mine tippoldeforeldre Mads Olsen og Ane Lassedtr. Fossum<og> Hans Jonsen og Gjertrud Lassedtr. Lunden.Randeberg, Erlend: Energiplan for Trøndelag: Utfordringer og muligheterfor energipolitikken i Trøndelagsfylkene.Tusenårsmarkering. (Om tusenårsskiftet og markeringa i Levanger kom-mune)Weiseth, Einar: Hoplavassdraget og Åsenfjorden gjennom 350 år : Frakvernkall til industri ; handverk - samferdsel - sildefiske.Weiseth, Einar: Med trivsel til tjeneste gjennom 40 år : Lions ClubLevanger 1960-2000.

Levanger Lokalhistoriske ArkivLevanger BibliotekTlf. 74 05 29 00. Faks. 74 05 29 09E-post. sveinung.havik@levanger.kommune.no

177

MMeeddaarrbbeeiiddeerree ii åårrbbookkaa 22000011

Leif Alstadhaug lektor ved Rana Gymnas, adr. 8614 Ytteren

Jakob Aune f. 1924 i Levanger, pensj. adjunkt, adr. 7600 Levanger

Aud Beverfjord cand.philol. og førstekonsulent ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie, NTNU, adr. 7020 Trondheim

Karl Meinert Buckholdt

Trygve Flatås f. 1908 i Frol, pensj. gårdbruker, adr. 7600 Levanger

Ragnvald Fossen f. i Frol, pensj. gårdbruker, adr. 7600 Levanger

Hallbjørg Guldbrandsen f. 1929 i Skogn, pensjonist, adr. 7600 Levanger

Peter Grevskott f. 1913 i Frol, pensj. lærer, adr. 7600 Levanger

Anders Gustad f. 1932 på Ekne, bonde, adr, 7620 Skogn

Wenche Wolff Hatling sivilarkitekt, adr. 7700 Steinkjer

Sveinung Havik f. 1947 i Snåsa, biblioteksjef, adr. 7600 Levanger

Arnfinn Husby f. 1916 i Åsen, pensj. rektor, adr. 7630 Åsen

Ola Indgaard f. 1928 i Frol, bonde, adr. 7600 Levanger

Helga Langaas f. 1911 i Frol, pensj., adr. 7600 Levanger

Eli Lunnan f. 1940 i Levanger, husmor, adr. 7620 Skogn

178

Bjørn Olav Nygård f. 1948 i Frol, lærer, adr. 7600 Levanger

Magnhild Okkenhaug f. 1908 i Frol, pensj.

Marie Seppenen f. 1920 i Skogn, pensjonist, adr. 7500 Stjørdal

Oddlaug Øvreness f. 1921 i Verdal, pensjonist, adr. 7600 LevangerSørmo

Knut Vodal f. 1949 på Ekne, bonde, adr. 7620 Skogn

Johannes Vongraven pensj., 7620 Skogn

Frits Wahlstrøm f. 1943 i Skogn, info.rådgiver Enøksenteret i Akershus, adr. 2150 Årnes.

179