sårbart miljø frøbanken

NR. 04/ Desember 2011 // 11. ÅRGANG

Forskningsetikk

tema: svalbard forskning uten avtrykk?

forskerturisme

Lise Ekern | redaktør

Fors

knin

gset

ikk

innh

old

4

8

de nasjonale forskningsetiske komiteer har fått sitt mandat fra Kunnskaps-

departementet. Komitésystemet er hjemlet i Lov om behandling av etikk og redelighet i

forskning – forsk ningsetikkloven. Den trådte i kraft 1. juli 2007.

Komiteenes oppgave er blant annet å stimulere til debatt om saker som har betydning både for

forsker samfunnet og for befolkning en generelt. Komiteene er administrativt tilknyttet Norges

forskningsråd.

Foto

: tro

nd is

akse

n

Foto

: hal

lvar

d Fo

sshe

imFo

to: h

allv

ard

Foss

heim

Foto

: nor

dgen

14

en sårbar naturDeNNe gaNgeN framstår forsKNiNgsetiKK som et temanummer om svalbard.

Vi ønsker å vise noen etiske dilemma som kommer til uttrykk, blant annet gjennom

økt forskningsaktivitet. tidligere i høst valgte Den nasjonale forskningsetiske komité

for naturvitenskap og teknologi (NeNt) å reise til øygruppen. De ønsket å oppleve

sårbarheten på nært hold for å få innsikt i de dilemma som både miljøansvarlige og

forskere står overfor.

svalbardmiljøloven av 2002 har formulert sitt formål slik i § 1:

* Denne lov har til formål å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når

det gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner.

Innenfor denne ramme gir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næ­

ringsdrift.

norge har et stort ansvar for å ta vare på den unike naturen. øygruppen er et av de

viktigste områdene for klimaforskningen i verden. det betyr at forskere fra mange land

ønsker å komme til svalbard. Mengden av forskningsprosjekt har derfor økt de senere

årene.

slik er det ikke til å unngå at miljøkrav noen ganger står

i skarp kontrast til et behov forskere har; et dilemma som

sysselmannen møter fra tid til annen. en del av øygruppen

er også fredet: 65 % av land og 87 % av hav. disse områdene

skal være referanseområder for forskningen og har en høyere

terskel for å gi innpass for forskere. Målet er å sette minst

mulig avtrykk i naturen og samtidig få ny kunnskap.

forskerne er for det meste miljøbevisste og opptatt av

vern. Men både miljødirektøren og forskerne som nent kom

i snakk med, uttrykte ønske om en bedre samordning av

forskningsaktivitetene.

svalbard science forum (ssf) som er drevet av norges

forskningråd, er nylig opprettet. forumet skal blant annet ha et ansvar for å koordinere

nasjonal- og internasjonal forskning. de skal også bygge opp en database for å gi oversikt

over kunnskapen. Bedre samordning kan gjøre at flere grupper drar sammen ut i felt,

planlegger felles kjøring, innfanging av dyr og fugler, leirbygging osv.

mange forskere vil til svalbard, mange klimaprosjekter legges akkurat hit. men

tenker forskerne på den forurensningen de selv er med til å skape? Vi ønsket å få forsk-

erne i tale for en etisk refleksjon om temaet. Det var ikke lett, svært få ville uttale seg.

i dette nummeret kan vi allikevel presentere en artikkel om ”forskningsturisme”.

Noen vil mene at NeNt i så måte ”sitter i glasshus”. men enkelte reiser kan man

argumentere bedre for enn andre. i inneværende periode har NeNt forskningsetikk

i nordområdene som ett av sine satsningsområder. Da er inngående kunnskap

nødvendig.

issN 1502–6353

utgis av de nasjonale forskningsetiske komiteer

i redaksjonenLise ekern, ansv. redaktørlise.ekern@etikkom.notelefon 23 31 83 11

sigrid skavlid, sigrid.skavlid@etikkom.nosiw ellen Jakobsen, siwellen@online.no

abonnementtilsendes gratis ved henvendelse til:ab@etikkom.no eller telefon 23 31 83 00

forskningsetikkbesøksadresse: Prinsens gate 18Postadresse: Postboks 522 sentrum, 0105 oslotelefon: 23 31 83 00telefaks: 23 31 83 01e-Post: post@etikkom.nointernett: www.etikkom.no

design: geir Henriksen / Blæst Design astrykk: rolf ottesen

oPPlag: 3000 eksemplarerforsidefoto: Hallvard fossheim

forskning uten avtrykk side 4

frøbanken på svalbard side 8

vår tids noahs ark? side 11

når liket ikke er blitt skjelett side 12

forskerturisme side 14

svalbard og forskningsetikk side 17

sett og Hørt side 18

forskningsetisk historie side 20

debatt side 22

Bokomtale side 23

Forskning uten avtrykk

orskningsetikk har fått miljøverndirek-tør Guri Tveito i tale. Hun har vært på Svalbard i 2 år og ser det som en svært viktig oppgave å verne miljøet innenfor det rammeverket som gjelder. – Vi har flere lover og føringer å forholde oss til: Svalbardtraktaten, svalbardloven, sval-bardmiljøloven og de politiske føringene som er gitt i St.meld.nr.22 (2008-2009). Se faktabokser s 7.

På Svalbard er det sysselmannen som er øverste myndig-het. Han ( eller hun) forvalter lovverket. De viktigste akti-vitetene skal være bergverk, turisme og forskning. Og at Svalbard er et yndet forskningsområde, ser man gjennom en stadig økende forskningsaktivitet.

vernede områder

– Mye av klimaforskningen i verden foregår her på øygrup-pen. Svalbard er spesiell ved at naturen er en av de mest ube-rørte områder når det gjelder forurensning fra all industrien på fastlandet. Forandringer som følge av klimaendringer, forventes å skje raskere i polarområdene og vil derfor være gode parametre for klimaendringene, forklarer Tveito.

Store områder er vernet, 65 % av land og 87 % av hav. I reservatene er det gjennom verneforskriften bestemt at det skal være referanseområder for forskning. Sysselmannen har invitert forskningsmiljøene til å definere hva et slikt referanseområde skal være:

”Et referanseområde er et område som er mest mulig uberørt av lokal menneskelig aktivitet, og som derfor kan brukes til overvåkning av ulike parametere som skal fange opp konsekvenser av storskala prosesser; klimaendringer, forurensning eller nye og ukjente problemstillinger. ” (Fra rapport fra arbeidsgruppe forskning/utdanning Forvaltnings-plan for reservatene på Øst-Svalbard.)

Disse områdene skal stå mest mulig urørt for å se hva som skjer over tid. – Men i dette kan det oppstå dilemmaer, sier miljøverneren. – På den ene siden skal disse områdene ikke røres, men samtidig ønsker forskerne å gjøre prøvetaking både på dyr og annen natur. Hvordan da gå fram for å sette minst mulige avtrykk?

Tveito forteller at de fleste verneområdene mangler for-valtningsplaner. Miljøverndepartementet har gitt Syssel-mannen i oppgave å gjennomføre dette arbeidet, og nå er det satt av ressurser for å få planene på plass, i første omgang reservatene på Øst-Svalbard.

miljøverndirektør guri tveito er mye ute i felt. gevær er obligatorisk. Foto: sysselmannen

Foto: hallvard Fossheim

Det beste for Svalbard er at den forsk­ningen som foregår, etterlater seg minst mulig avtrykk i naturen. Det er en hårfin balanse mellom miljøvern og behov for ny kunnskap. Tekst: Lise Ekern • Foto: Hallvard Fossheim

54

FORSKN

INGSETIKK NR 04 • 2011FO

RSKN

INGS

ETIK

K

NR 04

• 201

1

ja eller nei til forskning

– Hvem gir tillatelse til forskning på Svalbard?

– Forskning i seg selv krever ikke tillatelse, men all aktivitet som er regulert av svalbardmiljøloven, f. eks. inngrep i natur eller dyreliv og helikopterlandinger, må godkjennes av sysselmannen, forklarer Tveito.

– Forskningsprosjektene er både NFR-finansierte og direkte finansiert av institutter. Vi har ikke kompe-tanse til å vurdere kvaliteten på prosjektene, men kre-ver at de er registrert i Research in Svalbard-databasen. Forskningsrådet har også sine egne kvalitetsrutiner.

For å redusere miljøbelastningen utfordrer vi forskerne både på bedre samordning og på utvik-ling av metodikk som gjør minst mulig skade.

svalbard science forum

For å få en bedre oversikt over den samlede forsknin-gen som foregår på Svalbard, ble Svalbard Science Forum (SSF) opprettet i 1998. Forumet er fra 2011 en del av Norges Forskningsråd og ledes i dag av Karin Refsnes. - Målet med SSF er å bidra til koordinering av nasjonal og internasjonal forskningsaktivitet på Svalbard, forklarer hun. - Vi arbeider bl.a. med å utvikle databasen Research in Svalbard, som skal bli et velfungerende verktøy for å gi oversikt over forskningen. Basen skal inneholde informasjon om kunnskap og data som er produsert gjennom forsk-ning på Svalbard. SSF har satt av ca. 5 mill. NOK

per år for å bidra med støtte til møter, workshops og forskningsprosjekter. Forutsetning for å få støtte er at det legges opp til internasjonalt samarbeid.

Stiftelsen Nordisk institutt for studier av innova-sjon, forskning og utdanning (NIFU) arbeider akku-rat nå med en kartlegging av omfanget av den totale polarforskningen, både i Arktis og Antarktis. Deler av den arktiske forskningen er nettopp forskningen på Svalbard, forteller Refsnes.

– En slik oversikt har vi savnet, sier Guri Tveito. – Spesielt uheldig blir det hvis flere forskergrupper går hakk i hel for å hente inn det samme materialet, avlive fugl eller bedøve større dyr. En bedre koordi-nering kan hjelpe på dette.

– Hva er tillatt?

– Alt liv er i utgangspunktet fredet. Når det gjelder forskning på dyr, skal slike prosjekt også godkjen-nes av Forsøksdyrutvalget. Forskning på dyr i felt har sine egne retningslinjer. Dette kan være belas-tende inngrep, som å skyte isbjørn med bedøvelse-spiler fra helikopter eller fange svalbardrein med nett og snøskuter.

– Er det lov til å ta med seg stein eller planter fra øyene?

– For å si det slik, det er ikke lov til å ”hakke løs” større prøver, men det er lov til å ta med planter og mindre prøver til forskning og undervisning.

SvALbARDtRAktAtEN

A underskrevet 9. februar 1920. norge får ”full og uinnskrenket

høihetsrett over spitsbergenøgruppen”

A tiltrådt av 40 land

A norsk lov gjelder, hvis det ikke er gjort spesielle unntak

A traktaten gir disse landene lik rett til opphold og noen typer

virksomhet, som gruvedrift, fiske, fangst, turisme

A skatter og avgifter skal komme svalbard til gode

A forbudt å benytte svalbard i krigsøyemed

A Man har rett og plikt til å ta miljøvernhensyn

A svalbardtraktaten gir ikke partene særskilte rettigheter med

hensyn til forskning. norge har valgt å tillate en rekke nasjoner

å drive forskning på svalbard innenfor de rammene som

svalbardmiljøloven setter.

(Art 5 …Der vil likeledes ved overenskomst bli truffet bestemmelser

om de betingelser hvorunder videnskapelig forskning skal kunne

drives i de nevnte egner…). Men en slik overenskomst er ikke laget.

kilde: sysselmannen

SvALbARDLovEN

A fastsetter prinsippene for norsk lovgivning på svalbard.

A trådte i kraft 14. august 1925

A svalbard ble en del av kongeriket norge

A På svalbard skal det være en sysselmann – regjeringens

øverste representant – denne ordningen ble etablert i 1925

A sysselmannens myndighetsområde: Hele øygruppen og ut

til territorialgrensen på 12 nautiske mil.

kilde: sysselmannen

SvALbARDmiLjøLovENloven skal bidra til å:

A opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på svalbard når det

gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer,

flora, fauna og kulturminner

A gi rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift

svalbards miljøvernfond

Miljøgebyr på 150 kroner for tilreisende til svalbard skal initiere og

stimulere gode prosjekter og tiltak som ivaretar de høye miljømål

som er satt for å sikre at svalbards villmarksnatur bevares som

grunnlag for opplevelse, kunnskap og verdiskaping.

kilde: sysselmannen

– Det er en politisk ambisjon at Svalbard skal være verdens best forvaltede naturområde, og at den samlede belastningen på områdende skal begrenses. Det innebærer at prosjektene skal være av god kvalitet og være nødvendige og ønsket. Men Svalbard mangler denne ”silingen”, som vi håper skal bli bedre nå gjennom SSF, forklarer Tveito.

– Hvordan løser dere dilemmaet uberørt natur ver-

sus forskning?

– Det blir en vurdering fra sak til sak. Vi møter stor forståelse hos forskerne når vi oppfordrer til mer koordinering, samordning av prøvetaking, transport osv. Vi prøver også å styre det meste av forskningen utenfor de vernede områdene.

turisme

– Ser du på turistnæringen som en trussel for miljøet?

– Med dagens nivå på turismen, er det mer en nødvendig næring enn en trussel. Det har ikke vært noen økning i cruiseturismen siden 2008. Det er jo slik at turistene kommer hit for å SE – men forsk-erne kommer hit for å GJØRE. Vi ønsker begge grupper velkommen, men de må ferdes slik at vill-marka bevares, avslutter Guri Tveito, som håper framtidig teknologiutvikling vil styrke evnen til å bevare det sårbare miljøet bedre og bedre.

EU – RAppoRt UtfoRDRER NoRSk SUvERENitEteuroparådets visepresident diana Wallis har laget en forskningsrapport

som utfordrer norsk svalbardpolitikk. Hun mener traktaten bør oppda-

teres. rapporten representerer ikke eus offisielle syn, men Wallis sprer

rapporten rundt i eu – systemet for å skape bedre forståelse for nordom-

rådene og skape debatt. eu- kommisjonen jobber med en ny strategi for

arktis som er ventet ferdig innen utgangen av året.

(kilde : aftenposten tirsdag 25. okt.)

mÅLENE foR NoRSk SvALbARDpoLitikk

A konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten

A korrekt overholdelse av svalbardtraktaten

A Bevaring av ro og stabilitet

A Bevaring av områdets særegne villmarksnatur

A opprettholdelse av norske samfunn kilde: sysselmannen

76

FORSKN

INGSETIKK NR 04 • 2011FO

RSKN

INGS

ETIK

K

NR 04

• 201

1

ra utsiden skulle man nesten ikke tro at den smale inngangen til frøbanken leder inn i et stort hvelv som strekker seg 120 meter inn i Platåberget.

Sett på avstand ligger banken diskret plassert i omgivelsene, ikke langt unna Longyear-byen flyplass og Gruve 3.

frøbanken

En frøbank er en samling av tørre frø som legges i en fryserlignende oppbevaring. På samme måte som vi oppbevarer en sikkerhetskopi av filene på datama-skinene våre, må vi være systematiske og ”føre-var” for å sikre det biologiske materialet vårt. Dette er arven vi skal føre videre, og ressurser vi er avhengige av for å leve.

Kunnskapen om frøene og egenskapene deres gjør disse samlingene uendelig verdifulle. De fleste land har nasjonale frøbanker og oppbevarer en ”ekstra kopi” av egne nyttevekster. Men selv en bank er sår-bar. Frøbanker gikk tapt i forbindelse med krigene

i Irak og Afghanistan. Naturkatastrofer, mangel på penger til stabil drift eller menneskelige feil er andre risikoer man må forholde seg til. I følge FAO finnes det i dag rundt 1400 frøbanker i verden.

Allerede på 1980-tallet startet arbeidet for å få på plass en internasjonal eller global frøbank for mat-vareplantene. Det var konvensjonen om biodiversi-tet fra1992 som åpnet for at dette kunne realiseres. Konvensjonen fastslo nemlig statenes suverene ret-tigheter til egne genressurser.

Med traktaten for plantegenetiske ressurser (ITPGRFA) kom et sett av internasjonale regler for utveksling av slikt materiale på plass. Trakta-ten fastslår at innsenderlandene fortsetter å ha eier-rettighetene på frøene de sender inn til frøbanken. Ingen andre enn dem selv kan benytte seg av inn-holdet. På den andre siden er innsenderlandene selv ansvarlige for å vedlikeholde egne prøver.

Internasjonale rådgivende grupper for landbruks-forskning oppfordret Norge til å utrede Svalbard som lagringssted. Ideen om Svalbard var basert på

Verdens største skattekiste?

Platåberget på Svalbard rommer store rikdommer. Denne gangen er det ikke kullet som omtales, men bitte små frø fra hele verden. Svalbard Global Seed Vault er som en hele verdens kiste som fylles opp med skatter. Tekst: Hanne - Guro Aabelvik • Foto: Hallvard Fossheim

NordGen – Nordisk

genressurssen-

ter – er en nordisk

institusjon som

arbeider for å bevare

nyttevekster, husdyr

og skog. Det nordiske

samarbeidet som

skal bevare de

genetiske ressursene,

har pågått i mer enn

tretti år. NordGen

ble dannet 1. januar

2008 etter en sam-

menslåing av Nordisk

Genbank, Nordisk

genbank for husdyr

og Det nordiske råd

for skogsbrukets frø

og planter.

NordGen finansieres av Nordisk ministerråd.

Kilde: NordGen

bakgrunnopprettelsen av svalbard globale frøhvelv i februar 2008 har sitt utspring i et

internasjonalt samarbeid med food and agriculture organization of the united

nations (fao), fns matvareorganisasjon. det ble i flere år arbeidet for en plan

over hvordan ta vare på frø fra matvekster og nytteplanter fra hele verden for å

sikre bevaring av genetisk materiale til nytte for hele menneskeheten. frøene skal

representere mangfoldet innenfor de ulike planteartene.

i dag deltar 229 land og nærmere 714 500 prøver oppbevares foreløpig. konti-

nuerlig arbeides det med å få alle land til å sende inn sine frø.

Myndighetene i norge samarbeider også med global Crop diversity thrust (gCdt)

i roma. gCdt er en del av fns mat- og landbruksorganisasjon fao.

organisasjonen har som mål å ta vare på genmangfoldet i matproduksjonen i

verden. Blant annet organiserer de gratis innsending av frøpakker til svalbard fra

utviklingsland.

det er den norske stat som står som eier av frøbanken, og som har finansiert

selve bygget. nordisk genressursenter (nordgen) står for daglig drift og styring.

98

FORSKN

INGSETIKK NR 04 • 2011FO

RSKN

INGS

ETIK

K

NR 04

• 201

1

NordGens eksisterende bruk av en nedlagt gruve for de nordiske samlingene siden 1985. Med den kon-stante kjølige temperaturen på Svalbard er man sik-ret holdbare lagringsbetingelser også dersom kjøle-anlegget skulle slås ut.

samfunnsansvar for fremtiden

Forskere har identifisert en rekke globale utviklings-trekk som viser at det er store utfordringer knyttet til det å sikre en rettferdig, bærekraftig og stabil tilgang til mat for verdens befolkning fremover.

I rapporten “Foresight. The Future of Food and Farming” fra det britiske vitenskapsakademiet (2011) kan vi lese at:• Verdens befolkning øker og for å kunne fø oss

alle, trenger vi å øke kapasiteten i matvarepro-duksjonen med 70 %. Samtidig er ressursene for å produsere mat, begrensede: vann, energi, jord-bruksareal og fisk. De påvirkes også av klimaet.

• Klimaendringene forandrer matvareproduksjo-nens betingelser. De fleste steder kan man vente seg økte gjennomsnittstemperaturer.

• Globaliseringens intensivering av handel og sam-funnsprosesser gjør at ikke bare varer og tjenes-ter, men også sykdommer, kan spres fortere og

til nye steder. Politikk og økonomi er integrert med felles problemer så vel som felles løsninger.

Klimaendringer og temperatureendringer forandrer jordbruksplantenes vekstbetingelser, og plantene trenger tid for å tilpasse seg. Vi er heller ikke garan-tert at man vil kunne fortsette å dyrke ris og hvete samme steder og på samme måter som i dag – sann-synligvis ikke. Teknologiog kunnskap er verktøy som hjelper oss å løse noen av disse problemene, selv om vi ikke sikre på akkurat hvilke veier vi bør gå.

Forskere er ikke enige i om genmodifisering og bruk av bioteknologi er riktig. Fordi vi ikke vet hvilke positive og negative konsekvenser vi kan møte, gjel-der det å være føre var. Ved å ta vare på det biologiske materialet, bevarer vi i muligheten til å forske på et større spekter av egenskaper hos plantene i jakten på nye løsninger. Frøvarianter som ikke virker lønn-somme akkurat nå, kan vise seg å bli viktige brikker i neste omgang.

Innsamlingen av frøprøver til frøbanken på Sval-bard er å ta ansvar for verdens befolkning, og gene-rasjonene som kommer etter oss. For å låne et gam-melt slagord fra naturnvernbevegelsen: Vi eier ikke jorden. Vi låner den av våre barn.

Frøhvelvet på svalbard vår tids Noahs ark for plaNter og Nyttevekster?

Det er mange genbanker i verden som inneholder frø. Men banken over alle banker finnes på Svalbard. Der ligger reservene. Tekst og foto: Lise Ekern

P ål Vidar Sollie, ekspedisjonssjef i Land-bruks- og matvaredepartementet, for-teller at det er staten gjennom departe-

mentet som har ansvar for frøene i hvelvet. De ligger godt bevart langt inne i fjellet, høyt oppe i dalsiden like ved flyplassen. Når flyet kommer inn for landing over fjorden, er inn-gangen på frøhvelvet godt synlig, sier Sollie, som har vært på øygruppen flere ganger. – Bygget er ikke åpent for publikum. Man må ha spesiell tillatelse for å komme inn.

hvem eier?

Innholdet i frøbanken eies av dem som sender frøene sine til Svalbard. Eierlandene kan selv ta frøene ut og har selv ansvar for å putte inn. Frøbanken i seg selv er ikke operativt som en leverandør til for eksempel forskere. Betyr det at man ikke kan forske på frø som

ligger der?

– De som skal forske på frø derfra, må hen-vende seg til NordGen (faktaboks side 9). De administrerer alt som har med frøene å gjøre. Når nye frø kommer til øygruppen, de fleste med fly, er det NordGen som katalogiserer og fører inn alle opplysninger i en database. Rent praktisk blir frøene puttet i poser, som leg-ges i merkede, forseglede plastbokser, såkalte ”Black Box”. Så går veien inn i fjellet til ett av lagrene der. Temperaturen er minus atten grader inne i hvelvet, og det er permafrost i fjellet omkring. Det har man funnet ut er den mest egnede oppbevaring.

avtale

De som sender frø, må underskrive en avtale ”Standard Deposito Agreement”. Der

defineres blant annet kriterier for hvilke typer frø som skal inn. Noen krav er blant andre at frøene skal være fra planter som er nød-vendige for å drive et bærekraftig landbruk, eller skal være nødvendige for å opprettholde matsikkerhet. Og alle frø som kommer til Svalbard, skal også være lagret i opprinnel-seslandet.

Sollie forklarer at driften av banken betales av den norske stat, og at ansvaret er delegert til Landbruks- og matdepartementet. Land som setter frø inn, betaler ikke annet enn transport-kostnader. Fattige land kan få støtte til dette.

- Finnes det frø fra blomster og trær i hvelvet?

- Det er ikke åpnet for at slike frø skal lagres i denne frøbanken. Men det er ett unntak: Plantefrø fra vekster på Svalbard. Hvilke frø som tas vare på, bestemmes i samarbeid mel-lom NordGen og Universitetet på Svalbard (UNIS).

Hvilke krisesituasjoner kan vi tenke oss utløser

uttak fra frøhvelvet?

Det kan for eksempel være at krig, jordskjelv, ulykker og klimaendringer i landområder har påvirket mat- og nyttevekster i et land, slik at grunnlaget for god matproduksjon er forstyr-ret, eller genbanken i et land kan være utsatt for plyndring eller ødeleggelser.

- Men at frøvelvet skal kunne bli en Noahs ark som flyter av gårde, tror jeg ikke vil skje, hvis vi skal snakke om den religiøse ”metaforen”. Frøhvelvet ligger høyt oppe i fjellsiden nettopp for å tåle mange meters havstigning, avslutter Sollie med et smil.

Pål Vidar sollie forteller at frøbanken ikke er en operativ enhet. forskere kan ikke ta ut frø direkte herfra.

øverst fra venstre:

termostat inne i hvelvet.

roland von Bottmer, Nordgen.

Bokser med frø. Foto: hanne guro a abelvik

nede til venstre:

inngangen til hvelvet.

Foto: nordgen

1110

FORSKN

INGSETIKK NR 04 • 2011FO

RSKN

INGS

ETIK

K

NR 04

• 201

1

alle graver på Svalbard er i utgangs-punktet fredet, uavhengig av alder, jf. svalbardmiljøloven § 39

annet ledd. Lista for å få tillatelse til arke-ologiske undersøkelser ligger svært høyt. Det er Riksantikvaren som er myndighet til å gi dispensasjon, men Sysselmannen skal gi en velbegrunnet tilrådning (for/imot). Inntil nylig var det Sysselmannen som forvaltet de utgravde gjenstandene og skjelettene som blir konservert  og lagret i magasinet på Svalbard museum.

Fra 12. september i år er det kommet en ny ordning, forteller konservator Sander Solnes, Svalbard museum.

– Nå er det blitt slik at det er Svalbard museum som forvalter den kulturhisto-riske samlingen. Vi vil naturligvis følge etiske normer for behandling av kultur-historiske gjenstander inkludert men-neskelige levninger, samt følge interna-sjonale museumsetiske regler Code of Ethics for Museums (ICOM). Natur-ligvis vil vi også søke råd hos Riksanti-kvaren, Forskningsetiske komiteer eller andre ved behov. Så langt har vi ikke fått den utfordringen, men den kommer nok, sier Solnes.

få forskningsProsjekt

Irene Skauen Sandodden, som er kultur-minnerådgiver hos Sysselmannen, sier at det ikke er ofte de får henvendelser om forskning på skjelett. Hun har vært i stillingen i kort tid, men kjenner til to prosjekt:

Prosjekt sPanskesyken, longyearbyen

kirkegård, 1998

Høsten 1995 søkte dr. kirsty duncan fra Canada

om å åpne graver på Longyearbyen kirkegård.

Hun ønsket å ta prøver av lungevev for å finne

ut hvorfor så mange døde av influensaen span-

skesyken. undersøkelsene ble gjort i 1998. det

viste seg at kistene lå grunnere enn antatt, slik

at kroppene ikke var så godt bevart. Likevel ble

det tatt ut prøver fra seks mennesker.

2 ) svenskehuset, kaPP thordsen, fel-

lesgrav, 2008

sommeren 2008 undersøkte tora Hultgren ved

svalbard Museum gravplassen ved svenske-

huset på kapp thordsen. Målet med under-

søkelsene var å ta ut beinprøver for å kunne

analysere eventuelt blyinnhold. Man antok at

de kunne være gravlagt over permafrosten,

noe som viste seg å være feil. det ble derfor

ikke tatt ut prøver. dette prosjektet ble senere

etisk vurdert i nasjonalt utvalg for vurdering av

forskning ved bruk av menneskelige levninger.

to forskere fra universitetet i tromsø ønsket å

åpne graven. utvalget tilrådet søknaden med

et par kommentarer.

I tillegg til dette kan konservatoren fra Svalbard museum fortelle om levninger som ble gravd opp i 1980–1981. - Det ble gravd opp 53 graver på Ytre Norskøyane. Gravene stammer fra den vesteuropeiske hvalfangsten på 1600-tallet. En del av skjelett-materialet ble tatt opp, noe ble lagt tilbake og gravd ned igjen. Målet med oppgravningen var forskning. Det ble tatt prøver av alle levningene. Resten av det innsamlede materialet er nå på Svalbard i samlingen vår, forklarer Solnes.

– I 2007 ønsket en engelsk og en ned-erlansk forsker å ta prøver av disse skje-lettdelene. Søknaden gikk den gang til Sysselmannen på Svalbard, som sendte den videre til Riksantikvaren. Fordi

skjelettdelene var utgravd med tanke på forskning, og siden det allerede var tatt prøver av dem, ble det gitt tillatelse til å ta ytterligere nye prøver. På dette tidspunktet var det forskningsetiske utvalget ikke dannet.

sakte nedbrytning

De klimatiske forhold på Svalbard gjør at lik i gravene blir bevart på en annen måte enn på sørligere breddegrader. Nedbrytningen skjer mye saktere. Det betyr at man kan risikere å finne lev-ninger som ennå ikke er blitt skjelett.

Gjør det noen etisk forskjell at selv gamle lik ikke ser ut som skjelett når man tar avgjørelser om for eksempel forskning?

Irene Skauen Sandodden, som er arkeolog, har tanker om dette. - Når

det gjelder det etiske knyttet til beva-ring, vil det naturligvis kunne være noe mer problematisk å grave frem og forske på godt bevarte kropper enn skjeletter. Begge er likevel rester av døde mennesker, og levningene bør uavhengig av bevaringsgrad behand-les med respekt. Det synes jeg er spesielt viktig å tenke på, sier San-dodden. - Når vi graver opp graver, behandler vi skjelettdeler på lik linje med andre gjenstander fra gravene.

når Liket ikke er BLitt skjeLett

Oppleves det etisk problematisk å grave opp et lik som ligner mer et menneske enn et skjelett? Arkeologer og myndigheter på Svalbard må på grunn av klimaforhold ta stilling til andre utfordringer enn på fastlandet. Tekst: Lise Ekern

Alt havner i museumsmagasinene. Etikk er et tema som heldigvis har vært oppe til debatt i arkeologiske miljøer de siste årene, senest på Norsk Arkeo-logmøte i begynnelsen av november i år.

nødgravning

Mange graver går tapt eller står i fare for å gå tapt fordi de ligger nær sjøen og raser ut pga. erosjon. Sysselmannen vurderer i samråd med Riksantikvaren

om det er grunn til å grave ut og sikre det arkeologiske kildematerialet før det går tapt. Det kalles nødgravning, for-klarer rådgiveren. - Men sjelden velger man å grave. Det er etiske dilemmaer knyttet til dette, mener jeg. Er det ikke mer hensynsfullt å la graven ligge i fred og respektere gravfreden, og la naturen gå sin gang, enn å rote nede i gravene for å sikre seg et arkeologisk materiale og stable dette i hyller på et museum? spør Sandodden.

– Kjente graver på Svalbard er yngre enn 400 år. I mange av gravene som undersøkes, vet man hvem som ble gravlagt, eller med stor sannsynlig-het hvem det kan ha vært. Det gjør det enda mer problematisk. Det er en utfordring arkeologer sjeldnere påtref-fer på fastlandet.

Vi må håndtere hver sak for seg og ta med oss respekten for det døde legeme som den viktigste rettesnor, avslutter arkeologen.

skjelettdeler det er tatt prøver av. Foto: svalbard museum Longyearbyen kirkegård. Foto: lise ekern

inger skauen sandodden er kulturminnerådgiver hos sysselmannen. Foto: sysselmannen © espen stokke

1312

FORSKN

INGSETIKK NR 04 • 2011FO

RSKN

INGS

ETIK

K

NR 04

• 201

1

Forskningsetikk har spurt en rekke forskere om temaet forskningsturisme. Få ville svare oss. Noen sier at de på generelt grunnlag ikke vil

uttale seg om dette, det får være opptil hver enkelt og deres forskningsinstitusjon å avgjøre. Andre mener det vil være å kaste stein i glasshus å uttale seg om temaet offentlig. Noen svarer ikke på henvendelsen vår. Mange er ute på reise.

Er vår tids omfattende akademiske reisevirksom-het en privatsak?

– Både ja og nei, svarer Dag O. Hessen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo og medlem av grup-pen Concerned Scientists Norway, en samling norske vitenskapsfolk som er engasjert i klima- og miljøsaken.

– Det er en sak vi som forskere skal tenke gjennom, særlig de av oss som leder store prosjekter. Men det er også en sak som bør løftes opp og diskuteres på et høyere nivå, mener Hessen.

Mange akademikere reiser mye. Både til Svalbard og til fjernere og enda mer eksotiske steder. Total-effekten på klima og miljø av norsk akademisk rei-sevirksomhet skal ikke undervurderes. Det synes spesielt paradoksalt når det gjelder forskere som står i spissen for å advare om hvordan mer transport- og reisevirksomhet påvirker både det globale klimaet og miljøet på Svalbard og andre steder. Selv om forskeres reisevirksomhet ikke er den største enkelttrusselen mot klimaet, er forskere ofte forbilder.

– Allmenningens tragedie er at ingen ønsker å for-sake noe selv. Vi tenker at det betyr så lite hva vi selv gjør. Men vi vet samtidig godt at det er summen av alle enkeltindividers handlinger som betyr noe. Som forskere, og særlig som miljøforskere, har vi etter min oppfatning et spesielt ansvar, sier Hessen.

svalbard som belønning

Dag O. Hessen har sittet i styret for Universitetssentert

på Svalbard (UNIS), og han har forsket på Svalbard. Han har reist flere ganger til den sårbare øygruppen i Arktis på styremøter og på forskningsprosjekter.

– I disse sammenhengene har jeg følt at det har vært naturlig og nødvendig å reise dit. Men jeg stil-ler spørsmål ved om det virkelig er nødvendig å legge så mange møter og konferanser til Svalbard. Behø-ver vi egentlig å gjøre så mye på Svalbard som ikke er direkte relatert til aktiviteten der?

”Alle” skal til Svalbard. Ikke bare forskere, men også forskningsbyråkrater, norske og internasjonale politikere og næringsliv. De reiser opp i det arktiske ødelandet for å møtes – eller for å bygge team. I fot-sporene deres følger et økende antall turister.

– Svalbard er så klart eksotisk. Det fungerer nærmest som en belønning å komme dit. Kanskje får du tilbud om en scootertur over en isbre etter at møtet eller konferansen er slutt. Men ofte er ikke reisen faglig begrunnet. Det betyr mange ganger lite for innholdet om møtet ble lagt til Longyear-byen eller til Gardermoen. Men for politikere kan opplevelsen av å være der hvor klimaendringene utspiller seg tydeligst, gjøre sitt til at inntrykkene blir sterkere, tror Hessen.

ser klimaendringene i hvitøyet

Noen ganger er det viktig for klimaforskere å ta med seg toppolitikere og næringslivsledere til øygruppen i nord, mener Rasmus Benestad, klimaforsker ved Meteorologisk institutt.

– Å se med egne øyne hva som kan bli borte, er kanskje det som skal til for at man tar klimaendrin-gene på alvor.

Dessuten kan det være fint å komme vekk fra det hektiske storsamfunnet når man skal konsentrere seg om slike spørsmål, mener Benestad.

– Men alt vi gjør som klimaforskere, sender

nødVendige møter eller Forskningsturisme?

Naturen på Svalbard er svært sårbar. Selv små inngrep kan gi varige skader. Likevel brukes øygruppen flittig som konferanse- og møtested for forskere, forskningsbyråkrater og politikere. Er det riktig – og nødvendig – å bruke Svalbard på denne måten? Tekst: Siw Ellen Jakobsen • Foto: Hallvard Fossheim

Helge Drange, Klimafor-sker, Bejerknessenteret, Bergen. Foto: kim e. andrea ssen,

på høyden, uib

Dag o. Hessen, professor i biologi, Uio. Foto: lise ekern

rasmus Benestad, kli-maforsker, meterologisk institutt. Foto: bård gudim

1514

FORSKN

INGSETIKK NR 04 • 2011FO

RSKN

INGS

ETIK

K

NR 04

• 201

1

signaler, derfor er det viktig å diskutere hvilke fot-avtrykk vi selv setter i klimaregnskapet.

forskningsturisme

Helge Drange er klimaforsker ved Bjerknessenteret i Bergen. Han synes det er svært problematisk at Sval-bard blir brukt til det han kaller ”forskningsturisme”.

– Det er problematisk fordi man må inn og ut med fly. Dessuten er mesteparten av energien som brukes der kullbasert. Svalbard brukes i de fleste sammen-henger bare som en et sted å møtes. Jeg har vært på noen møter der, men selv ville jeg ikke arrangere møter på Svalbard, sier Drange.

Samtidig er det flere hensyn som spiller inn, mener han. Et hensyn er at det å komme nærmere en sårbar natur, kanskje er det sparket som skal til for at en toppolitiker forstår rekkevidden av klima-endringene. Det kan bli nettopp her vedkommende forstår at man selv faktisk er en brikke i det store bildet. Derfor er det noen ganger et poeng å ta med toppolitikere til øygruppen, mener Drange.

– Men jeg kan ikke se hvorfor enkelte norske poli-tikere, byråkrater og forskere må bli minnet om dette år etter år.

Forskning, turisme og kullbryting er de tre beina som Norges krav om suverenitet over Svalbard i dag står på. Slik brukes forskning politisk på Svalbard. Norge har altså en klar politisk egeninteresse av å bruke Svalbard mest mulig. Men både kullbrytin-gen, turismen og forskningen vi driver i Arktis har en pris – ikke minst for det globale klimaet.

– Den norske politiske egeninteresse av å bruke Svalbard mye, er utvilsomt en medvirkende årsak til at vi har lagt et universitet og flere forskningssta-sjoner der, mener Drange.

– Både universitetssenteret, EISCAT-radaren og målestasjonen Zeppelin er i seg selv godt begrunnet. Det er forskningsturismen jeg stiller spørsmål ved.

tidsklemma et klimaProblem

Rasmus Benestad forteller at han ofte har dårlig samvittighet for reiser han gjør i forbindelse med forskerjobben.

– Møter som ikke er så relevante, svarer jeg ofte nei til å delta på. Det er også fordi jeg har en familie og ikke er så interessert i å leve et turboliv. Jeg tror tidsklemma i seg selv er en trussel mot miljøet. Når vi er ute og reiser, skal vi alltid ha det så travelt. Hva om vi hadde brukt dobbelt så lang tid på hver aka-demiske reise vi foretok, og i stedet halverte antallet reiser?

Benestad forteller at han nylig møtte noen kolle-ger i Japan. Da var han der i fem dager og fikk god tid til å snakke med de japanske forskerne.

– Det er ofte de samme menneskene vi møter hver gang vi er ute på konferanser og møter. Hvis vi hadde tilrettelagt disse møtene bedre og fått mer tid med samarbeidspartnere våre, hadde dialogen kanskje blitt enda bedre. Det kunne ha spart oss for mye rei-sevirksomhet, foreslår Benestad.

uio burde tilrettelagt mer

Dag O. Hessen liker egentlig ikke å reise. Han synes flyplasser og lange flyreiser er et ork. Det gjør det enklere for ham å si nei til reiser som ikke er direkte relevante for det han driver med. Men Hessen leder også internasjonale prosjekter og noen ganger må han møte kolleger i andre land.

– Jeg er opptatt av å begrense antallet fysiske møter i prosjektene jeg deltar i, til et minimum. Derfor synes jeg for eksempel min egen institusjon, Universitetet i Oslo, burde tilrettelagt mer for video-konferanser. Det er få fasiliteter for det, dette er noe universitetet bør ta tak i som en del av sin grønne satsning, mener Hessen.

Benestad forteller at Meteorologisk institutt – rett i nabolaget til UiO – har kommet langt med video-konferanser. – Vi har flere disktrikskontor som vi skal ha jevnlig kontakt med. Nå har vi fått bygd en kultur på å møtes gjennom videokonferanser. Jeg har også akkurat deltatt i to ulike videokonferanser med kolleger i Europa. Det er ikke alltid det er nød-vendig å sette seg på et fly til Brussel for å møtes en times tid, slår Benestad fast.

Klimaforskeren i Oslo har jobbet i prosjekter ledet av kollega Helge Drange i Bergen. Han trekker fram Dranges prosjektledelse som et godt eksempel på at det er mulig å lede store prosjekter, uten å arrangere masse møter.

– Jeg legger møter til miljøsertifiserte hoteller langs Bergensbanen. Bjerknessentert gjør det samme i en del sammenhenger.

– Mange vil si at hva vi gjør, ikke betyr noe. Men hva om alle amerikanere sier det samme, de som til sammen står for en fjerdedel av den totale mengden utslipp av klimagasser?

– Hvis vi stiller krav, for eksempel når det gjelder miljøsertifisering av hoteller, kan vi bidra til en økt bevissthet om miljø. Om ingen av oss – uansett om vi er forskere eller privatpersoner – er bevisste på at vi selv har et ansvar, fortsetter vi bare i samme spor, mener Drange.

svalbard og forskningsetikk

Mohammed A. Mansoor,

medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT)

svalbard er et unikt og sårbart område på mange måter. Her finnes det en spen-nende samhandling mellom livet i luften, havet og isen. På Svalbard oppdager man en biologisk variasjon og en økologisk balanse mellom ulike levende arter. En slik samhandling og variasjon i livsformer åpner for enorme muligheter for å studere hvordan et ekstremt kaldt klima påvirker dyr og planteliv.

Selv om Svalbard øygruppe tilhører Norge, hviler også et ansvar på utenland-ske forskere som arbeider på Svalbard. Det er rapportert at Svalbard har et mangfold av dyr og planteliv bestående av mer enn 1800 marine invertebrater (1), ca. 1200 ter-restriske (2) eller friskvann invertebrater, ca. 170 plantesorter, ca. 21 mammalske (3) og 28 fuglearter. I tillegg til en interessant flora og fauna finnes mange ulike mine-ralforekomster.

Med tanke på den uberørte naturen på Svalbard bør vi ha fokus på følgende spørsmål:

Vil Norge på sikt bli nødt til å vurdere utvinning av kull, mineraler, olje, gass på Svalbard eller ikke?

Vil vi oppleve ekstreme klimaendringer i nær fremtid, for eksempel innen 50 år?

Hvordan vil dyr– og planteliv på Sval-bard bli berørt?

forskning ved svalbard

For å studere ulike aspekter av liv og natur på Svalbard, tilbyr Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) undervisning blant annet i arktisk naturvitenskaplige fag. Vanlig-vis kommer studentene fra nordiske land,

imen også fra andre land som Tyskland, Russland, Storbritannia, Nederland og USA. I tillegg til gode undervisningstilbud har UNIS et forskningsfokus på arktisk biologi, arktisk geologi, geofysikk, tekno-logi og flere andre fag. Senteret driver fors-kningsarbeid i samarbeid med forskere fra flere universiteter i Norge og samarbeider med forskere fra Danmark, Tyskland og Russland. Noen forskningsprosjekter får økonomisk støtte fra EU. Nylig har flere land som Kina, India, Korea, og Japan også meldt sin interesse for å drive forsknings-arbeid på Svalbard.

I forskningssammenheng er konkrete fag som økologi, fysiologi, biokjemi, bio-teknologi og arters mangfold svært inter-essante. Utdypende spørsmål kan også være: Hvordan endres planter og dyrenes metabolisme når isen smelter? Hvilke til-passingsmetoder og strategier har disse organismer utviklet gjennom tidene? Fin-nes det andre steder i verden, for eksempel Himalaya, hvor man kan sammenligne fenomener, likheter eller ulikheter med livet på Svalbard? En slik kunnskap kunne være nyttig.

forskningsfunn og etiske sPørsmål

Forskning og utviklingsarbeid bidrar til samfunnsutvikling. Forskningsfunn blir ofte basis for utvikling av ny teknologi. På Svalbard vil forskning i naturvitenskaplige fag øke kunnskap og forståelse av det bio-logiske mangfold. Bioaktive molekyler kan bli identifisert og isolert fra planter eller dyr. Disse molekylene kan bli benyttet i diagnos-tikk eller utvikling av nye medikamenter. I

den sammenheng kan forskning på Svalbard bidra til en økonomisk oppgang.hva kan nent gjøre?

Nasjonal forskningsetisk komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) har utarbeidet retningslinjer, som en veiled-ning for forskere som ønsker å planlegge nye forskningsprosjekter med etiske aspekt. Etiske spørsmål kan bli viktige når forskere fra ulike land ønsker å drive forskningsaktiviteter på Svalbard. Det er sannsynlig at ulike land har forskjellig syn på hvor man skal adressere etiske spørs-mål i forskningen.

Det er viktig at alle som driver forskning på Svalbard, har et godt samarbeid og har fokus på etiske verdier. De bør ha en fel-les forståelse for at forskning på naturvi-tenskaplig fag her kan være mer krevende enn forskningen på fastlandet. Det er ikke usannsynlig at misforståelser kan oppstå mellom forskere.

I en slik sammenhengkan det å være behov for et felles verktøy for å finne gode løsninger. Spørsmålet er: Kan NENT skape en felles arena for ulike forsknings-miljøer og slik spille en sentral rolle for å støtte felles utfordringer i etiske spørsmål?

1) virvelløse dyr eller invertebrater er et samlebegrep for alle dyr som mangler en virvelsøyle. de fleste virvelløse dyr er protostomier. Blant disse er bløtdyr, leddyr, leddormer og flatormer de dominerende gruppene.

2) terrestrisk: Planter som gror og vokser på land (jord), dyr som vokser og lever på land (på jord) – ikke i vann.

3) Mammals: pattedyr.

kilde: Wikipedia

Debattalle foto: Hallvard fossheim.

Bilde nr. to: Hanne-guro aabelvik, NeNt, på befaring.

Foto

: tro

nd is

akse

n

1716

FORSKN

INGSETIKK NR 04 • 2011FO

RSKN

INGS

ETIK

K

NR 04

• 201

1

mer åpenhet om medisinsk forskning

om ikke lenge vil en ny portal for medisinsk forskning være klar. Den er et samarbeid mellom helsesektoren, forskningsinstitusjonene og universitetene. Her vil det

være mulig å følge saksbehandling, søknadsmottak, arkiv og kommunikasjon for alle medisinske – og helsefaglige forsk-ningsprosjekt. Det er regionale komiteer for medisinsk forsk-ningsetikk (REK) som viser vei for mer åpenhet. Nå ønsker Helse- og omsorgsdepartementet å forske på den nye portalen.

Det er mange som er imot full åpenhet, blant annet lege-middelfirmaene. – Svært sjelden finnes informasjon som kan skade firmaers interesse, hevder Knut W. Ruyter, som leder REK Sør-Øst, en av 7 regionale forskningsetiske komiteene. – Hvis vi mener at berdiftshemmeligheter finnes i søknader, tar vi kontakt med firmaet og blir eventuelt enige om ”sladding”. For det meste kan alt være åpent.

Løsningen er tilgjengelig for både eksterne og interne bru-kere. Brukernes rolle definerer hva de skal ha tilgang til.

Ruyter kjenner ikke til om andre land har utviklet noe tilsva-rende. I USA er det fortsatt konfidensiell saksgang. I Danmark og Sverige må man be om innsyn. Den nye portalen skal gjøre det mulig selv for journalister å ta seg fram ved søk.

kilde: www.ldg.no/computerworld

Sett&HørtFoto: shutterstock

Foto: shutterstock

Foto: shutterstock

i øStERbottEN i SvERiGE forekommer det

et høyt antall med sykdommen multippel

sklesrose (Ms). forskeren rasmus fältmar-

sch, doktor i geologi og mineralogi ved åbo

akademi, ville undersøke om det var en sam-

menheng mellom europas sureste sulfatjord

i østerbotten og Ms.

forskningsprosjektet var kommet langt i

planleggingen, da det ble stoppet av den etiske

EGEt SkjEmA foR Å mELDE UREDELiG foRSkNiNG

foRSkERE StARtER EtikkbLoGGmÅLEt mED EtikkbLoGGEN er å åpne opp for

diskusjon mot en bredere allmennhet. Bak

initiativet står forskere som blant annet vil

skrive om etikk fra eget forskerområde.

det er Center for forskning- og bioetikk som

ønsker å løfte fram etiske spørsmål som berører

forskningen. Bloggen vil finnes som en svensk

og en engelsk variant; med litt ulikt innhold.

innledningsvis vil bloggen fokusere på

spørsmål om biobanker og helse- og om-

sorgspleie. senere vil det bli tatt opp tema

som: neurofilosofi, doping og håndtering av

menneskelige levninger.

kilde: www.dagen.no

GRANSkiNGSUtvALGEt for redelighet i forsk-

ning (granskingsutvalget) har nå fungert i

over 4 år. På bakgrunn av erfaringer de har

gjort, har utvalget nå utformet et skjema.

det skal gjøre det enklere for både utvalg

og innsender å komme til kjernen av den

vitenskapelige problematikken.

ofte er en del av saksinformasjonen som sen-

des inn, ikke relevant for granskingen. Men er

for eksempel å anse som personalsaker ved

den institusjonen det gjelder.

skjemaet systematiserer både hva utvalget

skal behandle, og hvilken dokumentasjon

som skal vedlegges. i skjemaet informeres

også om saksgang og offentliggjøring i saker

som meldes.

det informeres om at granskingsutvalget

kun går inn i mulige alvorlige saker. andre

saker forventes i henhold til forskningsetikk-

loven å bli behandlet lokalt.

Mer info: www.etikkom.no

komitéen i Birkaland helsedistrikt. komiteen

pekte på at prøvetaking både fra ryggmargen

og andre type blodprøver innebærer en risiko

for pasientene, som er betydelig større enn den

vitenskapelige nytten forskningen kan ha.

fältmarsch har gjort annen type forskning

på den sure jorda. det var i denne sammen-

hengen han ble interessert i geologisk medisin.

kilde: http://svenska.yle.fi

foRSkNiNGSpRoSjEkt StoppEt i SvERiGE

DANmARk oG jApAN SkAL foRSkE SAmmEN om RobotER

jApAN hAR bRED ERfARiNG i å bruke sosiale

roboter innenfor hjemmehjelp. nå ønsker

danske forskere ved ålborg universitet å lære.

nylig ble det arrangert en workshop

som en del av en stor europisk satsning på

robotområdet, ”european robotics Week”.

eu har satt utvikling av sosiale roboter til

et prioritert felt. de er ikke bare opptatt

av den teknologiske utviklingen, men også

hvordan nærkontakten med maskin virker

på forbrukeren.

Men det er ikke bare å overføre japaner-

nes kunnskap. deres holdning til roboter er

mer naturlig enn i vår del av verden. vi ser

mer på en robot som science fiction. det vil

påvirke samhandlingen med de eldre.

forskerne diskuterte etiske pro-

blemstillinger omkring bruk av maskin i

eldreomsorgen.

kilde: www.electronic-supply.dk

Henvendelseti l Granskingsutvalget ‐ mistankeomvitenskapelig

uredel ighet

Side1

1. Hvamistankengje lder (kryss avdet saken

gjelder):

Forfalskning

Fabrikkering

Plagiering

Urettmessigangittforfatterskap

Uriktigeopplysningerisøknaderellerlignende

Andrealvorligebruddmedgodvitenskapeligpraksis

(beskrivhva):

2 . Hvemsommistenkesforvitenskapelig

uredel ighet

Navn Stilling Institusjon/virksomhet

3 . I hvilkensammenhengdet ermistankeomvitenskapelig uredelighetog i hvi lken

t idsperiodedetteantasåhaskjedd

Planleggingavforskning Tidsperiode:

Gjennomføringavforskning Tidsperiode:

Rapporteringavforskning

forskningforskningKollegavurdering

Tidsperiode:

Annet Tidsperiode:

4 . Hvilkev itenskapeligepublikasjonerellerandredokumenterdet ermistankeomuredelighet

i (oppt il 4 l i stes)

1.

.jfh2.

3.

4.

Erdetmistankeomuredelighetiflerepublikasjonerog/elleriarbeidersomikkeerpublisert(angiomfang):

5 . Hvemhenvendelsent i l Granskingsutvalgetkommer fra

Navn Stilling Institusjon/

virksomhet

Tlf E‐post

Omoghvordanmelder(ne)eventuelterberørtavdenpåståtteuredeligheten:

Undertegnedehartidligeremeldtfraomsinmistanketil(institusjon/virksomhet,kontaktpersonognår):

Undertegnedeerkjentmedatdepersonersomernevntovenforsommistenktforuredelighet,deinstitusjoner/virksomheter

hvordissearbeiderogeventuelleandresomutvalgetmåttefinneåværeberørtavmistankenellersomutvalgetengasjerertil

åutrede saken,kanfå innsyn ialle sakspapirerfraundertegnedetilutvalget.Undertegnedeerogså innforståttmedatalle

sakspapirer som erkommetGranskingsutvalget ihendevilblioffentlig tilgjengelige (medmindredetgjelder taushetsplikt)

senestetteratutvalgetharferdigbehandletsaken,ihenholdtildeloverogforskriftersomgjelderforutvalget.

Akseptert(settkryss):

Dato:

Signatur(er):

Vitenskaplig uredelighet defineres i forskningsetikkloven som

"forfalskning, fabrikkering, plagieringogandrealvorligebruddmedgod

vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i

planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning". De fleste

brudd med god vitenskapelig praksis er mindre alvorlige enn dette og

betegnes da som sjusk, diskutabel praksis, dårlig arbeid, osv. Utvalget

behandlerikkeslikesaker.Detgjelderogsårenfagliguenighet.

1918

FORSKN

INGSETIKK NR 04 • 2011FO

RSKN

INGS

ETIK

K

NR 04

• 201

1

Å ret var 1965. Stedet var USA. Homofil praksis var forbudt i alle delstater. Homofile var en

skjult subkultur som teologen Laud Humphreys fattet interesse for. Som doktorgradsprosjekt ønsket han å undersøke dette nærmere. Han var kommet i kontakt med homofile og deres problemer flere år tidligere, da han gikk på presteskole i Chicago. Dette var et område som var kjent for å ha mange homofile innbyggere. (Humphreys 1970:23)

Senere jobbet han også på et psykia-trisk sykehus som hadde mange homo-file menn som pasienter. Han fikk god kontakt med dem, fordi han verken var fordømmende eller forsøkte å omvende dem. På denne tiden var homofili ikke bare forbudt, men også en psykiatrisk diagnose. I prestegjerning ulike ste-der i landet fikk han gjennom skrif-temål god kjennskap til homofiles liv. Da han startet arbeidet med sin dok-torgrad innen sosiologi, var dette fokus for hans interesse. I prestegjerningen kom de homofile til ham og fortalte av seg selv, nå som forsker måtte han selv oppsøke dem og få tillitt.

Humphreys begynte å ta taxi rundt i byen og ba sjåførene kjøre ham til barer hvor homofile pleide å møtes.

Her forsøkte han å få innpass og bli kjent i miljøet. Helt fra starten av pro-sjektet hadde han skjult observasjon som valgt metode og gikk helt bevisst inn for å bli oppfattet som en annen ”avviker”. (Humphreys 1970:25) Ut fra at dette var både ulovlig og skjult, var det den eneste mulige vei for å få inn-blikk i miljøet, mente han.

forskeren som kikker

Etter å ha vunnet en viss tillitt begynte Humphreys å konsentrere seg om cruising på offentlige toaletter i byens parker. På en del av disse møttes menn til anonym og uforpliktende sex. En mann som oppholdt seg på et slikt sted lenger en noen få minutter, ville enten bli oppfattet som han var på utkikk etter et seksuelt møte eller utsendt fra sedelighetspolitiet. For å bli sett på som en del av miljøet, men ikke aktivt deltakende, klarte Hum-phreys å få innpass som såkalt watch-queen. Dette var en person som holdt øye med inngangspartiet slik at man kunne ha sex på et av avlukkene uten å bli oppdaget av uvedkommende. Hvis noen nærmet seg, skulle den som holdt utkikk, hoste. Hvis det var klar bane, skulle han tappe med foten.

I over to år drev han undersøkelser

i flere amerikanske storbyer for å få et bredt utvalg av tid og sted for å forstå fenomenet. I bilen sin hadde han også en båndopptaker som han når han satt på parkeringsplassen nærmest crui-sing- toalettene. Humphreys oppdaget raskt at så å si alle biler som parkerte over en viss tid, var menn som var ute etter anonym sex. Forskeren leste inn bilenes registreringsnummer på bånd-opptakeren sammen med en beskri-velse av bilenes eiere.

På de korte seksuelle møtene på de offentlige toalettene, ble det sagt lite. Som Humphreys selv skriver: ”A soci-ologist without verbal communication is like a doctor without a stethoscope”. (Humphreys 1970:36) Han ønsket også å intervjue dem. Under dekke av å drive en markedsundersøkelse fikk han fra en velvillig politimann tilgang til hvem som var registrert som eiere av de ulike bilene.

I begynnelsen av feltarbeidet hadde Humphreys avslørt sine forskerhen-sikter for en del av dem han kom i kontakt med på toalettene. Da hadde han forespurt dem om videre inter-vjuer. Noen av dem sa seg villige til det. Andre nektet. Det var som regel menn med god utdannelse som ville stille til intervju. For å unngå skjevhet

skjult observasjon i toalettsexforskning

Under dekke av å skulle holde vakt, fikk forskeren innblikk i ulovlig seksuell omgang på offentlige toaletter. Da mennene forlot stedet noterte han bilens registreringsnummer og identifiserte dem. I skjul av en helseundersøkelse oppsøkte han dem senere hjemme og intervjuet dem om private forhold. Laud Humphreys sin forskning ga kunnskap om cruising* og homofili, men er i ettertid vært etisk omdiskutert. Tekst: Sigrid Skavlid • Foto: Shutterstock

foRSkNiNGSEtiSk hiStoRiE

i utvalget ønsket han derfor å inter-vjue mennene uten at de visste om hans prosjekt og egentlige hensikt. Bare slik kunne han får et represen-tativt utvalg, mente han.

forsker med skjult agenda

Etter å ha funnet frem til bostedene et utvalg på 100 menn, som han mente representerte mengden, brukte han en juleferie til å kjøre rundt til adressene og notere enkelt observerbare størrel-ser om boligene og omgivelsene. Noe av det Humphreys la merke til da han gjorde denne innsirklingen av studie-objektene, var at mange syntes å leve i et tradisjonelt familieliv: Sykler og leker i oppkjørselen, juledekorasjoner i vinduene. I sin forskningsdesign hadde han lagt opp til å dybdeintervjue minst 10 av mennene. Ut fra at mennene syntes å leve et dobbeltliv, fant han det vanskelig å finne en måte å nærme seg dem på. Det var ikke bare å ringe på døren og si ”Unnskyld, men jeg så at du hadde sex med en annen mann på et toalett i fjor, kan jeg få stille deg noen spørsmål? (Humphreys 1970:41)

Tilfeldigvis ble Humphreys i denne fasen spurt om å delta i arbeidet med en helseundersøkelse for menn. Det var et institutt hvor Humphreys tidligere

hadde vært tilknyttet som ba om hjelp til å utarbeide et spørreskjema. Han så at innholdet i dette skjemaet ville gi svar på også de spørsmålene han selv hadde. Humphreys fikk inkludert sine informanter i studien, men sørget sam-tidig for at bare han selv eller en stu-dent han stolte på, skulle intervjue hans informanter.

Det viste seg at over halvparten av mennene var gift og bodde sammen med sin kone. Mange jobbet som selvstendig næringsdrivende, noe som gjorde at de hadde mulighet til å oppsøke toalettene i løpet av dagen. I tillegg hadde de da ingen usikker-het om å få sparken hvis aktiviteten ble kjent. Kun 14 % anså seg selv som homofile. Tvert imot fremsto mange av dem som tradisjonelle med konser-vative verdier. Humphreys’ forskning brøt således ned stereotypier om hvem som deltok i denne aktiviteten. Under-søkelsen viser også et skille mellom et privat selv og et sosialt selv i henhold til konvensjonene. Hans avhandling inneholder også nøye beskrivelser av hvordan selve organiseringen av toa-lett-cruisingen var, og hvilke roller som fantes. Han egen rolle som watch-queen var en del av en fast organise-ring.

forskningsetikk

Avhandlingen som ble utgitt som bok i 1970, vakte debatt, ikke minst fors-kningsetisk. Han hadde deltatt som kikker og ikke spurt om deltakernes samtykke i feltarbeidet på et svært privat og sensitivt tema. Senere lurte han politiet til å gi ham personopplys-ninger om bileiere på falsk grunnlag. I neste omgang brukte han en pågående helseundersøkelse til å oppsøke menn han hadde observert ha sex med andre menn og spørre dem ut. Fremdeles uten å avsløre sine hensikter eller be om samtykke til deltakelse. Dette ble kritisert.

Andre mente at aktiviteten hadde foregått på et offentlig sted og var der-for ikke av privat karakter. Tearoom trade utløste stor debatt også ved Uni-versitetet i Washington hvor Hum-phreys tok sin doktorgrad. Debatten skal ha blitt så opphetet at halve staben ved avdelingen hvor han var ansatt, sluttet. (Wikipedia)

kilder: Humphreys, Laud. 1970. tearoom trade. impersonal sex in public places. 3. paperback printing (2008) aldinetransaction: new Brunswick, LondonWikipedia: tearoom trade (20.11.2011)

* Cruising er begrepet på dagens norsk for tilfeldig anonym sex på offentlige steder, tea-rooming amerikansk slang for det samme.

tiPs? Har du tips om historier som kunne vært fortalt i denne spalten? send en e-post til sigrid.skavlid@etikkom.no

2120

FORSKN

INGSETIKK NR 04 • 2011FO

RSKN

INGS

ETIK

K

NR 04

• 201

1

medieforskeren mellom forskning og formidling

Anne Gjeving,

medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsfag og humaniora (NESH)

mANDAG moRGEN, Ny UkE oG NyE mULiGhEtER. Jeg starter som sedvanlig arbeidsdagen med å åpne e-posten. Her ligger det en henvendelse fra en journalist; hun ønsker svar på noen spørsmål knyttet til et bestemt trekk ved nyere amerikansk fjernsynsfiksjon. Dette er tema jeg vet mye om, men jeg har ikke forsket på det. Bør jeg da svare?

Jeg kommer til å møte dette dilemmaet minst en gang eller to til denne uken, og neste uke. Som film og medieforsker med flere samfunnsrelevante forsk ningsinteresser (kjønn, vold, filmkritikk) får jeg, i likhet med svært mange andre medieforskere, mange henvendelser fra pressen i løpet av året. Av kapasitetshensyn, blant annet fordi jeg som univer-sitetsansatt er styrt av systemet til å prioritere de oppgavene som telles, det vil si forskning og under-visning, sier jeg nei oftere enn jeg sier ja.

Selv om formidling altså er rangert nederst av de tre hovedområdene jeg er satt til å drive med, er formidling likevel en av mine hovedoppgaver. I følge universitetsloven skal jeg ”bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunst-nerisk utvik lingsarbeid”, og min institusjon skal bidra til at jeg deltar i samfunnsdebatten.

Også Forskningsetiske retningslinjer for samfunns-vitenskap, humaniora og juss (2006) omtaler viktig-heten av og prinsippene for forskningsformidling: Det er min oppgave som forsker å formidle ”inn-sikter i faget” og bidra til en opplyst offentlig sam-tale. Det er også min oppgave å gi innsikter tilbake til det norske samfunnet som finansierer min stil-ling, og ikke bare til et internasjonalt forskerkolle-gium som leser vitenskaplige publikasjoner. Dette ansvaret hviler, slik jeg ser det, særlig tungt på sam-funnsvitere og humanister.

Men hvor går grensene for hva jeg skal, kan eller bør bidra med i den offentlige debatten om medier og medieuttrykk? Jeg kan for eksempel ha forberedt

et opplegg om iransk film eller skrekkfilmgenren for studentene mine, er ikke dette kunnskaper som like gjerne kunne tilflyte allmennheten?

I de forskningsestiske retningslinjene heter det i punkt 46 at man skal stille like strenge krav til etterrettelighet i forskningsformidling som ved fors-kningspublisering. Dette er strenge og vanskelige krav, som likevel bør etterstrebes. Imidlertid vil mye av det vi kan definere som innsikter fra humanis-tisk forskning ikke kunne kvalitetssikres på den måten, for eksempel er en del av den virksomheten jeg bedriver i undervisningen langt mer skjønnsba-sert enn det jeg ville publisere i et tidsskrift.

Sagt på en annen måte, ”innsikter” i faget reflek-terer en åpen tilnærming til forskningsformidling, mens kravet om etterrettelighet synes å stramme inn. Dessuten vil man som forsker ofte oppleve at forbehold og nyanser, som kan være viktige å ta på områder hvor sikker viten er vanskelig å finne, lett forsvinner ut i møte med journalistikkens ønske om klare svar.

Selv har jeg opplevd at en setning jeg ba om å få slettet fra et intervju fordi jeg ikke kunne gå god for en bastant konklusjon, i stedet fant sin plass i overskriften.

Sist, men ikke minst, er det journalistikken som setter agendaen for forskningsformidlingen, ikke forskeren. Heldigvis har jeg etter hvert opparbei-det meg et kontaktnett som kontakter meg for å høre om akkurat min forskning, ikke bare for å få ”en eller annen forsker” til å bekrefte noe journa-listen allerede vet.

Derfor forsøker jeg å løse dilemmaet på følgende måte: Kan hvem som helst av mine kolleger svare på dette, kan journalisten selv svare. Da sier jeg nei. Dersom jeg er den, eller en av dem som har best for-utsetninger for å svare på spørsmålet, sier jeg ja.

Debatt

¨

state of WonderForfatter: Ann Patchett

Forlag: Bloomsbury

ISBN: 978-1-4088-1859-6

Bokomtale

denne høsten har jeg hatt et

mål om å lese alle

bøkene til P.g. Wodehouse. rett og slett fordi god språkbruk

fascinerer meg, og Wodehouse - sammen med oscar Wilde -

behersker det engelske språket som ingen annen.

jeg hadde dessverre ikke behov for å lese mange sider i Pat-

chetts nye bok før jeg forsto at hun ikke har mye å stille opp mot

Wilde og Wodehouse på det området. Men som Bertie ville ha

sagt, ”what you lose on the swings, you gain on the roundabouts”,

og forskningsetikk ville neppe bedt meg om å anmelde en bok

kun for språkets skyld. og hvis man kommer seg igjennom litt

irritasjon over kronglete språkbruk, og en treg og noe kjedelig

innledning som opptar litt flere sider enn den burde, byr state

of Wonder på mange interessante problemstillinger og tanke-

eksperimenter.

Boken følger Marina singh, som er forsker ved vogel, et

farmasøytisk selskap plassert i Minnesota. vogel finansierer

en berømt og kanskje også beryktet forsker, dr. swenson, som

har dratt langt inn i Brasils regnskoger for å løse gåten om hvorfor

kvinnene i en liten stamme forblir fruktbare hele livet igjennom.

vogel håper løsningen kan lede til nye medisiner, som igjen kan

gi gode inntekter til selskapet. Men dr. swenson ikke har latt

høre fra seg på lang tid, og når vogel først hører fra henne, er

det for å fortelle dem at representanten de sendte ned for å

undersøke forskningsprosjektet , dr. eckman, døde under uklare

omstendigheter.

det er da vogel bestemmer seg for å sende dr. singh avgårde

for å finne ut av hva som har skjedd, og om mulig også få innsyn

i forskningen til hennes tidligere mentor, dr. swenson. og selv

om boken følger Marina singh, er det dr. swenson som er bokens

virkelige hovedperson. Hun var til stede når singh etter en dra-

matisk hendelse som fortsatt plager henne, sluttet å praktisere

medisin. det var dr. swenson som sendte brevet om dr. eckmans

død, og det er dr. swenson som trekker Marina dybt inn i jungelen,

på tross av at hun ikke ønsker at noen skal komme dit.

Handlingen i state of Wonder har ikke helt den fremdriften

den burde hatt, og det er egentlig først når dr. swenson gjør

sin entré omtrent halvveis ut i boken at den virkelig tar seg

opp. Patchetts genistrek er å plassere handlingen dybt inne i

amazonas jungel, et sted der det føles som at sivilisasjonens

rammeverk av lover, økonomi og etikk er en sagablott.

Leseren gis mulighet til å se på moral og etikk helt fra grunnen.

i stedet for å servere problemstillingene som diskusjonsspørsmål

i en lærebok for å så instruere leseren i å se på det gjennom et

uvitenhetsslør, har Patchett konstruert en verden der omstendig-

hetene gjør at normale etiske instinkter ikke alltid er gjeldende.

vi blir invitert til å sette oss inn i tankerekkene til personene

i boken, og deretter spørre oss selv hva vi ville ha gjort i deres

noen ganger fortvilte situasjoner. en effekt som blir forsterket,

da Patchett plasserer godt utdannede, høyt intelligente og

multikulturelle mennesker inn i handlingen. Mennesker, som er

langt fra den sivilisasjonen de trenger for å bruke evnene sine

til det fulle, og som må lære seg å tenke i nye baner, på et sted

hvor nødvendighetene rår, og hvor det kan være viktigere å ta

en rask avgjørelse enn å ta den riktige.

A for finnes det noe riktig alternativ når noen med våpenmakt

krever at man oppgir ett menneske for å redde ett annet

og seg selv?

A Hvordan forsker man på mennesker som lever så forskjellig fra

en selv? og hva skjer om man blander seg inn i livet og helsen

til en stamme i regnskogen, uansett hvor godt mål man har?

A og er dr. swenson de innfødtes beskytter, eller utnytter hun

dem mer enn noen annen?

Boken gir ingen svar, og den er sparsom med informasjon om

konsekvensene valgene fikk.

Men bak en litt langtekkelig handling om en forsker som

drar til jungelen for å finne levningene av en kollega, gjemmer

det seg utallige etiske dilemmaer, og det gis mange muligheter

for å reflektere over hva vi tar som en selvfølge.

William Johnsen, medlem av Den nasjonale forskningsetiske

komité for medisin og helsefag (NEM)

Foto

: tro

nd is

akse

n

2322

FORSKN

INGSETIKK NR 04 • 2011FO

RSKN

INGS

ETIK

K

NR 04

• 201

1

Prinsens gate 18 // P.b. 522 sentrum // 0105 oslo

telefon 23 31 83 00 // telefaks 23 31 83 01

post@etikkom.no // www.etikkom.no

Ettersendes ikke ved varig adresseendring, men sendes tilbake til senderen med opplysninger om den nye adressen.

Forskningsetikk b–blad // Returadresse: forskningsetikk, p.b. 522 Sentrum, 0105 oslo

NEM Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag

NENT Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi

NESH Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora

Bli med oss videre som leser!

Abonnementet er grAtis • Bladet kommer Fire ganger i Åretsend e-Post med naVn og adresse til aB@etikkom.no

forskningpå oppdrag

humanismeog forskning

matproduksjonog globalt ansvar

tidlig ultralyd etisk debatt

NR. 01/ Mars 2011 // 11. ÅRGANG

Forskningsetikk

Pasientjournal På nett

å lete etter skjelett

islam og forskning

NR. 02/ Juni 2011 // 11. ÅRGANG

Forskningsetikk

Ja eller neitil forskning

– reservasJonsrett lite kJent

historieforskning elektronisk verktøy Uklare roller

NR. 03/ Oktober 2011 // 11. ÅRGANG

Forskningsetikk

22. juli