Kongens nei

Alf R. Jacobsen:

Krysseren Blücher. 9. april 1940 (2010)

Alf R. Jacobsen

Kongens nei10. april 1940

Copyright © 2011 Alf R. Jacobsen og Vega Forlag AS

1. utgave, Oslo 2011

Omslagsdesign: Jarle Hetland BjørlinSats: Type-it AS

Satt med: 11/14 Adobe CaslonPapir: Enso Creamy 70g 1.8 1/1

Trykk og innbinding: WS Bookwell, FinlandPrinted in Finland

ISBN 978-82-8211-159-1

Vega Forlag ASGøteborggt. 6A

0566 Oslo

Telefon: 21 09 04 10Telefaks: 22 37 15 50

www.vegaforlag.no

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler omkopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kanmedføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Innhold

Forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

DEL IKapittel 1 Angrepet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 2 Hitlers ultimatum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 3 Hambros initiativ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 4 Flukten begynner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 5 Kampen om Fornebu . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

DEL IIKapittel 6 Oslo faller. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 7 Walther og Pohlmans raid . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 8 Kampen ved Midtskogen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 9 Kongens nei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 10 Bomberegn over Nybergsund. . . . . . . . . . . . . . . . .

DEL IIIKapittel 11 Kaptein Austlids offer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Epilog. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

13

21

27

38

46

65

77

92

114

136

157

187

VEDLEGG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bildeliste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

193

213235239245

Forord

Da utenriksminister Halvdan Koht under møtet mellom kong Haakonog sendemann Curt Bräuer i Elverum onsdag 10. april 1940 bekla-get de tyske fallskjermjegernes forsøk på å arrestere statsoverhodet ogregjeringen natten i forveien, svarte den tyske diplomaten glatt:

«Det var et tiltak som flyattaché Eberhard Spiller satte i verk påegen hånd. Så måtte han også bøte med livet for det.»

Dermed var begynnelsen til en myte skapt, og den tyske øverst-kommanderende i Norge, infanterigeneral Nicolaus von Falkenhorst,bidro til tåkeleggingen da han etter krigen erklærte: «Raidet var Spillersprivate krig. Jeg visste intet. Han trodde sannsynligvis at han gjordeen god gjerning.»

I nær sagt samtlige norske verk om begivenhetene våren 1940 ermyten blitt videreført – om den tyske flyattacheen Eberhard Spillers for-søk på å ta kongefamilien og regjeringen til fange ved hjelp av et kompanityske fallskjermjegere. «Spillers raid» er blitt fremstilt som et solofore-tak, utført av en overambisiøs Luftwaffe-major nærmest på egen hånd– uten samtykke fra Hitler, general Falkenhorst og sendemann Bräuer.

På bakgrunn av mitt kjennskap til tyske kommandoforhold har jeglenge vært i tvil om denne fremstillingen kunne være riktig. Overfalletpå Norge var den nazityske tyrannens eget verk. Hærens overkom-mando var fratatt ansvaret. Hitler styrte personlig operasjonen fraRikskanselliet i Berlin – gjennom telefonsamtaler og direktiver gittunder de daglige situasjonskonferansene i Wehrmachtführungsstab, somvar hans operative kommandoorgan.

7

Slik forholdene var i Nazi-Tyskland i 1940, forekom det meg nær-mest utenkelig at noen underordnet offiser eller embetsmann ville giseg ut på vidløftige eventyr uten despotens direkte samtykke.

Verken Bräuer eller Falkenhorst hadde i mine øyne særlig troverdig-het. I replikkvekslingen med Koht på Elverum folkehøgskole måttesendemannen gjøre alt for å redde forhandlingene, og den snakke-salige og selvopptatte Falkenhorst fryktet dødsstraff da han kom medsitt utsagn som alliert fange høsten 1945. Han var uten tvil tilbøyeligtil å si hva som helst for å unnslippe galgen.

Da jeg kom over rapportene om Første fallskjermjegerbataljons innsatsi Norge i Erich Walthers personlige mappe i arkivet til Bund DeutscherFallschirmjäger i Tyskland, ble tvilen styrket. Walther skulle som gene-ral bli sjef for fallskjermjegerdivisjonen i krigens sluttfase og en avNazi-Tysklands høyest dekorerte soldater med Jernkorsets ridderkorsmed eikeløv og sverd. Våren 1940 ledet han fallskjermstyrken somoverfalt Norge og Danmark.

Men det var først da jeg i et antikvariat i Wien fant en samling ori-ginaldokumenter fra oberstløytnant Hartwig Pohlmans private arkiv,at brikkene begynte å falle på plass. Pohlman var oberstløytnant ogoperasjonsoffiser i general von Falkenhorsts stab (Gruppe XXI). Hanreiste i forkledning som kurer for det tyske Utenriksdepartementetog kom til Oslo om morgenen mandag 8. april med de hemmeligeinstruksjonene til sendemann Curt Bräuer i kofferten. Fram til Fal-kenhorsts ankomst med fly fra Hamburg tidlig på kvelden onsdag10. april hadde Pohlman den reelle kommandoen i Oslo.

Ved å sammenholde opplysningene i Walthers og Pohlmans papirermed de tilgjengelige krigsdagbøkene, ulike vitneutsagn og dagbokno-tatene til propagandaminister Joseph Goebbels, Hitlers operasjonssjefAlfred Jodl og generalstabssjef Franz Halder trer det fram et tydeligbilde: Det var oberstløytnant Pohlman, som fra sin standplass i dentyske legasjonen i Drammensveien iverksatte raidet som ble stansetpå Midtskogen – med daværende major Erich Walther som utøvendesjef. Flyattaché Spillers rolle var underordnet. Han hadde oppholdt

8

KONGENS NEI

seg i Norge i fem måneder og meldte seg frivillig som kartleser ogveiviser.

Straks telefonsambandet mellom Oslo og Tyskland var gjenoppret-tet utpå ettermiddagen 9. april, innhentet Pohlman samtykke til raidetfra stabssjef Erich Buschenhagen i Hamburg, som igjen – selvsagt– handlet i samråd med Falkenhorst.

Buschenhagen informerte personlig generalstabssjef Halder omraidet under situasjonskonferansen i Berlin klokken 18.15. Det er uten-kelig at han ikke samtidig var innom Rikskanselliet for å innhenteHitlers samtykke – selv om referatene mangler.

For den som studerer dokumentene i detalj, hersker det liten tvilom at det var en sammenheng i det som skjedde i Oslo i de drama-tiske dagene etter 9. april – inspirert og beordret av Hitler personlig.Det dreide seg ikke om solospill fra individuelle offiserer, men om enmorderisk kampanje for å slå ut statsledelsen – med bomberegnet overNybergsund 11. april som et uhyggelig klimaks. Av særlig interesseer dagbøkene til Goebbels, som kan leses som en løpende kommen-tar til begivenhetene i Norge – basert på hans daglige observasjonerav det betente miljøet rundt Føreren, som han selv var en del av.

For regjeringen Nygaardsvold representerte det tyske overfallet et ka-tastrofalt politisk nederlag, som den aldri kunne overvinne. Det erenhver regjerings fornemste oppgave å sørge for borgernes sikkerhet.Oppgaven var forsømt – med fatale følger for folk og land.

Mye har vært sagt og skrevet i seinere år for å skjønnmale regjerin-gens innsats. Den som kaldt studerer kjensgjerningene, vil få et annetsvar. Under de første tre døgn av flukten var regjeringens motstands-vilje under konstant press. Statsministeren selv var en rekke gangerpå sammenbruddets rand, og en fast krigsledelse fantes knapt før OttoRuge overtok som forsvarssjef.

Etter denne forfatterens mening er det to skikkelser som fremstår iet stadig klarere lys: kong Haakon og kronprins Olav. Det kan neppevære tvil om at kongens besluttsomhet og karakterstyrke flere gangerreddet regjeringen fra kapitulasjon og fikk den til å kjempe videre motdårlige odds.

9

FORORD

Det man imidlertid må beundre hos regjeringen, var at den holdtut gjennom de mørkeste og mest håpløse timene – til tross for atmange av statsrådene var utslitte og sterkt plaget av angst. Men detvar kongen og hans sønn som sto fram som nasjonens ledere.

Selv da kong Haakon sto på Lillebo grensestasjon øverst i Trysil idet mest desperate øyeblikket 12. april og skjønte at en midlertidigretrett til Sverige var umulig, holdt han ryggen rak.

«Jeg må bli i mitt land så lenge en tomme jord er norsk,» sa han tilSvenska Dagbladet.

Det var ord som for alltid sikret hans plass i nasjonens historie.

Oslo, 30. januar 2011Alf R. Jacobsen

KONGENS NEI

del i

kapittel 1

Angrepet

Schleswig Land, Nord-TysklandBlendingen gjorde mørket tett da major Erich Walther mønstretde to fallskjermjegerkompaniene på oppstillingsplassen. Tåken virvletover de frosne markene, men et skjær av rødt i horisonten annonserteat morgenen var nær. Fra runwayen hørtes det dumpe brølet fra titallsBMW-motorer som hostende ble startet og begynte oppvarmingen.Transportsjefen, oberstløytnant Carl Freiherr von Gablenz, var i detsivile direktør i Lufthansa og hadde skrapet sammen flere hundreJu 52 fra alle hjørner av det tyske riket. Tjueni av dem sto til Walt-hers disposisjon, og eimen av eksos, flybensin og smøreolje lå over dethardfrosne gresset som et kraftig opiat. Tante Ju var en skranglekasseav riflet lettmetall og tynne stålrør. Men skroget var skrudd sammenav tyske mekanikere og representerte det beste av samtidens inge-niørkunst. De tre stjernemotorene kunne løfte et geværlag på 12–15mann med fullt utstyr over en strekning på mer enn 1000 kilometer.Det var tilstrekkelig til å nå målet – med en god del å gå på.

Første bataljon sto foran ilddåpen, og Walther visste at det komtil å bli en hard påkjenning. Men fallskjermjegerne var HermannGörings private og håndplukkede armé, som den korpulente og kyniskeLuftwaffe-veteranen personlig hadde stilt til Førerens rådighet. Fler-tallet av offiserene og underoffiserene var troende nazister, og mangeav dem var trent i blodige gateslagsmål med kommunister og andrepolitiske motstandere i Berlin under nazipartiets gjennombrudd i be-gynnelsen av 1930-årene. Nå sto de foran det ukjente, men det ukjentevar det normale for politimennene, brunskjortene og våghalsene som

13

utgjorde kjernen i Første bataljon av Første fallskjermjegerregiment.Ånden hadde vist seg straks premierløytnant Herbert Schmidt hilstejegerne i første kompani.

«Aldri før har min morgenappell fått et så brusende svar: Heil,herr premierløytnant!» skrev han i Die Fallschirmjäger von Dombas,som Propagandaministeriet utga i 1941. «Begeistringen i ropet fikkde nærmeste vindusrutene til å klirre. Ansiktene lyste opp av innsats-viljen som besjelet samtlige. Før innstigningen i flyene gjallet nok ettrefoldig Sieg heil gjennom natten – til vår kjære Fører, til vårt folk ogtil vårt fedreland.»

Selv var den trettiåtteårige Walther prototypen på den nye klassenoffiserer som hadde gjort karriere i Nazi-Tyskland – ikke gjennom detradisjonelle prøyssiske krigs- og stabsskolene, men gjennom lojalitetmot Hitler og hans parti. Han var begynt som politiaspirant i småbyenOppeln i 1922 og hadde avansert til en stilling som senioretterforskeri Berlins kriminalpoliti da nazistene grep makten den skjebnetungesommeren 1933. Hitlers håndlanger Hermann Göring var blitt stats-minister i delstaten Preussen og hadde med usvikelig instinkt formaktspillets finesser straks etablert sin private terrorgruppe understornazisten Walter Wecke. Polizeiabteilung zum besonderes VerfügungWecke skulle på papiret opptre som livgarden til Hitler, Göring og andrenazikoryfeer, men i den totalitære ensrettingens første år var det brukfor folk som kunne mer enn skopuss og sluttet orden. Opposisjonelleog likegyldige elementer i politiet måtte renskes ut, jøder skulle for-følges, de gjenværende kommunistene og sosialdemokratene knuses,og Ernst Röhms homofile rabulister i SA bringes under kontroll.

Blodet hadde flytt og smerteskrikene fra torturkamrene i ColumbiaHaus hadde nådd over gaten til kasernen der Weckes politisoldaterholdt til. Men nazipartiets grep om makten var blitt sikret, og ErichWalther hadde vært med fra starten i februar 1933 til HermannGöring to år seinere ble sjef for Luftwaffe og omgjorde politienhetentil Regiment General Göring. Inspirert av utviklingen i Sovjetunionenog USA var fallskjermtrening blitt innført, og de hardføre slåsskjem-pene fra Berlins bakgater fremsto mot slutten av 1930-årene som Nazi-Tysklands første luftbårne militære eliteavdeling.

14

KONGENS NEI

Den slanke og senesterke Walther var blitt kompanisjef og haddedeltatt i både innlemmelsen av Østerrike i det stortyske riket, inn-marsjen i Sudetenland og erobringen av resten av Tsjekkoslovakia.Han var av moderat høyde, og det brune håret var uregjerlig og måttestadig strykes bakover. Øyenbrynene var mørke, munnen smal og be-sluttsom og profilen som hos en spurvehauk. Under uniformsluenutstrålte ansiktet autoritet, og det var en autoritet som kom av erfa-ring. Walther hadde sett det meste. Han var en av Tjukke-Hermannsutvalgte menn fra kamptiden, og det innga respekt. «Han var rolig ogintelligent,» fortalte fallskjermjegeren Ernst Mössinger til forfatterenCato Guhnfeldt. «Han var ingen hard type, selv om han også kunnebli opphisset og gi høyrøstede ordrer.»

Første bataljon hadde gjort vakttjeneste og hadde ikke fått være medpå det seierrike felttoget i Polen høsten 1939. Mens andre hadde mot-tatt ros og dekorasjoner, hadde de topptrente jegerne fulgt blitzkrigenpå tennerskjærende avstand. Det gjorde at Walther og hans mennbrente av utålmodighet. «Stemningen var storartet,» skrev Schmidt.«Alle hungret etter den første fallskjerminnsatsen.»

Kvelden i forveien var offiserene blitt innviet i oppdraget: Norge ogDanmark skulle bringes i kne. Første bataljons stab og første og andrekompani skulle hoppe ut over Fornebu i Oslo og sikre flyplassen forden første bølgen av ordinære infanterister som skulle lande med trans-portfly kort tid etterpå. Den samlede styrken var på omlag 300 mann,som med lette håndvåpen skulle lamslå og knekke enhver motstandi løpet av få minutter, rydde rullebanene og slå tilbake motangrep.Operasjonen var som klipt ut av det strategiske overfallets lærebøker,men det fantes en svakhet: Teorien var aldri prøvd ut i praksis.

Som Hitlers operasjonssjef, general Alfred Jodl, hadde erklært over-for propagandaminister Joseph Goebbels i en samtale i Rikskansellietsamme dag: «Det dreier seg om det dristigste vågestykket i krigshis-torien. Innsatsen og risikoen er uhyrlig – med tilsvarende sjanse tilgevinst! Greier vi å holde våre intensjoner skjult til mørket faller på,er halve seieren vår.»

Walther og hans menn var eksperter på massekontroll og gate-kamper, og Jodl og Goebbels hadde store forhåpninger. «Angrepet

15

ANGREPET

på Norge er det vanskeligste fordi det skjer i umiddelbar nærhet avden britiske flåten,» hadde Jodl sagt. «Men vi har fallskjermtroppenei bakhånd!»

Listen over små naboland som var blitt trakassert og underkuet avde stormannsgale hasardspillerne i Berlin, var voksende. Underveisvar en grunnleggende lærdom høstet: Hovedslaget måtte innrettesmot statsledelsen, raskt og brutalt. Det gjaldt å kappe motstanderenshode, så ville resten gå av seg selv. Hitler og hans nærmeste ansåikke den pasifistisk innstilte regjeringen Nygaardsvold som noe stortproblem. Den sto fast i det brukne geværs tradisjon og hadde ikke en-gang mannet seg opp til å mobilisere det som var igjen av Forsvaretetter 1930-tallets rasering. «I Oslo er man lettere alarmert,» hadde eneksaltert Hitler sagt til Goebbels under en spasertur i Rikskansellietshage utpå kvelden 8. april. «Men de aner fortsatt ingenting.»

Den aldrende kong Haakon var en mer ukjent størrelse. Han varmarinemann, inngiftet i den britiske kongefamilien og en entusiastiskbeundrer av Royal Navy. Det forklarte hvorfor de detaljerte instruk-sjonene, som var utformet av Jodls stab, inneholdt et eget avsnitt omstatsoverhodet: «Av særlig viktighet er det at det ved besettelsen underalle omstendigheter blir forhindret at den norske kongen drar til ut-landet. Det blir nødvendig umiddelbart å sette kongens oppholdsstedunder overvåking. I nødsfall må han hindres i å forlate sitt slott.»

Overfor Goebbels formulerte Hitler seg med større kynisme: «Opp-fører kongen seg honett, kan han få bli. Men landet gir vi aldritilbake.»

Det var ord som ikke lot seg misforstå: Kong Haakon var en symbol-figur av ypperste betydning. Ville han ikke bøye kne og underkaste segnaziregimet, skulle han tas til fange og holdes som gissel i eget hjem.

Presis klokken 04.30 lettet de første transportmaskinene fra SchleswigLand med et øredøvende brøl. «Blågule ildtunger slo ut av eksosrøreneog skapte en spøkelsesaktig stemning på flyplassen,» skrev Schmidt.«Det historiske synet vil aldri bli glemt av de som var til stede.Fallskjermjegernes første fremstøt mot fienden var i gang!»

I flyene som sirklet over det nordtyske slettelandet, var det liten tid til

16

KONGENS NEI

å reflektere over fremtidige oppgaver. Først gjaldt det å sikre Fornebufor oberst Helmuth Nickelmann og hans soldater fra 163. divisjon, somallerede var i ferd med å klatre om bord i et femtitalls Ju-maskiner somskulle ta av klokken 04.50, bare 20 minutter etter fallskjermjegerne.«Overraskelsesmomentet er nøkkelen,» hadde Goebbels notert i dag-boken. «Nå gjelder det å holde nervene under kontroll og bevare deniskalde roen.»

Høyt i himmelrommet over Schleswig var premierløytnant Schmidtmer opprømt enn nervøs. «Det var et storartet øyeblikk å se fly etterfly samle seg i formasjon,» skrev han i boken. «I øst kom en blodrødsol til syne. Vi satte kurs mot nord.»

Oberstløytnant Hartwig Pohlman var lys våken da toget fra Berlinkrysset grensen ved Kornsjø. Han reiste med diplomatisk pass, og hanvar klar til å skyte seg ut om grensevaktene ble for nærgående. Denrødmussede veteranen fra første verdenskrig hadde opplevd ydmykel-sen som alliert fange, og det hadde vært mer enn tilstrekkelig. Han varsønn av en general, men generalenes tid var forbi. I kofferten haddePohlman direktivene fra en ny generasjon av ledere. Det de mangletav ridderlighet, tok de igjen i frekkhet. Kofferten inneholdt de detal-jerte planene for en voldtekt av et fredelig naboland, men Pohlmanangret ikke. Han var infisert av nazismens ideologi og så bare sineegne gloriøse muligheter. Som operasjonsoffiser i Gruppe 21 ville hanmåtte slite i skyggen av eldre veteraner. Som kurer for Hitlers uten-riksdepartement ville han kunne gjøre seg bemerket på en langt annenmåte. «Jeg sov godt i min første klasse vogn til vi passerte grensenved Kornsjø,» skrev han i en beretning til sine barn. «Det fantes ingengrensekontroll. Jeg reiste som den eneste i landet gjennom Østfold ogvisste at den fredelige vinterstemningen som lå over landskapet, villeta slutt om mindre enn et døgn.»

Det verken Goebbels, Walther eller Pohlman forsto, var at overraskel-sesmomentet for lengst var gått tapt. Det skyldtes først og fremst motetog handlekraften til kaptein Leif Welding Olsen om bord i vaktbåtenPol III, som i måneskinnet over Ytre Oslofjord mandag kveld hadde

17

ANGREPET

oppdaget den tyske hovedstyrken med krysseren Blücher i spissen foren armada på 30 fartøyer.1 Litt før klokken 23 hadde han beordret fullfart forover, løsnet varselskudd og forlangt at inntrengerne skulle leggebi. Utfordringen ble møtt av en ildstorm fra kanonene og mitraljø-sene om bord i torpedojageren Albatross, og den fryktløse skipperenfalt om dødelig såret. Welding Olsen var den første som ga livet forNorges sak i kampen mot nazismen, men hans offer var ikke forgje-ves. Sporlysene og signalblussene ble sett av både observasjonspostenpå Onsøyknipen ved Fredrikstad, Færder fyr og vaktbåten Skudd II,som få minutter seinere slo alarm med et iltelegram til Ytre OslofjordSjøforsvarsavsnitt i Tønsberg.

Signalet ble loggført i Generalstabens vaktjournal kl. 23.23, ogsamme observasjon nådde få minutter seinere Oslo samlesentral ikjelleren under Astoria hotell, bare et steinkast fra Stortinget: «Flerefartøyer trenger fram ved Færder!»

«Jeg ble varslet umiddelbart før midnatt fra Onsøyknipen om kampi Ytre Oslofjord,» skrev sjefen for Oslo luftvernkommando, kapteinJakob Bull-Berg, i en rapport i september samme år. «Samtlige kamp-ledd ble øyeblikkelig alarmert. Likeledes det sivile luftvern som galuftalarm i Oslo og Aker.»

Oslo samlesentral var selve nervesenteret i forsvaret av hovedstaden ogvar omgitt av det ytterste hemmelighold. Kjellerrommene under dennyklassisistiske mursteinsgården i Akersgata 21 var i løpet av vintereninnredet til en moderne kommunikasjonssentral, som hadde direktetelefonforbindelse med om lag 70 lytte- og observasjonsposter overhele Østlandet, Jagevingen på Fornebu og fem luftvernbatterier, somskulle beskytte Oslo mot luftangrep.

«Telefonapparater står oppstilt i rad og rekker, og radioapparateneer ferdig til bruk,» hadde Aftenposten skrevet i mars i en anonymisertreportasje fra kjelleren, der operatørene regelmessig tok høyfjellssolfor å holde formen og innsatsviljen ved like. «På veggene henger detstore kart med mange og merkelige tegn. Telefonene kimer, meldin-

1 Se første bok i serien: Blücher, 9. april 1940, s. 68 ff.

18

KONGENS NEI

ger mottas og ordrer gis. Det er en livlig virksomhet her nede, men altgår jevnt og rutinemessig fra hånden i luftvarslingssentralen i Norgeshovedstad.»

Flybombing hadde etter Guernica, blitzkrigen i Polen og vinter-krigen i Finland spredt skrekk og uhygge blant sivile og militære, ogavisartiklene var ledd i en privat kampanje for styrking av luftforsvaretgjennom opprop og kronerulling.

«Vi bør kunne regne med en 10 prosents treffsikkerhet med våre20- og 40-millimeter maskinkanoner,» hadde oberst Magnus Hagemerklært overfor avisen. «Da disse kanoner skyter fra 100 til 200 skuddi minuttet er sjansen for treff i et fly meget stor. Prosjektilene i segselv er så effektive at et eneste treff, hvor det enn ligger i flyet, er noktil å bringe det til nedstyrting eller i beste fall nødlanding. Vi har idisse kanoner fått et våpen, som vi bør ha ubetinget tillit til.»

Det var oppmuntrende ord fra Luftvernregimentets sjef, som var enav luftvernartilleriets fremste ideologer, og som i 1908 hadde gått utav Krigsskolen som nummer to etter superduksen Vidkun Quisling.Det var bare ett problem med intervjuet. De maskinkanonene Hagemhenviste til, eksisterte bare på papiret. Kongsberg Våpenfabrikk haddeinngått en avtale om lisensproduksjon med Bofors i Sverige, men deførste 40-millimetrene ville først forlate samlebåndet utpå sommeren.Batteriene rundt Oslo var fortsatt utrustet med tolv manuelle 7,5 cmkanoner, som Hagem selv hadde vært med på å konstruere i 1932, plussto tilsvarende skyts fra første verdenskrig og om lag 35 vannavkjølteColt-mitraljøser med begrenset effekt på moderne kampfly.

Situasjonen i luftvernet var karakteristisk for tilstanden i hele For-svaret. Det var høsten 1939 og vinteren 1940 gitt økte bevilgningertil innkjøp av nytt materiell, men bevilgningene var for små og komaltfor seint til å rette opp de ødeleggende virkningene av 1930-talletsantimilitaristiske kanonade, som nærmest hadde destruert forsvars-viljen mentalt og materielt. De som ville slåss, måtte gjøre det medde helt utilstrekkelige midlene som var for hånden. «Offiserskorpsetble så å si avmilitarisert,» skrev Undersøkelseskommisjonen av 1946.«Den avvisende holdningen som administrasjonen og de bevilgende

19

ANGREPET

myndigheter inntok overfor selv beskjedne forslag til styrking av For-svaret, måtte gi de militære sjefer inntrykk av at det ikke var noenalvorlig forsvarsvilje hos styresmaktene.»

Under jorden i Oslo samlesentral var det heller ingen idyll. Det varåpen konflikt mellom rittmester Nicolay H. Knudtzon og major Sig-vald Hanssen, som var satt inn som ny sjef kort tid i forveien. Mangehadde bedt seg fritatt fra nøytralitetsvakt, og sentralen var kronisk un-derbemannet. Mandag ettermiddag ble en øyeblikkelig krise avvergetbare ved å innkalle fem mann som hadde avsluttet tjenesten i mars. «Vifikk beskjed om å ha vakt fra klokken 20 til 08 neste morgen,» skrevsoldatene Olsen og Hegland i en rapport noen dager seinere. «Kvel-den forløp rolig med enkelte oppringninger til cirka klokken 23.45 dameldingen kom om trefninger i Ytre Oslofjord.»

Fram mot midnatt ble landets politiske og militære ledere varslettelefonisk etter på forhånd oppsatte lister av de som hadde vakt i samle-sentralen og i General- og Admiralstabene. Det gjaldt forsvarsministerBirger Ljungberg, Oslos politimester Kristian Welhaven, kommande-rende admiral Henry Diesen, kommanderende general Kristian Laake,hans stabssjef, oberst Rasmus Hatledal og en rekke andre. De somikke ble nådd telefonisk, hørte de klagende ulene av luftvernsirenenesom ble utløst like før midnatt.

«Da luftalarmen gikk i Oslo 8. april klokken 23.59, var jeg somså mange andre offiserer i Oslo på vei hjem fra Militære Samfund,»skrev oberst Hagem i sin rapport. «Da byen ble mørklagt [kort etter],var jeg utenfor Hotell Continental, hvorfra jeg fikk telefonforbindelsemed Oslo samlestasjon, som ga meg en orientering om kamp mellomtyske krigsskip og våre festningsanlegg på Rauøy og Bolærne.»

Situasjonen var nærmest uvirkelig. Til tross for de urovekkende mel-dingene om tyske fly- og flåtebevegelser i Storebælt og Skagerrak, somhadde strømmet inn i løpet av dagen, utløste telefonsamtalen ingenstemning av akutt krise hos obersten med det lyse hodet. Som restenav den militære eliten hadde han tidligere på kvelden spist og drukketgodt i Samfundet. I foajeen på Continental så han ingen grunn til åstille hos sine underordnede til inspirasjon og oppmuntring. Han droi stedet hjem og gikk til sengs.

20

KONGENS NEI