• • • • • • • • •

Av Anne Aasheim, direktør i Norsk kulturråd

REktoRS RollER side 5

EnquÊtE: miDtVEiSRaPPoRt side 7

mEningER om mangt side 12

ElEVER Som foRSkERE side 13

uniVERSitEtSfoRlagEtS magaSin NR. 2/2011

«Alle som vil oppnå noe i verden, må tenke journalistisk, og dette setter premisser for samfunnsdebatten»PoRtREttEt: maRtin EiDE

• • • • • • • • •

Foto

: Mor

ten

Brak

esta

d

KLARTEKST 2/112

Forlagssjef

Nr: 2/2011 – 12. årgangUniversitetsforlagets magasin

ansvarlig redaktør: Svein SkarheimRedaksjonssekretær:Maria Almaas maria.almaas@universitetsforlaget.no

i redaksjonen:Gunhild Eide, Kyrre Olavsrud og Ingrid UgelvikDesign og layout: Itera Gazette ASforsidefoto: Morten Brakestad

adresse:Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum0105 OsloTelefon: 24 14 75 00E-post: post@universitetsforlaget.no

www.universitetsforlaget.no/klartekst

Økonomisk er bokmarkedet på størrelse med omsetningen av sild gjennom Norges Sildesalgs-lag. Men du verden hvilken forskjell i medie-omtale! Hver dag omtales forlagsbransjen i media. Det sier kanskje noe om litteraturens sentrale plass i samfunnet. For oss som arbeider i forlag, er det utvilsomt interessant å være i en bransje som får så mye oppmerksomhet. Men fører all denne omtalen til økt kunnskap om bransjen?

Hvis man bare har media som kilde, vil et naturlig inntrykk være at norsk bokbransje er helt ute å kjøre. Det er en bransje med en eierstruktur som legger lokk på all konkurranse. En bransje som er preget av vertikal integrasjon (dvs. at en og samme aktør har eierinteresser i bokhandel, distribusjon og forlag) med et mafialignende resultat. Dessuten er bransjen ifølge mediene digitalt reaksjonær.

Jeg ønsker definitivt ikke å sutre og klage over dårlig pressedekning. Problemet er imidlertid at de politikerne og departementsbyråkratene jeg møter, i stor grad adopterer medias perspektiver. Bransjens egen versjon blir tolket som et sytete partsinnlegg.

Kritisk blikk på bokbransjen er selvfølgelig vik-tig. Ingen er tjent med broddløs journalistikk. Men i dag er det vel mange sofaslappe perspek tiver og forutsigbare utspill enten det er fra journalistene selv, førsteamanuenser ved BI eller mediekom-mentatorer i Dagbladet. Derfor savner jeg rett og slett gode og relevante sammenligninger.

Eierstruktur er et interessant tema enten det gjelder fiskerinæring eller forlagsbransje. I Norge har vi tre store forlagshus: Aschehoug, Gyldendal og CappelenDamm. Det hevdes uavlatelig at dette er en usunn maktkonsentrasjon. Men vi kan like gjerne spørre om ikke tre er ett for mye. Vil tre konkurrerende aktører hver for seg ha de finansi-elle musklene som skal til i kommende års omstil-linger? I Danmark er det bare ett domi nerende forlagshus.

I Norge er det mange bokhandlere. Nærhet til en bokhandel er trolig en av grunnene til at nordmenn er i toppen når det gjelder bokkjøp og lesing. De tre forlagshusene er alle inne på eier-siden i bokhandlerleddet. Kan det hende at eier-strukturen, den vertikale integrasjonen, faktisk bidrar til å opprettholde bokhandlernettet?

Når det gjelder e-bøker, har norsk bokbransje ikke noe å skamme seg over. Store deler av bran-sjen – bokhandlere og forlag – har gått sammen om å utvikle en felles standard og lagringsplass for norske e-bøker. Prosjektet heter Bokskya, og det har i sin tomåneders levetid hatt noen barne sykdommer. Likevel, siden lanseringen i april til slutten av mai, er det lastet ned mer enn 15 000 e-bøker. Sammen-lignet med situasjonen i Tyskland, Frankrike, Japan eller Italia er Bokskya helt unik. I USA, derimot, har e-bokomsetningen virkelig tatt av, men selv tre og et halvt år etter at lesebrettet Kindle ble lansert (senere supplert av Nook og andre lesebrett) representerer papirboksalget 90 % av omsetningen. Ingen vet hvor raskt den videre e-bokveksten vil være. Men norsk bokbransje er, komparativt sett, godt forberedt.

Aller mest ønsker jeg meg likevel utvidet plass til omtale av selve litteraturen, ikke minst fag-litteraturen.

God sommer – god lesning!

Man måste jämföra

3KLARTEKST 2/11

Naturens politikk

Politikkens natur og naturens politikk

Politikkens natur. naturens politikkkristin asdal978­82­15­01699­3kr 309,­

TeKsT: NILS PETTER HEDEMANN / foTo: SCANDINAVIAN STOCK PHOTO

en dobbel ambisjon ligger bak Kristin Asdals nye bok. for det første vil hun undersøke hva politikk er, og hvordan politikkens og forvaltningens saker formes.

Dernest drøfter hun norsk miljø- og forurensnings politikk gjennom etterkrigstiden – og hvordan naturen behandles i politikken. Derav den dobbelte tittelen:

Politikkens natur – Naturens politikk.

Kristin Asdal ble i 2009 tildelt Universitetsforlagets fagbokpris for å utvikle dette bokprosjektet. I sin begrunnelse pekte juryen på at hun som historiker og forsker gjennom mange år hadde skrevet om for-holdet mellom vitenskap og politikk, tatt doktorgrad i vitenskaps- og teknologihistorie og publisert både nasjonalt og internasjonalt på feltet. Juryen mente at hun med dette prosjektet på originalt og dristig vis brøt ned skillet mellom humaniora, samfunns forskning og naturvitenskap. Den pekte også på at hun var velegnet til å sette søkelys på et særlig brennbart felt i vår tid, den kompliserte sammen hengen mellom økonomi, tek-nologi og natur, og på hvilke prosesser som til enhver tid styrer viktige miljøpolitiske beslutninger.

fiKK Gro Til å eKsPloDere Interessen for natur og politikk er ikke ny for Kristin Asdal. På slutten av 1980-tallet var hun aktivist i Natur og Ungdom. Da Gro Harlem Brundtland på en presse konferanse i 1989 la fram stortings meldingen som skulle være den norske oppfølgingen av hennes egen FN- kommisjon, fikk den unge NU-nestlederen statsministeren til å eksplodere med sine kritiske spørsmål. Gros utfall fikk følgende lakoniske kom-mentar på lederplass i Dagbladet: «Gro beskyldte Natur og Ungdom for å spre usannheter om norsk miljøpolitikk i utlandet. I så fall burde hun kanskje være glad for at de ikke sprer sannheter.»

Etter hvert ble den tidligere aktivisten forsker og professor ved TIK-senteret (teknologi, inno-vasjon og kultur) på Universitetet i Oslo, der hun har undersøkt hva som har formet norsk natur- og miljø politikk gjennom etterkrigstiden. I sin nye bok formidler hun denne historien i en engasjerende blanding av teoretiske diskusjoner og empiriske studier, med punktnedslag på viktige miljø politiske eksemp ler gjennom etterkrigstiden. Vi spør hva hun har funnet ut om naturens politikk i denne perioden.

– For det første at forurensningspolitikken er en sentral del av norsk etterkrigshistorie. Miljø politikken er ikke et 1970-tallsfenomen. Det var konfliktfylte saker mye tidligere, da forurensningssakene ble en integrert del av industripolitikken og underlagt Industridepartementet. Så fikk vi Miljøverndepar-tementet, men i nyere tid har Finansdepartementet hatt en mye viktigere rolle enn mange er klar over, og økonomisk forståelse har fått veldig stor betydning for hvordan vi nærmer oss miljøfeltet. Nå handler det om kvoter, avgifter og økonomiske virkemidler for å løse miljøprob lemer, som stort sett diskuteres i øko-nomiske termer. Mens miljø politikken var industrisak på 1960-tallet, er den nå blitt til økonomisak. Det har vært interessant å se hvordan disse skiftene skjer.

– Har vi kommet på feil spor her?– Det er problematisk når én forståelsesmåte blir

så dominerende. Dessuten, som jeg viser, har Finans-departementet og økonomenes tilnærmingsmåte bidratt til å forhindre det man her har sett som en for kostnadskrevende miljøpolitikk. Jeg diskuterer også den politiske ambisjonen om å legge et vitenskapelig grunnlag for miljøpolitikken. Det har vært en effektiv strategi, men på den annen side kan den redusere mil-jøpolitikk til noe som ikke angår så mange. Derfor kan det å bygge miljøpolitikken på vitenskapelig kunnskap alene også være en skjør måte å bygge miljøpolitikk på.

HvA er PoliTiKK? Kristin Asdals bok undersøker også politikkens natur, der utgangspunktet er å studere politikk mer åpent og som noe mer enn det som gjerne vekt-legges i klassiske politikkdefinisjoner. Vi spør om hun redefinerer hva politikk er.

– Definisjonen av politikk skal ikke byttes ut, men den må åpnes opp for noe mer. Vi må se på hvordan politikk gjøres i praksis, og ikke minst hvordan vitenskap inngår som en del av politikken.

Vitenskapelig kunnskap er helt sentral for politikk-utformingen, og vi må se mer åpent på forholdet mellom disse to, både for å forstå miljøpolitikken og for å åpne opp vår politikkforståelse.

– I den forbindelse bruker du begrepet «politikkens teknologier».

– Ja, politikken har også sine teknokratiske for-utsetninger, som er et hovedtema i denne boken. Det handler om forholdet mellom vitenskap og politikk, men også om politikkens tekster, f.eks. i offentlige utredninger, om høringsinstitusjoner som en virksom og betydningsfull teknologi, og om markedet, som blir stadig mer betydningsfullt for å realisere politikken. Det handler også om tall-teknologier, om det å styre ved hjelp av tall. Tenk bare på utslipps tallenes betydning for miljøpolitikken.

– Er boken også et oppgjør med vårt naturbegrep og et innlegg i «Hjernevask»-debatten?

– Snarere enn å avvise natur som en sosial kon-struksjon, oppmuntrer boken samfunnsvitere og humanister til å undersøke nøye og åpent hvordan ulike former for natur inngår i politikk. Apropos Eia: Jo visst kan naturvitenskap og biologi være viktig og relevant for samfunnsvitere og humanister, men vi må nærme oss dem på våre premisser og på nye måter. Natur er historisk foranderlig og delvis sosial og samfunnsskapt, men det gjør den ikke mindre reell eller betydningsfull.

4

For å nå ut til flere, og for å få tettere kontakt og dialog med lesere og bidragsytere, har Tidsskrift for Psykisk helsearbeid (TPH) gått aktivt inn i de sosiale mediene.

TPH har vært på Twitter i et par år, og tidsskrif-tet har aktuelle nettsider som knytter det til andre fagblogger og nettsider, og oppfordrer leserne til å være med å forme innhold på Wikipedia. På Face-book har TPH klart å engasjere folk, og åpnet opp for at alle som ønsker kan komme med innspill til redaksjonsmøtene. Og innspill kommer. Både om bøker som bør anmeldes, ulike terapiformer, rettig-heter, behandlingstilbud og kosthold. TPH har også

invitert sine «venner» til å skrive tekster som kan publiseres på nettsidene og i tidsskriftet. Gjennom flere kanaler har redaksjonen bedt ulike aktører om å bidra med et tekstlig svar på spørsmålet «hva er godt psykisk helsearbeid?». TPH nr. 2 2011 har dermed blitt et temanummer om hva godt psykisk helsearbeid kan og bør innebære. Tidsskriftet ønsker med dette å løfte fram kunnskap som reflekterer det mangfoldet av kunnskapskilder som bidrar til å kon-stituere faget og praksisfeltet psykisk helsearbeid. Her er kunnskap ervervet gjennom brukererfaringer, kliniske erfaringer og forskningsinitierte studier.

Psykisk helsearbeid i sosiale medier

Jan spurkeland går i sin bok Prestasjonshjelp lenger enn vanlige coacher. Den som skal gjøre andre gode, må også gjøre seg selv god.

Kunsten å gjøre andre godeTeKsT: THOMAS BERG / ill: SCANDINAVIAN STOCK PHOTO

Prestasjonshjelp

Hvordan gjør du andre mennesker gode? Det er et stort spørsmål. Selv Jan Spurkeland, forfatter av den ferske boken Prestasjonshjelp, synes det er vanskelig å besvare spørsmålet.

– Det innebærer alt et menneske gjør for å utvikle andre mennesker. For å være litt mer konkret kan vi si at det handler det om å gjøre andre psykisk sterkere, mer kompetente, og få frem det beste i hver enkelt, det som på fagspråket heter signaturstyrker. Dette kom-mer frem når man enten blir skikkelig ledet, eller når andre skaper det rommet rundt oss som gjør at vi kan være oss selv. Det er å dyrke mennesket på sitt aller beste. Gi dem mulighet til å bruke seg selv optimalt.

oMfATTeNDeNoen vil kanskje si at dette minner om det vi har lært å kjenne som coaching. Spurkeland mener prestasjonshjelp er et større felt.

– Begrepet er mye mer omfattende enn coaching fordi det tar hele mennesket inn i betraktningen om å gjøre andre gode. Foreldre til barn og ungdom, for eksempel, kan sies å være prestasjonshjelpere hver dag fordi deres mål er å gjøre barnet gradvis selv-stendig og uavhengig. Prestasjonshjelp går bredere og dypere enn coaching.

Coacher vil dermed ha nytte av å lære presta-sjonshjelp, og det vil også veiledere, lærere, ledere og helsepersonell, mener Spurkeland.

– Det dreier seg ikke om å være en tøff trener, men et hjelpende, vennlig menneske som tar ut det beste i deg selv for å hjelpe andre. En person som forstår hva et annet menneske trenger, og bygger en relasjon. Noe av det viktigste med å være en prestasjonshjelper er at du etablerer en tillitsrelasjon før du begynner selve hjelpen, slik at den når frem.

selvANAlyseEt annet element ved prestasjonshjelp som skiller det fra coaching, er at det også legger vekt på å gjøre veilederen god.

– Mange mennesker er opptatt av kunsten å gjøre andre gode. Men det vi ikke alltid er like opptatt av, er hvordan hjelperen selv utvikler seg til en bedre hjelper, sier Spurkeland, og forteller at boken er lagt opp slik at den også skal fungere som en selvanalyse.

– Hvilke forutsetninger har du for å bli en god prestasjonshjelper for andre? Ved hjelp av boken kan du reflektere over dine egne kvaliteter. Ikke alle har nødvendigvis det som skal til for å makte dette. Mange begynner med coaching uten å ha evaluert seg selv, sier Spurkeland, som mener at en prestasjonshjelper må ha en genuin interesse for mennesker.

– Du må bli ordentlig kjent med folk. Gå dypere inn i dem. Et sentralt punkt er å forstå deres emo-sjonelle sider. Det er viktig å være analytisk. Det

coacher ofte gjør, er å begi seg direkte på målet til andre mennesker i stedet for å være analytiske. Hva er hensikten med å hjelpe andre om du ikke har genuin interesse for dem? Prestasjonshjelpere må undersøke sine egne motiver og kvalifikasjoner før de begir seg ut på det å hjelpe andre.

Til eTTerTANKe«Kjenn deg selv før du veileder andre,» er bokens motto.

– Hva hjelperen vet om seg selv og sin påvirk-ning på andre, er trolig den beste og mest ydmyke tilnærmingen til en rolle eller et yrke innenfor pre-stasjonshjelp, sier Spurkeland, som i flere år har undervist i relasjonsledelse og coaching, og har skrevet en rekke bøker om dette.

– Gjennom alle disse årene har jeg reflektert over egen praksis og teoretisk tilnærming. Det er noen av disse ettertankene jeg ønsker å formidle i denne boken.

Prestasjonshjelp − hvordan gjøre andre gode? Jan Spurkeland978­82­15­01804­1 kr 349,­

5KLARTEKST 2/11

skoleledelse

Boka, som har undertittelen Om styring, ledelse og kunnskapsutvikling i skolen, er redigert av Jorunn Møl-ler og Eli Ottesen, som er henholdsvis professor og førsteamanuensis ved Institutt for lærer- utdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo. Vi har snakket med Jorunn Møller, hvis forskningsinteresse særlig har vært knyttet til den pedagogiske ledelsesfunksjo-nen i skolen, og som tidligere har publisert en rekke norske og internasjonale artikler og bøker om ledelse i grunnskole og videregående opplæring.

– Lederens betydning overvurderes ofte. Er rektor egentlig så viktig?

– Alle tror at rektor er viktig, og dermed blir også rektor viktig. Den viktigste faktoren for elevenes undervisning og læring er selvsagt læreren, men rektor har direkte påvirkning på arbeidsmiljøet til de ansatte, altså lærerne. Dermed blir skoleledere vel-dig avgjørende for å gjøre lærerne gode, gjennom å motivere, stimulere til kunnskapsutvikling og legge til rette for et godt arbeidsmiljø.

GoDe oG DårliGe reKTorer – Hvordan vil du beskrive den gode rektoren?

– For det første handler det om å være tydelig på hva slags retning skolen skal utvikle seg i. Rektor må ha et engasjement knyttet til dette, og innsikt i hvor-dan kunnskapsutvikling skjer. Engasjement, entu-siasme og tro på at man kan lykkes, er avgjørende. Samtidig skjer ledelse i relasjoner, så rektor er avhen-gig av sine ansatte. Relasjonsbygging blir viktig, men man må kunne virksomheten for å lykkes.

– Og hvordan ser den dårlige rektoren ut?– Det er en som lukker døra til kontoret og bare

forholder seg til administrasjon, ikke følger opp og ikke gir tilbakemelding. OECD-undersøkelser viser at vi har en lite utviklet tilbakemeldingskultur i norsk skole. Det er viktig å være tett på praksis og gi lærerne tilbakemelding.

– Og hvordan kan rektor bli bedre?– Det handler om kunnskaper, ferdigheter og

holdninger. For å lede en kunnskapsorganisasjon må man være oppdatert på forskningsfronten når det gjelder læring. Jeg vil også legge vekt på ferdighets-trening, f.eks. gjennom veiledning eller coaching. Rektorer trenger også tilbakemelding, så det er vik-tig både med et eksternt perspektiv, fordi man lett blir litt blind i forhold til egen virksomhet, og med et godt lederteam for å bli bevisst egne holdninger.

overbelAsTeT TuseNKuNsTNer God skoleledelse er en viktig forutsetning for kvali-tet i skolen. Det er bakgrunnen både for satsningen på forskning innenfor feltene utdanningsledelse, læreplan og styring, og for det nasjonale rektor-programmet, som Kunnskapsdepartementet nå har initiert. I Rektor som leder og sjef presenteres aktuell forskning med søkelys på tre kjernetemaer for ledelse i skolen: styring, ledelse og kunnskapsutvik-ling. Vi spør Jorunn Møller om den nye rektor rollen stiller for mange ulike krav til én enkelt person.

– Det er enorme forventninger knyttet til rektor, ikke minst etter at mange administrative oppgaver er delegert ned til skolenivå. Rektor må beherske juss, økonomi og administrasjon, og samtidig legge til rette for læringsprosesser. Det er viktig at rektorene prioriterer kjernevirksomheten og delegerer admini-strative oppgaver, hvis man har kontorpersonale. Men rektor trenger nok mer administrative støtte-funksjoner for å kunne prioritere det langsiktige pedagogiske arbeidet, slik Sølvi Lillejord oppsum-merer i bokas sluttkapittel, Kunsten å være rektor.

forsKNiNG oG erfAriNG I ledelseslitteraturen har det pågått en debatt om virksomheter trenger en sjef med kompetanse innenfor ledelse eller en leder med kunnskap om

virksomhetsområdet. Vi spør Møller om det er vik-tigst at rektor kan ledelse eller skole.

– Definitivt det siste. Skal man lede en skole, må man kunne personalledelse og ha budsjettkontroll, men først og fremst forstå hva slags type virksomhet man leder. Man må forstå barn og ungdom, og skolens rolle som en av de viktigste institusjonene for samfunnet. I et samfunn preget av rettsliggjøring må rektor også kunne skoleloven, forvaltningsloven osv., for det er rektors ansvar at eleven får oppfylt sine rettigheter til et godt psykososialt læringsmiljø, i tillegg til en skole som utfordrer dem faglig. Men det er mulig å kombi-nere alt dette, for vi ser at det er rektorer som lykkes.

– Har ikke praktikerne ute i skolehverdagen lett for å avfeie dere forskere som skrivebordspedagoger?

– Boka gir ingen oppskrifter, men løfter fram resul-tater og perspektiver som kan hjelpe skoleledere til å utvikle kunnskapsbaserte praksiser. Min erfaring er at vi trenger begge deler, både det erfaringsbaserte og det forskningsbaserte, og at det er viktig å få til et møte-punkt mellom dem. I vårt institutts masterprogram, der vi møter erfarne skoleledere, opplever vi at forsknings-basert kunnskap hjelper rektorene til å takle hverdagen, fordi de er litt i forkant, og de får noen gode begreper til å analysere sin hverdag med. Og det kan trenges, for rektors roller som både sjef og leder er krevende. Rektor forventes å utøve makt og autoritet, men er samtidig avhengig av tillit og legitimitet for å lykkes.

Rektor som leder og sjef Styring, ledelse og kunnskaps­ utvikling i skolenJorunn møller og Eli ottesen (red.)978­82­15­01797­6kr 389,­

en moderne rektor skal være både en dynamisk og utviklings orientert skole- og bedrifts leder og et pedagogisk fyrtårn. Det har vært hevdet at stillingen krever en tusenkunstner. Hvordan rektor skal håndtere

spenningene mellom faglig autonomi og administrativ underordning, belyses i den nye boka Rektor som leder og sjef.

en europeisk didaktikkI Bokmålsordboka er definisjonen gitt: «didaktik'k -en (gr didaktike (tekhne) ‹undervisnings(kunst)›) undervisningslære». Men så enkelt er det nok ikke. Heldigvis. Bjørg Brandtzæg Gundem viser i sin nye bok Europeisk didaktikk. Tenkning og viten at «didaktikk» er et skandinavisk og kontinentaleuropeisk fenomen. I den angloamerikanske verden gir ordet «didactics» negative assosiasjoner. Det er ‹curriculum› som

er det britisk-amerikanske begrepet. Gundem viser at det ikke bare er selve ordet som er ulikt, men det reflekterer også ulik tenkning og systemer. Med økende internasjonalisering og dertil komparative undersøkelser av undervisning og læreplaner, skjer det imidlertid en tilnærming mellom curriculumtradisjonen og den europeiske didaktikktradisjonen.

rektors roller TeKsT: NILS PETTER HEDEMANN

foTo: SCANDINAVIAN STOCK PHOTO

KLARTEKST 2/116

TeKsT: CHRISTIAN BLOM / ill: SCANDINAVIAN STOCK PHOTO

Når barnevernet møter familiene

Sigrid Nordstoga, Solveig Sagatun, Karin Kildedal og Lars Uggerhøj er forskere tilsatt ved universitetene i Ålborg, Danmark og Agder, Norge. De fire forskerne har utført en studie av familiers erfaringer med å bli undersøkt av barnevernet. Resultatene foreligger nå i boka Å bli undersøkt.

Boka bringer et nytt perspektiv inn i litteraturen. Sagatun forteller at den er basert på mødrenes, fedrenes, stefedrenes og barnas egne erfaringer.

− Det er klientenes stemmer vi hører. Hoved-spørsmålet er hva de var fornøyd med når sosial-arbeiderne undersøkte barnas omsorgssituasjon. Formålet var å sirkle inn hva barnevernet kan gjøre for at barnevernsundersøkelsen skal gi et bedre samarbeid med familiene.

eKseMPler Til eTTerfølGelse− Forskningsprosjektet startet med at barne-vernsledere i tre kommuner ble bedt om å rekrut-tere informanter fra familier der sosialarbeiderne opplevde at samarbeidet fungerte godt. Vi var ute etter solskinnshistorier for å kunne lære av det som fungerte. Informantene ble utfordret på spørsmål som vektla egen involvering, sosialarbeidernes valg av fokus, egen forståelse av barnas situasjon ved oppstart av undersøkelsen og hvorvidt de oppdaget noe nytt ved seg selv eller sin livssituasjon under undersøkelsen, forklarer Sagatun. Momentene er

ikke tilfeldige. Dansk og norsk lovgivning under-streker henholdsvis behovet for å støtte familienes erkjennelsesprosess og foreldrenes involvering i saksbehandling og utforming av tiltak. Foreldrene skal være aktive partnere i sin egen undersøkelse.

Forskerne har anvendt et tett og forpliktende lokalt basert samarbeid mellom seg selv, sosial-arbeiderne og lederne for barnevernstjenestene i de tre kommunene. Samarbeidet omfattet tilrette-leggelse, gjennomføring og formidling av studien. − Styrken ligger i å involvere praktikerne. Å skape en situasjon for læring. Vi kaller det praksisforskning, forteller Sagatun.

På spørsmål om hva de fant, forteller forske-ren at de avdekket misforhold mellom familiens og sosial arbeiderens opplevelse av samarbeidet. − Både de danske og de norske familiene følte at de var blitt gjort til objekter i egen undersøkelse. Deres opplevelse var ikke som aktive partnere. Familienes tilbakemeldinger vitnet om at tilfeldigheter avgjorde i hvilken grad de fikk informasjon om start, innhold og konklusjon. Barne vernet skal støtte familiens erkjennelses prosess og involvere foreldrene i sak og tiltak. På disse helt sentrale punktene samsvarer ikke familienes opplevelser med barnevernets.

sKJevT foKusFlere familier opplevde at fedrene ble behandlet som

perifere. Sagatun forteller at barnevernet henvendte seg i hovedsak til mor, og valgte tiltak ut fra et tradi-sjonelt kjønnsperspektiv. − Fars plass som omsorgs-person er ubekreftet slik den forvaltes i myndighetenes utøvde barnevern. Samtidig ser man at mødrene tar ansvar og møter opp. Barnevernet ser ut til i stor grad å godta dette som premiss, og det gjøres lite for å trekke far med. Dette får negative konse kvenser for mor. Når far ikke strekker til, øker trykket på mor. Å bli undersøkt avdekker også et gjennomgående skjevt fokus på relasjoner mellom familie medlemmene frem-for ramme betingelsene rundt familien. Barnevernet ser individet som årsak før situasjonen er under-søkt. Ramme betingelsenes betydning for familienes relasjoner blir tydelig når familiemedlemmene kommer til ordet. Det er oppsiktsvekkende at disse kritiske funnene faktisk er fra antatt gode samarbeid rundt barnevernsundersøkelsen.

Å bli undersøktnorske og danske foreldres erfaringer med barnevernundersøkelsenkarin kildedal, lars uggerhøj, Sigrid nordstoga og Solveig Sagatun (red.)978­82­15­01789­1kr 299,­

Praksisforskning

Morten Helbæk er førsteamanuensis ved avdeling for økonomi, organisasjon og ledelse ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Med utgangspunkt i mange års undervisningserfaring har han tidligere skrevet tre bøker i Kort og godt-serien. Nå er han klar med ny bok og vi spurte: Hva er egentlig en finansmodell?

− En finansmodell er i dette tilfellet en forenklet matematisk beskrivelse i et regneark av en eller annen situasjon innen finans og investering. Tenk deg at du vurderer å kjøpe opp et selskap og derfor ønsker å vite verdien av selskapet. Da kan du legge inn siste års regnskap i et regneark sammen med andre viktige størrelser som inflasjon, skattesats osv. Så bygger

du en modell som beregner fremtidige regnskap og overskudd. Fra summen av alle disse overskuddene kan du beregne verdien av selskapet. Dermed har du en modell som kan være til hjelp når du skal ta en beslutning om du vil kjøpe selskapet eller ikke.

finansmodeller i Excel − med VBamorten Helbæk og Ragnar løvaas978­82­15­01795­2kr 489,­

Kort om finansmodeller

familien som institusjon og hjørnestein i menneskers liv er udisku tabel, mot dette balanseres samfunnets ansvar for individets rettigheter. Privatlivets ukrenkelighet veies mot barnas rettigheter. i dette krysnings punktet jobber barnevernet.

FOTO

: PR

IVAT

7KLARTEKST 2/11

Tord larsen DeT HelliGes ANsiKT

1. Noen ganger blir jeg helt overvel-det av stoff-tilfanget og lurer på hva jeg har begitt meg ut på. Men når jeg sier til meg selv at jeg skal skrive en innføringsbok og ikke en encyklopedi, føles det tryggere.

2. Jeg skriver for studenter som vil ha en innføring i emnet, samt «den opplyste allmenhet», hvis det frem-deles er noe som heter det.

3. Jeg eier ikke døgnet, og må gripe ledige timer når de er der – hjem-me, på kontoret eller på kafé.

4. Jeg har aldri skrevet noe med medforfatter. Det kan sikkert være givende, men flere kokker kan også gi mer søl.

5. Det har vært mye diskutert om vi er vitne til «religionens gjenkomst», og jeg har lyst til å gi et bilde av hvordan antropologien har forstått religiøse fenomener og diskutere om religion hører med til det å være menneske, eller om vi kommer til å oppleve en fullstendig sekularise-ring. Dessuten har jeg forelest over temaet i snart 35 år, og følte behov for å samle tråder og tanker.

Hilde Hasselgård eNGlisH GrAMMAr. THeory AND use, 2. uTGAve (Skriver sammen med Per Lysvåg)

1. Nåværende skrivearbeid er en revisjon av en bok som har vært i markedet en god stund. Vi har derfor lang erfaring med hvordan boka fungerer og en relativt klar oppfatning av en del ting vi kan forbedre.

2. Jeg skriver en lærebok, så mål-gruppen er tydelig definert: Det er en engelskstudent på univer-sitets- eller høgskolenivå som tar engelsk grammatikk som del av et årsstudium, for eksempel. Jeg har selv undervist mye på dette nivået og mener jeg har et ganske konkret bilde av leseren.

3. Jeg jobber godt på ettermiddagstid.

4. En helt klar fordel med å ha en medforfatter, er at vi kan være hverandres konsulenter både når det gjelder ideer og tekstutkast.

5. Første utgave kom for såpass lenge siden (1998) at den kan trenge en oppdatering. Det gjelder både ny viten fra nye grammatikkbøker og forskning, og tilbakemeldinger fra kolleger og studenter som har brukt boka.

einar lieNorsK øKoNoMisK PoliTiKK

1. Ikke så verst. Men jeg har alltid litt for liten tid til skrivingen, så det går stadig langsommere enn jeg hadde håpet.

2. En interessert student som trenger en kort innføring i temaet. Og så har jeg en god representant for den dannede allmennhet i tankene, selv om jeg vet at alle salgsstati-stikker tyder på at den dannede all-menhet er mye mindre enn forlag og forfattere liker å tro.

3. Jeg arbeider best og helst tidlig på dagen, men andre oppgaver gjør at jeg ofte bruker sen kveldstid.

4. Ved å skrive alene slipper jeg arbeidet med å harmonisere språk, struktur og hovedsynspunkter. Det er heller ingen medforfatter som plages over litt sen fremdrift.

5. Jeg har skrevet mye og langt om temaer knyttet til norsk økono-misk politikk i det tjuende århun-dre. I tillegg til å gi et kortfattet tilbud til studenter, vil jeg få frem noen overordnede synspunkter kortere og enklere enn jeg har gjort i tidligere bøker.

Astri JohnsenlæreboK i fAMilieTerAPi(Skriver sammen med Vigdis Wie Torsteinsson)

1. Magefølelsen – der sitter angsten som sier: Nå må du bare stå på.

2. Den ideelle leser er nysgjerrig, vite-begjærlig og passe kritisk med hen-syn til å stille spørsmål. Han/hun er student på videreutdanning i familieterapi eller en familieterapeut som trenger inspirasjon og oppdate-ring. Jeg håper også at undervisere i familieterapi kan ha nytte av boka.

3. Hvor: Et hus som ligger under et fjell – lite eller stort, i nærheten av et vann – salt eller ferskt, med mulig-het til å bevege meg til fots eller i vann. Da beveger tankene seg også. Når: Hele dagen, men ideelt om morgenen hvis natten har vært god.

4. Fordelen med å skrive sammen er at det hjelper meg til å senke listen. Jeg tenker: «Får se hva Vigdis (min medforfatter) sier til dette.» Ulempen kan være at vi er i utakt når det gjelder progresjonen.

5. Å skrive en bok om familieterapi gir en anledning til et tilbakeblikk i et felt som har preget mye av mitt arbeid som psykolog i nærmere 40 år. Det er viktig å holde dette feltet levende for både andre og meg selv.

Midtveisrapport fra fire forfatterevi har stilt fire forfattere fem spørsmål. De er alle midt i arbeidet med et bokmanuskript, og vi ønsket å vite: 1. Hvordan er magefølelsen med hensyn til å nå ambisjonene dine for boken? 2. Har du en klar oppfatning av hvem du skriver for? 3. Hvor og når på døgnet arbeider du best med boken? 4. Hva er fordelen med å skrive alene, i forhold til å ha en medforfatter? 5. Hvorfor ønsker du å skrive denne boken og hva er det som motiverer deg?

enquête

FOTO: ISTOCKPHOTO

«Det er klart at når en journalist får sjansen til å dupere en medieviter, så gjør han jo det – og omvendt»

MArTiN eiDe

9KLARTEKST 2/11

MARTIN EIDE (f. 1956 i Stavanger) er oppvokst på Halsnøy og Stord. Han er dr. philos. og cand. polit. med hovedfag i sosiologi, og har arbeidet som journalist, informasjons-medarbeider, forsker og universitetslærer. Fra 1999 har han virket som professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap på Universitetet i Bergen. I år er han aktuell med boken hva er journalistikk.

Portrettet

Du milde refser

Få kjenner norsk presse bedre enn Martin Eide. Bergensstudenten tok hovedfag i sosiologi med en oppgave om stortingsrepresentanters forhold til mediene. Det fikk Gudmund Hernes til å trekke ham inn i Maktutredningen, og senere skrev de sammen boken Død og pine, om medienes rolle i helsepolitikken, et felt som ligger åpent for mye mediedramaturgi der overleger stadig slår alarm. Journalistisk praksis skaffet han seg under studiene i Morgenavisen, der han fikk tilbud om, men takket nei til fast jobb dagen før avisen gikk konkurs. Så fulgte tre år i et pressebyrå, som bl.a. fungerte som Aftenpostens Bergens-kontor. Derfra tok han skrittet over i universitetets informasjonsavdeling, og siden gled han gradvis inn i miljøet rundt Institutt for massekommunikasjon, der han ble lærer i 1985.

Du Må forsTå vG Medienes og journalistikkens samfunnsmessige rolle står sentralt i Martin Eides forskning. Han har bl.a. arbeidet med politisk kommunikasjon, medienes politiske rolle og nyhetsproduksjonens sosiologi, og har utgitt en rekke bøker på området, bl.a. om nyhetsjournalistikk, redaktørrollen og populærjourna-listikk. Eide har gjennomført flere store prosjekter innenfor journalistikk- og mediehistorie. Sist spilte han en sentral rolle i utarbeidelsen av fjorårets store firebindsverk om norsk presses historie, der han var redaktør for det første bindet om perioden fra 1660 til 1880.

Martin Eides doktorgrad handlet om VG. Til avisens 50-årsjubileum skrev han historieboken Blod, sverte og gledestårer, om Verdens Gang fra 1945 til 1995. – Det var en morsom prosess, forteller Eide, at jeg først lagde populær-versjonen til VG-jubileet og siden omarbeidet den til en vitenskapelig utgave. Det vanlige er jo å gå motsatt vei.

– Hvorfor VG? – VG er et utrolig fascinerende fenomen. Den sprang jo ut av motstands-

bevegelsen etter krigen, på samme måte som Le Monde i Frankrike og Infor-mation i Danmark, og startet med en veldig ambisjon om journalistisk kvalitet. Siden har det skjedd en gradvis popularisering og forvandling av avisen i takt

med utviklingen i mediemarkedet. Tidlig på 1950-tallet ble den middagsavis, og forvandlingen skjøt skikkelig fart etter at Schibsted tok over i 1966, selv om mye var tenkt ut på forhånd. På slutten av 70-tallet passerte den løssalgs-konkurrenten Dagbladet, og ble så Norges største avis i 1981. Skal du forstå norsk medievirkelighet i etterkrigstiden, må du forstå trendsetteren VG.

JourNAlisTisKe NyorieNTeriNGer Forholdet mellom journalister og medievitere har gjerne vært kjølig. Hard-barkede pressefolk har hatt vondt for å ta til seg kritiske analyser fra mennesker de oppfatter som livsfjerne akademikere. – Det har nok vært en del gjensidige klisjeoppfatninger, sier Eide, men jeg tror de etter hvert er brutt ned. Vi har gått grundigere inn i sakene og blir tatt mer på alvor enn tidligere. Det er klart at når en journalist får sjansen til å dupere en medieviter, så gjør han jo det – og omvendt. Men disse motsetningene lever vi godt med.

Åpenbart synes det i hvert fall at journalister kan trenge medievitere nå, når selve begrepet om journalistikk er satt under press. Bloggere blir mediekjendi-ser, og nettaviser ber leserne levere nyhetsstoffet. Vi blir alle journalister, og du er din egen redaktør. – Spørsmålet om hva journalistikk er, blir vanskeligere å svare på enn noen gang, hevder Eide. – Løsningen for journalistene må være å vise til samfunnskontrakten og profesjonsetikken, der de er forpliktet i for-hold til noen idealer, som kildekritikk og vær-varsom-plakaten. Det er viktig å fastholde den journalistiske institusjon og opprettholde skillet mellom godt og dårlig. Dette er ikke noe elitestandpunkt, for en litt røff populærjournalistikk forsvarer sin plass i dette bildet.

– Så hva er egentlig journalistikk i dag? – Det er jo spørsmålet jeg prøver å drøfte, analysere og besvare innenfor

hva-er-seriens knappe format, i den nye boken. Da jeg skulle koke det ned til én setning, ble definisjonen slik: Journalistikk er en moderne institusjon som innhenter, bearbeider og formidler informasjon som gjør krav på å være sann og som kan være demokratisk relevant. En bredere drøfting av de aktu-elle endringene i forholdet mellom journalistikk og publikum foretar vi nå

TeKsT: NILS PETTER HEDEMANN / foTo: MORTEN BRAKESTAD

verftsarbeidersønnen fra stord er en mild og vennlig mann. Men den tidligere journalisten spisser pennen og blir skarp når han tar for seg hva journalistikk er – og ikke minst hva journalistikk bør være – i et flytende medielandskap der enhver kan bli journalist og sin egen redaktør.

KLARTEKST 2/1110

Portrettet

på instituttet i det store forskningsprosjektet Journalistiske nyorienteringer. Her skal vi gå myter og etablerte sannheter om disse endringene nærmere etter i sømmene.

GuD Triller TerNiNG Normative oppfatninger av journalistikk brukes aktivt av fagets utøvere, når de omtaler seg selv som maktkritikere og samfunnets tjenere. Realitet bør måles mot idealer, og derfor handler Martin Eides bok ikke bare om hva journalistikk er, men også om hva journalistikk bør være. I bokens siste kapittel sammenfat-ter han sine synspunkter i ti bud for en oppegående journalistikk. Bak medie-viterens vennlige væremåte og lavmælte sunnhordlandsdialekt framsettes skarpe synspunkter på hva norsk journalistikk er og bør være.

– Hva syns du om det norske «kommentariatet»? – Kommentatorene inntar en suveren posisjon og later som de har full innsikt

i politikernes indre liv. Det blir et overgrep å tilta seg en slik rolle, å leke gud som triller terning. Jeg er for en god kommentarjournalistikk, og vi trenger flere kunnskapsrike kommentarer. Det er den utvendige smaksdommeren jeg vil til livs, han som blir stadig mer opptatt av poli-tikernes mediefremtreden og på avstand vurderer innsatsen, tilsynelatende uavhen-gig, men egentlig innsauset i systemet.

– Hva gleder deg mest i norsk journa-listikk?

– Den gode reportasjejournalistikk i tradisjonen etter nyjournalistikken. Jeg blir særlig glad av fine eksempler på dette i Dagens Næringslivs lørdagsmagasin, der det er lagt vekt på formidling, skrivekunst og skikkelig håndverk.

– Og hva irriterer deg mest? – Pompøsiteten og selvhøytideligheten blant mange journalister, og at det

er for mye av unge ubefestede sjeler som liksom skal by på seg selv uten at de har så mye å by på.

lær Av HisTorieN En av Martin Eides kjepphester er at den faghistoriske bevisstheten er alt for lite utviklet i norsk journalistikk. – Journalistene kjenner ikke sine klas-sikere, og faghistorien er altfor lite oppdyrket. Siden 2005 har vi utdannet utøvende journalister ved vårt institutt, og vi har stilt to krav til studentene: De må finne seg to journalistiske forbilder og to de absolutt ikke vil ligne, så det skjer ting når det gjelder å dyrke fagets klassikere. En milepæl var det da vi fikk den store pressehistorien i fjor, for den skal spille en viktig rolle i lang tid framover.

– Hva annet kan vi lære av pressehistorien? – At moderne samfunn ikke kan forstås uten å ta hensyn til journali stikken.

Ideen om den fjerde statsmakt nådde sitt høydepunkt på slutten av 1800- tallet, men forvitret på 1900-tallet, da vi fikk partipressen, som i stedet ble den andre partimakt. Senere løsnet partibåndene, men spørsmålet er hva vi fikk en frigjøring til. En ny og mer skjult makt har oppstått, en journalistisk logikk har satt seg. Alle som vil oppnå noe i verden, må tenke journalistisk, og dette setter premisser for samfunnsdebatten på en mer underfundig måte enn i partipressens tid. Det er en viktig form for makt å forstå, og den behandles særlig i fjerde kapittel i hva er JOuRNaLISTIKK. Makten har mange ansikter, og vi må forstå medienes rolle i et medievridd samfunn. Det er en profesjons-vridd ideologi, som vi kan kalle journalismen, som har blitt dominerende. Den kan lett bli en blanding av populisme og elitisme, der man hyller folket og den folkelige medvirkning i romantisert publikumssmigring, samtidig som man dyrker sitt journalistiske selvbilde ved å si at det først blir fart i en sak når vi tar tak i den. Det er viktig å være klar over at journalister står veldig mye nærmere makthaverne enn folk flest, så journalister må behandles som makthavere.

– Vil du prøve deg på en kort sammenfatning av dine ti bud for en oppegående journalistikk?

– Dette med ti bud er jo først og fremst et formidlingsmessig grep, som var vanskelig å motstå. Flere av budene handler om kompetanse og ydmykhet, om å ta publikum på alvor samtidig som man kan noe. Journalistikken må forankres i forhold til de hederskronte idealene, og tanken om et samfunns ansvar er bevaringsverdig. Samtidig som den gir oss den informasjonen vi trenger, skal god journalistikk også gjerne forarge, underholde og være et redskap til å forstå verden, gi oss fakta og analyseredskaper vi trenger for å opptre som myndige samfunnsborgere. Noe må stå på spill, for journalistikk er ingen lek for barn. Det skal være alvor, men gjerne formidlet med vidd og humør. Det som må til er både frekkhet og kompetanse. For frekkhet uten kompetanse blir patetisk, og kompetanse uten frekkhet blir kjedelig.

WHisKy iN THe JAr Medier, journalistikk, presse og pressehistorie har preget mye av Martin Eides

liv, først i årene som utøver av journa-listyrket og nå sist som medieviter ved Universitetet i Bergen gjennom et kvart-sekel. Likevel er han så langt man kan komme fra noen fagidiot. De som kjenner ham, kan berette om en mann med et utpreget sosialt sinnelag og et bredt interesse felt utenom medievitenskapen. Det spenner fra restaurering av gammelt

trehus og kokekunst via jazz, blues, Bob Dylan og Jens Bjørneboe til isfiske og whisky.

Martin Eide dyrker det sosiale fellesskap. Hver torsdag samles gutte gjengen bestående av gamle studiekamerater på sitt faste bord på Holbergstuen. Etter noen halvlitere der kan det lett bli en runde til Bergens whiskybarer. Minst én gang i året går gutteturen til Skottland for å besøke destilleriene der.

– Hvorfor whisky? – De ulike whiskyene oppviser en utrolig variasjon, så her kan du få alt. Men

det må være single malt, og den må aldri blandes med is, soda e.l. Til nød med litt vann. Vi har vært rundt på de skotske øyene, bl.a. lille Islay der de har åtte ulike destillerier. Det er en veldig variasjon i smaken, fra de ekstremt røkte med smak som om du stikker hodet inn i en peis, til de mer milde og avrun-dede variantene. Målet med Skottlandsturene er jo ikke bare whisky da, men mest å dyrke vårt sosiale fellesskap, og naturen der er jo også en opplevelse.

Vi skal likevel ikke stikke Martin Eides evner som whiskykjenner under stolen. Vil man f.eks. innta et lite stykke flyvefiskrogn, kan han straks anbefale hvilken whiskytype som passer dertil, av de mer enn 130 merker med single malt han har stående i barskapet hjemme. Når turen ikke går til Skottland, går den gjerne til Halsnøy. Der har han overtatt bestefarshjemmet og bruker det som fritidsbolig. Så snart han får muligheten, tar han en tretimers biltur dit, med kona, de to voksne døtrene eller en glad vennegjeng. På Halsnøy er han ofte beskjeftiget med å restaurere huset tilbake til god, gammel standard, noen ganger med hjelp fra broren som er snekker. Her ute i havgapet praktiserer han også sine kokkekunster, som det går gjetord om i vennekretsen.

– Noen spesialiteter? – Jeg liker å lage all slags mat, men tror jeg er ganske god med forskjellige

typer lam. I påsken er det en tradisjon at jeg legger en lammestek på grillen og røyker den skikkelig med einerbusker og -bær, før jeg ferdigsteker den i ovnen. Etter den behandlingen minner den faktisk litt om røkt whisky!

«for frekkhet uten kompetanse blir patetisk, og kompetanse uten frekkhet blir kjedelig»

11KLARTEKST 2/11

årets tidsskriftprisuniversitetsforlagets tidsskriftpris fremhever det beste som ble skrevet og publisert av fagartikler i året som gikk. Kriteriene for utvelgelsen er at artikkelen er faglig nyvinnende og godt formidlet. forfatteren eller forfatterne av vinnerartikkelen mottar kr 25.000,-. De nominerte er:

forfatter Artikkel Tidsskrift Eva Bakøy Perspektiver på innvandring i tre norskproduserte filmer – Le Regard, Import Eksport

og IzzatNorsk medietidsskrift

kerstin Bergqvist «Think of how you can know that you have reached your goals.» Reflection as selfcontrol in late–modern schooling

Nordic Studies in Education

ingvild Bruce Datalagringsdirektivet – en menneskerettskrenkelse eller –forpliktelse? Lov og Rett

andreas Bullen «Selskapsfremmede» disposisjoner à la Storhaugen Invest: Kritisk analyse og raffinert vurderingsmodell basert på OECDs retningslinjer for internprising

Skatterett

Ståle Dingstad Henrik Ibsens skrifter – fra prosjekt til produkt Nytt Norsk Tidsskrift

audun Dybdahl Klima og demografiske kriser i Norge i middelalder og tidlig nytid Historisk tidsskrift

Cecilie Endresen Mellom Bosporos og Brussel: Diskurser om religion og nasjon i Albania etter ateismen Nordisk Østforum

kine therese falch–lillevold

Å reise seg fra asfalten: Gatemagasinet =Oslo som redskap for mestring og identitetsutvikling

Tidsskrift for psykisk helsearbeid

Bjørn Egil flø Bygda – forståing og implikasjonar Plan

tove kårstad Haugsbø Å sjå det dei fleste ikkje augna Kunst & kultur

frank Høifødt Munken og det tomme kors. Edvard Munch (1863–1944) og kristendommen Kirke & kultur

mette Haakonsen At opleve et semantisk tæt objekt: Kryle–bunkerens erindringsværdi i fænomenologisk perspektiv

Ekfrase

Jon Haarberg Gack, liden Bog! Trykkekunstens omstøpning av den klassiske retorikken omkring år 1700 Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift

ingun klepp Praksisstudier i fremmede kulturelle kontekster: En arena for selvforståelse og ny innsikt i sosialarbeiderutdanningen?

Tidsskriftet Norges barnevern

ursula kramer Grieg’s Peer Gynt and the problem of irony in music Studia Musicologica

kalle moene og Erling Barth

Små lønnsforskjeller og store velferdsstater Søkelys på arbeidslivet

Erik monsen Om rekkevidden av erstatningsrettslig vern for tap og ulempe som følge av formuesskade Jussens venner

Bård mæland Disneyland eller Tsjernobyl? Etiske perspektiver på globaliseringen Tidsskrift for Teologi og Kirke

leonora onarheim Melankoli og metamorfose – om forholdet mellom materialvalg og intensjon i Anselm Kiefers verker

Norsk teologisk tidsskrift

ingeborg W. owesen Om å kanonisere det som har unndratt seg kanonisering: feminisme og filosofihistorie Norsk filosofisk tidsskrift

ingeborg W. owesen Feminismens moderne filosofiske historie og likestillingens formoder, Marie le Jars de Gournay

Tidsskrift for kjønnsforskning

Svein Vigeland Rottem Klima og sikkerhet i Arktis Internasjonal Politikk

Per arne Rød Konfliktfylt barnefordeling – arena for barnevernet? Fokus på familien

linda Sangolt Folketelling i Obamas tid Stat & Styring

tone Sommerfelt Forbindelser gjennom bryst: Om melk, sosial tilknytning og passende ekteskapspartnere blant wolof–talende folk i Vest–Afrika

Norsk Antropologisk Tidsskrift

lars qvigstad Sørensen Norske aksjefonds prestasjoner Praktisk økonomi & finans

Reidun tangen «Beretninger om beskyttelse.» Etiske dilemmaer i forskning med sårbare grupper – barn og ungdom

Norsk pedagogisk tidsskrift

Per arne tufte, torkild Hovde lyngstad og gunn Elisabeth Birkelund

Agentbasert modellering – en del av samfunnsvitenskapenes verktøykasse Tidsskrift for samfunnsforskning

gunnar C. aakvaag Demokrati som samtidsdiagnose Sosiologisk tidsskrift

Bernt aardal Den norske stortingsvalgordningen og dens politiske konsekvenser Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift

audun Renolen aasbø En skikonge er oss sendt. Om Fridtjof Nansens litterære selviscenesettelse under den moderne skiidrettens fremvekst

Edda

årets tidsskriftartikkel

Tidsskriftartikler leser du på www.idunn.no

12 KLARTEKST 2/1112

TeKsT: THOMAS BERG / ill: STIAN HOLE

–

– Nei, det synes jeg blir for negativt.Det svarer Ottar Hellevik når vi spør ham om

meningsmålinger kan sidestilles med ren løgn. Og det til tross for at han i sin nye bok Mål og mening beskriver en lang rekke medieoppslag der menings-målinger har blitt brukt til å gi et fortegnet bilde av virkeligheten.

– Meningsmålinger og annen intervjuforskning kan gi både interessant og nyttig informasjon om samfunnsforhold. Men det er dessverre mange eksempler på at uforstandig bruk eller endatil

bevisst misbruk fører til at publikum sitter igjen med et helt feilaktig bilde den aktuelle saken.

iNsPirereNDeHellevik er professor i statsvitenskap i tillegg til å ha en bistilling som forskningsleder ved menings-målingsinstituttet Synovate. Med den nye boken ønsker han å bidra til større bevissthet omkring feilkilder og fallgruver, slik at meningsmålinger kan fylle sin oppgave som et nyttig instrument for å gi innsikt i folks oppfatninger.

– Hvem er boken beregnet på?– Den henvender seg til alle samfunnsinteres-

serte som ønsker å vurdere det de blir presentert av meningsmålinger, på en kritisk måte. Eksemplene i boken viser hvor viktig dette kan være. En annen målgruppe er journalister, som åpenbart i en del til-feller mangler nødvendige kunnskaper og erfaring. Endelig vil den kunne være nyttig for studenter. Eksemplene har fungert godt i metodeundervis-ningen. Å se hva slags feil andre har gjort, er meget inspirerende for egen læring.

– Hva er den vanligste feilen som oppstår når mediene skal tolke meningsmålinger?

– Det er mange sider ved en undersøkelse som kan påvirke resultatene. Kjenner en ikke til dette, er det lett å tolke noe som interessant informasjon om samfunns-forhold, som i realiteten bare avspeiler metodebruken. For eksempel kan det hende at en forskjell mellom to undersøkelser ikke skyldes at opinionen har endret seg, men at en har skiftet opplegg fra at intervjuere stiller spørsmålene til at de intervjuede selv krysser av i et spørreskjema. Da faller for eksempel andelen som sier de at tror på Gud, eller at de føler seg lykkelige.

seNsAsJoNAlisMeMen det er håp. Hellevik mener mediene kan ta noen enkle grep for ikke å plumpe uti uføret.

– De bør overlate dette stoffet til journalister som har gode metodekunnskaper, og gjerne gi dem anledning til å spesialisere seg slik at de kan bygge opp erfaring med å tolke slike undersøkelser. Og så gjelder det å holde lysten til å få et sensasjonelt oppslag i sjakk, slik at en ikke faller for fristelsen til å bevisst fordreie resultatene.

– Har du noen eksempler på dette?– Boken gir flere eksempler. Det verste er kanskje

da Aftenposten slo stort opp at en fjerdedel av elevene på toppidrettsgymnas hadde symptomer på spiseforstyrrelser, men sløyfet den delen av inter-vjuet med forskerne der de sa at det samme gjaldt halvparten av elevene i videregående skole ellers.

– Hva bør vi lesere tenke på når vi ser en opp-siktsvekkende meningsmåling?

– Noe av det viktigste er å vurdere om spørsmålet som er stilt gir dekning for tolkningene. Kan en for eksempel si at «menn gir kvinner skylden» hvis de blir voldtatt, når spørsmålet gjelder om kvinner har noe av ansvaret selv hvis de utsetter seg for fare. Og så bør en vurdere mulige metodiske svakheter ved under-søkelsen, som kan gi en forklaring på resultatene.

– Er det forstemmende, særlig med tanke på at du har skrevet metodeboken som har blitt mest benyt-tet ved universitet og høyskoler i 40 år, og at denne sannsynligvis er blitt lest av opptil flere journalister og politikere, å se all denne feilbruken av statistikk?

– Jeg håper – og tror vel også – at de som begår de verste feilene, ikke hører hjemme blant mine studenter.

mål og mening om feiltolking av meningsmålingerottar Hellevik978­82­15­01818­8kr 299,­

Meningsmålinger

Meninger om mangt

Hvordan kan mennesker forstå seg selv, og hverandre – og det de selv har skapt? Boken Humaniora. En innføring av Helge Jordheim, anne Birgitte Rønning, Erling Sandmo og mathilde Skoie tar i ord og bilder, mest ord, opp en slik grunnleggende problem stilling til drøfting. Babels tårn, olav tryggvason, alexander den store, frankenstein og terminator er illustrerende elementer i en slik reise inn i det humanistiske forskningsfeltet. alle foto er hentet fra boken, som nå kommer i 2. utgave.

en billedreise i humaniora

Kan vi stole på meningsmålinger slik de presen-teres i mediene? ottar Hellevik har skrevet en bok om å bruke noen klyper salt.

forskning i skolen

Elever som forskere i naturfagErik knain og Stein Dankert kolstø (red.)978­82­15­01733­4kr 349,­

Boka er resultat av det fireårige prosjektet Elev-Forsk, som er knyttet til Norges forskningsråds program «Praksisrettet FoU i barnehage, grunn-opplæring og lærerutdanning». Den er redigert av Stein Dankert Kolstø, som er professor i natur-fagdidaktikk ved Universitetet i Bergen, og Erik Knain, professor i realfagdidaktikk ved Univer-sitetet for miljø- og biovitenskap, som vi har snakket med.

DeT sTArTer Hos eleveNe – Hva mener dere egentlig med utforskende arbeidsmåter?

– Vi har tre definerende kjennetegn. Utgangs-punktet er et spørsmål eller en problemstilling. I åpne varianter kan elevene selv fritt stille spørsmålet og jobbe med det de lurer på, eller det kan være mer styrt ved at læreren trekker opp et tema og lar eleven velge innenfor det. Dernest jobber elevene med å finne svar på spørsmålet ved å samle data og informasjon og bruke forskjellige bevismidler, som undersøkelser, eksperimenter eller stoff fra andre kilder. Til slutt skal de prøve å finne og formulere et svar og om det eventuelt har oppstått nye spørsmål underveis.

– Hva er den viktigste forskjellen fra mer tradisjonell undervisning?

– Hovedpoenget er at elevene starter med et spørsmål de skal finne ut av, og at de får tydelig støt-te i en utforskende prosess. Det er i praksis lite som «ikke er lov» innenfor utforskende arbeids måter. Åpne faser hvor elevene arbeider selvstendig, vil veksle med faser hvor læreren har styringen.

– Hva er den største gevinsten i forhold til vanlig undervisning?

– Jeg vil nevne to ting. Dels at elevene opplever dette som veldig motiverende, og dels at de jobber på en måte som de kommer til å få bruk for senere, både innenfor videre utdanning og gjennom kunnskap om hvordan naturvitenskapen fungerer.

KArsePlANTer oG vArMePuMPerDen nye boka om utforskende arbeidsmåter tar utgangspunkt i sentrale fagdidaktiske teorier og drøfter også en rekke ulike utfordringer og problemer knyttet til metoden. Men først og fremst er dette en praktisk og konkret bok, rik på gode råd og tips, eksempler og erfaringer fra bruk av disse arbeidsmå-tene i ungdomsskolen og i første klasse på videre-gående. Vi spør Knain om han kan gi noen eksempler på hva de unge forskerne har funnet fram til.

– En gruppe elever ville finne ut hvordan de kunne spare energi hjemme. De gjorde en masse målinger hjemme hos en av dem, trass i at faren var skeptisk og uvillig til å iverksette tiltak. Men de klarte å lage så gode beregninger at han til slutt ble overbevist om å gå til anskaffelse av en varmepumpe.

– andre eksempler du vil trekke fram? – En gruppe fikk satt fingeren på problemer med

avfallshåndtering i lokalsamfunnet med dekning i lokalavisa, mens andre bygde en avansert maskin som lagde statisk elektrisitet. Her fikk ikke minst yrkesfagelevene brukt sin kompetanse, en gruppe som ofte ellers sliter med mye teoretisk undervis-ning. En klasse som arbeidet med å vurdere hvilke påkjenninger karseplanter tålte eller ikke, lærte eksplisitt kunnskap om naturvitenskapelig metode, for eksempel at forskere må skrive eksperiment-rapporter slik at de overbeviser lesere om at data er gode og støtter konklusjonen.

NysGJerriGPer oG forsKersPire Andre sentrale temaer i boka er bruken av ram-mer, underveisvurderinger, fellessamtaler og Kunnskapsløftets grunnleggende ferdigheter for å fremme begrepsforståelse, metodeinnsikt og framdrift i elevenes arbeid. Eksemplene i denne boka er hentet fra forskere i ungdomsalderen, men Knain understreker at metoden er godt egnet også for yngre elever.

– NFRs «Nysgjerrigper»-metode for Kunn-skapsløftets yngre elever har klare fellestrekk med «Forskerspiren», som også ElevForsk tar utgangs-punkt i.

– Kan metodikken med utforskende arbeidsmåter brukes i andre fag?

– Ja, den kan overføres, og i ett av våre eksempler er også samfunnsfag og norsk trukket inn. Medisin er jo et annet fagfelt med tradisjon for å jobbe med problemorientert læring.

– Hva slags problemer kan metoden medføre? – Metodikken tar tid å innarbeide, når elevene

ikke er fortrolige med den. Det er viktig med gode støttestrukturer og veiledning underveis, og som stemmer overens med karaktervurderingen. Jo større frihet elevene får, desto vanskeligere er det å passe på at de bruker fagkunnskap.

– Så læreren kan ikke lene seg tilbake, mens elevene forsker?

– Det er tvert imot viktig at læreren er tydelig og bevisst på hvilke mål de har med utforskende arbeids-måter. Man må være oppmerksom på kritiske faser, der eleven trenger mye veiledning, og følge opp støtte-strukturene. Så læreren er minst like aktiv, men på en annen måte. Mer som veileder, dog ikke hele tida, enn som foreleser. Når metoden blir mer innarbeidet, vil tingene flyte lettere. Metoden gir rom for utvikling av interesse, kreativitet og evne til kritisk vurdering, og ikke minst får elevene fram produkter de er stolte over, ting de har klart å finne ut av ved egen forskning.

elever som forskere Kan skoleelever forske? Ja, forutsatt at de får tydelige rammer og aktiv veiledning fra læreren. i boka Elever som forskere i naturfag presenteres en rekke spennende eksempler på utforskende arbeidsmåter i naturfag i ungdomsskolen og videregående skole. TeKsT: NILS PETTER HEDEMANN

KongleforskningKlasse 6b ved Fjellsdalen skole gikk grundig til verks for å finne ut hva en gjennomsnittlig kongle veier, og hvor stor spredning det er på vekten. Som eksperimentelle forskere og med nylært statistikk-kunnskap om «Loven om store tall» og Gauss-kurven, fant elevene samsvar mellom teori og praksis. Konklusjonen er at gjennomsnittsvekten for en furu-kongle rundt bergensskolen er 4 gram, og at vektspredningen fulgte teorien om store tall, til tross for stor vektvariasjon mellom konglene. Forsknings eksperimentet er dokumentert i artikkelen 414 kongler som forandret verden, som stod på trykk i Naturen 6/2010.

13KLARTEKST 2/11

FOTO

: PR

IVAT

Dyrevelferd

KLARTEKST 2/1114

Sjokkbilder fra pelsdyrnæringen, burhøns og høy-industrialisert broilerproduksjon, ulovlig halalslakting og syk eller overmedisinert laks i oppdrettsanleggene. Skandaleoverskrifter avslører tvilsomme tilstander i dyrehold her i landet. At folk er opptatt av dyr og deres velferd, gjenspeiles i de uvanlig mange hørings-svarene som ble innsendt under arbeidet med den nye dyrevelferdsloven, forteller forfatterne av kommentar-utgaven, Cecilie Marie Mejdell og Inger Helen Stenevik. Mejdell er veterinær og har arbeidet med dyrevelferd i en årrekke, mens Stenevik er jurist medmange års bred erfaring fra offentlig forvaltning på dyrevelferds-området, og som i dag driver en sauegård i Sunnfjord.

Gøy for KueNe Astrid Lindgren skapte heftig offentlig debatt da hun gikk til angrep på dyras fengselstilværelse i Sverige. Debattartiklene hennes ble samlet i boka Min ko vill ha roligt (Kua mi vil ha det morsomt), og til 80-årsdagen fikk hun en ny dyrevernlov (den såkalte Lex Lindgren) i gave av statsministeren, men mente at den ble altfor svak. Hva så med den nye norske dyrevelferdsloven? Er den god nok til å iva-reta dyrs verdighet? Vi spør Inger Helen Stenevik, som vi får huket tak i midt under reparasjonsarbeid i sauefjøset hjemme i Sunnfjord, der frittgående sauer breker begeistret i bakgrunnen.

– Den gir i hvert fall mulighet til å fortsette den pågående utviklingen i retning av at dyrene får sterkere krav på godt stell og et godt levemiljø. Det er ikke lenger tilstrekkelig med dyrevern, at man fôrer dyrene bra og holder det rent rundt dem. Nå foku-seres det også på dyrenes mulighet til å utfolde sin naturlige atferd, gjøre det som er naturlig for dem, som å velge mellom å være ute eller inne.

– Snakker vi først og fremst om en holdningsskapende lov eller en lov med straffesanksjoner?

– Dette er mer enn en holdningslov, men det har nok vært mange brudd på denne loven som ikke har blitt oppdaget, så den har ikke alltid vært håndhevet like effektivt. Men loven gir gode hjemler for en bedre håndhevelse. Når det gjelder familie- og kjæledyr, kan den få umiddelbare konsekvenser f.eks. for kaniner i bur som ikke får utfolde seg og ivareta sine behov. Når det gjelder produksjonsdyr, pålegger ikke lovgiver raske endringer som krever tunge investeringer, men lar næringene få tid til å omstille seg. Her tilretteleg-ges det for en fortsatt positiv utvikling.

– Blir pelsdyrnæringen fortsatt lovlig? – Det er i dag ikke forbudt å holde pelsdyr i små

bur eller la kyrne stå på båsen. Men det er forbudt å bygge nye båsfjøs, og en slik positiv utvikling blir styrket av loven. Det er ellers ikke grunn til å tro at det er mer vanstell blant pelsdyrnæringen enn i andre næringer. Det er faktisk flest dommer knyttet til vanstell i sauenæringen.

HAlAlslAKT oG oPPDreTTsfisK Dyrevern er blitt til dyrevelferd, og det er et bevisst valg ifølge Stenevik. – Dyr skal ikke lenger bare beskyttes mot belastninger og unødige lidelser, slik 1974-loven hjemlet, men ha krav på respekt og et godt liv. Andre viktige nyvinninger er et generelt for-bud mot vold, forbud mot seksuell bruk av dyr, vars-lingsparagrafen, som forplikter alle til å varsle om vanstell og mishandling, og strenge bestemmelser om avl som både i industrialisert og familiedyrehold ofte har ført til helseproblemer hos dyrene. Et viktig bakteppe for lovarbeidet har vært fiskeoppdretts-næringen, som knapt fantes da den forrige loven ble utformet. Lovens virkeområde er også utvidet, slik at både blekksprut og honningbier er med.

– Hvordan er dyrevelferden blant oppdrettsfisk? – Loven absorberer oppdrettsnæringen, men her

har man nok i praksis, av økonomiske hensyn, god-tatt mer sykdom enn ellers. Det er litt uklart hvor loven setter grensen her, men noe av det viktigste er å sikre god vannkvalitet og riktig temperatur.

– Hva med halalslakting? – Dyr i menneskers varetekt skal være bedøvet

(bevisstløst) før dyrets hals med blodkarene over-skjæres. Dette er et absolutt krav. Mange muslimer godtar i dag slik forutgående bedøvelse av slakte-dyrene, og halalslakting med bedøvelse er tillatt og utføres i Norge. Det er større problemer blant enkelte jødiske grupper.

– Hvem bør lese den nye kommentarutgaven til dyre-velferdsloven?

– Det bør bli mange, skal vi dømme ut i fra det store engasjementet rundt høringsprosessen, viktige målgrupper er de som skal utøve tilsyn etter loven, og politi og domstoler som skal føre retts sakene. Den vil også ha stor interesse blant nærings- og interesseorganisasjoner og mange innen forvaltningen, særlig i kommunene og hos fylkesmennene, to instanser som påvirker mye av det som skjer på området. En annen viktig nyhet i loven er at Mattilsynet har fått hjemmel til å forby folk videre dyrehold, der de har vist seg uskikket. Mattilsynet kan altså fatte vedtak i saker som domstolene tidligere måtte behandle.

Dyrevelferdslovenkommentarutgaveinger Helen Stenevik og Cecilie m mejdell978­82­15­01541­5kr 479,­

TeKsT: NILS PETTER HEDEMANN / foTo: SCANDINAVIAN STOCK PHOTO

Dyrevernloven av 1974 er erstattet av dyrevelferdsloven, som trådte i kraft 1. januar 2010. Nå har den nye dyre-velferdsloven, som tilkjennegir dyrs egenverdi og at de skal behandles med respekt, fått sin juridiske kommentar utgave.

fra vern til velferd

utdrag

Konservatisme

utdraget er hentet fra boken Konservatisme som er redigert av torbjørn Røe isaksen og Henrik Syse. En bok som presenterer norske oversettelser av originaltekstene fra en rekke sentrale tenkere som har formet konservativ politisk tenkning − fra aristoteles og Burke til adenauer og thatcher.

15KLARTEKST 2/11

ut i verden k

I konservativ filosofi blir man slått av i hvor stor grad

politikken må spille annenfiolin. De grunnleggende spørs-

målene konservatismen stiller, dreier seg ikke i første rekke

om fordelingen av goder og byrder, om maktforhold eller

absolutte grenser for statsmakten, men om hvordan et sivi-

lisert samfunn i det hele tatt er mulig å opprettholde. Hvor-

dan kan fellesskapet vernes når mennesket så ofte er ondt

og egoistisk? Hvorfor er følelser, forpliktelser og ritualer så

avgjørende for folk og for nasjoner? Konservatismen kan med

en spissformulering kalles en ikke-politisk politisk filosofi.

Politikken, i betydningen konkrete institusjoner og ordnin-

ger, lovgivning og fordelingsregimer, er viktig for ethvert

samfunn, men den er samtidig bare toppen av isfjellet. Det er

under overflaten – i et folks kultur, historie og tradisjoner – at

samfunnets virkelige sjel ligger, ikke i partiet, statsmakten

eller fordelingspolitikken.

Parterapi. kjærlighet, intimitet og samliv i en bryt-ningstid av ANNe KyoNG sooK øfsTi har fått gode anmeldelser i Norge og nå blir boken oversatt til svensk av Studentlitteratur.

Det svenske forlaget Liber skal oversette boken Vekstbedriften − fra innovasjon til lønnsom drift. Boken som forteller deg hvordan du får en liten bedrift til å vokse til et lønnsomt foretak er skre-vet av yNGve DAHle, sJur DAGesTAD og PATriCK verDe.

Pearson Education skal oversette ToM liND-sTrøMs bok kalkulus, 3. utgave til svensk.

lArs fr. H. sveNDseN blir stadig oversatt til nye språk. ondskapens filosofi skal nå gis ut på rumensk (Pandora Publishing House) og kroa-tisk (Tim Press). Frykt blir tilgjengelig for de som leser albansk gjennom forlaget Shkupi, og Karpos Books skal oversette hva er FilosoFi til serbisk.

sammensatte tekster. Barns tekstpraksis oversettes til dansk gjennom forlaget KLIM. Bokens bidrags-ytere er lærerutdannere og forskere fra en rekke norske høyskoler og universiteter. Redaktør for antologien er elise seiP TøNNesseN.

Presseklipp

Synlige – samhandlende – stimulerende

Presseklipp Kommentar Av Anne Aasheim, direktør i Norsk kulturråd

Kulturrådets rolle blir stadig utfordret. Det er både viktig og ønskelig at Kulturrådets rolle i norsk kunst- og kulturliv blir underlagt kri-tisk blikk. Ved flere anledninger er det reist spørsmål om Kulturrådets makt. Det er ingen tvil om at vi har fått en sterk og betydelig rolle etter at Kulturrådet og ABM-utvikling ble slått sammen til en organisasjon ved årsskiftet. I tillegg har vi overtatt ansvaret for tildelinger som tidligere var øremerket i statsbudsjettet. Vi er definitivt innforstått med vår nye og utvi-dede rolle, og det er av avgjørende betydning at denne rollen både diskuteres og debatteres i det offentlige rom. Like viktig er det imidlertid at debattantene avdekker hvilke eventuelle demo-kratiske alternativer som foreligger. Det aspek-tet savner jeg i de pågående debattene. Kultur-rådet ble etablert i 1965, og siden den gang har det vært utallige diskusjoner om institusjonen. Ennå er det ingen som har tatt til orde for å gjøre noe med Rådets autonomi. Snarere tvert imot. Det har vært bred politisk tilslutning til kulturråds-konstruksjonen gjennom mange tiår. Kanskje handler det om at kunst- og kul-turlivet er tilfreds med at all virksomhet og alle tildelinger underlegges kunstneriske og kvalitative vurderinger. For det er altså ikke slik at det er en administrasjon som foretar dette skjønnet. 27 utvalg, hundrevis av kunstnere og til slutt et regjeringsoppnevnt råd foretar alle vurderingene. Det er stor omløpshastighet på deltagerne i utvalgene, og det legges ned bety-delig arbeid i alle søknader. Dette kaller jeg ikke maktkonsentrasjon – snarere det motsatte. Det er et bredt sammensatt og demokratisk utvalg av våre aller beste kunstnere som foretar disse vurderingene. Og hva er så alternativet til dette? At Kulturdepartementet skal sitte på sine kontorer og foreta disse kunstfaglige vur-

deringene? At politiske myndigheter skal utøve det kunstneriske skjønnet? I 2011 vil Norsk kulturråd motta nærmere 15 000 søknader fra alle kunst- og kulturområdert i landet. Det er et betydelig arbeid som ligger bak behandlingen av den enkelte søknad for å tilfredsstille kravet og prinsippet om likebehandling. Det kreves både fagkompetanse, logistikk og gode demokratiske prosesser for å ivareta denne oppgaven. I 2011 har Kulturrådet valgt å legge vekt på at vi skal framstå som synlige, samhandlende og stimu-lerende. Vi skal være synlige og transparente i det offentlige rom, vi skal samhandle med politiske myndigheter og kulturarbeidere, og vi skal stimulere kunst- og kulturlivet i Norge gjennom gode prosesser. Vi erkjenner at vi er en sentral aktør når det gjelder fordeling av penger til kunst- og kulturlivet i Norge. Og vi er ydmyke i forhold til den makten vi utøver. Men debatten hilser vi velkommen!

POSTEN NORG

E

P. P. P O R T O B E TA

LT

«Ei bok for nyfikne menneske av alle slag, frå akademikaren som kan litt om dette frå før, men som kan gle seg over formidlingskunsten også på område han kan noko om, til den vakne trettenår­ingen som treng noko intellektuelt å bite i.” Oddgeir Osland i Forskerforum om hva er TID (Truls Wyller)

«Dette er en bok en kan lære av, en bok som kan inspirere, en bok som tydeliggjør ansvaret vi voks­ne har for å legge til rette for barns deltakelse og medvirkning.» Marianne Borgen i Fontene om Barn som samfunns-borgere (Anne Trine Kjørholt [red.])

«Dette er en bok som berører, utfordrer og inspire­rer, jeg anbefaler den til alle som er interesserte i og jobber med par som strever i sitt kjærlighetsliv.»Ottar Ness i Tidsskrift for Norsk Psykologforening om Parterapi. Kjærlighet, intimitet og samliv i en brytningstid (Anne Kyong Sook Øfsti)

«Det er langt mellom forfattarar som kan hand­tere både privatretten og den offentlege retten så stødig. Viktigst er allikevel at forfattaren lykkast så godt i å undersøkje samspelet mellom dei ulike rettsområda. Som program er ikkje dette nytt, men det er krevjande å gjennomføre så bra som det er gjort her.»Kåre Lillehold i Lov og Rett om Strandrett og offentleg styring av arealbruk i sjø (Ingunn Elise Myklebust)

«Den skal være særdeles uinteressert i historie­formidling som ikke finner en artikkel av interesse.» Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv om Fortiden i nåtiden. Nye veier i formidlingen av andre verdenskrigs historie (Claudia Lenz og Trond Risto Nilssen [red.])

«Boka er først og fremst god fordi den pirrer til ettertanke, refleksjon og videre studier. Østerud skisserer debattene, men tar også stilling.»Ole Jørgen Maaø i Historisk tidsskrift om hva er KRIG (Øyvind Østerud)

Returadresse:UniversitetsforlagetPostboks 508 Sentrum0105 Oslo

Foto

: Agn

ete

Brun