Gi meg de brennende hjerter

GERD-LIV VALLA

Gi meg debrennende hjerter

MEMOARER

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-27553-2

1. utgave, 1. opplag 2012Omslagsdesign: Bente C. Bergan

Omslagsfoto: Fredrik ArffSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012Satt i 10,2 pkt. Sabon og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til ungdommen og framtida

Innhold

Prolog: 22. juli 2011 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 1: Barndom og ungdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Mot i brystet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bondesamfunn på femtitallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .«Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski» . . . . . . . . . . . . .Oppigarden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Posthus og Romantikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Etterkrigsår og optimisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .«Lyset skal ei under skjeppen stå» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Vinterfest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En hvit fugl fra India . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En amerikadukke som går . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Far og mor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .South State med likør til. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Landsskole på femtitallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Ungdom og frelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .På flyttefot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .«Offen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den røde byen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Idrett og vennskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 2: Studentopprør og kvinnekamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Oppbrudd: Drar til Oslo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Blindern inntas. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Internasjonalt studentopprør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nei til EEC. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det eksotiske og det opprinnelige. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fagkritikk i et kvinneperspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

21232427283032343739404142444647484950

55585960626363

Første kvinnelige NSU-leder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Internasjonal solidaritet. Hellas i mitt hjerte . . . . . . . . . . . . .Kvinnekamp i NSU . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Aksjonslinje eller systemkritikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kvinneallianser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Årene etter NSU. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .KUL – Et viktig sidespor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den gule kjolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Frigjøring fra stivnede rollemønstre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et overflødighetshorn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 3: Ut i jobb . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Parfyme og regnskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Inn i Statstjenestemannskartellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Likelønn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Arbeid av lik verdi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fagbevegelsen er der jeg vil være . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nye tider, gamle mål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Oppvask etter festen på åttitallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fra ansatt til tillitsvalgt kartellsekretær . . . . . . . . . . . . . . . . .Omstilling i statlige virksomheter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 4: Statsministerens kontor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .På venteværelset hos Gro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Budsjettarbeid og harde dragkamper . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En god dag på jobben . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Stabssjefen, en dreven politiker fra syttitallet . . . . . . . . . . . . .Modernisering. Statsbedriftene i en ny tid . . . . . . . . . . . . . . .Faderlige råd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det handler om EU . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En kommende utenriksminister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Gro går av som partileder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Ny leder i Ap – Jens eller Thorbjørn . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Deltaker, ikke observatør. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .«Borgerkrigen i arbeiderbevegelsen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det faglig-politiske samarbeidet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Da vet vi om hverandre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .De tusener av lytteposter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

64666869717476787980

83868890919293939698

103105111112113114117118120121123124125128129131

SMK. Norges beste politiske utkikkspunkt . . . . . . . . . . . . . .Farvel til SMK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 5: NTL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Mor og husmor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Stressmestring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .EU – den viktigste saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Skal LO gi et klart råd? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Teselskap mot EU . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .NTL: Et LO i miniatyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 6: Justisminister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fra Hurtigruta til justisministerstolen . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et departement i krise? Lund-kommisjonen ogBerge Furre-saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det handler om menneskeskjebner. Mappeinnsyn vedtas. . . .Tvers gjennom lov til seier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et mangslungent departement . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En bedre kriminalomsorg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .«Satans drapsmenn». MC-kriminaliteten krever liv . . . . . . . .Asyl- og flyktningpolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Barns beste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En rausere asyl- og flyktningpolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Ny politisk og administrativ ledelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Reiss-Andersen ble aldri løyet for. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Varmende støtte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kongen i statsråd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .36,9 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 7: Inn i LO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et LO i endring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En utsatt posisjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Begynnende lederkamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .«Stå opp om morran» og frivillige møter . . . . . . . . . . . . . . . .Tilbake til Den himmelske freds plass . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kampen for å bli LO-leder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kongressen i 2001 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En tilfeldig vei til toppen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

132133

137139140140141142144

147149

151153155156157159161162163165166170171173

175177178179180186189192194

Del 8: Ny LO-ledelse – nye utfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et mangfoldig lederteam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lærejenta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bedriftsbesøkene gjør varig inntrykk . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Industri og kamp mot nedleggelser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Offentlig og privat sektor må trekke sammen . . . . . . . . . . . .Forbundsledere som samtalepartnere . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et knappenålshode? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Frontfagsmodell og rettferdig lønn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Norges Bank misforstår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Likelønn og likestilling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nye kvinnekrav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Likestilling mellom skift og turnus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Ei lønn til å leve av og ei arbeidstid til å leve med . . . . . . . . .Heltid en rettighet, deltid en mulighet . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sterke kvinner inn i LO med 50 000 nye medlemmer. . . . . . .Vi må bli flere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Flere langtidsutdannede inn i LO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Arbeidernes dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Streikeslutt og nasjonaldag. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 9: Samarbeid og strid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En utstrakt hånd mellom gamle motstandere . . . . . . . . . . . .Nye grep for lærerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den norske modellen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Heltid/deltid og fagforeningsfradrag – viktige brikker i etinntektspolitisk samarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Røykelov og arbeidsmiljø. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Samarbeid med sentrum og Høyre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Deltakelse på FrPs landsmøte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Samarbeid med arbeidsgiverne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Helge Lund og Eivind Reiten får kontor i Folkets Hus. . . . . .Sterke personligheter med mye næringsvett . . . . . . . . . . . . . .

Del 10: Arbeiderpartiet må gjenreises – Valgnederlag,sykelønnsbråk og lederstrid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fiaskoen i 2001 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Et merkelig tilbud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

197199200202203204206208209212213214214216217219220222223225

227229232235

237238242244246249251

255257259

Sykelønnsordningen. En verdikamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den første IA-avtalen. Et bolverk mot kutt i sykelønna . . . . .Privatisering og konkurranse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Samtalene med Tor Aspengren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Tor Aspengrens begravelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Partileder i Ap: Jens eller Thorbjørn på nytt. . . . . . . . . . . . . .Valgkomitéarbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Jens Stoltenberg innstilles til partileder. . . . . . . . . . . . . . . . . .Nestlederstrid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Arbeiderpartiet skal bare ha én nestleder . . . . . . . . . . . . . . . .Trond Giske skyves ut av kabalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .LO-lederen inn i Aps sentralstyre? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Valgkomitéarbeidet. En tung, men nyttig erfaring . . . . . . . . .

Del 11: Den lange valgkampen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Regjeringsmakten må vinnes tilbake. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hvordan sikre et sterkt arbeiderparti? . . . . . . . . . . . . . . . . . .«SV må ansvarliggjøres» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kronglete allianser på veien mot valgseier . . . . . . . . . . . . . . .Du bestemmer – LO på din side . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Valgkamp i praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kampen mot midlertidige ansettelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Politikk må handle om folks hverdag . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kampsakene må modnes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .LOs største kampanje noensinne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En regjering som jobber med oss, og ikke mot oss . . . . . . . . .«Den røde fare» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .SV må inviteres inn i varmen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Arbeiderpartiet må radikaliseres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Turene rundt Sognsvann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den vanskelige pensjonsreformen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Inn i sentralstyret i 2005 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .A-pressen og den ideologiske arven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Heftig valgkampinnspurt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 12: Rød-grønn regjering og rød-grønn politikkNye utfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rød-grønn politikk og felles utfordringer. . . . . . . . . . . . . . . .

261261264266268269272276277278279280282

285287290291293296297298300300301303304305306307309313315319

321323

Regjeringskabalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Arbeidsmiljøloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Skuffende statsbudsjett. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .AFP-ordningen i spill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bruddet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Tariffoppgjør fra sykesenga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Tilbake på Youngstorget 1. mai. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Internasjonal solidaritet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Ny strid om sykelønnsordningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sykelønnssaken landes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det viktige offentlige ordskiftet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .LO runder av på topp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 13: Den vanskelige tiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Dokumentet i skapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Brevet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Pressebriefen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En medietsunami . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En gjennomgang, ikke en granskning . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Drapstrusselen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fougner-utvalget nedsettes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Yssen-saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lekkasjene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Partisekretæren vitner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Rettssikkerheten som forsvant – en lekedomstol . . . . . . . . . .Om psykiatere som leger og konsulenter . . . . . . . . . . . . . . . .Beslutningen om avgang. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Mediene og Fougner-utvalget. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Journalistikk, vennskap og politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Koseprat med Skavlan? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Båndene som røk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En vanskelig sak også for Roar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .«Vi kan alle bli den lille» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Rapporten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Legeforeningen tar affære . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Angrer jeg intet?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

323328329331332333335338341348349349

352353354355357358359361362366367369371372375376378379382384384388390

Del 14: Makt og avmakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Maktbalansen – Personalsak eller maktkamp? . . . . . . . . . . . .En maktbalanse for fall? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En kald skulder fra Jens . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kampen om den rød-grønne historien . . . . . . . . . . . . . . . . . .Makt til å gjøre en forskjell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .I medias makt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Jeg skriver bok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .LO-kongressen 2009 – mye tungt, men også mye varme . . . .

Del 15: Livet etter LO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Med faner og flagg på 1. mai . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den røde tråden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Med blikket på kjøttvekta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Comeback for likelønnssaken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Gamle sykelønnsgrep i ny innpakning . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fattighuset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Samtaler om tvil og tro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Opp av sofaen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Uten helse har du lite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hytte midt i byen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 16: Karen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Morslykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Å stå med lua i hånda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det går bare litt sent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kontrollør og biograf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Krevende jobber gir også noe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Vi trenger et sterkere lovverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Konkurranse, konkurranse, konkurranse . . . . . . . . . . . . . . . .Mamma, kan vi gå og shoppe?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bildekreditering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

395397400403406412413417419

423425428429430432434435437438439

443445446447449450453455457

461

463

471

Prolog: 22. juli 2011

Klokken er fem over tre, og jeg er sent ute til møte i forlaget, der jeg skallevere et kapittelutkast til boka. I resepsjonen til Cappelen Damm blirjeg møtt av den høygravide redaksjonssekretæren Helene. Ved inngan-gen som vender ut mot Akersgata står det en sivilkledd vakt, uvanlig iCappelen Damm, men forlaget har nylig gitt ut en bok av den danskekulturredaktøren Flemming Rose som trykket karikaturer av profetenMuhammed i sin avis Jyllands-Posten. Den hyggelige resepsjonistenhar tidligere fortalt meg at de ansatte er engstelige for represalier. Ikkealle er like glade for utgivelsen.

Helene og jeg utveksler manusutkast. En av medarbeiderne i doku-mentarredaksjonen, en blid nordnorsk jente, haster forbi med sekk ogsovepose. Hun skal på campingtur, og hilser god helg.

– Helene, jeg må på toalettet, sier jeg idet sikkerhetsveggen inn tilbokhandelen og toalettet ruller ned.

– Nå ble det akkurat stengt, men du kan bli med opp, sier Helene.– Nei, sier jeg. – Jeg løper heller til kontoret mitt i Folkets Hus. Jeg

må dit og kopiere noen dokumenter.Vi sier farvel, og god helg. Klokken er rundt kvart over tre, og jeg

går raskt ut i Akersgata, mellom Finansdepartementet og Høyesterett,og inn i Grubbegata. Utenfor Høyblokka er det lite folk, det er fredags-stille. Jeg legger merke til en kvinne som kommer mot meg. Hun serdirekte på meg. Jeg tenker: Har jeg sett henne før? Skal jeg stoppe ogsnakke med henne? Men jeg haster i stedet videre over Einar Gerhard-sens plass, inn Møllergata og til Folkets Hus på hjørnet av Youngsgata/Møllergata, der mitt kontor ligger.

Det går uvanlig glatt gjennom hoveddøren denne dagen. Jeg fortermeg inn, låser opp de tre dørene jeg må gjennom, kaster nøkler og do-

15

kumenter på skrivebordet, og løper inn på toalettet. Det er helt stille,ingen andre er på jobb denne fredagsettermiddagen i fellesferien. NI-SOs kontorer er tomme, Folkets Hus Landsforbunds kontor ved sidenav mitt er tomt.

Kontorlokalene er modernisert de siste årene, blant annet er det sattopp en stor glassvegg midt i lokalene. Da jeg kommer ut av toalettet,tenker jeg det skal bli godt med en kopp kaffe. Den foregående natten,sammen med venner ute ved Moss, ble lang og hyggelig. Vi hadde hef-tige diskusjoner om mange viktige ting kombinert med vin og cubanskrom.

Kaffen er ferdig, jeg står ved glassveggen og skal til å gå mot konto-ret. Da smeller det. De tjukke glassveggene eksploderer, vindusruteneblåses inn. Brannalarmen går, tunge takplater ramler ned rundt meg.Det farer gjennom hodet mitt: Hva skjer? Har jeg gjort noe galt meddenne nymotens espressomaskinen? Ramler huset sammen på grunnav den stadige ombyggingen? Tålte ikke Folkets Hus’ konstruksjonerdette? Hva gjør jeg nå?

Hadde det bare vært noen andre her.Brannalarmen forteller meg at det gjelder å komme seg ut. Jeg lø-

per forbi den eksploderte glassveggen mens takplater, glass og murpusssingler rundt meg. Hvor er nøklene? Det gjelder å holde hodet kaldt.Jeg finner nøkkelknippet inne på kontoret, og kommer meg ut gjen-nom de tre låste dørene.

Ute på gata møter jeg forskremte ansatte som kom fra andre delerav Folkets Hus. Noen gråter, og spør: Hva har skjedd?

Så ser vi røyken fra regjeringskvartalet.Politi og brannfolk kommer styrtende, og vi roper etter dem:– Hva har skjedd?– Vi vet ikke. Kanskje har det gått av en bombe i regjeringskvarta-

let, og det kan komme en til. Kom dere unna!Audun Brede, en flott medarbeider fra driftsavdelingen i LO, kom-

mer bort til oss. Ødeleggelsene var ikke så store der han og de andrevar, men alle skjønte at noe alvorlig var skjedd. Kan det være en ter-rorbombe? Kan det være hevn for Norges deltakelse i Afghanistan, iLibya? Hevn for karrikaturtegnerens bok i forlaget?

Hva skulle vi gjøre nå?– Bli med hjem til oss på Bøler, Gerd-Liv, sier Audun. – Jeg kjører

motorsykkel, du kan sitte på.

16

– Det er umulig, Audun, svarer jeg. – Politiet har sikkert sperret alleutfartsveier.

Audun tviler på det.– Det må ha gått liv tapt. De har sikkert andre ting å jobbe med nå,

sier han.Bilen min, som står i garasjen i Folkets Hus, får jeg ikke tilgang til.

Jeg går oppover mot Hammersborg Torg, men der er alt sperringenepå plass. Jeg forter meg gjennom gatene. Sirener, politi, fortvilte men-nesker er overalt. Jeg vil hjem. Var også Pilestredet Park og leilighetenmin ødelagt?

Alt er i orden hjemme. Jeg synker ned i sofaen foran fjernsynet. Van-tro, sjokk og sinne avløser hverandre. Tankene er mange: Hva om jeghadde gått på toalettet i forlaget, og dermed gått forbi regjeringskvar-talet få minutter senere enn jeg faktisk gjorde? Det ville vært akkuratda eksplosjonen inntraff. Hvor heldig var jeg som unngikk at glassplin-tene gikk inn i kroppen inne i Folkets Hus?

Hva om?Resten av dagen og mye av natta sitter jeg nummen og rystet til det

innerste, og følger det uforståelige, vanvittige dramaet. Et angrep påregjeringskvartalet, det meldes om drepte og hardt skadde. Så utvidertragedien seg; det kommer inn rapporter om skyting på AUFs sommer-leir på Utøya.

Utover kvelden blir det klart at mange AUF-ere er skutt. Det er daikke mulig? Skyte ungdommer?

Så kommer meldingene om at gjerningsmannen både i regjerings-kvartalet og på Utøya er en hvit, etnisk norsk mann. Kristen og ikkemuslim.

Til tross for at det stort sett er høyreekstremister som tidligere harstått bak grusomme angrep på mennesker i Norge, var ingen inne pådenne muligheten de første timene etter tragedien. Jeg kjenner en skamover å ha vært en av de mange som umiddelbart tenkte at dette varislamisters hevntokt mot Norge.

Så tenker jeg på Kamzy, Helle og de andre jentene jeg nylig møttepå den landsomfattende jentekonferansen i Sunndal 19. mars. Er de påUtøya? Jeg holdt innledning sent lørdag kveld, og var imponert overmodenheten til disse jentene, noen var helt ned til 14 år gamle. De re-flekterte over og stilte spørsmål til hva jeg som 63-åring snakket om.Sterkt og inspirerende.

17

Kamzy var leder i Oslo AUF inntil for noen måneder siden, hun ersikkert på sommerleir. Jeg våkner opp fra den transelignende tilstan-den som har lammet meg da de første nyhetene om Utøya kom.

Den første meldinga til Kamzy sender jeg litt før midnatt. Jeg får ikkenoe svar.

Lørdag morgen blir jeg vantro vekket til nyheten om de åtti drepteungdommene på Utøya. Jeg sender en ny melding til Kamzy. Hellerikke denne gangen svarer hun.

12.54 på lørdag lyser Kamzys navn endelig i displayet:«Lever.»Lettelsen er enorm, Kamzy er i live. Men hva med de andre? Alle de

som var døde. Og hvilke redsler skal de overlevende bære med seg?Jeg ser ungdommer fra Utøya uttale seg velformulert i mediene.

Mange er naturlig nok i sjokk. Hvordan klarer de å snakke nå, etterdet marerittet de har vært gjennom mens gjerningsmannen herjet rundtder ute? Hva med alle de som nå sitter og venter på beskjed om sinebarn? Hva med de som hadde venner eller nær familie blant de hardtskadde og omkomne i regjeringskvartalet? Hva med de hardt skadde?Vil de overleve?

Helga går, og hverdagen kommer, men det er vanskelig å sove, vans-kelig å sette ord på det som har skjedd og skjer. Alt blir smått i forholdtil en så stor tragedie.

Dagene som følger blir preget av sorg og utmattelse. Søvnløshet ogmareritt om singlende glass, brannalarmer og nesten tapt liv blir en delav hverdagen. Jeg får vite at en av medarbeiderne i Folkets Hus gikkfra jobben klokken 15.20, og tok veien gjennom regjeringskvartalet.Vi gikk begge over Einar Gerhardsens plass, med få minutters mellom-rom. Jeg hadde marginene på min side, hun hadde det dessverre ikke.Hun omkom da bomben gikk av.

*

Statsminister Jens Stoltenberg opptrådte som en statsmann i timeneog dagene etter terrorhandlingen. Han tok et riktig valg med hensyntil hva vi skal tro på. Etter 11. september 2001 i USA valgte presi-dent Bush konfrontasjonslinjen. Vår statsminister valgte åpenhet, de-mokrati og inkludering. På samme måte som Nelson Mandela gjordeda han kom ut fra Robben Island i 1989. Forsoning, ikke krig, varMandelas budskap. Kjærlighet, ikke hat, var budskapet fra våre ledere.

18

Også fra de ungdommene som hadde vært midt oppe i det og var har-dest rammet.

I sin tale under minnegudstjenesten i Oslo domkirke siterte Jens enung AUF-jente:

«Når én mann kan forårsake så mye ondskap – tenk hvor mye kjær-lighet vi kan skape sammen.»

Helle Gannestad var jenta som formulerte disse kloke ordene somgikk verden rundt. Jeg lærte Helle å kjenne på jentekonferansen iSunndal i mars. Hun var primus motor for konferansen og minkontaktperson. Da jeg sendte henne en tekstmelding og berømmet hen-nes kloke ord, svarte hun:

Tusen takk, Gerd-Liv. Det betyr mye å høre fra deg. Det har værtvanskelige dager, men samtidig finner vi styrke i hverandre. Jeg måinnrømme at jeg har vært innom alle følelser på skalaen – fra lattertil bunnløs sorg – sammen med alle de andre berørte. Folkets Huser et godt sted for å finne trøst. Jeg er utrolig stolt over AUF-erne,landet vårt, og hvordan Jens har taklet det hele. Når det kommer tilde ordene jeg formulerte, hadde de ikke betydd noe hvis ikke Norgeallerede var Norge.

Arbeidet med boka mi måtte gå videre. Men hvordan skulle jeg skriveom fortiden når dette skjedde rundt meg?

Jeg har opplevd gode og dårlige ting i politikken. Kunne jeg skriveom de dårlige etter dette? Gikk det overhodet an å være kritisk tilenkelte sider ved personer som har stått så verdig fram, som Jens Stol-tenberg og andre hadde gjort? Ville kritikk overhodet bli forstått i entid som kalte på samhold og fellesskap?

Hva ville ungdommene, Kamzy, Helle og alle de andre som jeg harhatt kontakt med, tenke? Ville de forstå hvorfor jeg skrev memoarernå, og vil de fortsatt dele tanker over et kafébord?

En stund føltes det meningsløst å snakke om noe annet enn ungdomog framtid. Tvilen meldte seg, men jeg bestemte meg raskt.

Jeg hadde lyst til å fortelle min historie, om hvordan det var å vokseopp i bygdenorge på femtitallet, være student på Blindern på syttitallet,mor og kvinne i fagbevegelsen. Boka skal komme. Men den kan vente.Høsten 2011 er det viktigst å bidra til samhold, fellesskap og trøst. Deter en tid for alt.

19

En av kjerneverdiene i vårt demokrati er at vi kjemper med ord, ikkevåpen. Gjennom fredelig meningsbrytning belyser vi vår samtid og vårtlands historie. I kjølvannet av min avgang og det vonde som skjedde i2007, har mange skrevet om dette stykket norsk samtidshistorie somjeg var en del av. Noe av denne historieskrivingen opplever jeg somomskrivning. Derfor må jeg bruke min opplevelse, mine ord, fortellemin historie.

Mitt håp er at de unge ser at alle mennesker, også samfunnstopperinnen politikk og samfunnsliv, har sterke og svake sider. Historieskri-vingen bør avspeile denne mangefasetterte virkeligheten sett gjennomøynene til dem som har levd i den.

Del 1

Barndom og ungdom

Mot i brystet

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer, ryggen rak og blik-ket fritt, se det er bra. Tåle slit og tåle sludd, og tåle frost og varme,slike gutter det vil gamle Norge ha.

Den velkjente sangen ljomet fra en liten skolestue på Valla i Nordlandpå midten av femtitallet. Vi sang den, alle som en, gutter og jenter. Visang fra Mads Bergs Skolenes sangbok. En bok med blått omslag ogfugl og ornamenter i hvitt. Mange kjenner igjen denne sangboka, denvar mye brukt i mange år.

Etter hvert begynte jeg å stusse. Var det bare slike gutter gamleNorge ville ha? Og var det virkelig som det stod i det andre verset, at«der hvor lien brattest stuper setter han utover, gutten på de glatte skiså spruten står. Jenten etter …»?

Guttene var ikke flinkere på skolen enn vi jentene. Guttene gikkikke fortere på ski. Søsteren min hadde den vakreste håndskrifta i helebygda. Jeg lærte å lese like fort, kanskje fortere, enn guttene i klassen.Jeg var like skikket til å kjøre traktor som broren min, og til å slåss somguttene.

Nei, dette måtte endres på. Etter første klasse på folkeskolen påValla i 1955 sang jeg for meg selv: «Tåle slit og tåle sludd, og tåle frostog varme, slike jenter det vil gamle Norge ha.»

46 år senere holdt jeg tale som kommende leder, den første kvinneligei LO:

Det handler om rettferdighet, likeverd og solidaritet når vi krever like-stilling. I årene framover skal vi legge enda større vekt på dette. Hund-

23

retusener har urettferdig lav lønn. Titusener av kvinner ønsker merarbeid. Slik at de kan ha en full jobb og leve av den. Likestilling i ar-beidslivet handler om lavlønn og likelønn. […] Seirene har ikke kom-met rekende på ei fjøl. Glem ikke det. […] Vi må skape likestilling bådepå hjemmebane og i arbeidslivet for å oppnå reell likestilling.

Nå skulle vi brette opp ermene og slåss for kvinners likeverd. Kjempe vi-dere. I selveste Landsorganisasjonen i Norge. Det var fantastisk å skullefå lov til å lede denne organisasjonen, og jeg gledet meg til å ta fatt.

I oppveksten ble jeg alltid oppmuntret til å stå på for det jeg mente, tilå være både høyt og lavt. Og jeg fikk tidlig store oppgaver i livet. Dajeg var så liten at jeg ennå ikke rakk ned til clutchen, ville jeg likevelkjøre traktor, selv om jeg måtte stå oppreist for å klare det. Nils, bro-ren min, mente at det var han som skulle kjøre, siden han var eldst ogodelsgutt. Jeg argumenterte sterkt for at jeg som var yngst og veikestburde få kjøre traktoren fordi arbeidet ellers i slåttonna var så fysisktungt. Far lot oss begge kjøre. Hvis Gerd-Liv vil kjøre traktor, skal hunfå lære det, sa far. «Slike jenter det vil gamle Norge ha.»

Senere skulle jeg komme til å «kappes» med Nils på flere områder i li-vet, både på idrettsbanen og i organisasjonslivet. Da han ble leder avNorges Bondelag i 1980, sa jeg spøkefullt til daværende journalist iNRK Radio og senere politisk redaktør i VG, Olav Versto: «Nå harbroren min blitt leder av Norges Bondelag, og da må jeg bli leder avnoe som er like viktig.» På det tidspunktet hadde jeg vært leder avNorsk Studentunion (NSU) som hadde rundt 40 000 medlemmer. Se-nere skulle jeg bli leder av LO med nærmere 800 000 medlemmer. Detkunne Nils vanskelig slå.

Bondesamfunn på femtitallet

Vi var fem søsken som vokste opp på en gård på Valla i Nordland. Vihadde mange slags dyr. Kyr med navn som Dagros og Rødside. Sauersom ble sluppet ut på fjellet om sommeren, og hentet ned igjen når detnærmet seg vinter. Høns, griser og hest. Familien drev også posthusetved siden av gårdsarbeidet. Det var et eventyr.

24

Hjemmet vårt var fylt med sang og diskusjoner, boklesing og radio-lytting. Det var en trygg og god oppvekst. Likevel oppdaget jeg tidlig atdet var forskjell på folk. På dem som hadde veldig lite, og vi som haddemer. På dem som var utstøtt fordi de var født annerledes enn oss andreog som dessverre ofte ble ertet. Denne urettferdigheten, denne sosialeskjevheten, påvirket meg allerede i ung alder.

Fra lufta ser Valla ut som en liten halvøy eller en stor odde. På den enesiden er det en fjordtarm av Sørfjorden, på den andre siden renner elvaRøssåga. Der elva og fjorden møtes ute på Auren, som vi kaller det, derslutter Valla. Det offisielle og formelle navnet på Valla er Vallabotn.Det var også navnet på posthuset.

I min barndom var Valla et sted med seks–sju gårder. I tillegg var detflere andre som bodde og arbeidet i den lille bygda, men som ikke haddegård. Gården vår het Oppigarden. Nærmeste nabogård var Nerigarden.Else, bestevenninnen min, som var to år eldre enn meg, bodde der. Deandre nære naboene var gudfaren og gudmora mi, Anbjørg og Ludvik,som drev butikken. Et spennende sted med karameller, sirupstønner,sukker, drops og kjeks, men ikke så mye frukt og grønnsaker. Grønn-saker dyrket vi selv, og frukt fantes det lite av på den tiden. Bortenforbutikken lå Midtigarden. Oppigarden, Nerigarden, Midtigarden − van-lige navn i et jordbrukssamfunn. Bortenfor Midtigarden lå Håjen (Hau-gen), bortenfor der igjen lå gården Solheim. På Solheim bodde tanteSine, eller Nilsine, som var hennes egentlige navn, og onkel Jakob.

Familien på Solheim hadde ansvaret for dampskipsanløpet; kaia lårett nedenfor huset deres. Det var en vakker plass med sol fra tidlig ommorgenen til langt ut på kvelden. Solheim var et favorittsted og tanteSine en snill og god tante å komme til. Onkel Jakob røykte pipe, hanhadde til og med eget pipebord. Den gode, og på den tiden eksotiske,lukten av piperøyk var noe av det som gjorde Solheim til et spesielt sted.Den dag i dag synes jeg røyk fra pipe lukter nydelig.

Litt lenger unna, i den andre retningen, bodde tante Anna og onkelPer. Også her var det åpne dører med søskenbarn og lek og moro, somdet var hos alle i den vesle bygda. Vi var ikke så mange, men vi haddemye fellesskap.

Da Nordlandsbanen ble bygget mellom Mosjøen og Mo i Rana i1941–42, stoppet toget på Bjerka, det var stasjonen i bygda vår. Jern-

25

banetraseen gikk slik at den delte vår gård i to. Vi kunne ikke se skin-nene, traseen gikk nemlig ikke oppå jordene, men i en dyp skjæring forå tilpasses ei bru med skinner over elven Røssåga. For å komme overdenne skjæringa ble det bygget ei vanlig bru, Nybrua. Vi stod ofte påNybrua og så på togene som kom susende under oss.

Da gudmor Anbjørg og gudfar Ludvik la ned butikken, måtte vi overelva Røssåga for å komme til butikken på Røsså. Det måtte vi også nårvi skulle besøke Ranveig og Anna-Helene, venninnene mine på Solbak-ken. Skulle vi til Korgen, til Karen Anne og de andre søskenbarna våreder, kunne vi velge mellom å krysse denne brua eller ta den andre mu-lige veien, «riksveien». Til Korgen gikk det buss, men ofte syklet, spar-ket eller gikk vi den ene milen.

Korgen var kommunens senter, også etter at kommunen ble slåttsammen med to andre kommuner, og ble til Hemnes kommune. Ensammenslåingsprosess som var like vanskelig i denne bygda som det vari kommuner mange andre steder på sekstitallet.

Valgte vi å krysse elva, måtte vi ut på selve jernbanebrua. Gå ut pået smalt tredekke mellom skinnegang og rekkverk. Vi la oss ned for ålytte etter toget. Øret tett inntil skinnegangen. Vi visste at var vi midtpå brua når toget kom, kunne det bli et veldig sug, en trekkraft som iverste fall kunne dra oss inn mot toget og skinnegangen. En rømnings-plan ble pønsket ut: Kom toget, kunne jeg klatre over rekkverket og ståpå utsiden av brua. Heldigvis ble det aldri aktuelt å iverksette denneplanen. Et lite feilsteg kunne ført rett ut i uløkka. Ned i elva. Det varaldri noen som skadet seg, men det var gruelig høyt ned til elva under,med sterke stryk, litt avhengig av hvordan vassdragsreguleringen var.For jeg vokste ikke bare opp i et jordbrukssamfunn, jeg vokste ogsåopp i en kommune som var preget av vannkraftutbygging. En utbyg-ging som berørte vann og lakseelver, men som vi så på som en del avdet store industrieventyret.

Industrireisingen i Rana på femtitallet bar bud om en tid med godeog faste jobber. I byen kunne folk bo bedre enn mange gjorde på av-sidesliggende steder. De levde drømmen om det moderne Norge skaptav Einar Gerhardsen og sosialdemokratiet i tidlig etterkrigstid.

26

«Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski»

Min far Lars var 38 år da han giftet seg med min mor Gerda, som hel-ler ikke var noen ungdom. Likevel fikk de fem barn. Da jeg kom til ver-den, var mor 42 år og far 50 år. På skolen skulle vi av og til fortelle omnår foreldrene våre var født. Når jeg sa at faren min var født i 1897,var reaksjonen ofte:

– Hæ? Det må da være bestefaren din?

Nils var tolv år eldre enn meg, og Kjell ti. Fem år etter Kjell ble Bjørgfødt, Stein året etter Bjørg. Jeg var yngst, en attpåklatt. Da jeg voksteopp, var de to eldste brødrene mine allerede på vei ut av hjemmet. Detvar Bjørg og Stein jeg hadde mest med å gjøre. Vi passet kyrne sammenog gikk i fjellet. Først hadde vi en felleshytte med flere andre i bygda,Kverntjønnhytta, den var liten, spartansk og forfallen.

Mor og far ville gjerne ha egen hytte, og derfor bygde vi Lomtjønn-hytta. Om sommeren samlet vi mose og la inn i gulvet og veggene somisolasjon. Hesten vår, Luska, måtte dra opp materialer da vi skullebygge. Hytta bestod av bare ett rom og en bitte liten sovealkove. I rom-met stod det en divan og et stort hjemmesnekret spisebord med enklebenker rundt. Utrolig hvor mange vi kunne være på en gang i den lillehytta, og hvor lite vi savnet større plass.

Dagene på hytta står for meg som noe av det fineste jeg opplevde,både vinter, påske og sommer. Vi satte garn i Kverntjønna og Lom-tjønna. Vi fisket med stang og hadde båt. Vi kastet med sluk og flueri elvene og vannene. Drømte om å få ørret, som vi kunne steke helei panne eller på bål. Det var livet. Den eneste ulempen var insektene.Luska, hesten vår som stod oppe ved hytta, var svart av klegg. Myggog klegg var den største plagen om sommeren på fjellet i Nord-Norge.Stakkars Luska, vi syntes så synd på hesten og prøvde – forgjeves – åjage bort de svarte plageåndene.

Om vinteren var det skigåing. Hele tiden. Opp den bratte lia fra Vallaog innover mot hytta, og videre opp på Lille Grønnfjell, og derfra tilKangsen og ofte helt opp til Store Grønnfjell som lå 1030 bratte me-ter over havet. Oppkjørte løyper fantes ikke. Vi måtte tråkke dem oppselv. Ofte gikk disse løypene på tvers. For å komme fortest mulig oppkrysset jeg noen ganger fjellsiden under bratte heng. Skavlene hang ut-

27

over. Det var store og små snøklumper som viste at det hadde gått småras. Det var et sjansespill, ikke minst når jeg ofte var alene på tureneog ingen visste hvor jeg var.

Det var befriende å komme opp på høyfjellet. Få alt av lys, luft, him-mel og utsyn som snøhvite høyfjellsvidder ga. Her kunne jeg ligge og solemeg, spesielt foran bruningskonkurransen i Korgen i slutten av påsken.

Hjemover gikk det fort. Hadde jeg først kommet meg opp til 1030meter, var det stort sett bare rett ned før jeg plutselig stod i døra til hu-set ved fjorden.

Margrethe Munthe, stakkars, har blitt stemplet som pekefingerdameog moralist. Men jeg husker ikke bare slike sanger. «Jeg snører minsekk, jeg spenner mine ski, nå lyser det så fagert i heien. Fra ovnskro-ken vekk, så glad og så fri, mot store hvite vidder tar jeg veien.» Densang jeg enten jeg gikk i skogen eller i fjellet.

Oppigarden

Gården vår, Oppigarden, bestod av en stor hvitmalt hovedbygningmed hage rundt. Huset var litt rart konstruert: Den ene enden av byg-ningen hadde et utbygg i bare én etasje. Der lå posthuset. Det var farsom offisielt var poståpner, men det var like mye mor som drev det vedsiden av alle sine huslige gjøremål. De delte på arbeidet. Ved siden avhovedbygningen lå de andre husene og dannet til sammen et firkantettun. Det var et grått stabbur, en rødmalt sag, fjøs, og et eldhus. Midt påtunet og rundt husene stod det noen fine bjørketrær. Gården var merenn jobb for mor og far, det var en livsform. De arbeidet sent og tid-lig, og vi ungene var med på alt. Vi hentet kyrne, melket, hentet postpå bussen, og var med far i skogen om vinteren når han drev hogst.

Om våren var det såing, om sommeren måtte høyet i hus. Det varpløying, det var traktorkjøring og det var hesjing. Vi tresket lenge kor-net selv. Melkebilen kom og hentet spannene som stod på rampen hverdag. Vi sang Prøysens vise om «Mjølkeruta kommer ifra Stomperud påheia. Hold deg i stolkarmen, lek du er med. Og dermed så homper viopp og ned.»

Vi ungene var med på alt som foregikk på gården og på posthuset.Det var ingen av oss som ikke visste hva mor og far drev med. Det varikke forskjell på livet vårt og arbeidet deres. Alt var vevd sammen. Vi var

28

med i fjøset, vi var med når det skulle hesjes og når høyet skulle kjøresinn.

Hesjing var en tung jobb. Først skulle gresset rakes sammen, og såskulle det henges opp på hesjene. Hesjene bestod av staur som var sattopp i en rekke med ståltråd imellom. Ståltråden hengte vi først opp i enlinje. Vi gikk med en stor bunt ståltråd, som vi var to stykker til å bære,en i hver ende av bunten. Så hengte vi gress opp på den første rekka.Deretter var det en ny ståltrådrunde, en ny hesjing opp på der igjen,en ny ståltrådrunde og hesjing. Til slutt ble det så høyt at vi som varminst, ikke rakk opp. Gresset hang over hesjene til det ble tørt. Da vardet av med alt og opp i høyvogna. Den første tiden kjørte vi med hestinn på låven, men ganske fort kom traktoren Gråtassen. Den gjorde atvi kunne rake gresset sammen og få det i hus mye enklere og fortere.

I slåttonna hadde vi som ellers i året fast middagsmat klokken tolv.Var det for langt å dra hjem, spiste vi ute på jordene. Tørsten slukketvi med hjemmebrygget øl eller hjemmelaget surmelk med kanel og suk-ker i.

Noe av det det som var mest stas, var potetopptakene. I dag snakkervi om høstferie, den gangen het det potetferie eller «tadesferie» på dia-lekten vår. Vi hadde fri fra skolen for å hjelpe til på gårdene med å taopp potetene. Ble du ikke invitert til det, ble du rett og slett lei deg. Dufikk nemlig penger, ja, det var vel en liten sum, kanskje fem kroner da-gen. Det betydde en god del på den tiden, folk hadde ikke flust med pen-ger.

Å kunne sette inn fem kroner på den røde postsparebankboka varstas. Men det viktigste var fellesskapet. Å få være sammen med deandre, å delta, føle at du gjorde en jobb, og ikke minst maten somfulgte med:

Først var det flere timer med potetopptak. Vi plukket oppi bøtter. Enbøtte for fine poteter, og en bøtte for dårlige poteter. Så tømte vi bøt-tene i hver sine kasser. Dette holdt vi på med fram til tolv. Da ringteen bjelle. Tid for mat. Vi kastet spannene og løp bort til gården der viskulle spise. Før vi kunne gå inn, måtte vi vaske oss. Store grå sink-baljer med vaskevann var satt ut med Sunlight-såpe og skrubber. Innebugnet matbordet. Det reneste Soria Moria. Det var hjemmebakt brød,flatbrød, kavring og smør. Kjøttpålegg av alle sorter, laks, røykelaks,brunost, og for de spesielt interesserte, som stort sett var voksne, var

29

det gammalost. Men det aller gjeveste var de nyrørte tyttebærene. Po-tetopptaket kom rett etter, og kanskje samtidig med at alle var i skogenog plukket bær. Blåbær og multer litt tidligere, og så tyttebær. Skogenvar full av dem. Nyrørte tyttebær med sukker på nybakt brød med godtsmør; jeg visste ikke om noe som var bedre enn det. Og jeg vet knaptom noe bedre den dag i dag.

Bærplukking ble også butikk for meg. Etter endeløse timer i tytte-bærlyngen helte jeg bærene noen ganger opp i en pappeske, dro medbussen til Hemnes og solgte dem til en kjøpmann. Det var litt pengerå få for det, men først og fremst var det annerledes og spennende. Detga også en følelse av å delta, av å bidra til det som ga oss mat og somvar arbeidet vårt.

Det gikk i ett. Etter at høyet var i hus og vinteren kom, var far i sko-gen. Han hadde folk til å hjelpe seg, det var stor aktivitet i skogen omvinteren. Vi satt oppe på tømmerlasset når vi kjørte tilbake til saga pågården vår. Etter at tømmeret var kommet til gards, ble det skåret tilmaterialer. Folk ute fra øyene, der det var skrint med trevekst, kom ogkjøpte materialer, blant annet for å bygge båter.

Posthus og Romantikk

På posthuset hjemme var det travelt. Postsekker ble hentet på morgen-bussen og levert på ettermiddagsbussen. Du måtte ikke komme for senttil dette. Da ble folk sittende og vente i bussen. Og det verste var atbussen da risikerte å komme for sent til å korrespondere med nord- ogsørgående tog.

Brev ble sortert, folk fikk utbetalt penger. Alt ble sirlig ført inn i bø-ker, hver eneste postanvisning ut, og hver eneste innbetaling. Den rødepostsparebankboka var oss kjær, og vi sparte litt etter litt. Det var ikkede store summene som gikk inn, men vi limte inn postbankmerker iboka og stemplet med «Vallabotn».

Det var alltid spennende når folk samlet seg i kø foran postluken, ogmor eller jeg åpnet den og sa «Vær så god!» Vi delte ut posten til on-kel Jakob, til Ole i Midtigarden, til Ole i Nerigarden, til Julianna, tilKristine på Moen. Og til alle de andre som trofast møtte opp for å fåposten sin. Selv smugleste jeg alle bladene og magasinene som kom førjeg sorterte dem og la dem i hyllen. Norsk Ukeblad, Hjemmet og Al-

30

lers. Noen holdt Nordlands Avis, som kom ut på Hemnesberget, andreRana Blad, som kom ut i Mo i Rana, og Lofotposten, som kom uti Svolvær. Noen hadde Adresseavisen, enkelte hadde Bondebladet ogNationen, og det var i hvert fall én som hadde Sovjetnytt. Tidlig abon-nerte jeg selv på Romantikk og slukte alle historiene om romanser, spe-sielt den faste spalten «Mitt første kyss».

Posthuset er det stedet i oppveksten som jeg kanskje husker allerbest. Det var sosialt, hele bygda kom dit, det var spennende arbeid, ogdet var lesestoff som ga kunnskap om både lokale og nasjonale for-hold. Og for ukebladenes del, underholdt og pirret de nysgjerrighetenpå klær, moter, mat og kjærlighet.

Det var godt å møte de samme menneskene fra bygda hvereneste dag. Mennesker som forventningsfullt kom og hentet posten.Forventninger til avisene, til ukebladene de abonnerte på, til brev, oftefra Amerika – flere hadde utvandrede slektninger – og kanskje fikk deogså en pengeseddel fra «over there».

En sommerferie fikk jeg ansvaret for poståpneriet på Bjerka. Erfarin-gen dette arbeidet ga meg i svært ung alder, var verdifull. Jeg våger nes-ten ikke å si hvor gammel jeg var, kanskje 14 år, LO er imot barne-arbeid. Det var store penger jeg hadde ansvar for, og det var mye postsom skulle sendes med og tas imot fra toget. Posthuset lå på jernba-nestasjonen, så her behøvde vi ikke gå veien om buss. Spinkel som jegvar, slepte jeg rundt på de tunge postsekkene i det grå jutelignendestoffet med striper i de norske fargene. En rød, en blå og en hvit stripelangsmed postsekkene. Lukten av postsekkene var der gjennom heleoppveksten, på posthuset hjemme, på gården og i sommervikariatet påBjerka. Jeg kjenner den igjen den dag i dag bare jeg kommer inn på etposthus hvor de ennå har de gamle sekkene.

Poståpnerjobben var nyttig. Mange ganger var jeg engstelig for ikkeå bli ferdig i tide, for å gjøre noe galt, for eksempel utbetale feil penge-sum til folk. Det lærte jeg mye av. Ansvaret føltes ofte tungt, men jeger takknemlig for at far og mor våget å la meg prøve i så ung alder.

Sommerjobber ble det senere også, på salgslaget i Mo i Rana. Derskar jeg opp pølser og kjøtt, laget lungemos og leverpostei. Senere, un-der studiene, var jeg alt fra kioskmedarbeider i Narvesen til korrektur-leser på telefonkatalogen. En gang fikk jeg tilbud om å steppe inn foren venninne som modell under klesvisninger. Det var i mine første år

31

i Oslo, og før jeg begynte med politikk. Det kunne være en grei måteå tjene penger på, tenkte jeg, i tillegg var det sikkert litt smigrende foren forfengelig ungjente. Den karrieren ble fort avbrutt. Han som eideagenturet jeg skulle vise klær for, kom en dag med et slibrig tilbud. Jegviste meg aldri mer i showrommet på Drammensveien.

Etterkrigsår og optimisme

Mens søsknene mine var født enten før eller under krigen, var jeg etbarn av de store etterkrigskullene, født i 1948. Det var ikke mye snakkom krigen hjemme hos oss. Når det ble snakket, var det om gode ogdårlige eksempler blant befolkningen i bygda under krigen, om småna-zister og stornazister, som de ble kalt. Alle visste meget godt om demsom ble dømt for landssvik og måtte sone etter krigen, men jeg hus-ker aldri at de ble utstøtt eller at ungene ble ertet. De hadde sonet sindom, de var tilbake i samfunnet og vi skulle leve sammen. Forholdenevar små. Det var kanskje ikke rom for å viske noen ut. En av dem varen kjøpmann i Bjerkadalen. Han kjørte rundt med bil og solgte varer,også til oss. Han ble omtalt som en stornazist, men uten at jeg huskerat noen oppførte seg dårlig mot ham for det. Folk trengte varene hans.Han oppførte seg ordentlig som kjøpmann, og man måtte legge alt detvonde fra krigen bak seg.

Kanskje er mine minner preget av at jeg ikke husker noe med sik-kerhet før i 1953, da jeg var fem år gammel. Da var det optimisme ogframtidstro mer enn tilbakeskuing. Kanskje var den vonde krigstidender slektninger var i stor fare, noe en også ville skjerme oss ungenefor?

Mor og far fortalte imidlertid at tyskerne hadde okkupert deler avhuset vårt under krigen. De snakket også om krigsfangene som haddehatt det så forferdelig i leirene i nærheten, en på Bjerka og en på Ves-terfjellet i Korgen. Vi hadde et skrin av aluminium eller «blikk» som enrussisk krigsfange hadde laget til far da frigjøringen kom. På den ene si-den, av skrinet var det risset inn Lars Valla 1945. 7. mai 1945. I midtenvar det en tegning av en flyger. På den andre siden av skrinet stod detet navn på russisk. Skrinet var enkelt, men det hadde hedersplassen påpeishyllen, så det måtte bety mye for far. Senere fikk jeg skrinet av far,og jeg har det fremdeles. Når jeg ser på det, minner det meg om en hard

32

tid, men også om den utrolige gleden alle kjente da frigjøringen var etfaktum. I pur glede ga denne russiske krigsfangen et minne for livet tilfar.

Vinteren 2012 blir jeg oppmerksom på en utstilling arrangert avkunstneren Guttorm Guttormsgaard med gjenstander laget av russiskekrigsfanger hvor det også er en rekke slike skrin. Guttormsgaard for-teller at krigsfangene laget disse skrinene av sine egne blikktallerkenerog ga dem til lokalbefolkningen som takk for hjelp. Tyskerne holdt100 000 russere fanget i leire først og fremst i Nord-Norge. Fangeneble brukt som slavearbeidere for tyskernes byggeprosjekter og levdeunder beinharde forhold, mange sultet i hjel. Lokalbefolkningen fikkdenne rystende delen av virkeligheten inn på livet, og mange risikerteliv og lemmer for å få smuglet mat og klær til fangene. Som takk fordette ga altså de russiske fangene sine hjelpere gjenstander de klarteå lage under de umenneskelige forholdene de levde under. Guttorms-gaard ser på dette samspillet som helt vesentlig: «Det handler om åvære noe annet enn fange og slave. Gjennom å lage ting de ga som gjen-ytelse for klær og mat kunne russerfangene bevare sin identitet og ver-dighet.»1

Nesten 10 000 russiske krigsfanger mistet livet i Norge. Flere ennnordmenn. Guttormsgaard funderer på om det var den kalde krigensom var årsak til at historikerne har skrevet så lite om deres situasjoni Norge.

Jeg vet ikke. Jeg bare kjente en glede overfor dem som har sam-let inn gjenstandene, laget utstillingen og gitt mer mening til dette lilleblikkskrinet jeg har flyttet rundt med i mange tiår. Dessverre fikk jegaldri snakket med far om dette skrinet og hva som hadde skjedd. Hvafar gjorde for å få denne gaven vil jeg aldri få rede på, men at det måha vært noe godt og verdifullt for et menneske i den ytterste nød, kjen-nes godt å vite. Det lille skrinet skal nå passes enda bedre på.

Et skilt som lå på stabburet vårt var også en etterlatenskap etter kri-gen. Det ga en støkk i meg hver gang jeg så det. Wer auf der Brückestehen bleibt, wird geschossen, stod det. Den som blir stående på brua,blir skutt. Så kort, så militært og brutalt var det. Det var ikke lov å gåut på den nybygde jernbanebrua som gikk over Røssåga. Tyskerne var

1 Klassekampen 25.02.2012.

33

redde for at noen skulle sprenge den, og dermed hindre transport avtropper og materiell.

Etterkrigstiden ble en tid for optimisme. I 1946 vedtok Stortinget ålegge et jernverk til Mo i Rana. Den beslutningen ble godt mottatt ibygda vår. Driften av jernverket startet rundt 1954−55. Samtidig medforberedelsene til jernverket ble det også påbegynt kraftutbygging iRøssåga og andre steder. Det var en byggende tid, med stor industriak-tivitet på Mo og stor aktivitet i Korgen rundt kraftutbyggingen. Etterhvert kom også gruvedriften i nabobygda Bleikvasslia. Det ble skaptnye jobber. Folk fikk mer penger mellom hendene. Det var bruk forbåter, og det var bruk for tømmeret vårt og maten vår. Det ble avset-ning på det. Vanskelighetene etter fem harde krigsår var i ferd med åforsvinne. Vi som bodde på gårdene, ble preget av dette. Far var nok isin sjel Venstre-mann, eller Bondeparti-mann, vi snakket ikke mye omdet. Men når det gjaldt jernverket i Mo i Rana, var han enig med Arbei-derpartiet og Gerhardsen. Ja, han stemte på dem da industribyggingai Rana var tema, røpet han for meg.

I denne optimismens ånd levde vi.

«Lyset skal ei under skjeppen stå»

Mor var med i Sanitetsforeningen, Bondekvinnelaget og gikk på en-kelte møter i Sjømannsmisjonen. Vi hadde små pappbøsser som vi put-tet penger på til Sjømannsmisjonen og Redningsselskapet. Når jeg fikklov, ble jeg med på møtene i Sanitetsforeningen og i Bondekvinnelaget.Det var artig og spennende å sitte for meg selv i en krok og lytte til hvakjerringene snakket om. God servering var det også, kaker og brødski-ver og alt det gode de kunne varte opp med. I det hele tatt likte jeg tid-lig å gå rundt på gårdene og drikke kaffe og spise godsaker. Kjerringvar for øvrig ikke et skjellsord, som det dels er i dag, men en hedersbe-tegnelse på voksne hardtarbeidende kvinner i bygdesamfunnet.

Mye av det sosiale livet var knyttet til gården, til slekta og familien.Ønskekonserten var det ukentlige «kulturtilbudet» vi bare måtte hørepå, og gudstjenesten på søndagene klokken elleve det samme. Guds-tjenesten og Ønskekonserten var en så sterk tradisjon at det er noe jeghører på hver eneste søndag også i dag.

34

Vi var ikke spesielt religiøse, men alle var medlemmer i statskirken.Det var slik det skulle være. Tingenes orden. I jula dro vi til kirken iKorgen. Her ble alle døpt, konfirmert, gift og begravd. Det var folke-kirken på sitt beste. Du ble innmeldt ved dåpen, noen utmeldelse vardet ikke snakk om underveis til begravelsen. Vi gikk også på pinse-vennenes søndagsskole der det var mye sang og lys stemning, og ingenmørkebevegelse. «Lyset skal ei under skjeppen stå, nei det skal lyseklart, lyse klart, lyse klart, lyse klart,» sang vi i den lille stua der søn-dagsskolen ble holdt. Med på veien fikk vi stjernekort med kongekronesom viste oppmøte. Stjerner i gullpapir!

I hjemmet vårt var det mange bøker. Vi leste Olav Duun, Bjørnson,Hamsun og Ibsen. Mor hadde jobbet i bokhandel på Hemnesberget førhun ble gift med far. Hemnesberget var et viktig knutepunkt både kom-munikasjonsmessig, kulturelt og når det gjaldt handel i Rana. Mor varglad i bøker, hun leste selv i sin travle hverdag, og oppmuntret alltidoss til å lese. Tidlig imponerte hun meg med å være så flink til å pakkeinn julegavene våre. Pakkene hennes var alltid de fineste. Det haddehun selvfølgelig fra tiden i bokhandelen. Bøker skulle pakkes pent innog stelles godt med.

Far hadde gått på folkehøgskole i Vefsn. Det var ikke så vanlig at bon-degutter, og han var odelsgutt, gikk der. Kanskje var det også derforhan viste glede over lesing og bøker. Og vi unger lærte tidlig å sette prispå bøkene vi hadde hjemme. Hamsun var en favoritt. Deler av filmenMarkens Grøde ble spilt inn på Hemnesberget allerede på tjuetallet.Uten å ha sett filmen ble Markens grøde en flott leseropplevelse for megi ung alder. Naturen var viktig for oss, det var mye å kjenne seg igjen i.Senere, spesielt i syttitallets diskusjoner på universitetet, ble jeg fortaltat det var en bok som forherliget bondesamfunnet, ja, romanen ble på-stått å ha fascistiske trekk. Vi leste den ikke slik den gangen – selv omvi visste om Hamsuns store svik under krigen.

Da Agnar Mykles Sangen om den røde rubin kom ut, var jeg enåtte–ni år. Mor og noen andre gårdskjerringer snakket lavmælt omdenne boka. Jeg ser dem for meg der de står ute i hagen. Det var ikketil å misforstå. Her var det noe vi ungene ikke skulle høre og se. Destomer spennende. Jeg fikk tak i boka det forteste jeg greide, gjemte den ien skuff og smugleste.

Det var bøker, mye aviser og mye radio. Diskusjonene preget barn-

35

domshjemmet mitt. Ikke de partipolitiske, men diskusjoner om stortog smått i samfunnet. Kommunesammenslåing og industri- og land-brukspolitikk var naturlige tema der engasjementet var sterkt. Søsken-flokken fikk stor spennvidde, politisk sett. Nils ble ordfører for Senter-partiet, min yngste bror stod en gang på lokalvalgslisten til Høyre ogselv ble jeg etter en periode langt ut på venstresiden tillitsvalgt i Arbei-derpartiet.

Sang og musikk preget også barndomshjemmet mitt. Sangbøker varviktig. Verken mor eller far spilte på orgelet vi hadde, men det gjordeNils og Kjell. Vi andre barna spilte også litt og det var alltid hyggelignår noen spilte og vi kunne synge sammen. Det gikk mye i salmer – ogjulesalmer spesielt.

Folkeskolelæreren vår, Pedro Handå, dro i gang pianoundervisning.Selv om vi hadde orgel, skulle også jeg få delta sammen med et par–treandre. Orgel og piano er ikke så ulike instrumenter. Det ble ikke noensuksess. Jeg dro det aldri lenger enn til Gudmund Thorsen Storebingen,det letteste spillestykket en kan finne.

En av aktivitetene på Valla som gjorde livet så mangfoldig og rikt,var at vi hadde et sangkor, et såkalt blandet kor, det vil si med bådekvinner og menn. Det var for voksne, men fra jeg var rundt 13 år fikkjeg også være med. Å få hvit sangerlue, reise på sangerstevne i Mosjøenog i det hele tatt få være med i dette sangfellesskapet med de voksne,var stort. Den hvite sangerlua ligger godt synlig i leiligheten min dendag i dag. Berlevågsangerne i filmen Heftig og begeistret ga meg godeassosiasjoner til dette sangerlivet i lokalsamfunnet.

Mange år senere tok jeg opp korsangen igjen, og begynte i Vestkantensosialistiske kor i Oslo. To oppsetninger ble jeg med på. Den ene var enkonsert med Mikael Wiehe i Konserthuset i 1985. To hundre sangerefra sosialistiske kor i hele Norge stilte opp og sang de radikale teks-tene til Mikael Wiehe. Vi hadde også en oppsetning i forbindelse medat den sørafrikanske kirkelederen Desmond Tutu fikk Nobels freds-pris. Vi sang Nkosi sikelel’i Africa, den sørafrikanske nasjonalsangen,og Free Nelson Mandela. Mandela var ennå fange på Robben Islandunder apartheidregimet. Konserten med selveste Mikael Wiehe, en avsyttitallets helter, og konserten for den karismatiske Desmond Tutu,var så fantastiske å være med på at jeg etterpå fant ut at alt etter detteville bli nedtur.

36

Å kombinere korsang med å være småbarnsmor var ikke enkelt.Mange øvinger på kveldene og i helgene var nødvendig om vi skulle bligode nok. Det hadde jeg ikke anledning til, så jeg valgte å slutte. Mangehar flirt litt av Vestkanten sosialistiske kor. Det høres ut som en selv-motsigelse, ler de. Men det var nå engang det koret het, og et flott korvar det.

Vinterfest

Spesielt i jula var sang og musikk en viktig syssel i vår store familie. Fordet var ikke bare oss, fem søsken og mor og far. Vi hadde tanter, onk-ler og søskenbarn overalt. Alle var mye sammen. Det var et samfunnpreget av slekt, familie og mange venner. Jula var årets høydepunkt,og forberedelsene begynte i god tid før. Vi rundvasket i kjøkken og istuer. Vi hadde en vanlig stue, som vi ikke brukte til hverdags, mensom lå nærmest kjøkkenet. Her var det peis, spisebord og salong. Denble brukt bare i høytider og når noe spesielt skulle feires, for eksempelbursdager. Ellers stod den kald og ubrukt. Innenfor der lå det vi kalte«litj-stua», som vi brukte til hverdags. Det var en bitte liten stue. Bor-tenfor der igjen «anner-stua». Den var nesten tom for møbler, men nårvi hadde de store juleselskapene, brukte vi den også.

Mor bakte, laget sylte og rull. Det var en fantastisk stor aktivitet, ognoen ganger gjorde vi vasken og førjulsstellet så grundig at vi flyttetinn i eldhuset mens gulvene ble malt. Lille julaften og julaften formid-dag brukte vi til å få alt på plass. Alt var skinnende rent. Grana, henteti skogen vår, kom inn på julaften, aldri før.

Plutselig oppstod det jul ut av det som i ukevis hadde vært et enestestort kaos. Det lille vi hadde av sølvtøy var pusset, dukene var ny-strøkne og nystivede. Nå begynte eventyret. Det var tid for julemat, ju-leevangeliet og julegavene.

Fra den dagen jeg klarte å lese lappene, fikk jeg som yngst lov til ådele ut gavene, etter hvert også lese juleevangeliet: «Og det skjedde i dedager …». På julaften spiste vi som regel fisk. Vi hadde middagen tid-lig, for mor og far måtte i fjøset i sekstiden. Senere hadde vi påsmurtebrødskiver, julekaker og kaffe. Da senket roen seg. Nå skulle det fei-res, og ikke minst spises.

Første juledag var den store etedagen med ribbe, kjøttkaker og pøl-

37

ser. Alt hjemmelaget av egne dyr. Vi fylte kjøttfarse i tarmer og lagetpølser. Det så ganske ekkelt ut, men vi forstod i hvert fall hvor matenkom fra når vi vokste opp på en gård. Kyr, kalver, sauer og griser bleslaktet. Høns ble til gode frikasseer. Fisken fanget vi for en god del selv,ofte med garn, men også med krok og snøre.

Da fryseboksen kom på slutten av femtitallet, fikk stabbur og kjel-ler avløsning. Det ga revolusjonerende nye muligheter til oppbevaringav maten vår. Fryseboksen stod for meg som en skattkiste der den varplassert nede i kjelleren.

Første juledag var det ikke lov til å gå på besøk. Du ble kalt «jule-dagspetter» hvis du gikk inn til noen andre. Det lengste vi strakk osstil var å gå en tur, gjerne etter mørkets frambrudd når den store jule-dagsmiddagen med multekrem til dessert var fortært.

Men da platespilleren kom inn i livet vårt og vi fikk plater i julegave,var det vanskelig å ikke gå på besøk og utveksle plater. Fortelle hver-andre hva vi hadde fått, vi venninnene. Flere førstejuledager ringte jegElse, som bodde bare to hundre meter unna, og spilte av platene inni en stor og gammel svart telefon som hang på veggen. Det gikk mesti single-plater, sorte og noen gule, røde og grønne, med popmusikkvi hadde hørt på datidens store musikksted, «Radio Luxemburg». Nåeide vi dem selv. En kostelig skatt. Else fikk høre hvilke plater jeg haddefått, og jeg fikk høre platene hun hadde fått. Besøksforbudet ble om-gått, og kulturutvekslingen kunne finne sted.

Juleplanleggingen startet tidlig, og vi feiret også lenge. Juletreet stodbestandig til bursdagen min den 25. januar, og noen ganger lenger. Detviktige var at vi aldri feiret før selve julaften. Julebord og juleselskaphos hverandre før den 24. desember eksisterte ikke i min barndom.Den slags skulle legges til romjulen. Etter nyttår var det juletrefester.Det religiøse innslaget var begrenset. Juleevangeliet julaften og juletre-fester på Sion hos pinsevennene og i kirken i Korgen, det var det hele.Julen var den store vinterfesten i en bekmørk tid, tiden da sola er lengstunna, men så snur. Noen bedre grunn til en hel måned med feiring fin-nes neppe.

38

En hvit fugl fra India

Vi kjedet oss aldri. Da TV-en kom til oss, var det ikke noe jeg så påmed stor lyst. Hvorfor skulle vi ha dette apparatet som brøt inn i dengode atmosfæren vår enten vi pratet sammen, spilte kort, Ludo, Mo-nopol, et spill som het Mil, eller lekte selskapsleker som «Ta den ringog la den vandre», «Min venn» og noe vi kalte «Prest, prost, biskop,kapellan»?

Radioen var det fremste kulturtilbudet vi hadde. Vi hørte på radiohele dagen. På alle værmeldinger, meldinger om fisket, Dagsnytt, Ønske-konserten, søndagsgudstjenesten, folkemusikkhalvtimen. Vi satt klistrettil radioen og hørte på «Det spørs!» med Rolf Kirkvaag fra Store Studio.

Og så kom denne boksen inn i stua. TV-en. Så stor at den måtte ståpå egne bein. Den første tiden demonstrerte jeg mot den ved å gå medryggen til når jeg passerte. Vi hadde radio, og vi hadde nok av andreting å gjøre. Vi trengte ikke TV, syntes jeg. Men TV-en kom, og denble værende. Og samværsformen vår endret seg gradvis.

Bortsett fra TV, radio, aviser, blader og bøker var det ikke sværtmange impulser som kom utenfra, fra byen. Riktignok var vi på Hem-nesberget og i Korgen. Spilte jukeboks på kafeen, Elvis ble en højdare,«One Night With You» og «Are You Lonesome Tonight?» ble spilt omog om igjen. Det var teaterforestillinger på samfunnshuset i Korgen, ki-novisninger på skolen hjemme på Valla. Filmer med Abbot og Costello− Helan og Halvan.

For husmødre var det foredrag, kurs i matstell og andre aktiviteterknyttet til husmorrollen. Femti- og til dels sekstitallet var husmoræraenframfor noen, og ivrige foredragsholdere kunne fortelle at poteter ikkemåtte skrelles og legges i rennende vann lenge før koking, da rant allnæring bort. En god unnskyldning for å slippe å skrelle poteter, tenktejeg etter å ha hørt dette fra bakerste krok i skolestua, for anledningenomgjort til møtelokale.

Noen eksotiske innslag fantes. Vi hadde Maren i Kvisten. Hun haddevært noe så spennende som misjonær i India. Maren var gammel ogrynkete og bodde i sin lille bolig Kvisten i nærheten av søndagsskolen.Om sommeren når det var varmt, gikk hun med hvite klær og en hvit,rund hatt. Inni disse flagrende gevantene befant det seg en etter hvertkrokrygget, meget rynkete og brun gammel dame. Alt det hun kunne

39

fortelle om India! Om hvor fattige folk var. Om hvor glade de ble nårde fikk hjelp av misjonærene, fikk mat og «fikk komme til Gud», somhun sa. Og alt det hun hadde med seg fra turene i India. Fargerike stof-fer. Små dyr i metall. Krydder. Hun var et fantastisk innslag på Valla,der hun gikk som en hvit fugl.

Min glede over alt indisk, som fargerike puter med innbroderte glass-biter, kryddersterk mat, varmbrune møbler, ble nok plantet av Mareni Kvisten. Hun var en berikelse i min barndom.

En amerikadukke som går

Det andre suset fra den store verden kom fra Amerika. Både fars ogmors søster hadde utvandret. Særlig mors søster, tante Anna, og hen-nes mann, onkel Rolf, var viktige for oss. De hadde reist ut, men de fantikke helt roen, verken over there eller her hjemme. De var i Amerikai noen år, fisket i Alaska, jobbet forskjellige steder, og kom tilbake tilNorge og drev sin kafé på Finneidfjord. For så å dra tilbake. Noen årher, noen år der. Fra Amerika sendte de pakker til jul, amerikapakker.Etter at posthuset vårt på Valla ble lagt ned, dro jeg med sparkstøttingtil Bjerka en julaften. Pakken fra tante Anna og onkel Rolf var kommetså sent det året. Det var en lang og kald vei hjem. Åpnet amerikapak-ken. Du verden. Der var det en blågrønn kjole i tyll og glitter til meg,der var det en dukke som kunne gå, det vil si at det ene beinet sprattfram når det andre gikk tilbake. Det hadde jeg aldri sett før. Jeg tokdukken med på skolen og viste den fram. En amerikadukke som kunnegå.

Når tante Anna og onkel Rolf var hjemme og drev kafeen og motel-let på Finneidfjord, var vi ofte på besøk. De hadde ting ingen andre ibygda hadde, blant annet husker jeg et vattert, rødt og gyllent senge-teppe. Jeg ble aldri mett av å se på det. I kafeen hadde de jukeboks, etvidunder av en maskin de lot meg spille gratis på. Tante Anna lot megfå hjelpe til i kafeen. Smørbrød, vafler med hjemmelaget gomme, bollermed rosiner, hvetekringler og alt som godt var la jeg inn i glassdisken.Stå og selge fikk jeg også lov til. Det var en verden som igjen åpnet dissefølelsene av å få være med, å få delta.

40

Far og mor

Far var for det meste ute. Fra tidlig morgen til sent på kveld. Av og tilvar han inne på posthuset, men han kom som regel inn først til middagi tolvtiden. Middagen var kjøtt, pølse, kjøttkaker og steik. Mestepar-ten laget hjemme. Det var fiskegrateng, fersk fisk, saltet fisk, lapskaus,ulike supper. Det spesielle var ikke at vi spiste suppe før hovedretten,men at den var søt.

En gang prøvde jeg å lage den til datteren min Karen. Saftsuppe medgryn i før middag. Jeg var veldig stolt over forsøket på å etterligne mo-ren min. Problemet var bare at Karen ikke syntes det var det minstegodt med søt saftsuppe før middag.

Etter at vi hadde spist middag satte far seg i lenestolen, leste en avisog ikke minst: lyttet på radio. På værmeldingen, Dagsnytt og meldin-ger om fisket. Værmeldingene er veldig viktige når man driver gårdeller ror fiske. Da satt jeg ofte på fanget til far. Når mor var inne, job-bet hun. Hele tiden. For far var den lille hvilestunden i lenestolen hansavbrekk i en slitsom arbeidsdag, mors var heller å gå ut en tur. Morhadde fem unger å ta vare på. Mor hadde posten, hver eneste dag unn-tatt søndag. Mor bakte brød. Mor vasket opp. Mor vasket klær. Hunsaftet og syltet. Hun slo seg aldri skikkelig ned. Hun kunne sette segytterst på kanten av en stol med en kaffekopp. Og selvfølgelig satt hunnår vi spiste, men da var hun mest opptatt av å forsyne oss, ta av bor-det, rydde, styre. Mor hadde en stor jobb. Hun døde av slag da hun var74 år. Mor hadde et arbeidsomt liv, og hadde etter hvert en del vond-ter. Det var ikke rart, tatt i betraktning alt som skulle gjøres. I tillegg tiltungvint husarbeid og poståpnerjobb var hun i fjøset og melket. Etterhvert fikk vi melkemaskin. Vi laget ost, og skilte fløten fra melken, la-get skummet melk og fløte. Det gjorde vi i en separator, en grønn ma-skin med håndsveiv som stod i eldhuset vårt. Litt Reodor Felgen-aktig.Mor var et strålende eksempel på en hardt arbeidende gardskjerring ogen omsorgsfull mor.

Far ble 86 år og var sprek helt til det siste. Søsknene mine kalte megofte for fars «gullunge» i oppveksten. Jeg var yngst, en liten attpåklattsom elsket å være sammen med far både ute og inne. Ble far en sjeldengang sint, likte jeg meg dårlig. Respekten og beundringen for ham sattdypt i meg. Ros fra far betydde mye og ga meg kanskje i tidlig alder etlite flink-pike-syndrom.

41

Det var et variert liv. For mor og for far, og for oss alle. Da jeg senereleste Marx som skrev om livet der man fisker på et tidspunkt, jakter pået annet, steller feet om kvelden og diskuterer etter måltidene, tenktejeg: Sånn hadde vi det hjemme. Selv om det mang en gang var et slit-somt liv, hørte jeg sjelden mor og far klage over at de hadde for mye ågjøre, eller at de ønsket et annet liv. Men de jobbet tidlig og sent, og viungene måtte lære oss å være med. Ta ansvar. Det å være gårdbrukervar ikke en jobb fra åtte til fire, det var en livsform. Og den omfattetoss alle.

Når jeg ser tilbake på barndommen, opplever jeg den nærmest somen idyll. Selvsagt kranglet og sloss jeg med søsknene, og iblant var jegsint på mor og far, slik unger er. Men det eneste jeg var redd for ibarndommen, virkelig redd for, var at elghunden til tante Sine skullekomme seg løs og møte meg alene en mørk vinterkveld. Bikkja varmannevond og kunne bite.

South State med likør til

Det kom en dag da røyking måtte prøves. Først røykte vi granskjeggfra trærne. Rullet den sammen til sigaretter og røykte. Fryktelig vondtvar det. Else og jeg var ikke gamle jentene da vi dro til butikken påBjerka og kjøpte South State, jeg husker jeg hadde dukken med megi en skinnpose. Vi satte oss ned bak et bortgjemt uthus i Nerigardenog røykte sigarett etter sigarett etter sigarett. Til tipakningen var tom.Jeg gikk hjem, med dukken, svimete både i hode og bein, sjanglet nær-mest. Else ble dårlig og møtte attpåtil sin mor, som ble bestyrtet da hunkjente røyklukten fra sin meget unge datter.

Else og jeg gjorde flere eksperimenter. Vi lånte våre fedres lomme-bøker – fars var av lysebrunt skinn med mange fine rom i – og dro tilBjerka og kjøpte tjue sjokolader hver med likør i. Vi slo hull på sjoko-ladene, tømte likøren opp i to kopper, kastet sjokoladene og drakk li-køren. Forbuden frukt, det også, men ingen så oss der vi satt på låve-brua hos Else.

Litt smånasking må jeg også innrømme. En kjekspakke på butikkentil gudfar Ludvik ble en gang for fristende. I mangel av penger tenktejeg og et par andre unger at vi kunne «låne» kjeksen. Det ble fort opp-daget, og jeg ble spurt om jeg hadde tatt denne kjeksen.

42

– Nei, æresord, kors på halsen, dør i natt! Dagen etter løp jeg til-bake med restene av kjekspakken, livredd for å dø. En god vaksinasjonmot senere fristelser til både å lyve og å ta noe som ikke er mitt.

En gang var jeg så sinna på mor og far at jeg pakket en bitte litenrød koffert, som var til dukkeklær, med tannbørste og jakke. Jeg drohjemmefra. Rømte. Etter tre hundre meter kom jeg til Nybrua. Dersatte jeg meg under brua og tenkte at jeg drar aldri tilbake igjen. Menda det ble mørkt, tok jeg den lille røde kofferten og vandret hjem. In-gen trodde at jeg kom til å rømme. Men det var en situasjon jeg føltevar urettferdig, og da gjorde jeg som mange unger har gjort før meg.Jeg foretok en liten ekspedisjon.

En skummel barndomsopplevelse som sitter sterkt i, var en gang vigikk over isen. Det må ha vært et par dager før femårsdagen min. Vibarna skulle gå til Bjerka og handle ting jeg trengte til bursdagsselska-pet. Noen venner som var større enn meg var med, så det skulle væretrygt. Vi gikk over den islagte fjorden. Isen var tjukk, og det var fjæresjø. Vi ble en stund på Bjerka, besøkte kjente og handlet det vi trengte.

Da vi skulle hjem, var det begynt å flø. Det var åpninger mellomstrandkanten og isen, det var litt vanskelig å komme utpå. Men vi hop-pet over, og begynte å gå mot Valla. Da vi nærmet oss Valla, var detflødd enda mer, og det var store vannsprekker mellom isen og landkan-ten. Vi ble redde. Det var kaldt, halvmørkt, og vi var langt fra folk. Vihoppet fra det ene isflaket til det andre, og til slutt kom vi oss i land.Vel hjemme så jeg at far satt og leste i Nordlands avis. Oppslagene var:«Vitenskapelige milepeler i 1952. Kampen mot poliomyelitten, det me-kaniske hjerte og atomkraften til fredelige formål» og «Den aktuelletrussel om krig er trådt noe i bakgrunnen i Europa. Stillingen er pregetav usikkerhet, sier utenriksminister Lange».2

Da mor og far hørte hva som hadde skjedd med oss ute på isflakene,ble de redde, og kanskje litt sinte.

Sinnet varte ikke lenge. Far tok meg i hånda, leide meg gjennom devarme stuene og sa: «Nå skal det bli bursdagsselskap, Gerd-Liv. Dettegikk bra. Men vær forsiktig med å utfordre naturkreftene på en slikmåte. Det kan koste en dyrt. Vær litt mer forsiktig. Ikke vær så uvø-ren.»

2 Nordlands Avis 23.01.1953

43

Det var godt å komme hjem til mor og far. Jeg satt på fanget til beggeto etter tur, og vi feiret en god bursdag to dager etter.

Ordene til far har jeg tenkt mye på i ettertid. Ord som kom tilbake tilmeg da jeg holdt på å måtte amputere beinet på et sykehus i Danmarketter å ha badet i urent vann i Moss, skåret meg og fått infeksjon. Dajeg brakk ryggen på full fart ned noen meget bratte og isete bakker iOslomarka, og den gang jeg kuttet hovedpulsåren da jeg i like full fartog med dårlig tid skulle presse en glasskål inn i en gjenvinningscontai-ner. Alle gangene var jeg uvøren. Det gikk bra, men det kunne ha gåttriktig ille.

Landsskole på femtitallet

Da bestevenninnen min Else startet på skolen, ble jeg misunnelig. Hunvar to år eldre enn meg, og man måtte fylle sju i det året man begynte,det var kravet. Jeg maste og spurte om jeg ikke kunne få være til stedepå skolen uten å bli skrevet inn. Etter ett år fikk jeg omsider lov til det.Det var flott å få sitte der, høre på lærer Gudny, høre på de ordentligeelevene og selv få knekke lesekoden før jeg egentlig skulle. Jeg syntesdet var fantastisk å få gå på skolen, selv om de jeg skulle gå sammenmed ennå ikke var begynt.

I min aldersgruppe, i det som skulle bli min ordentlige klasse, var vifem stykker: Det var Aud-Norunn, som var søskenbarnet mitt, det varKari og Øystein som bodde på Bjerka, og det var Helena. Helena vardatter av hovedlæreren på Valla skole, Pedro Handå, en aktet og dyk-tig lærer, en stor kapasitet også som dirigent for sangkoret på Valla.

Det var bare to klasserom på skolen. I tillegg var det et kjøkken, ogder stod tranflasken. Tran måtte vi ta hver eneste dag. Tranen var ikkedirekte harsk, men den var ikke god heller. Skolens vaktmester eller pe-dell3 som det het, var Evelinde. Hun passet på at skolestuene var varme.Grytidlig om morgenen stod hun opp, gikk ned til skolen og fyrte opp ide store, svarte jernovnene i klasserommene. Når vi kom, var det godtog varmt. Evelinde ordnet opp, vasket og passet på alt. Holdt klasserom-mene rene, ryddet og vasket på utedoene. Hun var en av samfunnets sli-tere. Evelinde hadde få penger og bodde alene i en liten stue på småbru-

3 Pedell ble brukt om vaktmestere ved skoler, universiteter og lignende.

44

ket til broren, som hadde familie og bodde i huset ved siden av. Jeg elsketå være hos Evelinde, hun strikket og heklet. Det var så godt å sitte deri den lille stua sammen med henne. Gjøre håndarbeid mens hun fortaltefra gamle dager på Valla. Hun hadde hatt et strevsomt liv, men klagetaldri. I den blå minneboka mi skrev hun: «Alltid siste blad jeg velger, fornår minnene du svelger, mitt kan blive ovenpå.»

Og det var riktig. Evelinde er en av de personene jeg husker best.Hun var en nær og varm og god person. En vi kunne gå til når vi haddedet vanskelig på skolen. Og hun var også et eksempel på at de bestestedene å være ikke er der det er størst, finest og mest prangende.

Det var ikke alle som var like snille med hverandre til enhver tid, visloss mer enn en gang, men mobbing i den forstand av ordet som mansnakker om i skolen i dag, det husker ingen av oss at det var på skolenvår.

Jeg trivdes på skolen. Det var mangfoldig aktivitet. Vi hadde jule-forberedelser som tok mye energi, men du verden så mye vi lærte. Bi-belhistorien gikk inn som bare det, når vi levendegjorde evangeliene iform av skuespill. Noen ble lei seg når de ikke fikk de beste rollene.Alle jentene ville være jomfru Maria, og guttene ville være Josef. Mensånn var det, og du lærte deg å takle det.

Vi var mye ute, i hvert eneste friminutt, og da satt vi ikke på baken. Vispilte kanonball om sommeren og gikk på ski om vinteren. Skolen varen såkalt fådelt skole. Det innebar at flere årstrinn gikk i samme klasse.Hos oss gikk 1. og 2. årstrinn i samme førsteklasse, 3., 4. og 5. og 6.og 7. i henholdsvis andreklasse og tredjeklasse. Til de tre klassene vardet bare to klasserom. For å få kabalen til å gå opp, og fordi loven omfolkeskolen på landet bestemte det, gikk vi bare på skolen annenhverdag. Unger på landet skulle gå mindre på skole enn unger i byene dengang.

Med én gutt og fire jenter i klassen min ble det litt Tuppen og Lil-lemor iblant. Noen ganger var man venninner, andre ganger ikke. Detvar en tidlig opplevelse av hvor sårt det kan være å bli sviktet. De fågangene vi ikke var venninner, følte jeg at verden nærmest gikk under.

Ofte har jeg tenkt på hvor sterke slike venninneforhold kan bli, oghvor sårende det er når man ikke lenger er inne i varmen. Mange år etterat jeg gikk ut av skolen, etter at jeg ble voksen, etter at jeg fikk barn og

45

har vært i både den ene og den andre posisjonen, har jeg drømt, ja, nes-ten hatt mareritt om, disse vekslende venninneforholdene.

Vi var også jenter som sloss med guttene. Lekte indianer og hvit iskogen, klatret i trærne, bandt dem vi tok til fange, eller ble tatt tilfange selv. Vi hadde dukker, og jeg lekte en del med dem hjemme, menjeg lekte like mye indianer og hvit. «Ugh, ugh,» ljomet det mellom tre-stammene når vi skulle fange de hvite, slemme – og helst henge dem iet tre. Samtidig leste jeg typiske jentebøker, som Nancy Drew og Frø-ken Detektiv.

De fleste lekene var sammen med guttene. Bortsett fra i rå, fysiskstyrke opplevde jeg ikke at guttene lå foran oss. De var ikke bedre ennoss til å kaste kanonball, de traff ikke bedre når vi kastet på stikka, devar ikke bedre enn oss i sisten. I all lek og skolegang opplevde jeg at vivar jevnbyrdige. Hvorfor da denne opphausingen av guttene som set-ter utfor og jentene som følger etter som vi stadig hørte om?

Ungdom og frelse

Da jeg nærmet meg konfirmasjonsalderen, kom spørsmålet: Hva gjørjeg nå? Jeg kunne reise til Korgen og begynne på framhaldsskolen, ellerbegynne på realskolen med én gang. Det var nemlig mulig å begynnepå realskolen etter sju års folkeskole uten å gå via framhaldsskolen. Damåtte en litt lenger av gårde, til Hemnesberget, hvor distriktets real-skole lå.

Valget falt på realskolen. Men før jeg kom så langt, skulle vi konfir-meres. Året før konfirmasjonen inviterte Indremisjonen oss til leir på etinternat i Bleikvasslia. Vi var 13–14 år gamle. Vi tullet sånn som ung-dommer gjør, var litt forelsket i hverandre, leste Romantikk på senge-kanten om kveldene. Men i løpet av uken på Bleikvasslia kom presset.Presset for at vi skulle bli frelst.

Det var en fløyelsbløt sommerkveld i august. Vi fikk spørsmålet på etkveldsmøte: Vil dere ikke bli frelst? Atmosfæren ble ladet. En sugge-sjon. En stemning som gjorde at mange av oss, inkludert meg selv, faltned på kne. Det var tårer og det var bønn og halleluja. Romantikk-bladene mine gikk rett i søppeldunken. Slik litteratur var ikke gangbarlenger.

46

Frelsen varte bare i noen dager. Da jeg kom hjem fra leiren, visste jegikke hvordan jeg skulle få fortalt mor om det som hadde skjedd. Detspilte ingen rolle. Ingen katastrofe var skjedd. Mor var forståelsesfull.Det var bare en ubehagelig opplevelse av å bli suggerert. Noen av de somvar på leiren klarte å stå imot, men veldig mange klarte det ikke. Det vargarantert ikke et godt grunnlag å bli «frelst» på. Jeg ble var den stem-ningen som kan skapes når man setter i gang sterke krefter i unge sinn.

50 år senere, sommeren 2012, møttes vi konfirmantene til hyggeligkonfirmantjublieum i Korgen. Vi husket tilbake på denne hendelsen.Med meg på turen opp til jubileet hadde jeg konfirmantgaven fra pres-ten, Det nye testamente. Her hadde han skrevet en bibeltekst til hverog en av oss. I min hadde han skrevet «Salig er de saktmodige, for deskal arve jorden». Hva mente han? Ville han trøste fordi jeg var så litesaktmodig, eller var det en oppfordring til å bli mer av det? Kanskjemente han ingenting.

Svaret får jeg aldri. Morsomt var det uansett å dvele ved dette igjenog se de andre konfirmantene etter femti års levd liv.

På flyttefot

14 år gammel og nykonfirmert pakket jeg kofferten og mange papp-esker. Det var på tide å flytte til Hemnesberget to mil unna for å gåpå realskole. Heldigvis hadde jeg slektninger der: Onkler og tanter ogsøskenbarna Kari, Marie, Åse og Håvard. Marie og jeg gikk på real-skolen samtidig. Jeg syntes det var deilig å flytte på hybel for meg selv.Selv om det bare var to mil unna var det nødvendig, for kommunika-sjonen var dårlig og bil hadde vi ikke.

Mange har spurt om det ikke var tøft å måtte flytte hjemmefra bare14 år gammel. Det var sikkert en del savn, men stort sett husker jegdet som en god tid. Hjemme hadde jeg en omsorgsfull mor, men sommødre flest blandet hun seg opp i hvordan ungdommen gikk kledt,hvor lenge vi var ute, og naturlig nok, hvem vi var sammen med. Nåfikk jeg bestemme selv. Helt alene på en hybel på Hemnesberget. Detvar en god opplæring i å ta ansvar. Når dagens ungdommer flytter ut iså ung alder, er det kanskje på grunn av problemer i familien. For ossvar det naturlig. Og deilig.

Siden har jeg tenkt på det mange ganger, at når en flytter hjemmefra

47

så ung, skal en være glad for at det går godt. Kanskje var jeg heldig,kanskje hadde jeg med meg en ballast hjemmefra, eller kanskje var detveldig få farer i ungdomsmiljøene? Men noen havnet «i uløkka», blegravid, noen begynte også å eksperimentere med rus og narkotika ut-over på 60- og syttitallet.

Realskolen gikk greit. En av lærerne mine var Sigrid, søskenbarnet mittfra Korgen. Hun var en flink, men bestemt lærer. Hun var streng medmeg i tegning. Ved avslutningen av et år trodde jeg at jeg skulle få Sær-deles godt i hovedkarakter. Jeg hadde anstrengt meg og skjønt at Me-get godt i alle skriftlige og muntlige fag var sannsynlig. Da var systemetslik den gang at hovedkarakter ville bli SG. Så kom karakterboka medGodt, eller kanskje det var Nogen, i tegning. Det ødela alt. Hovedka-rakteren ble derfor bare Meget godt. Karakterboka gikk i veggen, menjeg var nok ikke den store tegneren. En gang tegnet jeg det som skullevære en traktor. Sigrid trodde det var en elg. Så jeg skjønner Sigrid.

Geografi var et favorittfag. Jeg kunne alle hovedstedene i Europa pårams. En dag ba læreren meg komme fram og peke ut Vest-Tyskland påverdenskartet. Av en eller annen grunn ble jeg veldig forfjamset da jegså kartet. Jeg pekte på Afrika. Det ble latter i klassen. Læreren irette-satte meg ganske kraftig. Det var så pinlig, og fælt. Sønderknust brastjeg i gråt. Jeg klarte ikke å slutte. Jeg reiste hjem, over to mil med buss.Det var helt grusomt. Å dumme seg ut i andres påsyn ble en veldig tungopplevelse for meg. Og geografi har siden vært mitt svakeste fag, jegfår sperrer ved synet av et kart.

«Offen»

På Hemnesberget lå det også en skole for det som den gang ble kalt ev-neveike jenter. Den het Hemnes offentlige skole. Jentene kom fra fleresteder i Norge. Den ble kalt «Offen», og det var ikke fritt for at elev-ene derfra ble sett litt rart på, og noen ertet. Det var noe sårt over dissejentene. De holdt sammen, men det var ikke tvil, de følte seg utenfor.De var så oppegående at de skjønte hvilken situasjon de var i. Dermedså de den store forskjellen mellom sin tilværelse og den tilværelsen viandre jevnaldrende ungdommene hadde.

48

Senere, da jeg begynte med politisk arbeid, var jeg veldig klar på atvi må ta godt vare på dem som trenger ekstra omsorg. Enten det er avden ene eller den andre grunnen.

Denne følelsen ble forsterket da jeg selv fikk en datter som trenger eks-tra omsorg. Opplevelsene med henne, hennes venner og venninner, ogikke minst deres mødre, har vært viktig for meg. Med Anne May, en morsom i dag er sogneprest i Trefoldighetskirken i Oslo, har jeg hatt mangegode samtaler om det å ha barn som trenger ekstra omsorg og støtte.Hemnes Offentlige Skole ble på mange måter en tidlig vekker for meg.

Den røde byen

Mange gikk tre år på realskolen og sluttet med allmennutdannelsenetter det. Jeg var fast bestemt på å gå videre på gymnaset i Mo i Rana.Etter de nødvendige to årene på realskolen flyttet jeg 16 år gammel dit.

I dag har de fleste husstander på landet minst en og helst flere biler.Vi hadde ikke bil før i 1966, da jeg var 18 år. Før det var det hesteskyss,sykkel, spark, beina og båt, tog og buss. Far var imidlertid kreativ oglaget en liten trekasse bakpå Gråtassen, traktoren vår. Der satt mor ogjeg mang en gang på tur til sommerfjøset, på tur til familie og venner.I kalde vinterkvelder varmet den svarte, bløte kaninpelsen hennes ogsåmeg, den var så god å legge kinnet inn til. Å reise til Mo med dennefarkosten, det var imidlertid for langt, da måtte kollektivtransportengjøre nytten. Flyttelasset gikk derfor også denne gangen med bussen.På bussen fra Korgen til Mo satt jeg, omgitt av kofferter og esker, klarfor en ny tilværelse.

I 1964 ankom jeg Mo i Rana − den store industribyen i Nordland.Svart og grå røyk steg opp fra pipene til jern- og koksverket. Jeg skullebegynne på gymnaset i denne byen. Når vinden blåste østover, var ikkehimmelen bare svart og grå. Røyken kom fra en ny del av jernverket,og farget etter hvert byen rød.

Det var spennende å komme fra landet til byen. Stedet var i sterkvekst og med mye aktivitet. I 1955 var det cirka 8000 innbyggere. Tjueår senere var det blitt 26 000. Jernverket startet opp i 1955, koksverketnoen år senere. Begge var konkrete resultater av en satsing på industrii distriktene, på statsindustri.

49

Meyer-gården var det store samlingsstedet. I timevis kunne vi sitteder. Spise middag etter skoletid og drikke øl om kveldene og i hel-gene. I Mo i Rana fikk jeg gode venninner, venner og kjærester. Jegsnakket en litt annerledes dialekt enn dem som var oppvokst i byen,og den gusjegrønne kåpen min var også annerledes. Det var konfirma-sjonskåpen min, laget av et litt tjukt stoff som minner om stoffet påstrykebrett. Kåpen var fin. Problemet var at ingen av de nye vennin-nene mine var enige i det.

Mo i Rana var også stedet der jeg for alvor begynte med idrett.Hjemme på gården hadde vi holdt på med sport i forskjellige former.Ski, skøyter, løping og lek. Hele tiden i bevegelse. Eldstebroren minNils var en lovende idrettsmann. Han meldte meg inn i Mo idrettslagda jeg kom til byen. Åttehundremeter ble min distanse. Trente gjordevi, men det var egentlig gutter som var det helt store. Gymnaset og lek-ser; vi gjorde det som måtte til, men det var ikke det vi brukte mest tidog oppmerksomhet på.

Idrett og vennskap

Åse var en venninne jeg var sammen med så å si hver eneste dag. Hjem-met hennes stod alltid åpent for meg. Et stort gode for en hybelboersom ikke alltid passet like godt på at matvarene var i hus. Aud og Kris-tian, Åses foreldre, møtte meg på en varm og raus måte. Der kunne visitte, hun og jeg, om kveldene og spise kveldsmat hvis vi ikke var påMeyer-gården eller på trening, eller ute sammen med disse guttene somvi var så forelsket i. Og skiftet på å være forelsket i. Vi satt hjemmehos Åse og snakket og snakket. På skolen dagen etter fortsatte vi i fri-minuttene og sendte lapper til hverandre i timene. Det var storveies åha en sånn bestevenninne. Vårt nære vennskap hindret ikke at vi ogsåvar del av en større jentegjeng som var mye sammen i hele gymnasti-den, og ikke minst i russetiden.

Men idretten tok også mye tid, og treningen ga resultater. I 1965satte jeg ny nordnorsk rekord på åttehundremeter med tiden 2,18,1.Ingen svimlende god tid i dag, men da var det bra. NM det året blevunnet på 2,14.

Idretten var også en fin anledning til å komme seg unna de trøttebassengtimene på skolen. Siden jeg var såkalt lovende, fikk jeg bruke

50

svømmetimene til å trene friidrett og styrke. Det passet meg bra. Bas-senget var fullt av klor og ufordragelige gutter. Kanskje jeg heller ikkesyntes at jeg var fin nok til å vise fram kroppen i badedrakt? Haddekanskje litt mindreverdighetskomplekser som jenter flest i den alderen?Misunte de jentene som hadde store pupper.

I tillegg var det råkaldt om vinteren i Mo i Rana. Vi hadde ikke tidtil å tørke håret ordentlig, og fikk istapper i det på vei fra svømmehal-len til skolen. Mistenkelig mange hadde mensen ofte, meldinger om detvar nok til å slippe bassenget. Nei, da var det mye bedre med friidrett.Innendørs om vinteren og ute i skog og på idrettsplass vår og høst.

Jeg snakket annerledes enn de andre, men jeg syntes det var viktig åholde på dialekten min, da som senere. En gang jeg var på hyttetur medhan som da var min store kjærlighet, sa jeg: «Det snya ute.» Da svartehan, som var fra byen, fra selveste Mo i Rana: «Det heter ikke snya,men snødde. Det snødde ute.» Men jeg nektet å legge om, og da jegreiste til Oslo for å studere, var jeg fast bestemt på å snakke nordlen-ding. Å ha sin egen dialekt fra et lite sted i Nord-Norge var den gangikke bare enkelt i hovedstaden. Mange fikk et så ubehagelig møte medOslo at de la om dialekten etter bare få dager. Min største ubehagelig-het med dialekt i Oslo bestod i at bakeriansatte aldri skjønte hva jegville ha når jeg ba om to «boillæ». At jeg en stund måtte peke på bolleni stedet, var en liten straff sammenlignet med dem som i tidligere tiderhadde møtt annonser med hybel til leie der det stod: «Ingen nordlen-dinger!»

I byen var det tydelig forskjell på folk. Mo var et sted med en etter hvertstor industriarbeiderklasse, et sted som mange trodde skulle utvikle segtil et idealsamfunn der ulikhetene ville bli utvisket. Det skjedde ikke.I boligstrøk bodde arbeiderne på bunnen av bakken, funksjonæreneoppover i solhellingen. På denne tiden var jeg ikke aktiv i politikken,det var idrett og vennskap som opptok meg.

To av guttene jeg gikk på gymnaset med, Inge Myrvold, som senereskulle bli stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti, og ViggoJohansen, som senere ble kunstner, drev begge intenst med politikk.De hadde studiesirkler og møter. Men det var bemerkelsesverdig fåandre elever i vårt kull som var direkte engasjert i politikk. Dette varpå midten av sekstitallet. Vi så urettferdigheten, men veksten, industri-

51

byggingen og framtidstroen var fortsatt det viktigste, i hvert fall i minbevissthet. Da jeg gikk ut av gymnaset i 1967 og dro til Oslo sammeår, eksploderte studentmiljøet der av politisk engasjement og opprør.

I Mo i Rana traff jeg også Hanna Kvanmo, som senere ble stortings-representant og parlamentarisk leder i SV. Hun vasket på skolen, menunderviste også. Om kvelden gikk jeg på et tyskkurs som hun hadde,hun var kjent som en veldig dyktig lærer. Vi visste ikke om bakgrunnenhennes da; alt vi visste var at Kvanmo var dyktig i tysk og en fin lærer.Hun var et flott menneske, og hun gjorde en enestående jobb da hun se-nere kom på Stortinget. Da det ble kjent at hun som ung jente ble dømtfor landssvik etter krigen, rokket det aldri ved min oppfatning fra deførste møtene med henne om at Hanna Kvanmo var et godt menneske.Hun måtte kunne tilgis for det feiltrinnet hun gjorde den gangen. I et-tertid har jeg lest memoarboka hennes. Den er god og gripende.

Russefeiringen syntes jeg var overdrevet. Det blir litt som enkelte nytt-årsaftener, når alle plutselig er så glade i hverandre, og alt er så kjekt.Det kan være ganske slitsomt.

Men noe var ekstra og spesielt med russefeiringen vår: Vi reiste tilJugoslavia på russetur. Som et av de første kullene i hele Norge somikke dro til København, det vanlige russeturmålet. For å finansiere denspenstige turen samlet vi inn flasker. Vi tømte kjellere og boder for altsom var, over hele Mo i Rana.

Min store forelskelse på den tiden var med på turen til Jugoslavia.Han var også russ. Det var en fantastisk tur. Vi bodde på et fint hotellpå stranden et stykke utenfor Dubrovnik. De fleste av oss hadde aldrivært utenlands før. Kjæresten og jeg leide bil sammen med de godtvoksne reiselederne og reiste opp til Sarajevo, var innom Mostar påveien. Vi fotograferte oss selv på den brua som forbinder den muslims-ke og den kristne bydelen. Da jeg senere så alle ødeleggelsene i Mostaretter den forferdelige krigen i Bosnia-Herzegovina på begynnelsen av1990-tallet, tenkte jeg på da vi var der i 1967. Da virket alt rolig ogfint.

Etter russefeiringen var det på tide å ta med seg de hvite støvlene somvar blitt farget røde av jernverksrøyken, og dra til Oslo. Hele Mo iRana var dekket av rødt støv. Det ble til slutt et så stort irritasjonsmo-ment at noen husmødre dro til Oslo og krevde å få en slutt på det. De

52

kunne ikke henge ut klær til tørk uten at alt ble rødfarget, spesielt hvisvindforholdene var ugunstige. Moren til Åse fortalte at de var gladenår det var vestavær, for da blåste røyken bort fra byen og opp i fjel-lene. Men vestavær var det samme som regnvær i Mo i Rana, så noeklestørk ble det ikke da heller. Det røde støvet trakk også inn gjennomvinduer og dører. En del bileiere gikk til sak fordi lakken på bilene bleødelagt.

Det var de synlige sidene ved miljøforurensningene som folk irriterteseg over, og som gjorde at de til slutt aksjonerte. På sekstitallet var detikke så mange som tenkte på de langsiktige virkningene forurensningenhadde, slik vi i ettertid har blitt opptatt av. Det var det ytre. Etter hvertble miljøengasjementet sterkere i Mo i Rana, men det var også her dufant mange kraftsosialister. Det finner du i dag også. En av dem somjobbet på jernverket, Øyvind Silåmo, som senere ble distriktssekretæri LO i Nordland, er blant dem som har gått hardt ut mot dem som vilverne Lofoten og Vesterålen mot oljeutbygging. Han er og blir et pro-dukt av industrireisingen i Mo i Rana, i en tid da arbeidsplasser og in-dustriell aktivitet naturlig nok var det viktigste.

Da jernverket kom på femtitallet, var det først og fremst menn somfikk jobb. Kvinner, hva fikk de? Jo, de fikk hus med innlagt vann ogtoalett. Et hus der alt var mye enklere enn de hadde hatt det på landetder de kom fra. Hjemme på Valla hadde vi utedo svært lenge, men vihadde varmt vann. Utover på sekstitallet skjedde det i Mo i Rana somskjedde ellers i Norge: Kvinner gikk ut i arbeid. Utdanningssamfunnetbegynte også å manifestere seg. Det var ikke bare byungdom fra mid-delklassen og over som kunne studere, bli akademikere. Som hybel-boer på gymnaset fikk jeg borteboerstipend fra Statens lånekasse forutdanning. Nå var det dags å ta skrittet videre: Søke lån og stipend forå studere i Oslo.