QuickTime™ og en-dekomprimerer

kreves for å se dette bildet.

1

I dypet av en ruinav

Kristine Oseth Gustavsen

2

I dypet av en ruin

Prolog

I en verden langt fra vår…

Ei jente satt på en klippe og skuet utover en by som svulmet av industri. Det brunsvarte håret

hennes blåste i vinden, og avdekket et par dype, hasselnøttfargede øyne. Bak henne strakte

stråhytter og primitive boliger seg opp i fjellene som omga byen, og utgjorde en landsby.

Mennesker løp frem og tilbake; noen stoppet for å snakke med hverandre. Andre igjen stelte

med kjøkkenhagene sine, mens atter andre bare nøt strålene fra den livgivende moderstjernen

til planeten, som for én gangs skyld slapp igjennom det tykke laget av forurensning som

dvelte høyt oppe i atmosfæren.

Bortsett fra de mange, dempede lydene som nådde landsbyen fra byen, var det dørgende

stille. På grunn av den beskjedne treveksten, den sure nedbøren, det golde, uttørkede

fjellandskapet og de sjeldne, skitne vannene, var det nesten ikke fugler, og dermed ingen

fuglesang.

Det luktet som alltid sterkt av den kvalmende giften fabrikkene slapp ut og den tunge

eksosen fra bilene, men også den friske lukten av jord som ble raket i fra de bitte små

åkerlappene utenfor noen av stråhyttene, trengte gjennom neseborene til et og annet tilfeldig

forbipasserende menneske.

Jenta satt der helt alene og stirret ned mot de høye bygningene.

I en av de trange bakgatene, bortgjemt av skyskrapere, i den alltid like levende byen, satt en

ung gutt. Han satt med ryggen lent inntil murveggen av bygningen bak seg, og rundt seg

hadde han en rekke brukte sprøyter. Ved føttene hans lå den trofaste, hjemløse kjøteren som

hadde hengt i hælene på ham etter at gutten hadde delt maten sin med ham.

Gutten hang med hodet, og det halvlange, skittenblonde håret falt ned i øynene hans idet

han knyttet en tøyfille stramt rundt armen for å få frem blodårene. Han grep en ny sprøyte og

injiserte det livsfarlige stoffet.

Forbi ham vandret fra tid til annen en stresset mann eller kvinne. Ingen verdiget gutten så

mye som et blikk, og de som gjorde det, fnøs foraktelig.

3

Eksosen var et tykt teppe som nesten kvelte de eldre og nyfødte. Biler tutet og bråkte

konstant, og alltid hørtes maset fra tusenvis av stemmer som snakket eller skrek i munnen på

hverandre.

Før gutten falt inn i en ny rus, så han et øyeblikk oppover, og prøvde å få et glimt av dag.

Det gjorde han ikke.

Hadde alle bygningene, alle veiene og alle de andre menneskene i byen vært fjernet, hadde

gutten og jenta sett hverandre inn i øynene i akkurat det øyeblikket. De hadde ingen anelse om

at skjebnene deres kom til å bli knyttet inn i hverandre. Noe de heller ikke hadde noen anelse

om, var den store faren som hadde våknet idet øynene deres kunne ha møttes, og som truet

hele verdenen deres med undergang…

4

Kapittel I

Det var som om Barathrum pulserte under meg. Med alle industribygningene og tårnene var

den virkelig tittelen ”hovedstad” verdig. Hva skulle jeg ikke gjort for å kunne bo der? Jeg

hadde hørt så mange historier derfra; at det var lett å gjøre seg rik og mektig der, for ikke å

snakke om alt det var å finne på! Byungdom hadde ikke ett kjedelig øyeblikk, sa de. Det var

noe ganske annet enn den stakkarslige landsbygden her. Her spiste vi akkurat nok til å bli

mette, og barn lekte ikke, men hjalp foreldrene med å stelle i kjøkkenhagene eller med å gjete

dyrene. Jeg var heldig som hadde fått et øyeblikk for meg selv. Likevel burde jeg ikke klage.

Jeg hadde en god og kjærlig familie hvor alle medlemmene var glade i hverandre, jeg hadde

tak over hodet og jeg manglet ikke på verken mat eller klær. Jeg hadde vært heldig i livet.

Derimot plaget fortsatt tanken meg – tanken om at i byen var de enda heldigere.

Jeg sukket og reiste meg opp fra klippen jeg satt på, og så enda en gang utover Barathrum.

Støyet nedenfra var en eterisk melodi i mine ører. Dypt inne visste jeg jo at familien min aldri

i verden ville tjene så mye penger at vi fikk råd til å dra inn dit, langt mindre flytte dit, men

jeg hadde en naiv drøm om å bosette meg der selv når jeg bare ble gammel nok.

Navnet mitt er Stella. Jeg er seksten år og bor i fjellandsbyen Consonum, hvor familien min

har bodd i generasjoner. Vi er som skyggen av Barathrum, verdensmetropolen landsbyen er

bygget rundt. Her bor fattiglusene; de som samfunnet skammer seg over, og det er forbudt for

innbyggerne i Barathrum å komme opp til Consonum og omvendt. Hvis noen av

landsbyboerne vil flytte eller dra inn til byen for en dag, må de betale en skyhøy avgift. Denne

avgiften er selvfølgelig satt fordi de vet at vi ikke er rike nok til å betale den uansett, og på

den måten kan de holde oss unna.

Hva ellers er det å fortelle om meg selv? Jeg kommer, som de fleste andre her i landsbyen,

fra en simpel bondefamilie. Jeg har en mor og en far og en lillebror. Faren min gjeter kuer

enda lenger oppe i fjellene enn det vi bor, der det fortsatt er vegetasjon igjen. Moren min har

gulrøtter i en liten jordflekk utenfor huset vårt, og broren min og jeg gjør så godt vi kan for å

hjelpe til.

Jeg har ingen spesielle venner. Selvfølgelig, jeg er jo stort sett på god fot med de fleste

naboene, men det er ingen jeg har knyttet meg spesielt til. Til vanlig er jeg altfor opptatt til å

tenke over det, men i enkelte stunder, som nå, savner jeg det å ha en fortrolig bestevenn

forferdelig mye. Det er nemlig ikke mange unge rundt omkring her, og alle landsbyboerne bor

temmelig spredt. Normalt sett er det bare broren min og jeg, og han er bare… broren min. Jeg

5

er glad i ham, på samme måte som jeg er glad i mamma og pappa, men det blir ikke det

samme.

Nok en gang sukket jeg, og ga Barathrum enda et blikk. Kanskje min bestevenn var der

nede? Jeg skulle ikke forlange mye av en, bare at vi viste hverandre respekt, kunne stole på

hverandre og trivdes i hverandres selskap. Var det for mye å kreve?

Med ett ble en tanke født i hodet mitt. Det var noe jeg visste jeg ville gjøre. Det var noe jeg

visste jeg måtte gjøre. Altså, jeg hadde det fint, jeg, men et blikk rundt meg på alle disse

miserable ansiktene var nok til å få meg til å innse at… nei. Det var ikke sånn jeg ville ende

opp. Det var da nok for de enkle, men jeg ville noe mer. Å kaste bort livet sitt på å slite og

streve og ikke få noe igjen for det, bortsett fra eksistensen selv, det var nesten litt for ille. Da

vi ble født, fikk vi alle en mulighet. Jeg ville ikke kaste bort den muligheten til å… eksistere.

Jeg ville leve!

Det var med besluttsomme skritt at jeg marsjerte vekk fra hele Consonum. Jeg ville til byen.

Jeg hadde bestemt meg nå. Vanligvis er jeg ikke en veldig impulsiv person, men dette var

annerledes. Det var som å få en åpenbaring; jeg visste med ett hva jeg ville.

Jeg så meg ikke tilbake, og gikk fortsatt taktfast av gårde. De som var ute tenkte nok at jeg

bare skulle gjøre et ærend for en av foreldrene mine uansett.

Jeg visste at det var vakter som stod ved porten av Barathrum og passet på at ingen

uvedkommende skulle slippe inn. Jeg var en av dem; jeg hadde tross alt ikke penger på meg

så jeg kunne betale den avskrekkende inngangssummen. Jeg ble nødt til å finne en annen vei,

men det fikk jeg bare ta etter hvert. Nå var jeg bare fornøyd, men også forundret, over meg

selv fordi jeg så brått hadde tatt en slik avgjørelse.

Nøyaktig hva jeg skulle gjøre i byen når jeg kom frem, hadde jeg ikke den fjerneste anelse

om. Det eneste jeg visste, var at jeg hadde fått nok av å stå opp bare for å kunne se om

gulrøttene var modne, og høste dem og plante nye frø når de var det.

Selv om jeg hadde begynt så bestemt, merket jeg at gikk saktere og saktere etter hvert som

jeg kom lenger og lenger ned på den steinete stien. Hvordan i all verden hadde jeg tenkt å

komme gjennom porten? Hva skulle jeg ta meg til? Jeg kjente jo ingen der, og ante ikke

hvordan byen så ut innvendig. Jeg fikk bare ta det som det kom, for hvordan ellers skulle jeg

oppnå kjennskap til den?

Mamma og pappa kom til å engste seg syke. Hvis jeg bare fikk meg en jobb der inne, kunne

jeg sende dem et brev og fortelle hvor jeg bodde og at jeg hadde det bra. Jeg kunne også kjøpe

dem inn i byen, så de kunne bo sammen med meg. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på dette før?

Alle sa jo at det var så enkelt å få seg arbeid der inne og at alle tjente masse penger, så det

6

kunne jo ikke være noe vanskeligere for meg. Jeg var vant til hardt arbeid sammen med

foreldrene mine. Litt tøffe tak skremte meg ikke. Umerkelig gikk skrittene mine raskere igjen.

Jeg kunne nå se byporten, men var ennå ikke ferdig med nedstigningen. Jeg kunne kjenne at

jeg ble lettere nervøs av å se de rustningkledde vaktene med spyd enda høyere enn dem selv i

hendene.

Jeg tror det var spydene som gjorde utslaget. De blanke spissene lignet hoggtenner i det grå

lyset, klare til å tvinge landsbykjøtt fra hverandre og gulpe i seg de møre innvollene med

rovdyrappetitt.

Jeg snudde meg og så opp dit jeg hadde kommet fra. Jeg var nesten på nippet til å gå tilbake

igjen, men jeg sa strengt til meg selv at nei, når jeg først var kommet så langt, var det ikke

bare å gå tilbake igjen. Jeg skulle komme meg inn til byen nå. Jeg skulle ikke gi opp

drømmen fordi jeg møtte en hindring. Bare jeg var kreativ og brukte hjernen, kom jeg sikkert

på en metode.

Hele Barathrum var dekket av en tykk og høy bymur. Den var ugjennomtrengelig; ikke bare

for folkelige bønder, men også for en krigshær. Den var lagd av glattpolert stein, så jeg kunne

ikke klatre over heller.

Med et stønn satte jeg meg rett ned. Jeg la hendene i kors på knærne mine og skulte rundt

meg, som om jeg forventet å se grunnen til at jeg ikke kunne komme meg til byen i

menneskeform komme vandrende mot meg.

Noe menneske som helt tilfeldig så ut til å være i retning av meg, kunne jeg visst se langt

etter. Men det var noe som nærmet seg… et dyr, kanskje.

Jeg reiste meg opp, og i støvet så jeg et hundelignende vesen trå frem. Antakeligvis var det

en coyote, og så lenge man ikke terget dem, var de ingen spesiell trussel. Men hvorfor i all

verden skulle en coyote være på et så øde sted? Det fantes knapt byttedyr eller vann, bortsett

fra i de høyeste fjelltoppene og dypt under jordoverflaten, så den eneste grunnen til at jeg

kunne tenke meg at en coyote var på vei hitover… var at den var drevet av desperasjon, sult.

Og en desperat, sulten coyote kunne i sannhet være en trussel.

Jeg rygget vaktsomt bakover med øynene konstant hvilende på hunden. Den så ikke ut til å

ha sett meg enda, men den hadde garantert luktet meg. Coyoter angriper veldig sjeldent

mennesker, men hvis fortvilelsen driver dem…

Plutselig satte den øynene i meg, og nå kunne jeg også se den bedre. Det var som jeg tenkte;

den var helt utsultet. Ribbena var godt synlige under den blasse, skitne pelsen. Tungen hang

ut av kjeften på den, og pusten raspet mot meg. Mest sannsynlig hadde den heller ikke

drukket på lenge. Den var tappet for krefter, men sulten…

7

Sakte rygget jeg enda mer bakover. Hvis jeg la på sprang nå, ville den garantert følge etter.

Pappa hadde lært meg hvordan jeg skulle takle situasjoner som denne. Det hendte ikke ofte,

men av og til kunne et fortapt dyr rote seg borti denne kanten av landet. Skjedde det, var det

som regel som en siste utvei, og i slike sammenhenger ville de ta til takke med hva som helst.

Hvis jeg skulle være så uheldig at en av dem krysset stien min, måtte jeg gå langsomt bakover

og helst ikke se den inn i øynene, men ned i bakken. Jeg måtte ikke ta til å løpe, for da

forvekslet den meg med et byttedyr. Var jeg riktig ille ute, ville den angripe uansett hvis den

var virkelig desperat, men det viktigste var å beholde kontrollen, ikke få panikk, og i verste

fall spille død. Det eneste håpet mitt, var at de skabbete bena ikke greide å holde den lenge

nok oppe til å angripe.

Da gjorde den et utfall mot meg! Det var ikke et langt og kraftig hopp, men av det rabiate

bjeffet den utstøtte, trakk jeg konklusjonen at den var akkurat så desperat som jeg hadde

fryktet. Jeg rakk akkurat å komme meg unna. Fortsatt gikk jeg baklengs mens jeg prøvde å få

den til å forstå at jeg verken var ute etter å skade den eller at jeg var et byttedyr, men det

virket ikke. Den begynte å løpe mot meg, men særlig fort gikk det ikke, siden det virket som

om den var skadd. Den haltet stygt, men det gikk fort nok! Jeg hadde ikke tid til å stå her og

vurdere situasjonen, jeg var nødt til å gjøre noe! Coyoten fikk tro jeg var et byttedyr så mye

den bare ville for meg, jeg hadde ikke tenkt å stå her og se ut som en biff!

Jeg kastet meg rundt, og beinet det forteste jeg kunne mot Barathrum-porten. Vaktene der

var bevæpnet og kunne sikkert drepe den for meg.

Jeg hørte at hunden glefset bak meg, og det fikk meg til å sette opp farten. Musklene verket,

hjertet hamret som besatt av demoner, men ikke et øyeblikk sakket jeg av eller så bak meg.

Jeg var altfor oppsatt på å komme meg unna.

Byporten nærmet seg, men det gjorde dyret bak meg også. De haltende, løpende føttene

trommet mot den støvete bakken under oss, og lyden kom stadig nærmere. Selv om den var

såret, var jeg fortsatt tregere enn den.

”Hjelp! Hjelp!” ropte jeg mot vaktene, og da de fikk øye på meg med coyoten i hælene, tok

de et fastere grep om spydene sine og pekte dem mot oss.

Med en siste kraftanstrengelse kastet jeg meg inn mot porten, for så å sige ned, og den av

vaktene som stod nærmest brukte flatsiden av spydet til å kaste coyoten noen meter bortover.

Med et klynk landet den hardt på siden, og reiste seg ikke igjen.

”Takk… tusen takk…” gispet jeg; fortsatt strevde jeg med å få pusten under kontroll.

”Kom deg vekk! Husj!” sa plutselig den ene vakten avvisende til meg.

”Hva… mener du?” spurte jeg uforstående og stirret opp på ham.

8

”Vi vil ikke ha en coyote rundt her. Vekk med deg”, sa den andre kvast.

”Men… hva har coyoten med meg å gjøre?” spurte jeg. Igjen skjønte jeg ikke hva han

mente.

”Coyoter går etter bondepakk som deg. Vi vil ikke at de skal trenge inn i byen. Så, skynd

deg vekk før den kommer seg igjen. Forstår du ikke at du tiltrekker den ved å stå her?”

nærmest spyttet den første vakten ut.

”Jeg… beklager så mye… jeg ville bare…” sa jeg, mens jeg rygget vekk fra dem. Deretter

snudde jeg meg, og så at coyoten stavret seg på bena igjen. Den fant meg raskt igjen med

blikket, og jeg snudde meg mot venstre så jeg kunne løpe rundt selve byporten.

Jeg sprintet av gårde nok en gang, og pusten min ble stadig mer anstrengt. Jeg kunne

formelig føle hvordan melkesyren trengte seg inn i muskulaturen min, og hele

kroppsmaskineriet var på vei til å stanse opp, hadde jeg på følelsen av.

Med ett brøt en vennlig stemme seg gjennom hvinene som presset seg opp gjennom luftrøret

mitt og den jevne dunkingen av tre par føtter, hvorav en av føttene haltet, mot bakken.

”Pssst! Denne veien!” lød stemmen, og et lite øyeblikk stoppet jeg opp og så meg rundt. Da

fikk jeg øye på en lyshåret gutt som tittet på meg fra noe som lignet en tunnel i fjellet.

Jeg betenkte meg ikke, men stormet mot tunnelen, omtrent hev meg innenfor, og så

plasserte gutten en stor stein foran inngangen så ikke coyoten kunne slippe inn til oss.

Vi ble etterlatt i stummende mørke, men jeg var bare takknemlig for hjelpen jeg hadde fått.

Jeg ble sittende og pese tungt; ikke bare på grunn av den intense spurten jeg nylig hadde

gjennomført, men også fordi julivarmen var veldig trykkende, selv om det ikke var mye lys og

varme som slapp gjennom de tunge skyene av forurensning oppe i atmosfæren.

”Nå venter vi her til coyoten har løpt forbi og mistet sporet av oss. Den kan nok lukte oss

her vi sitter, men bare vi er her lenge nok, vil den miste interessen og forsvinne”, forklarte

gutten. Stemmen hans var hyggelig og oppriktig, og jeg kjente på meg at han ikke ville meg

noe vondt.

Jeg greide ikke å si noe til det han sa; jeg bare pustet videre og nikket, selv om jeg visste at

han ikke kunne se det.

”Har du noe vann på deg?” fikk jeg frem til slutt.

Noe svar fikk jeg ikke, men straks etter ble noe som kjentes ut som en rund vannflaske

plassert i hendene mine.

”Vær så god. Drikk”, hørte jeg gutten si, og raskt lot jeg tuten finne leppene mine, og så

slukte jeg grådig flere desiliter.

Noe av vannet havnet i vrangstrupen, og jeg måtte hoste.

9

”Ta det med ro når du drikker”, var guttens råd, og etter at den verste hostingen hadde gitt

seg, ga jeg det et nytt forsøk og drakk igjen, roligere denne gangen.

Etter at jeg både hadde fått igjen pusten og drukket meg utørst, ga jeg gutten flasken tilbake.

En liten stund ble jeg bare sittende og se fremfor meg mens prøvde å få et glimt av konturene

av ham, men det var umulig foreløpig. Jeg måtte nok vente litt lenger før øynene vente seg til

bekmørket.

”Hva heter du?” spurte jeg i stedet.

”Lupus”, var svaret jeg fikk, ”hva med deg?”

”Stella”, svarte jeg, før jeg gikk videre med neste spørsmål: ”Er du fra byen?”

”Det stemmer”, sa gutten, ”jeg har nettopp kommet meg ut gjennom en sprekk i bymuren”.

”En hva for noe?!” utbrøt jeg med ett.

”En sprekk i bymuren”, gjentok Lupus tålmodig, ”er det noe rart med det? Alle vet at den

veggen er gammel og falleferdig og full av hull. Det er lett å skvise seg gjennom, så lenge

man ikke veier over hundre kilo, da.”

”Så… det er altså mulig å komme seg inn i byen også?” spurte jeg.

”Selvfølgelig. Hva trodde du, egentlig?” hørte jeg Lupus si. Deretter spurte han: ”Hvorfor

lurte du på det, egentlig? Er du fra landsbyen eller noe?”

”Helt riktig”, nikket jeg; igjen var jeg viss på at Lupus ikke så det, men jeg gjorde det av ren

vane, ”jeg vil inn til byen for å få et bedre liv.”

”Da må jeg nok skuffe deg”, sa Lupus med en tørr latter, ”det eneste som har et godt liv der

inne, er de med førti milliarder på kontoen. Mange tjener akkurat nok penger til å klare seg,

og enda flere enn dem igjen er de som tjener altfor lite til å klare seg, og bor på gaten. Sånne

som meg…”

”Hva? Bor du på gaten? Hvor er foreldrene dine?” spurte jeg bestyrtet.

”I himmelen”, svarte han lett, som om han ikke brydde seg, ”jeg kjente dem aldri. De døde

da jeg var veldig liten.”

Jeg var stille en lang stund. Var det virkelig sant som han fortalte? At man ikke fikk et

lykkelig liv i byen? Men det var jo det alle oppe i landsbyen fortalte! Riktignok hadde jeg

aldri hørt noen av emigrantene fortelle det med egne ord, men likevel…

”Hvordan er det å bo i landsbyen?” spurte Lupus, og brøt av tankegangen min.

Jeg trakk på skuldrene, som om vi kunne se hverandre, og svarte: ”Tja, hva skal jeg si? De

fleste har det helt greit, og pengene vi får for å selge grønnsakene går med til å kjøpe stoffer

til å sy klær, medisiner til de syke og mat. Det er ingenting til overs. Om dagen hjelper barna

foreldrene ute på jordene eller oppe med dyrene.”

10

”Så deilig det må være å leve slik, uten en eneste bekymring”, sa Lupus drømmende.

”Uten en eneste bekymring?” spurte jeg, ”vi har massevis av bekymringer! Villdyr i fjellene

som kan angripe buskapen, at for mye forurensning skal drepe avlingen…”

”Nei, nei, det er ikke sånn jeg mener! Dere har ingen ekte bekymringer…” sa Lupus.

Jeg skjønte ikke hva han mente med det, men før jeg rakk å spørre, begynte han å forklare

nærmere: ”Du sa at alle får inn nok penger til å greie seg. Du slipper å bekymre deg om du får

mat i dag, du slipper å bekymre deg at noen bøller som kjeder seg tilfeldigvis skal komme

forbi og gi deg juling så du knapt kan stå på bena, du slipper å bekymre deg for at suget etter

atrox skal bli for stort, du slipper…”

”Hva er atrox?” avbrøt jeg.

”Noe du bør holde deg langt, langt unna. Ikke tenk på det engang”, var den eneste

forklaringen Lupus kom med.

En liten stund satt vi i taushet, før jeg spurte: ”Vil du hjelpe meg inn i byen?”

Overraskende nok ristet Lupus kraftig på hodet, etter hva jeg kunne se av det svake omrisset

jeg så vidt hadde begynt å skimte, før han sa: ”Nei. Du vil bare møte elendighet. Hjelp heller

meg til landsbyen”.

”Nei! Det er ingen mulighet for deg der! Du vil aldri få sjansen til å komme deg opp og

frem i livet; det er det samme dag ut og dag inn!” sa jeg.

”Hva om det er det jeg vil ha? Jeg er lei av et masete byliv. Jeg vil slappe av på en gård”, sa

han.

”Det blir ikke mye avslapning; det kan jeg love deg”, sukket jeg.

Igjen oppstod det stillhet mellom oss, før Lupus omsider sa: ”Jeg tror nok coyoten har

mistet interessen for nå”, og skjøv steinen til side.

11

Kapittel II

Lyset falt inn på oss der vi satt i hulen, og jeg ble nødt til å legge armen foran øynene for å

ikke bli totalt blendet.

Etter at jeg så smått hadde vent meg til lyset, kunne jeg konstatere at coyoten var borte, og

faren over.

Jeg snudde meg for å signalisere til Stella.

”Den er borte”, sa jeg til henne, og hun krøp opp ved siden av meg.

Det var ikke før nå at jeg fikk anledning til å studere henne. Det hadde gått så fort der hun

hadde kommet farende bortover med en halvdød præriehund etter seg.

Hun hadde mørkt, slett hår som rakk helt ned til korsryggen. Nå som lyset skinte på det, så

det ut til å være veldig mørk brunt, men det kunne likeså godt ha vært svart. Hun hadde pene,

mandelformede øyne som gnistret i den samme brunfargen som en hasselnøtt, og hun var

slank og atletisk bygget. Hun gikk med en tettsittende, svart buksedrakt som var kuttet av ved

ermene som en singlet, v-utringet og som sluttet av like over knærne. Rundt livet hadde hun

knyttet et lyst beige makramébelte.

Hun sukket dypt, så på meg, og sa: ”Vil du ta meg med til byen eller ikke?”

Jeg var fortsatt litt i tvil om hva jeg skulle gjøre. Da hun hadde spurt meg første gangen,

hadde jeg blånektet, men jeg nølte litt nå. Hvis det var det hun virkelig ville, burde jeg ikke

hindre henne, men nå som jeg så på henne, med sunn hud farget til en mørkere tone av lyset

og med øyne like levende som selve hjertet, ville det å ta henne med dit, bli som å plassere en

villrose i et ugressinfisert bed. Det at hun hadde blitt så overrasket over at jeg har vært

foreldre- og husløs siden jeg kunne gå, kunne bare bety at hun kom fra den typen hjem som

jeg alltid har vært villig til å ofre alt for. Riktignok fikk jeg som liten sove en natt eller to hos

slektninger til jeg var ti, men da de fant ut at jeg hadde begynt å misbruke atrox, var det rett ut

på gaten. Det var ikke min feil. Jeg trengte en virkelighetsflukt, noe som kunne ta meg bort

fra det miserable livet jeg hadde, om enn bare for noen timer. Det hadde vært så enkelt å få

tak i, men etter noen år som tung narkoman skjønte jeg at det hadde vært feil valg av meg den

gangen. Jeg slet med abstinenser og det alltid eksisterende suget, selv om jeg prøvde å kutte ut

gang på gang. Nå hadde jeg bestemt meg for å flytte opp til landsbyen og brenne alle broer.

Alle sprøytene og selve stoffet hadde jeg latt ligge igjen i en tilfeldig bakgate, men jeg visste

at det kom til å bli helt grusomt å slutte tvert. Jeg hadde hørt de verste historiene om folk som

hadde prøvd, og til slutt hadde blitt så fra vettet at de drepte folk bare for å få tak i stoffet,

men jeg skulle være sterk. Jeg skulle ikke gi etter. Problemet var bare, ikke bare for Stella,

men også for meg, at fristelsen skulle bli for stor når jeg kom tilbake til Barathrum. Dopet

12

formelig fløt der, og hvis noen stoppet meg og spurte om jeg ville kjøpe, visste jeg ikke om

jeg var i stand til å si nei.

”Hva tenker du på?” Stella skakket på hodet, så på meg og brøt seg inn i tankegangen min.

”Nei, jeg…” begynte jeg, og klødde meg i nakken. Jeg visste ikke riktig om jeg skulle si det

rett ut som det var eller hva jeg skulle.

”Hvor gammel er du?” spurte Stella ut av det blå.

”Jeg blir seksten i august. Hva med deg?” spurte jeg høflig tilbake.

Et øyeblikk virket hun overrasket over svaret mitt, men det kan bare ha vært noe jeg innbilte

meg. Hun så nemlig nysgjerrig og vennlig ut i sekundet etterpå, og svarte: ”Jeg ble seksten i

juli.” Og med det oppstod en trykkende taushet mellom oss. Imens prøvde jeg å finne ut hva

jeg skulle si.

”Skal si det er varmt i dag”, sa Stella. Jeg hadde følelsen av at hun sa det bare for å ha noe å

si, men jeg visste jo ingenting sikkert.

Hun reiste seg opp og gikk ut av hulen. Hun viftet armene frem og tilbake, og blåste et langt

utpust.

”Særlig her ute”, nikket jeg enig, ”her er det ingen trær som kan gi oss skygge, og alle

steinene blir nesten overopphetet. Du kan se på bakken at den har slått sprekker, så hett er

det”.

”Det er de drivhusgassene, vet du”, sa Stella, ”folk, særlig de i byene, slipper ut så mye

kullholdig gass og gudene vet hva så det fyller seg opp i atmosfæren og slipper inn masse

varme, men ikke lys.”

”Det er enda en ulempe ved å bo der”, påpekte jeg, og håpet ennå at jeg skulle greie å

overtale henne til å forkaste ideen om å flytte inn dit, ”det er så mye forurensning. Spedbarn

og eldre blir nesten kvalt. Det ligger konstant en sky av eksos over gatene. Da er det så mye

mer idyllisk oppe i landsbyen!”

”Si hva du vil; jeg skifter ikke mening.” Stella trampet den ene foten hardt i bakken for å

understreke at hun mente alvor.

Jeg sukket og så ned i bakken så Stella ikke skulle se at jeg himlet med øynene. Man måtte

ha bodd i byen for å vite hvor ille det var. Hun, som var uvitende bondedatter, ante egentlig

ikke hva hun snakket om. På den annen side var det jo akkurat sånn med ønsket mitt om å bo

oppe i den klarere luften også. Jeg hadde jo egentlig ikke peiling på hva det ville si; alt jeg

visste var at jeg ville vekk fra Barathrum. Egentlig var alt bedre enn det.

”Greit”, sukket jeg til slutt, ”jeg skal ta deg med til byen.”

Da jeg så på Stella igjen, smilte hun triumferende.

13

”Så flott!” utbrøt hun entusiastisk, ”hvor tar vi oss inn?”

”Det er ikke så vanskelig å finne et sted. Denne muren er helt ødelagt, og man finner

smutthull overalt”, forklarte jeg, og endelig krøp også jeg ut av hulen.

Jeg begynte å vandre langs muren, i retning vekk fra porten. Vi var ille ute hvis vaktene så

at en fra Barathrum hadde kontakt med en fra Consonum.

Stella fulgte lydig etter. Klangen fra støvlene som klasket mot den uttørkede bakken minnet

meg på hvor fint alt hadde vært hvis det bare ikke hadde vært for all den unødvendige gassen

som ble sluppet ut. De livgivende strålene fra moderstjernen nådde ikke ned til planeten sin,

og ga ikke trær muligheten til å vokse, og dermed ikke produsere oksygen, så derfor var det

alltid tungt å puste, og de få trærne som var her, ble nærmest tilbedt. De store mengdene

karbondioksid som ble løslatt, sørget for en overdreven drivhuseffekt og nesten uutholdelig og

trykkende varme, selv om lyset bare skein gjennom hvis vi var veldig heldige. Det var ikke

stort bedre når det regnet. Nedbøren var veldig sur, og man måtte for all del ikke drikke av

vannet rett etter at det hadde regnet. Man måtte vente noen dager, så da skjønner du kanskje at

når det regnet flere dager i strekk, bød det på store problemer.

”Her”, sa jeg, snudde meg og gjorde tegn til Stella at hun skulle komme nærmere. Vi hadde

nådd frem til en ganske stor brist i granittveggen. Det var den samme sprekken som jeg hadde

kommet meg ut gjennom.

”Damene først”, sa jeg, og gjorde plass så Stella kunne komme til. Den smekre kroppen

hennes smøg seg smidig gjennom den smale sprekken, som om hun ikke var skapt for annet.

Da hun var over på den andre siden, var det min tur. Jeg trøblet litt mer, men jeg hadde

kommet meg gjennom én gang, og det var ikke stort vanskeligere denne gangen. Snart stod

jeg der ved siden av henne.

Stellas dypbrune øyne ble kulerunde idet hun så rundt seg på de grafittikledde veggene. Vi

var i den samme bakgaten jeg hadde sittet i tidligere på dagen, og jeg krympet meg litt idet

blikket hennes festet seg på de brukte atroxsprøytene.

Et lykkelig bjeff drev imidlertid oppmerksomheten til både Stella og meg vekk. Begge to

festet øynene på en logrende hund som tittet lekent på meg.

”Socius-i!” utbrøt jeg glad idet jeg så bastarden som i det siste hadde hengt etter meg. Den

dagen jeg traff på ham hadde jeg knabbet et stykke pariserloff fra en gammel, svaksynt dame

som satt på benken og ventet på bussen. Stakkaren var like utmattet av sult som det jeg var, så

da jeg satte meg ned for å fortære måltidet, delte jeg det likeså godt med ham. De siste dagene

hadde det alltid vært sånn – maten jeg rappet, delte jeg med min nye følgesvenn.

14

Jeg gikk mot ham og klødde ham over hele kroppen. Det var tydelig at han likte det, for

logringen hans tiltok, og han slikket meg i ansiktet.

”Har du hund?” spurte Stella, og jeg kunne nesten høre på stemmen hennes hvordan hun

lyste opp.

”Stemmer, det. Denne krabaten har hengt på meg som en klegg i noen dager nå, uten at jeg

har noe imot det, egentlig”, forklarte jeg.

”Den biter ikke?” spurte Stella usikkert.

”Selvfølgelig ikke, da hadde jeg ikke stått her og kjælt med ham! Kom bort og hils, da vel,

han er veldig snill!” forsikret jeg, og Stella kom smilende bort til oss og klappet ham så vidt

på hodet. Socius-i gjengjeldte kjærtegnet ved å slikke henne på hånden. Stella lo perlende.

”Så søt den er!” utbrøt hun henrykt, og satte seg ned på knærne og strøk ham over ryggen.

Åpenbart satte han pris på all oppmerksomheten han plutselig fikk, og visste ikke riktig hvem

han skulle slikke mest, Stella eller meg.

Etter at Socius-i hadde roet seg ned, reiste Stella seg og så seg enda mer om.

”Så bråkete det er her!” bemerket hun, ”det høres ikke så støyende ut oppe fra landsbyen!”

Jeg sa ikke noe, men gikk bare bort til henne og stilte meg ved siden av henne med armene i

kors. Sammen så vi ut av det trange smuget og på gatene hvor biler hele tiden suste forbi i

skremmende fart. Samtidig hørtes den ustoppelige skravlingen til alle menneskene som et

larmende bakteppe.

”Så”, sa jeg og så ned på henne, ”hva har du tenkt å gjøre nå som du har kommet deg hit?”

Stella svarte ikke; hun ristet bare langsomt på hodet uten å ta øynene fra trafikken der ute.

”Du vet ikke?” drev jeg på, ”det var det jeg tenkte. Bare gi det opp nå. Om du ikke eier

luksusyacht, privatfly og tusen sommervillaer spredd rundt i de sørligere strøkene, har du ikke

så mange muligheter som det dere landsbyboere liker å tro. Kanskje har dere til og med enda

færre enn det dere har der oppe hvor du kommer fra.”

”Det var ikke det jeg ristet på hodet til”, sa Stella, underlig fjern og distré i stemmen, ”den

jenta som går der borte… hva er det med henne?”

Stella langet ut en slank pekefinger og pekte på ei jente, kanskje på vår alder eller yngre,

som virret rundt på et av fortauene en gate nedenfor. Hun hadde ustelt, halvlangt hår og et

vilt, blodsprengt blikk som søkte opphisset etter noe. Munnen var trukket tilbake i en stram

grimase, og det var tydelig at hun var ruset på atrox eller noe i den duren.

”Der ser du en av grunnene til ikke å prøve ut atrox. I ruset tilstand blir du helt…”

”Hun kommer hitover”, avbrøt Stella med det samme åndsfraværende tonefallet, og

sannelig hadde hun ikke rett. Jenta hadde nå festet det ville blikket på oss, og gikk med

15

bestemte, dog sjanglete, skritt rett mot oss. Noen få øyeblikk senere stod hun rett overfor oss,

og stakk den spisse nesen sin helt opp i ansiktet mitt. Øynene var store og runde som bunnen

av et fyrtårn, og pupillene var tynne, vertikale striper.

En dyp, harkende lyd kom opp fra halsen hennes, som om hun prøvde å si noe, men alt som

kom ut fra munnen hennes, var misfarget, brunt sikkel. Deretter grep hun meg hardt om

armen, kom enda nærmere, kløp til så jeg ynket meg av smerte, før hun forsvant pilende

nedover gaten.

”Hva i all verden var det med henne?” spurte Stella igjen. Hun hadde fått tilbake det

normale stemmeleiet nå.

Jeg trakk på skuldrene og sa: ”Som sagt var hun sikkert høy på atrox. Folk er aldri gode da.”

”Jeg forstår ingenting”, sa Stella, ”jeg vet ikke hva atrox er, langt mindre hva det vil si å

være høy på det. Kan du ikke forklare meg det?”

Jeg sukket dypt før jeg forklarte: ”Atrox er et narkotisk stoff som, ifølge doplangerne, gir

evig lykkefølelse og oppstemthet, men det er bare de første gangene du prøver. Etter hvert

varer gledesfølelsen kortere, og du inntar større og større mengder for å oppnå den følelsen du

hadde den første gangen du prøvde. Jo større mengder du inntar om gangen, jo farligere er

det, og langsomt bryter stoffet kroppen din ned, til du er redusert til en hvileløs zombie som

lever kun for narkotikaen. Mange dør en altfor tidlig død grunnet misbruket. Abstinensene er

helt fryktelige.” Jeg grøsset.

”Mhm”, sa Stella og tygget seg på underleppa. Det virket som om hun skulle til å spørre om

noe mer, men hun lot det være.

En lang stund ble vi igjen stående uten å si noe. Jeg sparket til noen småsteiner som lå foran

meg og håpet at Stella fant ut av seg selv at byen ikke var det hun hadde forventet og dro

tilbake til landsbyen hvor hun hadde kommet fra. Da ville jeg bli med henne og starte et nytt

liv.

Stella knuste imidlertid alle drømmene mine da hun så opp på meg og spurte: ”Du, kan ikke

jeg sove hos deg i natt? Det virker så spennende å bo her!”

”Sove hos meg?” spurte jeg forfjamset, og følte meg overmannet, ”sa jeg ikke at jeg bare

bor på gaten som en annen boms?”

”Jo, du sa det, men… På en merkelig måte liker jeg meg her. Kan jeg ikke bare få bli en dag

eller to?” Dådyrblikket Stella sendte meg samtidig som hun sa de ordene, fikk meg nesten til å

smelte som smør, samtidig som jeg visste jeg måtte holde meg fornuftig. Hun, som bare var

vant til trøtte, late dager på farmen hun kom fra, skulle ligge ute på gaten blant narkomane,

halliker og kriminelle? Hun bar ikke våpen engang!

16

”Det kan lett bli veldig farlig…” sa jeg, og dro litt på det, før jeg fortsatte: ”Jeg mener, du

har jo ikke engang våpen på deg.”

”Og det har du?” spurte Stella vantro og skakket på hodet.

”Ja, faktisk”, sa jeg, og dro frem en liten kniv i sølv og stål fra lommen. Det var ikke

akkurat noe krigsvåpen, men det var nok til å punktere et hjerte eller en lunge hvis nøden var

som størst.

”Da kan vel du forsvare meg, da?” spurte Stella og smilte søtt.

NEI! sa jeg strengt inni meg, men da jeg åpnet munnen, var det ”ålreit, men bare for en

natt” som kom ut.

”Tusen takk!” utbrøt Stella oppriktig glad, og gikk lenger inn i smuget, helt til det endte i en

grå mursteinsbygning.

Da la hun for andre gang merke til alle de brukte atroxsprøytene som lå strødd rundt.

”Hvem sine… er disse?” spurte hun mistenksomt, og sparket til dem med støveltuppen.

”De er… neeei… jeg vet ikke helt, jeg… Det er så mange narkomane rundt omkring, det er

sikkert bare noen som… du vet… kastet dem fra seg her, kanskje…” Jeg hørte jo selv hvor

påtatt det lød, men Stella lot til å godta forklaringen min.

”OK!” utbrøt hun, ”hvor er det du sover?”

”Hør her, jeg har ikke noe seng eller noe sånt”, forklarte jeg, ”du burde gå tilbake til

Consonum. Der kan du sove trygt. Jeg sover bare rett på asfalten her.”

”Greit for meg!” sa hun blidt, og satte seg rett ned.

Hjelp! Hva skulle jeg gjøre? Jo visst likte jeg Stella, og på den måten var det jo alle tiders at

hun ville sove her sammen med meg, men jeg kunne bare ikke utsette henne for dette! Det

verste var jo at hun likte det slik, men det var selvfølgelig bare fordi hun ikke hadde sett de

verste sidene av denne byen ennå. På den annen side var det jo nettopp det jeg håpet at hun

ikke ville. Jeg ville jo så klart ikke at hun skulle bli skadet eller bli vitne til mord eller noe

slikt. Jeg var nødt til å prøve å overtale henne mens hun fortsatt ikke hadde sett hva som

kunne skje på denne skyggesiden av glansbildet jeg forestiller meg at alle landsbyboere har av

dette helvetet.

”Stella…” begynte jeg, men visste ikke helt hva jeg skulle si, og det endte med at jeg bare

begynte å klø meg forlegent i nakken. Stella fniste litt.

”Du virker som en ensom ulv, du, Lupus”, sa hun, og skakket på hodet idet hun så opp på

meg. Hun pleide ofte å gjøre det, lot det til; skakke på hodet.

”Kanskje er jeg det”, sukket jeg, og dumpet ned ved siden av henne. Jeg kunne likeså godt

gi opp å prøve å komme på flere argumenter. Ettersom hun ikke ville høre på dem jeg allerede

17

hadde lagt frem, var det heller tvilsomt at hun plutselig ville la seg overbevise hvis jeg kom

med flere.

”Har du noen gode venner i området?” spurte hun videre.

Jeg ristet på hodet, ”ikke en eneste en.” Nå som jeg sa det høyt, fikk det meg til å føle meg

uendelig trist.

”Ikke jeg heller…” sa Stella stille, ”det er så få unge opp i landsbyen, og de få jeg vet om,

rekker jeg aldri å bli kjent med fordi vi jobber hele tiden.” Hun sukket.

”Jeg har alltids Socius-i, da…” sa jeg, og med en gang han hørte navnet sitt, spisset han

ører, selv om han allerede hadde lagt seg ned og snorket i det svinnende lyset.

”Ja. Du er heldig”, sa Stella sørgmodig.

”Men jeg skulle veldig gjerne hatt et menneske å snakke med. Dessuten har jeg jo ikke hatt

Socius-i så lenge”, skyndte jeg meg å legge til.

Stella lente hodet tilbake mot murveggen og festet blikket på himmelen langt der oppe. Det

var ikke mye vi kunne se av de eviggrå skyene der de gjemte seg bak alle hustakene, men et

lite glimt fikk vi jo.

”De gamle i landsbyen sier”, begynte Stella, ”at da de var unge og natten falt på, kunne de

se noe som kaltes stjerner oppe på himmelen.”

”Hvordan var de?” spurte jeg.

”De beskriver dem som skinnende lyspunkter langt i det fjerne. Siden ikke himmelen var

dekket av forurensningsskyer til enhver tid da, var det fullt mulig å se det som var bak. Det

skulle visstnok se ut som et dypblått fløyelsteppe, så mørkt at det nesten var svart”, fortalte

Stella.

”Det virker nydelig”, medga jeg.

”Ja, ikke sant? Forestill deg det… som små ildfluer på blått fløyel…” Stella gjespet rett etter

at hun hadde sagt det.

”Har du vært oppe lenge?” spurte jeg.

”Ja. Jeg står opp hver morgen med en gang det blir lyst. På den måten får jeg jobbet så mye

som mulig i løpet av dagen.” Stella strakk seg før hun fortsatte, ”forhåpentligvis er det slutt på

det nå.”

Jeg måtte sukke for meg selv. Hun hadde virkelig ingen planer om å dra tilbake igjen.

”Snart blir det mørkt…” sa jeg, mest for å ha noe å si.

”Ja, lyset har allerede avtatt. Hvis du ikke har noe imot det, kan ikke jeg legge meg nedpå

litt? Så kan du holde utkikk”, sa hun.

”Selvfølgelig skal jeg det. Du har jo vært oppe lenge”, sa jeg.

18

”Så fint. God natt”, sa hun, og la seg ned på siden.

”God natt”, sa jeg, og så at hun smilte idet hun lukket øynene.

Nå satt jeg fint i det. Ikke nok med mine egne problemer, men nå hadde jeg også ei

landsbyjente å ta meg av, som var overbevist om at Barathrum, med all sin elendighet, var

paradis. Jeg kunne ikke la noe skje med henne! Jeg ble nødt til å holde meg oppe hele natten

for å se etter at ingenting hendte. Verstingene her omkring viste ingen nåde mot en uerfaren,

ung og pen landsbyboer som tilfeldigvis hadde forvirret seg ned i dette infernoet av en

hovedstad.

Det skulle derimot vise seg at det så smått ble litt vanskelig å holde øynene oppe når mørket

kom sigende innover. Sakte, men sikkert begynte også trafikken å avta, og det kom sjeldnere

og sjeldnere folk forbi. Snakket rundt om i gatene stilnet, og bedagelig jazz fra en

nærliggende kafé hadde beroligende effekt på meg, og snart kjempet jeg mot søvnen. Jeg ville

så gjerne holde meg våken; jeg måtte jo beskytte Stella!

Uten at jeg egentlig merket det, måtte jeg derimot gi tapt. Sakte ség kroppen min til siden,

og snart lå jeg og sov søtt ved siden av Stella, som jeg hadde lovet å passe på.

19

Kapittel III

Jeg ble revet ut av søvnen min og inn i halvsøvne i stedet. Lydene som hadde skylden for det,

trodde jeg først bare var tilfeldig forbipasserende mennesker eller Socius-i som var urolig. Da

jeg derimot hørte sistenevnte knurre faretruende, skjønte jeg at det muligens var trøbbel å

lukte.

Jeg satte meg rett opp med et rykk, og så at Lupus allerede hadde trukket kniven. Han holdt

den truende rettet ut fra seg, og så hatsk med et innbitt ansiktsuttrykk mot ei jente som tok av

seg hetten på en lang, lilla kutte hun bar. Hun så opp på oss med undrende, svarte øyne og

sendte den fortsatt aggressive Socius-i et vaktsomt blikk.

”Jeg heter…”

”Hva er det du vil?” avbrøt Lupus iltert. Han stirret fortsatt like konsentrert på henne, og

munnen var trukket tilbake i et snerr.

Jenta svelget hørbart før hun fortsatte der hun glapp: ”Jeg heter Perfidia. Jeg bare lurte på

om dere har sett foreldrene mine?”

”Vi har ikke sett noen”, skyndte Lupus seg å si. Tonefallet hans var hardt og bestemt.

”Men vi kan sikkert hjelpe deg å lete”, fortet jeg meg å skyte inn idet jeg spratt opp og

langsomt la en hånd på armen til Lupus. Han senket sakte kniven, og sendte meg et

tordenblikk.

”Vil dere det? Tusen takk!” utbrøt Perfidia, og i samme øyeblikk var det som om hun vokste

noen centimeter.

”Hør”, sa Lupus bryskt, men ikke fullt så ondsinnet som tidligere, ”vi aner ikke engang

hvordan foreldrene dine ser ut, så det er umulig for oss å svare på noe slikt. Kom deg videre,

ta inn på et motell. Det er farlig å være her ute om natten.” Det siste sa han med et sideblikk

bort på meg.

”Jeg vet det, men…” Perfidia avbrøt seg selv med et sukk.

”Hvor kommer du fra?” spurte jeg medlidende.

”En landsby langt unna som heter Ira. Foreldrene mine ble bortført av to maskerte

mennesker som sa at jeg måtte helt til Barathrum for å finne dem igjen. Så… her er jeg.”

Perfidia snakket med en hviskende, knapt hørbar stemme. Sorgen som fylte de mørke øynene

hennes smittet over på meg.

”Vi skal si ifra hvis vi ser noe”, sa Lupus følelsesløst, ”fort deg av gårde, nå.”

”Vent!” utbrøt jeg da jeg så at hun ble såret over uttalelsen til Lupus, ”vi lover å hjelpe deg

med å lete. Du må ha det grusomt!”

Perfidia nikket langsomt.

20

”Hvor skal vi liksom lete?” spurte Lupus og slo ut med armene, ”Barathrum er ikke akkurat

den minste byen i verden!”

”Jeg er sikker på at jeg vil finne dem!” forsikret Perfidia, ”hvis dere bare gir meg sjansen.”

”Det skal vi selvfølgelig!” kjappet jeg meg å si før Lupus lirte av seg nok en kald

kommentar.

”Tusen takk! Du er virkelig snill!” utbrøt Perfidia og smilte lettet, ”hva heter du?”

”Jeg heter Stella”, sa jeg. Så pekte jeg på Lupus og sa: ”Og dette er Lupus.”

Lupus la armene i kors og skulte på Perfidia, selv om hun smilte vennlig til ham.

”Lupus”, sa jeg strengt til ham, ”ikke vær sånn! Ser du ikke at hun har det tøft? Og få den

hunden din til å slutte å gneldre sånn!”

Det siste la jeg til da jeg så hvordan Socius-i fortsatt flekket tenner til den stakkars fortapte

jenta.

”Ikke oppfør deg sånn”, sa Lupus halvhjertet til hunden.

”Jeg skjønner hvis dere er trøtte”, sa Perfidia, og tok av seg kappen. Under den hadde hun et

fotsid, svart kjole med de videste ermene jeg hadde sett. Den stod perfekt i stil til det tykke,

lange håret hennes og den svarte juvelen hun bar i et silkebånd rundt halsen.

”Jeg mener”, fortsatte hun, ”jeg vekket dere tross alt midt på natten. Dere burde hvile.”

”Nei!” sa jeg, ”her og nå er det viktig at vi finner foreldrene dine! Jeg skjønner hvor

fortvilet du må være!”

”Takk for medfølelsen”, sa hun og smilte takknemlig, ”det setter jeg veldig pris på. Men jeg

vil også at dere skal sove litt. Det er tross alt jeg som er inntrengeren her.”

Jeg smilte til henne, men sa ingenting. Etter det skulte jeg stygt på Lupus, som ikke kunne

annet enn å skule stygt tilbake, der han satt et stykke unna oss og klødde Socius-i bak øret.

Jeg kunne ikke forstå hvorfor han absolutt måtte være så ekkel mot denne stakkaren. Kunne

han ikke vise litt medmenneskelighet?

”Vel”, sa Lupus omsider til Perfidia, litt mildere, men jeg kunne ennå se på ham at han av

en eller annen grunn ikke likte henne, ”vi skal hjelpe deg. Men du får pent vente til daggry.

Du vekket oss midt på natten, og jeg er sliten. Du får gjøre hva du vil imens, sove her eller

holde deg våken, men jeg er avhengig av litt søvn før jeg begynner på noe.”

”Selvfølgelig!” sa Perfidia raskt, ”det forstår jeg! Jeg kan vente. Bare sov ut, så venter vi

med å lete.”

Lupus bare gryntet til svar, så krøp han sammen i et hjørne med den brune kroppen til

Socius-i tett inntil seg.

21

”Ikke bry deg om ham”, sa jeg lavt til Perfidia for å være sikker på at han ikke hørte meg,

”jeg vet ikke hvorfor han er sånn engang. Jeg har ikke kjent ham lenge selv, men mot meg var

han kjempehyggelig.”

”Jeg skjønner hvorfor han er på vakt. I en by som denne må man nok være forsiktig. Han

kan ikke stole på noen, særlig ikke noen som kommer og vekker ham opp midt på natten”, sa

Perfidia.

Jeg fattet ikke hvordan hun greide det! Jeg mener, Lupus hadde behandlet henne som en

gjødselhaug, og hun sa at hun skjønte ham? Hun virket som en veldig typisk unnskyld-at-jeg-

er-til-person, og hun beklaget seg for alt og plasserte alltid seg selv sist. Jeg kunne ikke si jeg

klandret henne. Hun måtte nok være utrolig usikker og redd nå som begge foreldrene hennes

hadde blitt kidnappet. Jeg skulle gjøre så godt jeg kunne neste morgen for å lete etter dem.

”Du burde få deg litt søvn selv”, sa jeg til Perfidia, ”det kommer til å bli en lang dag i

morgen.”

”Nei”, sukket hun, ”jeg skal ikke sove. Jeg kan ikke greie det nå. Forresten, går Lupus på

atrox?”

Det siste sa hun med et mistenksomt blikk på alle sprøytene som lå strødd omkring.

”Nei!” sa jeg og ristet kraftig på hodet, ”Lupus ville aldri gjøre noe sånt! Jeg er helt ny her

og vet ikke så mye om verken byen, Lupus eller atrox, men vi så ei jente i dag som var tydelig

ruset, og jeg vet at Lupus aldri ville bli som henne. Såpass godt kjenner jeg ham. Jeg har hørt

hvordan han snakker om stoffet, og stemmen hans er full av avsky. Han er ikke et slikt

menneske!”

”Kanskje det bare er… tilfeldig at det ligger massevis av brukte sprøyter her, da”, sa

Perfidia.

Nå var det min tur til å skule litt på henne. Jeg likte ikke at hun trodde slike ting om Lupus!

Greit nok at han ikke akkurat hadde oppført seg som en gentleman tidligere, men hun hadde

ingen rett til å påstå at Lupus gjorde noe så stygt som å misbruke atrox! Han hadde jo fortalt

meg at han ikke visste hvorfor sprøytene lå her.

”Sov, Stella”, sa Perfidia til meg, ”så skal du se at du er mye mer uthvilt til i morgen.”

Da jeg lente hodet inntil murveggen bak meg og lukket øynene, kjente jeg at jeg faktisk var

veldig sigen.

”Kanskje jeg bare… blunder litte granne…” sa jeg sakte, og kjente at det fremdeles verket i

bena mine etter at jeg hadde løpt fra coyoten tidligere på dagen.

22

Jeg nærmest fløt sammen til jeg satt med bena oppunder haken mot veggen. Det var så

deilig å bare ha øynene lukket og slippe å stå. Kanskje det ville være fint å bare legge seg litt

ned på siden… bare litt…

Jeg bikket sakte over til venstre og la meg forsiktig ned på asfalten med hendene under

hodet. Det var nesten litt søvndyssende å høre de dempede lydene fra byen som var litt stillere

nå enn det den hadde vært på dagen, men som likevel ennå ikke sov.

En som derimot sov, var meg. Uten at jeg merket det, hadde den lille siestaen min blitt til

tung søvn. Man skulle nesten tro at noen hadde drysset sovepulver over meg, så godt sov jeg.

Jeg hadde til og med problemer med å våkne da de sterke hendene til Lupus rusket i meg

neste morgen.

”Stella!” hørte jeg ham si.

”Hm?” Jeg glippet med øynene og så et spedt lys trenge gjennom gifttåke høyt oppe på

himmelen. I forgrunnen av det så jeg ett bekymret blått øye og ett bekymret grønt øye, hvorav

førstenevnte var halvveis dekket av skittenblondt hår.

”Har jeg sovet lenge?” spurte jeg og strakte meg.

”Det er vel kanskje midt på dagen. Perfidia ville ikke vente lenger”, sa Lupus.

”Nei, det er ikke det!” fortet Perfidia seg å unnskylde der hun stod litt lenger bak, ”hvis dere

fortsatt er trøtte må dere gjerne sove videre, men jeg tenkte at kanskje, hvis det ikke er til for

mye bry for dere, at vi burde se oss litt rundt etter foreldrene mine, sånn i tilfelle de er skadet

eller…”

”Det er greit!” avbrøt jeg for å slippe flere av Perfidias selvnedsettende beklagninger, ”vi

drar videre med det samme. Er dere klare begge to?”

”Jeg er ganske sulten…” sa Lupus.

”Det kan vel vente! Det er viktig at vi finner moren og faren til Perfidia! Det er som hun

sier; kanskje de er skadet, og det kan hende det haster og at all tid er dyrebar! Vi spiser

etterpå”, sa jeg.

Lupus gryntet surt, men protesterte ikke lenger.

”Så”, sa han henvendt til Perfidia, ”har du noen anelse om hvor foreldrene dine kan være?”

Perfidia ristet på hodet og så ned i bakken, ”jeg har ikke peiling.”

”Da er vi jo like langt”, sukket Lupus oppgitt.

”Ikke si det!” sa jeg, ”de må jo være her et sted, ikke sant? Hvis de kidnapperne sa at du

måtte til Barathrum for å få dem tilbake, er det jo her du vil finne dem! Hvis bare vi leter

lenge nok, har vi dem sikkert her i løpet av dagen.”

23

”Det er lett for deg å si”, sa Lupus, ”du er ikke kjent her. Barathrum kan ikke engang grovt

gjennomvandres på en dag. Hvis det er snakk om å gjennomsøke hver eneste bakgate og hvert

smug, vil det ta måneder.”

”Men jeg synes så synd på foreldrene mine!” klaget Perfidia grøtete, ”jeg kan ikke holde ut

tanken på at de kanskje ligger på et mørkt sted og har det vondt akkurat nå…”

”Jeg er enig”, sa jeg før hun fortsatte, ”vi bør finne dem så fort som mulig.”

Lupus sa ingenting, men måten han himlet med øynene på viste at han ikke var direkte

overbegeistret for ideen vår.

”Du vet ikke hva du har begitt deg ut på”, mumlet han bare litt etterpå.

Jeg overså ham, la en hånd på skulderen til Perfidia og sa til henne: ”Vi skal nok få dem

tilbake, ser du. Samme hvor lang tid det tar, vil du få se dem igjen.”

Perfidia smilte takknemlig tilbake.

”Skal vi gå?” spurte Lupus utålmodig.

Jeg nikket, og så gikk vi i samlet flokk, alle tre, ut av bakgaten. Socius-i diltet etter Lupus,

som ledet an. Jeg gikk rett etter ham, og Perfidia dannet baktroppen.

Jeg skvatt litt av bilene som suste forbi. Jeg hadde hørt massevis av fortellinger om dem,

men aldri riktig sett noen selv, selv om noen med ujevne mellomrom kjørte ut og inn til byen

og forbi Consonum. De kjørte mye fortere enn det jeg trodde var mulig, og bråkte og hostet ut

tonnevis av giftig gass som la seg som en støvsky bak dem og hang over veien. Jeg hostet.

”Har du det bra?” spurte Lupus bekymret og snudde seg. Jeg nikket, og så fortsatte vi.

Nøyaktig hvor vi skulle, tror jeg ingen visste, ikke engang Perfidia. Vi bare vandret

gatelangs og så etter ting som kunne virke mistenkelig, selv om jeg riktignok var mest opptatt

av å se på ting rundt meg. Ikke bare bilene, men også alle andre ting. Skilt som blinket i ville

farger, bygninger høyere enn trær (jeg lover deg, det var noe helt annet å se dem på nært hold

enn oppe fra landsbyen), noen slags maskiner som stod på hver sin side av veien og skiftet

farge fra grønn til rød nå og da og mye annet som jeg både hadde hørt om og ikke hadde hørt

snakk om før i hele mitt liv. Jeg gikk konstant rundt og gispet og gjorde store øyne. Det må

nok ha sett ganske komisk ut, særlig for folk som Lupus. Jeg kunne høre ham knise lavt der

han gikk foran meg, men jeg brydde meg ikke. Dette var så stort! Det var så… energisk! Til

og med menneskene som bodde her utstrålte en helt annen slags kraft enn de som bodde oppe

i landsbyen. Menneskene her gikk hurtig og målrettet rett frem uten å verdige hverandre så

mye som et blikk, men der hvor jeg kom fra, slentret alle rolig av gårde og slo gjerne av en

prat og en latter med andre som var ute og gikk den dagen.

24

”Så, Perfidia”, sa omsider Lupus etter å ha gått en stund. Jeg hørte tydelig at han anstrengte

seg for å være hyggelig.

”Har du nå fått noe begrep om hvor foreldrene dine kan befinne seg?” fortsatte han.

Vi snudde oss mot henne der hun gikk bakerst, og så at hun ristet nedslått på hodet.

”Dette er håpløst”, stønnet Lupus og sparket til en nærstående søppelbøtte. Idet han gjorde

det, hørte vi noe som falt ned fra lokket.

”Men… hva er dette?” undret jeg, og bøyde meg ned for å plukke det opp.

Det var en gnistrende smaragd hengt i et silkebånd. Den var nesten helt lik det svarte

smykket Perfidia hadde, bortsett fra fargen, så klart.

”Det er min mors!” utbrøt Perfidia idet hun lente seg over skuldrene mine for å se hva jeg

hadde tatt opp.

”Virkelig?” spurte jeg interessert og reiste meg.

”Ja!” nesten ropte Perfidia og nikket energisk, ”kanskje hun er et sted i nærheten.” Så falt et

mørkt drag over ansiktet hennes.

”Hva er det?” lokket jeg.

”Nei, det er bare det at…” Perfidia tok en liten pause som for å finne ordene, ”hun går alltid

med dette smykket. Det at hun ikke har det på seg nå må bety at noen har revet det av

henne… Uff, håper bare ikke kidnapperne har behandlet dem for hardhendt!”

”Lupus!” sa jeg og så på ham, ”du kjenner byen best av oss. Er det noe sted du kan tenke

deg at en kidnapper ville holde to voksne mennesker?”

Lupus la den ene pekefingeren om haken.

”Mest sannsynlig i et smug eller i et bakrom et sted. Kanskje vi kan finne dem…” Han tok

en pause, snurret rundt og pekte på en mørk bakgate Socius-i hadde vent oppmerksomheten

sin mot, en vi ikke kunne se hvor sluttet, ”… der inne.”

”Der inne?” spurte Perfidia nervøst.

”Jepp. Der ville i alle fall jeg gjemt dem hvis jeg skulle ha kidnappet noen og lagt dem fra

meg i nærheten her”, sa han og trakk på skuldrene.

”Lagt dem fra deg? Bare… slengt dem likegyldig vekk, altså?” gispet Perfidia.

”Lupus!” sa jeg advarende, ”vi vil ikke gjøre henne mer bekymret enn det hun allerede er,

eller hva?”

”Unnskyld, da!” utbrøt Lupus surt og slo ut med armene.

”Jeg leder an inn”, avgjorde jeg.

”Nei!” protesterte Lupus, ”det er altfor farlig for deg! Du er ikke kjent her og vet ikke hva

du kan forvente! La meg lede, som faktisk bor her i området.”

25

”Du kan jo bare fortelle meg hva jeg kan forvente, da!” sa jeg og satte hendene i sidene.

Lupus blåste bare og dyttet meg til side. Jeg kunne allikevel ikke greie å være sint på ham.

Han hadde reddet meg dagen i forveien fra å bli middagen til en sulten villhund, og nå passet

han konstant på meg som en livvakt.

Perfidia og jeg gikk tett bak Lupus der vi beveget oss innover i mørket. Det var som om det

slukte oss og ikke etterlot noen form for smuler. Det var utrolig hvordan det kunne gå fra å

være høylys dag til nesten kvelden når man gikk inn i et smug. En liten bit av himmelen var

synlig der oppe, men lyset nådde ikke ned.

Plutselig stoppet Lupus opp, og jeg ramlet inn i ham.

”Hva er den stanken?” sa han med en grimase.

Jeg så rundt meg for å prøve å finne ut hva som kunne avgi den forferdelige lukten, men jeg

så ingenting spesielt. Det oste av forråtnelse og blod. Jeg hadde bange anelser om hva det

kunne være…

”Inn her”, sa Lupus, og åpnet en dør som hadde blodspor på håndtaket. Et sideblikk bort på

Perfidia konstaterte at hun var nervøs og redd for synet som ventet henne. Jeg var skjelven

selv.

Gufset slo imot oss da døren var åpen. Jeg måtte holde meg for nesen, og da jeg så hva

rommet inneholdt, ble jeg nødt til å holde meg for øynene også.

Alle veggene og gulvet var tilgriset med mørkt, størknet blod. Men det var ikke det verste.

Inntil veggen var to lik lent. Fjesene var stivnet i grusomme ansiktsuttrykk, og begge to hadde

en kjempestor, åpen revne som gikk fra halsen og helt ned til magen. Vi kunne se innvollene.

Fluer hadde samlet seg, og satt og spiste på de begynnende råtnende kroppene. Det var en

kvinne og en mann. Det var ikke vanskelig å tenke seg hvem de kunne være.

”NEEEEEEEI!” hylte Perfidia og sank sammen i hysterisk krampegråt. Det kunne jeg se da

jeg omsider våget å ta hendene vekk fra øynene igjen.

Lupus hadde et ubestemmelig drag over ansiktet. Han hadde senket hodet, og stod nå og

nistirret på de maltrakterte døde med halvåpen munn og øyebrynene senket.

Jeg hadde akkurat begynt å fundere på hva i all verden jeg skulle ta meg til da døren som

var i rommet, brått slo opp.

26

Kapittel IV

Socius-i begynte å bjeffe mot en bredskuldret, høy mann i avrevet skjorte som nå stod og

stirret på oss med solbrilledekkede øyne. Skjorten var flerret av akkurat på ermene, så vi

kunne se overarmene hans, bulende av muskler. Øverst på armen hadde han tatovert et bål

med blå ild.

Han virket helt upåvirket av at han nettopp hadde entret et rom med to stygt behandlede

døde kropper i. I stedet begynte han å glise da han så på oss.

”Hva er det du flirer sånn av?” spurte Stella kvast og så sint på ham. Samtidig la hun en

hånd på Perfidia som fortsatt satt sammensunket og gråt.

Mannen begynte å le.

”Dere småvalper har ennå ikke forstått et kvekk av det som foregår, har dere vel?” spurte

han så.

”Hva er dette for noe? Er det du som har drept disse menneskene?” spurte jeg.

”Nei… men det kunne godt ha vært meg. Det er noen av kollegene mine”, svarte han,

fortsatt mens han så på oss med det patetiske hånfliret klistret i trynet.

”Hvordan… kunne dere?” hulket Perfidia. Endelig så hun opp, men unngikk forståelig nok

å kaste så mye som et blikk på likene av foreldrene hennes.

”Fordi det var Hennes vilje”, sa mannen, som om vi skulle skjønne noe av det.

”Er dere en slags mafia?” spurte jeg, men den eneste responsen jeg fikk fra den fremmede,

kom i form av at han dro frem et knokejern fra baklommen. Han holdt høyrehånden opp foran

ansiktet, og trædde det på i vårt måpende påsyn.

”Hvor gamle er dere? Tretten? Fjorten?” begynte mannen mens han langsomt skrittet mot

oss, bare at hvert skritt han tok, var på nesten en meter. Vi rygget mot utgangen, men våget

ikke løpe ennå. Han fortsatte: ”Jeg skal gi dere ett slag hver for hvert år dere har. Kanskje

dere på den måten vil vurdere om dere vil snakke om dette til politiet eller la være… hvis dere

er i stand til å i det hele tatt puste etter at jeg er ferdig med dere, da.” De fete leppene hans

vrengte seg i et knurr. Hvor lang tid hadde vi på oss?

Men én hadde vi glemt i sjokket, og skal jeg dømme ut fra O’en munnen til den fremmede

formet idet Socius-i sprang frem fra skjulestedet sitt bak ryggene våre, hadde han ikke engang

sett ham. De flekkede tennene til hunden sank inn i den ene skulderen hans, og selv ikke den

rumlende knurringen hans greide å overdøve smerteskriket mannen utstøtte i samme øyeblikk.

Jeg innså at dette var muligheten vi hadde ventet på.

”Kom, gutt!” ropte jeg, og lydig som han var, avbrøt Socius-i angrepet, og mens mannen

vaklet baklengs mens han presset hånden mot den mørke flekken som spredde seg på

27

skulderpartiet hans, pilte alle tre ut døren, smalt den igjen bak oss, løp videre, og inn bak noen

søppelbøtter omtrent et kvartal bortenfor. Der sank vi sammen i en klynge, og lå helt stille den

neste halvtimen. Hjertet mitt roet ikke takten før de siste par minuttene.

Da de verste skjelvningene hadde forlatt bena våre, reiste vi oss forsiktig. Vi kunne ikke se

sporet av mannen eller noen som kunne ligne på disse kollegene han hadde nevnt, noe sted.

Vi så på hverandre, men slo blikket ned etter tur. Hva var det å si etter å ha opplevd noe slikt?

Var det noe å si i det hele tatt?

”Det var veldig leit”, sa jeg omsider da vi hadde stått en stund i stillhet.

”Jeg kan bare ikke begripe det”, sa Perfidia stille.

”Vel, det var hyggelig å kjenne deg, Perfidia. God tur tilbake”, sa jeg påtatt vennlig, og

håpet i mitt stille sinn at hun nå ville dra dit hun kom fra igjen. Vi hadde hjulpet henne med å

finne ut hva som hadde skjedd med foreldrene hennes; nå kunne hun gå igjen.

”Etter alt dette, og du ber henne om å gå?” utbrøt Stella sjokkert.

”Jeg vil bli her”, kunngjorde Perfidia bestemt. Supert.

”Men… hva slags formål tjener det til? Det var kjempetrist det som skjedde med foreldrene

dine, men hva mer kan du gjøre her?” spurte jeg, og kjente frustrasjonen over at hun enda ikke

tok et hint, bre seg.

”Jeg må hevne dem. Såpass skylder jeg dem”, sa Perfidia fast.

Ideelt. Nå ble vi nødt til å drasse rundt på denne selvunnskyldende sutrevalpen enda lenger.

Og hvordan hadde hun tenkt å hevne dem? Hadde hun i det hele tatt skjønt hva den

machomannen hadde ment med ”Hennes vilje”? Forventet hun hjelp fra oss?

”Vi skal hjelpe deg. Nå som vi har gått så langt sammen, kan vi ikke feige ut”, sa Stella,

godheten selv. Der og da skulle jeg ønske hun ikke var så snill bestandig.

”Å, vil du det? Du er så grei mot meg!” sa Perfidia, overdrevent takknemlig i mine ører.

Jeg overså dem, strøk Socius-i et par ganger over hodet, og stengte ørene for plapringen

deres i bakgrunnen. Håpet bare ikke at vi ble involvert i noe stort og farlig! Mannen med

tatoveringen og solbrillene var ikke en jeg hadde lyst til å stifte nærmere bekjentskap med, for

å si det sånn. Jeg følte på meg at å bare snuse nærmere på saken ville få oss opp i trøbbel. Det

hadde jeg vel egentlig antatt med én gang jeg la øynene mine på Perfidia. Det var noe rart ved

henne. Hun var så selvutslettende, så voldsomt selvutslettende. Det var ikke normalt.

Dessuten virket det nærmest som om hun hadde lyst til å skape splid mellom Stella og meg.

Måten hun klynget seg til og smisket med Stella på, og måten hun alltid fikk det til å låte som

om jeg var syndebukken på, kunne nesten ikke bety noe annet. Ikke det at jeg kjente henne så

godt enda, men foreløpig likte jeg henne overhodet ikke.

28

”Hva nå? Hvor skal vi, og hva skal vi gjøre?” spurte jeg, og avbrøt tjatringen fra jentene bak

meg.

”Vi må prøve å finne ut mer”, sa Perfidia lavt.

”Og hvordan har du tenkt at vi skal gjøre det, smarting?” spurte jeg og virvlet rundt. Idet

øynene mine møtte blikket hennes, vek hun unna.

”Lupus! Ikke vær sånn mot henne! Ser du ikke at hun har hatt det tøft?” spurte Stella, og

ansiktet hennes myknet opp i et trøstende smil idet hun så på Perfidia.

”Det vet jeg faktisk ikke, men… det må da være noe vi kan ta tak i!” sa Perfidia og så på

meg som om jeg var en detektiv.

”Ikke send meg det blikket! Jeg aner ingenting! Det var du som ville komme til bunns i

dette!” sa jeg, nærmest anklagende. Tonen min lirket frem et såret ansiktsuttrykk hos Perfidia,

men jeg ignorerte henne.

”Jeg foreslår at vi spør litt rundt”, sa Stella, men hun sendte meg et advarende blikk som sa

at jeg ikke burde være så hard mot Perfidia noe særlig lenger, ”det må da være noen som

kjenner mannen og kan gi oss noen opplysninger.”

”Ja, eller vi kan anmelde ham hos politiet. Etterlyse ham eller noe; slik som han så ut, har de

sikkert registrert ham, tror dere ikke?” spurte Perfidia.

”Nei! Ikke politiet!” protesterte jeg, litt mer desperat enn det jeg hadde forestilt meg. Dette

førte til at jentene så mistenksomt på meg. Samtidig hadde vi, til alt hell, allerede fått en

veldig god grunn til å holde tett, så jeg satset alt på ett kort.

”Dere hørte jo hva han sa. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men selv anså jeg ikke

tilbudet hans som av det fristende slaget”, sa jeg, og lot skuldrene senkes idet jeg så på

ansiktsuttrykkene deres at de kjøpte den.

”Jeg er enig med Lupus”, nikket Stella.

”Dere… dere har vel rett”, sukket Perfidia og så ned i asfalten.

Da de snudde hodene vekk fra min retning, tillot meg selv å puste lettet ut. Jeg hadde rodd

meg i land, og med god margin. Det var bare det at politiet og jeg ikke var så veldig gode

venner. Atrox var strengt forbudt uten en leges godkjennelse, noe jeg på ingen måte hadde.

”Men jeg synes likevel vi bør spørre litt rundt”, sa Stella, ”det var noe muffens med den

mannen.”

”Eller vi kan bare vandre rett tilbake igjen og be ham om å være så snill og banke gørra ut

av oss. Spør du meg, bør vi droppe alt dette og gå tilbake hvert til vårt” – akkurat det sa jeg

mens jeg så på Stella – ”for dette er åpenbart mye større enn oss. Barathrum byr på nok bråk

som det er, om vi ikke frivillig skal oppsøke enda mer.”

29

”Vi kan jo begynne med å undersøke forsiden av bygningen vi fant likene i”, sa Perfidia,

som om det bare hadde vært en lang pause der monologen min hadde hørtes.

”Jeg vet ikke…” sa Stella langsomt. Det dype blikket hennes byttet på å iaktta Perfidia og

meg.

Noe selvfølgelig Perfidia utnyttet for alt det var verdt.

”Vær så snill, Stella, du er den eneste her jeg kan stole på!” klynket hun. Det var øyeblikket

før jeg måtte snu meg vekk og spy.

”Vi må være veldig, veldig forsiktige…” begynte Stella, og jeg skjøt praktisk talt lyn med

øynene mot henne. Perfidias øyne, derimot, glitret forhåpningsfullt som hos en tiggende valp

ved matbordet.

”Det er greit. Jeg takler det”, sa Stella irritert til meg. Hun hadde tydeligvis merket

gnistningene.

Det var rart med det, men jeg følte ikke den samme beskyttelsestrangen overfor Perfidia.

Kanskje det hadde noe med at jeg rett og slett ikke likte henne. For meg var det egentlig det

samme om hun overlevde eller døde, jeg hadde uansett ikke så lett for å knytte meg til folk,

men det var annerledes med Stella. Hun hadde bare dukket opp ut av det blå dagen i forveien,

og jeg følte det som om hun hadde blitt sendt hit bare for meg, på en måte. Jeg ville ikke at

hun skulle bli skadet. Jeg likte henne for godt til det. Uansett hva som skjedde nå, kunne jeg

ikke forlate henne. Og jeg visste av erfaring at hun var altfor sta – og naiv – til å gi seg nå.

Vi begynte å bevege oss ut av smuget igjen og frem til forsiden.

”Er det ikke varmt å gå i den kjolen?” spurte Stella Perfidia. Hun henviste selvfølgelig til at

den både var svart og at den var fotsid med lange ermer. Alle skyene og drivhusgassene oppe

i atmosfæren sørget for jevnt over trykkende temperatur, og selv jeg, som i det minste hadde

revet av ermene på genseren min, svettet som en gris.

”Nei, det er helt fint”, sa Perfidia og ristet på hodet så det mørke håret danset om skuldrene

hennes.

Vi vandret nedover gaten og gikk inn i en sidegate til høyre hvor fremsiden av bygningen vi

hadde funnet likene i lå.

Ikke vet jeg hva de andre hadde forventet å se, men jeg ble i alle fall litt paff da jeg stod

ovenfor en bred dobbeltdør med to bryske, dresskledde vakter foran. Begge to hadde

solbriller, armene i kors og et veldig ikke-vennlig ansiktsuttrykk. Over dem hang et blinkende

neonskilt med ”Casino” påskrevet.

”Ehm, unnskyld, kan vi slippe inn?” spurte jeg så høflig jeg kunne, selv om jeg egentlig

visste hva svaret var. Man setter ikke to skumle typer foran en inngang for moro skyld.

30

”Har du medlemskort?” spurte den ene monotont.

”Nei”, sa jeg, som sant var. Ingen vits i å lyve. Foreløpig, i allefall.

”Da kan vi ikke la deg komme inn”, sa den andre.

”Men…” begynte Perfidia.

”Har dere ikke medlemskort, kommer dere ingen vei”, gryntet den første surt.

”Nei vel, vi får vel gå tilbake igjen, da”, sukket Perfidia.

Idet vi trasket ut på hovedgaten igjen, var det faktisk Stella som ble litt irritert på henne.

”Gir du opp så lett?” spurte hun, ”skulle tro det var kroppene av noen du ikke kjenner som

lå i bakrommet der.”

Perfidia trakk bare på skuldrene, og jeg ristet i det stille på hodet. Denne jenta ble bare

underligere og underligere. Et øyeblikk var hun knust over at foreldrene hadde blitt drept på

en så bestialsk måte, så var hun sjokkert, så ble hun kjempeivrig, og nå ga hun opp med én

gang. Jeg kunne likeså godt gi opp å forstå meg på henne.

”Vent… jeg tror jeg mistet ringen min der!” utbrøt Perfidia plutselig, og lot den venstre

hånden gli over den høyre. Før Stella eller jeg fikk sagt noe, hadde hun tverrsnudd og løpt

tilbake igjen.

”Liker du henne fortsatt like mye?” spurte jeg Stella, nå som vi endelig var alene.

Stella trakk på skuldrene før hun sa: ”Jeg synes veldig synd på henne, og jeg mener fortsatt

at du bør behandle henne litt penere, men jeg må innrømme at hun har en sammensatt

personlighet. Hun er veldig uforutsigbar, og går fra å være det ene til det andre på få

sekunder.” Hun ristet på hodet mens hun pratet.

Etter en liten stund i stillhet sa jeg: ”Skulle ikke tro at det tok så lang tid å finne igjen en

ring.”

”Kanskje hun har mistet den i en sprekk eller noe. Synes du vi bør gå og hjelpe henne?”

spurte Stella, men jeg rakk ikke å svare før Perfidia kom løpende igjen.

”Fant du ringen?” spurte jeg, men jeg brydde meg egentlig ikke. Jeg hadde ikke engang

merket at hun hadde hatt på seg noen ring.

”Nei, men jeg greide å overtale vaktene til å slippe oss inn!” utbrøt hun begeistret.

”Vel, det har vi ingen tid å miste”, sa Stella, og så gikk vi i samlet flokk inn mot kasinoet

igjen. I det minste det som ga seg ut for å være et kasino.

De to karene stod der ennå, like morske som første gangen, men denne gangen tegnet så vidt

et mikroskopisk smil seg opp i ansiktene deres da vi kom.

”Stig på”, sa den ene, og litt overrasket over hvordan Perfidia hadde greid å overtale dem så

lett, tok jeg et skritt frem, men i det samme øyeblikket stoppet vakten meg igjen.

31

”Uten hunden”, sa han, og nikket ned mot Socius-i som så opp på ham med bedende øyne.

”Beklager, gutt”, sa jeg til ham, ”men du må nok vente utenfor.”

Ikke det at jeg helt visste hvordan jeg skulle få ham til å vente. Jeg hadde ikke lært ham

noen sitt-kommandoer ennå – ingen kommandoer i det hele tatt, faktisk – og ikke hadde jeg

noe å binde ham fast i. Hjelpeløst så jeg meg rundt.

”Jeg kan holde ham så lenge”, tilbød Perfidia seg.

”Men… vil du ikke gjerne inn og vite hva…” begynte Stella, men tidde da hun så det

mistenksomme blikket hun fikk fra vakten. Hun sendte derimot Perfidia et intenst blikk så hun

skulle forstå hva hun mente.

”Nei takk”, sa Perfidia med en avfeiende håndbevegelse, ”noen må passe på denne kjøteren

her. Dessuten har jeg sett nok.” Det siste sa hun med et mørkt drag over ansiktet.

Jeg så på Stella, trakk på skuldrene, før Perfidia tok tak i nakkeskinnet på Socius-i og dro

ham bort. Han klynket litt idet han ble skilt fra meg, og sendte meg et blikk av den sorten man

ikke greier å holde uten å få dårlig samvittighet, men jeg prøvde bare å smile oppmuntrende

til ham. Kanskje han ikke forstod hva grimasen min betydde, men det fikk være det samme.

Sammen gikk vi inn i bygningen. Det så akkurat ut som det pleier å gjøre på kasinoer, med

spill av alle slag overalt. I enden av rommet var det en bar.

”Hvordan tror du Perfidia greide å overtale vaktene utenfor til å slippe oss inn?” hvisket

Stella til meg, så ingen her inne skulle fatte mistanke om at vi egentlig ikke hørte til.

”Aner ikke”, sa jeg med et skuldertrekk. Jeg hadde fundert på det selv også. De hadde jo

vært så bestemte og tverre at jeg hadde tatt det for gitt at vi ikke slapp inn, men så plutselig

greide visstnok Perfidia å snakke dem fra det. Ikke skjønte jeg hvordan, men hovedpoenget

var allikevel at vi nå var inne.

Etter å ha gått rundt en stund og kikket, sa Stella: ”Det virker ikke akkurat som om det er

noe mystisk her.”

”Nei…” sa jeg fjernt, for jeg hadde nettopp fått øye på døren jeg visste likene av Perfidias

foreldre lå bak. Omtrent samtidig begynte en plan å kverne rundt oppe i tankene mine.

Døren lå strategisk plassert bak bardisken så bare bartenderen kunne nå inn dit. Jeg ville tro

at det var meningen at det skulle se ut som et varerom der de holdt alle forsyningene sine,

men jeg visste bedre. De som drev dette kasinoet skjulte en mørk hemmelighet.

”Bartender!” ropte jeg til den søte, mørkhårede jenta som stod bak disken. Stella stilte seg

bak meg, og så uforstående på meg. Jeg bare blunket tilbake.

”Hva er det?” spurte hun, og lente seg mot disken.

32

”Jeg skulle gjerne ha bestilt…” Øynene mine føk over flaskene som stod i hyllene bak

henne for å se etter noe som var tomt og som hun i tilfelle måtte i bakrommet for å hente.

Bingo! Whiskyflasken var tombola.

”… whisky”, fullførte jeg.

Heldigvis stilte hun ingen spørsmål om legitimasjon, men snudde seg mot hyllene bak. Hun

gikk vel ut fra at siden jeg var ”medlem” var jeg også myndig. Dessuten har jeg alltid fått høre

at jeg ser eldre ut enn mine seksten år.

”Beklager, det er tomt. Men jeg kan se på oppbevaringsrommet om det er mer igjen der”, sa

hun overbevisende.

”Selvfølgelig”, nikket jeg, og spilte med. Hun visste ikke hva jeg visste!

Jenta svinset bort til døren, lukket den omhyggelig opp og sørget for å ikke la noen åpning

større enn en ørliten sprekk hun kunne skvise seg gjennom, synes for allmennheten. Deretter

forsvant hun, og stengte den bak seg.

”Oppbevaringsrom og oppbevaringsrom”, mumlet jeg mens jeg smilte for meg selv. Et

blikk bort på Stella konstaterte at hun også smilte lurt, så det var tydelig at hun begynte å

skjønne hva planen min gikk ut på.

Bartenderen kom til syne igjen. Også denne gangen lukket hun opp døren så forsiktig hun

bare kunne, og lot menneskene rundt omkring få se så lite av dette bakrommet som mulig.

”Beklager, men vi er fullstendig tomme. Er det noe annet jeg kan by deg på?” spurte hun

med påtatt vennlighet.

”Si meg… luktet det ikke litt underlig på det bakrommet?” spurte jeg.

Jenta fikk et himmelfallent uttrykk i ansiktet, før hun samlet seg, ristet på hodet og sa: ”Nei,

alt er som det skal.”

”Det var da som bare… Jeg var sikker på at det luktet litt… stramt. Nesten som blod”, sa

jeg, og rynket virkningsfullt på nesen. Et bittelite knis presset seg opp fra strupen til Stella bak

meg, men ikke høyt nok til at andre enn meg hørte det.

Jenta i baren så litt fortapt ut, og virret med hodet mens hun stotret nervøst frem: ”N-nei, jeg

er h-h-helt sikker på at… at alt s-stemmer”.

”Du, det synes jeg var veldig rart. Er du sikker på at du ikke så noe merkelig der bak? Stella,

syntes ikke du også at det luktet blod idet hun lukket opp døren?” spurte jeg Stella bak meg.

Stella tok hintet, og var straks med på skuespillet.

”Ja, det var den umiskjennelige stanken av blod. Egentlig syntes jeg det luktet litt råttent

også”, sa hun, og gjorde en grimase.

33

”J-jeg tror d-du luktet feil! Alt er i s-s-sin skjønneste orden!” stammet bartenderen. Nå så

hun helt hjelpeløs ut, og jeg syntes nesten synd på henne.

”Du har ikke noe imot at vi tar en sjekk der bak, eller? Bare for å få konstatert det, mener

jeg…” spurte jeg. Inni meg smilte jeg lurt. Nå hadde jeg henne på kroken.

”J-jeg t-t-tror ikke det v-ville g-g-gått, det er b-bare f-f-f-for folk som j-jobber her, o-og…”

Lenger kom ikke jenta før hun ble avbrutt av en brysk stemme: ”Frys, i Facinaroses navn!”

Både Stella og jeg virvlet rundt, og hele kasinoet ble musestille. I døren stod de to vaktene

fra tidligere. Borte var det lille smilet, og tilbake var et oppsyn som umulig kunne love godt.

De stirret rett på oss, og i hendene hadde de hver sin AG-3.

34

Kapittel V

Jeg så med skrekk på hvordan vaktene rettet automatgeværene mot oss. Dette var alvor. Men

hva hadde vi gjort?

”Vi har ik…” begynte Lupus, men en av vaktene avbrøt ham: ”Ti stille.” Så begynte han og

den andre vakten å komme rolig mot oss, fortsatt med våpnene pekende rett mot oss to borte

ved baren.

Jeg så nervøst rundt meg, og alle i kasinoet fulgte storøyd med på det som skjedde. Blikkene

deres flakket spent fra oss til vaktene og tilbake til oss igjen. Jenta som stod bak disken ble

redd, og klemte seg selv opp mot veggen.

Da de var helt fremme ved oss og skulte på oss bak de mørke brilleglassene, prøvde Lupus å

forklare igjen: ”Dere misforstår. Vi har ikke gjort noe galt. Vi ville bare…”

Jeg hylte til idet vakten avbrøt Lupus ved å dunke skyteren hardt i hodet på ham så han

segnet om på gulvet.

”Lupus!” skrek jeg, og så redselsslagen opp på den andre vakten som hevet sin, også han

klar til slag. I neste øyeblikk så jeg hvordan den kom farende ned mot meg, og før jeg i det

hele tatt hadde rukket å krympe meg, var alt svart rundt meg.

Jeg våknet til den kvalmende lukten av blod og død. Deretter åpnet jeg øynene og så opp i en

naken lyspære. Rundt omkring på veggene var det blodspor. Jeg behøvde ikke akkurat å vri

hjernen min for å finne ut at vi nå befant oss i det samme rommet hvor det som var igjen av

foreldrene til Perfidia lå inntil en vegg.

Idet jeg skulle reise meg opp, merket jeg at armene mine var bundet til armlenene på stolen

jeg satt i. Jeg rykket til, men jeg satt bom fast. Så snudde jeg hodet mot venstre, og så at

Lupus satt bevisstløs i en annen stol. Han hadde nok ikke våknet av det kraftige slaget ennå.

Apropos det, hadde jeg en dundrende hodepine.

”Hva har dere snørrunger med å snuse rundt her?” spurte en mannsstemme kvast. Jeg for

sammen av overraskelse, og festet blikket på en av vaktene fra tidligere. Han hadde nå tatt av

seg solbrillene, og et par isblå øyne stirret tilbake i mine hasselbrune.

”Hvorfor har dere de likene her?” buste jeg ut med.

Vakten trakk på skuldrene og sa uanfektet: ”Fordi de ikke akkurat hadde tiltrukket seg

kunder hvis vi hadde dem i entreen.”

”Hvorfor drepte dere dem? Er dere klar over at ei ung jente har blitt etterlatt foreldreløs på

grunn av dere?” ropte jeg spisst.

Vakten satte i å le. En rungende, kald latter.

35

”De… vanket ikke med de rette folkene”, sa han om litt.

”Og det er god nok grunn til å drepe dem? Hvem er dere, egentlig?” spurte jeg.

”Dere vet virkelig ikke hva dere har rotet dere opp i, unger”, sa den andre vakten, og jeg

stirret hatsk på ham.

”Men så fortell oss det, da!” glefset jeg, ”hva slags komplott er dette? Vi trenger svar!”

”Med tiden vil dere få vite mer enn det dere egentlig vil”, sa den første igjen.

”Men for nå… ber vi dere holde dere unna”, sa den andre. Så la han til: ”Men det kommer

ikke til å bli så enkelt for dere…”

Både han og den første vakten begynte å le, så gikk de ut døren til kasinoet igjen, og etterlot

oss bundet på bakrommet.

Jeg var totalt forvirret. Hva i all verden var vitsen med dette? Hvis det var alt de ville

fortelle oss, hvorfor hadde de da tatt på seg styret med å slå oss i hodet og fange oss? Ikke

skjønte jeg hvem de var heller. Det var i alle fall tydelig at de var på lag med den andre typen,

han med den blå tatoveringen. De hadde åpenlyst også drept foreldrene til Perfidia, men

hvorfor? Og hva hadde vi å gjøre med alt dette?

”Lupus!” hvisket jeg så høyt som mulig til ham. Ingen reaksjon.

Jeg sukket. Hva skulle jeg gjøre nå? Hvis bare jeg greide å komme meg løs, kunne jeg ta

med meg Lupus ut bakveien, så ville han sikkert våkne etter hvert. Men det var bare det å

komme seg løs, da. Knutene på tauene som holdt meg fast var omhyggelig knytt, og det

eneste jeg oppnådde ved å vrikke og vri på hele meg, var stygge og vonde gnagsår.

Plutselig hørte jeg bjeffing fra utsiden.

”Socius-i?” sa jeg lavt til meg selv.

”Hei, vi er her inne, gutt!” ropte jeg deretter, men ikke så høyt at folkene ute i kasinoet

kunne høre oss.

Jeg begynte å høre krafsing på døren, så klynking og litt mer bjeffing.

”Kom, da!” lokket jeg.

Hadde bare Lupus vært våken! Socius-i hørte sikkert mer på ham enn på meg, og kanskje…

nei, det hadde muligens vært litt for mye å håpe på… kanskje kunne Socius-i greie å trekke

ned dørhåndtaket med labbene og så gnage over repene som holdt oss fanget.

Med ett hørte jeg en stemme utenfor. Ordene nådde ikke helt gjennom, men tonen indikerte

at han pratet til hunden. I samme øyeblikk stilnet også bjeffingen, krafsingen og klynkingen.

Så var det altså ikke Socius-i allikevel, bare en tilfeldig hund som hadde fått ferten av en rar

lukt.

36

Brått slo derimot døren opp, og den som løp med byksende skritt inn i rommet til oss og

bort til eieren sin, var faktisk Socius-i! Men det var ikke en Lupus-klone som stod i døren og

smilte skjevt til meg, men en annen gutt med bustete, brunt hår som stod rett til værs og et

trillrundt ansikt.

”Det ser ut som om dere er i trøbbel”, sa han omsider, og gikk inn i rommet.

Smilet hans forsvant derimot fort idet han festet øynene på de stinkende kroppene som

fortsatt lå mot veggen.

”Hva… hva er dette?” spurte han med en grimase.

”Bare hjelp oss løs, så skal jeg forklare deg alt sammen!” sa jeg, og nå var jeg virkelig

desperat etter å komme meg vekk herfra.

Gutten fortet seg bort til meg, og så ned på knutene.

”Det var som bare…” sa han lavt.

”Hva er det?” spurte jeg bekymret.

”Dette er skikkelig komplisert. Jeg lurer på… nei, vent nå litt!” Han fikk et lurt uttrykk i det

skøyeraktige fjeset, og så bare dro han i en tråd her og en tråd der, og vips! så var høyrearmen

min fri og frank.

”Hv… hvordan gjorde du det?” spurte jeg forfjamset.

”Jeg skal bare hjelpe deg løs, så skal jeg forklare deg alt sammen!” smilte han lurt.

Straks var også den venstre armen min løs, og så gikk han videre til Lupus og fikk løsnet

båndene som holdt ham låst fast i et jerngrep også.

Så snart han var løs, lempet gutten ham likeså godt over skuldrene og bar ham ut. Jeg fulgte

etter, forundret. Den fremmede gutten var så spinkel, likevel bar han Lupus som om han bare

var en filledokke.

Da vi endelig var ute av det heslige rommet, smalt jeg døren igjen så fort som mulig.

Deretter trakk jeg luft som for en gangs skyld luktet noe annet enn død og fordervelse, og

etter det så jeg på gutten som forsiktig la Lupus ned på bakken.

”Flaks at det var nettopp jeg som kom forbi. De mennene hadde bundet dere fast med

båtmannsknop, og jeg, som tilfeldigvis er velsignet med noe enkelte kaller pianofingre, hadde

ingen problemer med å få dem opp”, mumlet gutten for seg selv mens han stablet Lupus inntil

en husvegg.

Med én gang han var ferdig, hoppet Socius-i bort til eieren sin og begynte å slikke ham i

ansiktet, overlykkelig over å endelig ble gjenforent med sin kjære herre. Litt etter litt kom

Lupus til seg selv, og det som begynte som små rykninger i fingre, ble snart til glipping med

øyelokkene, som igjen ble til åpne øyne og glade klaps på hodet til Socius-i.

37

”Så… nå forventer jeg at du forteller en skikkelig god historie, for etter det jeg så der inne,

har jeg gjort meg opp skyhøye forventinger. Ikke skuff eller kjed meg nå!” sa gutten, og satte

seg henslengt ned på en veltet søppelbøtte.

Jeg kremtet, så begynte jeg å fortelle: ”Det begynte med at… med at…”

Jeg var først litt usikker på om jeg skulle røpe at jeg opprinnelig var fra landsbyen, fordi for

alt jeg visste kunne han være en av dem som hatet landsbyfolk og mente at de var til en pest

og en plage for byen, men siden han tross alt hadde reddet meg, bestemte jeg meg for å stole

på ham.

”Det begynte med at jeg, som er fra landsbyen, lengtet etter et bedre liv i byen”, sa jeg

derfor, ”jeg kunne ikke komme meg inn hit gjennom byporten siden den er bevoktet, nettopp

for å ikke slippe inn avskum som meg.” Jeg grøsset litt idet jeg sa ordet ”avskum”, men det

var jo sånn de fleste byboere tenkte på oss bønder.

”Fortsett”, ba gutten.

Jeg gjorde som han sa, og fortalte: ”Mens jeg satt og tenkte på en annen måte å komme meg

inn på, dukket en utsultet coyote opp, og den begynte å jage meg. Lupus”, jeg nikket mot ham

idet jeg nevnte navnet hans, ”reddet meg, og tok meg med inn i byen gjennom en sprekk i den

høye bymuren. Her møtte vi ei jente som kalte seg Perfidia, og hun kunne fortelle at hun kom

fra et sted langt borte og lette etter foreldrene sine. Vi gikk med på å hjelpe henne å finne

dem, bare for å komme over de to likene du selv så inne i det rommet. Perfidia kunne bekrefte

at det var foreldrene hennes. Vi bestemte oss for å komme til bunns i saken; finne ut hva som

egentlig hadde skjedd, og dermed overtalte Perfidia vaktene på forsiden av bygningen til å

slippe oss inn. Hvordan aner jeg ikke, ettersom vi ikke var der selv. Hun ble igjen for å passe

på Socius-i, hunden her, og så gikk Lupus og jeg inn. Det neste som skjedde var at vi ble slått

i hodet av de samme vaktene som nettopp hadde sluppet oss inn. Da jeg våknet opp var jeg i

den tilstanden du fant meg i, og vaktene sa egentlig ikke noe spesielt, bare det at vi ikke ante

hva vi hadde rotet oss opp i. Jeg er rimelig sikker på at de har noe med drapet på foreldrene til

Perfidia å gjøre, men jeg skjønner bare ikke hva de vil oss.”

Gutten ble sittende en stund å tygge seg på underleppen.

”Fascinerende”, sa han omsider, ”det må jeg si. Dere har nok å henge fingrene i.”

”Jeg fatter bare ikke hva som skjer!” utbrøt jeg frustrert, ”jeg ville bare ha et bedre liv i

byen, og det neste er at jeg blir innblandet i drap og sammensvergelser og gudene vet hva!”

”Nå er det din tur”, sa Lupus og nikket til gutten, ”hva er din historie?”

Jeg la merke til at han hadde flerfoldige fargerike, gnistrende steiner i begge øreflippene

idet han senket hodet og sukket. Så satte han i å fortelle, han også: ”Jeg er en av byens mange

38

foreldreløse, men bodde inntil nylig hos en fosterfamilie som egentlig aldri har brydd seg det

spøtt om meg. Jeg bodde på barnehjem til jeg var ti, altså seks år siden, og så havnet jeg hos et

ektepar i arbeiderklassen som bare tok til seg en foreldreløs guttevalp fordi det ga dem litt god

samvittighet. De har aldri stilt opp for meg, og bare vært kalde og hatt meg hos dem fordi de

måtte, fordi jeg ikke hadde noen andre. Så en dag ble de hjernevasket av en form for sekt hvor

de tilber noe de kaller Facinarose, og siden jeg nektet å bli med, hev de meg ut. Det var det.”

”Facinarose!?” utbrøt Lupus og jeg i kor. Deretter så vi på hverandre.

”Hva er det jeg ikke fått med meg nå?” spurte gutten.

”Facinarose… var det ikke det navnet den ene vakten…” begynte Lupus.

”Jo!” fullførte jeg, ”den ene vakten ba oss om å fryse ’i Facinaroses navn’!”

”Såpass”, utbrøt gutten og himlet med øynene, ”det er de psykopatene dere messer med.”

”Det er ikke vi som messer”, rettet jeg irritert.

”Det er det samme; dere har havnet i klammeri med dem. De gjør visstnok folk helt syke,

som fosterforeldrene mine. De kastet meg på gaten bare fordi jeg ikke ville bli en del av det,

jeg også.”

Dette kunne gi svar på et par spørsmål. Hvis fosterforeldrene til denne gutten her hadde

etterlatt ham på gaten bare fordi han ikke ville tro på det, var det mulig de fra kasinoet hadde

drept Perfidias foreldre fordi de ikke hadde trodd på det også. Hva var det nå den vakten

hadde sagt igjen… Jo, han hadde sagt at de ikke vanket med de rette folkene. Altså, de vanket

ikke med medlemmer av dette Facinarose-greiene? Hvis i så fall det var dét de gjorde med

ikke-troende, burde vi holde oss langt unna dem!

”Hva heter du?” spurte gutten meg.

”Hm?” Jeg hadde sittet fordypet i mine egne tanker så kraftig at jeg nesten hadde glemt at

han var der.

”Du fortalte meg hva både gutten her, bikkja og venninnen deres heter, men ikke deg selv.

Hva heter du?” gjentok han.

”Stella”, sa jeg.

”Pent navn. Magus her”, sa han.

”Hvor er egentlig Perfidia?” spurte Lupus.

”Ja, hvor er hun?” gjentok jeg. Akkurat det hadde ikke streifet meg i det hele tatt. Det var jo

hun som skulle passe på Socius-i, ikke denne Magus!

”Var ikke det hun som skulle passe på hunden?” spurte Magus. Jeg nikket bekreftende.

”Vel, det siste jeg så av henne, var at hun godsnakket med de vaktene der ute før de gikk

inn. Da de gjorde det, forsvant hun i skyggene med hunden stående igjen, så jeg tenkte at jeg

39

fikk følge etter den da den etter en stund sprang til baksiden av bygningen”, sa Magus med et

skuldertrekk.

”Hvordan så hun ut?” spurte Lupus mistenksomt.

”Hun hadde kjempelangt, tjukt og svart hår, og hun hadde en sid, svart kjole på seg. Rundt

halsen hadde hun en svart juvel av et slag”, beskrev Magus.

”Det må være henne!” utbrøt jeg.

”Jeg visste det!” utbrøt Lupus, ”jeg visste at hun ikke var til å stole på!”

”Ikke si det!” sa jeg strengt, ”hva vet vel vi?”

”At hun driter langt i foreldrene sine, eller oss, for den saks skyld, og bare er en utsendt

spion fra den der sekten dere pratet om!” fnøs Lupus sint.

”Hvordan kan du påstå noe slikt?” utbrøt jeg bestyrtet, ”sier du at alle tårene hun felte over

skjebnen til foreldrene sine bare var krokodilletårer?”

Lupus trakk på skuldrene og sa: ”Hun kan virkelig spille.”

”Det nekter jeg å tro!” protesterte jeg, ”jeg vet at Perfidia aldri ville gjøre noe sånt! Hun er

et godt menneske!”

”Unnskyld at jeg avbryter, men jeg tror vi burde komme oss videre. Hvis de folkene finner

ut at dere ikke er der hvor de etterlot dere, tror jeg dere kommer til å havne i noe der trøbbel

bare er fornavnet”, sa Magus rolig.

”Du har rett. Kom”, sa Lupus til meg, og han og Magus satte seg opp.

”Dere… har vel ikke noe imot at jeg går sammen med dere? Etter at adoptivforeldrene mine

kastet meg ut, altså i går, har jeg egentlig ikke hatt noe sted å gjøre av meg”, sa Magus der vi

gikk ut til hovedgaten igjen.

”Greit for meg, men vit at heller ikke jeg har tak over hodet”, sa Lupus.

”Den er i orden; da har jeg i det minste noen å møte hverdagen sammen med”, sa Magus

muntert.

Nøyaktig hvor vi gikk, visste jeg ikke. Vi trasket bare av gårde rundt i Barathrum med

Socius-i hengende etter oss. Perfidia hadde vi ikke sett snurten av.

Det Lupus hadde sagt om henne uroet meg litt. Tenk om hun virkelig var en spion? Nei,

ikke Perfidia, sa noe inni meg, ikke tale om at stakkarslige Perfidia kunne være spion! Likevel

hadde han greid å så litt tvil i sinnet mitt. Hvis det var sant som Magus sa, noe jeg regnet med

at det var, var det virkelig rart hvis hun skulle ”godsnakke”, som han uttrykte det, med

vaktene. Og hvordan hadde hun egentlig fått til å overtale dem? Dessuten var det hun som

stod ute og passet på Socius-i. Var det også hun som hadde sagt ifra til vaktene at vi egentlig

ikke var velkomne? Eller tenk om stakkars Perfidia var helt uskyldig, og at det var Magus

40

som var spionen, men at han bare ville legge skylden over på henne? Jeg ristet på hodet.

Egentlig kunne jeg ikke stole på noen. Bortsett fra Lupus, da. Han hadde noe rent og ekte ved

seg som jeg virkelig satte min lit til.

”Jeg er sulten”, sa Lupus etter litt, ”hva sier dere til en matbit?”

”Ja!” utbrøt Magus og jeg i kor. Jeg visste ikke med ham, men jeg hadde ikke spist siden i

går.

”Men…” sa jeg så, litt tvilende, ”hvordan skal vi få tak i det? Jeg har ikke med meg

penger.”

”Men det har faktisk jeg!” utbrøt Magus, ”jeg rakk akkurat å knabbe til meg litt før jeg ble

gatebarn.”

”Spar kontantene; de trenger vi til viktigere ting”, sa Lupus, ”jeg har mine metoder å få tak i

mat gratis på, skjønner dere.”

”Du mener vel ikke… stjeling, vel?” spurte jeg mistenksomt.

”Ja, men det høres så brutalt ut. Jeg foretrekker ’å skaffe seg livsnødvendige goder’”, sa

Lupus med et glis.

”Men… det er ulovlig!” utbrøt jeg bestyrtet.

”Hør her. Hvis du vil være sammen med meg, må du finne deg i at vi gjør en del ulovlige

ting, ellers vil vi rett og slett ikke overleve”, sa Lupus.

Det var med en skikkelig uggen magefølelse at vi nærmet oss en fruktbod.

41

Kapittel VI

Boden bugnet av fristende epler, søte ananaser og saftige appelsiner. Det var så lett å snike

seg bort, lukke fingrene om en frukt idet selgeren så en annen vei og så pile av sted med

dagens fangst. Likevel så jeg at Stella tvilte. Hun hadde allerede blitt ganske så sjokkert da jeg

hadde luftet forslaget mitt, men hun var nødt til å vende seg til det. Jeg visste ikke om noen

andre metoder å finne mat på.

Jeg hadde gjort dette mange ganger før. Det var såre enkelt.

Med bestemte skritt nærmet jeg meg boden med de to andre hengende litt bak meg. Jeg

visste nøyaktig hva jeg gjorde.

”Hei, kan jeg hjelpe deg med noe?” spurte den blide damen som solgte herlighetene.

”Jeg skulle gjerne ha kjøpt… tre klaser med bananer”, sa jeg da jeg så at bananene lå

nederst bak henne. Hun måtte altså ikke bare snu seg rundt, men også bøye seg ned for å få

tak i dem. Da ville det bli barnemat for meg å naske til meg noen av de mindre fruktene som

lå glinsende og lokkende fremme på disken for så å smette dem nedi de dype lommene på den

vide buksen min. Godsakene ville ikke engang synes da jeg på raske skritt løp tilbake igjen og

etterlot selgeren forvirret og ute av stand til å skjønne hvor i all verden jeg hadde blitt av, eller

at noen av varene var borte, for den saks skyld.

Idet hun vendte seg bort, var jeg rask på labben. Jeg rappet til meg noen plommer som lå

pent dandert; så fant hendene mine to blanke, grønne epler som formelig fikk tennene mine til

å løpe i vann.

Akkurat da jeg skulle til å raske med tre – fire mandariner, fikk jeg plutselig en smekk over

lanken av en slank hånd med samme farge som kaffe med melk. Irritert over å bli avbrutt i

arbeidet, så jeg opp i Stellas mørke øyne som hadde antatt en streng nyanse. Samtidig kjente

jeg noe ved hoftene, og da jeg så ned, la jeg merke til hvordan Stella tømte lommene mine.

Hun rakk akkurat å legge på plass den siste plommen idet den smilende selgeren snudde seg

mot oss igjen med hendene fulle av bananer.

”Det blir 50 pecunia”, sa hun smørblidt med syngende stemme.

”Eh, jeg…” Jeg kastet et drepende blikk mot Stellas morske ansikt før jeg fullførte: ”Jeg tror

jeg har glemt lommeboken hjemme, jeg. B-beklager.”

”Det er i orden”, sa damen litt perpleks, men hun snudde seg og la bananene på plass der de

skulle være.

Sinne, bare halvveis skjult bak et sammenbitt ansiktsuttrykk og sammenpressede lepper,

boblet inne i meg, og jeg grep Stella i armen og marsjerte av gårde med henne. Vi dukket inn

bak en husvegg, og jeg kastet henne i veggen så hun, så vidt det var, ynket seg.

42

”Det der er siste gangen du gjør!” hveste jeg rasende til henne.

”Stjeling er galt!” glefset hun tilbake.

”Det gir jeg blanke i; vi trenger mat!” kjeftet jeg igjen.

”Men det må da finnes andre måter å skaffe det på? Hva med å ta seg arbeid?” spurte hun,

og stemmen hennes hadde fått en uskyldig undertone som jeg rett og slett ikke greide å være

hard tilbake mot. Det eneste jeg fikk til var å blåse, snu på hælene og legge armene

demonstrativt i kors.

Midt oppe i den lille krangelen vår, hadde vi helt glemt Magus. Jeg fikk derimot øye på ham

da jeg snudde meg bort fra Stella. Han stirret veldig konsentrert på et eller annet, og han holdt

armene strukket ut foran seg. Øyebrynene hans hadde rynket seg, og tungen hans stakk så vidt

ut av munnviken hans.

”Hva driver du med?” spurte jeg, men han ga bare fra seg en åndsfraværende ”hmm…”-lyd

jeg bare kunne tolke som at han helst ikke ville bli forstyrret akkurat nå.

Jeg fikk derimot så godt som hakeslepp da jeg så hva han holdt på med. Mot ham, som om

det var trukket magnetisk til hendene hans, drev et friskt eple i løse luften. Da det var nært

nok, lukket han neven om det, og deretter så han på meg med et fårete smil som om ingenting

hadde hendt.

”Du… du…” stotret jeg, og visste ikke helt hva jeg skulle føle overfor det jeg nettopp hadde

sett.

”Du er magisk!” buste Stella ut med.

”Hva så? Jeg gidder ikke å skjule det”, sa Magus med et skuldertrekk.

Alle visste at magi var tabu, selv landsbyboere som Stella. Magikere ble normalt sett drevet

vekk fra byene og jaget til ubebodde ødeland. Ingen ville ha noe med dem å gjøre, og enkelte

trodde at de var besatt av onde krefter… eller noe enda verre. Personlig visste jeg ikke hva jeg

skulle tro på. Selvfølgelig syntes jeg, som de fleste andre, at hele fenomenet var temmelig

skremmende, og jeg visste så absolutt ikke om jeg stolte på magikere, men det at helt vanlige

mennesker som Magus kunne være en av dem, hadde aldri falt meg inn. Jeg mener,

tilbakelente og optimistiske Magus? Han så helt vanlig ut også, med tindrende, grønne øyne,

uregjerlig, brunt hår, lys hud og en liten og spinkel kropp. Magus… magiker… Nei, det kunne

jeg ikke få til å stemme!

”Jeg skjønner at dere er sjokkerte, men magikere er virkelig vanlige mennesker”, sa Magus

upåvirket. Han forklarte det på samme måte som om han skulle ha forklart at én pluss én er to.

43

”Eller”, sa han i en betydelig bryskere tone, ”er dere blant de forhåndsdømmende svinene

som behandler magi som en smittsom, dødelig sykdom? Vi er bare født annerledes enn dere;

lev med det!”

”Det er ikke det at vi forhåndsdømmer deg… du virker som en trivelig person… det er bare

det at…” sa Stella åndeløst, og klarte ikke å fullføre replikken sin.

”Det er bare det at jeg er magisk, hva?” spurte Magus syrlig, og satte hendene i sidene med

en brå bevegelse.

Før vi rakk å fundere noe mer over de nyoppdagede evnene til Magus, kom plutselig den

personen vi minst hadde forventet løpende. Socius-i begynte å gneldre mot henne straks.

”Hvorfor forlot dere meg?” hikstet Perfidia i et veldig, etter min mening, påtatt toneleie.

”Vi forlot deg ikke, men Magus her”, Stella sendte et mistenksomt nikk mot magikeren,

som igjen så surt på henne, ”fortalte at han hadde sett deg gå og godsnakke, som han sa, med

vaktene.”

Perfidia gispet til, og sa paff: ”Noe slikt jeg ville aldri ha gjort! Det er sant at jeg overtalte

dem til å slippe dere inn, men han får det jo til å virke som om jeg er på parti med dem!

Hvorfor forteller han slike forferdelige løgner?”

”Sikkert fordi han er magiker.” Jeg nærmest spyttet ordene ut før innholdet i dem i det hele

tatt hadde gått opp for meg. Sekundet etterpå bet jeg meg angrende i underleppen.

”Han er… en magiker, sa du!?” utbrøt Perfidia himmelfallen, og begynte å skule på Magus.

Stella nikket bekreftende, men jeg tror hun ikke så det fordi hun kun fokuserte på den nå

pottesure gutten som stod foran oss.

”Bare en magiker ville si slike ting om ei uskyldig jente som Perfidia! At jeg ikke luktet

lunta før”, sa Stella mørkt.

”Ærlig talt!” utbrøt Magus og slo ut med hendene, noe som førte til at eplet han på nettopp

magisk vis hadde tryllet frem til oss, ramlet ut av grepet hans og ble delt mot asfalten, ”dere

likte meg helt frem til nå, eller hva? Utgjør virkelig det at jeg er magiker en så himla stor

forskjell for dere? Hva er i veien? Jeg trodde at jeg kunne stole på dere; at dere var vennene

mine! Det var derfor jeg uten skam hjalp dere med å få tak i mat!”

Stella sukket oppgitt, og begynte å gå urolig rundt i små ringer, men sa ikke noe. Også jeg

var taus. I grunn greide jeg ikke å bestemme meg for hva jeg skulle velge å tro var riktig. Sant

nok syntes jeg at Perfidia virket nokså underlig, og jeg ble ikke forbauset da Magus fortalte at

hun tydeligvis var på godfot med vaktene. Han kunne riktignok ha sagt det fordi han var

magiker, men det var sant som han sa; før han røpte det for oss, hadde jeg likt ham godt, og

ville aldri trodd at han løy.

44

”Kom, Stella, så skynder vi oss videre vekk fra ham. Jeg liker ikke sånne!” sa Perfidia og

rynket på nesen. Deretter grep hun Stella rundt håndleddet og trakk henne med seg. Stella

kastet et tvilende blikk over skulderen, men snart var hun absorbert av skyggene fra en

tilfeldig bakgate Perfidia hadde dratt henne inn i.

”Skal du også gå, nå?” spurte Magus, og hevet et øyebryn, ”bare stikk. Jeg er vant med det.

Jeg vet nok at det er det du aller helst vil. Pigg av til jentene dine.”

”Nei”, sa jeg, og ristet bestemt på hodet, ”du… du er jo ikke forskjellig som person bare

fordi du tilfeldigvis er født med evner som ikke er forunt de fleste”.

Et lite smil dukket opp på leppene til Magus, og da han ikke sa noe, gjengjeldte jeg smilet.

Da han så det, smilte han enda bredere, og da gjorde jeg det også. Snart sprutet vi begge ut i

latter, og folk glodde da de så oss vræle ut i ville hikst som rabies-infiserte valper.

”Du tror ikke noen så deg da du sugde til deg eplet, eller?” spurte jeg.

”Sikkert ikke. Folk her virker så sløve”, sa Magus med et skjevt smil.

”Venner igjen?” spurte jeg, og rakte frem hånden som et tegn på at jeg mente alvor.

”Venner”, forsikret Magus, og tok den. Så ristet vi begge godt, og var med det enige om å

aldri dømme hverandre sånn igjen. Enda godt at ikke Magus visste at jeg var atrox-avhengig.

Så ble vi stående der, da. Midt på gaten uten å egentlig ane hva vi skulle ta oss til.

Etter en stund sa jeg, mest for å ha noe å si: ”Så… hva tror du om denne Facinarose-

tingen?”

Magus trakk på skuldrene og sa: ”Det lille jeg har sett av det, beviser bare at det er noe for

folk som ikke har ryggrad, eller som har en god, gammeldags skrue løs. Muligens en

kombinasjon av begge. Vi får prøve å holde oss unna alle som har noe med det å gjøre, selv

om det ikke er så lett. De kan visstnok drepe folk bare fordi de ikke tror på det samme som

dem.”

Jeg grøsset før jeg funderte: ”Hva tror du de tror på, egentlig? Hva går det hele ut på?”

”Vet vel ikke jeg!” sa Magus mens han ristet på hodet med store øyne, ”det eneste jeg vet er

at fosterforeldrene mine som sagt meldte seg inn i det, eller hva jeg skal si. Jeg tror de er

rimelig brutale, både fordi folkene mine kastet meg ut og fordi de behandlet dere som de

gjorde. Dessuten er det lett å kjenne dem igjen fordi de alle sammen har tatovert et bål med

blå ild på overarmen.”

”Det bekreftet teorien min”, sa jeg og nikket, ”da vi først oppdaget likene, kom det en kar

med avrevet skjorte på seg. Han hadde en sånn tatovering.”

”Jeg tror sekten har ganske mange medlemmer i Barathrum, og det virker som om den sprer

seg raskt. Jeg har allerede sett flere folk med identiske tatoveringer. Fosterforeldrene mine

45

rakk også akkurat å skaffe seg en hver før de ikke gadd å ha ansvaret for meg lenger”, sa

Magus mens han tygget seg på underleppen.

”Tror du… tror du at de kan være ute etter oss nå?” spurte jeg usikkert.

”Hvem vet”, sa Magus, ”dere har jo ikke gjort en veldig alvorlig forbrytelse, men jeg er jo

ikke ekspert på dem heller.”

”Jeg lurer på hva foreldrene til Perfidia hadde gjort for at de fortjente å bli henrettet på den

måten…” undret jeg.

”Perfidia, ja. Hun hadde jeg nesten glemt. Jeg greier ikke å gjøre meg opp noen mening om

henne. Måten hun gikk sammen med vaktene på, gjorde det klart at de i alle fall ikke var

fiender, men hva da med foreldrene hennes?” grublet Magus.

”Kanskje de er ute etter henne også. Det kan jo ha vært noe annet enn hva det så ut som”, sa

jeg til Magus, overrasket over meg selv fordi jeg faktisk forsvarte Perfidia, på en måte.

Magus svarte ikke; han bare trakk på skuldrene igjen.

”Men hvis det er så, at de er etter Perfidia…” En tanke hadde plutselig slått rot i

hjernebarken min, og hvis den stemte…

”Åh, herregud! Stella!” utbrøt jeg, og virvlet rundt. Jeg stirret inn i mørket de to jentene

hadde beveget seg inn i.

”Hva er det?” spurte Magus bekymret, og kom opp på siden av meg.

”Hvis de er ute etter Perfidia… Stella er sammen med henne! Jeg kan ikke la henne bli

skadet!” utbrøt jeg, og så satte jeg av sted i rasende tempo inn i det store og svarte.

”Hei! Vent!” hørte jeg Magus rope bak meg, men jeg verken stoppet eller snudde meg, bare

løp videre.

Hva enn det var foreldrene hennes hadde gjort, var jeg overbevist om at Perfidia ikke var

trygg. Skal jeg være helt ærlig, blåste jeg en trompetfanfare i om Perfidia ble fakket eller ikke,

men det var Stella jeg var urolig for. Perfidia hadde jo tatt henne med seg inn i dette smuget.

Og jeg stoler overhodet ikke på andre smug enn det jeg selv pleier å tilbringe nettene i.

Egentlig stoler jeg ikke fullt og helt på dét heller.

”Stella!” ropte jeg ut i mørket, og stoppet opp. Ingen Stella, i alle fall ingen Stella som

svarte.

Det var en lang bakgate, og de tette veggene og et tak som var bygget fra toppen av den ene

bygningen som tronet over meg til den andre, sørget for at ikke så mye som en antydning av

lys slapp inn.

Jeg begynte å høre en sliten pust bak meg som kom nærmere og nærmere samtidig med

løpende fottrinn. Snart stoppet Magus rett bak meg.

46

”Du må ikke finne på å stikke av gårde sånn!” sa han, nesten kjeftende.

”Vi må finne Stella”, sa jeg bare.

”Uansvarlig var det av Perfidia også. Tenke seg til, å hale med seg ei uskyldig jente inn på

et skummelt sted som dette…” hørte jeg ham si.

”Vi må videre; vi har ikke tid til å stå her og tjatre”, sa jeg tvert, så satte jeg i å løpe igjen.

”Du, slakk ned litt, da! Jeg er andpusten!” hikstet Magus et stykke bak meg, men jeg brydde

meg ikke om ham. Det var han som absolutt valgte å følge etter.

Med ett ble jeg møtt av en hard mursteinsvegg. Jada, jada, jeg burde ha visst bedre enn å

storme av sted inn i et bekmørke jeg ikke ante hvor endte hen, så sånn sett var det jo min feil

at nesen min fikk seg en skikkelig støyt.

Klynkende gned jeg litt på den, så famlet jeg meg frem langs veggen etter en bakgate i en

bakgate, for det var jo tydelig at Stella og Perfidia ikke var her. Mest sannsynlig hadde de

funnet en sprekk eller åpning av noe slag her et sted for så å løpe gjennom den. Men hvorfor

ville noen lage et smug så komplisert? Hva hvis dette var… en felle? Men det var i grunn en

enda bedre grunn til å finne Stella så fort som bare det, så med en gang jeg kjente hånden min

ramle ut i ingenting, sprang jeg kvikt i nettopp den retningen mens jeg hele tiden ropte på

henne. Den skingrende røsten min hørtes uendelig ensom ut i dette altoppslukende

tomrommet.

Plutselig stanset jeg med et rykk. Like etterpå løp en desorientert Magus rett inn i kroppen

min, men jeg enset ham ikke. Jeg hadde hørt noe.

”Var det…?” spurte Magus, men jeg svarte ikke.

Riktignok hadde jeg ikke kjent henne så lenge, men at det var Stella som nettopp skrek, det

var jeg bombesikker på.

47

Kapittel VII

Jeg kunne formelig kjenne hvordan Perfidia stivnet foran meg. Hun hadde dratt meg med inn i

en mørk labyrint av smug som var viklet sammen, og hun holdt fortsatt et fast tak om

håndleddet mitt.

I den tomme stillheten her i bakgaten lød skriket jeg nettopp hadde utstøtt veldig mye

høyere enn det jeg håpet at det egentlig var.

Det var ikke rart i at jeg hadde skreket. Her var vi, omhyllet av et oppsugende mørke, og

plutselig ser vi noe glimter til foran oss; noe langt og spisst som ikke kunne være annet enn et

smekkert sverd. Det lot derimot til at sverdet var i ro, for det lagde ingen bevegelse da jeg så

det.

”Det er ingen grunn til å være redd.”

Den mørke stemmen som dukket opp fra ingensteder, gjorde at jeg skvatt til, men den

gjorde meg ikke skremt. Stemmen hadde en stille ro over seg, og den gjorde meg ganske

sikker på at hvem det nå enn var som hadde snakket med den, ikke hadde onde hensikter.

Jeg så skinnet i bladet igjen; det virket som om den som holdt det beveget på det, men så

forsvant det igjen. Antakeligvis ble det dekket til.

Den underlig beroligende stemmen lo. Det var stemmen til en mann.

”Det at dere har beveget dere inn her, kan vel ikke bety annet enn at dere er temmelig

fortapte for øyeblikket”, sa den. Ikke engang de uroliggjørende ordene hans gjorde meg det

minste redd.

”Jeg antar at dere trenger hjelp til å finne veien ut herfra”, sa han videre.

”Hvem er du?” spurte jeg i stedet for å gi noe svar på spørsmålet hans som ikke var et

spørsmål.

Den mystiske skikkelsen lo lavt igjen, og jeg hørte at han beveget seg mot oss. Den dumpe

lyden av skrittene hans hørtes nesten øredøvende ut på en så stille plass.

Skal jeg dømme ut fra lyden stegene hans ga, stoppet han omtrent tretti centimeter unna oss.

Deretter hørte jeg den knirkende lyden av en gammel dør som åpnet seg, og stirret så inn i et

utrolig fascinerende rom, som jeg ikke greide å bestemme meg for om var uhyre nifst eller

bare hjemmekoselig på en helt absurd måte.

Nøyaktig hvordan gulvet var, kunne jeg ikke se ettersom det var helt dekket av matter.

Veggene så ut til å være laget av finér. På kommoder og på bord stod røde stearinlys, og

enkelte steder i taket hang svarte lanterner. Bortsett fra ytterdøren, var alle dørene jeg kunne

se skyvedører, og rommet var enkelt innredet. I det hele tatt kunne det sett ut som et koselig

krypinn, men det var slitt og så veldig gammelt ut. Støv lå i tjukke lag på bordene, og i noen

48

av hjørnene oppunder taket var det spindelvev. Rommet hadde ingen vinduer, men hvis det

hadde hatt det, ville vi ikke sett så mye til lyset uansett, i og med at det var kun den mørke

labyrinten å se inn i.

Det svake lyset lanternene og stearinlysene ga fra seg, gjorde at vi så silhuetten av mannen

som nå stod mellom oss og rommet. Han var høy, sikkert rundt 1.90 eller mer, og var kledd i

vide plagg. Noen farger kunne vi derimot ikke ane ennå.

Han trådde inn i rommet, og det vesle lyset som fantes, satte farger på ham. Vi kunne se at

han var kledd i en mørk fiolett silkeaktig frakk med romme ermer. Under den hadde han en

vidbent bukse som var grønn.

”Føl dere som hjemme”, sa han uten å snu på hodet, og så gikk han lenger inn i værelset.

Perfidia og jeg sendte hverandre megetsigende blikk før vi fulgte etter.

”Sett dere ned”, sa han da vi stod ved to puter som lå plassert ved et lavt, kvadratisk bord,

som om han hadde en sjette sans eller øyne i nakken. For alt vi visste hadde han kanskje det.

Forundret satte vi oss ned.

Endelig snudde han seg, og de gjennomborende, stålgrå øynene hans satte en aldri så liten

støkk i oss.

”Hvem er du?” spurte jeg igjen, litt sikrere i stemmen nå som jeg i det minste hadde et

ansikt å forholde meg til.

Nok en gang lo han. Det var en lav, nesten gledesløs latter, men likevel føltes den

betryggende.

”Folk kaller meg Aliquid”, sa han, og hevet hodet ørlite granne. Så la han til: ”men egentlig

er det ubetydelig hva jeg kalles.”

Huden hans var så hvit som snø, og han hadde tjafsete, svart hår som rakk ham til cirka midt

på ryggen. En del av dette håret hang foran i ansiktet hans, men det hindret ikke de litt

stikkende øynene hans i å synes tydelig. Jeg ville vel tippe at han var et sted mellom tjuefem

og tretti i alder, men måten han snakket på fikk ham til å virke utrolig mye eldre.

Aliquid tok av seg frakken, og under den hadde han en overdel i den samme fiolette fargen

med ekstremt vide ermer og et bredt, fiolett belte rundt livet. I dette beltet hang også sverdet

hans, som var langt, tynt og en anelse krumt. Klingen var rød.

”Hva… gjør du på et sted som dette?” spurte Perfidia. Det var første gangen hun sa noe i det

hele tatt til Aliquid, og nå så hun seg litt nervøst rundt i det nedstøvede rommet.

”Det er hjemmet mitt”, sa Aliquid enkelt, og satte seg ned på andre siden av bordet, rett

ovenfor oss.

49

”Du sa du skulle hjelpe oss ut herfra…” hintet jeg, og Aliquid tok ordet: ”Sa jeg det?” Jeg

nikket.

Mannen senket hodet en anelse, og så på oss med et lite smil bak det tykke håret.

”Jeg sa ikke at jeg skulle hjelpe dere. Jeg sa at jeg antok at dere trengte hjelp. Det er en stor

forskjell”, sa han. Det hemmelighetsfulle smilet var fortsatt på plass.

Det virket som om tålmodigheten til Perfidia var brukt opp, og brått satte hun seg opp og sa

litt bryskt: ”Er du snill eller slem?”

Dette førte til en rungende latter fra Aliquid. Hittil hadde han pratet lavt og ledd på samme

måten, og det var først nå at vi hørte hvor kraftfull stemmen hans egentlig var. Jeg fikk

følelsen av at hele leiligheten hans dirret.

Da han sluttet å le, hadde stemmen hans falt tilbake til det dempede leiet igjen idet han sa:

”Hvis du skal dele inn mennesker etter de to kategoriene, kommer du ikke langt i verden. Selv

de du betrakter som slemme, har en grunn for handlingene sine.”

Perfidia ble stående og skjelve, men satte seg langsomt ned igjen. Ikke et sekund fjernet hun

de mørke øynene sine fra det kvasse blikket til Aliquid.

Plutselig hørte jeg en velkjent stemme utenfor rope et enda mer velkjent navn: ”Stella!”

”Lupus?” sa jeg spørrende til meg selv, og reiste meg opp. Jeg så en ekstra gang på Aliquid

som for å forsikre meg om at det var greit at jeg gikk ut og så om det virkelig var vennen min,

og han nikket. Lettet fortsatte jeg mot døren.

Idet jeg skrittet ut på terskelen, var jeg igjen omgitt av mørke. Det var som om mørket var

ondt; som om det var ute etter å suge selve livskraften ut av meg.

”Lupus?” ropte jeg prøvende ut i det svarte, og stemmen hans hørtes nærmere ut idet han

igjen ropte på meg.

Etter en liten stund så jeg tre skikkelser komme joggende mot lyset innenfra hjemmet til

Aliquid. De to største var to gutter; den ene litt spinklere enn den andre, og den tredje var en

løpende hund. Straks etterpå stod Lupus, Magus og den alltid like trofaste Socius-i pesende

foran meg.

”Vi har lett så lenge etter deg!” fikk Lupus frem mellom åndedrettene.

”Beklager at jeg forsvant av gårde på den måten. Og beklager at jeg forhåndsdømte deg”, la

jeg til og så på Magus.

”Det er greit”, smilte han tilgivende, ”jeg synes du taklet det bra. Jeg har opplevd verre

tilfeller, for å si det sånn.”

”Slipp inn dem også”, hørte jeg med ett Aliquid si. Heller ikke denne gangen snakket han

særlig høyt, men likevel hørte jeg stemmen hans godt.

50

”Ja, kom inn, alle tre”, sa jeg, og gjorde plass så de også kunne slippe frem, ”velkommen til

Aliquids bo.”

Guttene så litt forvirrede ut idet de gikk inn. Først så de rundt seg på det snodige interiøret

med den forfalne atmosfæren. Deretter festet de begge øynene på Aliquid selv der han satt

rettrygget ved bordet.

”Kom og sett dere her”, sa han, på sin litt snodige, men vennlige måte.

Jeg kunne med én gang se på Perfidia at hun ikke likte Magus. Da han satte seg ned rett på

gulvet ved siden av henne, rynket hun på nesen og flyttet seg litt lenger unna i den andre

retningen. Magus ignorerte henne.

”Hvem… er du?” spurte Lupus.

”Tro meg, vi har spurt ham om det samme siden vi møtte ham, og vi har ikke fått noe

fornuftig ut av ham”, sa jeg til ham.

”Jeg pleide å være en kriger; en høyt ansett kriger”, fortalte plutselig Aliquid ut av det blå,

som for å motbevise det jeg nettopp hadde sagt, ”familien min var kjent for å være svært

sverdkyndige, og med ett enkelt hugg kunne vi drepe hvem det skulle være.”

Aliquid tok en liten kunstpause, før han fortsatte: ”Men årene gikk, og med årene kom

Facinarose. Tidligere bodde jeg i en idyllisk landsby langt sør herfra, men tilhengerne hennes

kom med ild, trusler og tomme løfter, og brente alt og alle på sin vei som nektet å bli med i

foreningen deres. Jeg… jeg var en av dem som ble med.” Han sukket tungt idet han sa det

siste.

”Så du er en av de slemme”, sa Perfidia anklagende, og ansiktet hennes fikk et morskt drag.

”Du er for rask til å dømme andre, jente. Jeg har ikke engang kommet til historiens kjerne”,

sa Aliquid rolig. Idet han uttalte disse ordene, fikk han et anerkjennende nikk fra Magus, noe

han gjengjeldte med et av disse korte, mystiske smilene sine.

”Jeg skammer meg i dag dypt og inderlig over å si at jeg drepte min egen familie”, fortsatte

han. Alle rundt bordet gispet, bortsett fra Socius-i, selvfølgelig.

”Moren min, faren min, til og med lillebroren min som så vidt kunne gå, slaktet jeg brutalt

ned. Alt for Facinarose”. Han snakket langsomt og alvorlig, og så hele tiden ned. Til og med

jeg bøyde hodet, like mye i respekt for hans døde slektninger som for han selv som hadde mot

nok til å fortelle det.

Etter å ha sittet en lang stund i taushet, lokket Magus: ”Men…?”

”Men…” sa Aliquid, og så dro han til side den brede halslinningen i overdelen sin. Dette

blottla den venstre skulderen hans, og øverst på armen hadde han en rekke stygge, røde arr.

”Hvor kommer de arrene fra?” spurte Lupus.

51

”Arrene har jeg påført selv. Dere kan kanskje tenke dere hva for slags tegning jeg ville

hviske ut for alltid”. Alle nikket.

”Facinarose ødela landsbyen min, og alt det jeg hadde kjært. Jeg skulle bli dødelig såret

fordi jeg nektet å utføre en ordre før jeg skjønte det”, fortalte han videre, ”men på mirakuløst

vist greide jeg meg. Ikke engang i dag vet jeg riktig hvordan. Men det åpnet øynene mine, og

fortapt og alene i dypet av ruinene som en gang var mitt vakre hjemsted, lå jeg og gråt og

gjenopplevde alle de forferdelige minnene jeg hadde som tilbeder av Facinarose. Særlig var

det ett minne jeg ikke kunne komme fra – minnet om hvordan jeg stakk sverdbladet inn i de

forsvarsløse, sovende kroppene til min mor og min far, og gråten til broren min idet han så

dem ligge der, blødende og døende, med meg stående over dem med et bloddryppende våpen.

Skriket hans idet lot stålet synke inn i huden hans…”

Stemmen hans døde bort, og da jeg så opp på ham, etter å lenge ha stirret stivt ned i

bordplaten, så jeg at han satt og gråt lydløst. Små, perlende tårer, like klare som en fjellbekk,

rant nedover kinnene hans, og han gjorde ikke noe forsøk på å tørke eller skjule dem heller.

Ingen sa noe, men vi tenkte vel vårt, alle sammen. Likevel greide jeg ikke å klandre Aliquid

for noe. Det høres kanskje hjerteløst ut, men jeg følte at han var tilgitt. Oppe i hodet mitt

hadde jeg det grusomste bildet av to blodige foreldre og en ihjelstukket liten gutt, men fortsatt

fikk jeg ikke meg selv til å tenke at Aliquid var skyldig i noe som helst. Det var noe ekte ved

ham; noe ærlig og uforfalsket; noe som gjorde at jeg stolte på ham, egentlig uansett hva som

måtte komme ut av munnen hans.

Etter en stund tok Aliquid seg sammen igjen, og fortsatte på historien sin: ”Dagene passerte,

men jeg merket det ikke. Det eneste jeg husker fra den tiden, er en usammenhengende tåke av

tid, og en desperasjon og depresjon som nesten tok knekken på meg. Flere ganger var jeg nær

ved å føre bladet opp til halsen og skjære over, men noe holdt meg tilbake. Jeg tror det var et

slags merkelig håp om et bedre liv der ute et sted. Bare jeg kunne komme meg vekk fra disse

Facinarose-psykopatene.”

”Så det var derfor du kom hit”, sa Magus.

”Korrekt”, nikket Aliquid, ”Facinarose-disiplene, som trodde jeg var død, kom aldri tilbake

for å lete etter deres beste snikmorder og kriger. Jeg benyttet sjansen til å komme meg ut av

min ødelagte hjemby og vende nesen nordover. Jeg haiket med folk på veien, var

blindpassasjer om bord i store tankskip, en del av veien gikk jeg på mine egne ben, og siden

det har jeg levd et tilbaketrukket liv i det mørkeste hjørnet av storbyen Barathrum.”

”Er det du som har bygget labyrinten rundt her?” spurte jeg.

52

”Det stemmer”, sa Aliquid og nikket igjen, ”jeg er en eremitt. Vanligvis liker jeg ikke andre

menneskers tilstedeværelse, men dere… Det er noe annet ved dere.”

”Hvorfor tok du med oss inn?” spurte Perfidia.

”Det er ikke ofte det kommer folk hit, men når det først gjør det…” Aliquid fullførte ikke

setningen, men lot den henge igjen i luften.

Vi ungdommene ble sittende og veksle blikk med hverandre. Jeg tror ingen av oss helt

visste hva vi skulle si. Selvfølgelig var alle blitt grepet av den sterke historien til Aliquid, men

hva nå?

Det var som om Aliquid kunne lese tankene våre, for han sa: ”Her i mørket er det ikke mye

forskjell på dag og natt, men jeg kan kjenne på kroppen og døgnrytmen min omtrent hvilket

klokkeslett det er. Vi er vel utpå ettermiddagen en gang, og da er det ikke noen sjanse for at

dere kan finne veien tilbake fra labyrinten. For å få til det, må dere ha maksimalt med dagslys,

og det oppnår dere ikke før rundt tolvtiden. Jeg foreslår at dere overnatter her hos meg, før

dere kommer dere ut igjen i morgen.”

Vi så på hverandre.

”Skal vi det?” spurte Lupus.

”Det er greit for meg”, sa jeg med et skuldertrekk.

”Jo da, det kan vi sikkert”, sa Magus, og Perfidia nikket.

”Godt! Vil dere ha noe søvndyssende å drikke? Da kan dere sovne fortere og våkne tidligere

i morgen”, tilbød Aliquid oss.

”Det låter ikke som en dum idé”, sa jeg, og bare minutter senere hadde vi hver vår store

kopp med rykende urtete foran oss. Vi nøt den i stillhet, og da alt sammen var drukket opp,

kjente jeg meg faktisk søvnigere enn det øyeblikket før jeg hadde smakt på den. Mulig det

bare var noe jeg innbilte meg, men også de andre så en smule døsige ut.

Aliquid holdt på å finne frem noen tynne madrasser og pledd som han la utover. Siden jeg

hadde drukket opp, reiste jeg meg og hjalp til.

Da alle var ferdige med teen, tok vi en kjapp navnerunde så Aliquid skulle få vite hva vi het

før vi la oss. Aliquid hadde lagt frem fire madrasser. Jeg lå i mellom Magus og Perfidia. Selv

stod Aliquid lent mot en vegg og betraktet et sted i det fjerne som bare han kunne se.

Jeg visste ikke helt. Selv om han nettopp hadde utlevert hele livshistorien sin, var han på

mange måter en gåte ennå. Jeg følte at det var noe han ikke hadde fortalt, og at han gjemte på

flere enn én hemmelighet.

Jeg gjespet høyt, og strakk meg. Jeg var virkelig trøttere enn det jeg hadde trodd.

53

Idet øynene mine gled igjen, hadde jeg ikke en eneste bekymring i verden. Jeg tenkte at teen

hadde smakt deilig, at madrassen jeg lå på var komfortabel og at jeg hadde gode venner.

Hadde jeg visst om hva morgendagen ville bringe, ville jeg vel ikke klart å lukke øynene

engang.

54

Kapittel VIII

Jeg aner ikke hva klokken var da jeg våknet. Alt jeg visste, var at jeg hadde ufrivillige

rykninger i det høyre benet, og at jeg svettet over hele meg. Jeg begynte å vri meg frem og

tilbake på den smale madrassen jeg sov på, og etter hvert sluttet muskelrykningen, men jeg

kjente i stedet en slags kvalme velle opp i meg. Dette var det minst verste. Nest verst var en

lengsel som grep tak i hele meg. Kroppen min og sinnet mitt savnet å bli dratt inn i en annen

virkelighet; inn i en dimensjon der alt var godt, og hvor jeg var glad hele tiden. Det aller

verste var at jeg visste hva det var jeg hadde et slikt sug etter. Atrox.

Inne i meg ga jeg meg selv et strengt nei. Jeg visste at jeg ikke måtte falle for fristelsen nå.

Riktignok hadde jeg ikke vært rusfri så lenge, men nå hadde jeg tross alt et ansvar for flere

personer, følte jeg, og særlig for Stella. Jeg kunne ikke gå rundt og dope meg hele tiden.

Nå kom rykningene igjen. Fingrene mine klemte seg sammen i krampetrekninger, og jeg bet

tennene sammen av smerte da jeg kjente hvordan neglene presset seg inn i huden min i

håndflaten.

Jeg satte meg opp med et rykk. Jeg måtte få tak i atrox nå. Ikke visste jeg hvordan, jeg var

tross alt fanget i en mørklagt labyrint, men jeg måtte ha det. Bare én siste sprøyte, så skulle

jeg aldri mer være i nærheten av det. Det lovte jeg meg selv.

Jeg satte de bare føttene mine på gulvet av stråmatter, og reiste meg opp. Det at jeg beveget

meg, fikk spasmene til å holde opp, men jeg var generelt veldig svimmel, og hadde litt

problemer med å komme meg bort til utgangsdøren uten å falle over ende.

Da jeg var borte ved den, presset jeg ned dørhåndtaket. Nattens kjølige luft føltes svalende

mot de bare armene mine, som var dekket med svette.

Jeg plasserte en fot utenfor terskelen. Så den andre.

”Hvor skal du hen?” hørte jeg Aliquids mørke stemme si bak meg.

Jeg virvlet rundt. Han hadde jeg glemt. I stedet for å legge seg sammen med oss, hadde han

stått oppreist inntil en av veggene som om han ventet på noe. Da jeg på ny så inn i leiligheten

hans, så jeg at han stod ved den samme plassen som før med hodet vendt mot meg. Han smilte

svakt.

”Jeg… jeg skal bare…” stammet jeg, men jeg fant ikke på noe fornuftig å si, og rygget litt

nervøs tilbake da han kom nærmere.

”Ja? Hva skal du?” spurte Aliquid, fortsatt med det lette smilet lurende på leppene.

”Jeg… jeg…” stotret jeg, før jeg endelig kom på noe: ”skulle bare ta meg litt luft. Jeg er

kokvarm.”

55

”Jeg ser det”, sa Aliquid, og lot øynene vandre fra ansiktet mitt og ned til føttene, ”du

svetter som om du var i en bakerovn.”

Jeg nikket, og prøvde å få til et oppgitt ansiktsuttrykk. Det var ikke så lett, ettersom jeg aldri

egentlig har tenkt over hvordan jeg ser ut når jeg er oppgitt.

Aliquid snudde seg, og gikk inn i værelset igjen. Jeg pustet lettet ut fordi han ikke stilte

noen avslørende spørsmål, og fordi jeg greide å svare sånn noenlunde behersket og troverdig.

Akkurat idet jeg trodde faren var over, kom det fra Aliquid: ”Du får ikke tak i det her

allikevel. Det er bare jeg som bor her, og jeg har ingenting av det.”

”Hva… hva snakker du om?” spurte jeg med en anspent latter. Inne i brystet mitt dundret

hjertet mitt av sted i mangfoldige kilometer i timen.

Aliquid snudde seg igjen, og kom denne gangen med raske skritt mot meg. Smilet hans var

som hvisket vekk.

”Kjemp imot. Ikke fall for fristelsen”, sa han alvorlig. Jeg ristet langsomt på hodet.

Deretter vendte han seg igjen bort fra meg, og på lange steg vandret han nok en gang inn.

”Ikke…” begynte jeg, og han stoppet opp og vridde hodet mot meg.

”Ikke si det til Stella”, fullførte jeg.

Han nikket, og sa lavt: ”Jeg skal ikke si det til Stella.”

”Forresten… ikke si det til de andre heller. Men aller minst Stella”, sa jeg så.

Aliquid nikket på ny, og så dukket det underfundige smilet hans opp i ansiktet hans igjen.

Deretter gikk han bort til den plassen han tidligere hadde stått, og lente seg mot veggen igjen.

Han smilte ennå da han festet blikket på taket, som om det eksisterte en annen verden der

oppe.

Jeg sukket før jeg gikk inn igjen. Jeg var fortsatt svimmel og kvalm, men som sagt hadde

krampene gitt seg. Innvendig verket kroppen min etter å flykte fra realiteten med en enkel

injisering, men det var jo egentlig sant som Aliquid sa. Jeg kunne ikke få tak i det her og nå

uansett.

Jeg gikk bort til madrassen min, som lå mellom Stella og Magus. Jeg la meg ned, slo dynen

om meg og prøvde å få sove, men det var ikke så lett. Desperat prøvde jeg å få tankene over

på noe annet enn atrox, men nå som tanken først var blitt plantet i hjernen min, var det som

om den hadde limt seg fast med superlim.

Innvendig grøsset jeg. Dette var min andre natt etter at jeg hadde bestemt meg for å kvitte

meg med narkotikaen for godt, og allerede var abstinensene fæle. Jeg greide ikke engang å

forestille meg hvordan det ville bli om noen uker. Ikke ville jeg heller.

56

Etter noe som virket som timer, men som helt sikkert var maksimum en halvtime, falt jeg

inn i en urolig søvn. Jeg våknet og sovnet om hverandre, og da jeg først sov, hadde jeg

grufulle mareritt og angstdrømmer. Dessuten sov jeg så lett at lydene utenfra, selv om de var

dempede på grunn av beliggenheten til hjemmet til Aliquid, trengte seg inn i søvnen min og

forstyrret. Du kan kanskje skjønne at jeg følte meg rimelig herjet da Aliquid vekte oss neste

morgen. Eller, helt ærlig kan jeg ikke helt si om det var morgen eller ikke, det virket som om

det alltid var helt mørkt i denne delen av byen, men jeg gikk ut fra det siden han tross alt sa at

vi måtte opp.

”Jeg sov som en stein!” gjespet Perfidia idet vi satte oss opp.

”Snakk for deg selv. Jeg var plaget av horrible mareritt”, grøsset Stella.

”Du også? Da er vi to”, sa jeg.

”Jasså?” spurte hun og så på meg, ”jeg har på følelsen av at det har skjedd noe forferdelig.

Nøyaktig hva, greier jeg ikke å sette fingeren på.”

”Sett dere rundt bordet, så skal jeg finne mat til dere”, sa Aliquid, og gikk bort til

kjøkkenkroken.

”Mat!” utbrøt Stella og jeg i kor.

Oppglødde sprang vi bort til den samme kvadratiske flaten vi hadde sittet rundt kvelden i

forveien. Det var bare to puter der, og Stella og jeg var raske med å kapre hver vår.

Også Magus og Perfidia kom bort, litt roligere, og satte seg ned, men på andre siden av oss,

og langt fra hverandre. Jeg kunne ikke akkurat si at jeg klandret Magus.

Aliquid kom bort med dype boller, skjeer og glass fylte med vann. Deretter gikk han igjen

bort til kjøkkenet, og da han kom tilbake, var det med en kjele fylt til randen av dampende,

rødorange suppe.

”Det lukter deilig!” bemerket Stella, ”hvordan rakk du å lage suppe på så kort tid,

forresten?”

Aliquid lo den helt spesielle latteren sin, og sa: ”Jeg lagde den ikke nå. Jeg begynte i god tid

før jeg vekte dere så den skulle være nylaget til dere stod opp.”

Han sendte den rundt så vi alle fikk øst oppi til oss selv. Mest sultne var nok Stella og meg.

Ikke visste jeg når Stella sist hadde spist, men hun hadde i alle fall ikke puttet noe i munnen

siden hun ble med meg. Perfidia hadde heller ikke det, men hun virket ikke like ivrig. Jeg,

derimot! Jeg hadde ikke spist på to dager, og bare fått i meg litt regnvann som hadde samlet

seg i dammer. Det var med stor appetitt at jeg satte til livs den varme føden. Jeg fikk også

Aliquid til å hente en bolle til som jeg satte ned til Socius-i. Han lepjet det lykkelig i seg, og

brydde seg ikke om at det var varmt.

57

Vi spiste stort sett i taushet. Med unntak av noen rosende ord fra diverse munner som

nevnte hvor godt måltidet var, var det ganske så stille. Aliquid spiste derimot ikke. Han satt

bare stum og observerte.

Da vi endelig var ferdige, og jeg hadde spist fire og en halv porsjon, greide jeg ikke å holde

meg lenger. Jeg slapp ut en saftig rap.

”Lupus!” utbrøt Stella, og dunket meg i siden, men hun lo. Det gjorde også de andre, til og

med Perfidia, om enn litt forsiktig. Aliquid smilte bare.

”Jeg måtte”, unnskyldte jeg meg, men måtte le, jeg også.

”Hvis dere er forsynte, alle sammen, rydder jeg bort før jeg viser dere veien ut herfra”, sa

Aliquid. Alle nikket, og han tok glassene og suppebollene fra oss og gikk for å vaske opp.

Jeg lente meg tilbake til jeg lå på gulvet. Jeg følte meg faktisk tilfreds. Abstinensene fra

natten hadde gitt seg, og jeg hadde helt glemt hva Stella hadde sagt om at hun følte på seg at

noe var galt. Dessuten var det bare drømmer, og det betydde vel ikke noe… eller…?

”Skal jeg hjelpe til, Aliquid?” tilbød Stella seg.

”Nei, ellers takk”, avslo Aliquid, og fortsatte arbeidet i stillhet.

Jeg skottet opp på Perfidia. Hun satt med hendene i fanget og bena i kors og leet utålmodig

på tærne. Hun hadde forandret seg. Før var hun veldig ynkelig og nesten selvparodisk, noe

hun for så vidt var ennå, men ikke i samme grad. Kanskje hun følte seg litt mer selvsikker nå

som hun hadde fått seg venner. Eller, én venn. Jeg ville verken regne Magus eller meg selv

blant vennene hennes, men det virket som om hun kom godt overens med Stella, selv om jeg

ikke helt skjønte hvorfor. Jeg syntes det virket som om smigeren til Perfidia var temmelig

påtatt, og snille Stella med hjertet av gull falt selvfølgelig for alt hun sa. Hun skulle alltid ha

folk til å synes synd på henne, og før vi møtte Magus, hadde hun den uvanen av å alltid få det

til å se ut som om jeg var den store, stygge ulven. Jeg håpet bare ikke at hun skulle behandle

Magus sånn nå som vi alle visste at han var magiker.

”Er dere klare til å dra?” spurte Aliquid og kom mot oss. Oppvasken var tydeligvis

unnagjort. Jeg satte meg opp.

Vi rundt bordet nikket unisont til det Aliquid sa, og så kom vi oss alle på bena og gikk mot

utgangen. Aliquid åpnet døren, og vi ble nok en gang møtt av det stummende mørket i den

forvirrende labyrinten.

”Kan du virkelig veien ut herfra?” spurte Stella litt urolig.

”Selvfølgelig. Det er jeg som bygget den”, sa Aliquid, og så gikk han ut. Det så ut som om

alt det svarte la seg rundt ham som en hånd.

58

”Nå er det viktig at vi holder sammen”, sa han til oss, ”jeg vil nødig dra tilbake for å lete

hvis en av dere mister sporet. Vi går nærme hverandre, og sakte. Hold ørene på stilk for å høre

etter hvor føttene foran deg går.” Vi nikket for å vise at vi forstod, og så gikk vi ut av

leiligheten, vi også.

Da vi var ute i den forvirrende gaten, stilte vi oss på rekke og rad for å unngå å komme bort

fra hverandre. Vi ble enige om å gå slik helt til vi var ute der hvor lyset slapp til.

Da alle var hundre prosent klare, smalt Aliquid igjen døren, og det lille lyset vi hadde

forsvant.

Jeg dannet baktroppen, og da jeg hørte føttene foran meg begynne å bevege seg, fulgte jeg

straks etter.

Nå som vi gikk omkring med noe vi aldri hadde hatt før, nemlig mål og mening, gikk det

opp for meg hvor dumdristig det hadde vært av oss å buse inn her dagen i forveien. Egentlig

var det jo ikke helt min feil, da; jeg måtte jo finne Stella. Det var dumdristig gjort av Perfidia.

Men, la jeg til for meg selv, det kunne jo ikke vært noen andre enn henne som gjorde noe så

tankeløst heller.

Det var lenger enn jeg trodde inn til hovedgaten igjen. Sist gang hadde jeg vel egentlig bare

stormet blindt rundt uten helt å tenke over verken hvor jeg befant meg eller hvor lang tid jeg

brukte, men det var først nå, som jeg var behersket og rolig mens jeg gikk, at jeg innså at dette

tross alt var en temmelig massiv labyrint.

Med jevne mellomrom strakk jeg enten hånden ut foran meg for å kjenne etter at rommet

mellom meg og den foran meg ikke ble for stort eller til siden for å forsikre meg om at

Socius-i fortsatt luntet ved siden av meg. Jeg ville ikke miste ham på et sted som dette.

Endelig begynte det å lysne, og vi kunne alle se åpningen ut tydelig. Selv om det ikke var

mye lys som slapp inn mellom de tykke skylagene, blendet det oss med en gang vi trådde ut

på åpen gate igjen.

Det lot ikke til at Aliquid følte seg så veldig komfortabel i det plutselige lysbadet. Mens vi

andre smilte, om enn litt mysende, holdt han en arm foran øynene og gjorde grimaser. Det var

ikke før nå, ute i byen igjen, at jeg så hvor blek han egentlig var. Leppene hans så nesten lilla

ut i det hvite ansiktet.

”Jeg etterlater dere her nå, men jeg vil aldri være langt unna”, sa han, og før vi rakk å

komme med innvendinger, hadde han trukket seg tilbake i skyggene.

”Pussig type”, bemerket Perfidia med et skuldertrekk.

På én måte ville jeg si meg enig med henne, men på en annen måte ikke. Han var så mye

mer enn bare pussig. Jeg var blitt ganske så fascinert av hele vesenet hans. Den stoiske roen,

59

det mystiske smilet, den beroligende stemmen… Det var en slags falmet verdighet ved ham,

men den falmingen var bare midlertidig. Han var som en sluknet stjerne som, når den rette

anledningen bydde seg, ville blusse opp igjen, sterkere enn noen gang før.

”Jeg lurer på hva som foregår der borte”, sa Magus, og dro meg ut av tankegangen min. Han

nikket mot torgplassen hvor vi dagen i forveien hadde prøvd å stjele et eple, og på en måte fått

det til også.

Nå når han nevnte det, undret jeg over det også. Mange mennesker hadde samlet seg, og de

stod i store flokker og pratet sammen mens de så seg stjålent over skuldrene. Var det noe

Facinarose-folkene hadde stelt i stand igjen?

”Vi går bort og sjekker”, foreslo Stella, og i samlet flokk gikk vi bort til massene for å se

hva som stod på.

”Er det bare meg, eller lukter det svidd her?” spurte Magus idet vi nærmet oss med rynket

nese. Jeg hadde også lagt merke til det, men turte ikke å si noe i tilfelle det bare var

innbilning.

”Unnskyld, men hva er det egentlig som har skjedd?” spurte Stella en eldre dame som hadde

munndiaré sammen med en hel haug andre folk.

Hun snudde seg rundt, og det var som om hele ansiktet hennes mørknet idet hun sa:

”Ryktene her vil ha det til at det er noen fra en sekt som er oppe i landsbyen. De bruker visst

harde midler for å få folk med seg.”

Idet hun uttalte disse ordene, så jeg at fargen forsvant fra ansiktet til Stella.

”Vi går gjennom sprekken og ser etter”, sa jeg så lavt jeg kunne til de andre, siden det tross

alt ikke var lov for oss som bodde i byen å besøke Consonum.

”Hva sa du, unge mann?” spurte damen vennlig.

”Eh, ingenting!” sa jeg fort, før jeg, sammen med de andre, begynte å løpe av gårde mot dit

var sprekken var.

”Ungdommen nå til dags”, hørte jeg den gamle mumle bak meg, men jeg hadde ikke tid til å

prate mer med henne. Hvis Facinarose-gjengen var oppe i Stellas landsby, kunne det ikke bety

annet enn trøbbel. Vi var nødt til å komme oss dit så fort som mulig!

Jeg dro raskt kjensel på stikkveien inn til den lille kroken hvor sprekken var, og skjente

raskt ut til siden da jeg så den. De andre hang på så godt de kunne.

Jeg tråkket på en sprøyte så den knaste under støvlene mine idet jeg løp bort til den sprukne

bymuren, men akkurat det var mitt minste problem. Jeg skulle aldri bruke dem mer allikevel;

det hadde jeg bestemt meg for.

60

”Denne veien!” ropte jeg til de andre, og de stimlet rundt revnen som jeg allerede var i full

gang med å presse meg gjennom. Jeg hadde gjort det mange ganger før, så jeg hadde ingen

spesielle problemer med det.

Da jeg var ute på den andre siden, stoppet jeg ikke for å vente på de andre. Jeg spurtet rett

opp den steinete og støvete åskammen. Jeg tok meg ikke tid til å ta den mer fremkommelige

stien som var mye lenger borte.

Jeg kunne høre de andre bak meg, men jeg stanset ikke. Den brente lukten var blitt sterkere

nå. Jeg håpet bare ikke at det betydde…

Jeg fikk sjokk da jeg endelig karet meg opp den siste meteren på den steile bergryggen. Bak

meg kunne jeg høre flere som klatret opp, og de satte i forferdede gisp idet de festet blikket på

det samme som meg. Selv om jeg visste godt at hun var med oss, skulle jeg av hele mitt hjerte

ønske at Stella fikk slippe å se det grusomme synet som ventet oss; det grusomme synet av det

som var igjen av hennes egen hjemby Consonum.

Hele landsbyen; alle husene, jordene, hyttene, og til og med dyrene, stod i flammer. Overalt

lå døde og sårede, og utsendte Facinarose-soldater hugg ned alle som kom i deres vei.

”NEEEEEEI!” hørte jeg Stella skrike, før jeg til min fortvilelse så henne løpe rett inn i et

overtent trehus.

61

Kapittel IX

Mamma? Pappa? Tantum? Hvor…?

Jeg så meg kjapt rundt inne i de brennende restene av det som en gang hadde vært huset

mitt, men så ikke stort; halvveis på grunn av alle de nedfalne, flammende trebjelkene, og

halvveis fordi øynene mine var helt ugjennomskuelige av salte tårer.

”MAMMA!” ropte jeg. Ikke noe svar.

”PAPPA!” Jeg begynte å løpe frustrert rundt, men ingen respons.

”TANTUM!” skrek jeg, før jeg falt sammen i en haug på gulvet mens jeg gråt så jeg ristet.

”Stella!” hørte jeg Lupus rope, og jeg begynte å sparke og protestere høylydt idet han tok

tak rundt midjen min og dro meg baklengs ut av huset.

”Nei! La meg være! Mamma… pappa… Tantum…” hikstet jeg, og prøvde så godt jeg

kunne å komme meg løs fra jerngrepet hans.

”Vi finner dem, men du må ikke løpe inn i et hus som er så fylt av ild og røyk! Det er

farlig…” sa Lupus rolig, men sammenbitt.

Røyken, ja. Den fikk meg til å hoste, men jeg kunne ikke slutte å vri meg. Han skjønte ikke!

”Dette er huset mitt…” fikk jeg frem, men jeg måtte innse at jeg var nødt til å gi tapt. Lupus

var for sterk for meg, og snart hadde han satt meg ned ute.

Jeg skulle til å reise meg opp og springe inn igjen, men Lupus satte seg likeså godt rett oppå

meg så jeg ikke skulle gjøre nettopp det.

”Stella”, sa han, og la de robuste hendene på hver sin side av hodet mitt.

”Slipp meg!” hylte jeg, og prøvde å snu på hodet.

”Stella!” sa han, høyere og sintere nå, og jeg sluttet å kjempe imot, og så i stedet inn i

øynene hans, hvorav ett var blått og ett var grønt.

”Det er ingen igjen i det huset nå. De som kan ha vært der, har hatt vett til å komme seg ut.

Hvis du leter etter foreldrene dine, vil du antakeligvis måtte bli nødt til å lete her ute”, sa han

behersket.

”Men du skjønner ikke…” snufset jeg, ”broren min… Tantum… han er bare åtte år, og…

og…”

”Vi finner ham”, fastslo Lupus, ”stol på meg.”

Jeg greide ikke å komme med flere innvendinger; jeg bare gråt. Det virket som om tårene

tok kontroll over hele kroppen min, og nesten instinktivt lente jeg meg mot Lupus. Han la

hendene sine rundt meg, og lot meg gråte ned i den fillete t-skjorten hans.

62

”Facinarose-soldatene trekker seg unna!” informerte Magus, men det betydde ingenting. Alt

jeg var glad i; hjemmet mitt, minnene mine, kanskje til og med familien min, var tapt for

alltid. Facinarose… som jeg hatet det forbaskede navnet!

”Det er sant, Stella. De marsjerer ut av byen nå. Jeg tror ikke de har sett oss”, sa Perfidia

stille.

Jeg så opp, og da jeg snudde hodet mot stien som gikk ned mot Barathrum, så jeg at det

stemte, det Magus og Perfidia sa. Der gikk de, alle sammen, kledd i hvite uniformer med et

stort, blått bål på ryggen, på rekke og rad. Hadde ikke Lupus sittet oppå meg akkurat da,

hadde jeg nok reist meg og banket dem opp med bare hendene. Jeg hadde ikke brydd meg om

de hadde drept meg, men de skulle få! En gang… en gang skulle jeg drepe dem alle!

”Hva sier du til at vi leter etter familien din for deg?” spurte Magus vennlig, og satte seg på

huk ved siden av meg.

”Det… det ville vært kjempefint…” sa jeg, og prøvde å få frem et smil mellom

tårestrømmene, men jeg klarte det ikke. Alt det jeg nå hadde sett, var for vondt til det.

”Hvordan ser de ut?” spurte Magus idet han reiste seg opp.

”Moren min… moren min har mørkeblondt hår til livet og grønne øyne. Hun er høy og

slank. Faren min er ti år eldre enn henne, og han har mørkebrunt hår som er litt grått i

kantene. Brune øyne, og liten og tynn. Broren min… han er åtte år, og har hår som er litt

lysere enn mitt. Brune øyne… fregner…” Bare å snakke om dem, bare å beskrive for de andre

hvordan de så ut, fikk meg til å begynne å gråte på nytt. Tenk om jeg aldri fikk se dem igjen!

Magus og Perfidia gikk omkring. Det at de snudde på lik og studerte dem, fikk det til å gå

kaldt nedover ryggen på meg. Mange av dem var folk jeg hadde kjent, men enda verre var det

å tenke på at sannsynligvis var tre av dem noen jeg kjente enda bedre.

Jeg lukket øynene, som lå badet i saltvann, og fikk en ny klem av Lupus. Han sa ingenting,

men det trengte han ikke heller. Bare det å vite at han var der, var den beste trøsten jeg kunne

få akkurat nå.

Med ett syntes jeg at jeg hørte noe… Mulig det bare var innbilning, ettersom jeg tross alt

var ganske fortumlet og garantert ikke greide å tenke klart, men lød det ikke nå nettopp en

tynn guttestemme i det fjerne?

Plutselig kom stemmen igjen, denne gangen nærmere. Det kunne ikke være hørselsbedrag.

”Hørte du det?” spurte Lupus, og bekreftet samtidig at det ikke bare var meg som hørte feil.

Jeg så opp på ham, og nikket med hodet.

”Stella!” ropte stemmen; det var helt tydelig nå. Også Magus og Perfidia snudde seg i den

retningen røsten kom fra.

63

”Tantum!” ropte jeg så høyt jeg kunne tilbake.

”Stella!” hørte jeg, og så, ut fra ruiner og rester av gjerder og redskaper, tumlet en liten,

tynn gutt ut. Et tykt støvlag dekket ansiktet hans, men jeg gjenkjente ham straks.

”Tantum!” utbrøt jeg lykkelig, og Lupus gikk vekk fra meg.

Jeg reiste meg opp, og Tantum løp smilende inn i de åpne armene mine.

”Tantum…” hvisket jeg mens jeg klemte ham, og på ny begynte tårene å renne.

”Jeg trodde jeg skulle dø”, snufset han, og jeg klemte ham enda hardere.

”Du er trygg nå”, sa jeg, og jeg tror jeg aldri har vært så glad før i hele mitt liv.

”Hvorfor dro du fra oss? Vi var så bekymrede…” sa Tantum, men jeg svarte ikke. Delvis

fordi jeg ikke helt visste, og at det uansett ville ta for lang tid å forklare, og delvis fordi jeg

ikke greide å tenke på noe annet enn at broren min var i live. Så mange døde, men han levde

enda!

”Stella…” Han rev seg løs fra klemmen min, og så alvorlig opp på meg med tåresprengte

øyne, ”mamma og pappa… de…”

”De tok dem”, fullførte jeg dystert for ham. Jeg hadde egentlig visst det da jeg så at bare

han, og ingen andre, kom frem fra det som var igjen av landsbyen vår.

Tantum nikket mens han tørket en tåre.

”Jeg gjemte meg, men jeg så hvordan de… de… stakk dem i hjel…”

”Ikke si mer!” avbrøt jeg ham, og gråt enda mer. Oppe i hodet mitt hadde jeg fått et grufullt

bilde av hvordan Facinarose-folkene boret sverdene sine inn i de hjelpeløse kroppene deres.

Foreldrene mine… stukket til døde…

”Hvem andre er det som lever?” spurte Lupus broren min.

Først ville han ikke svare, men så trist ned i bakken. Da Lupus gjentok spørsmålet, så han

gråtende opp på ham og svarte med klar stemme: ”Ingen. Det er bare meg igjen.”

”Så skrekkelig!” utbrøt jeg rystet, og satte meg rett ned mens jeg gjemte hodet i hendene.

De dårlige nyhetene, og tårene som fulgte dem, ville ingen ende ta i dag.

”Vi skal passe på deg!” forsikret Magus Tantum idet han kom gående mot oss.

”Hvem er dere?” spurte derimot broren min i stedet for å si ”takk”.

”Jeg er Lupus”, forklarte Lupus før han pekte på Magus og Perfidia, ”og dette er Magus og

Perfidia. Stella ble kjent med oss i byen.”

Han gjorde store øyne idet han spurte meg: ”Har du vært i byen?”

Jeg fjernet hendene fra øynene, og nikket. For første gang siden jeg hadde sett Consonum i

flammer, smilte jeg også. Det var et lite og svakt smil, men fortsatt et smil.

”Det er… det er ulovlig…” sa han, som om han ikke kunne fatte at jeg hadde gjort noe slikt.

64

”Og det er ikke dette?” spurte Lupus, og gjorde en håndbevegelse mot den nedbrente

landsbyen bak oss. Tantum smilte litt skjevt mot ham.

”Hva gjør vi nå?” spurte Perfidia, og slo ut med hendene.

”Det var sannelig et godt spørsmål”, sa Lupus og klødde seg i nakken. Det var vel første

gang han ikke kom med noe bitende og frekt tilbake til henne.

Jeg så rundt meg. Alt, absolutt alt, var brent ned. Det var ikke et eneste hus som fortsatt

stod, og ingen overlevende heller. Forkullede eller blodige lik, noen ganger begge deler, lå

strødd rundt, og den forferdelige lukten av død hang som en giftsky rundt hele stedet.

Consonum stinket av død. Og hvem hadde gjort det sånn? Jo, Facinarose!

Et nytt hat ble tent i meg. Hvordan kunne de få seg til å gjøre noe slikt? Alle disse

menneskene, uskyldige alle sammen. Den eneste grunnen til at jeg hadde overlevd, var fordi

jeg hadde dratt fra hjembyen min og inn til byen. Ingenting var igjen av den, og ikke noe av

dette hadde skjedd hvis det ikke hadde vært for Facinarose. Jeg hatet dem! Mer enn noe

annet!

Resolutt satte jeg meg opp. Jeg tørket tårene med en nesten voldsom håndbevegelse, og

marsjerte mot et langt trestykke det ikke var noen tegn til forbrenninger på. Jeg løftet det opp,

og målte det mot kroppen min. Det var omtrent like langt som meg.

”Stella?” spurte Lupus med et undrende ansiktsuttrykk, men jeg ga ham ikke annet svar enn:

”Gi meg kniven din.”

Forundret tok han den frem fra lommen sin, og rakte meg den med skjeftet først. Jeg grep

den i en rask bevegelse, og ga meg til å spikke på trestykket.

”Hva driver du med?” spurte Magus, men redd for å bryte ut i gråt nok en gang hvis jeg

svarte, forble jeg taus og innbitt.

”Jeg tror hun lager et våpen…” sa Tantum stille.

”Det er helt riktig”, sa jeg endelig, men det var ganske anstrengt, ”de svinene skal få med

meg å gjøre!”

”Stella…” Lupus kom bort til meg med en bekymret mine, og prøvde å legge hånden sin på

skulderen min, men jeg ristet den sint av meg uten et ord.

”Jeg skal hjelpe deg”, sa Tantum med ett, og før de andre hadde rukket å stoppe ham, hadde

han løpt inn i det brennende huset vårt.

”Tantum!” ropte Perfidia etter ham, men han var ganske fort tilbake igjen. I hendene holdt

han et stort, sammenkveilet lærstykke pluss nål og tråd. Han kom bort til meg, satte seg ned,

og begynte å sy. Jeg spurte ikke engang hva det var han egentlig lagde.

”Vi må i alle fall komme oss videre”, slo Lupus fast.

65

”Jeg er enig med deg. Det hjelper ikke å bli her”, sa Magus mens han nikket ettertenksomt.

”Bare vent til jeg er ferdig her”, sa jeg mellom sammenbitte tenner.

Og det gjorde de andre. De satte seg ned på steiner og stirret tomt på den eviggrå himmelen

eller bort mot fjellene i det fjerne hvor Facinarose-soldatene marsjerte mot. De så ut som bitte

små maur fra denne avstanden.

Da jeg endelig var ferdig, holdt jeg det opp foran meg. Særlig profesjonelt var det nok ikke,

og det var tross alt bare lagd av tre, men da jeg kjente på spissen, var den temmelig skarp.

Mitt eget, håndlagde spyd. Som jeg gledet meg til å kyle det inn i brystet på uaktsomme

Facinarose-folk.

Tantum var også ferdig med det han holdt på med å lage. Han hadde lagd en slags lærveske

til å henge på ryggen som jeg kunne ha spydet mitt i. Da jeg stakk det oppi vesken, passet det

perfekt. Brodden på spydet stakk akkurat opp, og viste alle som måtte lure at jeg ikke lenger

var til å spøke med.

Da jeg stakk den ene armen og hodet inn under lærreimen, kjente jeg at spydet ikke var så

tungt. Det gikk fint an å bære det med seg over større avstander uten å bli sliten.

”Så… hva gjør vi?” spurte Magus da han så at vi var ferdige.

”Jeg vet ikke hva dere gjør, men jeg skal utrydde alt som har med Facinarose å gjøre”, sa

jeg hatsk.

Overraskende nok sprutet Lupus ut i spotsk latter.

”Hva er det nå?” spurte jeg kvast og satte hendene i sidene.

”Er du klar over hva du står der og sier?” spurte han, og vendte langsomt hodet mot meg.

Før jeg rakk å svare, fortsatte han: ”Jeg vet ikke hvor mange som er med i den sekten, men

det å tro at to ungdommer skal kunne hamle opp med dem, er jo bare helt…”

”Tre”, sa Magus kjapt.

”Hva?” spurte Lupus, irritert over å bli avbrutt.

”Du sa to ungdommer, og da regner jeg med at du mener deg og Stella. Men du får tro om

igjen hvis dere skal slåss mot den djevelskapen alene”, sa Magus.

”Ja, vel, tre ungdommer, da, men poenget er…”

”Fire”, sa Perfidia stille.

”Hva da?” glefset Lupus, enda mer provosert nå.

”Fire ungdommer. Jeg viker ikke fra deres side nå”, sa hun tynt.

”Fint. Fire ungdommer, da”, sukket Lupus oppgitt, ”uansett er det altfor få til å få has på

alle dem. Ikke aner jeg hvor mange de er, men jeg er ikke så sikker på om jeg vil vite det

heller.”

66

”Vel, si hva du vil, du får ikke meg til å sitte stille og se på at den bevegelsen legger enda

flere landsbyer og byer øde! Du husker vel hva Aliquid fortalte om sitt hjemsted også? De

kommer bare til å fortsette, helt til de har all den makten som finnes!” utbrøt jeg desperat.

”Det er noe i det Stella sier…” påpekte Perfidia hviskende.

”Men hva kan vel vi gjøre? Er det bare jeg som ser hvor håpløst dette er?” utbrøt Lupus

mens han slo ut med armene.

”Ja, for du har ikke mistet noen, og ikke har du noen å miste heller!” ropte jeg illsint, før jeg

tverrsnudde og gikk inn mellom de fortsatt knitrende bygningene.

Det var vel kanskje ikke en helt smart ting å gjøre, men jeg kjente at jeg ble så innmari

rasende. Greit, sjansene for at vi faktisk kom til å lykkes hvis vi, fire ungdommer, var de

eneste som protesterte mot den landsomspennende, for ikke å nevne verdensomspennende,

faren som Facinarose utgjorde, var utrolig små, men vi måtte gjøre noe. De hadde utslettet

nesten alt jeg var glad i, og det eneste jeg hadde nå, var broren min og noen venner jeg hadde

fått nå i det siste. Det måtte da være en måte å få stoppet alt dette på. Nøyaktig hvordan,

hadde jeg ikke den fjerneste anelse om, men jeg følte på meg at å dø i forsøket på å gjøre

verden til noe bedre tross alt var bedre enn å la meg overkjøre og angre resten av livet.

Kanskje hadde vi ikke mye håp, men det var et håp der. Og det håpet aktet jeg å utnytte,

uansett om de andre valgte å hjelpe meg eller ikke.

67

Kapittel X

Først stirret jeg inn i flammehavet og skulle til å løpe etter henne, men jeg slo det fra meg. Så

lenge hun ikke gikk inn i noen av husene, var det vel greit. Stella var ikke dum heller, og nå

var hun i det minste ikke i panikk som hun hadde vært tidligere.

Jeg sukket hørbart. Stillheten som hadde oppstått etter hennes siste ord før hun hadde gått

sin vei, var trykkende. Jeg visste virkelig ikke hva jeg ville gjøre. Å gjøre opprør mot noe slikt

var rene selvmordet, men det var noe i det hun sa også. Hvordan kunne vi stå der, uten å gjøre

noen ting, mens de sakte, men sikkert, ødela det som var å ødelegge?

”Hva syns dere vi skal gjøre?” spurte jeg til slutt de andre.

”Enkelt”, sa Magus med et av de bekymringsløse skuldertrekkene sine, ”selvfølgelig prøver

vi å ta rotta på Facinarose. Kanskje har jeg ikke så mye å leve for, men det er bedre å forsvare

det jeg allerede har enn å vente på at de skal sørge for at jeg plutselig ikke har noen ting

lenger. Jeg holder med Stella.”

Jeg sukket igjen, og så på Perfidia. Hun behøvde egentlig ikke å svare engang, hun slikket

jo Stella oppetter en viss kroppsdel allerede, så jeg gadd heller ikke å spørre.

”Jeg… jeg holder også med Stella. De drepte jo foreldrene mine”, sa hun da hun skjønte at

jeg spurte henne med blikket.

”Bare innrøm det. Du har noe å slåss for, du også!” sa Magus, og prøvde seg på en

vennskapelig dult i siden, men jeg ble bare irritert og slo etter armen hans.

”Hva skulle det være?” gryntet jeg forarget.

”Hunden din, kanskje?” foreslo Perfidia, ”Socius-i, er det ikke det den heter?”

Socius-i, ja. Han var for øyeblikket den eneste levende skapningen jeg brydde meg om.

Han, pluss… en til…

”Og Stella”, tilføyde Magus, som om han hadde lest tankene mine, ”du vil vel slåss for

Stella, vil du ikke? Jeg kan ikke se for meg at du sitter rolig med armene i kors mens hun ofrer

livet sitt for det hun tror på.”

Det plaget meg at jeg visste at Magus hadde rett. Jeg ville ikke sitte uvirksom å se på mens

Stella sloss. Det kom jeg ikke til å gjøre. Jeg hadde følt, helt siden jeg så henne jaget av en

coyote, en intens trang til å beskytte henne mot alt som var av farer. Kanskje fordi hun kom

fra landsbyen og ante fint lite om livet i byen. Eller kanskje ikke. Jeg hadde faktisk ikke

peiling på hvorfor.

”Synes dere jeg skal gå etter henne?” spurte jeg, og så bekymret inn i de brennende ruinene

av Consonum.

”Næh, dropp det. La henne være alene. Hun har mye å tenke på”, sa Magus.

68

”Hva skal vi gjøre når vi kommer tilbake til byen?” spurte Perfidia.

”Jeg vet da ikke all verden heller!” freste jeg surt til henne. Hun fikk et såret ansiktsuttrykk,

men det brydde meg like lite som det brydde meg om øynene hennes faktisk var svarte eller

bare veldig, veldig mørkebrune.

”Hvis dere vil vite min mening, synes jeg at dere burde undersøke litt først. Hele

Facinarose-bevegelsen er en durabel fiende.”

Jeg skvatt ikke, selv om stemmen kom helt uventet. Det hadde nok med at den hadde en

slags beroligende effekt på meg; ikke som sovepiller, men mer som en lysegrønn, lysbadet

eng.

Noen meter foran oss stod en skikkelse kledd i lange, vide plagg som blafret i vinden. Det

gjorde også det svarte, uflidde håret. Aliquid.

”Fulgte du etter oss?” spurte jeg vennlig.

I stedet for å svare, bare smilte han gåtefullt, og gikk langsomt mot oss.

”Utrolig trist det som skjedde med Stellas hjemby”, sa han, og de grå øynene skuet utover

restene av Consonum.

”Hvordan visste du at dette var Stellas hjemby?” spurte Magus mistenksomt.

Uten å ta blikket fra de enorme ødeleggelsene, sa Aliquid: ”Hun er ikke her. Jeg ville anta at

hun har gått inn i det som er igjen av det som muligens betyr mest for henne.”

Jeg så ned på den steinete bakken. Jeg prøvde å ikke vise at jeg var overveldet over hvor

god en menneskekjenner han var.

”Hvordan skal vi finne informasjon om noe sånt?” spurte Magus.

Endelig tok Aliquid blikket bort, og så på Magus mens han svarte: ”Hos dem.”

”Hos dem? Hos Facinarose?” undret jeg skeptisk. Aliquid nikket.

”Kirken deres, hvis du kan kalle noe sånt for en kirke, ligger midt i Barathrum, i

midtpunktet av midtpunktet. Kanskje magikeren her kan lage tatoveringshologram til dere

alle, siden det er på den måten de avgjør om dere kommer inn eller ikke”, fortalte han.

”Hvordan visste du at jeg var magiker?” utbrøt Magus forfjamset.

Aliquid smilte svakt, så sa han bare: ”Du har en helt spesiell aura.”

Før vi rakk å spørre ham noen flere spørsmål, kom Stella gående igjen. Hun virket litt

overrasket over å se Aliquid, men bare litt.

”Hei, Stella, hørte du det? Lupus og vi andre går med på å gjøre livet surt for Facinarose”,

sa Magus til henne.

”Hvordan… hvorfor…” begynte hun, men så var det som om hun plutselig oppdaget at også

Aliquid var der. Hun så på ham og hilste med et ”hei”. Aliquid nikket kort tilbake.

69

”Vi prøver å finne ut litt mer om dem. Aliquid foreslo at vi skal snike oss inn til dem med

liksomtatoveringer som Magus fikser”, forklarte jeg.

”Så fint! Men er ikke det… risikabelt?” spurte hun tvilende.

Aliquid lo litt, før han sa: ”Du har planer om å ta knekken på en hel sekt, og så påstår du at å

gå inn i møtestedet deres er risikabelt?”

Stella ble lyserød i kinnene, og så ned. Hun sparket til noen småsteiner før hun igjen løftet

blikket.

”Vet du hvor det er?” spurte Magus Aliquid.

Aliquid ristet på hodet og sa: ”Jeg aner ikke. Jeg har aldri vært der. Selv om jeg var

medlem, bodde jeg i et langt sørligere land, så noen nøyaktig posisjon kan jeg dessverre ikke

gi dere.”

Tantum, som hadde holdt seg helt stille frem til nå, åpnet munnen og sa: ”Hva med meg?

Skal jeg også være med?”

Den uskylige barnestemmen fikk meg til å føle et stikk av dårlig samvittighet. Her satt vi og

klekket skumle planer med en åtteåring rett ved siden av oss. Vi kunne ikke la ham bli med

oss.

”Aliquid? Tror du at du…?” Jeg så opp på ham med et spørrende blikk, og håpet at han

skjønte hva jeg ville spørre om.

”Hm?” Han så like undrende tilbake på meg. Tydeligvis ikke.

Jeg kremtet, før jeg la frem ideen min: ”Kunne ikke du ha passet på Tantum, og helst også

Socius-i, hunden min, mens vi er borte? Jeg vil helst ikke at de skal bli utsatt for farer.”

Aliquid nikket, før han så alvorlig på Tantum og sa: ”Bare så du vet det: jeg kommer nok til

å være mye borte. Hvis du skal bo i huset mitt, må du forberede deg på å være mye alene.”

Da han så Tantums skuffede blikk, la han til, i et litt muntrere tonefall: ”Men du vil i alle

fall være trygg hele tiden! Ikke en levende sjel finner veien inn dit på egen hånd.”

”Bortsett fra deg, da!” smilte Tantum. Aliquid smilte bare tilbake.

”La oss komme oss ned herfra”, sa Stella besluttsomt, ”jeg… jeg vil ikke være her lengre.”

”Jeg er enig”, sa Magus og reiste seg, ”dette stedet er ikke annet enn vonde minner nå.

Kom, så går vi ned til byen igjen.”

Jeg reiste meg også, og Perfidia, som hadde stått hele tiden, kom bort til oss andre.

”Jeg kan slå følge med dere ned til byen, så kan jeg hente hunden din med det samme”,

foreslo Aliquid.

Jeg nikket, og så begynte vi, alle fem, på nedstigningen fra den nå øde landsbyen og ned til

Barathrum igjen.

70

Det var ikke så helt lett. Bekymringen min, som skulle vise seg å være velbegrunnet, for

Stellas landsby hadde gitt meg uante krefter da jeg beinet oppover skråningen. Nå, som jeg

skulle ned, var det ikke mye til gåing eller løping. Jeg skled. Den løse jorden, forårsaket av

det sjeldne regnet som var kjempesurt når det først kom, gjorde at det var enkelt å miste

fotfestet.

Omsider var vi nede på bakken og fast grunn. Vi gikk mot sprekken.

Etter at jeg hadde klemt meg gjennom, så jeg Socius-i vente pliktoppfyllende på meg med

store øyne. Jeg klødde ham litt bak øret mens jeg ventet på at de andre også skulle komme seg

over på denne siden.

Da Perfidia var gjennom, bøyde hun seg ned og tok opp den lilla kappen sin, som fortsatt lå

slengt her på asfalten. Den var blitt litt støvete, men likevel kastet hun den om skuldrene og

knøt den sammen i halsen. Hun sa ingenting. Av en eller annen grunn var hun alltid nesten

helt taus når Aliquid var i nærheten; det hadde jeg merket meg sist gang også, da vi sov over

hos ham.

”Jeg visste ikke at du også visste om dette hullet i muren”, sa Stella i et forsøk på å være

høflig til Aliquid. Skjønt, å være noe annet enn nedtrykt etter å ha opplevd noe sånt som det

hun nettopp hadde, var ikke akkurat forventet, så jeg tror også Aliquid tilga henne for at det

ikke lød så troverdig.

Han svarte derimot ikke. Han overså henne ikke heller, for han så på henne med et lite smil,

men ikke et ord unnslapp leppene hans.

”Her. Ta vare på ham”, sa jeg, og dyttet hunden min bort til Aliquid. Socius-i virket derimot

ikke så veldig glad for å bli skubbet vekk fra meg, og så seg over skulderen med et bedende

blikk.

”Tantum? Nå følger du etter mannen til hjemmet hans. Der er du helt til vi henter deg”, sa

Stella til broren sin, og han nikket for å vise at han forstod.

Aliquid begynte å vandre bortover, mens Tantum fulgte etter mens han hele tiden holdt en

hånd på nakken til Socius-i. Det var litt vondt å se de triste øynene hans som allerede savnet

meg idet han snudde på hodet mot meg.

”Aliquid?” ropte Magus etter ham. Aliquid stanset og snudde på hodet.

”Dette blir vel ikke siste gangen vi ser deg?” spurte Magus.

”Kanskje, kanskje ikke”, var det eneste svaret Aliquid ga fra seg, før han fortsatte av gårde.

”Du kan snakke nå; udyret er borte”, bemerket jeg tørt til Perfidia.

71

”Lupus!” utbrøt Stella så strengt hun bare fikk til, men Perfidia trakk bare på skuldrene,

grøsset og sa: ”Det er noe med ham som gjør at jeg ikke stoler på ham. Jeg skjønner ikke at

dere ville overlate hunden og gutten til ham.”

”Jeg synes han er en flott fyr”, sa Magus med et godmodig smil.

”Han var tross alt med i Facinarose. Dere ser jeg selv hvordan de oppfører seg”, sa Perfidia,

og skulte i den retningen Aliquid hadde vandret av sted i.

”Det var før! Du er så fordomsfull”, sukket jeg oppgitt.

”Én gang Facinarose-tilbeder, alltid Facinarose-tilbeder”, snøftet hun bare, og så i en annen

retning.

Jeg begynte å grave i den sprukne asfalten med støveltuppen min. Det hadde ikke regnet på

lenge, og jeg hadde på følelsen av at alt revnet fra hverandre.

”Hvordan skal vi komme oss til den kirken? Vet noen hvor det er?” spurte Magus. Tre

ungdommer ristet på hodet.

”Det er ingenting du kan gjøre ved hjelp av magi heller?” spurte Stella ham.

”Dessverre”, sa Magus mens han ristet på hodet.

”Vi kan kanskje følge etter noen som skal dit, da”, foreslo Perfidia.

”Men hvordan vet vi at de skal dit? Nøyaktig, det går ikke an å se på dem”, tilføyde jeg før

hun i det hele tatt fikk svart.

”Kan vi ikke bare late som om vi er nye her, da?” spurte Stella, ”det er vel ikke vanskeligere

enn det? Så går vi bort til noen tilfeldige og spør høflig hvor Facinarose-kirken ligger hen”.

At ikke det var det første vi tenkte på. Så innlysende, allikevel var det ingen som kom på det

før nå.

”Du er et geni!” utbrøt jeg, før jeg så på Magus og sa: ”Du kan fikse falske tatoveringer,

ikke sant?”

”Nemo problemo. Jeg bare ser for meg tatoveringen i hodet, og så…” forklarte Magus, og

mens han forklarte, demonstrerte han ved å legge en hånd på den bare overarmen til Stella.

Hun skvatt litt av den plutselige berøringen, men slappet straks av.

Det så ikke ut til at verken Magus eller Stella gjorde eller følte noe som helst der de stod rett

opp og ned med ansiktsuttrykk som ikke røpte noen ting som helst. Jeg tror ikke engang Stella

helt var klar over om det faktisk skjedde noe eller ikke etter en stund, for i alle fall sa hun:

”Skal det ikke komme snart?”

”Jo”, svarte Magus, og i samme sekund flyttet han hånden sin. Vi gispet til idet vi så en

perfekt kopi av den blå ilden, som var Facinaroses kjennetegn, pryde Stellas venstre overarm.

”Stilig! Den er helt lik!” utbrøt Perfidia, og strøk lett over tegningen på huden hennes.

72

”Æh, jeg vil ikke ha den der! Særlig ikke når jeg vet hva de står for”, sa Stella mørkt, men

Magus sa: ”Men du vet jo at du må det. Du får hate det så mye du vil.”

”Min tur”, kjappet jeg meg å si, før Stella kom med flere innvendinger. I stedet skar hun

bare en misfornøyd grimase. I grunn kan jeg ikke si at jeg klandret henne. Jeg hadde ikke

særlig lyst til å gå rundt med det stygge tegnet på armen min, jeg heller, men må man, så må

man.

Jeg rullet opp det lille som var igjen av det avrevne ermet mitt på min venstre arm, og lot

Magus legge hånden sin på meg.

Jeg hadde vel egentlig forventet at jeg skulle føle en slags kribling eller kiling, men jeg

kjente ingen verdens ting. Det var helt sikkert derfor Stella hadde lurt på hvor ”tatoveringen”

hennes ble av hen. Det var ingenting ved den litt kalde håndflaten til Magus som kunne

indikere at den hadde kraften til å påføre et nær sagt djevelsk tegn over til armen min.

”Ferdig”, sa han etter en liten stund, og fjernet hånden igjen. Tilbake stod et bilde av et bål

med blå flammer. Ikke engang en skarpsynt falk kunne ha sett forskjellen på den ekte

tatoveringen og juksetatoveringene våre.

”Nå er det din tur”, sa Magus og så på Perfidia, men overraskende nok rygget hun tilbake

med et nærmest fornærmet oppsyn.

”Jeg lar ikke en magiker ta på meg!” Hun nær sagt spyttet ordene ut, og stod og skulte på

Magus med et furtent blikk, og han skulte tilbake.

”Nå må du kutte ut dette tullet ditt!” ropte jeg oppgitt, og så rev jeg meg demonstrativt i

håret, bare for å vise hvor lei jeg var av fordommene hennes.

”Ta det med ro, Perfidia. Han skal bare ta på deg”, sa Stella mykt.

”Jeg vil heller la meg brenne på et bål. Nei, tenke seg til, da holder jeg heller vakt utenfor

enn å bli med dere inn i bygningen. Jeg vil ikke ha de skitne magikerfingrene hans på meg”,

sa hun og grøsset. Jeg ristet på hodet med et megetsigende sukk.

Magus overså bemerkningene hennes, og la hånden sin på sin egen skulder. Etter en stund

hadde også han fått merket.

Nå som alle hadde tatoveringer, la vi i vei. Vi prøvde å gå så naturlig som mulig ut av

smuget, men det var ikke lett. Særlig Stella gikk veldig anspent; det kunne jeg til og med se.

”Tatoveringen” hennes var jo godt synlig siden hun ikke engang hadde ermer. Hun så seg

stadig stjålent rundt. Det skjønner jeg egentlig godt. Jeg visste ikke helt hvordan folk kom til å

reagere når de så oss vandre freidig rundt og vifte med Facinarose-merkene våre. Kom de til å

begynne å snakke med oss? Angripe oss? Le av oss?

73

Det virket egentlig ikke som om folk brydde seg i det hele tatt. Vi trasket i et bedagelig

tempo bortover fortauet, og det veldige menneskemylderet ofret oss ikke et blikk engang.

Kanskje de ikke visste hva det stod for; de trodde kanskje bare at det var vanlige tatoveringer.

Og de som visste det var jo Facinarose-tilhengere selv… som regel…

”Hvem har lyst til å spørre hvor denne kirken er hen?” spurte Magus lavt til oss.

Uff da. Det var det også, ja.

Alle så litt brydde ut, og alle så et helt annet sted enn i øynene til Magus, som studerte oss

granskende for å se etter noe som i det hele tatt kunne minne om tegn til å ville høre med

noen.

”Nei vel… Da gjør…”

”Nei, jeg gjør det”, avbrøt jeg ham. Jeg kunne høre på tonefallet hans at han hadde veldig

lite lyst, og helt ærlig hadde jeg ikke noe stort problem med det. De reagerte jo ikke engang

på tatoveringene våre, så hvorfor i all verden skulle de reagere på et enkelt spørsmål? Bare vi

ikke spurte feil folk, nå da. Men sant nok hadde jo ingen kommentert noe som helst ennå…

Lettere nervøs gikk jeg bort til en mann i trettiårene med en brun frakk og stresskoffert. Han

stod og ventet på bussen, og hadde nettopp tent seg en røyk. Leppene hans dro ut giftstoffene i

den lille pinnen, og døyvet suget hans etter nikotin for en stakket stund. Jeg følte meg med ett

litt uvel, og når jeg tenkte etter, var lysten på atrox veldig, veldig stor… Nei, nå fikk jeg ta

meg sammen. Det var bare å glemme atrox akkurat nå, og spørre mannen om kirken.

”Unnskyld”, begynte jeg, tynnere enn jeg hadde planlagt. Pokker også. Tonefallet røpte

hvor engstelig jeg faktisk var.

”Hm?” Mannen så på meg med tunge øyelokk. Han så ikke ut som en som engang ville

merke et jordskjelv, men jeg kunne jo aldri vite.

”Hvor er… eh…” Dette gikk ikke bra. Stemmen skalv, og ”eh”-et midt inni indikerte at jeg

var veldig usikker.

Jeg pustet dypt inn, samlet meg, og avsluttet kontrollert: ”Hvor er Facinarose-kirken?”

Mannen ga meg ikke akkurat den responsen jeg var ute etter. Med et skuldertrekk snudde

han seg vekk fra meg, og var opptatt med sigeretten sin igjen.

Jeg bannet inni meg idet jeg spant på hælene og gikk med et ansikt som en tordensky bort til

de andre.

”Jeg behøver ikke engang å spørre om hvordan det gikk”, sa Stella tørt, og prøvde seg på en

latter. Den ble utrolig rar.

”Hei, vi spør, alle sammen. Vi deler oss, og så spør vi tilfeldige mennesker. Noen må jo vite

hvor det er, og når en av oss har fått vite det, samler vi oss”, foreslo Magus.

74

Jentene så ikke helt ut til å føle trang til å spørre vilt fremmede om hvor denne kirken var,

men de protesterte heller ikke. Øyeblikket etter delte vi oss.

Jeg gikk av sted i den samme retningen mannen jeg nettopp hadde spurt. Han stod ikke der

nå lenger, men til gjengjeld så jeg en buss noen meter lenger bort.

En gutt som så ut til å være på min alder, stod lent inntil en murvegg. Det så nesten ut som

om han halvsov der han stod med armene i kors, senket hode, og det skulderlange, blonde

håret hengende ned i øynene. Han så derimot opp da jeg kom bort til ham.

”Heisann”, sa han med et skjevt smil. Jeg la merke til at den ene fortannen hans var brukket.

”Hei, jeg lurte på…” begynte jeg, men den andre gutten avbrøt meg: ”Du er på jakt etter

noe, ikke sant?”

Jeg skvatt litt til, og tenkte på tatoveringen min. Jeg kastet et blikk på høyreskulderen min,

og så at den nederste delen stakk frem fra det avrevne t-skjorteermet mitt. Var det den han

hadde sett?

”Jada, gutt, jeg ser det på deg. Du vil ha noe, vil du ikke?” spurte han, hele tiden med det

skjeve smilet i ansiktet. Øyelokkene hans var halvåpne, og rundt hodet hadde han et rødt

tørkle.

Før jeg i det hele tatt fikk svart, hadde han snudd seg og sagt i samme bevegelse: ”Følg

meg.” Deretter gikk han inn i nok en trang bakgate som var like ved. Barathrum er full av

dem.

”Hva er det egentlig du tror jeg vil ha?” spurte jeg, og hadde en gnagende følelse av at det

ikke var Facinaroses kirke han skulle vise meg.

Like før han forsvant inn i mørket fra den smale veien, snudde han på hodet og sa: ”Og det

spør du om? Hele kroppen din verker etter det; det er tydelig.”

”Hva?” Jeg forstod ennå ikke hva han snakket om og kom nærmere.

Da jeg var helt fremme ved ham, stakk han den spisse nesen opp i ansiktet mitt, sperret

øynene opp og sa lavt med et sleskt smil: ”Atrox.”

”Nei, jeg…” begynte jeg med en avvergende håndbevegelse, men så stoppet jeg. Jeg så på

gutten, og nå smilte han vennlig.

”Hvor mye koster det?” spurte jeg med rynkede bryn. Selvfølgelig skulle jeg ikke ha noe;

det var derfor jeg var ekstra mistenksom. Jeg ville bare vite hva han skulle ha for det.

”Veeel”, sa gutten med et skuldertrekk, ”normalt sett tar jeg mellom 2000 og 3000 pecunia

for 150 gram, avhengig av kvaliteten. Men du…”

Gutten nærmet seg, og jeg hatet tanken på at jeg var blitt interessert, og ikke vek tilbake.

75

”Du”, gjentok han og slang en arm kameratslig rundt skuldrene mine, ”jeg liker deg. Du kan

få det gratis.”

76

Kapittel XI

Jeg pustet dypt inn noen ganger, før jeg nærmet meg en middelaldrende, slank kvinne som

stod oppe på en gardintrapp mens hun klistret en plakat opp på veggen. Plakaten sa noe om en

sirkusforestilling.

”Unnskyld”, ropte jeg opp til henne, og hun så ned på meg med et lite smil.

Ta deg sammen, sa jeg til meg selv, dette greier du! Dette er vel ikke noe farlig!

”Vet du hvor… Facinarose-kirken er?” spurte jeg.

”Selvfølgelig. Den er jo avtegnet på bykartet. Jeg har faktisk tilfeldigvis et kart med meg, så

jeg kan vise deg nå”, sa hun vennlig.

”Tusen takk!” utbrøt jeg lykkelig, glad for at det gikk så greit.

Kvinnen klatret ned gardintrappen, og stod rett fremfor meg. Raskt fisket hun frem en

sammenbrettet papirlapp fra lommen på buksebaken.

”Her! Jeg har satt en rød ring rundt det, men nå har jeg lært meg punktet utenat”, smilte hun

og blunket. Jeg forsøkte meg på et smil, og tok lappen hun rakte meg.

Da jeg brettet det ut, så jeg at det var et kart over hele Barathrum. Det var virkelig stort! Jeg

visste ikke engang hvor jeg var hen nå, men det var nok ikke et problem siden både Magus og

Lupus bodde her. Midt på kartet var det, akkurat som kvinnen hadde sagt, en rød ring.

”Er du et nytt medlem? Jeg kan ikke huske å ha sett deg på møter før”, fortsatte kvinnen

vennlig. Utrolig at sånne folk i det hele tatt kan være hyggelige.

”Det er nok rett; jeg er ganske fersk”, sa jeg fort for å unngå så mange pinlige spørsmål som

mulig.

”Da har du nok ikke sett den nye ypperstepresten!” pludret hun med nytt engasjement, ”han

er bare dønn lekker! Bare noen år eldre enn deg, kan jeg tenke meg.”

Da jeg så opp på henne med et litt stivt smil, så jeg at hun blunket igjen.

”Eh… takk”, fikk jeg frem, før jeg virvlet rundt, og gikk med raske skritt tilbake hvor vi

hadde stått litt tidligere.

”Bare hyggelig!” ropte hun etter meg, før jeg hørte føttene hennes klaske oppover jernstigen

igjen.

Jeg stoppet ved punktet hele gjengen hadde vært samlet, og deretter så jeg meg rundt etter

kjente. Noen meter unna stod Magus og Perfidia og snakket i vei med andre folk. Jeg veivet

den ene hånden min over hodet, og påkalte meg oppmerksomheten deres. Den fikk jeg, og de

kom kjapt mot meg. Begge to så ivrige ut da de oppdaget at jeg hadde et kart i hendene.

”Se hva jeg fikk av en dame!” sa jeg da de var så nærme at de kunne høre hva jeg sa.

77

”Perfekt. Vi er et stykke unna, men vi får bare ta en trikk eller en buss, så er vi der på null

komma svisj. Hvor er Lupus?” spurte Magus og så rundt seg.

Det var merkelig. Jeg hadde heller ikke sett ham noe siden vi delte oss.

Megetsigende trakk jeg på skuldrene, og da vi så på Perfidia, ristet hun på hodet.

”Han kan ikke være så langt unna”, sa Perfidia, og jeg var enig i det. Han hadde gått av

gårde i den samme retningen han hadde gått i tidligere, men da vi så etter, var han borte vekk.

Han kunne da ikke ha forsvunnet i løse luften heller.

”Vi går bort”, avgjorde Magus, og med Perfidia og meg på slep, vandret vi i den retningen

vi hadde sett Lupus sette av sted. Der var bussholdeplassen hvor den første mannen han hadde

spurt hadde stått, men Lupus var det ikke så mye som et tegn til. Ikke det at det var kjempelett

å se noen som helst i menneskehavet, men likevel…

”Kanskje han har gått inn i en bakgate”, foreslo Perfidia.

”Hvorfor skulle han det? Det er nok av folk ute her”, sa Magus, og så ble vi stille igjen.

”Nå skulle vi hatt Socius-i”, sukket jeg.

”Vi kan jo gå til Aliquid og hente ham”, sa Perfidia stille.

”Jeg beveger meg ikke inn i den labyrinten igjen, i alle fall ikke uten ham som guide!

Dessuten tar det så lang tid å gå dit”, sa Magus.

”Men hva om det er det som trengs?” spurte Perfidia tynt.

”Men det er det ikke!” nesten glefset jeg, og angret i samme sekund. Likevel forandret jeg

ikke tonefallet det grann idet jeg fortsatte: ”Lupus er i nærheten; han er like ved! Vi trenger

ikke Socius-i for å finne ham, og det går så fort at vi ikke har kommet halvveis bort til Aliquid

engang før vi har ham hos oss igjen!”

Jeg var så absolutt ikke like sikker i min sak som det jeg kanskje lød. Sannheten var at jeg

ikke trodde et sekund på det selv, men det hørtes på en måte mer virkelig ut når jeg sa det

høyt. Jeg kjente at jeg var bekymret for Lupus; veldig, veldig bekymret, men jeg ville ikke la

det ta overhånd. Jeg ville så gjerne at han bare skulle dukke opp igjen, og så kunne vi

fortsette.

”Er det noe du kan gjøre?” spurte Perfidia og så på Magus. Hun gjorde ikke engang noe

forsøk på å være blid, tvert imot nesten dryppet det forakt av ordene. Blikket hun sendte

Magus var heller ikke særlig snilt, og det så ut som om hun stirret på et most insekt.

Magus, derimot, som nesten alltid var optimistisk, brydde seg ikke om

Perfidia og sa: ”Jeg kan i det minste prøve.”

Jeg stirret fascinert på ham idet han lukket øynene. Brynene hans rynket seg, som om han

var i dyp konsentrasjon, og av og til førte han fingrene opp til ansiktet og masserte pannen.

78

Jeg ville aldri i verden ha tenkt tanken før jeg faktisk ble venn med en, men å være magiker

måtte være utrolig interessant. Tenk på alt det de får til som ingen vanlige kan!

Det varte ganske lenge før Magus igjen åpnet øynene. Han så ikke ut som om han nettopp

hadde blitt opplyst om noe.

”Merkelig”, sa han, og tonefallet hans bekreftet mistanken min, ”jeg prøver så godt jeg kan

å konsentrere energien min om Lupus, men det eneste bildet jeg får i tankene, er mørke med

korte innslag av sterke farger. Samtidig får jeg frem en blandet følelse av angst og glede.”

”Hæ? Det var da underlig”, sa jeg og rynket pannen.

”Er han langt unna?” spurte Perfidia, og jeg kunne høre på henne at hun kvidde seg for å

snakke med en magiker.

”Nei, det er det som er sprøtt. Vi burde ha sett ham hvis ikke…”

Magus tok en pause, og så plasserte han de grønne øynene på et punkt til siden for oss.

Perfidia og jeg fulgte blikket hans, som landet på bakgaten.

”… hvis ikke han har gått inn der”, fullførte han.

”Men jeg skjønner ikke… hvorfor skulle han gå inn der? Det… det…” begynte jeg, men

fant ikke ord, og ga likeså godt opp. Jeg stirret bekymret inn i det svarte, og kunne ikke la

være å grøsse. Jeg likte ikke de trange smugene noe særlig; det å bevege seg inn dit var nesten

som å be om bråk.

”Det er vel bare én måte å finne ut hva han gjør der inne på”, sa Magus uten særlig glede i

stemmen. Jeg svelget hørbart.

Uten et ord gikk han og jeg langsomt fremover mot åpningen, og Perfidia fulgte litt etter.

Det var i slike situasjoner at jeg skulle ønske at Lupus faktisk hadde vært der. Selv om jeg

hatet å innrømme det, likte jeg at han bekymret seg for meg, og måten han selv prøvde å

skjule det på, var egentlig ganske sjarmerende.

De skyhøye betongbygningene som alle hadde felles tak, dynket bakgaten i mørke, og jeg

kjente hvordan gåsehuden spredde seg på de bare armene og bena mine. Likevel fortsatte jeg

taktfast å gå fremover.

Etter hvert så jeg at det lysnet, og jeg satte opp farten. Jeg kunne se tydelig nå at smuget

endte i et lite, rundt hulrom skapt av skyskraperne bygget rundt. Her stod de for langt fra

hverandre til at de kunne ha bygget taket over flere blokker samtidig, og lys fra den evig

overskyede himmelen falt ned. Åpningen der fremme var ennå for liten til at jeg kunne skimte

noen, men jeg hørte en høy, nesten litt skingrende stemme som hadde en litt sløv undertone.

Stemmen snakket engasjert om et eller annet, men jeg var ikke nær nok til å skjelne ordene.

Kanskje han, hvem han nå var, gutten der borte, tilfeldigvis hadde sett Lupus?

79

Idet jeg trådde inn i den lille lysningen, visste jeg ikke helt hva jeg skulle ta meg til. Det

endte i alle fall med at jeg gispet, noe som fikk den skingrende stemmens eier til å snu seg

rundt og stirre på meg med oppspilte, blå øyne.

Jeg så nå at det var en gutt på min alder, sånn omtrent. Han var kledd i en fillete, hvit

helsetrøye og like fillete jeans, og rundt det blonde hodet hadde han bundet et rødt bandana.

Men det var ikke den sjuskete fyren som fikk meg til å gispe, men en annen gutt som satt lent

inntil betongveggen bak ham med lukkede øyne og hodet til siden. Lupus.

Først så den fremmede gutten bare overrasket ut, men så sprakk det herjede ansiktet hans

opp i et litt sleskt og skjevt smil.

”Heisann, søta. På jakt etter noe spesielt?” spurte han, og så kom den hengslete figuren

sakte mot meg. Jeg rygget langsomt bakover, noe som førte til at jeg tråkket Magus, som nå

var kommet opp bak meg, på tærne, og jeg skvatt fremover igjen.

”Jeg… jeg…” stammet jeg, men jeg fikk ikke frem noe fornuftig.

”Så ren og pen som du er, har du vel aldri hatt det skikkelig moro, kan jeg tenke meg”, flirte

han sleipt, ”hva med at jeg gir deg en aldri så liten… omvisning?”

Nøyaktig hva han mente med omvisning, visste jeg ikke. Men én ting visste jeg veldig godt,

og det var at jeg ikke var ute etter å vite det heller!

Jeg tok meg sammen, plantet føttene omtrent en halvmeter fra hverandre, plasserte de

knyttede nevene mine besluttsomt ned langs sidene mens jeg sa kontrollert: ”Hva har du gjort

med han der?” Jeg nikket i retning Lupus, i tilfelle det skulle være tvil om hvem jeg mente.

”Han?” smilte han glatt, og kastet et blikk over skulderen sin. Et øyeblikk lot han blikket

hvile på Lupus, før han så på meg igjen med det samme, slimete fliret. Jeg merket meg

hvordan ånden hans, og egentlig hele han, stinket, uten at jeg greide å finne ut nøyaktig hva

de heslige luktene var.

”Han har det bra”, sa han bare.

”Jeg tror deg ikke”, sa Magus med ett. Han trådde frem fra bak meg, og stilte seg resolutt

ved siden av meg. Ansiktet hardnet og øynene tordnet idet han studerte den fremmede.

”Jasså? Er du også mammas lille englebarn? Bla opp noen spenn, du, så skal jeg ta deg med

til en verden du aldri i din villeste fantasi har kunnet forestille deg”, sa han, det siste med

imponerende innlevelsesevne.

”Jeg vil ha ham”, sa jeg hardt, og pekte på Lupus. Hvis det ikke nyttet å ta det behersket og

diskret, fikk jeg være dønn direkte.

80

”Ja, jeg skjønner deg godt, jeg. Han har absolutt utseendet med seg, er du ikke enig? Skal

vedde på at understellet hans også er et kapittel for seg. Det er bare å sette i gang, så kan jeg

se på”, gliste han.

”Pervo!” utbrøt jeg foraktelig, og trakk meg automatisk tilbake, ”det var overhodet ikke det

jeg mente!”

”Hør, han er ikke seg selv akkurat nå, skjønner? Det er bare å gjøre det kroppen din verker

etter”, sa han med en åleglatt klang i stemmen.

”Vi vil ikke høre på deg; vi vil bare ha vennen vår!” sa Magus sint.

”Å, så dere vil ha ham, begge to? Dette kan bli… spennende”, hånflirte gutten.

Det var da det gikk opp for meg at nå gjorde han bare narr av oss. Han stod rett foran oss og

lo oss rett opp i ansiktet mens han ertet oss spotsk. At jeg ikke skjønte det før nå!

”Forsvinn!” utbrøt jeg overraskende bestemt og sammenbitt, og både det lurvete svinet

foran oss og Magus til venstre for meg, skvatt nesten av den plutselige styrken min.

Som for å understreke at jeg mente alvor, nesten kastet jeg armen min bakover og grep tak i

spydet som lå lett tilgjengelig i vesken på ryggen min. Med en rask bevegelse vippet jeg det ut

og frem, og snart stod jeg med det nesten to meter lange våpenet i et fast grep i hendene,

pekende på den nå forfjamsede gutten foran meg.

”Jøss, du mener alvor”, sa han, og det ekle fliret hans og den hånlige undertonen var borte

vekk.

”Nå? Går du på dine egne ben vekk fra dette hullet, eller er jeg nødt til å…?”

Jeg lot det siste henge igjen i luften, og så på hvordan ansiktsuttrykket hans forandret seg fra

forundret til redd. Han svelget tungt og hørbart.

”Du vinner”, nærmest pep han til slutt, før han flyktet av sted i passasjen bak oss på lange,

byksende steg.

Jeg var kjapp med å legge spydet der hvor det hørte hjemme, og med en gang det var på

plass, løp Magus og jeg synkront bort til Lupus, som fortsatt satt med øynene lukket mot

veggen.

Jeg knelte ved ham, og la en hånd på pannen hans. Den var dampende het, og da jeg fjernet

hånden igjen, så jeg at den var helt klam av svette.

Han rykket til nå og da. Ansiktet hans fordreide seg litt, og han skar uhyggelige grimaser.

Av og til kunne vi til og med høre ham ynke seg, men det var veldig lavt.

”Kanskje han er syk”, foreslo Magus, så lavt at jeg nesten ikke hørte det. Jeg svarte ikke.

”Hva har det udyret gjort med deg?” hvisket jeg i stedet til Lupus, og la fingrene mine på

kinnet hans. Hva enn som skjedde med ham, virket det som om han var i store smerter.

81

”Her kan han i alle fall ikke ligge”, sa Magus, og fikk meg til å innse realiteten. Vi ble nødt

til å flytte ham, men hvor? Bortsett fra Perfidia, som bodde milevis unna, hadde ingen av oss

lenger noe sted å bo. Hvis ikke…

”Aliquid”, sa Magus og jeg i kor; det var tydelig at vi tenkte det samme.

”Han er den eneste som kan hjelpe oss”, sa Magus alvorstungt.

”Så får vi bare prøve å komme gjennom labyrinten. Lupus må bli frisk igjen”, sa jeg mens

jeg lot øynene mine inngående studere alle detaljene ved ansiktet hans. Selv om det var

absurd å tenke over slike ting i en situasjon som denne, gikk det opp for meg at jeg aldri

hadde vært så nær ham noen gang. Fra denne avstanden kunne jeg se hver eneste pore og hver

eneste føflekk. Jeg la merke til hvordan han hadde et lite arr i nærheten av sitt venstre øre, og

at munnvikene hans vendte en tanke nedover. Jeg aner ikke hvorfor, men det å granske ham

så grundig, som om jeg analyserte et kunststykke, fylte meg med en slags merkelig form for

ro.

”Hjelper du til med å løfte ham?” spurte Magus, og så seg over skulderen og bort på

Perfidia. Jeg hadde nesten glemt henne; hun hadde holdt seg i bakgrunnen hele tiden. Nå kom

hun langsomt frem fra skyggene igjen, som hun nesten hadde gått i ett med på grunn av den

mørke kjolen og håret.

”Jeg er ikke så sterk”, sa hun.

”Men alle hjelper til”, fastslo Magus, og det var noe med måten han sa det på som indikerte

at det ikke var rom for protester. Ikke det at jeg uansett hadde kommet med noen uansett.

Jeg kom meg på bena igjen, og da Perfidia også var kommet helt bort til den nesten livløse

skikkelsen, lempet vi ham med et krafttak opp i armene våre.

På langsomme skritt stabbet vi oss fremover. Det ble fryktelig trangt da vi gikk inn i den

mørke gangen som ledet til hovedgaten igjen, men på sett og vis kom vi oss ut igjen.

Lupus holdt derimot på å gå rett i bakken da Perfidia helt uventet glapp taket! Vi var ute i

lyset igjen på fortauet, og smuget var tilbakelagt. Seansen høstet flerfoldige blikk, som

rangerte fra nysgjerrige til oppgitte, fra passerende skuelystne. Heldigvis fikk Magus og jeg

akkurat tatt ham imot igjen før han traff asfalten.

”Puh, jeg er utslitt!” stønnet Perfidia, og lente seg på lårene sine. Pustet henne minnet om et

lite damplokomotiv.

”Du kan ikke gi opp nå”, nesten kommanderte Magus, men Perfidia ristet bare sakte på

hodet innimellom pesingen sin.

”Jeg greier simpelthen ikke mer!” klaget hun, og rettet seg opp igjen.

82

”Perfidia!” var det eneste Magus fikk frem, før også han slapp taket. Føttene til Lupus deiset

i bakken, og jeg falt fremover og mistet nesten balansen av den plutselig endrede

vektfordelingen. Varsomt la jeg overkroppen til Lupus ned på bakken også.

”Vi kan ta en kort pause…” sa jeg motvillig. Jeg ville nødig kaste bort tid; det var viktig å få

Lupus til Aliquid fort. Hvorfor det føltes så innmari viktig, var egentlig et godt spørsmål; han

var jo verken lege eller heksedoktor, bare en kriger i eksil. Likevel var det ikke til å komme

fra at han bare ved sin tilstedeværelse plantet en uutgrunnelig ro i oss alle. Kanskje håpet jeg

ubevisst at denne roen var den magiske medisinen Lupus trengte.

Jeg hadde sett på de andre mens jeg hadde snakket til dem. Da jeg nå skulle til å sende

Lupus nok et bekymret blikk, så jeg at han var borte!

”Lu… Lupus…” stotret jeg, men før jeg kom så langt som til å skrike, hørte jeg en dyp

stemme si: ”Bare følg etter meg.”

Han gikk noen meter foran oss med Lupus i armene. Du vet hvem.

”Hvordan…” begynte Magus, men enda en gang avbrøt Aliquid: ”Jeg kan bevege meg

umerkbart hvis jeg ønsker.”

Fjetrede så vi på hverandre en stund, før vi langsomt trasket etter. Han dukket alltid opp når

vi trengte ham mest. Skulle tro han hadde en innebygd radar eller noe.

Vi krysset veien, og befant oss i den gaten som inneholdt labyrinten, godt kamuflert som et

av flere tusener av smug. Nå som han gikk foran oss, gikk det greit, og vi passet på å gå på

kloss hold hele tiden og ikke miste lyden av skrittene hans.

Bare minutter senere satt vi samlet inne i boligen hans igjen. Aliquid hadde gitt Lupus noe

legende greier han hadde kokt sammen ved hjelp av urter og mystiske drikker, og som han

hadde helt ned i halsen hans. Han fortalte oss at han snart kom til å våkne igjen.

”Hva er det egentlig som har skjedd med ham?” spurte jeg, mer nysgjerrig enn engstelig.

Jeg visste at han var i gode hender.

Aliquid svarte ikke. I stedet satt han rolig og observerte hver eneste krampetrekning Lupus

foretok seg, nå som de ble sterkere og sterkere.

I grunn var det ganske irriterende, det at han sjelden svarte på vesentlige spørsmål. Likevel

var jeg overbevist om at det ikke var fordi han ikke visste, men fordi han ikke ville at vi skulle

vite det. Det uroet meg.

I begynnelsen ville jeg bare sitte stille ved siden av Lupus helt til han kom til seg selv igjen,

men jeg innså at replikken ”alt er relativt” passet godt på det Aliquid hadde sagt om at han

snart våknet. Jeg satt der lenge, lenge, helt til Aliquid tilbød seg å lage mat til oss. Vi takket

ja, alle tre.

83

Mens vi spiste en bolle hver med hans både velsmakende og godtgjørende suppe med hvert

vår urtebrød til, hørte vi at Lupus begynte å hoste.

Megetsigende blikk ble raskt utvekslet oss imellom, og med et eneste sprang var alle borte

hos ham, jeg først av alle.

Han hostet ennå idet jeg satte meg på huk ved siden av ham og strøk ham forsiktig over

pannen.

”Lupus?” spurte jeg prøvende, men han svarte fortsatt ikke.

Hostingen hans tiltok, og jeg ble nesten skremt. Den var så kraftig, og det virket ikke alltid

som om han fikk trukket pusten dypt nok før en ny serie kom. Jeg klemte rundt hånden hans,

og håpet at han et sted i underbevisstheten visste at jeg var der.

Brått slo han øynene opp. Jeg skvatt nesten litt tilbake, for det skjedde så overrumplende.

Det ene øyeblikket var han omtrent i det hinsidige, og det neste så han ut i rommet med

vidåpne klinkekuler.

”Vi… vi…” stammet han. Stemmen var forbausende klar.

”Vi hva da?” spurte jeg mildt.

Lupus snudde på hodet og så på meg med det samme blikket, som om han ikke merket at

jeg var der før nå.

Det rykket til i kjeven hans, og jeg trodde først han skulle smile, men så plutselig slang han

hodet til siden igjen, så han enda en gang stirret rett ut i rommet. Med krystallklar røst ropte

han: ”Vi må ut av denne byen! Nå!”

84

Kapittel XII

Jeg glippet med øynene, og stirret opp i Stellas bekymrede ansikt. Det sprakk derimot opp i et

smil da hun så at jeg hadde kviknet til.

”Han er våken!” ropte hun ut i rommet, og straks etter kom Magus og Aliquid bort til meg.

Jeg tok meg til hodet. Jeg hadde voldsom skallebank, i tillegg til en samvittighet som veide

like mye som hele verden. Jeg hadde lovt meg selv, på tro og ære, å aldri røre atrox mer i hele

mitt liv. Hva gjorde jeg så? Jo, jeg fikk en fremmed type til å injisere en kjempedose, så

kraftig at jeg ikke engang kunne huske å ha blitt ført hit. Det eneste jeg kunne erindre, var

følelsen av å være alene i et digert mørke, kun avbrutt av nifse, fargerike flekker.

”Hvordan føler du deg?” spurte Stella med et litt engstelig smil.

”Vondt i hodet”, stønnet jeg, og hun la forsiktig en hånd på pannen min. Øyeblikket etterpå

sa hun: ”Du er ikke like varm som i sted.”

Jeg sa ikke noe til det. Jeg ante jo ingenting om hva jeg hadde vært bare for øyeblikk siden.

”Hva mente du med det du sa? Du skjønner, du sa noe nifst, før du plutselig falt inn i transe,

den du nå våknet fra”, sa Magus, redd i stemmen.

Å, nei! Hva hadde jeg gjort nå, da? Når kroppen min ble påvirket av atrox, greide jeg ikke

lenger å kontrollere meg selv, og gudene visste om jeg hadde løp rundt naken og sunget

nasjonalsangen eller hadde ligget i en forvrengt stilling, livløs på bakken.

”Jeg beklager, men jeg husker ikke noe av det som har skjedd”, sa jeg, skamfull. Hva kom

Stella til å tenke om meg nå? Jeg hadde ødelagt alt! Ingen av dem ville vel ha med seg et

narkovrak på ferden.

”Du sa at vi måtte komme oss ut av byen. Jeg tror vi bør ta det på alvor”, sa Aliquid

alvorlig.

”Hehe”, lo jeg nervøst, før jeg sa: ”Når jeg er sånn, ber jeg dere om å helst ikke ta noe av

det jeg sier eller gjør særlig seriøst.”

”’Når jeg er sånn?’” gjentok Stella, ”mener du at det har skjedd før?”

”Dessverre”, sa jeg, og la hodet til siden. Jeg la merke til at jeg lå i en av Aliquids senger.

”Men hva er det for noe som skjer med deg? Er det et slags virus?” ville Magus vite.

Jeg sperret øynene opp. De visste det ikke! De visste ikke at det var dop som hadde fått meg

til å reagere som jeg gjorde!

”Det er en slags sykdom eller noe som har inntruffet nå og da siden jeg var liten. Jeg tror

ikke det er noe alvorlig”, sa jeg, og lo en veldig anstrengt latter. Stella og Magus lo også, med

like mye glede i stemmen som jeg.

85

Jeg skottet diskret bort på Aliquid. Han hadde lagt armene i kors, og ikke overraskende så

han morsk ut. Da han merket at jeg så på ham, sendte han meg et mørkt blikk. Han likte visst

dårlig at jeg løy for vennene mine om noe så alvorlig.

”Jeg synes fortsatt vi bør ta det alvorlig”, sa han brått, og brøt ikke blikkontakten han holdt

med meg, før han med en voldsom bevegelse virvlet rundt og strente over til den andre siden

av rommet. Da han stod i et annet hjørne, snudde han seg rundt igjen og sa: ”Drømmer er ikke

bare til for å more oss mens vi sover, men kan rettlede oss og gi oss råd. Etter at dere har

funnet ut det dere kan i Facinaroses kirke, bør dere dra.”

”Dra hvor?” spurte Stella, men Aliquid ristet på hodet.

”Jeg vet ikke”, sa han.

Jeg tygget meg på underleppen, og reiste meg opp i sittende stilling. Jeg skulle ikke påstå at

jeg savnet det gamle, narkomane livet mitt, men dette var blitt mørkere enn jeg likte det.

En gladgjørende lyd gjorde at jeg snudde på hodet, og øynene mine falt på en veldig blid

bisk som stirret opprømt på meg med tungen dinglende ut av kjeften.

”Socius-i!” ropte jeg henrykt, og hunden kom springende mot meg med hoppende byks.

Han spratt inn i armene mine, og jeg gned nesen inn i den pelsdekte nakken hans. Han slikket

meg lykkelig i ansiktet, og jeg lo av fryd.

”Det er som om du er sju år igjen”, smilte Stella.

”Ja, og det er herlig!” gliste jeg.

”Ikke for å bryte stemningen, men hvis vi må ut av Barathrum så fort som mulig, er det

kanskje greit om vi prøver å finne denne kirken”, sa Magus. Han hadde et nesten trist drag i

stemmen.

Jeg nikket, og reiste meg opp mens jeg prøvde å dytte Socius-i bort, men det var ikke enkelt

når han viste en så dramatisk gjensynsglede. Leende skjøv jeg ham bestemt bort da han

prøvde å hoppe opp på meg etter at jeg stod på bena igjen.

Vi fire gikk mot døren, og Aliquid viste oss veien ut av labyrinten sin. Vel ute blant folk

igjen, rakte han meg et langt stålrør med en slags linse helt ytterst.

”Hva skal jeg bruke dette til?” spurte jeg.

”Det vil du tidsnok finne ut. Farvel så lenge”, sa han, og før vi rakk å spørre mer, hadde han

trukket seg inn i skyggene igjen.

Stella trakk det sammenbrettede kartet ut fra beltet sitt, og foldet det ut så alle fikk se.

”Hva heter denne gaten?” spurte hun meg, og jeg kastet et blikk bakover. På husveggen stod

det ”Umbragaten”.

”Umbragaten”, svarte jeg derfor.

86

Stella var rask med å finne frem på kartet, og det viste seg at kirken ikke lå så langt unna

som det man skulle tro. Rart, egentlig, for logisk sett burde jeg jo ha vært der før, men jeg

kunne ikke huske å ha sett noe som kunne minne om en kirke noe sted i nærheten.

Magus studerte tegningen over byen iherdig mens han rynket pannen. Så trakk han hodet

opp igjen, og så seg litt rundt. Endelig virket det som om han bestemte seg for en retning, og

han pekte i en kurs og sa: ”Jeg er ganske sikker på at hvis vi fortsetter den veien, vil det gå

rimelig kjapt å komme til Facinarose-kirken. Vi skal bare gå fremover hele tiden, og etter

noen hundre meter, vil kirken befinne seg ved vår høyre hånd.”

”Så da er det bare å begynne å gå?” spurte Stella, og så på oss etter tur. Magus og jeg nikket

synkront, mens det virket som om Perfidia bare hang med uansett hva utslaget ble, og verken

gjorde eller sa noen ting. Hun var alltid så svak; hun ytret aldri meningene sine.

Gruppen vår la i vei. Sommerfuglene som tidligere hadde flakset temmelig urolig rundt

nede i magen min i redsel for å få avslørende spørsmål og ufrivillige julingsrunder fordi vi

gikk med Facinarose-tatoveringer, var som blåst bort. Ingen lot til å merke det noe særlig, og

det var nesten enda skumlere. Ingen hadde noen ting som helst imot en sekt som var så

forferdelig brutal, og som foraktet alle de som ikke sluttet seg til dem. Ikke rart at

menneskene var lette å overbevise. Det var bare å kvitre noen lokkende ord, så hadde du et

nytt medlem på null komma vips. Det virket ikke som om noen hadde notert seg de voldelige

metodene Facinarose-folkene brukte, og det faktum at de torturerte folk til døde og tente på

hele landsbyer, overså de glatt. Kanskje ble det hysjet ned, eller kanskje tenker bare folk ”å,

så fælt” før de glemmer det. Det har i alle fall jeg inntrykk av noen ganger, særlig før, da jeg

satt neddopet på et gatehjørne og la merke til at menneskestrømmen som hastet forbi meg

sjelden eller aldri kastet så mye som et trist blikk i min retning. Hvis de først så på meg, var

det med hån eller avsky i blikket.

”Jeg skjønner ikke”, sa plutselig Stella og stanset. Hun klødde seg i hodet, ”i følge kartet

skulle vi ha vært her nå.”

Alle vi andre stoppet også, og så rundt oss. Vi så overhodet ingenting som kunne minne om

en kirke. Jeg så bare bygninger jeg har sett tusenvis av ganger før; jeg hadde vært i denne

bydelen ofte.

”Husk at Aliquid sa noe sånt som ’hvis man kan kalle det der en kirke’”, minnet Magus oss

på.

”Jeg tror han bare mente det indre. Du vet, Facinarose har ikke mye til felles med roen,

høytydeligheten og tryggheten som fins i en kirke”, sa Stella med rynkede øyebryn.

87

”Hvordan kan du være så sikker på hva han mente? Det er ikke jeg alltid, i alle fall. Hva om

han snakket om utseendet, og at han mente noe sånt som…” Magus tok en liten pause og så

seg rundt, før han veivet armen mot en stor, kuppelformet konstruksjon, ”den der!”

”Pøh!” fnøs jeg, ”det der er vitenskapssenteret! Det kan umulig kalles en kirke, verken i

faktisk eller Facinarostisk betydning”. Jeg måtte smile litt for meg selv av tanken på at jeg

nettopp hadde skapt et nytt adjektiv.

”Hm”, hørte jeg fra Stella, og jeg så at hun betraktet kartet inntrengende, ”det såkalte

vitenskapssenteret stemmer perfekt overens med koordinatene til Facinarose-kirken, samt i

forhold til alle de andre bygningene rundt.”

”Få se”, sa jeg, og bøyde meg mot henne og så ned på det store papiret hun holdt utfoldet.

Det stemte, faktisk. Jeg så opp innimellom for å sammenligne virkeligheten med tegningen,

og kirken på kartet hadde nøyaktig samme plassering som vitenskapssenteret rett foran oss.

”Det kan vel bare bety én ting”, sa Magus, som også hadde begynt å se på kartet sammen

med oss. Da han løftet blikket igjen, så jeg at han hadde et litt selvtilfreds hva-var-det-jeg-sa-

uttrykk i det bleke ansiktet.

”Jeg tror… det er kirken, ja”, sa Perfidia, og alle så på henne. Hun så ikke tilbake på oss,

men lot øynene hvile på det imponerende bygget.

”Hvordan kan du vite det?” spurte jeg mistroisk.

Hun flyttet blikket, og så nå hardt på meg. Det var første gang jeg i det hele tatt hadde sett

henne ta igjen med meg, om enn bare med blikket foreløpig, og jeg må innrømme at jeg

nesten skvatt litt.

”Jeg sa at jeg tror, ikke vet”, sa hun iskaldt. Jeg ble nesten skremt.

”Men jeg sier at jeg vet, ikke tror”, sa Magus, og fikk meg til å glemme den plutselige

forandringen av Perfidias normalt skye og sjenerte vesen, ”det kan umulig være noe annet

sted.”

”Jeg synes fortsatt det virker litt underlig”, sa jeg, men jeg var begynt å tro på det selv. Jeg

hadde jo sett det svart på hvitt på kartet, eller i det minste svart på brunt, ettersom brunt

symboliserte byggverk på kartet. Det var sant som Magus sa; det kunne ikke være noe annet.

Alle sammen, med unntak av Perfidia som ikke hadde tatovering og som derfor skulle holde

vakt, gikk på lettere anspente skritt mot inngangen.

”Så rart at det ikke er bevoktet”, mumlet Stella mistenksomt. Jeg sa ikke noe, men var enig

med henne.

88

Magus la en hånd på pleksiglasskyvedøren som utgjorde inngangen. Den gled rett opp, og

man skulle jo faktisk tro at sikkerheten var litt høyere. Jeg syntes noe skurret sterkt. Hvor var

de dresskledde muskelbuntene med solbriller og AG-3?

Svaret fikk jeg derimot med en gang vi trådde inn i den tilsynelatende koselige gangen med

flisegulv og en stort teppe med ”Velkommen” påtrykt. Det var enda en dør å gå gjennom før

vi nådde inn i selve senteret, men da Magus prøvde å åpne den, var den stengt.

Straks etter hørte vi en kvinnelig robotstemme forklare på det sedvanlige overhyggelige og

tålmodige viset: ”Vennligst bli stående helt stille mens du blir skannet av sikkerhetsmessige

årsaker.”

Akkurat, ja. Nå skulle de nok finne ut om vi bar tatoveringer eller ikke, det skulle jeg vedde

på. Hva om denne skanneren kunne se forskjell på vanlige tatoveringer og de som bare var

illusjoner? Jeg svelget hørbart, men feiget ikke ut. Det verste som kunne skje, var vel at vi ble

kastet ut. Ikke engang Facinarose drepte folk som ville komme inn på et vitenskapssenter,

men ikke var egnede nok. Eller…?

En tynn, rød stråle skjøt ut fra veggen helt oppunder taket, og bevegde seg sakte nedover.

Alle stod vi helt stille, uten å røre en muskel og nesten uten å puste engang. Den anspente

stemningen førte nesten til at luften rundt oss slo gnister.

Laseren traff meg først siden jeg var høyest av oss. Uten at jeg merket noen ting som helst,

gled den langsomt nedover pannen min. For å være på den sikre siden, lukket jeg øynene, men

jeg merket ikke noe til den. Laseren de brukte var nok veldig svak.

Jeg åpnet øynene igjen, og så at også Magus og Stella hadde blitt truffet av den. De stod helt

rolig og lot den gli over dem.

Jeg skal innrømme at jeg svettet litt ekstra idet laseren gled over juksetatoveringen min. Det

var særlig nervepirrende at det gikk så uhyre tregt også. Hvert øyeblikk forventet jeg at en

øredøvende alarm plutselig skulle bryte ut, men ingenting skjedde, og laseren fløt videre i

bedagelig tempo. Likevel visste jeg at det ennå ikke var over. Det var jo ikke sikkert at de

kom til å gjøre noe stort nummer ut av det hvis vi ble fersket, mener jeg. Kanskje vi bare ble

bedt pent om å dra av datastemmen etter at skanningen var overstått.

Etter en liten evighet, forsvant strålen igjen, og det var med et hjerte som hamret i en

hastighet litt over hva normalt er at jeg hørte stemmen over høytaleren ta ordet igjen:

”Skanning gjennomført. Du kan nå gå videre.”

Jeg pustet lettet ut. Trikset med tatoveringene hadde tydeligvis lurt sikkerhetssystemet også,

og det var visst ikke bare negativt at vi vandret rundt med en som vanligvis ble sett litt ned på

av resten av samfunnet.

89

Da jeg dro i dobbeltdøren som var rett foran oss, gled den opp lett som bare det.

Vi trådde inn i rommet. Gulvet bestod av de samme grå flisene som det i den lille gangen

hadde gjort, og veggene hadde nøytral, hvit tapet. I enden av rommet stod et enslig skrivebord

i tre med en brillekledd kvinne bak, og på både høyre og venstre side av rommet var det

trapper som strakte seg oppover. Ved siden av skrivebordet var det en dør.

Damen bak skrivepulten satt for øyeblikket i telefonen, men så opp idet vi kom inn. Hun

gjorde tegn til oss at hun skulle hjelpe så snart hun var ferdig.

Heldigvis tok det ikke lang tid, og snart lå telefonrøret på plass på telefonen igjen.

”God dag, kan jeg hjelpe dere med noe?” kvitret hun med blendende tannpastasmil.

”Er dette Facinarose-kirken?” spurte Stella.

”Det stemmer!” nærmest sang hun videre.

Stella så deretter spørrende på meg, og jeg trakk på skuldrene tilbake. Jeg ante da ikke hva

hun skulle si nå! ”Hallo, vi har gått undercover og er her for å snuse litt rundt i sakene deres.

Har du noen forslag om hvor vi kan begynne?”

”Dere er her for møtet, kanskje?” spurte damen fiskende, som antakeligvis syntes det var litt

rart at vi ikke lurte på noe mer, men fortsatt stod der.

”Ja!” utbrøt Stella nesten desperat.

”Det har nettopp begynt, men dere bør fortsatt kunne få med dere det viktigste. Møtehallen

er rett inn der”, hun pekte på døren til høyre for seg, ”så dere får prøve å snike dere inn så

stille som mulig.”

”Tusen takk skal du ha!” fikk Stella presset frem, og smilte litt påtatt. Jeg kunne ikke

klandre henne. Det var nok vanskelig for henne å være hyggelig mot de samme folkene som

hadde gjort hjemstedet, vennene hennes og foreldrene om til aske.

Sakte åpnet vi døren, og synet som møtte oss, var en kjempesal med en oppbygging som var

likt som et amfiteater. I midten var det en mann som så uendelig liten ut fordi vi var helt oppe

ved de øverste setene, og rundt ham i en ring var det plassert røde stoffstoler som var bygget

inn i selve treverket, som også utgjorde en form for stier til stolene, omtrent som i en kinosal.

Mannen i midten, som holdt et ark foran seg, stoppet brått midt i setningen sin av klikket fra

døren bak oss idet vi gikk inn. Det var sannelig ikke lett å være diskret. Likevel valgte han å

ignorere oss, og fortsatte å snakke om hva det nå enn var møtet dreide seg om. Så forsiktig vi

kunne, smøg vi oss av gårde til vi fant tre ledige plasser, som var på den øverste rekken.

Det var plassert en rekke mikrofoner nede ved sentrum, og stemmen til den dresskledde

herren der nede, runget utover hele rommet.

90

”… siden vi nå vil fokusere så mye som mulig på den teknologiske delen av religionen vår,

vil vi trenge store pengesummer. Problemet er at vi ikke aner hvordan vi skal skaffe disse

pengene. Selvfølgelig kan vi ha innsamlingsaksjoner, der alle medlemmene gir en slant hver,

men dette kan komme til å dreie seg om beløp langt over hva deres årslønn er, og vi vil, i

tillegg til innsamling, ha bruk for alternative metoder for å få nok. Er det noen som har noen

forslag?”

Et menneske i andre siden av salen rakte hånden i været.

”Ja?” sa taleren, og pekte på mannen som tydeligvis hadde en idé.

”Vi kan jo gjennomgå landsbyene vi har brent etter verdisaker”, sa han.

”Det har vi allerede gjort”, sa han i midten.

”Djevler”, freste Stella, og jeg så bort på henne. Hun holdt hodet senket, og hun formelig

boblet av sinne. Bare tanken på at de plyndret ruinerte, små samfunn for absolutt alt, at de

ikke lot noe være hellig lenger, gjorde meg kvalm. Disse folkene var virkelig ufordragelige.

”Jeg snakker om kjempeporsjoner her!” maste mannen i midten videre, ”vi trenger så mange

mynter at vi kunne ha bygget en modell av Barathrum i full størrelse av dem. Selv om vi alle

jobber oss helseløse, vil det ta flere år å tjene inn slike mengder, og jeg vet ikke om vi har råd

til det.”

Det neste forslaget, som kom fra en stram, blond kvinne i 25-årsalderen med trutmunn og

avlange briller, fikk blodet mitt til å bli flere grader kaldere.

”Hva tror du vi får for å rive hele denne byen, og selge absolutt alt som er å selge?” spurte

hun uten å fortrekke en eneste mine.

Det var derimot det han som stod i midtpunktet sa som satte inn nådestøtet og fikk det til å

stivne til is.

”Nøyaktig”, sa han, ”det er akkurat det vi må gjøre. Ved å jevne hele Barathrum med jorden

og selge alt som selges kan, får vi nok til å gjennomføre et prosjekt som ikke bare vil

revolusjonere vitenskapen for all fremtid. Vi vil også få makt over hele jordkloden, og alle

menneskene som er igjen, vil jobbe kun for ett formål: Facinarose.”

”Hva mener du med ’de som er igjen’?” spurte en annen i salen.

”Vel”, karen som stod nederst gjorde en liten kunstpause, før han sa, helt upåvirket: ”de som

er tilbake etter at vi har… sluppet bomben.”

91

Kapittel XIII

Jeg stivnet til. Det var nesten så jeg kunne høre hvordan blodet frøs, og hvordan isen spredde

seg hurtig til jeg var en eneste stor, psykisk iglo. Munnen ble tørr som sandpapir, og brystet

snørte seg sammen i et nådeløst nett, og ufrivillig gispet jeg etter pusten. Dette var ikke sant!

Det kunne ikke være det!

Jeg prøvde å se på de andre, men de ofret meg ikke så mye som et blikk. Forståelig. De så

forskrekkede ned på midtpunktet i salen. Det hadde logisk nok begynt å surre rundt oss, og

taleren der nede ropte et rungende: ”Stillhet!”

Sakte, men sikkert, falt hele rommet til ro igjen, og da det var så stille at vi knapt turte å

puste, tok han ordet igjen: ”Vi vil sprøyte inn et motstandsdyktig stoff mot viruset som fins i

bomben i blodet deres så dere ikke blir smittet. Injeksjonen vil være hundre prosent smertefri,

og totalt uten bivirkninger. Dette vil rydde kloden for de som ikke er verdt noe likevel, og gi

oss enda større spillerom for planene våre. Noen spørsmål?”

”Er det nok injeksjoner til alle?” var det noen som spurte.

”Selvfølgelig”, forsikret mannen i midten, ”alt vil bli tatt hånd om, og dere behøver ikke å

betale så mye som en kvart pecunia for det.”

”Men hva med de av oss som har familie som ikke er Facinarose-medlemmer?” spurte en

mann.

Fullstendig følelsesløs trakk taleren på skuldrene og sa: ”Synd for dem.”

”Men…”

”Ikke noe men!” avbrøt han utålmodig mannen som hadde kommet med spørsmålet, og som

begynte å se virkelig redd ut, ”dette er et individuelt valg du har tatt. Enten får du overtale

dem til å bli med, ellers vet du hvordan det går.”

”Men jeg kan betale deg! Jeg gir deg, hele Facinarose, alt jeg eier og har! Penger, mat,

eiendom, hva som helst, men ikke ta fra meg kona og sønnen min!” ba han frustrert.

Foreleseren, eller hva jeg skal kalle ham, svarte ikke på spørsmålet, men vinket heller til seg

noen av de dresskledde typene som likevel hadde dukket opp, selv om vi ikke hadde merket

det. Med strenge ansikter og bulende muskler, bar de den nå sparkende og hylende mannen ut

av rommet.

”Men…! Jeg gjør alt som står i min makt! Dere kan gi dem injeksjonen i stedet for meg!

Vær så snill!” tryglet han hysterisk, men så smalt døren fra rommet muskelbuntene hadde

båret ham inn i igjen, og vi så ikke noe mer til ham. Jeg grøsset.

”Så… er det noen flere siviliserte spørsmål?” spurte han i midten, med merkbart trykk på

”siviliserte.”

92

Ettersom det ikke var noen hender i været eller noen stemmer å høre, løftet taleren hendene

og sa: ”Møtet er hevet.”

Mennesker reiste seg opp, skubbet til hverandre og hadde det travelt med å komme seg

fortest mulig og først til utgangene. Lupus, Magus og jeg satt tause igjen. Tankene våre var

som fordampet, og jeg følte meg som en zombie der jeg satt og stirret inn i stolryggen på setet

foran meg. Jeg kunne ikke få meg til å tro at det ufyselige svinet virkelig mente alt det han sa.

Skulle de virkelig slippe en bombe som inneholdt et dødelig virus kun Facinarose-medlemmer

ville overleve? Det var jo sykt! Det var mer enn det; det var rett og slett… utenkelig.

Lydene avtok mer og mer, og etter en stund antok jeg at rommet var tomt, bortsett fra oss

tre. Jeg gadd ikke å løfte på hodet for å se etter. Jeg greide verken å få hjernen eller kroppen

til å fungere etter det jeg nettopp hadde hørt.

”Dere hørte mannen? Møtet er hevet”, hørte jeg med ett en vennlig stemme si rett ved siden

av meg, og forbløffet så jeg opp.

Og rett inn i et på mange måter nydelig ansikt. Det tilhørte en gutt som sikkert ikke var mer

enn tjue år, og som var kledd i en stilig, mørkegrønn dress. På hodet hadde han kort,

platinablondt hår, og hudfargen og øynene var gylne.

”Vi… bare…” stotret jeg, men Lupus overtok med et kort og avvisende: ”Hvem er du?”

Gutten overså tonen totalt, og fortsatte i samme tonefall som før: ”Jeg er Veneficus, fersk

yppersteprest av Facinarose. Visste dere ikke det?”

”Beklager, vi er… nye her”, fikk jeg stammet frem, og greide ikke å ta blikket fra de

skinnende øynene hans.

Skjerp deg, sa jeg til meg selv, han er Facinarose-prest! Hvordan kan du tenke sånn om

ham?

”Det med bombingen… mente han virkelig det?” spurte Magus.

Veneficus så ned en stund, deretter så han opp igjen med et svakt smil: ”Han gjorde nok det,

men det blir ikke så ille som dere tror, skal du se. Dere kommer til å få injeksjonen, og alle

som en vil dere overleve. Vi vil våkne opp til en ny og forbedret verden med alle muligheter

for en lysende fremtid åpne! Det kommer til å bli fantastisk!”

”Beklager, men jeg har hørt nok”, sa Lupus avfeiende, og satte seg brått opp. Han presset

seg forbi Veneficus, og strente bestemt mot utgangen uten å se seg tilbake. Veneficus så rart

etter ham.

Du aner ikke hvor lyst jeg hadde til å gjøre det samme selv! Ordene hans burde ha virket

som gift på meg, som en livstruende syre som etset bort huden og etterlot meg skrikende, men

jeg fikk meg bare ikke til å være så hard og konsekvent som Lupus hadde vært. Jeg prøvde å

93

si til meg selv at det var for å spille rollen min som medlem bra, men innerst inne visste jeg at

det ikke var grunnen…

”Hør her, jeg skjønner at dette kom som et sjokk på dere”, sa Veneficus, og jeg skvatt til

idet han la en tung hånd på skuldrene til Magus og meg, ”men dette er til det beste. Vi

kommer til å bli universets ledende folkeslag!”

Jeg ville virkelig åpne munnen og ytre det bitende svaret jeg hadde klart på tungen,

”hvordan kan vi bli universets ledende folkeslag når vi nær sagt har drept vår egen planet?”,

men noe holdt meg tilbake. Det var noe forheksende ved hele fremtoningen til denne

Veneficus, og jeg likte det dårlig.

”Men”, sa han, og fjernet hendene sine igjen. En del av meg ble lettet, en annen del av meg

ville at han skulle holde den der for evig og alltid. En tredje del av meg ble sur på den andre

delen av meg fordi jeg i det hele tatt våget å tenke på det.

”Dere vil få mer informasjon på senere møter”, fortsatte Veneficus, ”jeg foreslår at dere nå

går ut døren og prøver å ikke tenke så mye på det. Husk, Facinarose vil det beste for dere.”

Med de ordene gikk han bort fra oss igjen, og gikk inn en annen dør.

Jeg satt taus tilbake, og sendte Magus et megetsigende blikk.

”Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om han der”, sa Magus omsider med et tomt

ansiktsuttrykk.

”Du sier noe”, sukket jeg.

På en måte skremte han meg fordi han ikke skremte meg. Jeg mener, normalt sett ville jeg

ha måttet beherske meg for ikke å hoppe opp på ham og klore øynene hans ut, men han hadde

noe ved seg som gjorde at jeg ikke ville det. Jeg greide bare ikke å forestille meg at han

egentlig var en grusom mann, eller gutt, som det kanskje passer bedre å si. Muligens var det

nettopp derfor han hadde en såpass høy stilling også, fordi han hadde en måte å snakke til folk

på som skjulte hans egentlige hensikter. Eller kanskje han var så grei fordi han ikke visste at

jeg ikke var medlem. Ja, selvfølgelig var det jo derfor. Hun damen jeg hadde spurt om veien

også. Hun hadde vært koselig og høflig, om enn litt overdrevent, til tider. Var det mulig at

Facinarose-gjengen faktisk kunne være hyggelige, de også?

Magus og jeg reiste oss og gikk mot utgangen. Damen som satt bak disken, så litt rart på

oss. Sikkert fordi vi kom ut så mye senere enn de andre. Vi ofret henne ikke så mye som et

blikk, og gikk ut på gaten igjen. Der stod Perfidia og Lupus og ventet; Perfidia med foten lett

trippende som en trommestikke, Lupus vendt vekk fra oss med armene i kors. Da han hørte at

vi kom, snudde han seg mot oss. Munnen hans var en stram linje.

”Sa han dere noen visdomsord?” spurte han syrlig.

94

”Gi deg, da. Vi likte ham heller ikke”, sa Magus.

”Nei, det så jeg jo”, fortsatte Lupus.

”Noen ganger irriterer du meg skikkelig!” utbrøt jeg, overrasket over mitt eget sinne, som

kom brått på, ”du anklager Perfidia for å være fordomsfull, men du er jo negativt innstilt til

alt! Hvis du gjør noe, blir du sur på alle som ikke gjør som deg! Hvem… hvem tror du

egentlig at du er?”

”Ro deg ned, Stella. Ikke overreager”, sa Magus til meg.

Innvendig var jeg både opprørt og forvirret. Hva var det egentlig jeg drev og sa til Lupus?

Greit nok at han hadde litt kort lunte og av og til hadde en litt tøff-i-masken-holdning, men

forsvarte jeg nettopp Veneficus? Tok jeg han som var medansvarlig i mine foreldre og hele

landsbyen min sin død i forsvar? Det var da bare naturlig at Lupus reagerte som han gjorde;

det som var unaturlig, var at jeg reagerte som jeg gjorde! Hva var det som gikk av meg?

”Hva sa de på møtet?” spurte Perfidia forsiktig, og jeg ble lettet over at hun byttet

samtaleemne.

”Ehm…” sa Magus, og byttet på å se på Lupus og meg. Begge oss syntes med ett bakken

var superinteressant, og studerte den inngående.

”Vel”, sa Magus til slutt, da han hadde innsett at ingen ville være den som brakte nyheten,

”Facinarose har planer om å slippe en bombe som inneholder et virus som bare medlemmer

av sekten vil overleve. De vil nemlig få sprøytet et motstandsstoff inn i seg. Hvis jeg har

forstått det riktig, skal de deretter selge alt som er igjen – hvem det i så fall skulle bli til, har

jeg ingen anelse om – men de skal altså selge ruinene av Barathrum, og sikkert alt annet også,

til en eller annen. Så skal de bruke pengene til noe som visstnok skal revolusjonere

vitenskapen for all fremtid. Eller noe sånt.”

Ingen sa noe. Perfidia så litt sjokkert ut over å få høre det, men bare litt. Hun kom ikke med

noe utbrudd som ”herregud!” eller ”jeg kan ikke tro mine egne ører!”, ikke engang et ”å nei,

så fælt!”, men hun formet munnen til en liten o, før hun begynte å hakke med hælen på den

ene støvletten sin i asfalten.

”Så… hva gjør vi?” spurte Lupus, og så på oss andre. Ansiktsuttrykket hans indikerte at han

ikke hadde store forhåpninger om at vi skulle komme frem til noe verdensforandrende,

akkurat.

”Vi bør kanskje si det til Aliquid”, sa jeg omsider.

”Som om det ville hjelpe”, fnøs Lupus.

”Nå er du sånn sur igjen!” skjente jeg.

”Å ja, slemme meg”, utbrøt Lupus og himlet oppgitt med øynene.

95

”Et eller annet sier meg at Aliquid vet det allerede”, sa Magus mens han tygget seg på

underleppen.

”Den fyren er et helsikes orakel. Jeg er sikker på at han bare tester oss og ser hva vi måtte

finne på før han gjør noe drastisk”, mumlet Lupus.

”Da Lupus var i den… transen sin… sa han at vi måtte komme oss vekk fra Barathrum”, sa

Perfidia hintende.

”Er det bare Barathrum de skal sprenge til aske?” spurte Magus videre, som om noen av oss

kunne gi noe svar på det.

”Kan vi ikke bare spørre Aliquid om hjelp, da?” spurte jeg og slo ut med armene.

Problemet var at alle hadde spørsmål, og ingen hadde svar. Dessuten var vi for opptatt med

våre egne tanker til egentlig å tenke over hva de andre sa. Alle var opprørte, og alle var

forvirrede, men ingen var enige. Vi var sannelig litt av en gjeng! Og vi skulle redde verden fra

et styre i Facinaroses navn? Vi greide jo ikke engang å prate sammen på en kontrollert måte!

Mange ugjennomtenkte utbrudd fulgte. Etter en stund hadde vi gått tom for ting å kreve svar

på, ergre oss over og kritisere, så vi ble stående i en sirkel med bøyd hode, alle mann. Ingen

turte si noe i frykt for å utløse en krangel.

Endelig tok Lupus ordet: ”Hvem begynner?” Ikke noe svar fulgte.

”Ærlig talt, noen må si noe!” sa han, ”vi kan ikke bli stående tause her og ikke vite verken

frem eller tilbake!”

”Så si hva vi skal gjøre, allmektige Lupus?” knurret jeg sarkastisk.

”Vil du vite det? Vil du virkelig vite hva vi skal gjøre?” spurte Lupus, og gikk langsomt mot

meg. Da han hadde kommet helt oppe i ansiktet mitt, skjøt han haken frem og gneldret: ”Jeg

aner ikke! Jeg aner overhodet ikke hva vi skal gjøre, og nå har jeg snart sluttet å bry meg

også! La Facinarose knuse hele denne grisebingen, så får vi slutt på all elendigheten!”

Nok en knusende stillhet rådet. Vi var bare en gjeng med ungdommer som ville at verden

skulle bli bra, ingenting annet. Kanskje var vi ikke det engang. Kanskje knuget vi oss fast til

et minne vi hadde som små, og som vi nektet å gi slipp på. Kanskje ville jeg bare tilbake til

den tiden da jeg kunne hjelpe pappa i åkeren eller mamma i blomsterbedet. Riktignok var det

hardt arbeid fra lyset kom til det forsvant igjen, men jeg hadde det bra. Da var det avlingens

skjebne som hvilte på mine skuldre, ikke hele verden sin. Vi hadde nok tatt oss vann over

hodet da vi påstod at vi skulle ødelegge hele Facinarose. Hvordan var vi i stand til å klare det?

Vi hadde ikke superkrefter, og vi var alminnelig smarte og modige. Hvordan kunne vi da

utrette noen forskjell?

96

”Vi kan ikke alltid regne med at Aliquid vil være der og ta imot støtet for oss. Har dere ikke

lagt merke til det? Hvordan vi roter det til og lar Aliquid rydde opp? Det er sannelig på tide at

vi tar ansvar for oss selv her”, sa Lupus. Han spyttet i bakken som et tegn på at han mente

alvor.

”Vi drar”, sa jeg, og de andre så på meg.

”Hvor da?” spurte Magus.

”Vekk fra Barathrum”, svarte jeg, ”nøyaktig hvor vi drar, har jeg ikke den fjerneste anelse

om, men et sted må vi. Det fins et svar der ute, og det svaret ligger ikke her. Dere får tro hva

dere vil, men det er jeg overbevist om. Facinarose tok fra meg alt jeg elsker, og jeg har ikke

tenkt å se på at de tar fra meg resten også. Vi går, om vi så må marsjere over hele kloden, men

jeg nekter å være helt uvirksom! Jeg slåss, om det så vil koste meg livet!”

”Men hva slåss vi for?” spurte Lupus, ”alle vi har mistet alt vi har. Vi har ingenting igjen!

Hva er vitsen?”

Magus lente hodet sakte bakover, og plasserte hendene sine på nakken. Han lente seg litt til

siden og myste. Et ørlite glimt av lys, som minte oss på at planeten fortsatt levde, mot alle

odds, tittet frem fra det ugjennomtrengelige skylaget, før det med ett forsvant igjen.

”Jeg slåss for verden”, sa han likefrem, og hadde fått tilbake den litt godmodige optimismen

igjen.

”Jeg slåss for Ira, hjembyen min”, kom det fra Perfidia.

Etter å ha tenkt meg om en stund, sa jeg: ”Jeg slåss for Tantum.”

Nå var Lupus den eneste som ikke hadde svart, og en lang stund hadde jeg faktisk trodd at

han ikke kom til å svare også. Jeg ble derfor litt forbløffet da han endelig svarte: ”Jeg slåss for

dere.”

Jeg smilte. Et skikkelig oppriktig smil, både til Lupus, og til de andre. Magus fulgte mitt

eksempel, og det runde ansiktet hans sprakk opp i et digert glis. Lupus dro på smilebåndet,

han også, og til og med Perfidia presset frem et par smilehull.

”Woohoo!” ropte plutselig Magus, og med et spenstig hopp jumpet han rett opp i luften og

bokset den ene neven opp i været samtidig. Lupus begynte straks å le, og latteren spredte seg

som ild i tørt gress. Snart lo også Perfidia og jeg, og Magus hoppet opp og ned mens han kom

med gledesutbrudd nå og da. Folk i gatene stirret sjokkerte på oss, noen ristet på hodet, andre

bare flirte, men jeg hadde følelsen av at vi fire kunne overkomme hva det skulle være. Vi

skulle banke opp Facinarose-soldater som om det var hobbyen vår, vi skulle redde hele

landsbyer fra den visse død med vår ville styrke, vi skulle gjøre så kraftig opprør at det

97

hersket historier om oss selv lenge etter våre bortganger. Vi var de fantastiske fire, og vi

kunne mestre alt!

Det var med humøret flere hakk høyere at vi vandret tilbake dit hvor sprekken i muren var.

Jeg ble litt vemodig med tanke på at Tantum fortsatt var igjen i den dødsdømte byen – med

mindre vi gjorde noe, selvfølgelig – men idet jeg gikk ut av sprekken for kanskje siste gang,

visste jeg at det var en motor for å holde meg gående. Jeg visste at jeg skulle komme tilbake,

og da skulle verden være fri fra alt som luktet av Facinarose. Veien ville nok bli hard, men jeg

skulle greie det! Jeg skulle gå gjennom ild og vann, mellom luft og jord, mellom liv og død,

men jeg skulle få til det aller utroligste! Jeg var Stella, og ingen kunne stoppe meg!

98

Kapittel XIV

Magus fjernet de falske tatoveringene våre med én gang vi var ute av byen. Det var litt

lettende, egentlig. Selv om det ikke virket som om noen andre mislikte det, gjorde det godt å

få dem vekk fra kroppen. Nå følte jeg meg hundre prosent Lupus igjen.

Jeg hadde faktisk bare vært utenfor Barathrum noen få ganger, og jeg ble like paff av synet

hver gang. Endeløse, golde sletter med sprekker som formelig skrek etter vann. Jorden var så

sprø at jeg kunne ha knekket den med en fjær, og med unntak av noen tornekratt og litt ugress

her og der, var det fullstendig tomt for vegetasjon. Vannet vi drakk inne i byen, ble kjemisk

fremstilt i store laboratorier, hvor de tok oksygenatomer og hydrogenatomer fra luften og

limte dem sammen til vann. Det var en langvarig og plundrete prosess, og mange mente at det

var en av grunnene til at luften ble bare tynnere og tynnere og vanskeligere og vanskeligere å

puste i, men det var den eneste metoden. Vann som ikke var forurenset, fantes ikke lenger, og

med mindre vi ville risikere livet ved å drikke forferdelig surt vann, var det den eneste måten.

Jeg ante ikke hvordan folkene i Consonum, som Stella, gjorde det. Og hvordan i all verden vi

skulle greie oss… Jeg kjente at jeg fikk en stor, bekymret klump i halsen. Ikke hadde vi mat,

og ikke hadde vi vann. Lyset var i ferd med å svinne også. Hvor skulle vi ligge i skjul for

utmagrede, ville dyr?

”Lupus?” Stella så på meg med engstelse i blikket.

”Hm?” Jeg ble rykket ut fra tankene mine og ga henne et trøtt blikk.

”Du ser så urolig ut. Hva er det?” spurte hun. Jeg ble innerst inne rørt over den oppriktige

bekymringen i stemmen hennes, men jeg lot være å vise det.

”Nei, jeg bare… tenkte litt”, sa jeg, og veivet med armene. Hun så ikke helt ut til å tro på

det, men hun spurte ikke mer.

Hva var det egentlig jeg holdt på med? Jeg visste at vi ikke hadde nok mat og vann til å

klare oss her ute, og allikevel lot jeg være å si noe til de andre! Det var ikke bare råttent, det

var livsfarlig! Og det bare fordi jeg ikke ville at Stella skulle engste seg.

”Jo… når jeg tenker meg om…” begynte jeg, og fant ut at hvis jeg fikk valget mellom en

engstelig Stella eller en død Stella, var avgjørelsen egentlig ganske opplagt.

Jeg fikk alles blikk hvilende på meg, og jeg rensket strupen før jeg sa: ”Har noen av dere

tenkt på mat og drikke? Hvordan i all verden skal vi greie oss her ute uten det? Det er

ingenting spiselig i mils omkrets, og er det i det hele tatt noen her som har hørt om rent

vann?”

99

De andre så tankefulle ut, og sendte hverandre megetsigende blikk. Jeg, derimot, himlet

med øynene innvendig med tanke på at jeg faktisk var den eneste som hadde tenkt på noe så

essensielt som føde.

”Vi kunne ha stjålet mens vi hadde sjansen”, surmulte jeg.

”Nei!” sa Stella sta, og rynket pannen. Jeg skjønte at det ikke hjalp å komme med

innvendinger.

”Jeg har… noe…” kom det plutselig fra Perfidia, og hun så forlegent bort idet alle plutselig

stirret på henne.

Ingen sa noe på en liten stund, før Magus brått utbrøt lykkelig: ”Hvorfor sa du ikke noe med

én gang? Jeg er sulten som en skrubb! Gi meg noe!”

Perfidia brettet den lilla kappen sin omhyggelig til side, og jeg fikk et glimt av detaljene på

den fotside, svarte kjolen hennes. Den var virkelig noe for seg selv. Den var vakker, samtidig

som den nesten var litt skremmende.

Det virket som om hun gravde i lommer på innsiden av kappen. Like etterpå trakk hun frem

urtebrød som var surret inn i tøy.

”Nam, nam!” ropte Magus, men da han prøvde å tulleangripe henne, vek hun forferdet unna

med rynket nese. Smilet forsvant straks fra ansiktet hans, og jeg kunne se på hele ham at han

mislikte sterkt diskrimineringen han mottok fra henne. Hun var den eneste som ikke greide å

akseptere at Magus var annerledes enn oss, og jeg var ennå sur på henne for det.

Perfidia rullet brødet ut av den rutete stoffbiten, og brakk det opp i fire små stykker, en del

til oss hver.

”Og dette er alt?” spurte jeg da jeg stod med to never brød i hendene.

”Det er bare midlertidig. I morgen bør vi prøve å komme oss inn til en by eller landsby”, sa

hun, litt snurt over at jeg hadde blitt skuffet over den heller beskjedne mengden mat jeg fikk.

”Kanskje bør vi sove nå. Jo tidligere vi kan begynne i morgen, jo bedre”, sa Stella.

Det eneste vi hadde med oss, var klærne vi gikk i, kniven min, spydet til Stella og det som

Perfidia måtte skjule på innsiden av kappen sin. Det kom ikke til å bli særlig behagelig å sove

på det knusktørre, steinete landskapet, men jeg hadde tross alt sovet ute helt siden jeg kunne

huske, så det kom nok ikke til å bli noe stort problem, i alle fall ikke for meg.

Før vi krøp sammen i ly i midten av en ring av ganske store steiner vi kom over, lot Perfidia

oss etter tur ta en slurk av en lærflaske med vann hun bar med seg. Det var deilig å føle halsen

bli fuktet igjen. Det var mange timer siden sist jeg hadde drukket.

Idet lyset forsvant totalt og vi var etterlatt i mørke, lå vi alle tett sammen for å holde

varmen. Riktignok var steinene til å begynne med ganske opphetede av varmen tidligere på

100

dagen, men det kom ikke til å vare natten igjennom. Såpass visste jeg, selv om jeg ikke

akkurat var en erfaren villmarkens sønn.

Vil jeg noen gang få se Socius-i igjen? var det siste jeg tenkte før jeg sovnet.

Det var litt kaldt da jeg kjente noen ruske i meg, og langsomt glippet jeg med øynene. Jeg var

omgitt av mørke, og jeg hadde kravlet meg sammen til fosterstilling for å holde varmen.

”Lupus?” hørte jeg en velkjent stemme hviske. Så ble jeg rusket i enda mer.

Jeg rullet rundt på ryggen, og så at Stella satt på knærne rett ved siden av meg. Ansiktet

hennes var nesten selvlysende i natteluften, og det mørke håret rammet det pent inn.

”Er du våken?” hvisket hun.

”Ja”, hvisket jeg tilbake.

Før jeg visste ordet av det, hadde hun tatt meg i hånden. Hun reiste seg opp, og prøvde å dra

meg opp. Litt motvillig fordi jeg fortsatt var trøtt, stabbet jeg bena opp under meg, og gjespet

kraftig idet jeg stod oppreist.

”Kom!” hveste hun, og dro meg av gårde, vekk fra de andre. Fortumlet og lett i ørsken,

snublet jeg meg etter henne.

Hun halte meg opp en bratt skrent og ut på en klippe. Der satte hun seg ned, og sakte satte

jeg meg ved siden av henne.

Det var aldeles stille. Vi hadde kommet så langt vekk fra Barathrum at vi ikke lenger hørte

lydene derfra, og fordi det var så øde her som det var, var det heller ingen dyr eller fugler som

lagde låt.

En sval vind sveipte vennlig forbi oss, og fikk Stellas lange hår til å danse.

”Er du ikke kald?” spurte jeg henne. Jeg hadde gåsehud på armene, mens hun, som satt der i

ermeløs drakt med korte ben, så ikke ut til å bry seg om kulden.

Akkurat som jeg tenkte, ristet hun på hodet. Deretter snudde hun det og så på meg.

”Vi har ikke sett noen stjerner ennå”, sa hun.

”Nei, men vi har ikke kjent hverandre så lenge ennå heller”, repliserte jeg.

”Det er rart, i grunn”, sa hun, og begynte å dingle med føttene over avgrunnen, ”det føles

som om jeg har kjent deg hele livet.”

Det var som om hun leste tankene mine. Jeg tenkte nettopp det samme selv.

”Ja…” var det eneste jeg kunne svare.

En lang stund satt vi tause. Det føltes så naturlig å sitte sånn med Stella.

Plutselig så hun på meg og sa: ”Innen vi er ferdige med denne reisen… Innen vi har fått en

slutt på Facinarose for godt… Kan du love meg at vi har sett stjernene innen da?”

101

”Det kan jeg ikke”, svarte jeg, som sant var. Jeg ville nødig skuffe henne, men jeg kunne

ikke lyve heller.

”Jo”, sa hun, og stod på sitt.

”Men…” innvendte jeg, men hun avbrøt: ”Hvis jeg ikke får se stjerner i løpet av denne

tiden, vil jeg aldri se dem. Hvem vet, kanskje skyene blir så glade når Facinarose er borte at

de trekker seg vekk?”

”Spør du meg, tror jeg at skyene er på lag med dem. Hvem ellers vil vel stenge for noe så

vakkert som stjernene?” undret jeg.

”Men du tror vel at de vil trekke seg tilbake for det?” spurte hun, og nå som øynene mine

hadde vendt seg litt mer til mørket, så jeg at hun sendte meg et uimotståelig dådyrblikk.

”Selvfølgelig. De må jo i begravelsen, og sånne plasthjerner som Facinarose fortjener å bli

gravlagt helt i utkanten av universet, langt herfra!” Det siste sa jeg med så mye entusiasme i

stemmen at Stella begynte å le. Hun hadde en søt, perlende latter som passet så godt inn i

luften. Det var som om ørlite granne forurensing lettet på grunn av det.

”Jeg håper vi greier å slå dem en dag”, sa hun, og så opp mot himmelen.

”Det gjør vi. Vi skal hoppe på hodene deres, rive ut hjertene deres og kjøre over dem med

de største kjøretøyene som er å oppdrive. Vi skal slå dem så hardt ned i støvlene at de aldri ser

dag igjen”, sa jeg skråsikkert.

”Når du sier det sånn, så vet jeg at vi vil lykkes”, smilte hun.

Det var sikkert ikke ment sånn, men det smilet skar meg i hjertet. Det var akkurat som en

diamant – nydelig å se på, men det hadde så skarpe kanter at det rispet meg i småbiter på

innsiden. Jeg visste at vi ikke kom til å greie det. Jeg mener, vi var fire ungdommer. De var…

jeg ville ikke gjette på hvor mange en gang. Sjansene våre var så små at det var fullstendig

umulig. Og nå som Stella så på meg på den måten… og smilte, som om hun stolte blindt på

meg… Jeg visste at jeg ville såre henne. Jeg ville ikke la henne få hevn over alt det som ble

tatt fra henne, og jeg ville kanskje til og med bli nødt til å se på at de drepte henne. Kanskje

torturerte de henne. Kanskje lot de henne pines på det sterkeste helt til hun ikke greide mer.

Da kjente jeg noe jeg aldri før hadde følt før. Et vell av følelser dukket plutselig opp i meg,

og jeg følte meg uendelig… trist. Plutselig så jeg uklart også, og i neste øyeblikk rant noe vått

nedover kinnet mitt.

”Gråter du?” spurte Stella og så på meg.

”Nei!” nesten ropte jeg med en gang, og bøyde hodet så det halvlange håret mitt falt foran

fjeset så hun ikke skulle se det.

102

”Gi deg”, sa hun, tok hodet mitt under haken, og snudde det mot seg, ”det er ikke noe å

skamme seg over.”

Jeg følte meg patetisk. Jeg hadde nettopp lovt henne at vi skulle greie det, og her satt jeg og

gråt som en drittunge? Attpåtil foran Stella! Jeg ville ikke vite hva hun tenkte om meg nå.

Hun sa ingenting, og det var nesten verst.

Med et rykk, dro jeg hodet fra henne, og så i en annen retning.

”Du behøver ikke være så tøff hele tiden”, sa hun stille, men jeg så ikke på henne, ”det er

som om du tar på deg en maske for at ingen skal få vite hvordan du er på innsiden. Men jeg

vil ikke at du skal gjøre det. Du trenger ikke late som om du er en annen enn den du er

sammen med meg.”

Hun skjønte ikke noe. Hun visste ikke hvordan det var å sippe foran ei jente. Det var jeg

som skulle være sterk; det var jeg som skulle være støtten hun kunne lene seg på hvis hun

ikke orket å holde seg oppe selv lenger. Det var hun som skulle gråte, og jeg som skulle

trøste. Ikke omvendt.

”Jeg lurer på hvor vi ender opp, sånn helt, helt til slutt”, sa Stella lavt. Jeg var lettet over at

hun byttet samtaletema.

”Det var ikke særlig smart å sette av gårde uten mål og mening”, bemerket jeg.

”Det er ikke det jeg vil frem til”, sa Stella, ”men jeg lurer på hvor skjebnen vil føre oss.”

Jeg svarte ikke, men stirret ut over det ørkenaktige landskapet. Det så fredelig ut om natten.

Hvem skulle tro at dette var den samme jorden som var hjem for så onde skapninger som

Facinarose? Hvem skulle tro at så snille personer som Stella, for eksempel, tilhørte den

samme arten som dem? Mennesket er virkelig en sær art.

”Hva er det vi leter etter?” spurte jeg undrende.

”Noe vi kan knuse Facinarose med”, sa Stella fast.

”Men hva er det? Vi vet ingenting! Vi er fortapte! Hva slags forskjell kan vel vi utrette?”

spurte jeg.

”Hør, nå går vi sørover så langt vi kommer. Jeg er sikker på at vi kan finne svar i hjembyen

til Aliquid, den han fortalte oss om den gangen”, sa hun.

”Hvordan skal det kunne hjelpe oss? Jeg føler meg så uvitende som jeg aldri har gjort før.

Dette er for stort for meg”, sukket jeg og la hodet i hendene.

”Nå går vi dit og ser hva vi finner. Et eller annet finner vi, det vet jeg bare”, slo Stella fast.

”Hvordan kan du være så sikker på det?” sa jeg, og så, for første gang etter at hun hadde sett

meg gråte, Stella direkte i øynene.

Rødmende slo hun blikket ned. Et litt flaut smil bredde seg om leppene hennes.

103

”Hvordan kan du det?” spurte jeg, lekende i tonefallet denne gangen.

”Vel… det høres vel sikkert helt teit ut, men… jeg hadde en drøm i natt, skjønner du”,

forklarte hun.

”Det er vel ikke noe teit i det, vel!” utbrøt jeg, men Stella fortsatte, forlegent og fnisende:

”Jeg drømte at vi var helt fortapte, og at store, sinte ravner plukket oss opp. De fløy av sted

med oss i klørne sine, og hakket på oss så vi var nær å slippe taket. Men så, helt uventet, satte

de oss ned på bakken igjen, og da var vi i hjembyen til Aliquid. Han selv var også der, og han

sa at det var her vi ville finne svaret.”

”Du må ikke tro på alt du drømmer! Du vet aldri hva fantasien kan røre i sammen for deg

når du ikke passer på!” utbrøt jeg og ristet lett på hodet over Stellas naivitet.

”Husker du ikke hva han sa, Aliquid, altså? Han sa at vi bør stole på drømmene våre. Du har

vel ikke glemt hvor rett han fikk da du hadde drømt at vi måtte ut av Barathrum, og vi senere

på dagen fikk vite at de hadde planer om å sprenge hele byen?” spurte hun.

”Jo, men…” begynte jeg, men ble avbrutt av at Stella grep meg om armen med et

optimistisk smil. Hun sa: ”Jeg har en god magefølelse. Stol på meg.”

Jeg kunne ikke annet enn å gjengjelde det varme smilet, selv om jeg ikke følte meg like

sikker på at vi ville lykkes selv.

Jeg kjente at huden på de bare armene mine nuppet seg. Brisen slo til igjen, og etterlot meg

lett hutrende.

”Kanskje vi skal gå og legge oss igjen”, mumlet Stella, og kravlet seg på bena. Hun rakte

meg en hånd, som jeg straks grep. Hun hjalp meg opp, og så begynte vi sakte å rusle ned mot

leiren, hvis man i det hele tatt kunne kalle noe sånt for en leir.

Jeg begynte med ett å tenke på stålrøret vi hadde fått av Aliquid tidligere. Jeg lurte på hva

det var for noe. Jeg hadde aldri sett noe slikt før. Det var skjøvet sammen, og målte vel ikke

mer enn tjue centimeter der det lå i den dype bukselommen min. Jeg stakk fingrene ned og

kjente på det. Materialet føltes kaldt mot huden.

Vel nede ved de andre igjen, tullet vi oss sammen og la oss ned på steinene og støvet. Det

var slettes ikke behagelig, og jeg frøs enda, men jeg fikk ganske fort en lunk i meg av å ligge

så tett sammen med de andre.

Det varte faktisk ikke lenge før jeg selv lå og drømte. Jeg fikk opp et idyllisk bilde på

netthinnen av Socius-i og meg som lekte ute på de gigantiske slettene som utgjorde

ingenmannslandet rundt Barathrum og det tidligere Consonum. I drømmen var det noe som

uroet meg. Selv om jeg og hunden min hadde det kjempefint, var det som om jeg følte et slags

begjær etter en større lykke, og denne følelsen vokste i takt med hvor mye lyset stekte på

104

ryggen min, og fikk svettedråpene til å perle seg. Etter hvert ble jeg også ganske uvel av å

være ute i så sterk varme, og mot slutten ble det rett og slett uutholdelig.

Med et rykk satte jeg meg opp igjen. Stella sov også nå.

Socius-i var ikke her, og det var fortsatt mørkt og kaldt, men svettedråpene og kvalmen var

slett ikke innbilning – jeg tørstet etter en langt kraftigere rus enn hva samtalen med Stella

samme natt hadde mulighet til å gi meg.

105

Kapittel XV

Jeg var den første som våknet neste morgen, og det hadde allerede rukket å bli ganske lyst, i

det minste så lyst det trykkende laget med støv og gass oppe i atmosfæren tillot.

Jeg strakk meg, gjespet – og kvapp til. Hvor i all verden hadde Lupus tatt veien?

Jeg så rundt meg til alle kanter, men han lå ingen steder. I denne sirkelen av stein satt jeg på

kne, pluss at Magus og Perfidia fortsatt dormet side om side. Lupus var ikke å se.

Jeg kjente engstelsen bygge seg opp innvendig. Han hadde virket så usikker da jeg hadde

pratet med ham om natten. Han prøvde å spille tøff, men jeg hadde gjennomskuet ham. I

virkeligheten var det kanskje han som var reddest av alle? Hva om han hadde fått kalde føtter

og dratt tilbake til Barathrum igjen? Da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre!

”Lupus!” gjallet jeg, og brydde meg ikke om at ropet mitt vekket de to syvsoverne.

”Hva skjer?” mumlet Magus grøtete, og glippet med øynene.

”Lupus er borte!” utbrøt jeg dramatisk, og spratt opp. Jeg gikk bort til en passe stor stein,

kløv opp og speidet utover. Bare stein, støv og noen få spredde, døde planter så langt øyet

skuet.

”Hvor har han gjort av seg nå, da? Tror du han har fått et tilbakefall av den… sykdommen?”

spurte Magus bekymret.

Jeg grøsset ved tanken. Det hadde overhodet ikke vært koselig da vi hadde funnet Lupus

sammen med den fremmede gutten. Han hadde vært som i transe, og han hadde ikke husket

noe fra det selv.

”Da er det vel umulig å si hvor han har havnet”, sukket jeg tungt.

”Hei, opp med hodet. Han ville vel ikke ha etterlatt deg her, ville han vel?” sa Magus, og

prøvde seg på et oppmuntrende smil. Jeg satte pris på støtten hans, selv om alle oppmuntrende

smil i verden ikke ville få Lupus tilbake.

”Han kommer sikkert etter hvis vi bare begynner å gå”, foreslo Perfidia.

”Nei!” knurret jeg, ”jeg rikker meg ikke av flekken før han er tilbake!”

Det var ikke meningen å være uhøflig mot Perfidia, men jeg orket ikke tanken på å forlate

Lupus. Dessuten kunne han bare ha vært borte i noen minutter for alt vi visste. Kanskje hadde

han funnet en bekk som ikke hadde blitt smittet av den livsfarlige forurensingen og gått for å

hente vann til oss.

Før jeg rakk å tenke flere positive tanker, skar et brøl seg gjennom hele den ugjestmilde

dalen. Jeg skvatt til, men kunne ikke lokalisere lyden. Den kunne ha kommet fra hvor som

helst. Men én ting var sikkert – det var stemmen til Lupus. Og han var i trøbbel.

106

”Bli her”, beordret jeg kort til de to andre reisekameratene mine, og satte ned den lille

skrenten til jeg var kommet til det helt flate området. Sletten var så stor, så stor, og Lupus

kunne være overalt. Riktignok var den åpen, men det var mange store steiner han kunne sitte

fast bak.

”LUPUS!” ropte jeg så høyt jeg bare klarte.

”STELLA!” fikk jeg tilbake i det fjerne, heldigvis ikke så desperat som første gangen, og…

var det bare noe jeg innbilte meg, eller var det nærmere også?

Jeg løp av sted i den retningen jeg mente røsten hans lød fra. Jeg kjente det knøt seg litt i

magen da jeg så at jeg måtte forbi stedet der Consonum startet, og hvor det nå bare lå igjen

ruiner her og der, selv om Facinarose riktignok hadde robbet det for alt som fantes av

verdisaker og metaller.

Jeg hadde så vidt begynt å skimte Barathrum i det fjerne idet jeg hørte et lett andpustent

”Stella!” rett bak meg. Jeg spant rundt, og så rett opp i et blodig ansikt. Det skittenblonde

håret hadde klistret seg fast til et stort, blødende klor på kinnet, og de grå klærne var flekkete

av en rød væske som, i følge både ordtaket og fysikken, er tykkere enn vann. Likevel var det

ikke tvil i mitt sinn – det var Lupus.

”Hva har du gjort!?” utbrøt jeg, halvveis hysterisk.

Han pustet og peste, og tørket svette av pannen med en enda mer blodflekkete hånd.

Det var først da jeg så den. Ved føttene hans lå en utsultet, død coyote. Tungen hang ut av

munnen, og øynene var vidåpne. Pelsen var griset til av blod og helt sammenfiltret.

”Denne angrep meg da jeg skulle… eh… skaffe noe å spise”, sa han. Jeg gikk ut i fra at det

lille, tvilende ”eh”-et kun kom av at han var sliten.

”Så du forsvarte deg?” spurte jeg vantro. En hungerslidende coyote er ikke akkurat

barnestreker, for å si det sånn. Likevel nikket Lupus, og holdt frem den lille, nå rødflekkete

kniven sin. Den gnistret så vidt i lyset.

”Nå har vi fått mat også!” utbrøt han glad.

”Mat!?” ropte jeg, ”skal vi spise den skabbepelsen der?”

”Har du noe bedre forslag, kanskje? Ikke vet jeg hvordan dine tenner er bygd opp, men

mine ville ganske sikkert knust hvis de skulle begitt seg ut på den heller kinkige oppgaven å

tygge over stein”, smilte han skjevt.

Jeg ristet litt oppgitt på hodet, men kunne egentlig ikke gjøre annet enn å si meg enig med

ham. Vi hadde faktisk ikke noe annet, og i dagene fremover, kom vi sikkert til å minnes med

glede den morgenen vi var så heldige å få spise en coyote.

107

Sammen bar vi hunden tilbake. Riktignok var den tynn og utmagret, men den veide likevel

nok til at jeg ble ganske hurtig svett og klam. Flere ganger måtte jeg be Lupus stoppe så jeg

kunne ta meg en kort pust i bakken før vi fortsatte.

Omsider var vi tilbake, og de andre, i hvert fall Magus, smilte lettet.

”Der er du!” utbrøt han muntert, før han rynket på nesen da han fikk tatt en nærmere kikk på

Lupus, ”æsj, hva var det som gikk skeis på blodbanken, da?”

”Se hva vi har med til dere!” fikk Lupus stønnet frem, før vi slengte dyret tungt rett foran

dem. Magus hoppet forskrekket tilbake i samme øyeblikk.

Han var ikke helt typen til å sette seg på bakbena, men da han så hva det var vi hadde

drasset med, utbrøt han foraktelig: ”Hva tror dere egentlig at dere driver med? Dreper

forsvarsløse dyr på den måten?”

”Du hadde nok ikke sagt ’forsvarsløs’ hvis det var du som hadde kjempet mot den”, sa

Lupus og himlet med øynene. Det åpne såret hans i ansiktet var et bevis på at han snakket

sant.

”Men… den var bare desperat!” argumenterte Magus, og satte hendene ettertrykkelig i

hoftene.

”Men hva skulle jeg ha gjort, da? Latt den drepe meg? Magus, den var så sulten at den

prøvde seg på et menneske!” sa Lupus mens han gestikulerte.

”Og hvem er det som har gjort den sånn, da? Det er ikke dens egen feil at vi mennesker

bruker opp hele verdens naturlige ressurser og lar det som ikke er bebygd stå igjen som døde,

åpne ørkensletter som denne uten mat eller drikkevann i mils omkrets! Og så skal vi fortsette

djevelskapen ved å spise dem? Ja, jeg må virkelig si at denne rasen tar vare på sine

samboere!” fnøs han.

”Men den var ute etter livet mitt!” sa Lupus, ”jeg gjorde det av ren refleks og selvforsvar!

Innrøm det, du ville ha gjort det samme selv!”

”Det er likevel galt å spise dyr!” Magus stod på sitt.

”Men nå som den allikevel er død, hvorfor ikke spise den?” sa Lupus med et skuldertrekk.

”Hvorfor ikke spise Stellas foreldre? De er døde, de også”, prustet Perfidia brått, og

overrasket til og med Magus, før hun marsjerte bort.

Straks hun hadde uttalt de ordene, fikk jeg både Magus’ og Lupus’ medfølende blikk på

meg. Selv måtte jeg konsentrere meg for å ikke bryte ut i gråt, og jeg bet meg hardt i

underleppen for å holde tårene igjen. Det såret meg at hun kunne si noe så brutalt!

108

”Du vet at hun ikke mente det…” begynte Magus, men jeg holdt opp en avfeiende hånd som

tegn på at han skulle stoppe. Jeg kunne ikke fordra når folk begynte å trøste meg verbalt,

siden jeg alltid ble så rørt av omtanken deres og derfor endte opp med å tute likevel.

Sint og frustrert satte jeg meg ned på kne ved siden av det døde rovdyret. Jeg vippet spydet

opp fra vesken på ryggen med en smidig håndbevegelse, og brukte spissen til å flå pelsen av

det. Bevegelsene var rykkete og ikke særlig forsiktige, og jeg knep leppene bittert sammen.

Jeg kunne kjenne at salte tårer prøvde å trenge seg frem fra bak øyeeplene mine, men jeg

prøvde å overse dem. De skulle ikke få slippe frem! Perfidia skulle ikke såre meg så jeg

begynte å gråte. Hun skulle ikke!

”Stella…” begynte Lupus varsomt, og satte seg rolig på huk ved siden av meg.

”Nei!” gneldret jeg mellom sammenbitte tenner, og han rygget forskrekket tilbake.

”Jeg… eh… går og leter etter Perfidia, jeg”, mumlet Magus en smule brydd, men Lupus sa:

”Nei, la henne gå. Hun er den siste som trenger noen som bryr seg.”

Jeg fortsatte arbeidet mitt med coyoten. Jeg skar av pelsdotter og skinn, samtidig som jeg

brukte spydet til å grave frem de beste kjøttstykkene. Hvis bare vi kunne finne en måte å

frakte med oss dyret på, kom vi til å ha mat i ukevis! Slik prøvde jeg å tenke, og forsøkte å

fokusere på det positive. Lupus hadde vært flink som drepte det, og nå var jeg flink som

renset det. Bedre kunne det ikke bli.

Heldigvis skjønte guttene såpass mye at de lot meg være i fred. Av og til sendte de meg

trøstende blikk, særlig Lupus, men de sa ikke noe. Det var jeg takknemlig for.

Idet jeg kastet et hastig blikk opp på Lupus bak alt håret som hadde falt ned i øynene på

meg når jeg satt lent frem som jeg gjorde nå, kom jeg til å tenke på hva jeg hadde sagt til ham

om at han ikke måtte være redd for å gråte. Jeg hadde sagt at han ikke behøvde å ha på seg en

tøff maske foran meg, og det var bare noen timer siden.

Det gikk ikke så altfor lenge før prærieulven var klar til å spises. Kjøttet lå oppskåret i

passelige stykker, og formelig ventet på å la ildtunger slikke oppetter seg og mørne det. Jeg

kjente at jeg fikk vann i munnen bare ved tanken. Var vi ekstra heldige, kunne vi kanskje også

sy noe av pelsen. Riktignok var hunden skabbete og fæl med flere hårløse flekker, men

likevel.

Magus gjorde opp bål. De uttørkede, få kvistene som stod her og der, brant i en forrykende

fart, og vi måtte fly etter mer ved både titt og ofte. Riktignok hadde vi ikke noe flintstein, men

bare Magus konsentrerte seg, greide han å kalle på ildens krefter, og fikk ilden til å blusse

som bare det.

109

Da vi satt rundt det sprakende bålet, hadde Perfidia enda ikke kommet. Jeg hadde så smått

begynt å bli litt bekymret, men jeg luftet ikke tankene mine for de andre. Lupus var nok

fortsatt sur på henne, og Magus visste veldig godt at hun mislikte ham sterkt, så selv om han

prøvde så godt han kunne å dekke over det, var jeg sikker på at han ikke hadde mye til overs

for henne heller.

Jeg skal innrømme at reaksjonen hennes hadde kommet mildt sagt uventet. Selvfølgelig

måtte hun få lov til å være vegetarianer, akkurat som Magus, men hun oppførte seg som om

det var henne vi hadde snakket til hele tiden. Også Magus hadde syntes at argumentet hennes

var for drøyt, der han satt sulten ved siden av et bål som i praksis stekte prinsippene hans.

Selv om coyoten hadde vært tynn, utgjorde den litt av et festmåltid. Det var lenge siden jeg

hadde spist så godt. Da jeg bodde i landsbyen, hadde jeg stort sett bare spist frukt, grønnsaker

og kornprodukter, så dette var noe helt annet. Tennene mine seg ned i kjøttet som om det hele

gikk på skinner, og de aromatiske stykkene nærmest smeltet på tungen. Jeg kjente at jeg ble

tørst, men Perfidia var den eneste som hadde vann på seg, så jeg ble pent nødt til å vente.

Jeg holdt nettopp på å grille min fjerde bit idet jeg hørte stampingen fra hovene til en hest,

eller kanskje en pennipes. Pennipes er nesten det samme som hester, men de er høyere, mer

elegante, og har annerledes farger. Det blir sagt at det fins en del av dem i magikernes utstøtte

samfunn i øst, men jeg hadde aldri sett dem med egne øyne.

I ettermiddagslyset så jeg riktignok en vogn der nede på hovedveien, som vi prøvde å styre

så mye unna som mulig i tilfelle vi skulle støte på noen fra Facinarose. Vognen var ikke så

veldig stor, og var lagd i stoff i delikate blå- og turkistoner. Som jeg hadde tenkt, var den

trukket av hester – to kraftige Clydesdale – og en lutrygget kusk holdt dem i tømmene.

Jeg prøvde å overse dem, men jeg var fullt klar over at vi ikke akkurat var usynlige her vi

satt med rundt et flammende, røykende bål.

Jeg satte matbiten jeg holdt på å svelge i halsen idet jeg så den stoppet, og trengte et par

dunk i ryggen fra de andre før den var på rett kjøl igjen.

Hjertet mitt festet grepet om halsen min idet jeg så kusken stige ned fra vognen og åpne

sidedøren. Noen hadde sett oss, og det var ikke særlig smart å bli sett utenfor byen med

mindre du hadde en veldig god grunn til å være der.

Hadde jeg vært redd før, ble jeg i alle fall det da jeg så hvem det var som steg ut av den

staselige farkosten. Den varme, brune huden, den hvite kjortelen med et tegn vi hadde sett

uhyggelig mange ganger før, det hvite håret som blåste lett i brisen. Veneficus.

Overraskende nok smilte han et stort reklameplakataktig smil idet han fikk øye på oss. Han

prøvde seg til og med på et lite vink. Verken jeg, Lupus eller Magus smilte eller vinket

110

tilbake, men ble sittende og glane på ham som om vi var av stein, alle tre. Hva var det han

ville oss? Og hvorfor så han så overdrevent blid ut?

”Hei, dere som sitter der oppe! Kom ned!” ropte han til oss.

Jeg så skeptisk rundt på de to andre, og de sendte meg like skeptiske blikk tilbake. Jeg ante

ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg gå ned eller skulle jeg bare bli her? De andre var like

rådløse, så det var ikke hjelp å få der heller. I stedet ble jeg bare sittende og stirre tafatt ned på

den nesten unaturlige pene presten som fortsatt gliste så det skinte i de marmorhvite tennene

hans.

”Ikke vær sjenerte!” ropte han, ”kom ned!” Var det bare meg, eller hadde han virket litt mer

utålmodig denne gangen?

”Han er yppersteprest”, hvisket Magus lavmælt, og jeg skjønte hva han mente med det. Han

kunne beordre hodene våre på staker utenfor hjemmet sitt hvis han fant det for godt og vi ikke

gjorde det han ba oss om.

Klossete og forfjamsede ga vi oss derfor til å klyve nedover de steinete sidene i den døde

dalen.

Det var ikke før jeg stod et par meter unna at jeg med ett stivnet til. Merket. Sist han hadde

sett meg, hadde jeg hatt en Facinarose-tatovering på skulderen min. Nå hadde jeg ikke det, og

det var håpløst å prøve å skjule det i min ermeløse buksedrakt. Jeg ble bare nødt til å passe på

at jeg enhver tid stod med min venstre skuldre vendt vekk fra ham.

Jeg vridde kroppen min ørlite granne mot høyre idet jeg nærmet meg, og smilet hans hadde

ikke avtatt da jeg stod ansikt til ansikt med ham.

”Hva er det du vil?” spurte jeg, påtatt hyggelig.

Det virket ikke som om han merket den stive tonen min. I alle fall fortsatte han i samme leie

som før: ”Er det Quies, den ruinerte byen i sør, dere skal til?”

Jeg hadde ingen anelse. Jeg visste bare at vi skulle dit hvor Aliquid var fra, men siden

hjembyen hans både var ruinert og i sør, kunne det godt tenkes at vi tenkte på den samme.

”Hvordan visste du det?” spurte jeg derfor i en høflig klang.

”Venninnen deres fortalte meg det”, smilte Veneficus.

”Venninnen?” spurte jeg, og rynket brynene. Hva skulle dette bety?

Veneficus gikk til høyre, og jeg tittet inn i vognen… og gispet.

Der, med hendene i fanget og med det lange, svarte håret hengende ned i ansiktet, satt hun.

Der satt Perfidia. Jeg skulle gjerne likt å vite hvorfor i all verden hun befant seg i samme vogn

som Veneficus, øverste leder av Facinarose.

111

Kapittel XVI

”P-Perfidia…” stotret Stella idet hun rygget vekk fra vognen hun nettopp hadde gått bort til.

På en måte var jeg ikke overrasket. Hvis det først var noen som helt uten videre som

plutselig skulle dukke opp i samme vogn som fienden, så måtte det bli henne. Men likevel,

hvorfor i alle dager var hun der? Greit nok, hun hadde ikke taklet så bra at jeg hadde drept

coyoten som angrep meg, men det var da absolutt å overdrive å overlevere oss til Facinarose

på den måten.

”Kan dere ikke klyve inn, alle sammen? Vi skal samme veien som dere. Det var flaks at vi

fant venninnen deres som fortalte oss hvor dere var på vei hen. Hadde det ikke vært for henne,

hadde dere nok fortsatt vandret av sted, ikke skikkelig utrustet og uten både det ene og det

andre”. Veneficus satte hendene i hoftene og ristet smattende på hodet.

Det var noe med måten han snakket på som gjorde at jeg fikk lyst til å stikke en finger i

halsen og spy opp igjen prærieulven jeg nettopp hadde fortært. Han var glatt og slimete som

en oljet ål, og pratet med en så vennlig og behersket tone at man nesten skulle tro at han

mente det. Dessuten brukte han sitt heller vellykkede utseende for alt det var verdt, og passet

på å legge inn et glitrende glis eller to så han skulle virke enda mer troverdig. Fyren gjorde

meg kvalm.

Et øyeblikk gikk det opp for meg at vi ikke lenger var prydet med juksetatoveringene. Jeg

fikk bare krysse fingrene for at han hadde så lite mellom ørene som det hårfargen skulle tilsi

at han rett og slett ikke la merke til det.

Ettersom ingen av oss egentlig helt svarte på om vi ville klyve inn eller ikke, oppstod det en

ubehagelig taushet. Jeg skiftet vekten fra det ene benet til det andre, og flyttet blikket rundt fra

Stella til Magus og tilbake til Stella igjen. Begge to betraktet bakken; Magus mens han tygget

seg på underleppen med stor omhyggelighet. Selvfølgelig var det kjempegreit med skyss – vi

skulle tross alt langt – og mat og drikke. Dessuten var penger noe bare Magus hadde med seg,

og jeg kunne aldri tenke meg at det var snakk om de største summene. Men var det virkelig

verdt å vandre rett inn i løvens hule på den måten? Vi kom til å være på nippet til å bli avslørt

under hele den lange reisen til Quies, som hjembyen til Aliquid åpenbart het, og det var et

mirakel at han ikke hadde oppdaget at vi faktisk ikke var medlemmer av sekten allerede.

”Nå?” spurte Veneficus utålmodig. Han trippet med tærne mot den støvete bakken.

Med ett hørte vi tynt innenfra farkosten: ”Dere kan bare komme inn; den sluker dere ikke.”

Det var Perfidia som snakket. Henne kunne jeg trengt en forklaring eller to fra.

Så, helt plutselig, tok Stella mot til seg, og klatret inn i vognen.

112

”Stella!” utbrøt jeg bekymret, men hun sendte meg et blikk over skulderen som, hvis det

hadde kunnet prate, hadde sagt noe i nærheten av: ”Jeg vet at det virker dristig, men hvordan

tror du at vi skal greie oss hele den langstrakte veien? Vi får heller bare ta en sjanse.”

Siden hun gjorde det, behøvde ikke jeg flere tenkepauser før jeg gjorde det samme. Jeg steg

inn etter henne, og Magus gjorde det samme like etterpå. Da han også hadde satt seg ned i de

indigoblå skinnsetene, kom også Veneficus. Jeg skalv så vidt idet jeg møtte de gullskimrende

brune øynene hans samtidig som han satte seg ned ved siden av Perfidia.

Det oppstod en veldig trykkende stillhet etter at kusken hadde fått hestene til å lunte av sted

igjen. Jeg trommet fingrene anspent mot karmen på vinduet på døren, og ba til eventuelle

høyere makter om at Veneficus ikke måtte flytte blikket bort til den venstre armen min. Ermet

på det som en gang hadde vært en genser, hadde blitt revet av i en slåsskamp jeg hadde havnet

i for noen måneder siden, og hele skulderen min var fullstendig eksponert. Stellas skulder

også, for den saks skyld. Drakten hun gikk med, hadde ikke ermer i utgangspunktet engang.

”Jeg vet ikke engang hva dere heter”, sa Veneficus etter et kjapt kremt, og fikk alles

oppmerksomhet rettet mot seg, ”vær så snill; fortell meg.”

”Jeg heter Perfidia”, begynte – du gjettet riktig – Perfidia. Deretter gikk turen til Stella, så

Magus, og til slutt til meg. Vi sa navnene våre uten noe mer, i frykt for å røpe et eller annet.

Nøyaktig hva det skulle ha vært, var jeg ikke sikker på, men nå, som jeg satt her med han som

ledet roten til alt ondt stirrende rett på meg, innså jeg at man egentlig aldri kan være for

forsiktig.

”Jeg har vel fortalt dere mitt navn. Vi møttes under møtet i går, husker dere?” fortsatte han

høflig. Alt jeg kunne prestere, var et kort nikk. Nå hadde virkelig hjertet mitt økt takten noen

sekstendeler. Jeg var så redd for at han skulle nevne merkene på armene våre som var der

under møtet, men som ved et trylleslag, bokstavelig talt, hadde forduftet nå.

Heldigvis gjorde han ikke det, men siden han åpenbart trodde at vi var medlemmer av det

galehuset, pludret han i vei: ”Dere har vel fått med dere at hun har kommet? Det er bare noen

dager siden.”

Alle sammen stirret på ham med uforstående blikk. Kanskje i utgangspunktet en ekstremt

dårlig idé, men heldigvis mistolket han de forvirrede ansiktsuttrykkene våre, og la til:

”Selvfølgelig! Det er jo derfor dere også skal til Quies! Beklager, jeg tenkte ikke så langt!”

Dette ble etterfulgt av en hjertelig latter, som ingen av oss andre stemte i.

Var ”hun” kommet? Var det en god grunn til å dra til Quies? Var den nye informasjon jeg

plutselig hadde fått greie på, årsaken til det plutselige knipet som endevendte magen min?

113

Etter en ny lang stillhet, var det nok en gang Veneficus som tok ordet: ”Vil dere ha litt å

drikke?”

”Ja!” utbrøt Magus, Stella og jeg synkront. Det var første gang siden vi satte oss inn i denne

vognen at stemmen min hadde et snev av engasjement i seg.

Veneficus fisket frem en liten drikkeflaske med rødt innhold frem fra en lomme på

kjortelen, og sendte den rundt. Jeg var den som fikk sist, og det var derfor lite igjen da jeg

endelig satte tuten mot leppene, men smaken av det var himmelsk. Jeg hadde aldri smakt noe

annet drikke enn vann i hele mitt liv, så disse guddommelige dråpene åpnet nærmest en ny dør

for meg.

Ikke fullt så tørst lenger, og med en ny og fantastisk opplevelse friskt i minne, rakte jeg

flasken takknemlig tilbake til Veneficus. For første gang siden vi hadde møttes, smilte jeg et

oppriktig smil til ham. Det gjorde vel egentlig han også, men idet han tok imot flasken, ble det

brått hvisket vekk. Jeg stivnet bevegelsen min, og stirret redd rett mot ham. Nå var noe galt.

Hva enn jeg hadde gjort, hadde jeg avslørt oss. Jeg var sikker.

”Unnskyld meg, det er mulig at det er jeg som ser dårlig, men hadde ikke du et blått bål

tatovert på venstrearmen din tidligere?” spurte Veneficus. Tonen var ikke lenger hyggelig,

men isnende inn til knoklene, og det alltid tilstedeværende gliset var byttet ut med en streng,

kjølig grimase.

Det var som om alt blodet mitt ble drenert vekk fra kroppen. Jeg følte meg plutselig helt

frossen, og underkjeven min falt noen etasjer nedover.

Veneficus skjøt haken frem, kastet et kort blikk på Stella, som satt ved siden av Magus, og

så tilbake igjen på meg. Selv om Stella hadde gjort et iherdig forsøk på å dekke til sin venstre

arm, hadde han sett den. Ansiktsuttrykket hans lovet ikke godt, for å si det sånn.

”Kusk!” ropte han kommanderende, uten å ta det steinharde blikket fra meg, ”stopp vognen.

Kom hit, og glem ikke pisken du vanligvis bruker på hestene. Noen her fortjener den bedre

enn dem.”

Jeg svelget og hørte et dunk samtidig. Så hørte jeg ikke mer heller. Veneficus satt strunk og

harmdirrende rett overfor meg, men noen piskbærende kusk så vi aldri noe til.

Etter en stund måtte Veneficus bite stoltheten i seg, og åpnet forsiktig vogndøren for å se

hvor slaven hans hadde tatt veien.

Nøyaktig hvor han hadde blitt av, fikk jeg aldri vite. Jeg aner ikke om Veneficus fikk det i

det korte øyeblikket han rakk å titte utenfor heller, men i omtrent samme øyeblikk som han

stakk det blonde hodet ut, fikk han et så kraftig smell i det at han datt loddrett ned mot bakken

som en stein.

114

Egentlig var det ikke det som opprørte meg mest. Det var heller det faktum at slaget ble

utført av den største hånden jeg noensinne hadde sett.

Perfidia skrek til. På impuls stilte jeg meg foran Stella, som ignorerte meg og stilte seg ved

siden av seg med spydet hevet, klar til kamp.

Foran oss tronet et veldig beist av en drage. Den var dekket av skinnende, røde skjell, og

stirret på oss med tindrende, grønne øyne. Kloen dens hang fortsatt i luften etter å ha slått

Facinaroses leder i hodet, men det virket ikke som om den hadde i tankene å angripe oss.

Jeg skvatt til idet dragen, helt uventet, tok til å krympe! Lik luften går ut av en ballong, ség

den sammen, og ble mindre og mindre til den var på størrelse med et lite menneske. Så, da

den hadde sluttet å skrumpe inn, ble hodet mindre i forhold til kroppen, og langsomt

omformet det seg til et menneskeansikt. Klør og skjell fløt inn i huden, og etter kort tid stod

det ei jente som så ut til å være noen år yngre enn meg igjen. I det øyeblikket hun ble helt

menneske igjen, falt hun fremover på knærne, og pustet tungt. Hun tok seg til halsen, som om

hun hadde astma og det knøt seg for henne.

Stella og jeg, som stod fremst i vognen og hadde best utsikt, utvekslet forundrede blikk.

Dette var noe av det mest bisarre jeg noen gang hadde sett. Riktignok var det skikkelig skrudd

å se på når Magus gjorde noe ved hjelp av magi, men dette var rett og slett surrealistisk.

Det var en del av jenta som ennå ikke hadde blitt til et menneske. I pannen hennes var det

festet to krokete, mørkerøde horn, bare mye mindre enn de hun hadde hatt da hun fremdeles

var drage. Nå stavret hun seg på bena, og så like forbauset på oss som det vi så på henne.

Øynene hennes var de samme smaragdgrønne som dragen hadde hatt.

”Er dere en av… dem?” stotret hun. Hun snakket helt normalt, så alt tydet på at hun var et

menneske. I alle fall et slags.

”Mener du Facinarose, kan vi stolt si nei. Vi er deres argeste motstandere”, sa jeg, og

prøvde å lyde stolt og selvsikker. Sannheten er at innvendig var jeg både oppskaket og litt

skremt. Denne underlige jenta friket meg litt ut.

Idet jeg ytret de ordene, lyste ansiktet til den fremmede opp i et smil.

”Det var deilige nyheter! Jeg visste ikke at de i det hele tatt hadde noen forestillere!” utbrøt

hun lettet.

Jeg vekslet blikk med de andre i vognen. Alle så megetsigende på meg, før jeg så tilbake på

jenta med et blikk som sa mer enn tusen ord. Hun klødde seg keitete i hodet da hun så

hvordan jeg så på henne.

”Eh… forestillere?” gjentok jeg tvilende med et hevet øyebryn.

”Eh… åh, jeg sa bare feil igjen!” sa hun med en jovial latter, ”jeg mente å si ’motspillere’!”

115

Jeg lo litt brydd. Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle si. Hvem var hun, hvor hadde hun

kommet fra, og hvordan i all verden kunne hun forvandle seg til en drage og tilbake til

menneskeform igjen? Spørsmålene virret oppe i hodet mitt.

”Det der beklager jeg virkelig, altså”, fortsatte hun, ”dere skjønner, språket deres har så

mange ord som ligner på hverandre, og noen ganger blir jeg nesten svimmel av alt sammen.”

”Du mener… du er egentlig ikke herfra?” spurte Magus, og presset seg frem fra under

armen min. Dette førte til at han falt snublende ned fra vognen, men landet likevel ganske

elegant på bakken. Vi andre fulgte hans eksempel og gikk ut. Snart stod alle omtrent en meter

fra vognen, og glante på dragejenta med vidåpne øyne.

”Du kan vel si det sånn, ja. Jeg er nemlig fra en helt annen planet!” sa hun likefrem.

Jeg gispet til, men gjenvant snart fatningen. Selvfølgelig var hun ikke fra en annen planet.

Altså, alle vet jo at det er liv på millioner av planeter der ute, og flere av dem forhandler seg

imellom, men noen av dem har aldri besøkt vår planet. Hvorfor skulle de det? En ødelagt

verden, drept av menneskers makt, er vel ikke akkurat selveste ferieparadiset. Men likevel,

hun kunne jo forvandle seg til en drage. Selv ikke de mektigste blant magikerne i øst kunne

det, i alle fall ingen som jeg hadde hørt om.

”Kan du… gjenta det?” stotret Magus mens han gnidde seg vantro i øynene.

”Jeg er fra en annen planet. Jeg ble sendt av folket for å ordne opp i sotet her. Nei, jeg

mener rotet”. Det siste kjappet hun seg å legge til mens hun lo forlegent og viftet med

hendene.

Jeg hadde litt vanskelig for å tro på det hun stod og sa, samtidig som det gikk mer og mer

opp for meg at det faktisk kunne være sannheten hun nettopp hadde fortalt meg.

”Er det deres kjerre?” spurte hun og liksom målte vognen med blikket.

”Nei, det er… det er Veneficus sin. Du vet, han du nettopp slo ned”, sa Stella, og åpnet

munnen for første gang siden vi støtte på… romvesenet.

”Å. Hvorfor var dere i den samme vognen som ham?” spurte hun.

”Vel…” Jeg trakk litt på det, og sendte i stedet Perfidia et blikk, ”jeg tror det er noen her

som brenner etter å fortelle oss akkurat det.”

Samtidig med meg, så også Stella og Magus på Perfidia. Hun slo straks blikket ned, og

vrikket på kroppen sin da alle så på henne.

”Nå?” fisket jeg.

”Han tilbød seg å kjøre oss. Jeg tenkte… vel, vi skulle jo ganske langt, og…” stotret hun

frem. Hele tiden holdt hun blikket nedslått. Hun turte vel ikke å se på oss, feigingen.

116

”Hvorfor gjorde du det? Falt det deg overhodet ikke inn at vi ville risikere svært mye?!”

utbrøt Magus, og slo ut med armene og ropte ut et: ”aaaargh!” da han var ferdig.

”Jeg tenkte ikke så langt. Beklager”, sa Perfidia, tilsynelatende dypt skamfull.

”Beklager for hva da? At du satte alle livene våre i fare? Hadde ikke romjenta her dukket

opp, hadde vi vært småsnacks for Facinarose-gjengen, og det vet du godt!” kjeftet jeg mens

jeg formelig frådet av sinne. Perfidia stod taus og tok stoisk imot.

Jeg trakk pusten for å komme med enda en regle, men Stella kom meg i forkjøpet. Hun så

på meg, krass i blikket, og sa: ”Hun er lei seg, OK? Hun skjønner at hun har gjort en feil.

Ingen er perfekte, så ikke hiss deg sånn opp!”

”Hvorfor må du alltid ta parti med henne? Hun har gjort en alvorlig feil, og det skal ikke gå

ubemerket hen”, sa jeg, og satte et passe tydelig punktum ved å snu meg rundt og trampe

foten hardt ned i én og samme bevegelse.

”Unnskyld hvis jeg avbryter, men jeg er Denique”, sa plutselig den fremmede jenta, og

trådde inn i sentrum av den lille sirkelen vi fire ubevisst hadde dannet. Nå gikk hun rundt og

tok oss alle kraftig i hånden etter tur.

Man kunne bare ikke unngå å like henne. Riktignok var hun pågående, men det var på en

veldig blid og optimistisk måte. Hun smilte hele tiden, så de lett bølgete, korte, røde lokkene

danset omkring det runde ansiktet hennes. Øynene glitret som edle metaller, og den spinkle

kroppen så tross alt sunn ut.

”Kan du ikke fortelle oss litt mer om deg selv?” spurte Stella, åpenbart nysgjerrig. Det var i

grunn noe vi alle var, i alle fall innbilte jeg meg at de andre klødde like mye etter å få vite mer

om et vaskeekte romvesen som det jeg gjorde.

”Vel”, sa Denique og kremtet før hun satte seg med bena i kors på bakken. Vi andre fulgte

hennes eksempel. Så begynte hun å fortelle: ”Planeten jeg kommer fra, Caelestis…”

Før hun rakk å komme noe særlig videre, brøt Magus inn med noe som lignet farlig mye på

et brøl: ”Caelestis!?”

”Ja, er det noe rart i det, kanskje?” spurte Denique, og så uskyldig på ham med et bedårende

smil.

”Det er bare det at… Caelestis!?” utbrøt han, og klødde seg dramatisk i hodet.

”Hva er det med det? Jeg har aldri hørt om det”, sa Stella. Det hadde ikke jeg heller, og

skjønte ikke hvorfor han lagde så oppstyr om det.

”Jeg har hørt om det”, sa Perfidia lavt, som om hun hadde blitt redd etter all kjeften hun

hadde fått av meg, ”vi lærte om det da vi fortsatt gikk på skolen i Ira, byen jeg kommer fra. Vi

lærte at Caelestis er et slags hovedsete for alle lederne i universet; at det er her alle planeter og

117

solsystemer overvåkes og passes på. Dessuten skal den være veldig stor, fruktbar og vakker.

Caelestis er kort sagt den viktigste planeten i vårt univers.”

”Wow, det sier ikke så lite”, mumlet jeg.

”Og der kommer du fra?” spurte Stella Denique vantro.

Denique nikket bekreftende før hun sa: ”Det stemmer, det. Jeg og søsteren min var døtre av

en høytstående vitenskapsmann, og ble sendt hit for å renske opp i alt dette kullet dere har

stelt i stand”.

”Eh… kullet?” Magus så på henne med et hevet øyebryn.

”Eller er det tullet det heter? Uansett; vi ble nå i alle fall det!” konkluderte Denique, og

avsluttet det hele med et tilfreds smil.

”Men… hva mente du med ’var’? Dere er da fortsatt døtrene hans, eller?” spurte Stella.

Denique slo blikket ned idet hun sa: ”Jeg, så. Søsteren min… hun overlevde ikke

sammenstøtet med kloden deres. Romkapselen vår krasjlandet, og hun omkom”. For første

gang siden vi møtte henne, smilte hun ikke. Og da slo en ny tanke ned i meg.

”Stella?” spurte jeg, og så på henne der hun satt rett ovenfor meg.

”Ja?” Hun så opp.

”Synes du ikke Denique er påfallende lik den jenta vi så i Barathrum den dagen vi møttes?”

spurte jeg.

”Hm… Jeg husker ikke. Hvem da? Det var så mange folk der”, sa Stella.

”Hun som var i atrox-rus! Du må da huske henne? Hun var nesten prikk lik Denique,

bortsett fra at hun så helt forferdelig ut; hun siklet og greide ikke å snakke”, forklarte jeg.

Stella så ut som om hun tenkte et øyeblikk eller to, før hun gjorde store øyne og sa: ”Å ja,

nå husker jeg! Det var da du advarte meg mot å bruke det! Jo, når du sier det, så.” Hun tygget

seg på underleppen og nikket, ”mhm. Nå ser jeg henne helt klart for meg. De er faktisk

slående like!”

”Denique”, sa jeg høytydelig og så på jenta fra Caelestis, som nå satt forundret og storøyd i

midten av rundingen vi satt i, ”det kan faktisk hende at søsteren din er i live allikevel.”

118

Kapittel XVII

”I live? Det er jo… umulig!” utbrøt Denique åndeløst.

”Ikke så umulig som du tror. Min fotografiske hukommelse forteller meg at det er en sjel,

antakeligvis i Barathrum eller et sted i nærheten, som er så lik deg at hun ikke kan være andre

enn søsteren din. Men mest sannsynlig er hun ikke helt…” Lupus lot det siste henge igjen i

luften.

Jeg tenkte på atrox-misbruket hennes, og det at man helt sikkert måtte ta store og kraftige

doser over lang tid for å bli så fæl som henne. Eventuelt kunne man innta kjempemye over

kort tid, men ville man virkelig overleve et så gigantisk inntak? Riktignok var hun da fra en

annen planet, og helt sikkert bygd opp annerledes, i tillegg til at jeg ikke visste så mye om

stoffet og virkningene dets, men jeg syntes det likevel var rart.

”Jeg vil finne henne”, sa Denique besluttsomt, og reiste seg resolutt opp. Derimot ble hun

stående og tvile litt. Hun satte opp et tenkende ansikt, og plasserte pekefingeren sin på haken.

”Men hvert sekund gjelder… Planeten kan falle i sammen hvert øyeblikk…” grunnet hun

for seg selv. Vi fire som satt igjen utvekslet foruroligende blikk da vi hørte det, men var helt

tause.

Etter en kort stund så det ut til at Denique hadde bestemt seg, og pustet tungt ut før hun sa:

”Jeg blir med dere til hvor-dere-skal. Facinarose er en så stor trussel for hele verdenen deres

at det haster hele tiden. Jeg får lete etter henne når alt dette er over. Vil dere hjelpe meg?”

Hun så på oss med så bedende hundeøyne at man var nødt til å ha et hjerte av stein, eller ikke

ha et hjerte i det hele tatt, for ikke å la seg overtale. Det var sikkert det som var grunnen til at

alle nikket synkront, og Denique smilte igjen.

”Godt! Men da foreslår jeg at vi kommer oss av gårde snarest. Riktignok er Veneficus slått

ut, men slaget mitt dreper ikke. Om noen minutter eller timer vil han våkne opp igjen, men

hvis dere blir med meg nå, kan vi ta rognen hans og stikke av sted!” ropte hun entusiastisk.

Jeg hadde ikke hjerte til å si at det het ”vognen”, og ikke ”rognen”, så i stedet undertrykte jeg

et knis før vi kløv om bord i den. Magus satte seg bak tømmene, ettersom vi kom frem til at

han som magiker helt sikkert bare kunne trylle litt hvis han ikke fikk til å styre skikkelig.

Da vognen humpet av sted igjen, på vei mot Quies, satt Perfidia, Lupus, Denique og jeg inni

og pratet sammen. Eller, det vil si; vi pratet med Denique, og hun besvarte alle spørsmålene

våre. Det var klart vi var spørrelystne når hun tross alt var fra en helt annen planet. Hun var

derimot ikke så ivrig når det gjaldt spørsmål om hvordan det var på Caelestis og om alt som

dreide rundt fortiden hennes, men desto mer interessert i å berette for oss hvordan ting stod til

med vår egen klode.

119

”Dere nærmer dere undergangen”, murret hun dystert, ”hvis ikke Facinarose ødelegger alt

ved hjelp av denne bomben jeg vet de holder på å konstruere, vil menneskeheten snart sørge

for at selve økosystemet bryter sammen. Dere har forgiftet hjemmet deres lenge nok med

alskens farlige gasser og utslipp, og nå knekker ryggen dets snart sammen”.

”Tror du ikke vi vet det”, mumlet Lupus mørkt, ”det fins ikke engang rent vann. Man må

helt inn til de store byene for å få tak i kjemisk fremstilt drikke, og med mindre du knabber

det, koster det flesk”.

”Noe må gjøres”, slo Denique fast, ”og det kan verken søsteren min eller jeg hjelpe dere

med. Vi skal gjøre så godt vi kan med Facinarose, men det er bare nåtiden. Selve fremtiden,

det uunngåelige, må dere ta hånd om selv.”

Jeg var stille. Hva kunne jeg gjøre med det? Jeg, som ikke engang kastet søppel i gatene.

Det var de store fabrikkene og de hostende bilene, det jeg ikke hadde noen som helst kontroll

over, som produserte all djevelskapen. Vi kunne ikke engang se himmelen som følge av den

voldsomme forurensingen. Og jeg var en ubetydelig bonde på livets store sjakkbrett. Selv om

jeg prøvde å få til noen form for forbedring, spilte det overhodet ingen rolle.

Med ett hørte vi et rop utenfor. Så stillhet. Deretter stanset hele vognen med et rykk. Jeg så

bekymret på Lupus, før jeg festet blikket mot førerhuset, der hvor Magus satt.

”Magus?” ropte Lupus prøvende.

”Kompasset… det skjer noe med kompasset!” ropte han med skingrende stemme.

Det hadde vært et kompass helt fremst, i tillegg til et kart hvor byen Quies var tydelig

markert. Nå hoppet vi alle ut av vognen for å se hva som skjedde.

Magus satt bak tømmene på tålmodige hester og stirret vilt ned på kompasset som lå

fremfor ham. Og jeg kunne forstå bekymringen hans, for å si det sånn. Pilen surret rundt og

rundt i et forrykende tempo, og det var umulig å si noe som helst om hvor retningene var hen.

Riktignok visste vi det sånn cirka, men i frykt for å komme helt ut av kurs, var det tryggest å

vente til det hadde stabilisert seg med å komme seg videre. Men hva skjedde nå?

”Au!” utbrøt Lupus uventet, og fikk straks alles oppmerksomhet rettet mot seg der han trakk

frem et rødglødende stålrør som han straks slapp på bakken med et klirr.

”Det var glohett!” pustet han.

Det var røret han hadde fått av Aliquid. Hvorfor hadde det blitt varmt så brått?

”La meg kjøle det”, sa Magus, fortsatt med øyne som ballonger etter opplevelsen med

kompasset. Han sendte det imidlertid et mistenksomt blikk der det fortsatt virret før han

klatret ned.

120

Han satte seg på huk ved siden av røret, og la hendene et lite stykke over det. Så lukket han

øynene og konsentrerte seg, og om litt så vi den hissige, røde fargen avta. Snart så det helt

grått ut igjen, og Magus åpnet øynene. Forsiktig dultet han fingeren borttil det, og kunne

konstatere at det hadde antatt normal temperatur. Han løftet det opp og studerte det

inngående.

”Se! Det er en linse i den ene enden!” oppdaget plutselig Perfidia.

Så sannelig. Det var en linse der. Og ved nærmere ettersyn, var det en mindre linse i den

andre enden også, men den var annerledes.

”Kanskje det er en kikkert av noe slag”, sa Lupus og snappet røret fra Magus. Han plasserte

det ene øyet ved den minste linsen, men skvatt tilbake idet han tittet inn i det.

”Hva så du?” ville jeg vite.

”Jeg… vet ikke… Se selv!” stammet han frem, og rakte det perplekst til meg. Nyfiken satte

jeg det mot øyet, og gispet til. Noe så vakkert hadde jeg aldri sett!

Horisonten foran meg ble brutt opp til en million små horisonter, og da jeg vendte på røret,

forandret bildet seg.

”Få det”, sa Perfidia kort, og rasket det ut av hendene mine før jeg hadde fått sett ferdig.

Etter bare en kjapp kikk inn i det, tok hun det vekk og sa, uvanlig myndig til henne å være:

”Det er et kaleidoskop. Jeg har sett et slikt et en gang før. Det lager om vanlige bilder til

fordreide. Stilig, men ikke særlig nyttig.”

”Det nekter jeg å tro”, sa Lupus litt ampert, og nappet det fra Perfidia, ”det var tross alt

Aliquid som ga meg det.”

”Ja, han vet jo alt”, sa Perfidia spydig, og høstet sjokkerte blikk fra alle, med unntak av

Denique, selvfølgelig, som ikke kjente henne så godt enda.

”Men Perfidia, du må innrømme at han vet en hel del mer enn noen av oss”, forsvarte jeg

ham.

”Ja, men han er ikke et orakel heller”, sa hun.

Da hun merket at alle så litt rart på henne, slo hun hendene ut, og lot det svarte håret falle

foran ansiktet idet hun hvisket: ”Bare fortsett der hvor dere glapp.”

Dette var utrolig! Her kom hun faktisk med en av meningene sine, og så beklaget hun seg

etterpå. Hun var ikke til å tro.

”La meg låne det litt; jeg har en idé…” sa plutselig Magus, og for fjerde gang på bare kort

tid ble røret rappet ut av hendene på sin foreløpige eier.

Magus så gjennom røret og på kompasset, og så utbrøt han: ”Aha!”

”Hva ser du?” ropte Lupus og jeg i kor.

121

”Nå er det tydelig!” sa han, ”men kompasset peker ikke lenger mot nord! Det peker mot

øst!”

”Hva for noe? Øst?” spurte Lupus mistroisk, men Magus sa: ”Det er helt sant. Kom her og

se hvis dere ikke tror meg.”

Ingen kom opp; vi tok ham på ordet. Men jeg syntes det var besynderlig. Hvorfor i all

verden skulle kompasset peke mot øst?

Med ett så jeg noe løfte seg fra bukselommen til Lupus. Det var kniven hans!

”Lupus!” ropte jeg opprørt, men han hadde allerede merket det.

”Hva i alle…” mumlet han da han prøvde å putte den tilbake. Den lystret nemlig ikke.

Dette var underlig! Slike ting kunne da bare ikke skje…

Med et brak som sendte hestene av gårde på vill flukt og Magus ned i et virvar av planker

og stoff, knakk plutselig vognen vi hadde sittet i sammen. Eller, ”knakk” blir feil ord. Den

snarere klappet sammen, som en strandstol.

Da så jeg hvorfor. Noen centimeter over restene etter kjerren, hang skruene som holdt den

sammen seg svevende. Veldig, veldig sakte krøp de stadig oppover i luften, som om noe trakk

dem til seg. Perfidia også fikk trøbbel med å holde fast på noe hun holdt skjult i kappen sin.

Men det kanskje merkeligste av alt, var at Denique også begynte å lette fra bakken.

”Hjelp!” pep hun med pikerøsten sin, og Magus og Lupus stormet bort for å holde henne

nede, men det var sannelig ikke enkelt. Selv Lupus, som var litt kraftig bygget og hadde en

forholdsvis stor ansamling muskler, måtte streve for å holde den vevre skikkelsen på

bakkenivå.

Noe var fryktelig galt. Og det gjaldt å finne ut hva det var fortest mulig, før Denique ble

trukket av sted.

Jeg la hodet i bløt og travet raskt frem og tilbake. Hjernecellene vrengte og strakk på seg,

uten at jeg kom frem til noen logisk grunn for det som skjedde. Det mest sannsynlige ville

være at det var en slags kraftig magnetisme i nærheten, men hvorfor trakk den da på Denique?

Brått gikk det et lys opp for meg, og jeg stoppet opp. Denique, ja! Hun var fra en annen

planet, og oppbygningen hennes var muligens helt forskjellig fra den karbonbaserte

menneskeoppbygningen.

”Denique!” ropte jeg til henne, ”hva er kroppen din lagd av?”

Utrolig nok fikk hun til å le voldsomt, den alvorlige situasjonen tatt i betraktning, men det

gikk opp for meg at spørsmålet helt sikkert hadde hørtes uhorvelig dumt ut, også for meg,

hvis det ikke hadde vært for at jeg visste grunnen til at jeg spurte det.

”Krystall!” ropte hun da hun hadde ledd fra seg.

122

Dette ga ikke mening! Hva slags kraft er det som tiltrekker seg både metallgjenstander og

krystall…?

Vent et øyeblikk. Metall… Krystall…

”Denique!” ropte jeg igjen, ”er du sikker på at du ikke mener metall?”

”Jo! Det stemmer! Beklager, jeg sa bare feil igjen”, pludret hun, og så ut til å slappe av og

kose seg mens Lupus og Magus hadde et svare strev med å holde henne på plass.

Så var det altså snakk om magnetisme. Men hvordan overvinne den? Og hvor hadde den

kommet fra?

Plutselig!

”Et skip!” skrek jeg, og de fleste andre av oss. Og det stemte bra, for vi hadde fått øye på en

gigantisk farkost i himmelen som skinte kraftig i dagslyset. På siden hadde den påmalt et

karakteristisk, blått bål.

Merkelig nok så det ut til å være skipet som var magnetisk. Jo nærmere det kom, jo raskere

oppover steg skruene som hadde holdt vognen sammen, og jo hardere slet Lupus og Magus

med å holde igjen Denique.

”Hør! Jeg har en plan!” ropte Magus for å overdøve motorene på skipet over oss, ”det kan

virke sprøtt, men dere må stole på meg! Nå klamrer vi oss alle fast til Denique, og så slutter vi

å kjempe imot tiltrekningskraften!”

”Men… da vil vi jo bli dratt opp mot skipet!” protesterte jeg.

”Nemlig!” hoiet Magus, ”hvis vi bare kan få kommet oss inn i skipet, kan vi late som om vi

er fra Facinarose igjen. Ettersom det var dit Veneficus skulle, skal jeg vedde på at dette også

er på vei til Quies!”

Dette var bare helt sykt! Trodde jeg virkelig mine egne ører?

”Det er jo selvmord!” hylte Perfidia jamrende, likevel gikk hun bort til Denique og grep

henne om livet.

”Stella! Nå venter vi bare på deg!” ropte Lupus til meg, men jeg nektet å bli med dem. Dette

var galskap. Denique kom til å bli drept, og det ble vi også senere. Kanskje til og med

torturert først.

”Stella! Fort deg! Snart greier jeg ikke å holde henne nede lenger!” skrek Magus, og til slutt

gikk jeg bort og tok tak i Denique. Uansett ville jeg ikke ha latt dem dra alene. Jeg ble ikke

igjen nede og lot vennene mine i stikken.

På signal fra Lupus, gjorde alle seg så lette vi bare kunne, og så bar det oppover. Denique

hvinte av fryd, men hun var den eneste også. Jeg, på min side, hylte av redsel.

123

Vinden skrek om ørene våre, og det gikk fortere og fortere jo nærmere vi kom skipet. Hva

hvis det plutselig skrudde av magnetismen? Hadde vi ikke vært dødsdømte fra før av, ville vi i

alle fall være det da.

Nå nærmet vi oss. Det var bare noen få titalls meter igjen, og farten økte stadig. Jeg lukket

øynene og ventet på det fatale sammenstøtet.

Det kom aldri. I stedet limte kroppen til Denique seg pent og pyntelig opp mot skroget, og

så lå vi der, på utsiden av luftskipet til Facinarose.

Jeg hadde enda øynene lukket. Det var så langt, så langt ned til bakken, og den eneste

grunnen til at jeg fortsatt ikke lå der nede, antakeligvis flat som en pannekake, var at jeg

klamret meg som om det gjaldt livet til Denique. Faktisk gjaldt det livet også.

”Ser dere den luken der?” gjallet Magus. Jeg ville ikke se.

”Denique, kan du dra deg bort dit og prøve å åpne den? Går det ikke, skal jeg se hva jeg kan

få til”, fortsatte han, og så begynte Denique å slepe seg selv i den retningen Magus hadde

snakket om. Selv hadde jeg fortsatt øynene limt sammen. Nå som hun begynte å bevege på

seg, klynget jeg meg dessuten enda fastere til henne, livredd for å slippe taket. Uheldigvis

begynte jeg å bli sliten, og for å unngå et dødsfall, eventuelt flere, burde hun kjappe seg.

Hun hadde derimot ingen planer om det.

”Så tungt det er!” uffet hun seg i stedet, og plundret og stønnet seg bortover, centimeter for

centimeter.

”Du må krype fortere!” hikstet Lupus, så det var tydelig at det var flere enn meg som fikk

armemusklene sine tynt til bristepunktet.

”Jeg kryper så fort jeg kan!” var svaret han fikk.

Hendene mine var så svette. Overarmene skalv, og de hadde antatt en illevarslende, rød

farge, til tross for at det var bra kjølig her oppe, med blest ruskende rundt seg på alle kanter.

Jeg greide snart ikke mer. Jeg var sliten, og dette tok for lang tid. Det tok for lang tid…

Selv om fingrene mine knuget så hardt de kunne om den spinkle kroppen til Denique, sa det

stopp. Det glatte stoffet i toppen hennes skled mellom fingrene, og med blod piplende fra de

overanstrengte nevene, glapp jeg taket.

I brøkdelen av et sekund befant jeg meg i fritt fall, og så fort at jeg egentlig ikke registrerte

det engang, dinglet jeg plutselig i hånden til en annen. Det var noen andre som hadde hektet

seg fast rundt håndleddet mitt. Selv hadde jeg lanken fri, men jeg hang og dinglet i løse luften

ellers, og jeg var så livredd at jeg hylskrek av mine lungers fulle kraft.

”Stella!” Noen ropte på meg, og trengte gjennom sirenen jeg utbasunerte.

124

Det var Lupus. Han klemte alt han kunne rundt armen min, og det var han alene som sørget

for at jeg levde ennå. Selv hadde han nok også sluppet taket, og hang og slang i skjeftet på

kniven sin, som ikke ville gi slipp på det magnetiske metallet vi alle avhang av. Nå som

Denique hadde to færre passasjerer å trekke med seg, gikk det mye fortere med de andre også,

og de var snart fremme ved luken jeg hadde hørt prat om.

Lupus og jeg vaiet litt under de andre, på buken av skipet. Vi var ikke så langt fra den lille

døren, vi heller.

”Stella! Nå må du hjelpe meg!” sa Lupus alvorlig, og han skar tenner av å måtte holde meg

fast med bare én hånd, ”prøv å gå bortover skipet så godt du kan, så skal vi også forsøke å

komme oss i dekning.”

”Men… det går ikke! Det er så glatt!” jamret jeg.

”Du er nødt til å prøve! Jeg kan komme til å slippe når som helst, og vi må komme oss bort

til luken før den tid. Kom igjen, jeg skal forsøke så godt jeg kan selv!” sa han, og etter at han

hadde talt til tre, løftet jeg bena og gjorde et forsøk på å finne feste på det glatte metallet. Det

var ikke den enkleste saken i verden, men sentrifugalkraften hjalp til, så da jeg først hadde

plantet føttene, ble jeg der.

Lupus gjorde det samme selv, og med kraftige anstrengelser, dro han kniven sin bortover i

retning luken. Han ble rød i ansiktet av å både holde fast i meg og kniven, men nå, som jeg

ikke lenger bare hadde himmel under meg, hjalp jeg til så godt jeg kunne.

Der var i alle fall Denique og de andre borte ved den. Den var låst, men Magus fikk den opp

ganske kjapt. Han fiklet litt med den, og den var oppe på null komma svisj. Det så derimot

ikke ut som om han brukte magi, men fingrene hans arbeidet som et helt nøkkelknippe, og

med noe som fikk meg til å tenke på lysets hastighet. Det var det samme som skjedde da han

knøt opp knutene som hadde holdt Lupus og meg fanget da vi skulle undersøke kasinoet hvor

foreldrene til Perfidia ble drept.

Lupus og jeg arbeidet oss videre. Det gikk ikke fort, og alle musklene i kroppen min var

spent samtidig, men vi nærmet oss målet. Lupus var nok den som hadde det tyngst av alle, og

da Magus omsider strakk ut en hjelpende hånd fra trygghet inne i skipet, var det med en

gigantisk lettelse at jeg tok den, og brukte den til å hale både Lupus og meg selv inn, med god

hjelp fra Magus på den andre siden av luken.

Da jeg lå inne i selve skipet, og Magus stengte igjen luken, greide jeg ikke å gjøre annet enn

å ligge på ryggen og hive etter pusten. Lupus var fullstendig slått ut. Han lå ved siden av meg

med øynene lukket. Munnen hans trakk inn oksygen som en støvsuger, og huden hans var

svett og rød etter de voldsomme påkjenningene.

125

Uten at jeg egentlig merket det, la Magus en klam håndflate rundt overarmen min. Jeg

kjente ingenting, men jeg visste at han påførte tatoveringen som alle Facinarose-medlemmer

har. Vi var nødt til å ha dem på oss hvis vi skulle ha noe håp om å overleve i denne maurtuen

av farer.

Etter å ha hvilt litt, satte jeg meg opp. Vi befant oss i en mørk korridor, og det var lavt under

taket. Sannsynligvis greide jeg ikke å stå oppreist i min fulle høyde. Alle slags mulige ventiler

var plassert overalt, og fra noen kom underlige lyder. Vi var vel i en form for kontrollrom, for

helt innerst, der taket ble høyere, var det et panel med en skjerm og mange knapper, samt noe

som så ut som et kart over skipet som hang på veggen.

Med ett merket jeg at noen manglet.

”Hvor er Perfidia?” spurte jeg, og så rundt meg. Ingen tegn til henne. Til og med da jeg så

på Magus, ristet han på hodet.

”Mener du… at du ikke vet hvor hun er?” spurte jeg sjokkert.

”Jeg trodde hun var her sammen med oss enda, men hun må ha gått til et annet rom. Enten

det, eller så…” Magus lot det siste henge igjen. I stedet sendte han et megetsigende blikk mot

den ørlille døren vi nettopp hadde stengt igjen. Jeg svelget tungt. Det kunne vel ikke være

mulig at…?

Jeg skulle akkurat til å kaste meg opp på bena, rive opp luken og speide etter henne, da jeg

hørte en illevarslende lyd. Det låt som en skyvedør som åpnet seg.

Med hjertet som en vill tiger innestengt bak ribbena, slang jeg hodet rundt i retning

kontrollpanelet, som jeg hadde sett hadde en slik skyvedør i nærheten av seg, for så å få mitt

livs sjokk. Der, omringet av Facinarose-soldater og med et sleskt glis rundt munnen, stod hun.

Perfidia. Og alle soldatene hadde kjempemessige våpen jeg aldri hadde sett maken til. Og de

siktet på oss.

126

Kapittel XVIII

Jeg fikk ikke puste. Bare synet av Perfidia, vår tidligere allierte, som stod omkranset av

fienden, fikk meg til å bli så kvalm at magen min praktisk talt danset. Hun stod i en ring av

dem, og selv om smilet hennes nådde fra øre til øre, rakk det ikke opp til øynene. Jeg hadde

visst det var noe rart med henne hele tiden, men dette…

”Overrasket?” spurte hun rolig.

Jeg greide ikke å svare. Jeg bare stirret med åpen munn mot henne.

”Perfidia! Kom deg vekk derfra! De kommer til å drepe deg!” ropte Magus, men Perfidia

bare lo.

”Hva annet enn dumhet kan man forvente av en magiker?” sa hun hånlig, ”har du virkelig

ikke skjønt det ennå? Trenger du bevis?”

Med en spjærende lyd rev hun av seg ermet på den svarte kjolen sin, og avdekket et tatovert,

blått bål.

”Du forsvant før jeg fikk lagd en forfalskning til deg…” hvisket Magus, hvit i ansiktet.

”Det stemmer. Og jeg har fortalt dem alt sammen. Om planen deres om å dra til Quies, og

hvor Aliquid bor. Men slapp av; hvis dere virkelig vil, skal jeg kaste ham i samme fengsel

som dere”, kaklet hun.

”Men… men…” Stella kunne ikke få frem annet. Jeg følte det på samme måten. Ordene

hadde satt seg fast på vei ut av munnen, og nå fikk jeg dem ikke løs. Perfidia…

”Forbauset, Stella? Og du som hadde så store planer om å se stjerner en gang i livet… Jeg

beklager at det ble meg som knuste den drømmen”, sa hun spotsk.

”Din lille… Jeg visste at du ikke var til å stole på! Jeg visste det!” skrek jeg endelig, og

skulle til å løpe bort til henne, men Magus og Denique holdt meg igjen. Jeg visste jo egentlig

at hvis jeg så mye som nærmet meg Perfidia nå, ville vaktene grille meg med hva enn som

måtte komme ut av munningene på de store monstrene de holdt i hendene sine, men likevel.

Hun gjorde meg så grenseløst rasende, og jeg ville mest av alt knuse skallen hennes mot en

øks.

”Lupus, Lupus. Jeg har alltid vært litt nervøs i nærheten av deg. Av og til var jeg faktisk

redd for at du skulle overbevise Stella om at jeg ikke var så stakkarslig som jeg så ut til, men

beklageligvis for deg, og heldigvis for meg, var Stella dum nok til å gå fem på. Og nå, takket

være henne, har alt dere har planlagt vært forgjeves. Takket være henne skal jeg sulte dere i

hjel i de best bevoktede fengslene på kloden. Det vil si, hvis dere ikke dør av gassen fra

bomben vi skal slippe først”, pratet hun, hele tiden med et giftig flir om leppene. Hadde det

127

ikke vært for alle vaktene rundt henne, hadde jeg sporenstreks spiddet henne med kniven i

lommen min.

”Dette er ikke Stellas feil! Det er din feil; din, og ingen andres! Forbannet være deg,

forbannet være hele Facinarose! Måtte jorden sluke dere alle!” freste jeg.

”De drepte foreldrene dine!” ropte Magus, som et siste desperat forsøk på å få henne til å

vende sine egentlige lagkamerater ryggen.

Ikke overraskende reagerte ikke Perfidia annet enn med latter.

”Selvfølgelig gjorde de det. Og det fortjente de, slik som dere, og alle andre ikke-troende”,

sa hun kjølig.

”Jeg kan ikke tro hvor følelsesløs du er!” spyttet Magus foraktelig, men Perfidia overså

ham, og pludret i stedet: ”Og nå, som den eminente planen min fikk enda bedre utfall enn det

jeg hadde håpet på, vil jeg bli forfremmet. Den eneste jeg er underordnet nå, er Veneficus. Å,

jeg gleder meg sånn til å se ansiktsuttrykket hans når han våkner og finner ut at vi har fanget

dere alle sammen, opprørerne! Nå vil det ikke være noen igjen som kan hindre planene våre!”

Før Perfidia rakk å fortsette på talen sin, løp enda en soldat inn.

”Perfidia! Vi har fanget den siste!” pustet han.

”Godt! Kast ham i fangehullet, og ikke glem disse bråkmakerne her. De har vært på frifot

lenge nok”, sa hun, og med de ordene tverrsnudde hun. Mer så vi ikke til henne heller, for et

mylder av vakter strømmet frem og grep oss. Jeg visste at det ikke nyttet å stritte imot. De var

mange flere enn oss, og mye, mye sterkere. I stedet hang jeg med hodet, og lot meg føre bort.

Sammen med meg, bar de vennene mine, og aldri før i mitt liv har jeg sett tre mer bedrøvede

ansikt. Vi visste at det var nytteløst å slåss imot fra nå av. Facinarose ville vinne uansett.

Dette var slutten.

Bena mine sleptes etter det harde gulvet, ned trapper, inn dører, inn i uutholdelige varme

rom, ut av uutholdelige kalde rom. Jeg fortrakk ikke en mine. Det var ingen vits i. Ikke noe

var noe vits i lenger. Alt var tapt. Vi hadde kjempet modig, men seieren hadde gått til

motstanderne. Det var ikke lenger noe vi kunne gjøre.

Stum lot jeg meg kaste inn i et rom kledd i betong fra gulv til tak. Ikke så mye som et vindu

helt øverst ved taket var med på å slippe inn litt lys, så da døren ble smelt igjen, var jeg

etterlatt i stummende mørke. Helt alene.

Jeg tror jeg sovnet. Jeg må ha gjort det, for jeg kan huske at jeg våknet. Min første tanke da

var at jeg fortsatt var helt for meg selv. Ensom og fortapt for all tid, atskilt fra alle jeg kjente.

Foreldrene mine var døde, Socius-i var antakeligvis død nå som de hadde fanget Aliquid, og

128

snart var både Stella, Magus, Denique og jeg døde også. Og etter oss, fulgte hele resten av

verden. Vi var dømt til døden, alle som en.

Men jeg var ikke alene. Noe beveget seg i rommet mitt. Jeg kunne høre taslingen av føtter

som hurtig romsterte omkring.

Først ville jeg skrike, men den andre måtte ha hørt at jeg trakk pusten, for den hvisket

opphisset: ”Hysj! Jeg skal få deg ut!” Hviskingen gjorde at det var vanskelig å høre nøyaktig

hvem stemmen tilhørte, men jeg var ganske sikker på at det ikke var Stella, Denique eller

Magus. Kunne det da være...?

Lyden av en nøkkel som ble vridd rundt, etterfulgt av en tung jerndør som slo opp, var det

neste som fant veien inn i øregangen min. Så var det igjen synet som tok over

sanseopplevelsene, for ute fra gangen strømmet det lys. Og lyset falt på skikkelsen som stod i

døråpningen, og selv om den var innhyllet i skygge, var den høye silhuetten, det lange, tykke

håret og de blafrende gevantene ikke til å ta feil av.

”Aliquid!” hisset jeg glad, men han sa lavt: ”Kom deg ut; du er den siste. Nå skal vi rømme

fra dette flygende fengselet”.

Jeg hoppet opp på bena i en vill fart, og pilte bort mot min reddende engel.

Selv om jeg fryktet svaret, spurte jeg: ”Socius-i… er han i orden?”

Merkelig nok snudde Aliquid på hodet, og et lite smil tegnet seg i ansiktet hans.

”Jeg hadde forutsett at de ville komme. Minutter før de brøt seg inn i huset mitt, gjemte jeg

gutten og hunden unna med en beskjed om at de måtte leve i skyggene, i alle fall for en stund

til. Da soldatene stormet inn, lot jeg meg gladelig i fange, i visshet om at jeg hadde tatt med

meg den søvndyssende teen min innunder frakken min. Det var enkelt å lure dem til å tro at

det var vin før de ranet den fra meg med et løfte om at ’denne skal vi kose oss med mens

fangene våre lider av hungersnød’!” fortalte han. Samtidig som jeg ikke kunne uttrykke hvor

stor min lettelse var i det øyeblikket, måtte jeg le litt også. Jeg hadde aldri hørt Aliquid spøke

før, og han var faktisk ganske flink til å gjøre om stemmen sin på slutten der.

”Men… en ting forstår jeg ikke. Hvordan kom du deg ut av din egen celle og inn i min uten

å bruke nøkkelen?” spurte jeg. Han svarte ikke.

”Aliquid?” lokket jeg, men han sa i stedet: ”Se, her har vi vennene dine!”

Og han hadde sannelig rett. Foran meg stod Stella, Magus og Denique, og alle smilte bredt

over å se at jeg var i god behold.

”Nå må vi forte oss”, sa Aliquid alvorlig, ”jeg vet ikke hvor lenge teen min vil holde dem i

drømmeland. Er vi effektive, kan vi kjapt finne ut hvor de oppbevarer fallskjermene for

nødsituasjoner, og så hopper vi av skipet så fort vi kan. Vi er ikke her lenger enn nødvendig.

129

Dessuten nærmer vi oss Quies nå. Hopper vi av nå, vil det bare være en dagsmarsj eller

mindre igjen til fots.”

Så stille som vi bare kunne, pilte vi etter Aliquids kvikke, men lydløse løpesteg. Gjennom

ganger, ut dører og opp trapper. Skipet var større enn det virket, og ganske uhyggelig der det

stort og taust pløyde seg gjennom himmelhvelvingen. Maskinene var absolutt nyeste

teknologi, og, kjente jeg de overdådige luksusdyrene i Facinarose rett, hadde de nok også

lydisolert alle maskinrom så det hele skulle bli så behagelig som mulig. Derfor var de

dempede dunkene av våre løpende føtter den eneste lyden om bord.

Jeg dannet baktroppen. Av og til kastet jeg et kjapt blikk over skulderen, bare i tilfelle.

Det lot til at Aliquid hadde ganske stor kjennskap til hvordan skipet var fra innsiden.

Kanskje han hadde vært på et lignende et da han var medlem. Uansett greide han relativt lett å

finne frem til kontrollrommet hvor vi hadde entret. Kartet hang ved panelet som sist, og raskt

og effektivt greide Aliquid å spore opp hvor sikkerhetsutstyret var plassert.

Hodet hans sank da han fant det ut.

”Hvor er det?” hvisket Stella opphisset, selv om det ikke var noen i nærheten.

”Der hvor jeg fryktet”, mumlet Aliquid lavt, ”de er på broen, der de fleste passasjerene,

inkludert piloten, er. Vi må altså snike oss forbi sovende Facinarose-medlemmer. Våkner de

opp og ser at vi har kommet oss løs, vil de ty til mer drastiske straffer enn fengsel.”

”Og dette er eneste mulighet?” spurte jeg, lett urolig.

Aliquid nikket.

”Men… hvis vi er nær Quies… kan vi ikke da bare sette opp farten på skipet så vi er der om

noen få minutter?” spurte Stella.

”Dette er det forteste det kan gå, og vi er ikke der før om minst en time likevel”, sa Aliquid

mens han ristet dystert på hodet.

”Magus?” Stella så bedende på magikervennen vår, som om hun bønnfalte ham om et

magisk knep som siste utvei.

Magus la en finger på haken mens han tenkte en stund, før han sukket og ristet på hodet. Jeg

kunne se på Stella at hjertet hennes sank da han sa: ”Jeg er bare en ungdom ennå, og ikke på

langt nær så god at jeg kan gjøre noe særlig.”

Akkurat da han hadde fullført setningen, lyste ansiktet hans opp, og han la til: ”Men... det

kan være en mulighet for at jeg kan prøve å trekke til meg fallskjermene gjennom luften fra

avstand.”

Stella skulle til å hvine av fryd, men Aliquid avbrøt henne med et pessimistisk: ”Til ingen

nytte. De er låst inne.”

130

”Men jeg er ganske flink til å dirke opp låser og knyte opp knuter. Den eneste låsen jeg ikke

har fått opp, selv etter flere timer, var den som holdt fengselsdøren min igjen, og jeg tviler på

at en beholder som rommer sikkerhetsutstyr er så godt lukket”, sa Magus.

”Likevel må du snike deg inn i selve rommet for å gjøre det. Men… du har jo

kroppsbygning til å kunne bevege deg ganske… snikete”. Aliquid la til det siste mens han

liksom målte Magus med blikket.

Og det var sant som han sa. Den lille, tynne skikkelsen kunne sikkert ha presset seg inn i en

fyrstikkeske om han ville, og uten å lage så mye som et pip.

”Jeg vet ikke helt…” nærmest klynket Magus, og klødde seg forlegent i nakken.

”Du må gjøre det! Ellers er vi alle fortapt”, bønnfalte Stella.

”Ålreit, jeg gjør det”, svarte Magus endelig, og sammen listet alle fem seg på vei til broen.

Jeg kunne kjenne hjertet mitt hamre mens vi gikk. Tenk om han ble tatt… Jeg ville ikke

engang forestille meg hva slags grusomheter de kom til å utsette oss for før vi døde.

Idet vi kom nærmere og nærmere, begynte jeg til og med å forestille meg hvilken

dødsmetode som ville være minst mulig smertefull, men jeg ga meg selv en fik innvendig og

jagde bort de mørke tankene. Vi skulle ikke dø, ikke nå! Vi, som hadde hatt så utrolig flaks

hittil, skulle greie oss nå også. Bare vi kom oss av dette flyet, skulle vi sporenstreks skynde

oss til Quies. Der ville det være ett eller annet som hjalp oss å vinne over Facinarose, en gang

for alle… håpet jeg. Hvis det ikke var noe der, hva skulle vi da gjøre…? Egentlig var vel dét

vårt eneste håp, men jo mer jeg tenkte på det, jo mer gikk det opp for meg hvor usannsynlig

det egentlig var. Hva var det vi lette etter der?

Da husket jeg drømmen til Stella. Den hun fortalte meg om. Hun hadde drømt at vi ville

finne svar i Quies. Men hva skulle det være?

Og Veneficus… Han nevnte at ”hun var kommet.” Hvem var hun? Hvorfor hadde hun

kommet til Quies? Og hvorfor ville alle i Facinarose dit når hun var der? Mange tusen

spørsmål surret rundt oppe i hodet mitt, og jeg var bare nødt til å tro at de ble besvart så snart

vi kom frem dit.

Da vi kom til en trapp, stanset Aliquid oss med en håndbevegelse. Deretter hvisket han,

knapt hørbart: ”Opp denne trappen er broen. Magus, kan du fortsette herfra på egen hånd?

Fallskjermene ligger i kasser under stolene.”

Magus nikket alvorlig, og øyeblikket da han steg opp trappen uhørlig, var nesten høytidelig.

Nå var det bare å krysse fingre og tær for at han kom helskinnet tilbake, helst med

fallskjermer til alle.

131

Idet han forsvant ut av synsvidde oppe på broen, var det virkelig ingenting i det hele tatt jeg

kunne gjøre. Det var bare igjen å vente, og stillheten som senket seg etter at han var borte,

var, paradoksalt nok, øredøvende.

Nå, som jeg stod fullstendig stille og min eneste bekymring var å stå stille nok, begynte jeg

å kjenne hvor uggen jeg var i hele kroppen. Jeg var sulten og tørst, men det var noe annet

også… En fryktelig kvalme som steg opp fra mellomgulvet, og som bredde seg rundt i hele

kroppen min med urovekkende fart. Jeg kjente at jeg begynte å skjelve, og at en uutholdelig

hodepine holdt på å bygge seg opp.

Etter en stund ble det så forferdelig at jeg ikke lenger greide å holde meg oppreist. Så taust

som mulig, lot jeg bena mine synke sammen, og kroppen min formelig fløt utover gulvet. De

andre så bekymret på meg, bortsett fra Aliquid, som så skuffet bort. Han visste hvorfor jeg var

slik, like godt som jeg visste det selv. Nå, som jeg endelig fikk tid til å kjenne etter, merket

jeg på kroppen at jeg trengte atrox. Jeg måtte ha det innen vi nådde Quies, ellers ville jeg ikke

greie meg. Aller helst ville jeg ha det nå med en gang, men det var jo helt umulig. Den gangen

ute i ødemarken også, da jeg hadde forsvunnet, angivelig for å finne mat, skulle jeg egentlig

til Barathrum. Jeg tenkte at det gikk fort å komme seg dit, og at jeg ville være tilbake før de

andre våknet og merket at jeg var borte, men så lett var det ikke. Heldigvis fant Stella meg

akkurat i rett øyeblikk, og jeg kunne lyve og si at jeg var ute etter mat. Egentlig hatet jeg å

lyve for henne, men jeg var nødt. Det var bedre enn å fortelle sannheten. Samtidig lå den inne

i meg og gnagde også. Jeg ville så gjerne legge alle kortene på bordet og fortelle henne alt,

men jeg orket ikke. Jeg visste hvor sint og sviktet hun ville føle seg, og det ville jeg ikke være

i stand til å takle. Jeg måtte bare undertrykke abstinensene nå, så kunne jeg, hvis jeg var

heldig, greie å komme meg vekk en stund etterpå, gjennomsøke skipet etter dopet, og så…

Lette trinn over hodet på meg fikk meg til å se opp, og Magus, med et bredt smil om

munnen, hadde med seg fallskjermer. Jeg fikk karet meg selv opp og limt på plass et smil før

jeg mottok min, og så gikk vi. Jeg hang igjen litt, og stavret meg av gårde. Dette la de andre

merke til, og Stella hadde ordet ”engstelse” skrevet i ansiktet da hun snudde seg og så meg

inn i øynene.

”Er du ikke bra?” spurte hun oppriktig, og et kjapt blikk bort på Aliquid avgjorde at han var

svært morsk for øyeblikket.

”Jeg er… helt fin”, stønnet jeg, og et bevrende smil tok form om munnen min.

”Nei, det er du ikke. Aliquid, du har ikke noe legende på deg?” spurte Stella, og snudde på

hodet i retning veiviseren vår.

132

”Ikke den slags medisin han er ute etter. Kom, vi går”, sa han bryskt, og hastet videre med

lange, faste steg.

”Jeg skal se etter medisinskap på veien, jeg”, hvisket Stella til meg, så ikke Aliquid skulle

høre det, ”hvis jeg ser et, skal jeg si ifra”. Hun smilte medfølende til meg, og den dårlige

samvittigheten som bølget gjennom meg, overskygget nesten atrox-begjæret.

Jeg subbet videre, og prøvde å ignorere kvalmen og svimmelheten, men det var vanskelig.

Likevel bet jeg tennene sammen. Jeg måtte holde meg stabil… for Stellas skyld…

Da vi nærmet oss kontrollrommet igjen, dro Stella meg i armen, og diskret pekte hun mot et

rødt og hvitt skap som hang på veggen.

”Se! Skynd deg og hent noe smertestillende, før Aliquid ser deg!” hvisket hun, og med en

blanding av takknemlighet og skyldfølelse, smilte jeg kjapt til henne, før jeg, så ubemerket

som mulig, listet meg vekk fra gruppen og bort til skapet. Jeg åpnet det, og lot blikket fare

over innholdet. Det var oksygenmasker, bandasjer, plaster, antibiotika, en masse salver og

kremer, og der, merket med en kvass advarsel om at det kun måtte inntas i nødstilfeller, lå en

sprøyte og en flytende gulbrun væske innpakket i plast.

133

Kapittel XIX

Idet Aliquid la en hånd på døren ut, kastet han et kjapt blikk over skulderen. Øynene hans fant

Lupus med det samme, som om de hadde en slags innebygd radar. Lupus, på sin side, kjappet

å raske med seg innholdet i medisinskapet, før han stappet dem i de dype lommene på den

vide, koksgrå buksen og kjappet seg bort til oss andre. Aliquid så på ham, streng i ansiktet,

men Lupus smilte uskyldig tilbake. Uttrykket til Aliquid forandret seg ikke.

”Nå… nå må alle ta på seg fallskjermene sine”, informerte han, og sveipte kjapt over oss

alle med det stålgrå blikket. Selv tok han på sin som en ryggsekk, og jeg fulgte hans

eksempel.

Da alle var så å si klare til å hoppe ut, sa han: ”Ikke dra i snoren med en gang dere er

utenfor, det fører bare til problemer. Vent til dere faller jevnt, og ikke få panikk.”

Det var så lett for ham å si. Han var sikkert vant med… alt mulig, egentlig, mens jeg bare

var ei enkel bondejente fra en landsby som ikke lenger fantes. Jeg hadde aldri, i min sykeste

fantasi, forestilt meg at jeg en gang kunne bli nødt til å hoppe ut fra et fly i fart i fallskjerm.

Men, dette var eneste utvei, og med mindre jeg ville bli værende igjen her, med Facinarose-

svin overalt, var det bare å gjøre som han sa.

Med en alvorlig mine åpnet Aliquid døren ut, og vi ble umiddelbart truffet av det kraftige

trykket utenfor. Vinden herjet, og jeg frøs på de nakne armene og bena mine.

”Jeg hopper sist”, sa han, og nikket til oss ungdommene. Vi utvekslet blikk, og de

bekymrede fjesene rundt meg, sa meg at jeg ikke var den eneste som kjente at det knøt seg litt

ekstra i magen.

Omsider sa endelig Denique: ”Jeg gjør det først. Det kan bli morsomt”, og så hoppet hun.

Luften utenfor formelig spiste henne opp i en eneste stor jafs, og jeg hørte ikke gledeshvinet

hennes lenge før det ble slukt av høydeforskjellen. Kanskje skrek hun ikke av glede engang.

Faktisk var det mest sannsynlig at hun ikke gjorde det.

”Fort dere! Vi må hoppe med lite mellomrom, ellers lander vi for langt fra hverandre!”

maste Aliquid, og før jeg rakk å tenke, hadde jeg løpt bort til luken, tatt sats, og slengt

kroppen min ut i det blå i fritt fall.

Jeg skulle gjerne ha vrælt; hylt godt og lenge i vill frykt for livet, men det var som om

luften, som var rundt meg på alle kanter, stjal lydene ut av munnen min, eller nektet dem å

komme ut med barrikader og stoppskilt. Blesten huket fast i meg med alle sine krefter, og

presset armene og bena mine opp bak meg. Langt der nede var bakken, men den rykket stadig

nærmere i faretruende tempo. Ørsmå steiner ble tydeligere og større, og i rabiat angst for å bli

134

knust i en veldig ubehagelig død, tvang jeg armen min bak på ryggen for å finne snoren jeg

skulle trekke i. Men… hvor var den?

Jeg ble aldeles desperat da det gikk opp for meg at jeg ikke kunne finne den. Febrilske

fingre famlet rundt etter noe som kunne minne om en lang tråd, mens den sprukne overflaten

som ventet på meg bare ble kraftigere og kraftigere forstørret. Jeg kunne føle hvordan

panikken sirkulerte sammen med blodet i kroppen min, og den spredde seg til den var

kommet inn i enhver krik og krok, både i lilletær og fingerspisser.

Endelig fant undertrykte skrik veien ut av munnhulen min, og de ga sikkert gjenlyd i hele

universet. Jeg sluttet å lete rundt etter snoren; jeg bare datt gjennom nådeløse vinder i et par

hundre kilometer i timen. Snart ville kroppen min smadres mot en tørr sandflate. Snart ville

jeg ikke eksistere lenger…

Så ropte Gud på meg. Eller kanskje det var englene. Det var kanskje mest sannsynlig, for

det var en tynn jentestemme som kalte på meg. ”Stella… Stella…” ropte hun, og nå var det i

alle fall slutten. Jeg forberedte meg på å bli tatt imot av et varmt lys og milde smil.

”Stella!” Jeg ble rykket ut av transen, og oppdaget at det faktisk var Denique som stod der

nede og hoiet opp mot meg. Hun hadde allerede landet, og bevare meg vel, så nær hun så ut…

”Snoren er på den andre siden!” hylte hun. Riktignok var det ikke så lett å tyde, med

brølende luft som innhyllet meg, men jeg var rimelig sikker på at det var det hun sa. I et

forfjamset øyeblikk innså jeg at det kanskje ikke var over allikevel, og med min høyre hånd

denne gangen, saumfarte jeg fallskjermen min på ryggen etter snorer.

Jeg rakk egentlig ikke å bli lettet da fingrene mine grep om den; jeg måtte bare trekke, kjapt,

og sådan gjorde jeg. I neste øyeblikk ble jeg trukket et stykke opp i luften igjen, før jeg,

dempet og bedagelig, dalte nedover. Først da fosset lettelsen overalt rundt i kroppen min, og

jeg pustet ut. Jeg hadde greid det, nok en gang. Enten var skjebnen på min side, eller så hadde

jeg en ualminnelig flaks. Kanskje var det universet som satte alle krefter i virke for at vi

skulle nå målet vårt om å rense verdenen vår for Facinarose. Jeg måtte smile litt, og håpet at

dét var den rette grunnen.

Litt senere støtte føttene mine på bakken, og jeg løp noen lette skritt bortover mens

fallskjermen la seg ned på bakken bak meg.

”Svimmel og spetakkel, jeg var redd du skulle dø, jeg, sånn!” utbrøt Denique storøyd, og

formet dramatiske onomatopoetikon med stemmebåndet mens hun veivet frenetisk med

armene for å demonstrere. Jeg måtte fnise litt, men hun var da sjarmerende også. Nå, som vi

for øyeblikket var utenfor umiddelbar fare, var hun tilbake til sitt gamle, engasjerte jeg.

135

Noen få øyeblikk senere landet Magus pent ved siden av oss, tett fulgt av Lupus. Til slutt

kom Aliquid, og uten et ord, kastet han av seg fallskjermen sin, og marsjerte av gårde i en

tilsynelatende tilfeldig kurs.

”Hei! Du behøver ikke å bli sur bare fordi vi ikke er så flinke til å hoppe i fallskjerm som

deg!” ropte Magus etter ham, men Aliquid svarte, uten å snu på hodet eller sakke farten det

spøtt: ”Jeg vil nødig kaste bort mer tid her. Jo før vi kommer til Quies, jo før er Facinarose ute

av verden.”

”Så det er noe der som kan hjelpe oss å bli kvitt dem”, sa jeg, mest til meg selv, men det

virket likevel som om Aliquid hørte det. I alle fall stoppet han opp, og han stirret nærmest

bedrøvet ned i bakken. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde sagt noe galt.

Brått virvlet han rundt, og sa til oss: ”Dere er nok sultne. Jeg har tatt med suppe vi kan spise

før vi går av sted.”

Før noen av oss hadde fått sjansen til å svare, jogget han tilbake til oss igjen, og frem fra

frakken sin, tryllet han slanke stålsylindere som sikkert var veldig plassparende.

”Det er ikke mye”, sa han, og delte ut et til oss hver, ”men jeg tenkte at det ville være bedre

enn ingenting.”

Jeg hadde blitt sulten, det var sant. Det var lenge siden jeg hadde spist coyoten sammen med

de andre, og mye hadde skjedd i mellomtiden. Det var derfor med stor appetitt at jeg slukte

innholdet i røret.

Da alle hadde drukket opp, sukket Denique: ”Puh! Jeg er sliten, jeg!”

”Vi må like fullt videre. Som sagt…” begynte Aliquid, men uventet avbrøt Lupus ham:

”Nei. Det blir snart mørkt, og vi har opplevd mye. Selv merker jeg at kroppen min ikke er i

stand til å holde det gående så veldig mye lenger, og…”

”OG HVA ER SÅ GRUNNEN TIL DET?” glefset Aliquid med en så rungende stemme at

jeg ble redd, og før stakkars Lupus visste ordet av det, hadde Aliquid strent bort til ham og

begravd nevene sine i lommene hans.

”N… nei!” ropte Lupus, og prøvde å vri seg unna, men uten særlig suksess. Selv om han

sloss imot aldri så mye, hadde Aliquid fått tak i hva-enn-det-var som befant seg der,

antakeligvis medisinen fra medisinskapet, og tømt det utover bakken.

Først trodde jeg det bare var vanlig medisin som skulle injiseres ved hjelp av sprøyter, men

det var noe merkelig uhyggelig ved det mørke, flytende stoffer som lå i beholdere ved siden

av sprøytene. Dessuten husket jeg at Lupus hadde hatt slike sprøyter strødd rundt i området

sitt i Barathrum. Og… hva var det han hadde sagt den første kvelden? At det sikkert var noen

narkomane som hadde hivd dem fra seg? Det kunne vel ikke…

136

Som i en døs vandret jeg bort mot innpakningene som nå lå spredd rundt Lupus, som

skamfull hang med hodet. Jeg satte meg ned på huk ved siden av dem, og tok en av dem opp.

”Stella… ikke…” hørte jeg over meg, og da jeg så opp, var det inn i det mest fortvilte

ansiktet jeg noen gang har sett.

Likevel festet jeg blikket på det jeg holdt i hånden igjen, og jeg utstøtte et pipende gisp da

jeg leste det som stod på den lille flakongen; ”ATROX”, med store, svarte, truende bokstaver,

samt en advarsel om at det kun måtte inntas ved nødsituasjoner.

Skjelvende lot jeg forpakningen trille ut av håndflaten min.

”Nei…” pustet jeg, like før jeg hørte et enda mer lavmælt ”Beklager…” like over meg.

Så sa det klikk et sted inne i meg. Jeg orket ikke å se opp i ansiktet hans; jeg reiste meg bare

i en viss fart, før jeg la på sprang. Hvor jeg løp, hadde jeg overhodet ingen formening om,

men jeg måtte vekk. Det var ikke mulig…

Tårer fylte opp øynene mine og gjorde det vanskeligere å se foran meg, men jeg fortrengte

det, og peiste bare videre på, bort fra alt sammen. Bort fra Lupus, bort fra atroxet hans. Bort

fra tordenskyen Aliquid, som helt sikkert ga Lupus en skjennepreken utenom det vanlige

akkurat nå.

Jeg var glad for at ingen fulgte etter meg. Jeg måtte være alene; fordøye det jeg nettopp

hadde sett. Dessuten hadde jeg ikke engang fått tid til å akseptere at Perfidia hadde vært med

fienden hele tiden, og følelsene overmannet meg. Jeg falt hulkende sammen på knærne, og

greide ikke å kontrollere noen ting lenger. Jeg hylte ut i desperasjon, og slo knyttnevene mine

hardt mot bakken, helt til det gjorde vondt. Jeg la hodet helt ned i fanget, og kjente hvordan

lårene mine ble dynket i saltvann. Lupus, som hele tiden hadde advart meg så sterkt mot

stoffet… Ikke rart at han visste hva han pratet om. Og jeg hadde hjulpet ham. Jeg hadde vist

ham medisinskapet om bord på skipet. Likevel, hadde det ikke vært for det, hadde jeg heller

ikke oppdaget det. Kanskje det derimot hadde vært bedre om jeg aldri hadde gjort det…

Lyset forsvant mer og mer, og tussmørket pakket seg omkring meg. Det var som om verden

mørknet samstundes med sinnet mitt. På den annen side virket skumringen trøstende, og det

var som om det la seg rundt meg som et beskyttende lag. Det ville verne meg mot alt som var

vondt i verden; det ville passe på meg.

Det var slik, sammenkrøpet til en ball og fjern i blikket, at Lupus fant meg. Jeg hadde sluttet

å gråte. Tårene hadde liksom fordampet, som om det stadig tettere mørket hadde tørket dem

bort. Nå, som jeg kjente den alltid like varmende hånden hans på skulderen min, begynte de

derimot å renne igjen.

137

”Jeg er så lei meg…” hvisket han, og satte seg lydløst ned ved siden av meg, med bena i

kors.

Etter å ha ligget slik en stund, tok jeg en smugtitt opp på ham. Han satt urørlig i den samme

stillingen, og stirret taust fremfor seg. Den bløte vinden dro fingrene sine gjennom det lyse

håret hans, og førte til at det duvet mykt frem og tilbake. Han hadde en underlig glød i de

tofargede øynene; selv om det nesten var helt mørkt nå, skein de ennå.

Plutselig ble han var på at jeg så på ham, og litt overrasket festet han blikket på meg. Et

veldig svakt smil kruset seg om leppene hans, men jeg gjengjeldte det ikke. I stedet akte jeg

meg opp i sittende stilling, og lempet sakte hodet ned på skulderen hans.

Vi satt slik lenge før noen av oss sa noe. Egentlig virket det ikke som om det var nødvendig

heller. Selv om det var så mye usagt jeg gjerne skulle ha uttalt, blåste det bort med fønen.

Til slutt var det likevel jeg som åpnet munnen. Så lavt som mulig uten å hviske, sa jeg: ”Du

trenger ikke å fortelle meg hvorfor, bare du lover å aldri gjøre det igjen.”

Lupus sukket, og hjertet mitt sank.

”Jeg… vet ikke om jeg kan holde det løftet”, mumlet han.

”Jo, du kan det. Tenk på at du lovte det for min skyld”, drev jeg på, men Lupus ristet på

hodet, og tvang på den måten hodet mitt vekk fra skulderen hans.

”Jeg kommer ikke til å få det til. Abstinensene holder på å rive meg sønder og sammen, og

det var bare så vidt jeg greide å utstå dem i dag uten å gjøre noe med det; jeg rakk jo ikke det.

Neste gang de kommer, vil de være enda verre, og jeg vet ikke hvorvidt jeg vil takle det eller

ikke”, sa han.

”Hva mener du… takle det? Hva gjør du hvis du ikke gjør det?” spurte jeg, og så direkte på

ham.

Uten å se på meg tilbake, trakk Lupus på skuldrene og sa: ”Jeg vet ikke. Kutter meg selv i

strupen, skjærer over håndleddet, hopper utfor en skrent… Folk gjør hva som helst for å kvitte

seg med de uutholdelige riene. Jeg har sett mange heslige eksempler i Barathrum opp

gjennom, tro meg”.

”Jeg vil ikke la deg kutte deg selv i strupen, skjære deg over håndleddet eller hoppe utfor en

skrent. Så lenge jeg er i live, skjer ikke det”, sa jeg, og så igjen ned i bakken.

Lupus lo. Det var en kortvarig og gledesløs latter, men han lo like fullt.

”Jeg skulle ønske jeg kunne la deg føle, om enn bare for noen sekunder, hvor forferdelig det

kan være. Jeg har prøvd å slutte, gang på gang, men det blir verre for hver gang. Nå tror jeg at

jeg har kommet til det punktet hvor det ikke går an å slutte, hvor sterkt jeg enn prøver.”

138

”Nei!” utbrøt jeg, og reiste meg brått. Lupus så forskrekket på meg, og jeg ristet voldsomt

på hodet.

”Stella…” Han reiste seg, han også, og så meg inn i øynene. Han var bare litt høyere enn

meg.

”Hvis vi overlever alt dette, skal jeg ta deg med til et sted langt, langt borte, kanskje til

Caelestis, og der skal det ikke finnes noe atrox eller noe annet narkotisk middel. Der skal jeg

våke over deg hele døgnet, helt til du har mistet lysten på det, og så skal vi leve lykkelig i alle

våre dager. Vi skal se på stjernene hver kveld, og vi skal fryde oss over en himmel uten disse

forpestede skyene. Akkurat som i et eventyr…” Det siste la jeg til med en stemme som hørtes

ut som om den kom langt borte ifra. Kanskje var det ikke jeg selv som snakket engang, men

noe overjordisk som snakket igjennom meg.

”Vi får se hvordan det går, da vet du. Ikke sant?” Lupus smilte og skakket på hodet.

Da jeg ikke svarte, spurte han igjen, uten å smile denne gangen: ”Ikke sant?”

Jeg nikket, og sa lavt: ”Jo.”

”Kjempefint. Jeg ser deg borte med de andre. De har tent opp bål nå, så de skal være lette å

finne”, sa han, og gikk av gårde.

Han hadde bare gått et par skritt, før han uventet kom tilbake igjen. Han spaserte målrettet

mot meg, og før jeg i det hele tatt ble klar over hva som skjedde, hadde han kysset meg. Det

var et veldig lett kyss; leppene hans streifet mine så vidt det var, men det hindret meg ikke i å

følge ham med blikket helt til han ble oppslukt av mørket, og ønske med hele meg at historien

jeg så levende hadde fortalt ham, skulle gå i oppfyllelse.

139

Kapittel XX

Det var en trykkende stillhet som rådet rundt bålplassen. Bortsett fra Stella, hadde alle

sammen vært foruroligende tause etter å ha fått greie på atrox-misbruket mitt. Jeg hadde i

grunn ventet meg at Aliquid ville kjefte meg huden full, men også han var stum som et

fugleskremsel. Nå hadde Magus, selvfølgelig uten å si et ord, fått fyr på noen tørre kvister, og

alle hadde samlet seg rundt ildstedet. Nå som natten krøp stadig nærmere innpå oss, hadde

luften fått et betraktelig kjøligere drag. Det var derimot ingenting mot kulden som hersket oss

imellom.

Stella hadde kommet tilbake. Nå var de dype, mørkebrune øynene hennes fokusert på

dansingen fra flammene i midten av sirkelen vi alle dannet, og så ikke på meg, selv om hun

merket at jeg stirret på henne.

Med et lavt sukk slo jeg blikket ned, jeg også. Jeg hadde prøvd å få øyekontakt med dem

alle etter tur, i håp om at noen ville si noe. Selv et klandrende fnys ville vært bedre enn dette

utålelige fraværet av lyd. Til og med Denique, som, på den korte tiden jeg hadde kjent henne,

hadde vist seg å være en real skravlefoss, holdt nå munnen lukket. Ansiktet hennes var stramt,

og leppene viste ingen tegn til bevegelse.

”Ja… hvem vil begynne?” spurte Magus omsider. Det var som om han brøt en forhekselse,

og både Stella og Denique så ut som om de ble vekket fra en søvn.

”Det er ikke noe å si”, sa jeg kort, og løftet ikke blikket.

Det virket ikke som om noen hadde noen innvendinger, i alle fall sa ingen noe. Jeg kunne

skjønne dem. Hva sier man i slike situasjoner? Jeg følte ikke for å si så mye selv. Hva skulle

det bli? Noen unnskyldning ville jeg ikke komme med; det var det ingen grunn til. Og det

ville bli helt feil å fortelle en vits. Kanskje det beste bare var å si noe som overhodet ikke

hadde noe med saken å gjøre?

”Så, Denique…” begynte jeg i et påtatt dagligdags tonefall, ”hvordan har det seg at kroppen

din er lagd av metall, som du sa i sted?”

”Du behøver ikke spille, Lupus”, sa Magus tvert.

Jeg ble forbløffet over å høre alltid like optimistiske Magus si noe sånt. Jeg ble forbløffet

over reaksjonen til Denique også. Det så ikke ut som om hun i det hele tatt hadde hørt hva jeg

sa der hun fortsatt satt og stirret inn i ilden. Ansiktsuttrykket var uforandret, og med ett virket

hun utrolig mye eldre enn det hun var.

Plutselig så Stella opp, og det var med et klart og bestemt blikk. Bare dét var nok til å få det

til å kveppe i meg, men jeg ble enda mer overrasket over å høre henne snakke.

140

”Hva enn vi måtte tro vi oppnår med oppførselen vår, nytter det ikke å dømme Lupus på den

måten”, sa hun med fast stemme, ”han skjønner alvoret i det han har gjort, og det blir ikke det

spor bedre av at vi holder kjeft og nekter å prate til ham.”

”Jada, jada”, mumlet Magus, ”bare fordi du er forelsket i ham, behøver du ikke innbille deg

selv at det var smart av ham å sprøyte inn giftstoffer i kroppen sin på den måten.”

Bare et øyeblikk slo Stella blikket ned, før hun igjen så opp på ham, enda hardere i blikket

denne gangen, og sa spisst: ”Det er ikke det jeg sier. Forresten, synes du ikke det er litt ironisk

at du som har kjempet for likestilling for folket ditt hele livet, plutselig skal fordømme andre

selv?”

Denne uttalelsen fikk Magus til å fare opp, bokstavelig talt, og nå stod han på bena og kastet

ut en hissig pekefinger mot en sittende Stella, samtidig som han skar en rasende grimase. Det

var bare det at ingen ord kom ut. Han stod der, spent som en buestreng, klar til å lire av seg en

lekse utenom det vanlige, men i stedet stod han bare og dirret. Flere ganger prøvde han seg på

å forme ordene med tungen sin, men de stanset i munnhulen. Til slutt var han bare nødt til å

sette seg ned igjen, flau fordi han innså at hun hadde rett.

Jeg hadde vært taus under hele det lille munnhuggeriet deres, men hadde fulgt det hele med

interesserte øyne. Nå falt blikket mitt tilbake på bakken, og det gikk opp for meg at det var

min skyld at vennene mine kranglet. Jeg skammet meg så fælt, og denne gangen var det

ingen, absolutt ingen, som kunne gi meg en trøstende klem og si at ”det er ikke din feil.”

Plutselig sa jeg: ”Jeg er trøtt og går og legger meg nå, så hvis dere vil fortsette med dette

rabalderet, så si ifra nå, så skal jeg legge meg langt unna.”

Det kom overrumplende, selv på meg selv, og det var nesten så jeg trodde at noen andre

hadde snakket gjennom meg.

Da ingen kom med motsigelser, men bare ble sittende sjokkerte tilbake, gikk det opp for

meg at de hadde tenkt å slutte nå.

”Natta”, sa jeg derfor, og la meg ned på ryggen. Det kan virke utrolig, men jeg sovnet

momentant.

Jeg våknet først av alle. Det var nok fordi jeg var svimmel og kvalm igjen. Tanken på at det lå

atrox spredd rundt på bakken noen meter unna, gjorde at hjertet mitt gjorde et aldri så lite

hopp, men jeg tok meg i å bli ekstatisk av tanken. Nå kunne jeg i alle fall ikke begynne med

det igjen.

141

Det var kaldt, og bålet hadde dødd ut. Rundt omkring lå de andre og sov tungt. Det sprukne,

øde landskapet som var det eneste som var igjen av planeten vår, var innhyllet i en grålysning

som indikerte at det ikke ville være lenge til det ble lyst.

Jeg tenkte tilbake på gårsdagen. Den hadde ikke vært særlig vellykket. Hele dagen hadde

vært full av så dramatiske episoder at kun halve spenningen ville vært nok til å gi meg

mareritt i flere år fremover. Da det hele hadde blitt toppet av åpenbaringen Aliquid sørget for,

kunne det rett og slett ikke gå verre. Også Stella, da… Hun hadde blitt så skuffet over meg.

Jeg kjente jeg ble enda verre enn det abstinensene fikk meg til å føle når jeg tenkte på hvor

mye unødvendig smerte jeg hadde påført henne. Jeg var en jævel, og jeg visste det godt.

Stella. Hun var så søt der hun lå og sov, lykkelig uvitende om hva hun egentlig visste. Jeg

måtte smile ved synet av henne. Jeg smilte enda mer da jeg husket på hvordan hun hadde

reagert da Magus hadde beskyldt henne for å forsvare meg fordi hun visstnok var forelsket i

meg. Hun hadde ikke akkurat protestert…

Denne ene tanken fikk humøret mitt til å stige flere hakk. Selv om jeg var skjelven, karet jeg

meg opp på bena, og ga meg til å trave hvileløst frem og tilbake i mangel på andre ting å

gjøre.

Akkurat idet jeg passerte Aliquid, derimot, våknet han brått. Jeg skvatt til idet jeg så ham slå

de intense øynene opp, og han så rett på meg med det samme.

Jeg begynte straks å lete etter de rette ordene å si. Etter hendelsen dagen i forveien, følte jeg

at jeg i det minste skyldte ham en… unnskyldning, kanskje. Men hvordan i all verden skulle

jeg ordlegge meg?

Før jeg rakk å si noe som helst, hadde han satt seg opp, trukket knærne oppunder haken og

slått armene rundt knærne igjen. Uten å se på meg, sa han: ”Det er vemodig, synes du ikke?

Denne skumringen som ligger et sted midt i mellom natten og dagen. Alle de døde trærne, den

sprukne jorden som ikke lenger inneholder vann. Så ser du rundt deg, og ser hvordan verden

er badet i et ironisk vakkert lys. Vår virkelighet er… bittersøt.”

Stemmen hans var lav og falt liksom så naturlig. Ikke et snev av raseriet fra i går var å

spore, og siden det ikke virket som om han var sint på meg lenger, satte jeg meg like godt ned

ved siden av ham. Jeg sa ingenting, men jeg kunne formelig føle stemningen han beskrev for

meg ved å se rundt meg. Knusktørre kvister som likevel klamret seg til livet, kun berget av

håpet. En himmel som kontinuerlig var dekket av giftige gasskyer, som det bortimot aldri

regnet fra fordi det knapt var vann igjen, og det var ingen moderstjerne som kunne trekke det

lille vannet som faktisk var, opp. Moderstjernen, ja… Hva het den igjen? Ingen snakket om

den siden den ikke var tilstede, og på den måten hadde navnet gått i glemmeboken.

142

Det var nesten som om Aliquid leste tankene mine. I neste øyeblikk sa han: ”Hva synes du

vi skal kalle moderstjernen vår? Vi bør gi den et nytt navn, ikke sant?” Kanskje han faktisk

kunne lese tanker også, for alt jeg visste.

Jeg nikket enig i det han sa.

”Det må være et pent navn”, sa jeg, ”et verdig navn.”

”Men vi kommer til å glemme det igjen”, sukket Aliquid.

”Nei”, sa jeg bestemt, og ristet på hodet, ”ikke denne gangen. Denne gangen skal det skrives

legender om vår vakre moderstjerne, om hvor innbitt hun kjempet for barnet sitt, planeten, og

om hvordan hun til slutt vant. Hvordan hun gjorde seg fortjent til sitt overmåte nydelige navn.

På den måten kommer ingen til å glemme det.”

Jeg så på Aliquid, og så at han smilte.

”Ja”, sa han svevende, ”det er akkurat slik vi skal gjøre det.”

Like brått som han hadde våknet, hadde plutselige det svake smilet blitt visket ut fra ansiktet

hans. Borte var også det litt åndsfraværende blikket, og stemmen var myndig og kald igjen.

”Vekk opp de andre”, sa han, ”vi må komme oss videre så fort vi kan.”

Forvirret over den plutselige personlighetsforandringen hans, stavret jeg meg opp igjen og

gikk ustøtt bort til den som lå og sov nærmest, som var Magus.

Akkurat idet jeg skulle bøye meg ned og riste lett i den sovende kroppen hans, hørte jeg

Aliquids stemme igjen: ”Lupus.”

Jeg snudde meg, og så at han satt og så på meg.

”Du er en bra gutt. Ikke kast bort livet ditt.”

Jeg smilte tilbake og sa: ”Nei da. Det lover jeg.”

Aliquid smilte selv, og jeg bestemte meg for å prøve å vekke Magus igjen. Men også denne

gangen var det noe som hindret meg akkurat like før, men det var noe jeg kom på av meg

selv.

”Og du, Aliquid?” sa jeg, men så ikke på ham.

”Hm?” hørte jeg bak meg.

”Takk”, sa jeg, og følte at jeg virkelig mente det, og da jeg endelig fikk vekket Magus,

kunne jeg nærmest høre hvordan Aliquid smilte.

Litt senere var vi alle på vei igjen. Jeg hadde mottatt unnskyldning fra både Denique og

Magus for at de hadde vært så ekle mot meg. Jeg godtok unnskyldningen, og visste med meg

selv at de ikke hadde noen som helst grunn til å beklage seg. Hvis det var noen som hadde en

143

grunn til det, var det meg, men det var jeg for stolt til. Jeg håpet jeg hadde mot til å gjøre det

senere. Bare ikke nå.

Det var ikke tid til å raste noe særlig. Det var langt til Quies, men hvis vi bare gikk raskt og

målrettet, ville vi nå det før dagen var omme, skulle vi tro Aliquid.

For det meste gikk vi taushet. Jeg mener, det er måte på hvor lenge det er mulig å ha noe å

snakke om, til og med blant venner. Særlig når du er midt oppe i en form for krig mellom oss

og en livsfarlig, religiøs sekt. Særlig når du nettopp har blitt avslørt som junkie foran dem

alle. Men du skjønner hva jeg mener. Snakking er vanskelig når alt allerede er snakket om.

Likevel var det ett spørsmål som gnagde i hjernebarken min, og som jeg ikke hadde fått noe

svar på da jeg spurte kvelden før.

”Du, Denique?” spurte jeg.

”Hva er det?” spurte hun, og smilte et strålende smil.

”Nei, jeg bare lurte på… eh…” Jeg klødde meg forlegent i nakken, kom på at det i grunn

var et ganske teit spørsmål, men tok meg sammen og spurte uansett: ”hva mente du da du sa i

går at kroppen din er lagd av metall?”

”Jeg mente det jeg sa, vel. Hva trodde du?” spurte hun ertende, og fniste litt.

”Men… det er vel ikke mulig, vel? Jeg mener, hvordan kan du leve hvis du er lagd av

metall?” spurte jeg, og fant ingen logikk.

”Jeg lever egentlig ikke, helt ærlig”, sa hun, som om det var den mest naturlige tingen i hele

verden.

”HVA!?”

Det var ikke bare jeg som kom med det forbløffede utropet. Også Stella og Magus gispet det

frem, og alle sammen sluttet å bevege seg, også Aliquid.

”Ja, hva er rart med det? Har dere ikke androider på dette stedet, kanskje?” spurte hun

likefrem.

”Du får ha meg unnskyldt, men hva i all verden er en androide?” spurte Stella. Hun så helt

fortumlet ut, og det er i grunn ikke så rart.

Denique sukket dypt før hun ga seg til å forklare: ”Androider er menneskeroboter. Utformet

og tenkende som et menneske, er de umulige å skille fra menneskene selv. Nevnte jeg at faren

min er vitenskapsmann? Det er han som har lagd søsteren min og meg. Menneskene på

Caelestis mener det er mye bedre å sende androider når noe må ordnes opp i på andre planeter

enn mennesker, fordi de påstår at vi ikke har noen bevissthet. Men…”

Hun lot det siste henge igjen i luften, og sukket i stedet igjen. Jeg skjønte hva hun mente

med det. Selv var hun et tenkende og pustende vesen, i hvert fall slik som jeg skjønte det.

144

Kunne virkelig menneskene der være så hjerteløse? At de tenkte på robotene sine som sjelløse

og det derfor ikke var så farlig med dem?

”Så urettferdig!” utbrøt Stella, ”de kan bare ikke gjøre sånn! Det er… galskap!”

”Å, det er da ikke så ille”, forsikret Denique, ”det menneskene gjør her, er mye verre.”

”Det med Facinarose, mener du?” spurte Magus, og kom inn i samtalen, han også.

”For eksempel, men jeg tenker mer på det dere gjør med asketen deres. Dere ødelegger den

ikke bare for dere selv, men for andre! Snart er den helt død!” sa hun alvorlig, og kunne

derfor ikke skjønne hvorfor vi alle prøvde å la være å le så altfor høyt.

”Hva er det?” spurte hun irritert.

”Det heter ’planeten’”, rettet Stella, fortsatt med latteren sittende fast i halsen.

”Å!” sa Denique, og måtte le litt hun også.

”Beklager å måtte bryte opp den hyggelige stemningen, men vi bør komme oss videre. Vi er

der snart”, sa Aliquid, og vi andre sluttet å le pronto. Vi visste at det å komme til Quies ikke

ville bli noen ferie, akkurat. Facinarose ville være der, og denne ”hun” som de snakket om.

Jeg ante ikke hvem hun var, men egentlig ville jeg ikke finne det ut heller. Bare det at de

gærningene var glade for at hun visstnok hadde kommet, sa jo litt.

Alle gikk videre. Egentlig var vi slitne etter den allerede lange turen og ikke noe mat og

drikke, men heldigvis hadde Aliquid nødproviant med seg. Det var noen tørre brødskalker og

en liten skvett vann fra byen, men det var også det siste han hadde. Fra nå av måtte vi bare

holde ut, uansett hvor hardt det måtte bli.

Selv om jeg var forberedt på at det kom til å bli tungt, var jeg likevel totalt andpusten da jeg

endelig skimtet noe som kunne minne om en by i det fjerne. De andre, kanskje bortsett fra

Aliquid, var likedan.

”Det er her. Bare omtrent en kilometer til nå”, sa Aliquid og prøvde å oppmuntre oss, men

jeg var dødelig sliten. Kombinert med bølger av kvalme og svimmelhet som skyllet gjennom

meg som følge av at jeg ikke hadde fått i meg atrox på lenge, var følelsen jeg endte opp med

verre enn forferdelig. Faktisk så ille at da det kanskje bare var fem hundre meter igjen,

kollapset jeg. Føttene mine nektet å bevege seg lenger, og jeg falt tungt sammen på bakken.

Det gjorde vondt, den var steinete og hard, og jeg falt rett fremover, men jeg orket bare ikke å

konsentrere meg om den ytre smerten. Det som foregikk inni meg var mye, mye verre.

”Er du sikker på at du ikke har mer vann? Han er… i grusom forfatning”, sa Stella bedende,

antakeligvis til Aliquid, før hun knelte ved meg og la en hånd på pannen min. Varsomt strøk

hun meg over kinnet, men jeg hadde rett og slett ikke energi til å se opp på henne. Jeg var

fullstendig ferdig.

145

”Det var det siste jeg hadde”, sa Aliquid ærlig, og Stella ga fra seg en klynkende lyd.

”Vent litt, så skal jeg se hva jeg kan gjøre…” kom det plutselig fra Magus, og han satte seg

ned ved meg på motsatt side av Stella. Også han la en hånd på pannen min, og holdt den der

lenge, uten at det skjedde noe.

”Argh, hvorfor studerte jeg ikke hvit magi flittigere?” freste han, men det var til ingen nytte

nå.

”Jeg… greier meg…” peste jeg, og med en voldsom anstrengelse, kjempet jeg meg opp på

bena igjen, men jeg var så mo i knærne at jeg datt sammen nok en gang. Denne gangen greide

jeg i det minste å gripe tak i en stor stein i nærheten, og halte meg opp i sittende stilling på

den.

Jeg så på Stella at hun hadde tenkt å si noe, for munnen hennes åpnet seg, men den lukket

seg straks vi klart og tydelig hørte gråt.

”Hvem er det som er her ute?” spurte Magus forvirret, og da jeg kastet et blikk over på den

andre siden av steinen jeg befant meg på, fikk jeg praktisk talt sjokk. Den personen som satt

der og hulket høylytt, var vel egentlig den jeg minst hadde forventet å se.

”P-Perfidia?” utbrøt Stella idet hun rundet hjørnet for å se hvem som satt der. Da Magus

hørte det velkjente navnet, stormet han til, han også, og ble stående og stirre på den

sammenkrøpne bylten med ristende skuldre.

”Stella…” Perfidia så opp på henne med grimete ansikt, og hun snufset kraftig.

”Hva har skjedd?” spurte Magus tvert, redd for å vise at han brydde seg for mye. Sannheten

var derimot at han var kjempenysgjerrig; det kunne jeg se av den underlige gløden i øynene

hans.

”De… de…” hikstet hun, og så brøt hun ut i snørr og tårer igjen. Magus og jeg utvekslet

megetsigende blikk – vi visste hva hun hadde gjort mot oss, og mest av alt ville jeg bare slepe

meg videre med de siste kreftene jeg hadde, overvinne Facinarose, og blåse en langtrukken

trudelutt i hvorfor Perfidia satt i ødemarken og sippet.

Så virket det som om hun tok seg sammen, så opp på oss igjen med tårefylte, ravnsvarte

øyne og sa grøtete: ”Veneficus føler at jeg truer hans stilling som yppersteprest, og har nå

beordret meg drept!”

”Å, så fælt!” utbrøt Stella, overraskende oppriktig, og la en arm rundt de bevrende

skuldrene hennes.

”Stella!” klaget jeg, og sendte henne et blikk som viste hva jeg mente om oppførselen

hennes, men hun så bare stygt på meg tilbake. Plutselig var det visst ikke synd på meg lenger,

men Perfidia, derimot! Perfidia, forræderen Perfidia som nå satt og jamret trøstesløst. Altså,

146

jeg kunne jo for så vidt forstå hvorfor, men nå som hun hadde sveket oss alle, var det ikke mer

enn rett og rimelig at vi dro fra henne her og nå.

Med et øredøvende hikst kastet Perfidia seg uventet i armene på Stella, og selv hun så

temmelig overrasket ut over den plutselige reaksjonen. Likevel ga hun henne en varm klem,

og så på meg på samme måte som hun hadde sett på meg før, da jeg snakket nedsettende både

om og til henne. Da hadde hun kanskje en grunn, ettersom vi ikke visste hvem hun var, og jeg

tross alt hadde huset ganske så stygge antakelser om henne, men nå!

Magus gikk usikkert bort til de to jentene. Han hadde rynket brynene, og visste åpenbart

ikke helt hva han skulle si eller gjøre. Denique og Aliquid stod bare og observerte fra avstand.

”Så, så…” mumlet Magus monotont, og la en stiv hånd på Perfidias skulder.

”Å, Magus!” utbrøt hun, og festet armene om ham. Dette var enda mer uventet enn da hun

praktisk talt hadde hoppet på Stella. Perfidia hadde aldri hatt særlig sansen for Magus, i

hovedsak fordi han var magiker.

”Eh…” var alt Magus fikk frem, før jeg la merke til en lynrask bevegelse gjennom det nå

slørete blikket mitt. Perfidia gjorde noe… hun trakk frem noe fra kappen sin, gjorde hun ikke?

”Det går bra…” trøstet Magus prøvende, før en veldig vemmelig lyd spjæret luften, og det

rykket til i hele Magus. Ansiktet hans vrengte seg i en forferdelig grimase, og opp fra strupen

hans, presset det seg en knapt hørbar, hvislende lyd.

Det var ikke før jeg hørte nok en motbydelig lyd, og så Magus falle sammen på knærne, at

jeg skjønte hva som var skjedd. Ute av stand til å bevege meg – ikke så mye på grunn av

slappheten i kroppen min, men på grunn av det jeg nettopp hadde sett – så jeg Perfidias tårer

fordufte som om de ble absorbert av en usynlig kraft. Et ondsinnet flir bredde seg utover i

ansiktet hennes, og en dolk gnistret rødt i lyset.

”Til pass for en magiker”, hånte hun, før hun spyttet på Magus og marsjerte av sted. Tilbake

lå Magus – stønnende, sammenkrøpet og med blod rennende ut av magen. Masse blod.

147

Kapittel XXI

”Magus!” hylte jeg, og knelte straks ved siden av ham. Tårer fyltes opp i øynene mine med

rekordfart, og Lupus strevde seg bort til ham, han også. Også han så ut til å være på nippet til

å begynne å gråte, men var nok altfor sjokkert til å gråte nå. Det… kunne ikke være…

Før Lupus rakk å hale seg selv bort til stakkaren, hadde Aliquid hurtig grepet ham, flådd av

seg frakken og knytt den stramt rundt magen hans. Magus skrek og bar seg mens han forbandt

såret hans, men forsøkte å holde seg rolig. Han ville komme til å blø i hjel hvis vi ikke fikk

stoppet blødningen, og jeg antok at såret var temmelig dypt. Kanskje, til og med mest

sannsynlig, ville det derimot ikke være nok…

”Pass på ham, og forsøk så godt dere kan å stanse blodet”, sa Aliquid med sammenknepet

munn, før han hastet opp på bena. Med bare noen få, bestemte skritt hadde han tatt igjen

Perfidia. Da hun så at han kom, la hun på sprang, men den side kjolen gjorde det ikke akkurat

bedre for henne. Aliquid, på sin side, var en rask sprinter, og han grep henne straks rundt

håndleddet. Han holdt henne med sin venstre hånd, og selv om hun hylte og kjempet imot,

greide hun ikke å slåss seg løs.

Med den ledige hånden førte Aliquid hånden mot sliren som hvilte mot låret hans. Elegant

og kontrollert, men samtidig hurtig og smidig, hadde han trukket frem sitt lange, slanke sverd,

og med et rungende ”NEI!” fra Perfidias side, hadde han stukket bladet inn i brystet hennes.

Hun hostet opp blod et kort øyeblikk, og øynene søkte vilt rundt, men da Aliquid trakk stålet

ut av kroppen hennes igjen, falt hun mot bakken, slapp og livløs.

Han var raskt borte ved oss igjen, helt upåvirket av hva han hadde gjort. Alle stirret hatefullt

og kaldt mot Perfidia et kort sekund, før vi vendte oppmerksomheten mot Magus igjen.

Han hadde antatt en ubehagelig blek farge. Han var ikke den med mørkest hud av oss fra før

heller, men nå så han mest av alt ut som et spøkelse.

”Lupus”, sa plutselig Aliquid.

Helt forvirret over at noen, midt oppi alt kaoset og sorgen, snakket, så Lupus forbauset rundt

seg til alle kanter, selv om han skjønte at det var Aliquid som pratet.

”Har du kaleidoskopet jeg ga deg?” spurte han alvorlig.

Ansiktsutrykket hans forandret seg. Han så redd ut, og trodde nok at vi hadde mistet det da

vi støttet på det magnetiske skipet. Han visste derimot ikke at jeg hadde grepet det før det

forsvant. Jeg fortet meg derfor å si: ”Jeg tok det for deg.”

”Gi meg det”, sa Aliquid kort, og uten et ord, og med salte dråper kontinuerlig fossende

nedover ansiktet, rakte jeg ham det lange stålrøret.

148

”Magus dør vel ikke?” spurte Denique med tykk hals, men Aliquid smilte bare anstrengt til

henne.

Igjen dro han opp sverdet sitt, men det var det kraftige hjaltet han brukte denne gangen.

Med et simpelt, men presist og hardt kakk, hadde han knust den største linsen på

kaleidoskopet.

”Hva er det du gjør?” utbrøt jeg frenetisk. Her lå Magus og var nær døden, og Aliquid ødela

det fineste jeg hadde sett noensinne?

”Kaleidoskoper fra oldtiden inneholder magisk vann. Dette er den siste av sorten”, mumlet

han utydelig, før han rakte sylinderen til meg. Med effektive og fortarbeidende fingre, knytte

han opp stofflaget han bare minutter tidligere hadde strevd for å få hardt nok.

”Hva er det du gjør?” spurte Lupus også, kanskje hakket mer desperat. Denne gangen svarte

han derimot ikke.

Aliquid dro opp genseren til Magus, så den åpne skaden skein mot oss i all sin heslighet. Jeg

brakk meg, og Denique snudde seg bort.

Så gjorde Aliquid noe som forundret oss alle. Igjen tok han kaleidoskopet fra meg, og så

helte han vannet det inneholdt over magen til Magus, men mesteparten av det helte han

direkte i såret.

”Det… lindrer…” hveste Magus, og et ørlite smil formet seg i det uhyggelig hvite fjeset.

Jeg hadde aldri sett noe lignende før i hele mitt liv. Riktignok var det fascinerende å se på

Magus når han var i slaget, men dette var noe helt annerledes. Rett foran øynene mine leget

kuttet seg selv. Først avtok blødningen før den stoppet helt, og så ble ny hud dannet i et

umulig tempo. Som om det sydde seg selv, ble selve hullet mindre og mindre, til det til slutt

ikke engang var et arr igjen.

Magus så forskrekket nedover kroppen sin, og munnen hans falt flere etasjer nedover. Han

tok seg forvirret til brystet, og merket at det ikke lenger var verken tungt eller smertefullt å

puste. Han lot en forsiktig hånd gli over magen sin, bare for å oppdage at den var helt fin.

Med et fullstendig omtåket uttrykk i ansiktet, stavret han seg på bena, men fant nok ut at det

ikke var like vanskelig som hva det normalt er etter at du har fått en kniv gjennom kroppen

din. Han stod støtt som et fjell, og gliste bare bredere og bredere.

”Dette er… magi!” strålte han, og i lykkerus klemte han Aliquid. Aliquid visste ikke helt

hvor han skulle gjøre av seg, og med et spørsmålstegn skrevet over hele seg, stod han stiv som

en stokk og mottok. Etter hvert la han også armene varsomt rundt Magus, og forsøkte å smile.

Likevel så han lettet ut da Magus endelig lot ham være i fred igjen. Jeg ble nødt til å le høyt.

149

Men jeg lo ikke høyere enn Magus. Han hoppet og spratt rundt, slo hjul og bykset opp i

halsbrekkende saltoer. Samtidig som han viste oss andre at en slik kroppsbygning som han var

velsignet med egnet seg godt for turning, lo han så høyt og hjertelig at det varmet meg i hele

kroppen. Aldri hadde jeg vært så glad før i hele mitt liv selv. Ord kan ikke engang beskrive

hvor lettet jeg følte meg.

”Dette kaleidoskopet er helt spesielt i forhold til de som lages i dag”, forklarte Aliquid, og

han var fortsatt noe forlegen etter den overrumplende klemmen han hadde fått, ”ikke bare gjør

det at du kan se orden der kaos råder, men hvis nøden er størst og noen du kjenner er i

livsfare, kan det én enkelt gang redde personens liv hvis man heller vannet som flyter rundt i

det i såret, slik man kunne med alle antikke kaleidoskop”.

”Hvor fikk du det fra?” spurte Lupus, og smilte stort, han også.

Aliquid smilte hemmelighetsfullt, og sa lurt: ”Jeg har reist en del.”

”Er Perfidia død?” spurte Denique, og det naive tonefallet fikk henne til å høres minst ti år

yngre ut enn det hun var. Aliquid nikket som svar.

”Det er egentlig litt trist…” sa jeg sakte, og smilet mitt forsvant.

Denique gikk bort til den urørlige kroppen på bakken. Først stod hun bare og så på, men så

bøyde hun seg ned og tok av kappen hennes.

”Hva gjør du?” spurte jeg med rynkede bryn.

”Det ser kanskje litt brutalt ut, men Lupus er jo ikke helt fisk. Han blir nok bedre snart han

får litt vann”, sa hun, og i neste øyeblikk trakk hun frem en vannflaske fra en lomme.

Selv om jeg var takknemlig for at Denique tenkte på Lupus, kunne jeg ikke hjelpe for at jeg

syntes det var litt hjerteløst. Altså, jeg må få påstå at jeg alltid har syntes at Perfidia virket litt

underlig, og etter at hun bedro oss som hun gjorde, begynte jeg å hate henne, men å stjele

eiendeler fra henne nå, akkurat som om vi var gravplyndrere? Likevel tok Lupus imot da

Denique rakte ham flasken. Det var jo sant; han var ikke helt frisk, eller ”fisk”, som hun sa.

Han tømte innholdet i en eneste stor slurk, men måtte hoste opp halvparten. Det er ikke bra

å drikke for mye når man er så uttørket som han var, og selve kroppen hans viste tydelig tegn

på å være omtrent like knusktørr som bakken vi stod på.

Da han endelig hadde fått ned alt sammen, kviknet han til på et blunk, og alle ble enige om

at det var på tide å komme seg videre. Facinarose hadde allerede ankommet Quies, sikkert til

og med for lenge siden, og hva enn de gjorde der, følte jeg at hvert sekund gjaldt.

Med fornyet styrke kløv Lupus ned fra steinen igjen, og alle gikk mot byen vi kunne skimte

langt der borte, eller i det minste restene av den. Jo nærmere jeg kom, jo mer så jeg at det ikke

150

var tegn til menneskelig sivilisasjon der. Alt så øde ut, og ødelagte bygninger lå fortsatt

overalt.

Da vi passerte liket av Perfidia, stoppet jeg opp. Jeg så tvilende ned på det, og hjertet mitt

ble litt overmannet av mange ulike følelser.

”Hva er det?” spurte Lupus, og stoppet.

”Vi må begrave henne”, sa jeg fast.

”Det har vi ikke tid til! Jeg vet ikke hva Facinarose har planer om å gjøre i Quies, men jeg

vet at jeg ikke kommer til å like det!” sa Aliquid.

Men jeg protesterte. Jeg ristet kraftig på hodet og sa: ”Hun fortjener en verdig begravelse.

Blir hun liggende her, river gribbene henne i fillebiter, og det vil jeg ikke.”

Aliquid skulle til å åpne munnen og komme med en innvending, men Lupus kom ham i

forkjøpet: ”Jeg skal hjelpe deg.”

Jeg så takknemlig opp på ham, og visste at innerst inne var han like myk som alle andre.

Selv om han aldri hadde hatt mye til overs for henne, og han hadde avskydd henne like mye

som meg etter hva hun gjorde, ville også han vise henne en siste ære. Det betydde mye for

meg.

Også Magus og Denique kom for å hjelpe til. Vi hadde ikke tid til å gjøre så veldig mye ut

av det, men vi flyttet kroppen til de steinete åssidene. Der la vi henne i en naturlig hule, og

dyttet en stor bauta foran. Når alle hjalp til, gikk det lettere. Da den lå på plass, brukte Magus

sine magiske evner til å risse inn navnet Perfidia over huleinngangen. Det var det minste vi

kunne gjøre.

”Hvorfor tror dere hun valgte å infiltrere nettopp dere?” spurte Magus idet han gjorde seg

ferdig, ”jeg mener, hvordan kunne hun vite at det var nettopp Lupus og Stella som kom til å

gjøre opprør mot Facinarose? Så vidt jeg har forstått, ble hun vel med dere før dere i det hele

tatt visste noe som helst om sekten?”

”Naturlig nok kommer vi aldri til å få vite det sikkert”, svarte Aliquid før Lupus eller jeg

hadde så mye som begynt å pønske på et svar, ”men jeg har gjort meg opp en teori. Hun kom

fra Ira, som kanskje er en av de mest hemmelighetssvøpte byene i verden. Mange mener at en

type magikere som kun kjenner svart magi – de vi kaller hekser – har tilholdssted der. Selv

om vi kaller det magi, er egentlig svart magi noe helt annet. Magikere, som driver med

’vanlig’ magi, kan ikke utføre svart magi, og hekser kan ikke utføre vanlig magi. Av ulike

grunner som dere kanskje kan tenke dere til selv, er kunsten – hvis man velger å kalle noe

slikt en kunst – å se inn i andres fremtid uten deres samtykke, strengt forbudt. Min hypotese

går ut på at Perfidia var en slik heks.”

151

Jeg var ikke den eneste som gispet.

”Men visste hun da ikke at hun kom til å mislykkes til slutt? At hun kom til å dø?” spurte

jeg.

”Ikke nødvendigvis”, svarte Aliquid, ”jeg kan ikke så mye om det, men i likhet med vanlig

magi, er det høyst ustabilt og ikke noe som lar seg kontrollere uten videre. Sannsynligvis har

Perfidia bare sett at dere kom til å gjøre opprør mot Facinarose, og det var det hele. Deretter

infiltrerte hun dere sikkert for å få vite resten.”

”Så hun drev med magi selv”, sa Lupus tankefullt.

”Hun, som knapt gjorde annet enn å rakke ned på meg”, sa Magus, dro opp noen gule strå

fra den karrige bakken, og begynte å skille frøene fra planten. De falt til den døde bakken som

aborterte fostre. Den ellers så stillestående luften pustet en svalende hånd over pannene våre.

Så la vi i vei igjen. Byen rykket stadig nærmere, i takt med at hjertet mitt hamret raskere og

raskere. Hva enn som ventet meg, ville det bli en helt spesiell opplevelse. Såpass visste jeg.

Det var litt av et syn som møtte oss. Da jeg stod foran den istykkerslåtte byporten, var det

nesten så jeg fikk klump i halsen. Mer enn noe annet var dette tidligere samfunnet et bevis på

falmet stolthet.

Alle bygningene var av stein. Her var det ingen metalliske konstruksjoner og skumle

bakgater, men lys brun stein som nå begynte å bli overgrodd av eføy. Utrolig nok vokste slike

planter på et sted som dette. Jeg hadde aldri sett det før i hele mitt liv; det var Aliquid som sa

at det var eføy. Det måtte finnes noe spesielt her siden de faktisk kunne leve. Muligens hadde

dette stedet fortsatt reserver av grunnvann.

Det var som om hele byen hadde en sky av melankoli hengende over seg. De store, stolte

husene var veltet og hadde sprekker, de marmorbelagte gatene var hakket opp i flere biter, og

en høyreist statue i en uttørket fontene lå på siden. Hodet var delt fra kroppen, og det var

umulig å skimte noen ansiktstrekk. De ytre kreftene hadde gjort sitt, kunne man si.

Mens vi vandret gjennom det tilsynelatende mennesketomme området, lurte jeg meg til å ta

en titt på Aliquid nå og da. Jeg hadde ventet at han skulle bli vemodig og tungsindig av seg,

men ansiktet hans viste ingen følelser. Leppene hans var knepet hardt sammen, og han stirret

rett fremfor seg. Derimot visste jeg jo at han også hadde vonde følelser knyttet til hjemstedet

sitt. Det var her han hadde drept familien sin, og han hadde vært med på å ødelegge den selv.

Med ett hørte jeg en lyd. Jeg stanset opp, og spisset ører. Jo da, det var noen som snakket.

Jeg så rundt på de andre, og det lot til at de også hadde hørt det.

152

”Denne veien”, sa Aliquid lavt, og vi fulgte etter ham der han smøg seg inntil veggene i et

imponerende tempo i den retningen lyden kom fra.

”Hysj!” sa han så, og holdt ut en arm som sa at vi skulle stoppe. Han hadde stoppet ved et

hushjørne, og vi kunne tydelig høre en jentestemme som hørtes merkelig kjent ut som

snakket.

”Men…” sa Denique halvhøyt, men før hun rakk å komme videre, hadde Aliquid lagt en

hånd over munnen hennes. Så stod vi der, ute av syne fra folkemylderet vi visste befant seg

rundt kanten, og bare lyttet.

”Dette er dagen vi alle har ventet på”, sa jenta, som jeg enda ikke greide å plassere, ”det er i

dag vi skal slippe bomben.” Vill jubel og applaus fulgte fra de mange tusen som hadde møtt

opp.

”Å nei!” gispet jeg så lavt jeg kunne. Vi måtte handle veldig raskt hvis vi skulle greie å

avverge dette i tide. Likevel var det lurt å høre alt hva hun hadde å si. Jo mer opplysninger vi

greide å samle sammen før det store oppgjøret, jo større sannsynlighet hadde vi for å lykkes.

”Alle har fått injeksjonene sine”, fortsatte pikerøsten, ”og nå er også hele Barathrum jevnet

med jorden. Bulldoseringen gikk som planlagt.”

”Tantum!” hvisket jeg opphisset, og nok en gang vellet det frem tårer i øynene mine. Han

var jo fortsatt igjen i huset til Aliquid. Hvis han var død nå, eller han kom til å dø som følge

av bomben fordi jeg ikke var i stand til å beskytte ham, ville jeg aldri i verden tilgi meg selv.

”Veneficus, er du klar til å skyte opp raketten?” spurte hun, men før Veneficus rakk å svare,

hadde Aliquid kastet seg ut fra husveggen, til kaotisk forbauselse fra Facinarose. Sverdet hans

blinket som en stjerne, og dets kalde glans gjorde at jeg ikke kunne annet enn å fryde meg,

selv om jeg var livredd.

”Ikke hvis jeg kan hindre det”, snerret han, og vi fire som stod igjen trengte bare noen få

sekunders tenkepause før vi også hoppet frem med våpnene våre klare. Det vil si; alle, bortsett

fra Denique. Hun holdt på å omgjøre seg til drage.

Vi fikk se et enormt folkehav bre seg utover. Nærmest oss, et godt stykke unna resten av

medlemmene, stod Veneficus med trillrunde øyne over å bli overrasket av oss. Ved siden av

ham var en gigantisk oppskytingsbase, og i midten stod en diger rakett. Merket på siden var

ikke til å ta feil av – det var et skjelletthode, og alle med vettet i behold, vet at det betyr gift.

”Hva… gjør… dere… her?” sa han, nesten ute av stand til å snakke.

”Hva tror du vi gjør her?” spurte Magus ertende. Han holdt armene strukket ut foran seg,

klar til å fyre av ett eller annet med magisk innhold hvis han så mye som nærmet seg den

store, røde knappen som ville avfyre rakettbomben.

153

”Du har en siste sjanse til å få oss til å la deg leve. Beveg deg sakte vekk fra raketten, og

ikke våg å nærme deg den. Så graver du den ned et sted og avblåser alt som heter Facinarose”,

sa Aliquid.

Et øyeblikk trodde jeg faktisk han skulle gå med på det. Han virket dum nok til å gjøre det,

og det vettskremte fjeset hans indikerte at han ville gjøre hva som helst for å slippe unna med

livet i behold.

Derimot kjente jeg hvordan hjertet sank i brystet på meg da han begynte å smile. De gylne

øynene hans glimtet hatsk, og snart satte han i å le. Han lo høyt og lenge, og i stillheten som

rådet ellers, hørtes den ekstra øredøvende ut.

”Tror du ikke at jeg gladelig ville gitt opp livet mitt for religionen min? Jeg lever for

Facinarose, og dør villig for henne også. Og hvis du så skulle drepe meg fordi du trodde det

ville hjelpe… Vel, du er dummere enn tidligere antatt hvis du forventer at sekten ikke greier å

finne noen nye”, sa han, og var så selvsikker at jeg ble kvalm.

”Men Facinarose er ikke noe uten lederen sin. Til og med de mest velordnede samfunn

faller sammen hvis det bryter ut anarki”, sa Aliquid, og smilte selv.

”Du overser en viktig detalj, eks-medlem. Ja, for du tror vel ikke at jeg har glemt deg? Du

var veldig dyktig, du, og selv om jeg bare var tolv år på den tiden og likevel overordnet deg,

så jeg opp til deg. Så begikk du den fatale feilen at du gjorde opprør, og vi etterlot deg for å

dø. Men vi skulle nok ha drept deg momentant, det ser jeg nå. Du står jo her, struttende av

hevnlyst og rede til å ofre deg selv for vår undergang, stemmer ikke det? Men så skjønner du

det, lille deg, at du oppnår ingenting ved å drepe meg. Riktignok har jeg mye makt, men den

er overgått av en enda større person”, sa han, og smilet i Aliquids ansikt bleknet bort.

”Og hvem er så denne andre?” glefset jeg krigersk, ”si oss det, så skal vi ta livet av ham i

stedet!”

Veneficus lo igjen, lavere nå, og så sa han med påtatt uskyldig stemme: ”Du, som er ei

lavtstående jente som ikke betyr noen verdens ting, er ikke du vant til å kjempe for

likestilling? Du burde vite bedre enn å beskylde lederen vår for å være mann, for du har helt

feil. Det er ei jente, ikke eldre enn deg selv, og kan du gjette navnet hennes?”

Jeg visste ikke hva hun skulle si, så jeg var stum.

Veneficus benyttet anledning til å le igjen, før han svarte på sitt eget spørsmål: ”Hun heter

Facinarose! Helt siden vi grunnla religionen, har vi ventet i spenning på den dagen hun skulle

innta planeten vår og lede oss til seier, og her er hun. Hvis du føler deg kvalifisert til det, kan

du få kaste et kjapt blikk på henne. Hun står der borte på podiet.”

154

Jeg hadde faktisk ikke lagt merke til noen jente på noe podium, men nå visste jeg at det var

hun som hadde talt tidligere.

Samtidig med de andre, så jeg opp der, og fikk nærmest sjokk. Jeg hadde sett henne før,

men nå visste jeg at grunnen til at hun så ut som hun gjorde, ikke var det Lupus hadde fortalt

meg. Det kortklipte, røde håret var like flokete, huden hadde den samme kvalmgule fargen og

øynene var enda rødsprengte. Jeg hadde sett henne på gaten i Barathrum. Men da... betydde

det…

”Hva er det?” Denique kom frem fra huset, halvveis forvandlet til drage med ikke bare horn,

men også klør, skjell på kroppen og hale.

Jeg trodde øynene hennes skulle trille ut av skallen da hun så på vesenet i sentrum av alle

menneskene. Ansiktet hennes forandret seg stadig, og jeg så at hun kjempet mot allverdens

forskjellige følelser som prøvde å overta kroppen hennes på én gang. Til og med personen der

borte reagerte, og hun steg ned fra forhøyningen hun stod på, og gikk med langsomme skritt

bort til Denique, som nå hadde fått tårer i øynene.

”Antea…” sa hun, med en stemme som viste at hun var akkurat like beveget som det hun så

ut.

Sakte, sakte rakte hun en hånd frem, og tok henne forsiktig på kinnet. Denne Facinarose,

som tydeligvis hadde lydd et annet navn før i tiden, gjorde ikke noe for å hindre det.

”Antea…” sa Denique igjen, før hun ga fra seg et inderlig sukk og hvisket hest: ”Min

søster…”

155

Kapittel XXII

”Din… søster…?” hvisket Stella åndeløst.

”Facinarose, skal jeg sende opp bomben?” spurte Veneficus, men Facinarose eller Antea

eller hva hun nå het, holdt ut en arm med håndflaten vertikalt for å vise at han skulle vente.

”Du… døde i sammenstøtet…” sa Denique mens hun ristet på hodet, som om hun virkelig

ikke kunne tro at hun kunne ha overlevd.

Facinarose sa ingenting, men så ned i bakken, før hun så opp på Denique igjen. Denne

gangen var de katteaktige øynene hennes fylt til randen med saltvann, og Denique begynte å

gråte selv.

”Hva er det de har gjort med deg?” hikstet Denique mens kraftige hulk rev og slet i den

spinkle kroppen.

Facinarose åpnet munnen for å svare ett eller annet, men akkurat som den gangen i

Barathrum, var brunt sikkel alt som kom ut. Hun gurglet, og omsider kom det noen dype lyder

langt nede fra strupen, og etter en stund gikk det opp for meg at det var ord.

”De… trenger… meg…” hørtes det ut som hun sa, men det var neimen ikke enkelt å høre.

Stemmen var grov og skurrete, og det virket som om det å snakke krevde store anstrengelser.

Merkelig; hun hadde jo bablet i vei som om hun hadde munndiaré oppe på podiet.

”Ikke hiss deg opp!” sa Denique, og så slang hun armene rundt skuldrene hennes og trykket

henne inntil seg. Samtidig gråt hun med høye, hjerteskjærende lyder, og det gjorde at alle

andre på området, både vi som var kommet for å ta rotta på hele gjengen, og hele sekten, bare

stod og så på søskenparet.

Omsider røsket Facinarose seg ut av taket Denique hadde om henne, og rygget bakover.

”Vi… må… skyte…”

”Nei!” avbrøt Denique mens hun ristet voldsomt på hodet, ”dere må ikke det! La raketten

være! Husker du ikke at vi ble sendt hit for å gjøre slutt på denne galskapen? Du er ikke

pålagt å gjøre som de sier! Du har muligheten til å avblåse det hele her og nå, så gjør det!

Hvis ikke vil jeg, og alle de andre som ikke er medlemmer, dø!”

Det var litt underlig. Jeg har aldri hørt Denique snakke så feilfritt før i hele mitt liv. Hun tok

seg nok sammen når det virkelig gjaldt.

Men Facinarose ristet på hodet til det søsteren sa, noe som førte til et langtrukkent, gråtende

ul fra sistenevntes side.

”Skjebnen… bestemt…” sa Facinarose med den skrøpelige stemmen sin, mens Denique falt

ned på knærne. Hele ansiktet hennes var dekket av salte dråper, og hun ristet på hodet mens

hun mumlet: ”Nei… nei… nei!”

156

”De eldgamle profetiene…” kom det plutselig fra Aliquid.

”Hm?” Jeg snudde på hodet i retning av ham.

”Da jeg var medlem, hørte jeg stadig snakk om spådommen. At en frelserinne ville komme,

sendt fra himmelen, ned til folket, og at hun skulle rense verden for alt urent. Nå er hun her,

og de skal til å skyte opp raketten som vil utrydde alt som ikke har fått motgiften, hvilket vil

si alle utenom medlemmene”, sa han alvorlig. Jeg stirret forferdet på ham, og tilbake på

Facinarose og Denique igjen.

”Denique… uren…” stønnet Facinarose, og vaklet mot stedet Veneficus stod;

oppskytingsrampen.

”Antea… Du behøver ikke gjøre dette!” tagg Denique, men Facinarose var taus.

”Ser du ikke hvordan hun blir av å snakke med deg?” spurte Veneficus hånlig, ”hun mister

taleevnen. Det gjør hun hver gang hun blir opprørt. Du oppskaker henne! Kom deg vekk!”

”Antea…” gråt Denique, nok en gang.

”Beklager, Denique, men det er ikke noe du kan gjøre noe med”, sa Aliquid, og vi andre

gispet over å høre noen på vår side si noe sånt, ”det er bestemt fra skjebnen, akkurat som hun

sa selv. Det ble skrevet ned en profeti den dagen verden var ung, og dette er skjebnen hennes.

Hun vil gå imot deg. Hun står på de andres side. Du kan ikke endre det.”

”Nei! Du lyver!” hylte Denique, men Aliquid ristet fast på hodet. Deretter festet hun blikket

på Facinarose, nok en gang, før hun marsjerte bort til henne, grep henne i skuldrene og skrek

til henne: ”Antea! Antea! Våkn opp! Forstå! Dette er feil! Dette er ikke skjebnen din!

Skjebnen din var å redde denne verdenen sammen med meg! Jeg vet det er det du egentlig

ønsker! Våkn opp!”

”Du begynner å gå meg på nervene!” ropte Veneficus, og fikk en av vaktene til å kaste

sverdet sitt til ham. Med ansiktet fordreid av raseri, løftet han sverdet, og gjorde seg klar til å

slå Denique med det.

”NEI!” skrek jeg instinktivt, og før jeg i det hele tatt hadde enset at jeg hadde gjort det,

hadde jeg knipset opp kniven fra lommen min og pælmet den så hardt jeg bare kunne i retning

av Veneficus.

Om jeg bare var usannsynlig god til å sikte eller om jeg bare hadde usannsynlig god flaks,

aner jeg ikke. Kanskje det også denne gangen var universet selv som var med meg. I alle fall

traff kniven min Veneficus rett i hjertet, og det var ikke mange flere blunk han greide å

gjennomføre før han falt ned på knærne, for så å lande tungt på den marmorbelagte bakken

med ansiktet ned.

157

Alle menneskene rundt oss var dødsens stille. Ikke en lyd kunne høres, og hadde man

konsentrert seg hardt nok der og da, skal jeg vedde på at man kunne høre pulsslagene fra selve

sjelen. Den magiske, lette vinden som sørget for å gi liv til alt, og som ikke engang i dette

øyeblikket sluttet å strømme gjennom oss alle, gode som onde. Eller var det noe som het god

og ond? Hvis alle var en del av det samme systemet, hvis alle hadde liv og sjel på samme

måte, hvordan kunne vi da bli så forskjellige? Gjorde ikke egentlig det oss til en eneste stor

enhet? Jeg likte selvfølgelig å tenke meg at jeg var en av de snille, men var det så enkelt? Var

kanskje ikke jeg slem i de andres øyne? For selv hvor hjerteløse de kunne virke, hadde de noe

å kjempe for, alle som en. Det var noe som brant i dem, og fikk dem til å ikke sky noen midler

for sekten sin. De var mennesker, med gode og dårlige sider. Det var vi også. Og i dette ene

øyeblikket, i dette korte millisekundet hvor Veneficus nettopp hadde falt i bakken med hjertet

gjennomboret av kniven min, tror jeg vi alle følte det.

Så brøt kaoset løs. Facinarose-medlemmer presset seg fremover mot oss for å ta oss. Vi,

eller rettere sagt jeg, hadde drept ypperstepresten deres, og nå stormet de mot oss med full

styrke.

Plutselig kjente jeg et hardt slag mot ryggen, og jeg falt sammen på magen. Jeg rullet meg

derimot kjapt rundt, og så opp i ansiktet på en svær fyr med en trebjelke i hånden. Jeg sparket

ham så hardt jeg kunne i skinnleggen, og den tiden han brukte på å knekke sammen og stønne,

var den tiden jeg brukte på å hoppe på bena igjen og gi ham et nytt spark, denne gangen i

magen. Han landet på ryggen nå, og jeg trampet ham hardt på brystet, helt til jeg hørte ribbena

hans knuse, før jeg var fornøyd og vendte meg vekk.

Vennene mine hadde et svare strev med å holde unna den kjempende folkemassen. Ingen av

Facinarose-medlemmene, bortsett fra vaktene, bar våpen, men det var mange sterke karer

blant dem også. Vaktene, derimot, stod bare og så på, og det var ikke før jeg hørte Facinarose

rope, med den samme kraftige stemmen som hun hadde hatt da hun talte for den store

forsamlingen: ”Stopp! Trekk tilbake! Vi får ikke skutt opp raketten nå!” at jeg skjønte

hvorfor.

Men det var ingen som hørte på henne. Øre av sinne over hva jeg hadde gjort med deres

elskede Veneficus, var de ukontrollerbare. De langet ut etter Stella, Magus og Aliquid, men

mest av alt etter meg. Denique lot de være i fred, der hun stod borte ved søsteren sin og

prøvde å overtale henne til å gi opp hele sekten og heller slåss mot dem.

Jeg dukket unna slag etter slag, og utførte velplasserte spark og slo rundt meg med

velplasserte knyttnever selv også. Men jeg innså at jeg snart ville bli sliten. Jeg turte ikke

158

engang forestille meg hvor mange medlemmer som var samlet på ett og samme sted, og så var

det bare fire av oss motstanderne. Dette ville ikke vare lenge.

Ironisk nok var det en av vaktene som reddet oss. Han tok geværet sitt og skjøt rett opp, og

alle frøs bevegelsene sine momentant.

”Dere må forstå noe!” ropte Facinarose, og nå som hun ikke var plaget av misfarget sikkel

som skvalpet rundt i halsen hennes, hadde hun nesten nøyaktig samme stemme som Denique.

Det var derfor jeg hadde syntes den hørtes så kjent ut bare noen få minutter tidligere, da vi

hørte på henne.

”Ro dere ned!” fortsatte hun, ”vi kan ikke få avfyrt rakettbomben når dere står helt oppi

den! Jeg ber dere vennligst om å trekke tilbake, så kan vi få skutt den til himmels!”

”Antea… Du kan ikke mene dette”, sa Denique, og tårene som nettopp hadde stoppet opp,

rant over igjen.

”Jeg må. For sektens skyld…” Mer greide hun ikke si før munnen hennes igjen ble tettet

igjen av den motbydelige, skumaktige væsken.

Etter det, dreide hun vekk fra oss, og gikk med langsomme, men beherskede steg mot

raketten. Hun så ikke at Denique knelte ved liket av Veneficus. De andre medlemmene tok

ingen notis av det, men jeg så at hun, så diskret som overhodet mulig, lirket kniven min ut av

brystet hans og gjemte den i håndflaten før hun reiste seg.

Da Facinarose nesten var helt borte ved raketten, sa Denique: ”Antea? Jeg beklager, men jeg

kan bare ikke la deg gjøre dette.”

Facinarose snudde sakte på hodet, og hadde egentlig et grusomt smil i ansiktet, men da hun

så hvor oppriktig trist Denique var, sukket hun og lot smilet blåses bort.

Hun skulle til å si noe, men hun ble nok opprørt igjen, for hun fikk bare frem

usammenhengende ordlyder.

”Må… må…” presset hun frem, og rygget mot bomben.

Denique marsjerte bestemt mot henne, og sa med klar stemme: ”Du er søsteren min, og hvor

onde hensikter med denne verdenen du nå har, vil du alltid være det. Jeg elsker deg. Men jeg

kan ikke la deg gjøre dette.”

Til forskrekkede gisp fra alle lot hun kniven komme til syne i håndflaten sin, men ingen

reagerte. Ikke engang de som fulgte Facinarose i tykt og tynt, beveget så mye som en

lillefingermuskel. Det var som om de, som oss, skjønte at dette var noe mellom to personer,

ikke flere tusen. Selv om de visste at dette var veldig avgjørende og kunne bety sluttstrek for

deres forgudede sekt, stod de urørlige. Det var en nærmest hellig stemning, og alle, bortsett

fra søstrene selv, holdt pusten.

159

Da Facinarose så hvordan kniven glimtet med sin iskalde glød, kastet hun seg rundt og la på

sprang. Det var ikke lenge før hun nådde raketten nå, og hvis Denique skulle hindre det, måtte

hun handle raskt.

Selv om Facinarose var kvikk, var Denique enda kvikkere, og mens hun løp etter henne,

forvandlet hun bena sine til sterke drageføtter, og hun tok igjen Facinarose i løpet av kort tid.

Nå stod hun mellom henne og raketten.

Facinarose sa ingen ting, men stirret innbitt på søsteren sin. Jeg skjønte at hun prøvde å

virke hard, men menneskelige følelser unnslapp ikke engang en androide; ikke engang en

androide som ønsket å rydde verden for alle som ikke tilba henne. Dette var søsteren hennes,

og bare på ansiktet hennes, kunne jeg se at hun kjempet en innvendig krig med seg selv om

hva hun skulle gjøre for noe.

”Skjebnen…” hostet hun til slutt opp, og gjorde et tappert forsøk på å løpe en omvei rundt

Denique. Men Denique, som nå hadde en drages rå kraft i fra lårene og ned, gjorde at det var

barnemat for henne å ta henne igjen. Hun grep hardt rundt søsterens liv, men Facinarose ville

ikke gå med på det. Hun sparket og kloret for å komme seg løs, og snart så det ut til at hun

ville manøvrere seg ut av Deniques armer.

Akkurat idet hun var ute av grepet hennes igjen og bare kanskje en halvmeter fra den røde

knappen, skrek Denique til idet hun med et byks mot søsteren kylte kniven inn i ryggraden

hennes.

”Jeg beklager!” hylgråt hun, mens hun satte seg skrevs over ryggen på henne og knivstakk

henne, gang på gang. Facinarose skrek med sine lungers fulle kraft, og prøvde å dytte henne

vekk. Det gikk ikke. For hvert hugg med den lille kniven, rykket hun voldsomt til, og snart

hadde hun mistet så mye blod at hun lå musestille i en blodpøl på bakken. Først da våget

Denique å reise seg, og mens hun gjorde bena sine om til menneskeben igjen, gråt hun sårt

mens hun hvisket igjen og igjen: ”Jeg beklager… jeg beklager… jeg beklager…”

På ny var det dørgende stille. Jeg ante verken hva jeg skulle si eller ta meg til. Hele denne

tiden hadde jeg stått som forstenet og sett på den dramatiske kampen som utspilte seg mellom

to søstre. Nå rådet enda en taushet, og alle stod bare og så ned i bakken.

”Jeg beklager… jeg beklager… jeg beklager…”

Selv om hun stod langt unna, kunne jeg høre Denique messe det samme mantraet gjentatte

ganger. Personlig visste jeg ikke hva jeg skulle tenke og føle. Stella, som stod ved siden av

meg, gråt stille, men ærlig talt skal jeg innrømme at den kjenslen som rådet i kroppen min, var

tomhet. Jeg følte ingenting. Denique hadde nylig drept sin egen søster, jeg selv hadde gjort

meg til drapsmann og myrdet Veneficus, Perfidia hadde Aliquid tatt seg av, og nå stod vi alle

160

her, Facinarose-tilhenger og Facinarose-motstander side om side, og ikke så mye som et ord

ble ytret mellom oss. Ikke så mye som et ”la oss ta dem!” eller ”hevn Facinarose!”. Jeg hadde

forventet at de skulle storme mot oss, akkurat som sist gang, men denne gangen ble alle bare

stående. Kanskje tenkte de akkurat det samme som meg. Kanskje var de rett og slett altfor

sjokkerte til å lee på seg. Kanskje… bare kanskje… var de til og med lettet fordi det hele var

over. Alle de tre øverste lederne deres var drept. Nå var ingenting igjen, bortsett fra et mylder

av mennesker som ikke hadde noe sted å gjøre av seg. Det var ingenting igjen til dem.

Da var det at en svak bevegelse fanget interessen min. Blikket mitt ble dratt bort til foten av

raketten som en magnet, og Denique sluttet å mumle ”jeg beklager”, og så opp selv.

Facinarose… hun…

Det skulle vise seg at hun var ikke død allikevel. I alle fall ikke helt. Hun hadde mistet så

mye blod at det ikke fantes mulighet for at hun kom til å overleve, men mirakuløst nok var det

ennå et siste pust av liv igjen i kroppen hennes. Sjelen hennes hadde et ørsvakt grep om henne

fortsatt, og med det bittelille grepet, tvang hun hånden sin opp på veggen som holdt raketten

rolig. Fingrene hennes krabbet oppover, og med sin aller siste anstrengelse, trykket hun inn

den røde knappen.

Katastrofen var et faktum. Selv med de relativt stillegående motorene Facinarose-folkene

hadde utviklet, var lyden som fulgte bokstavelig talt eksploderende. Den trykket seg inn i

øregangen min med uutholdelig styrke, og jeg var redd ørene mine skulle dette av meg der jeg

skrek mens jeg holdt hendene mine presset hardt, hardt mot dem.

Men, der jeg stod og så på hvordan raketten skjøt fart og vant høyde, gikk det mer og mer

opp for meg at det var ikke på grunn av de utålelige smertene i ørene at jeg skrek. Jeg skrek

for menneskeheten. For i det øyeblikket den raketten ville sprenge, ville vi bli nødt til å vinke

farvel til alle som ikke hadde motgiften i kroppen sin. Og det var nesten alle i hele verden.

161

Kapittel XXIII

”Ta dem!” skrek en av Facinarose-medlemmene, og langet ut en tykk pekefinger mot oss.

”Ikke gidd, de dør snart av giften uansett”, mumlet en annen, og de begynte å hånflire, alle

sammen.

Jeg var virkelig helt ute av meg. Jeg travet frem og tilbake med et hjerte som dundret som

en løpsk bongotromme. Hver eneste hjernecelle ga sitt ytterste for å komme opp med noen idé

om hvordan vi i det hele tatt kunne overleve, men den gang ei. Jeg var dødsdømt. Vi var

dødsdømte. Både Lupus, Denique, Magus og Aliquid var det også. Tantum var det, og hunden

til Lupus, Socius-i, var det. Nesten hele verdens befolkning var dødsdømte, og det var

overhodet ikke noe vi kunne gjøre. Raketten som inneholdt det dødelige stoffet, raste bare

oppover og oppover. Jeg ante ikke når den ville eksplodere, men jeg visste at jeg ikke hadde

mye tid igjen.

”Hvis vi graver oss ned under jorden, er det kanskje en mulighet for…”

”Det er ikke tid.” Lupus avbrøt Magus med en kort og tverr tone, men jeg kunne føle det

underliggende hysteriet.

Jeg la meg ned på bakken med ansiktet ned. Jeg lukket øynene og tenkte på Tantum. Var

han død? Hvor var han nå? Han hadde bare hatt Socius-i, hunden til Lupus, da de kom og tok

Aliquid. Det var en urettferdig verden. Det er visst ikke alltid det gode vinner.

”Du har vel ikke gitt opp!?” ropte Magus bestyrtet da han så meg.

Jeg så sjokkert opp på ham, og gjorde ikke noe for å skjule mine tårevåte øyne da jeg glefset

tilbake: ”Jo, det har jeg faktisk! Har du en god idé som kan redde oss og alle de andre på

kloden, så si det nå!”

Bulderet fra raketten forsvant mer og mer. Etter hvert som lyden døde ut, ble jeg bare mer

og mer forberedt på å høre et illevarslende BOM! før alt svartnet for meg.

Plutselig hoppet Magus opp. Han hadde stått med bøyd hode en stund nå, før han, helt

uventet, jumpet rett opp i luften, for så å vandre i skremmende høyt tempo rundt i en stadig

mindre ring. Av og til stoppet han opp, så litt rundt seg, før han vandret videre.

Jeg lukket øynene mine igjen og prøvde å tenke på noe annet, men det var stadig én tanke

som fortsatte å vende tilbake, selv om det var den jeg mest av alt prøvde å fortrenge. Jeg

hadde feilet. Jeg hadde hatt målet innen rekkevidde, men jeg hadde sviktet. Nå ville ikke bare

jeg dø, men alle andre som ikke var medlem av Facinarose også.

”Kom, dere!” hylte plutselig Magus opp, ”jeg har det! Alle sammen må flykte til Casus,

hjembyen min! Det er der de lærde bor! De vet sikkert hva vi skal gjøre!”

”Men de lærde er døde innen vi kommer frem, akkurat som vi er!” sa Lupus.

162

”Han har rett. Raketten har forsvunnet ut av syne. Den sprenger når som helst”, sa Aliquid

dystert.

”Men vi må prøve!” gnålte Magus, ”jeg gir ikke opp uten kamp! Jeg…”

Han ble avbrutt av et totaltdøvende smell. Det var helt stille, før Facinarose-folkene som

stod bortenfor oss begynte å juble og hoie. De ropte om verdensherredømme og

masseutvaskelse, mens blikket mitt ble uklart av saltvann. Det var nesten så jeg ikke så den

gulgrønne, tykke tåken som bredte seg utover himmelen. Den overgikk til og med den

kvelende grå disen som alltid fantes der oppe, og penslet seg utover med rekordfart.

”Kom!” ropte Aliquid med ett, og satte på sprang. Vi andre var fortumlede, men visste ikke

annet enn å løpe etter.

”Se som de løper! De er desperate!” hørte vi Facinarose-tilhengerne hånle bak oss.

Jeg ante ikke hvor vi skulle, eller hva vi skulle gjøre. Jeg visste bare at jeg ville leve, og at

den tunge skyen der oppe gjorde meg ør av kvalme.

”Hvor skal vi?” peste Denique.

Uten tegn til andpustenhet, sa Aliquid: ”Det der er en giftig gass. Den vil bre seg utover hele

planeten før den langsomt vil tape høyde og ta livet av alle menneskene. Men, jeg har sett

slike før, og innen det har skjedd, har det gått noen dager. Vi kan kanskje ha en sjanse til å

komme oss til Casus, som Magus snakket om, men det er vårt eneste håp også.”

Vi stoppet opp for å få igjen pusten. Den eneste som var upåvirket, var Aliquid.

Nå var vi i det minste borte fra den grusomme folkemengden som ropte bannlysinger etter

oss.

”Det er langt til Casus”, sa Aliquid mørkt, ”skal vi i det hele tatt ha en mulighet for å

komme oss dit i tide, kan vi ikke bruke bena.”

Vi satte oss ned igjen, nok en gang uten noe form for humør. Dette kom aldri til å gå! Jeg

hadde blitt så glad da Aliquid hadde sagt at det kom til å ta flere dager før gassen hadde bredt

seg fullt utover, men den lille gløden som hadde brent i meg, hadde sluknet på et blunk.

”Jeg føler meg kvalm”, stønnet Denique, og la seg tungt ned på bakken i det som en gang

hadde vært en viktig og travel gate i praktbyen Quies. Kniven hun fortsatt holdt, ramlet ut av

fingrene hennes. Lupus plukket den opp og stappet den ned i lommen igjen.

”Jeg skulle ønske jeg hadde hatt med meg mer mat”, sukket Aliquid, ”jeg hadde nok regnet

med at etter dette, ville det ikke være noe mer. Jeg hadde nok trodd at dette ville bli min siste

vandring. Og nå sitter vi altså her, med en realiserbar løsning på katastrofen, men vi har

verken transport eller mat nok til å komme oss videre. Det er i slike situasjoner at man merker

hvor hjelpeløse menneskene er.”

163

Det tok virkelig motet fra meg å høre ham bekymret. Jeg mener, Aliquid var den som alltid

hadde svarene der vi ikke greide å se noe håp, men nå var til og med han rådløs.

”Hei, Aliquid, vet du hvorfor det skipet var magnetisk?” spurte plutselig Magus.

”De hadde nok en plan med det”, forklarte han, ”men nøyaktig hva, er umulig for meg å

vite. Det er mulig Facinarose, den andre androiden, hadde fortalt dem om Caelestis’ plan om å

sende dem hit for å få orden på det. Hun må ha visst at Denique fortsatt var i live. Eller

kanskje Perfidia fortalte det, for alt vi vet.”

”Altså er det jeg som er grunnen for alt dette”, sukket Denique.

Vi så forskrekket på henne, alle som en, og kunne ikke forstå hvorfor hun la skylden på seg

selv.

”Det var meg de gikk etter. Hadde jeg ikke gått med dere, hadde jeg ikke fått dere fanget”,

sa hun lavt.

”Men hadde vi ikke latt oss fange, hadde vi aldri kommet hit i tide!” rettet jeg, og prøvde å

smile optimistisk, selv om det ikke var så lett, situasjonen tatt i betraktning.

”Men hadde jeg greid å drepe Antea før hun…” Denique så ut som om hun lette etter de

rette ordene, før hun til slutt ga opp, og startet på nytt: ”Hadde jeg bare ikke latt følelsene

overmanne meg sånn der ute i sted, så kunne jeg ha sørget for å få en slutt på dette før hun

fikk skutt opp raketten. Det er min feil.”

”En av de andre hadde kommet til å gjøre det. Det er jo tusener av dem”, påpekte Lupus.

”Likevel… jeg føler meg så… gyldig!” utbrøt hun, og slo frustrert ut med hendene.

Jeg var ikke i humør til å le av henne. Jeg ville bare hjem til Consonum, hjem til mamma og

pappa, hjem til Tantum. Det var ikke mulig lenger. Hjemstedet mitt var brent ned, og mamma

og pappa var begge drept. Antakeligvis var ikke Tantum i live lenger heller.

”Vet dere hva jeg foreslår?” spurte Aliquid. Uten å vente på svar, fortsatte han: ”Nå tar vi

inn i et av de husene her som er blitt etterlatt som en ruin, og så sover vi til vi våkner igjen.

Dere er alle utkjørte, det kan jeg se på dere.”

Det var ikke bare jeg som stirret i vantro på Aliquid etter at han hadde fullført replikken sin.

Å høre han si at vi burde vente, var vel omtrent som å få beskjed om himmelen over oss ikke

gadd å være himmel lenger, og byttet plass med bakken for å sette farge på hverdagen.

”Men… burde vi ikke komme oss av sted nå med en eneste gang? Vi vil jo ikke at gassen

skal ta knekken på størsteparten av menneskeheten mens vi sover, vil vi vel?” spurte Magus

med rynkede bryn.

164

”Vi trenger full styrke for å klare marsjen. Begynner vi å gå nå, oppnår vi ingenting”, sa

Aliquid, og når han sa det på den måten, skjønte jeg at det ikke kom til å hjelpe det grann med

innvendinger uansett, uavhengig av hvor gode argumenter man måtte ha.

Vi tok inn i et toetasjers hus som så ut til å være lagd av ekstremt sammenpresset sand. Det

var lett å bryte av en bit av det og smuldre den opp mellom fingrene mine, men likevel var

gulvet stødig som et fjell der jeg trampet over det. Det slo meg at innbyggerne i Quies måtte

ha vært eksepsjonelt dyktige arkitekter. Ikke engang de veldige stålkonstruksjonene i

Barathrum kunne måle seg med dette.

Da jeg satte meg ned på gulvet i andre etasje og stirret ut av det åpne såret som utgjorde

hullet i veggen, ble jeg fylt av en strøm av melankoli. Dette en gang fantastiske, paradisiske

stedet, lå nå sammenknust som et testamente på Facinaroses evige ondskap. Ettermiddagslyset

begynte å svinne, og de fortsatt ærverdige steinbygningene glimret som gull. Igjen skottet jeg

bort på Aliquid, men heller ikke denne gangen viste han så mye som en flik av en følelse.

Jeg ble underlig søvnig av å skue utover ruinene av denne tidligere storslåttheten, og jeg

kjente hvordan øynene mine måtte bukke under for tyngdekraften. Snart lå jeg med ryggen

inntil sandveggen og drømte om Quies slik det måtte ha sett ut da Aliquid var en liten gutt.

Jeg drømte om livlig sang og dans i gatene, om barn som lekte i fontenen vi hadde passert

tidligere på dagen, om lukten av krydder og frukt fra markedsplassene. Det var en av de

vakreste drømmene jeg noen gang hadde hatt.

Jeg våknet med et rykk midt på natten. Rundt meg var det dørgende stille, og like mørkt som i

en sekk.

Jeg innså at det var Magus som hadde vekket meg. Han lå og klynket relativt høylydt i

søvne, og kroppen hans vridde på seg. Det virket som om han hadde mareritt eller opplevde

noe annet uhyggelig.

Deretter så jeg at Aliquid var vekk. Jeg ble litt urolig, kom meg på bena i en fart, og gikk

bort til det gapende sluket som gjorde at jeg fikk panoramautsikt over restene av byen.

Der var han! Han gikk akkurat inn i et av de andre falleferdige husene. Det var mindre enn

det vi var i nå, men det var helere. Bare en liten del av det flate taket var knust, og trappen ved

inngangspartiet hadde noen manglende trinn, men ellers så det ut til å være uskadd. Grepet av

nysgjerrighet, hoppet jeg likeså godt ut av hullet, og landet lett på bakken under meg. Det var

bare sand under føttene mine, og det var nesten umulig å høre sammenstøtet.

Jeg snek meg bortover til det huset jeg hadde sett Aliquid gå inn i. Jeg vet ikke hvordan,

men det var som om jeg visste at han ikke måtte se meg.

165

Vel fremme kikket jeg forsiktig inn i den tomme rammen som en gang hadde inneholdt en

dør. Jeg kunne ikke se Aliquid, så jeg antok at han ikke ville merke det hvis jeg gikk litt

lenger inn.

Det som overrasket meg mest idet jeg trådde over dørterskelen på huset, var den plutselige,

klirrende lyden. Det hørtes mest ut som glassbjeller, eller slik jeg forestiller meg at alvevinger

låter.

Full av undring stakk jeg øynene så vidt over kanten av nok en tom dørramme. Og gispet til.

Aliquid stod i rommet, som inneholdt en seng uten madrass i mørkt tre. Det burde ha vært et

litt uhyggelig rom, med mistenkelige, mørkerøde flekker som så ut til å ha vært der lenge

oppetter veggene. Likevel ble jeg ikke redd av å titte inn, bare… forundret.

Som sagt stod Aliquid midt i rommet, men rundt ham slynget en slags virvel av et merkelig,

lyseblått materiale seg. Jeg ante ikke hva det var, men kunne høre tydelig at det var virvelen

som lagde lyden. Samtidig syntes jeg at jeg så Aliquid bli litt ustø; han liksom vaklet.

Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre for noe. Selv om jeg mest av alt syntes synet var vakkert,

lurte jeg også på om det var noe jeg burde gjøre. Jeg mener, tenk om det var farlig for

Aliquid? Han så slappere og slappere ut, som om det lyseblå stoffet trakk kraften ut av ham.

Med ett var det en annen lyd som klang gjennom luften. Jeg kvapp til, for det var en lyd jeg

kjente.

Også Aliquid skvatt, og det var som om han ble ristet ut av en form for transe der han brått

gjenvant balansen. Den snåle, blå virvelen løste seg opp, og han stirret forbløffet i retning

lyden.

Jeg fikk for meg at det var nok lurt å stikke nå. Jeg ville ikke at han skulle vite at jeg hadde

forfulgt ham, og det ville han nok snart få gjøre hvis ikke jeg flyttet meg, for han var på vei

mot dit jeg stod. Som en liten skypumpe føk jeg derfor ut av huset som om selve vindgudene

hadde bedt meg om å springe, og på et blunk var jeg ute på gaten igjen. Der ventet også

Lupus, Magus og Denique, og alle tre var like storøyde der de glodde på den forheksende

vakre skapningen som stod mellom oss, den som hadde utstøtt den kallende lyden.

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg ha trodd at det var en hest, for den hadde samme

kroppsbygning som en, med et pent formet hode, man og hale, og fire sterke ben. Likevel var

dette så avgjort ingen hest.

Kroppen var smidig og elegant, men likevel muskuløs. Den var betraktelig større enn en

fullblodshest, selv om den var like smekker som en. Den var dekket av skinnende, hvit pels,

som om den reflekterte lyset fra en åndelig stjerne, og fra nakken hadde den tykk, glitrende

166

man i fuksia. Samme type hår utgjorde den bølgende halen dens, som rakte den helt ned til

hasene. Var det mulig at det var en…

”Det er en pennipes!” utbrøt Magus, både henrykt og overrasket på samme tid.

”Er du sikker på det?” spurte jeg, selv om jeg innerst inne trodde det, jeg også. Det at

Magus også gjorde det, styrket troen min.

”Men… hvor har den kommet fra?” spurte Lupus.

”Magus?” spurte Aliquid, som hadde dukket opp bak meg, ”har du kalt den til deg?”

”Jeg… tror ikke det. Jeg er ikke dyktig nok ennå”, sa Magus, og så helt rådvill ut.

De kunne likeså godt ha kommet fra en annen planet for min del. Jeg skjønte ikke et ord av

hva de snakket om.

Aliquid må ha sett de spørrende øynene mine, og påtok seg å forklare: ”Kun de aller

dyktigste magikerne har muligheten til å kommunisere telepatisk med en pennipes. Magus har

åpenbart gjort det i søvne.”

”Men… jeg tror du misforstår. Jeg mener, aldri i verden om jeg er flink nok til å kunne

tilkalle en pennipes!” utbrøt Magus, og så ikke ut til å ha kommet over sjokket.

Aliquid smilte litt skjevt før han sa lurt: ”Da er du nok flinkere enn du er villig til å

innrømme, da.”

”Men hva gjør vi med den? Den er fin å se på, OK, men vi har strengt tatt ikke bruk for

den”, sa Lupus, og la armene i kors. Han stirret skeptisk, nesten morskt, bort på det stolte

dyret, som om det var et problem han ville kvitte seg med fortest mulig.

”Er det mulig at…” begynte Magus, men Aliquid fullførte setningen for ham ved å komme

med et ”Ja!” etterfulgt av uvanlig energisk nikking. Jeg hatet når jeg følte meg som et slags

femte hjul på vognen, ute av stand til å gripe fatt i hva det var de mente.

”Hva er det…” begynte jeg, men Denique avbrøt med et naivt: ”Kan vi ikke ri litt på den?

Den er så pen!”

”Det stemmer, Denique. Det er akkurat det vi skal!” sa Magus stortilfreds, og endelig ble

overraskelsen som formelig stod skrevet i ansiktet hans overskygget av et kjempeglis.

”Ri på den? Hvor?” spurte jeg forfjamset.

”En pennipes er verdens raskeste dyr”, forklarte Aliquid, ”og ikke bare det, men den er

unormalt sterk også. Vi er i Casus i løpet av morgendagen på ryggen til en av dem.”

Jeg utvekslet et raskt blikk med Lupus, og de tofargede øynene som stirret tilbake i mine,

utstrålte en glede og et håp jeg sjelden så i dem. Denne lille detaljen gjorde meg ekstra

begeistret.

167

”Så hva venter vi på? La oss sette kursen for Casus!” utbrøt jeg oppstemt, og var kjempekry,

men også full av ærefrykt da jeg kravlet opp på den kraftige ryggen først. Dyret under meg

svulmet av muskler, likevel var det så lett og edelt at det kunne ta pusten fra hvem som helst.

Jeg praktisk talt følte kreftene dens under meg, klare til å eksplodere av gårde når som helst

som en storm.

Lupus og Magus hjalp Denique opp bak meg. Selv om også hun var ekstatisk glad over å bli

båret av sted av en pennipes, ble hun litt engstelig da hun så hvor høyt oppe hun satt.

”Bare hold deg fast rundt midjen min, så går det bra”, prøvde jeg å trøste, og litt usikker

strammet hun grepet rundt livet på meg.

”Ikke så hardt!” stønnet jeg, men pustet lettet ut da hun slaknet det litt.

”Beklager”, mumlet hun flau, men jeg fortet meg å si at det ikke gjorde noe.

Selv om skapningen jeg satt på var betraktelig større enn en hest, ble det likevel trangt om

plassen da både Lupus og Magus steg opp. Lupus, som satt bakerst, måtte lene seg så mye

fremover som mulig for å unngå å falle av. Det var umulig å få klemt enda en person oppå

ryggen til pennipesen, og jeg kastet et hjelpeløst blikk bort på Aliquid, som stod igjen på

bakken.

Han må ha tolket et spørsmål ut fra det rådløse uttrykket mitt, og sa: ”Bare dra i forveien.

Jeg har… noe å gjøre her.”

Det var noe med måten han sa det siste på som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på

meg. Han sa det liksom på en veldig fjern måte, og med et lett flakkende blikk.

Da kom jeg til å tenke på den blå virvelen jeg tidligere hadde sett ham stå i midten av. Selv

om den riktignok hadde gitt fra seg en aldeles nydelig melodi, syntes jeg plutselig at den ikke

virket så uskyldig lenger.

Uten å i det hele tatt vite hva det var for noe, eller hva den gjorde med Aliquid, ropte jeg litt

desperat: ”Nei, Aliquid! Du må ikke gjøre det! Bli med oss, bare denne ene gangen!”

De andre så forbløffet på meg, og jeg forstod dem så altfor godt. Jeg var forbløffet selv, og

tok meg forskrekket til munnen. Hva var det jeg hadde sagt for noe? Jeg visste ikke engang

om det var farlig, og her bablet jeg som om han skulle dø eller noe! Det var som om et slags

instinkt hadde tatt over i noen sekunder. Et veldig, veldig rart instinkt.

Aliquid smilte forståelsesfullt, som om han trodde at jeg faktisk hadde noen form for anelse

om hva det ville si, før han sa: ”Jeg skal følge etter dere. Ikke vær redde. Men dra i forveien;

det er ikke plass. Jeg skal komme.”

”Er du sikker?” spurte jeg urolig; fortsatt var jeg overrasket over min uventede reaksjon.

Han nikket bekreftende og sa: ”Helt sikker.”

168

Det var likevel med et litt tungt hjerte at jeg ga pennipesen et lett dunk i sidene med føttene

mine. Det uroet meg bare enda mer at jeg ikke visste hvorfor jeg følte meg så sørgmodig.

Aliquid hadde ikke engang sagt at det var å gå inn i virvelen han skulle, og hvis han skulle

det, visste jeg jo ikke om det var farlig eller ikke. Hvorfor var det at jeg allikevel red av sted

inn i det tiltagende lyset med en følelse av at silhuetten som krympet stadig mer der borte,

kanskje var det siste jeg noen gang fikk se av ham?

169

Kapittel XXIV

På en hest ville jeg sikkert ha humpet opp og ned som en potetsekk der jeg satt og klynget

meg til Magus, bare noen centimeter over halefestet. Særlig i den farten som vi holdt. Likevel

var det mer som om jeg fløt. Det var som om skapningen jeg satt skrevs over hadde vinger

festet til hovene sine. Man kunne knapt kjenne bena bevege seg under den, langt mindre at de

støtte mot bakken. Det eneste jeg kjente, var en vuggende, bølgende duving, og vinden som

herjet om kinnene mine.

Bildene på hver sin side av hodet mitt, flimret forbi. Det hele gikk så fort at jeg kun greide å

observere at vi fortsatt var ute i ødemarken, som vi hadde vært de siste timene nå, men noen

trær eller steiner var umulig å få øye på i dette tempoet.

Én ting jeg derimot fikk med meg altfor godt, var den gule tåken oppe i atmosfæren som

hadde økt voldsomt i utbredelse siden sist jeg så opp på den. Hjertet mitt slo et ekstra slag

bare av synet. Hvis utviklingen fortsatte i denne hastigheten, hadde vi sannelig ikke mange

dagene på oss før apokalypsen var et faktum.

Pennipesen saknet farten, og jeg så forundret rundt meg. Rett foran oss ruvet en frodig

løvskog, og idet pennipesen skrittet over på gresset, var det som å besøke en annen

dimensjon. Det luktet, til en forandring, friskt og behagelig, og da jeg trakk den rene luften

ned i lungene mine, følte jeg hvordan de fyltes opp av en ny styrke, og da jeg slapp den ut

igjen, var det nærmest så jeg kunne se alle de møkkete partiklene den dro med seg.

Også lydene var helt annerledes her. Vinden som rusket i tretoppene og en fjern kvitring

eller plystring av noe slag, var helt annerledes enn brøl fra bilmotorer og masete skravling fra

forretningsfolk i hast. Jeg kikket ivrig rundt meg med planetformede øyne, og var nær å juble

av ekstase. Dette var en helt ny opplevelse for meg; jeg kjente det på hele meg. Det var som

om jeg var født på ny, eller som om jeg hadde ligget i koma i hele min levetid for så å våkne

opp.

”Hvor… er vi?” gispet Stella der foran, og jeg kunne høre på stemmen hennes at også hun

var helt betatt.

”Mine damer og herrer, la meg introdusere dere for Casus, mitt hjemsted!” strålte Magus.

”Jeg visste ikke at det var så… eventyrlig her”, fikk jeg frem.

”Vel, når man har vokst opp i den tro at magikere er syndige og farlige, er det ikke rart man

ikke vet stort om dem eller hvordan de lever”, sa Magus, og det var i grunn sant. Helt til jeg

møtte ham, hadde jeg trodd at alle magikere var kjempeskumle demoner som forvandlet deg

til luft hvis du ikke gikk med på å tjene dem i all evighet. Enten det, eller så hadde jeg forestilt

170

meg at de var griske og maktsyke, og at de misbrukte naturkreftene til eget formål. Ikke noe

av det stemte.

”Jeg trodde at plantene hadde sluttet å vokse på denne planeten, jeg”, sa Denique.

”Og det har de også, med unntak av i Casus. Her lever menneskene i harmoni med naturen,

ikke i krig med den. I motsetning til hva de fleste tror om oss, tvinger vi ikke til oss kreftene

den bærer i seg med makt, men vi samarbeider med den. Dette er dens måte å takke oss på”,

sa Magus. Hvis han prøvde å skjule stoltheten som oste av stemmen hans, klarte han det ikke

særlig bra.

”Og denne rare sangen… Hva er det?” spurte Stella.

”Har du noen gang hørt om fugler?” spurte Magus.

”Jo da, men de er vel utryddet…?” spurte hun, men Magus avkreftet: ”Ikke i Casus. Overalt

ellers i verden, men ikke her. Vi har faktisk et rikt dyreliv, og de fleste artene som lever her,

fins ikke noe annet sted”.

Dette forunderlige stedet fikk meg til å glemme alt om giftige gasser og dommedag. Jeg var

totalt oppslukt av skjønnheten og freden som hvilte her, og for hvert åndedrag med skogluft,

følte jeg meg bedre. Det var som om noen ekstra celler livnet til for hver gang, og det kjentes

fantastisk!

”Men husk, vi er ikke her for å leke oss”, sa Magus, og tonefallet hans ble alvorlig igjen, ”vi

har en veldig viktig jobb å gjøre, og vi må forte oss. Sett opp farten, Stella.”

Og med det galopperte pennipesen videre; ikke i det samme heseblesende tempoet, men

fortsatt i friskt driv.

Etter en liten stund, kom vi til en stor, blå buegang av glitrende metall som fungerte som

åpningsparti til selve byen. Innenfor raget høye, skinnende tårn i mange farger flere titalls

meter opp i været, og de omhyggelige utskjæringene som dekorerte hver eneste bygning, var

så forseggjorte og raffinerte at jeg bare ble sittende og måpe.

Det var ikke mange folk ute i gatene, men de som var der, stirret i frykt på følget som

marsjerte gjennom samfunnet deres. Noen vek unna, og barn gjemte seg bak mødrene sine.

Alle var kledd i prangende og fargerike klær, men i følge ansiktene deres, var de ikke

halvparten så glade som det bekledningen skulle tilsi. Spesielt glodde de på hornene i pannen

til Denique, og mange pekte åpenlyst.

Men det var én kvinne som verken viste tegn avsky eller redsel. Hun var litt kraftig og i

trettiårene, og hadde brunt hår med pannelugg i en hestehale. Over hodet hadde hun et

lyseblått skaut, i den samme blåfargen som den bondske kjolen hennes. I stedet for å gå lange

omveier rundt oss, gikk hun rett opp til pennipesen, tok tak i de lange, mørkerosa lokkene

171

dens, og hvisket beroligende ord til den stoppet. Deretter så hun opp på oss, og lot til å studere

oss etter tur. Blikket hennes stoppet til slutt opp og hvilte på Magus mens hun ettertenksomt

kløp seg om haken.

”Si meg navnet ditt, gutt”, formante hun, og stemmen var merkelig blanding av brysk og

vennlig.

”Magus”, sa han ganske enkelt, og så på kvinnen med et litt skeptisk ansiktsuttrykk.

Idet den fremmede hørte det, svulmet øynene hennes først til dobbel størrelse, før den nedre

delen av fjeset sprakk opp i et digert glis.

”Jeg visste det var noe kjent med deg”, sa hun varmt. Røsten var mørk og rungende, men på

en lun måte.

Magus stirret på henne som om han aldri hadde sett henne før i hele sitt liv. Det gjorde for

så vidt vi andre også, men vi hadde vi det minste god grunn til å gjøre det.

”Kom, la meg hjelpe dere ned”, fortsatte hun, og henvendte seg til alle denne gangen.

Deretter rakk hun hånden ut til Stella, og idet sistnevnte grep den, tok kvinnen likeså godt et

skikkelig basketak om livet hennes, og jeg skal innrømme at det så ufrivillig morsomt ut da

hun løftet ned en forvirret og lett protesterende Stella. Deretter gikk turen til Denique.

Heldigvis lot hun Magus og jeg gli ned på egen hånd.

”Du husker vel ikke meg, gjør du vel?” spurte hun Magus etter det.

”Eh, jeg må si at…” begynte Magus mens han klødde seg forlegent i nakken, men før vi

fikk greie på hva han måtte si, utbrøt damen mens hun slo seg forferdet til munnen: ”Nei, nå

har jeg aldri! Jeg har glemt å ta dere med hjem! Bare følg etter meg, så skal jeg by dere på

kaffe og kaker!”

”Hør, det er veldig koselig av deg, men vi har strengt tatt ikke tid, og…” begynte jeg, men

kvinnen avbrøt meg også: ”Visvas! Det er klart dere har tid til det! Eller vil dere kanskje

heller ha te? Bare følg meg!”

Jeg skulle til å protestere, nok en gang, men da hun så at jeg åpnet munnen, skyndte hun seg

å hytte småtruende med pekefingeren i min retning og si: ”Du våger ikke å motsi meg igjen,

unge mann! Nå følger dere etter meg med det samme, og så koker jeg en stor kanne te til dere

alle. Jeg skal se hva jeg kan finne av småkjeks i skapene”.

Jeg trakk den konklusjonen at det kom til å ta lenger tid å få henne til å forandre mening enn

å faktisk gå med på det hun sa, så i stedet for å komme med enda en innvending, sukket jeg

bare, lettere oppgitt.

172

Den ukjente damen virket fornøyd da ingen kom med flere motmæler, og vagget av gårde

mens hun gjorde tegn til at vi skulle følge etter. Hun gikk litt hjulbent, og jeg måtte smile for

meg selv av gangen hennes.

Folk stirret åpenlyst der vi fulgte etter henne. De fikk være så magiske de bare ville, men

særlig høflige var de ikke!

Vi gikk etter kvinnen til vi kom til et høyt tårn bygget av syrinlilla steiner. En massiv dør i

eik og smijern markerte inngangen, men idet hun slo den opp med et knirk, var det et

fargesprakende og hyggelig hjem som møtte oss.

”Føl dere som hjemme”, humret hun, og med det gikk hun lenger inn og begynte å koke opp

vann.

Jeg vekslet blikk med de andre. Både Magus og Stella smilte skjevt, og Denique så rett og

slett storfornøyd ut.

Prøvende gikk jeg bort til en oppblåsbar gummistol i en skrikende, sitrongul farge. Som om

jeg var redd den kom til å bite meg, satte jeg meg forsiktig, forsiktig ned, men da jeg omsider

satt nede, var det som å sveve på en sky.

Det var flere andre stoler rundt bordet i midten også. Alle var like den som jeg satt i, men i

forskjellige farger. Stella valgte seg en rosa stol, mens Magus tok en blå. Denique hoppet opp

i en som var like rød som smilet hennes var stort.

Straks etter var damen ferdig med teen sin, og kom og satte den på trebordet som stod i

mellom oss. Hun svinset bort til skapene sine og fant frem fem porselenskopper og et kakefat.

Det bugnet av alt fra vaffelkjeks til stykker med vaniljekake.

Jeg var snar med å hive meg over det idet hun satte det fra seg. Heldigvis syntes hun ikke

jeg var uforskammet, men bare klukklo hjertelig.

”Det er godt du har appetitt, gutt”, knegget hun.

”Men, hm, vi kan ikke bli lenge”, forsøkte Stella seg, så varsomt som overhodet mulig.

Da kvinnen ikke viste tegn til å ville avbryte, fortsatte hun lettet: ”Som du kanskje vet,

holder verden på å gå under.”

”Ja, det måtte jo skje en gang”, sa kvinnen bare, og det så ikke ut til at det gode humøret

hennes avtok av den grunn.

”Jeg tror ikke helt du hørte hva jeg sa”, sa Stella, nesten litt sint, ”jeg sa at verden holder på

å gå under, og det veldig snart. Antakeligvis om et par dager eller litt mer.”

”Uansett kan den ikke reddes på tom mage. Spis nå; jeg har da ikke forgiftet maten heller!”

klukket hun.

173

Stella smilte litt forlegent, før hun sakte strakk en nølende hånd frem og tok en liten kjeks.

Langsomt småbet hun på tuppen av den, og tok seg god tid til å tygge den i svært små biter før

hun svelget.

”Dere lurer nok på hvem jeg er”, sa damen, ”og det skal jeg sannelig si dere, enten dere vil

vite det eller ikke.”

Hun sukket dramatisk, så på Magus og sa: ”Gutten min, du husker vel ikke fjollete tante

Caltha, gjør du vel?”

Magus så bare uforstående på henne, så hun lo og sa: ”Tenkte meg det. Vel, kjære nevø, jeg

er altså din mors søster, og var gudmoren din frem til du ble tatt.”

”Hva!?” Denne avsløringen gjorde at Magus ropte opp, og satte kakebiten sin i halsen. Han

satte i å hoste, og måtte dunkes et par ganger i ryggen før han endelig sluttet. Dette var likevel

ikke nok til å fjerne det forskrekkede ansiktsuttrykket hans.

”Er du tanten min? Kjente du mamma? Og… ble jeg tatt? Hva mener du med det?”

Spørsmålene kom som perler på en snor, og etter tempoet på stemmen hans å dømme, skulle

man tro den raste over tungen hans med femti geparder i hælene.

”Det var da mange spørsmål!” skrattet Caltha, ”men jeg skal prøve å besvare dem alle. Ja,

jeg er tanten din, selvfølgelig kjente jeg moren din, og det er sant at du ble tatt. Og hva mener

jeg med det? Jo, du ble bortført av en gruppe vitenskapsmenn fra Barathrum som ville forske

på de unike evnene dine. Du hadde ikke engang feiret ettårsdagen din da, men selv husker jeg

dagen som et mørkt kapittel av livet mitt. Moren din var helt fra seg, og bare et år senere døde

hun av hjertesorg. Jeg fikk derimot høre litt senere av noen venner i byen at de hadde greid å

overflytte deg til et barnehjem hvor du ble behandlet godt.”

”Jo da, hvis likegyldighet overfor barna er å bli behandlet godt, så”, mumlet Magus, og

snudde hodet bort. Dette var ulikt ham, for selv hvor tragiske ting han måtte snakke om, ble

det alltid gjort med en viss livsglede. I det øyeblikket tanten hans hadde sagt at han ble forsket

på av vitenskapsmenn, derimot, var det som om den evinnelige brannen i øynene hans som

alltid hadde vært der, kvaltes.

En veldig ubehagelig stillhet senket seg. Stella prøvde å sende Magus et medfølende blikk,

men det var ikke medfølelse han ønsket seg. Ansiktet hans var fordreid i en bitter grimase, og

jeg skjønte på ham at det var én ting han ønsket seg mer enn noe annet, og det var svar.

”Vet du hva de… gjorde med meg?” spurte han gledesløst.

Nå var ikke engang Caltha i solstrålehumør lenger heller, og sa alvorlig: ”Det er det ingen,

med unntak av de som faktisk utførte eksperimentene, som vet. De holdt det topp hemmelig,

ettersom de mente at dette kunne være avgjørende i kampen deres for å utrydde magi.”

174

Jeg la merke til at Magus bet seg hardt i underleppen. Dette kom som et sjokk på oss alle,

men det som egentlig rystet meg mest, var at Caltha virket så… upåvirket. Da hun hadde sett

oss og gjenkjent Magus, var det ingen vilter gjensynsglede hun utstrålte, akkurat. Det virket

nærmest som om hun tok imot oss slik en blid baker gjør når stamkundene på fem år kommer

innom for å kjøpe enda flere boller.

Det var som om hun leste tankene mine, og kremtet brydd.

”Kanskje jeg ikke burde ha sagt det…” sa hun så, men Magus sa i stedet i et litt tilgivende

leie: ”Nei, jeg er glad du sa det. Takk.” Caltha strålte opp idet hun hørte ham uttale de siste

fire bokstavene.

Jeg mistet plutselig matlysten. Riktignok var vaniljekakene hennes usannsynlig gode, men

nå fristet bare… egentlig ingenting. Selv om jeg på ingen måte likte verden slik den var blitt

nå, hadde jeg ikke noe grunnlag for å si at alt var bedre før heller. Jeg hadde vært narkoman,

bodd på gaten, og stjålet mat da jeg var sulten. Jeg hadde ikke noe å vende tilbake til, og nå

som jeg følte etter, var jeg lykkeligere nå enn noensinne tidligere. Ironisk nok, med tanke på

at dommedag var nærliggende.

”Kos dere med kakene, folkens”, mumlet Magus brått, før han reiste seg og tuslet mot

døren.

”Vent!” ropte Caltha opp, men han sa bare: ”La meg være i fred. Jeg har… mye å tenke

over, hvis dere skjønner hva jeg mener.” Stemmen hans eide ikke klang.

”Nei, jeg mener det, vent!” ropte Caltha igjen, og Magus stoppet opp, men snudde ikke på

hodet.

Tanten hans trakk pusten før hun sa: ”Det var ikke egentlig helt sant det jeg nettopp sa. Jeg

beklager, men jeg har bare så inderlig dårlig samvittighet.”

”Hva?!” ropte Magus forferdet, og spant rundt.

Jeg har virkelig aldri sett Magus skikkelig sinna før, men nå var det full storm som regjerte i

de lysegrønne øynene. Leppene var knepet sammen i et snerr, og det var som om han knitret

av elektrisitet.

Med det samme brast Caltha sammen i gråt. Hun la hodet i hendene idet høye hulkelyder

presset seg ut gjennom munnen hennes, og skuldrene ristet som i kramper.

”Jeg er ikke egentlig tanten din”, sa hun og så opp på ham med tårevåte øyne, ”men det er

også det eneste som er løgn. Sannheten er at det var jeg som kidnappet deg. Jeg er fra

Barathrum, og jeg er forsker. Jeg ville bare… jeg ville bare at du ikke skulle hate meg, for jeg

angrer av hele mitt hjerte!”

Sinnet i ansiktet til Magus blåste et øyeblikk bort, for så å bli erstattet av himmelfallenhet.

175

”Hva… sa du?” hvisket han.

”Du hørte meg”, snufset Caltha, ”jeg er forsker, og jeg eksperimenterte på deg. Men jeg er

så lei meg, og selv om jeg vet at det er nærmest uhøflig å be om tilgivelse etter det jeg har

gjort, gjør jeg det likevel. Vær så snill, Magus! Hadde jeg kunnet gjøre det om, ville jeg ikke

nølt et sekund!”

Magus pustet dypt inn og ut noen ganger, som for å samle seg, og ordne opp i tankene sine

som garantert var tusen ganger mer i kaos enn det mine var. Og det sier ikke så lite, for jeg

hadde store vansker med å følge med på hvor de ulike hjernecellene tok veien, for å si det

sånn.

Omsider sa han likevel: ”Om jeg tilgir deg eller ikke, er vanskelig å si før jeg i det hele tatt

vet hva som skjedde i løpet av den tiden. Kan du være vennlig og fortelle meg absolutt alt?

Ikke utelat noe. Jeg har krav på å få vite nøyaktig hva dere gjorde med meg.”

”Ålreit”, sa Caltha, ”jeg skal fortelle alt. Men jeg lover deg; du kommer ikke til å like et ord

av det.”

176

Kapittel XXV

Gåsehuden hadde allerede spredd seg til hele kroppen min før Caltha begynte å fortelle. Jeg

var livredd for hva jeg kom til å høre, og hjertet mitt blødde for Magus der og da. Før hun

fortalte noe som helst, vinket jeg ham derfor bort til oss slik at han i det minste fikk satt seg

ned. Jeg sendte ham et oppmuntrende blikk og et tappert smil, og forsøkte på den måten å vise

ham at han ikke var alene. Han smilte tilbake, men smilet han vartet opp med, var betraktelig

stivere enn mitt.

”Du var bare noen måneder gammel da vi kidnappet deg”, begynte Caltha rolig, ”vi hadde

fått ordre om å bringe sønnen til en kvinne ved navn Estas med oss. Han hadde visstnok nok

kraft i seg til å bli en mulig magimester, og derfor var det ekstra gunstig å forske på nettopp

ham. Som du kanskje allerede har tenkt deg, var Estas moren din.”

”Jeg kjente henne aldri…” hvisket Magus fjernt, før Caltha fortsatte: ”Det var ganske lett å

finne frem til henne, og å lokke deg til oss. Siden hun ikke hadde regnet med at noen fra

Barathrum oppsøkte magikerne her i øst, trodde hun meg da jeg sa at jeg ville være gudmoren

din. Hun ga deg villig fra seg, og samme kveld tok vi deg med til Barathrum. På

forskningsstasjonen vår var vi så grusomme at jeg fortsatt har mareritt om det. Du var bare en

baby, likevel utsatte vi deg for de verste prøvelsene som finnes, bare for å se hvor annerledes

magikere var fra oss… vanlige.”

”Si meg hva dere gjorde”, sa Magus fast, ”jeg vil vite hver blodigste detalj.”

Caltha sukket, men fortsatte: ”Jeg husker veldig godt at vi sperret deg inne i en lufttett boks

for å se hvordan du tålte ekstrem oksygenmangel. En annen gang lot vi deg nesten dø av tørst

fordi vi ville se om du ville trylle frem vann. På den måten kunne vi ha dratt fordel av å ha

deg der, men som du sikkert har skjønt, tryllet du ikke frem noe som helst. Og alle de

prøvelsene… de var ikke det verste engang.”

”Så si meg hva det verste var”, sa Magus med et ansikt som ikke røpet noen verdens ting,

”si meg det.”

Calthas stemme hadde nådd det skjelvende stadiet idet hun sa: ”Vi gjorde endringer i

hjernen din. Ganske store endringer, faktisk. Vi fjernet din evne til å elske. Du vil med andre

ord aldri greie å føle så kraftig for noen at du mer enn gjerne ofrer livet ditt å redde den. Dette

gjorde vi for å unngå at du knyttet deg til noen slik at vi bare kunne fortsette å ha deg der.”

Magus var stum. Han så stivt rett ut i rommet, og øynene hans var blitt blanke.

”Dessuten fjernet vi noe av arvematerialet ditt, det som omhandler aldring. Dette vil si at du

kommer til å dø en gang, men du vil aldri oppleve å bli eldre”, fortsatte Caltha stille.

177

Da Magus ikke sa noe, spurte Lupus forsiktig: ”Så… han vil komme til å være seksten år

hele livet?”

”Fysisk, ja”, nikket Caltha dystert, før hun fortsatte den mørke historien sin: ”Det var

derimot da vi lette etter genet som styrte over magien at jeg begynte å bli mindre villig.

Partneren min var helt opphengt i å finne det så han kunne røske det ut, og da han omsider

fant det, var det så komplekst at han måtte fjerne det litt og litt. Før han hadde tatt vekk alt

som var av overnaturlige talenter i kroppen din, hadde jeg endelig bestemt meg. Jeg låste meg

inn i laben vår midt på natten og leverte deg på trappen til et barnehjem. Livredd for at resten

av forskerne skulle finne ut hva jeg hadde gjort, rømte jeg til Casus, og her har jeg bodd

resten av livet, tynget ned av min dårlige samvittighet.”

Det var helt stille i rommet. Jeg merket at noe varmt og vått rant nedover ansiktet mitt, og

jeg gikk ut i fra at jeg gråt. Da jeg derimot skottet bort på Magus, var han helt rolig. Han så

fortsatt hardt rett fremfor seg, men viste ingen følelser.

”Forresten, mitt virkelige navn er Venia”, sa forskeren så, ”riktignok hadde du en gang en

tante som het Caltha, og som stod deg nær, men…”

”Dere drepte henne, ikke sant?” spurte Magus monotont.

Venia nikket sakte. ”Det stemmer”, sa hun, ”vi drepte henne.”

”Jeg syns Magus er en flink magiker, jeg”, sa Denique, ”han kalte jo på den rare festen eller

hesten eller hva det heter for noe.”

”Ja, det er derfor jeg er sikker på at naturen er sterkere enn det som er menneskeskapt”, sa

Venia, og et ørlite smil begynte å tegne seg i ansiktet hennes, ”selv om vi gjorde deg nesten

ute av stand til å bruke magi, viser du deg likevel å være mesterstadiet verdig allerede i ung

alder. Det tyder på at naturen, som er i pakt med deg som med resten av det magiske folket,

ikke lot seg hindre av hjerneløse menneskers inngrep.”

Jeg var ute av stand til å snakke. Hvorfor Magus? Han som var så optimistisk og engasjert i

alt han gjorde! Han fortjente virkelig ikke dette.

”Er det noe mer du vil si før vi tar livet av deg?” spurte Lupus iskaldt. Jeg stirret bestyrtet på

ham, og det gjorde de andre også, inkludert Magus.

”Men unge mann! Jeg… jeg…”

”Du har gjort nok”, fortsatte Lupus, og overså det paffe ansiktsuttrykket hennes og de

forskrekkede stotringene.

”La henne være, Lupus”, sa Magus, ”du befrir henne bare fra byrden. La henne leve; hun

fortjener ikke å dø.”

178

Lupus svelget hardt, og lente seg tilbake i stolen han satt i igjen. Øynene hans blusset like

kraftig som det Consonum hadde gjort den skjebnesvangre dagen.

”Det er en veldig god grunn til at dere bør la meg leve”, sa Venia usikkert, og sendte et

skremt blikk bort mot Lupus som fortsatt glante olmt på henne, ”dere skjønner, jeg vet alt om

den livsfarlige gassen som vil ta knekken på oss alle innen noen få dager. Selv om vi bor

isolert i Casus, kan jeg legge to og to sammen, og gulgrønn tåke i himmelen kombinert med

snakk om å redde verden er ikke tidenes vanskeligste ligning.”

”Hva er det du vil frem til?” maste Lupus utålmodig.

Hun sukket og sa: ”Det jeg vil frem til, unge mann, er at jeg vet om en siste utvei som kan

bli avgjørende i kampen for overlevelse.”

Nok en gang fanget hun interessen min. I stedet for å la blikket sveipe over gulvet slik jeg

hadde gjort de siste minuttene, glodde jeg åpenlyst på henne med øyne som røpte

nysgjerrigheten min.

”Det stemmer”, sa hun, som en bekreftelse på de fire spørrende blikkene som hun plutselig

hadde vendt mot seg, ”som forsker ved det største vitenskapssenteret i planetens

hovedmetropol, ble vi nå og da gitt vage informasjoner om situasjonen slik den var på

forskningsavdelingen på universets mest velutviklede planet, Caelestis. Jeg nevnte det aldri

for innbyggerne i Barathrum, men da jeg bosatte meg her, passet jeg på å fortelle alle om det,

slik at vi kunne bygge et romskip med en kurs peilet nøyaktig inn på Caelestis’ hovedstad.

Dette romskipet har vi oppbevart helt til en nødssituasjon har rammet oss, og dette er vel

absolutt en nødssituasjon, eller hva?”

”Snakker du om… Superne nå?” spurte Denique, med et nærmest andektig tonefall.

Venia nikket høytydelig, ”Det er akkurat det jeg gjør.”

”Hva?” Jeg virret omtåket med hodet. Det plaget meg grenseløst at jeg ikke skjønte bæret av

hva de pratet om.

”Superne… den menneskeskapte dødsgudinnen…” mumlet Denique, og festet de grønne

øynene på et punkt bare hun visste hvor var.

”Det er bare ett problem”, innrømmet Venia, ”for å få dere fraktet til Caelestis i tide, trengs

en uhorvelig kraftig motor, mange millioner ganger sterkere enn den som er installert per i

dag.”

Jeg hadde omtrent ingen anelse om hva det var snakk om enda, men jeg øynet et diffust håp

i det fjerne.

”Kan du… ta oss dit?” spurte Magus.

179

”Til skipet? Selvfølgelig; følg etter meg”, sa hun, og så reiste hun seg. Vi andre gjorde som

hun sa, og vandret etter henne.

Med en gang vi åpnet døren og kom ut i de brolagte gatene i Casus igjen, var det som om

noen skrudde på en bryter, og vi var igjen de største attraksjonene i byen. Folk begrenset seg

ikke, og var tydeligvis ikke redde for å vise oss at de var direkte frekke, og kastet lange blikk

hvor enn vi gikk. Noen dro den til og med så langt at de fulgte etter på avstand. Det var litt

ubehagelig, men en smule morsomt også. Det var ingen som noensinne hadde lagt merke til

meg noe annet sted jeg hadde vært, og her var jeg plutselig like interessant som et sirkus

bestående av romvesener.

Det var litt rart at et sted som Casus i det hele tatt gjemte på en så vitenskapelig

hemmelighet som et slags superromskip. Jeg mener, jeg har alltid forestilt meg at magi og

vitenskap er motstridende faktorer, men hvor ironisk det enn kan låte, var det altså magiens

hovedstad som bar på det største vitenskapsinstrumentet av dem alle.

Jeg skal ikke påstå at jeg har sett mange romskipgarasjer i mitt liv, men jeg var overrasket

over å se en så atypisk beholder. Den var formet som en kuppel, og var satt i sammen av

heksagonale glassplater i alle regnbuens farger. Jeg ville heller ha trodd at det var et überhipt

diskotek, i grunn.

Venia viste oss inn. Innvendig var det helt annerledes enn utvendig. Alle veggene var av

stål, og på den ene veggen hvilte et stort kontrollpanel. På grunn av de fargede glassplatene

som utgjorde det buede taket, var derimot rommet lyst og nesten trivelig. Likevel, i midten av

det, var selvfølgelig det mest bemerkelsesverdige. Romskipet.

Det var ikke egentlig så veldig stort. Flyet vi var om bord i da Facinarose tok oss til fange,

var mye større. Dette var mindre, smekrere, og med avrundet snute. Selve kroppen ble holdt

oppe av tre bein med hjul som så utrolig små ut i forhold til resten. Det eneste som gjorde at

jeg ikke trodde det var et jagerfly, var de gigantiske sylinderne ved halen. Fire tjukke

betongrør var plassert som firetallet på terningen, og jeg ventet bare på å høre det øredøvende

drønnet idet glohet gass braket ut av dem i et inferno av flammer og lyd.

Det var som om Lupus ble litt motløs av skipet, nå som han stod rett ved det.

”Eh…” stotret han smånervøst, ”er det meningen at vi skal fly det der? Ut i

verdensrommet?”

”Så mye flygning behøver dere egentlig ikke ta dere av, ettersom det allerede er innstilt. Det

er bare for oss å avfyre det hele ved hjelp av den røde knappen der borte”, Venia tok en kort

pause og pekte på kontrollpanelet, ”så vil en rampe heises opp, kuppelen åpne seg, og dere bli

skutt ut i rommet.”

180

”Hvorfor må knappene alltid være røde?” mumlet Lupus, men ingen ga ham noe svar på

det.

”Men… hva om det skjer noe? Jeg mener, har dere testet den ut enda?” spurte Magus

engstelig.

”Niks”, Venia ristet på hodet, ”dette blir jomfruturen.”

Vi fire utvekslet megetsigende blikk, og jeg kjente at noe i magen min rørte på seg.

”Selvfølgelig, hvis vi er i stand til å finne en motor”, la Venia til med et hjelpeløst sukk.

Denique gikk bort til en stigeaktig trapp som slynget seg opp og rundt kuppelen. Hun klatret

opp noen trinn, før hun, selvfølgelig med et godt tak om et av trinnene, lente seg bakover.

Hun myste litt idet det fargede sollyset traff øynene hennes, men smilte bredt. Hornene

hennes antok en gnistrende gullfarge, og en kort, trillende latter presset seg ut av strupen

hennes.

Jeg kunne ikke annet enn å stirre fascinert på henne. Hun opplevde menneskelige følelser.

Noe slikt ville jeg aldri har ventet av noe som ikke var annet enn en robot. Likevel, hun var

akkurat så levende som alle vi andre i rommet, og det var både skremmende og begeistrende

på én gang.

”Denne planeten…” sa hun, før hun hoppet ned på gulvet igjen, ”… den er hjemmet deres.”

”Vi har ingen andre steder å dra til”, smilte jeg, litt trist, nesten.

”Og hvis den ødelegges…” sa hun, men fullførte ikke setningen. Vi visste alle hva som ville

skje hvis den ble ødelagt.

Hun så på oss etter tur, stadig med et litt lurt, litt vemodig, litt lykkelig smil om leppene.

”Hva pønsker du på?” spurte Lupus skeptisk, og la armene i kors.

”Caelestis… vi produserer ganske saftige motorer der”, sa hun.

”Det heter ’kraftige’”, rettet jeg vennlig.

”Uansett hjelper det oss ikke”, sa Magus bedrøvet, selv om han prøvde å kamuflere det bak

en glad fasade, ”det er jo dit vi skal.”

”Men nå glemmer dere at dere har en liten bit av Caelestis hos dere!” sa hun triumferende,

som om hun visste noe ikke vi gjorde.

Lupus, Magus og jeg vekslet blikk, men ingen så ut til å helt og holdent fatte hva hun

snakket om.

”Dumminger!” fniste hun, ”meg, selvsagt!”

Det var da det gikk opp for meg hva det var hun hadde tenkt å foreslå. I det samme

øyeblikket forsvant smilet som tidligere hadde dekket ansiktet mitt; det som alltid dukket opp

når Denique snakket.

181

Lupus og Magus så oppsynet mitt, og Magus fortet seg å spørre bekymret: ”Hva er det?

Hvorfor ser du så oppskaket ut?”

Jeg svarte ikke på spørsmålet hans. ”Denique?” spurte jeg i stedet, og prøvde å holde

stemmen rolig, ”du har vel ikke tenkt å…?”

Ӯrlig talt, kroppen min er lagd av metall, og det som er nerver hos dere, er teknologiske

sensorer hos meg. Motoren som holder meg i gang er så komplisert og avansert at det er

umulig å skille mellom meg og et menneske. Hvis dere putter den i skipet, vil det bli i stand til

å frakte dere frem og tilbake til Caelestis uten problemer”, sa hun likeglad.

”Men… du vil fortsatt fungere igjen etter at vi har kommet tilbake? Når vi putter motoren

inn i deg igjen, ikke sant?” spurte Magus. Jeg kunne formelig kjenne hvordan hjertet hans

banket. Sikkert fordi mitt banket like hardt i påvente av svaret.

Denique skakket på hodet, smilte et av de sedvanlige naive smilene sine, som bare gjorde

vondt verre akkurat da, og spurte uskyldig: ”Tenk på det som hjernen min. Hvordan tror du

det hadde vært hvis jeg hadde puttet hjernen din i et skip, flydd et par dager i rommet med det,

for så å komme tilbake og putte den inn i deg igjen?”

”Men… du er en robot! Du er ikke engang levende! Er det ikke noe vi…”

”Hun er en androide; ikke en robot.” Venia, med sin nøytrale og nærmest kyniske stemme,

avbrøt den stadig mer desperate ordflommen til Magus, ”roboter og androider… vi skiller

mellom dem. Roboter er redskaper vi bruker i hverdagen; maskiner. Androider har den lille

egenskapen som kalles kunstig intelligens. De er som mennesker å regne, med den lille

forskjellen at de er lagd av metall.”

”Så… hvis vi tar motoren ut av henne, kan hun ikke vekkes til live igjen?” spurte Magus

nedslått, og skuldrene hans senket seg.

”Jeg beklager”, sa Venia, og smilte trøstende.

Jeg var altfor satt ut til å snakke. Tilbød virkelig Denique sitt eget liv i bytte mot liv på en

planet hun ikke engang hadde noe forhold til? Dette ble for mye for meg, og jeg ble stående

som en gullfisk på land og bare måpe.

”Dette kan du ikke mene!” utbrøt Lupus, og stirret på Denique med kulerunde øyne.

”Jeg gjør en god gjerning, gjør jeg ikke?” smilte hun sukkersøtt.

”Jeg… vil ikke la deg gjøre dette”, sa jeg omsider. Stemmen min var fullstendig uten tone,

og det hørtes ut som om det var jeg som var roboten.

”Unge frøken, jeg er redd du er nødt til å innse at dette er vårt eneste valg hvis du vil redde

planeten. Og det vil du vel?” spurte Venia.

182

Et øyeblikk var jeg fristet til å rope ”nei!”, men jeg visste det vel innerst inne, jeg også.

Dessuten… hvis ikke Denique gjorde dette, ville jeg aldri bli i stand til å se Tantum igjen.

Ikke Magus heller, for den saks skyld. Og ikke Lupus…

Det var først da at tårene kom. Helt ute av meg falt jeg ned på kne med saltvann som

kaskader nedover ansiktet. Uansett hva som skjedde, måtte vi ofre noe for å vinne noe. Det

var så urettferdig. Jeg ville ikke ofre livene til vennene mine. Jeg nektet! Men… hvis dette var

eneste mulighet…

Venia kremtet, og sa lavt: ”Dere bør dra så fort som mulig. Det er best hvis vi… dere vet…

så snart hun er klar.” ”Hun” var selvfølgelig Denique.

Dette var ikke til å tro. Denique… Evigblide, optimistiske Denique…

”Vi har et rom som passer for den slags handlinger inn den døren der”, sa Venia, og gjorde

en håndbevegelse mot en dør som helt sikkert ville sett helt vanlig ut i alle andre

sammenhenger. Nå, derimot, så den bare ut til å innholde allverdens ondskap på én gang.

”Når du gjør det, så kutt av en ledning jeg har i bakhodet først”, sa Denique, bortimot

upåvirket, ”da føler jeg ingen smerte.”

Hvor fælt det som skjedde enn var, kunne jeg ikke la være å beundre henne. Da det var

søsteren hennes som skulle dø, søsteren som i tillegg var ondskapsfull og gal, da hadde hun

fått totalt sammenbrudd. Nå, derimot, nå som det var hennes tur, tok hun det helt rolig, ja, til

og med med et smil om munnen. Det var som om det var greit fordi hun visste at det var

riktig. Det var det hun hadde blitt sendt hit for å gjøre – redde menneskeheten.

Denique fulgte villig og på lette føtter etter Venia der de nærmet seg den gule døren som

førte inn mot dette rommet.

Da hun var fremme ved døren, derimot, sa hun lavt: ”Vent litt!” til Venia, før hun

tverrsnudde og marsjerte rett over rommet mot oss. Så kastet hun seg i armene våre etter tur,

og alle, inkludert den vanligvis så tøffe og harde Lupus, gråt mange salte tårer ned på den

spinkle skulderen hennes. Jeg knuget den lille metallkroppen hardt mot meg, og ville ikke gi

slipp på henne. Selv om jeg bare hadde kjent henne i kort tid, hadde jeg allerede rukket å bli

glad i henne. Jeg visste at i det øyeblikket jeg fjernet hendene mine fra ryggen hennes, ville

jeg aldri mer få muligheten til å ta på henne igjen.

Det var derfor svært motvillig at vi til sist gikk hvert til oss. Denique hadde en glitrende tåre

på kinnet, men ellers var hun strålende blid.

”Stol på meg. Jeg gjør det rette”, hvisket hun, før hun snudde seg. Hun gikk bestemt mot

den gule døren, og da den slo igjen bak henne, ga ikke dunket bare gjenlyd i rommet, men

183

også i sinnet mitt. Og den dag i dag, hvis jeg lukker øynene og konsentrerer meg, kan jeg

fremkalle nøyaktig det samme dunket.

184

Kapittel XXVI

Jeg satt omhyggelig fastspent i et sete som hadde så mange tekniske funksjoner at det var

svimlende. Jeg var tom i blikket, og selv om jeg visste at jeg faktisk var på vei for å redde

hjemplaneten min, greide jeg ikke å føle glede. Da jeg så rundt meg, så jeg to innholdsløse

ansikter som stirret tilbake på mitt. Det skulle ha vært tre forventningsfulle.

Sprakende ut av høytalerne lød det: ”Vennligst forsikre deg om at du er skikkelig spent fast.

Begynner oppskytningen om fem minutter.”

Det var grufullt å tenke på at det hele som gjorde det mulig, var Deniques livskraft. Grunnen

til at vi snart ble skutt ut i det ytre rom, var fordi vi brukte det som hadde holdt henne i live.

Jeg følte meg skyldtynget, selv om jeg visste at det hadde vært hennes valg. Likevel greide

jeg ikke å la være å føle meg stolt over henne også. Hun hadde vært så heroisk og rakrygget.

Hun hadde ofret det aller mest verdifulle hun hadde – det eneste hun hadde – for en planet

hun ikke hadde noen form for tilknytning til.

”Vennligst forsikre deg om at du er skikkelig spent fast. Begynner oppskytningen om tre

minutter.”

Den skurrende stemmen var et irritasjonsmoment av aller høyeste grad. Den metalliske,

kjølige stemmen skar seg inn i hjernebarken min, og man skulle nesten tro at den var ute etter

å slå i stykker tankene mine med meisler.

Venia hadde allerede trykket på den røde knappen. Hun hadde forsvunnet ut døren ut av

rommet for å unngå å bli grillet av de flammende eksospottene, og nå gapte den overskyede

himmelen, som stadig ble gulere, mot oss. Den fungerte som en stoppeklokke som minte oss

på at det slettes ikke var likegyldig når vi kom i mål.

”Vennligst forsikre deg om at du er skikkelig spent fast. Begynner oppskytningen om ett

minutt.”

Jeg var spent så godt fast at jeg knapt kunne puste. Det var for å forberede oss på de

voldsomme g-kreftene skipet skulle utsettes for. For å overvinne planetens tyngdekraft, måtte

ethvert legeme på vei bort fra den skytes opp med en hastighet på minst 11,2 meter i sekundet.

Fordi vi skulle rekke til en helt annen del av galaksen i løpet av et par dagers tid, snakket vi

om en hastighet som var mange ganger lysets. Tidligere trodde man ikke at det var mulig,

men forskere i Barathrum fant ut at det var det altså. Ikke spør hvordan – jeg har aldri vært

særlig informert om hva samfunnets toppunkter finner ut og ikke finner ut – men det var

revolusjonerende. Jeg var ikke født da det skjedde, men det er slike ting du bare vet, selv om

du ikke nødvendigvis har fått skolegang. Poenget var at vi kom til å utsettes for ekstreme g-

185

krefter, og selv om skipet var så polstret mot det som overhodet mulig, kom det likevel til å

bli en påkjenning.

”Vennligst forsikre deg om at du er skikkelig spent fast. Begynner oppskytningen om ti…

ni… åtte…”

Pulsen min økte, og for et øyeblikk eller to, fortrengte jeg det som hadde skjedd, og

fokuserte på det som kom til å skje.

”… sju… seks… fem…”

Blikket var rettet stivt rett fremfor meg. Nå var det like før.

”… fire… tre… to…”

Jeg svelget på totallet. Hjertet mitt ville slått verdensrekorden i sprint hvis noen hadde målt

det.

”… én…”

Med et drønn som tilsvarte flerfoldige desibel, men som jeg heldigvis bare oppfattet

brøkdelen av på grunn av at dette skipet var så godt isolert fra alt mulig, ble tonnevis med

brennbar gass påtent. Motoren som tidligere hadde hatt i oppgave å holde liv i Denique,

brukte nå all sin kraft på å fyre av et skip, og sende det vekk fra kloden.

I begynnelsen hadde jeg følelsen av at vi stod stille, før jeg plutselig ble offer for et

voldsomt rykk. Hodet mitt ble presset tilbake i setet av en ufattelig sterk kraft, og den

gulaktige himmelen kom farende mot meg, og den kom stadig nærmere.

”Den gule tåken kommer til å omslutte oss og drepe oss…” kunne jeg høre Stella klynke,

men jeg rakk ikke å svare henne før vi var midt oppe i den.

Et sekund eller to var luften rundt oss gul. Men jeg fikk verken pusteproblemer eller noen

særlig stor opplevelse av bivirkninger. Jeg gikk ut ifra at et skip som tross alt skulle ferdes i

det ytre rom, var sikret mot bagateller som dødelige gasser.

Vi forsvant ut av det gule igjen, og herfra ble himmelen rundt oss bare mørkere og mørkere.

Og etter hvert som den mørknet, dukket fjerne, gnistrende punkter opp rundt oss.

”Som små ildfluer på blått fløyel…” sa Stella fjernt, og jeg innså med ett hva punktene var

for noe.

”Er det…?” spurte jeg, og virret med hodet slik at jeg fikk sett ut av alle de store vinduene

skipet var utstyrt med.

”Jeg tror det er stjerner”, sa Stella, og fordi g-kreftene endelig slappet av litt, fikk jeg til å

snu hodet mot venstre og stolen som hun satt i. Jeg så at hun smilte lykkelig, på tross av alt

det fæle vi hadde opplevd.

186

”Oppskytning vellykket. Når målet i løpet av de neste tjuefire timene. Trykk: normalt.”

Datastemmen ljomet ut av høytalerne.

”Jeg tror det siste der betyr at vi kan spenne oss ut av stolene igjen”, hintet Magus, og jeg

var ikke sen å be. Stolene var ikke videre behagelige. Eller, det kunne godt hende at de

egentlig var det, men med reimer klemt rundt både ben og midje, var det en stor lettelse å

endelig bli fri igjen.

Med én gang alle de forskjellige stroppene måtte gi tapt for min råe muskelkraft, kjente jeg

at det var helt normalt å gå rundt i skipet. Ikke skaket det, og ikke merket vi at vi kjørte noe så

helt sinnssykt fort heller.

Jeg løp bort til et av vinduene og stirret som forhekset ut av det. Landskapet, eller hva jeg

skal kalle det, så ikke ut til å bevege seg i det hele tatt. Teknologien forskningsgruppene tok i

bruk i Barathrum var uhyre avansert, og det tillot oss å rase av sted i en hastighet raskere enn

lyset. Det vakre bildet som svevde utenfor oss, eksisterte dermed ikke i virkeligheten. Det var

bare en illusjon.

Trodde jeg, da. Helt plutselig forsvant nemlig alt sammen!

”Hva skjedde nå?” spurte Stella urolig, og så sjokkert rundt seg. Det eneste som fortsatt var

her, var hun, Magus og jeg, pluss skipet vi befant oss i. Det virket som om stjernene der ute,

planeten vår, fjerne galakser og alle mulige universelle partikler, hadde blitt sugd opp av en

kolossal, kosmisk støvsuger.

”Jeg tror jeg vet hva som har skjedd”, sa Magus sakte, og begynte å gå langsomt rundt i

rommet.

”Hva da?” spurte Stella hysterisk, og pustet hvinende.

”Du kan ta det med ro”, beroliget han, ”for det er ikke noe farlig, bare helt vanvittig sært. Vi

har sprengt lysmuren.”

”At… det… var?” spurte jeg overdrevent sakte, og så på ham med ett hevet øyebryn.

”Jeg vet virkelig ikke mye om det”, utbrøt han en smule brydd og slo ut med armene, ”det er

bare noe jeg har plukket opp. Siden svært få har reist i hastigheter raskere enn lyset før, vet vi

lite om hvordan det fungerer. Det er en relativt ny teknologi. Men det som er sikkert, er at vi

ikke kan se lyset før det har blitt sendt ut. Derfor ser alt svart ut, siden alt sender ut lys.”

Selv om han egentlig ikke hadde sagt så fryktelig mye, virket det som om øynene mine

snurret rundt i sirkler. Sært, ja; det var vel bare forbokstaven. Dette var komplett sprøtt! Noe

så underlig hadde jeg aldri vært borti før. Nå reiste vi altså rundt i verdensrommet forut for

vår tid, bokstavelig talt. Alt så helt mørkt ut fordi det ikke hadde skjedd ennå. Vi var altså, på

en eller annen forskrudd måte, reisende i fremtiden.

187

”Da får vi ikke se mer til stjernene, da”, sukket Stella trist.

”Jo da!” Magus lyste opp, ”når vi går inn for landing og skipets hastighet gradvis avtar

igjen, vil de dukke opp, akkurat sånn!” Han gjorde en voldsom gestikulasjon der han veivet til

med hendene, og Stella måtte le.

Personlig var jeg trøtt. Vi hadde ridd hele dagen, vi hadde fått vite mer enn vi egentlig ville,

og vi hadde gått med på å la venninnen vår dø. Ved nærmere ettertanke var det kanskje ikke

så rart at jeg følte for å legge meg nedpå litt?

”Er det greit at jeg tar meg en hvil?” spurte jeg de andre.

”Selvfølgelig ikke”, fleipet Magus, og jeg bokset ham i skulderen idet jeg gikk forbi ham og

åpnet opp en skyvedør som førte inn til en korridor.

Det var to dører på hver side av korridoren, og den første døren jeg prøvde, var til alt hell

inngangspartiet til et soverom. Køyesengene var enkle og så fryktsommelig harde ut, men på

en merkelig måte så de innbydende ut også. Det skulle egentlig bare bli deilig å sove nå. Om

drømmene mine kom til å bli så fryktelig behagelige etter det denne dagen hadde bydd på,

gjenstod jo å se, men jeg var villig til å gi det en sjanse.

Jeg våknet av at jeg kastet opp. Faktisk. Jeg våknet av at jeg fikk varm guffe utover hele

kroppen, og da jeg glippet trøtt med øynene, så jeg at jeg lå på siden med et hav av

uappetittlig mageinnhold rett opp i ansiktet.

Bestyrtet spratt jeg opp, og tørket meg rundt munnen med armen. Det var rett og slett

motbydelig!

De lave, usynkroniserte snorkelydene i rommet, indikerte at Stella og Magus også hadde

gått og lagt seg. Hva klokken var, ante jeg ikke, og jeg visste ikke om jeg hadde sovet lenge

eller bare lite grann.

Men jeg var kvalm, og jeg hadde en grusom hodepine. Jeg var sikker på at pannebrasken var

nær ved å eksplodere, og magen var sikkert i ferd med å sprinte oppover strupen min nok en

gang.

Siden jeg sov i overkøyen, var det med omhyggelig plasserte trinn at jeg manøvrerte meg ut

av sengen. Så svimmel som jeg var nå, ville jeg nødig tryne ned, for å si det sånn.

Litt etter stod jeg på gulvet, og hele skipet ristet. Ikke fysisk, selvfølgelig, men hjernen min

fikk alt til å riste og vibrere for øyeblikket. Jeg regnet med at det bare var øynene mine som

var ikke var medgjørlige siden de hadde blitt revet ut av drømmeland på en så udelikat måte,

men da det ikke hadde lyst til å gi seg heller, ble jeg lettere engstelig.

188

Jeg gikk ut av soverommet og åpnet resten av dørene til jeg fant det som var badet. Naturlig

nok hadde det ikke innlagt vann, men likevel var det et slags vaskefat som stod der inntil

veggen. Over det hang et speil, og jeg sjanglet bort til det.

Synet som møtte meg var skrekkelig. Utstående, blodsprengte øyne, som var lokalisert like

over et par mørke, gigantiske ringer. Jeg så rett og slett ikke ut.

Jeg visste hvorfor jeg var slik, og jeg skammet meg. Skikkelig også. Før hadde det bare vært

noe jeg drev med for å få en slags flukt fra virkeligheten, og da jeg prøvde å slutte, var det

fordi jeg prøvde å si til meg selv at det var til det beste for meg. Likevel hadde jeg ikke trodd

helt på det, rett og slett fordi ”det beste for meg” ikke var til å holde ut. Jeg hadde startet

igjen, gang på gang, fordi jeg ikke risikerte noen verdens ting. Jeg levde ikke; det var bare en

blodpumpe som fungerte slik at jeg tilfeldigvis var ved bevissthet, så hvorfor skulle jeg være

redd for å risikere å miste noe jeg aldri hadde hatt? Det var derfor jeg aldri hadde følt meg

særlig svak fordi jeg ikke greide å slutte. Alt i alt var faktisk det verste alternativet det beste

for meg, og jeg hadde aldri forbundet mine spede forsøk på å gjøre livet levelig med skam.

Nå var det annerledes. Jeg hadde sett andre sider av en ellers nitrist verden, og jeg hadde

erfart at ikke alle mennesker er gjennomført onde. Nå hadde jeg det bedre uten, og det visste

jeg, innerst inne. Det var derfor jeg nå, mer enn noen gang før, var dypt skamfull fordi jeg

hadde lyst på noe som bare gjorde ting verre.

Både heldigvis og uheldigvis var det så klart ikke noe å få tak i her. Vi befant oss flere

fantasillioner mil hjemmefra, og med mindre denne fancy fortere-enn-lyset-teknologien kunne

gjøre noe så fysisk umulig som å omgjøre oksygenmolekylene i luften til en dødelig,

mørkegul væske som likevel brakte mye glede med seg, så var dimensjonen vår skrudd rarere

sammen enn hva jeg trodde var mulig.

Jeg begynte å trave hvileløst rundt på badet. Bildet som åpenbarte seg foran øynene mine,

ville ikke slutte med denne fandenivoldske ristingen sin, og det gjorde meg enda svimlere.

Til slutt fant jeg ut at badet var for lite for meg, og jeg gikk ut på broen. Ikke særlig mye

spennende skjedde der. Utsikten så fortsatt like mørk ut, og med unntak av noen svært

stillegående instrumenter helt fremst i skipet som hele tiden beregnet avstander og tok seg

av… alt mulig, i grunn, var det ikke mye å se på.

Jeg satte meg rett ned på gulvet. Rommet ristet så fælt! Jeg ble helt gal!

For å slippe å se det, knep jeg øynene sammen og tok tak med begge nevene i hodet mitt.

Jeg prøvde å holde det helt stødig, selv om fornuften min fortalte meg at det faktisk stod helt

stille.

”Lupus.”

189

En stemme som dukket opp fra intet, og som var skremmende ekkoaktig, boret seg plutselig

inn i ørene mine. Det var umulig å si hvor den kom fra, ettersom lyden var like sterk på begge

sider av hodet.

”Lukk opp øynene dine, Lupus”, sa stemmen.

”Nei!” ropte jeg, og la merke til at jeg hørtes ut som en sippeunge, men jeg brydde meg

ikke. Stemmen skremte vettet av meg, og jeg var redd for hva jeg kom til å se hvis jeg åpnet

øynene.

”Se på meg, Lupus”, sa stemmen, og lød både sørgmodig og hatefull.

”Nei!” ropte jeg igjen, mer grøtete denne gangen. Jeg kjente at jeg helst ville gråte, så for å

unngå det, begynte jeg å vugge taktfast frem og tilbake mens tennene mine tviholdt på

underleppen min. Jeg skulle ikke gråte nå! Jeg skulle ikke!

”Du kan ikke holde øynene lukket for alltid, Lupus”, sa stemmen. Det var så innmari ekkelt

at den hele tiden gjentok navnet mitt.

”Lukk dem opp!” befalte den, intenst og hviskende, ”lukk dem opp nå!”

I frykt for hva stemmen ville gjøre med meg hvis jeg ikke adlød, slo jeg dem endelig opp,

bare for å sette i et skrik.

Det var noe i rommet som ikke ristet. Alt sammen; vinduene, målingsapparatene foran,

gulvet, veggene, selv støvet, ristet som om vi befant oss på innsiden av en blender, men en

spøkelsesaktig skikkelse som stod midt i rommet, var som spikret fast. De gapende, tomme

øyehulene fungerte nærmest som nagler, og jeg frøs fast i gulvet selv om jeg aller mest ville

løpe og gjemme meg. En tannløs munn gliste mot meg, og marker krøp ut gjennom den

morkne huden. Den hadde ikke føtter, men svevde noen centimeter over bakken. Selve

skikkelsen var lysende og grønn, og selv om den så ut som et lik midt i forråtnelsesprosessen,

var det ikke til å komme fra. Det var Aliquid.

”Hva gjør du her?” skrek jeg, og upåvirket av at han verken hadde føtter eller at rommet han

befant seg i stadig var i bevegelse, bevegde han seg nærmere meg. Smilet hans ble bare

bredere etter hvert som han nærmet seg.

”Jeg vil vise deg hva du har gjort mot meg”, sa han, og stemmen var ikke til å kjenne igjen.

Det var som å snakke med sitt eget mareritt.

”Nei! Jeg har ikke gjort noe mot deg!” ropte jeg livredd og frustrert.

”Du etterlot meg for å dø, husker du ikke det?” spurte han, og smilet var der ennå, ”i stedet

for å tilby meg plassen din på pennipesen, red du og de andre bort. Det er deres feil at jeg er

død nå. Se hva som har skjedd med meg.”

190

”Du lyver!” protesterte jeg vilt, ”du er ikke død; du er bare en luftspeiling! En hallusinasjon!

Du er ikke ekte! Forsvinn!”

”Ikke ekte, sier du?” sa han, og lo rungende, ”da skal jeg vise deg noe ekte, da!”

Rett foran øynene mine, forandret skikkelsen form fullstendig. Det grimme ansiktet strakk

seg ut til en snute, og det falt fremover. En knekkferdig kvist av en hale strakk seg ut fra

halebeinet, og avskallet og pjuskete pels spredde seg.

”Ser du hvem jeg er nå?” spurte den hule stemmen, og jeg kunne ikke annet enn å skrike.

Det var en hund, men den var i verre forfatning enn de uendelige, avsjelede slettene i

ingenmannslandet mellom Barathrum og de andre byene. Knoklene skrek mot meg under en

hud som var tynet til bristepunktet, og øynene hadde sunket dypt tilbake i skallen.

”Ser du hva du har gjort mot Socius-i?” sa stemmen.

”Det er ikke sant!” gråt jeg krampaktig, ”jeg har ikke gjort det!”

”Du forlot ham. Hvor mye mat tror du han finner på egen hånd? Han er døende på grunn av

deg.”

Jeg skrek. Høyere enn de andre gangene. Og så… så hoppet skikkelsen på meg.

191

Kapittel XXVII

Skriket jeg nettopp hadde hørt, sendte frysninger nedover ryggsøylen min. Jeg kastet Magus,

som også hadde våknet av det, et forferdet blikk, og han nikket kort og alvorlig, som tegn til

at vi burde gå og sjekke hva det var for noe. Det faktum at Lupus ikke var i køyen over meg

som han hadde vært da vi gikk for å legge oss, uroet meg enda mer.

Med raske, nærmest marsjerende skritt, strente Magus og jeg ut av rommet, gjennom

korridoren, og ut på broen. Synet som ventet meg, fikk meg til å stivne fast til gulvet, og bare

bli stående og stirre.

Lupus satt med bena i kors på gulvet, øynene knepet febrilsk sammen, og armene fektende

rundt seg som løpske trommestikker. Skrekkslagne tårer vasket nedover ansiktet hans, og

skulle jeg dømme etter ansiktsuttrykket, ville jeg trodd at hans siste sekund var kommet.

”Lupus!” ropte jeg høyt, men det virket ikke som om han hørte meg.

Magus reagerte instinktivt, og løp bort til ham.

”Ro deg ned!” ropte han, og grep fast om håndleddene hans. Selv om Magus så liten og

spinkel ut, var han overraskende sterk, og greide å hindre armene til Lupus å slå vilt rundt seg.

”Nei! Nei! Jeg har ikke gjort deg noe! Nei! Du er ikke død!” hylte han hysterisk, og da han

innså at han ikke greide å lee seg i jerngrepet til Magus, ble gråten hans mer hulkende, og han

falt som en potetsekk over på siden. Så krøllet han seg sammen i fosterstilling, og gjemte

ansiktet i håret og hendene. Såre klynk presset seg ut gjennom leppene hans.

”Lupus”, sa jeg ømt, og gikk bort til ham. Jeg satte meg ned ved siden av ham, og begynte å

stryke ham over håret mens jeg sa varmt: ”Det er Stella.”

Lupus sluttet å gråte spontant, og så forskremt opp av meg.

”Stella?” spurte han forundret, og måtte snufse litt. Han så ut som om han nettopp hadde

våknet fra en vond drøm, og det gikk opp for meg at det kunne være tilfelle også.

”Gikk du i søvne?” spurte jeg trøstende, men da fikk han et så såret uttrykk i ansiktet at jeg

øyeblikkelig angret på det tilsynelatende uskyldige spørsmålet.

”Jeg skammer meg! Dere skulle bare visst hvor mye jeg skammer meg!” sa han fortvilet, og

satte seg opp.

Magus og jeg utvekslet hurtige blikk. Hva var det han hadde gjort for noe?

”Hva har skjedd?” spurte Magus, vennlig, men bestemt. Han satte seg på knærne rett

ovenfor Lupus, og så ham resolutt inn i øynene. Lupus gjorde ingenting for å unngå blikket,

selv om det var tydelig at han kviet seg for å svare.

”Jeg har abstinenser”, sukket han til sist.

”Men det er vel ikke noe å skamme seg over!” utbrøt jeg oppriktig.

192

”Jo”, sa Lupus nedslått, ”for det betyr at jeg tenker at det ville være deilig å sette seg en

sprøyte atrox nå. Det at jeg tenker slike tanker, det er til å skamme seg over.”

”Nå må du gi deg!” blåste Magus, ”jeg synes du er flink som står imot!”

”Har jeg noe valg, da?” spurte Lupus og slo ut med hendene. Tonen hans hadde en spydig

brodd.

Jeg så brydd til siden. Situasjonen var nokså ukomfortabel.

For å lette litt på trykket etter den litt for spisse bemerkningen til Lupus, spurte jeg i stedet:

”Hva var det du nettopp opplevde? Du så helt gæren ut der du satt og veivet rundt deg.”

”Jeg tror… nei, jeg vet jeg hadde en hallusinasjon”, sa han sakte.

”Hva handlet den om?” spurte Magus, en tanke mer nysgjerrig enn han antakeligvis hadde

håpet på, så Lupus sendte ham ikke noe annet enn et advarende blikk.

”Kanskje du burde legge deg igjen”, sa jeg for å nok en gang bytte tema.

”Har du sett i sengen min?” spurte Lupus matt, og jeg måtte ærlig innrømme at det hadde

jeg ikke, så jeg ristet på hodet.

”Vel, ikke gjør det heller. Du kan komme til å måtte gjøre det samme selv, og jeg sover ikke

der nå”, sa han, og snudde seg vekk fra oss. Det gikk jo alltids an å tenke seg hva han hadde

gjort for noe, for å si det sånn.

”Det går jo an å vaske den…” foreslo jeg, men Lupus sa med en kort, spotsk latter: ”Med

hva da?”

Selv om jeg mislikte den hånende undertonen i stemmen hans, hadde han rett. Vi hadde ikke

med oss noe vann, og hvis vi først hadde hatt det, hadde vi nok brukt det på noe litt annet enn

å vaske. Jeg var supertørst, og håpet av hele mitt hjerte at vi kom trygt frem til Caelestis snart,

og at det var noe å drikke der.

”Etter det jeg forstår av disse målegreiene her, er det ikke så veldig langt igjen”, sa Magus,

som hadde kommet seg bort til snuten av skipet uten at Lupus eller jeg merket det.

”Hvor langt?” ville Lupus vite.

”Omtrent halvparten”, sa han, og Lupus stønnet høyt.

”Ta sengen min”, tilbød jeg meg, for jeg skjønte såpass at han nok var sliten etter den

ubehagelige hendelsen.

”Ellers takk, frøken”, sa han, ”men jeg greier meg. Dessuten er det vel ikke særlig

gentlemanaktig å rappe sengen til en dame?” Stemmen hans hadde et snev av ironi i seg, og

jeg likte det dårlig. Faktisk hatet jeg når Lupus var sånn.

Litt snurt fordi han behandlet meg som han gjorde, gikk jeg bort til det ene gigantiske

vinduet. Jeg la den høyre hånden og pannen min mot det kalde glasset, og stirret ut i mørket.

193

Det var helt komplett altoppslukende; ikke et slikt mørke som du ser når det er natt eller når

du har skrudd av alle lysene i et rom. Dette mørket var så fullstendig som det går an å få blitt,

og det var som å se på en vegg som var totalt dekket med svartmaling. Men jeg visste at der

ute et sted var stjernene; jeg kunne bare ikke se dem for øyeblikket, og det fylte meg med håp.

Med ett var det noe som fikk skipet til å skjelve voldsomt, og vi romfarerne ble kastet på

gulvet.

”Hva var det?” utbrøt Magus fortvilet, og bannet da det gikk opp for ham at han ikke kunne

se noen ting ute heller.

Hjertet mitt økte takten. Jeg stod klar og flakket med blikket, og den ene hånden min hvilte

allerede på spydbladet i tasken på ryggen min. Det ville vel sikkert ikke hjelpe noe særlig her

ute i det ytre rom uansett, men nå var jeg i alle fall forberedt.

Det som var ekkelt, var at hvis det skulle skje noe nå, var vi hinsides all hjelp. Det eneste

man egentlig behøvde å gjøre for å drepe oss, var jo faktisk å kaste oss ut av vårt eget skip.

Eller åpne døren, for den saks skyld. Det brutale lufttrykket og de livsfarlige g-kreftene kom

til å rive oss sønder og sammen. Ikke det at jeg trodde at det var noen personer her, altså. Det

var vel mest sannsynlig en litt stor stein som hadde truffet oss eller noe; selvfølgelig ikke nok

til å vippe oss ut av kurs, og ingenting å bekymre seg for…

”Ingenting å bekymre seg for”, var derimot det siste som poppet opp i tankegangen min da

en underlig lyd åpenbarte seg ut av det blå. Straks etterpå, så jeg en uklar, blå masse flytende

midt i rommet, og etter en stund tok det form av et menneske.

Det var en middelaldrende mann, med tredagersskjegg og så vidt grånet hår. Han stirret på

oss med et lurt, og en smule patetisk, smil, og om hånden hadde han det stiligste armbåndsuret

jeg noensinne hadde sett. Antakelig var det alt annet enn et armbåndsur, ettersom han holdt

det høytidelig opp foran seg på en måte man vanligvis ikke holder armbåndsur.

”Vi møtes igjen, ærede terrorister”, flirte han.

”Hva babler du om? Vi har aldri sett deg før”, sa Lupus med korslagte armer.

”Å jo, det har dere nok”, fortsatte mannen, senket armen med uret, og begynte å vandre

rundt i rommet mens han gestikulerte, ”dere gjenkjenner kanskje ikke ansiktet mitt, men jeg

var en i folkehavet. Og dere må ikke tro at vi gir oss uten kamp.”

”I folkehavet?” spurte Magus uforstående, men jeg skjønte hva han snakket om.

”Facinarose”, knurret jeg bistert.

”Du er vel opplyst, unge dame”, sa mannen, ”bare fordi dere fjerner våre ypperste ledere, vil

Facinarose-ånden alltid leve videre. Selv om dere utrettet massiv skade, skal vi greie å bygge

oss opp igjen, sterkere enn noen gang før! Vi finner nye ledere, og selv om dere prøver så

194

godt dere kan å gjøre et siste, krampaktig forsøk på å slå oss for godt, kan jeg informere dere

om at gassen vår allerede har begynt å drepe deler av klodens befolkning.”

Jeg gispet forskrekket, men Lupus hvisket til meg: ”Han lyver.” Jeg, på min side, visste ikke

helt hvem som løy – mannen, eller Lupus.

”Hvordan kom du deg inn hit?” spurte Magus nøytralt.

”Ser dere denne fasjonable innretningen her?” spurte mannen, og viftet med ”klokken” sin

så vi alle fikk se hvor godt utstyrt den var med knapper og blinkende lys, ”dette er en

teleportør. Ved å justere på disse tallene her…” Han demonstrerte, selv om jeg ikke helt fikk

taket på hva han gjorde for noe, ”… kan jeg dukke opp hvor enn jeg vil innenfor en radius på

fem hundre meter.”

”Fortell oss hvordan dere greide å spore oss opp”, befalte Lupus.

Da satte mannen i å le! En ljomende, hovmodig latter som nesten lagde ekko i skipet vårt.

”Hvor innbilske er dere egentlig?” hikstet han, og holdt seg for magen, ”tror du virkelig at

det å spore opp dere er noe arbeid i det hele tatt? Dere var så dumme at dere trodde vi var

slått, og det var ingen sak for oss å skaffe spioner til å følge etter dere. Med én gang vi hørte

at dere ville komme dere til Casus minuttet etter at vi hadde fyrt opp raketten vår, tok noen av

oss, inkludert meg, skipet Veneficus hadde ankommet i, og kjørte sporenstreks til den

magiske byen.”

Trass i den alvorlige situasjonen, måtte jeg faktisk konsentrere meg for ikke å le. De

absurde mengdene stolthet og selvtilfredshet mannen oppviste, kompenserte tydeligvis for en

intelligens som ikke var så velutviklet. Jeg tenkte med meg selv at hadde jeg vært en

superskurk, hadde jeg neppe åpnet meg for motstanderne mine på den måten. Likevel var de

blussende, oppspilte kinnene og den raske ordrekkefølgen ikke til å ta feil av; han var

umåtelig fornøyd med hvordan de hadde klart å fange oss; så fornøyd at han bare ikke greide

å holde det for seg selv. Selvfølgelig var ikke noe av dette oss imot.

Han fortsatte: ”I Casus lurte vi i skyggene, og da det gikk opp for oss at dere hadde planer

om en svipptur ut i universet, er det klart at vi ønsket å sette en stopper for det. Med én gang

de som hjalp dere hadde tatt farvel med dere, fanget vi dem og truet dem til å ringe

forskningsstasjonen i Barathrum og få dem til å sende sitt raskeste skip ned til oss så fort som

mulig. Og her er vi! Selvfølgelig er det umulig for dere å se skipet vårt, men det er like greit

for deres egen velferd, for dere hadde nok dødd av skrekk. Det er mange ganger større enn

pingleskipet deres, og inneholder en radar som opererer med ekkolokalisering.”

Der jeg hadde latt viljestyrken triumfere over upassende lyster, feilet Magus idet han tok til

å knise ukontrollert, selv om han prøvde å hindre det. Han presset en hånd hardt mot munnen,

195

så diskret som det lot seg gjøre, men han kunne ikke hjelpe for at noen smålyder slapp

gjennom.

”Hva er det nå, da?” spurte mannen irritert, flau over å bli ledd av, til tross for at han

forsøkte å holde på slemmingmasken sin.

”Nei, nei, det er bare det at du høres ut som en fireåring som skryter av at ’pappaen min er

sterkere enn pappaen din’!” sa Magus, det siste med veldig tilgjort og pipende stemme, og

idet han sa det, greide han ikke å holde seg lenger. Han lo høyt og gjallende, og fikk tårer i

øynene av å le så fælt.

Dette ergret mannen grundig, og fresende av sinne, marsjerte han bort til Magus og grep

ham om halsen. Magus sluttet straks å le.

”Du synes visst dette er morsomt, gutt!” spyttet den fremmede, og strammet grepet. Magus

kjempet for å komme løs, og ble rød i ansiktet.

Mannen så ut til å ville si noe mer, men ombestemte seg, og nærmest kastet Magus fra seg.

Sistnevnte ble sittende nede og hive etter pusten med en hånd plassert på brystet sitt.

”Jeg mener alvor”, gryntet mannen idet han gikk bort fra Magus, som var et bevis på

nettopp dét.

”Hva mente du med at folk allerede har begynt å dø?” spurte jeg bekymret. Jeg var usikker

på om han kom til å fortelle sannheten eller ikke, men jeg måtte bare vite det. Jeg hadde

ubeskrivelig dårlig samvittighet overfor broren min, og jeg var nødt til å vite om han hadde

det bra. Sist gang jeg hørte noe om Barathrum, var at de hadde jevnet hele byen med jorden…

Vent litt! Hvis de hadde gjort som Facinarose selv sa rett før de skjøt opp raketten, kunne

disse folkene umulig ha skaffet et romskip derfra. Dessuten omtalte han Venia som noe så

diffust som ”de som hjalp dere.” Noe skurret sterkt…

Rett før gjesten vår skulle til å svare, konfronterte jeg ham med det jeg nettopp hadde funnet

ut: ”Du sier at skipet deres kommer fra Barathrum, men selv sa dere at den byen har blitt gjort

om til støv nå. Hvordan kan det ha seg?”

Først ble den ukjente bare stående og måpe som om han slapp ut usynlig sigarettrøyk med

ujevne mellomrom, men så gjenvant han fatningen, og kremtet før han sa: ”Vi lot selvfølgelig

forskningsstasjonen være igjen. Det ville være en skam å tilintetgjøre så mye informasjon.”

Han gjorde sitt ytterligste for å dekke over det, men det skein tvers igjennom at han løy.

Lupus kom meg i forkjøpet og sa: ”Du forteller ikke sannheten. Det flakkende blikket ditt

sier meg mer enn det den fablende tungen din gjør.”

I begynnelsen så mannen ut til å være tatt på sengen, nok en gang, men så bredte et ondt glis

seg i ansiktet hans.

196

”Du er en oppvakt, liten guttevalp”, hånflirte han, ”da det er vel på tide å avsløre sin

egentlige identitet.”

De siste ordene der uroet meg kraftig. De var derimot ingenting imot det synet som møtte

meg.

Huden til mannen foran meg begynte å boble og koke, og kroppen hans strakk seg flere

desimeter i været. Hodet hans slang og ristet som på en filledukke, og neglene hans ble

omformet til sylskarpe, lange klør. Blåaktige skjell spredde seg utover huden hans, og tungen

hans ble på magisk vis kløyvd i to. Skapningen som stod tilbake, var intet mindre enn en

bisarr og skrekkelig blanding mellom blå kjempeøgle og menneske.

”Det viste seg at Veneficus hadde helt andre planer enn å la Facinarose ta over verden”,

hvislet han, og til min store gru, hadde også stemmen hans omgjort seg til noe ugjenkjennelig,

og denne var enda mer gåsehudfremkallende enn den han tidligere hadde hatt.

”Vår tidligere leder ville ha all makt selv”, fortsatte han, ”og sprøytet et veldig spesielt og

veldig reaktivt stoff inn i oss, og ikke vaksine mot den dødelige gassen, som vi trodde. Dette

fant vi ut ved å lese hans topphemmelige loggbok som lå i skipet hans.”

Mannen tok et dypt sukk, som hørtes forferdelig ekkelt ut på grunn av den lange, tynne

tungen, før han kjørte på: ”Hans opprinnelige plan var å gjøre seg selv til planetens hersker.

Dette ville han gjennomføre ved å drepe alle gjennomsnittsmennesker, og bruke genene til de

mutantene som vi har blitt til å avle frem en superrase som kun levde for å tjene ham, og i

tillegg var en perfektfungerende hær hvis Caelestis eller noen andre skulle blande seg inn.

Gassen i raketten reagerte altså med stoffet vi hadde fått sprøytet inn, og forvandlet oss til

dette. Men jeg er ikke bitter. Jeg har blitt så mye sterkere nå enn det jeg var i min opprinnelige

menneskekropp. Nå skal vi kvitte oss med dere før vi reiser tilbake til hjemplaneten og nyter

synet av døende folk i gatene.” Det siste var forfulgt av en helt psykotisk latter. Denne gangen

var jeg altfor vettskremt til å le av selvgodheten blandet med den velsignede dårskapen.

Likevel hindret det meg ikke i å stirre på ham med et blikk som viste klart og tydelig hva jeg

trodde om hans mentale stabilitet. Deretter utvekslet jeg blikk med Magus og Lupus, som ikke

gjorde annet enn å stirre fortvilet tilbake.

”Vel, vi har tenkt å forhindre at det skjer”, sa jeg derfor i stedet, så tapper som jeg bare

klarte å gjøre stemmen min. Påtatt selvsikkert svingte jeg spydet ut av vesken og holdt det

truende mot ham.

”Jeg skal innrømme at jeg er imponert over det falske motet ditt, frøken”, sa den blå

øglemannen, ”men jeg håper jeg ikke skuffer deg for mye når jeg sier at det er fåfengt.”

197

Idet han sa det, dukket det plutselig flere uklare bilder opp. De materialiserte seg etter hvert,

og frem kom i hvert fall hundre voksne menn og kvinner som alle satte i gang prosessen å

omskape seg fra menneskeform til mutantform. Og det eneste vi kunne gjøre, var å se på at de

kom mot oss med morderiske øyne.

198

Kapittel XXVIII

Jeg glodde forferdet på de heslige vesenene som stadig rykket nærmere. Kvasse klør, øyne på

stilker, siklende munner, vampyraktige tenner. Det var som å se alle sine verste mareritt i

levende live.

”Ha dere vekk!” ropte Stella tappert mens hun viftet med spydet mot dem, men jeg visste at

det ikke kom til å hjelpe. De var altfor mange, og vi var bare tre stykker. Og vi som var så nær

ved å nå målet!

”Gi opp, Stella!” ropte jeg kraftløst til henne, men hun sa bare innbitt: ”Aldri i livet!”

”Det skal bli gøy å knuse dere!” sa et helt morbid kreatur som tidligere hadde vært en

kvinne i tjueårene, ”klørne mine kan ikke vente til de flenger opp den myke huden deres!”

Jeg var virkelig helt ute av meg. Det var ingen verdens ting vi kunne gjøre. Vi hadde

overhodet ikke noe å stille opp med mot disse vanskapningene.

I øyekroken så jeg at Magus lukket øynene sine og konsentrerte tankene.

”Det er ikke noe vits i, din tryllekunstner”, mumlet jeg motløst, og stod nærmest og ventet

på at monstrene skulle rive meg i tusen biter.

”Hysj”, sa Magus bare, mens jeg ristet på hodet. De anstrengte seg for hardt.

Etter at Magus hadde stått og meditert, eller hva det var han hadde holdt på med, en liten

stund, virket det som om han hadde fått nok energi, og brukte dette til å lage et beskyttende

skjold rundt instrumentene lengst foran.

”Jeg ser du har magiske evner”, fnøs den blå øglen vi tidligere hadde utvekslet noen ord

med, ”men det er på tide at du hører på kameraten din. Det kommer ikke til å hjelpe det grann.

Det kommer ikke til å ta lange tiden før vi har greid å bryte oss i mellom den barrieren.”

”Men kanskje dét er alt vi trenger”, sa Magus lavt, og helt uforberedt reiste han opp to

usynlige vegger som tvang gruppen av uhyrer til å splitte seg. De så helt forfjamsede ut der de

stod, selv om veggene ikke stengte dem helt inne, men bare skjermet dem fra én side.

”Nå! Løp!” ropte Magus, og satte nedover midtpassasjen han hadde skapt mellom dem.

”Tåper!” var det noen som hylte, og vips! hadde vi hele gjengen i hælene. Den eneste

forskjellen nå, var at vi hadde fått et forsprang. Og, som Magus sa, kanskje var dét alt vi

trengte.

Jeg spurtet som jeg aldri har spurtet før, og fulgte etter Magus inn på badet, av alle steder.

Jeg, som var siste mann inn, smalt døren igjen etter oss, og låste den.

”Kom ut!” hørte vi på den andre siden, og knyttede monsternever hamret nesten døren til

pinneved.

199

”Vi er nødt til å tenke fort!” maste Stella, men Magus viftet hektisk med hånden og mumlet:

”Jada, jada…” Så ga han seg til å traske hvileløst rundt i rommet mens han småsnakket for

seg selv. Jeg greide ikke å få fatt i det han sa, men jeg spurte heller ikke, for jeg visste at

stressnivået hans allerede lå på maks.

Ute var alt i kaos. Døren vibrerte kraftig for hvert slag den mottok, og den ville ikke holde

lenge. Magus var nødt til å forte seg.

”OK!” sa han omsider, ”dette vet jeg at høres helt vilt ut, men det er vår eneste plan.

Oppfattet?” Stella og jeg nikket samtidig.

”Greit, her er opplegget: når vi er klare, hvilket jeg håper blir snart, ettersom den døren der

er knusferdig, åpner vi den opp, og dere dreper tre av de gærningene. Vi stjeler teleportørene

deres, fester dem på oss selv, prøver noe så inni hampen kvikt å finne ut av hvordan de virker,

før vi teleporterer oss til skipet deres. Så flott og avansert som øglevennen vår fikk det til å

lyde, har det garantert kraftige våpen om bord, og før det har gått opp for villbassene utenfor

at vi er i skipet deres, sprenger vi dette til fragmenter!”

”Du er sprø!” var det første Stella sa. Hun virvlet rundt på hælene og så ut som om hun

nektet å være med.

”Stella! Dette er den eneste ideen vår, for ikke å snakke om vår eneste sjanse til å overleve!”

lokket jeg.

”Ja!” stemte Magus i, ”vi må prøve!”

”Men det er veldig stor sannsynlighet for at alt skjærer seg!” påpekte Stella, men Magus sa

med et dårlig gjemt frustrasjon i stemmen: ”Er ikke veldig stor sannsynlighet bedre enn

absolutt sikkerhet?”

Stella studerte ham et øyeblikk, før hun sukket, grep hardere om spydet og sa: ”Jeg hater når

andre tvinger meg til å tenke rasjonelt.”

”Så… er du med eller ikke?” spurte jeg.

”Jeg er med, men ikke spør lenger nå, for jeg kan skifte mening når som helst!” glefset hun,

og til tross for at dette ikke var en passende situasjon til å spøke i, kunne jeg ikke hjelpe for at

hun var en smule komisk.

”OK, er du også klar, Lupus?” spurte Magus.

Jeg slang kniven min opp fra lommen, holdt den hardt knuget i håndflaten min, og nikket:

”Jepp.”

”Ålreit, da teller jeg til tre, og så åpner jeg opp døren. Jeg slipper inn tre stykker før jeg

smeller den igjen, så slipper vi innblandelse fra de andre. Er det i orden?” spurte han

opphisset. Nå og da sendte han nervøse blikk mot døren som kunne gi etter hvert sekund.

200

”Nja…” Stella trakk på det, ”i orden og i orden. Vi må vel bare.”

Magus nikket kort, og så begynte han nedtellingen: ”Én…”

Med ett kom en tanke til å fare gjennom hodet mitt.

”Vent!” ropte jeg brått.

”Vi kan ikke; vi er nødt til å gjøre dette før det er for sent!” kjeftet Stella.

”Men jeg mener det, vent!” sa jeg, og fikk de andres øyne, om enn noe motvillig, rettet mot

meg.

Jeg trakk pusten dypt før jeg luftet det jeg hadde på hjertet: ”Vi vet at det med at skipet

deres kommer fra Barathrum bare er oppspinn siden det ikke er noe igjen av Barathrum nå

lenger. Så hvor kommer skipet deres fra? Hva om de ikke har noe skip?”

De andre ble stående og glane på meg.

”Men hvordan har de da kommet seg ut hit?” spurte Magus langsomt etter en stund.

”Ikke vet jeg!” utbrøt jeg og trakk på skuldrene, ”kanskje sørger de nye superkreftene deres

for at de kan fly med lysets hastighet selv, hva vet vel jeg. Det eneste jeg er sikker på, er at

skipet deres ikke kan komme fra Barathrum. Det er jo mulig at de har et også, for den saks

skyld, bare at det ikke er derfra.”

”Enten det”, sa Stella, og stemmen hennes hadde antatt det funderende leiet, så det var

tydelig at hun begynte å få taket på tanken min, hun også, ”eller så ble Barathrum aldri

ødelagt.”

”Hva?” Både Magus og jeg stirret i vantro på jenta bak den kontroversielle uttalelsen.

”Jeg mener, hvis det er et sted Veneficus ville ha kommet til å ha lyst til å plassere tronen

sin nede på planeten vår, så er det nødt til å være i Barathrum. Det er det mest logiske.

Kanskje det bare var noe han fant på”, grunnet Stella.

Lenger kom hun ikke før døren, til tross for at den var omhyggelig låst, spratt opp.

Heldigvis knuste den ikke, og hvis Magus bare handlet raskt nok, kunne vi fortsette med

planen vår… hvis den i det hele tatt fortsatt eksisterte.

Til alt hell greide Magus å holde hodet kaldt selv om hendelsen kom brått på oss alle. Han

fortet seg å slenge den igjen, plukke opp nøkkelen fra gulvet og låse den igjen i én og samme

bevegelse.

Men jeg hadde annet å tenke på enn å se på hva Magus foretok seg. Sammen med oss,

innelåst på et knøttlite bad, var tre fæle figurer hvorav den ene hadde slangehode og

hoggtenner, den andre lange horn i pannen, lysegrønn hud og øyne som var så lysende at de

blendet meg, og den tredje verken hadde øyne eller nese, men en gigantisk munn som

inneholdt hele tre rader oppe og nede med små, men forræderisk skarpe tenner.

201

”Ta den!” skrek Stella, og kylte spydet inn i buken på den med munnen. Selv gjorde jeg

gjentatte utfall med kniven min mot slangemennesket, og Magus brukte sine magiske krefter

til å løfte det store vaskefatet i stein og delje i hodet på den med hornene. Dyrene skrek og bar

seg, og ropene bar med seg en vemmelig, stinkende ånde.

Men de var ikke som mennesker. Huden var ikke skjør og myk som en moden fersken, men

hard som en herdet bautastein. Kuttene jeg påførte skjellene som utgjorde ormeansiktet,

utgjorde minimal skade. Også resten av kroppen var dekket av de solide skjellplatene, selv om

de hadde menneskeform. Heldigvis var dette også til fordel for meg, ettersom alle de tre

uhyrene bevegde som forholdsvis sakte.

De skarpe tennene hogg etter meg med et hves, men jeg hoppet unna. En hånd skjøt frem og

prøvde å ta tak i armen min, men i siste øyeblikk fikk jeg kastet meg av gårde. Jeg landet

hardt oppe i badekaret, som selvfølgelig ikke hadde noen kran, men tomme vannbeholdere i

plast. De raste over meg idet kroppen min for inn i dem, og selv om de gjorde det umulig for

meg å nå slangemotstanderen min, var det også umulig for sistnevnte å nå meg. Han hoppet

opp i badekaret, og prøvde å grave meg frem fra plastbeholderlasset, men de klumpete

fingrene gjorde oppgaven ganske kinkig. Jeg, på min side, ventet ikke på en ny sjanse, og

trakk bena oppunder brystet. Deretter sparket jeg ifra så hardt jeg bare kunne, så både

slangemennesker og plasttanker fløy veggimellom. Stella, som nettopp hadde fått sin

motstander i bakken for en stund, var raskt på pletten, og kjørte sitt lange spyd gjennom

halsen på slangen, som sank død og blodig ned ved siden av meg.

Jeg kom meg kjapt ut på gulvet igjen, og med kniven klar, stilte jeg meg ved siden av

Magus, som åpenbart hadde størst problemer. Han hadde ikke muligheten til å sende ut

verken mørk energi eller lys energi som de var; han var nødt til å kanalisere dem gjennom for

eksempel en gjenstand. Ettersom det ikke var så mange gjenstander å kanalisere dem gjennom

i rommet, og vaskefatet var tungt og krevde mye energi å løfte, ble han klumsete og hemmet i

kamp. Det var derfor at han lettet tok imot hjelp fra meg.

Monsteret foran oss var høyt og stort, og knyttnevene var på størrelse med gjennomsnittlige

mannshoder. Dette førte igjen til at det var desto tregere, og flyttet enda saktere på seg enn

den første vi hadde bekjempet.

En diger, langsom neve langet ut etter Magus. Han dukket unna, og prøvde samtidig å se

seg rundt i rommet etter andre ting han kunne kaste på motstanderen vår ved hjelp av sine

magiske krefter. Innen udyret hadde skjønt at han hadde bommet, hadde også Magus bestemt

seg, og kroppen til hans døde kamerat kom farende mot ham. De falt i sammen på gulvet. Det

var akkurat det øyeblikket jeg hadde ventet på, og kastet meg opp på ham mens jeg hamret løs

202

på brystet hans med kniven min. Stella, som nettopp hadde bekjempet styggingen med den

enorme munnen, ble med oss, og kjørte spydet gjennom skallen. Skapningen døde på et

blunk.

Det var med lettelse at jeg fikk bekreftet at vennene mine var noenlunde uskadde. Stella

blødde fra et kutt i pannen, og Magus haltet lett, men ellers var de i fin form. Nå gjaldt det

bare å tenke raskt nok før døren ga etter på ny.

Magus rasket til seg teleportøren fra håndleddet til den grønne og ga seg til å studere det.

”Vi er ikke engang sikre på at de har et skip”, minnet Stella ham på, men han avfeide henne

med en stresset håndbevegelse.

”Vi har ikke tid til å tenke på det. Jeg nekter å tro at et vesen som ellers vandrer helskinnet

rundt på kloden vår, kan overleve uten oksygen. De er nødt til å ha et skip et sted, og jeg må

finne ut hvordan dette utstyret virker, helst veldig kvikt. Gå og finn teleportører til dere selv”,

sa han. Ikke et øyeblikk løftet han det konsentrerte blikket fra arbeidet sitt, der han trykket på

knapper og studerte nøye. Hele tiden ga dingsen fra seg urovekkende pip og bert.

Jeg var borte ved den døde slangebastarden på et øyeblikk. Raskt fjernet jeg teleportøren, og

pilte bort til Magus igjen. Jeg hadde på følelsen av at han kunne mer om elektroniske

duppeditter enn det jeg gjorde.

”Finner du ut noe?” spurte Stella nervøst mens hun fiklet forsiktig med sin egen. Av og til

kastet hun flyktige blikk på den stadig mer bevrende døren, og engstelsen formelig lyste ut av

ansiktet hennes.

Magus svarte ikke. Tungen hans stakk så vidt ut ved munnviken, og jeg kunne nærmest se

hvordan hjernecellene hans jobbet på høygir.

”Aha!” ropte han plutselig opp. Han fikk Stellas og min oppmerksomhet på flekken.

”Disse tingene har heldigvis en slags loggfunksjon. De tar vare på koordinatene til steder

det nylig har blitt teleportert til, eller som de har lagret på forhånd, og disse koordinatene her

er lagret som ’retur’”, forklarte han kjapt mens han gestikulerte.

”Men hvordan vet vi at det er skipet de har kommet fra? Det er…”

”Vi må bare ta en sjanse!” Magus avbrøt Stella i et frustrert tonefall, noe som førte til at

sistnevnte fikk et snurt drag over ansiktet.

Magus brydde seg ikke om at Stella så stygt på ham, men stilte inn både hennes og min

teleportør.

”Så regner jeg med at vi bare trykker på den knappen det står ’Go’ på når vi er klare”,

konkluderte han.

203

”Men jeg føler meg ikke klar i det hele tatt!” protesterte Stella, ”det er så mye uklart ved

dette! Hvorfor kan vi ikke bare vente litt og snakke om det?”

Magus rakk ikke å svare før døren igjen brakte opp. Denne gangen nøyde ikke mutantene

seg med å sprette opp låsen, men selve døren spjæret med en sånn kraft at hardplasten fløy til

alle kanter. En bit traff Stella midt i hodet, så hun vaklet og falt baklengs.

”Stella!” utbrøt jeg, i fortvilelse og sjokk, og løp bort til henne. Magus prøvde å lage en

barriere for å hindre monstrene i å nå oss, men han var utslitt etter å ha tatt i bruk kreftene sine

så mye i det siste, og den bare sakket dem ned litt i stedet for å blokkere dem.

Jeg lempet Stellas hode opp i fanget mitt. Øynene hennes var lukket, og hun reagerte ikke

da jeg ropte navnet hennes. Derimot pustet hun ennå.

”Lupus!” ropte Magus mens han hadde et svare strev med å holde angriperne på avstand.

Svettedråpene piplet på pannen hans, og armmusklene hans dirret av anstrengelse.

”Du må trykke på knappen på teleportøren til Stella, og deretter din egen! Jeg kommer etter

så fort jeg kan!” peste han mellom sammenbitte tenner. Jeg nikket kort, og ble bare nødt til å

stole på at Magus hadde gjort det riktig idet han stilte inn koordinatene. Det var nemlig ikke

tid til å tvile mer nå, og mens jeg håpet av hele mitt hjerte at ting ville fungere, presset jeg inn

knappen på teleportøren til Stella.

Det var litt sykt å se på, egentlig. Det var som å se et bilde på en dataskjerm forsvinne,

piksel for piksel, og i ikke noe system som helst. Det eneste som var forskjellig, var at det

hele skjedde sinnssykt fort, og selvfølgelig at det gjaldt en menneskekropp, og ikke et

databilde. Jeg ba inni meg om at vi ikke hadde sendt Stella til døden, bare et sekund før jeg

gjorde det samme selv.

204

Kapittel XXIX

Jeg våknet av en forferdelig hodepine. Den venstre tinningen min dunket som om den var

selve stortrommen i et orkester, og jeg tok meg ør til hodet.

Så gikk det opp for meg at jeg var i helt ukjente omgivelser. Riktignok husket jeg at vi

hadde vært om bord i et romskip, men den broen vi var på nå, var ikke den samme som den vi

hadde vært i. Likevel var det noe merkelig kjent med dette stedet…

Jeg snudde hodet mot venstre. Der så jeg Magus fikle iherdig, men stresset, med en masse

knapper og spaker helt fremst.

Synet som møtte meg da jeg snudde hodet mot høyre, var derimot mye mindre koselig.

Lupus var omringet av en rekke beist som ikke så ut som noe annet jeg har sett tidligere, og

det ble stadig flere av dem!

Så plutselig begynte ting så smått å gå opp for meg. Det hadde dukket opp mutanter. Vi

hadde stengt oss inne på badet, og snakket om at vi skulle teleportere oss til skipet deres, og

så husket jeg ikke lenger. Hadde vi greid det? Hadde de hatt et skip likevel? Hvordan var det

nå ting hang sammen?

Ør og omtåket kom jeg meg på bena.

”Stella, ligg stille!” bjeffet derimot Magus oppjaget før jeg fikk sukk for meg, men jeg

hadde ingen planer om å legge meg ned igjen nå som jeg først var oppe. Riktignok kjentes

hodet enda verre nå som jeg stod, men Lupus var i trøbbel, og jeg ville ikke la en infernalsk

skallebank stoppe meg fra å hjelpe ham.

Lettet konstaterte jeg at spydet mitt fortsatt lå i vesken på ryggen. Jeg dro det frem, og

sjanglet mot Lupus og angriperne hans.

”Stella, bli hvor du er!” ropte Lupus småhysterisk, men jeg lot meg ikke lure. Med mindre

jeg gjorde noe, var vi fortapte, og antall uhyrer som fragmenterte seg foran øynene våre, økte

bare.

Selv om hodet mitt skrek etter hvile, viftet jeg rundt med spydet og traff en skikkelig

avskyelig en midt i magen. Ut pumpet det grønnsvart, stinkende blod, som la seg i en etsende

dam ved føttene dets. Det var derimot ikke nok til å ta livet av den, så før den rakk å samle

seg igjen, var jeg over den nok en gang, og slo den med flatsiden mot hodet så den vaklet et

par centimeter bakover. Dette var ikke nok til å få den ut av balanse, men et velplassert spark

fra min side rett i skinnleggen, gjorde den jobben. Fienden min deiset i bakken med et drønn,

og jeg spiddet den i brystet før den rakk å reise seg.

Nå som denne skapningen aldri kom til å se en ny dag komme igjen, så jeg meg rundt etter

nye å la aggresjonen min gå utover.

205

Saken var at det var nok å ta av, for å si det sånn. Hele tiden poppet nye opp, og Lupus var

allerede sterkt redusert. Jeg ante ikke hvor lenge han hadde holdt på, hvorfor Magus ikke

hjalp ham, eller hvorfor ingen av monstrene angrep Magus, men det jeg kunne se, var at

Lupus slet. Han blødde stygt fra et langt kutt som strakt seg fra albuen hans og helt opp til

skulderen, og klærne hans var flerret opp flere steder. Når han slo rundt seg, var det

ukontrollert og langsomt, og motstanderne klabbet til ham oftere enn han råkte dem.

Jeg var svimmel, og følte meg redusert selv. Jeg reagerte ikke så raskt som før, og jeg kjente

at føttene mine strevde med å holde kroppen oppe. Det hjalp ikke at flere av krekene hadde

oppdaget at jeg også var oppegående nå, og kom ravende mot meg.

Plutselig kunne jeg høre et optimistisk ”Ja!”, før jeg så et skarpt lysglimt som blendet meg

så kraftig at jeg måtte knipe øynene sammen. Deretter fulgte en kraftig skaking som slo meg

fullstendig over ende. Og det rare var at det var over på et blunk.

Da jeg åpnet øynene igjen, kunne jeg, både overrasket og i gledesrus, konstatere at alle de

ubudne gjestene hadde forduftet som røykringer som oppløser seg foran øynene dine.

Helt tommelumsk av utmattelse og lettelse fordi alle fælingene hadde forsvunnet på mystisk

vis, ble jeg borte igjen. Jeg aner ikke hvor lenge det varte, men det var aldeles nydelig.

Jeg lå i en seng da jeg våknet. Rommet jeg lå i, var større enn soverommet på det forrige

skipet vi hadde vært i, og inneholdt i tillegg en skrivepult. Denne skrivepulten var for

øyeblikket okkupert av Magus og Lupus, hvorav førstnevnte satt på en pinnestol, fordypet i en

bok eller noe, og sistnevnte hang over skuldrene på førstnevnte og prøvde å få et glimt eller to

selv også. Det virket ikke som om de merket at jeg hadde våknet.

Fordi jeg selvfølgelig ville ha deres oppmerksomhet vendt mot meg, stønnet jeg svakt som

et bevis på at jeg hadde det fryktelig vondt. Egentlig hadde faktisk hodet mitt blitt en del

smuler bedre, men da jeg førte hånden opp for å ta på det, kjente jeg at det var rødt og hovent.

Stønningen min fikk akkurat den effekten jeg ønsket, og guttene hev hodene rundt.

”Stella!” ropte de synkront, og glemte alt om denne boken de var så opptatte av, og stormet

bort til meg. Lupus satte seg på huk ved hodet mitt, mens Magus stod fortsatt.

”Hva… var det egentlig som skjedde i sted?” mumlet jeg.

”Vel…” Magus trakk pusten dypt før han begynte å fortelle: ”Du fikk en bit av døren midt i

hodet da de monstrene brøt seg inn på badet for andre gang. Det var derfor du besvimte.

Lupus fikk derimot hentet en teleportør til deg, og da jeg fant ut av hvordan man gjorde det,

sendte han deg av gårde, før vi to fulgte etter. Deretter løp jeg bort til snuten av skipet for å

finne våpnene, slik at jeg kunne sprenge vårt eget skip til fillebiter, og resten av mutantene i

206

samme slengen. Det gikk en stund før jeg fant frem til en gammalaser som splintret vår

tidligere ferje til småstein. I mens hadde Lupus, og senere også du, et realt strev med å holde

dem tilbake. Vi hadde jo sånn halvveis ikke regnet med at de kom til å teleportere etter oss,

selv om jeg ser i ettertid at det er det eneste logiske. Uansett, de ante nok ikke om planen vår

om å atomisere vår egen farkost; det var nok derfor de angrep Lupus, og ikke meg, siden han

bar våpen og var den som det hastet mest å rydde av veien. Da også du våknet opp og begynte

å slåss, anså de også deg som en trussel, og prøvde å drepe deg. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor

de poppet vekk så plutselig da skipet vårt gikk ad dundas, men det kan ha hatt noe med at

teleportørene deres var forbundet med hverandre på et vis, og at hvis én gikk opp i røyk,

skjedde det samme med alle de andre.”

”Enda godt at vi tok av oss våre, og din også, med én gang vi kom hit, hvis det er tilfelle”, la

Lupus til mens han pustet ut.

”Ja, også må vi ikke glemme boken vi fant!” lyste Magus opp, og pilte bort til skrivepulten.

Da han hastet tilbake igjen, så jeg at han bar en kjempestor bok i brunt skinn mellom hendene.

Den sirlige håndskriften på forsiden var nærmest uleselig, men hvis jeg smalnet blikket og

myste litt ekstra, kunne jeg skimte en L… og en O… og en G…

”Loggbok?” gjettet jeg.

”Korrekt”, gliste Lupus, og Magus utbrøt engasjert: ”Her står mange saftige detaljer!

Veneficus har nok tilbrakt mange timer med betroelser til denne kjære kompanjongen!”

”Få se!” ropte jeg, men Magus dro den unna med et lekende flir.

”Ikke vær overivrig!” humret han, og i stedet for å gi meg den så jeg kunne se selv, bladde

han opp på en tilfeldig side, kremtet, før han startet å lese høyt: ”Jeg skal bli planetens

hersker. De krekene som kryper for meg skal utslettes, alle som en, idet de tror jeg gir dem

motgiften. Deretter skal jeg ekte selveste Facinarose, og sammen skal vi lede invasjonen av

det ytterligere rommet. Planen min er vanntett. Jeg skal også si til dem at Barathrum skal

knuses for at vi skal bygge raketten. På den måten vil de ikke mistenke noe. Sannheten er at

jeg allerede har en rakett, som jeg har jobbet med siden jeg havnet i posisjonen som prest.

Etter at den er avfyrt, vil verden bli renset for de skitne, og Facinarose og jeg skal sette rene

avkom til verden fra vår trone i midten av Barathrum. På den måten skal vår klode bli den

mest skinnende stjernen i hele universet. Vi skal overgå selv Caelestis, og alle samfunn i alle

galakser skal skjelve når de hører mitt navn!”

”Og sånn fortsetter han, bla, bla, bla…” mumlet Lupus, og snappet boken fra Magus.

”Hei! Det var jeg som hadde den!” sutret sistnevnte, og la armene furtent i kors.

Så Barathrum eksisterte likevel enda. Og… forhåpentligvis… var Tantum i live.

207

”Hør på dette”, sa Lupus, bladde noen sider fremover, og leste: ”Dette er vårt skip nå. Etter

at vi fant ut av Veneficus’ plan ved å lese denne boken, bør vi kanskje takke de kjeltringene

som tok livet av ham. Men det kan vi ikke. Bomben som ble skutt opp ble nemlig vår

velsignelse, på mange måter. Med våre nye superkrefter skal vi legge verden i ruiner under

oss, og våre etterkommere skal bli skjenket våre spesielle evner. Vår planet skal bli den

fremste i universet. Nå mangler vi bare å stoppe opprørerne. De har dratt ut i verdensrommet;

speideren vår hørte dem snakke om at de skulle til Casus, og siden Casus har det sagnomsuste

kraftige romskipet gjemt, er det bare å legge to og to sammen. Men dette innebærer at vi må

dra nå. Heldigvis har vi funnet det ødelagte skipet Facinarose kom med, og motoren er

fremdeles inntakt. Den er gjort av pureste Caelestis-teknologi, og ved å sette den inn i

Veneficus’ gamle luftskip, blir vi uovervinnelige.”

”Så det er derfor dette skipet så underlig kjent ut…” funderte jeg, ”det er fordi vi har vært

her før. Det er dette skipet vi kan aktivere et magnetfelt rundt, og som vi, Denique og Aliquid

ble holdt fanget på!”

”Det stemmer nok, det”, sa Magus, og strakk seg.

Jeg kunne formelig se hvordan puslespillbrikkene falt på plass foran meg. Veneficus, en

maktsyk tulling som bare ville ha kloden for seg selv. En ørliten feilberegning, og Facinarose-

medlemmene ble mutanter i stedet for lik. Et rollebytte, og de som var jaktet på i det skjulte,

ble jegerne, og de som hadde gått fra å være bytter til planetenes forsvarere, ble bytter nok en

gang.

”Mon tro hvorfor han der gufne øglefyren løy for oss første gangen”, spekulerte Lupus, ”jeg

mener, hvorfor ikke fortelle oss sannheten først som sist? Han gjorde det jo omsider likevel.”

Jeg ante ikke hva jeg skulle svare, men Magus trakk på skuldrene og sa: ”Kanskje vi

feilberegnet fornuftnivået hans. Muligens hadde han opprinnelig tenkt å feilinformere oss,

men da han oppdaget at han var gjennomskuet, hostet han heller opp sannheten enn å utsette

seg selv for pinlige uoverensstemmelser ved å koke sammen en ny improvisert fortelling.”

”Virker som om vi kalkulerte forstanden hans fullstendig riktig etter min mening”, snøftet

jeg, som oppriktig talt ikke greide å se så mye som et fragment av intelligent liv i den såkalte

planen hans, ”han røpte jo alt omsider likevel. Hvorfor bare ikke nekte i utgangspunktet?”

”Simpelthen fordi han var Facinarose-medlem”, sa Lupus, ”for la oss innse det; ideologien

deres bør vel ikke akkurat bevitne om en skarpsindighet utenom det vanlige.” Og med dette

ble den lille diskusjonen vår avbrutt av det vi kanskje lengtet mest av alt etter akkurat der og

da.

”Vennligst spenn sikkerhetsbeltene på. Begynner nedstigning om ti minutter.”

208

Aldri før har en skurrete, nøytral høytalerstemme lått så melodisk! Det eneste som kanskje

hadde varmet mer, ville ha vært broren min som sa navnet mitt. Noe som også var morsomt,

var at det var akkurat den samme stemmen som hadde snakket i det nå ikke-eksisterende

skipet. Kanskje kom den med en startpakke som fulgte med alle skip eller noe.

Magus, Lupus og jeg smilte fort til hverandre, før vi løp av gårde ut på broen. Hodet mitt

var ikke helt godt, men jeg var så ivrig etter å endelig lande på Caelestis at jeg ikke kunne

komme meg av gårde fort nok. Dessuten kunne jeg se at Magus haltet en smule, så jeg var

nok ikke den eneste som hadde blitt skadet.

Jeg nærmest kastet meg ned i setet. Alle beltestroppene ble festet med en glød man sjelden

ser hos astronauter.

Jeg lot meg synke tilbake i den eggformede stolen. Disse var så uendelig mye mer

komfortable enn de vi hadde hatt i det forrige skipet. I stedet for stramt skinn, var disse

trukket med herlig, lilla fløyel, og fasongen passet kroppen min utmerket.

Ute ble det lysere, bokstavelig talt. Skipet vårt senket farten, og siden vi nå reiste med en

hastighet betraktelig lavere enn lysets, kunne vi se stjernene igjen. De var som fjerne,

skimrende fyrlykter som loset oss trygt inn i en havn av nytt håp.

”Begynner nedstigning om fem minutter”, lød stemmen fra høytalerne. Jeg kunne ikke

vente.

”Har noen av dere tenkt på at vi ikke aner hvor vi kommer til å lande?” spurte Magus.

Uff da. Det hadde i alle fall ikke jeg tenkt på.

Lupus sa heller ingenting. Dette førte til at Magus sukket tungt.

”Det var nå Denique skulle ha levd”, snøftet han, ”hun ville sikkert ha visst hva vi skulle

gjøre.”

”Eller Aliquid”, tilføyde Lupus bedrøvet.

”Han er i alle fall ikke død”, sa jeg, og kjente meg tung i hele kroppen bare ved tanken på de

to.

Da Lupus ikke sa noen ting som helst til det, begynte jeg å stusse litt. Tydeligvis gjorde

også Magus det, for han spurte: ”Lupus? Vet du noe vi ikke vet?”

Lupus sa ikke noe, nå heller, så jeg følte at han måtte lokkes litt. ”Lupus?” sa jeg i det mest

innsmigrende tonefallet jeg kunne få til.

Lupus sukket tungt, og ga seg motvillig til å fortelle: ”Da jeg hallusinerte under

abstinensene mine, så jeg… så jeg…”

En lang stillhet.

”Så hva?” fisket Magus.

209

”Begynner nedstigning om to minutter”, ble vi informert om.

”Så hva?” spurte jeg også.

Nok et sukk fra Lupus, før han sa med en blanding av vemodig og opprørt stemme: ”Jeg

så… ham! Aliquid! Død!”

”Men det må du ikke bekymre deg for; det var bare en luftspeiling”, blåste Magus.

”Det er lett for deg å si, men det var så ekte!” sa Lupus mens han stirret vekselvis på Magus

og meg, ”jeg er sikker på at det jeg så var helt sant, og dessuten så jeg… Socius-i…”

”Ta deg sammen, Lupus”, sa jeg, noen hakk skarpere enn jeg hadde planlagt.

”Begynner nedstinging om ett minutt”, spraket det fra høytalerne.

”De så helt forferdelige ut!” fortsatte Lupus, og nå kom ordene kaskadevis: ”Begge var

uflidde og lurvete, og hadde store, åpne sår. Aliquid hadde ikke øyne; bare tomme øyehuler.

Socius-i så ut som om han var på randen av å dø av sult. Jeg hørte stemmen til Aliquid i

hodet, og han snakket om at jeg hadde feilet, og at det var min skyld at han død og Socius-i

sultende! Og så prøvde han å ta meg. Han ville drepe meg, som straff for de ugjerningene jeg

hadde gjort.” Da han var ferdig, ble han sittende og skjelve ukontrollert.

Magus og jeg utvekslet blikk. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si for noe for å trøste. Saken

var at det uroet meg også. Aliquid hadde jo alltid ment at vi bør høre på drømmene våre.

Kvalifiserte dette som en drøm? Var det et forvarsel på noe som kom til å skje? Eller… var

det et speilbilde for å vise oss hvordan det faktisk stod til med vennene vi hadde reist i fra?

”Begynner nedstigning om tretti sekunder.”

”Vi får stålsette oss”, sukket Magus, som et halvhjertet forsøk på å dreie samtalen over på

noe annet. Lupus satt bare igjen med et tomt ansiktsuttrykk.

Foran oss kunne jeg se en stor planet som dukket opp. Den var fargerik, selv sett ute fra

rommet, og lyseblå hav delte opp landmassen i kontinenter. Lette, hvite skyer, som ikke lignet

det spøtt på de grå tåkekladdene vår planet var velsignet med, drev rundt. Noen var bortimot

stillestående, mens andre hastet av gårde i høy fart.

”Begynner nedstinging om ti sekunder… ni… åtte…”

Nå skjedde det snart. Jeg visste at nå ville g-kreftene slå til igjen, og det var ingen hyggelig

opplevelse.

”… sju… seks… fem…”

Jeg prøvde å holde blikket rettet rett fremfor meg. Det var best å ikke kikke til sidene, så

ikke hodet mitt ble presset bakover i en særdeles ubehagelig stilling.

”… fire… tre… to…”

Nå skjedde det!

210

”… én.”

Idet vi var rett ovenfor planeten, tippet skipet voldsom fremover, men fordi det samtidig

raste nedover, hang jeg ikke over knærne som en sekk med mel, akkurat. Jeg ble tvert imot

dyttet tilbake med en slik kraft at jeg knapt kunne smile av egen vilje engang. Jeg kunne

kjenne hvordan kinnene mine blafret på hver sin side av munnen min, og hadde noen tatt et

bilde av meg da, ville jeg garantert blitt foreslått som Foreningen For Ikke-fotogene

Menneskers ansikt utad.

Planeten under oss vokste og vokste. Snart var det mulig å skimte detaljer som trær og

bygninger, og de økte stadig i størrelse. Bare noen få sekunder til, så ville planeten vår bli

reddet. Kanskje.

Det ristet lett idet farkosten vår traff en rullebane. Mutantene som tidligere hadde kjørt her,

hadde nok vært mer fremsynte enn tidligere antatt. Autopiloten deres var nemlig innstilt på

rullebanen utenfor forskningsstasjonen.

Jeg stirret forbløffet rundt meg på alt det nye. Det var trær, her også, men ikke like mange

som i Casus. Derimot var disse trærne vilt forskjellige fra de i Casus, for de som var her,

hadde verken greiner eller løv. Stammen var lang og slank, og helt glatt, og så nesten ut til å

være sammensatt av flere plater. Helt øverst var det en hop av lange, bregneformede blader i

en klar grønnfarge. Disse trærne stod plassert langs begge sider av den brolagte rullebanen, og

glitrende elver og lave hus strakte seg ut så langt øyet kunne se. Jeg hadde aldri sett et vakrere

sted!

Romskipet stoppet omsider, og vi hørte fra den trofaste datastemmen: ”Nedstigning fullført.

Du kan nå forlate skipet.”

Og det skal jeg si vi gjorde. Beltene kom av i en viss fart, og vi stormet mot utgangen. Til

og med Lupus så ut til å ha fått humøret tilbake.

Magus åpnet luken som vendte ut med et stort ror, og med en gang døren smalt opp, rullet

en stige ut og ned.

Varmen slo imot oss der vi stod. Det var varmt hjemme også, men på en helt annen måte.

Der hvor de tykke, forurensede skyene sørget for en klam og trykkende lunk om dagen, var

det her gloende hett som om noe ovenfra sørget for å holde på varmen.

Det skulle vise seg at det var det også. Med en gang jeg trådde utenfor, ble jeg straks

blendet av et voldsomt lys som nesten skar i øynene. Jeg ble nødt til å dekke øynene mine

med en hånd, så sterkt var lyset.

”Se på moderstjernen!” utbrøt Magus både forundret og begeistret idet han fulgte tett etter

meg.

211

Der var den. Oppe på himmelen hang en lysegul kule som åpenbart både var varmekilden

og lyskilden. Det gjorde vondt å se på den lenge av gangen, så jeg fortet meg å fjerne blikket.

Da oppdaget jeg noen andre også. En mann, sikkert en forsker, kom imot oss i en lang, hvit

frakk og et bredt smil. Håret hans var langt og svart, og ansiktet ungt.

”Dere må være fra den forurensede planeten hvis som er bebodd av en viss religiøs sekt”, sa

han, og jeg la merke til hvordan de melkehvite tennene hans glimret i lyset. Dessuten snakket

han med en litt rar aksent, så det var tydelig at språket han snakket var tillært.

”Det stemmer, men sekten er nå utslettet”, sa jeg. Det gjorde virkelig godt å få sagt de

ordene.

”Sant, men tar jeg ikke helt feil, er det nettopp fordi dere ennå ikke har vunnet som er

grunnen til at dere har kommet inn. Dere søker hjelp fra oss, de dyktige vitenskapsmennene

av den mektige Caelestis”, sa han. Jeg smilte og nikket tilbake.

Svaret hans var imidlertid som et slag i ansiktet: ”Da beklager jeg å måtte skuffe deg ved å

fortelle at det er håpløst. Slaget er tapt. Dere er de siste overlevende fra planeten. Føl dere

som hjemme.”

212

Kapittel XXX

Vi tre ble stående og stirre dumt på mannen med den hvite frakken. Dette var en spøk. Det

bare måtte være en spøk. De siste overlevende fra planeten? Ja, det skulle tatt seg ut! Samtidig

visste han like godt som oss at dette ikke var en tid for spøk og moro.

”Jeg ser at dere er overraskede, men jeg kan garantere dere om at dette er hundre prosent

sant”, sa han, og nå virket ikke tonefallet eller smilet hans det minste hyggelig lenger, bare

veldig, veldig falskt og kynisk, ”her på Caelestis ser vi alt som skjer på universets resterende,

bebodde planeter, og jeg må medgi at nyhetene fra deres hjemsted er mildt sagt nedslående.

Men, dere skal vite at dere vil bli tatt akkurat så godt vare på som det sømmer seg for ekte

helter. Eller, småunger som kunne ha blitt helter med litt mer flaks.” Det siste sved enda mer

enn en nålespiss fra en sprøyte fylt med atrox noen gang hadde gjort, og et veldig sinne ble

vekket innenifra meg.

”Hvordan kan du si noe sånt!?” glefset jeg, marsjerte opp til ham, og grep ham om kraven.

”Lupus!” ropte både Stella og Magus, men jeg overså dem.

”Det er ikke sant som du sier! Jeg ser det på deg! Du lyver!” skrek jeg til ham, og filleristet

ham så han mistet brillene sine.

”Lupus, stopp med det samme!” ropte Stella, og løp bort til meg. Hun tok tak i armene mine

og senket dem. Motvillig røsket jeg dem til meg, og etterlot forskeren med en forferdet mine

der han bøyde seg ned og plukket opp brillene sine.

”Jeg beklager oppførselen hans, men noen ganger har han så vanskelig for å kontrollere…”

Stella skulle til å beklage seg på vegne av meg til forskeren, men stanset momentant da hun

plutselig fikk en høyteknologisk pistol rettet mot tinningen.

Forskerens ansikt trakk seg sammen i avsky idet han spyttet ut: ”Jeg må vite at jeg kan stole

på at dere tøyler temperamentet deres og at dere er totalt underordnet Caelestis’ mektige

bestyrere før jeg tilbyr dere boplass på forskningssenteret.”

”Vet du hva?” sa Magus, og en energisk glød hadde flammet opp i de grønne øynene hans.

Han gikk et par skritt fremover, hevet hodet, satte armene i siden og sa selvsikkert: ”Jeg tar

ikke imot hjelp fra løgnere.”

Først smilte jeg stort over at flere enn meg hadde skjønt det, men så ble jeg kjemperedd

siden karen tross alt truet Stella på livet her.

Heldigvis var den jenta mer snartenkt enn som så, og utnyttet det øyeblikket mannen hadde

brukt til å stirre forferdet på Magus til å dunke albuen sin hardt i magen hans.

”Off!” stønnet han, og knakk sammen.

213

Stella var rask, og dro spydet frem fra ryggen. Hun presset bladet mot halsen hans, og sa

lavt og inntrengende: ”Fortell oss sannheten nå. Vi vet du lyver.”

Forskeren svettet synlig, og øynene hans forflyttet seg nervøst rundt mellom oss.

”Vi har ikke hele dagen på oss! Vi har et hjem å redde!” snerret Stella, og i det øyeblikket

digget jeg henne.

”OK, OK, følg meg!” sa han omsider, og prøvde seg på en nervøs latter for å vise at han

ikke var påvirket i det hele tatt. Selvfølgelig forsterket det bare inntrykket, og jeg fnøs

foraktelig av hvor tåpelig han var.

Stella senket motvillig spydet sitt, og forskeren ga seg til å småløpe mot senteret mens han

ropte: ”Følg meg, følg meg!”

Vi tre som stod igjen, trengte bare å se på hverandre kjapt før vi besluttet å løpe etter ham.

Mannen førte oss inn i kjelleren på senteret. Bygningen i seg selv var for øvrig ganske så

imponerende. Den var lagd av glass fra gulv til tak; bare kjelleren var lagt totalt i mørke. Den

var bare opplyst av lysstoffrør fra taket, og veggene var kledd med stål. Mange instrumenter

tikket og bråkte, og flere skjermer viste hva som skjedde andre steder på senteret.

Ettersom forskeren ikke viste tegn til gjestfrihet, antok jeg at det var helt greit at jeg satte

meg ned i en vakker trestol i rokokkostil, trukket med grønn silke. Den så kongelig ut, og

passet overhodet ikke inn med resten av interiøret.

Mannen gikk bort til noen bokhyller, og begynte å hive ut bøker og mapper som om han

lette etter noe. På en veldig rotete måte, riktignok.

Omsider fant han det, tydeligvis, og stirret nærmest stolt på en rød mappe. Deretter snudde

han på hælene, trådte med lange steg mot oss der vi hadde samlet oss i matchende stoler rundt

et like matchende bord, og klasket mappen i bordet.

”Les”, kommanderte han.

Siden Stella var den som satt i midten av oss, var det naturlig at det var hun som bladde opp

mappen.

Det første som møtte oss, var to fotografier av to kjente ansikter som så ut som om de lå i en

form for glassmontere, bortsett fra at de var fylt opp med vann.

”Denique!” utbrøt Stella idet hun gjenkjente den ene.

”Og Facinarose!” la Magus til, og pekte på fotografi nummer to.

”Det stemmer, Denique og Facinarose, eller Antea, som jeg opprinnelig døpte henne”,

kaklet vitenskapsmannen.

”Mener du…” Stella så opp på ham med et uutgrunnelig ansikt, ”at det var du… som…”

214

”Jeg er skaperen deres, ja”, sa han, og gliste et øyeblikk, ”deres eksistens er takket være

meg.”

”Og nå eksisterer ingen av dem lenger…” sa Stella tankefullt.

”Ja, ja, de var nå en gang bare roboter”, sa mannen hånlig, og humret nedlatende. Jeg fant ut

at det ikke var vits i å motsi ham, så jeg lot være.

”Jeg skapte dem for å få bukt med problemet dere erfarte, og på mange måter fortsatt

erfarer”, fortsatte han, ”de var perfekte. De tenkte, så ut som og oppførte seg som mennesker,

bare at de var utstyrt med sine spesielle evner og var svært sterke.”

Stella bladde videre i dokumentet, og loggføringer fra dag til dag kartla fremskrittene de

gjorde.

”Men Veneficus og kompani mistok Antea for å være selve frelserinnen deres, ettersom

profetiene deres snakket om at hun skulle komme fra himmelen. De kalte henne Facinarose,

og tilba henne som en gudinne. Jeg hadde ikke konstruert sinnet hennes som motstandsdyktig

overfor tilbud om makt, så da Veneficus fortalte henne at han ville ekte henne og ta over

verden, greide hun ikke å si nei.” Mannen ristet på hodet, og latet som om han var oppgitt.

”Vel, alt det er over nå”, sa han plutselig, og snappet mappen fra oss. Han smalt den igjen

med et dunk.

”Verdenen deres har gått under, og trist er det. Men slikt skjer jo bare.” Han gjorde ikke et

forsøk på å skjule ignoransen sin engang.

”Du sverget å fortelle sannheten!” knurret Stella, men før hun fikk gjort noe som helst,

hadde han nok en gang tatt frem den fancy pistolen sin.

”Bare rolig, unge dame! Dere er i min makt! Gjør du noe som helst forsøk på å motsi meg,

kan jeg i det minste sverge på å blåse hodet av deg. Det vil si at jeg kan fortelle så mange

løgner jeg vil, og tvinge dere til å tro på dem.” Han snakket som om han var gal. Eller kanskje

han var det. Det hadde faktisk vært det mest sannsynlige.

Jeg ante ikke om han snakket sant eller ikke. Som han sa, kunne han fortelle så mange

løgner han ville og tvinge oss til å tro på dem, rett og slett fordi vi ikke hadde noen anelse

selv. Likevel syntes jeg at det virket sprøtt om alle skulle ha dødd så fort. Vi brukte da ikke så

lang tid på å reise hit… gjorde vi vel?

”Men hva med Superne? Husker dere at Denique nevnte det før hun døde?” spurte Magus

og så på oss andre.

Selv om jeg var nysgjerrig på hva dette Superne var selv, hadde jeg aldri kunnet forutsi

forskerens reaksjon. Ansiktet hans fortrakk seg i en blanding av sinne, redsel, vantro og

forbløffelse, samtidig som han prøvde å ikke vise følelser i det hele tatt.

215

”Hva… ble… dere… fortalt?” stotret han til slutt frem.

Jeg så tvilende på de andre. Hva skulle vi si for noe? Skulle vi være ærlige og si at navnet

var det eneste vi visste, eller ville vi tjene mer på å late som om vi var mer opplyste på det

området enn hva vi var?

Stella dro beslutningen, anla et litt stolt tonefall, og sa: ”Vi ble fortalt alt. Vi vet hvor dere

oppbevarer det også. Vi hadde tenkt å slippe det løs.”

”Nei!” hylte forskeren, og bøyde seg ned mens han tok seg til hodet. Pistolen slapp han kort

og godt på gulvet, men lot ikke til å merke det.

”Ikke Superne, ikke Superne! Alt annet enn henne!” ropte han med en helt fordreid stemme.

Magus reiste seg opp, snek seg bort til dit hvor pistolen lå, og plukket den lydløst opp. Så

pekte han den mot vitenskapsmannen og sa: ”Vi vil at du skal slippe henne løs for oss.”

”Nei, det vil ødelegge alt!” jamret han, og dro det enda et steg lenger ved å falle sammen på

knærne og gjemme hodet i hendene.

Jeg stirret tvilrådig på Magus. Han sendte meg et nærmest redd blikk tilbake, og det kunne

jeg for så vidt forstå. Stakkaren hadde ikke det fjerneste begrep om hva han holdt på med.

”Ødelegge alt? Hvorfor?” spurte Stella utfordrende.

Mannen så omsider opp igjen, og ansiktet hans var forsteinet i en sinnssyk grimase.

”Fordi… fordi… hun er det ultimate lysvåpenet. Min nemesis. Hvis hun løslates…” Han

fullførte ikke setningen, men lagde en sår, klynkende lyd som kom fra et sted langt nede i

halsen.

”Siste sjanse! Hvem er du?” ropte Magus tordnende, og nå holdt han våpenet slik at det var i

direkte kontakt med bakhodet til mannen.

Han var stille en lang stund før han omsider sa, svært, svært sakte: ”Jeg… er…”

Deretter gjorde han noe som overrasket oss alle. Han hoppet opp på bena i en voldsom fart,

og Magus skvatt bakover. Heldigvis beholdt han grepet om skyteren.

Forskeren vrengte av seg laboratoriumsfrakken, og så fulgte den svarte genseren.

Vi gispet unisont. Over hele overkroppen sin hadde han en kjempetatovering. Og den

forestilte intet mindre enn en brennende, blå ild…

”Jeg er en uovervinnelig mørkekraft, en dødsgud som ikke vet annet enn forråtnelse og

bortgang, jeg har levd i over tusen år, og skal leve i over tusen år til! Jeg har uslåelige evner

som kun kan føre ødeleggelse med seg, og planen min ble spolert av mitt eget eksperiment.

Hvor ironisk er ikke det?”

216

Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle tro om denne psykopaten. I begynnelsen hadde han

hørtes svært så overbevisende ut, og med en selvtillit de fleste bare kan drømme om, men mot

slutten av replikken sin, hørtes han ut som en ynkelig hundevalp.

”Superne…” sa Stella lavt, men bare ordet var nok til å farge ansiktet til forskeren rødt av

raseri.

”Superne!” freste han, og spyttet i samme slengen, ”hun skulle aldri ha vært oppfunnet!

Men, som alle vet, har alle store krefter i verden en like stor, omvendt kraft, og hun er

tilfeldigvis min. Og jeg kan ikke ødelegge henne! Ingen kan det! På samme måte kan heller

ikke hun ødelegge min endeløse ondskap. Vi er dømt til å motstride hverandre i all evighet!”

”Du har fremdeles ikke svart på det grunnleggende spørsmålet”, sa jeg behersket, selv om

det svaret så smått hadde begynt å gå opp for meg: ”Hvem er du?”

Forskeren, som hadde travet hvileløst rundt i rommet mens han bablet om hvor suveren han

var, og hvor grusom Superne var, virvlet rundt. Munnen hans var trukket nedover i et

snerrende ansiktsuttrykk, og han ropte ordene ut med en såpass kraft at jeg ikke var i tvil om

at han denne gangen snakket sant: ”Jeg er Facinarose!”

217

Kapittel XXXI

Jeg ble svimmel. Rett og slett forferdelig svimmel. Facinarose? Denne mannen? Var det ikke

søsteren til Denique som…

”Hva med androiden din? Var ikke hun…”

”Selvfølgelig var hun ikke det!” glefset mannen, og avbrøt meg før jeg hadde spurt ferdig,

”det var bare noe de tomsingene trodde fordi hun kom fra himmelen! Det var jeg som skulle

ha kommet! Det er jeg som er skildret i profetiene og er mektigere enn noe annet som

eksisterer! Det er jeg, alt sammen dreier seg om meg!”

Et dumt spørsmål å spørre, kanskje, men det virket likevel som om Lupus bare måtte spørre

uansett: ”Men, hvis du er så ond og mektig som du sier at du er, hvorfor dreper du oss ikke

bare her og nå og inntar planeten vår?”

”Fordi magikeren står med mitt altbeseirende våpen i sine skitne hender!” hoiet han ut, og

Magus gjorde store øyne. Deretter tok han en ny titt på skyteren, som ikke var større enn en

Glock. Han måtte le litt også, og klø seg i hodet.

Jeg kunne ikke forstå hvorfor han i så fall ikke bare tok dette våpenet fra ham. Likevel

hadde jeg vett nok til ikke å spørre.

Det hadde ikke Lupus.

”Men hvorfor tar du den bare ikke fra ham, da, O sterke mørkekraft?” Det siste ble sagt så

ironisk at han lo litt selv.

Ironien gjorde selvfølgelig Facinarose enda mer forbannet, og han hoppet opp og ned idet

han skrek: ”FORDI JEG IKKE FÅR DENNE KRAFTEN FØR DØDSGUDINNEN ER

SLUPPET LØS!” Jeg ble nesten ør i hodet av all denne ropingen hans. Og hodet mitt som

nettopp hadde begynt å bli bedre også.

”Vet du hva jeg foreslår, opphøyde dødsgud?” flirte Magus til forskeren som åpenbart

hadde gått fra vettet, ”at du slipper løs Superne, så dere kan få en slutt på kranglingen deres en

gang for alle!”

Forslaget ble sikkert ikke tatt så godt imot av Facinarose, for det eneste vi hørte før han løp

av gårde inn i et annet rom, var noe som minnet om en blanding mellom et kattefres og et

elefanttrompetstøt.

”Hvor ble han av?” lurte Magus på da vi var etterlatt for oss selv igjen. Han plystret litt

mens han kastet det tilsynelatende legendariske våpenet opp i luften, og fanget det igjen med

hendene. Han prøvde til og med å kaste det bak ryggen, men da datt det i gulvet, gitt. Han

bøyde seg ned og plukket det opp.

218

Bare øyeblikk senere dukket Facinarose opp igjen. Denne gangen mente han tydeligvis

alvor, for det var med et kjempesvært sverd i hendene.

Jeg spratt opp og grep om spydet mitt. Jeg pekte det truende mot ham mens jeg prøvde å se

så farlig ut som jeg bare kunne.

”Dere blir alle et hode kortere hvis dere så mye som nærmer dere Superne”, sa han lavt.

Hva skulle vi gjøre nå? Jeg ante ikke om det han sa om at vi var de eneste overlevende var

sant eller ikke, men jeg valgte å være optimistisk og bare tro at det var en ondsinnet bløff.

Likevel, hvis det var det jeg antok, måtte vi finne ut hvor denne Superne var litt kvikt, men vi

måtte samtidig late som om vi visste det for å ikke vippe denne galningen fullstendig av

pinnen. Dessuten kom han aldri i verden til å samarbeide frivillig, kanskje ikke under tvang

engang, men hvis det var sant som han sa, at ikke noe kunne ødelegge ham…

Det var da Magus, nok en gang, siktet på ham med skyteren, at det streifet meg at han

kanskje var sårbar nå som han verken hadde den eller Superne sluppet løs. Han hadde jo nevnt

noe om det; at disse kreftene han tjatret om kun ville komme til ham gjennom våpenet og

Superne. Kanskje hadde vi et ørlite håp likevel…

Da angrep han Lupus! Stakkaren var totalt uforberedt, og hoppet klossete til side. Han

unngikk det massive sverdet med klaring på en hårsbredd.

Før Lupus fikk samlet seg til et nytt angrep, reagerte heldigvis Magus, og skjøt mot

forskeren. En tynn, signalblå stråle flommet ut fra avløpet, men grunnet Magus’ ikke-

eksisterende erfaring på området, var det ganske lett for Facinarose å unngå den.

Men det var likevel godt for noe. Nå hadde han blitt litt satt ut igjen, og jeg hadde en

glimrende sjanse.

”Hyaaa!” skrek jeg, og hoppet på forskeren før han fikk sukk for seg. Jeg holdt spydet klart

bak ryggen, og slang det over hodet idet jeg feiet ham over ende. Jeg boret det inn i skulderen

hans til han skrek av smerte, og rikket meg ikke fra plassen jeg hadde landet på, som

strategisk nok var midt på magen hans.

På et kort glimt var også Lupus borte ved oss, dro frem den pålitelige kniven sin, og presset

den mot strupen hans. Facinarose frøs stillingen sin umiddelbart.

”Nå befrir du Superne!” truet Lupus med lav og hvislende stemme.

Først stirret Facinarose vettskremt på oss. Svettet piplet frem fra alle mulige porer, og

øynene flakket som en kanin ansikt til ansikt med en rev.

Så revnet ansiktet hans opp i et hånlig flir, tett fulgt av en rungende latter som ga gjenlyd i

hele kjelleren.

219

”Dere tror dere er smarte, hva?” hveste han, ”men jeg skal si dere en ting: selv om dere

dreper meg nå, vil dere aldri finne ut av hvordan dere skal løslate henne. Mekanismen som

styrer det, er nemlig beskyttet av en høyst komplisert kode – og den er det bare jeg som kan!”

”Så samarbeid med oss, og vi skal verne deg mot henne!” foreslo Magus.

Igjen lo vitenskapsmannen.

”Jeg vil heller dø enn å samarbeide med dere”, hvisket han intenst, før han uventet tok

kraftig tak i hånden til Lupus, og før vi fikk stoppet det, hadde han presset kniven hans inn

mot strupen sin.

Jeg reiste meg, og så ned på den døde mannen. Blodet fløt ut på gulvet, og kreerte en mørk

dam. Den umiskjennelige stanken bredte seg i rommet.

”Ja… nå sitter vi fint i det”, mumlet Lupus, og reiste seg, han også.

Dette var virkelig ikke til å tro. Facinarose… selve Facinarose… hadde tatt livet av seg

foran øynene våre. Og nå var vi virkelig hjelpeløse, for ingen ante hvor vi skulle finne

Superne.

”Ååå, hvorfor måtte Denique dø?” sutret jeg, men i det øyeblikket jeg uttalte ordene, ble jeg

overmannet av følelser, og tårene begynte å renne sårt. Jeg lente meg mot metallveggen, og

gjemte hodet i hendene mens skuldrene ristet som aspeløv ute av kontroll. Magus og Lupus

forsøkte å trøste meg ved å fortelle at det var nødvendig, men jeg visste det så godt selv.

Hadde vi bare vært litt mer opplyste, så kunne sikkert livet hennes ha blitt spart. Hun fortjente

ikke å dø. Hun var så ung…

Da, med ett, hørte jeg de to guttene gispe høylytt. Jeg så opp selv, og glemte å gråte, for en

veldig, lysende kule hadde helt uforutsett dukket opp midt i værelset. Jeg ante ikke hva det

var for noe, eller hvorfor det hadde kommet, men det milde, blåhvite lyset brant så vennlig at

det føltes ut som om jeg ble ønsket velkommen hjem.

Jeg tror de andre følte det samme. I det minste stirret de på ballen, minst like bergtatte som

det jeg følte meg.

Kulen av lys begynte langsomt å synke nedover, og komme mot oss. Den var ikke

kjempestor, men på størrelse med en litt stor badeball.

Magus strakk ut hånden, som for å ta på den, men idet fingrene hans berørte kjernen, strakte

et helt fantastisk syn seg ut på alle kanter rundt oss.

Asteroider og kometer føk rundt oss, og stedet vi var på hadde nok vært helt svart, hadde det

ikke vært for de mange millionene av fjerne prikker som strålte sterkere enn noe annet. Vi

kunne også skimte planeter langt unna.

220

Det var som om vi var med på en usynlig berg-og-dal-bane, eller en flat rulletrapp. Vi stod

stille på en sti som beveget seg bortover, og fraktet oss gjennom det ene spektakulære synet

etter det andre. Vi kunne puste fritt også, og jeg snudde meg stadig rundt i begeistring.

”Hva… er dette for trolldom?” spurte Magus henført, før han lo lykkelig av alle de

eventyrlige skuene.

Jeg innså at vi nærmet oss en klode ulik alle de andre. I stedet for en fast, hard grunn av

stein, eller i det minste en ustabil overflate av gass, var det mer som om en lyseblå røyk holdt

den samlet.

”Det er… det er…” stammet jeg idet vi kom nærmere og så hvilke figurer denne røyken så

ut til å forme. Deretter ante jeg ikke hva jeg skulle si, for hva var det egentlig?

”Det er sjeler”, fullførte Lupus for meg, og nå som han sa det, låt det til stemme perfekt.

Selve kulen var til av noe som så ut som skygger av mennesker som sirklet kring hverandre

i en saktegående strøm.

Plutselig steg en av disse sjelene opp, og trådde inn i midten av oss.

Jeg gispet til, og greide ikke å holde tårene tilbake. Det var sjelen til Denique.

”Hei, Stella”, sa hun, og smilte varmt. Stemmen hennes var svakt ekkogivende.

Hun snudde seg.

”Magus”, sa hun gjenkjennende, og stirret magikeren dypt inn i øynene.

Nok en gang vendte hun kroppen rundt, og så på den siste gjenværende av oss.

”Og Lupus”, sa hun med en stemme som oste av godhet.

”Dere har kommet langt, og jeg er stolt av å kjenne dere”, sa hun, henvendt til oss alle, ”jeg

er stolt av å ha vært med dere på ferden deres.”

Jeg greide ikke å holde meg, og hulket til henne: ”Du kunne fortsatt ha vært med oss, hadde

vi bare vært litt visere. Tilgi oss!” Varme vannfall bruste nedover kinnene mine, og jeg gjorde

ikke noe forsøk på å holde det inne.

”Min kjære Stella”, sa hun mildt, og plasserte begge hendene sine på skuldrene mine, ”du

trenger å forstå en ting: en kamp som dette kan ikke vinnes uten ofre. Noen må gi tapt, men de

som gjør det, er takknemlige for den tiden de fikk, og er fornøyde med det de bidro med.”

Jeg klarte ikke å svare henne. Ansiktet mitt var allerede gjennomvått av tårer, og stadig

strømmet det flere til. Synet mitt hadde blitt uklart, og jeg så kun Denique, eller sjelen hennes,

som en uklar dis foran meg. Men jeg kjente nærværet hennes, og før jeg visste ordet av det,

hadde jeg lent meg inntil henne i en kjærlig omfavnelse.

”Så, så”, trøstet hun, mens jeg knuget den tynne kroppen hennes. Det føltes akkurat ut som

om hun var av kjøtt og blod, eller metall, for den saks skyld, men nå var hun ingen av delene.

221

”Hvorfor har du brakt oss hit?” spurte Magus, og Denique trakk seg unna meg. Jeg kunne

høre at han strevde med å kontrollere stemmen sin.

”Fordi det fortsatt er håp”, sa Denique veldig, veldig lavt, på grensen til hvisking, ”planeten

deres er ikke totalt utslettet, i alle fall ikke ennå. Det finnes fortsatt de som lever, og det er

dem dere må redde. Hele universet er på deres side. Men dere må handle raskt, for selv små

glimt av tid teller.”

”Men hva må vi gjøre?” spurte Lupus tynt. Jeg har vel aldri hørt ham så åpenlyst redd og

fortvilet noensinne.

”Ikke bekymre deg”, sa Denique beroligende, ”for jeg skal vise dere veien. Dra nå tilbake til

deres verden. Jeg skal være med dere. Sammen skal vi redde kloden deres.”

Det ble stille en stund, før Denique plutselig fikk et tvilende uttrykk i ansiktet, og spurte seg

selv: ”Eller er det moden det heter? Nei, det er kloden, er det ikke?” Jeg måtte le av henne,

selv om jeg fortsatt gråt. Hun hadde ikke forandret seg stort, selv om bare ånden hennes var

igjen.

Før vi rakk å si farvel til henne, befant vi oss i kjelleren på vitenskapssenteret igjen. Nok en

gang kastet jeg et blikk på den livløse Facinarose. Hadde sjelen hans kommet til det samme

stedet som Denique sin nå? Kanskje var vi ikke så forskjellige likevel, han og jeg.

”Hva nå?” spurte Magus så, og slo ut med armene.

Vi skulle straks få svar. Et lite, men synlig lys pulserte et stykke borte på gulvet. Det hadde

den samme bleke blåfargen som den større lyskulen vi hadde sett tidligere hadde hatt, og den

samme som alle sjelene hadde hatt.

Jeg skyndte meg bort til den med de andre i hælene. Jeg satte meg ned på huk idet den

forsvant, og la merke til noe jeg ikke hadde sett før; en fordypning i steingulvet. Det var noe

som var her… en luke?

Etter en liten stund oppdaget jeg, passende nok, også et håndtak, kamuflert som en stein.

Med hjelp fra Magus og Lupus fikk jeg løftet den opp. Ikke lenge etterpå åpenbarte et

gapende, dypt hull seg foran oss.

”Vel… det virket som om Denique var ganske sikker i sin sak, gjorde det ikke?” spurte

Magus oss andre, selv om han var tydelig engstelig for å gå ned i det store mørket.

Uten å vente på svar, bega han seg ned den morkne steintrappen som førte ned dit. Lupus og

jeg fulgte tett etter.

I begynnelsen kunne vi ikke se noen ting som helst. Derimot, etter at øynene våre begynte å

vende seg til mørket, fikk vi øye på en tykk bok som lå på et bord. Det var umulig å se

hvilken farge den hadde, men da jeg gikk bort til den og kjente på den, virket det som om den

222

var lagd av is, så kald var den. Det eneste var at denne isen ikke smeltet, selv om fingrene

mine var ganske varme.

Jeg tok tak rundt permen, og dro til. Ingenting skjedde.

”Jeg får ikke åpnet den”, sa jeg til de andre. Stemmen min hørtes merkelig og ensom ut der

nede i dypet.

”La meg prøve”, sa Lupus, og stemmen hans ble kastet tilbake fra veggene.

Han tok et skikkelig krafttak rundt permen, og dro og dro. Selv om han stilte seg oppå

bordet boken lå på, og rykket til av alle sine krefter, forble den urørlig.

”Facinarose nevnte noe om en kode bare han visste om”, minnet Magus oss på, og jeg

bannet lavt.

”Hva var vitsen med at Denique viste oss veien inn hit da?” stønnet jeg frustrert, ”det er jo

ikke noe vi kan gjøre når…”

Jeg tidde momentant da nok en lyskule, ikke større enn en klinkekule, dukket opp rett over

boken. Nå som den lyste den opp, kunne jeg se at den virkelig var av is. Utenpå hadde den et

symbol som så ut som en S med tagger.

”Ab aeterno, ad astra per aspera, ad infinitum. Post tenebras, lux.”

Det var stemmen til Denique som snakket, men akkurat i det øyeblikket, hørtes det mer ut

som en gudinne.

Som ved et trylleslag åpnet boken seg. Skjønt, ”åpnet” blir litt feil uttrykk å bruke. Permen

formelig eksploderte opp, og de mange tusen pergamentsidene bladde gjennom seg selv i

rekordfart.

”Memento vivere.”

”Boken snakket!” utbrøt Magus, lettere hysterisk, men jeg smilte for meg selv.

”Jeg tror ikke det var boken. Bøker er intetkjønn, er de ikke?” spurte jeg, og snudde meg

mot ham. Øynene hans var enorme, og han maktet ikke å ta øynene fra boken.

”Det er som Stella sier. Det var en kvinnestemme som snakket”, medga Lupus.

Før vi rakk å snakke noe mer om saken, kjente vi en voldsom luftbølge, og vi ble slynget

bakover.

Dette kommer til å gjøre vondt, tenkte jeg idet kroppen min raste mot den brutale stålveggen

bak meg, men sammenstøtet kom aldri. Grunnen til det, var at luftbølgen var så voldsom at

også veggen forsvant. Ikke bare veggen, men hele forskningsstasjonen, og snart befant vi oss

ute i friskt luft igjen. De rare trærne ble revet opp med roten, og spredd for alle vinder med en

ubeskrivelig energi. Alle hus i nærområdet blåste av sted som korthus. Det eneste som ble

223

hvor det var, var oss. Vi satt nå i sanden, og ble av en eller annen grunn ikke kastet flerfoldige

kilometer av gårde.

”S-se!” stammet Lupus, og løftet en skjelvende pekefinger mot himmelen.

Jeg gispet. Magus gispet. Lupus bare kopte.

Over oss, kanskje tjue meter opp i luften, snurret en gigantisk, isaktig skapning rundt og

rundt i en heidundrende piruett med armene strukket opp over hodet. Lange, blå lokker danset

rundt henne i en virvel, og føttene var samlet i ett eneste punkt, som en ballerina.

Etter en stund avtok farten, og snart svevde hun helt stille over oss. Hun stirret ned på oss

med turkise øyne, og huden var helt transparent og blå som… is.

”Pactum serva”, sa hun, men hun bevegde ikke leppene. Røsten lød isteden mørk og

drønnende, men samtidig fylt med vennlighet, inne i hodene våre.

”Superne”, sa Magus med et svakt smil, og stirret andektig opp på den staselige gudinnen.

Dødsgudinnen av lys.

Etter å ha kikket ned på oss en stund med et ansikt som ikke røpet noen verdens ting, startet

hun brått å snurre igjen, og også denne gangen ble vi helt overveldet av kraften. Denne

gangen, derimot, spant hun ikke så lenge at hun raserte området rundt seg, men ble med ett

borte. Hun etterlot seg bare en sky av ispartikler.

Vi ble sittende og stirre etter henne en lang stund, og det var ikke tegn til hvor hun hadde

dratt hen.

”Ja, ja”, sa omsider Magus, ”dett var dett, er det ikke det de sier?”

Han smilte skjevt til oss, men ansiktet hans forandret brått uttrykk.

”Wæææh!” skrek han, for øvrig samtidig med både Lupus og meg, idet vi ble løftet opp i

været uten forvarsel.

Så, som om vi var like magiske som det Superne var, fulgte vi, ikke helt medvillig, etter

henne i nøyaktig samme spor. Hastigheten vi holdt, var enorm, det visste jeg bare, likevel

kjentes det ikke som om det gikk fortere enn en litt frisk løpetur.

Vi var ute i verdensrommet på et blunk, men akkurat som da Denique hadde kalt seg til oss,

var det ikke noe problem å puste.

Langt der fremme skimtet vi noe lyst, og vi kom mot det i forrykende fart. Snart satt vi alle

tre på rad på den ene skulderen hennes; til Superne. Nok en gang lot jeg meg fascinere av

kjempestørrelsen hennes. Hele meg var bare bitte litt større enn øret hennes.

Hun så ikke på oss, men fløy målrettet gjennom rommet med en arm strukket ut foran seg.

Alt sammen var bare et flimmer. Det eneste jeg så tydelig, var ansiktene til vennene mine,

og ansiktet til Superne. Alt annet rundt meg var forvrengt i ugjenkjennelige farger. Det var

224

nok fordi farten var så ubegripelig at jeg nesten ikke fattet det. Dette gikk flere ganger raskere

enn det begge skipene hadde gjort. Ikke det at jeg egentlig hadde noe bevis på det, men

enkelte ting vet du bare i hjertet ditt.

Selv om jeg så sånn cirka ingenting, var det likevel en ting som var helt klart, der det

dominerte den sorte bakgrunnen som et dystert monument.

”Hjem”, hvisket jeg.

”Hjem?” utbrøt Magus forvirret.

”Det stemmer nok”, sa Lupus, som satt helt til venstre. Han snudde på hodet og sa til Magus

og meg: ”er dere klare til å redde det?”

Så stupte vi ned i atmosfæren.

225

Kapittel XXXII

Jeg trodde aldri Superne skulle stoppe. Det virket som om hun var en strikkhopper, bare at

hun hadde glemt strikken.

Plutselig stoppet hun likevel opp. Hun gjorde en elegant bevegelse i luften, og hang

svevende om lag femti meter over Barathrum. Sakte senket hun kroppen sin nedover, og da vi

hang like over de høyeste skyskraperne, la jeg merke til alle menneskene.

”Å, nei!” gispet jeg.

Overalt hvor jeg så, lå det lik strødd. Stanken lå som et teppe over hele byen, og selv om jeg

ikke så noen kjente fjes, begynte tårene å strømme. Dette var mennesker. Uskyldige

mennesker som sikkert ikke engang hadde hatt noe begrep om hva som foregikk, før de

nådeløst og overraskende ble kvalt av denne forferdelige gassen.

Superne tok seg derimot ikke tid til å sørge. Idet hun vred kroppen sin voldsomt, kastet hun

fra seg en blekblå ball. Den dukket opp helt ut av det blå, bokstavelig talt, i hendene hennes,

og ble kastet opp mot himmelen, som nå var helt gul.

Hun gjentok det. Igjen, og igjen, og igjen. Utrolig nok var det ingen sak å holde seg fast.

Mange hundre lysballer ble kastet opp i atmosfæren. De lysende ballene, som inneholdt

velsignelsen fra både Denique og hele universet, tvang den gule gassen på flukt, og da det

ikke lenger var noen steder å gjemme seg, oppløste den seg, som om den aldri hadde eksistert.

Men noe var ganske foruroligende. Selv om jeg helt ærlig ikke hadde noe særlig håp om å

finne flere overlevende der nede i dødsinfernoet, førte den sterke energien hennes til at det

ikke bare var gass som ble smadret. Også hele Barathrum tok til å briste. Høye skyskrapere i

mørkt metall falt ned mot bakken og knuste alt under seg. Mindre hus slo sprekker, og falt

sammen til klumper av stein og sement. De asfalterte gatene fikk dype revner og rifter i seg,

og bakken ristet som et jordskjelv. Døde mennesker ble slengt hit og dit, og mange av dem

fikk kroppsdeler revet av.

”Lyset…” hørte jeg plutselig Stella hviske, og stemmen hennes presset øynene mine vekk

fra ødeleggelsene som foregikk nedenfor.

Jeg så opp, og fikk øye på det selv. Jeg skulle til å si noe, men ordene ble sittende fast i

halsen på meg.

Selv om vi hadde vært vitne til mye vakkert på reisen vår, kunne ingenting måle seg med

dette. Den overveldende godheten fra Supernes kuler av lys, sørget ikke bare for at giften

forsvant, men også de grå lagene med forurensing som hadde voktet planeten vår fra lys og

ektefølt varme så lenge jeg hadde vært til. Strålene fra en kjempestor stjerne, mye større enn

den vi hadde sett på Caelestis, brøt ned gjennom det stadig slankere skydekket, til det til slutt

226

fylte hele himmelen og blendet oss. Denne gangen var det derimot verken vondt eller

ubehagelig, men svimlende deilig. Jeg lukket øynene, og kjente hvordan de livgivende

lysstrimene badet på pannen min, og jeg løftet smilende armene til sky. Borte var den tette,

klamme luften som hadde vært den jeg hadde vært vant med i så mange år; tilbake var en ny

og forfriskende en. Det å trekke den ned i lungene sine, føltes tusen ganger bedre enn det

hadde gjort på Caelestis, og milliarder av ganger mer styrkende enn hva det hadde gjort den

gangen i Casus. For hver gang jeg pustet, ble jeg født på ny, til en helt fersk Lupus satt der på

skulderen til dødsgudinnen, som ironisk nok var vår gudinne av liv. Denne Lupus var åpen for

kjærlighet og glede i livet sitt, og var hundre prosent rusfri. Denne gangen ble jeg født med et

positivt syn på livet og alt annet, og da jeg endelig så på de to andre, som igjen så smilende

tilbake på meg, visste jeg at de følte det samme.

Sakte, men sikkert, var himmelen helt klar, og de eneste skyene som var å se, var lette, hvite

bomullsdotter, like harmløse som kaninunger.

Superne sank ned mot bakken, og idet hun landet på bakken, knelte hun med hodet mot

grunnen, og tillot oss å stige av.

Da hun så reiste seg opp igjen, og vendte blikket mot andre verdener som hadde ventet for

lenge på hjelp utenfra, ble hele hodet mitt fylt av ett eneste ord. Takk.

Hun forsvant, på samme måte som hun hadde forsvunnet på Caelestis, bortsett fra at denne

gangen ble vi der hvor vi var. Skyen av is var det siste vi så av henne, før krystallene smeltet,

og falt som rent vann ned på bakken som glupsk sugde dem til seg.

Da jeg så på Magus og Stella, så jeg at de hadde tårer i øynene. Jeg smilte oppmuntrende til

dem, og nikket som et tegn på at jeg forstod.

Så festet jeg blikket mitt på et langt mindre hyggelig syn. Bymuren, som tidligere hadde

strukket seg solid og høyreist rundt planetens en gang mektigste by, hadde veltet. De

rustningskledde vaktene som stolte hadde voktet verdensmetropolen med de lange, staselige

lansene sine, lå nå på bakken med lukkede øyne.

Sakte gikk jeg bort mot dem. Stella og Magus fulgte etter på avstand.

En voldsom tristhet vellet opp i meg jo nærmere jeg kom. Selv om jeg riktignok skal påstå

at Barathrum aldri har vært en særlig vennlig by, og at den ikke har bydd på annet enn

tragedie for min del, såret det meg å se fødestedet mitt ligge i ruiner. Hvert eneste minne,

hvert eneste spor av hva dette stedet en gang hadde vært; alt var knust. Splintret og slått i

stykker til alt som var igjen, var skygger og støv. Millionvis av menneskeliv som hadde gått

tapt av ingen grunn i det hele tatt. Det hele kunne ha vært unngått, hadde vi bare…

227

For første gang i hele mitt liv, skammet jeg meg ikke over at tindrende saltvann nå løp

nedover kinnene mine. Jeg falt ned på kne og hulket høylydt, og vannet i ansiktet rant snart

som en elv, og stadig ble det flere tårer. Jeg kunne ikke få grått nok over skjebnen til alt som

bestandig hadde vært en del av meg, og som jeg ikke hadde gjort nok for å hindre. Facinarose

hadde rett. Vi var virkelig de eneste overlevende.

”Hallo? Er det noen der?”

Gråten stoppet brått opp, og jeg snudde på hodet. Både Stella og Magus sendte meg

uforstående blikk, og jeg skjønte at de forstod like lite av denne knapt hørbare stemmen.

”HEEEI!” ropte plutselig Magus av sine lungers fulle kraft, for at hvem det nå var som

ropte, skulle høre ham.

”Hallo?” hørte vi igjen, nærmere denne gangen, og før vi rakk å rope et svar tilbake, hadde

et blondt hode dukket opp blant all tilintetgjørelsen. Håret var bustete og halvlangt, huden var

dekket av skitt og møkk, men de blå øynene var klare og levende, og ansiktet spørrende.

Det var en ung kvinne, bare noen år eldre enn oss selv. Hun stod der, i levende live, midt

blant dunkle ruiner.

”Vi er reddet!” hvinte hun plutselig opp, og løp mot oss med armene i været.

Først skjønte jeg ingenting, men så forstod jeg mer og mer. Bak henne flommet det frem en

hel bølge av mennesker, og alle kom smilende og lykkelige mot oss. De var de siste

overlevende innbyggerne fra byen Barathrum.

Gjenkjennende bjeffing fikk meg til å spisse ører, og der, midt i folkemylderet, løp en

skabbete og sliten kjøter, men like fullt det lykkeligste dyret jeg hadde sett så langt i livet.

”Socius-i!” ropte jeg gledesstrålende, og trykte den hårete kroppen inn mot meg. Den varme

tungen hans slikket meg hengivent i ansiktet, og jeg gråt lykketårer inn i pelsen hans.

”Du lever”, hvisket jeg, og selv om vi snakket to forskjellige språk, visste jeg at han skjønte

begge de to ordene jeg sa til ham.

Jeg skottet bort på Stella, for jeg syntes jeg hadde hørt en velkjent barnestemme blant alle

ropene. Og ganske riktig; hun klemte allerede lillebroren sin hardt og inderlig, og ansiktet

hennes var et eneste stort smil.

”Hva… hva skjedde nettopp?” Den blonde jenta fra tidligere kom bort til meg, og jeg fjernet

ansiktet mitt fra Socius-i for et øyeblikk.

”Jeg tror nettopp verdenen vår ble reddet”, smilte jeg opp mot henne, og hun smilte tilbake.

Hun festet de lyse øynene oppe på den nye, blå himmelen, og spurte svevende: ”Tror du

menneskeheten har lært av sine feil?”

228

”Ja, denne gangen tror jeg vi har lært en gang for alle”, sa jeg, og følte at jeg virkelig mente

det jeg sa.

”Du, hva heter du?” En voksen mann kom bort til meg.

”Lupus”, svarte jeg, og gransket ham. Det så ikke ut til at han hadde onde intensjoner, så jeg

valgte å være ærlig med ham.

”Lupus, den mannen der borte sier at du har vært en av dem som har reddet hele planeten

vår”, sa han, og smilte overlykkelig.

”Jeg hadde ikke klart det uten Magus og Stella”, sa jeg, og nikket mot vennene mine.

Mannen gikk straks bort til dem for å takke dem.

”Hei!” ropte jeg etter ham, da det gikk opp for meg at ikke en hvilken som helst mann

kunne si noe slikt, ”hvem var det som sa det, sa du?”

”Den mannen der”, sa den fremmede, og pekte ut i folkehavet.

Jeg ble sittende og stirre. Hjertet mitt stoppet et øyeblikk, før det satte av sted igjen. Mannen

han pekte på, stirret gåtefullt bort på meg, og et like hemmelighetsfullt smil, som jeg hadde

sett flere ganger før, prydet leppene hans. Sakte kom han mot meg, og de stålgrå øynene lyste

av varme.

”Aliquid”, sa jeg, og smilte. Aliquid smilte tilbake, bredere nå. Når jeg tenkte meg om, var

det faktisk bredere enn jeg noen gang hadde sett ham smile.

Også Stella og Magus oppdaget hvem som hadde kommet, og stormet bort til ham.

”Aliquid!” ropte Stella henrykt, og kastet seg om halsen hans. Litt klønete lukket han

armene om ryggen hennes, og gjengjeldte klemmen.

”Tenk at du er her”, sa Stella da klemmen var avsluttet.

”Jeg sa jo at jeg skulle komme, gjorde jeg ikke?” smilte han mildt.

”Vi regnet nesten med at du var død, vi”, sa Magus.

Selv om han ikke hadde ment noe vondt med det, forsvant smilet straks fra Aliquids ansikt

idet han hørte de ordene, og han så ned.

”Aliquid? Er det noe i veien?” spurte Stella bekymret, men han svarte ikke.

”Aliquid…?” lokket Magus.

”Det er noe jeg må fortelle dere”, sa han omsider. Det var noe rart med stemmen hans. Den

var overhodet ikke like sikker som det den alltid var, og blikket hans flakket på en måte jeg

aldri hadde sett det gjøre tidligere.

Med tre par engstelige øyne limt på seg, fortalte han: ”Jeg sa, den gangen dere forlot meg i

Quies, at jeg hadde noe jeg måtte gjøre.”

Jeg så på ham, men forstod ikke hva han mente.

229

”Stella vet hva jeg snakker om”, sa han, og så direkte på henne.

Stella trakk pusten hurtig i overraskelse da det åpenbart gikk opp for henne hva det var han

mente.

”Stella? Hva…?” spurte jeg, og skjønte ingenting.

”Den blå virvelen…” gispet hun, og han nikket gjenkjennende.

”Hva er det dere snakker om? Si meg det! Jeg vil vite det!” forlangte jeg, og jeg fikk Stellas

sjokkerte øyne rettet mot meg.

”I Quies…” begynte hun grøtete, før hun tok en liten pause for å trekke pusten. Så prøvde

hun på nytt: ”I Quies så jeg Aliquid stå i midten av en blå virvel. Den ga fra seg en klar lyd,

som glassbjeller, men det var noe uhyggelig ved den. Og da Aliquid den gangen sa at han

måtte gjøre noe, og at vi derfor kunne reise fra ham, visste jeg at han skulle trå inn i den

virvelen igjen.”

”Men hva har det med saken å gjøre?” maste jeg fortvilet, ”Hva var det den virvelen gjorde

med ham? Var den farlig?”

Stella trakk pusten raspende idet hun åpnet munnen, men hun lukket den fort igjen. I stedet

for å si noe, dro hun hurtig noen fingre over øynene, før hun begynte på nytt: ”Jeg skjønte det

ikke da, men det har gått opp for meg nå. Den blå virvelen… Den hadde samme farge som

kulene av lys vi så på Caelestis, og som sjelene til alle menneskene hadde.”

Jeg så på henne et øyeblikk, og greide fortsatt ikke å forstå sammenhengen.

Til slutt ga Stella opp å la meg trekke slutninger selv, og med en stemme totalt rasert av

gråt, ropte hun: ”Det var dødens farge, skjønner du ikke? Aliquid visste at han ikke kunne

utrette mer som levende, og dro for å møte familien sin på åndeplaneten. Han ville bare

vente…” Hun pustet tungt inn og ut noen ganger, før hun sa, mer kontrollert denne gangen:

”Han ville bare vente til han hadde tatt avskjed med oss.”

Jeg stirret forferdet på henne, og en del av meg nektet å tro på henne, men innerst inne

visste jeg at hvert ord hun sa var dynket av smertelig sannhet. Likevel måtte jeg spørre

Aliquid, og stemmen min var bare en svak hvisking idet leppene mine formet ordene: ”Er det

sant?”

Aliquid var stille en liten stund, før han så på meg med smil som nådde lenger inn enn det

noen ord kunne og sa: ”Den gangen, for flere år siden, som Facinarose etterlot meg for å dø,

var det nettopp det jeg gjorde. Jeg døde. Men siden jeg fortsatt hadde ting ugjort her, greide

ikke sjelen min å løsrive seg fra kroppen. Etter den dagen har jeg vandret hvileløst rundt,

letende etter noen til å fullføre oppgaven jeg ikke maktet.” Da han så ansiktsuttrykket mitt, la

han til: ”Jeg beklager.”

230

Nok en gang ble synet tåkete. Ansiktet mitt ble fuktet i løpet av bare et par sekunder, og en

salt smak traff spissen av tungetippen min.

”Men… du kan ikke! Du bare kan ikke!” hikstet Magus, og gråt utrøstelig.

”Dere må huske på at livet er verdifullt for alle…” sa Aliquid, festet de mystiske øynene på

et fjernt punkt, og fortsatte: ”… men enkeltes liv har mistet all verdi.”

”Men… det finnes mye godt i verden også! Hvorfor ga du opp?” skrek jeg med en hals som

kjentes tykk av mangeartede følelser.

Vinden, som blåste vekk fordums synder og gjorde plass til det nye, lekte med håret til

Aliquid, og han svarte: ”Det var aldri jeg som ga opp livet, men livet som ga opp meg.” Og

med de ordene falt han livløs ned på bakken. Bare et svakt, blålig omriss var igjen, og det steg

høyere, høyere, til det ikke lenger var synlig for menneskers begrensede synsvidde.

Kvelden falt på, og den frodige moderstjernen sank i horisonten. Alle menneskene som

fortsatt levde, satt utenfor restene etter Barathrum. Ved min side satt Stella og Magus, pluss

mannen fra tidligere og den blonde jenta, som vi hadde fått greie på het Novus og Orsa.

”Dere vet”, begynte Novus, ”at nå som vi endelig har fått sett moderstjernen vår igjen, er

det ingen som husker hva den heter. Lyset dens forsvant for så mange år siden at folk sluttet å

snakke om den. Så, jeg bare lurte på… vel…” Han klødde seg litt i hodet, før han så direkte

på meg og spurte: ”Kunne du tenke deg å omdøpe den?”

Han kunne like gjerne ha bedt meg om å danse fugledansen naken.

”Jeg?” utbrøt jeg forskrekket.

”Jeg har hørt med alle de overlevende, og alle er enige om det”, fortet Orsa seg å legge til.

”Ja, kom igjen, Lupus, velg et fint navn”, oppmuntret Stella.

Jeg ble sittende å se på den med mysende øyne, før jeg så rundt meg på alle de trøtte, men

glade ansiktene.

”Velg det fineste navnet du vet om”, sa Magus.

Nok en gang kastet jeg et blikk på den, og uten å se på de andre, bestemte jeg meg: ”Da skal

stjernen vår fra nå av hete Stella. Stella Carisma.”

”Hørte dere det, folkens?” ropte Novus ut til alle de andre, ”det nye navnet på

moderstjernen vår er Stella Carisma!”

Applaus brøt ut blant folket, og Stella så på meg og smilte til hjertet mitt.

”Vet du hva?” spurte hun, og la hodet ned på skulderen min.

Uten å vente på svar, fortsatte hun: ”Jeg er så glad at du er her sammen med meg, i dypet av

en ruin.”

231

”Jeg vil alltid være sammen med deg”, sa jeg lavt tilbake, slik at bare hun kunne høre det,

”hvor enn du måtte befinne deg i verden, så er jeg der.”

Hun løftet på hodet, så på meg med et blikk som gjorde ord unødvendige, og hvisket, knapt

hørbart: ”Takk.”

Noen meter bortenfor, brøt en tynn, grønn spire seg opp gjennom den sprukne bakken.

232