INNLEDNING - Universitetet i oslo · hvorvidt man kan finne samvariasjoner mellom disse, f.eks. hvorvidt setningsoppbygging og/eller betydning ser ut til å variere med teksttype

1

KAPITTEL 1

INNLEDNING Eventyrene har lært oss at trollene sprekker idet sola rinner. Og at troll kan være så

mangt, har vi også fått høre. Kanskje kan til og med en forestilling eller en myte være et

slags troll? En forestilling jeg har hatt, lyder slik: “Idet er et avleggs og lite brukt ord i

moderne norsk, nærmere bestemt en utdøende subjunksjon!” Nå er det vel litt i dristigste

laget å sammenlikne en hovedfagsoppgave med en opprinnende sol, men denne

forestillingen har iallfall sprukket for meg i løpet av arbeidet med denne oppgaven. Tro

om denne forestillingen finnes hos flere, og tro om den i så fall vil slå noen sprekker før

siste side er lest ferdig?

1.1 HVORFOR STUDERE IDET? I tilknytning til prosjektet Språk i kontrast (SPRIK) ved Det Historisk-filosofiske

fakultetet, Universitetet i Oslo, ble det høsten 1999 skrevet en hovedoppgave ved

Germanistisk Institutt av Kjersti Liseth Giesebrecht med følgende tittel: Dadurch, daß

das eine geschieht, geschieht zugleich das andere. Eine übersetzungsbezogene

Untersuchung zur Funktion der Konjunktion indem im Grenzbereich der

modalinstrumentalen, komitativen und temporalen Adverbialsätze. Denne oppgaven

inneholder altså en undersøkelse av hvilken funksjon den tyske konjunksjonen indem kan

ha i ulike typer adverbialsetninger. Undersøkelsen er basert på kontrastive studier

mellom tysk og norsk. Disse studiene avdekket interessante forskjeller mellom det tyske

indem og det norske idet, og dermed meldte spørsmålet seg hvordan idet egentlig blir

brukt i norsk. Denne oppgaven er et forsøk på å gi noen innfallsvinkler i forhold til dette

spørsmålet.

Når det gjelder prosjektet Språk i kontrast, er dette ”et tekstorientert korpusbasert

studium av engelsk, tysk, fransk og norsk, med særlig vekt på problemstillinger i

skjæringsfeltet mellom syntaks, leksikalsk semantikk og stilistikk som er sentrale i

translatologisk sammenheng, og som eventuelt kan kaste lys over forholdet mellom

2

strukturforskjeller og språkbruksforskjeller for de involverte språk” (sitat fra korpusets

nettside (se litteraturlisten). Jeg viser til denne også for nærmere beskrivelse av korpuset.

Flere hovedoppgaver i tilknytning til prosjektet har vært studier med utgangspunkt i

konjunksjoner eller subjunksjoner da det viser seg at disse ofte kan gi en god inngang til

interessante problemstillinger vedrørende semantiske strukturer og strukturforskjeller

mellom ulike språk.

Nå inneholder imidlertid ikke denne oppgaven noen kontrastive undersøkelser;

den kan heller sies å være et bidrag til prosjektet i form av en studie av bruken av den

norske subjunksjonen idet. (Når det gjelder bruken av begrepene subjunksjon og

konjunksjon, vises det til punkt 2.1). I neste omgang ville det så være interessant å

sammenlikne bruken av det norske idet med bruken av det tyske indem med

utgangspunkt i undersøkelser som disse.

Kartleggingen av idet-setninger er i denne oppgaven begrenset til å gjelde

innenfor moderne norsk, og den er foretatt med utgangspunkt i norske og danske

grammatikker og ordbøker samt 90 idet-konstruksjoner hentet fra Oslo-korpuset av

taggede norske tekster (bokmålsdelen) ved hjelp av elektroniske søk. Undersøkelsen er

foretatt særlig med tanke på problemstillinger innenfor syntaks, semantikk og stilistikk og

hvorvidt man kan finne samvariasjoner mellom disse, f.eks. hvorvidt setningsoppbygging

og/eller betydning ser ut til å variere med teksttype eller sjanger. Ut fra denne tankegang

er 30 av de 90 idet-konstruksjonene hentet fra skjønnlitteratur, 30 fra avis- og

ukebladtekster og 30 fra sakprosa. Alle de som er hentet fra skjønnlitteratur og sakprosa,

er norske originalkonstruksjoner, selv om ortografien i enkelte av disse er noe foreldet i

forhold til dagens bokmål. Når det gjelder idet-konstruksjonene fra avis- og

ukebladtekster, har det imidlertid ikke vært mulig å avgrense søkene mot oversatte

setninger. For nærmere beskrivelse av metode og materiale, vises det til kapittel 3. De

funn som jeg presenterer i oppgaven, må selvsagt vurderes i forhold til størrelsen på

materialet. Det ville vært svært interessant å undersøke et atskillig større materiale, men

det ville ha ført langt ut over denne oppgavens rammer.

Når det gjelder begrepsbruken, gjør jeg oppmerksom på at begrepet “idet-setning”

brukes her om en setning som er innledet av subjunksjonen idet, mens begrepet

3

“idet-konstruksjon” brukes om hele den (nærmeste) oversetning som idet-setningen er en

del av, jf. følgende eksempel:

1.1.1 Med ett gikk der et søkk i skipet idet lasten slet seg løs i rommet og dunket oppunder dekket. (SK/StTe/01:84)

Her er idet-setningen uthevet med fet skrift, mens idet-setningens oversetning er

understreket.

Selv om materialet ikke er større, viser det at subjunksjonen idet blir brukt i en

rekke forskjellige betydningssammenhenger i norsk, og interessant nok viser det seg at

betydningen ser ut til å variere med teksttype. Å gruppere de forskjellige idet-setningene

etter betydning, er imidlertid ingen enkel oppgave. Dette skyldes blant annet at mange av

idet-setningene er flertydige, de inneholder altså flere “lag” av betydninger slik at de kan

forstås på flere måter samtidig. Den ene betydningen utelukker ikke den andre, slik det

derimot er tilfelle ved ambiguitet. Betydningene kan i stor grad sies å være beslektet med

hverandre slik at oppgaven med andre ord kan betraktes som en studie av et eksempel på

polysemi, som jo nettopp betegner det forhold at to eller flere forskjellige, men beslektede

betydninger har samme uttrykk (Endresen 1996:50).

For å synliggjøre denne flertydigheten har jeg for hver idet-setning bestemt én

hovedbetydning samt en eller flere bibetydninger. Det sier seg selv at klassifisering både

av hoved- og bibetydning må baseres på en tolkning av den aktuelle idet-setningen i den

sammenhengen den står. Ut fra det foreliggende (og sterkt begrensede) materialet har jeg

inndelt de 90 idet-konstruksjonene i fire hovedbetydninger ut fra hvilken betydning idet-

setningene i disse konstruksjonene kan sies å ha. To av disse hovedbetydningene, nemlig

den temporale og den som er kalt ledsagende omstendighet, er omtalt i kapittel 4, de

øvrige to hovedbetydningene, den kausale og den spesifiserende, er omtalt i hhv. kapittel

5 og 6. Når det gjelder begrepet spesifisering, gjør jeg allerede her oppmerksom på at det

i denne oppgaven brukes som den norske oversettelsen av det engelske begrepet

elaborating og synonymt med dette, se nærmere definisjon under punkt 6.1.

Det må ellers understrekes at denne inndelingen i hovedbetydninger ikke må

oppfattes som noe annet enn et forslag til én mulig type inndeling; flere andre typer kan

tenkes, jf. bl.a. tabellene over mulige bibetydninger, kapittel 4, 5 og 6. En del idet-

4

setninger er typiske representanter for en hovedbetydning, mens andre kan ligge i

gråsonen mellom to eller flere. Man kan med andre ord tenke seg en prototype-teori i

forhold til idet-setninger. Denne teorien som har sitt utspring i arbeidene til den

amerikanske psykologen Eleanor Rosch, presenteres slik av Said (1999:37):

This is a model of concepts which views them as structured so that there are central or typical members of a category, such as bird or furniture, but then shading off into less typical or peripheral members. So chair is a more central member of the category furniture than lamp, for example. Or sparrow a more typical member of the category bird than penguin.

Her antar man altså at kategoriene har en indre struktur, og at medlemmene ikke har lik

status: noen er mer typiske representanter for kategorien enn andre. Graden av

medlemskap i kategorien bestemmes av hvor mange trekk som er felles med prototypen,

og hvor karakteristiske de er (Endresen o. fl. 1996:22).

I oppgaven har jeg ikke tatt med noen systematisk vurdering av samtlige idet-

setninger i forhold til hvorvidt de er typiske eller mindre typiske representanter for den

aktuelle hovedbetydningen. Det er i seg selv en interessant problemstilling som nok vil

kunne kaste nytt lys over det semantiske aspektet, men heller ikke dette har latt seg gjøre

å gå nærmere inn på ut fra oppgavens rammer. Jeg kan derfor her bare antyde at det i

arbeidet med materialet synes å være klart at enkelte idet-setninger har flere prototypiske

trekk sett i forhold til den aktuelle hovedbetydning enn andre. Dette har blant annet

framkommet i det analyseskjemaet som er brukt for hver enkelt idet-setning, jf. punkt

3.2.3. Under omtalen av de forskjellige hovedbetydningene (kapittel 4, 5 og 6) har jeg

basert meg på de prototypiske representantene for disse hvis ikke annet er opplyst. For å

vise avvik og spennvidde innenfor de enkelte hovedbetydninger har jeg imidlertid også

tatt med eksempler på mindre typiske representanter, men da er dette spesielt redegjort

for.

Siden den ovennevnte oppgaven av Giesebrecht så å si dannet foranledningen til

at denne oppgaven ble til, kan det være interessant å ta med noen hovedpunkt fra den.

5

1.2 DET TYSKE INDEM I FORHOLD TIL DET NORSKE IDET

Også Giesebrecht tar utgangspunkt i en prototype-teori, og en av hennes konklusjoner er

at det tyske indem i den prototypiske betydningen innleder handlingsbeskrivende og

metodespesifiserende leddsetninger, mens det i den mindre prototypiske betydningen

bl.a. kan innlede temporale leddsetninger. Hennes undersøkelser av det norske idet viser

derimot det motsatte bildet; her innleder det prototypiske idet temporale leddsetninger,

mens det mindre prototypiske idet bl.a. kan innlede spesifiserende leddsetninger

(1999:122). Dette er her sterkt forenklet referert; som Giesebrecht påpeker, synes også

disse setningene å være flertydige. Både det temporale og det kausale aspekt kan være til

stede i de prototypiske indem-setningene, slik at i likhet med de norske idet-setningene

kan det vanskelig settes opp klare skillelinjer, overgangene er heller uklare og vage. Som

eksempel på en prototypisk bruk av indem, nevner Giesebrecht følgende indem-

konstruksjon:

1.2.1 Etwas blitzte in ihren Augen auf, ein Gefühl, das sie verbarg, indem sie die Augen niederschlug.

Indem-setningen kan her sies å innføre et nytt og konkretiserende aspekt; den forklarer

på hvilken måte hun skjulte denne følelsen eller hva hun gjorde for å skjule den. Samtidig

kan man lese inn både et temporalt og et kausalt aspekt i setningen.

Det er for øvrig visse kjennetrekk som går igjen ved den prototypiske bruken av

indem. I og med at den prototypiske indem-setning kan sies å konkretisere den

handlingen som uttrykkes oversetningen, vil det naturlig nok være sammenfall i tid og

rom mellom disse to setningene. Og siden en handling vel normalt må sies å ha bare én

agens, er det oftest også agensidentitet mellom indem-setning og oversetning. Da agens jo

ofte er sammenfallende med subjektet i en setning, vil det følgelig i de fleste tilfellene

også være subjektsidentitet mellom setningene. Som regel står både indem-setning og

oversetning i aktiv. Videre spiller som nevnt det kausale aspekt en viktig rolle i den

prototypiske bruken av indem, jf. ovennevnte eksempel; det at man slår øynene ned, fører

nødvendigvis til at den følelsen som kommer til uttrykk i øynene, skjules (1999:119).

Ifølge Giesebrecht er det sannsynlig at den tyske subjunksjonen indem og den

norske subjunksjonen idet en gang har hatt mye og kanskje til og med alt felles, men at

6

utviklingen har gått slik at mens det prototypiske indem i moderne tysk brukes

metodespesifiserende, er det prototypiske idet i moderne norsk blitt en temporal

subjunksjon. Man kan med andre ord her ha å gjøre med to subjunksjoner som

opprinnelig hadde samme betydning og funksjon, men som i dag brukes på forskjellig

måte (1999:122). Dette er imidlertid en problemstilling som her ikke vil bli drøftet

nærmere i og med at det diakrone aspektet ikke er tatt med i oppgaven. Riktignok

inneholder setningene som er hentet fra sakprosa, f.eks. lovtekster, formulering som kan

ha et alderdommelig preg, men ingen av disse tekstene er likevel datert lengre tilbake enn

1981, jf. punkt 3.2.2. Det er likevel et interessant poeng i denne sammenheng som kan

synes å støtte opp om Giesebrechts antakelse. Det er nemlig i disse mer eller mindre

alderdommelige tekstene vi finner den spesifiserende (elaborerende) betydningen

representert. Den kan også finnes i andre teksttyper, men i langt mindre grad. Dette kan

tolkes i retning av at idet tidligere har hatt en betydning som har ligget nærmere den som

indem har. Imidlertid kan dette være betinget like mye nettopp av teksttype som av at

dette er eldre formuleringsmåter. Man kan jo tenke seg at den temporale og den

spesifiserende bruken av idet har eksistert side om side på samme måte før som nå,

avhengig av sjanger. Nå er det likevel et annet forhold en kan merke seg i denne

forbindelse. Når det gjelder de idet-setningene som kan sies å ha hovedbetydningen

ledsagende omstendighet, viser det seg at disse er å finne i tekster som er preget av en

eldre språkbruk, ikke bare innen sakprosa, men også innen skjønnlitteratur. Dette

stemmer for øvrig med det en kan lese ut av en sammenlikning av eldre og nyere

ordbøker; det er bare i de eldste man finner betydningen ledsagende omstendighet nevnt.

Det som er interessant i denne sammenheng, er at denne typen idet-konstruksjoner ser ut

til å ha flere fellestrekk med de prototypiske tyske indem-konstruksjonene enn de øvrige

typer av idet-konstruksjoner ser ut til å ha – noe som igjen synes å støtte opp om den

teorien at idet tidligere har vært brukt i betydninger som ligger nærmere det tyske indem

enn de vi finner i moderne norsk, også i skjønnlitterære tekster.

I denne sammenhengen blir imidlertid dette bare løse spekulasjoner. Når det

gjelder beskrivelsen av idet i dagens norsk, vil oppgaven forhåpentligvis bidra med noe

mer håndfast.

7

Jeg gjør ellers oppmerksom på at det ikke har vært til å unngå at det er blitt en del

gjentakelser i oppgaven. Dette kommer av at de samme idet-konstruksjonene studeres

med utgangspunkt i forskjellige karakteristiske trekk som på mange måter kan ha

sammenheng med hverandre. For å få et sammenhengende resonnement i tilknytning til

hvert av disse, kommer nok en del poeng i fokus mer enn en gang, men likevel belyst fra

forskjellige vinkler.

Jeg vil også gjøre oppmerksom på at eksemplene er markert slik at de første to

sifrene refererer til hhv. kapittel og underpunkt, mens det tredje sifferet markerer den

fortløpende nummereringen innenfor det aktuelle underpunkt. F.eks. refererer eks. 4.2.9

til eksempel 9 under kapittel 4, punkt 2.

I gjengivelsen av eksempler fra materialet samt i sitatene fra ordbøkene er idet her

uthevet for tydeligere å markere hvor idet-setningen begynner.

1.3 OPPBYGNING AV OPPGAVEN Kapittel 2 inneholder en presentasjon av idet ut fra norske og danske ordbøker og

grammatikker. Med utgangspunkt i disse teoretiske framstillingene har jeg undersøkt det

autentiske materialet som består av de 90 tilfeldig utvalgte idet-konstruksjonene, hentet

fra Oslo-korpuset av taggende norske tekster (bokmålsdelen). En klar fordel med bruk av

korpus i en studie som denne, er at man får foretatt undersøkelsen ut fra hvordan språket

faktisk blir brukt, noe man må anta vil kunne øke sannsynligheten for å oppdage forhold

som ikke er så lett å se utelukkende ut fra en teoretisk tilnærming. Ofte kan ord og

uttrykk bli brukt på andre måter enn det en kanskje intuitivt skulle tro ut fra definisjoner i

ordbøker og grammatikker. I kapittel 3 gjør jeg rede for metode og materiale før jeg i de

neste tre kapitlene omtaler de fire hovedbetydningene som jeg har inndelt de 90 idet –

setningene i. To av disse hovedbetydningene, nemlig den temporale og den som er kalt

ledsagende omstendighet, er omtalt i kapittel 4, de øvrige to hovedbetydningene; den

kausale og den spesifiserende, er omtalt i hhv. kapittel 5 og 6. I kapittel 7 oppsummerer

jeg noen av funnene i materialet ved å sammenlikne de forskjellige typer idet-setninger i

norsk, og det er i dette kapitlet også trukket noen linjer til framstillingene av idet i

ordbøkene og til de tyske indem-setningene.

8

KAPITTEL 2

EN PRESENTASJON AV IDET UT FRA NORSKE OG

DANSKE ORDBØKER OG GRAMMATIKKER

2.1 GRUNNLEGGENDE DEFINISJONER

I dette kapitlet vil jeg gi en presentasjon av idet på grunnlag av norske ordbøker og

grammatikker. Med utgangspunkt i dette vil jeg så undersøke hvordan idet blir brukt i de

90 idet-konstruksjonene, hentet fra moderne norsk, som danner det øvrige materialet for

oppgaven. Innledningsvis vil jeg her gi en kort oversikt over de grunnleggende begrep

som blir brukt i forbindelse med presentasjonen av idet.

I samtlige ordbøker er idet presentert som en konjunksjon, og i samtlige

grammatikker – med unntak av Norsk referansegrammatikk (NRG) (1997) – er idet

presentert mer presist som en underordnet konjunksjon. Ifølge Berulfsen kan

konjunksjoner defineres slik:

Konjunksjonene er, som navnet sier, ord som forbinder ledd, enten disse er enkeltord eller setninger. De deles inn i sideordnende og underordnende.

De første kan binde sammen innbyrdes både hovedsetninger og bisetninger, de andre kan bare innlede substantiviske og adverbielle bisetninger (Berulfsen 1967:161).

De underordnende konjunksjoner kan følgelig inndeles slik:

De underordnende konjunksjoner lar seg også inndele i to hovedgrupper, nemlig 1) de som innleder substantiviske bisetninger, og 2) de som innleder adverbiale (adverbielle) bisetninger” (Berulfsen 1967:164).

Med utgangspunkt i disse definisjonene kan idet defineres som en underordnet

konjunksjon som innleder adverbiale bisetninger.

Selv om de fleste grammatikker gjør bruk av de ovennevnte begrep, vil jeg i

oppgaven for øvrig følge den terminologien vi finner i NRG (1997) og definere idet som

en subjunksjon. Bakgrunnen for dette er den begrunnelsen som gis i NRG (1997:25):

9

Ubøyde ord som har til oppgave å inndele leddsetninger, er subjunksjoner: at, hvis, fordi, mens osv., som også er grammatiske ord. Tradisjonelt har disse blitt kalt ’underordnende konjunksjoner’, men de skiller seg syntaktisk så klart fra de egentlige konjunksjonene at de må regnes som en egen ordklasse. [...] Ord som knytter sammen like ord eller ledd, er konjunksjoner. Dette er de tradisjonelle ‘sideordnende konjunksjonene’ og, eller, men, for.

Jeg vil også bruke termene hovedsetning, leddsetning og oversetning slik de er definert i

NRG (1997:41):

En setning som kan stå alene mellom to store skilletegn og dermed utgjøre en ytring for seg, er en hovedsetning. Hovedsetningen utgjør en fullstendig grammatisk enhet. En setning som er ledd i en annen setning, er en leddsetning. [...] Dersom vi vil omtale den setningen som leddsetningen er en del av, uten å si om det er en hovedsetning eller en annen leddsetning, kan vi bruke termen oversetning.

Som nevnt i innledningen, er begrepet ‘idet-setning’ her brukt om en setning som er

innledet av subjunksjonen idet, mens begrepet ‘idet-konstruksjon’ brukes om hele den

(nærmeste) oversetning som idet-setningen er en del av, jf. følgende eksempel:

2.1.1 Noen jenter dultet til ham idet de syklet i rasende fart fordi på fotgjengerfeltet. (SK/BrGe/01:68)

Idet-setningen er uthevet med fet skrift, mens hele idet-setningens oversetning er

understreket. Jeg vil ellers presisere at det gjennom hele oppgaven er foretatt

sammenlikninger mellom idet-setningen og den øvrige delen av idet-setningens nærmeste

overordnede setning (oversetningen), jf. også eksempel 2.1.2. For å forenkle

uttrykksmåten er dette referert til som sammenlikninger mellom idet-setning og

oversetning. Også i eksempel 2.1.2 er idet-setningen uthevet med fet skrift, mens hele

idet-setningens oversetning er understreket.

2.1.2 Det er i grunnen helt sant, tenker hun idet hun husker samtalen deres kvelden i forveien. (AV/DN96/01:16)

Det er ellers flere eksempler på at både idet-setningen og oversetningen kan inneholde

innskutte setninger, jf. hhv. eksempel 2.1.3 og eksempel 2.1.4. I eksempel 2.1.3 er idet-

10

setningen er uthevet med fet skrift, mens den innskutte setningen i tillegg er markert med

kursiv, og i eksempel 2.1.4 er den øvrige delen av idet-setningens oversetning (referert til

som oversetningen ellers i oppgaven) uthevet med fet skrift, mens den innskutte

setningen i tillegg er market med kursiv. (Alle eksempelsetninger gjengis som de står i

korpuset uten rettinger av noe slag, f.eks. er ikke kommafeil rettet.)

2.1.3 Idet antall saker som omfattes av undersøkelsen dessuten er begrenset, er det en viss usikkerhet forbundet med de resultater man er kommet frem til. (SA/NO94/19:46)

2.1.4 På den annen side har Utvalget hvor det har et bestemt syn funnet å burde gi uttrykk for det, idet det erfaringsmessig er bedre egnet til debatt enn en mer nøytral pro et contra analyse. (SA/NO94/19:47)

2.2 HVORDAN NORSKE OG DANSKE ORDBØKER BESKRIVER IDET For å vise hvordan idet er presentert i norske ordbøker, har jeg tatt med framstillinger

som er utgitt i tidsrommet 1937-1999. For å få med noen eldre framstillinger har jeg

også tatt med to danske ordbøker: Dansk Ordbog for folket (1907) og Ordbog over det

danske sprog (1927). I Dansk Ordbog for folket (1907) er idet definert som et bindeord.

Det er opplyst at formen i det som benevnes som gammeldansk, var idet at. Når det

gjelder betydningen av idet, er det her foretatt en inndeling i to hovedpunkter:

1. (om Tiden) netop paa samme Tid som, i det Øjeblik da (idet jeg traadte ind, slog Klokken 12);

(om Maaden) medens samtidig

(han gik bort, idet han græd, ): grædende)

2. derved at, naar, eftersom (idet du taler saaledes, røber du din Uvidenhed;

du gjør mig Uret, idet du tror det)”

I Ordbog over det danske sprog (1927) er idet definert som en konjunksjon som

er oppstått av preposisjonen i og pronomenet det. Det opplyses at i de eldste danske

håndskrifter (ca. 1275-1350) var formen i thy at, og i det som betegnes som oldnordisk

(oldnorsk-islandsk), var formen í pví at ( jf . pkt. 2.3.2 Falk og Torp: Dansk-norskens

11

syntaks (1900) ). I det er oppgitt som en eldre form, og i eksemplene som er gitt, veksler

bruken mellom idet og i det. Det påpekes at “den nuværende brug er paavirket av tysk

indem”( – dessverre uten at dette blir nærmere utdypet). Det opplyses videre at

forbindelsen idet at nå (1927) brukes i det som betegnes som dagligdags sprog eller

vulgært sprog. Følgende setning gis som eksempel på dette – riktignok med formen i det

at:

2.2.1 (han var) netop i den Alder, da Mennesket er best skikket til vigtige

Idrætter, i det at Ungdomskraften [...] er forenet med den behøvelige Sathet (Skovgaard 1834:91).

Det er ellers bemerket at idet er lite brukt i alminnelig tale og skrift. Når det gjelder

betydningen av ordet, er det foretatt en inndeling i tre hovedpunkt:

1. indledende en tids-bisetning, især om hvad der sker samtidigt med noget andet: i det øjeblik, da, medens. [...] (lige) idet han kom, gik jeg.

2. som betegnelse for maaden, hvorpaa noget sker; især om den ledsagende (forklarende) omstændighed ved noget (jf. betydning 3). [...] Han havde...læst Vilhelm Meister, og idet han misforstod...den høiere Ironie...betragtede han (dette værk) som en reen Realitet (Winther 1853:199 – Nye Digtninger). [...] man lærer selv, idet (dvs. ved at) man underviser andre.

3. (sjælden; jf. betydning 2) om aarsagsforhold: da; eftersom.

[...] hans sprudlende Liv...drog mig til ham...og idet han...viste saa meget Gemyt...var jeg...gjerne hos ham (Andersen 1919:109 – Udvalgte Skrifter ved Vilh. Andersen, Bind XI).

Ved at det er foretatt en henvisning mellom punkt 2 og 3, antydes muligheten av

flertydighet. Man kan for øvrig merke seg at denne inndelingen har klare likhetstrekk

med den vi finner i Dansk Ordbog for folket (1907) (gjengitt ovenfor). Det er også

interessant å sammenlikne disse inndelingene med den vi finner i Norsk Riksmålsordbok

(1937) som for øvrig er den av de norske ordbøkene som inneholder den mest omfattende

beskrivelsen av idet. Her finner vi de samme bruksmåtene beskrevet, men med en litt

annen inndeling:

12

1 Tidskonjunksjon: i samme øyeblikk som, da, mens, som. Eks.: ”idet han vil gå ind i sit værelse kommer Hilmar Tønnesen”

(Ibsen 1874:15 – Fru Inger til Østråt)

2a Brukt for å angi at det som uttrykkes ved konjunksjonssetningen, er en ledsagende omstendighet ved hovedsetningens handling: ”hestene stejlede og slog bagud idet de med stokkeslag dreves om bord”

(Ibsen 1909:296 – Efterladte skrifter, Bind I) 2b Brukt for å angi at det som uttrykkes ved konjunksjonssetningen, er et middel til å virkeliggjøre det som er uttrykt i hovedsetningens handling: ”jeg kan opvække hans selvfølelse, i det jeg hæver det ekdalske navn til værdighed igjen” (Ibsen 1884:123 – Vildanden)

2c Brukt for å angi at det som uttrykkes ved konjunksjonssetningen, er en begrunnelse for det som er uttrykt i hovedsetningen (med samme betydning som ”da nemlig”): ”dette theater var paa hin tid fuldt berettiget, idet det stod på høide med samtidens nationale standpunkt.

(Ibsen 1909:267 – Efterladte skrifter, Bind I) Her er altså det som er punkt 2 i Ordbog over det danske sprog (1927), splittet opp i to

punkter (2a og 2b), mens det som er et eget punkt i Ordbog over det danske sprog

(punkt 3) her er et underpunkt (2c).

Også i Norsk Riksmålsordbok (1937) påpekes det at formen i det anses som

foreldet. Det opplyses også at idet brukes mest litterært.

I alle ordbøkene som er tatt med her – med unntak av to (Cappelens ordbok

(1986) og Norske synonymer blå ordbok (2000) ) - er det påpekt at idet er en konjunksjon

og at ordet er oppstått ved sammenrykning av preposisjonen i og pronomenet det.

Bokmålsordboka (1993) presenterer to betydninger av idet ved å inndele mulige

synonymer i to grupper: 1) i samme øyeblikk som, da, mens 2) siden, fordi. Det er gitt

eksempler på begge typer bruk av idet:

1) De gikk idet vi kom. 2) Han ville ikke uttale seg, idet han mente han visste for lite om

saken.

Den samme inndelingsmåten finner vi i Norske synonymer blå ordbok (2000).

Også her framkommer inndelingen ved at mulige synonymer er inndelt i to grupper (i

motsatt rekkefølge i forhold til inndelingen i Bokmålsordboka):

13

ettersom, fordi, for så vidt som, når, siden;

da, i samme øyeblikk som, mens, nettopp som, samtidig med at, som

Også i Cappelens ordbok (1986) framkommer disse to betydningene – her vist

ved følgende to eksempler: ”Vi kom idet det ringte”. “De kom ikke idet de var

forhindret.”

Både i Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok (1991) og i Norsk Ordbok

– med 1000 illustrasjoner (1999) defineres idet som 1) tidskonjunksjon og som 2)

årsakskonjunksjon. Som synonymer til idet som tidskonjunksjon føres opp følgende: i

samme øyeblikk som, da, mens. Det påpekes at det er mest i litterær sammenheng at idet

brukes om årsak eller begrunnelse – de synonymer som her nevnes er følgende: siden,

ved at. Det er gitt eksempler på begge typer bruk av idet (- uthevelsene er foretatt her):

1) Idet jeg gikk av bussen, snublet jeg og falt. (Tidskonjunksjon) 2) Vi måtte ta en omvei idet hovedveien var sperret.

Han var noe betenkt idet han mente at [...] . (Årsakskonjunksjon)

2.3 HVORDAN NORSKE OG DANSKE GRAMMATIKKER BESKRIVER IDET

2.3.1 Innledende kommentarer

For å vise hvordan idet framstilles i norske grammatikker, har jeg valgt å ta utgangspunkt

i framstillinger som er utkommet i tidsrommet fra 1900 og fram til 1997. Selv om det er

idet i norsk språk (bokmål) jeg skriver om, har jeg tatt med Diderichsens danske

grammatikk (1974), fordi det her kommer fram interessante synspunkt som er like

relevant for norsk som for dansk. Jeg har også tatt med Falk og Torps Dansk-norskens

syntax (1900). Grunnen til at jeg har gått såpass langt tilbake i tid, er at det i Falk og

Torps framstilling trekkes linjer tilbake til det som betegnes som oldnorsk, slik at en kan

se mulige “forløpere” til det som i dag framstår som idet-setninger. Et annet moment for

å ta med denne framstillingen, er at det er den eneste av de grammatikker som er

14

presentert her, som viser at en og samme idet-konstruksjon kan uttrykke forhold både

vedrørende tid og årsak eller tid og måte/anledning.

Også Western (1921) påpeker at idet-setninger ikke alltid inneholder en

tidsbestemmelse, men han går ikke nærmere inn på dette. Også han gir eksempler på det

som kan være mulige “forløpere” for idet-setninger slik de framstår i moderne norsk. Det

samme gjør Heggstad (1931) i sin framstilling som riktignok er på nynorsk og som

omtaler i di (og ikke idet), men som likevel inneholder synspunkt som er interessante

også med tanke på idet.

I de øvrige norske framstillinger blir idet klassifisert som tidskonjunksjon uten at

det gis ytterligere kommentarer. Et unntak er Norsk referansegrammatikk (1997) hvor det

gis en kort kommentar til idet-setningene (1997:1068). Her blir også idet-setningene

presentert som implikative leddsetninger, så jeg gjør derfor kort rede for skillet mellom

implikative og eksplikative leddsetninger, jf. punkt 2.3.6.

I Elementær Dansk Grammatik (1974) stiller Diderichsen spørsmål nettopp ved

dette om idet-setningene er implikative eller eksplikative – riktignok uten at det utdypes

noe nærmere.

2.3.2 Falk og Torp: Dansk-norskens syntax (1900)

I Dansk-norskens syntax (1900) er idet klassifisert som en underordnende konjunksjon.

Om de underordnende konjunksjonene sies det for øvrig at de knytter en bisetning til en

hovedsetning og betegner forholdet mellom begge (1900:227). Idet blir betegnet som en

tidskonjunksjon, men det sies videre at de fleste av tidskonjunksjonene også kan brukes

med kausal betydning. Det påpekes at overgangen fra betegnelse av tidsforhold til

betegnelse av måte eller anledning ofte er umerkelig (1900:257).

Når det gjelder idet som tidskonjunksjon, trekkes linjene bakover til det som Falk

og Torp betegner som oldnorsk, nærmere bestemt til de relative partikler er og sem som i

forbindelse med adverb og preposisjonsuttrykk kunne danne tallrike tidsuttrykk, blant

annet í pví er som kan oversettes med idet (egentlig i det som) (1900:234). For å vise at

i det som har vært i bruk også senere, henter Western et eksempel fra Anders Sørensen

Vedels oversettelse av Saxo (1575): “i det som de saae” (1900:235). Også andre tidsord

kunne bli etterfulgt av som: “saa snart som...”, “saa ofte som...” (1900:234f). I uttrykket

15

“i det som de saae” er altså det et pronomen som etterfølges av en relativsetning.

Interessant er det også å merke seg at i eldre dansk kunne konjunksjonen at føyes

til det som betegnes som “forskjellige komplementforbindelser af det demonstrative

pronomen”, f.eks. idet at (jf. í pvi at) (1900:228, 229) . Man skulle kanskje i tråd med det

ovennevnte her heller vente eksemplet i det at, men det er tydelig at uttykket har bestått

selv om i det er blitt til idet. Også her er altså det å oppfatte som et pronomen som i dette

tilfellet etterfølges av en relativ at-setning. Alle tidsord i eldre dansk kunne faktisk

etterfølges av at, også de som i oldnorsk bare ble etterfulgt av er eller sem. Som eksempel

nevnes det et sitat fra Petter Dass: “Den Dag at Solen paa Korset gik ned” og et sitat fra

Thomas Kingo: “naar at bonden har sin rug i orden”. I senere tid ble så konjunksjonen

sløyfet slik at komplementforbindelsen eller adverbet alene kom til å fungere som

konjunksjon , f.eks. idet, naar, medens. Det sies videre at den ovennevnte bruken av at

ennå (år 1900) er vanlig i det som betegnes som "vulgær tale", f.eks. idet at, saa længe at

(1900: 228f).

Det sies imidlertid ikke noe nærmere om hva idet som tidskonjunksjon kan

uttrykke. Men det slås som nevnt fast at de fleste av tidskonjunksjonene også kan brukes

med kausal betydning, bl.a. da, naar, siden, mens, idet. Et eksempel fra Ludvig Holberg

er tatt med: “hvor har du været, mens du leer saa”. Spesielt interessant er det at det

nevnes at det oldnorske svá sem (som er oversatt med idet i uttrykket: svá sem til sængr

skyldi fara) har utviklet seg fra tidskonjunksjon til årsakskonjunksjon (saasom)

(1900:235).

Når det gjelder overgangen fra betegnelse av tidsforhold til betegnelse av måte

eller anledning, gis følgende eksempel: “Idet han bøiede sig, faldt brevet ud af lommen”.

Om denne setningen sies det: “...her angiver bisætningen vistnok tidsomstændighet, men

tillige til en vis grad anledningen = derved at”. Og om følgende setning sies det at

anledningen eller måtesforholdet er det framherskende: “...idet du siger dette, tilstaar du

jo din feil” (1900:257). Dette at flere betydningsaspekt kan komme til uttrykk i en og

samme setning, understrekes i det følgende:

Tidskonjunksjonen idet nærmer sig en aarsagsbetegnelse, hvor den angiver en samtidig foranledigende omstændighed: man lærer selv, idet man lærer andre ( = derved at); hvor det temporale begreb træder helt i

16

baggrunden, maa den regnes for aarsagskonjunksjon: han frembød et ynkelig skue, idet klæderne var revet af kroppen paa ham” (1900:259).

2.3.3 Western: Norsk riksmåls-grammatikk (1921)

Western påpeker at idet som regel oppføres som tidskonjunksjon, og at de setninger som

idet innleder, derfor kalles tidsbisetninger selv om de ikke alltid inneholder en

tidsbestemmelse. Det samme sies for øvrig å være tilfelle for konjunksjonene mens og

når. Når det gjelder idet, trekker Western fram et eksempel fra Holberg:

2.3.1 Allikevel har det interesse, idet det viser tanker som svarer til Rousseaus (1921:30).

Det sies ikke noe nærmere om hvilket forhold det er som her kommer til uttrykk, men

her må vel idet-setningen kunne sies å være både av kausal og utdypende karakter.

Vi finner ellers en interessant gjennomgang av det en vel må kunne kalle

utviklingen fra en eldre formuleringsmåte fram til idet-setningene slik vi finner dem i

moderne norsk. Ifølge Western kan leddsetningene formelt inndeles i fire hovedklasser:

1 Oprinnelige at-setninger

2 Setninger som innledes med spørrende ord 3 Relative setninger 4 Forskjellige konjunksjonssetninger (1921:240f)

Med utgangspunkt i at leddsetningene utgjør bestemte ledd i hovedsetningen, inndeler

Western dem logisk slik:

1 Overledds-setninger

2 Adledds-setninger 3 Underledds-setninger (1921:21)

Om en setning som “I det samme Nu det slukkedes” i hovedsetningen “I det samme Nu

det slukkedes, hørte hun et Suk” (sitat hentet fra Thomas P. Krag: Ada Wilde (1896) ),

sier Western at den logisk hører inn under underleddssetninger, mens den formelt

egentlig er en relativsetning (1921:31). Her er altså det ( i uttrykket I det samme Nu) et

determinativ, og relativsetningen (som) det slukkedes – hvor som er utelatt – står til hele

17

preposisjonsfrasen I det samme Nu. Om underleddssetninger sier Western at de

inneholder en nærmere bestemmelse til verbet (av sted, tid, årsak, måte osv.). Om

nødvendige relativsetninger sier Western bl.a. følgende:

De nødvendige relativsetninger knyttes til overleddet dels med, dels uten relativt ord. [...] Historisk set er imidlertid relativet ikke utelatt, men det overledd som relativsetningen bestemmer, er opfattet som hørende til begge setninger. Dette historiske forhold har dog ikke lenger nogen betydning, og uttrykket at relativet kan utelates i visse tilfelle er derfor fullt forsvarlig (1921:28).

Særlig trekker han fram tilfeller der relativsetningen slutter seg til et så (likeså), således,

slik eller samme i oversetningen (1921:274) og peker på at som ofte utelates etter ord som

betegner sted og tid (1921:272). Den ovennevnte idet-setning kan være et eksempel på at

relativet er utelatt når relativsetningen knytter seg til ordet samme, eller her rettere sagt til

det samme Nu (relativet er innføyd i parentes av meg): “I det samme Nu (som) det

slukkedes, hørte hun et Suk” (1921:31). Et annet eksempel er hentet fra Jonas Lies

Samlede Værker IV s. 396 (relativet er også her innføyd i parentes av meg): “Idetsamme

(som) han vaagnede, syntes han – “ (1921: 276). Når så både relativet (som) og det leddet

som relativsetningen slutter seg til (samme, samme Nu) er utelatt, framkommer setninger

som f.eks.: “Idet han våknet, syntes han –“.

2.3.4 Heggstad: Norsk grammatikk (1931)

Heggstad deler inn tidskonjunksjonene i forskjellige grupper etter om de uttrykker at

hendelsen i undersetningen foregår enten samtidig med, før eller etter hendelsen i

oversetningen. Idet er ikke nevnt blant tidskonjunksjonene i det hele tatt, men i det same

er brukt som eksempel på tidskonjunksjon som uttrykker samtidighet: “i det same han

kom, fekk han eit slag so han stupte”. Som en merknad til dette står det at i di er mindre

brukt: “so kjem han åt kongsgarden i di sola skal renna” (1931:213). Hvis vi

sammenholder dette med setningen som Western brukte som eksempel (“I det samme Nu

(som) det slukkedes, hørte hun et Suk”), er altså uttrykksmåten her forkortet slik at

kjernen i substantivfrasen i det samme Nu er sløyfet, og uttrykket i det same (eller i det

samme) oppstår. Også her skrives altså i det i to ord – i likhet med i di. For øvrig

18

bemerkes det at i di også kan brukes om måte: “i dei fyrste huldreeventyri er Asbjørnsen

heilt romantikar i di han freistar å greida ut korleis lands-laget hev skapt segnene

(Vislie)” (1931:213).

2.3.5 Andre framstillinger

Det kan ellers nevnes at både Næs (1965), Berulfsen (1967) og Coward (1986)

klassifiserer idet utlukkende som tidskonjunkjon. Ingen av dem knytter noen

kommentarer til dette.

2.3.6 Faarlund, Lie og Vannebo: Norsk referansegrammatikk (NRG) (1997)

I NRG er idet nevnt som eksempel på en subjunksjon som innleder en tidssetning

(1997:1068). Subjunksjoner er i NRG definert som ubøyde ord som har til oppgave å

innlede leddsetninger. Grunnen til at de ikke blir klassifisert som underordnende

konjunksjoner slik det tradisjonelt har vært gjort, er - som tidligere nevnt - at de skiller

seg så klart fra de egentlige konjunksjonene at de her regnes som en egen ordklasse

(1997:25).

Som det sies innledningsvis om leddsetninger, er disse svært ulike både med

hensyn til oppbygging og funksjon. Et skille går mellom implikative og eksplikative

leddsetninger. I implikative setninger er det en tom plass eller en åpning som på en måte

er representert ved et ledd utenfor setningen (ev. først i leddsetningen) og som setningen

dermed knytter seg til. Det fins altså et fellesledd som har en funksjon både inne i

leddsetningen og utenfor:

2.3.2 Jeg har nettopp lest det brevet som du sendte meg ( = jeg har lest brevet + du sendte meg brevet).

Her er fellesleddet representert ved brevet i oversetningen, og ved den tomme plassen til

slutt i leddsetningen, der leddet brevet er underforstått. Fellesleddet er altså en abstrakt

enhet som er representert to steder og på to måter: i form av et språklig uttrykk og som en

“tom plass” der noe kan tolkes inn (1997: 975f).

Ekplikative leddsetninger er setninger uten et slikt fellesledd: “Jeg ville bli svært

glad hvis du sendte meg brevet” (1997:976).

19

Implikative tidssetninger er i Norsk referansegrammatikk delt inn i fire typer ut fra

innlederord og korrelat. De som innledes av subjunksjoner, f.eks. av idet, blir regnet som

en gruppe. Et eksempel kan være følgende setning: “Idet han kom ut på trappa, smalt det”

(1997:1068). Her kan en si at idet-setningen tidfester det som uttrykkes i oversetningen.

Det blir for øvrig bemerket at idet alltid står uten korrelat. Syntaktisk kan nemlig

implikative setninger være knyttet til et korrelat utenfor setningen. Den implikative

setningen står da som adledd til korrelatet. F.eks. kan setninger som er innledet av mens,

ha nå eller da som korrelat:

2.3.3.a Jeg måtte gjøre mitt beste for å fange inn dette flyktige øyeblikket nå mens det var i ferd med å forsvinne (Solstad 1987).

2.3.3.b Da mens stormen raste, var det jo umulig å høre ropene. (1997:1068)

De tre øvrige typene av implikative tidssetninger er følgende: tidssetninger innledet av

spørreord, tidssetninger uten innlederord og tidssetninger innledet av

preposisjonsliknende ord (som før, innen, siden, fra, (inn)til og etter) (1997:1066f).

Følgende setning er et eksempel på den sistenevnte typen:

2.3.4 Barnet skrek fra vi kom (1997:1070).

En analyse som foreslås her, er å betrakte fra vi kom som en preposisjonsfrase der

utfyllinga er et manglende korrelat fulgt av en leddsetning med manglende subjunksjon:

2.3.5 Barnet skrek fra [da] [som] vi kom (1997:1070).

Dette kan i så fall betraktes som en parallell til stedssetninger, der korrelatet må være

med:

2.3.6 Vi så båten fra der [som] vi stod (1997:1070).

20

Idet-setninger er ikke nevnt i denne sammenhengen, men kanskje kan det være

mulig å trekke en parallell også til dem. Hvis vi tenker oss at idet er en forkortelse for i

det samme øyeblikk som (jf. Westerns eks: I det samme Nu det slukkedes, hørte hun et

Suk), kan en kanskje utfylle setningen slik at korrelatet blir en fullstendig substantivfrase

som etterfølges av en leddsetning innledet med subjunksjonen som::

2.3.7 Barnet våknet i det [samme øyeblikk] [som] vi kom (jf.1997:1070).

.

Nå blir det jo ingen fullstendig parallellitet mellom denne setningen og setningen overfor.

Hvis en skal føye til et korrelat her, må jo idet splittes i to ord: i det, og vi kan heller ikke

se på dette som en preposisjonsfrase med et manglende korrelat (i [det samme

øyeblikk] jf. fra [da]). Men likevel kan vi kanskje ved en fremgangsmåte som denne

nærme oss det som kan antas å være et grunnlag for idet-setningene slik vi finner dem i

moderne norsk.

En alternativ analyse er ifølge NRG å regne disse preposisjonsliknende ord som

subjunksjoner. Disse subjunksjonene vil da skille seg fra andre subjunksjoner ved at de

på en måte også representerer fellesleddet i oversetningen. Følgende setning kan illustrere

dette:

2.7.8 Du må komme før [TID X] / det blir mørkt [på TID X] (1997:1070).

Kanskje kan vi også her trekke en viss parallell til idet-setningene:

2.3.9 Han kom fram til kongsgården idet [TID X] / sola rant [på TID X] (jf. 1997:1070).

2.3.7 Diderichsen: Elementær Dansk Grammatik (1974)

Når jeg tar med en dansk grammatikk i tillegg til de norske, er det fordi det her tas opp et

interessant spørsmål vedrørende idet-setningene som ikke er omtalt i noen av de øvrige

framstillingene. I Norsk referansegrammatikk er idet-setningene omtalt som tidssetninger

og dermed implikative, men på bakgrunn av at de også kan brukes kausalt, reiser

Diderichsen spørsmålet om de skal betegnes som eksplikative eller implikative: ”Det er

21

usikkert, om Sætninger med idet skal opfattes eksplikativt (idet at jf. fordi at) eller

implikativt (idet = i det samme som , da)” (1974:214).

Diderichsen gir følgende eksempel på en ”da-setning” som både kan ha

årsaksbetydning og ren temporal betydning:

2.3.10 Han hørte ikke Telefonen, da han laa og sov (1997:214).

Det kommenteres til dette at da kan ha en temporal betydning i forhold til begge verb:

2.3.11 Han hørte ikke Telefonen da (fx. Kl. 8) og Han laa og sov da (fx. Kl. 8) (1997:214).

Men det sies videre at en angivelse av samtidighet i enkelte tilfeller også kan tolkes som

angivelse av årsakssammenheng, og det er et forhold som ellers uttrykkes eksplikativt:

2.3.12 [...] af den Grund, at han laa og sov” / “fordi (at) han laa og sov (1997:214).

Det trekkes ingen konklusjoner ut av dette, men det er en interessant problemstilling som

reises, og jeg kommer tilbake til denne under punkt 4.3; Relasjonen tid – årsak. Jeg viser

også til punkt 4.5 der idet-setninger med hovedbetydningen ledsagende omstendighet er

omtalt. Disse kan også benevnes som eksplikative leddsetninger; selv om det i disse idet-

konstruksjonene kommer til uttrykk at det er samtidighet mellom det som sies i idet-

setningen, og det som sies i oversetningen, har ikke idet-setningen her som funksjon å

tidfeste oversetningen.

2.4 AVSLUTTENDE KOMMENTARER

Som det framgår av dette kapitlet, er det altså i samtlige av de ordbøker og grammatikker

som her er presentert, vist at idet-konstruksjoner kan uttrykke flere forskjellige forhold

(tid, årsak, måte osv.). Imidlertid er det bare i to av ordbøkene (Ordbog over det danske

sprog fra 1927 og Norsk Riksmålsordbok fra 1937) samt i Falk og Torps Dansk-norskens

syntax (1900) det antydes at en og samme idet-konstruksjon kan være flertydig og slik gi

22

uttrykk både for f.eks. tid og måte. Denne flertydigheten - eller kanskje kan en også kalle

det vaghet – er forsøkt nærmere utdypet i forbindelse med behandlingen av materialet, se

kapitlene 4-6.

Når det gjelder presentasjonene av idet i ordbøkene, er det interessant å merke seg

at mens de eldre ordbøkene presenterer tre eller fire betydninger av idet (tid,

ledsagende/forklarende omstendighet, måte/middel, begrunnelse/årsak), er det bare to av

disse betydningene som gjenstår i de nyere ordbøkene; tid og årsak. Jeg skal ikke gå

nærmere inn på denne problemstillingen her, men det er jo nærliggende å tolke dette slik

at betydningene ledsagende/forklarende omstendighet og måte/middel tilhører en eldre

type bruk av idet. En annen forklaring kan være at de nyere ordbøkene har lagt andre

typer tekster til grunn enn de eldre. Etter at jeg i kapitlene 4-6 har vist hvordan idet er

brukt i de 90 idet-konstruksjonene som utgjør den øvrige delen av materialet for

oppgaven, vil jeg i kapittel 7 (sammenfatningen) komme tilbake til dette spørsmålet. Men

først vil jeg i det neste kapitlet gi noen kommentarer til metode og materiale.

23

KAPITTEL 3

METODE OG MATERIALE

3.1 METODE

Ut fra at denne oppgaven har et deskriptivt hovedformål, nemlig å beskrive hvordan idet

blir brukt i moderne norsk, har jeg som nevnt lagt til grunn et autentisk materiale som

består av 90 tilfeldig utvalgte eksempler på idet-konstruksjoner i moderne norsk i tillegg

til norske og danske ordbøker samt norske grammatikker. Siden jeg blant annet ønsker å

undersøke stilistiske forskjeller og se om det kan påvises samvariasjoner mellom

teksttype og betydningsaspekter ved idet-konstruksjoner, har jeg valgt å hente materialet

for oppgaven fra et korpus hvor en kan foreta inndelinger etter sjanger (eller teksttype),

nemlig Oslo-korpuset av taggede norske tekster (bokmålsdelen). Her kan det foretas

inndelinger etter tre teksttyper: avis- og ukebladtekster, sakprosa og skjønnlitteratur.

Hvorvidt det kan forsvares å kalle avis- og ukebladtekster en egen teksttype, er det nok

delte meninger om, men siden det teknisk ikke er mulig å foreta en mer spesifisert

inndeling av korpuset, har jeg også i oppgaven valgt å behandle disse tre gruppene som

tre enheter uten noen ytterligere inndeling. Når det gjelder sakprosa, er jo dette et begrep

som dekker et vidt spekter av teksttyper innenfor denne gruppen. Jeg vil derfor presisere

at de tekstene som i denne oppgaven kalles sakprosa-tekster, er hentet fra NOU -

rapporter samt fra norske lovtekster og forskrifter. (Jeg gjør ellers oppmerksom på at

begrepene teksttype og sjanger er brukt synonymt i denne oppgaven.)

De fire hovedbetydninger som jeg har satt opp, blir nærmere beskrevet i kapitlene

4, 5 og 6. Betydningen ledsagende omstendighet er omtalt under punkt 4.5. Når det

gjelder de tre øvrige hovedbetydningene, har jeg - etter innledningen (punkt 1) - et punkt

2 under hvert av de tre kapitlene (dvs. kapitlene 4, 5 og 6) som inneholder en teoretisk

tilnærming hvor jeg gjør rede blant annet for begreper, uttrykksmåter og

informasjonsstrukturer. Deretter kommer et punkt 3 hvor jeg analyserer funn fra

materialet. Formålet med disse analysene er å komme fram til hva som kan sies å være

24

typiske trekk for idet-setninger med hhv. temporal, kausal og spesifiserende

(elaborerende) betydning – både med hensyn til semantikk, syntaks og stilistikk.

Når det gjelder spørsmål om hvilken metode en skal bruke, en kvantitativ eller en

kvalitativ, eventuelt en kombinasjon, vil jo dette i stor grad være avhengig av formålet

med analysen. Forholdet mellom disse to metodene har til tider vært sett på som

temmelig spent, preget av uforsonlighet og grunnleggende motsetninger (Grønmo

1982:94). I praksis vil imidlertid mange forskningsopplegg ha innslag av begge

tilnærmningsmåtene, og som Mæhlum (1992:99) påpeker, har det vært en tendens til at

disse to metodene i de senere årene heller har vært framstilt som idealiserte ytterpunkter

på en skala:

I stedet for å postulere forskjellen mellom “kvantitativ” og “kvalitativ” som en entydig dikotomi, har imidlertid den faghistoriske og forskningsteoretiske debatten de seinere årene i like stor grad vært konsentrert om å beskrive denne distinksjonen som en motsetning mellom to idealiserte ytterpunkter på en kontinuerlig skala.

Følgelig er det vanskelig å peke på ett enkelt entydig definerende kriterium for hvorvidt

en analyse skal kunne betraktes som kvantifiserende eller ikke. Som Tschudi (1982:81)

sier, vil det her være flytende overganger og ofte et skjønnsmessig spørsmål hva som kan

kalles kvalitativt og kvantitativt. Noe upresist kan en likevel si at kvantitative

undersøkelser ofte er innrettet mot statistisk generalisering og representativ oversikt.

Noen av de viktigste elementene i dataanalysen er frekvenser, fordelinger og

korrelasjoner – basert på antall enheter innen ulike kategorier. Formidlingen av

analyseresultatene baseres gjerne på dokumentasjon ved hjelp av tabeller. Kvalitative

undersøkelser tar sikte på helhetlig forståelse og analytisk beskrivelse av spesifikke

forhold, og de kan egne seg godt for utvikling av hypoteser og teorier. De viktigste

elementene i analysen er begreper, kategorier og mening. Den viktigste

formidlingsformen går ut på å illustrere analyseresultatene ved hjelp av sitater (Grønmo

1982:121).

I denne oppgaven hvor jeg har villet undersøke hvordan idet blir brukt i moderne

norsk, finnes det trekk fra begge tilnærmingsmåtene. Den teoretiske framstillingen (punkt

4.2, 4.3, 5.2 og 6.2) må kunne sies inneholde vurderinger av kvalitativ karakter. Jeg

25

prøver i disse avsnittene å gi en nærmere beskrivelse av spesifikke betydninger av idet-

setninger og idet-konstruksjoner og illustrerer disse ved hjelp av utvalgte eksempler og

sitater. Et eksempel på type problemstilling i denne delen, kan være forholdet mellom tid

og årsak, nærmere bestemt hvordan samspillet mellom den temporale og den kausale

betydningen kan være i idet-konstruksjoner. Resultatene her lar seg bedre framstille ved

hjelp av utvalgte eksempler enn tabeller da det ikke så lett lar seg gjøre å sette opp klare

skillelinjer mellom de forskjellige typene. Man finner heller overlappende betydninger,

glidende overganger og flertydige konstruksjoner.

Når det gjelder analysen av materialet (punkt 4.4, 4.5, 5.3 og 6.3), er denne til en

viss grad preget av den kvantitative tilnærmingsmåte. Viktige elementer er her

frekvenser, fordelinger og korrelasjoner, og analyseresultatene er til dels framstilt ved

hjelp av tabeller. Et eksempel på den type spørsmål som undersøkes i denne delen, kan

være hvor mange funn det er i materialet av agensidentitet mellom idet-setning og

oversetning, sett i forhold til sjangrene skjønnlitteratur og avis- og ukebladtekster. Valget

av denne type tilnærmingsmåte er for øvrig bakgrunnen for at programmet FileMaker 4.1

har vært brukt som hjelpemiddel til sortering og kvantifisering av funn i materialet. Men

det er også mange eksempler på at den kvalitative tilnærmingsmåten er brukt i analysen

av materialet. I omtalen av analyseresultatene kommer denne gjerne til uttrykk som et

supplement til tallmaterialet. Dette er for øvrig et helt nødvendig supplement, da det i

mange tilfeller heller ikke ut fra materialet lar seg gjøre å trekke klare skillelinjer mellom

typer og betydninger.

3.2 MATERIALE

3.2.1 Innledende kommentarer

Når det gjelder eksempelmaterialet, er dette hentet fra 1980- og 1990-tallet, med unntak

av noen eksempler fra skjønnlitterære tekster som går noe lengre tilbake i tid, jf. punkt

3.2.2. Flere av de grammatikker og ordbøker det er referert til, er imidlertid fra tidligere

perioder, noen av dem er helt fra 1920- og 1930-tallet. Dette kommer av at det er i de

eldre utgavene en finner de mest fyldige omtalene av idet. Dette er i seg selv interessant,

og som antydet i avslutning av kapittel 2, kan kanskje gjennomgangen av de 90 idet-

konstruksjonene gi noen pekepinner om hva dette kan skyldes. Dette blir imidlertid bare

26

løse antakelser så lenge det ikke er foretatt noen undersøkelser basert på et diakront

ordnet materiale. Slike undersøkelser ville trolig kunne gi interessante resultater

vedrørende endring av betydning. Spesielt ville det vært interessant å se ev. endringer i

lys av ulike teksttyper, men dette ligger altså utenfor rammene for denne oppgaven.

Under de følgende punkt vil jeg gjøre nærmere rede for det korpuset jeg har brukt, samt

for programmet FileMaker 4.1.

3.2.2 Oslo-korpuset av taggede norske tekster (bokmålsdelen)

Dette korpuset er utviklet ved Tekstlaboratoriet ved Universitetet i Oslo, og det er satt

sammen av de tekstene som Tekstlaboratoriet hadde tilgjengelig pr. januar 1999.

Korpuset inneholder omtrent 18,3 millioner ord og omfatter tre sjangrer: skjønnlitteratur

(1,7 millioner ord), avis/ukeblad (9,6 millioner ord) og sakprosa (6,9 millioner ord).

Skjønnlitteraturen er i sin helhet hentet fra ECI (European Corpus Initiative) og Norsk

Tekstarkiv, Bergen (nå: HIT-senteret). De eldste av disse tekstene er fra 1937 og de

yngste fra 1977. Avis- og ukebladtekstene er fra perioden 1994-97. Sakprosatekstene

består som nevnt av NOU-rapporter samt norske lovtekster og forskrifter, og disse er fra

perioden 1981-95. En fullstendig oversikt over hvilke tekster de 90 idet-konstruksjonene

er hentet fra, er satt opp i Vedlegg 1. Det vises for øvrig til korpusets nettside for

nærmere informasjon (se litteraturlisten). Ifølge denne nettsiden er ikke korpuset ment å

være representativt i noen forstand, selv om det inneholder tekster fra ulike sjangrer.

Hovedformålet med det har vært å tilby en stor tekstmengde som forskere, stipendiater og

hovedfagsstudenter kan benytte til å søke i.

Kildehenvisningene er utviklet etter mønster av arbeid gjort ved Seksjon for

leksikografi ved Universitetet i Oslo. Et eksempel er:

Askildsen, Kjell Davids bror SK/AsKj/01

Koden på slutten av linjen angir kilden. SK står for skjønnlitteratur (tilsvarende

AV = avis/ukeblad og SA= sakprosa). De fire bokstavene i midtfeltet angir forfatter

(eventuelt avis med årstall), og det siste tallet angir hvilken fil det er. I oppgaven har jeg

dessuten nummerert de utvalgte idet-konstruksjoner og føyd nummeret på den aktuelle

27

idet-konstruksjon til kildeangivelsen, slik at idet-konstruksjon nummer 61, som er hentet

fra ovennevnte kilde, er markert slik: SK/AsKj/01:61. Ut fra koden i kildehenvisningene

kan en ved hjelp av oversikten i Vedlegg 1 finne hvor den aktuelle idet-konstruksjon er

hentet fra.

Siden en del av formålet med oppgaven er å undersøke hvorvidt en kan finne noen

systematisk samvariasjon mellom teksttype og betydningsaspekter ved idet-

konstruksjoner, har jeg ved hjelp av elektroniske søk foretatt et tilfeldig utvalg av idet-

konstruksjoner, ordnet etter teksttype; 30 fra avis- og ukebladtekster, 30 fra sakprosa og

30 fra skjønnlitteratur. Disse 90 idet-konstruksjonene utgjør det autentiske materialet for

oppgaven.

Selv om korpuset ikke kan sies å være representativt i noen forstand, må det

kunne sies å være et forholdsvis stort og bredt sammensatt korpus. Det kan derfor være

av interesse å se på frekvensen av idet i korpuset. Et søk på idet i Oslo-korpuset, uten noe

grensesnitt, ga 778 treff. Hvis en avgrenser søket etter sjanger, får vi et treff på 390

forekomster av idet innen sakprosa, 246 forekomster innen avis- og ukebladtekster og

142 forekomster innen tekster hentet fra skjønnlitteratur. Til sammenlikning kan det

nevnes at det ordet som er oppført som nummer 1 på frekvensordlisten over avis- og

ukebladtekster, nemlig ordet i, forekommer 334.437 ganger. Avis- og ukebladtekstene

inneholder for øvrig 9.520.502 ord totalt og 376.531 forskjellige ord. Det finnes også en

frekvensordliste som er spesifisert etter ordklasser. Denne foreligger foreløpig bare for

avis- og ukebladtekster og for lovtekster, som utgjør en del av sakprosatekstene.

Interessant nok kan en merke seg at i begge grupper kommer idet på 21. plass over de

hyppigst brukte subjunksjonene.

3.2.3 FileMaker 4.1

Til hjelp for å systematisere funn fra de 90 idet-konstruksjonene har jeg brukt

programmet FileMaker 4.1. I dette programmet har jeg utformet et skjema (se vedlegg 2)

som jeg har brukt ved gjennomgangen av hver av de 90 idet-konstruksjonene. Skjemaet

er utformet ut fra ønsket om å registrere både stilistiske, syntaktiske og semantiske trekk

ved de enkelte idet-konstruksjonene.

28

I dette skjemaet har jeg registrert svar på følgende spørsmål:

?? teksttype ?? er det agensidentitet og/eller subjektsidentitet mellom oversetning og idet-

setning? ?? situasjonstype for idet-setning og oversetning (state, activity, accomplishment,

semelfactive, achievement – jf. Vendler 1967) ?? finnes det noen modalverb i idet-setning eller i oversetningen for øvrig? ?? finnes det noen passivkonstruksjoner i idet- setningen eller i oversetningen for

øvrig? ?? plassering av idet-setningen i oversetningen (foran, bak, midt i) ?? er det sammenfall i tid og/eller rom mellom idet-setning og oversetning? ?? er det uttrykt noen begrensning eller negasjon i idet-konstruksjonen? ?? hvilke mulige synonymer finnes (samtidig med at, i samme øyeblikk som, da ,

nettopp som, mens, siden, ettersom, fordi, ved at, ved å, i og med at) ? ?? kan det sies å være en tilfeldig sammenheng mellom det som uttrykkes i idet-

setning og det som uttrykkes i oversetningen for øvrig? ?? hvilke(n) bibetyding(er) har den enkelte idet-setning? ?? hvilken hovedbetydning har den enkelte idet-setning?

Ved hjelp av FileMaker 4.1 kan en systematisere og kvantifisere de svarene en har

registrert på disse spørsmålene. I det følgende vil jeg kort gjøre rede for noen begreper

som er brukt i det ovennevnte skjemaet.

3.2.3.1 Definisjon av agens

Når det gjelder definisjon av agens, bygger jeg på Dowtys framstilling (1991) som tar

utgangspunkt i en prototypeteori. Han skiller mellom to grunnleggende tematiske roller,

nemlig proto-agens og proto-patiens. Det opereres her med ulike grader av

”medlemskap” i disse; noen vil være mer typiske og inneholde flere karakteristiske trekk

av agens eller patiens, mens andre vil være mer marginale. Ifølge Dowty kan proto-agens

sies å kjennetegnes av følgende fire trekk:

?? viljemessig medvirkning i hendelsen ?? bevissthet/persepsjon ?? forårsaking av en handling eller en endring i forhold til en annen “deltaker” ?? bevegelse (i forhold til posisjonen til annen “deltaker”)

Et eksempel på en idet-konstruksjon med en proto-agens både i oversetning og i idet-

setning kan være følgende:

29

3.2.1 Idet Merete skal forlate huset, kan hun plutselig be om penger til buksen hun bare må ha [...]. (AV/He96/01:24)

Et eksempel på en mer marginal agens er Per i følgende setning, der Per må kunne sies å

være experiencer:

3.2.2 Per hørte alt som ble sagt. I gjennomgangen av de 90 idet-konstruksjonene har jeg valgt å definere agens som det

som ifølge Dowtys terminologi er proto-agens, med vekt på de to førstnevnte trekk;

viljemessig medvirkning i hendelsen samt bevissthet og evne til persepsjon. Følgelig har

jeg ikke definert Per i ovennevnte setning som en agens da verbet hørte nødvendigvis

ikke forutsetter en viljemessig medvirkning.

Når det refereres til samme agens i oversetning og idet-setning, foreligger det som

benevnes som agensidentitet mellom de to setningene. Ofte kommer denne til uttrykk

som en antesedent/anafor-relasjon som i eksempel 3.2.1 ovenfor; Merete - hun. Når det

refereres til samme subjekt i oversetning og idet-setning, foreligger det som blir kalt

subjektsidentitet. Også denne kommer ofte til uttrykk som en antesedent/anafor-relasjon.

I materialet er det 15 eksempler på at det foreligger både agens- og subjektsidentitet

mellom oversetning og idet-setning. I 20 tilfeller foreligger det subjektsidentitet uten at

det samtidig foreligger agensidentitet mellom oversetning og idet-setning. Oftest skyldes

dette at subjektet har agensrolle bare i én av setningene og en annen tematisk rolle i den

andre, f.eks. slik som i følgende eksempel:

3.2.3 [...] da den avholdte plattformsjefen falt om idet han skulle til å gi et kyss til sin forlovede, Dagny Ulrichsen. (AV/BT96/04:10)

Mens handlingen, eller rettere sagt tilskyndelsen til handling, i idet-setningen

forhåpentligvis blir utført både med vilje og bevissthet, må man tro at dette ikke er tilfelle

for det som uttrykkes i oversetningen.

30

3.2.3.2 Situasjonstyper (Vendler 1967)

Når det gjelder situasjonstyper, har jeg fulgt Vendlers inndeling (1967). Imidlertid har det

vært problematisk å bruke denne inndelingen for de idet-konstruksjonene som er hentet

fra sakprosa. Mange av disse er som nevnt hentet fra lovspråk og inneholder generelle og

allmenngyldige utsagn og forskrifter. En del av disse kan karakteriseres med

situasjonstypen state, men i mange tilfeller er det vanskelig å finne en naturlig betegnelse

innenfor de alternativene som finnes i Vendlers modell. Jeg har derfor unnlatt å registrere

situasjonstype for de idet-konstruksjonene som er hentet fra sakprosa.

Vendler inndeler verbene i første omgang i to typer: processes og non-processes.

Han påpeker at et spørsmål som What are you doing? kan besvares bare ved hjelp av

visse verb, f.eks. kan I am running (or writing, working, and so on) være naturlige svar,

mens det ikke er naturlig å svare f.eks. med I am knowing (or loving, recognizing, and so

on). Dette forklarer han slik:

This difference suggests that running, writing, and the like are processes going on in time, that is, roughly, that they consist of successive phases following one another in time. [...] But although it can be true of a subject that he knows something at a given moment or for a certain period, knowing and its kin are not processes going on in time (Vendler 1967:99f).

Inndelingen i processes og non-processes er altså basert på hvorvidt en handling kan sies

å være knyttet til tid på den måten som her er beskrevet. De verb som hører inn under

processes er igjen inndelt i activities og accomplishments etter følgende resonnement:

[I]f someone stops running a mile, he did not run a mile; if one stops drawing a circle, he did not draw a circle. But the man who stops running did run, and he who stops pushing the cart did push it. Running a mile and drawing a circle have to be finished, while it does not make sense to talk of finishing running or pushing a cart. Thus we see that while running or pushing a cart has no set terminal point, running a mile and drawing a circle do have a “climax”, which has to be reached if the action is to be what it is claimed to be (Vendler 1967:100).

31

Vendler bruker følgende spørsmål for å peke ut det han kaller activities fra andre

processes (jf. Tonne 2001:23):

3.2.4.a For how long did he X? For how long did he push the cart?

Svaret kan f.eks. være:

3.2.4.b He was X-ing for half an hour. He was pushing it for half an hour.

Den situasjonstypen som verbet her uttrykker, er activities. Det fokuseres verken på

handlingens begynnelse eller avslutning i motsetning til det som er tilfelle for den andre

typen processes, nemlig accomplishments.

Accomplishments er en type teliske, perfektive uttrykk. Disse uttrykker en

handling som har en avslutning eller et “climax” som Vendler uttrykker det, f.eks. det å

tegne en sirkel. For å peke ut hvilke processes som er accomplishments, bruker Vendler

følgende spørsmål:

3.2.5.a How long did it take to Y? How long did it take him to draw the circle?

Svaret kan f.eks. være:

3.2.5.b It took him twenty seconds to Y. It took him twenty seconds to draw the circle.

Også det Vendler benevner som non-processes, er delt inn i to typer, nemlig

achievements og states. Benevnelsen achievements er brukt om verbfraser som uttrykker

en “øyeblikkshendelse”, som det å nå toppen, vinne løpet osv. For å peke ut denne

situasjonstypen bruker Vendler følgende spørsmål:

3.2.6.a At what time did you X?

At what time did you reach the top? Et mulig svar kan f.eks. være: 3.2.6.b At noon sharp eller At 10.53 a.m.

32

Benevnelsen states brukes om verb som uttrykker noe som vedvarer i tid, f.eks. vite,

elske, hate, dominere osv. Spørsmål som kan brukes for å peke ut denne situasjonstypen,

kan f.eks. være:

3.2.7 For how long did you Y? For how long did you live in Oslo?

Vendlers kategorier kan illustreres slik (Tonne 2001:23):

Figur 3.2.1 Vendlers situasjonstyper verbs

processes non-processes

activities accomplishments states achievements

Som Saeed (1997:114) refererer til, har C. S. Smith (1991:30) knyttet tre semantiske

kategorier til Vendlers modell, nemlig static, durative og telic:

Tabell 3.2.1 Smiths (1991) situasjonstyper, kjennetrekk ved disse samt eksempler.

Situasjonstype Statisk Durativ Telisk Eksempler

state + + - Anne liker å gå på ski.

activity - + - Per løper i skogen.

accomplishment - + + Hun spiste hele kaken.

semelfactive - - - Han hostet.

achievement - - + Bomben eksploderte.

Smith har med en situasjonstype som ikke Vendler har spesifisert som en egen type,

nemlig semelfactive. Denne kan noe upresist defineres som gjentakende punkthendelser.

Den er tatt med her for oversiktens skyld, men i oppgaven har jeg fulgt Vendlers

inndeling der denne typen hendelser - iallfall i utgangspunktet - er klassifisert som

achievements. De tre semantiske kategoriene statisk, durativ og telisk utgjør sammen

med sine “motsetninger” dynamisk, punktuell og atelisk tre begrepspar. Verb kan for det

33

første inndeles i statiske og dynamiske, videre kan dynamiske verb deles inn i

durative/punktuelle og teliske/ateliske. Durative verb beskriver en situasjon eller prosess

som vedvarer en tid i motsetning til de punktuelle som uttrykker “øyeblikkshendelser”.

Teliske verb refererer som nevnt til en handling som har en naturlig avslutning, f.eks.

tegne en sirkel osv. Ateliske verb refererer til en handling uten at det fokuseres på

handlingens begynnelse eller avslutning, f.eks. se ut over fjorden, løpe i skogen osv.

3.2.3.3 Andre begreper brukt i skjemaet

Når det gjelder definisjon av sammenfall i tid, vises det til kapittel 4, punkt 4.2.1. Under

punkt 4.4.6 er det gjort rede spørsmål vedrørende sammenfall i rom, jf. også punktene

5.3.3 og 6.3.3.

Når det gjelder modalverb, har jeg i denne gruppen inkludert både deontiske,

epistemiske og de mer rent futuriske anvendelser av hjelpeverbene (intensjonal og

prediksjonal). Jeg har ut fra tanken om at alle framtidsformer kan tolkes som modale,

ikke foretatt det skillet som Lisa Christensen (1997:170f) har gjort mellom det hun

benevner som modal og ikke-modal bruk av hjelpeverb som skulle og ville, jf. punkt

4.4.4. Følgelig er f.eks. verbet skulle i uttrykket skulle til å (gå) her regnet som modalt.

Passivkonstruksjoner er kommentert under punktene 4.4.7, 5.3.4 og 6.3.4.

Når det gjelder betydninger, kan den enkelte idet-setning bare ha én av følgende fire

typer hovedbetydninger: temporal, kausal, spesifiserende eller ledsagende omstendighet.

Derimot kan en og samme idet-setning ha flere bibetydninger; temporal, kausal,

instrumentell, spesifiserende, forklarende eller ledsagende omstendighet.

Etter nå å ha gitt noen kommentarer til materiale og metode, vil jeg i det neste

kapitlet presentere idet som temporal subjunksjon.

34

KAPITTEL 4

IDET SOM TEMPORAL SUBJUNKSJON

4.1 INNLEDNING

Både kapittel 4, 5 og 6 er bygd opp slik at det først kommer en teoretisk bakgrunn for den

presentasjonen av materialet som følger etterpå. I den teoretiske bakgrunnen i dette

kapitlet (punkt 4.2) har jeg tatt for meg begrepet samtidighet; hva dette kan sies å være og

hvordan samtidighet kan uttrykkes i norsk (punktene 4.2.1 og 4.2.2). Grunnen til at jeg

kommenterer dette begrepet, er at det i samtlige av de ordbøkene jeg har gått i gjennom,

er påpekt at subjunksjonen idet kan brukes synonymt med samtidig med at eller i samme

øyeblikk som når den innleder temporale leddsetninger. Under punkt 4.2.3 gir jeg noen

kommentarer til begreper vedrørende informasjonsstrukturer i språket, herunder i idet-

konstruksjoner som uttrykker samtidighet mellom to hendelser eller handlinger. Noe

annet som er påpekt – mer eller mindre eksplisitt - i samtlige av de ordbøker og

grammatikker jeg har gått igjennom, er at idet også kan innlede årsakssetninger.

Materialet for oppgaven viser imidlertid at den ene betydningen nødvendigvis ikke

utelukker den andre; idet kan nemlig innlede setninger hvor både det temporale og det

kausale aspekt er til stede. Jeg vil derfor ta med noen av de synspunktene som

framkommer i den norske grammatiske tradisjonen vedrørende forholdet mellom tid og

årsak (punkt 4.3).

I presentasjonen av materialet kommenterer jeg de funn jeg har gjort vedrørende

idet som temporal subjunksjon. Under punkt 4.4. presenterer jeg noen funn fra de

implikative idet-setningene; i denne sammenhengen vil det si de som har som funksjon å

tidfeste handlingen i oversetningen. Spesielt interessant er det å finne typiske trekk ved

disse temporale idet-konstruksjonene og eventuelle korrelasjoner mellom disse trekkene.

Jeg vil i denne sammenhengen særlig konsentrere meg om forholdet mellom betydning

og syntaktiske variabler. Under punkt 4.5 har jeg kommentert de 3 idet-setningene som

kan sies å ha hovedbetydningen ledsagende omstendighet. De er tatt med under dette

kapitlet fordi de også kan klassifiseres som eksplikative tidssetninger; de kan forstås

35

temporalt i den forstand at de gir uttrykk for noe som er samtidig med det som sies i

oversetningen, men i motsetning til de implikative tidssetningene har ikke disse som

funksjon å tidfeste handlingen eller hendelsen i oversetningen.

4.2 TEORETISK BAKGRUNN

4.2.1 Hva er samtidighet?

Som det påpekes i Fossestøl (1980:278f), er sentrum for tidsoppfatningen alltid

ego hic et nunc. Lokaliseringen i tid av de enkelte handlingene etableres altså med

utgangspunkt i utsagnsøyeblikket. Det har vært vanlig å symbolisere tidsdimensjonen

som en tidslinje, og med utsagnsøyeblikket (U) som basis kan en skille mellom fortid,

nåtid og framtid:

Figur 4.1 Tidsdimensjonen symbolisert som en tidslinje:

fortid nåtid framtid

? ------------------------------- | -------------------------------- ?

U

(NRG 1997:544).

Men i tillegg til begivenhetens relasjon til utsagnsøyeblikket har de enkelte begivenheter

også relasjon til hverandre. I Vannebo (1979:6,125) påpekes det at relasjonen samtidig

med i streng logisk forstand innebærer at det foreligger et fullstendig sammenfall mellom

to tidspunkt eller to tidsintervall. Imidlertid er neppe språkbrukernes opplevelse av

samtidighet begrenset til samtidighet i denne egentlige betydning. Derfor har relasjonen

samtidig med også blitt brukt om delvis samtidighet der tidsintervallene bare delvis

dekker hverandre.

Fossestøl (1980:401) tar utgangspunkt i at en tekst kan oppfattes som en sekvens

av begivenheter (ev. delbegivenheter). De enkelte begivenhetene inngår da i relasjoner

som kan betegnes med før, etter og overlapper. Figur 4.2 viser de eksempler han gir på

overlapping (Fossestøl 1980:404):

36

Figur 4.2 Tidsintervaller som helt eller delvis overlapper hverandre:

a. [---------------------] b. [-----] c. [-----]

[---------------------] [----------------] [----------------]

d. [------------] e. [-------]

[-------------] [----------------]

Som det påpekes i Vannebo (1979:7ff), er forestillingen om en lineær tidsdimensjon

imidlertid ingen universell menneskelig forestilling av tidsforløp. F.eks. forestiller man

seg innenfor enkelte kulturer i stedet tiden i form av hierarkisk ordnede sykluser av

forskjellig varighet. Heller ikke alle språk har ord, grammatiske former eller

konstruksjoner som refererer til tid, noe som kan tyde på at tidsaspektet i disse kulturene

er av underordnet betydning i forhold til andre aspekt ved en handling eller tilstand. Med

bakgrunn i indoeuropeiske språk synes det likevel å være mulig å regne både tids- og

romdimensjonen som grunnleggende for vår erfaringsverden. Dette blir understreket

blant annet av Kant i Kritik der reinen Vernunft, hvor han påpeker at all vitenskapelig

erkjennelse og all menneskelig iakttakelse foregår innenfor disse to anskuelsesformene,

og at vår erkjennelse også vil være bestemt av dem. Det er imidlertid viktig å presisere at

selv om tids- og romdimensjonene gjelder som aprioriske betingelser for menneskelig

erkjennelse, innebærer ikke dette at anskuelsesformene gjelder for verden i seg selv,

ifølge Kant:

Es bleibt also ihre (die Zeit) empirische Realität als Bedingung aller unserer Erfahrungen. Nur die absolute Realität kann ihr nach dem oben Angefürten nicht zugestanden werden. Sie ist nichts, als die Form unserer inneren Anschauung. Wenn man von ihr die besondere Bedingung unserer Sinnlichkeit wegnimmt, so verschwindet auch der Begriff der Zeit, und sie hängt nicht an den Gegenständen selbst, sondern bloss am Subjekte, welches sie anschauet (Kant 1922:68, sitert i Vannebo 1979:9).

Etter dette blir altså tidsanskuelsen en spesifikk menneskelig betraktningsmåte av

tilværelsen, og denne tidsforestillingen blir også subjektiv i den forstand at den er sentrert

i et sansende individ (Vannebo 1979:9). Dermed blir også samtidighet å betrakte som noe

subjektivt. Som Fossestøl (1980:278) uttrykker det, er samtidighet begrunnet i en

37

sanseopplevelse hos en enkelt person eller enkelte personer som befinner seg på samme

sted. F.eks. kan to begivenheter eller handlinger oppleves som samtidige av iakttaker A,

mens iakttaker B, som beveger seg i forhold til iakttaker A, opplever dem som om de

fulgte etter hverandre. Vi kan altså ikke betrakte samtidighet “som en objektiv egenskap

som tilkommer alle begivenheter som inntreffer på samme tidspunkt i den absolutte tid,

og at det følgelig finnes en felles samtidighet for alle iakttakere” (Marc-Wogau 1969:152,

sitert i Fossestøl 1980:278). Siden samtidighet dermed må sies å være noe relativt, kan

følgelig et utsagn bli meningsløst for mottakeren dersom denne opplever et annet

tidsaspekt enn det senderen har intendert. Et utsagn som det vi finner i følgende idet-

konstruksjon, kan dessuten være flertydig, det inneholder altså flere “lag” av betydninger

slik at de kan forstås på flere måter samtidig. Den ene betydningen utelukker med andre

ord ikke den andre, slik det - som tidligere nevnt - er tilfellet ved ambiguitet.

4.2.1 Orgelet spilte et stille preludium, idet hun beveget seg bort til hodegjerdet foran koret. (SK/BrGe/01:69)

Hvis vi ser denne idet-konstruksjonen i forhold til de forskjellige variasjoner i figur 4.2,

kan den vel tenkes forstått i retning av alle variasjoner (a-e), avhengig av kontekst og av

hvordan den som uttaler setningen har oppfattet situasjonen, f.eks. sett i forhold til i

hvilket tidsintervall denne har observert relasjonen.

4.2.2 Hvordan uttrykkes samtidighet i norsk?

Det finnes en rekke forskjellige uttrykksmåter for samtidighet i norsk. I enkelte tilfeller

tolker vi dessuten inn samtidighet mellom to hendelser uten at dette er eksplisitt uttrykt.

F.eks. vil vi oppfatte følgende to handlinger som samtidige:

4.2.2 Orgelet spilte et stille preludium. Hun beveget seg bort til hodegjerdet foran koret. (Jf. SK/BrGe/01:69)

Her er to hovedsetninger sammenstilt i en asyndetisk relasjon. Dersom man ønsker å gi

en skildring intensitet eller en vil få fram en spesiell atmosfære, kan bruk av en slik

38

asyndetisk relasjon være virkningsfull. Tidsrelasjonen vil imidlertid ofte være markert

eksplisitt, f.eks. ved et adverb:

4.2.3 Orgelet spilte et stille preludium. Samtidig beveget hun seg bort til hodegjerdet foran koret. (Jf. SK/BrGe/01:69)

Samtidighet kan også uttrykkes ved hjelp av et preposisjonsuttrykk:

4.2.4 Samtidig med kunngjøringen fra geriljaens representanter i Mexico by, erklærte Guatemalas president Alvaro Arzu at betingelsene for å vende tilbake til forhandlingsbordet nå er oppfylt. (AV/Af96/01)

Videre kan samtidighet også markeres ved at den handlingen som danner bakgrunn for

den andre handlingen, har en progressiv betydning:

4.2.5 Hun banket gråtende på døra. To setninger kan dessuten bindes sammen med konjunksjonen og for å markere

samtidighet. (De følgende tre eksemplene er hentet fra prosjektet Multiple Translations

(MT), Institutt for britiske og amerikanske studier, Universitetet i Oslo. Setningene viser

forskjellige oversettelser av en setning fra A.S. Byatt: A lamia in the Cevennes):

4.2.6 Hun smilte litt over melken sin, som en tilfreds katt, og viste to rader med søte små perletenner mellom glinsende rosa lepper.

(MT)

Hvis samtidighet uttrykkes ved underordning, kan f.eks. subjunksjonen idet benyttes:

4.2.7 Hun smilte svakt som en tilfreds katt over melken sin, idet hun viste perlerader av søte små tenner mellom de glinsende lyserøde leppene.

(MT) Andre subjunksjoner som kan uttrykke samtidighet er f.eks.: da, når, mens. Det samme

kan tidsuttrykk som i samme øyeblikk som, nettopp som, samtidig med at. Det er

imidlertid ikke bare tidssetninger som kan brukes for å uttrykke samtidighet. Også ved

hjelp av følgesetninger kan samtidighet bli markert:

39

4.2.8 Hun smilte litt over melken, som en tilfreds katt, så to rader med søte, små perleaktige tenner kom til syne mellom de blankrosa leppene.

(MT) (Alle uthevingene i disse eksemplene er foretatt her.) Etter å ha konstatert at samtidighet kan uttrykkes på en rekke forskjellige måter i norsk,

vil jeg under det neste punktet gi noen begrepsavklaringer vedrørende

informasjonsstrukturer.

4.2.3 Informasjonsstrukturer - begrepsavklaringer Innholdet i en tekst, i en periode eller i en setning kan presenteres på ulike måter. Det

som er kjent og som vi vil si noe om, kommer som regel først i perioden eller setningen.

På setningsnivå kalles denne plassen innenfor enkelte grammatiske tradisjoner

fundamentplassen eller forfeltet, mens man innen tekstlingvistikken snakker om

temaplassen. En kan si at det leddet som man plasserer her, er det som reflekterer

emneutviklingen, mens resten av setningen sier noe om det. Det vanlige mønsteret er at

det er kjent eller gitt informasjon som kommer på temaplassen, mens den nye

informasjonen gjerne kommer etter det finitte verbalet, nemlig på remaplassen

(Svennevig 2001:198, 213f). Det er interessant å merke seg at mens enkelte forfattere,

blant andre Halliday, Fossestøl og Svennevig, i denne sammenhengen fokuserer på den

informasjonen som er knyttet til leksikalske enheter, tar blant andre Ford og Thompson

utgangspunkt også i setninger for å skille mellom gitt og ny informasjon.

Når det gjelder adverbialsetninger, f.eks. idet-setninger, kan disse ha som

funksjon å referere tilbake til den forutgående setningen (gitt informasjon), eller deres

funksjon kan være å opprettholde kohesjonen i diskursen som helhet. Om sistnevnte

setningstype sier Thompson at den kan betegnes som topic i forhold til dens oversetning:

At the level of the individual sentence, we can say that an adverbial clause whose role is to maintain cohesion within the discourse as a whole is functioning as a topic with respect to the sentence to which it is attached (Thompson 1985:229).

40

Det er ifølge Thompson et svært vanlig fenomen at adverbialsetninger opptrer som

topics. Når det gjelder begrepet topics, setter Thompson opp noen generelle kjennetegn

på disse: de opptrer i setningsinitial form, de er diskursavhengige, og de har bestemt

form. I tillegg har Chafe (1976) og Li/Thompson (1976) uttalt følgende om topics:

[...] they set a spatial, temporal or individual framework within which the main prediction holds (Thompson 1985:229).

Hos Asher & Simpson (1994) finner vi følgende forklaring på distinksjonen

topic/comment:

The notions ‘topic’ and ‘comment’ are generally understood in the following way. The notions presuppose that a discourse unit U, a sentence or (part of) a discourse, has the property of being, in some sense, directed at a restricted set of entities and not at all entities that have come up in U. The restricted set of entities is what U ‘is about’ and constitutes the topic of U. The complementary notion ‘comment’ refers to what is newly asserted of the topic (Asher & Simpson 1994:4629).

Fossestøl (1985:340) gir denne forklaringen på Topik i forhold til Thema:

Topik er semantisk ekvivalente segmenter som befinner seg i hver sin setning (altså vanlig anafori), f.eks. er nordmenn – de felles Topik for to setninger, og de enkelte elementer manifisterer Topik. Hvis både subjektet og predikatet i en tekst utgjør Topik, former de Thema.

Det finnes altså ikke noen ensartet terminologi på dette området, og begrepsbruken

varierer med de forskjellige tradisjonene. Sentrale dikotomier er i denne sammenheng

gitt/ny informasjon, bunden/fri informasjon, tema/rema, bakgrunn/forgrunn,

topic/comment, background/focus og topic/focus. En av de mest grunnleggende

grammatiske distinksjoner må her kunne sies å gå mellom gitt og ny informasjon. Det har

vært gjort mange forsøk på å definere hva som skal regnes som gitt og hva som skal

regnes som ny informasjon. Ifølge Saeed (1999:187f) går skillet mellom den

informasjonen som taleren antar at tilhøreren kjenner til, og den informasjonen som

taleren presenterer som ny. En noe videre definisjon finner vi hos Halliday:

41

The significant variable [between Given and New information] is: information that is presented by the speaker as recoverable (Given) or not recoverable (New) to the listener (Halliday 1994:298).

Hva som er tilgjengelig (recoverable) informasjon, kan ifølge Halliday være noe som er

nevnt tidligere, noe i selve situasjonen eller noe “i luften” så å si. Det kan også være noe

som taleren av rent retoriske hensyn ønsker å presentere som gitt.

Begrepsparet gitt/ny informasjon har på mange måter nær sammenheng med

dikotomien bakgrunn/forgrunn. Den gitte informasjonen vil normalt kunne sies å danne

bakgrunn for den nye som kommer. Sandra A. Thompson har i denne sammenheng

påpekt at når det skal markeres at to hendelser skjer samtidig, ser det ut til å være et

universelt trekk at den ene av de to samtidige hendelsene blir å betrakte som bakgrunn for

den andre:

In marking that two events occurred simultaneously, it appears to be universally the case that languages allow one of the simultaneous events to be signaled as providing the context or background for the other, or foregrounded, event. The choice of which clause serves as the background is, of course, determined essentially by the nature of the discourse (Thompson 1985:188f).

Ifølge Thompson er det er særlig to uttrykksmåter som hyppig er brukt for å markere

samtidighet mellom to hendelser eller handlinger der den ene er å betrakte som bakgrunn

for den andre. Enten kan man markere dette eksplisitt, f.eks. ved hjelp av subjunksjoner

som uttrykker samtidighet (strategi 1), eller man kan markere at den hendelsen eller

handlingen som danner bakgrunn for den andre, har en progressiv betydning (strategi 2).

Som nevnt under punkt 4.2.2, kan begge strategiene brukes i norsk:

4.2.9 Akkurat idet hun skulle gå inn på setteriet med den, hadde fru redaktør Lund ringt. (SK/GrEl/01:77) (Eksempel på strategi 1) 4.2.10 Hun banket gråtende på døren. (Eksempel på strategi 2)

Det kan ellers nevnes at i engelsk kan disse strategiene kombineres slik at samtidighet

både blir markert eksplisitt ved subjunksjonen while og ved at verbet i setningen som

innledes med while, gis den progressive markøren –ing:

42

4.2.11 While (we were) eating, we heard a noise outside the window. Men vi finner også eksempler på at bare strategi 2 er brukt:

4.2.12 He woke up crying. (Thompson 1985:188f). Ford (1993:26f) har undersøkt bruken av adverbiale leddsetninger i amerikansk-engelsk

konversasjon. Hun påpeker at det er typisk for initiale temporalsetninger at de etablerer

den temporale og situasjonelle rammen eller bakgrunnen for det som det blir berettet om i

det etterfølgende, noe som for øvrig også kjennetegner topics, jf. nevnte sitat av Chafe &

Li/Thompson, side 40. Initiale temporalsetninger brukes også hyppig for å skape et skifte

i tid i forhold til det forutgående (Ford 1993:28f). De kan dermed sies å ha en klar

diskursstrukturerende funksjon. Og enten de danner bakgrunn for det påfølgende eller de

markerer et skifte i tid, må de kunne sies å bidra til å framstille teksten som en

sammenhengende helhet.

Ifølge Ford opptrer de temporale setningene likevel oftest i post-verbal posisjon.

Deres funksjon er da å gi utfyllende informasjon i forhold til oversetningen, oftest ved å

tidfeste den situasjonen som er beskrevet i oversetningen (Ford 1993:85,146). Dermed

kan man også si at den snevrer inn eller begrenser utsagnet i oversetningen.

Materialet for denne oppgaven viser flere eksempler på dette som Ford her nevner.

Disse eksemplene er nærmere kommentert under punkt 4.4.8; Informasjonsstrukturer i

temporale idet-konstruksjoner.

Etter nå å ha gitt noen kommentarer til begrepet samtidighet og til enkelte begrep

knyttet til informasjonsstrukturer, vil jeg under det neste punktet si noe om forholdet

mellom tid og årsak.

4.3 RELASJONEN TID – ÅRSAK I mange av idet-konstruksjonene med temporal hovedbetydning er det en mer eller

mindre klar årsakssammenheng mellom det forholdet som uttrykkes i oversetningen og

det som uttrykkes i idet-setningen. I disse tilfellene blir idet innlederord i leddsetninger

som primært uttrykker tid, men hvor årsaksrelasjonen blir tolket inn i tillegg:

43

4.3.1 Idet piken skulle til å ta emissærens tallerken, sa Iver Sundby: - Er du sikker på at hr. Reiersen ikke vil ha mer suppe? (SK/BrJa/01:70)

I dette eksemplet må vel idet-konstruksjonen kunne sies å uttrykke en flertydighet, jf.

punkt 4.2.1, da idet-setningen i dette tilfellet må kunne oppfattes både som en

tidsbestemmelse og som en forklaring på hvorfor Iver Sundby stiller dette spørsmålet.

I tråd med Fords terminologi, jf. punkt 4.2.3, kan en vel her oppfatte idet-setningen som

en temporal og situasjonell ramme eller bakgrunn for det som uttrykkes i oversetningen.

I denne oppgaven har jeg ikke fokusert på skillet mellom årsak og forklaring. Jeg vil i

denne sammenhengen likevel ta med den definisjonen Baune (1991:109) gir av

forklaring:

En forklaring angir omstendigheter som gjør at det som skal forklares måtte være slik, eller i hvert fall at det i lys av disse omstendigheter ikke var slik tilfeldig.

Dette er en svært vid definisjon av hva en forklaring er. Forklaringer i vitenskapelig

forstand må oppfylle visse definisjonsmessige krav, og det finnes også forskjellige typer

forklaringer med hver sine spesielle kjennetegn (Baune 1991:109). Grunnen til at jeg

likevel tar med den ovennevnte definisjonen, er at det i denne fokuseres på

omstendighetene for det som blir forklart. I mange tilfeller uttrykker nemlig idet-

setningen nettopp den forklarende omstendighet for det som sies i oversetningen, jf.

Ordbog over det danske sprog (1927), 2. punkt, som er gjengitt under punkt 2.2 og

gjentatt under punkt 4.4.2. Det kan likevel gjøres et skille mellom det som kan benevnes

som forklarende omstendighet og det som jeg har definert som årsak/kausalitet. Kanskje

kan dette synes inkonsekvent siden de kausale idet-setningene som nevnt ofte uttrykker

en forklarende omstendighet, men grunnen er at i enkelte tilfeller kan det

situasjonsinnførende aspekt være til stede i idet-setningen uten at det nødvendigvis er

noen klar kausal sammenheng mellom den og den respektive oversetningen. Like fullt vil

vi vel oppfatte det slik at idet-setningen forklarer omstendighetene ved situasjonen, jf.

følgende eksempler:

44

4.3.2.a Men idet de gikk inn i vestibylen på Victoria hvor møtet holdtes, snudde han sig og hvisket: - Ikke si til han Manuel hvor vi har vært.

(SK/FaKå/01:67)

4.3.2.b Idet jeg skulle sette meg i bilen, hørte jeg ham rope: - Siden du nå skal inn til byen og handle, kan du vel ta med noen øl til meg.

(AV/Fa96/01:20)

I tilfeller som disse kan en selvsagt innvende at det kunne ha vært en kausal

sammenheng mellom setningene; mellom det at de gikk inn i vestibylen, og det at han

hvisket dette, og også mellom det at jeg-personen skulle sette seg i bilen, og det at den

andre ropte dette. Denne muligheten for mer enn én tolkning kan synes å være til stede i

flere av idet-konstruksjonene med temporal hovedbetydning. Det blir likevel ikke noe

mer enn spekulasjoner siden teksten ikke gir noen sikre holdepunkt, selv om det i mange

tilfeller - som her i eks. 4.3.2.b - kan være nærliggende å tro at tidspunktet ikke er helt

tilfeldig valgt. Ut fra den usikkerheten som tross alt foreligger, har jeg registrert at idet-

setningen i enkelte tilfeller kan uttrykke en forklarende omstendighet uten at den

nødvendigvis uttrykker noe kausalt i forhold til oversetningen. Når det gjelder definisjon

av begrepene årsak og kausalitet, viser jeg for øvrig til kapittel 5, punkt 5.2.1.

Følgende eksempel viser at idet også kan innlede setninger som kan oppfattes som

mer entydige, både i temporal og kausal retning, selv om det i eksempel 4.3.3.a ikke er

utenkelig at en kan lese inn også et kausalt aspekt:

4.3.3.a Hun gikk idet jeg kom. (Temporal) 4.3.3.b Vi måtte ta en omvei idet hovedveien var sperret. (Kausal)

Som det påpekes i Vannebo (2000:22), kan innlederord i leddsetninger ofte opptre i

forskjellige funksjoner både i norsk og mange andre språk. Innlederord som f.eks. da,

når, siden, og etter som / ettersom kan enten innlede tidssetninger, som i 4.3.4.a, eller

årsakssetninger, som i 4.3.4.b:

4.3.4.a Da hun kom hjem, var alt i orden. 4.3.4.b Da jeg er syk, kan jeg ikke komme.

Men i likhet med mange idet-setninger kan også leddsetninger med andre innlederord

isolert sett tolkes både i temporal og kausal retning:

45

4.3.5.a Han hadde ikke vært på skolen siden han var syk.

(siden = 1.etter at 2.fordi)

4.3.4.b Hun var hjemme da hun var syk (da = 1.den gangen da 2.fordi)

I setning 4.3.5.b er det samtidighet mellom ”det å være hjemme” og ”det å være syk”.

Og en slik samtidighet kan lett oppfattes som et årsaksforhold: Hun var hjemme fordi hun

var syk. Riktignok må man vel her anta at det er snakk om en delvis samtidighet da det

forårsakende må gå foran virkningen – eller iallfall ha “inntrådt” før virkningen kan

komme - i et kausalt forhold. Hvis sykdommen skal oppfattes som en årsak til at hun var

hjemme i et visst tidsintervall, må den ha brutt ut før dette tidsintervallet startet, f.eks. før

hun egentlig skulle ha dratt til skolen. Men som Fossestøl (1980: 280) påpeker, er det all

grunn til å være klar over at begreper som årsak og virkning, grunn og følge ikke er så

entydige som en ofte skulle tro. Ord som årsak, grunn, kilde, opphav, skaper hører på en

måte nær sammen, det samme gjør ord som virkning, effekt, resultat, konsekvens,

produkt, skapning. For en nærmere utgreiing om disse forhold viser Fossestøl til Vendler

(1967:147ff), som detaljert gjennomgår begrepene effects, results and consequences.

Fossestøl (1980:281) viser at selv i en sekvens med et klart temporalt uttrykk som:

4.3.4 Passasjerene omkom etter at livbåten gikk i stykker inntolker vi årsak ut fra vår virkelighetsoppfatning selv om senderen ikke språklig har

markert kausaliteten.

Også August Western påpeker i Norsk riksmålsgrammatikk (1921:280f) at ord

med opprinnelig temporal betydning som da, eftersom og når, kan innlede

årsakssetninger. Western hevder at årsaksbetydningen ved når ”må være utgått fra

setninger som meddeler en fortidig kjensgjerning” og illustrerer dette med eksempler

som:

4.3.5 Når Tyskland ikke vilde nøies hermed, ligger det spørsmaal nær [...]

46

Ifølge Western er det ikke langt fra denne typen årsaksbetydning til det som han kaller

virkelig årsak:

En sådan kjensgjerning kan lett komme til å opfattes som årsaken til det som meddeles i oversetningen, således som i det siste eksempel, hvor der likeså godt kunde stå da som når. Herfra er skrittet til virkelig årsak ikke langt, således som i følgende: Krag, Ada 268: Alle de smaa bløde, velvillige Ord, der havde virket saa indtagende, naar de kom fra den unge Kvinde ( = fordi de kom -).

Vannebo (2000:23) påpeker at det i et historisk perspektiv er grunn til å regne

med at tidsbetydningen er den opphavelige ved innlederord som da, når, siden, og etter

som / ettersom, og at årsaksbetydningen er kommet til som resultat av en senere

omtolkning eller av en reanalyse. En behøver imidlertid ikke - som Western - å

forutsette at dette har sitt opphav i setninger som ”meddeler en fortidig kjensgjerning”.

Den samme omtolkningen kan også finne sted mellom to setninger som refererer til en

situasjon i nåtiden:

4.3.6 Nå da (når, ettersom, siden) vi er blitt vant til det, tenker vi ikke

over det. Også opphavelige substantivfraser som all den tid og all den stund kan stå som innledere

i leddsetninger som både kan ha tids- og årsaksbetydning (Vannebo 2000:24). Her er

kjerneleddet i utgangspunktet et substantiv som uttrykker tid, men som innledere i

leddsetninger har også disse frasene fått årsaksbetydning i setninger som:

4.3.7 All den tid hun ikke kommer, må hun ha glemt det

4.3.8 Vi kan ikke godta hans påstander all den stund (= da, ettersom) han ikke kan underbygge dem.

Hvis vi går tilbake til den formuleringen som ifølge Western (1921:276) er

utgangspunktet for temporale idet-setninger i moderne norsk, finner vi som nevnt under

punkt 2.3.3, eksempler som følgende:

4.3.9 I det samme Nu (som) det slukkedes, hørte hun et Suk (Western 1921:31).

47

4.3.10 Idetsamme (som) han vaagnede, syntes han – (Western 1921:276, sitat fra Jonas Lies Samlede værker IV s. 396).

(Relativene er innføyd i parentes her.)

Når så både relativet (som) og det leddet som relativsetningen slutter seg til (samme,

samme Nu) er utelatt, framkommer setninger som f.eks.: “Idet han våknet, syntes han –“

(jf. punkt 2.3.3). I dette tilfellet er kjernen i det leddet som relativsetningen slutter seg til,

nemlig Nu, i utgangspunktet et substantiv som uttrykker tid, mens det som må kunne

kalles en forkortet form av den opprinnelige formuleringen, nemlig idet-setningen, i

enkelte tilfeller også kan ha årsaksbetydning, jf. eksempel. 4.3.1 og 4.3.3.b overfor. Dette

behøver imidlertid ikke å bety at det er den temporale betydningen som er den

opprinnelige når det gjelder idet, slik det er antatt at det er tilfelle for de ovennevnte

innlederord som f.eks. da, siden, ettersom. Som antydet i kapittel 1, har det blitt framsatt

flere teorier når det gjelder spørsmålet om den opprinnelig betydningen av idet. Selv om

dette er noe som ikke vil bli utdypet her, kan en iallfall merke seg at mange ord og

uttrykk kan brukes både i en temporal og en kausal sammenheng, noe som igjen må

kunne sies å bekrefte det nære forholdet mellom tid og årsak.

Tidssetninger regnes normalt som implikative leddsetninger, mens årsakssetninger

hører inn under eksplikative leddsetninger. Implikative tidssetninger (leddsetninger) har

som funksjon å tidfeste det som uttrykkes i de respektive oversetningene, jf. punkt 4.4.

Også eksplikative leddsetninger kan uttrykke noe temporalt i den forstand at de kan gi

uttrykk for noe som skjer samtidig med det som uttrykkes i tilhørende oversetning, men

de har ikke som funksjon å tidfeste dette. Man kan heller si at de utfolder eller gir

tilleggsopplysninger til det som sies i oversetningene; de uttrykker med andre ord

en ledsagende omstendighet. jf. punkt 4.5.

Når det gjelder forskjellen mellom implikative tidssetninger og (eksplikative)

årsakssetninger, kan denne også forklares syntaktisk, noe som det er gjort rede for under

punkt 2.3.6. Som det sies der, er det i implikative setninger en tom plass eller en åpning

som kan sies å være representert ved et ledd utenfor setningen (eller eventuelt først i

setningen), og som setningen dermed knytter seg til. Det fins altså et fellesledd, som har

en funksjon både inne i leddsetningen og utenfor:

48

4.3.13 Akkurat idet jeg skulle gå ut, _ ringte telefonen.

Her er fellesleddet representert ved hele leddsetningen og ved den tomme plassen i

begynnelsen av oversetningen, der tidsleddet er underforstått. Fellesleddet kan altså sies å

være en abstrakt enhet som er representert to steder og på to måter: som et konkret

språklig uttrykk og som en “tom plass” der noe kan tolkes inn (NRG 1997:975f).

Dette vil altså si at i setninger som 4.3.13, som har et temporalt fellesledd, vil handlingen

i leddsetningen fungere deiktisk (påpekende) som en tidfesting for handlingen i

oversetningen. I en idet-konstruksjon som 4.3.14 der idet-setningen må sies å ha kausal

betydning og høre inn under eksplikative leddsetninger, finner vi ikke et slikt fellesledd:

4.3.14 Vi måtte ta en omvei idet hovedveien var sperret.

Her fungerer leddsetningen utelukkende som en årsak for handlingen i oversetningen.

Den eneste tidsrelasjonen som eventuelt kan sies å foreligge mellom oversetningen og

leddsetningen i 4.3.14, gjelder ikke tidfesting av handlingene, men det generelle forholdet

at den årsaken som uttrykkes i leddsetningen, nødvendigvis må foreligge før den

handlingen som uttrykkes i oversetningen (Vannebo 2000:22), og som her må kunne

karakteriseres som en konsekvens av det forholdet at hovedveien var sperret.

Imidlertid er som nevnt mange av idet-konstruksjonene flertydige, og mer

generelt kan en si at det mellom to etterfølgende språklige enheter ofte kan tenkes ulike

betydningsrelasjoner. Ikke alltid kan disse tydeliggjøres gjennom innlederordene da

innholdet i disse kan variere (Vannebo 2000:24). Dette må igjen kunne sies å ha sin

grunn i vår virkelighetsoppfatning; siden vi f.eks. i mange sammenhenger intuitivt

knytter tids- og årsaksfaktorer nært sammen, blir det i mange tilfeller nærliggende å

inntolke årsak i klart temporale uttrykk.

Etter nå å ha kommentert sider ved den teoretiske bakgrunnen for bruken av idet

som temporal subjunksjon samt ved relasjonen tid - årsak, vil jeg under det følgende

punkt presentere noen funn fra materialet for oppgaven.

49

4.4 IDET SOM TEMPORAL SUBJUNKSJON – FUNN FRA

MATERIALET

4.4.1 Innledning

Jeg vil under dette punktet kommentere noen funn fra materialet som gjelder idet som

temporal subjunksjon. Ut fra de registreringer jeg har foretatt i FileMaker 4.1, se kapittel

3, vil jeg prøve å komme fram til hva som ut fra det foreliggende materialet synes å være

typiske trekk ved de temporale idet-konstruksjonene. Korrelasjoner mellom de ulike

variabler vil i denne sammenheng være interessante, kanskje spesielt med hensyn til

forholdet mellom semantikk og syntaks; med andre ord hvorvidt man kan se noen

samvariasjoner mellom betydningsnyanser og syntaktiske variabler. Før jeg kommenterer

dette nærmere, vil jeg imidlertid presisere hva jeg mener når jeg omtaler idet som en

temporal subjunksjon.

4.4.2 Betydningsaspekt ved temporale idet-setninger sett i forhold til sjanger

De temporale idet-setningene har - som nevnt - som hovedfunksjon å tidfeste hendelsen

eller handlingen i oversetningen. Ordbog over det danske sprog (1927) omtaler den

temporale betydningen av idet slik (jf. punkt 2.2):

1. indledende en tids-bisetning, især om hvad der sker samtidigt med noget andet: i det øjeblik, da, medens. [...] (lige) idet han kom, gik jeg.

I Norsk Riksmålsordbok (1937) presenteres den slik:

1 Tidskonjunksjon: i samme øyeblikk som. Eks.: ”idet han vil gå ind i sit værelse kommer Hilmar Tønnesen” Også i nyere ordbøker som Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok (1991) samt

Bokmålsordboka (1993) blir idet som tidskonjunksjon presentert på tilsvarende måte,

nemlig som uttrykk for relasjonen samtidig med.

Selv om idet her blir omtalt som en temporal subjunksjon og som innlederord til

temporale leddsetninger, kan også andre betydningsaspekt spille med, men disse blir da å

regne som bibetydninger i forhold til den temporale hovedbetydningen. Som nevnt under

punkt 4.3, tolker vi ofte inn også andre betydningsaspekt enn de som eksplisitt er uttrykt -

både ut fra den foreliggende kontekst og ut fra vår kjennskap til virkeligheten generelt.

50

Tabell 4.1 viser hvilke hovedbetydninger idet-setningene i materialet for oppgaven kan

sies å ha, sett i forhold til sjanger. For nærmere definisjon av de øvrige av disse, vises det

til hhv. punkt 4.5, 5.2.1 og 6.2.1.

Tabell 4.1 Hovedbetydning av idet-setning sett i forhold til sjangrene skjønnlitteratur (SK), avis- og ukebladtekster (AV) og sakprosa (SA). SK AV SA TOT (n) TOT (%) Temporal 28 22 - 50 55,6 % Ledsag. omstend. 02 - 01 03 3,3 % Kausal - 04 12 16 17,8 % Spesifiserende - 04 17 21 23,3 % SUM 30 30 30 90 100 % Som tabellen viser, kan 28 av de 30 idet-setningene fra den skjønnlitterære delen sies å ha

en temporal hovedbetydning (93,3 %). Det samme har 22 av de 30 idet-setningene fra

avis- og ukebladtekster (73,3 %). For ordens skyld må det presiseres at klassifisering

både av hoved- og bibetydninger naturlig nok må baseres på en tolkning av idet-

setningen. I mange tilfeller synes det ganske åpenbart hvilken hovedbetydning en setning

har, men ikke i alle tilfeller lar det seg så lett gjøre å sette opp klare skillelinjer. Dette har

sammenheng med det ovennevnte forhold, nemlig at mange av idet-setningene er

flertydige, jf. punkt 4.2.1. I tabell 4.2 har jeg satt opp en oversikt over hvilke

bibetydninger jeg har funnet i de temporale idet-setningene:

Tabell 4.2 Bibetydninger funnet i idet-setninger med temporal hovedbetydning, herav 28 fra skjønnlitteratur (SK) og 22 fra avis- og ukebladtekster (AV). SK (28 setn.) AV (22 setn.) TOT (50setn.) Kausal 17 15 32 Instrumentell - 2 2 Spesifiserende - - - Forklarende omstend.

27

20

47

SUM 44 37 81 Den kausale betydningen, den instrumentelle betydningen og forklarende omstendighet

er alle tatt med i presentasjonen av idet i Ordbog over det danske sprog (1927) hvor de to

sistnevnte betydninger er tatt med under punkt 2 etter den temporale betydningen som

står som punkt 1 (gjengitt ovenfor):

51

2. som betegnelse for maaden, hvorpaa noget sker; især om den ledsagende (forklarende) omstændighed ved noget (jf. betydning 3).

[...] Han havde...læst Vilhelm Meister, og idet han misforstod...den høiere Ironie...betragtede han (dette værk) som en reen Realitet (Winth 1853:199).

[...] man lærer selv, idet (dvs. ved at) man underviser andre.

3. (sjælden; jf. betydning 2) om aarsagsforhold: da; eftersom. [...] hans sprudlende Liv...drog mig til ham...og idet han...viste saa meget Gemyt...var jeg...gjerne hos ham (Andersen 1919:109).

Norsk Riksmålsordbok har - til forskjell fra ovennevnte oppsett – satt opp det de

benevner som ledsagende omstendighet og det som man må kunne kalle den

instrumentelle betydningen, se kommentar nedenfor, i to atskilte underpunkt; punkt 2a

og 2b. Også den kausale betydningen er her oppført i et eget underpunkt; punkt 2c.

(Punkt 1 – den temporale betydningen - er gjengitt ovenfor.)


2b Brukt for å angi at det som uttrykkes ved konjunksjonssetningen, er et middel til å virkeliggjøre det som er uttrykt i hovedsetningens handling: ”jeg kan opvække hans selvfølelse, i det jeg hæver det ekdalske navn til værdighed igjen” 2c Brukt for å angi at det som uttrykkes ved konjunksjonssetningen, er en begrunnelse for det som er uttrykt i hovedsetningen (med samme betydning som ”da nemlig”): ”dette theater var paa hin tid fuldt berettiget, idet det stod på høide med samtidens nationale standpunkt.

Norsk Riksmålsordbok (1937) nevner ikke forklarende omstendighet, men

derimot ledsagende omstendighet. Når det gjelder forholdet mellom disse to

betydningene, viser jeg til punkt 4.5 hvor jeg kommenterer de 3 idet-konstruksjonene

som har hovedbetydningen ledsagende omstendighet. Det kan her bare kort nevnes at ut

fra en sammenlikning med disse 3 tilfellene synes de ovennevnte eksemplene både fra

Ordbog over det danske sprog og Norsk Riksmålsordbok snarere å uttrykke en

52

forklarende omstendighet enn en ledsagende omstendighet. Dette er utdypet nærmere

under punkt 4.5. Som det antydes ved at det i Ordbog over det danske sprog henvises

mellom punkt 2, ledsagende (forklarende) omstendighet, og punkt 3, den kausale

betydningen, er det glidende overganger og i mange tilfeller uklare skillelinjer mellom

disse to betydningsaspekter.

Når det gjelder den instrumentelle betydningen, er denne riktignok ikke nevnt

eksplisitt i noen av ordbøkene. I utgangspunktet er det jo det som tjener som et middel

eller redskap, som betegnes som instrumentelt, jf. Kunnskapsforlagets Fremmedord blå

ordbok (2000). Når det f.eks. står at Tor lager torden med sin hammer, uttrykker

preposisjonsleddet med sin hammer noe instrumentelt. I denne oppgaven har jeg

imidlertid brukt dette begrepet også der måtesaspektet er det framtredende, f.eks. slik

som i det siste eksemplet under punkt 2 i Ordbog over det danske sprog: [...] man lærer

selv, idet (dvs. ved at) man underviser andre. Det å undervise andre må her kunne

oppfattes som den måten man lærer på (eller det instrumentet i overført betydning som

virker slik at man også lærer noe selv.)

En kan for øvrig merke seg at den spesifiserende (elaborerende) betydningen ikke

er nevnt i noen av ordbøkene. Jeg har antydet mulige årsaker til dette i kapittel 6. Jeg vil

også i denne sammenhengen presisere det som utdypes nærmere i kapittel 6, nemlig at

begrepet spesifisering her brukes som den norske oversettelsen av begrepet elaborating

og dermed også synonymt med dette.

Når samtlige temporale idet-setningene har en bibetydning som kan karakteriseres

som forklarende omstendighet, jf. tabell 4.2, har nok dette sammenheng med det som

Ford (1993:26f) har funnet, nemlig at mange temporalsetninger har som funksjon å

etablere den temporale og situasjonelle rammen eller bakgrunnen for det som uttrykkes i

oversetningen, jf. punkt 4.2.3. Ford knytter riktignok denne funksjonen til initiale

temporalsetninger, men det fins i materialet for denne oppgaven eksempler på at dette

kan ha gyldighet også for setninger i sluttposisjon eller post-verbal posisjon. Følgende

idet-konstruksjoner kan sies å være eksempler på dette:


53

4.4.2. - Håper det blir jente” sa Ba, idet den store svarte el-vognen med direktør Brams familiemedlemmer svingte opp forrest i kortesjen med fødselsgjester. (SK/BrGe/01:87)

Selv om disse idet-setningene vel må sies primært å uttrykke noe temporalt og tidfeste det

som sies i oversetningen, vil vi nok uvilkårlig tolke inn et forklarende aspekt i tillegg.

Slik må hver av disse idet-setningene kunne sies å danne en situasjonell ramme eller

bakgrunn for den hendelsen som uttrykkes i respektive oversetning - i tillegg til det som

vel må sies å være deres hovedfunksjon, nemlig å uttrykke en temporal relasjon til deres

oversetninger.

Når det gjelder forholdet mellom kausal (bi-)betydning og forklarende

omstendighet, viser jeg til punkt 4.3, jf. for øvrig ovennevnte henvisning mellom punkt 2

og 3 i Ordbog over det danske sprog (1927). Selv om det som nevnt vanskelig lar seg

gjøre å trekke klare skillelinjer mellom disse, kan en vel likevel si at ved forklarende

omstendighet vil det situasjonsinnførende element være sterkere til stede. Men selv om

idet-setningen både i eksempel 4.4.1 og 4.4.2 må sies å uttrykke en forklarende

omstendighet, er det jo også et kausalt aspekt ved dem. Det synes imidlertid å være en

betydningsnyanse mellom dem på den måten at det kausale aspekt synes å være sterkere

framme i eksempel 4.4.1, mens det situasjonsinnførende aspekt kan synes tydeligere i

eksempel 4.4.2. Som eksempel på at idet-setningen kan ha en situasjonsinnførende

funksjon også uten at det er noen kausal sammenheng mellom idet-setning og

oversetning, kan følgende idet-konstruksjon nevnes:

4.4.3 Akkurat idet mannskapet på losbåten hadde berget to menn om bord, kom en kjempebølge og kastet losbåten rett på land.

(AV/VG96/01:27)

Etter nå å ha knyttet noen kommentarer til mulige betydningsaspekt ved idet-

setninger, vil jeg i det følgende se nærmere på noen av de øvrige trekk som jeg har

registrert ved disse setningene og deres respektive oversetninger.

54

4.4.3 Idet-konstruksjoner med sammenfallende agens, subjekt, situasjonstype, tid og rom.

8 av de 50 idet-konstruksjonene med temporal hovedbetydning har samme agens, samme

subjekt og samme situasjonstype i oversetning og i idet-setning. I tillegg er det

sammenfall i tid og rom mellom hendelsen i oversetningen og hendelsen i idet-setningen,

og begge setninger står i aktiv. Av disse 8 idet-konstruksjonene er 1 hentet fra avis- og

ukebladtekster og de øvrige 7 fra skjønnlitteratur. De nevnte fellestrekk ved disse er for

øvrig de samme som noen av de kjennetegn en finner ved den prototypiske indem-

konstruksjonen i tysk, jf. kapittel 1. Og dette er et interessant poeng; det er nemlig i de

temporale idet-setningene disse trekkene er å finne, og i betydelig mindre grad i de

spesifiserende, jf. kapittel 6, som jo er den gruppen som semantisk sett ligger nærmest

opp til de prototypiske tyske indem-konstruksjonene. Dette vil jeg komme tilbake til i

kapittel 7 (oppsummeringen). Uansett kan det være interessant å se om man kan finne

andre fellestrekk ved disse 8 funnene. Følgende tre idet-konstruksjoner kan tjene som

eksempler på denne typen:

4.4.4 Noen jenter dultet til ham idet de syklet i rasende fart forbi på forgjengerfeltet. (SK/BrGe/01:68)

4.4.5 - Je forsov meg visst, je, Matja”, sier han idet han setter seg.

(SK/PrAl/01:86) 4.4.6 Først henimot daggry falt Barbro i søvn. I en urolig søvn, der hun i drømme så Anders’ ansikt smelte sammen med ansiktet til Oddvar, og om og om igjen sa han, idet han løftet en rød blyant truende opp i luften: - Du duger ikke, du duger ikke til noen ting...” (SK/GrEl/01:80)

Når det gjelder situasjonstyper, viser eksemplene 4.4.4 og 4.4.5 idet-konstruksjoner der

både oversetning og idet-setning har teliske situasjonstyper, nærmere bestemt

achievements. Dette er tilfellet for 7 av de 8 idet-konstruksjonene av denne typen.

Eksempel 4.4.6 er det eneste tilfellet i denne gruppen med atelisk situasjonstype, nemlig

activity. (Dette eksemplet kan muligens klassifiseres som achievements dersom man

fokuserer på den enkelte gangen, men siden det her er snakk om gjentakende handlinger,

har jeg valgt å klassifisere det som activity.) Felles for alle disse 8 idet-konstruksjonene

er at det synes å være en ikke-tilfeldig sammenheng mellom oversetning og idet-setning,

55

dvs. at handlingen i idet-setningen ikke skjer uavhengig av den handlingen som omtales i

oversetningen. For øvrig kan det også med hensyn til dette trekkes linjer til den

prototypiske tyske indem-konstruksjon hvor det kausale aspekt spiller en viktig rolle.

I de tre ovennevnte eksemplene er det både agensidentitet og sammenfall i tid og

rom mellom oversetning og idet-setning, og ut fra dette kan man si at denne typen idet-

konstruksjoner uttrykker at to handlinger blir utført samtidig av samme utøver, det skjer

altså en mer eller mindre bevisst koordinering av to handlinger. I 2 av disse 8 tilfellene er

handlingen i idet-setningen riktignok beskrevet bare som en intendert handling uten at det

egentlig sies noe om hvorvidt den blir gjennomført eller ikke. I begge disse setninger er

hjelpeverbet skulle brukt:

4.4.7 Idet Merete skal forlate huset, kan hun plutselig be om penger til buksen hun bare må ha, eller om lov til å være lenger ute den kvelden.

(AV/He96/01:24)

4.4.8 Men idet Jeremy skal til å krysse gaten, stanser han og roper til Espen, som allerede har snudd seg den andre veien: ”Og du gjør best i ikke å nevne vår forbindelse til Unni.” (SK/BjKe/01:64)

Like fullt må man kunne kalle dette koordineringer, om ikke av to handlinger, så iallfall

av tanke og gjerning, eller forsett og handling. Jeg vil komme tilbake til at materialet

viser at en ikke-tilfeldig sammenheng mellom idet-setning og oversetning også kan

forekomme uten at det er agensidentitet mellom de to, jf. punkt 4.4.6. Det er for øvrig

mange eksempler på dette at idet-setningen beskriver en intendert handling der

hjelpeverbet skulle er brukt. Jeg vil derfor gi noen kommentarer til denne typen

formuleringer i forhold til situasjonstyper under det følgende punkt – før jeg sier noe mer

generelt om situasjonstyper i temporale idet-konstruksjoner.

4.4.4 Idet-setninger som beskriver intenderte handlinger ved hjelp av hjelpeverbet skulle, sett i forhold til situasjonstyper

Ifølge Lisa Christensen (1997:170) er hjelpeverbet skulle et multifunksjonelt verb som

kan ha følgende fire hovedfunksjoner: deontisk, epistemisk, intensjonalt og prediksjonalt

skulle. (Prediksjon: en antakelse som gjelder et fremtidig forhold, basert på

sannsynlighet, ifølge Kunnskapsforlagets Fremmedordbok (2000) ).

56

Hun gir følgende eksempler på de fire funksjonene:

(1) Du ska lägga knivarna i översta lådan. [deontisk]

(2) Laserknivar ska (visst) vara väldigt bra. [epistemisk]

(3) Jag ska köpa laserknivar nästa gång. [intensjonalt]

(4) Det ska bli gott med en kopp te. [prediksjonalt]

Christensen hevder at en kan skille mellom modale (deontiske eller epistemiske)

anvendelser og ikke-modale anvendelser av skulle ved å framsette bestemte kriterier for

et futurisk skulle, dvs. et framtidsuttrykk med både intensjonale og prediksjonale

funksjoner. Jeg skal ikke gå nærmere inn på disse kriteriene her, men bare presisere at det

er den intensjonale bruken av skulle som jeg vil kommentere nærmere. I 10 av de 90 idet-

konstruksjonene beskriver nemlig idet-setningen en intendert handling der hjelpeverbet

skulle eller konstruksjonen skulle til å er brukt. I 9 av de 10 tilfellene finner vi teliske

situasjonstyper både i idet-setningen og oversetningen, jf. følgende eksempler:

4.4.9 Idet jeg skulle sette meg i bilen, hørte jeg ham rope: - Siden du nå skal inn til byen og handle, kan du vel ta med noen øl til meg.

(AV/Fa96/01:20)

4.4.10 Stormkast førte til at en henger med en arbeidsbrakke som last, veltet idet en trailer skulle kjøre inn på Nordhordlandsbrua klokken 19.10 i går kveld. (AV/BT97/01:14)

4.4.11 Akkurat idet hun skulle til å gå inn på setteriet med den, hadde redaktør Lund ringt. (SK/GrEl/01:77)

I alle disse 9 tilfellene synes det mest nærliggende å tolke selve handlingen i idet-

setningen som accomplishment, altså det som Vendler beskriver som en handling som har

en avslutning eller et ”climax”, i disse tilfellene det å sette seg i bilen, det å kjøre inn på

Nordhordlandsbrua og det å gå inn på setteriet med den. Det er likevel et spørsmål om

ikke det som uttrykkes i disse idet-setningene, best kan beskrives som

”øyeblikkshendelser”, altså achievements, nettopp fordi de er innledet med idet og fordi

handlingen er beskrevet bare som intendert ved hjelp av skulle eller konstruksjonen skulle

til å. På denne måten refererer idet-setningene til et bestemt øyeblikk forut for den

intenderte handling; f.eks. refererer idet-setningen i eks. 4.4.11 til det øyeblikket da hun

57

skulle til å gå inn på setteriet dit (dvs. a prospective reading) og ikke til at hun vitterlig

gikk inn. Ut fra setningen isolert sett vet vi nemlig ingenting om hvorvidt hun noensinne

kom så langt at hun gikk inn dit. Jeg har derfor registrert denne type setninger som

achievements selv om den intenderte handlingen i og for seg er av typen accomplishment.

Det finnes imidlertid tilfeller der også selve den intenderte handlingen best synes å kunne

karakteriseres som achievement, jf. følgende eksempel:

4.4.12 Idet piken skulde til å ta emissærens tallerken, sa Iver Sundby: - Er du sikker på at hr. Reiersen ikke skal ha mer suppe? (SK/BrJa/01:70)

I ett tilfelle kan situasjonstypen i idet-setningen synes å være atelisk; det refereres

her til en handling (gå) uten at det fokuseres på handlingens begynnelse eller avslutning

(activity):

4.4.13 Idet de skulle gå, nappet moren forsiktig Louise i ermet: - Har du tid til et par minutter på tomannshånd? (AV/Fa96/01:22)

Nå kan det imidlertid diskuteres hvordan man skal tolke verbet gå i denne

sammenhengen. Man kan også forstå det som en forkortelse for å gå ut døren, og da blir

situasjonstypen accomplishment. Men i den grad idet-setningen her kan tolkes som

atelisk, viser eksemplet at også setninger av denne typen kan brukes i kombinasjon med

hjelpeverbet skulle i denne betydningen (a prospective reading).

Derimot kan en vanskelig tenke seg at en kan finne konstruksjonen skulle til å i

kombinasjon med setninger av typen states:

* 4.4.14 Han skulle til å være pen. (Tonne 2001:94)

Kanskje kan en likevel tenke seg følgende formuleringer:

? 4.4.15.a Han skulle til å være hjelpsom.

? 4.4.15.b Han skulle til å være morsom.

58

Hvis en skal godta en slik setning som eksempel 4.4.15.a, må den vel bety at han skulle

til å hjelpe noen, altså at det med andre ord her egentlig fokuseres på en handling og ikke

på en tilstand. Tilsvarende må kunne sies om eksempel 4.4.15.b; det er nærliggende å

tolke denne i retning av at han skulle til å si eller gjøre noe morsomt. Slik kan en si at

konstruksjonen skulle til å synes å kunne brukes i forbindelse med handlinger, først og

fremst teliske (accomplishments og achievements), muligens også ateliske (activities),

derimot neppe i forbindelse med tilstander (states).

Hvis en sammenlikner f.eks. med formuleringen være i ferd med, kan denne i

visse sammenhenger referere til selve den prosessen som hovedverbet uttrykker (a

process reading) og i andre sammenhenger til et tidspunkt forut for den handlingen

hovedverbet uttrykker (a prospective reading). Hvis være i ferd med er brukt i

kombinasjon med accomplishment, jf. eks. 4.4.16.a, kan dette inkludere den handlingen

hovedverbet beskriver, men derimot ikke hvis uttrykket er brukt i forbindelse med

achievements eller activities, jf. hhv. eks. 4.4.16.b og 4.4.16.c:

4.4.16.a Janne var i ferd med å spise matpakken sin. (Dvs. at hun spiste av matpakken sin, ikke bare at hun skulle til å spise den, men vel og merke heller ikke at hun spiste den opp.)

4.4.16.b Janne var i ferd med å vinne. (Her sies det ingenting om hvorvidt hun faktisk vant eller ikke.) 4.4.16.c Janne var i ferd med å løpe.

(Heller ikke her sies det noe om hvorvidt hun utførte den handlingen som hovedverbet beskriver.)

Til forskjell fra formuleringen være i ferd med kan konstruksjonen skulle til å bare

referere til tidspunkt forut for den aktuelle handling (a prospective reading) (Tonne

2001:66f, 91f).

Under det neste punktet vil jeg kommentere situasjonstyper mer generelt med

hensyn til temporale idet-konstruksjoner.

59

4.4.5 Situasjonstyper i temporale idet-konstruksjoner

Selv om det bare er 8 av de 50 temporale idet-konstruksjonene som har sammenfall i alle

de variablene som er nevnt under punkt 4.4.3 (agens, subjekt, situasjonstype, tid og rom),

er det mange flere enn disse 8 som har sammenfall i noen av dem. Følgende tabell viser

en oversikt over hvilke situasjonstyper vi finner i de temporale idet-konstruksjonene,

sortert etter sjanger. Siden situasjonstype som nevnt ikke er registrert for de idet-

konstruksjonene som er hentet fra sakprosa, viser tabellen en oversikt bare for de øvrige

to teksttypene. Idet-setningens situasjonstype er for øvrig alltid nevnt først, slik at acc/st

betyr at idet-setningens situasjonstype er accomplishment, mens oversetningens

situasjonstype er state.

Tabell 4.3 Situasjonstyper i idet-setning (med temporal hovedbetydning) og oversetning, sett i forhold til sjangrene skjønnlitteratur (SK) og avis- og ukebladtekster (AV). Situasjonstype SK (28) AV (22) Totalt (50) Totalt (%) 1 act/act 1 0 1 2,0 % 2 acc/acc 1 1 2 4,0 % 3 ach/ach 23 13 36 72,0 % 4 acc/ach 1 1 2 4,0 % 5 ach/acc 1 0 1 2,0 % 6 acc/st 0 2 2 4,0 % 7 st/acc 1 0 1 2,0 % 8 act/ach 0 1 1 2,0 % 9 ach/act 0 2 2 4,0 % 10 ach/st 0 2 2 4,0 % SUM 28 22 50 100 % ( Forkortelser: states (st), activities (act), accomplishments (acc), achievements (ach). Disse begrepene er definert nærmere under kapittel 3, punkt 3.2.3.2.)

Som det kan leses ut av tabellen, har 36 av de 50 temporale idet-konstruksjoner (72,0 %)

situasjonstypen achievement (punkthendelse) både i idet-setning og oversetning, herav 23

fra skjønnlitteratur og 13 fra avis- og ukebladtekster. Jeg har uthevet de 3 øverste radene

siden disse rommer forekomster av idet-konstruksjoner med samme situasjonstype i idet-

setning og oversetning. Dette er tilfelle for i alt 39 (1 + 2 + 36) av disse 50 idet-

konstruksjonene (78,0 %), herav 25 fra skjønnlitteratur og 14 fra avis- og ukebladtekster.

En kan også merke seg at i 41 av tilfellene (82,0 %, radene 2-5) finner vi utelukkende

teliske situasjonstyper (achievement og accomplishment). Av disse kommer 26 fra

skjønnlitteratur og 15 fra avis- og ukebladtekster. En kan altså konkludere med at ifølge

60

det foreliggende materialet er det en tydelig tendens til at idet-konstruksjoner med

temporal hovedbetydning har telisk situasjonstype både i idet-setning og oversetning, i de

fleste tilfeller situasjonstypen achievement i begge setninger. Det kan derfor være av

interesse å se om denne gruppen (med situasjonstypen achievement) har andre fellestrekk

som kan være til hjelp for å karakterisere den nærmere.

4.4.6 Sammenfall i tid og rom i temporale idet-konstruksjoner med

situasjonstypen achievement både i idet-setning og oversetning

Når det gjelder definisjon av sammenfall i tid, vises det til punkt 4.2.1 og spesielt til figur

4.2, side 36. Vedrørende sammenfall i rom, vises det til kommentarer i kapittel 5, punkt

5.3.3 samt kapittel 6, punkt 6.3.3. Som det går fram av tabell 4.4, er det sammenfall i tid

mellom idet-setning og oversetning i samtlige tilfeller i gruppen idet-konstruksjoner med

situasjonstypen achievement. Det samme gjelder for hele gruppen temporale idet-

konstruksjoner, uansett situasjonstype (tabell 4.5). Nå kan nok dette synes som en

unødvendig opplysning siden de temporale idet-setningenes funksjon jo nettopp er å

tidfeste handlingen i oversetningen. Det eneste man her kan få bekreftet, er at idet i alle

disse tilfellene uttrykker relasjonen samtidig med, og en kan vel vanskelig tenke seg at

idet som temporal subjunksjon kan ha annen betydning enn denne.

Tabell 4.4 Sammenfall i tid mellom idet-setning (med temporal hovedbetydning) og oversetning, sett i forhold til sjanger. Begge setninger har situasjonstypen achievement.

SK (23) AV (13) SUM sammenfall 23 13 36 ikke sammenfall 0 0 0 vet ikke 0 0 0 Sum 23 13 36 Tabell 4.5 Sammenfall i tid mellom idet-setning (med temporal hovedbetydning) og oversetning, sett i forhold til sjanger. SK (28) AV (22) SUM sammenfall 28 22 50 ikke sammenfall 0 0 0 vet ikke 0 0 0 Sum 28 22 50

61

Tabell 4.6 viser at det også er sammenfall i rom mellom idet-setning og oversetning i

samtlige tilfeller i gruppen idet-konstruksjoner med situasjonstypen achievement. Når det

gjelder hele gruppen temporale idet-konstruksjoner, er det sammenfall i rom i 48 av 50

tilfeller, se tabell 4.7.

Tabell 4.6 Sammenfall i rom mellom idet-setning (med temporal hovedbetydning) og oversetning, sett i forhold til sjanger. Begge setninger har situasjonstypen achievement.

SK (23) AV (13) SUM Sammenfall 23 13 36 ikke sammenfall 0 0 0 vet ikke 0 0 0 Sum 23 13 36

Tabell 4.7 Sammenfall i rom mellom idet-setning (med temporal hovedbetydning) og oversetning, sett i forhold til sjanger.

SK (28) AV (22) SUM (N) SUM (%) Sammenfall 28 20 48 96,0 % ikke sammenfall 0 1 1 2,0 % vet ikke 0 1 1 2,0 % sum 28 22 50 100 %

Et typisk eksempel på sammenfall i tid og rom, kan være følgende:

4.4.17 Idet han havnet sprellende på golvet, veltet han et salongbord. (SK/BjJa/01:62) Eksempel 4.4.18 viser det ene tilfelle der det ikke er sammenfall i rom. Her refererer idet-

setningen og oversetningen så å si til to forskjellige mentale rom eller verdener - for å

bruke terminologien fra Fauconniers Mental Spaces theory, jf. for øvrig kapittel 5, punkt

5.2.3, side 88.

4.4.18 Dramatiske ting skjer, og fortellingen avsluttes idet hun alene besøker pyramidene, en fin og stemningsfull sekvens. (AV/Af96/01:05)

62

Spesielt innen skjønnlitteratur vil man ofte operere med flere slike mentale rom eller

verdener innenfor fortellingens ramme, og det vil – som her – også kunne veksle mellom

omtale av fortellingen og gjengivelse av scener fra den.

I ett tilfelle er det ikke gitt tilstrekkelige opplysninger i teksten for å kunne

avgjøre hvorvidt det er sammenfall i rom:

4.4.19 Nedturen melder seg allerede på andrekuttet og oppfølgersingel "Say You'll Be There". Siden klarer Spice-jentene aldri å finne igjen formen. På kutt fire er vi nærmest i fritt fall, og tilslutt treffer vi asfalten med nesa først når kvartetten markedsføres som en jenterevolusjon. For hvem er det som skriver sangene, programmerer maskinene, produserer og mikser? Nettopp. Hankjønn med sans for markedsføring. Og som har lageret av plastikk-nøkleringer, kaffekopper og miniryggsekker klart idet debutalbumet velter inn hos din lokale plateforhandler.

(AV/SA96/10:25) Denne teksten gir ikke mange holdepunkter for å kunne definere hva rom er i

sammenhengen. En mulighet kunne være å la hele platebransjen utgjøre et rom eller

domene, men for å kunne avgrense noe rom på det konkrete plan, er man avhengig av

flere opplysninger.

Til tross for unntak som disse, kan man ut fra materialet likevel konkludere med

at det i temporale idet-konstruksjoner er en klar tendens til sammenfall i tid og rom

mellom idet-setning og oversetning, uavhengig av situasjonstype.

4.4.7 Agens- og subjektsidentitet (AI/SI) i temporale idet-konstruksjoner med

situasjonstypen achievement både i idet-setning og oversetning Tabell 4.8 viser en kopling mellom hovedbetydning, situasjonstyper, teksttyper samt

agens- og subjektsidentitet, nærmere bestemt en oversikt over funn av agens- og

subjektsidentitet i temporale idet-konstruksjoner med situasjonstypen achievement både i

idet-setning og oversetning, sortert etter teksttype.

63

Tabell 4.8 Agens- og /eller subjektsidentitet mellom idet-setning (med temporal hovedbetydning) og oversetning, sett i forhold til sjangrene skjønnlitteratur (SK) og avis- og ukebladtekster (AV). Både idet-setning og oversetning har situasjonstypen achievement. SK (i alt 23) AV (i alt 13) TOT. (36) TOT. (%) Subjekts-ident. (SI)

11

7

18

50,0 %

herav AI 6 1 7 38,9 % herav –AI 5 6 11 61,1 % Ikke SI 12 6 18 50,0 % herav AI 0 1 1 5,6 % herav –AI 12 5 17 94,4 % SUM 23 13 36 100 % Agensidentitet i 8 av de 36 tilfellene, dvs. i 22,2 % av tilfellene. Som tabellen viser, finner vi subjektsidentitet mellom idet-setning og oversetning i

halvparten av tilfellene. Derimot er det en relativt få av idet-konstruksjonene som har

agensidentitet mellom idet-setning og oversetning (22,2 %). Med ett unntak – nemlig

eksempel 4.4.30, side 67 – forekommer agensidentitet bare i de tilfeller der det også er

subjektsidentitet. Til sammenlikning kan det nevnes at det i hele gruppen med temporale

idet-konstruksjoner er 12 (av 50) tilfeller av agensidentitet, dvs. 24 %. Også disse utgjør

- med det ovennevnte unntak - en del av den gruppen hvor der også foreligger

subjektsidentitet mellom idet-setning og oversetning. I alt er det her 24 tilfeller av

subjektsidentitet, dvs. 24 av 50, altså 48 % - mot 50 % i gruppen temporale idet-

konstruksjoner med situasjonstypen achievement, jf. tabell 4.8. Når forekomsten av

agensidentitet er såpass mye lavere sammenliknet med forekomsten av subjektsidentitet,

skyldes dette som regel et ikke-agentivt verb enten både i idet-setning og oversetning

eller i en av dem. Følgende to eksempler viser idet-konstruksjoner med subjektsidentitet,

men uten agensidentitet, mellom idet-setning og oversetning:

4.4.20 Det var blitt mørkt, han hørte stemmer fra ølstuen idet han passerte, torvet var tomt, men en enslig kjøter kom ut fra en port og pep efter ham. (SK/StTe/01:88) 4.4.21 Idet han havnet sprellende på golvet, veltet han et salongbord, og en krystallvase falt på teppet ved siden av ham. (SK/BjJa/01:62)

64

Verken verbet høre (eksempel 4.4.20) eller verbet havne (eksempel 4.4.21) impliserer

nødvendigvis noe viljestyrt, jf. for øvrig kapittel 3, punkt 3.2.3.1.1 der agensidentitet blir

nærmere beskrevet. I eksempel 4.4.21 synes det heller ikke sannsynlig at handlingen i

oversetningen (veltet et salongbord) er utført med hensikt eller vilje. Også andre

eksempler fra materialet på ikke-agentive verb kan nevnes: falt om, tenker, husker. Ingen

av disse “handlingene” behøver å være viljestyrt. Dette må vel for øvrig kunne sies om

samtlige “sanse-verb”. Kombinasjonen subjektsidentitet uten agensidentitet kan også

forekomme dersom den ene setningen står i passiv, jf. følgende eksempel der

oversetningen står i passiv:

4.4.22 En tysk bobilturist slapp med skrekken da bobilen ble påkjørt av en personbil idet den krysset E 16 på veg til en rasteplass i Trengereiddalen lørdag formiddag. (AV/BT97/01:11)

Dersom begge setningene i eksempel 4.4.22 hadde stått i aktiv, ville det imidlertid verken

ha vært agensidentitet eller subjektsidentitet. (“[...] da en personbil kjørte på bobilen idet

bobilen krysset E 16 [...].) Eksempel 4.4.23 viser en idet-konstruksjon med

subjektsidentitet uten agensidentitet i et tilfelle der idet-setningen står i passiv:

4.4.23 Sårene fikk han da han skrapte ansiktet mot asfalten, idet han ble lagt i bakken. (AV/BT95/01:08)

Av de 36 temporale idet-konstruksjonene med situasjonstypen achievement forekommer

passiv bare i de 2 ovennevnte tilfellene. Ikke i noen tilfeller i denne gruppen står altså

både idet-setning og oversetning i passiv.

Som nevnt under punkt 4.4.3, kan man i de tilfeller hvor der er agensidentitet

mellom idet-setning og oversetning, si at det skjer en mer eller mindre bevisst

koordinering mellom handlingene. Når det derimot foreligger subjektsidentitet uten at det

samtidig er agensidentitet mellom idet-setning og oversetning, kan man følgelig ikke

snakke om en bevisst koordinering. Likevel kan sammenhengen mellom handlingene

eller hendelsene være av ikke-tilfeldig art. Som tabell 4.8 viser, er det 11 tilfeller av

subjektsidentitet - uten at det samtidig er agensidentitet – blant de 36 temporale idet-

konstruksjoner med situasjonstypen achievement både i idet-setning og oversetning. I 8

65

av disse 11 må det kunne sies å være en ikke-tilfeldig sammenheng mellom hendelsene i

hhv. idet-setning og oversetning. Tabell 4.9 er en utvidelse av tabell 4.8; tallene i parentes

viser hvor mange av de idet-konstruksjoner som er oppgitt i tallet foran, som kan sies å

ha en ikke-tilfeldig sammenheng mellom idet-setning og oversetning. Det må presiseres at

tallene her naturlig nok på basere seg på en tolkning, og at tabellen er tatt med bare for å

antyde tendenser.

Tabell 4.9 Agens- og /eller subjektsidentitet mellom idet-setning (med temporal hovedbetydning) og oversetning, sett i forhold til sjangrene skjønnlitteratur (SK) og avis- og ukebladtekster (AV). Både idet-setning og oversetning har situasjonstypen achievement.*) SK AV TOT. Subjekts-ident. (SI)

11 (10)

7 (5)

18 (15)

herav AI 6 (6) 1 (1) 7 (7) herav –AI 5 (4) 6 (4) 11 (8) Ikke SI 12 (8) 6 (5) 18 (13) herav AI 0 1 (1) 1 (1) herav –AI 12 (8) 5 (4) 17 (12) SUM 23 (18) 13 (10) 36 (28) *) Tallene i parentes viser hvor stor andel av de idet-konstruksjoner som er oppgitt i tallet foran, som har en ikke-tilfeldig sammenheng mellom idet-setning og oversetning. Det som her kan virke overraskende, er at uavhengig av om det foreligger agens- og/eller

subjektsidentitet eller ikke, er det i en stor andel av disse idet-konstruksjonene en ikke-

tilfeldig sammenheng mellom idet-setning og oversetning. Imidlertid viser det seg at

denne ikke-tilfeldige sammenhengen kan være av ulik karakter, avhengig av hvorvidt der

er agens- og/eller subjektsidentitet eller ikke. Jeg vil i det følgende prøve å utdype dette

litt nærmere. I første omgang vil jeg knytte noen kommentarer til den gruppen hvor der er

subjektsidentitet, men ikke agensidentitet, jf. følgende eksempler:

4.4.24 Det er i grunnen helt sant, tenker hun idet hun husker samtalen deres kvelden i forveien. (AV/DN96/01:16)

4.4.25 Det er det punktet du treffer idet du når bånn. Etter det blir du værende der nede. Eller så bærer det oppover. (AV/DN96/01:18)

66

I begge disse eksemplene det ganske opplagt at der er en ikke-tilfeldig sammenheng

mellom det som uttrykkes i idet-setningen og det som uttrykkes i oversetningen; hun

tenker dette som følge av at hun husker samtalen deres kvelden før, og man treffer dette

punktet som følge av at man har nådd ”bånn”. Når det gjelder denne gruppen idet-

konstruksjoner med subjektsidentitet uten agensidentitet, synes nettopp dette å være et

fellestrekk at en eventuell ikke-tilfeldig sammenheng mellom idet-setning og oversetning

skyldes en kausal sammenheng – hvis man i dette begrepet inkluderer det Baune

(1991:112) kaller årsaksbetingelser, jf. kapittel 5, punkt 5.2.1. Baune gir et eksempel der

han sier at årsaken til en kollisjon var en punktering, men han påpeker at et slikt forhold

gjelder normalt bare mot en bakgrunn av andre betingelser som f.eks. at bilen var i stor

fart da punkteringen skjedde, at det skjedde like før en møtende bil skulle passeres, at det

ikke var autovern mellom veibanene osv. Gitt alle disse betingelsene, var punkteringen

(den tilstrekkelige) årsaken til kollisjonen. Slik kan en også resonnere blant annet når det

gjelder følgende eksempel:

4.4.26 Stormkast førte til at en henger med en arbeidsbrakke som last, veltet idet en trailer skulle kjøre inn på Nordhordlandsbrua klokken 19.10 i går kveld. (AV/BT97/01:14)

Her står det i klartekst at det var stormkastet som førte til at arbeidsbrakken veltet, men

det var nok ikke tilfeldig at dette skjedde akkurat idet traileren kjørte inn på

Nordhordlandsbrua. Slik kan idet-setningen her uttrykke en årsaksbetingelse for ulykken,

selv om den ikke uttrykker den direkte årsaken, og selv om hovedbetydningen må sies å

være temporal; den har med andre ord som hovedfunksjon å tidfeste det som uttrykkes i

oversetningen. Dette er en klar forskjell i forhold til gruppen med både subjektsidentitet

og agensidentitet, hvor en eventuell ikke-tilfeldig sammenheng som nevnt synes å

skyldes en mer eller mindre bevisst koordinering av to handlinger, utført av en og samme

utøver.

I 3 av de idet-konstruksjonene hvor der er subjektsidentitet uten agensidentitet (3

av 11), synes imidlertid sammenhengen å være av mer tilfeldig karakter, iallfall må dette

kunne sies å være en plausibel tolkning av dem:

67

4.4.27 Idet Gribb snudde seg, hørte han et nytt brak, denne gangen kraftigere og med en splintrende undertone. (SK/JeJH/01:83) 4.4.28 Idet jeg skulle sette meg i bilen, hørte jeg ham rope: - Siden du nå skal inn til byen og handle, kan du vel ta med noen øl til meg. (AV/Fa96/01:20) 4.4.29 [...] da den avholdte plattformsjefen falt om idet han skulle til å gi et kyss til sin forlovede, Dagny Ulrichsen. (AV/BT96/04:10)

I eksempel 4.4.27 må det åpenbart være en tilfeldig sammenheng mellom det at han

snudde seg, og det at han hørte et nytt brak. I det neste eksemplet (4.4.28) synes

sammenhengen å være noe mer uklar, men kanskje kunne nettopp det at hun satte seg i

bilen, forårsake at han ropte dette til henne. Likevel er det mer usikkert hvorvidt det

foreligger en sammenheng her. Når det gjelder eksempel 4.4.29, kan jo dette tolkes i

mange retninger, men dersom man ikke kjenner sammenhengen den står i, kan en jo

gjerne velge å tolke det som et tilfeldig sammentreff.

I 18 av de 36 temporale idet-konstruksjonene med situasjonstypen achievement er

det ikke subjektsidentitet mellom idet-setning og oversetning, jf. tabell 4.8 (4.9). I ett av

disse tilfellene må det imidlertid sies å være agensidentitet selv om det ikke foreligger

subjektsidentitet:

4.4.30 Det er fort gjort bare å slenge fra seg brillene på nattbordet eller på badet idet man skal krype til køys. (AV/Fa96/01:21)

Selv om agens i oversetningen er uuttalt, er det åpenbart den samme eller de samme det

er snakk om i begge setninger. Subjektet er realisert som et ubestemt pronomen i idet-

setningen, mens det derimot ikke er realisert i oversetningen. Det må her være rimelig å

tolke sammenhengen mellom setningene som ikke-tilfeldig. I de resterende 17 av disse

18 tilfellene er der verken agens- eller subjektsidentitet mellom idet-setning og

oversetning. Dette behøver imidlertid ikke å medføre at det i disse er en tilfeldig

sammenheng mellom idet-setning og oversetning, slik man kanskje intuitivt ville tenke. I

så mange som i 12 av disse 17 tilfellene synes det å være en ikke-tilfeldig sammenheng

mellom idet-setning og oversetning, jf. følgende eksempler (jf. også eks. 4.4.1 og 4.4.2,

side 52-53):

68

4.4.31 Idet piken skulde til å ta emissærens tallerken, sa Iver Sundby: - Er du sikker på at hr. Reiersen ikke skal ha mer suppe? (SK/BrJa/01:70) 4.4.32 Da han snudde ved enden av kaien, satt katten på en tomtønne. Den krøp sammen og freste lavt idet Peter gikk forbi. (SK/StTe/01:89)

4.4.33 De tre offiserene han hadde kommet sammen med, satt ved et hjørnebord, og Thomsen kunne ikke unngå å legge merke til at de stakk hodene sammen og snakket lavmælt sammen idet de to passerte. (SK/BjJa/01:63)

I eksempel 4.4.31 er det vel ganske opplagt at vi leser inn et kausalt aspekt ved forholdet

mellom setningene selv dette ikke er eksplisitt uttrykt, og selv om idet-setningens

hovedbetydning må sies å være temporal. I de to neste eksemplene er det mer rom for

tolkning. Selv om det er nærliggende også her å tolke inn et kausalt aspekt i tillegg til det

temporale, synes det ikke så opplagt som i eksempel 4.4.31. Kattens meritter kan være

utløst av noe annet enn det at Peter går forbi, og den lavmælte samtalen kan ha foregått

helt uavhengig av at disse to passerte – selv om vi neppe tolker utsagnene slik såfremt det

ikke er noe i konteksten som skulle tilsi det. De fleste av disse 12 som jeg har klassifisert

som idet-konstruksjoner med ikke-tilfeldig sammenheng mellom idet-setning og

oversetning, har en slik ambiguitet eller tvetydighet ved seg. Dette er en forskjell i forhold

til de idet-konstruksjonene som har subjektsidentitet mellom setningene, hvor tendensen

til ikke-tilfeldig sammenheng mellom idet-setning og oversetning synes å være mer

entydig, jf. bl.a. eks. 4.4.24 og 4.4.25, side 65. Enda mer markert blir forskjellen hvis vi

sammenlikner med de tilfeller der subjektsidentiteten er kombinert med agensidentitet, jf.

eks. 4.4.4, 4.4.5 og 4.4.6, side 54.

I 2 av de idet-konstruksjonene som verken har agens- eller subjektsidentitet (2 av

17, jf. tabell 4.8), synes sammenhengen mellom setningene å være av tilfeldig karakter.

Interessant nok er begge disse idet-setningene innledet med adverbet akkurat, noe som

forsterker fokus på samtidigheten mellom idet-setningen og oversetningen, jf. følgende

eksempler:

4.4.34 Akkurat idet hun skulle til å gå inn på setteriet med den, hadde fru redaktør Lund ringt. (SK/GrEl/01:77)

69

4.4.35 Akkurat idet den tanken for gjennom henne at de satt og pratet som to fremmende som begge var opptatt på hvert sitt hold med hvert sitt problem, hørte hun plutselig Anders si: - Barbro? La med få lov til å ta med meg Tore på denne reisen. (SK/GrEl/01:79)

I de resterende 3 av de idet-konstruksjonene som verken har agens- eller

subjektsidentitet (3 av 17), er det mer uklart hvordan sammenhengen mellom setningene

er:

4.4.36 Idet de la seg kjente Pat at et astma-anfall var på vei, og innså at dette ikke var tiden til å be David gå igjennom detaljene en gang til.

(SK/DN96/01:17)

4.4.37 Han banet seg gjennom en flokk småfans og nådde igjen Haakensen idet denne åpnet døren til kontoret. (SK/JeJH/01:82)

4.4.38 Jeg forsøkte å snike meg bak ham, men akkurat idet jeg skulle gå inn døren, fikk han øye på meg. (SK/ChLS701:73)

For å kunne si noe om forholdet mellom idet-setning og oversetning i disse eksemplene,

må man ha mer informasjon enn det som her blir gitt. Man må vite noe om hva som kan

utløse et astma-anfall (4.4.36), man må vite om den tiden det tok å åpne døren, var lang

nok til at den andre personen kunne nå Haakonsen igjen (4.4.37), og man må vite om det

var noe ved det at jeg-personen gikk inn døra (lyd etc.), som gjorde at den andre fikk øye

på ham eller henne (4.4.38).

4.4.8 Informasjonsstrukturer i temporale idet-konstruksjoner Som nevnt under punkt 4.2.3, kan adverbialsetninger ha forskjellige funksjoner blant

annet avhengig av deres plassering i perioden eller ytringen. Det er derfor interessant å se

nærmere på hvilken plassering idet-setningene i materialet har i deres respektive

oversetninger, både i temporale idet-konstruksjoner sett under ett og i de

temporale idet-konstruksjoner som har situasjonstypen achievement både i idet-setning

og oversetning. Tabellene 4.10 og 4.11 gir en oversikt over disse forholdene sett i

relasjon til sjanger:

70

Tabell 4.10 Plassering av idet-setninger med temporal hovedbetydning i oversetningen, sett i forhold til sjanger. Posisjon SK (n) (%) AV (n) (%) SUM (n) (%) foran 11 39,3 % 6 27,3 % 17 34,0 % bak 16 56,5 % 16 72,7 % 32 64,0 % midt i 1 4,4 % 0 - 1 2,0 % SUM 28 100 % 22 100 % 50 100 % Tabell 4.11 Plassering av idet-setninger med temporal hovedbetydning i oversetningen,

sett i forhold til sjanger. Både idet-setning og oversetning har situasjonstypen achievement.

Posisjon SK (n) (%) AV (n) (%) SUM (n) (%) Foran 9 39,1 % 5 38,5 % 14 38,9 % Bak 13 56,5 % 8 61,5 % 21 58,3 % midt i 1 4,4 % 0 - 1 2,8 % SUM 23 100 % 13 100 % 36 100 %

Som tabellene viser, er det en klar tendens til at idet-setninger med temporal

hovedbetydning er plassert i sluttfeltet (64,0 %). Denne tendensen er klar også når det

gjelder de temporale idet-konstruksjonene med situasjonstypen achievement både i idet-

setning og oversetning, selv om den her er noe svakere (58,3 %). I ett tilfelle er en

temporal idet-setning er plassert midt inne i oversetningen.

Som videre nevnt under punkt 4.2.3, er det ifølge Thompson (1985:229) et svært

vanlig fenomen at adverbialsetninger opptrer som topics. Generelle kjennetegn på disse

er blant annet at de opptrer i setningsinitial form, at de er diskursavhengige, og at de

setter et romlig, temporalt og situasjonelt rammeverk for det som sies i oversetningen.

Videre er det et typisk trekk for setninger som fungerer som topics i en periode, at de

inneholder gitt informasjon og dermed danner en bakgrunn for den nye informasjonen

som presenteres oversetningen (focus eller comment).

Så å si alle foranstilte temporale idet-setninger i materialet må kunne sies å danne

en temporal, romlig og situasjonell bakgrunn for det som sies i oversetningen for øvrig,

jf. følgende eksempel:

4.4.39 En kveld kom han forbi Vollys hytte. Det var om høsten og skyene drev lavt. Da oppdaget han at lyset flakket der inne, og idet han passerte vinduet, så han at den gamle holdt på å pusse lampeglasset.

(SK/StTe/01:85)

71

Når det gjelder spørsmålet om idet-setningen her inneholder kjent informasjon, må man

vel kunne si at når vi først vet at han kommer forbi en hytte, er det også gitt at han vil

passere vinduene på denne hytten. En stor del av de initiale temporale idet-setningene

inneholder nettopp en slik ”logisk følge” av det som er uttrykt i det forutgående.

Ifølge Ford (1993:28f) er det typisk for initiale leddsetninger i amerikansk-

engelsk konversasjon at de har en klar diskursstrukturerende funksjon. I den forbindelse

kan det nevnes at materialet for denne oppgaven viser at de blant annet kan ta opp i seg

innhold fra den forutgående kontekst:

4.4.40 Var det en løgn hun hadde lullet seg inn i for i det hele tatt å kunne leve videre? – Nå er det du som er stille, Barbro. Men synes ikke du det ville være en god ide – dette med reisen, mener jeg?” –Hvor...hvor hadde du tenkt å reise?” - Nedover i Middelhavet. Jeg vet ikke nøyaktig hvor.” – Det vil sikkert bli...festlig for deg.” Akkurat idet den tanken for gjennom henne at de satt og pratet som to fremmede som begge var opptatt på hvert sitt hold med hvert sitt problem, hørte hun plutselig Anders si: - Barbro? La meg få lov til å ta med meg Tore på denne reisen min! Han er stor nok til...” Han stoppet da han så Barbros forbausende [...] uttrykk. (SK/GrEl/01:79)

Her kan man vel si at idet-setningen sammenfatter hennes opplevelse av samtalen som er

gjengitt foran, samtidig som den danner bakgrunn for det øvrige som uttrykkes i

oversetningen, nemlig at hun plutselig hørte Anders si dette til henne. På denne måten

skapes det en naturlig sammenheng i teksten; ved å få del i Barbros tanker får vi en bedre

forståelse av den samtalen som er gjengitt foran, og dermed får vi også en bakgrunn til å

kunne sette oss inn i hvordan hun sannsynligvis oppfatter det som Anders sier videre.

Også i de følgende to eksempler må idet-setningene sies å ha som funksjon å

skape sammenheng i teksten, men på en litt annen måte enn i det ovennevnte eksempel.

Her er det bare “ytre” forhold som blir beskrevet:

4.4.41 Ved sjutiden brøt de opp, Martin skulle jo på skolen dagen etter. Idet de skulle gå, nappet moren forsiktig Louise i ermet: - har du tid et par minutter på tomannshånd...Undrende fulgte Louise med moren i kjøkkenet. (AV/Fa96/01:22)

72

4.4.42 De går i stillhet. Ved slottsparken tar de farvel med hverandre, sier adjø. Men idet Jeremy skal til å krysse gaten, stanser han og roper til Espen, som allerede har snudd seg den andre veien: - Og du gjør best i ikke å nevnt vår forbindelse til Unni.” Det låt som en trussel.

(SK/BjKe/01:64) I disse eksemplene beskrives to situasjoner som likner på hverandre; i det første

eksemplet er det noen som bryter opp, og i det andre er det noen som tar farvel med

hverandre. Begge idet-setningene tar opp i seg innhold fra de situasjonene som er

beskrevet foran, samtidig som de danner bakgrunn for en helt ny hendelse. Idet-setningen

i eksempel 4.4.42 er for øvrig innledet med ordet men, noe som skaper inntrykk av noe

overraskende og noe som står i motsetning til det som er nevnt foran; selv om de har sagt

adjø, fortsetter Jeremy å snakke. I begge tilfeller må imidlertid idet-setningen kunne sies

å bidra til å skape sammenheng og flyt i teksten.

Også i det følgende eksemplet kan idet-setningen sies å ta opp i seg innhold fra

den forutgående kontekst. I setningen foran sies det at hun en gang i uken dro til byen for

å handle. En slik opplysning vil skape mange assosiasjoner, og det å sette seg i bilen vil

for mange være en naturlig del av en slik handletur. Dermed må idet-setningen også her

kunne sies å inneholde informasjon som er en ”logisk konsekvens” av det som allerede er

opplyst, eller kanskje rettere sagt en del av den situasjonen som allerede er etablert i

konteksten:

4.4.43 Jeg fikk inntrykk av at han ikke trivdes like bra sammen med meg lenger. Om jeg kom i diskusjon med Anders om noe, la Johan seg i. Jeg gjorde allting galt. En dag hadde jeg laget en søtsur kinesisk rett med svinekjøtt. Johan, som hadde stukket innom og ble til middag, sa: - Det var det verste svineri jeg har smakt. Det er typisk for kinesere å spise sånt. Snakk om rasefordommer. Han utnyttet oss på mange måter. En gang i uken drog jeg til byen for å storhandle i supermarkedet. Idet jeg skulle sette meg i bilen, hørte jeg ham rope: - Siden du nå skal inn til byen og handle, kan du vel ta med noen øl til meg. Jeg skal betale senere.” Snart ble det en vane. (AV/Fa96/01:20)

Idet-setningen kan også innlede et eksempel på de forhold som er beskrevet foran: 4.4.44 Merete kan også være ganske ufordragelig mot de to lillesøstrene sine. Hun sier de er masete, dumme og barnslige, og de får ikke lenger være så mye sammen med henne. I familiesituasjoner varierer hun mellom

73

å snakke i vei om seg og sitt i det uendelige, og å være mutt, innesluttet og grinete. Det er ikke til å unngå at Meretes skiftende humør setter sitt preg på hele familien, og særlig på mor. Idet Merete skal forlate huset, kan hun plutselig be om penger til buksen hun bare må ha, eller om lov til å være lenger ute den kvelden. Moren blir stadig overrumplet.

(AV/He96/01:24)

Som Ford (1993:28f) påpeker videre, har initiale temporalsetninger ofte som funksjon å

markere et skifte i tid, jf. følgende eksempel:

4.4.45 - Og hva skjer nå? spurte Pat. - Vi venter. - Men du lovet Marvin at du skulle ta kontakt med ham. - Jeg vet det, men det akter jeg overhodet ikke å gjøre, sa David og la armen om skulderen til Pat. - Jeg skal vedde hundre dollar på at det første Marvin gjør tidlig mandag morgen, er å ringe meg. Og det er viktig at det virker som om det er Marvin som presser dette igjennom. Idet de la seg kjente Pat at et astma-anfall var på vei, og innså at dette ikke var tiden til å be David gå gjennom detaljene en gang til. Dessuten hadde David forklart igjen og igjen at det aldri ville bli nødvendig for Pat å møte Marvin. (AV/DN96/01:17)

Her blir det gjengitt en samtale mellom Pat og Marvin, og selv om det ikke sies eksplisitt,

er det vel nærliggende å forstå det slik at denne samtalen foregår tidligere på kvelden enn

det tidspunktet idet-setningen refererer til (da de la seg), og at idet-setningen dermed

markerer et skifte i tid.

Som tabellene 4.10 og 4.11 (side 70) viser, er det likevel en tendens til at idet-

setningene hyppigst opptrer etter oversetningen, med andre ord i postverbal posisjon eller

i sluttfeltet. Ifølge Ford (1993: 85,146) er det typisk for disse at de gir utfyllende

informasjon i forhold til det (øvrige) som sies i oversetningen, oftest ved å tidfeste den

situasjonen som er beskrevet i oversetningen. Dermed blir som regel utsagnet i

oversetningen også begrenset eller snevret inn. Dette fins det eksempler på også i

materialet for denne oppgaven:

4.4.46 Det er fort gjort bare å slenge fra seg brillene på nattbordet eller på badet idet man skal krype til køys. (AV/Fa96/01:21)

4.4.47 Per Landmark, sjefen for de 2000, er svært fornøyd idet han åpner pappesken fra Posten og Swix Sport, trekker opp caps, jakke,

overtrekksbukse og genser og ifører seg stasen. (AV/Ad96/01:01)

74

4.4.48 Camilla Parker Bowles smiler idet hun ankommer landsstedet til prins Charles, som laget fødselsselskap for henne. (AV/BT97/01.13)

I alle disse tilfellene blir det som uttrykkes i oversetningen, modifisert eller begrenset

ved hjelp av idet-setningen, eller mer presist av den tidfestingen som idet-setningen

uttrykker. F.eks. er Per Landmark ikke nødvendigvis generelt svært fornøyd (eks. 4.4.47),

men han er fornøyd i den situasjonen som idet-setningen beskriver. I disse eksemplene

må vel idet-setningen også kunne sies å danne en forklarende bakgrunn for det (øvrige)

som sies i oversetningen, selv om idet-setningene ikke står i initial posisjon her. Jeg viser

for øvrig til punkt 4.4.2, spesielt til eksemplene 4.4.1 og 4.4.2, side 52-53. Også disse

viser at etterstilte temporale idet-setninger kan uttrykke en forklarende omstendighet i

tillegg til at de danner en temporal og situasjonell bakgrunn for det som blir sagt i

oversetningen.

4.5 IDET-SETNINGER MED HOVEDBETYDNINGEN

LEDSAGENDE OMSTENDIGHET – FUNN FRA MATERIALET

I 3 av de 90 idet-konstruksjonene synes idet-setningen å ha hovedbetydningen

ledsagende omstendighet, herav 1 fra sakprosatekster og 2 fra skjønnlitterære tekster.

Denne betydningen beskrives slik i Ordbog over det danske sprog (1927), jf. punkt 2.2

og 4.4.2:

2. som betegnelse for maaden, hvorpaa noget sker; især om den ledsagende (forklarende) omstændighed ved noget (jf. betydning 3).

[...] Han havde...læst Vilhelm Meister, og idet han misforstod...den høiere Ironie...betragtede han (dette værk) som en reen Realitet (Winth 1853:199).

[...] man lærer selv, idet (dvs. ved at) man underviser andre.

75

Norsk Riksmålsordbok (1937) beskriver denne betydningen slik:


Denne hovedbetydningen er omtalt under dette kapitlet ut fra at subjunksjonen idet her

uttrykker en relasjon mellom to samtidige hendelser eller handlinger – slik den også gjør i

idet-konstruksjoner med temporal hovedbetydning. En idet-setning med

hovedbetydningen ledsagende omstendighet har imidlertid ikke som funksjon å tidfeste

det som uttrykkes i oversetningen. Ut fra at idet i disse idet-konstruksjonene uttrykker

samtidighet, kan disse idet-setningene muligens kalles temporale, ev. sies å ha en

temporal bibetydning, men de er ikke implikative siden de ikke fungerer som en tidfesting

av de tilhørende oversetningene. Derimot kan de sies å være eksplikative leddsetninger;

de utfolder eller gir en slags ”tilleggsopplysninger” i forhold til det som sies i de

respektive oversetningene. De tre som finnes i materialet av denne typen er følgende:

4.5.1 For at det ikke skal oppstå vanskeligheter med hensyn til begravelsen eller kremasjonen, jfr. § 38 i lov 3. august 1897 om kirker og kirkegårder og § 4 i lov 3. mai 1913 om likbrenning er det påkrevd at meldingen til begravelsesmyndigheten blir sendt omgående idet en nøye påser at forannevnte regler blir fulgt. (SA/Lo84/01:32) 4.5.2 Oprinnelig var det hans plikt å være med helt op til holdeplassen like nedenfor skolen, men da han hadde innprentet mig at det bare var å gå av rett efter den vindusutstillingen med en pyramide av margarinpakker, nøide han sig med å se mig vel på trikken, idet han overlot mig sin ti-øre-trikkepenge - som en stilltiende bestikkelse. (SK/BoJo/01:66) 4.5.3 Broren hadde foreslått innkjøpt et passende apparat. Han og moren og faren brukte det avvekslende idet de fjernet det viktigste av tøiet og iførte sig mørke briller. (SK/ErAn/01:75)

Disse idet-setningene må også kunne sies å gi utfyllende opplysninger i forhold til

oversetningen og dermed ha en spesifiserende bibetydning slik dette begrepet er definert i

denne oppgaven, jf. punktene 6.1 og 6.2.1, side 117f. I eksempel 4.5.1 gir idet-setningen

en utfyllende kommentar eller forklarer nærmere hvordan denne meldingen skal sendes. I

76

eksempel 4.5.2 gir idet-setningen en ”tilleggskommentar”; den forteller om en handling

som skjedde samtidig med at ”han” så ”jeg”-personen vel på trikken. Tilsvarende

kommentarer kan gis til det sistnevnte eksemplet, 4.5.3.

Når det gjelder forholdet mellom ledsagende omstendighet og forklarende

omstendighet, gir verken Ordbog over det danske sprog (1927) eller Norsk

Riksmålsordbok (1937) noen kommentarer til dette. Det synes likevel å være en forskjell

mellom disse tre idet-setningene som uttrykker en ledsagende omstendighet (som

hovedbetydning) på den ene siden, og på den andre siden de som kan sies å uttrykke en

forklarende omstendighet (som bibetydning), jf. bl.a. eksemplene 4.4.1 og 4.4.2 (gjentatt

her):


4.4.2. - Håper det blir jente” sa Ba, idet den store svarte el-vognen med direktør Brams familiemedlemmer svingte opp forrest i kortesjen med fødselsgjester. (SK/BrGe/01:87)

Også i disse to eksemplene gir idet-setningene utfyllende opplysninger i forhold til det

som sies i oversetningen, men det forklarende aspektet synes å være til stede på en annen

måte her. Idet-setningene i eksemplene 4.5.1 – 4.5.3 gir ingen forklaringer til de

tilhørende oversetningene, f.eks. forklarer ikke idet-setningen i eksempel 4.5.1 hvorfor

det er påkrevd at meldingen til begravelsesmyndigheten blir sendt omgående. Derimot

kan idet-setningen i eksempel 4.4.1 forklare hvorfor der med ett gikk et søkk i skipet. Ut

fra et slik forskjell mellom disse funksjonene synes de ovennevnte idet-setningene fra

ordbøkene snarere å uttrykke en forklarende omstendighet enn en ledsagende

omstendighet. Det at ”han” misforsto ”den høiere Ironie” forklarer jo nettopp hvorfor

”han betragtede dette værk som en reen Realitet” (Ordbog over det danske sprog), og det

er vel heller ikke usannsynlig at det at hestene ”med stokkeslag dreves om bord”, kan

forklare hvorfor de ”stejlede og slog bagud” (Norsk Riksmålsordbok).

Det er ellers verdt å merke seg at begge eksemplene fra skjønnlitteratur (4.5.1 og

4.5.2) har en eldre språkform (ortografi). Også eksempel 4.5.1 har preg av en eldre og

formell språkform. (I dette tilfellet kan det for øvrig nettopp være denne typen bruk av

idet-setningen som gir dette inntrykket – i tillegg til uttrykket er det påkrevd at [...]). Det

77

er iallfall interessant at det bare er i disse tre tilfellene en finner denne typen idet-

setninger, altså i tilfeller som har preg av en eldre ortografi og en mer formell språkbruk.

Også her må det riktignok tas i betraktning at det er et sterkt begrenset materialet som

ligger til grunn.

Ellers kan en merke seg at de tre ovennevnte idet-konstruksjonene har mange av

de samme kjennetegn som de prototypiske tyske indem-konstruksjonene, blant annet er

det agens- og subjektsidentitet mellom idet-setning og oversetning. I eksempel 4.5.1 står

riktignok oversetningen i passiv, og subjektet i idet-setningen er det ubestemte

pronomenet en. Likevel er det liten tvil om at det er den eller de personene som sørger for

utsendingen av meldingen, som også nøye skal påse at forannevnte regler blir fulgt.

Videre må en kunne si at det er iallfall delvis sammenfall i tid og sammenfall i rom

mellom det som er uttrykt i idet-setningene og det som sies i de tilhørende

oversetningene. Med unntak av oversetningen i eksempel 4.5.1 står alle idet- og

oversetningene i aktiv. Når det gjelder modus, står samtlige idet- og oversetninger i

indikativ. Det ser altså ut til at denne typen idet-konstruksjoner har mer til felles med de

tyske indem-konstruksjonene enn de øvrige typer idet-konstruksjoner som er omtalt i

oppgaven, jf. omtalen av det tyske indem, kapittel 1.

En kan ellers merke seg at samtlige av disse tre idet-setningene står i sluttfeltet i

deres oversetninger, noe som for øvrig ikke skulle være uventet siden disse gir en

”tilleggsopplysning” - altså ny informasjon - i forhold til det som det er opplyst om i

oversetningene, jf. punkt 4.2.3, side 39f.

4.6 SAMMENFATNING – IDET SOM TEMPORAL SUBJUNKSJON Jeg har i dette kapitlet omtalt to typer idet-setninger; de som har en temporal

hovedbetydning, og de som har hovedbetydningen ledsagende omstendighet. Mens de

temporale (implikative) tidfester handlingen i oversetningen, kan de som uttrykker en

ledsagende omstendighet (eksplikative), sies å utfolde eller gi ”tilleggsopplysninger” i

forhold til det som sies i oversetningen.

I 50 av de 90 idet-konstruksjonene som utgjør materialet for denne oppgaven, har

jeg funnet at idet-setningen har en temporal hovedbetydning. Både ordbøkene og

materialet viser at idet i disse tilfellene gir uttrykk for relasjonen samtidig med. Selv om

78

idet i disse tilfellene innleder en temporal leddsetning, vil vi i de fleste tilfeller tolke inn

også andre betydningsaspekter selv om disse ikke er eksplisitt uttrykt i teksten. Ifølge det

foreliggende materialet er det forklarende omstendighet og det kausale aspekt som

opptrer som bibetydninger.

Når det gjelder sammenfall i variabler mellom idet-setning og oversetning, er det

bare 8 av de 50 idet-konstruksjonene (16 %) som har sammenfall både i agens, subjekt,

situasjonstype, tid og rom. Imidlertid er det mange flere enn disse 8 som har sammenfall i

noen av disse variablene. 78 % av de 50 idet-konstruksjonene har sammenfallende

situasjonstyper i idet-setning og oversetning, og hele 82 % har teliske situasjonstyper

både i idet-setning og oversetning. 72 % av de 50 idet-konstruksjonene har

situasjonstypen achievement både i idet-setning og oversetning. Siden denne sistnevnte

andelen er såpass stor, har jeg sett om det er andre fellestrekk for denne, noe jeg fant at

det var. Det er her en klar tendens til sammenfall i tid og rom mellom idet-setning og

oversetning. Omlag i halvparten av idet-konstruksjonene i denne gruppen er det

subjektsidentitet, mens bare 22,2 % har agensidentitet mellom idet-setning og

oversetning. De samme tendenser fant jeg i hele gruppen temporale idet-konstruksjoner,

uansett situasjonstype. Det er også en klar tendens i begge gruppene til at sammenhengen

mellom idet-setning og oversetning er av ikke-tilfeldig karakter, uavhengig av om det er

agens- eller subjektsidentitet mellom setningene eller ikke. Ved agensidentitet har

imidlertid sammenhengen karakter av en mer eller mindre bevisst koordinering mellom

to handlinger utført av en og samme utøver, mens ved subjektsidentitet uten

agensidentitet har forholdet et mer kausalt preg ut fra slik begrepet kausalitet er definert

under punkt 5.2.1, jf. også punkt 4.3. Også i den gruppen hvor det verken er agens- eller

subjektsidentitet, er tendensen til ikke-tilfeldig sammenheng til stede, selv om den ikke er

så tydelig som i gruppene med agens- og/eller subjektsidentitet.

Når det gjelder informasjonsstrukturen i temporale idet-konstruksjoner, varierer

denne noe, avhengig av idet-setningens plassering. Er idet-setningen foranstilt, fungerer

den normalt som topic og danner et romlig, temporalt og situasjonelt rammeverk for

oversetningen. Denne funksjonen kan også etterstilte idet-setninger ha, men det typiske

for disse er at de gir utfyllende informasjon i forhold til de respektive oversetninger.

79

I 3 av de 90 idet-konstruksjonene har jeg funnet at idet-setningen har

hovedbetydningen ledsagende omstendighet. Også i disse tilfellene kan idet gi uttrykk for

relasjonen samtidig med, men i disse tilfellene tidfester ikke idet-setningen den tilhørende

oversetning. Derimot kan den sies å utfolde eller gi ”tilleggsopplysninger” i forhold til

det som er uttrykt i oversetningen.

Etter at jeg i dette kapitlet har knyttet noen kommentarer til idet som temporal

subjunksjon, herunder som innlederord til setninger med hovedbetydningen ledsagende

omstendighet, vil jeg i kapittel 5 gi en presentasjon av idet som kausal subjunksjon.

80

KAPITTEL 5

IDET SOM KAUSAL SUBJUNKSJON

5.1 INNLEDNING

I den teoretiske bakgrunnen (punkt 5.2) går jeg i dette kapitlet nærmere inn på hva

kausalitet kan sies å være og hvordan dette kan uttrykkes i norsk. Jeg gir her også en

kortfattet presentasjon av Sweetsers inndeling av ulike kausale relasjoner (1990) samt

noen kommentarer vedrørende informasjonsstrukturer i leddsetninger som uttrykker

kausalitet. Under punkt 5.3 - funn fra materialet – kommenterer jeg betydningsaspekt ved

denne typen idet-setninger, typiske trekk ved dem og eventuelle korrelasjoner mellom

dem. Med utgangspunkt i materialet sammenlikner jeg så to typer inndelinger av kausale

relasjoner, nemlig ovennevnte inndeling av Sweetser samt den inndelingen som er

foretatt av Falk & Torp og Western i deres grammatikker hhv. fra 1900 og 1921. Til slutt

gir jeg noen kommentarer til informasjonsstrukturene slik de framkommer i de kausale

idet-konstruksjonene.

5.2 TEORETISK BAKGRUNN 5.2.1 Hva er kausalitet? Ifølge Norsk Riksmålsordbok er årsakssammenheng et synonym til kausalitet; forholdet

mellom årsak og virkning. Når det gjelder begrepet årsak, finnes det flere forskjellige

teorier om hva dette egentlig refererer til. Allerede hos Aristoteles finner vi en utlegning

om hva årsak er. Ifølge hans teori er det fire grunnleggende årsaker. Ut fra den formale

årsak blir f.eks. en plantes vekst forklart innenfra, ut fra dens art eller form. Det er rett og

slett plantens natur å vokse. Men Aristoteles påpeker at også ytre forhold er viktige; lys,

luft osv. Slike faktorer kommer inn under begrepet den bevirkende årsak. Som oftest er

også to andre aspekt viktige, nemlig den stofflige årsak som svarer til tingens stoff, samt

formålsårsaken der formålet betraktes som årsaken til at noe gjøres (Stigen I 1992:116f).

81

Det har opp igjennom tidene vært diskutert hvilke av disse som kan anerkjennes

som forklaringsmåte innenfor de forskjellige vitenskapene. David Hume (1711-1776)

definerer årsaksforhold som den forbindelsen det er mellom to fenomener, hvor det

finnes “en kraft i det ene hvormed det ufeilbarlig framkaller det andre”. Innen den

mekanistiske naturvitenskap er det i tråd med dette bare den bevegende eller bevirkende

årsak som anerkjennes. For den moderne naturforsker er ordet årsak blitt ensbetydende

med “det som kan fremkalle en virkning”, dvs. kraft, forstått som den energi som

forbrukes til å fremkalle en virkning. Jeg skal ikke her gå nærmere inn på diskusjonen om

de fire årsaker, men det kan likevel nevnes at bruken av de bevirkende årsaker alene har

vært kritisert, ikke bare av filosofer, men også fra naturvitenskapelig hold, især av

biologer (Stigen I 1992:118f).

Som Baune (1991:112) påpeker, bygger likevel det tradisjonelt mest vanlige syn

på David Humes analyse av årsaksbegrepet, hvor det som nevnt er det lovmessige og

regelmessige som blir understreket. Ifølge Hume er hendelse A årsak til hendelse B hvis

en hendelse av samme type som A regelmessig etterfølges av en hendelse B. I tillegg

kreves det at årsak og virkning er nær i tid og rom, med årsaken før virkningen. Nå

modifiserer riktignok Baune dette synet på årsaksforhold ved å påpeke at når en hendelse

A er (tilstrekkelig) årsak til en hendelse B, så gjelder dette normalt bare mot en bakgrunn

av gitte betingelser som er oppfylt. Hvis f.eks. årsaken til en kollisjon var en punktering,

gjelder dette mot en bakgrunn av andre betingelser, nemlig de som betegnes som

årsaksbetingelser. Disse kan bestå i at bilen var i stor fart når punkteringen skjedde, at det

ikke var autovern mellom veibanene osv. Gitt alle disse betingelsene, var punkteringen

(den tilstrekkelige) årsaken til kollisjonen. Baune (1991:112) oppsummerer dette slik:

En hendelse A er (tilstrekkelig) årsak til en hendelse B bare hvis det fins en vitenskapelig lov som hevder at hendelser av type A allment etterfølges av hendelser av type B, gitt at visse årsaksbetingelser ÅB1, ÅB2,.... er oppfylt.

82

Den vitenskapelige loven som forutsettes, formuleres slik av Baune (1991:112):

Alle hendelser av type A etterfølges av en hendelse av type B, hvis betingelsene ÅB1, ÅB2,... er oppfylt.

Nå ligger riktignok de ovennevnte oppfatninger av årsaksbegrepet langt fra det vi

i dagliglivet intuitivt forstår med årsak eller årsakssammenheng. Selv om det i realiteten

finnes en rekke mulige årsaker og årsaksbetingelser, nøyer vi oss vanligvis med en

forklaring som fokuserer på én årsak til en hendelse, eventuelt sammen med en eller noen

få årsaksbetingelser, uavhengig av om det finnes noe lovmessighet i relasjonen mellom

det vi oppfatter som årsak og virkning. Denne vilkårligheten står i sterk kontrast til den

lovmessighet som er understreket i den vitenskapelige oppfatningen av årsaksbegrepet

slik det er blitt framstilt ovenfor. Imidlertid kan man merke seg at innenfor den

pragmatisk orienterte lingvistikken understrekes nettopp dette at den hele og fulle

virkelighet aldri kan komme fullstendig til uttrykk gjennom det som blir sagt eller

skrevet. Det vil alltid foreligge en bakgrunn av kunnskaper og forutsetninger som vi tar

for gitt, og som vi ikke problematiserer eller fokuserer på. Ifølge Searle (1983:141)

inneholder denne bakgrunnen et uendelig antall proposisjoner. Spørsmålet er bare hvor

vid vi velger å definere den (Meyer 2000:14).

Til grunn for vår oppfatning av hva som er årsaken til en hendelse i dagliglivet,

kan det for øvrig ligge en helt subjektiv utvelgelse; vi velger én eller noen få av en

mengde mulige årsaksfaktorer. Som Meyer (2000:18) påpeker, kan denne utvelgelsen av

hva årsaken til en hendelse er, f.eks. være styrt av noe så subjektivt som egne sosiale

behov og interesser:

Establishing a cause of an event is not so much a fact-finding procedure, but rather a process of social interaction in which diverging interests have to be accommodated, from which different consequences (even obligations) may arise.

Ut fra dette er det altså det subjektive mentale bildet som for den enkelte vil

representere den kausale relasjonen. Det sier seg selv at ut fra antakelsen om et uendelig

antall mulige årsaksfaktorer, blir spørsmålet om hvorvidt dette kan sies å være et

”korrekt” bilde, både umulig å besvare og i denne sammenhengen av mindre interesse.

83

Poenget er her at årsaksforestillingen er et av de grunnleggende prinsipper mennesket

bruker for å orientere seg og skape struktur i sitt verdensbilde. Det gir oss

overbevisninger om virkelighetens struktur, selv om disse overbevisninger ikke kan

begrunnes rasjonelt. Og det er følgelig våre subjektive overbevisninger og forestillinger

om virkeligheten som kommer til uttrykk verbalt. Jeg vil derfor i det følgende fokusere

på kausale relasjoner slik de er oppfattet og uttrykt av sender i en

kommunikasjonssituasjon. Og i tråd med dette kan en definere en kausal relasjon som et

forhold mellom to hendelser som er slik at når den ene inntreffer, oppfattes det av

senderen å føre til at den andre inntreffer. Den første vil da bli referert til som årsak, den

andre som virkning eller resultat (Meier 2001: 9). Imidlertid vil jeg også i denne

sammenhengen presisere at når jeg i denne oppgaven bruker begrepene årsak og

kausalitet, innbefatter det også det som jeg har kalt forklarende omstendighet, jf. punkt

4.3 hvor det også vises til det som påpekes av Baune (1991:109), nemlig at en forklaring

kan sies å angi omstendigheter som gjør at det som skal forklares, måtte være slik, eller at

det i lys av disse omstendighetene ikke var slik tilfeldig.

5.2.2 Hvordan uttrykkes kausalitet i norsk? Som Fossestøl (1980:280f) har vist, kan kausalitet uttrykkes på mange forskjellige måter

i norsk. Med utgangspunkt i Fossestøls framstilling vil jeg under dette punktet vise noen

av de mulighetene vi har i norsk for å uttrykke kausalitet. En kausal relasjon kan for det

første uttrykkes ved to hovedsetninger i en asyndetisk relasjon:

5.2.1 Det har regnet. Gatene er våte.

Selv om den kausale relasjonen her ikke er uttrykt eksplisitt, tolker vi inn et årsak -

virkningsforhold ut fra vår virkelighetsforståelse. Men den kausale relasjonen kan også

markeres eksplisitt, f.eks. ved at virkningen er markert med adverbet derfor. Adverbet

derfor har anaforisk binding, dvs. at det får sitt innhold fra et annet ledd i teksten (NRG

1997:1152f), her fra den forutgående setningen:

5.2.2 Det har regnet. Derfor er gatene våte.

84

Det er imidlertid ikke bare resultatet som kan markeres ved et anaforisk adverb. Også

årsaken kan markeres ved hjelp av et adverb med anaforisk binding:

5.2.3 Gatene er våte. Det har nemlig regnet.

Videre kan preposisjonsuttrykkene av den grunn og på grunn av brukes for å gjøre den

kausale relasjonen eksplisitt:

5.2.4.a Det har regnet. Av den grunn er gatene våte.

5.2.4.b Gatene er våte på grunn av at det har regnet.

Den kausale relasjonen kan også markeres ved et verb (5.2.5.a) eller et substantiv

(5.2.5.b). Den ene setningen blir dermed innføyd som en at-setning:

5.2.5.a Gatene er våte. Det kommer av at det har regnet.

5.2.5.b Gatene er våte. Årsaken er at det har regnet.

Årsakssetningen kan dessuten innføyes som adverbialt ledd i oversetningen og være

innledet med en subjunksjon, f.eks. fordi:

5.2.6 Gatene er våte fordi det har regnet.

Leddsetninger innledet med fordi, er vanligvis presupponerte, dvs. de inneholder

vanligvis kjent informasjon, men de kan også inneholde ny informasjon. Når

leddsetningen inneholder ny informasjon, står den normalt sist i sluttfeltet.

Leddstillingsmønsteret er helst B, men det kan også være A:

5.2.7.a Vi har avblåst letingen, fordi nå er det for mørkt. (A)

5.2.7.b Vi har avblåst letingen, fordi det nå er for mørkt. (B)

85

Når leddsetningen er presupponert, har den leddstillingsmønster B og kan stå i forfeltet

(5.2.8.a) eller sist i sluttfeltet (5.2.8.b). Den nye informasjonen er da uttrykt i

oversetningen:

5.2.8.a Fordi det nå er mørkt, har vi avblåst letingen.

(Jf. Siden/Ettersom det nå er mørkt, har vi avblåst letingen). 5.2.8.b Gjennom dette kjenner hun ei rar glede fordi hun har gjort dette (Elstad 1977). (NRG 1997:1036f, 1139)

Setninger som uttrykker årsak, kan også innledes med subjunksjonen idet. Som nevnt

blant annet under punkt 4.3, kan setninger innledet med idet, oftest tolkes på forskjellige

måter avhengig av kontekst og av det en kan kalle generell virkelighetsoppfatning.

Flertydigheten ved idet-setninger kan gi seg utslag i at de f.eks. uttrykker både kausale og

temporale forhold, noe som må kunne sies f.eks. om følgende idet-konstruksjon:

5.2.9 Pevik var også et viktig pant for oss, idet hans bror, Arthur Pevik, var en kjent sabotør i Norge. (Uth. her) (AV/Ad96/01:02)

I et tilfelle som dette må vel idet-setningen primært kunne sies å forklare eller angi

årsaken til det som sies i oversetningen. I tillegg må den kunne sies å ha et temporalt

aspekt i og med at den uttrykker noe som var samtidig med det som sies i oversetningen.

Videre kan årsaksforhold uttrykkes ved sideordnede setninger. Som det påpekes i

NRG (1997:1139), binder den sideordnende konjunksjonen for alltid sammen

hovedsetninger. En setning som er innledet av for, forteller om årsaken eller grunnen til

saksforholdet i setningen foran:

5.2.10 Vi avlyste turen, for det var dårlig vær.

Setninger som er innledet med for, inneholder som regel ny informasjon, og dermed blir

de mer selvstendige enn setninger innledet med fordi, som - som nevnt - vanligvis

inneholder kjent informasjon. Siden setninger innledet med for, er hovedsetninger, følger

disse normalt setningsskjema A, mens setninger innledet med fordi, normalt har

setningsskjema B:

86

5.2.11.a Jeg flyttet, for jeg orket ikke mer. 5.2.11.b Jeg flyttet fordi jeg ikke orket mer. Subjunksjonene siden og ettersom innleder bare presupponerte årsakssetninger, som alltid

har leddstillingsmønster B (NRG 1997:1038):

5.2.12 Siden du spør, kan jeg jo opplyse at han er flyttet. 5.2.13 Ettersom det allerede er mørkt, kan vi like godt avblåse letingen. Det kan også forekomme at to eller flere årsakssetninger følger etter hverandre i samme

periode. Tittelen på Guldals artikkel (1988) som jeg har vist til under punkt 5.2.4, er et

eksempel på et slikt forhold:

5.2.14 “Siden du spør, og fordi jeg liker deg så godt,...” Siden begge setningene her står i forfeltet, er det vel rimelig å tolke det slik at også fordi-

setningen er presupponert; innholdet i denne kommer neppe helt overraskende på

mottakeren.

Som det går fram av NRG (1995:1034f), kan det være en nær sammenheng

mellom kausale setninger eller årsakssetninger, følgesetninger, formålsetninger,

vilkårsetninger og innrømmelsessetninger. Det nære forholdet mellom kausale og

temporale setninger er som nevnt kommentert under punkt 4.3. Men også mellom

årsakssetning og følgesetning kan det være en nær sammenheng. I de ovennevnte

eksemplene blir årsaken uttrykt i setninger som innledes med fordi eller for, men også

følgesetninger kan tolkes som uttrykk for årsak:

5.2.15 Hun myrdet tanten sin slik at hun ble rik. Leddsetningen kan uttrykke følge, ikke bare som et faktum som i eks. 5.2.15, men også

som et formål eller intensjon. I slike tilfeller er leddsetningen en formålsetning:

5.2.16 Hun myrdet tanten sin for at hun skulle bli rik.

87

I begge disse tilfellene er det tatt for gitt at hun myrdet tanten sin, dvs. oversetningene

uttrykker realis. Men det er likevel en viktig forskjell mellom leddsetningene, dvs.

mellom følgesetningen og formålsetningen:

Both express result, but in the result clause the result is achieved, whereas in the purpose clause it is yet to be achieved – it is a desire or aimed-at-result” (Quirk o. fl. 1985:1108, sitert i Meier 2001:9f).

Dersom en framstiller årsakssammenhengen som et tenkt tilfelle, er leddsetningen en

vilkårsetning (jf. eks. 5.2.17.a). En kan også uttrykke at forholdet mellom årsak og følge

ikke er slik en skulle vente. Leddsetningen er da en innrømmelsessetning (jf. eks.

5.2.17.b):

5.2.17.a Dersom hun vil bli rik, må hun myrde tanten sin.

5.2.17.b Selv om hun myrdet tanten sin, ble hun ikke rik.

(NRG 1997:1034f)

Alle de ovennevnte setningstypene er adverbiale eksplikativsetninger (jf. punkt

4.3), og deres vanligste funksjon er å stå som fritt adverbial (NRG 1997:1033). Ut fra de

ovennevnte måter å presentere et årsak-følge-forhold på (hun myrdet tanten sin – hun ble

rik), kan en slutte seg til at det må være en sammenheng mellom de ulike typer

adverbialsetninger. De representerer med andre ord ikke atskilte betydningsgrupper, men

de synes heller å framstå som overlappende kategorier. Hvilket betydningsaspekt som

framtrer som hovedbetydning i det enkelte tilfellet, vil dermed ikke alene avhenge av

setningstype og innlederord, men kanskje like mye være basert på vår tolkning ut fra

kontekst og ut fra vår virkelighetsoppfatning generelt.

I tillegg til de ovennevnte uttrykksmåter kan det nevnes to andre typer (Fossestøl

1980:281), nemlig en relativsetning i ekstraposisjon samt en med-konstruksjon:

5.2.18.a Du var dum som ikke ble med.

5.2.18.b Med sitt muntre vesen var Hansen en underholdende type.

88

I begge disse tilfellene er det naturlig å tolke inn en årsaksrelasjon, selv om denne ikke er

uttrykt eksplisitt.

Denne gjennomgangen gir ikke på langt nær noen fullstendig oversikt over

uttrykksmåter for kausalitet i norsk, men den er tatt med for å vise noen eksempler på

hvordan et kausalt forhold kan formuleres.

5.2.3 Inndeling av ulike typer kausale relasjoner ut fra Sweetsers

Three-domain theory (1990)

Ifølge Dancygier og Sweetser (2000) kan en operere med flere tolkningsnivå når det

gjelder kausale konstruksjoner som de ovennevnte, hvor hvert tolkningsnivå kan forstås

som et eget mentalt rom. Deres teori bygger på Fauconniers Mental Spaces theory (1985,

1997), en teori som blir presentert slik:

“[...] Mental Spaces theory [is] an extremely general formal theory which provides mechanisms for talking about the ways in which we connect cognitive structures with each other” (Dancygier og Sweetser 2000:112).

Det er interessant å se denne teorien i sammenheng med Sweetsers Three-domain theory

(1990) hvor hun prøver å klargjøre flertydigheten ved konjunksjoner. F.eks. viser hun at

because kan forstås på tre måter: “a content reading, an epistemic and a speech act

reading” (Maat og Sanders 2000:59f). (Her blir altså because regnet som en

konjunksjon.)

Jeg vil kort beskrive disse betydningsaspektene siden materialet for oppgaven

viser at også idet kan forstås på disse tre måtene, noe jeg vil komme tilbake til under

punkt 5.3 Idet som kausal subjunksjon – funn fra materialet (punkt 5.3.5.1). En kausal

content relasjon kan beskrives slik:

A sentence that expresses a causal content relation describes a real-world causality between two events or states in the world (Noordman og Blijzer 2000:36f).

89

Den følgende perioden er et eksempel på en slik kausal relasjon. Den uttrykker forholdet

mellom den aktiviteten som er beskrevet i adverbialsetningen og den handlingen som er

beskrevet i oversetningen:

5.2.19 Joe dempet musikken fordi Sam satt og leste. (Joe turned down the stereo because Sam was studying)

(Dancygier og Sweetser 2000:118)

I tillegg gir Dancygier og Sweetser (2000:120) et eksempel på en annen type

konstruksjon innenfor gruppen kausal content relasjon:

5.2.20 Han kommer hjem til jul, for jeg betaler billetten.

(He will come and spend Christmas with us because I’m paying for his flight.)

Selv om en ser et kausalt aspekt i en slik konstruksjon, kan vel ikke det at han får fri reise

sies å være den direkte årsaken til at han kommer hjem. Kanskje kan det bedre

karakteriseres som en forklarende omstendighet. Uansett kommer en slik konstruksjon

ifølge Dancygier og Sweetser inn under det som kalles content-level causality; det som

uttrykkes, er et forhold mellom to konkrete hendelser. Ut fra Fauconniers Mental Spaces

theory (1985, 1997) kan en uttrykke det slik at sender konstruerer et mentalt rom der en

bestemt hendelse vil inntreffe, nemlig at den omtalte personen kommer hjem til jul. Til

dette knytter senderen en tilleggsopplysning som vel må sies å ha et kausalt eller

forklarende aspekt ved seg, nemlig det at senderen selv betaler billetten for ham. Dette

mentale rommet blir så videre utfylt av senders og mottakers generelle kunnskap i

tilknytning til utsagnet.

En epistemisk kausal relasjon kan etableres mellom noe som senderen har

kunnskap om (uttrykt i adverbialsetningen) og hans slutning av dette (uttrykt i

oversetningen). Denne gruppen kjennetegnes ved at slutningen (oversetningen) har en

modal uttrykksform, med andre ord at noe framstilles å være muligens, kanskje eller

sannsynligvis slik og slik. Modaliteten er i disse tilfelle av epistemisk art, dvs. at

språkbrukerens holdning angår sannhetsverdien av innholdet i utsagnet (NRG 1997:580).

Ifølge Mac Donald (1986:1) definerer Abelin o. fl. (1981) modalitet som ”talarens

90

(subjektiva) uttryck för sin inställning till utsagan og till mottagaren”. Utsagnet fra

språkbrukeren inneholder dermed tre former for informasjon: en saksopplysning, et

signal om hvordan taleren forholder seg til den, og et signal om hans innstilling til

mottakeren. Adjektivet epistemisk er for øvrig dannet til det greske substantivet episteme

som betyr kunnskap eller viten. Epistemisk modalitet angår altså saksforhold som

språkbrukeren har viten eller kunnskap om (NRG 1997:580). Eks. 5.2.21 viser et

eksempel på en epistemisk kausal relasjon hvor leddsetningen uttrykker bakgrunnen for

den slutningen som er uttrykt i oversetningen – i epistemisk modal form:

5.2.21 Sam sitter sikkert og leser, for Joe dempet musikken. (Sam is (must be) studying, because Joe turned down the stereo.)


Et tredje nivå som den kausale relasjonen kan være basert på, er det som betegnes

som talehandlingsnivået (speech-act level):

5.2.22 Siden du er lingvist, hva er det russiske ordet for student? (Since you are a linguist, what is the Russian word for student?)

(jf. Dancygier og Sweetser 2000:119)

Her er det mottakerens kompetanse - eller kanskje heller talerens eller skriverens

kjennskap til at mottakeren har denne kompetansen - som forårsaker eller foranlediger

spørsmålet. Leddsetningen må vel også her kunne sies å danne en forklarende bakgrunn

for det spørsmålet som kommer i oversetningen.

For tilsvarende inndeling i tilknytning til idet-setninger, vises det som nevnt til

punkt 5.3.5.1, side 103f.

5.2.4 Kausale leddsetninger - informasjonsstrukturer

Hvilken posisjon en årsakssetning har i oversetningen, kan blant annet være avhengig av

innlederord og innhold. Som nevnt under punkt 5.2.2 vil en årsakssetning som er innledet

med subjunksjonen fordi og inneholder ny informasjon, normalt stå sist i sluttfeltet, jf.

eksempel 5.2.7, side 84. Inneholder en årsakssetning - innledet med fordi - kjent

informasjon (presupponert), står den normalt i forfeltet eller sist i sluttfeltet, jf. eksempel

91

5.2.8, side 85. Setninger som er innledet med siden eller ettersom, er som nevnt alltid

presupponerte og kan stå enten i forfeltet, midtfeltet eller sluttfeltet (NRG 1997:1036-

1038).

Også Guldal (1977) påpeker tendensen til sammenheng mellom innlederord,

innhold og posisjon. Ut fra hennes undersøkelse som er basert på muntlige intervjuer i

tilknytning til TAUS ( = Talemålsundersøkelsen i Oslo), har hun funnet at setninger

innledet med fordi, opptrer i 95 % av tilfellene (134 av 141) i sluttposisjon, mens

setninger innledet med siden og ettersom, opptrer bare i hhv. 28,6 % (2 av 7) og 50 %

(1 av 2) i sluttposisjon. Dette mønsteret blir for øvrig bekreftet i den undersøkelsen som

Einar Meier, IBA/UiO, har gjort i sin hovedoppgave (2001:73), hvor han har gått

igjennom 100 fordi-setninger, 44 siden-setninger og 12 ettersom-setninger. Når det

gjelder setninger innledet med fordi, har han funnet at 93 % av disse (93 av 100) står i

sluttposisjon, mens setninger innledet med siden eller ettersom, opptrer i sluttposisjon

bare i hhv. 31,8 % (14 av 44) og 58,3 % (7 av 12).

Ut fra at det er kjent informasjon som normalt står først i hovedsetningen eller

perioden, kan en si at også de ovennevnte funnene peker i retning av at setninger som er

innledet med siden eller ettersom, er presupponerte (jf. NRG 1997:1036-1038). Guldal

konkluderer ut fra sitt materiale med at siden-setningene gjennomgående inneholder

opplysninger som begge samtalepartnere er innforstått med. Det som er kjent, kan enten

være forhold som hører med til vår allmenne viten, eller det kan være forhold som er

kommet til uttrykk tidligere i teksten eller i samtalen:

Vi kan altså si at den funksjonen setninger innleda med siden har, er å knytte det kjente innholdet i dem som forklarende ledd til oversetningen, som da er bærere av den nye informasjonen. Siden-setningen er tema, eller kjent informasjon, i setningen, oversetningen er rema, eller ny informasjon. Det forhold at tema i norsk ofte er første ledd i setningen, kan så forklare at så mange av setningene innleda med siden står i forfeltet (Guldal 1988:133).

For å illustrere forskjellen mellom siden og fordi med et eksempel, kan en trekke fram et

tilfelle hvor fordi kan brukes, men ikke siden, nemlig i følgende

utbrytningskonstruksjon:

92

5.2.23.a Hun skriver for harde livet. Det er fordi hun gjerne vil bli ferdig før innleveringsfristen.

5.2.23.b * Hun skriver for harde livet. Det er siden hun gjerne vil bli ferdig

før innleveringsfristen.

I denne utbrytningskonstruksjonen er det årsakssetningen som er brutt ut. Det vil si at det

er årsaken det spørres etter; årsaken er den eneste grunn til å uttrykke setningen, alt annet

er kjent. Når siden ikke kan brukes her, henger det altså sammen med at det blir en

“kollisjon” mellom temafunksjon og remafunksjon (Guldal 1988:133). Det vises for

øvrig til oppgavens punkt 4.2.3 hvor begrepene tema og rema er kommentert.

Når det gjelder årsakssetninger innledet med idet, vises det til punkt 5.3.6.

Etter nå å ha kommentert sider ved den teoretiske bakgrunnen for bruken av idet som

kausal subjunksjon, vil jeg under det følgende punkt presentere noen funn fra materialet

for oppgaven.

5.3 IDET SOM KAUSAL SUBJUNKSJON – FUNN FRA

MATERIALET

5.3.1 Innledning


kausal subjunksjon, blant annet vedrørende betydningsaspekt ved de setningene idet

innleder, og hvilke typer årsaker disse idet-setningene kan sies å uttrykke. På samme

måte som for de temporale idet-konstruksjonene vil jeg ut fra de registreringer jeg har

foretatt i FileMaker 4.1, prøve å finne fram til trekk som kan sies å være typiske for de

kausale idet-konstruksjonene og til eventuelle korrelasjoner mellom disse. Videre vil jeg

prøve å vise at kausale idet-konstruksjoner kan inndeles etter ulike typer kausale

relasjoner ut fra Sweetsers Three-domain theory (1990) og ut fra inndelingene ifølge Falk

& Torp og Western i deres grammatikker fra hhv. 1900 og 1921. Til slutt vil jeg kort

kommentere noen spørsmål vedrørende informasjonsstrukturer i kausale idet-

konstruksjoner.

93

5.3.2 Betydningsaspekt ved kausale idet-setninger sett i forhold til sjanger

Som tabell 4.1 (side ) viser, har jeg funnet at 16 av de 90 idet-konstruksjonene (17,8 %)

har en kausal hovedbetydning, herav 4 fra avis- og ukebladtekster og 12 fra

sakprosatekster. Mens de temporale idet-setningene har som hovedfunksjon å tidfeste

handlingen eller hendelsen i oversetningen, gir de som jeg har kalt kausale idet-setninger,

en begrunnelse for det som sies i oversetningen. Som det påpekes i Norsk

Riksmålsordbok (1927) i presentasjonen av idet (underpunkt 2c), brukes idet her i samme

betydning som da nemlig:

2c Brukt for å angi at det som uttrykkes ved konjunksjonssetningen, er en begrunnelse for det som er uttrykt i hovedsetningen (med samme betydning som ”da nemlig”): ”dette theater var paa hin tid fuldt berettiget, idet det stod på høide med samtidens nationale standpunkt.

Igjen må det understrekes at klassifisering av betydningsaspekt naturlig nok må baseres

på en tolkning av idet-konstruksjonen. I likhet med idet som temporal subjunksjon vil

også idet som kausal subjunksjon kunne innlede flertydige leddsetninger, som - som

tidligere nevnt – inneholder flere ”lag” av betydninger slik at de kan forstås på flere

måter samtidig. I tabell 5.1 har jeg satt opp en oversikt over hvilke bibetydninger jeg har

funnet i de kausale idet-setningene:

Tabell 5.1 Bibetydninger funnet i idet-setninger med kausal hovedbetydning, herav 4 fra avis- og ukebladtekster (AV) og 12 fra sakprosa (SA). AV (4 setn) SA (12 setn) TOT (16 setn) Temporal 4 12 16 Instrumentell 0 0 0 Spes./utdyp. 0 0 0 Forklarende omstend.

4

12

16

Legitimering 0 2 2 SUM 8 26 34 Som tabellen viser, har jeg – interessant nok - funnet at alle idet-konstruksjonene i denne

gruppen har de samme betydningsaspekt – med unntak av de to tilfellene som kan sies å

ha bibetydningen legitimering. Jeg har blant annet funnet at samtlige kausale idet-

94

setninger kan sies å ha en temporal bibetydning. Også i de kausale idet-konstruksjonene

synes det som nevnt å være et aspekt av samtidighet mellom det som uttrykkes i idet-

setningen, og det som uttrykkes i oversetningen. I tillegg til denne temporale relasjonen

kan man kanskje tenke seg at vi ut fra vår virkelighetskunnskap også tolker inn en

årsaksrelasjon mellom setningene; vi ser setningene i forhold til hverandre og oppfatter

idet-setningen som en begrunnelse eller årsak til det som sies i oversetningen. Dette

kausale aspektet må dermed kunne sies å overskygge den temporale betydningen, slik at

denne blir å oppfatte bare som en bibetydning. Falk & Torp omtaler i Dansk-norskens

syntax forholdet mellom idet som temporal og kausal konjunksjon slik (idet omtales altså

her som en konjunksjon):

Tidskonjunktionen idet nærmer sig til aarsagsbetegnelse, hvor den angiver en samtidig foranledigende omstændighed: man lærer selv, idet man lærer andre (= derved at); hvor det temporale begreb træder helt i baggrunden, maa den regnes for aarsagskonjunktion: han frembød et ynkeligt skue, idet klæderne var revet af kroppen paa ham (Falk & Torp 1900:259).

Også Falk & Torp påpeker altså dette at det er et tidsaspekt til stede selv om det er den

kausale betydningen som dominerer; idet som årsaksbetegnelse angir en samtidig

foranledigende omstendighet. Følgende eksempel kan illustrere dette at selv om idet-

setningens hovedbetydning må sies å være kausal, kan det nok sies å være til stede også

et temporalt aspekt:

5.3.1 De siste dagene er det kommet til en serie blodige sammenstøt i Bosnia, idet muslimske flyktninger har forsøkt å iverksette Dayton-avtalen på egen hånd. (AV/Af96/01:04)

Her er hendelsen i oversetningen tidfestet ved uttrykket De siste dagene, og ikke ved

idet-setningen. Denne angir her årsaken eller foranledningen til sammenstøtene. Ut fra

dette utsagnet - isolert sett - er det riktignok ikke så lett å avgjøre hvorvidt idet-setningen

uttrykker et mer eller mindre fullstendig sammenfall i tid. Når det gjelder definisjonen av

begrepet samtidighet, viser jeg for øvrig til figur 4.2, side 36, hvor det framgår at

samtidighet kan oppfattes slik at det også innbefatter delvis samtidighet. I det ovennevnte

eksemplet kan de muslimske flyktningene for så vidt i lengre tid ha forsøkt å iverksette

95

Dayton-avtalen, mens de blodige sammenstøtene kunne ha kommet først de siste dagene.

Likevel er det kanskje mest rimelig at man oppfatter det slik at tidsbestemmelsen De siste

dagene også gjelder for det som uttrykkes i idet-setningen, slik at man tolker dette som

mer eller mindre sammenfallende hendelser eller handlinger. Imidlertid er det her en

begrensning; siden idet-setningen uttrykker årsaken eller bakgrunnen til det som sies i

oversetningen, og fordi årsak som kjent alltid må komme før virkning eller følge i tid, vil

det ikke kunne være et fullstendig sammenfall i tid mellom setningene. Det som fungerer

som årsak eller forklaring, må iallfall være ”påbegynt” før virkningen eller resultatet

kommer, f.eks. slik som vist i figur 5.1 (jf. figur 4.2, eks. e, side 36):

Figur 5.1 Tidsdimensjonene i oversetning og idet-setning i eks. 5.3.1 illustrert som tidslinjer:

oversetning [----------------------- ?

idet-setning [---------------------------- ?

I flere tilfeller inneholder idet-setningen et generelt utsagn, jf. følgende eksempel:

5.3.2 På den annen side har Utvalget hvor det har et bestemt syn funnet å burde gi uttrykk for det, idet det erfaringsmessig er bedre egnet til debatt enn en mer nøytral pro et contra analyse. (SA/NO94/19:47)

I dette eksemplet uttrykker oversetningen en følge av en mer eller mindre ”vedtatt”

sannhet, uttrykt i idet-setningen. En kan tenke seg at relasjonen mellom oversetning og

idet-setning her kan illustreres ved hjelp av figur 5.2 (jf. figur 4.2, eks. c):


oversetning [-----]

idet-setning ? -------------------------- ?

96

I andre tilfeller inneholder både oversetning og idet-setning mer eller mindre generelle

utsagn:

5.3.3 Sammenligninger med andre lands rett er alltid vanskelig, og kan ikke gi noe korrekt bilde, idet en rekke bakenforliggende faktorer kan få betydning for det endelige resultatet for skadelidte. (SA/NO94/19:49)

Også i slike tilfeller vil vi vel tolke inn en tidsrelasjon mellom det som uttrykkes i

oversetningen og det som sies i idet-setningen – i tillegg til den kausale betydningen.

Kanskje kan oversetningen her forstås slik at den uttrykker gjentatte enkelthandlinger, og

at dette ses mot det generelle forholdet som uttrykkes i idet-setningen:


oversetning [----] [----] [----] [----]

idet-setning ? -------------------------------------- - ?

Ut fra materialet og i tråd med Falk & Torps resonnement, ser det altså ut til at en kan

konkludere med at det i idet-konstruksjoner med kausal hovedbetydning også synes å

være til stede et temporalt aspekt, nærmere bestemt varianter av det en kan kalle delvis

samtidighet mellom hendelsen i oversetningen og hendelsen i idet-setningen. Det er

imidlertid visse usikkerhetsmomenter knyttet til denne slutningen. Disse er det gjort

nærmere rede for under punkt 5.3.3: Sammenfall i tid og rom.

Som tabell 5.1 (side 93) viser, må samtlige av de kausale idet-setningene også

kunne sies å uttrykke en forklarende omstendighet i forhold til det som uttrykkes i

oversetningen, jf. følgende eksempel:

5.3.4 Det er likevel ikke nødvendig å gå inn på detaljene i monopolbedrifters økonomiske tilpasning her, idet prinsippene for verdsettingen av prosjektets vareinnsats tilsvarer dem som ble skissert i forrige avsnitt. (SA/NO94/11:39)

5.3.5 Den ene typen kan ikke utveksle ladninger med omgivelsene, og den andre typen gjør dette i høy grad, idet måleinstrumentet er jordet.

(SA/NO95/20:59)

97

Som tabell 5.1 videre viser, kan legitimering sies å være en bibetydning i to av de

idet-konstruksjonene som utgjør materialet for oppgaven, begge er hentet fra

sakprosatekster. I det første tilfellet er det senderens kjennskap til at en bestemt

lovhjemmel regulerer det omtalte forhold – uttrykt i idet-setningen - som kan sies å

forårsake, foranledige eller legitimere det som uttrykkes i oversetningen, nemlig det

bobestyreren skal gjøre når kjennelsen om tilbakelevering er blitt rettskraftig:

5.3.6 Når kjennelsen om tilbakelevering er blitt rettskraftig, 3) skal bobestyreren betale massefordringene 4) eller – for så vidt som fordringene er omtvistet - sette inn i bank de nødvendige beløp til

å dekke dem, idet § 46 annet ledd får tilsvarende anvendelse. (SA/Lo84/01:33)

Også i det andre tilfellet refererer idet-setningen til et juridisk forhold, nemlig til at de

omtalte to tekstene har samme gyldighet.

5.3.7 Til bekreftelse av foranstående har undertegnede med behørig fullmakt undertegnet denne konvensjon. Utferdiget i Haag 25. oktober 1980 på fransk og engelsk, idet de to tekstene har samme gyldighet, i ett eksemplar. (SA/Lo88/01:37)

Også her er det innholdet i idet-setningen, eller rettere sagt senderens kjennskap til dette

innholdet, som synes å være årsaken, foranledningen eller legitimeringen for det som

uttrykkes i oversetningen, nemlig at konvensjonen er blitt utferdighet i Haag 25. oktober

1980 på fransk og engelsk bare i ett eksemplar. Plasseringen av idet-setningen her er

kommentert under punkt 5.3.6.

Fra å kommentere mulige betydningsaspekt ved idet-setninger, vil jeg i de to

neste punktene kommentere noen av de variablene som jeg har registrert i FileMaker 4.1,

nemlig eventuelt sammenfall i tid og rom mellom idet-setning og oversetning, punkt

5.3.3, og eventuell agens- og/eller subjektsidentitet, punkt 5.3.4.

5.3.3 Sammenfall i tid og rom i kausale idet-konstruksjoner

Som nevnt under punkt 5.3.2, synes det i samtlige av de 16 kausale idet-konstruksjonene

å være en eller annen variant av delvis samtidighet mellom det som uttrykkes i idet-

setningen og det som uttrykkes i oversetningen, jf. figurene 5.1, 5.2 og 5.3. Dette er - som

98

tabell 5.3 viser – registrert som sammenfall i tid mellom idet-setning og oversetning siden

samtidighet også innbefatter delvis samtidighet, jf. kapittel 4, punkt 4.2.1, side 35f.

Tabell 5.2 Sammenfall i tid mellom idet-setning (med kausal hovedbetydning) og oversetning, sett i forhold til sjanger. AV (4) SA (12) SUM sammenfall 4 12 16 ikke sammenfall 0 0 0 vet ikke 0 0 0 Sum 4 12 16

Det er likevel under tvil jeg har kommet fram til dette resultatet. Det er for det første flere

eksempler på at den ene eller begge setningene inneholder mer eller mindre generelle

utsagn, jf. eks. 5.3.2 og 5.3.3, side 95-96. Også i eks. 5.3.8 uttrykker idet-setningen et

generelt forhold uten spesifikk tids- eller stedsreferanse:

5.3.8 Avispapir er trolig også den innsatsfaktor som først tar slutt, idet de fleste aviser er avhengig av regelmessige tilførsler med korte intervaller. (SA/NO94/10:38)

Denne uttrykksmåte kan også betegnes som generelt presens eller semantisk som et

generisk utsagn, noe som ifølge Chafe (1970:169ff) signaliserer ”a timeless propensity

for an indefinite number of events to take place” (Vannebo 1979:137). På denne

bakgrunnen kan det reises tvil om det i tilfeller som dette i det hele tatt er meningsfullt å

fokusere på eventuelt sammenfall i tid. Som nevnt har jeg ut fra tankegangen som vist i

figurene 5.2. og 5.3, likevel valgt å tolke disse som delvis sammenfallende i tid. Idet-

setningen oppfattes da slik at den uttrykker en til alle tider gyldig sannhet, mens

oversetningen uttrykker en antakelse eller slutning som gjelder ett eller flere konkrete

tilfeller innenfor denne tidshorisonten.

For det andre inneholder 9 av de 16 kausale idet-konstruksjonene modale uttrykk,

og som Vannebo (1989:11) påpeker, synes det innenfor visse modale kontekster ikke å

være mulig å opprettholde de samme tidsreferensielle skillelinjene mellom de verbale

tempusformene som i ikke-modal eller indikativisk bruk. Han stiller for øvrig også

spørsmål ved om en i det hele tatt bør trekke inn de modale variantene ved beskrivelse av

tempussystemet. Når jeg likevel har funnet å kunne klassifisere setningene i disse idet-

konstruksjonene som sammenfallende i tid, er det fordi det tross alt synes å være nokså

99

klare holdepunkt i teksten for å kunne tolke dem iallfall som delvis sammenfallende i tid,

jf. eks. 5.3.9:

5.3.9 Dersom dette var riktig, ville det ikke være i forbrukernes interesse, idet de da ville kunne få dyrere strøm. (AV/BT96/04:09)

Her må man vel kunne hevde å ha dekning i teksten for å kunne oppfatte idet-setningen

og oversetningen som delvis sammenfallende i tid, dvs. at det er delvis sammenfall i tid

mellom det at det omtalte forhold ikke er i forbrukernes interesse, og det at muligheten

for høyere strømpriser foreligger. For at dette skal kunne framstilles som et kausalt

forhold, må imidlertid sistnevnte forhold allerede foreligge, eller rettere sagt forbrukeres

kjennskap til dette må foreligge, før deres reaksjon kan komme. Spørsmålet er hvordan

det at begge setninger her uttrykker tenkte tilfeller, påvirker vår oppfatning av

tidsdimensjonen. Når denne framstillingsmåten i de foreliggende tilfellene ikke synes å

være til hinder for at man kan oppfatte de tenkte ”tilstandene” som sammenfallende i tid,

kan det kanskje ha sammenheng med at idet lett assosieres med samtidighet, siden dette

er den mest typiske betydningen av ordet i norsk, noe som bekreftes både av norske

ordbøker og grammatikker samt av det foreliggende materialet. Ut fra dette

resonnementet og ut fra tankegangen som vist i figurene 5.1, 5.2 og 5.3, er det altså -

under tvil - registrert at det er sammenfall i tid mellom idet-setning og oversetning i

samtlige av de kausale idet-konstruksjonene.

Når det gjelder sammenfall i rom, synes bildet om mulig enda mer komplisert.

Som tabell 5.3 viser, er det registrert sammenfall i rom bare i 2 av de 16 kausale idet-

konstruksjonene, begge disse er for øvrig hentet fra avis- og ukebladtekster.

Tabell 5.3 Sammenfall i rom mellom idet-setning (med kausal hovedbetydning) og oversetning, sett i forhold til sjanger.

AV (4) SA (12) SUM sammenfall 2 0 2 ikke sammenfall 0 0 0 vet ikke 2 12 14 Sum 4 12 16

I de øvrige 14 idet-konstruksjonene er det ikke så lett å avgjøre hvorvidt det er

sammenfall i rom mellom setningene. Det at innholdet i den ene eller begge setningene er

100

av hypotetisk art, kompliserer ikke bare spørsmålet om sammenfall i tid, men kanskje i

enda større grad spørsmålet om sammenfall i rom. Med utgangspunkt i Fauconniers

Mental Spaces theory (punkt 5.2.3) kan en si at setningene i disse idet-konstruksjonene

refererer til forskjellige verdener eller ulike mentale rom, jf. eks. 5.3.9. Når det gjelder de

setningene som inneholder mer eller mindre generelle utsagn, lar naturlig nok heller ikke

de seg begrense til et bestemt rom eller område, jf. idet-setningen i eks. 5.3.8. Muligens

kunne man tenke seg at et tilsvarende resonnement som det som ble brukt i forbindelse

med spørsmålet om sammenfall i tid, også kunne vært brukt vedrørende spørsmålet om

sammenfall i rom; idet-setningen uttrykker en sannhet som gjelder alle steder, mens

oversetningen uttrykker noe som angår ett eller flere konkrete tilfeller ett eller annet sted.

Jeg har likevel valgt å klassifisere disse i ”vet ikke” - rubrikken med hensyn til

sammenfall i rom. Dette har sammenheng med at romaspektet i tilfeller som eks. 5.3.8 og

5.3.9 ikke synes å være relevant, og det synes heller ikke å være tilstrekkelige holdepunkt

i teksten for å avgjøre spørsmål vedrørende dette. Det at det synes lettere å finne

holdepunkt for å kommentere spørsmål vedrørende tidsdimensjonen, kan som nevnt

muligens ha sammenheng med at idet-setninger lettere assosieres med temporale utsagn.

5.3.4 Agens - og subjektsidentitet (AI/SI) i kausale idet-konstruksjoner Tabell 5.4 Agens- og /eller subjektsidentitet mellom idet-setning (med

kausal hovedbetydning) og oversetning, sett i forhold til sjangrene avis- og ukebladtekster (AV) og sakprosa (SA).

AV (i alt 4) SA (i alt 12) TOT. (16) TOT. (%) Subjekts-ident. (SI)

0

3

3

18,75 %

herav AI - 0 0 - herav –AI - 3 3 100 % Ikke SI 4 9 13 81,25 % herav AI 0 0 0 - herav –AI 4 9 13 100 % SUM 4 12 16 100 % Som tabell 5.4 viser, er det bare 3 av de 16 kausale idet-konstruksjonene som har

subjektsidentitet mellom idet-setning og oversetning, og det er ingen tilfeller av

agensidentitet mellom setningene. 1 av de nevnte 3 tilfellene kan nok også tolkes i

retning av ikke subjektsidentitet:

101

5.3.10.a Til bekreftelse av foranstående har undertegnede med behørig fullmakt undertegnet denne konvensjon. Utferdiget i Haag 25. oktober 1980 på fransk og engelsk, idet de to tekstene har samme gyldighet, i ett eksemplar. (SA/Lo88/01:37)

Subjektet er her ikke realisert i oversetingen, men det er åpenbart denne konvensjonen

som er underforstått subjekt. I og med at den er utferdighet på fransk og engelsk, kan man

vel si at den har samme referanse som subjektet i idet-setningen, nemlig de to tekstene.

Jeg har derfor klassifisert dette som subjektsidentitet. (Hvis en derimot forstår denne

konvensjonen som et produkt uavhengig av hvordan den er utferdighet, dvs. på to språk

og dermed som to tekster, vil en muligens ikke lese dette som en konstruksjon med

subjektsidentitet.) For øvrig kan en merke seg at subjektsidentiteten skyldes at

oversetningen står i passiv. En omskriving til aktiv form ville ha ført til at konstruksjonen

verken hadde fått agens- eller subjektsidentitet:

5.3.10.b Til bekreftelse av foranstående har undertegnede med behørig fullmakt undertegnet denne konvensjon. De berørte parter utferdiget den i Haag 25. oktober 1980 på fransk og engelsk, idet de to tekstene har samme gyldighet, i ett eksemplar. (Jf. SA/Lo88/01:37)

I de øvrige 2 tilfellene kommer subjektsidentiteten klarere til uttrykk:

5.3.11 Markedsrådet var enig i at denne form for markedsføring, der støtten til det ideelle formål var knyttet til omsetningsvolum, var i strid med mfl § 1 første ledd, idet den ville utsette en stor del av forbrukerne for et samvittighetspress i kjøpssituasjonen. (SA/NO95/02:50)

5.3.12 Når det gjelder måling av elektriske felt, finnes det i prinsippet to kategorier måleinstrumenter. Den ene typen kan ikke utveksle ladninger med omgivelsene, og den andre typen gjør dette i høy grad, idet måleinstrumentet er jordet. Resultatet av målinger med disse to kategorier av instrumenter kan bli svært forskjellig. (SA/NO95/20:59)

I eks. 5.3.11 kommer subjektsidentiteten til uttrykk som en antesedent /anafor–relasjon;

denne form for markedsføring – den. I eks. 5.3.12 er bildet mer komplisert, her er

subjektet i oversetningen den andre typen (underforstått den andre typen

102

måleinstrument). Det leddet som her er utelatt – måleinstrument – blir så subjektet i idet-

setningen, men da i bestemt form; måleinstrumentet.

I de øvrige tilfellene er det altså verken agens- eller subjektsidentitet. Hvis vi

sammenholder dette med tabell 5.3 – sammenfall i rom - , kan det som nevnt synes som

om begrunnelsen (idet-setningen) i de fleste tilfellene ikke er hentet fra samme ”domene”

som oversetningen (slutningen eller det forholdet som blir begrunnet).

Man er iallfall avhengig av mer informasjon enn den som blir gitt i den aktuelle idet-

konstruksjonen, for å kunne avgjøre dette. Uklarheten kan skyldes forskjell i modus, eller

det kan være at et generelt forhold begrunner et enkelttilfelle. I slike tilfeller ser det altså

ut til at det er en tendens til at setningene heller ikke har samme subjekt og heller ikke

samme agens. For øvrig kan en merke seg at det ikke bare er en klar tendens til at det

ikke er agensidentitet mellom disse setningene, i de fleste av dem har heller ikke

subjektet noen agensrolle; bare i 2 tilfeller kan subjektet sies å ha en agensrolle (i

betydningen protoagensrolle, jf. punkt 3.2.3.1, side 28f) enten i oversetning eller i idet-

setning. Eks. 5.3.13 viser et typisk tilfelle i gruppen kausale idet-konstruksjoner. Her er

det verken agens- eller subjektsidentitet, og det synes heller ikke å være noe holdepunkt

for å tolke setningene som sammenfallende i rom. Videre uttrykker idet-setningen en

slags allmenngyldig ”sannhet” som begrunner dette utvalgets standpunkt:

5.3.13 På den annen side har Utvalget hvor det har et bestemt syn funnet å burde gi uttrykk for det, idet det erfaringsmessig er bedre egnet til debatt enn en mer nøytral pro et contra analyse. (SA/NO94/19: 47)

Det kan ellers nevnes at det i tillegg til eks. 5.3.10.a ovenfor, er 2 andre tilfeller der

passiv forekommer. I ett tilfelle står både idet-setning og oversetning i passiv, mens i de

øvrige 2 tilfellene er det bare oversetningen som har passiv form. Selv om en tar i

betraktning en eventuell uuttalt agens i disse setningene, vil det ikke føre til flere tilfeller

av agensidentitet mellom idet-setning og oversetning.

Ut fra det ovennevnte kan en konkludere med at den typiske kausale idet-

konstruksjonen verken har subjekts- eller agensidentitet mellom idet-setning og

oversetning. Setningene kan under tvil sies å ha sammenfallende tid, men det synes ikke å

være holdepunkt for å kunne avgjøre hvorvidt de også har sammenfallende rom.

103

Dessuten er det en klar tendens til at begge setningene har aktiv form. Når det gjelder

disse idet-konstruksjonenes modus og oppbygning, vises det til neste punkt hvor jeg vil

prøve å inndele de kausale idet-konstruksjonene etter ulike typer kausale relasjoner.

5.3.5 INNDELING AV ULIKE TYPER KAUSALE RELASJONER

5.3.5.1 Inndeling av de kausale idet-setningene etter Sweetsers Three-domain theory (1990)

Som omtalt under punkt 5.2.3, kan en ifølge Dancygier og Sweetser (2000) operere med

flere tolkningsnivå når det gjelder kausale konstruksjoner. Deres teori tar som nevnt

utgangspunkt både i Fauconniers Mental Spaces theory (1985, 1997) og i Sweetsers

Three-domain theory. I sistnevnte teori påvises det at because kan forstås på tre måter:

”a content reading, epistemic and a speech act reading” (Maat og Sanders 2000:59f), og

jeg viser til punkt 5.2.3 for nærmere forklaring av disse begrepene.

Ut fra materialet viser det seg at idet kan forstås på de samme tre måtene.

Følgende idet-konstruksjoner kan være eksempler på det som benevnes som a causal

content relation, altså en kausal relasjon mellom to faktiske handlinger eller tilstander:

5.3.14 Pevik var også et viktig pant for oss, idet hans bror, Arthur Pevik, var en kjent sabotør i Norge. (AV/Ad96/01:02)


6 av de 16 kausale idet-konstruksjonene må kunne sies å høre inn under content level

causality, herav 2 fra avis- og ukebladtekster og 4 fra sakprosatekster. 2 av disse 6

tilfellene (begge sakprosatekster) skiller seg ut fra de øvrige 4 da de inneholder en

slutning i oversetningen samt det en vel kan kalle en premiss i idet-setningen, se eks.

5.3.16 og 5.3.17. Eksempel 5.3.16 viser for øvrig den eneste av de 16 kausale idet-

konstruksjonen hvor idet-setningen er plassert i oversetningens forfelt:


104

Eks. 5.3.17 viser oppbygningen slutning - premiss eller påstand - begrunnelse:


Det kan reises tvil om disse to eksemplene kan sies å inneholde en kausal relasjon

mellom to faktiske “tilstander” siden oversetningene her synes å gi uttrykk for

språkbrukernes subjektive oppfatning på bakgrunn av det som sies i de respektive idet-

setningene. Utsagn av denne typen kan tenkes å være underordnet en performativsetning

av typen:

slutter Jeg antar (på bakgrunn av det som sies i idet-setningen) at... tror ... (Vannebo 1989:5)

I de nevnte to tilfellene (eks. 5.3.16 og 5.3.17) er performativsetningen strøket i den

realiserte strukturen, slik at utsagnene er realisert som kategoriske eller faktiske.

Ut fra dette har jeg klassifisert dem i gruppen causal content casuality, altså faktisk

kausale relasjoner. Hvis man derimot klassifiserer etter den underliggende struktur og

anser disse utsagnene som antakelser, vil de følgelig komme inn under neste gruppe; de

epistemisk kausale relasjonene.

Materialet inneholder 5 tilfeller av denne andre typen kausal relasjon ifølge

Sweetsers inndeling, nemlig epistemisk kausal relasjon, altså en relasjon mellom noe som

senderen har kunnskap om (uttrykt i idet-setningen), og hans slutning av dette (uttrykt i

oversetningen i epistemisk modal form), jf. punkt 5.2.3, side 89, vedrørende

begrepsavklaringer. Av de 5 tilfellene av denne typen, er 2 hentet fra avis- og

ukebladtekster, deriblant eks. 5.3.18, og 3 fra sakprosatekster, deriblant eks. 5.3.19. I

eksempel 5.3.18 tas det i begynnelsen av oversetningen et forbehold i forhold til noe som

tidligere er uttalt:

105

5.3.18 Dersom dette var riktig, ville det ikke være i forbrukernes interesse, idet de da ville kunne få dyrere strøm. (AV/BT96/04:09) 5.3.19 Avispapir er trolig også den innsatsfaktor som først tar slutt, idet de fleste aviser er avhengig av regelmessige tilførsler med korte intervaller. (SA/NO94/10:38)

I 2 av disse 5 tilfellene blir både slutningen og det forholdet senderen har kunnskap om,

presentert som tenkte tilfeller, jf. eks. 5.3.18. I slike konstruksjoner uttrykker altså både

idet-setningen og oversetningen en epistemisk modalitet. I 2 tilfeller er det bare

oversetningen (slutningen) som uttrykker en epistemisk modalitet, mens idet-setningen

uttrykker et faktum (kategorisk uttrykksmåte), jf. eks. 5.3.19. Her kan en for øvrig merke

seg at den tenkte performativsetningen (Jeg slutter/antar/tror at...) er representert i

oversetningen enten i form av modalverb (ville) som i eks. 5.3.18, eller i form av

modalitetsbetegnende adverbial (trolig) som i eks. 5.3.19 (jf. Vannebo 1989:5).

I tillegg har jeg i samme gruppe tatt med ett tilfelle av en litt annen type. Her

uttrykker idet-setningen noe modalt, mens oversetningen (slutningen) uttrykkes som et

faktum:

5.3.20 Sammenligninger med andre lands rett er alltid vanskelig, og kan ikke gi noe korrekt bilde, idet en rekke bakenforliggende faktorer kan få betydning for det endelige resultatet for skadelidte. (SA/NO94/19:49)

Her kan det for ordens skyld påpekes at det er ut fra den realiserte strukturen dette tilfellet

kommer i en egen undergruppe. Dersom man går ut fra at oversetningen egentlig er å

anse som en antakelse, og dermed går ut fra det man mener er den underliggende

strukturen, avviker ikke denne fra de 4 øvrige i gruppen.

I tilknytning til denne gruppen som kjennetegnes ved en relasjon mellom noe som

senderen har kunnskap om (uttrykt i idet-setningen) og hans slutning av dette (uttrykt i

oversetningen), kan det nevnes en annen gruppe med modal uttrykksmåte. Her uttrykker

ikke oversetningen noen slutning; den har snarere en objektiv berettende form. I likhet

med eks. 5.3.20 inneholder imidlertid idet-setningen et modalt utsagn, jf. følgende

eksempler:

106

5.3.21 Det siktes her særlig til utnytting av vannkraft mindre enn 40 GWh, idet disse bør komme i samme kategori som kraftverk med en produksjon over 40 GWh der vilkår fastsettes i samsvar med vassdragsreguleringslovens regler. (SA/NO94/11:42)

5.3.22 Eksponering nær en kraftledning er likevel av spesiell interesse

idet oppvekst nær kraftledning synes å gi rimelig konsistente data når det gjelder leukemi hos barn. (SA/NO95/20:60)

Her kan en merke seg at idet-setningen i eks. 5.3.21 uttrykker deontisk modalitet.

Adjektivet deontisk er dannet til det greske presens partisipp to deon som betyr det som

bør gjøres. Deontisk modalitet har med begrepene plikt eller tillatelse å gjøre og angår

gjennomføringen av en handling eller opprettelsen av en ny tilstand. Svært ofte brukes

bør (som her) når avsenderen ønsker å tilkjennegi at det er ønskelig eller nødvendig at

handlingen blir utført (NRG 1997:580, 613). Idet-setningen i eks. 5.3.22 må derimot

regnes som epistemisk modal siden den uttrykker noe som en mulighet eller

sannsynlighet.

En tredje type kausal relasjon finner vi på det som betegnes som

talehandlingsnivået (speech-act level), hvor det altså er mottakerens kompetanse - eller

kanskje heller talerens eller skriverens kjennskap til at mottakeren har denne

kompetansen - som forårsaker eller foranlediger spørsmålet, jf. eks. 5.3.23 (gjentatt fra

side 90):

5.3.23 Siden du er lingvist, hva er det russiske ordet for student? (Since you are a linguist, what is the Russian word for student?)


Som tabell 5.1 (side 93) viser, og som nevnt under punkt 5.3.2 (side 93f), kan

legitimering sies å være en bibetydning i 2 av de idet-konstruksjonene som utgjør

materialet for oppgaven, begge sakprosatekster. I disse 2 tilfellene kan man muligens

henføre relasjonen mellom idet-setningen og dens oversetning til talehandlingsnivået. I

det første tilfellet er det - som tidligere nevnt - senderens kjennskap til at en bestemt

lovhjemmel regulerer det omtalte forhold som kan sies å forårsake, foranledige eller

107

legitimere det som uttrykkes i oversetningen, nemlig det bobestyreren skal gjøre når

kjennelsen om tilbakelevering er blitt rettskraftig:

5.3.24 Når kjennelsen om tilbakelevering er blitt rettskraftig, 3) skal bobestyreren betale massefordringene 4) eller – for så vidt som fordringene er omtvistet - sette inn i bank de nødvendige beløp til

å dekke dem, idet § 46 annet ledd får tilsvarende anvendelse. (SA/Lo84/01:33)

Også denne idet-konstruksjonen må imidlertid kunne sies å ha oppbygningen slutning -

premiss (eller påstand – begrunnelse) med slutningen uttrykt i oversetningen som et

modalt forhold, nærmere bestemt som et påbud eller en befaling (deontisk modalitet), og

med premisset – eller kanskje rettere sagt begrunnelsen eller legitimeringen - uttrykt i

idet-setningen. Det andre tilfellet har en annen oppbygning; her uttrykker ikke

oversetningen noen slutning, den refererer derimot til et faktisk forhold, nemlig til at den

omtalte konvensjonen er undertegnet i Haag 25. oktober 1980 på fransk og engelsk i ett

eksemplar. Også her er det innholdet i idet-setningen, eller nærmere bestemt senderens

kjennskap til at de to tekstene har samme gyldighet, som synes å være årsaken,

foranledningen eller legitimeringen for det som uttrykkes i oversetningen, nemlig at

konvensjonen er blitt utferdighet på fransk og engelsk bare i ett eksemplar:


I begge de to sistnevnte tilfellene må for øvrig idet-setningen kunne sies å danne en

forklarende bakgrunn for det som blir uttrykt i oversetningen.

Vi kan altså dele inn de kausale idet-konstruksjonene langs to akser; etter

Sweetsers Three-domain theory med inndelingen a content reading, an epistemic and a

speech act reading (samt en gruppe andre med modale utsagn), og etter idet-

konstruksjonenes oppbygning, dvs. om de har formen slutning – premiss (ev. påstand –

begrunnelse) eller om det i oversetningen refererer til et faktisk forhold som ikke kan sies

å være en slutning, men som idet-setningen like fullt forklarer eller begrunner. Tabell 5.5

viser en oversikt over de 16 kausale idet-konstruksjonene inndelt etter Sweetsers tre

108

kategorier (samt den kategorien som jeg har kalt andre med modale utsagn). Denne siste

er tatt med for å gi et helhetsbilde av idet-konstruksjonene i denne gruppen. Videre er det

markert antall tilfeller der idet-konstruksjonene inneholder et (realisert) premiss eller en

betingelse i idet-setningen og en (realisert) slutning i oversetningen, samt antall tilfeller

som ikke inneholder dette. Det er også foretatt inndeling etter teksttyper.

Tabell 5.5 Inndeling etter teksttyper kombinert med Sweetsers Three-domain theory og med en oversikt over hvor mange av idet-konstruksjonene som inneholder et premiss eller en begrunnelse i idet-setningen og en slutning eller påstand i oversetningen. AV (i alt 4) SA (i alt 12) TOT. (16) TOT. (%) Content- level

2

4

6

37,5 %

premiss – slutning

0

2

2

33,3 %

ikke premiss - slutning

2

2

4

66,7 %

Epistemic Level

2

3

5

31,25 %

premiss – slutning

2

3

5

100 %


0

0

0

-

*) Andre m/ modale utsagn

0

3

3

18,75 %

premiss - slutning

- 0

0

-


- 3

3

100 %

Speech act level

0

2

2

12,5 %

premiss –slutning

- 1

1

50,0 %


- 1

1

50,0 %

SUM 4 12 16 100 % *) Denne gruppen er ikke med i Sweetsers Three-domain theory, men den er tatt med for å gi et helhetsbilde av de 16 idet-konstruksjonene i materialet.

109

8 (2+5+1) av de 16 idet-konstruksjonene har altså formen slutning – premiss (eller

påstand – begrunnelse). I de resterende 8 (4+3+1) idet-konstruksjonene uttrykker

oversetningen et faktum eller refererer til et faktum, mens idet-setningen begrunner eller

gir en bakgrunn for dette, jf. bl.a. eks. 5.3.14 og 5.3.15 (gjentas her):



Det ser altså ut til at det er mulig å foreta en inndeling etter Sweetsers Three-

domain theory (1990) i tilknytning til så vel idet-konstruksjoner som konstruksjoner med

siden, fordi eller for (engelsk: since, because) - riktignok med ett forbehold; ikke alle

idet-konstruksjonene lar seg plassere innenfor hennes 3 grupper. Faktisk gjelder dette

18,75 % av de kausale idet-konstruksjonene i materialet, dvs. de som utgjør gruppen

andre med modale utsagn i tabell 5.5. Her uttrykker eller refererer oversetningen til et

faktum, mens idet-setningen derimot inneholder et modalt utsagn.

Også innenfor den norske grammatiske tradisjonen er det foretatt inndeling etter

type kausal relasjon, eller type årsak som det her uttrykkes. Både hos Falk & Torp (1900)

og hos Western (1921) finner eksempler på denne type inndeling. Jeg vil i det følgende

presentere disse og prøve å sammenholde dem med Sweetsers inndeling.

5.3.5.2 Inndeling av de kausale idet-setningene etter Falk & Torp og Westerns grammatikker fra hhv. 1900 og 1921

Western skiller i Norsk Riksmåls-grammatikk mellom subjektiv og objektiv årsak

(Western 1921:31):

[...] Der må skjelnes mellem den objektive årsak, d.e. den objektivt virkende årsak, som uten hensyn til subjektets vilje enten bevirker eller hindrer det som oversetningen utsier, f.eks. Det er sølet idag fordi det har regnet inatt. Reisen må opsettes fordi han er blitt syk; og den subjektive årsak, d.e. det som den talende anfører som grunn for sin handlemåte eller hvorav han drar en slutning, f.eks. Da jeg ikke hadde full tillit til ham,

110

avbrøt jeg enhver forbindelse med ham. – Eftersom det er så sølet idag, må det ha regnet inatt. Siden du tier, innrømmer du vel at du ha gjort det.

Som eksemplene illustrerer, mener Western at den objektive årsak uttrykkes med fordi,

mens den subjektive årsak uttrykkes med da, eftersom eller siden. Ifølge tabell 5.5

inneholder 8 av de 16 kausale idet-konstruksjonene en slutning i oversetningen som er

basert på innholdet i idet-setningen. Denne må da etter Westerns inndeling sies å uttrykke

den subjektive årsak, jf. eks. 5.3.17 (gjentas her):


Idet-setningen i de 4 tilfellene av content level causality, jf. punkt 5.3.5.1, side 103, som

ikke inneholder noen slutning i oversetningen, må derimot kunne sies å uttrykke den

objektive årsak, jf. eks. 5.3.14 (gjentas her):


Materialet for oppgaven viser at idet-setninger kan brukes både for å uttrykke subjektiv

og objektiv årsak. Falk & Torp skiller i Dansk-norskens syntax mellom den reale grunn,

den moralske grunn og den logiske grunn (Falk & Torp 1900:258) . Den reale grunn hos

Falk & Torp tilsvarer den objektive årsak hos Western, mens den moralske grunn og den

logiske grunn hos Falk & Torp er slått sammen til den subjektive årsak hos Western.

Denne inkluderer imidlertid slutning som svarer til logisk grunn hos Falk & Torp. Tabell

5.5 er satt opp med utgangspunkt i Guldals artikkel (Guldal 1988:132) og gir en oversikt

over inndelingene med eksempler fra de nevnte grammatikker samt fra materialet (se

kolonne 1 og 4). Kolonne 2 og 3 angir hvilke subjunksjoner som ifølge hhv. Falk & Torp

og Western innleder de forskjellige typer årsakssetninger. (For ordens skyld gjør jeg

oppmerksom på at subjektiv årsak og slutning hos Western skal forstås som en og samme

gruppe.)

111

Tabell 5.6: Inndeling av årsakssetninger hos Falk & Torp (1900) og hos Western (1921)

Falk & Torp Falk&Torp Western Western real grunn ”Det er vaadt, fordi det har regnet ” (1900:258). ”De siste dagene er det kommet til en serie blodige sammenstøt i Bosnia, idet muslimske flyktninger har forsøkt å iverksette Dayton-avtalen på egen hånd.” (AV/Af96/01:04)

fordi

fordi (da, eftersom)

objektiv årsak ”Det er sølet idag fordi det har regnet inatt” (1921:31). ”De siste dagene er det kommet til en serie blodige sammenstøt i Bosnia, idet muslimske flyktninger har forsøkt å iverksette Dayton-avtalen på egen hånd.” (AV/Af96/01:04)

moralsk grunn ”Jeg handlede saa, fordi jeg ansaa det for ret” (1900:258). ”På den annen side har Utvalget hvor det har et bestemt syn funnet å burde gi uttrykk for det, idet det erfaringsmessig er bedre egnet til debatt enn en mer nøytral pro et contra analyse.” (SA/NO94/01:47)

fordi

da, eftersom, siden

subjektiv årsak (grunn for handlemåten) ”Da jeg ikke hadde full tillit til ham, avbrøt jeg enhver forbindelse med ham” (1921:31) ”På den annen side har Utvalget hvor det har et bestemt syn funnet å burde gi uttrykk for det, idet det erfaringsmessig er bedre egnet til debatt enn en mer nøytral pro et contra analyse.” (SA/NO94/01:47)

logisk grunn "Det maa være vaadt, da det har regnet” (1900:258). ”Avispapir er trolig også den innsatsfaktor som først tar slutt, idet de fleste aviser er avhengig av regelmessige tilførsler med korte intervaller.” (SA/NO94/10:38)

efterdi, eftersom, saasom, som, da, siden, naar, idet, aldenstund

da, eftersom, siden

( slutning ) ”Eftersom det er så sølet idag, må det ha regnet inatt” (1921:31). ”Avispapir er trolig også den innsatsfaktor som først tar slutt, idet de fleste aviser er avhengig av regelmessige tilførsler med korte intervaller.” (SA/NO94/10:38)

112

Som det framgår av tabellen, er idet-setninger (fra materialet) brukt i alle disse

betydningene, selv om altså Falk & Torp - interessant nok - bare har idet-setninger med

under logisk grunn og Western ikke nevner dem i denne sammenheng i det hele tatt. Man

kan tenke seg at dette enten kan ha sammenheng med at flere av idet-setningene i

materialet er hentet fra sakprosa, og at dette er et område som det ikke har vært fokusert

på i de nevnte to grammatikkene, eller det kan tenkes at det har skjedd en endring i idet-

setningenes betydning og bruksmåte over tid. Det faller utenom denne oppgavens rammer

å gå nærmere inn på dette, men det er en interessant problemstilling, spesielt siden disse

to grammatikkene (hhv. fra 1900 og 1921) er av de mest omfattende fra denne perioden

når det gjelder norsk språk.

Ellers kan det påpekes at eksemplet fra materialet på subjektiv årsak kanskje ikke

er helt tydelig. Hvis idet-setningen her skal tolkes som uttrykk for en subjektiv årsak, må

man anta at språkbrukeren er medlem av Utvalget og uttaler seg på vegne av det.

Når det gjelder Westerns inndeling, sier han i utgangspunktet at den objektive

årsak uttrykkes med fordi, mens den subjektive årsak uttrykkes med da, eftersom og

siden. Imidlertid modifiserer han dette ved å tilføye at da og eftersom dog også finnes

brukt om objektiv årsak (Western 1921: 31) – derfor er disse to sistnevnte

subjunksjonene satt i parentes i tabellen.

Hvis vi ser denne inndelingen i forhold til Sweetsers inndeling, synes det ut fra

de foreliggende eksempler som om det som hos Sweetser benevnes som content level

causality, hos Falk & Torp er inndelt i gruppene real grunn og moralsk grunn og hos

Western i gruppene objektiv årsak og subjektiv årsak. Det som hos Sweetser kalles

epistemisk kausale relasjoner, ser ut til å tilsvare logisk grunn hos Falk & Torp og

slutning (under subjektiv årsak) hos Western.

Et annet forhold som kunne vært interessant å undersøke nærmere, men som også

går ut over denne oppgavens rammer, er om det er noen av disse typer årsaker eller

årsaksrelasjoner som hyppigere enn andre kommer til uttrykk i de kausale idet-

setningene, og hvorvidt et eventuelt mønster i dette kan sies å ha vært stabilt, eller om det

har endret seg over tid.

Det er ellers interessant å merke seg at Falk & Torp og Western kommer fram til

forskjellige resultat. Selv om inndelingen i type årsakssetninger i store trekk er den

113

samme hos de to, kommer de til forskjellige resultat mht. innlederord. Mens Falk & Torp

sier at setninger som gir uttrykk for moralsk grunn, innledes med fordi, sier Western at

denne setningstypen innledes med da, eftersom eller siden (Guldal 1988:131f). Guldal

mener dette kan forklares ved at det er andre forhold enn de skillelinjene disse forfatterne

opererer med, som avgjør bruken av de ulike subjunksjonene. Hun konkluderer med at

bruken av subjunksjoner må ses i sammenheng med informasjonsstrukturene, og at valget

av subjunksjon avhenger av hvilken funksjon den aktuelle setningen har, spesielt hvorvidt

den er bærer av kjent eller ny informasjon (Guldal 1988:133f), jf. punkt 5.2.4, side 90f.

Uansett kan disse inndelingene være verdifulle med tanke på å kartlegge ulike

typer årsaker, både for å sammenlikne med andre inndelinger, som her med den som er

foretatt av Sweetser, og for å vise at idet-setninger kan brukes for å uttrykke samtlige av

disse årsakstypene.

5.3.6 Informasjonsstrukturer i kausale idet-konstruksjoner

Ut fra det som er nevnt ovenfor samt under punkt 5.2.4, synes det å foreligge en viss

uenighet når det gjelder hvordan sammenhengen kan sies å være mellom innlederord,

innhold, funksjon og posisjon når det gjelder årsakssetninger. Når det gjelder plassering i

oversetningen, viser materialet for oppgaven at årsakssetninger som er innledet med idet,

hovedsakelig opptrer i sluttfeltet (i 14 av 16 tilfeller, se eks. 5.3.26 og 5.3.27). Unntaksvis

forekommer disse setningene i setningsinitial posisjon (i 1 av 16 tilfeller, se eks. 5.3.28).

I ett tilfelle kommer idet-setningen midt inne i oversetningen (se eks. 5.3.29).

5.3.26 I dag blir en lett identifisert, idet fødselsår og dato er blitt mer viktig enn selve navnet. (AV/VG96/01:28) 5.3.27 De siste dagene er det kommet til en serie blodige sammenstøt i Bosnia, idet muslimske flyktninger har forsøkt å iverksette Dayton-avtalen på egen hånd. (AV/Af96/01:04)


114


(Den øvrige delen av idet-setningens oversetning er uthevet her.)

Eks. 5.3.28 er altså det eneste tilfellet hvor idet-setningen forekommer i initial posisjon.

Dermed er det også det eneste tilfellet hvor idet-konstruksjonen reflekterer den riktige

rekkefølgen i forhold til ”den virkelige verden”, hvor årsak eller premiss alltid må

komme foran virkning eller slutning.

Når det gjelder spørsmålet hvorvidt det er en sammenheng mellom idet-

setningens plassering og type informasjon (kjent eller ukjent), viser ikke materialet noe

entydig bilde. I de fleste tilfeller synes man å være avhengig av å kjenne noe mer av den

kontekst den aktuelle idet-konstruksjonen står i, for å kunne avgjøre dette. Ut fra

enkelttilfeller som eks. 5.3.26 og 5.3.27 kan man likevel slutte seg til at idet-setninger

som står i sluttfeltet, både kan inneholde kjent og ny informasjon. I eks. 5.3.26 kan man

tenke seg at det er mulig å føye inn leddet som kjent (“idet fødselsår og dato som kjent er

blitt mer viktig enn selve navnet”). Her kan man imidlertid merke seg at dette leddet også

kunne vært føyd inn i oversetningen (“I dag blir en som kjent lett identifisert”), men like

fullt må idet-setningen her sies å fungere nærmest som en påminnelse og dermed sies å

inneholde kjent informasjon. Derimot har vi ingen holdepunkt for å kunne anta at idet-

setningen i eks. 5.3.27 inneholder kjent informasjon; snarere virker idet-setningen – og

for øvrig også oversetningen – her å være presentert som nyhetsstoff.

Hvorvidt initiale idet-setninger, som eks. 5.3.28, inneholder presupponert

informasjon, vil også måtte avgjøres ut fra den kontekst den står i. Eks. 5.3.29 er som

nevnt det eneste tilfellet av de 16 kausale idet-konstruksjonene hvor idet-setningen er

plassert midt i oversetningen. Grunnen til at denne har en slik plassering her, er vel at

man ønsker å påpeke at den står til leddet i ett eksemplar; den begrunner altså hvorfor

konvensjonen bare er utferdighet i ett eksemplar. Også her synes imidlertid idet-setningen

å fungere mer som en påminnelse enn som ny informasjon, siden den med en slik

plassering tross alt ikke blir uthevet, men kanskje snarere virker som en opplysning i en

parentes.

115

Hovedinntrykket er altså at den typiske kausale idet-setning er plassert i sluttfeltet

i dens respektive oversetning, men for å kunne avgjøre hvorvidt idet-setningen uttrykker

kjent eller ny informasjon, må man ha mer kontekst tilgjenglig og kjenne mer til hvilken

situasjon setningen er sagt inn i. Dette kravet synes å gjelde uavhengig av idet-setningens

plassering til oversetningen, selv om den i det ene tilfellet der den er plassert midt inne i

oversetningen, som nevnt synes å uttrykke kjent informasjon.

5.4 SAMMENFATNING - IDET SOM KAUSAL SUBJUNKSJON

Av de 90 idet-konstruksjonene som utgjør materialet for oppgaven, har jeg funnet at 16

har en kausal hovedbetydning, herav 4 fra avis- og ukebladtekster og 12 fra

sakprosatekster. Jeg har i denne sammenhengen definert begrepet kausalitet slik at det

også innbefatter forklaringer slik de er definert av Baune (1991:109), og begrunnelser

slik dette begrepet er brukt i Norsk Riksmålsordboks (1927) presentasjon av idet. Også de

kausale idet-konstruksjonene synes å være flertydige. De bibetydninger som har

framkommet i disse 16 tilfellene, er den temporale samt legitimering. Dessuten må

samtlige idet-setninger sies å uttrykke en forklarende omstendighet i forhold til deres

oversetninger.

I den grad en kan trekke noen konklusjoner ut fra et såpass lite grunnlag som 16

tilfeller, ser det ut til at den typiske kausale idet-konstruksjoner verken har subjekts - eller

agensidentitet mellom idet-setning og oversetning. Under tvil kan setningene i disse idet-

konstruksjonene sies å være sammenfallende i tid, men det synes ikke å være

tilstrekkelige holdepunkt i teksten for å kunne avgjøre hvorvidt det også er sammenfall i

rom mellom dem. Det er en klar tendens til at både idet- og oversetning har aktiv form, og

når det gjelder modus, finner vi eksempler både på modal og ikke-modal uttrykksmåte.

De 16 idet-konstruksjonene synes - med noen få unntak - å kunne inndeles etter

Sweetsers tredeling (1990); ”a content reading, epistemic and a speech act reading”

(Maat og Sanders 2000:59f). Hvis vi ser denne inndelingen i forhold til inndelingene hos

Falk & Torp (1900) og hos Western (1921), ser det ut til at de som hos Sweetser

benevnes som content level causality, hos Falk & Torp er inndelt i gruppene real grunn

og moralsk grunn og hos Western i gruppene objektiv årsak og subjektiv årsak. Det som

hos Sweetser kalles epistemisk kausale relasjoner, ser ut til å tilsvare logisk grunn hos

116

Falk & Torp og slutning (under subjektiv årsak) hos Western. Det interessante med disse

inndelingene er i denne sammenheng å vise at idet-setninger kan brukes til å uttrykke

samtlige av de nevnte årsakstypene.

I 14 av de 16 idet-konstruksjonene står idet-setningen i sluttfeltet i oversetningen.

Når det gjelder spørsmålet om det er en sammenheng mellom idet-setningens plassering

og type informasjon (kjent eller ukjent), viser ikke materialet noe entydig bilde. For å

kunne avgjøre dette synes det nødvendig å ha den aktuelle kontekst tilgjengelig.

Siden 12 av de 16 kausale idet-konstruksjonene er hentet fra sakprosatekster og

det ikke er registrert situasjonstyper for disse, har jeg ikke kommentert dette forholdet.

Etter nå å ha knyttet noen kommentarer til idet som innlederord til implikative og

eksplikative tidssetninger (kapittel 4 ) samt til årsakssetninger (kapittel 5), vil jeg i neste

kapittel presentere idet som innlederord til spesifiserende eller utdypende leddsetninger.

117

KAPITTEL 6

IDET SOM ELABORERENDE/SPESIFISERENDE

SUBJUNKSJON 6.1 INNLEDNING

Begrepet spesifisering er i denne oppgaven brukt som den norske oversettelsen av

begrepet elaborating (Berge o. fl. 1998:412). Siden jeg ikke har kunnet finne noen

utgreiing om dette fenomenet i den norske grammatiske tradisjonen, har jeg i den

teoretiske delen (punkt 6.2) tatt utgangspunkt i artikler som er basert på engelsk og tysk

språkbruk. I denne litteraturen er begrepet elaborating brukt, så derfor bruker jeg den

norske varianten av dette begrepet (elaborering) også i omtalen og utlegningen av disse

artiklene. Under punkt 6.3 der jeg kommenterer funn fra materialet, bruker jeg derimot

den norske oversettelsen, spesifisering, med unntak av de tilfellene der jeg også i denne

delen viser til den nevnte litteraturen. Grunnen til at jeg sondrer slik mellom disse to

begrepene, er at det ifølge enkelte forskere kan være en viss betydningsnyanse mellom

elaborating slik det er brukt i litteraturen innenfor tysk og engelsk språk og spesifisering

slik dette framkommer i norsk. Dette er en problemstilling som jeg ikke går inn på i

denne oppgaven, og begrepene er her brukt synonymt. I dette kapitlet kommenterer jeg

riktignok noen forskjeller som ut fra materialet synes å framkomme mellom elaborering i

tysk og spesifisering i norsk, men siden materialet er såpass begrenset, blir ikke dette noe

mer enn noen spredte funn. Det ville imidlertid vært svært interessant å finne mer ut av

hva denne betydningsnyansen kan bestå i, og ved å sondre mellom begrepene slik jeg

gjør, vil jeg iallfall markere at denne problemstillingen er reist.

(For ordens skyld kan det understrekes at begrepet spesifisering ikke må

forveksles med adjektivene spesifikk / ikke-spesifikk slik de er brukt i forbindelse med

referanse, altså forholdet mellom det språklige uttrykk og verden utenfor språket, jf.

NRG (1997:49f)).

I den teoretiske bakgrunnen (punkt 6.2) går jeg i dette kapitlet nærmere inn på hva

elaborering kan sies å være og hvordan dette kan uttrykkes i norsk. I utlegningen av hva

118

elaborering er, baserer jeg meg på artikler av Fabricius-Hansen & Behrens. Når det

gjelder spørsmålet om hvordan dette kan uttrykkes i norsk, tar jeg utgangspunkt i

Hallidays framstillinger og i NRG.

Under punkt 6.3 - funn fra materialet – kommenterer jeg betydningsaspekter og

typiske trekk ved denne typen idet-konstruksjoner, samt eventuelle korrelasjoner mellom

betydning og syntaktiske variabler.

6.2 TEORETISK BAKGRUNN 6.2.1 Hva er elaborering?

Ifølge Kunnskapsforlagets Fremmedordbok blå ordbok vil det å elaborere si å utarbeide

(meget) detaljert. I Norske synonymer blå ordbok, også utgitt av Kunnskapsforlaget, er

det under elaborere vist til utdype med følgende synonymer: belyse, definere,

eksemplifisere, forklare (nærmere), fullstendiggjøre, gå i detalj(er), gå nærmere inn på,

konkretisere, pensle ut, presisere, utvikle, utmale, utvide.

Innenfor lingvistikken er det særlig innen systemisk-funksjonell språkteori en

finner dette begrepet brukt. Denne teorien ble til på 1960-tallet og bygde videre på den

lingvistiske tradisjonen fra Saussure med innflytelse av andre språkvitenskapelige

tradisjoner, særlig den kinesiske. En av de fremste talsmennene for denne teorien,

tidligere professor ved Universitet i Sidney, M. A. K. Halliday, presenterer denne teorien

slik i forordet til artikkelsamlingen Å skape mening med språk (1998):

Denne teorien er funksjonell i betydningen at den er basert på mening, og ikke på form. Mening forklares ved å vise til hvordan språket fungerer i menneskers hverdagsliv. Den er også funksjonell i betydning av at grammatikkanalysen er funksjonell – det vises hvordan enhver grammatikalsk konstruksjon utgjør en organisk sammenføyning av gjensidig funksjonelle deler, og ikke en vilkårlig streng av konstituenter som tilhører samme klasse. Og det er en systemisk teori i betydning av at den forklarer særskilte forekomster av språk i kraft av det allmenne potensialet som har blitt utviklet av menneskene som snakker og skriver språket i forskjellige kontekster.

For øvrig kan en merke seg at det er i den nevnte artikkelsamling begrepet elaborating

119

er oversatt med spesifisering (Berge o. fl.1998:412), og i denne oppgaven bruker jeg som

nevnt spesifisering i samme betydning som elaborering.

I den norske grammatiske tradisjonen er det som nevnt ikke mye jeg har funnet

om elaborering (eller spesifisering i denne betydningen), til tross for at det – ut fra

materialet for oppgaven å dømme – beskriver en uttrykksmåte som ikke er uvanlig i

norsk. Fabricius-Hansen & Behrens presenterer imidlertid flere typer definisjoner av

dette begrepet i artikkelen Elaboration and related discourse relations viewed from an

interlingual perspective (2001:3f), blant annet Hallidays definisjon (1994) der

elaborering presenteres slik:

[...] one clause expands another by elaborating on it (or some portion of it): restating in other words, specifying in greater detail, commenting, or exemplifying” (Halliday 1994:220).

Halliday påpeker at elaborering er en type ekspansjon som kan være formulert både

parataktisk og hypotaktisk og gir følgende eksempler:

(i) Parataktisk: John didn’t wait; he ran away. (ii) Hypotaktisk: John ran away, which surprised everyone. (Halliday 1994:220)

Halliday utdyper sin definisjon av elaborering ved å påpeke at en setning som elaborerer

en annen, ikke trekker noe nytt element inn i bildet, men gir derimot en nærmere

karakterstikk av det som allerede er uttalt. I det følgende sitatet forutsettes det at “the

secondary clause” elaborerer den forutgående, eventuelt deler av denne:

In Elaboration, one clause elaborates on the meaning of another by further specifying or describing it. The secondary clause does not introduce a new element into the picture but rather provides a further characterization on one that is already there, restating it, clarifying it, refining it, or adding a descriptive attribute or comment. The thing that is elaborated may be the primary clause as a whole, or it may be just part of it – one or more of its constituents” (Halliday 1994:225).

Fabricius-Hansen & Behrens (2001:3) karakteriserer denne som en svært vid og heller

vag definisjon. Spesielt blir det bemerket at den ikke skiller mellom det som betegnes

120

som e[ventually]-Elaboration og i[ndividual]-Elaboration, altså mellom elaborering av

beskrivelsen av selve hendelsen eller handlingen (the event) og elaborering av

beskrivelsen av deltakerne i denne:

It blurs a main distinction – the distinction between what one might call e[ventuality]-Elaboration, i.e. elaboration on descriptions of discourse referents established by verb projections (eventualities, propositions etc.) on the one hand, and i[ndividual]-Elaboration, expanding on descriptions on participants in eventualities, on the other hand (Fabricius-Hansen & Behrens 2001:3).

Asher (1993:266) presenterer (e-)elaborering ut fra et strukturelt perspektiv; som

en relasjon der det ene leddet diskursdominerer det andre:

The relation of Elaboration does not introduce just a two place relation but rather a complex condition in which one constituent discourse dominates or d-dominates another – much in the same way that a more general topic dominates a more specialized topic in a taxonomy of some domain.

Som Asher videre påpeker, forutsetter elaborering en hierarkisk struktur siden den

setningen som diskurselaborerer (d-elaborerer) og som spesifiserer, er underordnet den

som den elaborerer, dvs. den er diskursdominert (d-dominert) av denne sistnevnte som er

av mer generell karakter. Den hierarkiske strukturen må i denne sammenhengen forstås

både ut fra den aktuelle kontekst og ut fra vår generelle virkelighetskunnskap:

[D-domination] assumes a sort hierarchy in which there is a subsort relation that is a partial ordering on the set of sorts. The sort hierarchy will cover both event types and object types. The sort hierarchy is part of a fixed knowledge base, in which is to be encoded common sense world knowledge (Asher 1993: 300, sitert i Fabricius-Hansen & Behrens 2001:4).

Ashers definisjon er utformet hovedsakelig med tanke på uavhengige setninger i

en diskurs, men prinsipielt kan den også anvendes i forhold til sammensatte setninger

eller perioder (Fabricius-Hansen & Behrens 2001:4). Når det gjelder begrepet topic, viser

jeg til punkt 4.2.3, side 39f. Som Asher påpeker, kan elaborering sammenliknes med en

121

relasjon mellom et generelt og et mer spesifisert topic; den elaborerende setning uttrykker

eller utdyper deler av oversetningen (entailment), og relasjonen kan slik sies å være også

av semantisk karakter (s-elaborerende):

The clearly semantic part is based on the part-of or subevent relation between eventualities (Fabricius-Hansen & Behrens 2001:5).

Som Fabricius-Hansen & Behrens (2001:14) for øvrig påpeker, er det ifølge

Asher en betingelse for d-elaborering at det er det andre segmentet (eller setningen) som

s-elaborerer det (den) første. Med andre ord er det bare i sluttposisjon en leddsetning kan

d-elaborere oversetningen.

Behrens (1998) gir en definisjon av elaborering som bygger videre på og

nyanserer Ashers definisjon. Behrens definisjon er basert på det forholdet at den ene

beskrivelsen av den aktuelle hendelsen eller handlingen er inkludert i den andre

(entailment). Den samme hendelsen eller handlingen, eller rettere sagt deler av denne,

blir altså bare beskrevet på forskjellige måter.

Det vil i denne sammenhengen føre for langt å gå nærmere inn på de forskjellige

definisjonene av elaborering. Derimot kan det med tanke på forståelsen av de norske

idet-setningene være interessant å merke seg at Fabricius-Hansen & Behrens (2001:6f)

påpeker at elaborering ifølge Ashers og Behrens definisjoner tilsvarer en typisk bruk av

det tyske indem, nemlig tilfeller hvor indem-setninger korresponderer med by V-ing

fraser i engelsk og med ved å / ved at - konstruksjoner i norsk. (For sammenlikningens

skyld tas også den tyske originalteksten og den engelske oversettelsen med) :

6.2.1.a Daß Leni selbst eine “Partikularistin” ist, beweist sie täglich, indem sie sämtliche Brötchenkrümel vom Teller aufliest und in den Mund steckt. (HEB1)

6.2.1.b That Leni herself is a “Particulist” is something she proves daily by gathering up all the bread crumbs from her plate and putting them into her mounth. (HEB1 T)

6.2.1 c At Leni selv er “partikularist” beviser hun daglig ved å samle opp alle brødsmulene fra tallerkene og putte dem i munnen. (HEB1 T)

122

(For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at referansene i parentes viser til den

aktuelle referanse i Oslo Multilingual Corpus (OMC). De oversatte tekstene er markert

ved at “T” er føyd til den opprinnelige referansen.)

Verbet beviser uttrykker her situasjonstypen accomplishment, altså en telisk

perfektiv handling. Det uttrykker også effekten av en handling, nemlig av den handlingen

som er uttrykt i ved å - konstruksjonen. Relasjonen kan betegnes som kausal-

instrumentell; til dels har ved å - konstruksjonen en kausal karakter da den uttrykker hva

som skaper eller forårsaker den effekten som uttrykkes ved verbet beviser (i

oversetningen), og til dels har den en instrumentell karakter i og med at den uttrykker på

hvilken måte hun beviser at hun er “partikularist”, jf. definisjonen av instrumentell, punkt

4.4.2, side 51f. Ved å - konstruksjonen (tysk: indem-setningen) kan i tillegg sies å være

elaborerende siden den konkretiserer eller forklarer nærmere hvordan hun beviser at hun

er “partikularist”. Dette er altså et eksempel på at når den tyske elaborerende indem-

setningen skal oversettes til norsk, kan det synes mer naturlig å bruke ved å -

konstruksjon enn idet-setning. Dette er for øvrig et av de funn som Giesebrecht (1999)

presenterer i sin oppgave.

Fabricius-Hansen & Behrens (2001:8f) påpeker imidlertid at elaborering også kan

følge andre mønstre. I det følgende eksemplet kan verbet tar igjen neppe sies å uttrykke

noen telisk situasjonstype (accomplishment eller achievement) slik beviser gjorde i det

forrige eksemplet. Tar igjen må heller kunne sies å uttrykke situasjonstypen activity.

(Også her tas for sammenlikningens skyld den tyske originalteksten og den engelske

oversettelsen med):

6.2.2.a Er wehrt sich, indem er sich weigert, seine alten Schuhe und seine geflickten Hosen wegzuwerfen. (HME3)

6.2.2.b He resists it by refusing to throw away his old shoes and his patched trousers. (HME3 T)

6.2.2.c Han tar igjen ved å nekte å kassere de gamle skoene og den lappete buksa. (HME3 T)

Til forskjell fra verbet beviser uttrykker ikke verbet tar igjen en effekt eller et

resultat av noe, i dette tilfellet som beskrives i den påfølgende ved å - konstruksjonen.

123

Derimot kan en si at Han tar igjen og ved å - konstruksjonen (ved å kassere de gamle

skoene og den lappete buksa) beskriver den samme aktiviteten på forskjellige måter; ved

å - konstruksjonen konkretiserer eller spesifiserer nærmere det som på en mer abstrakt

måte er uttrykt ved at han tar igjen.

Fabricius-Hansen & Behrens (2001:8) påpeker videre et annet interessant forhold,

nemlig at en indem-setning som må kunne sies å ha en elaborerende funksjon, har blitt

oversatt til norsk (og for øvrig også til engelsk) med en leddsetning innledet av en

temporal subjunksjon:

6.2.3.a [...] damals auch machte sie die einzige nachweisbare hurenhafte Bemerkung, indem sie zu Leni sagte (es war im Jahr 1940): “Ich hab’ mir ‘nen reichen Knopp geangelt, der unbedingt mit mir vor den Traualter will. (HEB1)

6.2.3.b [...] it was then, too, that she made the only verifiable whorelike comment, when she said to Leni (it was in 1940): “I’ve hooked myself a rich guy who insists on going to the altar with me. (HEB1 T)

6.2.3.c Den gangen lot hun sin eneste påviselige horebemerkning falle, da hun sa til Leni (det var i 1940): “Jeg har fått kloa i en riking som absolutt vil ha meg til alteret.” (HEB1 T)

Til forskjell fra de leddsetningene som har en temporal hovedbetydning, tidfester

ikke leddsetningen handlingen i oversetningen her. Denne er allerede tidfestet med

innledningsordene Den gangen, som må antas å vise tilbake til noe som er sagt i den

forutgående kontekst. Derimot spesifiserer eller bestemmer leddsetningen nærmere hva

som menes med den gangen; det var nemlig den gangen da hun sa dette som her

beskrives som hennes eneste påviselige horebemerkning (i 1940). Leddsetningen kan slik

sies å ha en elaborerende funksjon. I tillegg må den kunne sies å ha et visst kausalt

aspekt ved seg i og med at den underbygger og motiverer det som uttrykkes i

oversetningen. Slik kan dette eksemplet vise den nære sammenhengen mellom det

temporale, det kausale og det elaborerende aspekt, og det viser også hvor nær opp til

hverandre uttrykksmåtene for disse ligger.

Som Fabricius-Hansen & Behrens (2001:11) videre påpeker, er det visse trekk

som kan sies å være typiske når det gjelder den tyske elaborerende indem-

124

konstruksjonen. Noe forenklet i forhold til deres beskrivelse kan en si at relasjonen

mellom en elaborerende setning (indem-setning) (S2) og (den øvrige delen av) dens

oversetning (S1) synes å ha følgende typiske trekk:

?? S1 og S2 tilhører samme situasjonstype

?? både S1 og S2 står normalt i aktiv

?? agensidentitet mellom S1 og S2 - dette kommer ofte til uttrykk som en

antesedent-anafor-relasjon mellom subjektene i S1 og S2

?? sammenfall (ev. delvis sammenfall) i tid og rom mellom S1 og S2 Hvorvidt disse trekk også gjelder for den tilsvarende relasjonen i norsk, vil jeg

komme tilbake til under punkt 6.3 - funn fra materialet.

Det må for øvrig understrekes at selv om disse trekkene betegnes som typiske for

den ovennevnte relasjonen, kan det i enkelte tilfeller forekomme at ett eller flere av dem

mangler uten at S2 mister sin elaborerende karakter. Fabricius-Hansen & Behrens (2001)

viser flere slike tilfeller, bl.a. det som er gjengitt i eks. 6.2.4. Dette består av 3

hovedsetninger hvor de to siste av disse (S2 og S3) må kunne sies å elaborere den første

(S1). S1 beskriver her en annen situasjonstype enn S2 og S3, noe som også får

innvirkning på de semantiske rollene for subjektene i disse setningene (Fabricius-Hansen

& Behrens 2001:25f):

6.2.4 På barneskolen hadde han vært klassens melkemann. Han hadde plassert en flaske melk foran hver av sine medelever, men ingen av dem hadde fått lov til å forsyne seg før Jack hadde delt ut sugerørene. Til slutt hadde han samlet sammen sølvpapirkapslene og klemt dem inn i den store kulen som med tid og stunder skulle skjenkes til blindesaken. (ST1 T)

Mens S2 og S3 her beskriver her den aktiviteten som denne Jack utførte som klassens

melkemann, blir det i S1 bare konstatert at han var klassens melkemann, med andre ord

uttrykkes det her en (fortidig) tilstand eller state. Til dette kan en selvsagt innvende at det

i en slik opplysning implisitt ligger en forutsetning eller iallfall en forventning om at han

dermed må ha utført visse oppgaver eller aktiviteter knyttet til dette vervet, men ut fra

den realiserte strukturen må en iallfall kunne si at S1 inneholder en annen situasjonstype

125

(nemlig state) enn S2 og S3 (activity). Dette medfører at Jack (antesedent) – han (anafor)

får en annen semantisk rolle i S2 og S3 enn i S1; mens denne må sies å være agens i S2

og S3, kan den neppe sies å være det i S1 siden det å inneha vervet som klassens

melkemann nødvendigvis ikke innbefatter noen av de trekk som kjennetegner

protoagens, jf. punkt 3.2.3.1. Til tross for disse avvik fra det typiske mønsteret for

elaborering må S2 og S3 like fullt sies ha et kausalt aspekt ved seg i og med at de

underbygger eller motiverer S1; jf. ved å - konstruksjonen eksempel 6.2.1 og

leddsetningen i eksempel 6.2.2 ovenfor. Til forskjell fra eksempel 6.2.2 kan imidlertid S2

og S3 neppe sies å uttrykke det samme som S1, blant annet fordi situasjonstypene ikke er

identiske.

Også andre trekk enn de som er kommentert i forbindelse med eks. 6.2.2 og 6.2.4,

kan mangle uten at det nødvendigvis medfører bortfall av den elaborerende funksjonen. I

denne sammenhengen vil det imidlertid føre for langt å gå nærmere inn på de mange

andre “avvikende” varianter. Jeg vil likevel nevne et eksempel på en relasjon som er noe

annerledes enn de ovennevnte. Som eks. 6.2.3 ovenfor viser, kan det være en nær

sammenheng mellom det elaborerende og det temporale aspekt. Det følgende eksemplet

som også er hentet fra den nevnte artikkel av Fabricius-Hansen & Behrens (2001:26f),

viser at det også mellom elaborering og det som benevnes som ledsagende omstendighet,

kan være en nær forbindelse. Kanskje kommer dette klarere fram i den engelske

originalteksten og i den tyske oversatte teksten enn i den norske oversettelsen:

6.2.5.a Our father walks into the forest, carrying his axe, a packsack, and a large wooden box with a leather shoulder strap. (MA1)

6.2.5.b Unser Vater geht in den Wald, er trägt eine Axt, einen Rucksack under eine große Holzkiste mit einem ledernen Schulterriemen. (MA1 T)

6.2.5.c Faren vår går inn i skogen med øks og ryggsekk og en stor trekasse med skulderremmer av lær. (MA1 T)

I den tyske teksten må S2 (i den norske oversettelsen: med-konstruksjonen og i den

engelske teksten: –ing-frasen) kunne sies å gi kompletterende eller utfyllende

opplysninger til det som uttrykkes i S1 (norsk og engelsk hhv. til Faren vår går inn i

skogen og Our father walks into the forest). Som ved elaborering, er det i tysk også ved

126

ledsagende omstendighet en tendens til agens og-/eller subjektsidentitet og også til

sammenfall i tid og rom mellom S1 og S2, eventuelt mellom preposisjonsfraser og den

øvrige setningen. Derimot kan neppe denne relasjonen sies å være av kausal -

instrumentell karakter slik tilfellet er ved den typiske formen for elaborering, jf. eks.

6.2.1. I det ovennevnte tilfellet er det riktignok en type forbindelse mellom S1 og S2 (i

den tyske versjonen) som muligens kan sies å ha et snev av noe kausalt ved seg, men

denne er likevel annerledes enn ved elaborering; hvis det sies at en person bærer noe, ser

man vel for seg at denne personen er i oppreist posisjon og i bevegelse. Ut fra dette kan

opplysningen i S1 (at han går) betraktes som en forutsetning for det som sies i S2 (at han

bærer noe). Kanskje kan en også si at forutsetningene for det som beskrives i S2 (dvs.

forutsetningene for å bære), innbefatter forutsetningene som må være til stede for å

kunne utføre det som beskrives S1 (dvs. forutsetningene for å gå), nemlig å være i

oppreist posisjon og i bevegelse (entailment). Videre kan en si at med-konstruksjonen gir

utfyllende opplysninger i forhold til det øvrige som er uttrykt i setningen, nemlig Faren

vår går inn i skogen. Den gjør det med andre ord mulig for oss å få et mer ”fullstendig”

bilde av den situasjonen som der er beskrevet.

På tross av visse forskjeller, viser eks. 6.2.3 og 6.2.5 at det like fullt er klare

fellestrekk hhv. mellom den elaborerende og den temporale relasjonen, og mellom

elaborering og ledsagende omstendighet. Det synes derfor mer rimelig å betrakte disse

som overlappende enn som distinkte kategorier (Fabricius-Hansen & Behrens 2001:28).

6.2.2 Hvordan uttrykkes elaborering i norsk? Siden det innenfor den norske grammatiske tradisjonen – så vidt jeg vet – ikke finnes

noen samlet oversikt over hvordan elaborering/spesifisering kan uttrykkes, vil jeg med

utgangspunkt i Hallidays framstilling (1994:219f) gi noen eksempler på hvordan dette

kan komme til uttrykk i norsk.

Halliday inndeler elaborering i to hovedgrupper etter hvilken syntaktisk

forbindelse det er mellom den elaborerende setningen og den setningen som denne

elaborerer. Denne forbindelse kan enten være parataktisk (sideordnet) eller hypotaktisk

(underordnet). Generelt kan man si at en framstilling som er preget av parataktisk

setningsoppbygning, skrider forholdsvis langsomt fram, presenterer hver enkelthet for

127

seg og blir slik lett å forstå. Denne formen er karakteristisk både for talespråket og for et

talespråksnært skriftspråk. En overdreven bruk av parataktiske ledd kan imidlertid føre til

at framstillingen får et barnlig og kanskje et noe ensformig preg. I skriftspråket er det

naturlig nok en utstrakt bruk av hypotaktisk setningsoppbygning (Hansen 1964:67). Ofte

blir f.eks. nyanser, presiseringer, forbehold og vel og merke også spesifiseringer og

utdypende kommentarer uttrykt ved hjelp av en hypotaktisk setningsoppbygning. Selv

om idet-setninger kommer inn under denne hypotaktiske formen for elaborering, vil jeg

nevne noen uttrykksformer som ifølge Halliday kommer inn under den parataktiske

formen for elaborering. Grunnen til dette er at det ved gjennomgangen av materialet viser

seg at en slik inndeling også kan være relevant i forhold til den hypotaktiske formen for

elaborering, jf. punkt 6.3.3. Halliday (1994:226) inndeler den parataktiske formen for

elaborering i 3 typer (P = den setningen som blir elaborert (the primary clause), Q = den

setningen som elaborerer (the secondary clause) ):

(i) exposition ‘in other words’ P i.e. Q

(ii) exemplification ‘for example’ P e.g. Q

(iii) clarification ‘to be precise’ P viz. Q

Eksemplene nedenfor er utformet med utgangpunkt i Hallidays eksempler

(1994:226f) hvis ikke annet er oppgitt. Det forutsettes i denne framstillingen at det er den

første setningen som blir elaborert av den påfølgende.

(i) Ved exposition omformulerer den andre setningen det som uttrykkes i den

første. Den uttrykker det samme innhold med andre ord f.eks. for å presentere det fra en

annen synsvinkel eller for å forsterke eller presisere det:

6.2.6.a Det ene argumentet utelukket det andre; begge kunne ikke framsettes.

6.2.6.b Institusjonene skal utvikle og tilpasse behandlingsopplegg til klientenes kulturelle og språklige bakgrunn, de skal med andre ord utvikle en samisk psykiatri, et samisk familievern osv. (Jf. SA/NO95/06)

(Uth. her)

128

Som eksempel 6.2.6.a viser, kan setninger ved denne typen elaborering være

sammenstilt uten noen konjunksjon (asyndetisk sammenstilling). Relasjonen mellom dem

kan også gjøres eksplisitt ved et uttrykk som med andre ord (jf. eks. 6.2.6.b). Også

uttrykk som så å si, altså, det vil si, dermed, slik, således vil i gitte sammenhenger kunne

ha tilsvarende funksjon.

(ii) Ved exemplification gir den andre setningen en spesifikasjon av den første, ofte

ved å uttrykke et eksempel på det som sies forut:

6.2.7.a Ditt ansikt er likt alle andres – det har to øyne, nese i midten og munn under.

6.2.7.b Det er vanskeligere nå enn tidligere å få permisjon fra en statlig stilling, det gis for eksempel ikke permisjon for å tiltre en annen fast statlig stilling med mindre særskilte forhold kan dokumenteres. (Eget eks.)

Som eksempel 6.2.7.a viser, kan også denne relasjonen ha en asyndetisk sammenstilling

av første og andre setning. Imidlertid kan den gjøres eksplisitt ved hjelp av uttrykk som

for eksempel (jf. eks. 6.2.7.b), eksempelvis, så som, til dømes, i særdeleshet, særlig.

(iii) Ved clarification oppklarer eller forklarer den andre setningen den første:

6.2.8.a De var ingen utstillingsdyr, vi hadde dem bare som kjæledyr.

6.2.8.b Han sa aldri noe til henne, hans siste ord var faktisk sagt til et tre. (Uth. her)

I likhet med de to forutgående typer elaborering, kan også denne uttrykkes ved asyndetisk

sammenstilling (jf. eks. 6.2.8.a). Skal relasjonen gjøres eksplisitt, kan ord som nemlig,

faktisk (jf. eks. 6.2.8.b), nærmere bestemt, jo, egentlig, virkelig, vitterlig, formelig brukes.

Når det gjelder hvordan idet-setningene fordeler seg etter ovennevnte inndeling,

vises det til punkt 6.3.2, side 136.

De setninger som Halliday trekker fram som hypotaktiske elaborerende, er de

ikke-restriktive relativsetningene (1994:226), altså relativsetninger som har som funksjon

å gi utfyllende informasjon uten å avgrense eller spesifisere referansen noe nærmere. Selv

129

om dette er andre typer leddsetninger enn de som ligger til grunn for oppgaven (idet-

setninger), tar jeg i det følgende med noen eksempler og kommentarer vedrørende disse

da mye også av dette har relevans for andre typer setninger av hypotaktisk elaborerende

art, deriblant for idet-setninger.

De ikke-restriktive relativsetningene står gjerne med komma både foran og etter

(NRG 1997:1050):

6.2.9 Medlemmene, som allerede har betalt kontingenten, får en bokgave i posten.

Her står relativsetningen som utfyllende informasjon, dvs. at de omtalte medlemmene har

betalt kontingenten og får en bokgave i posten. Dersom relativsetningen hadde vært

restriktiv, ville det ikke ha vært komma foran den, og den ville da ha avgrenset referansen

til å gjelde en del av medlemmene, nemlig bare dem som har betalt kontingenten.

Halliday (1994:227) inndeler den hypotaktiske formen for elaborering i to

hovedtyper etter hvorvidt den elaborerende setningen er finitt eller infinitt.

De tilfellene der den elaborerende setningen er finitt, kan videre inndeles etter hva

det er den elaborerer; om det er (a) hele den forutgående setningen eller en del av denne

som er større enn en nominalfrase, eller om det er (b) en nominalfrase, eller om den

elaborerer (c) tids- eller stedsledd som er uttrykt i den foregående setningen. Når det

gjelder (a), kan følgende eksempler nevnes:

6.2.10.a Hvis jeg noen gang skulle falle ut, noe det ikke er noen som helst fare for [...]

6.2.10.b Fra det tidspunktet begynte vi å vinne premier, noe som etter hvert ble ganske enkelt.

I eksempel 6.2.10.a må den andre setningen kunne sies å elaborere hele den

forutgående, mens den i eksempel 6.2.10.b viser tilbake til infinitivskonstruksjonen å

vinne premier. (Når det gjelder eksempel 6.2.10.a, synes det for øvrig mest naturlig å

utelate som ved oversettelsen til norsk.)

Eksempel 6.2.11.a viser en setning som elaborerer en nominalfrase i den

forutgående setningen (den hvite kattungen), jf. (b) i inndelingen overfor:

130

6.2.11.a Hun lekte med den hvite kattungen, som nettopp hadde fått øyne.

Når nominalet ikke står i final posisjon, kan den elaborerende setningen forekomme i

midtposisjon (jf. eks. 6.2.11.b):

6.2.11.b Elevene, som nå hadde fått sommerferie, var reist til sine respektive hjemsteder.

Eksempel 6.2.12 viser setninger som elaborerer tids- eller stedsledd, jf. (c) i

inndelingen overfor. Dette eksemplet viser for øvrig den nære forbindelsen mellom ikke-

restriktive (adverbiale) relativsetninger og hhv. tids - og stedsetninger:

6.2.12.a Om vinteren, når markene er hvite, [...]

6.2.12.b Har du vært i Wensleydale, der hvor osten kommer fra?

Det er imidlertid også en annen type leddsetninger som kan være hypotaktisk

elaborerende, nemlig at-setninger i apposisjonskonstruksjoner. Disse konstruksjonene

består vanligvis av to nominale ledd med samme referanse: Den nye vaktmesteren,

Pedersen, var også til stede. Det siste av disse (her: Pedersen) kalles apposisjon. Som

apposisjoner kan imidlertid også at-setninger regnes når de står etterstilt til et substantiv

(jf. eks. 6.2.13.a) eller et determinativ (jf. eks. 6.2.13.b). Disse kan betraktes som adledd

(uthevet med kursiv) til det første leddet som betegnes som kjernen i konstruksjonen

(understreket):

6.2.13.a Påstanden at han er dobbeltagent, er grepet ut av løse lufta. 6.2.13.b Det at Sovjet gjerne ville ha internasjonal godkjennelse av sin inngripen, styrket Kinas posisjon (Lundestad 1991).

(NRG 1997:270f).

Det kan imidlertid være en viss tvil om hvorvidt denne typen apposisjon skal regnes som

hypotaktisk eller parataktisk, men ut fra at det siste leddet, altså apposisjonen, her må

kunne forstås som en nærmere spesifisering eller utdyping av kjerneleddet, må det kunne

131

være dekning for å oppfatte den som en hypotaktisk forbindelse og at-setningen som en

adjektivisk leddsetning. Jeg viser for øvrig til Vinje diskusjon vedrørende spørsmålet om

hvorvidt apposisjoner kan anses som hypotaktiske eller parataktiske forbindelser

(1979:171,175).

Når det gjelder idet-setninger med en elaborerende/spesifiserende funksjon, vil

jeg komme tilbake til disse under punkt 6.3.

Elaboreringer med infinitt verbform kan også inndeles etter hva eller hvilket ledd

som elaboreres. I eks. 6.2.13 må ved å-konstruksjonen kunne sies å elaborere den øvrige

delen av setningen:

6.2.13 Jeg tjente til livets opphold ved å selge kontorrekvisita i et lokalt firma.

Men det kan også forekomme at det bare er en nominalfrase som blir elaborert:

6.2.14 Det er min egen oppfinnelse – til å ha klær og matpakke i.

Også en slik uttrykksform kommer nært opp til enkelte former av

apposisjonskonstruksjoner. I det følgende eksemplet står infinitivskontruksjonen (å dyrke

tobakk) som apposisjon og gir en nærmere beskrivelse (elaborerer) innholdet i kjernen

eller det overordnede leddet (her: Ideen):

6.2.15 Ideen å dyrke tobakk oppstod under krigen.

Også etter andre definitte substantivfraser (dvs. fraser der kjernen har unik referanse og

som regel også bestemt form), blant annet med betydningen kunst, evne, ferdighet,

løsning og oppgave, kan vi ha infinitivskontruksjoner som apposisjon. Også disse må

kunne sies å ha en elaborerende funksjon:

6.2.16.a Etter en sein frokost underviser Sophus i kunsten å lage drikkekar av bjørkenever (Karterudseter 1977). (Uth. her)

132

6.2.16.b Evnen til å kunne greie seg med lite er god å ha. (Uth. her)

6.2.16.c Ikke sjelden måtte de bruke den utveien å slakte en gris, et par sauer eller en hest (Henriksen 1991) (Uth. her)

(NRG 1997:272f, 282)

I alle disse eksemplene utdyper infinitivskonstruksjonen (apposisjonen) det som er

kjernen i apposisjonskonstruksjonen (hhv. kunsten, evnen, utveien). Det kan videre

nevnes at også etter definitte substantivfraser med f.eks. glede, ære, frihet, mål, tjeneste

som kjerne, kan vi ha infinitivskontruksjoner som apposisjon:

6.2.17.a Vi har den glede å ønske dere velkommen til bords.

6.2.17.b Hun hadde den ære å få tale med kongen

6.2.17.c Vil dere gjøre meg den tjenesten å pakke noen klær (Karterudseter 1997) (Uth. her)

(NRG 1997:274, 282)

Etter nå å ha kommentert sider ved elaborering hvordan elaborering kan uttrykkes i

norsk, vil jeg under det følgende punktet presentere og drøfte noen funn fra materialet når

det gjelder spesifiserende idet-setninger. Som nevnt vil begrepet spesifiserende her bli

brukt som den norske oversettelsen av begrepet elaborerende.

6.3 IDET SOM SPESIFISERENDE SUBJUNKSJON – FUNN FRA

MATERIALET 6.3.1 Innledning


spesifiserende subjunksjon, blant annet vedrørende betydningsaspekt ved denne typen

idet-setninger. På samme måte som for de øvrige typer idet-konstruksjoner vil jeg ut fra

registreringene i Filemaker 4.1, jf. punkt 3.2.3, prøve å finne fram til typiske trekk også

133

ved de spesifiserende idet-konstruksjonene samt til eventuelle korrelasjoner mellom de

ulike variablene.

6.3.2 Betydningsaspekt ved spesifiserende idet-setninger sett i forhold til sjanger

Som tabell 4.1 (punkt 4.4.2, side 50) viser, har jeg funnet at 21 av de 90 idet-

konstruksjonene (23,3 %) har en spesifiserende hovedbetydning, herav 4 fra avis- og

ukebladtekster og 17 fra sakprosatekster. Så vidt jeg har kunnet finne, nevner ingen av de

norske ordbøkene - og for øvrig heller ikke Ordbog over det danske sprog (1927) – at

idet kan innlede elaborerende eller spesifiserende leddsetninger. Dette er ganske

overraskende ut fra at idet innleder en så stor andel av denne type setninger i det

foreliggende materialet. En mulig forklaring kan være at mange av disse setningene er

hentet fra sakprosa (17 av 21, dvs. 80,1 %), og at ordbøkene i liten grad er basert på

denne teksttypen. Slik jeg har inndelt idet-setningene, er imidlertid 6 av de 8 idet-

setningene som kan sies å ha en instrumentell (bi)betydning, klassifisert under

spesifiserende idet-setninger, jf. tabell 6.1 nedenfor. (De øvrige 2 tilfellene er klassifisert

under temporale idet-setninger.) Ut fra den definisjonen av den instrumentelle

betydningen som jeg her legger til grunn, jf. punkt 4.4.2, side 51f, er denne betydningen

tatt med under idet både i Ordbog over det danske sprog (1927) og i Norsk

Riksmålsordbok (1937). Ordbog over det danske sprog har denne betydningen som en

del av punkt 2 under idet, jf. punkt 2.2 og punkt 4.4.2:

2. som betegnelse for maaden, hvorpaa noget sker [...] [...] man lærer selv, idet (dvs. ved at) man underviser andre.

Norsk Riksmålsordbok beskriver denne betydningen under punkt 2b:

2 b. Brukt for å angi at det som uttrykkes ved konjunksjonssetningen, er et middel til å virkeliggjøre det som er uttrykt i hovedsetningens handling: ”jeg kan opvække hans selvfølelse, i det jeg hæver det ekdalske navn til værdighed igjen”

Man kan for øvrig merke seg at i dette eksemplet er idet splittet opp i to ord: i det, og som

nevnt under punkt 2.2, er dette i følge Norsk Riksmålsordbok (1937) en form som ble

ansett som foreldet allerede den gang.

134

I likhet med idet som temporal og som kausal subjunksjon vil også idet som

spesifiserende subjunksjon kunne innlede flertydige leddsetninger, slik disse er definert

under punkt 4.2.1, side 37. I tabell 6.1 har jeg satt opp hvilke bibetydninger jeg har funnet

i de spesifiserende idet-setningene:

Tabell 6.1 Bibetydninger funnet i idet-setninger med spesifiserende hovedbetydning, herav 4 fra avis- og ukebladtekster (AV)

og 17 fra sakprosa (SA). AV (4 setn) SA (17 setn) TOT (21 setn) Temporal 4 17 21 Kausal 4 17 21 Instrumentell 1 5 6 Forklarende omstend.

4

17

21

SUM 13 56 69

Når jeg ovenfor spesielt har omtalt den instrumentelle betydningen, er det fordi de

6 idet-setningene med denne bibetydningen skiller seg klart ut fra de øvrige

spesifiserende idet-setningene ved at de ikke bare forklarer nærmere, men også angir

hvordan eller måten noe skjer på.

Som tabell 6.1 viser, har jeg funnet at også samtlige spesifiserende idet-setninger

kan sies å ha en temporal bibetydning. I likhet med de kausale idet-konstruksjonene

synes det nemlig også i de spesifiserende idet-konstruksjonene å være til stede et aspekt

av samtidighet mellom idet-setning og oversetning:

6.3.1. Canadiske undersøkelser peker på hvordan disponeringen av vassdrag kan ha andre miljøvirkninger, idet de tyder på at reguleringsmagasiner som dekker store torvområder og skog som ikke blir fjernet, kan forårsake store utslipp av klimagassene metan og karbondioksid. (SA/NO94/11:41)

6.3.2 Norsk institutt for skogforskning (NISK) er i større grad et rent forskningsinstitutt enn SFL, idet 80% av virksomheten er rettet mot forskning. (SA/NO94/15:45)

Når en i tilfeller som disse, oppfatter det som uttrykkes i oversetningen, og det som

uttrykkes i idet-setningen, som sammenfallende i tid, har nok dette sammenheng nettopp

135

med det spesifiserende aspekt; en oppfatter oversetningen og idet-setningen som ulike

formuleringer av samme “sak”; idet-setningen blir en utdyping eller konkretisering av det

som sies i oversetningen. I eks. 6.3.1 peker de canadiske undersøkelsene på noe samtidig

som de tyder på noe, og i eks. 6.3.2 beskriver oversetning og idet-setning på forskjellige

måter hva NISK er. Det som imidlertid kan innvendes mot å oppfatte disse forhold som

samtidige, er at uttrykksmåten her muligens kan sies å ligge nært opp til det som jeg

under punkt 5.3.3 – i forbindelse med de kausale idet-setningene – har omtalt som

generelt presens eller semantisk som et generisk utsagn, dette som ifølge Chafe

(1970:169 ff) signaliserer “a timeless propensity for an indefinite number of events to

take place” (Vannebo 1979:137). Spesielt eks. 6.3.2 ligger nok nært opp til denne

uttrykksmåten. Dette kan for øvrig sies å være et typisk trekk ved de spesifiserende idet-

setningene i materialet; mange av dem inneholder et mer eller mindre generelt utsagn,

uttrykt i presens. Nå synes likevel denne uttrykksmåten heller ikke når det gjelder de

spesifiserende idet-konstruksjoner, å være noe til hinder for at man kan oppfatte

setningene som samtidige. Også i denne sammenhengen kan dette være knyttet til at idet

lett assosieres med samtidighet, siden det er den mest typiske betydningen av ordet i

norsk.

Det kan ellers nevnes at det blant de spesifiserende idet-konstruksjonene også er

eksempler på delvis sammenfall i tid:

6.3.3 For kommunale og fylkeskommunale institusjoner vil også forvaltningslovens saksbehandlingsregler få anvendelse idet et vedtak om oppsigelse anses som et enkeltvedtak, jf. fvl. § 2 annet ledd.

(SA/NO95/18:57)

Her må vel idet-setningen kunne oppfattes som generelt presens, mens oversetningen må

kunne sies å uttrykke noe futurisk. Like fullt synes forholdet mellom setningene å kunne

oppfattes som delvis sammenfallende i tid, jf. punkt 4.2.1, side 35f, noe som ved hjelp av

tidslinjer kan illustreres slik:

136


oversetning ? ----- X---------[------------------------- ?

nå forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder

idet-setning ? --------------------------------------------- ?

et vedtak om oppsigelse anses som et enkeltvedtak

5 av de 21 spesifiserende idet-konstruksjoner inneholder modale uttrykk, og som

nevnt under punkt 5.3.3, synes det iallfall innenfor visse modale kontekster ikke mulig å

opprettholde de samme tidsreferensielle skillelinjene mellom de verbale tempusformene

som i ikke-modal eller indikativisk bruk (Vannebo 1989:11). I likhet med setningene i de

kausale idet-konstruksjonene med modale uttrykk, synes imidlertid også setningene i de

spesifiserende idet-konstruksjoner av denne typen å kunne oppfattes som

sammenfallende i tid. For en nærmere utgreiing om dette samt om fullstendig og delvis

sammenfall i tid, se punkt 6.3.3, side 139f: Sammenfall i tid og rom.

Som tabell 6.1 viser, har jeg registrert at samtlige av de spesifiserende setningene

også har et kausalt aspekt ved seg. Det er imidlertid under tvil jeg har kommet fram til

dette resultatet; det er nemlig ikke alltid like klart hvorvidt det kausale aspekt kan sies å

være til stede eller ikke. Det må iallfall presiseres at idet-setningen ikke nødvendigvis

uttrykker en direkte årsak til det som sies i oversetningen. Derimot kan en si at i og med

at idet-setningenes hovedfunksjon er å spesifisere de respektive oversetningene eller

deler av disse, vil de så å si som en “bieffekt” av denne funksjonen også få et kausalt

aspekt ved seg. Ved at de konkretiserer eller spesifiserer det som uttrykkes i

oversetningen, er det nærliggende å oppfatte det som at de dermed også underbygger eller

motiverer dette. Som nevnt under punkt 6.2.2, inndeler Halliday (1994:226) den

parataktiske formen for elaborering inn i 3 grupper; exposition, exemplification og

clarification. Ved gjennomgangen av materialet har jeg funnet at denne inndelingen også

kan nyttes ved idet-setninger, selv om disse jo sorterer under den hypotaktiske formen for

elaborering (spesifisering). Det som er påfallende ved resultatet av denne

gjennomgangen, er at så å si samtlige spesifiserende idet-konstruksjoner synes å komme

137

inn under den typen elaborering som Halliday betegner som clarification, dvs. at den

elaborerende setningens funksjon er å oppklare eller forklare nærmere den setningen

eller det leddet som denne elaborerer, jf. Baunes definisjon av forklaring, punkt 4.3, side

43. Denne typen elaborering kjennetegnes gjerne ved at den kan gjøres eksplisitt ved å

sette inn ord som nemlig, nærmere bestemt, faktisk osv., jf. følgende eksempel:

6.3.4.a Tvisteløsningsnemndens kompetanse er begrenset idet ordningen forutsetter enighet mellom partene om å benytte den, noe som ikke alltid er tilfelle. (SA/NO94/19:48)

6.3.4.b Tvisteløsningsnemndens kompetanse er begrenset; ordningen forutsetter nemlig enighet mellom partene om å benytte den, noe som ikke alltid er tilfelle. (Jf. SA/NO94/19:48)

Relasjonen mellom setningene er ved denne omskrivingen blitt parataktisk, men det er

av mindre betydning akkurat i denne sammenhengen. Det kausale aspektet må imidlertid

sies å være klart til stede her, men kanskje likevel ikke i den grad at det virker naturlig å

sette inn subjunksjonen fordi, derimot synes det fullt mulig å erstatte idet med

subjunksjonen da, noe som vel kan sies å støtte opp om oppfatningen om at det kausale

her er et relativt vesentlig aspekt ved relasjonen mellom den spesifiserende setningen og

den setningen som blir spesifisert:

6.3.4.c Tvisteløsningsnemndens kompetanse er begrenset da ordningen forutsetter enighet mellom partene om å benytte den, noe som ikke alltid er tilfelle. (Jf. SA/NO94/19:48)

Følgende idet-konstruksjon viser et annet eksempel på at det kausale aspekt klart synes å

være til stede:

6.3.5 Samtidig vil ikrafttredelse av loven med forskrifter trolig på lengre sikt innebære administrative lettelser, idet regelverket blir mer oversiktlig både for dem for anvender det og for publikum. (SA/NO94/12:44)

Også her er det rimelig å tolke idet-setningen som en forklaring på det som sies i

oversetningen. Men også i denne sammenhengen er det viktig å påpeke at det er ut fra

kontekst og ut fra vår virkelighetsoppfatning generelt at vi i disse tilfeller inntolker

138

det kausale aspektet ved relasjonene – selv om dette ikke eksplisitt er uttrykt.

Imidlertid viser materialet at det kausale aspekt ikke er like klart til stede i alle

spesifiserende idet-konstruksjoner, spesielt gjelder dette dem som også har et

instrumentelt aspekt ved seg, jf. eks. 6.3.6:

6.3.6.a Dersom KC er større enn 2, kan bølgelasten finnes ved hjelp av Morisons formel idet CD og CM angis som funksjoner av Reynolds-tallet, Re, Keulegan-Carpentertallet, KC, og relativ ruhet. (SA/Lo87/01:35)

Dette er for øvrig et eksempel på at idet-setningen spesifiserer eller utdyper et enkelt ledd

i oversetningen, nemlig preposisjonsuttrykket ved hjelp av Morisons formel. Selv om det

her ikke gir noen mening å karakterisere forholdet mellom setningene som en

årsaksrelasjon, vil en vel oppfatte idet-setningen som en type nærmere forklaring av

hvordan en kan bruke denne Morisons formel. Og ved at idet-setningen spesifiserer

preposisjonsuttrykket i oversetningen, er det nærliggende å oppfatte den slik at den

underbygger eller støtter opp om hele oversetningen, nemlig påstanden om at bølgelasten

kan finnes på den foreskrevne måten, riktignok med den begrensning som den innledende

vilkårsetningen setter. Ut fra denne tankegangen har jeg registrert at det også i dette

tilfellet er et visst kausalt aspekt ved den spesifiserende relasjonen. Ut fra samme

resonnement synes også dette tilfellet å sortere inn under den typen elaborering som

Halliday betegner som clarification; en oppklaring eller nærmere forklaring. Det at en

kan sette inn nemlig i idet-setningen, kan underbygge en slik påstand:

6.3.6.b Dersom KC er større enn 2, kan bølgelasten finnes ved hjelp av Morisons formel; CD og CM kan nemlig angis som funksjoner av Reynolds-tallet, Re, Keulegan-Carpentertallet, KC, og relativ ruhet.

(Jf. SA/Lo87/01:35)

Følgende idet-konstruksjon er kanskje i enda større grad et tvilstilfelle når det

gjelder hvorvidt det kausale aspekt er til stede eller ikke:

139

6.3.7 Sikkerhetsavstander ved lagring av fenghetter – vanlige og elektriske – kan tas ut av tabellen idet man regner at en fenghette inneholder 2 g eksplosiver. (SA/Lo81/01:43)

Det instrumentelle aspekt kommer muligens sterkere i fokus her i og med at idet-

setningen ikke kan sies å spesifisere et enkelt ledd, men derimot gir en nærmere

beskrivelse av hvordan eller på hvilken måte man kan gjøre det som beskrives i

oversetningen. Dermed kan en kanskje også i dette tilfellet si at den forklarer nærmere

eller underbygger det som sies i oversetningen, slik at en også her kan hevde at det er til

stede et visst kausalt aspekt, selv om dette ikke på langt nær kan sies å være så tydelig

som i andre tilfeller, jf. eks. 6.3.4 og 6.3.5.

Når det gjelder forholdet mellom kausal bibetydning og forklarende omstendighet

som bibetydning, synes ikke den sondringen som jeg har gjort mellom disse to

bibetydningene i de temporale idet-setningene (jf. punkt 4.3, side 43), å kunne foretas når

det gjelder spesifiserende idet-setninger. Som nevnt kan nettopp forklarende

omstendighet være et dekkende uttrykk hvis en skal beskrive hvordan det kausale aspekt

kommer til uttrykk som bibetydning i de spesifiserende idet-setningene, jf. tabell 6.1.,

side 134.

Etter nå å ha kommentert bibetydninger ved de spesifiserende idet-

konstruksjonene, vil jeg under de følgende punkt kommentere noen typiske trekk ved

disse. Det kan være interessant å sammenlikne disse med de funn som Fabricius-Hansen

& Behrens har gjort når det gjelder relasjonen mellom den tyske elaborerende indem-

setning (S2) og dens oversetning (S1), jf. punkt 6.2.1, side 124. Tendensen der var som

nevnt at S1 og S2 tilhørte samme situasjonstype, at begge sto i aktiv, at det var

agensidentitet mellom dem, og at det var sammenfall i tid og rom mellom dem. Siden jeg

allerede har vært inne på momenter vedrørende sammenfall i tid og rom, vil jeg

kommentere dette punktet først.

6.3.3 Sammenfall i tid og rom i spesifiserende idet-konstruksjoner

Som nevnt har jeg – riktignok under tvil – kommet til samme resultat når det gjelder de

spesifiserende idet-konstruksjoner som for de temporale og kausale, nemlig at til tross for

generelt presens og modale uttrykksformer synes det i samtlige tilfeller å være enten

140

fullstendig eller delvis sammenfall i tid mellom det som uttrykkes i idet-setningen og det

som uttrykkes i oversetningen, jf. tabell 6.2.

Tabell 6.2 Sammenfall i tid mellom idet-setning (med spesifiserende hovedbetydning) og oversetning, sett i forhold til sjanger. AV (4) SA (17) SUM(21) sammenfall 4 17 21 ikke sammenfall 0 0 0 vet ikke 0 0 0 Sum 4 17 21

Når det gjelder generelt presens, viser jeg til kommentarene under punkt 6.3.2, side 135.

Også i de tilfellene der det forekommer modale uttrykk, synes det som nevnt nærliggende

å tolke setningene som sammenfallende i tid, jf. eks. 6.3.8:

6.3.8 Videre kan muligheten for privat sak være et forsvar for påtalemyndigheten idet den kan henvise fornærmede til selv å gå til aksjon dersom vedkommende mener at påtalemyndigheten har tatt feil.

(SA/NO95/10:53)

(Dette eksemplet viser for øvrig at også idet-setningen kan inneholde en leddsetning, i

dette tilfellet en vilkårsetning.) Når vi her oppfatter setningene som sammenfallende i tid,

kan dette ha sammenheng med at denne idet-konstruksjonen også har et instrumentelt

aspekt ved seg; muligheten for privat sak kan være et forsvar for påtalemyndigheten ved

at den kan henvise fornærmede til selv å gå til aksjon dersom vedkommende mener at

påtalemyndigheten har tatt feil. Det at det ene her blir avhengig av det andre, kan være én

grunn til at det synes nærliggende å oppfatte setningene som sammenfallende i tid. Det er

imidlertid ganske åpenbart at det i dette eksemplet også må være et kausalt aspekt med i

bildet; muligheten for privat sak kan være et forsvar for påtalemyndigheten fordi den kan

henvise fornærmede til selv å gå til aksjon dersom vedkommende mener at

påtalemyndigheten har tatt feil. Som nevnt under punkt 5.3.2, side 95, er det imidlertid

en begrensning til stede når det gjelder samtidighet mellom setninger i kausale idet-

konstruksjoner; siden årsak alltid må komme før virkning eller følge i tid, vil det ikke

kunne være fullstendig sammenfall i tid mellom idet-setning (årsak) og oversetning

(virkning eller følge). Det som fungerer som årsak eller forklaring, må – som tidligere

141

nevnt – iallfall være “påbegynt” før virkningen eller resultatet kommer, jf. punkt 4.2.1,

side 35f, der samtidighet er definert til å omfatte også delvis samtidighet. Nå skulle man

ut fra dette tro at et sammenfall i tid mellom setninger i idet-konstruksjoner som har et

kausalt aspekt ved seg, alltid må forstås som et delvis sammenfall i tid. Til dette må det

imidlertid sies at det ikke alltid så lett lar seg gjøre å trekke opp klare skillelinjer mellom

fullstendig og delvis sammenfall i tid. Spesielt i tilfeller hvor det instrumentelle aspekt er

til stede, som i eks. 6.3.8, kan dette være problematisk. Dette har til dels sammenheng

med at det ikke alltid er så opplagt hvorvidt en idet-setning kan sies å uttrykke en årsak

eller ikke. Også når det gjelder eksemplene 6.3.1 og 6.3.2, side 134, kan det være tvil

vedrørende dette spørsmålet. I alle disse tre tilfeller kan en nok tolke inn et visst kausalt

aspekt ved relasjonen mellom idet-setning og oversetning, da en må kunne si at idet-

setningen i begge eksemplene motiverer eller underbygger det som uttrykkes i

oversetningen. Likevel synes det ikke i noen av disse tre tilfellene så helt opplagt at det

ene må komme foran eller være “påbegynt” før det andre i tid. Det er vel her mer

nærliggende å oppfatte setningene som uttrykk for parallelle “hendelser” eller

“tilstander”. Det samme kan for øvrig også sies om eks. 6.3.7. Dette kan ut fra det

ovennevnte resonnementet synes noe selvmotsigende, men det kan ha sammenheng med

at en i disse tilfeller ikke oppfatter idet-setningen som en direkte årsak til det som

uttrykkes i oversetningen. Det at idet-setningene her underbygger det som sies i

oversetningen, kan snarere forstås som den tidligere omtalte “bieffekten” av det som er

deres hovedfunksjon, nemlig å utdype eller å presentere det som allerede er sagt i

oversetningen med andre ord eller fra en annen synsvinkel, jf. punkt 6.3.2, side 136. Men

det må igjen understrekes at dette er spørsmål hvor det er rom for tolkning både når det

gjelder det kausale aspekt, og med hensyn til hvilken type sammenfall i tid det her er

snakk om.

Hvis en sammenlikner aspektet av samtidighet i de kausale og de spesifiserende

idet-konstruksjoner, er det et annet moment en kan merke seg; mens samtidigheten i de

kausale idet-konstruksjonene kommer til uttrykk som et forhold mellom idet-setningen og

dens oversetning, synes den i de spesifiserende idet-konstruksjonene i enkelte tilfeller

også å kunne være relatert til relasjonen mellom idet-setningen og det leddet som denne

spesifiserer. Ofte vil spesifiseringen eller utdypingen være relatert til hele oversetningen,

142

men som eks. 6.3.6.a viste, hender det også at det bare er et enkelt ledd i denne som blir

spesifisert eller utdypet i idet-setningen. I eks. 6.3.6.a var dette et preposisjonsuttrykk,

men som eks. 6.3.9.a viser, kan det også være en nominalfrase som blir spesifisert:

6.3.9.a Vi tror at slike argumenter baserer seg på en feilslutning, idet man går ut fra at vellykkede ansettelser har en ren sammenheng med testens treffsikkerhet. (AV/VL96/03:30)

For oversiktens skyld gjentas eks. 6.3.6.a her:

6.3.6.a Dersom KC er større enn 2, kan bølgelasten finnes ved hjelp av Morisons formel idet CD og CM angis som funksjoner av Reynolds-tallet, Re, Keulegan-Carpentertallet, KC, og relativ ruhet. (SA/Lo87/01:35)

I eks. 6.3.9.a er det nominalfrasen en feilslutning som blir utdypet i idet-setningen, og i

eks. 6.3.6.a er det preposisjonsuttrykket ved hjelp av Morisons formel som utdypes. Ut

fra den realiserte strukturen gir det imidlertid ikke noen mening å si at det her er et aspekt

av samtidighet mellom idet-setningen og en feilslutning (eks. 6.3.9.a) og mellom idet-

setningen og preposisjonsuttrykket ved hjelp av Morisons formel (eks. 6.3.6.a). Hvis vi

derimot ser på den underliggende strukturen, kan det kanskje likevel ikke være helt

meningsløst å si at samtidigheten er relatert til forholdet mellom disse. I eks. 6.3.9.a kan

vi forstå en feilslutning som en sammenfatning av det som uttrykkes i idet-setningen.

Med en mindre omskrivning kan dette leddet erstattes med en substantivisk leddsetning

slik at det blir iallfall en delvis samtidighet eller delvis parallellitet mellom at-setningen

og idet-setningen:

6.3.9.b Vi tror at slike argumenter har sin grunn i at man foretar en feilslutning idet man går ut fra at vellykkede ansettelser har en ren sammenheng med testens treffsikkerhet. (Jf. AV/VL96/03:30)

(Uthevingen er foretatt her.)

I og med at slutningen blir foretatt på grunnlag av det man allerede vet eller mener å vite

fra før, kan man ikke si at de to leddsetningene uttrykker forhold som er fullstendig

sammenfallende i tid, men begge forholdene er deler av samme prosess og må slik kunne

143

sies å være delvis sammenfallende i tid. Det at det her må sies å være et kausalt aspekt til

stede, kan peke i samme retning.

Når det gjelder eks. 6.3.6.a, kan en mindre omskriving framheve aspektet av

samtidighet også her:

6.3.6.b Dersom KC er større enn 2, kan bølgelasten finnes ved at man bruker Morisons formel og angir CD og CM som funksjoner av Reynolds-tallet, Re, Keulegan-Carpentertallet, KC, og relativ ruhet. (Uthevingen er foretatt her.) (Jf. SA/Lo87/01:35)

Her vil man vel oppfatte det at man bruker Morisons formel og det at man angir CD og

CM som funksjoner av Reynoldstallet, Re, Keulegan-Carpentertallet, KC, og relativ

ruhet, som to parallelle handlinger; “det samme” sies her på to forskjellige måter. Det

som likevel kan innvendes mot å oppfatte disse to “handlingene” som fullstendig

sammenfallende i tid, er at det i originalversjonen står at (dersom KC er større enn 2,) kan

bølgelasten finnes ved hjelp av Morisons formel, noe som nødvendigvis innebærer noe

mer enn bare å angi CD og CM som funksjoner av de oppgitte størrelsene, noe som

strengt tatt bare er en del av denne beregningsprosedyren. Materialet for oppgaven viser

at dette er en type innvending som kan gjøres i flere tilfeller, blant annet når det gjelder

eks. 6.3.7 (gjentas her) og eks. 6.3.10. I likhet med eks. 6.3.6. har begge disse et

instrumentelt aspekt ved seg:


6.3.10 For såvidt den for et anlegg bestemte avgift viser seg å stå i misforhold til de med anleggets tilsyn forbundne utgifter eller etter motivert henvendelse fra anleggets vedkommende eller fra vedkommende tilsynsmann, kan NVE fastsette en avgift som avviker fra den etter satsene i § 1, beregnede avgift, idet der tas hensyn til anleggets art, størrelse, beliggenhet m.v. § 7. (SA/Lo87/01:36)

I begge disse tilfellene uttrykker idet-setningen en del av den prosessen som

nevnes i oversetningen, slik at setningene også i disse eksemplene må kunne betegnes

som delvis sammenfallende i tid.

144

I tilfeller der det som sies i idet-setningen, er tilstrekkelig for å kunne hevde det

som uttrykkes i oversetningen, og der som det som sies i oversetningen kan forstås som

en konsekvens av det som uttrykkes i idet-setningen, synes det mer rimelig å oppfatte

setningene som fullstendig sammenfallende i tid, jf. eks. 6.3.11.a og b:

6.3.11.a Praksis er her ikke ensartet, idet det ofte ses bort fra de ytelser som faller inn under “kan”-regelen ved vurderingen av den etterlattes evne til selvforsørgelse, se f.eks. RG 1992 s. 198 (Brønnøy).

(SA/NO94/19:34)

6.3.11.b Framstillingen bygger på såvel eksisterende som framtidige teletjenester, idet den tar opp de muligheter som ligger i bruk av vanlig telefon, videofoni og videokonferansestudier. (SA/NO95/06:51)

I disse to tilfellene blir idet-setningen en konkretisering eller en forklaring på det som sies

i den tilhørende oversetningen – en funksjon som vi for øvrig også finner i de

prototypiske tyske indem-setningene, jf. eks. 1.2.1, side 5. Når det gjelder forholdet

mellom fullstendig og delvis sammenfall i tid, lar det seg imidlertid ikke så lett trekke opp

klare skillelinjer. Av den grunn har jeg ikke satt opp noen samlet oversikt over hvordan

idet-konstruksjonene fordeler seg når det gjelder dette, men heller trukket fram og

kommentert eksempler på disse to relasjonene.

Når det gjelder sammenfall i rom, er bildet ikke mindre komplisert. Som tilfellet

var også når det gjaldt de kausale idet-konstruksjonene, synes det heller ikke når det

gjelder de spesifiserende, så lett å avgjøre hvorvidt det kan sies å være sammenfall i rom

mellom setningene. Som tabell 6.3 viser, har jeg registrert sammenfall i rom bare i 2 av

de 21 spesifiserende idet-konstruksjoner.

Tabell 6.3 Sammenfall i rom mellom idet-setning (med spesifiserende hovedbetydning) og oversetning, sett i forhold til sjanger. AV (4) SA (17) SUM(21) sammenfall 0 2 2 ikke sammenfall 0 0 0 vet ikke 4 15 19 Sum 4 17 21

145

Resultatet har sammenheng med flere forhold; for det første er det – som tidligere nevnt –

et typisk trekk ved denne typen setninger at de inneholder generelle utsagn. Slike

setninger kan som nevnt ovenfor forstås som mer eller mindre sammenfallende i tid, men

det synes verre å forsvare å tolke dem som sammenfallende i rom. Også dette kan ha

sammenheng med at idet lettere knyttes til tid, siden det er den betydningen av ordet som

hyppigst forekommer i norsk. Følgende idet-konstruksjon kan vise et eksempel hvor både

oversetning og idet-setning inneholder et generelt utsagn, men hvor det ikke er fokusert

på romdimensjonen. Utsagnene synes tvert imot å være ment å skulle gjelde uavhengig

av sted:

6.3.12 Samtidig vil ikrafttredelse av loven med forskrifter trolig på lengre sikt innebære administrative lettelser, idet regelverket blir mer oversiktlig både for dem for anvender det og for publikum. (SA/NO94/12:44)

Det samme kan sies om følgende eksempler

6.3.13 Tvisteløsningsnemndens kompetanse er begrenset idet ordningen forutsetter enighet mellom partene om å benytte den, noe som ikke alltid er tilfelle. (SA/NO94/19:48)

6.3.14 Videre kan muligheten for privat sak være et forsvar for påtalemyndigheten idet den kan henvise fornærmede til selv å gå til aksjon dersom vedkommende mener at påtalemyndigheten har tatt feil.

(SA/NO95/10:53)

Spørsmålet vedrørende ev. sammenfall i rom kompliseres ytterligere ved at idet-

setningen – som tidligere nevnt – i noen av tilfellene bare relaterer seg til et enkelt ledd i

oversetningen, jf. eks. 6.3.6.a og 6.3.9.a, side 142. Det er åpenbart at det her ut fra den

realiserte strukturen ikke gir noen mening å diskutere ev. sammenfall i rom mellom den

spesifiserende idet-setningen og det leddet som den spesifiserer. Hvis vi derimot går ut

fra en underliggende struktur som vist i eks. 6.3.6.b og 6.3.9.b (gjentatt nedenfor), kan en

kanskje forstå “handlingene” som sammenfallende ikke bare i tid, men også i rom i og

med at det er samme “prosess” det er snakk om. Eksemplene gjentas her for ordens skyld:

146

6.3.6.b Dersom KC er større enn 2, kan bølgelasten finnes ved at man bruker Morisons formel og angir CD og CM som funksjoner av Reynolds-tallet, Re, Keulegan-Carpentertallet, KC, og relativ ruhet.

(Jf. SA/Lo87/01:35)

6.3.9.b Vi tror at slike argumenter har sin grunn i at man foretar en feilslutning idet man går ut fra at vellykkede ansettelser har en ren sammenheng med testens treffsikkerhet. (Jf. AV/VL96/03:30)

Det er som nevnt bare 2 tilfeller hvor en ut fra den realiserte strukturen kan forstå

setningene som sammenfallende i rom. I likhet med de to ovennevnte eksemplene er dette

idet-konstruksjoner som kan sies å ha en instrumentell bibetydning:


6.3.16 For såvidt den for et anlegg bestemte avgift viser seg å stå i misforhold til de med anleggets tilsyn forbundne utgifter eller etter motivert henvendelse fra anleggets vedkommende eller fra vedkommende tilsynsmann, kan NVE fastsette en avgift som avviker fra den etter satsene i § 1, beregnede avgift, idet der tas hensyn til anleggets art, størrelse, beliggenhet m.v. § 7. (SA/Lo87/01:36)

Også i disse tilfellene kan en si at oversetningen og idet-setningen uttrykker sider ved

samme “prosess” og at man slik kan forstå dem som sammenfallende i rom. I eks. 6.3.15

må det å gå ut fra at en fenghette inneholder et visst kvantum eksplosiver, kunne

betraktes som en del av det å ta sikkerhetsavstander ut av tabellen. På samme måte må

det å ta de hensyn som er nevnt i idet-setningen i eks. 6.3.16, kunne ses på som en del av

den avgiftsfastsettingen som er omtalt i oversetningen.

Hovedinntrykket er likevel at denne typen idet-konstruksjoner oftest inneholder

generelle utsagn som ikke synes å være relatert til et avgrenset rom, men som snarere

synes å være ment å gjelde uavhengig av sted. Et annet moment som kan nevnes i denne

sammenhengen, er dette at samtlige spesifiserende idet-konstruksjoner også synes å

kunne betegnes som clarification, altså som en oppklaring eller forklaring til det leddet

eller den setningen de spesifiserer. De har altså en kausal bibetydning, og når det gjelder

147

de kausale idet-konstruksjonene, synes de – som nevnt under punkt 5.3.4, side 102 – å ha

det fellestrekket at begrunnelsen i de fleste tilfellene er hentet fra et annet “domene” enn

de respektive oversetningene, altså enn det som blir begrunnet. Selv om dette ikke er like

tydelig når det gjelder de spesifiserende, synes det å være en tendens i samme retning, et

inntrykk som for øvrig forsterkes av at den spesifiserende setningen oftest presenterer

innholdet ut fra en annen synsvinkel enn oversetningen. Følgende idet-konstruksjon kan

være et eksempel på dette:

6.3.17 I distriktet finnes ingen slike farvann, idet farvannet utenfor punktene nevnt i Vedlegg III, nr. 9, regnes som Liten kystfart.

(SA/Lo81/01:31)

Mens det i oversetningen fokuseres på geografisk lokalisering , retter idet-setningen

oppmerksomheten mot kategoriseringen av farvannene. Her er for øvrig det kausale

aspekt så klart til stede at det kan diskuteres hvorvidt hovedbetydningen er kausal eller

spesifiserende.

Konklusjonen blir likevel at det ut fra den realiserte strukturen – med unntak av

idet-konstruksjonene i eks. 6.3.15 og 6.3.16. – ikke synes å være tilstrekkelige

holdepunkt i teksten for å kunne avgjøre hvorvidt det er sammenfall i rom mellom

setningene i de spesifiserende idet-konstruksjonene. Dette representerer et avvik i forhold

til de funn som Fabricius-Hansen & Behrens har gjort når det gjelder relasjonen mellom

den tyske elaborerende indem-setning (S2) og dens oversetning (S1) med hensyn til tid

og rom, jf. punkt 6.2.1, side 124. Tendensen der var som nevnt at det var sammenfall

både i tid og rom mellom setningene.

Under de følgende punkt vil jeg kommentere hvorvidt det synes å være også

andre forskjeller mellom de tyske elaborerende indem-konstruksjoner og de norske

spesifiserende idet-konstruksjonene. Én tendens ved de tyske elaborerende indem-

konstruksjonene var – som nevnt under punkt 6.2.1, side 124 – at setningene tilhørte

samme situasjonstype. Hvorvidt dette er tilfelle også med de norske spesifiserende idet-

konstruksjoner, lar seg imidlertid vanskelig avgjøre da det – som nevnt under punkt

3.2.3.2, side 30 – har vist seg å være problematisk å inndele de idet-konstruksjoner som

er hentet fra sakprosa, i situasjonstyper. Og 17 av de 21 spesifiserende idet-

148

konstruksjonene er som nevnt hentet nettopp fra sakprosatekster. Siden mange av disse er

hentet fra lovspråk og inneholder generelle og allmenngyldige utsagn og forskrifter, er

det i mange tilfeller vanskelig å finne en naturlig betegnelse innenfor de alternativene

som finnes i Vendlers modell. Jeg har derfor - som tidligere nevnt - unnlatt å registrere

situasjonstype for disse.

Det som derimot kan sammenholdes med funnene for den tyske varianten, er

hvorvidt det også i de spesifiserende idet-konstruksjonene i norsk er en tendens til

at setningene står i aktiv og hvorvidt det er en tendens til agensidentitet mellom disse.

Når det gjelder spørsmålet om agensidentitet, kan det også være interessant å se om de

spesifiserende idet-konstruksjoner avviker fra de kausale. Tendensen når det gjaldt disse,

var som nevnt at det verken var sammenfall i rom eller agens- og/eller subjektsidentitet

mellom setningene, jf. punkt 5.3.4, side 100f. Men først vil jeg knytte noen kommentarer

til diateseformene i de spesifiserende idet-konstruksjonene.

6.3.4 Diateseformer i spesifiserende idet-konstruksjoner

Diatese angir den semantiske relasjonen subjektet har til verbalet i setningen. I norsk har

vi to diateseformer; aktiv og passiv:

6.3.18.a (Vi) hører (musikken helt hit.)

6.3.18.b (Musikken) høres (helt hit.) (NRG 1997:20)

Passiv dannes med endelsen -s eller med hjelpeverbene bli eller være. I 13 av de 21

spesifiserende idet-konstruksjoner (dvs. 61,9 %), herav 2 fra avis- og ukebladtekster og

11 fra sakprosatekster, står verbet i aktiv form i begge setninger, jf. eks. 6.3.19:

6.3.19 Canadiske undersøkelser peker på hvordan disponeringen av vassdrag kan ha andre miljøvirkninger, idet de tyder på at reguleringsmagasiner som dekker store torvområder og skog som ikke blir fjernet, kan forårsake store utslipp av klimagassene metan og karbondioksid. (SA/NO94/11:41)

I de resterende 8 (dvs. 38,1 %) – herav 2 fra avis- og ukebladtekster og 6 fra

sakprosatekster – står verbalet i passiv form i én av setningene eller i begge. I 5 av disse 8

149

tilfellene er det i idet-setningen vi finner verbet i passiv form, herav 1 fra avis- og

ukebladtekster og 4 fra sakprosatekster, jf. eks. 6.3.20:

6.3.20 I distriktet finnes ingen slike farvann, idet farvannet utenfor punktene nevnt i Vedlegg III, nr.9, regnes som Liten kystfart.

(SA/Lo81/01:31)

(I dette tilfellet er ”nevnt i Vedlegg III, nr.9” en forkortet form for relativsetningen ”som

er nevnt i Vedlegg III, nr. 9”. Også i denne setningen som er en del av idet-setningen, står

altså verbet i passiv (”er nevnt”).)

I 1 tilfelle finner vi den passive formen i oversetningen:


Her kan en for øvrig merke seg at modalverbet kan er sammenstilt med hovedverbet tas,

en type sammenstilling som for øvrig også forekommer i eks. 6.3.22: kan finnes.

I 2 tilfeller finner vi passivformer både i idet-setningen og oversetningen. I det

ene tilfellet er det s-passiv i begge setningene, jf. eks. 6.3.22. I det andre tilfellet er passiv

dannet ved hjelpeverbet være (være-passiv) i begge setningene, jf. eks. 6.3.23:

6.3.22 Dersom KC er større enn 2, kan bølgelasten finnes ved hjelp av Morisons formel idet CD og CM angis som funksjoner av Reynolds-tallet, Re, Keulegan-Carpentertallet, KC, og relativ ruhet. (SA/Lo87/01:35)

6.3.23 I tillegg var stativet godt plassert, idet det var flyttet fra et trafikkfarlig sted til et sted der det både er beskyttet fra trafikk og hardt vær. (AV/BT97/01:12) (Uthevingene er foretatt her.)

Med utgangpunkt i hjelpeverbet kan vi altså snakke om bli-passiv og være-passiv.

Bli-passiv har et vidt bruksområdet og kan nyttes i de aller fleste tilfeller der passiv

uttrykksmåte er mulig:

150

6.3.24.a Pengene blir overført i dag.

6.3.24.b Trærne ble plantet i fjor.

Være-passiv er noe mer begrenset i bruk enn bli-passiv. En vesentlig årsak til

dette er at være-passiven har presens- og preteritumsformer som bare kan uttrykke en

varig tilstand eller et resultat, ikke former som kan uttrykke en avgrenset enkelthandling i

nåtid eller fortid. Følgende setningsinnhold kan f.eks. ikke uttrykkes med være-passiv:

6.3.25.a Posten blir utdelt av sekretæren. (forskjellig fra: Posten er utdelt av sekretæren.) 6.3.25.b Veien ble tatt av skredet. (forskjellig fra: Veien var tatt av skredet.)

6.3.25.c Huset ble bygd i fjor. (forskjellig fra: Huset var bygd i fjor.) (NRG 1997:523f)

I eks. 6.3.23 ovenfor (med være-passiv) må man vel kunne si at både idet-setningen og

oversetningen uttrykker en tilstand eller et resultat. Av de 8 tilfellene med passivformer

er det 2 tilfeller av være-passiv, i de øvrige 6 finner vi s-passiv. I tillegg til eks. 6.3.23

finner vi være-passiv i følgende idet-konstruksjon, her i idet-setningen:

6.3.27 San Marino har valgt å gå tilbake til opprinnelsen, idet de to legendene som er valgt, er bundet til den dalmatiske skulptøren Marinus på Mount Titano, hvor han grunnla et samfunn som gjennom århundrene har bevart og styrket de to fundamentale rettighetene frihet og uavhengighet. (AV/BT97/01:15) (Uthevingene er foretatt her.)

Dette tilfellet kompliseres ved at det forekommer passivformer både i idet-setningen (er

bundet) og i relativsetningen som er innskutt i idet-setningen (er valgt). I begge tilfellene

må man vel imidlertid kunne si at det fokuseres på en tilstand. I tabell 6.4 oppsummeres

noen av funnene når det gjelder diateseformer i de spesifiserende idet-konstruksjonene:

151

Tabell 6.4 Diateseformer i spesifiserende idet-konstruksjoner, sett i forhold til sjangrene avis- og ukebladtekster (AV) og sakprosa (SA).

AV (i alt 4) SA (i alt 17) TOT. (21) TOT. (%) Aktiv

2

11

13

61,9 %

Passiv 2 6 8 38,1 % herav bare i idet-setn.

1 4 5 62, 5 %

herav bare i oversetn.

0 1 1 12,5 %

herav i begge setn.

1 1 2 25,0 %

SUM 4 17 21 100 %

Det er altså en tendens også i de norske spesifiserende idet-konstruksjoner til at

setningene står i aktiv, selv om denne ut fra det foreliggende materialet ikke synes å være

så tydelig (61,9 %). I de tilfeller hvor der forekommer passivformer i denne typen idet-

konstruksjoner, synes det å være en viss tendens til at disse er å finne i idet-setningen

(62,5 %).

6.3.5 Agens- og subjektsidentitet (AI/SI) i spesifiserende idet-konstruksjoner

Tabell 6.5 Agens- og /eller subjektsidentitet mellom idet-setning (med

spesifiserende hovedbetydning) og oversetning, sett i forhold til sjangrene avis- og ukebladtekster (AV) og sakprosa (SA).

AV (i alt 4) SA (i alt 17) TOT. (21) TOT. (%) Subjekts-ident. (SI)

1

6

7

33,3 %

herav AI 0 1 2 28,6 % herav –AI 1 5 5 71,4 % Ikke SI 3 11 14 66,7 % herav AI 0 3 3 21,4 % herav –AI 3 8 11 78,6 % SUM 4 17 21 100 % Agensidentitet i 5 av 21 tilfeller, dvs. i 23,8 % av tilfellene.

Som tabell 6.5 viser, er det bare 7 av de 21 spesifiserende idet-konstruksjonene (33,3 %)

som har subjektsidentitet mellom idet-setning og oversetning, og bare i 2 av disse er det

agensidentitet mellom setningene. De 3 andre tilfellene av agensidentitet forekommer i

152

idet-konstruksjoner hvor der ikke er subjektsidentitet. Dette har sammenheng med at den

ene av setningene i disse 3 idet-konstruksjonene står i passiv, jf. følgende eksempel:

6.3.28.a For såvidt den for et anlegg bestemte avgift viser seg å stå i misforhold til de med anleggets tilsyn forbundne utgifter eller etter motivert henvendelse fra anleggets vedkommende eller fra vedkommende tilsynsmann, kan NVE fastsette en avgift som avviker fra den etter satsene i § 1, beregnede avgift, idet der tas hensyn til anleggets art, størrelse, beliggenhet m.v. § 7. (SA/Lo87/01:36) (Uthevingen er foretatt her.)

Her er det ganske åpenbart at det ikke-realiserte agensleddet i idet-setningen er identisk

med det realiserte agensleddet i oversetningen, nemlig NVE. Det er for øvrig et

fellestrekk ved 4 av de 5 idet-konstruksjonene med agensidentitet at de også har et visst

instrumentelt aspekt ved seg. Når det gjelder eks. 6.3.28.a, kan man si at idet-setningen

uttrykker på hvilken måte denne avgiften kan fastsettes, nemlig ved at det tas hensyn til

de nevnte momenter:

6.3.28.b [...], kan NVE fastsette en avgift som avviker fra den etter satsene i § 1, beregnede avgift ved at der tas hensyn til anleggets art, størrelse, beliggenhet m.v. § 7. (Jf. SA/Lo87/01:36) (Uthevingen er foretatt her.)

Man kan – som tidligere nevnt – si at idet-setningen i dette tilfellet (eks. 6.3.28.a)

uttrykker en del av den prosessen som omtales i oversetningen; å fastsette en avgift.

I 2 av de spesifiserende idet-konstruksjonene ( 9,5 %) er det både agens- og

subjektsidentitet mellom setningene. I det ene tilfellet står begge setningene i aktiv, og

det er subjektet som har agensrollen både i idet-setning og oversetning:

6.3.29.a Kommisjonen konkluderer med at man i en fremtidig straffelov

ikke bør gjøre bruk av begrepet, idet den fremhever: “En sentral innvending mot å anvende rettsstridsbegrepet i strafferetten har vært at det fjerner oppmerksomheten fra at det i alle straffesaker må foregå en tolkningsprosess i samsvar med alminnelige rettskildeprinsipper. [...] ”

(SA/NO95/10:54)

153

Også denne relasjonen må sies å ha et visst instrumentelt aspekt ved seg, selv om dette

kanskje ikke er så tydelig som i det forrige eksemplet:

6.3.29.b Kommisjonen konkluderer med at man i en fremtidig straffelov ikke bør gjøre bruk av begrepet ved at den fremhever: [...]

(Uthevingen er foretatt her.) (Jf. SA/NO95/10:54)

Det som det i dette tilfellet kan være tvil om, er hvorvidt det ifølge Dowtys definisjon av

agens kan forsvares å si at kommisjonen her innehar en agensrolle, jf. punkt 3.2.3.1. En

må i så fall tolke kommisjonen som en gruppe personer og ikke utelukkende som en

administrativ enhet.

Det andre tilfellet av agens- og subjektsidentitet er noe annerledes. Her er det

riktignok også identitet mellom subjektene i setningene, realisert som antesedent - anafor

(stativet - det), men disse innehar ikke noen agensrolle. I og med at begge setningene står

i passiv, er det som ville vært subjekt og i dette tilfellet også agens i den tilsvarende

aktive setning, utelatt. Imidlertid må man kunne resonnere slik at den eller de samme

personen(e) som har flyttet stativet, også har plassert det der det nå står, slik at det her

kan sies å være agensidentitet mellom setningene uten at agens er realisert i noen av dem:

6.3.30 I tillegg var stativet godt plassert, idet det var flyttet fra et trafikkfarlig sted til et sted der et både er beskyttet fra trafikk og hardt vær.

(AV/BT97/01:12)

I 5 av de spesifiserende idet-konstruksjonene (23,8 %) er det subjektsidentitet uten at det

er agensidentitet. Det at subjektene i disse tilfellene ikke kan sies å ha noen agensrolle,

skyldes både ikke-agentive verb og det at subjektet ikke har de trekk som ifølge Dowty

kvalifiserer til denne betegnelsen, jf. punkt 3.2.3.1. Det kan nevnes følgende eksempler

på verb som forekommer i disse tilfellene, og som ikke deler ut noen agensrolle: være,

ha, tyde (på), gjelde. Av eksempler på subjekt som ikke har de trekk som ifølge Dowty

kreves for å inneha en agensrolle, kan nevnes: Canadiske undersøkelser, framstillingen,

spørsmålet, disse problemene. Følgende eksempel viser en slik idet-konstruksjon hvor

154

der er subjektsidentitet, realisert som antesedent – anafor, men hvor ingen av subjektene

har noen agensrolle:

6.3.31 Spørsmålet om språkproblemene var dessuten situasjonsbestemt, idet det gjaldt den spesielle konsultasjonen. (SA/NO95/06:52)

(Uthevingene er foretatt her.)

I 11 av de spesifiserende idet-konstruksjonene (52,4 %) er det verken subjekts- eller

agensidentitet mellom setningene. Det at subjektene ikke har noen agensrolle, har også

her sammenheng både med ikke-agentive verb og med at subjektet ikke har de trekk som

kvalifiserer til en slik rolle. Med unntak av 3 tilfeller er det ingen av disse idet-

konstruksjonene som har agentive verb i begge setninger. Med ett unntak er der heller

ingen av denne typen idet-konstruksjoner hvor subjektene i begge setningene har de trekk

som kreves for å kunne inneha en agensrolle. jf. følgende eks.:

6.3.32 Samtidig vil ikrafttredelse av loven med forskrifter trolig på lengre sikt innebære administrative lettelser, idet regelverket blir mer oversiktlig både for dem som anvender det og for publikum. (SA/NO94/12:44)

(Uthevingene er foretatt her.)

Verken verbet (vil) innebære eller verbet bli kan iallfall i denne sammenhengen sies å

være agentive verb, og verken subjektet i oversetningen, ikrafttredelse av loven med

forskrifter, eller subjektet i idet-setningen, regelverket, har trekk som kvalifiserer til

agensroller.

For å oppsummere kan en si at de fleste av de spesifiserende idet-konstruksjonene

verken har agens- eller subjektsidentitet (52,4 %). Agensidentitet forekommer bare i

23,8 % av tilfellene, mens subjektsidentitet finnes i 33,3 % av tilfellene. Også dette

representerer et avvik i forhold de tyske elaborerende indem-konstruksjoner hvor der er

en klar tendens til agensidentitet mellom setningene, jf. punkt 6.2.1, side124.

Når det gjaldt de kausale idet-konstruksjonene, antydet jeg at det muligens kunne

være en sammenheng mellom tendensen til at begrunnelsen (idet-setningen) ikke synes å

være hentet fra samme “domene” eller “rom” som slutningen eller det forholdet som blir

begrunnet (oversetningen), og tendensen til manglende subjekts- og/eller agensidentitet.

155

Tilsvarende sammenheng synes å kunne være til stede når det gjelder de spesifiserende

idet-konstruksjonene, selv om den her synes noe svakere. Selv om det er færre tilfeller av

sammenfall i rom blant de spesifiserende idet-konstruksjonene, er frekvensen av agens-

og subjektsidentitet høyere her. Ut fra tabell 6.6. kan en sammenlikne disse to typer idet-

konstruksjoner med hensyn til disse variablene:

Tabell 6.6: Sammenlikning av de kausale og de spesifiserende idet-konstruksjoner mht. sammenfall i rom, agens- og subjektsidentitet Kausale idet-

konstruksjoner

Spesifiserende idet-

konstruksjoner

Sammenfall i rom 12,50 % 9,52 %

Agensidentitet 0 23,81 %

Subjektsidentitet 18,75 % 33,33%

Hvis en tar utgangspunkt i at det i kausale relasjoner er en tendens til at der verken er

sammenfall i rom eller subjekts- og/eller agensidentitet mellom setningene, kan man

muligens forklare at tendensen til denne samvariasjonen er svakere når det gjelder de

spesifiserende relasjonene, ut fra at det kausale aspektet her er til stede bare som en

bibetydning, og at det heller ikke er så ubetinget til stede i alle tilfellene innenfor denne

gruppen. Det ser for øvrig ut til at tendensen til agensidentitet kan være knyttet til det

instrumentelle aspektet, siden 4 av de 5 tilfellene av agensidentitet må kunne sies å ha

denne bibetydningen.

6.3.6 Idet-setningens plassering i oversetningen i spesifiserende idet-konstruksjoner

I samtlige av de 21 spesifiserende idet-konstruksjonene står idet-setningen i sluttfeltet i

oversetningen. Dette kan blant annet ses i sammenheng med det Asher påpeker, nemlig at

det bare er i sluttposisjon en leddsetning kan diskurselaborere oversetningen, jf. punkt

6.2.1, side 121. I ett tilfelle etterfølges imidlertid idet-setningen av en tilleggsopplysning

innledet med noe som:

6.3.33 Tvisteløsningsnemndens kompetanse er begrenset idet ordningen forutsetter enighet mellom partene om å benytte den, noe som ikke alltid er tilfelle. (Jf. SA/NO94/19:48)

156

I dette tilfellet kan for øvrig også setningen som er innledet med noe som, karakteriseres

som elaborerende, jf. eks. 6.2.10.a og b, side 129. Til forskjell fra disse eksempel 6.2.10.a

kan imidlertid ikke denne sies å elaborere hele den resterende delen av oversetningen,

men derimot bare en del av den, nemlig enighet mellom partene om å benytte den. Også i

dette tilfellet er altså den setningen som elaborerer, etterstilt i forhold til det den

elaborerer.

6.4 SAMMENFATNING – IDET SOM SPESIFISERENDE SUBJUNKSJON

Av de 90 idet-konstruksjonene som utgjør materialet for oppgaven, har jeg funnet at 21

har en spesifiserende hovedbetydning, herav 4 fra avis- og ukebladtekster og 17 fra

sakprosatekster. Begrepet spesifisering har jeg i denne sammenhengen brukt synonymt

med det engelske begrepet elaborating som blir brukt i betydningen utdype, belyse,

konkretisere, eksemplifisere, jf. punkt 6.2.1, side 118.

I likhet med de kausale idet-konstruksjonene synes det også i de spesifiserende

idet-konstruksjonene å være til stede et aspekt av samtidighet mellom idet-setning og

oversetning, slik at også denne typen idet-setninger synes å ha et temporalt aspekt ved

seg. Under tvil har jeg kommet fram til at samtlige spesifiserende idet-setninger i tillegg

har et kausalt aspekt ved seg. Det er ikke her snakk om en tydelig årsak - virknings -

sammenheng, men ved at disse setningene har som funksjon å spesifisere eller

konkretisere det som uttrykkes i de tilhørende oversetninger, er det nærliggende å

oppfatte det som at de dermed også motiverer eller underbygger dette – eller i enkelte

tilfeller angir en forklarende omstendighet til dette. I noen tilfeller kan det at disse

setningene spesifiserer de respektive oversetningene, føre til at måtesaspektet blir

framhevet. Som tidligere nevnt er dette her referert til som det instrumentelle aspekt. Ut

fra dette har jeg registrert at i alt 6 av de spesifiserende idet-setningene har en

instrumentell bibetydning.

Under tvil har jeg registrert at det er sammenfall i tid mellom idet-setning og

oversetning i samtlige av disse idet-konstruksjonene. Når det gjelder spørsmålet om

sammenfall i rom, er hovedinntrykket at denne typen idet-konstruksjoner oftest

inneholder generelle utsagn som ikke synes å være relatert til et avgrenset rom, men som

snarere synes å være ment å skulle gjelde uavhengig av sted.

157

Det er ellers en tendens til at setningene i denne typen idet-konstruksjoner står i

aktiv, selv om denne ikke er så tydelig (61,9 %). De fleste av de spesifiserende idet-

konstruksjonene har verken agens- og subjektsidentitet (52,4 %). Denne tendensen er for

øvrig enda sterkere når det gjelder de kausale idet-konstruksjonene; 81,25 % av disse har

verken agens- eller subjektsidentitet. Kanskje kan dette forklares ut fra at i de kausale

idet-konstruksjonene synes begrunnelsen å være hentet fra et annet “domene” eller “rom”

enn det som blir begrunnet, og at dette muligens kan ha en sammenheng med manglende

agens- og subjektsidentitet. Siden det kausale aspekt i de spesifiserende idet-

konstruksjonene bare er til stede som en bibetydning - i enkelte tilfeller knapt nok det - ,

kan det muligens være en del av forklaringen til at tendensene til agens- og

subjektsidentitet er svakere her. Også i denne sammenheng må det presiseres at de

funnene som her presenteres, er framkommet på grunnlag av et sterkt begrenset

materiale, noe som må tas i betraktning når en skal vurdere holdbarheten i de

konklusjonene som framsettes.

158

KAPITTEL 7

OPPSUMMERING Noe av det mest interessante ved denne oppgaven er kanskje at den viser hvor mange

forskjellige betydningsaspekt leddsetninger innledet med idet kan vise seg å ha, og ikke

minst interessant er det å se hvor mange betydninger som kan være til stede i en og

samme idet-setning uten at den ene betydningen utelukker den andre. Dette viser igjen at

de forskjellige betydningsaspektene i disse setningene ikke må oppfattes som atskilte

betydningskategorier, men snarere som “beslektede” aspekt med glidende overganger

imellom. Det ser ut til at betydningen til en viss grad varierer med de forskjellige

teksttypene, særlig synes det å være et skille mellom på den ene siden de skjønnlitterære

tekstene og avis- og ukebladtekstene og på den andre siden sakprosatekstene, jf. tabell 4.1

som gjentas her:

Tabell 4.1 Hovedbetydning av idet-setning sett i forhold til sjangrene skjønnlitteratur (SK), avis- og ukebladtekster (AV) og sakprosa (SA). SK AV SA TOT (n) TOT (%) Temporal 28 22 - 50 55,6 % Ledsag. omstend. 02 - 01 03 3,3 % Kausal - 04 12 16 17,8 % Spesifiserende - 04 17 21 23,3 % 30 30 30 90 100 %

Det er altså den temporale hovedbetydningen som klart dominerer både når det gjelder de

skjønnlitterære tekstene og avis- og ukebladtekstene, mens de fleste setningene fra

sakprosatekster har en spesifiserende hovedbetydning. Det at denne sistnevnte

betydningen ikke er nevnt i noen av de ordbøkene jeg har brukt, kan tyde på at

sakprosatekster ikke har hatt noen sentral plass i det tekstgrunnlaget disse baserer seg på.

F.eks. kan det nevnes at det i Norsk riksmålsordbok (1937:VII) sies at det er

“litteraturcitatene [som] er grunnstokken i vårt materiale”. Imidlertid tilføyes det at det

også er hentet ord fra “avisenes brogede ordforråd”, og at det er tatt med “ord og

vendinger fra det ledige hverdagssprog”. I Aschehoug og Gyldendals Store norske

ordbok (1991) sies det at den “først og fremst [tar] sikte på å gi det sentrale ordforrådet i

159

moderne norsk - definert og belyst med eksempler”. I den grad sakprosatekster ikke kan

sies å være representative for “det sentrale ordforrådet i moderne norsk”, kan kanskje

dette være en del av forklaringen på at betydningsaspekt fra denne teksttypen ikke er

nevnt.

Jeg antydet i kapittel 2 at det har skjedd en endring over tid når det gjelder

ordbøkenes presentasjon av idet; mens de eldre ordbøkene presenterer tre eller fire

betydninger av idet (tid, ledsagende/forklarende omstendighet, måte/middel,

begrunnelse/årsak), er det bare to av disse betydningene som gjenstår i de nyere

ordbøkene; tid og årsak. Når det gjelder betydningen ledsagende omstendighet, har

materialet vist at denne betydningen finnes i tekster som har preg av en eldre språkform,

jf. punkt 4.5, side76. Materialet har også vist at det er blant de spesifiserende idet-

konstruksjonene vi finner flest eksempler som kan sies å ha et instrumentelt aspekt ved

seg, noe som i denne oppgaven er brukt synonymt med måtesaspektet. Og også mange av

de spesifiserende idet-konstruksjonene har preg av en eldre og formell språkform,

kanskje gjelder dette særlig de som er hentet fra lover og forskrifter. Slik kan en nok si at

disse betydningene av idet er knyttet til eldre språkformer, og at dette kan forklare noe av

endringene i ordbøkenes presentasjoner. Tekstgrunnlaget for ordbøkene må imidlertid

også kunne antas å være en viktig forklaringsfaktor. Kanskje kan dette være av større

betydning nå enn før i dette tilfellet, da alle fire betydningene av idet tidligere var tatt

med til tross for at tekstgrunnlaget sannsynligvis heller ikke den gang omfattet sakprosa i

stor grad. Det er nærliggende å tolke dette i retning av at mens idet tidligere ble brukt i

alle de fire ovennevnte betydninger uansett sjanger, er betydningene ledsagende

omstendighet og måte/middel etter hvert i større grad blitt knyttet til eldre tekster som

man finner igjen i sakprosa, men sjeldnere i nyere skjønnlitterære tekster og avis- og

ukebladtekster. Det må imidlertid her understrekes at dette ikke blir noe mer enn løsrevne

refleksjoner ut fra de pekepinner materialet synes å gi, siden oppgaven ikke er basert på

et diakront ordnet materiale.

Det kan ellers være interessant å sammenlikne de fire hovedtypene av idet-

setninger med hensyn til de variablene som her er blitt omtalt – både med hverandre og

med de prototypiske tyske indem-setningene. Som nevnt i innledningen, punkt 1.2,

kjennetegnes de prototypiske indem-konstruksjonene bl.a. ved agens- og

160

subjektsidentitet, ved sammenfall i tid og rom mellom setningene, og ved at begge

setningene står i aktiv. I de norske idet-konstruksjonene er imidlertid bildet noe

annerledes, jf. tabell 7.1:

Tabell 7.1 Oversikt over registrerte variabler i de 90 idet-konstruksjonene sett i forhold til hovedbetydninger – N ( % ) Temp. idet- konstr.

(i alt 50, herav

28 SK og 22 AV )

Idet-konstr. – ledsag.

omst. (i alt 3, herav

2 SK og 1 SA)

Kausale idet- konstr.

(i alt 16, herav 4 AV

og 12 SA)

Spesif. idet- konstr.

(i alt 21, herav 4 AV

og 17 SA)

Agensidentitet 12 (24,0 %) 2 (66,6 %) - 5 (23,8 %)

Subjektsidentitet 24 (48,0 %) 2 ( 66,6 %) 2 (12,5 %) 7 (33,3 %)

Sammenfall i tid 50 (100 % ) 3 (100 %) 16 (100 %) 21 (100 %)

Sammenfall i rom 48 (96,0 %) 3 (100%) 2 (12,5 %) 2 (9,5 %)

Modalverb 10 (20,0 %) - 9 (56,3 %) 6 (28,6 %)

Passivform(er) 4 (8,0 %) - 4 (25,0 %) 9 (42,9 %)

Idet-setningen i

sluttfeltet

33 (66,0 %) 3 (100 %) 14 (87,5 %) 21 (100 %)

Verken agens- eller subjektsidentitet synes å være noe typisk trekk ved de norske idet-

konstruksjonene. Riktignok er prosentandelen relativt høy når det gjelder typen

ledsagende omstendighet, men siden det bare er 3 idet-konstruksjoner som har denne

hovedbetydningen, kan dette tallet neppe tillegges særlig vekt. Derimot har jeg –

riktignok under tvil – funnet at det er sammenfall i tid mellom setningene i samtlige av de

90 idet-konstruksjonene. Det synes med andre ord å være et visst aspekt av samtidighet

til stede i alle disse.

Når det gjelder sammenfall i rom, er imidlertid bildet noe annerledes. Her er det

en markant forskjell mellom på den ene siden de temporale og de som uttrykker en

ledsagende omstendighet (hhv. 96 % og 100 %), og på den andre siden de kausale og de

spesifiserende (hhv. 12,5 % og 9,5 %). Når det gjelder de kausale idet-konstruksjonene,

har jeg antydet at det muligens kunne være en sammenheng mellom tendensen til at

begrunnelsen (idet-setningen) ikke synes å være hentet fra samme “domene” eller “rom”

som slutningen eller det forholdet som blir begrunnet (oversetningen), og tendensen til

manglende agens- og/eller subjektsidentitet. Tilsvarende sammenheng synes å kunne

161

være til stede når det gjelder de spesifiserende idet-setningene, selv om den her synes å

være noe svakere. Hvis en tar utgangspunkt i at det i kausale relasjoner er en tendens til at

der verken er sammenfall i rom eller agens- og/eller subjektsidentitet mellom setningene,

kan man muligens forklare at denne tendensen er svakere når det gjelder de

spesifiserende relasjonene, ut fra at det kausale aspektet her er til stede bare som en

bibetydning, og at det heller ikke er så ubetinget til stede i alle tilfellene innenfor denne

gruppen. Det ser derimot ut til at tendensen til agensidentitet kan være knyttet til det

instrumentelle aspektet, siden 4 av de 5 tilfellene av agensidentitet blant de spesifiserende

idet-konstruksjonene må kunne sies å ha denne bibetydningen.

Ellers kan en merke seg at en stor andel både av de kausale og de spesifiserende

idet-konstruksjonene er hentet fra sakprosatekster, hhv. 12 (av 16) og 17 (av 21). Mange

av disse tekstene er - som tidligere nevnt - hentet fra lovspråk og inneholder generelle og

allmenngyldige utsagn og forskrifter. I de fleste av disse tilfellene er det ikke fokusert på

romdimensjonen; det som sies synes snarere å være ment å skulle forstås uavhengig av

tid og sted. Når det derimot gjelder idet-konstruksjonene fra skjønnlitteratur og fra avis-

og ukebladtekster, uttrykker de fleste av disse konkrete hendelser som kan tid - og

stedfestes, jf. den høye andelen av sammenfall i rom i de temporale idet-konstruksjonene

(96 %) hvor samtlige er hentet enten fra skjønnlitterære tekster eller fra avis- og

ukebladtekster.

Når det gjelder diateseformene, ser tendensene ut til å gå i retning av det som

gjelder for de prototypiske indem-konstruksjonene; i de fleste tilfellene står både idet-

setningen og oversetningen i aktiv. Sterkest er denne tendensen når det gjelder de

temporale idet-konstruksjonene; bare i 8 % av tilfellene står den ene eller begge

setningene i passiv. Dette må kunne antas å ha sammenheng med det nevnte forhold at

samtlige av denne typen idet-konstruksjoner er hentet enten fra skjønnlitterære tekster

eller avis- og ukebladtekster, som i større grad enn sakprosatekster er preget av en

muntlig og “dagligdags” uttrykksmåte.

Når det gjelder modalverb, har jeg - som nevnt under punkt 3.2.3.3 - inkludert

både deontiske, epistemiske og de mer rent futuriske anvendelser av hjelpeverbene

(intensjonal og prediksjonal) i denne gruppen. Jeg har ut fra tanken om at alle

framtidsformer kan tolkes som modale, ikke foretatt det skillet som Lisa Christensen

162

(1997:170f) har gjort mellom det hun benevner som modal og ikke-modal bruk av

hjelpeverb som skulle og ville, jf. punkt 4.4.4, side 55f. Følgelig er f.eks. verbet skulle i

uttrykket skulle til å (gå) her regnet som modalt. Selv om det er flere tilfeller av denne

intensjonale uttrykksmåten blant de temporale idet-konstruksjonene, er det likevel denne

gruppen som har lavest forekomst av modalverb; bare i 20 % av denne typen idet-

konstruksjoner forekommer modalverb i den ene eller begge setninger. Også dette må

antas å ha sammenheng med at disse idet-konstruksjoner er hentet enten fra

skjønnlitteratur eller fra avis- og ukebladtekster, som vel må kunne antas å beskrive

konkrete og faktiske hendelser i større grad enn sakprosatekster som sannsynligvis er mer

preget av anbefalinger, påbud, muligheter, tenkte tilfeller osv.

Når det gjelder informasjonsstrukturen, er det en tydelig tendens til at idet-

setningen er plassert i sluttfeltet i oversetningen. Samtlige av de spesifiserende idet-

setningene har denne plasseringen, noe som kan ha sammenheng med det forhold Asher

peker på, nemlig at det bare er i sluttposisjon en leddsetning kan diskurselaborere

oversetningen (Fabricius-Hansen & Behrens 2001:4), jf. punkt 6.2.1, side 121. I de

kausale idet-konstruksjonene er det en klar tendens til at begrunnelsen følger etter det den

begrunner. 87,5 % av de kausale idet-konstruksjonene har denne oppbygningen. I de

temporale idet-konstruksjonene er tendensen til at idet-setningen står i sluttfeltet,

riktignok noe svakere, men i 64,0 % av tilfellene følger tidfestingen (idet-setningen) etter

den “begivenheten” den tidfester. Den ledsagende omstendigheten (idet-setningen) er i

alle 3 tilfellene plassert etter den handlingen den “ledsager”. Ut fra at gitt informasjon

normalt står i forfeltet eller på temaplassen og danner bakgrunnen for den nye

informasjonen som står i sluttfeltet eller på remaplassen, skulle man i utgangspunktet tro

at det er en tendens til at det i de 4 gruppene av idet-konstruksjonene fokuseres hhv. på

tidfesting, ledsagende omstendighet, begrunnelse og spesifikasjon/utdyping. Som nevnt i

gjennomgangen av materialet, synes imidlertid ikke dette å være så lett å avgjøre ut fra

den enkelte idet-konstruksjonen isolert sett. I de fleste tilfellene kreves det at man kjenner

den konteksten den er tatt ut fra for å kunne si noe sikkert om dette.

Det ville jo for øvrig være nærliggende å tro at det var de spesifiserende idet-

konstruksjonene som hadde flest likhetstrekk med de prototypiske tyske indem-

konstruksjonene, siden leddsetningene i begge disse typene har en (metode)spesifiserende

163

eller elaborerende funksjon. Det er imidlertid ikke det bildet det foreliggende materialet

viser. Ut fra de registrerte variablene er det faktisk de temporale idet-konstruksjonene

som har mest til felles med de prototypiske tyske indem-konstruksjonene. Sammenliknet

med de kausale og de spesifiserende idet-konstruksjonene, er det denne gruppen som har

den høyeste prosentandel både med hensyn til agens- og subjektsidentitet, sammenfall i

rom og lavest prosentandel når det gjelder passivformer. (Det er også i denne

sammenheng sett bort fra de tilfellene der ledsagende omstendighet er satt som

hovedbetydning siden dette som nevnt bare gjelder 3 idet-konstruksjoner. Hvis en skulle

regne med denne gruppen, er det denne som har flest fellestrekk med den tyske

varianten.) En sammenlikning som denne kan tolkes i flere retninger. Den kan peke i

retning av at spesifisering eller elaborering uttrykkes på en annet måte i norsk enn i tysk,

men det kan også være at bildet ville blitt et annet hvis materialet hadde vært større.

Når det gjelder de norske idet-konstruksjonene, synes altså den tydeligste

forskjellen å være mellom de temporale idet-konstruksjonene på den ene siden og de

kausale og spesifiserende på den andre. Sett i forhold til teksttyper eller sjangrer, skiller

sakprosatekstene seg klart fra de øvrige to gruppene ved at de fleste idet-setningene

innenfor denne gruppen har en spesifiserende hovedbetydning, mens det altså er den

temporale hovedbetydningen som er dominerende innen de andre to gruppene; de

skjønnlitterære tekstene og avis- og ukebladtekstene.

I forlengelsen av sammenlikningen mellom hovedtyper av norske idet-setninger

kan det være nærliggende å spørre hvorvidt det kan sies å finnes en prototypisk bruk av

idet i norsk. Selv om det i modere norsk synes å være den temporale bruken av idet som

dominerer, er det ut fra materialet naturlig å knytte også dette spørsmålet til teksttype.

Men hvis vi følger Aschehoug og Gyldendals Store norske ordbok (1991) og tar

utgangspunkt i “det sentrale ordforrådet i moderne norsk” og ikke inkluderer

sakprosatekster i dette, synes både de nyere ordbøkene og grammatikkene samt det

foreliggende materialet å peke i retning av at det er den temporale bruken av idet som er

den dominerende i moderne norsk.

Helt til slutt vil jeg igjen få understreke at oppgaven baserer seg på et sterkt

begrenset materiale, og holdbarheten i de funn og konklusjoner som er framsatt her, må

følgelig vurderes i lys av dette.

164

Men eventyrene forteller oss fortsatt at trollene sprekker idet sola rinner. Og selv

om dramatikken i denne sammenhengen vel bør tones ned noen hakk, kan kanskje

oppgaven - til tross for et begrenset materialet - vise at idet er i bruk både hyppigere og i

flere betydninger og sammenhenger enn det vi vanligvis er oppmerksomme på?

165

BIBLIOGRAFI Abelin, Åsa o. fl. 1981. Om modalitet i talspråk. Gøteborg: Språkdata. Asher, Nicholas. 1993. Reference to Abstract Objects in Discourse. Dordrecht / Boston / London: Kluwer Academic Publishers. Asher, R. E. og J. M. Y. Simpson (eds.). 1994. The Encyclopedia of language and linguistics. Oxford: Pergamon Press. Baune, Øyvind. 1991. Vitenskap og metode. 7. utgave. Oslo: Falch hurtigtrykk. Berge, K. L., P. Coppock og E. Maagerø. 1998. Å skape mening med språk. Oslo: Landslaget for norskundervisning (LNU) / Cappelen Akademisk Forlag. Berulfsen, Bjarne. 1967. Norsk grammatikk. Oslo: H. Aschehoug & Co. Berulfsen, Bjarne og Dag Gundersen. 2000. Fremmedord blå ordbok. Oslo: Kunnskapsforlaget. Chafe, W. L. 1976. Givenness, contrastiveness, definitenes, subjects, topics, and point of view. I: Li, C. N. ed. 1976. Subject and topic, 25-55. New York: Academic Press. Coward, Gorgus.1986. Riksmålsgrammatikk. Oslo: Dreyer. Dahl, B. T., Hammer, H. og H. Dahl. 1907. Dansk ordbog for folket. Første bind. København og Kristiania: Nordisk forlag. Dahlerup, Verner. 1927. Ordbog over det danske sprog. Niende bind. København: Nordisk forlag. Dancygier, Barbara and Eve Sweetser. Constuctions with if, since, and because: Causality, epistemic stance, and clause order. I: Couper-Kuhlen, Elisabeth and Bernd Kortmann (eds.). 2000. Cause, condition, concession, contrast: cognitive and discourse perspectives, 111-142. Topics in English linguistics; 33. Berlin: M. de Gruyter. Diderichsen, Paul. 1974. Elementær dansk grammatik. 3. udgave. 6. oplag. København: Gyldendal. Dijk, Teun A. van. 1972. Some Aspects of Text Grammars. (Janua Linguarum, Series Maior 63.) The Hague/Paris. Dowty, David R.1991. Thematic proto-roles and argument selection. I: Language 67, 574-619.

166

Endresen, R.T., H. G. Simonsen og A. Sveen. 1996. Innføring i lingvistikk. Oslo: Universitetsforlaget. Fabricius-Hansen, Cathrine og Bergljot Behrens. 2001. Elaboration and related

discourse relations viewed from an interlingual perspective. I: Proceedings: Third Workshop on Spoken and Written Texts. October 13-15, 2000. Texas Linguistic Forum. Department of Lingusitics, University of Texas at Austin. SPRIKreports No. 13, June 2001.

Falk, Hjalmar og Alf Torp. 1900. Dansk-norskens syntax. Kristiania: H. Aschehoug & Co. Fauconnier, Gilles. 1985. Mental spaces. Cambridge MA: MIT Press [Reprinted 1994 Cambridge: Cambridge University Press]. Fauconnier, Gilles. 1997. Cognitive mappings for language and thought. Cambridge: Cambridge University Press. Ford, Cecilia E. 1993. Grammar in interaction: Adverbial clauses in America English conversations. Cambridge: University Press. Fossestøl, Bernt. 1980. Tekst og tekststruktur. Oslo: Universitetsforlaget. Faarlund, J. T., S. Lie og K. I. Vannebo. 1997. Norsk referansegrammatikk (NRG). Oslo: Universitetsforlaget. Grønmo, Sigmund. 1982. Forholdet mellom kvalitative og kvantitative metoder i samfunnsforskningen. I: Holter, Harriet og Ragnvald Kalleberg (red.): Kvalitative metoder i samfunnsforskningen, 94-122. Oslo: Universitetsforlaget. Guldal, Reidunn. 1977. Språklige uttrykk for årsaksrelasjonen i et talemålsmateriale; delprosjekt av Taus. Hovedoppgave. Institutt for nordistikk og litteraturlitenskap. Universitetet i Oslo. Guldal, Reidunn. 1988. “Siden du spør, og fordi jeg liker deg så godt,...” I: I klartekst: Festskrift til Bernt Fossestøl på 60-årsdagen 30. juli 1988, 127-140. Oslo: Novus. Gundersen, Dag. 2000. Fremmedordbok blå ordbok. Oslo: Kunnskapsforlaget. Gundersen, Dag. 2000. Norsk synonymer blå ordbok. Oslo: Kunnskapsforlaget. Guttu, Tor. 1991. Aschehoug og Gyldedals Store Norske Ordbok. Oslo: Kunnskapsforlaget. Guttu, Tor. 1999. Norsk Ordbok - med 1000 illustrasjoner. Oslo: Kunnskapsforlaget.

167

Halliday, M. A. K. 1994. An Introduction to Functional Grammar. 2. utgave. London: Edward Arnold. Hansen, Aage. 1964. Sprog i Sproget. Hjælp til sproglig forståelse af tækster, kap III.2. København: Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag. Hansen, Aage. 1967. Moderne dansk I-III. København: Grafisk forlag. Heggstad, Leiv. 1931. Norsk grammatikk. Andre utgåva. Oslo: Olaf Norlis forlag. Knudsen, Trygve og Alf Sommerfelt. 1937. Norsk riksmålsordbok. Oslo: H. Aschehoug & Co. Landfald, Aagot o.fl.1986. Cappelens ordbok. Oslo: Cappelen. Landrø, Marit Ingebjørg og Boye Wangensteen. 1993. Bokmålsordboka. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget. Li, C. N. og S. A.Thompson. 1976: Subject and topic: a new typology of language. I: Li, C. N. ed. 1976. Subject and topic, 457-489. New York: Academic Press. Maat, Henk Pander and Ted Sanders. Domains of use or subjectivity? The distribution of three Dutch causal connectives explained. I: Couper-Kuhlen, Elisabeth and Bernd Kortmann (eds.). 2000. Cause, condition, concession, contrast: cognitive and discourse perspectives, 57-82. Topics in English linguistics; 33. Berlin: M. de Gruyter. Mac Donald, Kirsti. Når man mangler førstehåndskjennskap... En studie i modalitet. I: Norsk som andrespråk, nr. 3/1986, 1-19. Marc-Wogau, Konrad. 1969. Filosofisk leksikon. Norsk utgave ved Eyvind Dalseth. Oslo: Fabritius. Meier, Einar. 2001. Since you mention it. Hovedoppgave. Institutt for britiske og amerikanske studier. Universitetet i Oslo. Meyer, Paul Georg. The relevance of causality. I: Couper-Kuhlen, Elisabeth and Bernd Kortmann (eds.). 2000. Cause, condition, concession, contrast: cognitive and discourse perspectives, 9-34. Topics in English linguistics; 33. Berlin: M. de Gruyter. Mæhlum, Brit. 1992. Dialektal sosialisering. En stuide av barn og ungdoms språklige strategier i Longyearbyen på Svalbard. Oslo: Novus.

168

Noordman, Leo G. M. and Femke de Blijzer. On the Processing of causal relations. I: Couper-Kuhlen, Elisabeth and Bernd Kortmann (eds.). 2000. Cause, condition, concession, contrast: cognitive and discourse perspectives, 35-56. Topics in English linguistics; 33. Berlin: M. de Gruyter. Næs, Olav. 1965. Norsk grammatikk – elementære strukturer og syntaks. Oslo: Fabritius. Quirk, R., S. Greenbaum, G. Leech og J. Svartvik. 1985. A Comprehensive Grammar of the English Language. London: Longman. Saeed, John I. 1997. Semantics. Oxford: Blackwell. Searle, John Rogers. 1983. Intentionality: an essay in the philosophy of mind. Cambridge: Cambridge University Press. Smith, Carlotta S. 1991. The Parameter of Aspect. Dordrecht: Kluwer. Stigen, Anfinn. 1991. Tenkningens historie. Bind I. Oslo: Gyldendal. Svennevig, Jan. 2001. Språklig samhandling. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Sweetser, Eve E. 1990. From etymology to pragmatics. Cambridge: Cambridge University Press. Thompson. S. A. og R. E. Longacre. 1985. Adverbial clauses. I: Shopen, T. (ed.), Language typology and syntactic description. Vol. II, Complex constructions, 171- 234. Cambridge University Press. Tonne, Ingebjørg. 2001. Progressives in Norwegian and the Theory of Aspectuality. Avhandling dr.art. Institutt for lingvistiske fag. Universitetet i Oslo. Tschudi, F. Om nødvendigheten av syntese mellom kvantitative og kvalitative metoder. I: Holter, H. & R. Kalleberg (red.) 1982. Kvalitative metoder i samfunnsforskning, 78-93. Oslo – Bergen – Tromsø: Universitetsforlaget. Vannebo, Kjell Ivar. 1979. Tempus og tidsreferanse. Oslo: Novus. Vannebo; Kjell Ivar. 1989. Rekonstruerende perfektum. I: Norsk Lingvistisk Tidsskrift nr. 1/1989, 3-16. Vannebo, Kjell Ivar. 2000. Tid og årsak. I: Språknytt nr. 3/2000, 22-24. Vendler, Zeno. 1967. Linguistics in philosophy. New York: Cornell University Press. Vinje, Finn-Erik. 1979. Kompendium i grammatisk analyse. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget.

169

Western, Aug. 1921. Norsk riksmåls-grammatikk. Kristiania: H. Aschehoug & Co. NETTSIDER Oslo-korpuset av taggede norske tekster (bokmålsdelen): http://www.tekstlab.uio.no/norsk/bokmaal/index.html Prosjektet Språk i kontrast: http://www.hf.uio.no/german/sprik/prosjektbeskrivelsen.shtml

170

Vedlegg 1

Hentet fra Tekstlaboratoriets nettside:

http://www.telstlab.uio.no/Norwegian/toc.html

Koder for kildereferanse og tekststørrelser Ved søk i korpuset kommer det frem kildereferanser i resultatet ved valg av konkordanse eller kildefordeling. Disse er på formen

TT/EnFn/NN TT - type tekst En - forfatters etternavn Fn - forfatters fornavn NN - tallkode for tittel Teksttypene AV - aviser og ukeblader SA - sakprosa SK - skjønnlitteratur Under følger en oversikt over tekstene med tilhørende kildereferansekoder og tekststørrelser.

171

Bokmålstekstene Bokmål Aviser og ukeblader

Navn Kode Antall ord

Adresseavisen AV/Ad96/01 721 782

Aftenposten 1994 AV/Af94/01 384 788

Aftenposten 1996 AV/Af96/01 785 016

Bergens Tidende 1994 AV/BT94/01 167 630

Bergens Tidende 1995 del 1 AV/BT95/01 420 712









Bergens Tidende 1997 AV/BT97/01 1 003 260

Bondebladet AV/Bb95/01 221 448

Dagbladet AV/Db96/01 7 999

Det Nye AV/DN96/01 213 833

Familien AV/Fa96/01 325 105

Henne AV/He96/01 130 907

Hjemme-PC AV/HPXX/01 8 672

Kvinner & Klær AV/KK97/01 59 343

Motor juni AV/Mo96/01 25 673

172

Motor august AV/Mo96/02 591

Motor september AV/Mo96/03 925

Motor november AV/Mo96/04 28 208

Stavanger Aftenblad 01.11 AV/SA96/01 53 907












Teknisk Ukeblad AV/TU97/01 342 768

Universitas AV/Un96/01 5 223

Verdens Gang AV/VG96/01 506 822

Vårt Land 1 AV/VL96/01 137 760



Totalt antall ord 9 626 760

173

Sakprosa

Navn Kode Antall ord

Lovtekster 1981 SA/Lo81/01 536 063










NOU 1 1994 SA/NO94/01 25 420

NOU 2 1994 SA/NO94/02 181 251

NOU 3 1994 SA/NO94/03 160 807

NOU 4 1994 SA/NO94/04 39 824

NOU 5 1994 SA/NO94/05 33 157

NOU 6 1994 SA/NO94/06 108 656

NOU 8 1994 SA/NO94/07 26 020

NOU 9 1994 SA/NO94/08 25 903

NOU 10 1994 SA/NO94/09 34 582

NOU 11 1994 SA/NO94/10 33 319

NOU 12 1994 SA/NO94/11 320 424

NOU 13 1994 SA/NO94/12 58 610

NOU 14 1994 SA/NO94/13 34 365

NOU 15 1994 SA/NO94/14 24 068

174

NOU 16 1994 SA/NO94/15 50 289

NOU 17 1994 SA/NO94/16 59 466

NOU 18 1994 SA/NO94/17 36 765

NOU 19 1994 SA/NO94/18 106 267

NOU 20 1994 SA/NO94/19 126 212

NOU 21 1994 SA/NO94/20 211 589

NOU 22 1994 SA/NO94/21 37 137

NOU 23 1994 SA/NO94/22 25 145

NOU 1 1995 SA/NO95/01 128 850

NOU 2 1995 SA/NO95/02 38 626

NOU 3 1995 SA/NO95/03 82 844

NOU 4 1995 SA/NO95/04 228 819

NOU 5 1995 SA/NO95/05 171 585

NOU 6 1995 SA/NO95/06 243 007

NOU 7 1995 SA/NO95/07 29 076

NOU 8 1995 SA/NO95/08 45 172

NOU 9 1995 SA/NO95/09 46 445

NOU 10 1995 SA/NO95/10 54 884

NOU 11 1995 SA/NO95/11 89 380

NOU 12 1995 SA/NO95/12 75 567

NOU 13 1995 SA/NO95/13 23 198

NOU 14 1995 SA/NO95/14 56 715

NOU 15 1995 SA/NO95/15 27 187

NOU 16 1995 SA/NO95/16 29 304

NOU 17 1995 SA/NO95/17 107 981

NOU 18 1995 SA/NO95/18 249 779

175

NOU 19 1995 SA/NO95/19 45 811

NOU 20 1995 SA/NO95/20 88 298

NOU 21 1995 SA/NO95/21 43 953

NOU 22 1995 SA/NO95/22 28 548


Skjønnlitteratur

Forfatter Tittel Kode Antall ord

Allbjart, Gunnar Flukten til livet SK/AlGu/01 21 762

Alnæs, Karsten Gaia SK/AlKa/01 58 595

Arntzen, Ragnar Når alt er nytt SK/ArRa/01 39 886

Askildsen, Kjell Davids bror SK/AsKj/01 30 484

Bjørkelund, Jan Ragnarokk SK/BjJa/01 51 943

Bjørneboe, Jens Under en hårdere himmel SK/BjJe/01 76 380

Bjørnstad, Ketil Vinterbyen SK/BjKe/01 56 713

Borgen, Johan Barnesinn SK/BoJo/01 21 772

Boyson, Emil Vandring mot havet SK/BoEm/01 35 024

Brantenberg, Gerd Egalias døtre SK/BrGe/01 86 972

Brinchmann, Jacob Mannen som kom tilbake SK/BrJa/01 46 025

Briseid, Audun Kjedereaksjoner SK/BrAu/01 74 497

Christensen, Lars Saabye Amatøren SK/ChLS/01 36 197

Christophersen, Solveig Demningen SK/ChSo/01 41 351

Dehlin, Harald Stene Men skyggen følger efter SK/DeHS/01 39 497

176

Dixon, F.W. Hardy-guttene og den mystiske karavanen SK/DiFW/01 34 981

Elstad, Anne Karin Magret SK/ElAK/01 70 326

Eriksen, Andreas Promenade SK/ErAn/01 41 746

Fasting, Kåre Det gode kjøbmannskap SK/FaKå/01 50 704

Fredheim, Sverre Som to blåklokker, sa hun SK/FrSv/01 22 721

Geelmuyden, Hans Periferi og centrum SK/GeHa/01 39 803

Grieg, Nordahl Spansk sommer SK/GrNo/01 21 359

Griffiths, Ella Lenket til kjærligheten SK/GrEl/01 45 550

Heiberg, Inger Hjemløs SK/HeIn/01 53 248

Jensen, Axel Ikaros SK/JeAx/01 53 561

Jensen, Jan H. Døden er stamgjest SK/JeJH/01 29 308

Johannesen, Georg Høst i mars SK/JoGe/01 37 592

Karterudseter, Børre Sannheten? Ja og nei! SK/KaBø/01 47 287

Laan Knøtt og Ole Lukkøye SK/Laan/01 24 051

Laan Knøtt som perlefisker SK/Laan/02 20 612

Magerøy, Ragnhild Gunhild SK/MaRa/01 100 979

Milne, A. A. Ole Brumm SK/MiAA/01 19 951

Norås, Thor G. Gud bedes gå kjøkkenveien SK/NoTG/01 39 337

Prøysen, Alf Trost i taklampa SK/PrAl/01 68 749

Stigen, Terje Frode Budbæreren SK/StTe/01 70 535

Vestre, Bernt Sporet av en sti SK/VeBe/01 52 926


Totalt antall ord på bokmål: 18 302 845

Sist endret 19. februar 2001 av AN

177

Documents

INNLEDNING - Universitetet i oslo · hvorvidt man kan finne samvariasjoner mellom disse, f.eks. hvorvidt setningsoppbygging og/eller betydning ser ut til å variere med teksttype