KOBBERHANSKEN

Holly Black og Cassandra Clare

KOBBERHANSKEN

Oversatt av John Grande

Tekst © 2015 Holly Black og Cassandra Clare LLCIllustrasjoner © 2015 Scott Fischer

Originalens tittel: The Copper Gauntlet

All rights reserved. Published 2015 by Scholastic Pressm an imprintof Scholastic Inc.

Published by agreement with the authors, c/o Baror International Inc,Armonk, New York, U.S.A.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-39562-9

1. utgave, 1. opplag 2016Oversatt av John Grande

Omslagsdesign: Whitney Lyle & Christopher StengelTypografi: Jim Thierny, © 2015 Scholastic Inc.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2016Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016

Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

TIL URSULA ANNABEL LINK GRANT,

HALVT FEMÅRING, HALVT ILD

FØRSTE KAPITTEL

CALL TOK EN FETTGLINSENDE pepperoniskivefra pizzastykket og smøg den ned under bordet. Det

varte ikke lenge før han kjente et vått slafs over hånden idetValdsverk, den kaosbitte ulven hans, glefset i seg matbiten.

«Ikke mat den tingen der,» sa faren grettent. «Den kommertil å bite av deg hånda en vakker dag.»

Call klappet Valdsverk på hodet uten å bry seg om hva fa-ren sa. Alastair hadde ikke vært særlig fornøyd med Call i detsiste. Han ville ikke høre om alt han hadde opplevd på Ma-gisteriet. Han var rasende på Rufus, som hadde vært mesterenhans også, for at han hadde valgt Call som lærling. Og etter atCall kom hjem med en kaosbitt ulv, hadde han gått omkringog vært på nippet til å rive av seg håret.

Så lenge Call kunne huske, hadde det bare vært ham og fa-ren – og alle historiene faren fortalte om hvor ondskapsfullden gamle skolen hans var, den samme skolen som Call gikkpå nå, til tross for at han hadde gjort alt som sto i hans makt

7

for å unngå å komme inn. Call hadde regnet med at faren komtil å være sint når han kom hjem etter det første skoleåret påMagisteriet, men han hadde ikke skjønt hvordan det ville fø-les å ha en far som var så sint. Før hadde de alltid kommet sånaturlig overens. Nå var alt bare så … anstrengt.

Call håpet at det bare var på grunn av Magisteriet. For denandre muligheten var at Alastair visste at Call i all hemmelig-het var ond.

Hele denne greia med den hemmelige ondskapen plaget Callogså. Veldig. Han hadde begynt å føre en liste i hodet – alt somtydet på at han var ondskapens fyrste, førte han opp på den enesiden, og på den andre satte han alt som tydet imot. Han haddegjort det til en vane å tenke på listen hver gang han skulle taden minste lille beslutning. Ville ondskapens fyrste ha tatt densiste skvetten med kaffe i kanna? Hvilken bok ville ondska-pens fyrste ha lånt på biblioteket? Var det å kle seg helt i svartet opplagt ond-fyrste-trekk, eller var det en akseptabel ting ågjøre når skittentøykurven var full? Det verste var at han varrimelig sikker på at faren hans holdt på på samme måte, at hantelte og summerte Calls ond-fyrste-poeng hver gang han kastetet blikk i hans retning.

Men Alastair kunne bare ha mistanke. Han kunne ikke væresikker. Det var noen ting som bare Call visste om.

Call klarte ikke å slutte å tenke på det mester Josef haddefortalt ham: at han, Callum Hunt, bar i seg sjelen til Dødensfiende. At han var Dødens fiende, skjebnebestemt for ondska-pen. Selv her inne på det hyggelige, gulmalte kjøkkenet hvorhan og faren hadde inntatt tusener av måltider sammen, kimetordene i ørene på Call:

Callum Hunts sjel er død. Etter at den var tvunget ut avkroppen din, visnet sjelen hen og døde. Konstantin Galens sjelhar slått rot og vokst, ny og uskadet. Hele tiden har tilhengerne

8

hans stått på for å gi skinn av at han fremdeles var med oss,slik at du skulle være trygg. Beskyttet. Slik at du skulle få tidtil å modnes. Slik at du kunne leve.

«Call?» sa faren hans og så rart på ham.Ikke se på meg, hadde Call lyst til å si. Men samtidig hadde

han lyst til å spørre: Hva ser du når du ser på meg?Han og Alastair delte en pizza med pepperoni og ananas,

som var Calls favorittpizza, og vanligvis ville de ha småpra-tet om Calls siste eventyr i byen eller mekkeprosjektet Alastairhadde på gang i garasjen for tiden, men Alastair var taus, ogCall kom ikke på noe å si. Han savnet bestevennene sine, Aa-ron og Tamara, men han kunne ikke nevne dem for faren, si-den de hørte til den magiverdenen Alastair avskydde så sterkt.

Call skjøv seg opp av stolen. «Kan jeg gå ut i bakhagen medValdsverk?»

Alastair rettet et morskt blikk mot ulven, som hadde vokstfra bedårende valp til et hengslete tenåringsmonster som opp-tok store deler av plassen under bordet. Ulven kikket opp påCall med kaosbitte øyne mens tungen dinglet fra munnen. Hanklynket forsiktig.

«Ja vel,» sa Alastair med et overbærende sukk. «Men ikkebli så lenge. Og hold deg unna folk. Det beste vi kan gjøre for åhindre at naboene begynner å klage, er å kontrollere hva slagssituasjoner Valdsverk blir sett i.»

Valdsverk spratt opp på beina og trippet mot døren mensklørne klakket mot gulvbelegget. Call gliste. Han skjønte atdenne sjeldne hengivenheten han følte overfor et kaosbitt dyr,ga ham mange ond-fyrste-poeng, men han klarte ikke å angrepå at han hadde beholdt ham.

Dette måtte jo være et problem med å være ondskapensfyste: Man angret ikke på de rette tingene.

Call gikk ut av døren og forsøkte å tenke på noe annet. Det

9

var en varm sommerettermiddag. Bakhagen var overgrodd avtykt, grønt gress som hadde vokst seg altfor langt. Alastair varikke så flink til å slå plenen; han var en sånn person som varmer interessert i å holde naboene på avstand enn å utveksle rådom hagearbeid. Call moret seg med å kaste en pinne til Valds-verk og se på når han satte etter den med logrende hale og tind-rende øyne. Han skulle ha løpt sammen med Valdsverk om hankunne, men han kunne ikke bevege seg så fort på grunn av ska-den i beinet. Det virket som om Valdsverk skjønte hvordan detvar, for han sprang sjelden så altfor langt av sted.

Etter at Valdsverk hadde apportert noen ganger, gikk deover veien til en park, og Valdsverk løp av sted mot noen bus-ker. Call kjente etter om han hadde noen hundeposer i lom-mene. Onde fyrster plukket definitivt ikke opp bæsj etter hun-dene sine, så hver gang de gikk tur, ga det poeng på den riktigesiden av tabellen.

«Call?»Call bråsnudde seg, overrumplet. Enda mer overrumplet ble

han da han så hvem det var som snakket til ham. Kylie Myleshadde satt opp det blonde håret med to spenner formet somenhjørninger, og i hånden holdt hun et rosa hundebånd. I denandre enden av båndet befant det seg noe som så ut som en li-ten, hvit parykk, men det kunne også være en hund.

«Vet … øh,» sa Call. «Vet du hva jeg heter?»«Jeg synes det er så lenge siden jeg har sett deg,» svarte Ky-

lie, som tydeligvis valgte å overse hvor perpleks han virket.Hun senket stemmen. «Har du skiftet skole? Går du på ballett-skolen nå?»

Call nølte. Kylie hadde også vært med på jernprøven, opp-taksprøven til Magisteriet, men han hadde kommet inn, oghun hadde strøket. Magusene hadde tatt henne med inn på etannet rom, og siden hadde han ikke sett henne. Det var tyde-

10

lig at hun husket Call, for hun så på ham med et forundret ut-trykk, men han visste ikke hva hun trodde hadde skjedd medham. De hadde garantert bearbeidet minnene hennes før deslapp henne løs blant vanlige folk igjen.

I et skjødesløst øyeblikk vurderte han å fortelle henne alt.Fortelle henne at det var en magiskole de hadde prøvd åkomme inn på, ikke en ballettskole, og at mester Rufus haddevalgt ham som lærling selv om han hadde gjort det mye dårli-gere enn henne. Kom hun til å tro ham hvis han fortalte hvor-dan det føltes å kunne forme ild mellom hendene og å fly i løseluften? Han vurderte å fortelle henne at bestevennen hans, Aa-ron, også var makar, og at det var veldig mye oppstyr om det,siden det innebar at han var en av de få magikerne som kunneutøve magi med kaoselementet.

«Skolen er grei nok, den,» mumlet han og trakk på skuld-rene, usikker på hva annet han kunne si.

«Jeg hadde ikke trodd du skulle komme inn,» sa hun og kas-tet et lite blikk på beinet hans før hun tidde brydd.

Han kjente at sinnet jog opp i ham slik det hadde gjort tusenganger før, for han husket nøyaktig hvordan det hadde vært ågå på den gamle skolen, der ingen hadde trodd han kunne væregod til noen som helst form for fysisk aktivitet. Så lenge Callkunne huske, hadde venstrebeinet hans vært kortere og sva-kere enn det andre. Det gjorde vondt å trå på det, og ingen avde talløse operasjonene han hadde vært igjennom, hadde hjul-pet stort. Faren hans hadde alltid sagt at han var født slik, menmester Josef hadde fortalt ham en annen historie.

«Alt dreier seg om styrke i overkroppen,» sa Call svevende,uten helt å vite hva det betydde.

Men hun bare nikket og gjorde store øyne. «Hvordan er detder? På ballettskolen?»

«Det er tøft,» sa han. «Alle danser til de stuper. Det eneste

11

vi får å spise, er smoothier med rått egg og hveteprotein.Hver fredag har vi dansekonkurranse, og den siste som står påbeina, får en sjokolade. Og så må vi se dansefilmer i ett kjør.»

Hun skulle til å svare, men ble avbrutt idet Valdsverk brøy-tet seg vei ut av buskene. Han holdt en pinne mellom tennene,og øynene var store og skimret med forskjellige nyanser avoransje, gult og helvetesrødt. Kylie glodde så øynene holdt påå sprette ut av hodet på henne, og det gikk opp for Call hvorstor Valdsverk måtte virke for henne, hvor opplagt det måttevære at han ikke var en hund eller noen annen form for almin-nelig kjæledyr.

Kylie hylte. Før Call fikk frem et ord til, hadde hun lagtbeina på nakken og fór ut av parken og ned gata, og det varbare så vidt den hvite hårdott-hunden hennes klarte å holdetritt.

Snakk om å gjøre seg til venns med naboene.På hjemveien regnet Call ut at nå som han hadde skremt Ky-

lie og løyet til henne, måtte han bare stryke alle plusspoengenehan hadde fått for å plukke opp etter Valdsverk.

Ondskapens-fyrste-siden var i ferd med å stikke av med seie-ren for dagen.

«Alt i orden?» spurte faren da han så ansiktet til Call idethan lukket døren bak seg.

«Ja da, bare bra,» sa Call motfallen.«Bra.» Alastair kremtet. «Jeg tenkte kanskje vi kunne ta en

tur ut i kveld. På kino.»Det var nesten så Call skvatt litt. Det var ikke stort de hadde

gjort etter at han kom hjem for sommeren. Dag etter dag haddeAlastair gått nedsunket i dysterhet, og han hadde slitt spor igulvet mellom tv-stua og garasjen, der han restaurerte gamlebiler og fikk dem til å skinne som om de var nye, før han solgtedem til samlere. En gang iblant hadde Call funnet frem ska-

12

teboardet og skatet halvhjertet rundt i byen, men nå som hanhadde Magisteriet å sammenligne med, var det liksom ingen-ting som var noe særlig gøy lenger.

Han hadde til og med begynt å savne laven de spiste på sko-len.

«Hvilken film har du lyst til å se?» spurte Call mens hantenkte at onde fyrster neppe brydde seg om hvilke filmer andrehadde lyst til å se. Det måtte jo telle.

«Det er en ny en som går. Med romskip,» sa faren og over-rasket Call. «Og så kan vi kanskje sette fra oss det uhyret dittpå hundehjemmet på veien. Bytte det mot en fin puddel. Ellerfor den saks skyld en pitbull. Hva som helst som ikke har ra-bies.»

Valdsverk kikket skulende opp på Alastair mens fargenevirvlet i de uhyggelige øynene. Call tenkte på parykkhunden tilKylie.

«Han har ikke rabies,» sa Call og rufset Valdsverk i nakke-pelsen. Ulven gled ned på gulvet og veltet seg over på ryggenmed tungen dinglende fra munnen, sånn at Call kunne klø hampå magen. «Kan han bli med? Kanskje han kan sitte i bilen hvisvi ruller ned vinduene.»

Alastair skar en grimase og ristet på hodet. «Kommer ikkepå tale. Du får tjore den fast i garasjen.»

«Han er ikke noen den. Og jeg skal vedde på at han likerpopkorn,» sa Call. «Og gelémark.»

Alastair kikket på klokken og pekte mot garasjen. «Ok, kan-skje du kan ta med litt hjem til den, da.»

«Ham!» Call sukket og geleidet Valdsverk ut i verkstedetAlastair hadde i garasjen. Det var et stort rom, større enn detstørste rommet inne i huset, og det luktet olje og bensin oggammelt treverk. Understellet til en gammel Citroën var stiltopp på noen klosser, uten dekk og med setene tatt ut. På an-

13

tikke stoler lå det stabler med gulnede vedlikeholdshåndbøker,og fra takbjelkene hang frontlykter og dinglet. Over et utvalgav skiftenøkler hang en taukveil. Call tok tauet og knyttet enløs knute rundt halsbåndet til ulven.

Han satte seg på huk foran Valdsverk. «Vi skal snart tilbaketil skolen,» hvisket han. «Til Tamara og Aaron. Og da blir altsom før igjen.»

Hunden klynket som om han forsto. Som om han savnetMagisteriet like mye som Call.

Call strevde med å konsentrere seg om filmen, til tross for alleromskipene, romvesenene og eksplosjonene. Hele tiden tenktehan på hvordan det var å se film på Magisteriet, der en luftma-gus projiserte bildene mot en grottevegg. Siden det var magu-sene som styrte filmen, kunne hva som helst skje. Han haddesett Star Wars med seks forskjellige avslutninger, og filmerder elever fra Magisteriet ble projisert opp på skjermen for åkjempe mot uhyrer, suse omkring i flyvende biler og bli til su-perhelter.

Til sammenligning virket denne filmen litt tam. Call tenktemest på hvilke scener han kunne ha gjort annerledes mens hansatt der og tømte i seg tre sure slusher med eplesmak og tostore bøtter med popkorn med smør. Alastair stirret på skjer-men med et lettere forferdet uttrykk og snudde seg ikke engangda Call bød ham på peanøttsjokolade. Siden han ble nødt til åspise alt godteriet selv, var Call helt sukkersvimmel da de komtilbake til bilen.

«Hva synes du?» spurte Alastair.«Den var ganske bra,» sa Call, som ikke ville gi Alastair inn-

trykk av at han ikke satte pris på at han tvang seg til å gå på

14

en film han aldri ville ha funnet på å se på egen hånd. «Det varutrolig kult da de sprengte den romstasjonen.»

De ble sittende tause litt, men ikke så lenge at det ble pinlig,før Alastair åpnet munnen igjen. «Du trenger ikke å dra tilbaketil Magisteriet, vet du. Du har lært det viktigste. Du kan øvehjemme nå, sammen med meg.»

Call kjente at hjertet sank i brystet. De hadde vært igjennomdenne samtalen, eller forskjellige varianter av den, hundre gan-ger allerede, og det endte aldri godt. «Jeg tror det er best at jegdrar tilbake,» sa Call så saklig som mulig. «Jeg har alleredegått gjennom den første porten, så jeg bør nok fullføre det jeghar begynt på.»

Alastair ble mørk i ansiktet. «Det er ikke bra for barn å væreunder bakken. Stengt inne i mørket som larver. Du blir blek oggrå i huden. Du får for lite D-vitamin. Livskraften siver ut avkroppen …»

«Ser jeg grå ut?» Call brydde seg sjelden om utseendet, utover det helt grunnleggende – at han ikke gikk med buksene påvranga eller med håret til alle kanter – men å være grå hørtesganske ille ut. Han kastet et stjålent blikk på hånden sin, menden så da ut til å ha den vanlige rosabeige fargen.

Alastair knuget frustrert om rattet da de kjørte ut i gata.«Hva er det du liker så godt på den skolen?»

«Hva var det du likte der, da?» spurte Call. «Du har gått derselv, og jeg vet at du ikke syntes alt var forferdelig. Du møttemamma der …»

«Ja,» sa Alastair. «Jeg hadde venner der. Det var det jeglikte.» Call kunne aldri huske å ha hørt faren si at han haddelikt noe på magiskolen før.

«Jeg har også venner der,» sa Call. «Her har jeg ingen, mendet har jeg der.»

«Alle de jeg var venner med på skolen, er døde nå, Call,»

15

sa Alastair, og Call kjente at hårene reiste seg i nakken. Hantenkte på Aaron, Tamara og Celia – men måtte bare gi seg. Detvar for fælt.

Ikke bare tanken på at de kunne dø.Men tanken på at de kunne dø på grunn av ham.På grunn av hemmeligheten hans.Ondskapen han bar i seg.Kutt ut, sa Call til seg selv. De var fremme utenfor huset

nå. Det var et eller annet som så feil ut, syntes Call. Han blesittende og stirre en lang stund før det gikk opp for ham hvadet var: Han hadde lukket garasjeporten da han tjoret Valds-verk der inne, men nå var den åpen, et stort, svart gap i veg-gen.

«Valdsverk!» Call grep etter håndtaket og mer eller mindreramlet ut på fortauet, og et smertestøt skjøt opp gjennom detvonde beinet. Han hørte at faren ropte på ham, men det kunnevære det samme.

Han halvt haltet, halvt løp bort til garasjen. Tauet var derfortsatt, men den ene enden var filtret opp, som om noenhadde saget gjennom det med en kniv – eller skarpe ulveten-ner. Call prøvde å se for seg Valdsverk helt alene i mørket igarasjen, at han satt der og bjeffet og ventet på at Call skullehøre ham. Call kjente en kulde som begynte å bre seg gjennombrystet. Valdsverk hadde ikke stått tjoret så ofte hjemme hosAlastair, og han hadde sikkert fått panikk. Kanskje han haddegnagd over tauet og kastet seg mot garasjeporten helt til dengikk opp.

«Valdsverk!» ropte Call igjen, høyere nå. «Valdsverk, vi erhjemme! Du kan komme tilbake nå!»

Han snudde seg rundt, men Valdsverk kom ikke ut av bus-kene, kom ikke frem fra skyggene som begynte å tetne mellomtrærne.

16

Det begynte å bli sent.Faren kom og stilte seg bak Call. Han så på det oppflisede

tauet og den åpne porten og sukket mens han dro hånden gjen-nom det gråsvarte håret. «Call,» sa han mildt. «Den er borte,Call. Ulven din er borte.»

«Det kan vel ikke du vite!» ropte Call og bråsnudde seg motAlastair.

«Call …»«Du har hatet Valdsverk hele tiden!» snerret Call. «Du er

sikkert bare glad for at han er borte.»Alastair ble streng i ansiktet. «Jeg er ikke glad for at du er

lei deg, Call. Men ja, den ulven skulle aldri ha blitt noe kjæle-dyr. Den kunne ha tatt livet av noen eller skadet dem stygt. Enav vennene dine eller, gud forby, deg selv. Jeg håper bare denspringer av sted inn i skogen og ikke begir seg inn i byen ogbegynner å forsyne seg av naboene.»

«Hold kjeft!» sa Call, selv om det var en slags trøst i tan-ken om at hvis Valdsverk spiste noen, kunne Call kanskje finneham i oppstyret. Call skjøv tanken bestemt ut av hodet og nedpå ond-fyrste-siden av listen.

Det hjalp ikke å tenke sånn. Han var nødt til å finne Valds-verk før det skjedde noe grusomt. «Valdsverk har aldri skadetnoen,» sa han isteden.

«Jeg er lei for det, Call,» sa Alastair. Til Calls overraskelsehørtes det ut som om han mente det. «Jeg vet at du har hatt lystpå et kjæledyr veldig lenge. Hvis jeg hadde latt deg beholde dennakenrotta, så kanskje …» Han sukket igjen. Call spurte segom han hadde hindret ham i å ha kjæledyr fordi det ikke tokseg ut for onde fyrster å ha kjæledyr. Fordi onde fyrster ikkevar glad i noe som helst, og aller minst uskyldige vesener, sliksom kjæledyr. Slik som Valdsverk.

Call så for seg hvor redd Valdsverk måtte være – han

17

hadde ikke vært overlatt til seg selv siden Call fant ham somvalp.

«Vær så snill,» tryglet Call. «Vær så snill og hjelp meg medå finne Valdsverk.»

Alastair nikket én gang, et skarpt rykk med kjeven. «Gå ogsett deg i bilen. Vi kan rope på ham mens vi kjører sakte rundtkvartalet. Det er ikke sikkert han har kommet så langt.»

«Ok,» sa Call. Han kikket bort mot garasjen med en følelseav at det var noe han overså, av at han ville få øye på ulven sinhvis han bare stirret lenge nok.

Men uansett hvor mange ganger de kjørte rundt kvartalet,og uansett hvor mange ganger de ropte, så så de ikke snurtenav Valdsverk. Det ble mørkere og mørkere, og til slutt dro dehjem. Alastair lagde spagetti til middag, men Call klarte ikke åfå i seg noen ting. Han fikk Alastair til å love å hjelpe ham medå lage plakater med hund savnet neste dag, selv om Alastairtrodde det ville gjøre mer skade enn gavn å henge opp bilderav Valdsverk.

«Kaosbitte dyr er ikke til for å bli kjæledyr, Callum,» saAlastair etter at han hadde ryddet bort tallerkenen Call ikkehadde rørt. «De bryr seg ikke om mennesker. De er ikke i standtil det.»

Call svarte ikke, men gikk og la seg med en klump i halsenog angst i sinnet.

Et høyt hvin dro Call ut av den urolige søvnen. Han fór opp isengen og grep etter Miri, kniven han alltid hadde liggende pånattbordet. Han lot beina gli ned fra sengen og krympet segidet føttene traff det iskalde gulvet.

«Valdsverk?» hvisket han.

18

Han syntes han hørte et nytt hvin, langt borte. Han myste utav vinduet, men kunne ikke se annet enn skyggefulle trær ogmørke.

Han snek seg ut i gangen. Døren til farens soverom var luk-ket, og det var mørkt i sprekken mellom døren og gulvet. MenCall visste at han godt kunne være våken allikevel. Det hendteat Alastair var oppe hele natten og reparerte ting nede i verk-stedet.

«Valdsverk?» hvisket Call igjen.Det kom ikke en lyd til svar, men Call kjente gåsehuden bre

seg oppover armene. Han fornemmet at ulven var i nærheten,at Valdsverk var engstelig, redd. Call begynte å gå i den ret-ningen fornemmelsen førte ham i, selv om han ikke kunne for-klare hva den kom av. Den førte ham bortover gangen til top-pen av kjellertrappa. Call svelget tungt, strammet grepet omMiri og begynte å gå ned.

Han hadde alltid syntes at kjelleren var litt skummel, fullsom den var av gamle bildeler, ødelagte møbler, dukkehus,dukker som trengte å bli reparert, og antikke trekkopplekersom brått kunne våkne til liv.

En strime med gult lys tittet ut under døren til en annenav Alastairs kjellerboder, som var full av mer skrot han ikkehadde fått surret seg til å reparere ennå. Call mannet seg oppfør han haltet gjennom rommet og tok i døren.

Den rikket seg ikke. Faren hans hadde låst den.Hjertet begynte å banke fortere i brystet på Call.Det var ingen grunn til at faren hans skulle låse inn en haug

med gamle, halvreparerte ting. Ingen grunn overhodet.«Pappa?» ropte Call gjennom døren. Han lurte på om Alas-

tair av en eller annen grunn var der inne.Men det han hørte røre seg på den andre siden, var noe helt

annet. Raseriet flammet opp i ham med en grusom og kvelende

19

fornemmelse. Han tok den lille kniven sin og forsøkte å tvingeden inn i den lille sprekken mellom døren og karmen, prøvdeå skyve opp låsen.

Det gikk et spent øyeblikk før tuppen av Miri traff riktig stedog låsen sa klikk. Døren gikk opp.

Det innerste kjellerrommet var ikke lenger slik Call husketdet. Alt rotet var borte og hadde gitt plass til noe som så utsom et svært spartansk innredet maguskontor. Det sto et skri-vebord i et hjørne, og rundt bordet lå det stabler med nye oggamle bøker. I det andre hjørnet sto en feltseng. Og midt pågulvet, bundet med lenker og med en redselsfull munnkurv avskinn rundt snuten, sto Valdsverk.

Ulven kastet seg mot Call med et klynk, men ble rykket til-bake av lenkene. Call sank ned på kne mens han rufset Valds-verk i pelsen på jakt etter spennen til halsbåndet. Han var såglad for å se Valdsverk og så rasende for at faren hans haddegjort dette, at han et øyeblikk ikke registrerte den viktigste de-taljen.

Men da han lot blikket gli gjennom rommet for å se hvorAlastair hadde lagt nøkkelen, fikk han omsider øye på det hanburde ha sett med én gang.

Det var lenker på veggen borte ved sengen også.Lenker i akkurat riktig størrelse for en gutt som snart ble

tretten.